Det er Facebook som ble din favorittmoderne ytringsplattform. Ja.
Det er jo litt i tråd med statistikken nå, at det er menn over 40-50 som skrives på Facebook. Det er jo skummelt å begynne å rote seg inn i de kommentarfeltene og de sakene som gjerne popper opp rundt 9-10-11-tida, og debatten fortsetter langt ut på natta. Absolutt. Og det er noe hinsides, volymer og lange tilsvar og utrolig...
og velskrevne ting også til å være så langt ut i en samtale. Det som fascinerer meg er at folk, veldig mange som da ikke nødvendigvis ytter så veldig mye selv, men er mest med i kommentarfeltene for å på en måte backe sine kanskje sånne
de mest aktive da, som det er selv, som Simon, og kanskje sånn som Kjell Lollnes. Men den debatten er jo egentlig borte. Den eksisterer jo nesten ikke et par dager etterpå, for det er jo en øyeblikks slags ordekrig, konversasjon, meningsutveksling, som da forsvinner liksom i periferen i motsetning til den første
meldingen i kronikken, den blir jo alltid stående som et søk. Så det er jo utrolig å se hvor mye tid og konsentrasjon og sånn som går med i de kommentarfeltene. Så er du mest på ditt eget sted, prøver du å begrense tida litt? Ja, absolutt. Jeg går av Facebook også i perioder. Tidsbegrensning? Ja. For å fullføre den boka nå, så...
Så var jeg av i fem veker vel, i september til midten i oktober. Nei, jeg husker hva du skrev, ja. Men Facebook er jo en sånn levende debattspalte. Jeg har vel cirka 5000 Facebook-venner og 2-3000 som følger meg. Mhm.
Jeg har jo selv skrivet mye i aviser og sånn før, og til og med før mobiltelefonen var i bruk. Og opplever at Facebook i dag når frem til mange. Det er klart at du blir stående på en annen måte hvis du skal publisere en kronikk i VG for eksempel, eller i Aftenposten, men...
Men da må du vel stå i kø og vente på at de har plass. Facebook er et veldig levende forum for min del, og jeg er studierønn av Kjetil Rolnes, og har kjent han lenge der og
en overlapping av sosiale vennskap og digitale, som gjør at tidsbruken føles ikke så meningsløs som... Nei, og det er jo... Jeg vil ikke si at det var meningsløs, men det er bare så mye tid og krefter som bare blir borte i hermetegn. Fordi det er sånn som Facebook fungerer i min verden, at det er noe som, når en post er død, så blir den aldri hentet opp igjen. Det er umulig å søke seg frem til det, mener du virkelig manuelt går gjennom...
En feed da. Og med det volymet som er der, så er det nesten mulig å finne igjen noen som helst, i hvert fall hvis du har lest et eller annet smart. Ja, det er sant. Så det er en stor dugnad som renner ut i sanden hver natt. Over hele verden. Men det må jo være litt kikk også da. Du har jo levd lenge og jobbet både før og etter internett-
blomster opp, og det er jo det med kronikker og sånt, og det er jo litt interessert hvordan det fungerer. Når man ikke er spaltist, da, nå er jo Kjetil Holden i spaltist i Aftenposten, som fungerer jo litt annerledes, men når du da bestemmer deg for å skrive en kronikk, altså hva, shopper man da litt rundt med forskjellige plattformer og medier før man skriver det, eller skriver man noe ferdig, og så går man rundt og ser hvem som er interessert i å fronte det, og så fungerer det der egentlig. Tenker du på post her på Facebook? Nei, altså kronikker. Kronikker, ja. Ja.
