Ja, suverent. Sånn, nå har vi snakket nok om steroider her. Ja, ja. Og veksthormon. Og gøy det også da. Ja, ta det siden du. Vi får sette en episode til det også da.
Det er sensurert til å få komme en komprimert episode. Veksthormon og steroidespesial med Torgotha også ved. Jeg synes vi må få rydde plastre. Det var nok en god prat mellom episodene her, men det er ikke det som er temaet. Vi må fokusere her. Vi blir jo veldig glad å snakke om andre ting også. Vi er jo nå på etappe åtte. Siste etappen i Reisememoirer sesong 1.
del 1, bolk 1, det kommer kanskje flere bolker. Det kommer kanskje flere? Ja, muligvis. Det kommer by popular demand, som det heter. I mars, slutten av mars 1985, så var jeg i Barnum Bay i Australia. Hadde egentlig tenkt å være der lenger. Hadde ingen planer. Jeg hadde tre måneders visning i Australia, og hadde vært her i god stund. Så satt jeg på det herberget i Barnum Bay, og så var det en dame som gikk rundt med sånn der skilt, for de stod og lurte på om vi skulle haike sammen. Vi spurte flere, og jeg var den siste som spurte, for jeg satt på enden av en sofa der,
sammen med noen andre såkalt ungdommer, eller ungdommer som var ute og reiste. Og jeg klarte å bli med seg. Jeg hadde ikke noe bedre å gjøre enn å hike sammen med hudama. Vi skulle hike til sydene, ca. 1000 kilometer. Vi trengte en hike sammen med hodet, hiket litt alene, og det var ikke noe særlig, så vi hadde reist en god del. Og for Pørs, da,
Hetter Trish O'Connor hadde ett grønt og et blått øye, litt rødskjær i håret. Ikke rødt, men rødskjær i håret. Det var isk. Det er fryktelig mange med rødskjær i håret som du har vært igjennom denne reisen. Alle i Haikinne, i Europa og alt mulig. Det er fryktelig mange med rødt hår. Er det bare meg? Det er ikke så mange, men jeg har nevnt de med rødskjær i håret, for de skiller seg ut. Ja, akkurat. Så i Irland er det jo ca. 32% som har rødt hår, tror jeg. Har jeg lest. I Irland og Skottland er det ca. 25-30%, og det er mest i verden.
Det blir bare mer og mer, for rødt er dominerende. Som 200 år siden har alle i Irland rødt hår, og alle i Skottland. Jeg har vært i Irland flere ganger og sett så mange som har rødt hår. Det er ikke kødd. Det tromfer. Tromfer det blant å... Jeg har lest det. Jeg er ikke ekspert på emnet, men jeg har lest det. Det er en del iske...
John F. Kennedy hadde vel rødskjær i håret, tror jeg. Presidenten som var isk-amerikansk, eller faren Josef var jo amerikansk, og bestfaren kom fra, eller oldefaren kom fra Kyrkland, men de hadde vel rødskjær i håret, tror jeg. Akkurat. Så det er noe annet enn å være sånn det man kaller ginger? Ja, jeg vil si det. Rødskjær i håret. Men hun kom fra Perth, hun var gammel, hun var født i 1961, jeg er født i 1965, så hun lurte på hva hun kunne være med, og hun var lei av å bli plaget av mannfolkene her i Kyrkland.
Jeg var jo blitt plaget av en god elev av forskjellige personer. Jeg hadde haika sammen med andre, men det er moro å haike sammen med andre hvis den har vært med den ene.
Så vi skulle være knedt i syden i cirka 1000 kilometer, og gikk bare ut fra døra på Herberget. Veien gikk jo forbi der, det var en vei i hver retning. Og vi har ikke løpet av ti minutter, men en kar som skulle kjøre ned til et sted som heter Lismore, det er nede for Barnum Bay, og han skulle fly et fly til syden i et småfly.
Så han tilbyr en hike med bil. Det var helt greit. Så skulle du kjøre til flypa, så vi ville kunne sitte på en småfløde ned til sydene i.
Så det var helt lattelig litt, så sa hun hun hadde lyst til å være med på det, men jeg tenkte vi kan ikke stå her i ti minutter og få hike med bil og så fly ned til syden, da er vi her på tre timer da, det går jo ikke an, det er juks, det er ikke noe moro det, tenkte jeg. Men du liker du, altså du har sagt i en annen podcast at du har høydeskrekk? Jeg liker ikke, alt over tre meter er høyt for meg altså. Ja, men får du høydeskrekk i fly også? Jeg liker ikke fly, nei, og da likte jeg ikke fly, men jeg tenker at...
Jeg liker ikke å se ut av vinduet fly. Men jeg har jo flytt, for jeg må fly. Men jeg flyr ikke mer enn jeg må. Men jeg har ikke flyskrekk. Jeg vil ikke si, ikke aktiv flyskrekk. Det har nesten vært en styrte en gang, men det kan vi ta senere, en annen episode, en annen reseepisode. Men jeg hadde ikke noe interesse av å være et småfly, og jeg hadde ikke noe interesse av å dra dit. Altså, jeg står i ti minutter for noe av morra med haikutt. Jeg er jo ventet til å se hva som skjer, og sitte på forskjellige biler, og ha litt jævlig, og
kanskje har litt problemer å oppleve noe. Du opplever ikke noe. Du setter deg et småfly etter å ha kjørt en time eller halvtime der du kommer fra. Jeg er enig. Helikopter synes jeg er litt annerledes. Du får en litt annen sug og en opplevelse av reise. Men du kan ikke bare si hårdt for den der flystyrten, for det er veldig nysgjerrig. Du kan ikke bare ta den kjapt. Hvis det skulle være flere reisebiler, så var det i Karibien.
Fem år senere. Akkurat. Så det er en lang historie, altså jeg kan ikke ta noe, da ble jeg ikke ferdig før det går en time. For det er mye som henger sammen der. Akkurat, akkurat. Ta vel en senere episode, for det er en helt annen reise fem år senere. Det er god, det er god. Men i hvert fall så sa vi da at vi kan godt bli med til Lisbon, men vi skal ikke sitte på i flyet, for det var plass til tre-fire stykker i flyet. Og jeg har aldri vært i småfly. Da hadde jeg ikke vært i småfly, jeg hadde vært i småfly senere. Så det hadde vært moro det altså. Men i hvert fall så kjørte vi med han, og han...
Han var en jævlig grei kar og satte oss på et sted hvor det var veldig fint å haike, en rasteplass i nærheten av Lismål som er en by litt sør for, du vet sør da kommer lenger nord, det blir kaldere lenger sør i Australia. Og jeg tror i Dassen så tror jeg vannet går andre veien. Nei, det er en myte. Nei, det er ikke sant. Nei, det er en myte tror jeg. Nei, jeg snakket med en Dassekspert, han påstod at Vannet går andre veien i Australia.
Sola går definitivt andre veien, men vannet gjør ikke det. Snakk med en dass-ekspert. Jeg var på et foredrag, og da var det et spørsmål fra salen, og jeg sa det vet jeg ikke, men det var en ekspert, en som påstod han var dass-ekspert, han var ekspert på vann i dasser, han påstod det, så jeg bare sitter her, jeg vet ikke hva som er riktig. Men i hvert fall, vi fikk hajk med en lastebisjåfør,
Og han kjørte noe sånn mat som skulle ned til sydene. Eller han hadde levert noe opp i Brisbane, og så kunne hente noe i sydene. Han satt og kjørte i bar overkropp. Satt og drakk øl. Hadde boots. Og spilte gammelt sånn country, både fra Australia og USA. Jeg er en sånn artig type som prater høyt og snakker mye sånn australisk slang. For i Australia er det ikke noen dialekter. Det er ikke noen dialekter, for landet er så nytt.
Altså, aboriginene hadde jo forskjellige språk. Det var kanskje 600 stammer eller noe sånt de innfødte. Men de hvite kom de på slutten av 1700-tallet, og det har visst nok ikke helt lærert seg dialekter, for folk fløtter så mye rundt. Men de har sleng. De har forskjellige sleng i Melbourne, Perth, Sydney,
Han snakket mye sydneslang, og jeg er ikke så mye sleng, men jeg synes språket er morsomt. Så jeg satt og hørte på han, og skjønte ikke alt han sa. Han brukte masse sleng, som skila av kvinnefolk. Han var en sånn uraustraler, skikkelig sånn uraustraler. Drakk vel cirka seks øl, som jeg så. Så kom vi litt overfor Coffs Harbor, og der var det politikkontroll. Det jeg så foran, for det var litt kø i veien, og da var det mørkt.
Vi hadde kjørt langt, nå har vi kjørt mange timer i bil, for jeg tror bussen er fra tog og buss fra Barre Bay til syden i tal 15 timer. Det er 1000 kilometer, og det var en ganske kronelig vei. Så det tok vel 14 timer å kjøre, tror jeg. Men det var mørkt, og han stoppet, eller stoppet ikke, men måtte bremse ned, og da tok han og kastet alle ølboksene bak setet til Patricia, for vi satt jo tre stykker i bilen foran i traileren, satt jævlig høyt, og så tok han og spraia munnen sin med munnspray.
Og så stoppet han når politiet kom, så rullet han i vinduet og var helt sånn cool. Og snakket om hvordan det går. Ikke noe problem, sa de, bare kjør videre. Og han hadde ganske kraftig promille. Men han kjørte bra og var vant til å drikke, og han drakk for å holde væskebalansen i orden, sa han, og han kjørte i bar overkropp. Og boots, det var sånn standard blant de gutta, bar overkropp.
kortbokse og boots. Politiet var sånn med bare overkropp og boots, det var dagligaksyn da. Det var ikke noe problem, men jeg vet ikke hvorfor det var politikontroll, for det var ikke promillekontroll, han trodde jo det, og derfor var han redd for at vi skulle ta promille, men det var lite promillekontroll i Syden, eller i Australia på midt på 80-tallet. Kanskje de lette etter noen da?
Jeg vet ikke, men det var i hvert fall kø, og han måtte stoppe, og vi kjørte videre. Han var sånn høy på livet, og han var vel rundt fem og tre år til. Jeg synes det var morsomt å ha med oss. De drev å kødde, og de drev å klø på Patricia, litt på Reva. De var sånn MeToo-typisk, sånn som gikk han før MeToo. Hun satt i midten, og jeg satt på siden, og han satt på enden der.
Men man kan gjøre det ennå, kan man ikke det? Altså, me too er ikke det bare maktmisbruket, altså hvis du har veldig mye makt, og så bruker du den makten for å liksom få... Så han hadde jo kanskje litt makt over henne i og med at han... Hun satt og lo, for hun satt og drakk, vi satt og drakk, jeg drakk øl, vi satt og drakk øl alle tre, eller nippa til øl, altså jeg var aldri lik smaken, men vi drakk øl, og hun bare gliste. Det var moro. Men i hvert fall så...
gjorde det, og han skulle videre fra Sydni, han skulle gjennom Sydni, men så sa hun hvor vi skulle hen, og det var det som bestemte seg for, hun hadde en veninne som bodde i Sydni sammen med en fotograf,
Altså, hun hadde en venninne som var like gammel. Hun bodde sammen med en fotograf som var 40 år, som het Ron, for Everjong. Han var motorfotograf, hadde hestehalle og var skalla på toppen. Og hun, dama, var fotomødder, men hun var ikke noe pen. For vi visste bilder av en dame som var fotomødder, og det var en venninne, men hun var ikke noe pen. Men hun var fotomødder. Altså, jeg synes hun så kunstig ut, sånn blek i trynet, hvis du skjønner. Så hun sa adressa hennes, så han lovte å kjøre oss
inn i sentrum med trailer til den adressa. Og jeg skulle bo på Kingscloth, for jeg skulle ta ut på et hostel der, og husker bo i Sydny, for vi tenkte, nå er vi i Sydny. Vi planlet ikke noe mer enn det, altså. Bare dra dit, og så se hva som skjedde. Og jeg husker han kjørte inn i Sydny, og Sydny er dritdigger, vet du. En annen gang så kjørte jeg gjennom Sydny, og det var jo, det var jo, det var jo, det var jo...
