Vil du ha en øl? Jeg har en drikt. Hvilken dag er det? Torsdag? I dag er det torsdag. Jeg kan i hvert fall vente. Da var det styremøte i huet et øyeblikk. Jeg kommer så sent hjem uansett at det hadde sikkert gått bra. Du må bare ta en øl for min del. Jeg har hanglet i 4-5 dager. Du hører på stemmen at det skal bli ordentlig frisk før...
før jeg hiver meg ut på noe sånt der. Ja, ja. Nei, vann og kaffe er fint. Jeg kjører headset, jeg. Kan godt gjøre det hvis du...
- Jeg tror jeg klarer meg uten det. Tror du ikke det? - Jo, du klarer det fint. - Hva er fordelene? - Jeg synes det er så mye deiligere. Man kommer så tett på hverandre. - Ja, litt intimitet er jeg ikke inn på. Det er det fotballen egentlig handler om, ikke sant? Å komme nær hverandre. - I garderoben og på banen. - Piske hverandre med håndkleger i garderoben og sånn. - Det er den evinnelige homo-greia i fotball. Hvor blir det av de homofile forbildene?
konservative kommentatorer som bare sånn, ja, det er ikke legning, det er ikke private saker, hva man ligger med, det kan ikke man, jeg vet ikke, det er sånn etterlysning at fotballspillere skal ha så mye ansvar for å være sånne forbilder og
Det er sikkert en haug med homofile toppspillere der ute. Skal de få flagge det? Skal det bli identiteten deres at de er en homofil fotballspiller? Det er jo en del historier om folk som har kommet ut, og at det har blitt veldig vanskelig da, når de har gjort det. Ja, nettopp. På toppen av det er det en sånn.
Nå er han Jakub Janda fra Tjekkia. Jeg tror han er i tråd til Tjekkia som er i EM nå. Det er jeg litt usikker på faktisk, men han er kanskje den mest kjente. - Det er røff. Jeg tror det er røff. Homofil fotballspiller i Østeuropa? - Det krever sin mann å komme ut.
Jeg har skrevet en bok om fotball, men jeg er ikke fotballekspert. Det er ikke noe homo i kapittlet. Nei, det er for lite homoerotikk. Det starter jo faktisk første linje, at jeg står og klemmer en fremmed mann. Så det er jo noe der. Du får jo ikke noe støtte til litterært arbeidsrykk, det er noen mangfoldsaspekter her. Ja, men det er noen mangfoldsaspekter her inne, ja.
Det er en veldig god bok du har skrevet, og du skriver dritbra, og masse gøye referanser som jeg får sånn der, herregud.
Nostalgi i 90-tallet, 2000-tallet. Det er så morsomt at en generasjon før meg, eller du er jo også 80-tallsbarn. Jeg er født i 85. Jeg er 82, og de som er født på 70-tallet, de snakker om det de mest sklappene jeg ikke har noe forhold til. 82-VM, 86-VM, og Liverpool før 90-tallsperioden og nedturen og sånt. Alle har som hylder det tiåret, og pappa, Brasil på 70-tallet, var jo slårlig og jævlig italiener. Sånn.
Det er veldig mye nostalgi i fotballen og i verden generelt nå. Man lengter tilbake til noe som en gang var. For meg var det jo 90-tallet med... Da hadde jeg både start, som var ganske gode på 90-tallet, Myggen, Strandli, Toto Dahlem, og selvfølgelig Manchester United, som jeg dessverre heier på, og som jo har blitt en mer vandrende tragedie. Et amerikansk mareritt, som jeg kaller i boka,
Og Norge da, som også var veldig god på 90-tallet. Det var mye gledelse over det, men det var et eller annet som var økonomisk, og den her i den helligheten, så hvis vi ikke kommer tilbake til det med fotballspillere, og hvilke klubber man spilte i åtte, det var en sånn mye mer lojalitet i bunnen og hele pakka der, og tabuer og flytte seg mellom klubber. Man lagde veldig teatralske...
fiende, nemesis-type ting med tanke på byen og historien og spesielt i England og sånt, men
Og det økonomiske virket som det galopperte aldri helt. Men det gikk sånn sakte, men sikkert. Jeg husker sånn Dean Saunders kom til Liverpool for en sånn rekord som for 2,2 millioner pund eller noe sånt. Det var en sånn spinnelig penger for en helt sånn ok fotballspiller. Men jeg vet ikke hva du tenkte. Er det et sånn absolutt skille hvor fotballen mister sin uskyld? Og det er hvor ting begynner å spinne ut av proporsjoner. Hvor fotballen mister den her...
Nostalgien, setter du et skille et eller annet sted? - Jeg vet ikke om jeg gjør det, men kanskje de som har skrevet og tenkt mye om de tingene, har vel kanskje to overganger som er viktige, og det er overgangen til Premier League, hvor du får inn de svære TV-summene. Sky kommer inn på banen og sånn. Og da skjer en veldig kommersialisering av den engelske fotballen som går sammen med
i kjølvannet av Thatcher's England, ikke sant? Masse privatisering, alt dette her. Og det baller bare på seg utover 90-tallet, og en av mine favorittspiller, eller min favorittspiller, Erik Anton A, har jo blitt sagt å være den spilleren som har gjort sånn allermest for de kommersielle...
kommersiell verdien til produktet Premier League til Manchester United. Hvordan da? Fordi han hadde brakt det med seg noe, liksom blandet den lokale entusiasmen i Manchester sammen med globale liksom, han var noe annet da. Og han kombinerte den hare greia fra gata i Marseille, som han kommer fra Marseille som er et av de stedene her i denne boka
men også med en slags, kanskje mange mener litt sånn påklistret middelklasse. Han kom fra en kunstnerfamilie, ikke sant? Og ja, han appellerte både til den harde arbeideklassen og den litt sånn mer raffinerte, i hvert fall selvforstått raffinerte middelklassen, ikke sant? Så ja, han ble veldig viktig sånn sett, og bredde gjorde at mange flere hang seg på.
Så det er overgangen til Premier League på begynnelsen av 90-tallet, og utover der skjer det veldig mye. Men så er det en annen type utvikling, som det med uskyld og sånn, som jeg tror kanskje folk enda mer knytter til når de statlige aktørene og oligarkene, da har du Abramovic, Roman Abramovic, den russiske oligarken som kommer inn i 2002-2003, er det vel?
sammen med en bølge av russiske penger, og også penger etter hvert fra Gulfen og sånn, som kommer inn i London, folk kjøper seg opp i eiendommer, og han kjøper seg av en av de store britiske kronjuvelene, Chelsea. Og da var det jo masse diskusjoner allerede, hva betyr dette for fotball? Og det har jo bare balla på seg med Emiratene nå, som står akkurat og har saksøkt
Premier League, og ikke minst Saudi-Arabia, som har kjøpt Newcastle. Det virker som det er noe som er helt sentralt. Alle andre yrker og områder er jo, hvis du tar en jobb et eller annet sted, eller gjør et oppdrag for noen, hvem er det du egentlig jobber for? Hvem er det som betaler deg? Hvem er det du selger tiden din til, både sjela di og verdiene dine? Så det er jo sånn,
Det der med hvem som eier klubben og hvor pengene kommer fra, jeg vet ikke, du som ferdig som er ute der og snakker mye mer og puster åndefotball mye mer enn meg, er det ofte sånn problematisert i et par uker og måneder og så glemmes det litt fordi man har bare lyst til å nyte fotballen?
Ja, det gjør kanskje det jeg, vi kan snakke for meg selv, jeg glemmer det aldri, jeg klarer aldri helt å glemme det. Og jeg synes for eksempel da, at selv om Erling Breit Håle, han er en fantastisk fotballspiller, kanskje sammen med Ødegård, den beste vi har hatt noensinne, så er det veldig mye vanskeligere å omfavne den suksessen han har for Manchester City når man vet at
Det er kanskje verdens mest suksessfulle sportsvaskingsprosjekt. Og de har også anklaget for mye finansiell triksing. Men så har jeg også litt sånn... Jeg synes det er vanskelig. Jeg har veldig mye ambivalens da i mitt møte med fotball. Det er en dobbelthet, og det er litt utgangspunktet for denne boka.
Jeg synes det er vanskelig å individualisere ansvaret for mye også. Jeg skjønner at det er veldig lett å gjøre det argumentet at det kunne jo helt fint vært bare valgt et annet klubb å gå til, hvis de liksom ville bli styrt av moral og prinsipper og sånn, men...
i en eller annen fotballverden hvor jeg tror de, og nå snakker jeg om Team Haaland, er liksom fastlåst på å åpne så mye mål og suksess og penger som mulig, så forstår jeg jo valget på en måte. Så mitt problem er kanskje mer med strukturerne og systemet og sånn da, enn individet, men Haaland er jo et veldig sånn
veldig aktuelt og tydelig eksempel på denne utviklingen i fotballen som jeg tror er litt sånn frastøtende for mange som gjør at veldig mange har faltet. Kanskje særlig i vår, eller din generasjon, merker jeg det kanskje særlig da. Du nevnte det rett før vi begynte å snakke sammen her at du har et litt mer sterilt forhold til fotballen etter hvert. Det skjønner jeg veldig godt. Jeg hører det fra veldig mange leksjoner at
at det er så vanskelig å omfavne den moderne fotballen. Hva tenker du med, la oss ta den hårdene bitene, hva hviler et ansvar? For her er det kvarts 22 med tanke på at de som skal belyse og kritisere dette av journalister og så videre, her er det et problem at
Du som journalist vil ha tilgang på profilene. Profilene kjenner sin egen markedsverdi og vet hvor mye makt de har og apparatet rundt. Du fucker å lage for mye bølger, null tilgang. Da står det helt naken reporter utenfor stadionet og bare: "Ja, her har du ikke så veldig mye å melde." Det er en hele tiden balansegang hvor mye kan du trykke på gassen og kritisere til å miste tilgangen på de profilene du har.
Også sitter mange ressensualister og reporter under en paraply av rettigheter, hvor de også må forholde seg til masse kompliserte avtaler. Absolutt, og det har jeg fått litt erfaring med i lanseringen av denne boka. Jeg vet ikke om du har lyst til å gå dit. Ja, gjerne. Kjør.
Nei, altså, fordi Jossimar har jo skrevet, altså fotballbladet Jossimar, har skrevet en sak der om at jeg ble intervjuet av TV2 for...
eller da boka ble lansert. TV2 har rettighetene til Champions League, der Manchester City fortsatt spilte og var på vei inn i semifinalen i denne perioden. Selvfølgelig det å få intervju med Haaland etter match,
selvfølgelig veldig viktig for dem da. Og at de føler at de liksom, vet dere, omsetter den svære investeringen av de kommersielle rettighetene her da. Jo, og TV 2 gjør et intervju med meg om denne boka som jeg har skrevet, som heter "Makten i draktet".
Journalisten skryter for så vidt jeg boka, sier at jeg er så flink til å flette fotballen og storpolitikken og ditt private liv sammen og sånn, og det synes jeg er veldig hyggelig. Og jeg får hele saken tilsendt, leser sitatsjekk, alt sammen, og sender også masse bilder, og de sier sånn: "Dette er kjempebra, og dette her kommer til å bli trykket på."
onsdag eller torsdag. Og så kommer onsdag eller torsdag, så var det nei, nå var det blitt syke. Så da ryker den, nei den ryker ikke, vi utsetter den til fredag. Og så var det, nei nå skulle det hende som helgesak. Så kom helga, så gikk helga, og så ble det mandag og tirsdag, så spurte jeg hva er det som skjer her nå? Nei, nå er den oppe til vurdering da. Og nå har jeg jo glemt, premisse her er jo at
dårlig historieforteller, men premisset er jo at i den saken så snakker jeg om disse tingene, eller mitt ambivalente forhold til Erling Breit-Horland og Tim Horland, og jeg kritiserer også
Alf Inge Haaland for å ha flyttet til Sveits da. Jeg er jo utenriksjournalist i klassekampen. Det er ikke mega overraskende at jeg synes det er kjipt at Norges rikinger flytter til Sveits. Og så det å bare si at det er en del av den pakka som for meg gjør det vanskeligere å omfavne Haaland som en nasjonalhelt da. Som en del andre mer sånn, det er en slags forventning om at vi skal gjøre det.
Og så ender det da med at de også sier at de skal be Alfing og Haaland om et tilsvar. Og så etter hvert så blir det mandag og tirsdag, og så sier de at nå er den oppe til vurdering, og så dagen etter får jeg at nei, etter en
etter en intern helhetsvurdering. Så er denne saken nå, den har forsvunnet, den kommer ikke til å bli publisert. Og da har jo alle de gjort masse arbeid med den saken. Jeg har gjort ganske mye arbeid med den saken, og jeg ble frustrert og litt forbanna på en måte. Og selvfølgelig, man har skrevet en bok, man har lyst på liksom, hva heter det?
oppmerksomhet selvfølgelig. Men mye mer problematisk var jo at jeg spurte dem, er dette på grunn av tilsvaret dere fikk fra Haaland? Jeg vet jo også før at de har hatt problemer med Haaland-familien og mistet tilgang på Haaland. Så lang historie kort så ble den aldri trykket. De nekte å svare på hva den grunnen var.
