Det kan vi komme tilbake til. Det er prisene å ha en sånn filmstemme, en sånn trailerstemme. Vi nevnte jo å snakke veldig kjapt i sted, og du har spilt inn diverse reklamefilmer, men har du gjort noen sånne trailerarbeider også, hvor du må virkelig finne frem den dype Hollywood-røsten? Ja, jeg har jo det. Jeg har vært voice på mange reklamefilmer i mitt liv, og det blir sånn SO-ultron-
Ikke sant? Det er liksom en egen stil å lage sånne reklamevoicer. Men jeg har jobbet mye med voicing av både oppdragsfilmer og sånne tematiske filmer. For jeg har jobbet veldig mye for næringslivet, og har også i 25 år vært den største leverandøren av filmer til Norske Veritas. Det var liksom min største kunde på Norske Veritas.
i de siste fem årene, hvor jeg da både har skrevet eller gjort research og skrevet manus og filmet og selvfølgelig da voicet og redigert og sånn. Så i mange år så drev jeg et firma som heter Toftenheds Multivisjon, hvor vi
startet tidlig på 80-tallet og laget det som het multivisjon den gangen, hvor man brukte mange lysbildefremvisere i et synkronisert system for å lage svære panoramabilder. Du kunne ha et 20 meter bredt lærhet og 48 lysbildefremvisere som var synkronisert av en datamaskin, som igjen var styrt av en 8-kanals bondopptager.
så har vi laget på 80-tallet svære programmer med sånne systemer, firekanalslyd og greier.
Etter det så jobbet vi, da videoprosjektoren ble god nok til å konkurrere med skarpheten i lysbilder, som skjedde rundt OL-tider midt på 90-tallet, så begynte vi også å jobbe med video. Så det har jeg gjort siden da, og laget utholdelige videopresentasjoner, tema-presentasjoner for ulike former for virksomheter og næring. De siste ti årene har jeg jobbet primært med dokumentarfilmer.
Så det har vært en utrolig spennende reise, og med mulighet til å få innblikk i veldig mange forskjellige deler av samfunnsliv og næringsliv og så videre. Men disse dokumentarfilmene som vi har jobbet med, når jeg sier vi, så er det primært kona mi og delvis sønnen min,
så har det vært ting som har opptatt oss selv. Da jeg fikk denne sykdommen for fem år siden, så var jeg grunn midt i avslutning av det største dokumentarprosjektet vi hadde gjort noensinne, en film vi hadde holdt på med i åtte år, som hadde handlet om de store eksistensielle spørsmålene
Hvem er vi egentlig? Hvor kommer vi fra? Hva er meningen, altså hva er konseptet med det å være menneske? Ikke bare i fysisk forstand, men da også i mer kjærlig forstand. Så vi var rundt og intervjuet et femtiotals mennesker på hele kloden, USA, Japan, masse rundt omkring i Europa, Sør-Amerika og så videre, filosofer,
forskere, folk som hadde hatt veldig spesielle og rare opplevelser, mange som hadde ment at de hadde vært ut av kroppen, og sett hvordan ting så ut på den andre siden. Dette ble til en film som vi kalte for "The Creative Play of Consciousness", bevissthetens kreative spill.
Den tok opp dette fenomenet bevissthet som vitenskapen da egentlig ikke kan forklare. Altså hva er egentlig bevissthet? Hvor kommer det fra? Det kan ikke vår medisinske vitenskap forklare. Men i denne avslutningen, innspurten av denne filmen, så var jeg ganske syk. Mens vi hadde filmpremiere i ...
September 2016 var jeg gått ned nesten 17 kilo på grunn av denne kreftsykdommen som herrer i kroppen min. Da jeg hadde fått den filmen i havn og hadde fått ta tak i min kreftsykdom med litt andre midler enn det sykehuset hadde tilbyd,
og etter hvert ble friskere og friskere, det kan vi komme tilbake til, så skjønte jeg at min neste dokumentarfilm måtte handle om dette temaet. Nettopp fordi jeg klarte å bli frisk fra en uheldbredelig kreft. Det sykehuset sa var en krefttype som ingen i Norge noensinne hadde blitt friska.
Den klarte jeg å bli friska på åtte måneder, og har vært det siden. Jeg brukte en del metoder som ikke sto på menyen til radiomospitalet, selv om jeg også brukte noen av behandlingen deres. Men jeg gikk utenfor det autoriserte helsevesenet og fikk hjelp av noen veldig dyktige folk som jobber med biologisk medisin.
som gjorde at jeg klarte å endre hele miljøet i kroppen min, og fikk kreften til å reversere. Når jeg kom på sykehuset og ble erklært kreftfri, de mente at det var et mirakel, og at det var ekstrem flaks, eller de mente det var en blanding av flaks og deres egen behandling. Så
så sa jeg det at det var nok heller en kombinasjon av sykehusbehandlingen og denne, skal vi si, andre typen behandling som jeg hadde tatt. Flaksen var at jeg fant en utenfor sykehussystemet som skjønte hva som egentlig var feil inn i min kropp.
De var overhodet ikke interesserte i å høre hva jeg hadde gjort. De sa at nå er jeg den første, ifølge dere, i Norge som har blitt frisk fra en veldig sjelden type lymfekreft, som da er erklært uelbredelig. Med en dødelighet som ... Med en prognose med det an overlevelse på 32 måneder, altså nesten cirka treårig. På amerikanske nettsider så jeg at gjennomsnittlig overlevelse var to til fire år.
Det at jeg klarte å bli frisk ved å gjøre masse ting på egen hånd, det var de overhovedet ikke interesserte i å høre noe om. Jeg sa, men herregud, det er jo andre som har denne sykdommen. Jeg kan jo ikke la være å fortelle dem hva som har skjedd. Nå regner vi med at forskningsavdelingen deres tar kontakt snart. Det var da de sa disse ordene som provoserte meg til å ...
og gå videre med dette, for de sa at du skjønner Toftnes, vi har så mye å gjøre her at vi har mer enn nok med å forske på de som blir syke, vi har ikke tid til å forske på de som blir friske. Da tenkte jeg at ok, hvis dere ser sånn på det, så får jeg heller ta skjene i egenhånd og så lage en dokumentarfilm om min historie. Det gjorde jeg da, brukte et år på det og reiste rundt og fikk tak i masse forskere, spesielt i USA og også en del i Europa,
som da har helt nye teorier om årsakene til kreftsykdom, og hvordan du da kan håndtere dette på en helt annen måte enn det som er vanlig sykehusbehandling. Fordi, altså med alle respekt, det foregår jo veldig mye bra på sykehusene våre, og kreftmedisin har blitt veldig avansert, men fremdeles så er all kreftbehandling, og all kreftforskning, og alt hele dette, skal vi si, eksisterende kreftparadigmet, det er jo orientert rundt å forstå
å prøve å fjerne eller å drepe kreftceller etter at de er oppstått. Årsaken går man ikke etter, og det var det som jeg syntes var veldig rart. Hvorfor går dere ikke etter årsaken? Nei, fordi årsaken er primært uflaks, fikk jeg beskjed om. Og det er det som er den rådende oppfatningen, at kreft oppstår fordi man ved enkelte celledelinger får kreftceller
noen uventede effekter i form av at noen av genene muterer. Vi vet jo at celler deler seg i kroppen hele tiden, flere millioner hver eneste dag, og når cellene deler seg så skal altså denne DNA-spiralen også dele seg i to på langs,
eller kromosomene, som DNA-spiralen ligger inni, deler seg. Og den mikrobiologiske prosessen, hvor over 20 000 gener skal dele seg, og så vokse ut igjen til et fullt spekter i hver sin halvdel, det er jo egentlig helt ufattelig at det går bra hver eneste gang. Det er også livets mest geniale prosess,
Altså livet på sitt mest geniale, vil jeg si, kanskje. Det er nesten ubegriplig å skjønne at det fungerer i det hele tatt, men det gjør det altså, bortsett fra i noen få tilfeller, hvor det av og til oppstår noen genfeil, mener da den, skal vi si, rådende tolkningen av dette. Ja.
at kreft er en genetisk sykdom, det er det som er ... Hvis du leser i norske kreftleksikon eller kreftbøker som er skrevet av onkologer, så vil du se at kreft er en genetisk sykdom som oppstår fordi det blir tilfeldige mutasjoner i noen celledelinger. Riktig nok har vi reparasjonsgener som klarer å rydde opp i det meste av dette.
og hvis det ikke skjer så har vi et immunsystem som tar liv av sånne celler som har fått feil. Men likevel mener man at i spesielle særtilfeller så kan noen av disse cellene slippe unna og faktisk etablere sin egen koloni.
på et sted i kroppen hvor det er groben for det, og så begynner de å vokse ut av kontrollen, altså de lar seg ikke styre av det systemet som celler skal styre seg, og så blir det da en sånn svulst som da etter hvert
gjennom vekst i mange år kanskje, kan begynne å true omgivelsene rundt seg, og i verste fall gå løs på organer, og da er det game over. Men den rådningen, hvis du spør en kreftlege i dag hva som er årsaken til kreft, så får du beskjed om at det er livets tilfeldige spill, det er uflaks, derfor kan det skje hos hvem som helst, når som helst. Denne nye forskningen som jeg kom over,
som nå støtter seg av stadig flere forskningsmiljøer, og som har skutt fart noe voldsomt nå de siste årene, sier at denne genetiske modellen, den må parkeres, den er feil.
Det som skjer er at det er miljøet inni cellene som etter hvert blir så påvirket av toksiske tilstander som skyldes en serie med forskjellige ting som vi kan komme litt tilbake til. Når det miljøet har stått sånn over lengre tid, så vil det oppstå betennelser.
Disse betennelsene gjør at cellene delvis strupes, altså de får ikke nok tilgang til oksygen. Mitokondrene som driver hele energiproduksjonen i cellene ødelegges, og da har cellene et valg, for cellene er ganske intelligente. Enten så må de ta liv av seg selv gjennom det som kalles for apoptose. Alle celler har en slags problemer,
programmert celledød som de kan aktivere hvis cellen ikke fungerer slik den skal. Ellers må den ta et grep og prøve å overleve i dette giftige, toksiske miljøet. Da instruerer cellen DNA, altså arvestoffet, til å mutere, sier de. Disse mutasjonene som den genetiske modellen sier er årsaken til kreft,
Det er en sekundær effekt forårsaket av et cellemiljø som i utgangspunktet har blitt så dårlig at cellen ikke fungerer sånn som den skal. Og dette åpner for... Og den delen er alle enige om? Ja, alle de som forsker på disse nye teoriene, de er enige om dette. Og dette var faktisk en effekt som ble oppdaget for 100 år siden av en tysk forsker som heter Otto Warburg.
Han så det at alle kreftceller hadde en merkelig egenskap tilfelles, og det var at de hadde endret metabolismen, altså de hadde endret måten å produsere energi på.
For å gå litt inn i det, for det er her hele hemmeligheten ligger, og denne nye forståelsesmodellen. I enhver celle som vi har i kroppen, så har vi det vi kaller for, cellen er jo en liten kjemisk fabrikk egentlig, og cellens oppgave er å ta imot næringsstoffer som kommer inn gjennom cellemembranet,
og sammen med oksygen, og så skal den da produsere livgivende energi av dette, som brukes av veldig mange forskjellige organer, eller organeller som heter, som er inne i cellen, og i denne energiproduksjonen skapes det et avfallsstoff,
som må fraktes ut igjen. Så næringsmidler inn, produksjon av energi, og pluss masse andre kjemiske prosesser inne i cellen, og så skal avfallsstoffet ut igjen. Når det gjelder disse mitokondriene, som er disse bittesmå enighetene som produserer energi, så finnes det mellom et par hundre og et par tusen av de i hver celle.
Litt avhengig av hva cellen brukes til. Hvis du for eksempel i en muskelcelle, hvis du trener kroppen din, så vil antallet mitokondrier øke i muskelcellene. Sånn at når du driver med fysisk trening,
For å forbedre kondis, for å si det på den måten, så er det ikke bare oksygenopptaket i lungene som øker når du forbedrer kondis, men det er også antallet mitokondrer i cellene som da er disse små kraftstasjonene som produserer energi. Det er et spesielt molekyl som er resultatet av denne energispesielle energiproduksjonsprosessen. Det molekylet kalles for ATP-produsjon.
og det er nærmest en slags energivaluta som kan brukes av de forskjellige organene inne i cellen. Når du er godt trent, så har du mange mitokondrier, og da vil du også kunne produsere mye energi når du trenger det, hvis du skal gjøre kraftanstrengelser.
Og dette antallet øker da ved trening, hvis du bare ligger på sofaen, så synker antallet etter hvert. Så derfor sier man også at når du er godt trent og har mange mitokondrier, så er det også mye mindre belastning på hver av disse når du begynner.
når du belaster cellene dine, sånn at de utsettes ikke for så mye slitage som hvis du har få av dem. Hvis du er ute i skogen og blir overrasket av en bjørn, hvis du er ute og plukker blåbær, og så plutselig kommer en bamse som begynner å løpe etter deg, så trenger du masse energi for å komme tilbake til bilen før han biter deg baken. Og
Det som skjer da er at du må ta i bruk all den energien som disse mitokonene klarer å bruke, men så har vi i tillegg til dette en slags nødaggregat som kan produsere en energitopp
I kortere intervaller, når du har nesten nådd frem til bilen med den bjørnen halsen etter, så trenger du et siste energitilskudd for å klare å komme i mål. Da kan cellene ta i bruk det som kalles for anaerob.
Selv har i seg en slags urform for energiprodusjon som de fleste urbakterier har, ved at de kan bruke gjæret sukker
i en forbrenningsprosess som da gir flere sånne ATP-molekyler, men hvor avfallsstoffet ikke er vann, som det er når du bruker oksygen til å skape energi, men avfallsstoffet blir da melkesyre. Så når du endelig har kommet deg inn i den bilen med den bjørnen i helene, så kjenner du at du er helt stinn i kroppen av melkesyre, ikke sant? Det verker og svir i beina. Ja.
Denne melkesyren vil jo da forsvinne etter hvert, men da er det denne anaerobe energiprodusjonen som har skapt dette som gjør at du får det siste energikikket. Det merker du også hvis du går på ski eller løper, og du tar i alt for hardt, så får du denne svinefølelsen.
Det viser seg at alle kreftceller produserer energi kun med denne anaerobe formen. De kan ikke produsere energi ved hjelp av mitokondrene, fordi mitokondrene er delvis ødelagt, de er dessmissformet, de har mistet sin evne til å produsere energi, og det skyldes mange forskjellige ting som vi skal komme tilbake til.
Men sånn at cellen har aktivert denne urformen for energiprodusjon for å kunne overleve i det hele tatt. Det som er spesielt er at denne urformen for energiprodusjon er mye mindre effektiv enn den normale energiprodusjonen når du bruker
Når du bruker oksygen sammen med de tre næringsstoffene som vi kan bruke i energiprodusjonen, som er primært sukker, altså glukose, eller fett, eller protein, det er de tre tingene. Mest av alt bruker vi sukker, altså prosesserte karbohydrater.
Men vi kan også bruke fett som omdannes til ketoner i leveren, som brukes som et brennstoff som er enda mer effektivt enn å bruke sukker eller karbohydrater. Protein bruker vi bare i nødstilfeller. Men i denne anaerobeprodusjonsprosessen brukes bare karbohydrater, altså bare glukose. Den kan ikke bruke fett, og den kan ikke bruke proteiner.
Fordi at kreftcellen bare har dette ene drivstoffet, så sier denne nye forskningen at det smarteste man kan gjøre er å sørge for at dette drivstoffet blir minst mulig tilgjengelig, for da vil vi svekke kreftcellene. Det gjør man ved å gå på en såkalt ketogen diet, hvor du kutter alt av sukker og alt som danner sukker.
Så du må kutte alle sukkerprodukter, du må kutte vetemel, du må kutte ris, pasta, du må kutte poteter, altså alt som er... Med karbohydrater av mel, mener du? Alt som er raske karbohydrater. Og det som skjer da er at denne...
Energiprodusjonen i kreftcellene blir veldig hemmet. Den går ikke ned i null, fordi kroppen vil alltid sørge for at det er et visst nivå av blodsukker i blodet ditt. Hvis du ikke tilfører sukker, så vil den konvertere protein, og til og med også fett kan konverteres til sukkermolekyler, som trengs for å holde en viss del av denne metabolismen
I gang for jern trenger også et visse mengder av sukker. Men likevel, når du kutter sukkerinntaket i maten, så går det ned på et minimumsnivå, og dermed svekker du kreftcellene generelt. De blir slappe og dårlige, og da vil både kroppens immunforsvar kunne ta disse kreftcellene mye lettere,
Og også kreftmedisin som du eventuelt får på sykehuset vil også ha mye større effekt fordi at kreftcellen i utgangspunktet er svekket. Men dette her er vel ikke noe ... Det her med sukker virker som å være både noe ...
som ikke er enighet rundt. Sukkerets rolle, og jeg har hatt Birgir Svihus her, professor og næringsprofessor nå nettopp, så vi snakket om karbohydrater og fett og hele den biten her. Dere som ikke har hørt på den, så må dere bare sjekke ut den episoden. Vi vil virkelig gå dybden av fett og karbohydrater. Men det virker jo, som jeg også har hørt deg snakke om tidligere, at det er noe med sukkeret som virker som å være ...
en fellesnevner som går igjen her. Men er det her, hvis vi skal sette oss ned i hodet til dine meningsmotstandere nå, hvordan stiller de seg i forhold til den teorien og den kunnskapen du ... Nei, de mener jo at dette er tull, selvfølgelig, fordi at kreft skyldes jo tilfeldigheter og uflaks.
Derfor har ikke det noe med sukker og kosthold å gjøre, mener de. De sier også at det viktigste for kreftpasienter er å få i seg nok kalorier, fordi kroppen skal ikke svekkes. Fordi det som skjer veldig ofte når du kutter sukker og karbohydrater, så klarer du ikke å få i deg nok fett.
Og dermed så vil kroppen gå løs på ditt eget fett.
Vi har jo all den matpakken rundt magen stort sett, og det første som skjer når du kutter inntak av karbohydrater er at kroppen begynner å ta sitt eget fett. Derfor sier kreftlegen at du må for Guds skyld spise nok karbohydrater, om du spiser iskrem eller om du spiser grønnsaker så spiller ikke denne rolle, bare få i deg nok kalorier.
