Nå har jeg sluttet med mobiltelefonen. Nå har vi sluttet.
Jeg har sluttet å bruke den. Jeg har slettet alt fra mobiltelefonen. Så unnskyldningen har vært at det er en del apper som jeg bruker med kommunisere og med podcast og sånt, men jeg har slettet det og kan gjøre alt fra dataen. Så nå bruker jeg bare den til å ta telefonen, sende meldinger, parkering, sånne kjedelige ting. Så det er ingenting å gjøre på den lenger. Så jeg merker at jeg er ekstremt fri fra mobilen. Ja, tenk på meg, jeg har smadret mobilen. Ja, det er nettopp det. Det er jo litt inspirert av deg også da. Ja, ja.
Eller alle som ikke har mobil. Pappa har aldri hatt mobil, så det er jo... Du går ikke og kikker på den greia. Du vet jo ikke hvordan det på en måte ville vært at du hele tiden har noen rommet, så du går opp og kikker på og har ikke et samlet. Jeg liker ikke tanker på det å kikke på noe, og så tenker jeg bare at jeg da ikke kikker på den mobilen, det er nok for meg grunn til ikke å ha det. Jeg vil tenke på andre ting i livet enn mobiltelefon. Men har du aldri vurdert det?
At du kaster deg på det, eller blir tilgjengelig. Det første steget var jo at man kjøpte seg en mobiltelefon, sånn gamle sorten, bare for å være tilgjengelig. Men det er jo tilgjengelig. Nå har vi fast telefonen virkelig dårlig, men jeg... I starten var det bare en portabel telefon. Det var jo ikke en mobiltelefon. Det var jo ikke bare en telefon. Jeg hadde jo ikke noe interesse av å... Altså, jeg liker ikke at...
at andre skal si til meg hva jeg må ha. Det er mange grunner til at jeg ikke har mobiltelefon, men hvis jeg skal skrive bøker og holde foredrag, så kan jeg gjøre det uten å ha det. Hvis jeg kan det, så hvorfor skal jeg? For meg tenker jeg ikke over at jeg ikke har det. For meg er det ikke noe issue i det hele tatt.
Jeg tror du unngikk den smarttelefonen fell av at du ikke hadde mobiltelefon, for jeg tror det er veldig sånn at folk som hadde mobiltelefon gikk automatisk opp av smarttelefonen. Jeg liker ikke å trykke med små ting, så det har noe med at jeg liker ikke å finne sånne... Så det er mye med det også. Jeg blir veldig dårlig av det, så...
Det har med at jeg ikke liker den fingringen. Veldig mye med det. Gikk du touchkurs, eller er du selvhjert på skriving? Skriver du en finger på en hånd? Gjør du det nå? Skriver du bøker med en finger? En finger på en hånd, ja. Skriver du bøker sånn? Ikke med to hender? Skriver du bøker med en finger? Alle bøkene med en finger på en hånd.
Nei, er det sant? Skal vi drise fort da? Det her er jo det vildeste jeg har sett. Har ikke du snakket om det på en podcast da? Nei, har vi det? Du kan godt tørse med det nå hvis du vil. Ja, gjerne da. Hvis du vil det. Jeg gjør det. Det er den fingeren her. Det er leberet mitt. Jeg kan ikke skjønne at du skriver så mange bøker så fort. Skriver vi fire sider før du kommer hit for eksempel på klokka åtte om morgenen, og så skriver du med en finger? Ja.
Hvis du ser på meg, så skriver jeg dritfort med en finger. Det er som hvis du tenker at en enbjent person løper, så løper den jævla fort. Men har du prøvd å bruke to fingre? Jeg vet ikke. Jeg fungerer med en finger. Hvorfor skal du bruke to fingre? Jeg skriver allerede... I går så kommer det fire bøker
Neste år kommer det kanskje fem. Hvis jeg skriver mer, blir det ikke tatt seriøst. Jeg må heller skrive færre bøker, hvis jeg skjønner. Men tankene går jo fortere enn hånda. Ja, men for meg så passer det veldig bra. Det er noe jeg har lært meg, og det er for meg som er system. Det er jo helt utrolig. Det tror ikke vi har snakket om før, at du skriver med en finger. Det ble jeg veldig overrasket over. Jeg tippet at det var tre fingre på hver hånd. Denne to pekefingrene, det er vel en...
vanligste gamle måten å hjelpe. Vi må snakke om det nå hvis du vil. I en kurs tilfra, få litt tid på det også. Ja, vi kan på en stimpel om en gang. Så hva var ditt første møte med, begynte du med skrivmaskinen eller noe? Nei, aldri skrivmaskinen. Men hva skrev du på før datamaskinen? Forhånd.
Så datamaskinen kom til deg, men var du motvillig å begynne å skrive på datamaskinen, eller så du noen fordeler med det? Jeg tenkte at skal jeg være forfatter så må jeg skrive på datamaskinen, for jeg skal jo skrive bøker. Sånn mener jeg at jeg gjorde det fordi jeg måtte gjøre det, og jeg hadde ikke noe behov for å bruke datamaskinen da vi var tilbake på 90-tallet, og det var veldig dårlig datamaskiner da. Jeg fikk ganske tidlig en bærbare, så jeg hadde en ganske bra bærbare til datatiden, men
Jeg liker ikke å være avhengig av maskiner. Hvis jeg kan være uavhengig av maskiner, så er jeg det. Men det beste er å ha bare en pen. Jeg skriver fortsatt mye for hånd. Best pen da, ikke så mye bleant. I dag er det veldig bra datamaskiner blant laptoper, så det er jo helt genialt at du kan reise til Australia og sitte der og jobbe og ha en laptop som du kan skrive på, så kan du ta utskrift hos en printshop i gata, så
Jeg prøver å bruke det beste av det gamle og det beste av det nye, og da er det beste av det nye å bruke en bra Mac. Jeg hadde begynt med PC, så gikk jeg over til Mac ganske kjapt. Så Mac fungerer bra for meg. Mac er bra. Med tanke på produktiviteten din, at du skriver med en finger, det kunne jeg ikke forestille meg. Jeg synes det er vanskelig for at du får det å gå opp, og at du greier å skrive så fort. Jeg lærte meg å skrive med en finger på en hånd.
Og det gjorde jeg da ved å bare bruke den metoden jeg gjorde, og folk som ser meg skrive med denne fingeren sier at det går dritfort. Jeg kan jo skrive to sider i timen, hvis jeg har stoff i hendene kan jeg skrive tre sider veldig fort. Så det er ikke på det, men jeg har ikke noe behov for å skrive mer enn det, for meg er et bra dagsverk fire sider.
Det kan være fem, men det er bra. Jeg vet ikke hvorfor jeg skal skrive noe mer enn det. Da går det utover kvaliteten, tror jeg. Det er mulig at jeg kan skrive mer, men de som ...
Det er mange grunner til at jeg ikke vil skrive touch-metode, for touch-metoden, da må du lære et eller annet. Du må lære deg å tenke. Da må noen si hvordan du skal tenke, så må du prøve å gjøre hjernen din og fingrene dine, og det liker jeg ikke at noen sier til meg, hvis du skjønner. Jeg liker å finne ut min egen metode, og det er helt greit og fint at noen kan skrive 10-20 sier om dagen, men målet mitt er ikke å skrive mest, det er om jeg skriver best. Og en metode som virker for meg, og det å være forfatterisk seg selv, er jo ofte et uttrykk for at den er litt, ikke stav og egen, men at den vil gjøre ting på sin egen måte, så
Så jeg er mye merknemlig. Så lenge jeg kan skrive to, tre, fire bøker i år med en finger, så er jeg fornøyd. Jeg tror jeg aldri lærte touchet heller. Jeg tror jeg bare lærte meg å skrive med alle fingrene naturlig på tastaturet. Jeg tror ikke jeg skriver ekte touch. Jeg tror alle bare har funnet sin måte å gjøre det på.
