Har du vært barbert skjeva på høyre veldig lenge? Seks år, tror jeg. Du har jo en sånn hodeform som klær deg. Det vet jeg ikke, men takk skal du ha. Det har du virkelig. Jeg er veldig opptatt av disse tingene her. Det er mange som sier at man ikke kan ta. Det var sånn lytter og sånt. Nå er det så kjaffsete på håret. Nå må man bare røske av hele dritten. Så jeg har ikke sånn der...
Jeg kaller det for prison break hodeform. Du har ikke det, eller du har det? Nei. Du har på en måte det robuste ansiktet som klær deg. Du ser det med en gang. Hvis jeg hadde gjort det, så hadde jeg spurt om papiret på gata politiet. Er du sylsøkerinnvandrer, eller hva er det? Nei, i min bransje heter det jo academic cleavage. Ja, men hva innebærer det? At man bare ber i hodet sitt for å vise frem størrelsen på det.
- Å, sånn ja. Jeg er ganske sikker på at det... Jeg hadde ikke tenkt å kjøre gjennom app en gang for å se at det der hadde blitt... Man blir selvbevisst på det. Hår har jævlig mye å si når du er i 10-20 årene. - Ja, det var bare at vikene kollapset lenger og lenger opp, og på et punkt tenkte jeg: "Ja, men da barberer vi det." - Du klær deg jo opp, så du har jo det fortiden der. - Du er altfor hyggelig. - Hva tror du da? Hvor mye hår har å si?
Er det oppe i huet til menn det ligger at hvis man har mye bra hår i tenårene og kjorene, og føler at man har litt drag på byen og i sjekkmarkedet, så mister man håret. Er det oppe i huet at det ligger? Eller at det faktisk dames synes gutter med hår at det er et eller annet sånn ...
- Aner ikke, det varierer helt sikkert. Det er litt vanskelig å skille ut fra det generelle forfallet som foregår samtidig med at man mister håret. - Men forhistorisk, bare så lurer på om det var vanlig, eller hva har vært tiltrekket? Er det samme? Tror du damen synes det samme er tidløst tiltrekket med menn, at det er den selvtillitsbiten?
at du kan bringe ressurser, at de føler seg trygge i hvert tatt, og at du utstråler en seksualitet og den biten der. Tror du det er konstante, de tiltrekkelsene vi har hatt på tvers av kjønn gjennom alle tider? Det er noen ting som synes å være ganske universell over tid og sted. Så er det særlig andre ting som varierer i forhold til
kroppstrekk, ressurser, ansikt, personlige egenskaper, så er det nok ting som har vært veldig jevnt. Så har det kommet an på samfunnsorden hvor attraktivt kunne ha funnet. For eksempel, når vi levde i ettersamfunn, så kunne det være en fordel å ha en litt småpsykopatisk, voldelig kjæreste som banket deg, fordi han da kunne ha beskyttet deg fra at andre skulle banke deg.
Det var en slags endrikonologi og for så vidt også genetisk som gjorde at den type menn var nyttig for kvinner å være sammen med. Men når vi gikk bort fra den samfunnsorden etter som det ble mer og mer fredelig, så er det ikke så veldig mange kvinner i dag som er dratt til den type menn. Så det kommer an hva det er som er nyttig i den tiden du lever i. Det er jo spennende. Litt en reise du selv har vært gjennom også. Er det litt sånn der ...
comeback i manieren nå, for de fleste husker jeg som forfatter av porno-pong-bøkene og den perioden der, midt i the game-perioden, vi kan sitte og prate om det etter hvert og sånt også, til nå gått inn i forsker- og akademi-rollen, skal være på en ganske stor internasjonal podcast nå snart, og være med her og sånn, så er det litt sånn...
Er det et comeback, ikke i rampelyset, men i offentligheten? Jeg spurte for to år siden om å være med, og da var det litt sånn... Det er vel fire år siden, tror jeg. Fire år siden, det er fryktelenge siden. Nei, egentlig ikke. Jeg driver og jobber med et par bøker når de kommer ut i gang i fremtiden. Ja.
Så kunne jeg tenkt meg å kommunisere til offentlig. Grunnen til at jeg gjør to podkaster nå, var at jeg fikk muligheten til å gjøre det i USA, fordi jeg møtte han podkastverten der. Og da tenkte jeg at siden du hadde invitert meg så lenge, så burde jeg si ja til deg også. Så hadde jeg ikke tenkt å begynne å...
Jeg har ingen plan om å være i offentligheten. Er ikke det mer fornuftig å vente til man har noen bøker, sånn at man kan snakke om noe som andre kan lese? Sånn tenker jeg hvertfall. Jeg tenker også at det å oppsøke offentligheten bare for offentlighetens del, det er noen litt giftige og feil inngang på det. For meg er det sånn, for å få til dette prosjektet her, så er jo prisslappen...
å være litt i offentligheten og eksponere meg. Men jeg synes det er en kostnad jeg har vært i forhold til at man kan være sin egen sjef, at man får det her til å rulle rundt og gjøre det man liker, og møte interessante mennesker som man kan lære nye ting av, så er det sånn ok. Mange tror også at jeg gjør det her som et selveksponeringsprosjekt, men det tenker jeg er mer som en kostnad, en pris på at man skal kunne gjøre de ting man har lyst til å gjøre. Med offentligheten også å bli...
ganske mye styggere de siste ti årene, i forhold til den kommunikasjonen som skjer under en og så videre. Det å utsette seg selv for det, uten å ha noen spesiell grunn for det, uten å ha noe man ønsker å bidra med, det er en ganske høy kostnad. Men hvordan var det der på 2000-tallet? For du var jo på alle slepper, kan jeg huske, i...
i Norge på 2000-tallet da Pornopon kom ut. Var det 2004-2005? - 2003. - 2003, var det romanen? - Håndboka kom i 2004. - Håndboka et år etter. Hva så opp det beste da? - Romanen. - Romanen, ja. Jeg har ikke lest romanen, men jeg leste håndboka. Husker jeg da jeg nettopp begynte i NRK og sånt. Jeg husker at den sto i bokhylla på NRK 20 og alt. Jeg følte den boka var overalt, og så kom liksom The Game.
rett etter. Og da var det en veldig sånn periode med sånn, der var det mye mer fokus på å pikke på artister og den biten der også.
Men hvordan var det, for da var det ganske mye i all type aviser, medier, jeg vet ikke hvor mye du eksponerte gjennom intervjuer og sånt, men det må ha vært en ganske intens periode. Ja, de årene det var, var en god del TV, radio, avis og så videre. Det var det. Det var en spesiell tidsperiode på 2000-tallet, hvor det var en slags bevegelse som kom og gikk, hvor det var menn som snakket om hvordan de opplevde dette nye sjekkermarkedet som hadde utviklet seg over de siste ti årene.
Og så...
Jeg tenkte de, jeg kjente jo ikke til dette pick-up-miljøet. Jeg fant ut noen år etterpå at den første boken jeg skrev hadde trigget opprettelsen av et sånt miljø i Norge. Og noen derfra kontakta meg noen år senere i forbindelse med andre bøker jeg skrev. Så jeg ble kjent med noen der. Så det var en sånn periode, og det tror jeg er helt borte i det miljøet nå, jeg aner ikke. Men det var en periode hvor mennesker kom sammen og finne ut av det her. Hvordan de kunne lykkes på det her nye rare markedet. Og så visste de...
Jeg møtte folk i USA og et par av disse guruerne. Jeg ble også med på en konferanse i Amsterdam en gang. Jeg fikk gratisblatt for å komme og se på. Det var et fascinerende miljø. Men det er jo en...
slags pyramidespill der de gutta som kan lykkes skal prøve å overtale menn som ikke lykkes til å betale dem mye penger for å lære seg å lykkes. Det er en mønster man ser i veldig mange miljøer. Det fungerer ikke så veldig bra, så det var ikke liv laget. Det var derfor det forsvant. - Det pick-up-artistmiljøet, var det stort sett et 2000-tall-fenomen? Eller finnes det ennå?
Jeg har jo noen av disse gamle guruerne som venner på Facebook, så jeg ser jo i feeden hva som skjer. Hvem er det? Er det ikke Mystery og Nils Strause? Jeg har jo inntrykk av at de aller fleste har gått videre og driver nå med business eller gjør mer fornuftige ting, og de har liksom scale up til noe annet, for de sa at dette var ikke et sted du kan være så veldig lenge. Det funker ikke så veldig bra. Men det er jo noen som fortsatt lever det livet, og det er...
Det ser litt rart ut. Det var en slags...
Det var en visjon som eksisterte på den tiden om at menn kunne lykkes med dette. Det er ikke helt sånn som det fungerer. Da kollapset det miljøet, så det er noen som er igjen og driver og kjører workshops her og der, så det eksisterer jo. Men det virker ikke veldig vibrant. Det virker som om det har tatt nye former, at det har gått mye mer ut som online-kurs, Instagram, den type ting. Du kommer opp i feedene og ofte bare sånn der, alt fra du ser til ...
til alfa han som skal utdanne alle taperne der ute, til de her som har en mykere psykologisk inngang på det, som er masse research i bunn og sånn. Så det er jo helt oppmattet, jeg tror det er sånn evig potensial for spesielt desperate menn, eller menn som ikke har noe drive eller game, til å gå inn i dette her og bare sånn forvirre.
Vi er jo skrudd sammen sånn at uansett hvor vi er i livet, og vi ikke har satt oss noen langsiktige mål eller har noen prosjekt, så tenker vi alltid hvordan vi kan kjappest mulig komme fram til dit vi egentlig vil, de snare veiene. Ja, og det er jo det aller mest fundamentale. Sånn fra et evolusjonsperspektiv er det jo derfor vi er her. Grunnen til at biologi eksisterer er for å replikere det nå. Hovedutfordringen for menn, det er evolusjonspresset vært på dem alltid,
er jo det å få lov til å ha sex. At en kvinne skal godta dem som bra nok og si ja. Så det har nok alltid, og det ser du gjennom litteratur gjennom tiden, og det har alltid vært et sånn etterspørsel etter hvordan man skal finne ut det. Hva er det menn, veldig mye til å behandle om det, hvordan øker du statusen din, hvordan klarer du å finne deg en partner og så videre. Så det at menn er veldig sterkt drevet til det, det er utvilsomt. Og sånn i pengene,
Pengemessig så tipper jeg at det markedet der er ekstremt mye større enn det var på 2000-tallet. Det har bare tatt andre former, som du sier, i forhold til online-kurs og så videre. Så har du også fått denne fremveksten av dette innsjelmiljøet, som er noe veldig annet. Men
Og så vil jeg tippe, og der er ikke oversikt over hele tatt, men jeg tipper at det er mye forum og sånn, hvor folk fortsatt diskuterer disse tingene. Det er noe veldig ubehagelig kortsiktig med det. Det er så utrolig utbyttet drevet i form av sex, at det er A til B. Dette er prosjektet vårt, vi skal bare få deg til å få pult, og så er det det jeg er målet. Og hele den pakka der at det er sånn der...
hvis jeg har fått det til, som var en kontoråtte uten noe som et liv, la av og tynn, hvis jeg får det til, så skal du også kunne få det til. Det er en lovnad på at vi ikke mener det, så vi ikke biter på det. Det var et veldig komisk aspekt, hvordan alle disse guruerne, alle hadde sin egen veldig spesielle historie, hvor utrolig elendig den var. Så var det en av de guruerne som var bare supernydelig, og som var et kjempe stort kommersielt problem for han, for han hadde
Det er ikke den lidelseshistorien. - Hvem var det da? - Hva var det han hadde hatt da?
Alle gikk under 90-90. Ars, et eller annet, jeg husker ikke. Jeg var så vakker. Det er som stand-up-komikeren, så er jeg for kjekk og for pen. Det funker ikke helt. Men møtte du Nils Strauss som forfatter? Han har jeg aldri møtt. Han var jo den der arketypiske journalisten, introvert beskeden som gikk inn i. Jeg husker, jeg tror alle menn i min generasjon, jeg er jo 82 år i gang, og
har vært gjennom denne porno-pong-game-perioden på midten av 2000-tallet, og testet det ut og syntes det var kjempegøy, men det var fascinerende. Ny type lesning og en sånn, wow, er det mulig? Kan du bare med tallelek og et par triks på byen, så kan du bare få jenter til å virkelig være interesserte så fort. Det var fascinerende.
skal vi si, om ikke revolusjon, men i hvert fall en oppdagelse, og at mange gutter ble veldig, veldig inspirert av dette. Jeg vet ikke hvordan du opplevde det, men tanken bak det, og det som var bakgrunnen til at jeg skrev det, var at vi hadde et kulturelt skript på den tiden, som var en etterlevning fra 70-tallet, hvor det var slik at menn kunne bare gå ut på byen og
har så mye sex de ville, og så blir de sett på som helter. Mens kvinner ikke kunne gjøre det, for da blir de sett på som hore. Mens i realiteten var det jo sånn at det helt store flertallet av menn hadde jo null tilgang på kvinner, og kvinner hadde uendelig tilgang på menn. Når jeg oppdaget det, og kommuniserte folk, og sendte igjen den boka, folk tudde det jo ikke. Den kulturelle programmeringen var så sterk, at kvinner nekta å tro at de hadde tilgang på sex, og at menn ikke hadde det.
Sånn tror jeg ikke det er lenger. Det er selvsagt ekstremt tydelig med Tinder og så videre. Da blir det veldig klart for alle hvordan den makten har fordelt på disse markedene. - Dette er jo også midten av 2000-tallet, og den perioden der som vi snakker om nå, ting var jo mer sånn som det egentlig hadde vært før, for da var det jo internett, var ikke det det en gang, det var jo veldig sp-begynnelse. Det var ingen apper, det var ingen smarttelefoner, og det er sikkert veldig rart for unge folk som vi hører på nå, som er i 10-årene, 20-årene, at det er sånn 2000-tallet,
det gitt i kulturen og sjekkmarkedet, var radikalt annerledes enn det er nå, samtidig som det er de samme mekanismene som er i sving.
Det er de samme underliggende mekanismene i forhold til mannlig og kvinnelig paringspsykologi, men disse appene, den nye teknologien som finnes, kanaliserer det her på en helt annen måte. Så det blir veldig mye mer effektivt. På en måte kommer han på at du legger effektivt, men du får veldig mye større marked, ekstremt mye mer konkurranse, så får du en skjivning opp mot de mest attraktive menneskene, så du får en voldsom stratifisering. Hva er det på norsk? Stratifisering? Strati...
Strategifisering? Taktikkeri, kanskje? Nei, nei, jeg tenker på en fordeling av at i stedet for å få en sånn jevn kurve av fordeling av paringsmuligheter, så blir det en sånn... En asymmetri, kanskje? Du får en sånn paretodistribusjon hvor det blir pushet opp mot de øverste. Du har for eksempel en amerikansk veldig solid undersøkelse. Det finnes ganske få solide undersøkelser på det med seksparter og så videre, men den viser at i vårt århundre så har det gått de øverste fem prosentene av mennene
Det er stort sett der alle aktivitetene er på korttidsmarkedet.
De har økt sin andel av antall sexpartnere med 32%, og hele det har forsvunnet fra de nederste 8%. Så har du de 15% i mellom som har hatt helt stillestand. Så når du åpner disse markene så at det blir veldig enkelt for kvinner å få tilgang til de aller mest attraktive mennene, så er det i den retningen det pushes. Da ser du igjen på amerikanske tall, på bunnen hvor bare menn faller fra, hvor det forklarer mye av den vaksne innsil-fenomenet.
- Så kombinasjon av prevensjon og dating-app hvor du også kan sortere ut, og du kan lokalisere mye lettere hva er high value eller høyverdi i menn. Disse to tingene kombinert har vel gjort at
Ting har bare blitt mer og mer asymmetriske, at det er en liten andel menn som har tilgang på enormt mange kvinner? - Ja, hvis du går tilbake til prevensjon, så går du til 60-tallet, som var en veldig fundamental overgangsperiode. I den boken jeg jobber med nå, refererer jeg til den overgangen som den tredje seksuelle revolusjonen i Vesten. Vi hadde to tider igjen på 1200-tallet i Norden, og igjen rundt 1750.
og en rundt 1968, som var veldig avgjørende, som brakte oss den kjærlighetsideologien som vi lever under nå. Og
Allerede når det startet, når man da fastsatte at før så trodde man hadde en romantisk ideologi, hvor en mann og en kvinne skulle finne den ene rette, og så være sammen for resten av livet. Og du var et halvt menneske, og kunne du finne den rette, så kunne du bli et helt menneske. Så du skulle selv realisere innenfor det forholdet. Det vi tror på i dag, er at vi skal selv realisere som individer. Det var noe som på fagspråket heter konfluent kjærlighet. Det var å komme sammen, og så går man fra hverandre igjen.
Når du er single skal du selv realisere å ligge rundt til du finner en ny partner, og så skal du være sammen så lenge som det er verdifullt, og så skal man gå fra hverandre igjen. Da blir det idealet nå at man skal ligge rundt og finne partnere som er rett i den konteksten som kjærester. Siden det er slik at menn og kvinner har forskjellig parringspsykologi, at menn har en mye høyere ønske om hvor mange partnere enn kvinner har,
så blir det da sånn på det korttidsmarkedet som da er inngangen til langtidsmarkedet, spesielt i Skandinavia, at kvinner har en enorm makt der. Og den bruker de da som forventet til å gå etter de aller mest aktive mennene. Og når de da blir gjort lett tilgjengelige ved appa, så blir det sånn at flere og flere av de mulighetene kanaliseres i den retningen, som da har
i andre omgang, før etter at vi hadde en enorm økning i singelhet, og en kollaps i fertilitetsraten, fordi det før etter at det blir færre forhold. Sondre, du sendte meg en helt sinnssyk graf for å slutte på. Jeg husker det. Jeg tror du som sendte meg at det var opp til Tinder ble lansert, så var det en ganske jevn utvikling på...
Vi hadde gjort en undersøkelse i USA tror jeg på hvor mange som hadde gått uten sex et helt år. Så det var sånn 15-20% i befolkningen, var ganske jevnt hos kvinner også. Så kommer Tinder, så skyter mannsgreier opp i været med antall menn som har gått et helt år uten sex. - Ja, sosiale medier generelt. - Sosiale medier. - Kvinner virkelig ser jo alt som fant seg ut.
- Kvinnegrafen fortsatte bortover, mens mannsgrafen skjøyte i været. - Fasinerende så har det endret seg nå. - Helt nylig. Det er akkurat slik du beskriver at når kvinner da fikk mye lettere tilgang til de mest attraktive mennene, så ble flere og flere menn sjøvekt. Du har flere statistikker der igjen som viser at seksuell inaktivitet blant menn i USA det siste året er over 30%.
