- Der ja. Nå sitter det, oi oi oi. - Nå får vi, nå rister eggstakene der ute. - Nydelig. - Og vi må jo ikke glemme det mannlige publikummet også, de er jo tross alt 80-90% der ute. Jeg vet ikke, det kommer jo litt tematisk an på, hvis det er ernæring, så tror jeg aldri jeg får så mye meldinger innbokstid, som det er ernæring og kropp og sånt. - Ernæring, ja, ernæring, kropp. - Det er våkne kvinner, vet du.
Det gøyeste er at det er sånn veldig mange eldre kvinner. Jeg har hørt helt opp i 70-80-årene, så sitter du og hører på den podcasten her, og da også disse grisepisodene hvor jeg bare sitter og drikker alkohol med gutta og snakker skitt. Jeg sitter og koser det. Er det egentlig sånn identitetsgreie? Det er gøy det jo. Det slutter aldri å være gøy med skittprat og litt vin, selv om man er 70 år. Jeg tror det er noe der. Vi tar det litt for gitt at de gamle bare vil høre på sånn
sier om på gammel musikk og spiser fyrstekak og gjør kjedelige ting. Jeg fikk faktisk motbevist så sent som i går kveld, da satt jeg hjemme hos mine sviggeforeldre og fikk høre at på det lokale gamlehjemmet så har de en egen pub. Så det er rett og slett et adskilt hus hvor de da bare kan gå. Det er en dag i uka hvor det er åpent. Men det er en brun bule, rett og slett med servering av alt. Så du ikke det? Nå fikk jeg en flashback til den her. Var det ikke en sånn...
Det var en FRP-kommune, tror jeg. De åpnet først en bar, men så kjørte de inn noen strippere. Og så pass, ja. Eller det var noen dansere. Så plutselig viste det seg at de tok av seg klærne mens de danset. Det var ingen klager. Det var bare veldig mye moralisme på utsiden. «Her skal du faen ikke de gamle få lov til å kose seg med!»
Ja. Så han har så godt fortalt at verden er ikke akkurat det vi tror den er, da. Ja.
- Jeg var så sjokka over det, jeg vet ikke hvorfor vi kommer inn på dette, men 60-78-åringer er masse sex på de selv, de koser seg, kjører på, så jævlig hyggelig. - Nytt livet. - Og så hyggelig å vite for oss, som forhåpentligvis kommer litt en gang. - Ja, ikke sant? - Eller ikke. - Det er vel både du og jeg rundt 40-årene, jeg fikk høre en gang at det var toppen av livet.
Men så klarte han Martin Kellermann, som skriver Rocky, tegneserien. Han klarte å gi meg en litt ny perspektiv på det. Da har du gjort de store tingene. Da er resten av livet nedover bakken. Nå kan vi bare kose oss. Er det det? Ja. Jeg tenker at 40-årene er da du begynner når du er ferdig med å surre. For jeg har jo blitt sånn selvstendig næringsdrivende som gjennomsnittet. De fleste som...
Greia å lage en bedrift og selstidende egenstrivende er jo ikke i sånn 20-årene som man tror at det er sånne skikkelig smartinger og arvinger som bare dundrer på business hele veien. Det er 40-åringer som bare er lei i arbeidslivet og går ut og gjør sine egne greier. Det er bare drittlei folk og ting. Så bare går de ut og lager noe selv, og så får det til å stå. Men jeg synes jo 20-årene var gøy, 30-årene var interessante. Ja.
Og så er det jo fysisk, er jo hardere når du er 40 da, men jeg synes ikke livet er noe dårlig. Nei, og det beste jeg har hørt da, det er de som da også er 10 år eldre enn oss, de sier jo da at hvis de skulle fått lov til å stanse på et 10 år. Oi, 50? Ja, ja, ja. Stopp på 50? Nei, altså de har det helt topp der, men også de som er enda litt eldre da, de sier at det var også helt topp. Yes. Det virker som at det blir bare bedre og bedre.
Ja, men det var jo litt overraskende, for det er jo, det første jeg tenker på er sånn der, vil man ikke bli yngre sånn at man kan styre rundt med damer og masse sånne greier? Er ikke det liksom sånn motivasjon til mange sånn at de har lyst til å se yngre ut og liksom kjenne litt på ungdomsliv igjen og sånt, men at man er fornøyd
med 50-60 år da, interessant jeg gikk inn om den tanken der om liksom, skulle jeg likt å spole meg tilbake til 20-årene og skjønte at det er det der følelsesirkuset som vi har vært med på da det orker jeg ikke engang til, det har holdt det engang altså følelsesirkus? ja, så å identifisere seg hvem man er og finne ut hva man skal bli når man blir stor og sånne ting ja, det er sånt, ja
Det har jeg faktisk aldri gjort. Jeg har tenkt på mange ganger, det som har vært min greie, bare sånn, når i livet blir jeg tvunget av samfunnet til å komme meg tilbake på den jævla skolebenken for å lære noe, tenker jeg sånn, faen, og det blir sånn vanskelig. Det blir sånn 25, 30, 35, og fy faen, 35 skal jeg tilbake på skolebenken, og det blir så jævlig tungt. Hahaha.
Og begynne å ta opp fag på Bjørknes. Det her, det går jo ikke. Men du skulle ikke da blitt en av de gamle pensjonistene som jeg møtte når jeg var på universitetet selv? Altså folk på type 70-80 som sitter og følger med på kvantfysikkforelesninger. Ja, ja, ja. Men de jeg har hørt om som bare dukker opp på forelesninger og bare er genuint interessert. Ja, ja, sitter der. Det er helt rått. Og det verste er at noen av de er der fortsatt. Det er jo 15 år siden eller sånt når jeg var der, og jeg er innom av og til og møter dem igjen. Hva skjer med den kunnskapshungrigheten som da kommer
For min del var jeg minst mulig. Jeg tror jeg var blant verdens, kanskje Europas smarteste mennesker da jeg var rundt 19-20-21. Jeg trengte jo ikke egentlig å lære å vite så mye. Så jeg beherrsket det allermeste i livet. Jo eldre du blir, så bare den krygger den effekten. Jeg kunne ikke så mye som jeg trodde. Her var det mye spennende, og disse bøkene her var bra. Så kunnskapshungeret min har bare økt litt nært, egentlig, med alder. Ja, ikke sant? Ja.
Så nå vil du mer? Nei, nå vil jeg mer. Dette podcasten her er jo et læringsprosjekt. Det er det jeg sier til meg selv. Ja, men det er det jeg har fått inntrykk av også. Og det er jo mange varierte gjester her også, har jeg skjønt. Men det er jo litt interessant at du har 60-70 år, så har du fortsatt lyst til å lære ting. Jeg ser jo tilbake på litt sånn
filmer kanskje også litt slekt som sitter i stolen hele tiden og ser på NRK1 at livet er over, at det er bare sånn mye bygdeliv da, hvor folk ikke gjør, altså gamle folk ikke gjør noe. Og det er sånn mitt inntrykk av kanskje mange 60-70-åringer som jeg har møtt opp igjen, bare sånn sitter bare og gjør de samme tingene. Jeg sitter ved kjøkkenbordet, noen drikker, noen ser på TV, noen bare går den vante turen og spiller litt tipping på butikken og så
og at de vil bare seile forbi, mens det er mange der ute som bare har lysten og evnen å lære nye ting. En annen ting jeg beundrer er folk som er hobbygartnere, som tar vare på planter, har kanskje et medium stort drivehus, har prosjekter og sånt. Er det det romatiserer jeg har? Ja, det høres veldig bra ut.
- Men du sa noe i sted, du er jo selvstendig næringsdrivende nå og har sikkert mange jern i hilen. Det høres jo litt kjent ut for min del. Jeg fant ut at en gang da jeg var 10-åring så klarte jeg å slite meg ut, så jeg måtte kutte ut alle de frivillige vervene jeg hadde. Det gikk ca. 3-4 måneder så gikk jeg på veggen av å ha ingenting å gjøre, så jeg startet minst like mange prosjekter en gang til.
Så nå har jeg liksom bare lært av gammel, altså klok av gammel skade, ikke kutt ut alt jeg driver med. Jeg blir sprø av det. Så ser jeg meg litt med gru fremover på, oi, pensjonist.
Hva skal jeg gjøre da? Jeg må jo starte flere prosjekter når jeg ser at arbeidslivet er på vei til å ta slutt, slik at jeg ikke blir sittende stille. Ja, det tror jeg er lurt. Det der å holde kroppen i gang, det er jo noen ting jeg er litt opptatt av. Sånn at du faktisk kan gjøre noe nyttig når du er 60-70. At du ikke er sånn, faen, det er jævlig mye å gjøre, men nei, den kroppen her. Jeg blir NRK1 på første kakke. Men det er det ene, og så er det jo det der, jeg tror det er det som har...
kanskje noen gamle hobbyer som har vært med deg opp gjennom hele veien, som har rot i en interesse, kanskje helt fra tenårene, eller fra ungdomstiden som bare har bygget seg ut, og som egentlig er et sånn ustoppelig hobby, om det er kunnskap, aktivitet. Det tror jeg er sånn viktig å begynne å dyrke allerede nå. Ja, egentlig. Det er jo den røde tråden i livet, er det ikke det det fort blir av?
- Jeg sa til en venn i går at jeg lever jo egentlig litt som en pensjonist nå, føler jeg. Jeg slutter fast jobb. Ja, det er ikke køtt. Dette er den eneste podcast-innspillingen jeg har denne uka. Jeg hadde vinterferie forrige uke, og så gikk jeg mandag, tirsdag og onsdag, og så er ungene og kona, de har jobb og skole,
Så tok jeg meg på mandag og tirsdag, gikk jeg med en to-timers tur, gikk ut på isen her alene og sørget der, og så gikk jeg to timer på kaffebrenneriet og satt der og skrev litt på noen manus. Så handler jeg sammen med pensjonistene midt på dagen, står i fiskedisken og skravler litt sånn, da er det god plass der, god tid, og hva er det ferskt i dag? Det er jo litt sånn der ...
Også på kaféen og sånn, så er det jo sånn systemet i næringsdrivende folk da, som sitter og drikker, så er det gamlinger. Så det er sånn, nei det er veldig, jeg fikk en sånn touch at er det her litt sånn smaken på å bli gammel? Er det sånn frie dager og, jeg kan egentlig jo reise til syden i morgen også, det er litt rar tanke. Ja, det er morsomt. Det var jo på en måte litt likt og litt annerledes da. Jeg kjenner jo den der å sitte på kaféen og møte pensjonistene. Mhm.
Moren min er fælt, for eksempel i nærheten av der vi er bor, så er det noen som heter Mortens Kro. Har jo veldig sjeldent stoppet der, men det er liksom et helt perfekt sted å ta lunsjkaffen på vei ut av Oslo med bilen eller sånne ting. Og det er de samme folka som sitter her dag ut og dag inn. Ja.
drikker kaffe, spiser Napoleonskake. Det er helt vilt hvor mange av de som gjerne kanskje er pensjonister eller yrkesjåfører og sånne ting, som bare kommer og detter ned i sånne steder. Der sitter jeg og jobber sammen med dem. Ikke sant? Det er et så utrolig globalt fenomen. Vi romantiserer veldig gamle folk som sitter på hjørnet på en kafé i Italia med espressoen sin og bare kikker på hvert eneste hjørne av det sånn.
Det er noe av det behovet, den rutinen der, at det blir sikkert et nødvendighetsmål
i hverdagen når man kommer inn i livsfasen der? Mangler det? Blir det bare ensomhet? Jeg lurer på om det er flere valg som kommer inn der. Jeg skjønte jo at jeg hadde hatt en rar oppvekst når jeg kom på universitetet. Da føler jeg at jeg møtte vanlige folk. Men nei, jeg vokste jo opp med, vi var mye på hytta, og vi hadde en liten
en gammel campingvogn uten luft i hjula, som bare sto permanent i et skogholdt i nærheten av noen familiehytter. Og det var liksom en bitteliten plass å sove på. Det var visst nok mye krangling mellom meg og søsknene for å få plass i den bitte lille senga. Men det er bare å dette ut av den campingvogna, og så sose rundt i skauen hver eneste ferie. Det var liksom min fritid. Og så kom jeg til...
Til blinderen da, og så møter jeg andre folk. Ja, hva er det dere skal for nå i vinterferien da? Ja, vi skal til syden. Hæ? Syden? Hva gjør man der? Jeg ligger på stranda og hva? Men jeg fant jo ut fort da. Det var veldig mange som gjør det der. Og jeg lurer på om det er kanskje de samme som tenker at ok, pensjonist, da...
Da er det evig ferie. Da er det leilighet i Spania, nå flytter vi dit. Jeg har vært innom tanken selv, jeg skal være innrømme. Det er litt med varmen der. Jeg mistenker at det er en 16- eller portugiser-spaniol innom meg et eller annet sted. Vi har familien min som blir jævlig brune på sommeren. Det er noe som kommer ned til varmen og trives jævlig godt. Bortbruk på sommeren, det er ordentlig deilig. Men det er jo...
Jeg var på Teneriff nå forrige uke. Kjempe digg det, altså. Men syden og sånt, har du byttet Basilen senere da? Nei, vet du hva? Jeg har ikke det. Jeg har vært der. Ja? Vaknefly? Nei, det var kult med den uka, liksom. Men da var det digg å komme tilbake til sitt vante. Eller hvis jeg hadde blitt der lenger, så hadde jeg bare begynt å vandre i fjellene eller skaven, og stikke ned til kysten, og stikke hendene ned i noen vulkangroper eller noen sånne ting.
Skjønner ikke at du ikke trivdes med å henge rundt med masse bleikfeite, arrogante franskmenn og engelskmenn og spanjoler og få sånne all-inclusive steder og sånt? Nei, vi fant heller den norske puben hvor de solgte brunost og hvor du kunne gå med vikinghjelm. På Gran Canaria det? Ja, ja, ja. Uten å bli mobba, det var nydelig. Var du på Gran Canaria eller?
Det er jo det kjøpesenteret der, hvor det er jo halvparten av oversatte norsk inne i senteret der. Hva heter det? Puerto Rico. Puerto Rico, ja. Og så like øst for Puerto Rico, et litt sted som heter Arginigin. Så søstrene mine gikk på skole der. Kanaria? Ja, de har en norsk skole i Arginigin. Og det er jo for de som har astma eller revoptisme, som gjør at du trenger å bo i et varmere klima. Så søstrene mine var ganske plaget med astma.
Da var det jo turer ned dit for å besøke søstra min. Da fikk vi en uke på Granca i ny og ned. Så jeg har jo opplevd alle disse veldig norske stedene på Granca Norge. Men du sovner tilbake til, jeg remmer at du er skogsmenneske da, siden du finner roen der. Jeg finner roen der, og det er jo der jeg tar fritida mine, rett og slett. Det er der du sysler over universets gåter og sånt, eller? Ja, det er der den røde tråden startet. Er det det? Ja.
Jeg må kanskje si en delt greie mellom at jeg var mye ute, og det er litt den opplevelsen når du først står ute i skauen, og det blir mørkt, og du ser liksom, ok, skitt, der kom det ganske mye hvite prikker opp i himmelen. Hva er det? Hvor er det? Hvorfor er det sånn?
Og så har jeg også en far som er realfagslærer, så han dundret inn døra av og til i sånn ubeleilig tidspunkt, gjerne etterlegget til for meg med flytende nitrogen, eller en stjernekikker til å si «Vegard, nå må du komme! Kom ned på kjøkkenet!» Jeg blir litt sånn «Hva har jeg gjort for noe gærent nå? Skal jeg få kjeft?» Og så var det da full fysikklabb på kjøkkenbordet med å lage is, fryse og knuse bananer.
Man blir jo rar av sånt. - Det høres ut som en veldig god far å ha, som både skaper interesse og har engasjement.
- Absolutt. Så nei, du kom jo inn på det der. Jeg var ikke så mye på Granca, men jeg var mye ute i Skeven og der fant jeg stjerneren og stjerne. Så klarte han, faderen, å snike med seg en ganske stor kikkert hjem når vi hadde Hale Bopp-kometen på besøk for en, det begynner jo å bli noen år siden det nå. Det var jo midten av 90-tallet, 30 år siden.
Hvor mye skjønte du av, når du begynte å skjønte bittelitt av dimensjonene, perspektivene, når en komet kommer ned her, og solsystemet, galaks, når du skjønte at dette her er jo større enn alt? Det var sent. Det er vanskelig å si, kanskje uten å forklare hele studieforløpet, men det var faktisk en opplevelse på slutten av universitetet. Så jeg har vært der i ti år.
- Å, så sent. - Ja, fordi jeg hadde en ganske bokprega tilnærming til det. Du finner bøker overalt som lister opp faktasetninger, og det blir litt som å lese en glosebok. Du lærer deg rekkefølgende på ting. - Du hadde veldig mye logisk tilnærming til hele faget, astronomien og verdensrommet, til kanskje følelsesaspekter kom inn senere.
Ja, det tok hvertfall lang tid før de to koblet sammen. Og når jeg i en sånn tankerekke, for det er bare fun fact, men det er jo en nabogalakse til vår galakse Melkveien som heter Andromeda. Den er relativt like størrelse som vår. Den ligger 2,2 millioner lysår unna.
I astronomisk skala er ikke det kjempelangt, men sammenlignet med alt vi kjenner til er det helt vanvittig langt. Det er ingen som egentlig har et begrep om hva 2,2 millioner lysår er. - Eller møsk er på vei til. - Ja, det var det. Hvis han klarer å lage en så fet rakett. - Det må vi få tilbake til de dimensjonene etterpå, for det er fascinerende. - Fordi den lille oppdagelsen jeg gjorde var at månen sett på himmelen er like stor som Andromeda-galaksen.
- Den er såpass svær når du får i stjerneskikker. - Du må ha kikkert, fordi den blir for lyssvak, så du ser ikke hele, men den er så svær sett fra vårt solsystem, eller vår galakse. Og så gikk det opp for meg, for jeg har alltid lekt med den ideen. Jeg har sittet hjemme og hatt en lastebil. Jeg samlet på biler når jeg var barn. Jeg hadde sportsbiler og lastebiler og alle de der. Og så kjørte noen av de samme lastebilene ute på veien. Ikke så mange av sportsbilene dessverre, ikke i Norge i hvert fall.
