- Det var litt av en rå, skal vi ta på oss headset eller? Bare låse oss inn i den verden der. Jeg synes det er litt digg. - Komme oss inn i boblen. - Vi har vært inn i vår egen meget spennende boble her nå. Det var en god warm-up-plat. - Dette her var en sterk kost altså. - Godt å se deg, Wolfgang. - I like måte. - Det har vært en stund siden, men det er liksom som om jeg hadde gått ut døra og kommet inn igjen.
Det eneste vi manglet var litt Diplomatico i glasset her. Ja, fader, du har jo minnesjøl og stolthet på å hylle her Diplomatico. Så nå har du en, nå skal vi ha sikkert, jeg vet ikke hvor mange inspireringslag og dager det blir i den serien her, men det blir jo i hvert fall en dag hvor kanskje jeg får lurt deg ut på en litt av
At du kan la elbilen stå hjemme, og så kanskje ta en taxi frem og tilbake, for å runde tre innspilte serier i podcasten. Det må være skjønne å gå på den episoden. Jeg skal ikke sette deg på under spot her nå. Du kan tenke på det gjennom disse 13, hvor mange episoder er det vi skal gjennom her? Hva kapitler er det? Det er 14. Jeg er jo veldig fan av at vi lager prolog først. Vi må lage prolog. Vi må snakke om de tingene som har skjedd tidligere.
I det siste, du er ikke bare blitt podcaster, men du er også blitt the critical thinker, som jeg kaller deg nå. Å, gud, det er det. Jeg er jo bare en liten lærergutt i forhold til deg på podcast-formatet, det må jeg si.
Ja, men du har jo fått bra traction på Minerva-podden nå da. Du har hatt selvstjerne der, og du har hatt Terje Tvett der i siste jeg har sett. Det blir jo bare feitere og feitere navn her. Ja, ja, men det er jo bare folk ønsker å se de feitere navnene, er det ikke det?
Det er jo det som er gøy å få inn noe som det er gøy med sånn podcast. Det kjønner du på sikkert akkurat samme som meg, at når du får inn gjesten, du bare selv virkelig bare sånn, dette her gleder meg til å vise frem til folk, at denne personen her må folk få høre om. Det er de personene som gjør mest sånn personlig inntrykk etter å ha ferdig med det. Ja, men så er det så fint liksom når du har følt at det har vært en skikkelig god samtale. For det er jo også sånn...
Det er det det ikke blir tid til i livet. Det å sitte ned med et interessant menneske og preike om skikkelig ting i en times tid. Det er utrolig bra å få lov til å være med og lage sånt. Jeg føler seg privilegiert. Det som jeg savner er at du ikke har gått i YouTube-næringen og bare gjort en sånn
slakting av Rings of Power på skandinavisk, altså norsk, svensk og dansk. Ja, du, det hadde vært skikkelig fristende. Jeg tror ikke du skrev en spalte der jeg uttrykte at jeg hadde skikkelig bange av å se for denne Rings of Power. Og så ble det jo selvfølgelig den store klassefesten som er det norske aviskommentariatet. De er jo venner alle sammen, ikke sant? Jeg tror at de fleste av dem enten var mobber eller ble mobba på skolen.
De trives jo på Twitter og hadde den festen om hvor dum og overtatt de er. Fy flate for en katastrofe, Rings of Power. Jeg har ikke sett det. Jeg har holdt meg til House of Dragons, Game of Thrones. Jeg føler meg litt tryggere i hendene, i og med at George R. R. Martin er med på laget. Jeg synes ikke at House of Dragons er...
er det ikke bare sånn Game of Thrones? Det er en sei start, og mye tidshopp på år, og de bør late med intro, samme intro-låt, og det er ikke eksplodert. Ja, og så kall meg en snobbe, men det å bytte ut ordentlige slagscener og hodeavkapping med fødselsscene, det fenger meg ikke på samme måte.
Nei, jeg skjønner hva du mener. To be continued. Som det er Greta Thunberg-lookaliken som... Jeg vet ikke. Skriker ikke helt inne til meg. Nei, jeg skjønner hva du mener. Vi må gi den en sjanse da. George R.R. Martin har jo lyst til å rette opp denne Game of Thrones-serien på TV. Ja, sånn som...
Jeg ga jo Rings of Power åtte episoder. Å fy flate. Så mange episoder, det er snilt da. Jeg er jo super Tolkien-fan, men så ble det jo, jeg lærte et nytt uttrykk da, hate watching. Hahaha.
Så det ble jo liksom rundt episode tre så har det bare vært sånn hate watching der jeg sitter selv med Rillian og slår opp så bare, nei, det stemmer ikke. For du får jo sånn her, hvis du har lest noe for lenge siden så har man følt sånn, det der høres ikke riktig ut da. Det er
tar disse ringene som smiser. Det tar utrolig lang tid da. Men i serien så smiser de i løpet av 25 minutter. Men det er jo i siste episode hele greia er bare, det er en sånn Gandalf som ser ut som en sånn uteligget metthue. De har...
De har Galadriel, som er den verste kvinnelige helten noensinne. Totalt uspiselig. Hun skal liksom være helten, men er så umoralsk og bare så kjip hele tiden at det er litt vanskelig å like henne.