Og en annen graf, det er kun én studie, så det er vanskelig å si hvor reelt det er. Men jeg visste at over de siste, over ti år var det vel, kanskje litt mer, så gikk antall menn som var jomfru mellom 18 og 30, økte fra 8%.
til 27 %. Så de faller helt ut. Det blir bare større og større konkurranse om kvinner. Da vil de nederste bare bli bortsortert og gi opp.
noen av dem vil identifisere som incels. Men det som har skjedd helt til det siste, det er at, igjen, det er kun enkeltstudier, men i USA nå har kvinner, de aller siste årene, nådd igjen menn på seksuell inaktivitet. Kvinner har gitt opp, de er ikke interessert i det heller. Så for menn er det slik at de ikke har tilgang på kvinner, og så gir de opp,
For kvinner synes det som, som vi ser i den boka som vi har snakket om hva mann og rom er, at kvinner får sånn enorm tilgang til de mest attraktive mennene, at når de da deiter og deiter og deiter disse mennene og ligger med dem, og det aldri blir til at de får et kjæresteforhold, så føler de at menn er bare noen svin som ikke er interessert i å kjæreste, og så gir de opp, og så blir de også seksuelt inaktiv. Så i USA, også en ganske ny undersøkelse, så uttrykker 57% av alle singele mennesker at de ikke er interessert i hverken kort- eller langtidsforhold. Wow!
De har bare trekt seg bak. - Det som er uttrykket i "insings". - Ja, der var Leif Kneder jobbet med en artikkel nå, hvor vi lanserer et nytt uttrykk, "insings", som er det kvinnelige motstykket til "insel". Det er noe helt annet, men det er et uttrykk av den samme dynamikken. "Insels" er de minst attraktive mennene som bare gir opp og trekker seg ut fordi de ikke har noen sjans, opplever de. Det stemmer for så vidt også, fordi konkurransen har blitt så hard.
Og Insync, som står for involuntary single, ufrivillig single kvinner, det er disse kvinner som vi ser i de nyere statistikken, som bare gir opp på hele det her markedet. For de opplever at de kan få uendelig med sex, og de møter alle disse fantastiske mennene. Og som i tilfelle med Amanda Romer, hun lå rundt i to år, og bare datet og datet og datet, og det var ikke en eneste en av de menn og datet som ba opp på en date nummer to.
Det er jo ille å være insel, men det er også, som hun beskriver, en veldig fascinerende bok, hun beskriver den smerten du opplever som kvinne, når du absolutt aldri er god nok, du går på date etter date med fantastiske menn som du og jeg blir kjempeforelsket i, og har det veldig fint med. Ja.
Og så opplever du at du bare ikke er bra nok som menneske for dem. Men det første spørsmålet som ikke blir invitert på date nummer to, er det veldig vanlig å ligge for eksempel på første date? Det er jo sånn tidløs, skal vi si, nesten advarsel, ikke spre kull på den der bobla der, og heller bygge det opp og spare det opp. Men det må jo sikkert være en enorm statistikk på at hvis du virkelig ligger med noen på første date, så tar du mye av spenningen ut av relasjonen, og så dør du ut.
Det kommer til å an på hvordan du ser på det. Det Amanda beskriver i den boka, at hvis hun karakteriserer seg selv som en syver, og de mennene hun ligger med i tider av. Så når hun er ute på byen eller på Tinder, så vil hun ha de aller mest attraktive mennene,
og for å kunne konkurrere om dem for at de skal være interessert i henne,
så må hun ha sex med dem den kvelden. Ellers er ikke de villige. En 10-er vil typisk ikke være invitert til å gå inn i en sånn lang date-prosess med en kvinne som har mye lavere partnerverdi. Så når hun begynner å eksperimentere og skal prøve å holde igjen sex for å se om hun kan få et slags forhold, så er ikke de interessert. - Det er veldig vanlig å ikke løpe på den risikoen at den du dater stikker hvis det tar for lang tid. De får sånn der ...
en frykt for at dette kanskje ikke går lenger hvis jeg ikke gir noe tilbake? - Ja, det kommer på hva slags menn du uttaler. Det som er hennes misforståelse er at vi mennesker i et monogamt regimedriv med noe som kalles assursativ parring i forhold til langtidsforhold, så finner vi en partner som var omtrent samme partner som oss selv.
av naturlige årsaker, det er bare sånn vi er. Vi ønsker å få mest mulig ut av det vi har å tilby. Mens på korttidsmarkedet, siden kvinner har makt der, så kan de, referert til som hypergoni, at i dag stort sett går etter menn som har mye høyere partnerverdier enn dem selv. Alle kvinner kan ha en uendelig rekke med sekspartnere som har betydelig høyere verdier enn dem selv som partner.
Mens hvis du da, sånn som Amanda sitt mål var jo å finne seg en kjæreste. Det var jo det hun ville. Det var derfor hun begynte med dette. Da er jo ikke strategien hun gjør feil at hun har sex med menn som er ekstremt attraktive. Det hun gjør feil er at hun prøver å få menn som er ekstremt attraktive. Og i noen tilfeller så var de helt fantastisk attraktive, på alle mulige måter. Dessvert er det jo sannsynlig at en sånn mann vil ønske å ha noen som hun som kjæreste.
Så da må vi heller finne menn som har omtrent samme verdi som henne, men det er noe med den datingkulturen og disse appene som gjør det veldig vanskelig. For hvis du tilbringer to år eller ti år med en endeløs rekke med data med høyverdigmenn som er veldig attraktiv og som kan trygge de attraksjonsmekanismene hos deg, og du er vant med veldig underholdende og bra data, hvis du da skal gå over til å begynne å date menn som har veldig liten erfaring, kanskje har hatt to sexpartner i sitt liv og ikke kan
det formatet som moderne dater er. Så det kan være veldig vanskelig for kvinner å gjøre den omstillingen. Og det går jeg meg bare romer inn på i den boka, hvor smertefullt det er for henne. Da må hun begynne å reorientere seg i retning av å finne mot menn som hun kanskje kan ha et kjæresteforhold med. Men er det litt sånn her, hvis vi ser fra kvinnens perspektiv, at det er
allerede i den screening-prosessen, for å bruke et veldig iskaldt ord, så ligger det allerede der at man setter ikke sånn tydelige forventninger og grenser til den man møter. Hvis man sier allerede at jeg er interessert i et langt forhold, og jeg vil vente med dette og dette, og hvis ikke det er interessant for deg, så er det der at det er en manglende evne hos kvinner til å sette de tydelige grensene og forventningene i den screening-prosessen, eller er det at menn bare
de mest attraktive mennene, og så bare sier at de er interessert i et langt forhold. Ja, jeg er med på lek, liksom. Og så bare lurer de på en måte mot parten. Ja.
- Interessant spørsmål. Det kommer an på. For å forstå disse mekanismene må du ikke tenke kvinner og menn, du må tenke høyverdige menn og lavverdige menn og kvinner. Å si høyverdige menn er kanskje de 5% mest attraktive mennene, spesielt den øverste prosenten.
de har evnen til å trygge et attraksjonssystem hos kvinner som gjør at de ikke trenger å lyg. Det kan vi gå litt inn på. Originalt, hvis vi går 6 millioner år siden, da våre førkommere hadde det med promiskiøs parring, vi ikke hadde parforhold,
så ble vi formet slik at kvinner skulle kunne finne de aller mest attraktive mennesker. Det var en måte vi spredde de mest funksjonelle gene på. At vi skulle prøve å få barn med de mest suksessrike handene i flokken. Og det systemet har vi fortsatt med oss. Men for cirka 4 millioner år siden så utviklet vi kjærlighet. Fordi vi trengte parlans. Hunde trengte hjelp fra handene med barna. For de ble så krevende. De fikk så store hoder og tok så lang tid å oppdrage dem.
Da utviklet vi den kapasiteten for kjærlighet sånn at vi kunne drive med pardannelse. Det er en annen attraksjonsmekanisme. Hvis du er en høyverdig mann, en som
kvinnelig paringspsykologi respondere til, så trenger du ikke å fortelle at du skal bli kjæreste med eller spille et falsk spill. Da holder det bare å spille ut det som skal til for at de mekanismene skal trigges. Det kan være veldig fine opplevelser, det kan være fete data og spesielt, men etter en viss stund, etter at en kvinne på Tinder har vært gjennom fem, ti eller 20 sånne menn,
Så kan det bli veldig frustrerende, spesielt hvis du ikke forstår hvorfor de ikke ønsker å bli kjæreste med. Og da for å få til å kunne...
føler en attraksjon til en lavverdig mann, så er kjærlighet en følelse som utvikler seg for at kvinner skal kunne være tiltrukket av sex også med lavverdig menn. Da må du tilbygge tid sammen, da kan det være på flere dater sammen, og så videre, og det å prøve å bli bedre kjent med hverandre før man går til sex, det kan være en god idé. Det vet vi gjennom forskning at folk uttrykker at de ser på det som en god strategi.
Men da må du skille mellom hva slags menn det er snakk om, og hva slags intensjoner begge parter har. Nå har vi vært inne på uttrykket høyverdigmenn og laverdigmenn. Går det an å si noe generelt om hva er en høyverdigmann? Det er kjempeenkelt. En høyverdigmann er en mann som kvinner har tillatt å delta på korttidsmarkedet.
Og lavverdig menn er et sted mellom 80-95% av menn som kvinner ikke er tillatt å ha deltatt på kortlistemarkedet. Ok, så det er jo supermakro, men kan man si noe mer spesifikt om hva slags type menn det er? For det første som dukker opp i hodet er sånn, ok, det er sikkert en som har masse ressurser, klær seg pent, har mye penger, har selvtillit, eller hvor mye har kropp å si, hvor mye har utseende å si, og hvor mye har...
de forskjellige fordommene mot hva en høyverdig mann er. - Det er kjempevariert. Det er jo det disse innselene har sin ideologi om hvordan dette fungerer,
for at en mann skal lykkes på korttidsmarkedet, eller på langtidsmarkedet, men spesielt på korttidsmarkedet, så må han ha et veldig spesielt utseende, en veldig spesiell fysikk, en veldig spesiell personlighet. Og det stemmer ikke. Gjennom popkulturen har vi lært at de ser litt sånn ut. Vi lager bilder av det oppi huet. Ja, og når du gjør forskning, så er det jo ikke usann at den stereotypien er generelt attraktiv til kvinner overalt, til all tid. Det er jo noe i det.
at akkurat den typen mann er appellerende. Men for 20 år siden når jeg levde det livet, så ble jeg kjent med utrolig mange menn som lyktes der. Flere hundre var typisk sånn, hvis jeg hadde skrevet den boka, så kom det ofte menn som drev å låre rundt og skulle fortelle meg historien der. Så jeg fikk jo vite veldig mye, jeg ble kjent med veldig mange menn, og fikk se dem i aksjon, og fikk høre deres historie.
Så det mangfoldet som finnes av menn som lykkes på korttidsmarkedet er enormt. Det er ingen enkelt faktor du ikke kan overkomme. Det eneste som definerer disse mennene er at de lykkes. Så det blir en veldig sirkulær definisjon. En høyverdig mann er en mann som har høyverdi fordi han lykkes gjennom at kvinner tilskriver han høyverdi. Så det er
Kan det være sånn at kvinnen ser at han har en høy seksuell verdi hos andre kvinner, at han har muligheter og opsjoner overalt, og det er i seg selv tiltrekket? Ja, det er en veldig viktig faktor. Så har du masse ting. Du trenger ikke å ha noen ressurser eller tatt. Du kan være kort, du kan være stygg. Det er mange enkelt-handicap du kan ha, og likevel lykkes.
Så det er ikke den der deterministiske syne som innser at enten så har du det rette genet, eller så er det bare å gi opp. Det stemmer ikke. Men det betyr ikke at alle kan eller vil lykkes, bare de prøver hardt nok. For det er ekstremt konkurranseutsatt. Vi har jo et litt uttrykk nå at hvis man skal lykkes i det hele tatt, så gjennom den screening-prosessen på Tinder for eksempel, så er det slik at du er sjanselig også hvis du er under 1,80m.
og hvis du ikke har, dette og dette utseende du ikke er klikkbar, ikke har i de riktige bildene, så er det nesten sjansløst, men det er jo ikke virkelig tilfelle ute i den virkelige verdenen, hvor du sier at man kan
Høyde er ikke nødvendigvis spesielt avgjørende. Penger er ikke nødvendigvis spesielt avgjørende. Det er mye dette med at du har muligheter, at du har flere opsjoner der ute, som er kanskje det nøkkelen. Så spørsmålet er hvordan kommer du til det punktet der du har flere opsjoner? Men det å allerede ha kommet til det punktet viser jo at du har lykt det, så det kan jo ha en sosial effekt av at andre ser det.
Men du har helt rett i forhold til det med Tinder. Det er forskningen at det skaper en måte å tenke på hos kvinner, fordi du får i stedet for at du møter før i tida, så hadde du kanskje tilgang på sju menn i livet ditt, i bygda du bodde i, som var omtrent på din alder. Nå kan du bare swipe deg gjennom tusenvis. Det gjør at kvinner går etter enfaktorkriterier når de torterer vekk. Kvinner har over det siste ti år siden Tinder startet blitt
mer og mer diskriminerende, mens menn blir mindre og mindre diskriminerende. Så i starten, så var det etter noen år inni Tinder, så var det slik at kvinner var tre ganger så diskriminerende som menn i forhold til å swipe på menn. Men nå er det tallet mer enn ti, det er mer enn ti gangen. For kvinner er 5% av menn på Tinder bra nok, mens for menn er det godt over 50% bra nok. Og det er et uttrykk av en konkurranse, det blir bare en større og større skjevhet.
Det var den andre grafen du sendte meg, Sondre, den der med hvordan reiter menn kvinner, og da var det vel sånn at det var en ganske stor andel av sånn, ikke veldig mange tider og nirer, men det var sånn det begynte, det pika vel kanskje på femmer og seksere, og så gikk det en ganske slak ned at det var ganske mange vi reiter
mange damer som var ganske pene i Skandinavia. Mens på kvinner så var det vel en peak på 4-5, og så var det nesten ingen sekser, og enda mindre syre, og nesten er du syrlig med 8-9-10. Og den lille 7-10 der, den er sånn fryktelig få mennesker, fryktelig få menn, og det er der de vil. Ja.
Ja, og det med at den appen trigger den delen av kvinnelig paringspsykologi som er den originale. Det er den delen hvor kun 5% eller færre av menn er bra nok for dem. Men hvis du hadde en app som hadde kunnet trigger det andre systemet som utviklet seg for 4 millioner år siden, så vil
ville en menn som har omtrent sammen med parten hva de som kvinne har vært bra nok. Men for å trygge den kjærlighetsmekanismen, så må man bringe tid sammen. Til å bringe tid sammen, man må møtes. Og hvis det er slik nå at Tinder kanaliserer alle datene,
til de mest 5% attraktive bennene, eller kanskje enda mindre, det kommer man på hvordan de ser på det, så vil ikke disse kvinnene få mulighet til å møte menn med lik partnerverdi som kunne ha trigget den kjærlighetsmekanismen hos dem. I stedet for så møter de menn som trigger det andre systemet, og som de kan ha fantastisk og fin sex med, men som sjansen for at det skal utvikle seg et forhold er til og med null. Vi snakker mye om kompabilitet, og det virker som at de vi er kompatible med,
ironisk, det blir færre og færre jo mer valgmulighet vi har, og jeg tenker ofte på hvis du ser et sånt historisk tankespill da, hvis vi bor i en liten landsby, jeg bor i en liten landsby med 200 mennesker, og så er det en nabolandsby med 200 mennesker, det er jo ikke så veldig mange i det segmentet hvis jeg er 18 år, hvor mange jenter er liksom, som da ikke er min egen familie i den landsbyen A, så er det sånn, ok, det er ikke så veldig mange i landsby B heller, men så kanskje er det en, så jeg møter bort ved elva når vi skal hente litt vann eller vaske noen klær eller et eller annet, fikse noe her, så er det sånn, ok, her er det jo, hun er på min alder, og
I og med at tilgangen og mulighetene er så lav, så er du veldig villig til å bli kjent med personen, investere. Dette er kanskje den muligheten du får. Nå er det helt snudd på hodet at du har ingen insentiver for å bruke så mye tid og ressurser på å kanskje se om denne tingen er noe for deg. Da er det bare å hoppe videre til å se om du finner noe bedre. Det er et eller annet der ...
Før i tiden måtte du egentlig bare gripe de sjansen du kanskje fikk, og da ble man jo også på en eller annen måte, kanskje gjorde seg mer kompatibel med den andre, mens nå skal alt matche helt perfekt fra startgruppa. Ja, nei, det er verre enn som så. Frem til 1750, som var den andre seksuelle revolusjonen, så var det jo ikke ditt valg. Vi har jo alltid hatt foreldrevalg, og det var slekta som valgte for deg, så vi hadde innflytelse som individer. Men vi har aldri hatt et samfunn der individer valgte sine egne parter, da.
Det har bare ikke fungert. Så det var noe helt unikt og nytt som Vesten gikk inn i fra 1750 og fremover, der individer skulle begynne å velge sine egge parter. Så det er en del forskning på det, en hypotese om at både mannlig og kvinnelig paringspsykologi ikke utviklet seg for individuelt valg. At kvinner utviklet ikke...
sterke nok forsvarsmekanismer mot menn som prøver å lure dem. Kvinner utvikler i tillegg en overdreven sterk attraksjon mot de mest attraktive mennene for å overkompensere for foreldre som alltid hadde en tendens til å være for pragmatisk
På samme måte, menn utvikler ikke de evne som skal til for å kunne framstå som attraktiv for en kvinne, fordi det var ikke sånn duvendig før i tiden når foreldrene tok seg av den type matchingen. Så vi er i et helt nytt terreng, de siste århundrene her i Vesten, med dette individuelle valget vi gjør på. Vi har gått gjennom flere kjærlighetsideologier underveis, og vi har ikke fått det til å sitte enda.
Nå ser det ut som de driver å ramle fra hverandre igjen. Vi hadde noen perioder før hvor ting har blitt veldig dysfunksjonelt. Nå de siste tiårene i forhold til den sterke økningen av antall single,
fallende fertilitet, ganske dysforsjonert dating-marked med høy stratifikasjon. Så ting får ramle litt fra hverandre. Og det virker ikke som denne bremsa på denne klavne bilen. Det ser ut som ting bare skal bli verre og verre. Ja, og dette her er jo ikke bare i Vesten. Vi snakker jo ofte fra et, skal vi si, først og fremst skandinavisk perspektiv, men også kanskje europeisk, vestlig, USA-type ting. Men vi ser det jo også bare når vi har spesialer om andre typer kulturer og land i denne podcasten her.
- Det er med unntak av, kanskje de fleste land i Afrika og Midtøsten, så er jo alt av fødselsrater på vei til, og så helvete, til og med i Asia, i tradisjonelle og strenge religiøse land i Asia, så er det så på en måte
bred produksjon på vei under 2 i mange land, og i mange land er det under 2. Ja, Korea leder jo an med 0,8. Ja, det er helt sinnssykt. Hvor lite bærekraft det er. Av alle problemene vi sliter med, så skjønner vi at vi har...
