Kom litt inn til mikrofonen, og jeg må jo si at det vi prater om mellom episodene her er jo en helt spesiell podcastserie i seg selv. Men Tor sier instendig her at det får komme senere i podcastlivet.
Vi har snakket om Jordan Peterson, Sam Harris og et av kjønnene. Det er gode samtaler vi har. Men vi holder oss konseptreiene når vi først er på. Reisepodkasten nå. Så det er fokus. Men det er jo sånn,
Folk kjenner jo det som en folklore, folkeminnegranskeren, og studier her, hos Kristoffer og bøkene dine og sånt, men du er jo også ganske meningsbærende med det, mer sånn sosialt sett. Jeg har mye meninger, og det er jeg lov til å ha, alle må ha meninger, men det er ikke at alt jeg mener skal komme ut overalt hele tiden. Så det er noe med det at nå er jeg og lager en podcast-
Om tidligere reiser jeg har gjort, og da holder vi oss ikke mest til det, men nesten bare til det. Jeg prøver å begrense mine egne meninger i podcasten her, fordi ofte tenker jeg at det handler om gjesten. Og så av og til bare sprekker jeg, så må jeg mene litt. Men det jeg mest sliter med podcasten å høre på, er jo når programlederen skal mene så mye selv, og bryter inn og skal ta så mye plass.
Det er ikke meningen at verden skal mene så mye, tenker jeg. Så du mener at da er jeg inne på en god steam her? Jeg synes det. God balanse i gang? Ja, ja. Kanskje jeg skal mene litt om London i dag? Vi skal jo snakke om...
De tredje reisememoer i denne litt artige serien som vi har gått i gang med her nå. Danmark, New York og nå London 1983. Jeg har vært i London nesten 10-11 ganger faktisk. Det er en av mine favoritt storebyer å besøke. Lenge siden jeg har vært der nå. Jeg har kanskje vært der 50-20 ganger i løpet av året, men
Jeg så jo tippekampen på TV. Vokste opp i tippekampen på 70-tallet, og jubel fra kampene. Jeg hadde tidlig lyst til å dra til London, og naboen i Brummedalen, Annelise Sandra Paul, bodde i England og London i 60-tallet. Sønnen hennes, Teddy og Steven, som jeg var kompis med, var vel født der. Hun hadde vært til London, hun fortalte om London. Jeg hadde hørt om London, men det var ikke London som var drømmested, men
På 80-tallet kunne du reise veldig billig til London. For hver eneste lørdag eller fredag stod de i Aftenposten restplasser på sånne ukesurer til London. Det var billigere å kjøpe charterturer i uken enn å ta fly til og fra London. Jeg tror i 1983 så tror jeg kanskje et fly kostet...
3000 turer til London, men du kunne få chartertuffel, kanskje for 8-900 kroner, hvis du kjøpte den på slutten. Det var motsatt av i dag, i dag er det kanskje dyrest på slutten, da var det billigst på slutten. Hver eneste lørdag så stod det sånn restplass i Aftenposten, på reiseseksjonen der, til for eksempel Kreta, Rådås og London. Og da var det noen som hoppet på sånne restplasser, det var noen som hadde en sånn sport altså. Så det hadde jeg og Lars Brummel lyst til å gjøre en gang.
Og jeg fikk tak i en bok som heter Bookshops of London. Det var en bok som jeg kjøpte på Tannum i Oslo. Jeg var på tur i Oslo, og så fikk jeg tak i en bok. Det var veldig mye bokhandel i London, så jeg var interessert i bøker. Jeg hadde lyst til å bli forfatter. Og fant ut at dit må vi dra, for da kunne vi ikke bestille bøker. Det var jo begrenset. Vi gikk med på Trondsmo i Oslo. Trondsmo var den beste bokhandelen i Oslo, pluss Tannum var den største.
Jeg fant for mye bøker på engelsk. Jeg var kjærlig, jeg var interessert i engelske bøker. Lars var interessert i dem, men spesielt meg. Så jeg tenkte at jeg skulle dra til London for å gå i bokhandler og for å gå på kino. Vi var interessert i film, og det var filmklubb på Hamar som vi gikk på, men det var lite utvalg, så vi tenkte at nå drar vi til London en uke for å se London, for å sikre på noen gamle antikvarater der brukte boksjapper, og for å gå på kino. Så det var egentlig hensikten med å komme dit var...
Så enkelt. Ja, kultursur. Ja, det var det. Jeg var 18, han var 17 år, og det var høstferie. Vi hadde kjent penger med å jobbe på noe som et stabbur i Brummenaren. Det var en sånn...
Jeg jobbet på kjøttavdelingen der, og drev å pakke sånne, lagde sånne kartonger. Jobbet sammen med et edvart, lagde kartonger, stod hele dagen og lagde kartonger, og så drev jeg å pakke pølser og fars og sånn, og sendte ut til butikker. Så det var sommerjobben 1983, var å
Og så plukket jeg jo jordbær også, faktisk. Jeg plukket jordbær... Men det glemte jeg å spørre om i New York-episoden, hvordan kneet ditt ordnet seg ganske fort, eller etter Danmark-turen? Det gjorde det, for vi syklet rundt i Danmark, og da hadde jeg trent meg opp veldig bra, og jeg var forsiktig. Jeg begynte å løpe i begynnelsen av august 1982. Så da jeg kom til USA, 17-18 august 1982, så kunne jeg begynne å løpe på en mjuk tulledag. Så det ordnet seg. Det var jo en ganske enkel operasjon, men det var som jeg sa, med hammer og meisel.
Men det hørte seg litt jævlig ut, og nå tror jeg de bruker noe annet, mer avansert, kanskje la oss, jeg vet ikke. Men hamreveis, jeg hørte bankelydene, og jeg som sagt fikk sånn mask over trynet, full narkose, og så hørte jeg noen sånne bankelyder, og det var som å være i helvete, altså. Jeg hadde følelsen av å være i helvete, at noen driver hamret og slo på meg, så jeg hadde en slags marit senere om det der, men det ordnet seg, så beinet visst var bra, og jeg har ikke hatt vondt i det knet etter det, altså.
Aldri, aldri hatt noen som fikk det sånn. Jeg ble kjørt ned av en sykkelist i 2004, bakfra ved Ullevås etter jeg løp, og så kom det en kar bakfra med bikkje, og han hadde...
Snor utenfor sykkelen. Snoret kom utenfor. Han kom bakfra med sykkel, så hang bicha fast i sykkelen. Så kom bicha utenfor meg. Så for å unngå å bli viklet mellom bicha og han, så måtte jeg hoppe ut i grøfta. Så datte jeg og slo meg over ei kne, og slo kne mot en stein, og korsbåndet røk. Det visste jeg ikke da. Så spurte han, var det noe gærent? Nei, sa det, bare kjør videre. Så gikk jeg 80 kilometer med avriv i korsbånd. Jeg visste ikke at det var avriv, men det var det andre kneet.
Akkurat. Så da måtte jeg ha en rekonstruksjon av korspåndet, det er en sånn typisk håndballskall, tror jeg. Så jeg fikk rekonstruksjon av korspåndet, men det var altså mange år senere, og ikke noe med det skadet noe. Så utrolig nok, etter en operasjon, ikke en bivirkning, altså det er ganske artig. Jeg har også røket korspåndet på sånn cageball i Nydalen, og da kom jeg fart, og så tok en hoftedytt på meg, så mistet jeg balansen i ganske høy toppfart da.
Og så bare kjente jeg i det beinet landet feil, så akkurat som du vrir med kyllinglår fra skrotten, så knekk, da kjente jeg bare sånn, den lyden bare gikk gjennom hele kroppen, og det hylte jeg, ikke sånn grining, men sånn hei, bare sånn panikk, for jeg bare skjønte at nå var det noe som er fullstendig gærent i beinet. Og jeg lå liksom bare så, du kunne ikke se det på det, men du merket bare i kroppen at nå er det noe gærent. Så da var det inn på legevakten også, jeg opererte ganske fort faktisk,
på legevaktene et par dager eller uker etterpå. - Så fort da? - Ja, veldig fort. Jeg lurer på om de trodde jeg var topp fotballspiller, så de sa de skal få deg tilbake på fotball med en gang. Jeg tenkte, jeg er jo en sånn amatør fotballspiller. Så jeg lurer på om det var derfor det gikk så fort. Jeg har aldri hatt noe problem med det. Jeg brukte ni måneder på å trene meg opp igjen. Det var en veldig systematisk opptrening med kompis og visse øvelser, men det var tilbake på fotballbanen etter ni-ti måneder. Det var jævlig digg.