Jeg har skrivet en del kronikere opp igjennom, og på 1990-tallet da jeg var fersk forfatter, så husker jeg at jeg fikk tilbud av Dagbladet om å bli spaltist.
og sa nei til det, fordi jeg tenkte i hvert fall den gangen at jeg er ikke i stand til, eller trives ikke med å skrive noe på kommando innenfor en frist, og finne et interessant tema. Og da er leveringen torsdag klokka 11, det er deadline. Så det presset der er det noen som trives med og må ha, andre liker anten lengre formater. Jeg likte den gangen å skrive...
bøker og litt reportasjer, intervjuer kanskje, kronikker, bokanmeldelser, og hadde Dag og Ti, Morgenblad og sånne vekaviser som hovedmedium. Og jeg hadde kanskje ikke selvtillit nok til å være en meningsytter som en spaltist skal være. Og beundret da egentlig folk som påtok seg denne rollen.
Også har jeg fra slutten av 90-tallet gått inn i mer redaktørrolle, før jeg i 2015 ga ut en bok «Fremmed i eget land». Og det var, da hadde jeg i noen år fått en selvtilliten til å bli en slags kommentator på Facebook. Overvant en viss genanse for å stå frem og mene ting og...
kommentere, kritisere. Etter det så har det liksom balla på seg. For det er interessant, for kostnaden å være med på den, skal vi si, leken på før internett, var jo ganske mye større også, og det tok mye tid og mye oppfølging, vil jeg tro, og med de få mediene og kanalen som var, hvis man først var på en måte i sakens sentrum der, så var det vel på en måte en helt kanskje annen tyngde i det, eller?
Vil du si at det faktisk er veldig så mye faktisk, skal vi si, eksponering og tyngde i ting når man gjør noe, på grunn av at det er så mange ting rundt selve kronikken også? Fordi altså med internett, altså med Facebook, så er ikke kostnaden så stor kanskje, ved å liksom yte og mene noe, du kan ta det vekk, og det kan være litt mer muntlig, og det er ingen som kan godkjenne, og du kan være kort og langt, og ja. Ja.
Jeg var jo en profilert nynorsk forfatter på 90-tallet og skrev litt sånne småfrekke ting. Folk som ikke kjenner meg fra den tiden tror kanskje at jeg har blitt
blitt en polemiker. Altså, jeg hadde blitt en sur, gretten, gammel gubbe. Men jeg var en litt sånn sur, gretten, ung mann også. Det er forbi det stadig. Ja, og jeg var nok ganske frimodig da jeg debuterte som forfatter i sånn tidlig 30-årene i 1994. Jeg hadde skrivet i avisen også litt før det, men...
Nei, jeg var nok litt kontrær og stav og skrev ting som jeg stod inne for, og det hentet rett som det var at Dagsnytt 18 den gangen ringte og ba om jeg kunne komme i studio og forsvare eller kommentere det jeg hadde skrevet. Ja. Stilte du opp det, eller? Ja, jeg stilte opp en god del på det, men jeg var jo småbarnsfar på en tid, og Dagsnytt 18 betalte jo ingenting, og som freelancer så må man jo beskytte arbeidsdagen sin. Ja.
Jeg gjorde det litt, men jeg sa nei til mange ting også. Og bokprosjektene, var det også bare noe du fant ut du skulle skrive, eller var det et initiativ fra et annet sted? Det startet med at jeg skrev skoleavis alene da jeg gikk i første gym på Kvitsund gymnasium, og var redaktør i Russavisa, og har vært en skrivende person i lang tid.
Og så tok jeg magistgraden i sosiologi på en avhandling om Kristiania bohemen og Kristiania som by i 1880-årene. Og den ble omarbeidet til bokform og kom ut i 1994 og ble Bragepris nominert og såkte bra hovedbok i en bokklubb og det var ikke måte på. Og så...
Jeg skrev en del eseartikler som kom i bokform, og så fikk jeg et forskningsrådsstipend for å skrive om ingeniører i norske romaner. Det var et oppdrag. Men i hovedsak har jeg skrivet ting etter...
ting som jeg er interessert i selv. Med det politiske, har du hatt mer eller mindre samme politiske standpunkt gjennom hele livet? Du har jo levd et langt liv nå og vært i media og presse veldig lenge og skrevet mye. Din to siste bøker nå, du tørt seg innom en sted fremmed i eget land og nå som kom rett på tampen av fjoråret mot nasjonalt sammenbrudd. Begge de to handler jo om innvandring. Er det det majoriteten av skrivearbeidet ditt handler om nå, eller har det vært det lenge siden?