Det tok jo fire timer. For det er jo 16 mil eller noe sånt. Det er dritlangt. Det er som Los Angeles, men på en eller annen måte. Langt, altså. Sydlig er dritlangt. Men er det sånne små drabant ting? Ja, massevis. Så inkluderer det ikke et stort sentrum? Nei, masse drabant. Det er et stort sentrum i midten her, men rundt Botanisk og Hagen og litt bortover der. Men det er masse sånne forsteder. Det er ikke så mye blokk på byen, som i andre store byer. Mange bor i litt lave blokker eller rekkehus og sånn. Litt sånn engelskaktig. Akkurat som et par Oslo-byer rundt syden i sentrum på en måte?
Det bor jo fem millioner her, så det er jo ti ganger stort som Oslo omtrent. Han kjørte oss helt inn til en sånn der, husker jeg, rygga og nemlig en lukeparkert. Du trenger ikke å kjøre lenger, vi kan gå. Han var lastbilskjøfler, han kunne kjøre hvor som helst, når som helst, og rygga med henger og var helt konge. Og så blåste han i hornet, blåste høyt i hornet for å markere at han hadde kjørt oss fram. Han var veldig fornøyd med å hjelpe oss og
Vi ga han noen historier, og han hadde masse historier, det rant ut. Jeg noterte ned, for jeg skrev dagbok da, så jeg noterte ned i dagbok om noen sånne helt hullete historier. Han var jo så smågern, eller han ble høy på livet han fikk med oss, for han syntes det var morsomt å ha med høyere. Det tok han med seg, for han likte ikke å kjøre alene. Han syntes det var kjedelig å kjøre bare alene. Men hun tok ikke hos venninna, og
Og han rådde for evre i ung med hestal og skalla på toppen og fotograf. Og jeg tok inn på backpackers og stelle og traff faktisk en svensk jeg hadde møtt før der. Men det var sånn, for det gikk jo rykter på de herbergen oppover. Nå er han der, nå er hun der. Så folk, de fulgte etter hverandre. Det var et sånt nettverk, som jeg sa, av lapp.
på vegga, og det var de som jobbet på hostelene, de kjente jo, så det var utrolig hva de kunne vite, altså om ryktebørsen reiste oppover langs kysten her, blant de her luksuriøse reisene som var ute og lekte, at de var loffere, så som meg.
Var det typisk noen alfahandlere, veldig pene damer som gikk sånn gjett og rått, de er der og der, og da tiltrok det folk? Nei, det var mer at det var vanlige mennesker som var ute og reiste med kanskje en danske der, og en nederlender der. Det var mer sånn at folk hørte om hverandre, for det var jo...
Kvelden består av å sitte og prate. Det var det folk drev med. Ingen hadde mobiltelefon, ingen hadde internett. Kvelden var det prat, prat, historiefortelling hele tiden. Jeg var ofte yngst på de herberga. Jeg var 19 år. De fleste som reiste var eldre. Det var folk helt oppe i 40, 50 og 60 år. Hovedsaken var mellom 20 og 35, kanskje 40 år. Det var prat. Det var historiefortelling. Sånn var det i gamle dager.
Det var morsomt, synes jeg. Men i hvert fall så kom jeg til det hosteret og tenkte, hva skal jeg gjøre nå? Da tenkte jeg, nå høyker jeg tilbake til Barmé. For det var ikke noe særlig å være i sydene. Det var fint i sydene, men når du kommer fra en surfested hvor det er jævlig fint, og jeg liker jo ikke bråk, jeg liker å ha det stille også. I sydene var det ganske bråk, tenkte jeg. Jeg orker ikke å være her. Så hadde jeg avtalt å møte Patricia
neste morgen for at vi skulle rusle litt rundt i syden og hun skulle kjøpe noe sånn her det var veggis, du vet det, veggitaraner og så var det sånn her Save the Rainforest skulle kjøpe noe sånn bøttens på en sånn der regnskog altså de som skulle ta vare på regnskogen hadde en sånn kontor i syden på en bestemt adresse hun skulle dra ut og kjøpe noe bøttens og gi noen penger til de og støtte de var en sånn veldig velmennende dame så jeg ble med på det jeg liker å gå rundt utenfor Markerava så vi møttes neste morgen
Og så gikk vi dit, og så tenkte jeg, ja, hvor skal du? Nei, vi skal hjemover, så vi skal til Perth. Jo, det er langt, så skal vi haike. Ja, vi kan prøve, kanskje vi skal gjøre det, kanskje vi skal haike til Perth. Ja, det høres fett ut, tenkte jeg. Perth er jo langt på vestkysten. Hvor langt er det fra Sydney til Perth? Jeg tror jeg tipper 4000 kilometer, jeg vet ikke, jeg har aldri haiket der, men jeg har flytt motsatt vei fra Perth til Sydney, men det er noen tusen kilometer også. Det er ikke så langt som tvers over USA, men det er dritlangt.
Så vi tenkte kanskje vi høyker til Perth, tenkte vi. Ja. Og da var vi i syden i... Ja, 4000 kilometer. Ja, vi var i syden, og så var vi der noen dager til, for det var et marked, det er masse markeder i syden, i syden er det jo jævlig mye finere markeder der, så det var et stort grønnsak og frukt- og kjøttmarked som var hver eneste lørdag i nærheten av der vi bodde. Ja.
Ja, før var vi på et loppmarked. Vi var på et loppmarked, for jeg hadde jo bare kortbokse, badesko, og så hadde jeg en tynn genser og en kortgenser. Jeg hadde en liten bagg, jeg hadde ingen bagasje, og svenskene sa til meg, så stor toalettbagg du har, og det var alt jeg hadde. Så stor en SSR du har, og det var alt jeg hadde, for det var en sport å ha minst mulig. De tøffeste hadde minst mulig, jeg likte å ha lite, for hvis ikke jeg brukte noe innen tre dager, så ga jeg det bort.
Altså jeg skulle bruke noe hver dag, og underbukser fikk jeg da ikke her og der. Og jeg brukte jo kortbukser uten underbukser, og det vasket jeg jo ganske enkelt, så det var jævlig sånn minimalistisk. Ja.
Og jeg gikk mye barbeint, for jeg likte å gå barbeint. Men jeg hadde ikke joggesko, jeg hadde bare badesko. Men vi var på et loppak i en kirke den lørdagen, og vi skulle på markedet, og der kjøpte hun på Tishine en sånn pyjamas, som var en lyseblå med mørkeblå prikker. Og det var en overdel og en underdel. Så den tok hun med oss på turen, for de tenkte det er greit å ha noen klær, for jeg hadde jo ikke noe annet enn, jeg hadde bare en tynn genser, en rosa genser. Og den rosa genseren var bevisst, fordi den så ut som en dame-
damegenser, så når vi hiket så var taktikken at hun skulle hike så skulle jeg på avstand se ut som venninna hennes for jeg satt gjerne litt unna, så jeg hadde litt solbleka hår og satt med rosa genser så et annet hikestikk var det brukte jeg, det sa jeg ikke, men da jeg hiket for å ha nærme, da jeg fikk hike med likkjøreren, så hadde jeg en prove jeg måtte stå stille, og da fikk jeg ikke hike men da sto jeg med bar åker opp
og gjorde noe sånt yoga, det var noe som het naoli, vet du hva det er for noe? Du trykker inn magen, og det gjør du, og da stimulerer du magamuskler, og det var sånn, knep hvis du ikke har mat, skal du gjøre naoli. Kan du det nå? Hvordan gjør man det da? Det har jeg gjort siden jeg var liten gutt, instinktivt.
Det er ikke noe vanskelig, men nå har jeg spist for mye. Jeg kan vise deg en senere gang, nå har jeg spist for mye, for jeg spiste havregryn i stedet. Du tror du viste meg en gang før? Det var sånn knep at hvis du ikke har mat, så skal du gjøre det nærmere, for da stimulerer magemusklerne, du føler deg mett. Hvordan lærer man det?
Jeg har aldri lært det, jeg har bare gjort det hele livet. Det er bare å trekke inn magen så langt du kan, og så blir det mer og mer for hver dag? Ja, men du trekker inn, og så kan du skille muskleren midt på midten, og så kan du ta det til høyre og venstre. Jeg kan vise deg når jeg har mindre mat i magen. Men vi hadde en sånn plan om å hike til Perth. Vi var på kirka på Loppenmarkedet, og det kostet en dollar.
for den overleden, og den passet til begge to, hun var vel, tipper av varer, kanskje 1,7 og 60, og jeg var 1,78, så det var ikke så stor forskjell, men så var vi oppe på en matmarked i syden i den dagen der, eller det er kjøttmarkedet, det er en enormt matmarked, og der så jeg kanskje Australias største mann, akkurat som i London så jeg som var 2,20-2,25, 2,23, så han her var i hvert fall 2,20, og så var han grov som faen, og så hadde han den lille kona, altså hun var like liten som han var stor,
Hun så ut som var 1,35, men han veide sikkert 200 kilo på det markedet. Det var en sånn bonde, for han hadde noe med det markedet å gjøre. Han typen, det var et stort marked, og på det markedet så solgte de ut mat, og sånn billig på slutten av dagen, for det var mye frisk, mye tomater og mye mat som holdt seg dårlig til neste her. Og det var en greker, det husker jeg.
som hadde solgt nøtter, en gresk farmer, med skikkelig sånn greker, med krøllete hår, diger kraftig, litt feit brannet, en greker, og så ropte hun tilbud, og hun der i patrisjen hadde dealet på noe som heter Brasilnøtter,
heter det paranøtter, er det? Ja, det kan stemme. De vokser vilt i Brasil. De er veldig gode. Ja, og de hadde hun dillet på. Og så var det et tilbud på det. Han solgte fem kilo brasilnøtter, den typen. Perfekt. Fem kilo, så hun slåtet på det og kjøpte en liten kasse med brasilnøtter. For det skulle jo ha med som niste på turen.
Det er jo sett på proteiner og masse gode saker. Hun spiste det, og i tillegg så kom hun fra Basile, og hun digget jo regnskogen, så hun støttet regnskogen, mente hun må, altså hun ville spise noe fra regnskogen, så hun støttet regnskogen. I tillegg så var det avhengig av Mars Bar, den sjokoladen. Hun var sånn Mars Bar junkie. Jeg spiste Snickers, det var den tiden jeg sluttet å spise sjokolade, men jeg spiste sjokolade, jeg spiste Snickers, hun spiste Mars Bar. Hun var sånn Mars Bar i juga fan. Ja, ja.
