Det er Facebook som ble din favorittmoderne ytringsplattform. Ja.
Det er jo litt i tråd med statistikken nå, at det er menn over 40-50 som skrives på Facebook. Det er jo skummelt å begynne å rote seg inn i de kommentarfeltene og de sakene som gjerne popper opp rundt 9-10-11-tida, og debatten fortsetter langt ut på natta. Absolutt. Og det er noe hinsides, volymer og lange tilsvar og utrolig...
og velskrevne ting også til å være så langt ut i en samtale. Det som fascinerer meg er at folk, veldig mange som da ikke nødvendigvis ytter så veldig mye selv, men er mest med i kommentarfeltene for å på en måte backe sine kanskje sånne
de mest aktive da, som det er selv, som Simon, og kanskje sånn som Kjell Lollnes. Men den debatten er jo egentlig borte. Den eksisterer jo nesten ikke et par dager etterpå, for det er jo en øyeblikks slags ordekrig, konversasjon, meningsutveksling, som da forsvinner liksom i periferen i motsetning til den første
meldingen i kronikken, den blir jo alltid stående som et søk. Så det er jo utrolig å se hvor mye tid og konsentrasjon og sånn som går med i de kommentarfeltene. Så er du mest på ditt eget sted, prøver du å begrense tida litt? Ja, absolutt. Jeg går av Facebook også i perioder. Tidsbegrensning? Ja. For å fullføre den boka nå, så...
Så var jeg av i fem veker vel, i september til midten i oktober. Nei, jeg husker hva du skrev, ja. Men Facebook er jo en sånn levende debattspalte. Jeg har vel cirka 5000 Facebook-venner og 2-3000 som følger meg. Mhm.
Jeg har jo selv skrivet mye i aviser og sånn før, og til og med før mobiltelefonen var i bruk. Og opplever at Facebook i dag når frem til mange. Det er klart at du blir stående på en annen måte hvis du skal publisere en kronikk i VG for eksempel, eller i Aftenposten, men...
Men da må du vel stå i kø og vente på at de har plass. Facebook er et veldig levende forum for min del, og jeg er studierønn av Kjetil Rolnes, og har kjent han lenge der og
en overlapping av sosiale vennskap og digitale, som gjør at tidsbruken føles ikke så meningsløs som... Nei, og det er jo... Jeg vil ikke si at det var meningsløs, men det er bare så mye tid og krefter som bare blir borte i hermetegn. Fordi det er sånn som Facebook fungerer i min verden, at det er noe som, når en post er død, så blir den aldri hentet opp igjen. Det er umulig å søke seg frem til det, mener du virkelig manuelt går gjennom...
En feed da. Og med det volymet som er der, så er det nesten mulig å finne igjen noen som helst, i hvert fall hvis du har lest et eller annet smart. Ja, det er sant. Så det er en stor dugnad som renner ut i sanden hver natt. Over hele verden. Men det må jo være litt kikk også da. Du har jo levd lenge og jobbet både før og etter internett-
blomster opp, og det er jo det med kronikker og sånt, og det er jo litt interessert hvordan det fungerer. Når man ikke er spaltist, da, nå er jo Kjetil Holden i spaltist i Aftenposten, som fungerer jo litt annerledes, men når du da bestemmer deg for å skrive en kronikk, altså hva, shopper man da litt rundt med forskjellige plattformer og medier før man skriver det, eller skriver man noe ferdig, og så går man rundt og ser hvem som er interessert i å fronte det, og så fungerer det der egentlig. Tenker du på post her på Facebook? Nei, altså kronikker. Kronikker, ja. Ja.
Jeg har skrivet en del kronikere opp igjennom, og på 1990-tallet da jeg var fersk forfatter, så husker jeg at jeg fikk tilbud av Dagbladet om å bli spaltist.
og sa nei til det, fordi jeg tenkte i hvert fall den gangen at jeg er ikke i stand til, eller trives ikke med å skrive noe på kommando innenfor en frist, og finne et interessant tema. Og da er leveringen torsdag klokka 11, det er deadline. Så det presset der er det noen som trives med og må ha, andre liker anten lengre formater. Jeg likte den gangen å skrive...
bøker og litt reportasjer, intervjuer kanskje, kronikker, bokanmeldelser, og hadde Dag og Ti, Morgenblad og sånne vekaviser som hovedmedium. Og jeg hadde kanskje ikke selvtillit nok til å være en meningsytter som en spaltist skal være. Og beundret da egentlig folk som påtok seg denne rollen.
Også har jeg fra slutten av 90-tallet gått inn i mer redaktørrolle, før jeg i 2015 ga ut en bok «Fremmed i eget land». Og det var, da hadde jeg i noen år fått en selvtilliten til å bli en slags kommentator på Facebook. Overvant en viss genanse for å stå frem og mene ting og...
kommentere, kritisere. Etter det så har det liksom balla på seg. For det er interessant, for kostnaden å være med på den, skal vi si, leken på før internett, var jo ganske mye større også, og det tok mye tid og mye oppfølging, vil jeg tro, og med de få mediene og kanalen som var, hvis man først var på en måte i sakens sentrum der, så var det vel på en måte en helt kanskje annen tyngde i det, eller?
Vil du si at det faktisk er veldig så mye faktisk, skal vi si, eksponering og tyngde i ting når man gjør noe, på grunn av at det er så mange ting rundt selve kronikken også? Fordi altså med internett, altså med Facebook, så er ikke kostnaden så stor kanskje, ved å liksom yte og mene noe, du kan ta det vekk, og det kan være litt mer muntlig, og det er ingen som kan godkjenne, og du kan være kort og langt, og ja. Ja.
Jeg var jo en profilert nynorsk forfatter på 90-tallet og skrev litt sånne småfrekke ting. Folk som ikke kjenner meg fra den tiden tror kanskje at jeg har blitt
blitt en polemiker. Altså, jeg hadde blitt en sur, gretten, gammel gubbe. Men jeg var en litt sånn sur, gretten, ung mann også. Det er forbi det stadig. Ja, og jeg var nok ganske frimodig da jeg debuterte som forfatter i sånn tidlig 30-årene i 1994. Jeg hadde skrivet i avisen også litt før det, men...
Nei, jeg var nok litt kontrær og stav og skrev ting som jeg stod inne for, og det hentet rett som det var at Dagsnytt 18 den gangen ringte og ba om jeg kunne komme i studio og forsvare eller kommentere det jeg hadde skrevet. Ja. Stilte du opp det, eller? Ja, jeg stilte opp en god del på det, men jeg var jo småbarnsfar på en tid, og Dagsnytt 18 betalte jo ingenting, og som freelancer så må man jo beskytte arbeidsdagen sin. Ja.