Jeg vet jeg bodde i USA og da kjente jeg noen som kunne tørstmetoden for det var en tørstkurs der og de har forklart også det her men jeg har aldri likt håndarbeid jeg synes det var helt jævlig med håndarbeid på strikking og hekling og sånn så jeg liker ikke sånn fingring, sånn småfingring sånn som det er på mobiltelefoner og datamaskiner så liker jeg ikke det. Jeg liker ikke engang at du skulle slått på tassatura og dunka med slegga, det hadde vært mye bedre å bruke krefter og kunne blitt sterka da så det er en typ av aktivitet som ikke ligger for meg mentalt
Det gjør det beste ut av det, man bruker en finger på en hånd, og det fungerer veldig bra. Men blir du ikke sliten? Hvordan holder du armen din da? Du holder albun opp i luften. Det er aldri noe problem med det. Og så slipper du fingeren ned. Du holder hele armen i luften, du hviler ikke armen når du skriver. Jeg sitter jo gjerne ikke og skriver mer enn tre timer om dagen. Jeg har tre timer skriving om dagen. Ikke noe sliten i håndledning? Nei. Fy faen.
Utrolig. Jeg har aldri hatt noen muser med noen ting. Aldri hatt noen problem med det? Nei, jeg fikk en sånn boble oppå hånda her. Det er til og med et arr her, men jeg fikk plutselig en boble full av væske, som bare oppstod av at jeg brukte musa feil. Men hvis du bare holder på tre timer, så er det ikke lenge. Så jeg er veldig nøye på at jeg ikke driver på for lenge, for når du skriver bøker, så skal du slutte når det blir dårligere, litterært sett da.
Jeg driver ikke overfor meg selv, så jeg sitter ikke og skriver noe mer enn tre timer. Men da får du gjort mye hvis du gjør det hver dag. Sju dager i uka, seks dager i uka, fem dager i uka. I løpet av et år har du fått gjort veldig mye. Det er den finne rytmen og fast rutine på det. Laget et dagsverk er kanskje noe av det viktigste du gjør som forfatter, er det ikke? Jeg har litt dagsverk, og da setter jeg en plan opp i hodet mitt kvelden før, og så gjør jeg det fra morgenen.
Veldig enkelt. Hvor lang tid brukte du på å skrive den boka vi skal snakke om nå da? Kurset brukte kanskje et halvt år. Jeg ble oppringt 1. mai 2018 av en kar. Jeg var ute og løp, og så hørte jeg på svarene. Jeg har jo fast telefon, og der var det en kar som het Reda Lonsen, som hadde ringt til en beskjed. Jeg kjente igjen stemmen. Visste det var en gammel spydkaster. Han ringte jeg tilbake da, og han lurte på om jeg kunne intervjue broren Harald.
Og en som heter Bjørn Bang Andersen, de var gode kulestøtere på 60- og 70-tallet, og han lurt meg ikke i intervjuet, og det sa jeg, det...
Jeg kjenner jo folk som kan gjøre det. Men hvis noen vil gi ut boka, så kan jeg skrive en bok om de to, for jeg har vært interessert i fridrett. Jeg har vært interessert i det i halvår. Men jeg tenkte at det er nok vanskelig å finne et forlag. Jeg kom på titt her med en gang. To kulestøter fra Finnmark. For Bjørn er fra Kvalsundaren, og Harald er fra Hammefest i Finnmark. Så jeg ringte i Ylendalen og spurte om de ville skrive, og de sa nei. Så sendte jeg en e-post til Erling Kage i Kageforlag.
Og han fikk jeg svaret etter åtte minutter hvor det sto at jeg har snakket med alle i forlaget og tenkt grunnig på saken, vi tar boka, sa han. Så Kagge tok boka da, og tittelen kom i hodet mitt en gang, To kulestøtter fra Finnmark. For jeg har aldri lest en bok om to kulestøtter, aldri sett en bok om to kulestøtter, og tenkte at nå er jeg den første i verden som skriver en bok om to kulestøtter, opp og til to kulestøtter fra Finnmark, det høres helt surrealistisk ut.
Går det noen støtte kule i Finnmark? Og så begynte jeg å prate med de karrene, så jeg møtte de ikke etterpå. De kom til Oslo i forbindelse med Bislett Games. Og far hadde fortalt om Harald, som kom fra Finnmark og vant tyvinglekene rundt 1960. Og Bjørn, han hadde flest landskamper i frihet til verden, så jeg visste godt hvem han var. Og vi fikk en jævlig god tone med en gang. Så jeg intervjuet de og snakket med folk som de kjente, og så ble boka til. Ja.
Veldig interessant, det der som vi snakket om i trappegangen her, denne boka her er vel det jeg vet aller minst om, eller noen ting, jeg vet faktisk ikke noe om kulestøtinga, annet enn å sette noen fridere stevner, så dette her er helt upleid mark for min del, du har fått hyggelige ord fra Vegard Ulvang her, fantastisk krigs- og idrettshistorie,
To kulestøtere fra Finnmark. Han er jo fra Finnmark selv, og du vet Bjørn, han er født 14. november 1937 i Kvalsundalen. Han sa at han var født i samme søkk i senga som 13 av unga ble lagd eller født. For det var jo morra, det var mange søsken i forhilderslektet der. Og vi vet at...
Bjørn han vokste opp der da det var en bureisingsgren i Kvalsundaren og det var jo ikke noe fridress, egentlig noe fridress miljø akkurat der, det var jo det i nærheten da men han var så desperat han var på et stevne som guttung i nærheten
og da så han Karlsson drøst smørtskjermet med tigerbalsam, det lukta som tigerbalsam, det var blå lår, og det var veldig kjølig, 10 grader er jo ganske varmt om sommeren der, så han så et sånt eventyr i de kulestøtterne, og de hadde store muskler og store kuler, og han tjuvlånte kuler, han hadde lokal idrettslaget, og støtte kuler i myra, lagde sin egen bane der, gravde ut av torv, og løp 10 000 meter, og da var en runde...
Det var 1000 meter, og de var kanskje ikke så langt i virkeligheten, men de løp da. I 1948 var det OL i London, da hørte vi på radioen, og da var det en kamerat av Bjørn som sa, nå må vi lage fritidsbane. Så gravde de ut i Torva, så gravde de ut og sa sånne,
spyd, det var da greiner og kvister, og så hadde de steiner som de hadde støttet kuler med, og kastet diskos med, og så kulestøtt, det er en kjuvelåntri i den kula, så den brukte de i myra. Så hadde de en sånn lengdegrop på høyde og sånn, så Bjørn han har vokst opp med det her da, som en sånn der...
at frihet var noe sånn magisk og stort, langt utafra, og de selv oppe i Finnmark, så drev de med frihet lokalt, hvor det var en bane i nærheten, hvor det kom med mannfolk som man så som guttunge. Var det av at de så større utøver og litt eldre som drev med det, eller så de på TV, eller hørte de på radio, eller leste aviser? TV fantes ikke. Nei, vi er så langt tilbake. Radio var det fra London 1948, de leste aviser, men Bjørn flyttet til Vardø, altså familien flyttet til Vardø da,
Da han var ung, så flyttet han fra Kvalsundalen, et bruk der, til Vardø, hvor faren arbeidet, og mora og broren. Så i Vardø var det, det var ikke friridsklubb, men det var vel en som drev med diskos, men i Vardø var det faktisk et inndørshall,
Det var en halv, en tur og en halv, som han bygde, og der kunne han ikke støtte kule, for han fikk ikke tak i denne kule med lær rundt, med skinn. Så han kunne støte kule inne. Han hadde ikke noen vekter, men han lagde sine egne vekter, støpte og lagde egne vekter selv, og så skrev han til Norge, så det ble brosjyret
Han kunne lese om kulestøt da. Og så var det en som heter Perjo Brainin som vant i 1952 i Helsinki OL. Så han leste om de store gutta da. Og drømte om å bli kulestøt til Bjørn Bang Andersen fra Kvalsundalen og var død.
Og han trente da, Vardø er jo veldig kjølig, det har vel arktisk klima, det er gjennomsnitten om sommeren er under 10 grader, det er mye vind oppi der, det er sånn forblåsplass, veldig fin by. Er det Vardø eller Vatse som er det mest østliggende byen i Norge? Er det noen av dem?
