Men det jeg ser i forlaget, og andre synes det er helt gæren etter sosiale medier og flere jobber enn nå, som har begynt å dele opp antall kvalitetsinteressenter i det som blir lagt ut, og deler på lønnskostnadene. Det er et hardt regnstykke også. Og så kan du si sånn, hva med å stoppe litt og få et oppslag på VG.no?
Vi gjør jo det da, så hos oss funker det fantastisk bra. Men jeg tror den gamle medien er ikke dumt. Jeg ser det mye når det kommer til sosiale medier, ting er liksom uenige. Du kommer kanskje litt an på hva slags business du har, men det er den koverteringsbiten, det er veldig folk opptatt av. Hvis du ser noe, skal klikke på noe, gå videre til butikken, eller kjøpe noe. Jeg ser på litt sånn,
effekten av reklame, jeg tenker mer sånn markedsføring som en god gammeldags old school reklame. Når jeg legger ut ting på Instagram og TikTok, så har ikke jeg noen som helst formål eller hensikt til at folk skal klikke seg videre for lyst til å se episoden. Det er ingenting av det, for det jeg tenker er bare sånn,
neste gang, for det slår meg hver gang jeg setter meg inn i bilen, eller skal gå en tur og skal høre på noe. Så jeg tenker, faen, hva er det jeg skal høre på i dag da? Og da gjelder det å være top of mind fra det du nettopp har sett litt, sånn som en, hvorfor man velger sal og gitt liksom de produktene man bare plukker på automatikk i butikken da. Så det er liksom der jeg tenker at så lenge du er veldig tilstede i sosiale medier, og du kanskje husker en eller annen gjest, klipper en gjest, det er personen du skal høre på nå. Så får du den innfallet da. Så tror jeg det som funker for Vålskang V er at folk prater om det lunsjen.
Samme som med bøker. Hvis folk begynner å prate om en roman de har lest til lunsjen, og så går det litt i rannet, da er det home free. Jeg slutter å lunsje med folk, vet du. Nå snakker jeg om det Arbeiderpartiet kaller vanlige folk. Lønnssamtalen, det er noe man kan savne fra arbeidslivet, en av få ting. Det er interessant å si det, for om et års tid så
Jeg har jo ikke fast post mer, så da skal jeg også gå ensom mellom 12 og ett. Det må man gjøre, for det er jo... Er vi i gang nå, eller? Ja, vi er i full gang. Du har jo solgt deg ut. Så det kan vi jo ta sikkert en liten båk på bare det, men det blir jo en overgang for deg, for du har vært...
daglig på plass i sjappa, eller vært ansatt, har du solgt ut alt på en gang, eller er det delvis prosess?
Det er deling solgte 70% høsten 2021 til danske politikken, og så har jeg fortsatt 30. Så er det slik at sånn som det er i sånne transaksjoner, det kunne ikke jeg så mye om, men da har de en rett til å kunne kjøpe de siste 30 til neste år. Og jeg har også en rett til å kunne selge til dem til et sånt prisbøk.
ganske hittepriser. Og hvis ingen benytter seg av den muligheten, så vil jeg fortsatt være eier. Ja, men nå kjøper de, altså du er helt ute som eier, og da burde du jo også uttale seg. Nei, jeg har 30 prosent da. Ok, men de skal du ikke kvitte deg med? Jo, jo, det er det jeg sier, at de siste 30, at de kan kreve å kjøpe til neste år, og jeg kan kreve at de skal selge det. Ja, så
I og med at du ikke skal lunsje så mye fremover. Ja, nettopp. Så etter det har jeg jo ikke elsket å spise lunsje med kolleger i kaggeforlag. Så da må jeg ringe på og høre om jeg kunne komme inn. Men i lunsjen så prater vi om forleggeri, om bøker, ideer, markedsføring og så videre. Så da vil jeg falle litt ut av det, rett og slett. Men er det...
Når man selger seg ut av en sånn ting, det må være en rar følelse som man kanskje er litt forberedt på, men som man kanskje ikke kan forberede seg på heller. Du mister jo kontrollen over skapeverket og innser at du kommer til å gå i en ny retning. Podcasten her er sponset av Comfyballs, og han skaper den av
av denne boxerskjorts-serien. Han har jo også solgt ut hele skitten til netthandel, og gjort god penger der, og så er han bare helt ute av det. Han var veldig klar for å ikke bare komme seg videre, kanskje la noen andre ta det videre, så han kunne få ut litt nye ideer. Ja.
Jeg ser jo koffeeballreklamene på TV. Jeg skal aldri ha koffeeball. Skal du ikke det? Du vet at alle gjestene får en koffeeballsboks. Da skal jeg gi det til gavet til en jeg ikke liker. Hva er det du ikke liker med koffeeballs da? Reklamen. Jeg synes reklamen er helt åndes. Men det er kanskje ikke rett i medium å kringkastre det.
Når det gjelder hva man føler når man selger og sånt, så tenker jeg at jeg er ikke så veldig følsom type, egentlig. Så...
Så jeg tror det går veldig bra, ja. Jeg er takknemlig. Jeg er en veldig takknemlig type. Og jeg er super takknemlig for å ha fått lov til å være med og først starte Kageforlag, og så være med dyktige kolleger frem til nå, en stund til, med å arbeide med å lage best mulig bøker og selge flest mulig. Så jeg har vært en heldig gris, rett og slett. Jeg synes det er nesten litt skamlig hvis jeg skal gå rundt og synes synd på meg selv.
Nei, det er ikke så sykt på seg, men det er jo mer den følelsen. Jeg tror ikke det er så mye skam. Nei, men vær så følsom da. Hvor er følelsesmennesket? Jeg har begrenset hvor følsom jeg skal være. Kanskje du sparer i anledning til et par ganger i året? Nei, mitt inntrykk generelt er at de som er mest følsomme
utad. Jeg er ikke så veldig følsom ellers egentlig. - På søren mener du? - Nei, jeg tenker mer på det at i vår tid har følelser en veldig høy rangering, eller blir tillagt veldig mye vekt hva alle føler til enhver tid. Jeg tror vi har gått litt for langt på det.
- Da spesielt i det offentlige rommet, offentlig debatt, demokrati som man kaller det? - Ja, offentlig rom, men også rett og slett mellommenneskelig. Jeg mener ikke at man skal slutte å tenke og være sensitiv og sånt, men hva folk føler. Jeg føler det, jeg gjorde det for jeg føler det. Nå føler jeg slik.
kanskje vektlegge andre bevegrunner enn hva du føler akkurat der og da. Sånn.
Nei, det kan jo være tall for eksempel, rene tall som viser at det du føler er klin kokosgalt, et element på det, eller at du føler at det er fint vær ute, og du skal ta konsekvensene av det. Hvis du titter ut av vinduet, så ser du at det strir regner eller snø. Det var noe av det jeg lærte da jeg jobbet som advokat fullmektig. Sjekk fakta før du uttaler det. Men...
Så det er ikke for å disse følelser, men sjekke dem opp mot fakta for eksempel, og andre parametre, det kan ofte være tjent med. Er det ikke ofte en evig diskurs mellom mann og kvinne,
Mann og hustru er jo følelsesaspekter, mannen tenker logisk, mannen tenker løsninger, veldig sånn orientert, mens kvinnen vil kanskje ikke ha løsningen eller logikken, men vil bare bli hørt eller bli forstått da.
og der er det en evig balansegang i et ekteskap. Spør du på vegne av en venn? Nei, du tenker at kona er SV-eren i familien, og far er høyremann. Det er nok litt i det, men det er litt tydlig å gå ut på, synes jeg. Men det er klart at det er forskjell på seg. Du tenker på venstrepolitikken som et mye mer følelserientert...
et høyere følelsesnivå i politikken og beslutninger og debatter enn høyresiden? Nei, jeg synes at det trekker det for langt. Langt nok ut på venstre så har det jo
For her ligger stort sett hver eneste diktator de siste 100 årene, unntatt Hitler vel. I alle fall alle andre jeg har kommet med. Ikke alle, men veldig mange. Så at det er så myke, nei, jeg tror ikke det. Men menn og kvinner legger ofte vekt på forskjellige saker, forskjellige momenter. Det er jo helt sikkert. Stabild. Det er rart...
venstresiden, i hvert fall de siste 10 årene, kanskje de siste 20 årene, har blitt intensert så mye av den medmenneskelige siden av det politiske spektret, mye gjennom, jeg vil tro, innvandringsdebatter og den type ting, at den konservative siden har blitt sett som en mye mer...
kalkulert, sier det med tanke på at det er mye mer på, det er jo nesten det samme som vi var inne på i stedet her, tall versus følelser, hva koster det landet vårt å gjøre dette her, er det en lur ting, ja det er det riktige å gjøre, men skal vi gjøre det, hvor stor skal norsk innsats være, og så videre. Jeg tror det går lengre tilbake enn en 20 år. Dette er internasjonalt fenomen også, men i Norge så har jo, særlig Arbeiderpartiet har vært beundringsverdig dyktig til å
definere begreper, ta eierskap til begreper, begrep som rettferdighet for eksempel. Rekke andre begreper har Arbeiderpartiet tatt som sine egne. Det er dyktig gjort, så herre været dem for det. Jeg tror det går mye lengre tilbake i tid. I gamle dager hadde det mer for seg. Så ser man
fra første Arbeiderpartiet i regjering, vel i 29 rundt den tiden her inne i 30-tallet. Det er klart at etter vår målstokk så var det samfunnet på veldig mange måter veldig urettferdig. Alt fra selvfølgelig likstilling, men arbeideres rettigheter og så videre og så videre. Så
Så definisjonen kommer jo fra et sted. Men i dag så er det jo helt på trynet, og det ser vi også veldig hvordan norsk politikk utvikler seg. Så har jo ikke hele venstresiden, men stor del av venstresiden har jo mistet helt grepet på hva som foregår i norske samfunn. Og bare et sånt begrep som...
og nå er det vanlig folkstur, ta de rike og så videre, bygger opp en veldig usympatisk holdning om for medmennesker.
både svake og sterke egentlig. Jeg tror ikke det går rundt å forakte mennesker, men det er noe foraktfullt i måten å omtale nordmenn på, som er veldig uheldig. - Jeg synes det der å lage meningsmotstandere, plukke ut meningsmotstandere, grupper som om man skal si antagonister eller fiender, det er noe sånt,
soft totalitært over det, når du skal få folket med deg til å nå skal vi ta denne gruppen, nå skal vi snu landet opp ned, og nå er det liksom
Det er noe som rykker litt mer der, spesielt Arbeiderpartiet, enn kanskje vi har sett tidligere som den bauta partiet det har vært. I hvert fall et godt styringsparti og bauta parti, og veldig mye bra å si om Arbeiderpartiet, helt enig. Men hvis vi fjerner oss fra det praktiske norske politikken, går inn i det ideologiske generelt, så er det klart at, som du sier, at
Urfasismen, det er jo å begynne å klassifisere mennesker i grupper, og sette den gruppen opp mot andre grupper, og hevde at man er mye bedre enn gruppen, og på en måte sånn,
Den gruppen består ikke av individer, men det er en gruppebeteilelse som man kan omtale som man vil, kan skylle på som man vil, og kan behandle som man vil. Det er veldig uheldig. Vi er veldig langt derfra i dag, i Norge. Det er slik totalitære regimer begynner, gjerne.
Som sagt, vi er langt unna, men jeg synes de som drar i gang dette her, at de bør gå litt i seg selv og begynne å få litt mer gode norske holdninger. Hva var ditt take på Arbeiderpartiet sitt fall da? Og så er det en god mix av å ha fått...
etter med, eller så skulle vi si, legacy nå, og åtte år med Erna rett i fanget, og en krig, energikrise, altså alt oppi der, som kunne blitt håndtert på andre type måter, eller er det altså en god miks av situasjonsbetingede ting, og
en feilslått retning, eller hva tenker du? - Ja, og du kan si at det er klart strømkrise og sånt nå spiller inn i dag, det er helt ombart, men vi husker på da Erna tok over, så hadde hun jo krisen med ISIS eller IS, som tok over en stor del av verden.
og var en plage i Norge og en rekke andre land. Kjempekrise. Oljen gikk fra 120 dollar fatet pluss minus ned til rundt 30 dollar fatet. Kjempekrise. Og så fikk vi pandemien i tillegg, og vi har også en fjerde krise som jeg ikke husker akkurat nå, i løpet av de åtte årene. Så det er klart at den regjeringen viste jo veldig godt lederskap.
Denne regjeringen her synes jeg ikke har vist noe særlig godt lederskap. De kan godt si at det er veldig vanskelig, og vi er i vanskelige tider og sånn, og det har de selvfølgelig rett i. Men løsningen de finner er ikke noe særlig imponerende, og jeg synes terminologien de bruker, orden de bruker, er nedslående rett og slett. Men hva er det ...
toppledeproblem i å være partiet? Er det et generelt kulturproblem? Eller er partiet på vei, altså er det to og tre fraksjoner som drar i forskjellige retninger? Er det så enkelt at som et fotballlag at du bare bytter ut Garstøre så kommer det her til å ordne seg med en ny manager? Eller er det liksom stikkere, dypere ned i organisasjonen at det her er det
De har jo ikke noen tøll og taver etter Jonas Garstøre. Jeg har på mange måter veldig godt inntrykk av Jonas Garstøre, men bare helheten fungerer ikke. Bare det at i Oslo hvor jeg bor, hvor de
- Det skal kutte ut private løsninger på barnehager. Reise litt rundt i verden og si at i Norge kutter vi ut private barnehager. Folk tror nesten ikke det er mulig. Hva er poenget med det egentlig? Det er veldig vanskelig å forklare, og så videre og så videre. Hele holdningen der som at det skal reversere alt mulig, fremfor oss og se videre fremover. Det er en lissepassning til høyresiden.
