‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut

6/24/2021

Asle Toje | Gullbrikkespillet (4:11) Hallencourt: Den Gule Vesten Som Ble Til En Rasert Middelklasse

Asle Toje, forfatter og nestleder i Nobelkomiteen, diskuterer sin bok "Gullbrikkespillet", og spesielt kapittelet om byen Hallencourt. Han besøkte byen for å forstå de gule vestene-protestene i Frankrike, og fant at den franske middelklassen ikke var like presset som mediene fremstilte. Han argumenterer for at de gule vestene var en reaksjon mot sentralisering og et tap av lokale eliter, og at den franske landsbygda i mange tilfeller er et deprimerende sted med få muligheter. Toje sammenligner Frankrike med Norge og viser hvordan lignende trender kan ses i begge land. Han diskuterer videre teknologiens innvirkning på samfunnet og hvordan skjermbruk og prosessert underholdning kan føre til en blodfattig tilværelse. Toje fremhever også viktigheten av å kjede seg for å finne nye ideer og løsninger. Han avslutter med en oppfordring til å leve et autentisk liv og ikke ta andres meninger personlig, og å finne glede i det enkle og det tradisjonelle.

Transkript

Selvmedelidenhet, nei. Gledesrus, ja. Da konkluderer vi. Ok, skal vi kaste oss over det siste kapittlet i dagens gullbrikkerunde? Det gjør vi. Det høres ut som vi er midt i en gameshow.

Nå har jeg også lært av deg at jeg skal si at dette kapittlet heter «Hallen Court», som jeg ville sagt på norsk-amerikansk. Dette kapittlet handler om den gule vesten som ble til en rasert middelklasse. Da skal jeg leke litt journalist her og si «hva handler dette kapittlet her om?».

Kapittelet startet med at jeg ble invitert til Sorbonne for å forelese om europeisk forsvarssamarbeid. Det var samme dag som de gule vestene hadde smadret Avni San Michel. Det var overraskende for meg å se det fra Parisborgerskapet gå blant glassgårdene med sine små hunder.

Og jeg ble sånn interessert i dette fenomenet, de gule vestene. Fordi av og til er det sånn at boka kommer først, og så kommer fenomenet den skal forklare etterpå. Og dette var tilfelle med Thomas Piketty's bok fra 2013, Kapitalen i det 21. århundre. For når da...

store demonstrasjoner brøt ut i Frankrike sent på året 2018, og disse demonstrantene kledde i seg de gule vestene som franske motoristere må ha i kjøretøyet, så begynte den intellektuelle klassen straks å lete etter forklaringer på hva var dette. Og ganske snart så ble det alle enige om at Thomas Pekety hadde rett, og at dette var middelklassen som hadde tatt i gatene, fordi de blir utbyttet av den franske staten.

Samme svar er det med det medienarrativet av det vi fikk gjennom mediene i Norge, hva folk prøvde å forklare, gjøre oss kloke på, eller gjøre seg selv kloke på, hva er det julevestene? For det melder seg et umiddelbart behov på å forklare og forstå ting veldig fort, som skjer i nye spillet. Absolutt. Det jeg fant var at da jeg endelig klarte å komme i kontakt med en av ledestjerne-

Jacques Chevrolet, som han kalte seg. Jeg kan navnet hans, men hans nom de guerre var Jacques Chevrolet. Så hadde jeg masse spørsmål, for jeg antok i likhet med de fleste intellektuelle journalister at det lå noe bakenfor annet enn det de sa. Det de sa var at de gjorde opprør mot drivstoffavgifter som økte med liteprisen for diesel og bensin, og protestet mot reduserte hastighetsgrenser i Frankrike. Ja.

Og så intervjuet jeg den lastebilsjåføren, og jeg har da tatt NRK-narrativen om at dette er den franske middelklassen som har fått nok. De har det høyeste skattetrykket i Europa, de er den største staten i Europa, 57 prosent av Frankrikes BNP brukes av den franske stat, og middelklassen hadde fått nok. Det viste seg ikke å stemme. Det

Det stemmer ikke rent faktisk heller. Hvis man ser på tallene, så er ikke den franske middelklassen spesielt presset. Det er en del av den franske middelklassen som er presset. Den nedre middelklassen sliter, men middelklassen i Frankrike har faktisk økt de siste ti årene. Så det er ikke en døgn av middelklassen. Det fikk meg til å dra litt ut på leting for å se hva kan svaret være for Jacques Chevrolet. Han fortalte jo at...

Det var bare det. Det var drivstoffprisene. Han hadde for lenge siden gitt opp politikken. Han trodde ikke lenger på politikken som en løsning på at man skulle bli hørt av partiene du stemte på. Så den eneste måten at han mente at han kunne vinne denne saken som han brydde seg med å gjøre, var å ta til gatene. Og det var drivstoffprisene, det var ikke noe mer enn det. Og så kan du jo liksom, om han...

følte seg fremmed i sitt eget land, hvis man ikke gjorde han det, hadde han levd livet sitt på en optimal måte, det burde han ikke ha skilt seg, for nå var han fattig. Så jeg begynte også å nøste litt i dette, og så gikk videre til den neste store forklaringen,

og det var at dette er franskmennene som gjør opprør mot alle utlendingene. Altså at den patriotiske franske middelklassen som tar til gatene i møte med langsiktig ukontrollert innvandring som gjør storebyene fremmede, og hvor de har trukket seg tilbake til bynære strøk, slik som vi snakket om i London, flyttet utenfor T-banenettet, og har fått nok.

Eriksen Mor er en, tenker på den nye høyresiden i Frankrike, ganske mørkeblå, jødisk, ganske oppviklerisk, ganske skikanerende, ikke redd for å si ting som du blir dømt for å si. Men heller ikke det kan viste seg å stemme. Det som man så var at

Disse demonstrasjonsdokumentene man hadde i medgangshovedstedene i Lyon og Nice og Paris. Disse folkene var for det meste motorister.

Men demonstrasjonene ble plusset på av aktivister av ulike striper. Det man så var at de høyere radikale fra generasjon Identitær og Blokk Identitær forsøkte å komme seg fremst i toget, for det er det det handler om når man demonstrerer, er hvem som får lov til å bære sin bane først, for dette er jo et tegn på at det er vi, det er vår sak, ikke sant? Så da brøt det jo naturligvis utslåskampet mellom dem og Black Blokk og Antifa. Black Blokk er anarkister, Antifa pleier å være venstre radikale. Ja.

For et kaos? Ja, det glade kaos. Og de høyradikale fikk mest bank. De venstre radikale var flinkere på å bruke vold i gatene, uten at det forklarte noe særlig mer om hva det var som hadde skjedd. Og det som hadde skjedd, tror jeg noe av svaret ligger i denne lille franske, skjermløse byen Alencourt.

som ligger omtrent to timer nord for Paris, ligger ved slagmarken Somme. Alencore er en liten fransk by som hadde en del industri, nå er det bare en girkassefabrikke igjen, hvor befolkningen har falt og falt og falt siden 1800-tallet, og er nå en ganske stygg, skjermeløs og ganske fattig fransk by. Og

- Dette er mer representativt enn det de fleste nordmenn er veldig til å kjenne, at veldig mye av den franske landsbygda er ikke smårustete vinduer og baguette under armen og baskelue. Det er triste forfallende steder befolket av mennesker med lav utdannelse og ingen jobb. Alain Cour er kjent i Frankrike. Jeg kom gjennom der fordi jeg hadde lyst til å besøke slagmarken i Somme.

et hundre år etter at krigen var over, noen ting jeg gjorde. Men Alain Cour, tror jeg, fordi det er en fransk fatter som heter Edouard Louise, heter han nå. Han heter Edi Belgul, eller Edi Fløtefjes. Han hadde et veldig proletært navn, som skrev en bok om hvordan det var å vokse opp i Alain Cour. Denne boken ble en umiddelbar litterær suksess, oversatt i norsk blant annet.

som forteller om hvor jævlig det er å vokse opp i den franske arbeiderklassen. Og da har det alltid vært en bygd i regressjon, helt siden Første Verdenskrig? Nei, Alenkor er et lite samfunn som ga soldater under 100-årskrigen. Så det er et veldig gammelt sted, det er bare ikke vakkert. Og

og hadde sine glasdager på 1800-tallet da veldig mye av den franske industrien var ikke stor industri, det var småindustri. Så man hadde veldig mye industri i sånne steder som Alenkor, og det er forsvunnet. Du møtte jo noen mennesker du prøvde å få tak i og banke på dørene der og sånt, og

Du var inne i noen ruiner der, eller noen som er ferd med å bli ruiner. Det er egentlig litt interessert å spørre om etterpå når er det ting går for å være tomt bygget under ruin, men det kan vi ta etterpå da. Men du var inne i noen tomme hus, prøvde å banke på noen av nabohusene og få kontakt med folk? Ja, så som i Andergaard, så kom jeg på en av gattene, så kom jeg forbi et lavt gult hus i to etasjer.

en grønn dør som står på gløtt, og alle har jo sin egen, når er det en ruin? For du kan jo ikke gå inn der hvis det er privat eiendom. Jeg vanligvis har reglene at hvis vinduene er knust, så er det en ruin. Hadde jeg vært et knust vindu, så går jeg inn,

Og der ligger restene av et landlig fransk borgerhjem. Mange små rom, og fylt av nips av den typen som aldri vil komme på moten igjen, liksom slo meg et stort askebeger i slept glass, som ikke var kristall. Liksom...