De har alltid hatt en befolkningspyramide hvor det alltid er flest unge mennesker å få i toppen. Nå har vi snudd på ramiden. Vi har ikke vært borte i dette før. Hva skjer når vi får den brydden av så mye gamle mennesker og så få unge som skal bære dette? Vi er på 1,4 selv. Vi var på 2,0 helt frem til 2010. Vi trodde jo at Skandinavia skulle vise verden hvordan man skulle lage barn, fordi vi tenkte at vår
kjønnslike stilling og sosialdemokratisk velferd var årsaken til at vi fortsatte å pare oss mens Vesten og noen asiatiske land kollapset. Og fra 2010 til 2020 så falt vi fra 2,0 til 1,5.
Og nå har vi falt videre. Og vi forstår, vi har ikke noen intusjoner. Vi har jo de siste generasjonene vært redd for befolkningsvekst. At det skulle bli for mange folk. Så vi har ikke noen intusjoner for hva som skjer når vi blir færre mennesker. Aftenposten var jo tidligere og bare sa på kommentarplass at dette var ikke noe problem i det hele tatt. Det er ikke så fint. Ja.
Og som du sier, når den pyramiden blir sånn at vi har veldig, veldig mange pensjonister, og veldig få folk som arbeider, så fungerer ikke den samfunnsmodellen vi har nå. Det er jo mange som sier at dette er det største trusselen mot pensjoner,
vestlig sivilisasjon som er nå. Større enn klimaendringer og så videre. Helt klart. Og vi snakker jo ikke om det. Vi prøver ikke å gjøre noe, for vi vet ikke helt hvorfor det skjer. Vi vet ikke om det går an å gjøre noe med det. Det er et helt legitimt argument, virker det som, og spesielt hvis du snakker med unge mennesker som jeg møter i 20-30 årene, som sier sånn,
så må det allerede bestemme seg veldig tidlig i alder at de skal ikke ha barn for eksempel, sånn type som er veldig kategorisk på oss. Nei, det er for å unna at det er nok mennesker på planeten allerede, og vi har nok miljøproblemer som det er. Så man tar på seg en sånn redde verden-rolle, og jeg mistenker jo ofte at unge mennesker ser veldig på oss med frykt for å lykkes med ting, at man da dekker det til, jeg vet ikke helt om det er reelt, at det kanskje er litt så mye
frykt for noe, av å misslykkes med noe, og setter av kanskje det så større kontekstet, eller større verden, at det handler om miljø. Og man trenger jo ikke å backe de argumentene på noe som jeg steller, for alle er opplest til å vite at vi er for mange mennesker, at vi ødelegger jord og så videre, så vi trenger ikke å backe med noe mer også. Det er en veldig enkel argumentasjon, som er underlig. Du også møter ganske
oppi det som konservative kvinner, eller skal vi si det som drømmer om å få barn, og som skal ha store familier og alt mulig sånt. Det lever jo to veldig parallelle...
skal vi si reiser hos unge kvinner spesielt, at det er noen som kategorisk bare ikke skal ha bestemt seg, så er det noen som bare lever etter, nei, jeg skal ha en stor familie, og det er mitt fokus. Vi er jo en unik posisjon. Nå har jeg studert disse vestlige kjærlighetsideologiene gjennom de siste årtusene, og for så vidt ser det litt bakover der også. Det er jo fryktelig mye å be av mennesker at de skal være sammen med den samme kjæresten i over to tiår,
og bidra med enorme ressurser for å oppdra barn over den samme perioden. Gjennom historien har vi biologisk programmert for å ta på oss en sånn oppgave som kan gå imot i hvert fall et egoistisk, individualistisk perspektiv. Vi har kulturelt programmert, så disse kjærlighetsologiene har lagt en enorm press på folk til at dette er det du må gjøre.
Det som endret seg med den siste kjærlighets- ideologien vår på 60-tallet var at nå er det ikke lenger noe du må gjøre. Når du i tillegg får en økende urbanisering, økende kostnad på barn, økende individualisme som gjør at vi skal prioritere oss selv og ikke offre oss for alle. Når det kanskje også kan bli sett på som mindre og mindre roisk å få barn, at det er litt sånn, oi ...
du har blitt lurt, tenk på alt du går glipp av, tenk på alle de turene til Edinburgh du ikke kan dra på, så blir det jo lettere og lettere å velge bort, og det er jo det folk gjør. Og det er jo for så vidt et greit perspektiv, men
Å ha en kollapsende demografi over de neste generasjonene burde i hvert fall være noe som bekymrer de som har investert i fremtiden gjennom å få barn. Hva slags verden er det de barna skal tilbringe tiden sin i hvis samfunnet deres ramler fra hverandre? Men så er det en god nyhet også. Vi kan jo anta at automasjon og kunstig intelligens løser dette. Da får vi masse roboter som tar seg av oss når vi er gamle, og så ...
får vi bare avvikle menneskeheten mens de tar over. Det er jo et eller annet med den der befolkningsvekst og den fødselse at det er greiene at hvis man først har kommet opp på en topp av en kurve og det begynner å gå nedover, så er det mulig å reversere det siste da.
- Vi har revasjert det før. Vi hadde et lignende problem på 20- og 30-tallet, som var ikke så ille, men den falt under to. - Er det at vi må inn i en krise for å knuste ut det sannsynligvis? - Ja, en motrespons var sosialdemokratiet, at vi skal gi penger til folk. Så var det en krise som kom etter krigstiden, så var ting fint, og så begynte vi å ha masse barn. Men den der pengemekanismen har vi brukt opp nå. - Jeg vet ikke om du fikk med deg Statistisk sentralbyrå.
kjørte en rapport i fjor på hvordan vi redistribuerer penger mellom kjønn og gjennom velferdsstaten. Og en av måten som vi har vært fantastisk flinke til i Skandinavia, som var grunnen til at vi trodde at fødselskjønnen hadde stått oppe så høyt, var at vi gjør det mye enklere å være alenemor eller skilt
og så videre i Norge fordi vi har gode økonomiske støtte som gjør at vi kan gå an å ha barn selv om forholdet er dødt fra hverandre. Da visste seg i den rapporten fra SSB at mens menn betaler inn mer i skatt enn de får tilbake fra velferdsstarten, så er det slik at kvinner i gjennomsnitt over et liv får 12 millioner kroner mer enn de betaler inn. Det er en ganske betydelig sum. Særlig i Oslo får du en ganske fin leilighet for 12 millioner. Hvis det er slik at selv styrterike Norge
ved å gi 12 millioner kroner til hver kvinne over et liv, ikke klarer å motivere dem til å reprodusere seg til en grad som gjør at du kan holde befolkningen, så er det jo alle andre land veldig tom for metoder, tom for verktøy. På 30-tallet kunne vi da, når folk begynte å skjøtte for barn, så kunne vi begynne å ha
skaffe boliger som har
som folk har drevet til, vi kunne ha støtteordninger, men nå som vi har kjørt over flere generasjoner, disse støtteordningene, og det er ikke hjelp heller. Det er veldig vanskelig å se for seg hvordan vi skal snu det, hva skal vi gjøre denne gangen? - Må man nesten tilbake til den tankegangen at jo flere barn du får, jo bedre alderdom og tryggere, da har du mange barn der ute som er klar og vil forsørge deg når du blir gammel, men så nå er ikke det behovet der helt at du holder
Holder med å få ett eller to barn, sånn for egen lykkesdel. Jeg tror ikke du blir mer lykkelig kanskje av å ha åtte barn i forhold til fire eller tre. Men at nytteverdien av å få veldig mange barn er borte. At du blir bare veldig sliten og fattig av det. At du holder med ett og to barn, og så har du alle samfunnskoder og velferdsordninger. Versus før at det var...
Veldig viktig å få mange barn med tanke på å holde familien samlet og ressurser. - Ja, det er den underliggende materielle faktoren. Det er urbaniseringen. Da vi bodde på gården var barn gratis arbeidskraft, i hvert fall billig arbeidskraft. Så du fikk masse av dem, og så døde masse av dem, så måtte du ha noen å gå på.
Nå bor vi i byleilighet og barnet kun utgift. Det jeg tenker kan bli løsningen på, selv om vi får roboter som forsørger oss og gjør jobben for oss og tar seg av oss. Det hadde vært hyggelig om vi hadde fortsatt lagd mennesker. Det er jo en forskjellighet for disse skatningene. Det jeg tror skjer, jeg ser på meg at vi er på vei inn i en fjerde seksuell revolusjon over de neste ti årene, parallelt med en fjerde industriell revolusjon.
Vi er jo genetisk programmert og har lyst på disse barna, og de er jo ganske glad i det også, av og til. Jeg ser for meg at når vi da får automatisering, og folk får garantert sin materielle velstand over et liv,
så tror jeg vi kan få en ny gullalder for reproduksjon. Jeg kan jo se for meg at hvis folk med 20 år vet at jeg er garantert for resten av livet mitt til å ha et sted å bo, til å ha alle maten jeg trenger, alle tingene jeg trenger, alle transportene jeg trenger, utdannelsen til barna, alt er sikret fordi vi lever i en verden av overflod som er besørget av kunstig intelligens og automasjon.
så tror jeg det vil være appellerende til veldig mange unge mennesker å begynne å lage barn, og kanskje veldig mange barn. Jeg mistenker jo at det er det som kan være løsningen på det her på sikt, men det er jo litt sånn teknooptimisme. Det er ikke nødvendigvis der vi burde plassere alle klippene våre i forhold til fremtiden, for det er jo et veldig viktig spørsmål. Jeg tror det er mye om hvordan vi selger det. Alt fra våre egne foreldre til over i skolegangen, til popkulturelle ting som jeg tror er veldig vesentlige.
Det er ingen steder også, folk som også har fått barn, det er jo ingen som selger enn det å få fire-fem barn som noe fantastisk lenger. Det er mye klaging, det er mye jobb, skilsmisser, og det er bare slit, virker som på en måte alt fra at du ser filmer, musikk, bøker, at det er fryktelig lite
det er så vanskelig å sette lys på hva som er egentlig den store fine ting med å få tre, fire, fem barn. Og jeg tror ikke man greier, det er litt sånn som å gå over en fjelltopp at du kan ikke forklare det, du må bare oppleve det. Og det er jo de som, det som jeg setter best ord på det er jo
Asle Toyen når han har vært her, det er vanskelig å se fordelen i dagens samfunn med å få mange barn, fordi det er en sånn lykkeinvestering som du får tilbake med renter, og det synes jeg er veldig fint sagt, for jeg tror ikke, det er så vanskelig å se for seg at når du blir 60-70 år, hvor høy verdi det er å ha barn og barnebarn og en stor familie, for du ser det er så vanskelig å selge akkurat den tanken der, for det er så mange år med slit og
og potensiert at det kan gå til helvete. - Jeg har fått innsikt i hvor fantastisk det kan være. Jeg har en veldig god venn i USA som er mormoner, som har en skog med barn. De har det helt fantastisk. Men de er ekstremt ressursrike mennesker. For det er jo krevende å drifte i en familie med masse barn. Men det Toye sier, det synes jo stemmer.
Forskning viser at når man får barn, det er litt paradoks, men en stund etter fødselen går lykkenivået ned. Foreldre blir mindre lykkelig. De blir ofte mindre lykkelig til barnet flytter ut, men så får de en peak igjen. Det virker, ja. Det er en mening ting som det gir. Man er jo programmert, det er derfor vi eksisterer, som jeg sa, grunnen til at biologi eksisterer er for å replikere DNA. Hvis ikke DNA er klar å kode inn i oss at vi skal være ekstremt drevet
til å replikere, så ville vi jo ikke ha gjort det, fordi det er så ressurskrevende. Den biologien har vi jo fortsatt i oss, men den kulturen som vi har, og den ideologien som vi tror på, jobber ikke på lag med den i så sterk grad at vi klarer å opprettholde befolkningstallet vårt. Så da kan du se for meg at
med den overgangen vi er på vei inn i nå, så vil det materielle fundamentet endre seg, og det å få barn vil ikke være noe som vil være kostbart, eller noe alle har råd til. Da vil også kulturen endre seg, vi vil få en ny kjærlighetsideologi, som vil promotere det i en høyere grad, vil jeg tro.
For det er et spørsmål som har gått i mye podcasten her, og som vi er så veldig opptatt av når vi lager disse dokumentarene, for vi holder på med sånt nå. Det er jo et uslitlig og veldig mye filosofisk spørsmål, som er et biologisk evolusjonært spørsmål også, er jo monogami versus polygami. Og så har vi snakket om litt i forkant her, at vi må også kanskje bake inn promiskusitet oppi dette her og sånt. Og det er jo
I sånne diskusjoner som jeg opplever, sånn som debatter, så er det enten så er vi monogame, eller er vi polygame. Men du mener kanskje at det har vært en miks av dette her gjennom tidslinjen til menneskeheten? Ja, der kan vi gå tilbake 6 millioner år. Da var det førkommer av paraset promiskiøst, det vil si at hanna og hundene levde i flokk sammen. I teorien var alle fri til å kopplere, men hundene ville da...
draes mot å reprodusere med de mennene som hadde høye status. - Er det sterke antakelser, konsensus i forskningen? - Det er en veldig sterk hypotese at vi parer oss på den måten, fordi grunnen til at kjimpanser og bonoboer ikke driver med pardanse, og det er ekstremt sjelden i denne revolusjonen at hvis en art først har utviklet pardanse, at den går bort fra det igjen.
Så vi har all grunn til å tro at den siste fødekommeren som vi delte med sjempansa Bonobo, den parret seg promiskujøst. Så er spørsmålet hvordan fra 6 millioner år siden til 2 millioner år siden gikk fra promiskujositet til monogami. Der er det en hovedhypotese, en ganske spennende ny hypotese, som jeg har litt sans for.
Men det som var hovedhypotesen, og det er ikke spesielt kontroversielt, det var at det ble fordelaktig med lengre utviklingsperiod for barna. Å få større hoder, være mer hjelpesløs, og da kunne vi få til mer effektive barn. Vi ble mer effektiv art. Men for å få til det, så trengte hun hjelp fra han i starten. Fordi barna var hjelpesløse, så trengte de beskyttelse og kalorier.
Hovedhypotesen er at disse mest attraktive hannene begynte å hjelpe til, for de så at barna trengte det. Over lang tid utviklet de kapasiteten for kjærlighet på det. Hanna og hun var bygge på den mors følelsen som kvinner har overfor barn. De kunne få noe lignende overfor hverandre gjennom vasopresin og oksytosin.
Det gjorde at de begynte å pare, og da tok disse mest etterhvert mennene, begynte i starten med polygyni, det er hovedhypotesen, og hadde et harem av kvinner som de passet på og sørget for, mot at de paret seg kun med han. Så ble det slik at økologien vår ble mer krevende, barna fortsatte å bli mer krevende, så det ble høyere og høyere kostnad per kvinne og per barn, så mens de mest høystatus klarte kanskje å ha
4-5-6 kvinner hver i begynnelsen, så gikk det ned til at nordmenn rundt 2 millioner år siden var monogami, fordi det var rett og slett for krevende. Så du hadde fortsatt noen polygynister, 2 millioner år siden, dere alltid hadde polygynister, men det ble bare for dyrt. Så når vi da ble jegere og sankere for 2 millioner år siden, i den perioden frem til jordbruket,
så var vi hovedsakelig monogam, men det har alltid vært poligonitt, det har alltid vært et lite antall med menn, som har hatt, typisk når vi var sankere, ikke mer enn fire kroner. For det er samme hvor fantastisk det er, så det blir kostbart. Men er det denne perioden her som vi utvikler, som mange taler om monogamiets evige sak, er jo at mannen er veldig opptatt av å vite at avkommer deres,
Nei, det har ikke med monogami å gjøre. Det har med parterne å gjøre. Så det er viktig. Det som er bestridelig er at vi gikk fra en promiskjøs
til å bli en pardannelsesart. Og så er spørsmålet hvordan den overgangs... Vi trenger ikke å ta den alternative teorien, men den handler om at det var kanskje disse lavmerdimennene som så sitt snitt til å gjøre en deal med hundene med at hvis jeg bidrar med kalorier, så får jeg lov å ha sex med deg, og da har du kun sex med meg. Så hvordan vi kom dit vi kom, det vet vi ikke. Men vi vet at...
Den dragningen som menn, eller Hanna, hvis vi snakker litt lenger tilbake, har hatt mot å ha mange partnere og gjøre mange kvinner givet, den har alltid vært der. Under den sønkeperioden vår ble det bare veldig kostbart, men det var ikke noe press på Hanna å ikke vil ha mange partnere på
På samme måte var det ikke noe press på kvinner, eller det var veldig svagt press, på å ikke ønske seg en veldig attraktiv partner. Disse hundene og kvinnene måtte ta til takke med lavverdipartnere, men de hadde fortsatt det originale, eller det første tiltretningssystemet, som gjorde at de hadde den dragningen. Når vi da fikk jordbruk, og de mest veldike mennene kunne akkumulere enorme ressurser, så fikk vi en periode med ekstremt høy
polygeni. Det er ikke sånn at det bare kommer menn til fordel, det er jo en allianse her. Hoveddelen går ikke mellom menn og kvinner, men mellom høyverdige menn og kvinner på en side, og laverdige menn på den andre. Kvinner vil jo ha en evolusjonsmessig interesse og få best mulig genetisk materiale fra den partneren de er med, og ønsker også å få mest mulig ressurser.
Så under et polygonsystem hvor de mennene på toppen konfiskere alle ressursene og sette lavere de mennene i en veldig utarmet, underlegen posisjon, så kan du argumentere for at det er til kvinnenes fordel, fordi de da får tilgang både på bedre genmateriale og større ressurser. Selv om kvinner også har utviklet gjennom denne pardannelsesykologien et ønske om å ha mann for seg selv. Kvinner er jo også sjalu.
men sånn rent ressursmessig, så vil da polygoni kunne være en fordel både for mann og kvinne, eller høyverdigmenn og kvinne, mens man da må organisere de andre mennene. - Dette peker ikke det her tilbake på sånne her, skal vi si, både statistikk, spør venner og bekjente, og dette klassiske spørsmålet, hvis partneren din skulle vært utro, hva ville du vært mest komfortabel og ukomfortabel med? At det var seksuelt utro eller emosjonelt utro?
Så er det jo kvinner som sier alltid at det verste er hvis man er emosjonelt utro, mens mannen synes det er mye verre at kvinnen er seksuelt utro. Ja, og det handler om de forskjellige utfordringene vi har hatt gjennom tiden, at for mannen så handler det om å sørge for at han vet ikke om barna hans, eller ikke, så han er nødt til å sørge for at kvinnen er seksuelt trofast, så han ikke bruker sine ressurser på barna til noen andre.
Og for kvinnen er det viktig å være sikker på at når barnet er født, så vil han bidra med ressurser, mens hvis han forelsker seg i noen andre, så risikerer han at hans ressurser har forsvunnet, fordi han prioriterer de andre damene. Men i forhold til det med polygyny, så har det vært... Det var en periode da hvor...
