‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut

Wolfgang Wee Uncut #630 - Danby Choi

Danby Choi, gründer og redaktør i Subjekt, diskuterer mediekonsolidering, ytringsfrihet og sin rolle i offentligheten. Han kritiserer mangelen på debatt i etablerte medier, og hvordan konsernstrukturen begrenser ytringsfriheten. Han berømmer uavhengige medier og diskuterer sin deltakelse i reality-programmet Maskorama.

00:00

Podkasten diskuterer utfordringer med skjermtid, trening og det å gå live, samt personlige refleksjoner om kontroll og livsstil.

03:10

Taler om utfordringene med digital arbeid, tidsbruk på mobil, og betydningen av humor og ytringsfrihet i medielandskapet.

11:13

Redaktører må tørre å ytre seg mer og engasjere seg i debatter for å skille seg fra administrerende direktører.

17:25

Kritikk er viktig for mediedebatt, men mediekonsolidering fører til likhet i journalistikk, svekker mangfold og konkurranse.

28:01

Mediekonsolidering truer uavhengig presse, noe som er essensielt for demokratisk debatt og konkurranse i bransjen.

Transkript

Nevnt i episoden

Danby Choi

Gründer og redaktør i Subjekt, hovedpersonen i podcasten.

Subjekt

Choi's avis, nevnt gjentatte ganger som et eksempel på uavhengig journalistikk.

Mediekonsolidering

Et hovedtema i podcasten, kritisert for å begrense ytringsfrihet og mangfold.

Amedia

Et stort mediekonsern, kritisert for homogenisering av journalistikk.

Schibsted

Et annet stort mediekonsern, nevnt i sammenheng med konsolidering.

Polaris Media

Et mediekonsern, nevnt sammen med Amedia og Schibsted.

Trygve Hegnar

Redaktør i Finansavisen, nevnt som et eksempel på en uavhengig redaktør.

Finansavisen

Avisen til Trygve Hegnar, nevnt som et eksempel på en vellykket uavhengig avis.

VG

Stor norsk avis, nevnt i sammenheng med konsolidering og redaktørens rolle.

Aftenposten

Stor norsk avis, nevnt i sammenheng med konsolidering og redaktørens rolle.

Gard Steiro

Sjefredaktør i VG, nevnt i sammenheng med Choi's kritikk av redaktørrollen.

NRK

Norsk kringkaster, diskutert i forhold til finansiering og rolle i mediemangfold.

Maskorama

Reality-program Choi deltok i, nevnt i forhold til tid og prioriteringer.

71 grader nord

Reality-program nevnt i sammenheng med Chois fysiske form og erfaring med reality-TV.

Instagram

Sosial medieplattform nevnt i sammenheng med Reels.

Reels

Kortvideoformat på Instagram, diskutert i forhold til tidsbruk og innhold.

Oslo Redaktørforening

Organisasjon Choi er styremedlem i.

Medietilsynet

Norsk tilsynsorgan for media, diskutert i forhold til konsolidering og pressestøtte.

Konkurransetilsynet

Norsk tilsynsorgan for konkurranse, nevnt i forhold til mediekonsolidering.

Kansleringskultur

Et begrep Choi bruker for å beskrive tendensen til å undertrykke avvikende meninger.

Espresso House

Brukt som metafor for homogenisering av mediene.

Donald Trump

Nevnt som eksempel på en populist leder som utfordret etablert makt.

AfD

Tysk høyrepopulistisk parti, nevnt i sammenheng med innvandringsdebatten.

Klassekampen

Norsk avis, nevnt som eksempel på et uavhengig mediehus.

Morgenbladet

Norsk avis, nevnt i sammenheng med kulturjournalistikk.

Minerva

Norsk nettsted, nevnt som et eksempel på et uavhengig mediehus.

Dagbladet

Norsk avis, diskutert i forhold til innhold og pressetikk.

Se og Hør

Norsk magasin, diskutert i forhold til innhold og pressetikk.

PFU

Pressens Faglige Utvalg, nevnt i forhold til pressetikk og klagebehandling.

William Heimdall

Kunstner som malte et portrett av Choi.

Deltakere

Guest

Danby Choi

Host

Wolfgang Wee

Sponsorer

Folio

Comfiballs

Poeng

Tiden min? Skal vi ha mer tid til Reels? Ja, altså, jeg tenker jo sånn, Reels er jo dritlettis. Det er bare at vi får så mye at alt blir litt verdiløst i utgangspunktet.

En interessant refleksjon over Reels og den store mengden innhold på plattformen.

Man defineres ikke bare av hva man gjør, men også hva man tar avstand fra.

Et visdommelig utsagn om viktigheten av å ta tydelig standpunkt.

Jeg er forretningsmann, jeg driver min egen business, så mange vet hvem jeg er. Jeg er helt topp.

Et selvsikkert utsagn om egen posisjon og suksess.

Pressen skal ikke gå i taktfast marsj og i samstemt korps. Vi skal kritisere hverandre, krangle

Et sterkt argument for viktigheten av uenighet og debatt i pressen.

Medietilsynets pressestatordning er til for at vi skal få et mangfold av medier.

En påminnelse om målet bak pressestøtteordningen.

Påstander

Fire av fem norske aviser, eller opplaget til fire av fem, inngår i konsern.

En påstand om konsolideringen i norsk mediebransje.

3 av 4 aviser er eid av Amedia, Skipsted eller Polaris.

En spesifikk påstand om eierskap av norske medier.

NRK får nå 7 milliarder kroner i årlig støtte.

En påstand om NRKs finansiering.

Subjekt er mye mindre enn de største av mediaavisene, og vi greier oss helt fint, og vi greier oss egentlig mye bedre enn dem.

Et selvsikkert utsagn om Subjekts posisjon i medielandskapet.

Jeg mener at pressestøtten må ikke... konkurransevri insentiver for å lage en voksen avis.

Et forslag til endring i pressestøtteordningen.

Lignende

Laster

Men hvorfor ikke gå live egentlig? Hvorfor ikke gå live? Jeg har aldri utforska det. Det er en teknisk greie for meg. Jeg hadde jo spart ekstra tid på det. Kanskje det er en kontrollfrike i meg som holder meg. Velkommen tilbake nå. Takk. Ser bra ut. Driver å styre inn på mobilen. Skal ikke få ha dumtelefon snart, du. Nå måtte jeg bare sette på lydløs, men...

Jeg hadde sikkert tatt godt av det, sånn... Detoks. Psykisk, mentalt, men samtidig så... Få se skjermtiden. Skjermtiden, shit. Nå blir det sånn type radio-show. Få se skjermtiden din. Få høre hvor du spiste frokost. Nå er den på ti timer, altså. I dag? Nei, faktisk... Det går ikke an. I snitt. I snitt, ja. Ti timer hver dag. Du ligger på rett under snittet på hva en videregående lever, da.