Og de fortsetter med det. Så det er nesten et mysterium at så flinke folk kommer så langt ut på tynn is, at det er nesten ikke noe vei tilbake. Det er det selvfølgelig, men akkurat nå så ser det blekmørkt ut. Men i Osle-politikken så er det jo, der tror jeg de betaler en ganske stiv pris nå for å ha lagt...
skal vi si, såpass mye ansvar, og som også mye av det ansvaret har gitt veldig mye eksponering for MDG, som jo da tar beslutninger i tråd med sine ideer og verdier og programmer at dette her har vi lyst til å gjøre, og får enorm eksponering for det. Og det virker som en slags...
kommunisert ut at MDG styrer veldig mye av aktiviteten i Oslo, gitt hvor liten det samarbeidet og den fordelingen mellom partiene er. At Arbeiderpartiet er nesten helt stille i de sakene hvor de tenker at MDG skal få enten berømmelsen eller
eller pisken for de tingene som skjer. Og så tror jeg de betaler en ganske stiv pris for det nå, at dette her er mye som skjer, ikke er sånn Arbeiderpartiet-verdig. Ja, det er vi som betaler prisen. De har jo parkeringsplassene sine råddes uansett. Men når det er sagt, må jeg si at Oslo var jo overmoden for en litt annen miljøprofil. Så da venstresiden vant valget, så...
synes jeg de hadde gode poenger. Jeg tenker at etter åtte år så er det også bra å få et regimeskifte generelt. Men jeg er helt enig med deg at
at vi som bor i byen betaler en høy pris for det. For meg som har kontor i Tordenskjolsgatet, så ser vi en så liten detalj i praksis, at det er en mørk, kort gate som går fra Stordingsgaten ned til Havna. Der har man gjort det umulig å parkere, noe som gjør at butikkene ...
kundene til butikkene synker selvfølgelig dramatisk, og så har de satt opp masse benker som folk sitter på. Alle vi som har vokst opp i byen, vi vet jo at det er ikke noen som går rundt i Torenskjolsgata og setter seg ned, altså solen er oppe en times tid på Sankt Hans. Så det er helt på trynet, og der jeg bor har jeg også plutselig gjort det umulig å parkere utenfor nærbutikken.
Jeg bruker ikke parkeringen selv, jeg går dit, men det er ingen som har spurt om det, ingen som har savnet, ingen som synes det er problematisk at åtte stykker klarer å parkere foran butikken. Så det er på tide å få et regimeskifte. Hvis jeg skulle lagt god vilje til, så tenker jeg ofte at sånt der ...
Det kan være lurt å overdrive sånn type tiltak for å se og gå tilbake på hvor det er enorme protester. For eksempel protest mot røykeloven. Jeg kunne også være sånn, det plager ikke meg som ikke røyker, det høres bare tøys ut. Så ser man på andre siden, det var kanskje hensiktsmessig å gjøre det til en bilfri gate, det fungerte jo faktisk ganske godt. Så hvis man overkompenserer disse...
som da kan virke helt hoderystende, så vil jo da kanskje man få testet ut veldig mye hvordan det spiller, men så er jo spørsmålet, kommer det noen gang til å reversere, hvor mulig er det å reversere ting da, når du først har kastet bilen ut av sentrum, og du har gjort Oslo bilfritt, og kanskje folk begynner å flytte fra Oslo? Det er jo en tanke som ganske mange Oslo-borere vil jeg tro har gjort seg de siste årene. Ja.
Det er vanskelig å si hvor mye reverseringsmuligheter, men ting går frem og tilbake, og ting blir gjort om, og den Sintef-rapporten som kom for, var det tre-fire år siden, om transport i Norge i fremtiden, der kom det frem at bilen kommer til å være veldig sentral, men ikke nødvendigvis
bilbruk som vi har i dag, men fremdeles at bilen vil være veldig sentral. Folk ønsker å reise fra der de er til dit de skal, dør til dør, og det ønsker konflikten å bli bort til i løpet av 20 år. Slik at den der ensidige kampen mot bilen, at
Jeg har inntrykk av noen ganger at det er jo ikke av hensyn til meg som fotgjenger alltid. Det er mer den kampen mot bilen er viktigere enn kampen for fotgjenger og syklister. Så veldig ideologisk villet. Har det vært problematisk for deg som forelegger å uttale deg om politiske spørsmål og debatter, synes du, med tanke på
av mulige forfattere. Du er jo ute med bok med ærna nå. Er det en balansegang, eller gir du fullstendig faen i at det bare kjører helt fritt? Nei, jeg tenker ikke noe særlig på det. Nei? Nei.
- Har du noen slagstider da som du er rist på? - Ja, helt sikkert noen som blander snør og bart og tenker at når en av to tredje ansatte er profilert høyrevelger, så i ytringsfrihetens navn så ønsker jeg da å gå til et annet forlag. Da må jeg nesten si god tur.
- Med Erna-boka, hvordan fungerer dette i praksis som regel? Hvem var det som hadde stolt meg av boka? - Gyldendal. - Gyldendal, ja. Hvordan fungerer, er det så tilfeldig organisk som jeg kanskje tenker at det er, at man møtes, tar en telefon, sår et frø, eller at ...
Snakker du med Erna? Kom Erna til Kagge? Var Erna ute med flere forelager og hadde lyst til å skrive bok? Ta den boka først, hvilken vei gikk den prosessen med? - Det er litt klassisk forleggeri. Forlegger er noe av det morsomste man kan være arbeidsmessig, for da må man tenke på intellektuelle problemstillinger, men også kommersielle hver eneste dag. Tenker man bare på det ene, så går man kunk, og tenker man bare på det andre, går man kunk.
Så med Arna så...
Alle forlag har jo vært etter Erna at de skjutte den neste boken hennes. Også Kage. Hun hadde møter med alle de store og mellomstore forlagene, har jeg inntrykket. Og valgte Kage forlag. Og det var veldig hyggelig. Både denne boken som kom nå, som jo er godt gjort, synes jeg, og klarer å lage en bok om sitt politiske budskap som ble såpass godt mottatt.
og neste bok denne som blir den store biografien om det politiske livet hennes kommer også på kagget så det er et superskup
Jeg tenkte på, hva var spørsmålet jeg hadde på tunga her nå? Fader, det røyker helt ut av meg. Det var et veldig morsomt portrettintervju med Harald Eie i Aftenposten i helgen, hvor han plutselig begynte å glemme ting. Og så glemte han at han hadde glemt, og så gikk han inn i et annet rom, og så skulle han gjøre noe der, så glemte han det der også, så gikk han til kona og begynte å betro seg at nå husker han ikke mer og er bekymret. Så ringte han en psykiater for å få hjelp.
Så sa psykiateren, gå og legg deg litt tidlig et par kvelder på rad og få litt god søvn. Søvn må vi snakke mer om etterpå, for det vet jeg at du er opptatt av. Det er jo stolt med boka. Vi må jo komme med en liten disclaimer. Jeg har jo vært og signert noen papirer hos dere at vi har noen artige greier. Ja, det må vi.
Så det er jo verdt å nevne, vi trenger vel ikke å si noe mer enn det. En hver mann trenger en god forlegger og en god advokat. Ja, så har vi advokatvenner da. Jeg har ikke signert noen advokater ennå, kanskje jeg burde gjøre det. Nei, det er meg da. Var det det? Ok, så markedsføringsmessig så holder jeg vel å si det til nå. Ja. Det er du som kan det her. Så det var en flott liten teaser til dere som hører på her ute, og så...
Der er det jo et vanlig spørsmål som kommer opp, er jo dette her med royalties og fordelinger og sånt. Jeg synes det er super interessant, som vi snakket om, jeg kommer fra musikkbransjen, ikke begge sider av bordet, men har gjort det både som journalist, sett litt hvordan ting fungerer, og som artist også signert litt her og der, gjort litt avtaler på egenhånd. Og så har jeg kommet til bokbransjen, så er det bare utrolig mer rigid
med avtaler og hva heter disse her utarbeidekontraktene? Normalkontraktene. Normalkontraktene, ja. Som har vært helt absurd i en
i en musikkverden å forholde seg til, men det er jo noen spilleregler som da også er helt særregne i Norge. Og da husker vi, vi snakket om Stoltenberg gikk jo da utover det som er en sånn, for faglitteratur er det en standard royalty på, er det 13-15%? Stemmer det? Ja.
- Han greide å få det opp i 20 eller? - Jeg vet ikke hva det nevnte på, men det ble iallfall et avvik. - Et avvik, men hva var problematisk med at Stoltenberg gikk til sitt forelag og sa: "Jeg gir ikke uten boka min, jeg får 20% royalty." Hvorfor er det? - Jeg vet ikke om det var det han gjorde, men det kan si at, så det vet jeg ikke, men det kan si at generelt så
Så da jeg er på prinsippielt grunnlag, så er jeg mot at alle skal skrive under samme avtale, og at man har fast pris på bøker og andre særbestemmelser for bokbransjen. Men
Det fungerer veldig bra. Norske bokmarkeder per innbygger må være det sundeste og beste og rikeste i hele verden. Slik at...
Derfor er jeg pragmatisk. Det er for alle disse her særreglene, fordi det fungerer. Nå tror jeg at nå skal vi få prislov på bøker, eller en boklov på bøker. Det tror jeg er en tabbe. For det fine med det systemet som har vært nå, er at det har vært fleksibelt. Stolt bare av den avtalen. Folk reagerer, blir oppmerksomhet rundt det, tilbake igjen.
Men hele tiden vet alle aktørene at det er ikke en selvfølge at vi har dette systemet, og vi må oppføre oss deretter. Men så raskt Arbeiderpartiet får innført en lov som de ønsker nå, så blir den fleksibiliteten borte. Og i motsetning til de som støtter den loven, så tror ikke jeg at en lov er i stand til å
for alle mulige forandringer som kommer. Og så kan jeg si at det skal vi gjøre opp med forskrifter, men det er ikke så enkelt heller. Så jeg tror at bokbransjen biter seg selv litt i halen. Men hva innebærer denne prisloven? Det er at nå er det unntak fra...
prislovene i Norge og konkurranseregler i Norge, slik som bokbransjen har det. Men det er hele tiden unntak, det får du ikke resten av livet, så det må hele tiden fornyes hvert annet eller tredje eller fjerde år, så må disse unntakene for bokbransjen godkjennes igjen. Og alle i bokbransjen vet at
hvis vi ikke oppfører oss ordentlig, så risikerer det at politikerne bare snur seg rundt og sier at nå er vi lei, og nå får bokbransjen bli som andre bransjer, eller leve under de samme reglene. Men så raskt man får en lov, da er løpet lagt. Og det gjør at
bokhandlere og i og for seg forlag og forfattere kan ta seg helt andre friheter. - Friheter som hva da? - Nei, som for eksempel bokhandlerne. Hvis du i Norge vet at prisen på boken skal være slik uansett,
og du er forlag, men i Norge hvis du er forlag, så eier du gjerne bokhallen Kjede også. I hvert fall eier Gyllendal Ark og Askehav Halle Nordlig, som er de to store kjedene vi har. Og så kan jeg si at for Gyllendal som konsern, som aksjonær i Gyllendal, så kan jeg si at dårligere rabatt Gyllendal forlag har,
jo bedre går Gyllendal konsern. Fordi bokhandelen er mye større enn forlagsdelen. Og hvis Gyllendal gir bedre og bedre rabatter, dårligere sett fra forlagstiden, eller større og større rabatter, så vil det jo presse oss også, det skjer jo allerede, til å gi større rabatter. Og da tjener Gyllendal konsern mer. Det er en...
- Helt kokosituasjon å være i. At din største kollega er også din største, nei, din største konkurrent er også motparten din når du forhandler. Men vi har hatt et sånt system i at frem til i dag så har det vært en intern disiplin at ingen har turt å pushe det for langt. Men med en boklov så kan du gjøre det.
- Du synes systemet fungerer bra, for fra forfatterhold er det ikke hørt mot på nok forfattere som ikke er i lite skikte som synes enten det å gi ut en bok selv eller via et lite forlag, komplett umulig å komme inn på bokhandlene. De synes royalty-satsene er ... Man føler seg bunnt til å gi ut bøker med de forlagene som faktisk kan få bøkene ut i hyllene og ha visse muskler, men er da bunnt til en ...
ganske lav royalty sett som typ faglitteratur 13-15% så det skal ikke noe større enn det. Som også overrasker meg litt hvorfor finnes det ikke flere 50-50 dealer hvis for eksempel i musikkbransjen så nå er det forskjell på et bokverk og et musikkverk at det tar veldig mye lengre kan ta veldig mye lengre tid med en bok men at da hvis man frembringer et ferdig produkt som egentlig bare er legget ut i hyllene hvorfor forelagene skal ha store cuts og hvorfor, altså dette
Denne standardkontrakten som er forhandlet frem er forfatterforeningen. Ja, faglittererforfatterforening i dette tilfellet. Akkurat. Så det virker som en motsynlig hensikt at en fagforening har forhandlet frem en kontrakt som er for å sikre de svake, så de skal sikre at alle får 13-15% minimum, når det også forhindrer at forfatter egentlig kunne fått mer.
Ja, men det er det store spleiselaget som gjør at Jon Esbø og Åsne Seirstad har samme royalty som de sosiale trøndere eksemplarene bok.
Vi kan si at det er en urettferdighet i det, men det er en stor solidaritetspakke som norsk bokbransje avfunter seg med. Enda på å vise er at oversettere tjener godt, for det gjør de ikke, men de tjener bedre i Norge enn stort sett noen annen sted. Designere får til og med åpne betalt, og alle får noenlunde betalt.
