‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut

7/14/2021

Thor Gotaas | Først i løypa (2003) - Historien Om Langrenn i Norge | 24 Timer 24 Bøker (6:24)

Wolfgang Wee intervjuer Thor Gotaas, forfatter og langrennsekspert, om hans bok "Først i løypa", som omhandler langrennsportens historie i Norge. De diskuterer utviklingen av langrenn fra et nødvendig fremkomstmiddel til en populær idrett, samt dopingrykter og kulturhistorien bak sporten. Gotaas deler anekdoter fra sine intervjuer med kjente skiløpere som Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang, og gir innsikt i hvordan treningskultur og konkurranse har endret seg over tid.

Transkript

Ok, er du klar? Ja. Jeg gjorde egentlig som deg, nå bare tok jeg av meg sokkene og skoene. Det er behagelig, ikke? Ja, for å lufte litt. Det var klamt og jævla løgn. Jeg går alltid bare med at jeg skriver, eller veldig ofte. Og det er jo behagelig. Skulle du tatt det andre tipset ditt? Men det er jo litt sent da. Det var? Det er jo svårt. Jeg tok meg for at det var tre grader, så jeg tenkte at det var sykt langt. Ja. Men kålboksen er greit å sitte her også. Ja.

Går du i boksershorts eller bruker du tanga trussel? Nei, jeg har flere. Jeg har tre, fire, fem kortebokser som er forskjellige. Du har faen ikke noen rene boksere? Jeg liker jo de løse bokserne. Så har jeg en sånn gammel tettsittende fra Gamalta. Det er en tettsittende i dag. Det er en jævla klamt opplegg det er. Jeg skal prøve å snakke litt saktere for det blir kanskje mye samtale.

For det snakker fort, så blir det mer som foredrag, er det ikke det? Ja, ja, men på lirikasser så er det jo bra at du dunder på da, men du må jo passe på stemmen da. Jeg tror ditt snakketempo avhenger litt av hvis du kommer inn i en god zone, og du kommer på jævla mye, så øker tempo. Det hører jeg, da gønner du på. Men med ski og alt mulig sånt, der er det jo ubegrunnelse. Nå er det jo langrenn, og så er det anmelum her, og

Anders Mellum. Ja, spennende. Og så er det skimaker, og så er det løping, og så aneriene. Ja, vi får bare ta det fortløpende. Da er vi altså på bok nummer 6 nå da. Ja. Av i alt 24 bøker i denne Thor Gotthaus-megaspesialen. Uthals Gotthaus. Hæ? Uthals Gotthaus. Gotthaus? Gotthaus, ja. Gotthaus? Jeg har alltid sagt Gotthaus. Det er Uthals Gotthaus. Gotthaus? Gotthaus. Ofta, ja. Eller Gotthaus. Gotthaus.

Godtås? Nå tror jeg alle gjestene mine som har referert deg sier etternavnet ditt feil også. Ja, men farmen min irriterer seg for at det heter godtås. Brumundals sier godtås, men jeg sier godtås. Men du sier godtås i Brumundalen, så det er ikke helt feil. Nei, nei, nei. Farmen min er oppsatt av det. Han er død nå, men godtås, ja, det heter godtås. Godtås, ja. Jeg er bare ned av det, men jeg sa noe. I noe endre, masse gamle episoder her da.

Trinke det, trinke det. Jeg bryr meg ikke om det. For NRK har så ofte sagt godt, og så far min har irritert seg litt over det. Men jeg har ikke gjort det. Så ja, da er det langrenn på menyen her nå. Ja, du og faren din har gått mye langrenn, sa du? Ja, vi har jo tre brødre, og vi gikk mye på ski i oppveksten. Jeg begynte å gå mye på ski den første vinteren, da jeg var fire år. For da var mutteren gravid med...

Per da, som er min yngste bror, og da gikk far, Tor Kristian, og Lars, jeg er mye på ski, Lars var tre år, jeg var fire år. Det var første vinteren jeg gikk mye på ski. Du er eldste bror? Jeg er eldste, ja. Fire søsken, og da gikk vi mye på ski, og da bodde vi i Elvrum, og der bodde vi rett ved skogen, det var dritfint, det var kaldt, kjølig fint, mye skifer, og da var det bare å ta på seg skia på garsplassen og gå ut i skogen. Gikk noe som heter Store Steinen oppe i Elvrum, og så flyttet vi til Brummenaren, og da...

Det var det som et ordet elvestetter, ordmester på 5. i 1968. Han sov jo godt på ski da, i lysløpet, så det var et eventyr å se han gå. Han brøt seg frem opp i skogen der. Så jeg fikk dilla på langrenn, og senere skrev jeg bøker, så tenkte jeg at jeg må lage en bok om langrennsportens historie, tenkte jeg. Du har byttet veldig mange bøker med langrenn og ski-

Hvor mange har du gjett at det er? 6-7 stykker? Hvis det er 8-3 bøker jeg har skrivet, så er det kanskje 14 bøker om ski. Som berører det, for det er ikke alle som er energibøker, det er noen som er idrettslagshistorie, og det er 13-14 bøker om ski. Føler du at du har funnet en indre nordmann av å gå mye på skiler? Jeg har vel alltid følt meg som nordmann, så jeg har ikke behøvd å finne noe.

Da har jeg egentlig alltid vært der. Kjent på din indre nordmark? Ja, det kan du si, men jeg har vokst opp i en plass, det er ganske kaldt opp der jeg har vokst opp, og det er relativt snøstabilt enten i bygda Brummenhavn eller i Høyden. Jeg bodde i Oslo i over 30 år, så jeg bodde i Nordmarka. Da

Da har det med at jeg har bodd stort sett hele tiden der det har vært ski før, så jeg har fått likeholdet her med å gå på ski, og det er en del av årsrytmen av å gå på ski. Jeg digger å gå på ski, som en sånn avveksling fra å sitte på baken og skrive bøker, så er det mye bedre å komme seg ut. Så jeg leste, en av de første voksenbøkene jeg leste, det var en bok om Birkebeinrenner, den kom i 1972,

Og da leste jeg den som guttunge og syntes det var artig å lese. Så jeg skulket skolen, for jeg skulket skolen en god del, men da måtte vi ligge i senga. Forfatteren sa at hvis du er syk, da er du så syk at du må ligge i senga. Så hentet jeg skulket skolen, eller sa jeg var litt syk, så da lå jeg i senga og leste Birkebein i boka. Det kunne jeg uten at. Første voksenbok jeg leste, det var sju år jeg leste en voksenbok som handler om Birkebein, som var fra 1932 til 1971, den boka. Forfatteren heter Lådde Kjernsle, jeg kjenner henne, jeg skrev en bok om Birken i 2015.

Men i hvert fall så leste jeg oppveksten, det som fantes på norsk av skibøker. Det var ikke så mye, kanskje 100 bøker eller noe sånt, jeg vet ikke, ikke det engang. Jeg leste ganske i løpet av noe kjapt skibøkene, og da jeg begynte å skrive bøker om tater og loffere, så var jeg veldig skiinteressert, og så tenkte jeg, nå vil jeg lage en bok om langgrenssportens historie, for det mangler en bok som tar for seg langgren fra de eldste 10 frem til i dag.

Og idealet var at det skulle være et tømrytte, og der skulle det være en peis, og der skulle det sitte en gammel skiløper, så skulle han fortelle. Skulle det komme noen ungdommer eller yngre folk og høre han fortelle hver kveld? Før jeg visste om podcaster, for podcaster er noe slags leierbål. Det var idealet, og da begynte jeg å samle stoff, og begynte å intervjue Anders Aukland,

Bjørn Derli, Vegard Ulvang, sånne typer. Du fikk tilgang på hele den gjengen der? Alle sa ja. Det var en som sa nei, det var en dame som var litt sur på grunn av noe annet, men det var det samme, hun snakket jeg med senere. Men i hvert fall, alle sa ja.

Og jeg skrev boka først løpet av og reiste rundt og skjønte at dette er jo gull. Jeg var hos en som heter Arvid Svensson oppe i Mesternali. Han bodde på plassen Harkerud oppe i Mesternali. Han var jo da født i 1920, og han kjente en som heter Erling Evensen. En som skiløper som da var norsk mester på 3 med 1940 på Rødfoss. Erling Evensen fra Avskokken, eller Mesternali da. Født i 1914.

Han var veldig god til å fortelle, Arvid. Jeg dro rundt og reiste landet rundt og snakket med gamle skiløpere som hadde vært gode før krigen og etter krigen. Folk som var gamle tok de gamle først. De tok alle heltene, egentlig. Det var skikkelig morsomt. Jeg hadde en båndopptager og skrev ned, og så kom boka ut i 2003. Men grunnen til at jeg gjorde det var at jeg ...

Jeg savna en sånn bok, og lettet til den boka. Da hadde jeg spurt Jakob Våge, skihistoriker, født i 1905, død i 1994 i januar. Han kjente jeg for jeg jobbet på skimuseet. Jeg var jo sivilarbeider på skimuseet fra 11. april 1988 til 9. august 1989. Da var jeg sivilarbeider, altså nekta militære da. Jeg jobbet på skimuseet i Almkollen, og

Og da var det Karin Berg som var sjef, og da var jeg en slags sekretærfru da. Det var et bibliotek der, altså jeg var en slags slavesekretær. Karin var verdens greiste person og verdens greiste sjef, så det var ikke noe problem det, men da fikk jeg enda mer innsyn i skihistorien da. Og da hadde jeg som mål at jeg hadde lest alt jeg fant frem til da, fra oppveksten frem til da, om norsk skihistorie, særlig langrenn, men også litt alpint og hopp og sånn.

