‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut

10/1/2023

Thor Gotaas | Om Petter Northug-boka "Viljeskalle": Treningsregimet, Vinnerinstinkt, Ambisjoner

I denne episoden av Wolfgang Wee Uncut intervjuer Wolfgang Wee forfatteren Thor Gotaas om hans nye bok om Petter Northug, "Viljeskalle". Gotaas diskuterer Northugs treningsregim, vinnerinstinkt og ambisjoner, og sammenligner ham med andre idrettsutøvere som Jakob Ingebrigtsen og Bjørn Dæhlie. Gotaas deler også sine tanker om det amerikanske samfunnet og sine egne kommende bøker.

Transkript

Når begynner vi? Vi begynner nå, eller? Ja, ja. Kan overslaget her, Tor? Plantaskev, vet du. Hæ? Ja, ja, det er litt sånn som ungene... Du får liksom motsatt effekt når ungene har vært inne i alt for mange timer og får for mye energi. Så er det samme effekt med deg. Har du vært ute og planta skev, så får du jævlig mye energi. Det var noen bra rants du hadde før vi gikk på her nå. Ta mikken litt nærmere, så er vi der. Jeg planta skev også. Jeg plantet ganske kort tid da, så jeg sliter meg ikke ut, men jeg...

For gjerne minasjer og planteskaber, for når du bruker det i kroppen, og så er du ute i frisk luft og sover godt om natta, og spiser bra, så skogplanting er det beste du kan drimme ut, ikke overdriv det. Vi planter det fem-seks timer om dagen. Jeg setter veldig pris på de praten vi har både før og etter podcastene, for de er jo gjerne av litt annen karakter. Vi er jo veldig, skal vi si, på sporet med røde tråder når du og jeg snakker, ofte om bøker, norsk historie, og veldig nøkternt og objektivt, men når vi virkelig er off-mic, så er det da, da klides det til i studio her.

Det var jo veldig gøy. Jeg håper ikke du har sagt det til meg og du har sagt i podcasten at meningsbærende ting, ting om samfunnet, Norge, fremtiden, fortiden, det er ikke ditt felt. Fortiden er det. Jeg skriver jo bøker om fortiden. Ja, fortiden kan vi snakke om. Det er det som setter det i kontekst med nåtid og fremtid. Det går an å gjøre det, men jeg har jo mye rare meninger og det er ikke alt som vil komme i en podcast.

Nå? Det er ikke så rare. Så rare er det jo ikke. Ikke rare, men for en far min hadde jeg ikke alltid prate om høytom. Jeg tror det er bra det blir sånn. Er det blitt sånn? At det fører kostnader med seg? Overhovedet ikke. Men podcaster er et veldig fint medium. Nå er vi for å prate om...

- Noen bøker er det ikke det, stort sett? - Nei, jeg har lurt deg inn her for å prate om noe annet. Vi driter i bøkene nå. Skal vi snakke om multikulturell Norge?

Nei, så blir du helt satt ut i dag. Overhovedet ikke, overhovedet ikke. Du blir så stille. Overhovedet ikke. Men du har to bøker på gang. Ja. Men så kan vi ta det først. Fire bøker, fire bøker. Nei, selvfølgelig har du fire bøker på gang. Kommer fire bøker høst. Skrevet med en finger som alltid. En finger på denne hånda her, ja. Magiske fingeren. Ja. Men du, nå går det med deg. La oss ta det først da. Hvordan går det med Tore Gåtthås på Korsvoll? Altid bra med meg.

Jeg kom ut av bok 23. august om Petter Nordtug Viljeskalde som er basert på 40 intervjuer med Petter og intervjuer med over 40 personer som han kjente. Det er 100 intervjuer, det er oral history. Hvordan går det med deg? Også helsa, jobbing og hele pakka. Jeg slår på morgenen, løper en tur i skogen, drikker litt vann, jobber, holder foredrag, planter skog. Nå er vi snart ferdig med det, så...

Det er ikke noe galt med meg at en fin sommer, jeg synes det er finere litt tidlig på høsten, for da sover jeg bedre om natta, for det er mørkere, men om sommeren er det fint da, og jeg elsker sommeren, jeg liker vinteren, jeg liker hvert eneste årstid, for jeg synes jo hver årstid har sin charm. Så høsten er fin altså, modne epler, gå på slang hos naboen.

Det er det fine med Norge at du får veldig tydelige årstider. Oslo er det veldig realt, synes jeg. Kanskje enda bedre på Inre Østland, for der er det kaldere vinter. Så du får vinter, vår, sommer og høst. Og så det går i en sirkel, kommer hvert eneste år. Er det noe basterfortid, eller?

Jeg har ikke tatt bastu på lenge, men jeg begynner ofte bastusågen i september og tar bastu 1-2-3 ganger i uka. Vinteren kanskje enda mer også, men gjerne hver lørdag og hver onsdag. Ikke så jævlig varmt, men jeg ligger der og slapper av og leser og aviser ofte. Papiraviser og dormer. Bastu er herlig, altså.

litt sånn bøss, det er jo kanskje i forbindelse med bøker at du gjør litt sånne ekstra ting, sånn med VG-ting, at du er, stiller du opp på mer intervjuer, eller sier du ja til alle? Jeg sier ikke ja til alt, men det er flere måter å si nei på. Men jeg får veldig mye tilbud, eller får spørsmål om foredrag, og jeg sier jo ja til mye, men jeg rekker jo ikke med alt, for det er jo over hele Norge, så, men

Det er artig at jeg har en idé om å skrive en bok som kanskje kommer ut i 2003, og så er det noen syv år senere som kan ha et foredrag. Så jeg synes det er moro å bli spurt om foredrag. Hvor mye er det som kommer inn da? Sånn flere om dagen? I går var det faktisk fem forespørsler om foredrag på en dag. Plus to om podcaster. To om podcaster? Ja, to podcaster. Jeg sa vel ja til en del av det. Ikke alt, men en del av det. Så det er en viktig del å pakke av deg. Det er en veldig god strategi. Det er artig, og podcaster er moro å være med på.

Fordraget er jo å prate om et emne som jeg har lagd en bok om, og så sitter det lydhøyere folk å høre på. Så en forfatter som blir spurt om å holde et foredrag om de bøkene han har lagd, det skal ikke klage oss for å betale til tillegg. Men du gjør jo både små og store jobber, det er ikke bare el-kjøp og NO. Mest mye historielag og forskjellige typer bursdager og

90-årslaget jeg har vært i, 70, 80, 50, jeg har vært i nesten alle bursdager fra 20 år oppover til 90. - Hva er det folk spør om hva de vil ha mest av? Hva slags type foredrag? - Det er mye foredrag om langrenn, skihistorie, loffere, tatere, ørkenesur,

Oddvald Brå, Løping, det er 8-10 av de bøkene mine som går igjen. I går var det Norsk Utedor. - Ja, det var det. Nå er det vel en bråt, og det kommer vel til å bli det neste toårende tippet med Petter Nordtug foredrag. - Jeg ble spurt om siste uka om fem foredrag med Petter, så det kommer det, ja. - Hvor mange forespørsler får Petter hvis du får fem om dagen? - Jeg vet ikke, han tar litt mer i hundreårene enn meg, så hvis vi skal være sammen, så må han ha det betalt som han sier.

Nei, jeg vet ikke, men det er veldig artig å skrive en bok her, for det er mye stoff som du går an å formidle muntlig om. Ja, det er tjukk da. Siste vi pratet sammen så sa det at dette skulle være en slags treningsreisebok. Det er altså Viljeskalle er navnet, og det er treningshistorien. Det er ikke en biografi.

Det er ikke en treningsmanual, det er Petters fortellinger om sin egen trening. Hvem er Petter Nordtug? Hvor kommer han fra? Hvorfor ble han så god? Hvordan trente han? Det er ikke en biografi, det er en treningshistorie. Men i livet har han ofte gjort noe annet enn å trene, så det blir en slags biografi, men det er først og fremst en treningshistorie.

Og det er en slags, kan vi si en bastard-sjanger, men jeg har snakket med han cirka 40 ganger og har pratet med han 40 andre. Vi begynte i fjor, for han trent for et år siden, i september. Og jeg møtte han første gang i 2006. Og pratet med han, og hadde første ordentlig intervju i 2010.

Så vi har en god tone, og han har fortalt masse nytt, så det er noen som påstår at det ikke er noe nytt her, men det er masse nytt her. Så hva da? Nei, men de som sier at det ikke er noe nytt, de vet jo ikke hva Petter Nordtug har holdt på med, og de har ikke greit på langrens, for det er masse nytt om trening. Hvis du ser på skiløper, hvis du filmer en langrensløp som trener,

Det er ganske kjedelig liv, det er trening, det er løping i Myra, 4-5 timer i Myra, det er 4-5 timer pigging på Ulskid her. Hvis du skjønner, akkurat som en forfatter, hvis du filmer en forfatter som skriver, det er et jævlig kjedelig liv, men det skjer kanskje noe oppi hodet på han, hvis du skjønner. Så Lange Løberts liv er ganske kjedelig og monotont, synes jeg. Så det er et forsøk på å beskrive det løpet her, og det livet.

en slags repeterende runddans hvor han hadde en besettelse, en hobby. Han sa det var sykelig sånn, han var så besatt av langrenn, han ville bli verdens beste skiljøper. Altså det er en gutt, en ung gutt, en ungdom, en mann som bruker hele livet sitt oppveksten på å gå langrenn, på å trene, på å satse på noe så tullete og meningsløst egentlig som langrenn. Han finner mening i det, og det er det boka handler om.

Det er ikke en avdekking av seksskandaler og drikkeskandaler. Det er en bok om treningspersonen Petter. Og de som ikke skjønner det, de har ikke lest forholdet, for det står i forholdet. Så skal han lese en bok, så skal han se hva forfatteren vil, så skal han se hvem forfatteren er. Jeg er folkeminnegansker. Jeg skriver bøker som er basert på ofte muntlige silder. Det er folkloristisk, det er folkets historie.

Det er det det er. Men gjør du et skille mellom, for det er jo to reiser her, det er jo det fysiske aspektet med trening, volyme, som det er kanskje han er mest kjent for, og så skiller han fra den jevne idrettsutøver, er jo det mentale.

Ja, altså Petter Nordtog er jo spesielt fysisk og mentalt. Det er veldig få som kan bli verdensmester i langrenn, som har fysikken til det og syken til det. Petter har veldig robuste foreldre. Jon er veldig robust. Mai, mora, er veldig robust. Han har så gode gener som heter i dag.

og du må ha gode gener, ja, også må du tåle all treninga, du må ville all treninga, du må orke all treninga, og Petter har en ekstremt sterk fysikk, han var veldig aktiv i oppveksten, han jobbet jo på garn, han syklet i skolen, gikk på skit i skolen, gikk på rullskitt i skolen, gikk på rullskitt i fotballtrening, altså han kunne gå på rullskitt i fotballtrening tre mil, altså 15 kilometer hver vei, spille fotball i to timer, det var ikke trening, for et fotball var ikke trening, og rullskitt var transportsøndag, så han har et robust grunnlag, han er erketypisk for norske langdelsløpere, han kommer fra en garn, han er odelskutt, framværende,

i Mosvik, gamle Mosvik kommune som nå er Indreøy kommune. Han er altså arketypisk i bakgrunnen, samtidig er han moderne for at han har kommet opp i moderne langrenn med fellestart, med sprint, med langrenn som dekkes av TV, langrennsteater skjes på nært hold. Han har sosiale medier, så han er både gammeldags og ny, og i treningene gammeldags og ny, for han har trent veldig klassisk med masse myreløping, masse langkjøring,

Har også noe grunnlag med kroppsarbeid som gutt, og i tillegg har han trent masse sprint og spurter. Så han er altså en moderne type, han er rock'n'roll i skiløypa. Jermen Eggen som vant VM 1966, han er den første popstjerne i langreis-sporten, i hvert fall i Norge. Og Peter er første rockestjerne i langreien, ganske traustidighet. Da han kom opp i 2006 på Kongsberg og vant den tremla NM foran Frode S til, så var han en rockestjerne. Han skrek og brølte som om det skulle vært en fotball-

- Fotballskåring altså. - Hva vil du si er... Hvor er det fundamentet bygges først? Er det en mental kapasitet som skjer i ungdomsårene som gjør at han får lyst til å trene veldig mye? Eller er det en fysisk kapasitet som bygges først? - Dette er medfødt delvis. For Petter er, som jeg sier, eldst av tre brødre, som Jon og meg har hatt og som har.

Han er født med anlegg for å være seg, sannsynligvis. Noen folk har mer energi enn andre, og han er født som en veldig energisk gutt. Som mora sa, han var veldig vilter og aktiv, og nesten alle langestløpere som blir gode, mann eller hans kjønn, enten det er Therese Joa eller Marit Bølgen, de er aktive som unger, de har energi, så

De må ha den energien for å orke å trene, for å ville å trene, og hvis de er aktive så får de et bedre grunnlag, og da kan de også tåle mer trening senere, for det er altså en seleksjon her. I tillegg har han en vilje, og den tror jeg delvis er medfødt og delvis opptrent, for han bestemte seg for å styrke viljen, han skulle styrke viljen, han tappte en spurt i Molde da han var 12 år, da bestemte han seg for å aldri tape en spurt mer, så han begynte å trene spurt. Da var han 12 år og begynte å trene rundt huset hjemme oppi framverdenen, og

I tillegg så var han bevisst på å pine seg, så

Ta for eksempel Oddvar Brå som jeg skrev en bok om. Han har en ekstremt sterk vilje. Det har Petter Nordtug og Bjørn Derlea og Marit Børgen Uav. Det er folk som delvis kanskje er født med en sterk vilje eller som får det i oppveksten og som i tillegg

tøyer den viljen og finner det meningsfullt å tøye for jeg vil ikke at den viljen har ikke jeg. Den har ikke du, tror jeg. Jeg sier ikke det. Jo, det kan godt hende med Petter Sjøen for eksempel i 2009 at i VM i 2009 da han vant Femla, du må ha hjertestarten klar så han var klar til å gå inn i døven altså. Da han gikk VM i 2011 i Oslo så var det Femla var det siste rennet han gikk han var villig til å gå og sende døden han kunne gått død etterpå bare han fikk gått det rennet og vinne.

Det er helt riktig det. Jeg har hatt noen MMA-instruktører, trenere og utøvere i studiet her tidligere. Jeg spurte hva som skiller spesielt kamp-sport-utøvere fra oss vanlige. Da sa jeg bare sånn, det er bare lagt som at jeg tar armen bak på ryggen din, så drar jeg den oppover. Så sier vi når det kommer litt oppover, så sier vi slutt, slutt, slutt. Men der stopper det for oss. Der er smerteterskelen vår ganske tidlig. Mens en kamp-sport-utøver vil kunne gå, den smerteterskelen er så enormt mye større da.

De kan ta juling, de kan gi seg selv juling, trene seg selv i stykker og virkelig bare, ja, nettopp som det bildet du sa i sted, bare stå klar med hjertestopperne. Den smerteterskeren er så hinsidig mye større enn for oss vanlige da.

