‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut
7/10/2021
Thor Gotaas | Tatere i Norge - Livskampen og Eventyret | 24 Timer 24 Bøker (1:24) og (2:24)

Wolfgang Wee og Thor Gotaas diskuterer Thor Gotaas' bøker om tatere i Norge, og hvordan tatere har blitt portrettert i norsk kulturhistorie. De utforsker taternes vandrende livsstil, deres tradisjoner, og hvordan de har blitt oppfattet av det norske samfunnet. Samtalen berører også taternes språk, oppdragelse, og deres rolle i norsk folketro.
Transkript

God morgen, Thor. God dag. God dag. Du ser våken og frisk og rask ut. Du har jobbet litt allerede, sa du på vei opp her. Jeg skrev tre sider på en ny bok i dag, så jeg våkna ganske tidlig. Jeg våkna faktisk halv fem. Å, helvete. Så da tenkte jeg at jeg våkna halv fem, så da var jeg oppe i dag, så kan jeg ikke så skrive litt før jeg drar hit. Så sykler jeg hit fem på halv åtte fra Korsholm. Ja, klokka er nå åtte her på Fornebu til Nord Arena. Jeg har litt mer poserundene enn det du har. Jeg har sovet sjov og halv timme allikevel, så jeg er litt...

litt morratrødt, kjenner jeg. - Ja, jeg sover vel seks, på sommeren er det seks timer ofte nok for meg hvis jeg vil sovne kjapt, for i går var jeg veldig aktiv, jeg trente og var ute i sola og fikk jobbangående, og da sovner jeg kjapt, og så våkner jeg kjapt.

Men det er vel kanskje ingen som har gjort dette av norske forfattere før? Jeg vet ikke om det, for det er såpass mange bøker vi skal ta, 24 bøker, og da må vi jo ha skrevet 24 bøker for å prate om 24 bøker. Og så sakpros er jo ofte, de som har skrevet mange bøker, skriver ofte serier, sånne serieromaner, eller skjønner litteratur, så det er ikke så mange som har skrevet 24 sakpros. Jeg har skrevet 38 sakpros av bøker, men... 38? Altså gjennom hele? Ja, 38. Ja.

Det er mange som har gjort det, men jeg vet ikke om noen som har pratet om det på en podcast, eller på podcaster også. Selv ikke på P2? Nei. Nå skal vi gjøre det uten manus og uten jukslapp. Uten manus og uten disposisjoner eller noen ting. Jeg skal bare ta en kjapp liten kamerasverp. Du prater litt nå, så får jeg en drap på deg her. Jeg har jo tatt med, formodelig så tok jeg med de bøkene, for det var du som spurte om vi skulle gjøre det her, og da sa jeg ja, for det er morsomt å...

pratet om bøker som jeg lagde for mange år siden, og da tok jeg meg og fant fram bøker i kjelleren. Da ligger de fleste bøkene i kjelleren, på et sånt bokrom der, og

Det var én som jeg måtte til Brummedalen for å hente faktisk. Jeg var i Brummedalen den dagen, men så hadde jeg liggende alle de i kjelleren. Ikke så mange eksemplarer hver, men minst ett eksemplarer hver. Ja, da har vi litt uttålende her. Vi kan prøve å sette alle 24 opp hverandre senere. Ja. Det var én bok som manglet. Du tok bilde med deg her i går. Det var én som tok bilde av det i huset, og da trodde jeg at 24 bøker, men det var 23. Det manglet en bok om skisporten i Aldedal, skiløpebygget i Aldedal, 496 sider manglet. Ja.

Men jeg fant ut etterpå da, for jeg teltet, jeg så på bildet, for mors skyld, det var skikkelig avstablet oss på stuebordet, men...

Det er jo fælt å se at man har brukt så mange år på å skrive noe sånt, men jeg begynner med det. Men hvordan er det å se tilbake på at du har skrevet så mange bøker? Må jo jeg viss stoltet i det her også da? Egentlig ikke. Jeg tenker at, det bruker jeg ikke ordet, men det har vært morsomt, for jeg har jo hatt lyst til å være forfatter hele tiden. Og da jeg var guttunge så jeg bilder av forfattere som satt og røkte pipo, som skrev på maskinen, og som satt i en bokhule i et...

og så tenkte jeg at jeg har lyst til å bli forfatter. Og da trodde alle som skrev bøker var romanforfattere. Jeg tenkte ikke at sakprosa var en egen sjanger, det skjønte jeg først senere. Så jeg hadde lyst til å bli forfatter da jeg var guttunge, og det synes jeg nesten var romantisk å sitte i et hus og slippe å gå på en vanlig jobb og skrive bøker. Det hadde jeg veldig lyst til...

Det var en tid til åldre, faktisk. Hva var det første ting du skrev da du var veldig, veldig ung? Jeg skrev på skolen veldig kjapt, og leste veldig kjapt. På skolen hadde vi en lesetest en gang, og da leste jeg 12 ord i minuttet. Da gikk jeg tredje glass på barneskolen, og jeg tørte ikke å si til læreren hvor fort jeg leste, for jeg leste veldig fort, og skrev ganske fort. Så det var mer at jeg var interessert i å lese, eller å vite, for jeg leste veldig mye tidligere.

sånn sakprosa som guttunge, så jeg var mer nysgjerrig. Det var egentlig nysgjerrigheten som drev meg å glede meg til å finne ut ting, for det var ikke så mye på TV-en da jeg var guttunge, så i 70-årene var det lite å se på TV-en. Så det var mer nysgjerrighet, altså, og glede over å...

Ja, og så finner jeg ting. Etter hvert begynte jeg å lese en bok om dagen. På kvelden, og det er mye sånn bopsebar, mye sånn dritt, hardig uten, og det var ikke bare at jeg leste en bok om dagen, jeg leste en bok hver kveld, for jeg leste alltid på senga. Så hadde jeg ikke lest det på dagen, for da drev jeg meg om andre ting, men jeg lå og leste i senga, og etter hvert så leste jeg en bok sammenhengende uten å legge den fra meg. Så jeg lå og leste for eksempel hardig uten, og brukte kanskje en time på den, og så lå jeg sammenhengende og leste uten å legge den fra meg.

Da var jeg 11-12 år. Mye dritt, men mye morsom lesning for en guttunge. Nå begynte beskrivingen. Det var på skolen, og vi hadde stiler, og læreren sa, han sa det at du burde bli forfatter. Han sa tidligere ikke at jeg hadde talenten, det var mer at jeg likte...

Jeg likte å skrive og leke med ord. Jeg har alltid likt å formulere setninger og leke med ord. Har det kommet naturlig for deg? Ja, jeg har hatt det litt lett for å skrive. Jeg har sett på noe av det gamle jeg skrev. Det som skjedde var at da jeg begynte på Blindern Universitet i Oslo, så måtte jeg avlære den gamle måten å skrive på. Så jeg begynte å skrive som en akademiker, og det er jo ikke bra hvis man skal lage ordentlige bøker. Så jeg brukte flere råd på å lære meg det, og så brukte jeg flere råd på å avlære meg den akademiske tvangstrøyen å skrive.

Det er interessant, men hva vil det si av en akademisk tjeneste? Det er veldig forbeholdt og litt stivt og kanseligaktig språk. Er det litt sånn at man vil imponere andre akademikere også? Helt sikkert, og kanskje prøve å imponere seg selv. Og ha et språk som ikke er muntlig, eller kanskje ikke brukte språk i muntlig form, og det blir jo feil for meg hvis den hadde vært en stiv vestkantsperson fra Oslo, så ville den kanskje prate sånn eller snakke sånn.

Så det var unaturlig for meg, så det fant jeg ut etter hvert. Det tok faktisk noen år å finne ut at jeg hadde mistet det språket som jeg hadde fått i oppveksten, gjennom stilskriving og brevskriving. For folk skriver brev da jeg vokste opp, jeg har tatt vare på alle brev jeg fikk. Så jeg hadde tid til å skrive brev som ungdom.

Kristoffer Hitchens, han er jo død, men han var jo, han fikk jo tips tidlig i karrieren sin, og han har alltid, jeg synes, skrevet og vært en sånn ekstrem talefør type, som jeg

som er interessant å høre på og ha veldig mange bra bøker om. Men han fikk et tips da han skrev tidlig i karrieren sin, og det var sånn at redaktøren kom inn til ham og sa, kan du ikke prøve å skrive litt mer sånn som du snakker? For du har en helt unik måte å snakke på. Han synes han skrev så kjedelig i forhold til hvor interessant han var når han var verbal. Så han endret skrivemetoden sin litt, så nesten der jeg sa at han ble mye mer muntlig og seg selv i språket enn den akademiske. Å skrive er jo å tenke på papir. Så det er jo en slags muntlig versjon med litterær svung, tenker jeg da, litt snert.

som er idealet mitt, og da må den jo gjerne, hvis den ikke har det, så må den famle og prøve, og jeg brukte noen år på det, og så er det jo det at når det er fidelag, så finnes det jo noe som heter datamaskiner, det finnes skrivere, så du kan ta utskrift og så file på språket, og noe av kunsten er at du skal file på språket sånn som det ser ut som du ikke har fil, det ser ut som du bare har spyttet ut, det ser ut som du kommer veldig lett, så feeling skal ikke være sånn perfeksjonistisk feeling, tenker jeg, det skal være sånn at

Det ser litt sånn lett ut allikevel. Så det er en sånn balanse mellom å være en slags perfeksjonist, og så prøve å ha en letthet i språket som leser og fanger opp. Og da må man disikere eget språk, egne tekster, og det er heller ikke lett, synes jeg. Jeg måtte lære meg å disikere, eller se hvordan jeg kunne forbedre egen tekst. Og det lærte jeg som et sånn mørkehagen.

i Andresen og Butensjøen. Han lærte meg å se eget språk, se hvor dårlig det var, se hva som kanskje var litt bra, og så lære meg å lære. Det tror jeg er viktigst hvis du vil lære å skrive, at du lærer deg selv å skrive, for jeg leste ikke noen bøker om å skrive. Jeg gikk ikke på noen kurs. Jeg lærte det hard way, så klart. Skulle ikke høre på noe av det.

Jeg kjente jo forfatter også, men jeg spørte jo ikke de. Eller jeg kjente i hvert fall en forfatter, Ove Røspak, han kjente jeg. Men jeg spurte ikke han. Så først etter at jeg hadde skrivet 15 bøker, så begynte jeg for moroselig å lese bøker om å skrive. For det finnes jo masse bøker om å skrive. Masse gode bøker. Og da begynte jeg å lese mer for moroselig, og det som jeg fant ut på egenhånd,

Ved å prøve å feile og få litt kjeft i forlag og sånn, det var det som kanskje var en grei metode. Så de fleste finner ut mye av det samme, bare de plunder lenge nok. Var det første ting du lurte på, fremmedord og vanskelige ord? Sverre sa at du skal bruke ord som er dine. Så jeg prøver å unngå alle ord som jeg ikke bruker muntelig. Jeg prøver ikke å skrive de. Men jeg har gjort det i noen bøker da, men etter hvert som jeg har fått ut flere bøker, så har jeg blitt mer sånn sta på det, at jeg skal kun bruke de ordene som er mine. Og så er det det med rytme og med...

unngå gjentagelse, masse sånne små ting som virker ubetydelig, men som i store sammenhengen gjør en tekst personlig, for at idealet er at du skal ha en tekst som er personlig, sånn at de som leser det kjenner igjen teksten, pluss at forfatteren synes at det her kan jeg stå for, og det her er noe som

uttrykket mitt da, uten at det kanskje er så viktig alt i sakplossa, men kjøritatur er i hvert fall enda viktigere, og der kan det være helt fri, for der trenger vi ikke holde det til fakta, mens i sakplossa så må jeg i hvert fall intervjue folk, finne kjellematerial og prøve oss å

å være etterrettelig og forskjellig. Det kan bli slittasje også da, når man sitter og skriver for lenge, så blir man også sånn blind på språket sitt, man begynner å skrive, det er vel noe som sier at alt etter 3-4 timer er bare vås det de skriver, det sletter i dag nettpå og sånt, men det er jo sånn med tale også, at det kan jo gå slittasje at nå skal vi sitte her 24 timer og snakke om bøkene dine, det er jo nesten veldig så utfordrende enn det som å sitte og skrive i.

i mange, mange timer. Jeg vil si at det er nesten verre, for stemmen vil jo sannsynligvis begynne å svikte etter hvert, og stemmebåndet blir kanskje litt slitt, men å skrive i 24 timer har jeg aldri gjort, aldri prøvd, men jeg har jo syklet i 24 timer i Trondheim-Morslås, og da prater vi ofte og skriker mye, og da kommer vi gjerne i mål, så er vi skikkelig hese, og så er vi hese i flere dager rett på, røde øya, og så hese, så jeg tror kanskje det å prate om bøkene i 24 timer, det er...

sikkert noe av det mest uttegnende på stemmen, hvertfall som jeg har gjort og prøvd. Vi går jo selvfølgelig for en faste her, vi gidder ikke å spise og bruke tid på det, og så må vi, hvis vi først spiser litt, så blir vi enda mer sultne også, så det tror du vi holder oss bare til vann? Ja, og så blir en trøtt hvis en spiser. Så hvis jeg spiser, så vil jeg ikke sovne, men bli trøtt da, men hvis en drikker bare vann, så er det greit, og det er ikke lenge å gå et døgn uten mat, vi klarer det, vi har mye fett å tære på, alle har mye fett. Men hva...

Hva tror du om stemmen da? Vi har jo planlagt nå to bolker på 12 timer.

Vi hadde egentlig tenkt å ta alt i 24 timer, men det tok vi å si at kanskje vi skal dele opp i 12 timer og være litt realistiske og øke kvaliteten litt også. Og grunnen til det er at hvis du har 24 timer, så vil jeg tro at kvaliteten synker etter hvert, og hvis du skal ha en podcast som skal stå seg både lyd og bilde, så er det ikke noe vits at de som prater eller...

at de ser ut som de kommer rett fra en fest, eller at de høres ut som de har vært på Rangel i 14 år. Så det er noe med å prøve å lage noe som holder visst mål, og som er hørebart for de som hører på. Konceptmøtekvalitet, sier du. Ja, ja, ja.

Så, hva skal vi si, vi har jo allerede spilt inn, er det tredje gang du er her nå, eller fjerde? Fjerde er det ikke det? Fjerde gang, ja, faktisk. Jeg var her i fjorhøst, så var jeg sent på høsten, og så var jeg her i vinter. Det er fjerde gang. Og sist så pratet vi jo om Wulf Larsen og Ørken Sur. Ja. Veldig populære episode for øvrig, masse god tilbakemelding på den. Og da nevnte vi også e-postadressen din midt inne i sendingen der, det var jo ikke noe vi hadde planlagt, det var jeg tror kanskje en og en halv time inne i der eller noe. Ja.

Vi tenkte jo ikke noe at det skulle stå om. Det var jo fordi at den ene boka, Magnus Wolf Larsen, er ikke til salg hos bokhandleren. Det var ikke noen forlag som ville gi ut den, og det gadde ikke å stresse hos forlaget, så jeg trykte opp den selv.

i 2012, og så ble den utsolgt ganske raskt. Og i fjor, eller i 2019, så trykte jeg på en ny topplag. Den er riktig salgsk i butikken, men jeg selger den hjemme for en hundrings. Jeg har liggende faktisk en god del enda i garasjen. Jeg fikk jo da sist masse, masse e-poster og sendt opp masse bøker.

100 kroner boka og 50 kroner i porto. Mange spør for Larsen. Nå har han noen som prøver å lage en film om den boka. Det har jeg prøvd før, men nå har det to karer som sitter og skriver manus om den, så det er jeg veldig optimistisk på at de får til en film. E-posten min er torgottosetor, navnet mitt thorgotas, alfakrølljaho.com. Hvis noen sender en e-post dit, så kan de få kjøpt den boka for 150 kroner i porto. Det har vært mange som gjorde det, og jeg har fortsatt liggende noen i garasjen og kjelleren, så

Så det er veldig artig at det var mange som ville ha den. Det er jo en film i seg selv. Boka er jo så filmatisk. Hvis du leser den, så ser du det for deg. Da jeg skrev den i 2012, så tenkte jeg at det her må bli film. Det er ikke noe dårlig story, enn mye av det som er vist i Hollywood. Det er en kar som er født i 1901, som da så faren bli drept da han var tre år. Knivdrept i Oslo, Kristiania. Som vokste opp på Gjerdrum hos en fosterfamilie i Brunnhades ved Larvik.

og som da banket opp fosterfaren, banket opp læreren, dro til sjøs og boksa mot i beste verden og endte da opp som delvis et vrak til alkoholvrak i Brooklyn i New York og døde i 1931. Hadde rødt hår, armer som vekubber og var litt av en type, en sånn kjendis i det norske Brooklyn, Magnus Fulf Larsen.