Det er ikke så mye forskjell mellom de to, for de unge som ikke husker, eller ikke er kjent med disse to merkene her, men jeg synes jo snikkers, jeg får sånn snikkers fornemmelsen hver gang jeg spiser peanut smør. Ja, ja, ja. Jeg begynte å spise snikkers i USA, for jeg bodde i USA et par år før, og da likte jeg snikkers, men jeg har ikke spist det på over 30 år, men da digget jeg snikkers, men det var ganske, ikke dyrt, men jeg hadde ikke å selge penger, så jeg kjøpte ingen, men hun kjøpte en marspar om dagen.
Og så skulle vi haike fra, det her tror jeg jeg snakket litt om før, det som kommer nå, men vi skulle haike fra sydene ned til Melbourne. Og så sa vi på Tisha at vi prøver om natta, for det var jævlig varmt om dagen. Ubehagelig å haike om dagen egentlig, for det er jævlig varmt. Vi begynte litt på ettermiddagen og tenkte nå får vi haike, og så satt vi på haike igjen om natta. Og vi fikk haike med flere, og vi fikk haike med...
En lasteforskjører igjen. Det var en sånn bitter onkar, en sånn kvinnfolk bitter onkar som satt og klaget på at life and love is a bitch. Og du vet, masse sånne klaging og syting. Og så slo han meg på skuldra, så gliste han og drakk øl. Han var årykkelsefører og drakk øl. Men mellom Sydden og Melbourne så var det masse lasteforskjører som gikk om natta. Det er jo litt under 1000 kilometer tror jeg. Samme som oppsmed om Barnum Bay og Sydden. Så det gikk masse lasteforskjører fast.
Så akkurat som i Romeriket, der var det sånn at i Romeriket var alt frakt her, det får ikke om natta. Så når folk la seg ganske tidlig i Romeriket, da begynte folk som frakta ting å holde på hele natta og bråke som faen i gaten i Romeriket. For frakten var ikke plass til all den logistikken på dagtid for det var så mye folk. I mening.
Ja, det gir mening. Ja, og sånn var det der mellom syne og melbel, at det var så mye trafikk om dagen, eller det var bedre å kjøre om natta. Og da var det sånn på rasteplassen, og vi fikk havet med ham på en rasteplass,
og jeg fikk hakt med en finne først, det var moro, jeg fikk hakt med en type som var finsk, og han var finsk australier, og han fortalte at han hadde vært der i ti år, og han hadde noe finsk, for det var noen finske anleggsarbeidere i Sydny, de hadde ofte sånn lys dritt hår, og du kunne se det var finner, og så skikket de sånne pekketyper, det var veldig mye anleggsarbeidere i Sydny, og faktisk ganske mange finske anleggsarbeidere også.
Så jeg så hva finner også. Du kunne se på lang avstand at det var finner og hørte det at de pratet finsk. Han fortalte at han hadde vært ti år i Sydeni og han hadde kompiser. De hadde hatt sånn møte i Sydeni mellom noen som utvandret samtidig rundt 1975. Så hadde de sånn treff i Sydeni mellom noen finner som jobbet på andre. Han her hadde avansert å jobbe litt i administrasjonen og var blitt funksjonær.
eller en sånn arbeidsleder var det som så til at arbeidet på gikk riktig, og da hadde de møttes, også hadde de gått på et sted, og så hadde de her gutta, de to av de finske, som fortsatt jobbet som vanlig som jeg, hadde bestilt fish and chips, og så begynte de å spise, så spurte han, har han spist noe annet, noe sånt biff eller noe sånt, synes du fish and chips er godt?
«Nei, men det er det eneste vi klarer å si på engelsk», sa de. De kunne ikke si noe annet på engelsk, men bare etter ti år. To finske, og de var rundt 30 år. Det fortalte han. Han syntes det var så trist, for han hadde vært på en sånn treff i sydny, så bodde han innenfor på en farm i retning Melbourne. Men
Men så fikk vi hike på den der lastemiljøføren, og han skulle til Melbourne. Så det var egentlig skikkelig blink, for han satt oss på en bensinstasjon og sånn type. Og så gikk vi rundt her, og da var det en god del hikere. Det var kanskje en 80-tall hiker som gikk rundt. Eller det var flere som faktisk...
så spurte Heikra om vi ville sitte på for da satte folk på en sånn der benk og en sånn liten grønn øye der og ventet at noen hadde skilt med Melbourne noen hadde outled og sånn det var altså 8-10 stykker der vi fikk Heik og den natta der det har jeg snakket om før så var det en uke var det et løp mellom Sydney og Melbourne som gikk anvert år det hadde gått første gang 1983
Og da var det nesten det Cliff Jong som vant, det var en potetfarmer fra Indre Victoria som hadde bodd sammen med mora sin, hadde aldri hatt dame, han var 62 år, og hadde en bestemt måte å løpe på, sånn det Cliff Jong-skjøffel, altså korte steg med armene ned, og han drakk mjølk underveis. Hadde aldri hatt dame, og han fikk jo dame etterpå, men det var ganske kjedelig sånn, for det tok to minutter å bli kvitt i omfru-dommen som han hadde hatt i 62 år. Han var potetfarmer og løp, er på YouTube, Cliff Jong. Er det han som løper støvler også? Ja, løper støvler, det finnes på YouTube.
Vi bytter skoene etter hvert. Han løp ikke i støvle i det løpet, tror jeg, men han løp i støvle, han løp hjemme på garn. Han løp etter kuene på jorda oppi, han bodde inne i Victoria sammen med mora si og hadde fem-seks søsken og var sånn, så det som potet i trinene var veldig sånn ålreit type og snakket sånn super australsk dialekt.
Han vant året før et Westfield run. Og det visste jo denne dame om, for hun fortalte om det, og jeg hadde lest mye aviser, for jeg er jo veldig interessert i fridrett. Westfield var en australisk supermarked, sånn som
sånn som Rimi og Rema, så de sponset det løpet annet år. Så det pågikk akkurat den natta, eller det er en uke, men vi kjørte om natta, og så løper det. Så vi tok igjen de første og siste, vi tok igjen alle løperene den natta der, og noen lå langs veien og fikk massasje, noen lå og sov, og vi tok igjen Cliff Young, han lå ganske langt foran, men ikke helt foran, og det var en dame eller to som var der også, og så tok vi en...
Og da han tra det selvfølgelig, han syntes det var morsomt, så han kjørte sakte forbi, og jeg hang ut av vinduet og skrek, kom igjen da, kjør på deg, jævlig bra, heia, kom igjen, heia på norsk, jeg syntes det var dritmoro. Og nesten sløk nesten hånda mi borti håret på de folka her, for jeg syntes det var skikkelig moro, for jeg hadde lest noen bøker om ultraløp. For i 19, det kom en bok av han Henderson, og en som heter Joe Henderson, pluss Fox, eller Fix, James Fix,
den store løpeboken kom noen år før og der stod det om ultraløp og jeg hadde fått tak i noen bøker om ultraløp blant annet i Grimersvilde i USA da jeg var der i 2-3-80, fått tak i noen bøker sjeldne bøker om ultraløping så jeg visste litt av det interesse av folk som løper langt da hadde jeg hørt om Comorales i Sør-Afrika og hørt om London Blighten og hørt om løpet tvers over USA i 29 der så jeg var interessert i det som fenomen hadde ikke interesse av løpet sånn selv men i hvert fall så kom vi til lederen
og det var en greker som het Koros, og han hadde, han så vi senere på TV, for han vant jo redditen, og han løp, og da hadde vi sånn gresk musikk, sånn der, litt sånn sorba musikk, litt sånn som var i bussen fra London ned til Aten, det ble spelt ganske høyt, med en høytale på taket, og så løp han en slags variant av blanding av kappgang, og sånn litt forvokst kappgang,
for vårt skapgang. Det var løping, men det var... Og han hadde startet da den dobbeltake, og i morgen så hadde han løpp på dobbeltake, for han hadde tæret på fettet, vet du. Han var ikke feit, altså, men han er et koros, og vant på... Jannis Koros, han sov tre kvarter, ble det sagt, på fem dager. Han vant. Og da han kom frem,
Så var vi i Melbourne, vi var ikke akkurat der da, men vi så det på TV, eller jeg så det på TV-en. Eller vi var videre, vi var i Adelaide. Altså vi så det på TV-en i Adelaide, for han vant jo dette løpet her. Og det var morsomt, det var en sånn bonus. Men så kom vi frem til Melbourne, og så tenkte jeg, faen, vi gidder ikke være her. Og det sa hun der, Patricia, vi har ikke videre. Vi var der bare litt. Han skulle kjøre til en sånn depo, den typen. Og der var det en annen sjåfør som skulle...
vi kom om morgenen, og så var det en annen som skulle litt ut av byen, bli med her sånn, og det var sånn, de slåss ikke om å ta oss med, men de syntes det var artig å ta oss med, og hun var jo australisk, og hun pratet, så det var hun som pratet mest, egentlig, for hun var jo innfødt, og jeg var bare sånn tidskur, og hun var dame, og det var kare, så de syntes det var artig å haike med dame, så det var jo fint, for da får du haike med mer normale folk, vi fikk jo haike til hvert med par og sånn,
Når jeg harker alene, så fikk jeg ofte haark med gærne mannfolk, og noen gærne kvinnfolk også, men mest gærne mannfolk. Når det harker to og to, så er det ofte at ektepar taler med, så vi fikk haark med ektepar. Folk som synes det var morsomt at gutt og jente har ikke sammen. Er dere sammen? Nei, vi er ikke det. Vi måtte si det da, vi var ikke kjærester og sånt, men vi var kamerater. Ja.
Så det var litt andre, så mer behagelig for meg som slapp å stå der selv, for det er litt flaut å stå her ikke, for du må stå bedre frem. Hun synes det var greit, hun synes det var morsomt at jeg var der, for da ble ikke hun voldtatt, og jeg synes det var morsomt, for da ble ikke jeg
Fikk ikke jeg noe plage med noen andre, og jeg fikk lettere hike fordi jeg hadde med en dame. Er det hun du har hiket mest med i Australia? Det var en tur bare, og det var til et par, det var vel litt under to måneder. Hun er det eneste jeg har hikket sammen med i Australia, bortsett fra andre som har hikket sammen med et par dager.
Jeg har ikke mest alene her, for jeg har vært her senere. Nå tenker jeg på mange turer, og den første turen har jeg ikke mye sammen med, men senere har jeg ikke alene bare. Men i hvert fall så sa hun, for jeg var jo ikke kjent, vi drar til Adelaide, så er det en dritfin by, Adelaide.
Og jeg har alltid likt navnet Adelaide. Det er et gjerne fint navn, Adelaide. Jeg synes Brisbane er fint, og Sydden og sånn. Det høres fint ut med Brummendal og Bergen, men Adelaide, det var et romantisk, fint navn. Og da måtte vi haike fra etter hvert innom Melibørg, så kjørte vi, det var en liten omvei, så skulle vi over til Adelaide. Vi hadde ikke noen kart, men det sto Adelaide på skilta.