Er ikke det kirkeneste? Er det de kirkeneste? Men altså, det heter Vardø, så Bjørn sier ikke Vardø, Vardø sier Bjørn. At det heter Vardø. Vardø. Ja, og det er da...
fiskeby så klart, og da han vokste opp så var det jo sånn at mange de flytta derfra. Var det ikke det? Var det litt lenger øst enn kirkenesene? Det er nok sikkert det, ja. Og Varden ligger helt på spissen og toppen der. Så
Men det var ikke noe særlig frihetsmiljø, men det var sånn at han dro på stevner og i Finland, kjørte bil nedover, var med i kretsen og kom nedover og var på stevner i Finland, kjørte 50-60 min med bil, satt på lasteplanen. Og det er en morsom historie i boka av Bjørn. Han hadde jo ikke noen særlig penger, og idrettslaget hadde ikke råd til å sende på Nordnorsk Mesterskap, så han sneik på Hurtigruta en gang, så ble han tatt i å snike.
Og så måtte han betale, og da hadde han bare penger igjen til, han skulle være et sted da, hadde bare 50 kroner igjen, og da kjøpte han vinebrød, han levde på vinebrød og vann. Men så var det sånn at hvis han da gjorde det bra i nordorsk gemesskap, kunne han være med videre til en sånn landskap mellom Norge og Sverige,
og da fikk han betalt hund da, så han var altså Finnbaks beste kulestøter en periode og støtte sånn 13-14 meter og var ikke noe særlig god nasjonalt men han hadde ambisjoner av å flytte til Oslo men for å ta Harald da, for at boka handler om to personer, og den går parallelt, men så kommer de sammen da Harald er født da 9. januar 1944 han er født i Fredriks da for da bodde familien der, og
eller utenfor Fredrikstad, og da var jo moren lærer, og det var lærerforeldre. Og han godeste Harald, han var da eldst, og han var født da i 1944, og i 1946-47 så fikk han tuberkulose. Altså tub, altså. Og det var jo en forferdelig sykdom. Mor til Bjørn hadde tuberkulose i Finnmark, og
for å ta Bjørn da, altså det var sånn at under krigen da, så ble de evakuert fra Finnmark. Så høsten 1944 så brant jo hele Finnmark, og da måtte familien til Bjørn evakueres. De tok en stor båt og kom etter hvert nedover til Narvik og tok toget nedover og kom til faktisk hele det i Telemark.
Så jeg ble evakuert fra Kvalsundaren. Noen ble jo igjen på Øyer og i Hulrop i der, men kom altså helt ned til Telemark, så han fikk røtter i Telemark for senere, så bosatte Bjørn seg i Telemark, han kom da til Dalen Hotel i Telemark, og så kom han til...
Jeg bodde i Kragere og litt forskjellige steder, men kom tilbake til Finnmark etter krigen. Så det var et mellomspill på Østlandet. Mange Finnmarkinger var jo da, de ble kalt, de var evakuerte. Det var til og med folk i Brummendal som var Finnmarkinger. De var evakuerte. Det er en sånn historie som finnes i bokform, veldig interessant. Men i hvert fall så Harald, han var født i 1944 i Østfold også, så fikk han tuberkulose. Og det var en forferdelig sykdom.
Og da var det sånn at det var ikke noe motmiddel mot det, annet enn å dra på hjem da. Så Harald ble sendt på tuberkulosehjem som treåring. Og da dro foreldrene tilbake til hammerfest, for mora var fra hammerfest, faren var fra Tolga.
Han heter Ludvig Ronsla. Han var fra Tolga, morra var fra Hammefest. Da dro foreldrene til Hammefest og lo Tarald Blien på hjemmet. Han var tre år og var alene et år på det hjemmet. Da lå det masse gutter på det hjemmet. De eldste var vel en 16-årte. Da lå de sammensnurpet. Det var en teori om at hvis du lå i en strikk
så rørte ikke det her i tuberkulosebastillene seg rundt i kroppen. Så da lå de sammensnurpet i en slags stropp, de gutta, på en sånn sovesal der. Og så lå de og kura i sola, for hvis de hadde tuberkulose, skulle de ligge i sola, eller ligge i frisk luft. Så han greide noe som søren, og du kan tenke deg tre år, så drar mor og far. Det er helt forferdelig. Men sånn var det da. Det var jo normalt å gjøre. Det ble sagt at det var riktig å gjøre.
Så i år etterpå så kom...
Mora var på julebesøk i 2040, eller før juli 2040 var mora på julebesøk, og så kom hun og hentet han da våren 1948, eller forsommeren der. Da var Harald frisk da fra tuberkulose, men han anså seg selv for å være en svekling altså. Han hadde jo tuberkulose, og han var en svekling i egne øyne. Og kom til Hammefest, og de bodde da i brakker, for det var folk som bodde i brakker oppi der, altså de hadde ikke fått bygget opp hele Finnmark, hele Hammefest. Ja.
De bodde altså i Bracken og nå kommer de hus først i ca. 52. Først på tidlig 60-tall bodde alle i Finnmark i hus igjen. Det tok nesten 20 år å bygge opp, tenk på det. Sånn var det. Så Harald kom til Hamfens, han var bygutt, og Bjørn var bondegutt fra Kvalsundalen, og så ble han bygutt i Vardø. Harald fant ut at han begynte å støtte kule i gata,
Og da var det gutter som gjorde støtte, og han var med i KM, og han støttet vel 6 meter og sånn, og ble nesten sist. Det var en sånn pusling da, svak. Men så begynte han å støte, han var 13 år, og da fikk han dilla på kulestøtt. Han ble det jeg kaller en strekflytter. Han skulle si at han støttet lenger og lenger, og han ble en strekflytter. Kastet spyd, kastet diskus, og så kastet han kule.
Han ble en strekflytter, og så kom han i puberteten. Nå er jeg ganske kjapp her. Og da hadde han en jævlig framgang. Han svømmer, og så videre og så videre. Men for å ta Bjørn, så flyttet han til Oslo og ble medlem av Bull. Og da er vi i slutten av 50-årene, 1959. Han kom til Oslo, det var et eventyr å flytte til Oslo. Han bodde i Kvalsundalen, og så i Vardø, så han bodde litt i Telemark.
Han var i Milterre også. Han kom tilbake av det han var på i julen hans lage. Han kom til Oslo, og det var et eventyr. Han bodde her i 1959. Han ble medlem av Bull, bondeungens laget. De søkte bondeungene.
Han var jo ung kar, men så hadde han hørt at det var masse fine damer som jobbet på Telegrafen i Oslo, for det var jo fortsatt telegraf da, vet du. Der samlet damene seg da hver uke, tror jeg, eller kanskje flere ganger i uka. Masse damer i en etasje der. Og der klatrer Bjørn og en kompis klatrer opp da uten høst, og inn vinduet. Der satt det masse fine damer, og han hadde kanskje tatt en liten øl da. Og der satt det tre damer inntil veggen, og da var det sånn at for å danse med en dame, så måtte du by opp damaen.
dans var veldig gikt for å komme nærmere dama, for da danset du, da måtte mannen by opp dama, og da måtte den bukke da. Så Bjørn pekte ut til dame da,
Og så skulle han boke mot henne, men da var han så nervøs at han tok et snublesteg og nikket til dama på siden. Og hun sa ja, så han danset med hun. Og det ble kona hans. De bor sammen enda. Tenk på det. Og det er 60 år siden da. Så han fikk seg kona på den måten her, Bjørn Bang Andersen. Han skallet ned kona sin først. Nei, ikke at han skallet, men han snublet litt da. Så han...
Han nikket til den ved siden av. Han hadde sett seg ut igjen, men så så han. Sånn var verden da, 1960. Han slo hjem i 1960 og ble fort på landslaget, for han var veldig lik med landskamper i frivillighet.
Bjørn Bang Andersen, og Harald, han flyttet i 1959, for han begynte tidlig på skolen, han fødte seg med sa 9. januar 1944, og han flyttet til Trondheim i 1959, og begynte på gymnasiet. Og han tok da Hurtigruta sørover, måtte ta båt,
og hadde med seg kule da, i en sånn liten hylster, eller noen sånn pose, hadde med seg kule, altså han dro da til Trondheim med kule, hadde med seg kule, kule var alltid med, for som Bjørn Magandesen sier, kule er rundt som jordkloden, og han skjønner ikke løper som løper i ring, altså løper rundt en mann som løper i ring, jeg skjønner ikke Bjørn Magandesen, det er mye bedre å ha kule, og støtte kule som er rundt som jordkloden, det er mer sånn symbolst av jorda, rundt kule.