Og så er det liksom så har det, alt skal være sånn mystery box drevet da. Det er en sånn amerikansk fortellerteknikk. - Sånn lost liksom? - Ja, sånn lost liksom. - Bare sånn pøse på en isbjørn her, en kasserolle her. - Hæ, hva er dette? Hvem er det som er neste episode? Jeg lurer så fælt på hvem er den mystiske mannen? Men alt sammen er bare hvem er den mystiske mannen? Altså hvis du ikke bryr deg,
Jeg tror at jeg ikke var helt alene om å håpe at Karl-Adrian døde i den store vulkanen. For hvordan kunne hun overleve? Hun ble spist av en illestrøm fra en vulkan, men det viste seg at det hadde egentlig bare gitt henne ekstra sminke.
Så det var 19 spoiler der, de som ikke har sett serien. Jeg vil på sterkest oppmuntre alle til ikke å se denne greien, i alle fall ikke hvis vi liker tolken. Du får tid til å skrive litt og reise litt også med denne TV-serien, eller? Det har ikke vært så mye reising nå. Veldig suela Japan. Ja, det har vi vært gjennom. Vi har vært gjennom en suela Japan, og så hadde jeg en somferd i Italia. Italia er jo fint. Ja. Var det...
Det var en del rundt på Gardasja. Det var kjempefint. Så var jeg oppe i... James Bond... Nei, jeg husker du pratet om Gabriele D'Annunzio. Det var på Gullbrikkespillet. Han gjorde en sånn der sivil okkupasjon av en by som heter Rieka, som er helt fume før. Men han bygde jo som Mersulium over seg selv ved en by som heter Salo. Så jeg var der da. Helt vilt. Så utrolig det var det ganske...
Han har et halvt krigsskip som stikker ut av en fjellside, massevis av byster av seg selv. Så hadde han et museum av alle klærne hans, og han er utrolig småfettig. Jeg snakker alvorlig til han. 32 liksom? Ja, 32, en små...
Men han så seg selv for å være en skikkelig seksatlet. Så han forsøkte å forgripe seg på en eller annen alternativ.
alt for ung jente, mens hennes søster, hans elsker, inne var til stede. Så noen skubbet han ut fra balkongen på dette møsleløy hans, og der falt han. Og det var... Da slo han seg spent i hel, nesten. Men han slo seg så gruelig at han...
følte at han ikke kunne bidra noe særlig når Mussolini marsjerte mot Roma. Han kunne stoppe det, selv om han var en kryptofasist, men han kunne stoppe det. Men han var selvfølgelig av sitt eget ego og sa det mot ryggen, så han ga det ikke. Fint historisk sted å besøke. Det var det jeg tenkte på der. Faen, det glapper rett ut av meg her.
- Det hadde bra poeng på tunga der. Kan ikke begynne å glemme så tidlig. - Jeg må starte med, nå som vi er i parterapi, du og jeg, så er det veldig viktig å kjenne sine egne feil. Så var en kamerat av meg som fortalte at de hadde hørt på Wolfgang V i bilen, og så hadde kona han sagt at "Anne Asle, han er ikke så flink til å bekrefte Wolfgang." "Å nei."
Hva mente du med bekrefte? Bekrefte at jeg burde vært flinkere til å si, det er et skikkelig godt spørsmål, Rolfgang. Det har jeg ikke tenkt på, Rolfgang. Så til i meg nå da. Mimir var veldig god på det. Han sa jo her nå nettopp, veldig godt spørsmål. Jeg gikk nesten gjennom opptaket etterpå, så
Det er jeg veldig enig i det du sier, og veldig godt spørsmål over på det. Han har faktisk utviklet det der fullt ut. Kan jeg få til å prøve nå? Jeg synes det var skikkelig fint at du glemte spørsmålet. Da viste vi menneskelige sider. Jeg kan ikke fremstå så perfekt podcast-host hele tiden i dag.
Du, med så mange lyttere kan du ikke si sånt. - Det er så deilig å ikke forholde seg til det. For meg er det på en måte akkurat tilbake til podcast episode 60. - Er du klar over hvor mange som har vært ute i det ganske landet og hatt foredrag og sånne ting. Så er det alltid noen som kommer med svettet hender og flakkende brikker og sier at
Du kunne ikke fått han Wolfgang til å komme og snakke til oss. Det får meg alltid til å føle at jeg har leveret skikkelig. Jeg ble invitert sånn at kanskje jeg kunne få han der litt bedre, litt yngre, litt kulere versjon til å komme og snakke for dem. Så sier jeg alltid, ja, men det skal jeg spørre han om. Ja.
- Men jeg spør aldri. - Jeg spør aldri. - Det var sånn etter sluttet NRK, så var det veldig mye pågang fra forelag og foredragsformidlere og sånt, som på en måte, ja nå må du ut på turné, nå må du skrive boken, bare sånn, først finne ut hva jeg skal formidle da. Jeg kan ikke bare reise ut og finne på ting som NRK kjennes nøye. - Jeg har tittene allerede, mitt liv som Wolfgang,
Du mener det er dekkene på at du holder til 45 minutter forutdrag der ute? Ja, jeg har hørt på noen av disse influenserne sine på podcaster, og det holder i lange bane. De kjentisene holder inspirasjonsforidrag. Jeg har hørt at de bare finner på hva de skal si på flyet bort, og så kacher de en 30-40 000. Jeg har lyst til å være på nivå over det. Men jeg begynner å koke sammen noe som kan ligne på...
Sånn min filosofi. Det er på en måte det kan være, men kanskje jeg skal gi det bort gratis i podcasten. Det er litt mer stil. Hva er din filosofi, Wolfgang? Skal vi ta det nå? Veldig, veldig kort. Ja, kom igjen nå. Kjør på. Ok, sånn.