Det er det utrolig som var for fiksa der. De tok en sånn scene fra Forsiden av Leggen eller noe sånt, som er den tykkeste scenen de hentet opp til kneet og bygde nytt korsbånd her oppe. Jævlig funky. De var ute og løp etter seks uker, jeg.
Etter operasjonen?
Kroppen har et minne, vet du. Så jeg var ute og løp, husker ganske raskt etter seks uker, eller veldig sakte, men jeg trente jo 7-8 timer om dagen. Men det husker jeg, så jeg gikk ut fra sykehuset etter å ha operert et par timer etterpå, så kunne jeg nesten gå på foten.
- Jævlig underlig. Det kommer seg veldig for det. Jeg tror du kan gå, men en gang du skal gjøre øvelser hvor det er mye vendinger og bråstopp, sånn som med fotball, så måtte du ha ganske lav opptrening for å ikke ødelegge den. Men jeg tror løping og gå-in kan du gjøre ganske fort etter korsbanseoperasjoner. - Jeg løper forsiktig, men det var et helvete. Jeg skal aldri, hvis jeg får ødelagt et korsbanseoperasjon, skal jeg aldri ha en operasjon. Jeg liker ikke å trene meg opp, eller det var ordentlig å trene seg opp, men det er ikke ideelt. - Skal du ikke ha operasjon? Hvorfor?
Hvorfor skulle ikke operasjonen styrke igjen? Hvis det andre korspånet røker, så gidder jeg ikke å rekonstruere det. Det er fint å leve uten korspån. Ja, for det du gjør mest er å sykle og løpe. Det er ikke noen overraskende vendinger og sånt her. Nei, jeg hadde ikke behøvd å ta til Dalen, men jeg gjorde det, men jeg fikk tilbud om det, så det var greit. Tilbake til London. Ja, vi dro dit, og jeg hadde jo ikke vært i England tidligere,
Og vi hadde jo minimal bagasje. Da hadde jeg lært meg at du skal reise med liten bagasje. Vi dro med tom sekk, begge to. Det var høstferie, det som kalles potetferie, vet du. Det var det gamle navnet oppe på Hedemarken, så var det potetferie og fortsatt het det potetferie. Hvorfor het det? For da plukket folk poteter. Det var ferie en uke i slutten av september, og det hadde jeg plukket poteter i
Jeg var første i gang i ti år, fikk ti kroner i timen. Jeg ble kjørt et sted og plukket poteter. Det var mange som hatet den jobben. Det var eneste måten mange kunne kjenne penger på, å plukke poteter om høsten. Hvorfor heter potetferie? Fikk man fri fra jobb og skole? Da fikk ungdommen og unger fri en uke. På Hedmarken plukket alle poteter. Det heter høstferie i dag, men vi kalte det potetferie. I potetferien var det ofte ekstra mange som dro til London.
Så vi hadde en sånn uspesisert tur. Det var som sagt kjøpt i siste liten.
Jeg tror det kostet ca. 15 millioner, og det var billig. Vi kjøpte ikke helt i sist litt, men ganske sent. Kom bort til London, og jeg hadde ikke noe hotell. Vi ble kjørt rundt, og det var et hotell like ved Hyde Park. Det var et eventyr å komme dit. Jeg var ikke vant til å ligge på hotell. Jeg hadde ikke vært noe særlig på hotell i hele livet. Bare å være på et engelsk hotell med girl-to-girl-tepp. Da vi kom til London, husker jeg
Det vi så i London, det er noe av det samme som vi ser i Oslo nå. Jeg hadde jo vært i New York fire ganger, så jeg hadde sett det her i myldre av ulike kineser og svart og forskjellige menneskeraser og mennesketyper og sånn. Det så du ikke i Oslo. Men sånn som jeg husker London, første inntrykk av London, i 1983 var det samme som du får inntrykket av i Oslo i dag. Men i Oslo da fantes det noen få pakistanere og noen tyrkere.
Det var veldig få av det som vi da kalte negre. Det var ikke noen somalere. Oslo anno 2022 er litt sånn som jeg opplevde London i 1983. Et myldre av mennesker, et myldre av nasjonaliteter, og vi traff jo engelskmenn der, men vi traff jo mange som ikke var engelskmenn, og det var jo overrasket hvor mange som bodde der som ikke var fra England. Jeg husker første dagen så møtte jeg kanskje fem stykker og ingen av dem var fra England.
så tenkte jeg, bor det ikke noen engelsk med? Det bodde jo masse. Jeg fikk inntrykk av det engelske koloniriket som hadde vært, som ble oppløst i 50-60-tallet, og der fikk jo veldig mange lov til å flytte til England. Det var overraskende for meg, at det var så mange etnisiteter, og utenfor hotellet der var det en utligger. Han snakket mye med meg. Han satt og røkte utenfor.
det var en sånn der rist, hvor det kommer opp varm luft. Der satt han døgn rundt, røkte pipe, han så ut som en gammel snill bestefar, hadde sånn halvdann grått hår, og satt der med predd over seg, og det var den første utliggeren jeg egentlig snakket med noe særlig her i livet, for jeg hadde jo sett utligger i Oslo, men jeg var redd for jeg trodde at alle utligger var skumle, for de var ofte alkiser eller lassaroner, det var et begrep, lassaroner var et begrep, og de var redd, for jeg tenkte at alle fulle menn er farlige, og
alle Lasseroner er fulle menn. Men det er en synd for dem, det, som unge da. Som unge er det. Vi var sammen med onkel Per på kino en gang, og da så vi en full mann i Oslo, og vi ble redde, vi formutter han å snakke om at full menn, de er farlige, eller de er ikke bra og sånn. Og så onkel Per bare gliste, det var en full mann, de er jo egentlig helt ufarlig. Full menn er jo stort sett ufarlig, i hvert fall de her gamle Lassisene, Lasseronene. Og han var en utliker som jeg snakket med, han satt der hele tiden og bodde over den risten, og sov og levde
Og rett ved hotellet der, det var spesielt det gjorde inntrykk meg som var interessert i folk som var annerledes, for det var mye raringer å se London. Bare å gå på gata var jo veldig artig der. Det var interessant, hva var formålet? Formålet har vi vært igjennom, men hvor lenge skulle du være der og la dere planer? Eller var det litt sånn at i forrige turen at vi bare går gjennom gaten og ser hva vi faller over? Ingen plan. Vi hadde med den boka, Bookshops for London, han som jeg hadde med,
Og så gikk vi ikke rundt i bokhandler hele tiden. Vi dro til et strøk der, det var mer i leirten av Lester Square, hvor det var mange bokhandler og advokater som hadde gjort det. Så vi gjorde det, men det var mer å sose rundt. Og i 1983, har du hørt om Boy George, husker du han? Ja, selvfølgelig. Han var jo en av verdens mest populære artister da.
og han så veldig spesiell ut, og han traff, eller han sover faktisk nede i Oxford Street der. Han var ute og gikk, jeg tror det var et eller annet oppdrag, men han har jo veldig spesielt hår og sånn, vi så Bård George på fem meters avstand. Han var jo senere...
Jeg har senere sett mye på, for han er en veldig spesiell, interessant type, synes jeg. Jobboy George, han lever fortsatt, er over 60 år nå. Han sover på gata, og da var det noe som het Carnaby Street. Så var det en gammel mote fra 60-tallet, hvor mye mote ble lansert på 60-tallet, det hadde vi hørt om. Og så vi dro til Carnaby Street, som var en sånn motegate som... Vi hadde legitt en legendarisk motegate, og der i 1983 så...