Alt skulle se ut som ting, men det var ikke bra nok kvalitet til å være det. Sannsynligvis var det et hjem som tilhørte noen som arbeidet for staten på en eller annen måte.

Det er det som har skjedd i Frankrike, og det er det som har skjedd i Norge også, at gjennom tiltakene sentraliseringsreformer, så har Frankrike mistet sitt landlige borgerskap. Landlige borgerskapet er en gruppe mennesker som du kan støtte på i Ann-Rede Bollsaks romaner. De aller fleste av romanene hans utspiller seg på landsbygda, blant annet borgerskapet på landsbygda. Men dette borgerskapet forsvant i det øyeblikket jobbene som de hadde forsvant.

Og med dette så mistet, og dette er min teori, bygdene mistet sine talsmenn overfor byene, men også de folk som kunne forklare byen overfor dem. Vi snakker med magistraten og presten og skolemesteren og alle disse menneskene som var viktige i småstedene. De forsvant, og resten følte seg overlatt.

Jeg synes det er veldig interessant å vite at Emmanuel Macron, som er en politiker som jeg faktisk har veldig stor respekt for, han har studert Stein Rokkan. Han gikk på en av, han gikk på Agricole Normal Superior, som er det mest selektive universitetet i verden, tror jeg, 1% som kommer inn. Og der leser de Stein Rokkan fra Lofoten.

Og Stein Rokkand har en teori omkring europeisk politikk, der han på den ene siden setter bruddlinjene økonomi, kultur på den ene siden, og sentrumperiferi på den andre. Og han mener at han skiller mellom åpen og lukket periferi.

Åpen periferi er periferi som har sterke lokale eliter. Hvis man har sterke lokale eliter, som for eksempel Kristiansund har sterke lokale eliter, som fører til at man får industri og at man bygger opp dette lokalsamfunnet som er veldig stolt av seg selv. Mens Alenkor har ikke noen sånne steder.

eller noen sånne mennesker. Og resultatet blir denne byen som, det slo meg da jeg gikk gjennom der, at jeg så ikke en eneste bil som ikke var fransk. Alle biler i hele Hallenkort er av fransk fabrikat.

Men samtidig er det også ganske vanlig å ha et rustet bilbrak i hagen som aldri er et godt tegn på hvordan det går med en by. Og veldig mange ungdommene synes virkelig som om firehjulinger, altså motorsykler på firehjul, at det var et stort statussymbol som jeg bare ikke kunne ta som noe annet enn tegn på et kulturelt forfall som er ganske graverende.

Og det jeg lærte av denne reisen gjennom Frankrike, da jeg snakket med lederen av det Gule Vesten og besøkte et av disse stedene som Frankrike oppdaget gjennom boka til Edvard Louis, og all forsmedlighet og...

Det jeg lærte av dette var at Frankrike satser voldsomt på sine fremtidssteder. Fremtidssteden er nesten alltid byene, og så er det et par regioner som er pittoreske og tiltrekker seg turister, men som kommer aldri til å tiltrekke seg noen turister i det hele tatt. De produserer ikke souvenirer, de har ikke hoteller, liksom alt det der greiene er.

Og for de menneskene som da, og disse stedene ble berøvet sine eliter gjennom stadig mer eskalerende sentraliseringsreformer av den typen som Høyre har innført i Norge,

Hvordan da, for eksempel? At man flytter makt fra periferien til sentrum i effektivitetens navn. For eksempel fjerne landsmann, noe så enkelt som det? Ja, fjerne landsmann, fjerne postkontoret, ta rotta på den videregående skolen for å ha sterkere fagmiljøer på et bedre sted. Alle disse greiene her. Til sist er det ingen lokale eliter igjen, og da blir...

ifølge Stein Rokkan, så får du da den lukkede periferien, og den lukkede periferien er karakterisert ved at den er veldig liten og lite åpen for forandring. Og det er jo det som som Elva Louise viser, at det er en forbløffende flinke til å videreføre kultur på alle enn kor. Det er en møkka kultur som er homofob og kvinnefintlig, og veldig vulgær, men de er veldig flinke til å videreføre den, de banker den inn i skallen på hverandre. Og det er jo sånn samfunnsfasthet som har preget veldig mye alkoholismen, sånn at

- Ja, nettopp det er det som stakkars Eddie har, som er så uheldig at han vokser opp homofil i dette stedet hvor det ikke er noen plass for homofile.

med en alkoholisert og uføretrygda far, så han får en ganske tøff reise inn i det moderne Frankrike. For du sa til oss, det var en del andre som også har tatt samme turen som deg, men det var kanskje mer for å grave i den bokas historie, men da er det så lokalbefolkningen, var det ikke sånn dødshappy for å

Nei, du ville jo trodd at en liten fransk by som har blitt verdensberømt på grunn av en bok, at det ville være en viss vilje eller stolthet over denne boka, men det var det ikke Alenkor. For Alenkor blir kontrasten for

Edvard Louis rakettpregende oppstigning fra Møkka og til Himmerik som er Paris hvor han da kommer inn på det mest prestisjefulle universitetet i verden, forandrer navnet sitt omfamner sin homofile identitet, skriver bøker og lever kafelivet og snakker ikke noe særlig pent om der han kommer fra, det er ingen formidlende omstendigheter ved Alenkor hans tante forsøkte da

Det er ikke en utdannet familie, det er ingen som har gått på universitetet, bortsett fra Edvard Lois. Så hun forsøker da å ta til motmelde, stakkars gamle dame, og sier at dette er jo ikke sant, det var det, det er liksom det han beskriver, det skjedde ikke, og får det tilbake, men dette her er jo ikke en biografi, dette er virkelighetslitteratur. Og det er jo da, når virkelighetslitteraturen, som vi kjenner fra Knausgaard, brukes som et våpen mot noen som ikke...

kan forsvare seg, så blir det jo et overgrep. Hvis jeg skriver om en gruppe mennesker som ikke har kulturell kapital til å komme seg til ord en gang, fordi de vet ikke hvilke ord de skal bruke for å få meg til å akseptere hva de sier, for jeg vil hele tiden si «Åh, du brukte det uttrykket!» Rassist, ikke sant? Eller hva enn det er.

Så hun sier da, men dette er jo ikke sant, men dette er jo virkelighetslitteratur. Så vi har bare som samfunn bestemt oss for å behandle det som om det skulle være verdt sant hvert ord, samtidig som at du har ingen rett til å stille spørsmålstegn ved det, fordi at dette er Eddies opplevelse. Ikke sant? Og det tror jeg var, jeg forsøkte å få folk i tale om dette,

burgemesteren var utrolig hyggelig ved at man finner et hotell utenfor byen, og han forsøkte å være desperat på å forsøke å bli kvitt det homofintlige. Så han sa, jeg har viet homofil i Brådhuset, så dette er ikke et homofintlig sted.

