‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut

Chirag | Karpe, Magdi, Begynnelsen, Bransjen, Quickstyle, Business, Risiko, Prisutdelinger, Alkohol

00:00

Podcastsegmentet diskuterer hvordan venner glir fra hverandre over tid og effekten av sosiale medier på livene deres.

06:10

Å diskutere utfordringer med fysisk og mental form som artist, spesielt etter pandemioppholdet, og betydningen av "spilleform".

11:14

Folk endrer seg gjennom alternative livsstiler, og maten deres reflekterer personlige valg basert på erfaringer og velvære.

15:45

Artisten Skirag reflekterer over endringer i musikkbransjen, samfunnets forventninger, og de personlige opplevelsene som former hans kunstneriske reise.

18:49

Podcast-segmentet diskuterer utfordringer i musikkbransjen, utviklingen av hiphop-sjangeren og personlige erfaringer med artistene Karpe.

Transkript

Det er sju timer med Pimp Lotion den jeg har hørt på. Alle skryter at jeg har hørt sju timer podcast. Det var den jeg sa jeg ikke hadde hørt på, så annerledes. Men folk gjør sport i det, Jens. Det er jævlig fett, ass. Ja, den podcasten de har også, synes jeg har underholdt meg veldig, ass. Har du gjort noe med den, eller? Musikk? Nei, aldri. Det var en jævlig kul studio. - Jeg var hjemme hos han på det røde huset, ikke sant? Det store, som er sånn kunstneratelier. - Ja, det er sånn arkitekttegnet greia. - Ja, det er et eller annet sånt. - Det er jævlig fint. Det er sånn der, en fyr som bare dedikerer seg så jævlig til noe som er interessen sin. At artister er sånn, han vil ikke snakke om det, men han vil snakke om kosthold, ernæring. - Ja, ja, ja, det er lykses. Jeg tenkte jo da jeg kom inn i huset, jeg tenkte han Karne, jeg lever mer som Carpe Diem enn Carpe Diem. Dette her er sånn man skulle hatt det. Det er ikke sånn det er ute hos meg på Nyttedal. Han bor jo der ute, ja. Har du huset hans? Ja, ja. Med fire barn. Fire barn, da? Han er ganske god på å skjule, eller ikke eksponere privatlivet så mye, da. Ja, og så er det jo på en måte, det er jo en sånn ting som får glemme litt, det er jo at det er litt, hvis du begynner å danse med djevelen, så vil de bare ha mer og mer på en måte. Altså du har på en måte... Alle er ikke så uskyldige som det de later seg om, på en måte. Du har jo på en måte havnet i den mafia virksomheten der du har fått en betalt ferie her og litt sånne greier. Blitt villig med kona og så er det i gang da. Det er jo en del av karakteruniverset til den pressen du plutselig ikke vil ha noe med å gjøre. Det har meg de aldri gjort, så da blir det liksom... Det er jo sånn egenetikk på det greiene der, at hvis du først tillater deg selv å gjøre det, så må jeg jo gjøre det. Det er litt sånn som i intervjuer også. Hvis jeg har vært i det programmet, da må jeg jo nesten stille opp i det programmet, og da senker du egentlig hva Terskeren sa. Men det med sosiale medier også da. Du blir jo hamster, hvis du har postet inn stories. Det blir jo litt kød å ta inn til og ta inn til. Han er ikke der eller? Nei, han har ikke noen sosiale medier, egentlig. Så det er lett å holde seg sane da, tror jeg. Når du bare begynner ikke med noe. Begynner ikke med noe rus, begynner ikke med noen sosiale medier. Det er klart hjernen, du får noe... Det er sikkert en oppside ved det, som ikke jeg vet om, men det er åpenbart at det er det i hans tilfelle. Jeg er jo familiefar, det er veldig lett å være disiplinert når du lever i den verden der. Det er liksom barna, familien. Du tilater deg ikke noe, men sånn hypotetisk sett, hvis du skulle bli skilt, hva faen hadde han gjort da? Rett ut på sosiale medier. Megg de som skiltes. Det er sykt. Det er et marit. Det er en jensperrelse i musikken. Skikkelig hare tekster. Jeg tør ikke å tenke på det. Den dagen håper jeg ikke får se. Det er jo en artig konseptalbum. At dere speiler hverandres tilværelse. Du er gift og tre unge. Han prøver å sette seg inn i mitt liv og jeg prøver å sette seg inn i hans. Nei, han er... Ja, det er forskjell. Hvor forskjellig er dere egentlig sånn fra... Nå er jeg sånn... Er han samme årgang som deg? Ja. Vi gikk på videregående sammen og hele pakka. Så det er sånn der... Venner som sklir fra hverandre. Det snakket jeg faktisk om i S-rommet, ikke, Dane? - Ja, ja. - Vi hadde hørt på guttegarderoben. Du var jo der i fjor eller noe sånt, tror jeg. - Ja, ja, ja. - Jævlig fett episode. - Jeg synes det. - Jeg liker den. - Jeg er veldig... - De guttene, jeg har jo vært gjest der selv. - Ja, jeg har hørt det. - Jævlig gøy der på sekt her. - Helt innhavet, den greia her. - Så... Hva faen vi skulle snakke om? Hva sa jeg nå? - Om barndomsvenner. - Eller man sklir fra hverandre, sa du. - Ja, det er noe sånn svårt med gutter som oppdagelig merker litt i slutten av 20-årene, mer og mer i 30-årene, som bare: "Vi har ikke så mye til sammen. Jeg har gått den veien, du har gått den veien." Og så bare merke at det er anstrengt. - Alle har noen sånne situasjoner. - Har du skridt bra for andre på noen sånne aspekter, eller er det sånn at nå er du kollega eller business partner eller noe sånt? Eller har du pleid alle aspekter av forholdene hele veien? - Ja, altså nå... Det var jo noen som lagde en dokumentar, eller en som heter Tommy Gulliksen og Erik Treiman. De lagde en sånn dokumentar om, vi ville jo at de skulle lage en dokumentar om en sånn show vi hadde i Skien, der det var 20 per kveld, 3000 kvadratmeter, du går fritt rundt, en sånn immersive konsertopplevelse. Det var det vi håpet de skulle lage, men de endte jo på å lage det en dokumentar om dynamikken mellom oss to. For det synes de var mye mer interessant. Og de hadde nok rett i at det kanskje var litt mer gøy for publikum da. Men da var de fascinerte at vi aldri hilser eller klemmer eller noen sånne ting. Det var veldig sånn Men jeg tenker mange har det i sånn type situasjon med søskene sine. At det er jo ikke... Man bare anerkjenner at den andre personen er der med et blikk eller et nikk. Man trenger ikke å liksom... klemme og gi hverandre kompliment. Det er jo helt sikkert. Det holder vi ikke på med. Det er jo ikke sant, men jeg kan jo skjønne... Jeg får være så tett på henne, når det er så lenge... Jeg kan relateret meg på familienivå. Det tror jeg du snakket om i en annen podcast. Klemme i familie, si jeg elsker deg til familiemedlem. Det er helt farfetch. Det er noen som har det sånn. Det er de som faktisk driver med det. Som faktisk sier det. Skikkelig sånn. På vår alder, som den generasjonen. - Du sier fine ting til hverandre. Har du ikke vært på sånne familiemiddager der du bare sier "De holder på med det der. Jeg setter skikkelig pris på deg." Og så ser de hverandre og sier "Det er jo helt..." - Det er sånn nordmenn, det er de fulle da. Da kommer de greiene der på løpende bånd. Enten blir det slåsskamp eller så er det bare "Jeg elsker deg" full utbassinering og hele pakka. - Ja, nei. Hyggelig å ha deg her. - Hyggelig at vi fikk komme. - Vi koser oss med samme girl. Jeg kommer rett fra Bastun, så jeg er helt i hippie-leibergt modus her. Du driver jo og trener mye, gjør du ikke det? Nei, jeg prøvde å holde på med det en periode, men dette året har vært veldig dårlig. Men vi har også bygd en scene som gjør at vi står i en Michael Jackson-lenn, eller hva skal jeg si, en knekk framover. Vi har også tatt med oss mye av de danserne fra Quickstyle. De er i superform selvfølgelig, og er 21. Så de på Rådhusplassen også. Ja, så du ser jo at når de kommer den energien på scenen, så er vi nødt til å speile noe av det. Så du må holde deg i en viss form, det må du. Vi må jo tillegge rappet liksom. Så ja, det krever jo litt, men jeg vil ikke si at jeg er i mitt livsform nå, nei. Det er ikke noe, nei, det er det ikke. Det hadde jo Espen Lind her nettopp, vi snakket om AI, men også det der med å holde seg sånn, artister er ofte sånn tradisjonelt har levd det hardeste livet, turnering, drikking, festing, lite søvn, men skal også prestere, ikke sant? Skal prestere sånn, «Hallo?» Vet du hvor er sikring? Det burde episoden hete, synes jeg. Hvor er sikringen? Det er en bra lotthitel. Hvor var vi? - Trening, ja. - Ja, trening. - Ha det seg i gang. - Men du må være i en viss form for å gjennomføre dette festivalet som er her. Det må du jo. - Merker du det med at det blir hardere og hardere? - Ja, jeg gjør det. - Gjør du det? - Jeg gjør det. Så det er... Men det føler jeg er korona. For da var det bare stille i to år. Da var det... Etter det har det ikke helt vært det samme. - Var det det? - Men så kom vi opp i form til Spektrum. Og da var det... Da følte jeg at vi var i... i vårt livsspilleform på en måte. Spilleform, hvordan forskiller det seg fra vanlig fysisk form? Er det mentalt, fysisk, altså alle? Ja, det er noe annet enn satsform, tror jeg. Hva er spilleform da? Det er at du treffer der du skal. Du skal jo også fremføre musikk. Det er ikke bare en øvelse i cardio eller styrke. Så det er en blanding av de tingene. Både at du har... lungene til det, og du har knærne til det, og du klarer å spille låtene bra på en måte. Så det jeg spiller for dem går jo egentlig på at det fysiske og det psykiske klaffer kanskje. Jeg har ikke sånn ord fra sport, det her greiene. Mm. - Det er jo sammenhentet mekanisme. - Det handler ikke om, når man sier at du har god spilleform, så er det ikke kun at du har god fysisk form. Du kan ha jævlig god fysisk form, men det andre stemmer ikke på en måte. - Har du hatt noen ting i livet som har plagget deg privat? Det har jeg merket når jeg sitter her i podcaster. Jeg skal ikke si når, for da kan folk hoppe tilbake. Men jeg sitter sånn fullstendig bare sånn, gjesten har pratet, så jeg bare sitter og tenker på masse annet dritt i livet. Og bare ikke greier å fokusere, for det er bare sånn noen ting, noen ganger så er ting så intenst at du bare må sette på autopiloten. Sånn har det vært litt nå, når jeg bare kom inn og vi er i gang. Jeg tror det kommer seg nå etter hvert. Trengte ti minutter. Hva mener du her nå? Ja, ja, ja. Oi, faen, vi er i gang. Jeg må svare og si noe spennende og sånn. Herregud, her er du bare til å slappe deg helt av. Her er du mestlig back i sted på hele... Hva er det greiene her? Det der er sånn... Det var noen gjester som lurte meg at de hadde med seg LSD på drypp. Sånn dråpe med LSD. Så sa de, kan vi ikke bare prøve litt LSD? Jeg ble helt satt ut, for de lurte meg da. Jeg bare skulle være litt kul i svaret. Nei, men akkurat nå. og jeg skal hente på skolen etterpå. - Passer det ikke helt i dag? - Det sjokket jo helt på det greia. De sa: "Vi skal bare se hvordan du reagerte." Jeg skal ikke ta de to gjestene spesielt, men rusfolk er litt keen på å invitere deg inn i deres verden. Har du ikke merket at det er sånn type folk som driver med noe som er litt utenfor samfunnets normer? Ja, selvfølgelig. Det gjelder jo alt fra hvis du faster på en spesiell måte til... Men det gjelder jo alt som er litt utenfor. Hvis jeg har funnet noe sånn, eller det du sa med topptur. De kommer jo tilbake. Det er noe religiøst slør over blikket. Jeg tror det er en ganske naturlig greie at du finner noe i livet som bare forandrer deg litt, gjort deg til et bedre menneske. Du har lyst til å gi den gaven videre. Ja, ja, ja. Ja, ja. Ja, det er som veganer ting og sånt. Eller motsatt i ditt tilfelle. Kjøttspising, ja. Var ikke du vegetarian før? Jo, jeg var det i ti år. - Ja, men jeg spiser jo ikke kjøtt ennå, jeg spiser fisk. - Og du spiser ikke kjøtt? - Nei, det har jeg ikke gjort siden jeg var 16. - Er det dyrevelferd i prinsipp? - Nei, jeg skulle ønske jeg hadde sånne nydelige svar som det, men det er ikke noe av det. Jeg var i India i to måneder, kom hjem. Vi er fra India, de fleste er vegetarianere, kom hjem og fortsatte. Hvordan har du vurdert det? For du satt opp til 16, så da spiste du, du var fullstendig omnivå da, da du var 16 år. Da spiste jeg alt. Fikk alt. Det er egentlig spesielt. Jeg føler at mann og pappa aldri vet om jeg har en godt svar på det. Ja, vi ga deg alt, så kan du velge. Og det høres jo dritbra ut, men Det var ikke sånn at du får gjøre alt, og så får du velge på noe annet punkt enn akkurat mat. Så det er sånn at jeg skjønner ikke helt hvorfor akkurat mat er den tingen man fikk full frihet på. Men så er jo alle barna deres blitt vegetarianere, så kanskje det er egentlig veien de burde gått på veldig mye, hvis de ville ha den motsatte effekten. Så så du den nye kostråden som kom nå, eller? Nei, hva er det de mener da? Det er jo som forventet. Det som er overraskende er ikke overraskende. Det er sånn kutt, skal minimum alkohol, helst ingenting. Og så skal du ha 350 gram kjøtt i uka. Det er det jeg spiser om dagen og sånt. Så det er skikkelig innskrenking av rødt kjøtt da. Og så har de tatt miljø og bærekraft inn i kostholdsrådene. Nå kan vi også redde jorden hvis vi spiser mindre rødt kjøtt. Så det er kritikken som har kommet til at du blander masse forskjellige aspekter, bærekraft, miljøhensyn, kontra hva er det som er best for menneskekroppen da. Så det er den store debatten som har vært Kolbjerg på vei inn og fullpakket igjen. - Men du kjøper ikke noe av dette? - Nei, jeg er veldig skeptisk. Både for å ha et ganske mye kjøttbasert kosthold, se hva du gjør med kroppen og siden og så videre, til de kildene og gjestene jeg har, som står litt utenfor den akademiske normen, eller den type det opplyst og vedtatt. så er det mye som skurrer, og forskning som dukker opp. Dette her må jo være litt mer åpent enn så lukka som det er. Det er spennende. Det er veldig spennende. Hvis det er så tydelig de opplest og vedtatt rådene som kom nå, som du snakker om. Ja, ja. Men... magefølelsen din sier at det er helt motsatt. Og praksisen din også er helt motsatt. - Som vi snakket om før vi gikk på, jeg er ikke opptatt av vitenskapelige fordeler av forskning, jeg bare tester ut masse forskjellige, søvn, mat, bastu snakket vi om i stedet, hvis det funker på kroppen, merke at du sover bedre, du har det bedre med deg selv, du får muskler av å trene, blir lettere med den og det, så fortsett med det. Hvis det var vegetarianer og spise fisk, gir deg en bliss i livet du ikke har opplevd før, så er det sånn at da er du inne på et rettsspår, da fortsetter du med det. Det er det jeg tenker ofte. Ofte er matting for meg bare en vane. Det er ikke sånn at jeg vurderer å begynne å spise biff på en måte. Så jeg er ikke så åpen som det du ... sier at du selv er nå, fordi du kan jo nå plutselig teste å være vegetarianer neste år. - Jeg kan finteste å være veganer også, jeg bare får se opplevelsen på det. Ganske skeptisk, men jeg burde putte ordene i kjeften og bare teste ut for å se hvordan det spiller. Det er sånn at jeg har vært stor i kjeften på rus og sånt, jeg burde teste ting for å vite hva man prater om. - Det har du nevnt før. Så det er sånn der livsstilstype ting. Men det er jo tilbake til utgangspunktet, var jo sånn at artister burde jo være ganske opptatt av å holde seg i gang. De har liksom måttet være sånn optimaliseringsmonstre. Men det er litt sånn crash med image, det var det Espen linsa, folk som er helsefrik og artist, er ikke helt forenelige. Og hva folk romantiserer også. Men det er jo også litt borte, ta for eksempel spesielt med komiker og sånn, det er jo om å gjøre å være helt... så dvask som mulig, fysisk, og da blir det jo morsommere. Og så kommer plutselig Herman Flesvik og er helt opp klokka seks på morgenen, jeg vet ikke om han gjør det da, men trener og møter opp tidsnok hele pakka der. Og sånn har det jo. Fotball, de dokumentarene jeg har blitt helt oppsest med de siste årene, så er det jo veldig mye av det samme. Hvis du ser fra da Premier League ble laget til nå, alt profesjonaliseres, og det er nørdenes ære, 100 prosent. Ja, det er faktisk det altså. Fordi vi kom jo inn som bare sånn Nå er det jo masse unge mennesker som synes det er dritimponerende, fett og kult at Megdi for eksempel har gått gjennom et helt liv og en karriere i norsk showbiz uten å drikke en eneste drop alkohol, ever. Ikke prøvd en gang. At han har kommet gjennom det på den måten. Men det var jo helt taperaktig den tiden du jobbet i P3. Det var ikke det kule hvertfall. Det fikk vi i hvertfall klare beskjed om. Så det har endret seg veldig. Hva var det du fikk la beskjed om? Eller var det signalet på? Nei, hvis du ser den hiphopen som var superpopulær da, det var en videreføring av rocketradisjoner, føler jeg. Veldig sånn, ikke sant? Jukka er kul, og så er det om å gjøre å være... Du spiller ikke på lag. Nei. Med noe. Med hverken festivalsjefen, eller bransjen, eller alt er liksom... De beste spiller ikke på lag, mens nå spiller de beste på lag. Føler jeg litt der... - Spesielt. - Jeg tror du toucher innpå noe der, for det som er så spesielt med dere to er jo at jeg begynte å jobbe i den berømte portvoktene i Petre. Jeg hadde jo ingen makt da, det var Håkon Morslet og Mats Borkbugge, det var de to som styrte musikken. Jeg satt der som en løk på sidelinjen og fikk lov til å spille litt Norman von Helden-låt og putte inn noe elektronikk. - Det er ikke den beskjedningen, vi fikk ha Håkon og Wolfgang, som vi trodde het. Liker ikke. Blir ikke lyst til. Det var det vi fikk av Frank Bakke. Det var som vi hørte om navnet ditt. Er det sant? Liker ikke. Synes ikke det funker. Da må vi lage en ny låt. Så Mats var på en måte deres ... Han var mye bedre for oss enn ... Hadde vi inntrykk av det? Det er første gang vi treffes. Jeg husker det var sånn ... Mats skulle jo over i pappa-perioden min. Det siste han gjorde før han gikk i pappapam, det var å sette opp en helvetsverk konsert i hagen til faren til Megdi. Det var foran rekkehuset til mannpappa. Ja, stemmer det. Det var sånn p3 sesj. Det var det hjemme hos oss. Det var det, ja. Det var en jævlig bra kveld. Men jeg fikk jo det budsjettet i fanget. Ja, ja. - Ja, ja, ja. - Og det tok jeg helt av, ikke sant? Jeg måtte ha krisemøte med ledelse, for budsjettet hadde tatt fullstendig... - Ikke sant? Det er som noen karpegreier. Allerede da var de i gang, ja. - Det var en bra kveld da. Det var sånn der, Mats har alltid vært veldig pro det, og jeg også. Det som er det jeg begynte i 2004, og det er også den første EPen deres som kommer ut i 2004. Så det er litt merkelig at på et eller annet sånn rart nivå så føler jeg at jeg har følt med dere hele veien til jeg slutta i fjor. Med alle utgivelsene. Jeg kjenner alle låtene deres, alle albumene deres, og vært med hele veien. Og for meg er det sånn at jeg er sånn... alltid tenkt sånn nesten alle tingene dere har gitt ut har vært no-brainer da, sånn i radioverden ja, ikke sant? og HK'en mener jeg morsomt litt, som var det med skikkser den var litt på nørdnivå i radio og medieverden, men fuck it men jeg kan ikke huske at han var ganske stort sett hele veien, og at han ble kanskje mer og mer positiv da. Mats var liksom hiphop-alibi, han skulle ha snøring på den sjangeren i musikkmøtene. Nei, alt ble jo bare mer og mer positivt. Vi hadde jo kanskje en motsatt utvikling av de fleste andre som var i samme kull som oss, eller var populære hiphopartister da, der de ble... Jeg vet ikke om de ble mindre populære, men vi ble i hvert fall, vi følte bare at det ble varmere og varmere i stedet for kaller og kaller. Jo eldre vi ble, veldig rar, en kjemperar utvikling egentlig i den sjangeren vi opererer i. Det skal jo være helt omvendt. - Ja, faktisk. Det var veldig mange som fikk hype og boost, og så var det et eller annet med den der 2000-tallet-forbannelsen at alle satsninger gikk i sporet til helvete. Alt floppet, ikke sant? Det var hype der, en artist der, en ny satsning der, det var major label, og det var indie label. Alt gikk bare så jævlig på snøret, ikke sant? Alt ble gjort riktig, du fikk VEG-oppslag og Dagbladet, men folk var ikke interessert. Folk var ikke klar, var ikke interessert. - Tenkte jeg det er XS-albumet, debutalbumet deres. Det var 12 seksere, tenkte jeg. Et album som får 12 seksere, et norsk album. Det har jo ikke vært noe, det finnes ikke noe lignende. Men hvordan gjorde de albumet sånn? Hvordan de gjorde det? Det var jo virkelig dems år, fordi de hadde faktisk også et par hits, vanlige hits. Barnslig og sånt, var ikke det? Så de hadde på en måte et litt sånn... Vi kom seg inn i vanlige hjem også, holdt jeg på å si. Ikke bare rap-interessert hus. Ja. - Jeg husker det var sånn Madcon prøvde å få endte i gang, å endre mainstreamen og alle var positive. Jeg tror alle ville at noen skulle lykkes å få til, men så var det bare et eller annet med de ti årene der som var så jævlig rart, sånn musikkmessig. Men det var også rart å tenke på En radiostasjon nå er fuck all. Det er fint med radio-liste, men det har ikke så mye å si lenger. Det er mye som har endret seg. Spotify-listen er viktigere enn radio-listen hvis du spør en 20-åring nå. Og anmeldelsene vet jo ikke, nesene mine vet ikke hva det er engang. Så det er jo, det er jo veldig annerløst. For før var det jo sånn, hvis du fikk en god anmeldelse, så tok platekompanien flere seder, og de hadde begrenset lager. Ikke sant? Det er akkurat som bøker, NÅ har det, er jeg inntrykket av. Bøker er fortsatt veldig avhengig av det. Fordi du faktisk skal putte et fysisk produkt inn på en palle, og hvor mange av de skal vi egentlig hente inn? Jeg lagde jo sånn... Husker du Hysjys? Jeg lagde jo... Det var 19 i 2001, så lagde jeg en sånn trans-album med en kompis her ute i Bærum. Da hadde vi laget et par russelåter og sånn. Og så tok vi bare og brant sikkert en 40-50 seder, og så hadde vi en kompis som jobbet på Hysjys i Samvika, Samvika Storsenter, så han la det i hyllene der da, og solgte liksom brente seder over diska. Det var jo sånn at du fikk spread-musikeren, og så fannes det var ikke noe... Du måtte få platekontrakt. Det høres jo helt merkelig ut. Unge mennesker skulle høre på denne podcasten, høre på musikk i dag. Hva skal du med platekontrakt? Du kan ikke gi musikken selv. Det var helt 100% essensielt. At du hadde noen portvokter som hadde troen på deg og ville splesje litt penger på deg. Eller så var det bare, hva skulle du gjøre da? Du hadde lagd noen låter og bare sånn... Ja, det var portvokter-tiden det. - Hva var det som startet for dere før 2004, og så holdt dere på med mixtapes og mp3 filer og hele pakka da? - Ja, vi gjorde jo noe av det du sa også. Vi lagde låter. Vi lagde en låt som het "Fjern deg" da vi var 17. Brukte 15 000 på musikkvideo. Og så... 17 000? Nei, 15 000 tror jeg det var. Det er mye penger da. Ja, det var mye da. Men den ser jo ikke ut som noe som helst. Den er sånn klippet. Jeg tror det er kamera-lei. Jeg tror egentlig ikke det var så veldig mye. Vi lagde en verden ut av isopor. Så det er bare isoporplate... Jeg tror ikke folk ville se den og tenke at den kastet 3 kroner. - Eller YouTube-bøtene også? - Ja. Da trykket vi CD-er, og da var skimen vår at nå er det jo snart mai, og da er jo skolen ferdig etter hvert, og det blir jo sommer, så nå trykker vi den på CD-en, og så var vi oppe på Tryvann og steder og delte den ut. Og så ga vi ut E-pen og da solgte vi 3000. Den gikk jo til gull. Men 3000 av de solgte vi for hånd. - Gjorde du det? - Ja. Etter konserten. Så 2000 ble solgt i butikk, og 3000 solgte vi for hånd. 50 kroner i hånden av CD. Jeg får et opplegg av selvrapportering hele tiden. Det er sånn hitlisten. Kristi Falk viste jo hvor lett det var å manipulere de listen. Det var en gøy tid, det er en spennende tid å tenke tilbake på, og hvordan det fungerte da, og disse portvåkterne og plassselskapet og hele den biten der. Hvem var det som fikk først trua på dere, som hadde noen form for makt eller plassselskap som satt i å gi ting et sving for dere da? Først ble vi faktisk signet av Oslo Fluid og Klovner i kamp sitt label. Det var de som skulle gi ut glasskår. Men så var det en måned før skiva skulle ut, så ringte fingeren og sa vi må møtes, og så sa de vi skal legge ned hele grad. Så dere må bare... Det var jo kjempenedtur da vi var kids, og så kom den ut på noe som heter Tuba Records, men det var jo med da vi møtte Frank Bakke og han som jobber i det som heter Bonnier. Det føltes jo som en ekte signering, og da var vi på samme hus som Paperboys, Vinnie og... Mira Craig. Det var en big deal da. Ja, det var en big deal. Det var en big deal, og det finnes ikke sånne folk som han i den bransjen. Da var det jo på en måte sånn, hvis ikke Vestgangsvartinga ble listet på radioen, så var han jo oppe på Peter og sa, hva faen skjer? Han ringte meg hele tiden. Ja, du vet jo. Det var sånn elskat. Det er ingen som gjør det nå. Alle er litt egen stjerne. Hvis du skjønner, alle har en Instagram-konto som de trenger å være venner med visse folk på. Nettopp. Frank Bakke har, altså dette er, Jeg husker jeg ringte Frank Bakke, vi prøvde å komme oss unna en spilljobb, eller noe som vi hadde sagt ja til, som vi ikke ville. Så ringer jeg og skal egentlig fortelle han, jeg har øvd på hele talen på hvordan jeg skal fortelle han at vi må finne en måte å komme ut av det, og så skjønner han at jeg trenger skyld. Så sier jeg, skyld på meg! Skyld på meg! Du har ikke hørt hva det er en gang. Skyll på meg. Legg på. Den type don't give a fuck, den tror jeg ingen jobber med mer. Sånne mennesker kan man forelske seg. Det var en veldig fin sidevann. Sånn har ikke, sånn finnes, jeg tror ikke det finnes mer. Ikke noe oppsatt av å være populær eller noen ting. En fyr som bare er villig til å blø for deg. Men han kan blø andre veien. Du vet ikke helt, det kan gå. Hva skjedde med Frank Bakke egentlig? Han endte jo oppe i hjemtraktene. Ja, han er oppe i Nord-Norge nå. Siste jeg snakket med han på Facebook-chatten. - Ja, har du kontakt med denne? - Ja, bare sånn, eller ikke, nei det vil jeg ikke si, men han skriver noe på Facebook, på Messenger fra tid til annet. - Fikk han bare nok, eller bare, altså hva var det som skjedde? - Det har jeg faktisk ikke fått spurt han om. - Det er bra, har ikke ingen av de her hiphop-poddene fått tak i Frank Bakke og liksom fått han til å snakke ut? - Herregud, herre det er helt sykt! Det er kanskje bare vi som er interessert i det, jeg vet ikke. - I elektronikamiljøet også har det hatt noen gamle legender som er Det er noen DJ som bare har skippet, gått, liksom forlatt scenen i stillhet, flyttet ut på bygda, skruddet mobilen og gått fullstendig off-grid da. Bare sånn fått, altså jeg tror kanskje jeg bare blir sånn mettet på det greiene de driver med, bare sånn, det er bare piss, det er bare bullshit. Nå skal jeg bare lage meg en liten bondegård i stedet. Ja, det er jo ikke så veldig rar reaksjon da. Men... Kanskje det var det han gjorde. Kanskje Oslo ble for hevig. Det er veldig altoppslukende med tanke på det man driver med. Det er litt interessant, for jeg var altfor lenge narko. Jeg var altfor lenge der og var med musikkeret. Og satt der og kuka. Og det var gøyst. De første ti årene var faktisk veldig gøy. Radioen hadde en rolle. Jeg satt altfor lenge, og det var sånn at en gang jeg kom ut av det, var jeg skjønte... Man er i bobler i arbeidslivet. Jeg tror kultursektoren, artistlivet, med en gang du kommer utenfor bobler, så er det ikke artister som gjør noe annet, om det er litt på TV, eller gjør noe gjør noe filmgreier ved siden av, så får du et nytt aspekt og kanskje en pause for det du driver med. Så er det sånn, det er ikke så... Du tenker det du driver med er kanskje det viktigste i hele verden, og så stikker du ut og snakker med den mennesken, jeg har aldri hørt om det radio programmet ditt, jeg har aldri hørt om det, hva er det for en greie? Jeg hører ikke på det. Jeg spurte taxikjøfferen på vei hit, han sa, konserten var i går, så sa han til meg. Så sa jeg, jeg vet det, men jeg skal på podcast. Så sa han, hva heter den? Så sa jeg, Wolfgang W, vet du hvem det er? Nei, visste han ikke. Men han visste ikke hvem jeg var heller. - Gjorde han spurt? - Nei. - Han var helt utenfor alt. Det er jo en bra ting å vite at det ikke er så viktig. - Jeg husker jeg hadde et jævlig godt grep om taxichaufførene da jeg var DJ på MP3 på kvelden. Da var det alltid bra kok i... Det var det med musikk nonstop. Da var jeg på nett med taxichaufførene. Det er veldig godt det drypper, fordi man i sin egen krets, så er det så utrolig big deal at du liksom nesten bare, du ser på coveret mitt, hvis faen skal jeg se på coveret ditt? Jeg er så jævlig kjempe å gi feedback på coveret ditt. Hva en slags detalj du driver med. Går det litt utenfor, så er det sånn, har du gitt ut en ny låt? Er du fortsatt artist? Er du fortsatt det og det? Det er det sånn, Det er min sunne gode oppdagelse å komme ut til NRK da. Spesielt NRK som er kanskje boblene av de store boblene av alt da. Jeg har fått det nå med å være litt med de quickstyle gutta, med Spektrum og alt det der. De er jo veldig lite i Norge, og det er jo egentlig ikke her folk følger med på dem egentlig. Det er jo hverdag fem millioner mennesker som følger dem bare på Instagram og Instagram. Hvem er de gutta egentlig? De er jo gutter fra Oslo, som vi har vokst opp med, eller vi har alltid vært rundt dem, for det har vært rundt sånn hiphop. Vi har alltid vært interessert i hiphop og dans og sånn. Og så har de jo bare danset og hatt danseskole oppe ved Frysja. Og så har de jo på en måte alltid skjønt at hvis de reacher litt ut både i Øst-Asia og Sør-Asia, så har de alltid hatt en liten sånn, de har merket at der er det en interesse da. Fordi de har danseskole i Kina også, blant annet, veldig mange år siden da, Og så bare blåste det opp på internett da. De la ut en dans fra et bryllup der de bare danser på tre låter. Og det er jo... Så jeg vet ikke, det er jo kanskje en av de mest sett videoene på YouTube i fjor liksom. Det er der liksom, det er helt sånn through the roof. Det er akkurat det, og så er den dansen en del av Fortnite. Så du ser denne karakteren. Ikke et ord i norske aviser da. Men så det er jo... Det handler ikke om... Men handler det om at avisen bare ikke vet? Jeg tror, dette er jo noe de både kan diskutere seg imellom, og jeg og Megdi også kan diskutere oss imellom. Nå var de også i India og opptrodde med, altså i min tid er det tre store Bollywood-stjerner på mannlig sida. Det er liksom... Salman Khan, Shah Rukh Khan, Aamir Khan. Salman Khan er en av de. Danset de sammen med nå på AIFA Awards, som er Indisk Filmfare Awards. Kjempesverre greier, du kan tenke deg hvor svært det er. Det er de som blir flyttet inn fra Norge for å danse med han. Det er det han er kin på, på en måte. Det er utenomjordiske store stjerner. Det er over en milliard mennesker i Indien. Så nei, hvorfor norsk presse ikke skriver om det når det er gutter fra Oslo og de har et norsk flagg i bion sin på Instagram? Det... Spekulerer du litt? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror det bare dreier seg om at folk er, ikke sant, nordmenn er, det er helt naturlig, de er jo euro-sentrerte, eller vestlig orienterte i hva de kjenner seg igjen i og hva de er interessert i, for det meste. Det gjelder jo på en måte, altså indiske filmer er store i Iran og visse deler i Afrika, fordi familieoppsettet er likt, og problemstillingene i filmer minner om deres familie, så dette er ikke noe Dette er jo ikke noe sånn der bevisst rasistisk, tror jeg. Jeg spekulerer ikke noe sånt. Det er bare et litt trist signal for minoritetsungdommer som følger Quickstyle 100% i Oslo, at du kan ta det dit som nordmann. De vil at du skal kalle deg norsk, men du kan være på de største popkulturelle tingene som finnes i verden. Men det blir ikke en notis. Det er det eneste dumme med det. Ja. Jeg skjønner ikke det er sånn rasistisk type ting, men er det den type interesse? Ja, det er interesse liksom. Interessen, vet man, vet de om det, er hva slags type journalister er det som sitter faktisk og plukker opp disse tingene her? Det er litt sånn der, det er litt sånn typ, hvis... Hvis Alan Walker slipper en fisk, så er det i nyheten med en gang. Gunnar Greve kommenterer. Ikke at de skal hekte seg på Alan Walker for å få oppslag, men det er jo Det er bare takk for min egen del. Jeg føler at det passer godt med. Ganske ræva nå etter jeg sluttet NRK, det skal sies. Men jeg visste ikke hvor svære de var i utlandet. Det er helt enormt. Jeg var i India en måned og gjorde et sport og spørre, vet du hvem Quickstar er? Ja, det vet jeg. Det er fett da. Hva kapitaliserer de på? Det har jeg ikke noen innes blikk i, men jeg håper det. Hvor mange er de da? De er jo tre som har startet det. Og så er de på en måte en utvidet gruppe utover det. som er folk som de har tatt med, som de har undervist siden de var 12-13 år. Det er som et fotballag, liksom. Så tar du ut folk til ulike lag. Det gjør det bare enda mer imponerende. Det jeg alltid har tenkt på med artister, sett fra siden din, er de som greier å turnere rundt som band. Det er ikke to artister og så er det en supportband. Det er en annen modell. Det er bandene som reiser rundt fire stykker, turnerer deler noen kroner på hver konsert, og fester og lever sammen i mange, mange år og skriver låter om, at de får det til å gå rundt, ikke bli uvenner, for det er punkt 1, ikke sant? Hvordan det er en som skriver alle låtene, en som bare synger alle låtene, og så er det to andre som kanskje er med, ikke sant? Og hvordan de får det til å gå rundt uten å krange, det er det jeg er mest imponert over, hvordan Da tenker jeg at jo større denne konstellasjonen blir av mennesker som er med på denne, noen er kreative, noen gjør tilfeldigvis kanskje den ene tingen som er mest innbringende. Rett og slett bare sånn at du er låtskriveren, eller du er den på en måte mest verdifulle i bandet. Så skjer fordeles pengene da, og da er det som bare, det er som grobund til miste. Ja, ja. Og sånn du tenker, vi har på turné nå 20 europeiske byer på 30 dager. Vi er 40... syv personer på turné. Fy faen. Så alderen går fra 60 til 18. Kanskje... Det finnes ikke et kontinent det ikke er etnisitetet fra. Noen må be, noen synes religion er helt på trynet. Alle skal funke sammen og levere et produkt hver kveld i byer der ingen snakker norsk. Så det å bare holde det sammen, det er nesten sånn du kommer av turnébussen hjemme etter at det skjedde uten at folk fløy på hverandre. Det er veldig søkt. Du må jo dele på hva som 20 byer på 30 dager, det er jo... Det er det som begynner der. Det tempoet der og den gjengen. Er det en primus motor som står over alle som bare er Pep Guardiola som bare har full call til enhver team? - Det er vel tour manager, en som heter Sebastian Ekeberg, som har et prosjekt. Han er jo da prosjekt- og produksjonssjef. Jeg driter meg ut på de titlene av og til, han retter på meg. Han er pepp for hele greia, og han har vært det for alle Spektrum-konsertene våre. Og alltid. Han har vært med oss siden 2008-2009, tror jeg. Så han er den fyren som skal holde alt dette sammen, på en måte. Og det er jo ikke sånn at vi bare går inn og spiller på den peene og scenen som er. Vi har jo med en full egen rigg, som er det noe man ser i friggen. Så det er jo ekstremt mye... Det er veldig overdrevet, egentlig, hvis jeg skal være helt ærlig. Å komme på en klubb som tar 300 mennesker, og vi er 47. Det er sånn... Det er gøy. Jeg forteller noe om venueen også, for veldig mange har jo enten lest om det, sett det, eller... også vært der på Spektrum-konsertene, eller noe av de tingene dere har gjort i forkant også. er det det europeiske konseptet, kan du forklare, er det en nedskalert produksjonsverdi, mest i sånn fra spektrum greia, at du beholder essensen, du har samme feelingen, bare at det er et mindre lokal da? Ja, det er liksom speedboat versjonen da, vil jeg si, men det er også en nedskalert versjon av festivaloppsettet på en måte, Så alt må jo bli mindre fordi, en arena da, sånn som her, har jo fester i taket, kan ta flere tonn, du kan faktisk feste, du kan liksom, det er bare rigget for mye mer utstyr, åpenbart, men så det er jo på en måte det som er litt, og konsertsteder i I utlandet er veldig mange av de vi var på, er veldig charmerende, men de er ikke så veldig praktiske, for de har vært der i tusen år. Det er noe annet å komme inn i de nybygde kulturhusene i Halden, som er sånn, det er bare rampe rett inn, og stedet har... Det er praktisk design over skjerm. Så det