Og der var det et ganske stort bibliotek, så da var målet mitt å prøve å gå gjennom hele det biblioteket mest mulig det året, eller de 16 månedene, for siviltjenesten var jo 16 måneder. Militæret var det ett år, men det var rep, og her var det ikke rep, så da var det 16 måneder. Så da bodde jeg i Tømmerytte på Sletta der,

bodde da en som heter Torbjørn Kulstad, som var løypebas i skifredningen, bodde der. Han var fra Solia, eller Løten da. Han bodde der, og så bodde jeg der, og så noen andre som bodde i første etasje. Men da fikk jeg jo tilgang på skistorien, altså sånn ubegjenset tilgang på det skriftlige materialet da, det var ikke noe internett da. Og da...

bygde opp kunnskap, eller leste meg opp på skihistorie, og snakket mye med Jakob Våge, og snakket mye med en som heter Leif Torgersen, som jobbet i Sviks. Han hadde kunnet mye skihistorie. Så det var en sånn... Og så tenkte jeg at hvis ikke jeg gjør det, så må noen gjøre av det. Noen må gjøre av dette her. Skriver skihistorie, og samler de her historiene om skiløpere, og formidler det i bokform. Og det gjorde jeg, og det var veldig morsomt, og det har jo ført til mye annet. Men...

Det var jo det å skrive boka og samle stoffet som var det morsomme, og sånn er det med alle bøkene, men når du møter for eksempel en olympisk mester som snakker om idretten han driver med, Halge Ebrenen for eksempel i Trysil, jeg dro til Tørrberget da,

så er det eksperter på seg selv, det er eksperter, det er fagfolk, de har ikke noe utdannelse, men det er fagfolk og da... Spesialister. Ja, og jeg var interessert i det som var bak, hvis du skjønner, bak historien da. Ikke så mye rundetider og tid og sånt, men mer kulturhistorien da. Det er folkeminnet ganske, jeg er interessert i kulturhistorien bak, hvem er de folk her, hva har de holdt på med, hva har de jobbet med?

Boka heter Først i løypa. Hva menes med tittet? Hvordan satte du opp disposisjonen for boka? Det jeg gjør når jeg skriver bøker er at jeg har en idé, og så har jeg en notatbok, så skriver jeg da bokidé, så skriver jeg da...

9. mai 2021, det er i dag, er det ikke det? Og så skriver jeg en bok i dag, og så skriver jeg masse sånne momenter. Det gjorde jeg med første løypa. Her må jeg ha masse momenter, og så lage en slags disposisjon. Men ofte så har jeg ikke noe fast disposisjon, for jeg synes det er morsomt å jobbe uten disposisjon, for da vet jeg ikke selv hva det blir til. Så nå driver jeg og skriver en bok om, eller flere bøker, men en jeg skriver nå er om

sjømenn i Brooklyn og New York før 1914, før 2. verdenskrig. Og da har ikke jeg noen disposisjon. Jeg skriver meg oppover, i dag skriver jeg tre sider før jeg gikk hit, men da skriver jeg meg oppover, og da blir boka til etter hvert. Du kan ta en grov skisse da, et skelett, men innenfor der kan du putte inn noe av det fine med å ikke ha en disposisjon, er at

Da vet ikke forfatteren hva som kommer. Og hvis forfatteren ikke vet hva som kommer, kan det gå til at leseren heller ikke vet hva som kommer. Hvis det virker for planlagt, eller ikke at bøkene virker for planlagt, eller ikke at det skal være noen korte kapitter, det skal være noen avsporinger i kapittlet, det kan være et kapittel som er en avsporing, det kan være til synlig at det er unyttig. Hvorfor er det der? Jo, fordi forfatteren har lyst. Sånn som når jeg skriver boka om Tatre, da.

Så var han sverre i mørkhagen i Dreier. Han var litt sånn, mente det var for stort manus. Så du må kutte det kapittelet her, det var et kapittel om sjøfanter. Har jeg sagt det før? Nei, har ikke det? Du må kutte det sånn. Ja, greit, gi meg 14 dager skal jeg kutte det så. Så kom jeg tilbake da, var gjerne fornøyd med kapittelet selv. Ja, nå har jeg fiksa på, sa jeg da.

For det var for langt, sa han. Det var ikke gjort en dritt, ingenting. Nei, nå er det bra, sa han. Jeg tror ikke han leste det andre gang, men da hadde jeg ikke gjort noen ting med det. Så du bare leverte det til samme punkt? Akkurat samme, ja. Jeg hadde ikke gjort en dritt. Men sånn er det med bøker, som jeg skriver. Hvis du ikke planlegger for mye, så ting kan være... Altså, folkloristisk utgangspunkt, da folkeminnegransker studerer fortellinger

eventyr og sånn, og mentalitetshistorie. Og hvis du tenker deg folklovet, det oppstår jo spontant, det er ikke noe planlagt. Hvis du skjønner at det er sånn organisk, det oppstår organisk, så er det noen som hører det ordet, og så sier de det, og så plutselig har du folklovet, hvis du skjønner rykter om et drap, eller om en hendelse for eksempel, koronarykter kan du studere.

Men da tenker jeg at en bok skal speile den rikdommen og floraen som folkloren er. Og hvis det blir for strigglet både i språk og i form, så speiler det ikke det stoffet. Det kler ikke stoffet, hvis du skjønner. Jeg skjønner. Men ikke en sånn disposisjon i forhold til at du starter for eksempel på dette årstallet og går kronologisk tilverks. Du tenkte ikke noe sånn, eller? Skal du gjøre en så stor bok, da? Når jeg alltid skriver bøker, så begynner jeg med forordet.

Så først skriver jeg forordet. Da definerer jeg først hva boka handler om. I forordet skriver jeg, det her boka handler om, forordet kan forandre seg, men i forordet skriver jeg hva boka handler om. Da kan jeg turne det opp i huet og tenke, ok, det her er det boka handler om. Først i løpet, den ville jeg skvette først i sporet.

Men forelaget sa nei. I 2006 så skrev Arvind Møller, som har skrevet kanskje nesten 200 bøker, tror jeg, 180-190 bøker. Han skrev boka Matsus i 2006, som heter Første sporet. Den kom i 2003, det er første løypa. Jeg ville at den skrev Første sporet, for det var mutteren sin idé. I julaften 2002 så drev vi å gruble affært på dette her.

Så var vi i Brumundalen på julaften og spiste i skinkesteiken, og så sa mutteren, først i sporet sa hun da, først i sporet,

Etter middagen husker jeg at jeg hadde spist dessert, måltekrem til dessert. Så det synes jeg var en bra titel, men forelages jeg nei, så det ble først løypa. Men det er jo fint da, først løypa spore sammen med det. Så titelen kommer seg etter hvert, men hvis du begynner med forordet, og så lager jeg en løsningsposisjon, og så har jeg notatbøker da, og da er egne notatbøker for den boka vi skjønner. Da kan jeg ha for eksempel tre eller fire eller fem, seks notatbøker med notater fra intervjuer,

Også egne kasser, og gjerne kasser med killemateriale. Sånne pappkasser hvor jeg legger alt oppi den kassa. Så kan det gå, hvis du skjønner, nå har jeg tre sånne kasser hjemme da, for jeg har tre bøker. Og da daterer jeg de notatbøkene sånn at det er ryddig å finne fram. Så du kan finne fram da, og så kan du finne fram 20 år senere. Ikke sant? Det er litt smart å si det. Veldig sånn gammeldags, jeg kaller det nerdi-system da, hvor det er altså da notatbok for hånden,

Da kan du gå tilbake i datoen og huske hva du tenkte da. Da kan du jobbe deg fremover. Da ligger det kassevis

med bøker og papirer. Og minnepinner etter hvert, nå har jeg minnepinner, men jeg liker best å holde på papir. Så første løypa er en samling av historier fra langrennsløperne selv? Det er en historie om langrennshistorie fra de eldste tider frem til i dag.

Så det er kronologisk beretning, men mye er skriftlig materiale kilder, men det er også mye intervjuer, altså en blanding av skriftlig og muntlig kilder, en folkloristisk versjon av langrensehistorien. Du sa jo en ting om den løpeboka di, at hvis jeg skal summere opp den boka med ett ord, så er det at folk har alltid, mennesker har alltid løpt. Ja.

Vi skulle jo si det når vi var til Bastø her om dagen. Har du en sånn setning til denne boka her, eller er det sånn at nordmenn alltid går på ski? Riktig. Er det det samme? Akkurat samme setning. Nordmenn alltid går på ski, punkt. Så jeg trenger ikke å skrive en bok på 560 sider. Men det har jeg gjort. Og det handler om kulturhistorien og arbeidslivet, for eksempel. Hva er det du jobber med de folkene her?

Hvorfor var det tømmerøgri som var gode skiløpere først? Jo, fordi de hadde så tungt arbeid. De gikk på ski til skogen, de høgte tømmer, var bråsterke, bjønsterke, og de bodde i strøk, hvor de da kunne ofte ha mye snø om vinteren. Sånne ting fant jeg ut av. Hvorfor smørte de med gramoforplat, for eksempel? Hvorfor smørte de med gummislanger? Hvorfor brukte de pultost under nøkkelost? Jeg fant ut sånne ting som jeg hadde gått og lurt på, da.