Helt overordnet nå, så har jeg i enkelte deler av livet vært veldig fokusert på mål. Jeg har snakket om dette før veldig mange ganger. Men det å fokusere på målet, eller på målstreken, som for eksempel det beste analogien er, klatre et fjell, du gleder deg til å komme til toppen av fjellet, for da er det målet ditt. Og så når du kommer til toppen av fjellet, så er det sånn, ja, det var fint, det var deilig. Et...
gigantisk anti-klimaks når du kommer opp der. Og så oppdager du, det var jo reisen opp til fjellet som var fantastisk. Alle utfordringer. Det var på en måte alle hindringene. Du hatet å dra opp dit. Det var ubehagelig og jævlig. Og så bare sånn, fy faen, det var det som var gøy. Og det med podcasten, der skjønte jeg det. Men så har du klatret mye i fjellet, eller? Nei. For det jeg har gjort, og jeg kan si det, er at hvis du ikke kommer deg til toppen,
- Så var ikke veien målet heller? - Når du ikke kommer til toppen, det er litt som hvis du setter deg for mye mål, for eksempel skal løpe en maraton eller gå ned i vekt og ikke kommer til målet, så er det en direkte nedtur for deg. Det er en større nedtur enn det antiklimakset på toppen. Det målgreiene er at hvis du greier målet ditt, så skal du finne et nytt mål, og så finner du det bidrivkraften hele veien. Det jeg ikke skjønte før jeg skjønte det i ettertid med podcasten her, var at jeg var aldri ute etter å
høye lyttetal penger med podcasten. Det eneste jeg vil, hver eneste episode skal bli jævlig bra. Men du fikk poengene av de greiene, så jeg skjønner ikke. Så jeg er ikke med målet enda, men det er sånn... Jeg liker ikke så mye mye. Prosessen er jo det fantastiske. Det er for å finne gleden i prosessen. Og det er alle som spør sånn, når kan jeg begynne å tjene penger på podcasten? Når skal jeg annonsere? Bare ha det gøy å lage en episode, så kommer det der senere. Og det blir skjønt med kanskje mye...
med venner, med alt personlig også. Du setter deg til et mål, i stedet for bare sånn nytt reisende prosess, så drit i målet. Det synes jeg var godt sagt. Det tror jeg faktisk er helt riktig. Veldig bekreftende det. Nå bekrefter jeg tilbake det. Nå er jeg jo...
Kontrabekreftelse? Det er alle bekreftelsene du får. Nå må vi ikke snakke om den jævla boka her. Ok, så det som skinner gjennom her, flott overgang nå. Det var ikke mål for deg å skrive disse bøkene? Nei.
gledende var jo å skrive om reisene dine, kapitlene dine, altså prosessene, alle turene, opplevelsene, og så samlet du egentlig bare her inn i et, noe som ble et produkt som ble lesevennlig, men det var jo et veldig godt eksempel på nytt reisende prosessen, ikke målet, det er jo nettopp alle disse tre bøkene dine, Rødt, Hvitt og Blått, Jernbure og Gullbriksbillet. Som nå kommer ut i ett bind,
under titelen Europa-trilogien. Da skal jeg sørge for at dine lytter skal få en eller annen promokode og få en grei pris. Hvis de har lyst til å kjøpe et signert eksemplar. Men den kommer ut som en sånn... Jeg har virkelig presset forlaget. Den kommer ut som en praktisk gave. Den kommer til å se fet ut.
Sitter akkeren der, så er det helt tilfeldig, eller? I og med at vi skal dra på Rødt, Hvitt og Blittårn og at det kommer en trilogi, har det vært langtidsplanlagt? Det tenker vi, nå tar vi faen meg en store slem her. Hvis du vil at jeg skal si det, så kan du godt si det. Trekk på ærlig på det, bare si. Ja, det er The Wolfgang V Special Edition.
Så vi må si, for alle de som har tunet inn på den prologen her, tenker sånn, det er masse tøye da, hva er den podcasten her, og hva er det de prater om, så de har kjent hverandre i årevis. Ja, vi har kjent hverandre, jeg vil si i årevis, bare at vi har konsentrert over veldig kort tid. Det stemmer, det stemmer. Men følelsen vår sier i årevis, det er det viktigste. Ja, men det er liksom av og til så møter du noen som du tenker, du nesten begynner å tro at
på tidligere liv, liksom. For det tok ikke mange minutter før vi snakket sammen som om vi hadde kjent hverandre svært, svært lenge. Nei, det fikk vi også feedback på fra lytterne. Og det var liksom den første episoden, jeg husker ikke i nummer, det var langt, langt tilbake i 2020, tror jeg,
hvor vi snakket litt om gullrikespill og masse annet på rå. Så våget jeg meg til å si, skal vi på lagen se om gullrikespillet? Det tok et par dager før mailen kom og sa, fuck it, vi gjør det. Det var i 2020.