USA liker det vel på sånn 10-12 år. Ja, men det som er litt sjukt er jo at når jeg ikke er på den mobilen her, så er jeg jo på merken. Det skal sies at siden vel nyåret så har jeg vært på gymmen hver dag, og jeg føler jo liksom at jeg ikke bare sitter på mobilen, men hver gang jeg ikke gjør noe annet, så er det jo liksom en skjerm da. Får jeg skutte å spørre, det ser jo jævla bra ut trensene om dagen, og det svarte på selv. Ja, jeg

Det var ikke meningen å putte inn en snikskryt om det, men jeg måtte veie opp skjermtiden. Jeg spiller fotball og er på gymmen, så jeg lurer på om det kanskje er 26 timer i døgnet mitt. Hva trener du på gymmen da? Jeg og en kompis, shoutout Arne Finn, vi begynte vel...

på en ny sånn pull-push eller push-pull-legs rutine, men det er bare styrke. Det er ikke noe lite jogging og sånn. Men jeg så liksom på 71 grader nord, som kanskje var min sånn i voksne alder peak fysiske form. Jeg hadde sluttet å drikke i vel fire måneder før 71 grader nord og sånt, og så trente jeg mye, og så var det selve den turen der da. Så

Da jeg så tilbake på de bildene skjønte jeg at jeg måtte begynne å trene igjen. Hva er det du ser da? Hva er det du ser da når du får den tanken?

Nei, det er bare at jeg blir litt slapp da. Det skal egentlig ikke så mye til. Jeg har ikke tenkt å bli biff eller spesielt svær eller noe sånt, men det er jo nice å være litt fitt da. Fy faen, det hadde vært fett å se deg i sånn ordentlig mål da. Som bådebilder. Nei, det er ikke helt meg. Jeg tror ikke jeg blir noe... Det er på ingen måte mål egentlig. Jeg tror ikke jeg blir noe penere av det. Jeg må bare ikke være slapp.

Jeg tror vi hadde vært sånn provocerende at du får til det også. Jeg tror folk hadde vært sånn, faen, er det mulig da? Var det noe man ikke får til? Nei, vel, vel. Det hadde vært litt gøy å tenke på det. Vi kan kanskje droppe steroidene, men dra på sånn bare trene, ja! Det blir mye skipperne, underarmer og biceps, og bare sånn isolere fullstendig da. Få noen sinnssykt brede skuldre. Det er bra skuldre nå, Asa, det skal finnes med.

Takk. Så tøyet er jo alltid påklagelig arbeids, 10 timer skjermtid, og så har vi ikke mer Mac-tiden, så hvordan faen får du tid til ting og takk da? Det er jo veldig mye av det jeg gjør som skjer på mobilen, og på skjerm. Så det er rett og slett en dårlig skjult hemmelighet at jeg er digital, og hele arbeidsplassen min er jo

på både mobil og desktop. Jeg sitter mye inne i publiseringsverktøyet vårt og publiserer og leser gjennom artikler og sånne ting også, så det er ikke bare Reels. Men jeg synes man snakker ned Reels litt. For min del tenker jeg at jeg gjerne kan få opp

Reels. Tiden min? Skal vi ha mer tid til Reels? Ja, altså, jeg tenker jo sånn, Reels er jo dritlettis. Det er bare at vi får så mye at alt blir litt verdiløst i utgangspunktet. Man husker jo liksom ikke Reelsa. Men det er nok

av litt sånn siterbare minneverdige ting som folk lager. Jeg tenker sånn, gi arbeidsverktøyene til folket, så ser du hvor mye bra content som lages. Og det er dritbra humor, dritbra vitser, i hvert fall i mine algoritmer. Ja, mine, det er Instagram-humor, det er meme-humor. Det er for meg morsommere enn noen kommenterer ut jeg har nå. Det er humor for meg nå. Og hvor raskt ute de er med å kommentere ting, ikke sant? Og verdens nyheter. Ja.

Nei, det er mer reels, det sier du nå. Jeg har kommet inn på sånn non-toxic, mye sånn der gifstoffer, og jeg fant at du hadde jævlig mye mugge opp vaskemaskinen min og vaskemaskinen min, takket være reels. Nå har jeg brukt to dager på å vaske hardwareen min hjemme. Fy faen, det var tiffestillende. Visste ikke at jeg hadde det i meg. Ja.

Så det er mer reels, ja, hva var det du sa? Men skriver du på mobilen og sånt også? Ja. Det er ikke helt optimalt, men jeg får det til. Og noen ganger så må man jo bare være rask, så det er liksom parkere bilen, skrive på mobilen og få det ut. Du virker som en fucking maskin da, dette her er jo sånn, nå skal ikke vi lage en sånn psykologipodcast her, men altså er det...

Har du noe nedetid, så kan det bli psykisk selv mye for deg. Jeg har ikke kjent på en mediestør, men jeg har kjent litt på at telefonen ringer. Det er mye sånn, faen så mye støy. Kan det knekke deg på et plan at du må bare gå helt offline, at du har merket at det har blitt for mye? Eller nærer du på å være i...

Ja, mer det siste. Jeg sa det kanskje hadde vært bedre for min mentale helse og psykiske tilstande å ikke være så mye på mobilen, men jeg vet ikke helt om jeg mente det. Jeg vet ikke helt om jeg hadde vært i noe bedre mental syke akkurat. Jeg koser meg med både

å være mye i debatt og det å være redaktør eller i hvert fall den type redaktør som jeg har valgt å være, det koster jo mye og det er en del krangling liksom

Og det er mange du blir uenige med, og du får mange på nakken, og 15 000 som signerer opprop mot at du skal få tale på 17. mai og sånn. Men i utgangspunktet så er jeg ikke noe, altså jeg blir veldig motivert av de tingene egentlig. Ja, du kan vokse på det og sånn, men er det noen du tenkte som var ordentlig, ordentlig røffe, som var sånn, faen, dette her er ikke noe gøy?

Når man føler at man har rett, så er det ikke så farlig. Det høres kanskje litt avvisende og enkelt ut, men når du kjenner at dette ble beklaget eller noe har gjort noe feil, da tærer du jo veldig på at du sitter inne med det. Vi redaktører er ganske dårlige på å beklage, men jeg er ganske opptatt av at hvis man har gjort noe feil, så må man beklage fort. Man

Man defineres ikke bare av hva man gjør, men også hva man tar avstand fra. Men ellers enn det, når du skal stå og holde en 17. mai-tale som er helt ufarlig, eller som har gjerne et kontroversielt budskap, eller er prinsipielt forsvarende for ytringsfriheten, så blir du ikke så redd for at veldig mange...

som du opplever at ikke har rett, liksom kjempe mot deg. Tvert imot blir man veldig motivert bare da. Men er det sånn noen ting man bør ligge? For det er ofte, det er tenkt på hvor er det man, hvilke diskusjoner skal man bare ignorere og overse, og hvilke skal man gå inn i? For det er jo andre som starter diskusjonen, så er du egentlig en del av denne diskusjonen her? Er du egentlig

og hva oppsiden må bli med her, og ting blåser gjerne fort over. Du kan si at min metode er veldig annerledes fra mange andres, og jeg tror veldig på debatten, å svare og gi tilsvar.

Jeg svarer på stort og smått i den offentlige debatten, for å si det sånn. Og så finnes det mange måter man kan svare på. Noen fortjener bare frekke, morsomme kommentarer, som man håner eller ler bort.

Mens andre fortjener mer gjennomtenkte svar. Og de gjennomtenkte kan jo til og med også gi kritikeren noen gang i rett, i hvert fall i noe, ikke nødvendigvis alt. Men i utgangspunktet er jeg positiv til å svare. Jo oftere du kan svare med...

humor eller med snert jo bedre heller enn å la være å svare på enkelte ting. Ja, så er det du og Trygve Heggenheim som er de mest profilerte redaktørene i Norge? Før

Ja. Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere det, men jeg skjønner hva du mener. I den undersøkelsen kampanjen gjorde med et eller annet analysebyrå i 2023, så var jeg Norges fjerde mest kjente redaktør. Delt fjerdeplass med Gard Steiro, sjefredaktøren i VG. Men det var før...