Den boka håper jeg nå blir film, og det er veldig... Det har vært jævla gøy. Kommer forlaget til å komme krypende og skal gi ut den boka da? Hvis det blir en film, så kommer jeg til å gi den til et forlag. Jeg skrev en bok som heter Ørkenes sur, og da kommer jeg til å høre om Spartacus eller Gyllenhaven vil ha den, for at

Jeg spurte de sist, men det er jo en 150-siders bok med mye bilder, ikke så tjukk, men jeg gir den til et forlag hvis de vil gi den ut når det blir film. Ja, og det var jo det jeg skulle si oss, at vi kommer ikke til å snakke om Mørkensur eller Magnus Wolf Larsen, for da kan vi heller hoppe tilbake til den episoden som vi gjorde nylig. Den tok vi ganske grunnig for oss i to og en halv time, tror jeg. Så den skal vi ikke ta med i denne 24-boksreisen. Vil du si noe om de bøkene vi skal snakke om i dag? Er det noe sånn...

De to første bøkene for eksempel henger jo litt sammen og så videre. Har du litt mellom forskjellige ting her? Vi begynner jo med de første, og vi tar det kronologisk eller ikke kronologisk. Akkurat det, det tror jeg. Første boka kom i 1999 og heter Tater i norsk folketradisjon. Det er basert på en

Det er en ikke noe særlig bra bok, synes jeg. Det er basert på en hovedoppgave som jeg skrev i 1993, som er et holdning i det taltrisette historisk perspektiv, som er en hovedoppgave i folkeminnivitenskap, eller folkloristikksamhet, som jeg tok da på blinderen i Universitetet i Oslo høsten 1993.

Da tenkte jeg at dette må bli en bok, for dette var et emne som ikke var dekket av en norsk bokheim. Det fanns ikke en bok om Tatres posisjon i norsk folketradisjon. Dette er et forsøk på å skrive hva folk trodde og mente om Tatre, ikke hva som var riktig. For som folkemyndighet skal jeg oppdatte av mentalitetshistorien, hva folk tror og tenker, framfor alt i hva som kanskje er riktig om de folka.

Og da gikk jeg rundt og hadde den store, tjukke hodekaven som for øvrig skrev i 92. Og det var litt spesielt, for da drev jeg å plante skau. I 92 så plantet jeg skau for myøsene, plantet seks uker, og så syklet jeg til Ronde-Morslo.

på en kikkel uten gir og da sovna jeg etter 40 mil og så kjørte jeg inn i en sånn autovern og brakk to ribben og datt ned en skråning det var 40 mann som så det, ingen stoppet men en kamerat som het Lars Leven Lien fra Brummedal, han stoppet så vi kjørte sammen til morgen med to brekte ribben, og da satt jeg og skrev hovedkavlen, da var jeg ferdig med å plante skraven, så skrev jeg hovedkavlen da

Den sommeren i 92, men da klarte jeg ikke å sitte noe særlig, for jeg fikk jo så jævlig vondt. To brekte ribben. Så da gikk jeg rundt i skogen i 18 dager. For jeg hadde skjønt at hvis jeg var i sola, så ville skaden leges fortere. Så jeg gikk rundt i skogen i 18 dager, barebent, og lå da mye i sola i 92, 18 dager før jeg kunne begynne å løpe igjen. Men da skrev jeg altså ordekaffen som var ferdig da i 92, og

Og så ble det levert til 93, for jeg ville egentlig skrive hovedfag på halve tida. To år var normert, altså jeg ville ta det på ett år, men det fikk jeg ikke lov til. For det var noe som heter magistrigat før, og så ble det hovedfag, det var fire semester, magistrigat var seks semester. Så jeg måtte vente et år da, til 93. Og det var ikke noe bra hovedkave. Jeg husker jeg levert det da, første utkastet gjensomhet, Ørnald Fodne, han var da statsstipendiat, nordisk, doktorand i nordisk, født 1935. Han levert det 386 håndskrevne sier til.

og noen hadde sørt kaffe på det jeg drikker jo ikke kaffe, men noen hadde sørt kaffe på det da så han fikk da det for påsken et år så fikk han da masse sånne og ble forbannet husker jeg men i hvert fall så gikk jeg rundt da til forlaget i 94 med den der dårlige holokaven eller greie holokaven

og for å tenke at dette må bli en bok, og jeg fikk jo nei overalt. Og i stedet for at jeg ga det til ti forlag, så gikk jeg etter et forlag og fikk nei etter tre måneder. Og så tre måneder, seks uker, og sånn. Og var i de store forlagene, Gyll, Alaska, Pax, Oktober, og det var bare nei å få, og det skjønte jeg godt, for det var ikke noe særlig givet, men så traff jeg en kar som het Odd Stenstrud,

Han var fra Espa og drev noe som heter Lokalisk storforlag. Han sto på en bokmesse på Hamar i 95, og da sa han at han skulle gi ut den boka. Og da var jeg 30 år, og da tenkte jeg nå skal jeg bli forfatter, for jeg hadde vært ferdig med å studere i to år, og jobbet som snømåker blant annet, og plukket plommer og epler og blåbær og sånn, og julebær.

Da tenkte jeg at nå skal jeg bli forfatter. Da var jeg 30 år, da jeg begynte å jobbe seriøst. Så kom den boka etter hvert i 1999. Men i mellomtiden hadde jeg gått rundt til forlaget om flere bøker. Da hadde jeg også begynt å samle stoff om en større bok om teatret, pluss en bok om Lofra. Det var det her med vandring som var interessant.

og det var kun interesse som drev meg. Jeg hadde ikke noe tro på at det ville selge noe særlig, men jeg tenkte at nå må jeg få ut en bok, akkurat som en ung mann prøver å ligge med en dame, så er det ofte det samme hvordan en dame er, bare du får ligge med en dame, og så tenkte jeg det samme hvordan den første boka mi er, bare jeg får ut en bok.

For det var dyrt å selvpublisere, det var ikke aktuelt, og det var ganske komplisert. Så jeg tenkte at nå må jeg få ut en bok, og så kan jeg prøve å bli forfatter. Det er litt interessant å få opp den selvtilliten også, men det er mye å komme inn i denne bokverdenen. Det handler jo også om å få noe nettverk hos de forlagene, og få gitt ut de første bøkene. Det er veldig vanskeligst egentlig, og sikkert også med musikk og all kultur som kommer innfor

å få noen allierte som tror på deg, og så er det egentlig å få åpnet den porten der. Det er kanskje de aller fleste fallet fra, tror du ikke det? Jeg tror det, for jeg sendte inn den til forlaget, og ettertid skjønte jeg at jeg kjente i hvert fall en forfatter som sagt over Røstbakk, men jeg tenkte ikke over å spørre han. Han har skrevet en veldig bra Preussen-bok i 93, som jeg synes var veldig bra, som inspirerte meg til å skrive bedre og mer sånn presist, med et mer sånn folkelig, muntlig språk.

Så tenkte jeg at jeg hadde ikke noen bekjennskaper i den bransjen her, og det var ingen grunn til at noen skulle gi ut det jeg skrev, for de sa jo at de får jo tusen manus i år og sånn, og dette var jo på 90-tallet, før internett egentlig var så stort. Så litterær verden var litt annerledes enn i dag. Det var ikke noen mulighet til å så...

Nettet betydde ikke noe da, og det var fortsatt en god del større salg av bøker enn det er i dag, for da har det gått ned i boksalget etter hvert. Så nå var det å komme seg innenfor. Jeg husker jeg gikk rundt, jeg var oppe i Pax der, jeg var i oktober, og jeg fikk brev. Jeg fikk ikke e-post, jeg fikk avslag på brev. Lofoboka som kom i 2001 fikk jeg 17 avslag på brev, og da hadde jeg laget et manus om

Med den som jeg gikk rundt med, egentlig parallelt så gikk jeg rundt med to bøker. Den første taterboka i 99, og det er jo da en bok som også er basert på muntlige kilder. Jeg intervjuet jo tatere, og mye av det jeg hørte kunne jeg ikke si eller skrive, for det var så betent, hvis du skjønner. Så jeg kunne være hos en gammel taterkjæring, eller dame da, kjæring er jeg sier det positivt, og så kunne jeg snakke med hun,

Og så husker jeg et sted som jeg måtte gjemme sykkelen, for jeg ville ikke at noen skulle si at jeg hadde besøk av en ung student. Og så husker jeg at jeg gjemte meg som brennerslehaug. Og så ringte det noen til henne, og da begynte hun å snakke sånn taterspråk. Hvordan er det? Nei, det var sånn romanisk, jeg skjønte jo ikke det. Så da ville ikke hun si at hun hadde meg på besøk.

Men det hun sa kunne ikke jeg bruke i boka. Så det var et betent emne der med tatere. Og det hadde det for så vidt vært i folketradisjonen også, og det var noe av hensikten min. Men det var også en grunn til at kanskje ikke noen ville gi det ut, for det kom noen taterbøker, en som heter Agnes Schlüter, som skrev en bok om tatere på 90-tallet. Så det var en viss interesse for det. Og tatere hadde jo vært veldig...

kanskje ugglesett, det er så klisjé, men i folketradisjonen hvor mange mente at de var besatt av taterkvinner, for de hadde det som het onde øyet. En tatermannhet fant ofte, det var mange navn på tatere,

Fant på Sørlandet, Splint på Vestlandet, Fark i Nord-Norge, Farsk, og Fus i Trøndelag, og så Tater på Østlandet mer. Men hvem var Taterne? Var det en samlebetegnelse på forskjellige typer innvandrere som kom fra Østeuropa? Hva var en Tater? Var det en gruppe? Det finnes ulike svar på det, men de mener jo at Tatere som kom til Norge...

Tidlig på 1500-tallet var det slekt med sigøynere som kom til Europa i 1338, det er registrert så de dro ut av India i flere bølger etter året 1000, sånn som jeg lærte, og kom til Egypt, og kallte seg da Egyptian senere, der han navnet Gypsys. Så de kom til Europa da, i Kreta i 1338, England, Danmark, Norge, Sverige,

Norge og Danmark tidlig på 1500-tallet, det er jo vandrere. Så de var på vandring, drev ulike håndverk, drev musikk, noen drev med spåkunst, urtemedisin og sånn. Og det er sannsynligvis flere bølger av, vi vet at det er flere bølger av syvgjønner da, men noen kom da oppover Europa, noen kom gjennom Russland og over Finland. Så de norske er kanskje de som

Kom fra Finland, tror vi da. Så alle tatere i Norge hadde et sygøyner opphav? Det tror jeg ikke, for det var en del folk som slutta seg til tatere. Jeg er litt forsiktig med å si hva som er tateres opphav, men det finnes jo i dag sånne gentester som kan vise det der. DNA-tester. Det er jo mange teorier. Noen mente at tatere hadde gått i dekningen under Svartedauen. Andre mente at tatere hadde makains fortapte stamme i bybæren.

Så det er masse sånn, og noen mener at det var Karl XII. soldater, men de er her da på 15-tallet, og kalles i Danmark, Norge, for fortatere,

I lovvinning, og det er sannsynligvis i Gøyndre, sånn som vi kjenner i dag, med indisk opphav. Men som sagt, det var noen som da slutta seg til teater. Det ble delvis en opplanding, men noen som da var mer såkalt rene. Men hva var første gang du møtte en teater selv da? Jeg vokste opp i Brummedalen, og der var det teater. Jeg gikk ikke på skolen

i klasse med Tatra, men det var Tatra på skolen, og faren min var lege, og Tatra brukte han som pasient, og de kom til oss, og av og til så hadde de ikke noe, eller betalte for eksempel med et gammelt trau, for de solgte jo antikviteter, solgte gammelt. Så mor og far fikk jo en del gode antikviteter av Tatra, som var på kontoret, boller og sånn, som de på 70-tallet kjøpte på auksjoner. Så jeg visste om Tatra, og jeg visste at Tatra har en sosiolekt,

Ikke en dialekt, men de har en sosiolekt. Det er et språk som tilhører en bestemt sosial gruppe. For eksempel så har hun, vet du hva, det har blitt kødda med narkospråket, men det er en helt annen teometaterspråk, for det er en syngende måte å snakke norsk på, som er en sosiolekt. På Østlandet så høres det ut som, det er vanskelig å forklare, men det er en litt sånn syngende måte å snakke norsk på på Østlandet, og så er det andre varianter på Vestlandet og i Trøndelag. Men det er altså da en sosiolekt,

Det er norsk, men det er en sosialekt. Og det er noe som er i tillegg til det her romani, som er taterspråket, eller rodi på sørlandet og vestlandet. Det finnes flere taterspråk, romani og rodi, sørlandsrodi og vestlandsrodi, sånn som jeg lærte. Og så var det også et språk som heter, og monse, det var lofraspråk. Så tatere har hatt et eget språk, et eget tegnspråk, og faktisk et eget ansiktsspråk også, som de har brukt sammen.

for å kommunisere når de handler, for eksempel. Men er det for å skille sine egne fra andre, at de skal beholde sin identitet og

å være en gruppe for seg selv? Det virker veldig vanskelig at de aldri har blitt assimilert spesielt godt med noen befolkninger rundt omkring i Europa. Sigøyndere har jo blitt lite assimilert i Norge, de som er klassiske sigøyndere. Og de som er sigøyndere i Norge i dag, det er jo folk som kom til Norge etter krigen. Det var jo noen sigøyndere her før krigen også, men sånn som jeg har lært det, og jeg er ikke sikker det er riktig, er at norske sigøyndere i dag, de har vært her etter krigen,

ikke blitt assimilert, ikke hatt vilje til det, mens tatere som kom da på 1500-tallet, de har delvis blitt assimilert, mange har holdt på livsfømmen sin som er å reise, og noen har blitt assimilert, så det er ikke noe sånn fasitsvar på det her, men tatere fantes, de reiste rundt da i Norge, og

Alle nordmenn for eksempel i 1821, som er 200 år siden, eller 1921, visste om tater og så en tater, så visste de hva det var for noe. De hadde bestemte forestilling om de, og det var det jeg undersøkte i denne hovedkaven, og det ble boka tatt til norsk folktradisjon, som viser hva almunen, den gemene hopp,

og mente om de som ofte var annerledes enn hva presten mente, for eksempel. Hvis du går til Norge i 1821, så var jo presten utdannet, eller i hvert fall mange prester før det var utdannet i Danmark. De pratet jo dansk. Hvis du går til før reformasjonen, så snakket jo presten latin. Det satt jo masse sånne norske bønder med røde topplur og skjønte ikke en dritt, for presten sto og pratet latin om folk i Midtøsten som visste nok skulle ha levd 1500 år før. Frem til reformasjonen har jeg lært at det var...

Latin altså. Og så kommer de prestene som var utdannet i Danmark, som snakket dansk, lutherske prester, og de var jo utdannet i Danmark og tilhørte ofte danske eller tyske embedsfamilier. Og det var jo langt unna sosialt fra de norske og

Vi må jo tro at mange av de norske, de var en del av den norske folkloren med nissen og vetter og hulder og troll og sånn. Og jeg tror ikke prestene trodde på det. De kalte jo det for overtro. Prestene mente at det de forkynte da, Jesus som da visst nok ikke døde på korset, og alt det der eventyret fra Midtøsten, det var det de mente var ekte. Mens folk i Norge hadde ofte da folktro basert på naturen som de bodde i. De kunne høre en ful synge, så kunne de se en

hares som krysset veien, og det betydde kanskje at en gravid dame kunne da få født en unge med hareskår. En ravn betydde død, og det var mye sånne rare varsler som de så. De hadde det vi skal kalle en magisk oppfatning av verden. De hadde mange mennesker i Norge fram til 1900-tallet, men de hadde sannsynligvis ikke prestene. Derfor mente de her folka her for to forskjellige ting om teateret, eller kanskje flere.

For hvis det var sånn at det kom en taterfølge til garn, så trodde mange nordmenn at tater kunne trolle

Særlig kvinnefolkene med det onde øyet. Så du skulle ikke møte blikket til de folka her. Hvis du møter blikket til da for eksempel en tatekjæring som de mente kunne trolle, en fente, fant og fente, så kunne hun bli formakta på deg og kunne gjøre noe ondt med deg da, bare med blikket. Men var dette noe som alle ble advart om og trodde på? Altså jeg satser ikke at dette her, men det var jo sånn at de voksne menneskene var litt sånn, ok, det...