Men da, ja. Si seg selv. Ja. Så det er jo helt sykt, med mindre de greier å faktisk svare på hvorfor ikke den ble...
ikke tatt bruk, det er snakk om å publisere en sak som er ferdig researchet i intervjuer, det er bare sett på trykk, og det er worst case for TV 2 at saken går dårlig, så er det sånn, ja, videre til neste, det er null, sånn sett, isolert sett, null nedsidede, så går det da på at hvorfor de ikke da velger å ta med det, så det er helt åpenbart at her er det nettopp det her, liveredd, det er sånn
pressen, TV2 da, som har ikke unn NRK, er redd for å miste avgang til Team Holland. Da sier litt om maktforholdet her, hvis de er så redde for Team Holland, så er det sånn, hvor mye dikteres fra den
gjerningen der da. - Ja, og om Team Haaland har tatt en telefon til noen og prøvd å beskytte sin merkevare, så kan man på en måte forstå det, men det er jo mye mer problematisk hvis det er sånn at det er tatt noen redaksjonelle avgjørelser basert på kommersielle interesser, politikk og hvem man kjenner og hvem man ønsker å prøve å holde gode forhold til. Og det er jo liksom,
- Litt av greia min med denne boka er at jeg føler at fotballen ofte speiler verden ellers. Og her gjør den også litt det, fordi man ser at media styres av andre interesser, andre vurderinger enn de journalistiske. Og det ser man her i fotballen kanskje også.
Og det er jo kjempeproblematisk, ikke minst av ting som jeg antar at du også er opptatt av, som handler om tillit til media, alt dette her. Og gir på en måte groben til den rekordhøye mistilliten som veldig mange har. Ja.
ofte av gode grunner, ikke sant? Og dette er jo med på å bare forsterke det inntrykket. Det er jo helt horribelt at TV2 setter seg som posisjon der, det er liksom bare... Det viser jo maktstrukturen her, at det er... En modig publisist skal jo ikke være redd for fucking så jævla noen, ikke sant? Her har vi publisister nede over Europa som skriver om alt, liksom om...
presidenter som kan potensielt ta livet av de til islamister som de vet kan bombe lokalene etterpå. Team Håland, hvis vi mister Håland i mikstzone på Champions League-kampen fremover, det er jævla smell inni det her kalkulerte Champions League-modellen vår. Det er så...
- Det er så, man skjønner at for et markedsførings eller økonomisk perspektiv at kanskje den avdelingen til to har virkelig bare overkjørt den andre, men det er jo, in the long run så er det på til bare en for litt deluks. - Ja, det ser ikke helt bra ut. Det er liksom, man blir ikke,
Hva heter det? Man blir ikke sjokkert, men det er overraskende likevel på et eller annet vis å merke at hvis det er sånn det funker, det er å få ikke få noen ordentlig forklaring. Når det har vært masse interesse for denne boka fra veldig mange andre, så hadde det vært det. De hadde bare sagt at denne boka er ikke noe interessant, dette holder ikke i noen kvalitet, et eller annet. Men her hadde de åpenbart gjort veldig mye arbeid først. Jeg tenker også at det må være surt internt i publikum.
TV2, hvis det er sånn at man som journalist ikke får sine ting man har jobbet med, på trykk. Fordi det kommer noen andre interesser som ikke er journalistiske. - For årenes skyld, hvem eier strukturen i Merced City? Hvem er som eier City, og hvordan fungerer det? - Det er et veldig aktuelt spørsmål. De er jo eid av Abu Dhabi Group.
Og jeg skulle sikkert kunnet enda mer i detalj akkurat hvordan strukturerne ser ut, men lange store korte her så er de basically eid av emiratene, de forente arabiske emirater. Og Sheikh Mansour er vel han som er en av profilene da.
Og de står akkurat nå midt i et svært oppgjør med Premier League, fordi de har blitt anklaget for å bryte 115 av finansieringsreglene for å ha skjult hvor mye penger de har spyttet inn selv, staten, gjennom sine selskaper og sånn.
for å da kunne bruke mer penger på å kjøpe spillere og bli enda bedre. Så folk rundt mener jo at de har juksa seg til suksessen. Og så har de nå gått til et slags motangrep hvor de sier at nei, en del av disse reglene her de er diskriminerende overfor oss. Det er på en måte...
nesten som om det er rasistisk. Det diskrimineres mot Gulf-statene, og Saudi-Arabia også, som er inne i Newcastle, for det er regler som ble strammet til etter at Saudi-Arabia kjøpte seg inn i Newcastle i
i 2021. Så, men ja, det er både i City og Newcastle så har du disse, at det er statene og statlige selskaper da, knyttet til disse olde diktaturene som styrer klubbene, som eier klubbene. - Hva synes du om at sånn, at norske spillere velger å spille for klubber som har disse eierskapene her? For det kan jo late som at de bare, som vi var inne på,
Nei, for dem handler det bare om å være idrettsutøvere, de har bare lyst til å spille fotball og komme så langt som mulig og utrette ting i karrieren sin, og de vil ikke forholde seg til den politikkbiten. Men det er sånn det er når du velger å spille for en sånn eksplisitt eier som er Emiratene, Saudi-Arabia, Russland, whatever da.
Da mener jeg at da skal jo silkehandsken av. Hva synes du da? At spillere tar den jobben som de blir tilbudt? Jeg synes, som jeg sa i sted, at jeg skjønner ønsket om å gå knallhardt etter for eksempel Erling Bredt-Håland for at han spiller der. Det burde jeg kanskje gjort, men jeg synes det er litt...
kanskje vanskelig å individualisere det så mye, men for å si det sånn, det er jo, det hadde vært mye enklere å like-elske Haaland hvis han hadde spilt for eksempel for en klubb som ikke veide av et statlig diktatur. Det er jo for eksempel, det er jo mange som sammenligner sammenligner
Håland og Ødegård. Det er lettere, men det tror jeg er mange andre grunner å virkelig omfavne Ødegård og like Ødegård enn Håland. Hvorfor det?
Nei, det er jo sikkert noe som er litt sånn kanskje urettferdig som handler om personlig framtoning og sånn. Det kan hende at han er litt mer sånn sympatisk kristen gutt, virker kanskje litt mer ydmyk og sånn. At det er en del av pakka, men det er jo en historie fra da Ødegård flyttet til Spania.
Så spanske spillere og ledere er vel kjent for å drive masse skattetriksing, komme seg unna. Da han kom ned der, så var det kanskje en forventning at han også skulle inn i det systemet, men da var det jo faren til Ødegård som bare, «Nei, nei, dette er et moralsk spørsmål. Selvfølgelig, vi skal betale den skatten vi skal, vi skal ikke drive med den triksingen».
Så det er også en ting da, som for min del, jeg vet ikke om det er den store folkeopinionen har noe å si, men for meg så gjør det jo enklere å like Team Ødegård. Hvis man skal sette det opp sånn da. Var det ikke foran til Ødegård som fikk noen stillinger, et eller annet? Det kan gå til henne. Det skjer noe med, skal vi si,
vurderingsevnen til folk som på en måte ikke er ikke har den arvelige milliardetikken holdt det på å si. Det er noen mennesker som ikke har vokst opp med mye penger men som plutselig blir omgitt av på veldig kort tid veldig mye penger og veldig mye makt og skal ta de rette beslutningene og vurderingene så går det ofte litt kulevarmt fordi det er liksom
Det er krefter som drar deg med på det, tror jeg. Og så er du et sted i en sirkus du kanskje ikke har forutsetninger eller en måte å være med å forhandle i. - Jeg tror også en greie med Håle som gjør at det kanskje er litt vanskelig å omfale han, er dette med at du framstår som et veldig kommersielt regissert produkt, og det er lagt opp til at han skal shoppe i klubber.
Og da har du det du var inne på, kanskje det var før vi startet, men den lengselen etter lojalitet som folk har i en flyktig verden,
så føles det kanskje ut som at det er blitt litt borte. Og det er jo også sånn, jeg har hørt om folk på Bryne som også synes det er, selv om han sitter i bar i overkropp på traktoren og dyrker det lokale imaget, så er det vanskeligere å fortsatt være veldig stolt over breuten. Ja, men jeg synes, kan man ikke gjøre begge deler da? Så kan man liksom bare sånn,
Jeg digger fotballspilleren med å si at selv om personen er moralsk helt ute fra, så å si,
fra enhver modell. Det er de valgene som gjøres, alt fra markedsføringen, som selger jævla sukkevann og alt det greie, avtalen, alt det som gjøres i praksis, hvem du jobber for, hvilke produkter du pusher for å dra inn penger, så er det null etikk og moral der, men fotball er gøy da. Det er jo lov å si det. Jeg tenker sånn at hvis du er en utsendekrykker,
Er det for penger? Det er jo helt ærlig sak det. I det den brandingen begynner at fotballspillere er veldig opptatt av miljø, og gjør de rett i valgene, og skal være folkelig, og skal være med på de politisk korrekte narrativene. Men det de gjør, da er det av med silskansken. Kan vi ikke bare være ærlige på at dette prosjektet her er et fullstendig ego- og umoralistisk prosjekt? Ja.
Det kan man absolutt være med på da, ja. Ja, jeg synes det der. Men tilbake til hvor fotballen, denne overgangen hvor fotballen blir mer og mer en maskin, og det kan du veve inn med reisende, hvor du også på et eller annet sted
Man blir eldre, skjønner at fotballen er noe dypere og mer enn bare den gaulingen på tribunen og de følelsene. På et eller annet tidspunkt vannes jo fotballene ut også med tanke på TV-avtaler, det blir mer og mer kamper, og alt trettelsvegget for at det skal konsumeres så mye som mulig. Billettpriset spretter i været.
Når var det fotball som begynte å føles litt annerledes for deg? Eller har du noen gang gjort det? Det er et veldig bra spørsmål. Jeg tror at for meg, det som skjedde for meg var at under pandemien så ble jeg utrolig fotballgal. Det rakna litt for meg. Det ble litt sjuklig. Det var i en periode hvor
hvor veldig mange ble ganske rare og gærne og sånn. Masse konspirasjonsteorier og Q&A'n og plandemic og alt sammen. Og så ble det også surdespaking og strikking og gaming og sånn. For meg ble det fotball som ble kanskje en sånn der...
Jeg var nesten inne i kunstspillandet, langt inn i noen sånne forum hvor folk driver og sporer flyene til disse privatagentene. Fordi jeg er jo Manchester United-fan og er veldig opptatt av at man skulle få fulgt et hull på midtbanen til Manchester United. Og Frankie de Jong, nede i Barcelona, han var forelseren. På sånn forum kunne du se at nå hadde agenten til Frankie vært i Ibiza, der hadde klubbdirektøren...
i Barcelona også vært, så nå kom den avtalen til å skje. Det ble aldri noe av den, Franky de Jonge endte aldri der. Jeg ble veldig fotballgal, og jeg tror at... Men da gikk det også opp for meg at jeg liksom hadde forsøkt å ha fotballen som en slags følelsesmessig avlukke, hvor...
Jeg er utenriksjournalist i klasskampen, og uansett om man er det, bare man er et menneske i denne verden, så er det nok elendighet og alvor og dritt. Det er veldig digg med noen friplasser og noen virkelighetsflukt. Kanskje ikke alle trenger det, men de fleste gjør det, tror jeg. Men så innser jeg kanskje i løpet av pandemien at det er en så stor overlapp mellom fotballen og verden rundt.
Og når jeg i løpet av pandemien blir litt forvirret og kanskje desilusjonert og demotivert og ensom og deprimert og alt mulig, så skjønte jeg kanskje at jeg kunne bruke fotballgalskapen min til noe litt mer fornuftig.
Til å jakte både litt mer fellesskap i mitt eget liv, men også til å prøve å fortelle noen historier om vår nye verden etter det som har vært noen veldig dramatiske år i Europas historie med pandemien og krigen i Ukraina.
Og en veldig dyp økonomisk krise som har rammet veldig, veldig mange. Så det er kanskje der det skjer at jeg tenker at nå må jeg legge ut på en slags fotballodise gjennom Europa. Og starte da med reise til Newcastle. Som du vil snakke om i sted, som da er kjøpt av Saudi-Arabia. Og hvor de er liksom... Tanken min da er at jeg skal skrive en sak om sportsvasking og Saudi-Arabia. At jeg...
Selvfølgelig forferdelig at dette diktatur har kommet inn og sånn, men mitt litt sånn kontrære instinkt da, er også litt sånn der, nå hva med de lokale Newcastle da? Hva er det de tenker om det her? Er det sånn som, ikke sant, man hadde naturlig nok og riktig nok tenker jeg, Amnesty og Audun Lysbakken og alle mulige var helt fra seg, Lysbakken var en gammel Newcastle-fan da.
meldte seg ut etter Saudi-Arabia. Men jeg var sånn, ok, hva tenker egentlig de lokale her?
Og der er jo virkeligheten at de lokale omfavnerne som Bafaan, de elsker jo at Saudi-Arabia har kommet inn med penger og gir på en måte hele den regionen i Nord-Øst-England noe som regjeringen i London ikke klarer da. Håp, framtidstro, alt mulig. Så han fyren som en av hovedpersonene i denne boka, han heter David Craig, han sier
sitter i rullestol og er uføretrygda og lever et materielt veldig utfordret liv. Men det som gjør han særlig interessant er at han er en gammel amnesty-aktivist, skrev et masse brev med kritikk til Saudi-Arabia, og er en veldig politisk bevisst type. Sikkert vil jeg si at han tilhører en eller annen venstreside.
Men så spør jeg han: "Hva tenker du nå?" "Står du ikke i en skvis nå?" "Nei, nei, nei. Newcastle United er alt for viktig for meg til at jeg kan la dette alvoret." "Mine moral og prinsipper og sånt. Kom inn og ødelegge det da." "Fotballen gir meg noen øyeblikk av eufori i mitt veldig vanskelige liv." "Som gjør at fotballen blir alt for viktig."