I tillegg er det her å vinne. Boka heter jo Viljeskalle, men han er også en såkalt vinner-skalle. Han er veldig opptatt av å vinne. Det er ikke alle mennesker som er det. Mange mennesker driter om rummer 1 eller 14 eller 30, men han vil og ville vinne. Jakob Ingebrigtsen er en vinner-skalle og i tillegg til en viljeskalle. Så noen mennesker har det i seg, og

Det sier seg selv at hvis du har 100 deltaker i regjeringen i et løp, så kan bare en vinne. Og de som vinner finner ofte mest meningen, og de har ofte en desperat trang. Så Petter Sjåsmo sagt at det var nesten sykelig. Det var nesten en slags ikke skavank, men en besettelse. Han bestemte seg da han var en 16-årig

Han hadde lyst til å bli verdensmester ganske tidlig, men han sa det kanskje ikke så mye, men andre sa det. Da han vant hovedlassen da han var 15 år, da var han 16 år, men det var ikke 15 års glassa i 2002, så kjørte han bil hjem fra Konru.

Da satt vi med premien og tenkte at det er skiløper jeg skal bli. Dette er mitt kalde liv, det er min oppgave i livet. Jeg skal bli skiløper, akkurat som Bob Dylan skulle bli musiker, litt uten samling for øvre. Så hans oppgave i livet var å bli skiløper. Sånn er det en del som tenker av de gutta og damene også.

De finner en måte å komme seg opp og fram på. De kommer ofte fra utgangstrøk, ser mot sentrale strøk. Og særlig for menn og gutter er det her å bli noe stort. Damer har lyst til å bli prinsesser og gå i fine kjoler. Gutter har ofte lyst til å bli konger eller noe stort. Så det er en enkel guttedrøm som ligger bak, som er hos mange. For eksempel Egil Danielsen, spytkassen fra Hamar, som vant ordet 1956 med 85-71. Han var fra Hamar. Og han var ikke noe godt håpet på ski.

Og heller ikke å gå på skøyter, for Hamar er skøyteby og mye skioppby. Så han ble spydkastet, skjønner du? For det var noe han kunne hevde seg i. Det er det å hevde seg i også. Petter var god i skykjøyting, men han synes langrenn var bedre. Han drev om det kombinert. Han var god til å løpe og god til å spille fotball. Han valgte langrenn. Det var hans vei i livet. Hvis du ser på de som har vært gode i langrenn for å ta i Norge gjennom historien, så er det ganske typisk, for jeg har studert mange av de skjebne historiene. Det er altså mennesker som

ganske tidlig i livet bestemmer seg, og som trener og lever veldig spesielt. Vi hadde ikke orket det i de årene der, i ungdomsårene, hvor du ikke kan feste og ikke drikke alkohol og masse forskjellig. Jeg drakk ikke noe av det, men det er å leve sånn asketisk som mange gjør. Det der skiløpelivet er jo veldig spesielt. Sove en time eller to midt på dagen, for eksempel. Helt oppveksten, Petter gjorde det fra han var 16 år, sove en time eller to midt på dagen.

for å få kreft til å trene andre økter, og konkurrere hele året. Det er jeg for spesielt interessert i, og de som gjør det, ikke alle tåler mentalt, men han har tålte både mentalt og fysisk. Jeg er et eksempel på en bondegutt som via den oppveksten og de ville ambisjonene,

Han har kanskje det andre som er større fysisk kapasitet. Han i utgangspunktet som er mer otopptak, som er kanskje mer talent fysisk, men han hadde viljen, og det her å vinne i spurter, vinne i fellestarter, og være en drittsekk i felt, og gå på ski på en måte som lønte seg for han, men som kanskje ødda for det andre litt. Han var jo kjent for å prate til konkurrenten og slenge dritt. Det var jo uredelig sånn, men det var Petters måte å gjøre det på. Ja.

- Vi må inn på vinner-skallet her. Du som har møtt så mange idrettsutøvere, er det en sammenheng mellom dere, og du ser spesielt barn og unge som tar tap veldig dårlig, veldig dårlige tapere, er det en sammenheng mellom vinner-skallet og å være dårlig taper? - Veldig mange av de som er gode til å vinne, de er dårlige tapere.

Petter, han taper og går veldig fort over. Han går ikke grubbel så lenge. Jeg ser at Jakob Ingebrigtsen for eksempel, han er veldig dårlig til å tape. Og det er bra for han, for da vinner han stort sett. Petter, han liker ikke å tape, men det går fort over. Og han kan stille opp i rullesrenn og bli nummer 30, og han kan stille opp i løp og bli langt uti. Han er ikke så nøye med det hvis det er motionsrenn, men hvis han har et stort mål,

Nå er det kanskje vaseloppet å vinne det. Så satt han alt på det, og da blir han veldig skuffet hvis han ikke klarer det målet. Men han er altså en dårlig taper som samtidig har lært seg å leve med tap, og det er en bra egenskap, for da har du sikkert et finere liv enn hvis du går og irriterer deg over tap i årevis etter at du...

Jeg har snakket med løpere som har dårlig tapere, og de sa at de var sure inntil de vant neste gang. Det er kunsten jeg har tenkt på på en spesiell sport som tennis, hvor det er så mye start og stopp i spillet hele tiden. Der er det en av de beste eksemplene på hvor viktig det er å nullstille seg etter noe som har vært en forsmedelig tap av en ball og et poeng. Så må du bare nullstille deg til neste poenge, for det er hele tiden start og stopp. Det er jo det nesten i alle idretter går igjen, hvor god er det å nullstille deg fra nedturen, for det er veldig lett å fortsette på oppturen.

Jeg vet, ja. Det som er spesielt med langrenn er at det er veldig sammensatt idrett. Langrenn er jo enkelt, men du må ha så mange rundt deg. Du må ha ski som er slipt,

Du må ha ski som har preppa på midten med voks eller klister, du må ha glider. Petter hadde et enormt støtteapparat, norske løper har det. En skiløper kan ikke gjøre alt alene, en løper kan gjøre mye mer alene. Han har et par piggsko. Men du har masseurer, du har også så mange i denne moderne toppidretten. Det er jo en broilerfabrikk, dette med toppidrett. Hvis Petter hadde levd i 1923,

så ville han også vært beste skilhøyper, men da hadde han hatt mye færre folk rundt seg, da hadde han smørt skia sine selv, og ville også vært proff, men han hadde ikke hatt apparater rundt seg, så idretten speiler bare samfunnet. I Norge er det veldig mange som

hjelper til, mens sånn er det altså moderne topphjulstøver, og det kan du mislike eller like, men det speiler samfunnet, og for å være best i topphjulet er alt ekstremt, det er jo ikke sunt, så klart. Det er sirkus og moro. Nå er det liksom treningsopplegget begynner å bli litt sånn strukturert, ikke profesjonalisert, men sånn strukturert og litt mer systematisert for at han skal komme seg liksom

For Petter? Ja. Han var jo som jeg sa ekstremt aktiv i oppheksten, spilte fotball, løp, syklet, gikk på rulleski.

Han gikk over til Indreøy da han var 13 år, født i 86-99, og da begynte han å trene med Indreøy, og de hadde et mer strukturert program. De ga program hver eneste uke. Han rapporterte til treneren hva han trente og ikke trente, og de ga litt mindre, for de visste at han trente mer. Han underdrev. Han sa han trente mindre enn han gjorde. Så han underdrev faktisk treningsmengdene. De var litt bekymret, for han trente jo veldig, veldig mye også. Han ble overtrent. Han var...

Det var vel 15-16 år da, og han tok det med ro noen uker. Så han brakk jo beinet da han var 15 år, og padlet i skolen. Padlet i skolen, altså som alternativ trening. Og så fikk han kneskåla ut av ledd, og rett på da kneskåla kom bak kneet, så måtte han dra kneskåla tilbake.

For øvrig har vi laget en podcast, Viljeskalle, hvor jeg har 25 episoder, hvor Petter prater en halvtime, ganger 25, og går i dybden på veldig mye, altså Viljeskalle podcast, hvor han utdyper det her. Da sto noe staket på rulleski, som alternativ trening, så han har gjort alternativ trening, og denne her drivkraften, besettelsen,

Den fulgte den videre, så begynte den på Skigumnasset i Steinsjær. Der fikk den en trener som het Audun Kolstad. Han hadde to trenere i Indreøs som het Gissel Løshet og Stena Gran. Og så hadde en trener som het Audun Kolstad på Steinsjær på Skigumnasset, og da ga jo Peter Blaffen i skolen. Han skulle gå gjennom skolen, men han satset ikke på skolen

Da fikk han en litt autoritær trener i Audun Kolstad, og da fikk han et enda bedre opplegg, så han har hele tiden flyttet, og han hang på de eldre, han hang på de bedre, så han hang på de gode, og så tok han i spurten. Han var litt dårligere, han var ganske liten av vekst. Frem til han var 16 år, så hadde han ikke begynt å komme i puberteten, så han kom sent i puberteten. Han gikk ikke noen 25 kilo på litt over et år. Han var liten av vekst og tynn. Så vokste han pluss og ble 25 centimeter høyere, og veide pluss i 80 kilo, og var 1,86 som han er i dag.

Så han var en liten tass, frem til han var 16 år, men god på ski, og så ble han plutselig en bjønn, veldig bregskuldret, litt sånn svømmaktig kropp, veldig atletisk type, som passer bra for langrenn. Petter Nordtug, han hadde ikke den fordelen i oppveksten, at han var en det vi kaller en hormonbølle, for hormonbølle er gutter som er tidlig fysisk uttrykket, som er god idrett fordi de gjør det. Han var sent fysisk uttrykket, sånn som Vegard Ullvang for eksempel, som også

og kroppen til mannen uttrykker seg til er ute i 20-årene, så han ble faktisk kraftig i overkroppen utover 20-årene. Det der er et ganske godt råd for et unge hvis de vil

En slags gratis narevei for hvordan heve seg mye kjappere er jo å være med de beste, eller være med de som er bedre enn deg på mange nivåer over deg, for da strekker du deg riktig vei. Mange synes det kanskje er fristende å være best i gruppa, best i klassen, best på fotballaget, best på sitt nivå, men der du virkelig får rakettutvikling er jo å spille med i

og det gjelder arbeidsliv også. Hvis du jobber med folk rundt deg som er ekstremt dyktige, så strekker du den riktige veien mye fortere. Petter har gjort det hele tiden. Han hang på de som var bedre. Det var Ole Van Gjerstad og Eirik Myr-Nossum i Indreøy.

Og så var det andre løper i Henning, altså Henning skilag i Steinsjæren, så han har gjort det hele tiden. Søkt de som er bedre, hengt på de bedre, og han ble slått gang på gang, men han ga seg ikke. Han løp oppe på Meråker på skiskolen der, så hang han på en svenske som gikk World Cup for senor, da var han 14 år. Han løp en senor nesten i senk på en fjelltur oppå der. Så de som traff han da, sier at han hadde en enorm energi,

og vilje, den blandingen av energi og vilje, sånn som Oddvar Brå og den unge Oddvar Brå, som er født i 1951, de er forskjellige typer, men jeg har skrevet bøker om begge, men den unge Brå og den unge Nortuk har mye til felles. De skulle bli verdens beste kjøpere, og de gjorde det de kunne og måtte for å bli gode, og de satt seg i livet sitt på det fra de var 16-17 år. Alt annet, nesten alt annet, det tellte ikke, og

Det å gå på ski og vinne skiren var det viktigste av alt. Det å trekke seg mot de gode miljøene, der tror jeg det er ... Jeg tror noen kan kjenne seg inn i alle som spiller fotball eller håndball eller driver med en lagidrett. Hvis du spiller med en gjeng som er ganske dårlig, lavt nivå, så blir du også litt dyr.

du blir også litt dårligere. Det er mye vanskeligere, det er noe av det vanskeligste, å ta tunnel på en fotballspiller som ikke spiller fotball. Det er nesten umulig. Men i det du spiller som en gruppe som er jævlig mye bedre enn deg, så blir du også selv litt bedre. Og du strekker deg mot det, og du presterer bedre, og det er litt interessant det der. Det tror jeg er et tips, at hvis du stagnerer litt, er blant de beste i gruppa, se oppover. Prøv å gå opp på et alderstrin, hvis du er ambisjøs, så skal det sted da. Ja, og Petter han har jo,

gjort mye alene, men i tillegg har boka et eksempel på at han har hatt mange gode hjelpere, og da er det folk som han har trent med, kanskje folk han har trent i senk, folk som har blitt overtrengt fordi han prøvde å henge på Petter, for han har trent veldig mye hardt, han har trent mye rolig, men også veldig mye hardt, så boka er også et bilde av alle de gode hjelperne Petter har hatt, altså ikke hjelpere aktiv betydning, men folk som han har hatt nytte av gjennom oppveksten og gjennom de årene han var på landslaget, så

Det er altså et bilde av at en skiløper er ikke alene, han går rent alene, ja, men han har et hjelpeapparat, men også treningskammerater og folk som har bidratt til at han har blitt god. Det har jeg boka et forsøk på å løfte fram, for du hører om de beste, men her er det altså treningskammerater som ingen har hørt om, på Østland i hvert fall, som han har dratt nytta på veien til å bli god. Se bildet på omslaget, det er jævla fint. Det er tatt 27. desember 2002 i Meldal.

Han ser ut som en ung ulv. Vi hadde ikke noe omslag på boka. Vi hadde ikke noe som jeg var fornøyd med. Det kom et bilde som så ut som en pizzareklam. Det kan vi ikke ha oss i. Vi må ha noe ordentlig. Så kom noen bilder av Petter som gikk i mål. Det kan vi ikke ha. Det er noe dritt vi må ha noe som er ordentlig. Så var det en kar som het Bjørn Ivar Haugen som sendte det her kvart på ett natt til en fredag. Her ser du blikket.

Ser du det? Du ser viljen der, og viljeskalle er også et fint navn, for vi satt og pratet om titlet på boka, jeg som heter Knut Anders Løken, så sa jeg til Løken at, ja, Petter er jo en viljeskalle, men det er jo en litt floskelblitt viljeskalle. Men ha jævla vilje, viljeskalle sa Løken, for det finnes ikke på norsk det ordet viljeskalle, det er jo to ord.

Ibsen lagde i 1859 ordet friluftsliv, det visste nok. Men ordet viljeskalle finnes ikke på norsk, så det lagde Knut Anders Løken, viljeskalle. For det er viljen, og hvis du tenker på Nordtug, hvis du har et bilde i hudet av Nordtug, så er det viljen du tenker på, er det ikke det? Det er viljen, det oste vilje, og oste viljen han går. Og det ser du på bildet også. Det er viljen som skiller ham fra de andre, og det er viljen både i konkurranssituasjonen og i denne enorme dedikasjonen i

I tillegg har han en veldig god replikk. Han er munter. Han har humor. Det er ikke alle som er sånn. Mange av de her skiløpere har ikke noe særlig humor. Han er i tillegg humorist. Han er ikke perfekt, nei, men han er humorist og har en kommentar. Ofte etterpå, i euforiske øyeblikk, så har han en kommentar som er artig og som sier noe om typen og om

til å komme med verbale poenger. Hvor mye tid har dere brukt sammen? 40 intervjuer cirka, og det er 1-2 timer hver gang. Mesteparten har det vært møter, noen har vært på telefon, og vi begynte i september i fjor, og vi har møttes særlig vinter. Hvorfor har dere nå etter så mye tid sammen?