Men jeg var også ikke så veldig interessert i hvor homofintlig Alain Kora er. Det er liksom ikke det jeg driver med, å gå rundt og måle homofintlighet i ulike... Jeg forsøker egentlig bare å beskrive virkeligheten, ikke å finne unnskyldning for den. Så det er så dårlig tegn når folk skal skynde seg om å si sånne ting? Det er litt sånn der tidssporet, men det er jo...

en på Facebook skrev jo sånn, det er en grunn til at jeg alltid blir litt sånn var når jeg ser antirasister eller antifolk, for eksempel hvorfor skal man være så snar, eller for det er så viktig å proklamere at du er mot noe som på en måte egentlig alle er mot, men at du setter en anti foran, det er akkurat sånn

hvor mange er det som er antipedofile for eksempel, det er jo ingen som går rundt og snakker om at de er antipedofile, men det er det der, han ble alltid sånn at hvis noen kalte seg anti og gjorde et veldig stort nummer, at de var mot en viss ting, og voldsomt aktivistisk på det, så fikk han sånn

hva heter det, piggene ute med en gang da. Absolutt, men det er jo det som at vi er jo alle opptatt av å signalisere til omverdenen at vi er dydige mennesker. Men dette ble en veldig sånn, like med fransk kjøkken, så ble det jo bare det ble bare mer mangfasettert og mer fantastisk på en sett og vis. For det liksom...

Boken er fantastisk, og jeg måtte også legge frem av den, for hvor stygge de var mot den lille homofile gutten, det er helt forferdelig hva han opplevde. Jeg tror at det er sant på en eller annen måte. Sannsynligvis er det ikke sant alt at det skjedde på den datoen, eller i den sammenhengen, men den er så sterk, den opplevelsen, at jeg velger ikke å stille spørsmålstegn ved den. På den andre siden ligger min sympati med Alain Kaur,

Fordi disse menneskene har det så kjipt, og de er så uglesette, de er så langt nede på listen av verdige offere i Frankrike som det går an å komme. Det finnes ingen som har noen sympati med dem. All deres fornedrelse er deres egen.

Og denne boka hjalp jo fanken ikke, det hjalp ikke noe andre enn Edvard Lois, som da gikk fra Eddie Belgull, som er et soldatnavn, som i Sverige noen heter Kvikk og Rask, det er soldatnavn som soldater fikk på grunn av deres beskaffenhet at han er rask, derfor kaller vi han Rask. Belgull, fløtefjes, altså tydeligvis har vært en forfars som var litt penere enn det han burde være for å være fransk soldat.

Men han bytter og tar det realistiske. Edvard Lois høres jo ut som noen som kommer rett ut av den franske adelskapet, så han har gjenoppfunnet seg selv. Og distansert seg med alt. Han tar avstand fra sin egen far. Nå er denne mannen i denne djevelskikkelsen Stefan, men det var likevel han som lærte han å gå for faen. Han tar avstand fra sin egen far. Ja.

Og på en sett vis så tar han jo avstand fra Alain Cour, og det er liksom det hans sånn er kappet av å si liksom at, ja, men de er offrene for strukturelle undertrykkelser, hvor de gjør, hvor de gjør, hvor de gjør, hvor de gjør. Det hjelper dem ikke for en gang, de som har hørt om hvor de gjør. De er bare mennesker som ønsker å leve livene sine, og som liksom deres liv har bare blitt veldig dårlig i forhold til hva det var. De lever i ruinene av...

et Frankrike som var the goals Frankrike med små sukkerbitvinduer og rutete gardiner og en baguette under armen som jeg sa. Og så lever de i denne virkeligheten som er gratis mat på matutleveringer for de fattige supermarkedet har bare masseprodusert drit liksom. Det er ikke noe grønnsaksmarked. Det er liksom alt det som skulle være fint med å være fransk, det er ikke tilgjengelig for

oss. Men jeg synes det er litt morsomt å se at gjennom alt dette, så dette blir et kjempestort problem for Emmanuel Macron på grunn av at han styrte jo i popularitet for disse det første han gjør er jo å avlyse den drivstoffavgiften. Jeg sier så innledningsvis at dette handler ut om drivstoffavgiften og forvarsgrensene. Han avlyser det

Men så fortsetter demonstrasjonene, så hva er det dere vil? Så starter en stor dialogprosess over hele Frankrike. Sitter i time etter time og hører på usammenhengende, tullete resonemanger og medier at alt sammen er kjempeviktig. Man reiser faktisk rundt i landet og tar offentlige diskusjoner med... Sitter med notatblokk og hører på bedrosjesjåfører og...

- Det er jo en vanlig måte å gjøre det på. - Ja, veldig uvanlig. Men han forsøker å være en folkets mann. Og etter å ha hørt på alt dette, og dette ender opp i en veldig sprikende agenda på 46 punkter som de gule vestene vil ha, og hvis man skulle være kaldhjertet så ville oppsummeringen være at vi ønsker bedre offentlige tjenester og at noen andre skal betale for dem.

Mens Macron, han hadde lest Rokkan, og jeg snakket med en god venn av meg, som er hans gode venner å være med og skrive partiprogrammet.

Han forstod at det handlet om sentralisering og bestemte seg for å reversere den siste sentraliseringsreformen på grunn av at den hadde klippet testiklene av provinshovedstedene. Så enda mer makt, så selv den makten som lå i ganske store byer ute i periferien, var nå blitt sendt til Paris, og nå var han forstått at han måtte

begynner å styrke periferien igjen, fordi at de lokale elitene har forsvunnet, og hvis de lokale elitene forsvinner, så blir disse samfunnene lukkede og ekstremt mistroiske.

Og det gjør at de ikke klarer å henge med i den moderne tiden og ender opp i Hallenkor, dette stedet hvor folk er arbeidsledige og alkoholiserte og kjører på firehjulinger. Jeg spurte om dette huset som jeg, liksom jeg gikk på kaféen og spurte om dette huset jeg hadde vandret inn i, for det er

Det var så fint også, ikke sant? Dette her var et monument over et samfunnsskikt som ikke finnes lenger. Altså det borgerskapet på landsbygda med all sin trygge forutsigbarhet, de var sikkert forstokkede, men de var viktige på sett og vis, ikke sant? Mens de forsvant uten at noen skrev noen bøker om det eller lagde filmer om det.

Nå lever vi i konsekvensen av det, eller Frankrike lever i konsekvensen av det. Dette er en trend som går. Vi snakket om Tyskland og krigen, vi snakket om Storbritannia og Brexit og arven etter industrialiseringen, men det bildet som treffer frem av Europa, som jeg skriver med guldbrikkespillet, er et Europa som hadde noen ting, som var...

sikkert kritikkverdig på mange måter, men det var også noe som ga livet fylde og glede for mange, og som ble tatt fra oss. Om det ble tatt fra oss av en kald hånd fra sentrum, eller om det var bare globaliseringen, eller at vi forandret oss, hvem vet. Men i alle fall det ble tatt fra dem, og det som de fikk tilbake, Netflix og supermarkeder, gigantiske supermarkeder som kjører en time til og fyller opp hele bilen med det moderne livet,

Det har ingen fylde, det har ingen glede, og det tilåter ikke mennesker å vise seg fra sin aller beste side. Det er noe som jeg synes er litt trist i vår samfunn, at aldri før har vi hatt mer tid til å være himmelstrebende. Hvorfor er det utenkelig at Bars Goldberg-variasjoner kunne blitt skrevet i 2011? Helt utenkelig!

For det krevde gudstro å skrive Godberg-variasjonene. Men himmelstrevende, tenker du da, av alt av kreative ting, skape ting, verdiskapning, alt fra å skape en bedrift til å skape et kunstverk? Ja.

Himmelstrevene mener jeg er den impulsen til å skape noen ting som er bedre enn det man kunne tro at mennesker kunne skape. Om det er innenfor maleri eller innenfor forretningsdrift. Men den impulsen til å være det beste vi kan være for franken. Det er noe som jeg tror er en sånn impuls som...

Mange av oss har liksom, når du sitter etter å ha sett og begynt å gjøre noe på Netflix, fordi at du egentlig var for sliten til å lese en bok lang dag, og så tenker du på et eller annet tidspunkt at jeg sitter og fyller meg selv opp med søppel, for det er ingenting ved dette som er noe jeg kan lære, ingenting som forbedrer meg. Det eneste som gir meg en vag følelse av å være underholdt, det er det eneste. Du blir jo medlemmer

Du blir jo mett på ting som blir ferdigprosessert. Det er ikke bare maten som er prosessert og ferdig tygget for deg, men det er jo underholdningen, det lille du får inn av kunnskap, til og med nyheter, er jo også ferdigprosessert, og det er veldig ekstremt lite motstand i det. Jeg hører at når du sier Netflix, så tenker jeg samtidig på skjermetid, som vi snakket litt om, mikrofonen var av her, at det er

Der er det jo et globalt sykdomstegn, så du ser hvor mye skjermtid mennesker har i dag, og det er ikke bare unge mennesker, men gamle mennesker også. Hvis du går inn på denne skjermtid-knappen på iPhone, eller på en Android-telefon, så er det sånn, se hvor mange timer av dagen din, hvor du er inne på telefonen din, akkumulert, er helt skremmende. Og på dager hvor jeg føler ikke jeg har sett på mobilen engang, har ikke hatt den i lomma engang, så er jeg i hvert fall oppi litt over en time skjermtid. Og det er sånn der ...