I og med at jeg hadde en lang pause fra 1997-98 til 2015, så kan jeg egentlig ikke si at skriveprosjektet handlet om noe i den perioden. Da var jeg redaktør i tidsskriftet Prosa, som er tidsskriftet til Norsk Faglitterær Forfatter og Oversetteforening, og jobbet som forlagsredaktør i Kageforlag og Askehøyforlag og
Jeg har egentlig hatt en brei interesse i politiske spørsmål og historiske spørsmål. Så jeg er litt usikker på egentlig når innvandring, integrering, etter hvert også islamdebatten, at det har tatt så stor...
stor del, men jeg opplever vel at det langt på vei er et produkt av nyhetsstrømmen ellers. Vi alle har jo blitt veldig opptatt av disse spørsmålene i takt med at innvandringen har øket veldig på og integreringskostnadene har gått veldig opp. Involveringen i den islamske verdens problematikk har på en måte fanget også den norske offentligheten. Så det er jo, jeg husker en forsker
sa at for 20 år siden var du veldig sær som samfunnsforsker hvis du forsket på innvandring og integrering. Men i dag er det en del av nesten alle forskningsprosjekt. Altså om du er skoleforsker i dag, om du er ungdomsforsker, om du driver med eldre velferd, alt har et aspekt, eller tangerer av innvandring og integreringsproblematikk. Så
Politisk sett så har jeg, som mange i min generasjon, jeg kom akkurat for sent heldigvis til å bli ML'er, så jeg har ingen bakgrunn i sånn revolusjonær romantikk. Jeg var også tøv for moden og hadde en for rural og folkelig bakgrunn til å bli en del av postmodernismen og poststrukturalismen og den slags globalismen på 1990-tallet.
Så min personlige bakgrunn er jo at jeg er fra Dalen i Telenmark med foreldre som er døde nå, men vi var pinsevenner, og jeg var knyttet gjennom familien til de tre motkulturene, målsak, avholdssak og lek kristendom. Så selv om jeg ikke er fra ungdomstida, måtte jeg breite med alle det.
sist med målsaker kanskje, byttet til bokmål. Så det er jo en forankring jeg har i et sånn bygdemiljø med en sånn brei sosiale erfaring hos vanlige folk. Ikke noe spesielt politisk miljø. Mine foreldre stemte i Kristelig Folkeparti. De fleste rundt meg stemte vel Arbeiderpartiet. Det var en sånn kraftkommune. Og Senterpartiet stod stert i øvre Telmark.
I den graden jeg har forandret meg politisk, så tenker jeg mer at det er de politiske partiene som står litt fast i gamle motsetninger. For jeg kan gjøre av og til at noen blir oppfattet som del av et slags nasjonalkonservativt miljø, som er litt uglesett. Men hvis jeg definerer meg selv som politisk, så er det midt i norsk politikk. Jeg er i sentrum. Har du stemt på forskjellige...
Ved de forskjellige valgene? Jeg har alltid prøvd å stemme, og gjerne hatt så store problemer at jeg har bestemt meg inni valglokalet. Sånn at du har stemt blankt, for eksempel? Nei, det har jeg aldri. Jeg har alltid måttet manne meg opp og sagt at jeg får heller holde meg for nesa, og så stemme venstre eller høyre. De siste valgene har jeg stemt på FRP, som jeg har ikke noe sans for den liberalistiske fortiden til FRP. Men hvis den, sånn som jeg til og med har
Jeg konkluderte at av de store politiske utfordringene i Norge, ikke bare for min generasjon, men for barn og barnebarn, at hvis det er innvandring og integrering, så er det FAB som har vært tettast på å være realitetsorienterte på det punktet der.
