5/5/2024
Magnus Vanebo diskuterer temaer som fødselsrater, økonomi, og arbeidsmarkedet, og berører også filosofiske perspektiver fra Kant. Han nevner selvmord i lys av Otto Weininger og Goethe, samt enkelte kontroversielle aktuelle hendelser. Vanebo deler personlige refleksjoner om naturen, oppdragelse og kjærligheten til barn, og deres evolusjonære utvikling.
Magnus Vannbøs har gått gjennom store endringer og trives nå bedre etter å ha flyttet ut på landet.
Tenk på økonomi og karriere før du bestemmer deg for å få barn, da det kan påvirke livsstilen din betydelig.
Mange akademiske grader gir større jobbsikkerhet enn kunstneriske yrker, men presset med selvrealisering kan hindre familieliv.
Bruk av mange sexpartnere kan påvirke evnen til langsiktig forpliktelse og pair bonding, spesielt for kvinner.
Svært dyptgående podcast-samtale om valg av å få barn utforsker sosialt press, risikoer og individuelle perspektiver.
Hvordan går det med Magnus Vannbøs siden sist da? Ligesom vi har vært her nå? Sist var det vel 2022 eller noe sånt. Det var så lenge siden. Jeg tror det var midt i pandemigreiene, for jeg hadde en rasende del om vaccinetrykket og å komme ut av skapet som uvaksinert. Ja, stemmer det. Vi snakket om de som ikke fikk møte dødene. Det var liksom oppi den. Det var vel rett etter den der i jula, hvor han der i Knandre hadde sagt at de uvaksinerte tok samfunnet som gissler. Hele den greia der. Hadde jeg sagt at jeg ikke var vaksinert på det tidspunktet, eller holdt jeg igjen på det? Du holdt igjen på det. Jeg er ganske sikker på det. Da jeg sa det var det sånn at du ikke var det. Nei, så jule så sa ikke jeg det. Så fader. Jeg tror du alltid hadde en diplomatisk linje med om du var vaksinert eller ikke. Det er noe jeg skal si Bård, jeg ville at det skulle handle om deg, ikke meg. Det var ikke før nydelig at du sa i en podcast at du var uvaksinert. For første gang som jeg har hørt det. Nå må jeg høre alle episodene når jeg sitter og logger. Du er jo en hemmelig mann bak loggingen av kapitlene til podcasten, så nå har vi alt av det. Men det var første gang jeg sa det, det er en stund siden. Det er en god stund siden i fjor eller en gang, jeg husker ikke helt nå. Men nå er det jo renne Bitcoin å ha uvaksinert, det er sade nå. Det ble et sånt meme det, jeg husker det. Samleobjekt, ja, nå er du også det. Uvaksinert? Kan vi selge sæden vår til helt villige priser nå? Uvaksinert sperm og har fått unge, så jeg vet ikke hvordan det kommer til å materialisere seg i økonomien. Men hvordan det går siden sist, det går vel greit at det har vært flyttet ut av byen og ut på landet og sånn. Fått en ganske annen tilværelse egentlig generelt. Mye ut i naturen og mye inni mitt eget hu og sånn. Når jeg ikke holder på med unge selvfølgelig. Det har vært helt... Du merker at du saknes sikkert blir en sånn dubirianovetudo. Han har vel fem barn, lurer jeg på. Vi pratet litt om det. Man får det jo sikkert til. Å være kunstmaler, å kjøre rundt på gulsj, købe opp LS og alt mulig. Alle respekter han. Han er en flott fyr. Jeg vet ikke om jeg har det i meg. Jeg har i hvert fall ikke økonomien til det. Vi hadde kjempeflaks da, for vi kjøpte hus, og vi fikk et ganske fint, gammel arbeidebolig, atrumshusaktig greie, men det liggte 100 kvadrat, med hage og sånn. Vi måtte vel ut med litt over to millioner, og hadde vi søkt det lånet noen måneder senere når ungen var født, så ville vi aldri fått boliglån. Nå er det jo flere barn du har, jo vanskeligere blir det. Så jeg så en far som var ute nå, jeg husker ikke om det var nettavisen eller noe sånt. Som jeg sier til alle mine venner, aldri få mer enn to barn. Hvis du har planer om å bytte bolig eller kjøpe bolig senere. Banken sier vel at vi er så opptatt av at vi vil at folk skal være betalingsdyktige. Ja, greit nok. Det er et godt argument i denne her hvorfor vi ikke får flere fødselstaltebarn. Ja, nettopp. Jeg tenkte på det sånn politikerne snakker om at vi skal få flere barn også alltid dere prater om pensjonsfond og ting som spiser av penger i hiss og piss, ikke sant? Og mye, hva skal man si, litt sånn shade i økonomisk pengeflytting i hvordan at det her systemet er organisert. Apropos han, hva var det han, Bard, han du hadde... Rune Østgård. Ja, ikke sant? Veldig interessant episode, ikke sant? Man kunne jo tenkt opp noen alternativer til hvordan ting fungerer nå, og bare noe sånn... Når man snakker med ham, vi må få flere barn og sånn, og så bare sånn her, ja ja, hvis du får flere barn så får du aldri ha i din egen bordeliv for eksempel. Hvis du er på en måte et ungt menneske og kanskje rett ut fra studier, eller sånn. Selv med en ganske grei standardjobb da, så er det mye, mye vanskeligere enn før, ville jeg innbilde meg da. Det er noe å tenke på. Det er om jeg skal ha et barn til seg, det er noe som må faktureres inn i det regnestykket. Jeg lurer på om det er der skoene trykker. Selvfølgelig er det veldig individuelt, men hvor er det det stopper? Jeg tror at det er interessant å se hvor mange kvinner som går uten som er uten barn i 20- og 30-årene versus før. Jeg tror det er et tall som blir avstørt ganske mye. For hvis det er en veldig stor diskrepans mellom 2000-tallet, 90-tallet, og nå, som er så mye mistanke, vi må også tenke globalt på det, for det er likt over alle land i hele verden, bortsett fra Afrika og Midtøsten. Er det kvinner som ikke prioriterer eller begynner senere over hele verden? Eller hva det faktisk er. For det økonomiske, det du nevnte her nå, er jo en økonomisk modell som synes ikke er lik andre land. Men det er sikkert en faktor på at mange i Norge får to og stopper det. Hvis flere hadde fått to, så hadde de fått tre, så ville jo alle de som ikke får barn, ville jo være med å dra opp snittet betraktelig. Men du har hørt på alle episodene om fødselstallet, hva gjør du med noen tanker i stillet? –Nei, om det at kvinner får barn senere? –Nei, fødselstallet. Man leter etter grunner for det, for å kanskje finne en god løsning på det. Det må jo være ekstremt sammensatt, men økonomi kan åpenbart være en veldig konkret faktor i manges liv som styrer veldig hvordan man legger opp løpet sitt. Hele den der utdanningskulturen, eller den der akademia-greia. At der du før trengte en bachelor, trenger du nå en master. At det går en sånn inflasjon i de gradene, samtidig som absolutt alle skal ha en grad av en eller annen grunn. Og det tror jeg at statusen til veldig mange viktige yrker har falt. Nå vet jeg ikke med lønnen og sånne type ting, Jeg snakket med dama mi om det også, for vi begge har jo generell studiekompetanse og sånt, men sånn, skulle jeg gjort det igjen, så ville jeg kanskje tatt noe yrkesfaglig. Og så måtte jeg begynne å etablere noe der, og så kunne jeg allerede gå tilbake og bare tatt opp noe fag når jeg var litt mer tørr bak ørene, ikke sant? Og samtidig hadde noe helt sånn konkret å falle tilbake på, ikke sant? Og kanskje... Det er folk som er 24-25 og har fått kjøpt sin egen bordelig. De har en bedrift eller er ansatte nå, og så kan de begynne å studere i tillegg, eller ta seg en ny grad etterpå, og ha den sikkerheten. Jeg kommer litt fra denne ... Jeg har jo to bachelorer og én master og ikke noen fast måte å vise til. Det har vært fint, for jeg har bare studert ting som er interesserte. Startet med filosofi og estetikk og sånn, og så gikk det over i kunst. Men det er jo klart at det er ikke det samme som å ha, jeg vet ikke om man får jobb som partikkelfysiker heller, men jeg vil innbilde meg til I alle fall mange av de gradene, kanskje spesielt innenfor naturvitenskap og ingeniør og økonomi og sånt, der har du en... en sikrere vei til kanskje en jobb enn kunstner, eller den også andre, ikke beskyttet av titlen filosof. Men jo, i hvert fall, økonomisk press på en, også kanskje dette akademiske greia som gjør at folk naturligvis utsetter å få barn, for det å ha en eller to unger mens du skal sitte på lesesalen, i dine yngre år, så da kommer du inn i faktor tre, som er den generelle kulturelle hedonismen vi har. At man har fått en mer personfokusert, bare beint ut, narsisistisk kultur kanskje. Hvor det er veldig mye fokus på individualistisk selvrealisering og denne nytelsen. Som man ofte hører, jeg leser ofte det seneste i går, en dame i NRK som snakket om at damer er utsatt for press med å få barn, så har de ideene om de biologiske klokka og sånn. Og at det liksom er forferdelig på en måte. Men det ligger jo en biologisk sannhet i det også da, vil jeg tro. Ting blir jo, når man da har brukt ti år, da kanskje man begynner i tredje våren og skal få barn og sånt, så er man jo både eldre, man er veikere, sannsynligvis psykisk. Jeg begynner å merke vondter og sånt i hvert fall. Jeg har liksom kommet i det stadiet nå. For alle er det jo ikke sånn at man endelig blir gravid med en gang. Det er ikke alltid det er en enkel affære det. Så kan man plutselig bruke noen år på det, og da tikker ting veldig fort. Men at man tenker at barn er en sånn, og det har jeg jo følt på mye selv, at barn er jo en slags hemsko forenkelte aspekter ved personlig realisering. Jeg har ikke like mye tid til å sitte og lage en synt patch på PC-en. Jeg har splittet granulære syntesesignaler inn i fire parallelle bøsser som jeg så, og skal kjøre gjennom analog. Det er ofte jeg har mye mer lyst til å gjøre det enn å skifte blære. I det store bildet ser flere av de som har lyst til å ha noen år og være på snapsfest og knulle rundt og bare nyte det livet de har å by på. Det er ikke nødvendigvis noe, eller man kan selvfølgelig diskutere om det er noe moralsk galt, men det er noen som mener det også. Avhengig av hvilken etisk eller moralsk filosofisk skole du assosierer deg med. For eksempel, jeg har jo hatt noen venner som bare har, la oss si, brukt damer. Eller bare vært ute etter å knulle, hukke hver eneste helg, og så går det sport i det. Det er jo en maskelig nøvelse som veldig mange menn tar del i. Men så kan man jo si, er det noe moralsk, litt sånn suspekt med det. Da er du, som Kant ville sagt, da bruker du ikke det mennesket som en slags, eller du interagerer ikke med det mennesket som et mål i seg selv, du bruker egentlig bare det mennesket som et middel til den helt egne nytelsesreise gjennom 20-årene på en måte. Det er også noe som kan være verdt å tenke på. Langsiktige konsekvenser er spesielt for kvinner, men jeg tror også det gjelder menn. Man fokuserer ofte på at kvinner blir emosjonellt avstumpet av flere partnere. Jeg kjøper den litt, men jeg kjøper også at vi har alle kompiser som har ligget med 50, 100, kanskje hundrevis av damer, og vet jo innerst inn at de er emosjonellt avstumpet deluxe. Går i denne vilferelsen at det kommer en til slutt som blir Få has på meg på en måte. Ja, få has på deg og så treffer du en bølge hvor du egentlig er litt lei og ikke orker og kanskje ser at dette livet her kan virke litt appellerende både kulturelt, sosialt og økonomisk. Så her kan vi slå oss til ro, men du er jo gleden av å ha din, skal vi si, kvinne nummer 301, og skal leve med å ha blitt såpass emosjonellt avstumpet og spredd alle dine emosjonelle sider på så mange kvinner over lengre tid. Og det tenker jeg spesielt også motsatt vei. Jeg tror kanskje kvinner har gi fra seg veldig mye av sin identitet, at man undergiver kostnaden av å gjøre det mest intime man kan gjøre med et annet menneske, på at man bare lager disse så enkelt nytelsestransaksjonelt greier som man fremstiller at det er begge kjønn som har bondet et stein, og det går helt fint. Jeg tror den kostnaden der stikker så mye dypere enn man tør å si høyt. Ja, åpenbart vil jeg si. Jeg leste også noen studier på det, men så med forboda av den studien jeg leste, tror jeg den var føndet av noe sånt kristnekonservativ et eller annet. Noe som ikke fikk seg noe. Ja, det kan du si. Og noen som kanskje hadde interesse av å vise, men tallene som ble oppdraget til den studien viste jo at jo flere partner du hadde, gråt forklart, jo mer ødela du hele kapasiteten for pairbonding. Og det å kunne faktisk forplikte seg i et stabilt forhold og mestre det over tid. Og det var en helt klar korrelasjon mellom mengde sexpartnere. For inni teorien der er det uansett kjønn, hvis du har vært gjennom såpass mange partnere. Med menn så kan det ofte være at hvis det ligger 400-500 der så er det kanskje en mulighet for at det bare har vært helt platoniske alle sammen. At det kanskje ikke har vært noen dypere menn. Jeg vil tro det motsatte i større grad for kvinner. Hvis du har 40 til opp til 100, så har det inmellom vært noen som har gått veldig, veldig dypt. Det ligger 4-5 dype forelskelser inni der som har blitt spolert og som legger seg sånne emosjonelle sår som gjør at den som er vanskelig å ta med seg videre inn i det du sa, den kapasiteten til å finne noe som faktisk fungerer å stå i det og ikke hoppe ut av det med minste motstandsvei eller den type ting, der tror jeg det er noe. Ja, jeg føler jo på en måte at man kan sammenligne litt sånne veldig mekanisk transaksjonelle seksuelle relasjoner på samme måte som man bruker rusmidler for eksempel. Det kan være godt, det kan være gøy, det kan være veldig mye bra med det. Men så har du på en måte den andre siden at det kan også være en flykt, eller det kan være at man unødvist egentlig prøver å handskesmerte en tomrom man kanskje føler på seg selv. Og at du flyr rundt med kuken ut i 500 damer. For meg virker det helt absurd, men jeg vet jo at folk gjør det på en måte. Det er imponerende at man får til det, men samtidig vil jeg tro at det kanskje er noe med sine egne personlige eller skjelige røtter. Kanskje ikke noen har så godt av det. Det er implicit at kvaliteten er helt underordnet når volumet blir så stort. Det er sikkert mange som er uenige i det, Mange vil være en av seg, kvaliteten øker jo mer. Kjennskapet brør seg ut til at man blir tryggere på hverandre. Det er helt åpenbart at det ligger en sånn dyp egotripp i form av enten bekreftelse eller at du har noen begge som gjør at du bare hopper fra det ene til det andre og kanskje venter på at det skal skje noe helt magisk av seg selv. Det er ikke noe verre enn at den motsatte part ofte er med på leken. Det er en kostnad som begge deler. Det er ingen andre i samfunnet som går utover med den selv. La meg fødselsdrater da. Det er jo menn og kvinner har kostnader på hver sin måte. På hver sin måte på en måte. Det er fortsatt ikke kvitt. Nei, dette har du vært igjennom tusen ganger før sikkert, men kvinner risikerer å holde på å si, i verste fall, i godt sønne, å bære fram et barn og være gravid inn i måter og måtte være forpliktet for en livstid. Mens en mann har jo lettere for å stikke av, og så har du jo da denne lovens langarm eller systemer rundt, altså barnedrag og alt mulig sånn. Jeg synes det argumentet med seksologen, hun sa det i podcast, kanskje du husker det, men hun sa at det sykeste er jo hvordan kvinnen er den som bærer den største kostnaden av et vånestern som endrer barn, som jo hun mente var fullstendig feil. Hun mente at det største risikoen var å ikke bruke kondomen på prevensjon lå jo hos mannen som hadde null makt over. Ja, null kontroll. Det er ikke sikkert du får se barna. Du må betale barnebidrag. Det er ikke sikkert du får være med å forme barnes fremtid. Det er så mange usikkerhetsfaktorer som bærer med seg, som også kommer til å prege deg psykisk, og kanskje ligge der som en hemmesko på en fremtidig partner. Å, du har to lausunger? Hva faen? Jeg har plutselig startet familie med en sånn ... Man snakker både risikoen for å få barn, som kvinnen må bære, men hun synes det er punktert og bra at er det noen som bør søke på brukerprevensjon, så er det jo mannen, for der er det en sånn vittig nedside som du ikke har kontroll på, mens kvinnen har en nedsidig hermetegn som blir en selvvalgt oppside at du får et barn og tar vare på det og kanskje får litt økonomisk. Det er en skrudd måte å si. Hvem som sitter på risikoen der, det er jo naviteten ligger. Jeg synes det er veldig synd. Det var Guri Maja kanskje som var inne på noe sånt. Men jeg er jo egentlig helt enig i det. Jeg snakker litt steinhaldeperspektiv. Prøver å løpe rundt i skogen i 9. måned alene. Det er jo fra en rent sånn steinhald i biologi mentalitet. skjønner jeg den risikoen, men så klart nå i et moderne samfunn så kan man jo snu rundt på det. Da står du fullstendig uten kontroll, og så er du på en måte bare i den andres nåde. Jeg tenkte jo toppen av ironien nå, bankebordet, så plutselig så bare sånn så her, men den personen i den filmen, hvor du banker på en sånn syv år gammel jente på døra med, bare sånn, hei, jeg er sønnen din. Nei, datteren din. Ja, det kunne jo vært så i dag. Nei, det blir jo veldig komplisert. Vi får prøve å... La oss si da at vi økonomiske grunner, og så var det da denne her hedonismekulturen, og så denne her studieakademia-inflasjonen, at alt det kan være faktorer. Hva mer da? Det kan jo også hende at man Det ble litt spekulativt. Man snakker kanskje om det å få barn på en litt annen måte. Under denne individualiseringskresen er også nå barn mer kanskje et livsstilsvalg, hvor det før var en åpenbar nødvendighet til å si at du bodde på gård. ute på Vestland eller Trøndelag. Da fikk du unger. Gjerne før det var fylt 25. Gjerne mye tidligere. Alle mine slekt som kommer fra gårdstrift, de har gjemt over generasjoner før fått unger når det er mellom 18 og 20 gjerne. To, tre eller fire, fem. Vestmor har vel X er altså mange søsken, ikke sant? Jeg klarer ikke å huske det engang. Jeg lurer på om det er åtte eller noe. Og fra et sånt perspektiv i dag så virker det kanskje fullstendig absurd, men før var det bare en del av greia. Det finnes sikkert masse beslutninger på toppen, men jeg tror alt bunner ned. Jeg har tenkt mye på det. Jeg lurer på om alt bunner ned til den enkle nedkokte sannheten at vi trenger ikke. Vi trenger ikke flere barn. Når du ikke trenger å lage mange barn, og jeg lurer på om det er det som har vært driveren gjennom historien. Hvis du går slummen fra Brasil, Midtøsten til India, de få historier man blir eksponert for, så er det sånn at man får en haug med barn, og håper at de kan ta vare på sin egen fremtid. Han har jo sin egen alderdom, at en av de lykkes, at jo flere barn jo bedre er sjansene for at familien skal overleve. at man trenger ikke å få noen barn lenger for å få sikkerhet i sin egen fremtid fordi vi har velferdsstatene, vi har tilbud til å glede oss sosialt, vi har mange stater som tar vare på deg, du har sikkerhetssystemer, du trenger ikke 7-8 barn. Tvert imot er det ikke nesten mer risiko med tanke på økonomi og alt mulig å ha fryktelig mange barn. Et eller annet helt sånn grunnleggende der tror jeg med at vi ikke trenger... Da barnfør var det en forsikring, har det nå blitt en liability for å ikke komme på det gode norske ordet. Du sa det egentlig på 10 sekunder det jeg sa på 10 minutter, det var bra. Det er godt poeng, for det er jo sikkert det det koker ned til. Da kan man begynne å tenke sånn her, Det var jeg lurt på, for jeg var lenge sånn at jeg skal aldri ha barn nå. I mine ungdomsår så ble jeg på en måte... Det var veldig black metal, mørk filosofisk greie. Jeg leste mye om antinatalisme og at det å få barn, å bringe barn inn, å bringe en ny bevissthet inn i verden som skal møte all denne lidelsen, er på en måte filosofisk uholdbart, det er moralsk kritikkverdig og sånn. Det var veldig på den greia der, og så tror jeg jo at jeg tenkte litt sånn at jeg ville bare spille trommer og bli studiomusiker, og jeg har ikke tid til barn, og jeg vil ikke ha det. Så etter hvert har jeg jo følt mer og mer, og sånn innerst inne har jeg jo alltid hatt det. Jeg vil oppleve familielivet da, og ser verdien i det. Nå som jeg har hatt ungen i et år, og det kan bli helt jævlig det tider, så vil jeg aldri gå tilbake på den. Det er interessant du sier det, for det er typisk den klikken der. Det blir en søknutring, man lager seg en forklaringsmodell som stemmer overens med det man søker. Det er morals forkastelig å få barn, for eksempel. Jeg har ikke lyst til å bringe barn inn i denne verden her. Jeg har aldri vært tryggere og mer full av muligheter, enn noen gang. Klimaspørsmål. Jeg tror vi ikke har barn inni denne klima-apokalypsen. Alle de her forklaringsmålene er helt like. Man lager seg en grunn. basert på det