Sanna Sarromaa | Skolen, Elevers Makt, Maskulin vs Feminin, Følelser, Tonje Brenna, De Uvaksinerte

For å bli rik på sakproset så må man være Åsne Seierstad, eller så må man skrive om Norge under krigen, som han gjør, Inger Sletten Kolloen, som bor rett i nærheten av meg på Lillehammer, for da er jo alle disse gamle menn med prostateproblemer som kjøper, altså de vil jo lese om Norge under krigen. Jeg sier jo at Norge under krigen var bare en vits, men... Men jeg skriver jo ikke bøker som selger. Jeg skriver mer nisjebøker, og så er jeg veldig glad hvis det blir kjøpt inn av biblioteket. Men det er bare hver fjerde sakprosa bok som blir kjøpt inn. Det er tre typer bøker sakprosa som selger. I Norge tror jeg Vikingtiden og Norsk Historie. Det tror jeg er så under... understimulert, undersåkt. For det er jo sånn litt tabu oppi det hele også, at det er utlendingen som har gjort mer på vikingstoff enn oss selv. Film, TV, bøker, og så er det andre verdenskrig, selvfølgelig, og så er det de bøkene som treffer på timingen. Se på Ingers Rumke nå, med den der AI-boka hennes, som bare skjutt rett, bare sånn, det har aldri vært så mye skriveri om AI. Men hun i tillegg, eller nå har jeg jo ikke lest i og med at det er utsåkt, men Alle anmeldelser sier jo at hun skriver bra, at hun skriver lettfattelig. Vi som ikke er naturvitere eller matematikere, at vi kan forstå. Og alle de intervjuerne jeg har lest med henne, så har jeg tenkt at just dette er kjempespennende. Du har ikke hatt henne her? Jo, jeg har hatt henne to ganger. To ganger? Oi! Du tvulle begge en gang da. Du burde vite å ikke ha alkohol en gang da. Det har vi ikke tenkt på. Altså, jeg har en finne på besøk her, og så har jeg ikke noen alkohol, og fader, hei. Det må vi gjøre en gang da. Ja, drikke ordentlig. Ja, men vet du, jeg er jo, i og med at jeg er et alkoholiker barn, så slutter jeg jo lenge før jeg blir full. Altså at jeg har liksom den selvkontrollen slår inn. Altså jeg kan få en sånn liten oppoverrus, som jeg kan kanskje holde i et par, tre timer. Men da slutter jeg. Ja, helt det samme. Men jeg er ikke alkoholiker barn. Men hva er det som slår inn hos deg? Bare sånn kontroll? Jeg kaster mye opp. Ja, da du var yngre. Nei, i 10-årene, 20-årene, så kom jeg opp til klokka 12.30 etter ett, så var jeg på en måte på en sånn perfekt greie, og så ble det noe med å drikke da, så ble jeg jævlig dårlig dagen etterpå, og begynte å spy gjerne sånn. Så jeg fikk ikke noe ut av det, jeg fant at det var en sånn sweet spot, nei, det er ikke noe vits å drikke med, så jeg har en sånn innebygd mekanisme, at når det er 12.30, ja, da er jeg ferdig. Da drikker jeg ikke mer. Men det kan jo være veldig smart. Ja, så det er mer sånn en... learning by failure mekanisme, tror jeg. Men jeg er litt missunnelig, altså når du fortalte om denne gjesten din som ble ordentlig fullkommen med to flasker med sjampanje. Jeg skulle ønske at jeg klarte å miste kontrollen på den måten. Fordi jeg har aldri vært der, at jeg på en måte alltid tar tak i meg selv og slutter. Det hadde vært så deilig. Jeg var jo på 50-årslaget til han der Wolfgang W. mannen, som jeg er i lag med nå. Ja. Han Øivind, og så der var det jo liksom masse fulle folk, altså sånn er det sikkert på alle sånne bursdagslag. Og så bare ser jeg rundt, altså sånn, altså når du selv er rimelig edru, og alle andre begynner å bli dritings, og det er bare sånn at, å herregud, og jeg føler meg så skip, jeg har ikke lyst til å være skip, men jeg klarer liksom ikke noe annet. Jeg skjønner litt, men jeg trekker meg alltid unna etter 12-1-tiden, for jeg blir litt overrasjonell også. Jeg tenker litt trist tanker også, men det er fordi jeg har vært gift og i forhold siden jeg er bedre, så er det sånn... Så tenker jeg at jeg skal ikke på norsk spill, jeg har ikke noen agenda her, jeg skal ikke ordne noen damer. Da er jeg bare rundet festen tidligere, for jeg blir sånn rasjonel at alt som blir sagt etter klokka 12.00, ingen kommer til å huske det, det har ikke noen betydning, i verste fall begynner vi å krangle, noe som blir uenigheter. Og så mister du, det som kanskje er den viktigste verdien for meg, er at jeg vil jo ikke miste dagen etter, for jeg har lyst til å virke, være effektiv, få ting unna. Å være fullesuk, det må jo være den dårligste bruken av tiden. Det jeg ofte sier er at de du drikker deg full med må være verdt for å offre morgendagen. Ja, nettopp. Men litt bare sånn, fordi jeg tror du insinuerte at på narspill, kanskje treffer man en dame hvis man er single. Er det der man ikke løper selv på det tidspunktet? Jeg tror det er to typer narspill-deltagere. Jeg tror ikke det er flere. Jeg tror det er bare to. De som ikke greier å slutte å drikke, og som bare ikke vil legge seg, og er oppriktige festmennesker, og så er det jakterne. Men begynner man ikke på det tidspunktet, er det ikke også noe med mennsevne? Og hvis du ikke har klart å finne en dame når det er klart, jeg bare tenker på, jeg bare minner det. Einar Førde? Hva? Einar Førde? Nei. Har du hørt det sitatet? Nei, nei. Hva sier han? Jeg må google, så ikke jeg sier det feil. Nei. Hva skulle du si for noe? - Jeg er jo ikke noe festmenneske, men jeg kan jo mimre tilbake noen landsmøter i Venstre, og hvordan folk begynner å opphøre seg. Jeg tenker at hvis du ikke har klart å finne den du skal ligge med til klokka 12, det er jo bare leftovers klokka to og alle er dritings, men som er dritings får de ikke den opp en gang. - Det er helt waste. Jeg tror det er bare bekreftelser. Ja, det må jo være verdens dårligste ligg. Det er det også, men jeg tror ikke det. Jeg har vært veldig lite borte i den verden der. Ja, hva får man ut av det? Sånn type grisefull sex. Nei, det har ikke jeg vært borte i, faktisk siden kanskje 10-20 år nå. Hva får du ut av det? Jeg tror det er mer den der at man kan si til seg selv at nå er det liksom Nå er det ikke lenger tre-fire uker siden jeg hadde sex. Nå kan jeg ro litt ned. Det er noen der ute som har lyst på meg. Jeg tror det er mye som at noen har lyst på at du kanskje bare har fått deg noe. At det er et behov i kroppen som bare demper seg fra periodet, og så kommer du tilbake igjen. Men en av føddesituatene, det er akkurat samme som det du sa nå. Det er... Jeg husker ikke når han sa det. Han sa, har jeg ikke kommet meg i seng før klokka 11, drar jeg hjem og legger meg. Jeg synes den er jævlig fin. Jeg liker regelmessighet i mitt liv. Legger seg tidlig, står opp tidlig og får gjort ting unna. Da har jeg en god følelse. Så festing, det klarer jeg å avstå fra. Hvem var det vi snakket om å finne her sist? Jeg hørte en eller annen, fa det, hva var det som jeg hørte om finsk kultur? Vi snakket om baster, ja. Hva fa er det vi snakker om her da? Vodka, baster. Nå fikk jeg en sånn her erindring, men hva er med drikkekulturen i Finland? Jo, nå husker jeg det. Det var Thor Gottas som var å snakke her. Han var i Finland i 1989. Vi lagde episoder om den nettopp. Og da snakket vi om at da var det veldig mye, sluttende 80-tallet var det fortsatt mye krigsveteraner og veldig mye sånn, det manglet i ben og veldig mye sånn men det var også et veldig mye alkoholproblem, det var veldig mye fyll, og på en måte rav, dritende menn, og på en måte veldig mye forbundt med bastekulturen også. Ja, nei, men jeg tror også at jeg har en ganske typisk finsk alkoholiker- barn, barndom. Det er ikke min far som var den eneste som drakk i nabolaget. Var det veldig vanlig? Nesten vanligere enn at det var uvanlig? Ja, altså jeg tror kanskje det fortsatt er mer uvanlig å være alkoholiker enn å ikke være det. De fleste er jo ikke alkoholikere, men alkoholisme er jo folkesukdommen i Finland som berører så mange. Og jeg tenker jo Jeg tenker jo litt sånn, nå er dette veldig store linjer, men som historiker tenker jeg at, sånn som jeg sa til deg innledningsvis, at Norge under krigen er bare en vits. Altså jeg klarer liksom ikke å bli engasjert i den feiringen og 8. mai eller alle de flaggene. Hvorfor ikke det? Nei, jeg synes bare at Norge slapp så himla billig unna. Men det er noe sånn at man har jo bare sin egen, altså at man har jo bare sine egne nasjonale tragedier å forholde seg til. Man kan jo ikke man kan jo kanskje ikke begynne å sammenligne sånn sett, men viser vi nå likevel sammenlignet, altså at i Norge var det 3000 militære dødsfall under krigen, i Finland var det 100 000. Og det er jo sånn, i vinterkrigen så sendte de jo, altså de gjorde jo den store feilen at de på en måte sendte unge menn fra en bygd til den samme fronten, til det samme stedet. Så en bygd kunne miste alle sine unge menn. Jeg vokste jo opp i en familie hvor vi gjorde hver sommer, vi besøkte disse veterangravene, disse her heltegravene. Det var en del av det vi drev med, at vi skulle vise opp monumenter og graver. Jeg husker allerede at det gjorde et stort inntrykk når du hadde en liten bygd og avdøde. og du ser de gravsteinene, altså sånne unge menn på syv som har døtt i krigen. Ja, men uansett, mitt poeng var at 100 000 menn døde i 2. verdenskrig i Finland, og de som kom tilbake, de kom jo skadet tilbake, altså hvis ikke skadet fysisk, så i hodet sitt. Og det var jo ikke noen kriseterapeuter, det var ikke noen psykologer, psykologi, psykiatri i 1945 i Finland, så det ble jo ikke satt inn noen tiltak eller kriseteam. De kom hjem og den måten du behandler ting, altså at det er taushet og alkohol, og jeg tror liksom vi fortsatt ser den arven, altså at Vi ser den arven i form av at det er mye større forekomst av familievold, altså vold i nære relasjoner i Finland, mye større forekomst av alkoholisme. Dette går jo i arv. Det er jo en sosiale arven. Sånn som jeg tenker at min far snakket jo ikke om følelser. Det er jo ingen som snakket om følelser i min barndomsfamilie. Og hvordan behandlet han da følelser? Det var jo med alkohol. Og det har jo liksom gått videre i generasjoner. Kanskje det er først min generasjon som klarer å bryte den arven. Jeg har ofte tenkt at, sånn som jeg og min bror, vi klemmer jo veldig sjelden. Vi snakker veldig sjelden om følelser, for det er liksom den barndomshjem-kulturen hjemme hos oss. Men jeg tror vi begge klarer å snakke om følelser med våre egne barn, klemmer våre egne barn, forteller at vi elsker dem. Vi klemmer heller ikke min familie, faktisk. Nei, ikke sant. Kanskje hvis vi hadde tatt et par glass, eller at det skal være lenge fra hverandre, eller noe spesielt, så kan det være en klemmer. Men tror du at det er en bra ting med feminisering av det vestlige samfunnet, at vi faktisk nå oppriktig skjønner at traumaterapi, traumebehandling, at det funker at det her med alkohol holder seg taus, som synes synes jeg har gjort gjennom tusenvis av år, fordi det er normen, det er sånn at det maskuline håndterer ting, så er det en positiv ting, tror du? Den positiviseringen av, nei, feminiseringen av det vestlige samfunnet gjør at det faktisk er en mer åpnet del i krigsminner, traumer? Ja, jeg ville i hvert fall tenkt at... Men igjen, dette har jeg egentlig ikke tenkt over før du legger det frem på den måten du gjør. Nå tenker jeg her litt med en åpen munn, at jeg skulle tro at det å snakke om følelser er mye sunnere enn å drikke dem bort og prøve å glemme dem. Men man kan jo selvsagt tenke, jeg begynner kanskje å tenke med en gang, for jeg synes jo at det er ganske voldsomt fokus på Jeg jobber jo i grunnskolen, og det er der psykisk helse må... Det er så mye fokus på psykisk helse, og så mye fokus på å snakke om hvordan du har det, at kunne vi nå bare glemme hvordan du har det, og liksom konsentrere oss som faget. Så det er en sånn, altså alle disse lappene, at nå skal jeg til helsesøsteren eller helsesykepleieren for å snakke med helsesykepleieren. Men det er litt sånn som kognitiv terapi, at har man noe evidens, har man noe belegg for at det faktisk hjelper å løpe til helsesykepleieren. Det er interessant det der, fordi det er helt klart det der med Det er en oppside og en nedside der. Jeg tror nettopp at de tyngre casene at traumaterapi har mye forskjell, jeg er veldig interessert i sånn her Gabor Mathe, som er en veldig populær person, innenfor denne traumelitteraturen. Eller har du lest Bessel van der Kolk? Nei, den er veldig lett lest. Den heter The Body Keeps the Score. Jeg har det på litteraturlista i den siste boken min, hvor jeg har også deg på litteraturlista. Så dere er liksom kamerater allerede. På den tunge, forhagelige litteraturlista så er både Wolfgang W. Men han behandlet... Vietnamkrigsveteraner. Så han skriver jo sånn posttraumatisk stresssyndrom og sånne ting. Men det er en helt fantastisk, altså det er en sånn fabelaktig god bok. Altså nå vet jeg jo ikke, altså kan hende at de lærte strides om, altså jeg vet jo at de lærte strides om ham og hans resultater, eller ikke alt er liksom, men sånn er jo vitenskapen. Altså det er jo få ting som er helt som bare fakta. Men det som jeg synes var så helt nydelig i den boken, Dette er sånn spebarnsforskning, hvor viktig de to første, eller kanskje til og med det første leveåret er for hvor resilient du blir i resten av ditt liv. De fleste mødrene, de fleste fedrene, de fleste omsorgspersonene, det ligger så dypt i ryggmarken hos oss at vi gjør de riktige tingene uten å tenke over det. Men det er bare fordi våre foreldre har gjort de riktige tingene. Og så hvor dype de traumene kan bli hvis du er blitt forlatt, eller liksom ikke har fått nok omsorg og pleie som spebarn. For da har du ikke språk, og da sitter det på en måte noe i kroppen som du fortsatt kanskje ikke kan uttrykke. Men det er en veldig fin bok, den er også blitt oversatt til norsk, men jeg husker ikke den norske titelen, men originalen heter The Body Keeps the Score, altså hvordan kroppen husker. Det er sikkert et eller annet om at kroppen husker. Akkurat de feltene synes jeg er superinteressante, og hva er det av barndommen og ungdomstiden som speiler, som kommer tilbake inn i voksenlivet og får oss til å gjøre ting vi ikke helt forstår. Der tror jeg det er veldig mye spennende som kommer til å komme enda mer av i fremtiden også, men så er det den her, også det her... velvære, det ekstremt behagelige samfunnet vi lever i, den behagelige tiden vi lever i, som også skaper at vi gjør oss problemer som kanskje ikke er der. Hvis vi også skal ta den ene delen, terapiedelen, og inkorporere det, tilbake til feminiseringen av vestlig samfunn, så kommer det også mer med påstatt og får det også mye mer fokus på At snakk om følelser, der det kanskje ikke skal fokusert så mye på følelser, fordi det tar veldig mye tid, og hva er gvinsten av det, hva er oppsiden av det, trenger man å fortelle om hvordan man har det hele tiden. Og så trenger man liksom å ta hensyn til det hele tiden. Jeg har jo et par ganger sagt litt sånn rått på et foreldremøte, at ikke la ungdommen starte dagen med at hvor har jeg det vondt i dag. Og det kan jo liksom likegjøre at At starte dagen med å hvordan føler jeg meg i dag? Noen ganger må man bare gunne på. Nå høres jeg ut som Bertrand Larsen som sier at man skal bare gunne på. Men man kan ikke begynne å frotse i sin egen elendighet. At noen ting må man bare få gjort unna. Jeg så en superinteressant video som satte det maskuline og feminine på en litt dypere plan enn jeg hadde tenkt hva det er. Det var jo sånn typen at det er ikke sånn at... Bottom line så var det en sånn at Det er liv, om du er mann eller kvinne, så må du uansett ha en 50-50 fordeling av det maskuline og feminine. Maskuline er gjerne løsningsorientert, du vil gjerne fram til målet, få ordnet ting, struktur, mens det feminine er mye mer gå inn, følelses spesie, omsorg, den type ting kjenne etter, og så heller være en åpenhet, den type ting. Hvis du får for mye av det feminine siden, så får du ikke noe struktur, du får ikke noe vilje, du får ikke noe fremdrift. Hvis du er på den maskuline siden, så tenker du bare progresjon. Bare kanskje litt uempatisk. Du er veldig løsnerisjonalitert, og tenker veldig lite på de medmenneskelige tingene. Den perfekte miksen er både for menn og kvinner å ha en 50-50 maskuline-feminin side. Jeg vet ikke hva jeg skal... hvorfor er det, hvorfor kaller du det maskuline og feminine sider? Er det bare fordi det er konvensjoner? Altså at de feminine egenskapene er dem vi stort sett forbinder kvinner med, ikke sant? Altså empati, omsorg. Det er også på en måte, tror jeg, det var Det var vel også sysert på at feminitet også er mye mer tilstedeværelse nå i nå, mens maskulinitet er gjerne kommelse fra A til B. Så brukte han som eksempel på at når han var på jobb, så var han veldig maskulin modus for ting gjort. Så satte han seg i bilen og hørte på musikk og koste seg. Da var han veldig en feminin modus. Og så kom han hjem og skulle rydde hjem og lage middag, var det maskulin modus. Og så var det feminin, så da var det sosialt, leke med barna, være med kona. Så han skiftet mellom feminin og... Maskermodus da. Mens jeg tenker det sånn at for meg er det finsk modus å få ting unna, få ting gjort. Og for meg er det norsk modus å snakke mye, ha mye fokus på prosessen, alle skal få si sitt. Men det er ikke så moderne greier, er det ikke det? Veldig den der... Det kan vi pensere over på skolesystemet, og arbeidslivet også, at alle skal få lov til å være med og bestemme litt. Det er demokratier i alle, små demokratier, demokratier hele tiden. Alle ansatte som jobber i NRK, alle skal få lov til å si hva de vil om de nye endringene. Så skriver vi ned det på noen par lapper, og så føler man seg hørt, men så ser du ingenting med det. Ja, men det må jo uansett noen må ta avgjørelsen, og da er jo ikke avgjørelsen på linje med eller i tråd med alle de innspillene eller alt det som har kommet inn, og da føler noen seg forbigått og glemt. Men jeg hadde jo akkurat en sånn, for jeg har jo en gutt som blir nå 16 i sommer, og han skal være... hva heter det på norsk? Han skal på en sånn konfirmasjonsleir for å være en, på finsk er de fadder etter de nye konfirmantene. Men at man er litt sånn der som en, ikke voksen, men... Speideleder nesten. Ja, sånn konfirmasjonsleder, et eller annet. Men uansett, han og disse her kirkeungdommen, de skulle på tur til England, men så gjorde jo den her, nå vet jeg ikke, hun som orkestrømmer, Jeg vet ikke hva hennes yrkesdiktel er, men hun jobber i kirka. Hun gjorde den der kardinalfeilen med at hun spurte alle foreldre hva synes dere om at hvor skal turen gå? Blir dette for dyrt? Så fikk hun ut tusenvis av ulike svar. Så oppsummerte hun i går de svarene i en e-post og svarte bare til henne at nå hadde hun gått i en felle at du skulle bare tatt sjefsavgjørelse, tidlig i prosessen, samlet inn tidskjøp, forpliktende egenandeler som man ikke får tilbake. For nå blir det jo ingen tur. Altså nå hørte man på alle foreldrene, og noen syntes, altså det er jo alltid, dette er jo Norge, så det er alltid noen som syns synd på de som ikke har råd til å reise, fordi denne englandsturen koster jo over 6 000, og nei, da skulle det vært dugnad, eller et eller annet anonym vipsing, eller noe sånt. Men dette skjer så ofte, at det blir lagt så mye vekt på prosessen, og alle skal si sitt, og så skal man da ha hensyn til de svake og de fattige, så da blir det ingen tur. Så jeg bare skrev at dette er så typisk norsk, at liksom alle nissene skal si sitt, og da blir prosessen så lang at nå rekker det ikke å dra på noen tur i det hele tatt. Men hva skal man gjøre der da, hvis det er to-tre i klassen som ikke har råd til å dra på den turen? Hva gjør man da? Jeg har jo fulgt med den diskusjonen i Oslo, hvor de har forbytt egenandelene i Oslo skolen, at de ikke kommer seg på tur. Jeg har i hvert fall sett at det var en FRP som skrev noe om dugene, var det i går eller i gårsdagens avis. Men det som jeg har reagert på, at hvis det er en egen, altså dette er videregående klasseturer, som jeg har reagert veldig på, at fordi det er noen som, det var en sånn alene mor som sa at dette tar hele feriebudgetet hennes, om det var noe egenandel på 5000 eller 6000, jeg husker ikke. Men jeg tenkte at dette er ordentlig. ungdommer, altså fra 16 år og oppover, hvor vanskelig er det å skaffe seg en jobb og liksom tjene inn de pengene? Dette blir som jeg tenker at fy faen for en bjørnetjeneste, at hvis du har en mor med to til en år yngre som skal ha 6000, det er ikke du som skal bruke feriebudsjettet ditt, det er du som skal sparke ungdommen ut i arbeid. Jeg tenker at det er en stor lærdom å vokse opp med en alene mor som ikke har mye penger, for da lærer man å jobbe. Men det er liksom en sånn forventning at nei, skolen skal dekke alt, ingenting skal koste noe, vi skal ikke gjøre noen ting selv. Og da er vi jo litt tilbake til det der som du var inne på, at jeg tror vi har det litt for bra, og når man har det så bra, så begynner man... Når man ikke er opptatt med å jobbe på Kiwi og skaffe penger, eller et eller annet, ha en drittjobb og skaffe penger til klasseturen, så har man alt for mye tid til å lytte til hvordan har jeg det, og er jeg litt deprimert, eller er det litt tunge følelser, men hvis man liksom, jo, hun sa det så fint en gang, Bjørk Mathias, det er datter hun som er relasjonspedagog, sa, samlivs-terapeut at vi tåler mye bedre et tøft liv, et hardt liv hvis det har en mening men vi tåler dårligere enn et liv uten mening og det er kanskje at det blir meningsløst hvis du bare sitter hjemme og lurer på hvordan du har det i kroppen og i sjelen, men hvis du er opptatt med å tjene penger den daglige, altså at det er litt drift i dagene dine, så tror jeg at løsningen ligger i det å holde seg litt travel, opptatt. Ja, det er tilbake til den maskuline-feminine balansen her, som den turen og sånt. Det høres ut som at det er en overfeminisering, at det skal være veldig mye lytting, forståelse, alle skal få lov til å si sin mening, og så får man ikke noe drive fremover. Det blir bare problematisering som ender med problematisering. Men hadde det vært en 100% maskulin gruppe som satt der... retning, så hadde du bare sånn, ok, vi drar på tur, det er det det koster, jeg bestiller, ikke liksom ferdig snakka. Det er som at ingen drar til dette stedet. Det er jo veldig praktisk, og da er det veldig små til oss, så det er jo den der mixen der, hvor man sier sånn, ok, vi skal på tur, hvordan løser vi det der? Ja, men jeg fortsatt, da er jeg et kjempe maskulin, for sånn har jeg gjort det når jeg har hatt studieturer. Men jeg tenker fortsatt at at dette er heller enn feminin-maskulin, så er det heller sånn finne-norsk. Altså at for meg gjelder det å få ting gjort, altså at prosessene er så underordnet, mens nordmenn elsker jo denne prosessen. Et eksempel på en sånn kjempeprosess er jo sånn sykehusstrid. Altså sykehusstrid i Norge er jo alltid kjempeprosesser, men i innlandet hvor jeg bor, hvor det er nisse i hver kommune som mener noe om sykehuset og det samme. og han den nissen på Biri og nissen i Moelv og nissen er på Hamar og Elverum og Lillehammer, alle skal høres på. Og man får aldri bestemt seg, eller så blir det sånn som er det i Østfold hvor de har bygd et sykehus i et veikrus, fordi da er alle litt misfornøyde, og ingen er kjempefornøyd. Og sånn blir det sikkert i innlandet også, fordi de har valgt et veikrus i Moelv, altså Moelv er jo sånn typisk it-sykehus, Altså, folk har jo aldri hørt om H-11, så der skal man ha et sykehus. Men også en prosess som har tatt mange år, altså over ti år, og kostet jævlig mye penger. Men det har man jo råd til, i og med at dette er Norge. Altså, man har jo råd til de prosessene. Så jeg ser ikke på det der som en femininting, jeg ser det litt som en typisk norsk ting. Ok, ja. Men for all del, den tanken du kaster av et maskulin-feminin, den er jo spennende. Ja, jeg synes det er litt interessant. Ta et eksempel i det daglige liv. Jeg tror også det er sunt å tenke på det maskulin-feminin som ikke nødvendigvis er knyttet til kjønn. Vi kjenner jo alle par hvor mannen kan være den som organiserer, bestiller, ordner, betaler, regninger, fikser, holder styr på økonomien, og så videre. Men vi har like mange par hvor mannen bare er helt... fullstendig surrehue, men kan være den som er veldig flink med barna, mens kvinnen er den som bruker ferier, holder orden på kalenderet, på skolen, på hele det systematiske. Og jeg tror det er den nøkkelen at gode par har en miks av dette her. At det ikke bare er den ene femte og den andre maskuline. Det er litt bestemte roller. Og så er det veldig viktig... nå høres jeg ut som en parterapeut men at man liksom setter pris på den andres rolle og den andres egenskaper og ikke i og med at jeg er skilt ikke tar for gitt den andre så jeg gir her gode råd for at folk ikke skal bli skilt Men det er en sånn skilsmisshistorie, er det ikke like unike i seg selv, eller er det veldig mye som er felles? For du har sikkert møtt mange og snakket mye om skilsmisser