Mange voksne trodde nok på det, og mange unge trodde nok på det, men jeg tror ikke prestene trodde på det. Og prestene sto da på prekstolen i kjortel, og halvfete kvapsete typer ofte, blekfete, sånne som slapp å jobbe, for de var jo, de var ikke kroppsarbeidere, prestene, de satt og leste Bibelen og sånn. Så forkynte de kristendommen da, og var moralister, og mente at det her var da ugudelig og overtro, det her med, for eksempel da at de trodde på Huldra, som var da et sånt kvinnfolk som bodde i skogen, og Tatere tilhørte den tradisjonen, for Tatere de var jo,

var jo da utenfor mennesken. De var samfunnets hjertebarn og samfunnets stebarn. Alle visste om Tatere, som jeg sa, men mange mente at Tatere tilhørte noe annet enn noe omreisende. De drev ikke jordbruk, så de tilhørte en omreisende livsform, og det var ugudelig også. Så mange Tatere ble jo ikke begravd på kirkegården, for ofte var det ikke

døpt, konfirmert og gift, og da var det utenfor kirkens fellesskap. Kirka hadde jo enorm makt i Norge. Skolen ble obligatorisk skolegang i Norge tidligere,

17-30-årene var det vel, og da var det sånn at det var jo fordi folk skulle lære seg å lese, og lære seg å da pugge katekismen, på en topp i natt katekismus, og bli konfirmert, og bli en del av, bli sugd opp i det kirkelige fellesskapet. Og mange tater var jo ikke det, så det var jo grunnen til at de opprettet at tuktus i Norge mellom 1735 og 1742 var at det

Kristian VI hadde vært i Norge på kroningsreise i 1733, var det vel? Og reiste rundt og så masse løsninger og masse tater og masse familier som reiste rundt. Og så tenkte jeg at dette går jo ikke an etter den store nordiske krig fra 17 blank til 1721. Så var det mange krigsveteraner som begynte å luffe rundt i Norge.

Og da mente han for å få bokt med det så måtte han opprette et tukthus. Og han innførte også skoleplikt for unger, så da ble hele familien, tatefamilien, satt i fengsel eller i tukthus for å lære seg å lese. Det skulle tuktes å skrive og bli døpt, konfirmert og gift.

Så dette var en politikk fra myndighetene sin side med kirka. Og så var det da Almun som var redd tatere, for de mente at de kunne trolle. Så det skriver man her, at det er en sånn flerdelt syn på tatere, men mange likte tatere, og mange tatere utnyttet det faktum at folk trodde de var sånn. Hvis du skjønner. Men fikk de også rykte på seg til å være både mystiske, upolitelige, litt tiltrekkende tatere?

alt om hverandre. Miskisk, det var det at mange i teateren var jo mørkere enn nordmenn, ble det sagt. Det var ikke alltid jeg som stemte, men de var jo annerledes, de levde annerledes. De drev mye med håndverk om vinteren, og så solgte de håndverk om sommeren. Det var gjerne kona som gikk rundt og solgte

På 1800-tallet begynte det mye blikkvarer, bøtter og spann og forskjellige redsskaper, øser og sånn. Da var det gjerne sånn at de gikk på stas om sommeren. De jobbet ikke for å gjøre det motsatt av bonden. Hvis vi går til Garsbruk i 1850 for eksempel, så var det jo jobbing hele sommeren, seks eller syv dager i uka. Det hadde ikke tatt av behovet, for de hadde ikke noe

ofte ikke landbruksgjendom, og da ble de sett på som annerledes og litt skumle, og hvis da folk trodde at de kunne trolle, så

så skulle hun unngå det. Og det ble jo sagt at hvis hun nekta for eksempel å la tatere husrom, og så hvis for eksempel en taterkone spurte om å få overnatte, så kunne hun da risikere at huset litt brant. Eller hvis hun nekta det i mjølk, så kunne kua styrte. Eller hvis hun nekta det i mat, så kunne grisen styrte. Eller hvis hun nekta det i mjøl, så kunne avlinga slå feil.

Og da har vi flere eksempler på, i de bøkene mine, på at tatere kunne da nekte sånne ting, og så kunne gjøre noe pek mot bonden, sånn at det gikk i oppfølgelse, hvis du skjønner. At de for eksempel la inn noe i ...

hos kua så den mjølka blod for eksempel eller sånn, for hadde du ei ku og det var 8-10 unger på et garsbruk så var det leve eller dø både med gjørsel og med mjølk så det var mye små marginer og da levde tatra på den forestillingen som jeg skriver om her at de hadde en slags nimbus et sånt mystikk rundt seg som de levde på, det er ikke sikkert at de var enige med det selv, med folk om at de var sånn, men de fyrte opp en rykte om seg selv da

Jeg tenker at det var veldig lett å flire av mennesker, hvor overtroeske man var før, og hvor mye man var redd for ting. Man skal ikke lenger ut av det urbane livet, ut på en hytte uten strøm og uten innlagt vann, hvor det er bekmørkt, hvor det er 100% i kontakt med naturen.

Du merker jo det når du går rundt i skogen og det er mørkt,

så begynner hovedet å gå løpsk da, med liksom du ser ting, og da skjønner man litt mer sånn, hvor lite man også visste på den tiden her, kontra hvor mye som stod på spill, altså en dårlig sesong med det, eller at en hard vinter, hva de ville påføre av vanskeligheter og smerte for familien, og med tanke på mat og inntekt og sånn, så det er ikke rart at man blir veldig overklokst på den tiden, eller var det på den tiden her, tenker jeg da, de var jo mye mer kontraktsfri,

med naturen og den type ting? Det var en måte å overleve på, for de lyttet til det de så og hørte, og de hadde kanskje ikke noen bøker eller noe annet å forholde seg til. Det sies jo det at huldre, for eksempel, eller de unnjodiske, de forsvant da strømmen kom. For det var sånn i Norge at de trodde at de unnjodiske, altså huldrefolket, de overtok for eksempel på Setram høsten, når folk dro hjem. I september for eksempel, eller i august, så overtok huldrefolket

Da hadde de sitt eget samfunn der, og da var det elgen som hest. Elgen var hesten hos hullerfolket, og det var slik at hullerfolket døde når sola kom. De kunne herske om natta, men de ble forsteinet da sola kom. Vi har jo hørt om dette fra eventyret. Dette trodde mange mennesker til langt ut på 1900-tallet. Hvis det var på en sete, så var det da

så drev huldrefolk i seter av vinteren, nedover høsten, og da var det elgen som pløyde, og elgen som var trekkdyr, den gjorde det som hesten gjorde, og det var mange typer huldrefolk, noen levde under sånne røtter, sånn som vi ser fra Ronja Røverdatter, den boka av Assel Lindgren, hvor det er sånn, hvorfor det da? Det er huldrefolk, og det her var noe som, jeg vet om folk som døde på 70-tallet, som var helt, helt, helt,

Jeg bestemte på at jeg hadde sett huldra. Da var det gjerne en pen jente med hale, kanskje, og latter. Folk som hadde sett det, de kunne ofte ikke diskutere med de, for jeg hadde til og med snakket med eldre folk selv, som hadde påstått at de hadde sett huldra. Det var en måte å overleve på. Hvis vi tenker oss et samfunn uten noe sikkerhetsnett. Du kan ikke kjøpe mat,

Du har det du dyrker stort sett selv, og hvis kua dør eller grisen dør, så blir du matløs. Det var et helt annet alvor i livet, hvis du går tilbake til for eksempel 1821 da.

sammenlignet med i dag, hvor alt er trygt og oljefondene vokser og Erna Solberg og Han Raja bare spyr ut penger til den som trenger en million eller to. Og huset ditt er varmt og du har alltid penger. Alt kan kjøpes i Norge, nesten i hvert fall, og

Her var jo et samfunn hvor mange ikke hadde penger. Skulle du skaffe deg mat, så måtte du dyrke den selv delvis. Korn, da må du sove våren, så skal det vokse, og så skal det høstre om høsten, så må du banke det, så må du male det til mjøl. Kua med bjørke, små for. Det var en helt annen syklus, og sannsynligvis en helt annen takknemlighet å få mat. Da blir du andekte på den måten. Det er ikke så rart at mange var religiøse, enten om de var kvinner,

Folketroreligøse, for det som er med den folketroen, var at den magiske oppfatningen til verden, det kan vi kalle en slags, noen vil si at det er en slags form for panteisme, at du ser Gud i alt, det er ikke sikkert at de tenkte sånn, men det var en blanding av at mange var veldig religiøse, og satt sin lid til Gud, en kristengud, og at de i tillegg hadde masse naturvetter, altså vesener i naturen, som de mente påvirket børnene,

både hva de sa, altså hvis du sa ting som var feil, og du kunne for eksempel bruke stål, du kunne bruke bly, du kunne trolle. Møkk for eksempel var veldig stress-teg-kraftig, så hvis du skulle gjøre noe ren, så skulle du først vaske det med møkk og sånn. Det virker ulogisk, men sånn finner du i alle sånne samfunn som er førindustrielle, så finner du for eksempel at damer skulle ikke være med i

I båt, for det var ulykke. Fisker skulle ikke kunne svømme, for hvis de datt i vannet, så var det mye verre å svømme, for da seipinte du drukningen. Jeg vil påstå at tingene her finnes litt ennå også. Massevis. Det er jo bare det at folk sier det her med ordet karma. Ja.

og det er veldig mange som tenker over at dette her gir meg dårlig karma i lengden, og sannsynligvis er det noe i det også, at hvis du gjør veldig mye uærlige handlinger over lengre tid, så vil du også forringe hele ditt etiske system også, så det er jo noe som

sannheter i det her. Og det med sånn ulykkestall og at man unngår, men det er litt mer sånn overtoviske nå, så er det fortsatt folk som ikke går inn, stiger, tallet 13 på fly er vel fortsatt, jeg vet ikke om de har innført det enn, men SAS hadde vel 11, 12, 14 ganske lenge, langt ut på 2000-tallet, om ikke ennå, jeg er ikke sikker. Og de sier jo det at...

at sånn ulykke, det betyr ulykke selv om de ikke tror på det. Nils Kjær, eller ikke Nils Kjær, men Nils Bor, han er fysikeren, han er ikke en dansk fysiker, han hadde hengen en, jeg tror han som hadde hengen en sånn hestesko utenfor, eller over døra si,

Jeg tror det var han, og så hadde en kamerat han sagt, ja, tror du på dette her du har? Nei, det sier seg at, nei, gjør ikke det samme, det sier seg at det betyr lykke selv om du ikke tror på det, sånn. Ja. Bra sagt. Ja. Bra sagt. Ja, for det er mye sånn i dag, hvis vi tar koronaen da, så er det veldig mye som egentlig er overtro, hvertfall hvis du sa til mennesker i 1821 eller 1921, eller 1821 da, for i 1921 hadde det vært spanskesjuken, men hvis du sa da, mye av det som vi gjør nå, og har gjort da om koronaen, så er det sannsynligvis mye av det som

er ren bullshit eller tull, men det baserer seg på at noen i et sånt mikroskop har sett et mutert virus for eksempel, og så tror de at vi kan kartlegge alle i Norge som har et sørafrikansk mutert virus, det er bare tull. For vi tror i dag at vi kan ha kontroll over naturen, og det har vi ikke. Men de her folka da, som vi snakker om nå, de hadde jo ikke kontroll på naturen, men de prøvde å ha en slags kontroll gjennom å tro på ting, og for eksempel hvis du satt av ...

og spiste mat på en stubbe, og så kom det en ravn, og så den varslet død da. Ravn varslet død, den heter Korp, og masse sånne ting, og her lærte unger i oppveksten, og mange forholdt seg veldig andektig til det, og

Og det var en del av det mentale universet de hadde. Og i det mentale universet så var Tatra da en figur som var på vandring, som hadde med seg sang, de brakte rykter, nye håndverksferdigheter, de kunne trolle, altså kvinnefolkene kunne drive med urtemedisin, de kunne spå i hendene, de kunne spå i kaffegrut,

de kunne spå i kort, og de drev med ting som vanlige folk ikke kunne ofte, og så var de veldig om seg, for de var jo rundt i ulike miljøer, og da sugde de til seg kunnskap, og da visste de kanskje mer om naboen enn de kom til, så sånn fikk de en sånn helt spesiell posisjon, som de både utnyttet selv, og som folk da mente at, og som de fikk et stempel på seg da, fra allmuen sin side da, og det var det jeg gjorde da, og studerte, og

Det var veldig artig å se, for oftest er det sånn at

Folk utenfor har et annet syn på en gruppe enn gruppa har på seg selv, men samtidig kan de bruke den stereotypen for å overleve. Da forsterkes de stereotypene som hovedgruppa har, hvis du skjønner, og så blir det vekkelsvirkning som er rar. Men dette hadde pågått hundrevis av år. Tater var veldig etablert i Norge, og det finnes fortsatt masse tater i Norge. De er levedyktige, og de har overlevd mange hundre år. Men har de utarbeidet seg nå en ...

fra generasjon til generasjon en slags beskyttelse, et slags skal for omgivelsene. De er jo aldri på en grunn som, de har kanskje alltid vært på fremmede grunn hvor de beveger seg rundt mye. At de ikke nødvendigvis er, skal vi si, eier i området, eller at de er hersker, eller at de, hvis du skjønner hva jeg skal fram til, at de er jo

Kanskje alltid en minoritet, og de har utviklet metoder på hvordan å overleve som minoritet, både å bli herset med harde leveforhold, at de greier seg alltid på en eller annen måte, de finner alltid nye måter å overleve på. Så klart, de er veldig tilpasset dyktige, og har det med vandring, det er det som er Tateres felles, for det er ulike typer Tater også, i ulike land, det er jo Tater i Sverige, Danmark,

Summer Walkers i Skottland. Så det er helt riktig det. Da de kom så drev de ofte med hesteyrker, for det var jo mye knyttet til militæret. Men fordi de ikke har vært landeiret tradisjonelt, så har de betraktet

bofaste samfunn på en annen måte, for de hører jo ikke til det her. Samtidig så har en del tater blitt bofaste og fått rot i bygdesamfunnet, for eksempel mye våler og soler og ringsaker i Brummedalen og langs kysten. Og da har det vært avhengig av å være godt likt og

har vært skikkelig folk i lokalmøte, men kunne ikke kanskje drive med litt mer sånn monkey business i andre strøk enn der de bodde. Men de er jo selgere og håndverkere, gode til å prate. Så de kan prate folk, mange tatere som har vært gode sedere, kan jo prate folk til en rull. De lærer ofte, de som er ekte tatere, lærer ofte det her

å drive handel på. Nordmenn er ofte veldig naive, har vært naive. Når det kommer en tater som selger noe, så snakker de, prater fint, og så har de en måte å betrakte det som de kjøper på, som annerledes enn den kjøperen skjønner selv. Da er det ofte ...

Det er en måte å tenke på som er ulik hovedgruppas tenkemåte på. Det høres for meg ut at det er noe du finner tiltalen med taterne også. Det er noe du ikke felles med, så det er noe du liker med taterne, med tanke på å stå litt utenfor taterne.

Jeg liker jo teater, og de er jo observatører i storsamfunnet, og de har blitt observert av storsamfunnet også, men de er observatører. Jeg liker jo teater, og jeg gidder jo bare å skrive bøker om de jeg liker. Jeg orker ikke å si bøker om folk jeg ikke liker. Så i utgangspunktet var jeg fascinert av teater også, fordi

Fordi de blir jo ikke, mange av de har holdt på å sitte i hundrevis av år, og så har de overlevd da, og samtidig har blitt veldig herset med av det norske storsamfunnet. Og i og med at sånne grupper finnes i alle samfunn, så har du ikke at det er et behov i et samfunn for at sånne skal eksistere, men de utfyllte behov, omreisende behov da, sånn som Lofra og, som jeg skriver bøker om. Så de hadde altså en håndverksfunksjon, og de var veldig gode musikere, så

Så det var et eventyr da, som jeg skriver et lurveleven og et eventyr på vandringen av bygdene, som inspirerte mange dikter og mange forfatter og mange norske romalforfatter som har skrevet om teater. Ipse skrev om teater for eksempel, i Brand. Falkberget, mener jeg, Hamsun har gjort også, og det er mange som har skrevet om det her

Fordi de har blitt inspirert og sett noe som er annerledes, og kirka var ekstra strenge, fordi de var såkalt ugudelige, og setter pressen sin definisjon. Dette glemte jeg synliggjengsvis, det var jo dårlig podcast-kvalitet fra min side, men at vi skal prøve å holde oss til én bok i timen her, i 24 timer. Vi skal ha 24 bøker i 24 timer. Jeg antar jo at

tatere i norsk folketradisjon, så var jo denne hoveddokumenten din, glir jo da kanskje litt over i det neste boken, som da er en ganske mye tjukkere bok, som heter Taterne. Hva er forskjellen på de to? Skal vi bruke to timer på å smelte de sammen, for jeg måtte mye

mye felles her? Den første er jo da en hovedokave og en dårlig bok som er en utgave. Hvorfor en dårlig? Det er ikke dårlig, men altså hvis du ser den første boka, hvis den er bra så går du bare nedover senere, men ikke dårlig, men altså jeg ville laget den bedre hvis jeg hadde skrivet den i dag, men jeg hadde jo hovedokaven som utgangspunkt.