Ikke sant? Mens denne nye teorien sier at dette er jo helt feil. Det er som å spise karbohydrater når du er kreftsjuk, det er som å hive bensin på bålet. Dette er ganske tom forskning, altså dette er ikke noen teorier som noen har tilfeldigvis kommet opp med. Men henger dette også litt sammen med at kostrådene og
myndighetenes retningslinjer, eller jeg skulle si råd til kosthold til folk flest, og hva helsevesenet mener, og hva leget sier. Det er enda ikke kommet til det stadiet hvor man kan snakke. Det er ingen som har tatt karbohydrater, eller problematisert det annet enn folk som kommer med kritikk fra utsiden. Det er litt uavklart, for å si det mildt, den her karbohydratfett-
hvor farlig er mettet fett. Mye tyder på at mettet fett ikke er i nærheten så farlig som man skal ha det til gjennom 30-40-50 år, hvor lenge man har diskutert disse tingene. Men sannheten har vært, har jeg inntrykk av at sannheten har vært at karbohydrater er helt fint. Hold deg unna mettet fett, minst mulig av det, karbohydrater, helt safe, og får jeg deg flere mettet fett, så kommer det her til å gå kjempefint. Det er mitt inntrykk da. Dette er jo den myten som oppstod på 50-tallet, og som beveget
la grunnlaget for hele denne lettprodukttrenden i vår industrielle matproduksjon. Man trodde at ved at folk skulle senke inntak av fett, så ville vi alle bli slankere og sunnere.
Men vi må bare se på tallenes tale. Folk er stort sett blitt tykkere og sykere etter at vi begynte med lettprodukter. Det har en helt klar sammenheng, fordi det virker motsatt av det som denne rådende teorien var. Hvorfor våre såkalte ernæringseksperter, som Bjelles, står fast i den teorien der, det er for meg helt ubegriplig, for nå finnes det så mye forskning
som sier akkurat det motsatte, at du blir tjukk av å spise karbohydrater, og du blir slank og sunn av å spise fett, og spesielt av mettet fett, ikke sant? Meirismør, kokosfett, linolje, eller ikke linolje, men linfrøolje, og avokado, mange sånne produkter som er utrolig bra fettkilder, også selvfølgelig animalsk fett. – Mhm.
- En del plantoljer man skal være litt forsiktig med, men man har hatt et, skal vi si, jeg vil kalle det kolesterolhysterie, fordi man mente at kolesterolet, det såkalt dårlige kolesterolet, som da var et resultat av mye fettinntak, klokket til blodårene, så fikk man blodpropp, ikke sant?
Nå er det ny forskning som viser at det er faktisk litt andre mekanismer som har årsak til denne type blodpropper. Her skjer det faktisk veldig mye, og jeg er ingen medisinsk spesialist. Jeg vil ikke begi meg inn på alle de detaljene der, for det har ikke jeg lest meg nok opp på, men jeg vet i hvert fall at det er et helt annet syn på fett og sammenheng med helse nå enn det var tidligere.
Men det tar veldig lang tid før det kommer inn i våre retningslinjer. Statens kostholdsråd er jo basert på det som man kaller for forskningsoppsummeringer.
hvor man ikke forholder seg til en eller to forskningsrapporter, men såkalt kunnskapsoppsummering ved at man ser på kanskje hundre eller et par hundre forskningsrapporter de siste 20 årene, og så ser man om man finner en rød tråd her, og så blir det, skal vi si, det som man legger til grunn for rådgivningen. Men når alle de forskningsrapportene kanskje likevel har vært basert på et
en grunnleggende misforståelse, så er det likevel kanskje ikke så mye verdt som man tror. Men det skjer altså veldig mye her innenfor forståelsen av både kolesterol og fett og karbohydrater som er ganske banebrytende. Nettopp fordi vi må bare innse at folk som lever i Vesten spesielt, og
Som da har levd etter disse lettproduktrådene som vi har kommet fra helsemyndighetene, de er generelt blitt sykere og sykere. Et eller annet sted må disse bjelene begynne å ringe. Det samme gjelder kreft. Karbohydrater og kreft er en veldig dårlig kombinasjon. Det må også skolemedisin begynne å ta inn etter hvert, selv om det er tungt å svelge, fordi det er mange ...
Doktoravhandlinger som må puttes i skofen, og det er mange som må... Det er mye behandlingsmetoder, og det er mye, det er mye, altså det er ikke bare å gjøre det skiftet der, at hvis man går, la oss si det, store konsensus drar seg over, at jeg tror rekkefølge kanskje blir at, ok, mettet fett er ikke farlig, vi er ikke så redde for at det er farlig lenger, også gradvis
legitimerer man den spesielt animalske fettet tror jeg kommer til å gjøre et comeback, og så tar man steg for steg de karbohydratene og smuder det til. Jeg tror ikke det kommer på et hardt skift til det. Jeg tenkte av alle behandlingsmetodene og alle
lærebøker, metodikk, tankegang, filosofier, alt som må snus nesten rett opp på hodet, spesielt med behandlingsmetoder. Det er ikke noe man bare skifter over natt akkurat. Nei, det tar tid. Disse systemene har en ganske stor innebygget grad av motstand. Man kaller det ofte for semmelveisrefleksen.
Det skriver seg fra da han Ignaz Semmelweis midt på 2000-tallet,
1800-tallet eller når det var, oppdaget at det var en klar sammenheng mellom barselfeber og smitte fra mikrober. Så han kommanderte jo legene på sykehuset som da hadde vært nede i kjelleren og obdusert lik, og som kom da med blodige hender og blodige kniver og blodige legefrakker, og tok imot barn, ikke sant? Og så fikk de jo disse stakkars kvinnene smitte.
Han skjønte at det var en sammenheng her, og fikk de til å vaske hendene og tape seg i rene klær før de gikk inn på barselavdelingen. Og dermed gikk jo barselfeberen dramatisk ned. Men det tok mange år før det gode selskapet ville akseptere at dette faktisk var en sammenheng. Så det er mange sånne revolusjoner innenfor vitenskapen,
som har vært helt åpenbare, men som tar utrolig lang tid. Da brødrene Wright i 1903 hadde sin første flyvning, så tok det faktisk det amerikanske videnskapsakademiet hele fem år før de anerkjente at flyvning var en fysisk mulighet. Det var igjen fordi at ...
Det er så mange som må da krype til kors og si at alt det jeg har trodd og stått for hele livet, det har vært feil, og det sitter veldig langt inne når du har en ledende posisjon innenfor vitenskapen. Spesielt hvis det er titler involvert, penger ikke minst, posisjoner, makt, politikk og hele den biten der. Det er jo nesten kanskje den tyngste biten å komme forbi, for det er jo der kanskje ...
Det er jo der det må komme et mindskifte. Derfor er også disse nye teoriene omkring kreftens årsaker veldig vanskelig å få gehør for.
Fordi du blir jo sett på som en sviker nærmest i det medisinske etablissemanget hvis du begynner å lytte til sånne ting. I hvert fall offisielt. Kanskje du gjør det på kammerset hjemme. Men det er veldig vanskelig å få gehør, og han sier jo det, forskeren som jeg var og besøkte på Boston College, et av de største, eller det universitetet i USA som er lengst fremme på denne forskningen, da.
Thomas Seyfried, han sier jo at vi sitter her med alle bevisene på hva som er årsaken til at kreft oppstår i kroppen. Vi kan dokumentere det, vi har også publisert rapporter. Men han sier at it's just like talking to a plug socket. Altså han sier det er nesten som å snakke til et støpsel i veggen. Så lydhøret er altså medisinerne når du kommer med dette, ikke sant?
Så han bare rister på hodet og sier at det er så vanskelig å komme med radikale ideer inn i dette kreftparadigmet, selv om det aldri er så godt dokumentert og forsket på, så er det som å stange hodet i en tjukk murveg. Årsakene til det er nok mange, og sikkert også forståelige, men vi har jo
Selvfølgelig en stor aktør i dette bildet som heter legevitenskap, en legemiddelindustri, som lever godt av å produsere svinedyre kreftmedisiner, hvor prisen overhovedet ikke står i forhold til effekten. Jeg kan jo nevne at det ble i det engelske fagtidsskriftet
nå husker jeg faktisk ikke navnet på det i sånn fot, men en større engelsk medisinsk faktisk tidsskrift som publiserte for ikke lenge siden at i perioden mellom 2006 og 2014 så hadde de undersøkt 72 kreftmedisiner som var kommet på markedet og godkjent av det amerikanske FDA, altså Food and Drug Administration, det amerikanske legemiddelverket,
og gjennomsnittlig forbedret overlevelse av disse medisiner var på 2,1 måneder. Da kan man lure seg disse kreftmedisiner som da koster milliarder på milliarder av dollar å ta frem, og hvor en runde med selvgift kan koste opp mot en million kroner.
Og så gir det da en forlenget overlevelse på bare noen få måneder. Og dette er virkeligheten, sverden, og den amerikanske onkologen Asra Rasa, som er sjef for en svær kreftavdeling på Columbia University i USA, har jo skrevet en bok som heter The First Cell, hvor hun påpeker at denne opphausede troen på at moderne kreftmedisin er blitt så fantastisk effektiv,
Den er fullstendig medieskapt. Det har ingen sammenheng med virkelighetens verden. Hun sier jo det at... Vi tar en liten kunstpause her. Ja.
litt overeksponert bilder i monitoren min her, og da blir jo vi videoteknikere litt bekymret her. Ja, beklager. Hun sier det at alle de som driver med innsamling av penger til kreftforskning, som for eksempel Norske Kreftforening, som har samlet inn over 5 milliarder kroner fra det norske folk i løpet av de siste 20 årene,
De har selvfølgelig et behov for å fremstille forskningsresultatene i et mest mulig gunstig lys. Du kan lese på kreftforeningen sider at det er helt fantastisk hva man nå har oppnådd. Man mener jo da at overlevelsen er betydelig bedret. Men statistikk kan leses på mange måter.
Tidlig diagnostisering av kreft gjør at statistikken blir mye hyggeligere, men hvis vi skal se på hva som er realiteten, som er reell overlevelse, hvem som blir helt frisk og som ikke får tilbakefall, så har det bare endret med 4% i løpet av de siste 30 årene med denne fantastiske kreftmedisinen.
viser tallene som hun viser til, og som også kan dokumenteres av flere som nå har skrevet om dette i diverse nye kreftbøker som er kommet. Sånn at hele kreftkomplekset står fremdeles i stor grad nesten på stedevil, og Verdens helseorganisasjonen, WHO, sier jo selv at kreftgåten er ikke løst.
Hun, som jeg nevnte, Azra Raza, som er en veldig kjent amerikansk onkolog, og som da også var gift med en veldig kjent onkolog, som fikk kreft og som fikk beste tenkelig behandling. Han brukte fire år på å prøve å bli frisk, men døde. Hun sier at denne krigen mot kreft, den er absolutt ikke vunnet i det hele tatt. Den er nesten tapt, sier hun. Fordi på tross av alle disse fantastiske nye kreftmedisinene,
så dør folk fremdeles. Og i Norge er det jo 35 000 nye krefttilfeller hvert år, og en tredje part av de dør på norske sykehus mens de er i de såkalte beste hender. Fordi enten så dør de av sykdommen, eller så dør de av behandlingen. Veldig mange dør også av behandlingen. For den er så... Intens. Den er ekstremt brutal, den. Det skal være ganske robust i utgangspunktet for å kunne stå i, komme ut av det. Og de fleste har jo også noen senvirkninger og sånt også, har de ikke det? Jo, altså...
Man må bruke kirurgi, stråling eller selvgift, og selv om det har blitt aldri så avansert, så har det alltid bivirkninger. De fleste som har gått gjennom disse behandlingene, de kommer ut mer eller mindre som invalidiserte mennesker. Det er veldig få som kommer ut av disse behandlingene helt friske. Jeg var jo faktisk en av de utrolig sjeldent heldige som sitter her uten et eneste menn i dag.
Jeg kan fortelle litt mer om mitt tilfelle, hvis det er interessant. Det var et fint tidspunkt å hoppe tilbake i tid på, for jeg synes du fortalte veldig fint tidligere også at du hopper jo ikke helt tilbake til, eller vi hopper jo tilbake til 2016, men vi må hoppe enda lengre tilbake igjen til det første tegnet at noe var galt i kroppen din. Det var vel nesten ti år siden. Ja, det startet en vakker søndag i 2009,
At jeg våknet og stod foran speilet på...
På badet sier kona mi at «Herregud, du ser ut som en giraff». Så hadde jeg fått noe svære utslett på kroppen, noen svære røde felter på brystet, på armene, på beina, på rumpa og overalt. Så det så ut som sånne store, giraffen har jo noen sånne fine mønstre på kroppen, og det ligner det faktisk. Jeg tenkte jo umiddelbart at dette var en allergisk reaksjon. Jeg har jo hatt litt allergi gjennom hele livet.
Men jeg tenkte at det må ha vært, vi hadde spist masse sushi kvelden før,
At det var helt sikkert noe der. Men det viser seg at dette var da noe som ikke gikk over. Jeg tenkte jo at dette er bare noe forbigående. Men det gikk ikke over, og så endte jo da etter en stund hos en hudlege som sa at dette kaller vi for atopisk eksem. Og det er noe som ikke er så lett å bli kvitt, men du må smøre på kortisonkrem, så kan du dempe det ned for å ha begynt å klø noe helt forferdelig. Og det gjorde jeg jo da.
Hun kunne ikke forklare hvorfor jeg hadde fått det, for det skyldes primært uflaks, sa hun. Så jeg drev å smørte på denne kortisonkremen i flere år for å prøve å bli kvitt dette her, og det ble egentlig bare verre og verre og verre. Hver gang jeg stoppet med kortison for å se hva som skjedde, så bare puff, så bluset det opp.
Men jeg levde jo da, jeg drev med videoproduksjon og deadlines og masse kunder og hadde et firma med åtte ansatte, var det vel? Mokstress. Og hadde en million ting å tenke på. Og jeg hadde jo ikke tid til å være syk, og dessuten så hadde jeg egentlig aldri vært syk heller i løpet av...
Det høres kanskje merkelig ut, men i løpet av 40 år i mitt arbeidsliv, så tror jeg jeg var borte fra jobben tre dager fordi jeg forløfta meg og hadde vondt i ryggen. Så sykdom har ikke vært min greie. Og hver gang jeg kjørte forbi radiumhospitalet, så tenkte jeg at, ja ja, stakkars de som er der, men jeg skal jo aldri sette mine bein der, heldigvis.
Det er mange som sier det, og jeg sier også sånn der, jeg har jo aldri vært syk på fem-seks år, og folk sier det uansett, det er jo vårt kroppsvekt og alt mulig helse jeg har, men det er jo ingen garanti for noe ting. Nei, og mine foreldre hadde heller aldri hatt kreft, så det var veldig lite sånne ting i min familie, så jeg var helt trygg på at det ville aldri skje meg.
Når jeg fikk dette utslettet, som egentlig bare ble verre og verre, så prøvde jeg bare å fortrenger det. Jeg tenkte at dette er noe som skal ut av kroppen, dette går snart over terje, bare prøv å glem det, så ordner kroppen det seg selv. Den ordnes alltid det meste. Men etter hvert begynte disse store hudfeltene å flasse og veske, og da gikk jeg til en ny hudlege som sa at dette kaller vi psoriasis.
og dette er dessverre uheldbredelig. Vi kan ikke si hvorfor du har fått det, det er stort sett uflaks at folk får det, men når du først har fått det sånn heftig som du har, så er det dessverre noe du må bare belage deg på og leve med resten av livet, men vi kan smøre på kortisonkrem, så kan du dempe det. Det funker ikke, det vet jeg i hvert fall veldig godt. Nei, men da kan du få innvilget lysbehandlinger i syden,
eller du kan reise på opphold i syden og sitte under sola og få lysbehandlinger, så blir du litt bedre. Herregud, det har ikke jeg tid til. Jeg driver et firma og har heftige deadlines, så glem det. Det passer ikke min agenda i det helt tatt. Så jeg fikk da en sterkere utgave av den kremen, og smørte det på et par år til, men det ble jo bare verre og verre. Men så da i...
Tidlig i 2016, i januar, så fikk jeg plutselig noen svulster som begynte å vokse ut. Jeg hadde faktisk fått en svulst før det. Sånn kaker? Ja, det så nesten ut som et kjøttkake som plutselig bare poppet ut. Jeg fikk igjen et tilløp til det året før, men da gikk jeg til Erik Hekseberg som hadde kontor i Sandvika, en lege med litt annet syn på sykdom.
Han kunne konstantere ved hjelp av en undersøkelse som jeg tok, en allergitest hos Lab 1, som mente at jeg var allergisk mot melkeprotein. Så jeg kutta alt som kom fra kua, og det hjalp faktisk. Da krympet den der i kulen inn, så da tenkte jeg at nå blir jeg vel bedre enn andre også. Men det gjorde jeg ikke dessverre. Men i hvert fall da i 2016 så kom dette plutselig for fullt, og da fikk jeg en 5-6 svære svulster,
Jeg vil nesten si at de så ut som rosinboller. De var 5-6 cm breie og 2-3 cm tjukke, som jeg fikk utenpå huden. De kom fort. I løpet av to uker fra å være et rødt utslett, så plutselig var det en svær klump der.
Så jeg fikk jo litt hetta, og kona mi fikk jo enda mer hetta. Det var nok mer i den veien. Men da ble jeg henvist til Rikshospitalet, min fastlege. Og etter to og en halv måneder i kø der, så kom jeg endelig inn. Og de tok noen prøver og sa at dette ser ikke så bra ut, så vi må sende deg videre til Rikshospitalet. Og i...
Helt i slutten av juni i 2016 fikk jeg beskjed at dette var en veldig sjelden form for lymfekreft som heter cesarisyndrom.
som bare en 5-6 fikk hvert år i Norge, og disse klompene som jeg hadde på kroppen var helt typisk, og alle de andre hudproblemene var også da veldig typiske for denne sykdommen, og det de kunne gjøre var å gi meg strålebehandling først på disse svulstene, og så ville de sette meg på en immunterapi for å prøve å hjelpe immunsystemet mitt til å holde dette nede, men det ville bare virke i 15-20% av tilfellene, så det
Sannsynligvis måtte jeg da over på selvgift etter det. De sa at vi har en viss erfaring med denne sykdommen, og det vi kan si er at du kommer aldri til å bli frisk av det. Den er uelbredelig, så den vil komme og gå. Men med dagens medisin kan du holde det nede sånn at det blir litt mindre plagsomt.
Og jeg spurte da, hvorfor har jeg fått dette? Nei, det skyldes uflaks. Kreft er primært uflaks på grunn av disse tilfellige mutasjonene. Det er et ord som går igjen da. Det gikk igjen, og det...