Vi stod og hiket der, og først kom vi til å... Vi satt på med et ekte par, en jævlig ordentlig ekte par, og de tilbudde seg, og vi kunne overlatt dem, men det sa vi nei til, for vi tenkte, da må vi spise middag, så må vi sitte der, og vi må te også, ikke kle oss, men te også, være i et hus der det er sånn der, så driter det, så må vi trekke opp dass. Det er mye sånn, det er bedre å komme seg videre, heller få hiken, og så ha det litt moro, og sånn, og så dra videre. Og da ble vi satt da på en slags westernbar,
Nå er vi til bussen i Australien, eller litt sånn buss i hvert fall. Sånn honketonk sted, hvor det satt noen folk med australisk hatt ut og drakk øl. Det var et sted hvor ingen stoppet omtrent, ute i bussen her. Og så tenkte jeg,
Og så vurderte vi, vi hadde ikke såpåser. Vi hadde klær, vi hadde ikke såpåser. Hun hadde en liten sekk, og jeg hadde en liten bag. Så vurderte vi faktisk på å slå oss til der. For vi kunne fått overnatting. Det var en slags pensjonat, så det var greit å overnatte. Men vi tenkte, vi skal prøve å ikke betale for overnatting, eller minst mulig. Det var så sportig, vet du. Så...
Så tenkte vi å slå oss til å ligge ute der, for det var veldig fint. Det var en australisk vildmark, og jeg tenkte ikke på at det var slanger og sånn. Jeg hadde ikke sett en slange. Jeg hadde sett en slange, men den var oppe i reidskogen utenfor Limbiden der. Så det var ikke så mye slanger der, og det ble sagt at det var mindre slanger nede ved Victoria der. Men så fikk vi haik. Men typen som, han var vel av tysk avstanding, hadde hestet av det. Han var av tysk avstanding, men i bilen satt det to tyskere.
Så det satt tre stykker i bilen, og vi gikk inn i bilen, og han hadde med seg sjefer, og så haglet, eller våpen, skytevåpen, han hadde jo skjøtt kangur og sånn, og så spiste og grillet ute, var sånn der villmannstype, og hadde ikke noe sted å bo, han levde i bilen, og så han tatt med seg de to tyske arkere, og de var sånn som røkte pott, og så satt de og røkte inn i bilen, og jeg var jo
jeg var jo der jeg var, satt i midten, og så sendte jeg en jointen rundt, og Patricia hun tok litt, men ikke mye, og de røkte ganske, for de som hadde den der i Tyskland, og han typen, han satt og røkte, han som kjørte, og han hadde en bikke der, og,
Og så var det natta der han ble mørkt. Og så var det sånne vei- med network, er jo et uttrykk der da veivesten som jobber. Så framme i det var så lange, så nå flår det så, der var det vei-network langt fremme i. Så måtte de stoppe, vet du. Og så rullet han i vinduet, han typen. Og så sa han med network-typen, jeg lukter godt, sa han. Og så tok han og sa, ah, Gustav, sa han, Gustav, kjørte videre. Så der i Australien, tenker jeg, da satt vi og hørte på gammel sånn Creedence-musikk.
fra 60- og 70-tallet, og så satt jeg og røkte en joint, og så satt jeg der for brummen og skjønte, nå er jeg på en film, altså. Det var helt psykedelisk for meg å være der, og de tyskere var veldig årlige til det. De hadde reist ganske lenge og skulle jobbe ned i Adelaide, og de var på vei til et bestemt adresse der. Så kom vi, sånn som jeg husker, så kom vi over en sånn åst her, så så vi Adelaide, det er en dritfin by,
Men vi parker, og det ligger vel havet litt unna der. Og så kjørte han oss til YMCA. Altså YMCA. For han sa, det er det beste stedet å bo på, sa han. Det var luset, og de andre skulle ut i en annen sted, for de skulle jobbe. Og de tror vi. Og der kunne jeg drive og trene vekter og løfte vekter. Det var folk som drev å bokse, det var et skikkelig fett sted å bo. Men hun partiste, hun var jo arbeidsledig.
For hun hadde studert biologi og tatt et slags hovedfag, og blitt ferdig med det, og hadde jo reist og jobbet i to år, og gått på trygg, og gikk på trygg. Så mange gjorde det. Det var akseptert at mange gjorde det på hostel. Hun måtte registrere seg på hvert sted, minst en uke. Så når vi kom til hennes, måtte hun være der en uke, for da måtte hun si at «Jeg måtte gå på arbeidskontoret, jeg er arbeidssøkende».
Og da var det en sånn vegg, vet du. Det var datamaskiner, men det var ikke datasystem sånn. Så da hang det masse lapper. For eksempel gartner, lærer, så tok de lappen og sa at jobben her kan jeg tenke meg. Og så fikk de kanskje et intervju eller kunne dra dit. Du plukket jobbet på en vegg, altså. Det var jævlig tøft. Det er litt sånn som du ser på telefonstolper nå, at du river av en sånn lapp med telefonnummer. Så jeg var med henne på et arbeidskontor. Jeg synes jeg hørte sin sang ut. Hun hadde en liten trygg, en minstetrygg.
og nei, så hun kunne ikke jobbe og sånn for hun ville ikke jobbe, hun hadde planlagt å jobbe senere men da gikk hun på trygg, da reiste det det var helt akseptert og jeg skjønte jo ikke det, men sånn var det for jeg hadde aldri hørt noen nordmenn som gjorde det, det var ingen som gjorde det i Norge da, men i hvert fall så måtte vi være en uke på det der herberger
Og da spurte jeg hun dama, skal vi haike til Perth, skal vi gidde det? For jeg hadde lest at det var langt rett frem, og du kunne tørst i jærel, og vi kjørte tog, så var det kanskje 50 mil rett frem og sånt. Så tenkte jeg, det høres ikke fornuftig ut å haike til Perth, og de anbefalte sterkt å ikke gjøre det, for du drar dit, tar du tog eller fly, men jeg vil ikke ta tog, jeg vil ikke fly, så ...
Så sa jeg til henne, kan vi ikke prøve å stikke oppover mot Alice Springs og Darwin, og så stikke gjennom Australia? Da var det ikke noe tog, og ikke noe buss som gikk opp der. Men, så sa jeg, ja kanskje det, men hun synes det var litt sånn skummelt, for det var buss, altså ørken, buss og ørken, altså ørken, ikke sånn som på Harabar, men ganske tørt, og det var ikke noe anbefaling, men så var det en type på, så hang det en lapp på den der veggen der, og det var en kar som hadde satt opp en lapp om share petrol,
og spleise bensin, eller få hike, eller sitte på. Og det var en type som et bil stod der, han skulle komme neste dag, og vi fikk tak i han, han bodde der, han var 23-40 år, og han skulle kjøre opp til Adler Springs. Så vi avtatt å sitte på med han, altså opp til Adler Springs fra Adler. Og det hørtes veldig rart, han var en sånn som var veldig grei og charmerende type, han var ganske sånn, han så ut som, han så ut som, sånn som jeg husker han, han så ut som,
Hvis du tenker deg Dag Solstad på 1,90 og stritt hår. Han var engelskbann, han hadde sånne briller som Dag Solstad, det er derfor jeg tenker på han, og så var han lenger, og så hadde han sånn svart, fint engelsk hår. Sånn ser jeg for meg han. Bill het han, og han hadde også en biche, 42 år, og var sånn, altså jeg gjennomskudde han egentlig, for han var veldig charmerende først.
Men det var jo ikke sånn han var. Han ville bare ha med seg noen i bilen. Han var lei av å reise rundt. Så vi satt oss i bilen hans, og han var jo egentlig ikke noenlagt person, men han likte meg. Han synes jeg var en naiv idiot, for han hadde selv vært 19 år. Han sa han hadde vært i tropene.
Men du vet, han var helt blek. Så jeg tror at han har vært i fengsel. Tropene kan være sånn jargong for fengsel. Så jeg tror han har vært i fengsel, og jeg tror han var skilt for andre eller tredje gang. Han var skilt i kvinnfolk, altså kvinnfolk, bitter eller nesten kvinnfolkater. Og når vi satt i bilen, så satt jo han til venstre,
og så satt jo Petrisa i midten og jeg på siden og de ble jo uvennlig ganske raskt for hun var i veggis han drakk jo 12 øl om dagen mens han kjørte og spiste biff og hamburger og bare tull med klima hun var sånn klima-miljø-frik allerede da, det var jo mange som var der på 80-tallet også
Så han bare sa, det er verdt den går til helvete, så han kan ikke bry seg om det. Han lever livet hans, han må ikke spise grønnsaker og spise nøtter og alle slike brasilnøtter, for det hadde jeg i sekken. Jeg hadde noen nøtter jeg tok vare på, for det var ikke plass til alle nøttene i sekken, så jeg tok vare på noen nøtter som det minket hver eneste dag.
Og så, faen jeg glemte en jævla viktig hike her. Ja, for vi fikk jo hike, vet du, det er jo mellom Melbourne og Sydney, mellom Melbourne og Adelaide. Kjør den inn. Vi fikk hike med, det som skjedde var at vi ble stående ute, vi måtte overnatte ute, så vi måtte overnatte ute der. Vi fikk ikke hike. Vi overnatte ute en natt i busker. Det måtte vi gjøre, mellom Melbourne og Adelaide. Det gikk ikke så fort som jeg sa i stad.
Og neste morgen så begynte det å regne, og det var jævlig kaldt, jeg hadde bare kort bukser, og da lot jeg henne få denne pyjamasen. Så fikk vi hake med en type som var av jugoslavisk avstemning, som var birøkter. Han hadde en sånn pick-up, og han hadde en birøkterrakk, for jeg måtte sitte bak på planet, og jeg måtte sitte i en birøkterrakk. Altså jeg fikk låne birøkterrakk, og satt bak på bilen. Og vi kom til et sted som heter Ballarat,
Det var det kaldeste stedet i hele Australia. Jeg tror det var tre varmegrader eller sånt. Det er jo australisk vinter coming up. Det er ganske kaldt. Det regna, og vi dro rett på en sånn frelsedammens sted for å kjøpe klær. Hvorfor måtte du ha på den drakten? Det var for å holde varmen. Det var så jævlig surt. Det var en tottre varmegrader, regn og vind. Du vil ikke tro hvor kaldt det var. Jeg hadde kortbokser, men jeg sov lite ute i natta. Hun grein og hadde mensen, og det hadde hele tiden virket sånn. Men i hvert fall hun...
Hun hadde masse plager, og jeg hadde lurt meg på turen, og hun skulle vært alli. Hvis du skjønner, jeg fikk høre det, og hun var veldig grei, men akkurat da var hun veldig sur. Så kom han typen, han er jugoslavisk etter typen, han var fra Kosvaldbanen, det hadde vi aldri hørt om da. Han var bireøkte, så hun satt på bilen. Vi satt over en time der, og jeg satt bak på planet med en bireøkte drakt. Så kjørte han oss til Ballarat, som er et sted, og jeg tror han er ...
en australisk langdiskonsløper som heter Steve Monaghetti er fra Ballarat. Det er i hvert fall innlandet, Victoria Stat, og jeg tror han der, Cliff Young, er fra nærheten. Det var i hvert fall jævlig kalt der, og jeg tror det er noe av det kaldeste sted, eller kaldeste bya i Australia. Og
Og så gikk vi til Frelsamen, for der hadde vi sånn klesappe, sånne brukte klær, kjøpte noen klær, og topple og alt, for jeg tenkte nå må vi virkelig ruste oss ut. Og så spiste vi sånn varm suppe. Jeg tror jeg spiste fire sånne suppe, for det kostet jeg ikke å kjøpe. Og suppe som faen, for å få noe varmt i kroppen. Og så skulle vi haike videre, vi var der et par timer, og da sto vi i en sånn eplefarmuske, og der gikk jeg på slang.