Dette er jo motogrymme, det var ungdommen noe som heter Mods. Har du hørt om Mods? Det var noen sånne ungdomsgrupper på 60-tallet som kjørte skuter og som digget The Who og sånne grupper. Mods var en ungdomsgruppe på 60-tallet. De hadde hippiene, men Mods kom før. De kjørte skuter ned til Brighton og møttes der. Jeg hadde sett noen filmer og lest noen bøker om Mods. Men i hvert fall i Carnaby Street vanket det veldig mange Mods. De
De hadde gruppa The Jam som forbilde, med Paul Weller som var høytmann, vokalisten. Det var hele historien. Så der hang det masse mods rundt, og det var en ungdomsgruppe som oppstod på 60-tallet, og det var en 80-tall survival, skjønner du? Det var jo bare snakk om penger, men i Carlton City var det masse mods som vanket, og det synes vi var artig, for det var folk som var på vår alder, ungdommer. Så vi fikk en sånn kiks av, eller inntrykk av at London er et sted hvor det skjer for
Det som var med musikk da, var at det var engelske musikkaviser som Melody Maker og andre musikkaviser som jeg leste en god del av, fikk kjøpt i Brummedalen. De skrev om hva som var populært i engelsk musikk, og da var det modsmusikk, altså gammel sånn soulmusikk fra 60-tallet. Så mye sånn motormusikk som vi digget, og da husker jeg det å komme til en gate, kom fra Brummedalen,
Bare å komme til en gate hvor det var musikk som dunka ut av en butikk var jo eksotisk. Sånn var det jo ikke i Norge da. Du kunne ikke gå til i Norge ned i en gate og så dunka det soulmusikk ut fra en butikk. Det høres rart ut i dag, men det var eksotisk for oss. Da stod det noen sånne mods og røkte der med sånne inspirerte positurer og sånne hår. Det var en ungdomsmote som åpenbart seg i karmel strid av mods. Jeg skrev en artikkel i skolavisen Spektrum
Jeg og Bjørn Hovde, som er en kamerat, fortsatt kompis, vi skrev alt som sto i skoleavisa i Brumdalen videregående. Det kunne være 40 sider, og Bjørn tok bilder av en type, eller det kunne stå bilder av alle og fittest, og så sto det foto Bjørn Hovde. Det var sånn tull, vet du. Vi hadde sånne falske bokanmeldelser, og bibliotekaren kom og spurte oss hva boka het, eller hvor den kunne få kjøpt boka, men vi hadde laget sånne falske boka. Så jeg skrev en artikkel
Om den turen, husker jeg, og da skrev han om Carla Bistrit, som en sånn mytisk fenomen, hvor hun så en sånn ungdomskultur som vi bare hadde hørt om og sett litt på film. Det med musikk fra England er jo helt tilbake til den tiden der, 60-70-tall, men helt opp til da jeg begynte å dra til England rundt millenniumskift og fremover, så er det sånn, og det jeg visste om England på 90-tall, alle artister vi fikk derfra, alle liksom
musikksjangerne, klubblivet, klubbmusikk og hele den greia der, var ekstremt dominerende for oss som unge, husker jeg. Det var veldig definerende på hva som også kom til Europa og Norge i veldig stor grad med DJ's, housemusikken og disco. Selv om mye av det kom jo egentlig fra USA, så var det jo sånn
At det var i England som var veldig spennende for oss å gå i vinyl-sjapper, gå på konserter, og det er butikken også for å dunke ut musikk fra butikken, var sånn ekstremt fascinerende, husker jeg, som heller ikke fantes i Oslo, heller ikke på 90- eller 2000-tallet, det var ikke noe så lignende, det var kanskje noen platesjapper her og der, men det var den auraen å komme dit, det var et ekstremt musikkmetropol på alle måter, kulturmessig, kanskje mer enn det var på film og TV som fortsatt
var veldig amerikansk, i hvert fall da jeg var ung. Så var det som musikken kom i veldig stor grad fra England. Ja, og mye av den musikken som vi hørte i Carl bestritt, det var to typer musikk. Det var moderne modsmusikk, eller The Who og The Jam og sånn. Så var det mye gammelt amerikansk soul fra 60-tallet. Vi kjøpte ikke noe særlig, vi hadde ikke noen penger. Vi bare gikk og snuste. Det var ikke sånn kjøpte, vi kjøpte ikke noe særlig. Men vi var der, og så var vi nede i Soho, og der så vi noen horer. Og de horene, de hadde det som i dag kalles tights.
Tights var ikke vanlig, de fanns ikke i bruk i 1983 i Norge. De første tights jeg husker av idrettsfolk, de hadde i 1984, og horene brukte tights. Så horene i Soho da hadde klær som bestemødre går i dag. Så når vi så da horene i Soho, så så det ut som horer, for vi så at de var horer på blekkeningen, og det var det ingen som ville finne på å gå i Norge i dag.
Da mener jeg at det ikke fanns salg. Jeg visste at kvinner ville ikke gå i tights, og så ble det alt for avslørende. Så det var en kleskode som ikke hadde spredt seg til Norge. Den hadde horene. Horene gjorde slik andre skjedd på den tiden. Jeg husker at vi snakket med en av horene, og det var en klassisk slik vi hadde hørt om hvis du stod på gata, med tights. Jeg hadde aldri sett noen gå med tights før. Tenk på det.
Jeg hadde sett Seedress, ja. Men Seedressen som var sånn tett, den kom i 1976-77, og tightsen som plagg kom litt senere enn ut på 80-tallet. Jeg husker den amerikanske troppen i 1984, de hadde tights. Carl Lewis hadde tightsen i 1984, men det var helt spesielt, og så kom det litt etter hvert at vanlige folk kunne bruke det. Men du husker punkerne? Punkere hadde jo farget håret. Og jeg husker det stod en artikkel i Dagblad rundt 1979-78 om punker fra London,
og de hadde farget håret sånn og sånn, hadde sånn og sånn klær, og noen år senere så hadde bestemødre i Norge farget håret sånn. Skjønner du det? Ungdommen bryter noen barriere og går kledd eller farger håret sånn og sånn, og så har bestemødre. Det samme har du med damer som holder så godt. Har du hørt om Jackie Collins? Eller John Collins, den amerikanske skuespilleren. Hun holdt seg veldig godt og var veldig stersa til å være gammel. Spilte vel i, var ikke med i dynastiet, ja?
Jeg så ikke om du var med i en sånn tv-serie. Joan Collins, som er søster av Jackie Collins, hun var veldig jordete, og det var det ingen norske damer som var på den tiden, eller veldig få, nå er vi på 80-tallet, men så har vanlige folk adoptert den stilen, så det begynner i Hollywood, det begynner blant noen, og så sprer det seg til folk...
Sånn var det med ting i London og USA, at det sprer seg kulturimpulser utover verden. Synes du ting ble drøyere og drøyere, sånn at kvinner turte å kle seg mer og mer utfordrende etter hvert i tiderne? Ja, i går så jeg på det australske menneskekapet i fridrett, jeg er interessert i fridrett, jeg kom inn på det, og så så jeg på 800 meter menn, jeg så på 3000 meter hinder for menn, så så jeg på 500 meter for damer, så tenkte jeg,
De har jo nesten ikke klær på seg. Hvis jeg var jente, eller hvis jeg var gutt, så ville jeg ikke likt å løpe med så lite klær. Så da har det blitt en sånn der... Nå tror jeg grensen har gått så langt at du nesten ikke kan ha på deg mindre klær. I fridret så har du jo sånne... Litt av buks og en liten overdel. Og de horene hadde jo klær som...
I dag er det ikke blitt ansett som drist i det helt tatt. En hore vil ikke gå til sånne klær i dag, tror jeg. Men da var det noe som skilsøtt veldig. For du så kroppskonturen, at det lå inntil beina, og du så rompe og former. Det så en måte ut på som ingen norske damer da, tror jeg, ville...