Så hadde jeg liksom lastebilen, lekelastebilen i vinduet på rommet mitt, og så så jeg ut på gata rett bak, og der var den samme lastebilen ut på veien. Det var dødskult. Og da fikk jeg de to til å bli liksom, se like store ut. Jeg var bare, ah, konge, nå fikk jeg til noe bra. Og så gjorde jeg den øvelsen, det ble jo sånn, det er en tankeksperiment. Jeg gjorde den øvelsen med månen, liksom inne på lekerommet mitt, og så andromeda-galaksen bak, og da var det sånn, åh.
Fy kata, det er svært. Det er så svært, det er så gigantisk. Jeg har et halvveis begrepp om avstanden, men oi. Det var mange stjerner det. Det var etter i hvert fall si sju år med akademiske studier og bokkunnskap om verdensrommet at det sank inn at gud i malla, vi har ikke fylla peiling på hvor stort det vi egentlig er i her.
- Jeg husker, jeg tror det er noe vi har skrudd sammen med at vi bruker en jordisk målestokk på et eller annet vis med alt vi, som en heuristikk for å løse hvor svært er det egentlig. Er det ti fotballbaner, er det én fotballbane, er det en bil lengde, en båt? For å forklare ting opp i hodet vårt. Da det gikk opp for meg var det ganske tidlig jeg fant på internett en videoillustrasjon eller animasjon jeg tror det var.
hvor vi begynner med her er jorda, så zoomer vi ut, her er sola i forhold til jorda, oi, nå er jorda liten, og så zoomer vi ut, her er sola i forhold til dette solsystemet, og så zoomer du ut til nærmeste nabostjerne, og nabostjerne der igjen, og nærmeste solsystem, og nærmeste galaks, og bare sånn.
Alt ble bare mindre og mindre, og det stoppet ikke. Det bare fortsatte til det som var enormt mye større enn vår egen sol, bare var en liten ert. Da tenkte jeg at jordkloden i forhold til der det endte til slutt, må ha vært mikroskop for å se den lille prikken. Det er så svimlende. Det er ikke sånn å si det er det tallene, for eksempel melkeveien har 400 milliarder stjerner.
Det er litt sånn som når du snakker om penger også. Det koster 400 milliarder å reparere det landet, eller det forsvaret. Bare sånn, 400 milliarder. Ja, det er mye penger. Men det er ikke sånn at det er ... Hvis en kunstner får en million kroner, da blir jeg jo rasende. Hva faen, en million kroner, det er drit mye penger. Jeg kan relatere meg til en million. 400 milliarder, det er jo vrint. 400 milliarder stjerner, det er mye stjerner. Det er jo ikke ...
Uendelig mange, men det er jo nesten 400 milliarder stjerner. Det er så mange stjerner bare i vårt solsystem. Og så er det andre solsystemer der ute. Det blir svett, jeg kjenner mye varie med på ryggen her. Ja, men det er så himmelende. Jeg prøver hele tiden å minne meg om da jeg var barneskoleelev, for vi hadde fredagssamling på Kampo skole. Det er i Moss, Sørforslo. Vi hadde fredagssamling med 250 elever i all rommet.
Det betyr at jeg hadde ganske god kontroll etter hvert på hva 250 var. Altså den mengden 250. Fordi hvis det manglet tre elever, så vi så dem en gang. Det var helt intuitivt. Så sier jo gjerne lærerne etterpå, ja, dessverre er det noen på den og den klassen som er syke i dag. Ja, det ser vi.
Da har jeg sagt at 250 er en mengde jeg behersker. Den forstår jeg. Hvor høyt kan jeg pushe den grensen for en intuitiv forståelse av mengde? Jeg har vært på noen konserter hvor det har vært tusenvis hoder. Jeg sliter litt, men jeg tenker at hvis jeg strekker godelighet til, så klarer jeg den. Vi er ganske langt unna millioner. Så har jeg egentlig begrep om hva den mengden er. Jeg vet ikke. Hvis man finner de gode...
Er det en metafor eller en analogi? Da får jeg kjeft hver gang jeg begynner på med de der. Men da var det David Netborough, en av disse naturprogramlederne, som bare stod på en strand og illustrerte et sankorn her i en stjerne i universet. Bare se rundt deg bare sånn.
- Det tenkte jeg. Det gir en følelse av, er det så mange stjerner der ute som da har planetet svirende rundt seg, som på en enkel strand her ute på Fornebysnippet. Det skaper både det som er den ekstasielle, ikke angsten, men spørsmålet som man kanskje på et eller annet tidspunkt i livet vikler seg inn i,
hvor lite man er både på jordkloden og universet, at man er en veldig liten brikke på hele tidslinjen.
og føler seg veldig liten, og alt blir så overveldende. Det er en farlig greie der da, spesielt blant unge menn, at man blir litt nihilistisk, bare sånn: "Hva faen er poenget med det her?" "Her står jeg og tar en utdannelse i ... Vi skal bli revisor." "Hva faen har det betydning har det da?" Ingenting! - Det er en jobb. Det er å holde jula i samfunnet i gang på et eller annet vis.
- Nei, men du kan jo bruke det både positivt og negativt. Jeg er enig med deg, det er kanskje litt for mange som tar det litt sånn nihilistiske og bare begynner å ikke bry seg. Det er skummelt. Men heldigvis er det også mange av de som ser det og skjønner at, ok, ikke legg alt for mye fokus i å bygge opp din egen stolthet på en måte som går ut over andre. Du er bare en del av en ganske stor, herlig greie.
La det være med det, på en måte. Ja, det er to ytterpunkter der. Det er også den der å sette pris på. Hvis man greier det, å skjønne hvor liten del
ubetydelig del man er av universets, jordklodens og menneskenes historie, men bare sette pris på sånn: "Jeg får ta en del av, jeg får et innblikk, jeg får leve kanskje 100 år og se hva som foregår her." Og kan liksom flikke litt på som en slags sommerfru-effekt. Alt man gjør, du og jeg og alle som hører på her, har en bitteliten effekt på hvordan universet faktisk blir. Det er ganske sykt å tenke på.
- Det er spennende tid nå. Gud, det skjer mye. I hvert fall i retning verdensrom. Vi fikk James Webb-teleskopet opp. Begynte å levere bilder nå i fjor. - Fortell om det. - James Webb var en drøm som forskerne har drømt om. De har planlagt det i ti år siden 80-tallet. Så ble den bekreftet med et passelig stort budsjett fra NASA i 2004.
Og så er det jo sånn med alle disse prosjektene, de går jo både utover de første tidsfristene og budsjettet blir i hvert fall firedoblet. Men de fikk noe skutten opp rundt juletider for, det blir jo to år siden, nei ett år siden da, kunne vi malet at som tida går. Og det er da et teleskop som ikke egentlig er arvetager etter det forrige romteleskopet Hubble. Hubble har jo blitt relativt godt kjent fordi det tok utrolig mange fine fargebilder av ting som du ikke fikk tatt så gode bilder av fra jorda.
Så kommer James Webb, som er fintunet på infrarød stråling, ikke på synlig lys. Det er nettopp fordi at alt som kommer langt vekk fra, alt som er gammelt lys i verdensrommet, det ligger i det infrarøde. Det er en konsekvens av at universet utvider seg. Så skal du se de eldste galaksene, skal du se...
til eksoplaneter og sånne ting, så er det nødt til å ha et infrarødt teleskop. Og så klarer du da å skyte opp, eller for det første bygge, et teleskop som er 6,5 meter i diameter, og som de klarer da å folde sammen som en lommestørrelse paraply inni en rakett.
og så folde ut igjen, plassere godt utenfor jorda i en stor bane som går sammen med jorda rundt sola, på det eneste ideelle stedet hvor du kan ha et sånt teleskop, og så funker det.
Det funket til og med bedre enn det ingeniørene hadde tørt å love. De hadde gitt en slags utgangspunkt i dette kameraet, dette speilet, den optikken og alt sammen, så klarer vi å ta så gode bilder. - Det er noe lære forbanende ord det der. - Kanskje ikke budsjettene. - Utsettelsene. - Vi begynte å få bilder.
mai-juni i fjor, og det var jo helt vanvittige bilder. Det var nydelig. Det var akkurat sånn type ting vi håpet på. Nå begynner de å grave litt i detaljen, og nå har forskerne begynt å få en del materiale som de kan jobbe med. Nå er det ikke bare de store publisitetene som kommer fort ut i aviser, nå begynner det å bli sånne ordentlige grubblespørsmål, sånn som
Oi, er ikke de sorte hullene i midten av de tidligste galaksene så store som de burde være i henhold til våre teorier? Ups, da kan det hende at vi er nødt til å begynne å revidere litt, tenke nytt om hvordan hele universet har blitt til. For det der er jo...
for oss å stå på utsiden, så tenker vi sånn, ja, så spennende, så gøy at det er såpass dynamikk i forskningen og astronominsverden, men der må du gjerne utbøde litt dine tanker og ståsted også, fordi det å utfordre dogmer og ideer og de mest briljante smarte hjerne som har levd de siste hundre årene som
har tatt oss dit vi er i dag, skal begynne å utfordre deres ideer og teorier, og skal vi si det sånn, opplese sannheter, er ikke bare bare. Og det er her et større som vi kan se i andre typer fagfelt at du må kanskje vekte dine ord, du må passe på hvordan du går fram for ikke kanskje bli utstengt fra visse miljøer hvis du kommer for mye kontroversiellere og går for hardt inn i ting. Dette her er ganske spennende, men også touchy vil jeg tro da.
Det er mye dynamikk der, og det er mye følelser. Jeg tror hvis vi skal ta den delen som ikke fungerer så bra først, som heldigvis er i mindre tall, men det var på min første plasmafysikk-konferanse, internasjonalt forskningskonferanse,
Så er det en forsker i 30-årene, det er jo pur ungt i en sånn forsamling, forteller om et arbeid. Jeg synes det hørtes veldig godt ut, godt gjennomført, bra konklusjon, god presentasjon. Det er tid for spørsmål. Og da til og med åpningsforedraget, så han fikk jo vanvittig mange tilskure og mye tid. Første spørsmål stiller mannen i 60-årene, reiser seg opp, sier «Det der gjorde vi for 30 år siden, og gjorde det mye bedre enn dere».
Så sa den seg. Jeg tenkte, er dette det fremste av forskere? Er det disse som kan bringe verden og kunnskapen framover?
- Ja. - Fy faen. Det er jo litt bosset å si det, bare sånn: "Nei, dette er alt jeg har å melde deg." På 30 år siden var det bare: "Takk for meg." - Ja, ja. - Men den stakkaren som sto på scenen, han prøvde jo å si noe høflig og klokt i oppfølgingene der, men det gikk jo ikke. Han punkterte jo bare hele samtalen. - Ja, det er jo litt trist da, men det er jo sånn, da skulle man ønske at man hadde replikken.
som bare myker opp og viser at vi er på forskjellige steder. La oss ta dette med et smil. Det er tanken om at vi til enhver tid i menneskehistorien vet vi veldig godt hva som skjer med oss selv, jordkloden og universet. Gjennom hele historien har vi forstått
beviselig funnet ut hva som er riktig. Hva vi tror på. Dette her må jo være sant. Om det er guder, om det er jorda flat, om det er bare det jeg som leste litt på i går at vi hadde egentlig bare vårt solsystem var liksom universet
Det vil jeg gjette meg frem til at vi kanskje tenkte at vårt solsystem, jeg vet ikke om det er melkeveien eller vårt solsystem som var hele universet helt frem til 1700-tallet. Men dette er jo alltid på 1900-tallet til Høbl og kanskje diverse andre som bare sprekter en hull på at det er en enda større verden der ute. Og det er litt mindre enn 100 år siden.
Hvis vi tar tidslinjen, at dette her er mindfucken, at for 100 år siden, hvor menneskeheten er så gammel, og jorden er så gammel, og universet er så gammelt, så tror vi nå da, hvis vi har forsket og lett etter svar på dette her i sånn 80-100 år pluss, at vi nå er så nærme sannheten at vi har funnet dette her. Nå har vi så mye å bygge på at dette her må jo være, vi må jo touche innom noe som faktisk er riktig her nå. Jeg synes det er litt absurd at vi tror at vi er nærme noen svar på universets gåter da.
Jeg tror det kommer veldig an på hvor du sitter i den informasjonsflyten. Jeg tror det vi skal kritisere forskningsmiljøet for egentlig, det er jo evnen til å kommunisere ut av det.
Det legger ikke opp til det i hverdagen deres, for all del. Det der er en spagat det er vanskelig og tøft å stå i. Men det er laget diverse memes og tegneserier som jeg liker å følge på Facebook, blant annet, om at du har en teori, en påstand som forsker. Dette skjer, forutsatt at A, B, C også ligger til rette. Aviseoverskriften fanger bare opp at dette skjer.
Ikke sant? Og så står du der som forsker og så bare, ja, men det var ikke det jeg sa. Men du er inne på noe som har fascinert meg ganske mye. Det er den der opplevelsen av hva er universet? Fordi det er helt riktig det du var inne på der. Det var på rundt den 1700-tallet der hvor
Vi tenkte at alle de stjernene vi ser, alle de lysende prikkene, det er universet. Det er ikke feil å si det, men du passerte alt sammen i en størrelseskala og et kart som i dag egentlig er melkeveien, vår galakse.
Og så var det noen som fant metoder å estimere avstand til noen av disse skyene som hadde en spiralstruktur, og finner ut at det der er egentlig en lyskilde som ligger veldig, veldig mye lenger unna. - Og trodde det var stjernestøv og sånt, andre galakser? - Ja, det har vært innom kometer, det har vært innom noe i solsystemet, det har vært innom ganske mye forskjellig. Og det er helt logisk.
For hvis du skal lage en teori, du må basere den på din forståelse av naturen, og hva det er du kjenner.
Så hvis du tar det helt tilbake, tenk at vi var i antikken, og hva er det vi ser oppå himmelen? Så var det jo om jeg klarer å gjenskape en svart bakgrunn med noen hvite prikker, hvis jeg lager et stort lærrett, og så stikker jeg noen små hull, og så er det lys bak. Så trodde jo sikkert de fleste på at konseptet om Gud og helligdom, og et uendelig vakkert lys der oppe et eller annet sted, det var en helt reell greie. Så hvorfor ikke? Ja.
Men det har jo vært en stegvis utvikling, og ja, vi tror vi vet noe i dag. Jeg tror forskerne er ganske åpne på at alle teorier står for fall en eller annen gang. Også Big Bang og de vi på en måte kjenner til i dag. Ja, for du tror det. Jo mer jeg leser meg inn på det og...
og prøve å forstå, så er det et eller annet sånn, den Big Bang-teorien har en sånn mytisk effekt på mennesket. Det er en slags vitenskapelig skapelseberetning som er erstatt av den gamle. Ja, det er litt gøy. Og enda morsommere da, at det er mannen som faktisk er på en måte Big Bang-teoriens far, han var jo prest, en belgisk prest. Katolsk prest også, mener jeg, må huske. Ja.
Men la oss ta en liten parallell. Newton lagde de første tyngdekraftlovene, og det han klarte var ganske kult, for han forklarte at de ligningene du kan bruke for å forklare hvordan et eple faller, de kan du også bruke på å forklare hvordan planetene beveger seg. Det er å koble det som er der oppe til det vi kjenner på jorda. Det er en natur. Det er ikke to forskjellige regler som gjelder på to forskjellige steder.
Så var det en etablert sannhet lenge, og så fikk vi Einsteins teorier som kom tidlig i 1900-tallet, og sier at nei, det er ikke en kraft på den måten Newton beskriver det, det er en romtidgeometri, hvor masse, ting som lager tyngdegraft, det de egentlig gjør er at de former romtidgeometrien rundt seg, og så beveger ting seg i henhold til den.
Den beste visuelle sammenligningen der er å ha en klinkekule som triller på en traktformet duk eller bord. Da kan den gå inn i en naturlig sirkelbane rundt midten av hullet, da er det den trakten. Så kan man til en viss grad forstå det. Da har Einstein sagt at det Newton sa var feil. På papiret har vi falsifisert Newton. Men,
Det er bare noen få tilfeller hvor du faktisk ser en forskjell på det Einstein lærte oss og det Newton lærte oss. I solsystemet er det bare Merkursbane som ikke følger Newtons mekanikk.
Så da er det Newton en forenkling av Einsteins ligninger, kan du si. Det er jo det som er så fascinerende, og man glemmer litt med vitskapen, at det skal bare en observasjon til for å ødelegge sannheten eller teorien. Også som populært kalt en black swan nå. Akkurat den har jeg ikke hørt før, black swan. Åja, man trodde jo at alle svaner var hvite.
ganske lenge, i hvert fall i Vesten. Og så tror jeg de fant de første svarte svanene i Australia, som da forandret. Og det var en observasjon av svarte svaner som forandret den sånn at svaner er hvite, men så har det en big deal at en observasjon skal til for at alt må forandre seg. Alt du har lært og skrevet og tenkt
blir omvelt. Du må tenke nytt om alt, for det var jo svarte svaner i Australia. Alt det vi har tenkt å ha vært sannhet tidligere, det ble falsifisert av én observasjon. Så det er jo det Black Swan begreppet. Det visste jeg ikke at det fantes svarte svaner i gang. Det var helt rått. Ja, kult.
Men det er en bra parallell det til James Webb Space Telescope, og det det gjør nå. Vi var jo forberedt på at her kan det komme noen oppdagelser som kan være vanskelig å forklare, eller i det hele tatt like. Kanskje også ubehagelig. Er det mye sånn som,
Dette kommer sikkert inn på etter hvert, men er det sånn som noen hevder, at mørk materie, mørk energi er teoretiske begreper som vi har funnet opp eller tatt med inn i ligningene for at Big Bang-teorien skal stemme og se litt bedre ut? Nei, jeg synes det blir å ikke gi det nok rettferd. Det er et teoretisk begrep, det er det. Men alt har jo startet som et teoretisk begrep. Tyngdekraften var jo også bare en teori, en ligning på et papir.