- Du må jo komme, blir man kompiser eller? - Du blir godt kjent på den måten her gjennom skiløpet livet, for i tillegg så hadde vi jo fem uker episode med den podcasten, så der fikk vi gått enda mer i dybden, så du blir godt kjent, og jeg vet ikke om han har blitt intervjuet av noen andre så mange av dere, tror jeg ikke. Han har jo kompiser og familie han har, men jeg tror ikke han har blitt intervjuet av en forfatter på den måten her, for

For vi har virkelig gått dypt nå, og jeg har egentlig spurt om alt, fått svar på alt, men jeg har ikke skrivet om alt, for jeg er nysgjerrig på mye, men dette er en treningshistorie som jeg sier, og da får andre senere skrive en biografi, for det er for tidlig, det jeg skriver i hvert fall, for jeg synes når det er 7-8 år, så er det for tidlig også. Du kan kanskje vente til det er 50-60 år. Hva er kunsten for de som har lyst til å skrive lignende bøker, og prøve å komme inn på sine, skal vi si, forhold?

om vi ikke forbilder og den type ting, men har lyst til å gjøre noe av det du gjør, og så skrive om det er journalistikk, eller om det er forfatterskap, hva krever det en bli-kjent-fase å gi dere tid, og så la for eksempel intervjuobjektet, eller den man har lyst til å undersøke og bli bedre kjent med, og så gi dem tid til å stole på deg, at det må lages en relasjon i bunn der, for å kunne få de tingene man vil ha ut av samarbeidet.

Det er viktig for at her var det en tillit fra dag 1, fordi vi har møttes ved UN-titelvalget fra 2006, men i 2010 så hadde jeg det første intervjuet med han og møtte han senere og pratet med han. Så vi hadde bra tillit i utgangspunktet, og han må ha tillit hvis han skal lage en bok hvor det er så mye prat om så mye rart, så må han jo så klart det, så

Men de som vil skrive bøker, de må jo, som William Berg sa, amerikansk forfatter, han ble spurt på et seminar av en dame, hva skal jeg høre fra de forfatter? Er writer mest right? Altså du må helst skrive, så enkelt er det, men du må jo skaffe, hvis du skal skrive om en helt eller en person som du liker, så må du jo få tak i den personen, og så må du ha et tillitsforhold, og da er det en fordel. For eksempel at du er eldre enn den du skriver om, tror jeg er faktisk en fordel. Jeg er 21 år eldre enn Petter, eller 20 og et halvt,

Jeg tror det er en fordel. Det er lettere for meg å skrive om folk som er døde, kanskje, på noen måter. Det er lett å skrive om de som lever, men hvis du skriver om en som er borte, så må du forholde deg til andre typer kilder. Men når du har en levende kilde, så er det masse fordeler med det.

Det er forskjellige måter å gjøre det på, og jeg gjør det på en folkloristisk, en folkeminnegransker måte, som kanskje er min person i vri av det, mens en journalist vil gjøre det annerledes, og en sosiolog vil kanskje gjøre det annerledes. Folk har ulike faglige bakgrunner og ulike måter å gjøre det på, så det er ikke noe fasit. Det beste tror jeg er at hvis du foretar ikke en person, så...

må du oppnå en slags tillit som du sier, også må du ha en god tone. Jeg kunne for eksempel ikke laget en bok med en person som ikke har god kjemi, men det hadde jeg ikke orket, det er helt meningsløst. God kjemi, også må du ha meritter og vise til at du er både til å stole på, og at du er en som også har et godt ord i miljøene. Som folk bare sier, ja selvfølgelig skal du jobbe med to, det er vel helvede, ikke sant?

Langrenn er jo et fag, altså den boka, den presenterer jo Langrenn som et fag, ikke som et akademisk fag, men som et praktisk fag med en del teori. Petter har jo doktorgrad i Langrenn, han har jo grunnfag, mellomfag, hovedfag, doktorgrad i Langrenn. Det er det boka handler om. Hvis du skjønner, noe så kjedelig som det, det er ikke om alt det der sladret som kanskje Nell vil høre til om, men

Og da må du ha litt greie på langrenn. For å lese boka trenger du ikke det, men for å skrive en bok, så bør du ha litt greie på langrenn. Jeg kunne ikke skrive en bok om en operasanger, hadde ikke hatt interesse av det, men hadde ikke hatt mulighet til å gå inn i operasangers hud. Jeg er eldst av tre bredere selv, jeg har gått mye på ski i oppveksten. Jeg har hatt noen av de samme drømmene som Petter, så jeg kan sette meg inn i Petters innhold,

sin verden, tror jeg. Han levde ganske gammeldags på 80- og 90-tallet, så levde han sånn som folk gjorde på 60- og 70-tallet. Gikk på ski til skolen og bodde på en gal. Så han levde egentlig i old school. Så Petters oppvekst er ganske lik min egentlig på 70-tallet. Men det er jo etter at når du kommer, altså alle de her langrennstjerne vi har, altså ID-stjerner og sånt også, det er jo sånn konstant avveining, for de vet jo at det er vanskelig å vite vil journalisten eller vil de

De som skal ha en bit av meg, hva er intensjonene deres? Vil de ha et oppslag? Hva vil de? Det er vanskelig med journalister, synes jeg. Hvem er det du kan stole på? Hvem er helt ved der? Kommer de inn for å snakke 50 minutter om langrenn og 10 minutter om privatlivet mitt på slutten? Det gjør vel at veldig mange eksponerte mennesker i deres utøvere

vegre seg for å stille opp på ting, for at det er nettopp det der at man vet ikke helt hva man møter da. Vi var enige på forhånd om hva boka skal handle om, treningshistorien. Det står i forhold til hva boka er for noe. Det er helt klart, og vi må ha med litt om fyllekjøringen i 2014, at den kjørte fort litt senere, men det er en del av hele historien. Det er ikke vektlagt i det hele tatt, for det er bare noe som kom der.

Men det har vi gjort, og vi har vært enige fra dagen, og det har ikke vært noen problemer, og hvis jeg lager en bok med noen, så gjør jeg ikke det, hvis jeg ikke er helt enig om de tingene der. Jeg gidder ikke å, alt, hvis jeg lager en bok med noen, så skal alt være avklart på, for jeg gidder ikke å bruke tid på å krangle, jeg går ikke i barnehagen, altså jeg gidder ikke å drive med krangel om det, jeg avtaler, og så gjør vi det vi skal gjøre, og er ferdig med det.

Tilbake til ungdomsførens, hva går det an å summere på? Fikk han en slags treningsoppskrift på både det mentale og fysiske som ble en nøkkel? Ja, han skjønte mye selv, og så

Han sier at han var en egenstøying. Han var mye alene, og drømte og visualiserte. Det som kalles mentalt trening, det lærte han selv, å visualisere og gå og drømme. Han hadde sterke drømmer, var på egenhånd på garn, som eldste gutt av tre, og broren er jo fire år yngre, Thomas. Så fikk han den alene tiden. Han ble altså...

på sin egen måte, gruma inn, eller poda inn, han poda inn seg selv til å bli skiljøper. I huet for mange av de beste skiljøpere har jo vært mye alene, de må trene alene, og være alene, og drømme alene, og det er det boka handler om, det livet der, og noen skjønner, han har nok høy treningsintelligens, det har Petter Nordtuk, han skjønte hva kroppen tårte, ikke tårte, og hvis den var overtrent, eller ikke overtrent, men sliten da, så la han kunne ligge i senga i 3-4 dager,

Sånn var det at han kunne ligge i senga og bare slappe av i 3-4 dager. Og så kjente han at nå var han i slag, så sto han opp og trente. Så det har noe med treningsintegrer og kjenne seg selv for i det moderne samfunnet når du ikke har kroppsarbeid så

Hvis du har kroppsarbeid, for langrenn er egentlig for en for kroppsarbeid. Du trener så mye og bruker hele kroppen, at du må kjenne deg selv og kjenne seg selv som en kroppsarbeider. Det er noe helt annet enn å kjenne seg selv som for eksempel en kontorist eller en data-nerd. Du må kjenne kroppen, lytte til kroppen på en helt annen måte, og det gjør topphusløveren på nesten pervers måte. Så han har lært seg det her, og

I bondesamfunnet så måtte du jobbe uansett om du var sliten eller lei, men han har hatt mulighet som en broiler til å ligge og slappe av og leve det her livet, så det er en toppetidsløver som forteller om livet sitt, og

Det er kroppsarbeid, men han har mulighet til å ta det med ro og mye reising, mye farting, mye hotelliv. Slipper lage mat, kan gå og ta buffet. Det er et veldig spesielt liv som han har elsket. Hva gjør man når man når målene sine? Hvis du har en gullmedalje i den greien du gjør, eller i arbeidslivet, hva faen gjør man hvis man når målene sine? I 2011 vant han gull i VM i Oslo på femmila, og så vant han to gull til. Da var det en enorm tomhet.

Alt han hadde basert livet sitt på fra han var 16 år, det slutta da den søndagen i mars 2011. Han drakk seg skikkelig full, han våkna fullsjuk, og han hadde en tomhet. Han var fornøyd, ja, men han hadde en tomhet. Hva skulle livet bestå av nå?

Han hadde som sagt, som jeg sa i sted, det var nesten han ville til å dø for å vinne det rennet. Livet det stoppet egentlig ved femla. Det var det siste kiran skulle gå. Han skulle vinne det. Så fokusert var han på det. Og da hadde han en tomhet. Han gikk jo opp ganske mange kilo faktisk. Dette er i begynnelsen av mars 2011. Da gikk han noe ren senere, men han ga blaffen og trener på vår nå. Da vi kommer til 2. juni, så har han gått opp cirka 10 kilo.

Og det finnes et bilde som ikke er med i boka av Rava til Petter Nordtug bak fra den andre juni som er tatt på en fjelltopp på Pimeråker hvor du ser at den er rett og slett ikke feit, men han har gått opp fra la oss i 78 til nærmere 90. Og så ser du bildene han i 2015 da skulle være med i Falun hvor det er skikkelig avgjort og taggjort. Så det er litt rock i Petter Nordtug. Han er bokseren som da vinner.

så går hun ut i Slobbrok og ser på TV og spiser litt drittmat og sover lenge om morgenen går opp i vekt og så kommer det en ny sesong og så trener han så det er Rocky

- Men er det noe du har sett på de idrettsutøverne du har snakket med opp igjen om at mange sliter med den tomheten, at de setter seg veldig tydelig i mål, og så kommer de til målene og så bare: "Hva faen skal jeg gjøre videre etter dette da?" - Jeg tror mange har det, men det er helt avhengig av, hvis du for eksempel har kone og barn, noen har kanskje to-tre unger, noen har en jobb. Petter har ikke hatt noe annet å gjøre enn å være skiløper, han var jo sponset av Coop.

etter hvert, men han hadde basert hele livet sitt på å gå på ski, han har ikke satt seg på utdannelse, så langrenn var det han hadde, det satt seg han på, og det er jo ikke å anbefale for andre å prøve å kopiere han, det står i boka at han har trent så hardt, trent mye, og han har gjort ting på sin måte, det er ikke noe oppskrift til suksess, for han har gjort det, og han har klart det, men

Han fikk jo den tomheten, og den tomheten hører vi oss andre også. Det er nok ikke noe mange snakker om, men det er litt avhengig av hvilken idrett du drever. For eksempel ta fotball da. Hvis du går ut på Old Trafford hver andre uke med 60-70 000 tilskudder, og så plutselig er du avdanket 40 år gammel feit fotballspiller, så fotball er nok kanskje enda verre, tror jeg. Du ser mange av de spiller og får problemer, men langhetsløperne er nok ikke så utsatt som mange andre idretter, tror jeg.

Langehjulsløperen har ofte et liv som er basert på en hel friluftsliv og sunninteresser. Ja, det blir mer livsstil. En fotballspiller kan ikke bare gå ut på løkka etter han har lagt opp. Nesten alle langehjulsløper i Norge fortsetter å gå langere etter at de legger opp. De flytter å gå på rulleski så mye, men de løper gjerne og går på ski. De har gjerne en bein i miljøet. I Norge er det jo

alle norske langløper omtrent som er gode, de elsker å gå på ski og da er det en lidenskap en besettelse som går over til ofte en hobby etterpå de er nok ganske godt stilt mens Petter han har det som lidenskap men da han la opp i 2018 så var han lei langløn, da ga vi noen år fremover da la han opp og da var han møkka lei langløn for han var lei av det liv og tenke på gli og fest og form for du må være veldig fokusert og

Jeg fikk det i vrangstrupen, og nå har den fått tilbake lysten. Det kommer og går, men det er nok mange av de som legger opp som er fornøyd. Mens Bjørndal for eksempel, han tror jeg kunne fortsatt uendeligvis ha intrykk av det. Jeg kjenner ikke Bjørndal, men jeg tror det. Det er interessant, for dette er noe jeg er veldig opptatt av, som vi har snakket om mange ganger før. Spesielt når det kommer til idrettsutøvere, de som setter seg tydelige mål, og de som virker å trene litt mer inn for evighet.

som har et mer evighetsperspektiv, at jeg vil holde på så lenge som mulig og vinne så mye som mulig, at det er ikke så viktig for meg å vinne i 2011, 2013 eller det årlige VM-et, jeg vil bare være høyt nivå over så langt mulig tid. Og der virker det som, er Bjørndalen og Nordtug på veldig forskjellige enda av skalaen her, eller? Jeg tror nok de har mye til felles, Bjørndalen og Nordtug.

Bjørn Dahlen har vært enda mer asketisk, for å si det sånn. Bjørn Dahlen har kanskje vært enda mer, jeg vet ikke om Bjørn Dahlen har vært mer dedikert enn Petter på det veste, tror jeg. De er kanskje like frem til 2011, så Petter og Bjørn Dahlen like. Men Bjørn Dahlen, sånn som jeg oppfatter han, for han kjenner jeg ikke, jeg har snakket med ham bare et par ganger, intervjuet han en gang. Han er jo en skiskytter i tillegg, og det er jo enda mer tidkrevende i langrenn, for da må du skyte i tillegg. Da har du våpen, så Bjørn Dahlen har jeg hørt, han er ekstremt detaljfiksert, så hvis

Hvis du snakker med Petter Nordtug, så snakker du med en type som har enorm kunnskap om det han har gjort, og går på ski og sånn med Bjørnald. De kan veldig mye. De har gått i dybden på noe så spesielt som å gå på ski. Det kan vi jo si at det er både med eksponering, og at vi har sett både gjennom medien og eksponering, og mye selvforskjellig, at man har vært med på mye opp- og nedturnet til Nordtug, mens

Bjørndal er jo et lite mysterie, kanskje litt mer den trauste nordmannen som holder tilbake, ikke gjør så mye ut av seg og heller pakker deg, men Bjørndal er jo en merkelig, men kanskje er ikke norsk type da. Han er jo en av de største idrettsmenn Norge har hatt, hvis vi ser på prestasjoner og den lange karrieren, jeg skjønner ikke hvordan det går han, jeg skjønner ikke altså, men han klarte å...

Han som type er han typisk for langdelsløpere. Han kunne også vært langdelsløpere. Han var jo en av verdens beste langdelsløpere, så han valgte jo skiskytting. Nortug, han som jeg sier, hadde de her utbruddene i media som vi så på nær tolv, fordi langdelsporten ble kringkastet mye tettere i hans tid, og så hadde du sosiale medier. Så Nortug, han er otypisk og utypisk, mens Bjørnland kanskje er mer typisk og utypisk.

Bjørn Dahl, han er jo en slags perfekt idrettsutøver. Hvis du konstruerer en datafigur som er skiskytter, så er det kanskje Bjørn Dahlen, sånn jeg oppfatter det.