gjør det også veldig imponerende, det tekniske... mannskapet vårt på den turnéen har fått til. Innlast, utlast, det er jo helt sykt. Vi skal inn i sånne små ganger. Det er veldig krevende å få alt utstyret vårt inn. Vi har semitrailere med eget utstyr oppå det som allerede er der. Hva er egentlig ambisjonen med... en Europa-turné egentlig? Var det at det siste albumet deres hadde et internasjonalt tilsnitt? At dette var åpningen deres, så det er ikke et hele norsk album som er popifisert. At her er det mulighet til å gjøre noe utenfor Norge for en gang skyld, og da gjør vi det? Vi spilte jo Spektrum, og det vi endte med var at Vi var litt heldige fordi det var noen fra Rolling Stones bladet som var på øya, men de ble lurt med å se oss på kvelden. Da har du jo sett ganske mange artister med sol i øyet. Du forventer ikke noe som er dritbra, men du forventer ikke det du blir tatt med på kvelden. Du tror du skal på Rockefeller og se en rockerkonsert på en måte. Og så får du noe som virkelig ikke høres ut som norsk musikk. Du trodde ikke det var norsk musikk. Det er folk som tenker ikke på det. Det ser ikke ut som det. Det er en sandboks i midten av arenan. Produksjonen velger det. De skjønner jo det. De har vært på så mye konsert. De skjønner at dette her er... ti ganger det amerikanerne tar meg hit eller der vi bor. Så da skrev de om det og kjempebra omtale og så endte det opp med at det var et booking, noen bookingerjenter som bor i London. Det høres ut som om jeg er en manager i staten, men det her skjedde med meg da. Så kom de dit, så det og sa vi burde sette opp en turné i Europa. Vi bare, ja burde vi det. Hva tenkte du da? Nei, vi holdt bare masken. Da tenkte vi fem byer, de bare 20 byer. Vi bare "yeah". Men fikk du den umiddelbare "yes, det her er jævlig stilt" eller bare sånn "fy faen, det høres jo skummelt ut"? Jeg i min natur er "det her høres veldig skummelt ut". Men også sånn... Jeg kom ikke til å back down. Dette er en slåsskamp som er veldig skummel. Det blir verre å sove hvis jeg vet at jeg løper nå, på en måte. Det er den type følelse. Så ja, så sa vi ja til det, og så... Ja, så har vi jo... Det er ingen som skal bli Drake når du velper på norsk, på en måte, åpenbart. Men... Dette kan kanskje være noe som gjør at noen skal bli svære på norsk i utlandet. Hvorfor skulle det ikke vært sånn? Det er ikke sånn at bare fordi vi vokste opp, så var det tenkelig. Du må synge på engelsk, så må det være sånn nå. Det kan hende det ikke er sånn mer nå. Fordi norsk kan jo også... Det er mange som har knukket mange kode på norsk. Som de sa, veldig mange av de vi møtte i utlandet, var det sånn at når de snakker sammen, så hører vi at det er norsk. Og det er sånn... Skol, avlul, det er litt sånn. Men når dere synger, så kunne det vært ganske mange forskjellige språk. Fordi man på en måte har lagt i seg et melodispråk som er selvfølgelig inspirert av indisk musikk, arabisk musikk. En ting jeg tenkte på i dag, da jeg satt og hørte på guttergarderobe-episoden, og så pratet dere om noe, og så kommer det en nabokid i nabolærligheten, han kommer hjem, og han hører på noe sånt, vet ikke om han hører på... musikk på mobilen, og da er det et eller annet sånn jeg føler, som sagt da, sluttet jeg i Bransje til Fjord, hva som har skjedd på en måte, alle disse norskspråkte artister som har kommet nå, som har fylt opp hele rådhusplassen og så fyller helt opp 50 Spotify og jeg har ikke egentlig tenkt på det før jeg lå der jeg tenkte, disse her nye artistene som også, når jeg sto og led meg gjennom tre timer på rådhusplassen for de døtre mine var jævla keen på å være der, ikke sant og det var gøy det, å se det fra den siden en fra bransjesiden så det er utrolig mye av det som Jeg kan se for meg at veldig mange av disse 20-åringene som holder på på norsk, om det er poplåter, party og sånn, de må... enten har vokst opp med, i hvert fall dere, og eller Erik og Chris, og tenker sånn, det har begynt der, og den der selvtilliten mange av de her 20-åringene har på å levere på norsk, som var en skikkelig knut i magen, hvis noen turte å gjøre det der i 2005-2006, da var det sånn, oi, oi. Eller kanskje enda senere også, bare sånn der, hvordan det bare har banet litt vei for at liksom, hvordan den spesielt østlandske når det kommer til musikk, faktisk fungerer på et eller annet sånt både bra og plagsomt vis da. Kanskje, kanskje. Jeg har jo egentlig tenkt litt, ja det var veldig egentlig litt kult å høre. For jeg må jo innrømme at jeg har jo tenkt, når jeg ser vegelista nå, så tenker jo jeg at det, Jeg har ikke tenkt på språk-greier og Oslo-greier. De høres helt annerledes ut enn dere og netarkister, men det er noen copycat-greier og overraskende sånne at jeg har lyst til å høre som de bare på vår måte. Ja, kanskje det er sånn. Jeg har bare tenkt at hele verden går litt i den retningen. Jeg føler alle er hypp å høre. Jeg er jo ikke hypp å høre en... fransk-marokkaner som bor i Marseille, rapper på engelsk om nabolaget hans. Jeg er ikke hip å høre, da er det jo, og det føler jeg egentlig mer og mer at folk liksom Kravet til autentisitet er litt høyere på den måten, samtidig som masse av de andre gamle rockereglene er jo helt døde, som var ganske sunne, spør du meg. Hvilke rocklegere tenker du på da? Det er litt mer sånn at... Kanskje bare den greia med at bare fordi det er... stort og suksess, så betyr det ikke at du skal fortsatt bli kjeppjaga og mobba. Kanskje det var noe sunt med det, jeg vet ikke. Det følte jeg var en... At det var visse... Spilleregel liksom? Ja, jeg hater jo de spillereglene også, det er derfor jeg sliter med å svare på dette. Jeg tror det er vanskeligere å heie på noen hvis det er sånn, det er kanskje en slags, med en gang du synger på engelsk, så er det en slags ambisjon, implicit subtil ambisjon, at Norge er litt for lite for meg, så jeg synger på engelsk. Men før var det mer sånn, det er bare det man gjør. Hvis man helt klart skal få en hits, eller lykkes, så er det engelsk, fordi norsk er kleint. Men så endrer det seg til at noen går i bresjen, etablerer som det går an å få suksess på det, og ikke nok med det at du kommer litt nærmere. Det føles litt autentisk. Og så mulig å faktisk fange opp tekstene på et nivå hvor det gir litt mer mening, for engelsk må du oversette, og det er kanskje bare mer en slags stafage-type ting. Bare se på alle de norske artisterne. Artister som har begynt på engelsk, men har gått over til norsk, og fått det jævlig bra til. Det er et eller annet med det der å gå nasjonalt så mye gir en... En nerve i det, selvfølgelig. En nerve, men også den lojaliteten du snakket om nå, at det bare er likevel i en måte de backer prosjektet og deg og dere. Ikke nødvendigvis den singeren eller låta. Nei, nettopp. Ja, det er det. Det er akkurat det. Men ja, det er jo... Og så har de fått et helt annet forhold til kommersialitet da. Ikke sant? Ja, ja. Nå, som... Det er lov nok, nå er det lov til å snakke om det og gjøre det og stille opp. Det var ikke dere som sa til Sjave en gang at de stilte opp en diplomisreklame eller noe sånt? Ja. Som du bare synes var sånn... For det var liksom off-and-mad-con gjorde det, var det ikke det? Nei, altså, jeg... Nei, jeg husker... Jeg tror vi fikk spørsmål om å gjøre det også. - Og dere gjorde det ikke? - Vi gjorde det ikke. - Og så tok hver kone? - Jeg vet ikke om det ble sånn, men de gjorde det i hvert fall. - Nå hadde jo ingen brydt seg. - Det var en liten periode der. - "Åja, dere tok den jobben liksom." - Ja, og det er rockementalthet. Det er hvit rockementalthet, vil jeg si. Så det er jo egentlig... Og det har jeg egentlig snakket med veldig mange kompiser om, spesielt den diplomist-tingen. Den er jo på en måte en sånn pinnacle i norsk pop-historie på en eller annen måte. Men... Ja, det er rart å tenke på at den Eskimo-logoen er kanna, men det var to svarte dudes i den Eskimo-logoen. Altså, det er så mye opplegg her. Men jeg har egentlig tenkt mest på at de reaksjonene som kom på det var jo egentlig mer provoserende at Madcon gjorde det. For det er jo liksom sånn, det er liksom dudes, jeg har sagt dette før da, men det er liksom sånn, hullete vans, tote bag, kar som skal arve hytte som er på øya festivalen og har en mening om hva Chave burde gjøre. Skal ikke hente noe, bare alt han har lagd, har han lagd for seg selv. Det var noe veldig sånn, som jeg tror kanskje at unge norske nordmenn holdt oppsett skjønner mer av nå, men da var det sånn der, det var helt sykt for meg å høre på den, at de hadde ikke noe idé om eller økonomiske forutsetninger, eller noen ting av det, som er en hiphop-ting. Man vet, Get Rich or Die Trying er det beste debutalbumet i hiphop-historien. Titlene sier alt. Så... Og det er på grunn av, det er jo fattigdom som ikke vi kan forstå, eller desperation som ikke vi kan forstå, eller i hvert fall ikke leve rundt. Og nå sier jeg ikke at Chava at det er sånn, men det er i hvert fall sånn at når jeg viser nei til ting, og penger og sånn, fordi vi fulgte hvite norske regler, så måtte jeg slutte å si til faren min på et tidspunkt. For det ble litt sånn, Hvem er du til å si nei til norske kroner? Hva er det du tror? Har du vært der i tre generasjoner, fire generasjoner? Du har ikke råd til det. Enda. Det var sånne type ting som jeg ikke følte norsk musikkbransje skjønte i det hele tatt. Når de behandlet, det var en mobbet stemning rundt Madcons valg generelt. - Det er så rart å tenke på at det er sånn "Hva faen bryr seg?" I dag er det jo ingen som bryr seg. Men har du husket den der hiphop dokumentaren som Norsk Fjernsyn laget? Du var kanskje med der også? - "Take it over"? - Det var fire personer. - Ja, vi var med. Det var en tegneserie. Du forteller hele historien. Taken over, heter den. Han er enig i Warlocks. De la opp et par hundre album, så ble det solgt ut. Så la de ikke opp flere, for de skulle ikke være sell-out. Det var sell-out-spøkelse som var temaet i episoden. Så spør han: "Hvorfor laget dere ikke flere album?" Jeg vet da faen det. Det er en jævla dum idé det. Det er så rart. Kommer det der noen gang til å komme tilbake? For det var et eller annet morsomt å tenke på det. Det er et eller annet nerve med det, at det er sånn artistens balansegang på jeg kan pushe det hit, men hvis jeg pusher det lenger så blir det selv opp. Da reagerer peers og folk man ser opp til og alt mulig. Det er en far der som står på spill da. Nå er det ingen ting som står på spill. Du kan gå og lage en låt med Vidar Villa i morgen, eller du kan gå og lage en låt med Røyksopp, det er nesten sånn alle leker med alle som du sa i stedet. Ja, nei, det... Det der er helt dødt, ja. Akkurat en... Men vi har jo hatt litt det, jeg kaller det sånn gatas parlamentspøkelse på ryggen på det. Vi kommer jo opp, ja altså, ta for eksempel Sass pluss Sass pussy da. Det er sånn på etter du har kommet ut av Heisa Montebello, som er et veldig stort prosjekt for oss da, og som gikk bra i norsk musikk. Og da bare ender man opp med å lage et album som er ett spor på 29 minutter, liksom. Ja. som er en track, og gir du som er en track. Som er sånn, da får du ingen listinger på noe Spotify, Det går imot hele algoritmen og hele businessmodellen til Spotify. Og dere selv, dere tappte jo streammessig for de som lurer på det. Det er et helt idiotisk valg. Du taper jo, hvis du bare deler opp albumet i nok spor, så får du jo liksom... Ja, eller du kan jo forklare det til de som hører på, de vet ikke hva jeg sier. Ja, jeg sa det der, hva skal vi forklare det kjapt? Hvis du gir ut en låt på 30 minutter, så får du jo da betalt per gang du hører på det. Nå husker jeg ikke helt La oss si hvis du og jeg gjør ut en låt, den går en million ganger, før, nå er det sikkert en annen sum, er det rundt 50 000 kroner brutto for en million avspillinger. Det var sånn, for når jeg regnet på to-tre år siden, det har sikkert endret seg. Det er lett å huske, 50 000 kroner, en million avspillinger. Hvis du hadde denne 29-minutteren, bespilt en million ganger, så er det 60 000 kroner på deling til oss. Hvis vi har ti låter som har spilt en million ganger hver, så ville vi få ti gang inn. Så det var det som Stilleborg var jo, hun bare smilte og sa at ja, det gutta har puttet vi til et spor, så da gjør vi det. Men var det last call decision, eller var det bare sånn? Nei, nei. Det var sånn vi satt det sammen på den måten. Det var tilvisst liksom? Ja, det var sånn hørespillaktig det. Men det begynner jo i, bare for å ta tilbake det vi snakket om i sted, det handler jo om det med, jeg tror det kommer av det der ønske om at Det skal være motstandige ting. Det er jo ikke businessmodellen til noen av de på vegglista. Det er også jævlig fett. Jeg sier ikke det bare fordi det er politisk korrekt for meg, og jeg vil ikke si noe dårlig om ungdommen, men jeg digger jo også ting som bare går som en varm smør gjennom... Nei, sorry, varm kniv gjennom smøret. - Man må passe på paradise-stempelen når man skal ta noe opptak. - Denne er dritbra. Varm smør gikk gjennom bruet. Men ja, det er jo for å ønske om å adde en motstand i det man driver med. Og det er en gammel, det tror jeg man tenkte mer på da. - Er det dogmaer alltid, at du kjenner noe sånn, prosjekt og låten av dette der, men det må være noe som lugger eller noe sånt. Ja, vi har liksom sånn som Robin da, på høyden hennes, så skulle hun, hun ga ut sånn 300 vers, 300, trykket på 300 av albumet sitt. Jeg vet ikke, jeg er jo tallet, ikke arrestere meg på det, men det var da hun kunne på en måte, det var veldig sykt for meg og Megdi å høre, for det var sånn, ok, nå har du gjort Nå har du gjort dette talkshowet, nå har du spist veglista, nå må du på scenkveld, og nå må du bare... Man skal bare skru opp, opp, opp, opp. Og bare det prinsippet om at man er helt oppe og skrur helt ned, så krasjer båten, og så bygger båten igjen. Det har vært veldig inspirert av hennes karriere. Og det... Det ønsker vi igjen. Hvis vi lanserer ti ganger Spektrum, så lanserer vi også 20 folk per kveld i skjeden, som er gratis, og som du må søke på. Vi bruker like lang tid på å lage det showet som Spektrum-showet. For da føler vi at vi driver med noe som... Det føles spennende. - Men det er fantastisk å komme til et sted hvor du har den muligheten. Du kan være ukonvensjonell, du kan bare bryte strukturer og forventninger. Du må vel ha en viss porsjon med suksess og tillit fra de som følger deg til at du faktisk bare sånn, nå skal vi bare gjøre noe helt vilt. Det var det en som sa bare sånn, Det var i forfatterverdenen, sånn typ at bare hør på hva vi sier her nå, hør på intro, stol på oss, vi kommer til å ta det til et fantastisk sted etterpå. Og det krever en viss porsjon suksess og tillit, for man kan gjøre det da. Ja, så vi er heldige også, men... Men ja, så det er, jeg liker det at det er noe, altså det er en sånn misoppfattende i alt for enkel forklaring som er at når det er kommers, så er det ingen motstand, og når det er underground, da er det jævlig viktig, ja ikke sant? Det er for, det er veldig enkel, primitiv tankgang. Føler på en måte at det er jo, å høre, noen av dere holder det veldig undergrunn, det finnes grenser for hvor spennende det kan være, og super kommersielt, bare ja, ja, ja. Også veldig litt spennende. Det er jo når de driver med den balansen og leken og eller for mindre da. Det er det jeg synes altså ta et valg du Du kan velge mer kake, men så velger du det ikke. Da får du plutselig oppmerksomheten. Så det kan være et smart valg også. - Er det noen sånne short cuts til det? Velger de kommersielle sporet? Jeg husker vi hoppet litt sånn, siden gamle dager da, sånn 2000-tallet, så var det en ting som var viktig, hvis man kom på radio, hvis man hadde noe nytt, så måtte det være en single og to, måtte ha en radiolåt. Og den... Det er alltid lurt på om dere har tenkt som veldig mange andre artister gjorde i startfasen av karrieren. Vi lager et album som dette er det vi vil si, dette er låten vi skal ha med, men vi må huske de to låtene. som skal presentere deg, som skal være det mainstre, som skal være radiolåten som kanskje skiller seg litt fra det andre, men da pliser vi de her portvokterne og så videre. Nei, sånn har det jo vært veldig mye i begynnelsen av karrieren vår, at vi har vært sånn, hva er singeren? Og det var jo da vi var segnet på plattselskap. Med en gang vi segnet oss selv til oss selv, så var det jo ingen sånn stemme igjen. Da var det jo egentlig, synes vi dette er bra. Er vi komfortable å møte? Som var ganske mye sunnere spørsmål for oss da. Men hvor langt ut til dere kom på det stadiet der da, hvor dere greide å ta de egenvurderingene? Hvor mange albumer ut snakker vi da? Tre utgivelser ut, vil jeg si. Da var vi frie på en måte. Med kanskje heisene som den første gangen vi tok ordentlig sånn Nå spiller det ingen rolle. Bare vi er komfortable og digger det. Og vi også tok en avgjørelse som vi aldri fikk ta med plassselskapene. Vi skal skyte video til alle låtene. Og det skal ikke være oss i et hvitt rom. Dette kommer til å ta like mye tid som å lage låten. Vi la veldig mye i de videoene også. Skrotet to videoer. Brukte pengene, men ga de ikke ut. Kjøtet på nytt. Så vi liksom helt sånn, det er galt da. Og tok lån i banken for å gjøre det og gjorde alt selv. Og da gjorde vi jo ting. Vi var jo overbevist om at et visuelt univers, blandet med sangen, gjør sangen mer levedyktig. Men det var jo ikke alltid plassselskapene er enige om, og det tror jeg kanskje ikke de er enige om nå heller. Men det er fordi de egentlig ikke tror den låta er verdt de ekstra pengene for videoen på en måte. I en sånn tradisjonell konvensjonell modell så er det jo sånn typ at de ser jo sikkert på at det er ganske mye kortere vindu på at her har vi mulighet til å kapitalisere på prosjektet deres. Dere lager et album for oss. Vi hjelper dere å spre det ut, og sånn er modellen. Og da gir jeg mening at dere skal splashe masse penger på... på 9. og 10. single, altså bruker vi det på det, det er jo den der, og det må være det store, at man må kanskje også få en viss porsjon med selvtillit, og en liten bakkatalog, for før man tør faktisk, å sitte der bare sånn, ok, men nå tar vi alle decisionene selv da. Ja, ja, ja. Men det som er viktig da er at de folkene som har muligheten til å ta sånne avgjørelser, kanskje gjør det da. Eller det er ikke viktig, men det for norsk musikk er ikke så veldig viktig, i hvert fall ikke norskspråklig. Men hva mener du med det? Det er jo viktig nå da. Ja, men nå tenker jeg litt sånn bredere verdens... Utenfor Norge? Ja, det er jo, hvem er man? Igjen tilbake til det du snakket om, en sånn krets som er opptatt av ting. Så er dette bare litt sånn, hvis det blåser litt ut, så er det sånn. Hvis det er masse unge mennesker som er opptatt av noe som er på norsk, det er sånn at det var en som sa at det blir veldig mørkt, men hvis du på en måte vurderer, hvis du har en veldig nihilistisk holdning til livet, at det spiller ingen rolle om jeg gjør A, B, C eller X, Y, Z, så kan du spørre, hvis du har barn, så spiller det all rolle i verden for dem spiller om du tar valg A, B, C eller X, Y, Z. Fordelesverden er en plass hvor det er det den er. Når du er barn så er det bare så viktig at det er venner, mamma, pappa og søsknene og sånt. For dem er det alt. Og når du er, du husker jo selv også når du var sånn 15, 16, 17, så var det musikken du oppdaget, det var basically nesten alt, ikke sant? Ja, jeg er enig i effekten av det, jeg bare tenkte i seg selv, liksom. Men ja, hvis det kan gjøre en endring i mentaliteten til folket som bor i det landet, som er positiv da, det kan jo diskuteres, så er det, det er jo verdien, ikke musikken i seg selv. Nei, kanskje. Jeg vet ikke. Ja, ja, ja. kanskje er viktig. Det var interessant da, at det heisa mot det bedre høres ut som det kanskje stadiet hvor dere virkelig som aller mest balanserer på knivsegen i forhold til at dere tar banklån for å realisere noe. Hadde det vært sånn at vi vet at vi har laget noe bra her, og det kommer til å - Vi følte vi hadde laget noe bra. Vi visste ikke om det kommer til å lønne seg, men vi var ikke så veldig sånn... Det var veldig sånn i den perioden der vi snakket veldig mye om at hvis man ikke skal ta risk i Norge, hvor skal man ta den da? Da finnes det ikke noen annen sted på planeten vi skal ta den risken. Det ga oss ganske mye mot. Vi skjønte jo at hva er det verste som kan skje her nå? Det er jo litt det. Det er mye å be. - Det går konkurs, liksom? - Ja, det er det verste, kanskje. Jeg følte ikke så krise... Fordi det verste som kunne skjedd var at man ikke bodde i Norge i det hele tatt, og kanskje var et sted der det var krig eller noen trua foreldrene dine. Det forandrer veldig mye av retsel og perspektiv. Det gjør deg mye mer sånn... Hvis du først begynner å reflektere litt rundt det da, når du har den bakgrunnen. Og så føler man jo ikke på en måte, ikke sant, det er alt som tenker rundt, vi har jo ikke jobbet hardt, de har jo jobbet hardt, den generasjonen før oss. Så nå har vi, dette er jo luksusen vår. Hei, da må vi utnytte oss av den. Tror du det er litt mer den? Det er liksom mye av prosjekten, eller skal vi si, det mentale, konseptuelle også, sånn typ at sette pris på hva generasjonen over dere to har liksom, De skal vite hvor sikringen er. Nå jobber de gutta på gangen her med sikringen. Er det litt sånn som har kommet med kanskje med 30-årene og blir eldre i 10-årene og 20-årene så ser man på foreldrene som en slags... plagsomme, nødvendige støttespillere som er fine å ha der, som har en fin familie og sånt, men på 30-årene og 40-årene så skjønner man hvor mye mer foreldrene har lagt ned i for at vi skal få den best mulig start på livet. - Skjønner sikkert mer av det nå, men jeg føler vi alltid har skjønt det. Jeg og Megdi. - Ja, det har vi. - Men det tror jeg er en sånn kulturell ting. - Det er nok det. - Som er sånn respekt for de eldre er på en måte dunket inn. Og så går det på små ting i hverdagen. Du praktiserer det i hverdagen. Du praktiserer det bare i språk. Du snakker i høflig form. Bare det gjør jo at du hele tiden er bevisst på at her snakker jeg i du-form, her snakker jeg i de-form. Både på indisk eller arabisk. Du har en annen type... Og så er det bare... hvem som skal sitte hvor, hvem som skal reise seg på hvem. Vi er vant til det hierarkiet da. Så det er alltid så klart at de gangene jeg var sånn der, "Ah, de er så irriterende og dritt", så var det nok den mer norske siden av meg kanskje. I hvert fall som turte å si det høyt. - Det er en sånn løsrivelses-rebelsk ting også av det systemet. Jeg har reagert på det, jeg er også blitt eldre, at den konservative siden av meg bare sånn, hvordan er det jeg og sånne unge mennesker snakker til eldre mennesker, hvordan vi ser på eldre mennesker som litt skrøpelig, stokk, dumme, de har gamle verdier, gamle tanker, de er ikke brukende noe. Og det er litt av den konservative tingen som jeg er sånn der... like litt at både i sånt at det er respekten for eldre, men også både sånn der, ja faen, man lever liksom 60, 70, 80 år. Det kommer til den erfaringen de har. Men dette visste jeg da jeg var 15 år også. Jeg skjønte jo ikke like mye som jeg skjønner nå av hva de har puttet inn. Men da jeg praktiserte på en måte, eller man måtte på en måte, det var bare sånn det var bygd opp. i de miljøene, kanskje. Var det konservative forventninger fra foreldrene at du skulle bli... Ja, eller mer et... Hvis du tar det fra et indisk-indisk perspektiv, så var de ikke så konservative, vil jeg si. Hvis du skjønner. Hvis du tar det fra etnisk-norske øyne, så ville de jo vært konservative. Men jeg vil ikke si at de var så konservative, mer den hverdagen... til en flyktning, hvis du flykter fra Uganda som foreldre mine, eller kommer til, på grunn av at du er journalist, ikke kan bo i Egypt som faren din, så er mye av 20-30 årene dine preget av mye usikkerhet. Det ønsker du ikke for kidsene dine, så du søker trygghet for dem. Det er mer det. Og vi fant jo på det dummeste av alt, som rapper på norsk. Det var jo ikke å så være at the mercy av Håkon, Mats og Wolfgang. Dette er jo ikke noe en indisk far ønsker for sin sønn. Det er helt forferdelig. Det er jo tre menn som ikke har de samme referansene som deg. Hvordan skal de like deg? Og det er jo en logisk... At det endte opp sånn her, det er et mirakel, etter og slett. jeg må nesten bli svimmel av å tenke på det hva sitter vi nå liksom 20 år senere den er vild så ja, nei jeg tenker ikke at det er konservt jeg tenker at det er sånn jeg har alltid gjort et nummer ut av det hver gang en researcher prøver å - Eller poeng ut av det. Hver gang som researchet prøver å lure meg ut på glattisen med liksom, "men foreldrene må ha hatet det du gjorde og danset du i skjul?" For jeg har hørt at Adil fra Dansefeber gjorde det, bare rappet du i skjul. Jeg skal ikke inn der og fortelle om hvor døve de var. Den foreldrehistorien er jo fortalt tusen ganger i norsk media liksom. Hvor forferdelig de var og Jeg har egentlig vært mer interessert i å gjøre det motsatte. Også kanskje det blir nesten alt for karikert andre veien. Men nå er jo de slømme, brune, gamle menn og kvinner som holder døtteren sine ned og sånn. Men bedømmer seg folk som ikke har noe i nærheten av det og hva de har vært gjennom. - Interessant. - Så det er en nedturn, når man tenker på det. At de skal dø i Norge uten å ha blitt forstått eller blitt forklart i popkulturen. Det er jo åpenbart, det finnes jo ikke en film som handler om at en pakistansk mann kommer til Norge, jobber på fabrikken, hva går han gjennom, kom hjem, det går utover barna, men du skjønner det når du ser filmen, så måtte det nesten bli Den filmen finnes jo ikke, det er ingen som lager den. Barnet deres måtte jo bli leger og advokater og BI. Dette er noe vi ser nå, jeg vil spørre deg om det også, men Megdi snakket om at nå kommer jo alle de her krigsfilmene hevig. Det er jo fordi de siste nå skal få sett det, eller kilden er her fortsatt. Ikke sant? Og det gir en sånn trygghet som folk, som er en fin ting for nordmenn, og en fin ting for meg, hvis det var bestefaren min også, som var i den krigen. Men vi får jo aldri... det opplever ikke innvandrermiljøene på samme måte i norsk identitet. Det er sikkert naturlige grunner til det, og blablabla, barn av dem som har søkt tryggere jobber enn å lage blir Joachim Trier, og Joachim Trier kan ikke fortelle den historien, for han kan ikke noe om, eller det er ikke hans interessefelt, det handler ikke om noe rasisme det heller, men det er litt sånn trist da. De har jobbet her i 40 år, gitt alt, men de er ikke en del av den romanen der det forklares litt hva de har vært igjennom. Det er jo et hardt svar på at noen må noen som har levd historien, eller kan gjenfortelle historien, på en riktig måte, må bare ta den jobben og fortelle den historien. Og da så på at du har et talent i tillegg til å trekke de trådene som faktisk du har finansiert noe så komplisert som er en film. Det er det. Og jeg tror liksom ikke hovedsatsingen på hvem skal putte så store penger i det, som det krever å lage en krigsfilm. Det er veldig rart for en gjeng som ikke har... pakistanske foreldre da, nå tar vi bare det som er en stor innvandrergruppe i Norge og la oss si, å putte masse penger i det, fordi det er jo ikke noe, når du får produktet etterpå, så kan du egentlig ikke bedømme om det er riktig bra, eller du har ikke hele bildet foran deg da. Jeg tenker det er noe strukturelt i veien for å fortelle det, for det første man kan tenke sånn er, ja, men 2. verdenskrig, det er jo sånn dramaturgisk filmatisk ofte sånn at det er det mest sånn, ok, hvis du skal sette opp noe som er spennende, så skulle du ha et høyest mulig konfliktnivå, altså hvis det er fredstid, så hva kan det være? Ok, en kald krig, spion, nasjonale interesser på en måte, eller så kan du liksom Den type ting. Du kan fleske til med 2. verdenskrig, hvor hele Europa er i krig. Da er det høyeste konfliktnivået. Da er det på en måte du slipper unna med du kan ha platt dramaturgi, du kan ha platt handling. Men en gang du er i 2. verdenskrigsskiktet, så er det automatisk noe spennende og spennende med det. Og det er sånn Det er også blitt noe sånn der hemsko i norsk filmproduksjon. Hva betyr hemsko? Noe som motvirker seg selv. Det er veldig beleilig å lage en andre verdenskrig film nok en andre verdenskrig film som viser norsk innsats men så er det sånn ok, men dette her er bare latskap det er enda en norsk film jo, selvfølgelig, disse menneskene skal også fortjene å fortelle sin historie de gjorde et opprør og de gjorde en fair fight alle disse historiene fortjener å høres alt med det er bare noe lettvint med når andre verdenskrig er ta en humorfilm som Tommy Virkola lagde en zombiefilm med andre verdenskrig nazister, ikke sant? ja Da får du konfliktene fra andre mennesker, du får det høyeste konfliktene også. Da får du bare alt gratis av sånn type dramaturgi. Du har det slemme, du har det snille. Du har hele pakka der, og det er et eller annet som plager meg så jævlig. Og basert på en ekte historie. Yes, ikke sant? Alle kan realitere seg det, og du vet hver gang hva du går til. Men det er noe sånn kreativ, intellektuell latskap i å bare... og hele tiden bare sogne til den andre verdenskrig som så lenge du har den konflikten der, så er det lett å lage drama. Da kan du bare finne på noen karakterer i familien som skiles fra hverandre. Du har dramatologien der. Så kan man tenke, hva er det som er så spennende med en pakistansk familie som vokser opp i Oslo og jobber? Hvis man tenker over det, det er ikke noe mindre som står på spill der hvis man bare søker ned på et et lavere plan hvis du går fra nasjonalt, regionalt, kommunalt til familieplan, det er litt nabolag. Sånn typ, ok, hva er det som står på spill? Hvis jeg fucker opp her nå, eller gjør noe feil, hvis jeg både driver med litt kriminalitet og litt jobb, eller på en måte blir kjent med feil mennesker, så Da ryker du ut av landet, eller så ryker familiene, så ryker dette, så ryker dette. Så det er jævlig mye ting som står på spill for de som satser på alt på å komme til sted og lykkes for, ikke seg selv, men for den neste generasjonen. Bare å sette på de stakesene der riktige. Så har man så på en måte et ganske, ikke en easy going, men på en måte da har man sånn, man setter stakesene så høyt på hva som står på spill. Det er typisk sånn norsk film, det er sånn feiler at det er så kjedelig hele tiden, det er så jævlig kjedelig, for det er ingenting som står på spill. Det er kanskje et kjærlighetsforhold, eller på en måte liksom... Her er det mye på hjertes. Jeg vil bare ha en film om faren min. Jeg vil bare ha en film om faren min. Det er jo liksom... Det er det som er så kjent med norsk film. Hva er det som står på spill? Det er så enkelt det koker ned til. Hvorfor sånn duften av norsk film? Som dere har sagt så fint. Hva er gjernt med duften av norsk film? Jo, hva faen er det som står på spill? Vi har andre verdenskrig-filmene. Så har vi alle de andre som bare sånn, hvorfor skal jeg bry meg om dette her da? Det er et fint kjærlighetshistorie, men hva mer er det? Men ja, til... Jeg tror det er sånn at du må ha noen til å fortelle i storene som også greier å trekke det til hånd. Enten må du privatfinansiere, eller så må du kjyle ballene til filmfondet. Det er en litt kjedelig kvalmøvelse, men... Jo, jeg har gjort det. Og noen gang fått litt hjelp også. For i hvert fall Thea Vistendahl lagde en sånn blanding av... Det var liksom det heisa Montebello spektrum film blandet med litt fiksjon. Så det var eksperimentelle greier, men det hjalp de jo litt til med. Ja. Men jeg var selvfølgelig interessert i å fortelle historien om meg, for jeg var interessert i å fortelle historien om foreldrene mine, så jeg er ikke noe bedre. - Før dere fikk støtte til den Europa-turnéen, til Kulturrådet og sånt, eller var det det? - Vi tenkte at dette kommer til å koste oss mange millioner. De har vi ikke nå, og vi har begrenset publikum, for vi er på norsk. Men nå skal vi ut med det norske språket, tenkte vi, i hele Europa. og prøve å få folk som ikke snakker norsk til å komme på konserten og høre på det. Få et forhold til det. Men vi fikk ikke så mye... Det er sikkert mye bedre ting å bruke penger på, men vi fikk ikke noe hjelp der. Vi fikk ikke noe Kurt-love. - Vi gjorde ikke det. - Nei, no Kurt-love for oss. - Kurt-Nilsen-corona-tenger-love, er det det du snakker om? - Ja, det var bra love for han. - Fikk dere, hadde dere noen koronamidler? - Nei, da gjorde vi det selv. - Ja, bra. - For det føltes litt som helt andre tider. - Hvordan var det å se dem som helt ærlige, at artistkollegaer og vennene bare, for det er sykt mange som er utnyttet av koronaordningen og det her. Jeg vet ikke, vi bare skjønte at dette skal vi ikke gjøre. Det var bare, ok, nå er vi heldige, vi har leilighet og vi har... Det eneste som var veldig tens for oss var jo at vi måtte utsette 10 Spektrum. Så da er jo loven sånn at folk kan be om billettene sine refundert og få penger. Det var jo helt... For vi hadde begynt å bruke masse og planlegg, ikke sant? Så det var jo litt... Men det ordnet seg til slutt. Var det mange som gjorde det? Nei, det var ikke så mange som gjorde det, ass. Så det var jo sikkert noe... Jeg husker ikke tallet, men det var ikke sånn... Når det talet kom, så var det sånn, wow, folk er virkelig keen på å se oss i spektrum. Du fikk mer hjertedunk av det enn å legge ut ti spektrum med den risikoen det innebar i dag. Ja, ja. Nei, jeg vet ikke. Begge var ganske nervepirrende. Hvor fort såkte du ut? Vi så ut halvparten ganske fort. På første uke var det bare gikk og gikk. Så satt vi veldig lenge på grunn av korona. Så turte vi. og gjøre noen move. Så da satt vi og det var litt sånn scattered. Ikke sant? Så det var litt sånn å nei, tenk om den sjette bare er tom liksom, bare gulvet ikke oppe. Og da fikk vi også en litt sånn der, det var en kompis som sa til meg bare, sitter dere og bekymrer dere for det? Altså til og med om dere spiller fem fulle og den sjette bare er gulvet. Det sier litt om hvor fort du mister perspektivet da, på hva du faktisk driver med. Ja. at dette er win uansett hvis du tenker på det, men sånn menneske funker er bare "hæ, dere dreiter ut". - Fortsett da. - Ikke sant? - Stumle. - Jeg var der og var helt tomt. Men hvor inne i det vi var da, å tenke på den utrolig nissete måten. I stedet for å bare tenke, ja, da blir det sånn på noen slutt. Vi spiller jo show uansett. Hvor immun er du? Jeg tipper at du har blitt ganske mye mer immun mot kritikk, folks meninger utenifra, miljøet. Ja. Det vil jeg tro. Ja, det kommer med den bieffekten av jobben. Var det ille å ha blitt bra, eller hva ... vil du si? Hva må det her? Hva har du vært fra godt veldig opptatt av hva andre mener? Jeg kaller det ofte bare en regnjakke hvor du tar på deg hvis du får mye kritikk eller kommentar som bare preller deg av. Det krever gjerne noen år på baken og litt mentalt trening for å komme dit. Ja, men det er jo liksom sånn Jeg føler liksom mange av de som står på scenen med oss nå, og vi har stått på scenen sammen så lenge, vi vet etter konserten veldig godt hvordan det har gått, hvis du skjønner. Og miste litt troa på det når det er sånn sommerfestival, anmelder trine her og der. Trine? Ja, det var bare random navn, men hun legger ikke merke til store glipper da. tracket faller ut, dette skjedde ikke, har ikke kjennskap til matematikken. Sikkert veldig vanskelig at Trine har vært der hele dagen, drukket noe øl, hun har forelsket en kar der. Det er et menneske, ikke sant? Og det er ikke en person som har spilt konserter i 20 år. Og det vet vi. Jeg vet ikke om jeg får høre det kvalmt ut, men vi vet jo etterpå. Vi har gått av scenen og bare, hva er det vi gjorde nok? Og alt teknisk gikk feil. Og vi tullet til å kommer ut, bladet på avisen, konge, og omvendt da. Vi bare vet vi har nøylet det. Så det er bare en sånn, ja, jeg vet ikke. Det er bare, det er noe med, det er noe med at vi har gjort det så lenge, og vært så kritiske mot oss selv, og Så det går på personlig smak da. Og den kan jo ikke vi krangle på. Du liker ikke dette. Men hvis du synes karpet er ok, og synes det showet er av