etter din egen. Ja, nei, jeg hadde jo i den boken som jeg skrev, skilsmisseboken i 2019, der hadde intervjuet jeg 40 skilte, og det er jo noen fellestrekk, og spesielt... Jeg deler jo at enten er man den forlatte eller utbryter den. Det er kanskje det som gjør skilsmisseerfaringen ulik. Er man den som har blitt bedratt og forlatt? Det er jo helt annerledes enn å være den som bestemmer seg for å gå. Men mye, i dagens verden, de færreste ekteskapene er... Det er ikke vold eller alkoholisme, det er ikke sånne ting som gjør at du sier med en gang at nå må du bare dra, du må gå, dette er så destruktivt. Det er mer avveining, eller det blir fravær av de positive tingene, nærhet, sex, fellesinteresser, at da folk til slutt bestemmer seg for å gå. Men litt morsomt at du spør akkurat nå, for nå har jeg jo sittet og blitt bedt om å skrive en episode som podcast eller P2-episode for NRK om skilsmisse, altså burde vært pensum, skilsmisse, så skilsmisse for de som ikke kan skilsmisse. som ikke har blitt utsatt for det. Litt sånn som meg som jeg var for skilsmissen min, for jeg hadde jo ikke googlet det en gang, og så skulle jeg pinne ut av det, mens jeg ble kastet inn i kaoset helt uten vilje og uten at jeg hadde forberedt meg på det. Men det er jo sånn som jeg sa til deg tidligere, at jeg som nå Jeg er jo stor lytter av dine episoder, og kan liksom aldri få nok. Hvis det er en bra gjest, så føler jeg at det tar slutt for fort. Og så skal denne her, burde vært pensum, altså det skal bare være, er det 7-8 minutter? Så jeg må bare kutte ned, kutte ned, kutte ned, kutte ned. Ja, for å turn off. Ja, ja, ja, ikke sant? Og så i tillegg så kommer jo disse, dette kan du le av, du som har sagt opp. på NRK, alle disse politisk korrekt kravene fra NRK. Nei, det er jo ikke sikkert enda om de kommer, men hun som jeg samarbeider nå i denne fasen, hun sa at det kan komme sånne ting at vi må si noe om å trans-skilsmisser og homo-skilsmisser og lesbiske skilsmisser. Jeg hadde jo ingen sånne par i midten av min empiri da jeg gjorde de intervjuene til skilsmisseboken. Men jeg har heller ingen følelse av at det er på noen måte kvalitativt annerledes å bli skilt fra sammetskjønn enn fra det motsatte skjønnet. Det eneste forskningen viser er at det er litt flere brudder, litt flere skilsmisser blant likhetsskjønnede par. Men jeg tror den der tapsfølelsen, den der sorgfølelsen, den er jo lik uansett om du er sammen med en. Jeg har hørt på de der... disse her hjertesørgeepisodene, det var også NRK podcast, Havarikommisjonen, der var det noen ganger lesber og homofile. Jeg som heterofilvis hører på de historiene, det er ikke noe som kvalitativt annerledes i følelsesapparat, eller hva man skal kalle det. Det er ikke... Jeg tror ikke det er annerledes å bli skilt om du er homofil eller heterofil. Ikke heller. Jeg var på utgangspunktet og tenkte sånn at kunne man ikke lage en egen podcast med skilsmisser med andre leggninger eller sånne type ting. Men når jeg tenker meg om det, så er det sånn at jeg synes det er samme mekanisme. Tilbake til maskuline og femline. Alle som kjenner noen homopar vet jo at det er en veldig sånn at det er veldig definert hvem som har mer maskulin og hvem som er feminin, at det er en slags match der også. Så det er egentlig de samme mekanismene, og det er de samme problemstillingene. Forskjellen er på en måte sexformen, og kanskje det er utfordringer med barn, det er kanskje også noen biologiske men så er det jo økonomi, det er det sosiale, det er jobb, det er fritid, vi skal ta ut oppvaskmaskinen, vaske klær, husarbeid. Og ikke minst kjærlighetssorgen er jo universell, det er jo over alle kulturer og kjønn og seksualiteter. Men dette, nå er jeg bare sånn sidespor, eller dette er egentlig ikke sidespor, men jeg kom på, eller fikk sånn flashback, nå er det jo veldig mange år siden, det er over ti år siden, kanskje elve, tolv år siden i hvert fall, da jeg disputerte med min doktorat, og så skrev jeg doktorat om Norges eldste ung kvinneblad, Den Nye, og så hadde jeg en sånn, del i doktoratet hvor jeg intervjuet sånne eldre damer, eller nå eldre damer som hadde lest det nye på 50-tallet og 60-tallet. Og så husker jeg, dette var jo, altså at jeg titulerte meg selv som kjønnsforsker på dette tidspunktet. Og så husker jeg, jeg fikk jo en sånn opponent, en sånn lesbisk, første av manuensis lesbisk forsker som da liksom konfronterte meg med at, ja, men hvorfor har du ikke intervjuet da lesbiske kvinner som har lest det nye. Og dette var jeg husker, jeg er jo kanskje litt sånn 2000-tallets feminist, vet du, at jeg synes alle disse, jeg husker fortsatt ikke alle de bokstavene LHQG, men jeg synes de har marginale fenomener, så synes jeg at de har litt spist opp Den store problematikken som jeg mener fortsatt ligger i den der likestillingsforholdet mellom kvinne og mann. Der synes jeg hovedproblemstillingene ligger. Men jeg husker bare at jeg syntes det var et så vilt spørsmål. Hvorfor har jeg ikke intervjuet lesbere som har lest det nye? Men jeg var ett år, jeg er postdoktor på San Diego State University. og der hadde jeg vært torsdag, så spiste jeg lunsj med en sånn herlig dame som het Esther, og Esther var jødisk, lesbisk, og kjempesjukk, og hun forsker på syke jødiske lesber. Hun var redaktør i tidsskriftet Fat Studies, men det var bare en festlig kombo. Være jødisk, være lesbisk og være syk. Dette er interseksualitet, som det heter på forskerspråket. Ser du mye av ... For du har barneskole, ja? Hva sa du? Det er barneskole du jobber i? Nei, ungdomsskole. Det er interessant, for det var noe som sa at man kan se denne trenden med flytende kjønn og sånn type. Er det mange som har sagt, som jeg som har barn i videregående ungdomsskole, at du ser det allerede der at flere jenter er interessert i andre jenter? Og den type ting, har du sett noen spor av det på ungdomsskolen, at det trender på en sett og vis? Nei, men jeg er veldig sånn, Jeg er veldig finsk på den måten at jeg ikke er noen kamerat med elevene mine. Jeg er veldig faglig opptatt og faglig orientert. Jeg tror elevene liker veldig godt, gjør de ikke det? Nei, jeg vet ikke hvor godt de liker det. Jeg merker jo at de andre lærere jeg har inntrykk av, vi er et veldig fint team, vi har 60 elever sammen og vi er fem lærere. De er mye mer sånn... man sier jo alltid at man skal ha en god relasjon til elevene, og det er jo helt sant, men min relasjon til elevene er jo ikke sånn at jeg spør hva de gjorde i helga, eller hva de driver med på fritiden. Jeg blir ikke pratende med dem i friminuttet eller under lunsjen. Altså at jeg kan snakke om fag, men jeg tror liksom mange av de andre lærerne skal snakke om andre ting også. Og jeg er veldig sånn Noen av dem har til og med oversikt hvem som er sammen med hvem. Jeg bryr meg ikke om elevene mine på den måten. Nei, jeg har ikke lagt merke til den typen ting i det hele tatt. Men hva med transdebatten og... og Pride og disse tingene, hvordan har det kommet seg inn i skolen? Skoleverdenen, som du ser det? Det er gøy fordi jeg har nå akkurat i ryggsekken min, så jeg har reist med norsk tentamener. Fordi nå, det kan vi takke kunstig intelligens og chatbot for at at nå har jeg liksom håndskrevne nunorstentaner i ryggsekken, så jeg satt på toget og rettet litt. Og det var jo, jeg leste akkurat en sånn transtekst, fordi de kunne De kunne velge selvvalgt samfunns tema som de engasjerte seg i. Og så var det en som hadde skrevet om trans, og hvordan det er å være trans. Og skjønner ikke helt at hvordan er det sikkert at du er en jente og føler deg som en gutt. Så nå har jeg i hvert fall et konkret bevis av at dette er noe som rører seg, i og med at i hvert fall en har skrevet om trans, og selv om dette var jo en tentamensbesvarelse til en jente på tiende trinn, men det var jo elementer av det som hun skrev av det i går. Anke Gerhardsen hadde en veldig fin kronikk i Aftenposten om behandling av transpersoner, at om det hadde kanskje gått litt for langt i Norge at man har behandlet litt for mye og litt for tidlig at kanskje det der med kjønnsidentitet fortsatt er i bevegelse når man er i den alderen men vi har jo egentlig ikke snakket nå har jeg ikke hatt samfunnsfag i år, så det kan godt hende at samfunnsfaglærere har snakket om det og vet bedre hva som rører seg jeg har jo bare hatt fransk og norsk i år, og der har vi ikke vært så borte i transdebatten, men akkurat nå, som sagt, registrerte en tentamensbesvarelse med transproblematikk. - Det var en kollega med NRK som sa at datteren hennes var på en måte sånn, alle i klassen her var nesten sånn bifile eller lesbiske. - Åja! - Og da hadde jo lillebroren til minste gutten i familien, han hadde jo vært sånn der, var jævlig skarp da tydeligvis, for han var sånn, interessant at det var fullstendig overrepresentasjon av forhold til resten av befolkningen da, på den videregående skolen, at alle jentene var lesbiske og transe. Det er vel sånn, ikke transe, men lesbiske eller bifile da. Så det er veldig sånn, det er litt sånn jeg tror det farger veldig over på spesielt kanskje de store byene hvordan man forholder seg til det her med den kjønnsdebatten og at man skal være veldig liberal og åpen for alle mulige ting, og ikke helst ikke stille noen spørsmålstegn. Og det er vel litt det problemet jeg tror veldig mange har som gjør det så vanskelig å få tørre å stikke hodet ut i diskusjoner på, er at liksom som vi skrev på chatten også, det er jo 99%, for jeg tror liksom har ingenting mot transer eller folk som bytter kjønn, men det er alt det andre rundt, som for eksempel alt dette med barn, dette her med pronomen og særrettigheter som man blir bedt om å følge, og som er veldig oversiktlig, og som man føler som tvangstrøy, alle disse tingene her, og forviklingen med foreningen Fri, er det dette, og Pride-festivalen, og liksom aktivisme versus politikk, der er det veldig mye som ulmer og veldig mye som er uklart, og som jeg tror folk synes er ubehagelig, og da blir man positiv til alt, og så slipper man egentlig å ta stilling til det. Og det som jeg har gelert med hos Aslet og Ige, som vi så vidt snakket om, for jeg ble jo så provosert, nå høres jeg veldig sånn Veldig lite storsinnet ut, men det var en dikter, en kvensk transdikter, som vant denne Tarjei Vesås deputantpris for diktene sine. Og der er det mange ting som jeg liker å harselere med. Jeg liker å harselere med det kvenske, fordi hun hadde oppdaget sin kvenske identitet da hun selv var i 10-årene. Tenk å leve først 15 år uten å skjønne at man er kven, og så plutselig oppdage oppdaget at jeg er kven. Og så, nå vet jeg ikke om hennes transidentitet, men hun har jo nektet å, nå sier jeg hun, men jeg skal sikkert si hen, i og med at... Akkurat. Fordi jeg trodde bare S. Eller, nå husker jeg ikke fornavnet, men... Men at hun eller han eller hen gjør noe for navnet sitt, bare til forbokstav, første bokstav og punktum. Og så har jeg jo harslet med at ja, fikk hun liksom, fikk hen denne prisen for sine litterære kvaliteter og for diktenes litterære kvaliteter. Det kan jeg faktisk ikke avgjøre, for jeg kan ikke dikt. altså jeg bare vet om jeg liker dikt eller ikke eller er det disse her yttre kvalitetene å være trans og kven fordi det er så jævlig motriktig nå å være trans og kven altså jeg husker da hun fikk denne prisen så sendte jeg en melding til redaktøren, men for da hadde jeg enda ikke fått høre om min bok ble innkjøpt til alle biblioteker. Så jeg skrev at min neste bok skal komme ut på kvensk, men om ett år kan det jo hende at denne kvenbølgen har jo allerede lagt seg, og transgreier er ikke å bli, eller jeg er jo så heterofil og kvinne, så på en måte jeg klarer ikke å tykle med min seksuelle eller kjønnsidentitet. Men litt kven kan jeg, eller nå, det er det nye jeg har oppdaget, er skogsfinne. Jeg skal bli litt skogsfinne. Hva er definisjonen på skogsfinne? Nei, jeg tror det er sånn, fordi de kommer, ja dette er festlig. Jeg ble tipset om dette, etter at jeg har skjelert med disse kvenene en stund nå, så ble jeg tipset om å legge merke til skogsfinnene. og de bor jo et eller annet sted i det sykeste helmark eller kom på 1500-tallet 1600-tallet, og nå hadde de jo en stor markering i Oslo og nå hadde de også skaffet seg et flagg og skal ha sin egen nasjonaldag, og de også har jo funnet ut at det ligger mye penger eller antageligvis mye statlige midler i det der, i offerrollen. Og så de forteller nå at den norske staten har jo liksom, de har ikke fått så, ja, dette var så gøy, det er ingen morsmåltalere igjen blant skogsfinnene, ingen av dem, altså etter at, altså de kom på 1500-tallet og 1600-tallet, kanskje frem til 1800-tallet, ikke vet jeg, men det er liksom ingen av dem som lenger kan finsk, og det er jo den norske statens skyld. Og jeg kan liksom av egen erfaring, ja de hadde stor markering i Oslo nå, det er ikke mange, kanskje bare en uke eller to siden. Og jeg kan jo av egen erfaring fortelle at jeg har vært dødskonsekvent med å snakke finsk til ungene mine. Og de snakker finsk seg mellom, og kan finsk. men litt med norske innslag, altså at hvis de ikke kommer på ordet, så sier de det på norsk, og så retter jeg. Men jeg tror dessverre at hvis de finner seg norske ektefeller og lager norske barn, jeg tror ikke at den finsken bevares til min barn, altså generasjonen etterforskning. Jeg tror at finskene forsvinner hos dem. Jeg er sannelig ikke sikker på om de kommer til å snakke finskt til barna sine. Det er dessverre litt sånn naturlig utvikling. Det er litt det samme at skulle jeg da sagt at det må være finske barnehager, finsk skole på Lillehammer. Jeg flyttet jo hit først. frivillig, men jeg tenker det er bare en naturlig utvikling at språket forsvinner hvis man ikke sørger for å skaffe seg en ekte felle fra den samme kulturen med det samme språket. At det blir på en måte en... Altså at det blir mindre og mindre språk, altså at man blir en mindre og mindre minoritet. Så jeg tror det er en naturlig utvikling at disse har, eller de anklager staten for at staten har tatt språket, men det tror jeg bare at de ser penger og de ser på en måte subsidier, og de ser sånn som det var i Tyskland etter Murens fall, altså «Wiedergutmachen». og jeg så jo nå så at det var etablert, for jeg har jo sånn stillingssøk på NAV, altså sånn bare søker ordet finsk, at da får jeg liksom stillinger hvor de etterluser finsk, og så var det jo etablert at selvsagt liksom fått penger av den nåværende regjeringen, sånn kvensk språksenter i Alta, og det kvenske språksenteret skal sørge for at det blir mer kvensspråk i barnehager i Alta, og jeg liksom bare kan se for meg at de skogsfinnene, de ser dette, altså at de vil De ville ha sånne, det kommer sikkert skogsfinnspråksenter i noen steder i finnskogen, altså var de, dette er gokeste gok i hele mørket, men jeg kommer ikke til de stederne, de er så små steder. Men jeg tror de bare ser sin mulighet til å få sånne statlige midler for å bevare det finske språket som staten brutalt har tatt fra dem. Men hvordan gjør man, hvordan forholder de seg til urfolk og minoriteter i forhold til Norge, og det kan du også pense inn på. I Norge er det nok av midler, og du kan alltid hente ut fra en statsstøtteordning at det er nok oljepenger å grafse til seg i systemet på et eller annet vis, men i Finland er jo staten mye strammere, og vi tror at mulighetene for støtte og alt den typen ting... Nei, man har jo ikke de... de rammene. For ikke en uke var jeg på Parat, den arbeidsorganisasjonen, og holdt et foredrag om Finland. De skulle på studietur til Finland. Så viste jeg slagordet til det partiet som vant valget i Finland nå, altså som er samlingspartiet, det som tilsvarer Høyre, men ikke helt i og med at det er ikke noe finnspråklig, liberalt parti, så både konservative og liberale er i samlingspartiet, sånn som jeg i Finland, jeg hører jo til samlingspartiet i kraft av å være liberal. de svensspråklige liberaler, de har da Svensspråklig Folkeparti. Men uansett, valgkampslagordet som de vant valget med, det var at nå skulle vi brette opp ærmene og jobbe. Og dette appellerer jo til finnene. Altså dette appellerer til, vi finnere er jo gjerne litt nøkterne, og litt sånn, og det som også beskymret meg veldig under Sanna Marins regjering var jo den statsgjelden som bare økte og økte. Sånn som alle disse koronakompensasjonene som Norge hadde råd til, men Finland måtte bare ta opp lån, altså massive Massivt låneopptak på grunn av koronaen, blant annet. - Men de stengte ned uten å ha råd til det? - Ja, gjorde akkurat det samme som, eller noenlunde det samme som Norge, uten å ha noe oljefond, altså egentlig bare masse gjeld per innbygger. Den gjelden har bare økt, men liksom bare en sånn veldig stor, på den finske måten å tenke på at man liksom nå skal vi jobbe hardt, fordi nå kommer vi til å kutte ned på utelser og kutte ned på tjenester, og det partiet som kutter ned vinner valget fordi dette appellerer til den nøkterne finnen at nå har vi liksom levd over endene, mens i Norge så er det jo liksom alle partier lover jo det ene og det andre, og bare den der feststuren som Arbeiderpartiet har nå, eller når de har det der reviderte nasjonalbudsjettet, en million her, en million der, altså at det er sånn, ja det er så helt annen virkelighet i Norge. Man kappes jo å bruke penger mellom partiene, altså for eksempel bare sånn, det er det grønne skiftet også, det er sånn Arbeiderpartiet og SV kommer med en pakke der, så kan du banne på at de kommer astre opp og sier vi skal bruke ti ganger mer hvis vi kommer til makten. Det er bare sånn det er måten man agguterer på. Ja, og de bruker X, da skal vi bruke X i andre på samme saken for å vise at vi mener alvor. Ja, ja. Og så har det på en måte... at man snakker bare, nesten bare, eller at jeg får et inntrykk av at her er det kvantitet som teller ikke kvalitet. Du har jo hatt gjester som har snakket om dette grønne skiftet, hvor det delvis er bare en skam, men sånn kan man gjøre det i Norge, og man kan putte øse ut penger og tenke at at det er en korrelasjon, at jo mer penger, desto bedre blir det. Men det er jo ikke nødvendig. Som vi vet, når det gjelder skole, altså pengebruken på skole er jo stor i Norge sammenlignet med andre OECD-land, uten at det gir tilsvarende resultater. Men jeg merker jo at jeg er veldig finsk i min... Jeg skjermdumpet jo i dag og sendte til han kjæresten min bilder, fordi... nå var lånet mitt, altså boliglånet mitt var under en million en krone under en million og det er nesten sånn, yes! altså at jeg bor i distrikten, altså det koster jo ikke all verdens penger å bo i distrikten, altså jeg kommer nok til å ha flere millioner når jeg flytter til Oslo Men uansett, en stor dag for en finne, altså boliglånet er under en million, fordi jeg som en god finne, jeg har jo ikke kjørt sånn avdragsfritt, jeg har heller liksom at hvis jeg har, sånn som jeg har jo, jeg har jo boliglånet mitt, i Bulder Bank som gir den laveste rentene og da de gir til og med sånn kundeutbytte og da jeg fikk kundeutbytte 5000 så puttet jeg som ekstra betaling på boliglån altså at jeg er litt sånn som en nøkteren finner jeg får ekstra glede av å betale lån ekstra fort og så husker jeg det kom sånn spørreskjema fra Bulder Bank at hvordan skal du bruke ditt kundeutbytte og så var det dra på ferie og så var det ulike svarealternativ og Ingen av de svarealternativene var at jeg skal gjøre en ekstra innbetaling på lånet mitt. Så jeg skrev det i kommentarfeltet at som finne gjør jeg en ekstra innbetaling på boliglånet mitt, i og med at dette er penger som jeg ikke har fortjent eller ikke har budsjettert inn. Men jo, jeg har litt sånn finsk tankemåte, så har jeg en veldig gammel slitt leilighet som ikke er det. Det er bygd i 2006 som jeg ikke har pusset opp etter det. Fordi jeg tenker at bra nok, men for nordmann så hadde det jo ikke vært bra nok. Dere må jo bytte ut kjøkkenet et annet hvert år. Det er så trist den der dynen med å være gjeldfri, eller å søke minst mulig gjeld og rett og slett ha en egen økonomi. Men man blir jo insentivert og belønnet for å ha mest mulig gjeld, altså gjennom hvordan boligsystemet fungerer, hvordan spåtter inflasjon, renter. Så det er jo sånn, Det er nesten idioti, hvis du snakker med økonomer og finansfolk, å ikke ta opp lån, for eksempel bare være gjeldfri og ha en robust økonomi i ditt liv. Det er jo jævlig dumt. Når pengene dine taper seg i verdi, så må du ha lån. Kreditverdenen er bare helt sprø. Det logiske og fornuftige er at du vil ikke skylle noen penger. Du vil ikke ha... at noen har fordringer på deg, du vil jo bekvitte tingene, men nå er vi vant med at vi skal leve et liv i evighet, nesten gjeld til vi dør. Gamle folk tar jo opp lån i boligen sine for å leve. Ja, ja, ja. Men jeg har lurt på det, jeg husker det var et sånt lite kultursjokk da jeg kom til Norge, for i Finland var det jo sånn, nå har de kuttet ned og ned på det, altså at Altså skatteletter for... I Finland var det. Jeg vet ikke om det er fortsatt. Det er kanskje noe igjen, men de har truet med å fjerne det også. Skatteletter, i hvert fall da jeg bodde i Finland, så var det skatteletter for boliglånerenter, men ikke for alle andre lånerenter. Så kom jeg til Norge, og du fikk skatteletter for... Hvis du har gjeld på kreditkortet, og jeg husker jeg sa til min eksmann, hvorfor det? At dette oppfordrer jo folk til å ha masse kreditkortgjeld. Og han mente at det kanskje bare er byråkratisk vanskelig å skille mellom, jeg vet ikke om det er sant. Men det har liksom forundret meg at uansett hva slags lån du har, så får du skattelettet for det. Kunne det ikke bare vært for... Jeg støtter jo den tanken at man skal eie sin egen bolig. Det er jo fordi jeg er produkt av et sånt samfunn som Norge. Og jeg husker jo i barndommen min, fordi vi bodde i en sånn... blokk, altså vi bodde i høyeste, øverste etasje, og ikke noen pen blokk, altså sånn 70-talls blokk, helt plain, men man kunne jo se fra oss til leieleiligheter. Jeg husker alltid hvordan min far snakket nedsettende om folk som bodde i de leieleilighetene. Så jeg fikk det liksom gjennom barndommen at man skal eie sin egen bolig, men jeg vet jo ikke om det er hvis man hadde bodd i et annet land hvor det ikke er så vanlig. Egentlig alle steder i Sør-Europa, sentrale Europa, det er bare i Norden at det er så innmari støttet å eie sin egen bolig. Kanskje vi er bare produkter, eller jeg er bare produkt av det samfunnssystemet hvor man støtter opp under det Men jeg tenker jo fortsatt her i Norge, at hvis du er i min alder, når du ikke eier din egen bolig, kanskje Oslo-Bærum, hvis du ikke kommer med noen arve, at det er vanskelig hvis du er sykepleier og ikke har noen utsikter eller har arvet noe, så kan jeg jo forstå det. Men i distrikten der jeg bor, hvor jeg kommer, at er du i 40-50 år og leier, så tenker jeg at Er du dum? Det er det som er merkelig, for det fleksible er å leie. Du er beskyttet for rentene. Du kan flytte når du vil. Hvis du har lange leieavtaler, så er det mye mer fleksibelt, dynamisk. Men det er alle de her insentivene og fordelingene som jeg snakker om, om å eie. Jeg liker også tanken på å eie din bolig og den skal du eie til å gjøre hva du vil med. Det å eie bolig og sitte med masse penger på bok, som er jo kanskje for de vanlige menneskene, det er økonomisk uavhengig å eie sin egen bolig og ha 10 millioner på konto, og da kan man leve, da kan man gjøre hva man vil. Men det er den usunne måten å gjøre det på. Det er sånn... for da faller pengene i verdi og alt mulig sånn, så det er litt bakvendt. Før i tiden så sparte man jo penger for å kjøpe seg en TV eller en bil, men nå kjøper du jo bilen og så betaler du den ned. Vi kjøper jo og tillegner oss et liv med biler og hus som vi egentlig ikke har råd til. Og det er jo hele forbrukssirkelen vi lever i og den her mye materialisme da. Jeg vet ikke om det er sånn hvor sunt det er jeg synes jo folk skal eie bilen sin og eie huset sitt, men det er bare sånn utrolig hvordan vi henger oss på at det er så morsomt med folk som kjøper stasjonsvogner som er fortsatt en billig stasjonsvogn men de har kjøpt ikke den billigste modellen favoritteksempelet mitt er kjøpe en Skoda Superb i stedet for Skoda Octavia, for den er litt dyrere så er den belånt, så du har egentlig ikke råd til den bilen her, men likevel skal du ha den og det er sånn Jeg synes det er en fattigmanns greie at vi skal låne oss opp til å kjøpe ting vi egentlig ikke har råd til. Jeg blir i hvert fall veldig motivert av det. Det er to apper som jeg liker. Det ene er Satsapp, som registrerer treningene mine. Altså hvor mange ganger har jeg trent i denne måneden, dette året. Og så den der Bulder Bank app, fordi det viser prosentmessig andel. Altså hvor mange prosent av leiligheten min eier jeg, og hvor mange prosent eier banken. Og når bankens andel går ned, så er jeg