- Det er jævlig interessant det der, hvordan man legger alle de verdiene på hylla, fordi man har en emosjonell eksi etter et eller annet som gir et håp og glede,
Inne der når det åpenbart er helt feil, for alle vet hva som dreier seg om her, at det er Saudi-Arabi som er inne og styrer en klubb med en lang historie, et stolt britisk historie, det er ingen lokale spiller ut på banen der, og hele apparatet er skiftet ut med utenlandske arbeidskraft som ekspert og alt mulig. Det er ingenting essens igjen der av hva den klubben kanskje har av historien, og så likevel så bare later man sånn, og det er et eller annet med den der
økonomiske innsprøytningen der, som jeg tror bare bedøver alt fra fans til fotballspillere, så for meg bare gjør det her så utrolig lite sexy. Ja, absolutt. Men samtidig så er det litt mer sammensatt enn det også. Fordi en av grunnene til at Saudi-Arabia valgte seg Newcastle, er nettopp at de
i en liga hvor veldig mange av lagene er preget av den veldig globaliserte fotballen, masse turister på tribunen og sånn, så er Newcastle fortsatt et sted med mye større grad av autentisitet, og veldig mye større lokal lidenskap, veldig få nordmenn og kinesere på tribunen, sånn som det er på Old Trafford. Ok.
Så det sier de helt eksplisitt, at den lokale autentisiteten, det var grunnen til at vi valgte Newcastle. Og de faktisk har prøvd å manøvrere på en litt smart måte, hvor de har beholdt folk med lokal tilknytning, og også fått lokale næringslivsfolk med seg på dette prosjektet for å gi en skinn...
eller gi et sånt inntrykk av at det er en lokal forankring fortsatt. Og det er liksom grunnen til at jeg forteller det, at det er sånn veldig viktig i den forklaringen, i rettferdiggjøringen til for eksempel han David, om hvorfor dette egentlig er greit likevel. Fordi, ja, ok, så får vi masse penger, og så blir det jo eksponering av Saudi-Arabia, så blir det kanskje bedre der nede. Og sånn også, da. Så sier han sånn, ja, kanskje er jeg en drømmer, sånn som John Lennon, liksom. Jeg tror han liksom innser at han egentlig bare...
ikke helt tro på det selv. Men ja, det blir veldig, veldig omfavnet. Og jeg tror at det har vært mye snakket om sportsvasking og sånn, men jeg har vært litt interessert i hvorfor det funker så bra. Og jeg tror nettopp den der, det gjelder egentlig både i Manchester og i Newcastle, at nettopp den der følelsen av...
At man ikke har noe håp, framtidstro. Det er veldig økonomisk marginaliserte områder, med veldig mange folk som lengter etter noe mer, og finner veldig mye av det i fotballen. Det gjør at det har blitt mye enklere. Det har blitt skrevet mye om at det har blitt enklere for Emiraten å komme inn i Manchester, og enklere for Saudi-Arabia å komme inn i Newcastle, og
Ikke minst så ble det jobbet fram av britske regjeringer. Boris Johnson, Bustuhue, hans regjering jobbet det veldig fram. Mens de på et tidspunkt, nesten parallelt, så blir Roman Abramovic kastet ut. En representant for et repressivt, autoritært regime, Russland, blir kastet ut, og så jobber de samtidig med
Saudi-Arabia, og Mohammed bin Salman, kronprinsen i Saudi-Arabia, inn. Så det er en av vestens mørke hemmeligheter. Det er det veldig varme forholdet til Saudi-Arabia. Det er ikke ganske sprøtt. Hvis du tenker historisk, kulturelt og religiøst, og selv hvis du ser bort fra Putin-regime, så er hele Vesten, hele Europa, uendelig mye likere Russland enn
enn vi er disse emiratene, Saudi-Arabia, når det kommer til kulturelle spørsmål og verdier. Milvis. Ja.
Men her er det politikk som styrer da, og ikke kultur. Det var også ganske morsomt når jeg var der, så mange av de Newcastle-fans jeg snakket med, det de brukte som rettferdiggjøring, bare sånn, vi er en veldig tolerant by. Her er hele verden velkommen, vi er ikke rasister. Til og med arabere kan komme her. Og det var jo også...
veldig interessant utenfor stadionet der så møtte vi folk fra Saudi-Arabia som hadde første gang de var ute av Saudi-Arabia var liksom første turen de hadde tatt var til Newcastle altså Newcastle er en ganske fin by på sitt vil sånn skitten vakker havneby oppe i nordøst England men det er liksom ikke når du endelig skal ut fra ryggen byen Riyadh liksom så blir det Newcastle men
Men de var selvfølgelig veldig stolte. Og denne turen ender jo i Saudi-Arabia. Jeg hopper kanskje litt langt, men en ting er at Saudi-Arabia prøver å fremstille seg bedre i våre øyne, i vestens øyne, og det er den klassiske forståelsen av sportsvasking. Men like mye handler dette om et stort nasjonsbyggingsprosjekt på hjemmebane.
Der har investeringer i sport blitt en helt sentral pilar i det som kalles 2030-visjonen til Mohammed bin Salman. Min greie er at jeg tror at gjennom Saudi-Arabias inntak i sport, og særlig fotball, så kan man fortelle en historie om
et globalt maktskifte, hvor du ser at tyngdepunktet i verden flytter seg veldig mye lenger ståver, og at
Vestens og ikke minst Europas evne til å forme fremtiden er mindre enn det kanskje var før. Jeg har hørt sånne historier. Det eneste måten de greide å forføre Nordkoreas leder, Kim Jong-un, er det det heter? Jeg er litt sur hvem som er hvem av de. Hvordan de fasiliterte det møte mellom Trump og han, var jo at de greide å spore opp Dennis Rodman, som ga dem
innsikt på hva drømmen og visjonen til Kim Jong-un var da. Og på den måten så gleder de å facilitere og få til et møte som brakte de to sammen da. Og det er litt sånn der, hans drøm var å gå sammen med Dennis Rodman ned litt sånn Fifth Avenue og et eller annet sånt, og så skulle se en basketmatch og kunne gå ned i New York som en frimann da.
Det var så basic som det der. Det er et eller annet med den kulturelle verdenen som bare er så utrolig tiltrekkende, spesielt for Asia, Midtøsten, å kunne tappe ned i vestenskultur, om det er musikk, film eller spesielt idrett. Og bare den Roman Abramovitsj
at det var et par timer etter han hadde kjøpt Chelsea, det var med Frode Liavel som sa det, så hadde han fire-fem ministerer, statsråder på telefonen hans, at du får politisk innflytelse i det landet med en gang du er inne. Og det er sånn, finne en snarere vei for å komme inn i et land med
med de interessene du har. - Og det var derfor Boris Johnson, ikke for å gi Saudi-Arabia politisk innfyllelse i England, men for å bedre forholdet sitt til det som er verdens største oljeprodusent og helt avhørende, særlig nå i en tid med etter ukrainekrigen og fullt kaos på de internasjonale energimarkedene. Og da måtte også Joe Biden, som jo kom inn
i det hvite hus med et løfte om at Saudi-Arabia skulle bli en pariastat. Ikke minst på grunn av Saudi-Arabias drap på Jamal Khashoggi, som ble partert på konsulatet til Saudi-Arabia i Istanbul. En journalist skrev for Washington Post. Da var det stor oppstandelse. Nå var Saudi-Arabia ute i kulla, men
så gikk det jo bare litt tid, og så ble det for viktig å opprettholde det gode forholdet, ikke minst på grunn av energimarkedene. Nå er Saudi-Arabia virkelig inne i varmen, og spiller jo en helt sentral, og det er jo bra at de spiller en sentral rolle i forhandlingene om Gaza nå. Nå er den store...
Det er et bilde på den posisjonen de har skaffet seg. Jeg tenker virkelig et av de viktigste landene i verden nå. At det amerikanerne prøver å gi Israel for å slutte bombegasset, er normalisering med Saudi-Arabia.
Så ja, Saudi-Arabia er, de dykker opp overalt. De dykker opp også, jeg reiste jo videre fra Nuka, så reiste jeg videre til Ukraina. Og da var jeg så, mens vi var på vei inn, så
startet russerne en ny runde med luftangrepp mot mange ukrainske byer, og vi ble litt usikre på om vi kunne reise, ender opp med å gjøre det. Til slutt er det ikke over. Når var det her? Det var høsten 2022. Det var en fase hvor, da var det cirka et halvt år etter invasjonen, da var den store fortellingen at det fortsatt gikk veldig bra for Ukraina.
for Ukraina. Og det var egentlig akkurat da det føltes som en litt sånn trygg periode å dra på. Jeg er ikke noe sånn tøffassjournalist som løper etter konflikt og sånn. Men det føltes veldig trygt og fint å reise til Ukraina. Og viktig ikke minst, da den krigen hadde jo kommet veldig sånn barbust på mange...
Jeg skal innrømme at den tok meg veldig på senga. Det var veldig mange som ikke så at den skulle komme, men jeg ble veldig overrasket og følte at det gjorde at man måtte prøve å forstå en del ting litt på nytt. Det er kanskje det alle kjente på, at jeg hadde interessert meg for lite for Ukraina, for Russland, og tatt de tingene ordentlig på alvor. Jeg har vært vekket veldig mye i USA, Europa, Latinamerika og sånt før da.
Derfor ble det viktig for meg å dra til Ukraina. Jeg tenkte at jeg kunne bruke fotballet der også til å prøve å forstå hva krigen gjorde med det ukrainske samfunnet. Der er fortellingen at de gamle rivalene, de store hatoppgjørene, er Sjachtar Donetsk som kom fra Øst, og Dynamo Kiev fra hovedstaden i Vest, som vurderes...
mest fanatiske ultra som pleide å møtes i skogene og jule hverandre opp. De har inngått våpenhvile for å forene krefter mot den større yttre fienden. Det blir en fortelling om hvorfor de i den første fasen det nasjonale samholdet sin med invasjonen skapte. I den første fasen er det en del av forklaringen på hvorfor den invasjonen gikk mye dårligere for Putin enn man kanskje hadde trodd med en gang.
Nå husker jeg ikke helt hvor vi startet her, men poenget var at da var det en ganske optimistisk fase for Ukraina. Da du var der? Da jeg var der. Også etter at vi dro derfra, så vant de tilbake nye områder. Det forsterket veldig denne fortellingen og troen på at hvis vi bare fortsetter å...
og støtte dem, så kommer de til å vinne. Mange kanskje trodde også på en del av de maksimalistiske målene som de hadde om å ta tilbake Krim og sånt, som jo vel alltid har sett veldig urealistisk ut. Men allerede da så man også tegn til at noe av den fortellingen om det nasjonale samholdet, at
Den er ikke så enkel. Nå er jo Ukraina en veldig vanskelig situasjon. Ikke minst så mangler det veldig mye soldater. Det kommer veldig mye video på nett nå om folk som tvinges inn i rekrutteringsbiler, som blir tvangsekruttert av frontene. Så man er på et helt annet sted nå enn da vi var der da.
- Men du så fotballet, eller var det for å rapportere sånn krisjonsstikk? - Hovedmålet mitt med den turen var å
å se den kampen og for å egentlig gjøre den fortellingen om de to lagene, og først og fremst Shakhtar Donetsk som kommer fra Øst-Ukraina og det måten vi gjorde det på var at jeg hadde fått kontakt med markedsdirektøren i Shakhtar Donetsk
Så vi fikk komme inn til Viv, som er en by helt i Vest-Ukraina, langt fra fronten og sånn, men som akkurat hadde blitt truffet av russiske angrep da. Nesten for første gang, tror jeg, i løpet av hele invasjonen. Det hadde vært litt sånn fristed for internasjonale journalister nesten. Men nå var det liksom også litt utrykt da. Men...
Jo, så vi fikk henge med han, og det som var veldig spennende med Shakhtar Donetsk, var at de eid av en fyr som heter Rinat Akhmetov, som er den rikeste mannen i, var i hvert fall, før invasjonen, rikeste fyren i Ukraina, en oligark, ikke sant? Og han hadde, før...
før krigen, så ble han anklaget for å egentlig spille på russernes lag, i hvert fall spille på begge lag. Han hadde masse interesser inni Russland. Eide Asovstal i Mariupol, som er det der svære stålverket, som det var jo masse hvor de, ja. Og hadde gjort seg veldig rik på det. Og Eide da Sjaktar Donetsk. Men når krigen kom, så brukte han Sjaktar Donetsk fotballklubben, veldig aktivt.
i et slags PR-spill, markedsføringsrebranding-operasjon, for å vise veldig tydelig at jeg er trygt plassert på ukrainernes side. Det gjorde han blant annet ved å opprette flyktningmottak på stadion, der hvor de sjøkterdonisk spiller. Da vi var og så kampen, så hadde de invitert en av disse Azov, en fyr fra Azov-bataillonen, som er en av de mest kjente bataillonene i Ukraina,
Veldig omstritt da. Til å ta en sånn symbolsk avspark da, og det var en fyr som hadde blitt
blitt skadet, blitt tatt til fange av russerne i Mariupol, torturert og alt det der, men blitt sluppet fri i en fangeutbytteavtal, som faktisk var forhandlet fram av Mohammed bin Salman, den saudiske kronprinsen som vi allerede har snakket om. Det var kanskje der vi startet, han var der også. Ja. Ja.
Han måtte melde seg på i det. Abrahamovic forresten også, han var jo også med i en del av disse fangutvekslingsavtalene. Det er syk overskrift av sjefen til Håland-
reddet potensielt nynazist fra fangeskap i Russland. Ja, ja, ja. Salman er i Newcastle da. Men jeg skjønner sjefen til Alexander Isak da. Svensken som spiller i Newcastle. Nei, det er spesielt. Så...
Ja, det er utrolig spennende. Jeg tenkte på det der eierskapet, de etiske sidene av det, og politiske inflytelser. Hvordan er det med, vi kommer jo sikkert til Tyskland, men jeg tenker på eierskapet i Tyskland er jo tradisjonelt, hvis jeg har skjønt
Vi begynte å prate med T.K. Carlsen og litt sånn, der er det andre strukturer og modeller og en helt annen tradisjon for eierskap enn det er for eksempel i England hvor man selger klubben til amerikanere eller gulfen da. Er det ikke det? Jo, i Tyskland er det absolutt det, og det er
det som gjør tysk fotball til fotballhipsternes flatteste vin. Mitt utgangspunkt var litt sånn her. Jeg har egentlig ikke vært veldig påkoblet av alt det der rundt fotballen.
