‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut
7/27/2023
Thor Gotaas' Reisememoarer (S2:E4) | Santa Cruz, California 1994

Thor Gotaas forteller om sin reise til Santa Cruz, California i 1994, hvor han forsøkte å skrive sin bok om loffere. Han beskriver byen, menneskene han møtte, og sin egen kamp med å finne inspirasjon og fokus. Gotaas reflekterer over sine erfaringer og hvordan de påvirket hans forfatterskap, og han nevner hvordan loffo-boka senere ble en stor suksess.
Transkript

- Kalifornia, 1994. 29 år gammel, Thor Gotthås. - Ja. - Hva var planen? - Jeg var ferdig med å studere i 93 i desember og begynte å snømåke på Sjursjøen etterpå, og hadde strø over den våren. Jeg plantet skau. Jeg jobbet som julebærplukker, jeg plukket potitter, jeg plukket stein. Det er mye rart. Jeg var sjauvelig til Oslo, og hadde planen om å prøve å bli forfatter.

av sakblåsabøker. - Ja, da begynte jeg å si at den tanken var allerede spiret. - Jeg ble spurt på avslutningsstermoni i desember 1993 på Universitetet i Oslo av professor Bjarne Hoddene, professor i etnologi, eller jeg unnskyld folkloristikk, han spurte: "Hva er det du trenger å drive med?" "Nei, jeg skal prøve å bli forfatter, eller jeg skal prøve å skrive sakblåsabøker, altså folkloristiske bøker." Men like til sånn,

Og på den tiden var det ikke så lett å finne jobb. Det var ikke så lett å finne en relevant jobb, eller aktuelt jobb. Det var få jobber for de som hadde folkeminnehodfag. Jeg tok jo folkeminnevitenskap, folkjuristikk. Det var et lite fag som nå er slått sammen med etnologi. Da var det et eget fag. Det er det ikke i dag. I dag heter det Institutt for kulturhistorier, tror jeg. Men det var et fag som kunne brukes til mye. Det kunne brukes til å jobbe på museum og være lærer

Men museum hadde jeg jobbet på, skimuseet, så det ga det ikke, eller det ville jeg ikke. Jeg syntes det var for kjedelig, og for byråkratisk, og for dødt, til og slett. Så jeg bestemte meg for å ta strøber og prøve å skrive en bok om luffere. Så jeg hadde samlet stoff om luffere,

Jeg skrev en holoka om teatret som kom i 1993, "Holdninger til teatret sett i et historisk perspektiv". Og i det arbeidet som foregikk fra 2009 til 1993, over to år, så fant jeg mye stoff om loffere. Da snakker vi ikke internett, vi snakker bare skriftlige kilder, arkiver og aviser og en del intervjuer med folk som jeg har pratet med om teatret, som våket å fortelle om loffere. Så jeg hadde altså fått tak i en god del stoff, til og med bilder av loffere.

Og denne boka her skulle jeg få gitt ut, og allerede i 94 begynte jeg å gi den til forlag. Hadde fått trykt opp et eksemplar av lofoboka. Var det mange som sa at dette her var ...

Hvem er det som vil lese om loffen? Det var jo totalt uaktuelt. Men boka var ikke noe bra skrivet, det var amatørmessig skrivet, og det var jo en tekst som hadde fått et trykkegir å trykke boka, så det kostet meg 185 kroner per eksemplar, husker jeg. Og jeg fikk trykket fem eksemplarer

Det ble trykket faktisk i Oslo på Blindern, eller i nærheten av Blindern var det trykkeri som påtok seg trykking for studenter. Da hadde jeg fått noen til å punche inn

Da hadde jeg ikke datamaskin, så jeg skrev det for hånd. Så fikk jeg noen til å punche ned på maskinen, og så fikk jeg noen til å trykke i til å lage en kopi. Jeg hadde fem kopier, og de gikk jeg og leverte til forlaget i Oslo. Gikk ut med ryggsekk og leverte et til Gyllenhaal. Fikk avslaget etter en måned, et til Kaplen, et til Dam, et til...

Oktober, et til Pax. Fikk avslag overalt. Men det hadde begynt med allerede i 94, så det dro til Kalifornia. Altså, i 94 jobbet jeg som løsarbeider og var ferdig med hovedfag. Hadde eksamen på at jeg hadde studert der i 6-7 år, og var egentlig klar for å jobbe, men jeg var ikke interessert i å ha en vanlig jobb, så jeg skulle prøve å bli forfatter, eller prøve å få et bok om loffere, det var målet. Og det var første målet, og da tenkte jeg at...

Det jeg ble klar i innen fem år var målet. Jeg hadde femårsplan altså, å få utgitt av boken innen fem år. Men du vet, emnet var sært. Det var nei overalt. Forlaget sa nei. Jeg hadde fått et par nei da jeg dro til Kalifornien, for jeg hadde lest og hørt at forfatter dro til utlandet for å skrive bøker. De satt i ro, de isolerte seg i utlandet, og det var mye distrasjoner. Jeg bodde på hybel på Kringsjå, og det var jo fint det, men det var mye distrasjoner der, og det var ikke noe særlig å sitte på en hybel, så jeg...

fikk det for meg at jeg skulle dra til utlandet. Planen var alltid Australia, men det var så langt, og jeg visste at jeg ble veldig uvel av å være døgnvild i Australia, og jeg synes det var litt varmt, og jeg hadde vært i Kalifornia fem år før, var jeg vært en par dager i San Francisco, så

Jeg bestemte meg for å dra til San Francisco, for jeg digget jo Jack Kerouac fortsatt, jeg gjør fortsatt det, men jeg var veldig opphengt i, eller likte i hvert fall Jack Kerouac. Han hadde bodd i San Francisco, og planen var å dra til Santa Cruz, som jeg fant ut, som var en surferby som lignet litt på Australia. Jeg tror jeg har flere surfer fra Santa Cruz i Australia. Jeg hadde aldri vært i Santa Cruz, men jeg hadde hørt at det var en bra surferby, og der var det sju bruktbokshopper. Det var mye kriterier, var at det var en passe stor by, og at det var mye bruktbokshopper. Haha.

Så det var faktisk et kriterium, for der kunne jeg vanke å gå i brukbordshopper, for jeg hadde så dilla på bøker. Og det sto det at i USA er det to steder hvor det er mest brukbordshopper, det er i per tettet, det var altså i Berkeley, universitetet utenfor San Francisco, og så var det i Santa Cruz, det var 7-8 brukbordshopper ble det sagt i og rundt Santa Cruz. Det var mye i New York, og det var mye i Berkeley, men det var visst nok like mange i Santa Cruz, og det var en småby, dit dra jeg.

Sånn geografisk sett, det er sånn jeg, når du prater om det, jeg måtte bare kjapt opp med Google-søk, jeg var sånn der, hvor egentlig Santa Cruz ligger sånn geografisk, og hvor på festkysten ligger dette her? Nede for San Francisco? Ja. Og jeg hadde ikke vært der, jeg hadde lest om det, og internett fantes ikke, eller jeg visste ikke om det i hvert fall, og jeg kunne ikke gå inn på YouTube, hadde ikke sett noen film fra det, hadde lest noen bøker, og sett noen bilder i noen bøker fra...

fra USA og hadde lest noen surferblad for at etter at jeg var i Australia første gang, i 1985 begynte jeg å abonnere på noe som heter Surfer Magazine, det er mer av det det heter.