lille livet man lever, og basert på Oslo. Så det er en av disse tingene her. Derfor skal ikke jeg få barn. Det som er alt bunnet ned til den samme tingen, du trenger ikke noen barn. Fordi du føler når du er 21 at du har akkurat det du trenger. Økonomi, venner, tilgang på sex, bla bla. Masse muligheter. Du trenger ikke det som vi tror barnet skal gi oss på et eller annet vis. Jeg husker da jeg gikk på filosofi, så var det en sånn dame som var veldig sånn i offentligheten, åpnet for at jeg skal sterilisere meg så fort. Jeg vet ikke om det er 25 års aldersgrense. Det var et eller annet sånt i hvert fall, du måtte bare... Og skulle det da, fordi ikke sant da, moralsk og les Peter Singer og bla bla bla, hadde rationalisert, kokt opp dette her da. Og så tenkte jeg litt sånn, men for det første må man sterilisere seg. Hva er vitsen med det? Er det for å bare gjøre sexgreia litt enklere? Forsikre seg helt sikkert. Eller er det litt sånn statement, nå går jeg 100% inn og det er no way back. Jeg skjønte aldri helt hvorfor det er så viktig å sterilisere. Er det kulminasjonen av din filosofi som materialiserer seg? En frihet, konkret fra den egen kropp. Jeg synes det er toppen av umodenhet. Det viser hvor umoden du er. Jeg er helt sikker på at i den alderen du befinner deg som regel i 20-årene, kanskje til og med 10-årene, at du da har funnet ut hvordan livet ditt skal bli og hvordan livet fungerer, at du ikke kommer til å forandre deg når du blir eldre, er som toppen av umodenhet. Og dermed da også utelukker muligheten for at du kommer til å endre deg, kanskje du kommer til å se annerledes på ting om fem, ti, femten år, og så bare fjerner du muligheten til å få barn. Det er en trist, naiv umoden greier man ikke greier å se med seg selv, i en tid hvor man er så selvopptatt at man ikke greier å se det engang? Nei, jeg tenker jo det er synd. Det har spesielt vært mye rundt det der klimagreiene. Det har vært flere saker som jeg husker. Jeg ble vel... Klassekampen har jo sånne der spaltet, sånne der overhørt, eller et eller annet sånn, hvor de klipper ut sånne snips. Så da hadde de sitert meg fra subjekten på sånne der, jeg husker ikke hva det var, sånne unge klimafanatikere liksom, sterilisere seg for klima og noe sånt. For jeg hadde skrevet en sak om det. For det var et sånt kompleks der hvor flere snakket ut. Jeg tror det var i NRK. Det var en ung dame som sa at alle de argumentene perspektivene vi akkurat har vært gjennom. Da var løsningen selvfølgelig å manne opp til steriliseringsgreier. Så hadde NRK spurt en såkalt klimapsykolog. Så måtte jeg være helt enig om at dette kunne han forstå. Ja, selvfølgelig. Gutt for business. Og så blir jeg litt sånn, skal man orke å gå inn på det hele tatt? Men så klart, de tar jo sine egne valg. Jeg bare tenker at det er litt sånn overgilt. Og det er veldig synd. Og jeg også tror det som du sier at det er, spesielt i 20-årene, er jo bare et sånn enormt bananskall man skal skli på, på en måte. Gjerne mange ganger. Det å rane seg selv fra en sånn mulighet er noe som burde være forbeholdt i ytterst få. Det er en ting som det er lett å angre på resten av livet. Man skal tross alt leve lengre kanskje enn man allerede har gjort. Det er absurd på så mange nivåer at du også er den første gjennom milliarder av år med utvikling av liv som skal blottslig stoppe ved deg. Det er bare sånn absurd på gotale biologiske aspekter. Du har alle oppsider i livet ved å ha en agnostisk inngang til det å få barn. Jeg skal for faen ikke ha barn nå, i hvert fall ikke om fem år. Jeg kan aldri se for meg til å få barn, men jeg vil holde muligheten åpen. Du har det som en slags gratis opsjon i livet som du bare selger den gratis. Du bare gir den bort. Du fjerner opsjonen din som er gull verdt. Det har jo vært den største gledes opsjonen for menneskenheten gjennom alle tider også å bare, ok, jeg bare fjerner den opsjonen. Det er jo igjen den der toppen og viser den umodenheten man er i. Det kan virke arrogant og så får jo folk Gjøre hva de vil, men jeg ville legge inn en appell om å få barn. Det er bra. Husk at du diskuterer den saken med den 10-15 år eldre utgangen av deg selv, som sannsynligvis kommer til å ha en annen mening om dette her. Ikke gjør noe som er irreversibelt. Ikke gi vekk livets beste oppsjoner. Min moralpreken her. Jeg hadde sånn øyeblikk, for jeg har som sagt flyttet ut. Nå forsvant det egentlig ut fra det tema med fødselsdater, men vi har vel kanskje dekket det ganske greit. Jeg er tillatt med en digresjon uansett. Jeg har jo flyttet ut på landet, kan man si, så nå har jeg jo endelig, før har jeg jo vært sånn, holdt på å si bohem-kunstner og liksom sånn der filosof som har lest Thoreau og alt dette her ute i naturen, ikke sant, som har sett Into the Wild og en annen veldig bra film som heter Into the Wilderness. Nå husker jeg ikke hvilken, jo det er Into the Wilderness, som er sånn 70-talls analog kamera. Hvor en fyr bare blir droppet ned i en skog i Alaska. Og så bygger han sin egen hytte for hånd. Og liksom bare gjør alle sånne vilde ting og lever der. Og så filmer han seg selv. Dødsfin film liksom. To timer eller noe sånt. Går rundt og jakter på sånne caributaller. Da er det svart og hvitt. It was nice to be out in the wilderness today. Og så bare ser du han sager og lafter sånne perfekte greier helt alene. Så kanskje en gang i halvårene så kommer det et seilfly og dropper skippene krydder og sånn. Når han lager sånn caribou-gryt, så bare har han jævlig mye sånn. Det er lofteporno på søttet. Ja, det er dødsbra. Før så lå den på YouTube. Men sveivvannkamera, er det sånn? Jeg vet ikke hvordan han gjorde det. Kanskje det ikke var svart-hvit, men det er i hvert fall old school-greier. Det er ikke noe... Ikke noe tull der. Jeg har i hvert fall alltid romantisert den greia jeg har sett på naturen. Jeg har alltid vært på turer med morfar. Vi pleide å ta en sånn årlig tur enten på gallepiggen eller rundt omkring i Norge, bare for å se litt ting. Det var veldig fint. Jeg tror vi gjorde det i åtte eller ni år. Vi tok en ny fjelltopp og et nytt område hver gang. Da har jeg selvfølgelig fått mye naturopplevelse gjennom det, men jeg har jo vært fundamentalt en landkrabbe og en bygutt de siste tre 13 årene, så nå har jeg begynt å egentlig gå på tur. Nå kan jeg bare spenne på meg skoene og bare gå ut i skogen. Bygge rede. Ikke sant? Det er hvor jeg bor nå. Så jeg har tatt med datteren min ofte bare i bæremæs ut. Og så var det en dag nylig hvor jeg ikke Av en eller annen grunn så tenkte jeg vi skulle gå en kort tur. Jeg har blitt ekstremt interessert i fugler. Fugletitting og sånt. Her ute er det jo masse befolkning. Jeg satt og så litt. Jeg så en sivhøne blant annet. Du er god på å huske det og lese bøker. Jeg husker en del. Nå prøver jeg å lære meg alle de forskjellige sangene til de som er i området. Hver gang jeg går ut i skogen så prøver jeg å finne hva er det med det som er så appellerende. På en måte så får du kanskje brukt litt av det jaktinstinktet. Du er plutselig veldig bevisst i naturen på mønster og bevegelser, og det å kunne identifisere ting. Og så har du den Pokémon-faktoren. Gotta catch them all. Det er dødskult. Nå var det en ny fugle her. Etter hvert så begynner du å lære deg litt om... Og fuglen den er jo veldig ofte tilhører en sånn... Eller opererer etter en syklus. Nå er det vinter snart, nå kommer sidensvansen. Da blir det snø og sånne ting. Fugl har ofte vært assosiert med værtegne. Når svalene flyr lavt så blir det sånn og sånn. Men i alle fall ideen om at så fort du kan identifisere forskjellige fugler, eller for meg i hvert fall, så begynte skogen å åpne seg veldig. formen på en helt ny måte. Det blir nok en dimensjon inni å se mønster. Og hvis du vet at den arten er der, så vet du også at alle disse andre artene er der. Du vet at sannsynligvis de og de plantene er der. Så du får en litt sånn mentalt slags kart, og en idé om hva slags terreng man er i. Hvis du ser den fuglen, så... La oss si at du bare blir droppet ut i en skog, sånn som du gjør med Lars Monsen eller noe sånt. Hvis du da hører den ene fuglen, så bare, da er vi i Nord-Norge, for den finnes ingen andre steder. Bare sånne banale ting som det. Så nå går jeg ut hver dag. Hvordan begynner man den interessen her? Leser du? Jeg har egentlig vært... Jeg tror dette her er noe som jeg harvet av min farfar. Han er jo vitenskapsmann og veldig naturfyl. Så han tok meg alltid med ut i skogen som barn. Han kunne plystre sangen til Svartrosten og forsvare. Og så sa han alltid, se der er den og der er den. Han er geofysiker, så når vi går forbi forskjellige stein så kan han si at det som har skjedd her er det og det trykket på den og den tiden for x antall tusen eller millioner år siden har gjort at den og den tingen er her. Det å kunne se sammenhenger og mønstre i mønstre som sier noe om vårt tilværelse og vårt forhold til den tiden. For å være sånn pompøst, det er noe spirituelt i det. åndelig tilstedeværelse og en større sammenheng som jeg føler jeg tar del av. Det at du går ut i skogen og føler deg ikke ensom på en måte, du føler at nå er du der du skal være egentlig og omgitt av liv i alle mulige forskjellige grader og skaler. Det er morsomt hvordan barn kan få det til å føle seg så stokkfullstendig dum. Sånn at barn begynner å prate litt avansert i 4-5 års alderen. Begynner å spørre hva slags tre er det? Hvorfor står den der og ikke det? Hva er dette? Hvorfor er det? Gjør den det? Sånn greier du faen ikke. Så er det bare sånn, hva heter det treet? Jeg vet det faen ikke. Hva heter det fulmor? Kan jeg forklare noe som jeg så forrige gang? Minimalt. Da kjenner jeg bare sånn, Dette her har vært litt overrætt å kunne, for de forventer å få et svar av meg som er fornuftig, og jeg vil ikke vilje drille og juge til det heller hvis jeg vet ikke. Der har jeg merket på at jeg ikke kan si, der er den fuglen, og der er den fuglen, der er det tre og tre, og her er de blomst, og de finnes bare. Den biten kjenner jeg litt på at dette har vært ikke rætt å kunne før jeg fikk barn. Jeg så jo en meme på Instagram, hvor det er sånn at folk flest kan identifisere disse her på brøkdelen et sekund, og så er det alle logoene til McDonalds, Burger King og Starbucks. Men kan de disse også er det de vanligste tre sorterne de finner. Jeg er pinlig dårlig på det. Er det alm, aspel, ospel eller hva det heter. Det er litt krise. gren videre fra denne fule greia. Nå skal jeg lære de tre sortene. Første gangen jeg var her snakket jeg om at jeg har urtemedisin, norske medisinplanter, leksikon til Anne-Rolv Hjelmstad, som er spesiell type. Så jeg tenkte, nå skal jeg gå inn i det. Jo mer man kan om, i hvert fall for folk som er skrudd sammen som meg, jo mer jeg føler at jeg kan om å kan plassere og identifisere litt ting, jo mer føler jeg at jeg smelter mer sammen med den greia. Sitte der ute og høre de forskjellige lydene, føle på vinden, hvordan det knitter i forskjellige type greiner. Er det barlin eller er det løv? Hva har det til å si? Hvor lang tid tok det før du greide faktisk å være? For det er vel noe som sikkert alle flest av oss, og da sier jeg alle flest av oss, mener jeg selvfølgelig meg selv, sitter ute i naturen og sklir tankene over i mailboksen, eller det neste intervjuet, eller hva jeg skal handle, eller faen dette her, han og hun glemte jeg svaret. Altså tankene forsvinner fra tilstedeværelsen da. Det er å øvelse seg selv og bare kunne sitte og slappe i skogen. Jo, det er det sikkert. Når jeg er ute og går med datteren min, de gangene hun er i bæremeis, så kan hun bli litt sur. Hun er bare litt over ett år, så hun kan bli litt sånn... Hvis jeg stopper, så har jeg ikke så mye tid til å sette meg ned som voksenferden og lukte på blomster. Det å bare gå, tråkke seg gjennom terreng på en måte, høre på fuglene og ting, se etter, kanskje jakte på. Siste prøvde å finne en sånn grønn spett, en sånn veldig fin hakkespett, som jeg klarte å finne med å spille noen fuglelyder og lokke den til meg ute i skogen. Fikk lov til det, men når jeg hadde stått der og glana litt for lenge, så måtte jeg gå videre. kom han inn i en for meg ganske meditativ, Thomas Myklebuss kunne sikkert sagt noe om det, en sånn hjernebølge. Det føles litt sånn da, du kommer litt på en annen frekvens. At mange filosofer, deriblandt Kant, var jo notorisk for å gå den samme turen hver eneste dag til akkurat samme klokke, slett i så stor grad at folk annivelig da skal ha stilt klokka etter han, når Kant runder det hjørnet der, på whatever strase liksom. Kaliningrad tror jeg det var, så er klokka fem på sju liksom. Jeg lurer på hva gvinstene i det er for noe. For han var det denne rutinen og sånn, men også det at når du går så tenker du bedre. Det er jo det samme. Skulle du tenke bedre for å være så rigid på tidspunkt? fremstår for meg som fullstendig absurd, men hvis du har lest filosofien til kant, og ser hvordan han skriver og hvordan han tenker, så gir dette en ganske stor mening, for det må jo være det mest analytiske, rigide systemet. Det er imponerende, fullstendig genialt. Jeg vet ikke om du kunne tatt en samling til sånne som Bach er i musikk, er kant i måten han utforme filosofien sin, men på en sånn systematisk og helt vilt tørr måte ofte. Det er derfor man ofte får høre når man er nybegynnerstudent at dere skal ha kritikkene ren og fornøyfte. Lykke til! Det er mange som får sin første store knekk der da, når de skal begynne å gå i vei med kant. Men andre, Søren Cirkegaard for eksempel, stor dansk tenker, han nå var jo kjent som en flaneur som gikk rundt i Københavns gater og plagde dritten ut av de intellektuelle og spesielt de geistlige, altså prestene og de store teologene og sånn. Han hang på dem som en klegg. Litt på samme måte som Sokrates gjorde i Aten 2000 år, ca. tidligere. For da har denne filosofen som ikke sitter hjemme på kontoret, men som er ute blant folk, ute i agoran og stiller spørsmål, er aktiv og går rundt og grubler og klør seg i skjegget stereotypisk. Så det er noe med det der med en gang du involverer kroppen, Så tenker du annerledes, og det var en ekstremt lang måte å si at når jeg går i skogen så er det litt av det jeg spacer ut av veldig mange av de der. Jeg tenker, faen om jeg egentlig må logge episoder for eksempel, og sende over det, så Morten rekker å klippe det, og du får liksom fylt inn det, og har litt sånn dårlig samvittighet. Så hører jeg grønnspetten kalle i det fjerne, og så går jeg bare inn i skogen, og da er jeg bare en skogmann. i en snakketstund, og så driter ungen på seg som er hjemmeskiftet. Så er det den romantiske drømmen brutta. Men nå er jeg i hvert fall ute i skogen, i stedet for å tenke over at jeg burde vært i skogen. Og bare det er en forandring man merker. Mens du snakket nå så tenkte jeg på fire ting jeg gjør som gjør at jeg har en absolutt tilstedeværelse hvor alt på tiden blir borte og man bare har den ene rene tankegangen i hodet. Hva var det da? Det var fotball. Bare å jage den ballen. Og så skriving. Når du først kommer inn i kapitlet, eller den teksten du skal gjøre ferdig, så er det helt sinnssykt oppslukende. Og musikklaging og sex. Det er de tingene der det er bare tilstedeværelse hvor ting bare forhåpentligvis ikke popper opp uformelige ting i hodet. Det er jo ingenting av det som måtte studere bedriftsøkonomi eller ta tøffe beslutninger eller investere i aksjer. For min del går det mye på det kreative. Det er kanskje litt naturlig at det kreative er litt per definisjon hinsides de vanlige grensene. Det ligger mye i kreativitet, kreasjon og det å faktisk skape noe nytt, gjøre noe. Man har kanskje laget mange låter for eksempel, jeg driver masse med musikkting. Plutselig, i hvert fall enkelte ganger, så jeg kan sitte og fortape meg i det arbeidet. Men noen ganger er det akkurat sånn at du bare får en sånn idé som man blir helt besatt av, og som du bare vet at den ideen her, den gjennomfører man i løpet av en kveld, nesten i en slags transe-ligne. Eller bare sånn ekstatisk, sånn så gira. Du føler at dette her, jeg håper å si, barnet blir til på en måte. Du unnfanger en idé, også nå er det den fødselen som forvær. På scenfilm også, det kan være totalt tilstedeværende, absolutt tilstedeværende, uten at det er noensinne rundt. Da kan jeg forsvinne virkelig. I få tilfeller med skjønnelitterære bøker. Det er ikke veldig ofte jeg får den bubbla, men det er deilig når det fungerer. Film har en effekt på en måte, den jeg kjøper, så er jeg fullt og helt inne i det. Film kan jo være veldig hypnotiserende, og det tror jeg, for vi er jo, og vi blir jo, vil jeg tro i hvert fall, stadig bare en mer og mer visuell kultur, ikke sant? Vi ser på en eller annen, holdt på å si film, enten det er en mikrofilm på TikTok eller reel på Instagram, eller disse filmerne, vi er ekstremt orientert etter de sansene, og jeg tror det er sånn grunnen til at livet for mange, og jeg også, har jo liksom skyldet det at det er lett å På kvelden når man er sliten og sånn, skal jeg trene litt og gjøre noe produktivt nå, eller skal jeg bare benke meg ned og se Netflix, og så ser du en episode og tenker at du skal opp av hesten og gjøre noe etterpå. Men da er løpet kjørt for dagen, og så er det fem episoder senere, så legger du deg for sent. Hva skal man si? Det kan være noe veldig hypnotiserende. Jeg vil ikke si at det er en billig form for underholdning. Jeg liker jo å filme og se det veldig godt. Jeg har stor respekt for det som kunstneriske former. Men det er et eller annet med når du bare kan legge deg ned og bare få det trøkket i trynet, så er det så lett å bare bli værende i det. Thomas Mykle Buss snakket vel om det når vi var her, hva god hvile er. Det er interessant det du sier nå, fordi jeg tror tv-en, og da ikke filmer spesielt, men kanskje tv-serier og realityserier, har blitt en sånn tøm-hode aktivitet. Altså når du har sliten ikke greier, og du har ikke så mye energi til å putte inn der, så bedøver du på en måte hjernen din litt med tanketomt tv-innhold kombinert med at mange sitter med mobilen samtidig som vi ser disse tingene her. Så er spørsmålet da, er det en god hvile? For det er det som interessjonene fleste bare setter seg ned i. Jeg bare står rundt noen dager med å poste på TV og bare litt sjokolade eller en øl eller litt mat og sånn. Nå skal jeg bare kaptilisere. Hva heter det? Kaptilisere? Nei, hva heter det? Kapitalisere? Nei, når du bare går helt kaputt foran. Bare avslutter dagen. foran skjermen. Kapitulere. Kapitulere, takk. Det totale motvekten til når jeg først ser en film, hvor til stede jeg er i den filmen. Som regel. Hvis det er en drittfilm så går jeg i den modusen. Jeg lurer på hvor bra den hvilen med å tømme hodet på den type ting er faktisk. Jeg tror ikke det er så bra egentlig. Jeg tror det får jo jobben gjort da, så du kan jo si det funker jo. Det funker jo etter alt å dømme bra. Jeg har også gjort dette og vært skille i både å sitte på mobilen og scrolle og sjekke mail samtidig som jeg ser på reality-greier. Men jeg tror ikke, jeg har sett for meg at hvis målet var å hvile som sånn, og gjør noe veldig konstruktivt, så finnes det sikkert en million andre ting man heller kunne gjort enn det. Jeg har aldri vært en sånn meditasjonsfyr, men for eksempel sette seg ned og meditere i ti minutter, eller stå i bro eller i plank, eller bare gå seg en tur, et eller annet sånn. Men alle har jo sånne ulike ting, husker du. Thomas Mikkelbuss snakket om det der. Det prøver jeg å tenke på nå, for jeg hater å støvsuke og sånt, synes det er jævlig kjedelig. Han snakket om at det er så deilig å høre lyden av de der sandkorna som treffer det røret. At jeg kommer inn i hvilemodus og støvsugning er en jævlig bra greie. Så nå prøver jeg aktivt denne stødepersonen. Nå skal jeg hvile litt og bruke dette som en mulighet. La oss begynne videre på det der kveldsregimen. Alle småbarnsforeldre kan kjenne seg ned i det. Den deiligheten av å synke ned i sofaen, uavhengig av hva du har i glassenken, men bare se noe kvalitet av en tv-serie du følger. Den kulturen der er så satt, vanlig og naturlig for oss. Men hva gjorde vi da? Jeg mistenker at alternativet er ikke å finne noe annet. Jeg tror alternativet er å legge seg. Egentlig hvis du tenker over det så er alternativet å legge seg og sove. Ikke sånn, hva skal jeg gjøre hvis jeg