Det har vært litt sånn spillet greia. Det har vært for meg. Så jeg har kanskje hatt en litt sånn fordom da, med at det der tyss, den der voldsomme entusiasmen for tyss fotball, det er noe litt sånn snobbete. Det blir liksom engelsk fotball er for... Det er ikke bra, det er for folkelig kanskje, eller et eller annet sånt da. Men...
Etter å ha satt meg litt innere, og vært der og sett Union Berlin, en klubb i Berlin, så skjønner jeg bedre fascinasjonen. Tyskland er et slags demokratisk fotballalternativ i en veldig udemokratisk fotballverden. Det er i hvert fall den romantiske fortellingen. Som jeg reiser ned til Tyskland for å prøve å pirke litt i. Men...
Fordi det som skjer er at etter Qatar-VM, så har jeg lyst til å fortsette denne fotballreisen. Og så ser jeg på tabellen i Tyskland i Bundesliga at det er en klubb som heter Union Berlin, som ligger på andreplass. Da avslør jeg min...
fotballignoranse sikkert, men jeg hadde nesten ikke hørt om Union Berlin engang. Så jeg ble sånn, hva er det her for noe? Og så begynte jeg å lese meg opp og snakke med folk som kjente klubben og skjønte at det er jo en utrolig fascinerende historie om en klubb som har mye på dugnadsånd og lokal entusiasme
Ikke minst med veldig stert medlemsdemokrati, tatt stegene fra de lavere divisjonene og helt opp i toppen av tusen fotball, og endte til slutt med å kvalifisere seg til Champions League i fjor. Det spesielle med tusen fotball er at de har noe som heter 50 pluss 1-modellen, som betyr at medlemmene alltid skal eie over 50 prosent.
Det hindrer at amerikanske milliardærer kan bli stemt, eller det skjer ikke. Men det er også en modell som er veldig under press. Man hadde...
Den kampen jeg skulle se var mot Hoffenheim, som er eid av en tysk millardær, som har puttet masse penger i den klubben over mange år, og da har fått et slags unntak fra den modellen. Og han blir bare kalt horesønnen av alle. Han er en av de store hatfigurene. Sammen med det ene andre laget, Union Berlin, kommer fra Østberlin, og er et av bare to lag i tysk trøndelag.
som er fra det gamle Øst-Tyskland. Så det var noe av fortellingen her. Og det andre laget er Red Bull Leipzig, som jo på en måte er alt det motsatte av det Union Berlin er, som er kjøpt av Red Bull.
og har også funnet noen smuttehull i den 50+1 modellen. De har gjort det så dyrt for vanlige folk å være medlem at det bare er folk fra Red Bull som er... Det er sånn 10 000 euro eller hva det er for noe for å være medlem. Så det er bare folk knyttet til selskapet som er medlemmer der. Så de er også et av de store hateobjektene i tysk fotball. Men...
Men det var også veldig spennende fordi Tyskland er så viktig politisk i Europa, samtidig som det skjer veldig store politiske endringer i Tyskland, eller for å si det sånn, mye av den utviklingen man ser i Europa i dag med en veldig stark framvekst for ytre og høyre.
Ser man noe i Tyskland med hvor Alternativ for Deutschland har gjort det veldig bra. Nå er det jo, jeg tenker at dette skal på lufta, men det er jo sånn EU-valg nå. Og det ytre og høyre har forventet å gjøre det veldig bra over hele Europa, og AFD også. Så da drar jeg også for å spise middag med AFD-medlemmer, nye medlemmer.
Der ligger det en fortelling om det fattige og marginaliserte Øst-Tyskland som har blitt frakjørt etter murens fall. Det er med på å bidra til å gi sterk grobund til mye av den sterkeste mistenøyen
som de er veldig flinke til å utnytte. Dette var også en periode hvor Nord Stream, du har sikkert vært opptatt av Nord Stream, det var ikke så lenge siden den hadde blitt sprengt. Så vi reiste til et sted som heter Lubmin, der den gikk i land. Der var det jo
Der var det ganske bred enighet, både blant AFD-folk, men også sosialdemokrater, om at det var amerikanerne som tok den. Man vet jo fortsatt ikke helt hvem det var, og det er en del som har tydet på at det kanskje var Ukraina. Men for meg er det også veldig interessant som journalist, at når det skjedde, så ble det et veldig etablert narrativ med en gang, at selvfølgelig er det Russland som har gjort dette her, ikke sant?
- Det må jo ta det å melde noe annet på den tiden der, eller være agnostisk på det da. Du måtte ta det som en veldig stammepunkt der enten eller, og det er vel mye som antyder på det du sa, Værne, etterpå at amerikanerne har innrømmet at ukrainerne har gjort noe med den kabberen selv.
- Nå husker jeg ikke siste utviklingen, det var så utrolig mye fram og tilbake med den saken, men det var i hvert fall ikke glass, det var veldig langt fra glassklartene at det var russerne, for å si det sånn. Det var mange indikasjoner på at det ikke var det. Amerikanerne begynte vel å lekke informasjon, ja, ikke sant? Det var jo det som skjedde at de begynte å lekke informasjon,
som pekte i retning Ukraina. De bare kastet inn Ukraina i musen der. Kanskje, hvem vet. De brukte våre dykkere, men det var Ukraina som tok beslutningen. Smoking mules og så videre i den verden her, så det er vanskelig å vite hva som er hva. Men det er jo liksom det som er...
En av få ligene i Europa hvor man får den autentiske eierskapen, at tysk fotball føles litt mer ekte. Er det det som gjør at hipsterne omfavner denne ligaen? Absolutt. Nå snakker jeg meg veldig langt bortsett fra der vi var.
Absolutt, det er tribunekulturen i Tyskland. Union Berlin er ekstra kjent for det. De vil ikke ha noe av alt det kommersielle rundt. Det er en veldig regndyrka nedstrippet fotballopplevelse når du kommer der. Sikkert litt sånn som det var å dra på fotball i England på 70-tallet.
Vi ble også fortalt at det kom ganske mange gamle engelske fotballromantikere for å se fotball i Tyskland. Minner om en svunnen storhetstid. Det er ekstremt mye nostalgi i fotball. Der traff vi også en av de som er et slags bindeledd mellom klubbledelsen og medlemmene. Han var veldig opptatt av dette med at vi er liksom...
Vi tror at hvis vi gjør folk til deltakere her, ikke bare konsumenter, så er det det beste for hele totalbransjen. Og det gir jo veldig god mening. Og det skal være et sted hvor folk skal komme og skape stemninger selv, ikke for å se på den. Ikke sant?
Og det er jo veldig annerledes enn det er på veldig mange stadioner etter hvert. Så jeg tror den der lengselen etter det autentiske og ekte, den finner folk i...
Tyskland, men jeg tror også folk finner det i Norge mer og mer. Jeg har sett en oppblomstring i den lokale entusiasmen. Jeg tror som en reaksjon på en fjern pengegalopp. Hvis man ikke har noe lag og sånn, og følger norsk fotball utenfra, så virker det kanskje rart å høre at nå er det veldig mye entusiasme for norsk fotball. Men
Men jeg tror det er noe som skjer der også. På Ullevål nå var det utsolgt mellom Vålinga og Lyne. 20 000 i første divisjon. Som jeg tror er kanskje potensielt en reaksjon på en sånn utvikling. Også en reaksjon på pandemien og
Sånn er det lengselett i noen levende fysiske fellesskap og sånn. Det er jo det historiske sus over det. Man glemmer, man visker ut de historiske greiene som faktisk har funket og vært i rivalisering og så videre. Du greier jo, du kan ikke markedsføre, du greier å resigere til en sånn
Det følte for utsiden som en veldig organisk hendelse at en første divisjonskamp selger ut. Jeg tror det var det. Men det er bare tilbake til det med Tyskland, for det er grunnen til at jeg babla om alt det der med AFD og konspirasjonsteorier og alt det der, var bare at
Union Berlin er en slags, det som jeg synes også var fint, en slags sterk fortelling, var at det var en slags gjenspeiling av en bred og sammensatt tysk arbeiderklasse i Köpenick, som er det nabolaget i Øst-Berlin, som er noe helt annet enn hipster Berlin.
hvor også klubben har på en måte sagt at, for det har vært en diskusjon i tysk fotball om medlemmer fra AFD bør utstenges fra tribunene, og det er vel Eintracht Frankfurt, det er vel en klubb som har gjort det. Mens der har klubbledelsen i
i Union Berlin, sagt at vi ønsker at... Vi synes at det er en katastrofe, men hva folk gjør når de kommer hjem, det får være deres sak. Her skal det være faktisk plass til alle. For meg er det i en sånn tid hvor det snakkes ekstremt mye om polarisering og alt dette her, så er det veldig... Det er jo en av de sterke tingene
et av de sterke potensialene i fotballen, at det fortsatt kan være et sted som samler folk på tvers av veldig mange ting. Meninger. Ja, på tvers av meninger, og folk kan liksom samles og forenes av det som de har felles, ikke av det som splitter dem. Fordi det er jo veldig mye av
sånn ellers da. Så det er for meg en av liksom det jeg også leiter litt etterpå, denne fotballturen da, fellesskapene. Jeg vet ikke om det er deg, men jeg så også med litt sånn
litt fornøyelse på denne voldsomme, emosjonelle splittelsen rundt Qatar-VM. Skal man se på det? Skal vi ikke se på det? Det er nesten sånn som Melodi Grand Prix-esk. Veldig sånn testen rundt lunsjsporet. Med naboen eller vennen din. Skal du se Qatar-VM? Skal du seriøst gjøre det?
Du skriver jo et kapittel om det her, Sorgens VM fra Nesodden. Hva er det du reflekterer over der da? Ja, det er... Det var Sorgens VM på flere måter da, fordi... Jeg vet ikke hvor personlig jeg skal være, men... Kjør på. Jeg har jo vært i... Rett før VM starter, så... Vi bor i en generasjonsbolig på Nesodden. Sammen med...
mine svigeforeldre i underetasjen. Gjort det i 7 år. Liksom fryktet kanskje litt sånn alle elsker Raymond situasjon med masse sviger som løper inn tid og tid, men det har vært utrolig hyggelig da. Og blitt veldig god venn med min svigefar og svigemor. Men rett før VM så dør svigefaren min. Og han hadde blitt en veldig viktig person for meg. Og
som har på en måte fulgt noen roller som min egen far var uføretrygg og slitt mye med greier. Så han fulgte noen roller i mitt liv. Så det var veldig hardt å miste han. Det skjedde rett før VM. Det var nok allerede for meg uaktuelt å boykotte Qatar VM. Men da ble det enda mer tydelig hvor viktig fotball er som en slags...
eller det potensialet som ligger i fotballen som en trøst. Og da sto på alle kampene på hver eneste dag hjemme hos oss, og det var en veldig kjærkommende distraksjon i alt det helt sånn uvirkelige og meningsløse. Så i det kapittelet prøver jeg å flette det litt sammen med den diskusjonen om sorgen som mange andre kjente knyttet til det VM-et. Nettopp det du snakket om, man føler man har mistet fotballen.
Det var en veldig interessant diskusjon, fordi man hadde på den ene siden, den kritikken mot Qatar-OM hadde utgangspunktet om korrupsjonen i FIFA og alt det der, de døde fremmedarbeidere i Qatar, som jo var ille.
Men så var det også et snev av, eller i hvert fall veldig lett for Qatar og for mange andre som ville spinne den andre fortellingen og bortforklare dette som en slags europeisk orientalisme eller rasisme. Nå kan dere ikke unnå noen ting. Dette er vestlig dobbeltmoral. Endelig skal Midtøsten få det. Og sånn da.
Og jeg tror, jeg nevnte jo det der med at Europas og Vestens evne til å forme fremtiden glipper litt. Jeg tror...
at den utdelingen da Qatar fikk VM i 2009 er en slags frampek. Da dropper Prince William, David Beckham, David Cameron og Bill Clinton opp på FIFA-kongressen med en forventning om at USA og Storbritannia skal få VM i 2018 og 2022. I stedet for ender det i Russland og Qatar.
Ikke sant? Så da fikk man liksom et sånt, ikke et første, men en indikasjon da på at det er også andre i denne verden som kan få sin vilje gjennom da. Hva gjør Bekab da? Da var det å bli Qatar ambassadør, yes! Så det er jo veldig morsomt da, og
- Det er skrupelløst. - "If you can't beat them, join them." - Det er sjukt hvor skrupelløst, hvor de kommer unna med det.
Og at liksom sånn som Steven Gerrard, og liksom bare sånn profilerte fotballikoner, og helt liksom mer helt i plettfri rullebladene sine da,
oppsøk, altså de Katar-pengene, eller Emirat-pengene, eller whatever, Saudi-pengene, at de greier faen ikke å la det ligge, ikke sant? "Jeg må ned og bære meg en menneske to år, og så kan de kjøpe seg litt fettere verden." - Det er så enorme summer i spill, det er sånn som du sa i start, da tror jeg folk blir litt sånn her... Ville, altså, og det var jo han der Kevin De Bruyne, lagkammeraten til Haaland. Fantastisk spiller, han ble intervjuet nå.