Så det er en villet politikk. - Men de forlagene som ikke er med på leiken, og ikke forholder seg til standardkontrakten og gir 50/50 med forfatteren, er det vanskeligere for dem å få bøkene sine inn i bokhandler? - Nei, det tror jeg ikke. Men jeg kan si at det er ulempe med de 50/50-forlagene, at det høres ut som en god idé når man prater om det, men ingen annen fungerer over tid.
Alle jeg kjenner til har gått adundas. - Forlagene? - Ja. Jeg husker at Moreman jobbet i forlag, jobbet i Kaptene forlag, og jeg husker på 70-tallet da hun hadde med kolleger hjem, og de var fulle. Da satt de og pratet på kvelden. De satt og pratet om at de ønsket å starte sitt eget forlag som skulle ta forfatterne på alvor. De skulle få høyre royalty og så videre.
Akkurat den gjengen gjorde jo ikke det, men flere andre har prøvd før og etter. Det har ikke gått. I Norge hadde vi til og med det piratforlaget, hvor forretningsidén var å ta bestselgforfatter og la dem få 50 prosent av inntekten. Men de gikk jo over ennå det også, og det er i dag er det borte. Så du tror at forlaget på 50 prosent av potten er for lite til å...
holde maskineriet i gang, at det er nok bevis på det? Ja, for det tar jo tape på alle de bøkene. La oss si at vi taper første året på en 78% utgivelsenåret, så tar vi tapene på alle de bøkene. Og hvis vi da skal ta ifra oppsiden på de siste 20%, ja, da blir det dårlig forretning. 20% av bøkene, er det et sånt ganske normativt statistikk? Jeg tror, altså noen år har vi klart å tjene på
på mer enn 20% eller 50% av bøkene gir ut første året. Men jeg tror det er ganske litt sånn gjengs i bransjen at 70-80% av de bøkene gir ut tjener ikke penger på det første året. Ja.
- Jeg har jo skrevet litt artige manus opp gjennom og vært i hyggelige møter både i Kappelen et par ganger, og vandret litt rundt på Askehau, fantastisk lokaler der. Det som slår meg hver gang er jo, nå har jeg vært hos dere også, det er jo et ganske nøkternt kontor i forhold til disse to andre her. - Du vet, i andre stedene sitter vi kulturlig i veggene.
Julen da, for de ligger jo også på andre siden av gaten av Askehau. Så det er sånn, det har jeg ikke vært, men jeg regner med at det ser ganske likt ut. Det som slår meg med de aller store besøkene er at
Jeg får litt den her NRK-feelingen, at her jobber det fryktelig mange mennesker, og dette her må da være fryktelig dyre lokaler, og ved likeholdet, og varme opp, og eie eller leie, jeg aner ikke. Da gikk det en liten tanke i hodet mitt, sånn,
Ok, men forlagene må nødvendigvis gi forfatteren sine ganske lave royalties for å betale for alt dette her. Norske forfattere, skal jo ikke snakke om det enige, men norske forfattere er sannsynligvis det best betalt i hele verden. I forhold til? I forhold til snittrolltid på norske forfattere. Ok. Og det er jo ikke fordi de er de som er flinkest å skrive i verden, men de har veldig gode avtaler. Ok, så du står beina på at det er...
at den standardavtalen er ganske god for forfattere. Absolutt. Men du kan si at Jon Esbjørn og Lastene Seierstad, de ville selvfølgelig tjene mye mer penger hvis det ikke var standardavtale. Men sånn sett i fugleperspektiv, så er det en god avtale. Det er jo sånn at jeg tenker sånn at Jon Esbjørn, han kunne jo bare solgt bøkene sine via nettsiden sin, eller en... Vil ikke det...
- Er det din opplevelse at de største forfatterne er veldig opptatt av å bli lest av flest mulig kontra å dra inn? - Jeg er iallfall opptatt av salgssalg generelt, nå vet jeg ikke om jeg jo, men hvis du ikke har et forlag i ryggen, så blir bøkene dårligere.
Helt generelt. Alt fra at du ser omslaget når du kan se på stort sett på fem meters avstand om en bok er gitt ut på eget forlag. Når jeg da tar opp boken hvis jeg gidder det og begynner å bla inn, så skjønner jeg at jeg hadde rett. At det er stort sett dårligere redigert, dårligere språk, dårligere satspeil, dårligere alt sammen. Så derfor er det verdens mest hyggeligende forfattere de gir ut på forlag.
Ikke for å være snille, men fordi det er deres interesse. Jeg snakket litt med Mari Kolby om det, hvorfor går det ikke til et forelager som kan få større kjøttkjærling? Det er jo veldig mannfattig å bare si at
Det er ikke alle som liker å sitte alene og jobbe, sånn som meg. Det er mange som liker apparatet. Du kan si generelt, også apropos, at jeg tror at forfattere, og jeg har full respekt for forfattere som er opptatt av egenøkonomi og inntekter på bøker, forfatter selv, men jo mer de tenker på penger, og jo mer de tenker på den avtalen, og jo mer de skal diskutere ditt og datten av fjatten, er mitt inntrykk, jo dårligere selger boken.
Det å skrive en god bok som selger godt er så jævlig vanskelig i utgangspunktet at hvis du da velger å fokusere på alt mulig annet rundt den boken enn å gjøre en supergod jobb og slite og være fortvilet og svette og tvile og glede deg og bli skuffet når du får tilbakemelding fra forlaget og gå på den igjen. Hvis du da heller vil tenke på mulighetene for å få 2% poeng ekstra i royalty lykke til.
men da kommer du til å tjene mindre penger. - Men av og med til det aspektet der, det merker jeg også i podcast, det reflekterer egentlig på alt kreativt arbeid, tenker jeg. Fordi hvis i podcast-verdenen, og det er min erfaring, jeg var jo heldig å være i posisjonen at jeg kunne gjøre dette som et hobbyprosjekt i starten, bare se hvordan det går. Og så begynner det å skje ting, og så begynner man å se på tallene at nå kan man faktisk gå helt ut og gjøre det på heltid.
Det er sånn, hadde jeg hatt med mål om at jeg skulle tjent penger på det her fra første år, så tror jeg jeg hadde feilet ganske fort, gitt opp kanskje også. Og det er litt sånn rart at ...
Veldig mange som kommer til å spørre om hvordan finansiere podcast, hvordan skal de starte, hva er det lurt å gjøre, så er det sånn, mitt eneste råd er bare å begynne. Bare sett i gang, bare gi ut det vi så der. Det er ingen kostanbeid. Med en bok som du sitter med et helt år, med en podcast, spyd ut, se hvordan det går, og ikke gi opp før det har gått to år. Det er et veldig godt råd. Det er jo det som kjennetegner alle som gjør det. De begynner. De fleste, de...
får kikk i hodet bare å drømme om at de skal starte en podcast, eller skal skrive bok, eller skal gjøre noe annet.
Men de kommer aldri i gang. Så det er mitt råd til de aller fleste, bare kom i gang rett og slett. Det jeg ikke skjønner er jo, jeg snakket med en, eller apparatet til en veldig kjent talkshowvert, og en veldig kjent norsk komiker, som på hver sin front vurderer å starte opp noen podcastgreier. Så Fredrik Skavlan og hvem var den andre? Så jeg sa sånn,
Jeg regner med at du har mye penger, så hvorfor
hvorfor ikke bare sette i gang hvis dette er viktig og du synes det virker gøy og spennende hvorfor tenke hvem skal jeg selge dette her til nå skal jeg lage en pilot og skal vi selge dette her til et hus og få noen cash inn og så har vi på en måte et system der hvis du har penger på bok ta det året og lag opp det produktet der gratis, nyr det uten å ha noen forventninger i press eller på en måte sånn det stilingsdritt jeg kan ikke høre mer enn det, altså mitt inntrykk jeg sier også til folk noen ganger at
grunnen til at du aldri klarer å tjene penger, er fordi du er for opptatt av det. Du tenker på det hele tiden. Jeg kjenner jo folk som har blitt rike og de har tenkt på penger hele tiden, ikke det? Men generelt, det er som nesten alt annet i livet, hvis du skal nå et eller annet mål, så må du gå mange omveier frem til det målet.
og da et sånt typisk sånn, hvis du skal tjene penger på podcast, eller du skal tjene penger på å skrive bøker, så må du gjøre en fantastisk god jobb, og slite og tvile, og stå opp tidlig om morgenen, og virkelig, nærmest litt lidere frem, det er mye moro også, og så hvis det blir bra,
Da kanskje, ikke nødvendigvis taler, da kanskje blir det en kommersiell suksess. Men de som setter i gang, skriver en bok for å tjene penger, glem det. Det er litt sånn der, grunnen til at vi endte opp med å gjøre en avtale med disse gøye tingene som skal skje til høsten, så er det jo...
- Dere har ikke en teaser der. Man legger produktplasseringsbilder på denne episoden. - Jeg tenkte mer at det var sånn at man gjør det av habilitet, at du sier at vi har et ødelite kommersielt samarbeid. - Det er det også, det sa jeg vel i starten også, en disclaimer som heter bonusblokket. En disclaimer brukte jeg, kanskje brukte norskordet
Hva var det du sa? Nå får jeg et eller annet tilsyn på nakken her sikkert. Det er det influensetilsynet. Uansett, det bokprosjektet oppi alt mulig annet man driver med, synes jeg er en god idé
med bra folk som liker ideen, og du liker menneskene i møtet, og du liker prosessen i det. Sånn, faen på om den rådgiveprosenten er 12, 13, 14, 15. Og det stengs mot at den boka skal ut, og disse menneskene er faktisk interessert i å jobbe med det, og synes det er spennende å ha gode tanker rundt det. Ok, men da er det bare å gjøre det best mulig å få det ut, og kjenne på spenningen av prosjektet. Og det der...
Det er kanskje det farlige med den forfatterdrømmen, at du skal, også denne fantastiske historien, bare slå igjennom den første eller andre, tredje romanen, som du kan leve av det. Det er det ønskete, sterke ønsket, at du kan leve av det og få den statusen, enn å kanskje jobbe ved siden, eller ha andre ting, at kanskje ikke skrivingen er din primære oppgave i livet, men at det er kanskje din primære glede. Så kanskje du kommer til et sted der
et sted i livet fremme der hvor du faktisk kan leve av skrivingen, at du blir så privilegiert, men at du fratar din egen skriveglede av nettopp den jakten på å kunne leve av det, det er jo litt trist og synd at man, som du sa, henger seg så mye opp i de pengene. Ja, ja. Synd for synd. Som å rede ligger man, som det heter på norsk. Men det er jo kanskje en bra filter også, at det er
Det vasker ut liksom. Det er jo nok av folk som har lyst å bli artister og forfattere. - Men det er viktig at det kommer fra hjertet. Ikke bare hjertet, ikke alltid hjertet, men at det er betydelig fra hjertet. - Hvor fort merker du det da? Hvis noen kommer til deg med ideer, eller at det ikke er du som oppsøker personen, at noen kommer til deg. Hvor fort merker du at her har jeg lyst til å jobbe nå? - Nesten med den eneste gang.
Det kan være sekunder, men andre ganger kan det ta lang tid, og så forandrer jeg mening også. At jeg blir nysgjerrig og tenker at dette er vel ikke noe, så hører jeg på det, så tenker jeg litt, og så går det kanskje ...
En time eller en måned, og så skjønner jeg at jeg tok feil, at dette er spennende likevel. Og så har jeg holdt det varmt i mellomtiden. Andre ganger omvendt selvfølgelig, at jeg tar feil, at jeg trodde litt at dette kunne gå bra, og så blir det ikke bra likevel. Men jeg er optimist, så jeg har ofte tro på at ting skal gå bra. Og det gjør det stort sett også. Men det er interessant, det med å ta beslutninger sånn kjempefort, for det er også sånn ...
Jeg kan tenke på flere ting innenfor kulturbransjen. Hvordan jeg velger gjester her for eksempel. Hvis jeg får en gjestefortspørsel, så kan jeg bruke fem-ti sekunder på det. Da merker jeg meg en gang. - Det som er mest skremmende, tenk legen din da. Når du går til legen og sier han er syk. - De må tenke det samme. - Du skal være der i 20 minutter. Jeg tror det er fastlege-normen. Hvor mange leger bruker mer enn ... - Ti sekunder. - Jeg vil si halvt på en lutt før de har styrt diagnosen. Diagnosen er at ...
at Wolfgang han er frisk, men han er litt i suttrumør, og det gjør vondt i magen, lett la av sånt, og så må du kjenne på magen din, og der er det jo ingenting. Og så klapper det, og så spør du hvordan det går med ditt og datten, og så er du ute etter 17-18 minutter. Men det er jo liksom 15 av de minuttene er jo bortkastet
For legen da, ikke for deg, for du har blitt beroliget, så du har på en måte vært psykolog. Det som også er skremmende er å tenke rettssaker, straffsaker. Dommeren bare bestemmer seg. Først har politiet bestemt seg for at du er banditt før du har etterforsket saken, som er ganske vanlig. Så etterforsker du saken etterpå for å finne ut at du er skyldig. Så kommer det til dommeren.