Så jeg tok en epler og puttet den i sjekken, med sånne røde fine epler. Men da har jeg ikke vært med de her ektepar og den der ...
For det gikk to dager der med den jointen. Men Bill, han kjørte og ganske rart så skjønte jeg at dette var ikke noe bra match. Nå er vi tilbake inn i den traileren hvor dere tre og han... Nei, det var en vanlig bil. Han hadde en vanlig bil. Han hadde en Holden, en australsk Holden. Holden er et australsk bilmerke. Det var som et stort flak. Det var som en stor amerikaner, men den var Holden. Den hadde han. Han hadde en bikk der.
Han hadde hagle, og så hadde han en stor klump med opium. For han røkte opium. Han hadde vært i Vietnamkrigen, og nå sier jeg hva han sa, for jeg vet ikke om alt er sant. Han elsket Damaskus, han likte lukten i bakgatet i Damaskus, for der var det bordeller, og der var det opium, og der var det sånn. Han pratet om Midtøsten, han hadde vært der. Han hadde vært i Vietnamkrigen påstående. Han hadde sånne historier om at han lå i skyttegraven. Han var fra England, og han påstod at han hadde vært på den engelske, sørafrikanske, franske og...
amerikanske, det sa han jeg vet ikke om det stemmer altså han har på seg å være 7 år i Vietnamkrigen jeg vet ikke om det stemmer, han hadde militærpensjon og levde på det og så hadde han blitt skilt så hadde han fått noen penger han hadde penger
Han hadde 50 000 dollar Som vi så i cash I en sånn skrine bak i bilen Det lå 50 000 Og så hadde han en klump med opium Og det her var en type som Og så hadde han sånne lange fingre Og så var han Uansett hvor mye spistet du er Så ble det aldri feit Du kjenner den typen Sånn superhøyt stoffskifte Og så var han ganske sånn Spida som type Han drakk øl fra rosen jeg tror jeg Og så stoppet han og pisset Og så slengte han ut En sånn lang kølle og pisset Uten å gå mer Han gikk ikke en meter ut av bilen Og det synes jeg var helt jævlig Ud av i partisja vet du Så du skulle være Uff, uff, uff Men vi hadde ikke noen valg egentlig
så kom vi til et sted som heter Port Augusta
Det var en lille by oppi der. Men før det, eller enten like før eller etterpå, så var vi på en pub. Og der husker jeg at han skulle inn og drikke, for han drakk jo bokser, og så skulle han ha litt øl langs veien, for han stoppet på alle pubbene som var langs veien. Han var skikkelig, han var alkistrøm, men så fungerende alkist, han fungerte og pisset og sånn. Og så da husker jeg at jeg sto, for jeg orket ikke å bli med på puben, så husker jeg at jeg kom bort
i en sånn bil med kangaroo-fangere. Det var en pub ute i bussen der, hvor det var masse typer uten tenner og australske kobber som gikk rundt. Så lente jeg meg inn til en sånn bil, så kom en type med haglet og sa «Don't touch my beer!» Ikke kom bort i bilen min. Da så jeg «Du kødder ikke med de kare her!» For det var sånn som på film. Det var en australsk buss. Men i hvert fall så kjørte vi oppover og
en natt der så for vi tok oss egentlig god tid han hadde ikke noe stress en natt så overnatte vi ute i ørkenen og ørkenen er jo det er jo ikke sånn som i Sahara det kan være gold men det er jo litt vegetasjon og kjørte av veien så bare fortsatte det var ikke noe om han drakk 12 om dagen så kjørte av veien så bare fortsatte utover og der lå det sånne der lå en sånne der sånne skjeletter sånne som du ser i løkkeluk etter sånne døde dyr og sånn sånn var det altså
Og så husker jeg en natt her, det natta så skulle vi overnatte, og da slo vi leir like ved veien. For det var lite trafikk, og her var det altså, her var det ikke noen busser, ikke noen tog. Nå tror jeg det går rutebusser der, og jeg tror det går tog der. Det var ikke bygd i 85. Så det var lite trafikk, altså vi så nesten ikke biler. Og det her var jo på australske høst, det var veldig så stjerneklart og fint. Så slo vi leir til høyre der,
og der ut på kvelden, det var han Leibold og sånn, han begynte å fortelle fra Vietnam og ungdommen i 1905 var bare i pyser og puddingene, alt går til helvete, alt var bedre før, og 60-tallet da var det fint, og 80-års ungdom, det var bare noe jævla puddinger, og hun var vegetarane, og det var bare tull, så hun orket ikke å høre på den, jeg satt og hørte på den, for jeg ga jo blaffen, men hun orket ikke å høre, så hun gikk litt for seg selv, derfor så var det villige hester,
Det er en vilde hester i busjen her. Så det kom vilde hester, en sånn flokk med vilde hester som kom nær oss. Og det sa bilen at, har man vært der før? Her er det vilde hester. Bare vær stille, så kommer de nærmere. Så vi var der, og de kom ganske nærmere før de løp unna. Det var spesielt. De var så nysgjerrige? Ja, vilde hester. Jeg vet ikke, vi hadde jo leirbål, og det her var mørkt ute i busjen, og de så vel sikkert at vi var der. Men i hvert fall så...
Da hadde jeg overlatt deg ute litt før, og da hadde jeg lært den australiske himmelen. Så jeg kunne se på himmelen hvor mye klokka var. For at stjerner er forskjellige i løpet av kvelden, vet du. Så hvis du legger deg ute klokka syv, for det ble mørkt tidlig, og så la vi oss drit til. Vi hadde jo faktisk kjøpt et telt på den der... Telt sammen? Ja, så kjøpte vi et telt. Vi hadde ikke så på oss at vi hadde et telt. Så vi
Så vi kjøpte et telt der for å tilfelle for at hun sa noe, vi må aldri fryse mer, for hun tålte kulla dårlig, altså hun var ikke sånn herda som en nordmann, vet du. Hun var egentlig fra Irland, men faren var professor og hadde utdannet sammen med mora og brødre her litt tid før, så hun var isk, altså der er det ganske mye dritt her, men i Australien så blir du godt vant med vær. Så vi hadde et telt som vi brukte, så vi sov på teltet og rullet oss inn i teltet. Så vi
Så vi brukte teltet både som underlag og overlag. Og så lå jeg og kikket på stjernerne, og da husker jeg at jeg så så mange stjerneskudd den kvelden, for det er stjerneskudd, du ser det hvis du lider og ser på himmelen. Og da la bilen seg på taket på bilen, og røkte opp hjulet.
Og da spilte han mye The Doors, og spilte mye sånn der Break on through to the other side. Han var gammel Doors-fans. Hørte som en rå fyr. Ja, det var helt sånn for meg å være på film. Han spilte jævlig høyt, han var litt døvert, han spilte jævlig høyt. Og jeg var 19 år, og han satt og gliste meg. Og det er mulig at han ga meg en sånn large-than-life-opplevelse, fordi han likte å si at jeg synes det var morsomt å høre på. Og denne partisen, hun bare, hun ville ikke ha det med å gjøre det.
Han var kikkelig forbannet på vegetarianer og regnskogsfolk, og det var bare idioter. Men i hvert fall så var vi der og kjørte videre. Det er mye flure om dagen, vet du.
Ikke noen kveld, da var det kanskje 2-3 varmgrader, 5 varmgrader, og så var det 30 om dagen, og da var det flure og mygg og sånn. Og det forsvant om natta, så natta var fin, og den var til å halve døgnet omtrent. Så det var mye svader og fint, så jeg til og med hadde en løpetur ut i øyekruten der, alene, langs en sti eller en grusevei der, i nærheten av hovedveien. Så det var veldig fint å være der. Vi kom opp til et sted som heter Kupupidi, som er en sånn opalby sted,
Og der måtte vi jo overnatte i ... Det endte med at vi overnatte her i bilen. For vi ville ikke ... Altså bilen, han hadde jo penger med, han var litt sånn gjerrig, gnien type. Så jeg husker når vi kom på puben der ...
så var det en australsk avis, jeg lurer på om det var Melbourne Sønder og sånn, og der var det bildet av Monika Kristensen fra Norge. Hun skulle til Sydpolen eller Nordpolen, hun er jo fra Kongsvinger, oppdagerdama, Monika Kristensen, og i en gjerlig fint bild av hun som sånn blondine, så frisk og sånn, så husker jeg han sa til meg,
for da hadde han kranglet med Patricia det er smeggjøy det var mye bedre enn det der bruglet vi var sammen han var skikkelig han hatet hun og det overnatta vi bilen
så vi sov inne i bilen til han der bil og det var helt forferdelig han satt foran, vi satt jeg satt foran, han satt foran hun lå baki, hun partiste og det var de lange knivene slått det var det var ikke noe å sove i en bil vi hadde kjørt, og så var det dritvarmt
Og vi var nede i flere hus da, for mange bodde under bakken, og der var det alltid 18 grader, så vi betalte litt penger for å være på en tur, altså en omvisning i et stort hus, for det er en opalby, Dremme og gravdetter opaler. Så det var et veldig interessant sted, Kupupidi.
Og broren min var der senere, og jeg lurer på om han var der. Det var dritvarmt, altså. Utrolig varmt, altså. Det var masse greker der som drev å grane etter opaler, og det var masse hever og høl i bakken, for opaler var det overalt. Det ble oppdaget ganske tidlig. Opalbyen, som jeg skjønte, var Kupropidi. Det har vært nordmenn der også. Jeg har lest senere i VVN, men nordmenn som var der. Men i hvert fall nordmenn som var der. Og så kjørte vi videre, og vi skulle til Alice Springs.
Men før vi dro dit så dro vi til Age Rock. Den store monolithen. Hva sa du? Age Rock. Uluru heter den nå, for det er det innfødte navnet. Det er en monolith. Det er ikke en meteoritt, det er en monolith. Så vi kjørte ut dit.
tok av til venstre på veien, og Bill kjørte oss dit, og da vi kom frem dit, så var det campingplass, og det synes han var helt jævlig, for han hadde vært der på 70-tall, og det var helt ødelagt, verden ble ødelagt, og turisme, og alt det kommersielt, og han sa det samme som folk sier i dag, men det sa han, for han hadde vært der i slutten av 60-tallet, begynnelsen av 70-tallet, og da var det helt uberørt, og han oppdaget, men nå var det ødelagt, og bare dritt, og så var det en campingplass der, så vi vurderte å ligge på, men det ga vi blaffen i. Og,
og vi tok Keller også og tenkte å dusje, og hun der i partiet, hun var litt gnien egentlig, så hun tok og dusja ulovlig, og det å bli tatt i å dusje ulovlig, for det var lite vann der, så jeg hadde tenkt å dusje etter henne, men hun dusja først, og så ble hun tatt i å dusje ulovlig, og det var en stor forbrydelse der, for da brukte hun vann, for vann var dyrebart der, så hun måtte betale dobbelt, husker jeg, for en dusj, for det kostet en dollar en sånn dusj, og hun fikk sånn tynn strål med sånn der pissgurt vann, det var dusjen der ute på den kampen, sånn,
Men vi lå ikke der. Bill lå der. Han lå der. Men vi fant en hule, og det er bildet, hvor vi lå på baksida. Så var det noen huler, og vi gikk opp dit. Det er forbudt i dag. Men da var det lov til å ligge i de hulene. Så vi camperte i en sånn hule på baksida av Air Shock. Mens han leide i en sånn campingvogn på den campingplassen. Du klatte opp i fjellveggen litt? Jeg har et bilde hvor du kunne gå opp på Askerottopp.