- Ja, sorry. - Jeg har lurt på å samle det, og det var veldig morsomt,

Vegard Ulvang sa det at da han leste boka, så sa han at han fikk definert sin historie, for han var jo skiløper. Det var jo ikke noe ordentlig yrke det egentlig, men han kallte seg skiløper, og det stod i passet til Vegard at han var skiløper. Så han fikk en definert historie sin, og så den historien, og ordet langrenn dukker opp på 1880-tallet. For det heter jo springløp og springmarsj. Det første, samene er kanskje de eldste skiløpere. De begynte å bruke to staver da,

finner og samer. I Norge var det ofte en stav, enten kort stav eller lang stav. Og det regnes for å være det første samer, det sier en på 1700-tallet, altså det sier en i Trygisli på 1700-tallet. Mange stav, men i hvert fall i 1843 var det en fellestart i mars-april i Tromsø. Det var en kven som vant på en fellestart på fem kilometer. Han brukte to staver. Kvener er da nordmenn som har vært i Finland. Ok.

Og så begynte det da i Trondheim med noe turgåing, og organisert skiløping begynte da i 1861, for da ble sentralforeningen for legeskjøpere og åpenbruk stiftet. For det var da noe som vi skulle krige mot Sverige, for vi skulle løse oss fra Sverigeunionen, som da kulminerte med 1905. Da løser vi oss. 1914, 1914 i Sverige, 1397, 1914 under Danmark.

Og da var det oppfordret til å lage skyttelag og skiklubber. Så det ble stiftet mange skiklubber. Den første er kanskje Trysela i vår 1861. Og de hadde da sånne hopprenn og sånne bakkrenn, eller sånne korte springløp da. Kanskje en kilometer eller tusen alen, det er 630 meter for en alen, det er vel 63 centimeter med cirka. Så det var sånn det var da. Og det bredde seg rundt i Norge og

og det oppstod masse skiklubber, og Ory Langgren, har jeg lært, oppstod ca. 1888, for da var det verdens første femmil. 7. februar 1888, det var en tirsdag kl 8 om morgenen, så startet verdens første femmil på Majorstua. Der lå det en del sykkelradrom, og på sykkel var det en distanse som er et 100 km baneløp, så da tok de 50 km av halvparten av det, og lagde en 50 km løp.

Og da hadde det vært et...

Det var skiforeningen som startet det. Jeg stiftet skiforeningen i 1883. Første femmelen var i 88, og da gikk det en løpe opp mot Midtstua, innover i Sørkedalen, tilbake over Rua. To ganger 25 kilometer. Da var det en bøtte med kaldvatten midtveis, eller i skogen, og så var det koteletter og kamonade midtveis, og tog en ølsevering i mål, ble det sagt. Og flere som røkte for start. Flere røkte for start. Og da het det Langgren.

Det er lang skirenn. Så det er noe med at ordet langrenn dukker opp da, men da var det kombinert i Norge da, og så har du andre femler der i 1902 oppe i Holmenkollen, eller da i 1892, så var det lite snø, for husburenne foregikk på husby, og der var det lite snø i 91 og 92. Det var dårlig snøvinter på 90-tallet i Oslo, så ble da Holmenkollen flyttet opp til Holmenkollen da. Det var en kolle som het Holmenkollen. Det var ikke noe stillhast, det var ikke noe hopp.

Det ble flyttet dit i 92, var det oppi der. Og da flyttet de langrenne opp til Frognesetra, for der var det mer snø.

For det var mindre snø da ved kolden til å gå langrenn. Og da gikk det en andre femle der i 1902, og da het sporten langrenn. Så det er ordet, du kommer her langt skirenn altså. Hva heter det i andre, i Sverige og Danmark da? Skidåkning, langlav i Tyskland. Cross-country skiing i USA. Skidåkning tror jeg heter på svensk. Langlav, for det er et fint navn det også.

Så det har altså med å gå langt i skogen og terreng i Nordmarka, la en mal for hvor langdelsport det skulle bli, og det er jo dritkupert oppi der, som vi vet. Og det er ikke så kupert overalt, så i Stockholm for eksempel er det ikke kupert i det hele tatt. Ute i Jurgården er det litt mer kupert på noen av de øyene her, eller Jurgården er litt mer kupert enn kanskje en

Det var noen reddene på noe sted som heter Saltsjøbaden der borte der. Det var ganske flatt da. Så i Sverige og Finland så oppstod det der staket i begynnelsen, det var staking.

I Norge var det kupert terrenglangrenn med 7,25 fot lange ski. Korte staver i Sverige og Finland var lange staver, lange ski og staking. Så piggene vi ser i dag var de i Finland og Sverige for over 100 år siden. Når var det ski gikk fra å være et nødvendig fremkomstmiddel mellom steder og å være praktisk for mennesker til at det ble noen rekreasjon, noe man gjorde på fritiden? Det heter husmannshest.

Si er tusenmannshest. Du har militær, du har virkebenere av 1260 som gikk på si visst nok fra Gudbrandstaden til Østerhavn.

De var jo da skiløpere, og så var det da militær skiløping på 16-17-tallet. Men det er klart, den reaksjonsskiløpingen oppstod så smått på 1800-tallet, og han som arrangerte den første skilen i 1843 i Tromsø, det var en prest med Otto Theodor Krog. Han var prest, og så var han redaktør av aviser oppi der, tror jeg. Og så var han friluftsprest, som bada naken og tok bastu og hoppet i snøen og sånt.

Han var fra Vestnes i Mølleromsdal Han bodde da oppe i Tromsø Han var sånn som ikke drakk alkohol, ikke røkte for mange prester drakk, og mange prester røkte Han var sånn frisklusprest i 1843

Og vi vet at bror til Henrik Vergeland, Oskar Vergeland, som da bodde nede i Kristiansand, han var yrkesmilitær, han var sånn promotert i skisporten i Kristiansand, og resultatet er jo at verdens stedste hoppbakke er jo faktisk i Kristiansand. Klappene som jeg begynte å bruke i 1877 er verdens stedste hoppbakke i drift i dag. Delvis fordi at han, Vergeland, han fikk vel, tror jeg, lagde sånn terrengen av skiterrenger, latset rette der,

Så det skjedde så smått, men folk hadde jo ikke tid eller overskudd til å drive med det der, så det var jo overklassen, fiffen, som drømte det. Og skiforeningen er jo stiftet av det øvre sosiale lag, og de lagde en forening da, hvor folk skulle gå på ski, og det er den her skiforeningen. Så mange steder var jo skiløping, ikke rekreasjon, for langt ut på 1900-tallet også.

Jeg vet at mor til Marit Bjørgen, hun er fra Lundamo, flyttet til Rognes i slutten av 70'a. Hun sa at hun flyttet til å jogge. Det var ikke noen damer som jogget oppi der. Hun trente da, det er 40 år siden, så det er mye som ikke har vært vanlig, men som er vanlig i dag. Og damer gikk på ski, og de gikk jo gjerne...

Det var jo gjerne mange som mente at jeg var skadig da. Gikk jo med skjørt. Så det var mye kjønnsproblematikk der. Som det heter i dag, det var farlig å gå på ski. Du kunne øde hjertet ditt utenfor...

For å få harde hjerter for eksempel, det var mange slag i minuttet. Så det var mye sånn negativt om idretten og skisporten, både skihopping og langrenn. Nå begynte man å trene på ski for å komme i bedre forma. Train er vel et engelsk ord, og det var negativt. Så du skulle ikke trene, det var negativt. Akkurat. Energi sløsene igjen. Tid og energi, du skulle bare flyte på talentet. Og mange av de beste var jo tømmerøgere, så de...

Så de var jo da, fikk treningen med jobben, men det er klart at det var folk som trente allerede i 1890-året. En som heter Paul Bråten fra Eidsvoll, han gikk jo på ski til Oslo, Kristiania, og han var i tømmerøyger og syklet også, så

Det var noen som begynte å trene, men det er ikke sikkert de sa at de trente. Det var hemmelig. Magnus Mittbø er en norsk klatrer. Han sa til meg at i klatremiljøet på 2000-tallet, da han var ung der og skulle slå seg opp, så var det veldig sånn at du skulle ikke trenes. Du skulle flyte på talentet der, og hvis du trente, skulle du helst gjøre det i skjul og alene. Det var pretensiøst å vise at du skulle noe vei og sånt.

Så det med trening, det var allerede helt i senere tid, sånn som bare klatremiljøet som han vokste opp i her i Norge, var veldig sånn, du skal ikke prøve for hardt. Du skal ikke legge ned masse treningstimer. Det skal være en naturlig greie, talentstyrt opplegg. Det ser litt sånn ut da. Olav Myrmø, som da er bestefar til Marit Myrmø, som var skiløper, han var fra Meldalen, eller Meldalen som var skiløper, og han var jo da ...