Om han noensinne ville dra til Saudi, da sa han jo rett ut det, at å gi fra seg muligheten til å tjene så mye penger på slutten av karrieren, skal jeg si nei til det? Så han åpnet egentlig veldig for at han skulle gjøre det. Så jeg
Jeg vet ikke, jeg tror både målestokken til folk flytter seg så utrolig når du når opp i den ligaen der. Hva som er mye og lite og sånn. Men ja. Jeg synes de sitatene er så gull verdt bare sånn skal jeg si nei til to en milliard
pund, kroner, whatever da. Bare ved å dra til Saudi-Arabia. Jeg synes det sitatet alene bare sier så utrolig mye. At det var sånn, du er villig til å kaste, på en måte enten så bare gir du faen, du har ikke noe moralsk leting som type grensesetting, eller så er du ok med den verden og
og representere det, så er det sånn der, ok, men da vet de at da er de penger, da ligger det ganske høyt opp i hierarkiet. Det er alt man trenger å vite om personen. Men så tror jeg også det sier noe om at kanskje den saudiske ligaen og den saudiske opplevelsen er på en måte kanskje annerledes enn folk tenker da. Jeg reiste jo til Saudi-Arabia til slutt, og det er på en måte
Å være i Rial er som å være i en enda mer velfungerende og glitsig amerikansk storby, på mange måter. Du har veldig mye der, og det er ekstreme muligheter å se. Den ligaen er jo fått til ganske størselig, men Saudi-Arabia har også en fotball...
tradisjon da, en kultur. De samler, hva er det, 60 000, jeg husker ikke tallene, de største oppgjørene da. Det er svære oppgjør liksom. Og det er mange av de som er der som sier at dere som sitter og kritiserer i Vesten, dere skjønner ikke helt hva dere kritiserer her nede. Fordi det som også er en del av fortellingen her, er at Saudi-Arabia har gått gjennom en veldig sånn der
liberaliseringsprosess, da. Hvor de liksom, kvinner har fått lov til å kjøre bil, men også, det er ikke bare gåsetegn, fordi for eksempel det religiøse politiets makt, da,
har blitt fjernet, sånn at da jeg var der, så kunne jenter gå og håret flaggret, og jenter og gutter kunne sitte på sånne hippe cortado-kafeer og flirte, ikke sant? Og det var helt utenkelig for noen år siden, så det har blitt en helt annen virkelighet. Samtidig så er det jo fortsatt et ekstremt autoritært og livsfarlig diktatur, hvor alt kritikk er
veldig farlig da. Så jeg var der som jeg reiste dit og søkte pressevisum. Hørte aldri noen ting, ikke sant?
Søkte turistvisum, fikk det med en gang. Og det er jo sånn at de har liberalisert veldig også gjort det veldig mye enklere for folk fra Vesten å besøke Saudi-Arabia. Og det er også for meg ganske sånn tydelig bilde, ja ja, kom gjerne hit til det nye, dynamiske Saudi-Arabia. Og opplev ørken og kameler og alt mulig. Men ikke si et jævla kritisk ord om oss liksom. - Det er jo også sånn der, når du skal være på et sted på nåde,
Sånn at man kan si sånn, "Ja, men godt, her kan man ta seg en øl og flørte og litt sånt." - Øl får du ikke da. - Nei, men jeg tipper det sikkert. Jeg tipper det er frisoner. Også er du rik, så drikker du faen meg øl hvor som helst i verden. - Det er sant. Det er sant. Men i Saudi-Arabia er det faktisk mye strengere enn disse andre stedene. Så hvis ikke du er diplomat eller inne på ambassaden og sånn, så er det faktisk veldig vanskelig. Og det gjør jeg sånn poeng ut av i boka, at jeg tenker at det hadde vært jævlig gøy å sitte og drikke en ulovlig øl på
i et eller annet sted i Saudi-Arabia. Fordi det er der det starter, på tribunen i Newcastle, Saudi-Arabias nye tribune, så er jeg ganske full om jeg egentlig skal være sånn seriøs utenriksjournalist. Så jeg lar meg rive med, så er det veldig gøy. Men jeg får ikke til det da. Nei.
Er ikke det akkurat som det er like gøy å rope bombe på en amerikansk flyplass? Ideen høres morsom ut, men... Jeg tror det er sånn at
Jeg måtte være litt forsiktig med hvem jeg snakket med, ikke fordi det var farlig for meg, men det kan være farlig for dem. Og jeg tror også at en øl for en vestlig journalist, eller for en vestlig turist som jeg var, hadde sikkert gått bra, fordi nettopp de er så opptatt av det der renomméet sitt. Så det er ikke så...
Og det kan jeg ta feil om, men det er ikke så farlig for oss som kommer utifra, men for de som bor der og skal leve med dette her, så er det jo livsfarlig å kritisere. Men til hjemlige trakter, så synes jeg det var sånn helt parodisk å se denne moraliseringen rundt Qatar-VM, for
- 100% for min egen del, og det er jo lett for meg å si som en veldig klinisk forhold til fotball. Hvis fotball går på min TV-skjerm, hvor det er en ferdigbetalt kanal, TV 2 eller NRK, så ser jeg det. Men jeg oppsøker det ikke hvis det hadde blitt hjemport på masse pay-per-view-dritt. Grensen min går i det med å betale for å støtte en sånn type FIFA-arrangement. At jeg spytter penger inn i en abonnementsløsning til Premier League, det er helt uaktuelt.
Hvis det ligger til lenge der, så ser jeg det. Men det var heller den der moraliseringen at de som ofte skulle være ekspertkommentatorer, som merket at de på sosiale medier ble pushet veldig hardt på, så kom de med lange utgreininger i sosiale medier. De hadde monologer på TV, hvor de skulle legitimere sitt eget opptreden i dette her
i den jobben de hadde sagt ja til for det var godt betalt og god eksponering i stedet for å bare si sånn der hvis du har det minste problem moralsk og etisk med dette VM-et så sier du nei til den jobben, ferdig med det slutt å sitte og mjau bortforklare det, bare si ja, jeg synes det er uproblematisk
Jeg gjør det her. Det er sånn klassisk forbehold. Jeg tar den jobben, men du skal vite det at jeg bryr meg faktisk veldig mye om menneskerettighet. Og jeg synes det er veldig simpelt å la det bare. Men jeg vil gjerne bruke denne plassen til å belyse disse tingene. Å, faen, spar meg da. Spar meg av! Ja, det var jo en del sånn...
Før VM startet var det historier som ble kjørt rundt på sosiale medier i Norge og mange andre vestlige land om mer arrangerte fanparader. Jeg vet ikke om du husker det. Man så bilder av folk i Katar som åpenbart ikke var fra Katar. Det ble sagt at dette var fremdearbeidere som gikk med tyske flagg og tyske drakter og feiret seg. Det ble latterliggjort som en veldig...
et bevis på at her har Katar forsøkt å betale seg til entusiasme og dette her. Og så var det vel, jeg tror det var Guardian som skrev etter hvert at nei, dette er faktisk en tradisjon blant indre
så er det masse indere i Qatar som jobber der som fremdearbeidere, folk fra Kerala, delstaten. Indien har jo aldri noe mesterskap, så de velger seg noen forskjellige land. Så det var på en måte mer, kanskje mer genuint da, enn det ble litt latteljort. Det var flere eksempler på at den vestlige indignasjonen var litt sånn,
virker litt falsk da. Ja, det er ikke sant. Men tilbake nå har vi snakket veldig makro da, det er jo veldig gøy å snakke litt sånn her, sånn at fotballens lille indre, og da har du ikke sånn måte å helt indre i sitt eget lille indre også, hvor obsesst man blir med dette her, og du også kan liksom reforelske deg i alle fall. Jeg vet ikke om det var en forelskelse du hadde på en reforelskelse, som du på en måte bare dopamin kjørte deg inn i fotballens verden igjen, og liksom med Twitter og YouTube som du har et kapittel om her, og du snakker om Harry McQuire, og liksom den
ekstreme tiden du putter inn i fotballen. Jeg er veldig vitende om at sånne voksne mann, bereist og har bra jobb og hele pakka, og smart fyr, så vet du at dette her er helt insane tidsbruk. Så det er spørsmålet, hva skriver du om det da? - Det jeg vel prøver å si nå om er at for meg så har fotball alltid, jeg kan starte til å si at jeg vokste på Nordstrand, som blir kalt Østkantens Vestkant i Oslo.
Men hvor folk hadde veldig mye penger. Jeg kom fra en familie fra Sørlandet, hvor pappa var uforutrygda, søstre var med i funksjonshjemmet, mamma fikk jula til å gå rundt på en lønning, og vi var kristne. Jeg hadde skarer der, jeg var litt rar, det var mye rart med oss, ikke sant? Men fotballen var for meg et sted hvor jeg kunne...
hvor jeg også ble del av noen velfungerende sterkere fellesskap. Og kunne finne min plass på dette Nordstrand, hvor jeg kanskje ikke umiddelbart hørte hjemme. Så det er kanskje det som skjer, at jeg etter pandemien, så merker jeg at jeg føler meg kanskje litt ensom, alene og sånn, og jakter for
Kanskje noe fellesskap da. Og funnet ut at fotball har alltid vært det viktigste sosiale verktøyet i mitt liv til å skaffe meg tilhørighet og bond til andre. Veldig mange av vennskapene jeg har er bygd rundt fotball da.
Så det er jo på en måte litt rart, men jeg tror det svaret da, det hvis du skal inn i meg, hva er det som gjør at jeg blir så gillet på fotball igjen, så er det det at fotball for meg alltid har vært det viktigste sosiale verktøyet. Samtidig som det også er en veldig effektiv linse til å forklare og prøve å forstå verden gjennom, som vi har vært mye inne på nå. Og så...
Så har jeg også unger, og datteren min spiller fotball. Man merker utrolig hvor viktig fotballen er i lokalsamfunnet. Jeg har ikke blitt trener enda. Jeg har en sønn også, som jeg kanskje tenker at kona har bidratt mye på datterens fotballdag. Det jeg ser på poenget mitt er å se denne...
all den innsatsen og dugnaden og frivilligheten som skal til for å skape noen lokale fellesskap som har ekstremt stor verdi, som jeg husker fra min egen barndom. Det er også kanskje noe som gjør at jeg tenker at fotballen
og som gjør at jeg på en måte synes det er greit å omfavne fotballen, og at det er så mye vakkert og meningsfullt ved den, som er mer enn på en måte den tidsløsingen, som jeg jo også har drevet alt for mye med, selvfølgelig.
Men jeg har ikke sånn dårlig samvittighet, egentlig. Eller sånn der... Av og til så skammer jeg meg selv, liksom, hva faen er det du driver med nå? Jeg har sett alt for mye, jeg har vært alt for lenge og lest overgangsrykte på Twitter. Men stort sett så, jeg er litt sånn fyr som prøver å ikke piske meg selv for mye, for jeg tenker at liksom...
Da trengte jeg vel det, der og da. Hvis det lander et greit sted etter hvert, så er det kanskje fint. Jeg vet ikke om det gir noen mening. - Det er jo ikke sagt at du tar den interessen, ikke bare sitter og ikke kaster deg på alt fra overgangsrykter til hjemmesofaen, til at du også tar den reisen rundt og bruker den
utenriksjobben din, og prøver å sette sammen hva som skjer der ute, og hvordan fotballen former seg etter penger og makt og hele den biten der. Kan du også se litt som
skal ikke langt tilbake i tid at fotballspilleren var en veldig annen type enn de vi ser nå, som er, nå er det jo en slags berømmelse, de er mye, skal vi si, glattere, naive typer, det er flere, skal vi si, i hvert fall i norsk fotball har jeg inntrykk av at det er mye mer flere sånn flinke, disiplinerte, ødegård typer som trener mye, og det er dydende er at du trener mye veldig seriøst, men dydende før var at du skulle liksom ikke være for seriøs.
Det tror jeg absolutt er sant. Jeg kan fortsatt ikke svare på det, men det bare kom veldig på. Hva som drev meg. Og så henger jeg akkurat sammen med det. At fotballen for meg er et sted hvor du slipper å være seriøs. Jeg jobber i klassekampen. Der er det seriøst. Ja, det er jo på en måte. Kanskje ikke så seriøst som folk skal tro, men...
Jeg har jobbet der i 13 år. Kjempejobb. Det er ofte tegn på at man trives. Jeg har fått gjort veldig, veldig mye som jeg ikke tror jeg har fått gjort så mange andre steder.
sånn som dette store delen av prosjektet er gjort i Klasskampens regi, men samtidig så er man jo på en måte, skriver man jo på en viss måte for et visst publikum kanskje. Så tanken min var jo også at ved å bruke fotballen så kunne jeg kanskje være enda mer meg selv da, og også vise frem litt mer svakheter og blindsoner og menneskelighet liksom, som jeg også tror er gøyere å lese. For meg var det også veldig gøy å skrive.
Og så kanskje det der med, som vi snakket litt om i stedet, å overdrive sin egen betydning, men vise at journalister kan være litt ærlige og åpne, ikke så selvøytydelige, som jo veldig mye av media er preget av folk som er så, kanskje særlig utenriksjournalistikken, litt sånn isenesettende og poserende og...
- Å selge tydelig. Det er i hvert fall kanskje litt urettferdig inntrykk jeg har, men dette er tenkt som en slags alternativ til det. For fotball er et sted hvor du kan omfavne alle de mer svake sidene i deg selv, både det barnslige, som jeg har masse av i meg, ønske om å kødde og flåse og bare være useriøs, som egentlig er mitt
modus operandi. Når jeg ikke sitter og skriver, så går ikke jeg rundt og tenker bare på alt det seriøse jeg skriver om. Da har jeg ofte lyst til å bare være gutten som vokste opp på Nordstrand og kødde med kompisen min. På alle mulige måter. Og jakte litt guttestemning og alt mulig sånn. Og det er også fotballen er et sted hvor du kan få tatt ut aggressivitet. En del av de dårlige sidene ved deg selv som
Man ikke burde ha for mye andre steder. Det er ikke dårlige sider av det, det er bare en klassisk mannlig ventilering. Jeg er fortsatt helt enig med deg.