Og så tar det mange år før du har så mye observasjoner og erfaringer med det. Og du kan mangle teknologi. Ikke minst da Newton skrev tyngdekraftlovene. Det var ikke mulig å reise ut i verdensrommet. Nå gjør vi det. Nå kan vi måle på det. Vi kan i tillegg, vi har erfart at
Når du setter atomur på en satellitt, som jo alle GPS-satellittene må ha, så er du nødt til å legge inn en korreksjon for den relativistiske effekten til Einstein. Det var så omdiskutert på det tidspunktet de første GPS-satellittene ble skutt opp, at de hadde en bryter, for de klarte ikke å bli enige. De sendte den opp med atomur, uten relativistisk korreksjon,
Når satellittene var oppe, målte de tiden og fant ut at uten den bryteren gjør vi faktisk en feil nå. Vi måler avvik. - Kunne ikke de gjort begge deler? - Det kan godt si at de gjorde det i starten, men GPS-satellittene har en jobb som er viktig å bli gjort riktig fra dag 1. Med en gang de skjønte at her gjør vi en feil med å ikke legge til den relativistiske effekten, var det bare alle over på den og ferdig med det.
Men uansett, vi var inne på det der. Du har jo nå spurt meg, er dette bare en unnskyldning? Vi snakker om mørk energi, mørk materie. Det går ikke an å måle mørk materie enda. De prøver så godt de kan i serien å finne mørk materiepartikkel. Jeg tror ikke du må komme til nærheten av noen konklusjon. Hva menes du med det? Er det på vårt språk, er det det svarte der ute?
- Som er mellom alt? Hva er mørk materie? - Hva er mørk materie? Jeg likte det bildet veldig godt. Jeg skulle ønske jeg ikke kunne sagt ja. Det hadde kledd seg veldig mye bedre. Nei, det er en forklaring på et sterkere tyngdefelt enn det vi kan se.
Du kan se en galakse, og du kan telle på en måte ut fra hvor mye lys det er fra, hvor mye stjerner det er. Og da kan du til en viss grad også telle hva er summen av all ordinær materie. Da kan du regne ut hvor stor er tyngdekraften rundt den galaksen. Og så kan du måle på hastigheten til ting som suser forbi, eller til og med til hvordan hastighetene på stjernene i den galaksen er. Ikke minst i vår egen. Altså, dette er høyeste i hele tilmelkeveien. Og så ser du at, ok, hastigheten er faktisk veldig mye høyere
Det betyr at det må være en høyere tyngdekraft. Vi vet ikke om noen annen måte å lage tyngdekraft enn at det er mye masse. Og det er da omtrent fire ganger mer masse i galaksene enn det vi kan se. Akkurat. Dette må man vri hudet litt rundt, kjenner jeg. For det er en annen ting jeg tenker på når du sa nå, at vi observerer, måten vi kan observere ting på, kan være en slags felle på hvordan vi studerer, observerer og gjør opp
matematikken vår og tankene våre er jo at det eneste sansapparatet vi faktisk bruker er de to øynene vi har som er et fantastisk apparat men også har sine begrensninger til å kunne forstå visuelle og fargebegrensninger og
Det må jo være flere ting som vi da ikke kan se bare med det blåtte øyet, om det er gjennom teleskop eller gjennom matematikken. Alle de tingene der er jo det store spørsmålstegnet om hva er det vi evner å fange opp av universet? Og hva er det vi fanger opp av universet? Er det stort sett bare det vi får gjennom blikket som vi da sender opp til tankene vi har om matematikk?
Jeg mener jo at det er matematikk som er den store forskjellen. Og jeg har tenkt mye på det, for jeg har jo jobbet mye med å snakke med barn om disse tingene her. Og det er kanskje det mest ivende jobben jeg noen gang har hatt. Hva er mine begreper? Hvordan er mine verktøy i sammenheng med det barnets? Eller en voksen som ofte gjerne spør de samme spørsmålene som barna, lurer på de samme tingene.
Matematikk gir oss en måte å først tallfeste en metode
Du tallfester den i form av ligninger og verktøy som du vet hvordan du kan håndtere. Da kan du ta forholdene på jorda eller forholdene i solsystemet, og så kan du gjøre beregninger, og da kan du si at på grunn av det, så har vi en forventning av hvordan det burde være i andre solsystemer, eller til og med utenfor vår galakse. Og så er det ikke sånn at vi da, når matematikken har gitt oss et tall, sånn er det, da er vi ikke blind på det, men vi går etter den mest sannsynlige løsningen først,
Og så utforsker vi den, grunnig, så lenge vi ser at vi har noe mer å utforske. Enten finner vi ut at ja, det var riktig, eller så finner vi ut at nei, det var helt feil. Men den evnen du får når du lærer litt av det ligningsapparatet, differensialligninger og alt sånt som du ellers bare får på universitetet, da kan du plutselig dra de der kreative tankene ganske langt. Det er det som gjør at det blir eksplosivt og gøy. Altså for min del, å sitte...
Jeg husker så godt en stjerneklare natt jeg hadde på Risøya utenfor Risør da var jeg i ungdom, var medlem i Natur og Ungdom og satt og koste meg der på en liten gresslette, kikket på stjernene, falt tilbake i den gode gamle vanen og bare sitte der og undre og lure, god som jeg, og så koblet hele det matteapparatet inn i hodet, eller i den tankerekka,
Og det ble litt sånn, shit, jeg ble jo sliten av det. Jeg skjønte at, oi, jeg må faktisk holde litt igjen. Så jeg skulle ønske at alle kunne litt mer om differensialligninger. Skulle du skulle kunne mer om differensialligninger? Jeg følte litt bedre med på 3MU, det er ikke...
Det er kanskje en MX-fag i det der. Det var en fysikkretning og en mykere retning på matematikken på videregående. Det var liksom samfunnsøkonomen. Jeg feiga ut. Det var skutt godt fysikk i veien, men jeg kjørte den andre veien. Det er ikke for sent da. Det er bra å være 40 og få lov til å lære det man vil. Jeg går jo og handler på butikken på dagtid og går tur på isen midt på dagen. Da kan man jo godt sette seg ned og friske opp matematikken litt. Ja, ja.
Jeg likte vattet jævlig godt da jeg var liten, på barneskolen og sånn. Så det er sånn, jeg vet ikke helt hva som skjedde der, jeg tror ungdomslivet tok meg. Fest, morro og lavpartis. Fest, morro, ja, ja, ja, hele det sosiale greiene der. Det var gøy da. Ja, ja, herregud, det er ikke noe man skal gangre på nå. Men Big Bang da, hvor står du? For du sa at du tenkte mye på det, hva slags...
dette er jo et tabu å si, men hva er dine følelser rundt Big Bang-teorien? - Jeg synes det er veldig bra at du spør. Jeg har gode følelser med den teorien. Jeg er ganske sikker på at uansett hva man ender på å beholde eller endre i den og mange andre teorier, det kommer til å ligne veldig på Big Bang.
Og grunnen til det er ikke fordi at jeg er enig eller uenig i de grunnprinsippene som ble foreslått av Le Maître, som han, presten, het. Prest og vitenskapsmann på 30-tallet. Men det er alle observasjonene som er gjort etterpå. Alt arbeidet som er lagt ned i å utforske det som kan være riktig eller helt på trynet med den teorien.
Og så har den noen helt sinnssyke sider ved seg som det er vanskelig å forstå, det er vanskelig å forklare. Det er typisk de tingene, sånn som når jeg snakker med folk utenfor den akademiske bobla. Det er sånne ting som de gjerne vil vite noe om. Matematikerne kaller det for singulariteter. Hva skjedde før Big Bang? Hvor var Big Bang?
Finnes det noe midten av verdensrommet? Dessverre så finnes det ikke noen enkle svar på noen av de. Det er litt sånne lange utredninger som får alle utenfor til å tenke, enten så vet de ikke, eller så er de bare... Drepe det med kjennsomhet. Så der skjer det noe. De singularitetene kommer til på et eller annet vis, så finner noen en vei inn til å utforske de. Da kan vi fort finne ut at vi endrer mye.
- Men burde ikke kosmologen være såpass agnostisk å si at du heller går sånn, Big Bang er en av teoriene, men vi vet ikke. Vi har ikke peiling. - Jeg ser en veldig god analogi og grunn for hvorfor man skal fortsette sånn som man gjør. Tenk at vi nå skal ut og lete etter den berømte Nåla i høystaken. Ikke sant?
- Det er en vanskelig jobb i seg selv, men du får vite på forhånd at nålen er rød. Det forenkler jobben faktisk ganske mye. Hadde du foretrukket å lete i en høystakk etter en nål uten å vite hvilken farge den hadde, og da i verste fall risikere at den var høystakkfarget,
Det er litt valget du sitter med når du som forsker skal velge hvordan du utforsker de spørsmålene du sitter med. Du har kanskje et overordnet spørsmål. Hvordan ble universet til? Hvordan ble stjerne til? Hvordan ble de sorte hullene til? Hvis du tar utgangspunkt i det lille vi vet, da sier du at jeg leter etter en rød nål. Men hvis noen har sagt at den nålen er rød,
men det er ingen som finner den røde nålen i den høyestakken der, så vil du sannsynligvis ikke finne de andre nålene som kanskje er sølvfarget eller som er farget akkurat som høyet, fordi du har bare fokusert blikket så inn i helvete på den røde nålen som faktisk ikke finnes i høyestakken. Det er jo også en mulig gjengom på at hvis man sier at vi tar utgangspunkt i Big Bang-teorien, og hvis den er feil, så kanskje det leder oss inn på et rettespore derfra. Men det kan jo være at det er også, jeg vet, feil retning å se.
Jeg tror det kommer til å skje på den måten. Også en god analogi eller parallell til James Webb igjen, fordi den skal begynne å lete etter molekyler i andre planeters atmosfære. Ok.
- Det betyr at nå begynner vi å se etter de type bestanddelen som vi vet er viktig i forhold til å lete etter liv. Vi vet det finnes liv på vår egen planet. Nå skal vi begynne å lete etter de molekylene som vi vet er viktige her på andre planeter. Det gjør det sykt spennende. Nå har vi verktøyet, teknologien, men før, si vi spoler tilbake 20 år nå,
Så var det jo de som stilte det helt åpenbare spørsmålet, ja, men er det riktig å lete etter de molekylene som er viktige her? Er bare vi en sånn helt random greie som ble laget av det karbonbaserte liv, eller vi hadde mye selis, mye jordskorpa, det er hydrokarboner som er livsviktige for at våre kropper skal fungere, og ikke minst vann. Kan du ha liv som er basert på metan som det flytende substanset i stedet for vann?
Da letter de på en måte veldig mye bredere. Det som er fordelen er at hvis vi sier at hovedfunksjonen til James Webb skal være å utforske det røde lyset fra det tidlige universet, så er det en hendig bieffekt at det også er helt rått på å lete etter molekyler. Sannheten er at de har utviklet det med tanke på begge.
Men du hadde ikke fått til James Webb, du hadde ikke fått penger til det, hvis ikke du samtidig hadde stilt spørsmålet hvordan ble Big Bang til? Er Big Bang sann? Kan vi finne mål på de sorte hullene i de tidlige galaksene som enten falsifiserer eller bekrefter teorien i Big Bang? Ok, så har du fått til det nå, og nå får vi virkelig
mer observasjoner som for 15-20 år siden ikke var mulig på nettopp molekyler i stjerneatmosferer. Hvorfor må universet egentlig ha, hvorfor er den ideen om at universet må ha en begynnelse? Forståelig.
Det med en begynnelse, midten og slutt, er jo en dramaturgisk oppfinnelse i vår, eller tanke i vårt hod at alt har en start og en slutt, fordi livet er sånn, alt vi relaterer til har en start og en slutt, men må nødvendigvis universet ha en begynnelse?
Nå skjønner jeg at jeg skulle hatt med innlingsboka mi som jeg har hjemme. Og den er av alle ting fra en teori som er blitt avkreftet. Da er vi tilbake til 30-tallet igjen. Og det var rett og slett en teori om at universet har alltid eksistert. Det har på en måte alltid vært slik det er i dag. Det er uendelig. Både i utstrekning og i tid.
For å forklare utviklingen som skjer, vi ser at stjerner har en endelig levetid, de blir født, de dør, planeter blir skapt, planeter blir borte. Disse gassene har en form for syklus hvor de kan inngå i en stjerne tidlig i livet og senere i livet være en del av en annen stjerne. Da hadde de teorien at det er det samme som å si at en elv er konstant, men vannet som renner gjennom den, det er hele tiden i utskiftning.
Så det ble kalt steady state-teorien, og den var en likeverdig konkurrent til Big Bang-teorien for å forklare det store kosmologiske prinsippet.
Det var det frem til det var en observasjon som ble gjort av den kosmiske bakgrunnsstrålingen, altså radiobølger som kommer fra overalt i verdensrommet, som Steady State ikke hadde noe godt svar på. Frem til den vendingen skjedde, så var det kanskje den mest dynamiske perioden, i hvert fall av starten av Big Bang, teoriens levetid,
hvor teorien blir hele tiden utfordret fra steady state-gjengen, og så måtte de svare. Hvorfor er det sånn? Det virker ikke logisk. For eksempel da, universet blir til. Og det er jo nettopp, det der er et kjempestort spørsmål. Det er mange religiøse som sier at det der er helt nydelig med at universet ble til, for du trenger en uendelig, nesten i hvert fall forferdelig stor energikilde, som oppstår ut av ingenting. Der sitter Gud, ikke sant?
Du sa falsifisere, var det ikke det at hvis den fløyen med den ideen om at universet er uendelig, at de ikke kunne forklare det, det er vel ikke det samme som at det blir falsifisert? Nei, men du blir utfordret på det at hvis du har en teori, og den teorien ikke klarer å forklare ting som også ligger litt i siden for hva den teorien er laget for,
så har du et forklaringsproblem. - Ja, du har en forklaringsbyrde i forhold til teorien, men den diskvalifiserer ikke teorien selv om man ikke har alle svarene ennå. På samme måte som med Big Bang er det mange ting der som man ikke kan forklare ennå, som da ikke falsifiserer Big Bang-teorien nødvendigvis. - Nei, men du får veldig fort en forståelse av, er dette her en litt perifer bieffekt?
som ikke er kritisk for vår forståelse eller for premissene for teorien, eller er det nettopp en helt avgjørende greie som må være på plass for at vi skal kunne anta alt det vi gjør. Det er litt sånn som den svarte svanen også. Du kan lage deg en teori for hvordan svaner får farge i fjerdrakta si. Den teorien er nettopp den som blir, eller den antakelsen er nettopp den som blir snudd på huen når du finner den første svarte svanen.
Jeg synes det er superinteressant det jeg har lest meg opp på. Jeg visste ikke at det spørsmålet var så avklart. Jeg aner ikke om det er en ut... Jeg kan se for meg, er det her litt sånn nesten som andre typer debatter, at du har et stort konsensus som gjerne er etablerte institusjoner, store forskere med store navn, og de som er føndet av stat og så videre, som da er...
som da sitter på den definisjonsmakten at universet er endelig, at det er Big Bang som er det mest tilnærmete, og den andre fløyen som du sa på 30-tallet ble mer eller mindre avkledd, eller at det mistet litt firepower, at de tror på det uendelige, at er det litt sånn som i kosmologien nå, at den fløyen fortsatt lever, eller er det andre nye ideer som utfordrer Big Bang-teorien?
Jeg har ikke hørt noe tegn på at den fløyen fortsatt lever. Det er definitivt andre teorier som utfordrer Big Bang. Sånn helt personlig tror jeg at det er den dagen en av de på en måte finner noe reelt å pirke på, så skriver vi om Big Bang på samme måte, sånn som vi skrev om Newtons tyngdekraftlover. Men svaret på det du egentlig graver i nå, det ligger jo litt i det spillet mellom det menneskelige og det vitenskapelige.
Den vitenskapelige metoden er jo utrolig konservativ. Det finnes nesten ikke noe med, du kan snakke om byråkratier i det offentlige vesen. Det konservative i det vitenskapelige miljøet er jo sånn at absolutt alle påstander for eller imot skal testes
opp og ned, før de blir vedtatt. Dessverre, fordi vi er mennesker, så betyr jo det gjerne at sånn som plasmafysikeren jeg snakket om i stad, han forteller da om et kjempebra prosjekt. Han møter motstand fra en som føler seg utfordret. Da kommer følelsen inn. Ikke sant?
Så han unge får ikke nødvendigvis fullt uttelling for sitt budskap før han gamle har gått av med pensjon. Fordi da sitter de gamle kreftene og pirker på ting som ikke kanskje egentlig var budskapet til den unge forskeren.
Men tenk selv, som eldre forsker har du kanskje brukt 40 år på å jobbe med én problemstilling. Du vet hvor kompleks det er, og teknologien er ikke nødvendigvis med det. Så kommer det en yppling på 35, fyrer opp laptopen sin, har skrevet en liten kode i et språk du aldri har hørt om, og så kommer den med en trim, eller sånn, ja, ja, nei, men det du har jobbet med hele tiden, det tror jeg egentlig vi bare løser sånn som her. Jeg brukte en uke på å skrive denne koden, og den kjører fint.