en decent kvalitet, så vet ofte vi litt bedre, føler jeg, om det har gått bra innenfor de rammene jeg sa nå. Om det har gått bra eller ikke. Jeg har tre journalister som jeg på en måte... Det er sånn, når jeg skal lese det, vil ikke si navnene deres, men de, det betyr noe. Jeg oppfatter det som veldig kunnskapsrikt, og de har fulgt oss lenge, og det er en ærlig tilbakemelding på hva de synes fungerer og hva de ikke synes fungerer. Det merker du, det er ikke sånn at det er noen dramaturgi i det. Det er ikke sånn, nå har vi et bra, så nå har vi et dårlig. Det kan være hva som helst, det kan være dårlig i fem skiver, og så bra i fem skiver. Jeg oppfatter det som Men det er bare hvordan jeg oppfatter det. Hvorfor gir du ikke fullstendig faen i hva en anmelder måtte mene? Det er jo helt usakelig slakt. Hvis det er usakelig slakt, så gir man jo litt... Slakt uansett. Det er jo når... Uansett i faen i det? Ja, bare uansett. Jo, men la oss si du gir ut denne podcasten nå. Nå går det jo bra. Du er jo oppe på hitlistene. Nei, du er ikke oppe på hitlistene. Så er det ingen pluss som hører på det mer. Det er jo umulig for deg å gi helt fan i det. Du vil ikke godta en sammenligning, for det dreier seg om at da hører ingen på deg faktisk. Det ville gjort vondt. Hvis du har hatt et publikum, så er det plutselig ingen som hører på lenger, selv om jeg sier til meg selv at det her gjør jeg for meg selv. Det er jo vondt, men hvis noen ekspert... - Det er veldig på en anmelding. - Megg det gjør nok helt sånn du sier. Han vet ikke noe om noen ting. - På Twitter og sånt? - Han vet ikke noe om noen ting. Det viktigste er kanskje å bli... Vi synes jo det viktigste er å bli nevnt. - Hva mener du med det jeg sa? - Det er jo dark hvis ingen på Twitter eller jordel er sinte på oss. Det er en veldig sunn ting for showbiz eller avisene, at de er dritsnille, de er dritslemme, de gjør sånn, de gjør sånn, de gjør ikke det. - At det er noe reaksjon. - Denne spillet her, de sa sånn til en dame, nei de gjorde ikke det. Dette er jo helt topp. Det er jo det beste. at du fucking skal bli nærmere 40 år, og det er masse folk som gidder å diskutere sånne type ting om deg, det er jo bensin i showbiz. Det er bra. Og lett for oss, i og med at vi Vi har gjort det så mange år, så det funker for oss. Vi er livredde for at det skal slutte egentlig. Jeg kan skjønne det at det er en slags, det blir en temperaturskala med en slags, herregud, vi når noe trengt her. Det du egentlig spurte om, var det med anmeldingene? Ja, altså sånn type av affisering, det er jo en ting at du kan kalibrere deg litt etter temperaturen der ute, sånn typen, det er et par mentions der og kritikk der og tommel opp og tommel ned også, men det jeg lurer på er sånn det der affisering, eller påvirker det personlig? Ja, det kan du gjøre med meg. Når du får firren? Eller at artistkollegaen din bare sånn, for albumet var kanskje hakket bedre enn dette. Ja, det kan gjøre det veldig kjipt. Hvis du tenker at den personen er oppriktig i den meningen, eller du vet at den ikke har noen agenda. Det kan du ta litt personlig, gitt at du vet at du har lagd et killershow eller album. Ja, fordi da tar det ikke bort tvilen på at jeg synes at det er killer. Fordi vi har jo kommet dit at vi går gjennom så mange ganger at jeg synes dette er bra nå, derfor skal vi gi det ut. Men det du ønsker er jo liksom Du må ikke glemme at det er veldig mange som driver med, i det du bare legger livet ditt av, det jeg skal gjøre er at jeg skal gå foran masse tusen mennesker og vræle og synge og se på meg, se på meg, se på meg. Så er det et eller annet i barndommen, eller kanskje noe som bare er. Det er bare sånn det er. Hvorfor skal du oppsøke det? Det er et ønske om å bli forstått. kommunisere bra, og har du forstått det og kommunisert det bra, og du liker det fortsatt ikke, så er det bare det. Det kan kanskje godta litt mer, men det er klart man... Enkelt da, de som går opp på scenen uansett, uansett hvor mye de tøffer seg og vil lage musikken for seg selv, det er ikke sant. De ønsker at det publikum skal skjønne hva de driver med, på et eller annet nivå. Så er det forskjellige nivåer. Men man har blåttlagt seg litt, og da får en sånn, hvor mye effort er det å skrive, dette var dritordet, sendt til desken. Det føles som en disrespect. Kan lett gjøre det på en dårlig dag. Jeg tror du må tenke på... For jeg har hørt at du har stilt det spørsmålet før. Hvorfor bryr de artistene seg om dette? Det fascinerer deg veldig. Vi har blitt Kygo som eksempel flere ganger også. Ja, ikke sant? Kygo ligger i noe blått vann, og killeren og verdens peneste kjæreste. Hvorfor bryr han seg? Men det er jo fordi han på en måte... Nå ønsker han å bli forstått i sitt eget land, sikkert. Jeg kan forstå det. Det er her familien hans bor. Det er her han kommer hjem til jul. Og han føler at han sikkert bidrar til å gjøre noe for Norge i utlandet. Kan jo godt argumentere for at han gjør det. Så det er jo sånn, det som kan koke meg litt, det er jo på en måte sånn, vi bor i en buss, betaler alle pengene selv for å spille på norsk i utlandet. Ja, selvfølgelig gjør jeg det, for jeg synes det er gøy å spille konserter i utlandet, og jeg har ikke opplevd det. Men det er ikke sånn at vi switcher til engelsk, vi snakker om Norge, det er på norsk. Og da å ikke komme eller å synes det er kult, det er en ting. Men å synes det er en døv ting, Da blir jeg sånn, hva slags nordmann er du? Skal jeg være? Du blir aldri happy. Synger om utlending ting, synger om norske ting. Bare nå er vi her ute og ambassadører noe. Kan du ikke se det fra det perspektivet? Det er helt sånn nisse, som crab in a bucket. Nå prøver de å, nå tror de at de er amerikanere. Det er sånn type mentalitet som er sånn, wow. - Jeg synes det var et veldig bra svar. Det kan nesten skalere ned på et sånt nivå at du har fått til noe, det har jeg også opplevd selv, at du har fått til noe der ute, om det er et medieoppslag eller noe på jobben, eller fått til noe her, ikke sant? Så kommer du hjem og så er det sånn, du vil liksom, faen nå. - Det er som tilbake i bygda. Jeg sier ikke sånn at du kommer tilbake til bygda, altså bygda, så driver du fortsatt på graver og spiser gråstein, og du bare hei, Og ikke nok med det, det er greit. De graver og spiser gråstein, men de skal også disse meg for at jeg har prøvd en baguette. Jeg prøvde baguette, og jeg synes det var fint og rett. Ja, så baguette. Det holder jo på en måte norsk showbiz ned også. Du ser jo det, hvordan danskene og svenskene alltid har kjørt over oss på de tingene her. Og det dreier seg om Nisselua-tredd-variant nedover her, tror jeg. Skal ikke tro at du er noe. Ja, men vi er noe. Det endrer seg noe. Vi er i hvert fall like mye som danskene og svenskene. Jeg skjønner at vi ikke er... Vi er ikke i USA. Vi klarer ikke å bli det sånne, men hvorfor godtar vi at svenskene turnerer her mens vi turnerer ikke der? Det kan irritere meg. Skjønner du det? Det er ikke noe logisk. - Jeg kan sammenlegge at når Kygo blir misfornøyd med at Norges største avis igjen bare harselerer med heismusikken hans som er hyllet over hele verden, så er det litt sånn som at man har en jævlig bra greie som blir hyllet i Oslo, så kommer de hjem til pappa og bare sånn: "Det er bare tøys og tull i rymmen." Det er nesten samme greie. - Og da er det sånn at du er pappaen min! Du skulle faen meg å bække meg! - Det er viktig hva du mener. - Kompisen min vil bække meg, men ikke du, pappa! - Det er det Kigo mener, og jeg kan forstå han litt på det. Uten at jeg har opplevd noe av den suksessen han har hatt, så kan jeg se det, hvis jeg skulle prøvd å leve meg inn i å være han. Men man må også akseptere at folk ikke diger musikken hans. - Tenker du ikke at du har oppnådd og opplevd veldig mye av det samme, emosjonelt, erfaringsmessig, karrieremessig som nettopp Kygge har gjort, selv om han opererer, han tar privatfly til Las Vegas og kjører på noen shows der, så drar han fortsatt hjem til fana i Bergen og koster seg med pianoet sitt i villene sine. - Forskjellen er at vi spiller i fana og drar hjem til Oslo. Mer Norwegian fly. - Tenk på elsket, elsk intensiteten. Du kan bare ta innover deg et visst jubelbrøl, et volym, et visst antall meldinger som er inne i inboxen. På et tidspunkt kommer du på sånn, ok, dette føles bra. Det jeg gjør er, om du har hyllet, det er litt sånn som, kanskje en sånn rikinger ser på penger, at du sånn, om du har 50 millioner, eller 100 millioner, 150 millioner, springer det på en måte, når du kommer opp til visst sånn suksessnivå, så er det sånn, Du får ikke en linær økning av godfølelse av å bli elsket av så mange versus så mange. Nå kommer noen like for de her folkene. De bidrar. På et eller annet sted blir det sånn at om du blir elsket av 100 millioner mennesker eller la oss si 400 millioner mennesker, det spiller ingen veldig stor rolle. Det er det som du har oppnådd nå som veldig mange trykker til sitt bryst. Ja. så er det som du opplever på den samme sensasjonen selv om du opererer på et nasjonalt eller et internasjonalt nivå. Jeg vet ikke hvor mye det har å si. Nei, du har nok rett til. Det kan jo hende at følelsen er det samme. Mange av mekanismene er åpenbart det samme, men jeg bare tenker... Jeg hadde jo folk som var stalka i India når jeg møtte dem nå, som bransjefolk, fordi de så... De møtte meg en dag, og dagen etter så hadde de sjekket ut Carpe-kontoen. Så så de at... Enten var det Ødegård, eller så er det Kygo følger deg. Og det er tilbake til Bygda og sånne her syn. Det er noe spesielt med det. Det er så rart at hvorfor betyr det så jævlig mye for oss? Hvis du tar det ene, ta Kygo... hvorfor betyr det så mye for ham å lykkes i Norge, og få skryt av VG i Norge. Han gir mer faen ut nå enn det nyeste forslaget, det var jo et par år siden. Men litt sånn typen av det der å komme hjem og bare få anerkjennelse av faren sin, og så får du det ikke. Jeg har jo sagt mange flere ganger, og det er sånn, pappa hører på det her, det er sånn, første gang jeg fikk, var 22 år, hadde jo null spesielle utsikter, gikk på en filmeskole i Norslo, og det var sånn, ja dette her, Jeg var ikke bekymret for fremtiden, men så fikk jeg jobb i NRK. Det er jo ikke det som fast jobb rett i NRK. To kjører, sånn. Da kan du sitte og surfe på en jobb. Da er jo fremtiden trygg. Så dette blir gøy. Kom hjem og fortell. Så pappa lå på sofaen oppe, gikk opp, sa til mamma, snakket litt med henne, stikk opp. Stolt opp trappa og sa: "Nå skal vi bare blæse til nyheten her." Så snakket vi litt. "Jeg har fått meg fast jobb i NRK da." Hun var sånn: "Ja." Ja, så bra. Og det var sånn, that's it. Og så går jeg rundt med forventning om at han skal reise opp fra sofaen og gjøre noe han aldri har gjort i hele sitt liv. Herregud, nå er jeg stolt av deg. Fy til helvete, jeg er stolt av deg. Jeg elsker deg. Har jeg sagt det til deg? Du har sett for deg hele denne filmen har gått i hodet. Og jeg går inn der med forventning på at jeg vet jo Det man er. Gå inn med forventning om at ting skal være annerledes. Vi forventer veldig mye av fedrene våre. Det er et konstant jeg. Hva er det, spesielt i en fars-sønnen forhold? Hvorfor chaser vi den der Accepten, eller hva skal vi si for noe da? Hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg tenker jo at den er veldig naturlig da. Men jeg tenker jo at det er helt naturlig at du jager det. At du ønsker det. Selv om vi vet utfallet. Det er jo det morsomme. Du vet at du ikke kommer til å få det. I hvert fall ikke de ordene du ønsker at de skal bli sagt. Jeg vet ikke, det er sånn. Vi er en nyforeldre-gymnasjon som vokser opp nå, og jeg merker at jeg skryter litt for mye av ungene. Har du tenkt på at hvis du skal bli far selv en gang, skal du gjøre akkurat som faren din, at du kjører halvlinje, og så får han heller bare pestere og jage etter ting? Jeg tror det er best. Tror du det? Ja. Hva har du tenkt på det? Hvis du blir far noen gang, hvordan skal jeg være i forhold til min egen far? Jeg måtte liksom... Jeg var søstra min, og så drev vi og snakket med nyesen min, altså hennes datter selvfølgelig, om hva hun drev med. Og så snakket vi om noe podcasting, så sa hun sånn, du hører på podcast, du er så bra til å høre på podcast. Nå får hun en kompliment for at hun klarer å putte det her inn i øret og høre på noe noe andre har lagd. Det synes jeg er sykt. God på å høre på podcasting. Det går ikke liksom. Det er liksom... Du får skrit i den retningen. Du har ikke lagd device du hører på, headphones som er kjøpt av pappa. Du skjønner hva jeg mener. De er jo veldig flinke jenter, men de kan bli overvelmet av kjærlighet, eller dere som er foreldre. Pluss de sier noe som bare er sånn. Instagramen min, full av små barn og babyer, mødre hovedsakelig, sender babyen sin som synger en karpesang. Hver dag. Hver dag ser jeg på noens baby som gjør det. - Hjerter du det, eller bare lar det ligge? - Jeg begynte med hjertet, og så ble jeg sånn... Men hvor fascinert de er over at kiddendems kan oppfatte at nå er det en sang i rommet. Og det er jo dritbra at det er sånn, at naturen er sånn. At disse menn og kvinner er sånn: Mitt offspring oppfatter lyd, og skjønner at dette her er gøy, eller noe annet. Dette må jeg sende til den som har laget denne sangen. Og jeg må gjøre det nå. Jeg må sende den. Ja, før jeg glemmer det. Men det er også en forventning i en måte. Men kjempebra da. Fordi det sier noe om hvor viktig den tiden er for dem og hvor fascinerende de synes det er. Fordi det er for meg som ikke kjenner moren eller faren og barnet, veldig søt baby og helbaka på ekte. Men det har jo ikke noe å si for meg at babyen Skjønner det. Hvis ikke babyen gjør noe ekstraordinært, så er det liksom ikke... Skjønner du? Det første på en måte gir mening, men det nummer to det å sende det til skaperen med en forventning om at du skal sånn på en måte banku på hjertet. Jo, altså når du sender noe til, altså det er en grunn til at vi ikke sender, hvis vi ser en Hollywoodfilm, så går ikke vi ut og sender ut på Instagram-kontoen til Gwyneth Paltrow eller Brad Pitt eller noe sånt. Jævlig bra film. Og sønnen min har tatt på seg kostymer. Det tror jeg veldig mange gjør. Å, nå blir det... Nei, jeg vet ikke, men i USA så tror jeg en vanlig fyr som går og ser Spiderman-filmen, kler seg som Spiderman med sønnen sin på en eller annen måte, synes det bildet er alt for fett. Ja, og tagger det i Brad Pitt. Too cool, pitcher, sender det, om de tagger, ja ja, det kan man jo. Det er tenkt på at å gjøre det fra norsk til amerikansk, det er for lang vei til Hollywood, men til kirag så er det sånn, det er... Han er jo aktiv. Han er jo en søt, fin fyr. Selvfølgelig kommer han til å respondere på det. - Missforstå meg rett. Jeg synes jo det er drithyggelig at de barna hører på det. Men den bedømmelseskraften på om hvorvidt den kidden gjør noe som er spesielt, den er jo helt borte. - Men spør de om ting som typisk syns hun er flink, eller ser på? - Nei, det er bare sånn: "Se på hun her da!" "En annen ung fan!" Et eller annet sånt. - Hedda kommer på konsert om ti år. - Det er faktisk en veldig on point-parodi på den tingen de kan skrive til meg. - Nå må jeg tenke på, har jeg gjort noe lignende selv? Nei, jeg tror ikke det. Jeg har gjort det Stian Blippe en gang faktisk. Du sendte bildet av kvinnen din til Stian Blipp? Nei, jeg fikk Pokémon-kort. Den her er innenfor, skjønner du. Jeg fikk Pokémon-kort av Stian Blipp. Det var gjest hos dere, hos dem. og da åpnet datteren min på oppgangskortet, og så sendte vi takkvideo til Stian. Det er innenfor. Det er søtt. Det er jo takk. Det var jævlig søtt. Så sa Stian, nå får du studere på det her. Nå smiler du Stian. Og sikkert datteren din som sa, tusen takk Stian. Og så tenkte du, dette her får man hull i tennene. Send det til Stian. Kjempesøt datter skriver han. Det er en jævlig bra stil. - Han er bedre enn meg. - Jeg skal gjøre det med deg en gang. Skal ta deg på en hard ukedag. Så skal vi ta testen. - Vi skal snakke litt om... - Vi skal snakke mer, ja. Nå fikk du følelsen at jeg skulle runde av igjen? Ja. Nei, jeg skulle ikke det. Jeg følte meg selv som en sånn type. Nå fikk jeg en sånn del tråd. Jeg føler at nå er jeg litt inne. Nå må jeg klippe bort det første kvarteret. Jeg følte det som når Joe Rogan sier, «Hey!» Da vet du at det begynner og blir slutt. Har det vært noen sånne en eller to, jeg må bare si på til hvis det er over linja, men har det vært noen sånne sinnssyke, store nedtur i karrieren, som har vært sånn, "Ok, gidder jeg dette her mer?" "Hva er pointet?" Ikke diagnose med en type sånn: "Jeg har ikke lyst til å lage musikk mer." Noen sånne type nedturer? - Nei, det tror jeg ikke jeg har hatt. Men jeg har hatt den der med at du ender opp med å bruke veldig mange år på at du er borte og spiller hver helg. Så det er vekk fra veldig mye sosiale ting, bryllupet til folk. Alt disse tingene her da, som er sånn vanlige. Men jeg har aldri hatt en sånn der, jeg har aldri hatt en knekk fordi at jeg ikke vil drive med musikk mer. Det har jeg ikke. Mer har knekken vært når kommer den dagen der vi ikke kan få lov til å holde på med dette. For det kommer jo 100%. Hvorfor skulle den komme? Det er jo naturens gang. Det er sunt da. Du kan jo lage musikk til du sitter i grava. Ja, jeg har fått mer tro på det nå, men da det var mer sånn klassisk hiphop- liksom prøve å utrime en annen kari caps. Det tenker man ikke at man kan gjøre hele livet. Men nå viser jo liksom sånn... Og så er det jo sånn at det er ganske begrenset publikum når du lager musikk på norsk. Så det er ikke sånn at... Lauren Hill gir ut den første skiva si, og så er hun good i resten av livet. Jeg vet ikke hvordan det er det, men du skjønner. Vi har jo ikke den tingen. Du kan jo... Det er derfor ingen gråter på Spellemann nesten i Norge, fordi det forandrer jo ikke. Hva forandrer det i livet ditt? 50 000 kroner mer i en hyre? Det er jo ikke en livsendrende ting. Mens en Grammy eller en Oscar endrer jo alt, på en måte. Det er mitt inntrykk da, i hvert fall. Fordi det åpner døra til verden, masse mer publikum, masse mer sponsorer, masse mye mer... Sånn funker det jo ikke. Det er jo ikke sånn at jeg står opp etter spillmannen og så har folk ringt meg ned fordi de vil kaste comfy balls på meg. Det skjer bare ikke. Eller et større brand. Spillmannen. Comfy balls, vi kommer dit. Vi kommer dit. Comfy balls, her er kongene. Ja, det er bra. Går du med ComfyBoss eller? Nei, du tenkte jeg skulle få noe i dag. Nå plugger vi det, det er tydelig å gå til det her. Nå blir ComfyBoss forlitt med. Nå blir det toårskontrakt her. Driften. Helvete. Det er verdens spillmann verdt noe da. Men, bare sånn, jeg tar heller en ComfyBoss til enn en jævla spillmann. En kasse med ComfyBoss, eller en spillmann til. Men hva er forholdet til prisutdelingen da? For det har jeg jo snakket mye om, jeg vet ikke om du har hørt det, men Jeg har en veldig anstreng forhold til prisutdelingen, og så har jeg stilt opp på den eneste prisutdelingen jeg har vært nominert. Jeg greide faen ikke å holde meg unna. Jeg hadde la meg sende et løfte, jeg skal ikke stille opp i prisutdelingen. Og så ble jeg nominert av Danby Choi da. Jeg greide ikke å holde meg unna. Jeg følte jeg må stille opp. Han har vært gjest her og god venn. Og han er jo en drømmegjest. Det er jo ikke noen nøling som sier nei, det er bare takk takk. - Du har jo ikke noe særlig. - Det er bra, jeg har sikkert hatt verre enn meg. - Han er både sånn at han kan skru på en personlig og profesjonell sånn... Han bare switcher. - Det er helt fascinerende å se på. Jeg har sett episodene med han. - Prisutdelingen, hva er ditt oppriktige ærlige forhold til det? Når du har vært på så mange, Petri Gull, Spellmann, og så ser bort fra at det går inflasjon og liksom... at man blir blassert. Så på en måte, hva synes du er noen prisutfordringer? Jeg har egentlig alltid syntes det har vært litt spennende og kult, men jeg synes også at det er mye tension i et rom, mange egoer i et rom, og det er... Jeg tror jeg nevnte nå på Spillermann sist, og kom opp der etter tredje gangen, så følte jeg at jeg gainer ti finder per klapp her nå. Det merker jeg. Jeg kjenner jo at nå... Det er klapping, men det er også litt sånn stikk og dø av gutta. Det skjønner jeg, for det er så mange flinke folk i det rommet. Det er jo virkelig. Det er folk som er mye mer musikere enn meg. Jeg er ikke musiker, kan ikke spille noe, kan ikke produsere lokale gigting, bare drar noen linner opp av hatten med en kanin. Føles litt sånn da. Nå snakker jeg meg selv ned, men Du skjønner, så da er det for meg som er interessert i å bli godt likt, så er dette en marit kveld på mange måter også. Og det er jo... Men Megdi er helt annerledes. Dette er jo fullt fortjent. Det er ikke sånn at han ikke skjønner hva som foregår. Jeg sa til ham sånn, det er jo Stas, vi var tekstforfatter. Det synes jeg var ganske fett. Så jeg sa, det er jo kult da. Det er jo med denne skiva, der man har brukt så mange andre ord fra forskjellige språkene våre. Er ikke det fett at vi fikk det nå? Så jeg ba, ja, men det var jo fett første gangen. Så jeg ba, første gangen? Og da skjønte jeg at han tror han har vunnet den før han. Men det har han aldri gjort. Inn i hodene så har han vunnet. Det er så snøyende. Så han vet ikke hva som skjer, tror jeg. - Men hva setter du sånn? Det jeg tenker på er at en ting er å få pris fra publikum, ikke sant? Det er jo sånn, det er stas, men sånn som Spellemann, Petru Gull, har vært inn i de juryarbeidene der, ser hvordan pølsene lages, det er sånn, det er et eller annet, hvis man bare visste hvordan priser bearbeides og uttales, det er sånn at det sitter en gjeng på et størselig møterom, seks, sju, åtte ganger og diskuterer på et ganske lavt nivå hvem som bør vinne og hva vinner. Ja, for det spørs jo hvem som diskuterer da, men du tenker at det er på lavt nivå uansett nesten. Nei, jeg synes sånn, nå har jeg ikke lurt, nå venter jeg litt da, men sånn typen det er et eller annet, jeg kjenner de her... Jeg kjenner litt for mange av de folkene som sitter i juryene her, i forhold til hvor flinke de er og erfaring og hva som skal disse menneskene være med. Men poenget er bare at uansett hvem som sitter her, det er en jury med 4-5 personer som da definerer på en måte dette var årets suksess, mens dette var nummer 2, 3, 4 og 5. Det tristeste øyeblikket for meg er når de som mottar prisen da, som er gitt av fem personer som sitter med et ganske litt representativt smak da, faen nå, det er like før de kommer inn i døra her. De bare nærmer seg. Det er veldig bra. Det er det som er mest ubehagelig, at sånne der - Men kan jeg spørre om noe? - Ja, ja. - Det er spennende, for det her er et mønster, for du digger ikke det, det fascinerer deg veldig at folk kan bry seg om anmeldelser. - Psykologisk, ja. - Dette er jo litt det samme greia. Dette her opptar deg og plager deg på en eller annen måte litt. Hvorfor det? - Godt spørsmål. Skal vi prøve å dykke ned i det? - Jeg får prisutdelinger. Det er litt sånn, den biten der, når man vet hvordan pølsene lages, at det er fem stykker som sitter på et rom og funterer at du skal få diplomet, så vil for meg være sånn: - For du synes ikke det er verdt noe da? - Det er ikke verdt en dritt. - Nei, ja da, det forklarer jeg jo ikke. - Og så står man og gråter. - Jeg trodde du også ønsket på en måte kanskje litt, når du satt der på subjektprisen, så tenkte du: "Kåper de sier..." - Håper de sier "Man får sikkert betalt for det også!" eller spiller deg et eller annet jingle. - Det jeg håpte på var at de skulle rope opp noen andre, og det er jeg 100% ærlig, jeg skulle slippe å gå opp. Jeg hadde supernøye for å gå opp. Jeg har den scene, stå på en scene og få feil årsaker, i lyset av den du er, og ikke det du lager på deg. Den likte jeg veldig dårlig, så jeg sa sånn "Nå er jeg for å hilse på Danby, håper at det blir en annen vinner." Og så skjønner du at kvelden blir lenger og lenger, og jeg drikker mer. Og søsteren min satt ved siden av meg og peppa meg opp, og jeg bare skjønte at jeg ble nervøs. Jeg ble sånn dårlig på at dette her så lite meg. For jeg har ikke lære å kødde med det tingene her hele tiden. Så skal jeg stå opp og si den samme pisse. Så hun peppet meg opp sånn kjempeflinkt. Sånn der, vet du hva? Ingen bryr seg. Du må ta imot prisen. Si takk til de du skal si takk til. Gå ned. Dette er ikke om å bli glemt. Ingen kommer til å huske det. Bare gjør det enkelt. Ikke drit ut. Det var det beste spilet på en eneste jeg trengte. Hvem vil høre noe mer? Det er akkurat det som er Nei, folk vil høre noe mer. Jeg er hyppig å se deg si, da jeg startet var det bare en mikro og ett i en høretelefon. Det er ikke klart vi elsker, alle elsker det greiene der. - Du og Tore Sagen har ikke disse følelsene. Jeg er hypp på å se, jeg liker litt drama. - Jeg måtte ha hatt litt mer mengdetrening på å stå og blæste ut noen god vitser i en sånn komprimert format som den er. Nei, men du er inne på noe der, altså det er bare sånn prisutdelinger, anmeldelser, altså for meg er det sånn type det innholdsløse, egentlig verdiløse, i noe på en måte som er fått, det skapes noe av verdi, som er veldig viktig for mennesker, så er vi i et sånt mellomskikte hvor det er noe presse som skal anmelde noen greier for folk, hvem bryr seg? Hvilken rolle spiller det? Det er jo det flaue ved det nå. Da var det fullt spektrum hver gang det var spillmannspris. Det betydde noe folk brydde seg. Nå er det jo ingen utenom de som er nominert som bryr seg om. Det er inflasjon i prisutdelinger. Jeg tror ikke jeg kjenner noen i bedre bransjen som ikke har vunnet en av prisdelene engang. De har jo helt vilde greier, har de ikke det? De har jo sånne der gull og bronse og hedelig innsats. Nei, vet du hva faen jeg sier? De greiene der, det er jo helt... Det er flaut, det der gull-bronse-greiene fra reklameverdenen. Den er vil. Og så kommer de på kontoret og de har satt opp det. Priser de selv har trykket. Eller satt i støp, eller hva enn du vil kalle det. Jeg vet ikke, jeg har diplomer. Men faktisk på det nivået der, så kan jeg skjønne at arbeidsgiver pusher på. Jeg husker NRK og sånt, og så var det veldig sånn at du skulle pushe på arbeidsgiveren og ville at du skulle levere en bidrag til Pri Radio, heter det, ikke sant? I radioverdenen skulle du sende inn innslagen i programmen din, sånn at du kunne vinne en radiopris. For meg var det et totalt verdiløst fuck all opplegg, men for arbeidsgiveren så har det en veldig stor verdiløst. Men hvis juryene hadde vært folk du respekterte, da hadde du... Jeg tror det måtte ha vært et volym. En publikumspris ville vært mye hyggeligere. Det hadde vært... Det gir mening. Men i hvert fall er det en sånn rar konkurranse at hvem du står opp mot og der... Hele tingen er at det... Men du er jo konkurransemenneske, du digger konkurranser. Nei, egentlig ikke. Jeg har vært det. Men nå har jeg gått fra at dette her høres superteit ut, etter i hvert fall Bastø og Toel, men gå og konkurrere mot andre til å konkurrere mot seg selv. Superklisje, veldig i tida, men det er helt viktig. Det gir for meg veldig mening å konkurrere med meg selv. Er det beste konkurransen du... Fordi du sammenligner deg med andre da. Du sammenligner deg ikke med andre. Nei, det er jo, men jeg er egentlig litt glad for at jeg er helt oppriktig klar og tenker sånn selv. Men det tok jo meg litt tid. I begynnelsen er man jo ung, og man vil ha suksess, og man har et ego som på en måte må mates litt mer, kanskje. Jeg vet ikke. Det er essentielt. Jeg tror ikke man kommer på en reise hvis ikke man har det i utgangspunktet i hele tatt. Alle de her... de her litt sånn coming by age biasene, at man, sånn som jeg i starten av podcastene, så driver jeg sammenlignet med andre podcaster, hvorfor går den så bra, og hvorfor går de så bra, og han er kjendis. Det trenger ikke bare være usynt at du gjør den analysen, sånn at det ikke fortærer deg innvendig, så er det jo greit. Men det er jo lærdom i det, på en måte når du skjønner, men dette her var jo blindspor, alt det jeg gjorde i starten var feil, for jeg bare så på hva de andre gjorde, i stedet for å holde det som... trykke på seg selv og bare fortsette ut da. Sånn som man skal med artister, spesielt i Spotify og med listeplassering og sånt, hvor fort gjort er det ikke så mye bare sånn, oi, nå fikk han anledning på det, nå var han på den prisutdelingen på den festivalen, bare fy faen, jeg har jo levert mye på det, og da begynner man å skylle på sånne eksterne faktorer, hvorfor man suger da. Det er fort gjort litt sånn. Ja, ja, selvfølgelig. Nei, det er sånn, med prisutdelinger, skal vi runde av den, så er det sånn, Det tristeste for meg med prisutdelingen er at når folk står og jubler som om at de faktisk har oppnådd noe, når du egentlig har laget et fantastisk dokumentar, en film som bare står alene og skinner for seg selv, mens da står det bare at du venter på den anerkjennelsebekreftelsen av en jury på fem stykker, at det skal få tårene til å sprute, det er det jeg synes er det triste. Fordi at i sport så har du ikke problemer med det, for han har faktisk løpt og faktisk hårdt målet. Da tenker du selvfølgelig ikke det, for det er jo ikke noe sånn... De griner når fløyta går, ikke når de hever pokal. Nei, ikke sant? Det var fint. Ja, det var bra. Det var jo fint innpå deg, men du touchet innpå. Jeg håper ikke de griner når fløyta går, for da griner de det avsparket på en måte skjer. Når fløyta går, når du runder deg, når Håland står og banker i gresset, når du blåser av kampen. Ja, men du blåser jo gangkampen da. Ja. - Ja, da begynner han å grine. - Hvis alle begynner å grine, da, hvis alle begynner å grine, da, det er ikke så fett. - Det er nytt nivå, da. - Jeg kan ikke tro at jeg spiller i finale, men det er andre minutt, kompis! - Bare ikke roe deg og kikke opp, jeg er så rørt av å være her. Hvor snakklig. Bare sånn, forstendelig EM. Det hadde vært fett hvis folk var litt sånn over-emotionelle, menn var litt sånn superstjerne, bare sånn over-emotionelle, at man må ta emosjonelle pauser. Det er jo litt i tiden, da. - Jeg tror det hadde funket, ja. Men hvor har vi kommet på prisutdelingen? Jo, en ting jeg plukket opp når du snakker er at du er veldig opptatt av objekt. Den synes jeg er interessant å forfølge. Jeg synes det. Jo, det er interessant å forfølge, men... Fordi meg er det ikke så interessert til å... Det er sikkert derfor jeg har utviklet meg litt i den retningen. Jeg tror veldig mye at vi har vært så mye tett opp på hverandre at vi utvikler liksom en kropp. Er du konfliktsky? Nei, ikke konfliktsky. Det er jeg ikke. Men du er opptatt av at alle skal ha det bra rundt deg. Ja, det høres jo skrytet ut. Men det tror jeg at jeg digger. God stemning og at folk skal ha det fint. Jeg digger at folk kommer overens sammen. Det liker jeg, det er behagelig. I hvert fall de jeg jobber med. - Nå kjenner ikke jeg, jeg har ikke møtt meg i det heller, men i en sosial sferer, hvis det er for hyggelig, så kan jeg finne på, gjerne med litt alkohol, bli litt kontrær for å få det til å lugge litt. lukke byttet litt, få litt energi inn i rommet. - Jo, men det kan jeg like. Det kan jeg like. For jeg henger for det meste med folk som digger det. Men la oss si det kommer inn en helt fremmede, noen har med dama si. Det har nedkjølende effekt på hele rommet og meg også. Da gjør jeg ikke det. Skjønner du forskjellen? Du gjør det da, du. Hvis en av kompisene har med dama si som han vanskelig ikke har med, eller hvis moren til noen kommer hjem, så sitter du fortsatt der full og driver og lugger og lager, kommer med et eller annet sånn, jeg synes Madcon i Eskimo-draktene var ok, eller et eller annet sånt. Da gjør du ikke det. Nei. Du gjør det bare hvis det er med gutta. Ja, det kommer litt an på... Nei, det var kanskje mer før det. Det var kanskje mer før den kontrære biten. Det var som å være usikker på seg selv da, da man var yngre. Hva er det du sa da for å kjøre opp rommet? Det beste jeg kom på, jeg satt i pokerlag en gang. Det var en fyr som ikke hadde vært med deg før. Da greia jeg, og det er sånn at først finner noen biter taket, så er det litt som en sånn stein vi kommer ikke til å finne poeng. Vi snakket om å ha trekant mens vi satt og spilte, og så... Så begynte han ene, han nye, at dama hans hadde hatt trekant, men han hadde ikke hatt det. Så da skal han dra til Hamburg, og så skal han ha trekant med noen tyske damer der. Det hadde han avtalt. Med dama si? Nei, med andre damer. Han hadde fått tilatelse til å få trekant med noen andre damer. Det fikk jeg liksom ikke avhue. Så sa jeg bare sånn, helvete, altså hva... Så begynte jeg å problematisere det og begynte å gnagle på det. Det ble så dårlig stemning at vi holdt på å avslutte hele pokerlaget. Så tok jeg sånn, ok nå snakker vi ikke mer om det her da, sa jeg. Nå er vi hjemme hos meg, nå har vi en god stemning. Jeg sa ikke sorry, jeg sa noe annet. Så kjenner jeg bare sånn, det blir for hyggelig igjen da. Så drar jeg opp den hele tiden. Du Rune, jeg "Jeg kommer ikke over at du skal til hamburger og knulle to damer i trekant. Det er størst slikks jeg har hørt noen gang." Da eksploderer det rundt bordet der. Hvis jeg finner noen å pirke på, så greier jeg ikke å... Da kan jeg irritere på meg en klegg. Det er litt sånn type... Jeg tror det tilgjør mer fortiden. Har du noen skjevheter når du begynner å drikke? Blir du ekstra snill? Blir du ekstra bli? Eller opptatt av at alle skal ha det bra rundt deg? Nei, jeg vet ikke. Jeg har ikke hørt... Jeg har ikke hatt mye av det der sånn der, i går gjorde du sånn. Det får jeg veldig lite av. I oppførsel. Hvis jeg har gjort noe, så har jeg gjort noe mot meg selv på en måte. Kjørt hodet mitt selv på en måte. Sånn har jeg aldri hatt... Og det er jo en ting som du bare må. Du er jo liksom med... Uansett hvor du snur og vender på det, så er du jo på en måte med masse kollegaer, og de masse folk rundt kan kanskje ønske å ta et bilde, eller du er på jobb uansett. Du møter noen, du møter en veninne, søsteren din. Det finnes grenser for hvor, jeg kommer aldri dit. Jeg går ikke rundt i Oslo, eller noe annet sted for så vidt, for det er ikke så behagelig. Helt uansett. Kan akkurat så offentlig liksom. - Hva er bildet på policyen din da? Folk kommer bort og spør om bilder og sånt? - Det pleier jeg som regel å si ja til. - Ja. - Ja. Jeg pleier å si, er det innenfor, det er ikke så mange norske kjendiser som bare drar nei på den tror jeg. - Så grenser går hvis du er med familie? - Ja. - Med unger eller gjør noe sånt som er privat da? - Da kan jeg si jeg er med familien, det kan jeg si. Men det er også fordi jeg synes det er fascinerende at noen kan komme bort. Spesielt da nesten mine var veldig små. - Positivt fascinerende? - Nei, på en dårlig måte. Det sier ganske mye liksom. - Og hvis du er med familie, tenker du sånn? - Ja, hvis du ser noen som er offentlig med noen barn, uansett om det er hva som helst. Eller du ser at de er med familien sin. Det er noe feil i hodet ditt også. Jeg berømmer, det kommer jo en del folk bort, i det siste året, spesielt unge mennesker, og da er det sånn, jeg berømmer, for jeg vet ikke helt om jeg hadde turt å gjøre det selv, hvis det er noen jeg så opp til eller hørte på, om jeg faktisk hadde hatt baller til som går på å si sånn, jeg digger det du gjør, men bare synes det er jævlig bra. Bare sånn, Det klarer jeg å si. Jeg vet ikke om jeg har hatt balle til å gjøre det, og jeg beundrer de som faktisk går bort og bare steller seg på et helt naktemål, hvor de bare sier dette, utenpå at de har lyst til å oppnå noe, og spesielt når de ikke spør om bildet. Det er ikke for å utbytte, det er bare for å ha appreciation. Ja, det er dritbra når folk, og de kommer jo veldig godt ut av det, de menneskene som gjør det. På en måte, se på det sånn rent kynisk, hvis det bare var en act, så føler jeg at det er Jeg tenker bare at den personen har selvtilliten på stell, tenker jeg. Altid. Jeg tenker, wow, hun eller han tok liksom, det vil hun bare si og gå. Det er jo en veldig fin ting. Jeg føler jeg har selvtillit, men samtidig som akkurat du kom til en sånn ting så der, så har jeg veldig dårlig selvtillit til, for