Nå skal vi helt tilbake til 2013, nesten ti år tilbake, og det synes jeg er gøy. Vi kan gjøre øvelser i forskjellige kapitlene. Den boken kom faktisk 2012, så det er ti år siden. Det er 2012, ja. Det er Pocket utkommet, vet du. Ja, men etter det var 2012, skjønner du, så ble jeg fintet litt ut av Pocket her, så det er jo ti år siden vi ble med. Ja, ti år siden vi ble med. Og det var jo en bok som, jeg har jo lest bakover historien her, begynte med Grubik-spillet, så Jernbjørn og den her, og det er jo
den samme nydelige, flotte strukturen, og du skulle tro på en måte at ting endret seg litt lenger bak to, men det er utrolig konsistent da. Tusen takk. Måten du skriver på, det må jo være, men jeg tenkte jo på en åpningsspørsmål, når du leser dette her som er ti år gammelt, så må du jo merke at noe av deg og forfatterskapet har endret seg litt, forhåpentligvis på ti år, eller som når du leser om igjen?
Nei, jeg kan ikke egentlig si det for kontekst. En gang i tiden var jeg akademiker og skrev akademiske bøker på engelsk og gjorde det helt greit. Og hadde en drøm om å bli professor på et eller annet tidspunkt. Universitetet i Oslo. Kanskje litt sånn som du tenkte at NRK er jo en trygg havn. Der kan jeg gjøre det, vel. Også...
Så begynte jeg med dette som ble Rødt, Fitt og Blått som et venstrehåndsprosjekt, på grunn av at når du er statsfitter, så skriver du statsvitenskap. Og vi har vår metode, vi har vår metodologi, og vi har vårt vokabular. Det er veldig vanskelig å skrive godt som statsfitter, på grunn av at det er veldig generelt gangstrevet. Så jeg begynte å skrive dette, for jeg liker å skrive. Og så hadde jeg den følelsen av at
Det er så mye som skjer i Europa nå, som ligger for nære i tid til kjøleakademisk analyse, og er for stort for journalistikk. Så
kanskje jeg skal ta oss og fortelle folk noen historier fra Europa om ting i Europa, noen ting som du kanskje vil ha nytte av å vite, noen store spørsmål, ikke sant? Religionsvekkelse, sosialdemokratiske partiers kollaps, demografien som svekter, liksom sånne greier, ikke sant? Som
"Jeg kan ikke skrive statsvitenskap om det, for alt det der er sine egne fagfelt." Så jeg begynte å skrive litt. Fakta var at kameraten min, Anne Mathisen, var redaktør i Alik Oslo, og så tok han kontakt og spurte: "Kan ikke du også skrive litt for oss, for vi er jo ute etter bladet." "Du har velt all-out-lesing der også, så jeg vil gjerne ha en feature der."
For jeg jobbet jo i Oslo på helgene, det var litt sånn, kristendiakoni var før jeg fikk barn. Jeg vil gjerne gi litt tilbake, så jeg begynte å skrive dette, og etter hvert så jeg at noen av disse tekstene der faktisk kunne gjort seg med å bli litt lengre.
Resultatet ble rødt, hvitt og blått, som nok ikke gjorde meg noen tjenester i akademisk forslag, for akademikere er noen forbannet snobber. For det første skrev jeg på norsk blær, og for det andre, her var det ikke noen fotnoter, og mer reiselektyr, og forsøker til og med å være morsom enkelte steder og sånne ting. Og så...
Merkelig nok da, så forelsker jeg meg litt i sjangeren. Kanskje det er litt sånn som du sier da, men på en annen måte, sånn at du har den der veien av målet, men kanskje livet er litt for kort til å gjøre ting du ikke liker. Jeg mener ikke at man skal bli uproduktiv eller noe sånt, men det også, og det var litt sånn akademi jeg ble for meg, ble liksom et prosjekt, en gammel kjærlighet som jeg ikke elsket lenger, men som jeg følte at jeg hadde forpliktet meg til.
For jeg hadde allerede mistet troen i det stille, i det hemmelige, på akademia. At ekspertkunnskap kom til å hjelpe oss, for jeg så hvor mye ræl som ble publisert. Så jeg forsøkte å skrive noe som jeg mener er sant, på den måten som jeg mener at du burde
Det burde skrives dersom folk skal ha glede av å lese det. Det skal ikke være en smerte å lese. Så kommer den boka ut. - Når er tekstene fra disse 14 kapitlene, hvilket årstall fra og til? - Fra 2010 til 2012. - Det var ganske mye reisevisk med vekstmøte de årene der. - Fikk åpne med utlandet. - Titlen,
Først må jeg tenke på, rødt, hvitt og blått, det er vel norske flagg eller noe med Norge, men det gjør det ikke. Det er ikke det. I hver av disse bøkene har jeg valgt meg en reisevenn. Det startet jeg med i rødt, hvitt og blått. Det er en
Det er en tenker, filosof, statsviter som jeg bare er fascinert av, som heter Alexis de Tocqueville, som i 1831, en kjempeung fransk mann, som fikk et stipend for å dra til Amerika for å skrive om det amerikanske demokratiet. Tengk på at Frankrike på et tidspunkt er jo da fortsatt et keisestyrt land, og aristokratiet er sjef. Og så skriver han,
en av de aller beste bøkene til dags dato om Amerika. Amerika har snakket med Thomas Seltzer, det er vanskelig å få grepe på Amerika, men Alexis reiser gjennom hele det som er kartlagt som dette.
og beskriver dette under i landet. Det synes jeg er så fascinerende, at han bruker bare de verktøyene som han mener er nødvendige. Han bruker økonomi, sosiologi, antropologi, statsvitenskap, hva enn som forklarer det han trenger å forklare.
Og så 1830 så skjer den ekte franske revolusjonen. Det er selvfølgelig masse akademikere som er uenige om dette, men det er tre franske revolusjoner. En i 1789, en i 1830 og en i 1848.