Det trenger ikke henge sammen med de tingene du sa nå, det der med hvor blodfattig livet blir når skjermen tar så mye tid, og det du putter i deg av gledene dine er prosessert mat. Ja, og så sier jeg også at

Vi stiller ofte spørsmålet hva kan teknologien gjøre for oss? Men vi stiller nesten aldri spørsmålet hva gjør teknologien med oss? Det var et spørsmål man ofte stilte på 80-tallet, det er ingen som har stilt det siden. Grunnen tror jeg er fordi vi ikke vil like svaret. For den tanken om at hjernen er hardware, og at ideer og underholdninger er software, det stemmer ikke. Vi ser i den nyere hjerneforskningen viser at

Den teknologien vi bruker faktisk former hjernen vår. Den skaper neuromotorveie som gjør oss til noe andre enn det vi ellers ville vært. Det mest åpenbare er pornografi. Da Edward Snowden ble spurt hva er det du har lært av å spionere på folk, så sier han «Everybody watches porn. Everybody.»

som jo er litt sånn, å Gud, bedre, er det dikt vi har kommet til? Men la oss si at vi har outsourcet vår libido, som alle har, til internett, og vi har outsourcet vår aggressjon og negative følelser til internett. Også veldig mye av vår sosiale omgang er outsourcet til internett.

Kanskje det er svaret på hvorfor folk ikke er lykkelige. Kanskje du ikke trenger å lete så veldig mye lenger enn det, for du ser jo at den kulturrevolusjonen vi er inne i, hvis det skulle være greie til å steg tilbake og ikke være manikeisk og si at det er fordi at de andre folk er klingerne, hvordan i all verden kunne vi gi disse folk av makt, så kanskje det er mer en nødvendig manifestasjon

av skjermsamfunnet, der de finner utløp for sine negative følelser, som er forståelige, som ikke finner utløp i noe annet, som er anklaget for å være rasister, eller for å være krenket, eller for å grine på TV, fordi du minnes en gang en dame brukte harde ord mot deg, for hun mente du ikke hadde gjort jobben din ordentlig for ti år siden. Alvorlig talt. Det er jo...

sikkert urovekkende. Jeg er helt med på det der, og jeg vil legge til en ting også, det der med en ting som er blitt borte nå, som man glemmer litt i diskusjonen rundt skjermtid, er

det fantastiske tinget med menneskelivet, det å kjede seg, og det hører jeg mye fra barna mine, for jeg nekter i å bruke iPad-er innenfor store deler av dagen, de har jo fått noen vinduer da, og plutselig tar de til å snakke veldig høyt, jeg kjeder meg, og så tenker jeg, ah, perfekt, nå skal jeg bare se hva som skjer med det, og det er jo, jeg hørte en podcast av Joe Rogan nylig, det var en som hadde gått litt i dybden av det her da,

med skjermtid og kjedsomhet, og mente jo da sånn evolutionært at det øyeblikket mennesket kjeder seg, at du har skaffa det, men du har tryggheten, du har maten, og det betyr altså et signal, mellom minnet til menneske og kroppen, og hjernen din, at du må finne noe bedre å bruke tiden din på. Og da kommer tanken opp, kan jeg lage noe, kan jeg forbedre noe, kan jeg bygge noe, kan jeg

tenke på noe, det er sånn i kjedsomhetens navn, du kommer opp med nye ideer, med nye prosjekter, og nye måter å gjøre ting på. Og den kjedsomheten der,

eksisterer jo ikke lenger. Vi benekter jo kjedsomhet. Hver menneske med mobiltelefon i lomma kan kjenne seg enig. Det øyeblikket du kjeder deg, når partneren din går på do, tar du opp mobiltelefonen din, sjekker litt, til partneren tilbake igjen. Hvis du sitter i kø, hvis du sitter i hvilket som helst et møte, hvis du har fem minutter, sitter på dass. Se faren min har med iPaden på do nå. Jeg har aldri trodd jeg skulle bli en sånn

skjermtidmennesker, men selv faren min har med iPaden på do, ikke sant, for å sjekke fotballresultater og det er ikke et øyeblikks fred for hjernen, det er det ene og vi tillater oss ikke selv å kjede oss lenger, og da kommer aldri de gode ideene. Det tror jeg nok er en del av dette men jeg tror også at

Spørsmålet er om, er det dit vi skal? Er det sånn at du og jeg som uroer oss over dette, er sånn som de tullingene som uroer oss over fargefjernsyn på 70-tallet, at det kom til lødelege hele smølet, eller kanskje de hadde rett hele veien. Kanskje de hadde det. At vi aldri burde gått ned veien med fargefjernsyn, men jeg kan si deg det, at dersom det skulle bryte ut en konflikt mellom USA og Kina, så kommer det til å bli en stor oppvåkning for mange for dette samfunnet,

Begge disse landene har som første strategi å ta ut satellittene. Vi er helt avhengig av disse satellittene for mobil-teknologien vår. Det kunne bli en merkelig og spennende opplevelse, for jeg tror ikke at koronakrisen hadde gått så veldig greit uten internett.

Jeg tror at hvis vi hadde fjernet internett, så hadde folk gått helt av skaftet. - Du vet at de som blir kongen i fremtiden nå, og det er nettopp hvis det der skjer, det er de tullingene som fortsatt driver å laste ned filmer, musikk og porno på harddisker og lager det på hyllene si. De blir de største pimpene i samfunnet i fremtiden. - Det er IT-prepperne. - Det er IT-prepperne? - De kommer til å regjere verden.

Det er ting jeg har tenkt på her tilbake til de gule vestene. Det er jo unektelig noen paralleller her til noe som foregår i Norge akkurat nå med tanke på bensinpriser, dieselpriser, det er desentralisering, det er jo og fremgangen til Senterpartiet. Er det ikke mange paralleller mellom de gule vestene og alt det rundt det til det som har vært fremgangsformelen til Senterpartiet nå? Jeg tror det, så som jeg er veldig imponert over Senterpartiet, så som du vet, jeg...

Jeg foreleser og snakker for alle politiske partier, jeg er ikke noen parti de gjør på den måten.

For jeg mener det jeg mener, uavhengig av hvem jeg snakker med. Men jeg har hatt mange foredrag om Stein Rokkan for Senterpartiet. De får bare ikke nok. For de elsker tanken om at sentrumperiferi er den dominerende skillingen i norsk politikk. Og de har hatt stort held med å mobilisere periferien mot sentrum. Og det...

er helt etter Rockhans playbook og har fungert helt utmerket for dem. De gjør jo naturligvis livet litt vanskelig for Arbeiderpartiet, som jo vanligvis har stått sterkt i bygdene, som jo mister veldig mye av sin oppslutning. Men også FRP, som også er et bygdeparti, klarer ikke å forstå hva som har skjedd, på grunn av at FRP er jo et bygdeparti som har identitet som et byparti, veldig motsetningsfullt.

FRP, jeg tenker det går da lett forklare med regjeringsinnsatsen eller regjeringstiden at noen har mistet tillit til det. Er du enig i det, og hva tenker du er Arbeiderpartiet sitt byggeproblem?