Det kom ut, og det fikk jeg faktisk i posten fra USA. I mange år hadde jeg abonnert på Surfer Magazine, så jeg visste at det var en surferkultur i Santa Cruz. Det var en skateboardkultur som jeg ikke hadde noe interesse av, men jeg hadde interesse av å være sammen med skateboardere også. Jeg hadde ikke noe interesse av å kjøre skateboard, jeg hadde interesse av å studere og observere kulturen, men jeg visste at det var mange skater i Santa Cruz, og det var mange surfer, og jeg traff blant annet et par surfer i Barnum Bay som var fra Santa Cruz. Jeg hadde dratt fra Santa Cruz til Australia og var i Barnum Bay.

Der var planen å leie et hus, eller leie et rom. - Hvorfor er det akkurat Santa Cruz? For det er en lang vestkyst. Hva er det som gjør Santa Cruz til surfmekka? - Det er jo strender. Da jeg kom dit surfet jeg ikke noe, for jeg var ikke noe glad i å surfe. Jeg prøvde å surfe i 1905-1908, men jeg er utålmodig, så jeg lærte egentlig ikke å surfe ordentlig. Jeg kom opp på brettet noen ganger,

jeg var ikke noe flink i det, og hvis ikke jeg er god i noe, så gidder jeg ikke å gjøre det. Det er som å ha en dansken alpinebakke, det er ikke noe morsomt å være en alpinebakke og kjøre hvis det er dårlig, hvis det er mange som er gode. Så jeg var mer at jeg vanket i surfmiljøet og observerte det som et fenomen, altså som et morsomt fenomen. Sånn var det i Santa Cruz også, jeg var og så på surferne, men jeg surfet ikke noen ting selv. Men jeg kom til San Francisco, og det var fortsatt en veldig bråkete by,

Og så var det å ta buss ned til Santa Cruz. Og det var litt av et sted, for da i 1984 var det fem år etter jordskjelvet, og som jeg sa, det var fortsatt rester av jordskjelvet. I hovedgata i Santa Cruz var det flere bygninger som ikke var reist opp. Du så altså at flere hus ikke var bygd opp,

Det ble helt sikkert gjort senere, men uansett var det en veldig idyllisk fin by. Det var universitet der som jeg senere besøkte, og det var helt perfekt for mitt behov. På stranda var det en promenade, og der var det et fast tivoli. Det var masse seler, og det var veldig fint. Jeg hadde lest Rolf Steinbeck, han var fra Montreux, eller Salinas var han fra, var det ikke det? Ja.

Han var fra Salinas, mener jeg. Montreux var en festival i 1962, men John Steinbeck, forfatteren, var fra Salinas, som ikke er så langt unna. Jeg forsvant litt, jeg bare googlet hvor mange som døde der. Ja, 350 var det? Nei, det var 63, og så 3500 skadet. I 1980, ja? Ja, jordskjelv i 1989. Og det var veldig mange bygninger som var skadet, og det så du i landskapet flere steder.

Men uansett så kom jeg til Santa Cruz og der var det et jeg hadde lest bøker av John Steinbeck og sværma for han og på den tiden var Clint Eastwood enten hadde vært der så var han tror jeg borgermester i Carmel små var i nærheten så Clint jeg visste om og jeg visste om John Steinbeck og hadde hørt Santa Cruz og det betyr vel er det ikke korset det betyr da? Det hørtes tøft ut Cruz tror jeg er kors på spansk

et eller annet sånt i hvert fall, men jeg synes det var et tøft navn, og jeg hadde fått til for meg at hvis jeg var der, så skulle jeg få inspirasjon til å skrive bøker. Holy Cross i spanish. Hvis jeg drar til Santa Cruz, da kan jeg skrive lofoboka bedre. For den var jo lagt, og jeg hadde med et eksempel lofoboka, og jeg skrev for hånd, og i den kopien jeg hadde, var det faktisk scannet inn bilder, det var lagt inn bilder, dårlig kopier, men bilder var det lagt inn. Jeg bodde i begynnelsen på et motell,

Og det var jo jævla dyrt, for jeg hadde jo vært i Australia, og det var mye dyrere i Santa Cruz enn jeg trodde. Det er et turiste, det er i nærheten av San Francisco, det er i nærheten av store byer, og da blir det dyrt. Dette var jo en slags, om det ikke var sesong, så var det i hvert fall i slutten av august 1984, det er på slutten av sesongen, så det var jævlig dyrt der egentlig.

Jeg oppdaget fort at det var veldig mange hjemløse der, for de var veldig vennlige mot de hjemløse i Santa Cruz. Så hver eneste dag ble det delt ut mat til de hjemløse. Og det var jo ordentlig mat, det var jo vegetarmat, det var makrobiotisk mat, det var...

Ikke vegan, men det var økologisk. Det var der jeg lærte Don't Panic Is Organic. Ikke for panikk, det er økologisk. Og hver eneste dag kunne du møte på en park, hvor det var utdeling av mat til de hjemløse, og hvem som helst kunne få. Så det var hundrevis av mennesker som samlet seg i Santa Cruz hver eneste dag i parken, i middagstid, som var i 54. Da var det fortsatt mange hippier.

For akkurat som jeg noen år før hadde vært oppe i Vancouver i 1985 og sett gamle Vietnam-veteraner, så var det også en del gamle Vietnam-veteraner i Santa Cruz på den tiden her. Da var vi 14 år etter at krigen var slutt, men mange reiste rundt som togloffer eller loffer, eller de bare var der og var hjemløse.

og jeg traff blant annet en kar som hadde gått tvers over hele USA med hest, han gikk koboiutstyr og skulle gå til havet, han hadde gått fra Maine eller borti der, og gått tvers over hele USA, brukte et par år med koboiatt og hest, en jævlig koboi som hadde gått tvers over USA, han var og fikk mat hos hjemløse,

Jeg fikk mat der, og det var god mat, og det var frukt, og det var grønnsaker som restaurantene og butikkene delte ut. Det var veldig humant å være der. De sa at det var 700 hjemløse i byen akkurat da. Du kunne ikke se dem særlig til hverdags, men noen så det, og særlig en kar som sto og danset ved en neddakt butikk. Han hadde et bolleklipp, han hadde tatt en bolle over hodet, så danset han og så på seg selv. Hele dagen stod han og danset veldig intenst og så på seg selv. Det var et avlukke ved en butikk,

Der var det altså én dør og to vinduer på hver side, og da kunne de se seg selv nærmest i profil. Han sto og danset intens med Walkman. Han hadde boldeklipp og solblekket hår. Han var sannsynligvis tatt en overlos og ellers det, og så ut som om han var på en LSD-trip. Han sto og danset hele dagen, helt intens, og var aldri med folk. Han stod og fikk mat i køa der. Det var en annen kar som gikk med en søppelsekk. Han var en liten luffertype, en gammel gubbe.