Jeg har et bilde, så jeg kan vise det. Men det var veldig å ligge der. Det synes jeg var artig, for det var sånn som jeg hadde lest i sølvpillen, at det var sånne pueblinianere som bodde i sånne hytter eller sånne landsbyer inne i fjellet som var høgde inn. For det var lettere å forsvare seg mot finnene. Så da lekte jeg at jeg var med i sølvpillen. Jeg synes det var jævlig tøft å ligge i en hule
og jeg løp rundt, jeg så hver morgen vi var der tre dager og jeg skulle gå opp, for det var mange som gikk opp men det tørte jeg ikke, for jeg har høydeskrek og det var flere som hadde slått seg her for det var sånn jæle, kjettingjæle oppover og det var flere som hadde falt ned og slått seg her nå tror jeg jeg får buss til å gå på toppen men da var det mange som gikk opp hver dag det kom en busslaster med turister
og jeg traff en bussrubber som hadde løpt opp der to ganger samme dagen han tok det som trening men Bill han møtte en tysker for det var en tysker og han har jo bilder de bildene var det husvogn tok jeg hadde ikke kamera da han hadde to kameler foran og to bak og reiste rundt i ørkenen med husvogn og fire kameler det var en tysker han og Bill ble kamerater fordi begge likte å drikke alkohol så de drakk sammen han fant en sjelfremd som drakk som var på sin alder i 40-årene og de drakk øl og sang og kødda og sånn og
Så vi hadde ikke noe med han å gjøre. Det var veldig ordentlig å få et avbrekk, for han var veldig intens. Og selv om jeg likte å høre hva han sa, så var han sånn... Han hadde veldig negativ energi. Han hadde jo sagt han skulle skyte seg selv, han skulle dra til Alice Springs, skulle spille opp alle pengene, han skulle drepe seg selv, det sa han. Jeg vet ikke om han gjorde det, men han sa det. Han sa det. Det sa han til meg. Men det er en sånn type ting man sier, at man har en exit-mulighet, men så...
Men hvis ikke han har gjort det enda, så har han sikkert ikke hjertet. Han lever sikkert enda, og hvis han lever nå, så er han 79 år. Han er født i 43. Så han hører den podcasten her også. Jeg tror ikke det, men han skjønte ikke norsk. Det ene som hører på den podcasten er mye, dette er veldig med alle prover, Johan Myhlegg. Jeg vet det. Ja?
Han hører på, han bor i Brasil. Ja, han kommenterer jeg innom videoen. I tillegg er det en kar som heter jeg som bor i Perth som hører på det her. En som er sønn til en dame jeg kjenner. Han er vel de 40 årene og hører på i podcastet. Så hallo hvis du hører på det her i Perth. Ja, hei. Jeg heter både Muleg og han i Perth. Jeg synes det er moro at Muleg hører på. Han i Perth også. Men i hvert fall så ...
så synes han bildet var helt forferdelig, og den helgen der, så skulle det være en sånn ceremoni ved A's Rock, for da skulle det åpnes en sånn der, åpnes en sånn der,
fordi den første innfødte radiostasjonen i hele Australia skulle være en sånn åpningssending fra Airshock. Og den kvelden hadde Bill, han hadde dratt inn til, han ga det ikke å være sånn, han hadde dratt inn til Alice Springs, så han var ikke der da. Men i hvert fall, og vi avtalte møtene, for vi skulle...
Vi skulle kanskje ikke kjøre videre, men vi skulle i hvert fall møtes der for å si ha det. Han dro inn dit, for han orket ikke å være der, for det var masse folk og sånn. Det var flere underinnfødte som var der. Og så var det sånn sending, og så var det sånn dansing og sånn der. For det er jo et heldig sted, vet du. Og der var jeg og Hubert Tisha, det var noen journalister, jeg husker jeg,
og så skulle vi tilbake til Alice Springs, eller vi hadde ikke vært der, vi skulle til Alice Springs, og da fikk vi sitte på med en lastebil sammen med de innfødte, og de var jo fulle, de fleste var fulle, eller mange var fulle, så vi satt på en stor lastebil, sammen med masse aboriginere, masse aboriginere, og kjørte inn til Alice Springs sammen,
Det var ikke så sent vi kom fram, men det var mørkt, og da kjørte vi inn til Alice Springs, og da tok vi inn på Herberget, altså det var et omsomberge i Håa. Der fikk vi overnatte, det var nesten ingen som var der. Og vi gikk rett inn, og fikk ligge der, og våknet neste morgen, og da spurte ...
hun persiste om jobber for hun var jo hvis hun skulle være der så måtte hun søke jobb og registrere seg som arbeidsleder så dro vi opp på arbeidskontoret og så traff vi Bill for jeg har sagt til Bill at vi er på Ungdomsommerget så han kom bortom der så da takket vi han for reisen og han var glad for å bli kvitt oss vi var glad for å bli kvitt han skulle spille for det var casino oppi der han skulle spille han hadde 50 000 dollar i cash i et skrin så han skulle spille i casino og drikke øl og røyke opium hadde en stor klump med opium og kanskje skyte seg et rinnøtt på
Det sa han, jeg vet ikke om han gjorde det, men det var det han sa. Så hadde vi møttes på, og så husker jeg vi spiste pizza også. Han spanerte faktisk pizza, for det var en pizza som het Rocky Pizza, det var bildet av han Sylvester Stallone, og så var det noe som het Rocky Pizza, det husker jeg vi var på i Alice Springs. Da tenkte jeg, nå har jeg aldri vært så langt unna noen annen by, for jeg tror det var 1500 kilometer til Værmesteby, det ligger midt inne i Alice Springs.
Jeg synes det er en fin navn, Alice Springs. Det er en jævlig fin navn. Og så har du en bok som heter A Town Like Alice av Neville Schutt, som jeg husker jeg hadde lest og sett en tv-serie om før, som hadde gjort litt inntrykk på meg. Men i hvert fall så måtte Pachissa registrere seg som arbeidssøkende for å være der. Så dro vi bort på arbeidskontoret, og jeg ble med. Og da fikk jeg faktisk tilbud om en ganske interessant jobb. Det var en jobb som bestod i ni dager rundt å sjekke sånn kaninjære
For det var sånne store kaniner inne i busjen her. Og det skulle ta ni dager, og da skulle du overnatte i hytter langs veien. Men da måtte du ha med en kar, for det var to damer. Men det ville akkurat ikke være, for hun ville ikke jobbe. Men så fikk hun jobb på herberget med å vaske dassen på herredassen og damedassen.
Så hun gjorde det, og vi brukte kanskje en halvtime på det, jeg brukte kanskje ti minutter på herredassen, for det var jo nesten ikke folk der, det var jo i mai. Det var jo utenfor reisesongen, veldig lite folk, men det var masse aboriginere som var fylliker, mange av de var fylliker i, det så vi i, de satt og spiste Kentucky Fried Chicken og drakk, og det var forferdelig, vi drakk vin, billig vin, altså helt forferdelig å se. Og vi var jo med på den lastebilen, det var forferdelig å se, men det bodde mange aboriginere inni Airshock og rundt der. Mhm.
Og der var vi på herberget, og det var veldig artig det. Og så der fikk vi posteret stante. For da hadde jeg skrivet til Norge at jeg er i Edvards Springs, sannsynligvis. Etter at vi bestemte oss for å gå dit, da fikk jeg noe kort husker. Vi var der en stund.
Og så hadde hun der, Patricia, hadde hun venninna, og han Ron, han hadde kontakter i filmbransjen, for da skulle nemlig Mad Max 3 lages, den filmen. Og de skulle ha noen opptak ute i bursen her, og de trengte statister, så hun hadde spurt hun der Patricia om hun ville være statister i Mad Max 3.
Og det sa vi så klart ja til. Det var snakk om fem minutter om dagen. Det var i hvert fall dritbra betalt etter datia. Det var veldig bra betalt. Og så måtte vi henge rundt der en uke eller to. Men på et tidspunkt der hadde jeg fått utkast til militæret. Så jeg begynte å svire i meg, for jeg hadde vært for lenge i Australia. Visum hadde gått ut snart. Og jeg fikk utkast til militæret.
Så jeg måtte hjem og utsette militæret. Så jeg begynte å, og jeg hadde flere ganger utsatt biletten ut av Australia, den var egentlig fra Sydney, men jeg hadde forandret biletten til å ta ut fra Darwin, for du kunne bare gå på et reisebureau, så ordnet de meg en gang. Det var lett, altså jeg gikk på et reisebureau, så ordnet de meg, i stedet for å dra fra Sydney, så skulle jeg dra fra Darwin. Vi høyka mot Darwin, vi var på vei mot Darwin. Så, så, så, så,
Så skulle vi gjøre det, men så ble det forsinket. Den sesjonen med oss, det ble det ikke noe av. For det var litt senere. Vi skulle være statister blant annet i den scenen i noe som heter Sønderdom. Det er en scene med noe sånn gal Mad Max 3. Jeg har sett den flere ganger. Der skulle jeg visst nok være statister. Det ble ikke noe av. Så tenkte vi, vi harker videre, harker videre.
opp til Darwin. Og vi gjorde det, og det var dritlett å få hike. Jeg var for øvrigt ute og løp sammen med en sveitruske i Adi Springs, for det var veldig fint å løpe der, eller jeg løp. Og jeg likte jo bedre å være i et sted som var kjølig. Da jeg var i Nimbin og Barnaby, så var det varmt hele døgnet, og fuktig. Her var det kjølig om natta, og kjølig om morgenen, og varmt om dagen. Det synes jeg var bedre. Jeg liker klima bedre.
ut og løpe med en sveiter, han husker jeg hadde 1,58 på 800 meter som pers, han var kamerat med en som heter Markus Riffel fra Sveit, som hadde sølv i EM i 1978 på Tidigstund, tror jeg. Markus Riffel, han kjente Markus Riffel. Men det var to typer vi fikk hake med der som var spesielle, eller tre var det.
Opp til Darwin altså. Kan ikke ta alle. Og den ene var en bil som kjørte mellom Adelaide og Darwin fast. Så bytta sjåføren veis. Så de stoppet, kjørte åtte timer og la seg til å bytte. Så bilen gikk, men sjåføren lå og sov. Det var en artig kar. Den andre var en type som kjørte sauer. Han hadde to hengere. Han hadde også en boots og bare allkropp. Og så langt, lyst hår.
Han brukte amfetamin mens jeg kjørte. Han kjørte, og så stoppet han. Så stoppet han, vet du hva jeg mener?