Tror du, altså er det mange som tror det bestemmer seg i valglokalet, og er faktisk så åpne som deg da, og faktisk sånn, hva skal jeg gå for her? Og så koker det gjerne ned til de spørsmålene, man kanskje er veldig biased av å se veldig mye i medien da, at det er de tingene man kommer på først, og så vektlegger man det på sin egen lille systematiske miks.
Det er så mange valgforskere i Norge, så det er sikkert et veldig klare svar på det. Jeg tror det er en sånn liten prosentandel som bestemmer seg på valgdagen, men i løpet av valgkampen er det i alle fall nok så mange. Og så er det jo en del som sikkert går ned fra gjerde eller setter seg på gjerde i løpet av akkurat de siste...
Ti mann. Men du har jo som sagt levd et langt liv, og du har jo på en sett og vis kunnet ha fulgt med på innvandrerdebatten helt fra, nå vet ikke jeg faktisk når debatten faktisk startet, meg bekjent så startet den første innvandring av pakistaner på slutten av 60-tallet, og du er født i 1961, stemmer det? Stemmer det.
Så du har jo da vært igjennom mange tiår, kan du da se, har innvandredebatten forandret seg merkebart fra tiår til tiår som du kan huske fra slik til steg? Ja, den har forandret seg kolossalt. Jeg var jo da student på 80-tallet og første del av 90-tallet, i hovedsak ved Universitetet i Oslo og litt ved det som heter Telemark til Siksøskole den gangen.
Og innvandring var egentlig et ikke-tema, på samme måte som islam var jo også et fullstendig ikke-tema. Islam ble jo beregnet som den kjedeligste av verdensreligionene. Jeg studerte også kristendomskunnskap, grunnsfag og mellomfag, og hadde litt sånn religionskunnskap som del av det faget. Det var den mer sånn silvisatoriske elementet som er blitt så viktig etter...
etter angrepet på New York i 2001, og senere kampen mot terror og jihadisme og IS, og dette som i dag fyller nyhetsbildet i alle medier, det var jo et fullstendig ikke-tema. Så det er jo litt kjekt å ha i mente at ting forandrer seg veldig fort, og klima også, som nå er en del av nesten alle slags debatter,
Det var jo også helt uaktuelt på 80-90-tallet. Da var det klassisk miljøvern som var viktig. Litt sånn djup økologi og
og kritikk av det teknologiske samfunnet og stress og sånne ting. Så det er veldig mange av de temaene som i dag fyller hele medierommet. Det høres ut som akkurat det vi snakker om nå. Men det som også var spesielt var jo at innvandringsdebatten på 80-90-tallet var såpass sær at den var knyttet til veldig, veldig marginale grupper. Du hadde nynazister og...
Blitere? Blitere, altså veldig sånn helt fjern fra den vanlige offentlige debatt. Og en av de første som på et sånn faglig kultursosiologisk grunnlag løftet frem innvandring som et fremtidig konfliktfyllt tema var jo professor Sigurd Skirbeck ved Universitetet i Oslo. Og på 90-tallet var jo han da uglesett som en
Som gjerne et sånt pioneret er. For han var mer på Huntingtons spor, at du har forskjellige sivilisasjoner i verden som ikke er kompatible og som kan ende i konflikt. Den mest vanlige holdningen var jo Francis Fukuyama, The End of History. 90-tallet var egentlig den tiden der verdenskonfliktene var løst. Demokratiet
Humanismen, toleransen, hadde seiret på alle fronter. Og sånn som Sigurd Skirbik og andre ble sett på da som hår i suppa. For det var en generell rivende optimisme for hele fremtiden. Det er nok mange som ser tilbake på 1990-tallet som de glade 1920-årene. Optimistisk, kjent.
Tenker du da Norge, eller hele Europa? Ja, ja. La oss se bort fra selvfølgelig Balkan på ditt da. Kanskje Norge spesielt. Vesteuropa? Ja, jeg tror nok det var etter Murens fall, og da virket verden lys, eller fremtiden virket lys. Og så spissa det gradvis på 2000-tallet. Jeg kan ikke huske så mye...