Harald kom til Trondheim og han fikk seg hybel der det var en annen kvar fra Finnmark som hadde bodd på samme hybel før og han hadde med seg kula og begynte å støte kula da
og støtte kule i veien der, og han hadde blant annet støtt kule sånn at kula trillet nedover da, visst nok flere hundre meter da, med jernbanelinja, for det var mange som jagde de som støtte kule, og han ble jagd. Jagde de bort? Ja, for det smelte, vet du, og det ble stygge merker i bakken hvis du var på en plen. Så ble det jævlig stygt, og jeg hadde jo
far var kulestøter og bestefar var kulestøter bestefar var ganske god til å støtte kule før krigen han var født 1910 han var fra Bodø hadde nordnorsk rekord i stav med 341 og så sa han da det var persen 341 var bra på 30-30 med sånn bambustak hvor du landet da i sagflisthau han støtte kule og kastet diskos
Og fatteren gjorde det, og i Brummenavn lagde fatteren kulering til oss bak huset. Så vi støtte kule da, vi brødre, vi har tre brødre, og vi kastet spyd, og vi kastet slegge. Og vi kastet spyd som vi måtte kaste over til naboen, for Tomta var for liten, og da kastet vi spyd før naboen kom inn fra jobben. Og en gang så traff vi lyskildene, så strømmen gikk i hele nabolaget. Og så lagde vi slegge da, vi hadde ikke råd til å kjøpe slegge, så vi lagde slegge med å ha kule, så
så hadde vi en sånn tau, så hadde vi en sånn hønsenetting hvor vi pakket kula inn i tauet, så roterte vi da, og en gang så løsna den kula, så gikk vi rett inn i vinduet i huset, så vi knuste der ute da. Sånn drev jeg på i oppveksten, så jeg kjenner til det her. Så Harald møtte de samme problemene da, i Trondheim, men han hadde da kommet i puberteten, og hadde en kolossal testosteron, naturlig testosteronproduksjon, og han gikk nå på noe jævlig vekt, og i styrke så han ble dritsterk,
Harald Norsen veldig fort der og vant Tyrvingleken som var det største frihetstendet som var på Nodru og ble Norges beste gutt for å være ganske dårlig i Finnmark og være en pusling selv som ble plutselig Norges desidert beste kulestøter i den alderen siden Bjørn han var ganske tynn han var slank, ekstremt atletisk, veldig kjapp
Han hadde drevet og trent på loven oppi der, med å balansere og sånn, så var han jævlig atletisk. Det finnes bilder i boka av Bjørn, hvis du ser bilder på innbrett bak for eksempel, så ser du bak, så ser du Bjørn hvor atletisk han var. Og så er det et dritfint bilde av Bjørn, jeg tror kanskje det er, eller foran i boka, hvor du ser han på Bislett. Skal vi bare begynne med det der? Det er da Bjørn til venstre, Harald til høyre. Ja.
Det er gutta, og det her var lenge før det var noe doping. Bjørn hadde veldig kraftig lår. Han var ikke så tung, men han var veldig kjapp.
Og hvis du finner et bilde av bjørnet i boka, hvor du ser at den er ekstremt atletisk, og da går du ganske tidlig i boka, eller første halvdel, det er et bilde fra bjørnet. Er vi ikke kikke i bøkene? Jeg skal ikke kikke i bøkene. Jeg skal ikke kikke i bøkene. Så hvis du ser, det går litt videre, litt videre, litt videre. Bakover? Litt bakover, ja. Og jeg tipper at det er litt videre der også. Bakover altså, bakover. Nå går du fremover noe til. Jeg går bakover nå. Bakover? Du går fremover i boka, ja.
Jeg går bakover nå. Ja, sånn. Jeg mente bakover i boka. For meg er det lenge bakover. Ok. Skjønner? For hvis du går bakover, så for meg er det å gå mot slutten. Akkurat. Er det det? Nei, det er ikke det. Litt tidligere i boka. Der, da. Nei, jeg tror det var. Det er litt før. Nei, det er litt før.
- Litt før, det er litt før. Før, det er nærmere begynnelsen. Når jeg sier før, så er det nærmere begynnelsen. Litt før. Og der ser du bildet av Bjørn, hvor han så ut som en gresk gud, for at kulestøtere i gamle dager var ganske lett i kroppen, og de var ikke så store. Der ser du Bjørn. Der ser du idealet. - Dette er som å si en greker. - Ja, gresk gud. Og sånn var mange kulestøtere i gamle dager.
før dopingen kom. For da dopingen kom, så gikk det opp mange kilo. Og de hadde ikke så mye penger, så de hadde ikke råd til å spise så mye. En kulestøter i 1960-tall, han hadde ikke så god råd. Han måtte jo ta den maten han fikk, og
I det norske samfunnet, for å gå til 1960, så var jo menn mye slankere. Det var ikke så vanlig for en mann å veie over 100 kilo. Så hvis det var kulestøter, som Harald veide jo 104 kilo og sånn, og etter hvert litt mer, og Bjørn kanskje 105, etter hvert på 70-tallet, når de spiste seg opp og ble litt eldre, så var det å være kulestøter. I dag har vi en kroppskultur, men vi kan se på internett, vi kan se bilder av masse kroppskulturen,
bak her da, store muskler, det fantes ikke da. Det var ikke mulighet for å se bilder av sånne typer, bortsett fra kanskje noen sånne spesielle muskler. Det var ikke TV, det var ikke film av sånne typer, så image av en muskelmann fantes ikke i bevisstheten til folk, eller i virkeligheten da. Men kulesøtter var det kraftigste som var. Så var det en mann som veide 100 kilo og støtte kule, så var det kanskje det sterkeste som folk visste om.
Skjønner du det? Og pluss at det å være feit var ganske uvanlig for norske menn. Hvis du går på bilder fra 1960-tallet og ser på badestrenene, så er det jo, de finnes jo nesten ikke feite menn. Derfor ikke yngre menn da. Sånn var det i Norge, og derfor var Bjørn og Harald, de var atleter, og gode til å løpe fort. Med kulsløsere har en veldig spesiell idrett, de utfolder seg veldig kort tid, hvis det er seks støt i en konkurranse, så var det større, hvert støt var det kanskje...
To sekunder, tre sekunder. Det er ekstremt eksplosivt. Ja, du må konsentrere deg, og så er det to-tre sekunder, og så er det slutt. Så i løpet av konkurransen så konkurrerer du 20 sekunder.
I løpet av et år så konkurrerer du noen få minutter, hvis du skjønner. Så det er en sånn eksplosiv sport da. Det er underlig, for du tenker ikke på det som kulestøter. Jeg er i hvert fall så alsidig og så atletisk, med tanke på at de har ekstrem, i hvert fall de, se på Bjørne Harald her, de armen og de beina. For det som skal gjøres, som motorisk, er vel at de skal støte med armen, og så skal kroppen vripe for å få et slags moment,
at du har ekstrem kraft i det momentet. Og få med farten. I dag roterer jo kullestøtteren, og da får du større fart, og da kan du støtte lenger. Og det gjorde de ikke i starten? De hinka det. Akkurat, ja. Det var en amerikaner som het Brian Oldfield, som da i 1970-tall, tidlig på 70-tall, begynte å rotere. Og akkurat som i disco som slegger, så roterer du. Og da får du større fart, og da er det kanskje mulighet for å støtte enda lenger.
Bjørn og Harald de hinket, og det var en som heter Perry O'Brien som jeg sa i sted, en amerikaner som da revolusjonerte, for før så hinket de mot støteretningen, han snudde seg, og ved å snu seg så fikk den da mer fart og mer
lenger i kastet enn da. Så det skjedde noe teknisk på 50-tallet, som de var en del av, de Bjørn og Harald, med å støtte O'Brien-stil, som det het. Og hvis du går for 1950, så var det mange kulestøtter som ikke løftet vekter, for de sa at løfter vekter blir du treg. Så mange kulestøtter var bare naturlig kraftig, og se bilder av en kulestøtter før krigen, så er det ikke sikkert at den ser ut som en kulestøtter i det hele tatt, sånn som vi tenker på i dag. Men det var altså atletiske menn som hadde jobbet seg sterke og
Kast har gjennomgått flere endringer i utseende og teknikk gjennom tidene, og gjør det fortsatt sikkert. Har vi andre kjente norske kulestøttere? Nei.