Men 1830-revolusjonen breder seg som en balk gjennom hele Europa, opptøyer over hele Europa. - Hva handler den om så veldig kort? - Burgerskapets revolusjon. Tenk på at i 1789 er det i marxistisk terminologi proletariater som tar makten. Det er de maktesløse, det er de som kun eier sin arbeidskraft, det er sansculott.
som tar makten. Børgerskapet er ganske avventende, og blir dratt med i dragsug i 1830, så setter de seg over skrevs over hele greia og tar over. Den nye tiden har kommet, kapitalismen, børgerskapets tidsalder.
Så de tar og så tupper ut den gamle kongen, sparker inn en ny en. Jeg tror at jeg skrev ned navnet på det nå. Ja, det var Carl X blir erstattet av Louis Philippe I. Og så det vi husker 1831, det er et av historiens mest berømte malerier, Friheten fører folket av Eugène Delacroix.
som de fleste vi kjenner beskriver, for det er en barbrystet kvinne som klatrer over en barrikade med trikoloren i den ene hånden, og vepnede studenter som kommer og følger etter henne, friheten før folket. Denne trikoloren, i rødt, hvitt og blått, samsvarer med tre ord som man ser overalt i Frankrike. Frihet, likhet og brorskap.
Rødt for frihet, hvitt for likhet og blått for brorskap. Jeg satte det for meg som en helt monumental oppgave, for du sier at veien er mål, men man skal sette seg noen mål. Så jeg tenkte å bruke denne boka til å ta en
Jeg tar en liten legevisitt for å se hvordan det står til med det europeiske demokratiet. Naturligvis ble den boka ikke stor nok til å kunne forklare til en god diagnos, så jeg skrev to til, og de kommer jo ut alt sammen nå. Den våperen, 790 sider.
Det var ambisjonen om å forsøke å drive statsvidenskap litt som det tok vil. Jeg hang meg litt opp i den frihet, likhet og brorskap. Da måtte jeg legge bort boka, og så ser jeg litt utover vinduet ut mot Sandhornet i Nordland. Jeg var i Nord-Norge og leste første kapittel av boka di. Kikket utover havgapet der og tenkte, frihet, likhet og brorskap er ikke...
Jeg føler ikke det er sånn likevekt mellom disse tingene. Menneskeheten har vel alltid vært ekstremt opptatt av frihet, og jeg er ikke helt sikker på om vi ser på frihet på samme type måte heller. Først og fremst, jeg tenker det er sånn tromfringtlig frihet absolutt alt når det kommer til stykket for menneskeheten. Tusen takk for at du sier det.
Fader, du er en god samtalepartner, altså. For nå spiller du meg opp her. Ja, men hør her, ikke sant? Ja, men hør her. For at...
De gamle franskmennene var ikke helt på jordet. Den oppskriften mellom frihet, likhet og brorskap ble ansett for å være ... Hvis du blander de tre, så får du oppskriften på et godt samfunn. Det er de tre bestanddelene. Hvis du har frihet, likhet og brorskap, så ... For det handler jo om både det individets ukrenkelige rettigheter til å være som er født fri,
Men også lime i samfunnet, sånn at vi holder sammen. Og denne her tanken om at hva er det som er mellom bakker og berg, mellom jamninger og helst egen nøgd, at vi mennesker liker å være likestilte. Men en av de tingene som preger vår tid, er at
Det skriver vi om i boka, er at vi har dyrket frihet til et punkt der friheten for mange har mistet sin sødme, og vi har nedprioritert likhet. Bare spør Toma Piketty. Inntektsfordelingen i samfunnet vår er jo like ille som det var på 1880-tallet nå. Vi pratet om det når vi pratet om gullbrikkespillene.
Og brorskapet har jo blitt en vond greie, for det er nasjonalisme, og jeg vil ikke ha noe av det. Og resultatet blir jo det samfunnet som Vølbeck beskriver, der mange føler at de er som glassprinter som skrangler rundt i en støvsuger. Et atomisert samfunn, et samfunn som er redusert i sine elementære bestanddeler.
For det er jo litt sånn som du sier i hovedmålet, at man er man skal man. Mennesket er menneskets glede. Så det å bare meg, meg, meg, frihet, det funker ikke så veldig bra. Da pratet jeg om det før, at de menneskene som
på bekostning av alle andre ting i livene sine blir ofte ganske ulykkelige. I vår tid vil det fremstå som et paradoks, fordi vi setter en sånn utrolig høy verdi på frihet. Det å få barn for eksempel,
binder din egen frihet og blir veldig stedbunden i en stor del av livet ditt. Du avsier på en måte mye av din egen frihet for noe som er større enn deg selv. For å ta et eksempel på det, det å offre en frihet av egenfri vilje, det vil jo være et veldig høyt menneskemål, med et høyt utbytte. Ja, men det er jo en sånn greie der du gjør kaka større da.
Så friheten din øker, og det er en sånn her innsikt som man kommer til, kanskje litt for sent i livet, at det er jo rammer som gir frihet.
om det er nasjonal grense eller rammen i ditt liv, prinsippene du lever etter eller familien, som er reisverket som gjør det mulig for deg å være fri. For det er jo sånn, Edmund Burke, brittisk filosof, levde jo gjennom den engelske børgekrigen, og har dette berømte sitatet om at life is nasty, brutish and short, ikke sant?
det er den totale frihet. Altså alle får gjøre akkurat det. Det finnes ikke noen politi, det finnes ingen love, det finnes ingen regler. Og det skapte jo en av de store konservative filosofene, for han ble jo skikkelig merket av det. Her må det være rammer, ikke sant? Så rammer, jeg tror nok at vi...