17. mai-stormen. Og før... Før reality-gjennom. Det var i vel januar, februar 2024 da spillet begynte. Men ja, jeg er jo en kjent redaktør som søker debatter og søker oppmerksomhet på en måte.

Noen vil ha det til at jeg er oppmerksomhetssyk, en anklage jeg lever helt fint med. Jeg er forretningsmann, jeg driver min egen business, så mange vet hvem jeg er. Jeg er helt topp. Og det er litt av poenget at jeg skal drive en...

frihetskamp fremover og da innebærer det å delta i mange debatter, og da blir du kjent frihetskamp, hva mener du med det? ja, ytringsfrihetskamp og egentlig for mot litt sånn kansleringskultur mot sauefloksmentalitet, mot at alle må være enige mot konsensus mot denne

Vi må være tillitfulle til hverandre uten å stille et kritisk spørsmål akti holdningen. Og når du... En bieffekt av det er å bli kjent. Du kan gå...

Du kan godt bruke det som et kjeldsord mot meg, men det børste jeg ganske lett av meg. Det poenget jeg vil frem til med deg og Trygve Hegner, at nå er det jo forskjell mellom Finansavisen og Subjekt er jo ganske stor, men bare for å ta det forunderskilt, hvor mye pressetøyter er det Subjekt har igjen?

Cirka 2 millioner. Av et hvor stort budsjett? Vi omsetter for 12 millioner, kanskje litt mer i år. Så du eier jo din egen avis, du har jo sikkert et par bud i året, tipper jeg, på å bli kjøpt opp av parter vi kommer sikkert til å snakke om etter hvert her, men det er jo interessant, bare observasjonen at

Trygve Hegnar, Finansavisen, ikke noe pressestøtte, og en avis som har overlevd lenge, og det kan godt si at det er masse som plugges der, og det er en og andre, men det er noen avis som har overlevd veldig mange år, står godt i Lindieffekten der, og han er også en tydelig ansikt utad for avisen kjempelenge. Både to så uavhengige aviser, og så har de to mest...

eksponerte eller mest kjente redaktørene versus disse store konsernene det er jo litt interessant da hvorfor er det sånn? ja

Det er selvfølgelig fordi vi trenger å eksponere oss. Vi trenger å lage bedrift på en annen måte enn de største som har vært det veldig lenge. Det er stor forskjell på finansavisen og subjekt. Finansavisen er jo en mange ti år gammel avis. Subjekt er et grunnerprosjekt, og vi er en ganske liten avis. En liten avis som får til veldig mye mer enn størrelsen vår skulle tilse. Vi kjemper i en helt annen vektklasse egentlig, hva gjelder

gjennomslag i oppmerksomhetsøkonomien, for å si det sånn. Men du kan si Trygve, Hegnar og Subjekt har jo mye mer grunder-spirit enn mange av de andre. Og jeg har jo, da jeg...

Jeg ypper jo med de store redaktørene og sånn, fordi det er en del av min programforpliktelse som subjektredaktør. Jeg skal vise hvor vi er forskjellige fra andre aviser, og halve poenget med mitt æren der, og kritisere andre medier for å kunne bli bedre, men også definere hva subjektet er. Da jeg gikk ut mot Gard Steiro i VG, så var det jo litt sånn, ja, men han der...

Jeg søker oppmerksomhet og jeg driver med en annen ting, og det er vi jo egentlig helt enige om. Men de prøvde flere, ikke bare redaktører, men andre prøvde å problematisere det, at jeg var en kjent redaktør. Men redaktører har alltid vært veldig kjente. Det er veldig utradisjonelt at redaktører er lite kjente i dag. Og så har jo halve kritikken min egentlig vært at problemet er at

at redaktører ikke tør å gå inn i debattet lenger. Og vi redaktører, vi har mer ytringsfrihet enn andre. Vi forvalter ytringsfrihet. Vi har til og med en redaktørplakat som hindrer styreledere i å sparke oss fra jobben fordi vi sier kontroversielle ting. Du kan få sparken fra en vilkensmengd jobb hvis du sier noe galt på en måte i media. Du kan godt si at det er ulovlig praksis og så videre, men du har ikke en plakat som beskytter deg mot...

En sånn arbeidsgiver. Og derfor har jeg etterspurt, hvorfor sier ikke redaktørene mer? Det virker jo nesten som om det blir fratatt ytringsfriheten straks du blir sjefredaktør. Hva heter han? Forrige Torgny Pedersen virker jo ha fått mer ytringsmot etter at han gikk av som VG-redaktør. Ytringsmot? Etter at han gikk av som VG-redaktør, så gikk han ut og sa masse friske ting da.

Og min kritikk er hvorfor oppfører redaktører seg som administrerende direktører og stadig mindre som redaktører. Hva mener for eksempel Gard Steiro om at de nå i høyesterett i Storbritannia har fått ny definisjon av kjønn og så videre. Og litt av det er jo ypping. Jeg ønsker at han skal uttale seg, komme seg inn i disse debattene og sånn. Men

Jeg er jo også oppriktig bekymret for at redaktører oppfører seg mer og mer som administrerende direktører og teknologigigant direktører, i stedet for å bruke ytringene sine. Og så kan du spørre, mener jeg egentlig det? Det er i hvert fall to svar på det spørsmålet. Jeg har det helt fint med at jeg er den redaktøren som ytrer meg mye og mener ting, men når jeg ypper på den måten, så gjør jeg det tydelig hva som er forskjellen på en VG-redaktør og en subjektredaktør. Halve poenget er i hvert fall oppnådd.

Og så kan du også spørre deg om jeg som representant for redaktørinstituttet, jeg er jo styremedlem i Oslo Redaktørforening og underviser journalister og sånn, egentlig gjør redaktørinstituttet en bjørnetjeneste når jeg er såpass høylytt og frekk? Der har jeg et ganske gjennomtenkt stillingstagen og svar på det, og det er nei. Jeg mener at redaktører burde debattere mer,

Pressen skal ikke gå i taktfast marsj og i samstemt korps. Vi skal kritisere hverandre, krangle, og straks det blir et problem, så er det redaktørinstituttet det er noe problem med, og ikke meg, og da hadde jeg meldt meg ut av det redaktørfaglige fellesskapet med en gang. Da kunne jeg heller vært utenfor dette og kritisert utenfra. Men jeg tror det er bedre å kritisere pressen

innenfra. Det høres jo ut som det er to ting her i mitt hodet, og det ene er jo helt åpenbart at alle de andre, jeg har med tegn til dere som hører på, alle de andre redaktørene svarer til noen over seg. Altså de har folk de må forholde seg til oppover, det er konsernledelse, folk som de ikke...

Så sånn binder de litt på hender og føtter, og så er det det andre, hvor insentivert er det egentlig til, og hvor mye oppside er det? For deg er det sånn, får du til en jævlig bra leder, en bra debatt, så gir jo det en oppside til hele avisa. Gir en mereffekt til samme finansavisen, det setter avisa og hele redaksjonen

setter dagsordene og får eksponering på seg. Mens det virker som alle andre redaktører tar det på en måte nesten sånn at de ser bare nedsiden av å gå inn i ting, og at de så vikler seg inn i ting de kanskje... Så det virker som både det at de har noe å svare oppover for, og at ingen redaktør virker spesielt insentiverte til å blande seg inn i noe som helst, fordi...