Du blir jo sur. Her har jeg jo lest ut tallhistorien i arkeologien og geologiens elite og debatter og den type ting at de stiller spørsmålstegn med skjedde egentlig den naturkatastrofen for 20 eller 50 000 år siden og var det en kataklysme der som og der er det også ekstremt dogmepreget at med gamle
ledestjerner som eier teorier, meninger og hendelser som de har oppdaget som de beskytter som det skulle vært
deres egne barn, og den manglende, kanskje det jeg har jobbet med hele livet, er feil. Den ydmykelsen der finner du kanskje ikke når du har levd ditt liv, og så dannet deg et stort, mektig, veldig renommert liv. Du har vært og besøkt presidenter og statsminister, og vært inn på tepper og middager, og denne kjennelsen er at du kanskje tok feil enn
Veldig menneskelig måne greia da. Jeg tror det. Jeg gleder meg selv, grugleder meg til den dagen jeg finner ut at alt det jeg jobber for nå, det kommer en fyr på 30 år, når jeg er 70, og sier at ja, jeg fiksa det på en uke. Ja, takk. Kommer noen kunstnittlige gjenskaper? De er vanskelige. Er det interessant å få greier, har vi greid å skru ned maskiner som greier å regne ut skjermen
astrofysiske gåter og problemstillinger ut for oss ennå? - Det er det forskningen er. Det er kanskje det deiligste med det hele. Forskningen går ut på å grave fram de mulighetene ny teknologi gir oss. Når jeg hadde min doktorgrad, så satt jeg med en C++ kode, hvor jeg skrev hvordan et plasma oppfører seg. Jeg lagde virtuelle laboratorier inni PC-en min.
Da var det ikke noe av det som het kunstig intelligens. De algoritmene fantes vel et eller annet stem, det var ikke brukt i noe særlig grad.
Nå kan du sikkert begynne å anvende kunstig intelligens på de samme type problemene som jeg gjorde da. Da kommer det antakeligvis en bachelorstudent som får to måneder på å fikse et problem, og den studenten kommer til å klare å gjøre det. Samme jeg brukte en hel doktorgrad på. Bare en sånn fun fact, du har jo kule kameraer i rommet her også, de er jo mange, mange pikseler på hver av de bildebrikkene.
Jeg tror det er 20 år siden så satt vi og jobbet med eller snakket om de største bildebrikkene på de store astronomiske teleskopene. Det er alle 100 megapikseler. Så de fantes da, men de kostet jo også sikkert et statsbudsjett. - Det er drøyt å tenke på, både de første datamaskinene og hvordan iPhone nå har kameraer som danker ut profesjonelle kameraer nesten fra et par til ti år tilbake.
Det har jeg sprøtt og tenkt på, men jeg tenkte på, skal vi hoppe tilbake til det der med at universet utvider seg? Det er vi helt sikre på, at universet utvider seg. Og er det et tilleggsfaktum at vi vet at objekter akselererer jo lengre avstand fra oss blir? At ting går bare fortere og fortere? Mens vi er vant med at hvis du kaster en...
Eller at ting akselerer mest i starten, og så dabler det av. Men ja, universet utvider seg, og ting akselerer jo lenger enn for oss blir. Det er den rådende teorien. Jeg tør ikke å si hvor stor del av det som fortsetter. Det kan være at alt sammen er akkurat sånn. Så om 100 år, når vi sitter der igjen og skal beskrive status for kosmologien, så sier vi at ja, det var sånn det var.
Men det ligger noen forutsetninger der. Og det var jo ikke teleskopet Hubble, men forskeren Hubble som begynte å jobbe med rødskift, som er den samme effekten som har gjort at dette James Webb-teleskopet nå bare ser på innfra røde stråler, ikke synlig lys. Så han lagde en forklaring på hvorfor er alle de gamle og fjerne galaksene røde.
Det er ikke dopplerskift, det er to litt forskjellige måter. Dopplerskift er lydeffekten hvis du står langs med gata, det kommer en bil med en høy motorlyd eller en ambulanse, så hører du lyden med høy tone først, og i det den kjører forbi deg blir det lav tone. Alle bølger opplever dopplerskift, eller du hører dopplerskiftet, og lys har dopplerskift.
Og så går Hubble litt lenger, og så sier han at det doppelskiftet der, det er på grunn av ikke sammenlignbar bevegelse som her på en vei eller i et rom, men det er kosmisk ekspansjon. Så hvis av en eller annen noen skulle komme med en annen forklaring, og sier at det er noe annet som gjør det rødt, da begynner det å rokke ved fundamentet til konseptet om kosmisk ekspansjon. Men det er jo også det forskerne har brukt Hubble-teleskopet til,
og utallige teoretiske studier siden forskeren Hubbell og hans assistent lanserte sin teori, at det er mest sannsynlig det som er forklaringen på rødskiftet, som vi ser. - Du må forklare hva dopplereffekten er på det røde og blå, at man vet at det røde er det som går bort fra oss, og det blå nærmer seg oss? - Ja, for der er farget det henger sammen med bølgelengde.
Høy tone er kort bølgelengde i lyd, lav tone er lang bølgelengde, blåfarge er kort bølgelengde i lys og rødfarger er lang bølgelengde.
Jeg er også fanget opp at Høbl også var ganske usikker på sine egne teorier helt til sin egen død. Han var ikke helt overbevist over hva som faktisk var reelt her, at det var egentlig nok grunnlag for å si det en eller andre, og at universet faktisk utvider seg, og at det ikke stemte helt overens med Big Bang. Han var ikke...
- Det var veldig lite dogmatisk av den inntrykken. - Jeg kjenner meg igjen i følelsen at skal jeg nå virkelig få lov til å gjøre så mye og ta ansvar for alle de regningstykkene som kommer etter? Det jeg har lest meg fram til er at forskningsverdenen var ganske klare for den kunnskapen. Det er jo Hubble som gjorde den beregningen som utløste veldig mye.
Men det satt jo en herskare av forskere og forskningsgrupper og observatorier som hadde vært inn på lignende tanker. Ja, det var nok i den retningen. Og så var det plutselig Hans idé, Hubbles idé, som liksom, yes, der har vi et regnstykke. Og det det utløste,
Kan du tenke deg at før Hubble så var det sånn at vi visste hvor langt unna ting var i forhold til hverandre. Hvis jeg så to galakser så kunne jeg si at den ene er dobbelt så langt unna som den andre. Men siden jeg ikke vet hvor langt unna den nærmeste er, så kan jeg ikke si hvor langt unna den ytterste er. Er det noen få lysår, er det mange millioner lysår, er det milliarder lysår?
Så det Hubbell sin regnemetode ga oss, eller sin teori, det var at nå kan vi faktisk tallfeste i antall lysår hvor langt unna alt er. Da detter det ut av de observasjonene, da detter det ut en alder på universet. Så det blir litt som om man skulle starte et prosjekt hjemme, kanskje du er den første til å bygge en vinterhage i hagen din, hvis du har hus av hage,
Etterpå ser hundre naboer, det der var kult, nå bygger vi vinterhager. Så ser du at hele samfunnet rundt deg plutselig responderer, for det her var veldig bra i det. Så Hubble startet et skred i ny kunnskap,
Så jeg kan tenke meg at han følte seg liten, og vite hva han egentlig satt i gang. Men er det sånn at da vi beregner at vi kan se tilbake i tid, og finne ut hvor gammelt universet er, og at man kan datere tilbake til Big Bang, men er det ikke sånn, det vi kan med våre teleskoper, og vår matematikk, og vår evne til å regne ut ting, det er jo en begrensning der på hvor langt vi kan observere, er det ikke det? Altså at vi...
Vi kan bare observere og regne oss fram til et visst stykke i universet. Så vi vet jo egentlig ikke helt om det faktisk ... Nei, vi vet bare litt. Og hvis du tar det lille regnstykket du introduserte oss da, at det er mørk energi og mørk materie, som vi egentlig ikke vet så veldig mye hva er, men du kan gjøre et sånt forholdsmessig regnstykke i energi, så er det vi vet, det er fire prosent.
- 4%? Hvordan har vi kommet fram til, altså vi vet 4% om universet? I form av størrelse da? - Nei, 4% er den andelen hvis du regner, all materie kan du regne som til energi. Akkurat som at du kan lage et CO2-avtrykk. Kan du regne ut CO2-avtrykket i bilen min, så kan du gjøre et energisammenligning-regnestykke av all energi og materie som finnes i universet.
Og all den synlige materien, stjerner, stjernetåker, planeter, sorte hull, det er 4%. 4%? Av totaliteten. Og 96% det er da sort materie og sort energi. Å, sånn ja. Men hva med alle galaksene vi ikke ser og observerer da?
Det må jo være jævla armut. Vi må ta høyde for at det vi observerer og det vi... Var det ikke en som hadde sitatet at hvis du kikker inn i teleskop, så vil du bare se det du allerede
vet og finnes der, som det allerede finnes der oppe. Det er ikke sant, ja. Jeg begynner også å bli bra simmel når vi kommer inn på de tingene her. Man blir aldri helt klok. Men ja, det er jo en grense, en praktisk grense på hvor lysfølsomme de...
teleskopene vi ser med er. Du skulle gjerne bygge et teleskop som var med speil like stort som jordkloden. Det hadde vært helt konge. Og de snakker jo nå om å bygge et teleskop i et krater på månen. Det hadde vært helt ideelt. Da kan du virkelig begynne å lage store teleskoper. Og da kan du se lenger. Men langt der ute et sted så finnes det også en teoretisk grense. Hvis vi nå fortsetter å holde på at Big Bang og kosmisk ekspansjon spesielt, det er helt
Da finnes det en grense, og når galakser er langt nok fra hverandre, så vil ekspansjonen som får de til å bevege seg vekk fra hverandre tilsvare lysets hastighet. Da finnes det ingen måte for den ene galaksen å sende lys fra seg, som vil nå fram til den andre galaksen, før de har beveget seg for langt fra hverandre. Akkurat.
Herregud. Det er ikke noe som helst. Er det noen som prøver å regne
av alt vi vet av galakser og lys som vi får inn til skåpen vår, hvor mye kan være der ute som vi ikke ser? - Ja, det finnes noen tall på det der. - Det gjør det? - Ja, de har spesielt likt å ta fram de tallene når vi snakker om asteroider og ting som vi ikke vil at skal treffe oss. For vi vil gjerne vite hvor de er, hvis de skulle finne på å gå i vår retning. Hvor stor andel av himmelen er det vi overvåker til enhver tid, i tilfelle en sånn luring dukker opp? Det er ganske liten andel.
- Jeg får håpe at da Kina, USA og Russland allierer seg sammen og kanskje litt penger fra EU, så bytter de litt EU over med det. De kjører da Bruce Willis og Armageddon-teamet. - Ja, ikke sant? Bare ikke ta med atombomber opp og ikke putte den inn i astroiden, så er jeg fornøyd. - Fordi det kan gjøre vondt verre. - Ja, det gjør bare vondt verre. - For da får den enda høyere fart? - Nei, det å...
Om vi hadde latt Armageddon-planen blitt gjennomført, det er egentlig det dummeste av alt, og som ingen tok med i filmen. Da fant vi en asteroide som var på vei rett mot oss, og det vil vi ikke. Det er vondt. Så den må vi gjøre noe med. Så stikker da Bruce Willis og gjengen opp, og så putter de en atombombe inni, borrer selvfølgelig, det var jo oljerig arbeidere, jeg tror til og med noen av dem var fra Norge. Borrer man inn, og så smelter man hele skiten til masse småsteiner. Men det er fortsatt like mange tonn stein
Det er like mye eksplosiv kraft. Det der er å velge mellom om du har lyst til å bli skutt av en riffle eller en hagle. Skulle ikke de forandre banen da? Du skulle nudge litt på den sånn at den sneia. Det var ikke for å ødelegge den, det var for å snu retningsforandring, var det ikke det? Ja, det gjorde de nå for ikke så lenge siden. Ja? Ja, testet på en liten asteroide, egentlig to asteroider som går i baner rundt hverandre, for da fant jeg ut at det var det perfekte. Da prøver du å lage en bitteliten endring, og så er den lett å måle om kort tid. Ja.
Og det klarte de. De ga han et lite nudge. Men det ser jo ikke like kult ut. Å få Bruce Willis ut på astroiden, og så bare gi en sånn liten dytt. Det som må være langt mer effektivt, det er jo sånn der, hvis du kaster en bomerang, eller enda mer sånn, har du sett sånn lek, hvor du har en slags plastikkule, og så har hvert barn har en sånn bananform av greie, hvor du skal fange den ballen. Du kaster det til hverandre, og så fanger du den med en slags...
en sånn nesten mini-lakross-aktig mottaker. Ja, det hadde du da du var barn. Du kan jo kaste ballen. Hvis du tenker at du kaster ut ballen fra den bananform-leken, så går den bare rett frem. Men hvis du slinger den, så får du en helvets annen kraft. Det må jo være sånn at hvis man kunne tatt...
en komet inn i et slags slør. En slinge. En slinge. Og så bare akselerert en slinge til å ha fått kraften den veien. Du har en sånn progresjon, akselerasjon av slingen, i stedet for å ta den harde impacten som gjør at den kan gå den veien, den veien, kan dele seg i to. Og så bare slenger den ut i... Det er som å være et stikk mot en tretning. Ja, ja.
Jeg gleder meg til å se den der, og så har jeg på følelse at det kan være at en eller annen Donald-tegneserie har laget noe som ligner en gang. Donald er genialt. Men jeg vet at i NASA har de, jeg vet hva for noen av de utviklingskontorene der, så har de et sånn der standardspørsmål. Hvis de står fast på en utviklingsoppgave, hva ville Donald gjort? Og så er de bare inne i Donald-bladene og leiter etter kule ideer. Ja, det er jo flere ting der som har vært inne på
Det er veldig flinke til å beskrive, en av de beste tingene med Donald, som jeg husker veldig godt, er jo de forklarte inflasjonen.
- Tenkte jeg det? Altså Donald forklarte tidlig uten at noen ganger forstod det og brukte det fornuftig, men bare sånn at det ble overskudd av egg eller noe sånt. Alle lagde for mye egg og prisen bare gikk til helvete. Det var ikke mulig å tjene penger på noe. Så det var jo, Donald har vært inne på ganske mye spennende der. - Visste du at, jeg lurer på om det er Karl Barks, men en av de første Donald tegnerne, han var jo ganske høyt uttønnet innen fysikk og matematikk. - Donner også, eller Karl Barks?
Jeg husker ikke. Det var en av de to. Og så er det i hvert fall en, jeg tror det er ganske mange serier, men det er en som jeg har sett og fått forklart, hvor hakkespeideguttene skal prøve å hjelpe Donald, for han sitter på en hengebru over et vanvittig dypt juv, og den hengebru er på vei til å ryke. Og der sitter han midt på, og det er en liten fjellhylle.
Hvis han treffer den, da går det. Da får de en inn igjen. De sitter med blokka si og skriver. Men hvis du forstørrer bildet, så er det denne helt reelle fysikk-ligninger og regnestykker som viser at det går bra med Donald. Det var noen glupinger der som puttet inn. - Har du lest noe om Donald de siste 20 årene?
Litt grann. Jeg har tre barn som gjerne tar fram de gamle, de samme gamle Dona og Parmen som jeg leste når vi dro på hytta. Jeg abonnerte jo på Dona fra 86 til, jeg hadde vel samling fra 86 til...
og gikk på sånn loppemarked for å finne de bladene jeg manglet, og det var jævlig gøy det der, og hadde litt sånne røde og oransje permer og sånt. Ja, ja, ja, kult. Men det mugglet og ble solgt, tror jeg, en gang i historien, men da leste jeg jævlig mye Donald, så jeg bare lurer på hvordan Donald har utviklet seg siden den gang. Er det full diversitet å walk i Donald? Det var det fortsatte. Ja.
Å, det var et godt spørsmål. Du har lest mange av de gamle. Jeg vet ikke. Nei, det er de gamle som er. Hvis jeg kan bla opp på første siden av en gammel åndsstorie, så husker jeg hele historien. Det er faen meg sprøtt, altså. Jeg har det sånn med Tommy og Jerry. Tommy og Tiggeren. Ja, Tommy og Tiggeren også. Å, de har lest alle. Mange ganger. Men Tommy og Jerry tegnefilmseriene. Jeg husker dem uten at jeg kan se de første to minutterne, så vet jeg resten.
- Ja, det er helt sprøtt. Man har gjort ting som barn kan man se på det samme om igjen, om igjen, om igjen. De ungene mine også sitter og ser på Bablo på NRK Super om igjen, om igjen. Kan alt! Vet alt hva som skjer, men er like spennende hver gang. Det er litt sånn spennende, rart det. Men jeg ser jo filmer om igjen også nå. Filmer jeg har sett før. - Ja, ikke sant? - Inception for eksempel. - Se om igjen, like fett hver gang.
Da kommer det jo, er det noe bra, hva er det beste? Jeg tenkte på sånn astronomi-filmene. Du, jeg, der har jeg egentlig blitt ganske dårlig på å følge med, og det var litt sånn trist konsekvens av å ha brukt forferdelig mye tid på å lese faglitteratur. Da mistet jeg litt interessen for de sci-fi-astro-filmene. Så det er litt å ta igjen. Men jeg ble ganske tidlig interessert i det som heter Manhattan-prosjektet,
som er USA sitt utviklingsprosjekt for å lage atombomben. Det involverer flere av de samme forskerne som er kjente fra fysikk og astrofysikk og sånne ting. Einstein for eksempel, han var jo med der. Den prosjektgruppa der, den utviklingen av den historien, den har så utrolig mye kult ved seg.
Det var jo grensesprengende, altså det var grensesprengende i fysikkens verden. Det var grensesprengende politisk, det var grensesprengende menneskelig. De måtte jo være på hemmelig anlegg, hele gjengen, å gjøre det her. Og ikke minst de lagde jo da et...
et notorisk våpen som har endret historien i verden for evig alltid etterpå. Du vet det kommer en film om det da? Det er akkurat det. Og det er den jeg gleder meg til. Man hatten prosjektet, jeg lurer på om det er nå til sommeren,
Godt spørsmål. Jeg tror faktisk det er... Det kommer jo en sånn teaser på det Oppenheimer-filmen du tenker på. Kristoffer Nollen. Skal vi sjekke? Jeg tror faktisk det er neste sommer. Må jeg vente så lenge? Eller skal vi se.