Det var noen millioner år der det ble litt kostbart, så det var lite av det. Men med en gang man fikk jordbruk, så ble det veldig, veldig mye av det. Og det fortsatte helt til den første seksuelle revolusjonen i Vesten, som rundt tusen år siden, da kirka kom på en ...
ganske eksentrisk i det, det her med livsantmonomi. Romer ikke hadde flørt av med det, men ikke tatt det seriøst. Og kirka ble veldig, veldig seriøst. Og da bestemte at selv konga skulle, det var litt vanskelig å gjennomføre, men selv konga skulle bare en kvinne for livet. Og det at de da stengte av polygeni, og
og påtvang folk livslangt monogami, det gjorde at det da ble distribuert én kvinne per mann. Det ble mer investering i forholdene, mer investering i barna, og det var det som var det grunnlaget for den moderne verdenen. Hadde ikke det skjedd, så hadde ikke den moderne verdenen utviklet seg, i hvert fall ikke slik som den gjorde. Så det var en ekstremt avgjørende endring å gå fra polygoni, universelt jura rundt,
og så bare gjør det helt forbudt. Det var et sivilisasjonsstabiliserende tankesett, at hvis vi distribuerer 1-1-forhold gjennom hele befolkningen, så vil barna få en...
en tryggere oppvekst, som da vil gavne samfunnet, pluss at vi har flere mennesker som er fornøyde og lykkelige. Det er veldig samfunnsgivende. Ja, det har masse konsekvenser. En var at polygoni har et matteproblem. Når de mest suverene mennene tar...
masse kvinner hver, så blir det ingen igjen til de på bunnen. Så da ønsker de å få seg kvinner, og så ønsker de på toppen, de stopper jo aldri, de vil jo ha mer og mer og mer. Så da går vi til krig mot nabofolket. Så gjennom hele antikken og bak der, det drivkraftet til å skaffe seg stadig mer kvinner, for de som har mange, og de som har ingen å få seg noen,
Det drev mye krig, det skapte en konkurransekultur, det svekket samarbeid i samfunnet, så nå fikk vi vekk det at menn bare, ok, nå får du noen år på å vise deg hva som er fantastisk, så skal vi distribuere en kvinne til deg på bakgrunn av det, og så skal du nå konsentrere deg om andre ting, sånn som økonomisk vekst og gården din, og ting som, konkurranse om kvinner,
i en skadelig faktor over et ganske lavt nivå. Det at man bruker enormt med ressurser på å skaffe seg tilgang til mer kvinnelig seksualitet slår ikke nødvendigvis så bra ut på GDP. Det er ikke kjempesamfunnsgavende. Hva var ...
Hvor er det skoen tenker du trykker nå, med tanke på at vi skal snu trenden? For samfunnet selv, hvis vi hadde politikere nå, så ville vi sannsynlig spørre hvordan vi kan få ting til å bli litt sånn som det var. Ikke sjans. Det kommer bare til å bli verre og verre. Vi får ikke til å snu den utviklingen vi er i nå. Det som kommer til å endre potensielt, er når det materielle grunnlaget for samfunnet endrer seg.
når vi har gått den med fjerde indisjonsrevolusjonen, når vi begynner å lage designer-babyer, når vi har automasjon, når vi har kunstintelligens, så vil vi leve i en helt annen verden, og det vil legge et helt annet grunnlag
for reproduksjon. Vi kan til og med foresies at vi slutter å gjøre det på gamle måten. Muligheten er enorm, og vi vet ikke, vi kan ikke si det. Det å begynne å gå inn nå, og begynne å si til kvinner at slutt å ligge med bare de mest attraktive mennene, ligge med noen på ditt nivå, sånn at du trigger kjærlighetsmekanismen, og kan komme inn et forhold og lage barn, fordi Norge trenger flere barn. Det er
Den sosiale effekten av det kommer vel til å være null, type. En individuell kvinne kan kanskje tenke at det er sånn det fungerer. Da kan det jo enda minne atferden, og noen vil jo få til det. Men at politikere skal gå inn og fortelle en så ekstremt individualistisk kultur som oss, hvem vi skal ha oss med, og hvem vi skal parde med, det er... Mekanismene, det som de kan gjøre, nå gir de allerede 12 millioner kroner til kvinner, for at det skal gå rundt. Skal de gi 20 ?
Det er vel en grense til hvor mye økonomiske ressurser som kan redistribueres, og det er det politikere har tilgang til. At de skal begynne en holdningskampanje med å ha plakater med søte babyer, det er
Det er ikke å bli stum, og du ser det som også driver eiendomsprisa. Det er rådgjort å være ung. Det er økt konkurranse jobbmessig. Veldig usikker fremtid økonomisk. Når folk ikke vet hva slags fremtid vi går inn i økonomisk, eller i forhold til krig, eller i forhold til klimaendringer, så er man ikke motivert. Da føler man at man har den tryggheten som er til rette for barneproduksjonen.
selv om folk har produsert veldig mye tidligere under ferdomstendigheter, men da hadde de ikke prevensjon. Det er jo et veldig godt poeng, for det gjelder kanskje litt sånn som hvordan vi mennesker fungerer også, og vi kan gå på helt andre felt, at hvis du skulle få til en endring i tankesettet, så må motivasjonen ofte komme innenfra, det hjelper ikke å bli fortalt hva du skal gjøre, at du får eksterne rådgivning, eller formaning om at nå skal vi lage flere barn, fordi Norge trenger det, og så videre. Det er litt sånn,
for å kunne endre måten man tenker på, så må jo alltid motivasjonen bare trene å gå ned i vekt, et eller annet sånt, det hjelper ikke uansett hvor mange holdningskampanjer eller skremseler du har mot ruset. Hvis ikke den der feelingen innenfra kommer at, "Yes, jeg har lyst til å lage flere barn fordi X-SYZ", så er det nesten helt umulig å snu det. - På individnivå får vi til å gjøre slike endringer. Det som er studert de siste årene er store kulturelle endringer i den doktoralspokalen som jeg skrev.
så på generelle kulturelle endringer i Skandinavia over de siste tusen årene, hvor vi går fra forskjellige trosiden, fra politisme til monoteisme til forskjellige typer med humanisme, og ser hva som skjer når samfunnet endrer seg så mye at vi må endre den grunnleggende historien som vi tror på.
Og så gjorde jeg det samme med denne boken jeg jobber med nå i forhold til kjærlighetsideologi. Og det er ikke noen som har hendene på rattet. Vi har jo en dragning mot å tenke at det sitter 12 jøder på et rom og styrer verden som noen tenker. Som kunne vært en positiv ting hvis det var faktisk noen som hadde kontroll, men det er jo ikke det. Det er aldri noen som styrer disse store endringene. Det er aldri noen som har hendene på rattet. Det er bare ting som skjer, og så er det veldig uoversiktelig mens det skjer. Og
Når vi kommer langt nok fra det, kan vi se tilbake, og bli enige om en historie om hva som skjedde. Men at politikere underveis kan ha en tanke om hva som skjer, hvilket utfall de vil at dette skal ha, og at de skal klare å bruke verktøyene på en måte som gjør at de får det utfallet, det er helt utenkelig. Det er jo folk som har en innflytelse, men en endring er alt for kompleks til å tro at vi kan styre dem. Det vi snakker om, og det vi sier nå, sier vi at
at det er ...
kvinnen som må, hvis vi skal forandre fødselsratene og sånn, er menn der de alltid har vært? Hvis det hadde vært opp til kvinnen å få flere barn, så hadde vi gjort det at det er kvinnen som har, gjennom disse seksuelle revolusjonene som du snakker om, er det kvinnen som har endret seg til der vi er nå? Eller har mennene også en rolle å spille her? De tre seksuelle revolusjonene har hovedsakelig endret kvinnenes vilkår.
Under ettersamfunnet var kvinner underlagt mann. Under et polygonsystem som vi hadde, var kvinner mer en slags vare som ble tradet mellom familier. De hadde ikke noe de skulle si. Det som skjedde med første seksuelle revolusjonen, var at kvinner fikk samtykke. Det var også en veldig unik idé kirke hadde, hvor kvinner fikk ikke lov å velge sin egen partner i første omgang, men hun fikk lov å si nei.
Da var det meningen at menn og kvinner skulle begynne å flørte. Vi fikk en sånn dance craze på 12-13-året i Skandinavia, hvor folk begynte å lage bygdedanser, hvor menn og kvinner skulle danse sammen og høre på ballader og prøve å i stedet for at foreldrene skulle arrangere alt, så skulle man begynne å få litt følelser. Trigger den kjærlighetsmekanismen. Så fikk kvinner et slags partnerskap med mann. I stedet for å ha en sånn mann på topp som styrte alt, så skulle kvinner være partneren i å drive gården.
Som en andre seksuell revolusjon rundt 1750, så fikk kvinner et valg, men også for så vidt, at vi da skulle ha sånn individuell seleksjon. At individet skulle elske denne parten. Og da med en siste legune også, så handler det om selvrealisering. Nå skal kvinnen selvrealisere seg. Så gjennom hele den perioden, så har det vært en sånn...
800 år hvor kvinnen har fått en sterkere og sterkere reposisjon, og nå har kvinnen kommet så langt at hun har blitt likt med de andre dyreartene på jorda. Fordi alle andre dyrearter, ikke alle, alle dyrearter som har seksuell reproduksjon, så er det stort sett, det er litt mer komplisert, men det er stort sett hundkjønner som driver med seksuell seleksjon.
Det var en gresk forsker som gjorde ut poenget ut av for noen år siden. Vi har alltid tenkt blant mennesker at det er kvinner som driver med seksuell seleksjon, men det har jo aldri vært det. Det har vært menn som har valgt andre menn for reproduksjon. Det er helt unikt. Det er kun den ene starten som gjør det. Det er det beste kvinner har fått anledning til. Det å få den samme makten som andre dyr har. At de kan vel si det egne partene for reproduksjon. Det har ikke kvinner hatt...
noe erfaring med i historien, og der kan vi skylde på patriarkatet. Det er fascinerende når du sier det, jeg tenkte på alt annet som naturfilmer som på TV også, så er det sånn utrolig hva disse mannlige artene gjør for å tilberede et rede for å gjøre seg attraktive, hvor de er på en audition for å se om de er verdige
kvinnens... Ja, nei, fra sånn modern ideologi, så kan man jo tenke, og det er jo det disse innsillene gjør, at det er urettferdig at kvinner diskriminerer dem. Men en av hovedgrunnen til at vi har menn og kvinner, at vi har seksuell reproduksjon, er jo nettopp for seksuell seleksjon. At kvinnens menn skal konkurrere,
og skape et status-hierarki ut av det, og så skal kvinnen bruke det til å velge hvem hun skal parise med. Originalt var det kun toppen, men siden vi da ble en pardannelsesart, så fikk vi det andre systemet i tillegg, den kjærlighetsmekanismen, som gjør at kvinner også kunne følge en tiltretning mot menn av lavere verdi. Kvinner skal diskriminere menn. Det bare kan føles ...
Det føles selvsagt urettferdig og fælt, og det kan ødelegge livene til disse mennene på bunnen som blir eksudert vekk. Men det er noen gang et felt som er slik at noen av disse innsiderne tar ut ordet for en slags seksuell redistribusjon, at vi skal ha den type likestilling som vi har på andre felt, sånn som for eksempel med at vi økonomisk overfører 12 millioner til kvinner, blant annet fordi de tjener mindre.
Men en sånn seksuell redistribusjon er utenkelig. Sovjetunionen gjorde det i starten noen deler av noen av disse sovjetene deres gjorde det i starten. Putin nevnte det forresten for et par år siden. Han hadde en tale hvor han gikk ut og advarte mot amerikansk vokhet. Da refererte han til det hvordan Sovjetunionen i starten hadde gjort kvinnelig seksualitet et kommunalt gode.
Og det kan du jo se for deg hvilket helvete det ble. For det var slag inn en lokalsamfunn, så skulle alle menn ha lik tilgang på kvinnelig seksualitet. Da skaper du et fullstendig helvete, og det gikk jo ikke, så det måtte de jo gå bort fra med en gang. Så den diskrimineringen som kvinner, som vi ser skjer nå på Tinder, hvor det er bare 5% av mennene som er bra nok for kvinner, det er slik
Det skal, det er de impulsene vi har oss fra naturens side. Og så har vi da gjennom årtusene kommet opp med forskjellige kulturer, forskjellige kjærlighetsideologier, for å likevel prøve å få til en fungerende samfunnsorden, gitt at mannlig og kvinnelig parinspsykologi er slik den er. Og det som vi har gjort nå, som er helt unikt, er å slippe det fri.
at i stedet for et patriarkat som påtvinger kvinnapartnere og en viss type adferd og så videre, så er det helt opp til kvinner å velge selv. Da vil det være naturlig for dem å diskriminere menn så sterkt som de gjør nå, og det vil være naturlig for dem å diskriminere menn sterkere og sterkere.
- Så det er to alternativer her, hvis målet er at vi vil holde på sivilisasjonen og samfunnet skal være best mulig, og da trenger vi fødselsdater på over 2. Hvordan gjør vi det? Det er alternativ 1, gå tilbake til patriarkatet og... - Det er nok ikke et alternativ. - Hvis man ser på det helt objektivt, så er det det ene alternativet, for det vil være effektivt. - Da må vi tilbake til arrangert ekteskap som er det vi mennesker
alt jeg har gjort. Hvis du fjerner alt av, skal vi si, gå bakover tid, da blir det reaksjonært, er det ikke det det heter? Ja, det er flere ting. Bort med, tilbake med patriarkatet, bort med kvinnelikestilling, eller i kombinasjon med det og fattigdom. Hvis vi blir så fattige at vi må være to,
og høyere barnedødelighet kanskje, og gjøre vekk velferdsstaten, så kan du jo få opp fødselsraten. Men det er jo ikke det. Så det er den ene veien, la oss kalle det nummer én. Så nummer to er da, med de endre vilkårene for kvinnen gjennom oppover tidslinjen som vi har snakket om nå, så er det jo da hvordan tilrettelegget at kvinner vil ha flere barn gitt de vilkårene som er nå. Og der er det jo da, som vi kanskje
satt fingeren på noe sånt, det kommer ikke gjennom formaninger eller kanskje økonomiske insentiver som man kanskje har trodd, men at det må være noe annet i bunnen der som gjør at kvinner prioriterer å få flere barn. Det virker som, hvis vi skal summere opp dette som vi har snakket om til nå, at det er der skoen trykker, at det ikke nødvendigvis, at det ikke er noe menn har
å si opp i dette her? - Det er jo der Skandinavia er så deprimerende. Hvis du ser på denne debatten slik den førte USA, så sier det som er det feministiske ståstedet at vi må ha offentlig støtte, vi må ha barselspermisjon, vi må ha ditten og datten. Skandinavia har innført alt dette. Fødselspermisjon, enorme økonomiske overføringer, gratis utdanning, gratis helse.
Det er da ikke amerikanere oppmerksom på, at også her har fødselsdaten kollapset. Da har vi brukt alle våre politiske virkemidler. Når vi har brukt alle de sosialdemokratiske virkemidlene og skapt det mest kjønnslike stilte og rikeste velferdsstaten i verden, og likevel får den samme kollapsen som i de landene som ikke har noe av det der,
så er det tydelig at den virkemiddelpakken vil ikke fungere. Det å begynne å fokusere på det, og bruke denne situasjonen til å si at vi skal ha mer fødselspermisjon og så videre, da forstår vi ikke helt hva det er som gjør at kvinner ikke vil ha barn lenger. En av de årsakene som ikke kommer av min, jeg vet ikke hvor mange prosent av den nedgangen du kan skylde på det, men hvis vi regner oss bakover, så er det jo ikke...
rakettvitenskap. Barn er ytterst her, og for der har du et stabilt forhold, og for der har du noen dates. Hvis datingen ikke fungerer, og vi har en økende singelrate, det at det etter hvert gir seg uttrykk i ferdig barn,
Det er en selvfølgelighet. Så hvis vi skal ha flere barn, så må vi ha flere forhold. Vi må ha et dating-marked. Vi må ha et marked som distribuerer menn og kvinner på en måte som gjør at menn og kvinner finner hverandre og gidder å parle hverandre, slik at de er i et forhold som gjør at de kjøper en delhet sammen og har en stabilitet som gjør at de føler at nå skal vi lage barn.
Det synes jeg er interessant at du peker jo, eller henter jo flere ganger når du prater her med dette med kunstig intelligens. Og vi har jo snakket om i chatten vår før du kom inn i dag, og det synes jeg vi skal få til en prat med Inga, deg og meg, rundt denne biten her. Vi kan godt ta litt av herren også, for det
Det er litt interessant at man kan si sånn, den Tinder er pilotprosjektet som setter i gang denne dating-epidemien av seleksjon som er veldig spesiell. Kan jeg få den navnet til? Ja. Ta med til meg. Jeg kan formule på nytt. Så får vi finne klipp på det. Men kunstlig intelligens har satt i gang dating-
som vi ser nå. Men kan det også på en måte, måten Tinder har...
skal vi si fucka med mekanismene på mange måter, også være en slags løsning at dette her, hvis vi da greier å skru dating-appene og teknologien til en mer samfunnsgivende utvikling, at dating-appene gjør oss mer effektivt og finner de rette partnere for oss. Mens nå er det en sånn winner takes all løsning, hvis dating-appene kommer på et visst nivå etter hvert, at det er
du finner faktisk ting som gjør deg personlig mer lykkelig, og finner personlige partnere som faktisk passer deg, så vil det faktisk teknologien også kunne være med på å løse dette problemet her. Absolutt, det er det du er optimist på. Veldig troen på. Vi kan jo se for oss at
Når disse maskinerne kjenner oss bedre enn de kjenner oss selv, så handler det ikke bare om den seleksjonen. For det første vil en maskin som er koblet opp til alle, vil jo ikke bare kunne klare å matche oss, men vil kunne klare å manipulere oss og skape den type opplevelse som gjør at folk binder seg til hverandre. Så i utgangspunktet vil disse maskiner som kjenner oss så godt klare å plukke at disse to vil sannsynligvis være en kjempegod match
og i stedet for å sende dem på en bar på løkka og drikke vin, så kan den sende dem ut på opplevelser der de opplever at de er i fare sammen, der at de må støtte seg på hverandre, hvor du får en type intensitet og en type nærhet
som gjør at man får en tiltrekning til hverandre som vanlig data ikke skaper. Som for eksempel det å spille minigolf, ikke vil ha den samme effekten. Jeg tror på at hvis vi da får kunstig intelligens i fremtiden som er
hyggelig innstilt til oss mennesker, og vil stå og bruke sine ressurser på å skape fantastiske liv for oss, så tror jeg vi kan gå inn i en absolutt gullalder, hvor vi kan bruke våre ressurser for å hjelpe av en maskin som er en milliarder ganske smart enn oss, til å skape liv og opplevelser som vil være ekstremt belønne for oss. Og det er ikke bare å koble oss med kjærester, men også å koble oss med venner og koble oss med grupper, skape liv for oss som vil være veldig givende.
Det ligger jo langt frem, det er jo veldig utopisk, men jeg ser jo absolutt det potensialet der. Når jeg tenker hva det er som er gærent med dating og forhold mellom kvinner i dag, så ser jeg ikke så mye vi kan gjøre i dagens miljø for å skape det bedre, men nå befinner vi oss i kanskje den største overgangen i menneskets historie. Det vil også skape masse muligheter, og jeg kan se for meg...