Ville det fremstått sånn, da ville det blitt sett på som horete. Men så forandrer moten seg, og så forandrer bildet seg, og så smittes vi av de inntrykkene vi får, og så ser vi ting på film, vi ser i aviser og ser andre, og så blir ting godtatt, akkurat som norske damer på minst i 90-tallet gikk ikke med bukse. Det kom mote fra Hollywood med at kvinner gikk i bukse, og mange hadde langt hår, så klippet de hår også. Så var det miniskjørt i 60-tallet, så det er mye sånn, nå er jeg på kvinner, det er sånne ting med menn nå, men
Det har vært kleskoder gjennom historien. Nå har det muslimske kleskoder i dag. Det er alltid kleskoder i et samfunn. Olabuks for eksempel var jo forbudt på blindene fram til 1965. Gikk du i Olabukset, så kom du ikke inn på blindene. Universitetet 1965, så ble det lovlig. Nå ser du 70-80-åringen gå i Olabukset som var et enkelt gullgraveplagg fra Kalifornia. Han Levi Strauss var en smart jøde som solgte det, så
Så det er veldig interessant å se hvordan klær, og det så vi i London da, hvordan ting som ikke fanns i Norge da, du kunne dra til London og kjøpe et skinnjakk som ingen kunne kjøpe i Norge. Det var jo sånn sjøford. Så var det med musikk også, du kunne ta med ting hjem som ikke fanns i Norge. De bøkene jeg kjøpte i London i 1983, det var bøker av Jack Kerouac som de ikke hadde på Tromsmo. Jeg hadde vel fem-seks Kerouac-bøker som jeg tok med hjem, og de fikk jeg ikke på Tromsmo. Tromsmo hadde et underhold av et par andre bøker, Dharma Bums.
Men jeg kjøpte altså en 2018, kanskje så du kunne dra ut og kjøpe bøker, og noen år senere så var vi i London, eller året etterpå var vi i London, jeg og Lars, og da kjøpte kameraten til Lars, kjøpte jeg skinnjakke, som bare fikk tak i London, og brukte alle penger på Walkman og skinnjakke. Det høres ut som det var. Ja, ja, ja. Men vi hadde ikke noe særlig penger i London i 1983, men vi gikk rundt, og det var det å gå rundt, altså, og bare suge inntrykk som var stort. Vi var ute og løp, og i Hyde Park var det, men
Det at vi ikke hadde noe plan gjorde at vi fikk mest ut av turen, tenker jeg, og så for min del i hvert fall. Men det med bekledning og tiderne og damer, det er veldig interessant. På YouTube nå er det en helt vild trend, og det er jo sånn, gutter vil være gutter, og menn vil være menn. For alltid tror jeg det. Jeg synes det var morsomt å observere at, apropos, jeg skal ta en degresjon på degresjonen her, jeg så en nyhet i dag, apropos det med menn er menn.
at det er en sikkerhetsselskap i Sverige nå som har overvåkningskameraer som VerySure, tror jeg det heter i Sverige, som har alarmsystemer inne i husene til folk. Ja.
Og jeg har alltid tenkt, hvem er det som vil ha en sånn sensorlig kamera inne i huset sitt? Det er helt sikkert, det er ikke noen som kan kjuvekoble det. Teknologi kjuvekobles ferdig med det. Folk kan ta over bilen din, de kan ta over alt som er elektronikk, er sårbart. Så har det vist seg at det sitter en gjeng med menn på nattvakt der og følger med på disse kameraene hjemme i husstandet hos svenske folk. Sånn som menn er, hvis de skal se en nakne dame, så kommer de til å oppsøke å se etter nakne damer. Sånn er det bare. Og det systemet har de utnyttet til å følge da.
Det er et tilfell med YouTube for den enkelte digresjonen her, til bekledning i fridrettsverdenen. For det som trender på YouTube nå, som er helt sinnssykt, det er ekstremt veltrente, lekkere stavehoppere i 10-20 årene, som har ekstremt trente kropper, og noen romper med veldig stringt trus. De har veldig lite klær på seg.
og de stavehopper-videoene på YouTube, og fridrestamer generelt, de tar jo helt fullstendig av, de har millioner avspillinger, og det er jo sånn som hvis menn sitter og ser på de som fridrester, som har lite klær på, og ser på stavehopping og sånt, og det er bare sånn,
I fritidsverdenen er det kanskje der hvor det er mest minimal bekledning av alle sporter jeg kan tenke på, og det er jo en del endringer der i andre sporter og sånt. Jeg synes jo synd på de, jeg fikk nesten vondt av de damene jeg så fra australiske mennesker, jeg tenkte at hvorfor skal de ha på seg så lite klær? Jeg ser ikke noe poeng med det, jeg synes ikke det er noe fint, jeg tynner ikke at det er bedre at de har...
Men altså, hvis de vil ha det, så er det greit, men at de vil gjøre det bare fordi det er en slags trend. Jeg vet ikke om det er et krav, eller om det er en standard, eller hva det er. Jeg vet ikke. Jeg synes jo det er ordentlig at folk har på seg litt klær, og
Jeg vil aldri finne på ... Jeg løper mye bare all-crop-sjø, men det er i skogen jeg trener alene. Det er jo digg. Det ser sexy ut. Du tar jo ikke på deg en ... Jeg har enda ikke tatt på meg sånne treningstights for menn, som alle menn løper med nå, tydeligvis. Det har jeg aldri tredd på beina mine. Jeg har bare løse joggebokser og shorts, men jeg har aldri hatt noen tettsittende sykkelbokser. Det har jeg aldri fått meg til å ta på meg som forfram. Liksom på en skinn, sånn supertight.
treningstøy? Aldri. Jeg liker det. Jeg har en løpebuksje som er ganske liten og kort. Det med London, at det som var myldret av folk, bare gå ned over gata der. Når jeg var i Oslo som guttunge første gang, var jeg mormor, vi satt på Grand Café, eller vi gikk på Karl-Johan, bare å se de folka. London var et steg videre, New York var fra Oslo, så i Brummen var det lite folk, for oss var det lite folk. Mer i Oslo, enda mer i London. Altså,
mennesker, altså det fascinerte meg at det fantes så mange rare mennesker
Ja, vi så en lang kar, for vi var på undergrunnen til London. Da så vi kanskje en av Englands lengste menn. Lars er vel 1,85? Ja. Og han karen var i 60-årene, han hadde svart hår, jævlig veldigproporsjonert, veldig kraftig kar, og han var over 2,20. Det er ikke kød i gang. Han var veldigproporsjonert, han var ikke sånn kjempetrød, han hadde ikke sånn kjempetrekket trynet. Vi anslå at han var cirka...
35 meter høyere enn Lars. For vi så jo hvor han sto, og så målte vi senere. Og det var veldig spesielt å se en så lang mann. Jeg visste jo at verdens lengste mann var 272, og det har jeg lest i rekordboka. 272? Ja, Robert Waller, amerikaner. Ikke så høy? Jo, jeg har boka, men han var 272. Han ble bare par i 20 år, jeg har flere bøker om han. Men at vi så en kar som var over 220 i London, det var spesielt spesielt.
Så så vi en som kanskje veide 300 kilo, men det er noe helt annet. Men vi så kanskje Englands lengstemann, for jeg tror Englands lengstemann var litt lengre enn dette. 272? Han var så jævlig. Bare å stå ved siden av en kar som er 220 er helt spesielt. Jeg er 178. Ja, han var verdens høyeste. Det var det han... Robert Wodlow. Ja. Du er 1940. Født 1918, var det ikke det? Ja, det var det.
Jeg har noen bøker om det, og det finnes på YouTube, vi kan gå på YouTube og se. The Gentle Giant heter boka jeg har om han. The Gentle Giant, ja. Han vokste hele livet, han ble ti år eldre, så han ble tre meter, altså han vokste fortsatt noen sentmeter i året. Det var Sturla Ellingvåg som bare sa det, at vi skandinaver og nordiske, vi
vokste så mye at vi ble så høye at de prøvde å trekke ned høyden vår med medikamenter, altså medisiner. Har du hørt noe lignende om det? Jeg har jo hatt elever, jeg jobbet som lærer i 15 på Helper, og jeg hadde en elev som lo an til å bli ca. 2,20 år.