bare... Jeg får en sånn kapitalistisk, dyp kapitalistisk glede. Men når det er sagt, så kommer jeg meg jo vekk fra distrikten på sikt. Altså at... Det er sikkert ikke mange år til at jeg har mange millioner i lån når jeg skal selge der jeg bor nå og kjøper i Oslo. Ved å bo på Dillem har du fått litt anstrengt forhold til... Distrikter? Om jeg har, jeg har alltid hatt anstrengt forhold til distrikter, men det har bare blitt sterkere. Nå har jeg jo vært der, ja det blir det 20 år nå i sommer. Jeg har vært til og fra, altså at jeg har kommet meg ut, altså at vi har vært noen år i Finland, og så var vi i USA. Men nå er det de siste fem årene så har jeg vært der, og det blir jo liksom, Det blir mer og mer sånn at du ikke får puste. Og så er jeg liksom sånn missunnelig, liksom missunnelig på folk som bor her og kan puste. Jeg tror det mange ser på det om ut, at hvis du bor i distriktene, da kan du puste av det gode plasset og la av gjeld. Ja, ja, sånn sett. Det er jo for så vidt, det tenker jeg at det som er mulig I og med at jeg har bodd på Lillehammer, at jeg har en kjempestor leilighet, masse soverom. Jeg har kunnet ha fire barn, jeg har fire barn og en åper, og vi har alle egne soverom. Og det går i distrikten. Det går jo åpenbart, at jeg har bare en inntekt. Da måtte jeg bo i, jeg vet ikke hva, det verste, Jesheim. Hvor ville man egentlig ikke bo? Da måtte jeg ha bodd der. Men ja, så det er jo selvsagt en fordel at jeg har kunnet lage akkurat så mange barn som jeg ønsket meg, fordi jeg har bodd i distriktet. Men jeg tenker jo at det som er veldig kvelende er jo den der mangelen på meningsmangfold, mangelen på det der indre mangfoldet. Lillehammer er en by som har blitt sturt av Arbeiderpartiet siden krigen, altså kontinuerlig. Det er veldig usynt, uansett om det hadde vært høyere, hvis det er det samme partiet som har makta så lenge. Det er på en måte verre. Det kan hende at Lillehammer har noen nye tanker og kanskje litt gjennomføringsevne, at det er litt bevegelse, litt mye... Men det blir bare verre når du reiser nordover, altså alle disse her, Gubransdalen, kommunene. Og det er sånn, altså jeg liker veldig godt å harselere med lokalavisen, men det er sikkert alle lokalaviser jeg liker størst like. Men det er sånn, for noen år siden så gikk av, altså han som bare... politisk redaktør i lokalavisen. Han hadde sittet, vært politisk redaktør i lokalavisen i 40 år. Ja, 40 år. Jeg husker da han gikk av ut i pensjon, så var jeg like gammel da, var jeg 40 år, og tenkte at fy faen, du har sittet som politisk, altså den eneste, den som på en måte... politisk kommentator den eneste hadde sittet i 40 år og så han var jo sånn en rødgrånn mann altså sånn Arbeiderparti-Senterpartimann kunne liksom gjette alltid hva han mente om de tingene og så da han endelig gikk av så ansatte de jo det nu politisk redaktør og debattredaktør og da var det sånn hauset opp at nå kommer det en ung kvinne at nå blir det liksom store meninger og nå blir det liksom røsket oppi Og hun var jo en, jeg tror hun er en kvinne på min alder, altså jeg tenkte at ung kvinne, fordi da var hun 40 eller 41, altså i distrikten er du ung kvinne fortsatt når du er 41. Og så liksom store forventninger at nå kommer det meninger og meningsmangfold. Men jeg tror ikke hun har skrevet, eller for meg i hvert fall, de kommentarene, ledene hun skriver, altså det er jo bare sånne riktige meninger. Altså Det er bare så politisk korrekt. Men jeg tror kanskje at hun må skrive sånn for å overleve. Kanskje folk der, for denne avisen heter GD, Gudbrandsdalen Dagningen, Gudbrandsdalen Dagningen. For å bli abonnert, for å bli likt, så må man... De menneskene er jo ikke interessert i nye tanker, andre tanker. De vil kanskje bare bli bekreftet. Og for all del, kanskje vi alle, det er jo en grunn til at jeg liker din podcast, at det er mange sånne mennesker som jeg kan være enig med, at man kanskje bare ønsker å bli bekreftet og ikke utfordret. Men det er veldig lite som utfordrer. Og jeg var jo litt skuffet, liksom sånn at at klarer dere aldri å skrive noe som får folk til å tenke nye tanker eller utfordre litt men jeg tror ikke det er den bestillingen heller jeg tror folk abonnerer på lokalavisen bare for å kunne nikke og at sånn har det alltid vært her og sånn fortsetter det å være Ja, det er det man kanskje ønsker seg lokalvis, men jeg tenker det burde vært kravet for å få pressestøtte og sånt. Det er jo å lirke opp i det som er for smått for Aftenposten, VG, Dagblad, for eksempel lokalindustrien som bryter noen regler i forhold til distribusjon av søppel eller noe som misbruker noe kommunalt støtte. Det er det lokalpressen må være for, så du kan ikke snakke om en liten økonomisk eller forurensingsskandale i nasjonalavisen fra et bittelite sted, da har du lokalpresten til å ta disse tingene. Det burde vært mye mer av. Ja, og det er jo noen gullhistorier. Ringsaker Blad var det for ett år siden. De hadde en kultursjef som i kraft av å være kultursjef skjente over en million. Og i tillegg på fritiden sin, eller på lørdager og søndager, så fakturerte han kommunen når man har litt skuespillere var det på Preussenhuset, hvor han tok tusen kroner i timer, fordi han var skuespiller i tillegg. Det klarte lokalavisen Ringsakerblad å avsløre, og det er gull. Der har du den. Men det jeg ikke skjønner, det er helt det største pressen har, jeg skjønner ikke hva er poenget med disse politiske kommentatorene. Jeg skjønner ikke helt hva... Tenker du i nasjonalpresse? I begge deler. En typ av politiske kommentatorer. Så fin er en politisk kommentator i hele verden som ikke har en slagestid, eller som ikke stemmer på et parti, som er ganske... Da må man ha et arsenal av politiske kommentatorer som står over hele fjøla, som skal representere både venstre, sentrum og høyresiden. Men det er vel derfor vi leser litt ulike aviser, gjør vi ikke det? For å få meningsmangfold. Eller jeg prøver i hvert fall til en viss grad. Nå sluttet jeg med Morgenbladet, fordi de slaktet boken min. Men jeg kjøper jo innimellom klassekampen, og så har jeg jo flyttet... Ja, men det er greit. De... avisene med helt åpenbare politiske slagessider som er åpne om det, og sier dette her er en borgerlig avis, dette er en sosialistisk avis, helt fair, men en lokal avis med pressestøtte skal jo være for hele lokalbefolkningen, du har ikke plass til en sosialistisk lokal avis, en borgerlig, så da må du ha noe som binder alt sammen, og skrive om ting som er For et nøytralt ståsted, glem politiske kommentatorer som stort sett er i veldig stor grad i sentrum eller venstre. Alle som skriver om økonomi og finans er kanskje fra sentrum og mot høyre. Hva skal vi med de politiske kommentatene om meningen deres? Det er det jeg ikke skjønner, for det er veldig sånn det innre intelligensian politik i kretset som refererer til, nå var den politiske kommentatoren ute og skrev det, og så forholder de seg til det, og så lager de masse saker på det, og så er det en egen liten økonomi, og så folk flest driter jo i det politiske kommentatet deres. Har du ikke sagt her, var det ikke på din podcast sammen med noen at de skriver nesten for hverandre? Ja, det er jo litt sånn, de nærer jo litt på hverandre politisk kommentatoren tar opp, og så er det såpass eksponert at da må politikeren... reagere da, og så kan de også få noe positivt ut av det, for i budskapet så går liksom kronikkbølgen og en liten krangel om det er en sånn der hva er det disse politiske kommentarene egentlig bringer til torks hva er det de egentlig hva er det de bidrar med til offentligheten med sitt standpunkt som da sånn det er ikke journalistikk, det er jo meninger, og så er det masseproduserte meninger som skal være, som ikke kommer av et behov eller en idé de får, som er sånn, oi, denne ideen her må jeg skrive ned. Vi skal skrive et visst antall saker i løpet av et år, som er jobben deres. Det blir jo et samlebåndsproduksjon, du har jo ikke glimrende ideer hver eneste dag. Det er liksom, produsere opp noe som er et eller annet nyhetsbild, eller noe sånt, hva er verdien av det? Er det det jeg lurer på? Så så utrolig eksponert. Veldig interessant og veldig spennende tanke, men jeg tenker som en vanlig leser, for mange år siden var jeg jo en aktiv lokalpolitiker, og i og med at jeg var en aktiv lokalpolitiker i et bittelite parti Venstre, og da er det jo gjerne sånn at vi er ikke mange i kommunestudiet eller i fylkestinget, så vi måtte ideelt sett sette oss inn i alle sakene. Man måtte kunne litt om alt, Men det trenger jeg heller ikke, og det kunne jeg heller ikke da. Men nå som jeg bare er en opplyst, eller prøver å være en opplyst innbygger, så liker jeg det at hvis det er en politisk sak som kanskje engasjerer meg litt, eller interesserer meg litt, ikke nødvendigvis engasjerer, så er det veldig fint å lese om ulike ting. Sånn som denne strømsaken, som også er på en utmerket måte belust i podcastene dine. Hvor jeg er bare helt sånn at jeg kan ingenting, jeg skjønner ingenting, så jeg vil lese mest mulige meninger. Eller sånn at hva sier folk på denne siden, denne siden, hva sier ekspertene? Og det er jo veldig stimulerende for meg som en... som en innbygger som prøver å bli opplust. Og da er det jo sånne saker, så kan jo politiske kommentatorer hjelpe i å orientere seg i den jungelen av meninger. Jeg tenker jo at politisk kommentar, hva er det de egentlig har å bidra med? Det er en strømdebatt, de kan jo ikke faget, de har ikke bakgrunn fra det, og de lener seg på politiske og fladiske flasker eller utspill. For meg er det sånn veldig verdierlig, for meg er det sånn å ha en journalist som husker som ekspert, liksom som er ekspert på det, og som har bakgrunn og erfaring, og kan regne på dette her og skjønner det, og til Kjell-Erik Eilertsen, som også forstår å ha jobbet med dette her i mange, mange år. At det er mer verdifullt. Da får du i hvert fall, og de kan forklare det, både i form av logikk og fornuft, og i lengre, nesten filosofiske termer også, men det er politiske kommentatorer, og det jeg ikke skjønner er det, at aviser, og dette er nesten tilbake til den maskuline-feminine biten, at det er nesten sånn feminisering av pressen, hvorfor skal VG mene noe? Hva betyr det at VG, eller Aftenposten, eller NRK, kanskje ikke NRK, mener noe om en sak? Hele mediehuset, er det konsernet som mener det? Er det avisen som mener det? Er det redaktøren? Er det politisk kommentator? Er det konsensus av toppen? Hva betyr det da? Hvorfor skal vi bry oss om hva VG mener om Ukraina og Hva VG mener om inflasjon. Vi skal rapportere sannheten til oss, hva som foregår ute. Stille har spørsmål til de som sitter med makten, og slippe til opposisjon. Det vil vi en presse, som gir oss sannheten der ute. Ikke hva de mener om forskjellige ting. Da må de bruke eksperter. Politikere kan mene, og så kunne pressen bare... Altså at journalister og kommentatorer skal sitte der med en, det er sånn pusser for meg. Ja, nei det er en kjempespennende tanke, og veldig fin sånn, altså sånn, hva skal man si at man, at her har vi en etablert sannhet, sånn er det bare, at alle aviser har en sånn politisk kommentator, og så liksom du egentlig bare snur det opp og ned, at Hvor mye tjener det? Langt alle tjener over en million. Det hadde vært drømmejobben min. Og spesielt hvis jeg hadde fått den jobben i lokalavisen. Men det får jeg jo aldri, i og med at jeg faktisk har meninger i motsetning. Jeg har jo ikke de meningene de vil ha, de vil bare ha de riktige meningene. Det er litt sånn som vi alltid sier at som jeg også er missunnelig på, for det finnes jo alle disse tenketankene, altså disse tankesmiene, at jeg sier til dem, fordi jeg... Jeg er jo forfatter på Respublika, og det er i samme bygge, eller i samme etasje med tankesmien Agenda. Og så sier jeg til han Sulo, at fy faen, tenk over, er det deg at får betalt for å tenke hele dagen? Og så skriver du litt innimellom, at det er en sånn jobb jeg vil ha, at jeg får bli betalt for å tenke. Ja. Jeg skjønner jo at de folkene sitter i stillingen der i flere ti år til å sparke deg ut. Eller nesten sånn som House of Cards, husker du det? De var støtte politikere som måtte bare gi deg et nytt vervel. Nå skal du få lov til å gjøre dette. Bli med ned i korridoren her, så kan vi flytte oss med deg. Det er jo et usundt tegn. Det husker jeg fra NRK også. Og meg som eksempel. Når du er på et sted veldig, veldig, veldig lenge, Og da tenker jeg kanskje først og fremst på det offentlige, eller typisk administrasjon, eller et eller annet sånn kultursektor. Det er en usunn greie å være på et sted veldig lenger. Men så snakker jeg også med en her om dagen som har sått at det er en mye mer europeisk kultur å være sånn på lifetime i bedriften. At det er mye mer lojalitet Eller enda verre i kommunen, og da får du gullklokka, eller aller verst i fylkeskommunen. Så det burde egentlig vært sånn der, i det offentlige burde det vært mye med en sirkulasjon av mennesker, og mye med dynamikk, og ikke at det fastlåser en mønstre, mens i det private næringslivet så burde vi ha... Det var noe som jeg mente som var en interessant uttalelse, var at vi skifter for jobb for ofte i Norge. Vi tenker veldig på oss selv for at vi skal komme oss til et nytt sted med høyere lønn. Vi har bytt jobb ofte, så kommer du til et nytt sted. Du forhandler frem ny lønn. Norske arbeidstakere er jævlig gode på å forhandle lønn, men er veldig dårlige på å spesialisere seg innenfor en jobb i for eksempel 25-30 år. De jobber på et sted i privat næringslivet og blir jævlig gode på det greiene der. at de hopper forskjellig mellom sektorer, hva har jeg lyst til å gjøre nå, hva føler jeg nå, dette er det nye, jeg trenger en ny utfordring i livet. Ja, men der tror jeg det er sånn sentrumperiferi, altså i og med at jeg kommer jo, som vi har vært inne på, fra distriktet, Og der er det jo gjerne sånn at det er jo lite turnover, altså det er jo lite jobber, det er lite ledige jobber. Så altså at spesielt hvis du har en veldig takk spesialiserte altså la oss si at du jobber nå på Lillehammer kunstmuseum, du er kunsthistoriker på Lillehammer kunstmuseum, du får ikke akkurat byttet jobb, eller da må du flytte Så jeg tror liksom at dette, eller i fylkeskommunen, hvis du har en veldig spesialist stilling i fylkeskommunen, altså vanskelig å bytte jobb. Så jeg tror liksom at man blir generelt mer satt jo lenger ute man er fra Oslo og sentrale strøk. Men jeg tror alle har gått av det. Jeg merker også at jeg er litt sånn, nå har jeg tatt en klasse fra 8. til 10. så nå har jeg vært tre år på ungdomsskolen, og nå skal jeg gå ned til 8. igjen, og jeg tenker at kanskje jeg har rundet ungdomsskolen om et par år, eller kanskje tar enda et sånt kull, at at da har jeg sett det, da har jeg gjort det, at nå er det på tide å gjøre noe annet. Og selv om jeg skulle tenke at ungdomsskole er spennende, og jeg har lyst til å være der, så tror jeg at uansett at man får mer ut selv av å bytte skole, altså at det ikke på en måte blir helt fastlåst og satt, for det er jo veldig mange som blir, og det er kanskje en frykt, eller at... At man blir intellektuelt kognitivt satt. Jeg merker det litt gubbe-tendenser i meg. Jeg sier jo på jobben at jeg er knut 59. At dette har vi prøvd før, dette gikk ikke. At du blir negativ til alt. Til endringer. At man blir brems når det gjelder alt som er nytt. For jeg husker jo, spesielt på min forrige arbeidsplass, der var det en bakerste rekke med sånne... mange knut på 59 år som liksom hadde vært jobbet på videregående i 30 år og liksom dette prøvde vi allerede i 85 og så i Lillehammer kommunestudiet også altså du har jo sånne som aldri gir seg med politikken altså sånne gubber som har sittet der siden OL eller før OL og da kan de fortelle hva vedtaket var i 90 - Den er 97. - Jeg har mistet litt trua på at vi er i stand, i alle fall sånn som, jeg vil tro finner mye bedre stand og har mye bedre kultur for det og har lært seg det gjennom mange, mange ti år, men jeg tror ikke nordmenn med oljepengene og det offentlige systemet, jeg tror ikke vi er i stand til å reorganisere og gjøre bedriftene, de offentlige bedriftene og sektoren effektiv nok. hvor mange ansatte skal det være, hvor mye midler trenger vi. Jeg tror det beste måten på å få det offentlige på rett kjøl er å kutte penger. Ja, altså kutte oljeboringen. Da kutter man jo penger også. Ja, ja, ja. Jeg tenkte mer sånn at hvis du i stedet for å si til kommunen nå må dere spare inn penger, eller nå må dere se på hvordan skal dere gjøre dette her, eller gjøre en smart løsning. Det er et av de som kommer til livsmattene når du kutter langt nok ned. Vi kan ikke kutte vekk flere lærere nå, for da er det bare en gjeng med mellomledere og byråkrati som sitter her og jobber for noen lærere som nesten ikke er noen igjen. Det er ikke nok, som Eilertsnekle sa veldig godt, at det skilte mellom operative og administrative ansatte i offentlig sektor. Og de administrative, det er bare eser og eser i byråkrati, i helsesektoren, i skolesystemet, i sikkert gjette i alle mulige slags etater. Så det der med å få bokt men byråkratiet kan ikke se på noen måte at man nesten bare slanker jævlig hardt ned til at man ser at man kan ikke ta vekk flere operative nå, for da kan man ikke opprettholde tjenestene, så må man bare finne ut hva gjør man med all den administrasjonen og HR-en og alt det greiene der. Absolutt. Og så... Og en del av dette er jo sånn som jeg har sagt i mange år, som jeg synes er helt sånn skolebyråkratisk, altså PP-tjenesten, altså disse her er gjerne sånne avdankete lærere som sitter i kommunehuset, og så kommer de og observerer undervisningen. For det er jo sånne som skriver vedtak, altså om en enkelt elev trenger mer spesialpedagogikk eller et eller annet. altså tilpasset opplæring, og så kommer de liksom og observerer og skriver et vedtak, og ikke alltid de en gang kommer ned, altså de bare vil ha uttalelse fra læreren, og så basert på den uttalesen så skriver de et vedtak. Men det er jo sånn... Som jeg alltid sier, er du en dyktig lærer, klarer du å se. Jeg trenger ikke PP1-tjenesten til å fortelle hvor problemet ligger hos denne eleven. Vi har bare byråkratisert det på den måten at det sitter noen eksperter i PP1-tjenesten som skal fortelle hvor mange timer dette utløser med ekstra hjelp. Så har man egentlig ikke råd til de ekstra timene likevel. Så det er et eksempel på skolebyråkratisering, altså at unødvendig ressursbruk og egentlig helt feil sted, altså skulle det absolutt vært noen sånne spesialpedagoger for eksempel, eller hva de nå er, så burde de jo vært på skolene, og ikke der i et sånt separat hus i kommunen, hvor de kanskje en gang iblant kommer ned til skolene for å observere litt, og så sende vedtak i posten. Hvor ille er det skolebyråkratiet av det du har sett til nå i systemet? Det er kanskje ikke den byråkratiet som jeg klager mest på. Man har jo hatt de stemmene i offentligheten at lærerne blir pålagt mer og mer av det byråkratiske. Men det som jeg er mest misfornøyd med er at jo, det som gjør at jeg synes det er vanskelig å være lærer i den norske grunnskolen, i den norske ungdomsskolen, fordi timesvinnet begynner å være så stort. og det har alltid et eller annet et veldig godt eksempel av nå at jeg har holdt på med en helt nudelig forelesningsrekke i litteraturhistorie hvor jeg forteller at disse her ulike litteraturhistoriske epokene i Norge eller både i verden og i Norge og så hadde jeg akkurat kommet til realismen så skulle jeg liksom uka etter så skulle jeg begynne å snakke om realismen og de skulle gjøre litt oppgaver og Og så blir jo hele greia, det blir på en måte bare satt på pause, fordi plutselig hele skolen, det er sånn bærekraftsuke, det kommer en jøk fra høyskolen i innlandet som skal holde en sånn kick-off i auditorium og snakke om bærekraft. Og så mister jeg alle timene både i norsk og i fransk, fordi alle elever skal jobbe med bærekraft. Jeg hadde sikkert aldri fått jobb der igjen nå, fordi nå har de ansatt NUE og så har de spurt på intervjuene hva de synes om disse her som vil ha jobb, hva de synes om tverrfaglighet. Jeg er jo mot tverrfaglighet, for jeg mener at ungdomsskoleelever er ikke faglige ennå, og du kan ikke være tverrfaglig før du er faglig. Men bærekraft er liksom ikke bare tverrfaglig, det er også ideologi. Og jeg tenker at, men det er bare et sånt eksempel, det kan vi snakke en annen gang, men et eksempel på at plutselig blir det noen over meg, oversturer, at nei, nå må du liksom nå er det neste uke, jeg kan endelig, nei på onsdag, i morgen, så får jeg endelig snakket om realisme, halvannen uke etter at vi snakket om romantikken, og det bryter liksom flowen i min undervisning, altså at, For jeg mener jo at det er ikke sånn at trivsel fremmer læring, men det er læring som fremmer trivsel. Og kanskje den der bærekraftsuken er et dårlig eksempel, for det er mye verre eksempler. I og for seg laget de et sånt prosjektgruppearbeid i forbindelse med den der bærekraftsuken, og noen av de prosjektene var jo fine for, Noen var mindre fire, men sånn er det jo alltid. På vinteren var det i år eller i fjor, så får vi besøk av antidoping Norge, de skal komme og fortelle om antidoping. Det er alltid et eller annet, eller det som jeg har elsket å snakke nedsettende om, er den kulturelle skolesekken, fordi de har et visst antall timer nede. i året i skolen og dette er et sånt tiltak som alle sosialister i hvert fall applauderer for da kan selvfattige barn de som kommer fra familier hvor man ikke drar på teater teateren kommer til dem fordi det er i skoletiden Men den der kulturelle skolesekken, den respekterer jo aldri skolens timeplan eller læreplan på den måten at det er mange ganger det har skjedd at jeg driver med et eller annet i norsk. Det kunne jo vært litteraturhistorie eller språkhistorie eller kanskje litt sånn nynorske bokmål, et eller annet sånn at jeg har en faglig flow der, og så plutselig, nei, nå går det, disse timene faller bort fordi den kulturelle skolesekken kommer. Det var jo sist gang de kom, det var faktisk en sånn finske gruppe Og så to av dem i den finske gruppen var syke eller noe sånt. Så de sang ikke, det ble ikke noen sang, de bare satt og pratet der. Men det er alltid sånn rare, sære opplegg. Og det tromfer det ordentlige pensumet. Det vi driver med. Men dette elsker jo disse her, spesielt alle kulturpolitikere og sosialistiske kulturpolitikere, applaudere som noe så fantastisk. Og så har jeg jo kritisert dette og fått så liksom som hatt en passer etterpå. Til og med at veldig sjelden kan det jo hende at de baksnakker meg på jobben, hva vet jeg. Men da var det også fordi jeg hadde jo en sånn skrev om dette kanskje for ett år siden i Hamar Arbeiderblad. Altså er det mulig at det alltid kommer et eller annet som liksom, og det er alltid så totalt malplassert. Og det er alltid noe så rart, altså det var en sånn performans som berøring hvor elevene skulle ta på hverandre og det er bare sånn, oh fuck. Og ser liksom overhodet ikke poeng eller relevans eller noen ting, men jeg er jo sikkert veldig lite kulturell. Og så skrev jeg om dette i Hamar Arbeiderblad. Da var det litt sånn baksnakking, at kan jeg liksom uttrykke meg sånn om en aktør som kommer inn i skolen? Og da husker jeg den daveren direkten også ringte meg at han hadde hørt at folk snakket om dette. Da sa jeg til ham at ja, men dette er jo helt... innenfor ytringsfriheten. Det er jo ikke deg eller skolen jeg kritiserer. Det er ikke her jeg trenger å ta det seneste veien. At dette er en aktør som kommer inn i skolen, fordi politikerne har bestemt at denne aktøren skal inn i skolen. Da lager du uro. Ja. Det blir uro og støy. Ja. Og det er derfor uro og støy som gjør at jeg ikke får jobb på Lillehammer i tillegg til at jeg ikke har disse riktige meningene. Dette er et krone eksempel på en mening som ikke er riktig. For du skal per definisjon elske den kulturelle skolesekken som kommer med all denne fabelaktige kulturen helt gratis til barna. Ja. Du skal ikke stille noen kritikk, men det blir jo bare at man må bivåne det. Det inneholdet blir diktert et annet sted, og så kommer det bare inn, og så blir det bare presentert. Er det mer på en følelse av at nå har de krysset, da har vi gjort teater, så da har ungene lært teater. Det er ikke noe sånn, måtte være gevinst neste, hva får elevene ut av det her, og så videre. Nei, og så mange Nytteverdi? støtte ideen om den kulturelle skolesekken, men det som har provosert meg mest er jo at de respekterer jo ikke hva vi driver med skolens timeplan, men jeg har foreslått at nå starter snart, vet du, sånne to tulle uker, og spesielt vi har jo masse elever som går på tomgang som ikke har eksamen den og den dagen. De kunne jo vært, altså i stedet for nå må vi jo lage sånn oppbevaring for dem, altså at når jeg ikke har elever, når