Det står 2023. Du, den kommer jo til sommeren. Den gjør det? Ja, den kommer 21. juli. Da blir det film i juli. Herregud, da blir det film. Jeg har norske Fausa med her. Ja, sant det. Trond Fausa. Han skulle være med. Hvor er han på rollelisten her da? Der er Trond Fausa, Aurevåg.
som har en vampirolle her. Han kan jeg se for meg i den der veldig akademisk vitenskapelige konteksten. Litt sånn rufsete hår og... Men hva du sa til Einstein var... Einstein var med? Ja, han er jo med i filmen. Vil du høre rollelisten her da? Sillian Murphy, det er jo han som har vært med i Batman Begins. Det er han slemme i Inception. Han er med i Dunkirk, som han piloten som...
som er på den båten i Dunkirk. Han skal spille Oppenheimer. Levi Strauss, hvem er det? Han virker som rolle to her, så det er tydeligvis en veldig viktig person. Det skulle til at det er han som lagde Levi's-buksene, men det er helt sikkert feil. Ja, det skulle vi tro. Robert Downing Jr. skal spille en som heter Levi Strauss.
- Ja, greit, nå var det på historiske personer. Yes, da er jeg med. - Så skal det være Florence Pugh, Jack Quaid skal være med, Matt Damon som Leslie Groves.
Rami Malek, han er James Bond-nemisissen. Emily Blunt, det er så mye skuespillere. Josh Hartnett, det er så mye kjente folk med her. Og som Harry Truman, Harry S. Truman, det er Gary Oldman. Gustav Skarsgård er med. Han er Kenneth Branagh, det var han som var slemm i Tenet. Husker du at du har sett den? Ja, det er den siste. Og Albert Einstein skal spilles av Tom Conti.
- Ikke kjent. - Nei, det var ikke en kjent person. - Men det er jo moro. Han har fått med seg alt det som kan krype og gå av. Han kan vel få det han vil. Liker du de forrige filmene hans? - Ja, veldig godt. Hjelpes. Det er nettopp de filmene der som gir meg mest igjen. - Et annet ting bare kom her.
Nå må jeg bytte temaet litt her. Dette må du bare se. Jeg tenkte å starte samtalen med, synes det er litt artig observasjon der. Ser du på det bildet her? Her har du Mars til venstre, så er det jorda til høyre. Den så jeg. Jeg rakk å se den en halv dag før jeg så du også delte den på Facebook-gruppa di. Det er så gøy! Det er da det begynner å bli skikkelig moro om astrofysikk. Det er rett og slett bilder av to forskjellige fjellknauser. De ser ut som at de står på nøyaktig samme sted. Ja, og fargene ...
om de kanskje har matchet fargen, men det er bare fargegjengivelsen og formasjonene, lagvis steinlagene der,
Det er jo litt sånn freaky. Det er så gøy. Når jeg studerte greiene her, så var det jo bare astrofysikk. Astronomifaget har egentlig ikke vært undervist på noen universitet eller høyskole på sikkert over 100 år. Da har det hettet astrofysikk. Det fanns ikke noe annet, men det innbyr jo til astrokemi, astrobiologi, og så her, astrogeologi. Det er da det begynner å bli spennende.
Hva synes du er spennende? Du tar jo det vi vet. De har kommet langt i kjemi, biologi, geologi og sånne ting. De vet utrolig mye om hvordan ting er på jorda. Nå skal vi bruke det i verdensrommet. Nå kan vi. Vi kan gå ut og se på, ikke dessverre vi,
Vi kan sende en robot opp og ta bilder. Jeg gleder meg til Matt Damon og Marshall-scenario er helt. Men nei, vi kan rett og slett utforske biologien, geologien, kjemien på andre steder.
Og apropos denne svarte svanen, vi tror vi vet hvordan livet ble til. Men det er ikke sikkert vi vet. Vi vet hvordan det ble på jorda. Og så er det ikke sikkert vi forstår alt som skjedde på veien dit. Nå kan vi utforske andre kloder og finne ut at hvis forutsetningen er helt annerledes, går det på samme måten, eller blir det noe helt annet? Tror du det er det som driver hele
romforskningen, alt vi reiser ut, altså det er jo sånn, ja vi skal lære om universet og finne ut mer, men bunner alt ned i en sånn dypere motivasjon at vi vil egentlig bare finne ut er det andre der ute? Tror du det handler om det, og livets opprinnelse? Ja, og mitt syn på forskere det er jo bare voksne barn, store barn. Det er de der små og styre følelsene.
Ja. Til en viss grad. Til en viss grad. Som aldri slutter å stille spørsmål. Rett og slett. Det store eksisterende spørsmålet er det som driver dem. Ja, det må jo være det. Libets opprinnelse, hvor kommer menneskene fra å
Hvorfor har vi skilt oss ut, ikke minst på en så kort tid? Den er tilbake til en tidslinje. Det er noe som nesten ikke stemmer helt. Man kan lese The Sapiens-boka, man kan lese alt mulig som du sa, så bare lese seg opp. Sånn har det blitt, og sånn er utviklingen. Men det er noe som mangler, som ikke stemmer helt. Hvorfor har det gått så fryktelig fort med menneskelig utvikling? Hvorfor?
Vi som reiste ut i verden begynner å forstå universet på 80 år, og tror i tillegg på oss med en overbevisning om at vi faktisk vet hele veien hva som er riktig. Det er veldig rart. Apropos Facebook, jeg så en fantastisk meme et par dager siden. I gamle dager var de andre planetene, de snakket litt med jorda, det var dritmissunnelig, fordi jorda hadde faktisk mennesker.
Litt lenger frem i tid så ser du jorda halvparten ha brent opp. Og der kommer det en rakett med ansiktet til Elon Musk på tuppen. Og nå kommer menneskene til dere. Hvor står du i Elon Musk sine visjoner og bragder da? Åh, åh.
Han har gått litt langt på det der med internett opp i verdensrommet i forhold til min smak. Jeg skulle veldig gjerne ønske at han droppa det. Med internett i verdensrommet? Ja, han setter jo Starlink-satellittene. Det er snakk om at det er 60 000 satellitter eller noe sånt som skal opp. Men det er ikke det at det er satellitter som går ut
- Ute i universet eller som går ned til jorda? - Nei, som går ned til jorda. De går i en lav jordbane og de kommer til å snakke sammen, alle de 60 000. Så kommer de til å ha en radiolink ned til jorda. Hvis du har en Starlink antenne, det blir å se ut som et vanlig modem som du kan ha med deg rundt. Så kan det kommunisere med satellittene, så kan du sende meldinger. Du får internett-forbindelse til resten av verden.
Den innovative siden av det, samfunnsnytten og sånne ting, åpenbart, den er jo genial.
Men prisen for det er at den rene stjerningmeren som jeg har vokst opp med, som jeg er glad i, den er nå full av prikker som surrer rundt og beveger seg. Men du ser det altså, det er sånn veldig godt. Rommet med søpple. Ja, takk for ordet. Det er jo egentlig operative satellitter, men jeg opplever det her som egentlig bare søppel. Jeg skulle ønske at hun kunne drit i det. Ja, for det må jo være...
Nå bareforer jeg rett til Hollywood som en amatør her, men jeg bare husker på Gravity, den fantastisk flotte Gravity-filmen med Sandra Bullock. Har du sett den? Nei. Jeg husker at den kom, men jeg så den ikke. Den hadde du virkelig likt. Og Ad Astra, for øvrigt, når vi først er inne på Brad Pitt. Det er helt mydelig vakre... Dette her er så snakk for deg, at du liker Kristoffer Noll og sånt, men der er det jo...
- Ja, der er det en eksplosjon av, eller altså selvfølgelig, russerne har fucka på et eller annet. Så det er slunge satellittrester rundt omkring i banen som treffer de amerikanske stasjonene, bare i voldsom fart.
Da blir det mye romsøppel. Jeg har sett dokumentarer og sånn at det er masse søppel som svirrer rundt jorda, som inaktive satellitter eller ting som har fra oppskyting og alt mulig sånt. Det er masse sånt.
Romsøppel finnes jo. Det er et ordentlig problem, så det er delvis basert på en virkelig hendelse. Så har de selvfølgelig holovidifisert den litt. Men du ser det i teleskopene? I satellitten er det lettest å se med det blåtte øyet. Du trenger ikke teleskop egentlig. Kan du se det på himmelen? Du kan se det på himmelen.
- Og for de av oss som liker å ta bilder av stjernehimmeren, så er det rett og slett bare søppel, fordi du får en hvit stripe. Tenk at du tar et ordentlig fint fargebilde av Andromeda-galaksen, endelig fikk du til kontrasten i liktet, og så er det en hvit stripe tvers igjennom. - Og da er det enda vanskeligere å finne ufor.
- Dette er grunnen til at alle sånne UFO-konspirasjonsteorier bare legger ned. Det er så vanskelig å bekrefte det påstande deres. - Kanskje det er det amerikanske UFO-forskergrupper gjør i USA. De setter opp masse satellitter for å forstyrre UFO-forskning, altså UFO-oppdagelsen. Da er du UFO-interessert, eller?
- Nei, jeg har vel egentlig aldri helt hoppet på den. - Ikke i skogen at du fikk noe sånn? - Nei, jeg har ikke møtt det hvertfall. Det er kanskje det som mangler. Jeg har ikke hatt noen sånne nærpåopplevelser. - Du vokste opp med X-Files og sånt også. - Ja, jeg husker jeg så på den. Nei, det har blitt verden i filmens verden det der med UFO-er. - Har du satt deg inn i tingene som Pentagon og alt det som er slåppet av ting de ikke vet hva er av flyvende objekter?
- Nei, men mitt problem med å kjøpe historien er at jeg har litt for mye fysikk i hjernet. Som en gang de kommer med en påstand så begynner jeg å knuse tall. Og finner ut at det går vel ikke an. Det hørte så kult ut, men det hørte så usannsynlig ut. Og så er jeg kjedelig nok tatt at da stopper jeg der. - De har jo konstatert at det er noen som bryter
De lovene, eller det vi tenker er mulig å gjøre for et fartøy, har de jo observert opp til flere ganger, og de vet ikke hva det er, men at det faktum at det har skjedd. Det har vært et eller annet. Freaker ikke det deg litt ut da, med tanke på at ... Jeg tror jeg på en måte har holdt litt avstand, er lite håndfast å ta tak i på de teoriene. Det gjør det vanskelig å jobbe med.
Og så tenker jeg litt sånn at hvis det er sant, da får jeg vite det tidsnok. Den dagen det smeller og det henger en aliens-greie over oss i en UFO, og nå er det trøbbel, da skal jeg begynne å holde meg til det. - Er det tabu å ta det opp eller diskutere det, eller problematisere det? - Nei, det tror jeg ikke. Det er ganske mange som liker å fiffle med det, men det er veldig lite vitenskapelige data å jobbe videre med.
Så det blir til at det er litt sånn synsing og teorier. Dette er til og med laget egne forklaringer som følger litt den vitenskapelige metoden på hvorfor vi antar at de finnes. Hvorfor har vi ikke sett noe i dem? Er det fordi det er for langt?
at de ikke har rukket å reise hit, er det sånn at tiden det tar å utvikle et nytt samfunn, den er for kort, eller unnskyld, den er for lang, så det er ingen som har rukket å komme hit av den grunn, eller de dør for fort, ikke sant? Det har vært teknologiske vesener der ute, men de dør ut sånn at de rekker ikke å komme til oss, eller det er litt mer spennende, alt det der, det er løst, de er her, de bare vil ikke vise seg. Ja.
Så det er liksom stilt som en sånn type åpent spørsmål. Og så ikke minst en ligning som rett og slett bare prøvde å sette tall på statistikken for at et samfunn kan utvikle seg intelligent liv på en planet. Hva er sannsynligheten for at det skjer? Hva er sannsynligheten for at de vil kommunisere utad? Hva er sannsynligheten for at de rekker å gjøre det og kommer seg gårde og den tiden det tar å reise?
Hvis du gjør et sånt regnstykke, og du må gjette på alle sannsynlighetene, du ender som regel opp med et svar at det er hvertfall større enn null. Jeg kan se for meg, hvis vi noen gang skulle komme på det stedet, at vi kan reise de enorme avstandene der. Jeg ser ikke for meg at vi har sivilisasjoner som vi har nå, med samfunn og byer. Da tror jeg det alltid har blitt skrumpet inn til noen maktsenter med selvdrevne maktsenterer.
rundt omkring i verden, hvor man da reiser inn og ut derfra. Der ligger verden egentlig helt brakk, bortsett fra visse steder, hvor man reiser inn og ut av jorda derfra. Men det er et spørsmål om litt. Har du lest Hikernes guide til kulaksen? Nei.
- Da kunne jeg gi deg en anbefaling også, så kan jeg se litt film til neste gang. I "Hakkerne i skaitergård-laksen" så møter vi en fyr, Arthur Dent, som bor i en helt vanlig engelsk by. Han våkner opp og har litt kjipt den morgenen fordi han får vite at kommunen har bestemt seg for å bygge vei der huset står. Han har ikke vært på rådhuset og sett disse offentlige utlyste papirene, så han har ikke fått det med seg.
Så der står bulldosseren da, skal jevne husene som er jorda. Det var en sånn kjip start på dagen.
- Da kommer det en kompis av ham som hele tiden har vært eksentriker, og som avslører seg at han er intergalaktisk reisende. Han har akkurat funnet ut at bulldåserne i det intergalaktiske kommunale rådet står utenfor jorda og skal til å fjerne jorda. Den er i veien for den nye intergalaktiske veien. De skal ta bort jorda.
Og da var jo forklaringen at, ja, men hallo, de offentlige papirene, for dette har jo ligget på rådhuset på Proxima Centauri i flere millioner år, og så har ikke dere gidde i å sjekke det. Det er deres skyld. Så jeg tenker at når vi kommer så langt, at vi er etter en integralaktisk sivilisasjon, så er det det vi har. Vi har rett og slett bare godt gammeldags byråkrati og litt om misforståelser og haikere hit og dit og kule restauranter.
Jeg liker jo også den der The Great Filter-teorien. Den har jeg heller ikke hørt om. La meg prøve. Det er jo da tanken om at hver intelligent civilisasjon, når de får evnen til å ødelegge seg selv, eliminere seg selv med egne våpen, eller atomvåpen for eksempel, så kommer man til et sted hvor man sannsynligvis ødelegger
seg selv før man greier å komme seg ut i verdensrommet. Så The Great Filter er sånn at alle de potensielle store sivilisasjonene som har vært der ute, de har sannsynligvis kanskje ødelagt seg selv før de helt tatt råket til å ekspandere. For det er veldig fra et menneskelig perspektiv, for vi er jo veldig selvdestruktive på alle måter. At vi vil jo heller bevare vår
kultur eller nasjon eller identitet framfor oss med at konkurrenten skal. Det kan koste oss kloden at vi skal slå de andre i nesten en stammekrig. Jeg tror vi...
Jeg vet ikke om vi kommer til å bli et lykkelig, globalt folk med felles interesser om at vi skal se ut i verdensrommet og behandle hverandre godt på. Det tror jeg er utenkelig. Jeg tror måten vi har kommet fram til at vi har blitt det og blitt det også, er at vi har denne fiendeskapen til hverandre. Vi har hatt en del muligheter til å ordne jorda på noen måte. Vi kunne vist at vi hadde den kvaliteten før vi reiser ut. Ja.
- Vi kommer fra de samme røttene og samme stedene. Folk og kulturer utvikler seg i forskjellige retninger. Det er ikke bare å snakke om folkeslag, hudfarger, kontinenter og alt den type ting. Bor to folkeslag for langt unna hverandre og for lang tid, så blir de helt forskjellige etter hvor de bor på planeten. Da er det forskjellig interesse, forskjellige religioner, forskjellige måter.
om det er mulig å forene et globalt folk, jeg vet ikke, men det vil jo nesten være
Hvis vi skal ut der, så tenker jeg at det må være... Jeg er sikker på at det er så mange mennesker på jorda, hvis vi skal ut og reise der og den type ting. Men jeg må tenke litt mer gjennom den science-fiction-tanken. - Det er mulig at du skal basere første tanken på... Vi er europæere, vi flyttet til USA på et tidspunkt, og lagde en ny... Skapte for oss selv en ny fremtid der.
Så det gikk jo sånn det gikk, men det er jo noen som sier at alle de som dro dit, det hadde ikke gått så veldig bra for de i Europa. De dro jo dit litt med en tung bagasje. Det har jo også kanskje vært med å forme litt hvordan det gikk da når de kom til et nytt sted. Den reisen der må jo virke like intimiderende og skummel som å reise over Atlanteren i en liten båt på den tiden der. Men vi har jo ikke et alternativt sted å reise ennå.
Er det ikke det litt sånn intestellet prosjektet til Elon Musk å finne planeter som ligner på jordkloden? - Han er vel ikke så mye inn på det, og bare for å si den delen av Elon Musk jeg virkelig digger det, det er den der utforske planetene. Han vil jo til Mars, og det er jo egentlig ikke reelt å reise til noe annet planet ennå. Bare å komme dit er dritvanskelig.
Men apropos galskap, og ikke minst det å flytte til et nytt sted, det var jo et prosjekt en stund som het Mars One. Nå er det kanskje grunn til å tro at det var bare en veldig effektiv pengemaskin. Det kan virke litt sånn, fordi plutselig forsvant eierne når bedriften begynte å gå litt dårlig, og så har jeg ikke hørt noe fra dem etterpå. Men det svarte på et spørsmål.
fordi Saturn 5 rakettene i Apollo-programmet, de kunne jo egentlig ha reist til Mars. De var kraftige nok til det, men da var jo en astronaut, det var jo et symbol på en stats velstand og teknologiske makt, og det var jo en del av gamet, det politiske gamet, at den astronauten måtte jo hjem igjen og sitte i paradebilen og vinke for å vise at, se hva vi har fått til.