jeg har ikke lyst til å komme opp i trynet på andre og plage dem på en måte, eller ta tiden deres, eller hva det er jeg kan tilby livet deres ved å Det kan få dårlig selvtillit faktisk, for en gang skyld. - Vet du Tøyen Holding, den rapgruppa? Fred Faes fortalte meg at det beste han hadde opplevd på den graden her, var en fyr som i fart, jeg vet ikke om det var voi eller sykkel, har sagt: "Dritbra, gleder meg til konserten." Ikke noe mer, ikke noe stopp, ingenting. - Det var hans kopp med te av kompliment. Det var veldig bra. - Det kan jeg like. Jeg har tenkt på noen gang hva du ville vært. Det var en som sa til meg NRK, for å ta den analogien først. Hvis du tar vekk NRK.no-mailadressen din, hvem er du da? For når du jobber i NRK så er det sånn, Det er en big deal. På medarbeideri under sjøklasser, så er stoltheten å jobbe i NRK ganske høy. Og de aller fleste som jobber i NRK, sier til andre at de jobber i NRK. Det er en stolthetsfølelse. Det er et prestigested i jobbet. Hva skjer da hvis du tar vekk NRK.no fra mailadressen din og setter på gmail.com? Ja. - En kollega min som gjorde det, han merket at det var natt og dag. Fra at du har autoriteten å sende mail. Du kan bruke NRK, NO-mail, ikke klage på noe. Så får du svar. Men Gmail er noe helt annet. Har du tenkt noen gang over hva du ville vært uten Megdi og Karpe, hvis det bare var deg? - Jeg vet ikke, jeg har sånne ... Jeg vet ikke om det er det spørsmålet du stiller, men det er veldig mye unge dudes som jeg møter, som spør alltid, hvordan vet du om de liker deg fordi du er karp, eller om du er deg? Det er et veldig typisk ung mann spørsmål, i hvert fall til meg. Jeg føler at alle som jeg snakker om som er halvoffentlige, er sånn, ja, det er det du spør om. For de synes at det er... De er opptatt av denne falskheten som du snakker om, i hvert fall de tolker det som at hvis NRK forsvinner, så er jeg bare en Gmail, men jeg er jo fortsatt meg, og jeg fortjener jo fortsatt noe anerkjennelse, men jeg får null respekt av, så hele min verdi er avhengig av den mailen. Det er et veldig vanlig spørsmål jeg får, hva er det? Hvordan vet du om de liker deg, eller om de liker karpe? Det er for sånn inni meg, jeg har ikke alltid hjertet til å si det, men det er jo karpe. Ja. Det er jo ikke noe feil med å synes at det er kult hvis det er din kopp med te. Men til de gutta som jeg føler er litt mottakelige for det, så sier jeg sånn, ja, men hva med, hvis du er på en fest, så ser du en dame du synes er helt ok, eller kanskje du hilser på henne, eller kanskje du synes det er pen. Hva enn grunn, du sitter ved siden av henne, og så snakker du litt med henne, og så sier hun, ja, og så... Du er opptatt av vintersport, sier hun. Ja, og så er jeg proff alpinkjører. Du blir sittende litt til. Sitter du da fordi hun er alpinkjører, eller fordi hun er hun? Det er veldig enkle, men med kjendiseri får folk bare en helt annen idé om at det er så mye med... Men det er jo det samme som en idrettsding, tenker jeg. Jeg føler ikke det er noen forskjell på de... Det er samme trening, og så er det en performance, og så går det bra, eller så går det dårlig. Og så tiltrekker det seg mennesker som er fascinert av det. Det er noen sånne kodependensgreier som kanskje også kan... Hvis man har vært gift veldig lenge, hvem er man Hvis man mister kona, så på en måte sånn typ, du definerer veldig identiteten og livsstilen, hele hverdagen din, tilværelsen din, rundt at du er en gift mann, og i morgen så er du ikke det. Sånn typ at hvis du hvis Megdi ikke skulle være borte i morgen. Så det er jo sånn, karpeprosjektet er jo på en måte litt dødt. Det er det det har vært opp til den datum, hva som skjer videre med det blir noe annet, men det vil jo være noe sånn typ... den kodependensien og å være en offentlig person som du er nå, vil det vært annerledes hvis du tok vekk det der som: "Ok, shit, hva skal jeg gjøre nå? Skal jeg fortsette å være artist? Skal jeg skydage artisten? Skal jeg gjøre noe helt annet?" - Jeg tror man bruker mye tid på... Man må alltid gå inn i spørsmål: "Hvorfor gjør jeg dette?" Herregud, jeg tror nok at det hadde vært en nedtur å miste den... Den delen selvfølgelig, hvis man plutselig ikke var et NRK-data enda mer. Jeg vet ikke. Ta følelsen da, som jeg leser, hvis jeg bare tar artistfeltet. Hvis det er featuring-karpe, så er det noe helt annet - En featuring kirag. - Ja. - Men i og med bestikkelse er det egentlig ikke noe særlig forskjell, det er bare en person ekstra med i parantesen, men følelsen av at det er kirag på egenhet. - Det er mye mer oppmerksomhet at det er med i karp enn at du bar med meg. - Det er mye større impakt, men det burde jo ikke være det. For det er jo samme to personene som bare bidrar på en låt her. - Jo, Lois og Karp er to personer i Kira-geien, så det burde være det. Det burde være en forskjell, og det er en forskjell. Det er jo halve glasset. Jo, jo, jo, men det er sånn... Det fascinerer deg. Du er verre enn de 16 år gamle guttene jeg snakker med. Men jeg er ikke prognatiseret. Det betyr jo fortsatt at du fortjener den respekten. Nei, det er jo bare meg. Hvis jeg er med en andre, så er vi den store merkevaren, men alene er jeg ikke det. Det er bare følelsen av... Følelsen av ureferdighet. Tatt videre av smafia, da. Ja. Når de to andre gutta gikk på et solo-ride, eller en duo-ride, fordi de kranglet og sånt, - Foenget er jo at det er annerledes når to blir til en, men når tre blir til to der, så i utgangspunktet skulle det være noe av det samme. Den samme impacten, de samme forventningene, samme soundet, samme musikken, men det ble ikke det. Det er et eller annet sånn, det er sånne enkelte svar som at det er brand da. Det er bare lave forventninger, du må bygge opp nytt igjen, jeg vet ikke. Jeg synes det er puss å tenke på at vi bare brander oss som noe, og så bare brander vi oss og kaller oss noe annet, så er det på en måte en helt annen typ forventning, markedsverdi, dette her er det, og dette er det, men det er jo bare de samme folkene som bare under forskjellige skins, eller avatarer, bare gjør noe annet. Det er en sånn pussy tankeeksperiment da. Ja, kanskje jeg ikke... Syk på den? Jeg tror ikke jeg følger den helt, for det er jo en forskjell. Det er jo noe jeg har laget i et lag, og noe jeg har laget... Det er jo som fotball. Det er jo den beste sammenhengen ofte. Det er jo veldig likt. Du er en del av laget, og så digger folk Manchester United. Det er det som er merkevaren. La oss snakke om den der... Når jeg satt på harddrugget TikTok og scrollet, så kom jeg over din TikTok. Ja, gjorde du det? Ja, for den skjønner jo hvem jeg er. Den skjønner jo hvor jeg skal. Og da var det den Astle-tøyet som India-episoden. Det var et utdrag derfra. Var det det, ja? Det var det som skjønner det, da. Jeg digget det. Skulle ønske den var mye lengre. Skulle ønske det var syv timer episoden, faktisk. Det blir deg, når du skal byleie musikk, så kan du sitte med Asle Tøy og snakke om India. Han kan du lage syv timer på. Ja, ja, ja. Men han, det var veldig bra. Men kommentarfeltet var ut av kontroll, selvfølgelig. Hva er det med kommentarfeltet på TikTok? Det er helt sint. Det var helt sånn, de basher i bakken. Jeg bare, å faen, du. Han sier noe om at det er bare å lære seg litt hindi og forstå noe om India, fordi det kommer barnebarn av deres til å gjøre. Det er provoserende for mange, da. - Ja, tydeligvis da. Den nye supermakten i India. - Det var ikke noe, det var bare "hæ, de er jo helt innavle". - Det er sånn at jeg begynner å lure på om folk bare overgår hverandre i pisspreik i kommentarfeltet, for det er bare sånn hysterisk. - Men TikTok er verre enn alt annet. - Alt annet, absolutt alt annet. Hvis du ser noe kjipt inn på TikTok, så blir det akkurat mindre kjipt. Det blir jo mindre vondt fordi det er TikTok og det er vekst som at folk bare er sånn der... Nei, altså sånne unge artister og sånn legger ut kanskje et vers og sånn, og da er det blitt sånn trend å skrive, jeg vet ikke om du har fått med deg, så man skriver fire on mute. Hva betyr det? Altså, fordi da leser jo artisten, og fire, altså fantastisk, ill, flammer, positivt, on mute... Ja, ja, fire on you. Sånn, ja. Og det er en sånn drikere ting å skrive. Alle bare henger seg på. Jeg tror ikke de hører på det engang. Det er en greie, liksom. Så den er harsh, ass. Folk bare elsker å trolle, tror du ikke det? Jo. Det er gøy å trolle. Det er morsomt. Troll er mye når vi har tenner og sånt. Det er jo gøy å hisse på andre med trolling. Ja, ja, ja. - Det er jo et eller annet sånn. - Få en reaksjon av en kjendis. - Ja, ja. - Det er bedre enn... - Og så hisser den seg opp litt, og går inn i kommentarfeltet og bare... - Og nå er jo folk bare sånn, filmer seg selv i full rant. Da er det jo... Hvor gøy er det på veien fra skolen? De svarer til meg liksom. - Men det er sånn der, yngre mennesker, de sender også videomeldinger, altså talemenger og videomeldinger, mens de fleste i min generasjon sender jo tekstmeldinger, sånn type tekst. Hun går alltid visuelt og telefonsamtaler for hver pris, men hun snakker med noen unge gjester og sånn. Går langs gata, så snakker de heller. Jeg sender en talemelding. Det er veldig nytt for meg. Jeg skriver hele sms-et. Jeg er nesten å snakke i telefonen. Jeg er jo helt... Du skulle jo ringe meg om dagen, men vi er ute oppe og sitter og skriver i stedet. Ja, det ser du. Hva er det du har i hamste hjulet? Hva er sirkelen din på mobilen som er ditt slavemønster? Ja. Twitter føles jo mildest av en eller annen syk grunn. Jeg tror det er på grunn av at det ikke er så mye inntrykk. Pudelmøsk, vet du. Ja, ikke sant? Det er ryddet opp. Nå er det ryddet opp der. Du skulle ikke trekke deg ut i protest du da? Nei, nei, jeg tenkte aldri på det. Det var litt sånn nordmenn som trakk seg fra Twitter i protest. Ja, det var. Skal ikke se på VM. Det var den graden her. Ja, det var den samme graden her. Skal ikke se på VM- - Kjenner du på en måte å bruke noen plattformer til å bare blaste ut eller rante litt? Når du kommer sånn der, jeg skal se på VM. Ta med. - Nei, for jeg har følt ikke sånn veldig, det er ikke så svart-hvit. Og da er du en del av den, det vil jo ikke jeg bruke dagen eller uka di på det. Da er det i gang liksom. - Du vet det blir oppslag og sånt også. - Ja, ja, ja. - For deg er det nedsidig, men det må være fristende å bare... - Men jeg hadde det veldig, jeg husker jeg liksom, i desember, så var jeg i India, og så snakket jeg med folk om, så jeg sa, i Norge, du blir veldig sånn med en gang du er i utlandet, ikke sant? Og her er det sånn, i India, så det er veldig slitsomt å hele tiden være sånn, men da sa jeg sånn, ja, det er mange som boykotter det i Europa. Fordi Og de ba, hæ? De skjønte ingen. Altså ingen av de jeg snakket med skjønte noe av det. Og det var sånn, jo jo, men det er jo, de har sine grunner og jeg tenker jo at det er mye mer sammensatt, men jeg vil bare si at folk, noen gjør det i Europa. Og de var sånn, og jeg var sånn, de hadde ikke hørt om Det var ikke en greie for noen. Det var kun poeng nesten. Det var sånn morsom ting på fest. Så de dro ut meg og sa, «Jirag, fortell om hvor syndig det syns på oss å jobbe i Qatar. Vi får ikke komme til Norge, men de syns skikkelig synd på oss. Fortell om boykotten.» Så jeg var sånn klovn. Og det her tror jeg ikke... En nordmenn som bare, nei nok er nok, tror ikke de egentlig vet at det er på en måte... Jeg vil ikke inn på hvem som har rett. Det er ikke synet til den gjengen. Nå har ikke jeg forsket på det, men selvfølgelig er det mye dritt som skjer. Men de forholder seg på en helt annen måte. De er sånn, ok, men kan vi komme til Norge da? Så bare, nei det kan dere ikke. Men det perspektivet da? Når folk tar sjansene sine her ute. Dette er ikke... Det er ikke Norge liksom. Nei, men så det perspektivet der hadde vært morsomt hvis du hadde lufta da du stod på som mest da. Men det er ikke for mye tidsstjeling eller... Nei, jeg er jo også inne i den norske bobla. Ikke sant? Heldigvis på grunn av familie i utlandet og sånn, så er det sånn der. Det er veldig enkelt da, som du sier sånn det USA var for nordmenn før, det er det Dubai og Midtøsten er for oss nå. Det tilbyr en sjanse, og selvfølgelig av og til er liksom hva skal jeg si, vilkårene dårlige, men vi får til det er mange andre som Og så har de en helt annen idé om frihet. Jeg husker jeg hadde en diskusjon veldig, nå er det sånn ti år siden, av monkelen min, han skulle flytte fra India, men han ønsket veldig bra til USA. Og jeg var sånn, jeg må kommunikere til Norge. Det er Norge som er ekte USA, det har Raleigha sagt. Her kan du oppnå den amerikanske drømmen, her kan du klatre i, klassereisen er mye mer mulig her da. som er facts, men han var sånn, det er jo helt, hva mener du, dere bor jo som kommunist, det er jo ikke noen frihet, jeg bare, hva mener du, det er ikke noen frihet, han sa, ok, hvis jeg vil gå inn, jeg har jobbet hele livet mitt, men jeg vil gå inn på et kasino og putte alt på svart dotter, så kan jeg gjøre det i Norge, så sa han, nei, nei, de vil stoppe deg fra det, så han bare, i USA kan jeg gjøre det, det er frihet, det er forståelsen da, tusen argumenter, jeg skjønner alt dette, jeg bare sier sånn, jeg tror liksom, Jeg føler at nordmenn ferierer her i Norge, de er på hytta, så er de tilbake, så jobber de, så leser de ved Egy Dagblad, og så drar de kanskje til Frankrike på en eller annen tur der, og så har du syden-demografien, og så er det ikke noe idé om hva... brune eller svarte mennesker tenker om den samme saken. Du har ikke i hvert fall first hand experience på det. Du står veldig dårlig til med almen kunnskapen på de tingene der, er mitt inntrykk. Og min egen også. Fordi jeg også liker å være i Oslo og dra på en strand kanskje. Men jeg er tvunget litt lenger ut da, i et bakgrunn. Så det tror jeg har vært sunt for mange. - Men du synes det er så mye moralisme da, sånn som ute og vandrer med Dubai og helt enkelt? - Ja, men jeg tror de vil godt. Jeg tror alle de som boykotta det, og de som absolutt vil godt liksom. Jeg tror de synes det er helt forferdelig at noen har dødd mens de lagde den stadionen. Men jeg tror ikke vi da, jeg vet heller ikke hvilke options har disse menneskene, hvordan ser de menneskene på verden da? La oss starte der. Så... og muligheter og... Det er mange ting i Norge. Det er alternative, ikke sant? Da, når bare det spørsmålet blir stilt, så jeg har ett liv å leve, og nå har disse to barna født, og det blir tre. Og vi bor her i denne provisoriske hytta i slummen i India. Ja. Hvem skal hente oss? Det er et eller annet med det moderne livet vi lever, også det sikre snett livet, det velferdsstatum vi lever i i Skandinavia. Hvor lite representativt vårt liv er. Det er slitsomt å tenke på hvor lite. Det er ganske utfordrende med mindrapping når du er inne i en tilværelse og virkelighet som du føler selv er bra, og dette her må også resten av verden kunne få lov til å oppleve hvis man bare gjør det etter denne modellen her. Men at den ideen om at ... at det lar seg speile over på andre nasjoner og andre kulturer, er veldig, veldig pussig. Og tenk på at man greier ikke å graspe på ... Det er jo vanskelig for oss. Det er en milliard mennesker i to land i verden. Den størrelsen her er helt umulig å håndtere. Og da er det sånn ... Jeg tror det er vanskelig for folk som har sett seg inn på at dette er veldig lite representativt i livet vi lever nå. - Det var flere indiske venner og meg som fløy inn for de Spektrum-konsertene. Og de så på prisene for det første, på vårt merchandise. Og så sa de: "Hvorfor er det så dyrt?" Vi skjønte at når vi skal gjøre de ti konsertene her, så kan vi ikke bare gå til en sånn Fruit of the Loom-aktig, forkjøplende greie, men vi vil fortsatt selge merch, vi vil jo også tjene penger, vi bruker masse penger på konserter, vi har ekologisk bomull, det var bare sånn: "Hæ?" Du vet hva jeg mener, de er ikke der, fordi middelklassen er i ferd med å vokse, og nå, alt som vi har fått oppleve, reise, fly, biler, kjøpe plastikting, det er sånn, som min venn som var her sa, han bare, du mener dere har gjort det ferdig, og stopper det her for oss? Kommer ikke til å skje. Vi er den middelklassen i India. Nå skal vi gjennom det. Og vi klarer ikke å forstå hvorfor vi skal slutte fordi dere har brukt opp liksom, som tenker ikke. Og det er forståelig for et menneskelig individ hvis du går ned på den nivåen. De ser det ikke på den måten. Og så kan det jo hende at det finnes noen smarte Tunberg hoder som kan forklare det. - Tunberg faktisk. - Hva heter hun igjen? - Greta Thunberg. - Jeg heter hun ikke det. - Tenker du hun er smart? - Nei, jeg tenker at hun må ha et apparat som kan forklare noe om miljøvern til disse landene med en milliard menneskehverd, der middelklassen vokser og ønsker å oppleve å dra på ferie og sende et postkort hjem. Om ikke det er hun, en eller annen person som kan noe med dette. Men... Men det å bare forvente at nå brenner verden, nå må de skjønne det. Prøv å stoppe et land fra økonomisk vekst, og få flest mulig til å ha fattigdom. Tenk nå, skal dere starte opp et kultkraftverk? Dette her er ikke bra. Det er det du skal gjøre, for se på oss. Det er mye... Det er så fort du glemmer syndromer, vi skal kalle det typen av... Tror du det er det som gjelder for enhver befolkning rundt omkring i verden, at man føler seg litt sånn center of the universe, altså center of the world, uansett om du bor i Chile, USA, Norge? Absolutt, men det er bare mye mer force hos den hvite delen av verden, fordi de er center of penger. Og det er den tunga på vektskåla som gjør at du faktisk er center. Tror jeg da. Du kan jo finne folk som har et... som leser lokalaviser i Kongo og tenker, konge, men de har ikke den samme... Det blir sjokkert å høre koreanere ser ned på for eksempel hvite fra Vesten. Kineser ser ned på koreanere, koreanere ser ned på japanere. Vi sitter jo og ser ned på... Så stikker spaden godt ned i året. Vi sitter og ser litt ned på grekere, spanolige, dårlige rådige, surrete, sånne andre typer nasjoner. Her oppe i Norden ser vi mye mer skikk på disse tingene. Alle nasjoner og alle folk ser litt ned på de rundt seg nesten by default. Det er nesten en slags iboende menneskelig kultur at vi er her mens... Det er jo noe i det. - Jo, men det er jo sånn gjennom... Ja, det er det, men det er jo også... Er det ikke et spørsmål om det er gjennomgående at man også digger de som er litt lysere i huden og sånt? Den gjelder jo. Det er skjønnhetsidealet overalt, på en måte. Man har jo en slags fordel i det. - Afrika, det står på til deg. Det er noe sånn Nord-Afrika spesielt. Det er sånn for meg... - Det var helt sånn pussy og noe dokumentar jeg så det om, den nordafrikanske rasismen på hvordan slavehold fungerer i Nord-Afrika med forskjellig sånn typ, var veldig hudfargebasert, kastebasert eller hudfargebasert, jeg husker ikke. Sånn typ også hvor man bruker det som sånn typ at lyset hadde en høyere verdi enn de mørke, at de mørke ble hentet inn, jeg vet ikke om det er sånn vice versa, sørover i Afrika, bare sånn der. Den biten der er, jeg begynner å lure på, handler det bare om arbeidskraft? Eller handler det om at folk hever seg over hverandre uansett hvor man reiser rundt i verden, så er det sånn, man ser ned på andre kulturer og folkslag, men opplever høflig. Det er en ubehagelig tanke. Sånn koreanere, hvis jeg har gått til Korea, så har de hørt. Har du hørt? Nei. Jeg har hørt at Japan og Korea er noen av de mest rasistiske landene i verden. Men de er høflige, men du kommer ikke inn på utsteden deres. Du kommer ikke inn på disse og disse stedene, men de tar deg med som turist og er høflige med deg, men du har ikke akseptert det. Det er sånn... Jeg tenker kanskje mer sånn et vestlig fenomen, men jeg tror det virker som det er et mørkt tema. Det er jo også sånn at hvis du utsetter en etnisk gruppe for ... - For diskriminering lenge, så kommer de til å for å få føle noe verdi, finne en gruppe de kan. Det er sånn pappa slår mamma, mamma slår barna, barna slår katten. Så jeg tror jo også at... - Lagre felles fiende-type... - Ja, du har jo lyst til å utøve den makten du har blitt utøva på selv for å være et sted i hierarkiet, men det må alltid være noen under deg. Men du må sørge for at noen er under deg. Det er kanskje en mer sånn menneskelig natur, tror du ikke? Jo, jeg tror det. Hvis du blir utsatt for de tingene, så... er det mer nærliggende å utsette noen andre for det? For ellers så er jo du bare den som blir undertrykt. Nå har vi undertrykt noen. Det er jo en sånn menneskelig faktor, Bård, som vi snakket om i stedet, hvis det er noen problemer i ditt eget liv, eller i et samfunn, eller i en nasjon, så er det jo sånn, fort at du eksternaliserer problemene, at det er noen andre som har gjort at nasjonene går dårlig. Du lager en felles folkefinn for at dette her, disse menneskene, eller disse grupperne, eller denne personen er årsaken til at det går til helvete her nå. Og det er jo første tegnet på at man prøver å lage et narrativ på, vi trenger et forklaringsmodell på hvorfor ting spesielt går dårlig. Hvordan havna vi her? Hvis du har dårlig forhold, så hvordan faen havna vi her? Du har jo faen ikke gjort forplikselse i forholdet her. Du har ikke levert nok i det samarbeidet her. Da er det sånn, i det man begynner å peke fingre i stedet for å si noe, så er det fare på ferde. Det er sånn, jeg tror det ligger bare helt naturlig. Ja, det tror jeg. Politisk sett, hvor ... Hvor står du da? I voksen alder versus for eksempel 20-årene da? Jeg tror de så mange, hvis man bare hører på låtene, tenker at de gutta her er... Det er jo det vi får oftest inn på Facebook-sida fra en sånn kar med sånne kjappe, mørke svarte briller og kanskje fjell og et norsk flagg bak. Så er det sånn at dere er noen venstrevridde islamister. Det er jo en del i basis. Er det det? Ja, det er liksom det. Men hvis du hører på sangene, så kan du jo få for deg... Kan du da. Hvis du ikke skjønner hvordan en sang skal formidle en følelse, det er ikke en kronikk, det vekter ikke argumenter på hver side, det er bare nesten bevisst av og til. Nå bare er jeg... Det er som en forelskelse. Hun er bare perfekt. Også i politikk, i politiske spørsmål. For det er en outlet, det er en rant. Hvis du ikke har det forholdet til kunst eller musikk, så blir jo det vi sier på plate, det er det de mener, og det er det de er. De kunne skrevet det som et brev til myndighetene. Men... Så nei, det er jo ikke noe av... Tror jeg egentlig... Man er jo litt sånn der forvirret. Det er ikke sant at jeg har det partiet jeg stemte på gjort det i alle år. Jeg har vært litt hit og dit. Det er vanskelig å av og til litt sånn... - Sånn nå. - Hvis jeg skjønner. - Siste valget tenker du på? - Ja, det har vært det et par ganger. Jeg må bare stemme på de folkene, men jeg tror egentlig ikke noe på det. - Gjør du ikke det? - Nei, men jeg tror ikke de kommer til å fikse det. Det er for mye feil. - Vil du si hvem du stemte på? - Nei, da må jeg pleade the damn bitch away. - Pleade the damn bitch away, som det heter. - Jeg stemte blankt sist. Jeg har jo stemt høyere enn... det aller beste jeg kan huske, men så var det sånn at nå kan jeg ikke stemme på Høyre. Jeg kan ikke stemme på Høyre. For meg var det sånn at jeg står der sånn, det er ingen andre parti. Og jeg er sånn passepolitisk interessert, spesielt i den podcasten og sånt. Jeg hadde ikke... Jeg hadde ikke nok inna bort til sånn, jeg vet faktisk ikke hva disse partiene her egentlig... Du blir så bredt, du har en haug med partier som... Hva er det jeg egentlig stemmer på her? Hva er det jeg egentlig stemmer på hvis jeg putter venstre oppi her? Jeg vet jo ikke det. Det er jo, jeg må innrømme det, at jeg ikke noe... Jeg er ikke så, jeg kan ikke si at jeg... Jeg har litt den samme følelsen, at jeg... Det er basert på sånn inntrykk. Det er noe ubehagelig med demokratiet, når du står der og bare sånn, ok, var det egentlig? Stemmer jeg på utlandskabler og høy stempris hvis jeg putter den? Eller spiller det ingen rolle? Eller stemmer jeg helt egoistisk nå til, ok, nå vet jeg at jeg får litt mindre utbytteskatt på aksjeskapet mitt hvis jeg tar høyre enn jeg sier at denne partiet her, hva er det som egentlig betyr nå da? Det er ganske psykologisk interessant hva vi faktisk stemmer på, hva vi påvirker, og hvor mye jeg er interessert i. Men når du startet denne podcasten, har du tenkt på at det skal være en politisk agenda, gitt gjesterlister av hvem du inviterer hit? Hvor mye tenker du over om det? de menneskene, hvilken side de er på i dette spektret, og hva de bekrefter av det du allerede føler. Hvor mye, det må du, eller hvordan vurderer man sånt? Det er veldig kult å spørre, for det handler faktisk om noe enda mer banalt enn det, fordi da i 2018, da var jeg 36, nei, var jeg så ung? Jeg vet ikke. Jeg er født i 1982, ja, 36 da. I slutten av 30-årene, så tenkte jeg sånn, faen, så er jeg, jeg kan en del, men kan jeg noe om norsk politikk? Kan jeg forskjellen på partiene? Vet jeg hva det er å være liberal og konservativ, og skjønner jeg egentlig på hvis noen sier det? Kunne jeg holdt en samtale og gående med det? Nei, jeg kan ikke det. Jeg kan ikke noe om politikk. Så det var en del av et krepp prosjekt å bli smartere på politikk. mennesker, og spesielt politikk da, og de første politiske gjestene jeg hadde var sånn der, jeg kvia meg, supernervøs for å drite meg ut, for jeg ikke skjønner noe, de snakker over huet mitt, og så stiller jeg helt dumt spørsmål etterpå, for det er litt som med politikk, hvis du misforstår det veldig grovt, så føles du fryktelig dum ut da, totalt utligget, men det var en del av smerten av å reise meg, jeg hadde lyst til å vite mer om politikk, annet enn at sånn typ, Jeg vet hva som er forskjellen på venstre og høyre, men that's it da. Så det var for meg både, for min egen del, så typisk grave veldig mye i de tingene som jeg egentlig supportet, det konservative høyre- hele den borgerlige siden, hva er det jeg egentlig har stemt på? Mye av interessen min ligger der, ikke så mye på venstresiden, vi har hatt mange folk på venstre og sentrum også, men politisk har jeg fått meg til å tvile litt på de tingene jeg kanskje har stått for og tenkt automatisk rundt, og at det er mye som skjer med spesielt partiet Høyre, som vi har snakket veldig mye om i podcasten her, som du sier er veldig kritikkverdig, så det var mer en læringsreise, og jeg var veldig lite opptatt av balanse på politiske gjester. Det gir fullstendig fan i. Det har vel ikke vært noen fra Miljøpartiet i Grønne eller SV, men det plager meg nå, fordi i det det kommer en kandidat fra en av de partiene... Det kunne vært spennende for deg å snakke med en SV'er, for eksempel. Det er det som poeng. Det hadde blitt... Per se, ikke sant? Nei. - Nei, det hadde ikke det. Det hadde blitt ganske kjedelig. Det hadde ikke vært for Mimmer. Det er jo Mimmer jeg vil snakke med. Ikke representantene fra RV. Det er ikke Vedum fra Senterpartiet. Jeg vil snakke med Vedum, for han har en karakter og en type. Jeg vil snakke med enkeltpersonene. De politikere som bare for meg er broilere eller sånn. snakkemaskiner og som ikke har noe personlighet eller noen egen idéer. Det har jeg ikke lyst til å bruke tid på. Jeg har lyst til å grave ned i de som skriver kronikker, kjører podcaster, har litt annet sånn Torbjørn Isaksen, gøy å prate med. Andre høyre politikere, kun kilt med faen. Det er mer den typen at du bare sier et navn, så får du en ja-nei følelse. Du må være ja med en gang. Det er der det ligger. Det er ikke så nøye for meg hvilke parti det kommer fra. Egentlig. Det synes jeg er vanskelig politikk. Men har du merket det fra 20-årene at du har blitt mer konservativ? Det er veldig vanlig at man har blitt mer konservativ jo eldre man blir. Vi kom inn i norsk hiphop da det var veldig Det var annerledes enn nå. Det var nesten de mest populære rappene, så å si Rødvalg... Rødvalg... Rødvalg... Rødvalg, ja. Det var Astrid Aksira Myhre på den tiden i rapform. Det var det som var greia. Det var mye... Det var ordentlig venstre... Det var... Det var veldig rødt. - Hele kultursikeren også var det sånn. - Det var sikkert tiden sånn. - Det er litt sånn ennå, føler jeg. - Det er mye mindre nå enn da det var da. Men da kom vi inn i det på den måten, og jeg tror det har formet, selvfølgelig. Men jeg hadde alltid et problem med organisasjon. Det var det som var vanskelig for meg. Det var to konflikter jeg hadde. Det var på en måte sånn, ok... Ja, la oss si at vi vil oppnå denne revolusjonen, men det er lov å dusje, og for å gjøre det så trenger du utdannet, disiplinerte mennesker. Hvis det skulle skjedd noe i den retningen der. Vi trenger en organisasjon som er helt superstreit. Noe som ligner det som høyresiden nesten har, hvis du skjønner. Tenkte jeg da da, som ung mann. Eller gamle Arbeiderpartiet-typer. Ja, ja, ja. Ikke sant? Det var bare at den siden var... begynne med å dusje, følte jeg da på de hiphop jamsa. Og i tillegg til at du hadde den innvandrerbakgrunnen som var sånn, jeg må få det til i det landet her. Det er det som kreves av meg. Jeg må gjøre det miljøet mitt og rundt foreldrene mine alltid stolte. Og da må jeg være en ressurs. Så jeg var alltid dratt mellom det var veldig sånn rar ting der vi liksom ønsket å liksom Man fant ikke helt hjemme sitt i det. Men så gikk man kanskje til vestkanten som vi bodde på og møtte høyre folk. Det var jo også helt vilt. Det var jo liksom... På en måte hadde null... Jeg følte ikke at jeg kunne noe om... De skjønte ikke noe om at Norge skulle bli, eller at multikulturalitet var, der var kunnskapen veldig lav. Det er Norge og Europa og USA, og resten er litt sånn. Det var mitt inntrykk. Og jeg følte også at det var hvertfall ikke noe imponerende med India eller Sør-Asia eller... Japan og sånn var heftig, men ikke der dere pakkisene kommer fra. Uten at folk var sånn, noen sa det jo bare, det gjorde ikke de fleste, så det var veldig sånn forvirrende. Aldri egentlig bare tenkt, her er jeg med på en måte. Så... om det svarer på spørsmålet eller? Nei, det er ikke noe spørsmål her, det er bare flytende samtale, men det er så koselig at du skjenker deg selv litt sprit i sted, det synes jeg er koselig. Jeg burde spurt kanskje. Nei, det er du ikke skulle, for det er sånn at de beste gjestene, de bare, noen bare sitter bort på spritflaskene her, og så etter podcasten, kan jeg få et glass, eller? Jeg burde kanskje gjort det etter. Det er sånn de mest alkoholiserte gjestene som har gjort det, så jeg håper det går bra med deg. Du kjente ikke sånn trang, men det er koselig bare om man tar seg til rette, bare sånn, jeg går og tar meg et sprit. Jeg gjorde det, bare lå så frem på. Jeg synes det var jævlig hyggelig, men det er sånn, Det er jo til den der, vi snakket om det med politikk og sånt, fordi kjenner du at det er spesielt i kultursektoren, det kjente jeg veldig på når jeg kom inn i NRK og kom inn i musikkbransjen og miljøet, så var det sånn ekstremt, og jeg var ikke noe politisk engasjert, men jeg fikk sånn monokultur-vibes, at alle var enige med hverandre, nikka og veldig sånn, at det var en vei kjørt gate da. Og det var sånn at når du blir en vei kjørt i gata, så kommer kontræret inn, du lugger litt og bærer med skutt og sånt. Ja, men det foregår her og tester ideene litt og sånt. Men det var litt sånn... - Du har kanskje rett i at det har endret seg litt, at det er sånn musikkbransjen nå, at de som får styre mye i musikkbransjen nå er jo sånn kapitalister, som er bedriftseiere, som har fått det til. - Suksess er blitt kredd, har jeg hørt folk si. Og det synes jeg er godt sagt. At før var ikke suksess kredd. Kredd var ofte å være broke. hvor mye norske rapskiver som handlet om jeg er blakk og jeg blakker en blakkist det var også veldig forvirrende for meg for det var jo på en måte noe min far ville på en måte eller vår kultur da det er jo ikke noe skrøt av det motsatte bryllupene var store, datteren min gifter seg 800 gjester, alle spiser, ikke tenk på det det var liksom man skrøt ikke av å ikke ha jobb og penger Men som var en trendig ting. Nesten en kredibel ting. Veldig forvirrende for 16 år gamle meg. Husker jeg sleit skikkelig med det. Men dette er jo... Jeg ville jo lykkes også, så det var veldig rar... Kan det være på grunn av at av hele... hiphop-sjangeren og kulturen også mye fra USA, at man skal streve, man skal ha dårlighet, du skal liksom være harde kår, du skal ha hard oppvekst, ellers på en måte har du ikke noe sjangeren å gjøre, at det var veldig sånn amerikansk-adaptert type verdisett. Jo, samtidig som amerikanske artistene var jo mye, nei, de amerikanske artistene jeg hørte på, de snakket jo sånn min far og min onkler, og tanter for så vidt, som var... Fordi de var fra ekte fattigdom. Eller de har sett ekte fattigdom, så fattig at folk må kutte av beinet sitt, for da er de den tiggeren som får mest penger. Fordi han er så desp at han kutter av beinet sitt. Så de i amerikanske rap-skivene, den mentaliteten kjente jeg til. Det føltes mye nærere, det som var innenfor husets fire vegger, enn jeg er blakk. Og jeg lurer sjefen. Fuck sjefen. Det var jo ikke... Det var jo fengende og kult og alt sånt, men det var et eller annet som skurret med det for meg, husker jeg veldig tidlig. Var det sånn label du fikk, at det var sånn Vestkant-rapper og sånt? Ja, jeg fikk jo den også. Så det var sånn dobbelt, det var tap-tap på en måte, for det var... På Vestkanten var vi utlendinger. Det var jo det vi var. Husene våre lukta rart, klærne våre, dunjakkene våre lukta indisk mat og alt det der. Snakket rart i telefonen når foreldrene ringte. Det som ikke vi ville opplevd på Vestkanten hvis vi vokste opp der. Men når det kom til hiphopmiljøet så var det jo... Og det var en veldig rar opplevelse, fordi de fleste som rappet var etniskt norske. Det var jo kun oss og Madcon. Ja. som var liksom som rappet eller som var mainstream anerkjent da men de så på oss som vestgangfolk og var sånn ok, ja, men da er det jo dette er jo helt Men følte du at du måtte chase en sånn viss legitimitet? Ja, men der har det også vært veldig sånn alltid skjønte at man ikke skal tøffe seg mer enn det man kan stå for. For på den tiden var det ikke noe kommentarfelt. Kommentarfeltet var jo når de møttes på John D. og fikk det en på Trynet. Og det så vi jo skje med folk. Fikk du en på Trynet selv da? Nei, for jeg så heldigvis noen skje med noen folk først, og skjønte at dette her er spilleregel. Så jeg skjøpte unna den. Men jo, semi, det var mye sånn, der er de liksom. Det var jo bare sånn, unge menn som kniver og... - Det skjedde jo sikkert. - Men dere var, tenker du at dere kanskje var litt sånn ufarlig også? Og at dere var liksom, inntil et eller annet sted hvor det skjedde at dere både gjorde pop-beaten og hiphop-beaten og så fikk suksess, og da var det greit å være på lag med dere, men også sånn at dere var kanskje sånn ufarlig utfordrere fra siden som man brukte så mye energi på, som ikke var en del liksom... Jeg vet ikke. - Jo, jeg tror vi var det, og så var vi også oppvokst med en musikktradisjon, som nå er i fri utfoldelse med det nye prosjektet vårt. Men en musikktradisjon som var veldig sånn, man er laget for folk som Altså, norsk musiktradisjon, og det som var kredibelt på den tiden, var liksom Thomas Dybdal, Dalt i høst. Vi er litt deprimerte. Det er mørkt, det er melankolsk. Veldig mye musikk som jeg setter pris på, som nordmann selvfølgelig. Men hjemme funker, det var ikke så mye. I hvert fall det som er arbeideklassens musikk, popmusikk i India. Og min far jobba på lager, kom hjem, var ikke noen klar for å høre på Thomas Dybdal. Hørte på veldig glad musikk. Ting som gjorde at du glemte hverdagen, akkurat som filmene. Det var en escape. Og det passer jo veldig dårlig med norsk musikktradisjon, eller det som ble ansett som kredibelt for kritikere eller bransje da. Men jeg og Megdi lagde jo masse glad musikk. - På norsk? - Det er et interessant tankehegeksperiment. La oss si at hvor mye har portvokterne og kritikerne egentlig styrt norsk musikksmak fra midten av 90-tallet til opp på 2010-tallet? Hvis vi hadde hatt det samme markedsmekanisme vi har nå, hvor unge 20-åringer med østlandsk synging og rapping dominerer, ville dagens teknologi og dagens marked Jeg vil kanskje få 2000-tall til å si at det er fullstendig annerledes. 