mine elever, jeg får sikkert elever opp i Norsk eksamen blir jo eksamen i sidemål og bokmål for mine elever, og så får jeg kanskje et parti eller to opp i fransk. Men de dagene disse elevene ikke har eksamen, så må vi, altså jeg som norsk og fransk, må da underholde de elevene på en eller annen måte. Da hadde det vært mye mer praktisk hvis den kulturelle skolesekken kom de to siste ukene i juni, når ingen gjør noen ting. Bare fylle på da, så får vi ungdommer til å være på skolen, i stedet for å komme og avbryte den faglige fluten min hele tiden. Men den kulturelle skolesekken er bare en ting som avbryter, det er jo alltid et eller annet. På teamet mitt, vi som er fem lærere, fordi vi alltid ser på timeplanen, på teammøter på onsdager, sånn som i morgen så ser vi de neste to ukers timeplan. Hvis det er ingen avbrutelser på vanlig drift, da har vi bare sånn applaus, og det er kanskje tre ganger i året at vi har to uker med timeplan uten at vi må områkere timer, uten at det kommer en eller annen aktør inn i skolen og skal fortelle om det ene eller det andre. Så det er jo dette... Alt dette som skal inn i skolen har allerede fått plass i skolen, så det er ikke plass til noe mer, for det er snart ikke plass for fagene. Hvordan er det? Du løfte av for meg kronikken fra Morten Brattbakk om tilpasset opplæring. Er det her en kamp ... å komme litt tilbake til disiplin, konsekvenser, pugging versus disse moderne tingene. Kanskje ansvar for egen læring, prosjektarbeid, case-studier, hvor elever skal definere veldig mye og pense med selv. Ja, og han hadde et veldig fint etikett nydelig klasseperspektiv som jeg egentlig har savnet. Litt sånn som jeg har sagt i forbindelse med dette enorme timesvinnet, at det er de svakeste det går utover. De flinkeste klarer jo å hente inn den tapte læringen, men det er de svakeste som sliter mest. Og det var jo også hans poeng. Dette var en kronikk som jeg postet i dag tidlig fra forskersonen på forskning.no. hvor han gjør et poeng av at den pedagoiken som praktiseres i skolen, for eksempel dette, la oss ta utgangspunkt i den der bærekraftsyken, hvor elevene selv definerer hva de skal bade på, den bærekraftsproblemstillingen de skal ta tak i, hva slags prosjekt lager de, noen lager insektshoteller og skrev om insekter og sånne ting, og kanskje de... og de kanskje, jeg vet ikke hva jeg kan si, men de svakeste elevene, altså det var jo mange sånne elever som hadde som sitt bærekraftsprosjekt å gå ut og plukke søppel. Altså litt sånn enkelt banalt, da hadde de gjort det unna. Og litt sånn som han skriver i den der artikkelen, at han er jo så lektor at alle disse, hvor du gir veldig mye medbestemmelse og makt til elevene, at det er jo liksom middelklassepedagogikk, altså det er de sterkeste elevene som klarer å definere problemstillinger selv, som klarer på en måte ha ansvar for egen læring, mens de svakeste trenger disiplin, de trenger at vi drar inn de mobiltelefonene, og det som jeg savner veldig, altså denne automatiseringen av kunnskap, for det har nesten blitt sånn fyrord i norsk skole, altså dette å pygge, automatisere kunnskap. og det var liksom fine, altså en fin artikkel, jeg meldte jo litt med ham da jeg var på vei hit, fordi han hadde vært, fordi jeg sendte at en veldig fin tekst du hadde, at jeg er på vei til Volkambia og skal snakke om skole, og så sa han at han hadde vært hos han Espen Goffeng og snakket om skole, så jeg begynte å høre litt på den podcasten og Nå er jeg litt utro mot deg. Har hørt på det på Toyestime og Espen Goffeng. I alle dager. Ja, er det mulig? Jeg er ikke 100% trofast lenger. Det var veldig fint å se at noen andre sitter med den typen tanker også. Da er jeg ikke helt alene. Akkurat der hvor jeg jobber, så føler jeg ofte at jeg er helt alene, eller kanskje en av de tre tankene. som sitter med denne typen tanker. Altså at enten resten av fjølet har bare resignert og gjort at sånn gjør vi det, at sånn er det. Og jeg er jo litt resignert også. Altså disse kampene som jeg når, det som jeg sier her, orker jo ikke å ta de kampene på jobben. Fordi jeg tenker at jeg bare er dømt til å tape at sånn fungerer den norske grunnskolen, den norske ungdomsskolen, og kanskje spesielt i innlandet. Jeg har fortsatt en idé og en drøm, i og med at jeg på sikt tenker å søke jobber i Oslo eller her i Bærum, at jeg har fortsatt en idé og en tanke om at skoler her er bedre, at de er mer kunnskapsfokusert. I innlandet har kunnskap aldri vært i... i fokus, i hvert fall sånn som jeg ser det. Jeg vet ikke, jeg kan bare snakke veldig anekdotisk lokalt ut fra Bærum her, men det virker for meg sånn tilbake til, hvis vi er litt røff å si at den maskuline skolesystemet var stokk og avstraffelse og knallhardisciplin, masse vold og nesten som å være en slags ungdomsfengsel i ni timer, knallhardt til den helt andre ytterkanten nå, hvor det er ekstremt feminisert igjen, hvor det er ekstremt mye snakk om følelser, og det er også færre og færre forbilder, tror jeg, blant lærere, at det er nesten veldig mye pedagogikk, det er veldig mye humaniora fokus, enn disse kanskje, som hadde en ganske interessant tanke med at flere ekssoldater fra forsvaret, eller som er type farsfigurer, at det er veldig mye gutter som sliter i skolen, og det er kanskje et stort problem at de respekterer hverken mannlige eller kvinnelige lærere, eller systemer eller noen ting, at det er sånn Det er utrolig hva en farsfigur eller en sterkmannsfigur kan gjøre for gutter som sliter i skolevesten. Jeg ser det som kjønnsfordelingen av lærere, at det har blitt et veldig kvinnelig yrke, men trekker seg mer ut i næringslivet enn den stolte læretradisjonen som alltid har vært tidligere. Som du ser i veldig mange andre land, så er det et yrke som mange bærer med stolthet og gjør med, som nå er kanskje pulverisert litt. Jeg mistenker det at det er dratt litt mer over i en sånn feminin retning som resten av samfunnet egentlig at man skal lytte det er veldig sånn åpent og det hele denne biten med at elevene skal være med og bestemme så mye som liksom ok, jeg hører det gir mening at de skal få høre hva de synes tilpasset ting om at de At man skruer det sånn til nå at elevene både har så mye makt og så mye rettigheter at de er selv klare over det. Nesten sånn Lord of the Flies-stil. At du vet hvor mye de, hvor langt de kan pushe ting, og hvor lite læreren kan gjøre med å sette de på plass, konsekvenser og den type ting. Og da gjør det at elever i ytterste konsekvens... driver med vold mot lærere, eller bare herser med dem, respekterer dem ikke, for de vet at elevrettighetene og elevbestemmelser er blitt så utrolig skjevfordelt med noen lærere elever. Her er det to tråder. Det ene er det som både forbauser og irriterer meg, og gjør meg kanskje til og med litt forbannet også. For dette er et kulturelt trekk som jeg ikke kjenner igjen fra den finske skolen. Og jeg vet ikke, kanskje det er sånn på markedet på mange ungdomsskoler, men kanskje, jeg vet ikke om dette er innlandet eller hele Norge, men som jeg reagerer veldig sterkt på, veldig mange lærere lar elevene selv velge vurderingsformen. Jeg kaller meg god gammeldags lærer, jeg vil helst kjøre prøve, fordi da må de faktisk memorere og kunne noe, altså da måler jeg kunnskap. Men veldig mange lærere i ulike fag, de lar dem bestemme selv, vil de ha et fremlegg, vil de ha en prøve, eller vil de skrive en faktekst. Og de færreste velger jo prøve, for dette er jo TikTok-hjerner alle sammen. Men vi er jo skrutsomt som minste motstandsvei, og det er jo som hvem er det som har lyst på en prøve med masse press. Nettopp, ja, og da velger de en faktekst som de klipper og limer fra Wikipedia. Og da består de for gode karakterer. Og jeg er bare sånn at dette er helt sånn allment akseptert. Men dette får jeg ikke gjort noe med, bortsett fra å kjøre prøver selv. Men det er jo sånn elevmedbestemmelse som har gått for langt, mener jeg. Jeg mener at elever skal aldri velge selv hvordan de blir målt på. Men det er det ene hvor jeg, og litt sånn også at de heller ikke skal velge innholdet i teamene. Nei, jeg mener at det er i kraft av den utdannelsen og erfaringen, og ikke minst med tanke på læreplanen, at vi skal gjøre det. Det andre går mer på det der med rettigheter og disiplin. Du har jo hørt, eller vi har i hvert fall snakket om, tror jeg, paragraf 9a, elevens subjektive følelse av å bli krenket. Dette er den såkalte mobbeparagrafen som skulle beskytte elevene. Men det som har vært konsekvensen av det har jo vært at lærerne er blitt fritvilt. Hvis en elev føler seg krenket av læreren, så kan det opprettes en ny asag. Lærerne kan føle seg veldig rettsløse når de blir møtt med at eleven ikke har et trygt og godt læringsmiljø på grunn av læreren. Det har jo skjedd at Jeg må jo si i det store og det hele at det har vært mye snakk om vold og trusler mot lærere. Jeg har ikke opplevd hverken vold eller trusler. Egentlig mitt inntrykk er at elevmassen er utrolig hyggelig og snill. Kan du være med på sabotasjenivå da? Ja. De kan sabotere, det er mye herverd, jeg har ikke nødvendigvis respekt for skolens gjenstander, eller stoler, eller noe sånt, men mennesker føler jeg at jeg aldri har opplevd at noen har sagt noe stygt til meg, eller ingenting sånt. Så mitt generelle inntrykk av at jeg har det alltid godt når jeg går inn i klasserommet, at jeg har en god følelse av eleverne mine, nå snakker jeg om de 60 som jeg har i norsk, og noen av dem er mine kontakteelever, også utrolig snille, hyggelige, flotte mennesker, sånn sett. Altså at når jeg kritiserer dem, så er det kunnskapsnivået jeg kritiserer, men det prøver jeg å gjøre noe med som lærer. Men det har selvsagt skjedd at jeg vil jo ikke ha skyggelur eller mobiltelefoner i timene. Og da har det jo vært sånn at jeg har måttet et par ganger fysisk ta vekk den skyggeluen eller dra inn den mobiltelefonen. Og det er jo sånn, da vet jeg at vi er i sånn gråzone. Har jeg egentlig rett til det? Eller hva vil konsekvensen være hvis eleven bestrider dette? Og da har jeg liksom, jeg har bare tenkt at ok, at hvis jeg mister jobben fordi jeg går og tar skyggeluen helt konkret eller drar inn mobilen, da går jeg liksom, da mister jeg jobben. jobben med flagget til topps, og så kjører jeg full media. Dit har vi kommet til skolen i Norge, at elevene skal sitte med skyggeluer og mobiler under nese, og læreren mister jobben. Så jeg er egentlig mer sånn bring it on, at hvis det skulle skje, så tar jeg den, da mister jeg jobben. Heller enn fortsetter å jobbe i et klasserom, hvor jeg ikke har den autoriteten til å si at, ja med skyggeluer, vekk med mobiler, og hvis de ikke hører på meg, så må jeg komme og ta dem. Jeg tror det er vanskelig at man ser læreplaner og hva heter det når man gjør sånne store reformer og at det ser fint ut på papiret og at elever skal inkludere selvpå. Men det er jo bare lærerne som ser hvordan dette spiller i praksis og det her med at gi masse elever rettigheter uten å ha noen plikter. At hvordan dette her utarter seg, og foreldrene får enkelt caser gjennom at eleven, altså barnet mitt har blitt forskjellsbehandlet av læreren et eller annet. Men jeg tror jo, jeg håper jo da at de aller aller fleste ønsker seg tilbake til kanskje at lærere har mer makt i klasserommet og kan styre mer og så rett og slett luke ut folk fra undervisning som ikke følger opplegget. Hvis man bruker ordet autoritært, så blir folk helt gjerne. Jeg vet ikke om autoritært er mer ordet, men det kanskje finnes et bedre ord på det. Læreren må ha autoritet, må ha mulighet til å fjerne de elevene som ikke oppfører seg slik som de skal. Og jeg tenker her, kanskje dette kan knyttes, i går da jeg hentet minstemannen på to år i barnehagen, og det har kommet sånne, dette er så typisk Norge, for han hadde falt, så han hadde litt blod på nesa, de må alltid fortelle hva som har skjedd, disse her som jobber der, og jeg bare, ja, ja, det er kjempefint, det går bra. Ja. Men han var jo sammen med kameraten sin i Sandkassa da jeg hentet ham, og det er to sånne toåringer, to gutter på to år som litt dytter hverandre. Og så begynte jeg å si til barnehageansatte at ja, eller kanskje jeg skal lage dere inn til mobbeombudet, fordi nå har det kommet etter store poster i barnehagen, altså småbarnsavdelingen, at blir barnet ditt mobbet i barnehagen, så her er det mobbeombud et eller annet. Og dette for meg er så typisk Norge. Altså at du reklamerer at her er klageadgangen. Jeg husker da jeg selv hadde en tiende klassing. Ja, nå har jeg to tiende klassinger, men da jeg sist hadde det, og det kom standpunktkarakterer, så får jeg et tekstmelding fra skolen som orienterer meg om klageadgangen. Og jeg tenker at dette only in no way, at du blir liksom som foreldre, du får vite at her er karakterene, og sånn kan du klage på karakterene. Og litt samme her i barnehagen, at her er mobbeombudet, at hvis barnet ditt blir mobbet, husk å klage. Og her, nå kommer det til denne, kanskje den generelle samfunns- tendensen, at At vi har alt for mye fokus på mobbing, utestenging, altså at vi lar barna, og ikke bare barn, men kvenene, skogsfinnene, samene, bygge sin identitet rundt krenkelser og rundt et eller annet som andre påfører deg. Og vi skulle i stedet bygge deres eget selvforsvar, robusthet, altså som positivt selvbilde, i stedet for at «Åh, jeg blir mobbet, jeg skal klage til mobbeombudet». Og de der mobbeombudene, apropos dette offentlige sektoret, Jeg tror det er fylkeskommunale mobbeombud også. Det har jo eksplodert. Mobbeindustrien har eksplodert. Og det er når du har så innmari mye fokus på psykisk helse. Kanskje folk føler seg sykere av det. Og litt samme at når du når du leverer det i barnehagen og henter det i barnehagen, og det som står i døra er stor sånn mobbeposter, at blir barnet ditt mobbet i barnehagen, da begynner du kanskje å tenke etter, kanskje barnet mitt blir mobbet i barnehagen? Hvordan kan toåringer en gang mobbe? Altså, herregud. Men, jo, tilbake til det der med... og elevers rettigheter og det der med paragraf 9a. Jeg var jo på en konferanse til, jeg var invitert til å innlede på konferansen til, det var årsmøte i utdanningsforbundet i Trondheim, og det var veldig stort for meg i og med at jeg Jeg sa jo at dette er virkelig stort for meg, i og med at jeg alltid har harselert så mye med Utdanningsforbundet og Senterpartiet. For meg er det nesten samme sak. To sånne institusjoner som jeg misliker mest, Utdanningsforbundet og Senterpartiet. Nei, det bare stammer fra at... Da det kom sånne kompetansekrav for lærere, at de skulle ha 30 eller 60 studiepoeng i undervisningsfag, og utdanningsforbundet gikk jo mot dem, og jeg syntes bare at det er sånn kjempeparadox at de som skulle fremme læring og kunnskap i samfunnet, at de motsetter seg. Nei, det holder med at du har læreskole fra Harstad fra 1983, det holder, da kan du fortsatt undervise i engelsk i klasserommet, du trenger ikke noe videre utdanning. Så jeg bare ventet at det var så innmari feil signal for så det er derfor jeg aldri har vært så god venn med utdanningsforbundet, men dette var kjempefint, altså akkurat her tror jeg vi var fullstendig på linje i den salen, fordi denne, jeg skulle innlede om paragraf 9a, altså akkurat den der mobbeparagrafen av hva det har gjort i klasserommet og på skolene, men det som jeg etterluste var jo at utdanningsforbundet er en kjempemektig organisasjon, at jeg sa liksom at Dette hadde jeg, jeg var ikke fagorganisert, altså jeg er fagorganisert i lektorlaget, som er bare en sånn liten søsterorganisasjon, men omtrent i samme målsetninger, men litt mer fokus på lærernes kompetanse og kunnskap i skolen. Men jeg var ikke med i lektorlaget da streiken var, fordi jeg var jo redd for å bli tatt ut i streik, fordi jeg mente den streiken var litt så meningsløs, eller at jeg syntes den var vondt. etter koronaårene. Altså jeg hadde ikke hatt samvittighet til å være hjemme og ikke undervise etter all den hjemmeundervisningen barna har blitt utsatt for. Men uansett så jeg sa det til utdanningsforbundet at hvis dere hadde streiket mot denne paragrafen at jeg skjønner ikke at så mektige organisasjoner som dere ikke har klart å stoppe dette, reversere dette. Og dette er jo, altså alle de nye av sakene, det er veldig mye jobb for rektorer, fordi de på en måte må produsere. Der er det at byråkratiet kommer inn i bildet, så de jobber jo timesvis med å dokumentere hva som er gjort, hva slags tiltak som er satt inn, og et cetera, et cetera. Dette har brent ut mange rektorer, paragraf 9 av saker. Det er jo knapt nok noen søkere til rektorstillinger. Det er jo ingen som orker å være rektor. Det handler ikke lenger om kunnskapsledelse. Det handler om masse sånne Tulle greier. Men bare så det er sagt, jeg trenger kanskje ikke å si det, men det er jo alltid noen som ønsker å lytte til meg eller lese meg, som de er vel en leser Bibelen, men de gjør det uansett. Men selvsagt skal det ikke foregå mobbing. Vi ønsker jo trygge og gode læringsmiljøer for alle barna. Men bare for å få understreket det, at man skal aldri under... at ekte mobbesaker finnes jo, og dem skal man... Selvfølgelig. Det er den evige forvirringen av hva er plaging og erting til mobbing, som også på en måte, definisjonen av det er ganske vag. Det er mer sånn, hvis du kjenner noe ubehagelig skjer, Det kan bare være to personer, så er det mobbing. I klassisk forstand er det at noen rotter seg sammen mot en stakker som regel, og det er en svak part som alltid har vært den mobba aspekt jeg hadde tenkt, som man må komme til livs med på et eller annet vis. Det er jo interessant alt det du har sagt nå. Det er jo det med mobbeindustri, og vi ser det. Det er det byråkratiet som skal komme og ordne opp og kontrollere, og vi har organer som hele tiden monitorerer at ting overholder. Det er litt sånn Men generelt også at vi i alt for stor grad overlater det til en tredjepart å løse konfliktene våre, enten om det er skilsmisser, skolesystemet, arbeidslivet, whatever, så er det ... så er det en tredje sted enn staten skal komme inn og konfliktløse, og fortelle og reddgjøre. Du kan ikke gå fra et menneske uten å ha vært inne i statens apparat. Hvis to folk bare skal skille, vi har lyst til å skille oss, hvor er det bare formelle papirarbeid, nei du må inn her, du må sjekke, jeg kan skjønne alle kontrollmekanismene i forhold til barn og sånne ting, men det er den der... også at vi tyr til staten eller til byråkratiets konfliktløsninger. Vi er vant til å bli passet på, og kanskje den kulturen er blitt sterkere, og blir sterkere. Altså at vi er vant til at noen andre ordner opp for oss og fikser for oss. Ja, og det er litt sånn den der, nå har jeg aldri vært i en posisjon selv, men... Det er jo den der, hvis barnet ditt har skjedd noe uheldig på skolen, en konflikt, et slags slåskamp eller krangling, så er det sånn, ta det gjennom læreren eller rektor. Så kan du garantere at det skjer ingenting, at det er noen samtaler vi forstår, og dette her ser vi på, og så videre. Men det er en helt åpenbar metode at foreldrene tar kontakt med hverandre og setter bort hva som foregår her, nå må vi finne ut av dette. Eller i den helt ekstreme enden av skalaen, har du sett True Detective? Nei. Det anbefales ingen, men det var jo en, han der Colin Farrell, han var far eller stefar for en For en gutt som hadde fått litt juling, eller for han hadde feil sko, så får vi poengtere, så fant vi ut hvem som hadde gjort det, så dro han hjem til denne familien, det er der gutten bodde, gutten åpnet døren, han gjorde ikke noe med gutten, så er faren din hjemme, så kommer faren ut, og så banker han opp faren til gutten på dørkarmen for å poengtere at sånn her skjer det når du tråkker på folk som er svakere enn deg selv. Så faren måtte ta straffen for at du sønnen hadde, og det var sånn at Det er det drøyeste du kan tenke deg, men det er en dypere moral i det, at unge skjønner hva de gjør mot hverandre, når de ser en større skala på den måten. Det å ikke søke den konfliktløseren som skal ta deg, kanskje på den feminine åpne inngangen, enn kanskje det mer konkrete, at det kanskje er en litt manglende balanse av maskulin og feminin i konfliktløsing. Ja. Ja, det er det igjen. Jeg sier at det der med feminin og maskun, det er en interessant tanke, men jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg liker det, eller om jeg er enig i det. Jeg skal la det jobbe i bakhodet. Dette her er helt ny tanke for meg også. Jeg sitter bare og teoretiserer og kaster ut her nå. Ja, men det er jo dette som jeg liker så godt med podcastformat. eller at man trenger alt vi snakker om, det trenger ikke å være så ferdig tenkt, eller sånn at vi bare tenker med en åpen munn. Hvem var det som, var det Asle Toie som sa dette? Eller var det, stod det i på Facebook-siden din, eller podcasten Facebook-siden, at noen blir så opphengt av at hvis du har Asle Toie her snakker om historie i fire timer, og så gjør han en eller annen gang en faktafeil, og noen er jo helt sånn at der var det en faktafeil, men dette er en podcast, altså at du kan liksom ikke sjekke alle fakta hele tiden. At man må jo ha litt sånn raushet for at man ikke er en gående leksikon tross alt. Og at man sier feil, og at mange av de ideene og det tullet jeg kommer med også er sikkert det river huskene gærent, eller at det ikke henger på greip, men det er jo sånn Man prøver seg og tester nye ideer, og så hører man hva gjesten syns om det, og så bringer de inn på en nytt tema, og det er jo det som er litt spennende når man driver begrenset. Har du sagt noe? Nei, det stemmer ikke det der. Det kan du ikke si. Det der høres jo veldig rart ut. Så jo drøyere tanker i det det er, jo mer setter det i gang hjernen også på sånn, kanskje det vi driver med nå kan forbedres på et eller annet vis. Og så tenker jeg at vi trenger jo egentlig mye mer, altså at jeg husker de årene jeg jobbet, som forsker. Og så var jeg jo, altså dette er jo sånn innlands... på innlandsplan, altså at jeg var jo innimellom på NRK og innlandet og ga sånne forskerutdelser. Og jeg kunne jo liksom, kanskje ikke direkte tenke med en åpen munn, men man kan jo kaste liksom kvalifiserte hypoteser basert på det lille man har forsket på. At man kan jo gå litt utenfor det lille smale særet man selv har forsket på, og si noe. Men det er jo veldig sånn, blant forskere, så blir det veldig dårlig mottatt. Altså at Mens jeg samler akkurat det, nå som jeg ikke er forsker og ikke er en del av akademia, at at du har jo hatt noen gjester som er veldig gode innen sitt felt, men som tør å gå litt utenfor og si, altså på en måte kaste sånne kvalifiserte hypoteser, at det kan tenkes. Selv om du ikke har 100% belegg for å påstå det, at du likevel tør å si det og kaste den hypotesen ut i lufta. For jeg tenker at det er veldig stimulerende for vår egen tenkning. Ja. Du er jo en aktør for det samme selvsyns- når det kommer til at det du skriver og mener- Det er jo klassiske tipper, du får masse tilbakemelding på at tusen takk for at du setter ord på det, eller tørr å snakke opp der hvor vi andre liksom, jeg kan ikke gjøre det fordi jeg jobber med dette, eller jeg synes det er vanskelig å snakke om det. Ting i skolesystemet går tilbake til bare sånn, vi trenger bøker, vi trenger pugging, vi trenger meddisciplin, vi trenger lærere som sier, hold kjeft, sett deg ned, fordi dette her funker. Vi må kanskje se litt på disse tingene her som ikke... som er rene forsøksprosjekter på skolebarna våre, hvor vi dyrker ungdom, vi dyrker barna og lar dem definere og styre alt for mye til at ting bare ... ineffektivt og ikke funker da. Da henger etter resten av Europa når det kommer til opplæring og utdanning. Der synes jeg du har mye av ting som jeg tipper veldig mange er enige, men som gjerne vil være på den trygge konsensus gruppetenkning siden. Ja, og så merker jeg jo det som jeg synes er litt rart, men det er at hvis jeg hadde en kronikk, eller skrevet noe kontroversielt, litt kontroversielt, så får jeg mange privatmeldinger som sier at jeg kan ikke skrive dette offentlig, nettopp, som du sier, fordi jeg jobber der og der, eller fordi dette er bla bla bla. Og det er nesten litt sånn, Altså helt fint for meg, men jeg er jo vant til å betale den kostnaden av å mene, altså for meg er det jo som jeg har sagt til deg før, eller jeg tror jeg meldte til deg tidligere, at jeg har min straff for å mene noe er jo å sitte i bilen to timer hver dag og ha jobb på hamer fordi jeg ikke får jobb på lillehammer. Og det er litt sånn sånn, Inni mellom er det jo veldig surt, men jeg hadde jo aldri fått hørt på så mye Wolfgang V. ankatt, hvis jeg ikke hadde sittet i bilen to timer hver dag. Så det er vinn-vinn egentlig. Det er veldig pro-pendling. Det er elskipendling. Ja, la oss alle som bor på Lillehammer skaffe seg jobb på Hammer og omvendt, så kan man bare høre på