Eller 2.13 sa jeg, tror jeg det var. Han fikk stoppet på 1.99. Jeg tror han snakket om at det var 2.13, og det var noe med behandling. Jeg traff en kar i Irland som var svensk, han var 2.04, han hadde lovann til å bli mellom 2.24 og 2.32, og fikk stoppet på 2.04 da han var 14 år. Vet du, er det...
gir det veldig mange konsekvenser av å stoppe høydentråd enn å bare la naturen gå sin gang? Jeg vet ikke, for jeg er ikke ekspert på det her, men jeg har også sett en lang...
jeg så en lang mann i Australia som var samme nivå som han Karl her, så 2,20 altså, jeg har sett basketballspillet på 2,30 senere, men å se han gå på gata, vet du, og vi så ned på T-banen der, han gikk jo der, og det var helt spesielt å se hvordan han, han led at han var så lang, vet du, for alle kikket jo på han, og han bøyde seg hele tiden, og så litt sånn brydd ut, og var så lang, og hadde brydde husket, og var i 50, kanskje 60 år, og
bortimot et par hundre kilo, det er veldig grov i kroppen også. Det er jeg alltid lurt på, hva er downsideen med å stoppe en naturlig prosess med at du skal bli så og så høy, eller er det bare at du er en sånn abnorm verdi i det store hele genpulen, at du blir veldig mye høyere enn du skal bli, og så blir du rensket ut av genpulen fordi at den variasjonen var ikke sterk nok på en måte, eller ...
Eller hva er det som de hadde begynt å formere seg, de som er over 22-32, liksom fikk veldig mange barn og arvinger på en måte, er det liksom meningen at menneskeheten skal bli sånn ekstremt høy, kanskje i lengden, kanskje vi skal bli tre meter om et par tusen år liksom? Jeg vet ikke, men det er jo...
Han da i Nassim Taleb sier at det er jo de minste dynamiske tingene som ofte vinner frem i naturen. Altså de store, klumpete kjempene, de taper i det lange løpet. Jeg tror det er en stamme i Sudan som er ca. 1,96 høye i snitt. I snitt, for mennene. 1,96 og så 1,78 for damer. Det finnes noe på YouTube. Men det er en stamme fra Sudan. Og der er det jo
vanlig at de er 2,10 meter og sånn, og flere av de er basketballspiller i USA. Men nederlendere er det lengste folkeslaget nasjonen i verden. Er det ikke det 183 for mennene, tror jeg, i snittet?
Norge er vel 181 eller rundt 180 kanskje, det spørs jo litt, det er mindre Finnmark enn på Sørland for eksempel, så jeg tror det var 176 i Finnmark, altså det var 181 på Sørland, så Sørlendingen var litt lengre i snitt enn Finnmark. Det gir jo mening med sånne mytiske fortellinger og historiske slag og sånt, og derfor det er noen som kjemper i herren sin, som er sannsynligvis kanskje en som var 240 for mange århundre eller årtusen sider, mens resten gjennomstilsøvden var en 20, en 30, en 40 eller noe annet.
Så det er ikke rart når du har en som er en meter høyere enn deg selv. Det virker som en enorm kjempe, som kan denge løs på alle de små ganske lett. Den tiden fysisk virker jo viktig i krig, eller i menneskeheten, så var det jo mange sånne typer. Du har jo masse eksempler. Jeg har egentlig tenkt å skrive en bok om norske kjemper. Jeg har samlet stoff til det, om norske kjemper. Spennende. Henrik Brustad, for eksempel, som var fra Trøndelag. Du har en kar, Jon Åsen.
det finnes en del, det finnes, altså jeg har samlet stoffer med gode norske kjemper, altså det er folk som delvis opptrådde på tidligere sirkus, og delvis var sånne spesialister i herren til å løfte og krige og sånn, så det finnes nok stoffer som skriver en bok om norske kjemper altså. Du tror ikke det er London da? Ja. Den boka må du jo komme til å bevake, hvis du gir den ut en gang, så må du jo komme og snakke om den da. Ja.
Men med mat og sånt, kulinariske ting og sånt, det er jo ikke noe Attenøringen setter høy på menyen, men det er jo mye annet spennende av streetfood man har fått møte i sånne store byer som ikke fantes i Norge på en tid her. Vi synes ikke det. Vi spiste mat på, det var sånn dårlig engelsk frokost med sånne rundstykker og te.
Engelsk frokost er jo ofte forferdelig, eller bacon og egg. Er ikke det bacon, egg, bønner og et rundstykke? Det ser jo helt konge ut. Ja, det var det, men det hadde vi jo spist før. Så det vi spiste, Lars, vi var nesten ikke på noen restauranter, vi spiste mye smørbrød. Vi var ikke interessert i å gå på restaurant, vi ga faen i det. Vi var jo helt ikke...
Ikke smakte alkoholet heller. Jeg var jo gammel nok til å drikke. Jeg hadde akkurat fylt 18 år. Senere har jeg vært på en del restaurant i London. Men jeg var ikke interessert i sånne ting. Vi var mest interessert i å gå rundt og løpe i Hyde Park og kikke på folk og sne på utlir og være på marked. Det var mye marked der, vet du. Og så var det noen andre fra Brumdalen faktisk. Det var to andre fra Brumdalen som var på en musical.
og der uten at vi visste om det så satt han bak oss de fra Brummenaren satt bak oss det var spesielt, altså på samme turen så var det to fra Brummenaren, eller kanskje flere men i hvert fall de to satt bak oss på den musikeren så det var litt spesielt å dra på musikk i London og så satt det en brummedøl, to bak oss det var jo veldig artig det altså
Men det var spesielt? Ja, det er helt utrolig. Hvordan du møter på lokalfolk som skal reise til Australia, et helt fjernsted, og så plutselig hører du en som kommer fra samme kommune som deg, og så opplever du at det er veldig absurd, og veldig bindende. Der er det noen av mine egne, og så binder du deg veldig til...
Sånn som vi snakket om med nordmenn i utlandet, så de må finne hverandre på en rar måte. Og så gikk vi på filmklubb, vi var på kino, og kvelden var det å gå på kino, så var vi på filmklubb, og da var vi på Rotløs Ungdom med James Dean, den hadde jeg aldri sett. Den gikk på en film der i filmklubb, og det var James Dean kveld, vi så tre James Dean filmer, ikke samme kveld, men i løpet av uka der, Rotløs Ungdom blant annet, og så husker jeg på doen der, på dassen på filmklubben, så var det en som sto og skjøt heroin.
Og det hadde jeg aldri sett før. Jeg hadde sett narkomaner, jeg hadde narkiser, men jeg hadde ikke sett noen som skjøt heroin, så hadde jeg sprøyt og skjøt heroin på dassen.
Det var helt spesielt altså. Så jeg tenkte, det her er London altså. Nå skjønte du hva det var? Ja, jeg hadde jo lest boka «Å være ung er for jævlig», eller den ble lest opp på skolen. Jeg visste jo hva heronister var, men jeg hadde aldri sett noen stå på en do. For jeg skulle inn på en dass der, og så åpnet jeg døren, og der satt en kar på dasslokket, og satt der sprøyte. Det var spesielt altså. Så vi gikk for å se filmen altså. Vi så filmen, vi kunne ikke være der på dassen så lenge, så
Jeg bare pisset i pissoarer og så gikk jeg og tenkte at nå sitter han og skyter her inn på dass. Og så var det å se James Steven, som var en gammel film. Han døde jo i 1954, han døde jo i 1955, siden han fødte 1931. Så han var jo en sånn ungdomshelt. Vi hadde lyst til å se filmene til James Steven. Det var ikke så lett å se for video, er det noe helt annet. Så jeg hadde ikke sett den filmen i rotløs ungdom, som ikke er så bra, men det er en sånn klassiker. Ja.
Det er noe annet som jeg liker veldig godt med England, men samtidig må jeg stå her og si at jeg har jo bare vært i London. Jeg har aldri vært noen andre steder i England enn London. Jeg burde kanskje vært i Liverpool hvertfall et par ganger som Liverpool-fan, men jeg har faktisk aldri vært på, jeg har sett på fotball, jeg har sett på tippekampen siden 1989, siden Liverpool vant gullet der.
Jeg har aldri sett en fotballkamp i England hele mitt liv. Nei? De alle de gangene jeg har vært der. Det er litt underlig, egentlig. London er jo en ordentlig by, men jeg har vært her kanskje 20 ganger, men jeg synes det er mye mer interessant utenfor London. Altså Nord-England, Cornwall, England har veldig fin natur, faktisk. Jeg har vært 20 ganger oppe i Nord-England.