Det var ikke aktuelt å sende et mennesketim av oss, fordi de visste at sannsynligvis ville ikke vedkommende overleve. Så det blir jo da å offre helten for å få til noe teknologisk kult. Så den har de slitt med ganske lenge, og så var det senere at de begynte å stille spørsmål. Ja, men kan vi ikke sende noen dit på en enveispellett? Det burde være mulig. Og kastet ut dette her som en sånn
Ville det, er det noen som melder seg på? Og ja da. Det var mange som meldte seg frivillig. Det var den helte-trangen. Det var det mest menn som meldte seg på der. Jeg tror også det var mest menn. Jeg så intervju med noen av de som var med siste hitet. Det var til og med en her fra Norge. Nå glemte jeg noen. Kommer etterpå.
Nei, så vi har Robin. Robin fra Stavanger. Han var jo påmeldt, han. Han var med i siste prosessen jeg har følt meg på, i hittet, til å bli valgt ut. Jeg kunne godt meldt meg på, ja, og så på trukket meg siste ølbygd, bare for å se om jeg kunne vunnet. Ja, ikke sant? Eller beda. Nei, jeg er ikke interessert i det. Det er vel det sånn der, hvis du har valget mellom
leve et ekstraordinært liv og være den personen som reiser til Mars alene og blir stående gjennom menneskets historie som den første og den eneste. Som det helt. Jeg kan velge meg om det.
Eller du kan velge et lykkelig familieliv med barn, veldig sedat, litt suburban. Hva velger du? Jeg tror jeg faktisk tar den siste. Jeg vet at det var den siste. Hvis jeg får lov til å samtidig gå ut når det er mørkt og stjernklart, og gå opp og se på helten som har dratt i mars. Sitte på jorda og se med kikkert på hva de finner på. Der tror jeg det er veldig mange menn som vil åke til første også.
Ja, er det liksom den råeste 40-årskrisa som man kan ha? Jeg tror ikke jeg er mest sånn tenring i 20-åringer som vil tenke det, at når du vet, det er liksom gleden, jeg kan ikke huske, det er vanskelig å se for seg hvordan et familieliv, eller det å få barn da, som var størst ting i mitt liv i hvert fall, jeg kunne ikke se for meg hvor mye påvirkning og innvirkning det skulle ha på meg
før jeg skal ha barn. Men etterpå er det sånn at jeg vil ikke nølt meg å gjøre det igjen. Eller valgt igjen også. - Nei, morsomt for så vidt også, jeg har jo også unger å kjenne på den følelsen med at folk sa jo at det var det største du kom til å oppleve. Og så prøvde jeg å sette meg inn i hvor stort er det? Jeg skjønte jo da jeg først fikk unger at det går ikke an å sette ord på det. Egentlig, men det er litt den samme forklaringsproblemstillingen du har når du skal snakke om verdensrommet.
at du snakker om at det er stort, men det er egentlig ingen som forstår det. Skal vi ikke ta det? Perspektivene synes jeg er ganske interessant. Det er vanskeligheten å forstå universets avstander og perspektiver. Er det fordi vi tenker veldig sånn i ...
År, kalenderår, kilometer, tonn, at vi bruker jordiske målstokker, da går det helt i ball for oss når vi bare sånn, er det egentlig så langt i Jupiter da? Er det så langt? Jeg skjønner det er langt, men er det virkelig så langt? Jeg tror jeg er inne på noe veldig viktig der. For de gangene jeg prøver å glemme hva som er mine normale perspektiver eller størrelser på ting,
Det finnes noen kule videoer også på YouTube som viser for eksempel hvor langt er det mellom de forskjellige tingene i solsystemet med lysets hastighet. Du angir det i tid, ikke i kilometer. Og så har du en fin animasjon som viser en lysprikk som går rundt jorda, rundt ekvator. Den går helt sinnssykt mange ganger rundt på en sekund. Så det blir jo svimmel.
Men så setter du den samme lysprikken på å gå fra jorda til månen, og det er liksom, ja, den var rask, den var behagelig, den klarte jeg å følge. Og så en lysprikk fra jorda til sola, det er åtte minutter, det er nesten så det synes det går sakte. Og så sier at du tar fra sola utover til planetene, eller til nærmeste stjerne, så er det fire år. Og da blir jo plutselig universet passestort. Så har fire år reise, ja.
I de gamle tider, kanskje det tok vel ikke fire år å reise, men hvis du skulle fra Norge til Australien, det tok forferdelig lang tid. Men det gjorde det likevel. Ikke noe fåtag på et liv. Så jeg tror det er der du må ha en målestokk, og vi mangler den målestokken i det hverdagslige livet. Hadde du greid å ta oss med på en reise utover, at vi begynner
her på Kaliforniebu i Bærum, så hopper vi ut Norge, Europa, jorda, og så bare hvor langt ut greier vi å gå stegvis, hvis vi kan prøve å se det for oss, men skal du forklare det? - Ja, vi kan prøve. Den første biten er jo vakker, for da starter du å se litt av kromningen på jorda, du har den lille blå horisonten eller ranna som klerer inn hele jorda i det du ser mer og mer.
Før du kommer helt til det bildet hvor du plutselig ser jorda som en ball, da er du langt unna. Kanskje i hvert fall noen hundre tusen kilometer unna, tenker jeg. Det er kort avstand, egentlig solsystemets avstand. Og det er fortsatt langt unna månen. Så vi fortsetter et stykke til, og allerede der har jorda blitt en klinkkule. En stor klinkkule, men likevel. Og sola er vel sånn røffel i den samme størrelsen som vi hadde sett den fra jorda.
Så tenker vi at vi reiser i retning av månen, så vi får den inn bak høyre skulder, tar en liten kikk på den, den ser passe stor ut, så får vi tatt det lille bildet som de tok med Apollo ferdene med jorda og månen i samme synsfelt. Vi holder oss bevisst i det planet der hvor alle planetene ligger. De er jo ganske strukturerte, så vi tar en svipp utover, men vi har kommet langt utenfor jordas bane,
den har blitt en liten prikk. Den er nesten ubetydelig. Sola begynner å bli mindre, for vi har kommet oss ut forbi Marsbane, og vi ser Mars som en halvstor klinkekule. - Allerede på Mars? Nå er du forbi ...
Pluto? Nei, vi har ikke kommet så langt ennå. Nei, for Mars er den siste av de innerste planetene. Men vi har ikke dratt inn om Merkur og Venus. Nå tok vi turen rett utover, så de har bare forblitt noen sånne små prikker. Men Mars er halvparten så stor som jorda samlingbar. Så kom vi ut i et litt tomrom
Og så gjennom dette asteroidet-beltet, hvor Donald, duk og ko har vært flere ganger, og x antall tegnefilmer etterpå, da er det dessverre ikke sånn at du ser en masse steiner som du må navigere innom. Fordi heltene lurte alltid skurkene, for de kjørte fort gjennom asteroidet-beltet, slik at skurkene krasja. Du ser ikke asteroidene, de er så små, og de er så langt fra hverandre.
Det er liksom bare tomt. Ja, ok. Så det er bare sånn ekstremt makroperspektiv at man ser at det blir et asteroid i det beltet. Men hvor store er de objektene i det beltet da? Den største er noen få kilometer. Jeg klarer ikke å huske akkurat størrelsen på den.
Men de er små. Og hvis du hadde stablet alle sammen som en planet, så hadde de fortsatt vært mye mindre enn både Mars og jorda. Har de en sånn fart at de kunne knust en satellitt? Ja, det går fort. Så hvis du kommer inn på feil hastighet og treffer en av de midt på, da har du et problem. Det er greit å unngå de.
Men det var at hvis vi hadde sittet på et romfartøy, ville det kommet jævlig fort? Altså i en helt sinnssyk hastighet? Eller er det sånn at fra den er synlig til, vil vi kunne se den før den treffer oss? Du vil nok kunne se den på forhånd, ja. Den reflekterer jo sollys, og da er det ikke noe skyr og ting som skygger for sikta di. Du har frisikt i alle retninger. Så du vil se den bare komme i retning fartøyet? Ja. Fy faen.
Og så er det litt sånn som å være på glattisen da, hvis du står på en helt perfekt isbane med glatte såler, ikke noe grep, ikke noe brodder, ikke noe staver, hvordan kommer du da å gåre? Du begynner å gå, men du merker at beina de bare spinner jo under deg. Så hvis du i tillegg, noen har vært grei med deg, har tatt deg med ut på skjøytbanen her på Spikersuppa, og så gitt deg et skikkelig dytt
og du har glatte sko, det går i den retningen de dytter. Og hvis du prøver å gå til siden og ikke treffe han fyren som står på skjøyte foran deg, du krasjer jo til slutt. Så det blir nok litt den følelsen der, litt sånn shit, shit, shit, shit, shit, shit, hvis ikke du har raketter.
- Da er vi ved Astrolidebeltet og da kommer vi til Jupiter etter det. - Da kommer vi til Jupiter. Jupiter er jo svær. Det er plass i 19 jordkloder ved siden av hverandre på én Jupiter-diameter. Det er plass i noen millioner jordkloder inni volymet av den planeten. - Men Jupiter er bare gass, eller? - Den er bare gass. - Hva innebærer det at hvis vi hadde reist inn der så treffer vi aldri på noe hard bakke eller noe skorp?
Egentlig ikke, men de gjorde en litt sånn morsom ny oppdagelse med Juno, som var en sonda som ble skutt opp for ti år siden. Så fant de ut at det hydrogenet som er i midten av Jupiter, det er så kompakt at det er metallisk.
Hydrogen er den letteste gassen, det er den mest flyktige bestanddelen vi kan ha, men den er pakket så hardt sammen at den oppfører seg som, si at det er mer som kviksøl. Så du ville møtt den begge der før eller siden du bare reist inn i djuptet? Ja, og den er hard og den er varm, så det hadde gjort veldig vondt. Og den omfanner hele...
Det ligger som en kjerne, jeg husker ikke akkurat hvor stor den var. Jeg lurer på om den er litt mindre enn 50% av radien ut fra midten. Men det er gass utenfor, veldig, veldig tjukk atmosfære om du vil, og så denne hydrogengreia i midten. Da ser jeg også jordkloden...
- Ser vi kanskje ikke jordkloden lenger? - Nei, den er liksom sånn, du må ha til skop nå for å se hjem. - Herregud. - Den er liksom bare helt ubetydelig prikk. Du ser sola også som en stadig mindre prikk på himmelen. Men du ser masse måner, Jupiter har jo en haug med måner, så det blir litt som å svinge innom astroidebeltet igjen. Greit å unngå også for så vidt. Ikke krasj med det. Og så begynner du kanskje å få litt øynene opp for den store gassplaneten som ligger utenfor med ringer.
For nå kommer vi til Saturn. Saturn har litt andre farger, men den er ganske lik Jupiter. Også med sånne majestetiske ringer, så kanskje vi til og med tar sjansen, og så svinger vi rett og slett innom, på innsiden av ringene, for akkurat sikta. Da tror jeg det blir litt sånn, jeg vet Star Wars-filmene var veldig kule på det, å lage litt sånne kule bilder, hvor du hadde nesten en hel sånn Saturn-lignende planet i horisonten. Ja.
Jeg tenker det er det vi ser. - Hva er det som flyr rundt her? - Det er mye stein og is. - Is? - Is. - Som er vann? - Vann, vannis. Jupiter har også mye vann i seg. Det har litt med at materialene i det tidlige solsystemet ble sortert, så det kom stein innerst, og så vann og gass ytterst.
- Da er det bare Uranus, Neptun og Pluto igjen. Når man forlater vårt solsystem, da er det noen grenser eller visse avstander. Nå har vi forlatt. - De har et par ulike definisjoner for det der. Noen tenker på Neptun nå som i praksis. Da er du forbi planetene. Men vi har jo ...
Flere sånne områder utenfor, Kupir-beltet er jo, nå sier vi at Pluto er et Kupir-beltobjekt, kanskje det største, men det er på en måte bare rusk og rask som er i en ytterst ting som ikke ble til en planet fra solsystemet ble til, og det er definitivt også i solsystemet.
Kanskje rundt 100 AU. 1 AU er avstandsmålet vi bruker på avstanden mellom sola og jorda. Astronomiske enheter, eller astronomical units. 1 AU er jorda og sola? Avstanden mellom jorda og sola. 150 millioner kilometer. Ok, ja.
Så ca. 100 ganger så langt ut som der hvor jorda er i forhold til sola, så begynner det å bli veldig lite som vi tenker solsystemet. Men det er fortsatt en sånn vanvittig sky av steiner som også er opphavet i de fleste kometene som kommer inn mot oss, som vi kaller for ortskyen. Og den er så stor at jeg mener den var mellom et kvart eller et halvt lysår i radius ut fra sola. Så det er svært
- Det er steiner som går i en veldig sakte bane rundt sola, men til syvende og sist, de holdes på plass av solas tyngdefelt. - Hvor langt ut går solas tyngdefelt?
Tyngdekraft i seg selv som en sånn teoretisk greie, det har egentlig uendelig utstrekning. Men det finnes jo en grense for når tyngdekraften blir så svak at den egentlig ikke klarer å holde tak i noe. Og kanskje at en annen stjerne som ligger i nærheten blir sterkere. Så der oppstår det en sånn grå zone hvor det kan dette ut over til neste stjerne. Men er det uansett hvor, hvis vi beveger oss ut av solsystemet, da vil det være, er det noen zoner der ute hvor det ikke er bidratt i noen retninger av noen stjerner i nærheten? At det bare er helt...
Ja, det burde være fint mulig å finne. Du velger et sted hvor det er kanskje like langt fra alle stjerner. Kanskje du finner midtpunktet mellom 3-4 stjerner i verdensrommet. Så der er tyngdekraften så godt som null. Men du har jo fortsatt en del av tyngdefeltet til galaksen. Akkurat, ja. Så det er tyngdefeltet der også. Hvis du kommer langt unna galaksen, er det noen områder der som kanskje ...
Da er du jo fri fra tyngdefeltet, ikke fri fra, men du er på et balansepunkt fra tyngdefeltet mellom galaksene. Så vi plasserte oss midt mellom Andromeda og Melkeveien. Men da er du en del av galaksehopen,
Den nærmeste til oss kaller vi bare for den lokale hopen. Det er en tittals galakser som ligger i umiddelbar nærhet til oss. Det betyr noen tittals millioner lysår unna. For astrofysikere er det en ikke så veldig lang avstand, eller kosmologi.
Men de er jo en del av en større bevegelse. De er del av en ganske svær galaksehop. Den har litt forskjellige navn. Virgo-hopen er jo den mest brukte. Og den har jo en bevegelse, den også. Men den er ikke sporet til å være så systematisk som solsystemets bevegelser eller stjerne i galaksens bevegelse.
fordi solsystemet er veldig ryddig. Alle planetene går samme veien rundt stjerna si, de ligger i samme plan. De er ganske kompakte i forhold til mange andre ting. Galaksene i seg selv inneholder noen hundre milliarder stjerner. Alle går i cirka samme plan i en bane rundt sentra av galaksen, hvor det ligger et supermassivt stort hull. - Gjelder det alle galakser? - Ja.
- Og det sorte hullet, hvor mye forstår vi av det? - Det er lite. - Er det ideen at sortorattet forsvinner inn der og så blir borte? - Det blir ikke borte. Vi kan si veldig mye om hva som skjer på vei inn, også kan vi si litt om hvordan må det være, det som har først døtt i inn. Det er noen prinsipper som vi har bare lært at blir overholdt i absolutt alle naturlige prosesser. Det blir ofte referert til de absolutte fysiske lovene.
Men i all hovedsak vet vi bare hva som skjer inntil det har dette inne på eller inne i dette objektet som vi kaller sorthull. Der blir massen knust til en uigjenkjennelig liten størrelse. Men det har tyngdekraft, så vi vet at det er der, men vi klarer ikke å beskrive det med bilder eller ord. Nei.
Så ting blir knust, altså malt, det vet vi, eller er det bare at vi antar det i og med at ting som går inn der bare blir borte? Vi vet utifra...
Vi kjenner de fire kreftene som beskriver, eller som styrer alle prosesser i naturen og verdensrommet. De minste, mest mikroskopiske, er kjernekreftene. De største er tyngdekraften, den elektromagnetiske kraften, og de styrer større ting. Så har du kjernekreftene, tyngdekraften i et stort hull.
blir sterkere enn kjernekreftene. Så en grei sammenligning der ville vært at du har bygget en ting i Lego, og disse Lego-bitene sitter jo sammen så så godt. Hvis du tar i kraftig nok, så klarer du å rive de fra hverandre. Eller om du finner en stor nok slegge, eller en tom bok, hvis du slipper det på Lego-bilen din, så vil den bli knust.
Så de kreftene som er mellom Lego-brikker som gjør at de henger sammen som en konstruksjon, de er så sterkere, og nå er tyngdekraften sterkere i det sorte hullet enn de kreftene som skaper strukturen i atomkjerner. - Så det sorte hullet, var det det de sluker i stjerner og planeter og alt mulig da? Eller sånn som trekkes inn?
Det er egentlig ingenting som er stort nok, sterkt nok, utfordrende nok til at ikke et stort hull kunne klart å gå knust og slukte. - Men er det da sirkler sakte men sikkert, altså stjerner innover i galaksen sakte men sikkert mot det storte hullet da? - Nei, og det er egentlig fint at du spør om, for det er kanskje en av de vanskeligste sidene med tyngdekraft å forstå.
Egentlig hadde det ikke vært noe skummelt, bortsett fra lyset som vi har blitt veldig glad i, hvis sola var et sorthull i stedet for stjerna som den er. Hvis du hadde byttet plass, altså du tok bort sola, og så plasserte du et sorthull som har akkurat like mye masse som sola vår,
så ville planeten vår fortsatt gå nøyaktig den samme banen som den gjør nå. Fordi vi er så langt unna at vi møter ikke de problemene som oppstår med materie blir knust og sånne ting. Hvis vi skulle begynt på en sånn spiralbane inn mot det sorte hullet, så måtte det vært noe som bremset opp farten til jorda.
Så lenge den bremsen ikke er der, så skjer ikke det. Da går vi en nydelig sirkelbane rundt, og den kan vi fortsette i sikkert mange millioner år. Det som av og til skjer ganske nære det sorte hullet, er at du har en sånn gass som omhyller det sorte hullet og som skaper luftmotstand, som bremser bevegelsene til objektene som blir fanget inn. Da vil det sakte men sikkert spiralere og kunne dette ned i det sorte hullet. Men da skal du være ganske nærme.