hva som kan være på veien fram og tilbake. Jeg burde kanskje sagt det til alle de som hører på, at jeg er veldig pro alt som Hammer, pendling, reising, lange reisestander, hjemmekontor liker jeg ikke. Det verste er at hjemmekontor senker podcastlytting og musikkforbruk veldig, fordi folk havner utenfor rytmen sine. Så det er folk på reisefot og... Det er ganske bra for business. Siste gang jeg var hos deg for ett år siden, eller snart ett år siden, så var det veldig morsomt, fordi jeg tror den episoden kom ut i juli. I fjor var jeg veldig sånn, da du inviterte meg til podcasten, så hadde jeg registrert navnet ditt og podcastet, men jeg hadde ikke blitt fan enn oss selv. Og så sa jeg til deg her at er det liksom noen som orker å høre på hele podcasten? Ha ha ha, nå har jeg blitt en sånn selv som hører på hele podcasten. Og så gjorde vi jo den der at ja, ja, men du kan jo gjøre en test at du gir bøker til de som at sender melding. Og jeg fikk jo så inn - Det var i mange meldinger, så det var kjempegøy. Men da sa folk gjerne at jeg har vært på biltur i Norge eller biltur i Europa og hørt på podcast. Da passer det perfekt med tre-fire timers podcast når man er på biltur. Og på de gjestene som du har hatt her lengst, det er ofte en sammenheng. Det er et tegn på en veldig god podcast. når jeg hadde kjørt hjem fra Hamar, at jeg har lyst til å avslutte den podcasten, så jeg går en liten tur på kvelden bare for å bli ferdig. Fordi man føler at man må få ferdig det resten av mange. Men jo, lange bilturer, det er jo det som er podcast. Da kan man jo høre på podcaster og virkelig nyte og glemme at man kjører bil, glemme at det tar tid. Mange som har arbeid som gjøres i stillhet, eller kan gjøre med å gjøre propper eller pelter og sånt, som også hører mye gjennom alt. Jeg reker jo ikke høre igjennom noen av andre sine podcaster, for jeg jobber så mye med min egen. Det er fortsatt overraskende at folk konsumerer så mye, og at de blir så hekta. Også episoder som jeg tenker, det blir en grei episode, og så plutselig kommer det ut, kjempebra episode, og får jeg superinteressant. Har du en sånn følelse på forhånd? Nei, ikke på forhånd, men i etterkant. Da kan du liksom, ja. Men jeg tar ofte feil. Jeg tenker at noen av de som har gått best, så har jeg kanskje hatt en gjest inn det andre, tredje gang, som bare sånn, jeg må litt sånn... Det virker som om gjesten kjeder seg litt, eller litt seik den gangen her, og så kommer det liksom, så hører jeg en av dem bare sånn, akkurat det var alltid bedre enn jeg trodde, og publikum var sånn, kjempebra, jeg synes det er veldig vanskelig å gjette, og publikum er veldig snille, jeg synes det er veldig interessant, og det eneste straffen du ser, at hvis det er interessant, så er det bare veldig dødt, at det er veldig få som hører på, og veldig få som ser på, og det er sånn, stillheten er på en måte kritikk. Jeg spurte en gang redaktøren min i VG, Hans-Better Sjøli, fordi noen av kronikkene mine går som hakka møkk, og så spurte jeg, vet du på forhånd hvilke kronikker som selger inn? Han sa at egentlig ikke, men at det er noen temaer som han kan tenke at her er det. Ja. sånn som for eksempel dialekter. Jeg føler jo at man har tatt noe som det har vært igjen. Det er egentlig bare reprise. Nå høles jeg ut som en gammel gubbe. Jeg tok denne debatten først, men jeg skrev jo om Lars O. sin dialekt i VG for to år siden, allerede før han der Christian... Bork. Ja, og liksom harselerte med hans ord og hvor uforståelig han er. Så nå har man bare tatt den dialektdebatten på nytt. Men det var jo en sånn kronikk som gikk som hakka møkk. Og det som var så morsomt med den kronikken også, som jeg synes er alltid veldig, veldig fint eller festlig, det er noen kronikker som blir tatt inn i lærebøkene for norsk på videregående. Og ofte når jeg har skrevet om språk, og Kjøli sa jo også at språk er jo ofte et tema som engasjerer nordmenn. Ja. Trigger det litt det der? Ja, fordi min kronikkkarriere, eller karriere som kroniker, startet jo med at en sånn kronikk som tok kaka hvor jeg skrev at, eller overskrittet var at nordmenn er en nasjon av dyslektikere. For jeg var så frustrert over alle nordmenn som gjør så mange skrivefeil som ikke er opptatt av å skrive rent og pent. Og det var liksom den første, da var jeg mye i media den uka, til og med i lørdagsrevyen og Og da sa han at dette med språk og nordmenn, at det er nesten alltid at hvis man klarer å skrive noe morsomt eller poengtert om det, så er det at nordmenn er så språkinteresserte. Nordmenn elsker jo dialekter også, så derfor har denne dialektdebatten tatt en reprise. Men for deg som finner, så synes du dialekter er som helt... Hvordan er det med dialekter og Finland? Synes du dette her er veldig spesielt det som har i Norge? Ja, dette er jo veldig spesielt. Det er jo helt klart at den dialektdyrkelsen i Norge er det... er "only Norway" fenomen. Jeg kan jo ikke si at jeg har noe imot dialekter, men jeg kan si i motsetning til nordmenn, for dette er veldig tabubelagt, jeg kan si at noen dialekter er jævlig stygge. Dette kan ingen nordmann si, for det er igjen et eksempel på en feil mening. og noen dialekter faktisk jo, jeg kan fortelle en morsom anekdote vi må huske å snakke om kjærlighet men du har liksom plan der og så må du huske å huke meg inn tilbake til dialektene men jeg hadde jo date med han der etter det siste podcast husker du jeg skulle på date? ja Og nå har jeg blitt i lag med den mannen. Men greia er at jeg hadde ikke snakket med den mannen, jeg hadde bare kommunisert med ham på Instagram. Fordi han hadde bare sendt meg, for da jeg hadde lagt ut hvilke podcaster jeg lyttet til, så sendte han bilder av Sina, og der var jo du på topp, Wolfgang V på topp, at liksom litt sånn, hør på litt bedre podcaster. Jeg hadde bare noen sånne samlivs-podcaster, så han tenkte at han skal liksom tipse meg om bedre, så var det du og The Rest Is History som var liksom hans stalltips til meg. Og så hadde vi kommunisert på Instagram, og han skrev rent og pent, og gjorde nesten ikke noen skriveferd, så han ga et godt inndrykk. Og så tenkte jeg at det eneste at jeg gjør at jeg snur meg, at hvis han er fra Trondheim, selv om han bor her rett i nærheten, at hvis han snakker det som jeg kaller for kuktrønderska, som er sånn nasallyr, som er helt sånn eller som jeg i hvert fall tenker at å, jeg kan ikke kle meg naken ikke at vi kledde oss naken på den date, men liksom sånn at jeg mister jo all lyst og all intellektuell virksomhet av den dialekt, men han hadde liksom hans Trondheims dialekt var meget utvasket, altså at jeg som er utlending klarte ikke en gang å høre at han kommer fra Trondheim, men jeg tror nordmenn klarer det å høre det fra tonefallet men ikke fra ordbruken, eller ikke fra endelsene, for det var sånn moderat bokmål som jeg har lært på norskkurset. Så det var i hvert fall, det er et sånt tabu, altså at man kan ikke si at noen dialekt er stygg, det sier ikke nordmenn, men det kan jeg si, siden jeg ikke har noen tabu, siden jeg ikke får jobb på Lillehammer uansett, og siden jeg er vant til å fronte sånne sære og politisk ukorrekte meninger. Men jo, denne dialektdebatten, det som jeg tenker om som er et par sånne poenger, altså utover det som jeg tenker er helt åpenbart, som jeg har fremmet, og som har blitt fremmet nå etter meg, altså dette at det er en statskanal, altså at det er innholdet som er viktigst, og ikke formen, eller at formen skal ikke forstyrre innholdet, at hvorfor skal man liksom hilse hjem når man sitter i en nyhetsstudio, og bruke ord som ingen utenfor bygget, altså på NRK innlandet, så der er det jo sånn, jeg vet du, som sier, i stedet for å si snø, så sier de snog og sjog. Det er jo ingen utenfor Lesha eller Lom eller hvor faen det er som skjønner det. Hvis du sier at det er sjog, så tror jo de fleste at det er skog. Men uansett, det synes jeg er så sært at det skal være akseptert at de sier snog og sjog når de leser distriktsnyheter. som om det viktigste var å fortelle at hei, jeg kommer fra Lesha, hei, jeg kommer fra Lom, hvor det bor 1500-2000 mennesker, i stedet for å ha fokus på hva det du prøver egentlig å formidle er. Er det delt på det her? Jeg synes det er vanskelig, for det er et eller annet med at det kommer en eller annen reporter, eller en eller annen kjendis et eller annet som snakker så utrolig sånn distinkt dialekt fra et eller annet sted, så er det den ene siden av meg som sier sånn, ok, men det er jo veldig, det her kommer jo til å oppfordre og kanskje til å holde på dialekten, at folk også, jeg synes jo det er veldig sexy med alle som snakker dialekten sin, og ikke har liksom greid å Ikke vannaden ut da. Men tenker du at det er sexy uansett dialekt? Selv med kuktrøndersk eller totelsk. Jeg sliter med noen mer enn andre. Hva sliter du med? Kom igjen. Hva synes du er slikt? Det kommer litt an på om det er mann eller kvinne. Ok, ja, fortell. Jeg tror alle har slagsider hvor man kommer fra. Jeg er jo vestlending blodslekt. Jeg synes jo alt fra Hordaland er veldig fint. Jeg synes Sogn og Fjordand er veldig fint. Møre Romsdal, helt ok. Trøndelag, helt ok. Det er ikke noe sånn veldig... Så synes jeg Sørland skal være veldig fint på jenter, men ikke gutter. Ok, ja. Ja, for guttene blir så femi. Men som snakker Rogans dialekt, jeg klarer ikke å se for meg at de tar kona si hardt bakfra. Ja, men se, er vi der? Ja, det er sikkert noe du bunner ned i der, men jeg bruker korske. Ja. Jeg vet ikke, det er kanskje noe sånn, det er et eller annet med, jeg har vokst opp med mye vestlendinger, sammen med nordlending, har hengt mye med, har bodd i Trondheim og sånt. Det er noe med Bodeværinger, trøndere og bergensere har noe til felles at det er noe sånn ordentlig kokke, kult høyrøsta med det. Mens det er ikke det tilfellet med sørlendinger og de fra Rokaland. Bibelbeltet er litt mykere og litt sånn... Ja, og menn blir for feminine, ikke sant? Med den dialekten. Med menn så selekterer jeg ikke venner etter dialekt, men med jenter så er det mye attrasjontiltrekkelse. Da er det sånn der... der tror jeg Trøndelikten kommer et stykke ned på lista, og kanskje også sånn typ, hvis det er veldig, den indre Hedemark-typen dialekter, eller så, ja. Jeg synes jo alt bare er veldig, tiltrekkende på sin måte nesten uten unntak. Dette går jo tilbake til du som snakket om feminine og maskuline egenskaper. Noen dialekter er feminine, sånn som sørlandsdialekter, og noen dialekter er maskuline. Eller? Nå tenkte jeg bare med en åpen munn. Da lurer jeg på om vi faller tilbake på at at det maskuline skal være noe mandig, og feminin skal være noe veldig kvinnelig. Det er det jeg lurer på om man skal gjøre maskulin-feminin begrepet litt. Så jeg vet ikke helt om jeg vil bruke det, men det er kanskje mer sånn, kunne jeg heller sagt da, at det er noe litt mer mandig over bergenseren enn sølendingen da. At på et eller annet måte med pønsj noe litt mer sånn... Ja, det er litt mer mann over det. Det er fort til å merke at du kunne si maskulint, men jeg skjønner hva du mener. Det er et sånt definisjonsting. Jeg tror også språket fungerer sånn at vi bare forbinder maskulint med et håret til bryst, arbeidsvilje og en staut mann, mens feminitet er å pynte seg, kle seg fint, være flink til å ta vare på barn og den type ting. Langt hår og... Tror du ikke det? Ja, ja. Så litt sånn overfladiske defensjon av maskulin og feminin da? Men bare for å gå tilbake til... Hvordan kom vi inn på dialekter da? Nei, for jeg sitter fortsatt et par poenger inni meg som jeg må få ut før jeg glemmer dem. Fordi det som man har for så vidt... Jeg tror jeg... Jeg har liksom sånn tre ting som jeg... som jeg synes man glemmer i dialektdebatten, i hvert fall til en viss grad. Jeg har jo nevnt dette med innvandrere. Jeg kan jo norsk. Jeg har studert norsk på universitetet. Jeg er norsklærer. Jeg kan jo norsk bedre enn mange nordmenn og mange innvandrere, men jeg sliter med dialekter. Jeg bytter lett norsk. Jeg er heller ikke musikalsk, så det har sikkert noe med det å gjøre. Men uansett at det blir en forstørrelsesfaktor, at det går i veien for forståelsene. NRK er også vår kanal, vi betaler det, vi finansierer det også. Så det er en av disse ideene mine, eller tankene mine bak. Og så er det også dette som jeg synes vi har alt for lite fokus på, er at nettopp i kraft av å ha vært norsklærer og fulgt en klasse fra åttende og snart uteksaminere dem på tiende, og det var ganske sånn, og jeg som i tillegg, som vi har vært inne på, pendler fra Lillehammer til Hamer. Hamer er nå ikke sykest til Hedmark, men det er likevel Hedmark, og du nevnte disse hedmarkske dialektene, og jeg har kollegaer som sier dømme, som bruker sånn at jeg er periøs, kan du ikke si de? Men man kan jo ikke regulere hvordan folk snakker uansett. Folk må jo snakke sånn som de vil, spesielt i en arbeidssituasjon i lunsj. Men elevene, det var et dialekt, uttrykk og ord som de brukte i tekstene. Dagens elever leser jo ikke, eller de færreste leser. Jeg husker første rettebunken for tre år siden, eller er det to og et halvt år siden, som jeg hadde, og de hadde så mange, mange hadde skrevet dems, og jeg bare, hva er dems? Og det var deres, og hvor mye, nå har jeg brukt to og et halvt år på å bli kvitt dems, og den typen uttrykk i tekstene, og jeg tenker at elever trenger språklige forbilder, og hvis ikke NRK kan komme med språklige forbilder, hvem skal da komme med språklige forbilder? Ja. Jeg prøver å være et språklig forbilde i klasserommet, nå er jeg jo satt utenlandsk, men for eksempel dette at jeg ser ikke caps, jeg ser skyggelue, altså jeg prøver å etterstrebe og finne de norske ordene, at jeg prøver å avstå fra anglisismen og bruke engelske ord. Det som er sånn trist med språk, synes jeg, er at jo flere feil vi gjør over lengre tid, jo mer normalisert blir feilen til at det blir en del av språket, som for eksempel voksne mennesker, altså fra barn til voksne mennesker som hele tiden bruker når i stedet for da. Og da tenker jeg på et eller annet tidspunkt så kommer det til å bare, jeg tror det kommer til å bli lov til å bruke når med begge deler da, innen et gitt tidspunkt. Sånn som det ble med ennå og enda. Ja, jeg skulle akkurat til å snakke om det, for jeg hadde jo laget så fine oppgaver med ennå og enda til elevene mine. Ennå gradsadverb og ennå tidsadverb. Men så har de gjort det språkrådet i sin allmektighet, for de tillater jo alt, bare man gjør den feil mange ganger. Så de har jo tilatt enda som tidsadverb. Og da var det jo en elev som liksom da vi skulle, ja det laget så fine setninger og liksom de skulle fylle tomrommene og så løfte det at dette er en sekserelev som sier at men da blir jo enda alltid riktig. Og det er jo sant. Du trenger aldri å bruke enda, for det enda er alltid riktig. Det er jo sant at hvis du vil unngå å gjøre feil, så bruker du bare enda hver eneste gang. Vi hørte jo også på, var det en eller annen tale av Jonas Gahr Støre, hvor han brukte som gradsadverb. Jeg er mye mer vant til at folk bruker enda som tidsadverb. At jeg har ikke kommet dit enda, eller at jeg har ikke rykket å gjøre det enda. Hos meg skjærer det seg. Eller at jeg på en måte får sånn... Inni meg at jeg har lyst til å rette at ennå, for meg er det så automatisert i og med at jeg har lært norsk på norsk kurs og gått gjennom norsk grammatikk. Men Jonas Gahrs Støre sa at det er ennå viktigere. Og jeg bare, enda! At det er enda som en gradsverd. Men hvis man skal unngå feil, så er det... så er det enda man må bruke, man må skrive alltid enda, da har det formelt sett det riktig, i og med at det er tillatt tidsadverb. Og en annen ting som jeg elsker, nå kommenterte jeg hva det går, det er alltid sure folk, jeg kan jo innimellom ikke la være å kommentere på Facebook, nå var det navforeldrepenger som hadde lagt ut, for nå får man 11 dager ekstra hvis man velger den tidsadverb, 80 dager. Et eller annet de har i statsbudsjettet, eller regjeringen har endret på foreldrepermisjon, sånn at det skal lønne seg like mye å velge den der 80 prosenten som 100 prosenten. Men uansett, nå har foreldrepengene publisert et eller annet på Facebook, at lenger permisjon, 11 dager lenger permisjon, så går jeg bare og kommenterer i kommentarfeltet. Lengre, lengre er komparativ adjektivet. Lang, lengre, er komparativ adverbene lenge og langt. Så her gjelder det å bruke lengre. Og så kommer det alltid en eller annen sur nordmann. Er det grammatikk vi skal lære når vi går til navforeldrepenger? Og jeg tenker at jeg liksom her, i min raushet, jeg lærer dere bort grammatikk. Og så har det alltid en at er det språket vi skal bry oss om her? Jeg tenker at man skal alltid bry seg om språket. Men jeg har litt sånn, vet du, at jeg i hvert fall, men dette kan jo hende at fordi jeg er så finsk, altså dere nordmenn, dere bruder ikke, eller du kan fortelle hva du synes, men jeg har jo vært en sånn, jeg jobbet tidligere på Badelandet, Jorekstad på Lillehammer, altså jobbet som markedsjef og hadde ansvar, dette er for flere år siden, hadde ansvar for markedsføring i sosiale medier, og nå så jeg bare på feeden min så kom det en annonse fra dem, hvor det var flere skrivefeil, og så bare sendte alle feilene til han, min gamle sjef, daglig leder, at kan du rette at her er det feil her, her, altså, sånne feil at mai og juni skrevet med store forbokstaver, og det gjør man jo ikke på norsk, og så 25 meters basseng er jo et sammensatt ord, 25 som tall, og så bindestrek, og ja, sånne ting, altså sånne helt banale feil. Og jeg... Og jeg får det inntrykket av at hvis dere har et så avslappet forhold til rettsskriving i deres bedrift, hvordan er det da med andre rutiner? Har dere litt for mye klor i vannet? Eller er dere nøye med andre ting? Og dette er jo der vi drar til dette badelandet. Men generelt, når jeg ser steder hvor man skriver så dårlig, så tenker jeg at kan leverer... Nei, jeg var egentlig bare undersøkte hva du mener. Hvis du har et eller annet bedrift som leverer tjenester eller varer, når de ikke kan markedsføre seg med korrekt språk, da får de alltid en mistanke at ... Hvor nøye er dere med andre rutiner? Hvor god er varen? Hvor god er tjenesten? Jeg blir alltid mistenksom. Men er det fordi jeg er finsk? Denne nordmenn er så vant til at folk ikke kan skrive. Jeg får egentlig litt styggere tanker av det. Jeg tenker ikke at bedrift... Jeg skiller litt mellom at sannsynligvis har den bedriften masse gode selgere og folk som produserer ting, ingeniører og operative folk. Men så er det de som gjør markedsavdelingen, de som har laget annonsene, sikkert en eller to personer, eller så har de brukt noen konsulenter. De er tydeligvis ikke veldig dyktige i jobben sin, det er det ene. Men når jeg ser skrivefeil, og det er litt sånn ... min fordom kommer automatisk kikker inn da, min system er at hvis jeg ser grove skrivefeil, så tenker jeg at personen ikke er så veldig, veldig intelligent. Jeg får litt sånn at de enten, jeg kan se en slurvefeil, altså en skrivefeil at du har en feil bokstav, men en sånn type mangler komma, og dobbelt konsonanter, sånn helt åpenbare ting som du må kunne, så tenk sånn, Da får jeg en intellektuell turn-off med en gang. Jeg ser at det er helt åpenbare skrivefeil. Jeg får en mye mer persondømmende intuisjon når jeg ser på sosiale medier. Du ser veldig fort på hva som er hastverk og hva som er sånn du behersker ikke språk. Jeg tror språk Og humor er en veldig indikator på hvor fort du tenker, og litt kvikk etter hjernen. Det er litt min hovende tanke rundt det. Ja, og det gjelder litt med muntlig språk også, at du avdekker ganske fort hva personen har å fare med, ut fra hvordan de snakker og hva de sier. Ja, helt enig. Når det kommer til, og jeg tar meg selv i at det alltid høres dumt ut når jeg bruker mye engelsk ord, men hvis det er et teknisk engelsk ord, så synes jeg på en måte da kommer man litt unna med det, men hvis man bruker veldig mye enkle engelske ord fordi at man bare har tilhørt seg, jeg får også sånn typ, hvis du ikke greier å snakke ren norsk uten å bruke masse engelsk-amerikansk fraser inne der, så får jeg også litt sånn turn-off- Har du noensinne lest en bok? Eller ser du bare på YouTube og TikTok? Hvordan er det med availability i the area her? Det er bare sinnssykt awesome. Det blir sånn insane. Ja, ja. Da kan jeg kjenne litt på den turn-offen. Så tenker jeg også at personen er veldig ung. Jeg tenker veldig fort at dette er en veldig ung person som snakker. Det er sånn unge snakker nå. Så jeg synes det er veldig turn-off. Ja, jeg er helt enig. Ja. Du kan sikkert komme på bedre eksempler enn det der. Jeg har egentlig et morsomt eksempel andre veiene, fordi vi har nå, som jeg sa, vi må snakke om kjærligheten, nå kommer jeg tilbake, ikke at vi må, men nå kommer jeg tilbake til han som jeg hadde date med etter forrige episode, og han jobber jo i en bank, og han har jo en leitendens til å bruke veldig mange Jeg vet ikke om det skyldes at konsernspråket er engelsk, eller om det er bare en sjarkongen de bruker i bank. Og der kan jeg rette ham. Han kan bruke sånn at, hva er din take på dette? Jeg tror jeg faktisk har sagt selv noen ganger. Har du det? Hva er din take på det? Det har jeg nok sagt. Men da gjør vi den øvelsen som vi gjør med elever. Hva er... Men hvilket norskord hadde du valgt her? Jeg synes man bør arresteres på det. Ja, i hvert fall. Bør tjengles på det. Nei, det skjer jo med meg også. Når du snakker veldig fort, og spesielt her i studio, så bruker du kanskje det ordet som du først kommer på. Hva synes du om ordet, hvis jeg sier at det er jævlig frest og smut? Hva er frest? Frest og smut. Da vrir det seg. Jeg tror jeg skjermdumpet en eller annen, kanskje det var liksom, jo det var det i Aftenposten et eller annet, at sånn ser du skjarp ut. Hva er egentlig forskjellen? Fordi man har jo det norske ordet skarp. Er det en forskjell? Hvorfor bruker man skjarp i Aftenposten? Det var i hvert fall i et vanlig skriftlig medium. Hvorfor bruker skjarp? Er det virkelig forskjell på skarp og skjarp? Men jeg skulle snakke om bankmannen. Han spurte meg, dette var sikkert flere måneder siden, "Når er det du har perioden din?" Jeg var sånn: "Perioden min?" Han har oversatt det som heter mens på norsk. I stedet for å bruke det engelske ordet, så oversetter han det til norsk, og da blir det jo helt feil. Men jeg merket selv også i språkvasken til boken min, og spesielt mye av den skildelitteraturen jeg har brukt, det har vært amerikansk, engelskspråklig litteratur, og da er det veldig lett at man selv også begynner å bruke enten anglisismer eller rett og slett engelske ord. Og jeg hadde jo et sånt ordøy, dette er veldig spennende som språkfaskeren hadde markert, altså jeg brukte ordet game changer, altså at noe var game changer for meg, og jeg sånn, men det finnes jo ikke noe tilsvarende norsk ord, men det endte opp med at... Spillforandring? Ja! Dette var en ordentlig spillforandring for meg. Ja! - Ja, skulle bare brukt det. Nei, det ble bare sånn avgjørende. Altså det ble avgjørende for meg. Men det er litt sånn bla sammenligning med game changer. Det er en punch i game changer. Så vi burde komme på et norsk ord. - Fynger det sikkert et eller annet. De slagte kjernekraft. De lettet etter noe som var like klang som nuclear eller et eller annet sånt. De kunne ikke bruke atom og ikke kjernekraft. Noen studier høres mye fetere ut på engelsk også. Ja, og du var litt inne på dette, at er det veldig teknologisk eller spesifikt fagfelt, da er det jo, vil tippe at, og forskning på et veldig smalt felt foregår jo på engelsk. Kanskje finnes det ikke engang norske ord, eller ikke engang de norske forskere kan de norske ordene. Jeg skriver jo fortsatt podcast med C. Jeg får merkt å skrive med K. Men språkvaskere min, det gjorde jeg jo også, jeg skrev en podcast med C, men språkvaskere min rensket det til at dette skrives med K på norsk. Og nå føler jeg at jeg må ta det innover meg som norsklærer, at jeg er nødt til å bruke den norske formen. Jeg likte det sånn når jeg jobbet i NRK, jeg var mistelikt, jeg hadde lyst til å gjøre alt motsatt NRK. Så det som er podcast med K, det var turn off. Og jeg husker i 90-tallet, da sleit jeg veldig med å skrive internett med to T-er, for det var internett. Det var ikke internett. Det var ikke med to T-er. Det var ingen steder du... Men nå skriver du med to T-er. Jeg tror jeg gjør det nå, faktisk. Ja, ja. Men jeg tenkte på en ting, noe jeg ofte skriver er jo en fem timers podcast. Hvordan det skrives, dette er jo sånn, ja. Jeg får kjeft å lytte når jeg sier cast. Jeg sa cast nå, podcast, men mange vil at jeg skal si podcast. Ja, ja, ja. Podcast. - Ja, jeg har sett på de samtalene på den Facebook-gruppen til podcasten hvor folk diskuterer. Jeg lurer på om en begynte å telle hvor mange ganger du sier "på en måte" eller noe sånt. Og