Jeg og Dan har dratt dit i august og besøker noen folk som vi kjenner. Tett opp på Skottland? Ja, det er det fineste området i England, det Lake-distriktet. Det er helt subverent. Jeg var der første gang i 2007, tilfeldigvis kom jeg på der. Om ikke som Norge, så er det et kupert og fint landskap. Det er litt sånn som Vestland, men mer femininvariant. Siste jeg var i London var jeg på et utrekningsdag med Roger Kvarsvik.
og da synes jeg London var det gikk vel to dager før jeg møtte en engelsk mann for alle var jo utlendinger det var jo brasilianer og tysker og russer og ukrainer og sånn som bodde der så London har det er en fin by altså men det er litt uoversiktlig New York er veldig oversiktlig
London er uoversiktlig, sånn som jeg oppfatter det. Ja, T-banekart og sånt må du jo lære deg. Gaten i New York er jo nummerert, og det er lett å skjønne systemet der. Men London, vi fant den uoversiktlig, men vi gikk jo rundt, og vi kjørte nesten ikke, vi kjørte undergrunnen, men vi gikk rundt mest, og vi var på fotballkamp.
Vi var innkjent i fotball, og vi dro på Tottenham Norwich. Vi tenkte ikke over at Åge Harreide spilte på Norwich. Så vi var på en kamp, og plutselig dukket det opp en kar med lys. Åge Harreide fra Molde, eller oppi der. Han hadde spilt på Molde, han var ikke fra Molde. Så vi var på kamp, og det kostet to pund å komme inn på kampen.
20 kroner altså. Det var dritbillig, men det var morsomt å være på kamp. Det var ålreit for at jeg hadde spilt fotball og elsket engelsk fotball. Men det var jo litt annerledes enn jeg husker at de sto og drakk øl. Jeg hadde ikke visst at det var øl. Og så var det mye tannløse folk, det har jeg husket. Det var jo en ting vi la merke til i England, at mange tannløse. Det var ikke så mange tannløse oppe i Brumdalen. Har du lagt merke til det, eller? Engelsmenn? Ja, tannløse.
Nei, jeg har egentlig ikke det. Nei, de var blekere, og så var de tannløse. Og så så de annerledes ut, for engelske ser jo annerledes ut enn nordmenn, i hvert fall mange av dem gjør det. Så de hadde et utseende som...
Jeg snakket med en kar som levde under krigen, og han sa at under krigen var det en engelsk mann som var til Oslo, og da så alle at det var en engelsk mann. Folk kunne se at det var en engelsk mann på grunn av klær, men kanskje litt på grunn av utseende. Var det ikke vikingen som tok med seg alle de pene damene til Oslo? Så snakket han om at de jødene som var i Norge under krigen, de klarte ikke å skjule at de var jøder, for de så ofte ut som det han kalte jøder, hvis du skjønner.
I dag er det så mange forskjellige grupper i Oslo og Norge at hvem er det som er hva. Så det at du kunne se at folk var...
Det er noe engelsk utseende, det er ofte litt bleke. Jeg har alltid merket i England at det er ofte to typer engelskmenn. Det er de som stammer fra kelterne, og de som stammer fra anglesakserne. De kelterne er veldig små og ganske bleke, tror jeg. Det er noe jeg tror. Jeg tror det stemmer. Overklassen i England er ofte litt lengre.
og er litt annerledes. Hvis du drar til Oxford for eksempel, jeg var oppe i Oxford senere, vært der flere ganger, og de professorer oppe her har en egen måte å være på. Hår er på en bestemt måte, de går i bestemte dressjakker, og overklassen i England er ofte litt lengre, for de har fått mer mat, og de har parret seg med hverandre i hundrevis av år, så det er noen undersøkelser fra 1930-tallet, 1930-tallet, hvor
jeg tror det var 15 centimeter høyde på de samme årgangen i England på overklassen og arbeiderklassen, hvor de som var i arbeiderklassen hadde lite dårlig mat, forholdsvis, mens de som var i overklassen hadde bra mye mat. Jeg har gjort undersøk, det tror jeg går til mellomkristia. Ganske store forskjellige høyder, faktisk. Så du kunne se det på fysiognomien, altså. Og i England er det et klassesamfunn med working class og middle class og upper middle, lower class og sånn, og ja...
Så det var et klassesamfunn, det kjente vi borti der. Vi fikk med mye av England for...
Selv om det var mye utlendinger i London, så var det veldig mange engelskmenn som vi kom i kontakt med og snakket engelsk, for jeg snakket jo engelsk med amerikansk aksang. Og det hatet jeg, for de trodde jeg var amerikaner, for jeg kan jo snakke amerikansk hvis jeg vil. Men bare hvis jeg er full, men jeg drikker jo ikke, så da snakker jeg ikke. Så jeg husker jeg snakket engelsk i London, og de trodde jeg var amerikaner, eller irre. For amerikansk er jo en avvart av isk. Altså det var så mye irre i USA, at amerikansk ble veldig preget av isk.
I hvert fall særlig på østkysten, men lenger på sørkysten også. Så jeg ble tatt fra amerikaner, og det likte jeg ikke. Jeg la om engelsken til å snakke mer sånn som Thor Heyland, eller kanskje Thorbjørn Agland, eller bedre enn det. Det er jo sånn norsk-engelsk. I welcome you to Norway, and I'm very happy to be here. Ja, litt bedre enn det. Jeg ble irritert, og jeg likte ikke at de tok meg fra amerikaner. Men de sa jeg var nordmenn, så var det greit. Men altså...
Og så merket jeg i lånet hvor han... Fattige folk, vi så mye fattige folk der. Og fattige, tannløse, gamle gubber og sånn med sixpence-do og sånn. Og så var vi i Speakers Corner. Vi var i Hyde Park og Speakers Corner. Der var det jo folk som snakket hele tiden. Veldig spesielt sted. Det stod folk og snakket om... Husker de snakket om religion og det som snakket om Jesus. Det var noen gjerninger som gikk med stav der. Vi var der...
Når det var første gang i en by, med så lite planer som vi hadde. Vi kunne sikkert gjort mye mer morsomt, men vi gikk og glippet mye fordi vi ikke hadde noen planer. Det var å sose rundt og bare være vær. Det med å snakke
for nordmenn snakker engelsk, jeg vet ikke hvor du kommer fra, vi har snakket om det før også, men hva er den der mindre veidighetskompleksen vi har for at vi ikke er så flinke til å snakke engelsk? Jeg merker på og på meg selv og andre at man skal ikke prøve for hardt, og man skal ikke snakke sånn Torbjørn Jagland engelsk. Det er et sted midt i mellom skal helst ligge hvis man ikke skal bli flau på egne veiene og andres vegne å snakke engelsk.
Hvor kommer det av? Jeg har en kompis som tok dette til det ekstreme. Han jobbet i finans, jeg tror det var i London han var. Han prøvde å lage seg en litt britisk aksje, men de likte det ikke, for de hørte med en gang at det stemte ikke helt, at han prøvde litt for hardt.
Da gjorde han bare helomvending, og så gjorde han om til den norsk-engelske, at han bare, hello, how are you? It's great to see you. Han kjørte fullstendig som norsk aksent på det. Damene, de ...
elsket det. Altså han snakket på den måten han gjorde, for for dem var det veldig eksotisk, vi manglet et bedre ord da. Så han dro veldig mye dame på å snakke sånn som på en måte falt naturlig uten at han måtte tenke seg om eller gjøre seg til å gjøre seg blitt britisk da. Norsk har jo en veldig lystig melodi i seg, og nordmenn går ofte opp på slutten av setningen, amerikaner går ned, og det høres ut som om han har
How are you? Så norsk høres lystig ut, og det høres ut som kokken i Muppet Show. Så hvis du snakker norsk med god uttale, og tydelig uttale, slik at de skjønner ordet, så liker stort sett amerikanere, australere, nusilienere og engelskmenn å høre norsk
Så vi trenger ikke å prøve å prate perfekt. Noen gjør jo det. Jeg har hørt noen prate perfekt og forlengskt, fordi jeg har studert det. Men jeg vet jo at en del av de som har vært lengst utdannet, som Tor Heila, han driter jo fullstendig der og snakker sånn norsk, engelsk eller engelsknorsk. Og det er jo interessant det, at han kanskje har så god selvtillit etter å ha vært 70 eller 60 år utdannet, at han prater akkurat som han har lyst til.