Det er lett å si at det er veldig mange måter dette kan gå feil på.
kanskje noen færre måter hvor dette kan gå veldig bra, men vi må fokusere på de måtene som gjør at dette kan gå veldig bra. Da tror jeg at, som jeg sa tidligere, jeg tror vi kan ha en guldarbeid både i forhold til reproduksjon. Det er jo gøy med barn, men det er jo bare litt slitsomt og litt mye og litt dyrt. Hvis det kan bli fikset, så tror jeg menneskeheten kan begynne å reprodusere som aldri før. - Men er du såpass kjent med, det virker som det er en horde med dating-apper der ute nå, at det kommer ganske mange utfordrere til Tinder som da også
Jeg tenker bare teknologimessig, hvis du ser på historier og apper, hvilke som bryter ut i noe nytt, som da kommer det ofte kanskje de gode produktene etter det som på en måte er pilotprosjektet. Er du kjent med de forskjellige, nye, konkurrerende dating-appene til Tinder? Null personlig erfaring med disse dating-appene. Jeg kjenner til forskningen, og det som vi har sett så langt i hvert fall, at når det har kommet med apper som er såkalt...
rettferdige apper. Det er apper som prøver å distribuere kvinnelig oppmerksomhet på en mer koselig måte. Så mislykkes de fullstendig. Det går bare ikke. De får den samme distribusjonen av oppmerksomhet til de samme mennene på toppen. Så det er noe med selve teknologien når du skal evaluere en veldig høy mengde med personer
etter kriterier som kommuniseres gjennom en liten skjerm, så gjør den med psykologien vår. Det aktiviserer den delen hos kvinner som er veldig diskriminerende. Fordi hvordan skal en sånn liten dings trigge kjærlighetsmekanismen din? Også det datingformatet, når det handler veldig ofte om å gå ut og møtes, man har en god tone, så skal man en til seng, så skal det eskalere derfra. Ja.
så er det jo veldig få menn som er flinke til det, som får til å skape den opplevelsen på en sånn date. Og da vil jo kvinner tenke at hvis dette er det som er målet, at de skal nå søke etter menn som har muligheten til å trigge den delen av attraksjonen deres, så må du jo forholde seg til de 5% av mennene på toppen som har de egenskapene. I stedet for, ja, det er...
Fordi de lavverdigmennene har andre kvaliteter, og den kjærlighetsmekanismen er kompleks og tar tid å operere ganske annerledes. Jeg ser ikke hvordan en app skal nå til den. Du har ikke troen på at dating-apper kan være en del av denne
løsningen på... Ikke med nåværende teknologi. Ikke i de nærmeste årene. På sikt er jeg veldig trodde på teknologi, men ikke den nåværende teknologien. Den nåværende teknologien har veldig mye negativ eksponialitet. Måten den riv...
Vi bodde i USA veldig lenge, og det å få se på nært hold, hvordan samfunnet ble revet fra hverandre, delvis grunnet, i hvert fall delvis fasilitert av teknologi, det er fascinerende. Vi lever i en utrolig fascinerende tid. Du merker det ikke så godt her i Norge, fordi ting fungerer så bra. Men du sa det virket som om bakken bare kunne åpne seg når som helst, og samfunnet ville ramle ned i et stup. Det er et aspekt jeg vil ikke ha snakket med nå, som jeg tror er veldig, skal vi si,
undervurdert og underkommunisert, som er dette med risiko. Håpe tilbake til pornopunkt, hva blir det da? 10-året, 2000-tallet.
Da snakket vi før dating-apper, før internett. Vi hadde kanskje mobiltelefon, og det var... SMS. SMS var den tidens dating-app. Gullstandarden på 2000-tallet var at hvis du fikk telefonnummeret, så var det ting på gang. Det var aldri noen andre type ting. Hvis du dro ut på byen,
sammen med venninne dine eller vennene dine, så var det basically en sånn du er ute i en jungel, du kan ha flaks, du kan komme på rett sted. Men det var veldig mye som var overlagt i tilfeldighetene. Men det som er veldig spesielt bare 20 år tilbake, som jeg tenker på ikke er tilfellig i dag, er jo dette risikoaspektet. At hvis du spesielt da som mann
opp til nå, så måtte du ta risiko på et eller annet tidspunkt, og det henger jo sånn, tror jeg henger veldig med fyllekulturen vår, at du drikker deg til mot for å kunne gå opp til kvinner og snakke med dem, for å sjekke dem opp, for å ta denne risikobelastningen der for å bli avvist. Og den risikobelastningen
er vi veldig avvers nå. For nå scroller vi, og vi vet at hvis daten går til helvete, så er det to andre muligheter på Tinder som kanskje jeg kan dra på daten med etterpå. Så det risikoaspektet,
er borte. Du var inne på naturen i stedet også, hvor mye ... Det er enkelte arter hvor det mannlige kjønn må vise hvor modige de er. Det er litt for å vise hva de er villige til, hvor mye tær de har, hvor mye mot de har, hvor mye ... Hva er det ordet jeg leter etter? Courage.
er for å vise den andre arten på at det er en annen art som løper bort til ... Et kredibilt signal for forpliktelse heter det. Yes, exakt. Der kom fageterminene inn. Rett som et signal på at du er verdifull og modig. Den biten er å se på hvordan dyr kan løpe bort til andre råddyr bare for å vise hvor tøffe de er og kommer tilbake igjen. Det er litt denne par-
mating-strategien som er borte, du har ikke noe risiko lenger. Det eneste du ender opp med da er at du signaliserer på et helt annet nivå i risiko, det er jo ofte at du signaliserer med rikdom eller med penger eller bil, dress, status, at den risikosignaliseringen er helt borte fra sjekkverdenen.
Det var et veldig langt spørsmål. - Jeg vet ikke hvor mange Rydder-historier du har lest fra middelalderen, men når Høves kjærlighet ble introdusert som ny ideologi etter den
gamle voldtaktideologien som de hadde i antikken, hvor det var bare den sterkeste krigeren som fikk dama. Så skulle vi da gå over til flirting, og da var det i disse ridderhistoriene disse elementene hvor man jakter på drager eller monster og så videre. Og det var et uttrykk for det som kalles et kredibel signal for forplikkelse, at hvis du som mann skal sjekke opp en dame, så må du vise at
Du er villig til å risikere noe for det, fordi du er interessert i langtidssparing. Hvis du bare skal vise deg som er suveren, hvis det er snakk om korttidssparing, så handler det om annen tiltrekningsmekanisme, og da må du bare være best. Da må du bare være høyest. Men det kvinner ønsker jo,
spesielt før det var prevensjon. Så da måtte hun få han mannen til å vise at han er villig til å påføre seg kostnad gjennom risiko eller annet, for å vise at det er virkelig henne han vil ha. Og da gjorde denne ridderen rett og slett at det var diverse store håret i utfordringen som denne ridderen gikk på for å vise at han virkelig mente sin kjærlighet.
Disse mekanismene er fortsatt. Kvinner har den type forventninger, om det handler om å vise at den er villig til å investere penger i en date for henne, og at den er villig til å gå frem til henne for å vise at han er tøff. Det handler ikke bare om det å være tøff, og det å være modig, men at han gjør det ikke fordi han bare er sånn, men fordi han gjør det fordi det er virkelig hendene han vil ha. Det er en av disse...
en av det som kan trigge denne kjærlighetsmekanismen, at du går til det dypere, at det ikke bare er den overfladiske tiltrekningen som er nødvendig for å få til sex, men at man går litt dypere og viser hva slags intensjoner man har for et langvarig forhold. Nå vet jeg ikke, nå er jeg aldri ute på byen sånn, så jeg vet ikke hvordan 20-åringer
om de fortsatt går bort jeg vil jo tro at på utested med musikk og sånn så driver fortsatt folk og prater med hverandre men kanskje det er helt feil kanskje folk ikke går bort til hverandre lenger det vet jeg ikke i forhold til det med modighet på appa så blir det jo
Det er et filter der som tar vekk den ubehageligheten for begge kjønnene. For menn som har den rollen og skal gå bort og ikke gjøre det her, så kan det være ekstremt smertefullt å få et avslag hvis man ikke er vant til det. Da vil appene ta vekk den smerten. Det er også smertefullt for kvinner å avvise menn, i hvert fall hvis de har litt empati, og det har jo de aller fleste kvinner.
Så det på gammel måte å si nei til mann etter mann etter mann, det kan være ubehagelig, det er ikke noe kult, for man ønsker å være snill med andre mannesker. Og hvis man da må avvise en hug av dem, så kan det være så mærkelig for deg. Og det å bare kunne være på Tinder og bare swipe bort alle disse laverdime med en tommel som tar mindre en sekund, det gjør det jo mye enklere. Så den smerten rundt det, dette personlige rundt det, forsvinner.
Kanskje i det forsvinner også muligheten for å få den type koblinger som menn og kvinner kunne få før, litt tilfeldig. Det at man ble utsatt fysisk og sosialt for masse folk man ikke kjente og som man ikke visste om man var en kobling for ikke, gjorde at av og til fant man en kobling som gjorde at det ble forhold ut av det.
Og den tilfeldigheten forsvinner nok mye med disse hypereffektive appene som bare kanaliserer tiltrekning i en spesiell retning, i stedet for å koble opp menn og kvinner som vil ha den større sjansen for å kunne få et langvarig parforhold. Det er det opsjonshelvete tilbake til det, at det er opplegg som at
kompiser som er ute på byen, og slik det fungerer nå i forhold til før, er jo nettopp det her, jeg tror den smerteterskeren er veldig mye lavere nå, for at det gjør ikke så vondt å bli avvist, og jeg tror også folk går bortover på byen og prøver å bli kjent med folk, men det ligger mye mer, skal vi si, forsikringsstrategier i bunn, i og med at med disse dating-appene, sosiale medier, så har du et enormt nettverk med både venner,
og elsker og potensielle flørter. Og som du er på byen, så virker det som at det er veldig mange kompiser av meg som har ting på gang allerede før de går ut på byen. At hvis ting går til helvete, så har de en plan B og plan C. Som de da kan møte på byen, som dere har opptatt meg før. Sånn har det vært før, har det ikke det?
Jeg vet ikke, hvis vi går tilbake til midten av 2000-tallet, det var ikke noe spesielt enkelt å kommunisere eller vite hvem som var ute og hvem som var hvor på samme måte. Hvis vi går tilbake til 90-tallet, før mobiltelefon og sånt, så var det egentlig
Du var i NUE, du var på det stedet du var med den gjengen du var, og da var det egentlig tilfellighetene som råda, og der og da. Mens nå er det mye mer en sånn forsikringsspill, at du har alltid kanskje to-tre alternativer på mobiltelefonen, så du kan ringe, taste hvis det er kjedelig på ditt sted, at du bomber, eller at du blir avslått, så er det... Hva mener du er konsekvensen av det?
- At det er et risikofritt spill kanskje i større grad, og at det er en smerte før at du stod mye mer på spill hvis du virkelig ville møte noen ut på byen før, eller møte noen, så var det sånn her er det muligheten din i kveld, og hvis dette ikke funker så gjør det kanskje enda litt mer vondere enn du gjør nå, for nå er det mer sånn, det gikk ikke, her er det nok andre oppsjoner og muligheter på sjekk-appene.
Ja, det kommer jo litt an på. Her igjen må du jo skille mellom høyverdigmenn og lavverdigmenn og kvinner. For lavverdigmenn har de jo stort sett aldri tilgang til kvinner. Det er bare noe som ikke skjer i livet deres.
mens kvinner er det opp til dem selv hva slags tilgang de skal ha, og da kommer de til å se på hvordan de er i livet, hva slags erfaringer de har hatt, hva det er de er ute etter. Men de har en ekstremt mye større grad av frihet der enn det de som er laveverdige menn har, så har de høyverdige menn som er de som får den aktiviteten. Så for de aller fleste menn vil det jo være sånn at når de er ute på byen, så har de ikke tilgang på noe som helst.
hverken via appa eller de kvinnene de møter der. Så det blir jo den skjevheten der. Det som, når du hadde Leif Knerner her, så sa han sikkert det at
De mennene som lykkes på appene, er de akkurat samme mennene som lykkes på byen? Du har de høyverdige mennene som får til å trigge den attraksjonsmekanismen hos kvinner som lykkes sammen med hva slags medium det er. Bortsett fra Tinder vil jeg tro, der må nesten utseende være viktigere, siden det er så bildetungt. Litt forskjellig der, men i forhold til suksess, så er det jo de samme mennene som lykkes der også. Tilbake til å se på artistene, sjekkartistene og...
Finnes det så mange menn som feiker seg fram til, eller finner taktikker som gjør at de fremstår som høyverdime menn, mens de egentlig ikke er det? Er det også en sånn...
Det er jo der jeg vil påstå, det kommer an på hvordan du ser på definisjonen. Der har vi veldig forskjellige perspektiv. Jeg mener at hvis vi forholder oss til korttidsmarkedet, og det synes jeg man skal gjøre, fordi korttidsmarkedet er inngang til langtidsmarkedet. Hvis du ikke får en kvinne til sengs, så blir hun heller ikke kjæresten din. Da er det så enkelt at hvis du lykkes der, så er du en høyvalgmann, for det er kvinner som bestemmer om du er eller ikke.
Mens Leif ser det litt annerledes, han ser på hva som er faktisk partnerverdi. Da har du korttidsverdi og langtidsverdi. Det kvinnen ser etter i en langtidspartner er ganske annerledes, kan være ganske annerledes enn han ser på i en korttidspartner. Leif ser på hva som er den mer underliggende faktiske verdien. Hva kan du bidra med som far? Hva kan du bidra med som ektemann? Hva kan du bidra med i lokalmiljøet ditt? Hva er den faktiske verdien du har?
Mens på langtidsmarkedet er det mer solide ting. Mens det kan være veldig flåset og overfladisk på korttidsmarkedet. Det går an å lykkes der med mye rar adferd og mye rare trekk. Da er det bare spørsmålet om du lykkes eller ikke.
Jeg snakket med en venninne som sa at det kom en morsom opplysning, for hun var en av singlene, og hun var veldig opptatt av at når hun da blir sammen med en gutt, når ting spiller bra, så er det dette, og jeg har aldri tenkt på at det har vært en faktor før, men hun var veldig nøye på å se hvordan blir han tatt imot blant sine venner og kollegaer,
Altså, er han respektert i gjengen sin? Gjør de narra han hele tiden? Hvordan takler han disse tingene her? Hvordan har han blitt tatt imot av sine egne og av det sosiale? Det var veldig viktig for henne å få se forbi bare de tingene som hun kunne se. Universellt svært viktig faktor. Det er sånn kvinner alltid ser av til.
Fordi en manns status og sosiale ressurser er svært viktig. Kvinner har mye mer tiltruk av det enn i motsatt vei, selv om det er viktig den andre veien også. Så det å se hvordan andre behandler en mann, det er en...
Det sier mye. Det er en effektiv måte å få mye viktig informasjon på. - Det er ikke mange stressere som er ute i nye forhold her nå som bare skal vise fram damaen sitt og gutta. - Så kommer gutta og bare fucker opp fullstendig det første møtet og bare setter seg der og gruser han helt. - Jeg husker en gang det er noe som skjedde. Jeg husker ikke sammenhengen, men da var det en fyr som ba oss
"Kan ikke dere la det som om alle kursene kommer ut?" "La det som om jeg er sjef i gjengen, og så blir dere skikkelig lårlige med meg." Jeg husker ikke sammenhengen, det var veldig lenge siden. Men menn forstår jo det, at det er noe her. At hvis kompisen din behandler deg som en tosk, så vil det ikke være så veldig tiltrekende for kvinnen. - Og så plutselig merker hun at alle de andre kompisene her var mye mer attraktive og mye mer høyere status. Det er en shaky ...
Er det ikke sånn at fløter og forhold er ganske sterke i starten egentlig? Hva sa du? At forhold og fløter, altså starten av forhold er at risikoen øker jo fra man går fra hverandre jo lengre man har vært sammen. Sterk kjærlighet var det i 12-18 måneder.
- 12 til 18 måneder? - Ja. - Hva betyr sterk kjærlighet da? - Den varme, intense følelsen som gjør at du har elsket en person og tror at det skal være evig,
funksjonen er jo for å få deg til å få barn. At du skal tenke at dette er en utrolig spesiell person. Det hadde vært en kjempegod idé å tilblike de neste 20 årene med den personen, og hvis det var noen barn, desto bedre. Så kjærlighetssyklusen i mennesker, det er en sånn syklus på 3-4 år, som hypotesen er at siden det var fødselsyklusen til våre sankerførekommere,
så utvikler kjærligheten seg slik at det den skal få til, det å få oss til å ha lyst til å ha sex med hverandre, selv om mannen laver de mann, og så skal de holde på med det til de blir gravid, og så skal mannen bidra under graviditeten, og så skal man bidra til at barnet er stort nok til å kunne fortsette å bli oppdraget mer kommunalt av flokken. Og så skal man kjærligheten slutte, så skal man gå fra hverandre, og så skal det finnes en ny partner.
og gjenta den syklusen. Så kjærlighet er ikke livslang kjærlighet, det var en myte som vi måtte påtvinge hverandre med jordbruket. Fordi når vi bare løper rundt i skogen som sankere, så var det lav kostnad på å bryte opp fra hverandre. Fordi barna var i flokken, det var ikke helse- og utdannelsesutgifter. Og det var en rekke fordeler med å få nye partnere, å få barn med nye partnere i stedet for menn sammen. Mens med jordbruket så var vi støkk med disse åkerlappene,
Du kan ikke dele opp åkerlappen i to og ta med deg din halvdel hvis det blir skilsmisse. Da måtte vi holde sammen på hele livet, fordi det var det som var nødvendig for å overleve seg og ha det ordentlig. - Alle disse kjærlighetserklæringene vi ser på Instagram når folk har vært sammen i ti år, eller vært gift i fem, ti og 15-20 år, det er bare feking, det? - Nei, da er det et tredje system. Vi har snakket om to system i dag. Det første er det attraksjonssystemet, som gjør at kvinner er seksuelt tiltrukket en veldig liten andel av menn. Så har du det neste systemet, som er kjærlighetssystemet, som gjør at
Man kan bli tiltrykket av veldig mange, alle kan bli forelsket, og selv om begge har veldig lav partnerløshet, kan man bli kjempeforelsket av hverandre og ha et fantastisk forhold. Den sterke kjærligheten var i en viss periode. Så kan man fortsatt være sammen gjennom et system som noen refererer til som tilknytning. Så man føler at kjærligheten ikke forsvinner etter 18 måneder, men den blir svakere som regel.
Så hvordan det uttrykker seg videre, det er forskjellig. Noen kan ha en forholdsvis moderat sterk kjærlighet ganske lenge, for andre så forsvinner det helt. Men så har du en tilknyttingsfølelse, som er en litt lav intensitet, varme, som du føler overfor andre, hvorfor vi skal være sammen, selv om den seksuelle lysten dere har for andre har blitt veldig mye mindre, og selv om den sterke kjærligheten har forlatt dere, så er det den varme dere likevel som gjør at dere føler at dere hører sammen og har lyst til å fortsette å være sammen, og det kan være i ti år.