Kanskje ikke hvis du ser det så som deg, da kan det gå ganske bra. Men hvis du ikke ser ut slik som uskyldige mennesker ofte ser ut, omstendighetene er litt mot deg, bevisen litt uklare, så ofte tror dommeren trekker en sluttning veldig tidlig i rettsverket. En jury vet jo at en jente som gråter foran en jury,
Lykke til å motvise hennes påstand. Det er jo kommet følelsesaspekt inn. De fleste mennesker gjør beslutninger basert på følelser. Ja, det gjør jeg også. Men i de tilfellene vi sa nå, så er det jo helt forferdelig, i hvert fall i retten. Det er jo ikke noe jeg har kommet på. Dette er jo seriøs forskning på universitetet på Blindern. Hvordan juryer
vurderer en tiltalt avhengig av om det er kvinne, mann, alder, rase, om den gråter eller ser ut som om de ikke angrer på noen ting, og så videre. Kahneman har vært så inne på det i boka si, selv om det er flere som har påpekt at dette her rettsvesenet eksemplene hans ikke er god nok forskning, men det er generelt sett hvor sårbart det er for det som jeg tenker er man sitter med en default-
beslutning allerede, og hvis det er et ja/nei spørsmål, skal jeg ta den boka, skal jeg slippe fri denne fangen, skal jeg dittilat, så sitter du allerede med en ja eller nei, så må du en viss bevisbrydde, bevismengde til før du skal bytte standpunkt. Og den energien det krever for å bytte standpunkt, den senkes jo sikkert med hvor langt ut på dagen du er, hvor sliten du er, dagsform, mat. - Ja, og det er jo helt åpenbart når man tenker over det, for det er jo på seg selv kjenner man aldri,
og sånn er jo du og jeg også. - Jeg snakket med en redaktør i Kappelen, han sa at han brukte, på første eller andre siden, så visste han om han skulle segne boka eller ikke.
Ja, ja, ja. Jeg må nesten si at jeg kan se det før jeg har åpnet det. Du ser det på PDF-filen i mailen. Jeg får en sånn følelse, og så bare følger mailen, og så videre. Det er for det det er interessant, for jeg tror veldig mange bruker veldig mye tid på presentasjonen. Men jeg kan si at hvis du bare leser første siden, eller første halvannen siden, det tenker jeg ikke er nok. Fordi
På en del bøker så føler jeg at forfatteren er usikker, i hvert fall hvis det er en debutant, er usikker, og så kommer de først inn i kjærlighet, kommer til grøten, kanskje etter et kapittel eller fire, eller kanskje etter tre eller fire sider, at man går seg litt vilt til å begynne med, og jobber uendelig mye med innlendingen, men det funker ikke allikevel. Så jeg tror det var den Coca-Cola Company til Mathias Fallbakken, eller pseudo-Nymans,
Den ble jo refusert av en del, og det var vel også fordi redaktører begynte å lese på første side og tenkte at dette er helt koko, og så var det jo et pseudonym, så de skjønte jo ikke at det var en
en ganske kjent kar som bare er ferdig med å bli en veldig kult kunstner. Så de refuserte. Men da tror jeg faktisk det var vel Kaplan den gangen som så litt lenger bak i manus og skjønte at her må vi redigere litt og kutte litt i starten og så videre. Så det er litt både og, men ofte får du en følelse
Og det er så mye etter at folk fikk PC så ser jo mavene så pene ut. Så før folk sendte inn elektronisk, så kunne de jo se det på konflikten. Stort sett. Og så sendte man ned altså håndskrevne sider eller skrivmaskiner? Ja, det er skrivmaskiner med grov konflikt da. Ja.
For en tid da, tenkte jeg. For å arbeide og bare sende en kladd også. Ja, ja, ja. Helt. Ja, man hadde jo kopimaskin da. Men før det enn så måtte man jo sende inn skrevet, nei, man hadde vel kopi da altså. Men i hine håre dager så måtte du jo sende inn et for original manus da. Fikk du med deg den revolusjonen fra skrivmaskin til datamaskin manus? Ikke som forlegger. Nei.
Men jeg er født til 1963, så jeg husker jo skrivmaskinen, at jeg satt og skrev på skrivmaskinen. Moren min hadde skrivmaskinkurs, var en av de få som kunne touch. Ja, ja, ja. Og særdeles ettertraktet på skrivmaskinsekretær. Ja.
Men kunne ikke alle sekretære touch? Det er et godt spørsmål. Jeg vet ikke om det var en automatikk i det. Skriver du med en finger på hver, eller skriver du med flere? Det er jo ikke touch med en finger på hver. Nei, det er jo ikke morren din. Jeg skriver med fingrene selv, ja. Men jeg har bare vokst opp med tastatur siden jeg var seks år. Men Torgottas skriver jo bøkene sine med to pekefingre. Jeg tror at...
Hvor bra på hva slags bøker du skriver, men jeg tror det kan være en fordel å skrive for hånd, og så skrive en selv på maskinen etterpå, på PC-en etterpå. Det var Thomas Espedal som har lært seg å skrive i mørket. Gjør det? Jeg husker det. Jeg sa det i en bokpodd.
Men med PC i mørket? Nei, jeg tror håndskrift i mørket. Han er litt sånn type også. Men han tenker jeg, apropos han ser på manus, tenker jeg sånn, Thomas Espedal, han tenker jeg han er en interessant forfatter, sånn uansett
egentlig. Han har en helt spesiell stemme. Jeg er ikke en kjempefan av alle bøkene hans, så selv den gåboken digget jeg rett og slett. Siste som kom før jul har jeg ikke lest enda. Andre bøker har liksom ikke vært helt oppe i min gate eller sti. Men han er et helt spesielt talent. Hva er det som skiller din gåbok fra hans gåbok? Hans er jo delvis en roman.
mens min er et essay. Jeg leste hans bok da den kom, og synes som sagt at den var kjempebra. Så leste jeg den ikke igjen før etter at jeg var ferdig med min bok.
Hvis ikke så blir det til at man klarer ikke la være å skule mot den når den er så godt skrevet. Så leser jeg den en gang til etterpå bare for å finne et sitat, for jeg tenkte at det er en god bok for meg å ikke sitere Thomas Espedal, det ville være for spesielt. Eller var det en som sa det til meg? Så fant jeg et bra sitat da. Det som er min opplevelse med å gå var jo i 30-årsalderen da jeg begynte
Jeg tror jeg faktisk leste det som et slags tips også, at for å løse opp i floker, og da hadde vi ikke så mye store livsproblemer eller livsfloker i begynnelsen av 30-årene, det var mer sånn, faen skal jeg få løst dette prosjektet, så prøvde jeg det her da, og helt forundret hvordan det, og 30 minutter lange dusjer kunne løse de mest plott konfliktene du hadde, eller på en måte du satt fast og skrev deg fast til noe, og kom på nye ideer, og hvor ekstremt kreativt stimulerende jeg var, det var jeg aldri klar over før.
- Kom litt opp i årene da? - Nei, men du kan si at grunnen til at store tenkere som Socrates og frem til Steve Jobs, som ikke var noe stor tenker, men han var i hvert fall en stor industrialist og nyskaper. Grunnen til at de gikk så mye, og mange mellom, det var ikke først og fremst fordi de skulle morsonere. Det var fordi det var bra for kreativiteten, det var bra for tankene. Det ligger jo i språket vårt, også beveger det, blir det beveget.
Til og med på sanskritt har du sammenheng mellom å bevege seg og gå og skaffe kunnskap. Så det er helt åmbart. Det med dusj er litt interessant. Jeg spurte da jeg skrev bok om stillhet,
i støynstid, så spurte jeg en kamerat av meg som er sjef ingeniør på SpaceX, som er uendelig travel arbeidslag, jobber døgnet rundt, spurte jeg, når får du tid til å være kreativ? Sånn tenke. Nå alle skal ha en bit av deg hele tiden. Og da sa han at det er...
Når jeg surfer, han fikk tid til å surfe. Når han står på brettet. Og så når han dusjer. Og tredje, når han var på domen. Det var de tre periodene i løpet av en dag hvor han fikk tenkt kreativt. Var det Musk? Nei, han som er sjefsingeniør på SpaceX. Åja, jeg har sett at det der med...
Det er sånn at inntil vi får mobiltelefoner, så blir jeg helt vant etter, så er vi lett fristede nå. Det kommer det, det kommer det. Toalettet var jo det. Ja, ja, ja. Og fly også. Ja, ikke minst. Kjæreste min sitter og jobber på fly hele veien, og sender meldinger. Jeg gjorde til et poeng da barna våre skulle kjøre rundt i bil, at det var veldig populært å...
våre er 10 og 7, så når de ble 2 og 4, så var det veldig vanlig å bare klistre opp en LCD-skjerm eller en iPad på setet og la det stå til. Men jeg fikk en sånn tanke eller følelse at jeg tror det er veldig godt å bare kikke ut av vinduet og bare stirre og tenke, og faktisk kjede seg, eller kjenne på at følelsen av kjede seg går ofte over i noe sånt annet
tankevirksomhet etter hvert. - Og du fikk det til, eller? - De visste ikke om alternativet. - Du hadde ikke vært introdusert til alternativet. - Det gikk jo veldig bra, men hvis du hadde revet vekk iPaden eller leker eller noe sånt fra noen som hadde vært vant med det, så hadde det helvete vært løs. - Ja, ja. - Jeg tror det med det som får barnet nå, må jo være en kjempeutfordring, at de skal få kjenne på stillhet og kjedsomhet. - Begge deler.
Så jeg tenker at det grunnleggende problemet tror jeg er i samfunnet er at vi har helt fjernet oss fra naturen. Det er det det sliter med i dag, og det kommer til å slite mer og mer med tiden som kommer. At vi har en eller annen sånn grunnleggende tanke om at vi
- At naturen har en liten verdi i seg selv, at vi ikke trenger naturen, at vi er sterkere enn naturen, at vi kan overgå naturen og vi kan tappe naturen osv. Og ikke trenger å leke i naturen for barn. Vi trenger ikke oppholde oss i naturen fordi den ikke har noen nyttverdi. Det tror jeg er den store tabben. Men innen der kommer selvfølgelig også dette med stillhet.
at de fleste mennesker opplever veldig lite stillhet. Da tenker jeg ikke på at det er stille rundt dem bare, men også den indre stillheten, at du kan bli bedre kjent med deg selv. Det er jo en av meningen med livet. Det har jo folk ment i flere tusen år, er å bli kjent med seg selv. Men klart at hvis du ikke opplever indre stillhet, så er det veldig vanskelig å bli kjent med seg selv.
Kjedsomhet også, det at det hele tiden skal skje noe. Det er også en enorm misforståelse. Som jeg skriver i den stillhetsboken, og det er ikke min tanke, men det er ikke så veldig mye omtalt allikevel, er at i dag så kjeder jo folk veldig mange vett av seg, men de er ikke klare over det.
Fordi da jeg vokste opp, jeg er litt eldre enn deg, men det kanskje opplevde du også, da kjeder man seg jo. Fordi det skjedde ikke noen ting. Klokken var fem, og først klokken halv syv skulle det skje et eller annet. Og da kjedet det vett av deg en god del av det halvannen timene.
Jeg husker moren min sa til meg at det er sunt å kjede seg. Jeg synes det var helt kørket sagt til henne, men nå har jeg jo forstått at hun hadde rett. Og heldigvis lever hun enda, så jeg har gitt henne rett. Men grunnen til at man kjeder seg i dag, og jeg tror følelsene er mye av den samme,
det er at det er en eksistensiell kjedsomhet at man har alt for mange ting å holde på med. Man skal være tilgjengelig i forskjellige mediekanaler, og man skal følge på med nyhetsbilder, og man skal se på videoer fra forskjellige medier. Det blir så mye at det er kjedsomheten.
Ja, så man sier jo i dag at barn kjeder seg ikke lenger, men barn kjeder dette altså. Har du tenkt på hvorfor vi kjeder oss? Hvorfor får vi en følelse av kjedsomhet? For det kan jo like godt være at vi falt automatisk inn i våre egne tanker og begynte å finne på ting og tenke på smarte ting, men jeg tror det er en
Vi kjeder oss at det er en biologisk mekanisme som er der for en grunn. Ja, det tror jeg absolutt. Men det er litt mer komplisert enn jeg tror, men det er opprinnelsen, og det er at vi har en forskjellighet for å velge de letteste løsningene i livet. Når vi nå snakker om det som er sånn
kjedsomme etter dag, så er den letteste løsningen til synlatene å unngå å kjede seg på, er å komme i aktivitet, ta av telefonen, scrolle, sjekke nyheter, sjekke forskjellige apper man har, og holde på med det, og en rekke av dem er jo laget av verdens smarteste menneske for at du skal bli avhengig av det, så det blir man jo. Og så
For meg er alt det støy, og alt det det handler om å fjerne seg fra seg selv, å løpe bort fra den du er, og glemme hvem du er, og leve livet ditt gjennom andre mennesker, og gjennom teknologien.
Men det motsatte, vanskelig valget å følge opp, er jo ikke gjøre det. Og det er å lytte til seg selv. Enten sitte stille, eller gå en tur, eller hva man gjør. Man kan høre på musikk og flønsforskjell. Men da å vende seg innover seg selv, og oppleve sin egen indre stillhet. Og den stillheten, det den handler om, den handler jo om hvem du er.
og hva som foregår med deg, og hva som er viktig i livet ditt, hva du skal gjøre, ting du har opplevd, andre saker du ønsker å oppnå. Men det er ofte veldig ukomfortabelt i den stillheten, særlig til å begynne med. Det kan ta et halvt minutt, det kan ta ti minutter, å vende seg til den indre stillheten. Men den er veldig, veldig verdifull, og
Man har denne ene enorme og fantastiske muligheten til å leve et rikt liv, men det rike livet, det har jo problemer med å skjønne at du kan leve hvis du ikke lytter til din egen stillhet. Selv om man er bevisst på alle disse tingene her, om man skal komme så langt, så er man fortsatt så ...
tilbøyelig for å falle inn i det avhengighetsmønstret som jo sosialmedier og mobilen er da? Ja, det er klart det, for det er jo det jeg merker det selv og jeg, at du googler du finner svaret, og 20 minutter rett på googler du fortsatt, sjekker VG til selv om du vet at det ikke har skjedd noen ting, og er det skjedd noe så er jo nyheter stort sett ganske like hver dag, så det spyrer ikke noe om det har fått med deg ofte.