Altså dette livet som han elsket å satt trene, det å konkurrere, det er ikke mange som har orket det i så mange år, han likte det, skjønte jeg. - Det er mange av de langreiste, for jeg tror også Nordtøk sa på et eller annet sånn type at folk skjønner ikke hvor mye man offrer og forsaker for å kunne komme dit man skal gjøre med idretten for å representere Norge og vinne medaler og alt mulig, mens

For Bjørndalen vil jeg ikke tippe at han ser på det som et offer eller forsaking i det hele tatt. At han ser bare på den største naturlige delen av livet hans. Det tror jeg, og Vegard Rovang sa det samme. Han forsaker ingenting sånn. Han ble skidløper. Han synes det var helt herlig

Peter, han har nok sagt at han har forsaket noe. Ungdomsliv og... Alle gjør jo det egentlig, men de velger å gjøre det. Når de kanskje blir 40-50 år, så mulig at de angrer seg litt, men det er ikke sikkert for hva skulle de ellers gjort. Hvis de har den driven i seg, så har de ofte ikke noe valg. Det er heller bedre å gjøre det og prøve, for du kan bare gjøre det når du er ung. Hvis du misslykkes, så er det greit. De fleste som prøver å bli god idrett, de misslykkes jo.

Bak Petter Nordtuk er det jo hundre som ikke lykkes. Hvis du har en mester, så er det jo mange som ikke lykkes. Han er da en av de heldige og flinke som har blitt mester og blitt veldig god. Dette har vi snakket om tidligere, for de som ikke husker det. Har du vært inn på tanken å skrive om Bjørndalen? Nei, jeg er ikke interessert i skiskyting.

- Er det så enkelt som det? - Ja, skiskyting er... - Er det så langt unna langrenn da? - Jeg er overhovedet ikke interessert i skiskyting, nei. Langrenn er jeg interessert i. Hoppbakker og for så vidt skyhopping, men ikke skiskyting. - Du skriver jo om jævla mye ting som ikke du kanskje i utgangspunktet var ekspert på. - Hva da? Jeg er interessert i alt det. Alt jeg skriver om er jeg interessert i. - Du ble jo ekspert på utedasser etter å ha skrevet utedasser. - Det har jeg vært interessert i hele livet, utedasser.

Det er et emne jeg har vært fascinert av. Så skiskytting har du aldri vært interessert i? Jeg synes det er artig med gode skiskytter, for det er veldig imponerende. Jeg er veldig imponert av de gode skiskytterne, men jeg har ikke noe kjærlighet til skiskytting, hvis du skjønner. Jeg elsker langrenn, jeg elsker gamle hoppbakke, men jeg elsker ikke skiskytting. Jeg synes det er ekstremt imponerende at det går an.

Det er artig å se på. Hva er det her? For en amerikaner eller en asiat, så må det jo stå som skiskytting, og langre må det være de to nærmeste, to tvillingbrødre, altså to eggede tvillingbrødre. Men det er jo et eller annet med de nordiske åndene, så er jo hopp kombinert langre enn mye mer. Sammenvevd mens skiskyttingen alltid har vært noe annet. Skiskytting er en gammel idrett. Du kan høre om skiskytting i militæret allerede på 70,

Det var en øvelse i militæret hvor du skulle hoppe og skyte samtidig. Det er en slags hoppet utgave av skiskyting. Det står beskrivet i militære instruksjoner om soldater på 1700-tallet. Skiskyting er gammelt, og vi må regne med at de også skjøt kanskje med armbrøst i vikingtida. Kjørte ned ved lia. Mye vådeskudd. Skiskyting som modern idrett oppstod, det var mange eksempler på det både på slutten av 18- og begynnelsen av 1900-tallet, men VM kom på slutten av 50-tallet, og

det var vel Olegren første gang i 1960, mener jeg. Så det er en ganske ny idrett, og veldig mange av de som drev med skiskyting da, det var Langesløp som konverterte til skiskyting, så det er en slags halvbror, ikke tvilling, men halvbror. Søskenbarn, kanskje. Men for meg er langrenn det ypperste av idrett, og det er det jeg virkelig liker. Og skiskyting, da må du

Det er noe annet for meg. - Hvem tror du har livets rett lengst? For det virker som at skiskyting har stått litt sterkere i europeisk perspektiv. - Det er jo en stadion i rett, så det har blitt mer og mer stadion i rett, og langrenn er jo blitt til det også. Men begge vil overleve, skiskyting vil overleve, og det er kanskje flere nasjoner som er gode i skiskyting enn langrenn. Det varierer litt til.

Begge vil overleve, så det er ikke noe fare for det. Men det er ikke sånn representasjoner i langere enn virker å bli mer med. Nå følger jeg overhovedet ikke med, men jeg husker jo fra min interesse fra 90-tallet, representasjonen av nasjoner og mangfoldet av forskjellige vinnere. Nå er det jo veldig norskdominert. Blant mennene hadde jeg vært det de siste årene, og Russland er ikke med, så...

Det er mange faktorer som gjør at det er sånn, og for å ta 90-tallet så var det vel mye mer doping, og det er klart at da vil andre nasjoner som har mye dopere vil gjøre det bedre, så det at det er mindre doping langrenn gjør sannsynligvis at det er færre som hevder seg i toppen, for det er ikke så mange land som for eksempel

Ta skjøyter og langrenn, så er jo skjøyter like stort i Nederland som langrenn er i Norge. Det landet med flest langrennsløp i verden er jo Russland. De har flest langrennsløpere. Og så sier det at USA er nummer to, for det er mye folk der, det er ikke så mange langrennsløp, det er mye folk, og så er Norge nummer tre. Men det er langrennskulturen som er sterkest, det er jo Norge.

Norge har en enormt sterk langrennskultur. Det heter nordiske grener, og noe av grunnen til at Norge var imot vinterol var at de mente at det var ikke nok land i verden som driver langrenn eller hopp eller kombinert eller skjøyter i 1920-årene, for da var det ikke noe kunstig is, det var ikke noe kunstnød.

Så langrennsporten vil sannsynligvis aldri bli stor, men hvis du ser fisk, så er det mange land som er med som går langrenn. Det er mange som er med i VM-land, men de har ganske mange små miljøer. Og det er ikke noen flere land nå som går stafett i OL enn det var i 1952, for med en 14-15 land cirka. Det er OL, men VM, så langrenn vil sannsynligvis aldri bli en stor sport. Og hvorfor skal den bli det? Hvorfor skal alt bli så stort, tenker jeg. Det er ikke alle idretts som kan vokse i VM-a, og

Det er jo en business-tankegang at alt skal bli så stort. For å ta for eksempel slegge, jeg vet ikke hvor mange som driver med slegge i verden, men det er høyt nivå. Hvis du skjønner, så langrensnivå er ganske høyt, vil jeg tro. Det sier seg selv at du kan ikke drive med langrenn hvis du bor i

Hvis du bor i Ghana, eller hvis du bor i Tokyo, eller hvis du bor i... Så langre er det en idrett som ekskluderer mange, akkurat som alpint. Det er ikke så mange nasjoner som driver egentlig alpint, som er gode i alpint. Det er litt andre nasjoner enn langre, men alpint er også en idrett som er ganske ekstremt, og hvis du ser på hvem som faktisk driver med det, som kan hevde seg alpint, så...

Idretter er forskjellige, og løping kan alle drive med, men alle kan ikke drive med langrenn. Det er vanskelig, og så ruller det seg. Det er en idrett som kanskje har fremtiden foran seg, men langrennsport vil overleve på snå. Det var et tankeeksperiment. Du har jo bredskuler og vestafrikaner som dominerer i stor grad også 100-meter-disiplinen, og så er det på de lenge distansene Etiopia, Kenya...

Somalia, kanskje? Nei. Ikke Somalia, hvem andre? Egypt, kanskje? Nei, altså du har noen løpere fra Uganda, men de er oftere fra Kenya. Altså du har etter Kenya, Etiopia, og så noen løpere fra Uganda. Og så har det vært opp noen løpere fra Eritrea, men det er stort sett... Marokko og Tunisia. Ja, Marokko og Al-Shia har mye gode løpere. Men som...

- En takavhengsbevitt, er de fysiske egenskapene konverterbare inn i langrenn? Kunne nordafrikanere gjort skarp langrenn hvis kulturforholdene hadde vært rett for det? - Jeg vil jo anta at mange kunne gjort det godt i langrenn, for i langrenn trenger du ikke ha en spesiell kropp. Du kan være 1,70, du kan være 2,00 meter,

Og det er jo noen kenianer som prøvde å gå langrenn, men de begynte å trene for sent i livet. Langrenn må du begynne å gå ganske tidlig i livet. Du kan begynne å sykle når du er ganske gammel og bli god sykkelist. Du kan ikke begynne å gå langrenn når du er 18 år og bli god. Du må begynne å gå langrenn helst gjerne... Jeg begynte da jeg var to-tre, men du vil helst gå når du er veldig liten. Men du kan sikkert begynne når du er ti år, men...

- Men det at langrenn krever en del motorikk og bevegelser som er fint å få inn tidlig i alder. Også er det en kultur for skal du bli skiløper, så er barn så må du ha noen som kjører deg på ren, det må ha noen som smører ski som hjelper deg. Det er en hel kultur rundt dette og støtteapparat med utstyr. Så det er ikke så lett å bli langrennsløper som man skulle tro, heller ikke i Norge. Du må ha foreldre som har ressurser og vilje til det. Du må ha far eller mor som kan smøre ski.

Så det er noe med langrenn som gjør det mer komplisert og sammensatt enn for eksempel løping eller fotball, hvor du kan ha en fotball eller et par piggsko. Så langrenn det, og hvis du skal få opp løpere fra, eller skiløpere fra andre land, så må de ha den kulturen, de må ha den støtten i oppveksten, og så må de ha det i mange, mange år. For det tar tid å bli skiløper, skal det bli så god som Nordtug, så

Det burde ha holdt på i 10-15 år med intensiv trening og med systematisk utstyr og alt det her. Det er litt interessant det der, hvor mye foreldrene, og også til dels mange vintersporter, som for eksempel alpint, hvor mye ressurser har å si for foreldrene

for hvem som blir deltaker og hvem som satser og så videre. Det er jo igjen til ballidrettene, kanskje først og fremst fotball, så du kan spille overalt, der ser du at det er en veldig lav inngangsterskel, og du kan gjøre det i nabolaget, du er ikke avhengig av foreldre og bil og store distanser, mens i veldig mange andre idretter som ikke er de her lagidrettene, så er det jo nesten avhengig av først et familiært lokalt apparat rundt deg. I langrens mål av snø,

Også for noen som kjører deg hit og dit, så det er veldig avhengig av ressurser, enten at du har noen trenere i klubben, eller kanskje noen naboer eller slektinger, eller fedre eller mødre, så langrenn er ikke for alle på flere måter, men ressurser og petter er jo fra framverden, hvor det ligger rett ved havet, hjemmegarden ligger på noen 70 meter, det er ikke høyt over havet, og det er ikke like mye snøbestand der, men du må ha snø, så må du ha tilgang på en del ting, så

Hvis du ser for eksempel hvor mye Jon og meg, foreldre til Peter, har brukt på å hjelpe og støtte han, så er det enormt. Det samme vil du se med andre gode skiløper. Jeg har foreldre som nesten uten unntak har vært ekstremt støttende. Mor og far på hver sin måte ofte. Og

Det koster penger i tillegg, men det tar tid, og det krever interesse. Gjerne kunnskap også, for at langrenn er såpass krevende, i hvert fall å smøre. Det er så mye som kreves av skikunnskap og kunnskap om faget langrenn, at hvis ikke du har det hos foreldre, så er det en ulempe. Du kan klare det bare hvis du er trenere, men

Peter lærte meg selv, for Jon hadde ikke noe særlig kunnskap om det. Så Peter lærte i Mosvik, han lærte i Indreøy og lærte i Steinsjø. Så Peter måtte lære det selv. Han hadde gode hjelpere, trenere og kamerater. Så han var ikke i utgangspunktet. Jon var skiløper, men han kunne ikke det som han lærte. Så det går jo å lære seg det, hvis du har interesse av det. Men da må du bruke tid på det.

Topperett er ganske tidkrevende. - Er du opptatt av Ingebrigtsen-familien og Gjert Ingebrigtsen sine metoder og resultat? - Jeg er ekstremt interessert i fridrett. Det er langrenn og frihet jeg er interessert i, særlig løping. Jeg har ikke ord, han er så god at jeg skjønner ikke hvordan det går. - Hvem snakker du om da, Gjert? - Jeg snakker om Jakob. Så har vi Henrik og Philip også som er veldig gode. Det er helt spesielt at du får opp tre brødre

I Norge, som er så gode, tre brødre som er delvis i verdensliten på femte kilometer, det er jo mer spesielt enn Petter Nordtug i Mosvik, at Jakob Ingebissen fra Sandnes, født i 2000, løper fra et jopere av kenyanere i VM. Det er så spesielt at ingen trodde kunne skje for 15 år siden, men

Gjert hadde en plan, og de har gjennomført det, så jeg har nesten ikke noen ord for det. Men er det sånn tankevekende hadde det ikke vært for Gjert, så hadde vi sannsynligvis aldri sett disse tre utøverne her i eliten. Sannsynligvis ikke, men hadde det ikke vært for Gjert, så hadde ikke unga blitt lagd heller. Så det er noe med det. Og Petter har en jævlig bra historie, for i 1983 skulle Jon dra på noe som heter Karolinen oppe i Tydal. Der skulle han være med å løpe, og der var det fest etterpå.

Så Jon han skulle på fest, var med ondkar, 26 år, og sikkert hisset på damer. Jon? Far til Petter, Jon Nordtug. Han løp, og det var en svenske som tok en Jon, og det var i hvert fall en som døde i løpet. Så festen ble avlyst. Det ble ikke noe fest om kvelden. Så Jon han dro hjem, litt betuttet sikkert for at det ikke ble noe fest, og sikkert litt berørt av at en konkurrent hadde stryket med, og

Så kom han forbi Leksvik, og der var det en fest på et lokale. Og der møtte han mor til Peter, Mai Fredri, som bodde på Hybel i Leksvik, for gymnasiet var fra framværende huet hans.

så hadde ikke i hvert fall at den typen døde i løpet, så hadde sannsynligvis ikke de to møttes. Og hadde ikke de møttes, så hadde ikke Petter Nordlund blitt lagd, så hadde ikke vi sittet her nå og pratet. Så hadde ikke Nordlund sannsynligvis eksistert. Hvis ikke det hadde vært for at den typen hadde... Dette er seriøst, altså. Så tilfeldig er livet, altså. Ja, for faen, det er helt vilt. Ja, altså, livet er ekstremt tilfeldig, men alt er jo tilfeldigheter, kanskje, men...

at han da ikke hadde, hvis han hadde vært på den festen, så hadde han ikke dratt på den festen i Leksvik, og hadde ikke møtt kanskje meg i Nortug, eller meg i Fredri, så hadde ikke Petter blitt lagd. Da hadde han fått en annen sønn eller datter med en annen dame, som ville vært en annen person, det ville ikke vært han der som vi har bildet der.

- Tror du det, til det med filosofiske planer, at livet er så tilfeldig og kaotisk at vi da klamrer oss til at det er en mening på alt, det er en skjebne, at vi trenger noe for at vi ikke er lost i en verden hvor tilfeldigheter og kaos råder? - Jeg tror det, og det tror jeg religion er en viktig faktor for mange, og andre ting. Jeg mener jo at det er et liv før døden,

Så jeg tror på et liv før døden. Ikke alle som gjør det, vet du. De mener at det kommer noe etterpå. Det kan godt hende, men jeg vet ikke noe om det. Så hvis du tror på et liv før døden, så har du i hvert fall en mening med det. Etter min mening. Ja, men jeg liker det.