Jeg tenker jo ofte på min egen ungdomstid. Jeg vokste opp i Bærum, og mange tror at Bærum alltid har vært et krittvitt. Hvis man spør den jevne nordmannen utover alle landsdelene, så vil de jo tro at Bærum er et sted med veldig mange rikmennesker og veldig homogent befolkning og demografi. Men da jeg vokste opp der, så var det jo et fotballlag med...
en haug med nasjonaliteter. Spesielt Bærum Sportsklubb, som da hadde fra iranere, irakere, pakistanere, vietnamesere, og folk fra Nord-Afrika. Det som var spesielt var at Bærum var litt sånn skilt, at Bærum Øst lignet kanskje litt mer som Oslo Vest, og Bærum Vest med rykken. Og det området der var litt mer som på en måte Oslo Øst. Men jeg kan aldri huske at det var noe
Det var aldri noe stor case det der når vi var tenåringer med Bærum, i Bærum med store rasismespørsmål. Jeg følte det kom veldig mye mer ut på 2000-tallet med store antirasismekampanjer med tippeliga og den type ting, men jeg husker ikke at jeg opplevde det som et veldig stort problem i mitt lokalmiljø, som var Bærum og Oslo Vest, rundt med rennumskiftet. Så jeg vet ikke, det er jo...
Og etter hvert som jeg ble eldre også, har jeg sikkert fanget mer opp av det, sånn rundt 2010-tallet og ting begynner å spisse seg. Så vil jeg jo tro for deg som har blitt stående veldig mye i det, at det er 2015 hvor jeg har vært et ekstremt vennepunkt for hele debatten. Det kan jo være interessant å høre hva du kaller det, om du kaller det flyktingkrise eller migrasjonskrise. Jeg vil absolutt kalle det for migrasjonskrise, ikke flyktingkrise.
Hvorfor det? Det er vi som lurer på forskjellen. Ja, fordi flyktning er jo en status som blir tildelt gjennom en slags kvalifisering, en søknad. Så flyktningstatus gir en del rettigheter. Være migrant er jo et mer breiere begrep som dekker alle som er på vandring. Folkevandringer har vi jo hatt til alle tider.
Det spesielle med vår tid er at vi er både blitt veldig mange flere milliarder enn før. Menneskearten har jo formert seg voldsomt. Det andre er at alle områder i verden er regulert statsjuridisk. Så det finnes ikke landområder som bare er preget av nomader eller som ikke har noe territorialkontroll.
Og det gjør at migrasjonen i dag er underlagt veldig sterke begrensninger, formelt og på sånn statlig nivå. Samtidig som potensialet for migrasjon er enormt. Så det er jo ikke noe usannsynlig at migrasjon vil bli et tema som vi har med oss i lang tid fremover. Og reisekostnader har jo også blitt minimert, så langt flere kan...
kan dra på reise for å komme ut av en vanskelig livssituasjon. Svært alvorlig fattigdom hindrer jo migrasjon, men den delen av befolkningen i verden som lever under ekstrem fattigdom blir jo mindre. Så det betyr jo at potensialet for migrasjon bare er økert på. Som jeg skriver i den siste boka mi, så er det sånn at
Vi forbinder mur i dag med Berlinmurens fall og Nordkorea som har mur og sperrer folk inn og sånn, men realiteten er at de fleste murer i dag blir bygget for å hindre folk til å komme inn i land, ikke for å hindre folk til å forlate et diktatur. Og mura blir bygd i et stort tempo. Vi bygger ikke ned grensene i politikken.
I praksis, i dag, globalt sett, så bygger vi opp grensevernet i veldig mange land. Som for eksempel mellom Tyrkia og Syria, mellom India og Bangladesh, og det mest kjente er jo mellom Meksiko og USA, selvsagt. Og Israel har jo i mange år bygd kolossale grensefestninger mot Gaza og Vestbredden.