Ikke sant? Men er det her det oppstår etter 12-18 måneder, hvis vi kaller det for kjærlighetsintervallet, tror du det kan være veldig mye den frykten for å havne der ute igjen i kulla og skal begynne på nytt igjen og finne en ny partner, at vi drives veldig mye av frykten fra å være alene og ensom igjen, som da driver oss videre i forholdet? Det du driver deg mest av er spørsmålet.
får deg noe bedre. Hvis du føler at du har gjort det eksepsjonelt bra med din partner, og din partner føler at hun har gjort det eksepsjonelt bra med deg, og at hvis det blir slutt, så vil dere få noen med dårligere partnerverdi enn det dere har nå, så legg dette etter for et stabilt forhold. Det er en veldig viktig faktor at dere føler at dere ikke kan "trade up".
Så hvis det er i et forhold, det skjer jo i forhold, at den ene personen, for eksempel hvis du blir podcastkjendis og gjør det veldig bra der, så vil din partnerverdi øke.
Hvis noe skjer med din partner som gjør at hun blir mindre attraktiv over den perioden, så vil det være et gap mellom partnere som gjør at den personen som har en oppadgående kurve tenker at hvis dette forholdet tar slutt, så vil han antageligvis få med en partner med høyere verdi enn den er nå. Det legger til rette for et ustabilt forhold. - Ikke sant. Da er det jo sånn ...
Det som er feil tanke da er jo at hvis du får partneren din til ikke å omgås for mye andre mennesker, så vil de aldri bli eksponert for den potensielle parten. Partnervold og trakassering og mobbing har den funksjonen. Det er en av de sterkeste predikterne for at mann slår og plager kona si.
Hvis to har høyere partnerverdier enn han, så ønsker han å presne selvtilliten hennes, få til å føle seg dårligere, prøve til å holde vekk fra andre, fordi han har god grunn til å tro at han har en stor sjans til å miste dem. Så det er...
- Ja, så det er sånne frykter. Det driver også andre veien. Kvinner driver mye med partnervold, like mye som menn. Funksjonen til partnervold er å prøve å sikre forhold, eller en av funksjonene er å prøve å hindre at noen andre forlater henne. Derfor driver vi på med noe så
Så mørkt og fælt er at det har hatt en funksjon for å holde sammen, og det har fungert. Det kan være deprimerende effektivt. - Det er kanskje mest vanlig hos kvinner, menn er ikke så selveksponerende. Det er selvfølgelig unntak med kjendiseri og folk som lever av
og være i offentligheten og så videre, men det er jo veldig mye vanligere for kvinner å eksponere seg selv på sosiale medier. Kanskje langt inn i et forhold også, man kan jo forstå det litt den her
"Se på meg i verden, her er jeg tilgjengelig, her er bilder av meg og jeg lever dette livet." Men når man da kommer inn i et forhold og fortsetter med denne selveksponeringen, sosiale medier, hva slags signal er det man sender da? - Det var noe fascinerende som kom med sosiale medier, at kvinner har mulighet til å fortsatt tiltrekke oppmerksomhet og interesse.
gjennom å eksponere seg gjennom dette. Hvis en kvinne da er i et forhold med en lavverdig mann, en som har tilsvarende partenverdi som henne, og hun går ut på sosiale medier, eller fortsatt er på Tinder fordi hun har blitt avhengig av utenmerksomheten for deg, så vil hun få en voldsom pågang fra høyverdimenn som ønsker korttidssparing med henne.
Da kan det være vanskelig hvis man ikke forstår fortsett på korttids- og langtidsmarkedet, og at man har forskjellige verdier på de forskjellige markedene, og tenker at han mannen jeg er hjemme som jeg er glad i og har det fint med, han er på det attraktiviteten, men her har jeg syv veldig mye mer attraktive menn, som jeg har masse oppmerksomhet og uttrykk at de synes er helt fantastisk,
Kanskje mulighetene mine hvis det er brutt ut av det forholdet er enormt bra. Det vil nok kunne skape en ustabilitet i forhold hvis kvinner føler at hvis de får en falsk følelse av at muligheten deres er mye bedre hvis de er single på langtidsmarkedet enn det de faktisk er. Kan vi si at hvis det er to ting som kvinner og menn er opptatt av på hver sin side, så er kvinner for et veldig stort utbytte av
og få oppmerksomhet fra partneren sin eller andre at det er kjempe en verdi eller noe som gir dem veldig mye høyere egenverdi, mens for menn er det type seksualitet en veldig driver for hvordan vi føler oss.
Ja, fordi kvinner får mye av sin partnverdi tilskrevet gjennom sin attraktivitet. Det å se bra ut er viktigere for kvinner enn for menn. Så det å få den bekreftelsen på at du ser bra ut, er en veldig dyp og viktig bekreftelse for kvinner sammenlignet med menn. De mennene som jeg kjenner som er smelvakere,
de har ikke det forholdet til det. Det er ikke den dype selvrealiseringen som ligger i det å få høre at du er superranker, selv om det er hyggelig, som det er en kvinne for.
For en menn er det kun en målestakk, det er om kvinnen velger deg seksuelt eller ikke. Hvis du ikke blir valgt seksuelt, så har du misslykket som mann fra tevlasjonsståelse. Det er ingenting som er viktigere enn det. Alt du gjør, alt i livet ditt, alt måten organismen din er formet på, måten du tenker på, alt skal være optimalisert, eller presset går mot at du skal klare å bli en mann som gjør at kvinnen velger deg seksuelt. Så det ligger en sånn... Så i forhold til det med...
Med uforblikkende sex da. Sex kan jo gjerne være fysisk veldig mye mer nytelsesfullt for kvinner enn for menn. Det er jo kvinner enorm kapasitet for det, som menn ikke nødvendigvis har. Men den eksistensielle bekreftelsen
som veldig mange menn opplever når de får lov til å ha sex med kvinner de ikke har hatt før. Det tror jeg ikke engang kvinner kan forestille seg. Det kan være veldig, veldig sterkt, fordi menn møter stort sett bare avvisning. De aller fleste menn gjør det hele livet sitt. Kanskje med bittelite, kanskje med noen få unntak i løpet av et helt liv.
Mens for kvinner er det helt dagligdags å få enormt med tilbud. For en mann er det å få lov til å ha sex med en kvinne han ikke har sex med før, det kan gi en eksistensiell belønning som er eksemposjonelt høy. Det varierer jo mellom menn, men det er noe som kvinner ikke tilstrekker oppmerksomhet. Her er det kanskje det aller mest giftige aspektet med internett. Jeg husker ikke hvem som sa det, men det var
at internett tilbyr en ubegrenset tilgang til oppmerksomhet via sosiale medier for kvinner, mens for menn så får vi en ubegrenset tilgang til seksualitet gjennom porno. Så vi får, altså det er jo en døvende ting, vi snakker mye om pornavhengighet og pornoforbruk i podcasten her, at det er noe sånn
funksjon til porno, spesielt for menn som er i satte forhold, at det er en slags døvende, dopamindrivende ting. At vi har fri tilgang til porno, så senker vi den seksuelle cravingen vi har. - På individuelt nivå kan det være problematisk, for det demotiverer menn. På et sosialt nivå bør vi muligens være eksepsjonelt lykkelig for akkurat det.
Muligens. Det kom nylig ut et papir fra, du kjenner seg til David Buss? Nei. Så det kom nylig ut et papir fra to evolusjonspsykologer, verdens fremste evolusjonspsykolog og hans nåværende elev som er verdens fremste inselforsker. Og det er et mysterium hvorfor inselene ikke styrte samfunnet vårt.
hvorfor de ikke lager et absolutt helvete. Vi vet gjennom hele historien at vi alltid har hatt problemer med incels, men spesielt under poligoni selvfølgelig. Hvor menn som blir bortsortert, de skaper enorm sosial disipasjon. Korrelasjonen mellom incel prosentandelen i et samfunn og kriminalitet, voldtekt, kidnapping, sosialt opprør og så videre er kjempestert.
Vi ser det som Boko Haram, mange bevegelser i verden i dag, det er menn som ikke har mulighet til å parse, som blir rekruttert av bevegelser, som gir dem muligheten til å lage fanskap og det å ta kvinner, å kidnappe kvinner og ta dem. Sånn har det alltid vært. Vikingetida var antageligvis trigget av incels.
at det var så sterk statisering i Norden, at det var masse menn som ikke hadde tilgang på kvinner, og da teknologien og forholdet i Europa tillot det, så var det en veldig sterk drivkraft for at alle menn skulle ut og få seg damer. Det ser vi ikke i det hele tatt nå. På 2010-tallet var det incels som drepte i overkant av 50 stykker gjennom terroraksjoner,
Det er selvfølgelig forferdelig, men med tanke på hvor enormt det innsell-problemet har blitt nå, hvor stor det med folkene er, og at det nesten ikke, 50 stykker er 50 for mye, men hvorfor er det ikke 1000 eller 10 000 som blir drept? Hvorfor er det ikke enormt opprør? Den artikkelen som akkurat kom ut spekulerer her at disse mennene får da dekka
gjennom dataspill og porno. Det behovet for seksualitet, status og mestring, som de før ikke fikk daffet ut, og da ofte trua selve samfunnsordningen. Da var det sånn, menn med ambisjoner om å ta makten, de rekrutterte disse mennene, så lagde de fanskap. Og det ser vi ikke nå. Så det er jo for så vidt trist at disse mennene blir ekskludert og har det fælt.
Men at de har tilgang på dataspill og porno er kanskje bra for samfunnet. Ja, det er helt sikkert. Jeg får gå søndag og snakke om det, for det er jo et utrolig tveget sverd dette da. Ja. Med at vi vet, og jeg tror også mennene vet at porno gjør noe om oss, og hvordan vi oppfører oss, og hvor har vi...
at vi har et avhengighetsforhold, og det kan gjøres flere ganger for dagen, tror jeg, som at du selv ikke har lyst en gang. Men at den på et samfunnsplan, akkurat som du sier, har denne døvende effekten som gjør at man ikke tar til høygafflene og gjør et opprør, det er jævlig interessant. Og spesielt den der, det har jeg ikke tenkt på å koble med spillgreiene før, for jeg har alltid tenkt på sånn, ok, det er et sosialt arena, men du kan også bli en mestrende person her ute, du kan bli respektert, og det handler jo da også på at du får et andralin-
gjennom spillene. Jeg har spilt masse tatt spill, og vet jo at adrenalinekick i dataverdenen er veldig så høyt som nesten bare om du skulle vært på idrettsarena. Det er akkurat det samme. Det er veldig, veldig interessant. Hvor går man derfra? Skal vi være fornøyd med at vi har
at vi har disse tingene her som porno og spill til å døve denne store andelen menn som da ikke kommer til å formere seg og som ikke kommer til å lykkes med dette, at vi bare holder ting rolig. - Det er jo en dystopi, det er en veldig dystopisk og kynisk måte å se på verden. På kort sikt kan vi jo prise oss lykkelig for at vi har det, for det er jo hyggelig at samfunnsordnene holder for alle. Det er aldri noe koselig når den ramler fra hverandre.
Men på sikt hadde det vært veldig fint hvis vi kunne få til en samfunnsorden som var mer givende for flere folk. I Norge er ting fortsatt veldig bra. Vi merker ikke det her, men i andre land, spesielt USA, men den gamle verdenen driver jo å ramle fra hverandre, som er fælt på en måte. Når vi går gjennom overgangene, så er det veldig smertefullt for de mennesker som opplever det. Men vi har alltid klart å løse disse overgangene før.
Selv om den vi har nå er kanskje litt vel vanskelig og litt vel kjapp. Men vi må jo håpe, vi må ha en sånn naiv tro på at vi klarer å skape en ny, mye bedre verden på slutten av den overgangen. Da hadde de i hvert fall i min utopi så har disse mennene bedre livet enn at de sitter og doper seg ned på onani og dataspill. Et annet viktig prosjekt som du har holdt på for tiden, som er en fin overgang til alt vi snakker om nå, er jo
Du har noe som du har jobbet med en evolusjonstilnærming til lykke og livskvalitet. Dette går jo egentlig direkte over på det vi snakker om nå når jeg tenker på det. Hva er det du forsker og ser på der? Er det for eksempel hvordan vi kan se på bittelitt mer porno og spille litt mindre dataspill, men fortsatt kunne bli mer lykkelig og den type ting?
- I forhold til livskvalitet, så er jo den evolusjonstillemmingen, først og fremst handler om å tenke på at lykke er ikke nødvendigvis noe vi skal maksimere. At vi skal ha mest mulig lykke, det er faktisk ulampet med å bli for lykkelig. Så lykke, måten vi har laget en ligning, en superenkele, bare for å bringe oppmerksomhet til de to delene som livskvalitet handler om, da sier vi at lykke pluss mening er like livskvalitet.
Lykke er en belønning du opplever når du løser utfordringer for deg selv, evolutionsmessige utfordringer, i forhold til status, reproduksjon, lykkes på jobb, i forhold til venner. Det som skal til for at du skal lykkes som menneske i bunn og grunn, overlevelse og reproduksjon, da får du en lykkefølelse. Den går opp, og så går den ned. Du har en sånn baseline som du holder deg på, og så får du signaler om at nå gjør det bra, fortsett å gjøre det her.
Hvis den lykkefølelsen går ned, så er det et signal som forteller at nå lykkes du ikke med dine strategier, nå må du prøve å finne på noe annet, slik at du kan gjøre det bra i livet. Den mening-biten,
Det er en belønning som du får fra fellesskapet ditt, fra samfunnet ditt, for å leve opp til denne idealen. Det er en kulturell verktøy vi har for å få individene til å bidra til fellesskapet. Så hvis du gjør noe heltaktig eller altruistisk, at du føler at du er viktig for dem rundt deg, så kan du få en følelse av mening som kan være veldig intens. Det kan bli patologisk, sånn som selvmordsbomber får en intensivitet
følelse av meningen at de er til og med villige til å offre sitt eget liv for det. Mm.
På et samfunnsnivå er det slik at denne lykkefølelsen vi har, den er noe vi får ved å konkurrere med andre stort sett. At nå utkonkurrerer andre om knappe ressurser for å oppnå ting, så får man en lykkefølelse som er midlertidig. Men hvis man jobber for andre, hvis man gjør ting som man får mening av, så er det mer en langvarig følelse som gjør at man kan øke livskvaliteten uten at det går utover andres livskvalitet. Faktisk hvis du bidrar til andre, så vil deres livskvalitet også gå opp.
Sånn at hvis du på samfunnsnivå, sånn som i Norge her er vi flinke, en av grunnene til at skandinavere er så lykkelig, er at vi legger til rette for å jobbe for hverandre gjennom frivillighet og så videre, så får vi mulighet til å få den følelsen av mening som varer mer og som kan heve nivået til alle, i stedet for for eksempel amerikansk kultur, der det handler mer om å konkurrere om lykke.
Så vi ser på forskjellige elementer der. En av de veldig interessante utviklingene som har vært i Norge de siste 10-15 årene, så har de yngste i Norge gått fra å være, de yngste var alltid den lykkeligste generasjonen, og de eldste var de minst lykkelige, og nå er det snudd på hodet.
hvor vi ser at de i alderen fra 15 til 25, de er nå de minst lykkelig, og vi har prøvd å funne ut hva som har skjedd, hvorfor er ungdommen blitt så deprimert, hva er det som tynger dem? - Hva er det med dette paradokset her? Vi er de lykkeligste på målinger, men så er vi såpass medisinerte, vi går til psykologer, terapeuter,
Psykisk helse er et hot topic overalt. Podcaster, aviser, filmer, debatter, alt mulig sånn. Hva er det som er paradokset her? Er det at vi har det så bra og så lite bekymrer oss om at vi blir syke av det? - Hmm.
I forhold til Norge så er vi på dalende kurs. Vi var lykkeligste i verden, og nå har vi ramlet betydelig ned over de siste årene. Det er synligst å kunne være fordi ungdommen blir mye lykkeligere. Det virker som om den eldste generasjonen pensjonistene, de forstår nå, det virker som om verden snur. Det er krig i verden.
klimaendringer, økonomisk er det hardt, konkurransen er innomspist så høy, så de begynner å få en følelse av at de virkelig tar i livet sitt godt, så de har alle mulige grunner til å være lykkelig, og antageligvis vil verden holde sammen de ti årene som de har igjen å leve. Mens de som er unge ser at nå kommer det veldig mye utfordringer. Da tenker jeg at dette er relatert til flere ting. En ting er den kulturelle overgangsperioden vi er i nå, vi er på vei ut av den gamle verdenen, og vi skal på vei inn i nyen.
og da mister vi den historien som vi trodde på. Det reduserer livskvalitet veldig. Det skaper stress, usikkerhet, angst, og det tror jeg unge mennesker føler mye sterkere enn andre generasjoner. Så har du i tillegg det som skjer gjennom sosiale medier, at
du øker den sammenligningsgruppen din, som er veldig viktig for lykke. Hvis du sammenligner deg med få mennesker som er sånn som deg, så vil mishunnelse og sånn, det gjør at du kanskje jobber litt bedre, og det er en nyttig følelse, for det får deg til å yte mer. Men hvis du nå sammenligner deg
med milliarder av mennesker, hvis du ser de veldig gamle menneskene i verden, hvis du ser folk på din alder, på 25 år, som kjører rundt på privatjetta og har millioner av followers på YouTube, og lever disse fantastiske livene, så blir forventningene bare økt og økt. Det er noe som gjør det vanskelig å være fornøyd med sitt eget liv, og som antageligvis driver en del ulykke blant unge i dag. At
Det virker som det inntrykket er at Skandinavia leverer som aldri før. Kulturen vår er så like sterk. Vi har gjort det kjempebra de siste tiderne. Men så er det nå det kommer en ideologi med denne nye teknologien som gjør at vi alltid er tilgjengelige, som gjør at vi alltid ser hvordan andre har det, som skaper en sammenligning og en aspirasjonskultur som har gått veldig hardt utover den småen. Det er et underliv, for vi setter parametrene...
helt feil, fordi vi sammenligner oss med helt feil størrelser, og vi ser som regel oppover hele veien. Men hvis du setter parametrene helt andre veien, hvor mye rikdom, trygghet, ressurser har du i forhold til resten av verden, så er vi vel sånn
uten å komplisere for mye, så er vi helt klart blant alle nordmenn nesten per definisjon, er vel innenfor 1% av verdens heldigste og mest ressurserike og lever på det tryggeste stedet i verden. Allikevel er det så vanskelig å ta den informasjonen innover seg, bare sånn, jeg har det trygt, jeg har hus, jeg har velferdssystem, og jeg...
har ressurser, likevel er jeg så ulykkelig. - Det er noe som et evolusjonsperspektiv kan opplyse at det systemet fungerer ikke slik at det skal fortelle deg hvor bra du har det. Poenget til systemet her er å motivere deg til å gjøre det bedre enn sammenligningsgruppa di. Hvis du bor i en landsby og du har eksente mennesker du sammenligner deg med, så skal du føle deg lykkelig når du gjør det bedre enn dem.