Hva skal jeg gjøre selv da, sa jeg. Nei, gå hjem og lev så normalt, så skal vi ta sykdommen og håndtere den. Så sa jeg, men herregud, jeg kan jo ikke gå hjem og leve så normalt, det er jo det som er gjort med syk. Det må jo være måten jeg har levd på som gjør at kroppen har utviklet dette. Nei, vi har ingen forskning som kan støtte sånne teorier, så dette har ikke noe med hverken kosthold eller livsstil å gjøre, dette er en og skjer uflaks.
Jeg hadde laget en film noen år før om kroppens indre miljø og hvordan kosthold spesielt hadde innvirkning på miljøet i kroppen.
Så jeg hadde lært ganske mye om hvordan du skulle ta vare på din egen kropp, men jeg var ikke flink til å følge det, fordi jeg var jo aldri syk. Det gjaldt i stort sett bare andre mennesker. - Han gikk ikke deg der. - Ikke sant? Men da skjønte jeg at de mener jeg er ufordags, de mener at dette ikke har noe med mitt levesett å gjøre. Jeg visste jo punkt 1 at jeg levde et veldig stresset liv. Jeg hadde også en ganske heftig skilsmisse da jeg var 50 år.
som ikke er spesielt hyggelig, det tar jeg ganske heftig på kroppen det også, fordi jeg visste også at både stress og syke og traumer, det skaper surt og giftig cellemiljø. Ja.
Hvis du ikke klarer å bearbeide det, så vil det bli stående i kroppen og skape betennelser. Hvor gammel er du nå for øvrig? Nei, nå er jeg 70. Jeg visste også at med mitt levesett, hvor jeg veldig ofte satt og måtte jobbe om lange kvelder, og ofte natta gjennom, og da var det jo selvfølgelig for å døve sulten, så var jeg jo da nærmest på bensinstasjonen og monteret inn et par pølser og noe kvicklunch og en cola, ikke sant? Ja.
Det hadde jeg gjort litt vel mye, og jeg satt jo ofte da 12-16 timer i strekk på pulten og redigerte. Bare eneste bevegelsen var til og fra kaffemaskinen. Og du trente ikke noe ved siden av det? Jo, jeg drev og trente sånn indoorsfotball. Det gjorde jeg en gang i uka. Det var den eneste formen for av og til var jeg ute og jogget litt, men det var ikke så ofte.
Men jeg har blant annet skjønt etterhvert også at lymfesystemet, som ikke har noe pumpe i kroppen, det er helt avhengig av at du beveger deg for at du skal få disse rensesystemene til å fungere. Når du da sitter på rumpa hele dagen foran en datamaskin, så skjer det samme som når du sitter på et fly i åtte timer over Atlanterhavet, at du blir tjukk i beina. Du får nesten ikke på deg skoene etterhvert, fordi at lymfesken står stille.
Det gjør at rensesystemene er dårlige, og det gjør at graden av betennelser får mye bedre kår. Jeg skjønte etter hvert at det var helt opplagt at det var noe med måten jeg hadde levd på som må ha fremkalt denne tilstanden, og at det ble kreft til slutt.
tenkte jeg det er sannsynligvis en konsekvens av alt dette som har ligget foran. Så oppsummert, hva tenkte du da? Stress, en komponent, helsetilstand, kostholdet, og så la du sammen, dette her er de tingene som akkumulerer. Stress, emosjonell stress også, ikke sant? Og det at du hele tiden har masse sånne ting hengende over deg som du skal ha ferdig, og
Og så da dårlig kosthold, dårlig søvn, jeg sov jo alt for lite også i perioder, og for lite fysisk aktivitet.
Og så kan man jo også si at, ok, jeg satt foran en skjerm og fikk stråling fra skjermen, også mange år før de fikk flatskjermer, ikke sant? Jeg snakket veldig mye i mobiltelefonen, hadde den klistret inn på øret, også i bilen, ikke sant? Hvor du kjenner at du blir helt varm i hodet av å snakke i mobiltelefon. Det har gjort veldig mye i mitt liv. Så det var altså mange faktorer som jeg tenkte, altså her er det sannsynligvis en sånn cocktail, en toksisk cocktail som har bygget seg opp
gjennom livet, og som da har ført til at miljøet i mitt indre miljø er blitt så belastet at kroppen til slutt da er nødt til å si fra, og da skriker den i form av en eller annen kronisk sykdom. Enten så får du leddgikt, altså reumatiske reaksjoner, eller så får du hjertekarereaksjoner, så kan du få ME-sykdommer,
ikke sant, utmattelsessyndromer eller MS, eller altså alle disse såkalte autoimmune sykdommene, som nyre forskning sier at ikke er autoimmune i det hele tatt, men det er et annet tema. Men
Alle disse tingene, og selvfølgelig kreft inkludert, er kroppens måte å svare på denne toksiske cocktailen som har bygget seg opp i kroppen. Jeg hadde en sterk følelse av at dette hadde skjedd, og derfor sa jeg nei takk til radiumhospitalene når de ville sette meg på strålebehandling, for jeg visste at jeg kunne ha masse uheldige bivirkninger. Selvgift vil jeg ikke under noen omstendighet ha inn i min kropp,
Var du forintetatt på det? Var du veldig agnostisk på hva du skulle gjøre nå? Jeg har jo fulgt en del venner og bekjente gjennom kreftbehandlinger. Jeg hadde bestemt meg for at jeg aldri skal ha selvgift inn i kroppen. Fordi jeg vil ikke...
Det er en ekstremt, nå høres dette veldig kategorisk og kanskje litt naivt dumt ut, men jeg vet at selvgift, selv om det tar liv av kreftceller, så tar det liv av veldig mye annet, ikke minst immunsystemet ditt. Så det var i så fall aller, aller, aller siste utvei. Så det jeg gjorde da, jeg ba om betenkningstid. Heldigvis var ikke denne kreften hurtigvoksen, det var ikke en superaggressiv kreft. Så jeg ba først at ...
Jeg brukte en litt annen unnskyldning. Jeg sa at siden vi nå egentlig skal reise på ferie på Sørlandet, kona er hele familien, så passer det veldig dårlig for meg å begynne med strålebehandling og være hjemme mens hele familien er på ferie. Så kan jeg få lov til å vente en 3-4 uker i hvert fall.
Ja, de så ikke på det som noe stort problem. Så det jeg gjorde samme dagen etter at vi hadde vært på radiomospitalet, var at jeg ringte til min yngste bror, som er naturmedisiner og som har jobbet med naturmedisin hele livet.
Han hadde jo anbefalt meg flere ganger å ta en sånn rensekur, men fordi han er broren min, og jeg ikke egentlig ville blande han inn i min sykdom, i tilfelle det gikk i den veien høna sparket, så hadde jeg liksom ikke snakket så mye med han. Men jeg ringte til han rett etter vi hadde vært på radiumhospitalet, og sa at «Tom, nå må du komme med et godt råd her, fordi jeg vil ikke inn i den behandlingen».
Så sa han, ok, Tarje, jeg vil ikke behandle deg selv, men jeg har en ekstremt dyktig kollega. Så fikk jeg nummeret hans, og han ringte for meg, og så la jeg dette her frem. Så jeg dro rett til han samme ettermiddag, og han tok en grunnig analys av meg med helt andre metoder enn det de brukte på sykehuset, blant annet med å se på det levende blodet i mikroskop i tusen ganger forstørrelse,
Han så også på tørket blod i mikroskop, han tok en irisdiagnostikk, altså så på irisen min, for der er det en del parametre, eller en del markører som indikerer ulike ting eller ubalanser i kroppen. Han hadde også en del andre ting han gjorde, i tillegg til å selvfølgelig se på alle blodprøvene mine og det jeg hadde med av
av ting fra sykehuset. Du sa renseprosess med broren din, hva mente han med det? Nå skal jeg komme meg til det. Akkurat. Fordi når han hadde sett på alle disse tingene inni kroppen min, og også hørt på hele historien min, det var en undersøkelse som tok tre timer, i motsetning til det kvarteret du får hos fastlegen,
så sa han det at, han konkluderte med følgende at jeg hadde en veldig overbelastet lever, så leveren din fungerer ikke som den skal, for den er overbelastet av gifstoffer.
Du har også en nedsatt nyrefunksjon, du har en dårlig tarmflora, og du har mer sannsynlig det vi kaller for lektarm, hvor du har fått på grunn av betennelser du har hatt i tarmen, på grunn av matintoleranser og fremmede stoffer som du ikke har tålt, så har du fått betennelser i tarmen som har skapt perforeringer i denne veldig tynne tarmslimhinden som skal da...
slippe gjennom næringsstoffene, men ikke givstoffene som du har i tarmen. Så han sa, du får mye givstoffer gjennom litt for større porer i den tarmslimhene, og det skaper da betennelsesituasjoner i kroppen. Så han sa, generelt sett så slåss ditt immunforsvar en kamp på tusen fronter.
Du kan si at rensesystemet i kroppen din er som en kjøkkenvifter som ikke har vært renset på 20 år. Selv om motoren går, er renseffekten ikke lenger optimal. Han sa at det første vi må gjøre er å gi leveren din en timeout, sånn at du må starte med en 10-dagers vannfaste, for vi må rense kroppen din. Han presiserte i utgangspunktet at jeg behandler ikke kreft. Jeg behandler ikke alvorlige sykdommer.
Det gjør jeg ikke, og det har jeg heller ikke lov til, for jeg er ikke autorisert helsepersonell i vanlig forstand, selv om jeg har lang utdannelse, både som biopata i bunn, og også masse etterutdanning fra Sverige og Tyskland. Det er det kanskje pliktig å si også. Ja, så han sa det at den kunnskapen vi har er mye bredere og dypere enn en vanlig ernæringsfysiolog,
fordi han jobber med det som han kaller biologisk medisin. Jeg skal komme litt tilbake til det senere. Han sa at ut fra mine analyser, og det jeg kan se også av blodprøvene dine og så videre, så er det disse tilstandene som jeg beskriver, og at immunsystemet ditt er så belastet, selvfølgelig også på grunn av kreften, at det første vi må gjøre,
det er at vi må først få renset leveren din, altså få gitt leveren din en sjanse til å rehabilitere seg, og så må vi rense cellemiljøet ditt,
så må vi få bygget opp en mye bedre tarmflora og tettet den tarmlekkasjen din, og dermed vil også forhåpentligvis immunsystemet ditt komme mer på plass når vi får bokt med alle disse tingene, for du har massevis av lavgradbetennelser, såkalte systemiske betennelser i kroppen. Så vi må få stoppet de betennelsene, uten at jeg skal gå inn på kreftsann, men kreften henger nok sammen med dette.
Så jeg skal hjelpe deg å bedre din allmenn tilstand, og så får vi se hvordan dette fungerer.
Og jeg synes jo, pluss han sa selvfølgelig masse mer detaljer som jeg ikke har tid til å gå i alt inn på her, men jeg synes det hørtes utrolig fascinerende ut. Bare det å se sitt eget blod
på en svær fargeskjerm. Han tok en blodråpe ut av fingeren min, la den under mikroskopet, det kom opp på en svær TV-skjerm i farger, og vi kunne se et yrende liv inne i mitt blod. Det var utrolig sprøtt å sitte og se på en del av meg som levde utenfor kroppen min på en svær TV-skjerm.
Han viste hvordan blodcellene mine var veldig deformerte. De skal egentlig se ut som sånne runde gjennomsiktige kuler, men de hadde sånne veldig taggete, så nesten ut som ølkorker. Han sa det er et typisk tegn på når du har for mye toksisk tilstander i kroppen. Han kunne se at jeg hadde for lite en viss type immunceller,
og at han så også at jeg hadde mye mikroorganismer, spesielt bakterier og sopp i blodet. Så uten å gå for langt inn i det, så satt han meg på en rensekur. Han sa det første må du kutte all mat i ti dager, drikk vann som du blander ut med fiberhusk,
som er et fiber som du får kjøpt i alle butikker, som gjør at du også får renset ut tarmen din, så ikke du får forstoppelse mens du er i denne fastekuren. Det viktige med at du ikke skal innta noe mat, er at leveren din skal få en langt friminutt, så den slipper å prosessere fisk,
næringsstøyler og mat som kommer inn, og spesielt av protein, nå må leveren din få sjans til å tømme seg, for den er litt for tilkloget av gifstoffer. Når du har gjort det, så skal du over på en diet som består av en ekstrem lavkarbodiett,
med mye fett, og det er altså en grønnsakssuppe som du skal lage og spise to tredje ganger om dagen, som består primært av kål, forskjellige typer kål, altså hodekål, blomkål, broccoli, ja, ulike kåltyper, og også ulike løktyper, og
og selvfølgelig også da hvitløk. Jeg kunne ha noe søtpotet oppi, og ja, i denne boka som jeg har skrevet, og den filmen jeg har laget, så kom jeg inn på litt mer i detalj, det var som denne suppa bestod av. Men ikke så mye kjøtt altså? Nei, fordi at leveren skulle ikke jobbe med prosessering av protein, i hvert fall de første fire ukene. Så
Det var stort sett bare grønnsaker, men så måtte jeg i tillegg få i meg mye fett for å kompensere, slik at jeg også fikk mer energi. Det var primært meirismør som jeg brukte oppi suppa, og det var olivenolje som jeg skulle dynke i suppa,
og også eventuelt kokosolje, og så måtte jeg også spise mye avokado ved siden av. Det var fettkildene. Etter en måneds tid på den suppa, så kunne jeg gå over til å spise litt proteiner i form av fisk og kylling, men primært så var det da denne grønnsaksheten. I tillegg til dette så fikk jeg da et batteri med kosttilskudd i form av mineraler og vitaminer, og også antioxidanter,
Også en del sånne, noe som heter zeolit, som skulle hjelpe med å rense ut tungbetaler, for han kunne også fastslå at det hadde mye tungbetaler i kroppen, primært kvikksølv og aluminium.
Jeg er oppvokst i en tid hvor man brukte kvikksøl i vaksiner på 50-tallet, og jeg har også ganske mye kvikksøl i tennene, eller altså fyllinger i tennene mine fra den gangen før man brukte fluor i tankremmen, holdt jeg på å si. Så jeg hadde mye kvikksøl, og det hjalp denne seolitten med å rense ut. Så grønnsakshuppe pluss diverse kosttilskudd, jeg tror jeg hadde en...
15-20 forskjellige typer pillebokser, som da ble justert etter hvert som dette her gikk fremover. Men det som var det utrolige da, var at jeg hadde inntil da i 7 år, så hadde jeg hatt denne kløen på kroppen med dette eksemet som da senere ble psoriasis, og som etter hvert da ble til kreft.
Og den kløen hadde jo skolemedisin sagt det eneste du kan bruke mot den, det er kortisonkrem. Og problemet er at folk aldri smører på nox av det, så du må smøre på mer og mer og mer.
Det gjorde jeg i sju år, og det funket egentlig ikke. Jeg skjønte etter hvert at kortison har den egenskapen at det demper immunsystemet ditt. Så det du gjør er at du demper immunreaksjonen, som da er disse betennelsene du får, enten i huden som jeg hadde det, eller andre steder, og som gjør at du virker friskere. Men du er jo ikke friskere for det, ikke sant? Du har bare slått ned det immunforsvaret ditt som egentlig skal hjelpe deg å bli frisk. Sånn at ...
14 dager på denne kuren, etter at jeg var ferdig med denne fasten, og så gikk det vel en uke til, så plutselig stoppet det å klø. Når jeg begynte med denne kuren, så kuttet jeg ut kortison tvert. Så jeg hadde da vært uten kortison i 14 dager, men på denne rinsekuren, og plutselig sluttet den kløen som jeg hadde slitt med i 7 år.
Det tok den kuren på to uker. Men plutselig eller progressivt? Det ble bare mindre og mindre, og etter 14 dager så var det ikke mer. Jeg hadde ligget hele natta og klødd i søvne, og klødd meg til blods i årevis, fordi dette var helt jævlig å sove med. Det var plutselig borte. Det klarte denne faste og rense kuren på så kort tid. Så så jeg etter hvert at huden begynte å lege seg,
Disse svære røde feltene med betent hud, de ble overtatt av frisk hud. Jeg hadde jo dette på tærne, på føttene, bak knærne, på albune, rundt maven, på baken, på ryggen, heldigvis ikke så mye på bryst og rundt halsen. Så jeg klarte å skjule med klærne.
Og jeg må også si at jeg var jo hele tiden i jobb, ikke sant? Jeg hadde jo kundemøter og sånn hele tiden, og jeg måtte jo... Når jeg fikk disse svære svulsene, og de etter hvert da begynte å veske, og lukte noe helt forjævlig, for å si det rett og slett.
Sånne gigante kviser nesten. Kviser er jo et mildt uttrykk, men hvis du tenker deg en sånn 150 grams hamburger som du klasker på rumpa di, sånn rå hamburger, sånn så det ut. Det var som en knyttneve nesten, de største. Det var det så helt...
helt ubegriplig. Så kunne du presse på det, og det kom jo ut, liksom de verste YouTube-videoene, og se hvor de driver. Ja, altså hvis du ser på den filmen min, så har jeg jo bilder av det. Og det har du kommentert, ja. Jeg tok jo bilder av det, som jeg har vist i filmen, og som også er i denne boka. Så det var ganske heftige saker, og det var... Skal jeg ta hold av deg? Fordi sånn...
- Det er vel øverste høyre der. Det ser ut som om du har en bakt tomat. - Ja, det ser nesten sånn ut. Det lukta helt pyton. Jeg måtte plastre meg med barnebleier før jeg skulle i møte med folk, for at det der ikke skulle lukte. En anledning, det var helt forferdelig, da satt jeg i en møte med direksjonen i et svært firma som jeg skulle lage en film for.
seks mann rundt et svært møtebord med direktøren i spissen, og vi sitter og diskuterer dette filmprosjektet som jeg skal lage, og så plutselig så ser jeg tilfeldigvis ved siden av stolen min på gulvet har det samlet seg en kjempesvær flekk med blod som har da rent gjennom buksa mi og ned på gulvet, ikke sant?
Jeg skulle da sitte og selge meg inn som en ... - Her skulle du putte millioner inn i prosjektet. - Jeg fikk lirka ned noen servietter mens jeg pekte på tavla, som jeg fikk ned på gulvet og som brukte det ene beinet til å få skrapet opp. Mens noen andre pratet om noe annet og så på tavla, fikk jeg tatt dette opp og puttet det ned i væsken min. Det var en grusom situasjon.