Men poenget er at en som heter Sverre Mørkehagen, han kontaktet meg i 1997. Han jobbet i det som heter Andresen og Butensjøen, som nå heter Dreier. Det er et forlag i Oslo. Han lette etter en forfatter som kunne skrive en stor bok om Taternes kulturhistorie, eller Taternes plass i norsk kulturhistorie. Det var i 1997.

Da jobbet jeg fortsatt med teater, for jeg drev jo jordferd i denne boka her, og da tenkte jeg at det passer jo bra. Så da måtte jeg lære meg å skrive, og lærte jo av Sverre Mørkhagen hvordan jeg skulle skrive, eller lærte meg å lære, så han var en veldig streng og god læremester. Og da begynte jeg, parallelt med at jeg gjorde ferdig boka som da var en hovedbokkave, så begynte jeg å skrive en større bok om teater i Norsk Kulturhistor, og da samlet jeg alt stoffet jeg hadde,

Det var preinteress, jeg hadde ikke noe research på nettet. Jeg satt mye på Riksarkivet og mye på Nasjonalbutikket. Hvordan funker det da? Altså ...

Er det datamaskiner, arkiver og sånt, og man ordner ting selv? Eller er det sånn at man går til en resepsjonist og sier jeg trenger dette og dette, og så henter de det? På Rikshakiv var det egentlig et helvete da, eller ikke helvete, men veldig komplisert. Først må du gå i resepsjonen, så må du skrive deg inn, og da må du ha et kort for å komme inn, og så må du gi fra ryggsekken, og så må du gi fra jakka, så må det henges i en garderobe, så får du et nummer, og så går du opp til en annen resepsjon,

Da får du et nummer til å sitte på lesesalen, og på lesesalen må du sitte ved den pulten du har nummer på, og der sitter en lesesalinspektør. Da hadde jeg bestilt materialet, så hvis jeg for eksempel la kikke på noe som heter Norsk misjon blant hjemløses privatarkiv, det var et privatarkiv etter misjonen blant tatere som er stiftet på slutten av 1800-tallet, den misjonen, og den hadde da...

et stort arkiv etter seg, som omhandlet den aktiviteten. Og der kikket jeg på mye ting, men da måtte jeg bestille det. Men det som var verst da var at på 90-tallet så gikk det ikke an å kopiere selv. Så da måtte jeg, for jeg ville ha kopier av sidene, for jeg kunne ikke skrive alt jeg ville ha. Så da satt jeg og merket da, både i utslutsfermer og i arkivmateriale, med sånne hvite lapper, det her vil jeg kopiere. Så leverte jeg den lista til lesesamlingsinspektøren,

Og så tok det da to til tre måneder før jeg fikk kopien. Det var jo veldig, veldig komplisert. Og det var ikke noe å finne på nett om det her, så jeg satt jo på der, husker jeg, i 1997, satt jeg der i tre måneder og samlet stoff da, og så fikk jeg da masse sånne A3-kopier da, for jeg liker å ha store kopier, A3-kopier.

Det tok lang tid, jeg holdt på å bli gal, men jeg hadde ikke noen valg. Da samlet jeg stoff til både delvis den første boka, og delvis den Tatern som kom i 2000, som er et verk om Tater i norsk kulturhistorier, frem til år 2000.

Det var litt annen tid, ja. For internett var vel så vidt i gang da. 1997, da var det kommet til Norge. Det var vel en sånn enkelt ting, nyhetssider og litt sånt. Mange sendte e-post, men det var ingen som, du kunne ikke gå på nett og finne noe kjellemateriale. Det jeg så på var jo det som kalles uttrykt kjellemateriale mye. Det var ikke trykk, det var ikke aviser, det var ting som lå i sånne permer, ikke permer, sånne kartonger, sånne brune kartonger, sånne pappkartonger på Riksverket, og da måtte jeg bestille det.

Hver eneste måtte jeg bestille, og så tok det tre kvarter, eller halvtime eller 20 minutter å få det. Når jeg hadde sett på det, så leverte jeg det, og da tok det opp til tre måneder, for det var bare en mann som kopierte, og det var lange ventelister. Og så kostet det 3-4 kroner per kopi. Så det var dritdyrt. Jeg kjente en som satt og så mye av det samme killematerialet, han satt og skrev av, men han satt jo like lenge og skrev av, og jeg tenkte at det er urasjonelt. Jeg bestiller, så har jeg killematerialet, og så kan jeg sitte hjemme og jobbe.

Men det var morsomt, og da plundret jeg fælt for at hvordan skal jeg lage en sånn bok? Hvordan skal jeg skrive en bok om 500 års taterhistorie? Så da sleit jeg fælt, for jeg fant ikke noe uttrykk, noen språk, noen røst. Men så satt jeg der, jeg bodde på en hybel. Jeg bodde på en hybel hele tiden, og...

Jeg bodde på Kringslås i Ønby, og det var jo forferdelig å jobbe. Og jeg husker jeg lånte da, en periode hadde jeg ikke egen datamaskin, så jeg lånte da en datamaskin til en som heter Thomas Gabler. Han hadde stående en stasjonær datamaskin på en hybel. Jeg bodde på en annen hybel i naboblokka, og så gikk jeg dit da.

hver morgen for å skrive da tenkte jeg nå skal jeg være forfatter nå skal jeg sitte og jobbe om morgenen for jeg hadde hørt at forfatter står opp om morgenen og jobber så satt jeg og skrev og tenkte det her er jo jævlig kjedelig skal jeg sitte på denne lille hybern her og skrive i dagen er det sånn det er å være forfatter det er jo møkkakjedelig tenkte jeg men så tenkte jeg ok hvis jeg skal få gitt ut en bok så må jeg gjøre det jeg har ikke noen valg men så var jeg på lesesalen og så fant jeg masse stoff og så

Og så begynte jeg å skrive, og så fikk jeg litt mer dreis på det, og så tok jeg utskrifter og så at det begynte å vokse haugen med papper, så tenkte jeg, det her er jo morsomt, og for å få det til så må jeg jo faktisk sette meg, så jeg begynte å få en sånn rutine da, men jeg dro til hyberen hans, og så

Og så skrev jeg noen timer fra morgenen, og så dro jeg på Riksarkiv etterpå, for jeg bodde jo nær Riksarkivet. Og da skjønte jeg at hvis jeg da jobber med det her, så blir det bøker av det. Parallelt fikk jeg jo antatt en idé om å gi ut en bok om luffernes historie. Det var jo 1997. Desember 1997 skjedde det mye.

Da hadde jeg da fått antatt en idé om å lage den første boka om Tatere, fikk antatt en idé om å lage Tatere i norsk kulturhistorie, og i tillegg da en bok om Lofverdens historie. Så hadde jeg drevet med tre bøker, hvor alt var felles av vandring. Så da kunne jeg prøve å samle stoff da, om Lofveret.

Fordi jeg bodde på en hybel, hvor det var umulig å jobbe, for jeg ble gal av å sitte der, så gikk jeg altså på en annen hybel da. Så det handlet like mye for meg om å få gode arbeidsvaner, og prøve å få litt orden på livet sitt, for jeg var jo strukturert, men jeg hadde ikke vært vant til å sitte der og skrive, for det er jo ikke noe naturlig å sitte som lite ekkoen og skrive for en voksen mann, for jeg likte jo å drive med kroppsarbeid, jeg likte jo å jobbe som sjauver på gartnerhallen på den tiden der.

sjaua frukt og grønnsaker i 12 timer hver søndag, og jobbet som snømåker og anleggsgartner og skogplanter og stod i silokommen og måkte gras. Jeg drev med alt mulig såkalt drittjobb, som var veldig fysiske, og så skulle jeg sitte stille og som et ekko skrive det. Jeg synes jeg var

Egentlig litt sånn motbydelig, så jeg måtte disiplinere meg til å sitte stille. Den her kommer vi sikkert til å komme tilbake til senere, men det er det med alle stillesittingene vi har nå, og det manglende kroppsarbeidet. Faren min er vel 71 år nå,

og sammenligner ofte med andre 70-åringer, og ser hvor stor forskjell det kan være. Han har jo hatt kroppsarbeid hele livet, og det samme har du, og den generasjonen som vokser opp nå har nesten sittet med datamaskinen hele livet. Jeg er kanskje en av de, vi har jo drevet med mye idretts, på en måte har vært med kompensasjon, så jeg har kanskje ikke drevet med 12 timer sjauing, men drevet med en time harde trening, som i hvert fall er en litt annen type ting, men

Det der med testosteronnivåer og sånt, og unge folks fysiske helse, nå er det nesten bare fokus på mental helse, det er jo den fysiske helsen som gjør meg virkelig bekymringsverdig. Det er jo ingenting i stedet i samfunnet hvor man gjør noe kroppsarbeid lenger, eller oppsøker det. Nei, jeg hadde frem til jeg var 9-3 år, så hadde jeg 100 dager året med kroppsarbeid.

Skogplanting, gassarbeid, jobbet for en anleggskartner i Oslo. Jeg brukte det som sånn, hvis du tenker at det er 100 helgedager i året, så i stedet for å ta helga, så hadde jeg kroppsarbeid som hobby. For det var morsomt, jeg kjente penger. Det var ikke så mange andre måter å kjenne penger på. Og så får du en fin kropp som mann.

veldig behagelig å ha. For eksempel hvis jeg da skulle sitte stille og skrive, så løper jeg kanskje tre kvarter på forhånd, så jeg klarte å sitte stille. Jeg husker det var helt forferdelig å sitte stille da. Men hvis jeg løp for eksempel tre kvarter på forhånd, eller gikk på rullski eller gikk på ski, så klarte jeg å sitte stille, og så fant jeg ut at tre timer var det maks av det jeg behøvde å sitte stille, for jeg klarte ikke å konsentrere meg. Eller hvis jeg begynte å sitte lenger...

så gikk kvaliteten på skrivingen, og så begynte tankene å vandre. Så hvis jeg for eksempel satt fra 8 til 11, eller fra 9 til halv 12, eller halv 8 til halv 12, tre-fire timer, så klarte jeg å gjøre gode dagsverk. Det tok kanskje et år før jeg skjønte alt dette, men da hadde jeg en rytme. For meg var hele forutsetningen, skal jeg sitte og skrive bøker, så må jeg være aktiv fysisk.

Jeg bodde jo på Kringsjå, der var det veldig fint å gå på ski, og jeg liker å løpe, jeg trener i styrke og sånn, så det var ikke at jeg drev så veldig hard trening, men det var veldig ofte, og veldig regelmessig da. Og jeg hadde ikke klart å være forfatter til deg hvis ikke jeg hadde trent, og image i mitt sammenforfatter var jo ikke en som trente. Det var en som satt og røkte, og kanskje drakk, og som sov lenge. Men jeg våknet tidlig om morgenen, og det fungerte for meg da, men

men det var ikke en oppskrift jeg visste om på forhånd altså. Men jeg skjønte jo at kroppsserien var bra for meg, for jeg hadde drivet med fra 10 år, og jeg har alltid elsket særlig skogplanting og to løfting og sånn, sjauing, bøbbelflytting og sånn. For det var jo ikke noe særlig jobb, på 90-tallet var det vanskelig å få jobb, altså jeg prøvde ikke å få fast jobb som

Folket min ganske, for det var ikke noen jobber å få, eller lite jobber å søke på. Jeg prøvde kanskje å få noen lærerjobber, men jeg ble lærer på Heltberg første januar 2000 som gymlærer, og da fikk jeg en fast deltidsjobb med gym en dag i uka, og senere etter hvert ganske mye mer historie og samfunnsfag og sånn. Så da fikk jeg en inntekt, for i begynnelsen måtte jeg ha penger, og jeg fikk jo ingen stipendie eller noen ting, så jeg måtte da

Og det var bra, for hvis du tjener penger så må du jobbe, og da var kroppsarbeidet et foredrag, for jeg likte ikke å leie ut hjernen min, jeg likte å leie ut kroppen min. Den kunne jeg leie ut ganske billig, for da fikk jeg trening i tillegg også, ble godt humør, men hjernen min den likte jeg ikke å leie ut, for jeg ville ikke sitte og ha en kjedelig hjernejobb, og skrive bøker i tillegg. Men jeg kan jo ta en monotom kroppsjobb, og så skrive bøker, det fant ut var oppskriften min da, som passet for meg, for folk er forskjellige.

Ja, absolutt. Det høres ut som en veldig bra kombo da, for det er jo å leie ut hjernen sin, tror jeg mange undervurderer. Som folk sier, de kommer ikke i gang med det personlige prosjektet sitt, for de er så slitne etter jobben sin, og det kan godt være, det er jo helt reelt at når du sitter og bare snur hjernen din opp, ned og sitter i møter og gjør alt det kjedelige drittarbeidet, som bare går på mentale i åtte timer, så er det ikke mye gnist igjen til å skrive en toppgod roman når du kommer hjem, eller lage et maleri, eller

lage musikk for den saks skyld. Nei, så det jeg fant ut var at når jeg jobbet som lærer, så hvis jeg sto opp på morgenen og skrev på forhånd, for eksempel hvis jeg begynte som lærer klokka halv ni eller kvart over åtte, så sto jeg klokka halv seks eller seks, og så skrev da en part inn på forhånd. Det var sånn jeg gjorde etter hvert, og det var ikke noe problem, for jeg våknet tidlig uansett, så jeg var heldig som kunne stå opp...

Sånn som jeg gjorde i dag, da våknet jeg halv fem og skrev tre sider. Så jeg fikk en sånn rutine hvor jeg skrev to-tre sider, kanskje fire om morgenen før jeg gikk på skolen, så tok jeg utskrift av det, så satte jeg og jobbet med det i lang friminutt og friminutt, så jeg fikk en følelse av at jeg hadde en litt rær framgang i betydningen av at jeg produserte noe. Så jeg var veldig opptatt av å se at den papirmengden vokste. Ikke at det måtte være en viss mengde hver dag, men jeg synes det var veldig givende å

og så få til noe hver dag. Selv om jeg var lærer, så skulle jeg klare å skrive noe. Jeg prøvde å skrive etter lærerjobben, og det gikk, men det var ikke noe særlig, for da var jo hjernen tom, eller jeg hadde vært lærer kanskje for 150 elever i gym, jeg hadde hatt seks timer historie, som jeg hadde historie mye, så da var det mye bedre å våkne om morgenen, men da måtte den kanskje legge seg litt før, og da tenkte jeg på kvelden da, hva jeg skulle skrive neste morgen, og så var jeg mentalt forberedt på det, så våknet jeg, og så skrev jeg da dokumenter,

det jeg hadde tenkt å gjøre. Ikke sånn mekanisk, men mer inspirert. Så det ble en fin arbeidsmetode, og det er jeg fortsatt med. Når du skrev Tatern og sånt, måtte du jobbe litt mer for setningene enn senere? Det her var jo plundring og plundring og plundring. Denne boka som kom i 2000, da satt jeg og plundret i Tatern

i hvert fall i to år, for jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle skrive bra. Og Sverre Mørkagen forklarte meg, han viste meg en side, og så sa han, dette er en bra setting, de henger sammen. Og så så jeg på noe av det han skrev, han skrev veldig rytmisk og fint, Sverre Mørkagen, som var sjefen i forlaget der da, hadde skrevet noen bøker selv da, han skrev flere bøker senere,

så skjønte jeg da 13. mars 2000 skjønte jeg da åja, det er sånn jeg skal gjøre det skjønte jeg og da drev jeg å skreve om tateboka for andre tredje gang eller egentlig tredje omskriving da men andre gang hvor det var helt omskriving og da skjønte jeg at nå har jeg skjønt metoden nå har jeg språk

Og da skjønte jeg at her blir noe av det. Og da skrev jeg veldig ganske kjapt, på to og en halv måned skrev jeg resten av boka. Som da for meg var en veldig stor jobb, for det var jo så mye, jeg hadde så mye killematerial at jeg holdt på å bli gjerne, men da fikk jeg en form på. Og da jobbet jeg som gullærer, og det var jo veldig enkelt. Og det var ikke noe hjernekapasitet å bruke på det, men så begynte jeg da som historielærer, og da begynte jeg altså å skrive om morgenen før jobben.