Jeg gjorde det litt, men jeg sa nei til mange ting også. Og bokprosjektene, var det også bare noe du fant ut du skulle skrive, eller var det et initiativ fra et annet sted? Det startet med at jeg skrev skoleavis alene da jeg gikk i første gym på Kvitsund gymnasium, og var redaktør i Russavisa, og har vært en skrivende person i lang tid.
Og så tok jeg magistgraden i sosiologi på en avhandling om Kristiania bohemen og Kristiania som by i 1880-årene. Og den ble omarbeidet til bokform og kom ut i 1994 og ble Bragepris nominert og såkte bra hovedbok i en bokklubb og det var ikke måte på. Og så...
Jeg skrev en del eseartikler som kom i bokform, og så fikk jeg et forskningsrådsstipend for å skrive om ingeniører i norske romaner. Det var et oppdrag. Men i hovedsak har jeg skrivet ting etter...
ting som jeg er interessert i selv. Med det politiske, har du hatt mer eller mindre samme politiske standpunkt gjennom hele livet? Du har jo levd et langt liv nå og vært i media og presse veldig lenge og skrevet mye. Din to siste bøker nå, du tørt seg innom en sted fremmed i eget land og nå som kom rett på tampen av fjoråret mot nasjonalt sammenbrudd. Begge de to handler jo om innvandring. Er det det majoriteten av skrivearbeidet ditt handler om nå, eller har det vært det lenge siden?
I og med at jeg hadde en lang pause fra 1997-98 til 2015, så kan jeg egentlig ikke si at skriveprosjektet handlet om noe i den perioden. Da var jeg redaktør i tidsskriftet Prosa, som er tidsskriftet til Norsk Faglitterær Forfatter og Oversetteforening, og jobbet som forlagsredaktør i Kageforlag og Askehøyforlag og
Jeg har egentlig hatt en brei interesse i politiske spørsmål og historiske spørsmål. Så jeg er litt usikker på egentlig når innvandring, integrering, etter hvert også islamdebatten, at det har tatt så stor...
stor del, men jeg opplever vel at det langt på vei er et produkt av nyhetsstrømmen ellers. Vi alle har jo blitt veldig opptatt av disse spørsmålene i takt med at innvandringen har øket veldig på og integreringskostnadene har gått veldig opp. Involveringen i den islamske verdens problematikk har på en måte fanget også den norske offentligheten. Så det er jo, jeg husker en forsker
sa at for 20 år siden var du veldig sær som samfunnsforsker hvis du forsket på innvandring og integrering. Men i dag er det en del av nesten alle forskningsprosjekt. Altså om du er skoleforsker i dag, om du er ungdomsforsker, om du driver med eldre velferd, alt har et aspekt, eller tangerer av innvandring og integreringsproblematikk. Så
Politisk sett så har jeg, som mange i min generasjon, jeg kom akkurat for sent heldigvis til å bli ML'er, så jeg har ingen bakgrunn i sånn revolusjonær romantikk. Jeg var også tøv for moden og hadde en for rural og folkelig bakgrunn til å bli en del av postmodernismen og poststrukturalismen og den slags globalismen på 1990-tallet.
Så min personlige bakgrunn er jo at jeg er fra Dalen i Telenmark med foreldre som er døde nå, men vi var pinsevenner, og jeg var knyttet gjennom familien til de tre motkulturene, målsak, avholdssak og lek kristendom. Så selv om jeg ikke er fra ungdomstida, måtte jeg breite med alle det.
sist med målsaker kanskje, byttet til bokmål. Så det er jo en forankring jeg har i et sånn bygdemiljø med en sånn brei sosiale erfaring hos vanlige folk. Ikke noe spesielt politisk miljø. Mine foreldre stemte i Kristelig Folkeparti. De fleste rundt meg stemte vel Arbeiderpartiet. Det var en sånn kraftkommune. Og Senterpartiet stod stert i øvre Telmark.
I den graden jeg har forandret meg politisk, så tenker jeg mer at det er de politiske partiene som står litt fast i gamle motsetninger. For jeg kan gjøre av og til at noen blir oppfattet som del av et slags nasjonalkonservativt miljø, som er litt uglesett. Men hvis jeg definerer meg selv som politisk, så er det midt i norsk politikk. Jeg er i sentrum. Har du stemt på forskjellige...
Ved de forskjellige valgene? Jeg har alltid prøvd å stemme, og gjerne hatt så store problemer at jeg har bestemt meg inni valglokalet. Sånn at du har stemt blankt, for eksempel? Nei, det har jeg aldri. Jeg har alltid måttet manne meg opp og sagt at jeg får heller holde meg for nesa, og så stemme venstre eller høyre. De siste valgene har jeg stemt på FRP, som jeg har ikke noe sans for den liberalistiske fortiden til FRP. Men hvis den, sånn som jeg til og med har
Jeg konkluderte at av de store politiske utfordringene i Norge, ikke bare for min generasjon, men for barn og barnebarn, at hvis det er innvandring og integrering, så er det FAB som har vært tettast på å være realitetsorienterte på det punktet der.
Tror du, altså er det mange som tror det bestemmer seg i valglokalet, og er faktisk så åpne som deg da, og faktisk sånn, hva skal jeg gå for her? Og så koker det gjerne ned til de spørsmålene, man kanskje er veldig biased av å se veldig mye i medien da, at det er de tingene man kommer på først, og så vektlegger man det på sin egen lille systematiske miks.
Det er så mange valgforskere i Norge, så det er sikkert et veldig klare svar på det. Jeg tror det er en sånn liten prosentandel som bestemmer seg på valgdagen, men i løpet av valgkampen er det i alle fall nok så mange. Og så er det jo en del som sikkert går ned fra gjerde eller setter seg på gjerde i løpet av akkurat de siste...
Ti mann. Men du har jo som sagt levd et langt liv, og du har jo på en sett og vis kunnet ha fulgt med på innvandrerdebatten helt fra, nå vet ikke jeg faktisk når debatten faktisk startet, meg bekjent så startet den første innvandring av pakistaner på slutten av 60-tallet, og du er født i 1961, stemmer det? Stemmer det.
Så du har jo da vært igjennom mange tiår, kan du da se, har innvandredebatten forandret seg merkebart fra tiår til tiår som du kan huske fra slik til steg? Ja, den har forandret seg kolossalt. Jeg var jo da student på 80-tallet og første del av 90-tallet, i hovedsak ved Universitetet i Oslo og litt ved det som heter Telemark til Siksøskole den gangen.