Jo, Galtung også. Professor Galtung er over 90 år nå. Han er fredsprofessor. Han snakker, hvis du ser på YouTube, så er det foredrag med han, så snakker han også sånn der, han kan jo kinesisk og mange språk, han er jo mange språkumektig. Han prater norsk eller engelsk med den der aksjangen som vi har, hvis vi ikke blir lært til å snakke sånn perfekt brittisk engelsk som...
Som kanskje, jeg hadde en veldig god engelsknar på skolen som kunne snakke veldig bra engelsk, men det var ingen av elevene til deg som kopierte det helt. Jeg får helt sånn der, hvis jeg skal selge noe på Finn og det kommer en skjerm
I engelstalene inder, et eller annet sånn, en innvandrer som da ikke har engelsk som sitt morsmål, snakker veldig dårlig engelsk, så blir engelsk min også helt ubrukelig, jeg var sånn. Så det er sånn at når du skal snakke engelsk i Norge, blir det ofte jævlig anstrengt, men hvis du er i landet, så er det akkurat sånn at du går og glir av seg selv, det tar et par timer, og så er du inne i det. Men det er så ekstremt anstrengende å snakke engelsk, plutselig switche i Norge, det tror jeg er en sånn hjernegreie.
at det er vanskelig å switche om veldig fort. Kanskje en sånn treningssak da. Jeg tror det er jo, folk er jo forskjellige, og noen tar jo språk mye lettere enn andre, mens andre har problemer med, jeg husker da jeg bodde i USA året etterpå, eller det var året før jeg kom inn i 83, så var det en svensk dame som jeg tar for pli som ikke klarte å snakke svensk. Så hun het Fond, hadde etterhåndsmet Fond, var sånn adelsnavn.
Hun klarte ikke å snakke svensk, så hun gikk og snakket engelsk på flyet, og måtte trene seg å snakke svensk for å møte foreldrene på flyplassen i Stockholm. Hun slet å snakke svensk. Det er bare tull, men hun hadde ventet seg til å snakke engelsk så mye at det var et problem å snakke morsmålet sitt. Har du sett nyhetsoppslagen? Det er sakene som har vært i sistene med at unge tenåringer snakker engelsk til hverandre.
i stedet for norsk. Det er jo virkelig ikke bra. Det er jo både språkforståelse, IQ-messig holdt jeg på å si, til det refte der med å bruke litt for mange engelske ord, da tenker jeg at det er en som ikke behersker språket så veldig godt, men det er å snakke engelsk til hverandre i mangel, at det fungerer. Jeg tror mange synes det høres kulere ut når du er ung, at de amerikanske tingene låter litt...
litt kule og litt fetere å snakke til hverandre, og at det blir litt kleinere på norsk. Men det er jo å handikappe seg selv språkmessig, hvis du virkelig legger om og snakker engelsk eller amerikansk med vennen din. Det er jo virkelig ikke bra. Det er interessant. Jeg har hørt noen gjøre det. Hører på et offentlig transport og sånt? Ja, ja, ja. Og jeg hørte det ikke så lenge siden jeg hørte om en buss i Oslo. To som snakket engelsk, så spurte jeg,
Er du fra England? Nei, jeg bare startet å snakke engelsk. Det var 17-18-åringen på 4-54-bussen, det var på Sagene. Det er interessant for meg, men det er sikkert på grunn av at sånn som verden har blitt, så mottar vi så mye impulser fra den engelske språk til verden hele tiden, og det er mange som...
Vi hører jo engelsk hele tiden. Jeg tenker at vi vokste opp med, det var kabel-tv, og det var veldig mye amerikansk og engelsk underholdning og kultur, og musikk og ikke minst, og film. Jeg tenker at vi fikk veldig overload av den amerikanske biten at
at du tror at vi liksom skal ta skade av dem, men bare se de som er unge nå da, som snakker amerikansk med vennene sine, de ser jo her på Instagram, Snapchat og YouTube og de blir, de har på en måte mye mer, enda mer input av amerikanske ting enn det vi har, og som i tillegg liksom faktisk ser ut til å preferere det framfor liksom snakke norsk da. Men det kan jo også være sånn språkting at det kanskje var litt sånn
skolemessig før mindre akseptert å bruke engelsk ord du måtte bruke mye med norsk språk da, jeg vet ikke. Anglisismer heter det og jeg skriver bøker uten anglisismer nå har jeg brukt noen anglisismer i den podcasten jeg er med for å gi det sånn koloritt, tenker jeg for jeg unngår det når jeg skriver bøker men jeg husker jeg var bort i Østtyskland i 2013 og
Og der traff jeg en del tysker, og så hørte jeg noen østtysker snakke. Det var i en sånn telt etter en hopprenn i Selingenthal, eller Bråttorådet etter Bråttorådet. Det var kontinentalkøppen i hopp. Bråttorådet var en så stor fest om kvelden, i en sånn telt der. Jeg fikk masse ølbonger som jeg ga bort, for jeg drikker ikke alkohol. Og der var det masse tysker, og så hørte jeg noen tysker som pratet. Så hadde de en del sånn anglisisme, og det synes jeg høres rart ut, for de snakket jo veldig bra tysk, eller perfekt tysk var tysker. Og så kom de med sånne der...
fuck off og sånne engelske fraser, det hørte litt rart ut, så tenkte jeg, kødder de deg? De mener jo seriøst, for det var en del av
av slengen, det er jo et engelsk uttrykk, som de hadde seg mellom, og sånn ville det vært i Norge, og hvis du hørte to nordmenn, eller kanskje ungdommer snakke, så ville de kanskje bruke sånne engelskord, og ungdom er jo mest utsatt for det, for ungdom er jo ikke ferdigstøpt språkmessig, så de utforsker og leker med språket. Det ble sagt på 50-tallet at sleng, det var sånn og sånn noen visse ungdomskruper i Oslo som hadde
Jeg brukte egentlig grunntrykk, og hvis du får en språkforsker, kan du si, jeg kan ikke noe der, men jeg observerte og hørte bare for eksempel, hvor fett
Det brukte vi mye på slutten av 70-tallet. Gjør du det? Ja, og jeg har brukt det hele tiden, men jeg har gått ut av bruk, men så har det kommet tilbake. For på 90-tallet var det ikke fett og særlig populært. Fett tror jeg er et gammelt friker. Altså friker var jo folk som var, ikke hipper, men de digget rock og de røkte litt og sånn på 70-tallet. Det var såkalt frikere. Freak er jo et amerikansk uttrykk. Det ble et norsk, altså brukt i Norge, det er et engelsk ord, frikere.
gikk jo litt sånn skjebb i klær og hadde litt arv fra hippietiden men kanskje var og det var et fett, tror jeg var et
Kanskje et harsj og frikerord som var populært på 70-tallet, kanskje i sluttet av 60-tallet, som jeg brukte fordi jeg hadde hørt noen synes det var tøft å si det. Men så gikk det ut av bruk, og da jeg begynte som lærer i 2000 på Helper, så brukte ungdommen på Oslo Veste. Så det var tydeligvis kommet tilbake. Mulig at det hadde vært der hele tiden, men jeg hadde ikke hørt det hele tiden. Altså ordet fett for eksempel, fett altså. Har du en bekymring rundt det norske språket? For meg virker det som at det ...
at ikke norske språk er så robust, for det virker som at flere og flere språkeendringer som er plassert at folk...
at språket forenkles mer og mer, tror jeg. Rett og slett at jo flere som gjør det, jo mer blir det normen etter hvert. Et godt eksempel nå er da og når. Jeg hører voksne menn også som bruker når feil hele tiden. Hele tiden, ja. Jeg tenker at på et eller annet tidspunkt så kommer det til å bli så omfattende at folk bare sier sånn, akkurat som med enda og ennå, så kommer det til å bli sånn, ja, men da bruker vi bare...
og alt da. Så kan du bruke det da hvis du vil. Språket har alltid forandret seg, tror jeg. I hvert fall i Norge. Og Jo Jende som var født i 1794, han døde vel i 1883 eller 84, han snakket, da han var gammel, så ble det sagt at han snakket et språk som ingen i Vågå snakket mer.