Jeg vet ikke om de har oppdaget noe, men dette har etter hvert blitt daglige koster, at disse svulstene ble veldig plagsomme. Men jeg tørte jo ikke å fortelle noen, når du lever i en ...
Med en liten bedrift hvor du hele tiden har heftig konkurranse fra mange andre. Så det å fortelle at du har fått en alvorlig sykdom, det holder du for deg selv. Fordi ellers, hvis kundene begynner å lure på om du har sviktende leveringsevne her, så er det veldig vort å skifte til neste mann i telefonkatalogen som driver med samme. Det er penger som snakker. Så jeg tørte jo ikke, selv mine egne ansatte, visste veldig lite om hva som egentlig var på gang da.
Men i hvert fall, denne prosessen begynte å ta en veldig hyggelig vending i form av at disse utflettene som jeg hadde og alle disse svulstene tydelig endret seg etter at jeg begynte på den kuren. Så det var helt opplagt at det var et eller annet inni kroppen min som responderte. Jeg var jo også på jævnlige undersøkelser på radiumhospitalet i hvert fall en gang i måneden, og de så også dette.
Og så sa jeg, se her! For jeg hadde fortalt at når jeg fikk den første reaksjonen på at kløen forsvant etter 14 dager, så tenkte jeg, ok, jeg skal ikke ta noe stråling på dette, for nå har jeg funnet noe som funker. Så jeg utsatte jo den behandlingen deres da hele tiden,
sjøvde foran meg. De sa jeg var ekstremt naiv og tok en kjemperisiko, men jeg sa jeg tror dette funker for meg. Så når jeg kom og viste frem at jeg var blitt bedre, så sa de at ja, vi vet jo at denne sykdommen kan gå litt opp og ned, så dette er nok bare en del av en sånn naturlig fluktuasjon
Jeg syntes det var helt utrolig, men de ville ikke gi meg noe kredd for at jeg holdt på med dette på egenhånd. De sa at jeg bare var... De rista på hodet og smilte litt overbærende. Men jeg ble bedre og bedre.
Og etter fire måneder så var jeg blitt så bra at jeg følte at jeg nå er, altså da var det mesteparten av huden blitt veldig mye bedre, og disse svære svulstene hadde begynt å rotne på rot, for å si det sånn, de var fulle av gul materie, og hadde begynt å krympe og implodere, ikke sant? Er det inni disse klumpene at kreften ...
hadde kolonier. Ja, det var en kreftkoloni. Det er der sentrene er. Og det som kjennetegner kreftceller, det har jeg jo egentlig helt glemt å si, i tillegg til at de har endret metabolismen, eller endret stoffskiftet sitt, så har de også to helt sånne markante egenskaper. Og det ene er at de
De dør ikke, altså de lever evig. Vanlige celler de deler seg kanskje en 30-40-50 ganger, og så tar de livet av seg selv, for da er de på en måte såpass slitne at de lar seg erstatte av nye celler. Mens kreftcellene, cellen begår da såkalt cellmord, det som kalles for apoptose i medisin. Men kreftcellene har skruddet det genet,
som gjør at de kan ta liv av seg selv, så de lever evig. Og i tillegg så har de da øket delehastigheten. Altså de deler seg mye, mye fortere enn vanlige celler. Kanskje, ja, jeg skal ikke si hvor mange ganger fortere, men de vokser veldig mye fortere. Og det er jo en av de tingene som cellegiften prøver å utnytte.
Fordi, og her må jeg ta en liten digresjon, selvegift den kom på banen rett etter 2. verdenskrig. Fordi det som skjedde da var at den sennepskassen som tyskerne blant annet utviklet under 1. verdenskrig og som tok liv av massevis av soldater i skyttegravene,
Den ble jo egentlig forbudt etter Første verdenskrig. Men under 2. verdenskrig så var det altså noen både på alliert side og på tysk side som fremdeles hadde lagret med sånn sendepskass. Og blant annet så lå det da et skip for anker i en havn i Italia. Det var vist et amerikansk skip som hadde da en sånn gasslast ombord. Det sies ikke noe om de hadde tenkt å bruke den eller ikke, men de hadde i hvert fall det. Så ble de bombet da av tyske fly
og sånn at den gassen rant ut i sjøen, og matrosene som var ombord, de måtte hoppe i havet for å unngå å brenne opp, ikke sant, etter bomangreppet. Og mange av de fikk da denne sennepsgassen som var i vannet da, på kroppen. Og så viser det seg at veldig mange av de utviklet da en sånn merkelig sykdom etterpå, hvor cellene deres hadde sluttet å dele seg.
og så døde de etter en stund. Så man oppdaget at denne Senneps-gassen hadde den medisinske effekten, at den klarte å få celler til å stoppe å dele seg, altså cellene klarte ikke å dele seg lenger. Så var det noen smartenger som fant ut, aha, kreftceller de deler seg veldig fort. Hva om vi sprøyter noen forsiktige doser av denne gassen inn i mennesker og ser hva som skjer? Så fikk man denne responsen at de cellene som delte seg fortest, de døde.
Kreftcellene døde etter hvert som man da fikk utviklet denne gassen og på en måte finjusterte doseringen og så videre, og mange...
pasienter som døde av denne behandlingen til å begynne med, før man skjønte litt mer om hvordan man skulle bruke det. Kreftcellene døde fordi at de delte seg fort, men det gjorde også en god del andre celler i kroppen som delte seg fort, blant annet håret, som de fleste fremdeles i dag opplever at de mister håret når de går på cellegiftkur, fordi at håret deler seg fort, og de cellene som deler seg fortest er de cellene som er mest sårbare.
Kroppens muskelceller og så videre deler seg langsommere, og de er også da mer robuste, så de tåler den selvgiften bedre, men hårcellene tåler ikke. Og så er det slimhinnene i munnen som tåler det dårlig, og så er det slimhinnene i tarmen som tåler det dårlig, altså immun der hvor hele, altså 80 prosent av immunsystemet ditt sitter i tarmen.
Og når du ødelegger slimene der, så ødelegger du også veldig mye av immunsystemet, derfor så er det altså så immunsystemet ditt veldig utsatt når du går på en cellegift, for du tar liv av veldig mange immunceller. Så folk går jo helt i kjelleren, og de er jo livredde for å få en infeksjon fra noe annet mens de går på cellegift, for da er det ganske alvorlig, for immunsystemet ditt er nærmest utradert, ikke sant? Men...
Men dette, ja det var en digresjon, jeg husker ikke hvilke spor vi var på, men i hvert fall for min del da, så hadde det altså disse svulstene, jeg så jo med egne øyne hvordan disse svulstene vokste ut, altså på bare,
Dager faktisk. Jeg kunne si at det este nesten som en bolledeg. Du sa at du hadde i en periode hvor det hadde gått veldig bra og det hadde vært veldig mye framgang, så tok du deg til å spise litt kake og vin. Ja, det var der vi var. Jeg så jo da at disse svulstene som først hadde vokst ut som bolledeg, nå begynte å nærmest implodere etter denne kuren jeg gikk på. Ja.
Så jeg tenkte at nå tar jeg, nå går dette riktig veien, nå er det bare ti spørsmål før jeg faktisk blir helt frisk.
Da var det gått fire måneder, hvor jeg hadde spist grønnsakssuppe i fire måneder, og jeg begynte å bli jævlig lei av grønnsakssuppe. Jeg drømte om en saftig biff og litt sånn forskjellig om natta, ikke sant? Og vanlig, normal mat, og brødskiver med geitost. Jeg begynte å bli nesten desperat. Og så hadde vi noen svare bursdager i familien denne høsten, 2016.
Og så sprakk jeg. Så ble det et stykke brødkake, og så ble det et glass vin, og så ble det noen sjokoladebiter og litt karamell på den. Og så kunne jeg da, bare et par dager etterpå, se hvordan disse sulsene våknet som fra dvale og begynte å vokse igjen. Og tenkte, shit, nå har jeg gjort noe veldig dumt. Og da tenkte jeg, ok,
Siden jeg likevel har blitt så bra i resten av huden, sier jeg ja takk til å få strålebehandling på de svulsene. Selv om jeg var veldig skeptisk til strålebehandling, tenkte jeg at hvis de kan ta knekken på det der, så klarer jeg kanskje å komme ut av dette her med gode resultater. Jeg fikk da to runder med strålebehandlinger, først på de tre største svulsene, og så på de tre mindre.
Da forsvant de svulstene også på bare dager. Det var helt merkelig. Fra å se ut som en svær rosinbolle som satt som en kjempeklump på huden, så bare krympet det inn og forsvant. Jeg skjønner ikke hvor det ble av de cellene, men de forsvant inn i kroppen min og ble transportert ut i kroppens avløpssystemer.
Men de forsvant veldig fort, og det som skjedde når alle de kreftcellene ble drept av den strålingen, som for øvrig, de radiologene som gjorde det, de var kjempeflinke, og de kunne jo fortelle meg at bare på de siste fem årene så var strålebehandling blitt utrolig mye mer avansert på den måten at det var mindre skadelig og mye mer målerettet.
Før strålte det mye av det vevet som også var rundt, kreftsvulster og sånn, men nå kunne de justere dette inn på en mye bedre måte. Det var ganske imponerende. Jeg lå i en kjempemaskin, hvor du føler at du lurer på hva som kommer til å skje nå. Skal jeg brennes opp her? Men jeg kjente jo ingenting. Det var bare en svak, summende lyd, og så var banvingen over, og det var utrolig effektivt. Men da jeg ble kvitt i kreftcellene,
som da immunsystemet mitt hadde slåss en ganske heftig kamp mot hele tiden, så fikk da immunsystemet
I og med at de slapp å jobbe med disse, så fikk de da en mye bedre grep om resten av kroppen, og på bare noen få uker så ble jeg rett og slett helt frisk. Altså, all huden leget seg. Jeg kunne se fra dag til dag hvordan den friske huden tok over disse betente delene av huden, og hvordan alle disse sårene fra svulstene bare leget seg. Så når jeg da kom fram til slutten av februar,
så var jeg altså helt, alt var borte, det var helt utrolig, og da fikk jeg da tatt en sånn benmarksbiopsi, hvor de borrer en, for å sjekke om du har kreftceller i benmargen, som du har da, jeg hadde da i mitt tilfelle så borret inn og dro ut en sånn sylinder på størrelse med en fyrstikk fra hofteskåla mi,
Så fikk jeg en telefon 14 dager etter det, at prøven var negativ, det var ingen kreftceller, utover det som var helt normalt. Du har alltid noen kreftceller i kroppen. Ja, for det er ikke sånn regel at man er 100% sikker at man har kreft, men det er ikke 100% sikker at du ikke har kreft. Ikke sant? Så det er alltid noen skadde celler som vandrer rundt i kroppen, og som kan defineres som kreftceller, men som regel så tar jo immunsystemet ditt og håndterer det på ganske greit.
Men jeg hadde da ingen farlige celler igjen, og etter det så har jeg bare vært helt frisk. Ingen tilbake... Nei, altså jeg hadde etter den strålbehandlingen, så fikk jeg selvfølgelig litt sånn nattesvett og kramper i beina om natta, og
Det var ikke akkurat som før, men det gikk over etter en stund. Det verket litt forskjellig. Det var noen sånne senvirkninger etter en stråling som varte en måned eller to, men etter det har jeg vært helt frisk.
- Nei, men så kom jeg til punktet hvor legen sa at Toftnes, dette kaller vi en god kombinasjon av stråling og flaks. Han mente jo at det var strålbehandlingen som hadde gjort at jeg ble krefffri. Mens jeg sa at jeg var en uenig, jeg mente det var en god kombinasjon av stråling og min rensekur.
og det ville ikke han svare noe særlig på. Så jeg sa at flaksen min var at jeg fant noen som skjønte hva som var feil i kroppen min. Men kunne han reagert på noen annen måte gitt hans posisjon og hvordan systemet fungerer? Sånn som jeg har forstått i ettertid, og gjennom alt jeg har lest meg på nå, så skjønner jeg at han var nødt til å si det han sa. Kreft er jo selvfølgelig en kjempealvorlig sykdom. Det er en sykdom som tar flest liv i Norge,
og sykehusene har veldig strikte regimer på hvordan de skal behandle dette, og legene har ikke lov til å gå utenfor det regimet, for da kommer ting ut av kontroll.
Så det å drive med et kostholdsregime sammen med kreftbehandling, det vil i så fall gjøre at, sånn som i mitt tilfelle, at legen egentlig ikke visste om det var deres behandling eller min kostholdsbehandling som hadde hatt størst effekt.
Det gjør at de ikke kan bruke meg til noe som helst, fordi de vet ikke hva som har funket. Derfor var det et veldig uinteressant tilfelle, fordi jeg hadde forkludret deres behandling. De kunne ikke føre meg inn i ...
i sin statistikk som en kreftoverlever. En sånn outlier, er ikke det dette? Som et resultat av deres kreftbehandling, fordi jeg hadde klusset med dette på egen hånd. Derfor var jeg ikke noe begeistret for det, men jeg mener jo at, herregud, er det viktigere å ta vare på systemet enn å ta vare på pasienten? Er det viktigere å bevare posisjoner
Eller å bevare pasienten, ikke sant? Sånn at jeg har da ført en privat, nesten litt sånn guerillakrig etter tid, for jeg mener at her er det en kjempesystemsvikt.
Vi kunne ha reddet så mange flere mennesker og skapt så mye mindre lidelser hvis vårt helsesystem hadde vært rigget sånn at det hadde mulighet til å ta inn denne type kunnskap og kunne bruke den komplementært sammen med vanlig kreftbehandling. Dette gjøres jo nå på mange klinikker.
i Europa, i Schweiz har de en kjempeklinikk som gjør dette, i England har de en care oncology klinikk som gjør det, i Istanbul, kemotermiaklinikken der gjør dette. De bruker altså ketogent kosthold på å
kreftcellene, og så går de inn med mye mildere cellegifter for å ta liv av kreften. I tillegg så får pasientene rense-dieter, og det blir undervist i hvordan de skal spise og hvordan de skal rense kroppen.
Det er nesten den viktigste delen av behandlingen, det er å opplyse og lære opp pasientene i hvordan de skal ta vare på kroppen gjennom kosthold og livsstil. Dette har de veldig gode resultater av, og dette kommer til å presse seg frem, og som Thomas Seyfried sier på Universitetet i Boston, som da fronter forskningsdelen av dette, at det er bare et tidsspørsmål før det kommer frem,
Men vi trenger mange, mange, han sier Terje du er et eksempel på at dette funker. Jeg skulle bare hatt 10.000 sånne eksempler, for da kanskje ville skolemedisin begynne å lytte. Men så lenge dette skjer litt sånn her og der, og kanskje ikke blir så godt nok dokumentert, så er det veldig vanskelig for det eksisterende kreftregime på våre sykehus å lytte til dette i det hele tatt, og det er rett og slett vanskelig.
veldig, veldig trist. Det er gitt at du har rett da, i stor grad i hva du har gjort. Du har truffet på mange punkter, kanskje ikke alle de elementene som er i den miksen du gjorde som ble din selvkur. For meg virker det som at kostnaden av for eksempel noe så enkelt som fastingen da,
Så vidt jeg skjønner er litt implementert inn i form av behandlingen at du skal faste kanskje en døgn eller to. Jeg vet ikke noe om det her, men det der med å endre kosthold, og i hvert fall det med å faste over lengre tid, og bruke det som en slags mykt eksperiment. Det er null nedstide ved å faktisk endre kosthold. Jeg har fastet ganske mye og har vært litt nysgjerrig på disse tingene her med personlig reise og lar vitenskapen fortsette sin reise, men jeg har
eksperimentert litt for min egen del og for egen oppdagelser, og det er jo ingen kostnader forbundt med å bringe noen sånne ting inn i en behandling som du sier at, for du går ikke, dogmatisk sier du,
Jeg tror ikke strålingen fungerer, jeg tror ikke noen av de tradisjonelle metodene fungerer. Du tror at det er et eller annet sted, så er det en gyldemiddelvei mellom dette og dette, som ikke jobber sammen i dag. Det er det jeg må eksperimentere, la oss si hvis det hadde vært omvendt, hvis vi bare hadde fasting og kosthold å forholde oss til i forhold til kreftbehandling, så kanskje vi skal prøve litt strålebehandling. Det ville vært mye drøyere forhold
drøyere endring av behandlingen av kreft, og bringe en teknologi inn der som enda tar den andre veien, hvor kostnaden er mye, mye mindre. Jeg er helt enig. Jeg har lyst til å referere en lege som drev denne klinikken i Schweiz, som jeg var på, som heter Thomas Rau. Han har forsket på kreftpasienter sammen med, han har jo behandlet kreftpasienter i nesten 30 år,
og driver da med det som kalles biologisk medisin i dag. Han startet ut som en allmenn medisiner, altså en vanlig utdannet lege,
Men som han sier selv, at gjennom sin praksis så oppdaget han at det var veldig mange ting som ikke stemte og som ikke funket. Så han begynte, fordi han var utrolig nysgjerrig av natur, så begynte han å lytte og lese og snakke med både naturterapeuter og andre leger som hadde hatt oppsiktsvekkende resultater og prøve å finne ut hva hadde de gjort.
Og dette endte da med at han gjennom mange år har utviklet det som han kaller for biologisk medisin. Og han sier det at i utgangspunktet, alle de kreftpasientene som jeg har behandlet i hvert fall de siste 25 årene som jeg har hatt muligheten til å studere dette med de metodene som vi utviklet etterhvert, så er alle kreftpasienter i utgangspunktet tarmvrak, sier han.
Det starter i tarmen, veldig ofte så starter det i tarmen,
Og det som skjer er at du får tarmlekkasjer på grunn av betennelser, lavgradbetennelser, systemiske betennelser i tarmen, som gjør at du får transport av proteiner fra tarminholdet som ikke skulle vært over i blodet, det kommer over i blodet, og vil over tid da skape betennelser i kroppen, som når de betennelsene står lenge nok, så blir de kreftet av det, for da klarer ikke cellene i det miljøet å leve lenger, og da må de ta noen grep. Og han sier at ...
Så måten å behandle dette på er egentlig da å endre cellemiljøet. Men det tar også tid. Det tar gjerne tre, fire, fem, kanskje seks måneder eller mer. Og i mellomtiden så må ikke pasienten dø av kreft. Så vi bruker også tradisjonell kreftbehandling med både stråling og cellegift og kirurgi for å stoppe eller bremse kreften mens vi behandler selve kroppen.