ikke ser på TV? For jeg må avslutte dagen med noe å tømme hul. Da må jeg gjøre det eller det, eller med støvsykkelen mitt, eller trene og gå tur, eller snakke på telefon. Det går an å legge seg også, men det er helt sprøtt nok ikke en oppsnitt at vi legger oss klokka 9-10. Og så våkner utfilt klokka 6. Det er litt sprøtt at det aldri... alternativet nesten? Ja, det er... Du sier noe der. Jeg er jo sånn nattuklet jeg da. Uheldbredelig nesten tror jeg, men jeg hadde en periode under den første lockdownen under koronagreiene, så opplevde jeg det at da bare skrudde jeg av enhver form for liksom alarm på klokka og bare lot humla suser og sånt der på siden. Jeg dreit helt i døgnet, nå skal jeg bare se hvordan min indre klokke egentlig fungerer. For nå er jeg endelig i muligheten til å faktisk... Jeg blir ofte sånn der jeg sitter og jobber, siste gang jeg gav ut et album så var det dritflere måneder hvor jeg ble sittende på natt og laget musikk. Lenge, lenge, lenge. Så jeg etter hvert at klokka tre, klokka fire, klokka fem, klokka seks, klokka sju. Det ble til klokka åtte på morgenen, og så var det litt kombinert med at da kunne jeg ta ungen på natta og sånt. Men jeg får så mye energi i den kreative prosessen. Jeg klarer ikke å ta en hemmingway og bare sette strek og bare sånn, ja, men nå er jeg på så god flyt, så nå skal jeg tilbake til pumpen i morgen. Jeg vil bare tyne og skvise en sitrone for alt det har vært. Så gjorde jeg det under korona for noen år siden. Plutselig gikk det som en spiral. Jeg ble naturlig trøtt klokka ni, la meg mellom ni og ti, sto opp klokka fire helt utfylt. Det er veldig sjeldent, jeg føler aldri at det er ordentlig utfylt. Så jeg må sjekke ut det. Da var jeg sånn der, boom, opp klokka fire. Bare startet jeg på dagen og lagde musikk og holdt på, lagde frokost og chillet. Da hadde jeg det egentlig som plommen i egga. Da er det litt sånn at, jeg skal ikke utlevere damen min for mye, men hun har ikke alltid vært like imponert av at jeg kommer slantrende i seng i tre timer etterpå. Hun hadde bare så utrolig gode ideer på det. Hun brukte den nye syntboksen min til å lage. Jeg bare måtte, ikke sant? Jeg har liksom en likt døgnrytme og sånn. Men da fikk vi jo motsatt problem. Nå var jeg plutselig morgenfuglen av Überalles og triumferer opp av senga klokka fire på morgenen. Yes! Da var jeg litt lang i maska. Det var Thomas Mykkelbøst, han var jo ufrivillig, han visste ikke at det var den der 4am club-greie. Jeg fant sånn at han snakket om det, jeg visste ikke det, jeg er ærlig. For å få tid til å skrive så var det 4-8 om morgenen var hans vindue. Eller vent da, jo, jeg fikk meg, kanskje ikke helt relatert, men jeg lurer på meg, skrev en spalte om det, for det var en TikTok-trend med sånne 5am eller 4am girls. De hadde laget matcha latten sine, så var det masse greier rundt det. Så prøvde jeg å kontrastere det med en bevegelse som oppstod i Kina, hvor hele konseptet med den bevegelsen var å legge seg ned og resignere i Jeg driter ikke om jeg kommer for sent på jobben. Det er en naturlig respons på å være under et totalitært opplegg hvor hele livet ditt er arbeid. Nå har jeg aldri jobbet 100% en dag i mitt liv, men jeg ser for meg at folk som gjør det har ikke tid til noen ting. Hvis du har 12 timer skift hver eneste dag, så har du aldri et eget rom. legge seg ned og i alle fall metaforisk akseptere den skjeben og få helt andre filosofiske prioriteringer. Det ble en stor greie der i Kina. Så mye at myndighetene oppfattet det som en trussel. Spesielt skjedde det blant ungdommer som forsto at de kom inn i et livsløp som her er det umulig å vinne, de beste posisjonene er tatt. Det er få muligheter til å hevde seg eller skape noe fundamentalt eget. Her er man først og fremst en slags slave. Så å få et annet approach til det. Så skrev jeg en spalte hvor jeg prøvde å kombinere og se litt på de kulturelle implikasjonene av de forskjellige tingene. Så fant jeg også et annet morsomt, jeg lurer på om det også er et kinesisk uttrykk eller japansk, jeg husker dessverre ikke ordet, Det er et eget begrep for de som prokrastinerer ved å legge seg sent, altså ikke legge seg når de burde, og at det spesielt er en slags febrilsk måte å prøve å ta kontroll over sin egen fritid på. Nei, jeg nekter å legge meg, for jeg skal lage ferdig den låta, for det koster hva det koster, jeg kommer trøtt på jobb i morgen eller hva enn, men det er den eneste muligheten jeg har, jeg må ha noe som er mitt eget, eget i dette livet her. Det er veldig interessant. Jeg kan kjenne meg veldig igjennom det. Det ene er at først klokka har blitt ett. Da er jeg kommet til en fase at nå går det til helvete i morgen uansett. Jeg legger meg klokka ett eller tre og spiller ingen rolle. Jeg kommer til å være drittrøtt uansett. Så går det en resinasjonsgreie. Jeg kan se for meg at hvis du er jævlig overvektig om du veier 120-130 kilo og spiller ingen rolle. Men det aspektet med A4-livet, det er interessant hvorfor vi ender opp med disse to timene vi bare kaster vekk. Hvis man ser veldig kaldt og kynisk på det, kaster det vekk til en innholdsleverandør som bare forer deg. Du står opp, sannsynligvis ganske kort tid før du er på arbeidsplassen. Hvis du har unger så bruker du målingen på å få de å gå over og så deg selv til jobb. Så kommer du hjem fra jobb, så er det middag, kanskje gjør noe kveldsgreier, trening, sosialt, og så er det egentlig bare de timene hvor du faktisk er alene med ditt eget hodet, er de siste to timene mellom 9 og 11 som du fyller med underholdning. Du er aldri inne i ditt eget hodet de løpta hele den dagen der, og så outsourcer vi den solo-tiden oppi vårt eget hodet til Netflix. Ja, når man ser på det sånn, så er det noe sånn dypt tragisk over det på en måte, samtidig som at jeg kan jo, og jeg gjør det jo selv, og jeg kan godt forstå de som har det som på en måte sin rutine, at det er noe som, så kan man jo dømme, eller bare sånn, ja man kunne heller gjort det, man kunne heller tatt bastu og isbadet, eller brukt det på å lese en filosof og danne, sånn type ting, men så er det noe med det bare å få Når man allerede kanskje har lav kapasitet, er sliten, er jævlig lei, og at man bare vet at man uansett må være i det hjulet der, så hjelper det de to timene bare å reprodusere det bare her. Det er spikeren på hodet for den dagen liksom, det er trygt, det er forutsigbart, det krever ingenting av deg, også kan man på en måte vurdere hvor mye det koster av sånn annen kunnskap eller fysiske, psykiske ting selvfølgelig, men at det blir et ritual og så mange andre ting som på sin side gir en form for trygghet og en slags avlasting uavhengig av hvor god teknisk sett den vilene er, vil jeg tro. Den evige gjenkomst, mandag, tirsdag, Groundhog Day-greia, Det er jo underlig å leve et fullestendig A4-liv. Virkelig så i app og til i staten. Tenker jeg bare hvor like dagene er til å gå på Hanebergskilt og selvstendig næringsdrivende nesten simultant til den omveltningen. Det første som slo meg var at jeg ikke hadde helt kontroll på hvilken ukedag det var, spesielt hvis jeg bare var med meg selv. Klokkeslett og hvilken ukedag det var, det var veldig likt. Mandagen og lørdagen kunne være den like. Helt like, helt identiske. På kveldene var jeg veldig ferdig med å være i mitt eget hodet. Med all den alenetiden på dagen. Det var veldig overgang. Liv og samfunnet dikterte min dag. Sånn så den ut. Det var ikke noe avvik her. Det var ingenting. Jobb, trening, legge seg, ferdig med det. Unger. til hvor du står overfor en hel dag hvor du egentlig kan gjøre ingenting. Du kan gjøre alt, og det er en ganske rar omvelkning, hvor du også blir overveldet av at du må få litt ut av dette her. Du føler at du har veldig mye tid, og ikke får noe ut av det, så får du også dårlig samvittighet og ikke vært mer produktiv og satt pris på det eller gjort noe mer med den privilegiet. Ja, ja. Det høres ut som en drømmescenario. Jeg lever jo et veldig åpent liv, sånn sett jeg også, men nå er det spesielt etter jeg fikk barn og sånn, så blir det det økonomiske. Det blir en sånn faktor nå som jeg må ta mye mer på alvor. Før så elsket jeg det med å være i et studie som gir meg Jeg kan gå på forelesning på en måte, eller jeg kan droppe det. Jeg gjorde ofte det, men i prinsippet så har du på en måte et hel semester fri da, og du disponerer tiden din selv, og jeg fikk liksom gjort så mye av ting. Jeg hadde aldri noe problem med at jeg står opp og føler på noe sånn meningsløshet, at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. hundre ting jeg har lyst til å gjøre til enhver tid, og alltid litt sånn dårlig samvittighet, og nå litt sånn stress med at jeg føler ikke at jeg får nok tid til å gjøre det. Og det er jo mye på grunn av barn og sånt igjen nå. Men så snakker jeg med andre som synes at det høres ut som et mareritt scenario. De elsker å ha den der De er skrudd sammen slik at de trenger repetisjon og rutine for å fungere. Jeg har gjennomført Kant for eksempel. Det var essensielt for hans praksis. Det hadde holdt han i gang. Jeg har ikke noe problem med det kaoset. Bare det å kunne ta en hel dag og gå ut i skogen og sitte ved vann og ha med en gitar og spille og øve litt på det. tegne noen skisser, høre en podcast, og så gå hjem på kvelden og prøve å lage musikk. Det er ikke noe jeg har gjort hver eneste dag i resten av livet. Det er en slags repetisjon for meg. Jeg har ting jeg vil gjøre, som jeg naturlig graviterer til. Men det å kunne bare finne inspirasjon og flippe litt rundt på ting. Nei, vet du hva, nå kjører jeg bort dit og bare sjekker ut det fjellet der, ser om det er noen fugler eller et eller annet der, og så plutselig går jeg inn og ser et fint tre, og så blir jeg inspirert av det, og så tar jeg med meg det inntrykket tilbake, og så får jeg både en grunn til å fortsette å oppsøke ting ute i verden, og så får jeg også en slags overensstemmelse og inspirasjon til det som foregår kreativt i min inndre, på en måte, verden av de jeg igjen har lyst til å uttrykke igjen gjennom mitt eget filter på en måte. Jeg kjenner meg enig i det. Jeg kan jo si en ting som er litt oppmuntrende her. Det er jo å være i småbarnsbobler og ikke ha tid til... Du har tusen idéer som kommer inn, og du bare vet også med deg selv at alle de foridéene du hadde er urealisert. Du er en type som ikke greier å realisere ting. Du har en idé til et teaterstykke, en film med musikkstykke. Du har lyst til å starte en egen business. Det er så mange ting som står på planen, eller som på en måte er gode idéer, og så vet du bare sånn... Nå skal jeg få gjort disse tingene her. For et sånt type hodet vil det motsatte vært veldig mye vondere. Hvis man greier å si at nå er det en fase i livet hvor livet er jævlig satt, du har satt noe andre foran deg selv, en familie og et barn som konsumerer, så plutselig er det en usynlig overgang. så skifter det der litt. Det verste som kan skje er at du sitter på krakken, eller er ute i naturen, og du er helt tom. Du har ingen idéer som kommer til deg. Det er ingenting som kommer til deg du har lyst til å gjøre. For fem år siden hadde jeg mobilen full av ting jeg aldri greide å realisere. Nå kommer jeg ikke på en eneste fucking shit. Det ville jeg skremt meg uendelig mye mer enn den litt depressive tanken at jeg har ti idéer jeg ikke har gjort en dritt med forbi. Hvis man skal snule på det, hva som er mye, mye verre er å sitte helt tom. Bare med penne på papiret og bare sånn, ok, jeg har ingenting å melde. Jeg har ingen idéer. Hva faen er det som skjer med hodet mitt? Nei, og jeg har vært litt der nå de siste årene. I stille stunder, hvor det plutselig kjenner man og føler seg litt... Man kaller det litt sånn utbrent, kanskje. Og så sitter man og føler at man jobber så hardt og måler etter, og så blir det bare vås. Kanskje jeg ikke klarer å lage noe bra, fordi jeg er et dårlig menneske. Jeg har ingenting å melde. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg gjør helt feil ting. Og så kommer den greia der. Det skjer jo ofte, og det tror jeg er helt naturlig. Eller i hvert fall for meg så kan det være sånn. Nå i 2023 lagde jeg en sånn musikkalbum som jeg drev å... Eller plata, men det er jo ikke en fysisk plata. Jeg drev å styre masse med det, og der slet jeg mest med tekniske ting. Prøve å lære meg mer om lydmixing og sånt. Det har jeg vært nerd av helt autistisk nå de siste årene, og prøver sakte musikk å bli bedre. Inspirasjon og magien og det å skape det og skrive det, det var gjort på en måte. Så kom den jævlige motbakken med at jeg var for dårlig til å gjøre dette. Da hadde jeg noe å melde, men så ble jeg for dårlig til å mixe. Så måtte jeg komme meg på et nivå hvor jeg syntes det var det beste jeg kunne gjøre. Jeg ga 100% for å få det dit ut fra mine forutsetninger. Og så sitter du igjen og bare skal prøve å lage noe mer, og så bare sånn, wow, nå hadde jeg brukt opp alt, og på en måte den magien jeg først hadde med det forre prosjektet, den forsvann litt i det tekniske, for at du hører så mye på deg, ikke sant? Da må jeg bare ha en lang pause fra denne verden her, liksom. Og så skal du gjøre noe nytt og prøver en ny idé og sånn, og så bare sånn, faen altså, alt. Alt blir bare søppel. Har holdt på så lenge og så mange forskjellige instrumenter, og så klarer jeg ingenting. Burde jeg gjort noe? Kanskje jeg ikke er skapt for dette? Så kommer de tankene da. Nå driver jeg og leser meg opp igjen på en veldig, veldig sært case egentlig. Det er en østrisk filosof som heter Otto Weininger. Og med en gang jeg sier det navnet så er jeg så holdt på å si han er jo ganske obskur da, men de som vet, de vet. Han har fått et litt sånn frynsete rykte med både misogyni, antisemitisme, rasisme. Han skrev en bok som heter Sex and Character. som jeg tenkte på blant annet i podcasten her, så har dere snakket mye om distinsjonen mellom det maskline og feminine, og det bare slo meg når jeg leste her i forleden, at han egentlig snakker om dette her for 100 år siden, han ga ut boka si i 1923? Nei, 1903 var det. Hvor han skriver, og det er egentlig, for noen mener at han bare er en sånn her harbarka Han var jødisk, han var sannsynligvis homofil, er det mange som argumenterer for, og han leses både som en slags proto-kvinnefrigjøringsfigur, men også som en kvinnehater. Han er en jøde og leses som en selvhatende jøde, fordi han har ekstremt mye negativt å si om judaisme, han komerterte og ble protestant selv. Hele mannen er på en måte bare en enorm knute. Samtidig er han uten tvil et stort, stort geni. Fra tidlig alder kan han flytende gresk, latin, fransk, italiensk, spansk. Han lærer seg norsk bare for å se Ibsen på Nationalteatret her i Oslo. Jeg har lest brevene når han står i Oslo og skriver til en av de få vennene sine. Nå husker jeg ikke helt, men jeg tror faktisk han syntes det var litt skuffende. Han hadde reist hele verden til Norge. Dette her er i 1902 eller 1903, tror jeg. Så drar han tilbake til Vien, så skriver han denne her Sex and Character. Her snakker han om at holdt på å si at menn og kvinner har maskline og feminine aspekter i seg, at du har menn som er mer feminine, du har kvinner som er mer maskline. Han mente at det var denne typen maskline kvinner som står nærmest en form for frigjøring, fordi han hadde jo, la oss si, Man kan være uenig eller ikke, men han mente at kvinner var irrasjonelle og blablabla, mye av de stereotypiske greiene, men da hos disse kvinnene enten gjennom fysikk eller tankekraft så har de egentlig like stor kapasitet som menn. Han mente at alle var i stand til å finne Alle har et slags latent geni, et universelt geni liggende i seg, som man kan pleie å oppsøke. Han sa blant annet at for å holde på å si genier, men generelt skapende mennesker, filosofer, kunstnere og alt mulig, så er det gjerne sånn at du får denne toppen, denne piken på en måte. Hvor man nesten føler seg rørt av noe gudommelig. Du blir bare et medium som kanaliserer en idé. Du skjønner ikke hvordan du kom på noe så bra selv, for eksempel. I hvert fall man kan føle det sånn. Men også etter det er det vanlig at da, og gjerne jo skarpere man er, jo lenger varer den perioden etterpå. Som bare er som en ørken. Du bare går gjennom den ørken. Du kryper gjennom en ørken. Og lurer på Hvorfor er det tomt? Hva betyr det? Men han sa et eller annet klokt her, at selv i de verste periodene, gitt at man fortsatt holder på, eller i hvert fall murrer og tenker litt, så sår man frø for fremtidige topper. Men de frøene man sår i de periodene, derfor grunnen til at det er en ørken, er at de frøene man sår ikke umiddelbart, i noe tid på en måte stimulerer deg. Det føles fruktløst. Og så klarer man ikke å se avkastningen, eller man klarer ikke å se potensialet der fremme, fordi man er så inne i den der negative tviling og sånn, men det er en helt nødvendig pendel, så svingende pendel, og det er helt nødvendig at man ender opp i den kjelleren. Det snakker du helt unnom på, apropos reality på Compagnie Lauritz og sånn også, at når du først er nede i kjelleren, så er det 100 etasjer til nedover, og at du skal bare gjøre deg komfortabel der nede i kjelleren. Det er jo sånn du ikke brenner ut. går til grunne, og det gjorde jo han da. Så samme år som han ga ut den boka så sjekka han inn i det huset hvor Beethoven døde. Han mente at Beethoven var et av de største geniene som noen gang hadde levd. Og så skjøyte han seg selv i hjertet. Da var han 23 år. Da var han 23? 