Det var mange steder hvor jeg hang rundt, og jeg gikk ofte på tos, særlig på bokhandlere, men det var mange brukporsaper, og jeg var på en del helsekostbutikker. Det var veldig mye bra helsekostbutikker der, de hadde mye god økologisk frukt og grønnsaker, for det var jo et eventyr for en nordmann å komme dit, og i San Francisco var det jo, eller senere så jeg det var egne

supermarkedet med bare økologisk mat. De hadde jo økologiske kondomer, økologisk cola. Alt var jo økologisk. Det var en business, vet du. Det var jo blitt tidlig business, og det som ble business i Kalifornien ble ofte business senere her. Dette oppdaget jeg, og det visste jeg egentlig om i Santa Cruz. Jeg var på disse stedene, og så er det noe jeg skrev om i boka, mitt middelsmiddelstang, så jeg ble satt på

Jeg var på et helseskapskapet som heter Herbin. Bin er vel en slags bu, tror jeg. Og Herbin, de solgte mye urter. Og jeg var interessert i urter og interessert i bøker, og hadde mye bøker der. Og der satt jeg og spiste husket utenfor en Herbin. Og der kom det en dame som kom flere ganger, og hun

Hun gikk så jævlig fint. Hun hadde en folkevognbil, altså folkevogn altså, og gikk med jævlig lange steg, og var ganske blek, og gikk som en skiløper. Og i USA så ser du ikke folk som går, altså de går og vralter, vet du. Det heter seg Norge på 80-tallet, eller 70-tallet, gikk som en amerikaner, feit som en amerikaner, sa de.

for amerikanere på Karlhavn gikk over Alta, for de var vant til å gå inn og ut av biler, og de var ikke vant til å gå lengre distanse på asfalt, de gikk over Alta, eller Vagga, det var amerikanere i mine øyne, det ble sagt som en spøk i Norge på 70-tallet, og hun gikk helt annerledes, hun gikk veldig pent, og veldig elegant, flott dame, og veldig blek, altså husker jeg, og litt rør seg i håret, og hun gikk som en skiløper, og

Hun så jeg en to-tre dager, kom i bobla og kjøpte noe og gikk ut. Parkerte bobla et stykke unna og gikk bort til Hølbyen, kjøpte noe og gikk tilbake. Jeg satt og så hun der damen der, for jeg var der hver dag på samme tidspunkt. Jeg var der rundt lunstid. Så spørte jeg, så sa jeg «You walk like a skier», sa jeg.

Jeg gisste Bia Skier, hun var fra Sverige. Hun var svensk dame fra Nordland som hadde flyttet til Kalifornia. Hun hadde vært langhedsløper, så det stemte at hun var en tidlig langhedsløper. Hun var veldig artig å prate med. Hun bodde der og var sammen med amerikanere og hadde en unge og var vel kanskje...

litt et par år yngre enn meg, men var også skiløper fra Nordland, så det stemte jo giks som skiløper også. Og det så jeg. Og det som var artig var at i Santa Cruz, det var så lite at du så de samme typene hver dag. Det var han der som dansa, så var det han der i lofferne med søppelsekk som gikk barbeint, og så var det en del Vietnam-veteraner som alltid hadde ryggsekk eller bagg opp, gjerne pandemål, og det så ut som

Jeg så ut som Rambo, altså. Rambo er ikke noe køddetekarakter. Han hadde mange dobbeltenger der, med militærjakker og pandebånd. Og det som var tøftet var at i Santa Cruz var det mange fyliker som var white-nosed, de drakk vin. Men du vet, de satt i sola, og de hadde gjerne et hår som var så tjukt som et gulvteppe, og så var de brune. Og du vet, når du er brun,

og du har bodd i et brunt klima hele livet, altså solklima, så ser du, du ser fresh ut, så utligger det, og mange av de hjemlige så ganske fresh ut, de hadde gjerne solbleka hår, og så er det derfor brunfarge, og brunfargen gjør at du ser fresh ut, og i tillegg er det sånn at vi synes vi er sundere, så det er noe annerledes enn å være utligget i Norge og være blek, så mange av utliggere så rett og slett litt kul ut,

Og det gjorde mange av de i Vietnam etterhånden. De så kule ut, altså litt tøffe ut. Og jeg synes det var tøffe, for de snakket amerikansk. Jeg er nordmann, så jeg synes det var litt tøft da, men ikke nå kanskje, men da. Og så bodde jeg på motell, og det var ganske dyrt.

Det kostet 80 dollar natta, det var jævla dyrt. Og så hadde jeg fått mareritt, for jeg hadde vært der i 1980, og det sto mye aviser om jordskjerm, det sto at noen venter kanskje et nytt jordskjerm, så jeg hadde mareritt om jordskjerm, så jeg drømte at huset raset ned, og det her var et stort muremotel, og jeg drømte at det dat ting steiner i en vindue, og hadde faktisk mareritt om jordskjerm, for at

I gata så du som sagt tydelig flere steder at det var gjort seg, og folk snakket om hvor jævlig det hadde vært, hvor det var kaos og rotete. Så jeg ville ikke bo på det motellet, for jeg hadde en forestilling om at det her kan skje noe. Det er et spørsmål, dette blir litt sånn malapropos, men du har ikke nevnt noe sånn der, røyka du sigaretten? Jeg har aldri gjort det hele ditt liv. Jeg prøvde det i august 1972 da jeg begynte på skolen, og

Jeg spydde, for samme dag smakte jeg å snu som jeg spiste. Det var skråtobøk, og snu som jeg spiste, og jeg kastet opp det. Jeg prøvde å ha sigaretter en gang, og hatet sigaretterøyk.

Og da vi er i Santa Cruz så drakk jeg ikke alkohol. Jeg likte aldri alkohol, men likte å prøve, men da sluttet jeg å smake alkohol. Ja, det er reisinger på 80-tall og 90-tall og sånt. Dette var jo en tid da røyking var veldig mainstream, normalt, inne og ute. I Kalifornien så du tydelig at det var ferdig som røykte i 94-tallet i Norge. Det kom litt tidligere. I Kalifornien, der tror jeg det var det første stedet hvor

hvor du fikk under 20% av voksne befolkninger som røyka, og Santa Cruz var et fitnesssted, men uansett, det var farse karakterer som jeg sa, for du hadde også en kroppspiker som syklet rundt der, han var, han så ut som en av gutta, jeg kan huske gruppa Frankie Goes til Hollywood, han så ut som han hadde alltid bare all kropp, og jævlig veltrent, men ikke så kraftig beina, men

Han syklet rundt og hadde sykkel. Så flere av de damene som var der, de hadde ikke bil, men sykkel, for det var originaler. Jeg traff en kar som hadde bodd sju år på et hotell. Han betalte per år. Så jeg ble kjent med en del oddheads i Santa Cruz. Altså rare folk, oddheads.

Og det var ikke noe særlig backpackere der, for det var ikke backpackere som dro innom der, og i og med at jeg ikke var på et hostel, men på et motel, så hadde jeg ikke kontakt med andre backpackere. Og jeg var mer sammen med amerikanere altså. Og særlig blant de her hjemløse, så var det mange artige typer å prate med, for

Jeg var jo på tur, og jeg pratet med mange, og de pratet med meg, og vi lå på preen der og spiste mat og hadde det hyggelig, og noen spilte gitar, og det var jævla fint, altså rett og slett dritfint. Det var som å være en slags...

hippie film fra 1990-tallet. Mange av de hjemløse i Santa Cruz hadde langt hår, og det var det de eldre, det var gamle veterinere som så ut som de gjorde på 60-tallet og 70-tallet. Noen gikk til med gamle klær. Men uansett så var jeg på Staff of Life, og

som var den største helsegodsjappa. For der var det fint å vanke, for der var det bøker, og der var det fint å sitte og spise og møte folk, for det var jo et hengested. For før internett og mobil, så var det mange hengesteder, i sånne steder hvor folk møttes. Og der, jeg tror at jeg traff en nedlender, ikke en nedlender, men jeg traff en nedlender som bodde i et hus i en hage. Og der var de på utsett i et flere leibordet.