Vi ser på dette som litt avskilt, vi må stoppe denne uheldige selvutvikling, kreften, som får den til å bremse og stoppe å vokse, samtidig som vi endrer hele selvmiljøet. Den kombinasjonen er måten å behandle kreft på, sier han. Han går til og med så langt som å si at det vi driver med er basic medisin.
Vi bruker skolemedisin som komplementær medisin, komplementært til det vi mener er den virkelige medisinen. Alt det du putter inn i munnen, alt det du drikker, alt det du puster, det påvirker miljøet inni cellene dine. Alt det du tenker, alt det du har av frykt og traumer og stress i kroppen, det påvirker cellene dine. Alt det du blir utsatt for av utsikring,
yttre miljøpåvirkninger i form av alt fra sprøytemidler i kornprodukter til stråling fra mobilmast eller ruter eller mobiltelefoner. Dette blir en kokteil. Han bruker en sånn analogi der han sier at du kan sammenligne kroppen med en gift tønne.
fra barnspenna så begynner du sakte men sikkert å fylle denne tønna med gift, men så lenge du har en ung å spre kropp, så klarer den å håndtere det på et visst vis. Men når du begynner sånn 50-60, så begynner den tønna å bli full, og plutselig en dag så renner det over, og så får du da en
så blir du såkalt rammet av en kronisk sykdom. Om det er rheumatisme, hjertekar, om det er MS, ME, eller om det er kreft, så blir du rammet av en sykdom som til synlig at den kommer ut av det blå. Det vi vanligvis gjør, er at vi prøver å tørke av sykdommer
jeg håper å si det som renner over den tønna, mens vi i stedet for burde trekke ut bunnproppen. Så vi trekker ut bunnproppen på giftansamlingen i kroppen din, og får tømt deg for gift, og får bygget opp cellemiljøet, og får reparert tarmen din, reparert tarmfloraen din, og får boostet opp hele immunforsvaret ditt, og da er du fri for symptomer, og du er fri for de underliggende årsakene, og da lever du. Så han sier at...
Vi får jo pasienter hit som stort sett er de som er oppgitt av sykehusene, de kommer hit både, en ting er at de er tarmvrak, men de er også behandlingsvrak, etter å ha vært gjennom kreftbehandlinger som har kjørt de helt i kjelleren. Men vi har utrolig gode resultater, og jeg har jo snakket med flere folk fra Norge som har vært på behandling nede på den klinikken hans,
tunge kreftpasienter som har hatt kreft i stadium 4, og av alle de som jeg har snakket med, så lever alle fremdeles, for å si det på den måten. Men det er klart,
Er du først invalidisert av masse kreftbehandlinger, så er det en lang vei tilbake. Kanskje du aldri blir kvitt alle senskadene, men i hvert fall det å behandle kroppen med biologisk medisin, det må være fremtidens medisin. Det sier altså alle de som driver med det, og alle de som forsker på det, og alle de som har hatt gode resultater av det, er jo hjertens enige at
Vi må kunne kombinere disse tingene. Det er ikke enten det ene eller det andre, men det er kombinasjonen. Det var senest nå for to dager siden jeg intervjuet en dame som hadde vært gjennom, hun hadde hatt eggstokk eller kreft i livmoren, og også fått noen svære følelser bak i muskulaturen på ryggen,
Hun har vært igjennom masse kreftbehandling, og til slutt, og det funket ikke, så sykehuset ga henne beskjed om at nå må du gå hjem og fortelle dine to døtre at du kun har noen få måneder igjen å leve, og så får du gjøre det beste ut av den tiden du har igjen. Hun var jo helt knust av den beskjeden, og man kan jo selvfølgelig også stille spørsmål om er det lurt av sykehuset å gi folk sånne beskjeder,
beskjed at de skal dø om så mange måneder. Vi har noe som heter placebo-effekt. Vi har også noe som heter nocebo-effekt. Så når du får en sånn spådom, så innstiller kroppen seg på det også. Men det er nok av det. Hun gjorde det samme som meg. Hun gikk til en dyktig naturterapeut, la ham kostholde livsstil radikalt, gikk på en sånn rensekur. Dette var halvandet år siden, og hun er nå erklært kreftfri. Og
De kaller henne for mirakelkvinnen på sykehuset. Once in a million, sier de. Finnes det mange mirakeler som du har kommet over som er ikke ...
som er mirakeler som ikke har gått gjennom den samme prosessen. Hvis du skjønner at det finnes noen eksempler på de som ikke har for eksempel endret kosttall eller gjort noen store grep, men er et annet type mirakel. Det som kalles for spontan remisjon i medisinen er hvis du blir spontant uforklarlig frisk av en sykdom.
Og det finnes det mange eksempler på. Det sa jo også en av de onkologene jeg hadde på Radiumhospitalet, sa også det at de opplevde av og til sånn såkalt spontanere misjon. Og da, for å forstå det, så må man jo egentlig gå tilbake og se hva er egentlig kreft? Og da kommer du fort tilbake til punktet som heter «hva er egentlig liv?».
Og hva er bevissthet? Og hva er det som egentlig styrer en celle? Hva slags bevissthet er det som får en celle til å omprogrammere seg, til å omprogrammere sitt eget arvestoff, til å endre hele metabolismen for at den skal overleve i et giftig miljø?
Her er det jo folk som mener at vi må gå ut over den rent fysiske materielle dimensjonen, og så må vi se på mennesker som også bestående av både kropp, sinn og sjel. Det kan være ting som innvirkes sterkt på kroppen. Vi har ekstremt subtile informasjonssystemer i kroppen som vitenskapen bare så vidt har begynt å pirke borti.
Men du kan stille deg spørsmålet, hva er det som gjør at en aminosyre vet når den skal avlese hvilket gen til nøyaktig tidspunkt for å skape et protein som skal brukes i en spesiell kjemisk prosess, og som skal vare akkurat fra det punktet til det punktet, så skal det skru seg igjen. Hvordan vet denne aminosyren hvordan det skal utføre denne oppgaven? Hva er det som styrer det?
Ja vel, det beste forklaringen vi har i medisinen er at det er underbevisstheten, men hva pokker er det da? Det er helt opplagt at det inne i kroppen er en intelligens som skal holde og styre på milliarder av kjemiske prosesser til enhver tid. Bare tenk på at blodet ditt hele tiden skal holde en pH, en surhetsgrad på 7,365. Hvis den endres med en tiendel, så dør du.
Kroppen din skal ha en temperatur på rundt 36,5 grader. Elektrolyktbalansen, altså natrium-kaliumbalansen i cellene dine skal være på et helt spesielt nivå. Masse kjemiske balanser i kroppen din skal være på et spesielt nivå for at du skal være i såkalt homostase, altså den normale tilstand. Men en gang noe forrykker disse balansene, så merker du det ved at kroppen fremkaller et symptom, ikke sant? Ja.
hvilken intelligens er det som passer på dette her? Det vet jo ingenting om, nesten ingenting. Og da kan det godt hende at for eksempel mentale, eller ting på et helt annet plan enn det fysisk materielle, også i sterk grad er med på å påvirke disse prosessene, som gjør at du plutselig kan få en sånn spontan tilfristning. Og jeg har lyst til å...
Hvis vi kan bare være på det sporet litt til, jeg har lyst til å fortelle om et veldig spesiellt tilfelle som jeg har vært i kontakt med. Vi traff for noen år tilbake i forbindelse med at vi lagde denne filmen om disse forskerne som forsket på bevissthet, som vi kalte bevissthetens kreative spill.
Vi traff en dame som het Anita Mojani. Hun er indisk født og bor i Singapore. Hun hadde fått kreft, lymfekreft, med noen svære sfulster i halsen, åpne sår, og de sfulstene var svære som sitroner.
og dette hadde utviklet seg over en periode på fire år, og så ender hun da på et av de beste sykehusene i Singapore, for hun kom fra en veldig velstående familie, og hun gikk i koma, og legene sa at hun hadde bare timer igjen, så de innkallte hele familien, og broren hennes ble innkallt med fly fra Australia, for at hun skulle dø der. Så forteller hun da at mens hun ligger i koma,
Man får ta det for det der, men mens hun ligger i koma, så merker hun at bevisstheten hennes går ut av kroppen. Plutselig svever hun opp under taket i rommet hun ligger i, og hun kan se og høre alt det som skjer.
Og i og med at hun er like før hun dør, så kommer det andre leger fra andre avdelinger inn i rommet, og i ettertid kan hun navngi hvilke leger det var, og hvor lenge de var der, og hva de hadde på seg av tøy. Hun kan navngi, og så forteller hun, hun har dokumentert dette i en bok, om alt det som skjedde i rommet mens hun var begynner,
bevisstløs og i koma. Og så sier hun det at i den tilstanden så treffer jeg min avdøde far, som var død flere år før, og han og jeg hadde hatt et ekstremt problematisk forhold, fordi jeg klarte aldri å leve opp til hans veldig strenge forventninger.
Sånn at jeg hadde hele livet et ganske heftig traume i forbindelse med min far, som gjorde at jeg alltid var anspent, alltid gikk med masse fryktspendinger i kroppen. Så treffer jeg min far i denne tilstanden, og så tilgir jeg han, og han tilgir meg, og dette traume blir leget. Så våkner hun opp noen timer etterpå til aller store forbauselser,
Og det første hun spør om, er om hun kan få noe å spise. Hun har ikke spist noe på mange dager.
Og så blir hun bare bedre og bedre, og tre uker etterpå blir hun erklært for kreftfri, og fem uker etterpå er hun tilbake og går på gata i Singapore. Legene sier at det er det største mirakelet de har sett, men hun har da skrevet en bok om dette etterpå som heter Dying to be me, hvor hun sier at den opplevelsen jeg hadde mens bevisstheten min faktisk befant seg utenfor kroppen min, og hvor jeg fikk leget dette traumet som hadde plaget meg forferdelig hele livet, når det traumet ble løst, så forsvant også kreften.
og så ble jeg frisk. Og dette har hun nå reist verden rundt og fortalt om, og jeg kjenner henne og har vært på konferanser med henne, hun er en fantastisk dame, og jeg har ingen grunn til å tro at dette er noe hun fabulerer om.
Så det finnes mange sånne eksempler på mennesker som blir for eksempel bedt for av veldig mange, og som også opplever at det har en hilende effekt. Så uten at vi skal forsvinne alt for langt ut i eteren her, så er det helt opplagt at vår medisin, som er primært materialistisk orientert, altså hele vår skolemedisin ser kun på det fysiske,
Bortsett fra psykiatrien, men det er veldig sjelden man ser på sammenhengen mellom syke og fysiologi når man skal behandle kroniske sykdommer.
Dette er det nå mye ny forskning som viser har helt klare sammenhenger. Og vi har jo mange norske leger nå som sier at kroppen må behandles som en helhet. Altså også innenfor skolemedisin. Vi kan ikke skille kropp og sinn. Og hvis ånd også er en del av denne dimensjonen, så må vi se på det som en del av hele pakka. Det må komme i tredje rekke, kanskje?
Det får komme i tredje rekke. Men vi må akseptere at mennesket er noe mer enn bare kjøtt og blod og kjemi. Alt dette henger sammen, men det er det ikke plass til i skolemedisin. Der er kroppen en biokemisk maskin, og hvert organ har spesifikke sykdommer, og hver sykdom skal behandles for seg.
Men den nye medisinen, den mer holistiske medisinen, sier at du kan ikke bare behandle et organ eller et selvmiljø, du må behandle hele mennesket. Jeg liker også den takkegangen her. Det er lettere å finne ut vesentlig med med kropp og sinn enn det åndelige og spirituelle er jo noe som vi har fascinert oss og vi vet ...
om at det er noe vi har praktisert gjennom psykadelika, og det er jo helt åpenbart noe der som noen vet ekstremt mye om.
uten at de kanskje vet så mye om hva det egentlig foregår inni vårt eget hodet. Men en ting som jeg kom på, noe som fascinerer meg de gangene jeg hører om det, som jo også er vanskelig å forklare, men som nok er anekdotisk bevis for at det sier at når en ektefelle dør, og den andre ektefellen dør av sorg veldig kort tid etterpå, er jo også en sånn ...
Ja, man kan dra det så enkelt som at denne personskaudøffelen sier at man kan rasjonalisere alt mulig, men det er påfallende mange eksempler på sånne
Ja, sånne historier da, hvor ektefeller dør i, hva må man kalle det, av rensorg da? Ja, det finnes mange sånne historier, og de lar seg ikke forklare, men det forskes jo mye på disse tingene. Men den forskningen har litt trange gård, fordi den er vanskelig for å bli akseptert, ikke sant? Jeg har jo vært og besøkt et institutt i USA som heter...
noe etik sciences som er grunnlagt av en av de astronautene som var på månen på 70-tallet, Edgar Mitchell. Han hadde en sånn euforisk opplevelse på vei tilbake fra månen, hvor han plutselig fikk en følelse at han faktisk var en del av hele det fantastiske universet han så ut av vinduet i kokpitten i Romfartøyet. Så når han kom tilbake og sluttet i NASA, bestemte han seg for å lage et institutt som skulle forske på bevissthet.
De har blant annet, og jeg hadde håpet om dette er nå i hele siden 70-tallet, eller 80-tallet da,
De har klart å bevise for eksempel at telepati er en helt reell ting. De har gjort massevis av forsøk. Hvordan har de bevist det? For eksempel er det et forsøk som er veldig kjent, hvor de har to mennesker som møtes og som mediterer sammen først for å tune seg litt inn på hverandre. Så det blir plassert i telefonen,
hver sin ene av en stor murbygning med masse murvegger imellom, og så får den ene personen på seg en hette med målere som måler hjernimpulser, så du kan få utslag på en maskin, EKG eller hva det heter. Og så blir den andre personen utsatt for en serie med veldig kraftige blitzflash-møter,
Når du får en blitz midt i nesa, holdt jeg på å si i øynene, så opplever kroppen det som et slags sjokk. Det pussige er at du kan se på den måleren til han som sitter i den andre delen av bygningen, at han får utslag på akkurat samme frekvensene. Så det er helt tydelig at det er en slags...
mellom disse to hjernene, hvor den ene sender signaler til den andre. Dette er bare ett av veldig mange eksperimenter, og det er jo ikke noe hemmelighet at amerikanerne, de hadde jo et eget prosjekt under den kalde krigen som het Stargate-prosjektet, hvor de trente opp psykiske medier til å spionere på militære installasjoner i Sovjetunionen.
Jeg har selv også møtt og truffet Edgar May, eller Edwin May som han heter, som drev det prosjektet. Han fortalte at de hadde 11 eller 12 sånne medier som var veldig dyktige, hvor de kunne sitte med en tegneblokk og tegne innsiden av en ubåtbunker oppe i Sibir, ikke sant?
Sammen med annen type etterretning var dette ekstremt verdifullt. Det var ikke 100% nøyaktig, men det var langt over det som ville vært tilfellig eller fantasi. Sammen med annen etterretning hadde de stort utbyttet dette. Det morsomme var at etter at disse prosjektene ble avsluttet på 90-tallet, så hadde han tatt kontakt med russiske forskere og vise at russerne drev med akkurat det samme fra amerikanerne, men de hadde da ti ganger så mange sånne medier.
Så dette har vært utnyttet innenfor militæret, og det brukes jo også at telepati er en realitet.
selv om det ikke er 100% skudsikker, eller hver gang, så er jo dette noe man vet, men man kan altså ikke forklare hvordan det fungerer. Og som de sier at Dean Raden, som er sjefsforsker på Noetic Sciences, sier at sannsynligvis så er hjernen det vi kan kalle en transiver, altså det er både en sender og en mottager, at du
at du kan faktisk motta signaler fra omgivelsene dine inn i hjernen, og hjernen din virker også som en sender. Dette er noe som vi har oppdaget nå, og som er utrolig spennende vitenskap, hvordan vi kan utnytte dette, for eksempel da i kvantedatamaskiner. Så vi står foran, som har ifølge han da en helt revolusjon når det gjelder det å forstå menneskets forhold,
Altså hva vi egentlig er en del av i disse subtile informasjonsfeltene. Men har du alltid vært så interessert i det, hva skal vi si i fellesnemnden, det uforklarelige, både hva som vi ikke vet om vår egen hjerne, vår egen kropp, om det åndelige, spirituelle. Er det her noe som alltid har interessert deg? Det har alltid vært, ja, det har vært en litt medfødt gave at jeg alltid har vært utrolig interessert i sånne spennende ting.
Jeg kan jo nevne at det startet vel egentlig da jeg var 8-9 år gammel. Faren min fortalte da om at han hadde vært, altså dette var noe som skjedde i 1952. Da bodde vi på Lista utenfor, altså helt syd i Norge.
hvor faren min jobbet med å renovere eller oppgradere flyplassen som tyskerne hadde bygget der. Han hadde ansvaret for hele planleggingen etterfor han var utdannet sivilingeniør. Han forteller at han kom på jobb på en mandagsmorgen, og så er hele flyplassen i ekstase fordi det hadde skjedd noe veldig spesielt på søndag formiddag.
Fordi det hadde en del av dette militærkompaniet stått oppstilt ute på flyplassen på blanke søndagsformiddagen, og så hadde det kommet seilene helt lydløst inn fra havet en kjempesvær tallerkenlignende greie som var 15-20 meter i diameter, og som kom seilene inn over flyplassen rett over hodet på disse militære og fortsatte oppover langskysten.
Og så hadde de da tatt kontakt umiddelbart med flytårnet på Kjevik, for de så det jo på radaren også på flyplassen der, og Kjevik fikk det inn på radaren og fulgte dette der merkelige farkosten oppover norske kysten helt til det forsvant, da de ikke kunne se det på radaren lenger. Og
Det som skjedde da var at faren min ble kjempeinteressert i det der UFO-fenomenet som dukket opp rett etter 2. verdenskrig, så var det sånne observasjoner over hele jordkloden av såkalte flyvende tallerkener, ikke sant? Og alle militære trodde at det var, altså amerikanerne trodde at det var noe ting som russerne hadde utviklet, og russerne trodde det var noe som amerikanerne hadde utviklet.
Så det ble en sånn ufo-bølge av dimensjoner, og det kom til meg en svær bok som ble oversatt i norsk, som kom på markedet i 1954, og den fant jeg i bokhylla hjemme, som heter Flyvende tallerkener har landet. Så i en ung guttekropp så trigget jo dette en fantastisk interesse, ikke sant? Og jeg skrev til og med særopgave om ufor på ungdomsskolen,
til stor latter fra alle lærerne mine. Hvordan forholdt dere som folk seg til dette på 50-60-tallet? På 50-60-tallet var dette noe som folk snakket mye om, fordi det var veldig masse sånne observasjoner. I Norge hadde vi det som kalles spøkelsesraketter, hvor det kom sånne merkelige gjenstander over grensa, som kom fra svenske grensene over Norge. Det var masse sånne observasjoner,
Det var så mye, og det kunne ikke bortforklares med at det var ting som var av jordisk opphav, fordi de kunne se på radar hvordan de kunne komme flyvende inn i mange tusen kilometer i timen og ta 90 grader svinger. Så dette blir veldig godt dokumentert, både av amerikanske forsvaret og norske forsvaret over hele verden.