Og innvandring var egentlig et ikke-tema, på samme måte som islam var jo også et fullstendig ikke-tema. Islam ble jo beregnet som den kjedeligste av verdensreligionene. Jeg studerte også kristendomskunnskap, grunnsfag og mellomfag, og hadde litt sånn religionskunnskap som del av det faget. Det var den mer sånn silvisatoriske elementet som er blitt så viktig etter...
etter angrepet på New York i 2001, og senere kampen mot terror og jihadisme og IS, og dette som i dag fyller nyhetsbildet i alle medier, det var jo et fullstendig ikke-tema. Så det er jo litt kjekt å ha i mente at ting forandrer seg veldig fort, og klima også, som nå er en del av nesten alle slags debatter,
Det var jo også helt uaktuelt på 80-90-tallet. Da var det klassisk miljøvern som var viktig. Litt sånn djup økologi og
og kritikk av det teknologiske samfunnet og stress og sånne ting. Så det er veldig mange av de temaene som i dag fyller hele medierommet. Det høres ut som akkurat det vi snakker om nå. Men det som også var spesielt var jo at innvandringsdebatten på 80-90-tallet var såpass sær at den var knyttet til veldig, veldig marginale grupper. Du hadde nynazister og...
Blitere? Blitere, altså veldig sånn helt fjern fra den vanlige offentlige debatt. Og en av de første som på et sånn faglig kultursosiologisk grunnlag løftet frem innvandring som et fremtidig konfliktfyllt tema var jo professor Sigurd Skirbeck ved Universitetet i Oslo. Og på 90-tallet var jo han da uglesett som en
Som gjerne et sånt pioneret er. For han var mer på Huntingtons spor, at du har forskjellige sivilisasjoner i verden som ikke er kompatible og som kan ende i konflikt. Den mest vanlige holdningen var jo Francis Fukuyama, The End of History. 90-tallet var egentlig den tiden der verdenskonfliktene var løst. Demokratiet
Humanismen, toleransen, hadde seiret på alle fronter. Og sånn som Sigurd Skirbik og andre ble sett på da som hår i suppa. For det var en generell rivende optimisme for hele fremtiden. Det er nok mange som ser tilbake på 1990-tallet som de glade 1920-årene. Optimistisk, kjent.
Tenker du da Norge, eller hele Europa? Ja, ja. La oss se bort fra selvfølgelig Balkan på ditt da. Kanskje Norge spesielt. Vesteuropa? Ja, jeg tror nok det var etter Murens fall, og da virket verden lys, eller fremtiden virket lys. Og så spissa det gradvis på 2000-tallet. Jeg kan ikke huske så mye...
Jeg tenker jo ofte på min egen ungdomstid. Jeg vokste opp i Bærum, og mange tror at Bærum alltid har vært et krittvitt. Hvis man spør den jevne nordmannen utover alle landsdelene, så vil de jo tro at Bærum er et sted med veldig mange rikmennesker og veldig homogent befolkning og demografi. Men da jeg vokste opp der, så var det jo et fotballlag med...
en haug med nasjonaliteter. Spesielt Bærum Sportsklubb, som da hadde fra iranere, irakere, pakistanere, vietnamesere, og folk fra Nord-Afrika. Det som var spesielt var at Bærum var litt sånn skilt, at Bærum Øst lignet kanskje litt mer som Oslo Vest, og Bærum Vest med rykken. Og det området der var litt mer som på en måte Oslo Øst. Men jeg kan aldri huske at det var noe
Det var aldri noe stor case det der når vi var tenåringer med Bærum, i Bærum med store rasismespørsmål. Jeg følte det kom veldig mye mer ut på 2000-tallet med store antirasismekampanjer med tippeliga og den type ting, men jeg husker ikke at jeg opplevde det som et veldig stort problem i mitt lokalmiljø, som var Bærum og Oslo Vest, rundt med rennumskiftet. Så jeg vet ikke, det er jo...
Og etter hvert som jeg ble eldre også, har jeg sikkert fanget mer opp av det, sånn rundt 2010-tallet og ting begynner å spisse seg. Så vil jeg jo tro for deg som har blitt stående veldig mye i det, at det er 2015 hvor jeg har vært et ekstremt vennepunkt for hele debatten. Det kan jo være interessant å høre hva du kaller det, om du kaller det flyktingkrise eller migrasjonskrise. Jeg vil absolutt kalle det for migrasjonskrise, ikke flyktingkrise.
Hvorfor det? Det er vi som lurer på forskjellen. Ja, fordi flyktning er jo en status som blir tildelt gjennom en slags kvalifisering, en søknad. Så flyktningstatus gir en del rettigheter. Være migrant er jo et mer breiere begrep som dekker alle som er på vandring. Folkevandringer har vi jo hatt til alle tider.
Det spesielle med vår tid er at vi er både blitt veldig mange flere milliarder enn før. Menneskearten har jo formert seg voldsomt. Det andre er at alle områder i verden er regulert statsjuridisk. Så det finnes ikke landområder som bare er preget av nomader eller som ikke har noe territorialkontroll.
Og det gjør at migrasjonen i dag er underlagt veldig sterke begrensninger, formelt og på sånn statlig nivå. Samtidig som potensialet for migrasjon er enormt. Så det er jo ikke noe usannsynlig at migrasjon vil bli et tema som vi har med oss i lang tid fremover. Og reisekostnader har jo også blitt minimert, så langt flere kan...
kan dra på reise for å komme ut av en vanskelig livssituasjon. Svært alvorlig fattigdom hindrer jo migrasjon, men den delen av befolkningen i verden som lever under ekstrem fattigdom blir jo mindre. Så det betyr jo at potensialet for migrasjon bare er økert på. Som jeg skriver i den siste boka mi, så er det sånn at
Vi forbinder mur i dag med Berlinmurens fall og Nordkorea som har mur og sperrer folk inn og sånn, men realiteten er at de fleste murer i dag blir bygget for å hindre folk til å komme inn i land, ikke for å hindre folk til å forlate et diktatur. Og mura blir bygd i et stort tempo. Vi bygger ikke ned grensene i politikken.
I praksis, i dag, globalt sett, så bygger vi opp grensevernet i veldig mange land. Som for eksempel mellom Tyrkia og Syria, mellom India og Bangladesh, og det mest kjente er jo mellom Meksiko og USA, selvsagt. Og Israel har jo i mange år bygd kolossale grensefestninger mot Gaza og Vestbredden.