Men det kommer jo selvfølgelig an på hvordan de tingene kommer til uttrykk. Men for meg var alltid fotball en sånn sted hvor jeg kunne gå, særlig ut på banene. Så fra å være en sånn snill, reflektert kristengutt, kunne jeg bli en sånn sint bannejævel som alltid spilte mye dårligere når min prestemamma var og så kampene. For da kunne jeg ikke skrike alle de stygge ordene allerede for meg. Da spilte jeg mye dårligere. Så ja, det tror jeg den der...
hva skal vi si, lengselen etter det useriøse, men kanskje det menneskelige da, ikke sant? Det er noe, fotball er et sted hvor du får utløp for veldig mange av de tingene. Men jeg husker jo sånn fra NRK-tiden, også veldig sånn journalister og media, og spesielt klassekampen, altså alle som var på venstresiden, kulturvenstre-biten der, hvor fotball var veldig lite, sånn gangbar mynt, følte jeg i mange av de kretsene her, for det var musikk,
og høykultur. Fotball var lavkultur på mange måter. Jeg vet ikke om du opplevde det samme? Jeg tror det er mye sant i det. Det er selvfølgelig mange unntak der. Du har jo Michelette og Solstad som skrev sine VM-bøker fra 80-tallet. Jeg jobber jo sammen med Mymir Kristiansson som også har vært veldig interessert i fotball. Jeg tror det er sant at på en sånn der... Eller i hvert fall på deler da.
Jeg vil ikke svartmale venstresiden som en ting, men på deler av venstresiden er det kanskje særlig folk med mye høy utdanning som har gått mye litteraturstudier, så er det ikke fotball. Det råste, men...
eller det mest gangbare. Og det merker jeg, kan jeg jo merke litt i det mellom, men samtidig så merker jeg også i for eksempel i klassekampen, det har vært veldig støtt og entusiasme til dette prosjektet. Og vi har jo også, tenker jeg, i en fase hvor man, jeg tenker at det hele tiden som journalist og som medieberedskap, så bør vi liksom leite etter nye måter å engasjere på, og nå nye målgrupper på alt det der. Og...
Ja, drømmen min har vært kanskje litt også at mine kompiser fra Nordstrand som aldri leser de tingene jeg skriver i klassekampen, ikke sant? Og jeg kan godt skjønne dem ofte også, ikke sant? Noen av og til kan jeg tenke at ting er... Altså det jeg hele tiden jobber mot er jo på en måte å bli så tilgjengelig som mulig. Jeg tenker at det er...
jeg vil at folk skal skjønne meg. Så noe av det kuleste resultatet med denne boka, at jeg har fått meldinger fra gamle kompiser fra Nordstrand som bare, jeg har lest min første bok på mange år, jeg digger den, tusen takk. Så det har vel kanskje også vært litt av tanken her, å tilgjengeliggjøre og popularisere en del av de greiene som jeg har skrevet om for klassekampen i mange år, og gjøre det på en litt annen måte. Og så om det er da, om mye sånn litteraturfolk, og det er
Det er kanskje litt useriøst, men om de ikke digger det, så får det heller være på en måte. Hva med videre i reisen? Du skriver om Marshei, Roma, Barcelona og videre her. Vil du suksessivt gå gjennom de? Er det så mye spennende å fortelle deg? Marshei er jo en fryktelig spennende by. Og kanskje av alle de... På denne fotballreisen, jeg husker ikke om jeg sa det, så er jeg på...
ser 17 kamper
i løpet av 15 måneder i 11 forskjellige land. Og målet er at de historiene skal fortelle en slags større historie om Europa i dag. Så det er litt ulike temaer i hverdag. Men i Marshei, det som var veldig kult der, var at der fikk vi en innpass hos den største og en av de mest berikte ultrasgruppene i Marshei. Marshei er jo en
by med veldig stor økonomisk ulikhet, masse penger der, men også veldig stor fattigdom. Og det er en ultrasgruppa som heter South Winners,
holder til i en del av Marseille som visst nok er Europas aller fattigste nabolag. Og det er jo kids med bakgrunn fra Frankrikes tidligere kolonier, Tunisia, Marokko og sånn. Og Marseille er jo en by også med liksom, det er mange ubehagelige sannheter om veldig stor gjengvold,
narkotika og sånn, men de blir også ofte løftet fram av yttre og høyre som beviser på det multikulturelle Europa som har gått til helvete og sånn. Men de gutta, det jeg synes var kult med det å treffe de, er at de på en måte, hva heter det, de nyanserer det bildet veldig. Og på en måte de snakker veldig om hvordan det er å hele tiden bli fremstilt som disse
som at alle unge menn med bakgrunn fra for eksempel Tunisia, eller Algeri som mange kommer fra, som Zidane for eksempel, som jo er fra Marseille, at vi er sånn og sånn. De hadde blant annet drevet masse sosialt arbeid under pandemien, og det var veldig kult, for jeg fikk henge med de i flere dager,
Det var ikke bare mors beste barn her, for under pandemien hadde de stormet treningsanlegget til Marshei, fordi de var så forbanna på klubbeledelsen, både på grunn av dårlige resultater på banen, men også fordi en av klubbelederne var en pariser.
og det er en veldig stert hat mellom Marseille og sentralmakten i Paris. Det er den store fortellingen her om at vi er alltid i en evig opprørssituasjon mot Paris, og dette skjedde også akkurat samtidig, vi var der samtidig som Macron fra Élysée Palacé hadde presset gjennom en sånn jævlig upopulær pensjonsreform,
som er en diskusjon i seg selv, men poenget var at det kokte veldig i Marsai, og disse Ultras-guttene, ja, de hadde stormet dette treningsanlegget med hundrevis av unge Ultras som stormet, og vi fikk henge med to av de som hadde blitt dømt for at dette hadde skjedd.
Jo, men jeg glemte å si, poenget med det, grunnen til at de var så sinte, var at han fra Paris hadde sagt det at nå er det for mye. Vi må slutte å ansette folk fra Marseille i driften av klubben. For det er for mye følelser, det er for mye lidenskap. Det kommer i veien for den profesjonelle driften av klubben. Ja.
Og som jo igjen da er, da tenker jeg det var en ganske naturlig reaksjon å bli forbanna på det, for det er jo også inni alt det vi snakker om, denne følelsen at det lokale autentiske glipper. Det er det morsomme med fotball, at du kan ikke gå for langt over på den personlige følelsesmessige biten, for da går en profesjonell klubb til helvete, og du kan heller ikke gå ut med den
fullstendig business-retning. For da lager du en klubb som ingen vil ha noe med å gjøre, som ikke identifiserer seg med. Så du må både beherske business-verdenen og denne helt uforutsigbare følelsesmessige verdenen med fans og tilhørighet og alt dette av historie og sånt. Så det er en evig balansegang, sikkert. Jeg tror det er ganske vanskelig å eie og drive med en fotballklubb. Og
- De er eidet av en amerikaner, Marshei, en fyr som heter Frank McCourt. Han sammenlignet den stormingen med kongressstormingen i USA. Han mente det var så ekstremt alvorlig, de knallare straffer. Men det som dukker opp potensielt, noe som vi har snakket om flere ganger nå, det ryktes om at det er noen som har lyst å kjøpe Marshei nå.
Da kan vi gjette hvem det er. Det er Saudi-Arabia da. Som har opplevd så stor suksess med Newcastle at de nå ser etter flere klubber og da er liksom Marshei med sin store lokale lidenskap igjen da, ikke sant? Er et utrolig attraktivt mål da. Jeg husker Marshei på kanskje en av de sånne
beste franske klubbene på midten av 90-tallet. De var vel i serivinnekøppfinalen og sånn. De vinner Champions League i 92 eller 93. Ja, stemmer det. Tror du de slår Milan i finalen eller noe? Ja, fader. Jeg lurer på det. Ja, de gjorde det. 4-0? Det...
Der må jeg melde pass. Dette har jeg til og med skrevet om i boka. Det var Milan som slo Barcelona 4-0, men så vant Marseille året før, tror jeg. Og så tappte Marseille mot Røde Stjerne året før det. Det kan stemme. De hadde i hvert fall et fantastisk lag på begynnelsen av 90-tallet. Men det var det også, den store legenden i Marseille, det er milliardæren Bernard Tapie. Han
Han ble jo da satt i fengsel for å ha drevet med korrupsjon som sørget for at Marseille endte i denne finalen og vant den titelen som fortsatt er den de virkelig løfter fra han. Men han, selv om han ble en kontroversiell figur og endte i fengsel og sånn, så er han fortsatt en sinnssyk helt i Marseille selvfølgelig, og da
Han døde nå, var vel faktisk under pandemien. Så er det altså den folkemengden som er nede på havna der og bærer kista hans inn i katedralen der. Det er bare helt enormt. Det er underlig. Vi elsker å spise pølstene, men vi vil ikke med Champions League-titler eller store mesterskap. Vi har ikke lyst til å vite hvordan de pølstene har blitt laget. Ikke se innsiden av pølsefabrikken. Det vil man nesten aldri. Ja.
det er med en gang du åpner opp for det så gjør du også noe med og det er kanskje litt det som har skjedd med meg også i løpet av arbeidet med denne boka at når man virkelig tar inn alt alvorlig, inn i det du har prøvd å beholde som følelsesmessig avlukke så er det en fri plass fra verdens alvor, så er det litt vanskeligere å omfavne alt og forholde seg like i
enkeltere. Vi har snakket mye om økonomi, eierskap og sånt, men ta den der doping-biten, det er gøy å høre de her britiske stjerne fra 90- og 2000-tallet, de engelske landslagene som aldri fucking svikte til. Men hva er det de slåss mot også? Det var sånn...
neddopa spanske og ikke minst italienske landslag og klubblag, og de bare sier jo sånn mellom kortene bare sånn, det er helt sinnssykt å se hvordan de italienske lagene bare løp og løp og løp og løp og løp, og det er kamper som avgjøres i mellom 8-90 minutter, og det var sånn at de var sjansløse, for det var bare helt vilt mye doping ut på den tiden der. Jeg vet ikke om det er på en måte en fortelling, for eksempel Gary Neville, har den gamle høyrebekken til Manchester United,
Han sa jo dette her for ikke så lenge siden, at da vi traff de italienerne, vi var godt trent, vi hadde Ferguson, piska oss rundt, vi drakk ikke, vi var ganske seriøse, jeg vet ikke hvor sant det var, men da vi traff de, eller hver gang vi traff disse italienske lagene særlig, så var vi helt
hjelpesløse da. Særlig over to matcher i disse slutspillene. Men jeg vet ikke om det bare er noe de... Jeg tror det er... Unite gjorde det jo veldig dårlig. De sleit med å komme langt i de
Champions League da, helt frem til det fantastiske år i 1999 når Solskjær sikrer the trouble der. Ja, og så bare sånn innenfor tennis og sånt, altså alle de ryktene liksom som nå er liksom helt vanlige folk som deg og meg da, så det er sånn
Det er ting som er forhåndsvis for lystene. Dopingfotball har aldri vært noe så stort tema i forhold til soloidrettene. - Nei, nei. Jeg vet jo ikke. Men det er jo vanskelig å tro at det ikke har vært utstrakt doping i fotballen vår, hvor penger er så svære og alt mulig. Det ville jo være ganske naivt å tro noe annet.
Vi var inne på i sånne der fotballklubber, hvor vanskelig det er å drive både den business versus passion, men jeg har ofte tenkt på sånn, og jeg blir mer og mer overbevist over det poenget at kanskje verdens vanskeligste jobb av alle betydningsfulle jobber må jo være managerjobben i en klubb, hvor du skal håndtere hvor mange aspekter. I Manchester United? I Manchester United. Det er alle klubber, det er ikke sånn at alle er toppklubber i hele verden, bare det aspekt du skal ta
Bare det taktiske aspektet, strategisk og taktisk kampaspektet, hvordan du skal analysere motlag, finne de beste spillene dine, hvordan du skal finne de beste spillene du skal kjøpe inn, innkjøpspolitikk, du skal håndtere presse på en helt vild måte, du skal håndtere byen og identiteten, du skal håndtere deg selv, ditt eget privatliv, familieliv, og din egen syke, for å liksom...
Det er så mange aspekter som er helt vilt å tenke på at du skal beherske som en toppmanager. Den jobben der tenker jeg mentalt og fysisk må være noe av det mest interessante å forstå seg på. Derfor tror jeg at noen av de...
trenerne som får lov til å konsentrere seg så mye som mulig om fotballen og det taktiske og behandling av spill i gruppa og sånn. Det er de som gjør det beste. Jo mer du klarer å begrense belastningen på en trener,
så har du mye større sjanse til å gjøre det bra. Grunnen til at jeg sa Manchester United er jo at der har du det det har jo ofte blitt omtalt som den aller verste jobben i verden kanskje da. Og etter Ferguson som hadde, hvor man hadde skapt en klubbstruktur
hvor veldig mye makt lå hos treneren. Og man hadde etter hvert fikk inn noen amerikanske eiere, The Glazers, ekstremt forhattige i Manchester by the way, og det er en gjennomgangsgreie i boka her.
det amerikanske marerittet, som jeg kaller det, så blir det på en måte, når det kommer noen, først er det han David Moyes, som kommer fra Everton, the chosen one. Som er jo en dritbra manager. Han var kjempegod, har gjort det bra mange andre steder, men klarte ikke den enorme belastningen, og den svære jobben som det hadde blitt, i en situasjon hvor man hadde veldig få
etter hvert særlig folk i klubbdriften med fotballfaglig kompetanse. Du hadde kommersielt ekstremt savvy folk som fortsatte å rake inn penger for United. Problemet var at disse Glazers har vært, helt fram til nå, fornøyd med sportslig middelmodighet, så lenge penger fortsatt har kommet inn.