Jeg tror at Arbeiderpartiets bygdeproblem er at er Jonas Karstøyre. Han er ikke en veldig troverdig Arbeiderpartileder på bygdene, og han fungerer ikke veldig bra blant bygdefolk. Han er en Oslo-gutt. Og jeg tror at Arbeiderpartiets forsøk på å liksom

stå i den radikale kulturen som har vært deres greie, om at de har vært ganske konservative økonomisk, men at de har vært veldig radikale kulturelt, men ikke forheter radikale. Det funker ikke lenger på grunn av at folk vil enten ha helmelk i form av SV og MDG, eller så vil de ha vannkulturen

og kjøper ikke hele den der identitetspolitiske greia. Så det har kommet inn som en vanskelig skvis, for at folk ut på bygdene er langt mer tradisjonelle. Arbeiderpartiet, folk og alle andre. I forhold til alle disse spørsmålene om det er abort, eller...

tårnhøye vindmøller på fjelltoppene, så er ikke folk så veldig keen på det. Derfor har jo Senterpartiet bygget seg opp som det konservative alternativet i Norge, mens Høyre tror jeg nok kommer til å gjøre et godt valg, og så kommer de til å slite veldig meningsmålingene etter at de går fra makten, fordi de har hele den påplussingen av støtte som du har når du har klart å styre landet på en grei måte i åtte år, så får du folk vårt tiltro, og så forsvinner det

i det øyeblikket du tar på valget, og så forsvinner alle talentene, og så blir du ganske ondmiddelmådig i opposisjonspartiet, på samme måte som Arbeiderpartiet har vært det i åtte år nå. Og er ikke det litt sånn at Høyre på mange måter også har vært litt AP-ete i sin regjeringstid, at det er jo mange ting du har tenkt at, ok, dette her skal vel Høyre gjøre noe med, for eksempel kutte litt, ikke være så hissig på offentlige utgifter og

en ganske restriktiv koronapolitikk med ganske, skal vi si, tiltak. Så du tenkte at kanskje Høyre ville vært mykere enn andre. Men de har egentlig kjørt en politikk som kan minne veldig om hva de andre partiene har gjort, og kanskje derfor opposisjonen har vært veldig stille de siste to årene. Det har vært lite å hente fra opposisjonen, fordi Høyre har tatt alle triksene ut av boka.

- Vi er ikke en tid som er preget av overbevisningspolitikere. Sylvie Lisse er en overbevisningspolitiker, men hun er en av veldig få på Stortinget, så de fleste er veldig til å gjøre det som funker, hvis de tror at det er noe gevinst i det, politisk sett. Det gjør at vi kunne diskutert, og vi burde diskutert langt mer om den måten vi har håndtert koronakrisen på, om det har vært en god måte å gjøre det på.

Aldri før i menneskehetens historie har man isolert hele befolkningen for en så lite farlig sykdom. Det er en farlig sykdom, hvis du får den så kan du daue av den, men de fleste kommer til å knappt merke det. Man stengte ned hele samfunnet ikke i ett år, men sannsynligvis mer i retning to år,

Om det var en god løsning, det er det ingen politikere som har våget å ta i, fordi alle sammen anser det for at det er for uforutsigbart, og man kan tape stort på det. Fordi du kommer til å bli kalt antivakser og alle de grenene der, og det blir for mye trøbbel, så derfor har alle bare ligget unna. Og det er liksom sånn som når du ser norske valgkamper, så får du tidligvis en følelse av konspirasjon, fordi alle sammen synes å være enige om at man skal diskutere noen ting som ikke betyr noen ting.

om det er en papirmølle på Hurumlandet, eller noe som blir en symbolsak.

Men du får jo ikke et alternativ egentlig. Det får du hvis du stemmer FRP eller MDG eller noe sånt. Men de aller fleste, og det vet alle velgerne, er jo det at når vi kommer til å ha et valg til høsten, det valget kommer til å føre til en ny regjering, og den nye regjeringen kommer til å føre til forveksling den samme politikken som den regjeringen som allerede har styrt oss i åtte år styrte. Det vet alle.

Det kan sikkert være en fordel at man ikke får for stor vingling, men det fører også til et samfunn som ikke kan ta store beslutninger. Man må bare fortsette å intensivere den veien man er på, på grunn av at det har for stor pris å våge noe annet. Jeg vet ikke om det er et gode, det har åpenbart tjent Norge, vi har blitt styggerike på å ha et veldig

konsensusdrevet politisk liv, men noen ting sier meg at denne krisen kommer til å føre oss ut i en økonomisk krise som er ulik foregående økonomiske kriser. Nå har det nesten blitt sånn at det er størst i krisen siden 1929. Kødder du med meg? Hva vet du om krisen 1929? Kan du ikke sammenligne det? Folk sultet, folk gikk på suppekjøkkenet, hele samfunnet gikk opp i liminga. Ja.

Det som skjedde i 2008, eurokrisen, kan jo ikke sammenlignes med det. Det var noe som sikkert opplevdes som veldig viktig og veldig farlig hvis du satt i finans, men for alle andre så var det mer eller mindre som før. Det jeg tror er under oppseiling, er noe som er langt mer dramatisk. Jeg tror at grunnen til at jeg skrev denne teologien er at

Vi kommer til å eksaminere dette tiåret. Vi kommer til å utforske det for å spørre oss selv hvordan endte vi opp i denne situasjonen? Hvordan var kjeltene til dette? Derfor synes jeg det var verdt å forsøke å skrive om

Europa her og nå snakker med vanlige folk. Nå er det sånn at finnes det uvanlige folk? La oss si det er folk som ikke er i de elitene som jeg vanligvis omgås. For vi er ganske like hverandre om du er tysk, fransk eller norsk. Vi er ganske enige om hva som er problemet, hva som er løsningen, hva som er tenkelig og hva som er utenkelig. La oss lytte et øyeblikk til de som er policy takers, de som lever med konsekvensene av de valgene som har blitt gjort langt høyere oppe.

For mange er ikke det bra.

Det er ikke bedre på noen som helst måte, og det gir dem ikke noe særlig mer glede av at de nå kan se Melodi Grand Prix på en større flatskjerm. Jeg stiller spørsmål til deg når jeg er konservativ. Jeg er hele tiden urolig om hvordan et samfunn som er så oppsplintret og heterogent som det vestlige samfunnet nå har blitt, og som vi har valgt at det skal være i mangfoldets navn, hvordan det vil tåle reell motgang

Og det er jeg ikke så sikker på at alle i Europa samfunnet vil tåle på en veldig god måte. Og det uroer meg. Jeg synes det er superinteressant at du har gjort den reisen du har gjort og besøkt så mange forskjellige land samtidig som du har skrevet et kapittel. Det har jo både vært artikler, det er jo samlingartikler, så har du utprodurert enkelte artikler til boka og så videre. Og det er den der...

den erfaringen å snakke med mennesker som faktisk bor eller jobber på disse stedene man hele tiden hører om i mediene, om det er middelklassen i Serbia eller middelklassen i Spania, så ja vel, ok, det er sånn det fungerer i middelklassen i Spania akkurat, ok, da stoler vi på det, men faktisk gå og snakke med enkeltmennesker i de små bygdene og få et innblikk av, jøss,

å bare få ekte beretninger. Du får jo ikke det gjennom Dagens Nyheter, du får ikke ekte beretninger. Du får ting som er filtrert gjennom tre-fire nyhets...

sentraler og gjennomfiltrerte nyheter som kommer til deg. Det er så jævlig rett. Bare for å følge på det, jeg så VG's dekning av det amerikanske valgkampet, som nesten i sin helhet syntes å være VG-journalister, det var mange av dem som var sendt til USA, som stod på ulike parkeringsplasser rundt i USA, og sier «Jeg er nå i Kansas!»

Og så finner de en eller annen stakkard som de kan intervjue, men de synes ikke å forstå at de fremstår som stormtropper fra Star Wars, der de kommer med sitt kamera og alle sine fordommer. Den stakkarden som blir intervjuet vet jo hvorfor de blir intervjuet, for de skal bli intervjuet for her kommer Trump-supporterne, ikke sant?

Og ikke overraskende fremstår de ofte som svært uartikulerte, og ganske sinte og vulgære. Men som menneske kan du på en eller annen måte forstå at det er det eneste de kan gjøre. Min metode er nok litt annerledes, fordi

Jeg er kanskje litt mer vant til å være utenfor den komfortzonen. Tror du at det er noe stort bonus å være i Cambridge uten at jeg er i Audenøddal, hvor jeg kommer fra? Det er bare det. Det er som å sette en raringstempel i panna på seg. Du har fjernet deg fra disse menneskene

Nå har jeg ikke vært på jakt i Audmunddal, men når du er på jakt med jaktlaget, så blir folk som meg, sånne flottenfeiere, blir jo fort avslørt som ikke veldig gode i ting som menn bør kunne når det gjelder jakt. Da er det jo andre som plutselig blir jeg

All min kapital blir devaluert, og jeg har veldig lite i den skuffen av den kapitalen som faktisk betyr noen ting, og det må du bare vende deg til av og til, mens det er veldig mange av mine kolleger våger seg aldri utenfor den osteklokka som vi har skapt, hvor vi vinner. Så hvis du kommer fra osteklokka, skiver mikrofonen i ansiktet på, så kommer du ikke til å få en dialog. Man må jo også...