Så migrasjon, grenser, håndtering av migranter, og inkludert flyktninger som i dag er rundt 70 millioner, inkludert av internt fordrevne, det er et problem som vi kommer til å ha med oss fremover. Det blir nok bare større og større. Men det må jo være bortom å kline mulig å kunne...
gjøre en distinsjon der, sånn i kampen seter hva man skal si med hvem er flyktninger og hvem er migranter. Man vet jo veldig lite, vil jeg tro, med folk som har reist så langt gjennom flere land, livsfarlige turer å løpe. Hva er de reelle flyktninger, og hvor er de fra? Eller er det migranter? Er ikke det også litt av problematikken her? Hvordan kan man vite hvem som er hva?
I Norge har vi et system som prøver å skille migranter fra flyktninger gjennom UDI og UNE, og rettsapparatet, så det er folk som har et beskyttelsesbehov og kommer inn under lav flyktningkonvensjon, skal få lov til å få beskyttelse. Andre skal i teorien og vel også i praksis i stor grad bli sendt tilbake til heimlandet,
Det har jo Norge lykkes bedre med enn veldig mange andre land, for det koster jo mye penger å fly folk tilbake, og du er jo avhengig av at heimlandet er villig til å ta imot sine migranter. Og underveisprosessene må man også forsikre seg om at det ikke er livsfare ved å returnere til hjemlandet, og så videre. Så dette asylsystemet som Europa vel er i grunn av, er alene om å opprettholde, jeg tror vel det på sikt kommer til å bli avviklet.
Altså fullt og helt, eller skal vi si modernisert? Det er jo en stor debatt rundt dette, og noen mener at du kan, at dagens flyktingkommisjoner kan juridisk da bøyes i en mer nasjonalstatvennlig retning, altså gjøre det strengere, mens andre sier
Jeg tenker at det må avvikle hele konvensjonsavtalesystemet. Jeg heller nok i retning av det siste at det er veldig vanskelig å fortolke seg bort, eller fortolke seg inn i en mer restriktiv praksis. Altså gevinsten ved å komme til Europa og få asyl, og til og med komme til Europa og ikke få asyl, men bare bli buende,
Å gå under jorda, leve illegalt, er så stor for så mange millioner mennesker at den guldrota der tror jeg vi må gi slipp på. Og asylreisen i seg selv er så farefull, og så er det så mange som omkommer på vegen, og det koster la seg 100 000 norske kroner å bli flyttet fra Afghanistan eller Afghanistan.
eller Eritrea til den norske grensa, og det må igjen betales tilbake på et eller annet vis. Gjennom, også gjennom menneskehandel, voldtekter, seksslaveri, narkotikatraffikk, kuriervirksomhet, altså hele dette systemet som vår asylordning, så å si, følger med i kjølvannet den asylordningen, er så dramatisk negativt.
Jeg tror også at på et etisk grunnlag vil dette bli avviklet, for vi kan ikke opprettholde et sånt system som har så mange indirekte og dårlige konsekvenser.
Men hypotetisk sett, hvis vi hadde en flyktingavgjøring som var veldig effektiv, vil det da være... Det er også et annet spørsmål. Vi har vel også noen internasjonale forpliktelser på hvor mange vi skal ta imot. Stemmer det? Nei, det stemmer jo ikke. Velger vi det selv? Ja, vi velger helt selv om vi vil ta imot kvoteflyktinger eller ikke. EU klarte jo ikke å fordele sine flyktinger eller migranter i Hellas og Italia.
for det var mange land som nekta, mange EU-land som nekta å ta imot sine andel. Og Danmark har hatt nå null i en par år, null kvoteflyktninger, fordi de mener at de må integrere det som alt er i Danmark, for i dansk debatt har det vært preget av at det er et lite land der folk byr veldig tett på hverandre.
og med innvandrer og ghettoer rundt byer som Århus og København og sånt, som akkumulerer sosiale problemer, kriminalitet, veldig høy arbeidsløse innenfor disse ghettoene, med store sosiale kostnader for samfunnet ellers, det har medført at de ønsker en full stopp inntil assimileringen eller integreringen foregår.
Dette er jo et felles europeisk problem. Du har jo utenfor Paris, du har utsatte områder i Sverige, du har det i Tyskland, ja. I Norge har vi hatt færre, relativt sett i alle fall, enn Sverige. Vi har hatt flere kanskje enn i Danmark, eller på nivå med Danmark. Men den norske staten har vært mye rikere, så vi har bevilget oss ut av
Jeg har en del prioriteringer som andre land har gjort. Hvordan da? Ja, for eksempel at en flyktingfamilie i Groruddalen eller i Drammen av Lillestrøm, de har jo en kjøpekraft som ikke er så veldig ulik enn en norsk småbarnsfamilie. Og det er jo fordi de har nesten hele inntekten fra det offentlige, gjennom stønansordninger, så den sosiale dynamikken som du har i
i ghettoer i Europa med sterk fattigdom og utenforskap, og der illegal inntekt er det omtrent eneste i forhold til ren sosialhjelp, hvis du ikke nøyer deg kun med sosialhjelp. Den motivasjonen har du ikke i Norge som flyktningefamilie. Du har en kunstig høy...
I forhold til arbeidsinntekt, kunstig høy kjøpekraft. Dette har vært kjent i lang tid. Norge er et av de få lande i verden som har en introduksjonsordning der du får betalt for å lære norsk og samfunnskunnskap i to år. At du har det nærmest som en jobb. Dette forutsetter en sterk offentlig økonomi. Ellers må pengene gå til eldreomsorg og VG-utbygging og det som andre land...
må på en måte drive med eksklusivt. Jeg tror du sa i et intervju en gang at vi er oljedopa, og utsetter jo derfor en del av disse ubehagelige valgene vi på følelsiden må gjøre. En del tror at nordmenn er spesielt hjertevarm og snille for de flyktningbefolkningen i Norge, minoritetsbefolkningen, hvis man har det så bra, økonomisk sett i alle fall. Men det er jo
Jeg mener at nordmenn er like mennesker som alle andre, og det er på grunn av denne manglende prioriteringstvangen at vi har bevilget oss veldig romslige mennesker.
budsjettposter. Jeg gikk jo gjennom den gangen integrering og innvandring lå under justisdepartementet, så gikk jeg gjennom det statsbudsjettet for det departementet det året, og jeg fant ut at 60-70% av det departementets totale ramme var koblet opp til innvandring og integrering. Det er mye. Det er en del. Er det noen summer vi vet? Har vi noen oversikter over det? Nei.
Det er jo ikke noe komplett innvandringsregnskap, så vidt jeg vet, når det gjelder offentlige utgifter. Vi har jo noen sånne budsjettposter som er veldig opplagt, ikke sant? Sånn som introduksjonsprogrammet, eller rent sånn drifting av IMDI, UDI, UNE. Og så har du...