Absolutt, så det er den letteste løsningen, å gjøre det. Men min erfaring i livet, og jeg gjør det selv innimellom, men min erfaring er at når du står overfor to eller tre eller fire alternativer, velg det vanskeligste. Ja, det var et sånt mantra for deg. Ta de vanskeligste alternativene gjennom dagen.
- Helt fra du står opp, sånn skal jeg ligge i senga eller stå opp? - Ja, stå opp. Jeg mener ikke alltid at man skal skulke og sove litt ekstra noen ganger og så videre. Men i mitt liv i hvert fall, helt generelt, når jeg tenker tilbake, så er det når jeg har tatt de vanskelige alternativene at
livet har vært mer meningsfylt. Da snakker jeg som nordmann, hadde jeg ikke vokst opp i privilegierte Norge, så hadde det ikke vært annerledes, men jeg er noen gang født her. - Selv i vanskelige situasjoner må du ta det vanskelige alternativet, kanskje fordi du blir presset til å ta det, men du vil jo, selv om det ikke er frivillig, så vil du da også selge inn en vanskelig tilværelse og så ta det vanskelige alternativet.
for å få progresjon. Det blir litt annerledes, fordi hvis livet ditt skal bli meningsfylt i Norge, nå snakker jeg ikke om alle nordmenn, for det er noen som har det svært tøft i utgangspunktet, men for de aller fleste nordmenn, hvis livet skal bli meningsfylt, så må du gjøre det aktivt, gjøre det vanskeligere for deg selv enn det trenger å være.
Men hvis du er født i for eksempel sentralafrikanske republikk,
sammen med 8-10 søsken og den levestandarden som er der, og de mulighetene du har i livet generelt, og alle de farene, korrupsjon, vold og så videre, da trenger du ikke gjøre livet vanskeligere enn det trenger å være. Tvert imot, da føler du at det jeg sier nå er helt idiotisk.
Men det er jo det mantra ditt, det er jo også sånn mentalt sett, bare komme på masse eksempler underveis, jeg tenker at for eksempel det med å si sannheten, framfor å lyve, det er veldig mye lettere å lyve, og du kommer videre med dagen din, men det kan jo gi deg en veldig stygg nedside senere, forhold til hvor vanskelig det er å ta det alternativet og si sannheten. Ja, ja, ja. Jeg tenker ofte at oss vil lyve i allesoppen, men jeg tenker ofte på lyving, det er en form for latskap og
Også det er litt tøffere å si sannheten, og da kommer du med løgn i stedet. Så det er litt latsap. Og som sagt, vi lyver alle sammen, men jeg prøver i hvert fall å lyve minst mulig. Aktivt. Ikke bare moralske greier, men sånn som vi vokste opp med Bill Clinton på TV, om han hadde hatt sex eller ikke, og så videre.
- En av grunnleggende ting med å lyve er at du må huske på løgnene dine, for du blir ikke frottert på dem tre minutter eller tre år etterpå. Det er ganske slitsomt, og sannheten kommer ofte for en dag. Så det er ikke alltid, men som regel er det smartere å si sannheten og bedre. Men ikke alltid. - Det er ikke alltid, men tenk da hvis vi kunne... - Ideell fordring, altså skal du...
Skal du alltid fortelle sannheten til et menneske? Nei, det skal du ikke. Det er forskjellig å fortelle sannheten og fortelle hva du tenker på. Er det kanskje det finule med oss mennesker at vi kan ikke si det vi tenker på, for da kunne vi faktisk ikke levd side om side? Nei, vi kan ikke si det vi tenker på, vi kan ikke alltid si det vi mener når vi blir spurt heller.
Det er i hvert fall brutalt. Ofte må du pakke inn. Jeg vet ikke hvor mange kjærester du har hatt, eller kompiser og sånt. Det er alltid noen som dukker opp og sier at for eksempel at jeg skal alltid fortelle sannheten jeg. Det blir et jævlig tøft forhold. Det går ikke.
- Det beste man kan gjøre er å unnlate å fortelle den kalle hare sannheten og heller gå inn i en mer medfølgende vei. - Vi finner alltid en vei, men det er jo ikke meningen at man... Det er jo altfor brutalt og helt umenneskelig. Det er litt sånn psyko hvis hele tiden skal fortelle folksannheten.
- Er ikke det autister? Mangler det filtret der?
Eller er det de her? Jeg tror du skal ha forsikt med diagnoser. Det varierer veldig. I den podcasten her kaster vi ut diagnoser, og det ene og det andre. Det er ingen kredibilitet. Det har vært morsomt. Fjernet diagnosering. Nå må vi tilbake til naturen. Det er jo det med at vi har valgt bort naturen. Jeg tror det er en sammenheng på et eller annet
sted på tidslinjen, så har vi i hele menneskets liv,
fra vi har vært et dyr til homo sapiens, så har vi alltid forholdt oss til naturen er en overherre, noe større enn oss selv, som vi er en del av. På et eller annet sted der, jeg vet ikke helt når, jeg vet ikke om du har tenkt på det, men så har vi fått en idé eller en følelse av, kanskje på en måte vi lever på, at vi har nå domestisert naturen. Nå er naturen under vår kontroll. Vi river ned naturen, vi bygger den opp, vi regulerer naturen, vi har full kontroll på naturen, mens vi egentlig ikke har det.
og blir veldig redde når det skjer ting som naturen oppfører seg på en måte som vi ikke vil at det skal gjøres, som ekstremvær, flommer osv. Branner.
Jeg tror det skjedde ganske nylig. Med opplysningstiden og industrialiseringsperioder har det etterlatt et inntrykk at vi kontrollerer mer og mer av naturen. Men det store økta har inntrykk av vår generasjon eller etterkrigsgenerasjonen. Der dukte den opp at vi...
Nå er vi sterkere enn naturen, og vi trenger egentlig ikke naturen. Vi trenger det sånn estetiske grunner og sånt sikkert, men så store hele så trenger vi ikke det lenger. Det kan si at, som du sa, homo sapiens har forholdt seg til naturen i 70, 80, 90, 100 000 generasjoner, litt avhengig av når man tror homo sapiens ble skapt.
og de har alltid utforsket verden av seg selv, naturen, på en fysisk måte, ved å gå og bevege seg, ved å kjenne på lukter, kjenne på vinden, temperaturen, se solen komme opp, regnene komme ned, og så videre. På den måten har de forstått seg selv og verden, og egentlig skapt den homo sapiens vi er. Nå er vi på en måte den første generasjonen som mener
at det ikke er nødvendig. At det holder oss å sitte inne og se inn en skjerm for å forstå selv og forstå naturen og forstå hvordan verden henger sammen.
Det er en kjempetabbe. I den boken jeg skrev om å gå, så jeg for meg barnefilmen Wall-E. Har dere sett den? Den er bare 800 år fremme tid. Det er vanskelig å si hvor fort det går, men i stedet for å bli et art som er kjennetegnet ved at vi går,
homo sapiens, det var jo muligheten for å gå på to ben som oppfant oss, det var ikke omvendt at vi oppfant det. Og hvis det da blir en art som blir kjennetegnet ved at vi sitter hele tiden, ikke går, som vi er ferdige med nå, da kan vi bli litt sånn de wall-e-e, tror jeg, at vi blir...
svære, feite, det er lov å si feit, er det ikke det? Vi alle har det. Svære, feite skapninger som sitter på sånne små akerbrett med motorer og fyker rundt. Jeg sier ikke at jeg tror det, men det er litt artig tanke. Jeg liker også veldig godt den filmen der, hvor man også går ut ifra at vi sannsynligvis bare vil bli latere og latere, og at vi vil finne oss i det, synes jeg. Det er litt spesielt at vi sånn,
Det er vår dystopiske science-fiction-historien, selv om vi tenker at vi bare kommer til å gå opp til et stadie hvor vi ender opp med å bare ligge i en stol og bli underholdt. Men...
Jeg vet ikke helt om det ligger i oss. Nei, jeg tror vi er født motsatt. Vi er født til å være oppdager, og født til å utforske verden på en fysisk måte, som et hvert barn stort sett på ett år vil utforske verden fysisk. Det er sånn vi er, som vi er.
Men vi blir veldig fort korrumpert av først søsken hvis man har det, og foreldre og sånn. Og så raskt man begynner i barnehaven, så akselererer jo den korrumperingen at det handler om andre verdier. Og skole for ikke snakke om selvfølgelig. Og når man er ferdig med skolen, så jeg tror den...
Jeg tror det aldri blir borte. Den eventuellen går aldri helt til null. Men hvis den er oppe på 80-90 når det blir født, så skraper den nullpunktet når det er ferdig med videregående.
Jeg tenkte at de fordelene som vi vet, det som ofte mange populært kaller antikkvisdom, at man finner tilbake til hva mennesker har gjort tidligere, som vi bare skjønt er fordelaktig for oss med tanke på vår egen helse, beskyttelse, leve i takt med naturen, så er det noe litt merkelig bevisbyrde nå, nå som vi har levd sånn som vi har levd i 70 år etter andre verdenskrig. Hvis vi da skal for eksempel påstå noe, eller bare si noe som egentlig er en naturlig ting, at vi mener
Vi mennesker burde gå, ikke bare for å smøre maskineriet vårt og holde systemet i gang, men også tankekraften vår. Det er meditativt. Vi kommer i kontakt med naturen. Vi får fri fra
Til verste ting så er det en sånn, jeg føler uansett hva det er, om det er isbading eller om det er hva enn det er som tar oss ut fra det urbane og ut i naturen, så må det være en slags bevisbyrde der, forskningsmessig for å si, er det egentlig så veldig lurt da å ta bastu eller ta et kallet dusje eller gå ut i naturen og fryse litt eller gå på en topptur? Hva er bevisgrunnlaget her? Jeg kan ikke si at det er noen evidens for at disse tingene her som da
Det er nok med å gå ut i naturen og bare kjenne effekten av det. Du vet at her skjer det noe med kroppen min og siden mitt, og jeg føler meg som en bedre person dagesvis, ukesvis etterpå. Likevel er det en omvendt bevisbyrde at
I stedet for å bevise at det urbane miljøet gjør oss vel, så er det mye sånn, ja, men er du sikker på at det her fasting og gåing, ting som er veldig naturlige ting for mennesker å gjøre fra gammelt da, skal bevises på en hver? Ja, ja. Det enkleste er å bli sittende i stolen. Da må du ha gode grunner for å komme deg opp. Da må du ha initiativ.
Og så må du ha viljen til å gjøre det litt vanskeligere for deg selv med å gå en tur fremfor å bli sittende og spise potetgull eller hva du spiser. Det er omvendt bevisbyrd, og det er jo ikke rasjonelt på en måte, men vi er jo ikke alltid rasjonelle. Nei, ikke sånn at det er det.
- Det med å gå turer også er et annet godt poeng. Nå har jeg gått litt i en pensjonisttilværelse føler jeg etter at jeg sluttet jobben. Da ble jeg heldig å få kjenne på å ha frie dager. Gått mye mer tur, bruker en time og to på dagen til å verke. - Hvor går du?
For det meste, jeg gidder ikke å sette meg en bil og kjøre et sted, så jeg bruker fornøyd veldig mye. Du bor her ute? Ja, og nå som jeg er is på fjorden, så har jeg brukt fjorden mye. Jeg er helt enig, det er mye bedre å begynne å gå der man er, fremfor å kjøre. Det blir en sånn rar følelse. Ja, så kommer man ut av en god rytme, synes jeg. Både rent faktisk, så er det litt sånn,
Jeg kjører innvalg for å gå på ski, men ofte går jeg på bena til der det er skispor også om på vinteren. Så raskt man setter seg inn i en bil, frem og tilbake, så kommer man inn i en litt dum sinstemning, synes jeg. Ja, jeg er enig. Men det som arbeidslivet slår meg til å ha kommet ut av, jeg jobbet jo veldig mange år i NRK med kontoretilværelse, og det som slår meg til at når...
jeg kommer mer ut i naturen på daglig basis, så blir jeg fryktelig mye trøttere på kvelden. Jeg blir veldig mye fortere trøtt og døsig i 9-10 drager, så merker jeg at øynene begynner å bli sånn. Det hadde vært helt fantastisk i en småbarnstilværelse, for du trenger å få masse søvn og den type ting, men vi er for mye inndørst til at du kanskje blir trøtte nok, og der er det mye kjemisk reaksjon og sånt, men det var en oppdagelse for meg, jo mer du er ute, jo trøttere du blir på kvelden, jo mer søvn får du da.
Jeg var sammen med et styre for mange år siden, med en kar som var hjertekirurgen, som hadde flere open heart surgeries, så man bretter opp hele brystkassen, skjærer opp brystbena, bretter ut ribbena, og opererer rett inn i hjertet. Jeg tror han hadde hatt 20-30,
25 000 open heart surgery, så da tar det 3-4-5 om dagen, så har du bare et team som skjærer opp, og du kommer bare inn, og alt er brettet ut, og så gjør du en lille finessen.