Det er jo så spøket av meg med Asle Toijat, at før så strevde man gjennom livet for et liv etter døden, men nå strever man gjennom livet for å finne en pensjonisttilværelse. Ja, og kanskje noe etterpå, men hvis du ser verden for eksempel i 1723, eller Norge i 1723, så var det veldig mange som døde tidlig, veldig mange som var fattige som led, og hadde kanskje tung vint fysisk. Det er ikke sikkert at det synes at livet var så ille som vi tror det syntes da, men uansett, livet var ofte mye tøffere enn i dag.

Og da er det klart at religionen var fint å klamre seg til, for da var dette bare en forstadie til et evig liv, hvor det kanskje var paradis hvis du oppførte det pent. Så de som har lagd vellykka religioner, for det er jo lagd mange religioner som ikke er vellykka, vi må huske på det. De fleste religioner har jeg skjønt, de har jo ikke slått han. Men de som slår han, som er store, som er litt jævla store, de har jo hatt teorier som har fungert, som er salgbare, som folk kan tro på, eller lurer av i gåsøvnene.

Så har du et bra konsept med religion, så lønner det seg. Eller det gir tilgjengelig og fans...

Mens de som ikke har det, de har ikke slått så godt annet sannsynligvis. Tilbake til treningsmetodikk, treningsmentalitet, som du også er interessert i friidrett, Ingebrigtsen-familien og brødrene. Er det noen fellesnevnere mellom treningsmentaliteten til Ingebrigtsen-brødrene og Nortøy, tenker du? Nå har ikke jeg snakket med Ingebrigtsen-gutten, jeg har bare snakket litt med Henrik og litt med Gjert, og jeg vet ikke hva de driver med, jeg har lest noen bøker om dem, men

Jeg tror det at det som er felles, hvis det er noe, er at de har vært veldig dedikert fra unge alder, og veldig systematisk og gjennomførte, så det er jo det klassiske kjedelige trauste med at de ligger på samling, de trener, og det er ingen hemmelighet til annet enn at de har vært veldig seriøse over mange år.

Det er det boka her viser, at du må være litt tulling for å orke det her i mange år. Jakob har da hatt brødre som eksempel, og Henrik og Philip har kanskje fått noen feil gjort ved seg, men også har Jakob gjort alt riktig. Så det er noen fellestrekk, men Jakob, som jeg sier, han er helt spesiell. Han er jo...

helt spesiell, kanskje ikke i verdenshistorien, men veldig spesiell at han klarer det han gjør, og får sånn uttrykking, og løper fra de beste afrikanene, det hadde ikke noen trodd var mulig for en 10-15 år siden. Hva heter den svenske skjøtløperen som ga seg i fjor eller for fjor, som ga ut en treningsmann? Van der Poel. Det er også...

Det er jo en fyr som ikke er en toppresultat, men som er et åpenbart multitalent, men liker å ha det forskere-gene på toppen av det hele, og vil finne ut...

Ikke bare bli best, men også finne den ypperste metoden for å bli best og yte best. Det er kanskje noe som kan minne litt om, jeg tipper det Gjert og brødrene har gjort, at det er veldig mye nærding i dette her også. Gjert, jeg vet ikke noe selv om de, men det jeg har skjønt er at de har lært av andre og satt sammen sitt opplegg, akkurat som Petter Nordtugg.

og Petter han er jo over litt kunstner i måten han trener på, han kunne gjøre, improvisere, gjøre ting som passet, og han

Han har ikke planlagt alt. Alt har ikke vært like rasjonelt. Hvis du skjønner. Han har gjort ting på spark og spontant, men samtidig har han vært veldig kynisk og kalkulerende. Han har vært brutal i utveldelsen. Han har levd i perioder et liv som høres helt tullet ut for mange, men resulterte i en energiseire. Han måtte gjøre det på sin måte, som han sa. Han sa at det er enkle personer som kanskje har såret og støtt, for han har vært kynisk, men

Han måtte gjøre det på sin måte og slappe unna med det, for han var skiløper. Hvis du er skiløper i Norge, hvis du er skikong i Norge, så slipper hun deg med ganske mye. Uten at det er negativt da. Skjønner du? Men hva var...

Vil du si noe på, hvis vi bare fokuserer på det treningsaspektet, skilte han sitt oppleggelse veldig, når han var da på landslaget og disse årene på 2010-tallet, skilte det seg veldig fra de andre norske utøverne? Han trente ikke mest, han trente ganske mye hardt, men han var flink til å hvile hvis han var sliten. Så mer hardt enn typen av det klassiske volymet? Han trente mye også, men ikke så mye som for eksempel Martin Osse Sundby og Therese Hugav, men

De var mer volymtrenere? De trente flere timer. Peter var flink til å lytte til kroppen. Han trente mye harde langturer, men også mye rolig langtur. For langdelsløp er trening et fag. Det er et arbeid. De lytter til kroppen som om det skal være en finstemt klaver. De har dette tullet. Det er en slags nærheter til å være. Hvor alt i livet dreier seg om å være i form og toppform.

Sånn at det er det som en sier, ikke meningsløst, men det er ganske banalt og enkelt. Men for å bli god så bør du være såpass enkel i huet, men samtidig såpass smart, i kombinasjon av enkelhet og smarthet,

og langsiktighet og utholdmodig. Det har Nordtug og det har de beste utholdningsutøverne ofte. - Er det to gode eksempler på, det må du bare si hvis jeg er på vidne her, med at Sundby trente og hadde mer mentalitet for å prestere over lengre tid på et høyt nivå, mens Nordtug trente seg mer opp for de store anledningene for de målene sine og medaljene? - Sundby hadde ikke noe spurt, så han måtte være veldig steit og gå fort hele tiden.

Han er en kapasitetsløper, så han ville smadre feltet med å gå fort underveis. Martin Jonsson Sundby er noe som sjeldent som en urkraft fra Oslo. Det er spesielt at en Oslo-gutt er så bjønnsterk og sei som han er. Det er ganske spesielt for at femmilsløper har tatt snitt komme fra bygdene. Det var Ivar Formås som vant ordet 1976, men Sundby er en urkraft som ikke hadde en spurtene, som hadde en annen måte å gå på i fellestart, så

Han var veldig sterk skiløper. Men forskjellen på det er at de hadde kanskje litt annen syn på det treningsbiten og at det presterer over lengre tid. Jeg vet ikke det, for jeg har ikke snakket med Martin Jonsson Sundby, så jeg kan ikke si det, men jeg vet bare hva Petter har gjort, og jeg vet at begge deler kan lykkes. Så postkarriere, snakker du noe om det? Er det nye tommerom som dukker opp når det ikke er mer konkurranser? Ja, nå sattes det noe langløp.

Ja, nå er det Vasa da. Han er 7,3 år og har satt langløp og jobber, og han har det fint. Han har satt et mål om å prøve å vinne Vasaloppet, kanskje, og han har vel satt frem til en 40-år, og det er 2026, så...

Han har det moro å satse på det, og Peter Nordtug, han har gått gjennom mye rart. Han har kjørt i fylla, som vi vet. Han har kjørt for fort. Han har vært son av et par dommer. Nå er han 73 år, så da har han klart å finne sin vei i livet nå, så han er på et veldig bra sted i livet, som han sier. Han har det moro også, rett og slett. Han driver med ting som er moro, og beriker skisporten, og beriker miljøet, og

har det veldig bra og er en bra tilvekst til den lille langdagsporten som i Norge er veldig viktig, men som i verdenssamling er bare en liten fjert. Ikke sant? Ja, men det er godt å høre at han er på et bra sted, at dere koser ut på turné og har det gøy alt å ha lår sammen fremover nå i hvert fall.

Vi skal vel ha noen sjanse sammen, det er moro. Vi hadde en sjanse 23. august på Lita Turhuset, det var jævlig moro. Han er jævlig godt til å prate. Vi hadde et intervju, han er dritgodt til å prate. Kommer opp nye ting hele tiden og bare tar det på sparket. Det er jo super kombo. God kommelse, flink til å olegge seg. Jeg høres ut som om du kunne vært sønnen din. Jeg sier ikke at jeg har familie, jeg har ikke noen slags test. Vi har fire meninger.

Nå kan vi jo fordype oss i uendelig nedi møken i Norge. La oss sette punktum der da. På Nordtuggen, og så kan folk sjekke ut boka og

og lese opp på Trensmøtet ikke noe historien hans. Og i podcasten får du faktisk dybdedyk. Nei, gjør du ikke det? I podcasten får du dybdedyk. Den serien vi har laget, som jeg sier. 50 episoder, ganger en halvtime. Det er mye, altså. Ja, det er en del. Der gjør du en sånn som vi gjør med Asle Tøye. Bare borrer ned i hvert kapittel nesten. Vi gjør det, og kommer masse nytt som ikke er sagt før. På direkten. Bra innslag der. Podimo, er det ikke det? Podimo, ja. Og betalingsmøter.

Det er vel fra 79 måneder eller noe annet? Ja. Under en halv liter øl? To... Er det kondomer? Hvor mye koster kondomer? Ingen som kjøper kondomer lenger. Ingen som bruker kondomer lenger? Jeg vet ikke. Det finnes, gjør det det?

Jeg tror jeg har sett det i butikken, ja. Jeg tror det finnes noen... Dong heter Brummenar på 70-tallet. På 40-tallet så solgte de Brummenar som var under disken, så måtte du hoste eller kremte på et spørsmål, så fikk du noe som heter Durex-kondom. Og det var en kar som snakket med faren, han hadde solgt kondomer i Oslo før krigen.

- Jeg solgte kondomer i butikken i Oslo før krigen. - Ja, det er fortsatt noe... - Alt forandrer verdenskrig altså. - Ja, det er det. Jeg kjøper ikke kondomer, men det er sikkert noen som legger det på handlebåndet sammen med H-melken og fiskekakene. Det er sikkert noen som vegler seg litt for det. - Mulig. - Hvordan kom vi inn på kondomer? - Jeg sa det at 79 kroner i måneden som du tror det koster å pakke kondomer, er det noe samme som å pakke kondomer? Jeg vet ikke. - Der kom...

kondomnyse, men... Det er i hvert fall verdt å høre på. Når vi lagde den, så satt jeg og... Jeg bruker ikke ordet kos meg, men jeg satt og nøt å høre på Petter fortelle, for jeg sa jo ikke så mye. Han er uvant for deg da, det å sitte på den siden der. Uvant, men ordentlig. Det var det jeg skulle si, at jeg tok kaffe med en kompis på litteraturhuset i Oslo nå.

- 100 kroner betalte jeg for to kaffe. - Tenk på, jeg har aldri kjøpt en kopp kaffe i mitt liv. - Hva skjer da? - Jeg har aldri smakt kaffe, vet du. Aldri kjøpt kopp kaffe. - Hva kjøper du? Tar du glass varmt vann, eller er det på sånn kafé? - Kanskje kaldt vann. - En jævlig upopulær kunde da. - Ja, ja. Dårlig butikk. - Ikke skal det være Carbo-greier nå. Det er bare dritt på de kaféene også. Det er jo ingenting som ...

Jeg skjønner ikke at de kaféene går, men det er mange som sitter her og putter et eller annet inn i huset sitt. Det er fint. Jeg liker å sitte på sånne plasser og jobbe. Jeg er enig. Den støyen er fin og kreativt med seg. I Australien så hang jeg på en sånn plass og var ensom. Det var...

En helseskårshoppe som hadde en slags kafé, og der satt jeg hver eneste dag og skrev og jobbet, så det er helt surrent. Jeg var på et sted som heter Bakkerigreier, Bakstube, det er sikkert en ny franchise-greie nede ved Oslo Vest der, jeg skulle møte folk, og det var sånn der, det er bakst, bakst, bakst, bakst, og det er billig, og jeg tenkte sånn,

eller billig og billig, det er billigere enn hvis du skulle hatt noen ordentlige mater, jeg tenker sånn bare fette proteiner, hvis du skulle hatt spekemat og ost, så hadde du kostet skjorta igjen, for det er jo dyrt, mens når du får det her ultraprosesserte greiene og det her baksen i utallige baguettevarianter med noen ost og skinkegreier og litt styr og litt margarinsikker, så er det sånn, det er det det går i, og det er de sjappene der bare blomstrer, så folk må jo spise jævla mye baguette i Oslo.

Jeg har sett det der, jeg var på Oslo S-samling, så så jeg masse line-up, masse baguetter på shoppet der. 100 stykker omtrent, så det er til at det går med. Folk putter det inn i hodet sitt. Kreft, most og skinke, som jeg kaller det. Ja, det er jo, får du noen energi av det hele tatt, eller? Jeg tror du får, energi jo, det er jo rent sukker, bare de brødene er jo basically bare sukker. Men ikke forstoppet da, hva? Ja, det gjør vi sikkert. Møkka sitter fast.

Det er sikkert noe dritt som blir sittende fast her, men du får jo veldig energi av det på kort sikt. Det er jo stort sett bare raske kardio- og kardio-hydrater og noe drit i det. Tror du ikke det? Så det er 79 kroner, da får du vel en kreftmoster-sjenke på bagettsjappet, så heller ta stikken her på Peter Nortung og Thor da.

Mye mer fornuftig. Enn å kjøpe kaffe og sånt. Ja, helvete. Nå er det mange som sier, har ikke du sluttet å drikke kaffe hver gang? Jo, jeg har det, men jeg tar. Når da? Jeg visste ikke. Å, det var jo i fjor. Ja. Ja, det går helt strålende, men nå koser jeg meg med en kopp kaffe i ny og ny, og tar fordelen av det. Fornøyelsesfordelen. Så det er jo et mye bedre, jeg synes jo det er jævla godt da.

Det er det sunne forholdet til. Hvis du synes det er godt, så er det jo fint å drikke det, var det ikke det? Koselig når du er på besøk og tar en kopp kaffe, og det lukter og sånt, men jeg er ikke avhengig av det. Jeg synes det lukter helt jævlig. Jeg synes det, ja. Jeg synes jeg vil heller drikke min egen urin enn å drikke kaffe. Jeg synes kaffe lukter helt jævlig. Og det verste var at jeg jobbet mye på industrien på 80-tallet, så var det kaffe og røyk på uventilert pauserom. Folk satt og røykte rulling, så hadde de drakk kaffe og

og leste VG og se og høre. Jeg synes det er jævlig, men jeg har ikke ventet meg til smaken, og derfor liker jeg sikkert ikke lukten. Lukten av kaffebønner, prince mill pakker, tobakk og bensin. Fy faen, det lukter så godt. Synes du det? Ja, fy faen det lukter. Prince mill også? Ja, jeg stod og jobbet på skjelden da jeg var yngre, og bare åpnet opp en 20-pack eller 10-pack med prince mill, og bare fikk den dunste bakken. Å fy, til helvete.

Jeg synes skismuling, kjære skismuling er veldig godt. Hvis du for eksempel har gammel Øsby-mix, det er parfy for meg. Gammel skismuling med kjær i bensinene.

Nei, jeg synes ikke det er noe spesielt godt. - Bensinen er helt nydelig. - Jeg husker jeg bodde borte i USA, og da var det andre lukter og uvante lukter. Men favorittene er kjære fra... Og så nyhøgde trær i skogen. Nyslått gras på jorda. Sånne ting liker jeg. - Svettet. Vi må snakke veldig fort om svettet, fordi jeg hadde en diskusjon her. Du bruker ikke det og ingenting? - Aldri brukt det, nei. - Er det ikke ærlig? - Nei. - Jeg har brukt det i mine yngre år, men jeg slutta for ett eller to år siden. - Har ikke prøvd det engang. - Nei?