Og da er det da uten unntak at stjerne de er døde når de havner der, eller kan bli slukt inn hver livsform? Hvis du hadde hatt sånne løse sorte hull som bare kommer liksom vandrende inn i solsystemet vårt, så hadde den tatt hva den fant, uansett om det var en levende stjerne eller en død stjerne. Er det noen reaksjoner da, noen eksplosjoner, eller sånn ...
noen energiautløsning? Det skjer ganske mye, uansett hva den får tak i, eller disse sorte hullene får tak i. De varmer opp gassen, og det er den friksjonen som også gjør at den spiralerer innover. Det gjør at denne gassen stråler i et så bredt spekter, og med så mye intensitet, at du faktisk kan se sorte hull fra langt unna. Da ser du ikke egentlig det sorte hullet, du ser hvordan det sorte hullet
knar og varmer opp den gassen til den stråler. Etter hvert vil den komme nærme nok, hvis du følger en gasspartikkel, nærme nok til at den ramler innenfor. Da vil tyngdekraften i det innerste området være så kraftig at ikke noe av det lyset den eventuelt genererer etterpå vil komme ut. - Det kan være en sammenheng mellom Big Bang-teorien og Sorthulda.
at det kan være en reaksjon på et makrosorthull som har slukt alle galaksene. Jeg tenkte på et sted når du snakket om at vi samler jo stjerner og planeter inne i forskjellige galakser, men hva med at det er noe som samler alle galaksene, en enhet over galaksinivå som da er galaksenes galakse.
og så videre og så videre. - Den teorien finnes, den jobbes vi med helt seriøst. At Big Bang kan være et produkt av et sort hull. Og ideen er god. Det som er så gøy med kosmologi er jo at det som kan virke som en tilsynelatende viljetning eller en gal teori, det kan faktisk stemme ganske bra.
Det gir en plausibel forklaring på det største problemet med Big Bang. Det er at vi vet at energien kan ikke oppstå ut av ingenting. Den må ha en opprinnelse. Den må komme fra et sted, eller en prosess. Sortuhull er jo en mystisk energisluk i vårt univers. Hvorfor ikke at i andre enden av et sortuhull kan du skape universer? Hvis vi tenker litt fra ...
fra vi var apekatter. Hvordan
vår verdens forståelse bare har utvidet seg gjennom hvordan vi har utviklet oss som art. Så plutselig først er det kanskje, både som barn, som AP-barn, så er det treet og foreldrene, og så er det jungelen, og så er det det som er utenfor jungelen. Så blir vi mennesker, og så utforsker vi kontinenter. Så det er vårt univers. Og så oppdager vi at det er en klode, eller at det kanskje er flat. At jorda er en...
definitiv masse. Det er ikke et evighetssted, det er en definitiv sted. Og så skjønner vi at
jordkloden er en del av et solsystem, sånn helt opp til 1900-tallet, at det er sola, det er planeter, og that's it. Så hele tiden så utvider vi vårt eget univers til at nå er det noe utenfor solsystemet, for vi er en del av en galakse, og det er faktisk flere galakser her ute. For meg virker det sånn at det er sånn, hvorfor skulle du stoppe på galaksenivå? Det er sånn at det bare bygger på seg utover, utover, utover, som det kunne vært et argument for kanskje et evighetsperspektiv, da. Ja.
hvor alle typer stjerner og galaksesol, altså hva enn vi definerer som at Pakistan er noe større der oppe. Jeg er veldig med på den tankerekka der, og det er vel helt ærlig min favorittteori eller forklaring. Og hvis jeg skal gjette hva er den neste store teorien som gir en forklaring på alt, så ser den sånn ut. Ja, at det er noe samlende som bare ...
- Du kan se en historisk vri på akkurat det der har skjedd hele tiden. Vi startet med at jorda var alt, ikke sant? Jorda var til og med flaten, hadde disse himmelske sverdene rundt seg. Så ble jorda rund, eller den ble ikke rund, men vi oppdaget at den var det, fordi vi reiste så langt. Og så begynte du da å se opp på himmelen, hva er de andre hvite prikkene der? Så sa jeg at noen av dem er faktisk planeter.
Oi, det er ikke jorda vår alt lenger. Det er ikke en duk med hull i. Vi er bare en av veldig mange. Og da fikk vi satt navn på solsystemet. Men solsystemet, det var alt. Og det som var utenfor der igjen, det var fortsatt noe som kunne minne om denne duken med hull i. Noe veldig annerledes. Og så kikket han noe nærmere på de hvite prikkene og fant ut at, oi, de har jo også, det er en sol på samme måte som vår sol. Og de kan ha planeter. Da er det mange solsystemer
Så etablerte seg et mønster hvor man tror det man bor på, som man kaller helheten eller universet, det viste seg bare å være en av mange. Så skjedde det samme når de fikk beskrevet alle disse stjernene, så fant de at det er en galakse. Det er alt det vi kjenner til. Da er vi tilbake igjen der hvor du startet hele samtalen med oppfatning på 1700-tallet og det der. Så så de disse spiraltåkene. Aha, det er galakser.
Da er vi bare i en av veldig mange galakser der ute. Det vi kjenner til nå, eller det vi klarer å beskrive og se, er universet som inneholder mange galakser. Jeg tenker at det neste steget må på et eller annet vær at vi finner ut at dette universet er en av veldig mange tilsvarende. Det vet jeg ikke, men magefølelsen min er god.
Ja, det er flere universer, ja. Multivers-teorien? Multivers, men det er en multivers-teori. Så gjennom populærkulturen er det jo at et eller annet sted ute i parallelle universer så foregår den samtalen du og jeg har nå, for det finnes så utrolig mange... Ja, ikke sant? Altså utallige kombinasjoner av tilfeldigheter. At et eller annet sted så finnes den jordkloden her. Det er...
Jeg kjøper ikke den helt. Det kan finnes utallige variasjoner av universet, men det kommer på et komplekst nivå med entropi. Det kommer til tallverdi som er mulig, at det opphører, at det er for mange muligheter til at man greier å
Jeg vet det. Man blir aldri helt ferdig eller klok. Men det du snakker om, det er den konkrete konsekvensen av tallet uendelig. Hva er uendelig? Hvis det er sånn matematikkerne vi skriver det,
da sitter du og jeg i et annet univers og gjør akkurat det samme. Hvis det er uendelig. Hvis det er uendelig, for hvis du har uendelig mange apekatter i bakken skrivmaskinen, så vil en av de skrive Shakespeare. Ja, ja. Høres ikke bra ut for Shakespeare, men... Det vil jo skje på et tidspunkt. Jeg har prøvd å få et sånt...
litt mer overkommelig forhold til uendelig tallet. Jeg har egentlig landet litt på at uendelig er alt sammen som er veldig mye større enn det vi klarer å se, og har apparat til å forstå, eller evne til å beskrive med matematikk, ord og herrbøker, og uansett hvilket rettskap du har for å utforske det. Det er nok ikke uendelig i ordets rette forstand. Det er bare vanvittig svært. Ja, det er det.
Men jeg liker tegnet for uendelig. Jeg synes det er på en måte veldig vakkert. Hva heter det tegnet? Sånn sidlengs åtte tall. Jeg kjenner det bare som uendelig. Ja, uendelig tegnet. Uendelig tegnet. Det har sikkert en annen navn. Det er det du blir svimmel av. Hva andre teorier har du, eller hva andre type store tanker har du gjort deg i dine lyseste øyeblikk i ensomhet? Håhåhåhå.
- Og gurimolda, det er vanskelig å plukke opp nå, kanskje. Det går mye på dette her med det vi var innom i stad, med at livet på jorda har vist seg, det har blitt noe av oss, åpenbart. Det er vanskelig å si at det som trengs for å utvikle menneskeheten ikke er mulig. Vi har bevis på at vi finnes. Men er vi den eneste sivilisasjonen? Er det bare oss?
Så det blir jeg aldri helt klok. - Det er det som driver så mye oss, bare finne ut, hva om det er noen andre der ute også? Hva skal vi gjøre med de? Skal vi plyndre de? Skal vi hjulere opp krigen med de? Hvor slakter inn det? Det er trussel. Folkeavstemning.
Jeg flyttet til Hadeland for noen år siden, altså på Brandbu. Så har de en gate, og det er jo innlandet det her. Oppå en høyde så er det en gate som heter noe med skutegata eller skipgata eller noe sånt. Det er jo ikke det litt sånn rart, langt inn i innlandet oppå en haug. Så jeg bare jo jo, men selvfølgelig, vikingene måtte jo ta med seg skipene sine over til Einar fjord. Det er bare...
hva i alle dager, hva skal de med? Skip sitt beinafjord? Jo, de skulle jo videre til Myøse. Ja, men hva pokker skal de til Myøse? Nei, det var jo, de skulle jo opp og sette birkebeinerne på plass. Så den der gamle greia, liksom å sette seg i BMW-en, kjøre til nabobygda og jule opp idiotene som... Det ligger i oss. Det ligger i oss, gjort det siden vikingtida. Det er faen meg morsomt, det er sånn, faen, det blir laget mye kvalm borti nabogalaksen og går vi tar i. Ja, det er sånn.
Hører på rar musikk, gjør du. Ja, det er sikkert de som har ødelagt for oss og sendt til asteroidene. De har sånne gigantiske forrensningsanlegg fordi de skal ha så mye varme i galaksen sin. De skaper det med gass som kommer bortover til oss.
En ting jeg ikke kjøper er det som folk gjør litt sånn humor av. Hvis romvesenet hadde kommet til jordkloden nå, så hadde de sett på oss og så hadde de snudd igjen. For faen til dummere folk skal liksom... Er det mulig liksom? Det er så rart hvordan vi greier... Jeg tenker på mennesker som får en utrolig organisme. Men så gjør vi ting som...
som vi oppfatter nå i modern tid som veldig ondt og fælt, drepe hverandre, overlevelsesdikter, og det er sånn at vi liker ikke det vi er i den livsformen vi har valgt å leve nå som siviliserte mennesker. Så snakker vi oss selv veldig ned som art. Det er fascinerende. - Ja, vi gjør det. Du ser det i så mange ting, og heldigvis er de 90 % bare bra. Det funker.
Og når du ser på politiske debatter, de kan jo krangle seg og byste av fyker. Det er ingen som bare tar en pause og sier at folkens, på toppen av alt, vi har det egentlig ganske fint. Vi må ikke hisse oss opp så mye over de to prosentene vi er ved om. Det er vel det jeg tror er det stadtprosjektet er. Det er to prosent vi diskuterer hvert eneste stortingsvalg. Demokrati. Ja.
Ja, det er det sånn at vi ser på oss selv som parasitter også. Hvis et hvert dyr som hadde blitt dominerende på julekloden hadde jo tatt høyde for å være dominant. De hadde ikke tenkt på økologien. De hadde jo spist og drept til det hadde sagt stopp. Så er det en merkelig balanse i naturen som gjør at
at arter ikke har greid å bli altfor omfattende og dominerende, at hvis de spiser for mye så justerer naturen seg deretter med at da sulter de ihjel. At det er en sånn utrolig dynamikk i det hele der, som kanskje mange mener at menneskene har fuck opp i nå, men jeg tror ikke menneskene kan fuck opp. Selv om vi hadde utslett det med atomobor også,
jordkloden hadde jo helt beredet seg på et vis. Vi hadde kanskje ikke vært der, men jordkloden klarer seg nok fint, ja. Vi kan ødelegge atmosfæren til jorden og slippe ut alt av vann. Litt sånn som Mars eller Venus.
Ja, ingen av stedene er særlig trivelig. Men Mars er jo den uten noe særlig vann, ja. Så hvis vi hadde ødelagt vår egen atmosfære, det er jo det definitive, ultimate herringa vår. Det hadde vært kjipt. Jeg tror fortsatt så er vi der at vi ødelegger bra for oss selv. Naturen kan få seg en bra helomvending, og mange arter kommer til å ryke med i dragsyget sammen med oss, men den finner tilbake igjen i en balanse. Ja.
- Hadde vi greid å ødelegge jorda om vi hadde prøvd? - Nei, vet du hva, det tror jeg ikke. Jeg tror ikke vi, nei. Og det er enkelt regnstykke på akkurat det der. Akkurat sånn som det med at du kan snakke om CO2-avtrykk, så må du finne en felles nevner ett tall, sånn at du kan sammenligne det. Og energi er den mest anvendelige, den kan du bruke på så mye.
Om du summerer alle menneskers vilje og innsats, inklusive alle deres muskelstyrker, teknologiske apparater, vilje, you name it, i en innsats,
Så tenker jeg, massen og momentet som bare ligger i jorda, den prosessen som den er og representerer, og ikke minst alle dyra som gjør noe. Vi hadde møtt veggen, vi hadde prøvd, det hadde blitt et sabla, bra forsøk på et opprør. Men vi hadde stått der litt med nakne hender og sier, oi, der slo jo mot jord tilbake. Takk, da går vi og gir oss. Jeg tror ikke vi hadde greit det. Og jeg vet ikke helt hvordan vi skulle ødelagt atmosfæren vår med vilje for å...
Nei, jeg har ikke troen, men samtidig så nå er vi inne på nesten den samme diskusjonen som det å terraforme, og gjøre en planet like jorda. Terraforme Mars, det er jo det de snakker om. Akkurat. De bruker jo ord som å skape en atmosfære på Mars.
Men samtidig så vet de som sier de tingene at det er vanskelig. Det krever mye energi. Det krever mye mer apparater enn et par roboter som du kan sende opp. - Det krever mye solpaneler. - Ja. Det ble mer sånn som Matt Damon og Co gjorde i The Marshen. De bodde inne i en hytte, og inni der var det levelig. Men utenfor måtte du gå med helt drakt og maske. - Tror du vi greier det da? Kondensere Mars?
Jeg tror du får opp en forskerbase og noen få mennesker som klarer å skape levende forhold i hytter og podder. Jeg tror ikke det blir en stor flytteoperasjon. Hvor mange tusen år tror vi vi har brukt på å rekonstruere mennesket for å tilpasse seg Mars sin solforhold og temperatur? Det er litt invasjonsmessig interessant. Da kunne vi
kunne vi konstruert et menneske som etter hvert tålte det, eller kunne vi fått vår egen natur, vår egen utviklings- og tilpassingsprosess til faktisk, ved å eksponere oss mer og mer for Mars i en atmosfære og natur, kunne vi faktisk redd å skape et Mars-menneske.
Jeg tror det der kommer evolusjonen på et eller annet vis til å legge føringer for oss på hvordan det skjer. De har jo noen sånne store etiske problemer de ikke finner noe svar på. Men sånn som hvis et menneske blir født på mars, hvis et menneske blir født i vektløst tilstand, så er det en del ting hvor alle lover og regler og fast oppfatninger fra jorda, de får mindre og mindre effekt. Noen sånne biologiske effekter, spesielt i vektløst tilstand,
Så antar vi jo at det finnes noen mekanismer som bestemmer hvor beina skal komme ut på et foster, hvor armene skal komme ut og hvor hodet skal stå, hvordan de indre organene orienterer seg. Den heter sannsynligvis tyngdekraften, i hvert fall en viss innlegg av det. Hvis du da har en gravid dame i verdensrommet, og fosteret utvikler seg i vektløst tilstand, hvordan ser det mennesket ut når det kommer ut? Ja.
- Det er det epigentikken touchet litt innom at det virker som at vi kan forandre oss veldig fort. Ikke over sånne lange arker med evolusjon, men at på veldig kort sikt kan dyre og mennesker utvikle seg og genetisk forandre seg veldig etter forholdene på veldig kort tid. - Jeg er spent. Jeg har stilt meg selv de spørsmålene før. Jeg har aldri kommet til noe svar.
Jeg er på en måte betryggen å se at også de fremste utviklingsmiljøene, tenkerne, forskerne, de stiller de samme spørsmålene. Det er spennende der. Hva er det som er mest spennende på astronomifeltet i Norge? Egentlig hadde jeg lyst til å heie frem
Det treusteste forsovet av de alle, det er da miljøet som fortsatt lever på Institutt for Teoretisk Astrofysikk. For det er et bittelite miljø. Jeg var på Teneriff på Institutt for Astrofysikk der, og det var liksom 150 faste ansatte. Det er kjempesvært. Og på den tiden så var det ti i Oslo.
Men de bærer på en ganske god tradisjon, og de har den der, altså jeg digger det når for eksempel en norsk dugnadstropp bare bestemmer seg for noe, dette gjør vi, og så får de utrettet av mirakler. Det er litt sånn det mindsetet inne i en forskersetting med ti stykker, og som virkelig har det utrettet av vanvittig kule ting.
Det er jo for eksempel forskere fra Oslo som har laget sensorer til en satellitt som et plank. De sensorene var jo der for å måle på kosmisk bakgrunnsstråling. Men når de hadde laget sensoren så skjønte de at dette er et innmari bra konsept for et mammografiapparat hvor du kan bytte ut de gamle detektorene med de nye.
Det forandret mammografi betydelig. Det er ganske kreativt, morsomt, lite, men et miljø som får til mye. Men igjen er det i forskningens verden, det er vanskelig for en forsker å oversette alle de bragdene de oppnår i gode pressemeldinger som er lett å forklare og lett å forstå. Ja.
Men ellers så sitter jeg litt midt i den delen som jeg tror jeg er enda mer glad i, at hobbyastronomi og litt sånn citizen science-
Der skjer det mye kult. - Altså folk som bare har sine egne kikkheter og finner ut av ting? - Ja, hjelpes. Du har noen sånne som rett og slett har vært med å oppdage supernovaer med sine hobbyteleskoper, som bare bestemmer seg for å jobbe systematisk, ta bilder, og som har nettopp fått navngitt supernovaer etter seg, fordi de oppdaget dem. Det er dødskult.