Det gavner ikke hverken dem eller avisa? Nettopp, og vi redaktører er satt på post til å gjøre nettopp den jobben, og ta masse upopulære standpunkter, men også løfte debattene og gå inn i disse, for hvem skal gjøre det hvis ikke? Som jeg også sa i den debatten, det virker som om du har mer ytringsfrihet om du jobber som konsernsjef i SAS eller Norwegian, enn om du jobber som sjefredaktør i en skippstedavis, og blir da meningen liksom.

Og det er satt litt på spissen. Igjen, jeg mener kritikk er disiplinerende og kritikk er skjerpende, og jeg ønsker bare at disse hiver seg på i debattene, eller at det blir synlig at de ikke gjør det. Jeg er veldig glad for at du tar opp det du gjør, fordi det bringer oss inn på en tematikk jeg brenner veldig, veldig stert for, og det er konsolideringen i mediebransjen. Ja.

For å ta tallenes tale først, så er altså fire av fem norske aviser, eller opplaget til fire av fem, inngår i konsern. Atpåtil så er det

3 av 4 opp imot 75 prosent, eller 73,4 prosent i forrige undersøkelse som inngår i de tre største mediekonsernene. Det vil si at 3 av 4 aviser er eid av Amedia, Skipsted eller Polaris. Og den brøken, altså forskjellen på konsernmedier og frittstående uavhengige medier, den tiltar jo i fart...

såkalt eksponensielt. Den grafen har sikkert forverret seg siden det kom inn i det rommet her nærmest, ikke sant? Fordi hver gang en konsernavis kjøper opp en ny avis, så spiser den i begge ender i et jaffs. Det blir en frittstående mindre og en øverst.

konsernavisen mer. Kjapp pause der, så må vi få med oss alle her, for det er bare kjapt å fylle inn at Skipsted, mer av de store nasjonalavisene, vi snakker VG, de har Aftenposten, BET, Stavanger Aftenblad, liksom store nasjonale, derfor du kan se ting i Aftenposten og Bergens Tidene, at liksom samme sak ligger oppe, det kommer vi sikkert til senere. Og så har du da A-media, som er da, har kanskje mest kjente avisen, det er Nettavisen, og så har du i

105 lokalaviser. Ja, som er nesten alle lokalaviser i Norge snart. Og du kan si at de lokalavisene er forskjellige, men du kan bare bytte ut stedsnavn, og så får du ellers de samme artiklene på en måte. Så ullensaker, blad...

eller jeg vet ikke hva akkurat det er en medieavis, men du får den samme oppskriften på journalistikk, men i ulike byer. Bare for å sette noen spørsmålstegn, vi har VG og Aftenposten som nummer en og to største aviser i Norge. Hadde det ikke vært herlig for konkurransen om de to konkurrerte?

Ja. Om nummer en og to var konkurrenter? Nei, det er det ikke. Så hvorfor går ikke Trine Eilertsen og Gard Steiro i tottene på hverandre hver eneste dag? Sånn burde det vært mellom nummer en og to. Det gjør de ikke, fordi de i stedet møtes på redaktørmøter, ikke sant? Og i stedet møtes i konsernmøter og samarbeider. Og

For å ha det helt klart da, jeg sliter ikke med å forstå rasjonalet for konsernifisering. Hadde jeg jobbet som konsernsjef via media og hett Anders Opdal, eller vært konsernsjef i Skipsted News-

Siv Juvik Tveitnes, så hadde jeg gjort akkurat det samme. For dem så tenker de det er færre utgifter hvis vi deler på journalistikken vår, deler på journalistene våre, deler på publiseringssystemer, deler på alt mulig som gjør i utgangspunktet aviser forskjellige.

Så Klassekampen er jo Norges største frittstående avis, Subjektet er en frittstående avis, Minerva er en frittstående avis. Hvorfor er disse avisene så forskjellige i forhold til Stavanger Aftenposten vs. BT eller Aftenposten VG? Jo, fordi vi har helt forskjellige publiseringssystemer, vi har helt forskjellige målkriterier, vi har helt forskjellige målingsverktøy.

Det vil si, hvis 105 aviser i Amedia bruker samme måleverktøy, da skal du se at journalistikken blir likere og likere, fordi de jager det samme målet. Men siden jeg og klassekampen-redaktøren har bestemt oss for å fokusere på ulike ting, de ønsker for eksempel lesetid, det er det aller viktigste for klassekampen, virker det å være. De ønsker å være mer papir- og visaktig. Jo, da får de journalistikk med høy lestid, fordi det er viktig av målet.

og dersom alle aviser begynner å dele på disse tingene så får vi liker og liker i journalistikk som er et genial business i det, en idiotisk ting å gjøre dersom du skal fortsette å proklamere at mediene er i sunn konkurranse mot hverandre, driver med en demokratisk konkurranse altså medienes legitimitet er viktig fordi det handler om demokratiets legitimitet, det handler om at

man har ulike syn, at ulike syn kommer til uttrykk, og så videre. Og så skal jeg ikke late som om det ikke finnes debatt i norsk media. Ja, det finnes debatt hele tiden, men jeg må jo si at ganske ofte det siste året så er det subjekt som har tatt det frem.

Det er de frittstående mediene det skjer, på en måte. Og du får ikke to av mediaaviser til å konkurrere mot hverandre. Jeg har masse anekdotiske, morsomme eksempler. For eksempel, et av de verste, eller styggeste, og nesten tragikomiske, eller nesten morsomme, er jo søsterfylkene Vestfold og Telemark.

De skulle jo da, under denne berømte kommunesammenslåingen, så var jo de veldig uenige om hvor dette fylkeshuset til slutt skulle ha hovedkontor. Vestfold sin avis, Tønsbergs Blad, de mente selvfølgelig sammen med ordføreren der at fylkeshuset måtte stå i Tønsberg, altså i Vestfold.

Mens Telemark-avisa mente at det burde være i Skien, altså i Telemark. Og så hva skjer til slutt? Jo, det ender med at den mindre byen Skien får kommunefylkehuset, og da skriver Telemark-avisa en jubelsak, og gjett hva som skjer i Tønsbergsblad, de jubler de også.

Fordi de driver med innholdsdeling, så har redaktøren der bare hentet en sak fra søsteravisa si, og publisert det i sin avis, så det blir jo helt mongo, ikke sant? Fordi Tønsberg skulle jo være lei seg nå. Og så sier disse konsernene at vi får flere aviser, og vi får et mangfold aviser, og så videre, når vi har samme eier. Selvfølgelig er det økonomisk lønnsomt at de deler på journalister, men fordi de hadde delt på en journalist, så skrev journalisten en jubelsak, og så...

redaktøren for Tønsbergsbladet i feil avis da de jublet for feil sak det vil si de medieredaktørene jeg skal ikke si at de aldri tar egne vurderinger men de har lov til å hente i en sånn databaserjournalistikk

hva de vil av saker. Og da blir det jo feil, og sånn i utgangspunktet, hvis Vestfold og Telemark sine utsendte journalister hadde kranglet om å dekke nyheten først og best, da får de jo to ulike saker som konkurrerer. Hvis jeg vet at nabo...

redaksjonen min, kompisredaksjonen min, drar og dekker den, så sier jeg bare, ja, ta den dere, så henter jeg bare saken fra dere på en måte. Og se for deg dette under koronapandemien, for eksempel. Vi sender ut en utsending, og så tar alle vi 105 aviser den saken. Blir det bra? Nei. Jeg er grunnleggende skeptisk til hvordan det her gjøres. Hvorfor? Dette her bringer oss litt noe jeg er veldig nysgjerrig på. Hvor...