Så går du inn i neste operasjonsrom, og så går dagene for ham. Jeg ble ganske godt kjent med han, og gikk litt ture med han, og så spurte jeg han, etter å ha sett inn 25 000 hjerte, levende hjerter, hvilken visdom har du fått ut av det som har allmennmenneskelig betydning?
uten å tenke som sånn, gå en lang tur hver dag. Hva mener du med lang tur? I hvert fall tre-fire kilometer, kanskje fem liksom, men sånn et par hundre meter en kilometer, som en tre-fire-fem kilometer, og gjør det gjerne om kvelden, du kan gjøre det når som helst, men gjør det om kvelden, så sover du opp og til godt om natten, og da er det
Da får du et sunt liv. Men det var basert på at han så på kroppen og sånt? Ja, det var vel sikkert ikke bare hjertet han så på, han var en klok mann. Egipter, innvandrere til England, som har slått seg opp og blitt verdens nummer én på dette her. Så det er klart han var en ståpåkar. Men det er klart at når du ser på hjertet,
Og så ser vi litt så mye slamm og greier, og hvordan hjertet slår, og så videre, og hvordan kroppene er. Og vet da også litt om hvordan mennesket har levet, og hvilken tilstand det er i. Så ser vi stor forskjell på de som har sittet i en stol stort sett hele tiden og ligget i en seng, eller de som har gått en tur hver dag. Og spesielt på, det er sånne gjester som har hatt som er i
jeg skal si 70-årene da, og kanskje faktisk noen gjester i 80-årene, hvor utrolig stor forskjell det kan være på. Bare se på de der familiene, altså familiemedlemmer, venner som er i 70-80-årene, hvor stor variasjon det er i fysikken, og kanskje også topplokket, men også hvordan de takler hverdagen, og hvordan de ser på livet. Det er helt utrolig slående. Jeg er jo 60, det begynner jo lenger før meg. Jeg synes det begynte da jeg gikk på justene. At...
- Allerede den gangen så jeg noen som ville bli part i et stort advokatfirma, få seg en koneslink på mammaen sine og gjerne kjøpe huset omtrent der de kom fra. Det er klart at når du da blir 28, 30, 32 og begynner å nå alle målene dine,
Så begynner du å gå på tur med hendene på ryggen og gå saktere og saktere. Og gå med skiforeningsknapp og lua og sånn. Så jeg tror det ofte begynner tidlig. Det forfallet der. Og det er både intellektuelt og fysisk gjerne. Men er du en person som setter veldig tydelige mål, eller er det...
Var det stadig forbedringer av eksisterende prosesser? Jeg tror nesten ikke jeg setter meg måler i hele tatt, faktisk. Jeg tenker meg selvfølgelig gå til Nordpolen med Børge og Geir, det er jo klart mål. Det var som en forelskelse i et par år, at jeg tenkte ikke på noe annet.
så der er du klare mål men i dag så i mange år det er mulig jeg glemmer å ikke kjenne meg selv godt nok men generelt så tenker jeg det der at jeg må bare fylle hver dag ikke sånn slavisk men sånn
lese god litteratur, følge med passasjerer i verden, lese gode tidsskrifter, snakke med fortrensvis såkalt interessante folk, men også såkalt ikke interessante folk, være nysgjerrig på livet, være nysgjerrig på mennesker, prøve å være positiv og gjøre verden til et ønlitegrann bedre sted å være. Ja, det driver meg hver eneste dag.
og også være i naturen. Så jeg ser
Jeg har nesten aldri sett på TV, for eksempel. Og bare på det at i Norge så ser jo folk vel på TV og på telefonen sin utover arbeidet fire timer om dagen eller et eller annet sånt nå. Så bare på det så har man jo enormt mye ekstra fritid da. Så folk liksom lurer på, eller noen spør meg hvordan får du tid til ditt og datten, og så...
Jeg sover åtte timer om natten og føler meg stort sett ikke så veldig stresset til, men bare kutter ut ting som er uvesentlige. Jeg mener ikke at det er gærent å sitte og se på TV, men stort sett så ser man jo på TV igjen, som jeg sa, det er jo litt den eksistensielle kjedsomheten, at
Man tror man har det morgon om man ser på et spørreprogram, eller ser på nyhetene for andre gang samme kveld, men jeg tror ikke du har det egentlig. Det er en veldig komfortabel boble som er veldig skummel å se på seg på utsiden av. Det er lang prat, nå skal vi ikke prate lenger, men det er en ganske forferdelig sak egentlig. Det er jo sånn,
Man blir bedøvet på en måte, man blir ruset på tullball. Jeg vokste opp uten TV og uten bil, så jeg har aldri hatt så veldig forhold til det. Men jeg ser på alle fotballkamper, alle Arsenal-kamper for eksempel, så jeg ser på TV sånn sett. Men jeg ser på talkshow og spørreprogrammer og
sett naturprogrammer på TV, og det er kjempefint det, men kom deg nå ut i naturen. - Hva med fotballkamper, for det er litt interessant, det er jo også et tidsfordriv med et irrasjonelt forhold til en kultur, i hvert fall vi nordmenn, ikke har vært en direkte del av engelsk fotballkultur. Vi elsker jo
- Helt fantastisk. - Vårt engelske lag liksom. - Helt fantastisk. Men jeg tenker at noe, i mitt tilfelle, tenker jeg alltid at noe irrasjonelt trenger jeg i livet. For meg er det irrasjonelle, det er å se på alle kampene til Arsenal. Og grunnen til at jeg holder med Arsenal er det du sa dere norske, at vi vokste opp med tippkampen. Den begynte jo i 69. Og jeg begynte å liksom sånn husker vi dro til byen på kontoret til faren min, for der var det TV, for å se på tippkampen på lørdag ettermiddag. Og da har vi holdt med Arsenal.
Arsenal var veldig gode rundt 1970, og da møtte jeg Holm Arsenal. Allersenst i går var jeg hjemme hos faren min, og så på Arsenal-kamp. Så det er veldig sånn måte å holde kontakten på, liksom far, sønn, opplegg og brødre mine med Holm Arsenal. Og vi whatsapper om det. Så det er liksom sånn,
- Alle trenger noe irrasjonelt i livet. Noen vil si at det ikke er irrasjonelt, men for meg er det det. Det store irrasjonelt i mitt liv er å se alle Arsenal-kamper, og gjerne på stadion hvis ikke på TV, og lese litt Arsenal nytt nesten hver dag. - Forskjellen på det er at man ser på fotballkamper, det er akkurat som jeg sitter og ser på Instagram eller TikTok, så det er akkurat samme tidsfordrive, men så er det sånn
Det er jo et eller annet, og jeg vet ikke om det gjelder de som er interessert i fotball nå, men det er identitetsskapene, i hvert fall før, det var på 80-tallet, 90-tallet jeg vokste opp på, enten holdt du med Liverpool, eller holdt du med Manchester United, og så var det noen andre som holdt på noen andre lag. Det var din generasjon, vet du. Det var min generasjon. Det var noen Tottenham og noen Arsenal, perifere fans utover her som var sånn... Til og med noen som holdt på Ipsford, Sting, Slitteredag, og Leeds. Leeds, ja. En bra klubbe da. Blackburn og en av de andre, men...
Det er jo det sosiale medier ikke er, med mindre du virkelig selger sjela di og eksponerer deg selv, så er det veldig lite identitetsbærende. Det er rett og slett bare et tidsfordiv med hvor du eventuelt lærer noe, kan du også bare putte tilbake i plattformen eller der du kommer fra i form av videreudigering, og så skal du virkelig lære noe av Instagram og TikTok, så er det stort sett ting du kan kapitalisere i TikTok og Instagram eller YouTube-universet, er min opplevelse.
Kanskje i stor grad. Jeg kan forlyte meg, men akkurat på fotball kan jeg si at er det ene av sånn underholdning bedre enn det andre? Det er jo så smaknær som bakken på en måte. Eller husker Clint Eastwood sa jo veldig dørt i Herre 3 at opinions are like assholes, everybody got one. Men det å se på
38-seriekamper og noen cupkamper i løpet av et år, det er noe helt annet enn det jeg tenkte på med at man bruker fire timer om dagen. Eller for den saks skyld, det er snittet som gjør at du bruker fire, fem og seks timer om dagen. Da tenker jeg at
Det tenderer til å være galskap, rett og slett. Men det kan si at hvis alle er gale, så er det også normalen. Men hvis bestmødrene våre kom tilbake til jorden i dag og så hvordan folk sitter med mobiltelefonen og klamrer seg til dem som skvelte teddybjørnene og barbedykning fra de var små, så hadde de trodd vi var spennspikker gerne. Jeg fikk en liten idé, en liten påstand her nå, at galskap kommer best i en porsjon. Ja.
som da for eksempel i en fotballopplevelse, mens usunn galskap er kanskje akkumulert galskap, og det kan da ses i form av hvordan for eksempel, ingen som sitter fire timer på sosiale medier i løpet av en dag, den er jo akkumulert med fragmenter, halvtime der, kvarter der, halvtime der, stjer liksom de ledige stundene du har, hvor du faktisk kan tenke og nyte, og den galskapen som er sånn akkumulert, det er litt sånn som å drikke, det er sånn tannleggende, hvis du drikker brus, hva?
hver halvtime eller med jevne mellomhverdager så kommer det til å forhul i tennene dine. Hvis du drikker masse brus innenfor et vindu på en halvtime, så kommer tennene dine til å fikse det helt fint. Så det er en idé fra toppen av huet der. Ja, ja, det er morsom den. Det første eksempelet, det henger jo, ja. Jeg synes det var et godt eksempel, fordi
Det ødelegger ikke de fire timene løpet av dagen, men det tar fra deg en stor del av livet ditt, rett og slett. At du har den enorme sjansen til å leve et rikt liv, og så kaster du det bort ved å drive med ting som krever veldig lite av deg. For det er det som er noen måter skremende ved det, synes jeg, er
hvor lite det kreves for å delta, og hvor mye frustrasjon det kan skape hos de som deltar, i form av at de blir følt seg ensomme, triste, trakasserte, glemte, til og med mange blir deprimerte, hører jeg, av det. Og alt det for omtrent ingenting. Og så kan jeg si sånn...
snakket med en internettgurun om det i London forleden, og da sa han jo, du leser Tolstoy, og andre er på sosiale medier, og langt på vei så handler det om det samme, det handler om å fjerne seg fra sitt eget liv og drømme seg inn i en annen virkelighet. Men som jeg sa til han, det er ikke helt riktig, fordi
hvis du leser en god bok, en god artikkel, eller deltar i en god samtale, så kreves det noe av deg. Det er vanskelig. Du må vri i huet for å komme videre. Gjør du det, så erkjenner du mer og forstår mer av deg selv, og forstår mer av verden. Derfor er det veldig forskjellig, rett og slett. Det er en personlig mening, og ikke fakta. Det er delvis riktig. Det er i hvert fall min ...
meningen da. Vi må jo drømme oss bort og leve andre liv og sånt nå, men det er bare så dumt å gjøre det slik mange gjør det i dag, synes jeg da. Har du vært streng på det i forhold til dine egne barn med tanke på oppdragelse, skjerm og frustrasjon? Nei, jeg
Jeg er ikke tøft nok. Hvorfor er du ikke tøft nok? Nei, jeg vet jo andre foreldre som bare sier til barn at de kan bare være på skjermen en time om dagen eller en halvtime om dagen og gir en mobiltelefon senere enn alle andre i klassen og så videre. Og det er klart at det er jo...
Det er litt sånn vandrestore, men det har jo noe sant i seg at veldig mange av de menneskene som kan mest om ny teknologi, de holder den nye teknologien under ungene sine så mye som bare mulig, for de vet nedsiden på det. Jeg burde jo vært, eller jorden, jeg burde kanskje vært tøffere på det, men ...
Det er veldig mange faktorer som skal til for at du skal få et godt liv. - Har du vektlagt noe annet? - For eksempel prøve å komme ut i naturen, og få med det litt tidlig, både på sommer og vinter, og oppleve steder og dra til nye steder.
Vi har ikke hatt noe hytte eller noe sånt, og så drar vi til nye steder hver sommer og opplever det. Prøver å erfare verden og forstå hva som foregår rundt oss og så videre. Det kunne sikkert vært litt mer firkantet på mobilbruk. Skal jeg gi til dråd, så vil jeg se på kjæresten min og barna hennes. Hun har veldig fast opplegget at hun må legge fra seg mobiltelefonen før det går og legger seg om kvelden på kjøkkenet.
Det er en veldig enkel og jævlig god regel. Barna mine lå skannet i lange perioder utover natta. Det er selvfølgelig en tabbe som forelder å akseptere. - Det ser helt oribelt ut, men jeg er sånn ...
Med tanke på hva de har inne på mobiltelefonen, er jeg veldig bekymret. Det er skole-iPad, det er ekstremt mye tilgang. Og ikke minst, det er det ene, det psykiske, men også det privatlivsaspektet, synes jeg er skummelt. Ja, ja.
Jeg tror de ungene som er vokst opp nå er et gigantisk eksperiment. Ja, det er helt åpenbart. Sannsynligvis kanskje også de første menneskene som kommer til å bli i 20-30 årene, som kommer til å reagere på hvordan deres egen oppvekst, og hvordan de har blitt fora med skjermen, og kjefte på oss for det, faktisk. Ja.
- Det er kanskje for masse søksmål mot oss. Jeg synes ikke det er veldig interessant å se hvordan tidene skifter. - Du var inne på det du snakket om i flere andre podcaster, og det her med at vi lever bare en gang, og det der å bruke livet sitt fullt ut og sette pris på at man faktisk får de årene man får i dette landet til og med også hvis man er så heldig.
så er det jo den vanlige tech-fyr som sa noe som jeg hang med opp i, at man lever to liv, og det er
det ene livet er når man oppdager at man bare lever ett. Det er da fint. - Jeg tenker at vi lever på en måte mange liv. Jeg tenkte ikke faktisk, men på en måte. Vi dør litt hele tiden. Noen mennesker dør utallige ganger, og noen mennesker dør ganske mange ganger. Du dør ganske mange ganger i løpet av livet ditt. Også dette er noe vi snakker om.
hver dag til dag, hele tiden er tilgjengelig, og som du sa veldig bra, at du er ikke tilgjengelig de fire timene, du er tilgjengelig 24 timer, og fire av de timene er du aktiv der. Så du dør litt hver gang tror jeg. Litt grann dør litt hver gang. Hvor mange ganger har du dødd da?