100%? Jeg synes etterspørselen til Thomas Dybdal, det melankolske... Hva heter det når jeg sier det? Avgrenset? Forskeilet. Ja. Det er mye mer... - Hvis vi må slå opp et markedskreft på 2000-tallet, for alle som har jobbet i musikkbransjen, som jeg har skjønt, jeg har ikke jobbet der, men på 90- og 2000-tallet, det var fullstendig rigget. Alle rigget hverandres lister og kjøpte opp ting, og alt var bare kuking og CD-kjøp og styring og labelene herjet og kostet seg. og løftet frem de tingene de mente var viktige, og disse sjangerne og sånt, men hadde hatt fullstendig fri markedsmekanismer da, så hadde det vært interessant. Det var en bransje styrt av folk som vokste opp med en kanal. Ja. På TV. Kanskje overdrivet litt, men du skjønner, det er nesten det. Mens nå er det jo, og da får du jo på en måte et litt mer, det er mye lettere å kontrollere informasjon og alt sånt. Nå er det jo, jeg husker når vi ga ut den filmen, Vi lagde en film som gikk på kino, en halv konsertfilm, en halv fiksjon. Det er ikke viktig, men når vi ble satt opp på Gjøteborg Filmfestival, og da vi var der inne på de afterpartyene, så merket jeg jo bare: Å shit, her er vi. Ikke bare var vi, det var 2016 da, ikke bare er vi yngst, vi er også de eneste som ikke er i dress og er hvite. Og det er jo på en måte, så kommer du til Petregull eller Spellmann, i hvert fall nå, det er jo snudd helt på hodet. Fordi at musikk har utviklet noen, og det er ikke bare fordi musikkbransjen er så flink, det er jo teknologien. Det er mulig å bare sitte på rommet på Haugenstua, spille inn en sang, kjøre over hva enn De store plattselskapene har planlagt året. Hakim bare kommer i FIFA, der er det shutdown. Det tar over hele opplegget. Det er en mulighet, og da er de en del av bransjen, en del av festene, en del av hele pakka, som skaper en helt annen dynamikk enn film. Det er noe med å søke, få masse penger. Manuset går gjennom en kvern som vasker ut gradig. Og så... - Jeg har ikke sett så mye av Exit-serien, men det var en som sa at det var så utrolig sånn, fordi det var jo han Karlsten, hva heter han, som har skrevet Exit? - Det har jeg faktisk ikke sett. - Du har ikke sett Exit? - Nei, men jeg skjønner at det er populært å... - Hva skylder jeg han å si? Øystein Karlsten, en gammel petre-fyr fra den Kristoffersgau-generasjonen. Jeg tror de er ti år eldre enn meg, jeg tror de er født på begynnelsen av 70-tallet. Og det er sånn musikkvalgen der speiler så jævlig også hele den musikkinteressen-scenen også. Det er et eller annet sånn... Det lille jeg så i Exit var sånn veldig gammelmodige valg, på en sånn type helt opplagt, kjedelig type dette her. Men kanskje ressursjøren også mente var det riktig valgen i forhold til rekrutteringen. Jeg skal ikke bare legge meg opp i de kreative disposisjonene, men det er et eller annet med... Det som er så utrolig interessant nå er å bare se... hvordan en streaming-revolusjon gjør at 12-15-åringer bare har et sånt deres musikksmak, definerer listene så intensivt intenst hva som høres mest på, og hva som igjen tar plassen og markedsdominansen. Det er rart å tenke på, hva var det som 12- og 15-åringer hørte på 90-tallet og 2000-tallet? Det er stort sett det de fikk gjennom foreldrene. De hadde ikke fått til det. Hvis de hadde hatt det samme spillerom på, de kunne velge bare sånn. De hadde valgt Alle de artistene som jeg husker jeg fikk inn fra 2004-2010 som bare gikk til helvete, som kjørte på med kanskje alt fra barnslig musikk til veldig popfisert musikk, som bare ble kvert i stykker, de hadde fått en sinnssyk reise på 2000- og 2010-tallet, det er jeg helt sikker på, hvis de mekanismerne hadde fungert annerledes. Men vi hadde noen som ta Akko og sånne der. Amy Diamond, husker du det? Hun kom jo nesten et år etter dere nå. En sånn svensk popfenomen. Hun hadde vært... Hun var veldig ung. Hun var 15-16. Hun hadde vært superstjerne nå. Med dagens lille sosiale medier og alt. Hun hadde hatt... Nei, men jeg bare sier sånn for å utfordre deg om at de kidsene hørte på musikken som foreldrene hørte på. Ja, men kanskje alle hørte på Aqua faktisk. De voksne også, jeg vet ikke. Men det var noe sånn litt sånn... Hadde ikke de voksne likt Aqua, så hadde det ikke skjedd. Så hadde du dødd. Nå ser jeg jo den der... Dette var eksamen som jeg leverte på videregående skole. Så la jeg den på Spotify, så er det nummer én. Det skjedde med oss på rødløpet og spil med oss var sånn, hva synes dere om haien kommer? Vi trodde det er ikke en lek. Vi skjønte ikke spørsmålet om hva setter ut som de gamleste i hele verden. Men det var nummer en. Jeg tror fortsatt den er ganske høyt oppe. Og det er en fyr som bare spilte på Mac-en sin, plugget inn og kjørte haien. Han har aldri spilt i en konsert, han har aldri gjort noe sånt. Hvilket vi hører etterpå da. Så det greiene er jo det som... - Men det var jo sånn Axl Frog og Snappi, det greiene var jo på sånn 2000-tallet. - Men det var jo ringetonegreier. Det var en egen greie, ringetonemusikk. Det var russemusikk da, eller noe sånt. - Da Frank Bakke brant seg på ringetoner, var det kanskje en alt krutt, ikke sant? Det er morsomt å se tilbake på om det... - Husker du sommerflørta med Philip og Sandra? - Ja, fantastisk. - Det skulle jo være gjennombruddet til Philip sin første soloalbum. - Han har ikke gjort det dårlig for seg selv, han er jo manager for Isa, Dødde Dior og Jørnice Josef. Så han har noen komikere, noen artister. - Han er bra. Nå er han bare Philip. - Nå er han bare Philip, ja. - Nå er han respekt. Alt som måtte gå gærent i livet, ville jo gjøre at du kunne brukt den benefit-segne i livet, uansett hva det måtte være. Det er det som er spennende å tenke på. Jeg var veldig god venn med Chris Lee. Shit, Chris Lee. Kristoffer Lie. Drunk Dialer var syk sang. Det var fett, den er remixet. Jeg må gå på toalettet. Så det er cliffhanger. Chris Lee. Jeg synes det er litt digg, men jeg synes ikke det er så sitteme... Sånn som når du hadde den der... Hva heter han? Komikeren. Åh, hva heter han? Hvem var det? Han som satt der mange timer. Det er den beste episoden, fordi den bare eskalerer og eskalerer. Henrik Fladset. Fladset, ja? Den er vil. Han blir jo dritings. Den er vil. Den episoden er vil. - Det vil jo ikke jeg skal nevne da. - Ja, nei, det er det jeg synes ikke nevnes faktisk. - Det er et spennende samtale tema. - Vi kan snakke om alkohol da. Vi kan slippe å snakke om alkohol generelt. - Alt som har skjedd før nå, må vi bare klippe bort. - Ja, det er mye mer komfortabelt. Men alkohol synes jeg er et spennende tema. Sånn funksjon i samfunnet og alt det. - Er det artisten Skirag eller privatpersonen Skirag som snakker nå? - Om... Om alkohol? Nei, jeg bare tenker på hvor mye det har å si. Bare tenker på hvordan er det mulig å bli egentlig, et spørsmål jeg har tenkt mye på, alle de venner jeg har som har tatt en økonomiutdannelse og jobber i et eller annet firma, kan de egentlig bli sjef i det firma uten å drikke alkohol? Jeg bare tenker sånn. Så Norge funker. Norge som er sånn, å nei, der var det noe narkotika. Så er det sånn, det kan egentlig ikke finnes det. Jeg synes på et sårere og sykere poeng med alkohol, er hvis du spør hvem som helst nesten, har du ligget med noen for første gang endre? Ja. - Det har jeg hørt at du har snakket om, faktisk. - Det er ganske drøyt å tenke på. Jeg bare ser tilbake på mine egne og bare sånn: "Oi, det er ikke mange." Det er ikke mange. Hva om deg? - Det er et godt spørsmål, faktisk. Nei, det er godt spørsmål, for det er bare enda et bevis på at det gjennomsyrer på en måte alt. Det er liksom helt, og det er helt sånn blindsone på hva det er. Dette er jo veldig mange helvede som snakker om det nå. Men jeg tenker bare sånn at det er et sånt sosialt, få folk til å... hva det kan gjøre med ambisjonen til mange, la oss ta mat og drikke, det binder folk, det får folk til å føle fellesskap, blablabla. Bare de årene jeg var vegetarianer tenkte jeg mye på det. For da var jeg og Megdi møtte opp på bygda i Norge. Jeg var vegetarianer, da fikk jeg En tallerken der du bare så at der de egentlig skulle legge kjøttet, der var det tomt, og så hadde de lagt tilbehører rundt. Det var nivåen Norge var på. Helt sinnssykt. Til slutt veide jeg 54 kilo. Hva høyer du? 1,75. Og da bare tenkte jeg på... Når alle andre sitter og spiser et full middag, og du egentlig driver og spiser en tomaten som har litt ost på og noen salatblader, og i tillegg er kokken litt irritert på deg, for han skjønner ikke konseptet. Vegetarianer. Dette var liksom vår... Og vi er jo ikke en prioritert artist. Dette er 2009, ikke sant? Så jeg tenkte på sånn, det er sånn... og føle seg for eksempel, jeg føler meg norsk, jeg er norsk, men det er ikke helt der. Og det er de tingene, mat og ta Megdi, som da liksom, "Nei, skal du ikke drikke noe?" "Hæ, skal du ikke drikke noe?" Så har vi alltid hatt noen sånne ting, og det har vi kanskje bunnet meg og Megdill i sammen. Vi har hatt ulike uvaner, eller hva enn du vil kalle det. Eller vaner da, som passer med det samholdet i det norske samfunnet og ikke. Der vi har utfylt hverandre der også. Han kan spise biffen, og jeg kan godt ta en øl med han som må drikke en øl for å signere kontraktene. Det er sykt ting da. Det er en spesiell ting. Du har drukket alkohol helt siden du var tenering? Først, nei siden jeg var 18 kanskje. 18? Ja. I forbindelse med første treffe i musikkbransjen? Nei, du kommer ikke til å tro det jeg sier nå. Første ølen jeg drakk, den fikk jeg av Martin Sundby. Skiløperen. For jeg gikk på skole med han. Vi gikk ungdomsskole sammen. Det husker jeg veldig godt. Det var på terassen til Padda, som vi hadde, Patrick da, som bodde oppe på... Hva skal jeg si? Opp mot forbi gressbanen der. På byen med Martin Sundby her om dagen. Han drikker som en... Han har sluttet å stå på ski, kanskje? Ja, nå er han vel ute av landslaget. Jeg føler ikke meg på ski. Eller er han det? Det er faen, jeg ble usikker. Men jeg synes det husker jeg veldig godt. Det var første ølen din, en varm ringnes på flaske. Det var flaske, det var sånn flaske i rød, selvfølgelig. Ja, jeg husker det. Første ølen jeg fikk var av faren min. Jeg tror jeg har fortalt en historie før på podcasten, men jeg kan si det igjen. Vi skulle egentlig på revyfest på videregående. Da var jeg 16, så jeg og kompisen min skulle bare dra gården, så sier faren min sånn, skal dere dra tomhent? Nei, det ville aldri skjedd hjemme hos meg. Aldri. Jeg ville aldri liksom, fortsatt i den dag i dag, synes jeg er Jeg drikker ikke, hvis moren min er i sted, så synes jeg det er vanskelig. Du synes det er vanskelig? Ja. Ubehagelig? Ja. - Å se henne brusa? - Nei, hun drikker... - Du sa at moren din ser deg brusa? - Ja, eller at jeg bare drikker alkohol foran henne. Det er sånne rare ideer om respekt. - Jeg kan skjønne det. - Men det kan skje et bryllup, men det er ikke foran henne. Det tror jeg veldig mange brune dudes kjenner seg igjen i uansett. - Du vet at moren din ikke vil like... - Hun liker ikke det, men det er en bra ting. Det er noe med å gjøre noe. Det er den skamtingen som er mer implementert i vår kultur. For eksempel å ta med noen hjem og si "jeg liker hun her". Det er det egentlig satt. Du kan ikke sette moren din gjennom mange sånne. Skamfull ting for meg er at jeg har satt moren min gjennom et par sånne. Det er helt, det synes jeg er forferdelig å tenke på. Når var det begynte å bli skammelig? Det første to-tre, det var greit? Nei, det første er allerede kjørt. Hvis ikke det er i munnen, så er det kjørt. Det er bare en sånn... Det er veldig fascinerende med sånne der Kan vi ikke treffe kjæresten din da? Sånn som det er i norske familier Ja, men dere kan jo bare sove på hemsen sammen Så bare... Jeg vet ikke om det er så veldig norsk. Nei, jeg kan ikke kjenne meg i det. Bare nordmenn gjør det. Det blir ideen din, at sånn gjør nordmenn og hvite folk det. Nei, jeg har sett det. Det blir jo veldig anekdotisk uansett. Jeg kan ikke kjenne meg i det. Jeg kan ikke kjenne noen. Faren din er old school, helt åpenbart. Han sier du jobber i NRK, jeg er i hele fanden. Faren din er gammel da. Han synes ikke det er en bra nok achievement. Det er en norsk dramaserie. Kan vi ikke få se kjæresten din da? Ta den med hjem. Ja, men det er jo basert på en eller annen sannhet. Jeg tror det er sv-foreldre. De kunne finne på å si noe sånt. Er det ikke sånn? Jeg tror det er litt sånn... Og når han går, så sier de så fin fyr han er. Mens alle svartinger sier: "Det der skal du aldri vise!" "Såferdelig! Sønn av esel! Få han ut!" Har du sett en meme som er sånn: "Pappa var en slags stjerne." Og så kommer han ikke lenger. Hun dama der skal du ikke dritte. - Nei, men føler du ikke at det er en helt annen kultur på det? - Jeg vet ikke om det er akkurat på den biten. - Jeg har jo norske venner som har slått opp med dama si, men dama deres er fortsatt venn med moren deres. Vi kan generalisere og si at det er en viss åpenhet. Vi må generalisere for å få fram noen poenger. Kommentarfeltet går på hvordan jeg gjør dette, men det er for å få fram et poeng. Det er noen kulturforskjeller tett på dette, tror du ikke? Jo, det tror jeg. Det tror jeg definitivt. Jeg tror vi kan generalisere såpass mye at det er en viss, en mye mer gjestfrihet på at generelt etnisk-norske foreldre vil jo, hvis du har dejta en dame i månedsvis, nå får vi faen ta med henne hjem da, vi har litt å møte henne, det er kjempespennende, og hun er sikkert kjempesøt, ikke sant? Ja, ja, fornektet hun for deg for fem uker siden. Men det er mødrene da, og hvis ikke du har en sånn ordentlig gladfar, gladfedre er det veldig få, husker jeg. Ja, det er sant, men mødrene er sånn. Mødrene er veldig... Her er mødrene verre, føler jeg, med i våre indiske tilfeller. Ja, med sønnene. Ja, veldig strenge. Du var jo på en hagefest, det var litt morsomt, fordi når vi snakker om oppvekst, så er det noen på en hagefest som spurte meg her om dagen, hvis du skulle begynne på nytt igjen, ville du fått tre sønner eller tre døtre? For jeg snakket om at det å lage flere barn og alt på det sånt. Hvis jeg skulle etter barn, så ville jeg fått en datter. - Nå svarte jeg ikke spørsmålet ditt. - Du svarte ikke på spørsmålet. - Men dette ville jeg, hvis jeg måtte... - En datter bare? - Hvis jeg hadde sagt: "Du får ett barn i livet ditt, gutter eller jenter, så vil jeg ha en datter." - Ja, men det er det samme som meg. Men hvis du tror tre døtter eller tre sønner... - Tre av de, ja. - Ja, men du vil, altså når du får barn... - Nei, ikke tre sønner. Tre sønner høres jo helt... Det er hevig. Det er hevig, da. - Men jeg resonerte meg fram på fylla til at det er far-datter-forhold, er veldig spesielle, akkurat som mor-sønnforhold er akkurat samme type spesielle. Det er den samme kjærligheten. Sønner kommer alltid tilbake til mødrene sine, vil alltid, tror jeg, sånn universelt, de vil sørge for at mødrene sine har det bra, de vil aldri skuffe mødrene sine, og de vil ta vare på henne når hun blir gammel, og hele den pakka der. Mens døttere ser på fedre som sin første store kjærlighet, - Ok. - Og fedre ser på døtteren sin og sier "hunne her skal jeg passe på til hun er voksen". Og det har du tenkt på, iallfall den kristne tradisjonen, jeg vet ikke hvordan de andre religionene og kulturene, men en kristne tradisjon, det her med at far følger datter opp gjennom kirkegulvet, aldri skjønt det. Aldri skjønt det tidligere, også bare Jeg ble gift selv, og vi holdt det bare veldig hemmelig, vi kjørte veldig low-key bryllup i rådestånd. Og så tenkte jeg etterkant sånn, nå skjønner jeg hvorfor far, jeg har to døtre, det må jeg legge til deg. Nå skjønner jeg hvorfor far leder datteren sin ned, fordi i mine øyne, jeg har mine to døtre, deres første store kjærlighet er jo meg. På et eller annet tidspunkt kommer du til å føle en kjærlighet til en annen mann enn meg. Og den overgangen tror jeg er symbolismen i kirkegangen. Nå tar du min datters hånd, nå skal du passe på henne i en litt sånn gammel old fashion style, men tanken der er veldig vakker og fin, fordi det er Så svaret på hele spørsmålet var jo at jeg ville ha tre døtre. Hvis jeg hadde vært kvinne, så ville jeg ha tre sønner. Jeg ville ha tre sønner som kom hjem til meg. Og det er jo hele plotta også. Herregud, nå bare ramler du sammen her. I Saving Private Ryan så er jo hele hjertet av plotta er jo at Moren som vi aldri møter i filmen har tre sønner som er ved frontlinja ved Normandie der. Og så er det to av de er døde. Vi skal få faen redde hans siste sønnen, så hun ikke mister alle tre sønner sine. Vi skal få hans siste sønn hjem til moren sin. Nydelig. I drama også er det alltid sånn, far og sønn, masse konflikter. Forventning, vi snakket jo om det i stedet. Mor og datter, masse greier. Forventninger, sjalusir, greier. Det er litt interessant der. Så når du velger tre døtre, så er det ganske dårlig gjort mot damene dine? - Ja, det er hundrevis egoistisk. - Trihetrik egoisme. - Det var godt tenkt, det var veldig empatisk av deg. Så hvis jeg hadde tenkt større nå, er det det du sier? Hvis jeg hadde tenkt på min kone, så hadde jeg vakt tre sønner. - Faktisk tenkt på din kone. - Ja, og satt henne først, så hadde jeg vakt tre sønner. - Oh, wow. Au, au. - Eller kanskje to døtter og en sønn, eller noe sånt, så hun også hadde noe. Men nei, spørsmålet var jo, du måtte jo velge tre. Men det er noe med den far-datter-greia. Tror du ikke det er litt sånn universelt det med sånn morsønn-type ting? Jo, det er jo alle sanger nå, alt handler om det. Det er macho, ikke sant? Macho å hylle moren sin. Men det er macho å liksom putte faren sin opp på en pydestallholdtapp. Skjønner du, det er jo også veldig Den fyren du kan ha som ditt idol, selv i et mafia-gangstermiljø eller type film, så kan du jo fortsatt... Er det fortsatt noe med at du kan ikke backe ned for noen kar, men for faren din kan du? Du kan ikke bypass faren din uansett. Nei, så den er jo alltid en sånn, det er et sånt frikort i to hele veien. Det er sånn jævlig bra 70-tall, fra Temptations, eller 60-tall, 60-tall, 70-tall. som heter Papa was a Rolling Stone. Det handler om at de synger, og det er så fett med sånne gamle disco-funklåter, at de synger sånne ordentlige samfunnsproblemer. Det kan være en jævlig happy, optimistisk melodi og en jævlig fet groove, mens teksten er bare sånn her. Det er utroskap, tristhet, selvmord, mord, far man fyller ikke, og vold og Marvin Gaye, ikke sant? Det var hele den... Den kontrasten der, den finnes jo ikke lenger. Happy beat, happy atmosfære i låta eller sound. Og så er det som om Gravene og Våli har tekst. Jeg sjekker det mer. Det er veldig sjelden du gjør. Hakim Uretferdig er jo en sånn type låt, men den er jo trist. Det er ikke en glad låt, det er ikke en happy, det er ikke Blurred Lines med trist innhold i den. - Blir ikke "Blurred Line" felt for noen voldtektslinje? - Det blir felt for haug med greier. - Ja, det blir det. - Det blir felt for plagiat. Men det var Robin Thicke, han hadde noe greier på seg. Han var litt sånn playboy, litt mye cool og moro, tror jeg. Men det blir dømt for plagiat. Det er mer enn gøy. Det snakket vi med Espen Linn om her også. Er du opptatt av sampling-plagiat? - Tror du at jeg skal si "Er du opptatt av Espen Linn?" - Er du opptatt av Espen Linn? - Jeg er litt opptatt av Espen Linn. Fordi det første året vi vant noen pris, tilbake til priser, så satt vi i Spektrum og så vant vi årets hiphop. Og så da må du gå bak til en sånn pressevegg, og så står han i mustaparta, står der, og hun har en sånn fett retro kamera. Og så gjør hun bare sånn, sånn, og jeg bare, det er sikkert sånn det er å vinne priser, sånn, hun bare, nei, nei, du må se bak meg. Der står Espen Lind med Årets Spellemann-trofé. Jeg bare, fy faen. Da hadde han den der Scale of Heights og sånn. Så det var jo, ja, det er derfor jeg... Det er min Espen Lind opplevelse. Instagram-klippet, det er den greiene der. Ok, så jeg trodde dere var tettere på Espen Lind enn det? Nei, det er litt forskjellige generasjoner og estetisk smak og bra jobba, men jeg har ikke hørt noe på det. Jeg er en helt tokfyr, strålefyr. Jeg har blitt kjent gjennom podcasten her, og vi lider av de samme type... Vi sliter litt med det samme type... Jo, eller de har gjort for Nio og sånn, unnskyld. Men han har jo vært i litt sånn R&B-ordentlige greier også. Ja, ja, ja. Det har jeg tenkt på lenge, så jeg har ikke turt å spørre enda. Men hypofoi Mikkel Eriksen og Tor Eriksen her en gang. Wow, det var fett. Det har vært jævlig kult. Det er sånn typisk, kan man ta de sammen? Jeg har lyst til å snakke med Tor Eriksen om businessen, og så Mikkel om produksjon. Ja, jeg har ikke sant sånn, ja. Men... Husker du når Tor-Erik var på Trygdekontoret? - Nei. - Det var jævlig bra. Det var bare sånn 5-10 minutter, og de hadde lirastet der. Det var jævlig fett. - Var det når du var i studio? - Ja, det er sånn faint minne. De kommer inn med amerikanske seltlitten og bare par, noen renhitser. "Nei, men det er sånn her. Sånn tenker de. Sånn jobber de." Og det har vært sånn i 2008? Da hadde vi release party for "Fyre vegger", albumet vårt. Og da tok, jeg tror det var Gisle Stokkland, hvis jeg ikke har helt feilt, tok med seg Stargate, inn til lille release party vårt. Det var, tenk hvor fett det var for oss. - Det var fett. - Så det var helt... - Stokkland er så connectet. - For en fyr. Fantastisk. - Gisle har ikke hatt det enda. - Ja, han må du hente. Gunnar Greve over Gisle i Stokkland. Da må du get your priorities right. - Ja, Gunnar har jo vært her, så det er jo... - Det var fint det. - Det var en bra episode. - Han har snakket høy i orden. - Vi fikk gått inn på syken til Gunnar. Det brutale siden av Gunnar som... Vi som ikke har opplevd det på nærtall, vi kan føle det at han er en... Vi har ikke lyst til å forhandle med Gunnar når han kommer inn. Nei, det tror jeg ikke. Midt med skinnmodus, liksom. Ja, ja. Nei, det er ordentlig liga han spiller i, han der. Det Gunnar greve med Frank Bakke i sin prime, det hadde vært det. Det er noe du hadde betalt for, nesten sånn. Det er en film også. - Blir en mindre krigsfilm. - Gunnar og Frank. - Wow. - Moderne klassiker. - Stargate, det hadde vært jævlig moro. De driver jo skoler på Lillehammer, sånn limpisk skole. - Ja. - Masse produsenter og sånn. Jeg har alltid likt tankene at man utdanner seg selv innenfor musikk og kultur og alt mulig sånn. Det er jo noe sånn litt nytt av tiden også at man utdanner folk. - Ja, det og det synes jeg liksom gir mening fordi det er mye mer profesjonalisert nå. Så det er like greit å ikke miste. Du trenger ikke bruke alle de årene på å lære seg ting som gjør det. Kan faktisk få infoen jævlig mye kjappere. Så det tror jeg er liksom... - Det er mye fett som skjer med AI nå, har du sett det? - Ja. - Med musikk da. - Ja, vet ikke om det er så fett, eller fett for meg. Det er jo fett, men er det fett for meg? - Tror du ikke det? - Jo, så lenge det er et hjelpemiddel. Nå så jeg at Grammys har bestemt at en AI-låt kan ikke vinne. - Jeg tror det kommer til å bli mer og mer enormt. - Men det tror jeg er en sloss mot noe som er unngåelig. Når jeg leste tenkte jeg, dette er den der, når det kom sånn piratkopiering og limewire og alt det der greiene, så startet, og vi var med på det, for jeg husker vi var oss tommel i tid og Unni i Vilhelmsen, vi var med på den der Piracy Kills Music. Ah, var dere med på kampanje? Vi var med på en kampanje, - Finns det den ennå? - Ikke lastende greier. Nei, det var ikke en del av den der: "You wouldn't steal a car, you wouldn't do that, why would you listen to a song that's free?" Det var ikke en del av den, men vi var en del av helt samme budskap der de norske plateselskapene ønsket å sette en stoppe for det, og det er jo det de prøver å gjøre med AI nå. Det er bare å godta. Godta, godta, godta. - Det kommer. - Det gjør jo det. Jeg skjønner at det er så stempelige ting som ikke er AI, men det er sånn her og der. Jeg tror ikke det er en motsetning på det heller, for jeg tror AI kommer ikke til å komme opp med den biten dere trenger til det prosjektet deres. - Nei, men folk tenker jo på det som enten skal AI lage alt, eller skal en menneske lage alt. - Det er binært null og én. - Men det er denne når den skjer, de beste til å lage, sånn som nå, vi har allerede Megdi, som er dypt inn i dette greiene her nå, han har jo laget sceneklærne sine. Det er en dame som heter Miriam Lien som lager alle kostymene for oss, men han har laget det han vil ha. Nå slipper han å google noe. Jeg har laget et moodboard. Det er helt ferdig. Han har blitt god med de prompterne. Han lager en figur som har det kostymet, så å si. Og så gir han det til henne, og så har han siddet, og så spiller han i Fredrikstad med det kostymmet. Så det er jo et hjelpemiddel, det er jo ikke et enten eller, dette skjønner jo, jeg vet jo at filmmanusfolk og sånt er jo helt i gang med det. Setter opp alt eselarbeidet bare gjøres av maskinen. Jeg tror vi kommer til å se veldig sånn typ, de tingene som ikke er AI-infisert kommer i større grad til å skildes. Det er mye sånne ting som Hun jenta med kassegitar som forteller den såre historien sin. Vi liker dette her, både fordi det er ekte, og vi vet at det ikke er AI som har gjort det. Det tror jeg kommer til å få. Jeg tror alt sånn 100% autentiske ting som ... Vi vet ikke, AI kommer til å få en ganske høy verdi, tror jeg. Men ikke det at det utelukker at en AI har vært inneprodusert i grunnbiten til den neste Kygo-låten. Who fucking cares? For Kygo har bevakt den foran de tusen andre bitsene. Det er et menneske som fronter det, og da tror jeg vi kjøper det. Men jeg tror også, tror du ikke at de ikke bare kan lage en artist som er... Det er det de spekulerer i, da. Spotify og Apple, de slipper å betale royalties, så denne artisten bare kan spy ut. Men det er et eller annet... Kan du se den artisten på scenen? Jeg tror du kan gjøre det et par ganger. Jeg tror du kommer med et par hyper hvor det er gøy. Så det du tror er evig er menneske som fremfører sang live in the flesh foran andre mennesker? For et menneske? At det aldri kan gå over til at det er bare en figur? Jeg tror det lett kan gå over til en figur. Jeg er ikke en fyr som er veldig mye på live konserter. Jeg har ikke omfavnet... Jeg har vært jævlig mye på konserter oppi livet, men jeg har sikkert blitt plassert leir gjennom jobb og alt mulig sånt. Til å være en person som ikke er så opptatt av konserter, så er jeg ganske sikker på at det er en av de få arenaene vi kom til igjen, hvor du kan se svetten renne fra pannen til en artist som performer noe som de har skrevet selv og laget til en ganske stor grad med et band. Det er sånn Det kan ikke AI gi deg i en million lyser. Det er jeg ganske sikker på. Det er masse måter som AI kan være lukrativt og dra inn penger på og lage musikk som topper listen. Men det kommer til å bli to forskjellige verdener. Hvis du ikke kan gjøre det på scenen. Hvis du blir født i dag, tror du du vil tenke på det? Født i dag blir du inkorporert i akkurat de tingene vi snakket om. Du bare sømles bakover. tar det inn i produksjonen din, du utnytter i hvert en som er der. Men det er jo sånn der... Ja, men du kan også godta at den artisten du hører på ikke finnes. Ja. Det kunne jo aldri dø jeg. Men det kan jo en kid som blir født i dag. Det tror jeg. Sånne fenomen tror jeg vi kommer til å få veldig mye start med. Og så dør det ut igjen. Jeg tror det er den typen, når vi har blitt mettet på det, så er det sånn typ, wow, kan du spille piano? Kan du spille på de tangentene? Det er jo helt sykt. Jeg kan også spille piano, men jeg kan bare gjøre voice comments. Men hvor lenge varer den vaven med AI-artister? Hvis den varer i ti år? Jeg har ikke peiling. Ikke sant? Det kan jo være som det kommer en sånn rage against the machine-situasjon. greie som bare sparker føttene under oss. Bare sånn synger politisk rap-rock innhold igjen. Mer eller? Nei, nei, nei. Det er ikke så mye spekulasjon. Jeg tror det lures deg å bare ta fordelen av det og Og vi bruker noe av autotune, det er en sånn soft AI-greie det også, ikke sant? Sånn typen at vi styrer hvert. Ja, eller reaksjonene på det var jo veldig lik. Eller, dette er jo falsk musikk, og T-pain er forferdelig. Vi inkorporerer det i musikken, og så blir det en del av pakka, og det er jo sånn, Men det vi sliter med nå er at ting låter for perfekt. Det snakker vi mye med spillerinnene om, at alt er perfeksjonert, alt er perfekt, og vi bare sånn med en gang det lugger litt, så er det sånn, interessant. Det ble spennende og litt mer ordentlig. De gjorde vel en sånn nettsak på NRK, og de brukte vel dere som eksempel med sånn låttitler som bare ikke, man gidder ikke forandre låttitler, man bare dundrer ut hele den masterfilen fra Cutting Room rett ut liksom. Ja. Men det er jo også en del av, det føler jeg ikke, det er ikke vår generasjon som setter den trenden. Det er jo liksom, man skal ikke prøve en gang nå, føler jeg. Ja, er det riktig sånn på en måte at det er sånn low effort? Jeg føler at det er mer ungdommens ting. At det er sånn, ta SoundCloud da. Det er sånn, legger ut noen låter på Soundcloud, ser hva som funker, og så gir ut. Så soft launches, på en måte. Det er jo ikke noen gamlinger som styrer det. Det å bare gi det ut som et filnavn, det betyr jeg prøver ikke engang, jeg streber ikke. Det er ikke vår generasjon, vi lager jo album... ordentlig sett liste, og hvis ikke dere liker det her så tar vi og reper den liksom. Men det her er mye mer sånn... - Det er litt patetisk å prøve. - Effortless, effortless, alt er effortless. Det er patetisk å prøve. - Ja nettopp, det er patetisk å prøve. Det er egentlig det man sier da, at det er patetisk å feile da. Hvis du prøver veldig hardt og så feiler du så er det sånn... Det er super patetisk, men hvis du prøver hardt og lager noe polert og får det til, som en Hollywoodfilm, så er det sånn, ja det er godt å ta det da. - Det er greit. - Det er akkurat det. - Hvis det er Chris Holsten som sier det er fint. - Hvis du prøver, må du næle det. Det er veldig høy falløyde. - Ja, men det er ganske brutalt. Hvis du prøver alt du kan å lage noe bra, og så er det bare sånn: "Nei, du prøver for hardt. Det feiler." Det er jo en sånn... Hvis vi ender opp med at minste innsatsfaktor er... Da blir det veldig sånn... Jeg vet ikke hvorfor det er det også nå. Nei, det føler jeg er veldig sånn... Hvis du skulle satt det i praksis for deres egen del, altså bare sånn, nei faen, vi gidder ikke jobbe noe mer med låten her, bare få det ut. Nei, det går jo ikke for oss. Det har jo aldri gått for oss. Men det er jo... Men det tror jeg ikke. Jeg tror det er bare en rapping, det er bare en posering, det der med filenavnet. Ja, vi ga ut en låt med det filenavnet, men det var faktisk filenavnet. Og så synes vi det så skilt seg ut i de andre titlene. Men vi har jo gjort låta ferdig. Ja. Det er ikke den... Det står, og det er ærlig, det står versjon 4. Så det har vi prøvd. Hvis det stod versjon 1 rett ut av studio den kvelden det ble lagt og var på Spotify dagen etter, det som SoundCloud har som en ting, da gjør folk det. Det er jo mye mer ekte på en måte. Hva er de tingene du jobber mest med som har blitt helt middels mottatt? Vi har jo en låt som... Vi ga ut da vi gjorde Spektrum, som var liksom Spektrum-sloganet for Spektrum, som var the most beautiful show in the world right now. Og så ga vi ut en låt som heter, og den var kanskje for mye den måten. Folk var i Spektrum, men det er bare tanka på en måte. - Det er også en annen ting jeg snakket med Espen Lind om, de låtene som skriver seg selv, og som har en sinnssykt kort produksjonstid, at du kan nesten sitte med ferdig låte etter en døgn eller to dager. Har du hatt mange av de? - Det som er en veldig fet ting med hiphop, som er en tradisjonsting, som også gjør hiphop veldig spennende, er ofte, og veldig mye av musikken som jeg har hørt på, De kommer i session den dagen, inne i studio. Det de skrev den dagen i løpet av de timene, er det som blir lagt, og det er det som kommer ut. Det er jo helt motsatt av hvordan popmusikk blir lagt. Derfor hadde hiphop den nerven og alt sånt der. Også har det sjangertrekket der folk sier datoren og byen de er i, Har du tenkt på det? Sånn gammel hiphop, nå er det lagt vekk fordi hiphop er blitt popmusikk, men veldig mye gammel hiphopmusikk sa jo året. 99, Brooklyn, det var sånn, whatever. Og det var ingen andre som drev med det. Det er ikke sånn at du hører Maria Menar-låt, og så bare 2005. Det er ikke et sjangertrekk, men det handler om for å faktisk si Jeg har en idé om at det er så mange referanser og sammenligninger som er nyhetsbildet den måneden, eller det året. Så det er greit å bare si at jeg er ikke helt off. Jeg driver ikke å si dette tre år etterpå. Jeg sa det det året. Spesielt genre-tekk? - Måtte bare slette en fil her. Det er en utfordring med å være podcast-verd, du må passe på at harddisken er... Det er ikke som å rekorde vokaler her. Video er faen meg krevende greier. - Utfordring med å være gjest, det er å lure på om du faen sier noe som er vits å ha på den harddisken. - Når jeg ser på skjermen blir du sånn som tenker at nå er jeg ukoncentrert. - Nei, nei, jeg skjønner 100% at du må gjøre noe. - Det er business på skjermen. Du venter jo bare på at noen skal si noe som du kan bruke til noe smart. Som er en del av podcasten. Det må jo være målet med å være podcastvert, er det ikke det? Jeg har vel lite mål. Jeg har jo null mål med podkast. Du vil ikke ha noen priser. Du har null mål. Du vil ikke gjøre noen research-samtale. Hva skal du spørre om? Nei, jeg vet ikke. Det er vilt. Du snakker om research-samtaler. For de som sitter to timer etter at vi snakker om det, det er bare sånn, hva mener du med research-samtale? Hva betyr det? Hva, hva, hva? Jeg får ikke sove i natt, for han utblodderte ikke det. - Ja, for de som måtte sitte to timer etter det, de hørte på dette og tenkte på det og ligge våkne, så får forklare vår forgang det nå. - Ja, det er hvis du skal til Linnmo eller til NRK, et eller annet NRK-program. - Skavlan-type ting, ja, alt talkshow-ting. - Så ringer du opp en flink medarbeider som skal ha en telefonprat med deg som Alle som på en måte har litt dårlig tid, og er litt kjente, og har det veldig travelt, synes det er helt jævlig. Og synes det er ganske irriterende å sitte og tørreprate der i 40-50 minutter. Og det er for at programlederen skal ha noe å snakke om. For de vil gjerne ha researchen klar, for det er ingenting overrattet tilfeldigheten i TV-ens verden. Så researchsamtaler, det er antitesen på denne podcasten. Det er gift. Det er gift for braten. For da blir du opphengt i sånn, hvis jeg skal ha en assistent som bare sånn, hvordan har du nå? Hva har du gjort de siste ukena? Har du trent noe bryst? Med mindre du går full on i den andre retningen. Det er liksom den personen som sier, denne historien må du fortelle, denne historien må du fortelle. Hvis du profesjonaliserer det på ekte, sånn som skavlan på sitt beste, Så har de noe for seg. Men du må velge. Her presenterer jeg noe helt rått, eller presenterer jeg noe... Så du ble veldig nervøs over det, Peter Stormare, men du, Kirag, du har opplevd noe lignende. Ja, det er det. Jeg har det. Vi var på Skavland en gang da det var i Sverige. Det var det? På SV TV, og det var... Nei, det var ikke noe gode. Var det ikke det? Nei. Var det Fredrik som ikke gjorde det gode? Nei, det var vi som ikke var gode. Hva gikk gjerne da? Nei, det var vel at det egentlig ikke... Vi hadde ikke kommet dit at... Mitt inntrykk er at Fredrik Skavlan var noe spesielt opptatt av oss, på en måte. Eller var ikke viktig nok for... Og svenskene visste ikke hvem vi var engang. - Så de gikk inn i et sånn kjempe mindre verdisk kompleks inn i studioet? - Vi går inn med nisselua, som de kaller det. Og Fredrik har nå sjansen til å dra av seg nisselua. Og han er i ferd med å dra av seg nisselua, for han bor i Stockholm og er det med en. Nå kommer de nissene faen meg etter meg. Og rapper