Vise sårbarhet og vise at du ikke forstår å være villig til å lytte til du forstår å være dum. Å være på defensiven. Dette er ikke min del av hakkebakkeskogen. Her er du det største dyret i denne skogen. Fortell meg. Og det...

Jeg lærer deg ydmykhet, men jeg lærer deg også det å sette pris på folk. For de fleste folk er jo gode til noe, og de fleste folk er bra folk.

hvis du tar deg tid til å lytte til dem og spørre dem og få høre hva de tenker og hvorfor de tenker det, så er det veldig få folk som er gjennomførte idioter der ute, eller at de er low information, som man kaller det på nynorsk, at de ikke kan noen ting. De fleste kan sitt liv ganske godt, tusen takk, og vet akkurat hvor det smerter og hvorfor. Og selv om det ikke er den forklaringen som er mest populær i Le Monde akkurat nå,

så er det ikke noe mindre sant, og det er heller ikke i noen forstand ikke sant for deg, din sannhet, men også rent faktisk så er det ikke sånn at våre samfunn er vitenskapsdrevet. Tull! Våre samfunn er emosjonelt og sentimentalt drevet, og det narrativet som klarer å nappe i flest hjertestrenger, er det narrativet som ofte vil vinne fram.

Det er jo det der med å ta en risiko som journalist eller skribent eller eventyrer. Det å ta risiko og gå utenfor denne lille komfortsonen du har enten med månedslønnen din eller arbeidsplassen din, hvor du bare opererer på internett og refererer til hva andre medier skriver. Er det bare prateklassen? Er det det man bare kaller det? For det som egentlig bare er bak skrivebordet hele tiden og analyserer verden utenfor?

ut fra skrivebordet, holdt på å se kontorvinduet sitt? Ja, det som er tegnet ved prateklassen er jo det at...

I dag finnes det et intellektuelle mangfolde i de prateklassestedene hvor de arbeider og møtes. Mangfoldet har synes jeg bare blitt langt mindre, og det har bidratt til å skape en veldig sterk esprit dekår

veldig synlig i Storbritannia i forbindelse med Brexit. Alle mennesker med utdannelse stemte for å få bli i EU, fordi alle tenkende mennesker ønsket fortsatt EU-medlemskap. Var det inntrykk man fikk, og så hadde man en gang som satt på internett og agiterte, men det var jo suspekt i seg selv det også. Jeg tror at

for all sin mangslungenhet så er ikke det offentlige ordskiftet veldig representativt overfor hva som beveger seg i samfunnet, og det er alltid et problem egentlig. Husk den store styrken til demokratier er, vi er ikke veldig beslutningsdyktige, men vi er fanken så gode på omstilling.

Så vi har en brannfri debatt som er sikkert ubehagelig og frustrerende på mange måter, men på en eller annen måte klarer vi å la gode ideer flyte og dårlige ideer synke, og på en eller annen måte beveger vi oss som samfunn i en eller annen retning. Det var tanken. Men i takt med at meningsmangfoldet blant den supply-siden av dette, at tankene har blitt snevere,

Så tror jeg stadig flere skruer av og gidder ikke å følge med på. De forsøker å indoktrinere deg, så du gidder ikke å se på CNN, eller du gidder ikke å se på Fox News, eller hva det måtte være, for du får bare den sannheten de ønsker å fortelle deg allerede ferdig tygd, som du sier, allerede ferdig prosessert. Vi har jo lært oss å bli skeptisk til massemediene allerede, og det er jo litt sånn ...

Det er jo det som også er, skal vi si, hva var det adjektivene jeg tenkte på her da, som er jo

og føles bare kanskje litt mer ekte med måten du har både filosofert og gjennomført prosjektet ditt med, som kan minne litt også om et annet veldig, veldig lykka prosjekt i et annet format, som jo er også en mann som skrev forrøret til boka di, nemlig Thomas Helstersen i Uksa, som jo også er basically litt samme type reisen, bare med kamera på slep, hvor han da også

går inn i miljøer som for oss spesielt, oss nordmenn og sikkert også amerikanere, er helt ukjente steder og mennesker, men med et innblikk i noe som kan virke som et tilfellig sted i USA, men som samtidig blir oss representativ for noe større og noe mye mer innsiktsrikt enn noen nyhetssendinger har greid å lage for oss. Derfor finner vi utrolig mye mer

og mening rundt for eksempel den serien han lagde, som minner jo om det bokprosjektet ditt på en sett og vis. Ja, så Thomas, jeg synes UXA er fantastisk, men jeg tror at et sted hvor vi kommer ut omtrent av startporten sammen er ingen av oss tar avstand fra sin egen familie. Det kunne ikke falle oss inn.

Og den lojaliteten til familie omsettes i empati for de som ikke har lyktes, for de som ble sittende fast, de som ikke klarte seg. Så Thomas gjorde ikke det som Edvard Louise gjorde, og tok et oppgjør med alle usmakelige deler av sin egen familie. Og du ser det gjennom skjermen at han berøres at dette er noen ting som

Og det merker jo de menneskene han snakker med også. Og derfor så blir det annerledes enn det VG drev på med. VG var jo på jakt etter Unabomber hver gang de treffet noen. Og snakker så mye om det. Så jeg tenkte jo, jeg har skrevet mange fagbøker,

Noen av dem har solgt bra, andre har solgt mindre bra. Ingen av dem har egentlig laget et intellektuelt plopp. Det har mye å gjøre med at det er så mye som publiseres nå innenfor samfunnsvitenskapen, at nesten uansett hva du er ekspert på, så har du ikke tid til å lese alt som de andre publiserer på ditt eget fagfelt. Det er bare for mye. Det er som en snøstorm, ikke sant? Ja.

så tenkte jeg at jeg ville forsøke å skrive, og dette her høres kjempe vulgært ut, folk kan fortelle det som de vil, men en gave.

Jeg tenkte å skrive det som en gave til leseren. Så det jeg satt meg foran var at jeg skulle skrive dette her så bra som det jeg evner å gjøre. Det var masse tid på å skrive forståelig, sånn at det skulle bli en glede å lese dette, for det er viktige greier, men det er ingen som er interessert i å lese en artikkel om fylkesreformer i Frankrike siden 1950 og frem til i dag. Det høres ut som jobb.

Den eneste måten du kan fortelle det om er hvis du forteller historien om de gule vestene og menneskene jeg møter på veien mens jeg forsøker å finne ut hva fanken var dette her, hva var det som skjedde? Og så er det jo gøy å finne ut at nei, nei, nei, det var ikke sånn som vi ble fortalt at det var. Men vet du hva?

Faktisk, presidenten forstod det. Jeg forstod det mye senere. Til slutt så forstod jeg, oi faen, han er ikke så dum han der. Han grep dette lenge før meg. Jeg måtte snakke med masse folk og grave meg gjennom masse forklaringsmodeller og sortere ut mine egne fordommer. Til slutt så kom jeg frem til det samme som han hadde gjort. Det er det jeg tenker også å skrive dette for, at

Jeg tror at vi mennesker ikke oppvises av tall og fakta. Det er ikke noe som mobiliserer oss på noen som helst måte. Men den måten vi har formidlet kunnskap på til alle tider er gjennom å fortelle hverandre historie. Og derfor må vi fortelle historie. Hvis du skal skrive om noe eller meddele noe som er viktig, og som kanskje også påvirker selv deg, så må du fortelle det.

så er det fint at det skal være en historie med en askeladd, og med en prinsesse, og med utfordringer. Å skrive på den måten er naturligvis mye mer krevende enn å skrive fagartikler. Du kan vekke meg opp når som helst, og jeg kan bare sette i gang å skrive. Jeg har fått nottene i huet. Men det å skrive godt for å bli lest, det er utfordrende. Det er virkelig utfordrende. Jeg brukte mye tid på denne boka her.

Det skal sies en ting du gikk ned til nå som også er en gave, det er jo at du også er en av de forfatterne som verdsetter det å prate om det du har skrevet, sånn at det er gaven at du kommer hit og snakker så lenge om boka di. Jeg kan sikkert gjette meg frem til mange forfatter som har sagt sånn, nei, jeg er ikke interessert i å gi bort innholdet i en podcast, jeg vil at folk skal lese boka. Og så er det jo bare det å

Jeg er helt overbevist over og sikker på at det at forfattere snakker om bøkene sine både genererer mer salg av bøkene, men også at de vil få mer ut av det av all den tida de har lagt ned i arbeidet med research og

og reising og skriving, at de får mer valuta, så emosjonelt å snakke om det og komme ut til enda flere mennesker, for det er jo unektelig en mye enklere prosess for mennesker å høre på ting enn å lese ting. Lese er jo veldig krevende, og en ganske ny greie i menneskehetens historie, men så lytte til ting, lytte til vise menn rundt bålet for eksempel, som er geologisk sin favorittanalogi på hvorfor podcast er blitt så populært.