23, ja. Og han hadde allerede løst alle verdensproblemer. August Strindberg sendte han jo et personlig brev og sa at Otto Weininger hadde løst det kanskje største problemet i menneskeheten, som da var kvinneproblemene, gjennom den boken. Han hadde forstått kvinnens essens, men også bidratt med noe radikalt nytt i det at både menn og kvinner har hverandres maskulin og feminin-essens i seg. Og det er jo egentlig en idé som også Jung snakker om noen år senere, men at det er anima animus-greiene, at menn og kvinner har ulike, i underbevistheten så har man sjelebilder, hvor mors komplekser og fars komplekser og sånne type ting kommer fra, er ofte at man ikke noenvis heller er i full overensstemmelse med, holdt på å si, med meg som mann, med mitt feminine selv, de kvalitetene der, og motsatt. Så jeg bare, dere har snakket om det med flere gjester, så jeg bare husker det jeg leste. Det skal jeg undersøke litt mer, for jeg skal gå i gang ordentlig med denne boka nå. Så kan vi eventuelt ta en mer sånn i dybden senere. Men historien er så, det var så mye skandaler rundt han Otto, da han tok sitt eget liv. Så i 1903 eller 1904, jeg husker ikke. 23 eller 24, så var det jo mange copycats da. Så mange unge menn begynte å ta livet sitt, og det ble Storst og Hei da. Og den boka til tross for at mange, i hvert fall på overflaten, så kan man tenke at det bare er et hatefullt verk. Jeg mener det ligger mye mer i det. Og han har jo hatt innflytelse på store tenkere, store kunstnere, blant annet Hamsun, Ludwig Wittgenstein, mange folk også faktisk amerikansk feminist, Jermaine Greer tror jeg. Hvor mye forfengelighet tror du det er? Dette er jo skikkelig tabu tema, men hvor mye forfengelighet tar vi til ham da? Er det i å ta selvmord i ungalder? Det er veldig interessant, for han snakker mye om det. Etter han døde så hadde noen av vennene hans samlet sammen både noen brev og noen sånt såkalt aforismer, og mer sånn korte poetiske sånne, for å være helt grusom vil jeg si, skriftlige TikTok-klipp og Instagram-reels i skrift- og dagboksform. Bare sånne gode one-liners og metaforer og sånt. Han skriver blant annet at folk som baserer identiteten sin på reiser rundt i verden, de er kriminelle, for de er ikke i overensstemmelse med tid og rom, og de har vært fullstendig nedsnådd. Jeg husker ikke egentlig argumentene hans, men de er kriminelle. Grunnleggende, moralsk forkvaklet. Han snakker blant annet om selvmord og mener at det ikke er moralsk forsvarlig. Så der har du nok en knuting. Han ender med å ta sitt eget liv selv om han alltid har argumentert for livet. Han hadde sagt noen måneder før, men jeg husker før han døde at til en betrodd satsende venn, at jeg kan se tre mulige veier i min fremtid. Det ene er galgen, det andre er selvmord, og det tredje er en fremtid som er så lys at jeg ikke våger å tenke på det en gang. Jeg lurer på hvor mange sjanger det finnes innenfor selvmord. Jeg er jo et langt enklere menneske når det kommer til den Jeg er ganske sikker på at de fleste, jeg tipper kanskje menn er verre på det, er hva skal til for at jeg tar selvmord? Jeg tror alle menn, jeg vet ikke mye kvinner om de har det samme mørke mønstre, men jeg tipper alle menn på et eller annet tidspunkt har tenkt hva skal til? Hvor mye skal gå galt før at jeg tar livet mitt? Da har jeg tenkt med en gang, riv vekk alle de nærmeste familiemedlemmene og greier å fortsette. Jeg aner ikke. Nummer to er på en måte å rive vekk de viktigste kroppsdelen mine. Greia fortsetter da. Det er det nærmeste. Ikke sånn her, og da lurer jeg på hvor mange genrer selvmord det er, for det er veldig mange kunstnere, plagede sjeler, filosofer, artister, som bare avslutter så utrolig tidlig. Når det ikke er den samme type, at det ikke er et faktisk fysisk tap som ligger til grunn til en stor endring. Det er ikke et vendepunkt i livet som gjør at vi ofte gjør det, men det er mer den plagede sjelen, kunstnesjelen, filosofiske sjelen. Jeg mistenker at en viss porsjon av det er hvordan vil verden, reagere på at jeg ikke er her mer. Fantasere kanskje litt sånn på en måte, hva vil etterspillet, hva er ettermærlet mitt hvis jeg ikke er her, og sjokke bølgen at jeg stikker når jeg er 23 år gammel. Og kanskje en porsjon sånn typ, jeg vil ikke se alt jeg vet nå, alt jeg har påstått, alt jeg har jobbet for i fem år. Jeg vil ikke se at det krasjer ti år frem i tid, for det er sånn at de frykter fremtiden for at de kanskje er på en fundamental feil. I åbevissting at de har gjort noe bra, så bare stikker de uten å se konsekvensene av det. Kanskje det er noe der. Det er interessant. Har du gjort noen tanker på hva som skal til? Når jeg faen ikke orker å leve. Nei, herregud, jeg tenker på det titt og ofte. Jeg tror det er normalt. Helt siden jeg kom i puberteten, og det er kanskje klassisk for noen at du får Mye hormonelle greier, omveltninger, kjærlighetssorg. Det var dramatisk. Men det har vært noe grunnleggende eksistensielt. Hva er livet? Hva er døden? Hva skjer etter døden eventuelt? Eller skjer det ingenting etter døden? Hvis det ikke skjer noe, så kan jeg liksom godt ta livet med nå. Det er jo hva man tenker hvis man er sånn. Du har jo folk som tar selvmord både av desperasjon og frykt, eller på grunn av enormt eksternt press, økonomisk ruin eller sorg. Men også av mer esoteriske grunner. Nå velger jeg selv. Jeg husker i black metal-miljøet var det noen selvmord. Jeg lurer på om det var Jon Nødtveit som spilte i Possession. Jeg har egentlig aldri hørt så mye på det bandet, men hvis jeg husker historien riktig, han måtte tegne opp et pentagram på gulvet og gjøre et ritual, og så skjøyte han seg selv i ansiktet. Dette var noe han skulle videre, han ville noe med det for seg selv, eller ut fra hva han trodde på, så vidt det var forstått. Så det finnes sikkert også, men så har du den ideen om selvmord som forfengelighet er jo enormt paradoksal, desto mer interessant at du får den der, og spesielt kanskje som kunstner og en sånn plagert sjel, at man kanskje har et ønske om å kommunisere, om å kanskje danne seg et ettermel, eller vite at man har hatt en effekt. Det er en syk form for potensielle anerkjennelser. Så får du den mørke inversjonen av et konstruktivt ønske som får sitt utslag i fullstendig ødeleggelse for deg selv og negative ringvirkninger for alle andre. Som en hannhund ellers ville gjort pisse på den stolpen og viste at her var jeg en liten stund. Det er absurd, men det skjer jo helt sikkert det. Det er også noe med det forfengelige selvmordøsmet. Du pisser litt på biologien også i sjansespillet av å bli født. Hvis du bare har sett litt videre og lest litt om kappløpet. De fem dager de sadcellene lever nede i koserommet der og skal finne egget. Hvilke sannsynlige odds det er for at du blir du. De blir deg, du blir deg. Når det kommer til biologisk biten så blir jeg som en pessimistisk person. Jeg tenker ofte når jeg går inn med en pessimistisk inngang så blir jeg på biologisk og langsiktig plan optimistisk. Kanskje man må være sånn en øvelse å minne seg selv på. Det er en jævlig marginal sjanse for at jeg skulle være her. Det er en veldig kort periode. Om et par ti år så er jeg død. Den klassiske klisjeen gjør det best ut av den lille tiden man har her. Den gaven som av en eller annen grunn du har fått i universet til å eksistere etter den gittige tiden. Du pisser litt på biologien av de andre avkommene som aldri ble noe av hvis du avslutter for tidlig. Det er utrolig vanskelig når livet er på sitt mørkeste å sette pris på at du eksisterer, for da skulle du ønske at du ikke gjorde det. Ja, det er jo det. Det har jo vært folk rundt meg som har tatt sitt eget liv, og jo eldre man blir, så skjer det jo sånne ting. Både folk dør, og folk tar sitt eget liv, og så begynner man å tenke litt på Jeg tror ikke jeg klarer å sette meg inn i hva slags tilstand mange av disse er i. Akkurat som det er bare å gå forbi en sperre som jeg bare de facto har, hvor alle de vurderingene der er helt irrelevante. Men samtidig så har du noen som tar selvmord veldig impulsivt, og som kanskje egentlig ikke ville, og noen som prøver det og så angrer de seg i siste øyeblikk og så overlever de. Det var mange sånne story, men så har du også de som har gått og planlagt ting og gått og grublet på det. Lenge da. Litt som Otto Weininger på en måte. Han hadde jo egentlig dette her oppe. Og tenkte på dette her, og så snakket han med en venn, og så fant han ut at det ikke var riktig tidspunkt. Og så ga han ut den boka, Sex and Characters. Så tok han livet sitt. Det er jo flere kategorier. Det finnes jo så slappe selvmordsforsøk, for å si det rett ut. Og det er jo så fælt. Jeg har en øl for dette her. En slappe selvmordsforsøk er jo da, hvis jeg skal lese psykologien i det rett, så er det et rop om hjelp. Derfor er det her såpass, og der er det vel kvinner som i overvekt har tre ganger så mange selvmordsforsøk som menn, mens menn tar tre ganger så mye selvmord som kvinner at det er ofte et sånt rop til de nærmeste samfunnet, bare noen. Med slappt selvmordsforsøk legger du opp den rammen hvor du kan bli redda, i motsetning til pistolskuddet eller galgen. Jeg vet ikke hva jeg skal si om det, men det er den samme informasjonen jeg sitter på, det inntrykket jeg har. I min egen ungdom var det ikke noen veldig dramatiske situasjoner, Jeg romantiserte veldig det mørke og sånt da. Og generelt det ledet meg inn i alle de tankene. Sånn som vi snakket om tidligere med antinatalisme og det er ikke noe vits å bli født. Det er jo klart at du har jo en annen filosof som jeg har vært veldig opptatt av er Arthur Schopenhauer som var en stor beundrer av Kant blant annet og skrev hans Magnus Opus Verden som vilje og forestilling, som var en slags forlengelse av slutt for den kantianske filosofien. Han ble jo verken så godt likt i sin tid for filosofien, han var også en ekstremt merkelig grinebiter type som var vanskelig å like. Han skrev samtidig også en av de første som introduserte buddhistiske tanker i Vesten. Han snakker om en kosmisk vilje, en drivkraft og at verden hovedsakelig er lidelse i ulike former. Apropos om selvmord, så skrev han veldig tidlig, dette må ha vært på mellom 1700-1800-tallet tror jeg, så skrev han bare sånn, det er ingenting du har større rett til som menneske enn å ta ditt eget liv. Det må være premisset vi alle opererer ute fra. Det er en sånn rett som, den er skrevet, den er bankers på en måte i følge av han, og så argumenterer han mye for dette her. Det ser ut som en menneskerettighet da. Ja, du må også ha rett til å bestemme om du faktisk vil leve. Men det er jo blikket sånn i romsnokk ikke en menneskerettighet sannsynligvis. Selvmord var jo ikke lov. Jeg vet ikke hvordan det er i dag, men også har det alltid den kulturelle stigma rundt at folk som ble ikke selvmord også i Norge, de fikk jo ikke bli begravet på kirkegården og sånt, som igjen brakte skam over familien og hvert, og da kom det til helvete og alle disse tingene. Jeg vet ikke om det er noe annet. Jeg vet ikke om det er nedfelt i noe lov, men jeg har inntrykk av at man av åpenbare grunner har prøvd å forhindre dette både religiøst, kulturelt og juridisk. Tror du det er en frykt at det ligger gode intensjoner i bak forbudet for å unngå all mulig slags fetisjering av selvmordet? Ja, det er sikkert. Jeg kommer fra Lillehammer og der var det jo en sånn, jeg har ikke helt satt meg inn i tallene her, men det var bare for noen år, fire-fem år siden tror jeg, det var en skikkelig selvmordsbølge der blant unge da. Sånne videregående elever og sånt. Og mange liksom. Folk som la seg ned på togskinnene. Det smitter så faen det der. Det var et av 13 Reasons Why-serien som gikk på Netflix, som også handler om det. Da kom det en liten bølge der, så da gikk folk rundt og var redde. Broren min var på fest, og så plutselig får man... Å, skitt, hvem er det nå? Det var sånn den stemningen der. Etter at Otto Weininger tok livet sitt så var det mange som imiterte det. Sammen med Goethe skrev vel et verk som et unge verktøy, slidelse eller noe sånt som skapte en selvmordsbølge i Tyskland. Jeg vet ikke om det var 1800-tallet eller sånn dårlig på tallet. Det er jo et fenomen som sikkert alltid Det er ikke noe klokt å si om det, men at du er såpass flokdyr at også i det selvstendige valget om å ta sitt eget liv, så kan det være utifra en sånn kulturell zeitgeist. tanker om magi når man snakker om besettelse og sånt. Det kan man tenke at det bare er visst hva, men jeg synes jo at en sånn mytologisk ramme for å beskrive sånne ting ofte er veldig lærerikt. Å se på det som det at Det er mange ganger i løpet av en dag hvor jeg kan føle meg litt sånn... Jeg vet ikke om besatt er riktig ord, men at du føler at du bare erkjenner at det er ikke helt i kontroll. Håper på å si på mitt indre mørk og sånne enkelte ting. Så kan jeg plutselig ta meg og begynne å bli sint for noe eller lei meg for noe. Selv om det bare er en flash av en følelse, Så bare gir det et glimt inn i sånn, oi shit, her er det egentlig et mørkt dyp av meg. Det må jeg være litt sånn bevisst på. Ikke nødvendigvis på like linje, men det har jo vært en sånn liten bølge nå med sånne fedre som har bare drept hele familien sin. Det var nylig nå han som skjøyt kona av begge sønnene og så var det Det har vært mange saker egentlig bare i år, føler jeg, om det. En sånn mann på mellom 40 og 60 som bare tar hagla og dreper hele familien sin, og ingen skjønner hvorfor da. Da snakker vi helt sånn normale A4-livmennesker til synløpende. Det synes jeg er veldig rart da. Da husker jeg å snakke med en dame av min, Spørte noen sånn, kan du forstå det? Og så føler jeg sånn, ja, eller jeg kan jo skjønne at det er mulig at folk går så langt. Jeg skjønner jo ikke de personlige motivasjonene, men av de enkelte sånne Jeg synes det er vanskeligere å forstå når det er planlagt. Da tenker jeg sånn ut ifra hva? Men det at man bare nærmest blir besatt av sånn, kanskje du er utbrent og du har masse frustrasjon, kanskje det er ekstern. Det er bare plutselig en sånn sum av mange små, noen death by a thousand cuts da. Plutselig det siste kuttet bare velter hele lasset som gjør at du bare går inn i en sånn fullstendig sånn, ikke noe psykose, men bare sånn en radikal sånn inversjon av hele din personlighet. omsorgsfull familiefar, så blir det bare et myrdende monster. Forskjellene er at det nok er federe som tar selvmord, men de drar med seg flere i dragsuget. Det må jo være to veldig forskjellige... Er det sånn at hvis jeg skal dø, så skal de dø? Er det en kontrollting? For alltid sånne skilsmisse-vibe da, når de drar med seg. Litt fritselfrykten. Det er det første fordommet min som kommer inn. Det er jo menneskets bajest å finne en enkel forklaringsmodell så fort som mulig. Da tenker jeg, ok, jeg har kjent på alle de kreftene der, der det er skilsmiss, hvor du får helt, du tenker alle tankene på en måte, hvordan ting ville vært lettere, sånn og sånn. Jeg prøvde å kødde med det i et manus, men det var vanskelig å kødde med, jo mer jeg gikk ned i fristelssaken, jo verre ble det. Var det for å spare ungene og familien fra den grusomme verden utenfor? Men hadde det vært så vel, så hadde man behandlet det bra der nede. Da hadde det vært en snill fyr som bare holdt de innesperret. Det var de tildekkesaspektene som gjorde at den teorien er høy. Merkelig link mellom kjærlighet og grusomhet kan plutselig stå veldig nært hverandre. Du vil jo beskytte døtteren din fra trussen, mens gutten din skal håndtere deg, mens du vil som far beskytte deg så lenge som mulig. Så får man sånne vilde rasjonaliseringer og bygger seg opp sånne mentale komplekser, og så spiller du på en eller annen litt opp å si merkelig diagnose, eller noe sånt. Og så blir plutselig en sånn monstrøs situasjon mulig, og man lever med det. Jeg vet ikke hvor lenge han levde med det med kjellerne, og så lever det til synligheten til helt vanlig liv, og hele den der dobbeltheten. Det er trist at jeg ikke kan mer om psykoanalyser, å kunne prøve å putte noen sånne inntrykk av at man der prøver å se dypere inn i sånne komplekser og hva kan være motiv og grunn til det og sånn. Et sted i byene er det nesten alltid mannen. Det er mor liksom. Du har jo spesielt sånne Münchhausen cases og sånn. Det er veldig sånne kvinner, de som holder skadebarna sine eller forgifter dem og sånn, og holder dem syke for å selv få, altså Münchhausen by proxy da, hvor de da får oppmerksomhet av sykehus og sånn gjennom Det var Goffeng som snakket om det, så dere har vært igjennom det. Det er kanskje ikke like ofte det er damer som Det går tilbake til hvem som tar selvmord og selvmordsforsøkene. Det er jo den gjennomføringsevnen som unektelig både på godt og vondt. Menn åpenbart statistisk sett har en høyere gjennomføringsevne enn kvinner. Veldig makrogeneralistisk om man kan si det sånn. Det vil også gjenspeile hvorfor beslutningsevnen likviderer hele familien sin. Den syke beslutningsevningen på å gjøre det, om det er rus eller ikke, det henger sammen med å utføre det vanskeligste, uansett hva slags sinstilstand det er. Det er ikke sånn at du plutselig, jeg skjønner ikke hvem som spiller i det, men du har filmen Falling Down, som bare var jævlig bra. En fyr som bare for nok en dag bare klikker og så går han på et sånt, ramponerer seg gjennom byen på en måte. Som et resultat av frustrasjon og undertrykt moderne karrieremann-stress. Men det at du bare skyter din egen familie når de kommer hjem. Du skyter dem, ringer politiet og tar ditt eget liv. Det er helt annet enn falling down. Det er et godt eksempel på en mannlig fantasi, å bare gi faen. Nå gidder jeg ikke å følge reglene mer. Jeg tror det er en veldig høy kostnad å følge samfunnsnormer og kostymer, og beherske beiste innmending. Hvis du er jo mer beiste enn du er, ikke er en spesielt feik type, men du må hele tiden avmåle deg selv. Hvis du er en veldig vilter person, og skal leve i et veldig rolig innordnet samfunn, så er det fantasien om at det er deilig å bare knuse noen ruter, eller dra denne ekspeditrisen over her nå, eller bare banke den sjåføren, eller bare så juleopp den dørbakken. Alle de innsigelsene. Du kjenner det er gøy å gjøre noe faenskap akkurat nå, men selvfølgelig skal ikke jeg gjøre det. Det er sånn falling down, tror jeg. Det er bare spilt ut i praksis. Ja, ja. Hva er frihet på en måte? Det sykeste tankene Jeg er jo ikke lov til å si høyt, og jeg kommer ut og sier noe som Bård sier sånn her, men det jeg kom til å si nå, så er det sikkert 25 prosent å bare avsubscribe i podcasten. Det er bare avsyke ting du ikke kan si høyt, for da vet du ikke helt om det skal forholdes etter det. Dette her høres uansett hvordan man pakker det inn, bare sånn tanken av å stå med en stor brøkkniv og bare stikke den inn i personen foran. Hvordan ville den gli inn? Sånn, eller sånn? Så bare, oi, hva faen har jeg tenkt på? Nei, det er jo helt sykt å tenke på. Men bare sånn den der... Nei, men tror du det er det så sykt å tenke på egentlig? Altså sånn... Jeg har ikke så mye sånn nå, men jeg tror det er kjempevanlig. Jeg får inntrykk av det. Jeg kjenner flere som har slitt med det, og har hatt dårlig samvittighet med det, og tenkte at det er noe galt med dem. Så går de og snakker med psykolog, og sier at det kan være alt som er sånn at nå vil jeg bare kaste mobilen ut av vinduet, eller nå vil jeg bare ha en kniv. Nå kan jeg i prinsippet. bare stikke deg noen. Alle de forbutte handlingene som du har presentert i enhver situasjon utenfor hvert slags verktøy og hvor du er. Men da i følge mine venner og de som jeg snakket med som hatt det så har de fått beskjed om at dette er helt normalt. Det som er unormalt kanskje, eller det som kan bli et problem, er ikke at du har tankene, men det er hvordan du reagerer på de tankene. At du begynner å grave deg selv ned, og så tenker du at du er alene om det. Og jeg er kanskje egentlig skikkelig gær, så begynner man å grave hull i helt feil retning. Jeg tror det kan forklare også, jeg tror alle spesielt menn kan kjenne seg inn i den følelsen av å spille GTA første gang. Som var et helt banebrytende spill hvor du egentlig bare går på gata og kan slåne folk med knyttneve, balltrekk, kniv. Du kan bare slåne så mange du vil, stjele biler og kjøre over dem og bare være helt fullstendig umoralst. Du trenger ikke å betale de prostituerte for du kan drepe dem over. Du kan ligge med en prostituerte, la deg gå ut av bilen din, gå ut og drepe deg etterpå, ta pengene tilbake igjen, kjøre av gårde og så flykte fra politiet fordi du bare har fått to stjerner og sånn, og så går spillet videre. Det er ikke et blodet, men en dønn seriøst superbra spill hvor dette her tillates. Du får bare lyst til å gjøre alle de ting du aldri har gjort etter et dataspill før. For tidligere har det bare vært monster og demoner og monster og nazister, det er det eneste du har skutt på. Ja, og det har jo vært på samme måte som hard rock musikk og heavy metal. Hva var det? Tipper Gore eller noe sånt. Kona til Al Gore. Hvor de prøvde å... Det som nå har gjort at alle sånne seder som har markeres med explicit content label og noe sånt. Det var jo sånn masse satanpanikk i USA, ikke sant? Om sånne her. Å, det er salt her. Det er kult prosjektet faktisk. Har du blå og salte? Jeg husker ikke hva han snakket om. Det ser litt blått ut i bunnen der. Hva for skynde. Vil du knaske salt hjemme eller? Jeg er vel ikke sånn der voldsgang vi knasker, men det er ofte jeg bare går og tar med litt salt og litt vann. Det er sånn der, Wolfgang knasker. Dette gjør jeg kun på podcasten sitt. Knasker salt. Kanskje jeg blir så god på å knaske salt. Jeg kan begynne å blindteste, det smaker forskjellig på ting. Jeg bare tenkte, blæra mi har vært så dårlig de andre gangene jeg har vært der. Jeg er så bra nå. Skal du ta pause? Nei, jeg trenger ikke det. Jeg trenger pause. Hva tenkte du på? Om salt hjelper med å holde tilbake tissetrengtheten. Gjør det sikkert det? Kanskje. Er det ikke derfor man spiser pianetter når man drikker det? Eller salter pianetter og salter ting. Også fordi det er godt åpenbart. Derfor var det min bro-science-debut i denne podcasten. Salt gjør at du må pisse mindre. Vi kan høre med Pimp. Da stikker jeg og pisser. Du kan ta pause nå. Jeg kan se meg fortere. Nå har vi hatt såpass lang pause at nå husker jeg knapt hva vi... Det var selvmord, ja? Ja, vi var på selvmord, og så var vi på Satan Panic-greiene med advarsel om musikk, for vi snakket om GTA. Som barn, da man spilte GTA, skjønte man at man kunne drepe de prostituerte etter man hadde hatt sex med dem. Jeg kom bare på at det er umulig å gjøre en bra overgang her nå, men jeg tenkte vi skulle begynne å prate podcast nå, så vi kan jo ta ikke din sjef, men han som du serverer dine brillante spalter til i ny og ned, nemlig Dan Burchoy. Det er hardt vær nå. Hvis man skal holde 17. mai-tallet, så er det selvfølgelig frore oppstandelse. Dette er interessant, for det er på så sinnsykt mange nivåer. Nå er det 10. april, så det er sikkert skjedd masse i den saken der. For det var det noen ting som blåste opp i går. Vet ikke om du fikk noe særlig med det? Jo, først var det jo... Danneby sendte meg en melding på Instagram for vi spaltister som snakker litt også mellom ting og relevante saker og alt mulig så sendte han, ja sjekk ut dette her. Og da var det link til underskriftskampanjen. Det som skjedde var at en Anine Olsen som tydeligvis er en TikTok-opplegg eller noe hadde laget en sånn signaturkampanje. Underskuddskampanje med liksom sånn nei til, det var bare en setning og det var fullstendig uprecis, men noe sånt som at man ikke ville at folk som støtter på en måte voldtekt og folk som er dømt på voldtekt skal kunne tale på 17. mai. Fordi da er det Oslo Høyre som har bedt Danneby må kranslegge Ibsens grav på 17. mai og da holde en tale på tre minutter. Dette her var jo selvfølgelig kjempeproblematisk for enkelte segment. Har du noe historie med Danby eller subjekter som har blitt skrevet om at det er noe sånn horn i siden fra tidligere? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror det bare er at man får med seg at Danby da skal gjøre et eller annet, og så blir man veldig indignert av det, og så blar man bare opp på den lista med grunner til at han ikke burde få lov til å snakke, eller at det ikke passer seg, og bla bla bla, alle de her greiene. Det er jo bare fordi man ikke liker fyren liksom, og så har man ikke noe respekt for ytringsfriheten eller egentlig for andre mennesker heller, men så gjør man det liksom i det gode tjeneste og tenker at det er liksom en viktig kampsak. Og så er det jo også selvfølgelig at hele olyden og hele bakgrunnen for, vil jeg si, er jo et oppgok. Det er jo aldri sånn at han har støttet voldtekt. Det de referert til er vel helt sikkert den saken om kulturprofilen og sånn, og at han måtte vittne i retten og alt mulig. Det har han forklart seg om. Hva er det egentlig det handler om da? Er det fordi han har koreanske aner, eller er det verdiene hans? Hvis du tar selve verdiaspektet, kulturverdiene hans, så er mer på det konservative norske siden enn mye annet. Det er jo altid morsomt, jeg lurer på om, jeg tror hun var fra AP, hun er den som sitter i styret der, og var litt sånn, ja men hvorfor hadde ikke Høyer informert oss om at De hadde valgt Danby, og det var noe vi alle burde snakket om, selv om hvert parti bestemmer én vær. Det er egentlig en ganske grei skuring på det. Det er ikke mye deliberasjon og greier der, det er bare dere får velge ut én vær. Så hadde de da valgt Danby, og så kom hun tilbake og sa, ja, for vi har valgt en artist, og hun står for feminisme og likestilling og mangfold. Det har jeg jo skrevet om tusen ganger, men ideen om mangfold, den banale idiotiske ideen i vår tid, som bare er en tropefloskel, en klisjé nå, som betyr på en måte alt og ingenting. Det det betyr i praksis er bare De som tror på mangfolde gåsøgne er en del av den politiske eller verdimesse menigheten som kommer med en rekke forskjellige synspunkter og meninger og holdninger til ting og sånt. For det er sånn, ok, så Danneberg er ikke mangfoldig? Asiatisk på en måte innvandrer foreldre, homofil og på en måte grunder, gjør sitt eget prosjekt opp mot Amedia og det store ensretta greiene der. Det er ingenting der som ikke er mangfoldig. Det er bare at mangfold betyr vi vil ha en person som egentlig tror på det samme som vi og tenker det samme og ikke stikker seg ut og ikke sier ting som folk kan bli provosert av. Og så er det på 17. mai, jeg har grunnloven og ytringsfrihet og de tingene vi faktisk feirer på 17. mai. Men 15.000 underskrifter, det er jo helt urovert. Hva faen skjer? Kan vi få noen demografi? Det hadde vært jævlig interessant. Holder jeg på å si noe stygt, men la meg bare si barn og idioter på TikTok først og fremst, som jeg tror nok brorparten av dem bare skriver under uten at de egentlig faktisk har satt seg inn i verken Danby og de sakskompleksene det refereres til, men også bare satt seg inn i implikasjonen av å faktisk bidra til å skaffe 15 000 signaturer mot at et annet menneske skal få lov til å snakke et sted. Da har man satt seg ned og tenkt over hva det betyr. Både for å holde på å si det er menneske, men også litt mer abstrakt. Hva betyr det for samfunnet? Er det noen av oss tjent med det? Hadde du satt pris på at hvis kommunen din i Tyskfjord hadde bedt deg om å legge et krans på en plakett av borgermesteren og så kommer hele byen mot deg for at en eller annen person har kokt opp noe upresist om hva du gjør, hvem du er og hva du står for. Så skal du hekse, jages, Er det det samfunnet vi vil ha? For å si det platt, det er jo fullstendig idiotisk og rabiat. Det var egentlig mye av det samme som jeg... Den samme typen psykologiske mekanikken og det sosiale spillet som jeg gikk gjennom på KIO og på kunsthøpsskolen der jeg fikk en hel aktivistisk mob mot meg. De mente jeg var rasist og de mente ditt og datt. Ingen hadde egentlig noen gode grunner. Jeg hadde aldri sagt noe kontroversielt. Jeg hadde aldri gått ut for å være slem mot noen eller såre noen. Det eneste jeg hadde gjort var å bare si min mening om ting. Da var disse meningene tydeligvis helt uspiselige da. Når jeg var uenig, og så ble det da den største rasisme-debatten i nyere tid som fortsatte. Vi måtte ha politibeskyttelse på kunstutstilling et år etterpå. Fordi det ble demonstrasjon mot oss. Det finnes mange folk som, man kan godt like for eksempel hva jeg har og så gjelder Danby for den saks skyld, men jeg mener det å prøve å gi folk enten yrkesforbud, mobbe folk ut av en studiesituasjon eller gå på privatlivet. I mitt tilfelle var det ikke bare meg det gikk utover, det gikk utover sambarn min, venner og folk som fortsatt, fordi de kjenner meg i dag, har mistet mange venner fordi det er et miljø der alle skal marsjere i takt. Det er en ensretting. Det er mye tilfeldigheter som er i spill på hva som faktisk blir de store krisene og stridene. Jeg har også lest mye om karikaturstriden, hvor lang tid det tok før det ble en krise, og hvilken reise det hadde, og hvilke nøkkelpersoner som bare brakte det fra punkt C til D, og så brakte det ut til E, at det plutselig eksploderer ut fra tilfeldigheter av hvem som absorberer, hvem som tar videre, hvem som hauser det opp, og så videre. Jeg er sikker på at du kunne skapt 4-5 gigantiske, lignende strider og konflikter ut av enkelte dater fra podcasten her, hvis du hadde gått det her nøye sømmet av 500 episoder med kontrassielle meninger og sånt. som du må ha ytret av det sagt på et eller annet tidspunkt. Hvilke tilfeldighetsbilder det er, hva som faktisk blir, og hvordan ting bare baler på seg i en klikkverden hvor det bare er sånn ok, vi kan bare spole på 4-5 saker her så har vi Så baller det på seg i seg selv. Jeg har jo hele tiden mistenkt at det er en vær kontrovers. At folk skjønner at det er en vær ting som spinner ut av kontroll. Når du kommer ut av akkurat min podcast, at det ligger en automatikk forståelse i at enhver kontrovers som spinner ut av kontroll fra dette ståstedet, fra dette universet her, vil bare gavne podcastens popularitet. Bare å gi de noe mer trafikk. Med tanke på hvor mange som hører på så går utrolig lite viralt på en måte. Det er det jeg synes er så utrolig med de aktivistene her også nå. Ok, så dere skal da prøve... Danneberg har akkurat gitt ut en bok som heter Kanslere meg hvis du kan, og som beskriver alle disse tendensene her. Akkurat sånn som det som skjer nå, hvordan det utspiller seg. Og da er det strategien til disse folkene, la oss prøve å kanslere dem på den samme måten, på den minst liberale og mest usakelig måten ever. Man kunne jo kanskje håpe på at det lå noe litt mer intelligent bak det. Jeg tror kanskje at... Det er mye personlig prestige og sånt. Jeg har tenkt på henne som startet oppropet og fikk 15 000 signaturer og masse medieoppmerksomhet og fikk plutselig bli en person. Du kan ikke snu det. Du kan ikke angre eller noe sånt. Da må du stå i det. Da har du på en måte, gjennom å prøve å sverte en annen person, så får du dine 15 minutter. Jeg personlig synes det er fullstendig moralsk uspiselig. Men så innbiller jeg meg at de som gjør det og tenker at de gjør det, i den godsaks tjeneste, koster hva det koster vil, uten at man tenker over de reelle konsekvensene og hva implikasjonen av det faktisk betyr, hvis alle skulle gjort det, hvis alle skulle blanke og fullmakt til å gjøre sånne ting mot andre så fort man var uenig, så fort det var en vanskelig sak. Det kan spille seg på så mange måter. Så er det den mest banale mentaliteten man velger. Det gjør man gang på gang. Jeg synes det er ganske interessant. Signatur for scenenekt, ikke for typisk kritikk eller bare slakter hele prosessen. går løs på Danby, ikke beslutningstagerne. Det er ekstremt merkelig. Resultatet av det skal være at Danby som menneske ikke skal få lov til å snakke på arrangement X og Y eller i situasjonssett. Jeg blir oppgitt rett og slett. Jeg synes det er barnslig. Ja, det er jo sånn det er. Det er vel sånn, hva hvis alle hadde lagt det ligge og tenkt sånn, ok, her er det noe oppråp på 15 000, men det er vel det som sjokk value her, at det er vel ingen aviser som la det ligge at det er for deilig og antennbart? Nei, og nå blir det jo, de hadde vel varslet en sånn mot, eller en sånn demonstrasjon mot det på Søttene Meiler her på, så nå er jo resultatet man sitter igjennom med da, er at sannsynligvis så vil Danby bare snakke og ha masse diesel på bålet og hans fane sak som nettopp er ytringsfrihet og en kultur som går imot kanselering da. Og så har man da politioppbud, så politiet må bruke masse ressurser på dette. Jeg tenkte på det. Jeg tenkte at man må ha politibeskyttelse forholdet til 17. mai-tallet. Det er sjukt. Det er sjukt. Før tallet i hele tatt har blitt skrevet og talt, Det er minority report i praksis. Anne Holt skrev det bra i nettavisen jeg lurer på nå i dag, men herregud, vi har ikke engang hørt hva han har å si. Jeg er ikke enig med Dan Behlte, jeg synes av og til han er både pompøs og oppblåst, men han har full rett til å prate. uavhengig om jeg liker det eller ikke. Den sjansen skal han selvfølgelig få. Det er et ærefullt oppdrag han har fått av en grunn. Hvorfor skal noen komme og stoppe han i det? Bare fordi de ikke liker han. Det jeg mener er kritikkverdig. Her har man laget et billede og fått saken til å handle om at dette er en slags for eller imot voldtekt som fenomen. Det er det det har blitt. Er ikke 17. mai Norge skal fokusere på frigjøringsaspektet? Siden Danby har vært associert med, det var en av TikTok-saken som han beklagde, nå husker jeg ikke hele detaljene, men bakgrunnen her er at det var tre menn som ble frifunnet i en veldig kontroversiell voldtektssak i Bergen. Så ingen er dømt, og så kan man selvfølgelig si det er ikke dømt på grunn av både det ene og det andre, men rettsdesene har gjort jobben sin og de er her. Man klarte ikke å bevise noe annet, og så kan man selvfølgelig mene veldig mye om denne situasjonen, jeg har egentlig ikke satt meg så mye i akkurat det. Så var det også en av de tre jeg tror jeg lagde Danby en TikTok-video med. Hvor Danby på en måte sa, åja du har blitt kanselert, åja så og så, det går sikkert bra, ikke sant. Og vært med på det, og da ble det selvfølgelig tatt inntekt for at han da støtta en overgriper, ikke sant. Men så tror jeg ikke det var det som var hans intensjon da. Han skrev et langt svar om dette her, og jeg skal ikke kommentere det på hans vegne, men det jeg kan si, han som faktisk kjenner denne figuren i motsetning til sannsynligvis de 15 000 som han har skrevet under, er at han selvfølgelig ikke under noen omstendigheter støtter voldtekt, eller på en måte Jeg tror egentlig jeg kan stoppe her. Det er så åpenbart. Jeg synes det er et ugyldig angrep og argument. Du ser mye i kampanjen her nå, for eksempel at det aldri er greit å drepe barn. Hvem er det som har det motsatte standpunktet av det du prøver å argumentere? Det var jo det Dannebø sa. Jeg kunne jo nesten skrevet under på den kampanjen selv, for selvfølgelig er jeg mot voldtekt og støtter ikke voldtektsmenn. Det er vel strengt at ingen andre enn de som faktisk voldtar som støtter voldtekt. Kanskje ikke de som gjør det selv engang. Jeg synes... Jeg synes bare det er merkelig, og så er det så veldig tidstypisk at dette er blåst opp som en enorm greie, og så blir det masse nå mediedebatt. Den første døgnet så var det vel, eller da jeg fikk den underskripskampanjen, så var det 3000. Og så spre jo ordet seg på TikTok og sånn, og plutselig dagen etter er det 15 000, og sak i VG, og Dagbladet, og Nettavisen, og... NRK, så skal alle politikerne på banen, så skal Geir Lippestad for eksempel komme ut og si at mannen som forsvarte Breivik kommer ut og sier at vi skal ha et mer samlende fyr. Og dette er advokaten som forsvarte Breivik, som nå mener at man ikke burde ha Danby på 17. mai, der vi faktisk feirer grunnloven vår, hvor ytringsfriheten og meningsmangfoldet faktisk er en vesentlig del av nasjonen vi er og kulturen. vi i alle fall sto for den en eller annen gang. og som alle egentlig nyter godt av. Det er en helt sinnssyk uttalelse fra en mann som Geir Lippestad. Jeg bare lurer på hvordan kommer et sånt sitat ut? Er det at han innser det selv? Sier han det i en bisetning i et intervju? Hvordan i helvete blir Geir Lippestads synpunkt på det her? For det første en nyhetssak, og hvordan greier han å lira av seg som den Den personen han er i den norske offentligheten, å lira av seg noe sånt, det er helt utrolig. Jeg synes også det er helt utrolig, men det er fordi han er jo representant for partiet Sentrum, som også på en måte sikkert skal ha valgt sin person, ikke sant, som skal holde tale på et eller annet. Alle partiene hadde jo valgt én hver, da. Og så var det bare at Høyre hadde valgt Annby, liksom, og da skulle han komme inn og blande seg inn i det. Nei, vi skulle hatt en som var med samlende, Det er jo de som skaper denne fundamentale splittelsen av at en drittunge med TikTok og Guilt by Association kan skape en nasjonalmediedebatt som i det verste fall fører til at den personen ikke får lov til å snakke i offentligheten. Det minste du kan gjøre er å foreslå at du bør ha med samlepersonen ditt til å holde talen så får du komme et eksempel på at du blir med som en person som faktisk er et bedre egneperson til å kunne tale på 17. mai. Bare for å fullføre ditt eget argument. Jeg trodde at vi var ferdig med dette. Jeg trodde at etter alle de debattene som jeg har holdt med, i 2020 og frem til, så kom korona og tok litt over. Jeg trodde vi kanskje hadde gått videre. Nå er det etterslip både fra det koronahelvete og fra det jævla woke kansleringskåt drittungene. Jeg synes det er helt absurd. Jeg var jo inne hos Torbjørn Røysaksen i podden hans og spurte hvordan tar du denne kritikken og disse kontroversene. Da sa jeg helt oppriktig at jeg får ikke med meg hva som skrives om meg og dette her i aviser, og hvis jeg får høre om det så er det vi andre, og da har det gjerne skjedd for en uke siden, så det er mer sånn, hva har skjedd her, interessant, spennende. Jeg har jo Facebook og venner som en slags filter ut mot nyhetsverden. At jeg får filtrert det jeg trenger å lese gjennom. Jeg går ikke på nettavisen og leter etter hva jeg skal lese etter. Det kommer som regel til meg på et eller annet vis. Det er det også med denne motstanden mot Danbu og subjektprosjektet. For meg har jeg skjønt at det er en stor greie der ute, men jeg ser det ikke. Jeg merker det ikke. Redaksjonen merker det helt garantert. Alt fra om det er annonsører til mediedebatter. De greiene følger jeg ikke med på. ser at ting blåser opp, og det er det morsomme med Anna Holtøy som jo er helt ved på en måte, meg bekjent da. Men også har du behovet for sånn, som Sanna Sarumas var inne om her, det her behovet for å si sånn, jeg er ikke enig med Magnus Vaneboe i alt han sier, men du har alltid et forbehold om den argumentasjonen eller den diskusjonen du er inne i, som er helt unødvendig på en måte. Det skal jo si seg selv, ikke sant? Jeg er jo ikke enig. Skal jeg starte av hver episode bare sånn, bare for å vete, jeg er ikke enig med alt Magnus Vanneboe kom til å si i episoden her. Jeg vil bare ha det som et fargeball før vi begynner, så ikke folk misforstår hvem jeg er. Det synes jeg bare er helt sånn corny, men til subjekt damebegreia, sånn at det er såpass mye motstand mot et prosjekt det her skjønner ikke jeg, for å si det sånn da. Nei, jeg vet ikke om jeg heller skjønner det helt, men jeg tror litt av det er at det har gått litt sånn sporty og misslike Danby, altså har det vært ting som har vært... Er det han man... Blant annet rundt den rettsaken og kulturprofilen. Da ble det en stor splittelse i det som en gang var Oslos store hipstermiljø. Så er det folk der som driver en sånn kontinuerlig kampanje. Jeg lurer på om noen av dem ringte... Hva var det? Matil... Nei, jeg husker ikke hvem. Jeg hadde ringt inn til en offentlig etat og anklaget Danby for å drive med mishandling av hunden sin. Så de kom på inspeksjon hos han. De bare finner på sånn piss. Bare fordi de ikke liker Trinan, så mener de at han fortjener straff. For han mener de tingene han mener, og er den han er. Via subjekt så har subjektet vært, vil jeg si, tonangivende, spesielt for eksempel under den kunsthøyskole-debatten og alt mulig, det var subjekt veldig på balen. Og hele det året, altså 2020-2021, var bare sånn at det var så mye skandaløse greier som kom fram, blant annet da Noda, som er forening for dansekunstnere, etter at sløseriombudsmannen hadde harslet litt, så klarte de å samle 15 organisasjoner til å skrive under på et opprop som egentlig var det de sa. De forlang av trygge rom. Det var egentlig et angrep på yttringsfriheten. Her står forfatterforeningen og norske billedkunstnere i utgangspunktet å signere på det bare for å demonstrere allianse og godhet. Så skjønner de ikke hva de driver med. Det var derfor Roy Jacobsen trakk seg fra forfatterforeningen. Skrivende på et sånt dokument er helt uforenlig med å virke som fri kunstner. Alle de privilegiene vi har, og den ideen og motivasjonen utifra, hva vi skriver utifra, det tror dere nå da, å lage et sånt dokument, bare fordi dere ikke tåler at folk er drittsikre i kommentarfeltet til Are Søberg med de der dansevideoene. Kan man selvfølgelig kritisere det? Jeg synes at de videoene var lettest, og mener man burde ha humor på det. Jeg ble selv hengt ut i gossøynene i hans kommentarfelt, og spant rundt og lagde en konkurranse med den dårlige do-tegningen min, så følgerne hans fargelegger den, og så vil de få en pris. Så sendte jeg den som bronse. Jeg skal ikke si hva som var best, men det var min måte å gjøre det på, mens de andre skulle ha et opprop og forlange alt av alle mulige andre og tålte ikke å stå i det der og begynte å mobilisere et helt kunstfelt for å gjøre helt sånn udemokratiske, idiotiske ting som bare rammer kunstnere. Da Subjekt gravde frem og var på alt dette her, så er det klart at det er mange også i kunst- og kulturfeltet som kanskje er litt redde. Og så er det å ha en veldig hard allianse med disse allerede etablerte drøvtyggene, organisasjonen og de samme kjedelige posisjonene. Apropos alt det er bare mangfold, så har man aldri noen refleksjon rundt at mangfold også må inkludere sånne som meg, men jeg må ha politibeskyttelse, så mye for det er mangfold. Som jeg har prøvd å påpeke, det var ingen av de organisasjonene som støtta oss. Ikke en eneste en. Men når det er en eller annen rørlegger i Porsgrunnen som skriver noe og sier det på Facebook, da kommer 15 faensorganisasjoner. Det kunne vært... Nei, nå skal jeg ikke heve alt, men jeg føler det kunne vært litt som Ruben Østlund-film, ikke sant? Sånn The Square-type, ikke sant? Med dette kunstbyråkratiet og denne gode eksposeringen av moralismen der, og så er det bare sånn fullstendig kognitiv dissonans, og når det virkelig gjelder i principielle saker, og for øvrige i dag saker som 17. mai-talet, ikke sant? Symbolverdien med å kanselere frie ytringer på 17. mai, liksom, hvor vi skal feire grunnloven som ga oss frie ytringene. Det er jo liksom en bitch. Hvis man klarer å skrive det, hvis man lager et bra manus på det, så kunne vi fått noen morsomme scener. Det blir liksom så komisk at man får lyst til å grine, men så erkjenner man at dette er faktisk ekte, det er ekte mennesker som står og faktisk mener disse tingene. Så kan man spørre seg om det er noe til i dem, for de vet ikke