Så jeg kom i kontakt med en amerikaner som var lærer på Steineskolen i Santa Cruz, via den nederlendiske studenten som var litt yngre enn meg. Og da fikk jeg innpass i et hus, eller i en hytte, i en hage. Så jeg kunne komme bort fra den her motellen, og der fikk jeg, han nederlendet betalte husleie, men jeg skulle få bo der gratis, mot at jeg hjalp med hagearbeid, for han hadde stor hage, stortomt, og der kunne jeg bo nederlendig.

inntil videre, og bare hjelpe han med å klippe playen, og være i garten også. Det var fint, for da fikk jeg en deal hvor

hvor det var en slags hus der jeg var og jobbet, og det var helt greit, så jeg likte å jobbe, og skrivingen gikk ikke noe særlig bra. Så jeg prøvde å skrive og hadde masse ark, jeg hadde en utgave av Lofoboka, og jeg prøvde å skrive noe annet, og satt og skrev, hadde med skrivblokk fra Norge, og skrev med turs, eller med penn,

Og nummererte, paginerte sidene en, to, og satt og skrev, men det var så mange fristelser, det var så mye artgjøret, jeg løper gjennom morgenen, og så husker jeg gikk på slang, fikenslang, jeg spiste fikene, naboen hadde fikenslang, så jeg gikk på fikenslang, og det var mandler som var også vilt, det var jævlig gode mandler, de var mjuke, så du kunne plukke mandler utenfor huset hans på gata, og du kunne plukke fikene hos naboen som ga blaffen med tokte, for naboen spiste ikke fikene selv.

Ja, fiken, ja. Blå fiken. Amerikaner, han var gammel hippie, han var født 1946. Han var lærer på Steiner skolen i Santa Cruz, men han hadde tatt perren for å skrive bøker. Han var veldig intellektuell. Han hadde blitt skilt, og han var ganske lei seg, fordi kona hadde stikk av, han hadde mistet at kona var flyttet, og to unger hadde utdatt med seg, men de bodde i Santa Cruz. Men han var veldig lei seg, han hadde kjærlighetssorg, han var da 48 år.

Han vokste opp i New Jersey. Han forklarte hvordan det var å studere i Los Angeles på 60-tallet. Så det var et eventyr å høre på for meg. Det var historiefortelling. Han var gammel friker, gammel raddis, som hadde flyttet fra Østkysten og bodde like ved stranda. Ikke ved stranda, men like ved. Han bodde i et hus, hadde en stor hage, og hadde vært i Norge tidligere.

Han hadde vært og jobbet på et fiskemottak i Hammefest, og hadde hatt norsk kjæreste, så han kunne litt norsk. Det var artig, for han var gjerne språkinteressert og språkmektig, og lagde noen bøker som skulle selges til steineskoleelever i USA, og blant annet lagde han en barnebok, husker jeg, hvor det var 50 rim for 50 stater. Han drev å teste det her på meg. En jævlig artig kar. Vi fant tonen fort, og han nederlandsk var en kul kar. Han var halvt nederlandsk, mora var nederlandsk.

fra Nederland, og det var en del nederlender der som hadde etablert seg med farmer. For på Steiner skolen så var det ganske mange nederlandske og tyske foreldre til elevene. Så via han der, Håvard heter han, læreren med Bodås, så fikk jeg kontakt med

stein i skolemiljøet, ikke at jeg var interessert i det, men de var i hvert fall ressurssterke, og de hadde en fin skole som jeg fikk besøke, og så dro vi opp på universitetet i Sandtøy, som er dritfint, ligger opp med utsikt, og det var en fin bane her, og det var fine skog og

Så via Hanhovard og via nederlæren så kom jeg litt inn i lokalmøtet, ikke bare de hjemløse, men mer vanlige folk altså. Det var artig. - Hva var det som var vanlig å ruse seg på der da? Var det mye sånn marihuana, eller var det helt oppe amfetamin og kokain og dette? - Der var ikke jeg borte i noen som gjorde det, for jeg var jo sammen med de hjemløse, men de ruset seg ikke da, men jeg tror det var mye marihuana. Og det var blant annet veldig få som røkte sigaretter. Jeg tror de drakk mye øl. Og det var sikkert mye annet også, men jeg var ikke i miljøer som drev med det.

Men uansett, han Hovard hadde en kamerat som het Hurwitz. Og Hurwitz hadde kreft. Begge var jøder. Og Hurwitz bodde i nabolaget. Og Hurwitz hadde en teori om at hvis du spiste smudet, så ble du smud. Han hadde masse teorier om kosthold. Og Hurwitz lagde smuder, og da ble han smud i personligheten og væremåten. Og han hadde gått ned i vekt. Og det var en kostholdskonferanse der, i Santa Cruz.

som jeg kom bort til via han Hurwitz, for han trengte noen folk som skulle hjelpe på den kosttalskonferansen, og da kom jeg bort til mye rarere typer også. Det var folk som var mer eller mindre gærne, og de hadde masse teorier om en som, da jeg kom bort til han der typen som bare hadde spist, han hadde levd på vetegress i 26 år sånn.

Han hadde vetegressaft, det var en liten negle med grått skjegg. Han hadde ikke hatt noe annet enn vetegressaft, eller hovedsakelig det. Og så var det borte en som heter Wiley Brooks. Det var en som forfekta denne blidianer-filosofien, hvor du ikke skulle spise. Wiley Brooks, han spiste ikke, men det visste seg at han holdt kurs i å leve uten mat. Men han kjøpte mat om natta på fire timers og spiste hamburger om natta. De folka var på den konferansen, i hvert fall han...

Han første var der, og det var en foreleser, men jeg suste rundt der. Jeg kom bort til mye typer, på grunn av han, Howard, som kjente mye oddheads. Da kom jeg bort til en tysker som studerte psykologi på Stanford University.

Han var på den konferansen der, og de hadde foredrag om kosthold, og det var mye rart. Det var egentlig livsstil, men blant annet kosthold. En slags, kan vi si, sånn New Age Clean Living-konferanse, du kjenner typen, hvor det var en kanskje par under støkker og

Det var organisert, og jeg jobbet litt, eller var med å hjelpe til litt, og fikk komme inn og høre på foredagen, og fikk noen brosjyrer og møtte noen av de gjerningene. Blant annet møtte jeg en tysker som var veldig spesiell. Han var gjerlig tynn og gjerlig slank, og han studerte psykologi på Stanford og tok doktoraden i et eller annet på Stanford, som er et universitet som ligger i Palo Alto. Og han ...

Han var tysker, han var spesiell. Han ble med hjem. Han bodde i et hus. Det var da jeg bodde i et hus, for det var mange Apple-nærer som jobbet. Jeg var med han til Palo Alto i Santa Cruz. Da hadde jeg litt langt hår, eller halvlangt hår, så så jeg ut som en vanlig hjemløs. Jeg så ut som en sunn hjemløs. Jeg tror jeg så ganske frisk ut. Jeg hadde rød kinn og var brun, for jeg hadde jobbet ute om sommeren.

Og trente mye, så jeg var veldig beveget med mye løp. Jeg syklet mye, jeg hadde sykkel der. Og trente styrke, så jeg var i ganske god form. Men da jeg kom til Palo Alto, så ble jeg faktisk stoppet for å gå på Rødt Lys av Purken. For der var det ikke en hjemløs. De hjemløse trakte forskjellige byer fra forskjellig praksis med hjemløse. Da jeg kom til Palo Alto og bodde hos en tysker, så jeg så på gulvet der, så ble jeg stoppet faktisk ikke en dag på...

på, på, på, på, på,

på rødt lys og ble tiltalt, ikke tiltalt, men politiet pratet med meg og så forklarte jeg at sånn gjør vi i Norge siden. Så jeg er nordmann og visste ikke at det var ulovlig å gå på og få bot, så jeg fikk ikke bot, men du kunne få bot for å gå ulovlig på rødt lys. Men i det huset bodde det en tid til å holde Apple nærmest fra hele verden, fordi det var folk fra Kanada, Nederland, Kina, India, som jobbet for Apple og jobbet døgnet rundt. De lagde jo ikke mat, de fikk kjøtt pizza og forskjellig

Du vet sånn spaghetti, og de kom på døra med masse mat i der. De jobbet der. Og en av de jutta, han lurte meg ikke til å bli bort til Apple-

Det ga det ikke, for da skulle vi møte, blant annet der skulle komme en kanskje med Steve Jobs. Jeg hadde hørt om han, jeg hadde hørt om Steve Jobs. Men jeg tenkte hvorfor skal jeg, jeg gidder ikke å bli med til Apple. Og jeg driter i han Steve Jobs. Han var vist der, for jeg lurer på om han kanskje hadde tekstet ut fra Apple akkurat da, jeg vet ikke. Poenget var at han nokket med navnet Steve Jobs. Jeg visste hvem det var, jeg visste om Apple.