Hvor hardt kan for eksempel medietilsynet og konkurransetilsynet gå inn i

næringslivet og i media og i alt mulig. Du ser at de kommer med knallharde gebyrer og bøter og bryter inn, mens på visse andre ting så er det sånn, hæ, hvorfor skal DNB få kjøpe opp S-banken? Hvis man får kjøpe opp, altså de har visst nok kjøpt opp alt av sånne regnskapssystemer som finnes, da, samtale til viken, som gjør det dritbra som nekter å la seg kjøpe opp, by the way, bare for å ta noen sånne eksempler med...

Og når det kommer til mediene, så må man tenke at medietilsynet og konkurranstilsynet vil jo aldri tilhatte A-media, eller konsertbare støvsug i Norges lokalaviser, og nettopp gå for den her nydelige analogien, eller metaforen som du lagde på dette med Espresso House. Ja, A-media er jo da offentlighetens Espresso House. Yes.

Alle av mediaaviser ser helt like ut. De har samme layout, samme med alle kipstedaviser og samme med alle polarisaviser. Og jeg er jo en magasinhipster, for å ta bakgrunnen for hvorfor jeg har en allergisk reaksjon mot det her. Min inngang til pressen er jo at jeg står på Narvesten Kontinental og leser masse ulike motemagasiner og hipsterblekker fra appartement,

til Wired, til Mann Nockle, til masse kule magasiner. Og så ser jeg liksom ulik layout, ulike utgivere, ulike måter å skrive artikler på, ulike lengder på titel, ulike redaksjonelle strategier.

Jeg mener det er et gode, mens konsernene mener at vi har ulike journalistikk, så det gjør ikke noe at alle følger helt lik layout. Det gjør ikke noe at alle må ha akkurat like lange titler. Det gjør ikke noe at vi deler publiseringssystem. Men alle vet jo at, som på Espresso House, hvis alle bruker samme kaffemaskin, så blir kaffen likere. Hvis alle bruker samme kaffebønner, så blir kaffen likere. Så de...

Så jeg er kritisk til det i det hele tatt, at de ikke konkurrerer også om den teknologiske nyvinningen. Men det er morsomt at du nevner S-banken, fordi dette har jo selvfølgelig overføringsverdi både til dagligvarerbransjen og til banken og så videre. En ting er dagligvarerbransjen, det er kanskje den tematikken, jeg hører mye på Dagsnyttatten, og det er kanskje den tematikken som de 15 siste årene har blitt tatt opp mest og flest ganger.

Men du hører veldig lite fra media om konsolideringen i mediebransjen som er helt lik. Vi snakker hele tiden om hvordan de tre største i Norge, vi greier liksom ikke å endre det, og Norgesgruppen har fått et vanvittig bra lobbyapparat som møter opp i Dagsnyttatten og greier å svare for seg hver gang. Men pressen diskuterer veldig lite seg selv. Og jeg mener at om ikke minst like mye så er det mer problematisk, fordi at det handler om selve

fundamentet for debatt videre derfra om alle andre tematikker. Vi må ha uavhengig presse for at vi skal kunne diskutere dagligvarerbransjeproblemet i det hele tatt. Når det gjelder S-banken så ser du jo hvor stygge disse gigantene er. Altså jeg husker

konkurransetilsynet var veldig skeptiske til at DNB skulle kjøpe S-Banken, og så sa DNB vi lover å ikke legge ned S-Banken, vi skal beholde alt, og vi skal ikke bare kjøpe opp en konkurrent, liksom. Og så dagen etter de fikk gjennomslag for å kjøpe det, eller kanskje en uke etterpå, så kommer alle disse pushvarslene, legger ned S-Bankens nettbank.

De har sikkert en egen nettbank nå. Det er oppe enda. S-banken ruller og går, det vet jeg. Men jeg mener at de legger ned de kostbare sidene ved S-banken. De kjører samme nettbank som DNB. Det er hele poenget mitt. Det er kanskje ikke så farlig om interfacen på en nettbank er så forskjellig fra S-banken til DNB, og DNB har sikkert sterkere økonomiske muskler til å intervjue

utvikle bedre systemer, men innovasjon krever konkurranse. Så det er bra at banken har en dårligere interfejs sånn at de konkurrerer mot DNB, og så klarer du å innovere på ett lite punkt. Når dette skjer i media er det jo mye verre, fordi det handler om journalistikk. Poenget er at det skal være ulikt.

Men hvorfor skal du tenke seg at når du har det pressestøtten, og dette handler om demokrati og kritikk av politikere og makter, at her er det mulighet for medtilsyn og konkurranstilsyn? Jeg har ikke helt skjønt hvordan de håndterer hva, men uansett, ta disse to tilsynene, som deres jobb er å passe på dette her. Hvorfor lar de dette skje? Hvorfor vil vi ikke ha...

er de ikke opptatt av dette, eller er det det stedet at de har ikke hjemlet til å gå inn og stoppe disse konsolideringene? For å si det sånn, så er medietilsynet og konkurransetilsynet uenige i denne diskusjonen. Etter at jeg meldte meg veldig hardt i denne debatten, så har medietilsynet faktisk blitt litt nyansert, opplever jeg, eller i hvert fall de glemmer i hvert fall ikke min stemme når de tar opp problematikken. De sier det er viktig for at vi skal ha mange medier i stykk, at

at de konsernifiseres. Det er jo konsernets sterkeste argument. Altså, de minste avisene, de går konkurs om vi ikke kjøper dem opp og gjør dem heller ikke som våre. Ja.

Og det tror jeg ikke på, og dessverre så får du ikke A-B-test av det. Men subjekt er mye mindre enn de største av mediaavisene, og vi greier oss helt fint, og vi greier oss egentlig mye bedre enn dem. Men det er sant at vi må ha vår egen annonsesaksavdeling, vi må ha våre egne utviklingskostnader, vi må drive litt mer ulønnsomt enn når media kjøper opp masse aviser og sentraliserer alt dette. Men

Alt det vi gjør som er ulandsomt er også det som gir subjekt sjel, og som gjør subjekt annerledes, og som gjør subjekt innovativ og politisk ukorrekt, og som gir det egenart.

Så jeg er helt uenig i det hovedargumentet. Men medietilsynet er jo på en måte, jeg skal kanskje ikke dra den så langt som å si at de er kjøpt og betalt av den konsernlobbyen, men inntil jeg begynte å fremme denne kritikken massivt, så var det jo på en måte bare der informasjonen kom fra, eller det var det de skulle være tilsyn og kamerater av.

tilsyn for og kamerater av men nå i det siste så opplever jeg og jeg har troen på at medietilsynet kan involvere seg mer, og jeg kan komme litt tilbake til hvordan selv om det er litt nørd

men konkurransetilsynet, som ikke er så tett på konsernlobbyen, de mener dette er et alvorlig problem. Og de er jo bedre på å vurdere, synes jeg, konkurransehensyn og konkurransevilkår. Så konkurransetilsynet har liksom...

noe sporadisk nå da, siden 2019 kommet på banen i media og sagt at hallo, hva skjer i mediebransjen? Her tar de jo helt av med konsolidering, ikke sant? Og i mine siste artikler har jo jeg da prøvd å få medietilsynet med på å se samme bekymring som konkurransetilsynet da. Og medietilsynet har jo en litt mer sånn...