Han skulle kjøre av veien. Han bodde på en farm, eller skulle levere noen sauer på en farm, eller hente sauer, skulle i hvert fall ha to hengere på en farm som lå 20-30 kilometer fra veien. Så han stoppet, det var en liten busslomme der, eller en ventested, så kjørte han til venstre, og så langt der bodde, eller skulle han hente sauer, og det var 30 kilometer fra veien, og der sto vi, og det var ikke noe farlig, for vi hadde jo klær og sånn.
og de lagt inn noen klær i, ja de springte, vi hadde for mye, men vi hadde fortsatt noen sånne nøtter igjen, og så fikk vi haik med et
en bobil, like etterpå. For det var nesten ikke biler, så kom det en bil, og var det en hiker, så stoppet de fleste, om ikke annet for å spørre, hva gjør du her, trenger du noe hjelp eller sånn? For det var så langt ut i bussen. Og da vi var der, så var det sånne store maurturer, på to-tre meter, det begynte å komme etter hvert. Så vi kom, det ble litt fuktig lenger opp, og så kom vi til opp i noe som heter Cathy, da fikk vi hake med et ektebarn fra Manchester.
som var fra Manchester, som var pensjonister, som levde i Australien i bobilen. De hadde hus i Manchester, i en leilighet, og så kjørte de rundt i Australien, og hadde trygg pensjon. De var i 60-årene veldig elskverdige ektepar, og engelskmenn i Australien, de er jo bleke i England, men de er ofte solblodne der, så de så ikke engelsk ut, de så mer australsk ut. Hvis
Hvis du skjønner. De så ikke sånn blek ut. De hadde et jævla fint liv, synes de. De elsket å reise rundt. Det var så mange tusen eller hundre tusen som reiste rundt i Australia. Det var et miljø. Det hadde jeg sett at det var et miljø av pensjonister som spilte sånne der... Er det bortsatt heter det? Sånne spill? Ja, ja. Og som reiste fra plass til plass og så...
og var på mange forskjellige steder, og miljøet flyttet seg rundt i samme... Ja, og det var et nettverk hvor de hang sammen med andre pensjonister, og det var lett å komme i kontakt med folk. Noen bodde i bussen, og noen var på campingplasser og sånt. De her var på campingplasser stort sett, sa de. For da kunne de knytte seg til å ta en dusj og sånt. Men da kom vi opp til Catherine der, og da hadde de bobil, og de hadde bobil og telt, så slo vi opp teltet vårt.
som var sånn firemanns- eller tremannstelt. Og så husker jeg en dag så var vi ute og løp der, eller det er en dag vi var ute og løp, for vi var der kvelden og morgenen, og da var det kangaroo, det var sånne store iguaner der, de var jo en og en halv meter lang eller sånn, de var veggiser ble det sagt, men de så skumle ut, altså sånne kjempefrissel gikk rundt der.
Og så var det en kangaroo som var i teltåpningen. Den ettermiddagen der, husker jeg. Den slo meg halen og sånn, men det var ikke noe farlig av det. Men den kvelden og natta begynte å regne,
Da var jeg ute og løp, for da tenkte jeg at nå skal jeg løpe i regnet. Det burde jeg ikke gjort, for det var masse padder og frosker og småslanger på veien. Det var helt mørkt. Så jeg var ute og løp i skikkelig regnvær, men jeg synes det var moro å prøve det. Det var det jævligste regnværet jeg har vært med på hele mitt liv. Det fosset ned. Det var veldig ordentlig å snakke med de der engelskmennene. De var skikkelig ordentlig å hjelpe. Neste dag fikk vi hike med ...
De ble værende der. Vi dro videre og fikk hike med en som hadde noen gravmaskiner. Han drev med gravmaskiner. Når det kom til å nærme seg Darwin, så var det mye anleggsarbeid. Han drev med noen gravmaskiner. Han kjørte oss helt opp til Darwin. Det var merkelig. Da dro vi på IHA. Jeg husker jeg dro til Frisøen. Fikk en klipp.
Og Darwin var spesielt, han var som om han hadde kommet til Villevesten. Gikk på damedassen på en pub, så stod det en kar og pisset, folk uten tenner og tatueringer, og det var skikkelig overvekt av mannfolk der. Og det var en sånn litt kobberby, og Darwin er veldig fuktig der, og det er krokodiller, og Darwin er Darwin, altså nordterritoriet. Søra Australien var jo Adelaide, nordterritoriet er det her, og så er det Vestern Australia, og så er det...
Victoria og New South Wales og Queensland. Så, men du vet, det som var rart var at hun der i Partisja hadde jo fått en hel brev underveis. Og hun hadde jo vært i Perth, vært sammen med en type som var garten eller noe sånt. Så de hadde jo vært sammen, hun fortalte ikke noe særlig om det, men hun hadde fått en hel brev. Så hadde hun brevvekslet på andre veis, og
Og de hadde klart å finne frem, altså det var slutt, og så hadde de klart å finne tilbake til hverandre. Eller i hvert fall hun dro tilbake til han, til Pearl, for å prøve å starte på nytt. For hun hadde planlagt å begynne å jobbe, hun var i 24 år, og han var vel litt eldre. Så de skulle prøve på nytt
Gjennom brevveksling hadde hun fått til det. Hun hadde dratt på en reisetur og forklart at hun var sammen med en tulling fra Norge. Jeg så et av brevene hun skrev, men jeg hadde ikke noe med det. Men de hadde klart å, i løpet av brevveksling, og det hadde hun begynt med før hun traff meg. Så hun dro faktisk fra Darwin, tok et fly ned til Perth, så ble hun alene. Det var litt størselig, men litt spesielt, for jeg hadde vært sammen med noen, men det var greit det. Da dro jeg til et annet hostel. For at ...
For det var et sted hvor vi traff en type på byen, og han sa han må bo borti her, for der er det masse morsomme folk, så vi dro til et annet herbegge. Og der bodde en albergine på et rom som lukta så vondt, han hadde ikke vasket seg på lenge, så der fikk jeg halvpris på rommet. Det kostet bare 5 dollar, 25 kroner, men da fikk jeg bodde for 12,5 kroner. Så jeg bodde på rommet med en som ingen andre ville bo på rommet med, og det var halvpris. Da var jeg oppe i Darwin, og så hadde jeg et tre måneders visum.
Det hadde vært i råd i tre måneder. Så tenkte jeg, hva gjør jeg nå? Jeg hadde en berett opp til Indonesia, Jakarta, og så videre fra Thailand hjem til Norge. Jeg måtte dra hjem for å søke om utsettelse. Jeg måtte være hjemme før 1. juni. Hvilken dato var det her? Det er rundt 17. mai. Visum hadde gått ut. Det er en ting jeg ikke har nevnt her nå. Det har jeg glemt helt. Jo, da vi var i Sydnyr,
så var jeg og Patricia dro først opp til Katumba det er det Blumantens utenfor Sydni vi var først i Sydni og så dro vi opp til Katumba for at jeg synes det var varmt der og det er fjell vi var oppe i Blumantens og byen Katumba der var vi på et herberge
Det var en type som snakket så sakte, alt han gjorde var så sakte. Han var en sånn studie, han hadde født i Sirup, han bodde og levde i Sirup. Han kjenner typen. Det var ikke noen dovedyr, han hadde ganske raske bevegelser, han gikk hver dag sakte. Så han gjorde veldig mye unødige ting, han hadde raske bevegelser, men
Men også, det var helt sånn merkelig å studere. Han var den som stod i vakta på Herberger i Katumba, og han hørte på en radiostasjon, litt sånn som podcast, en type som snakket om verdens undergang. Han var jævlig religiøs, vet du. Snakket om verdens undergang, fordi at nå er verden på syndens... Synden tar overhånd. Det var oppe i Katumba. Og der var vi nede i fjellskrenten her, og
Og derfra, for da skjedde det noe rart, for vi da bestemte oss for å haike fra Katumba ned til Sydny, det er kanskje 12 mil, tror jeg. Vi tok jo tog opp. Det var juks, vi tok tog opp, og så skulle vi haike tilbake. Og en kveld her, så hadde vi hørt om et herberge mellom Katumba og Sydny, så vi kom til et herberge som var sånn ubetjent. En litt
litt sånn som turisthytten i DNT, og vi kom til et ubetjent herberg, der bodde det 4-5 stykker, som hadde bodd her ganske lenge, skikkelig raringer, vi syntes det var rart at de var gamle, for de var sånn 45-40 år, der bodde det tre stykker som hadde holdt der lenge, for det var litt utenfor Alfa-vei, det var ikke noen vei, du måtte gå dit, der var vi en natt, og så skulle vi haike videre, og da kom vi til en liten forstad der, eller nede fra Katumba, og der var vi på et postkontor,
Og da, for jeg skulle poste den litt kort, og så kom Partisja i prat med noen som sa at det går et posttog ned til sydene. Det går et posttog ned til sydene. Kan få sitte på der, sa hun på hajktur. Det går et posttog ned til sydene. Så vi fikk skyss med et posttog, men det skulle jo ikke helt ned til sydene vise seg, det skulle jo bare et støkke. Så vi satt på med et tog, altså. Vi karket med et tog. Kanskje 10-20 kilometer eller sånn. Det var gjerne morsomt å sitte og snakke med postmester, eller han som kjørte breva. Og så gikk vi av en ny forstad.
og der fikk jeg vare på min kar fra El Salvador han var sånn han var ulovlig flyktingsvann eller asylsøker og han hadde ikke noe særlig bremse på bilen viser jeg men han snakket og var sånn veldig oppgått type og veldig morsom kar og snakket litt spansk og det som skjedde var at kort fortalt han kjørte fort og han kjørte inn i en bil bakfra i et lyskryss jeg satt baki og i høy fart eller? ikke så fort men
men det var smelt altså. Jeg satt bak kutten så her der, kanskje 40, men gikk på hodet inn i vinduet og fikk sånn høl i hodet som begynte å blø. Og politikong, og han hadde jo ikke, jeg tror ikke han hadde førekort,
Og jeg tror bilen var ulovlig, og han tror jeg kanskje ikke var lovlig i flyktningen. Jeg tror han var ulovlig i Australia. Så han fikk problemer, og vi bare stakk av. Så vi stakk på en apotek til, og jeg fikk en bandasje på hodet mitt. Det hadde skjedd i Katumba før vi dro ut på den turen til Melbourne. Men det er det samme. Men det var en digresjon tilbake i tid. Men oppi Darwin så...
dro på t-shirt til Perth, og jeg var inn alene og bodde på rommet med han der typen, og så skulle jeg dra fra Australia. Jeg hadde vært der for lenge, så jeg dro på flyplassen, og det er ikke så langt å fly over til Indonesia, det du ser på kartet, så er det rett over havet der. Jeg skulle til Bali først, og så Jakarta, og så Thailand hjem. Så så han på passet mitt, den typen, og så sa han «Nå har jeg vært der for lenge», sa han.
Jeg har vært her i hvert fall en uke eller to for lenge. Så spurte han hvorfor jeg hadde The Car Broke Down. Altså bilen fikk motorshop. Ja, Granite, Granite. Han bare gliste, så fikk jeg 50 dollar i bot. Det var ikke noe mer altså. Så det var veldig sånn liberalt da, og han typen som var fra El Salvador hadde kommet til Australia ulovlig, tror jeg. Nå er det dritstrengt i Australia. Vi har sett det med pandemien. Nå er det veldig strengt å komme inn til Australia. På 70-60-tallet så fikk nordmenn som dro til Australia, tror jeg, de fikk reisen gratis betalt.
og penger hadde kommet dit fra startet. De trengte immigranter, sånn var det en periode der. Nå er det dritstrengt, for de har en invasjon fra Asia. De er redde for at de skal bli overfolket fra Asia. Så nå er det jævlig strengt. Men da var det veldig liberalt, husker jeg, og det var ikke noe problem med at vi satt oss i et fly, og det gikk fra Darwin over til Bali i Indonesia. Det er en ting vi har glemt med Australia-
- I turen? - Ja. Husker du det? Som den observantige lytter også savner en oppfølging på. Det var jo hva skjedde i all verden med den tåa. - Ja! Jeg kommer jo fra Fiji til Australia i Sydney, og hadde høyre stortå. Og det tenkte jeg, det går sikkert over, tenkte jeg. Det gjorde det ikke det. Så på det herberget var det en type som så det her, og det var jeg som jobbet der, som sa det at det her er skummelt sånn. I verste fall går det høyere i tåa, så må du i verste fall amputere sånn. Det var tullse, det trodde ikke jeg noe på.