- Sikkert alt for mange. Vi har svake sjeler alle sammen, iallfall de fleste av oss. Men likevel, jeg tror det er viktig å huske på litt sånn, du kaster bort en dag, et år, tre år, du dør litt på veien da. - Dør litt på veien? - Ja. - Det er den tanken jeg tror jeg må snu hodet mitt rundt på. - Det er sunt det.
Når du...
Hvordan er det når du er ute på de mest ekstreme, hardføre og langvarige ekspedisjonene du har vært på? Du føler at du har dødd et par ganger underveis. Det er en annen form for død. At du endelig kan dø, at hjertet stopper å slå. Det er en annen måte å dø på. Nå tenker jeg at man nærmer seg alt i døden selvfølgelig, men underveis har det litt sånne
Du dør ikke fysisk, men det er noe inni deg som dør hele tiden. Og det kan du stå litt opp imot. Eller du kan bare la det dunke og gå. Det er litt som den greske guden Hydra, hvis jeg husker riktig. Hvis den dør, så vokser det ut to nye hoder. Du dør, men så kommer det godt ut av deg. Det er en gud, vet du. Sånn er ikke vi mennesker, egentlig. At
det er ikke mye, det er bare litt som blir borte hos deg. Hva er det som blir borte da? Det motsatte, jeg tror sånn, det motsatte er jo typisk at hvis du ser et godt teater, spennende teaterstykke, eller hører på litt komplisert musikk, så kan du utvide horisonten din, du kan vokse litt, du kan få en dypere forståelse av noe, du kan liksom
tilleggende kunnskap, kanskje litt visdom, ikke etter alt med litt grann, men hvis du da gjør det motsatte, og kutter ting ut, og bruker tid på ting som ikke krever noen ting av deg, og ikke får deg noen vei, det morer deg ikke engang. Det er ikke nødvendigvis noe spennende til hvert heller, men det er bare sånn bedøvningsmiddel. Da tenker jeg litt sånn,
Du dør ødelite. Og så kan du si sånn, er det noe faktisk i det? Det er jeg ikke så sikker på, men det er litt sånn kunst og litt sånn forskjellig at du må tro litt på det da. Da tror jeg det er noe i det. Det ligger jo et element av risiko også hvis man skal dø bittelitt små nå så
utsette seg selv for noe risiko og noen farer for å... - Ja, litt, men ikke noe farer nødvendigvis. Men det trenger ikke være veldig farlig, men du vet at sånn,
Det å være til stede, ikke bare i sitt eget liv, men være til stede i nuet, det er en fantastisk følelse. Og egenskap. Og egenskap, ja, men det kan ikke være det alt for lenge heller. Men typisk sånn, hvis du prøver å klatre en fjellvegg, selv om det er super lett å klatre, det trenger ikke være farlig i det hele tatt, du kan være sikker til alt mulig.
Da plutselig føler du at du er til stede i ditt eget liv. At det er spenning, at noe står på spill, at det har konsekvenser det du gjør. Det er en veldig viktig erkjennelse. Det er derfor hele tanken om evig liv, grunnen til at jeg ikke tror på den, eller charmerer av den, det er flere grunner, men en av grunnene er at
Livet ditt, handlingene dine må jo ha konsekvenser. Og hvis du lever et liv hvor det ikke kan ha noen alvorlige konsekvenser, i hvert fall veldig få, så blir jo livet ditt nesten meningsløst eller meningsløst. Og da skal du tenke sånn fritt rundt det, så vil jo den mest naturlige måten å dø på, kanskje vanligst måten å dø på, en sånn tilværelse, vil være selvmord. Ja.
Problemet mitt med evig liv er hvorfor skal jeg stå opp og gjøre noe i dag når jeg kan gjøre det i morgen? - Ja, og så videre. - Det kunne vits å gjøre noe som helst i dag hvis jeg skal leve evig. - Hvorfor skal jeg ta av meg barnebarnene mine? - De lever evig. - Og de får jo barn de også, og så videre. Kjæresten min er jo enig om dette. Hun mener at evig liv, eller leve veldig lenge, er veldig bra.
Du kan jo anbefale hvilken demografi du befinner deg i. Alle forestiller seg at de skal leve evig i 40-50 årene. Ikke i 80-90 årene. Og så videre, og så videre. Jeg tror det er veldig viktig. Et av verdens helseråd er å huske at du skal dø. Jeg tror vi skal huske på det. Steve Jobs sa at alle beslutninger blir veldig mye enklere når han tenkte på at han en dag skulle være død. Ja, det er godt sagt. Ja.
Så et av verdens store mysterier er jo at folk dør rundt deg hele tiden, og likevel så lever du som du aldri skal dø. Jeg prøver å tenke på det nesten hver dag, ikke at jeg skal dø, men at jeg skal være takknemlig for det livet jeg lever, og ikke ta det som en selvfølge. Men merker du at du har kommet til en alder hvor folk begynner å dø rundt deg, av dine vennerbekjente...
Ikke bankebordet, ikke veldig. Men jeg husker fastlegen sa til meg da jeg ble femte, så sa han at nå kommer du til å begynne å oppleve det. Men du har litt større muligheter enn de som dør allerede nå, fordi du røyker ikke. Du er jo eventyrer, så de fleste du kjenner har vært død allerede. Men alt for mange, dessverre. Men
Hvis du ikke holder deg for i måte, røyker og ruser deg for mye, da går det jo dårlig uansett. Men de fleste ulykker skjer på kjøkkenet, og de fleste blir kjørt til hjertet på parkeringsplass. Så livet er veldig, veldig sårbart.
Men det der å leve i nuet, det er jo sånn de gangene jeg har hatt kjærlighetssorg i livet. Da lever du i nuet. Det er det jeg er da. Da lever du i hvert fall i nuet. Da skulle du kanskje levd litt mindre i nuet, men det er jo bare det der med...
idrett da, spesielt lagidrett som er jo min idé at det simulerer jo på en måte krig eller en lagmessig utfordring og da merker jeg at når jeg spiller fotball og har hatt kjærlighetssorg eller hatt store problemer i livet så er det ikke plass det er du såpass innue
Sikker som du er i en fjellvegg også, at du ikke har tid til å tenke på alle andre bekymringene, så er det en utrolig god følelse. Helt til du er ferdig med treningen, så er det ikke, å faen, lime suger av seg. Det er fantastisk. Kan du gå fra problemer? Selvfølgelig kan du det. Du kan gå lang skyter, så glemmer du alle problemer du har. Glemmer at dama di har slått opp tre dager før, og det egentlig er supertrist. Når du kommer hjem igjen, det er litt bedre med det,
Verden er ikke blitt noe bedre, så problemet er like stort. Men du har fått en liten pause da. Så det er veldig, veldig bra. Men er det noen likheter mellom det der med å kjenne på de tyngste prøvelsene, de tyngste øyeblikkene, og virkelig må presse deg selv som eventyr eller ekspedisjoner?
med ting som du ikke må gjøre, men du bare skal gjøre det av en eller annen eksistenssett årsak. Er det noen likheter med det, og de følelsene og de eksistensielle tingene som dukker opp, som samtidig kan samlings med tunge perioder i livet, som kjærlighetssorg, dødsfall, den type ting. Er det noen av de samme kreftene der et eller annet sted? Ja, det er tilgrensende, men jeg tenker på sånn, det er en enorm forskjell, og det er at det ene gjør du frivillig,
Og det andre har du stort sett da ikke skyldig. Også andres død, grunnleggende kjærlighetssorg, få sparken på jobben, ikke få noe ny jobb. Sånne ting er så gjennomgripende at jeg synes ikke det er like strekk, men forskjellene er for store. For det jeg holder på med der, det er jo luksus i forhold til å
og oppleve sånn dype eksistensielle problemer. - Har du hatt øyeblikk hvor du har opplevd enorm dødsangst, eller har ligget faretruen nærmere til å dø på noen av ekspedisjonene dine? - Det har selvfølgelig vært livsfare, men akkurat når det skjer, så tenker jeg ikke på at det er livsfare.
Fordi da blir du lammet. Du skal til å være engstelig på en ekspedisjon, men hvis du blir livredd, skrekkslagen, ligger ordet først, de to ordene, skrekkslagen, da handler du irrasjonelt, eller du handler ikke det helt tatt. Da dør du, eller kan du dø, så du må holde
Hode kaldt og bena varme, som det heter. Og så først etterpå, så kanskje står du og skjelver, eller blir kortpustet, eller blir dårlig, eller svimler, eller noe annet.
Men akkurat mens det farlige pågår, da må du holde hodet kaldt. Men hva er refleksjonene etter de farligste tingene du har vært involvert i? Her kunne jeg ha strøket med. Gjør det livets andre problemer litt mindre? Generelt, hvis det er mye i naturen, så skjønner du at veldig mange av de problemer du bakser med i urbane livet er ganske meningsløse. Det er stort sett...
Den feelingen da, er det noe du også diskuterer med andre kolleger av deg som liker å gjøre samme type ting i natt, at hverdagslivet blir, alt det andre vi gjør, blir veldig mye mindre meningsfylt? Nei, ikke mindre meningsfylt. Ikke i det hele tatt. Jeg synes ofte mer i meningsfylt det. For meg har det vært en veldig god skole det å være i naturen med andre, men også alene. Det har lært meg egentlig til å
se verden på litt annen måte, og også respektere mennesker på dypere, bredere måter enn jeg gjorde før, og også elske verden enda mer. Så det der at man vender verden ryggen og reiser ut til naturen, det føler jeg at aldri har gjort. Jeg har forlatt verden i perioder, i hvert fall den siviliserte delen, og så kommet tilbake med...
mer positiv holdning til sivilisasjonen. Så hva er fremtidsutsiktene da? Og så hva skal KG bruke...
Bruke tid og ... De neste 60 årene? Tid, kropp og formue på de neste årene. Er det for mange muligheter? Du har ikke noe press om å prestere i et arbeidsliv. Barna begynner å bli større. Det er så mye fri. Er det for åpen? Er det for mange muligheter? Nei, ikke deltatt. Tvert imot? Nei.
Jeg hører folk på min alder sier at de savner at barna flytter ut og sånn. Jeg, barna min yngste har ikke flyttet ut enda, eller hun består i utlandet, så hun bor hos meg når hun er hjemme. Jeg digger at hun bor hos meg, og søstrene, at en annen søster har bodd hos meg helt frem til for et par uker siden vi har bodd sammen, mener jeg.
Jeg synes det er super hyggelig å bo sammen med, men det er en tid for alt. Nå er jeg bare glad på hennes vegne at hun har fått seg sted å bo, og skal bo sammen med kjæresten sin og skape seg et nytt liv. Det å gå rundt og suttre for det, og synte meg selv. Vi må heller prøve å være litt mer takknemlige for alt det vi har vært takknemlige om for. Hvis det største problemet du har er at ungen din flytter ut, da er du heldig.
Så jeg tenker fremover, altså med barna synes jeg er veldig hyggelig, så lenge de har noe i lundet, så er det jo kjempebra for moren og meg, og for dem. Og det er superspennende å følge med på hva som skjer der. Det er muligheter, som du sier, så er det jo veldig mange muligheter fremover. Så jeg bare håper at jeg klarer å
gripe mange av dem og gjøre det best ut av det. Og jeg takker det som selvfølge i det hele tatt. Som sagt, jeg kan ikke tenke på at jeg kan dø hver dag, men jeg har litt tilbakehodet at dette livet er ganske kort. På en måte. På den andre siden så er det kjempelangt. Så
- Ja, så må du egentlig bare prøve å, jeg har sagt og sitert Arne Næss på det mange ganger, men kan gjøre det en gang til. Han var en nær venn, jeg ble forleggeren hans også, også filosofen. Han ble jo spurt ofte av mennesker om hvordan de skulle legge opp livene sine, unge og gamle, om de skulle A, B eller C, om hvilke valg de skulle gjøre og så videre.
De ventet på et dypt svar fra Arne. Han så på dem nøye, og så sa han, stå på. Det tror jeg er hemmeligheten til et godt liv, å stå på. Det tror jeg også. Det er et veldig fint kort. Man kan si ting kort og konsist. Det er ofte det vanskeligste. Det er det vanskeligste. Det aller flinkeste, de klarer det. Var det Mark Twain som skrev at, unnskyld for at jeg ikke har greid å skrive et kort,
brev eller noe sånt. - Ja, jeg tror også flere av de andre har sagt, disse store fysikerne for eksempel, når du leser og hører på dem, sikkert at du skjønner teoriene, men de klarer å uttrykke det de holder på på en måte som gjør at du blir litt flattert, blir litt stolt for du føler at du skjønner litt av en eller annen teori, mens folk som ikke er så dyktig,
så talentfulle, de roter ofte til. Når det er færre år foran deg enn bak deg, er det...
- Følte du noen grunn til å skifte der? - Nei, jeg er ikke så sikker på at skiftet har vært enda. - Å nei? - Det vet man jo ikke. - Så du er 60 akkurat, så 120 ja, hvorfor kan det ikke bli 120 da? - Spørsmålet er jo poenget selvfølgelig, men i Yiddish har man et veldig fint ordtak, det snakker om at man ikke skal bli
Man blir like gammel som Moses, den store profeten. Han ble 120. Og så sier man det blir brutalt å dø på 120-årsdagen også. Så man må leve bortenfor man blir 120, noen måneder til. Nå husker jeg ikke akkurat hvordan det er på yiddish. Det synes jeg er et veldig fint uttrykk egentlig. Ja.