Før jeg dro på skolen da. Men er det sånn veldig kort på skriveråd, vi skal gå inn på det, er det sånn type for eksempel bruk gode verb, framfor å bruke er og være og sånt, handler det om sånne ting, og ikke start setningen med disse ordene, er det

Er det mye sånne konkrete tips? Egentlig ikke. Jeg var jo lærer i 15 år på Helper, og der hadde jeg veldig mange elever som ville skrive, særlig jenter, de skrev dagbok, de skrev journal, og så ville de skrive en bok, kanskje, eller de hadde drømt om det. Så spurte de meg om skrivesikts, og jeg har ikke noe fasit til det, men jeg lagde ti råd som jeg ga til elevene, uten at det var noe fasit. Det var blant annet en setning i en mening, hva vil du si i side?

det på nivået der, altså jeg var ikke så opptatt av verb og sånne ting, mer sånn at du skulle ha en følelse med at det du skrev var noe som var ditt og som du kunne stå inne for, men for å få til det så må du ofte øve da. Så det var sånne ting som bruk ord som du bruker muntlig.

unngå for mange adjektiver, det var vel ikke et av rådene, men det var mer sånne fornuftsråd som gikk på at du skulle prøve å få en følelse på språket, for jeg tror det er at selv om veldig mange i dag kan skrive veldig fort, de kan touch-metoden, de skriver på tastatur fra de er små, for de spiller på data, de sender meldinger, så har de kanskje ikke den språkfølelsen som mange hadde i gamle dager, gjerne før 2. verdenskrig, for da var det sånn at folk pugget dikt,

De lærte alt med bøker på en annen måte en dag. Da fikk de kanskje mange en bedre språkfølelse, mens i dag har du mer en følelse av at du kan pumpe ting, og så kan du stryke alt du trenger å tenke noe særlig. Jeg prøvde å skrive ikke så fort, men sånn at det mest mulig sto seg. Så det var en måte å jobbe på som passet meg, som

Alle forfattere har jo det, alle som skriver har jo sine metoder, og de er forskjellige. Så jeg sier ikke at det jeg gjør er riktig for noen, men det passer for meg å

For meg er det veldig viktig at jeg skal komme videre hver dag og gjøre noe som jeg er veldig utålmodig. Men samtidig tålmodig. Jeg har skjønt at mange forfatter er ofte utålmodige, og hvis du er tålmodig, så er det fint det, men du må være både tålmodig og utålmodig. Hvordan var det med research og intervjuer? Gjorde du mye av det i den taterneboken, den nummer to, den utdannelsen?

Den tjukkeste av taterne i bøkene. Og så reiste jeg rundt og snakket med... Jeg gjorde det, men mye av det stoffet jeg fant kunne jeg ikke bruke, for det var for nytt og det var for sensitivt. Og så var det sånn at tater visste om hverandre, så de ville ikke at jeg skulle skrive, men vi har intervjuet og snakket med en god del gamle tater som nå er død,

så fikk jeg innsikt i taterkulturen på 20- og 30-tallet, så jeg lærte mye av det. Men de var jo veldig restriktive. Dette var på 90-tallet, så jeg vil jo tro at tater er mer åpne i dag, og på grunn av at samfunnet har blitt åpnere med internett og sosiale medier.

Men det var faktisk ganske vanskelig å få det til å åpne seg, og ingen tillot at jeg tok opp med båndopptager, for jeg hadde jo en sånn gammel kassettspiller, en mikrokassettspiller, som jeg brukte da, når jeg intervjuet folk, og mye rart. Og det var det ingen tatere som tillot, men flere tillot heller ikke at jeg skrev. Men hva var det de tillot ikke, notat? Hva var det de uttrykte i bekymring rundt det der? Eller hva sa de bare nei? Jeg vet ikke at jeg skulle ta det de sa. Jeg tror ikke på det.

De stort ikke på deg som en utforstående? Noen ville ikke at jeg skulle skrive heller, så jeg fikk bare snakke med dem, og så suger de til meg, og så noterer jeg etterpå. Så det var en sånn skepsis jeg hadde til... Noen av de her var jo ikke noe særlig... Det var kanskje et par som jeg ikke kunne lese, som jeg snakket med i hvert fall en. Og de stort ikke på bøker. De stort ikke på det skrevne ordet, de stort ikke på det talte ord. Så de hadde et annet syn på det som skrev. Det var...

Jeg hadde et annet syn på det der, når jeg ikke har lest. Noen hadde ikke gått så mye på skolen, de hadde ikke fått med seg skriftskulturen. Tater hadde en muntlig, og har fortsatt delvis en muntlig fortellekultur, som er annerledes enn storsamfunnet sin. Det er sikkert veldig sterk kulturbeskytter for taterne, miljø og tradisjoner. Hvis du skriver ned ting, så er du også åpne for nye ideer. Men du holder, og bringer det videre med tale, så er det mye mer

mye mer konsist da, og mye lettere kanskje å bringe videre i generasjonen og sånn, tror du ikke det at det er en mer kulturbeskyttende funksjon da der? Jo, det tror jeg, og så vet vi at mye av det som er skrivet om Tatere er jo sannsynligvis feil, for at Eilert Sundt som levde fra 1817 til 1875, han var prest, var fra Farsund, bodde på Tåsen i Oslo, hadde ti unger og dårlig mage, han reiste rundt i intervjuet av Tatere, og de sier jo det at sannsynligvis har noen Tatere bløffet til Sundt, og så skrev han ned det, så kom de bøker, og så har det siden blitt tatt for å være sant

Så vi tror det da, eller mange tror det at mye av det Sundt sa, eller skrev, det var feil. Så har det blitt gjengitt, så selv om du kan dokumentere noe, så er det ofte feil. Det er et spørsmål, kan det dokumenteres? Ja, men dokumentasjon trenger jo ikke være riktig. For eksempel hvis det var en tatfamilie som kom til en dal, og så hadde de en unge som skulle døpes,

så ble ungen døpt, og så fikk de overnatte på loven, og så fikk de middag av presten, og så dro de videre til en annen dal. Og der fikk de også døpt ungen,

så fikk de ny middag, så fikk de ny overlatting på loven. Og sånn kunne de kanskje gjøre flere ganger. Da kan det dokumenteres at den gutten eller jenta er døpt der og der. Men hvis du skjønner, det er da basert på en delvis bløft. Og Tatere hadde mye moro av å narre buron de fastbonde, og har det sikkert enda også, sikkert meg også, ved å da si ting som

Som da sannsynligvis ikke stemte, men som buron skrev ned, altså bønna skrev ned, de fastboene skrev ned, og som da ble sagt videre, og da lo de godt av det. Så hvis du ser på bøkene til Sundt, som kom ut da i 1850-1860-årene, som er beretninger om fantefolk i Norge, så er det garantert ting der som da...

Blant annet ble det sagt at Tater gikk tre ganger rundt baklengs en egnemærbuss når han gifta seg. Det tror jeg er tull. Men det ble sagt at Tater begravde sine døde i utmarka. Det kan stemme. Men det var en hel ting som sunt mente Tater trodde på.

som kunne være enkelpersoner blant tatere som sa til han, og så tillet han hele folket det. Men det er jo et folk som bestod da i 1845, så ble det telt til 1145 norske tatere, det var jo flere. Men det var altså da sagt at det var noen tusen tatere som hadde blitt registrert i fantevertegningen fra 1845,

Det var i 1862 og i 1890. Så det ble registrert, da var det tater, og da ble det stemplet som tater, og etterkommere ble stemplet som tater. Politiker kunne ha noen mantall hvor det sto F eller T, fant eller tater. Så det var et folkeslag som ikke teltet med folketellingen i offisielle folketall i Norge i 1845, men de var en egen kategori. Tater som var telt, for de hadde ikke noe fast bolig ofte,

selv om en del leide husrom, om vinteren for eksempel, en liten stue nede i Våler eller noe sånt, mange bostadsser der, Storjohan bostadsser der, hadde en masse unger, så de hadde tilknyttet inn i noen bygder, men de hadde faste reiser ute da, som de reiste.

Det var på vandring, men reiste ofte faste ruter og delte landet seg mellom og møttes på faste steder. Kunne ha store treff med hundre tatere. Det var sånne store tatetreff da. Så var det en slossing da med kniv da. Rispe eller stikke. Men fikk du noe innblikk i hvordan...

hvordan de oppdro barn og oppvekst, og hvor hare de var med. Det varierer jo veldig etter hvilken familie det var, og hvor og når, for det er klart at hvis du vokste opp på taterstien, eller som tater i 18... For eksempel far til Magnus Wulf Larsen, han var født i 1855, og han ble etterlatt alene som åtteåring i 1863.

Du kan tenke deg som 8-åring i 1863, og luffer hun til Norge da, eller tater i Norge da, det var knallhardt. Så det var jo ganske tøffe forhold, og mange døde som barn, mange småbarn strøk med, så det var veldig robuste typer ofte. Så det var nok en ganske streng, men rettferdig oppdragelse, og tater hadde sin moral, indre justis,

som var ofte annerledes enn andresinn, og de kunne krangle innbryst av familier, men de sto sammen overfor storsamfunnet. Så det er ikke noe fasisk på hvordan tater oppdrunga, men mange var kristne, så de brukte en blanding av sin moral og kanskje en kristen moral. Mange ble pinsevenner etter hvert.

Og du kan tenke deg en norsk oppdragelse å ha unger i 19 blank. Det var jo lov til å banke unger på skolen frem til 30-årene, for da var det en sønn av en legetre som ble pryllt på skolen og han ble skadet. Og da kom det lov i Norge på 30-tallet om at det var forbudt å slå unger på skolen. På skolen? Ja, så læreren kunne for eksempel banke en elev med...

med sånn linjal på hendene. Spanskerør? Ja, spanskerør. Og så vet jeg at jeg har lest sånne gamle skoleprotokoller, jeg har skrivet noen bøker om sånne folk, og ser at læreren, jeg snakket med en dame som hadde en mor som var født i 1890-årene, og læreren kløper jo jentene både i revva og her og der. På brystene også? Ja, drev med sånne ting på skolen, altså åpenlyst. Da er vi tilbake på folkeskolen i

i tidlig nittrundertall, og det skjedde ikke noe da. Og så var det noe som heter skammekrok, og det døde faktisk ut da jeg begynte på skolen i 1972. Så frem til da i Brummenav var det noe som heter skammekrok, da skulle du stå i et hjørne og skamme deg,

De hadde gjort noe gærent, så var det skammekroken. Og det er litt sånn som den der gapestokken da, hvor nordmenn sto da på, kanskje ved kirka eller på torget, i gapestokken hvis de hadde gjort noe gærent, så da alle kunne se at du hadde gjort noe gærent. Så skammekroken, den forsvant da. Men jeg har jo lest og snakket med gamle folk som gikk på skolen rundt 1910, og de

Det var jo ikke så mye banking av elever, men det hendte at gutter da, særlig ble rappet til og belugga, eller var det noen sånne knep de hadde da, og det står jo gjerne i skoleproduktet hvem som fikk det, og da var det veldig ofte gutter. Det var ikke så mye jenter i det materialet jeg har sett, men at det var en måte å, og da kan vi tenke at... Disciplinere dere, rett og slett. Ja, med fysisk tukt, og det var vanlig...

vanlig blant sikkert alle, og jeg vet om en kar som var født 1922, da var det ti søsken, seks brødre og fire søstre, og da var det sånn at hvis de sa noe med matfatte ved middagen, så måtte de sove ute. Da gikk mora ut med, faren var forbanna, da gikk mora ut med maten, så lover han seg på loven, og når den eldste gutten ble sterk nok til å banke opp faren, så jublet de andre, og da ble faren snill som et lam, for forhånden sterkest i det som gjaldt,

Så det var altså fysisk styrke i alt, og i store søskenflokker var det ofte sånn at hvis da den sterkeste sønnen klarte å banke faren, så var det han som var kongen i familien. Yes, yes.

Jeg har to spørsmål her. Hva tror du det er med å slå barn i oppdragelsen? Det må jo ha vært normalen og det vanlige i året tusener. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at det har vært en helt vanlig og nødvendig funksjon opp igjennom, og en måte å disiplinere og oppdra unge på. At det her må ikke...

yte vold mot barn. Det er noe som vi har innført de siste 100 år. Vold er jo et ord som helt sikkert ikke blir brukt da. De gjorde det sikkert ...

fordi de skulle få en disiplin, og mente at både menn og kvinner mente at dette var noe som måtte til for å tukte, eller for å få, og det var jo mange kristne som gjorde det samme også, så jeg vil tro det er riktig det du sier, men jeg tror ikke de brukte ordet vold, de brukte fysisk refs da, for verbal refs, det kan være jævlig det også, så det er sikkert riktig det, og

Nå er det jo variasjoner, for jeg har jo skrivet bøker om forskjellige personer, og en familie så var det sånn at det var vanlig, og en annen familie så var det ikke vanlig i det hele tatt. Det forekom ikke, så det har nok variert veldig. Det er ikke sånn at alle alltid har slått unga sine, men det er nok mange som har gjort det, eller refsa de fysisk, uten at noen rundt har reagert. Og det har jo vært sett på som normalt,

hos både mor og far? Jeg tror det hadde vært normalt hvis du går helt oppover til den steinehalderen, og enda lengre tilbake enn det, og så tenker jeg at flokkene var jo så store med barneflokker, at det er sikkert en måte å disiplinere, det er ikke så lett å oppdra 12, 15, 20 unger hvis du har et sånt kull, og det skal jo ikke så mange generasjoner tilbake før de hadde bestemor mine, og hadde 12, 13, 14 søsken, altså det er jo

to foreldre som skal oppdra det her og mye å gjøre på gård da er det kanskje vold en del av pakka da. Det var nok sånn at før 1800 og ut på 1800-tall så var det veldig mange som døde i oppveksten så mange av de store barnflokkene kom da på andre halvdel og kanskje første men særlig andre halvdel av 1800-tall hvor da

hvis en dame fikk 12-14 unger så overlevde kanskje de fleste, så det var nok de siste 200 år, frem til Lasse Kri, andre verdenskrig, var det nok flere større sånne barneflokker, og da som du sier, så var det vanskelig å ha disiplin og tukt der uten å

uten å ha en streng oppdragelse. Og det at det er så sleppent oppdragelse på mange måter i Norge som det er i dag, delvis da, det varierer jo det, det har jo litt med velstand å gjøre, for hvis livet er, hvis du må jobbe, og hvis du må slite fra ditt liten unge, for unger jobber jo veldig mye, og de var med å dyrke av mat og mjølke av kua og sånn, og hvis du fisker eller hva som helst, så hvis livet er mye mer seriøst, så må du ha tukt

på ungene for at de skal hjelpe til i det store kreftløpet for å få tak i mat for å overleve og det er ikke så lett å skjønne i dag hvis du vokser opp med suger i leva og hvis du vokser opp med velferdsstaten hvor du bare kan melde arbeidsleder det er jo fint at vi har det i sikkerhet i dag men i et samfunn uten tater som var på vandring

så var det jo enda verre. Jeg snakket med en tater, han var født på 20-tallet, han sa det, du kan tenke deg det, sa han. Hvis du reiste oppover Gudbrandstaden en kald vinterdag i 1935, med 6-8 unger på sleen, sa han, også skulle du overleve da. Det er klart du måtte være flink, du måtte sno deg, du måtte kunne prate, du måtte bruke de knepa du hadde. Og sånn var det da sikkert med oppdragelsen nå, at

at mødre og fedre, de brukte de tingene de hadde lært av sine egne foreldre, men også det som var vanlig i samtiden. Folk er mye mer styrt av det enn det de skjønner selv, for alle lever jo midt i sin egen samtid. Hvis du ser på gamle dager, om det er 1821 eller 1921, så er det veldig mye som er felles i dag med den tiden, men mye som er helt annerledes. For eksempel hvis du da

Hva lærer i dag å banke en elev, så får du jo sparken hvis en elev banker en lærer, så

så får kanskje eleven en psykologi til meg jeg tror ikke eleven blir utvist, jeg vet ikke men jeg har jo selv vært på noen skoler og sett hvordan noen elever ikke angriper da, men slår kanskje lærere Hvordan da? Nei, det er mer sånn klabber til men det jeg har sett har ikke vært noe sånn alvorlig jeg har sett kanskje noen sånne på folkeskole barneskole, men på 90-tallet så jeg noen sånne tilfeller, men det var jo gutter som var helt ville som ikke skjønte hva de gjorde, men

Men hvis du er lærer i dag og begynner å slå elever, for de slo jo ikke bare elevene, men det var det at de gjorde med loven i hånden. Det var sånn du skulle være. Det er jo noe som tilrører annen tid, og som sikkert har vært vanlig i tusenvis av år. Denne vold mot lærere virker som noe som har økt veldig de siste ti årene.