hva de gjør i type situasjon, og om det bare er idioti. Hele den greia med at, da husker jeg allerede sitatet, men at alle de tingene du på en måte tror er ondskap og sånt, du får heller starte på at det bare er naivitet og idioti og på en måte menneskelig domskap at de ikke bare gjør det fordi de har onde hensikter. Fordi de selv mener jo sikkert at de gjør noe godt. Om vi har støttet dansekunstnerne så sørger vi for at alle kunstnere får et tryggere rom. Det er nesten så god å sånn fane meg at jeg nesten håper at det går så langt at Danby ikke får holde søte Maital. Jeg håper nesten du blir kanslert. Det hadde faktisk vært enda mer fruktbart i kansleringsdiskusjonen for å belyse hva som egentlig foregår her. Det ville vært trist, selvfølgelig. Ja, men samtidig skulle man tro at man har mer enn nok eksempler på at kansleringsgreiene er fullstendig rabiat, og så er det gjennom 11 år så kommer det opp på nytt og på nytt. Jeg vet ikke om det kunne blitt den definitive av den ene symbolverdien. Hvis han blir kansellert, da er det mange ting. Hva er for eksempel Geir Lippes og de ulike politikernes rolle? For det er vel, så vidt jeg har forstått, så er det egentlig bare opp til Høyre og bare velge, og de har jo tatt sitt valg, og han som valgte Danby har i hvert fall gått ut i media og sagt at han står for det valget. Så jeg vet ikke om de politisk kan overstyre det, det er jo i så fall det de må gjøre. Og hvis da Høyre trekker, eller at noen andre partier, jeg vet ikke hvordan dette foregår, men hvis det er mulig at noen andre kan overstyre det, så vil det bli en helt sinnssyk case. Jeg kan ikke skjønne om det høyre som har valgt, er det høyre Oslo? De som skal bygge hydrogenfly og sånn? Det er det jeg kan si. Vi stoler på at Oslo Høyre ikke gjør det selv. Var det ikke de som skulle bygge hydrogenfly uten noen flyplass i Oslo? Her kan alt skje. Men hvis de nominerte, så er det vel de som må trekke nominasjonen. Det vil være kanskje den sykeste, skal vi si, forlitteligklæringen fra konservativpartiet ever. Da tror jeg den kanslerer meg hvis du kan boka går i X antall opplag til. Den har jeg allerede solgt som varmt vetebrød. Det blir jo bare nok et bevis på at det faktisk stemmer. Kanskje til disse aktivistenes store forargelse. Jeg skjønner ikke at man ikke ser det stedet. Nå er jeg jo vel generaliserende her, men jeg føler at jeg har lært Den store greia under den kunsthøyskole-debatten og rasisme-debatten som gikk fra 2020 og alle disse entatte kansleringsgreiene både i kunstfeltet og i akademiet spesielt, er at de folka som jeg pådriver for, de mangler liksom Selvironi. Man klarer ikke å se at nå er det faktisk jeg som er overgriperen, på en måte. Man er så heldig overvist om sin egen godhet. Det er det dere Aldous Huxley sitater med at det finnes ingen større psykologisk komfort enn å kunne skade andre. og ha den grunnen til at du gjør det i det gode tjenestet. Jeg er på riktig lag, derfor kan jeg knuse deg uten moralske skruppler eller dårlig samvittighet. Det er the height of psychological luxury and comfort. Er det dratt for langt at hvis vi skal ta en motpol til Danby både på aksemessig og mediemessig at filternyheter er en slags speil, altså venstrevers. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det, men hvis RV, MDG og SV hadde regjert i Oslo eller med Arbeiderpartiet, så hadde vi sagt Harald Klungtveit i filternyheter, han skal kjøre 17. mai-tallet. Hadde det vært signaturer og opprop og styr på høyre side? Jeg kan godt tenke meg at det er noen et lite kobbel menneske kanskje, som skriver noe ufyselig ting på Twitter kanskje, om hva de syns personlig om han klunkteveit. Men at det kommer 15 000 signaturer på at han ikke skal få lov til å snakke på et arrangement i regi av kommunen, det kan jeg nesten ikke tenke meg. Nei, man skal ikke finne en eller annen motpol. Det var morsomt når jeg var på Teneriff, da han skrev det. Det var Danby og meg. Ja, jeg fant den saken der. Nå har hornet i sida til Danby, tydeligvis. Jo, jeg har sett mer utfall her og der på Twitter og ting. Ting som kanskje ser ut som det er jord i affekt og sånn, sånn som det å bare liksom slappe det, stemple det på dere og sånn. Og på deg også, synes jeg. Men det er så lett, ikke sant? Og så måtte jeg slette tweeten på. Jeg fikk bare med meg alt i etterkant etter alt hva skjedde. Det var som å lese gjennom en slags filmmanus. Og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og så skjedde det, og Det var jo den dramaturgien jeg hadde, å ha vært i flymodus i 4-5 dager og se på skruppemobilen. Det er nesten morsomt at det skjer sånn, at du bare kan lese oppsummeringen og tidslinjen på det. Du har ikke engang vært det bevisst og hatt noe med det å gjøre, så alt dette er utspilt særlig, selv om det bare kretser rundt hva vi sitter og snakker om her i dette studiet. Engler er en ganske grei, Om ikke banalt. Om ikke på en måte betraktet det som veldig kontroversielt eller farlig. Men er det ikke gjemt over alt fra venstre til høyre at det er reaksjoner på, versus at det er veldig sjelden at konservative høyre reagerer voldsomt på noen personligheter eller noen medier eller hva som foregår på venstre siden? Mimmerboka er kanskje det eneste eksempelet jeg kommer på hvor hvor Høyresiden gikk flint av den siste Schweiz-boka hans. Det var et eksempel på motsatt vei, tror jeg. Men ellers er det stort sett... Jeg vet ikke om det er fordi spesielt subjektet av dette prosjektet her, han har jo pressestøtte der, det er jo sant, men det er ikke noe støtte inn i dette her. At det virker som det haggler mer kritikk i Østover enn Vestover. Akkurat nå sier jeg det, men jeg tror at Det store bildet, hvis man skal prøve å se veldig enkelt på det, så tror jeg egentlig at noen føler at hegemoni, de som råder over, eller gjerne vil at denne her mangfolds- Den greia der, at det er det som skal være det rådene hegemonien, det er de som skal sitte på definisjonsmaktene, så tror jeg folk bare opplever subjekt per definisjon som en utfordrer til et slags alternativt verdensbilde, hvis jeg skal si det ekstremt grovkornet. at her har vi på en måte verdiliberale mennesker som jeg liker, egentlig for å håpe å si mangfold som alle andre, men ikke denne her mangfold med masse betingelser type tenkningen som jeg opplever at i hvert fall i dag kommer veldig fra venstre siden, hovedsakelig. Som er veldig synd, for det har jo tatt over for eksempel klassekamp og sånt. Det har forsvunnet inn i denne identitet og ras og kjønn og de type kampene der. Det tror jeg egentlig bare har gjort venstresiden en enorm bjørnetjeneste, både politisk og effektivt. Jeg tror at det er så trendig nå, det kommer til å på et eller annet punkt dø ut og normalisere seg, og da tror jeg, eller at sånne litt mer sentristiske og verdiliberale holdninger kommer til å stå seg ganske godt. Subjektet er jo ikke noe ekstremt. Jeg synes den tanken om, men det er kanskje fordi jeg kjenner de som jobber der, jeg vet hva slags mennesker det er. Sånne ekstreme mørke menn og terror-cell-assosiasjoner. Jeg forstår det. Det er mye... Man tolker ting i verste hensikt, men mye av subjektinneholdelse betiller veldig mye tyngde og viktighet. Jeg tenker ofte at det er sånn, her har det blitt hyret i en 21 år gammel filmanmelder, så ser det som det blir lagt ut på subjektfiden, tenker jeg. Litt sånn knis. Er det en 22-åring som har anmeldt en amerikansk politisk film? Ja, ok. Spennende. Super interessant hva denne personen mener. Det er mye koselig kulturkritikk fra en avis som går bra, men hvor det er enkelpersoner som mener noe drøyt. Det er fint at disse stemmene kommer fram. Jeg tenker ofte at det blir sånn at når du en gang har labelet subjekt som en kontroversiell avis, så er alt som kommer ut herfra blir tillagt veldig mye. Vil jeg tenke sånn fra et nøytralt stål, bare si sånn unødvendig mye tyngde. Jeg kan ikke tenke på noe bedre kraft enn ignoranse hvis du mener at subjekt er bare en lavvekter, eller så skal vi si lettvekter, ikke lavvekter, lettvekter, så er det sånn, det er jo ingenting som på en måte slår den ignoransen av bare at ok, subjekt får bare levere seg liv der borte, men også du starter den krigen der da, så det er sånn, så ja. Ja, det synes jeg også er rart at veldig mange av de folkene her spiller jo, på en måte rett inn i de kortene. Ja, ok, så har subjektet vært tonangivene i det å virkelig ta den der kanseleringsdebatten, eller kulturkrigen, eller whatever, og publisere mye sånn stoff da. Fra både, holdt på å si, redaksjonelltål, gjennom ledere, men også fra eksterne skribenter. og så i stedet for å la det leve og ignorere det så går man heller inn og prøver å kanselere og beviser alle de poengene og gjør det relevant og gjør også, som igjen resulterer av det hegemoniet som aktivistene og kunstfolket trodde de satt på nå blir synlig for alle. så kan alle ha en mening om hvor mangfoldig og liberalt og demokratisk dette egentlig er. Ikke få lov til å snakke eller prøve å bli fratatt jobben sin fordi man mente noe som den her jævla paveklikken ikke likte. Akkurat det synes jeg er så vanskelig å forstå. Manglen på både selvinsikt men også på strategisk noen som burde lese Sun Tzu, og tenkte at hvis det subjektet gjør er så jævlig dårlig, så kan man heller bruke den ene vistomsordet Sun Tzu, men bare forstyrre ikke fienden din når han gjør noe galt. Det er det dummeste du kan gjøre. Så hvorfor gjør man det? Mens de da først begynner å gjøre det, og så er det de som plomper og eksponerer seg som skikkelig autoritære drittsekker, som du ikke kan stole på. Hva får man ut av det? Jeg tenker bare sånn, tar man den makten man tror man har så forgitt, er man så avbevist om at Jeg er den eneste gode her, og de andre må bort fordi de representerer noe jeg ikke liker. Ergo skal vi nå ha 15 000 underskrifter, eller vi skal samle så og så mange forfatterforeninger for å ta knekken på sløsteriombudsmannen egentlig, og få med staten på det. Ikke forstyrre finen din når du gjør noe galt, det er jo helt genialt. Den likte jeg veldig godt. Og det ville jo i dette tilfellet vært på sånn, hvis du oppriktig mener at dette her kommer til å krasje fullstendig, la Danby holde den talen, så skal vi se hvilke fucking jævla levende blir det etter, for det blir skandale. Så det ville jo vært mot meg her, vi skal ikke få høre den talen. Den skal komme i tekstform på Instagram eller noe. Nei sant, vi får jo vente til... eller dommen kommer sikkert etter hvert da, men vi får velge... Men S.E. Wodambi var jævlig bra. Det var jo i denne redaktørediskusjonen. Fikk du med deg det? Det der Amedia-kurset? Nei, det var vel at han kritiserte vel... At de oppfører det som administrerende direktører, ikke på en måte er på banen. De er liksom ikke med spillerne og faktisk utover jobben sin da, egentlig. Og by extension samfunnsoppdraget sitt. Det finnes to aktive frittalende redaktører der ute, Trygve Hegnar og Dan Birchoy. Alle andre oppfører seg som administrerende direktører som er mest opptatt av bunnlinja til VG, Dagblad, A-media, og har veldig lav aktivitet i det offentlige ordskiftet. Du vet jo ikke hvem de er, ikke sant? Du vet jo alle. Nesten alle unge mennesker vet hvem Trygve Hegnar er. Vi har en formening om at han er redaktør eller at du har sett han uttale seg eller være på trykk på noe. VG's redaktør Dagblad, krinkastingsjefen i NRK, dukker bare opp når det er en kris. Det er aldri en deltagelse i det offentlige skiftet på noe som helst måte som beriker offentligheten på noe som helst vis, da er det en situasjon hvor de er presset til å komme en uttalelse om en ansatt eller hva faen det er for noe. Ja, det er jo synd, man kunne kanskje ønsket seg en litt mer intellektuell tilnærming, hvor det å prestere sånn som redaktør, å være synlig og bidra til å forme ordskiftet og skape debatter, Eller bare være så ærlig, som jeg lurer på om det er en sluttpoeng. Du er ikke redaktør, du er administrerende direktør. Da forstår vi at du har veldig mange hensyn. Du har businessen, du har storkonsernet, du har omdømmekapitalen, du skal passe på alt dette her. Da skjønner vi at du har andre ting å gjøre enn å skrive kronikker og ledere. Men da må du si at du er administrerende direktør. ha en redaktør som leverer deg, deltar og styrer innholdet. Jeg tenker at offentligheten i Norge hadde vært tjent med Det kan hende det bare er mine personlige kompositive behov. Jeg hadde godt likt å lese enda mer meningsstoff. At man kan ta tak i debatter. Nå er det kanskje utdatert å snakke om korona, men jeg synes for eksempel linja der i mesteparten av pressen var ekstremt kritikkverdig. Der syntes jeg at subjektet var bra. Og en av få som som hadde noe friskt å si, og i det hele tatt noe annet å si enn den usynlige linja som var tegnet opp. Jeg tror Aftenposten hadde vel noen, de slapp vel til Mette og Einar Øvrenge tror jeg. Og kanskje også han der. Ja det er sant, jeg leste Einar Øvrenge i Aftenposten. Og han der som ikke har hatt inne enda, han der legen. Jesus Christ, smart skarp fyr, vurderte han mange. Faen da, han legen. Men jeg er jo inne på noe, jeg glemte hva jeg skulle si nå. Det hadde vært gøy med tydeligere redaktører og mer fart i det offentlige ordskiftet. Det jeg ikke skjønner er at det begynte med sportskommentatorer i VG Dagblad. Jeg tror NRK har en saltvettdriver og trykker ut noen greier innimellom også. De har disse kommentatorne, og de ligger på millionlønn. Det er ofte de mest banale, helt grunnleggende. ganske dårlige journalister som sitter og trykker ut saker etter at det har skjedd et sportsbegivenhet. Så trykker du ut en kommentar samme kveld enn Ortug har vundet. Det sitter på millionene og så har du de politiske kommentatorne som sitter på fast jobb i VG, Dagbladet, Nettavisen, masse av NRK som skal sitte De lager ikke, de skriver ikke saker av en innre natur, at de skal melde noe, kommentere noe eller kritisere noe. De er på dagsverk, det er en produksjon i bunn som er på lønna, at de må lage noe, de må lønne for å mene noe den dagen. blir det å fiske tak i en aktualitet, et eller annet piss, så er det ikke i nærheten de skarpeste folkene. Det er totalt irrelevante stemmer i alle offentlige debatter og diskusjoner, så blir det dratt frem. De får en enorm eksponering i forhold til hva de leverer inn i det offentlige ordskiftet. De har ingenting nytt å komme med. Det er en veldig lit lav kompetente, de er ikke spesielt intelligente, men ikke alls er det sånn helt gull. Jeg forstår det ikke. De sitter på noen av de beste lønningene i de største mediehusene i Norge og kjører ut et høyt volym av kommentarer uten en substans som kommer fra en innre mening om å ha lyst til å si noe. Det handler bare om å produsere, og jeg fatter ikke. Jeg skjønner ikke. Men det er jo, jeg vet ikke, det er jo kanskje sånn det blir da når man liksom har et ansvar så blir man Komfortabel kanskje med rollen sin og jobben, og så må man levere noe på dagen, så er det jo dømt til å bli slik at ikke alt kan være gudommelig inspirert. Hele setupen er jo feil, ikke sant? Det er som hvis jeg skulle lage et nyhetshus, av dette universet her, hypotetisk sett, og så ansetter jeg deg til... Ja, gjør det. ...en milliåre. For med sånn normal tema, så i 400 000 år så vil jeg at du skal produsere en sak hver dag. Og det beste ville vært at du gikk en uke og fant opp en sak som du syntes var jævlig bra. Og kanskje neste uke så har du fire. Og så neste uke har du ingen. En naturlig dynamikk i produksjonen. Det er sånn skansen er at du bare mener noe hver jævla dag. Jeg mener faktisk at Trygve Heggenar har en helt annen naturlig inngang på det i og med at det er et eierskap til hele avisen og sånt. Det er noe annet enn å være på en lønn for å sitte og produsere. Ja, det kan man vel si om Danby også, som er eneheier og som har grunnet dette helt selv og ga ut de to første. Det var en fysisk blekke, gjorde alt helt selv, og det er hans prosjekt og visjon. På samme måte som en kunstner som maler et bilde eller jobber med en serie arbeider, Det står å falle på deg, det er det han har valgt seg ut. Det står mye respekt av å klare å få til det, å holde den skuta gående. Så får vi se nå om det der kanselleringsgreiene påvirker ting. Var det bare den bifen han hadde med A-media, jeg har ikke helt fått med meg det. Og så var han livet å kødde med. Første april-joke at han ville kjøpte på A-media. Var det bare den kritikken at A-media... Skibsted eier totalt 73% av alle medier i Norge. Og så driver de med sånn... De deler saker, de publiserer det samme i Bergenstiden og Drammestiden også. Så da Danby hadde kritisert for dårlig mediemangfold så kom jo da tre identiske saker i tre forskjellige aviser om det. Så bare to prove the point da. Det var så kostelig liksom. Er det mulig i en måte? Dette er jo litt interessant for i næringslivet, hvis det er dagligvarebransjen eller bensinstasjoner eller et eller annet. Hvis det blir kartell, for mye oppkjøp, for få aktører, for lite konkurranse. I en verden der alle disse aktørene bortsett fra VGVL, mottar pressestøtte. og så bare kjøper opp, så soper opp Ameda, soper opp en haug med aviser, effektiviserer sikkert grundig, og Shibsted gjør det samme. Jeg fikk med meg, han nevnte Daniel i Aftenposten, han som skriver mye om helsesaker og sånt, denne Pilates, og gjorde to artikler på meg i Aftenposten. Ja, da du lå i trusa der. Ja, og koste meg. Da fikk jeg en melding av familien min på Vestlandet, for da har den blitt trykket på nett. eller i avisene om Bergens tidene før den kom i Aftenposten. Hva er poenget med å ha Bergens tidene, Aftenposten, som trykker de samme tingene? Det er så klart lokalbefolkningen i Bergen vil lese om en fyr som ligger på Pilatesmatte på Fornebu i Trusa og snakker om vond rygg. Det er noe journalisten i Bergen skal rapportere om. Er ikke det en sånn kulturminister? Er det sånn det er? Men er ikke det bare skreng? Jo mer oppkjøp og effektivisering og fellespublisering av saker, så må vi bare sånn, ja, men da bare... Dette er jo et døvere, mangfoldte publikum, hvor de samme tingene er, så hvorfor ikke redusere pressestøtte, eller bare... Vi burde mye hare på nekter i denne jævla sammenslåingen da. Vi må snakke om S-banken etter det. Men det er også i den mediedebatten så er det jo Amedia og så forsvarer de av det og de ivaretar mangfoldet på en måte. Igjen mangfoldsordet som brukes på en helt sånn merkelig måte, men bare den uka hvor Danneby var på debatten og konfronterte Amedia så var det jo to magasiner, sånne selvstendige magasiner som gikk konkurs. Det er hare tider for den lille mannen i den bransjen mens konsernene svelger mer og mer med resultatet. Så er argumentet fra media at alle redaktørene i de forskjellige avisene står på en måte fritt. Ja, du står fritt, men biter du hånda som... Det er noen sånne ting der også, ikke sant? Og så ser man at de publiserer akkurat de samme tingene, følger akkurat den samme linja, så har du sikkert noen kommentarer her og der og sånn. Men det er jo ikke en trend som... Man kunne jo kanskje heller ønske seg i det hele tatt et sånt yrende liv med masse forskjellige meninger og ulike stiler og ulike tematiske innganger og sånn. Kanskje ting som er mer geografisk. I Bergenstidene så skriver man om det som foregår i Bergen i stedet for å... Ja, jeg har satt på spissen. Så det er jo en slags... Man kan jo se på det som en trussel, og så kan selvfølgelig også det... politiske klima og sånn endre seg underveis og sånn også, hva skjer da plutselig hvis det er et sånn to eller tre eller ett konsern da som sitter på all den innflytelsen og makten og sitter på over 70% av informasjonen som Norges befolkning får, bare for å se det litt mer sånn Hollywood dystopisk film, men man kan jo tenke det og da fra et rent prinsipielt utgangspunkt da. Tenk at det er noe å være oppspå. Vi er tjent med alle disse særingene. Folk som Danby og for så vidt filter nyheter også. Det er ikke helt min stil, men jeg har lest artikler der som er bra. De holder på med sitt, og det står respekt av det også. Om det kom til så, så ville jeg i hvert fall slåss med hodet over for å filtre nyheter sin eksistens. Heller filter og subjekt enn bare den samme saken delt over hele Norge for et eller annet sentralstyrt greie liksom. Og så burde vi få et fritt nettavisen. Få det ut