Jeg visste om Steve Wozniak, for jeg visste om Palo Alto og Apple. Det ga jeg blaffen. Jeg gadde ikke å bli bort på Apple, men vanka sammen en del av det her. Det var stort for at han tyskeren hadde en kamerat som het Spurven. Jeg kalte han Spurven, han heter ikke Spurven. Han var også psykolog, og han bodde høyt oppe

Han leide et rom i et hus hvor det bodde en del voksne. Jeg hadde ikke vært i kollektiv i Norge hvor det bodde folk på 30, 40, 50 år sammen. Det visste jeg ikke jeg fantes. Jeg visste at studenter bodde sammen. Der bodde det faktisk et slags kollektiv på fem, seks voksne som bodde sammen i et hus, jævla fint hus, men var jævla dyrt. Det var alarm, så det var boom, du måtte gjennom med lås for å komme på det huset som lå høyt oppe. Jeg lurer på om huset der var...

Jeg lurer på om det var 3400 dollar i husleie. Det var enormt med husleie. Allerede i 94. Så det var dritgjort og dritfint. Der bodde han spurven, han kameraten til han tyskeren. Og vi var i boblebad, husker jeg. Og det var begge kjønn som bodde der. Og det var voksne folk som jobbet, som hadde karrierer. Og som var i arbeidslivet. Og som var enskelige og fraskilt. Som levde sammen. Og levde et slags...

Ikke bohemliv, men jeg visste ikke at det fantes bofellesskap. Har du vært borte der, du? Det er ikke så ofte i Norge det. - Altså, blant unge er du det. - Nei, men altså, det her var folk som var 40, 50, 60 år. - Sånn, nei, det har jeg ikke vært borte i, nei. - Tysk, han var kanskje rundt 29, og Spuren var 35, men det var de folka var etablert, eldre enn foreldrene mine kanskje, og bodde der og hadde et liv hvor de jobbet og bodde og eide ikke noe, men leide dyrt og levde fint, men

Kjørte inn til San Francisco eller Shansosele, hvor det var en, eller Palo Alto, for jeg jobbet i tech-bransjen. Så vokste mennesker og bor sammen, det er litt interessant. I Norge tror jeg nesten ikke om det finnes det. Jeg hadde aldri vært borti noen sånne bofellesskap, og jeg vet at jeg hadde bodd såkalt kollektivt selv, men det var studenter, men det var ikke nordmenn som jobbet eller som...

De hadde egentlig ikke noe annet enn et rom, og så hadde de et felles rom. Eldre senter er det nærmest du kommer til, tror jeg. Det var jo folk som aldri jobbet, aldri jobbet mye også. La sin eldste var kanskje nærmere 60 år, og den yngste var i slutten av 20-årene. Og så taklet de det med privatliv og sånn? Nei, de hadde et stort hus, og de trakk seg tilbake, og så lagde de ikke mat felles, men det var en felles hot tub, som jeg satt opp i sammen med han Spurven, han er tysker, og noen andre.

Det var innsikt i en verden. Jeg var en stønn i Palo Alto, det var jævla interessant. Det var fine brukbokskjaper der også. Men for meg var jo turen egentlig en skrivetur, det var en arbeidstur, men jeg jobbet jo som garten hos han Howard. Og det var jo å rake løv og klippe plen og ha det som heter persimmon, Sharon, en frukt.

- Persimmon? Den har du fått i Norge nå siste årene jeg har sett. - Den hadde den i hagen. - Persimmon, det er en god den. - Ja, og det heter jo kake eller sjaron. Persimmons, og det hadde den i hagen. - Mulig jeg sa det før. - Det hadde den i hagen. Og naboen hadde fiken tre som jeg sa. Så det var et eventyr bare å være i Santa Cruz. Og jeg husker på Thanksgiving,

Det var jo en dag hvor folk går og gir trick or treat, de går og gir godteri, og da hadde han, Howard hadde sagt til meg at han skulle bort, så jeg var alene der, og i kveld så skal du gi godteri til unga, så han kjøpte mye forskjellig, og det var han på spleisen av, så det kom altså cirka 60 unger i løpet av kvelden, så

som trick or treat, og de fikk hver sin lille liten pose med slikkerier og godterier. Og den kvelden, og da var foreldrene ofte med, så de førte rundt, for det var jo skummelt med unger alene, så de førte rundt, og den kvelden var det et ran, et vepnet ran på en butikk rett nede i gata, og det så jeg på TV-en.

Så jeg satt og så på TV-en på Thanksgiving 1994 i Santa Cruz, så så jeg at det var et vepn og ran rett nede i gata, bare et par hundrede meter unna. Det var med pistol, klassisk ran. Det skjedde ikke noe, bare at han ble robba for alle gryene, han som stod bak disken. Det var spesielt for han hadde utkastet en slags Thanksgiving-kostyme, men det var en voksen mann. Det var en stor nyhet, husker jeg, at ...

at det var et vepn av han, og Havold kom med, for han var borte, han var hos kona og unga, for de feiret Thanksgiving sammen,

Jeg hadde vært i USA før, bodde her i 1982, men jeg hadde ikke sett Thanksgiving på den måten. For jeg var i Vermont, og der var det ingen unger som kom, for det var så store avstander, men der gikk de rundt fra hus til hus. Så det kom cirka 60, jeg tennte 60 stykker til sammen også. Vurderte du på et tidspunkt å gå ut på skjønnlitteratur for å ha noe å skrive på? Jeg prøvde jo å skrive skjønnlitteratur, men jeg hadde ikke noe egentlig interesse av romaner, så jeg

Den boka jeg prøvde å skrive da var jo å forbedre lofoboka. Så jeg jobbet med lofoboka som var allerede i et manus, men det var jo for dårlig kvalitet og det var for surret og ikke bra nok. Så jeg satt og skrev på lofoboka, men jeg tror kanskje at jeg har visse anlegg som, ikke at jeg har noen anlegg som forfatter, men at jeg kan skrive skjønnet og tur hvis jeg vil, men jeg må se vitsen med det. Og da driver jeg bare og surrer av. Jeg skrev med penn og hadde ark og hadde prøvd datamaskin og hadde prøvd en

Men jeg likte ikke å sitte og fingre på en datamaskin og kunne ikke skrive touch. Jeg trodde jeg måtte skrive touch, men senere har jeg begynt å skrive med en finger på en hånd, så det var det at jeg likte å skrive for hånd og skrev fort for hånd, men jeg ble bare sur. Jeg var jo 29 år og hadde en utdannelse og

Var nok ikke nok motivert, men hadde ikke klart å finne gode nok vaner. Hadde for mye mark, altså. Jeg klarte ikke å si stille, det var vanskelig å si stille. Men det må vi bare ta to minutter om, til inspirasjon til alle som sitter, med noe som kanskje er en veldig, veldig nisjesmal idé, som kanskje ingen vil ha, og du har sendt noen kladder og litt forskjellig utkast rundt til kanskje forlag eller venner og bekjente for å se stemningen, men det er et eller annet der du føler deg

unikt, ingen har skrevet om før, eller det er en veldig bra idé, men det skjer ingenting, og du får ikke forløst det, du føler ikke du er god nok for mye bedragesyndrom, men du greier ikke helt å gi slipp på det heller, og det er bare sånn interessant å se og høre motstanden som alle forfatter har hatt med sine største bøker, og kanskje sine første, er det her i sånn, hvordan det bærer frukter senere, med loffeboka di, som vi snakket om her i stedet.