Men de aller fleste kostnader til innvandring, som jeg går jo en god del gjennom økonomien i innvandringen til Norge i den siste boka, det handler jo om overforbruk til innvandringsbefolkningen på budsjettposter som er almenne. Altså det kan være kontantstøtte, det kan være fengsel og hele kriminalomsorgen, det kan være skole og utdanning, for du skal ha miljøarbeidere her, morsmålsundervisning,
Det er ekstra kostnader til nye barnehager, fordi den unge delen av befolkningen vokser mye mer enn den ville gjort uten innvandring. Det er mer kontroversielt, men kanskje viktig for samfunnsøkonomi, så er jo produktivitetsvekst egentlig det som skaper rikdom. Og produktivitetsveksten ...
Dersom det kommer veldig mye billig arbeidskraft inn i et arbeidsmarked, det fører til reduksjon i produktivitetsveksten, som over tid akkumulerer seg til å få veldig store utslag. Det er mer sånn teoretisk kostnad av innvandring. Hvis man tar for mye arbeidsinnvandring, så vil jeg...
Var det en påsk i vest? Ja, altså, det vi, den vestlige verdenen har blitt rikere på etter industriereisingen er jo ikke at vi jobber hardere, at vi svetter mer. Det er jo at vi jobber smartere og finner nye måter å produsere samme antall eller samme mengde med mindre energi eller med mindre arbeidskraft. Men dersom arbeidskraften blir veldig billig,
Et annet eksempel er at for en entreprenør, i stedet for å investere i en byggelift, en heis, så anser du eller tre stykker å bære gipsplatter opp til fjerdeetasje, for det er billigere. Men det går utover produktiviteten i et samfunn, når du i stedet for bruker maskiner som gjør jobben mye enklere og lettere, så kan du da få gi arbeidskraft til andre ting.
Og det som også er særregelt med Norge er jo at vi har en stor oljeformue, finansformue, og den er jo per person, og jo flere som innvandrer, jo flere skal da deles på det slags bankenskudd, så da får flere tilgang på den kontoen, jo mindre får hver enkelt tilgang.
Tror du velferdssystemet kommer til å kollapse på en tidspunkt da? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror vel Sverige som ligger en god del år foran oss i en sånn negativ utvikling her, viser at det blir heller mindre velferd. Det er ikke noe at det kollapser. I alle fall ikke over natta.
Men velferdsutelsene blir da for hver enkelt mindre, rett og slett, for det blir flere som skal ha penger ut av systemet, og det blir flere ferdige som betaler inn mer enn de betaler ut. I Sverige er det en kjempedebatt rundt persondomersvindel og sånne ting, sånn at du har innvandring fra kulturer med svakere...
svagt utviklet sentralregjering med klankultur, der du er bare opptatt av egen storefamilie og ikke nabo og ikke andre klaner og ikke staten og sånn. Den kombinasjonen av velferdsstat og den type innvandring er utrolig negativ og vil forsterke velferdsstatens...
erodering. Den kollapser ikke, men den blir mindre og mindre legitim, den blir mindre og mindre viktig. Flere og flere pensjonister i Sverige for eksempel har ikke råd til å betale leie for leiligheten sin. Fattigdommen blant tidligere velferdsklienter går i taket.
Så det er en sånn langstånd erodering, nedsliting av velferdsstaten, det er det som er mest sannsynlig, hvis vi bare fortsetter. Og det er litt sammenheng med det her, jeg tror Kjetil Jallnes har sagt gjen tatt i gang her med det med lav yrkesdeltakelse hos ikke vestlige innvandrere, at det er fortsatt, det kryper vel sakte oppover, men det går ikke, det tar veldig lang tid å
få opp den andelen med yrkesaktive innvandrere, og da snakker vi mer om de som jobber med en time, og den lille delen av yrkesdeltagelsen som på en måte bare blir med i statistikken, for noen mener kanskje pyntelig på statistikken, men fulltidsjobb, og gjerne også begge kjønn, det er vel også noen sammenheng med det vi har snakket om sånn nå.
Ja, det er jo veldig katastrofale tall på sikt, og det er blitt brukt store midler på å kvalifisere innvandrergrupper med flyktingbakgrunn, og med en bedrøvelig resultat. Så selv med en rik stat som kan bruke mange år på å prøve å utdanne en helsefagarbeider, en bursjåfør,
men elektriker og sånn, så er det få som ender opp i en sånn jobb, og som står i den jobben i 30-40 år, av dermed flyktningbakgrunn. Du har jo også kulturen her som har en kvinnerolle, der mødre, i den graden du har kvinner for barn og stifter familie, så skal kvinner være hjemme.
Og det er jo en familiemodell som jo selvsagt tilpasser et samfunn uten velferdsstat, men hvis den type familie flytter seg inn i en velferdsstat, så blir det en kolossal kostnad. Hvis ikke mannen har en kjempegod jobb og brødfører familien på egen kjøl, men det er veldig få som gjør i minoritetsmiljøet, eller med flyktningbakgrunn. Ja.
Og arbeidslivsstatistikken her er jo også pyntet på fordi du blir regnet som sysselsatt hvis du har vært i jobb en time i den såkalte referanseuka. Det betyr at NAV har en oversikt over alle sine klienter, og hvis du har krysset på at du har hatt en times lønn av jobb i løpet av en arbeidsuke, så er du sysselsatt.
Så andelen her, spesielt andelen kvinner med bakgrunn fra Asia og Afrika, som er i en full, meningsfull, viktig, nødvendig jobb, uavhengig av lønstilskudd og uavhengig av alt annet mot offentlig støtte, den er ekstremt låg og kan ligge under 10% for en del av disse grupperne. Og hvis det samtidig tar ut
bostøtte, sosial støvnad, introduksjon eller uføretrygd, altså hele dette sinrikssystemet vi har bygd opp for at alle skal kunne betale regninger og leve normale liv i Norge, så blir nettokostnadene veldig, veldig høye for det offentlige.
Det er noen offentlige utvalg som har regnet på hva det koster i livsløpskostnader, og hva det koster i et år å ta imot flyktninger fra Afrika og Asia. Det er veldig, veldig høye tall. Enkelte mindreårige asylsøkere, for eksempel, som er under barnevernet, vil belaste det offentlige med to millioner i året, som et eksempel betyr.
Jeg har vel vært i tallet på 20 millioner, hvis jeg ikke husker helt feil, som er livsløpskostnader for en kvinne. Gjennomsnittlig kostnader for å ta imot en kvinnelig flyktning. Noen skal jo betale dette i gilde. I grove trekk er det jo menn i privat sektor som er den store mjølkekua i Norge, pluss statlige inntekter ellers, som oljefond og sånn.
men i privat sektor er gjerne også de som stemmer i FRP eller til høyre i politikken. Så jeg er litt redd for at vi får en splittelse i samfunnet der de som er veldig for en liberal innvandringspolitikk er i offentlig sektor, er lønnede i offentlig sektor, stemmer til venstre, og så er det den...