Han ble tatt ut i 1927 som OL-kandidat til OL i 1928, men de hadde ikke tid til det, for han måtte jobbe. Det var sånn at hvis han var ute og trente en søndag for eksempel om morgenen, så var det smug. Det var på søndag, og da tørket han buksesærlene med ovnen, så hvis han skulle i kirka etterpå, eller i hvert fall han tørket det sånn at ingen skulle se at han gjorde det. Det er masse eksempler på det at

Du skulle ikke trene til hverdags eller dagslyst, for da skulle du jobbe. Ellers kunne du hvile, og sønnen var jo heldig i dag. Så det var mye sånne regler og kotymer som andre religioner. Både løping og langrenn og skihopping var jo noe annet, men langrenn var jo det her med pusten. Det var ansett som farlig at du kunne få... Harhjertet var jo at hjertet slo mange slag i minuttet. Ellers kunne du få sånn...

unger kunne ødelegge lungene og sprenge lungene så at unger skulle ikke gå langrenn før de var 20 år da. Så før krigen var det en prøve med at junior fikk gå da de var 18-19 år. Så det var også forbudt. I Norge var det noe som het stilangrenn på 50-tallet. Da kunne unger gå stil

Da lå den dommer gjemt ut i skogen, og så så han på løpet av gikk. Og så var det da samme karakter som i hopp. Så la seg han lå bak en busk, og så når han gikk, så måtte du gå like pent hele tiden. Men ofte var det sånn at jeg som fikk best tid og hadde best stil.

Akkurat. Ja, det var sammenheng, ja. Så underlig det der, at man så på trening og fysisk, på noe sånn problematisk. Ja, det var jo en overskuddsaktivitet, og det var noe som du skulle ikke bruke tid på, og hopping var jo farlig, du kunne brekke et bein, men langrenn var jo ut i tærn og slitsomt, og det var jo sånn at de mente at for eksempel, du skulle ikke varme opp, for da brukte du krefter,

Det er mange som er fotballspillere som kunne likt denne tanken. Hvis de spiste noe, skulle de spise rett før de skulle gå og skire en. Da skulle du spise mest mulig så kort, tett mulig innpå, for da fikk du mest mulig. Kalorier var jo da energi. Da skulle du få mest mulig energi tettest mulig innpå. Når er det langrennsporten mister, skal vi si ...

Skyldens din? Nei, det har skjedd gradvis. For hvis du går til en som heter Mikkel Fønus, har du hørt om han? Nei. Forfatter. Norsk forfatter. Skrev 40-50 bøker, kanskje masse bøker. Veldig kjent. Han døde vel i 70'er, født på 1890-tallet. Han hatet radio, hatet bråk, hatet moderne situasjoner. Eller mye ved den moderne situasjonen, da. Han var utsatt for en mortsykkel, lykkelig oppveksten. Og så ble han senere bilhater, tror jeg. Så han syklet til Oslo fra, han bodde i bagen i Valdres. Eller, bagen han bodde i i Aurdal. Det er feil å si bagen i Valdres. Han bodde

Bodde i Øredal. Og jeg traff datter hans, Gubjør. Fønus traff jeg i 2009. Intervjuet på telefonen senere også. Jeg fikk noen brev fra hun. Fikk skrevet en bok om femre, og da var han en karsom, en kilde da. Han var død for lengst, men hun visste hva han drev med. Og Fønus han skrev da, han måtte si det enn på dokka, før 1920. Før 1920 altså.

Da er det eliten som kommer, de er oppe om natta og koker smøling. De stresser og det er sportskysteri. Etter datia brukte de mer tid på å koke skismøling enn på å trene. Etter datia, elitetet har alltid vært det mest ekstreme. Etter datia ble det regnet som ekstremt i 1917 eller når det var på dokka. I dag vil vi si det er gammeldags, men du må se det i samtida.

Og da var idrettet seg selv noe revolusjonerende og noe nytt og noe som kanskje ikke var ønsket at podene skulle drive med, for da kastet de bort tid og energi. Hvis du skjønner. Ja, det var jo ikke noe karriere i det heller, og ikke noe penger i det. Nei. Det er ikke rart med å være skeptisk til det. Nei, så ...

- Det var sånn at da finnes det utsangen fra 1912, det finnes da for eksempel en kare som skrev et innleggende avis i Østlendingen, jeg skrev en bok om Trysil også, og der skriver han at jo, nå har det blitt sånn at i Trysil at folk, det var noen som tok fri fra vinteren og reiste på skired, og det var jo for det første da fikk de ikke inntekt, så de tappte penger på det,

For det andre måtte de ha togpenger. Det var noen som gikk på ski til Oslo, men det var dritgjort. Så det var en som hadde et foredrag på en skifest og mente at nå har galskapen tatt overhånd, og da er vi rundt 1910. 1910? Jeg vil gjette mye senere. Hvis du går i samtida, hvis du sier nå, så vil det kanskje si at ...

Jeg vil kanskje si slutten av 80-tallet, for da begynte noen å tjene mye, Gudde Svan begynte å tjene mye penger, så kom der det ulvang, og da kom proffsjonsanseringen, da ble det lov å være proff, lov å få penger over bordet, for det var litt penger under bordet før. Så det er klart at idretten har gått gjennom flere stadier, men Torleif Hau, for eksempel, som vant tre ord i 1924, han var jo

Han var født i 94 da, han var 30 år da, og han fikk jo litt penger av sånne mesener. Og en som heter Kosken Korva var i Oslo, eller Kristianer var i 1915, han var finsk krimester, Kosken Korva, gikk femmille her i Kolden her, på lange ski, han brakk jo begge skier, men han fullførte for han hadde så lange ski at han brakk den da, han kunne gå på det. Han var jo sponset av noe som heter Huskvarna, som var en sånn kjent...

symaskinselskap. Det var sponsa i 1915 altså. De betalte reisen hans til Oslo. Det var en tidlig kommersiell siering. Nansen reiste rundt og holdt foredrag i 1890-året og tok 2000 og sånt per foredrag. Og det var jo kanskje, da kjente kanskje et tjenestjent...

Jeg vet ikke. 300 kroner året? Ja. Så da tok Nansen 2000, og han var kommersiell og var sponset av, jeg har jo hørt av sånne brennvismerkere, han var reist rundt og Amundsen og kjente penger på foredraget, og Mark Twain, forfatteren, her var før det var mikrofon, vet du. Jeg vet ikke om de brukte Roport, men

Men de måtte ha kraftig stemme da. Så foredragsbusinessen, det er ganske gammelt da. Gammelt, det er noe. Mark Fedreister rundt i USA og Europa holdt foredrag. Det var også Bjørnson som hadde foredrag for flere tusen opp til det samme, og da måtte det være stemmen da. Så det som Hitler gjorde var at han brukte radioen og mikrofonen

Så da tyskerne, vi tok det videre, for da hadde de da ny teknologi i 20-30 årene. Så vi tok videre for en mann før mikrofonens og radions tid, han måtte ha kraftig stemme, Bjørnsson hadde det. Han hadde jo folkemøter med flere tusen tidsskurer, Bjørnsson. Og da måtte folk høre hva han sa, da måtte de få høre seg stå veldig tett, nærten, og så måtte de da være veldig skjerpet. Og så måtte det være bra akustikk ute da. Men i hvert fall, det var jo sånn at ...

at ting forandrer seg sånn. Idretten, skisporten, var jo da populasert gjennom radio.

Fra 20-20 så begynte de å sende Holmkoll-reddene på radio. Så folk hørte på radioen, hørte sånn nedslag i hopp, og så pustet de på ski. Så aviser skrev først ikke om det, men det skrev etter hvert. Radioen begynte å sende fra Holmkoll-nettet til NM, eller hovednattstendene, som het frem til 1938 etter NM. Så media var viktig for å spre tankene om idrett, og det var ungdom som drev med det.

Først da. 20 ringer. Altså er det noen som lyttet på det, eller noen som drev med det? Drev med det. Som utøvere? Ja, utøvere. Og det var jo sånn at eldste klasser først i bikken var over 2-3 år. Så var du 40 år, så var du gammel. Så jeg ville være urgammel. Det var noe som heter de eldre siddighetsforeningene i Oslo. Der tror jeg grensen var 5-3 år. Så det stod bildet av en kar i avisen der en gang, husker jeg, som var 2-50 år, og han var...

Urgammel da. De eldre siderhetsforeningene. Det var noe som heter døve siderhetsforening, og så var det eldre siderhetsforening. Det som i dag heter veteraner. Da var du 50, da var du gammel. Jeg er 82 kid, 1982, og vokste opp med Bjørn Dærli, Vegard Ulvang, Terje Langli, Albert Vild og Lillehammer. Det var mine store...

OL da. Ja. Er det fra sluttet av åttet, du penset vel inn på det i stedet, at da virkelig eksplosjonen av langrennssporten som kommersielt og TV-messig skjer? Eller er det bare mest i Norge? Det hadde skjedd gradvis, men da var det flere som kjente mye penger og

Du hadde jo Gunnus Vansbro, født i 1962, som er fra, han gikk fra Dala i Hjerna, er fra Stedspillet Vansbro, bort i Sverige. Han var businessmann, han var forretningsmann. Og det kan si da til Bjørn Derli, som Gunnus la vel opp i 19...

Han skulle ta et hvileår i 1991, og så skulle han komme tilbake til 1993, for da var det VM i fallene, men han kom ikke tilbake til fallene i 1993. Men derlig, han slo gjennom da i 1980 der, og han var veldig god, ble veldig god, og han brøt av vei da, da hadde Gunde brøt av vei for skiløpere. Han var businessmann, og derlig var litt av det samme. Og Ulvang var med på Lasse som en god skiløper, så da...

Oddvald Brå for eksempel, som hadde vært god lenge før, han tjente jo penger, men ikke så særlig at han kunne legge seg opp noe særlig. Men da ble jo da Ulvang og Derli så gode at de kunne legge seg opp litt penger. Det var ikke mange som tjente penger i langrenn. Det er veldig få som har gjort det. Men noen begynte å gjøre det da. Noen norske, noen svenske, noen finske og andre nasjonaliteter. Men det er en veldig liten idrett internasjonalt, eller altså liten i betydningen at...