Men du lukter jo aldri svettet. Du er jo en fyr som trener gjerne mye, og jeg har jo hengt mye her. Det har aldri vært noe dunst av svett, rødelegge svett av deg. Nei, jeg har jo syklet litt nå. Hardt. Jeg tror svetten lukter det du spiser, gjør det ikke det?

Jeg tror også det. Jeg snakket med Thomas Trappuse, han pimple-årsen. Han har jo sluttet med alt. Vi har kjørt ganske asketske spesielle liv begge to, men han tviholdt på denne bioterm-deodoranten sin, som var ganske clean. Hvorfor det? Nei, han bare følte at det måtte ha det i forhold til lukt og være litt hygienisk i det sosiale liv. Så jeg bare «Fri til, bare dropp det greiene der».

Og det som er tingen er at hvis du spiser rent og fint, trener fysisk hardt og sånne ting også, og tar en dusje ny og nød, så lukter du ikke svettet. Det kommer ikke noe svettelukt, men du har spist noe jævla dritt. Eller er nervøs. Der fant vi ut at hvis du er nervøs,

og får en sånn nervositetssvette, da tror jeg det er et eller annet hormoner og kjertler som lager en lukt, som du ikke får med trening. Så det er, så jeg tror ikke man trenger å bruke det. Nei, jeg tenkte på, jeg har aldri begynt med det, for far min brukte det ikke, så tenkte jeg hvorfor skal jeg bruke det? Så jeg hadde ikke et mannlig forbilde i huset som brukte det, han brukte, han vasket kanskje hår med såpe, han var det eneste han gjorde, tror jeg. Brukte ikke noe, han hadde jo skjegg som bare ble tjekket, brukte ingenting, han fattet seg av det.

- Jeg tror at nervositetsvese det finnes, for den lukten er noe som sikkert kroppen skildrer ut som et faringsskinal, men det er helt sikkert riktig det du sier. Dette har jeg oppdaget for mange år siden, jeg har oppdaget på 80-tallet. - Jeg har jo oppdaget det, for jeg var mye ute i helgene før, og da kunne jeg spise mye dritt, mye alkohol og en dårlig livsstil, og så kom jeg på fotballtrening på mandagen, svettet ut fanskapene og lukta litt. Helvete!

Det lukta helt jævlig. Da fikk jeg dritten ut via treningen. Hvis du lever rent og pent, så får du ikke denne drittlukten av trening. Da forsvinner masse behov som det moderne samfunnet har skapt for mennesker, for å døve det som er resultatet av den dritten de putter inn i huset sitt. Det kan være resultatet av oppfinnelse av at vi fikk revet lukten av den dårlige maten og dårlig livsstil. Kanskje, men alt det kommer fra USA, stort sett.

Mye kom fra USA i hvert fall, for det er ting som du skal selge. Det er ting du skal prakke på, og da har du flere behov. Du skal prakke på ditt og datt. For eksempel sminke. For meg er det et mysterium at folk sminker seg. Det har jeg aldri skjønt, men jeg må gjerne få gjøre det. Jeg skjønner ikke hvorfor folk skal sminke seg, men jeg vet at naturfolk maler seg i trynet, og indianer hadde krigsmaling. Jeg husker det var krigen på Balkan på 90-tallet, så så kvinnefolk som hadde ikke malt, men de hadde sminke. De brukte penger på sminke, men hadde ikke mat.

Jeg skjønner ikke, det er et mysterium, men folk må få gjøre hva de vil. Forfengelighetsbiten, det er deodorant, det er vel først og fremst for å lukte godt, det er kanskje for å overdøve svettelukten på et eller annet vis med deodorant.

Jeg har som sagt aldri prøvd deodorant, og jeg synes det lukter helt mot bydelet. Jeg husker da jeg flyttet til USA første gang, da jeg var 17 år, så lukta det annerledes i USA, for da brukte amerikaner helt andre byuteprodukter enn Norge. I Norge så fanns ikke den bredden i bydelet

kan vi si sånne produkter for 40 år siden, men amerikanerne var jo mer velstående også, da hadde de råd til å kjøpe mer Lilldal. Skjønner du? Det var forskjell. Og så lukta det forskjellig, husker jeg, i forskjellige sosiale sammenhenger. Hvis du var hos rik folk, rike kvinnfolk, som hadde annen type parfyme og sminke enn de som var fattige, de fattige hadde kanskje ingenting. Og

På Kringsjøs studentby lukte jeg det annerledes av for eksempel jeg bodde sammen med arabere, og så bodde jeg sammen med afrikanere. Det var forskjellig lukt på svetten der. Og det skjønte jeg i 6-7-8 at jo, da spiser du noe annet. At en spiser jo

En typen spiste jo noe sånn guff som kokte hele dagen, og han var så gul i trynet at hvis du hadde sett sånn, så hadde du kjørt rett på akutten på Ullevål. Men han levde jo ganske bra, han. Han var i Afrika, i busjen der en sted, og han lukta jo noe helt jævlig svette, hvis du skjønner. Det er så enkelt som at du putter inn, og så får du noe ut. Så enkelt tror jeg det faktisk er også. Ja, jeg tror også det. Det er oppfordring der ute. Slutt med det også.

Det kan vi slå til oss. Jeg har ikke noen mening om det, men det er du som sier det. Jeg bare vet at det er ikke en del av mitt univers, for jeg har aldri brukt det, og har ikke skjønt vitsen med å bruke det. Nei, jeg kommer jo ikke med oppfordring til folk heller. Jeg bare sier hva jeg egentlig er kjærlig med, og det er litt samme som du gjør. Hvis folk skal slutte med koffein og kaffe, så gjør de det. Samme for meg. Til punkt nummer to i dag, da. Ja.

Køyebok? Ja, nå skal du høre, det kommer jo fire bøker i høst, men jeg sier, før køyeboka, så kommer det en bok som heter 219 timer i Amerika. 219 timer i Amerika? Ja, nå skal du høre, den kommer ut i september. Og det er en bok som handler om en tur jeg gjorde i 2005. For da, i 2004 fikk jeg en e-post fra USA. For jeg hadde bodd der som jeg sa i 1982-83, og gikk i 11. klasse, ikke i øverste klasse, så jeg gikk sammen med de

De var ferdige på skolen i 1984. I 2004 var det 20-årsjubileum, det har jeg sagt før. Fikk jeg nedpås i 2004, ville komme på jubileum i Vermont i juli 2004, 20-årsjubileum. Jeg sa ja, herlig, nå skal jeg møte de. Jeg gikk sammen på skolen og tenkte, faen det er bra. Kommuniserte med en som heter Jim Watson, født 1966, som så jævlig gammel ut da han allerede var 17-18 år. Jeg ringte til Watson og sa, nå kommer jeg seg. Jeg gleder meg sånn, faen til å komme og møte de gamle gutta.

Andy Clapp og David Hugo og Mike Hart og Dennis Robertsen og alle. Men så kjøpte jeg bilett til Montreal, for det er likevel Montreal. Kostet 7000. Så drømte jeg natta før at flyet styrta.

Jeg drømte av flystyrtet og dro ikke dit. Jeg dro ikke borti på denne unionen. Jeg hadde kastet bort 7000. Jeg håper nesten at flystyrtet gjorde det, men flystyrtet ikke. Jeg hadde et billett fra Oslo til Montreval. Men året etterpå dro jeg tilbake, for jeg måtte besøke de som hadde invitert meg. Da dro jeg til mai 2005, og på den turen opplevde jeg så mye rart.

Egentlig var det ikke noe planlagt annet enn å møte en som heter Kristin Hesti, som var sammen med min beste kompis David Hugo. De var sammen, og Kristin ble gift med en annen kar og fikk to unger. Hun dro jeg besøkte i mai 2005, Kristin Hesti, fra Georgia like ved Burlington, som bodde i noe som heter Bethlehem, New Hampshire. Den boka er om den turen, for jeg var i USA, så var jeg der.

opprettet mye rart, som står i omtalt i boka. Ikke noe planlagt, jævlig mye rart. Og så var jeg på Logan Airport da jeg dro hjem, så så jeg på klokka, så tenkte jeg, hvor lenge har jeg vært i USA? Jeg har vært 2,19 timer i Amerika. Jeg så på klokka,

Og det ble tittelen på boka, skjønner du? Så det er altså en bok som handler om en tur som varer i 2-19 timer, hvor det er en kar på 9-30 år, eller 8-30 år, som drar tilbake til 9-30 år, til et landskap han var i, og ser et USA hvor flere har blitt feite, og så videre og så videre. Det er en merkelig tur tilbake til noe som, altså det er en liten reiseskilling som kommer ut i høst. Så

Litt sånne tanker om at dette er starten på slutten for et USA i forfall, en sånn dekadense? Jeg så så store forandringer på de 22 årene, og i dag har det endret større forandringer, og jeg har vært der senere, jeg har vært der i 2008, jeg har vært der i 2013 og 2014 og 2017 og 2018, så jeg ser veldig store forandringer i USA på de 41 årene siden jeg var der første gang, og veldig store forandringer fra 83 til 2005, men også store forandringer fra 2005 til i dag. Men

Men denne boka handler om en tur som var våren 2005, to 19 timer i Amerika, altså et eksempel på en uprannaktur som kan gjøres om til underfunnet litt rar kallet litteratur. Hva tenker du som USA? Det har jo kapitalismen, markedet og den frie sjel og tanke i USA har jo gitt oss utrolig, altså verden utrolig kulturelle opplevelseprodukter og

også oppfinnelser og hele pakka, men tror du USA greier å lage en, det har jo også ødelagt seg selv med alt fra legemiddelindustrien, narkotika, drugs og mat, ultraprosessivt mat, at de ødelegger seg selv på en sett og vis også oppi der, greier det kanskje USA å lage en versjon 2.0 som luker vekk disse her hyperkommersielle industrielle tingene som har ødelagt landet fullstendig? Jeg vet ikke, for det beste og det verste i verden har det USA omtrent

Det beste er veldig fint, og det verste er veldig ille. Og mye av det amerikanske som vi har opptatt, det har vi jo snakket om før, i vår kultur, eller i Europa, er jo mye trash, mye dritt. Så det amerikanske samfunnet er fortsatt veldig vitalt, sånn som jeg oppfatter det, men det har skjedd noe i USA, og det har skjedd ganske, ikke fort, men det har skjedd gradvis, men USA er i trøbbel, sånn som jeg oppfatter det, på avstand, for jeg har jo ikke vært der nå på noen år, på grunn av pandemien, men jeg kommuniserer med folk som bor der, og

Det er noe spesielt med landet som ikke er bra. Trump, som jeg kaller han, han blir sannsynligvis gjenvalgt. Jeg sier ikke at han bør det, men jeg tror nesten at amerikanene vil ha en sånn president, for mot Putin og Kina må du ha en koboi. Du kan ikke ha en sleepy joe, du kan ikke ha en gammel gubbe som snubler og som er litt senil. Dessverre må du ha en kriger. Trump er sannsynligvis den beste kandidaten. Sånn det ser ut som, jeg synes det er tragisk, men

Jeg blir ikke overrasket hvis han blir president også. - Det er så rart det der med at en befolkning som er overvektig, syke, at industrien der også i begge ender med legemiljøindustrien og kostholds, de matprodusentene som lager all dritten,

at det for å være styrende såpass mye når det da ødelegger også nasjonsproduktivitet, folkene greier ikke å levere, det er bare en degenerering av befolkningen, at det skal være så vanskelig å snu på dette her i et land som USA. Det er stort, det er mange amerikanere og veldig forskjellige, jeg kjenner jo ingen, alle amerikanere jeg kjenner er jo slanke å gå på ski, jeg kjenner jo stort sett bare amerikanere som går på ski, for det er de folkene jeg har blitt kjent med borti der. Så det er alt mye rart, og hvis du drar til USA,

forskjellige miljøer så ser du forskjellige typer så USA er jo et kontinent det er jo en verdensdel det er et land men det er jo 50 stater pluss det er så mye så det går ikke an å forandre det fortere og samtidig så skjer ting fort der også for du så jo pandemien hvor fort ting skjedde og hva som kunne skje

Så det er et fascinerende og merkelig land som ikke jeg vet hvor går, men som har en del problemer som er større enn det var. Og den lille boka min handler om noe av det. 218? 219 timer i Amerika. 219 timer? Boka er på 100 sider, 219 timer i Amerika, bare 100 sider tynn bok. Kom ut i september? Ja, september. Hvilke forelager er det? Det er samme som Nordtok-boka. For jeg hadde tenkt bare å gi den ut selv, men de vil gi den ut. Men...

Risk forelag? Var det der du ga ut Magnus Midtbø og sånn? Nei, det er en lang historie, men forelaget mitt er Gyllenhaal, men de vil gi ut boka om Nortug på grunn av forskjellige ting, men forelaget mitt er Gyllenhaal fortsatt. Men jeg har jo skrevet masse bøker opp en måned som er på andre forelag, men Gyllenhaal er hovedforelaget mitt, og de gir ut boka om norske køyer, køyboka.

Så jeg holder meg til Lydland, men dette ga ut Nortok-boka, og så den to 19-timer-amerika. Akkurat. Så da har vi snakket om to av de fire bøkene som kommer ut. Ikke bra. Men to 19-timer-amerika skrev jeg i 2018. Så den laget for fem år siden. Nortok-boka har jeg jobbet med det siste året, og den tredje boka, Køye-boka, har jeg jobbet med det siste året. Hva er til de som måtte lure? Hva er en køye? Køye er altså et lite...

Litt av hytte. Seks, åtte, ti, tolv kvadrat, femte kvadrat, gjerne med tømmer i skogen. Køy er et østnorsk navn. Køyte er et annet navn. Hytte er noe som sier, men køy er ganske lite. Det er lite. Køyboka, det lille hus hjemme i skogen heter boka. Marius Negor Pettersen og jeg skriver boka sammen, så Marius tar for seg det nye.

Koir er brukt fra gammeltall til jakt, fiske og skogsarbeid. Jeg tar for meg den svart-hvite historien fram mot 1970-tallet med enebore skogsarbeidere og andre harlinger som bodde i skogen. Men Marius tar for seg friluftslivet med jakt, fiske og moderne varianten. Så vi har todelt. Han skrev boka om hemmelige ytter blant annet. Veldig artig kar fra Nittedal. Han er vel i slutten av 30-årene og flink kar og fotograf. Så vi har delt i to og jeg er til det gamle. Vi har forskjellige kapitter og

Jeg har jo et kapittel om en som heter Luden, for eksempel, Sjursjøen, en som heter Josef Helvete, tror jeg han snakket om før. Ja, han har jo snakket om. Tore Sølver, Storhans, altså Enebor, Skogsabæret. Det er det her i livet i Køya, hvor de bodde 12-15-20 mann sammen, hvor de måtte...

Til og med folk som så et veldig røft liv, hvor de hadde ikke dyne, de hadde ikke madrass. De på 20-tallet kunne ligge bare på høy eller på halm. Ikke noe dyne. Med trekk og kull. Hva hadde de over seg? Ulltemper? Nei, kanskje noen hadde en frakk eller jakke. Men hvis vi går til 1923, så var det mange som bodde veldig primitivt. De hadde ikke noe skift. De lå gjerne sammen som de jobbet med.