Jeg har også vært og snakket med mange av disse forskerne som holder på med dette innenfor militæret, og som sier at
Det var noe som skjedde spesielt da på 50- og 60-tallet, som vi ikke kan forklare som noe som oppstod her på jorda. Så vi ble observert av noen som lå langt, langt foran oss i teknologi. Men de senere årene, ettersom vi har utviklet utstyr til å skyte ned alt det som rører på seg, som ikke vi vet hva er, så har det blitt mye mindre av det. Nå skal jeg ikke gå inn i det der, men i hvert fall ...
Det var det som trygget min guttefantasi, at wow, virkeligheten er jo mye større enn det vi kan observere med våre sanser, det må være mye mer, ikke sant?
Da jeg var 20 år gammel kom det denne boken til Raymond Moody som heter Liv etter livet. Han var kardiolog og hadde observert det samme som jeg fortalte om hun, Anita Mojani, at veldig mange som opplevde å ha hjertestans, eller som var i koma under operasjoner, kunne fortelle om at de hadde vært utenfor kroppen og observert alt det som foregikk inn i rommet.
Dette hadde han som kardiolog opplevd så mange ganger at han hadde begynt å forske på det, og funnet ut at i ca. 20% av alle sånne tilfeller med hjertestans, så kunne folk fortelle og berette at de hadde vært utover kroppen, gjerne opp under taket eller til og med utenfor sykehuset, og kunne beskrive ting som de kunne dokumentere etterpå hadde skjedd.
Så han konkluderte med at virkeligheten også var mye større enn det vi kunne fatte, og etter det så fikk jeg i hvert fall en sånn veldig nysgjerrighet på å prøve å utforske mer av det vi ikke vet. Jeg har alltid vært veldig opptatt av det ukjente. Fra du var liten og ung, så kan jeg se for meg at den fascinasjonen i kjærheten her kommer til et punkt hvor du faktisk ...
du kommer så dypt ned i, opplevde du på et eller annet tidspunkt noe som på en måte satt en støkk i deg, hvor du oppdaget et eller annet, eller hørte om en historie som virker veldig troverdig, eller et fenomen som du kom tett på, som virkelig gjorde at det gikk fra nysgjerrighet og fascinasjon til hva du har lest om og hørt om, til at du faktisk så eller opplevde, eller kom tett på noe? Ja, det har jeg opplevd. Ja.
Jeg har laget en film om spesielt dette globale UFO-fenomenet, som har vunnet noen store priser i USA, og hvis du går inn og søker på Amazon, så er den filmen fremdeles utgjort.
En av de topp fem beste filmene om det fenomenet som har laget noensinne. Og i forbindelse med det prosjektet som jeg gjorde for 15 år siden, så kom jeg borti veldig mye rart. Mennesker som hadde hatt ekstremt merkelige opplevelser. Og jeg har jo selv også da...
ved noen anledninger hatt opplevelse av et sånt fenomen som jeg ikke kan forklare i det hele tatt. Her i Norge? Ja, jeg var jo blant annet oppe i Hestalen, som sikkert en del har hørt om, hvor de har hatt sånne merkelige lysfenomener, helt siden begynnelsen av 80-tallet.
og hvor jeg da sitter sammen, og det forskes jo på der oppe fremdeles. Altså de opplevde da, dette begynte jo 1981 om vinteren, at det kom sånne lysende kuler oppover i Dalføret der. En liten dal hvor det bor kanskje en hundre mennesker. Så kom det sånne lysende kuler oppover dalsida,
Og forsvant, og så gikk det en halvtimmes tid, så kom den samme lyskula ned igjen. Dette gjentok seg så ofte at militæret var der oppe og så på det, NRK var og filmet det. Det var masse spekulasjoner om hva dette her merkelige lysfenomenet var, men det var ingen som klarte å finne ut av det, og det ble mer og mer av det, og noen ganger stoppet denne lyskula og lyste opp hele dalen i mørket, så det kunne telle alle trærne.
Utrolig merkelige greier. Også var det en gruppe med studenter både fra Norges tekniske øyskole, og senere flere av de som var på universitetet i Østfold, og som har etablert sammen med noen lokale mennesker opp en forskningsstasjon,
hvor de tar med studenter opp for å forske på disse her tingene. Og jeg var der oppe da i 2006-2007 eller noe sånn, og satt opp på en fjelltopp med en gruppe studenter, og jeg hadde med alle mine videokameraer og fotoapparater, og så snødde det litt, og så plutselig så ble det stoppet av snø, og så ble det helt klar himmel, og klokka var vel ett om natta. Og så plutselig, altså mens vi ser opp mot stjernehimmelen, så kommer det altså et sånt kjempe lysflash
som lyser opp hele bakken rundt oss, akkurat som noen skulle fyrte av en mega elektronblitz rett over hodet på oss. Jeg ble kjempepaff, og der står det to lysende kuler. Det var umulig å si hvor store de var, for du hadde ikke noen referanse. De beveget seg helt parallelt bortover,
i en sånn halvminutts tid. Det var ikke noe forbindelse mellom dem, for jeg kunne se stjerner mellom dem, men de bevegde seg helt parallelt. Og så plutselig så bare skyter de ut og rett opp i stjernehimmelen, og blir mindre og mindre og mindre og forsvinner. Og jeg satt der med alle mine kameraer, og hadde jo ikke fått trykket på en eneste utløser, for jeg ble helt ... Og de der som satt rundt meg, de satt bare med store øyne og sier, «What the f ...» Altså, hva i helvete var det der for noe, ikke sant? – Ja.
- Det ble også registrert på disse måleapparatene, de som de hadde der oppe, så vi kunne se at det hadde faktisk vært en eller annen elektromagnetisk utlavning der.
Så det er en av de gangene jeg har sett det selv. Jeg har aldri sett noe for å si sånne ufor på nært hold, men jeg har jo snakket med mange mennesker som har hatt disse opplevelsene, og som hevder at de ikke bare har sett det eller vært i nærkontakt med det, men også som har vært inne i sånne fartøyer. Hvordan går du frem når du skal snakke med mennesker som sier de har vært inne i ufor? Hva går du inn da med? Gjør du deg selv mer skeptisk, eller gjør du deg selv ekstremt nysgjerrig? Hvordan tilnærmer du deg det?
De fleste som har hatt sånne opplevelser, nå er vi langt ute på et veldig spesielt sidespor her, men jeg kan godt fortelle litt. De fleste mennesker som har hatt sånne opplevelser, de vil helst ikke snakke om det. Av flere grunner. Fordi for det første har det vært en veldig traumatisk opplevelse.
som har plaget dem hele livet, og for andre så blir det jo alltid latterlig gjort av alle som de forteller det til, så de blir på en måte utstøtt og sett på som smårare og gærne, ikke sant? Så det er veldig vanskelig å få sånn informasjon ut av mennesker. Det var vel oppskriftene kom på galehus i gamle dager, ikke sant? Ja, men jeg var jo så heldig å få kontakt med tre av de største forskerne i USA som driver med seriøs forskning på dette, blant annet gjennom hypnose,
og fikk noen navn som jeg kunne dra og kontakte. Det er vel blant annet Bud Hopkins og David Jacobs, og også en annen tredje forsker som har brukt et langt liv på å forske på disse fenomenene, og som har gjort ti tusenvis av forskning
intervjuer av folk i hypnose for å prøve å få frem hva de egentlig har opplevd. De har jo skrevet flere bøker om det. Sånn at dette er et sånt, de kaller det for the abduction-fenomenen,
altså mennesker som er bortførte av ukjente, ikke-jordiske ting. Det virker i hvert fall som om det ikke kan komme fra jorda, for det er en teknologi som er helt sinnssykt mye heftigere enn det vi har. Men det som er påfallende er at folk som har sånne opplevelser, som ofte da, altså de fleste som forteller om det, de sier at minnet blir slettet etter at de har vært i kontakt med disse tingene,
Men etter noen år dukker det opp fragmenter som kommer tilbake til der de drømmer, stadig de samme tingene. De ser disse spesielle ansiktene med disse spesielle øynene,
og blir forferdelig redde, og så har noen av de tatt kontakt med noen av disse forskerne, og så går de gjennom en hypnose, og så kommer hele denne opplevelsen frem. Er det fellesnevneren? Ja, veldig ofte, og det de forteller, det som også er ganske påfallende, er at de forteller veldig mye om akkurat de samme tingene. De forteller hvordan det så ut inni der, hvordan disse...
spesielle skapningene ser ut, hva slags prosedyrer de var igjennom av medisinske undersøkelser osv. Du kan jo selvfølgelig si at de alle sammen har lest den samme boka, for de har skrevet mange bøker om det. Men dette foregår over hele kloden, ti tusenvis av sånne tilfeller som er dokumentert og som er i et omfang som gjør at det er veldig vanskelig å avskrive det som bare løgner og fantasier.
Det er jo også samtidig helt umulig å bevise at det er sant.
- Det er nesten som mye alternativ medisin, når et virkestoff er prøvd så mange ganger og alltid gir de samme resultatene, så selv om ikke du kan bevise det med vanlig vitenskapelige metoder, så er det noe som heter emperi. Når det stadig skjer om igjen og om igjen det samme, så kan du etter hvert begynne å ta det for gitt at dette har en effekt, eller dette er en reell opplevelse fra de som opplever sånne ting.
Jeg har hørt noen helt sinnssyke historier, jeg skal ikke gå inn på det her nå, men det er helt opplagt at et eller annet har foregått og foregår fremdeles, som er «Not of this earth».
Selv om alle astronomer benekter dette og så videre, men jeg har jo snakket med ... Er man ikke agnostisk på det? Det er jo ikke så mye benektelse på det. Nei, men jeg har snakket med folk i NASA, NASA-astronauter, som bekrefter at de har sett ting som de ikke får lov til å snakke om etterpå.
Jeg har snakket med radaroperatører på flystasjoner, flyplasser som sier at de har gjort observasjoner på sin radar, også visuelle observasjoner,
som de heller ikke får lov til å snakke høyt om, og prosedyrene for å rapportere disse tingene er så omfattende, og du står i tillegg i fare for å miste jobben hvis du rapporterer disse tingene, for du blir sett på som mentalt ustabil. Så da får du ikke lov til å være, hva heter det for noe, flyplass, de som sitter i flytårnet. Ja, du blir avskilt av det. De blir avskilt av, så de forteller ikke så ofte om det. Men når du begynner å grave dette, så er det utrolig mange sånne historier.
Så vi laget en egen film om det da. Så vi prøvde å være så nøkterne som mulig. Fikk du med alt du ville ha med deg da? Eller var det mye du ikke fikk med? Ja, jeg fikk jo med, altså de fleste var villige til å prate da, men noen var ikke, og jeg må også si at noen var tydeligvis, det var noen som hadde veldig lyst til å prate. Mhm.
De var kanskje de jeg skjønte var useriøse. De var nok mer preget av at de var litt sånn oppmerksomhetssyke. Det er som disse hypnotisørene sier, som da hypnotiserer disse folkene som har hatt sånne opplevelser, at de har en sånn sjekkliste på ti punkter med spørsmål som de stiller, og de vet at hvis de ikke svarer sånn og sånn, så vet de at det er fabulering.
Blant annet en ting som jeg kan jo nevne, er at det er aldri noen som har fortalt at det finnes rette vinkler inne i sånne fartøyer. Alle hjørner, tak og vegger er alltid runde. Det går igjen alltid. Og det andre som alltid går igjen i sånne historier, er at det aldri er noen som har fått noe å spise eller drikke. Og det går igjen også i...
alle sånne historier, så de sier at når vi skal hypnotisere folk, så er det en av de første tingene vi spør om. Hva fikk du å spise?
Tenk om det er en som faktisk har fått noe å spise, så blir det tatt ut av. Dette kunne jeg snakket om i timevis, men det var ikke egentlig det vi skulle snakke om. Jeg har vært fascinert av det, og er fascinert av det. Jeg har en ganske sunn porsjon skeptisk. Jeg har silport veldig mye som jeg skjønner er fantasi og fabulering, men jeg står i hvert fall igjen med så mange historier og møter som jeg ikke kan...
min villeste, beste evne klare å forklare bort. Så jeg må bare konkludere med for min del at virkeligheten er mye større enn det vi kan oppleve, eller det vi kan sanse. Vi lever i et univers hvor vi er et lite sandkorn i en galakse
som har milliarder på milliarder av soler, og den galaksen er en del av milliarder av milliarder av andre galakser, og at vi skulle være de eneste med noenlunde intelligent liv i dette sinnssykt enorme universet, sannsynligheten for det er like null. Det er andre der ute, at det er noen som ligger noen millioner av år foran oss i teknologisk utvikling, og som har lært seg hvordan de skal reise på kryss og tvers,
Det ser jeg på som relativt sannsynlig. Men utover det kan jeg ikke si hva det er eller hvor det kommer fra, men at det finnes noe sånt, det er helt overbevist om. Så The Great Filter var den teorien heter med at enhver sivilisasjon sannsynligvis som er i stand til å...
ødelegge seg selv, har sannsynligvis gjort det og det er derfor vi ikke har sett noen aliens ennå. Er det det The Great Filter... Det er jo en teori. Det er mange sånne teorier. Den støtter du kanskje ikke du... Nei, altså nå er jo verden full av konspirasjonsteorier og alle fotografier og film kan jo fakes sånn at det er jo veldig lite som egentlig er lett å ta for god fisk lenger. Ja.
Så man må bare prøve å sile. Og spesielt at et bildebevis er ikke et bildebevis lenger. Men de bildene som ble tatt av disse farekostene på 40- og 50-tallet, de er faktisk mye mer verdt av de som blir tatt i dag. Har du hørt noe ... Det synes jeg alltid er artig med han Bob Lazar hos Joe Rogan og sånt. Jeg kjenner han godt, ja. Du kjenner han? Jeg har ikke intervjuet han, men jeg kjenner Heysoren også veldig godt. Ja, ikke sant? Ja.
Han har vel ment, eller hva slags status har han i UFO-miljøet? Han har en ganske kredibel status. Til de som ikke vet hvem Bob Lazar er, det sies jo at amerikanerne skal få tak i en del sånne utenomjudiske fartøyer, enten at de har skutt de ned, eller at de har et eller annet vis fått tak i de.
Jeg har jo intervjuet folk som har vært med på de operasjonene hvor de har hentet inn, og de kan forklare hvordan de skyter det ned.
som skjedde flere ganger på slutten av 40-tallet, ifølge disse kildene. Men disse farkostene ble da demontert, fordi de hadde veldig spesielle, både teknologi og materialene var veldig annerledes enn det vi har på jorda. Så de ble sendt rundt til forskjellige typer laboratorier, og veldig mye av innmaten, og også de gangene de fikk tak i sånne
som de galler i, altså disse vesene, de blir oppbevart på denne såkalte Area 51, som er en sånn hemmelig militær-industriell kompleks midt i Nevada-yrken. Og der jobbet Bob Lazar, han var en av de som hadde i oppgave å prøve å dekode
disse fremdriftssystemene som disse fartøyene brukte, for de var helt opplagt at de brukte magnetbølger til å ... De kunne lage en slags antigravitasjonskraft som gjorde at de kunne manøvrere på jordas egne kraftfelt når de beveget seg inn i vår nærhet. Og denne antigravitasjonskraften er noe som alle forskere har lett etter i årevis. Det er en graal. Det vil være fantastisk.
Men Bob Lazar var en av de som jobbet med dette, med det som de kaller for back engineering, hvor de tar et ferdig produkt og skal prøve å finne ut hvordan det virker. Det var sånn som japanerne drev med tyske fotoapparater etter krigen, at de plukket fra hverandre leikakamerene og lagde i sin Nikon-variant. Så det var det de skulle prøve å gjøre, og som de mener at amerikanerne også har klart å utvikle og funnet denne drivstoffkjelden som de brukte.
men som de av diverse politiske og militære årsaker ikke har sluppet løs enda. Men han er en av de som har stått frem og fortalt om dette, at han har vært med på det. Han har vist tegninger av hva de holder på med, og han er jo selvfølgelig da av amerikanske myndigheter bare blitt stemplet som en lunetikk, en gjerning. Men han virker veldig seriøs og veldig troverdig og
Ja, det skulle ikke forundre meg om det er sant, eller i hvert fall mye av det han forteller. Men han sier jo det at ...
Disse teknologiene er så avanserte at vi skulle slippe de løs fritt. Det vil jo løse våre energiproblemer på overnatta, men det vil også skape en helt ny type våpen og en helt ny type konflikt i verden for hvem som skulle få lov til å disponere disse vanvittige kreftene og hvem som ikke skulle disponere dem. Så det er en av grunnene til at det aldri har skjedd så langt, sier han da.