Det er ikke så mange land hvor det er stor satsing, men var Flora større på 90-tallet, 80-tallet, enn det har blitt de siste ti årene? For nå er det snakk om den norske dominansen er jo helt sinnssyk. Det var nok like mange land som driver på i dag, men det er at Norge er kanskje bedre relativt sett, men vi vet jo det at 70-tallet var det mange som drev på, og det var før det gamle sovjetunionen ble oppløst. Da var jo sovjetunionen et land, og i dag er det mange land, det er Kazakhstan, det er Estland, litt av Latvia,

Så da har det med å gjøre at hvordan geografien i Europa så ut da, for før muren falt så var det Øst-Tysklandet og Vest-Tyskland. Det er litt med landegrenser, hvor mange land er det i Europa? Det har blitt veldig mange land i Europa. Det er ikke alles noe på ski. Hva forteller Dærle og Ulvang da? Hva fortalte de deg når du intervjuet dem med arbeidet tilbake og sånn?

De var jo, Bjørn var jo, eller Jæger er jo fra Finnmark og født 10. oktober 1963. En av tre brødre, Kjetil er eldre, og Morten er yngre, født i 1663 og 1665. Foreldre er jo, faren er fra Kirkenes, og moren er fra Vatsø. Så han var jo Finnmarking, og det var jo stort da å komme seg opp i eliten for Finnmarking, for det hadde vært en som het Bjørn Nikola som hoppet på ski, jævlig god. Så var det en langestøper som het Per Olsen blant annet, som var fra Alta, som var med i VM og OL på 50-tallet.

Så Vegard fikk høre at det var ikke noen mulighet til å bli god hvis du var fra Finnmark, for det var jo da forboldt ifra sør, og Vegard måtte da reise til Sør-Norge på Norgeskjøprenn og sånn.

Dette var dyrt å fri ut i slutten av 70-årene og begynnelsen av 80-årene. Det kostet penger. Det kostet to og et halvt, tre tusen, som kanskje tilsvarer ti tusen i dag for en flyreisen. Så det var et logistisk problem. Men han var bestemt på å bli verdens beste skiljøper, så han kom opp ...

og ble god, og ble da, etter at nordmennene hadde hatt litt nedtur, kanskje noen år, ikke nedtur, men de norske damene var bedre enn herren relativt sett. Så kom Vegard opp og ble da veldig god fra 7-80 der, og 6-80, og

Han måtte legge opp på grunn av en ryggskale. Rundt 1997 la han opp på grunn av en ryggskale. Han fikk noen problemer med ryggen. Bjørn Derlig la vel opp noen år senere? Han vokste opp i Nallestad i 1967. Han vokste opp i en bygd hvor det var veldig god blasjimiljø. Han er der i bogen.

Første gang jeg hørte om Bjørn, det var da han vant i Valdifjemme, tror jeg. 1991. Stemmer det? Ja, det gjorde det. Han dro inn stafetten her. Det gjorde det. Og du vet at Bjørn, det er det han. Han vokste opp i Nandestad, og faren er fra Aldal. Det er jo skiløpebygd. Og moren er vel fra...

ikke fra alle, men fra romeriket, tror jeg. Og Bjørn Derli, han vokste opp i en klubb som het Bjerke. Det var nesten med Terje Bogen, som var trener av løpere som Lars Erik Eriksen, Dag Atle Bjørkheim, Karl Christian Akertun, for eksempel, mange gode skiløpere av dette bø. Så Bjørn, han var veldig heldig å komme i det miljøet der. Og blant annet så drev han og trente sånne der...

opp i Grefsen Olsen eller Kjellesås oppi der og da løpte de opp og så satt de i hockeybilen ned liksom varby satt i hockey for å trene at de skulle løpe opp og så skulle de sitte i hockey så skulle de ikke vide beina så Bjørn han var med de store gutta Lars Erik var en av verdens beste skiløpere han har jo medaljer i VM Bjørn han hadde veldig god løpere som han kunne strekke seg etter og prøve å henge på så han var enormt ta mot seg selv første gang jeg så Bjørn der det var

Jeg så den flere ganger da, for jeg var med på noen Norgeskjøper igjen selv, og jeg husker da i 1987, så var det avslutning av Norgeskjøpet mitt i Holmkollen for junior. Da gikk Bjørn der det da, et av de siste numrene. Så gikk jeg rundt løypa for start, for jeg syntes det var moro å gå løypa, så jeg gikk i løypa, og så så jeg på mens løypa tok en meg.

Og så hørte jeg at jeg hadde gått ganske langt, og det var jævla fint før i den dagen, og så kom jeg ikke så langt under håndkollen, for det var en sammenhengende 50 meter runde, og da hørte jeg en sånn lyd bak meg, en sånn sølkelyd, det var en sånn pusting og pesing, og det hørtes helt jævlig ut, det hørtes som en sånn menneskelig damp-talk som kom, og det var da Bjørn Derli da. Og ikke så veldig god, ikke sånn finslepen teknikk, men helt sånn desperation,

Altså sånn innsats, ekstrem innsats som vi hadde Bjørn Derdy da. Og det var første gang jeg så han gikk på ski ordentlig. Og påfølgende sommeren da, det var på Lillehammer, så var det i juni i frilitt, det var i 2080. Og da var jeg og så på. Og da var Bjørn Derdy med da på 5000 meter. Og han var jo ikke noe stor løper, han var jo jævlig kondisjonssterk, men han hang på. Og en som het Simon Bakken med det var.

som da var veldig god løper, var fra Heming, som var god skiløper og veldig god løper. Og det var i 70-80, da var Bjørn siste år senere, og Simen Bakken var vel også siste år senere, og var født i 2062. Og da hørte jeg, da jeg så Bjørn, han så jo en daub ut, altså halvveis, og løp ikke så pent. Men da pinte det seg inn, og du så hva som bodde i den gutten av vidlig, og han var spesiell også, sånn sett. Ja.

Men teknikk, eller talent da, hvor viktig er det i langrenn egentlig? Jeg kan skjønne i friteknikk-disciplinen så er det jo det der hvis du har et talent for å gjøre den teknikken og sånt, men langrenn og sykling og sånne langdistanse ting, løping...

Hvor mye har talent å si der da? Er det ikke de fleste som produkt av trening? Jo, det kan du si, men i langrenn så, Bjørn, det har vel hatt et oto-opptak som er noen 90. Jeg vet ikke hvor mye det er, men noen 90 høyt oto-opptak. Det er ikke alle som kan trene seg opp til like høyt oto-opptak, selv om du trener like mye. Så du må jo ha, mange sånn som Alskar har vel sagt at de ikke har talent

Men det er jo relativt, hva betyr det? Han har i hvert fall tålt å trene. Alle de her er jo treningsprodukter, skiløpere trener veldig mye. Men du må jo tåle å trene, det er et talent. Du må gidde å drive middelet på den nivåen der, så lenge det er også et talent. Så det er spørsmålet om hva det mener med talent. Men de gode vil si at innsatsen tjener mest, og det er jeg enig i. For du kommer ikke dit uten å være veldig...

og trener veldig mye og sånn, men det er jo ikke sånn at alle mennesker kan bli verdens beste skidløper eller verdens beste løper, det er bare tull. Det er forskjell på folk altså. Hvordan reiter du, altså nivået nå, er det liksom like kompetitivt som det var på 90-tallet og 2000-tallet? Det er jo ikke like mange som er gode i toppen, bredden i toppen er mindre da, men det har jo noe med å gjøre med at kanskje

Det går i bølger der også. Men det er litt annen måte å gå på, for du har jo det som heter fellesstart. Da må du gå på en måte som gjør at

At du kanskje har en kreft i spurten framfor å bare gå ut, eller mose motstanderes stykker. Så det er litt måte å gå på. Det blir litt kjedeligere. Er ikke det så fellestart litt kjedeligere? Eller er det bare nostalgikere som sier det? Jeg synes fellestart kan være veldig interessant, men det kan være kjedelig også. Akkurat som intervallstart, og det som er spesielt med intervallstart er at fordi det går så korte runder, så blir det også en mølge, for at det går en mølge, og så har de...

Og så ligger de kanskje bakpå noen andre, og så ser du passering. Det er vanskelig å følge med på TV-en ofte, hvis det er veldig mange som stiller en intervallstart med korte runder. Ja, så at de alle går på tid. Ja, men de går kanskje en runde på 200 kilometer seks ganger, og så kommer det løpere sammen. Det gjør at intervallstart kan virke ...

Kjedelig den der, for da blir det rotete. Ja, sånn ja. Jeg tenkte på dramaturgien på langredsløp i gamle dager, hvor det var få kameraer i løypa, så husker du det. Det var jo litt av spenningen, at klokka tikka, og så ventet du på at det norske utøveren skulle komme ut gjennom skogen. Ja, ja. Klassisk er det Gjermen Egen. Ja, det var jo dramaturgi på TV med langredsporten som du var mistet med når det ble for mange kameraer.

Det var jo å sitte og vente på kamera, og Jermen Eggen, det er i 66 i Holmkollen, VM, og da kjempet Jermen mot Tijaren Finnen. Og da vet vi at Jermen husker jo ikke noe av det selv, for han var jo...