De hadde kanskje en jakke over seg om kvelden, de vasket seg ikke noe særlig, kanskje noen gikk i det hele tatt hele uka, eller hvis det var en uke i koia.

Og de lå på halm eller granbar. Og på brisker, altså. Brisker lå tett for da holder du varmen. Skogsarbeider som var ute, og skogsarbeider og tømmerkjørere. For de lå i koja for å jobbe i skogen om vinteren. Får du ikke frost i kroppen av å ligge på sånne gulv, eller en natt ned til null grader? Det var jo ovn inni der, og i begynnelsen var det gapahuk. Hvis du går til 1700-tallet, så bodde jo tømmerhugene i gapahuk. Altså de sov...

De ligger under et tak hvor det er åpen ild foran, det er gapahukk.

Og så kom koiene på 1800-tallet, hvor det var enkle koier, og noen hadde gjørkoier som var åpne til taket. Da var det flamme på gulvet, og så gikk røyken opp. Det var gjørkoie. Det var i bruk faktisk ut på 1900-tallet. I Særdby så brukte de jordkoier frem til 1960-tallet, tenk på det. De bygde altså en jordkoie på en dag, og bodde i koia hele sesongen, Kara oppi der, Meråker, men særlig i Særdby var det mye jordkoier, så

Menn i Norge har altså dratt i skogs så sent som på 60-tallet, og bodde i jordkøy hele uka, tenk på det. Høg tømmer, gått rundt i snøen, sagd kappa og felt og kjørt tømmer. Det handler i boka om det her køylivet, hvordan mange menn på 30-tallet, kanskje 40 000 skogsarbeider i Norge, som lå i skogen i

deler av vinteren og høg tømmer på gamle måten. Dette er en del av kulturhistorien som er lite kjent for dyger, men det er artig å masse fine bilder av det. Pluss at jeg har enebord, for jeg synes det er artig med enebord, sånn som Josef Helvete, som bodde 30 år i Køye. Ludden, som bodde nesten 40 år på 7 kvadrat. De gutta synes jeg er moro å skrive om.

Hva har du gjort? Har du reist rundt på forskjellige steder? Er det ting som står fortsatt oppreist? Mye av dette har jeg samlet før. Mye av det stoffet var kjent stoff. Jeg har jo skrevet så mye bøker om skiløper og

Så jeg visste jo jeg skulle hente stoffet, og jeg har jo snakket med veldig mange som er døde nå, som har bodd i koir. Jeg har nok snakket med 50 karer som har høyt tømmer og bodd i koir. Så dette er også resultatet av den researchen jeg har gjort de siste 30 årene, med å snakke med gamle folk, mye gamle mannfolk, som har vært skogsarbeidere, og som har levd det livet om vinteren

De eldste jeg snakket med, de gjorde det allerede fra slutten av 20-tallet. - Er det sånn veldig populært å ta vare på disse koinene som fortsatt står og ... - I almenninger, det er jo skog. Skogbruket er jo stort i Norge. Da har Norge, Sverige og Finland store skognasjoner, Kanada, Russland.

Finland er enda større enn Norge, men skogbruk er stort i Norge. Skog og fisk er viktige i Norge. Mineraler. Skogen må ikke glemme. Mange køyer er tatt vare på. I dag er det mange som leier køyer på årmål, og som har det for morroskyld. Jeg skriver også om den delen hvor det var arbeidslit og livsviktig. Det var Matauk. Marius skriver mer om jakt og fisk og den moderne frivillighetsvarianten. Vi deler i to. Han har fargebyten, og jeg har svart-hvit-varianten.

Det er veldig mye fine bilder, for jeg har fått tak i masse fine bilder hvor de ligger på brisker og hvor du ser hvordan det var å bo. Det kunne være et par kjømann på 14 kvadrat, helt utrolig. - Jeg er fascinert av at du har tatt disse bildene. - Det ble tatt av fotografer som gikk rundt, og det ble tatt for å dokumentere livet der. Det kom regler om at det skulle bli bedre kår. Det var veldig mange regler om bedre husvær i skogen.

og det var ikke alle som fulgte reglene, for at regler blir ikke alltid fulgt, men så sent som på slutten av 50-tallet var det ca. 12 000 skogsrussvær i Norge, 12 000, det er ganske mange der hvor det bodde skogsarbeidere, 12 000, og i Trøndelag var det mange som hadde kokke, så de hadde kokke som bodde i køya, eller i hytta, og lagde mat, så det ble forbedringer, så køyene var enkle på 1800-tallet, og standard ble bedre, men fortsatt til likhet til krigen var det mange som bodde vel enkelt, altså som sagt jordkøy helt til 1960-tallet,

Det er ganske utrolig altså. - Men bodde de bare i haug med menn i indre koiene her uten kontakt med kvinnefolk eller noe? - De dro da ut i skogen gjerne på søndag kveld eller på mandag, og så jobbet de med tømmer hele uka og dro tilbake i helga enten andre hver uke eller hver uke. Det var jo som sagt noen som hadde kokker, og det var kvinner. Så noen i Trøndelag hadde kvinnelige kokker og da var det gjerne litt større hytter.

Men koiene var ofte så små at det ikke var plass til det, men det var et manns samfunn. De som så på fiske og på rallere og slusker, altså anleggsarbeider, lå i brakker eller koier. Så anleggsarbeider gjorde det, og fiskere. Så det har vært samfunn i Norge, grupper av menn,

som har levd avsåndret fra familien deler av året, deler av uka. De var hjemme kanskje i helgene, og kjæringa drev, hvis det var småbruk, så var det kjæringa som ølka kuen, eller ungene som stelte dyra og som gjorde jobben der. Det var altså et arbeidsliv hvor det var mobil arbeidskraft som deler av året bodde borte, fordi det var nødvendig. Og fordi de

ikke valgte å gå på ski eller reise frem og tilbake, men på 60-tallet kom mopeden, biler kom og bedre skogsbyverk, så da var det mange som dro hjem og sluttet å bo i køy. Det var ikke så mange som bodde i køy etter 1970 i Tømmerokst. Hvem var det da? Var det unge 20-åringer som tjente penger? Mye unge menn, eldre menn, menn i bygden Norge som hadde en...

til å jobbe i skogen, eller måtte gjøre det for å overleve, så det var jo snakk om å livberge seg. Det var en syklus for eksempel hvor du kunne fløte tømmer om våren, så kunne du høye tømmer om vinteren, og kunne jobbe på gal om sommeren og høsten. Det var et syklus noen jobbet i skogen hele året. Det var en syklus med akkordarbeid, det er jo ikke timeslønn, så det var fritt på den måten, men samtidig var det hardt, tungt, og jeg er ikke noen romantiker, for Hans Bøhle i dikteren sa jo det at skogsarbeidere hatet

hatet arbeid hos skogen, eller snøen, særlig snøen, for de hører jo om vinteren ofte, men elsket skogen. De likte å være i skogen, men det å jobbe og base rundt i snøen, det kunne vært knallhardt, men det var et fysisk tungt arbeid som mange ble ødelagt, mange ble skadet, så det er ikke noe romantisering i boka, men det er en skildring av koilivet, sånn det arta seg for mange tusen menn, og noen få damer, for det er noen damer som var skogsarbeidere, men ikke mange. – Hmm.

Så da møter vi også kjente personer som Josef Helvedt og sånt. Han var jo skogsbeirer og bodde 30 år i koje, og det minste var fem-seks kvadrat, og den største var litt større. Han er jo, og nå har det dukket opp masse nye bilder av Josef, altså gamle bilder som vi ikke har sett, og en som heter Ture Sølvers må være en

en haling som bodde i køyet, og storhands oppe i Femusmarka, og Luden på Sjursund og andre rundt i landet, der masse enebor har vært, stort sett menn som har bodd i køyer, fordi de har vært skogsarbeidere, fordi de har jakta og foretrukket å bo alene. For de som hører på, så skal jeg legge ved en link, hvis dette hørtes interessant ut, og denne her

Denne mannen, legenden, karakteren Josef Helvete har vi snakket en time om tidligere, så jeg skal ta linket til denne episoden i episodebeskrivelsen her, hvis du har lyst til å høre mer om det. Og det finnes jo en egen bok om han nå som fortsatt er i salg. Vært å nevne. Men han har et kapittel i boka hvor jeg går i dybden på han som køyebor. Han har dukket opp masse nye bilder. Han er en helt utrolig type som lever fra 19 blank til 1972. Josef Elvebakken, populært kalt Josef Helvete. Veldig spesiell type som var et skogsbeider oppe i Nordiland.

Ok, så denne kommer ut da i september? Spennende. Oktober. Oktober, det er en andre. Køyboka i oktober, og så kommer den første i september. Nordtrygboka i august, 219 timer i Amerika i september. Køyboka i oktober. Du gir jo et bøker som folk gir ut musikk ut av. Ja, men køyboka har jeg også brukt. Den har også vært godt forberedt. Så jeg jobbet mye med den i fjor. Så jeg ligger alltid foran skjema. Det jeg jobbet mest med i år er nordtrygboka, for den har tatt mye tid. Ja, åpenbart. Ja.

Hva mer morer er det som kommer fra deg? Jeg skrev en bok om skimuseet for 100 år 2. desember. Det er et oppdrag. Jeg jobbet på skimuseet da jeg var sivilarbeider i 88-89, så da kom det en bok på par hundre sider om skimuseet. Et oppdrag også. Så der sitter alt som støpt og det er bare ikke gjort så mye ekstra arbeid? Det er jo forberedt lenge, for jeg visste det om lenge, og det er forberedt. Det er et oppdrag. Og så skal jeg lage en bok neste år om sparkstøttingens historie. Hahaha.

Det er jævlig moro. Se sammen stoffet "Sparkstøtting historie". Hvis noen har noen historier om sparkstøtting, så er sparkstøtting en kulturhistorie. Det er jævlig interessant. Ja, det kan du sende til, sånn som vi har gjort det tidligere. Du bare sender på mail til meg, så skal jeg sende det videre til deg. Fett. Ja, sparkstøttenes historie. Nei, altså, det er jo spark, heter kanskje boka, sparkens kulturhistorie, et eller annet. Det er altså den historien, og mye rart, kurioser om sparkstøttingen med kjørespark og lagespark og

Det er mye rarere ting. Det er jo et estetisk vakker sak det der. Enormt. Men den er fortsatt i salg og den er fortsatt i bruk. Så sent som rundt 1983 var det fortsatt 70 000 sparker som ble produsert i Norge, og da var det 2-3 000. Jeg traff to damer i vinter i løpet av to dager. Jeg traff en dame i Nordmarka som sparket rundt i skiløypa.

så traff jeg en pilker oppe i et vann i marka, på to dager traff jeg to, og tenkte nå må jeg lage denne boka her, for jeg har tenkt på det i mange år, for jeg sparket i skolen i Brumundalen, på skolen min kunne det stå hundre sparker i samme dagen, altså ikke hundre elever, det var kork da, og elevene, da det ringte klokka to, så var det kork for elevene, de sparket hjem, og lærer sparket i skolen, og det var sparktog,

Jeg synes det er artig altså. Hvis det sitter noen gründere og folk som bare lurer på hva i helse ikke skal jeg gjøre med livet mitt for å tjene noen penger eller finne på noe nytt, så her kommer det en idé da. Det er jo veldig populært med sparksykler. Jeg vet det. Det er moderne hverandre, så det er mye av det samme problematikken med sparksykler. Jeg har det med sparkstøttinger som kom i byene på 1920-tallet faktisk. Så det er helt typisk. Veldig mye mer felles enn folk tror. Ungdom kjører, og ungdom er villige. Og jeg har registrert dødslykke på spark på 20-tallet. Ja, det er det jo. Ja.

Sparksøtting, ja. Jeg tenkte på, hva med en spark med hjulønner? Det finnes, det finnes. Så det finnes det altså? Ja, det er gammelt. Alt det her er laget så, alt som er produsert, eller alt vi tror er nytt, det er nesten alt det har blitt finnet av før. Så en klassisk vinterspark med hjulønner, med dette setet foran, det finnes. Den kom på julen av oktober, så jeg har god tid, men jeg samler masse kurioser om sparkstøttinger og sparkstøttinger i historien. Spennende.

- Da kan vi ta en episode når det nærmer seg å snakke litt om sparkens historie. - For det er noe som er ferdig med det, og jeg er jo folkeminnegransker, og jeg tar for meg ting som ofte er ferdig med å bli borte, sånn som norske hoppaker. Hoppaken er ferdig med å bli borte, i hvert fall delvis, og sparksykningene finnes, men det er ikke mange igjen, og et av de områdene hvor det brukes er oppe i Tynnesett og Røros og Tolga, for der er det fortsatt mye snø og is.

Der tror jeg de strør halve fortevet, og resten kan du sparke på. Det råeste episoden du og jeg har laget, hvor vi greide å snakke nesten 50 minutter, var Lirekassenes historie. Det var en av de tynneste, minste bøkene du har. Den er vel ikke sagt gjennom? Den finnes fortsatt. 100 sider finnes fortsatt.

Det var en rå episode. Det var den 24-timeren vi lagde det. Det var den da jeg satt her i Jespa og hadde ikke noe særlig oksygen oppi hodet. Hadde null oksygen. Det var en besyøst opplegg. Det er lirikassen i historien. Vært å sjekke ut for det. Hvordan vi skviser vann ut av en stein. Med Sparksyn er det mye mer å fortelle om. Det er masse å fortelle. Jeg har jo skrivet ca. 15 sider og

masse artige ting som kommer fra der. Du er suverent, men hva ligger i hyllen dine hjemme? Er det noe du vil kvitte, eller? Når du har lyst til å selge, har du noe mer? Jeg har fortsatt noen Wulf Larsen-bøker liggende. Wulf Larsen-bøker, ja. Jeg er hundrings for den. Den er å få tak i. Wulf Larsen, en legende som var bokser og levde fra 19-blank til 1931. Hva skjedde med det filmet der? Det ble ikke noe film, eller? De lagde et manus både på norsk og engelsk, og

en skuespiller var hjemme hos meg, og han så ut som Sjølveste Magnus, rødt hår, ganske kraftig kar, høy og lang, slank kar, flott kar. Jeg har ikke hørt noe mer, så jeg håper at det blir, men det var veldig seriøse planer for et par år siden, men jeg stiller litt, for bok kan hvem som helst lage, eller hvis du skriver boka, kan du få noe til å gi den ut.

- For å lage en film må du få masse millioner, så det er noe med at du ikke har fått penger, tror du? - Det er veldig få filmprosjekter som blir finansiert eller får støtt og sånt som aldri blir noe av. - Men storyen er jo bra nok. - Nei, det er det ikke. - Wulf Larsen er jo bedre enn de fleste i Hollywood-storyer, synes jeg. - Det kommer bare en profilert mannsforfatter til å ta tak i det, og plutselig ser det et eller annet veldig fort i Hollywood.

kanskje større sammenheng. Hvis en eller annen amerikaner som har greie på ting og som har mulighet til å gjennomføre det, hvis det var Storin så hadde det blitt noe for lengst. Jeg er jo gæren med finse vulflasjen på engelsk. Boka? Nei, kanskje ikke få oversatt den da. Spartacus har gitt den ut, så det burde vært gitt ut på engelsk. Bare for å ha gjort det? Ja, bare for å ha gjort det.