Det er jo helt utrolig å tenke på at dette er en bok som du har skrevet på 90-tallet, som har kommet ut i uendelig mange opplag, og som du også bare har solgt mer og mer, og du gjør foredrag på denne boka enda. Du har snakket om den i podcaster her hos andre,

Og det er bare en bok som blomstrer flere ti år etter at den har blitt skrevet, og at det faktisk er mulig, og du har gjort akkurat de riktige tingene, som er å gi bort boka på en podcast i hermetegn, og snakke om den, og så kommer det nytt publikum konstant inn til noe som er en gammel idé, som bare høstre, høstre, høstre. Det er jo helt fascinerende å tenke på.

Ja, jeg skrev som sagt en hovedkommentator, og da fant jeg stå for Lofre, og så tenkte jeg, jeg må lage en bok om Lofre. Jeg har ikke noen valg, jeg må lage om Lofre. Jeg har ikke skrivet noe bok om Lofre. Så jeg skrev Lofrenes historie i Norge, og den kom ut i 2001, etter mange år. Men altså, jeg hadde med da til Santa Cruz i 94, hadde skrevet den i 93-94 der. Jeg skal ha et foredrag senere i dag, 8. mai, om Lofre. Jeg hadde mange foredrag i fjor, så det er masse foredrag, og det er podcaster, og boka er trykt opp i...

eller kan være åtte nye opplag, i hvert fall. Senest i fjor trykte jeg opp en nytt opplag i Spartakus, og den lever et liv, og den brukte jeg først mange år på, eller ikke mange år, jeg tok litt tid å skrive den, og så brukte jeg for å få gitt den ut, og det var for smalt, men det viste seg at det smale kan ofte være det brede, og det...

De sa det i 90-året at det var ingen som var interessert i det gamle utligger og lassaroner og loffer. Hvem er det som vil lese om det? Men jeg hadde samlet bilder om det og stoff om det. Jeg synes det var artig, og jeg resonerte slik at hvis jeg synes det er fint, eller artig, så er det sikkert noen flere som synes det var leist. Du har jo fortalt det var så skjedd på skolen til datteren min. Nei.

Det var jo en del YouTube-klipp. Vi spilte jo inn, for de som hører på, vi spilte jo inn, jeg tror det første vi spilte inn sammen var kanskje om lofferne? Var det det? Ja, det var i 2020 i september, var det ikke det? August, og så lagde vi det i september. Ja, og da la vi oss en del enkeltklipp fra episoden, sånn typ tematiske ting som ligger ut på YouTube og klippkanalen her da.

Og så fortalte datteren min å komme hjem og bare, nei, vi lærte om loffere og sånt hater i dag. Jeg bare, jøss, det er jo litt interessant, for det er jo nettopp spilt en podcast på alt. Da hadde læreren tatt fram et klipp da, som han hadde funnet på internett, på YouTube, fra denne podcasten her. Og det var det til andre, jeg tror det var andre klassinger, som da er da 7-8 år gamle,

og brukte det som researchmaterialet, sånn til å vise ungene hva... Vi hadde et komprimert klipp på to-fire minutter hvor vi snakket om Lofra teatret.

Og så sier datteren min bare, ja, men det der er jo pappa. Så pappa bare, hæ, det er farlig. Så det var veldig morsomt at de bare hadde hentet opp et klipp hun fant av noen som skulle vise elevene til pensum, og så var det av oss to som nettopp hadde gitt ut det her nydelig. Så det var litt morsomt at åpenbart ting som brukes i pensum og... Tøft, og jeg vet at jeg var lærer i mange år selv og brukte YouTube mye, og jeg pratet alltid om loffel til elevene, og de hadde ikke hørt om det, men det var en del av en unnvist historie i mange år.

Så jeg hadde alltid et foredrag om loffere, et foredrag om tatere. Det er to forskjellige ting. Så emnet går ikke ut på dato, og lofferfenomenet er nesten utdødd i Norge. Så det som er dødd ut, det blir ofte mer interessant når tida går.

Nå er det kurios på en annen måte. Da jeg samlet stoffet i 90-tallet, så var lufferet kanskje omtrent akkurat blitt borte. Da var det ikke så interessant, men i dag så virker det eksotisk, og boka den finnes jo, som sagt, det finnes lydbok, det finnes podcaster, så lufferbeskjeden den når ut mer nå enn den gjør noen gang, for meg i hvert fall. Ja.

Vi må bare si til alle type lærere der ute som skal snakke om, hvis noen skal snakke om utvandring fra Norge til New York, USA, så er den personen, det er en av de beste personene jeg har spilt inn i serien her, som du og jeg har gjort, som også er en av de jeg har fått aller mest tilbakemelding på, er jo den ørkensur, hvor vi da snakker om norsk utvandring til USA-

og der går vi ganske godt igjennom, tror jeg bare to timer, og tror jeg også kunne funket veldig godt sånn som pensum, og en annen måte å lære på, enn å bare lese på en iPad. Og den boka er jo trykt opp på nytt i år, og Gyllene vil ikke gi ut den boka, men Spartakus Ganes, og den gitt ut som bok, og er trykt i en del opplag, og den går heller ikke ut på dato, for det er en veldig spesiell eksotisk historie, at en norsk

Norske sjømenn bodde på en søpleding i Brooklyn i 20-30 år, hadde et eget samfunn på en søpleding i Hørkensjø. Det er noe som er like interessant om 100 år som i dag, tenker jeg. Tilbake til Santa Cruz, hvor var vi i historien? Jeg var der, og jeg kom opp til Palo Alto, og var der, og dro ikke tilbake. Jeg var noen uker i Palo Alto, kom til San Francisco,

Da er vi nærme jul altså, 94. Det hadde vært borte noen måneder, og så begynte jeg å lenke til hjem. Og når jeg lenkte hjem, så dro jeg. Så jeg dro hjem litt før tida, men etter en jævlig fin tur og...

Som jeg sa, du kunne gå på et reisebyrå, du kunne gå på en flyplass og si at jeg har billett hit og dit, og mot et gebyr så kunne du forandre billetten med en gang. For ingen bestilte jo billetter selv, internett fantes ikke på den måten av, og du kunne ikke gå inn på noen mail eller noen mobiltelefon, så det var å gå til et reisebyrå, og der gjorde du hele jobben. Sånn sett var det enkelt hvis du bare visste at du...

I den forstand at du kunne alltid ha retrettmuligheter. Hvis jeg dro et land, likte jeg muligheten til å dra videre når jeg ville. Så den haikefriheten som du har med å haike, i den grad du er fri, for da er du avhengig av biler som stopper. Kjører du bil, så er du helt fri, for da kan du kjøre selv. Jeg likte muligheten til å suse videre. Det var veldig fint oppholdet der. Når jeg ikke klarte å skrive noe, så klarte jeg at jeg fikk tenkt mye. Og jeg fikk...

fundert på en del ting og bestemt meg for egentlig hva jeg hadde lyst til å gjøre med jobb, og det var lysten var å bli forfatter, altså lysten var å bli sakprosoffatter, prøve å skrive sakboka bøker. Det forsterket seg, og jeg skjønte at da må jeg sette meg ned og jobbe, jeg må være systematisk, jeg kan ikke vire rundt. Og som jeg sa, problemet var at jeg hadde mye energi, det å sitte stille var jo et problem. Så jeg løp på morgenen,

Og da klarte jeg å sitte stille. Jeg kunne ikke sette meg stille om morgenen. Og når det er i Santa Cruz, så var det jo dritfint å løpe. Jeg har syklet til en park, og løper i en park, for jeg liker ikke å løpe på asfalt, så det var jævlig fint å trene der. Og jeg trengte styrke. Så hvis jeg da fikk trent på forhånd, så kunne jeg prøve å sitte stille, men når du skriver med penn på noen løse ark, så blir det ikke det samme som å sitte på et kontor, eller på en fast plass, og ha et ordentlig system. Når du ikke har fått gitt ut noen bøker, så er det vanskelig for at...