Konkurranseutsatte, markedstillpasset økonomien som er motoren i hele det industrialiserte Norge, er det store taprandet. For at et omfordelende skattesystem skal ha legitimitet, så må jo de som betaler inn få følelsen av at de får tilbake gode skoler, trygt nærmiljø, god pensjon, fine sykehus eller helsetjenester når du trenger det.
Så den samfunnskontrakten der, den er det veldig viktig å passe på. Og den siste halvdelen du refererte til, det er også det der med at den offentlige eksplosjonen av offentlige budsjetter har økt så mye under denne regjeringen. Det må jo på en måte... Jeg vil jo tro at hvis jeg hadde vært... Jeg føler meg litt apolitisk, jeg vet ikke helt hva jeg...
Ville jeg vært mye renere og på høyre sida, så ville jeg tenkt sånn, hvis ikke denne regjeringen greier å få ned det offentlige forbruket og det offentlige størrelsebudsjettene, hvem skal gjøre det da? Og jeg tror litt på siden av det her, at det tror jeg kommer til å bli en av de nye store rundene om ikke to år, om kanskje fire eller seks år, men
Hvem er det første partiet som sier sånn, nei, nå skal vi faktisk bygge ned det offentlige. Nå skal vi faktisk begynne å strippe ned og stramme inn. Hvem er det som skal ta den første runden der? Og det er også kanskje enda mer på siden av det her, som jo er en mann som vi har referert til mye i denne podcasten tidligere, som jo da elsker å påpeke offentlig sløseri, er jo han her meget populære Facebook-sidensetter, sløseri-ombudsmannen.
Som jo på en litt sånn spydig og morsom, men også veldig precis måte ofte, vise frem og utlevere både offentlige støtteordninger når det kommer til kunst og byggeprosjekt og alt mulig sånt. Men det er bare det engasjementet det vekker, at det er
at offentlige penger sitter så løst i enkelte tilfeller og prosjekter at det føles veldig ut som hvem er det som bestar de avgjørelsene her på vegne av alle skattbetalerne. Der tror jeg det er en kjempestor uforløst debatt hvor det faktisk kanskje går ned å slå politisk mynt etter hvert. Vi skal bygge ned det offentlige på disse og disse områdene, men ikke disse og disse. Det er akkurat den...
som de norske olje- og gassinntektene har hindret i Norge. Erna Solberg 1 og 2 har ikke benyttet anledningen til å reformere det offentlige på kostnadssiden. De har hatt mange reformer, men alle disse reformene har jo egentlig bare i praksis betytt øka pengebruk.
Så både andelen offentlig pengebruk i norsk økonomi har jo gått opp, og antall milliarder. Jeg tror nok Erna Solbergs regjeringsperiode vil bli av historikere regnet som en periode der den bevilget seg ut av alle problem. Og det var jo en litt svak regjering
En mindretalsregjering i starten, og så nå en flertals- eller flerpartiregjering med veldig sprikende parti som prøver å regjere sammen, men ofte med det resultatet at alle partier får kastet til seg en god bit.
Står vi ikke litt midt i en sånn case nå da? I dag spesielt? Hvis jeg kan fullføre resonemanget. Hvem er det i Norge som vil redusere velferdsstaten og få den norske økonomiet ut av en sånn oljeboble? Både i Tyskland og Sverige var det jo sosialdemokratiske partier som tok den belastningen på slutten av 90-tallet. Da der måtte...
stramme inn livregna. Og det er jo mange som tenker at det er også det norske Arbeiderpartiet som i Norge må ta den støyten, fordi de kan holde fagforeningene litt stangen. Hvis det er et høyere eller FRP som hadde stått for nedskjæringer i Norge, så ville de hatt mye større problemer med streik og den slags.
Så jeg vet ikke, nå er jo Arbeiderpartiet i Norge også blitt et mer normalt middelstort parti. Så om det ville klare å ta en sånn jobb som, var vel Göran Persson i Sverige og, hva heter han, tyske kansler da, på 90-tallet, jeg glemte i farten, men i alle fall da var jo sosialdemokratiske partier i begge land var veldig statsbærende og kunne liksom aksele en sånn stor jobb, men har jo også slitet etterpå.
Så både svenske og spesielt det tyske sosialdemokratiet er jo en skygg av seg selv i dag. Folk flest som har et øye med politikk og følger kanskje litt med når det er valgår, rett før valg kanskje måneden før når TV-kanalen og mediene stepper opp med ekstra mye
tabloid innhold. Det må jo være veldig, veldig vanskelig å skille partiene fra hverandre. Selv arbeiderpartiene må jo være veldig vanskelig på en måte. Hvis du spør noen på gata, kan du liksom påpeke de store vesensforskjellene med disse partiene her? Altså, jeg tror... På stående fot, jeg måtte tenke meg veldig, veldig nøye om, altså. Og det er jo...
Det er jo de partiene som har stikt ut med veldig tydelige ... Når du er et miljøparti, så er det klart at da har du en veldig klar overordnet retning, som de sannsynligvis har profittert veldig på. Det må være vanskelig. Hva tenker du selv da? Burde det vært færre partier? Kommer alle til å ligne mer på hverandre etter hvert, og at vi får flere og flere nye partier ut på sidene?
Jeg har vel tenkt at den norske partifloraen er preget av den oljeøkonomien som vi er i, sånn at vi har ikke justert partialternativer til nye utfordringer. Det er land som Sverige, da har Sverigedemokraterne som det største parti, i alle fall på meningsmålingene. Det er et parti som...
Som er jo forstendelig spedalsk, som vel er det spedalsk den dag i dag for store grupper. Det samme gjelder jo Frankrike og Tyskland og Nederland, og mange land har jo fått en veldig heftig endring av partifloraen.
Mens i Norge ligger det nok så stabilt, og det partiet som man skulle tro kunne profitere på problemer med innvandring og sånn, nemlig FRP, har jo gjennom regjeringsprosjektet på en måte bare blitt et mindre parti. Men jeg tror nok, hvis jeg skal tenke meg normativt her, så ønsker jeg nok at partier som KrF og Venstre, at de går under sperregrensa og blir på sikt borte.
Fordi begge er egentlig venstreside partier i dag, og der har vi jo SV fra før, og vi har Rødt som jo bare i navnet er en slags revolusjonært parti. Det har altså blitt et ekstremt velferdsparti. Hovedsaken er nei til profit i velferdstjenester. Det er ikke revolusjon nå lenger. Nei.