i tillegg, har på seg kapser og alt inne i studio. Det er liksom ikke helt elite greier. - Jeg får kjøre da. - Ja, men det er bra. - Det går bra. - Ja, og da var vi alt for høflige liksom. Endte opp med å bli nesten sånn halv roast av en sånn svensk komiker. - Jesus Christ. - Ja, jeg synes rappere skal ha kule navn og sånne ting. Helt svenske liksom. Kule navn sånn. Men dere heter jo Carpe Diem. Det er jo noe som ville henge på et skilt i en gammel hytte og vi bare... Og så bare alt. Fly hjem. Du må si på fly hjem også. Det er ikke en taxi engang. Det er langt å komme hjem liksom. Fikk en skavlandkopp og... Det var kjempedårlig faktisk. Det var da dere endret navnet da? Nei, vi visste at han hadde rett til han komikeren da vi satt der da. Men han var likevel sånn der, han var... Det var den der: "Rapper skal jo være tøffe." Det var helt gubbegreier. Og det er ikke et sted der ingen av publikumene kunne vært med på at det er ny tid nå. Rap er både mykt og hardt. Vi kan ikke gå dit. Vi skjønte at vi kan ikke svare det. Så det var fanget i helt sånn gubbe, svensk, elite, alt som vi ikke er da. Det var ingen comeback. Vi var i skolegården uten noen comeback på en måte. Feil skolegård. Det hørte seg ganske jævlig ut. Vi synes det var den verste TV-opplevelsen vi har hatt. Er det det? Men mest fordi vi bare ikke, det var ikke noe feil, vi ble ikke behandlet noe dårlig, men det var jo bare at vi bare, vi har jo egentlig ikke noe her å gjøre. Vi har jo ikke en historie som... Men var det aktualitet av at dere slapp et eller annet da? Nei, det er jo, redaksjonen til Skavlan skal jo ha kredd for å spørre oss om å bli med. Det var de som ba oss om å komme. Men hvilket år var det? Det var rundt 2016, 2017-2016. Motte Bell og... Ja, det var det prosjektet. Ja. - Fy faen, det hørte så intenst ut. De testet jo skavlene på hvor mange gjester han husker navnet på og sånn. Og han husker jo ingen. - Nei, ikke sant? - Jeg tror det var sånne gjester som han hadde hatt på søk og var så festet seg fra de forskjellige stedningene. Den episoden her husker han garantert ikke. Jeg skal spørre han hvis han kommer hit en gang. - Nei, han husker ikke det her. Det var ikke spesielt memorable. Han husker kanskje at vi var der. For vi skilte oss litt ut fra kanskje de vanlige gjestene. Kjennelig følelse å gå inn med det at du er på et fair house party. Virkelig. SVTV, Skavlan, norsk band, heter Carpe Diem. Hvor var det dere følte dere mest hjemme da? På TV? Ja. TV, radio og TV? Nei, det er ikke... Men det er veldig spesielt nå å gå opp i P3 nå. P3-kontorene. Nå, kontra da du jobbet der. Når vi går opp der nå, så er det jo på en måte... Det er så mange innvandrere, ungdom og menn der, og kvinner. Det er helt sykt. Og jeg husker jo det eksakt kontoret, bare puff. Her er det ikke noe vits å prøve å komme med en referanse fra oppveksten din. Du får bare bruke halve hjernen i det du kommer inn på NRK. Og nå er det bare snudd. Nå er det bare sånn, shit, det sitter en kar som heter Nate, og er afrikaner, og bare snakker. Han snakker mer komfortabelt i forhold til hva jeg er komfortabel med enn det jeg hadde planlagt å snakke. Fordi vi er jo trent med en gang vi kommer inn. Jeg snakket litt med Josef i Madcon om det også. Jeg tror Kødman har første pressebillet til Madcon er i torrgata med hest og kjærre bak. Det er Oslo så ikke ut. Men det er sånn... Det var... Men det har helt endret seg oppe der. Og det gjør også at de stiller helt andre spørsmål. Hvis du tar tilbake til den kvoteringsdebatten, ja, det er kjempekjedelig at noen må få jobben på grunn av det, jeg vet ikke. Men for meg har det løsnet. Det har gjort at du er i fullt vingespenn. Mens du var en vinge før. Vi var veldig takknemlige for den vingen. Det var ikke fordi folk var døve, men de kunne ikke stille oss de samme spørsmålene. Som det er Galvan, Sandip, Nate, alle disse. Fordi de er nordmenn, men det er en annen aspekt, så de vet litt. Og de kan arrestere oss på ting. Og så vi kommer ikke unna med ting sånn som før heller. Det er også ganske spennende. Så disse tingene er veldig bra med noen. Alle som synes det er kjedelig og som hører på Wolfgang. Mange folk på en arbeidsplass kan gå og få noe, kan skape noe verdi også. Ja, for det er sånn at du føler etniske nordmenn også tar på det litt med silkansker og vil ikke si feil ting og sånn også. Ja, eller bare rett og slett ikke har noe peiling. Fordi det er egentlig NRK, hytta, NRK, hytta, NRK, hytta, Foreldrene til mange av de folkene som jobber nå på NRK-kontoret, har mye mer til felles med mine foreldre enn det de var før. Det er større sjanse. Folk er veldig opptatt av det. Det kan hende at en far fra Ålesund er ganske lik min indiske far. Ja, det kan hende. Men sjansen... For at hvis du bare putter dem i et rom med ti indre, som er på min alder, og så putter du federen deres foran, kanskje litt liker oppvekst. Mange mye liker et strekk, og vi er en milliard mennesker, men fortsatt så kan det hende det er closere. Jeg tar gjerne til takke med en kurder som heter Galvan, som også er ansatt. Fordi det blir closere, og de klarer også å utvide ideen om... om å være norsk på en mye bedre måte i et sånt intervju. Så det er jo veldig sunt for de som er interessert. Det er litt det der, hvis vi har snakket flere ganger, og tørt å kødde med andre. Ja, har du hørt Atle Antonsen-episoden? Jeg har ikke hørt Atle Antonsen. Har du ikke hørt Atle Antonsen? Nei, hvor var han da? - Hvor har han vært? - Har han snakket ute et sted? - Nei, jeg blander jo. Se, ekte racism. - Fladset. - Nei. - Tenker du det er rasisme? - Otto Jespersen. - Otto Jespersen, ja. - Jeg er rasistisk, jeg blander Otto Antonsen og Otto Jespersen. - Hvorfor skal det være rasistisk? - Det er sånn når folk blander en utlending, så sier de "that's racist", det var mer en joke. Nei, men du har hatt Otto Jespersen her. - Ja, jeg var sikker på at jeg... - Det var en veldig spennende episode. Var det det? Du synes det? Ja. Det var mange som syntes det var ganske kjedelig. Synes du det? Ja. Det var mange som syntes det gikk litt trått. Men den har jo blitt. Det var rekordtall da. Det er ingen episoder jeg har hatt som har så høye tall. Nei, jeg digger det. Det er noe med stemmen hans som gjør det. Nei, heavy. Han har så sinnssykt mange fans. Og han var Norges største stjerne på... Du er så på TV og torsdagsklubben. Det fanns liksom ikke noe drøyere. Men det er ganske forvirrende, for det er sånn... Alle de der sketchene som Harald Eia var, han viser meg litt respekt og spørsmål om respekt og gjølsru og det greiene der. Vi elsket jo det. Jeg husker at det var den eneste tingen som ... Faren min stoppet av TV-en og bare: "Nå skjer det." Jeg tror kanskje vi var så sultne for det, og vi bare ble sett. Vi var så lite representasjon at vi tar hva som helst. Men det var jo også morsomt og bra, og det er vel kanskje essensen av det? Ja, det er jo veldig subjektivt. Jeg har jo masse utlendinger som synes det er madprovoserende til den dag i dag. Og Otto Jespersen som er på elgjakt. med Saeed Ali og en kompis av Saeed Ali. Han går med pistolen sånn og fjerner busker. Når elgen kommer, så bare oppert, så skyter han elgen sånn sidelengs som en actionfilm. Det gikk på TV. Jeg synes det var gøy. Men det er jo forskjellige folk synes. Det er jævlig gøy, fordi artistintervjuer, spesielt en etnisk nordmastiske skal for eksempel intervjue en rappe fra... Et eller annet til viss posten da. Jeg tenker sånn, en norsk pakistaner eller bare en whatever da, så er det sånn at det er den der frykten for å fuck opp og si noe feil, eller indignere, eller the slightest touch of rasisme, som bare kommer opp som en nervøs latter, den frykten der. Og det gjør også den frykten for å tulle med intervjuobjektet, for hvis du tuller feil, så bare sånn, oi... Du sa det, oi, oi, oi, og så stopper det helt opp, og da er du bokstaven nesten ferdig. Det er en frykt den der, og den frykten for å tørre å tøyse med, som da resulterer i at man ikke blir tøyse med og ikke blir inkludert, for humor er en sånn inkluderings... I det øyeblikket du ikke er inkludert og kan bli kødda med, så er det på en måte du er sånn... oversensitive, som man ikke tør å kødde med på arbeidsplassen fordi du vet at det blir et helvete. Eller folk som er redde for å kødde med handikappene. Er det noe handikapp som virkelig ønsker deg? De vil være med sammen med alle andre. De vil bli tøyset med. Og i det du bare behandler med silskanske, så merker du at dette her er jo... Hvorfor gjør du dette her? Helt enig, men før du blir kødda med, så tror jeg det går på... føler du, og der må nesten majoritetssamfunnet bare akseptere at ofte har folk med en eller annen minoritetsbakgrunn, eller om de er kvinner, eller om de har en annen seksuell legning, eller er handikappede. Vi vet om researchen er gjort gir det mening. Det er jo det som skjedde med Tore Sagen hvis jeg skulle sagt hva jeg tror skjedde. Det er jo at til og med folk som er som meg, og de norskeste innvandrere jeg kjenner, eller som har et kulturinteresse, jeg vet ikke hvordan du vil definere norsk, men ingen hører på radioresepsjonen. Så han har ikke det publikummet, han bare ender opp med å dra den vitsen, som har et riktig premiss inne i hodet hans, og egentlig, det er om å gjøre hva er flaust, Og så gjør han det fleste han vet, som er rasisme. Kjempesympatisk. Men han skjønner jo ikke hvem han... Det er ingen som vet hvem han er, innenfor det segmentet, eller veldig få. Hvis du går på en live radioresepsjon i sin prime, det var jo ikke sånn at det bare rant inn med innvandrere og ungdom som var norske og ville se de. Fordi det var en annen jargong, og det... Det tar ikke noe vekk fra kvaliteten på hva de gjorde, men det var ikke helt greia. Og det er ikke så en person som har, når du merker at de har gjort researchen sin, de er ganske innsatt i hvordan det er. Og de har mange venner som er fra den kulturen. Dems naturlige omgangskrets med kona når de spiser middag er med andre utlendinger. Da merker du på, fordi de er bedre på etterliggningen. Det er det som er med stand-up også. Det er masse stand-up-komikere som er jævlig gode, som kommer unna med Russell Peters som et eksempel. En inder. Han er jo all over the place, men han er ganske innsatt og levd Kona hans er også fra en annen etnisitet. Barnet hans er basically det. Dave Chappelle, kona er asiatisk. Det er sånn, hva skal vi gjøre da? Vil vi tråkke over strøken hele tiden? Du er jo ikke interessert i, din omgangskrets, du er komiker, din omgangskrets er ikke utlendinger. Det er ikke innvandrere. Når du drar joken, så merker vi at det er ikke helt Du har det på en overfladisk... Joking kan alltid komme innifra. Da funker det. Og da funker det uansett hudfarge. Du har rappere i USA som sier ennåre og er ikke svarte. Fordi de er oppvokst i ghettoen. Medi. Og alle vet det. Men du må dit. Litt som Leo. Ta Leo da. Leo er et kjempekott eksempel. Finnes det en utlending som blir... Altså uansett, han er jo lys i huden. Han kan si hva han vil til meg, Kamel, svarte folk, alt. Du merker at han har den. Fordi han er så innsatt i hva de er. Han har spist hos tante av dem selv, ikke faktiske tante, men... Det er det som mangler når folk er sånn, "Jeg kan ikke si noen ting." Se rundt deg, hvem er du spiser middag med, hvem er du henger med, hvem er det som hører på podcasten din, hvem er det som gjør alt dette? Det sier litt om ... Det har jeg tenkt mye på, at det kunne kanskje vært en ... et lite sånn der, når folk vil ha svar på hva kan vi si og hva kan vi ikke si. Kanskje man kan se litt på hvem man ... faktisk bruker tiden sin med, og hvor man reiser på ferie, hvor er du tatt med barna dine. Det vil jo på en måte utvide kunnskapen din om, jeg vet ikke, jeg bare føler jeg er veldig sånn. Jeg synes det er imponerende, men før jeg glemmer det sånn, Tore Sagen, jeg synes han ble tatt for hardt. Jeg vet ikke hvor hardt han ble tatt da, men jeg følte at det var vilt. Det var jo Atle Antonsen bare fem år tidligere, eller hva faen det var for noe. Ja, Atle Antonsen. - Atlatlosen ble vel faktisk anmeldt, det er kanskje litt røy. For det var jo fra en person til en annen, mens Tore Sagen var bare en rød. - Jeg føler Atlatlosen var en mye mer heavy situasjon, var det ikke? - Jeg trekker den. - Jo, men det var mye mer heavy, føler jeg. - Ja. - Og Tore Sagen er kjapt oppe på hesten igjen. Han er jo en jævlig bra podcast, men den andre med Harald, jeg synes er bra. Eller jeg hører på den i hvert fall. - Har ikke du vært gjest der? Nei, jeg har ikke vært gjest der. Var det Big Five? Ja, det har jeg vært gjest i. Da nevnte du at du hørte på meg, tror jeg. Det var en som sendte meg. Meg og Sam Harris. Ja, det stemmer da. Jeg hører på deg og ser Marius, det nevnte jeg da. Hva hører du på egentlig? Og så ble Harald og jeg og han der brenna. De ble litt sånn nervøse. Den høyre vridde podcasten. Du er ikke venn med dem? Jo, det er Tori Kjerri. Det var morsomt, for det var sånn der... Vi hører også på litt sånn... litt høyere vridde podcaster, sånn at det er litt akkord moment der. Jeg synes det var morsomt. - Ja, nei. - Nei, men hvor var vi på? Du stilte jo et bra spørsmål inni her da. Hvordan vil du definere å være norsk? - Ja, stilte jeg det spørsmålet. - Du stilte det til meg bare sånn, jeg vet ikke hva du synes. Hvordan vil du definere å være norsk? - Det er mest spennende å høre egentlig. Hva tenker du det er? - Ja, jeg hadde ikke tenkt noe spørsmål. Skal vi ikke ha et ferdig utprintet svar på det? - Nei. - Vi kan snakke oss gjennom det. - Det er du som sitter på redigeringsmuligheten etterpå, så du burde jo bare kjøre hva du tror. - Full rant. - Du kjører sånn harde av deg, og du tar jo opp samtalen i lomma mens du er her. - Jeg f*ing gjorde det på en AUF... - Nei, ikke AUF. - Men de ga han jo ikke opptaket. Han skulle ta opp, men så gjorde han ikke. Han angret jo etterpå, for han pleier ofte å gjøre det. Ja, de sendte han ikke opp taket. Nei, de slettet jo hele dritten. Eller redigerte det ned, og så forsvant mastertipp. Det er sykt. Herregud, kom kålsen igjen. Men hva vil du si om å være norsk da? Hva vil du si om å være norsk? Det er din tur. Nå må du bare sende lay-upen til meg. Hva vil du si om å være norsk? Det er jo den politiker utgang på. Det er å være norsk statsborger da. Er ikke det Siv Jensen svarer da? Være norsk statsborger? Det er et godt svar. Det er juridisk klint. Det var et spørsmål jeg tenkte på, og så diskuterte jeg, jeg vet ikke om du har fått med deg tidligere sånne der identitetsmessig, uavhengig, og da mener jeg faktisk uavhengig om du er født i Norge, eller kommet dit, sånn, både toåring, seksåring, tolvåring. Hva tenker du rundt det der, å kalle seg A, nordmann, eller norsk, eller B, jeg er norsk inder, eller jeg er norsk pakistaner, eller jeg er norsk afghaner. Eller du har sånn rest på at jeg er inder, jeg er afghaner. Hva tenker du om de tre... - Prefiksene der. - Jeg tenker at kanskje mange, de fleste innvandrere, ungdommene jeg kjenner, eller voksne da, som er mest i min krets, er ... Dette er litt sånn luksus som de har, de kan jo egentlig velge. Folk rundt meg velger veldig forskjellige ting. Det er basert på hvilke opplevelser de har hatt i oppveksten, og hvor tilknyttet de føler seg norsk kultur, på en måte. Og språk og alt sånt. - Hvis du hadde hatt veldig tett kontakt med rødte fra India, og vært der veldig ofte og vært mye tettere på kulturen, jeg vet ikke hvor ofte, jeg vet ikke hvor nært det er. - Hele barndommen og... - Hvis du hadde vært sånn, jeg er norsk inder, eller sånn, for det hadde vært rart å si det. Det er mye lettere å si, jo, nei, det vil ikke være rart å si. Det er en riktig betegnelse, tror jeg. Den tar jeg. Ikke indernorsk. Etniske nordmenn bruker ofte den kina-analogien. Hvis jeg hadde flyttet til Kina og bodd der i 15 år, er jeg kineser-norsk? Eller er jeg en nordmann i Kina? Jo, men det er jo ofte en problemstilling de ikke trenger å deale med. Det kommer jo bare med noe annet. Ja, du kommer jo. Men ja, dette er jo en bra øvelse. Hadde jeg da kalt meg kineser, i hvert fall de som bare spør, på slutten av Big Five-podcasten, så fikk jeg siste spørsmålet som var, Og dette var sånn Harald sa til meg, han sa: "Siste spørsmålet nå, føler du deg norsk?" "Please svar det jeg håper du skal svare nå." - Akkurat det sa han. - Så han hadde forventninger? - Han hadde, og så sa jeg: "Jeg føler meg norsk." - Han primet det? - Ja, men når jeg gikk derfra tenkte jeg at jeg svarte jo det jeg ville svare, men jeg fikk ikke den mennen etterpå. Og jeg kunne jo så svart: "Bare at det spørsmålet blir stilt gjør jo at det er vanskeligere La oss si du var på en kinesisk podcast, og så så du ikke ut som de andre, og så sa de, siste spørsmål, og ikke skuff oss nå, er du kineser? Hva faen skal du si? Du vil jo ikke skuffe kineser eier. Jeg tenker om du hadde vært kontrære der, bare sånn her... Hva faen mener du med det spørsmålet? Jeg burde jo sagt at når du stiller det, så er det litt vanskelig. Så er det et eller annet, så kanskje det er noe som mangler. Teknikeren bare sånn, oi, kutt, kutt. Men samtidig så mente jo han det godt og alt det der, men det er liksom... Det er så vanskelig å snakke om det der hvor kommer du fra? Fordi at du kan bli avkledd det er et veldig enkelt svar på det tror jeg aldri vært så sikker på at det var i mitt liv som noe men det gjelder bare for meg men det er jo at ingenting er flauere enn å si ja, jeg er norsk og si noe, det er ikke det sånn som de historiene med noen som har på bunad og så er det bare sånn, den skal ikke du ha på det er veldig lett å si det skal du bare drite i Men du har på en måte prøvd, strebet. Du har gått dit at du kjøpte nasjonalplagget til noen som ikke er foreldren din sitt nasjonalplagg, så er det noen en idiot. Det spiller ingen rolle om han er en idiot. Det er bare den ydmykelsen er komplett. - Er det nesten sånn den ekvivalenten av å si "jeg er ikke". I de øyeblikket du må presisere at "jeg er ikke rasist, jeg er ikke pedofil". - Kanskje et ekvivalent liv. - Eller enda verre sånt, ikke verre, men jeg er ikke nazist. Det er noe annet, for det er jeg er ikke. Ja, og Og det er noe negativt også. Jeg er ikke pedofil. Kan ikke sammenlignes med, er du norsk? Ja, jeg er norsk. Nei, det er jeg ikke. Fordi du har klemme av at du er noe som er positivt og noe som er forhøyet. Eller kanskje rasist. Nei, for nå sa du jo, jeg er ikke, og så er det masse negative ting. Men å være norsk er jo ikke negativt. Jeg tenkte mer nødvendigheten. Det er vel ikke det du mente i stedet. Skal det være nødvendig å si det? Og det er litt sånn type, hvis du ikke kjenner deg enig på en måte, en beskyldning da. Hvis noen sier til meg sånn, du er en narsisist eller en psykopat. Så hvis jeg da sier, herregud, du må høre til, jeg er ikke en psykopat, så hører alle bare sånn, han er psykopat. Så det er nødvendig. Men her har du jo på en måte, jeg er ikke, som setningen, og noen veldig negative ting. Pedo, psykopat, eller i hvert fall kjipe ting å identifisere seg med. Så hvis du ikke, hvis du på en måte, Hvis det er ikke relevant problemstilling, så sier du ikke den typen, jeg er ikke. Akkurat som du ikke sa. La oss putte noe positivt foran da. Jeg er, og så si noe positivt. Jeg er noe som man skulle ønske man var. Da blir det bedre. Men du hadde jo ikke tenkt å svare på det bare sånn, ja, men ... - Alle de gode comebackene kommer selvfølgelig på litt for sent. Hvis du allerede håper på hva jeg skal si, så vet du hva jeg kommer til å si. Det er ikke noe vits å svare på tiltalen. Det er lett å komme på etterkampen. Det er noe med at man må stay til abius. - Og så er det noe veldig fint. Ønsket til den personen er jo at og få deg til å føle deg velkommen, og få faktisk vondt i hjertet av at du sier at du har bodd her i livet, men du føler ikke helt at vi har feilet som samfunn. Det er jo en veldig fin ting. PC er bare at jeg tror på en måte at Man glemmer hvor stor del av... Det trenger ikke å være stor del engang. Det finnes mennesker som ikke tenker at det... Som er hyppige å latteløre folk for det. Jeg skulle ønske jeg kunne si drit i det. Det er jo samme om en eller annen jøk sier til deg at bunaden din ikke klær deg fordi foreldrene dine er fra Gambia liksom. Ikke ta det personlig. Ikke ta det personlig. Ta på regnjakka. Det er veldig vanskelig når du har prøvd. Det er det som er helt forskjellig. Det ser ut som du har prøvd. Ikke bare er du her ute i 17. mai, men du er faktisk en bunad som bare ikke har noe med bestvaren din å gjøre. Og så... Det ser ikke ut som de andre jentene som var på bunaden, og så den risken. Ja, jeg eier ikke bunad. Kommer aldri til å kjøpe bunad. Skal du ikke ha bunad? Aldri. Den løper jeg risken. Og nå bare, hva er det han tror? Det gidder jeg ikke. Er du redd for, som Einar Førde sier, at hvis du tar på bunad, så er du enten homo eller nynazist? Nei, jeg er mer den der, hva er det? Streber. Enten homo, nynazist eller streber. Det er strebekategorien jeg ikke vil være i. Det er bunadproblemet mitt. Også noen av de modellene med de ullsocken og sånne paprikker. Det ser litt vondt ut, men jeg får heller ikke ta meg på det. Men på jentene ser det bra ut. Jeg er enig. Det er litt sånn, jentene synes jo sånn, menn i bunad også er hot. Så det er sånn, hva faen skal man si da? Da bør man faktisk overse de som synes det er stygt faktisk. Det var et godt argument. Så hvis man er en ordentlig player, så bare følger man bare alle liksom, alle spilleregler og tar på seg den bunaden bare for å dra damer. Det er jo en del av det jo. Ja, det kan du jo. Hvor mye tror du av artistlivet? Dette er sånn, apropos dra damer, som er drevet, da tenker jeg sånn her, gutter som vil bli artister, lage musikk, mye er drevet av dra damer. Ikke nødvendigvis kunstrisk ambisjoner. Det handler jo om sånn at det er en snarvei til en måte. Jeg hadde en situasjon der jeg prøvde å overbevise, jeg var med, jeg kan ikke nevne navnet, men jeg var med tre jenter, og prøvde å overbevise, de prøvde å si til meg at De hadde lest at gutter er bare interessert i å imponere andre menn. Ja. Menn i kulturfeltet ønsker å imponere andre menn. Og sånn, ja. Altså sine peers, da. Og så sa jeg bare, du, jeg og meg, de har alltid følt at jentene må digge det. Og hvis vi rapper, så er jeg ikke på scenen. Jeg bare har en av sånne, jeg står og rapper en kar i... med caps i trynet. Det er mye mer behagelig når jentene liker det. Dette er jo en veldig vanlig sånn, P. Diddy han tok jo med demone til Biggie Smalls. Vi må jo forklare. Det er rapper om prosent, folk skjønner. Jeg vet ikke hvem som jeg hører på. Så stiv er det ikke. Han som var plassverksskepssjefen der i Bad Boy, han tok med det og viste det til jenter. Han sier i intervjuet at han vil vise alt til damene. Damene digget det. Hmm. Så visste han at han hadde noe. Og det gir veldig mening for meg. Jeg bare føler sånn, dere er jo interessert i å imponere andre menn. Så jeg bare, nei. Eller ja, konge det, men prioriteringen er jo på at kanskje jenter skal synes at musikken er kul. Jeg vet ikke. Jeg kan jo ikke bare konkludere med at det eneste menn prøver å imponere, det er federen sin og damer. - Jo, kanskje, jeg vet ikke. Nei, du er interessert i å imponere andre menn. - Er du snudd på den motsatte? - I og med musikken da, i hvert fall. - Det høres ut som et forsøk på å snu at jenter faktisk pyntet seg for andre jenter, ikke nødvendigvis for menn. Det er jo den sengen, at de smiker seg. - Den har jeg kjøpt, for den sier det jo. Men er det sant? Det kanskje er sant da. Er det sant? Jeg har faktisk teorisert, eller heter det problematisert, at kvinner tar på seg høyheltesko fordi de skal få på rumpa at det skal se sexy ut når de er ute, og at menn skal se på dem. Så sier hun ene som var med i debatten, jeg tar på meg høyheltesko når jeg drar i familieselskap. For jeg vil se fin ut. Det er sånn, hvem faen er jeg skal imponere der? Det kan være at de skal imponere seg, men... Det kan man skulle imponere seg selv for å være fin, men det er noe helt oppart, mange ting kvinner gjør med sin egen kropp, og prioriteringer som bare sånn, de aller fleste menn bare risper på hvorfor gjør du dette med leppene dine, hvorfor gjør du dette med øynbrynet, hvorfor gjør du dette med kroppen din, vi bare liker det naturlig, alle fleste av oss liker det naturlig. Gjør de det? - Alle fleste gjør det. - Nå var kanskje litt strålmann-orientasjon fra min side her. - Nei, gjør alle, gjør de fleste. Jeg tror ikke at jentene vet dette best. - Det er jo ikke at jentene liker at de tar disse operasjonene. - Men er det det at de imponerer hverandre, eller finner et skjønnhetsideal som de pliser, eller at det er det de tror men liker? - Nå skal vi ta det av her. Skal vi ringe han? - Det var dritig. Nei, det synes jeg er vanskelig, men jeg bare måtte dobbelt sjekke i meg selv, i og med at noen rundt bordet var så sikre på at du er jo innerskinnende hipp og imponerer masse andre dudes med musikken. Jeg bare måtte lete skikkelig, bare sånn Verken jeg eller Megdi tenker på den måten. Jeg tror et sted i hele universet hvor faktisk akkurat den tingen skjer, hvor dudes prøver å imponere andre dudes med musikken sin, hvilket sted er det? Bylarm? Jo, jo, jo, men da sier du at det er sant da, det de sier. Nei, men bylarm er... Hvorfor er det bylarm med dude til sted, er det det? For da sitter det og står det dude til folk med sånne badger og skal vurdere om de skal signere. Det er jenter der også, er det ikke? Det er masse jenter i bransjen som er under på det. Men bylarm er jo sånn rekrutteringshelvet, ikke sant? Ja, ja, ja. Du står jo og spiller for folk som ikke gir fullstendig faen, og så står det en sånn feit manager nede i hjørnet og skal signere til en festival, og så... Jo, men liksom, hvis det er en... Ja, alt du snakker om nå, de blir jo... Men underbevisstheten, eller egentlig ganske langt fremme i pannebrasken, vet at hvis de jentene synes at dette er dritfett, for dette har vi lært av Puff Daddy på 90-tallet, så kommer jo de til å signere det, de kommer til å boke deg til festivalen. Så det er jo på en måte... Hvorfor skulle de... - Hva snakker du om nå? Davene eller mannfolka? - Nei, jeg snakker om mannfolka som spiller på biler. Fy faen, syk samtale egentlig her nå. Jeg har aldri vært interessert i pupper, bil og... Motto liksom, og så er det bare... Fotball er jeg heller ikke interessert i egentlig. Så jeg har sånn veldig få guttes interesser, så kanskje bare jeg får havne utenfor det. Er du interessert i romper? - Ja. - Rompe kan du ikke. - Ja, hvem liker du? - Vi må si noe du liker, du kan ikke bare si hva du ikke liker. - Jo, jo, nei nei, jeg bare sier du har klassiske mekk og byggen og dratt til byggmakker. - Du mener klassiske rån? - Nei, klassiske sånn, grilling, spise sukkerkjøtt, gjør ikke noe av de greiene der. - Åja, sånn ja. - Så er det veldig få av de, jakt, aldri vært interessert i våpen, Klassiske manneting du tenker her nå? Ja, hvis du skulle tatt... La oss starte på nytt da. Klippvekk der. Klassiske mannting. Jakt. Bil. Bilfart. Morro. Morro, morro. Jeg kan ikke morro. Du sa silikonpipur. Det var det du mente. Ikke noe interessert i noen av disse tingene. Nei. Og da kanskje at jeg ikke havner i... I den kategorien som er sånn, ja, du gjør bare for å imponere andre menn, eller kanskje det er mer som klassisk, jeg vet ikke. Jeg er heller ikke interessert i alle ting du ramser opp der. Nei. Fart, morro, bil, grilling. Det er morro. Det var litt vag. Ja, det var veldig vag. Det var litt vag. Alt er konkret. Morro. Tenkte jeg sånn grisegutt morro. Nei, vet ikke. Stripper heller, aldri vært interessert i. Aldri? Aldri. Strippeklubb, helt veldig stressende greier. Vært på en gang i mitt liv, aldri igjen. - Hva slags macho ting er det du liker da? - Rap. - Ikke moderne rap, ikke sant? Det er ikke så veldig macho. - Nei, men da vi begynte å høre på rap, så var det jo fullstendig macho. Macho på en måte som jeg ikke tror, eller som alle vet nå, at de ikke ville flytt i en dagligdags samtale. - Det er jo litt den samme typen, sånn den der problematiseringen av at man skal... Kamelintekster, da. Så var det snakk om... Det satt opp at man er veldig hysterisk over at Roald Dahl skal sensureres. Barnelitteratur med Roald Dahl skal sensureres. Men kamelintekster, det var helt greit å... Og det var sånn der... Så de drøye tekstene finnes jo fortsatt, skal vi si, faktisk også i poppen nå, den her tix-poppen, og i rappen fortsatt, finnes det jo fortsatt ganske drøye ting, og så bare se på de amerikanske låtene, sånn der popmusikk er jo ganske språkmessig på samme nivå, om vi kommer til grove ord da. Men det er ikke macho og wet ass pussy, av en eller annen måte. Det er mindre macho nå enn før. Hva er egentlig macho nå? Daft punk liksom? Nei, macho er, jeg vet ikke, men det er jo... Hva er macho musikk nå? Hva er macho musikk kulturuttrykk? - Det er vise følelser. - Ja, det tror jeg. - I tiden, bare tørre å åpne seg. - Jeg tror Sesinando oppfattes som ganske macho. - Tror du det? Er ikke det ganske androgynt? - Det spørs hvilket årskull du snakker med. - Nei, men det var kanskje et dårlig eksempel. - Det er det macho som du snakker om. Kamelen er selvfølgelig macho. - Ja. - Men... - Russemusikk da? - Jeg tror ikke det oppfattes som veldig macho. - Har du macho? - Jeg tror ikke jeg oppfattes som macho. - Staceman? - Jeg tror ikke Staceman er oppfattet som macho. Jeg tror han oppfattes som veldig snill og sympatisk, jovial, sånn folkeskjel. - Ja, det er ikke macho. Sorry, Staceman. Nei, hva er faen av macho nå da? - Det er en liten digresjon da. Men jeg har tenkt mye på at det liksom, Husker du et bransjeapparat på Facebook? Ja, er det du? Jeg vet ikke, jeg har ikke Facebook mer. Men jeg husker da at det var sånn greie der de som lagde den rølpemusikken, følte veldig sånn at vi blir ikke tatt seriøst i Oslo på Jungstorget, og vi blir holdt utenfor bransjen på en måte. Og da blir jeg litt sånn som det du blir med anmelderi. At jeg blir sånn, men liksom... Det er jo ingenting som er mer norske folkesjela enn det Staceman og de har fått til. - Dyrk suksessen, kos dere med det? - Jo, men det er også sånn det å prøve... Det er den eneste ting jeg synes er veldig offentlig, at det er sånn: "Dere er jo faktisk Norge." "Dette er det dere representerer og det dere gjør." "Det er så akseptert." Det er masse av de indie-bandene, folk som bare streamer 3000, må gi ut skiva si på ti stikk vinyl, så får de litt heder og ære på spillebanda. Eller P3, eller jeg vet ikke hvor enn det skulle vært. Men da føler jeg at du har misset litt. Jeg husker. Det er veldig rart. Dere lager faktisk det som er mest akseptert. Dere er core Norge. Og det er jo dritbra tommel opp, men så skal dere være en del av det bylarm-narset også. Godta at ikke alle arenene er deres. Det er jo fint. Det eneste er bare sånn, hva skal du med den aks... aksepten fra Ring 1? Altså hva er det som er så jævla viktig med den aksepten fra Ring 1? Jo, men aksept er jo viktig. Aksept er jo viktig som artist, det skjønner jeg at de har. Men det at du spiller det outsider, vi er outsiderne-kortet, og at det flyr, det er fascinerende. Bransjen holder oss utenfor, så bare hele Norge holder oss utenfor. At du kjører et offer-narrativ på seg selv, da er det som at vi blir... Ja. Ja. Det er jo litt offerholdet, men jeg vet ikke, men jeg tror det var en liten periode der, men jeg tror ikke noen av de har tidssens å operere sånn som Haggle og sånt. Jeg tror ikke de driter langt faen ut. Jeg tror man har vokst forbi det, men det er jo et eller annet litt sånn aksepten fra ringen egentlig? Det spørs jo hva slags type band du er. Hvis du på en måte ikke har noe aksept utenfor ringen, så er det jo litt fett om du får aksept utenfor ringen, for det er det du lager musikk for. Veldig dumt hvis nummer fire ikke var elsket i det segmentet for dem. Men at Staceman... rølpe musikkinga da som faen meg driver og nailer hele landet de gjør det så bra Fredrik Halas kjører fin bil og får de jo til det er jo, det er ikke noe de vil ha kredden deres kan vi ikke få litt av karpekredden da? nei, nei, nei få smaklig på karpekredden Det er som om jeg skal be om at folk i den innerste Gubbrandsdal bygd skal bare elske "Baraferos"-sangen vår. Kanskje ikke de kan den uten at. Sånn blir det. Fordi jeg tok det valget når jeg lagde om meg sheriff. Det var en ting vi glemte på politikk-biten. Nå hopper vi veldig på tematisk. Men du chopper dette opp? Nei, jeg chopper ikke det opp. Og hvis det blir choppet opp, så får du ikke vite det. Det er inkognito-chopping på høyt nivå. Men vi snakket om det politiske stedet, at folk kommer inn i inboxene og sånt. Jeg må bare hoppe tilbake for denne kombapolen. Der det stakk tå virkelig ned i banen, var det på den der rebelli- Kjelletene. Og der var det også name dropping, det var et visst parti, og der var det på en måte litt sånn, er det det tyngste politisk du føler har gått ned i en låt? etter parti og en person og liksom... - Ja, også er det jo litt sånn, det er jo hiphop-ånd da. Apropos det jeg sa i sted, at det er et bilde av tiden akkurat da. Den følelsen du akkurat da, det sinnet du akkurat da. Det er ikke noe du føler i hele tiden, men du må fortsatt fremføre den låta. Men ja, det er jo å gå inn med den konkrete navn så hardt, det er jo på en måte... I hvert fall når det er så lenge siden han satt i noe viktig sete. Det er jo en ganske sentral låt for dere. Jeg tror ikke Lars Aula spiller "Hvem skjøt Siv Jensen så ofte på konsertet?" Nei, men han er vel kanskje rett opp og ned, som han fortsatt spiller. Men nå snakker du om politiske låter. Ja, det er politiske låter. Jeg tenkte ikke sånn hit-messig, men sånn innholdsmessig. Fordi hvilke av låtene dere som var, vil jeg forvirre, hvilke av låtene dere som har mest politisk innhold. For det er jo sånn der... Jeg synes det er veldig modig og kult at man gjør det, at man greier å faktisk synge om noe annet enn kjærlighet, eller sosiale problemer, eller party, og faktisk neiler det. Men det er også et bilde av en tid, og det er veldig vanskelig for oss å kommunisere ut. Ta for eksempel, egentlig den låta er kanskje det rareste, det er sånn eller uttrykket vi har kommet opp som er rarest, som jeg synes har funket veldig bra og gøy, er jo vitemessig pluss 50. Det som er rart med det er at jeg får retriver, det er vanlige ord i DN og Finansavisen, som om de har funnet det på. Vi fant det på. Men det brukes også på hvilken negativ måte de helst vil bruke det på. Og det merker vi som den vanligste kommentaren jeg får når det kommer en kar Amund i dressjakke og jeans og dresssko mot meg, så er det sånn, dere er kule, selv om jeg er en hvit mann som børst 50. Det er så slitt det uttrykket er. Hva er det vi har stelt i stand? Det er kjempe... Det synes jeg er vanskelig akkurat... Man lagde et sånt catchphrase. Det er sånn det er. Det bare brukes hit og dit. Det verste var når de hadde alle de som var CEOs i norske firmaer. Jeg vet ikke om det akkurat det var, men det var masse. Dette er lederne for masse norske konserner eller hva enn det var. Hvorfor synes du det er ubehagelig? Fordi at man vet ikke historien til hver og enkelt av de folk her. Det er jo... Det finnes jo, helt åpenbart, men det finnes jo fargede folk av de 47 vi er på turné med, som er langt mer ressurssterke enn noen av de hvite. Så det er en veldig sånn rar ting å bare... Men det er en låt! Så i låtformat, helt legit, det er jo på en måte det låtet skal gjøre. Fange en følelse og overdrive den. Og det er jo også, mange av de kritikerne våre skjønner bare ikke det. Det er sånn... Glem om låta er bra eller dårlig, men når de har et problem med innholdet, så skjønner de ikke at dette er jo bare en overdrivelse. Det er essensen av hva vi mener, men dette er jo på en måte du og en kompis på narsj. Bare at vi gir det ut. Så det har en nerve, en essens av hva du mener, men det får ikke alle aspekter veid som vi snakket om tidligere. Men når de bare da, når hun bare klipper ut, for det er for catchy, så bruker de det. Ja. Så tenkte jeg sånn, når jeg så på de bildene, tenkte jeg sånn, jeg vet