De har jo en annen og legitim og veldig faglig inngang på det, hvor de både kan argumentere for at konsolidering er nødvendig, men også problematisk. Mitt enkle, simple forslag til endring hos medietilsynet, de forvalter jo denne pressestøtteordningen, og det er litt teit å drive og snakke om medietilsynet,

og hvordan den skal innrettes. Det hadde vært best å være helkommersiell og så videre. Kanskje. Men det jeg går inn for og mener, nå snakker jeg som politiker, jeg går ikke inn for noe i en politisk sak, men jeg prøver å lobbe til endring, og det er at medietilsynet observerer forskjellen på konsernmedier og fritstående mediehus, og at

konsernmediene ikke får pressestøtte på samme vilkår som fritstående. Allerede så spør man i pressestøttesøknaden om disse mediene inngår i konsern eller ikke. Jeg mener man skal bruke den datan til noe, for eksempel å regne ut «Åja, ok, men da har du ikke din egen annonsesalsavdeling».

da trenger du litt mindre spenn. Og ja, du lager ikke din egen layout, nei, da lager du ikke like mye avis som en frittstående avis. Og ja, du deler publiseringssystemet med 105 andre aviser, nei, da bidrar du mindre til mediemangfold enn de frittstående avisene. Så pressestøtten er basically et renstykke, det kommer 400 millioner fra Stortinget hvert år, og så deler 150 usikker antall aviser på denne støtten. Ja.

Basert på hvor du er, hvor aviser bidrar mest til mangfold, og så videre og så videre. Og så er det for meg helt merkelig at konsernmediestrukturen ikke regnes med i det. Jeg mener det bare er et spørsmål om tid før dette skjer. All den tid konsernmediene bare spiser og spiser og spiser og marker det, og til slutt, med denne logikken, må vi sitte igjen med skips.

sted om i det. Men jeg skjønte det riktig også da, at vi burde heller kanalisere pressestøtte til eiere og konserner framfor de antall avisene de har. Ja, eller jo, det kan hende at din analys var... Det var om det var for å skjønte det riktige. Ja, nei, men ellers, de skal jo fortsatt kanaliseres, pengene må jo gå til redaksjonene, men at det har noe å si om de er eid innenfor konsern eller ikke.

Fordi akkurat nå så

går jo den konsernifiseringen i et sinnssykt raskt tempo. Siden jeg meldte meg inn i denne debatten, så har det gått fra 95 til 105 aviser i media. Det er flere enn to i året. Og da blir det jo ti færre på fritstående, og ti flere på konsern, det vil si to jaffs i ett. Men de spør, er du underlagt et konsern?

det til noe? For eksempel at man forstår alt det mangfoldet man mister når det er konsernmedier. Man gir prestatet til den enkelte avisen, men det er jo irrelevant hvor mange aviser... Det er jo eieren som er interessant her. Eieren og konsernet, tenker jeg. Jeg husker fra radiobransjen var det noen...

jeg snakket med som snakket da jobbet jeg i NRK P3 og da vi snakket om hvordan skal vi segmentere radiostasjonen i NRK og P3 og da var det jo

helt åpenbart i radioverden. Hvis du disponerer flere radiokanaler, så segmenterer du, bare for å si det veldig enkelt, P1 segmenterer denne demografien, P3 til denne demografien, men vi sørger for at de overlapper tilstrekkelig, sånn at det ikke blir noen hull i markedet til de andre. Så du prøver egentlig å dekke hele radiomarkedet, så godt du kan, demografisk og interessemessig, sånn at ikke noen andre krefter kommer inn. Og det er altså problemet med Aftenposten og VG, at akkurat som du sier at de kranger ikke,

Her er det nøyaktig sannsynligvis den samme segmenteringen som foregår for at eieren sier til Aftenposten, dere dekker dette, VG dekker dette. Vi har akkurat to sånne sirkler hvor du ser at her har dere fellesinteresser, her skal dere skrive og dele litt, konkurrere litt. Men det har vært mål, prosjekter og visjoner. Sånn segmenterer sikkert også alle historier i de forskjellige avisen sine, for det dekker seg godt mulig, og da blir det både den manglende konkurransen og hvorfor skal den konkurranse

altså en eier med ti aviser, hvorfor skal de få pressstøtte for de forskjellige typer aviser når det egentlig er ganske homogent produkt? Ja, og det er jo, som jeg nevnte, så er Skipsted sine flaggskip, VG og Aftenposten, gode eksempler på det.

VG skal være en dag en avis, Aftenposten skal være en dag to avis, for da slipper de å konkurrere om nyhetene, og da kan Aftenposten ta den mer analytiske siden, og så er det liksom en svær gigant på toppen, egentlig, liksom Skipstead.

Det betyr at det er sånn, nå skjer dette, og så er Aftenposten mer sånn, nå har vi tenkt på krisestendighet. Ja, riktig. Aftenposten rykker ikke på samme måte som VG rykker, men all den tid Aftenposten er en avis, og nyhetsdektingen og sånt, ofte er ryggraden i et avisprosjekt, så har jo de også nyhetsjournalister, men de løper liksom til litt

andre branner enn det VG gjør. VG sine saker kan du jo bare hente fra VG uansett. Men Dildo har vist en dagblad. Jeg greier ikke å holde meg seriøs nå, for da sa det var vi på den til neste, men det er jo vel fortelt sånn som det er blitt. Men hvem er det som har høyere dagblad igjen? Det blir aller media. Alle media, ja. Dagbladet også, jeg vil høre.

Jeg husker jeg møtte se og høre redaktøren, en mann jeg har stor respekt for. Men det er et ærlig blad. Ja, og ærlig sak. Ja, ja, det er det. Jeg kan komme tilbake til hvorfor jeg har respekt for både Dagbladet og se og høre, men se og høre redaktøren møtte jeg på et redaktørsjef, og så sa jeg, ja, når var det...

Dagbladet egentlig kjøpte dere. Sånn, det var vi som kjøpte Dagbladet. Og det er jo sjukt, den historien egentlig, og

Dagbladet er jo sammen med Se og Hør to aviser som lever helt for seg selv, eller de går i pluss og i hvert fall ikke noe pressestøtte og sånn. Og de henvender seg til et helt annet publikum. De henvender seg til et publikum kanskje uten utdanning. Og vi i

Den intellektuelle pressen på en måte, var det stygt å si, liksom Målenbladet-redaktøren og Subjekt-redaktøren og Minerva-redaktøren og Klasskampen-redaktøren kan liksom så mye vi vil hate på dem. Men de tjener sine egne penger, de

treffer mange flere lesere enn alle oss til sammen. Og de henvender seg til en gruppe som pressen anser som i utgangspunktet viktigst. Altså tenk hvis pressen bare var morgenbladets subjekt minerva og klasskampen og bare nådde en sånn der intellektuell elite. Poenget med journalistikk er at den skal nå mange og bredden og de uten utdanning. Det er meningen at man skal drive med dannelse og utdanning i demokrati

og at man skal henge med i sakene og sånne ting. Så når Dagbladet skriver enkelt, så synes jeg kritikken er for enkel. Dagbladet skal gjøre journalistikk lettfattelig, enkelt, får mange til å lese det, sånn at mora mi som er dårlig i norsk også kan følge med på journalistikk. Det er...

jeg begjærer dem for det, jeg hyller dem for det. Det er i utgangspunktet veldig bra. Og så kan de da etterlatte mer rom til at vi andre kan drive med litt annet og litt mer nisjete produkter. Jeg vil bare fornemme det, jeg husker i Morgenbladet-redaktøren Sunneide Sebe, tror jeg, gikk ut og sa sånn ...