av medierne. Netta-avisen fordrer bare på at det er Gunnar Stavrum som holder hele den greia flytende. At han greier å ansette jævlig bra spaltister, masse bra folk som skriver kommentarer, mye gjeste. En dritbra avis synes jeg, som har mange bra stemmer, mange bra profiler. Men det morsomme med netta-avisen, Jeg er aldri innom Nettavisen for å lese noe som helst. Det eneste grunnet til at jeg er innom Nettavisen er når det dukker opp i dette famøse filteret mitt av vannbefalinger. Det er ofte at Nettavisen, altså de tingene jeg synes er interessant å lese om fra kronikker og den type ting, stort sett egentlig det. Nyhetene som Nettavisen produserer, det kan jeg jo lese på VG. Det er så jævlig mye sex Er det på nettavisen? Det er Dagblad 2 liksom. Fem matrøtter som gjør deg bedre til å knulle. Det er ikke så ille da. La oss ta en stikkprøve da. Nå er vi direkte inne fra nettavisen. Det begynner med litt reklame. Litt egen reklame. Toppsaken i dag. Gav fra seg nøkkelene dødelig tabbe. Ikke noe bilde. Det var nye. Skal vi se, så er det noe fond, en professor om møsk. Så er det kongefamilien, faren er legendarisk. Her er større, enda en på større. Game of Thrones serie. Ikke noe sextoff enda. Skrolla en del ned her. Køppfest, Hamas. United Stjerner, nylig 28. og 17. mai. Hun var ikke stygg å se på. Dette er shoppingtips med annonselenker, så det er faktisk ikke in-house. Blar opp for ny bolig, er vi litt ned på kjedi-segmentet her nede nå. Det er fortsatt skuffende lite segner. Der kommer hun. Se på det bildet. Hun ligger med en annen mann. Jeg liker å se på. Er det unormalt? Det bildet de har brukt er et par hvor damer rir. Fyren sitter oppå. Det er soft porn, og så er det et stativ hvor mobilen filmer at de har sex. Hvor mye driver dette? Og det er en plusssak også. Det er sikkert en interessant sak. Du skal spille en svingersdokumentar i morgen, så det kan nok gå til denne. Der er Danby også. Avslører lønnen i ny SMS. Her er Morten Ramo og Lars Mjøhn-Feyden. Diagnose her. For det var bare i hvert fall en periode. Det er en sexakt. Da skal vi ta og sjekke Dagbladet i dag. De pleier å være mye bedre på dette her. Skal vi se. I søkelyset. Sendt. Ja, ok. Bla, bla, bla. Krig. Vær. Kokte kaffe. Døde. Magerfett. Det er det største folk vi har sett noen gang. Oi, shit. Ja. Det er ikke noe sex her ennå. Jeg har scrollet to sider. Ikke noe sex igjen. Nei, faen, hva skjer med Dagbladet og Nettoveisen? Nå har de tatt seg sammen her. Da er det bare krig og klima. Her skal vi se litt helsestoff. Litt mer ... Er det noe øl? Straffesak. Her er det da en begynn. Finnes vist ingen grenser. Nå har vi skrollet tre sider. Det har ikke vært noe sexinnehold på VG. Her, ja. Seks kvinner hyller kroppen. Vinnestrekk store. Kanskje vi har en sånn der renhetsuke eller noe sånt. Det er som alltid jeg har tenkt på dagbladet av nettavisen. Jeg føler at jeg alltid scroller gjennom og så er det bare sånn der fem hete Netflix døde. Det må jeg klikke på. Døde under ekstrem sex. Er ikke ekstrem sex i ett ord? Binnestrekk. Det er ikke Norman engang. Amerikansk turist mister livet under det politiet kaller ekstreme seksuelle aktiviteter. Saken etterforskes som et drap. 44-åringer har funnet død i Malaga. Amerikaner. Det er... Det var kort. Dagbladet sniker litt lengre ned. Jeg vil gi litt kudos til både nettavisen og Dagbladet. Det var bedre. Nye tider? Nei, jeg får gi en formell beklagelse til Nettavisen. De hadde en sånn her. Men det er så sjukt. Jeg skjønner ikke. Det er det de vil at folk skal tegne abonnement på, er sexsakerne. Det er utrolig kortsiktig. Takk i gang. Ja, men når du hele tiden har sånne orgasmegarantier. Disse fem metodene for å... Dette gjør mannen din helt gal av å begjøre... Jeg føler jeg har sett en del sånne opp igjennom meg, det er jo klart at man... Eller ja, er det det? Men det er jo helt sikkert noen som er i en situasjon hvor de føler de må trykke på sånt. Også ser jeg også at veldig mye av de andre plusssakene er sånn at de har funnet en kur for prostatakreft. Dette må du spise for ikke å dø. Så det går selvfølgelig på ting som enten er veldig intimt, Dette kan jeg ikke snakke med noen om, og nå kan jeg modellere sånn det. Eller bare sånn at jeg vil bli kitt med hagefett. Ting som går på usikkerhet og sykdom og sex. Jeg føler at alle de tingene er perfekt plussstoff for de store avisene. Det er forståelig. Nei, jeg synes ikke jeg forstår det engang. Nettavisen og Dagblad, det er to ting de drar inn plussmedler med på. Det er livskriser, helt oppenbart. Og så er det menn som sitter og runker og er villige til å bruke 49 kroner bare for å melde seg av etterpå, bare for å bli ferdig, fordi de er så kåt at de bare er sånn, jeg må se hva dette greia her er. I avisa? Ja, jeg tror det. Du vet jo med mennesker som er ferdige med å runde Pornhub og X-videos og hele pakken, så går de videre til neste. Da er det Amedia og Shipstead som står foran. Da kommer de til utundsetning, ikke sant? Nei, det er sku helt lovere, det er mye sånne... Dagbladetv er også veldig sånn der, hvis det er én seksscene i en eller annen nordisk produsert serie, dokumentar eller film, fy faen, det skal melkes. Jeg kom på en ting, dette ble jo helt... Dette kunne vært plusstak. Ja, kjør på, jeg har jo pluss-medlemskap, jeg og folkens, Blue Fans, hei til dere. Spiste sin egen penis, ble drept. Det er en sånn sak fra... fra 2001 i Tyskland. Nå husker jeg dessverre ikke hva han heter. Jeg husker ikke stedet Rotenburgkannibalen eller et eller annet sånt. Jeg husker ikke fornavnet hans, men hvis du bare søker på sånn... German cannibals og så finner du hele saks omplekser. Det husker jeg jeg leste om først for lenge siden. Det var en fyr, jeg lurer på om han var kanskje i 40-år eller noe sånt. Jeg lurer på om han var sånn der IKT, dataingeniør, et eller annet sånt type. Helt sånn de synlignende A4-fyr, verdens beste nabo og sånt. Og i de stille nattetimerne så hadde han noe slags eget, da snakker vi 2001, så internett så litt annerledes ut enn det det gjør i dag. Han hadde liksom sin egen, jeg vet ikke om det var hjemmeside eller om han hadde funnet et sånt spesielt forum. Han hadde i hvert fall lagt ut en annonse, bare søker en velbygd 18-25 åring som ønsker å bli spist. Og så fikk han mange svar på den greia her. Og så endte det med at det var en fyr i 40-året som het noe sånt som Berndt Jürgen Brandes eller noe sånt, som bare sa ja, jeg er med. melte seg på, så de møttes, og han brandes da. Han spiste 20 sovepiller og drakk en halv flaske schnapps eller hostesaft eller noe sånt. Og så kutta han kanibalen av penisene hans. Og så prøvde han å spise den sammen. Sammen? Ja, ja. Men han brandes da. Han som hadde blitt kastrert. Han klarte ikke å tygge den helt. Det var litt for mye brusk og sånt. Så da prøvde han andre å frittere penisene hans med noe hvitløk og noe greier. Det endte med at den kukken bare ble forkullet og sviddet. Akkurat det var en flop. Det som skjedde etterpå var at han brandes mens han fortsatt blødde. Han gikk og la seg i badekarret og så gikk han kanibalen og leste startrek-noveller i mange timer. Så kom han tilbake inn på badet og stakk han i halsen med kniv og drepte han. I månedene senere parterte han like, spiste vel tilsammen 20 kilo av vannbrandes før han ble funnet, for det var en eller annen ungdom som hadde snublet over dette forumet og rapporterte til myndighetene. Kannibalfyren hadde møtt folk etterpå som var interessert, så det var tydeligvis en greie. Etter han ble satt i fengsel så hadde han anslått at det finnes sånn, han sa liksom at jeg tror det finnes anslagsvis sånn 800 kanneballer i Tyskland i skrivende stund. Dette var jo flere år siden. Han fortsatte å spise dette like og tilbredde det litt sånn canneball-style kanskje, men han dekket på det fineste bestikket og tente lys og drakk sørafrikansk vin. og sa at jeg husket ham bedre ved hver bit. Jo mer jeg spiste, jo sterkere og klarere husket jeg ham. Han hadde jo møtt flere folk og sånn. Det var det en som snublet over dette nettforumet her. For det var tydeligvis mange som uttrykte ønske om at de enten hadde lyst til å spise noen eller bli spist. At det var en sånn greie. Så ble han til slutt... Politiet fant han og fant fryseren. Han hadde jo alt dette på film. Den filmen har aldri blitt vist. Fordi den var... Fy faen. Man bedømte at dette var såpass grusomt at det holdt på å si skal aldri være tilgjengelig for offentligheten. Og så har det vært sangdomsuste bilder som har dukket opp på nettet senere, men man antar at det er fabrikert eller det er noe annet. Grunnen til at jeg tenkte på det var at jeg hørte i den podcasten du hadde med Adrian Seierstedt at dere snakket om han er en av alpinisten som hadde falt og fått et kutt i beina, at det så ut som en N3K, hvordan det smaker kjøtt og sånt. Denne fyren vet jo det, han smakte gris. Bernd Jürgen Brandes, han smakte visst svin. Tror du det var at personen smakte svin? Kjøttkonsistensen og smaken var tydeløs. Det vet jeg ikke hvor jeg har fra, men jeg har hørt flere steder at mennesker generelt smaker svin uten at jeg husker hvordan jeg kom til den informasjonen. Jeg mener jo de der overlevende i flystyrken i Argentina. Ja, selvfølgelig. Den gjorde de nyinnspillingen, tror jeg. Jeg så den. Veldig bra film. Var det? Jeg tror jeg har sett på originalen fra 70-tallet, og da sier han noe sånt, taste like chicken, eller noe sånt tror jeg han sier, når han skjærer og skinker til en fyr med spredkniv eller noe. De begynner å ete av likene da. Det husker jeg, og det er jo en annen case. Nå er det jo, en del år siden har jeg lest meg på disse tingene, men du hadde jo den der The Brooklyn Vampire Roll, som i hvert fall heter Albert Fish, som var en av de mest notoriske seriemorderne på begynnelsen av 1900-tallet i USA. Han var notorisk fordi han tok barn, kidnappet barn fra foreldrene, og så torturerte han dem, og så spiste han dem, og så skrev han brev til foreldrene med hvordan de smakte, hva han likte best, og hvordan de hadde skreket da han torturerte dem, og alt. Han sa at rumpa var det beste stykket du kunne få. Da var han i ekstase. Han hadde noe religiøs. Jeg lurer på om de mente at han var paranoid skizofren eller noe sånt. De fant også at i testikkelene i skrotumene hamret han inn spiker og nåler. Han var full. Han drev med en form for selvflaglering. Hva skal man si? Psykopati og religiøs psykose. Han er litt annet kaliber enn mennesker flest. Jeg husker ikke hvor mange barn jeg snakket om, men det var flere sånne cases. Det er at du går til det skrittet at du beskriver dette. Det var en seksuell dimensjon, og det er også den tyske saken, at han fyren som spiste penisen sammen med han som senere skulle bli drept, det ble litt kontrovers i det tyske rettssystemet, for han fyren ville jo bli drept. Han ville jo at han skulle drepe han. Så det var litt sånn iffy, og så fant man ut at kanibalisme ikke var ulovlig. Så måtte jeg finne riktig post å dømme han for. Så i utgangspunktet fikk han åtte år i fengselen. Men så kjørte de saken på nytt. Jeg tror fortsatt han lever. Han sitter på livstid nå. Men han snakket om at apropos psykoanalys og tidligere ting og komplekser som gjerne kan bygges fra barndommen. Han sa at han hadde hatt en fantasi. Om å ha en yngre, blånn bror som han kunne spise, som han kunne bevare han for alltid. Sånne type tanker. Det han har hatt siden han var åtte år. Det var akkurat da han sto opp, eller foreldrene hadde en skilsmisse, eller faren i hvert fall stakk av på et eller annet vis. Etter det hadde han hatt å lese Hans og Greta med heksa som skal spise barna. Han hadde levd i et parallelt fantasi-univers hele livet. Da plutselig sitter du i situasjonen hvor du skriver en forumpost. Jeg søker en mann på 18-25 som vil bli spist. Mye kan søkes tilbake til skilsmissen. Moralen er ikke løp med mannfolk, ikke skildre, være sammen. Det var ikke det som var poenget mitt. Tror du han var sånn eller at han ble sånn? Begge deler? Ja, det kan godt være. Men det er jo en kjennskjerning av spesielt guttebarn som ikke har en mannlig rollemodell, ofte havner ut for kriminalitet og alt mulig sånne type ting. Samtidig som veldig mange av de ser moderne, sånn som Ted Bundy og sånn, har også noen sånne der mors komplekser, sånn som Ed Gein, en sånn annen han som man baserte Texas Chainsaw Massacre på, hans leather face, ikke sant? Fordi jeg gikk hjem til Ann Edgein og så fant jeg avskårende brystvorter og ting, og lamper som han hadde sydd ut fra de likene. Han var også en merkelig fyr som... Jeg lurer på om den der Hitchcock-filmen... Er du psyko? Jeg er inspirert av den. I hvert fall av en fyr med sånn enormt morskompleks. Når vi er tilbake på Otto Weininger og Jung og det der kvinnelige sjelsbildet. Ed Gein kledde seg ut som en kvinne og drev og lekte med disse kroppstelene. Hadde også et merkelig forhold til moren. Levde egentlig helt isolert, og så gikk han bare ut og drøpte her og der. Det var sånn rituelt. Også han Jeffrey Dahmer, den var jo den nye serien på Netflix. Der også var det en sånn dyp religiøs rituell undertone i det man gjorde. Jo mer seriemordere jeg har lest om, har det ofte vært et tema. Det har vært et slags traumatisk barndomssendelse. Og så har det vært et eller annet fantasiunivers som har spilt seg helt ut i noe religiøs, overjordisk type greie. Som samtidig har blitt den totale, som vi alle andre ser på det som en slags mørk avgrunn av det mest avskyelige Så rommer den høyeste ekstase og selvrealisering for disse individene. Det er det de har ventet på hele livet, å kunne spise et annet menneske med en seksuell undertone. Det er høyden av stimuli. Det er en fiksering på en måte. Jeg kan jo ikke nok om å forklare hvorfor dette skjer, men jeg synes det er utrolig interessant. Og at det også er noen mønstre og faktorer som gjentar seg over linjen. Jo mer man leser på Wikipedia, jo mer det kan bli mørkt. Jeg merker at i ungdomstida, da jeg var inne og dyrka mørket, så leste jeg myeligvis med sånne her ting. Jeg var veldig fascinert av det. Hvordan er det mulig? Hvordan kommer de til det på stedet? Det er så fremmed, det er sånn grunnleggende annen kategori av tilværelsen, men nå som jeg har blitt eldre, jeg leste litt på den saken på bussen hit og sånn, så ble jeg bare sånn kvalm og satt og spiste en samosa på bussen, og bare smakte svin, og kukken ble for kullet, så fikk vi ikke utspise den, og så halshogde jeg en badekar etter fire timer, eller Star Trek, og så spiste jeg 20 kilo av kjøttet hans før de fant meg, og bare sånn, ja ok. Det der med mors komplekser, det har jeg lest eller hørt veldig lite om, mens det med sønner som har fraværende, emosjonelt eller fysisk, ikke tilstedeværende fedre, er det kjempe mye statistikk på fengsel, drugs, drap, kriminalitet. Det er veldig stor sjanse for at det går veldig dårlig med gutter som har sviktende farsfigurer som ikke er tilstede fysisk og eller emosjonelt. Men jeg mistrekker også, veldig anekdotisk hva jeg har hørt og sett, så er det at kvinner utenforsfigurer har også ganske rabiate seksuelle perioder, hvor de har en Det er en mangel i livet. Det er noen fellesfaktor som går igjennom med det klassiske daddy issue begrepet. Som psykologer og bare en eller annen gruppe på en måte. Ikke ha koina virker det som. Bare sånn fordi det er sånn. Nei, jeg vet ikke om det finnes. Jeg vet ikke om det eksisterer. Det snakkes ekstremt mye om det. Det er jo en oppløst og vedtatt term det. Jeg snakker med masse jenter om det. Hørte hun Nislin Brottkorp? Hun snakket mye om det. Ja, ikke sant? Da har jeg snakket med jenter som jeg ikke har hatt en greie med eller deiter med, men på en fest begynner de å snakke om foreldre eller noe sånt. Ja, det høres litt ut som om de er dead issues. Og så sier personen, ja, 100%. Og så må jeg bare, hvis jeg hører om en person som er dead issues, en kvinne, så må jeg alltid kjøre firepunktstesten, så jeg husker alle disse. Bare sånn, ok, da er det sånn, er du veldig seksuell? Går du veldig rett på ballen? Liker du eldre menn? Og hva er den andre greia? Jeg husker ikke alle punktene. Det er ofte veldig mange ting som går igjen. Og veldig mange seksualpartnere. Det er ting som går igjen, veldig mye daddy show. Man har perioder i 10-20 årene som er veldig typisk. Ikke vet jeg. Hva som er sant og ikke sant da. Nei, altså vi kan liksom spekulere om det er noe i den der at det er et eller annet brudd som skjer i tilknyttningsfasen som gjør at man prøver å på et eller annet vis gjenoppleve eller kompensere for det da. Og så proviserer man sin egen tomhet eller mangel på bekreftelse eller et eller annet sånn. Jeg så en annen post, det var veldig Instagram. Hentet ut fra podcastnivå. Altså, hallo, ta det med. Ta alt i podcasten her med Klippesalt, men det vet du at du ikke trenger å si det. Bogstavelig talt, jeg skriver. Hun eller han sa. En landspsykolog på Instagram, det er et bra start på en. En landspsykolog på Instagram sa følgende, jeg synes det var en fornuft i det, det var kvinner som da ikke hadde en farsfigur, eller ikke vokst opp, men hadde ikke en fysisk eller emosjonellt og eller emosjonellt fraværende far. hadde ingen problemer med å seksualisere en eldre mann. Men de som hadde et nært forhold til faren sin seksualiserte ikke menn som var veldig mye eldre enn seg selv. For de mente om faren deres. Og sammen med menn som da hadde et eller annet datterkompleks, eller et eller annet morskompleks kanskje, Du kan være 50 år gammel og ikke ha problemer med å seksualisere en 16-åring eller 20-åring. Det er alt andre veien også. Hvis du var 50 år og bare hadde en datter og hadde et nært forhold til datteren din, så greide du ikke å seksualisere unge kvinner, for det er mindre om datteren din. Det var sånne mekanismer der at hvis du hadde et godt forhold til din far eller datter eller søn, så tente ikke du på det fordi det minnte om din egen familie. Det var en interessant måte å se på. Du har jo hele den ideen om ødig pusskompleks og sånt. Protagonisten som ender opp med å drepe sin far og gifte seg med sin mor. Jung skriver om det i The Psychology of the Unconscious, som er en slags undersøkelse av det som i psykoanalysen kalles libido. Hos Freud er mer den rente, den sexuelle kraften, sexdriften, seksuellt fundert energi. Hos Jung er det litt mer utvidet, han går gjennom ekstremt mange forskjellige kulturer og religioner og mytologiske systemer og hvordan denne grunnleggende, dette litt sånn incest-aktige forholdet som han også ser i jødepusskomplekset, hvordan det Det løses symbolstavet og at han mener at det er noe hos mennesker som, nå husker jeg ikke helt hva han sier, men det handler om noe sånn at for at foreldrene og barna ikke skal inngå i en slags incestuøs relasjon fordi de er av samme blod, så blir det nødvendig med noen psykologiske operasjoner. Først er mor og barn for eksempel en ting, og så må de adskilles og bli hver sine mennesker, og så har du kjærligheten som må være platonisk, en agape, betingelsesløs kjærlighet. Og at Jung mener vel at det å ha seksuell tiltrekning både til foreldrene sine eller til barna sine er, håper jeg, normalt eller innenfor rimelighetens grenser i en viss forstand. Men at det er liksom underbevist, men det manifesterer seg gjennom mange ting. Men nå er jeg på dypt vann for jeg har ikke klart å komme meg gjennom den boka. Men det var bare den der. Ideen om hvordan tilknytning og separasjon tidlig former på en måte hvordan man bruker energien sin senere i livet også hvordan du proviserer din egen personer over på andre enten for å fylle tomrommet. Er det ikke det man sier at kvinner finner noen som ligner litt på sin far og sønner finner noen som ligner litt på sin mor? For eksempel. Det kan være et slikt utslag, og det kan sikkert være mange grunner til det, uten at jeg vet hvorfor. Enkleste grunn er at det er noe man kjenner. Faren din har det adferdsmønstret, han har den rollen. La oss si at du har en far som er sterk, ansvarlig, Kjekk, for eksempel. Og det er det du er vokst opp med å forholde deg til. Det er din idealrolle som barn når man idoliserer foreldrene sine. Det er det arketypiske bildet på hva en mann er. En mann som har vært etter trakt. Men så kan du ha tilfeller hvor du har en far som slår og er voldelige og ditt og datt, så da kan jo den hele