Så migrasjon, grenser, håndtering av migranter, og inkludert flyktninger som i dag er rundt 70 millioner, inkludert av internt fordrevne, det er et problem som vi kommer til å ha med oss fremover. Det blir nok bare større og større. Men det må jo være bortom å kline mulig å kunne...
gjøre en distinsjon der, sånn i kampen seter hva man skal si med hvem er flyktninger og hvem er migranter. Man vet jo veldig lite, vil jeg tro, med folk som har reist så langt gjennom flere land, livsfarlige turer å løpe. Hva er de reelle flyktninger, og hvor er de fra? Eller er det migranter? Er ikke det også litt av problematikken her? Hvordan kan man vite hvem som er hva?
I Norge har vi et system som prøver å skille migranter fra flyktninger gjennom UDI og UNE, og rettsapparatet, så det er folk som har et beskyttelsesbehov og kommer inn under lav flyktningkonvensjon, skal få lov til å få beskyttelse. Andre skal i teorien og vel også i praksis i stor grad bli sendt tilbake til heimlandet,
Det har jo Norge lykkes bedre med enn veldig mange andre land, for det koster jo mye penger å fly folk tilbake, og du er jo avhengig av at heimlandet er villig til å ta imot sine migranter. Og underveisprosessene må man også forsikre seg om at det ikke er livsfare ved å returnere til hjemlandet, og så videre. Så dette asylsystemet som Europa vel er i grunn av, er alene om å opprettholde, jeg tror vel det på sikt kommer til å bli avviklet.
Altså fullt og helt, eller skal vi si modernisert? Det er jo en stor debatt rundt dette, og noen mener at du kan, at dagens flyktingkommisjoner kan juridisk da bøyes i en mer nasjonalstatvennlig retning, altså gjøre det strengere, mens andre sier
Jeg tenker at det må avvikle hele konvensjonsavtalesystemet. Jeg heller nok i retning av det siste at det er veldig vanskelig å fortolke seg bort, eller fortolke seg inn i en mer restriktiv praksis. Altså gevinsten ved å komme til Europa og få asyl, og til og med komme til Europa og ikke få asyl, men bare bli buende,
Å gå under jorda, leve illegalt, er så stor for så mange millioner mennesker at den guldrota der tror jeg vi må gi slipp på. Og asylreisen i seg selv er så farefull, og så er det så mange som omkommer på vegen, og det koster la seg 100 000 norske kroner å bli flyttet fra Afghanistan eller Afghanistan.
eller Eritrea til den norske grensa, og det må igjen betales tilbake på et eller annet vis. Gjennom, også gjennom menneskehandel, voldtekter, seksslaveri, narkotikatraffikk, kuriervirksomhet, altså hele dette systemet som vår asylordning, så å si, følger med i kjølvannet den asylordningen, er så dramatisk negativt.
Jeg tror også at på et etisk grunnlag vil dette bli avviklet, for vi kan ikke opprettholde et sånt system som har så mange indirekte og dårlige konsekvenser.
Men hypotetisk sett, hvis vi hadde en flyktingavgjøring som var veldig effektiv, vil det da være... Det er også et annet spørsmål. Vi har vel også noen internasjonale forpliktelser på hvor mange vi skal ta imot. Stemmer det? Nei, det stemmer jo ikke. Velger vi det selv? Ja, vi velger helt selv om vi vil ta imot kvoteflyktinger eller ikke. EU klarte jo ikke å fordele sine flyktinger eller migranter i Hellas og Italia.
for det var mange land som nekta, mange EU-land som nekta å ta imot sine andel. Og Danmark har hatt nå null i en par år, null kvoteflyktninger, fordi de mener at de må integrere det som alt er i Danmark, for i dansk debatt har det vært preget av at det er et lite land der folk byr veldig tett på hverandre.
og med innvandrer og ghettoer rundt byer som Århus og København og sånt, som akkumulerer sosiale problemer, kriminalitet, veldig høy arbeidsløse innenfor disse ghettoene, med store sosiale kostnader for samfunnet ellers, det har medført at de ønsker en full stopp inntil assimileringen eller integreringen foregår.