Og det er en sunn drivkraft hvis den ikke er for sterk. Hvis du da skal sammenligne deg med de aller vakreste, rikeste, mest veldike menneskene, så vil du ikke ha det bra. Fordi du vil ikke klare å... Den missunnelsen, din sjanse for å bli en vakker, kul, populær, berømt milliardær, er ikke eksisterende. Så det...
Vi må få til en slags kulturell endring rundt hvordan vi sammenligner oss nå som vi har en teknologi som eksponerer oss for så mange andre mennesker. Vi må få en måte å tenke rundt det på som er forskjellig, og sånne prosesser er veldig uvanterlige. De tar tid. Det er ikke noe politikere kan gjøre for å fikse det i løpet av en lang periode. Med en sånn personlig individplan er det vel...
har vi vel nok data og erfaringer nok til å kunne si at hvis du logger av alt av sosiale medier og kvitter mer eller mindre med mobiltelefonen din, så vil du få en ganske direkte, god respons eller en endring i livet ditt. Hvis du sliter med disse tingene her, så er det en...
Å komme av disse tingene her vil gi et lykkeløft, eller i hvert fall et personlig løft på den fronten, umiddelbart? Ja, anekdotisk så virker det jo sånn at det vil ha løst mye. Men vi har gjort intervjuer, vi har intervjuet unge folk, vi har intervjuet gamle folk, og hørt om deres forhold til sosiale medier og sånt.
Og hvis du er ung i dag, det å logge deg av sosiale medier synes ikke å være et alternativ. Vi har jo hørt om noen som har gjort det, og de er ekstremt sær, og de ramler ut sosialt, og du er på en måte låst fast i disse kommunikasjonsmidlene. Og det er smertefullt for folk. De kan ikke koble av, de må være der hvis de er ute i skogen, hvis de er på hytta, de skal gjøre sånne ting som typisk er lykkekilder, som er oppmerksomheten dratt til telefonen. Det er en blanding i at ...
for å kunne opprettholde den sosiale omgangen og nettverket ditt, så blir du også eksponert for alle de tingene du bare helt av algoritmer blir eksponert for. Andre mennesker, andres lykke, andres turer. Jeg har jo styrt unna alt av sosiale medier på mobilen min i alle år. Så er det selvfølgelig den ene appen, som heter Instagram, som ikke tilbyr alt i den desktop PC-versjonen.
Sånn som med alle de andre som Facebook og TikTok, da kan jeg laste opp ting og bruke det fra PC, så jeg slipper å ha det på mobilen. Men Instagram, de har jo den ene funksjonen, så jeg må ha tilgang til det for å kunne promotere ordentlig. Da kommer også eksponeringen av alt av fotball, trening, andres ferieturer og alt mulig. Og du blir sugt inn i hamsterhjul, scrollerunder og alt mulig. Samtidig som du har tilgang på inboxer og kan skrive meldinger. Så det er sånn,
Det er en perfekt avhengighetsmaskin. Jeg tror mange optimalt vil vite hva deres nærmeste venner driver med, og ha tilgang til meldingsfunksjonene, men that's it med det. Det får du ikke stort sett av noen av disse sosiale mediene.
- Nei, jeg bruker dem veldig lite selv også. Det er sekkelig noen løsninger. Vi har fått den teknologien også mer slikt ned, og den kommer til å være sånn i noen år til. Vi må bare lide oss gjennom det. Så kan individene selvsagt ta sine grep for å forbedre sin livskvalitet, men at vi skal få til noe på et større nivå hvor folk slutter med det, eller vi får til å vri om disse appene til å bli sundere, det har jeg ikke troa på på kort sikt. Teknologien er slikt ned, og det er det vi må lide oss gjennom.
Hva videre har du funnet ut i forskningen rundt lykke- og livskvalitet? Er det bare problematisering på hva ting er? Det vi prøver å tenke på i forhold til politikere, i forhold til strategier, hva andre land kan lære av de nordiske landene. Hva er det de nordiske landene har av kultur?
som promoterer livskvalitet, og hva de har av politiske ordninger og finansieringer i forhold til det med frivillighet, som gjør at folk kan dra lykke fra den meningssida, eller dra livskvalitet fra den meningssida, i stedet for den lykkesida. Og så er det også den lykkesida, du har en konkurranseutsatt del, den type lykke du konkurrerer for, og den som er mer basert på samarbeid. Den samarbeidsdelen og den meningdelen, der kan land legge til rekke for økt livskvalitet for alle,
mens hvis det da fokuserer på de mer konkurransutsatte lykkedelene som vi da har beskrevet, så vil det sannsynligvis, det kan også ende opp med å redusere livskvaliteten på et sånt samfunnsnivå, fordi når ting er konkurransutsatt, så er det ofte få vinnere og veldig mange tapere. Så økt konkurranse i et samfunn er ikke en konkurranse.
en god måte å fasilitere livskvalitet på. - Hvis vi ser gjennom alle tider hvordan vi har levd og strevd og slitt og sånt, vi kan jo godt si at livskvaliteten hvis det kommer til tannlege, helsetjenester, vi har ikke noen rovdyr, kanskje litt mindre kriger, det er politi og rettsvesen og så videre at det øker livskvaliteten vår,
er vi ikke nødvendigvis noe mer lykkelige, eller har vi egentlig bedre livskvalitet enn man hadde for 200 år siden, 500 år siden, eller 2000 år siden? - Måten man tenker rundt det der er at hvis vi tenker på livskvalitet som en subjektiv følelse av hvordan vi har det, så hadde vi det antakeligvis best.
som jegere og sankere. Det var det livet vi utviklet oss for, det er følelsene våre som utviklet seg for å gi adaptive signal til den type liv. Når dere var vase rundt der med alle disse rovdyrene og folk som prøvde å drepe oss og alt så der, så var nok det svært tilfellet. Folk opplevde nok det som ganske givende. Og så var det da det store fallet som kom i jordbruket som vi overhodet ikke var tilpasset til. Materielt sett redusert, vi ble mye kortere, vi ble mye mer puslete.
Vi ble utsatt for sykdommer, for sult. Jordbruket var tøft. Så kan man da argumentere for at moderniteten kanskje gradvis etter 1870, så har vi fått så mye materiell velstand, og vi har tatt bort så mye kilder til lidelse. Kanskje vi har det bedre nå enn vi hadde det som sankere, men det...
Det er et empirisk spørsmål. Det er jeg ikke overbevist. Men personlig, det er jo det her vi har vant. Jeg har ikke så kjempe lyst til å flytte den i skogen selv. Men folk hadde nok, man vil tro at følelsene var mer tilpasset, at man fikk mye mening av å
rot rundt i naturen og prøve å holde seg i livet, prøve å holde barna i livet i riktig gamle dager. Men jordbruksperioden var tøft, det var et helvete. I tidligere industrialisering også, var veldig dystopisk. Men det begynte å gå seg til noe, spesielt i Skandinavia. Hva tror du er den optimale måten å oppdra barn på? Hva er alternativene mine? Sånn type...
Tenk hvor trygt de har det nå, og hvor tilrettelagt ting er. Og så det er jo den der med ...
hva vi åpenbart ikke har lyst til å utsette barna for, men som sannsynligvis har vært, jeg tenker alltid at det vi gjør nå er det unormale, utypiske for menneskeheten og for tidslinjen, men som alle føler at det er riktig, ikke slå, ta vare, ikke påfølge traumer, ikke stille for harde krav, la de ha det gøy og slappe av, den type ting, men hvor mye samsvarer det med
hvem vi faktisk er og hva som vi har gjort til alle tider, den synes jeg er litt interessant. - Det er veldig forskjellig, det er overhovedet ikke mitt felt, så det blir bare synsing, men nok på den siden som jeg har inntrykk av at du er på, at overbeskytt barn, slik man i hvert fall får inntrykk av gjennom amerikansk litteratur,
at det er svært usynt. Du har en rekke eksternaliteter som ikke på lang sikt vil være skadelig for barna dine, og for samfunnet. Så det virker ganske opplagt, men det er en alkultur vi har nå. Vi har så få barn, vi må nesten passe litt på dem. Vi har ikke så mye å gå på. Så vi forstår litt hvorfor ting blir slik. Jeg vet ikke om jeg har inntrykk av at det i nærheten er så ille i Norge som det er i USA.
Det virker mye friere her. Det å flytte fra USA hit, det var som å komme tilbake til en gamle verden som fortsatt fungerer. USA var en apokalypse som ramla fra hverandre, og når som helst kunne bare bli et fullstendig mareritt. Men her i Norge har folk det bra, tenker stort sett som de gjorde før i tida, og kommer overens og tror i hvert fall på den kortsiktige fremtiden. Ja.
- Et annet ting jeg tenkte også, fra et evolusjonært psykologisk stått sted også, at det ... Helvete, hva det var jeg skulle inn på der. Det glemte jeg helt ut. Vi var på lykke på barn, og ... Nei, det forsvant for meg. Men vi kan kanskje begynne å rappe litt opp, gå tilbake til ...
Jo, nå kommer jeg på det. Fra et evolusjonært psykologisk ståsted nå, så virker det som at trender på YouTube og Instagram som jeg følger med på, så er det mer og mer blir begrunnet med at hvorfor vi gjør som vi gjør, og hvorfor vi velger de og de partnerne, da. Nå er vi litt tilbake til det lenien her. Er at ...
at barndommen og traumer og ting vi har opplevd i ungdomsårene og barn definerer ekstremt mye av hvordan vi velger hvorfor vi går, hvem vi tiltrekkes av. Der ser jeg på at det er sånn han Gabor Mathe, diverse andre sånne figurer som mener at nøkkelen til alt vi gjør av beslutninger, hvem vi chaser og hvem vi velger, ligger i våre egne, skal vi si, oppdateringer.
gode og dårlige oppvekster, hvem foreldre var der, hvordan har vi opplevd vold, hvordan kobler vi til kjærlighet, så er det... Er ikke det med psykoanalyser? Ja, jeg vet ikke, men det virker som at det er mer i vindene noen gang, at barndomstraumer er noe som
bestemmer nesten alt. Den trenden kjenner jeg ikke til i hele tatt. Det er en trend i økonomien som har vært en liten stund, noe som heter minneforskning. At man skal prøve å forstå noe til å gjennom...
Veldig ofte trauma, man skal se hva slags trauma folkegrupper har hatt, hva slags trauma det har vært her og der, og så skal man studere det, og hvordan det skaper minne vi har i dag. Hvor nyttig det er, hvor effektiv det er som måte for å forstå ting, det skal jeg ikke ha noen mening om, der er jeg ikke overbevist i det helt tatt. Men det er jo veldig trend da, i tiden, at man skal tilbake og se på traumene, som også har litt med den ...
det offerperspektivet som vi prøver å ha på ting. Hva har skjedd med oss i fortiden? Hva har skjedd med meg eller med mitt folk? Eller hvordan forklarer det hvordan vi er i dag? Og hvordan holder det oss tilbake? Så det er en tanketrend. Men hvor psykologisk reelt, på hvilken måte barndomstrømmen former dine partnervalg og andre valg i nåtida, det ligger veldig langt utenfor mitt felt. Jeg har ikke sagt, men har du noen tanker om fars rolle? For jeg har
en manglende fars rolle vet vi statistisk veldig mye om. Om det er sånn evolusjonært. Mye tyder på at vi vet ganske mye, og vi har en feeling at mors rolle er ganske definerende spesielt, og viktig derfor. Spesielt at gutter har et godt mors forhold, den tingen der. Men det er
Mangel på en farsfigur er også mye som tyder på at det er en veldig stor nøkkel for både kvinner som har disse såkalte daddy issues, og menn som da blir veldig tilbøyelige for å bli kriminelle, eller finne feil mentorer for at farsfiguren er en stor mangel. Det virker som å være en sånn moderne og postmoderne sykdom, det der med at mangel på farsfigurer. Ja, mye amerikansk statistikk viser hvertfall noen korrelasjoner her, så det er litt vanskelig å skille
Selve mangelen av en farsfigur fra kanskje et miljø som man vokste opp i, som da også er kanskje litt ressursvagt. At det hører mange på fjeder i sånne type miljø, og da skille hva som er effekten av det ene og det andre, det kan være vanskelig.
Vi har jo grunn til å tro at det kan være sunt å ha en farsfigur når man vokser opp, og at den familieformen som oppstår med bortgangen fra romantisk kjærlighet på 1960-tallet til den kjærlighetsreligien var nå, det har gjort at det har vært mer brutte familier, men det er jo inntrykk av at, spesielt i Norge, så har vi nå fått en veldig sterk kultur rundt der med bonusforeldre, og det vi ser i monogami, hvor jeg tenker at med samlepsbrudd i Norge så skjer det ofte at man danner nye
parforhold, hvor det kanskje andre barn får følge, man får nye barn osv. Mens kanskje de statistikkene som har mest hendelse til USA, handler vel ofte om grupper som er svært marginaliserte å begynne med, som da i tillegg har en manglet farsfigur, og at det da kan ha veldig stor effekt hvor du ser på veldig fattige mennesker som har dårlig utgangspunkt, og da
er kanskje det som også kan være en viktig årsak til de samleidsbruddene som gjør at de mister en far. Men jeg vil tippe at effekten av å ikke ha en far i Norge vil statistisk sett være mye svakere. Nå tipper jeg bare. Det virker å være et mindre problem i Norge enn det man opplever gjennom populær kultur og debatter fra USA. Er det en kjedereaksjon at hvis barn skilsmisser på 50-60% etter hvert, at
at barn må bli påvirket av hvordan de lever sine liv, og hvordan de ser på potensialet for å være monogam, gå inn i en relasjon, og ser at foreldrene ikke fullførte lik fra hverandre, så er det sånn ...
så vil det påvirke hvor mye man legger i det her med å få seg en partner, og viktigheten å skape en familie. Helt sikkert. På 50- og starten av 60-tallet var det i Vesten det med ekteskap, universelt. Nesten alle gifta seg, alle gjorde det veldig ondt. Det var den utopien vi hadde jobbet for i 200 år, at vi skulle få til det. Da fikk vi en rikdom som gjorde at det gikk an, og så oppdager vi, som vi gjør med de fleste utopier, at
utopien om å være hjemmeværende høster, var ikke så jævlig kul. Denne kjærligheten som skulle være livet uten gjorde ikke det. Men hvis du har vokst opp med den type modell og den type indoktrinering, så øker det nok sjansen for at du kan ha et sånn langvarig forhold selv. Når forhold har en tendens til å dette fra hverandre, som det gjør nå, så vil det jo påvirke barna også. Men da er jo spørsmålet,
Skal vi ha livslange forhold? Hvordan skal vi få til det? Hvordan skal vi drifte disse forholdene og disse familiene og disse barneoppdragelsene våre? Vi er jo på vei fremover. Det er vi alltid. Og det å se bakover kan være fristende, men jeg kjenner jo ikke til noen eksempler med en vellykka regresjon. At vi skal ikke tilbake til 50-tallet med en idresse og mormor
mor med kjole. Vi må se fremover og si at vi blir mer og mer individualistisk. Disse forhold blir mer og mer ustabil. De er i hvert fall ganske ustabil. Vi vet ikke om de blir mer og mer ustabil. Det blir vanskeligere å danne forhold. Gitt hvordan det er i dag, og gitt hvordan morgendagens teknologier blir, og morgendagens samfunn, hvordan kan vi gå i en retning der
som gjør at vi skaper gode oppvekstforhold for barn, som gjør at menn og kvinner i en større grad kan ha forhold. For det er noe vi vet ved livskvalitet. Vi mennesker har de siste fire millionerne årene hatt en dragning mot å være sammen. Vi har det litt bedre da, hvis vi har lyst til å være i forhold, og generelt så er det bra for oss. Så hvis vi kan facilitere at flere mennesker er i forhold, og hvis det da kan være som en bieffekt at flere barn kan ha et stabilt forhold å vokse opp i, så er det jo positivt. Men hvordan vi skal få det til i fremtiden, det er jo...
Det er veldig vanskelig å si, for vi må prøve å forestille oss hvordan en fremtid vil bli og hvordan vi kan gå i den retningen, men det er jo helt usikkert. - Har du noe tro på, eller? Det blir litt for ledende, da. Om å formulere spørsmålet.
Det vi jobber med både her på podcast og dokumentar, vi ser en økende, det blir veldig anekdotisk, jeg vet ikke om det er forskning og data på det, men det virker som det er en større trend, spesielt i Oslo, med par som har vært sammen en god stund, at det her med åpent forhold, er det flere og flere som utforsker, og jeg vet ikke, jeg vil tippe av at det er en kjempehøy failure rate på det her, at det er høy risiko, men at mange finner ut at åpent forhold er...
et sånt kompromis mellom det å holde familien samlet, men også at man holder
skal vi si fantasier og lyster, får sine utløp, at man ikke går fra hverandre, at man holder sammen for barn og familiens del, men at man også utforsker andre ting, og det virker som det er en økning av dette her, er mitt inntrykk av det, men jeg vet ikke om du ser det samme? - Jo, jeg har fått inntrykk av det. Folk prater om polio, at det er en ting. Der må du jo gjerne se på, må du jo skille mellom typer med menn.
Hvis dette er et forhold hvor en av partene er en lavverdig mann, som er de aller aller fleste forhold, så vil du ikke ha noen mulighet til å gå ut og skaffe seg noe seksuelle erfaringer, i noen særlige grad i hvert fall. Mens kvinnen vil da ha uendelig tilgang på høyverdime som hun kan ha sex med. Og hvis du da skal ha et åpent forhold, og la oss si at begge på en skala fra 1 til 100 har en part som er på 70, og kvinnen går ut og har...
20 sexpartnere i året, og hjemme på Orgy og Gangbang så har det bare levet ut alle ting noe drømt om, mens han i løpet av et år kanskje har null, eller en sexpartner, så blir jo det veldig vanskelig. Det inntrykket jeg har fått av denne trenden med poler, er vel oftere at det er en måte å få høyverdigmenn til å gå med på et forhold uten at han slipper å gi opp de mulighetene han har på korttidsmarkedet.
at jeg er en høyverdig mann, jeg har muligheten til å ligge rundt masse, og jeg er i 20-årene eller starten av 30-årene, så er jeg ikke klar til å begynne å reprodusere enda. Han kan kanskje ha et forhold med en dame som han er glad i og har det fint med, men han er ikke villig til å gi opp, fordi det er en begrenset periode av livet hvor du kan gjøre det her, og hvis du tilhører de bitte lille minoritetene, men som har muligheten til å gjøre det, så kan jo et polig forhold være en måte å drifte det på. Da kan vi være sammen, vi er kjærester på en måte,
Men begge har da mulighet til å ligge rundt det. Fordi han er en høyverdig mann, så har han mulighet til å fortsette sittende og gjort før. Og fordi han er en kvinne, så kan hun gjøre det samme. Men at et vanlig ekte skaper et forhold med en mann og kvinne med en normal partenverdi, at når de åpner seg opp, så finnes det jo en del filmer som har skjedd
hvor det blir gjort litt moro av det hvor størselig han mann blir i et sånt åpent forhold det er ikke noe gøy at kona ligger rundt hver helg og du sitter på Tinder og swiper right det er en interessant statistikk jeg kommer over det er bare en studie igjen sant, ja det vet man jo ikke men det testet på hvis du er en median mann
Hvis du er akkurat i midten, hvor mange swipes skal til før du får lov å møte en kvinne i virkeligheten? Da var for å få til et møte, det ville koste 6000 swipes. Og hvis det skulle oversettes til kort- eller langtidsparing, så måtte du gangne med 6. 36 000 swipes? Nei, du må gangne med 5. Så det er 30 000 swipes.