Det var en som het Stein Haugen som var kullestøtteren i Komme opp, og da Bjørn slo henne i 1960, så var det Stein Haugen fra Lom som representerte Bull, veldig flott type, sånn germansk, lyst hår, blå ører, veldig kjekk hår. Han var den beste norske kullestøtteren. Og rekorden fra før, før Stein Haugen ble best, det var en som het P. Stave med 16-02.
og da var 16 meter sett på som en mytisk grense, det var nesten umulig å komme over, og det klarte Bjørn da i 1960, og da var det for første gang to nordmenn over 16 meter i kule i samme konkurranse, Stein Haugen og Bjørn Magandersen, den ukjente Bjørn Magandersen fra Kvalsundal og Vardø, som representerte Bull. Og da var han medlem av Bull, og da var det stort for han bare å bli medlem, for da fikk han gratis overdel, og da betalte faktisk Bull en periode, han hadde ikke noe sted å bo, så betalte de
Det var det på kaffestommen, han fikk et rom der. Så han var i bull for det passet for bondeungdom å komme der, altså fra bygda da. Og de hadde et miljø, og de var veldig flinke med å ta vare på atletene, for det fanns ikke penger i sporten. Det var totalt amatøridrett, og det var altså en idrett som både er og var veldig stor, men det var ikke så mange kulestøtter. Det kan være mange tusen skiopper, men det er ikke ti tusen kulestøtter, hvis du skjønner. De kjente det var en liten...
En av mange grener i frihet som var veldig stor i idrett, frihet var veldig populært da, for etter krigen var frihet enormt populært. Mange som løp, mange som kastet. Det var en bygdeidrett som mange drev på bygda. Det var ikke sånn at det fanns ikke en eneste tartandekkebane i Norge fra 1971. Det kom på Bislett i 1971. Er det standarddekket du ser på alle frihetsarener?
Det var ikke tartan, det var faktisk noe annet på Bislett, men det kalles tartan. Kunststofftekker kan vi ikke si at det het da. Kunststofftekker kom på 1971 på Bislett. Men det var da det som vi ser i dag, men det var grus eller noe som heter rødstubb. Men det var ikke sånn at, da kostet det ikke anleggene så mye, og da var det mulighet for å drive idrett mange steder, hvis du skjønner. Mange baner var jo ikke 400 meter, det var kortere baner.
Men det var en folkidrett på en måte som det ikke er helt i dag. Sjøvn Fridheter har blitt veldig populært de siste årene. Men det må jo være kort vei fra kulestøting til å drive med slegg og diskos. Er det ikke sånn at høydehoppere ofte gjerne gjør tre steg? Jo, Bjørn kastet diskos, og han kastet av velprøvd slegg også. Harald var mer avsiktig. Harald var norskmester i diskos.
Harald drev om med spyd Bjørn drev om med spyd for Bjørn han begynte med spyd og han mente at egget Danielsens OL er gull i 1956 hvis jeg bilder Bjørn i boka så ser du bildet han kaster spyd så Bjørn han hadde lyst til å bli spydkaster han også men han etter inspirasjonen av Danielsens mye tidligere i boka så kastet han spyd da men han ødela vel han fikk en overbelastning i armen og da foretrak en kulestøt da
Og det er jo en gammel øvelse som er kanskje brukt i Schweiz, for det oppstod kanskje da soldatene lå og ventet på at de skulle skyte i kanoner. For kanonkuler hadde en viss vekt, så sannsynlig er det en avlegger av soldater som har konkurrert med å kaste eller støte kuler som skulle brukes i kanoner. Så var det også brukt mye i Skottland.
For det var noe som heter Highland Games, det var skotske høylandet, der var det noen indre sleker. Men det har du vel ennå? Det har jeg på ennå, ja. Der hadde vi noen sleker, det var Hammershrov.
De kastet slegge altså. Det var Hammels Rove. Det her kommer jo fra England. Trieten kommer jo fra England til Norge på sluttet av, eller midt på 1800-tallet. Her ser du Harald rotere i diskos. Og de hadde en kompis, en sleggekaster fra Nord-Norge, som var fisker, og han hadde ikke noen bane å kaste på. Så han roterte da, og han kastet ut i havet.
Så da måtte han ro ut og hente slegget. Og han hadde ikke noen trener, så han roterte og så på nøvstveggen i sola, hvor han jobbet teknisk.
Han kastet slegget, det er bilder av hvordan han kastet slegget, og så landet slaget slaget langt ut i havet. Roterte på stranda og kastet ut i havet. Kunne ikke gjort det bare på et jord eller noe sånt da? Det var ikke noe jord på jordet han bodde, han kastet det. Det er farlig med slegget, for det er masse eksempler på at folk har fått spyd gjennom seg, det er mange som fikk spyd gjennom seg på Bislett. Slegget har folk fått i hodet, så det er ganske farlig egentlig.
Kule er ikke så farlig, men mange har irritert seg på det. Harald drev og trente opp i Trondheim, og der var det en som lå og ville til middag. Så drev han og støtte kule, og så dunket han i jorda. Sånn dunk, dunk. Så blir det stygge eller merker i bakken. Så jeg har selv sett hvordan det ser ut etter en sånn økt. De måtte drive på for seg selv helst. Ja.
Det er jo fascinerende, og utenfor hvor langt kom de i karrieren sin, hva var de største resultatene de oppnådde? Bjørn var jo norsk mester mange ganger, og var med i EM i 1962, og 1966 var han med i EM. Men da var jo konkurrenten dopa, så han hadde ikke sjans til å slå dem, men de var brukbare i europeisk målestokk. Harald var ikke med i noen av de delene, for han klarte ikke å kvalifisere seg.
Og så var det sånn at Norge hadde veldig strenge krav, og de visste ikke eller skjønte ikke, de ville ikke vite at for eksempel Øst-Tyskland og en del nasjoner hadde doping, og da ble nivået så mye høyere at Norge satte standardkravene for å kvalifisere seg til OL etter hva som var nivå blant de beste i verden. Og doping, det er ingen som vet når doping oppstod, men vi vet at amerikanske kulsøter begynte å bruke anabolisk steroider og tesosteron på 50-tallet, samme gjorda russere og amerikanere.
Det kom da på 50-60-tallet, og Harald studerte i USA, og der så han da folk som brukte det, og han var en tidlig doping motstander Harald, så det er intervju med Harald da, for anabolisk steroider ble jo ikke forbudt før 1975, men det er intervju med Harald på slutten av 60-tallet, hvor han sier at han tar avstand fra det her, hvor en svenske som er drikk i bruk, som var en diskoskastrer og kulestøter, han brukte det, fikk veldig stor framgang, og gikk opp mye vekt,
men Harald tok avstand fra det før det var forbudt for det var jo ikke forbudt før i 75 og da var kastøvelsen litt forandret særlig og da begynte han med spyd for han tenkte at det lettere rettskapen er det lettere er å hevde seg da uten doping Sara Lundsen hvordan var de forskjellige typer i manglet bedre ord så ser han er det han Bjørn er det Mørkåra nei er det Harald skal vi se
Han godeste Harald, han ser ut som en litt sånn kranglefant, nevemagnet type, som liker å provosere litt, men sånn andre ser veldig mye streiter ut. Velja er veldig snille karer. Velja er sansen for gode historier. De har finmarkinger, veldig ordentlige typer, helt ved. Og Kastre, fra motsettelige løpere, de levde jo et annet liv. Hvis vi for eksempel var på landstaksturnéer i Jugoslavia, så skulle Kastre legge seg tidlig, for de skulle...
kanskje løpe 20 kilometer for frokost, og så skulle de pine seg av 25 runder på en banedag etter der igjen. Det hadde ikke noe selvsansvar. Kastra, de kunne etet så mye de ville. De drev ikke å pine seg selv, så de kunne kanskje være med på en liten fest, og de kunne spise mye. Løpere må jo tenke på at de ikke kan spise, for de kan ikke drite i buksa, hvis du skjønner. Så de kunne være mindre asketer. Det var like mye atleter, men det var mindre asketer.