Vi vil nå komme til et punkt der vi måtte rebalansere samfunnskontrakten og betone likhet og brorskap mer enn det vi har gjort, det tror jeg. Jeg så noen som skrev at det er vanlig at folk sier at frihet er at du kan gjøre absolutt hva du vil. Som heter han...
Han mente at det var slaveri, at frihet må jo handle om at du har frihet til å gjøre de tingene du ikke har lyst til å gjøre. For eksempel ikke gjøre noe du blir bedt om å gjøre. Så forskjellen på det er friheten til å si nei til ting du ikke har lyst til å gjøre. Eller friheten til å gjøre ting du ikke har lyst til å gjøre.
- Det blir en slags negasjon, det er vanskelig å... - Det høres ut som en teatologi, men jeg har aldri hevdet å ha noe sånn særlig kapasitet for abstrakt tankegang, så når filosofer skal forklare Heidegger for meg, så blir øynene mine blanke som en fisk. Du vet sånn i Donald, der det er et kors i øynene.
Eller man må bare se veldig forvirret, eller bare se ut i luften og tenke. Bruker Jordan Peterson et minutt tenketid. Nå sitter han i Q&A, så sitter han og ser ut i luften i 30 sekunder. Det blir sånn intenst, og så kommer han med et nok så greit svar. Ja, Jordan Peterson har jo...
Vi har fortelt at i løpet av de årene vi har kjent hverandre, så har Jordan Peterson gått fra å være en kjølig distansiert akademiker til å bli en ganske krass kommentator. Ja, du ser på at den der røffpatsjen han var gjennom, det forandret han fullstendig. Han mistet blant annet glimt i øyet og skjermen, og du ser på at det er en helt hardere
kaldere og mer ekstremt emosjonelle. Han begynner å gråte veldig ofte i podcaster og intervjuer. Han greier ikke å kontrollere følelser. Ja, og så er det jo også han...
Den der forsiktigheten som har tjent han så godt, den er ikke der. Nå er han ganske villig til å hoppe inn i ganske kompliserte ting, og være med på den Fox News-greia om at det er fucking liberals som er ferdig med å rasere hele greia, og der er de ute igjen. En del av disse spørsmålene om det gjelder kjønnsstransisjon eller grønnesprang, eller hva,
Jeg tror vi gjør det som Bjørn Tjønsø, hvis vi unndater oss i at dette er komplekse spørsmål som kan ha flere svar, som er legitime og gode svar,
Men det å si at spørsmålet er en konspirasjon, jeg er ikke så sikker på om det fører oss noe bra sted. Jeg føler han er litt som den charmerende kapteinen i leiren som måtte alle så opp til, og som hadde, glemte vi, alle riktige svarene, til han var gjennom en ganske hard krig, både med seg selv og utenfor, og så endte opp med å bli den her hare kapteinen.
alkoholisert folk. Alle har lyst til å prate med han og få en bit av han, men det er ikke så trivelig å være med han lenger. Det var kjempebra. Forkifter du meg nå? Nei, jeg gjør ikke det, for jeg husker den der The Salt Pacific-
Den serien. Den heter Pacific, gjør den ikke det? Den heter Pacific, ja. Ja, den oppfølger til Banner Brothers. Ja, ikke sant? Ja, ja, ja. For der har du en sånn offisørskikkelse som fra begynnelsen er den som alle elsker, og som bare blir hardere og hardere og hardere.
Og du ser mennene, han sitter mye alene, og det er fordi ingen har lyst til å sitte ved siden av ham. De respekterer ham som fanken, og vil dø for ham, men helst ikke spise sammen. Pacific er en serie som faktisk er litt undervurdert, for den begynte så utrolig middels, litt svagt, og så ble alle tenkt at dette blir Band of Brothers på nytt, og så ble det sånn tre episoder. Ja, ja, ja.
Dette var ikke verdens dyreste tv-serie, så det er ikke så spennende, men siste tre episoden av Pacific, jeg husker det som ekstremt høyt nivå, veldig intenst, og bare ga deg følelsen av hvor jævlig det var å gå rundt
i den delen av 2. verdenskrig med det jungelkrigen og fy faen. - Jeg satt og bare åpnet munnen der. For meg var det omtrent sånn at "Definitely oppfåndt fjernsyn". Så bra det var. Så egentlig på mange måter stikk det motsatt av Rings of Power.
- Ja, ikke sant? Det lønner seg å gå litt bakover i tid. Min favorittting er å se 90-tallsfilmer. Hvis du ikke vet hva du skal se, bare se en film fra 90-tallet. Alt fra 90-tallet er bra, bortsett fra noe med kamiden.
Det var da du var ung, ikke sant? For jeg har hatt den samme følelsen i forhold til 80-tallet. Har du det? Golden Age of Cinema, der er det som Robert McKee og hele gjengen, det er litt som 90-tallet da. Der er det på en måte, den binder på en måte de gamle filmene med de nye. Så ser du sånn LA Confidential nå, så er det sånn, herregud, forlager du ikke sånne filmer noe lenger da? Hæ? Forlager du ikke sånne filmer lenger da? Eller Confidential, det er filmen sin, det er Bud White.