Det skal jeg spørre forlag om. Ja, det må du gjøre, for da er jo veien til en eller annen tulling i Hollywood eller i filmbransjen bare sånn, har du lest denne boka her? Fy faen, hva er det det står i? Send den til en eller annen type som har gjennomføreskraft, ja. Kanskje Harald Svart tar den et eller annet sånt, da. Han er jo nordmann. Han kan lese på norsk. Han kan jo sende videre til...

Og storyen er så enkel og så bra at det går ikke an å unngå å gripe seg den historien. Han har jo laget en kampsportfilm på sett og vis med Karate Kid remake, så han er jo kanskje... Jeg får sende boka til han. Jeg kan sende en melding av oss. Så kanskje vi får det på stelle. Det hadde vært litt gøy. Ja, men bra. Da har vi bygget en og en halv time her. Det er jo alltid en vanlig...

- Bra episode med deg, Maja. Skal vi legge til på tampene? - Nei, det eneste er at, hvordan sa han Robert Frost, den amerikanske poeten? "All I know is that life goes on." Var det ikke han sa? - "Stå på", som var det neste senderet sa. - "Gjør sitt beste, gjør et bra dagsverk, sov om natta og stod på om morgenen."

jobb, gjør det som er artig og fornuftig og bra. - Hvis du kjeder deg, så er det en grunn til det, da må du bruke tiden din bedre. - Det er mange sikkert som har gått av å kjede seg. - Kanskje. - Å kjede seg er jo relativt, hva betyr å kjede seg? Jeg kjenner meg ikke noe særlig, men det hender at jeg ligger og dormer og slapper av, det er godt for at

Når du er såpass aktiv fysisk som meg, så hadde det vært godt å slappe av litt. Jeg lå på bakken her i sted, og slapp av før du traff meg. Ja, gjorde du det? Ja, litt å slappe av. Gitt på asfaltene? Ja, gjorde du det? Mjukt og godt på asfalt. Jævlig godt og mjukt å ligge på asfalt. Mjukt? Jeg ligger gjerne på gulvet hjemme. Jeg ligger og ligger på hardt gulv. Ja.

Jeg soler meg på platingene på plankene utenfor, Bård. Rett ned på plankene, det er deilig. - Men å ligge på hardt grøv synes jeg er helt suverent. - Vi snakket om å ta noe bastu. - Ja, det kan vi gjøre. - Ja, ned på Lysaker Brygge der, det er dritig. - Ja, bli med på det. - Kanskje vi kan invitere noen lytter og sånt også, så kan vi skrave litt. - Jeg blir med på det, for jeg har mye å si om bastu hvis det er interessant.

snakke om Bastud en time mens vi sitter i Bastud der nede blir det jo jævlig bra koko det er jo 100-110 grader jeg kan si mye om Bastud ja, rått da men da, Strålende da nå ser jeg det på Instagram et eller annet sånn så får vi til en liten Bastud det er bare plass til 6-7 stykker så blir det jo koselig og intimt nok til ja, jeg håper det ja, men Strålende du er veldig hyggelig å se deg i hvert fall alltid hyggelig å prate med deg og skravle både nye bøker og andre ting deodoranter og det som er tatt av

Så snakkes vi igjen snart, så lykke til med Nortehug i boka. Kjør på. Takk, ha det. Tusen takk for at du har hørt på denne episoden av Wolfgang VN Cut, som alltid er sponset av Comfyballs, verdens mest komfortable bokseshorts, og de holder jo til ute i min egen kommune her i Bærum kommune, synes det er veldig hyggelig, med sånn kortreist

samarbeid med vår egen bokserprodusent Comfy Balls, som da ikke springer ut av en idrettsetøver som skal gå sol og så har et forretningseventyr og skal selge boksershorts. Dette her er et utgangspunkt til at vi ville lage en boksershorts som rett og slett var helt unik og tok vare på ballene på en helt ny måte som de andre boksershortsene ikke gjorde. Så det er et bittelite norsk industri-eventyr det her med Comfy Balls.

som er veldig glad for at det sponser den podcasten her, og du kan selvfølgelig gå inn på comfiballs.no, og så skriver du Wolfgang15, så får du da en hyggelig liten rabatt på boksershortset dine, hvis du da går inn på comfiballs.no og skriver Wolfgang15.

Nevnt i episoden

Petter Northug

Petter Northug er en norsk langrennsløper som har vunnet mange medaljer og vunnet VM-gull i langrenn. Gotaas har skrevet en bok om ham.

Viljeskalle

Dette er tittelen på Gotaas' bok om Petter Northug, og det er også en beskrivelse av Northugs mentale styrke.

Jakob Ingebrigtsen

Jakob Ingebrigtsen er en norsk friidrettsutøver som har vunnet mange medaljer i friidrett, og Gotaas sammenligner ham med Petter Northug.

Bjørn Dæhlie

Bjørn Dæhlie er en norsk langrennsløper som har vunnet mange medaljer og vunnet VM-gull i langrenn, og Gotaas sammenligner ham med Petter Northug.

USA

Gotaas har skrevet en bok om en reise til USA, og han diskuterer også det amerikanske samfunnet.

Trump

Gotaas diskuterer Donald Trump som presidentkandidat.

Putin

Gotaas diskuterer Vladimir Putin som president i Russland.

Kina

Gotaas diskuterer Kina som land.

Coop

Gotaas nevner at Petter Northug var sponset av Coop.

Vasaloppet

Gotaas nevner at Petter Northug har satt et mål om å vinne Vasaloppet.

Wulf Larsen

Gotaas nevner at han har skrevet en bok om Wulf Larsen, en norsk bokser.

Karate Kid

Gotaas nevner at Harald Zwart, en norsk filmskaper, har laget en film med tittelen Karate Kid.

Spartacus

Gotaas nevner at forlaget Spartacus har gitt ut en bok om Wulf Larsen.

Robert Frost

Gotaas siterer den amerikanske poeten Robert Frost.

Asle Toijat

Gotaas nevner Asle Toijat, en norsk skuespiller, i en anekdote om livet før døden og pensjonisttilværelse.

Josef Helvete

Josef Helvete er en skogsarbeider som Gotaas har skrevet om i sin bok om køyboere.

Marius Negor Pettersen

Marius Negor Pettersen er en forfatter som har skrevet en bok om hemmelige hytter, og han har samarbeidet med Gotaas om køyboka.

Luden

Luden er en enebor som Gotaas skriver om i sin bok om køyboere.

Tore Sølver

Tore Sølver er en enebor som Gotaas skriver om i sin bok om køyboere.

Storhans

Storhans er en enebor som Gotaas skriver om i sin bok om køyboere.

Gyllenhaal

Gyllenhaal er et forlag som Gotaas har skrevet bøker for.

Risk

Gotaas nevner at forlaget Risk har gitt ut bøker om Magnus Midtbø og Petter Northug.

Lydland

Gotaas nevner at forlaget Lydland har gitt ut boka om norske køyboere.

Oddvar Brå

Oddvar Brå er en norsk langrennsløper som Gotaas har skrevet en bok om.

Bjørn Derlea

Bjørn Derlea er en norsk langrennsløper som Gotaas nevner i sammenheng med sterk vilje.

Marit Børgen

Marit Børgen er en norsk langrennsløper som Gotaas nevner i sammenheng med sterk vilje.

Therese Johaug

Therese Johaug er en norsk langrennsløper som Gotaas nevner i sammenheng med sterk vilje.

Vegard Ullvang

Vegard Ullvang er en norsk langrennsløper som Gotaas nevner i sammenheng med sent fysisk uttrykk.

Jim Watson

Jim Watson er en amerikaner som Gotaas møtte på et 20-årsjubileum i Vermont.

Andy Clapp

Andy Clapp er en amerikaner som Gotaas møtte på et 20-årsjubileum i Vermont.

David Hugo

David Hugo er en amerikaner som Gotaas møtte på et 20-årsjubileum i Vermont.

Mike Hart

Mike Hart er en amerikaner som Gotaas møtte på et 20-årsjubileum i Vermont.

Dennis Robertsen

Dennis Robertsen er en amerikaner som Gotaas møtte på et 20-årsjubileum i Vermont.

Kristin Hesti

Kristin Hesti er en amerikaner som Gotaas besøkte i Vermont.

Thomas Trappuse

Thomas Trappuse er en norsk skuespiller som Gotaas nevner i en anekdote om deodorant.

Martin Johnsrud Sundby

Martin Johnsrud Sundby er en norsk langrennsløper som Gotaas sammenligner med Petter Northug.

Ivar Formo

Ivar Formo er en norsk langrennsløper som Gotaas nevner i sammenheng med Oslo-gutter som blir gode langrennsløpere.

Van der Poel

Gotaas nevner en svensk skiløper som heter Van der Poel.

Egil Danielsen

Egil Danielsen er en norsk spydkaster som Gotaas nevner i sammenheng med guttedrømmen om å bli stor.

Jergen Eggen

Jergen Eggen er en norsk langrennsløper som Gotaas nevner som den første popstjernen i langrenn.

Audun Kolstad

Audun Kolstad er en trener som Gotaas nevner som en av Petter Northugs trenere.

Gissel Løshet

Gissel Løshet er en trener som Gotaas nevner som en av Petter Northugs trenere.

Stena Gran

Stena Gran er en trener som Gotaas nevner som en av Petter Northugs trenere.

Ole Van Gjerstad

Ole Van Gjerstad er en skiløper som Gotaas nevner som en av Petter Northugs treningskamerater.

Eirik Myr-Nossum

Eirik Myr-Nossum er en skiløper som Gotaas nevner som en av Petter Northugs treningskamerater.

Henning Skilag

Henning Skilag er et skilag som Gotaas nevner som en av Petter Northugs treningsmiljøer.

Bjørn Ivar Haugen

Bjørn Ivar Haugen er en mann som sendte et bilde til Gotaas som ble brukt på omslaget til boka om Petter Northug.

Knut Anders Løken

Knut Anders Løken er en mann som Gotaas jobbet med på boka om Petter Northug.

Jon Nordtug

Jon Nordtug er Petters far, og Gotaas nevner ham i en anekdote om hvordan Petter ble unnfanget.

Mai Fredri

Mai Fredri er Petters mor, og Gotaas nevner henne i en anekdote om hvordan Petter ble unnfanget.

Thomas

Thomas er Petters bror, og Gotaas nevner ham i sammenheng med Petters oppvekst.

Podimo

Podimo er en podcast-plattform som Gotaas nevner som en sponsor.

Comfyballs

Comfyballs er en sponsor for Wolfgang Wee Uncut, og de produserer boksershorts.

Brumundalen

Gotaas nevner Brumundalen som et sted der han sparket i skolen.

Tydal

Gotaas nevner Tydal i en anekdote om Jon Nordtugs opplevelser på en fest.

Leksvik

Gotaas nevner Leksvik i en anekdote om Jon Nordtugs opplevelser på en fest.

Vermont

Gotaas nevner Vermont som et sted der han bodde i 1982-1983.

Montreal

Gotaas nevner Montreal som et sted der han skulle fly til, men ikke dro til.

Georgia

Gotaas nevner Georgia som en stat i USA.

Bethlehem

Gotaas nevner Bethlehem, New Hampshire, som et sted der Kristin Hesti bodde.

Logan Airport

Gotaas nevner Logan Airport i Boston som en flyplass der han dro fra.

Oslo S

Gotaas nevner Oslo S som en togstasjon i Oslo.

Ullevål

Gotaas nevner Ullevål som et sykehus i Oslo.

Old Trafford

Gotaas nevner Old Trafford som et fotballstadion i Manchester.

Pimeråker

Gotaas nevner Pimeråker som et sted der Petter Northug tok et bilde.

Falun

Gotaas nevner Falun som et sted der Petter Northug deltok i et skirenn.

Nordmarka

Gotaas nevner Nordmarka som et område i Oslo.

Tynnesett

Gotaas nevner Tynnesett som et sted der det er mye snø og is.

Røros

Gotaas nevner Røros som et sted der det er mye snø og is.

Tolga

Gotaas nevner Tolga som et sted der det er mye snø og is.

Særdby

Gotaas nevner Særdby som et sted der de brukte jordkoier frem til 1960-tallet.

Meråker

Gotaas nevner Meråker som et sted der de brukte jordkoier frem til 1960-tallet.

Sjursjøen

Gotaas nevner Sjursjøen som et sted der Luden bodde.

Femusmarka

Gotaas nevner Femusmarka som et sted der Storhans bodde.

Sjursund

Gotaas nevner Sjursund som et sted der Luden bodde.

Nittedal

Gotaas nevner Nittedal som et sted der Marius Negor Pettersen bor.

Øsby-mix

Gotaas nevner Øsby-mix som en type skismuling.

Prince Mill

Gotaas nevner Prince Mill som en type tobakk.

Bioterm

Gotaas nevner Bioterm som en type deodorant.

Kringsjøs studentby

Gotaas nevner Kringsjøs studentby som et sted i Oslo.

Bakstube

Gotaas nevner Bakstube som en type bakstube.

Lysaker Brygge

Gotaas nevner Lysaker Brygge som et sted i Bærum.

Instagram

Gotaas nevner Instagram som en sosial medieplattform.

Harald Zwart

Gotaas nevner Harald Zwart, en norsk filmskaper.

Harald Svart

Gotaas nevner Harald Svart, en norsk filmskaper.

Durex

Gotaas nevner Durex som et merke for kondomer.

Carbo

Gotaas nevner Carbo som et merke for brus.

Gotaas nevner VG som en norsk avis.

H-melk

Gotaas nevner H-melk som et merke for melk.

Skjelden

Gotaas nevner Skjelden som et sted.

Lilldal

Gotaas nevner Lilldal som et merke for parfyme.

Tømmerokst

Gotaas nevner Tømmerokst som et sted.

Mosvik

Gotaas nevner Mosvik som et sted der Petter Northug vokste opp.

Indreøy

Gotaas nevner Indreøy som et sted der Petter Northug trente.

Steinsjær

Gotaas nevner Steinsjær som et sted der Petter Northug trente.

Skigumnasset

Gotaas nevner Skigumnasset som et sted der Petter Northug trente.

Henning

Gotaas nevner Henning som et sted der Petter Northug trente.

Kongsberg

Gotaas nevner Kongsberg som et sted der Petter Northug vant et skirenn.

Molde

Gotaas nevner Molde som et sted der Petter Northug tapte en spurt.

Framverden

Gotaas nevner Framverden som et sted der Petter Northug vokste opp.

Myra

Gotaas nevner Myra som et sted der Petter Northug trente.

Ulskid

Gotaas nevner Ulskid som et sted der Petter Northug trente.

Køye

Gotaas nevner køy som et begrep for en type liten hytte.

Skimuseet

Gotaas nevner Skimuseet som et museum.

Lillehammer

Gotaas nevner Lillehammer som et sted.

Balkan

Gotaas nevner Balkan som en region.

Afrika

Gotaas nevner Afrika som et kontinent.

Ghana

Gotaas nevner Ghana som et land.

Tokyo

Gotaas nevner Tokyo som en by.

Etiopia

Gotaas nevner Etiopia som et land.

Kenya

Gotaas nevner Kenya som et land.

Somalia

Gotaas nevner Somalia som et land.

Egypt

Gotaas nevner Egypt som et land.

Uganda

Gotaas nevner Uganda som et land.

Eritrea

Gotaas nevner Eritrea som et land.

Marokko

Gotaas nevner Marokko som et land.

Tunisia

Gotaas nevner Tunisia som et land.

Nord-Italia

Gotaas nevner Nord-Italia som et sted.

Laster