Nå har Jon Fosse vunnet Nobelprisen i litteratur, og vi har han på forsiden. Hva er det som skjer hos Dagbladet? Han er liksom ikke på forsiden der. Så jeg er sånn, ja, men du er en redaktør som kan tenke...

det jeg synes er viktig, det må alle andre synes er viktig, derfor putter jeg Jon Fosse på forsiden min. Dagbladet kan ikke holde på sånn. Dagbladet er mer sånn, det vanlige folk synes er viktig, det kommer vi til å sette på forsiden. Om det skal handle om flott, eller kreft, eller fedme, så er det i utgangspunktet bra, for da får folk lese det også. Jeg er i utgangspunktet imot at redaktører som litt av den gamle skolen, kommer på kontoret og tenker sånn, hva synes jeg er viktig?

og hva synes jeg alle andre skal, hva skal jeg bestemme i dag at alle andre skal lese om? Det er ikke sånn, vi bør jobbe for folket. De tre tingene du nevner her er jo bra, interessante ting, kanskje flott, jeg liker ikke flott, men det er jo helt åpenbart, det problemet med Dagblad er jo det der sex-innholdet, som bare er helt sikkerhetsfullt,

sinnssykt. Og så bare, jeg skjønner ikke i en tid hvor troverdighet og omdømme er så jævlig viktig. Ja.

for alle store aviser. Det er jo den viktigste kapitalen jeg har, kan bli felt i PFU, er jo fullstendig krise. Så er det disse sekssaken og dildo og plusssaken, det skulle faen meg støtte for de her dagblad pluss og sånt også. Da et godt eksempel, hva skjer med dagbladet her nå? Det er jo dritbrak, den der som kom for syv dager siden, nekter å svare om mystisk byggelån. Det er det her som kronprisparere har fått rundt 84 millioner kroner

for å dekke en opppussing på 18 millioner for et par år tilbake, så er det en gravesak der, sløseriobbudsmann-materiale, bare sånn, her er det jo skjer ting, og så bare dildosak rett etterpå. Er det ikke noe som helst som spør på, er vi ikke redde for at jeg tar den saken her fullstendig useriøst når det er nok en dildosak under der? Nei, for å si det sånn, jeg tror at de sakene skal treffe ulike lesere og litt sånne ting, men

Ok, nordmenn digger sex, nordmenn digger dildosaker, nordmenn har lyst til å lese disse sakene. Hvis ikke, så hadde ikke Dagbladet gjort det. Så man må fordele det ansvaret litt. Vi klikker på de tingene på en måte.

En annen ting er at når du nevner PFU, Dagblad er en av de avisene som følges minst i PFU. De er dritflinke på pressetikk. Og hun forrige redaktøren hadde jeg veldig, veldig stor sans for, Alexandra Beverfjord. Ja, hun kommer fra NRK. Ja. Liksom... Jeg vet ikke hvorfor jeg smøg den. Høye heler...

blåen, kul, pen dame som alltid hadde skikkelig pondus da hun kom inn i rommene drev den verste i anførselstegn tabloidavisen men søkte ikke en krone i prøvstøtte greide seg selv, og når politiet ber Dagbladet levere logger

om folk og leserne sine og så videre, så tar de dem til retten eller de står i retten og nekter å gi politiet ting av hensyn til personverden og sånne ting hun stod solid i begrunnelsene sine, var en meget dyktig

redaktør, tatt over av Frode Hansen i dag, som er en minst like kapabel redaktør, dritflinke PFU mega, mega dyktig fyr, det samme gjelder altså å se og høre redaktøren, sikkert tatt blant dem som tas mest til PFU, felles nå og da, som alle aviser som sier hører bør, hvis du aldri blir tatt til PFU så har du gjort noe feil

Men de vinner de fleste sakene der, og de er dritdyktige. Og jeg tror i de fleste saker så sitter COFHør på mer info enn både politiet og masse upublisert materiale som alle aviser har. Så i utgangspunktet så er jeg skeptisk til at Dagbladet og COFHør ikke gjør en god...

tørgjerning eller redaksjonelle vurderinger. Jeg tror de er dritflinke, kanskje flinkest i klassen på disse tingene. Men Dagbladet er jo en slags...

se og høre som kommer ut litt oftere. Det er mye kjent i stoff. Og de er i hvert fall ikke unntatt, kritikken min jeg har mot deling av stoff og sånn. Nå har jeg sagt mye fint om de to avgiftene, men det er det jeg sier. Jeg har blokkert se og høre på Facebook faktisk. Det var dritirriterende, fordi det var så mye klipp

fordi det var så mye sånn jeg klikker meg inn på det og så får jeg ikke det jeg vil ha vi har snakket mye om clickbait i subjektet så at det må gjøres elegant og sånne ting og at vi gir leseren det vi lover dem de driter for mye i det så de behandler leserne sine litt dritt noen ganger

og se og høre Dagbladet de deler for mye på stoff og sånne ting, men Dagbladet har vunnet flere skupriser, de har i hvert fall tradisjonelt sett hatt en veldig god undersøkende avdeling, så må jeg kritisere dem for å legge ned kultur og sånne ting, men jeg forstår det, altså det som ikke klikkes på, det kan de ikke satse på.

legger ned kultur og sånn. For der var jeg med på et lite subjektopplegg. Kanskje ikke så mange som har fått med seg det, men der var det jo... Jeg vet ikke hva målet litt med det eventet var. Det var i Oslo med fine kulturfolk, fine gjester, og så var det kulturjournalister i Aftenposten og Dagbladet. Det fikk kjørt seg litt på at det er ingen som leser. Nei, men hva...

Det kan mange si, men jeg tror det er faktisk en oppriktig, veldig, veldig enkel spørsmål. Hva er egentlig kulturjournalistikk? Og hva skal vi med det? Godt spørsmål. Kulturjournalistikk har jo tradisjonelt sett vært en egen sjanger i journalistikken, hvor de i papiravisene alltid var på de bakerste sidene og sånt. Og det interessante er at i gamle dager så hadde man jo ikke måneverktøy, så man spurte leserne «hva likte du best å lese?».

Og da svarte de alltid kulturjournalistikken. Men med en gang vi kom på nett, og vi begynte å måle hva folk leste, så viste det seg at nei, dette var noe de sa, men ikke mente. Folk hater å lese anmeldelser, folk hater å lese kulturjournalistikk. I hvert fall den tradisjonelle. Ja.