Det skal bli litt mer enn 120, fordi profeten ble 120 da. Tenk deg, jeg er litt redd for at det skal bli 90 år i 30 år,
Om 30 år? Nei, altså at jeg blir 90 år, 30 år frem i tid. Og da blir det fleinsopp og rus og bare utsegelser for å dandere livet. Arreveda, arreveda, hver uke. Men har du noe som rus og sånt? Det er null interesse? Nei, jeg har egentlig vært sånn prinsipielt pos...
prinsipielt positiv til liberalisering av narkotika og sånt. Jeg har ikke tenkt så mye på det, og har ikke hatt interesse av å delta i debatter, men så tenkte jeg sånn,
prinsipielt ideologisk ja til at folk skal ta egne valg. Men når jeg har vært i et samfunn hvor folk røker for eksempel... - Harsj. - Veldig mye harsj og enda mye mer marihuana, så har jeg blitt skeptisk. Grunnen er bare at samfunnet blir kollektivt dummere.
Det er bare en kjent kjerning at hvis du røyker mange bønner så blir du dummere, selv om de som gjør det mener at du blir smartere. Så derfor er jeg blitt mer skeptisk morgen egentlig. Mange år siden nå har jeg prøvd forskjellige narkotika. Jeg har ikke vært så veldig negativ, men det er jo også en form for latskap da, ikke sant? At
at du kan selvfølgelig ta MDMA så kan du få fantastiske følelser og alt du føler blir forsterket og du elsker kona di eller hvem du er, ta det sammen mer enn noen gang og så videre men det er jo og det er helt fint, så er ikke det gærent det men det er en snarvei eller en litt sånn latskap til å gjøre på gamle måten da
og virkelig frembringe de samme følelsene med å yte en innsats selv, og ikke ta kjemikaler i det for å få det frem. Sånn sett er jeg også, vil ikke si negativ, men ikke kjempepositiv heller. Men jeg tar litt MDMA eller hva man gjør, eller røkemoral eller noe sånt.
- Jeg er helt ok. Jeg er helt avslappet. Men jeg ser jo de som tar ganske mye av det går stort sett jævla dårlig med, dessverre. Man kjenner jo etter hvert ganske mange. Men hvis du er i LA eller et eller annet sted og lukter den lukten overalt, hva gjør det med samfunnet over tid? Og at på til at de samme menneskene tror det, har blitt så utrolig mye smartere av å sitte og røkke det. Jeg tror ikke det er bra.
Jeg synes det er interessant, som jeg prøver å finne ut mer av og lære mer av, er den terapautiske effekten av det, som det jo under mer kontrollerte studier virker veldig interessant. Folk som sliter med tunge traumer, er det jo sikkert mye spennende å hente sånn. Jeg synes det er interessant, jeg har slått meg tanken at det er en sånn
lettvint måte å nå de dypere indre nivåene på og
og det er litt med tungvintersteget, det er jo det som er veldig populært nå, som kanskje er en slags form for å gå tur i naturen, nemlig meditasjon, og du slipper å gå ut i naturen, du kan sitte hjemme og meditere, og finner jo de statene som vi har snakket om veldig mye i dag, jeg tror du kan finne veldig mye av det å komme ut i naturen, som er kanskje en enklere terskel også, men uten at jeg kan nok om det her. Det er masse forskning på nå, men man får inn forskning på alt mulig rart, men
en kamerat meg som veldig dyktig filosof han hadde akkurat skilt seg og nå hadde han tatt MDMA-terapi
Han synes det var helt fantastisk. Han har litt erfaring med rusmiddel, men han har tatt MDMA-terapi. Han fikk veldig utbyttet det. Men skal han ta MDMA hver gang han skal komme seg rett på rett kjøl, eller skal han rett og slett begynne å forandre på livet sitt og komme til bunns i hva som egentlig er plageren?
Jeg tror det hadde vært lurere, rett og slett. Men vi er forskjellige, så noe funker bra på den ene og ikke bra på den andre. Men der igjen, det letteste ville han ta den NDA-terapien sin. Det tyngste ville vært å spurte seg selv, tror jeg.
Det skal jeg kanskje skrive til han etterpå faktisk. Det jeg egentlig burde gjøre er å definere hva er det egentlig jeg savner ved kona mi? Det er et spørsmål jeg iblant stiller til den som er blitt forlatt. Det er ikke så enkelt at en blir forlatt og en drar vanligvis. Det hender jo, men som regel er det mye mer sammensatt. Men den som sitter igjen og er for smått og bitter, og bitterhet er noe av det verste man kan ha i seg selvfølgelig, kraftig bitterhet.
Hva er det du egentlig savner med kona di eller mannen din? Og hvis man tenker ordentlig gjennom det, så skjønner man i tvertatt at det er egentlig ikke så jævlig mye. Det er kanskje noen sosiale greier, kanskje noen trygghetssaker, litt forskjellige sånn. Men på mange måter så er det ikke så veldig mye å savne. Og hvis man begynner å tenke de banene der, så blir det lettere å komme over og ta på også. Og det er det som tror du at mye med sånn
ekstrem metal påkjenning av det samlevesprøv, bli forlatt da. Også er det sånn at du får et sinnssykt stert behov for å bare faktisk føle at noen liker deg, at noen har lyst på deg, eller rett og slett en bekreftelse på at du fortsatt er noen der ute. Og da er første tanken, hvis jeg bare får partneren min tilbake igjen, så vil de følelsene her bli tilfredsstilt, og ting vil bli bra igjen, mens det er den utrolige...
urolige følelsene av at man kanskje ikke har den samme verdien lenger. Ja, det er jo helt forferdelig. Du tror du...
Du tror du lever et godt og trygt og fint kanskje med familie og så videre og så videre, og så plutselig gjør du ikke det allikevel. Og kanskje har du egentlig ikke trodd det heller noe særlig før, men så raster det og smelter, så begynner du å tro det, og du begynner å mene at du egentlig har vært foreldslig med andre personer hele tiden, og at du egentlig har hatt det bra, selv om man ikke har hatt noe særlig sammenlig på tre eller åtte eller tolv år, og så videre. Så det er sjokk.
Det er uansett, selv om man kanskje har sett det komme, eller følt det kommer, det er jo helt forferdelig, og det tror jeg man må ha respekt for. Det kan være sånn som du sa, og det kan være andre elementer i det også, men det er noe av det jævligste et menneske kan komme ut for. Og så gjør man det gjerne enda verre selv, ved å bli bitter, og ved å ikke stille seg disse mer eksessuelle spørsmålene. Men på den andre siden, altså,
Det å oppleve dyp kjærlighetssorg, det er jo sunt det også. Jeg tror man tidligere, man gjør det i livet bedre er det, tror jeg. Men er det sent, så er det nesten litt bortkastet. Ja, du sier noe. Det er jo det der ting som har vært veldig lenge skal kunne
håndteres eller at smerten av det skal forsvinne veldig fort. Det er en sånn asymmetri som ikke jeg liker helt. Det er noe som heter Lindy-effekten, at hvis noe har vart i seks år, så kommer det sannsynligvis til å vare i seks år til. Hvis kagget har gitt ut bøker i ti år, så kommer det sikkert til å levere i ti år til, sannsynligvis. Og det er
Jeg er litt den der, hvis du har vært i et ti år langt forhold, og så bryter det, så er det en MDMA-terapi som en quick fix på å komme seg ut av det. Det å komme seg over sånne ting tar jo veldig lang tid, og skal ta lang tid, sånn som kroppen vår er satt sammen og hodet fungerer. Så jeg tenker sånn,
dødsfall skal ta lang tid å bygge seg, men noe annet ville vært veldig rart. - Ja, helt enig. Daley Thompson som jeg likte å sitere i gamle lager, han som var store idrettsutøveren da jeg vokste opp, han hadde verdensrekorden i tikamp i ti år var det vel. Han var ikke så større og sterkere enn noen andre, men han vant altrummet noen hundre deler. Også etter ti år så mistet han verdensrekorden, hadde han to olympiske gull verdensmesterskap.
Og så ble han spurt om hvordan det var å gå fra å være en somebody til å bli en nobody i løpet av noen få dager. Og da svarte han, I took it as a real man, I cried for one week. Og det er akkurat det du sier også. Sorg skal du ta på alvor. Og heller grine og virkelig ta det innover deg og ikke prøve å fortrenger det og
mannedapel eller noe sånt, men ta det på strak arm, og da kommer jeg videre etterpå. Gråting er utrolig effektiv, nå kan jeg ikke norske ord på det, en sånn coping-mekanism for å håndtere ting. Både som barn og som voksen også, gråter man jo veldig lite som voksen mann, men de få ganger man gjør det, så er det en
en sånn renselsesprosess på en sett og vis som setter hodet på en nytt ny kurs på en sett og vis også. Vanskelig å si store på det, men...
Gråter alt for lite, men jeg hører noen bare bli eldre, så blir det mer følsomt, så kanskje du skal begynne å grine litt igjen. Jeg trenger bare sett på en sånn Disney Pixar-film, så er jeg i tårer på slutten av tiden. Det var det, det er så bra, også hjemme. På fly sitter folk og griner når de ser på film, men jeg ser ikke så mye på kino, eller hører ikke på kino. Nei, ikke sant? Bare vent når du kommer til akt 3 av Wall-E og sånt, der kan jeg følge en tårer av deg. Det kan tolkes både sånn sympatisk og litt psyko, men...
Jeg får tenke på det. Jeg ser bare film med ungene mine, så da er det stort sett jeg som sitter og slipper en tåre, for da føler jeg at de mannsforfatterne har greid å trykke på en eller annen knapp. Jeg har også tatt meg selv av å være litt lett rørt noen ganger når jeg ser på film. Nå runder vi to timers merke hvert øyeblikk her, og du har jo en parkeringsløper ut her, og jeg skal ikke holde noe lenger på det. Nå har du fått god tid til å kose deg her i bærum. Det er fint i bærum, egentlig. Eller jeg må si at
Jeg kjørte litt rundt her for å finne en parkeringsplass, men sier at mye styr i arkitektur her. Det skal jeg lov til deg. Jeg tenker på at Bærum er en så veldig rik kommune, og ganske sivilisert. De har Henning Onsdalen musei og veldig mange flotte ting. Du synes Henning Onsdalen musei er så flott? Jeg synes det ser helt jævlig ut. Ja, ja. Men ...
Det vokser rundt fra deg. - Jeg vokste faktisk opp på Høviks, jeg aner det ikke vokste bra meg. - Men igjen, smaken er så bak, som sagt, og Clint Eastwood. Men å kjøre utover her, så er det helt slående.
At de ikke har benyttet muligheten for å bygge pent. Ja, det er helt utrolig. Om noen år vil disse byggene være pene og sånn. Jeg så det er dårlig sikt i dag, så jeg begrenste hva jeg så, og jeg skulle passe på å ikke krasje også. Men
gjennomgående, sikkert noen unntak er ikke så, gjennomgående slette greier altså. Å spille opp kontoret langs med strandkanten og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og og
Folk bygger som måkende driter. Det er ikke noe oppløftende egentlig. Som fornebur, jeg kunne ikke vært mer enig, men jeg har funnet min lille indrefilet ut på tuppen her med litt strender og litt grønne reservat utenfor døra. Så jeg har funnet min lille spott der ute, men forneblandet er utvilsomt voldtatt av store aktører. Ja, i hvert fall misbrukt da.
Det blir samfunnets mistruktør måte. Men det faktum at bedriftene har greid å karriere til seg de feteste, fineste stramtomtene langs Østkysten. Hvor kom det fra? Det er bare, som du sa, områder rundt her som er så vakkert og så fint i seg selv, og nærheten til sjøen,
Og så klarer jeg å kløne det til, for det blir jo revet alt som er rundt oss, men det tar jo fort tid
20, 40 og 60 år før det har revet alt sammen. Ja, et kjøpsenter, kanskje det har stått forhøye forhåpninger til det. Telenor Arena er noe av det det en gang var. Det var det første som kom opp her og skulle være en fotballstad og alt sånt. Så få til de visionære gjerningene som satt opp denne biten her først. Men også Oboz, Skanska, Selvåg som har ditt å herja med å sette opp disse fuglekastene rundt omkring på Forneby. Tett bygd fannskap. Så har det heldigvis fått begrensninger da.
Jeg har ikke bygget høyden, da har det sett enda gjerder ut her. Men til slutt må jeg si at hver gang, jeg er ikke så ofte her, men jeg kjører forbi Telenor Arena, så tenker jeg at
Ære være den Stabek-gjengen som hadde visjonene om å rykke opp i eliteserien og vinne køppen, var det vel, og bygge sin egen stadion og så videre. Jeg er positivt fascinert over hele det drivet den gjengen der hadde. Og så sitter man her med en håbløst hus her ute, men sånn er det en gang i verden at ting forandrer seg. Men at de klarte også å gjenskape Stabek fotballklubb og hele Stabek inn i den visjonen,
Det var jævlig bra gjort. Det var godt solgt. Det sier noe om tippeligaen i litt-serien hvor populært det faktisk var på 2000-tallet. At det var så optimisme. Ja, ja, ja. Jeg skal holde meg bra og bli spurt om han trente noe særlig. Nei.
Da vant han vel fortsatt et NM etter det tror jeg, og da hadde han jo lagt det for lenge siden. Da sa han at jeg trener like mye som en norsk eliteseriespiller i fotball. Akkurat nok til å holde mager inne. Ja, men de ordene er jo en fin avslutning på podcastet. Jeg må si tusen takk for besøket da. Tusen takk for at jeg ble invitert. Stå på! Ja, stå på! Det er både Sogndals slogan og
Arne Næss, så må vi si at podcasten er fortsatt sponset av ComfyBoss. Du skal ikke få med noen bokser igjen, det vil vi ikke ha nå. Skutt på baumen for min sponsor her, men de har vært forberedt på sånne situasjoner. Alle gutter må ha underbokser. Jeg må ikke, faktisk. Det var herlig. Tusen takk for å prate med oss. Lykke til videre. Takk selv. Yes. Likomålet.