På det femmela her ville ikke han gå, for han hadde tatt gull på stafetten i 50 meter. Han var fornøyd, men så kom Oben Jensen inn på rommet til Hjermund to dager før femmela, og så sa han det at du skulle gå femmela om to dager. Det hadde ikke visst å gjøre, men han tenkte at han må jo gå, det er jo hjemmebane. Han måtte jo stille opp og prøve å gjøre sitt beste, og åpne ganske rolig, og ble tatt inn av en som heter Vladi Slavedenjen,

med 1,5 minutt. Så han lå kanskje nr. 289 midtveis. Oppe i skongen så satt en dame med ung nr. 11 i magen, hun visste at det var en gutt, og han skulle kalles opp til vinneren av 5-leir-håndkollen. Han lå i antallet til Vlatir Slav, i fornavn, men han ble heten Gjermund Rønning, han var født i 66. Men i hvert fall så Gjermund passerte midtveis, så lå han vel kanskje 8-9 i plass, og

Og så begynte han å kvikne til, og så kastet han lua, og så begynte han å gå på, og så tok han den ved den igjen, som hadde fått slitt av smølingen. Og så rykket han fra ved den igjen, og så gikk det noe jævlig av, og da rykket han fra Ole Eliseter, som han tok igjen. Og Ole, han ble nummer fire da, men i hvert fall så rykket han hjemmefra, og vant da det her legendariske rennet. 10,4 sekunder foran tida henne. Men han husker ikke slutten, han gikk i ørska. Men han la seg ikke ned i mål.

Han sto opp her, så da kom en soldat fra gardenen og tok hånden om ham. Ingen som la seg ned da. Så det er jo også en fenomen i skisporten at det var ingen som la seg ned i gangedager. Men

Men Dærli var en av de første som kastet seg, husker jeg. Torbjørn Løkken gjorde det også, han kommunertløperen. Og jeg husker en første jeg så som gjorde det, det var en som het Jo Helgestad fra Nordby da. Født i 1964. Han gikk da i gul skidress som Nordby hadde. Det var Nordby at resten var gul. Og i kretsen på Hedemarken midt på 70-tallet så gikk han og hevde seg av og til i mål og vant alt i klassen sin i gutter 10 år, eller 11 år da.

Så han er det første jeg husker som kastet seg i mål, og det var spesielt at noen gjorde det. I dag så ser vi i Toliski at alle ligger strød etterpå. Ja, ja, ja. Men det er gjerne ofte sånn vinneren står. Det er ikke noe rart sånn vinneren tripper ut fra arenan og har det jævlig bra med seg selv. Det er rart også. Men det er noe som er nytt, og Siksen Jernberg, jeg var og besøkte han i Sverige, han var jo fra Lima, OL-mester flere ganger, og han var jeg og besøkte, og han elsket Nordtokstan, jeg var også i juli 2011,

Jeg var der 29. juli 2011, første gang. Og så var det andre gang en uke etterpå. Han sa at han elsket Peter Nordtug, men likte ikke at Nordtug datt til mål. For det var sånn, Puddinger gjorde ikke det. Datt ikke i mål. Puddinger gjorde det bare. Ja, ja.

Men apropos Nordtog, hva er det mest ekstreme utøverne du har pratet med? Siksen Hjerneberg er jo mest ekstreme. Han var en supermann, et urmenneske, urkraft, og han var jo så sterk, vet du. Han var jo smed, for han var 12 år, så var han smed, så hadde han sånne tjukke underarmer. Så han drev å spille til hockey og slåss, så han hadde sånne tjukke underarmer. Han var skipperen i armer. Ja, ja. Så han var...

Ja, altså rett og slett bjønnsterk altså. Han var villesterk, og han hadde jo et eksempel på at han holdt på å hugge av seg beinene, sånn som på bløhjelv, men han klarte å komme seg et hjelp, så gikk han i vasaloppet. Han var ute på en sånn ni timers tur, var det vel på ski uten å drikke og spise? Ja. Og gikk i vasaloppet et par dager senere etter at han var syk. Han hadde sånne, det som ikke dreper deg sånn, det styrker deg. Ja.

Han mente at hvis du for eksempel får trær i hendene, så vokser huden ut som sterkere. Det er en teori han hadde. Træler? Ja, sånne merktræler. I hendene er det noe som heter træler. Det er et ord som betyr ...

- Kjukkul liksom. - Ja, merker trær det er trær det er. Det er det som vokser og sterker sånn. Har du ikke hørt det før? - Nei. - Nei, du kan slå på det, trær det er. - Det sier kanskje litt om mine hender. - Ja, men altså trær er noe som det var brukt blant gamle kroppsarbeidere, alle får trær i hendene. Eller i håndflata. - Akkurat.

Det var en av de mer ekstreme av andre, som du tenker? Det var også massivt, for mange av de gamle skiljøpere ville vært sånne som hadde fått medisin i dag. En som heter Maurus Lundby fra Raufoss, han var jo, jeg har skrevet med han i boka, han var jo helt spesiell. Han ble nesten lest opp fra boka. Jeg skal ikke lese det fra bøkene mine, men han var sånn at han

Han hadde naboen, han jobbet nattstift på fabrikken, og så dro han inn til Oslo og gikk, det var helt ekstremt, han kunne måke oppkjørsel til naboen når han var 500 meter, for moroskyld. Hvis han snødde så måkene når han var 500 meter. Men vi gikk av noe takk for det da. Så det var mye sånne typer som var veldig energiske, og veldig harde fysisk villesterke da. Det er sånn som har dominert i skisporten i Langren, og så har du villmennene i hoppsporten da, som er gærne, mens...

Men sånn som Oliver Brå for eksempel, jeg skrev en bok om han også, jeg kan snakke om det nå. Han var jo en selvpinere. Du tror ikke at det går noe å pinne seg så mye. Sånn er de folk her. Mye verre enn du tror. Selvpinere. Men vi får energi av smerten. Ja, de elsker smerten. Eller til synet og alt. De gjør kanskje ikke det, men de må gjøre det for å forhevde seg i den idretten de har begynt med.

Det er sånn gjennomgående. Veldig mange topphytterstøver som omfavner smerten. De beste av de beste. Du må elske smerten. Du må elske å ha det vondt. Det er tufft å være sånn, er det ikke? Jeg føler alle de nye generasjonene, de tøffeste, du må elske omfavne smerten. Du må det også, ja. Det er helt...

helt spesielt og vanlige folk trenger jo ikke å ha den viljeutfoldelsen i dag, men hvis du går til arbeidslivet for 50 eller 100 år siden, eller for så vidt nå, visse typer arbeid, så er det sånn at

Du ble så villigsterk bare av å ha en valgjobb, eller hvis du var gassarbeider, skogsarbeider, fisker for eksempel, så ble du så villigsterk at du tøyde villigstrikken. Så hvis du da stilte opp idrett, så var du jo i tillegg da sterk fysisk, men også mental sterk. Så du fikk en sånn moralsfiber som jeg kaller det da, som var veldig, veldig sterk. Og den kunne omsette idrett, og da var det gjerne folk fra de øvre bygdene da, som var best i langrenn, for de var de seiste og beste da.

Til å pine seg og gå på ski, som er en veldig pinidrett. Du trenger ikke å pine deg for å gå på ski, men det er veldig pinete. Jeg har aldri vært noen glad i å gå på skisjæren, så det er

Jeg vet ikke om det bunner ned i at jeg er dårlig på ski eller gått for lite på. Du har foreldre fra Vestlandet, så de har ikke tatt seg ut på ski. Det er direkte sammenheng der. Jeg tror det er så enkelt. Jeg prøver å lære opp ungene til å gå mye på ski, sånn at de får litt mer skiegrunnlag i unge alder. Det er en koordinasjon og en teknikk som er viktig hvis du får det ned i unge alder.

så sitter du resten av livet ofte. Ja, det er et eller annet med sånne langdistanse ting. Jeg bare gleder meg til å komme hjem. Men det er ikke noe fremmed for trening og konkurranse og sånn. Folk er forskjellige. Ja, det er det. Dette her spørsmålet som vi diskuterte vel på mail og sånt, og det her med dopingrykter og langrensmiljø og egentlig hele 90-tallets idrettsnorge og sånt. Du er jo helt skråsikker på at det ikke har vært noe doping i

Jeg har ikke klart å finne noen eksempler på doping i Norsk Tangere. Det er noe som er tatt for koffein og sånn. Og senere da har vi noen saker på, men jeg vet ikke om noen doping i Norge på 90-tallet

Det var jo veldig mye doping i Italia, mye doping i Finland. I Norge og Sverige har vi ikke, så vidt jeg vet, registrert noe doping. For det har noe med kulturen eller typen å gjøre. I Finland var det jo

kanskje knyttet til visse trenere og i Russland var det statlig eller er det statlig, var det statlig så da har du med da har du med han Myleg også var jeg også ganske rimelig dopet jeg så jo at Myleg hadde faktisk da hadde podcasten min belagt ut så hadde Myleg så du det? sentilsen

Så det ligger hilsen fra mye leg på... Å, gjør det det? Ja. Hva sa han for noe? Det står Go-Gotas, eller sånn står det. G-O-T, altså... Så han har sendt da flere sånne... Jeg bare så det for at jeg tilfeldigvis... Han bor i Brasil, og

og følger med Norsk Langren og har en egen YouTube-kanal, hvor han legger ut ting fra Langren. Han ser veldig mye Norsk TV. Han følger med, og han legger ut masse ting om Langren på internett, og tydeligvis sett på den forrige podcasten her. Jeg tror han skjønner norsk. Han gjør det, altså hyggelig. Jeg lurer på om han så på den der

Hun var på en ørkensur-greie i podcasten der. Åja, så bra. Men hva standing har han i langrennsmiljøet etter postdoping og sånt? Og så blir du totalt fryst ut av det? Han ble jo det da, men han snakket jo av seg selv da. Han bodde vel i, han snakket i Sør-Amerika da.