ikke, egentlig hvem, noen av disse at fedre, mødre som selvmord, søsken som selvmord, kanskje de bygde seg selv. Han har kanskje arvet alt og er en drittsekk, men vi vet ikke, kanskje han har arvet alt og fortsatt ikke er en drittsekk. Så det er bare så sammensatt da. Det bildet med, hvertfall var det 30 hvite duds som var mistet, liksom... Det er så fett da. - Kanskje på tideballadet uttrykker bare å leve sitt eget liv. - Ja, og det er jo sånn det er med låter også. Jeg gikk jo forbi Heidi's en gang i 2018, og så spilte jeg lett å være bell i kjelleleiren din inne på den baren. Folk stod på bordet i sånn der ølfest, og jeg bare: "Ok, den sangen er ferdig." - Men spiller du den nå? Har du sett listenen, eller? Ja, vi har hatt den. Den har vi beholdt. Det spørs litt på hvor langt sett vi har. Men vi har beholdt den. Vi har ikke beholdt noen andre låter fra i samme tabello. Så vi er veldig heldige da. Vi får spille de nyeste sangene våre. Det er ganske utrolig. På Headliner-spot. Vi tenker å gå tilbake til Summer of 69. Det er jo sånn... Hvor viktig det er for artister, det er så vanskelig å forklare. Det er så luksus. Fordi å spille nye låter er en hemsko. Det er en ting man... Hemsko. Hemsko. Jeg vet ikke om jeg bruker det riktig engang. Kanskje jeg blir arrestert av ligvister her nå, bare sånn hemsko. Men det å spille nye låter på konserter er jo marerittig. Det er jo dødpunkt ofte. Det vanskelige. Ja, ja. Og så må du ta den avgjørelsen som er veldig vanskelig. Nå slutter vi å spille avgjørelsen. Det var en postkjørerbygg da, så bare nå slutter vi å spille idyll. Hvis vi skulle gjort det da. Men nå er de så deep inn i det, så de må bare gjøre det. - Skjønner du, det var en låt som alle ventet på. - Ja, det er jo litt sånn dårlig eksempel, men det finnes jo noen andre band da, som bare har blitt, du trener publikum til at den sangen, det er den vi kommer for. - Jeg snakket med en kompis før, Jeg skal ikke si navnet hans, han var veldig typisk, fikk ikke lov til å si det. Vi snakket om, det er vel dedighetsprosjektet deres? Ja, ja. Da kom jeg på, jeg synes det var fint med filantroper som pusher 40. Det er veldig bra. Ja, det er en ung alder å være filantropisk, er det ikke? Det er en egen gjeng filantroper som pusher 40. Men det er kult da, det gir mening. Jeg var ikke like... Det var ikke sånn ja med en gang, men jeg ringte om det egentlig. For jeg husker vi hadde snakket om det, men så tenkte jeg sånn, nå har han fått fire barn. Kom an, bruk hodet liksom. Og litt det, vi har vært der i en generasjon. Mamma og pappa kom i 76. Din far kom på 70-tallet også. Der kanskje våre barnebarn kan gjøre denne ifra seg sine masterrettigheter til streaming. Som jo, på høyden av karrieren så streamer jo dette til en mil hvert år som man må dele ut. Så det er et lite fond, men det er for oss stort. Men så sa Megdis han, tenk på det. Nå tilbyr jeg deg noe. Han vet på hvordan han skal trykke på knappene. Nå tilbyr jeg deg noe som ingen andre har. Han vet hvor jeg går. Ingen andre har dette. Hva skal du med 500 000 til i året? Hva skal du med? Hva skal du med? Ja. Du bare, skal du høre? Nei, men jeg hadde ikke noe sånt. Han vet hvor jeg er der. Han bare, opp imot noe som på en måte. Han vet hvordan han skal få meg. Skal du bli en sånn kar? Som er sånn 500 000. For han bare, jeg ville ikke ringt deg hvis det var 5 millioner til. Så vi hadde jo den samtalen. Han har så lyst til å gjøre dette. Fordi, ikke sant, en av... Det er en av fem søylene i islam, er jo charity, ikke sant? Al-Misse. Så for han har en litt annen motivasjon. Men jeg er jo enig med han, liksom. Så vi har jo blitt enige, og jeg er veldig glad for at han på en måte forklarte det sånn. Fordi det er jo en fin symbolsk handling, men det er jo ikke penger som endrer verden, liksom. Men for oss er det en fin ting å ha dette som en... ting som er for evig. - Var det penger som går til egentlig? - Vi har hatt masse forskjellige, vi har hittil to utdanninger. Det har vært alt fra å bygge fotballbaner i Syria, til svømmekurs på Vestlandet i Norge for flyktninger, festival på Tøyen for de som bor der og ting som ikke kanskje får så mye støtte eller vi får jo en tips hva kan dere hjelpe til med så det er også en ting da det er jo gjennom det får vi møte folk som er helt annerledes enn folk i musikkbransjen de gjør ting helt liksom de gjør ting med rent hjerte uselvisk ja Og sånn funker det ikke, sånn er jo ikke musikken liksom. Det her handler veldig mye om å se på meg, Instagram bilder, trururur. Så det er jo, det er jo, det er ikke så å være en saint, det er for å være, du blir på en måte litt leveled av det på en måte. Du blir liksom, du får det sånn, Møte folk som har helt andre prioriteringer i livet da. Enn å være på Snapchat og likes og streams. Det kan være sunt. Det er definitivt. Så det er jo en fin ting for oss. Vi får møte masse folk vi ikke hadde møtt. Om vi ikke hadde PAF som stiftelse. Ikke sant? Ikke sant? Jeg digger det, det er tidsspirasjon. Og hvordan du løser masterrettighetene, både låtskriver og har du kjøpt mastertapene ut fra majorlabelene? Ja, vi hadde jo, vi trodde jo aldri vi skulle få de, fordi vi signerte jo på Café Sara Jeg tok T-banen ned fra min pappa, 17-18 år, signerte opplegget mitt, fem album til evig tid, 30-70 deal. Sånne deals finnes ikke mer. Sånne violations finnes ikke. Det er jo helt overgrep. Men så hadde vi masse frem og tilbake med plassselskapet, mange år med å prøve å forklare dem at det er mye mistelig hold i måten de håndterer dette på. gjorde masse feil, altså advokater, endte opp med at vi fikk muligheten å få det tilbake da. Som er egentlig ganske sjukt, for det er jo eiendomsrett. De eier jo faktisk albumene våre til evig tid. Men tiderne forandrer seg, så jeg vet ikke, nå spekulerer jeg bare, men de som jobber der, og det er unge, nye mennesker som er ansatte her, skjønner jo at dette er en slavekontrakt. Hvor lenge skal vi Skal vi signere andre unge artister? Jeg har tenkt litt på det, hvor flaut er det å jobbe i når du har en slavekontrakt gående med karpe. - For det kan bli en omdømme greie plutselig. - Om det hadde blitt for dem. Vis den kontrakten vi signerte på KFH, Sara, der vi ga bort hele karrieren vår til hvem som helst. Ja, vi voksne signerte jo, så det er helt fair. - Det er ikke så ille nå lenger på den fronten her, tror jeg. - Nei, jeg tror det i hvert fall har blitt, ikke i nærheten av den kontrakten vi signerte. - Jeg tror ikke du kan bli særlig buttfucked i musikkbransjen i nærheten av samarbeidet. - Ungdommene har mer makt, og det å på en måte kjøre en, tenk deg medieomtalen liksom. Det fantes jo ikke på samme måte før, bare hente en kid fra Groedalen, signere han, Den kontrakten, vi elsker jo at ting er gjennomsiktig i Norge, liksom. Mm. Får Thomas Talseth hendene på deg i veggen, så kommer han til å fordele den historien, og det er sexy bra. Jeg tror det var mer penger å tjene på kort sikt før, enn kanskje nå er det på lang sikt, og du må ha en lang relasjon. Det var noe som er skjult, du kunne gjemme deg mye mer. Det var jo mye mer sånn. Det var mye mer kontrollert. Jeg tror folk bare tok seg den friheten fordi Jeg tror ikke det var sånn at de ikke skjønte at dette her er en sinnssyk... De kunne ikke forutse at Carpe skulle bli noe mer enn ett eller to album heller. Men det å eie noens åndsverk, i firma for resten av livet, til evig tid, i alle kontinenter i hele universet. Formuleringen er helt drøy. - Jeg vet om flere norske artister som har ganske stor størrelse, som vi kan snakke om etter vi har skudd om gikken her, som på en måte er under sånne kontrakter, eller har sånne gittvekk masterer til Sony, til Warner, til Universal, og bare sånn dritkjipt. - Vi hadde også vært i den situasjonen, hvis ikke det var for Megdi som har jobbet drithardt. Og kanskje at folk, de også, de liker det, kanskje de tenkte at dette ser jo ikke bra ut for oss. Jeg tenkte som tenåring at du skulle starte en stiftelse og drive det etterpå royalties en gang i fremtiden. Ja, det har jeg vel. Det er sånn 20 år senere da. Ja. - Jeg husker for min egen del, og det er jo sånn, jeg skal ikke ha noe å si hvor gammel du er, kroppen og hodet utvikler seg uavhengig av tiårene, men likevel er det noe som skjer fra 20-30-40 årene. Synet på livet forandret seg veldig spesielt for min del fra 20-årene til 30-årene, hvor jeg gikk fra å være happy go lucky løk til å problematiserte meg selv mye større grad i 30-årene. Har du vært gjennom en sånn type reise? - Hvordan problematiserte deg selv i 30-årene? - Jeg problematiserte meg selv som hvorfor var jeg så jævla løk i 20-årene som bare ikke tok noe ansvar Veldig skjødesløs, sparte ikke penger på byen hele tiden. Trodde jeg visste alt. Og så kommer det nærmer seg tredje våren, og jeg bare sånn, "Fy faen, det er så mye jeg ikke vet." Jeg har lyst til å skape ting, jeg har lyst til å gjøre ting, gjøre noe for meg selv. og at det synet på livet i tredjevåren, at du begynner å skjønne at livet handler mer om å bare ha det gøy, og så ta ansvar over ditt eget liv. - Jeg følte jeg hadde en omvendt kurve på det. - En omvendt kurve på det? Det er fett. - Jeg følte at da jeg var så disiplinert og målrettet, nå er jeg mye mer lat. Jeg føler jeg er latere nå enn da jeg var i 20-årene, faktisk. Det er ikke jævlig rart å si, men jeg tror faktisk det. Du jobber mindre hardt, mindre intensivt, fordi du vet hvor du skal sette inn kreftet. Ja, det kan jo også hende. Men da var jeg på en måte helt sånn eyes on the prize, og ville bare få til ting, og mye mer bekymret, og Men det kan jo være sunt at nå skjønner jeg at det betyr ingenting. Det er ikke så viktig. Og om noen hører det her, og det blir noe overskrift, eller hva enn det skal være. De vet jo at det går over nå, på en måte. Og så har man en backing med at folk vet hva du mener at du er en ok fyr. Det er interessant, for de fleste får jo den der, ofte barn er min erfaring, at alt det andre jeg driver med i livet, det er ikke så jævla viktig. Det er ikke sånn det er bra inntektsbygging, men den barnegreia har ofte sånn som tvist, det er folk med sin hjern, ok, dette her var et nytt nivå, men det er jo litt sånn, det høres ut som du både sånn, den intense viktigheten av hva som er viktigere i 20 årene. At du får en sånn sunn distanse til det i 30 årene. At det ikke er liv og død, men det er jobben din. Den har kommet inn i 30 årene. Ja, og det er jo kjempebra. Det er jo det som gjør at du kan gjøre det bra for kunst. Valg som er 100% basert på hva du er keen på å gjøre. Og det syns på scenen. Det hjelper jo veldig. Vi har blitt bedre live-artister av det. At jeg tenker sånn, Det er ikke noe pleasing. Og folk synes det er behagelig å se på. En person som bare trives med det. Dette er jo veldig komfortabelt uansett. Å se noen som er i sitt element, og som blir seg selv. Det elsker jo folk å se. Nei, sorry. Nei, fortsett. Du hørte som du var inne i en... Nei, nå falt jeg ut av det. Men sorry. Jeg bare tenkte sånn der... Det er vanskelig å kjøpe 40-årskrisa. Du nærmer deg 40-årene selv. Jeg har hatt en god touch av 40-årskrisen selv, og jeg har bare tenkt at det der skjer ikke med meg, men man har ikke vært særlig på et eller annet nivå om det er profesjonelt, økonomisk, familie. Det er et eller annet som skal komme inn. Jeg vet ikke helt hvordan man skal formulere dette her med en sånn type... Kan du se for deg at livet i et nytt 10 år kommer til å gjøre noe som helst, skape noen nytt ting, så på en måte en ny problemstilling som du overhovedet ikke har sett komme som er av en livsendring kraft? Fordi det er et land med 40-årene som er sånn, det er der de aller fleste lykkes som grunnere, og det er der de aller fleste menn også feiler fullstendig i livet, er i 40-årene. Jeg vet ikke hvorfor, men det er bare sånn. Det var skremmende at du sa det. Jeg merker det er ganske sjukt. Og det er der også mange av de beste kreativt, produktivt, sine beste leveår og sine verste leveår er 40-årene. Det er veldig spesielt 10 år. Jeg er så vidt inne i det, og jeg begynner å skjønne hva det går i, alvorlig da. - Du har ikke tenkt noe på det? - Jeg ble redd av at du sa at jeg feiler i 40-årene, eller at jeg blir gründer, for jeg tror ikke jeg har noe mer gründer i meg. - Du har gründet hele livet. - Ja, det er det. Så nå tror jeg dette blir det det blir, på en måte. Jeg tror ikke i mitt liv at jeg kommer til å lage en større ting enn karpe. Det er veldig verdt det. Men Megdi tror jeg kanskje tror i og med at det er nå det starter. Det sier han alltid til meg, det er nå det starter. Det er ikke nå det starter, hvis det startet da vi var 15. Men hvorfor er det sånn at du er mye mer i stille opp intervjuer og eksponert og sånt? Er det bare sånn for at du er litt betont for din del? Ja, det går på interesse og tid. Jeg hater å si det, men Megdi vet ikke... Han kommer aldri til å høre på dette. Han vet ikke hvem noen er. Det er ikke noe han er stolt av, det er ikke posering fra hans side. Han bare vet ikke. Han har ikke tid, ikke mulighet, han er ikke interessert i det. Han er veldig mye mer interessert i AI-greiene, hvordan han kan få en software til å få sånn, og hvordan han kan lage i studio hjemme. Han er en sånn type fyr. Han er jo et kødde mye mer. Han er sånn her i birken. Han er jo litt sånn... Det er forskjellen på oss to. Jeg henger jo med Lasse Aroner, han henger med familien sin, eller med ganske ressurs... Folk som jeg oppfatter som kanskje litt mer liksom... Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det, men han er ikke... Han er ikke... Du finner ikke... Han sitter aldri og bare slapper. Han er aldri på en pub, han er aldri på et sted, han er aldri på sånne ting. Han har ikke tid til dette greiene. Det har vært morsomt. Det har vært artig å ha han her, da. Men det er jo... Det har kanskje vært mer spennende enn det var for deg, faktisk. Vi har snart sittet her i fem timer, så jeg vil ikke undersele innsatsen her. Ok, greit. Det kan jo være et godt eller et dårlig tegn. Hva sier du? Vil du dra det videre, eller skal vi begynne å runde av? Det er helt opp til deg. Jeg følte første delen var helt ... Helt episk? Nei, det var helt uepisk, faktisk. Synes du det? Ja. - Men du, jeg tror du har det på deg, for for meg er podcast bare podcast. Noe blir bra, noe blir dårlig, noe blir middels, altså sånn, hvem faen bryr seg? - Men jeg har jo sånn hei-egg, som sier "Nå endelig er du på off-gang, nå skal jeg høre på deg." - "Hør på i første fem minutter, du sugde faen meg på." - Ja, det er det. Det er bra det, hvis du mener du har greia, så er det jo... - Ja, altså jeg er... - Vi gjør nærmest Pimple Ocean level. - Det gjør vi definitivt. Vi kan dra til 7 timer hvis du føler for det, men da er det klokka ett på natta her. - Hei, Eirik? - Klokka er ti nå. Hvis du skal sette rekord, så må vi sette det til ett. Da blir det noen spritpauser inni mellom her. Hva tenkte du at vi skulle prate om i dag? - Det jeg trodde vi skulle snakke om? - Ja. Nei, jeg trodde det skulle være mye mer... Sjelegranskende? Nei, jeg trodde det mye mer skulle snakke om det som... Det var spennende. Ja, hvordan skal jeg forklare dette her? Jeg tenkte at det skulle utfordre meg mye mer på tekster og hva Karp er og den graden. Det var min idé om hva som skulle skje. Jeg er ikke så opptatt av det. Nei, det tenkte jeg også. Min fordom mot kanskje de som hører på, er også at de har kanskje noe sånn... Men du er redd for at det skal bli tatt av intervjuebevegget, at de vil på en måte, nå skal vi prøve å skape, nå skal vi skvise sitronenergi-rag litt. Nei, det tror jeg ikke du er interessert i. Men jeg tenkte mer det der, det jeg oppfatter den podcasten her som, at det du setter pris på er liksom... rasjonalitet og følelser. Mens jeg driver med å fange følelser for å lage et produkt. Noe som kan kanskje, som former hele inntrykket av meg. Og som jeg lever helt greit med, det er det jeg må. Men der tenkte jeg at du ville vært mer sånn, dere sier det og dere gjør det. Det var mer sånn musikkrommet på NRK, i denne låten sier dere det. "Handler dette om faren din?" - Ja, ja, ja, ok. Nei, ikke sant? - Nei, det er sånn dere... Jeg har jo som sagt innledningsvis, det er sånn morsom fordi jeg kjenner nesten hele låtkatalogen deres. Det er kanskje alle albumene inngående, men det er morsom å ha vært med hermetegn på alt dere har gitt ut. Det er det spørsmålet som går igjen oftest, men du kanskje også får i alle podcaster du er med i, den evnen til å fornye seg. Det er i alle fall de jeg snakker med, og de jeg har tenkt selv, åpenbare den tingen som kanskje alle artister, kunstnere, kreative og businessfolk, den evnen til ikke å henge seg opp i den forrige suksessen og kopiere det, Men faktisk er det bare sånn at da vi er ferdige med det kapittelet, da lukker vi det kapittelet, så putter vi pengene fra det kapittelet inn i det nye kapittelet, og hva faen skal det nye kapittelet være? Det må vi finne ut nå. Det er litt den der, som jeg tror på en måte, om folk liker musikken deres eller ikke, uavhengig av det, så er det sånn den ambisjøsiteten der, er det sånn, tror jeg, alle beundrer veldig. Ja, det er også inntrykket da, at det er liksom sånn der... At folk beundrer den delen uten å kanskje... Og det er jo bare fint det, at folk nyter musikk på forskjellige nivåer. Noen synes bare frengen er fint, noen synes verset er veldig viktig, hva det står for er viktig, det er helt greit. Så det er ikke sånn at artisten bare alle må skjønne alle elementene ved dette. Men ja, det føler jeg er veldig sånn, som du sa da. At noen kan bare si... Jeg digger at dere kjører på. Derfor digger jeg dere. Det handler ikke om musikken alltid. Det kan være hva som helst. Det er litt sånn som vi inneholder i livet. Det gir en situasjon til veldig store baller. Vi tjente fem mil på det prosjektet. Vi putter fire av de inn i det nye prosjektet fordi Vi har disse visjonene her. Da tenker alle sånn, du er tjukke i hodet, må jo putte penger i eiendommen. Spar disse pengene her, og så tar du heller å lage et vanlig album. Det føles veldig irrasjonelt sikkert, med tanke på hvor høy risiko det er i musikkbransjen i Norge, rappen norsk. Og så går man all in fra prosjekt til prosjekt, med sånne tekster. Det som det ses ut fra, hvis de feiler på det neste her nå, så har de på en måte... Da er de blakk, liksom. Det er jo en ekte situasjon for oss, men samtidig så har vi såpass tro på oss selv, og tro på Norge som et... Altså konkurransen her er jo... Det er jo en konkurranse, selvfølgelig, men det er ikke... Det er jo veldig... "Du skulle ikke tatt en kaffepause da? Nå har vi jo sittet her i to timer." Vi har jo ikke hatt noen fagforening, ingenting. Det var en dame som ringte meg for hun skrev en universitetsoppgave om hva er egentlig rettighetene til musikere, og hvordan jobber de i studio, hvordan er det vinduer der? Hun stiller sånne spørsmål for hun skriver en oppgave. Nei, vi sitter i råtte kjeller og spiller inn debutjobben, og det gjør alle, veldig mange musikere kjønner seg inn i det. Det er ingen som kommer og sier, du nå er klokka sånn, så da må vi ta en pause, og så må vi komme tilbake hit, og alle må ta seg litt frisk, det er ikke noe som heter det. Folk har bodd i studioer, og dette er i Norge også, bare laget musikken og gjort sitt aller beste liksom. Og jeg er egentlig litt takknemlig for det, fordi jeg har bygd sånn, og jeg synes jo det er kult. Mens... tenkte litt på det nå, for det var et norsk lesemerke som fikk backlash, fordi de hadde hatt noen interns, som var unge da, 18-19, og så ikke betalt de, eller et eller annet sånt da, ikke betalt de nok. Jeg har ikke restert meg på detaljene. Men, og da ble det masse på internett om at de utnytter de, og utnytter, og så husker jeg som hadde en samtale med Megdi, han bare, ser du det greiene? Jeg bare, ja. Og så han bare, altså vi var jo sånn, bare Josef og Kjave eller Øyvind, Vinni, sa bare liksom, hvis dere møter opp, eller gassparlament, eller Martin, hvis dere møter opp i Hønefoss klokka da, da vi har konsert, så lar vi dere spille tre låter før. På konserten deres. Vi dro dit rett fra skolen, rappa, vi var voksne menn, vi var over 20, rappa, dro derfra, og til dag i dag føler jeg en takknemlighet når jeg ser Vinny liksom. Eller ser Josef, ser Chavez, ser Ellings, ser Arsla, og tenker jo, takk. Det var ikke noe penger, det var ikke noe, ikke sant? Selv om jeg vet, det var bare erfaringen av å kunne gjøre det. Og det hvis jeg ville jobbe med klær og fikk mulighet til å være med et stort brand. Og det er ingen som tvang meg til det, jeg er der. Så det er en litt sånn annen mentalitet da. - Var det dine forbilder? Jeg vet ikke om dere hadde felles forbilder med de norske, om det var noen? - Ja, mange av de jeg nødte nå var helt klart solklart forbilder. Og så Apollo, Jonas Forshjeng. Han lykkes på alle mulige måter i livet, holdt jeg på å si. Det var de som lagde den musikken vi syntes var kul. - Var du lyktig med Apollo, Jonas? Jeg kjente meg veldig igjen, eller jeg følte at han var litt som meg. Han var jo fra Bekkelaget, eller Nordstrandsområdet. Men det var Bekkelaget han var fra. Han fikk den samme vestkant-heaten, men han var også den første norske rapperen som fikk en major deal i Norge. Det var en svær greie. Ja. Jeg følte også en avstand fra resten av miljøet, for da så man mange som syntes det var døft. Men for meg var det jo, dette viser jo en framgang, det er en ambisjon. Han var ambisjøs, og det ser man jo i livet, han er 100% ambisjøs fyr. Jeg er mer tiltrukket av det enn at jeg får en aversjon. Jeg tenker jo det er fett. Så digga egentlig, digga... Han var morsom, men han var mer hiphop forankret enn det jeg tenkte Klovner i kamp var. Det var et sted mellom Klovner i kamp, Apollo og Teepee som var the holy grail. Som var Stommi T-ringer. Ok, nå snakker vi. Som var det da vi var kids. Jeg har ikke snakket noe om Stommi T-ringer. Det var... Var det du som sa at uansett hvor man befinner seg, hvis Tommy ringer så kommer du på besøk i studio? Ja, nå har det jo vært litt mindre noe i siste, for man har vært busy. Men man føler jo veldig at det er fett hvis Tommy ringer. Og jeg har vært med på mye ting da. Jeg har vært med på live-opptredener og Det har vært mye greier. - Er det sånn appreciation for at man har blitt plukket opp på det stadiet? Jeg kan huske de første radioprogrammene jeg fikk mine egne låter spill på. Jeg glemmer jo ikke det, jeg har lydfyll, jeg tok dopper og sånn. Det er så big deal i første som løfter deg fram. - Ja, absolutt. Det er kjempebig deal. Så går det litt på hvordan du er oppdratt. For meg er det dritviktig. Jeg vil jo at Tommy skal For å bygge en kultur da, så trenger vi at en 15-åring nå egentlig vet hvem Tommy T er. Og hvis jeg ser at det på en måte glir fra hverandre, så føler jeg at jeg ikke er en... Det er ikke noe fast. Jeg får litt panikk av det. Selv om ikke jeg er 15-åringen og ikke Tommy T, så føler jeg sånn, oh shit, dette sier litt om alt er forgjengelig, alt forsvinner, det er ikke noe. Ikke sant? Fordi det er ikke nok folk, og jeg vet ikke, det er bare ikke liksom... Men det er jo den tilfredsstillelsen folk får hvis de ser at barnet deres digger en Alf Preussen-låt eller connector til den. Så er det et sånt "jeg gjorde det, og du gjør det". Og det er det som skaper kulturen vår. Så jeg har også veldig ønske om at de skal jobbe hardt og på et høyt nivå, sånn som de alltid har gjort, men enda mer. Så det er litt det at man liksom, for meg er jo Tommy det kjempeinspirasjon. Hvordan sånn, dette er jo ikke med Tommy, men du får jo mange gamle helter, og mange folk som har hjulpet deg opp, og sånn at du Du er ikke gjeldtig på sett og vis, men det er en avveining også på hvor skal man si nei til for eksempel, vil du være med å bare spille en låt på nye skiver, vil du være med på den låten, kan du komme på den konserten her. Fordi det er en sånn ubehagelig indre øvelse på, er det lysbetont av det her, er det drakraften i kraften at det er en del av Karpis. - Det er en ubehagelig spørsmål man må stille seg fra case til case, er det hjerte eller er det business? - Ja, og som regel i norsk musikk så er det jo hjerte liksom. - Som regel. - Nei, jeg har aldri opplevd at å bli med her, det er en bra business move. Jeg prøver å tenke hvilke ting det kunne vært. - Det kan være sånn, du vil iallfall eksponere skiven min, så jeg bare kan få med deg som feature på en låte her, så vil det jo se mye bedre ut på skift da. - Ja, selvfølgelig, men jeg tenker fra en perspektiv, så kan jeg ikke, Så har jeg jo ikke tenkt at, eller jo, da vi var med på Apollo sitt album og var 17 år, så var jo det en risk han tok. Men for oss var det jo bare oppside, liksom. Sånn type ting husker man jo. Man glemmer jo ikke det. Og samme med Tommy, som tok med oss på masse ting. Så man tenker jo mye på det, men det er jo også sånn, måten å takke de for det er jo ikke nødvendigvis å være på skivene dems forever det er jo å spørre Isa om han vil være på turné spørre Jonas Benjo om han vil være på skiva det er veldig kult da det er jo det vi følte vi fikk da vil vi gi det samme tilbake og skape den kulturen for at de gamle henger med de unge dette er en bra ting det er veldig det der øvelsen å ta med ta med de yngre kreftene i de prosjektene, ikke bare for at man skal vise for dem at man jobber med yngre artister, for det er jo en del samarbeid hvor man har etablert artister og bare tatt med seg den hotteste edm-produsenten bare for å få litt drakkraft og noe spins på Spotify. Det er noe helt annet. Helt obvious, men det der med cherrypicket, Jeg digger den låten der, jeg digger den låten der, jeg digger det du gjør. Så kan vi prøve å se om vi gjør noe sammen da. Ja, ja, ingen visste jo, altså med Isa var det jo på en måte sånn, jeg vil tørre å si at det var veldig, veldig få som visste hvem Isa var. Han jobbet på Foot Locker på Strømmen Stor Center, og vi ringte han og kom i studio med Foot Locker. Men hva visste dere, hva var det som fikk dere til sånn Hva hadde du hørt av ham fra før? Jeg hadde hørt to låter som lå på Soundcloud. Han var 17-18 år. Han var veldig ung. Det er ikke bare at han var jævlig flink, men man skjønte på de låtene at det var noe der. Det var mitt ... - Mitt norske talentemoment da jeg skjønte på grunnlaget av de to filene at det her er det. Men det var flere av meg som hadde skjønt det, både unge Ferrari, Philip som vi snakket om som er manageren, så de har ansvitt i dag. Det var flere som hadde fått med seg at de skjønte dette, men vi bare putta det mer, vi tok en villere, her skiva vår nå på høyden av karrieren vår, der skal du dyttes fram liksom. Men det var jo på en måte bare en glede å høre, fordi den karen er jo på en måte helt naturlig. Han er sånn natural. Han er veldig god på å se en, god utstråling, folk liker han liksom. Kult at du får sånn mentor-roll også. Er det andre artister som du ikke har spurt? Er det sånne ting artister har fått nei fra? Ja, jeg husker at Petre Gull... - Petregul for mange år siden. Første Petregul som var på sentrum-scenen. - 2012 da vel? - Ja. Da husker jeg at da kom Røykså bort til meg. Og så tenkte jeg, shit, jeg sa til Miskina da, som var en kompis av meg som heter Miskina. Han driver angstbar og gamle skobutikker og hamrer og sånn. Da var vi kids, så sa jeg, de kommer jo ikke hit nå. Så spurte jeg om det kunne tatt bilde da. Med meg og han ene. Og det jeg skjønte litt etterpå var at de syntes at jeg lignet på han ene. De syntes at vi lignet. Jeg vet ikke navnet deres, så jeg ligner på hvem som er hvem. At vi lignet på den ene i Røyksopp. Og Torbjørn eller Svein. Ja, han ja. At vi lignet. Det var en dems running joke. Eller på en hyggelig måte. Men da tok vi bildet sammen og det var sånn. Uka etterpå sitter jeg med muskinen og sier: "Hei, de kommer bort til deg og de må digge deg." Jeg bare: "Ja, kanskje de ... Vi er jo litt kule nå, kanskje de digger meg." Så sa jeg: "Hei, dere skal jo begynne på nytt plateprosjekt nå. Send det med mail. Kanskje dere burde lage den med røykesopp?" Jeg bare: "Wow, kan det ...?" Muskinen har alltid tenkt stort. En gutt fra Kragerøy kommer og tar over hele bar-Norge liksom. Jeg ble helt giret. Så sendte jeg mail til Røyksopp da. Fikk tak i, tenkte nå skal vi inn i et nytt prosjekt, takk for skist, vi tok bil sammen. Kanskje skulle ha skivet, de hadde ikke tid da. Så det døde der. Og så husker jeg at når vi skulle ut skivet i 2013, så hadde vi en låte der som sa, her må vi ha med Veronica Maggio. Vi sendte Veronica Maggio melding, hun kommer til å bli min passer her liksom. Ja. Nei, hun hadde ikke tiden heller da. Så man har jo hatt noen sånne selvfølgelig. Og det er jo selvfølgelig fordi de på en måte ikke har tid. Det er fordi at de hadde større fish to fry, det går jo fint. Men vi har jo, jeg tror ikke folk vet liksom Du har jo sagt at de du ser opp til har dritt seg ut flere ganger enn du har prøvd. Den er veldig bra. Den er veldig bra. Da jeg tenker tilbake på det, så har man gjort, jeg kan jo fortsette sånn her, med liksom, nei, nei, går ikke. Men ikke på noen dårlige måter, nødvendigvis. Det er veldig tydelig at du er ikke prioriteringen nå. Men jeg tror jo, da følte jeg sånn, åh, shit, de sa nei. Men jeg vet jo nå at Det er jo ingen som er så top dog som de, som rykes opp, som får den mailen. Det de tenker er bare, åja, de putter seg selv i samme bracket som oss. Det er en positiv ting, det ville jeg tenkt. Hvis noen hadde sagt til meg, approachet meg sånn, så hadde jeg tenkt, med mindre de på en måte ikke hadde noe for seg da. Da hadde jeg tenkt, du er gal. Så det er en fin balans her. Så er det sånn, - Jeg tenker på mye sånn timinger å si det. De lagde jo en jævlig fett låt. To fett låter med en. Eller to med Vaular? - Ja, ja, ja. - For et par år siden. - Ja, det var jo bitter rett og slett. De valgte Vaular da. Kunne sendt oss mail. - Fy faen, altså. - Men det var fett låter da. - Det var vondt da. Men det var jo ikke sånn, det var jo den her, det tror jeg jeg spurte Lars om også, men den her liksom bife mellom dere og Vaular, var det egentlig noe? - Hadde vi det? - Nei, jeg er sånn, ja var det liksom? Var det egentlig noe? Var det ikke det? - Onkel P kanskje? Blander du med Onkel P? - Kanskje jeg er blant Onkel P? - Nei, jeg har aldri følt at... - Hadde du beefet med Onkel P? - Ja, bare friendly konkurranse. - Drev ikke han og liksom... - Jo, jo, vi rappet om han og rappet om oss. Det var liksom det det endte med. Så det var gøy det. - Det var en tid jeg satt fint syk i sånt når jeg var lenge. - Nei, driver ikke sånn. I hvert fall ikke på et sånt der... Vi følte vi måtte gjøre det, for vi var født i 1984. Han fra Bygda, vi var fra Oslo. Det måtte på en måte skje. Vi sto for helt forskjellige ting. Hang med helt forskjellige folk. Men det fine med det er jo at da sa han noe, så sa vi noe. Og så... Sånn ble det, og så var man litt uvenner liksom. Men ikke verre enn det. - Så er du uvenner i dag, så skal vi gjøre en collab, og så gir vi det på Spotify, og så fider vi på hverandres artistprofil. - Ja, ikke sant? - Så der. - Susslig. - Nei, men jeg føler folk er uvenner nå, men det er bare at de ikke er uvenner. Det er ikke uvenner med noe... Det er gøy når folk er uvenner, og begge har noe following. Det er jo ikke noe... Det er jo samme om to... undergrunnsartister er uvenner nå. Det er mye mer spennende at 50 Cent og Kanye West ga ut album på samme dag i College Dropout-tiden. - Jeg tenkte akkurat på det samme eksempelet. - Det er jo spennende. - Det er fett. - Det blir som en MMA-fight. - Det gjør det. - Det elementet med hiphop elsker jeg. Det finnes jo ikke på samme måte i noen annen sjanger. Tenk at de bare Eller finnes det i en annen sjanger? Hvem andres gjorde det? Det er Gjerde, en house-dj, en du-house-dj, Virut, Sammedag, det er liksom ikke den samme konkurransekulturen. - Det kommer bare på én ting, og dette var på slutten av 90-tallet, hvor Armand van Helden og Fatboy Slim var på høyder begge to. Da hadde de en sånn DJ heads up, hvor de stod i en boksering og spilte mot hverandre. De spilte back to back, hvor de prøvde å gi hverandre så vanskelige låter som overhodet mulig, mens de snakket mikrofonen. Det var kanskje på et litt annet type ting, men den der Kanye 50-greia var jo helt... for en timing, og liksom nå, og nå som nå ville det vært helt menneskeløst. - Jo, Oasis og Blur gjorde jo det. - Ja, gjorde de det? - De ga ut det samme uke. - Ja, det husker jeg. - Og det hadde til og med sånne der racks utenfor HMV, som er en plattekompanie i England, og da var det bare sånn, som en sånn barometer, skjønner du? Med seder, så du plukket en Oasis eller Blur, og Blur var liksom, Hva skal jeg si? Fiffens band og Oasis var Arbeiderklassen's band. Her er det ja. The Battle of Britpop. Yes. Beyond. Så det har vært en ting der. Det er vanskelig. Når folk gir ut låter av meg i uken, eller vi er fire uker mellom, hva er regjeren i Spotify for å få maks ut av det? Da skjer jo alle disse... Røyksopp har jeg også fått Jeg fikk den ned fra Røyksopp Ja, du gjorde det Jeg og Markus Nebøt Vi remixet i fjor - Remixet vi Astrid... - Ok, så du prøvde å lage en låt med Røykestopp også? Det er det vi har til felles? - Det har vi, det har vi. - Hvorfor jeg puttet en 20 år, og du puttet en låt med Markus Neby? - Sånn, vi skulle remixe Røykestopp og Astrid S. - Ja. - Vi gjorde det. Det er jævlig fett. Det var ikke bra nok. Jeg hørte på noe, den er ikke der, for jeg hadde sendt den for tidlig av gårde. Men det var liksom, det var ikke deres greie. Og hvem vet, har de hørt den eller ikke, men det var et pent nei. Så da... - Da må man si på noe annet. - Ja, må man da. - Må ikke ta det personlig. - Nei, ingen av oss må gjøre det. - Nå har vi begynt å... Vi må kanskje ta vekk noen dop-hauser og sånt her da, men vi er over fem timer nå. - Herregud, ja det er mye. - Det burde vi. Jeg håper du får noe ut av dette. - Nei faen, parkeringen min er godt ut også. Oi, oi, oi. Skal vi se om jeg bare fyrer på den. Det er typisk at jeg har fått en bot nå, så jeg har betalt full pris for parkering borte i frede vinduer her. Det går skikkelig bra da, men da skal vi innom det derfor du kom hit da. Hvorfor jeg kom hit? Hvorfor kom du hit? Ja, hva sa du? Det er derfor jeg skulle få se. Nå skal vi ta den delen med grunn til du kom hit. Ja. Som er selvfølgelig... Comfy Boss. Ja. Ja, det regner jeg med. Men hva er jo dette her? Kan man ikke bare kjøpe vanlige jukebokser da? Dette er en ypperlig sjanse for deg å renew din... - Jeg må plisse mine sponsere, vi snakket jo om Comfy's te også. Den er litt lang da på lårene, men den passer bra under sykkelskjorten din sikkert. - Det er helt vilt. Jeg vet ikke om du må klippe bort det her, håper jeg ikke du gjør, men er det sånn at man tar av seg buksa, og så står det Comfy balls rundt livet ditt? - Jeg har på meg Comfy Boss i dag. - Det er helt utrolig. - Det er det styggeste, den er finere. - Men kona di sier det er helt fint at det står Comfy og balls. - Ja, det er helt fint. - Det er det, det er det. Her faller jeg litt ut av samfunnet. - Du får bare gi det bort til Neveu. - Nei, jeg skal prøve dette her. Og så kanskje tusje litt. Erling Kage nekta å ta den imot da, for han synes det var blodhari. - Nei, jeg digger det. Hiphop er Harry, jeg er Harry, dette går bra. - Dette har vært en... - Takk for boksen. - En femtimers reise. Vil fa det vært moro? - Har du det? - Ja, kos meg da. - Ja, kos meg, så det er helt rart. Jeg er spent. - Du er spent på resultatet på feedbacken? - Ja, på hva man har sagt i de timene. - Det får vi vite før eller siden. Du har ikke gått på en sann asaroma-smell her nå, så jeg tror du kan ta det helt med ro. Jeg må si takk til alle som har hørt på i fem timer nå. Jeg vet at dere som hører på hele veien, det gjør sport i det og jeg setter pris på det. Til alle dere vektere der ute, dere har savnet på at jeg har sendt dere noe feedback i det siste. Jeg har ikke glemt dere. Dere er mine main folk som har holdt med siden dagen. - Så nå er klokka halv 11 lokaltid her, så nå skal vi runde av og Skirex skal komme seg en taxi hjem og komme seg rett på byen. - Ja, eller rett i seng.