Men jeg sitter også med deg i en gruppe som heter Norsk Meteornetverk, hvor du bruker mye av den kompetansen fra hobbyastronomimiljøet, koblet på med kameraer, automatisk deteksjon i bilder som tas hele tiden av hele stjernehimmelen. Og så får du opp automatiske varsler når det dukker opp et kraftig stjerneskudd. Og det var et og et halvt år siden, så datte det ned en meteoritt i Lier. Åja.
Og det var en ordentlig sværing. Vi har hatt dette nettverket drifta over en 10-15 år før den skjedde, og håpet på at det skulle komme noe svært en eller annen gang. Men det vet vi ikke. Men det var en eksplosjon i bokstavlig talt opp i 20 km høyde av en stein som datt ned.
Den var, jeg husker ikke størrelsen på den lenger, men det var en ordentlig kampestein som kom inn. Så snakket jeg med en som hadde sovet i hengekøyet under åpen himmel, hang i to furer akkurat i den skogen, rett under der den eksploderte. Dessverre hadde hun lukket øynene, for hun trodde...
Det kom lys, hun trodde det var kameraten som bare var ute fra ertet med hodelikta og de skulle egentlig sove, så hun var litt irritert og sånn: "Kan ikke du slutte å lyse med øynene?" Da var det lys fra meteoren, og så eksploderer den. Da er det steinen som da blir så varm at hele steinen går i oppløsning.
Og så ligger hun i hengkøyet og kjenner trykkbølgene fra lyden fra eksplosjonen. Og furuene rister jo. Furuene som hun henger i. Og den følelsen der, det er liksom sånn helt insane. Jeg skulle ønske at jeg var der. Men at vi har et miljø
som er bare basert på frivilligheten og dygnaden, med hobbyastronomer. Jeg tenker det er kanskje Norges mest uanvendte store ressurs, det er hobbyastronomer. De kan så sykt mye faglig, teoretisk tomt stoff. De kan teknologi, de kan optikk, de kan IT. Og så gjør de det her bare på sin egen fritid. Men å få dem til å jobbe sammen og lage noen litt kule systemer, og så gjøre det her til litt sånn public citizen science-
formidling til folk som bare synes dette er nedskult. Det er morsomt. - Men så falt den i Lier da, og så fant man igjen noe av de steinene som ramla ned? - Gjorde ikke det dessverre. Det er det mest innsnevret letområdet vi noen gang har beskrevet. Det var ti kilometer langt og 400 meter bredt. Så det er et område i skogen i Lier som er så stort hvor vi vet at det ligger meteoritter.
Men meteorittene har da gått i oppløsning, så det er steiner fra håndball, tennisballstørrelse og mindre. De er alle sammen svarte, og de datter ned i tett grannskog med ling. Og det er myrer der.
Ligger den under lyngen eller ned i myra, finner hun ikke. - Hvis noen finner den, så er det sånn: Trond, hva har du funnet bort i dag? Nei, det er ingenting her. Det er en målteliste, alle holder kjeft. - Alle holder kjeft? - Ingen har funnet noe. - Nei, jeg har ikke funnet noe. Hvor har du sekken av? - Det er litt tung liksom. - Bøker og litt proviant. - 5 kilo tung måltpakke. - Alle holder helt kjeft. Veldig stille search-parter.
Det er bare å rote rundt der, så kanskje man finner det. Ja, det er lurt å gå på tur i Lier, rett og slett. Men du skulle jo egentlig ta med noen meteoritter hit, hvor er de fra? Jeg skulle det. Jeg har noen begynt å bygge opp en egen liten samling hjemme. De har jeg jo kjøpt.
kommet i kontakt med et miljø med samlere. Jeg har ikke funnet noen selv. Men jeg fikk kjøpt en bit av mossemeteoritten. Den datten jeg mener var 2006. Og jeg er fra Moss. Så det synes jeg var veldig hyggelig å vite at det er rett og slett en stein som de da har funnet på parkeringsplass ved betongfabrikken. Og tatt den med til kjemisk analyse og fått bekreftet at den stemmer fra den meteoritten i et fall. Og så har jeg fått tak i en
et par faktisk som har rett inn i nordvestafrika. Noen litt sånn forskjellige, en steinmeteorit, en jernmeteorit, og så kanskje det jeveste av alt er at jeg fikk tak i en liten skive, for da får aldri hele, hvertfall ikke for en fornuftig pris, men en tynn skive av en månemetiorit. Månemetiorit? Ja.
Som er rester fra månen? En bit fra månen, lett og slett. Som har løsnet fra månen at det nå har truffet her, og så har det flytt jorda? Ja. Og da har det jo vært et meteoritt nedfall på månen først, som har laget et krater og spruta stein ut i verdensrommet, og så har den antageligvis gått i baner rundt jorda kjempe lenge. Inntil en eller annen gang hvor den tok en sving og kom i retning jorda. Ja.
- Det er jo, tenk om noen hadde fått film av dette her. Dette meteor treffer månen. - Ja, da var det konge. Nå har vi jo snart en base på månen da. Det er jo flere som vil opp dit. - Så med det, da kan dette meteoret rett ned i romsenteret når som helst da. - Ja.
Det er litt av en måte å gå ut av livet på. Ja, det gyrer i måneden. Men det er visst nok bare en person i hele verdens historie som har blitt truffet av en meteoritt. Overlevde? Ja, overlevde, fordi den gikk først gjennom taket i huset hvor hun lå og sov på sofaen. Og så detter hun ned en meteoritt og treffer henne. Nei, det er helt sinnssykt.
Hva er forsikringspremien på det der? Det blir jo et stort tall. Da snakker vi astronomisk i beløp. Herregud, men det kan ikke koste mye å forsikre seg mot en...
Hva er forskjellen på komet og asteroide? Kometer, alle sånne navn, det har mer å si med hvor de er eller hva de gjør. Alle kan være steiner. Astroider er de som går i baner rundt sola, mellom Mars og Jupiter. Så en liten stein, eller en mellomstor stein, som har den banen og den oppførselen, det er en asteroide. En komet kommer fra enten av Kupir-beltet eller Ortskyen, som vi snakket om i stad, langt, langt ut i solsystemet.
og har fått en oval bane, så de gikk i en stor sirkelbane, holdt seg langt unna sola, og så har de fått en sving og tar en spissving inn rundt det indre solsystemet, og så vil den svinge ut igjen, komme innom der hvor den var, før den letter inn igjen mot det indre solsystemet.
Disse steinene har mye vann med seg, altså frosset vann. Når de nærmer seg sola, så fordamper vannet og blir til en midlertidig atmosfære. En kometkjerne kan være noen få kilometer stor, 10-20 kilometer, men atmosfæren som de får kan være på størrelse med jorda.
Og de er hvite. Altså tåket, damp, er hvitt. Reflekterer sollyset godt, da ser vi det godt fra jorda. Hva er det nærmeste vi har vært av det vi har sett og visst om, og blitt truffet av ting i nyere tid?
Ingen så store i nyere tid. Du har jo noen historiske hendelser bakover. Den som er mest spektakulær var over en liten russisk landsby.
som jeg tror på størrelse med en ganske betydelig norsk by, men likevel, Tjellabinsk. Det var i 2013, ett år etter at Anders Bering Breivik hadde vært og smeltet av en bombe, og det var mye som skjedde i Afghanistan. Det var veldig mye retsel for terrorisme og sånne ting. Så var det en eksplosjon i 20 kilometer høyde over denne russiske byen. Det var en meteoritt som folk hadde vært og plukket opp og samlet på vei etterpå.
Men den var på størrelse med et lite rekkehus, typisk norsk rekkehus. Før den gikk inn i atmosfæren, den knuste ruter. Det var det verste. Trykkbølgen fra eksplosjonen knuste ruter. Nei, såpassa.
Før det igjen så tenker jeg kanskje at den mest betydningsfulle var en hendelse som ble kalt for Tunguska. Det er et sted i Sibir. Det var ingen som så nedfallet, men det var en av de som hadde husdyr, som hadde en gård og hadde husdyr, som var på vei inn i skogen, og så at alle trærne var bretta ned. Skogen var lagt flat, med utgangspunkt i ett sentrum.
Og der var det ikke noen krater fordi denne steinen hadde gått helt i oppløsning, blitt pulverisert i nedslaget. Men det var en 200 meter stor, mener jeg de sa, 200 meter stor asteroid eller noe sånt. Så den var jo stor. Hva er det som er mest spennende synes du på tampen her, sånn framover?
Hva er det som kan treffe oss av kometer og asteroider og den type ting? Eller er det mer vår ekspansjon og vår utforsking av verdenstrommet? Hva er det som rører seg mest og er det mest oppmerksomhet på nå framover? Det er jo romfarten som nå endelig har virkelig begynt å ta fart. Det kommer til å skje utrolig mye.
framover. Så den er kjempegøy å følge med på. Ellers så er det jo, jeg er ikke veldig redd for det som treffer oss. Det er så god plass mellom steiner, så jeg tror ikke vi noen gang kommer til å oppleve en sånn armageddon-scenario. Det er liksom bedre, man er godt forberedt i tilfelle vi skulle være veldig uheldige, men jeg tror ikke det skjer. Så også er det jo den kunnskapsbiten av det, at vi bryter noen barriere nå.
Med teleskoper som James Webb, de har oppdaget noe som heter gravitasjonsbølger, som er en helt insane oppdagelse. Hva er det for noe? Hvis du har kraftig nok kollisjon av store nok objekter, og da snakker vi om to sorte hull for eksempel, som krasjer sammen, så kan det generere en bølge i den geometrien som Einstein har beskrevet.
Altså den romtidsgeometrien. Og det er så fint følende at du skal bruke mange, mange millioner kroner på å lage et instrument som kan detektere det, men det er ingen som kommer til å merke det. Selv om jeg har blitt truffet av flere, det er ingen som tenker at det er en greie. Men det beviser en del av de fenomenene som også Big Bang-teorien er med på å foreslå eller å forklare.
Den første oppdagelsen der, det var 2017 eller 2019 eller noe sånt, hvor de klarte å detektere gravitasjonsbølger for første gang. Så er det typisk et nytt neste steg i all forskning, det tar 20-50 år, for nå har de ideen, nå må de søke penger, bygge ut nytt observatorium. Da kommer vi til å ha utstyr til å måle på gravitasjonsbølger fra selve Big Bang.
Du kan godt si at da får vi virkelig testet den teorien og ristet den hardt. Jeg tror den overlever i et eller annet format, men vi kommer definitivt til å finne noen nye oppdagelser som eventuelt kan avklare er denne lille ideen vi to sitter med om multivers, er det hold i den, eller er vi helt på jorden? Multivers kommer det nå. Da blir det moralsk panikk.
over hele verden. Jeg tenker, er det noe som kunne snudd, er det ingenting som ville snudd opp, gjort alt bare helt fullstendig kaotisk på jorda, ville jo vært besøk fra en annen form. Jeg tror bare alt har blitt så
irrelevant plutselig. For da er det så stort at det ville tatt all vår oppmerksomhet for en periode, kanskje. Kanskje folk hadde sluttet med krig en liten stund. Jeg har sluttet å jobbe. Alle sitter og ser på TV. Sitter og ser på Instagram. Det er bilder av aliens på besøk. Det blir sånn sakte TV at vi må bare finne ut hva faen er det. Er det noe vits å fortsette å dra på? Skal jeg på kontor i morgen? Vi har jo fått besøk, altså er det endelig...
endetegnet det her? Jeg tenker den merkeligste forventningen jeg fikk akkurat nå, det var at da regner jeg meg at de besøker det hvite hus, for det er det de har gjort i alle filmene, men tenk om de kommer et annet sted. Tenk om de bare sier, nei vi er i Bryssel. Ikke så fett. Horten. Bare Horten.
Det er et fint feriested. Bare jævla fint på Bali. Da får ikke jeg møte deg. Jeg er jo i Skarben i Norge. Det kan være helt random. Kanskje Arktis er litt mer fredelig. Eller Antarktis. Kanskje litt mer fredelig enn...
Ikke så mange kommentarfelter som angrep på disse stakkars egljensene. De skal arbeide i det også. Det er morsomt. Hva skal vi prate om neste gang? Dette var jo veldig bra prat. Jo, du er veldig hyggelig å komme. Jeg tror nok universet er stort, så vi har mye å henge fingrene i. Jeg skal kaste inn en. Vi har en norsk helt som heter Birkeland.
Vi burde snakke litt om Birkeland. Han var jo, som vitenskapsmann, han burde jo vært like mye feiret som Einstein. Jeg tror ikke han hadde vært plaget av blant annet paranoia. Han likte jo ikke å samarbeide med folk. Han var redd for at alle skulle rappeverke hans. Han hadde vært litt mer på den samarbeidsgreia. Og ikke minst de andre med han. Ja.
så tror jeg han hadde vært like kjent og like anerkjent som Einstein. Og han er en norsk forsker som døde tidlig i 1900-tallet. Men hva var det han bidro med? Han har forklart egentlig hele sammenhengen bak nordlyset. Og det var sånn virkelig fra nesten null kunnskap til all kunnskap, og han hadde rett på første forsøk på ti år, cirka. Hva var stridens dom da?
Nei, han lanserte noen nye, vilde og gale ideer som det var litt vanskelig for et større fagmiljø å svelge. Fordi for å få laget Nordlys, for han å forklare sin modell, så må han jo da ha solvind, som betyr at sola må miste gass. Sola har jo en vanvittig tyngdekraft, og verdensrommet er jo noe vi kaller det tomme rommet. Så det virker helt bakmål å si at sola skal fylle det tomme rommet med gass.
Men Birkeland gikk jo så langt å si at jo, men det er akkurat det som skjer. Det kan til og med være så mye solvind at det faktisk i sum er mer gass ute i det tomme rommet enn det er i stjerner og planeter. Og det ble ikke kjøpt. Det sprengte for mange grenser. Hva skjedde så? En av hans argeste motstandere ble derfor Lord Kelvin. Vi fysikere har jo en egen temperaturskala som heter Kelvin.
Det er den kjipeste... Altså hvis du skulle velge å være uenig med noen, så hadde det vært bedre å velge en som var litt mindre kjent og anerkjent enn Lord Kelvin. Så...
Så han ble sagt midt imot av, altså det er litt som å leve på Einsteins tid, og komme som en juniorforsker og si at, nei, men du er jo Einstein, du er jo helt pakkmål. Ja, det er datert. Alle ser at du tar feil. Så det var litt det, kan godt si det Birkeland prøvde på da, å motsi forskningsverdens mest kjente og anerkjente miljø. Det gikk dårlig, men han hadde rett, og
Han var norsk, og for ti år siden hadde vi en seddel til og med, 200-lappen med Birkeland-bildet på. Han ble anerkjent også etter sin død. Men når var det man oppdaget at han hadde rett av? Et lite miljø fra Norge og Skandinavia trodde på han fra begynnelsen. Han døde i 1917, og i 1957,
Så skjøyte jeg opp en satellitt som målte på de elektriske strømmene som ingen hadde forklart før han. Og som på mange måter da liksom naila hele puslespillet hans. Så der var den The Missing Link og den siste brikken i puslespillet. Så han lever jo kun videre på Wikipedia og den gamle tonerappen. Ja, han gjør det.
Ikke den nye, for da var det bare fisk nå på tårna. Det var en torsk. Jeg synes det var ganske dårlig bytte. Torsken er fin den, men jeg synes virkelig han er kulere. Ja, jeg sluger også å ta folkheltene, men det bytte her selv for herliggrissen av...
av både nordmenn og mennesker. Det er ikke tid av det, vet du. - Nei, det er ikke det. Men jeg må jo også ha med meteorittid til en gang. - Jeg synes absolutt det samme. - Jeg kunne tatt med alle sammen for den saks skyld. - Vi kan jo, nå kommer det en del sånne YouTube-videoer også. Jeg vet ikke om du har mye greier hjemme hos deg selv? - Jeg har litt. - Så kunne jeg få besøk til deg da, eventuelt. - Oi, ja, men da har vi veldig mye å snakke om. - Ja.
Så det kunne vi også gjort det andre veien. Vi har jo litt sånne nye typer videoer på kanalen her etter hvert. Ja, gøy. Nei, men da har vi en plan da. Jeg synes det høres ut som en kjempeplan. Så skal du få med deg noe sånn. Man skulle tro at dette har kommet fra verdensrommet, for dette her er helt uvirkelig bra.
Jeg var spent. Dette her er jo så banebrytende at jeg regner med at skaperne av dette produktet vi skal snakke om nå kommer også til å bli anerkjent, kanskje på 200-lappen en gang i fremtiden, nemlig skaperen av Hold deg fast!
Den norsk produserte Comfyballs-bokseren Åh, nydelig! Det er jo, om ikke en meteoritt så er det i hvert fall det neste beste noe som kan slå ned i livet når du minst aner det og det er jo sånn at alle som er gjester i podcasten her får jo med seg en bokserskjort skjem Ja, men nydelig, så det var helt perfekt timing jeg trenger nye boksere Ja, det er helt nydelig, så det er jo takk for oppmøte og takk for praten og så regner vi at den kom for en stolt plassering i hyllet ved siden av meteoritten Ja, ja, ja, ja, men bokseren skal jo på da
Jeg har ikke meteoritten i buksa. Hvis du...
Måtte bare sjekke. Kunne være det, er jeg sikker. Jeg tror ikke det er noen som gjør det. Jeg tipper det er en der ute som tenker sånn at han får superspærre med baller av og han meteoriter i buksa litt. Folk synes jeg er rar, men det er grenser for meg også. Hvis det er noen som har møtt noen der ute som går ut med meteoritt i lomma på byen, så ta kontakt. Det vil vi gjerne høre om. Jeg var på Tenerift nå, der er det mye sånn der...
lavastein i smykker og sånt, som visst nok utstråler en kraft i det alternative miljøet. Så der er det jo, hvorfor ikke? Hvis det er noen meteoritt-sjekkere der ute, så la oss vite. Vi har ikke sjekket ut de spirituelle egenskapene i meteoritter. Nei, der er det potensial. Der kan du tjene penger. Veldig bra. Det er hyggelig, tusen takk for praten. Takk for praten.