Og med sånne humørkar i tillegg, så hadde de jo kastet mye kortere utøvelse av øvelsen. Selv om de hadde mye konsentrasjon og sånn, så var de ikke så utmatta på samme måte som for eksempel løpere. Så de hadde kanskje mer mentalt og fysisk overskudd til å tulle og kødde og ha det moro etterpå.
Og så var de røsle og sterke. Er du sterk, så får du veldig selvtillit. De løftet, de er små løpere. Kastret er en egen type. Bamser. Men hvordan er statusen på fridrettsbanen, eller fridrettsarenaen? I dag vil jeg gjette meg frem til at løperne er stjernene.
visse distanser har høy prestisje. Men var det sånn da også at løperne var stjernene, eller var det atletene som var stjernene? Du hadde jo gode atleter som drev med andre ting, altså løpere var gode og kaster var gode, og Norge hadde mye god spyrkast til å ha til, så spyrkast i Norge har hatt veldig høy status, enda høyere i Finland så klart, men så lenge en var god, så
så fulgte pressen med, og vi vet at det finnes jo eksempler på referater fra kulestøttekonkurranser, hvor journalisten refererer hvert eneste støt.
Harald har et utskrift, for han studerte i Frankrike. Han studerte i USA og i Norge og i Frankrike. Han har eksempler fra konkurranser han var med i Frankrike og Paris, hvor referenten, som er sånn drama, så refererer han hvert eneste støt. Det er ganske spesielt, det er altså seks støt på hver. Kula veier jo litt over syv kilo. Så du kunne følge med. Før TV-en var folk veldig interessert i å følge med, for hvis de ikke så et kulestøt,
Da det skjedde så var det jo borte. Vi skjønner. Så TV-en har gjort om et stedværelse, eller mangel på et stedværelse, og Bislett var jo ofte
ganske ofte full eller bra halvpakka med folk på landskamper i 60-tallet. Det var da Norge mot Sverige som var store dueller der. Og det var jo nesten like stor som landskamper i fotball ble senere altså. Så frihet hadde en sånn nasjonsbyggende effekt også med at nasjonene konkurrerte. Sverige og Finland har noe som heter Finnkampen. Det er en kampen om Sverige og Finland som fortsatt pågår, så vidt jeg vet. Og så var det Norge og Sverige, og Norge vant jo noen ganger da på 60-tallet med blant annet Bjørn og Harald på laget.
Og Bjørn var, som jeg sa, den i verden med flest landskamper i frihet. Han hadde landskamper i frihet på 50-tallet, på 60-tallet, på 70-tallet, og på 80-tallet. Han var med i NM, så den var...
langt opp mot 50 år, og var på landslaget til han var over 40 år. 47 og 30 år, og var på landslaget til han var noen år 40 år. Evig, og ikke noe særlig skadet. Det skyldes jo da en veldig oppveksten i Finnmark, med mye kropp som er på bruk der, gikk på ski til og fra skolen, bra fysikk, og veldig sånn atletisk type Bjørn Magandersen. Var ikke det en tid for tidkampe?
var det en større øvelse, eller hadde mer prestige enn den har fått i senere tid? Var det kanskje stort da? Tidpang er jo særlig stort i OL.
Da ser vi meg som verdens beste i tidkamp, og det var ikke noen frihetsfjem da, vet du, på 60-tallet, det kom i 380. Så det var EM, og så var det NM, og så var det, men mange kamp, de hadde jo fem kamp. Damene hadde tre kamp, og kare hadde fem kamp. Det var mer mange kamp da på 60-tallet.
Og så var det mye sånne klubbstevner, det var mye mindre stevner da, altså hvis du skjønner. Friheten foregikk mye mer utover i landet som en folkidrett. I dag er det mange løp, motionsløp, det er litt av det samme, men det fanns ikke noe særlig motionsløp og bedriftsløp da på 60-tallet, at det kom på 70-tallet det da. Så da var det mer at det var masse småstevner i fridrett, det var vanlig. I dag er det småløp, hvis du skjønner. Da var det øvelser, og da var det kast, det var ganske mange som kastet.
Jeg sa at det var ikke tusen vi som kastet, men det var ganske mange som kastet. Og det støttet da, kule. Og da, treneren heter jo Olav Evjent. Han var fra Valnesfjord. Han var sånn ukraft, født i 1926. Han var trener for de karer. Han løftet vekter og trente de karer i Oslo her. Han trente i Harald i Trondheim og sånn. Og Olav Evjent, som var fysioterapeut, og som pioner innen manuell terapi. Han vandret vel i fjor. Han var...
var over 90 år, og Olav Evjent, som var veldig viktig for de karene her, for både Bjørn og Olav mistet faren sin da i 1970, og da ble Olav en slags farsfigur, for det var et veldig godt miljø blant kastere, de holdt sammen
Det norske kastret, og det er en sånn beskrivelse der. Ja, Harald, han var fra Hammefest, og der var det også inndørshall. Det ble kalt Auland. Så bestefar til Harald var rekt opp på en skole oppi der. Bjørn bodde med Saia Vardø, og der var det en turnhall som han støtte kule i inndørs. Bjørn vasket for øvrig turnhall nå. Han var sånn vaktmester, eller vasker, far var vaksmester, og Bjørn vasket der. Så Harald trente inndørs i Auland i Hammefest.
Kassa Discos og Kule. Tenk på det. Særlig støtt i Kule da. Der var det også store stevner med sånn bengpress. Det var 2500 tilskudder til å se det på en bengpresskonkurranse med en finsk kulestøter og Harald Lundsen og Bjørn Magandersen. De møttes første gang oppe i Hammefest en sommer der. Bjørn og Harald var i brug oppi der. Så det var altså bengpress var en stor idrett da på 60-tallet. Men altså...
Så gode kastere hadde jo status, og de var gjerne sterke kare da. Og i og med at vi ikke hadde den muskelkulturen som vi har i dag, hvor du kunne se bilder av sånne typer overalt, når som helst, så var det mange som aldri hadde sett sånne kare, og i og med at folk i tillegg gikk lite i bar overkropp, det var ikke vanlig at mannfolk gikk rundt i bar overkropp,
Kortbokse var noe som tilhørte idretten. Så mange gikk jo aldri i bare åkropp. Var det bare en sosial norm? Det her med sola kom jo da på 30-tallet og 20-tallet, da ble det mer akseptert at folk solte seg, for tuberkulose var en færre sykdom, drepte 6-7000 nordmenn i året. Og så begynte mange da å sole seg, for det var en motvekt til de bleke tuberkulose-pasientene.
Og da var det en god del som begynte å sole seg og være i korpbokser, men det tilhørte først idretten. Hvis du går til 1800-tallet, så tror jeg ikke korpbokser fantes som et plagg i Norge, og det viktorianiske idealet i England var å gå i langbokser og lange kjoler og sitte i skyggen, og det var bare arbeidere som jobbet som ble... Det var statuset å være blek for å ha slappt å jobbe. Ja.
Når det kommer til 60-tallet, så er det mange som går i kortbukser, men likevel er det ikke så vanlig å gå i bar overkropp, bortsett fra på stranda. Men det å posere sånn som vi gjør i dag, og sende bilder, er jo noe som tilhører de siste årene. Det var ikke den kroppskulturen. Hvis du så for eksempel en kulesøtter, jeg husker jeg var på Bislett, da jeg var guttung, så så jeg en amerikansk kulesøtter, en kjempestor karsom vei til 130 kilo. Det var helt enormt å se, for det hadde jeg ikke sett før.