Jeg vet ikke om det har noe med å gjøre at det er flere kvinner i det her riket, for jeg tenker meg det at hvis du er gutt og er 90, så er det ikke sikkert du er så redd for en jente eller dame som er 1,65 som er lærinne av deg da. For jeg vil jo tro det at en stor mannlig lærer, han er ikke så lett å...

Jeg er ikke fristen å gå til angripet på han. Det er mange småmannlige lærere også. Og mange tynne verke. Det kan jo gjøre at visse grupper som er i Norge i dag har en mer aggressiv kultur enn det

enn det mange andre har, og særlig hvis du får flere sånne sammen. De som tar lærere sånn ser jo gjerne ut svake lærere, eller lærere som de mener er svake, og så går det til angrep. Men så er det også et spørsmål, hva er vold mot lærere? Er det å bli klabba til, eller er det å bli slått ned så du blir besvimt? Det er litt definisjonssak også. Det er jo sånn at i det norske samfunnet i dag, så er jo

Fysisk avstraffelse er jo forbudt, er det ikke det? Og hvis jeg slår ned en type, så er det straffbart. Men for 50 år siden skjedde det på bygdefester over hele Norge hver helg. Så det er noe med at den måten å slåss på som mange gutter gjorde før, det har blitt veldig nok så uvanlig blant mange norske gutter. De kriger heller på internett med dataspill og sånn, så de tar det ut der. For jeg husker i oppveksten oppe i Brummenavn, så var det veldig ofte slossing på skolen.

Gjerne de samme som slåss hver gang. Men slossing var det ganske ofte, og jeg har ikke sett slossing i Oslo, om det var i videregående, det var i barneskolen. Så slossing, tradisjonell slossing på fest og sånn, det er det blitt mye mindre, sånn som jeg har oppfattet det. Jeg hører, jeg tror Fyllerslossingen lever i beste velgående. Ja, sikkert det. Men det var veldig skoleavhengig i min, da jeg gikk på 90-tall på videregående og sånn, så var det naboskolen, der var slossing hele tiden.

og slåssklubber, og de slåss i friminuttene organisert, og det var inspirert av dem. Er det sånn enda? Det aner jeg ikke. Men på vår skole var det en mer flinke skole, da var det jo ingen som slåss. Det var virkelig ingen slåsskamp eller noen ting. På naboskolen, som var dørens i skole, som lå 400 meter under noen, der var det fight-klubbsjanser ute i skolegården. Det var veldig forskjell på hvor i kommunen det var med slåss og sånt. Jeg innbyr meg at det er sånn

at de lever i beste velgående. Jeg husker at på barneskolen så hørte slossing med, det var en del av, selv om sommeren folk slosset, og det var gjerne faste folk som slosset mot hverandre, og på fest var det en god slossing på 70-80-tallet, så det er sikkert levende enda, og det har kanskje med fylle å gjøre, men

Men som lærer har jeg ikke sett slossing i Oslo. Det har litt å gjøre med at jeg var lærer på Vest på videregående. Jeg kan ikke huske å ha sett sånn. Da jeg vokste var det sånn at det sto folk og heia. Det sto gjerne en stor ring rundt. Til det kom en lærer som brøt opp kampen. Det ser du på internett nå. Sånne videoer som folk får. Nå filmer jo alle folk og legger ut. Det er slåskamper, spesielt på skoler i USA. Enorme slåskamper hvor folk står og skriker og heier. Ingen skal...

gå inn og liksom ødelegge slosskapen eller noe så det er jo brutale greier ja ja nå kan du filme det for det her var jo aldri filmet det er jo dobbelt ydmykse da at du hamner på internett også heia heia heia hvis du hørte den lyden så da løpte det enda flere til og så var det mange som samlet seg så kunne du stå 100 støkker eller 50 støkker og se på da to gutter som slåss og da særlig særlig noen som slåss da og jeg har aldri vært i slosskamp ikke gjerne og de færreste har ikke vært egentlig

Men det er jo å si noe om oss mennesker, at dette her er så universelt. Ja. Altså, det her med både med mobbing, at barn mobber hverandre, er helt jævel med hverandre, og spesielt de svakeste, og hakker på de som er funksjonshemmer, eller ser annerledes ut, eller er litt svakere. Unger finner de andre ungene med en gang, hakker på, de blir mobbeoffere. Og det med slåsskamper og sånt, det er universell ting. Så det er jo...

Det er noe i oss, selv om vi prøver å forhindre det, så ligger det i mennesker. Jeg liker å kalle meg pasifist, men det er fordi jeg er fra et land som er fredelig. De sier at pasifister oppstår ikke i landet hvor det er krig, for de må jo krige for å overleve. Men i Norge trenger vi ikke å slåss i dag. Heldigvis, og det er jo bra det, men i hvert fall så ...

Og metatere, de var jo ferdige til å slåss, mange av dem, og de slåss med kniv. Og da var det sånn at de hadde sånne hevnemotiver, og da kunne rispe

Det var bare for å få motstanderen til å blø. Hvis de stakk, så kunne de stikke på bestemte steder i kroppen om ønskelig at den andre personen skulle dø. For de kunne drepe hverandre også med kniv. Rispig kunne stikke i panna sånn at personen begynte å blø. Men de var eksperter på å bruke kniv, både som et rettskap og som slåssrettskap. Det lærte gutta seg tidlig. Sakker du sånn spikkekniver da? Eller var det sånn...

når de slåss med det greiene her? Mange lagde kniver selv, de lagde slirer, og de var veldig flinke knivmakere, så de lagde jo faktisk rettskapet sin selv. Og det var brukt til alt mulig, alt fra å lage sånn, når de skulle fyre opp bål, så spikket de kanskje til noen sånne kvaster, men også som et våpen da, mot andre tatere, for tatere slåss stort sett seg imellom.

De slåss ikke så ofte mot buron, altså buron er de bofaste. Så Tatra kunne, det er flere eksempler på at Tatra har fått store flokker av bofaste etter seg, for hvis Tatra har gjort noe som de bofaste mener er gærent, så kan det bli at de rotter seg sammen da mot Tatra. Men ofte så var det Tatra som slåss seg imellom, og jeg intervjuet en kar som ble 109 år og 8 måneder.

Jørgen Bernhard Rustaf, født i august 1900, død i april 2010. Han var fra Veldre, bodde på Jøvik. Jeg var hos ham første gang, da var han 103 år. Han var sjokkerende sprek. Han hadde ikke rynker engang, hadde full banke og sa ikke herre, hva sa du, en eneste gang. Da jobbet jeg som lærer, og da sa elevene herre, hva sa du. Men han hadde jobbet som lærer på noe som er Tofte Skave. Det var et gutt hjem på Helgeøya. Der jobbet han på 20-tallet. Han var utdannet møbelsnekker.

Han hadde da vært senere sløydelærer på botsfengsel i Oslo på 30-tallet. Der satt en god del tatere, for det var tatere som hadde drept andre tatere. Han kunne ikke lære de noe, for han var sløydelærer, og de var de som lærte han å gjøre det. De var flinkere enn han da. Der satt en seksudtatere, og jeg har sett på statistikken i 30-tallet, da var det ganske få mord i Norge i året.

Men da var flere av de morda tatere som drepte andre tatere etter at de hadde vært i krangler. Knivdrap, altså. Og de tyste ofte ikke på hverandre og tok heller en straff da, enn å så tyste på hverandre. Og da hadde Jørgen da blitt godt kjent med de, han het Jørgen Mærs Husta, og han fortalte hvordan de da var flinke til å bruke kniven.

De kunne lage ting da Hadde de en kniv så kunne de lage De fineste ting altså Men han hadde de også som metalsløydlærer da Var sløydlærer i fengselet Ganske spesiell jobb Og ble 109 år og 8 måneder

Han var taterselv? Nei, han var ikke tater. Han var fra Veldre utenfor Brummenaren. Han var ikke tater, men han hadde mye tatere som var fanger i bosfengselet på 30-tallet, for de hadde drept, de satt for mord. Han hadde veldig godt kontakt med de, og han hadde vokst opp selv. Jeg bygde hvor det var tatere, så han så jo tatere i oppveksten og kjente den kulturen fra oppveksten oppe i Veldre.

rundt 1910 og sånn, det var jo sju søsken der og tre brødre som var over 100 år. - Men snakket du om hvordan han hadde blitt så gammel da? For vi er alltid så opptatt av oppskriften til 100-åringene. - Han sa det at jeg jobbet mye, spiste lite hvert passerell i høsten.

Men han ble 109 år da. Så hadde han en bror som ble 102. Og så hadde han en bror som ble omtrent 100. En som ble 890, 690, 490, og en søster som ble 290. Så det var syv søsken som ble fra 290 til 109. Så genene er ekstreme. Jeg mener det var tre brødre, i hvert fall to som var over 100. Og kanskje en tredje med nesten 100, så han hadde ekstreme gener. Og han hadde jo full manke. Han hadde ikke noe særlig rynker. Han hadde ikke noe særlig.

Han var så sprek første gang jeg besøkte han, det var i august 2003, at jeg trodde ikke hva jeg hørte, jeg trodde ikke hva jeg så. Han var som å snakke med en, vi kan gå på nett til Jørgen Bernhard Rustad, han var så ekstremt i tal, godt humør, liten og tynn, og gikk tur fire kilometer om dagen, og senere hadde han fått seg en kjæreste. Så var jeg besøkt han i 2007,

for jeg skrev en bok som heter Skimakerne, for han var nemlig skimaker, han var møbelsnekere i yrket, og så lagde han noen ski i Brummedalen. Han hadde for øvrig hoppet i Frambakken, som er en sånn hoppakke i Brummedalen, det kan det sies etterpå. Vi skal, for du har skrevet en bok om det her, så vi skal snakke om etterpå. Ja, vi snakker om han der og det. Men i hvert fall så hadde han lagd noen ski, og

Så skrev jeg en bok om skimaker og snakket med Jørgen, og så skulle jeg gi en bok i gave. Det var vel 23. desember 2007, dagen for julaften, så dro jeg til Jøvik. For jeg hadde lest i opplandet Berglad. Han var ikke død, for jeg hadde redd den skulle dø, vet du. Han var så jævlig gammel. Nå stryker jeg meg. Nå rekker jeg ikke å gi en bok. Men så dro jeg dit i desember 2007, og så ringte jeg på døra. Jeg hadde bodd på et slags gamlehjem på Jøvik. Jeg hadde egen deilighet, men klarte seg selv.

Så ringte jeg på, så kom det ingen, tenkte jeg faen, han døde, tenkte han var død, redden skulle dø. Men så viste det seg at han var i livet av han, og han hadde gått ned tre eller fire etasjer med stokk, og åpnet døra i stedet for å trykke på en knapp, så gikk han ned og åpnet døra, altså sa du bruker stokk, sier jeg. Ja, du vet, etter at det fyldte 106, så hadde han fått, først og gammelt, for da hadde han fått lungebetjening, blitt lagt inn på sykehus på Gjøvik,

Jeg mener han var 106 eller 104 da, og da hadde han fått lungebetjenelse, og du tenker når du er så gammel, så tenker sykehuset at han dør jo. Når du er så gammel, og for lungebetjenelse, det er ofte en vanlig dødsorsak på så gamle folk, så han fikk ikke noe mat, han gikk ved 9 kilo, han var tynn fra før, men så sa han jeg vil leve mer, så han bestilte en drosje og dro hjem og levde til han var 109 år da. Men da hadde han fått stokk da. Ja.

i 2007. Det er eventyr å prate om. Han var så klar i huet, men han hadde spist lite sand,

jobbet som sløydlærer i fengsel, og ble pensjonist allerede i 1960. Han hadde et ganske hardt jobb med å jobbe i fengsel. Han sa at han hadde vært dyr for staten, så han var pensjonist i 50 år. Fra 1960 til 2010 var han pensjonist. Han er på nett, og han var med i en revy, tror jeg, da han var...

Han var 170 år, så han var Norges eldste revyartist. Jeg burde lage deg en bok om han, nå er det noe borte, men han var en helt spesiell type, og den mest vitale typen. Jeg har intervjuet ca. 30 personer over 100 år, og han er den mest vitale, også en god Tore Einsemetter

Molde Bernilsen fra Lillehammer som ble 103,5 var det vel? Han var på samme nivå. Men når du går tur og leser aviser sånn, det er helt utrolig at det går an å bli så gammel og være så sprek. Jeg trodde det ikke. Det får en til å tenke. Første gangen jeg var der så sa han det at jeg kom hit på lørdag og sa at nå har jeg to timer sånn. Så vi pratet i to timer. Han sa ikke her eller hva sa du?

Jeg bruker briller, sa han. Ja, det er greit, det er 103 år. Men så sa han etter to timer, jeg har tidlig hushjelpe. Hun begynner å bli gammel, sa han. Hun var 80 år og sånn. Så jeg måtte klippe plenen hennes. Så han tok på seg lua da. Så gikk vi ned i bredden ned trappa på Gjøvik. Så gikk han til høyre og jeg til venstre, så skulle han klippe plenen, for han sa det var gammel hushjelp da. Da var det 103 år, og jeg skjønte ingenting altså.

Men han var altså så sprek, og så var han siste gangen, og da sa jeg, det var Norges eneste mann da.

Siste gang var det Norges neste mann, 109 år, og så sa jeg, nå blir det 110, så sa jeg, nei, det gjør jeg ikke sånn. Han hadde ikke noe tro på at, og han døde da i april 2010, og da var han 109 år og 8 måneder. Så han merket at, nei, han skulle ikke bli under 10 år. Undelig det, at man merker at kroppen, at sakte musikker, at kroppen bare er ferdig med å leve. Ja, han trodde ikke det, men han var altså Norges eneste mann, og

Da han var 100 år sju, så vet jeg at han gikk fire kilometer om dagen med staver, og bodde for seg selv og satt i dress. Veldig kjekk kar, morsom type. Han hadde masse å fortelle. Ja.

Han var en spruddelen type, så langt opp i årene. Men hva med levealder på tater og noe sånt, da vet man liksom, hadde de noe lang, ble de sånn 80-90 år gamle, eller? Det var jo noen som ble veldig gamle. Den eldste vi har hørt om er en som heter Storjohan. Han ble sannsynligvis 102 år, han døde i 1946. Han var sannsynligvis født i 1844, og han ble død i 1844.

og ble 102 år hvis han da døde i 46, det vet vi, men hvis han var født i 44 så ble han 102 år. Men som jeg sa, mange tater døde jo i oppveksten, altså det var jo hardt å være spebarn i taterlivet. Det ble sagt at tater hadde dyppet små unger i vann så de skulle herde seg,

men vi vet at hvis en unge ble født så reiste de gjerne videre den tredje dagen eller andre dagen de lå ikke lenger i ro så de fikk det her med reise inn i blod de satt kanskje på ryggen til morra i en sånn bylt eller så var de på vogna og så gikk de langs vogna etter hvert som de kunne gå

Så de fikk jo luka bort mange svake mennesker, men en god del tatere ble ganske gamle, og det ble sagt at de begravde sine døde i utmarka. For eksempel hvis de skulle over et fjell, og så var det noen som så tatere som dro opp fjellet med hest, kanskje kjerre, eller bare gikk, og så var det en gammel kjerring der, og så kom de ned på andre siden, så var det ikke en dame der, så sa de kanskje at nå har tatere begravd de gamle i en steinur, eller dyppa i havet. Det ble sagt at de dyppa i havet.

Så det var nok ganske tøft å være tater også, men mange ble gamle, og jeg snakket med flere som har blitt over 80, forholdsvis gamle, men de er jo ikke så mange, og da kan du ikke få så mange gamle, hvis det er en gruppe på noen tusen, så er det ikke så mange som blir veldig gamle, men ...