Når du har gitt ut noen bøker, så ser du resultatet av arbeidet, og det er motiverende. Hvis du ikke har fått gitt ut noe, så er det motiverende for å få gitt noe, men samtidig er det litt desilisjonerende for å bli noe av det, bli noe av det. Og dette var jo da fortsatt fem år før den første boka kom ut. Så det var ikke motgang, men mye plundring som skulle gjøres før Lofoboka kom i 2001, altså syv år senere. Som jeg satt og plundret med i Santa Cruz i 1994, så

I dag hadde jeg aldri orket å plundre så mye, men da visste jeg ikke om noe annet, jeg hadde ikke noe valg. Men i dag går ting for meg på det området mye lettere, så klart. - Det må være noe vanskelig for forfatter å vite når du skal bearbeide eller slippe et prosjekt.

Jeg synes ikke det, for jeg vet når jeg er fornøyd, og da kan boka slippes. Jeg bare jobber med boka til jeg er fornøyd, og hvis jeg er fornøyd, så driter jeg egentlig hva andre synes. Litt mer sånn, nå tenker jeg mer på uetablerte forfattere, som ikke kan spotte hvordan, hvis jeg skal til forlaget med et manus, skal jeg fortsette å prøve å jobbe med dette manuset her for å få gitt ut og overbevise at dette kan bli min første bok? Eller skal jeg begynne på et nytt prosjekt for å få realisert denne drømmen? Altså hvis du har allerede gitt noen bøker, så er det veldig stor sannsynlighet for at den

det prosjektet du holder på med skal ut. Men for de som ikke har gitt ut så mange bøker, så er ikke det den samme realiteten. Nei, men jeg hadde fått noen svar fra noen forlag hvor det stod litt konstruktiv kritikk. Og jeg skjønte egentlig hva som manglet i denne boken, og jeg prøvde å forbedre det, men jeg skjønte ikke egentlig fullt før vi kommer til ca. 2000. Så det var mye plundring, men

Men jeg fikk noen brev, husker jeg. Jeg gikk opp i forlaget og gikk inn med en sekk og tok ut denne sekken. Og så her er en bok om Lofre. Det hadde jeg ikke ringt på forhånd. Det var ikke noe e-post. Så jeg bare gikk til forlaget og spurte etter en eller annen gnom og fikk flere personer som jeg vet, som jeg senere har hørt om og kjent og faktisk pratet og møtt, som jeg møtte da. Og jeg tok vare på alle brevene, for jeg fikk ordentlig papirbrev. Jeg fikk ordentlig avslag. Det var veldig seriøst. Ja.

Så det var ikke at de ikke tok det på alvor, men det var stort sett nei, og de hadde sikkert bare blad fort igjennom og sett på manus og tenkte her, der driter vi. Vi kjenner rett og slett nei, og da var det å skrive en beskjed på en maskin eller

på en skrivmaskin eller på en datamaskin og ta utskrift og sende i fiks nailmail altså. Ja, ikke sant. Det er jo et fantastisk liv da, når man først kommer inn i det, men det er også, det tar lang tid da, nå er det 30 år senere så har du skrevet 45 bøker nå. Ja. Det er ikke så mange som kommer dit heller. Det er ikke om jeg har skrevet mest, det er om jeg har skrevet best, men det har blitt slik at jeg har lagd de bøkene jeg har gjort, og jeg har bare fulgt interessen min, og noen oppdrag har jeg tatt, men Lofoboka var en av de første, og den var, fordi jeg var interessert i loffing som fenomen, jeg hadde haika rundt, og

og mente at det manglet en bok om loffing i Norge, og den måtte lages, og den ville jeg lage. Kunne du tenkt å leve et loffeliv som et sånt TV-prosjekt? Å bli filmet? Nei, det vil jeg ikke. Nei, nei, overhovedet ikke. Du vil ikke bli filmet? Nei, men jeg vil ikke bli filmet og leve såkalt vanlig. Du kan ikke bli filmet. Det hadde jeg ikke likt. Nei, jeg hadde ikke likt det.

- Jeg liker ikke realitetsserier. Jeg har aldri sett en eneste realitetsserie. Jeg har ikke noe mot det, men jeg liker ikke for min egen del. - Et litt hyggeligere ord innenfor TV-bransjen er dokumentar. - Ja, dokumentar er noe annet. Jeg skjønner hva du mener. Det ville vært at du skulle intervjue ordentlig loffer. Jeg er jo ikke ordentlig loffer. Jeg bare har ikke det rundt.

Så hvis du skal ha laget dokumentar så måtte du intervjue i Danmark, der er det masse loffer enda. Hvis du går på YouTube og slår opp Vagabond så finner du danske Vagabonder. Så det finnes en dag av Vagabond i Danmark, ikke i Norge. Så du går og lager dokumentar om det, og det er laget til og med. - Jeg tenker ikke du må gjøre det på den og den måten. Ta den som laget Icaros, den helt spinneville sykkeldokumentaren. Han skal egentlig bare se

om han kunne sykle et eller annet gritt, om det var Tour de France, eller hva faen det var for noe. Har du hørt om den? Nei, ikke.

Og så møter han jo en russisk lege, som står bak hele dopingprogrammet. Han, ja. Ja, ja. Og da plutselig bare begynner snøballene å rulle, og dokumentaren blir noe fullstendig annet. Han skal egentlig bare teste seg selv, og hvor langt han kunne tyde seg selv som profesjonell syklist, hvor hardt det var. Og så plutselig kommer det inn og blir en helt annen retning på dokumentaren, som handler om doping i sykkelsporten, og han er en russer som må flykte ut fra landet og få eksil og...

og få beskyttelse i USA. Det var helt utrolig. Da skulle vi bare ha testet hvordan det ville være å være en proffsøklist, eller hvordan det ville være å være en loffer i for eksempel en måned. - Jeg skjønner, og det er en god idé. Ideen er god, men jeg selv hadde ikke likt å vært med på det som en hovedperson, for jeg har ikke noe interesse av å bli filmet på den måten. Jeg har laget en bok om skogplanting, men det er noe helt annet. Det er å dokumentere arbeidsliv.

Men jeg tror ikke jeg likte det. Det er et bra rolle, ja. Etter format. Ja, det er det. Faktisk to kjente personer lever som luft, og så reiser rundt, og så overnatter på bygder og går rundt omkring. Ferdigservert. Det går an å gjøre det, men ulempe med det i dag er at vi lever i en verden hvor asfalten og bilene har overtatt, så det blir en slags... Du får ikke gått på stier og... Nei, altså det blir ikke det samme som det gjorde for 60-70 år siden, hvor det var mye grusfærre og mindre biler, og

Du er en litt fremmed fugl, tror jeg, i landskapet. Det trenger ikke å være flere luffer, men det er litt unaturlig. I dag ville kanskje luffere sykle. I Danmark har de traller, de har vogner. De fleste har vogner, barnevogner. De har noe hjul med seg.