Det er noe med å lytte til kloke mennesker, er det mye mer en enklere øvelse, og sikkert også en inngang, tror jeg, til at hvis du liker tematikken i podcasten, for eksempel dette her, så er det mye kortere vei til å utforske og gå i dybden av det i bokform. Det er så utrolig sant. Jeg hadde et øyeblikk i Skudnes havn, der har de en litteraturfestival som heter Silk, og så skulle vi ha et panel-

med Gry Blekkasar Almos og noen andre journalister for å snakke om det forestående valget i USA. Så hadde vi vårt lille spill, og siden de er ordentlige vestlendinger der borte, så hadde de en skald som kom og hadde et kvad for oss. Det kan høres ut som, men fy faen, det var det beste noensinne, for han hadde et kvad der han fortalte om hva vi hadde sagt.

Og folk lo, og de skratta, trådene spruta, og vi ble jo knegått hele gjengen som hadde vært på scenen, men vennlig, ikke slemt, men vennlig, ikke sant? Men hele den opplevelsen var at man tok da dette, han fortalte folk som hadde vært i stedet om hva de nettopp hadde sett, og gjorde det på rim, og gjorde det vittig, og

Og det gjorde vårt panel til et magisk øyeblikk for de som hadde vært der. Det er helt utrolig at en fortalte historien om noen. Ja, men jeg var jo her. Jeg var her for det sluttet for ti minutter siden, liksom.

Men at han fortalte på nytt hva vi nettopp hadde opplevd, var noe som gjorde dette til noe som var fantastisk og viktigere. Det gjorde det til publikums eget. Nå ble det deres erfaring. Nå handlet det ikke lenger om Gry Grø eller Bekastad og Almås eller Astrid Tøye. Det handlet jo om meg, hva jeg så, og det var så gøy.

Det er superfascinerende det du sa nå, for det handler jo bare om hvordan historie ble brakt videre i vikingtida for eksempel, som vi har lest mye i Tore Scheier sin «Vite Krist», og hvordan

hvem er det som har ære nå for at vi har fått historie videre? Det er jo disse kvadene. Nå så jeg for meg gamle, herrskaplige viking- sammenkomster, hvor kvadene står og leser opp alt som har blitt gjort. Kanskje det er et slag, kanskje det er

et møte eller noe som har skjedd tidligere på dagen, og hvordan det liksom fylte dere med så mye humor og latter, og hvordan det egentlig summerer opp dagen mye bedre enn alle talerne til sammen.

så er det det der høres ut som et ordentlig magisk øyeblikk da. Ja, men jeg forestiller meg at skalden liksom de kvadene de har beholdt liksom nugatebittene i Toblerone og de har blitt videreformidlet de liksom de historiske om kongen og sånne ting men disse kvadene har sannsynligvis vært langt mye lengre og så forteller altså

og så kom Wolfgang han skulle hogge han skulle hogge pesten i hodet men han glei og falt og alle ler liksom det er som om alle var med der og du må jo bare riske på skuldrene og si fanken eller liksom alvorlig talt men det er liksom og det er jo liksom den gjenfortellingen av det vi alle sammen har vært med på og gjør det sublimt ikke sant det gjør det magisk og jeg var der det gjør det til midt

Det du ser på problemet med det du snakker om, den passive skjermgreiene, er at i det moderne liv, informasjon som du ikke får prosessert eller tenkt over, kan aldri bli din egen, kan aldri bli til kunnskap. Det er som om vi overridsles, vi er som en snøstorm av fakta og meninger som blåser forbi oss, og vi står der i dette og nyter det på en eller annen måte.

Men for at noen ting skal bli kunnskap, så må du, du snakket om det, kjede seg, så må du ha tid til å tenke over det. Og det flotte med det er at du tenker selv om du ikke er klar over det, du tenker at jeg skal tenke over det, gjerne ordner det selv, men du må gi deg selv litt frirommene. For meg er det naturen. Jeg elsker den norske naturen, å finne ro i naturen, dra med meg unger og koner og det som er.

Og det er helt utrolig hvordan en halvtenkt tanke, uten at jeg egentlig har tenkt noe mer på det, har blitt ferdigbakket i løpet av et par timer i skogen, mens jeg egentlig har tenkt meg anet enn bartrær. Ja, det er helt vilt. Skogen og turer har en helt unik effekt. Det er så mange forfattere som har sagt det samme. Løst de største floker på en gåtur. Og det er jo noen ting som, det er jo lett å bli...

og bli liksom sånn neg når du hører på oss, liksom hvis vi sier oi, oi, oi, liksom i skjermtid, og sentrumlitter ikke til periferien, og alle blir anklaget for å være rasister, dette her er ikke greit, men det er greit. Saken er at

Man skal ikke la seg fortvile over makro, for makro kan du ikke gjøre en pakke med. Det du kan gjøre noe med er ditt eget liv og hvordan du lever det livet. Og der er du fremdeles fri. Du kan fortsatt leve livet ditt akkurat sånn som du vil, med mindre du er en av de som på død og liv skal oppsøke vepsebol. Fordi vepse ikke burde stikke, men det gjør de. Og hvis du forsøker å leve livet ditt etter ...

og tenke litt på hva er det som har funket for min familie før, og de som har gått før. Jeg tror nok at det er mange som, nå skal jeg si noe som sikkert kommer til å bli mange imot, men det å gå i kirken på søndaget, ikke nødvendigvis for det at du tror på Gud, men for det er et ritual, og det ritualet gjør deg godt.

og det gjør deg godt å være i dette rommet. Du åpner syndet ditt for andre tanker enn det du vanligvis åpner det for.

–Sunt. –Husk å ikke ta med mobilen. Legg igjen mobilen i bilen. –Legg igjen mobilen i bilen. –Det er jo helt... Det er essensielt. Hvis du skal ha et annet type, bare på å gå på bibliotek, legg mobilen i bilen. Det er jo også når du går tur. Selv om vi går og oppsøker både skog, og det reagerer jeg på, men folk må jo bare gjøre som de vil og finne sin egen lykke med skogen og hvordan det fungerer. Men jeg føler meg alltid...

For min egen del blir jeg frarøva et fordel med naturen ved å ha ting på øret, ved å høre på musikk eller podcast mens jeg går i skogen. Så blir jeg frarøva skogens gave til meg, som er at den hjelper meg med rare tanker i livet og tømmer den mentale inboxen min. Så det er en liten bortkastet tid i naturen ofte, synes jeg, for min egen del. Bare snakk for min egen del.

at jeg pumper inn mer innhold, underholdning, musikk, podcaster i naturen. Jeg vil legge på en ting til det der å gå i tur i skogen, helt fenomenalt, men jeg vil også legge til et par steder hvor du ikke kan ha mobiltelefon eller høre på ting, med mindre du har noen jævla fancy artefakter. Det er, prøv å dusje i tre kvarter

Jeg har gjort det noen få ganger, og det er helt ekstremt når du nærmer deg 25 minutter og står ført. Og hvis du står så lenge i dusjen, så skjer det rare ting oppi hodet, akkurat som du gjør på en gåtur. Og det samme skjer når du tar bastu, og det samme skjer også når du sitter og tar et langt, langt bad.

steder hvor du ikke kan ha mobiltelefon forhåpentligvis. Du er en bekvemmelig mann du, Oskar. Det høres ut som jeg fryktelig mye tid på å si. Det har jeg ikke. Alle tingene er veldig anbefale. Så man må jo bare snakke ut fra eget ståsted. Det er fortur å kjefte på folk som går og hører på tingene, men folk må jo bare gjøre det de vil. Og så tenker jeg på at det er ingen som ser på i livet

Vi bruker så mye av livet vårt til å tenke på hva vil andre tenke om meg hvis jeg gjør slik eller slik. Og faktet er at de fleste tenker akkurat det samme som deg. De tenker også hva tenker andre om meg. Og når du innser det, så finnes det en kjimme til frihet i det. Lev livet ditt sånn som ...