Jeg så en kar i en som er 7,5, han var kroppsbygger, det var i 1976, så var vi på Frognebad i Oslo, og der gikk kroppsbyggeren 7,5 rundt, han var kanskje europamester, i hvert fall veldig kraftig, ekstremt atletisk, det var første gang jeg hadde sett, hadde aldri sett på TV, hadde aldri sett bilder av noen sånne, så kuleste det var litt sånne freaks, selv om de ikke var så store, men i et samfunn med lite fedme blant menn,
Særlig unge menn, så skilte de seg ut muskulært og størrelsemessig. Nesten som våre sumobryter, på sett og vis. Ja, men de var ikke så store allikevel. Harald sier at han kanskje hadde på det meste veit 114, men han hadde 186.
Men å veide i sånn 105 kilo, det er ikke så stor da hvis du er 186, så er 105 kilo atletisk. Hvis du ser bildet av Bjørn og Harald fra senere år, så hadde de ikke noe særlig fett på kroppen. Det var også veldig slanke typer, som var gode kulsnøtter. Så på 80-tallet så snur det helt om, da skal alle være brune, og så begynner folk å bli feite også? Nei, feddmenn skjer gradvis. Hvis du sier at 1975, har jeg lest, så var det en undersøkelse av norske menn som var 40 år.
Og da har jeg lest at 40 år senere i 2015 så hadde i ansettet mannen gått opp, 40-åringen gått opp 9 kilo. Det er litt i høyde da, for at det blir litt lengre, men det skjer en gradvis, i Norge da, og i Vesten, skjer en gradvis sånn fedmeøking. Og det står i aviser på 1960-tallet, nå kommer TV-en, nå kommer bilismen, nå kommer det samme til å skje i Norge som i USA, folk blir latere, folk får vondt i ryggen, folk blir feitere, står det. Det står i aviser på 1960-tallet.
Og det at folk har blitt lengre er jo en grunn til at de går opp i vekt. Men gå og se bilder av badestrende på 50-60-tallet, så ser du da veldig mye slanke mennesker som aldri har trent, kanskje ikke har trent noe særlig, eller trent lite da. For det var normen, særlig for menn, å være slanke. For sånn hadde det alltid vært sannsynlig. Har du ikke nok mat? 1960 brukte vel norske husholdninger ikke halvparten, men nesten halvparten av penger på mat.
Og da spiser du ikke mer enn det du trenger. Det har litt med velstand å gjøre, og litt med hvordan folk lever i samfunnet. Det er mange faktorer der som ligger bak vektøkningen, men kulestøtter var to typer folk som var ganske tunge i idrett. Det var kulestøtter og de som gjørte bobslei.
For de måtte også ha det kilo å dra ned der. Jeg hadde stått bildet av sånne folk i år i 1952 i Oslo, som veide 112 kilo og sånn, for de satt og spiste bift for å bli enda tyngre, kjørte bobsleier. For de var såkalt ikke idrettsmenn, for idrettsmenn skulle være slanke. Det eneste som var litt feit i det var bobkjørere. Ja.
Ja, ja, ja. Men det å være brun også, det var jo sånn noe som snudde ikke det litt med at for å vise at du hadde fritid, at du hadde råd til å dra til syden, at det å være brun ble jo omvendt status. Det ble jo status fra ikke være status. Det kom jo mellomkvist, ja, og da ble det sagt at det møtte mange folk hvert år som hadde vært på
Mange folk dro på hytta eller på finse for å gå på skiv, for eksempel, så møtte folk for å se på de brune, de solbrune menneskene som gikk av, for da så du hvor fin farge de hadde fått. Så da var det kanskje et visst segment som likte å bli solbrune. Jeg skriver en bok om en familie i Eriksen nå, de valgte på Nist, og der var det veldig trendy å være solbrun allerede på 30-tallet. Det var en solkultur nede i Tyskland og Schweiz i Alpene.
hvor de var og drev å kura mot tuberkulose, for tuberkulose pasienter lå da hjernen i sola ble brune, fordi det ble sagt å være bra mot tuberkulose. Men i hvert fall så... Jo, men apropos det, det er jo i Davos, var jo et sånt type sted. Riktig. Og det der Davos-konferansen var jo egentlig et resultat av, det var han som slo seg opp i Davos, var jo han som startet opp Klaus, han er helt enig om Klaus,
Schwab, Schwabel, Asle Toy fortalte om det. Han hadde jo et tuberkulosesenter, tror jeg, og så slo seg opp og lagde konferanse der etter hvert da.
Så det var jo et sånt primasted for å bli brune for fiffen. Det begynte allerede på 1880-tallet, en som heter Rollier, en sveits som heter Rollier, og han fant at hvis han da var i sola, så ble han fortere frisk, og det er sikkert riktig, for sola har veldig mange helbredende egenskaper. Men når vi kommer på 60-tallet, så er det noen som begynner å brune seg, og det her med Hollywood på mellomkrigstida og etterkrigstida, da fargefilmen kom, så var det mange Hollywood-sterne, for eksempel John F. Kennedy, han tok jo solarium, så
John F. Kennedy fant ut at hvis han lå med en dame og tok solarium, så ble han mer avslappet. Så før Kennedy var i TV-debatter, så pleide han å ligge med en dame, for da ble han mer avslappet, og så hadde han tatt solarium. Han var mye nede i Florida, for han bodde i Washington, og er fra Bostonområdet, og var i Washington som politiker, og så dro han ned til Florida i helgene, og da var han i sola.
Han tok vel mest naturlig sol, men han følte seg mer vel og mer tiltrekkende ved å ta solarium. Så han var den første politikeren som da bevisst var solbrun for å se bra ut på TV, og det var jo derfor Kennedy vant valgkampen 1960, fordi de brukte jo da TV-en veldig bevisst, akkurat som Obama vant valgkampen 1960.
kanskje fordi han brukte internett da han overtok. Og det var sola viktig, og så holdt vi det
Da kom filmene rant inn i Norge, og da satt folk opp i Dalum og så på Clark Gable i 30-årene, og Cary Grant for eksempel, og de var ofte brune, kanskje de var sminket av, for de var på film, men de var solbrune. Så det solidealet, det kom jo da gradvis med forbønder, hadde ikke tid til å sole seg. De jobbet jo gjerne kanskje i bare allkroppen, mest i lange bukser og lange genser, for de kan få mye dritt på kroppen hvis de jobber i bart.
Så bønder hadde ikke tid til å sole seg. Men i 50, men særlig i 60, så var det en del nordmenn som dro på sydentur. Og jeg vet at bestemor av min, som var mor til fatteren min, mor og far gifte seg i 64. Og da hadde bestemor dratt til syden for å få fin farge før bryllupet. Så de kom ned for å gifte seg. De gifte seg vel i august, tror jeg. Og da hadde bestemor visst nok vært i syden. For da kunne hun møte opp i bryllupet og se ekstra solbrun ut. Ja.
Det er jo det som går med bare overkropp, det var litt interessant at det var ikke så vanlig da. Dra til katolske land i dag, så tror jeg fortsatt at mange stand er uvanlige. Jeg husker jeg var i Italia, haika rundt her i 1948, og da fikk ikke jeg lov til å gå inn i kirker i kortbokse, eller i hvert fall ikke bare overkropp.
så det kom mye med i slutten av 60'er og begynnelsen av 70'er, og så var det en slags revolusjon i nakenhet og nudisme, for det var jo naturisme allerede på 30-tallet også, det var tyske bevegelser, en som heter Fidus, en tysker som var kunstner, de hadde noe som heter vandrefogel, som jeg snakket om her før, en sånn tysk bevegelse, hvor det var vanlig, blant tysker var det ivrig naturister og dansker, svensker også, men så naturismen kom til Norge, i hvert fall på mellomkrigstida, men muligens før også,
og blant ungdom da på slutten av 60-70-året, og da var det vanlig at kulesøtre kunne da kanskje ligge og bli solbrune og gå rundt i bar overkropp. Så det ble vanligere at folk da kunne gå rundt i bar overkropp, for eksempel på et fridrettsstemne da,
Det ville de sannsynligvis ikke gjort på 50-tallet, så ville de sitte fullpåklet med dress og slips. Men på 70-tallet kunne du sitte i bare ålkropp som en gullestøter og se på et NN for eksempel, hvis du skjønner. Så skjedde noe med kroppskulturen i Norge da. Du fikk lengre hår, mange gutter. Damene gikk ofte mer toppløse eller lettkredde, så det skjedde noe da
Men den hippie-revolusjonen der er en egen sak i seg selv. Men slutten av 60'erne og begynnelsen av 70'erne, nakenbading og sånn, det kom da for fullt, og så har det kanskje gått litt i børger senere også. Jeg tror ikke det er så mange som soler brystene sine lenger. Jeg tror det er mye med tanke på brystkreft og hele pakka der.