Og det har jo ført til at man har hatt i Manchester, og Manchester United fans over hele verden, en slags opprør mot disse amerikanerne, lengst rett til å bli kvitt dem. Og det så underveis, det var vel kanskje cirka parallelt med Qatar-BM, så kommer det nyheter om at disse Glazers vil selge da.
Og da melder det seg veldig fort at man finner ut at det er to aktuelle kjøpere. Og det er det Qatar og Storbritannias rikeste mann, Sir Jim Ratcliffe, som er sånn gammel, heide på brexit på en periode, gammel fagforeningsknuser. Det var litt morsomt for meg som klassekampetjournalist, så måtte jeg på en måte sitte og heie på
- På ham da, og det var jo det jeg endte med å gjøre. Selv om en del av meg var jo også sånn, hvis Qatar kommer så kanskje vi får en bappe. Og der ser man også den ambivalensen, det er litt det samme som skjedde med Newcastle-fyren. Plutselig ble de litt fristet å legge bort litt moraleprinsipper. Men jo, det endte med at han fikk kjøpe en del av klubben, Ratcliffe, og han er jo inne nå.
Det er kanskje noe av det mest spennende i fotballverdenen. De kommer fra Ineos, som er et kjemikalieselskap. Men de har kjøpt seg også inn i fotballklubber i Nis, Lausanne i Sveit, og nå Manchester United. De driver også med en slags sportsvasking. Men de har også vært i sykkel og gjort det ekstremt bra
med en sånn teori om the theory of marginal gains, som er en som heter Sir David Brailsford, som har drevet med, hvor de blant annet malte alle bussene til sykkelagene helt krittevitt inni, sånn at du skulle kunne se hvert eneste støvkorn, så folk ikke skulle bli syke eller ikke skulle komme i maskineriet på et eller annet vis. Og de frakta alle madrassene rundt på hele turen til France, ikke sant? Ja.
Og det her skal nå vist nok implementeres
i Manchester United. Eller i hvert fall delvis. Ikke nødvendigvis det med hvitmalingen av de madrassene, men den tankegangen om at det er noe å hente overalt. Nå er det veldig store forventninger i supportemassen på at dette skal funke, men jeg tror tålmodigheten kommer til å være ganske kort. Akkurat nå driver det å ta et valg om de vil beholde han treneren som Manchester United har hatt de to siste årene, Erik Den Haag.
eller om man skal få inn sin egen mann.
Det er veldig sant det du sa, jeg har bare følt han til en hage de siste årene. Ekstremt dyktig trener da. Gjorde mirakeler med Ajax i Nederland, tok de vel til Champions League semifinale. Og Let's Be Honest, de var jævelig mye bedre enn Tottenham. Ja, jeg tenker jeg husker det. De hadde kanskje slått Liverpool da. Ja, det kan godt hende. De var et fantastisk lag. Og...
- Jeg hadde veldig høye forventninger til han. Poenget er at han er jo en veldig flink fotballtrener, men så har han kommet dit og møtt på akkurat de samme problemene som alle de andre veldig flinke trenerne. Det har vært Mourinho, at man kan si hva man vil om ham, men jeg har visst hva han har drevet seg med innimellom. Van Gaal, nederlenderen.
Så hadde vi Solskjær, det var litt morsomt for han hadde kanskje ikke de samme, eller i hvert fall en av fortellingene var at han kanskje ikke hadde den samme taksiske sævinessen, men han hadde veldig den medmenneskelige greia og klarte å skape den gode stemningen i garderoben, og på en måte få fram smilen igjen og sånn, og på en måte jobbe bedre med spillernes psykisk og sånn.
få dem til å prestere bedre sammen som et lag. Men alle de har jo floppet på hvert sitt vis. Og det tror jeg bare er poenget mitt, det bekreftes hvor ekstremt umenneskelig og vanskelig denne jobben må være. Ja, og at de får veldig kort tid på seg. Som det bare er blitt. For Ferguson holdt jo så...
kanskje det var flere ganger også, for å få sparken. At han var en køppkamp unnafra for å få sparken lenge før liksom suksessen begynte å komme da. Absolutt. Og det er jo det veldig mange ofte nå trekker fram når man skal på en måte rettferdige og gi han mer tid til en hag nå. Se hva som skjedde med følelsen. Kanskje gjelder det å ha litt granis i magen. Du har bare gått to år. Og det er mange andre
forklaringer på at det har gått veldig dårlig i år. Å si veldig dårlig så ender han opp med å vinne FA-kuppen også. Og det har gjort det veldig mye vanskeligere for de eierne bare. Skittet han ut kanskje. Men ja, det er veldig liten tålmodighet i fotballen. Men også, du sa klopp i Liverpool.
Arteta i Arsenal hadde også en veldig vanskelig start på sin karriere, men fikk tid. Men jeg tror i Manchester United er det alltid bare mye verre. Der er utålmodigheten enda større. Oppmerksomheten er så stor.
Pengene er så store, alt mulig. Det var litt sånn som med Rosemarga også etter den store perioden, at det var ikke noe slakk for å havne verd nummer to og nummer tre. Nei, ikke sant? Nå aner jeg ikke hvordan det er der nå, om de på en måte er... Har Rosemarga mistet alle sine gamle fortrinn med økonomi og stadion og hele pakka? Er det bodeglimt som er der nå? Det er i hvert fall... Det med økonomiske fortrinn er jeg faktisk usikker på.
Men det er jo ikke noe tvil om at de i hvert fall er robra med toppen av norsk fotball, Bodø-glemte. Og har hatt en klubbdrift over mange år. Og så har han knut Knudsen som har levert. Viser at det går an å få til ting. Men ja, jeg tror ikke jeg vil gi meg noen forklaring på hvorfor det har gått så dårlig med Rosenborg. Men jeg skal være ærlig, jeg har fullt for lite med på norsk fotball selv.
Så det er jeg litt i gang igjen med nå, egentlig. Jeg er her på start, som jo også har vært en slags vandrende katastrofe i mange år. Akkurat nå, start er også aktuelt i forhold til alt det vi har snakket om, fordi akkurat nå skal medlemmene i klubben stemme over hvorvidt vi slipper noen amerikanske investorer som skal inn og redde klubben økonomisk. Ja.
og det skal stemmes over på et årsmøte nå senere i juni.
Da har de flystart, ligger i første divisjon nå. Startet sesongen helt forferdelig dårlig. Økonomisk kjempeproblemer også. Og hvis ikke de får positive regnskap innen 30. juni, så blir de kuttet i poengen, eller mister poeng. Så da har det kommet noen amerikanere inn, litt sånn som disse frelserne, og en avtale har blitt inngått.
Nå står det liksom... Nå hamner supporterne igjen i en sånn veldig vanskelig skvis, hvor man må på en måte velge mellom å slippe til noen som ikke har noe lokal forankring i det hele tatt, sånn som veldig mange supporter ønsker at de som skal ha noe å si rundt klubben burde ha. Eller liksom...
eller ender med sportslig mistet poeng, og i verste fall, hvis det går enda lengre tid med negative, med røde tall, så kan det bli sendt nedover i divisjonssystemet. Jeg synes norsk fotball er det mest interessante med det, at det virker som at fotballspillere har blitt mye mer fra før, og du trenger visse individer til at nå er det mye mer, skal vi si,
høyt nivå på, eller middelshøyt nivå på fotballspillerne. At det er veldig, at små klubber, det kan du se helt opp på nasjonalnivå, at de små landene i EM og VM de siste 10-15 årene har liksom hevda seg jævlig bra mot de store nasjonene. Det er ikke de her store sprikene du så på 80-90-tallet, at de små nasjonene hadde jo ikke nubbekjans i alt, men nå er liksom nivået mellom topp og midt
midten er veldig mye med nyanser peprega, sånn at du får klubber som er veldig veldrevet, som greier å holde på spilleren sine, Bodøglim, KFM Oslo, som blir kompetitive. Det synes jeg er jævlig spennende og interessant. Det er veldig kult, og det som blir spennende i årene fremover, for at de lederne i norsk toppfotball driver og ser etter en ny eierskapsmodell for norsk fotball. Da er det om man skal gå i retning av
Sverige, som også har sånn 50 pluss 1 modell. Men
eller om man skal gå i retning Danmark som er en mye mer kommersielt drevet modell. Det var derfor jeg spilte opp med disse amerikanerne også. Det er en slags frampegd med hvilken vei dette går. I norsk fotball har man noe som heter dualmodellen, hvor man har noen AS på siden av det sportslige, som egentlig ikke skal ha noe å si for den sportslige driften, men som alle vet at veldig ofte har det. Trøyme i viff og sånn.
Men det Koffa har fått til er jo helt utrolig. Jeg vokste jo på Nordstrand, og vi pleide å spille mot Koffa. Det var på en måte bare det samme lille tullelaget som det Nordstrand var. Jeg pleide sikkert å spille ned i tredje divisjonen. Og at de nå er i tippeligaen og må gå over veien på Ekeberg der og synger «Gledens herre, vær vår gjest».
på tribunen det er jo veldig søtt og veldig morsomt og veldig ekte og det er jo også et bevis på at i denne fotballverdenen så går det fortsatt an å få til trolig mye med riktig klubbdrift riktig satsing lokalt fellesskap, dugnadsånd alt dette her da
Jeg synes det norske, for det bodeglimte suksessen og gjort det så bra i Europa og Rosenborg back in the days. Stabbe hadde sitt lille eventyr.
Det virker som om det norske landslaget og fotballforbundet og alt det dritte som renner ut der av et ganske lukket system i utgangspunktet, hvor det er veldig, det er synd at det virker veldig nepotistisk vendetjeneste, folk ansetter hverandre, og det er veldig kritikere blir kastet ut og
at det også eser ut sånn som alle andre offentlige sektorer, nå er ikke det en offentlig sektor, men det minner litt om det at det eser ut med administrativet, at det er graserota. Så stedet det ikke vafler for at fotballforbundet skal søle bort på et eller annet stolthetsprosjekt. Men det virker som at fotball, hva har du noen syn på fotballforbundet som
sin rolle på det norske fotballs utvikling? Jeg har mine meninger, Anders. - Jeg er nok litt på tynn is her, men jeg vet ikke nok om det. Jeg bruker for lite tid på å sette meg inn i det. Men de tingene du sier har jeg hørt fra andre også. For å si det sånn.
Men så har det vel også hatt Lise Klavenes, som har klart å skaffe seg en slags profil
Vi har profiler, hva har de utrettet? Nei, absolutt. Det jeg vil tenke mest på er hvorfor klarer man ikke å stable et bedre landslag på beina i en tid hvor vi har noen helt sinnssyke individualister. Det synes jeg er veldig spennende. Og
Vi har snakket mye om 90-tallet allerede. Drillo med sitt grå kollektiv som hadde myggen som en liten fargeklatt, men ellers ganske kjedelige spillere. Nå har vi to av de aller beste spillere i verden og får ikke til noen ting. Det er det du nevnte i sted, Frode Lia. Har snakket på Trygdekontoret om
om at man blir forledet av disse stjernene. For hvis man begynner å se bak dem, så er spillerstanden til Norge noe av det svakeste man har hatt på 30 år. Dette er ikke et svar på fotballforbundet. Jeg merket at jeg var på tynn is der, så jeg bare gikk videre. Men det henger jo sammen kanskje da.
om det er noe i driften der, men det vet jeg ikke. I hvert fall det handler jo om det med landslaget, hvorfor de kanskje ikke gjør det så godt. At man er aldri bedre enn sitt svakeste ledd, som det snakkes mye om. Og at det har vært hele veien noen veldig svake ledd i det norske landslaget.
Det er jo veldig så mye på spillernivå og trener sitt ansvar. Jeg vet ikke hvor mye et fotballforbund kan egentlig verken ta æren for eller skal ha skylden for at vi ikke har nådd disse spesifikke mesterskapene. Jeg tenker jo et fotballforbunds primære oppgave, hvor det er mer... Jeg synes det har vært veldig mye tilfeldigheter også, som
som har spilt inn på at vi kan nå disse type uflaks, eller udyktighet og den type ting som går ned på taktikerinivå og spillernivå. Eller mentalitet, kanskje? Mentalitet og kultur og hele pakka der. Så operativt har det kanskje ikke vært bra nok, men en ting som absolutt
absolutt som jeg kritikker, som jeg burde vært mye mer sånn å ta fotballforbund på, er jo den norske hjemlige serien og hva er det som skjer, hvorfor er norsk fotball så lite populært, hva med alle disse valgene som har blitt gjort med å kommersialisere fotballen bort på kanaler som ingen bryr seg om. Jeg tror det er bare sånn at det er masse flauser der av
middelmålige og ellendige beslutninger som har gjort at norsk fotball er bare, folk har mistet interessen og at denne våringen og lynkampen er noe som på en måte selv ikke fotballforbundet sikkert har hatt noen fingre med å spille det helt tatt og skal ta noen kredit for. Der må et ansvar ligge for at fotballen har blitt så... Og det går vel også inn i hele den diskusjonen om var, som jo har vært veldig aktuell denne våren her.
hvor det har vært en slags grasrote opprør. Man føler seg at norsk fotball har tredd noe over hodene på oss som vi ikke ønsker. Så der har det jo vært...
Det er en sånn, igjen da, den der mobiliseringen for det genuine, for det autentiske, har man sett veldig. Så det synes jeg blir veldig spennende å følge i årene som kommer, hvilken demokratisk kraft finnes det faktisk i den organiseringen, i møte med interessene til disse TV-kanalene og forbundene, som kanskje peker i en annen retning, da.