Dette er jo et felles europeisk problem. Du har jo utenfor Paris, du har utsatte områder i Sverige, du har det i Tyskland, ja. I Norge har vi hatt færre, relativt sett i alle fall, enn Sverige. Vi har hatt flere kanskje enn i Danmark, eller på nivå med Danmark. Men den norske staten har vært mye rikere, så vi har bevilget oss ut av
Jeg har en del prioriteringer som andre land har gjort. Hvordan da? Ja, for eksempel at en flyktingfamilie i Groruddalen eller i Drammen av Lillestrøm, de har jo en kjøpekraft som ikke er så veldig ulik enn en norsk småbarnsfamilie. Og det er jo fordi de har nesten hele inntekten fra det offentlige, gjennom stønansordninger, så den sosiale dynamikken som du har i
i ghettoer i Europa med sterk fattigdom og utenforskap, og der illegal inntekt er det omtrent eneste i forhold til ren sosialhjelp, hvis du ikke nøyer deg kun med sosialhjelp. Den motivasjonen har du ikke i Norge som flyktningefamilie. Du har en kunstig høy...
I forhold til arbeidsinntekt, kunstig høy kjøpekraft. Dette har vært kjent i lang tid. Norge er et av de få lande i verden som har en introduksjonsordning der du får betalt for å lære norsk og samfunnskunnskap i to år. At du har det nærmest som en jobb. Dette forutsetter en sterk offentlig økonomi. Ellers må pengene gå til eldreomsorg og VG-utbygging og det som andre land...
må på en måte drive med eksklusivt. Jeg tror du sa i et intervju en gang at vi er oljedopa, og utsetter jo derfor en del av disse ubehagelige valgene vi på følelsiden må gjøre. En del tror at nordmenn er spesielt hjertevarm og snille for de flyktningbefolkningen i Norge, minoritetsbefolkningen, hvis man har det så bra, økonomisk sett i alle fall. Men det er jo
Jeg mener at nordmenn er like mennesker som alle andre, og det er på grunn av denne manglende prioriteringstvangen at vi har bevilget oss veldig romslige mennesker.
budsjettposter. Jeg gikk jo gjennom den gangen integrering og innvandring lå under justisdepartementet, så gikk jeg gjennom det statsbudsjettet for det departementet det året, og jeg fant ut at 60-70% av det departementets totale ramme var koblet opp til innvandring og integrering. Det er mye. Det er en del. Er det noen summer vi vet? Har vi noen oversikter over det? Nei.
Det er jo ikke noe komplett innvandringsregnskap, så vidt jeg vet, når det gjelder offentlige utgifter. Vi har jo noen sånne budsjettposter som er veldig opplagt, ikke sant? Sånn som introduksjonsprogrammet, eller rent sånn drifting av IMDI, UDI, UNE. Og så har du...
Men de aller fleste kostnader til innvandring, som jeg går jo en god del gjennom økonomien i innvandringen til Norge i den siste boka, det handler jo om overforbruk til innvandringsbefolkningen på budsjettposter som er almenne. Altså det kan være kontantstøtte, det kan være fengsel og hele kriminalomsorgen, det kan være skole og utdanning, for du skal ha miljøarbeidere her, morsmålsundervisning,
Det er ekstra kostnader til nye barnehager, fordi den unge delen av befolkningen vokser mye mer enn den ville gjort uten innvandring. Det er mer kontroversielt, men kanskje viktig for samfunnsøkonomi, så er jo produktivitetsvekst egentlig det som skaper rikdom. Og produktivitetsveksten ...
Dersom det kommer veldig mye billig arbeidskraft inn i et arbeidsmarked, det fører til reduksjon i produktivitetsveksten, som over tid akkumulerer seg til å få veldig store utslag. Det er mer sånn teoretisk kostnad av innv