Lignende

Wolfgang Wee Uncut

Christer Falck | Platebransjen, 16 Ukers Helvete, Hiphop-krigen, Kulturrådet, Kvinneandel, Musikk

Se mer

Wolfgang Wee Uncut

Ka2 | Psykedelika, Eksistensiell Angst, Homoryktene, Kygo, Yoga, Didrik Thulin, Sonny Alven, Musikk

Wolfgang Wee Uncut #342: Didrik Thulin og Sondre Alvestad er artister, musikere, produsenter og låtskrivere, og er kjent for bandet sitt Ka2. ► STØTT WOLFGANG WEE UNCUT! Nå som jeg satser...

Se mer

Wolfgang Wee Uncut

Esrom Kidane | Guttegarderoben, Clubhouse, Tenet, Dark Knight, Kanye West, Exit, Hvite Gutter +++

Hentet fra WWU#105: Esrom Kidane er komiker, podcaster og skuespiller, og en av fire bak podcasten Guttegarderoben. #guttegarderoben #wolfgangweeuncut #podcast 1:00 Guttegarderoben 6:35...

Se mer

Wolfgang Wee Uncut

Esrom Kidane | Guttegarderoben, Clubhouse, Tenet, Dark Knight, Kanye West, Exit, Hvite Gutter +++

Hentet fra WWU#105: Esrom Kidane er komiker, podcaster og skuespiller, og en av fire bak podcasten Guttegarderoben. #guttegarderoben #wolfgangweeuncut #podcast 1:00 Guttegarderoben 6:35...

Se mer

Laster