Det var veldig vanlig, husker jeg, at jeg gjorde det i 70-årene, og så husker jeg at jeg var på Kreta, jeg haika rundt her, jeg var 19 år, og da var det en svenske, han var veldig forfengelig, han lå og sort seg, og skulle sorte hele kroppen, blant annet undersiden av kølla. Alt skulle bli brunt, alt skulle bli brunt. Og da husker jeg at da lå damene og sort seg toppløse, bevisst for å bli brune på puppene da.
Og det var jo... Det var det i syden da jeg var der i 2001-2002, så var det jo nesten alle var toppløse. Det var ikke noe særlig bevissthet om hudkreft da jeg vokste opp. Det kom mer til hvert, og da jeg kom til Australia første gang, så
så var det jo veldig mange som sort seg på den måten der, men hvis du drar til Australia nå, i hvert fall det har vært det siste i 2016, så er det ikke så vanlig blant australier da, men folk drar dit for å sole seg fra andre land, men australier de er jo mer forsiktige i sola tror jeg, for det er jo ofte folk som stammer fra England som blir rød bare de ser bildet av en sol, og de får freiner og sånn da, for de er ofte bleke de engelskmennene, så de tåler ikke sola så bra som mange nordmenn gjør, faktisk ofte bedre enn engelskmenn altså. Det er jo en del nordmenn som også tåler sol ganske dårlig da, det er
nordnorsk hud. Det får vel gjennomgå litt og bli litt... Jeg tåler det veldig bra, jeg. Ja, jeg tåler det også ganske bra. Jeg tror ikke det er noe innblanding i blodslinja. Og så er det noe med at de sier at hvis du...
Har dårlig kosthold. Har lest blant annet hvis du spiser mye hvitt sukker, så har jeg lest at du tåler sola dårligere. Hva gjør du da? Jeg har lest om det i en bok som heter Sugar Blues av William Døftis. Han merket for sin egen del at den blir ikke solbrent når den lar om kostholdet kuttet med hvitt sukker. Så blir det ikke solbrent. Det er sannsynligheter at det er faktisk, jeg vet ikke om det stemmer, men jeg har lest det. Det er ikke så rart at sola er noe som vi har her. Det er ikke så rart om vi tåler sola bedre hvis vi lever fornuftig. Ja.
Det er bra å herde seg da. Bra å herde seg i sola, tenker jeg. Sola er viktig å være i på en fornuftig måte. Du trenger ikke å bruke beskyttelse hvis du bare er fornuftig. Det gjelder å bruke fornuften. Jeg er helt enig. Det er ikke noe vits å smøre seg hvis du kan oppsøke skygget.
Nei, jeg orker ikke å ligge i sola. Jeg jobber i sola, trener i sola, men jeg ligger ikke i sola. Derfor blir jeg aldri solbrent. Bortsett fra på nesa, kanskje av og til, men jeg skal plante sko fra i morgen, da bruker jeg bøf i nakken. Jeg har sånne gamle grenser som jeg hører ut av, da bruker jeg bøf i nakken. Ikke sant? For der kan jeg bli solbrent. Ja.
Det er jo en egen podcast det der med solkrem og helpakka. Men kanskje vi skal lukke kapittlet her nå? Ja, bare si at Bjørn støtte 1929. Harald 1868, det var bra resultatet for 50 år siden. Rivaliserte de eller? De var på landslaget med I2 og de er fortsatt i Vigør og det er et bilde bak oss i boka som du ser som er tatt av på Bishlet Games i det siste...
ikke i bakersteinen, men litt ibaks i teksten, så ser vi litt hvordan de ser ut i dag. Det er ikke lenge siden jeg snakket med Harald og Bjørn, så de er altså fortsatt ikke så langt bak i
Enda lenger bak i teksten. Altså den veien? For meg er bakover lenger bak i boka. Bak i boka her? Nå går du fremover i boka. Nå går jeg fremover i boka. For meg, hvis du skjønner, bakover i boka er da lenger mot slutten. Der ser det også ut, ja. Da er det Bjørn og Harald. Ja, på Bislett Games. Det var en veldig morsom sjanse på Litteraturhuset i 2019, hvor hele gamle friluftslanger møtte opp
Så var det en sjanse oppe i Hammefest hvor Bjørn og Harald er fra. For nå er kvalsundaren som Bjørn har vokst opp slått sammen med Hammefest. Så nå er de fra samme kommune til og med. Det synes jeg er morsomt at de da er vokst opp så langt fra hverandre, men ble kamerater for livet.
To kule støtter fra Finnmark. Veldig kul historie. Kult. Det var gøy å se de gamle også. Ja, eller... De likte seg selv, synes jeg. Ja, synes også det. Tenker du på hvordan du blir selvsagt? Tenker du på alderdomen selv? Hvordan du begynner å bli gammel? Jeg har jo sett fattene, da. Og jeg så hvordan han så ut. Han døde jo i år. Jeg har tenkt på hvordan jeg blir senere ut, men jeg går ikke å bekymre meg over det.
Hva tenker du da? Hvordan så han ut? Han hadde jo veldig tjukt fint hår, og ikke grått hår, og ikke noen særlig rynker. Han så veldig ungdommelig ut. Så det var sånn han så ut. Han ble 9, 8 og 70 år. Det er litt avhengig om han var gammel. Hvis du blir 110 år, så vil de fleste se ganske annerledes ut enn de gjør når de er 50 for eksempel. Men
Folk er forskjellige, og folk er ellers forskjellige. Og hvor gammel er du igjen nå? Jeg blir 56 år i august. Jeg er 55 år. Halvvest til 110. Snart 60 år. Halvvest til 110. Og sprekeren, de fleste som hører på her, og sikkert sprekeren meg også, vil jeg gjette meg frem til.
Så du holder deg godt. - Det spørs også om du definerer et sprekk, for jeg prøver å trene kreften inn i kroppen. - Du løper i hvert fall fra meg, det er jeg ganske sikker på. - Men du løper ikke, jeg løper litt hver dag, ikke så langt. Jeg synes det er moro å løpe i skogen. - Jeg jobber med saken. Jeg trenerer alle løpeavtalene jeg får med folkene, det blir for flaut. - Hvis du ikke synes det er moro å løpe, skal du ikke løpe.
Jeg må løpe litt. Holder i gang. Ok, men da lukker vi kapittlet. Da var det ikke noe vi har mer... Du har glemt deg med to kul støtere fra filmen. Stå mer i boka. Stå mer i boka. Det er ikke sant. Det var det jeg... Kjøp boka hvis du vil vite mer. Det var det jeg skulle si. Stå mer der. Ja, ikke sant. Og alle de saftigste historiene og anekdoten og...
Og helpakka, det får du i resten her, og den er fra på Kageforlag. Ja, han ga det veldig heldigvis. Ingen grunn til å sende noe Yahoo-mail til Thor på denne her. Heller inn på nettbutikken, og så sparer Thor seg et besøk på posten. Jeg tror det er nedsatt på salg, du får den ganske billig også. Jeg gjør det, ja. Det er bra. Du har jo gått nok ned på posten det siste med den andre boka di. Senest i går sendte jeg et Vulf Larsen-bøker. Hvor mange har du såkt nå?
Noen hundre. Jeg er ikke sikker på hvor mange det er, men noen hundre. Det er fortsatt mange igjen, som vil flasje møkker igjen. Etter den forrige podcasten vi gjorde her. Nå er det noen som vil lage TV-serier om denne boken har hørt det. Ja, du sa det. Vi kan snakke om det. Det vil lages TV-serier om hvor flasjen er. Det er i emning. Det er i emning, ja. Det er veldig morsomt. Ja, det er veldig morsomt. Jeg håper det er så tidlig i prosessen at det er... Vi får se hva som skjer. Vi skal ikke jinxe det på en måte. Nei, si hva som skjer med scener. Ja, ok.