så kommenterte en helt riktig at dette er en samtale. Du blir jo altfor selvbevisst hvis du begynner å telle at "å nå sa jeg det ordet". - Satt kanskje i sinne konversasjon, ikke sant? Nei, det tenker jeg ikke at du bør tenke på. Man har jo alltid sånne muntlige språkismer når man snakker. Jeg sier sikkert mye på en måte, men jeg hører jo aldri på meg selv. Du redigerer litt, så du må høre på deg selv. Jo, jeg gjør jo det. Men sånn fem timers podcast... Fem timers er ett ord? Det er ikke noe bindestrekk der? Nei, men med mindre du skriver fem som tall, og så bindestrekk. Men det er et sammensatt ord. Jeg hadde skrevet alt i ett ord, men jeg hadde hatt bindestrekk bare for... forståelsens skyld mellom fem timers, bindestrek, podcast. Det gjør jeg ofte, for det er noen norske ord som når du smelter alt sammen, så blir det utrolig langt ord, og det er vanskelig å lese. Ja, for eksempel, sånn mange skriver feil, 25 års bryllupsdag, det er også et sammensatt ord, altså 25 som tall, bindestrek, bryllupsdag. Eller, altså dette er jo min, sånn, vet du, bursdager på Facebook, og Og så er det mange som takker for gratulasjonen, eller takk for alle de gratulasjonene jeg fikk i forbindelse med så kommer det 50-årsdagen. Og det er bare da ser jeg helt trøtt. Men i og med at jeg kan ikke gå rett til andres Facebook-status, så da tar jeg en pedagogisk scene at «gratulerer med 50-årsdagen», og da skriver jeg det riktig i stedet for å gå at «åh, det står feil der». Men veldig mange fikser ikke dette med hvordan man skriver 50-åring, hvordan man skriver 50 år, altså når er det bindestreg, når er det tall. Det er jo kommet opp en ny form for å, jeg vet ikke om du har sett på YouTube, så skriver man jo, det er en annen type grammatikk som fungerer på internett, fordi det er noen steder hvor på YouTube så ser det bedre ut når hvert ord har stor bokstav. Oi! Ligg merke til den der på YouTube neste gang. Du har jo ikke tenkt over den en gang. Nei, men jeg er jo nesten ikke på YouTube. Nei, har du ikke det? Nei, hva gjør man på YouTube? Så alle klippene jeg har lagt ut med deg for eksempel, som du har repostet, så har det vært repostet, jeg mener ompostet. Gjenpostet? Gjenpostet, det er resirkulert. Ja, gensendt. Herregud, det her med, hva skal vi translate? Translate, det her. Den har høres ut som min sønn på 15 år. Repost. Da får jeg bare opp repost. Repost, ja. Det burde jo vært... Ja, det er fra YouTube. Men jeg sa jo ikke til deg sist at jeg synes det er så rart... at folk ser på podcasten din. Men jeg tror det er en generasjonsting, for jeg hadde jo et par elever, gutteelever, altså gutter på 15 år, som kom til meg og sa «Jeg så deg! Jeg så hele episoden din på Volkan V!» Altså, så! Hvem er det som ser på en podcast? At man er nødt til å kunne gjøre noe annet imens. Men jeg tror ikke det er en aldersforskjell, de som ser på deg. Alle fleste har nok sett deg på TikTok. eller på Instagram. Det er der det er aller flest som får med seg ting, og så noen av de suller seg da inn i podcasten på et eller annet vis. Ja, så det er på en måte, du tar video egentlig for markedsføringen. Det er gateway-joggen, TikTok 60 sekunders klipp. Ja, og det kaster folk inn til. Så du er også på TikTok? Ja. Det er mange som sier sånn «Åh, det er veldig mye kult på podcasten din, jeg har sett opp akkurat, jeg har ikke hørt noen episoder av det, jeg har sett jævlig mye kule klipp nå, jeg skal inn og høre snart». Så folk ser på sånne korte klipp, men de orker ikke hele episoden? Nei, de fleste ser bare klippene, og venter på at klippene kommer, og synes det er god underholdning også. Får du ditt inntrykk av det? Jeg har noen elever ikke lenge siden, på TikTok er det mye humor og greier, så det er noen som har laget humor om meg også, så innimellom elevene mine kommer, at du er her på TikTok. Men jeg er ikke... Du er ikke på TikTok? Nei, nei. Jeg er redd for å bli dum. Jeg ser jo hva TikTok gjør både med barna mine og med elevene mine. Det er snart ikke noen hjerneceller igjen. Fordi ungdomsskole, da er du 13-15-16 år. Det er vanskelig, da er de såpass store at de da styrer mobiltelefonen sin selv. Ja, sånn som i dag tidlig, da jeg dro hjemmefra, og jeg sitter der før jeg skal til tog og leser Aftenposten, og så prøver jeg å tilby til min gutt på 15 år, at se her, for det var en sånn overskrift at mange ungdommer nå kaster smarttelefoner, holder mobilfri i dag. Er det en trend? Jeg tror ikke det er en tren, men vi kan håpe. Og så han bare sitter der med, bare ser på mobilsikkerhet, ser bare et eller annet idiotisk på TikTok, og jeg på en måte bare ser hvordan han blir dummere og dummere for hver dag som går. Det er helt sinnssykt. Det var det han der, en jeg hører veldig mye på, Andrew Huberman, han sier at hvis du finner, hvis du plutselig bare sitter på sosiale medier, spesielt Instagram eller TikTok, og bare scroller det uten å vite helt hva du leter etter, eller hva du gikk inn der for, så har dopaminsystemet ditt virkelig bare krasjet fullstendig. Og det kan jeg kjenne meg igjen i også, for jeg er jo ... Jeg må jo ha noen i appene for å oppdatere podcasten der, og da havner det bare sånn en video, to videoer, tre videoer. Og det er rett og slett bare sånn, da bør du rett og slett ta en pause. Men jeg orker ikke videoer. Altså når folk sender meg reelser. Det er så mye morsomt der ute. Det er så mye gøy, og det er så mye hul. Og så de beste latterne får jeg jo på Instagram. Ok. Jeg har jo ikke TikTok, men jeg bare legger ut videoer her, men jeg passer på å ikke ha det på mobilen og sånt, men Instagram må jeg det, og det er kjeldene noen steder jeg får mer morsomme ting og mer interessante ting på sånne korte klipp da. Men jeg føler meg for gammel for klipp, altså at jeg vil ha tekst, jeg vil ha bilder, jeg vil ikke ha videosnutter. Jeg tror det er sånn aldersgreie det der også, men det er et opp... Det der med TikTok, nå er jeg på barneomgangskrets med mine egne barn her ute, og barneskole og sånt, men det er det villeste jeg hører. Jeg koser meg litt også oppi hvor fælt det er. Jeg er en foreldre som bare reagere på at det er så mye stert innhold for barn på TikTok. Jeg er sjokk over at man kan se disse tingene her, at barna blir eksponert for disse tingene her, når de har tillatt barna sine å være på TikTok og Instagram. Det er for meg helt utrolig at det bare er sånn, herregud, vi må jo sensurere, vi må jo komme til livs med hva som er på TikTok, og hva er det de ser der, så er det bare sånn. Gitt dem fri tilgang. Fri tilgang til TikTok og Instagram, og så hva skjer? Jeg synes det er helt sprøtt det, at foreldre gjør det greiene, og så slipper de til med apper som de bare kan få det fordi de har lyst på det. Jeg synes det er helt sprøtt. Det er veldig, veldig ansvarsløst. Og så bare sånn der, og så bare så er de første På barneskole er det jo da noen elever har mobiltelefon, og noen ikke. Bare se hvordan unge flokker seg rundt den som har mobiltelefon, og den drar bare sosial energi ut av gruppa. Det er bare der det giftigere holder. Jeg hadde ønsket velkommen med sånn nasjonal mobilforbud på alle skoler, alle offentlige skoler. Jeg tror det er veldig mange backer. Bortsett fra barna og ungdommene selv. Ja, og så kanskje de snille sosialistene i regjeringen nå. Alle de feminine beta-lærerne, mener du? Jeg vet ikke om de er så feminine, jeg bare tenker at de er sosialister. Men nei, kanskje sosialisme er en feminine egenskap, ikke vet jeg. Ja, jeg vil jo si at det er elementer av... empati, om tenksomhet, om fordel, godene likt og så videre. Og ikke nødvendigvis finne de mest effektive logiske veiene til målet. Ja, men er det ikke sånn at partier på venstre siden, de har jo flere kvinnelike velgere enn partiene på høyre siden? Ja. Jeg tror også du vil ha, kanskje et godt eksempel fra toppen av hodet, du vil ikke ha en president, statsminister, eller i gamle dager en kong eller dronning som var for feminin. Du ville ha en krigsgeneral, du ville ha en krigisk maskulin figur, om det kunne vært en dronning for den slags skyld, men som er, jeg kunne godt si at, jeg tror Gro Harlem Brundtland for eksempel, hadde kanskje en del maskuline trekk, som gjorde at hun fremstod som en veldig sterk, tydelig leder. Mens kanskje Audun Lysbakken har mer feminine sider. Jeg tror det er sånn, når det kommer til kristider, så søker man veldig maskuline, tydelige, kanskje også til og med hensesløse, brutale ledere for å ta de vanskelige avgjørelsene. Som Erna Solberg under koronaen. Var hun... Var hun maskulin der, tenker du? Ja, var hun ikke. Tok hun hensynsløse, brutale... Hun tok jo vel veldig dårlig valg? Ja, men i hvert fall veldig sånn at nå skal vi bare være handlekraftige og gjøre et... Jeg kan jo være enig i mange av de... spesielt i etterpåklokskapens lys. Jeg var veldig frustrert over at Norge var hermetisk stengt, fordi hvis man hadde nære og kjære i utlandet, mens samtidig slapp inn arbeidere, litt sånn i NHOs tjeneste. Men det er jo noe, lederskap, under krisetider. Da skal du vise handlekraft og litt det som du kaller for maskuline... Ja, men det er et godt spørsmål. Hva var den tøffeste avgjørelsen der? La samfunnet stå åpent eller stenge det ned? Altså etterpå klokskapens navn, så vil jeg jo si at det å stenge det ned var bare for den enkleste, for du slapp liksom å ta regninger, du tok bare pøste på med penger til å dekke over tapene, og du risikerte veldig lave døds. Så det var veldig lite nedsider med å stenge det, men å holde oppe så var det et mye større spørsmålstegn og mye sånn... åpne risikoer man ikke kjente til konsekvensene av, så ville det vært mye modigere valg på sånn sett. Så det er jo sett i ettertid. Ja, og ikke en gang ettertid. Jeg husker jo liksom jeg syntes det var helt overdimensjonert, eller jeg syntes det var fryktelig trist da skolene ble stengt. Ja, og så Jeg tenkte mest på det kunnskapsstapet. Det var jo dette hulekoret med at de huler om de sårbare barna. Og ja, det er sårbare barn, men de aller fleste barn trenger jo kunnskap og trenger sosialt samverd. Så det var for meg en veldig... - Ja, og jeg hadde jo sånne unger som ikke fikk noe særlig bra hjemmeundervisning, altså barneskolebarn, ungdomsskolebarn som ikke... Men det var jo så nytt av å... Det kan hende at man hadde vært bedre rustet nå, men nå gjør man det ikke igjen. Nå må man på en måte betalt lærepengene. - Jeg tror dessverre at neste runde så kan det bort bli... Nå har vi satt typ... normene for hjemmekontor og ungene går av hjemmeskole og vi har paddene og sånn, så jeg er litt i frykt for at vi kommer til å gjøre en jakt i samme ferie på nytta. Ja, og det er jo faktisk det som beskymrer meg veldig at nå har jo Tonje brennet godt inn før å åpne for mer hjemmeundervisning Jesus Christ Jesus Christ, jeg har sørt hva jeg sa da Jesus Kristus eller Jesus Maria ja, nei, og det er jo veldig sånn skremmende utvikling at skal læreren bestemme seg, nei nå kjører vi en uke hjemme, at nå kjører vi med hjemmeundervisning. Nei, jeg synes ikke. Man lærer bare rett på hytta vårt kjell, sånn at det blir brun og fin. Akkurat det kan jeg savne i læreryrket, at det hadde vært så deilig med hjemmekontordager innimellom, spesielt når man er litt sånn i halvform, og likevel må kjøre på med undervisning. Men dette med Tonje Brenna å åpne for mer bruk av hjemmeundervisning, Dette er jo litt sånn, jeg vet ikke om det er only in Norway, men i hvert fall veldig sånn at hun har jo ikke noen utdannelse. Altså at hun har videregående skole, og så er hun kunnskapsminister. Så det er jo litt sånn typisk norsk paradoks, at her trenger man ikke kunnskap for å fremme kunnskap, fordi man ikke fremmer kunnskap uansett, man fremmer kunnskapsløshet. Jeg synes ministerer burde ha mer faglig, altså vi hadde jo Bent Inge Høie som hadde hotellfag og noen greier, hadde jo ikke noe helsefaglig bakgrunn som helseminister i den største krisministeren. Jeg synes det er litt sånn, Jeg synes det er litt spesielt at det kunne vært mer... Jeg tenker kanskje ikke nødvendigvis man trenger... Fartstid, erfaring og litt kunnskap om det man er minister for, synes jeg er minimum. Ja, jeg vet ikke om... Nå har jeg ikke tenkt at det er helt ferdig, men jeg tenker at det hadde ikke skadet med... med høyere utdannelse hvis du er for eksempel minister for høyere utdannelse har han noe med et mellomfag eller et eller annet. Altså at det er sånn du skal styre forskningsnorge og vitenskapsnorge og så har du ikke en ordentlig en gang. Og litt sammen med at du er kunnskapsminister. Ok, du har klart å fullføre videregående skole, og utover det din eneste kvalifikasjon er at du har overlevd utøya. Så det er litt sånn... Ja, ja, ikke sant? Men jeg vil ikke sette utdanning på sånn pidestall heller. Det er jo papirer da, og evne til å lære. Jeg synes jo erfaring - Men kombinasjon? - Ja, kombinasjon er fint, men hvis du er papirløs, genial immunolog da, og bare har vært i den utdanningen og har en av de beste på feltet, vært i den i 25 år, så tenker du sånn, du har ikke noe høyere utdanning innenfor noe, men du har jobbet innenfor det her i 25 år og kan alt om det, så tenker du at det er ganske verdiført da. - Men det er veldig sjelden du møter sånne som ikke har papirene i orden, Hallo. Har du ingen utdannelse? Jeg har ingen utdannelse. Men du har fullført videregående? Jeg har videregående, og ja, jeg er jo gæren. Så jeg fikk jobb i NRK mens jeg gikk på filmskolen, av alle ting. Hvor gikk du på filmskolen? Det er Norrhoff-instituttet. Det var en dårlig greie, altså. Det var så bra det ble nå ut av meg. Men du hadde sikkert ikke fått jobb på NRK i dag, siden du ikke snakker en sær og uforståelig dialekt. Jeg hadde aldri fått jobb på NRK i dag. Det kan jeg være helt sikker på. Helt sikker på. Hvit mann i 40-årene som driver... Ikke er du trans en gang, og ikke er du kven. Og litt så konservative vibber. Nei, hvem vet da. Men kanskje du har kvensk. Kanskje du har skogsfinsk. Har du gjort noe slektsforskning? Vi kan sikkert finne noen. Jeg har noe. Jeg har garantert noe. Ja, nettopp. Så du kan snart påberope deg å ha en kvenske eller skogsfinsk identitet, og alt som det utløser i kraft av penger og prestisje og kanskje jobber og greier. Det er en ting, jeg skriver mangfoldskompetanse. Mangfoldskompetanse. Jeg skal bare skrive det ned. Men for å glemme det, så husker vi at vi hadde forrige episode, jeg fikk ganske mye kjeft fra et par folk i kommentarfeltet. Jeg kunne gjette hva det var. Nei. Var jeg ikke spurt om. Nei. Jett. Som jeg burde spørre om? Som jeg burde ha spurt deg om. Som handler om meg? Ja, som handler om deg. Nei, det kan jeg ikke. Det var hvordan du skjelte ut i uvaksinert under pandemien. Å ja, ok. Ja, men jeg tror det var en kronikk. Ja, fordi jeg ville ha sånn walk of shame eller sånn. Ja, men det er jo ikke sånn, hva skal jeg si, det er jo ikke, der kommenterer jeg jo ikke, eller det var jo egentlig ikke for å kommentere virkning av vaksiner, eller det var jo ikke sånn immunologisk eller legemiddelvitenskap. Det var mer sånn at jeg vil ha samfunnet i gang, at gjør nå dette, sånn at vi blir ferdige med dritten. Jeg tror det var mer sånn at gå løs på den dupen individualisme, at jeg lar meg ikke vaksinere, mens jeg var helt sånn drittlei av hele koronaen. Vil du høre hva du skrev? Ja, hvis du har det. Denne høfligheten kan faktisk virke mot sin hetsikt Folk får ikke høre hva de bør høre, bare tenk på de uvaksinerte. De er noen jævla kremidioter, så det fortjente å stå i gapestokk på alle offentlige torg rundt omkring i landet i hele januar. Påfullt av lett, men likevel passe smertefull juling. Men det sier ikke nordmenn. Det er ikke rart i kronikken din det går bra. Men jo, det var jo ikke sånn at du har jo hatt gjester som har på en glimrende måte opplyst dette at de vaksinene ikke var så virkningsfulle som vi trodde. Og på dette tidspunktet kan hende at jeg godt at de var virkningsfulle. Jeg hadde jo ikke all kunnskap, men det var mer sånn at ikke bremse noe av dette, at vi får åpnet samfunnet, at hvis det er dette det står på, gå og ta den der stikken. Hvordan tenker du det står seg nå da? Sånn med det vi vet nå? Nei, altså skal man begynne å skamme seg over det man har skrevet før? Nei, det gjør jeg ikke. Jeg mener fortsatt det samme. Gjør du det? Ja, få deg selv vaksinert, så vi får åpnet samfunnet. Men det er jo sånne ting som har kommet til etterkant, sånn som dette at, nå husker jeg ikke når det var skrevet i hvilken fase av koronaen vi var, men dette også med munnbind, det har jo knapt nok hatt noen virkning. Det er mye kunnskap som vi har fått i etterkant. Altså at man gjorde det og innførte tiltak for at man skulle få åpnet samfunnet som ble innført raskt, kanskje liksom før man hadde tilstrekkelig forskning. Men det var her jo at det var sånn kognitiv dissonans med mye av det smarte som menneskene jeg har satt i studio her og på Facebook, som jeg følte på Facebook, som jeg følte sånn, det var en sånn splittelse på den der med, vi var vel sånn 90% - Det var en 70% vaksinert befolkning, og likevel var ikke det nok til å åpne opp samfunnet. Og det var et helt sinnssykt trykk akkurat da du publiserte det der i desember 2021. På en typ: "Nå må vi få alle vaksinert." Gar Støre tror jeg sto på Stortinget og ba innstendig om at nå må alle gå og vaksinere seg og sånt. Det er en stor ting å spørre om eller kreve av alle mennesker. Å ta en vaksine, det er jo et ganske aktivt valg og et inngrep i egen helse. Men mister man ikke det litt der da? At man sier sånn, nå må vi ta vaksin for å åpne opp samfunnet, enn å gå sånn, kan vi ikke bare åpne opp samfunnet selv om vi ikke har alle vaksinert? Jo, helt sikkert. Jeg mener jo at man aldri skulle ha stengt ned samfunnet, men det var politikerne som la den premissen. Det var ikke jeg som var diktator i Norge på det tidspunktet, eller det ikke kunne innføre et åpnet... Jeg var jo missunnelig på svenskene hele veien, som kunne bare leve livet sitt, mens vi bare satt inne og ikke gjorde noen ting. Men jo, jeg tenker jo det samme også om disse som ikke vaksinere barna sine. Altså at vi... som vaksinerer barna våre. Altså at det er jo vi betaler, eller våre barn betaler kostnader, enten hva det nå enn er. Og så er det noen sånne gratispassasjerere der som surfer fritt. Og det tenker jeg er litt sånn at du er litt gratispassasjer hvis du ikke lar deg vaksinere at noen 90% gjør det. Men for all del, altså for min del skulle man ha åpnet samfunnet uten noen vaksinerte. Til den sidens forsvar, så synes jeg det er jo det styggeste med å samlinge koronavaksinen med barneprogramvaksinene, altså veldig gamle vaksiner som har vært i, som man vet, prøvde ut i evighet og har visse ganske sterke og viktige effekter på på veldig farlige sykdommer, så ble koronavaksinen klassifisert, kategorisert sammen med disse her, som det var ingen grunn til. Det er jo ikke nærmest en så essensiell vaksine. Det visste man jo egentlig litt også på den tiden der, men jeg tror veldig mange ble forledet til å tenke at dette her koronavaksinen kom til å havne nesten inn i barneprogrammet, for dette her var en del av vaksinasjonspakka. Hvis man er mot koronavaksinen, så er man sannsynligvis også mot alle de andre vaksinene, tuberkulose og jeg vet ikke hva, alle de forskjellige her. Så det var et sånn ufin måte Og markedsføre koronamaksinen, at man grupperte det sammen. Det kan godt hende at du har riktig, jeg har jo ikke kunnskap om sånne ting, mye av den kunnskapen har jeg fått i etterkant i kraft av dine podcaster og det du har diskutert med dine gjester, men jeg tenker at på det tidspunktet når man ikke har Man stoler kanskje litt blind på myndighetene på den måten at jeg er jo ikke lege, jeg kan ingenting om vaksiner. Jeg tenker at hvis dette er anbefalt av Folkehelseinstituttet, så må jeg jo stole på det. At jeg kan jo ikke skaffe den kunnskapen selv med min bakgrunn. Det var det som slo meg. Jeg tror Rollnes hadde samme standpunkt og argumentasjon som deg. Han hadde også en kronikk eller skrep på Facebook-situasjonen. nøyaktig det samme, tror jeg, mener jeg husker. Men det er også den der, det som er rart, for jeg har jo følt deg og han veldig lenge, og det der liksom... Du tenker at dette var vårt blindpunkt? Ja, det er som at der gikk det i en konform felle som dere ellers ikke går i. Altså dere tenker veldig... for dere selv dere er veldig fritenkere og styrer veldig unna det konforme men det var jo veldig nå må vi bare få alt av vaksinen så vi åpner opp samfunnet var jo på sånn ekstrem konformitetsbit at nå må vi bare få alle til å gjøre det samme så myndighetene kan ta beslutningene opp som jeg synes var den som var så pussig og som var sånn jeg tenker nok at målet heller gjør middelet altså at At man var så korona lei, uten at jeg nå helt nøyaktig husker hva jeg tenkte da. Men jeg tenkte nok akkurat sånn at fy faen, for noen kremidioter å gå og ta den vaksinen, hvor skadelig kan det liksom være? Jeg fikk jo det spørsmålet mange ganger, på fester og sånt. Jeg er fortsatt ikke vaksinert, så det var sånn der også. Visste du ikke det? Nei, nei, jeg visste ikke det. Det spiller jo ingen rolle nå, sånn at hun er jo åpent. Men det var jo sånn, jeg husker vi diskuterte på fester og sånt, og så var det sånn der, det er du som holder i en samfunn for å bli åpnet. Det var jo sånn det første. Så det var jo sånn, det var veldig mye forklaringsbyrde. Ja, du måtte forsvare det. Ja, jeg måtte forsvare veldig mye mer enn hvis du hadde tatt vaksinen da. Men husker du, hvor mange vaksiner skulle man egentlig ta? Var det to eller tre? Det var vel to typer. Det begynte med tre vaksiner, den Jonsson-eren. Jeg tenkte på antall. Det var en du skulle ta to, en tre. Jeg lurer på om jeg stoppet opp etter to. At jeg ikke tok den tredje. Det er ikke så dårlig som jeg ble av dem. Så jeg tenkte at nå tar jeg heller korona enn den tredje vaksinen. Det var en puss i tid, synes jeg, på alle måter. Jeg synes kanskje pandemien har vært for meg noe av det mest fascinerende å se hvordan samfunnet har veltet seg rundt alt fra på befolknings makro til hvordan man forhold til hverandre, tillitsmessig, hvordan systemene fungerte, hvordan mediene fungerte, hvordan vi ser på de etterkant, og dette presset og stemplingen. Det er det mest fascinerende, interessante perioden i mine lever. Og jeg synes jo at måten du har behandlet deg i podcasten, altså i etterkant, og åpnet opp akkurat sånne blindpunkter, vi har jo alle våre blindpunkter, så det er helt fint at du arresterer meg på det, det har jo vært veldig givende når den etterpåklokskapen har kommet, sånn som jeg hadde stor glede av Einar Øverenget og hans refleksjoner rundt det og når vi får litt avstand så ser vi jo ting mye klarere altså at det som du påpeker nå, det har jeg jo egentlig ikke tenkt over en gang. Nei, det er ikke sant. Det er en leken overgang til boka din, Norske Tabor. La oss si hvis de uvaksinerte hadde blitt en skamplett i norsk historie, så hadde de fått et eget kapittel i Norske Tabor. Så er det en gruppe nordmenn som fortsatt ikke vil vaksinere seg for koronavaksinen. Kremidiotene, kremjøkene. Du har jo ganske kule kapittler på den boka Norske Tabor som kom fra 2016 tror jeg. Ja, det var min første bok. Som du sendte meg på post, som et postkort. Ja, fordi du har jo hatt den der Asletøy-serien, og den har vært veldig fin og festlig, og fin å høre på, så burde vi ikke lage sånn norske tabuer-serie. Det kunne vi nesten gjort da. Du sendte postkort, bok, Og så var det masse hjerter og et eget brev og sånt. Så jeg tror kona bare så kikker på, oi, oi, oi. Hva er det for et postkort og hjerter? Hva er det som foregår her? Har du et fanpost? Nei, det er bare en sånn finsk, artig dame som jeg har hatt som gjest og sånn bare, ja vel, hvem er jeg? Ja, ok, som gjest også. Så du kjenner deg det godt, eller hva? Nei, vet du, jeg er veldig glad i postpost. Det var veldig koselig. Det var veldig hyggelig. Det er ingen andre gjester som har gjort det. Jeg har jo alltid litt brevpapir og postkort. Postkort er jævlig hyggelig å sende til familien når du er på tur. Ja, og så frimerker har jeg alltid i lommeboka. Jeg har funnet en butikk, Asker Munt heter det. De selger gamle frimerker, gamle men postfriske. så de er jo som er gitt ut på 90-tall, eller de har verdier i 4-6 kroner, så jeg må ha li med flere, men det blir en mye finere sending, når du har mange ulike frimerker med ulike motiver, så jeg har noen kjempefine frimerker med historiske frimerkens dag, Lillehammer OL 94, Olav H. Hauges sitat, eller hjertes gamle valentinsdag, frimerker som er utgitt 14. februar i et eller annet år, da man fortsatt sendte postkort på valentinsdagen. Det er min analoge. Pos, ja. Nei, jeg flørter ikke med deg. Du er jo gift, og jeg har jo... Nei, ikke mer med flørt med fortiden, tenkte jeg. Ja, ok, jeg flørter med fortiden. Nei, jeg flørter ikke med deg. Du kan si til kona at jeg er ikke interessert i deg. Jeg henter deg ikke ut av ekteskapet ditt. Da fikk vi avklart det. Det var veldig bra. Da stryker jeg den. Det var derfor jeg sa at jeg kommer for en annen gang, for jeg er egentlig prøvd å fiske deg ut av ekteskapet. Jeg tenkte, nå har vi fått en kjæreste, da er det vel trygt å invitere henne tilbake. Ja, det kan du si til kona. Kanskje jeg skal sende en ny bok. Nei, den sendte vi fra forlaget, den nyeste boken. Der var det helt plain konvalut, for jeg satt på forlaget. Iskald promo. Ja, ikke noe postkort. Når folk bestiller bok direkte fra meg, så punter jeg ut den og har litt glansbilder og frimerker. Love it. Love it. Du elsker det. Jeg har mye å jobbe med her. Det er litt påvirket av min amerikanske podcast-helte, kanskje. Men det er ganske mye gøye kapitler her. Bortsett fra et kapittel som ikke kommer igjen, nemlig Kremeidiotene, så er det et kapittel. Vi kan gå og hoppe gjennom det og se hvor vi leder oss hen. Alle er like flinke. Det her kan jeg jo skrive under på. Jeg tenker først og fremst på idrett for barn og unge. Alle er like flinke med medaller, diplomer. Og så vet du, første gang denne realiteten slo meg, jeg har jo barn som nesten ikke har drevet med idrett. Altså jeg har en... en datter som driver med køling, altså hun skal på NTG på kølinglinje, så hun driver jo litt med idrett. Men i barneskolealder, så ingen av dem drev med noe særlig med idrett. Og så var det en veldig uskyldig, vanskelige konkurranse for barn på det der nevnte badelandet. Og så kanskje hun var liksom sånn jeg vet ikke, 7, 8, 9, 10 år. Og så hun vant det. Men så liksom, han spikeren, han liksom leste ikke resultatet. Jeg bare, hvorfor sa du ikke at Sylvie vant? Og så sa han, nei, dette er Norge. Vi har ikke lov til å fortelle det. Jeg bare, what? No, what? Hva? Er det mulig? Så det var da jeg lærte det at det er så konkret. Men alle ser jo at hun vant. Og så sa jeg at, jeg husker jeg skrev i avisen også om det, at Spesielt hun, som har alltid hatt og vil alltid ha lese- og skrivevansker, altså er ikke det åpenbare akademiske talentet på skolen. Herregud, så godt hun hadde hatt av at hennes navn hadde blitt sagt på høytaler at hun vant, men det er ikke lov, dette er Norge. Jeg skjønner ikke hvordan det faktisk ble sånn. Det var ikke sånn da jeg vokste opp i 80- og 90-tallet. Men hvor er den aldersgrensen? Når er det lov å si at noen vinner? Nå er det barn ikke lenger blir lei seg. Mener du systematisk idretten, hvor det begynner enn? Ja, det kommer jo en aldersgrense når du har lov til å si at noen vant, ikke sant? Typisk kanskje 12. 