Sånn som du mener du burde bruke de ressursene og de talentene som det du har fått for å få mest mulig ut av det. Forsøk å være så bra som det du kan være. Ikke fordi at du ønsker likes på Facebook, eller fordi du ønsker å komme i buksa på noen. Men fordi at du skylder deg selv det. Og det selve ditt er mye større enn deg selv. Det strekker seg tilbake tusener av generasjoner til det første mennesket.

som har krysset elver, de har frostet, de har gjort alt for å holde liv i barna sine, bare slik at du nå står akkurat her. Ha et ansvar overfor dem også.

Du oppsummerte hele den boka jeg nevnte ganske tidlig i podcasten, og den her The Four Agreements, som handler om det der. Du summerte egentlig hele boka opp der nå. Og jeg har ikke lest den engang. Du har ikke lest den engang, på magisk vis. Jeg tror du i hvert fall treffer min speaker på hodet der, hvis det er noe som heter det. Så var det virkelig innertid. Men det der med å ikke ta ting personlig og

Første gang jeg gjorde meg den tanken der, som du sa nå, det var faktisk på 17. mai for mange år siden. For det slo meg så opptatt jeg er at 17. mai-dressen sitter klokka ni på morgenen på dette 17. mai-frokosten, hvor det er jævlig mye pene, kule mennesker som jeg har lyst til å komme i prat med. Så tenkte jeg, men det er jo...

Alle har jo sikkert en samme tanke, for alle er så jævlig pent kledd og opptatt av bunadene sine på 17. mai, så tenkte jeg sånn, det er jo sånn 17. mai-syndrome, det er ikke sånn at du trenger å bekymre deg for noen dritt, for alle er jo så jævlig bekymret for seg selv, hvordan de selv ser ut, for alle er så jævlig fint pyntet, så bare slapp av på 17. mai, det er ingen som får med seg hvordan skjorta de ser ut, for alle er så stresset med seg selv da.

Også i det ubelukket du erkjenner for deg selv at det er ingen som bryr deg mer om deg enn det du selv gjør, det ligger makt i. Og det ligger makt til å kanskje kunne finne en måte å leve livet sitt på som gjør deg selv lykkelig.

Det tror jeg er noe av det som sjokkerte meg mest med Frankrike. Jeg tror aldri vært i et land hvor det er større distanse mellom deres selvbilde som livsnytere, som kultiverte, som feinsmekkere,

Og realiteten av hvor mange franskmenn er det som bor i stygge betongblokker og spiser mat som de varmer opp i mikrobølgeoven foran TV-en. Det er så uharvelig mange da, som ikke lever gode liv. Og det er jo det som ...

Vi startet med Michelle Welbeck. Michelle Welbeck er jo den store forfatteren på grunn av at han holder en lampe opp til det moderne liv, og det er ikke det som ble fortalt på Facebook. Det er ikke den multietniske vennigjengen der det er en som er morsom, og en som er kjekk, og en som er pen, og en som er slottig. Det er ikke sånn livet er, for de aller fleste, for veldig mange så er livet

ikke, det er monotont egentlig, og så blåser det forbi uten at du egentlig lar så veldig mye merke til det, og så dør du, og så står det en gravstein over der du ligger i kanskje 5-10 år før den blir smadret, og så ligger det i noen der du nå, og det var deg. Jeg synes man skylder det for seg selv, til å forsøke å leve utenfor

et utmerket liv. Ja, helt enig. Men etter sine egne kriterier. Du må selv velge hva det vil si, men prøve i alle fall. Det var en nydelig avslutning. Tenk at en del av podcasten her skulle avsluttes med nesten en selvhjelpsdel. Det er deg, Volfgang, du lurer meg på glatteisen. Du får det beste ut av oss begge her, Asle. Jeg tror kanskje det er en skill du har.

Det er ikke alle podcaster jeg greier å levere på dette nivået her. Andre podcaster er kanskje mer rabba i forhold til det. Nei, men Strålen, vi har jo mer å prate om. Det er jo ikke bare fire, hva var det vi snakket om? Fire kapitler i dag? I dag snakket vi om fire kapitler, om Magdeburg, Roderam, London og Hallenkort. Ja, nå har jeg glemt hva vi skal snakke om.

i de neste fire timerne, men den tiden gleder jeg meg sikkert. Fire nye kapitler. Ja, og det er jo masse mer å hente fra gullbrikkespillet, og mer selvhjelp skal det bli. Mer selvhjelp skal det helt sikkert bli. All right, vi fortsetter på her.

Nevnt i episoden

Gullbrikkespillet

Asle Tojes bok, som diskuterer trendene i Europa

Hallencourt

En liten fransk by som var et eksempel på den franske landsbygdas forfall

Sorbonne

Et universitet i Paris hvor Asle Toje ble invitert til å holde foredrag

Europeisk forsvarssamarbeid

Emnet for Asle Tojes foredrag på Sorbonne

Gule vestene

Protestbevegelsen i Frankrike, som Toje undersøkte for å forstå deres motivasjon

Avni San Michel

Et sted i Paris som ble skadet av de gule vestene

Thomas Piketty

En fransk økonom som skrev "Kapitalen i det 21. århundre" og hvis ideer Toje mener forklarer de gule vestenes opprør

Kapitalen i det 21. århundre

Boken av Thomas Piketty, som Toje mener forklarer de gule vestenes opprør

Jacques Chevrolet

En lederfigur blant de gule vestene

NRK

Norsk rikskringkasting, som Toje mener hadde et feil narrativ om de gule vestene

Identitær

En høyreekstrem organisasjon som forsøkte å bruke de gule vestenes demonstrasjoner for sine egne formål

Blokk Identitær

En høyreekstrem organisasjon som forsøkte å bruke de gule vestenes demonstrasjoner for sine egne formål

Black Blokk

En anarkistisk gruppe som var tilstede i de gule vestenes demonstrasjoner

Antifa

En venstreorientert gruppe som var tilstede i de gule vestenes demonstrasjoner

Alain Cour

En by i Frankrike som er et eksempel på den franske landsbygdas forfall

Edouard Louis

En fransk forfatter som skrev en bok om å vokse opp i Alain Cour

Emmanuel Macron

Frankrikes president, som Toje mener forstod problemet med de gule vestene

Stein Rokkan

En norsk sosiolog hvis teorier om europeisk politikk Toje bruker for å forstå de gule vestenes opprør

Agricole Normal Superior

Et universitet i Frankrike hvor Emmanuel Macron studerte

Kristiansund

En by i Norge som Toje bruker som eksempel på en by med sterke lokale eliter

Ann-Rede Bollsaks

En norsk forfatter som skriver om det norske landlige borgerskapet

Høyre

Et norsk politisk parti som Toje mener har bidratt til sentralisering og tap av lokale eliter

Senterpartiet

Et norsk politisk parti som Toje mener har lyktes med å mobilisere periferien mot sentrum

Jonas Gahr Støre

Norges statsminister og leder for Arbeiderpartiet

Sosialistisk Venstreparti, et norsk politisk parti

MDG

Miljøpartiet De Grønne, et norsk politisk parti

FRP

Fremskrittspartiet, et norsk politisk parti

The Four Agreements

En selvhjelpsbok som Toje refererer til

Michelle Welbeck

En fransk forfatter som Toje mener skriver realistisk om det moderne liv

Silke

En litteraturfestival i Skudneshavn

Gry Blekkasar Almos

En journalist som deltok i et panel på Silke-festivalen

Astrid Tøye

En journalist som deltok i et panel på Silke-festivalen

Tore Scheier

En norsk historiker som skrev "Vite Krist" om vikingtiden

Joe Rogan

En amerikansk podcaster som Toje refererer til

UXA

En serie laget av Thomas Helstersen, som Toje sammenligner sitt eget bokprosjekt med

Thomas Helstersen

En norsk journalist som laget serien UXA

Unabomber

En amerikansk terrorist som Toje mener VG var på jakt etter

CNN

En amerikansk nyhetskanal

Fox News

En amerikansk nyhetskanal

Edward Snowden

En tidligere ansatt i NSA som avslørte overvåkingsprogrammer

Melodi Grand Prix

En norsk sangkonkurranse

Le Monde

En fransk avis

Deltakere

Host

Wolfgang Wee

Guest

#wolfgangweeuncut #asletoje #gullbrikkespillet Wolfgang Wee Uncut Miniserie: Asle Tojes Gullbrikkespillet Asle Toje er forfatter, nestleder i Nobelkomiteen, og statsviter, med doktorgrad...

Se mer

Laster