I fleste i hvert fall. Det blir sånn Lars Måns på tur bare på asfalt eller på grusstyr. Det hadde sikkert vært morsomt å sette på TV-en. Hvis du har to typer som, eller tre, det er jo mange der, eller en som liker å

utfordrer skjebnet og liker å gjøre det. - Det er gøy å være uoppfordret å komme opp til gårder og spå tettbygder og prøve å få overnatting. - Da må du filmes, og hvis du filmer må du kanskje ha avtalt på forhånd. - Ja, må kanskje, eller kanskje ikke gjøre det. - Jeg vet ikke hvor spontant det blir da. - Nei, det var det da. Det er for de tv-skaperne å finne ut av. - God idé, det er sikkert noen som tar den ideen og hører på deg. - Da skal vi ha litt kredit, da skal vi komme i hvert fall i rulleksen, og så bør det være en salgslink til lovforboka di.

Hvis noen stjeler det her, vær så god, men gi noe tilbake. Og det artigste for en forfatter er jo at bøkene blir trykt inn i opplag, og at budskapet eller beskjeden i bøkene kan nå ny generasjon. Det er det artigste forfatteret vet. Så at Lofo-boka jeg trykte opp i fjor, med det fete omslaget av han, Paul Wennerstein, med det hår, det synes jeg er skikkelig moro også. Det er bare en bok, men det er litt artig for det. Jeg er ikke noen ganske sett, jeg kunne funnet på å se den reality-serien.

Faktisk. Vi får se den ut der, og så ser vi hva som skjer. Rett og slett. Det skjer kanskje noe. Det er typisk det. Denne her reisememoar sesong 2 har kommet til vei i sende. Er det noe mer å si? Skal vi ta en ny runde neste år kanskje også, og se hva som dukker opp? Jeg må tenke litt. Ja, tenke litt. Se om suksessen. Kanskje det blir fullt fokus på Lofød reality nå, vet du. Ja. Jeg skal jo skrive noen flere bøker, så jeg er nok å høre, men

Det som er artig med en sånn podcast som er, er at det blir mye annet enn det som er tenkt. Det er ikke planlagt i det hele tatt her. En god unnskyldning for Sever Andréen å få litt slått av en prat også. Det er artig. Vi kan jo lage noen kojeboka. Det kan vi alltid si det. Du har åpent døra her, du. Kojeboka til høsten, den lager jeg når den kommer ut på gyllene, så den lager vi noen om. Selvfølgelig. Du er hjertelig å komme dit i norsk mest. Takk skal du ha. Da takker vi for praten, og så ønsker vi alle en god sommer. For dere som hører her etter sommeren, god høst.

Så for å plukke opp Nordtøy-boka og Køye-boka til høsten, selger du privat, eller bare går i butikken og ordner en gren der? De selges på butikken, ja. Og Wolf Larsen-bøker er det noen igjen? Jeg har fortsatt lignende Wolf Larsen-bøker, noen i kjelleren, så det er det mulig å få tak i. Men Nordtøy-boka og Køye-boka, nå finnes faktisk Wolf Larsen-bøker i utgitt også. Åja.

Så den ble gitt ut på Spartakus, og Spartakus har gitt boka til Spartakus, og Spartakus har gitt ut den, så den finnes også i butikken nå. Hva skjedde med den filmen egentlig? Ble det noe? Det ble skrevet et manus, men det har ikke skjedd noe, for de må ha penger, og de har ikke fått noen penger, så det hadde vært stillestand, men de har laget et manus til Wulf Larsen, både på norsk og engelsk. Men jeg håper at det blir det, men jeg har ikke noen påvirkning på det. Hvor er det stamperen av? Jeg tror det er snakk om å få...

Du må ha en del penger for å... Filmfolk må ha penger, jeg vet ikke hvor mye de må ha, men det er ikke mitt habitat. Jeg skriver bøker, og det er veldig enkelt, for du har en idé og lager en bok, og så giser du den ut av et forlag. Men som sagt, Spartak har også overtatt boka, så den finnes med nytt omslag, og jævlig fin utgave, Vullf Larsen. Jeg synes den ble dritfin, den utgaven.

I pocket. De kunne jo laget en sånn grafisk roman, eller en sånn tegneserieroman ut av det, eller bare skrive en roman ut av det, og så teste av han det på den måten før man lager filmen. Det er for gærent at ikke Wulf Larsen har filmet, for det er en så bra filmstory, er du ikke enig? Jo, men jeg har lyst til å lese manus, ja. Jeg elsker jo å være en hobby-manusdoktor. Ja.

slakteting, skryta ting det er så enkelt å kritisere andre jeg har ikke laget det, det er et par andre som har det med seg ja, men jeg får håpe at det blir noe da takk for nå, god sommer takk
Nevnt i episoden

Santa Cruz
Byen Thor Gotaas besøkte i 1994.
Loffer
Gotaas' bok handler om loffere, og han forsøkte å skrive boka i Santa Cruz.
Loffo-boka
Gotaas' bok om loffere som han arbeidet på i Santa Cruz.
Surfer Magazine
Et magasin Gotaas abonnerte på for å lese om surferkulturen i Santa Cruz.
Jack Kerouac
En forfatter som inspirerte Gotaas til å dra til Santa Cruz.
John Steinbeck
En forfatter som Gotaas var fan av, som var fra nærheten av Santa Cruz.
Clint Eastwood
En skuespiller som Gotaas visste bodde i nærheten av Santa Cruz.
Don't Panic Is Organic
Et økologisk matvaremerke Gotaas lærte om i Santa Cruz.
Vietnam-veteraner
Gotaas møtte flere Vietnam-veteraner som var hjemløse i Santa Cruz.
Steiner skolen
En skole i Santa Cruz hvor Gotaas bodde hos en lærer.
Stanford University
Et universitet i Palo Alto hvor Gotaas møtte en tysker som studerte psykologi.
Apple
Gotaas besøkte Apple i Palo Alto og møtte folk som jobbet der.
Steve Jobs
Gotaas nevner Steve Jobs, som var en av lederne i Apple.
Hurwitz
En venn av en lærer Gotaas møtte i Santa Cruz, som var interessert i kosthold.
Wiley Brooks
En person Gotaas møtte på en kostholdskonferanse i Santa Cruz, som forfektet en filosofi om å leve uten mat.
Persimmon
En frukt som vokste i hagen til læreren Gotaas bodde hos.
Thanksgiving
En amerikansk høytid Gotaas feiret i Santa Cruz.
Frankie Goes to Hollywood
En musikgruppe Gotaas sammenligner en mann i Santa Cruz med.
Spartakus forlag
Et forlag som har gitt ut Gotaas' bøker.
Gyldendal forlag
Et forlag som Gotaas sendte manus til, men som ikke ga ut bøkene hans.
YouTube
En plattform hvor Gotaas' podcaster er tilgjengelige.
Vagabond
Et begrep som brukes for å beskrive loffere, spesielt i Danmark.
Icaros
En dokumentar Gotaas nevner som et eksempel på hvordan en dokumentar kan ta en uventet retning.
Tour de France
Et sykkelritt som nevnes i sammenheng med Icaros-dokumentaren.
Wolf Larsen
En bok Gotaas har skrevet.
Nordtøy-boka
En bok Gotaas har skrevet.
Køye-boka
En bok Gotaas har skrevet.
Paul Wennerstein
En person som har laget omslaget til Gotaas' bok.
Deltakere

guest
Thor Gotaas
host
⭐️ Hør "Theme from Wolfgang Wee Uncut" (Hymn For Warriors): ➡️ Spotify: https://open.spotify.com/track/6A7nVlQbJwyrPx0w4OrE0t?si=226a8ac90b984f91 ➡️ Youtube: https://youtu.be/fiT8sBurp...
Se mer
Laster