Men han sa det, det er seriøst. Jeg var nordmann og tenkte at jeg er udødelig. Så han fikk tak i, eller han anbefalt meg å kjøpe noe som heter T3 oil. Det er en olje fra T3. Det får du kjøpt i Norge også. Det er jævlig bra, og det er i små flasker. Så jeg tok på den oljen på såret,
Og i løpet av noen få dager, så slutta infeksjonen å virke, og det gikk bort det grodde. Det gikk bort i løpet av ganske kort tid, så var det en betennelseinfeksjon i tåa som bare ble verre og verre. Og jeg gikk jo på gata, jeg husker jeg gikk på gata, jeg gikk jo barbeint, for jeg løper jo barbeint, da løpet jeg barbeint, for jeg hadde jo herda beina så mye at jeg løp mye på strand, og løp mye på asfalt, så løp mye barbeint, men
For jeg hadde jo ikke joggesko da, så jeg brukte noen sånne badesko delvis, og så gikk jeg med barbein. Og det er ikke bra, vi kunne komme møkker, men det gikk bra altså. Ordentlig heksebrygg og en olje som ordnet det? Det er en olje, den kan du kjøpe hvis du går på en norsk helskegårdspusikk, eller på nett kan du bestille tea tree oil. Tea tree oil. Og det er et treeslag som vokser i Australia. Ja.
Og oljen fra det treet, den er veldig, veldig bra. Helt bredd for huden, eller hva for akkurat det her. Det er en antibiotisk virkning, tror jeg. Det var det jeg fikk høre. Jeg var på en sånn sjapp og kjøpte, og jeg hadde en flaske med meg, for jeg tenkte hvis det skjer noe, skal jeg i hvert fall bruke det. Jeg har brukt den senere også i Norge. Det virker altså. Hva andre ting har du brukt på? Sånne sår og sånt. Utslettene?
Nei, jeg har prøvd det, men det har hjulpet ikke noe selv. Jeg har brukt det på noen sår, men det er lenge siden det er, men jeg har ikke hatt det selv. Det var den infeksjonen på Fiji som var et søkk i Stortorv, det er forferdelig. Skal jeg prøve å gnide det inn i hodet min, kanskje det gjør hjelp mot det psoriasiske greiene? Jeg vet ikke, det finnes masse midler mot psoriasis, tror jeg. Ja, ja, ja.
Men det er ofte mye sterke ting. Den er veldig sterk, den teacher-rollen. Jeg tror det at den hjalp, det var fordi den var så sterk. Jeg hadde noe direkte på det infiserte såret, så jeg hadde det ikke utover tåa. Det var jo sånne verk, vet du, verk.
Det kom sånn hvitt og rødt verk. Jeg hadde sett folk på Fiji som hadde noe av det samme, men de sier at nordmenn som er i tropene, de er mye mer utsatt for sånn. Vi er ikke vant til tropene, har ikke noe å gjøre av. Akkurat som de som er fra tropene, de fryser kanskje, eller blir syke på en annen måte her i Norden, så blir vi syke på en annen måte enn de som er innfødt her. Det var sikkert fordi jeg var nordmenn at jeg fikk en infeksjon der også.
og hadde vært uforsiktig, eller jeg tenkte jo ikke over at noe kunne skje, men jeg var veldig uforsiktig generelt. Forsiktig med noen ting, men uforsiktig med det meste egentlig. Er det, vil du si, Australia-turen er den gøyeste turen du gjorde på 80-tallet? Den turen der var i hvert fall den første i Australia, jeg har vært der ti ganger, og den turen var kanskje den morsomste, for det første er ofte det morsomste, og da visste jeg ikke noe på forhånd, jeg visste ikke en dritt, eller visste litt om Australia, men også var det ikke noe planlegging, også var det hiking, også var det åleite folk, også var det...
Et eventyr er ofte artigst på noen måter første gang. Du har jo reist etter det også. Massvis. Ja, reiste du også i 86, 87, 88? Jeg var ute på en reise i 86, og så var jeg på en lang reise i Australien, New Zealand, 89, USA. Og så var jeg på 90-tallet, og 2000-tallet har jeg vært på en del...
Altså, lange reiser, 80-90 år, egentlig ikke verdt det, men ganske mange til sammen. Men jeg har vært i Australien ti ganger. Har du vært i Sør-Amerika, Afrika? Har du ikke hatt noe interesse av det? Nei, ikke Afrika. Jeg har ikke hatt interesse av det. Jeg har vært i Egypt, men ikke noe annet. I Russland? Ja, jeg har vært der, ja. Men jeg drar litt av interesse av å være, og jeg liker meg godt i Australien, for jeg liker noe de siste årene. Jeg har vært der for å skrive, for jeg bor hos en familie i syden i Airbnb, og de liker meg så godt. De sa at neste gang kan jeg få bo gratis, pluss at Benikte har...
Har en venninne som er gift, eller han er enkel nå, men hun har et hus akkurat der, så vi kan bo sannsynligvis hvis vi vil. Hvor bor du i da? Blondt i Beach. Airbnb jeg bor på, det er på noe som heter Blondt i Beach i Syden. Hun er lege, han er advokat, og unga har flyttet, så de leier ut Airbnb. Det er suverent. Ona bor også på...
på Blondie Beach der. Men hva sier de om koronaårene i Australien? Jeg har hatt kontakt med noen australere de siste årene, og de har vært helt oppgitt, men de har foretrekt å ikke klage så mye for at
Når det er i Australien har det vært greit, men det har vært nestenginger av en masse i Melbourne og Sydden. Australien er et egentlig veldig liberalt land, et ganske liberalt folkeslag, og de er siviliserte, de er britiske. Men under pandemien så har det vært mer rart, men de er jo en øy, de er et eget kontinent, akkurat som New Zealand. Australia er et kontinent, delvis, synes jeg da. Så de har vært veldig hisse på å ikke få det her inn i landet, så det har vært stengt der mer eller mindre et par år. Men det åpner opp delvis, og nå kan de som er fullvaksinerte, de kan dra dit, og
Så det vil være litt forandringer nå snart. Jeg tenker på sånne land som har vært så regider og sett så mye protester og ekstremautoritære aksjoner og oppførsel fra myndighetens side. Det frister jo litt mindre å reise til Australien, for jeg hadde veldig god opplevelse av å reise til Australien den gangen jeg var der, men det er fint.
til å dra dit igjen. Jeg gidder ikke å dra, hvis det er noen sånne tiltak, det gidder ikke jeg. Samme med England, men jeg stiger til det her, for jeg har lyst til å være, jeg liker, det er mange som drar til Norge, fordi de liker å være her, jeg liker å være på New Zealand, eller i Australia, jeg synes det er best i Norge, men det er fint å være der, og så er det Down Under, du er jo langt nedenom,
Jeg har skrevet en bok om denne turen. Den er ikke gitt ut. Den heter Thumbs Up Down Under. En bok om den første turen er ikke gitt ut. Kommer den? Jeg må ha så mye annet å gjøre, men kanskje senere. Vi lager en underskriftskampanje med tusen folk som vil ha den, så kommer den ut.
Kanskje, jeg venter noen år her. Den ligger på harddisk, jeg har noe utskrift fra den, men jeg tenker at hvis det slenger jeg lever, det bedre kan bli, for jeg kan bruke erindringsfabulerende kraft når jeg skriver, og så kan jeg skrive med mer refleksjon og mer selvinsekt, for jeg var jo bare en 19-åring, totalt uskyldig og naiv og godtroende, og var bare en luksusreise. Jeg kom hjem, så hadde jeg brukt opp pengene mine, så var det rett å jobbe med en gang, så jeg hadde jo brukt opp de pengene jeg hadde, og
Jeg hadde ikke noen spesielle forventninger til Australien, men likevel overgikk det som jeg hadde tenkt at det kunne være. Det var veldig fint. Jeg er frisk etter det australiske samfunnet, da i hvert fall, og for så vidt nå også.
Men da var det mer annerledes enn Norge. Nå har det blitt mer likt Vesten, Australia. Nå er det en ting av butikken og kjeden og sånt, men verden blir jo likere og likere. Det sa de i det gamle romeriket, og det gamle Hellas også. Når romeriket spiste seg utover, og når Hellas spiste seg utover fra Aten, så ble koloniene og de som var den greske og den romerske verden, ble likere. Språket, slengen, moten og sånt, så ting blir likere. Men det er fortsatt mye som er typisk australsk.
Vi må jo oppfordre de som hører på her, hvis det er noen som blir inspirert til å gjøre haiketurer, eller kanskje har vært ute på fantastiske haiketurer selv og har lyst til å fortelle noen historier, så må vi bare bruke kommentarfeltet på YouTube. Vi er jo inne der og sjekker begge to jævnlig, og så dukker det opp der og sånn, så det er bare å legge ut sine historier og sånt der. Det har vært veldig gøy å høre, og for dere som blir inspirert av å sette i gang med det her, så har vi lyst til å høre hva det resulterer i og hvor det drar inn og sånt også.
Kan du bruke både å sende mail til meg og Thor, hvis dere vil det, og så kan dere også bare sende en melding på Facebook eller på YouTube-kommentarfeltet. Det hadde vært gøy hvis folk ble litt inspirert av det her og
å begynne å gjøre det selv da. Jeg har ikke sett mange hiker i Australien siste gangen jeg har vært her, men i 2012 så var jeg på New Zealand, og da så jeg faktisk sju hiker i samme dagen i en sted som heter Kaikura. Jeg så sju stykker som hiket samme dag, så på New Zealand er det fortsatt en god del hiking, men der er det mye småveier, så det er nok fortsatt folk som hiker i Australien, men det har vært en stygg sak der på 90-tallet, mener jeg på 90-tallet, med en svensk dame som ble drept. Og det er en stygg sak, og da fikk hikingen sånn dårlig rykte på seg i Australien.
Det har vært noen sånne saker, det har vært flere saker, men spesielt en sak med en såkalt backpacker, en svensk ung jente, mener jeg. Det har vært to-tre saker som jeg har sniffet opp. Jeg har ikke hørt om noen sånne saker på New Zealand, men
Det er et land hvor det er mer haikevennlig i dag. Veien er helt annerledes langs østkysten i Australia i dag, for da jeg kom første gang var det én kjørebane hver vei. Nå er det jo motorvei. Det har blitt veldig bygget ut det veisystemet, og det er bra, men inni bussen er det fortsatt mye smale veier å gå inn og haike på, eller reise på. Så når jeg har vært i Australia siste gang, har jeg tatt buss og tog
og flytter litt internt. Jeg har ikke uke i Australia, men det er fint å reise rundt der for det. Vi må bare si på vegne av meg selv og lytterne takk for en fantastisk åtte timers serie her med reisememorer. Selv takk. Det har jo vært veldig gøy, og vi skal jo snakke igjen snart. Da er det Norske Hoppaker som er de neste boken ut. Da har vi jo en avtale på at vi skal prate litt om. Sjuverent. Ja, glede meg.