Han er veldig spesiell, hvis nok. Han er veldig ordentlig og grei, og så sprudler den typen. Men han er en sånn hekse. Han hadde noen rare forestillinger, som viste at han var litt annerledes enn mange skiløpere flest. Det var jo litt slag for sporten, når alle finne ble tatt sånn. Isomets, Møllerlø,

Smirnoff, når han også ble tatt til slutt. Der er vi Smirnoff, som jo liksom var... Er han blitt tatt? Jeg vet ikke om han ble tatt for doping, da. Ok, da må jeg bare sjekke før jeg... Jeg vet ikke om han ble tatt. Jeg tror ikke det, altså. Dopingantydninger. Jeg tror ikke det er tatt til doping. Alexander Smirnoff hevner hans utsangen at norske doper... Kanskje var jeg som tok feil her, da. Jeg tror ikke han ble tatt, skjønner du.

- Da husker jeg å gjøre feil, men da må jeg bare beklage deg. - Men det finner dopa seg mye. - Det kom et VG-debatt, det ser ut som en VG-sak, og så er det folk som sitter og herrer i debattfeltet, men da hadde vi så veldig abnorme blodverdier. - Ja, det har man hatt lenger. - Ja, men rett skal være rett. - For det er mange som har tatt, og det er mange som har dopa seg som ikke har tatt. De fleste som har dopa seg er så syv hvis aldri tatt.

Nei, ikke sant? Det var en eller annen... Ja, vi snakket med Smedstrøm da her. Han hadde jo fått vite at 90-tallet var jo et ekstremt dopingår i alle arener, og Atlanta og OL var visst nok helt galskapet. Og at...

I følge han og de han hadde pratet med, så var langrennsmiljøet og norsk appellinmiljø langt unna. De var blant de verste klassen. Så det er jo veldig mye rykter om han. Koss er jo alle disse historiene om han før han var med hjem. Jeg har ikke sett noen beviser på at noen langrennsmiljøer... Det er jo ingen beviser på det overhodet. Så det er jo forevige rykter. Og det eneste måten noe sånt kan komme på bordet er jo at

noen fra miljøet selv snakker, eller at utøveren selv snakker. De får vel ikke noe ut av alle gamle urinprøver og dopingprøver, jeg tror. Dette er jo kommet flere ganger, og det gikk jo til en TV-dokumentar for en hel år siden av Gerhard Helskog, og så var det også noen saker jeg var på. Dette er stadigvæk tatt opp, men de har ikke klart å finne noe, så vidt jeg vet. Jeg har jo snakket med noen som var inne i systemet der, og

Det var jo flere grunner til at norske skiløpere ble gode på 90-tallet. Det ene var at Østeuropa datt sammen i 1989 med muren ble oppløst, og Russland ble oppløst, eller Sovjetunionen ble oppløst til Russland og en eller annen land. Da hadde vi et system hvor det var veldig fint å ale frem gode skiløpere.

Og så hadde du den norske steinslippingen i Langred, som de oppdaget at den kunne utgjøre to-tre minutter på en femmil steinslipperski. Så det er jo da en slags form for utstyrsdoping, men steinslipperski hadde ikke utlendinger noen år, så var Nordmiddag alene om å ha det. Og det utgjorde for eksempel i Almedvill var jo det en grov fordel

Det står i boka min i første løpe av Steinslip, som forklarer at Norge i 1988 gjorde det så dårlig i Kjelger at de skulle begynne å satse samling i bånd. Akkurat, ja. Olympiathoppen og alt det her var offensivt, hvor de puttet mer ressurser inn. Akkurat som mange land brukte mindre ressurser på langre, Norge brukte mer. Høyretrening og mer vitenskapelig tilvegs. Og så det her med Steinslip, du sier ...

Plus at det da i langen har aldri vært en stor idrett internasjonalt. Det har vært visse nasjoner som har dominert. Norge har vært med, men har ikke vært så dominerende som de har vært nå de siste årene.

Det har jo noe med utstyr å gjøre, for Norge har jo veldig bra støtte. Altså smøling og sånn har så mye å si, vet du. Løping er jo bare å løpe. Men på skis er det da staver, du har ski, du har smøling, du har struktur. Det er så mye som teller inn i det store regnskapet der. Norge har jo da fra 90-tallet fram mot Lillehammer, for da skulle Norge jo ruste opp mot Lillehammer da, og bli god på hjemmebane. Så har Norge da vært...

Norge har blitt et mye rikere land, det har noe å si, for da har vi faktisk et forbund som har veldig mye å si. Sånn som da Ole Elvestretter ble innkalt til en treningssamling, det var i 1959 tror jeg, han var junior, og da fikk han et brev fra Norge Skiforbund, og da stod det i brevet da, send dette brevet til Einar Skåren, da sparte Skiforbundet penger da,

Da skulle han da betale 20 euro eller mye det var i porto, og sende brev videre til en annen som skulle, hvis du skjønner. Så brevet skulle sendes videre da. Det var ett brev som skulle gå rundt til alle. I stedet for at de sendte rundt 20 brev, så fattig var Skiforbundet. Og i 1932 i OL,

Så var det sånn at Norge hadde ikke råd til å sende en tropp til USA. Norske amerikanere som samlet inn penger og sendte de penger til Norge, så kunne de dra til USA. De hadde ikke råd til å dra til USA. Skiftene hadde ikke penger. Norge var en lutfattig nasjon. Når det var på 90-tallet, hvor staten er ovenpå økonomisk, så brukes det mye penger i Norge relativt sett på langrenn. Plutselig at mange i Norge ville satse langrenn.

Så hvis du har da tusen ungdommer i Norge, og tusen ungdommer i Italia, eller Frankrike, så er det veldig mange flere idrettstalenter i Norge som vil satse på langredd. Det genetiske bassenget, poolen som det heter på engelsk, det er mye større, så her har du veldig mange som... Å ta da for eksempel skihopping, så sa de i Norge at hvis du har tusen gutter oppe i en årgang, så er du kanskje en verdensmester.

Du har tusen gode gutta opprøret, eller en på landslaget. En av de kommer på landslaget. Og så er det tusen i neste årgang, en på landslaget. Sånn er det i Norge. I Italien er det kanskje 50 mann som satser langrenn. I Norge er det 500 eller 1000. Så det der forklarer en god del ting. Plutselig at Norge er et veldig fint land å drive langrenn i. Og nå er vi jo rike at mange trenger nesten ikke å jobbe. De kan ligge på hytta.

Høre på podcaster og jobbe litt på nettet i hytta. Vi er et velstandsfolk som i den langre har det veldig bra, og veldig mange norske ungdommer kan drive med idrett nesten på hele tiden hvis de vil. Hvis de gidder. Det er jo tydelig at det skjer noe i langrenn med tanke på interesse etter at ...

Kan man ikke spekulere at langre sporten er blitt litt kjedeligere og litt mindre attraktivt etter at Nordtug og Bjørgen trak seg ut? Du kan si at langre enn nådde en, det her går i bølger da, og jeg ble intervjuet i 2013, så ble jeg intervjuet av en kar. I 2014 ble jeg intervjuet av en kar som spurte da, «Tror du interessen for Birken, skibirken,

Kamerunus tror jeg nå tror jeg toppen er nådd på skibirken, det var i 2014. Og så kan vi si at Nordtug sitt comeback i Falun i 2015, det er en slags forløpig topp i skiinteresse. Du har Lillamroa i 1994, så har du Nordtug i 2015, da er langrennvirket på topp. Det er ikke så mye lavere nå, men det går litt i bølger da.

Men vi vet jo ikke hvor populært langrenn er om 50 år, for at skøyte for eksempel, som var veldig populært i Norge i 60 og 70 og 50 og 30-40 årene, det er jo ikke så populært som det var. Og der er publikum mer den eldre mannen,

Mens langrenn og skiskytting, jeg tror kanskje at langrenn og skiskytting favner flere, mens skøyter og skihopping er kanskje litt mer snevre i publikum. Jeg vet ikke. Det virker som skihopping i...

I Tyskland, Polen, Østeuropa er jo kjempestort. Ja, det er det, for de sitter og drikker øl og står og heier og brøler og sånt, for de har ikke hoppet på ski selv. Men i Norge er det veldig mange som har hoppet på ski selv. Så hvis du ser et hopprenn, til og med jeg har hoppet litt på ski, men ikke langt da. Hvis jeg ser et hopprenn, og jeg har hoppet på ski, mens mange av de som heier på, og det er bra, det er Østeuropa eller Polen og Tyskland, de har aldri eidet på ski, aldri vært på ski. Så nærheten til det, de har ikke...

De har ikke det samme forholdet som utøver selv. Men det er jo en veldig populær idrett i ...