Så da er spørsmålet, hvis du er en median mann, og du har lyst, og hvis du har et åpent forhold, skal du sitte der et år og ta 30 000 swipes, mens kona di ligger rundt så ofte du har lyst? Den type åpne forhold har jeg ikke så veldig tro på. Men hvis det snakker om en høyverdig mann som har et godt forhold til en kvinne, men han ikke er villig til å lukke forholdet, fordi han har muligheter, så kan det være, i sånne tilfeller kan han se for meg at poli kan være et alternativt.
For det er nettopp denne soliditeten og det langsiktige i sånne åpne forhold jeg bare lurer på, for ofte de som snakker om det og som står i det og lever i det er jo de som, skal vi si, er vinnerne eller midlertidige vinnere som får det til. Så tenker jeg alltid på hva skjer med den kirkegården med alle de taperne som ikke fikk det til, altså alt bare rakna for at de fikk ikke til en asymmetri eller at de bare utforska det. Og det er den biten der, det du ikke ser som ofte er den store majoriteten. Ja,
Nå er det jo slik i forhold til at de aller fleste faller slutter å ramle fra hverandre. Så om polig forhold har en større risiko for å ramle fra hverandre enn andre, det vet vi ikke, for nesten alle forhold tar jo slutt. Men det er jo mye mer krevende da. Det er jo ikke så...
Du legger på en del ekstra utfordringer i et polig forhold. Det vil si hva er utfordringene i forholdet ditt? Hvis begge er attraktive mennesker som har mulighet til å skaffe samme sexpartner, så kan det å være et åpent forhold være noe som styrker det, fordi de lykkes med det. Men du skal være på et ganske høyt nivå som mann for å klare å drifte. Du skal ha god tilgang på kvinner for å klare å drifte og være i et polig forhold. Og skal klare å tritt med kona di hvis hun har en viss appetitt.
Da skal du ikke bare ha talent for den, det krever også mye mer ressurser for en mann, for å lykkes til en mye høyere innsats. For en kvinne er det jo bare å si ja stort sett, mens for en mann skal han trigge visse attraksjonssystemer hos disse kvinner han kommuniserer med, på en måte som gjør at de har lyst til å ha sex med en mann som er gift, kun for sexen sin del. Da snakker du veldig få prosentandeler, men som har den attraktiviteten som gjør at han kan drifte et sånt forhold. Så kommer sjalossi-aspektene på toppen av det igjen.
- Det er også noe i tillegg, spesielt hvis det spiller seg ut skjevt. - Vi har jo vært og besøkt swingersmiljø for å lage dokumentarer om det, det var veldig interessant. Det vi satt hjemme da var at det var par, som igjen er disse vinnerne innenfor miljøet som har faktisk fått det swingersgreiene til å funke i sitt forhold. Alle de som kanskje ikke har fått det til,
får vi aldri intervjuet, men der var det mange historier som stort sett gikk ut på at de redda forholdet, eller styrka forholdet på at de var monogame i bunn og grunn, men hadde da min mistanke, og kanskje også fikk litt bekreftet at det er alltid en i forholdet som drar den andre litt inn i denne verden her, og så får de det til å funke, men at det der
Jeg fikk ikke at det var en polygam greie rundt det. Jeg fikk det at i mitt hodet virket det veldig monogamt, hele swingersmiljøet, med en annen seksuell preferanse. At det var kjærlighet i parret som var veldig stert, og at de trodde og kjente at jeg fikk det nærmere, med at de hadde lyst, i hvert fall den ene, hadde lyst til å ligge med andre. Det har jeg ingen erfaring med swingersmiljøet selv, men det er en interessant mekanisme der. Det de gjør der,
er å koble sammen partnverdien til mann og kvinne, slik at en lavverdig mann vil ha en mye større sjanse til å lykkes, fordi han kommer med en kvinne som da har en naturlig seksuell attraktivitet. Du vil senke terskelen for hvilke menn som vil kunne lykkes med det der, hvis partneren har et åpent forhold gjennom et svingermiljø, i stedet for gjennom det åpne korttidsmarkedet.
- Det er sånn det fungerer også, at de finner gjerne andre par, også avtaler, og da blir det en godkjenning på kryss og tvers. Så det vil være sånn at hvis du er lavverdig mann, så er det faktisk svingersmiljøet en... - En lavverdig mann vil ha betydelig større mulighet til å få tilgang på ny seksualitet gjennom et svingersmiljø, enn som en single mann på et tetrafilt korttidsmarked.
Eller langtidsmarked. Det høres nesten ut som vi går ut med en liten anbefaling her. Ja.
- Litt råd på tampen der til alle laver de, nei da. Når vi sier, disse gamle terminologiene som vi ofte bruker i dagligtalen, alfahan, betamail, sigmamail, er dette ting man forholder seg til i forskning, eller er det bare løse morsomhet? - Det er sånn man prater om det i popkulturen. Det er ikke presist nok. Det er litt sånn som disse incel-ideologiene, hvor de bruker en sånn,
vulgær versjon av evolusjonspsykologi for å forklare hvorfor det er mulig for deg å få seg da med. Da klarer du å lage et kulturelt nødvendig ideologi som rettferdiggjør det for deg. Men det er ikke så veldig nyttig hvis du ønsker en precis forståelse av hvordan disse markene egentlig fungerer.
Da vil alfa-mail og beta-mail er ganske ubrukelige som konsept hvis du ønsker den presisjonen. - Typisk sånn eksternalisere hva som er gærent med ditt eget liv, at du eksternaliserer problemene og dette er årsakene. Du tar det aldri ut over deg selv eller din egen prioritering og din egen historie og din egen innsats? - For så vidt ikke. Det disse innsidene gjør, de ender opp
- Men samme konkursjon som er endt opp på deres vegne. Det er bare at veien deres dit er med en litt forengt ideologi. Hvis du ser på gruppenivå, på grunn av den økte konkurransen på disse markedene over de siste tiårene, så er de bortsortert. Det blir ekskludert. Hvis du ser på amerikanske forhold, hvis det nå kommer opp til en tredjedel av menn som bare er borte, så et individ kan alltid teoretisk sett ta seg sammen og lykkes.
men de nederste 30 prosentene kommer alltid til å være de nederste 30 prosentene. Analysen deres er jo for så vidt korrekt at de ikke har en sjans, at de er bortsortert på grunn av slik markedet har blitt, men ikke av de årsaker de skisserer ut, og det er ikke så enkelt som de skisserer det, og individet har mulighet til å lykkes.
Men da blir det kanskje litt sånn, dette blir jo nesten tilbake igjen til pornopunkthåndboka, men er det ingen vei ut? Hvis du er en lavstatusmann, nedre 30%, hva gjør man da hvis man vil komme, hvis man vil ut av det, eller forbedre seg, eller finne en kvinne som
er på sitt nivå eller høyere, hva faen gjør man? - Konkurrere. Man utsetter seg for det markedet, biter seg smerten, står i det lenge, kanskje over mange år, får enormt mye avvisninger, må gå inn i det med enorme ressurser, må kanskje dedikere livet sitt til det. En enorm enorm investering. Vi hadde ingen garanti for suksess. Så da er spørsmålet, så den der,
Så rådet som man sier til disse inncellene, ettersom flere og flere menn blir bortsortert og får livene sine ødelagt av det her, så sier man at du må bare ta deg sammen.
Det er et forferdelig råd å si. Det er som å si til fattige uføretrygda folk at vi gjør ikke det, vi sier ikke bare ta deg sammen, vi gir dem jo trygg. Så det at alle disse mennene skal kunne ta seg sammen og så blir det her løst, det er jo helt uaktuelt. Det vi sier når vi sier ta seg sammen er at bli med på konkurransen, la oss skru den skruen her enda en grad til høyre. La oss øke temperaturen på det markedet her enda mer. Så det er jo bare det som jeg snakker om tidligere.
lykkemarkedet, det er konkurransemarkedet, og jo mer konkurranse du gir på det, jo mer ulykke skaper du antageligvis. Som individ har du selvsagt insentivert til å gå ut for å prøve å lykkes. Å bli med på den konkurransen og skru opp den temperaturen, og kanskje lykkes du, kanskje ikke. Men for oss som samfunn har vi ikke vilje og interesse av å fortelle menn
Ja, nei, du må bare konkurrere hardere. Hiv deg på du også. Bruk 20 timer i uka på Tinder og sitte og swipe. Drøp på byen og plagg dame med oppmerksomheten din. Det er jo ikke som samfunn, det skaper ikke et bedre samfunn for alle. Hvis vi skal gjøre dette bedre, så må vi finne en måte å skru ned temperaturen og redusere konkurransen. Og jeg ser ingen måte å gjøre det på. Det var et mørkt...
Det var en mørk konklusjon. Ja, men jeg er optimistisk på lang sikt da, når robotene kommer. Så det ble ordning. Ok, så transhumanisten i deg er veldig optimistisk da? Ja, vi må jo være optimistiske, vi må jo være naivt optimistiske i forhold til en fjerdindustriel versjon. Vi må jo se for oss for et fantastisk bra liv vi kan skape for menneskene på jorda her. For flest mulig menneske. Og så må vi finne seg muligheten til den teknologien og prøve å dytte i den retningen og finne
kulturelle adaptasjoner som gjør at vi kan passe med denne teknologien og kan gjøre ting fantastisk. Om det går til helvete, det får noe ståverd. Men vi må jo prøve. Vi må jo være litt sånn upbeat i forhold til disse endringene. Så 100 år frem i tid så ser vi tilbake på det som det er ordentlig dark ages innenfor kjønnsmarkedet. 20-40-tallet så burde ting begynne å lysne opp litt. Partiår så er vi der, tenker jeg. Kanskje...
Kanskje kortere. Det er litt sånn det feelingen jeg var, jeg er jo 82 år i gang, og jeg følte at alt for unge mennesker som kom, de som ble født på 90-tallet, alt var bedre fordi fotballbanene var bedre, skolene var bedre, jeg vokste på helt jævlig dasser på skolen min, vi spilte på grusbaner, alt var bare dritt, og så kom der en 90-tallsgenerasjon og fikk alt bare så deilig over seg. Så de som er i storiden nå, de er...
- Det er ikke dril å ikke være 20 i dag. - De kommer til å få den feelingen i 2040, "Fy faen, så heldig de som er 20-30 nå, de har fått løst problemet, og her sitter jeg, hels ikke, i hjørnet." - Vi får tro at det ligger en gullalder foran oss. Det alternativet er verre. - Så er det jo, men det skal kanskje være sånn, hvis vi skal komme med noen oppløftende ting her,
Hvis vi tar mannen først, livet er ikke over etter at du er 30, 35, 40. Verken fysisk, psykisk, seksuelt. Det er fullt mulig å ha et riktig godt liv. Du høres ut som om du snakker mer til deg selv. Folk ikke gir opp. Det er faktisk en mulighet til det. Wolfgang ikke gir opp. Det går bra. Om du er 50. Jeg synes det er inspirerende å ha gjester her inne som sånn der...
som er, altså det er veldig mange som er klar i toppen helt til de er 70, 80, 90, men å se folk på et fysisk aktivitetsnivå å være i 50-årene, og helt oppi 60-årene, som bare 20-åring og 30-åring ikke greier å matche, det synes jeg er veldig inspirerende. Og det tenker jeg, de gjestene som er på de nivåene der, tror jeg inspirerer mange, og får de til å tenke sånn at, ok, det er...
Det er jo en litt sånn type at ting kan peke veldig ned over 40-årene for veldig mange menn, tror jeg. Men å se at ting virkelig ikke er over, det tror jeg kan være litt sånn type inspirerende for mange. Du smiler. Hva var Liberk over ved fylte 30? Nei da, det går an på mye ut av livet etter den alderen da. Men kvinner da, for å rappe opp den, der er det over ut når du er 14 eller annet.
I forhold til det vi har pratet om i dag, så er det jo aldri over for kvinner. Kvinner har jo endelig tilgang på, så lenge de tar tak i korttidsmarkedet, og de høyverdimeene der, eller langtidsmarkedet med en avlikverdi, så vil jo kvinner aldri gå tom for oppmerksomhet sammen med hvor gammel de blir. Det er markedet der. For en liten andel menn, så kan det markedet være åpent noen år når man er ung, mens for kvinner har de ubegrenset lengelighet
til jeg er med 90 og forbi det også. Det er jo en veldig oppløftende konklusjon det er også, for det er mange som kvinner som ser på seg selv at 40-årene, 50-årene, nå er det over hvis jeg ser TV-serier, og det er bare grått, og helse er av, og sexlysten er ned, og ingen har lyst på meg lenger, men det er ikke tilfelle. Det har jo vært en del i medieassisterne hvor du har kvinner som har gått opp i årene, oppover seg til sånn...
åpne seg om hvordan de har seks med flere titals menn i 30-årene, for de har jo det som er fordelen med å ha denne makten. Det er jo at
Det tilgang for kvinner stopper aldri. Så lenge kvinner klarer å forstå hvordan markedet fungerer, at de kan ha ubegrenset tilgang til sex med høyverdig menn, men de får ikke kjærlighetsforhold med dem, med mindre de kan matche partenverdien til en mann, så lenge de kan ha et visst forhold til det, så er det bare å forsyne seg, og ikke gjøre som Amanda Romer i den boka vi snakker om, som bare ikke forstår hvorfor disse mennene som er så uendelig mye mer attraktive nå, ikke vil ha oss som kjæreste. Hvis da kvinner får til den switchingen etter å benytte seg av det markedet, så kan de jo da
begynne å date noen med lignende part og se om de får aktivert den kjærlighetsmekanismen. Så kvinner har enorme muligheter og kommer til å ha det hele livet, mens for de aller fleste menn er det veldig mye mer begrenset hele livet gjennom. Ikke sant? Da kan vi også si til aldrene kvinner som skal ut på Tinder i en alder av 50-60, husk at du kan sette maksalderen på den alderen du er i, så har du jævlig mye å gå på nedover, mens de andre som 20-30-bringer har et mye smalere intervall.
Så du kan dekke hele Tinder-demografien når du er i kvinnesekst i årene, og du maksimaliserer egentlig mulighetene dine. Jeg er et erotisk paradis. Et erotisk paradis, ok. Men du, det har vært helt formidabelt å bare hilse på deg, og møte deg, og prate med deg i dag. Tusen hjertelig takk, det har vært veldig fint å møte deg også, Håkang. Ja, og jeg har jo...
Vi må jo prate mer, og vi må kanskje prøve å få til en liten sånn transhumanismespesial, som du ymter frem på med kanskje litt inngav, litt AI og litt råd. Ja, og du håper jeg må få...
I forhold til denne boka så har det vært en prosess med en amerikansk universitetsforlag som har vært veldig lenge og driver å vente på å høre tilbake fra dem og håpe at de tilbyr meg en kontraktstart snart. Så hvis jeg får gitt ut denne boka om ikke superlenge, så kunne det vært en annerledning. Men nå får jeg inn masse lytterspørsmål her fra ivrige fans som lurer på da. Mats Larsen, forfatteren
og romanforfatteren. Får vi noen oppfølgere på pornopung og på håndbøkene og det universet der, eller er det en tid som er over? Det er en tid som er over. Jeg har det utrolig givende med å skrive akademiske bøker for tiden. Akademiske bøker, jeg synes det er
fascinerende, men når det er sagt så hender det jo når jeg er ute på joggetur at jeg leker litt med litt sånn narrativ om hvordan en porno.no kunne ha sett ut. - Ja, det kommer da. - Så jeg skal jo ikke skrive det nå, jeg skal jo ikke researche den, men hvis jeg skulle ha gjort det så ser jeg for meg hvordan det kunne vært gøy å gjøre det. Hvordan hadde det vært i, ja se for meg at disse mennene da nå i 40-årene, og at de møtes igjen og flytter inn i et kollektiv igjen,
og at kanskje de får en sønn på besøk som er litt håpløs eller noe sånt. Så det er jo måten de hadde gått på og gjort det på som kunne vært interessant, men det vil jo kreve det en research som er ikke villig til å gjøre. Men hører jeg her at du åpner opp for, hvis det er noen unge manusforfatter der ute som tar kontakt og har lyst til å gi deg et filmmanus eller en tv-serie, så er du med på kaffedøler?
Kaffe er jeg alltid med på. Ja, kaffe er du med på. Da kan det bli Pornopunk 2 og 3, og sesong 1, 2 og 3 på en eller annen... Det er spennende. Jeg tror det er inspirerende for mange. Jeg vil jo tro, dette kommer ut på 2000-tallet, at folk som er født på 78-tallet har et veldig forhold til hele denne epoken her, til The Game, til Pornopunk-universet og så videre. Så det er sånn...
Og i og med at Pornboken også ble en film, så er det jo også mange ting du bare kan, skal vi si, delegere bort. Jeg skulle ha likt å lest den boka selv og se hvordan den sammenstillingen hadde blitt, hvordan ting var for 20 år siden på disse markedene, og hvor forskjellig det har blitt nå. Så hadde den filmen vært på TV2 i kveld, så hadde jeg nok kikket på. Det hadde jo vært interessant, men det hadde krevet mye research.
Ok, det er en liten gullrott der til alle manusforfattere på Vesterdals og diverse andre folk som har litt tid til overs og har lyst til å skrive i den sjangeren der. Så er det mulig å kanskje spekke seg inn i din verden med et lite manus.
oppfordrer ikke til det. Skriv din egen historie, hold meg utenom. Så det er sånn bare, ja, ikke sant? Nå blir det enda mer motstand, da blir folk enda mer gira. Nå skal det liksom overtale. Her skal det konkurreres. Her skal det konkurreres, ja. Du, tusen takk for praten, og så møtes vi garantert igjen i fremtiden, håper jeg. Ja. Og så lykke til med Chris Williamson veldig snart. Tusen takk til deg. Ja. Jo, og så bare...
Det glemmer jeg jo alltid. Vi må innom podcastens sponsor. Vet du hvem det er? Comfyballs, som hadde noe med å gjøre rundt lanseringen av Pornopunkt-filmen. Så de ga meg masse boksershorts da. Hæ? Er Pornopunkt-filmen så... 2013. Så Comfyballs var det allerede. Det var da de lanserte det.
- For et nydelig harmonisk, jeg skal si. Jeg er liksom det nye, jeg er porno-pong. - Jeg fikk en bunke med Comfy Balls. - Du har jo sluttet inn ordet. - Ja, faktisk, den slet ut. - Ja, så da trenger vi jo litt påfylle her, kjempebra, fordi podcasten er jo Comfy Balls, da fikk vi plugg av det. - Ja, nei, hvorfor tror du det er jeg her? - Ja, det er litt om det, der kom det. Du skal få skyne deg grovt av kassa her nede med boksershorts, så da får vi
dekte behovet der. Så da kan vi runde av skatten. Takk for nå.