- Da blir atomvåpen plutselig brukelig i forhold til kraften i den kraften. - Vi er, som han sier, ikke han bare, men de som har vært i kontakt med disse såkalt utenomjordiske, sier at den teknologien vi har som vi bruker på jorda er helt steinalder i forhold til det som er vanlig andre steder. Men vi har ikke kommet så langt i vår...
skal vi si, kulturelle og spirituelle utvikling, at vi er i stand til å håndtere disse tingene. Og det var jo også en av grunnene til at det ble en sånn voldsom økning i disse UFO-observasjonene etter 2. verdenskrig, hvor vi, altså det hadde vært en krig som utslettet 1500 byer, tok liv av, altså, Gud vet hvor mange millioner mennesker, og
og hvor vi i slutten av den krigen klarte å finne opp et masse ødeleggelsesvåpen som vi til og med kunne plassere på en rakett, altså med atombomber og raketter. Så vi begynte å bli en ganske alvorlig trussel, ikke bare mot oss selv, men fordi at en atombombeeksplosjon forplanter seg som en sjokkbølge utover, ikke bare vårt solsystem, men også videre utover,
Så derfor var det veldig mye observasjoner av disse fartøyene rundt de stedene hvor amerikanerne eksperimenterte med atomvåpen og raketter, spesielt i området rundt Nevada og Arizona. De sier jo også det at
En av de tingene som gjorde at mange av disse her gikk i bakken, var det at for å følge disse rakettoppskytningene, som de eksperimenterte med blant annet fra en militærbase med White Sands, når de skulle skyte opp en rakett, så ville de gjerne følge med og se hvordan den gikk, hvordan den styrte og så videre, så de hadde utviklet en ekstremt kraftig radar-
Radar var jo noe som engelskmennene utviklet under krigen, og som amerikanerne overtok teknologien og fikk utstyrt videre. Og så fikk de jo tak i tyskernes atomekspert, ikke sant, Werner von Braun, som da begynte å utvikle raketter for amerikanerne på slutten av 40-tallet. Så når de skulle teste disse, så hadde de den vanvittig sterke radaren, og samtidig så kom det da disse såkalt flyvende tallerkenene, de kalte det den gangen, inn i denne radarbølgen, og dermed så
begynte de å vingle, og så krasja de. Fordi at de tålte ikke denne vanvittige radarsrømmen. Så dette berømmelige Roswell-krasje i juli i 1947, hvor amerikanerne fikk tak i en sånn nedskutt flyventallerken med fire eller fem sånne IT som bor, det går de å gjette ord om, og jeg har selv
snakket med folk som bor der, og som blant annet fortalte at etter det krasje, som myndighetene prøvde å forklare bort med at det var en krasjet værbalong, så fikk han, som drev begravelsesbyrå i byen, fikk beskjed om å lage fire
små likhister som skulle være en meter lange, for det var fem av disse små individene da han bor i dette fartøyet, hvor en ene overlevde, og de fire andre døde. Og den ene overlevende, han ble jo da brakt til dette Area 51, og har visst nok bistått amerikanerne noen år før han også da, eller vedkommende døde etter hvert. Altså dette høres helt psyche ut, og jeg vet at jeg...
kanskje er med på å underminere min egen kredibilitet når jeg sitter og forteller om disse tingene, men jeg må bare si at jeg har vært jævlig skeptisk selv, og jeg har stort sett bare snakket med forskere, altså seriøse forskere,
Nå er det en svær organisasjon som er i ferd med å bli etablert nå i disse dager, som heter I, hvor forskere fra forskjellige land skal prøve å forene sin forskning på disse fenomenene, og som skal legge ytterligere press på myndigheter til å komme frem med avsløringer om hva som egentlig har foregått. Det er jo veldig spennende det her, uansett, og det er jo et eller annet sånn som
ikke bare for en ung gutt, men for en voksen mann også, så er det jo, helt siden eksfaren var på skjermen, og med jevne medlemmer om, så blir det liksom en slags, nå har det vært mye somber i to-ti år, så det kanskje kommer tilbake til sånn, det går litt i bølgedal i interessen, men det er noe utrolig spennende der, og det er jo nok av materialet å la seg underholde og fascinere, og så er det jo konspirasjonsteorier, det er nok materie til at man, for min egen del så er jeg såpass interessert og
Og nysgjerrig på at jeg leser gjerne med glede, men jeg har jo ikke... Jeg kommer jo aldri å komme nok inn i et miljø eller en ufo-verden til å kunne ta noen stampunkt eller hva jeg tror på nå. Jeg spiser bare materien og innholdet helt rått, og bruker det kanskje som det kalles alle fleste gjør, som underholdning, tror jeg da, med et lite sånn...
Kanskje det er noe med det, kanskje ikke, men uansett, det er spennende. Det er spennende. Før jeg er med deg. Men de som er interessert i det, vil jeg anbefale å gå inn på nettsiden vår, newparadigm.no, og søke på den filmen som heter The Day Before Disclosure. Vi tenkte oss at det skulle handle om dagen før denne store avsløringen kom. Så der har vi masse intervjuer med disse forskerne, og folk som har hatt veldig spesielle opplevelser
- Det var et veldig spennende kapittel i livet å holde på med det der, og dette var før jeg fikk denne sykdommen. Men det som jeg har lyst til å komme litt inn på igjen, jeg vet ikke hvor god tid vi har. - Vi har masse tid. - Dette med disse subtile kreftene som finnes både i oss og rundt oss, og som vi i forløp har utforsket veldig lite,
De kreftene er jo helt opplagt. At de er der, det er jeg ikke noe tvil om, for det kan man påvise. Vi har jo blant annet denne såkalte placebo-effekten, som sier at hvis du tror at du tar en pille som har et virkemiddel, så er det en mye større sjanse for at du får en effekt i kroppen enn om du ikke tror på det. Dette brukes jo selvfølgelig innenfor såkalte dobbeltblinde studier, hvor du har en gruppe
pasienter som får en pille med et virkestoff, og så får den andre halvparten av gruppen en pille som ser helt maken ut, men som ikke har virkestoff. Det viktige er at ingen vet hvem som har fått hva, og selv de som deler dette ut vet ikke hvilke piller som inneholder hva. Bare de som sitter og administrerer studien bak forhengen vet hva som er, ikke sant? Og så skal du da se...
se på effekten av dette. Men så har du da dette forstyrrende elementet som heter placeboeffekt. Så hvis noen tror at de har fått den pillen, selv om det ikke er noen virkestoff, så får de faktisk en effekt av det. Og dette er bevist mange ganger, at du kan gi pasienter en sukkerpille og si at denne pillen her, er jeg helt sikker på at når du tar den, så vil du få mindre hodepinne, og du vil føle deg mye bedre i kroppen.
For dette er en fantastisk ny medisin. Og da skjer det veldig ofte, selv om det ikke har noe virkestoff i det hele tatt. Jeg fascinerer meg. Så poenget mitt er det at Otto Warburg, som oppdaget denne spesielle effekten med at kreftcellene endret måten å produsere energi på, han sa det at kreft er knyttet til energi. Helt fra du blir født, så har kroppen, den største oppgaven en kropp har, er å produsere energi.
Fordi at du bruker energi til alt fra å varme opp kroppen til alle kjemiske prosesser inni kroppen, og bare det å tenke krever også veldig mye energi. Så energi er altså nøkkel nummer en til å forstå hvordan en kropp fungerer. Hvis vi mister energiproduksjon, så dør vi veldig fort. Så ...
Så derfor er kroppen, altså cellers evne til å produsere energi, er det mest viktige i hele cellens funksjon og i hele vårt liv. Han gikk jo så langt som å si at alt liv har denne enorme drivkraften i seg,
til at det vil leve. Se på hestehoven som sprenger seg opp gjennom asfalten. Se hvordan et bittelite frø på to millimeter kan bli til et 20-30 meter høyt tre. I naturen er det en sånn vanvittig kraft som sier «jeg skal leve».
Det er en del av alt som lever, og den er en del av hele vår kropp. Hver eneste celle har denne kraften i seg som sier at jeg skal leve, jeg skal gjøre alt jeg kan for å leve. Den kraften finnes også i kreftceller.
Man skulle tro at kreftcellene er konstruert for å ta liv av verden, men så lenge kreftcellene også vil overleve, så er det mye mer nærleggende å tenke at en kreftcelle, som denne nye forskningen viser, kan være en celle som må bruke...
sitt nødaggregat for å klare å overleve i et miljø som er i ferd med å ta liv av den. Altså den endrer den genetiske strukturen og endrer en del sentrale elementer i hele den balanse, indre kjemiske balanse
og gi sin energibalanse og energiomsetning for at den skal kunne klare å overleve. Og når den klarer å overleve, etter en stund så er det mulig at hele det systemet som den er i da kommer ut av kontroll, og så blir det
til slutt noe som tar liv av verden, ikke sant? Men at kreftcellen i utgangspunktet er en celle som desperat prøver å overleve i et for toksisk miljø, med denne livskraften i seg, det er noe av det mest sentrale i denne nye måten å forstå kreft på.
Man kan jo også dra det over i virusens verden, dataprogrammet virus. Virus vil jo også overleve for enhver pris, og må jo finne en trade-off på hvor lang inkubasjonstiden skal ha, hvor mange variasjoner skal den ha. Hvis den har for mange, så er det ikke nok vinnere til at det blir dratt langt nok fram, og hvis den varierer seg for lite, så blir det kanskje et mye kortere livsløp. Det er også sånn der ...
Nå lever vi i en tid hvor vi har et virus som vil overleve. Det er helt tydelig. Det er sikkert kommet for å bli også. Det viruset er utrolig kreativt når det gjelder å overleve. Vi kan ikke se det i et vanlig mikroskop som forstørrer tusen ganger. Du må opp i et elektronmikroskop som har en forstørrelse på 200-300 tusen ganger for å kunne se et virus.
Så det er jo ekstremt lite, men likevel har det fordømte viruset en slags intelligens som gjør at det kan hoppe fra deg til meg og formere seg med lyne satt stedet inn i kroppen. Altså,
Vi aner jo ikke hva slags intelligens dette er, eller hva slags krefter som egentlig driver dette her fram. Vi sitter jo bare som passive tilskuer og prøver så godt vi kan å skyte på det med diverse vaksiner og smittevernregler, men vi er jo temmelig satt ut over sidelinjen. Det er de som lever sitt eget liv. Når du sier intelligens, da tenker du at det er noe mer enn bare dataprogram, at det er kanskje noen parametre, noen variabler som vi ikke... For vi vet jo at det er...
Det er et programoverslag, det kan være flere aspekter vi ikke skjønner noe av ennå. Så det viruset må jo være i stand til å velge. Ja.
Og det ser du også med, som jeg sier, en aminosyre som skal lese av et gen for å utføre en spesiell oppgave som skal føre til et protein som skal utføre en annen oppgave på et gitt tidspunkt. Dette er ikke bare noe, en sånn forhåndsprogrammert greie som utspiller seg på egenhånd. Det er helt opplagt at det er en kontrollerende, selvregulerende mekanismen i her som må kobles til en eller annen form for bevissthet eller intelligens, eller
Ellers vil systemet veldig lett kollapse. Tenk på at hele kroppen din er perfekt. Når du begynner å se, hvis du har opplevd en fødsel,
Altså fra to celler møter hverandre i livmoren, og så skal de begynne å dele seg, og de er identiske i utgangspunktet, og så begynner de å dele seg til flere identiske celler, men på et eller annet mystisk tidspunkt så skjønner den ene cellen at ja, jeg skal bli til en stortåneil, mens nabocellen, som er helt identisk, skal bli til hår i nesa di, ikke sant? Eller til leverceller, eller you name it. Ja.
hva som helst, men disse cellene vet hvor de skal, og hva de skal bli til. DNA er helt identisk, de lever under identiske forhold i utgangspunktet. Hvordan vet de det? Hvordan styrer de det? Hvordan får de menneskekroppen til å bli helt perfekt? Bare tenk deg hvor sinnssykt avansert et øye er. Jeg tok et synsprøve her om dagen, og det er så gøy å se på de apparatene og den teknologien de har der, når de skal sjekke og se hvor godt syn du har. Jeg bare sånn, fy faen, det er
«Å, dette er jo...» Du får nesten lyst til å bli øyelegger selv. Jeg blir jo helt fullstendig sjokket og satt ut når jeg begynner å se hva som foregår på mikronevån i en menneskekropp.
Det er så ufattelig at jeg kan ikke skjønne at kroppen har sjans til å fungere i det hele tatt. Dette tar vi bare som gitt, ikke sant? Og hjernen ikke minst, da. Skal vi get lost? Det er jo flere forskere som sier at når det gjelder forståelse av den verden vi lever i, så har vi vel kanskje noe med
Hvis vi skal ta litt ekstra i, så har vitenskapen kanskje klart å kartlegge cirka 4% av det mysteriet vi egentlig lever i. Resten er vi stort sett uvitne om hva som skjer. Altså, vi...
Vi må bare innse at vi er fremdeles helt på nybegynnelsestadet. Vi pirker så vidt bare i overflaten når det gjelder å avsløre hva slags virkelighet vi egentlig lever i. Og det synes jeg er utrolig fascinerende, og jeg er kjempenysgjerrig. Jeg synes det er så vanvittig spennende å lese sånne nye vitenskapsbøker og sånne ting, om noen som har tørt å gå utenfor boksen og tenke litt annerledes. De ser hva andre har sett, men de tenker hva ingen har trodd, for å si det på den måten.
Og det er jo de menneskene som er veldig morsomme å følge og snakke med. Er det en kraft som bare blir sterkere og sterkere jo eldre du blir? For du er like gammel som faren min. Han er født i 1950. Jeg er født i 1950, ja. Han sa til meg noe sånn, det er så surt nå at liksom
Vi får liksom ikke vite hva som skjer videre, sier han. Det er sånn, faen, vi kom så langt sånn her, men hva er det som skjer etter at? Har jeg fem år igjen? Har jeg 15 år igjen? Har jeg 20 år? Hva rekker jeg for å vite før jeg bare blir borte? Jeg får ikke vite hva som skjer videre i menneskets løp. Nei, det er fascinerende. Ut fra alt det jeg har opplevd, alle de menneskene jeg har møtt, alle historiene jeg har hørt, så er jeg i hvert fall helt sikker på en ting,
og det er at den dagen min fysiske kropp ikke klarer mer, så føler jeg helt overbevist at bevisstheten min vil fortsette. Det er mange som har også sagt dette før, men vi skjønner jo ikke hva tid er. Vi kan si at vi har fortid, og vi har nåtid, og vi har fremtid, ikke sant?
Men hvor lang er nåtiden? Hvis du sier at fortiden er det som ikke er mer, og fremtiden er det som ikke har skjedd enda, det kan vi forholde oss til, ikke sant? I det øyeblikket jeg sier dette, så er det allerede fortid, da har det allerede skjedd, da er disse ordene allerede sagt. Så begynner jeg å tenke en tanke i hodet, så nå kommer det noen ord som ikke er...
komme til en dag, men der kom de, nå sier jeg de, ikke sant? Men i det jeg sier det så er det allerede fortid. Så kan du si at den streken på midten, mellom fortid og fremtid, den kaller vi nåtid, det er det nå. Men den kan vi egentlig, hvis vi begynner å tenke på det, så kan den bli tynnere og tynnere og tynnere, ikke sant? Til slutt så blir den så tynn at den kanskje ikke eksisterer lenger i det hele tatt. Så da kan du si, hva er egentlig nå da? Hva er nå?
I det øyeblikket du sier nå, så er det fortid. Så hva er egentlig tid? Vi vet ikke. Det er helt umulig å forklare. Jeg har en klokke som teller tid, men hva er det? Spesielt det som for meg blir helt grøtet i huet, er at vi ser inn i fortiden, og vi ser ut i verdensstrømmen, så jeg tenker, å fikk faen, nå må jeg gå og legge meg. Det er sånn at alt
Alt vi ser der ute er bare ting som har skjedd. Når du begynner å la deg fascinere av disse tingene, så vil jeg si at det å leve på denne planeten, det er jo sannsynligvis den største gaven du kan få hvis du ser på deg selv. Tenk deg for et sted å reise til, og oppleve alt det vanvittige som skjer her. Altså både ...
alt det som er rundt deg i naturen, ikke sant? Du kan reise rundt og observere de mest utrolige skapninger på denne planeten her, ikke sant? Vi har
hundre tusenvis av insekter, og vi har ti tusenvis av forskjellige store pattedyr. Det er helt et vanvittig tomleplass som vi plutselig står med planta med begge beina på, og så aner vi ikke hvor vi kom fra eller hvor vi skal, men nå er vi bare her, ikke sant? Og så sitter vi og bruker tiden på å lure på, fader, hva skal jeg gjøre? Nå skulle de også være med oss på påsken, og så blir det litt krangel, for det går jo ikke. Vi...
Vi lar oss dirigere av sånne utrolig bagatellmessige problemer som opptar hele bevisstheten vår, mens vi lever i verdens største, mest fantastiske eventyrverden, ikke sant? Og så koker det ned til sånne helt dagligdagse, tullete ting som hva skal jeg ha til middag i morgen? Men alt det du har fortalt i dag, det er jo fascinerende at nøkkeren til mye av det som har hjulpet deg, som kanskje gjør at du sitter en dag i dag her, er jo ...
ekstremt sikkert gamle tradisjonelle grep hos menneskeheten, som for eksempel avstå fra mat, kutte ned på dette, spise dette, ting som vi sannsynligvis, tror jeg da, vi har gjort i tusenvis av år, mens alt som kommer i fremtiden, og det er en kompis som har sagt at vi er så utrolig fremtidsoptimistiske, at fremtiden skal gi oss svaren på hva vi skal spise, kosthold, og vi skal finne på nye ting som gjør at, husker faren min sa da han lærte på skolen at det kommer en tablett eller pille som gjør at vi kan bli mett
Vi trenger bare å spise den, så blir vi mett hele dagen. At det kommer ting som skal forenkle livene våre, mens forenkling av livene våre er jo
faktisk å gå det steget tilbake igjen, mens fremtiden kanskje gjør ting lettere for oss teknisk sett, eller bringer livet vårt ut i verdensrom? Ja, det er helt opplagt. Hvis vi spoler 500 år fremover i tid, hvis vi fremdeles er her, og ikke har tatt livet av oss selv, så er det klart at den teknologien vi har da, den gjør at dagens teknologi vil bli sett på som helt latterlig simpel.
og hva vi er i stand til å gjøre, og hvordan vi kan reise sikkert rundt omkring i vårt eget solsystem. Den teknologiske utviklingen, den kommer det helt åpest om. Er ikke iPhone sterkere enn datamaskinen i romerakettet på 90-tallet? Ikke sant. Bare for å ta en veldig enkel analogi, i 1990 kjøpte jeg mitt første videokamera,
som egentlig er ekstremt mye dårligere enn en iPhone. Det ser ut som et veldig skurret og bløret bilde i forhold til dagens mobiltelefon. Hva slags kamera var det? Det var et profesjonelt videokamera, et Sony-videokamera. Det betalte jeg i 1990 400 000 kroner for. Og det var så tungt at jeg nesten ikke klarte å bære det på skulderen. Men.
Men billigkvaliteten var altså helt revva, for å si det rett ut, i forhold til dagens. Det var ikke filmkamera, det var videokamera. Men det kostet 400 000 kroner.