Pluss at det bor mye mer folk i Polen, hvor det er mange millioner, og i Tyskland hvor det er mange millioner. Hvis det er små avstander her, så er det ikke lett å samle så mange i Norge, for her bor det jo så lite og få folk. Det er så mye å tyde på, som at vinter-OL-søknadene var så få av. Det var vel ingen som søkte på vinter-OL? Nei, det er jo en forferdelig jobb å ha vinter-OL. Du skal bygge ut masse anlegg, og du skal drifte seg. Jeg skjønner godt at ingen orker å ta på seg det. Ja.

At de ikke går for en mer splittet løsning, at det bare må være et vertsnasjon og hele en gammeldags epaka. Du kommer sikkert til å se mye nyere løsninger. Sommer-OL begynte jo i 1896 i Aten, og da foregikk det over flere måneder. Så det var i 1896, det begynte i april, tror jeg. Og så begynte det i april, og så foregikk det i OL i Paris,

I 1900 tror jeg var det hvertfall vært eksempel på OL som foregår over litt lengre tid. Det er jo da sommer-OL. Der finnes det flere måter å rulle på. Det har vært gull for TV-rettighetene å holde på over lengre tid. Det kan jo dra mye mer penger ut av det. Det er jo business i dag. OL er business. Hva tror du om langreisporten videre? Det vil overleve som motionsaktivitet og

Du vil overleve som TV-direkt. Jeg synes det er veldig fint å se langrenn på TV, men det er jo fordi TV-stillingen er bra, fordi kommentatoren er bra. Men langrenn vil overleve det. Når du går på skid, så bruker du mellom 600 og 630 muskler. Det er mer oksygen i kald luft. Når du løper, så bruker du 360. Landevei, 240 sykling. Terringssykling, 360. Langrenn, svømming og roing bruker du visst nok mellom 600 og 630 muskler.

Det er mer oksygen i kald luft, så du får mer luft. Og midt er det mange som sitter inne og hutter og fryser. Så du får en kikta påfyll av oksygen

i langrenn om vinteren, som du ofte ikke får ellers. Om sommeren kan folk sitte og grille på verandaen, de kan drive i hagen og rake, eller på plenen og få luft, eller sitte på stranda. Men om vinteren er ikke folk ute i Norge noe særlig, uten at de går inn og ut av en bil ofte. Noen går tur, men med starr skiløping får de så mye frisk luft. Hvor mye går du på ski på vinteren? Jeg prøver en dag i uka uten. Ja.

Jeg går stort sett hver dag, men jeg går veldig mye korte turer. Jeg går timesturer, hen og jeg går noen lange turer, men jeg går veldig mye sånn. Så går jeg hjem fra Korsfold, eller i Brummen, så går jeg opp i Veldre eller i Nyeby. Jeg har ikke noen mål om å tredje ikke kilometer-

Jeg trenger ikke å gå noe fort, men jeg kan godt gå på litt uten at ... Det er bare sånn ren nyttelse. Har vi snakket om nesepusting og munnpusting noen ganger? Vi har vel det. Har vi det? Vi har snakket om det, men ikke så mye. Har du lest mye bøk på det, eller? Jeg har studert noen bøker om det på 80-tallet. Det var jo sånn i løping, særlig at mange av løperne ...

Før krigen og sånn, de var opptatt av hvordan de pustet. Pao Nurmi, finsk i løpeligenen, han hadde en spesiell pustemetode. Det var noen teorier da. Men noen har jo sagt at hvis du puster med nesa, eller bare med nesa, så øker... I langrenn så må du puste så mye. Så hvis du er på skirenn, særlig intervallstart og hører, så er det...

Det er veldig mye lyder altså. Det er en enorm pustøvelse i denne langreisporten altså. For du bruker hele muskulaturen, og da aktiviserer du masse sånne blodår og kapillærer og hjerte og lunger og alt. Det er veldig sånn intenst altså på kroppen. Det er veldig mjukt og fint altså, ganske ånsomt. Ja, for det er ikke noe sånn råd, sånn...

på hvordan man skal puste i langrennsporten og sånn, med nesa eller intervall? Jeg vet egentlig ikke. Det kan være at det finnes, men jeg har ikke tenkt så mye på det. Men jeg har lært at du skal puste ut, for det er jo slagstoffene skal ut. Jeg har lært at du skal puste ut, for innpuster uansett.

At du skal blåse ut, sånn ekstra. Og vi hadde jo en kar, en som heter Lars, som jeg kjenner mye av fra Gauvstad. Han hermet en som de kalte Knut Kupern Johansen fra Gauvstad skiløper. Han tror jeg pustet sånn. Hesten gjør sånn. Så det kan være en måte kanskje å få lufta ut på, eller overskudd ut på. Men i hvert fall så...

Jeg har ikke noe spesiell oppskrift for min egen del, men jeg liker å høre den pustingen, for det er et eller annet med å gå, særlig i mørket, synes jeg. Ja, langrenn i mørket. Jeg går mye i mørket uten hudlykt, for jeg liker å ha... I mørket uten hudlykt? Ja, jeg går ikke med hudlykt. Ser du månedsskinnet som lyser opp? Det fine med å gå i mørket er at da kan du ikke gå så fort, men sporet finner jo veien selv. En annen morsom ting med å gå i mørket er at da må du ha...

bedre balanse, for du må tenke på balanse, for teknikken er vanskelig å velike å holde i mørket. Så jeg går veldig mye i mørket og går gjerne ut i lysløpet, men inn i mørket. Det er ikke så gærent med hulykter, men jeg synes det er morsomt å gå i mørket, for det er en spesiell kick. Jeg har gått mye i mørket i oppveksten, og det er litt sånn flashback til gamle dager å gå

Sånn som jeg gjorde da, for da hadde vi ikke ulykt. Vi gikk da over et mørkt jorde, og så inn i en mørk skog, og så inn i en lysløpe. Vi gikk i lysløpet på kvelden da. Så det er noe med at det er morsomt å gjøre det en jorde når man er liten, og

Det er noe med de mørke skyggene som er. Så jeg treffer jo, senere i vinter traff jeg erlig et par ganger. Det gjør du ikke når du har hullykt, men jeg møtte erlig, og i dag traff jeg faktisk tre råder på Ullevål stadion. Klokka halv til dag tidlig. Men det var jo ikke noe med erlig å gjøre. Så det er noe med å gå alene i skogen om...

Og kvelden også, det synes jeg er skikkelig herlig. Gjerne sammen med kamerater også, men folk må jo skvette noe jævlig da, når det kommer en sånn mørk. Hvis det er lys, så ser du jo... Ja, det er folk med lystlys som ser det kommer en uten... Ja, men de som har lys ser jo den som kommer. Og den som er i mørket ser de som har lys som kommer. Ja, det er sant. Nå henger jeg på en som har lys da. Så du kan gå bak folk som har lys oppi der. Hvis du går for eksempel fra Hammeren opp mot Ullevås, som ofte går, så er det ofte at du tar igjen eller...

at det er folk som vil bli tatt igjen av folk som går med lykt, og da går det en hengelse på. For det er veldig mange som går med lykt i marka, det er fint, ja. Men det heter at hvis du da møter en lykt, så får du ødelagt nattsynet. Så da er det en sånn regel at du skal lukke en i en øye. Når du møter en som er lykt, så skal du knipe en i en øye, så har du fortsatt nattsyn på det øyet, sies det. Jeg vet ikke om det stemmer. Det hørtes jo som noe i det. Ja.

Nå skal vi ta og summere opp denne først i, ikke sporet, først i løpet av boka. Det er jo en ordentlig murstein. Det er den tjukkeste boka vi har her i dag. Den er om fem miler. Den er vel...

Den er tjukkere enn Boka om Brummedal, men Boka om Brummedal er 100 sider mer. Først løpet er 550 sider eller noe sånt, eller litt over 500 sider. Men det er masse bilder, så det er ikke så stor som man skulle tro. Det er mye bilder. Den skal nyutgjøres nå faktisk. Det finnes noen igjen på lager, og den skal nyutgjøres i høst i en sånn bilutgave. Så den finnes faktisk, først løpet, finnes kjøpt i en bilutgave i høst akkurat.

Ja, og det blir mer langgrens... Du er nesten sånn, må du porsjonere ut langgrensstoffet her nå, eller siden det er to langgrensbøker til på gang her? Det er ikke noe problem å ta langgrensstoff, nei, det er masse å si. Skal vi se her da, skal vi se. Kan det folk flott å se bunken her? Ja, er vi jo faktisk gjennom seks bøker da. Jeg kjenner jo det litt nå, sånn at det virker jo litt ambisjøst å...

og banke igjennom 24 timer. Merker ikke du også det nå, at det sitter litt langt inne? Jo, det er jo mye ord som skal ut. Ja, men vi kan vel runde av dette langredskapittlet her da.

Og vi tok vel kanskje ikke noen pause i sted? Jeg lytta inn. Kanskje vi skal ta en liten pause nå? Ja, så var neste bok ut? Anders Melum, livssang skriveklø. Spennende. Det handler om en kar som heter Anders Melum som gikk rundt og skrev alt han hørte.

Ok, er du klar? Ja. Jeg gjorde egentlig som deg, nå bare tok jeg av meg sokkene og skoene. Det er behagelig, ikke? Ja, for å lufte litt. Det var klamt og jævla løgn. Jeg går alltid bare med at jeg skriver, eller veldig ofte. Og det er jo behagelig. Skulle du tatt det andre tipset ditt? Men det er jo litt sent da. Det var? Det er jo svårt. Jeg tok meg for at det var tre grader, så jeg tenkte at det var sykt langt. Ja. Men kålboksen er greit å sitte her også. Ja.

30.960 s