Og så har det Miljøpartiet De Grønne, som jeg ser på nå som kanskje er det politisk sett farligeste partiet, fordi det har en veldig dødelig kombinasjon av svært innvandringsliberalt linje, samtidig som de vil stenge ned olje- og gassproduksjon, og det er en kombinasjon av å strupe inntekter til staten og få virkelig fart i utgiftene, samtidig som de kanskje vil ha et seks timers arbeidsuke og masse sånn irriterende
urealistiske velferdskrav. Det mener jeg er et parti som kan stille Norge i en sånn Venezuela-klasse, light. Altså at samfunnsøkonomien kollapser nok så fort. Og at Arbeiderpartiet eller Senterpartiet kan ha noe som helst med et sånt parti å gjøre, så lenge de har den type blandingsideologi, det bekymrer meg.
Og spesielt, og jeg synes det er helt latterlig at det partiet er så stort i en velutdannet befolkning som hovedstaden. Er det mindre problematisk at de gjør det godt i kommunevalget enn stortingsvalget? Ja, det er klart.
Jeg selv er en storforbruker av både sykkel og fothøy og kollektivtransport i Oslo, så jeg har ikke noe personlig behov for å kjøre dieselbil døgnet rundt i Oslo, men...
Men det er klart at i lokalpolitikken så gir jo MDG mindre skade. Nå tenkte jeg mer på at dersom partiprogrammet ble lagt til grunn for en type regjeringserklæring, så ville det bekymre meg veldig. Men det ser jo ut til at for eksempel Senterpartiet er svært skeptisk av mange andre grunner også, til Miljøpartiet De Grønne, og at hvis det blir...
Hvis regjeringen skifter fra tyngdepunktet i Høyre til tyngdepunktet Arbeiderpartiet i Senterpartiet, så vil det sannsynligvis bare bli en ny mindretalsregjering med MDG blir holdt utenfor. Tilbake til en ting som er stor post, men vi kan jo prøve å runde av med det. Dette her med...
Vi gikk jo på et fint lite sidespor her nå, men tilbake til integrering og assimilering. Det er kanskje ikke alle som vet forskjellen på de to tingene. Vil du forklare det veldig kjapt? Det er jo ikke et synonym med hverandre. Nei, altså integrering forbinder ofte med at den møtes på halvvegen, at den tar hensyn til begge parter. Integreringspolitikk bygger på en respekt for forskjeller og
for å utligne uheldige ulikheter og gi støtte til grupper som får bevare sin kultur og sånne ting. Integreringspolitikken i Norge vil mange seg, kanskje inkludert meg selv, har lagt opp til en slags mild form for segregering, altså bevare gruppeidentitet av folk
Så integrering har kanskje blitt et ord som skjuler eller kamuflerer at innvandringsbefolkningen egentlig lever sitt eget liv på sy og også annen tregenerasjon blir ikke en del av det norske folk, norsk kultur og sånn. Det er en likeholder, en avstand og en
en manglende kontakt. Mens assimileringspolitikk har jo fått et dårlig rykte, fordi det ble også et ord som ble brukt som tvangsassimilering av type samer og fornorskingspolitikken i mellomkrigstida og opp mot 40-50-tallet. Så tvangsassimilering er jo noe som absolutt ingen tar ordet for i dag, men en naturlig assimileringsprosess vil bety at
ulikheten vokser sammen og går opp i en ny form for fellesskap gjennom for eksempel intermarriage som det heter på engelsk giftemål på tvers av etniske grupper og kulturer sånn at
det klassiske eksempelet her er jo The Melting Pot i USA, der norske utvandrere fra 1840-tallet og utover, etter hvert gifta seg med først svenske, så italiensk, så ble de amerikanere, ikke sant? Alle blir amerikanere. Og det er jo en slags svak familiehistorie da, om oldefar som kom fra Hallingdal. Men de er amerikanere, ikke sant? Altså det er ikke noe
USA har aldri drivet integreringspolitikk på den måten Norge har gjort, gjennom å støtte foreninger, gjennom ordsmålstilpasset opplæring og sånne ting. Så USA har jo praksisdrivet i den form for å støtte opp om naturlig assimilering, stimulert til at alle skal bli amerikanere, og at det er et felles...
et felles kulturelt og språklig grunnlag. Er det et punkt som strides om veldig om skal man bare nøye seg med å integrere våre nye landsmenn, eller skal man også gå inn for en enda lenger med å assimilere og få det til å blande seg mye mer med
den eksisterende befolkningen enn det gjør den dag i dag. Da er ikke det litt mer på det siste du også, som du poengterer i din bok? Ja, altså, jeg ser på Norge som en nasjonalstat, og i en nasjonalstat så må jo det foreligge en nasjon, og i Norge så har vi jo en grunnlov som refererer til to nasjoner, den samiske og den norske folk, som danner da
grunnlaget for den norske statsbyggingsideologien, og det har jo i Norge vært tusen års nasjonsbygging fra Harald Hårfagre samlet rike, og du har utvikling av sentralstyr og
Du har reformasjon, du har potetpresten, du har foreningslivet på 1800-tallet. Langsomt har dette landet blitt en nasjonalstat med et veldig stert lokalt fellesskap. Vi gir veldig mye sammen i nærmiljøet i kommunen.
Mange land har jo ikke noe offentlig tilbud, de har ikke en idrettshall, de har ikke en offentlig skole, så vi gjør veldig mange ting sammen som vi drar lasset sammen, både via skattesedlen, men også hvis du har barn i skolemusikken eller i speideren, så er det veldig foreldreaktivitet. Så vi har veldig sånne breie fellesskap. Og det er det...
Det er styrken ved den norske nasjonalstaten, og så mener jeg at vi må ha en inkluderende nasjonalisme i Norge, så det må være mulig å ønske seg inn i en sånn nasjonal-lokal fellesskap som det norske samfunnet. Men det er jo ikke sånn at dette samfunnet kan eksistere
dersom det blir store parallell samfunn. Det er jo det som skjedde fra 90-tallet utover i Grovedalen, og etter hvert så flyttet de norske ut av disse lokalsamfunnene som de selv og sine foreldre hadde bygd opp. De hadde bygd bedehus, kirker og jazzklubb og alt mulig, hoppbaker og sånn, og dette er i stor grad flyttet bort fra. Så det er jo et eksempel på at
at innvandring når det når et visst nivå, og det er en bestemt type innvandrere som ikke ønsker å bli en del av det norske folk, eller en del av dette lokalsamfunnet, da bryter det sammen, og det kan vi ikke tillate at det skal skje i bydel etter bydel, kommune etter kommune. Så det er en grunn til at jeg mener at integreringspolitikk i dag har spilt for litt. Den modellen...