Vi vet at de var herda på en måte som mange bofast ikke var. For du kan tenke deg at taterkjæringen som fikk kanskje åtte unger, fødte kanskje en unge på et stallgulv, og vinteren gikk videre, eller på et stuegulv, eller på en love. Det var tøffe kår, altså. Dette var på 1900-tallet. Det er all sinne å tenke på. Ikke noen støtteordninger, ikke noe trygg. De måtte da...

klare seg selv. Noen fikk jo litt støna her og der, men de klarte seg selv de fleste. Også med handel og håndverk. Handel og vandre, som du sier. Så det var... Folk som driver næring for seg selv, de blir jo med det ordet kreativ, som ikke jeg bruker, de blir jo nytenkende. De må jo tenke nytt. Så de fant yrker som kunne utøves på vandring, og

Da var det jo sammen mor, far, bestemor, bestefar, tanter og onkler, så de gamle hadde en bestemt posisjon hos teateret, de unge lyttet på de gamle, og da var det høvdinger og teaterdronninger, så de hadde, særlig de som hadde vogn, da satt jo de gamle på vognen, mens kanskje de unge gikk ved siden av. Så du fikk en avlastning, men Storjohan endte jo på gamle emnere våler,

og der finnes det bilder av han han sitter og han tyngde skrå og sånn, og han ble jo så veldig blind, eller så dårlig etter hvert, så han satt der og spikket mye det står jo han altså, det står bildet av han i boka, sto i taterbegravelse i Våler i 1946 sannsynligvis 102 år, kanskje den eldste tateren jeg vet om

Det er underlig at man kunne, altså, tenker sånn tilbake til en tid av det, at da blir man slitt ut liksom i 50, altså, for jeg husker på alle sånne bilder av mine besteforeldre og oldeforeldre, de ser gamle ut allerede i 40-50 årene og sånt, så tenker du sånn, ja, de levde jo ikke så lenge før, men så liksom ble de 100 år på 1800-tallet og 1900-tallet og sånt også, og så tenker man alltid uten noen vaksiner, uten noen sånn fokus på kosthold, ikke noen sånn trening, de hadde ikke noen gode varme dyene nødvendigvis, reiste mye rundt,

veldig sårbare for spredning av sykdommer fra forskjellige byer og steder. Men likevel, det er så robustt at du lever 100 år på en tid her uten noen av de her sikkerhetsnett og komponentene vi har, og sykehus og alt det vi har nå. Det er godt gjort. Det var ikke så mange som ble så gamle, for du ser jo statistikker i Norge som sier at det var så så mange over 100 år i 1900. Det er veldig få, og i dag har det jo...

mange som er over 100 år. Men jeg leste med en kar for eksempel i 1923-24, som var 103 år, det var en bjønn av en kar. Han og han vokste på, kanskje uten å ha noe normal hygiene, for eksempel, ikke sikkert vasket seg. Ikke minst. For eksempel, og så overlevde jeg her, men hvis vi går til for eksempel 1800 da,

så er det jo sånn, det har jeg kanskje sagt før, at cirka halvparten av de som ble født, de døde jo. Da var det lukket ut halvparten. Cirka halvparten av de som vokste opp, de formerte seg. Så er det da av 100 som ble født i 1800, så er det kanskje bare 25 som formerer seg.

Hvis du skjønner, så var det en veldig, og sånn utnykking hadde sannsynligvis vært utstilling. Så fra gammelt da var det sannsynligvis en brutal utstilling i Norge. Så de sterkeste overlevde delvis. I dag så teller det ikke så mye å være så sterk, det teller å være, å kunne sno seg mer i dag, men det fysiske styrket tellte veldig mye det å unngå eller tåle sykdom da. For mange av de som overlevde da til å bli gamle, for eksempel på 1800-tallet, måtte jo tåle å være syke. Det var ikke noen vaksine som du sier, det kom jo koppevaksinen da på 1800-tallet. Det kom

Det kom faktisk det. Men allikevel så måtte du tåle sykdommer, og han jeg tenker på som er 103-4 år i 19-20 året, han var jo da sprek som et uvær, og jobbet er fortsatt sikkert, og det var jo sånn at hvis du ikke jobbet før i tiden, så gjorde det ikke nytt for deg. Men

Men da forfalte hjernet fortere også, og endte hjernet kanskje opp i en seng på et kammers hvor det lå en gammel gubbe eller gammel kjæring som fikk litt mat av de som styrte huset. Mens i dag så har du et system, mange systemer for å ta vare på de syke og de gamle som gjør at vi holder oss i livet mye lenger, og det er bra det. Mens det her er mye mer brutalt det som du sier, at

at det samfunnet det, det var bønda som ofte tok vare på sine egne, eller husmora tok vare på de gamle, og det var jo i tillegg til alt annet jobb. I dag er det profesjonelle mennesker som, mange systemer som tar seg av det syke, så det er helt annet. Staten er jo

Her er et samfunn hvor ikke staten gjorde noen ting omtrent. I dag sørger staten for nesten alt om vi vil. Vi forventer at staten skal komme inn når vi sliter. Ikke sånn i USA, for jeg kjenner folk i USA som jeg snakker med evnlig, og folk forventer ikke det. Mange vil ikke ha den hjelpen som mange krever i Norge eller forventer. Det har forandret seg i Norge også, for de som er gamle er ikke vant til det for oppveksten, men de som kanskje er unge nå, eller mellomalderne, de ...

De er vant til forskjellige standarder fra staten. - Men tenk sånn fødende mor å miste halvparten av de barna du føder. De må jo ha blitt herdet sånn emosjonelt og følelsesmessig. Altså hvis du mister et barn over fødsel eller de første dagene, så er jo det liksom et sånn, hva heter det, et arr eller en sår resten av livet. Mens da hvis du mister halvparten av kullet ditt, hvis du mister sju og får sju levende da,

så er det ikke sånn at du må herde deg på et merkelig vis. Jeg tror det, og det var sikkert like ille å miste de, men hvis du hadde et annet forhold til døden, for jeg tror det at når døden er så nærværende, og blant unge, så har sannsynligvis sånne mennesker et litt annet forhold til døden enn i dag, for i dag er døden stort sett enten gamle folk, eller folk som dør av sykdom i yngre alder. Og det skjules jo, men her var det kanskje sånn at ...

Du fødte kanskje ungen hjemme da, og ungen døde kanskje hjemme, hvis den døde da, enten at den var dødfødt eller døde like etter fødselen, så søsken så da at andre søsken døde, og hvis du da var eldst da, de 14, og mora di fikk...

14 unger og 6 eller 7 døde, så så du jo det her. Da var det så synes en annen mentalitet blant de som overlevde. Og hvis du trodde kanskje at Gud tok de fineste først, altså hvis du hadde en kristentro, så var det en trøst. Så det var nok veldig varierende hvordan folk tok det, men det er klart det er tøft mentalt.

Mange hadde jo den holdningen da på 1800-tallet, ikke alle, men at du skulle være gravid mest mulig den tiden du kunne få unger, og da var det å få en 8-10-12 unger kanskje, som en del fikk da, ikke alle, men mange. Og da var det normal å være gravid, da var det normal å føde, og da var det sånn at noen døde og noen overlevde, og det var jo sånn som det var hos naboen kanskje også. Sånn som mor til Henrik Veigeland, det var vel, hun heter Taulo.

Henrik Vergeland har vokst opp på Eidsvollen, mora er i Taulo. Faren heter egentlig Lassesen, men han tok navnet etter en grannonkel som het Vergeland, så han fikk navnet Vergeland. Men mora til Henrik Vergeland som het Taulo, der tror jeg det var 12 eller 13 søsken, og alle overlevde. Det er ganske spesielt, jeg er født da på

sluttet av 1700-tallet, da 12 eller 13 søsken overlevde, det er helt spesielt. Men det skyldte sikkert av god hygiene, gode gener, og det at de kanskje var litt heldige, kanskje. Og bra med mat, sikkert. Nok mat, ja. Og da tror jeg de, jeg tror ikke de gikk på skolen heller, for jeg mener at de hadde sånn hjemmeundervisning, og hvis de hadde hjemmeundervisning, så slapp de å bli smittet av mange sykdommer som kanskje andre unger hadde. Så det var spesielt da, men så leste jeg med skotsk

Ikke dronning, men en adelskjæring som hadde 17 unger som var født og alle døde. Miste av 17 unger. Fy faen. Så det var noen som mistet veldig mange. Jeg skrev en bok om Anders Melum, og der var det en familie som mistet syv unger.

sjov unger ganske fort på en farsott, noen sånn disenteri eller noen sånne difterier, hvor alle unga døde på 14 dager. Det skjedde jo at søskeflokket ble utradert.

Mamma fortalte jo en historie som min bestemor skjedde i hennes tid. Da var det jo en fødsel hvor man ofte... Fødsel er jo fortsatt veldig farlig. Det er jo ikke så farlig nå med alt det med sykehus og de teknikkene og vitenskapene man har. Men det å føde barn har jo alltid vært forbundt med stor risiko for mor. Da var det et tilfelle hvor de måtte ta et valg. De skjønte at de fikk ikke ut etter barnet her.

Så det de måtte gjøre da, de måtte enten redde barnet, eller de måtte redde moren da. Så var det ikke sånn setefødsel eller noe sånt. Så det de måtte gjøre, det de gjorde da, det var jo at de tok hendene inn og knuste da barnet sønder og sammen, sånn at de skulle få det ut da. Rett og slett sånn at de prioriterte mor og den store familien, at de skulle kunne leve videre, og da var det bare å få det barnet ut på en eller annen måte. Da var det liksom bare å knuse det rett og slett, bare med armer og bein og ja.

helt utenkelig, og det der husker mamma fortalt første gang, det er sånn ting ikke glemmer oss mann. Det skjedde på 1900-tallet i Norge, det er mye sånne historier, mye sånne historier, og du kan tenke deg selv at hvis du da var en dame som i 1880 fødte en viss antall unger hjemme, og du hadde sett kanskje mora gjøre det samme, eller visste at mora hadde gjort det samme, og bestemora, sånn var det det var, så var det ikke noen spørsmål

Jeg kunne ikke si det at det var sånn det var, og det var mye mer brutalt. Når vi ser på det nå, så virker det brutalt, men fordi var det realitet. Ja, rasjonelt. De hadde ikke noe annet valg, og de skulle jo overleve. Hvis det var sånn at hudama ville da kanskje seks unger bli morløse, så var det viktigere at de fikk tatt

og redde av hun, enn at den siste ungen da ble født. Det sier jo også litt om, den historien forteller jo også at man visste jo hva man drev med. Selv i en liten bygd så visste man hva man måtte gjøre. Hvis dette skjedde, så må man gjøre dette. Så det er jo tydeligvis noe av den kunnskapen man opparbeider seg i en

I sånne bygder og i sånne kvinnefolk som drev med det, de visste hva de drev med. Det her var jo gammelt kunnskap. Som jeg sier, vi må ikke tro at folk i gamle dager var dumme, for det var veldig mye de ikke visste som vi vet, men de måtte forholde seg til en praktisk virkelighet på en helt annen måte enn oss. Da måtte de være praktiske, og de måtte bruke den kunnskapen de hadde, og de måtte utnytte på den måten de kunne der og da. De kunne ikke...

Se bare hvordan internett har forandret det, for eksempel. Det er veldig bra med internett, men uten nettet er det mange som blir hjelpesløse. Men du skal ikke mer enn 25 år tilbake i tid, så fanns ikke internett omtrent. Ting forandrer seg veldig fort. Det her med fødsel var noe som, det var det kvinnflokka sin jobb å ta seg av. Det var kloke koner,

eldre damer i bygda, enten nabobygda eller grenna, som reiste rundt og tok seg sånne ting, og det var seriøst business. Da var det ingen mann som sto såp, og da holdt Kara seg langt unna, for det var det damene som drev med, de som rulet det her. Det var kvinners område. Det var helt, sånn som jeg lærte, helt strengt, alt skilt. Det skulle ikke mannen ha noe å gjøre med, for det var kvinners område, og da var det sånne robuste

Handlingskraftige damer da. Heter jordmødre da? Jordmødre, ja, det heter vel det, tror jeg. Det er ikke sikkert at de som var jordmødre i sånne tilfeller alltid var offisielle jordmødre. For de var kvinnefolk som bare ordnet opp. For det var jo sånn at kommunen ansatte jordmødre etter hvert da. De fikk jo sånne distriktsleger og kommunleger. Og så var det jordmødre, men det var ofte sånn at det var faste damer rundt i bygningen som tok seg det her.

Ikke sikkert de tok på tart en gang, men det var sånn, du måtte bare gjøre det. Akkurat som hvis det var en hest som skulle ha unge, så var det gjerne folk som tok seg av det. Det var ikke alle bønder som selv håndterte det. Det var mye fødsler av dyr rundt omkring som noen måtte ha hjelpt der også. Jeg kom på at det du snakket om i stedet var det andre spørsmålet.

Det er litt interessant det med far-sønneforholdene. At når sønnen kunne banke opp faren, så snudde familiedynamikken og hierarkiet. Og det er jo litt interessant det der med, er det liksom noe... For jeg har aldri hatt et sånt forhold, eller en sånn tanke om at jeg en dag skal slåss med faren min.

Det har jeg skjønt er ganske vanlig mange steder rundt omkring i verden egentlig, at på et eller annet tidspunkt så utfører en av sønnene faren i slåsskamper, at de taper mens de er tenneringer og ungdommer, og så til slutt så greier de å slå faren sin. Om det er lekeslossing, kanskje mer utbredt nå, men det er altså reell slossing med fedre. Så det virker helt absurd med tanke på mitt eget forhold til min far. Ja.

Nei, altså nå skriver vi en bok om familien Eriksen. Det er da Marius Eriksen, senior, og bitten kona, også Marius Juner og Stein Eriksen, alpinisten, den kommer til høsten 7. oktober på Gyllenhavn. Og der er det sånn at, og det står i boka det jeg sier nå, der var det sånn at Marius, han banka opp sønnen sin, Asbjørn Marius, for Marius Juner var ganske rampete, Stein var ikke rampete, så Marius fikk ris da. Da måtte han gå i skogen, og så måtte han hente sitt eget ris, og så lagde faren sånn, så banka han på baken da.

Og det gjorde han, og det tilåt mora, for de mente at det var riktig, for han var rampegutt i oppveksten. Men så var det sånn da, og det står også i boka, at på et tidspunkt så ble Marius, han ble jo tenåring og ble under 16-17 år, og da var det en episode der hvor Marius senere og Marius junior var sammen,

Da hadde Marius sagt, ikke prøv deg, nå er jeg sterkere enn deg. Da kunne ikke han gi sønnen sin juling med, for da hadde han blitt sterk. Her var det ganske vanlig blant mange at når sønnen var sterkere til å løfte og slåss, så hadde faren mindre makt. Den andre familien jeg sa, hvor det var ti unger,

Der var det jubel når han broren kunne jule opp faren, og da ble faren snill som et lam. Da kunne han banke seg opp i sin egen sønn, og da tørte ikke han å være den tyrannen han hadde vært før, eller så streng. Så det har nok vært ganske vanlig. Jeg vet ikke hvordan det er i dag, men hvis du tenker at nesten alt det menn gjør i samfunnet til hverdags er basert på styrke og utholdenhet, altså fysisk, så er det ikke så rart å ha den fysiske

Fysiske styrken, har vi jo å si, og jeg har jo faren min som ble borte for noen uker siden, han var jo, der var det mer at jeg kunne gå fortere enn han på ski, han syntes det var morsomt at jeg gikk fortere enn han på ski. Vi kunne sykle fortere enn han og løpe fortere. Han var veldig sterk, så vi har ikke mått styrke sånn, men jeg har heller ikke hatt det forholdet til faren min som du har.