- Det var litt sånn helt. - Og så er det jo, hva annet var det da? Typ bare sånn fantastisk hit, og det er sånn ekstremt sånn hyperrealistiske, sterke, gode, spennende filmer med ordentlig mannfolk i alt. - Ja, men også da var det jo fortsatt mulig, jeg skal gi deg den da. Har du sett "Leon"? - Ja, ja, ja, selvfølgelig.
- Kunne du kunne forestilt at du kunne laget Leon i dag? - Med den der 12-åringen som forfører en voksen sneakskytter. - Ja, pointet er jo at den er jo veldig ubehagelig, den er ment å være ubehagelig. Og det skaper et veldig ubehag i seeren, og det er med vilje, og det gjør filmen stor. Men de ville aldri kunne lage den nå. Det er jo det som er problemet med Rings of Power også, er det at når du vet, når du ser Rings of Power,
Alle menn i Rings of Power er enten svake mennesker som kan domineres jævlig lett, eller hvis de ikke er svake, så er de dumme og har fått mye mer makt enn det de fortjener. Det er bare en hvit mann som får ordentlig behandling. Jeg lurer på en som er sauerende.
Det er jo som du sa, i begge de andre seriene, det er jo hele Hollywood, det er jo kommando, de våkne folka har tatt kommandohøyden i Hollywood, og greid å styre nesten alt av store produksjoner inn til diversifisering, til upolitiske komeder, det er ikke mulig å lage lenger, og de binder skuespillere på hender og føtter for å kunne helt tatt ytre seg om noe som helst, og kanseleringene går over en
- La oss ikke snakke om Oscars og sånne ting, for Oscars har jo blitt Nobels litteraturpris, at de gir priser til filmer du ikke har lyst til å se. Her er liste over årets filmer som du aldri kommer til å se.
Jeg forsøkte meg på den "Normadland". Fy faen, det er så dårlig. - Det var det? Jeg har ikke sett den. - Det var årets film, Oscar. Dritt dårlig. Jeg hadde satt på et fly, skulle til Amerika. Det var eneste filmen som jeg tenkte, "OK, greit." Jeg kunne ikke sove, så jeg måtte se denne filmen.
Det er den eneste konteksten det ville vært at jeg faktisk hadde sett den filmen der ferdig. Så jeg måtte se den ferdig også. Takk for den. Nå har jeg bare sett dårlige komeder fra 90-tallet på flyet. Eller Totsedal, Totsedal har et par. Så da går tiden fort. Jeg oppfatter at Ternikas 2-3 filmer blir veldig mye bedre på fly da.
Senker på en måte tersken litt? På fly ser jeg litt. Det hender at jeg ser skrekkfilmer, for jeg er så utrolig lettskremt, så jeg ser aldri skrekkfilmer hjemme. Det hender at jeg ser it-
eller noe sånt der og der. - Skrekkfilmer er blitt ganske bra, og det er en sjanger hvor man ikke kan gjøre så mye politisk korrekt faenskap. Det var kanskje mange som har gått mot sånn "get out" til det her "quiet place" eller noe sånt der. Finurlige greier, men det er bra nivå på de, mange av de skrekkfilmer jeg har sett. - Jeg hadde trodd at "Kontor kjempe" var for å se på Squid Game.
Det var ikke akkurat noen diversity quotas der, liksom. Og alle elsker det, for så lenge de ikke er hvite mennesker så er det greit, ikke sant? Så bare at alle sammen er velfungerende koreanere, det er helt greit. Og jeg er helt enig, det er helt greit. Så go girl, liksom. Vi er bare vente på at den globale industrien skal overta for Hollywood. For tenk på det, ikke sant? At
De lager film på film på film, koster masse penger, og så går det ikke så veldig bra. Det eneste de vet kommer til å gå bra er å lage superhilt-filmer, og det gidder jeg ikke å se. Så får de laget en remake av Top Gun, som er ... Det er en remake av Top Gun. Det er Top Gun en gang til, bare Tom Cruise faller. Jeg har respekt for han fyren der.
- Hva skal man si? Han er så god. - Han er så god! - Og så bare se de nye Mission: Impossible-filmer som kommer, han har så stål kontroll på alt han gjør nå. Det er helt vilt. - Det er ikke som rutinepreget en gang heller, det er jo det verste. Det er jo ikke sånn at Nicolas Cage ser ut som at han leste manus i heisen på vei inn i scenen. Tom Cruise har jo virkelig forberedt seg, kjempebra film.
super duper blockbuster. Jeg har ikke sett sånne kinotall siden 80-tallet. Han er bedre på cinema enn han godeste sjefsresesjøren av alle resesjører gjennom alle tider.