12, ja. Jeg har ikke peiling, men da jeg vokste opp på 80- og 90-tallet, så var det tabeller, og kunne søke opp på avisene, skreve resultater, og det var... knallharde dommer fra trenerne som setter forskjellige skår på spilleren. Alt var liksom... Det var det gøyeste med idrett, å følge tabeller og lister. Jeg har gjort det et par ganger i klasserommet, litt på fanskap. Jeg tror ikke det er lov, jeg vet ikke om det er lov, men når jeg har delt tilbake en prøve, og hvis det har vært et par seksere, så har jeg sagt at ingen... "Ingvild fikk seks. Gratulerer." Jeg tror ikke det er lov, men for en gang skyld fortelle at noen har gjort en skikkelig god jobb, lagd ned en innsats og får en sekser, og si det høyt i klasserommet. Jeg husker selv at jeg var et sjukt barn, og jeg ble alltid valgt siste. Jeg har akkurat i ryggsekken min den franske boken, han der franskmannen som har endret sin klassetilhørighet, du har hørt om han, Edward, hans bok «Metode», altså hvordan han på en måte gjør denne klassereisen. Han forteller det, hvordan å være den som alltid blir valgt sist når man i kroppsøving velger lag, veldig fin passasje i boken hans. Jeg var den ungen som aldri ble valgt i idretten, den der syke, som alle bare tenkte at når de får sanna, når sanna kommer til oss, vi taper. Bare i kraft av at jeg ikke kan noen ting. Men jeg var veldig god akademisk da. Så jeg husker de store øyeblikkene fra skolen, da læreren forteller at Kanskje ikke som prøveresultater, men når vi fikk halvtårsvurderinger, vittnemål, dette som er helt fufu i Norge, at skolens beste karaktersnitt, og da blir jeg kalt inn og får en rose og vittnemålet mitt, et eller annet sånn, som er helt business as usual i Finland, fikk til og med en bok, Latis historie, fordi jeg var den beste på ungdomsskolen. Så tenker jeg, nå skal jeg ha mine egne, som jeg lærer for disse tiende klassinger, Vi har en høytidlig avslutning i Kulturhuset på Hamar for de elevene. Det er ikke noe fokus på resultater. Det er ingen som sier hvem som har høye snitt, eller hvem som har jobbet hardest. Det snakker vi ikke om, fordi alle er like flinke. Starten på det må ha vært at vi skal ikke premiere de som har genetiske fordeler. Jeg tror det har vært et sånt type... Det er noen som har mye bedre gener, eller bedre utgangspunkt, har mer ressurser, og det skal ikke de svake i gruppa gå utover. Men det er jo også en innsatsfaktor der. Ja, men det tror jeg man bare negligerer fullstendig. Man sier at... de ting man ikke får gjort noe med, det du er bare født og oppvokst med, det får du ikke gjort så mye med, så da blir det urettferdig å sette de opp mot hverandre, fordi innsats spiller bare en marginal rolle i hvor du havner enn, i forskjellige resultater, noe som gjør deg helt feil, spør du meg. Men man kunne jo også, i det finske skoleverket, at man deler litt sånne små pengepremiere, altså stipend til de som har lagt ned mest innsats, eller forbedret karakteren sin i faget. Det er ikke bare den som har høyest snitt, man har ulike typer av... Hvem som har fått høyest IQ-økning? Nei, ikke det, men kanskje liksom jeg husker da vi, mine unger, gikk nå opp i skole i Finland for noen år siden, at Ellie har forbedret innsatsen i matematikk aller best eller aller mest i klassen og får derfor denne fra Foreldreforeningen denne pengepremien. At det var ulike sånne at du fikk kanskje 10 eller 20 euro for akademiske enn den akademiske. Kanskje ikke nødvendigvis bare for talent, men at du faktisk har lagt ned en innsats. At det er en innsatsfaktor der. Fordi det merker jeg... Altså nå, som jeg synes er litt sånn tungt, vi er i innlandet og jeg har tiende klassinger, altså våren på tiende trinn, og i innlandet så kommer jo 90% inn på første valget sitt, altså at alle studiespesialiserede videregående skoler i innlandet, du kommer inn med hvilket som helst karaktersnitt. Så det er på en måte ikke den der kulturen at å, nå skal vi prestere skikkelig bra, at det er våren på tiende trinn, og Sånn vil jeg tippe at det er her på Bærum, at du må faktisk konkurrere om at du kommer inn på ønsket videregående, ønsket linje. Så jeg samler litt den der følelsen av at folk faktisk prøver å gjøre sitt beste. For det gjør de ikke nå fordi de vet at de kommer inn på ønsket videregående uansett, eller i hvert fall ni av ti tilfellene. Det er så bra leveregel. Jeg har jo en bok jeg alltid faller tilbake på, som er en halvspirituell selvhjelpsbok, som heter The Four Agreements. De fire leveregler. Det fjerde punktet er alltid gjør ditt beste. Og det er en fantastisk ting. Og uansett hva du gjør, så gjør ditt beste. Jeg bare sier noe, enten vi skal på turen eller svømmetrening, jeg orker ikke gi på, gjør ditt aller aller beste. Du kommer ikke til å angre på det. Uansett hva det er, ta ut oppvaskmaskinen, eller gjør det ekstra. Og jeg har ikke sagt til deg, ja, ja, og ungene mine, at jeg har ikke noen akademiske ambisjoner på vegne av dem, men at velg noe hvor du ønsker å gjøre det bra. Min eldste mann holder jo på å utdanne seg til snekker, og jeg synes det er kjempefint, nei, tømrer. Kjempefint, men bli en skikkelig god tømrer, og det tror jeg han gjør. Men jo, dette med alle er like flinke, det er jo en sånn, en sånn kultur som dyrker middelmådigheten, som jeg synes er litt sånn, altså som gjør at jeg synes det er liksom tungt, eller at det er litt sånn demotiverende å oppdra barn og jobbe i skolen i Norge, når det er hele tiden en sånn ideologisk overbygning om at alle er like flinke. Altså litt sånn at det dreper jo litt initiativ og, altså jeg tenker at en viss sunn konkurranse hadde vært bra. Jeg husker en gang på min på min forrige jobb, hvor jeg, altså dette var før ungdomsskolen, jeg var på en videregående skole, dette var bare et sånt vikariat på et par måneder, men jeg husker der ble jeg kalt inn på teppet, fordi jeg hadde sagt, jeg hadde en sånn klasse, jeg hadde så gamle greier, og nå hadde jeg ikke elever, men det var liksom sånn, jeg hadde en klasse i norsk, i medier- og kommunikasjonsklasse, første klasse, og så skulle jeg dele tilbake de første klasserne, prøvene eller innleveringen, jeg husker ikke hva det var, men hadde jo gitt karakterer, og så forteller jeg til dem, å, klassens gjennomsnitt var liksom, var det 2,5 eller 2,6 eller et eller annet liksom under 3, at kjempedålig, at nå må vi liksom skjerpe oss skikkelig. Og disse her kjøreskjelene hadde, noen av dem hadde jo liksom da klaget meg inn til rektoren, så jeg ble kalt inn på teppet, og fikk høre at jeg har ikke lov til å fortelle hva klassens gjennomsnitt er, og jeg bare... Er det sant at gjennom hele mitt skoleløp i Finland, så ble det jo alltid, hvis det var en prøve, at klassen snitt på denne prøven var det og det. For da kunne man liksom måle seg at, oi, var det en vanskelig prøve? Men der ble bare elevene støtt og krenket av at snitt var så dårlig, og klaget meg til rektoren. Så det er sånn Norge. Det er merkelig, for i idrettsveien så vil man sagt da sånn typ, her er det jo åpenbart at læreren må gå opp i et hakk og liksom løfte opp klassen sin da. Hvis de tar seg nær av det, i stedet for å bare sånn, ok, men da var det liksom... hvorfor ligger vi så laft? Ja, jeg skulle tro at oi, dette motiverer da til innsats men kanskje jeg tenker feil at det er ikke dette som motiverer til innsats, men uansett det var i hvert fall skikkelig mislykket, så etter det så har jeg aldri fortalt at, sagt hva klassen snitt er, for jeg har bare tenkt, oi, dette er forbudt i Norge, det kan man ikke si Med ene enden så frarøver du da folk honnør og en god selvfølelse for å ha utført et godt arbeid, eller gjort en god prestasjon, det er det ene enden du frarøver. Og så frarøver du også det dekker over det at du vet at du er i nedersikt, at du var en av de dårligste, men så merker du at voksenverden bare dekker over dette her, og vil ikke, som du skal slippe det ubehagelige, men du vet jo selv på en måte at du var kanskje den dårligste på fotballlaget, den kampen der du sto for et selvmål, eller At du dro laget ditt ned, så du tapte stafetten. Du vet jo at du er taperen. Du kjenner jo, alle har kjent på det å være taperen i flokken en eller annen gang. Hva er den skyldige? Og det er liksom at det blir dekt over, eller at man ikke får kjenne på at man er på taperlaget. Det skal ikke være godt å tape 7-0 mot den andre skoleklassen. Og det er bare som enten som individ eller gruppe, så... så går det jo en jævel i deg når du liksom faen, tapper 7-0, det var jævelig, jeg har ikke lyst til å gjøre, jeg har ikke lyst til å oppleve det der igjen, for det var ubehagelig, det var jævelig kjipt, det var ydmykende, og når du opplever sånne ting, og du går jo sjelden oppover med mindre du treffer bunnen på et eller annet nivå, og når du treffer bunnen og liksom, husker vi tappte mot den rivaliserende laget i Bærum. Vi gjorde like vondt hver gang. Det skal vi ikke oppleve neste gang. Det var liksom skjerpings neste runde og få juling igjen. Det er den sunne tingen der vi vil innborde. Men hvorfor er det så tillatt i idrett, men ikke i skolen? Det er nesten sånn... Jo, for det sa han jo, som er en helt nudelig regel som jeg har gjentatt til egne barn uten at de har noe å ta til. innover seg, men kanskje på sikt, det er lov å håpe. Og sa også til elevene der var hos han Asle Toie, han Asle Toie sa at det er mange unge menn som kommer og spør ham hvordan skal jeg studere, hvordan skal jeg bli god? Og han hadde så tre fine regler, at det første var å lese hundre sider skjønn litteratur hver dag, og så det andre var å ta notatene for hånd, og så det tredje å prøve å eliminere skjermene. Og så sa han at at med disse rådene så blir du blant 10% på topp, og du trenger ikke å være intelligent en gang. Så dette har jeg sagt både hjemme og på jobben til elevene mine, at les skjønn litteratur, ta notatene for hånd, prøv å eliminere TikTok og være minst mulig på TikTok, ha sånn timebegrensning på det. Ja. Jeg hørte Asle Tøye og Jon Hust hadde snakket om lesetempo, at de kunne lese en side i minutt eller noe sånt. Ok, så de er så doptrymme. Ja, de kan lese masse. De kan lese 60-100 sider bare på veldig kort tid. Uten at kvaliteten på det du tar innover deg forbereder seg. Jeg er så faglitteratur, der kan jeg jo der kan jeg fort pløye gjennom. For jeg er ikke så opptatt av språk og magien eller storyen. Det er ofte at man stopper for å la det sige inn da. det jeg har lært av faglitteraturen, men med skjønnelitteratur så må jeg ofte stoppe og bare se på setningene, lese ting om, det her var jo dritbra, hvorfor var det her så kult? Så jeg har den Jeg greier sjeldent å lese masse av gangen, for da føler jeg at jeg pløyer gjennom materialet. Jeg tenker i hvert fall for meg, skjønnlitteratur er nutelse. Så hvis jeg skal, jeg vil jo bevare den nutelse. Jeg er heller ikke så opptatt om det er hundresider, men la oss sette av 20 minutter en halvtime hver dag til å lese skjønnlitteratur. Noe av de største fordelene med jobben min, med å ha to klasser eller 60 elever i norsk, er jo at altså norsk har et kjempe stort timetall og i og med at elevene ikke leser på fritiden så leser vi på skolen så vi starter alltid med lesekvart så jeg får jo lest ganske mye skjønnlitteratur bare på skolen sånn at lønnen kommer inn på kontene, eller liksom jeg bare tenker pengene renner inn mens jeg sitter der og leser foran elevene Skal vi ta bare en liten pause? Bare en liten tidspause og så Du skal ikke noe senere, eller? Vi burde snakke om en nyeste bok. Det er kanskje mer hvis det er noe. Fordi du har jo lest... Kjærlighet har vi ikke snakket om enda. Hva, du sier vi kan ta kjærlighet nå? Ta kjærlighet. Siden du spurte sist gang om jeg kunne falle for en som ikke hadde armer... Husker du? Ja, fordi vi snakket om hva det er å se etter hos en kjæreste, så var du sånn, ja kunne du falt for en som for eksempel ikke hadde armer? Ja. Enten armer eller bein, men uansett et eller annet. For da hadde jeg hatt en sånn kronikk i VG om drømmen om en kjæreste, og så snakket vi om dette. Jo, vi snakket om litt sånn X-faktor hos henne, altså litt sånn at du kan ikke lage en sånn smørbrødliste og krysse av. Jeg tror det, for da var jeg jo single, eller enslig, som det heter på norsk. Og da spurte du meg. Du hadde en veldig liste over hva mannen skulle være. Nei, jeg tror ikke jeg hadde. Du hadde litt sånn type parting på lista, var det ikke det? Jeg tror ikke jeg hadde noe annet enn at mannen skulle være normal og ikke røyke, og Nei, nettopp... Litt høyere enn deg selv? Nei, nei, nei. Jeg er så velsignet med å være så kort at jeg trenger på en måte ikke å... Jeg har ofte tenkt skikkelig høye damer. Fordi de... de alltid klarer å finne seg en mann som er høyere enn dem selv. Altså jeg tenkte at du har veldig få å velge mellom når du liksom må finne en som er høyere. Men jeg kan jo velge, altså jeg kan jo velge alle fra 159 centimeter og oppover. Så, og nå er jo liksom, nå er jo kjæresten min kjempehøy, så nå har jeg jo liksom tatt en mann fra en som, altså denne mannen kunne jo vært en mann til en Så jeg føler kanskje at nå har jeg gått i området til disse her høye kvinnene som føler at de må finne en mann som er høyere enn dem selv. Jeg fikk en morsom melding fra noen på Tinder. Det var en jente som var på Tinder som sendte en melding til meg på Instagram at hun hadde på Tinder beskrivelsen sin så har hun sagt sånn, hva er din favorittgjest hos Wolfgang W? Og da har hun fått masse sånne der gutter som kom inn og skulle få det sånn så hun sjekket gutter av via podcasten. Åh, så fint, så herlig! Det er et bra kvalitetsfilter. Ja, herlig. Ja, veldig fin inngang. I fjor snakket jeg om kollegaen min, Vilde, som var på Tinder, og nå er det veldig gøy, fordi nå er jo eksmannen min på Tinder, så jeg har fått se hans... Ja, så nå har jeg fått se damesiden, for jeg tror jeg i fjor snakket litt om... på herresiden, på møteplassen og på sånne tjenester, for de er jo helt, altså sånn, jeg vet ikke hva jeg skal kalle dem, men nå har jeg fått se hos eksmannens telefon, hvordan det er damene i området som er på Tinder, og vi er jo på Lillehammer, så det er veldig mye svikkskjorter, og fjelltopper, og de ser så sunne og friske ut. Så det har vært en veldig fin... Det har vært en veldig fin greie, for jeg har jo samkjørt litt fra jobben, fordi han jobber litt på Hamar også, og så ser jeg på hans Tinder, så jeg kan trykke på hvem han kan begynne å kommunisere med. Det går ordentlig. Ja. Nå er vi inne på kjærlighetsseksjonen og podcastene her nå. Er vi ikke det? Ja, så tenker du på denne roseboken. Nei, altså dette er den nyeste boken min som folk kan være på litteraturlista. Den er et kjempefagliget, tunge boken som henviser til dine podcaster. Nei, jeg nevnte dette da jeg var her sist, at da hadde jeg akkurat fått stipend til å skrive om psykisk vold og kjærlighet. og da snakket vi jo litt om dette med voldsbegrepet og hva psykisk vold er og nå har jeg klart å plumpe ut den boken for jeg fikk jo sånn aktualitetsstipend så jeg måtte jo plumpe ut boken det er sånn ditt begrensing på sånn aktualitetsstipend så den har jeg fått skrevet nå og det er jo litt... Litt sånn at kjærlighetsbiten er jo at jeg skriver jo her i boken at, så nevner jo han der, i og med at jeg skulle på date etter å ha vært hos deg sist gang, så ble jeg jo kjæreste med den mannen, så jeg er jo på en måte... Han nevner ham i den boken, så jeg fikk jo kjæreste, en som liker det. Apropos dette, hvem er din favoritt gjest på Volkan V? Så jeg må være hans favoritt gjest på Volkan V, gjennom at vi ble kjæreste. Så nå har jeg skrevet en bok om psykisk vold og kjærlighet, og psykisk vold er kanskje det motsatte, eller det er jo ikke det man skal ha når man har kjærlighet. Man skal behandle hverandre pent. Ja, ja. Så, hvor langt tilbake i livet er det du begynner? Dette har jeg måttet si veldig høyt og tydelig flere ganger, at han som jeg beskriver i denne boken, denne boken tar jo utgangspunkt i min egen kjærlighetshistorie, som begynte veldig lovende, sånn som psykisk vold eller ikke forhold ofte begynner, fordi de begynner med det som kalles for Love bombing, kjærlighetsbombardering, hvis vi skulle oversette det til norsk. At man blir satt på en pidestall og elsket og beundret, og man får høre at du er helt unik, og at man aldri har sett noen som deg, eller at du er så fantastisk. Men jo, dette er ikke, som jeg sa, som jeg måtte si høyt, dette er ikke en bok om eksmannen min. Jeg har jo skrevet for så vidt en... en bok om skilsmisse, altså skilsmisseboken, der jeg forteller min skilsmissehistorie. Men jeg har følt at skilsmissen har jeg rundet i og med at eksmannen nettopp bestilte skilsmisseboken til en som han kjenner. Så skilsmissen er ferdig med, og eksmannen er ferdig med. Vi er jo gode venner nå, i og med at jeg kan bruke hans Tinder som ham. Men etter skilsmissen, et kjærlighetsforhold etter skilsmissen, så dette er ikke pappaen til noen av mine barn, men et kjærlighetsforhold som er preget av mye turbulens, mye av og på, som psykisk voldelige forhold ofte er, at den psykisk voldelige parten eller dumper kommer tilbake, dumper kommer tilbake. Er det sånn lovebombing som du snakker om? Lovebombing skaper det lime som på en måte holder, altså at hvis du Kjærlighetsbombing. Ja, kjærlighetsbombing, ja. Fordi de første månedene er så fabelaktige, og du får høre at du er helt vidunderlig, og jeg har aldri vært sammen med noen som deg, og de skaper en sånn, du alltid ønsker tilbake til den situasjonen, altså når du blir forlatt, gjentatt det ganger, og så kommer voldsutøveren tilbake og tilbyr kanskje noe av den fabelaktige begynnelsen som gir altså bombardere med kjærlighet igjen, og det skaper jo sånn besettende adferd, altså at når du blir dumpet, tatt tilbake, dumpet, tatt tilbake, at du blir helt sånn, du blir sånn rotten i buret som skal ha den god biten, altså trykker på, trykker på, trykker på, altså du blir helt desperat etter den god biten, og god biten er jo kjærligheten fra denne voldsutøveren. Dette snakket jeg litt om da jeg var her for ett år siden, Og så fikk jeg veldig mange, som jeg skriver i denne boken, at da jeg snakket om denne boken for første gang, og snakket om psykisk vold for første gang offentlig, så var det hos deg. Og jeg fikk jo mange meldinger fra disse unge mennene, som er dine lyttere, som hadde opplevd psykisk vold av ennå. sin kjæreste, av en kvinnelig kjæreste. Så det er liksom dette at selv om jeg skriver min historie er i og med at jeg er helt heterofil, så var det jo liksom en historie med en mann. Men dette kan jo gå begge veier, og sikkert kan være like utbredt i og med at psykisk vold har kanskje ikke i like stor grad et skjønn som fysisk vold, i og med at menn som regel er fysisk overlegne. Så denne typen adferd som dette av og på, eller en annen som igjen, vi må finne et norsk ord for hot and cold, som er med på å skape den besettende, at du blir helt avhengig av kjæresten eller kjærligheten, fordi den kan være veldig varm og god og nær, og så drar vekk affeksjonen, drar vekk kjærligheten. Og da blir man jo helt sånn at hva skal jeg gjøre, hvordan skal jeg oppføre meg for å få tilbake den kjærligheten? Dette kalles også for push and pull, men i og med at alle disse fagbegrepene kommer jo fra engelsk, så at man drar og - Dutter. - Det er også en sånn "co-dependency", en engelsk ord som vel passer inn under dette her, at man er motsatt av å være uavhengig. - Ja, man blir avhengig av den psykiske volden, eller ikke partneren, fordi det er den som er slem mot deg, Du føler at han eller hun er den eneste som kan redde deg. Fordi når du har blitt forlatt, og når du har fått kanskje en sånn emosjonell verbal overhøvling, så er det den eneste som kan på en måte redde deg når han eller hun kommer tilbake og løfter deg opp igjen med sine kjærlige ord og med sin kjærlige oppførsel. Og man er ikke immun mot, man vet at man nå kommer den ... en vakker bukett med ord og beundring. Ja, og så har man også lyst til å tro at... Denne gangen mener han det? Ja, nettopp. Jeg tror det skyldes litt kanskje at vi som er normale, eller tror vi er normale, at vi er noenlunde stabile og konsekvente i hvordan vi oppfører oss i forhold til andre mennesker, at vi sier det vi mener og gjør det vi mener. Så vi speiler jo, eller vi tenker jo den andre gjennom hvordan vi ser oss selv og jeg også da jeg var fanget opp i dette at jeg ble, jeg tror jeg til slutt ble dumpet 14-15 ganger i løpet av en sånn snau toårsperiode alltid med to, tre maks fire ukers mellomrom og jeg var jo altså sånn Jeg hadde så lyst til å tro at det var den siste gangen. Og så samtidig, man prøver å bli flinkere og flinkere. Hvis jeg er flinkere og flinkere, så dumper han ikke meg. Men det hjelper jo ikke. Hvordan blir man da flinkere? Man blir flinkere på den måten at man tar ikke opp noen problemer. Man prøver å liksom... smute over alt som kan skape konflikt. Så egentlig, man bare endrer opp med å miste seg selv. Man blir jo bare en skygge av seg selv i et sånt forhold. Så to år, og av og på nesten en gang i måneden? Ja, det var jo det. Den første kjærlighetsbombingen, den var til fire-fem måneder, og så kom første voldsepisode, veldig emosjonell og verbal overhøvling. Han hadde lest dagbøkene mine i smug, han hadde oversatt dem med Google Translate, og så husker jeg vi satt i bilen og Jeg fikk en kjempe skummelfølelse, for han begynte å snakke om ting. Jeg følte at, har han vært inni meg? Hvordan kan han vite sånne ting? Kanskje noe av det skummeleste jeg har opplevd, for jeg følte at han har på en eller annen måte klart å invadere meg innvendig, før jeg skjønte eller han sa at han hadde lest dagbøkene mine. Men fram til det var det noe av det skummeleste jeg har opplevd. Jeg tenkte at er han tankeleser? Hvordan kan han vite sånne ting om meg? Men dette er jo også et typisk adferd for voldelike partnere, at de bruter inn i din innerste grinn, det som kanskje telefon, e-post, kanskje det er veldig få som skriver dagbok, men at de prøver å vite alt om deg, og så bruker det som ammunition. Det er en blanding av sjalusi og kontroll. Ja. og det kan jo oppnås ved ulike