Det er i hvert fall mange klubber som snudde i dette var-oppgjøret. Hvis de klarer å få flere folk inn på årsmøtene sine, så er det mulig å felle det. Det kan jo også ha en slags påvirkning på den større
den større linjekampen om kanskje hvor norsk fotball skal gå inn i årene som kommer og man skal kaste seg på denne kommersialiseringen enda mer enn man allerede har gjort. Fordi norsk fotball har jo fortsatt en ganske stor grad av medlemskapasjoner
demokrati da, i forhold til veldig mange andre steder. Så det er mye å forsvare også. Men det er også mye som kan bli mye bedre, tror jeg, ved å kanskje se enda mer til Sverige enn andre steder. Tenk deg, det er det pusse i å ta vare debatten og også en sånn ting som du klages over med rette, synes jeg da. Slitage på spillerne. Ting som foregår på banen. Tenk liksom hvor
lattelig lite samstemt og lite organisert fotballspillere. Tenk hva slags makt de har når det kommer til... De har fullstendig makt over klubbene sine. De har makt over landslagene sine. Hva de har lyst til å gjøre, hva de vil ha. De dikterer jo stort sett alle vilkår de vil ha. Når det kommer til hva som skjer på banen,
type var eller type kampprogramme så virker fotballspillere fullstendig uorganiserte og i null de har null slagkraft til å vareta sine egne interesser til hva som foregår på banen det er jo helt sprøtt å tenke på en spillergruppe kunne sagt vi spiller ikke kampe hvis vi ikke får fjernet var da forsvinner jo var
Det er jo ganske sprøtt å tenke på. Ja, de har jo en slags streikemakt som de ikke bruker, men det er vel ikke så mange spillere heller som har
brukt stemmen sin til å gå hardt ut mot hva heller, selv om min opplevelse er at de fleste spillere liker det veldig, eller veldig mange liker det dårlig. Dette har blitt diskutert opp og ned, og jeg var også sånn, da det kom hva som kom, så tenkte jeg sånn, ja her kommer det kanskje, er det offside, så er det offside. Det er en ønske om rettferdighet som ligger, man kan rettferdiggjøre hva er med
Og så ser man at du flytter feilene og svakhetene over et annet ledd. Og ikke minst som alle som snakker om var sier hver gang. Og det går tilbake til, jeg snakket om han her i Newcastle, han Davis, som sier at fotball er jakten på øyeblikk av...
Eufori. Og det er jo det VAR har fratatt oss i stor grad. Det er det absolutt. Og den rovdriften som drives på spillerne, de har mange grunner til å produsere, men samtidig så er de kanskje redde. De sitter jo i noen kontrakter og tjener enorme summer.
Jeg synes ikke det er synd på det hele tatt. De har bare seg selv å takke. Det er akkurat det som skjer, at de temmes og bedøves av penger og berømmelse. I alle fall i de divisjonene hvor det er snakk om. Og så må treneren høre til. Det er helt vanvittig kampprogram og alt mulig sånt. Men det er bare løsprat. De lar jo ligaen herje med dem. Og finne noe mer effektivt streiket. Vi spiller ikke før det bare...
fjern Ligakøppen, kutt ned antallet av kampe i ligaen, eller antallet av lag i ligaen, og så få inn alle kampene inn på lørdag, vi driter i TV-programmet deres. Til det skjer, så går man bare rundt og klager på, og de har jo all makt, men de tar...
de organiserer seg ikke på noen måte, og de tar ikke stilling til disse tingene, for det er nesten sånn at de føler ikke, eller den bedøvelsen av å være berømt, og ha jævlig mye ressurser og penger, og...
å ha det bra på de nivåene der gjør at liksom de jeg vet ikke det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det er det
Fordi de er redde for at det skal ryke en eller annen kontrakt, eller en sponsor. Det går kanskje litt, hva kan man forvente av enkeltspillere? Vi startet litt med Istanbul. Jeg skulle jo veldig gjerne ønske meg en fotballverden som var sånn at Haaland sa, jeg skal ikke spille for City, fordi de eier da emiratene, og folk som organiserte seg, spillere som organiserte seg. Men det er vel også det som i litt vår tid, at folk er så...
hva heter det, individualisert å operere i sine egne virkeligheter, hvor mye kontaktorganisering som forsøk skjer. Jeg er jo, kommer fra klassenkapet, og tror ofte at man trenger en form for organisering for å få ting til å skje. Ja.
Det virker veldig fjernt i denne moderne fotballverdenen hvor alle sitter med egne kontrakter og produkter og også er konkurrenter. De er veldig opptatt av egne markedsverdi og Instagram profiler. Bare som hvis trenerne hadde gått sammen i et form for forum og bare gjennom en boykott, så ville det jo skjedd etterpå.
hadde kapteinene virkelig gått sammen og gjort disse tingene her, så hadde du skjengt ting på banen også. Jeg også savner den der...
at Øde kongen ikke for at han skal si det, men bare at en spiller til han bare sånn, jeg driter i hvor min kompis spiller, om han spiller for Hitler eller russere det får opp til å handle liksom, men jeg vil aldri gjort det, men han er fortsatt, min kompis, han har han er skruppeløs, jeg har disse verdiene, så jeg vil ikke gjort det jeg driter i hva han gjør, og
Men ingen som tør å trokke noe på tærne. Det er sånn utrolig... Også det er sånn at det sponsorene har fått en helt sinnssyk makt over, så spiller den igjen. Men det man jo faktisk så er et sted hvor man viste at det var mulig med en slags motstand. Det var ikke først og fremst fra spillere, men fra fotballgradsrota kom det der Superliga-prosjektet. Vet ikke om dere husker det? Yes.
Da skulle man ha en ny Superliga med de største europeiske klubbene, hvor de ikke kunne ryke ut og rykke ned. Da så man et voldsomt slags grasrot opprør, som bidro til å velte hele det
systemet. Samtidig så var vel det også, det er nesten alltid sånn at en sånn romantisk fortelling om et grasrottobler er aldri så enkel, for da var det også UEFA da, som var redde for Champions League, ikke sant? Som var inne der og meldte fra, men
Jeg tror jeg kan tjene som et eksempel på at det går an å si fra og stoppe ting, og si fra om ting i fotballen man ikke liker. Var det Lars Bohen som var atomvåpen-motstander? Jeg savner noen som... Det hadde vært digg med noen som bare turte å melde litt. Du hadde Jack Grealish i Manchester City.
Etter de vant i fjor, så gikk jo han ut på en sånn helt underhåndes fullekule og var drita full egentlig. Og du kunne følge dette på sosiale medier og i media veldig lenge da. Og det, folk elsket det. Bare for å se noen som er ekte, noen som tør å være seg selv. Og det var jo på en måte...
Det var bare å være drit. Det krever ikke så mye. Men man skulle ønske seg litt mer, selvfølgelig, av at noen turte å ta steg ut og mene noe litt tøffere enn at det er viktig å spise noen bananer eller hva det er for noe. Det er interessant på å se sånn der...
ofte sånn der fotballspillere er jo sånn prototypen i mikksone som bare ikke greier å si noe som helst selv om de er ilsen til å kjefte av brøtter på banen så kommer de til mikksonen så er det som snille lam, jeg tør ikke det er den der frykten for å si jeg vet ikke om det er frykten for konsekvensen av å si et eller annet som
for jeg pleier å si det at det er jo sånn omdømmesjuket, det riger jo næringsliv og det offentlige og alt hvis du sier noe så kan det gå ut over omdømmet til klubben og verdiene våre at det er sikkert masse så spiller virker jo veldig redd for å bare være frittalende, bare si sånn der
Jeg må si at det her laget vi spilte på i dag er faen meg det største kukket. Det er mest styggspilte lag i hele ligaen. De vant fortent og bla bla, men jeg tåler ikke trynet på han og han. Jeg er helt enig. Det er jo noe av det jeg husker best når jeg satt og så på fotball som kid var jo
Roy Keane, når de stod Arsenal og United står ute i spillertunnelen der hvor hatt sko hardt jeg var da det var jo veldig mye gøyere å se på enn når alle er så utrolig gode venner og det er vel kanskje også noe med at de første eller veldig mange i dag kanskje er mer individer som spiller for seg selv mer enn menn at nå er det vårt lag mot
mot deres lag. Og det var helt utenkelig liksom å... Men sånn tror jeg man må bare akseptere at det er blitt sånn at de må spille for en arbeidsgiver. Og jeg tror det er sånn der den tiden hvor man spiller for å tilfredse fans og byen, altså den tiden er forbi. De gjør en jobb, de mottar lønn, og
Det er så klinisk å kjenne ut hvordan det er blitt. - Ja, det kan jo se litt sånn ut litt for ofte i alle fall. Men så håper man jo
Jeg lengter etter å se Jack Reillers på fylla igjen, kanskje. Det er det vi må ta til tak i med. Jeg er heller ikke noe sånn voldsomt håpefull på fotballens vegne om at man kommer til å ende et mye bedre sted. Jeg ser ut som utviklingen bare går i en ganske kjip retning. Men jeg tror fortsatt at fotballen har en enorm...
kraft og spiller en enorm viktig rolle i veldig mange menneskers liv fortsatt på tross av den kjipe utviklingen. Så ja, det er sammensatt og det er den ambivalensen hele veien. Ja.
Men hvis vi kan bruke, skal vi si at kapittlene i boka er veldig fint deltid, gjennom reisen med for eksempel Istanbul, Oslo, Danmark, Rikshospitalet, Stockholm, Ullvålstadion. Det er veldig fint å orientere seg gjennom boka. Men med dette her, med slutten av boka, frist i minnet,
Skal vi prøve å gå inn for landing på en eller annen måte? Hvordan runder du av boka? Hvordan greier vi å lande denne episoden her på et eller annet vis og runde av alt vi har pratet om? Ja, nei, si det. Jeg drar altså på...
Jeg drar på konsert i Manchester med kona mi, med Erik Cantona på scenen. - Å, hei. Han blir bare mer og mer gær nå. - Ja, han er, ikke sant? Jeg nevnte jo han i sted som noe annet da. Og det var en ganske absurd opplevelse. Og da hadde jeg akkurat vært i Saudi-Arabia og sett
eller jeg setter det opp mot hverandre litt i boka, det hadde vært å sette Cristiano Ronaldo, min gamle helt i Saudi-Arabia, på alt som er gærent med fotballen,
Og så kjøper jeg to billetter til et fjongt konserthus i Manchester. Jeg har ikke sagt til kona før vi skal inn der at de to billettene er ikke sammen. Så hun sitter... Jeg ser bare bakhodet hennes nede i salen mens jeg sitter oppe og er sånn amfi. Faktisk ved siden av broren til Eric Anto, Jean-Marie Cantona, som jeg fikk...
Jeg takket for Erik. Jeg ble sånn lite barn. Jeg ble starstruck. Men den konserten var en helt absurd opplevelse, fordi da hadde du masse, i dette veldig fjonge konserthuset, så hadde du den britske arbeiderklassen, folk med rødleggersprekker og pils på innelomma og kantonadrakter.
som kom for å gjenoppleve sin gamle store helt.
på scenen. Men når han begynner å synge, så viser det seg veldig fort at dette er jo helt forferdelig. Dette er jo helt grusomt. Og da blir jeg med mine fordomme kanskje mot britiske arbeideklasser, litt nervøs for at nå kommer de til å klikke og liksom, de klarer ikke å holde ut det her. Jeg ser det sånn litt heftet at nå er det 21 sanger han skal gjennom med selvskrevne tekster.
Men det som var så fint der, var at alle satt helt andekte og bare nødt
nøt opplevelsen av å være i nærheten av noe som hadde vært så stort og viktig for dem. Og det merket jeg jo selv også. Jeg tok meg selv og stod plutselig inne i dette fjongerkonserthuset og ropet sånn, «Oh, akantuna!» Og det ble liksom en sånn, ja, igjen da, ved minne om dette her, om at det finnes noe i fotballen som
Særlig den nostalgiske greia, at man vender tilbake til barndommen og til fortiden. Dagen etter så drar vi og ser Manchester United mot Manchester City.
og drar på lokal pub, tror vi. Men der er det jo bare nordmenn og folk med bjørne Anders på draktene. Men likevel, vi har jo en helt synssykt fin opplevelse, kona mi og jeg, da.
og ender med at hun må løpe og kaste opp på stadiondassen på Old Trafford, fordi vi drikker veldig mye uten å spise nok. Og poenget med alt dette her er liksom bare at hele den opplevelsen av den nærheten, både til de folka på den konserten, hvor gøy vi hadde det sammen, det bare mynte meg om at det å omfavne fotballen som et
sted som i mitt liv fortsatt er helt avgjørende for å gi meg selv glede og fellesskap og tilhørighet og alt mulig sånn. Det er helt greit. Man trenger ikke å skamme seg for det. Det er makten i drakta, som denne boka heter. Det er ikke bare Saudi-Arabia og disse...
pengeinteressene, men det er de mellommenneskelige båndene som fotballen skaper. - Ja, sånn her ser den ut. Det er Kapeldendam som har gitt den ut. Makta i drakta, svart bokstave på rød bakgrunn.
Jeg vet ikke hvor vi lander nå, men det var en slags forskjell. Jeg synes det var en fin avrunding der. Jeg synes det var en veldig fin avrunding på da. Som jeg sa i sted også, jeg synes du skriver kjempegøy, og jeg kjenner meg bare igjen i starten på all nostalgien og videoklipp
og jeg remmer du har vært igjennom alt mulig slags klistremerkealbum med punkter og mye fotballkort og greier og hele pakka der så det er en veldig gøy periode å se tilbake på så jeg må si på en av alle som har hørt på også takk for praten og reisen gjennom Europa tusen takk for at jeg fikk komme det var veldig hyggelig jo, det skulle bare mangle at du
hadde tid og lyst, så får vi skrave litt mer fotball en annen gang når vi har flere historier å fortelle. Tusen takk.