Hvem tror du det er? Herregud. - Quantum Teorety noe mer? - Nei, snakker vi om Steven Spielberg selvfølgelig. Steven Spielberg har jo brand i hodet, men Tom Cruise er som "The Master of Cinema" føler jeg. - Ja, men det at de da klarer å lage en ganske sånn jingoistisk, feel good, patriotisk film der amerikanerne gir fiendene eks, som åpenbart er russerne, eller tyrkene, nei det er jo egentlig iranerne, men med et russisk flyvåpen, gir dem ordentlig juling.
hurra, ikke sant? Og det er liksom, etter å gå ut av kinoen, så føler du bare, yes, ikke sant? Og det er,
Men hvordan glemte Hollywood at det var det som var poenget? Poenget var ikke at vi dro for at vi trengte å omskoleres. Det vi trengte var å glemme de triste livene våre, den bedritende, liksom alt det som er, og bare bli tatt med et annet sted på en fantastisk reise. Og det er det jeg forsøker å gjøre med Rett, Hvitt og Blått. Oi, oi, oi, oi, oi, oi, for en plugg da. Jeg har skrevet ned en sitat her fra forrige året, som jeg likte litt sånn der ...
som vi sikkert kommer til å touche inn i flere av kapitlene. Jeg har bare lest halve boka igjen, så jeg må stå litt på her nå neste dag. Jeg husker ikke, jeg tror det er fra slutten her. Vi nordmenn er europæere, selv om daglig talen avslør en viss ambivalens på dette punktet. Jeg har hatt mye styrle av Ellingvåg her, og snakket mye om DNA og skandinavisk historie, og så tenker jeg sånn,
Det er jo et eller annet med skandinavere som vi har en viss distanse til kontinentet, til Europa. Det er noe annet. Vi liker å dra det på fer, men vi er annerledes enn europæere. Og derfor er hele dette EU-debatten og alt det med strøm og å komme nærmere i EU og innvandring, det er noe med sånn
er noen andre? Er vi en del av Europa egentlig? - Vi drar jo på ferie til Europa. Selvfølgelig er det et segment i det norske samfunnet som er tvunget befolket blant journalister og politikere som har en helt irrasjonel kjærlighet til Bryssel og til EU.
Og en stund så trodde jeg at det var fordi at de kunne så utrolig mye mer. For det er svært å forstå at de kan jo ikke pakke om EU. De aner ingenting om EU. Jeg har jo skrevet doktorat om beslutningsprosedurene i EU, og for meg så er det en perversjon. Elsk hvem du vil, men du kan ikke tenne på en institusjon. Da er det noe galt med det. Ja, ja.
Skal vi bare begynne rett på, eller? Er vi nesten på vei inn i kapitlene her nå? Jeg tror nesten at vi må starte på første kapittel. Jeg kjenner jo at det forholdet her kan vare lenge hvis vi beveger oss utover EU og alle de spørsmålene jeg har der nå, men jeg tror kanskje det er bedre å spare til inn i kapitlene her. Ja, og så hva er det vi har gjort nå? Er dette innledningen? Dette er prologen.
Forordprolog, episode 0, for å smyge oss inn i førsteplasset. Vi tenker at lytterne føler seg litt ansvindelige når de skulle få høre om boka, og få høre egentlig hva vi tenker om film. Jeg tenkte at vi må få inn denne varme opp litt, komme i gang med praten, det er lenge siden vi har sett hverandre, og føle sluset, men det er ikke så lenge siden. Så skal vi selvfølgelig ha masse digresjoner og gøye ting underveis, men nå har vi fått varme opp, så kan vi være mye mer on-point.
point med kapittelene, men så røtter vi til bløtt sånn makro, zoomer ut generelt. Det spørsmålet som jeg forsøker å besvare er ...
For det første, den kalde krigen holdt seg ikke godt som tidsangivelse. Kalle krigen var det vi kalte det da vi vokste opp. Men nå endte den kalde krigen i et gjesp som lovet brudd, men som egentlig bare leverte kontinuitet. Det var egentlig bare mer av det samme.
Men i det stille så forandret samfunnet vårt seg noe utrolig. Jeg forsøker å bruke et bilde i boka. Jeg vokste opp i Audendal, så fant vi noen sånne gamle Super 8-videoer. 1979, jeg sitter på og skuldrer under faren min og ser på 17. mai-toget. Og da fikk jeg en sånn her følelse
fra barndommen, jeg vet ikke om det er sant, men en sånn utrolig fin følelse av å være i verdens midtpunkt, og denne vissheten som du bare kan ha om barn, om at
verden er sånn, og den kommer alltid til å være sånn, og den har alltid vært sånn. At den sola som skinner på meg har skint på oss til alle tider, og byremor i Audendal kommer alltid til å være som akkurat nå, mens messingbandene, mens skolekorpset gikk forbi i sine flotte uniformer, og liksom jeg
Og så satt jeg og så på den videoen, og det er jo sånn 20-tid, og så ble jeg slått over hvor utrolig rart det var å se menneskene, hvordan klærne har forandret seg, hvordan de forholder seg til hverandre, og så blir det som om vi har forandret oss siden 1979. Og så begynner det å vake opp spørsmålet om...
Hva er det egentlig som skjer når arbeiderklassen blir til trygdeklasse? Hvorfor svekkes kristendommen? Hvorfor har etablert ideal som europeisk integrasjon eller sosialisme, eller selve kunsten, mistet den mobiliserende kraften eller den verdien som det hadde for oss? Hvorfor vokser de nye høyrepartiene seg sterke? Hvorfor er selve nasjonstanken 17. mai-færingen under angrep?
Så tenkte jeg, jeg må forsøke å gjøre mitt beste for å forsøke å besvare disse spørsmålene. Det kunne være et interessant spørsmål, selvfølgelig så er det så stort at jeg ikke er helt klar for armene rundt det en gang. Men jeg tenkte jeg ville gjøre et forsøk, og det forsøket det er rett, vitt og blått. - Så er det store spørsmålet, får vi noen ruiner i denne boka her? - Selvfølgelig får vi noen ruiner. - Kledd meg. Da runder vi av prolog forrige år, kapittel null. Og hva enn vi kaller det, kjører vi på videre.