Sånn at bare se på den utviklingen der, altså utviklingen av sånne type bildeteknologier, eller for ikke å snakke om da, jeg husker jeg kjøpte min første harddisk på 1 GB, og den var jo så svær som en kasse, ikke sant? Som jeg kjøpte da på midten av 90-tallet, og i dag så får du også
264 gigabyte inne på noe som er så lite at du må ha en stor beholde rundt det for at du helt tatt skal fysisk kunne holde det i hendene. Det er en helt sinnssyk utvikling. Hvis du tenker deg at dette skal pågå kanskje 500-1000 år til, hvor er vi da? Det er jo helt vanvittig. Men det som menneske som sånn, som emosjonelt tenkende åndsinnehavende vesen,
Hvor mye har det utviklet seg på disse, hvis vi ser ti tusen år tilbake i tid, eller noen hundre eller tusen år frem? Vil vi være så veldig forskjellige? Altså,
Det er jo det som jeg synes er kjempespennende, derfor det er så utrolig fascinerende å forske på dette som bevissthet, og prøve å forstå disse mekanismene som er inni kroppen. Jeg er helt opplagt at medisin kommer til å utvikle seg veldig,
Men jeg tror også veldig mye av det kommer til å være på det planet som vi nå nesten ikke er på i det hele tatt, som går på disse subtile informasjonsfeltene som styrer alle disse sinnssykt kompliserte prosessene inni kroppen. Sånn at vi lærer ikke bare hvordan vi skal påvirke dem med forskjellige brutale syntetiske legemidler, men vi lærer hvordan vi skal stimulere dem på en veldig skånsom måte uten at vi ødelegger kroppen, men at vi kan hjelpe dem og bringe dem på plass
slik at de fungerer bedre. Det er det naturmedisinen, eller holistisk medisin, har drevet med i alle tider. Denne urmedisinen som har vokst frem i Kina for eksempel gjennom de siste 10 000 år, har hatt det prinsippet at den skal bidra til å legge til rette for at kroppens egne selvregulerende og selvhelbredende mekanismer får bedre kår. Alt det vi gjør egentlig,
Det er jo også forsovet med vanlig skolemedisin, at vi legger til dette for at kroppen selv skal gjøre den vanskelige delen av jobben. Altså vi spjelker armen etter et beinbrudd, vi kan jo ikke reparere selve bruddet, men vi setter i beinstumpen inntil hverandre, sånn at kroppen selv kan reparere bruddet, ikke sant? Eller når vi får et kutt i huden, så har vi på en bandasje som gjør at det ikke kommer bakterier til, sånn at det kan leges. Men det er kroppen som gjør de vanskelige tingene. Sånn er det jo også med...
Alle legemidlene vi bruker er fordi vi har funnet at de kjemiske preparatene påvirker kroppen på en sånn og sånn måte. Vi kan døve smerte, vi kan fremskylle skynde prosesser som gjør at du leges fortere, men likevel er det sannsynligvis helt på steinalderstadi i forhold til
hvordan vi vil ha dette noen hundre år frem i tid, hvor vi skjønner mye mer av disse underliggende systemene. Så det er derfor jeg mener, for å komme tilbake til det vi egentlig begynte å snakke om, kreft, at vi kan ikke fortsette å leve med et medisinsk helsesystem, altså en skolemedisin, som utelukker disse tingene fullstendig, og sier at fordi vitenskapen ikke kan bevise det, så er det ikke eksisterende.
Vi må ta inn over oss at kroppen har i seg så mange subtile prosesser og informasjonssystemer som kan påvirkes av fysiske ting som kosthold, og som kan påvirkes av ikke-fysiske ting som traumebehandling, stressmestring, bedre søvn, og så videre. Alle disse tingene til sammen ...
må kunne brukes i behandlingen av denne, i dag største folkesykdom, sammen med den tradisjonelle, helt rent materialistiske kreftbehandlingen som består i å drepe celler med gift, eller med stråler, eller med skjærede bort med skalpell.
som er egentlig det samme som vi har holdt på med i snart 100 år, i hvert fall siden vi har holdt på med det siden 1950, og brukes selvgift. Strålingen er jo 100 år gammel. Kirurgi har jo eksistert så lenge vi har hatt skalpell.
Men vi må komme videre. Vi kan ikke utelukke denne nye biologiske medisinen som også tar disse andre tingene i betraktning bare fordi det ikke tilfredsstiller kravene til forskning på legemidler.
For meg virker det som en enorm knaus å komme seg over det med årsaken til at man får kreft. Hvis man ikke greier å komme på nett der, så er det veldig lang vei til å begynne å snakke om og komplementere det ene med det andre. Når man er så dogmatisk til å si at årsaken er genetisk,
et 99% sannsynlig genetisk, så det er ikke noe mer å bruke tid og ressurser på der, så er det jo veldig vanskelig for den andre parten å vise av verset at hvis å få blandet kunnskapen her, forskningen, eller at det blir jo en ekstrem skjevhet sånn at det er blitt sånn som du påpeker at det er jo i forhold til forskningsmidler og sånt, så er det trus med avskiltninger, hvem har lyst til å bli forbundet med den type forskning, pengestrømmen går fra, du ser jo hva
Hva er det som blir samlet inn penger fra? Hvor er det statene sender pengestrømmene sine? Det der med å finne årsaken til kreft, om den faktisk er genetisk eller ikke, det er jo det første hindret, høres det for meg ut som. Det er det mest logiske. Det var først jeg sa når jeg kom til disse legene, både med eksem og psoriasis og kreft, hvorfor har jeg fått dette? Hva er årsaken?
For jeg tenkte det må jo være mest logisk, hvis jeg visste hva årsaken var, så måtte det jo være mye lettere å kunne gjøre noe med det. Men så lenge årsaken er uflaks, eller vi vet ikke, så har du bare en ting å gjøre da, da må du fram med maskinguar og begynne å skyte på cellene for å prøve å drepe dem, eller å fjerne dem. Så det er veldig, altså all vår skolemedisin er primært symptomorientert,
Medisinerne kan si hva de vil. En kreftforsker vil si at symptomet er kreftsvulsten. Vi ser en sultst her, det er symptomet på at det er noe ferdig på gang, derfor må vi fjerne den. Nei, det er ikke kreftsvulsten som er årsaken. Som de ville mene at, nå sa jeg symptomisk enn for årsak, men de vil si at årsaken er kreftsvulsten. Det er det som er årsaken, derfor må vi fjerne den. Mens jeg mener at det egentlig er et symptom
Svulsten er et symptom på noe som ligger bak, og det er det vi må ta tak i hvis vi skal komme videre i kreft, hvis vi ikke bare skal fortsette ned denne veien med død og fordervelse, og lemleste folk og invalidisere folk med kreftmedisiner, fordi vi ikke vil lytte til det større, eller se på det større bildet. Er det mange som har kontaktet deg i
i forbindelse med dokumentar. Nå er den boka helt ny, så den har jo ikke folk rukt å lese enda, men podcaster, de tingene du har snakket om det her, er det forhold på? Etter at jeg lanserte den filmen, så har jeg, hvis jeg er sånn i snitt, mellom en til tre telefoner hver eneste dag fra folk som har kreft. Det er altså 250 000 mennesker i Norge som lever med en kreftdiagnose. Det er 35 000 som får det hvert eneste år. Hver tredje nordmann.
får en kreftdiagnose før fylte 75 år. Så det er veldig mange som er rammet av det, og hver eneste familie har et forhold til kreft på en eller annen måte. Men etter at den filmen kom ut, den er jo ikke sett av kanskje mer enn 3-4-5 tusen mennesker, men de ringer meg selvfølgelig. Og så er det to standard spørsmål. Punkt 1, hva gjorde du? Punkt 2, kan jeg få navnet på han som hjalp deg? Det er det de vil vite. Ja, ikke sant? Ja.
Og dessverre så har ikke jeg noe stort behandlingsapparat som jeg kan vise til. Jeg har to som jobber med ernæringsmedisin og biologisk medisin, som jeg vet er veldig dyktige, men de har så mye å gjøre at jeg er helt fortvilet. Nå
Nå kjenner jo ikke alle som driver med dette her i Norge, så det kan godt hende det er andre som er også veldig flinke, og det utdannes jo det som kalles biopater, selv om den utdannelsen ikke gir hele bildet, men den gir veldig mye av det. Men jeg har snakket mye med Fedon Lindberg, som jeg etter hvert blitt godt kjent med. Han ble jo
i sin tid da utskilt av etablissemanget her i Norge, fordi han kom med det han kalte for middelavskosten. Han har vært her for øvrig. Han har det, ikke sant? Han ble jo rektor på universitetet, kalte jo Fedon for en kommersialisert amatør, når han kom og påstod at folk kunne bli friske av lavkarbohet, ikke sant? Nå har jo all forskning vist at Fedon har rett, og denne som kom med denne påstanden, sannsynligvis ikke visste hva han snakket om,
Men Fedon sier jo også det at han er jo inne på den samme sporet som disse andre forskerne, selv om han da må være forsiktig som han sier. Når du har en legellisens, så må du være veldig forsiktig med hva du gjør. Jeg har jo også kontakt med to andre leger som for øvrig også er bladrettsforskere,
Jeg har blitt godt kjent med etter hvert blant annet Øyvind Torp som har skrevet denne boka Selvforsvar mot kreft. Han er allmennlege. Også Andreas Hekk som er allmennlege og er tilknyttet funksjonelmedisinsk institutt. De ser også at dette er veien å gå. Men de sier at fordi de ønsker å fortsette å beholde sin legelisens, så er det begrenset hva de kan anbefale sine pasienter.
- Det er synd, men likevel er det mye man kan gjøre selv med legelisensen i behold, men det krever kunnskap. Er det noe vår legestand ikke har, så er det kunnskap om kosthold og ernæring. Det undervises det nesten ikke om i det hele tatt, mens den nye forskningen nå, og senest en som heter Spector, en veldig kjent engelsk forsker som sa at i kjølvannet av COVID så ser vi jo nå at de som har et oppegående immunforsvar,
de kommer seg mye bedre gjennom en sånn pandemi enn de som har underliggende problemer, ikke sant? Det er de som rammes harest. Så han sier at kosthold og livsstil er veldig nært knyttet til immunsystemet ditt. Så han sier at for fremtiden så må kosthold og livsstil inn som en av de viktigste fagene på legestudiet, og vi må begynne å lære ungene helt fra de begynner på i barnehagen, altså på førskolen, om kosthold.
Vi propper i oss ungene våre så mye sukker, at når de er voksne mennesker, så har vi skapt en sukkeravhengighet som de må slite med resten av livet, og som veldig mange av de kommer til å bli syke og døde. Men det har vi skapt fordi at unger skal ha lørdagsskott. Du tør ikke inn på en ny episode her, som er da...
som vi ikke har snakket om til nå, og som jeg alltid tenker sånn der, hvorfor kan ikke leger gjøre ditt, hvorfor kan ikke leger si det og det, alt bunner jo ned i en tid hvor det aldri, jeg kan ikke huske at det har vært så tabu som noen gang
å si hva som er sunt og ikke sunt, og hvordan kropper kanskje bør se ut, og hvordan det ikke bør se ut, og hvordan vi har hatt en helt fordreid måte på at alle er uenige at alle skal være seg selv, trives med den man er og den greia der, men som har connectet det så ekstremt hardt opp mot kropp. Man har fiksert så ekstremt på kropp, at du skal få lov til å eie din egen kropp, du skal få lov til å ha den kroppen du har,
Og så hyller man kanskje kropper som overhovedet ikke har noe positivt å bidra med inn mot sykdommer, risiko i fremtiden, ytelsesevne, hvordan de skal fungere sosialt, på jobb og alt mulig, og hyller ting som er sannsynligvis i god ånd, at man rett og slett bare skal ikke tråkke ned noe, man skal ikke dømme noe for de valgene man gjør, men
Ikke var det et eller annet som skurret deg med det tabuet at for eksempel at man skal ikke kunne snakke om covid-19 at for eksempel overvekt eller dårlig kosthold er en bidragssyktet til at du kommer til å slite mer hvis du får bysmitta, og
Og at det for eksempel også kanskje er noe flere sånn med kreft og mange, mange andre ting. At det kostholdet og din egen personlige helse har ekstremt mye å si på hvordan du takler det her. Men du vet, nå begynner jeg meg kanskje inn på noe som er litt politisk betent. Det gjør det nok helt sikkert. Sosialdemokratiet er jo skapt ut fra tanken om at vi alle egentlig er like i utgangspunktet. Ikke sant?
Derfor skal alle få like muligheter og like oppvekstvilkår, og så videre. Det har også preget mye av medisinen, at alle skal få den samme behandlingen, og det for den samme sykdommen, og få de samme mulighetene. Selvfølgelig er tanken god at alle skal få samme muligheter, men det vi ser er at det ikke er to kropper som er like. Det er ikke to tarmflorer som er like, det er ikke to...
som er like. Vi er forskjellige som mennesker, selv om vi ser ganske like ut. Vi har den gamle frasen med at utenpå er vi forskjellige, mens inni er vi like, og det stemmer ikke. Vi er like forskjellige inni også. Sånn at dette med persontilpasset medisin,
er jo faktisk noe som EU har nedfelt i sine statutter, at det er et satsningsområde, hvor vi må akseptere at folk er forskjellige og må behandles forskjellig. Og derfor kan for eksempel et kreftforløp, altså når du får en kreftdiagnose,
Det viktigste du som møter som pasient, er behovet for å få stilt en diagnose på deg. Om det er kreft eller hva det nå er. Så med en gang du får en diagnose, så er det en stor lettelse både for legen og pasienten, for da kan legen gå rett inn i manualen og si at ok, den diagnosen, da er det sånn, da skal du ha den behandlingen, de pillene skal gå så lenge, du skal ha de doseringene og så videre. Ja, klart.
Sånn er det. Og det er jo det vi kaller for, altså innenfor kreft så kalles det for pakkeforløpet, ikke sant? Altså alt skal være effektivt, det skal være industrialisert. Har du fått en diagnose som i mitt tilfelle, så hadde jeg med en gang hun hadde diagnosen klar, så var hele behandlingsforløpet lagt.
Men det er ikke sånn det fungerer i virkelighetens verden. Sånn fungerer det i en ideell verden, men virkeligheten er annerledes. Som jeg sier, det er ikke to like kropper, og man må behandle hver eneste for seg, og det gjør at vi må rigge om hele helsevesenet. En ting er å
holde folk sånn nogelunde friske, eller dempe plagene og stappe folk full av medikamenter som demper både vonde plager, altså det skal vi si,
Alt fra depresiva til smertestillende. Men som en lege sa til meg at du kan bruke parasett mot hodepine, men hodepine skyldes ikke mangel på parasett. Det skyldes noe helt annet. Så lenge vi har et system som er rigget for å være mest mulig effektivt, og hvor diagnosen er helt sentral, så får ikke folk
den persontilpassningen som de trenger, fordi det krever en helt annen type organisasjon, en helt annen type behandlingsregime, og det er nok vanskelig å få til, spesielt i et samfunn som er et sosialdemokratisk
selv om vi har hatt en høyere regjering, så er det veldig sosialdemokratisk allikevel at vi alle skal ha de samme behandlingene og de samme mulighetene og så videre. Det er vel distinsjonen der, det synes jeg er viktig, at alle bør ha de samme mulighetene, men man kan jo ikke ha det samme utbytte, det går jo gjerne til det der med at man skal ha alt...
alt som kommer ut igjen skal være likt. Men altså at alle har muligheten til for eksempel å gjøre ting i livet sitt. Den er jo en fer inngang, synes jeg, mer enn hvis man er plutselig inne i feminismeverden og alt mulig, så nå runder vi oss helt bort her. Men det er jo forskjell på det med like muligheter og likt utbytte. Og det er like utbytte er jo det som man diskuterer mye her. Det er jo
gir ikke så mye mening for min del altså men nå lurer jeg på faktisk om vi skal la lytterne gå tilbake i sitt eget hodet og tenke og tenke litt over denne to timer og 45 minutter er det vi da, to og en halv time da, cirka så jeg må bare si tusen takk for besøket
Dette har jo vært veldig givende og lærende. Jeg må si tusen takk for at du har invitert meg hit, og at jeg har fått lov til å dele disse tingene, og så må jeg si en ekstra kjempetusen takk hvis det er noen som har orket å følge oss helt i mål. Du vil bli overrasket. Det er jo gjerne folk som ikke er så vant med podcastmedier, eller det er jo fortsatt ganske nytt, og det her med lange podcaster er jo ikke så veldig vanlig heller. De fleste har jo tidsbegrensninger, og vi lever jo i en gammel medieverden, og det er jo apropos gamle vaner, men
Det viser seg at mellom to og tre timer, jeg har jo nesten ingen episoder under to timer, og et sted mellom 30 og 50 prosent henger med helt til slutten. Av de som begynner på det. Hvem skulle tro det for et par år tilbake? Men jeg vil i hvert fall bare få lov til å avslutte med å si det at hvis du kommer i en sånn situasjon at kroppen din utvikler denne tilstanden som da fører til en kreftsykdom,
så må du vite at det er ganske mye du kan gjøre på egenhånd, og det er også ganske mye du kan gjøre på egenhånd for å forhindre at du i det hele tatt kommer i en sånn situasjon. Men det krever kunnskap, og den kunnskapen finnes, men den må søkes opp. Jeg har prøvd etter fattig evne å lage en film om det som forhåpentligvis kan inspirere, og nå har jeg skrevet en bok om det som går enda dypere og som belyser denne forskningen og disse nye teoriene.
Den boka heter også Fri fra kreft, det samme som filmen. Hvis du går inn og søker på disse nettbokhandlene, så finner du den ganske fort. Og jeg har også en egen nettsted som heter frifrakreft.no, hvor også bok og film finnes. Så gjør gjerne det, men
Du må ta rorpinnen selv, du må ta kontroll om din egen sykdom og om ditt eget liv, for det er du som er sjefen i livet ditt, og det er du nødt til å ta på alvor. Du kan ikke overlate skjeden til velmenn leger, selv om de er veldig flinke til å hjelpe, så er det ikke de som er sjefen, det er du som er sjef.
og du blir aldri helt frisk hvis ikke du oppfører som om du er sjefen. Så det er i hvert fall mitt råd til alle, skal du bli frisk så må du si til deg selv, yes, dette skal jeg fikse, og jeg skal bruke all den kunnskapen jeg kan få tak i, om den kommer fra det ene siden eller den andre siden, men dette skal jeg få til, jeg vil bli frisk.
Det synes jeg er noe av det viktigste du kan si til deg selv når du har kommet til en sånn situasjon. Med disse ordene vil jeg si tusen takk for oppmerksomheten. I like måte. Jeg håper vi kan sikkert ta flere prater vi når den tid kommer. Boka fikk vi opp i kamera her. Da må jeg si takk for å følge hva alle har hørt på.
Her er det på tide å runde, tenker jeg, før vi kommer over hele tre timer her. Jeg føler at hvis vi går inn på et nytt tema nå, så vikler vi oss inn i et eller annet. Det får vi ta neste gang. Takk for at du hørte på, alle sammen.