Han snakket av det gamle språket, og dette var lenge før det fantes radio og TV. De som vokste opp før radioen, de hadde et språk. De som vokste opp etter radioen har kanskje påvirket det språket sammen med TV-en. Så kommer data og internett. Hver generasjon har kanskje sitt språk. Hvis du går til romaden i slutten av 1800-tallet,
Ikke klutamsom, men romaner kan være lange, tosiders naturbeskrivelser. Hvis du går til kanselispråket som juristene skrev på 1700-tallet, så er det et helt uleselig språk. Så har du Ørnest Hemmingvei som kommer med bøker på 30-tallet som har litt telegramstilaktig.
Og så har du det moderne SMS-språket, som gjør at det får kortelser. Så jeg er ikke rett til personen til å snakke om det, for jeg kan ikke noe om det. Jeg har bare observert litt og lest litt og tenkt litt. Det er jo folk som kan det her grunnlig, som du kanskje bør få tak i for å diskutere språket. Men jeg vet at...
Jeg har jo snakket med nordmenn som har flyttet til utlandet, og de overvinter ofte i den gamle dialekten. Så hvis de kommer tilbake 40-50 år senere, selv om de kanskje ikke har så ekstrem eller åtrert dialekt i utgangspunktet, så høres det annerledes ut, for ord går ut av språket. For eksempel både ord i riksmålet og i dialekter går ut av språket. Det er motord, og så noen forsvinner og...
Så det er mye sånn som skjer, så språket er alltid i utvikling og innvikling, og i Norge så er det et lite språk, og det som irriterer meg i Norge er at det er en del navn på ting i Norge som er engelske, som ikke trenger å være det. Altså det kan være bedrifter, det kan være butikker, det kan være tiltak, altså kickoff for eksempel. Finnes det noen norske ord for det, jeg vet ikke? Kickoff? Ja, ja.
Equinor og sånt da? Equinor er bare et tullnavn, synes jeg. Men det er sånne ting jeg irriterer meg litt over, men jeg tror ikke det er noen fare for det norske språket, for det norske språket er veldig robust, sånn som jeg ser det, for vi er jo bare fem millioner, men det er ganske mye det, for det finnes jo indianerspråk som snakkes bare av en person omtrent. Så å
Vi befinner oss, som han kameraten min sier, som alltid i de siste tider. Verden skal alltid gå til helvete. Jorda skal alltid gå under. Hvis du ser på Bibelen og andre religiøse skrifter, så går alt til helvete, og språket vil alltid forandre seg. Snakker du for eksempel med en som er født i 1929, så vil en person snakke annerledes enn en som er født i 2002. Men jeg er ikke ekspert på det, jeg bare observerer og vet at skriftspråket
og tonene dine forfatter i en kultur kan påvirke mange andre forfatter i en kultur, og så får du spredning. Jeg går og leste en bok av han Murakami, japansk forfatter. Det er veldig artig å lese. Han er jo påvirket av, ja, altså, det her er jo ikke noe med London å gjøre, men... Ja, men det er helt i den formen det er grusjoner i. Ja.
For jeg er ikke den rette til å snakke om det, men det finnes eksperter som studerer det her, så jeg tror det at det norske språket vil leve om hundre år, men du har jo ulike sånne grupper som kommer til Norge som introduserer sine ord i språket, og så har de kanskje en egen lingo, eller egen sleng i tillegg til hovedspråket, og jeg har jo vært for eksempel i butikker på sagene, så har jeg jo
hørt hvordan et par damer der i Bagdisken snakker perfekt norsk, og så snakker de med hverandre så snakker de sånn pidgen-norsk, som er litt sånn med aksang, eller hvis du skjønner. Det har jeg hørt, at de gjør det i løpet av samme minutt, altså. At de snakker perfekt norsk til meg,
såkalt riksmål, og så da har det en annen måte å snakke på, men som sagt, jeg er ikke ekspert på det her. Jeg tror vi, som østlending selv, så tror jeg jeg kan kanskje forandre, liksom ha mikrovarianter av hvordan jeg snakker, til for eksempel foreldre eller til familie og så videre. Jeg snakker jo om riksmål stort sett nesten hele tiden. Men for eksempel kona da, som er fra Bode, hun har jo for å bli forstått i business og jobbverden, så må hun legge om til mye mer sånn østlandsk variant av nordnorsk.
Men en gang det er en slekting fra Nord-Norge som ringer, så uten å være ubevisst, så kobler hun over til en sånn syngende nordnorsk som bodde i det lekt. Og det har jeg en kompis som også bor i Sogn og Fjordane, som også gjør akkurat det samme. Og det er sånn på at jeg kan snakke...
med meg i setningen der, og ti sekunder etterpå skal han gå rett over på dialekt uten å gjøre seg til. I tillegg, best for å gjøre det akkurat samme, han var fra Bodø, han ringte til Bodø, snakket ren Bodø-dialekt i telefon, som vi oppfattet det, og så snakket han østnorsk spørs, altså mer sånn varant. Og jeg har ofte merket at hvis folk er fra et sted,
hvor de har en dialekt. Hvis de for eksempel sitter i Oslo og begynner å snakke om det stedet, så slår de gradvis litt til den dialekten. Eller kanskje at noen uttales på den måten, hvis du skjønner. At når noen minner det om et sted, pipper det frem opp i hodet og hjernen, så kan de begynne å prate litt sånn som de gjorde, eller sånn som de gjør der. Og da kan det være, hvis du har bodd 50 år i Oslo, og ikke har bodd i Bodø på 50 år, så har du kanskje en annen dialekt enn det de har i Bodø i dag. Så forandrer seg jo til hele tiden. Ja.
Og det er norske-amerikaner, var et godt eksempel på det, hvor de dro til USA, og så beholdte de norske dialekter som hadde dødd ut for lengst i Norge. Jeg traff en av karer i 2006 fra Hallinglaget i USA. Jeg ble invitert over, hadde ikke tid til å dra dit, men jeg ble invitert over til et høsttakfest i Maynott. Og da snakket jeg med en kar, han var født i 1938. Bestefaren hadde utvandret fra Hallingdal til Norges.
i Dakota i 1890-årene og han sa det I come from I grew up in the Midwest I come from a Norwegian family og han sa det, de hadde snakket norsk hjemme hele tiden han hadde gått på en skole hvor det var norsk som morsmål sa han delvis i USA, han sa det delvis så han er altså født i 1938 bestefaren kom til USA nesten 50 år før og han snakket engelsk med norsk aksang tenk på det, ganske spesielt liksom som Thor Herdal han snakket ikke amerikansk, nei han gjorde ikke det
Og det er interessant altså. Hva skal vi runde av London-kapittlet med? Vi er jo ute på språk nå, det er jo et eget kapittel, kanskje med språk og briter og så videre, men hva er det vi skal runde av kapittlet med som vi ikke har snakket om til nå? Jeg fikk jo en enorm...
jeg likte jo og elsker og liker jo britter jeg synes britter er verdens mest overleite folk jeg likte London det er sivilisert det er høflig og overleite det er noe med London eller Engelsk som jeg liker veldig godt humor og selvironien det er tørrvitt humor jeg hadde jo sett som sagt tippekampen jeg hadde sett komikveld fra England med David Allen var det ikke det?
så jeg hadde sett engelske og så Monty Python så jeg likte den engelske humoren så jeg likte England godt før jeg kom dit og liker bare England og engelskmenn enda bedre så de er verdens herligste folk også mm
Vi kan lukke London-kapittlet da. Vi bygger en time her nå snart. Vi har jo flere reisemål og reiser med moarer og dekker her. Nå begynner den ordentlige reisingen, hiking nede i Europa og i Midtøsten og rundt i verden. Det er det som er ordentlig reising. Dette er bare oppfarming hittil. Nå reiser det kommer altså. Det er nå det begynner. Ja, da gleder vi oss. Ja, nå pisser jeg.