Det er helt unaturlig at det skulle banke opp farene. Jeg vet vel egentlig ikke om noen nå, som jeg kjenner som er på vår generasjon, men jeg vet om folk som er født for å kjempe på 20-tallet, hvor det var blant, hva er det, blandsbygda, hvor det faktisk var

Det som hadde det sånn altså. Jeg lurer på om den kulturen har blitt erstatt av litt av konkurranse, spill og idrett. På mange måter at vi, jeg har alltid konkurrert med faren min, i spesielt terningsspill, kortspill, sjakk, så er det jo alltid kniving og dårlig stemning og alt på siden og sånt, og det var alltid velsmaken å slå sin egen far. Men jeg synes ikke første gang jeg slo han i sjakk, etter mange, mange, mange forsøk, og da hadde han faktisk tatt et par halvliter og var litt sånn svimmel også, så jeg greide å lure meg ned med tårnet på siden da.

og matta, og det synes jeg var veldig rart første gangen jeg slo faren min i sjakk det var liksom sånn, høss, det var liksom en litt rar følelse egentlig men det jeg tror altså, det der med idrett tror jeg altså kan ha vært sånn der måten på det du snakket om i stedet at barn måtte hjelpe til hjemme før hjelpe til på gården, lage mat holde familien i gang, men når de byrdene der forsvinner, så lurer jeg på om kanskje idretten og spill og konkurranser har kommet inn i stedet for å fylle det tomrommet

Og det er også at man ikke banker opp faren sin lenger, at det ikke kanskje er så normalt. At idretten og spill og konkurranser med foreldrene sine også er ting som kanskje har erstattet det. Jeg tror det, for de sa jo at da idretten kom på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, så erstattet det en mye slossing. I en bygg var det alltid en som var sterkest til å løfte og sterkest til å slåss, eller best til å slåss.

og da ble det erstattet av at de begynte å dyrke idrettshelter det var en som plutselig best å hoppe på ski til å gå på skjøyter til å løpe eller spille fotball så oppmerksomheten ble rettet mer mot det samtidig vet vi at sånne ting som revkrok og beintakk var sånne gamle øvelser folk drev med for å vise seg spreke gjerne på kirkebakken etter gudstjenesten så damene kunne se på de karer hvem som var sprekest og sånn, damene alltid lik spreker karer gjør fortsatt det og

Så det er helt sikkert noe riktig det. Når du har et samfunn uten fysiske oppgaver for veldig mange, for det er jo mange som hjelper fortsatt. Det er fortsatt mange bønder i Norge hvor unger hjelper hjemme, og det er håndverket som har med unger som snekker og sånn. Men når du har et samfunn hvor få driver med fysiske ting, så er idrett en naturlig måte å utfolde seg på som er sunn og som er veldig...

i idretten sånn egentlig, for at det skal være noe som, for idretten oppstod gjerne blant de som hadde fritid og tid til å overs og kreftet til å overs. Hvis du har det, så skal du bruke det på noen fornuft, ikke bare tulle bort, så det er bedre å drive med idrett enn å...

tuller bort på mye annet. La oss runde av, vi har kvarter igjen, vi kan snakke litt om taterne. For eksempel når vi er inne på idrett, finnes det noen norske tater idrettstjerner? Har de kommet inn i norsk idrett på noe? Det var en god del tater som hoppet på ski.

Så det var en del tatere som hoppet på ski. Hvorfor akkurat det? Nei, jeg vet ikke. Men det var jo sånn at skihopping var en idrett som veldig mange norske gutter drev med. Tater var jo på vandring. Jeg kan ikke si at jeg kjenner til så mange idrettsstjerner som har et taterbakgrunn. Det er en del musikere.

Åge Aleksandersen er en veldig kjent musiker med taterbakgrunn. Pluss at det er en del fra Gamalta som hadde sånne røtter. Men tater var veldig spreke. Mannflokka var veldig ofte magre. Altså du ser bilder av gamle tater, så er det magre typer med senesterke typer som da var gode til å slåss og kanskje gode til å...

til å bevege seg. Det var sagt at det var en nytelse å se tatere slåss og bevege seg hvis de kunne denne tatermåten å gjøre det på. Kvinnefolket var... Jeg kan ikke si at det er så mange idrettsfolk der, men den kulturen har ikke stått så stert.

Det har vært mer en sånn kristen religiøs kultur, det er blant annet tater med sang og musikk, som har med både sang og musikk å gjøre, og som har med religion å gjøre, og forkynnelse og glede og livsutfoldelse. Alf Frøysen, han var jo vokst opp på prestveien før 1914, døde i 1970. Han så jo et eventyr i tatera, og da Felsermenn kom der hvert eneste år,

fra Brummendalen på sykkel så spilte de sanger men tatere kom også da på Prestveien og de overnatta der og Preussen han spionerte på tatere og så danset han med en dame som het Karoline med krysje altså krykke, krysje hun gikk med krykke

og hun danset Preuss med, og han ble ertet for det. Jeg snakket med en kar som var født 1914, som heter Paul Skappel, som hadde vært med å erte Preussen, for faren hans kom fra en gal i nabolaget der, så han hadde vært på ferie på Prestvegen, eller i Ringsaker i 20-årene,

Jeg snakket om den tidlig i 2000-tallet, og da hadde han angret fortsatt på at den hadde vært litt sånn med munter blikk. Angret på at den hadde ært av Alf Preussen, som guttungen tvinget til å gå i grøfta med det ene beinet. Men Preussen så et eventyr i teatera, og Alf Kranner, som var kompis med Alf Preussen,

Kraner, visensangeren fra Kragerø, eller Oslo, han var fra Oslo og bodde i Kragerø, han sa det at Alf Preustens syn på tateren var det samme synet som Alf Kraners generasjon hadde på Cobboyn i 50-årene, som ren i solnedgangen, hvis du skjønner. Det var et sånt eventyr på reise.

så Preussen han skrev en bok som heter Det var da, det er jo ikke nå. Hvordan skriver du om en dame som heter Valderes Marie, som jeg skriver om i boka mi også, som reiser rundt og selger skillingsviser da på prestvegen, og hun hadde fått en fallende syke, altså epilepsi, og det tok folk som tegnet straff fra Gud, fordi mora hennes

var da bofast fra Valdres, altså Vælders fra Valdres, og faren var en tater som hadde gjort hun gravid,

og når hun ble gravid med en tater, så var det Gud som straffet hun, med at datteren fikk epilepsi. Hun gikk rundt og solgte skillingsviser i Preussen sin oppvekst, og hun skriver Preussen om det i denne rinningsboka. Det ble vel også sagt at en dame ble nektet avgang på en gal i nabolaget til Preussen, og da hadde hun tatt kjeften på Bisha ut av ledd.

ble det sagt da. Så Preussen, og han skrev en novelle i 1944 som heter Fanten, for da kom det en novellesamling under krigen. Den heter Fanten, og det er alt Preussen sin debilitterært i bokform.

Det er ikke alt Preussens litterære røst. Det er en slags nynorsk eller en måte å skrive på som ikke er gjenkjennbar for Preussen, men han debuterte i bokformen og skrev om Tatra, så han hadde et positivt syn på Tatra, mens mange hadde et negativt syn på Tatra. Han så et slektskap med ... Jeg liker ikke ordet kjennelig, men Preussen var genial. Han skrev om Tatra, og han så et eventyr i Tatra som reiste ...

Han var jo da en outsider selv, kunstner og geni, og så da outsideren i tateren. For de var jo outsider og observatører av det norske, og nordmenn observerte de på en måte som bare tater selv kan beskrive, egentlig. Ja. Er det ikke litt sånn i tida nå at det

Man må være av den identiteten for å kunne skrive og snakke om det. Identitetspolitikk, det er nesten sånn at det vil komme noen inn og ugyldig gjort boken din siden du ikke tater selv. Det er jo sånn man holder på nå som identitetspolitikk.

Det er det, men jeg sier at jeg er bare den jeg er, og jeg skriver de bøkene jeg har gjort, så jeg har skrevet fire bøker om teater, og det er jo da ikke som teater, men som observatør av teaterkulturen, og som et forsøk på det. Alle har jo sitt perspektiv, og jeg hadde ikke noe annet valg, i og med at jeg er den jeg er, så jeg skjønner hva de mener, men det er jo interessant å se ting fra ulike perspektiver, synes jeg. Og når du er forfatter, så

Hvis man bare skulle skrive med seg selv, så blir det kjedelig det også. Har du fått noen feedback fra tater, miljø eller familie? Jeg tror den var mest positiv, for jeg måtte luke ut noen greier, jeg måtte ta bort noen ting, for det var noen som mente at en kar ikke skulle omtales i boka, så vi måtte fjerne noen stoff. Det ble litt bråk på forhånd, og det var noen bilder som måtte tas bort, men stort sett har det vært positivt, og jeg sier ikke at alt er riktig eller alt er perfekt, men

Men de har vært glad for det, og morotatet var litt sånn betent å bruke. Mange brukte ordet reisende, for eksempel. Reisende folket. Men Leif Bodin Larsen, som var formann i Roman i Folkets landsforening, RFL, han var også veldig innblandet i boka her. Han leste manus, og han hjalp meg mye. Leif Larsen, han var en viktig person å få fram her.

Han ville at ordet tater skulle brukes, for da var det en del som ikke ville ha det fremme, men han mente at ordet tater skulle brukes da som en positiv betegnelse. Det gjør jeg fordi jeg har opplært meg at det er, for meg er det negativt, men fra gammelt kunne det vært et kjellsord, eller fant din tater, men jeg bruker det positivt og har gjort det hele tiden. For meg å si reisende, det kan være så mye,

Vi har jo sagt Sigøyner i to timer nå, og der skal man vel egentlig også si romfolk? Ja, jeg ble spurt om å være med på en TV-debatt for noen år siden, og sa nei, for jeg hadde ikke lyst til å være med på det om Sigøyner. Og da fikk jeg beskjed fra NRK om at jeg fikk ikke lov til å si Sigøyner. Jeg skulle si romfolk. Ja.

av ulike årsaker så er jeg nei til å sitte i en diskusjon på TV for det var i forbindelse med at det var noe bråk med sygøyner i Oslo men jeg bruker sygøyner og mener ikke noe gærent med det altså ja, hva sa NRK da når du nei, det var en sånn debatt på TV nå, den ble vel egentlig

Det var ikke noe gærent i det, men jeg skulle ha et foredrag samme dag, så da måtte jeg avlyse foredraget, så jeg hadde ikke tid, og det var veldig fint. Men jeg brukte ordet Sigøyner, og så sa vi da om at nå heter det romfolk, ja, jeg vet hva det er, men jeg kan vel si Sigøyner for det. For at Sigøyner er jo et ord de har laget selv, så vidt jeg har skjønt, og hvis en gruppe lager et navn på seg selv, så er det vel greit å bruke, tenker jeg. Men folk kan være uenige i det. Ja.

- Hvor er tatere i samfunnet nå? Hva skjedde med tatere etter 2. verdenskrig for eksempel? - Det var jo tatere her under krigen, det var jo snakk om at Kvisling, en som heter Fritjof Krag, fattigforstander i Oslo, han ville internere tatere til gruvarbeid i Trøndelag. De skulle marsjere om morgenen, damene skulle kjøre på bil, karene skulle marsjere til gruver. Noen tatere rømte til Sverige, noen holdt seg ro.

Men i 1951 ble det forbudt for tatere å ha hest. De hadde jo vært hestekarer, solgt hester, kjøpt hester, kurert hester. Og da i 1951 var det vanskelig å få bil, så mange begynte å sykle, mange begynte å gå, begynte å kjøre sparkstøtting. Men så ble bilsalget fritt i 1960. Mange drev med antikvitethandel, mange drev med hester, trav, blikkenslageri, solgte klokker, bytte klokker. Så tatere i dag, de finnes, de er håndverkere ofte.

mange tatere er jo da de er jo bofaste stort sett hele tiden men identiteten finnes og

I miljøet av Tater vil de si at Tater er levende, men det er ikke sikkert storsamfunnet ser det på samme måte som før. I dag er det så mange fremmede i Norge, det er så mange minoriteter. I en kommune på landsbyen kan det bo folk fra 60 land. Tater driver ofte med håndverk, blikkenslager og husmaling. De er der, men det er kanskje litt av poenget at de ikke skal være så synlige som de var for tidligere.

De tjener kanskje på å være mer ubemerket i samfunnet, mens i gamle dager så måtte de være mer synlige, for da drev de business og håndtak fordi folk visste om de hadde et rykte å forsvare eller å etterleve. I dag så

er det yngre som vokser opp i dag mindre klarer hva teater faktisk finnes men noen tusen identifiseres som teater og de har egne organisasjoner og møtes og slekten holder sammen det er veldig familiebasert da. Jeg husker var en del sånn der i mediene for noen år siden at romfolk hadde tatt seg veldig godt rett opp i nordmarka eller at de liksom hadde satt opp veldig mye sånn

Skal vi se, kempeplasser da, hvor de bodde? Der bor det en del sygønere som har vært her som kallet tigre gjestarbeidere. Tater i Norge har jo vært kjent for å drive med håndverk. Mange av de sygønere som vi har sett de siste årene i Oslo har jo vært

ikke flyktny, men gjestarbeidere fra Romania, Bulgaria, Ungarn. Mens tater er jo bofaste her, så noen tater vil si at det er en slekt med Sigøyndere, andre vil si at det ikke er det. Så det er litt avhengig av hvem du spør. Men sånn som jeg bor oppe i Maredalen, og der er det jo Sigøyndere oppe ved Sognsvann, det har vært mye Sigøyndere. Så du har jo sett de der. Det er ikke så mange her nå, på grunn av korona, men det var veldig mange her for en

for en par-tre år siden. Det har vært det ganske mange år, selv om sommeren. - Nå bor de permanent i Skjebnen, eller? - Mange gjør det, og jeg har sett utliggere i Oslo i alle år, og jeg har ikke sett noen norske de siste årene, men i forfjord særlig, og året før så jeg særlig mye Sigøyndere som bodde oppi der, på Vestjya og Sognsvald særlig.

Hvordan går det med stemmen nå da? Nå er vi to timer inn her allerede. Nei, det høres greit ut. Satsen på at den holder videre. Ja, og oppskriften her er lunka vann.

ikke noe mer enn det. Jeg har med litt te her, jeg jukser jo litt der kanskje. Jeg tror jeg klarer meg uten det. Jeg kunne sikkert spist noe, men da tror jeg jeg blir trøtt, så kjører på vann forløpig. Ja, og kroppen virker god. Hulgenster og shorts er ditt antrekk her. Jeg sitter i en ganske romslig bukse med hull på kneet og en t-skjorte her. Ja,

Det går bra så langt. Ja. Så nå har vi da to bøker inn her. Ti igjen i dag. Så får vi se hvor langt, hvordan formen føles i åtte draget. Det går sikkert bra det. Skal vi ta en liten strekkpause nå, så fortsetter vi da. Hva skal vi ta etterpå da? Er det på loffen da, eller? På loffen, ja. Ja. Så vi har også snakket litt om i den første eller andre episoden du var her. Ja. Så får vi friske opp litt her nå. Skal uttype det nå. Ja, nylig. Ok, litt av strekk nå da.
Nevnt i episoden

Taterne
En bok skrevet av Thor Gotaas om tatere i Norge.
Tater i norsk folketradisjon
En bok skrevet av Thor Gotaas om tatere i norsk folketradisjon.
Tater
Betegnelse på et folkeslag med en vandrende livsstil, ofte assosiert med en negativ stereotype i norsk kulturhistorie.
Lofra
Et folkeslag som har vandret i Norge, og som Thor Gotaas har skrevet bøker om.
Loffere
Personer som vandret, ofte uten faste jobber eller hjem.
Lirekassemenn
Personer som spilte på lirekasse for å tjene penger.
Preussen
En forfatter som har skrevet om tatere.
Alf Prøysen
En forfatter og visesanger som har skrevet om tatere.
Valdres Marie
En taterkvinne som ble portrettert av Alf Prøysen.
Romani
Språket til tatere.
Rodi
Språket til tatere i Sør-Norge og Vest-Norge.
Eilert Sundt
En norsk prest som har skrevet om tatere.
Agnes Schlüter
En forfatter som har skrevet en bok om tatere.
Magnus Wulf Larsen
En person som Thor Gotaas har skrevet en bok om.
Ørkenes Sur
En bok skrevet av Thor Gotaas.
Jørgen Bernhard Rustad
En mann fra Veldre som ble 109 år og 8 måneder, som Thor Gotaas har skrevet bøker om.
Tore Einsemetter Molde Bernilsen
En mann fra Lillehammer som ble 103,5 år gammel, som Thor Gotaas har skrevet bøker om.
Riksarkivet
Et arkiv Thor Gotaas brukte for å finne kildemateriale til bøkene sine.
Nasjonalbiblioteket
Et bibliotek Thor Gotaas brukte for å finne kildemateriale til bøkene sine.
Andresen og Butensjøen
Et forlag som Thor Gotaas jobbet med.
Gyllenhavn
Et forlag som Thor Gotaas jobber med.
Spartacus
Et forlag som Thor Gotaas jobber med.
Pax
Et forlag som Thor Gotaas jobber med.
Oktober
Et forlag som Thor Gotaas jobber med.
Lokalhistorisk storforlag
Et forlag som Thor Gotaas jobbet med.
NRK
Norsk rikskringkasting, en statskanal.
RFL
Romani Folkets Landsforening, en organisasjon som representerer romfolk i Norge.
Fritjof Krag
En fattigforstander i Oslo under krigen.
Åge Aleksandersen
En norsk musiker med taterbakgrunn.
Alf Cranner
En norsk visesanger.
Korona
Et virus som har forårsaket en pandemi.
SAS
Et norsk flyselskap.
Deltakere

Host
Wolfgang Wee
Guest
Wolfgang Wee Uncut Miniserie: Thor Gotaas - 24 Bøker På 24 Timer #langrenn #ski #Norge #wolfgangweeuncut Velkommen til en reise gjennom norsk kulturhistorie. fortalt gjennom tatere, loffere...
Se mer
Laster