måter. Han oppnådde det jo ved å lese mine dagbøker, mine kalendere, alle sånne fysiske gjenstander som jeg har i huset mitt, og så gikk langt inn i fortiden og liksom angrep meg gjennom min fortid, og hans våpen jo var jo som også kan være litt typisk, altså ulike psykisk voldelike partnere har jo ulike våpen, men han brukte min seksualitet, altså at jeg hadde liksom hatt meg med så mange menn, og hele Lillehammer og Gubbrandstaden, alle visste at jeg var en velbrukt madrass, eller felles høl og knulledukke og Ja, og det er liksom sånn, nå kjenner jeg jo ikke et fnygg av skam, men mens det sto på, så var det jo veldig sånn, altså skam er jo en sånn pilar, en søyleg, et psykisk voldelig forhold på, eller skyld, fordi han får jo dette, altså den voldelige partneren får det, til å tro på at det er din skyld. Altså at jeg hadde aldri vært sånn hvis ikke du hadde vært sånn. Altså at han hadde aldri vært så grenseløs mot meg hvis ikke jeg hadde vært den horen som han mente at jeg var. Og det er jo ikke bare sånn at han sier det til meg. Altså at man bruker det, det kalles for triangulering, at man drar inn tredjeparter som kanskje ikke engang eksisterer. At for eksempel at kollegaene hans på jobben hadde snakket om min seksuelle adverd, og da han overførte en diskusjon, eller han hadde en slekting som ringte og varslet om at Sanne har litt av en historie. Så gaslighting er det ikke det til? Ja, det er jo på en måte en mer alvorlig form for manipulering. Og dette foregår jo at for eksempel i religiøse sekter, altså at du kan ha en religiøs leder som påstår at jeg har tilgang til Guds ord, og Gud sier at du er en hore, for eksempel. Nå var han jo ikke religiøs, men han ringte for eksempel til sånne synske, så også disse synske fortalte ifølge ham at jeg var veldig velbrukt, Og når det kommer fra den du elsker mest, eller har lyst til å ha det godt sammen med, og han får det liksom fra ulike skilder, så du skal være veldig sterk, og ingen er så sterk at man ikke begynner å endre sin adverd tro på det. at jeg husker at jeg var sånn at, er virkelig sånn at alle snakker om hvem jeg har ligget med. Og nå i etterkant så er det jo liksom, det ler jeg jo selvsagt av, at den listen er jo ikke så lang at det er noe å snakke om, og spesielt ikke på Lillehammer og i distrikter der, altså at jeg foretar nok liggende mine et annet sted. Men jo, nei, så det var jo mens det sto på, så var det jo helt forferdelig, og det er jo sånn doppelavvisning, altså at, at han avviser meg som kjæreste, men i tillegg får meg til å tro at hele lokalsamfunnet avviser meg. Og det blir jo en sånn at når du går i gata, så tenker jeg at snakker de også om hvem jeg ligger med, snakker de også om min seksuelle adferd. At det blir så alt oppslukende, fordi det kommer fra den som skal være den nærmeste og den kjæreste. Så hvordan kom du da ut av dette? Jeg kom ut av at han dumpet meg for 14. eller 15. gang, og så kom aldri tilbake. Så da kom jeg på en måte ut uten å gjøre noe selv. Da måtte jeg bare innrette meg etter at han ikke kom tilbake. Skulle du ønske at det var mer at du brøt ut selv? Ja, selvsagt. Det hadde vært happy end at jeg selv... at jeg selv liksom var så standhaftig, men tvertimot, jeg tenker når jeg ble spurt at ja, hadde du fortsatt vært i dette til forholdet hvis ikke han hadde gått, og så sier jeg det, egentlig altidligere MPRI sier jo at jeg tok ham alltid tilbake, når han kom tilbake og tilbød, altså smuler av kjærlighet og snillhet og varme igjen, men takk og Gud at jeg er ute av det, takk og Gud at han gikk for den siste gangen og ikke kom tilbake, da kom han tilbake bare i form av å liksom ringe og fortelle at at folk snakker om at det kommer menn ut av huset ditt på morgenen. Men da kunne jeg si at det der er manipulering. Så har du møtt han etterfra? Nei, heldigvis ikke. Eller jeg hadde helt sikkert tålt det, men vi bor jo ikke i samme kommune, og banker ikke i de samme kretsene, så jeg har ikke møtt han. Hvordan ville du reagert da, tror du? Jeg hadde håpet at jeg slipper å... Jeg har ikke noe lyst til å møte ham. Hvis jeg hadde sett ham langt fra, så hadde jeg bare snudd meg eller gått en annen vei bare for å slippe å se ham i øynene. Nei, det er ikke noe jeg ønsker eller vil. Men han slippes jo til. Altså at... selv om jeg har jo anonymisert ham dette er jo også sånn morsom tema eller litt sånn rart tema men jeg har fått en anmeldelse som kalte liksom anonymiseringen for billedlig anonymisering i denne boken så har jeg fått en annen anmeldelse som mener at dette antrendet et overgrep mot ham så de lærte de anmeldende strides om dette Men i aviseartiklet får han tilsvarsrett bak den anonymiseringen, noe som jeg synes er litt rart, at han anonymt kan fortsatt håne meg, at han kan få lov til å si i aviseartiklet at det Saroma skriver i boken er en hån mot de som faktisk har opplevd psykisk eller fysisk vold. Det er for så vidt gaslighting, det er fortsettelse av at vi ser forholdet, prøvde å fortelle at dette er vondt, at det du gjør, at det er feil, sånn skal man ikke gjøre. Og så sier han da, at du overdramatiserer, du husker feil, sånn var det ikke, eller at dette er din skyld. Og det er jo gaslighting, og dette er også å minimere den andres erfaring, og det er som gaslighter det gjør. Interessant, det er jo spennende å se Jeg tror du har gitt ut boka om det og fått mye tilbakemeldinger. Ja, ja. Og så til og med i gata i Trondheim så var det en dame som tok tak i meg og hadde sett meg på frokost-tv på God Morgen Norge og liksom sa at jeg har vært i et sånt forhold nå i 20 år. 20? Ja, veldig hjerteskjærende. Og jeg tipset jo henne om krisesenteret i Trondheim og Men det er jo liksom, det lime er så, jeg har jo snakket, jeg har også intervjuet lederen for krisesenteret i Salten, Vanja Seter, for boken, og hun har jo sånne stamkunder eller stambrukere, vet du, som aldri klarer å komme seg ut. Og de mekanismerne, altså at fysisk og psykisk vold, altså psykisk vold er jo også til stede i fysisk vold eller ikke forhold, og det er jo det li med den mekanismen som holder hvorfor kvinner går tilbake, eller hvorfor menn går tilbake, hvorfor man går tilbake til de som ikke vil oss velge, det er jo denne variasjonen mellom nærhet, varme, altså variasjonen mellom kjærlighet og vold. Altså at hvis noen hadde vært voldelige hele tiden, så hadde vi jo kanskje ikke gått tilbake, men fordi det kommer de periodene med nærhet, kjærlighet, affeksjon, ros, altså at man får tilbake noe fra den der kjærlighetsbombarderingsfasen. Ja. Men er det også fryktene for å begynne på noe nytt, eller fryktene for å være ensom? Ja, og så tror jeg at det ligger litt prestisje. Jeg er jo blitt ganske nær med eksmannen nettopp, fordi han også har kommet seg ut av samme type forhold, men på og av, og Og så snakket jeg med ham om, og det kan jo stemme for meg også, men han gikk jo fra meg til en annen kvinne, og det var jo veldig med prestisje i det. Altså at når du forlater ekteskap, du har små barn, og så går du til en ny en, du har så lyst til å få det til å fungere. Og da prøver du, og prøver du årevis, til det ikke er noe igjen av deg. Og litt samme, kanskje selv om jeg hadde ikke forlatt min eksmann for han her, men likevel, det er noe sånn at skilsmisse er en sånn misslukkethetserfaring. De fleste lukkes jo, de fleste forblir gift. og vi som blir skilt, vi er jo misslukket sammenlignet med de som forblir gift. Så det er jo liksom, du har jo lyst til å få det til. Og da prøver man, man går kanskje litt for langt i å prøve rett og slett, og det gjorde i hvert fall jeg. Og nå som jeg kan i hvert fall sammenligne nå som jeg har en normal mann, og det er liksom ikke noe hån, eller ikke noen stygge ord om meg, eller om min seksualitet, eller at det er så... Det er ingen drama, det er bare stabilt godt. Det er jo sånn kjærlighet skal være. Absolutt, amen. Men samtidig så må det jo sies at i og med at jeg har vært i lag med han bare i et år, så man er jo fortsatt på en gratisreise. Kanskje man er på gratisreise i to år. Nei, jo, gratisreise. At gratisreisen varer jo, dette har jeg fra hun Eva Tryte, sier at gratisreisen varer i to år. Altså sånn at... du tenker at vi er så like, vi er så fantastiske sammen, og så kan det være litt lengre hvis man er i avstandsforhold, så kanskje jeg bør holde meg på lillehammet litt til, men det er ikke noen reelle problemer så lenge man er forelsket. Det er når forelskelsen begynner å avta, at da kommer det det. Det må man skjønne, at da må man jobbe med forholdet, og begynne å snakke om ting, for det er litt sånn som ... Det er litt sånn som med 20 versus 40-årene. I 20-årene går alt av seg selv, mens i 40-årene må du virkelig bare stoppe og be om hva det er jeg driver med, og hvordan skal jeg komme meg opp og heade her. Det er litt sånn som med forholdene. Det er ingenting som går av seg selv etter x antall år. Men samtidig er jeg litt mot den der diskusjonen at vi skal jobbe, for jeg mener at kjærlighet skal være litt lett. Mener du at du skal være effortless? Ikke effortless, nei, for å bruke et engelsk ord. Innsatsløst. - Motstandsløst. - Nei, men jeg synes det skal ikke være så himla orket at nå skal vi snakke om det ene og det andre. Altså, i runde to, der du ikke ennå forhåpentligvis aldri kommer dit hen heller, men det er masse sånne variabler. dine barn, mine barn, og det er liksom mange interesser, og barnas interesser må alltid varetas først. Og det kan jo skape konflikter, og nå har jeg som sagt ikke noen konflikter i mitt nåværende forhold enda, men jeg har jo skrevet skilsmissebarnboken, og jeg har også lekt med tanken om at denne skilsmisse bøkene mine skulle bli en sånn trilogi av skilsmisseboken, skilsmissebarnet og så bonusfamilien. Men jeg har jo snakket med skilsmissebarn akkurat om det der at når Det å være nedprioritert, kanskje mor og far prioriterer hverandre. Runde en er så ren og pen, fordi du har ikke barn fra før, du har et sett med svigers. Runde to har du litt mye bakasje. Jeg tror den bakasjen kan skape problemer som man selv må jobbe med, men kanskje jobbe nettopp i i betydningen å snakke om, men samtidig jeg har lyst til å tviholde på det at kjærlighet skal ikke være et ork, at det skal flyte litt naturlig og uten massiv innsats, ellers er man ikke, i hvert fall nå som jeg tenker tilbake til han som jeg har skrevet denne boken om, eller som jeg bruker eksemplene fra det forholdet, at at da var jo kjærlighet et jævla slit. Altså at det er sånn at du måtte jobbe, du måtte gjøre ting riktig for at det skulle liksom gå bra. Men nå er jo så avslappet, altså litt sånn at kjærlighet skal jo være litt avslappende. At du kan ha litt lave skuldre, at det går bra. Men det der når barna kommer, er jo den største utfordringen for de fleste forhold. Når de er små, hvor mange det er, og den perioden der hvor de fleste ryker også. Og det er jo... Det er jo det å innfinne seg med at ting blir annerledes, og at man kommer til å se annerledes på hverandre. Og litt sånn da, som gjør ting litt vanskeligere. Tror du ikke det? At den kjærligheten må kanskje... finnes litt på nytt igjen og setter mer tid og så videre. Samtidig, barna også forener jo, og det er jo kanskje, dette er bare spekulering, man har jo langt flere skilsmisser i runde to ekteskap enn i runde en, og det kan jo kanskje skyldes mangelen på felles barn. Barna holder jo folk sammen bedre og lenger enn hvis man ikke har barn. Men ja, for all del er det sikkert alle som får et barn, eller flere av de får et sjokk. Den der overgangen fra null til ett barn, det er ganske stort. Og så blir man jo sånn som jeg, jeg skriver det i skilsmisseboken, og også nå i den der NRK-podcasten, Burde vært pensum, hvor jeg sier at alle er jo... i sånn brudsøyeblikk, eller kanskje ett eller to år etter brudd, man må alltid forklare sin skilsmisse. Og jeg har liksom tenkt at, ok, at den bakenforliggende årsaken for min skilsmisse for eksempel var at vi fikk tre veldig dette barn, altså at vi var jo sånn AS-familien, altså det var sånn samlebånd, sånn stordrift hele tiden, og så samtidig vi var opptatt av karriere og selvrealisering begge to, og da glemmer man jo kanskje hverandre og parforholdet. Og dette er jo snakk selvsagt nå en god del om altså vi har jo fått denne her pynte på graven samtalen nå liksom seks år etter nå som vi er blitt venner igjen og så var det jo liksom den utløsende årsaken var jo den der dame som han da fant på jobben som beundret ham og syntes han var så flink og fantastisk som han da liksom forlot meg til fordel for Men jo, jeg tror man må jobbe uten at det skal være så himmelhardt arbeid. Det skal jo føles lett å jobbe for kjærligheten, men ja, jeg tror man må være litt bevisst når man har små barn, og litt større barn også. Fordi den andre... Toppen når det gjelder skilsmisser, det kommer jo når barna flytter hjemmefra. Å, er det det? Ja, altså små barn, og når barna flytter hjemmefra, da er du liksom ferdig med prosjektet, og da er det bare du og kona, og har dere liksom noe til felles? Nei, jeg har ikke noe til felles. Da er det bare å gå til hver sitt. Så tenker man kanskje sånn, nå er ungene så store at nå håndterer de mye bedre og ferdig med kvaliteten og... Det liker i hvert fall folk å tro. Jeg tror det er ganske sårt det. I den skilsmisterbarn-boken intervjuet jeg voksne skilsmisterbarn. Han er jo en middelalderende mann som gråt hvor vanskelig det var at mor og fare, som alle det var pensjonister, gikk fra hverandre. Han sa at det er ikke rom for hans sorg i dette samfunnet, fordi han skal ta seg sammen. Han er 50 år, og han har ikke lov til å sørge over det. Men der var det også en gård, og hvor skal mamma bo? og hvordan skal de ordne det? Blir du rotløs da, sikkert som voksenperson og foreldreskilde, så blir du rotløs på hvem som blir hjemme, blir borte da? Ja, ja, ja. Og hvor skal man feire jul? Og så husker jeg at jeg tenkte mye på Fordi jeg er jo ikke et skilsmissebarn selv, men min mamma og pappa døde da. Jeg tenkte faktisk det nå, for Fornebu har jo en sånn klang i hodet mitt, for jeg var utvekslingsstudent på universitetet i Oslo i 1998, og Jeg var 18 år, 1998-99, og så husker jeg mamma døde først, og pappa døde et par måneder etterpå. Men jeg husker jeg tok flyet fra Fornebu. Det er liksom Fornebu for meg, altså tok flyet til Finland, Fornebu, den dagen mamma døde. Fordi da var jeg her og studerte. Jeg rakk akkurat dødsøyeblikket, og jeg kom kanskje en time før hun døde. Hun hadde jo hatt kreft i mange år, men likevel, jeg bare husker at, å så bra at hun ventet på at jeg rakk å komme fra Oslo. Men, nei, altså dette at jeg var da 19 år, da jeg mistet liksom barndomshjemmet og mor og far, altså at jeg har jo vært, jeg har jo kjent på den der, kanskje ikke rotløsheten, for jeg føler jo at røttene mine er i Finland, men den der, at Vi har så fint ord på finsk, det er fin som måte å si ting, at vi har hjem og hjem-hjem. Som student har du hjem hvor du bor, studerer i Helsinki eller Oslo, men hjem-hjem er hvor foreldrene bor. Jeg mistet jo mitt hjem-hjem i ung alder, og det har vært... jeg tror det har skapt mye sånn grunnleggende utrygghet i mitt liv, eller sånn følelse av at det er ingen som tar meg imot hvis det går dårlig med meg, at jeg er nødt til å være dritsterk. Dette var jo bare parallellere sammenligning med de voksne, også godt voksne, skilsmisse barn som følte at at den hører mor og barn. Når mor og far går fra hverandre og liksom barndomshjemmet blir solgt, de flytter til to leiligheter og de mister sitt barndoms liksom gutterommet, pikerommet som de har hatt. Altså det er noe som helt sånn grunnleggende som går til grunne. Ja, og så er det sånn... Jeg vil si i ettertid, hvor lenge skal man kjempe for? Ekteskapet? Til det ikke lenger går? Nei, det er jo akkurat det som jeg har anklaget eksmannen min. Jeg gjør det jo veldig mer glimt i øynene, i og med at jeg sier jo at... Jeg har det, alt er så bra, jeg føler at jeg lever mitt beste liv nå. Og jeg fikk jo fullstendig ro etter skilsmissen, etter at jeg fikk det fjerde barnet, fordi jeg tenker at han hadde aldri fått, hvis ikke han hadde gått fra meg. Så jeg er jo egentlig takknemlig for skilsmissen på den måten, men jeg kan liksom anklage ham at fy faen, at det er så mye kunne du ikke ha prøvd dere, kunne du ha kommunisert, kunne vi ikke ha gjort noe. Men han ville jo ut, og det er jo ikke lite å gjøre nå. Hvis den ene vil ut, så har man jo ikke noe alternativ enn å slippe den andre ut. Og nå har jeg sett at trøsten min er nå at gresset var ikke grønnere på den andre siden. Men nei, jeg tenker at man må jo gå ganske langt når man har barn sammen. Det er sånn... At i hvert fall ikke gi opp før man har hatt ordentlige runder med parterapi og seksterapi, ikke vet jeg hva slags former for terapi som finnes, men at man må, jeg tror liksom at man må ha følelsen av å virkelig ha prøvd alt. Men uten at jeg er jo ikke noen samlivsterapeut, altså disse samlivsterapeuten, de blir ofte spurt at går folk for lett? Og noen av dem sier veldig klokt at de ikke kan si om folk går for lett, men de tar for lett på den kostnaden det er for barna å bli et skilsmissebarn og innrette seg etter den virkeligheten hver dag i resten av deres liv. For oss voksne går jo skilsmisse over, altså at jeg er jo på pluss i den og godt og vel. Men for mine barn, for de tre store, så går det jo aldri over. De må jo alltid forholde seg til det. Det er ingenting mer barn skal ønske enn at de bare blir sammen igjen. Det er mindre det er helt eksplisitt, fælt forhold, vold og bare brit. Men det er jo... Det er jo vond og trist oppi der. Men det er jo sånn, det er litt gøy nå til helga, så skal han fjerde mannen min, altså ikke eksmannens barn, han skal bli passet på. Nå skal han være en helg hos eksmannen, det er jo datteren vår som skal passe på ham. Men det er litt sånn morsomt at nå er vi liksom der, at den som kalles eufemiseres som stjernefamilie, vet du, mine, dine. Men det er jo lett nå som han ikke har en dame, eller ikke har den dama som jeg mener skilte oss, men jeg håper jo at han finner en dame. Ja. og finner kjærligheten på ny. Jo, vi var jo inne på dette med prestis. Jeg har jo også litt det samme. Nå som jeg har kringkastet her siste gang, at jeg skal på date, nå er jeg kjæreste. Det er jævla surt hvis man på en måte, for jeg har jo egentlig lyst til å bli gift, altså liksom leve happily ever after. Altså at jeg har ikke lyst til å gå på markedet med to års mellomrom. Det er jo jævla synd hvis ikke han bankmannen, Wolfgang Mehmannen, ikke nå er den rette. Altså det neste og siste rette. Tenk om jeg kommer om ett år eller to år og er single her igjen. Nei, der tror jeg ikke jeg gidder å komme. Da kan vi ikke snakke om kjærlighet. Sånn er jo livet da. Ja, men det er jo litt sånn... La oss si at Nå er det sånn... Jeg ble skilt helt i begynnelsen av 2017. Hvor mange... Når blir det mistenksomt? Hvor mange toårsforhold skal man ha for... For jeg kjenner til en sånn mann som har litt rykte på å ha bare toårskvinner eller halvt annet årskvinner. Jeg ser på ham litt som en forelskelsesjanky. At han på en måte henter, suger ut forelskelsen, og så er han ferdig med det. Jeg er jo egentlig sånn som... innbilde meg at jeg trives i et langt parforhold, jeg vil liksom lande litt, og at jeg er ikke så opptatt av den bekreftelsen som man kan få på date-markedet, og kanskje er det ikke så mye bekreftelse lenger å hente, altså når jeg ikke lenger er så ung, men altså runde to-markedet er mye mer størselig enn runde en-markedet når man er i 20-årene. Men liksom sånn Det ligger jo litt prestise når jeg sier at jeg er sammen med ham, og da har jeg veldig lyst til at det skal lykkes. Men sånne ting har man jo aldri. Kjærlighet er jo alltid en risiko. Det er alltid en risiko. Sport? Nettopp. Men det vanskelige er å finne ut hvor lykkelig partneren er, hva de faktisk vil ha, om det er nok. Hvor mye skal man snakke om det til det nesten blir en turn-off? Og så er det en selv også, om man på en måte trives i det og merker at det er noe galt, eller man begynner å kikke seg rundt, eller et eller annet, og da er det Jeg tror det er alltid lurt å fikse sitt eget forhold, eller komme seg ut av det før man begynner å kikke seg rundt, for det lager bare så jævlig mye trøbbel. Det er en ligning om ikke man har hva man andre tenker og vet, og hva de går gjennom. Det er litt sånn som jeg har lest mye om, at hvis partneren din gjør et eller annet, men ikke sier det til deg, så er det at de enten er på et dårlig sted i livet som de må jobbe med seg selv og komme ut av, eller at relasjonen har vært så dårlig at de har ikke følt seg trygge nok på å kunne snakke om det i forholdet. Hvis de ikke kan snakke om det, eller hvis de hadde prøvd å snakke om det tidligere, så blir ting bare verre, og da har man bare droppet å snakke om det. Eller hvis man går inn med en personlig krise, så vet man at hvis man begynner å snakke om den personlige krisen min, så får jeg bare disse og disse svarene fra partneren, og da orker jeg ikke å... Det er det partneren gir opp etter mange forsøk. Jeg tror det er det enkleste jeg har funnet ut og lest meg frem til. Når partneren gir opp, har gjort ekstra antall forsøk på å fortelle, kan du ikke bare tømme opp vaskemaskinen og ta søppelet for 14. gangen? eller at "Vær snill med familien min", eller whatever. Når folk gir opp, så er det på en måte, Vanskelig å få det til å snu da. Ja, for da har man så resignert at nei, dette blir litt bedre. Det kan vittne om en vanlig tirsdagslånstad i forhold til det, så er det vanskelig å se og sånt. Og så tenker jeg, dette er kanskje ikke noen, eller nå hopper jeg litt, men i hvert fall i samme tema, fordi jeg hørte på radio, egentlig ved uheld, fordi jeg hater egentlig Jeg liker det. Hvis jeg hører på radio i bilen, så hører jeg på Radio Retro eller Radio Vinul. Men de har jo disse her programledene, så jeg orker ikke det. Det er så mye tomprat. Men jeg fikk med meg litt av tompraten. Der var det en programleder som klaget over mannen sin som lå i senga og var syk og vekket henne og et eller annet. Jeg har liksom ingen tålmodighet. Jeg som har vært... jeg som har vært skilt lenge og bodd alene eller alene med ungene, og folk som klager på partneren sin. Litt sånn at, fordi jeg tenker bare at kan du ikke være glad og takknemlig for at du har noen å dele ting med? Altså at den der... hvor man snakker litt sånn nedsettende og stygt om partneren sin, at der merker jeg at du er ganske heldig at du er sikkert i et langt ekteskap, og du deler hverdagen med noen. Prøv å være enslig i fem-seks år, da samler du det og setter pris på det. For det er jo i hvert fall min skilsmisse har lært meg, at jeg tror jeg er mye mer takknemlig menneske, altså mye litt sånn... Sånn som hans kjæreste min sier at jeg er enkel og tilfredsstillet. Jeg er takknemlig for så lite. Og det er fordi man ikke har fått noe på mange år. Lag en liten boble og ikke slipp noen inn, husker jeg noen sa. Det får være visdomsordene som runder av podcasten her. Ja, lag en boble og helst en boble av Prosecco. - Lag en bobla prosjekk og ikke slippe noen andre inn. Det er litt sånn å ikke sladre på partneren eller snakke negativt om partneren din. Det er sånn at du lagde en bobla, så fikser du alt inni den bobla, og ikke slenger noe drit om partneren din andre steder. - Når du er sammen med andre par, Jeg legger veldig merke til hvordan folk snakker om hverandre. Jeg er ingen samvittigsterapeut, men om de snakker med hverandre med respekt og kjærlighet, eller om det er sånn nedsettende. Arresterende og neiging. Det har vært en nydelig prat. Nesten fire timer. Det er ingen som hører på dette. Det er ingen som hører på dette. Det er sikkert ingen. Så de som hører på dette her, på slutten, De skal få hele boksamlingen til Sanna her, signert. Tilsendt, ja. Hele bibliografien. Da må man sende melding til meg på Instagram eller på Facebook. Er det første mann som kommer til dette punktet her som får... Alle mine fire bøker. Skal vi si det så? Ja, kan vi ikke gjøre det? Det er du som får brynten av det. Jeg sender fine frimerker og konvolutter med glansbilder og frimerker fra Asker Munt. Det er full package, og man må varsle hvis man er en mann, og så må man varsle kona om at det kommer pene brev i posten. Det er et liten treat der til første mann som greier å komme til Instagram-profilen din. Superfeministen er det fortsatt det. Så da er det å komme seg inn der. Og så må jeg si takk til alle som har hørt på, og takk til du som har tatt turen fra Lillamer. Ja, hele veien. For å prate her med meg i tre timer og 40 minutter og noe. Tusen takk. Dette var en glede. Vi må jo snakkes igjen neste år. Om et år igjen. Forhåpentligvis også i forhold da. Ja, og fingrene er gruset. Hadde vært flaut hvis han dumpet meg nå. Det hadde vært litt flaut.