prosessen bli en slags opprør, og separere seg fra hele det bildet, og gjerne mer enn det som er sunt, for man vil bort fra alt som assosierer til Det er også noe som Jung snakker om, at folket i karrieren sin kontra hvordan det er på hjemmebane, det synes jeg er denne seriens successen, hvis du har sett det. Ta det på korene. Den hovedpersonen der, han er jo ikke så like annes uansett. Men se for deg at du har en sånn business-fyr som er kjempesuksessfull, han er utrolig bra med alle sine ansatte og sånn. Så kommer han hjem og så er han en drittsekk på hjemmebane for han har brukt alle sine gode kapasiteter der ute, det er det miljøet han fikser. Men han fikser ikke de delene av sin personlighet han er nødt til å ta i bruk hjemme i en helt annen relasjon, på helt andre premisser. Det fikser han ikke. Så han vil heller bare være på jobben for eksempel. Det er en klassisk case. Jung snakker også om at Du har de folkene som har hatt en sånn undertrykt barndom, og så blir de for eksempel gründer og starter et firma, så går det kjempebra, så blir de kjemperike, og så driver de for eksempel og selger motorsykler og sånn. Og så bare sånn her, men alt det her, så kommer, når det er liksom i midtlivskrisa, så kommer det der infantile barndomsbehovet tilbake. Men jeg vil jo alltid bli pianist. Nå skal firmaet mitt begynne å selge pianoer også, og så går hele dritten i dass. Det var Yamaha for eksempel. Det går jo bra med dem, men det er en annen meme. Jeg skulle gjerne hatt den beste motorsykkelen med den beste motoren dere har. Yamaha bare, kom hit på lageret skal du se. Forresten, jeg trenger det beste flygelet i verden. Du kommer ikke til å tro dette, men med rommet sin har vi det også. Ok, dere er spesialister både på flygler, synthesizere, motorbåter, motorsykler. Det er ikke sjukt. Men jeg kan jo se for deg at det er en eller annen fyr som har fått jævlig mye spinnvillige idéer på kontoret siden for kvelden i midtlivskrisen. Det er fortsatt bare at du ikke tror det, men vi har fortsatt flygler i andre avdelingen her. You're not gonna believe this. Er det ikke det som Sony har laget jævlig mye forskjellige greier? Phillips, støvsuger og sedspiller. Det er merkelig at det er en så... Jeg vet ikke om det er forskningslitteratur eller noe etablert rundt det, men det er kulturelt sett en helt... Jeg ser jo det på Twitter og Instagram. og sånn som du sier at du prater med folk om det, at det er helt... Det er forskjellig å være skilt og ha et forhold til faren din. Du kan godt ha et veldig godt forhold til faren din og ha en farsfigur selv om du er skilt, men det er den fraværende faren. Det kan være et par som har seg sammen, med at far jobber hele tiden for eksempel. Det er en klassisk greie, ute og reiser og jobber hele tiden. Du har egentlig ikke, for du vet ikke hvem han er. Han heter Kjøss, eller noe sånt som var i gamle dager. Det er sånn groben for et sånt... Du har ikke den... Ja, ellers kan du ha en annen fars rolle. Du kan ha en onkel, en bestefar, en trener. Som igjen går litt inn på den her, så lenge du har en slags Apropos igjen at dette er familiene og maskeliene, både er jong og otteveininger, så lenge du har en maskelig rollemodell som gir deg den siden av syken, for å si det litt eksentrisk, så er det bra. Det må ikke noenvis være faren heller, men at de som har en sånn grunnleggende mangel på hverken maskuline eller feminine rollemodeller som er voksne, ansvarlige, fungerende mennesker. De sliter mer på ulike områder i samfunnet og egentlig i så stor grad at Det burde betraktes som et alvorlig samfunnsproblem. Det er noe man burde være bevisst på om det går an å gjøre noe med det. Når man ser både hva det har å si for ulike demografier, hva det har å si for økonomien, hva det har å si for alle de enkelte personenes liv. At man nærmest kan spå på en måte banen. Samtidig er det menn med tilknytsningsproblemer, og mange av de mennene som har det som kalles borderline personløse påskydelser, eller nå kaller det kanskje ustabil emosjonell personløs. Jeg klarer ikke å henge med, men det er i hvert fall borderline menn i motsetning til kvinner som gjerne klarer å ta kontakt med helsevesen og kommer i behandling hvis de behandles for det. Veldig å merke. Mennene havner bare i fengsel. Hvis du ser hvor mange av de menn som er i fengsel og har den, Så er det også en sånn merkelig ting skal man spørre. Det er kanskje fordi menn generelt er dårligere til å ta kontakt med helsevesen og sånn. Kanskje vanskelig å snakke om følelser og sånn. I disse akkurat nå så er det en veldig stor debatt om menn og deres kår i samfunnet. Og det er jo egentlig ganske velkommen. Velkommene endringer, det er blitt mer sturent å snakke om nå. Du var jo inne på det helt i starten når vi snakket om det her. La oss si at det var en mannlig journalist som hadde klagd over ikke å få respekt og øste ut av følelsene sine. Men nå er vi jo litt mer der at det er kanskje enklere for menn. Snakk ut, samtidig så er det også en sånn, jeg leste en artikkel av en psykolog, en kvinnelig psykolog vel å merke, som sa at den ideen om at menn skal tilpasse seg et kvinnelig mønster i frekvensen og dybden vi snakker om emersjonelle problemer ikke nødvendigvis er i overensstemmelse med manns natur. For mange menn er det å få fri å gå på hyttetur med gutta som terapi å regne. Det synes jeg var en veldig frisk artikkel. Det handler ikke alltid om at vi skal løse problemene gjennom dialog og samtale i det samme formatet, men så lenge alle har noen former for å holde på å si enten terapeutisk samtale, eller rett og slett bare mekke på bilen, gå en lang tur i skogen. Elin Ørjasetter skrev skikkelig bra om det, jeg leser jo boka hennes nå, Det glade vannvidd, jeg vet ikke hvordan den er fra, sikkert tidlig 2000-tall en eller annen gang. Hun skriver om det norske mannen. Når han blir lei seg så går han en tur i skogen. Hvis han er ekstra lei seg så går han litt lenger. Vi må hylle den norske mannen. Hun snakker om den greia med første og tenker at hvorfor kan ikke menn snakke om følelser? Hvorfor er de så dårlige til det? Skal menn snakke om følelser hele tiden også? Det er åpenbart et drom for deg. Det burde ikke være noe tabu. Det burde være tilgjengelig. Du har det bare fordi du ikke snakker om følelsene dine. Det går motsatt vei. Det blir en sånn skjeming idé. Det var også interessant, og da var det veldig gøy å lese Ørja Sæter som bare er den norske mannen som elgen, som bare beiner rundt i skogen i kondomdrakt og går hengslettet rundt der, og så kommer han tilbake og prøver å være stabil. Står der og lager middagen og blir, og så går hun ut i en lenge meditasjon over kjærligheten, apropos det vi snakket om med den hedonistiske kulturen. Nå husker jeg ikke, jeg sitterer ikke ordet, men parafraserer litt. Kjærlighet er ikke vin, sexleker og turer til Paris. Kjærlighet er liksom å bli. Det er å bare være der, han som står der og lager middag, sterker den biffen, whatever da. Og at det er noe vakkert ved den pliktsiden av kjærlighet som i dag sikkert oppfattes som ganske absurd, at kjærlighet også innebærer en form for plikt. Man kan kanskje tenke på det som en litt utdatert religiøs idé, men det er jo noe med at Grekerne brukte fire forskjellige begreper om kjærlighet. Eros, storge, filie og agape. Det har vi sikkert snakket om før. Eros er den seksuelle tiltrekningen. Kroppslivet. Hun var deilig, han var kjekk og nå vil jeg ligge hjemmefra byen og knulle. Så er det Storge som er det fotballlager, brorskapet og det der, nå har vi samme båt og vi gjør dette sammen, militære og sånne typer ting. Og så har du Fila, der kommer alt det der frankofili og sånn fra, at det er kjærlighet mer dirigert mot et objekt. er en ting eller en fenomen. Å, jeg elsker fotball. Eller mer sånne cases hvor folk for eksempel Faktisk også kan tiltrekkes av ting, seksuelt. Men så har du den siste, som ofte har vært den store religiøse greia, spesielt i den kristne kulturen gjennom de siste tusen årene. Det er Agape, som er jomfru Maria, sin kjærlighet for Jesus, og Guds kjærlighet for mennesket. I utgangspunktet betingelsesløst, men nå skjønner jeg at folk som har lest Bibelen vil si at Guds kjærlighet også kommer med noen betingelser. Åpenbart kan man tenke det, men i hvert fall enklere enn mors kjærlighet for sitt nyfødte barn. Barnet gir på en måte ingenting tilbake, men det er en bunnløs, åndelig, totalt alt oppslukende kjærlighet som holder med at det går den ene veien. Du forventer ikke at barnet skal speile eller gi, men du har hele... Det barnet tar jo også plassen til partneren på mange måter, men det er jo en kompis som har sagt til meg en ting han passer på i forholdet sitt, det er at hun fortsatt ser opp til meg. Jeg synes det var interessant. Det er veldig gammaldags å si, eller er det likestillingstid? Det er jo noe med hvordan du kaprer en kvinne fra mannsperspektiv. Du har en følelse at hun ser litt opp til deg. Når de aspektene forsvinner, hvis vi skal spille videre på den tanken, så er det det øyeblikket du Vi får beskjed om, og vi får også vite, og her tror jeg det er en liten kognitiv dissonanse at når kvinner sier at de vil høre menn snakke om følelser, så tror jeg de kan godt tenke å høre menn snakke om følelser, men det kan ikke være deres egen mann. De tror ikke det kan være partneren. For i det partneren begynner å snakke om egne følelser og snakke ut om, og blåttlegger seg selv, så forsvinner mystikken en del, og så slutter du å se litt opp til partneren din. Derfor er det mye mer tilfredsstillende å se kjendiser eller folk på film snakke ut om følelser, for det er veldig fint. Jeg tror det er noe man ønsker å vil høre og vil ha, mens man automatisk skrur litt av på tenningen. Altså med en gang det er skjedd, og med en gang alle informasjonen er der, og det er sånn, ok. så er det et eller annet som skruer kvinner av bittelitt på mannen hvis det deles for mye følelser. Det er min gjetning oppi her. Ja, farlig tema. Ja, det har jeg kommet til å skjønne å si. Det er ingenting å høre på uansett. Nei, jeg tror helt sikkert det kan stemme, og jeg tror også at igjen da, når man først skal være så jævlig opptatt av å snakke om disse følelsene hele tiden, at alle skal snakke om følelser på samme premisser, at det er den universelle veien til emosjonell frigjøring og på en måte komme over træner og sånt, så tenker jeg at det er ikke Da burde man i hvert fall stille seg det spørsmålet, hvor mye sånne følelser tåler du å høre da? Hvis du på en måte forventer at den partneren skal snakke om følelser, og så plutselig synes man kanskje at det er litt usexy, eller at man rett og slett blir av andre grunner for eksempel støtt av noe sånt. Det kan være følelser som også omvandler deg. Det kan bli veldig komplisert veldig fort. Eller idiot. Mange har ideer om mannen sin som en guardian, det er en stor robust skikkelse i økonomisk øyemiddel, at jeg kan ta vare på hans ressurser, kan ta vare på ham økonomisk. Eller at det er en fysisk svær liten bamse. Det er masse damer som synes at den bamsemannen er skikkelig trygg og god og mye større enn meg. Du rammer det arketypiske bildet i den relasjonen av hva mann og hva kvinn skal gjøre. Hvis man gjør det på feil måte, er det det du tenker? Alle søker litt forskjellige ting. Noen kvinner søker en mektig mann. Noen søker en som har en fysisk presence. Noen tenner på intellektuelle, kårne menn. Noen tenker på kunsten. Det er veldig forskjellig. Det som er gjennomgående her er at Hvis disse følelsene, du snakker veldig åpet ut av følelser, at det kan gå for mye av det, det er ikke noe sånn gitt sted hvor når du deler for mye at du blir overeksponert, at det blir til klaging og syting, at du virkelig syns synd på deg selv. Hvis jeg har vondt et sted, hvis jeg har vondt i magen litt engstelig, så er det ganske mer klagete enn å si sånn, jeg sliter liksom med... Ja, eksistensiell angst, det er det svært å gjøre, vet du. Det er et kærleske angst. Ikke oppslukt av frykt. I møte med det store inntet. Sånn der et til, liksom sånn. Når jeg møter andre menn, når jeg møter dørvakter, så føler jeg meg fysisk underlegende. Det er et jævlig svært spekter, hvor langt ned, hvor mye skal du eksponere, hvor lenge. Det er ikke bare å snakke åpent følelses. Det er ikke en binær greie at du bare krysser. Da har vi gjort det. Du kan gjøre det på en classy måte, bare lette litt på lokket og si, dette er det jeg vil si. Dette jobber vi med, det vil ikke plage deg, men bare vet at det er der. Eller at du borrer ned det i en selvmedletenhet som plutselig tar dagvis, ukesvis som hun må forholde seg til og bare sånn, fy faen, dette her er jo, dette var ikke akkurat det jeg sa jo. Ja, dette er helt patetisk liksom. Ja, det begynner å grense over til patetisk. Og så fikk man plutselig mer enn man ba om, ikke sant? Og så begynner man å tenke. Det var ikke det du sa noe opp til. Nei, det er jo viktig. Jeg er veldig for at man skal kunne snakke om følelser. Jeg er en følsom fyr selv, men jeg kan både være sånn at jeg snakker om enkelte ting, men jeg kan også være litt sånn som Elin Øra sier til meg. Nå spenner jeg på sekken og går i skogen. Jeg trenger egentlig bare det å komprimere litt. Bare sitte litt for meg selv, og så går det over, og så kommer tilbake. Det kan være av alle mulige årsaker, man kan krangle, det kan være eksterne ting, det kan være økonomi, det kan være stress, helseting, alt mulig. Noen ting må man på en måte ta i plenum som et par, mens enkelte ting er det kanskje bedre å bruke. Det er ikke vits å legge sten til bjørnen, og av og til kan både parforhold og livet være utsatt for masse hindringer og vansker og vanskelig tid. Studielån og rentaøkninger, boliglån og prisstigning og dyrtid og strøm og helvete, og vi har fått så mye problemer, og så i tillegg så har jeg så vondt i ryggen. Så klagde jeg meg på ryggen og bare... Bare for å ta enda et problem nå, synes jeg at akkurat da du la den gaffelen på vaskemaskinen så ble jeg veldig trist, for jeg hadde egentlig tenkt å legge den der, og jeg har... Du kan jo gjøre noe ut av det meste. Og så er det også en ting jeg har tenkt på, at enkelte mennesker, og kanskje spesielt menn for å være litt stereotypisk, har jo ikke alltid den emotionelle kapitalen eller evnen til å verbalisere følelser. Det er åpenbart noe man burde øve på, men det å forlange av en litt staut, stille kar. La oss si dette hypotetiske eksempelet. En staut, stille kar. Han er alltid snill. Han går med problemene sine for seg selv, men han stiller alltid opp. Han stiller alltid opp, han er alltid grei og snill, og så er han litt still. Det blir veldig mystisk. Skal man hale ut alle disse følelsene, så blir det jævlig mye dritt ut av det. Det er jo en mulig tenktsituasjon. Det er ikke noenvis gitt at alle må prosessere problemene, vondtene og traumene sine på akkurat den samme måten. Akkurat nå føler jeg at en sånn diskurs er Jeg leser derfor veldig ofte kommentarer, ofte av kvinner, hvor løsningen er at menn må tørre å snakke mer om følelser. Og det er så synd på dere menn for at dere har ikke lært hvordan dere gjør det, og det har blitt sett ned på. Og det er jo på en måte et hedelig instinkt, kan man si. Men det føles også litt så nedlatende, for det er ikke nødvendigvis gitt at Det er sånn man fungerer. Det er ikke noen som gitter at det er den beste løsningen. Av og til kan det være slik at jo mer man snakker om følelser og problemer, jo verre blir de. Jo mer man identifiserer seg med sånne typer ting. Det skriver også Øra Sæter om. Veldig bra bok, jeg må bare anbefale den. Torker fælelser er det de mest selveopptatte menneskene, er de som klager og syter. Det er de syke menneskene. Og det er sånn det baler du på seg, men det er tilleggsting også. Det er en ting det der med å snakke om følelser og brette ut absolutt alt hva som foregår inni hodet ditt og kroppen din. Det er i mange tilfeller uklokt, men det kommer an på hvem du er. Hvis du skal gjøre det til partneren din, tenk deg nøye om å gjøre det, for det er mange ting du kan ta med venner og andre før du trenger å laste de tingene der og brette ut om de tingene der i det store hele, men en ting som jeg tror ligger litt mellom linjene her, som er to forskjellige ting, sånn at kvinnene sier Menn må bli bedre til å snakke om følelser. Det menn er generelt dårlig på er å skjønne, å kunne snakke om, å fiske i hva er andre menneskers følelser og sette seg inni de og prøve å forstå, er det en dårlig dag her? Er det noe som plager en person? Hvordan kan jeg grave i dette og forstå det uten å kritisere det? Det er den biten der å prøve å lese andre mennesker emosjonellt. Vi suger hardt på det som vi må lære oss. og den dele i egne følelser å være så utrolig åpen og så selvutleverende. Den biten der synes jeg er fullstendig overdrevet, mens denne biten faktisk hvor vi prøver å sette oss inn i hvordan andre har det. Den biten der er mye vanskelig å lære seg, og helt klart der er det noe vi i mange menner oss, De fleste av oss ikke er født med de skilsene der, og det er en ting man må lære opp i voksenlivet. Ja, og det er jo fra sånn evolusjonsbiologisk utgangspunkt. Kvinner og gruppedynamikk og evnen til å lese og se om det er emosjonell koherens i en gruppesituasjon, og det å snakke indirekt, det er ofte ting man kan lese. Det er egenskaper som kvinnen statistisk sett har mer av enn menn. Mens da menn er kanskje litt sånn... Kortfattet, kanskje litt dommere, rett og slett. Ja, ja. Har dag i dag. Ja, ja. Sånn og sånn. Poenget mitt er at man spiller på litt ulike baner. Når menn skal begynne å spille på den språkelige banen til kvinner, så vil den ikke gå i alle sammenhenger. På samme måte som man ikke... Det er ikke rart å forlange av kvinner at... Nå skal du bare være tilfreds med at jeg ser jævla gretten ut, og bare går ut og hogger det jævlig aggressivt, og så kommer jeg inn og sier alt som før, og så bare setter vi en strek. Nå er vi kanskje litt kul med hverandre. Jeg snakker litt om følelser, og samtidig får litt rom til å lære den. Jeg vet ikke hva jeg prater om, men det er ... Jeg synes det skal få lov til å avslutte episoden i dag. Vi skal jo videre her, vi har jo litt forsinket julebord, så langt unna desember du kommer her. Med deg og meg, også vår eminente zoomeklippe, TikTok Instagram ekspert, nå også YouTube, Morten her. Du har satt her i fire timer, du har jo bare Morten på laptopen din helt stille i bakgrunnen her. Liten shoutout til deg her nå. Stille fyr som sitter bare og bivåner disse skrablesesjonene her nå. Vi tre skal ut og spise litt på Brasilia vi nå. Ut og få litt kjøtt. Det trengs. Det var godt å se deg, Magnus, og prat med deg. Håper alle fikk seg en god prat igjen. Beklager til alle som satt og ventet på en seks timer her nå. Kanskje rekordforsøk over Pimple Ocean, men vi får til det en annen gang neste gang. Nå er det bare fordi vi skal ut og spise. Ellers kunne jeg tatt pimpen. Jeg hadde jo rekorden først. Ja, du hadde det. Historiebøkene skal vite det. Vi kan begynne klokka åtte om morgenen neste gang. Da har vi første pils klokka ett, og så er vi ferdig klokka åtte. Da har vi en 12-timmers-episode. God plan. Vi gleder oss til det. Ok, takk for praten. Komfibolls. Det skal du få etterpå. Du får ikke hovelser og kylling, men du får komfibolls. Det er det vi har på lager i dag. Så har vi fått nevnt det også. Ok. Kjør på.
1/27/2022
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #222: Magnus Vanebo er kunstner, skribent og student på Kunsthøgskolen i Oslo. #wolfgangweeuncut ⭐️ Støtt WWU! Om du er fan av Wolfgang Wee Uncut og har lyst å støtte...
Se mer
5/25/2021
Wolfgang Wee Uncut
#wolfgangweeuncut #woke #kunst #politikk Wolfgang Wee Uncut #129: Magnus Vanebo er kunstner og student på Kunsthøgskolen i Oslo. 00:00 Start 04:01 Rusreformen 10:54 Amerikanske Tilstander...
Se mer
5/25/2021
Wolfgang Wee Uncut
#wolfgangweeuncut #woke #kunst #politikk Wolfgang Wee Uncut #129: Magnus Vanebo er kunstner og student på Kunsthøgskolen i Oslo. 00:00 Start 04:01 Rusreformen 10:54 Amerikanske Tilstander...
Se mer
1/27/2022
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #222: Magnus Vanebo er kunstner, skribent og student på Kunsthøgskolen i Oslo. #wolfgangweeuncut ⭐️ Støtt WWU! Om du er fan av Wolfgang Wee Uncut og har lyst å støtte...
Se mer