Den går ikke ihop med det antall innvandrere som har akkumulert seg over 30 år nå, og i den takt som vi fortsetter med påfyll av innvandrere fra kulturer, der denne formen samfunn og
Og måten å organisere seg på er framånd, og de har ingen interesse av å bli en del av det norske samfunnet og det norske folk. Og det er jo på en måte, hvis jeg forstår bokprosjektet ditt litt, at fremmed i ditt eget land som kom for et par år tilbake, så
så konsentrerer du om historie fra Grorudalen. Så da blir du på et lokalt kommunalt nivå, og så går din nye bok mot nasjonalt sammenbrudd. Da tar du denne problematikken her opp på et regionalt nasjonalt nivå, eller? Ja. Jeg ser egentlig på den fremmed i eget land som er et slags forstudie til denne nye boka som er et av mine hovedverk, hvis jeg skal bruke et
Litt stort ord. Hvis vi sier av den store boka om Kristiania-bohemen, så mener jeg at denne boka her, mot nasjonal sammenbrud, er et forsøk på å oppsummere et veldig stort og viktig tema, der jeg setter kommunale erfaringer opp mot nasjonale erfaringer og dilemmaer, også i et globalt migrasjonsperspektiv, for Norge er jo en del av verden i veldig, veldig stor grad.
Så det globale spiller også en stor rolle i den nye boka som et yttre press på denne norske samfunnsmodellen som er en litt unik, en nasjonalstat med solidarisk velferd. Det er faktisk ikke det mest vanlige i verden, heller ikke i dag. Og det er en sårbar konstruksjon som vi må beskytte.
Og det er jo også på tampen der sånn i lyset av det som gjør at vi rett og slett tar en pause med all form for innvandring eller mest migrasjonsdelen eller det er i hvert fall det jeg har hørt du har sagt tidligere jeg vet ikke om du har noen
Jeg vil jo på ingen måte stenge grensene. Vi skal ikke bli noen Nordkorea, og det er en god del innvandring som jeg tror vi både er gunstig og som er en del av det å være en del av den moderne verden. Men jeg tror vi må avvikle kvoteflyktinger, asylinnvandring, familiegjenforening, hele dette tilrettelagte. Det er det vi forsøker gjennom
Gjennom en sånn humanitær innsats å redde eller bidra til å løse flyktningproblem i verden, det tror jeg er en fåfengt idé. Det har vi prøvd på. Det er for stort problem. Du kan ikke løse det gjennom innvandring til Vesteuropa. Det ødelegger Vesteuropa. Det er politisk, så splitter det voldsomt. Kostnadsmessig så går det ikke ihop.
den europeiske samfunnsmodellen krever høyproduktiv arbeidskraft, og folk som oppfører seg veldig lojalt i forhold til lovverk, ytelser og sånne ting, det er et tillitsbasert system. Og i den store...
verden utenfor Nordeuropa så er tillitsbaserte system nesten ikke eksisterende. For der er mer klansvindel enn normalt. Du grabber til det du kan og du tar vare på din egne storfamilie. Jeg synes det vesteuropeske produksjonen trenger en streng assimilering for at vi skal få den arbeidskraften inn.
USA som stormakt ble jo bygd på assimilerte migranter. Det var jo Amerikas evne til å lage nye amerikanere. Det er kjernen i den amerikanske storheten. Det er jo litt forslått i Norge at utfordringene fremover nå, det er blant annet aktørene av Minerva. Andresen har jo hevdet at utfordringene nå fremover er å lage nye nordmenn.
Med det ligger en slags forventning om kulturell assimilering. Selvfølgelig på frivillig basis, men de som ikke ønsker å bli en del av norske folk, de bør heller vurdere å repatriere seg, reise tilbake. Det er veldig store oppgaver i mange land i verden som trenger arbeidskraft, trenger folk som er flinke, trenger folk som er kunnskapsrike. Asyl var jo aldri tenkt som en permanent gjenbosetting
Det er jo i utgangspunktet en ordning for midlertidig beskyttelse for folk som er personlig i fare. Så har det blitt den eneste vegen egentlig for veldig mange fattige til å komme til Vesteuropa. Du har jo sagt også at det kunne vært interessant å gjøre det kanskje litt mer kostbart eller mindre attraktivt
å faktisk komme hit og etablere seg, i hvert fall på sånt, hvis jeg skal si for religiøse, for islamister, og at de gjør det på en måte at de insentivene, hvis du demper insentivene litt litt, for eksempel statsstøtte av religion, og en egen podcast bare, det er sikkert. Det burde du kanskje gjøre en gang. Jeg har jo sagt at det kan ikke være en norsk oppgave å beskytte salafismen som kulturuttrykk. Det er...
over 50 land som har islam som dominerende statsbegjørende ideologi. Så det er litt sånn blanding av piske og gullerot her. Jeg tror i oppslutning Norge kan gjøre med god samvittighet gjøre mindre på en del områder. Altså tilrettelegge mindre, bruke mindre penger, diskriminere i hermetegn positivt.
For eksempel, jeg synes jo statskirka kan være et bra fellesgode for helbefolkningen, og stort sett er det også mange humanetikere og ateister og sosialister som også benytter statskirka som en slags tjenestdyter. Det er også en del av kulturarven, så man kunne si at vi kan opprettholde en støtte til norske kirker, men that's it. Og da ryker også pinserenner og
og ikke minst med det politiske islam har gjennomført
Det er jo virkelig et tema for seg selv. Ja, virkelig. Og jeg må si at jeg er jo tilhenger av det. Altså ta vare på kulturminnet, de store flotte tingene, stavkirkene og så videre og så videre. Men altså, ja, strup det hele. Er det Norge og Storbritannia som er det eneste landet som har statsstøttet religioner? Eller er det, om ikke Storbritannia, nå husker jeg kanskje feil i farta, men i hvert fall Norge er et av veldig få land som har det.
Ja, jeg har ikke noe tall på det som det må sjekke. Men USA er en sånn typisk land som har full religionsfrihet, men ingen religionsstøtte.
Men jeg tenker at den norske historien, den idrottstomen for eksempel, er ikke lett for norske kirker å velikeholde gjennom medlemskap. Der skal vi spytte inn litt. Det går bra. Du, Halvor, tusen takk for besøket. Dette var veldig moro. Kompakt, effektivt og veldig, veldig hyggelig lærerikt. Takk for besøket. Håper det går bra med boksalget videre. Jo, takk for at du inviterte meg. Bare hyggelig. Så snakkes vi igjen snart. Hei.