Og da sluttet jo veldig mange aviser å satse på kultur. Dagbladet er en av dem. For ti år siden var Dagbladet en veldig anerkjent kulturavis. Det var den avisen alle ideedebattene, filosofidebattene foregikk i. Hadde en dedikert kulturredaktør, Sigrid Wittsten. Og det som skjer i den debatten jeg inviterte deg til, det var jo ganske interessant. Jeg spurte Sigrid Wittsten, du var tidligere kulturredaktør i Dagbladet, nå er du kulturredaktør.

kommentator i Dagbladet, hvorfor er du ikke lenger kulturredaktør i Dagbladet? Så blir de stille i sånn ti sekunder,

Og det tror jeg er fordi at hun vil unngå å si at de rett og slett har lagt med kultursatsingen sin. Og det kan jeg jo forstå. Men subjekt driver med kultursjonalistikk, og det vi har gjort da, er å i stedet for å tenke «Oi, denne journalistikken leses ikke, vi legger den ned», så har vi gått inn og tenkt «Denne journalistikken leses ikke, la oss gjøre noe med den».

Så etter at subjekt kom på banen til å begynne med, så var det jo veldig mye liksom...

det ble definert som en ny energi i kultursjonalistikken, og vi inspirerte jo egentlig Aftenposten, som også har innrømmet det, at de har blitt veldig inspirert av subjektskultursjonalistikk. Det er fordi at vi gikk inn i de kulturspørsmålene som ingen kultursjonalister turte å gå inn i. Før i tiden var kultursjonalistikk journalistikk som folk ikke forsto, sånn der vanskelige ord,

og intervjuer med forfattere der spørsmålene var lengre enn svarene og hvor kultursjonalistene skulle vise hvor smarte de var med vanskeligst miljøår. Men journalistikk er jo å gjøre seg forstått. Og da jeg gikk på journalisthøyskolen så fikk jeg en tilbakemelding fra læreren min som sitter så hardt. Jeg leverte en anmeldelse og så sa hun «Tror du at du er en poet?»

Det var jo dritvondt å si. Det gjorde dritvondt den gangen, men det er også den beste tilbakemeldingen jeg har fått. Lærte jeg meg å tenke, ok, jeg er ikke poet, jeg skal ikke skrive kunstnerisk, jeg skal skrive så folk forstår meg. Og det er veldig subjekt i dag. Så Morgenbladet har jo mest den der, jeg pleier å si at da Morgenbladet gjør enkle ting vanskelig, skal vi gjøre vanskelige ting enkelt.

Og det er derfor jeg også støtter Dagbladet litt, fordi litt av poenget med journalistikk er å gjøre komplekse tematikker forståelige for folk flest. Og det vanskelige ved jobben til en journalist, det er jo ikke å gjøre seg misforstått, det er å gjøre seg forstått. Altså, vår jobb er å ikke bruke vanskelige ord, men enkle ord, slik at mange forstår oss

Men kultursjonalistikken, viser forskningen, var veldig, veldig rammet av høyt svevende språk, åndelig prat ingen forsto, og veldig heia gjeng for kulturen. Alle kultursjonalistikkartikler var sånn, 100 millioner til kulturlivet, hurra! Men ingen spurte, hvor kom de 100 millionene fra? Mhm.

Så poenget med subjekt da har jo vært å stille de dumme spørsmålene som kultursjonalistene følte seg for gode for. Hvor kommer de pengene fra? Nei, ikke spørre om sånt, det er jo ufint på en måte, ikke sant? Å spørre om. Men også, åja, mangfold, ja, men blir det ikke litt sånn hudfarge mangfold? Hvis alle har blått og lilla og gult hår, men stemmer SV, er det egentlig mangfold? Vi stiller sånne spørsmål da. Og inspirert av finansieringsprosessen

finansjournalistikken. Så det er litt av samme historien som Subjekt har i Kultur, har Finansavisen i næringslivsjournalistikken. Fordi før Finansavisen og Trygve Hegnar kom inn i finansjournalistikken, så var journalister og næringslivsfolk veldig gode venner. Kulturfolk og kultursjournalister var veldig gode venner, men det skal vi ikke være. Vi skal være kritiske til hverandre.

Så næringslivsjournalistikken strøk veldig medhårs sammen med finanslivet. Og så kom Trygve Hegnar og lagde sånne lister, disse gift med disse, og disse har vært utrom ved hverandre, og det er sånn næringslivsfolk, hvorfor kommer den sladderpressen og gjør sånne ting? Jo, fordi det er akkurat det pressen skal gjøre. Ja.

og stiller dumme spørsmål og irriterende spørsmål. De dumme spørsmålene i ansvarsstilstegn, det er jo helt dritbra journalistiske spørsmål som ligger i luften, men som ingen journalister tør å stille.

Så det subjektet har gjort da, er å stille spørsmål ved om det egentlig er noe mangfold i kulturlivet, eller om alle er veldig, veldig venstre lente. Om kulturlivet tør å skaffe nok privatfinansiering, om de får fri kunst av masse statsstøtte, eller om de egentlig bare blir mer og mer ufrie. Om det er mer sensur i kulturlivet enn i øvrig miljø, fordi at de har så veldig konsensuspreget utgangspunkt

bransje og så videre. Så subjekt har jo da tenkt at kultursjonalistikken, der kan det skje masse innovasjon, den kan bli veldig mye bedre, og vår plikt er å stille kritiske spørsmål til kunstnere, direktører og så videre. Så kultursjonalistikken kommer fra et veldig subjektivt ståsted, mer eller mindre litt sånn selvsentrert fremfor

Det som kanskje mener man forbinder med journalistikk er jo en rapport fra virkeligheten, faktiske forhold og hendelser. Vi trenger å vite hva som skjer på de stedene vi selv ikke er. Men jeg vet ikke, jeg kan huske det, for kultursjournalistikken har alltid vært et sånt utrolig litt selvsentrert, egostyrt, og veldig mange stjerner som har ledet ordet, og det er mye egne meninger. Er det litt interessant at du nevnte tidligere

Jeg kom til å tenke på det. Jeg har ikke lyst til å slippe redaktørene, tilbake til redaktørene som ikke tar en del av ordskiftet, og ikke er med i offentligheten. Det virker som mange av redaktørene, spesielt VG, Aftenposten og NRK,

de lener seg tilbake, blir litt administrerende direktører, og så har vi fått en ny klasse som nesten er litt inspirert av kultursjonglistikken, som er disse kommentatorene. La oss kalle det kommentariatet, det er helt riktig. Kommentariatet, ja, ikke sant? Mennesker som sitter på fast lønn ofte, fullstendig uten skin in the game, sitter uinsentivert og bare skal levere kommentarer, top of mind, uten kanskje å ha noe å melde, men som bare skriver noe for å ha levert noe.

og som virker på å se hvem er disse menneskene som sitter her og produserer opp dette her, hva bakgrunnen har. Det er bare en observasjon fra mitt hold. La oss se litt sånn sosionomisk, sosiologisk på det. Hva skjer hvis alle i kommentariatet er samme klasse, for eksempel? Alle sitter i trygge fast jobber,

nærmest umulig å bli sparket veldig gode lønnsvilkår tjener 900 000 for eksempel eller 700 000 langt mer enn det i de store avisene så er du på 1.000.000 opp til 2 i hvert fall i hvert fall de som har vært der lenge og hvis man snakker om disse menneskene og gift med en mann eller dame som tjener det samme i samme situasjon

Da er det jo fort gjort at alle mener at vi skal fortsette å ha solidaritet med Ukraina, selv om strømprisen går opp og opp og opp og opp, mens mange andre folk mener at det ikke er nødvendig, eller vits, eller rammer dem for hardt. Og da får de jo det man kaller for hashtag-kommentariate, der de blir en egen klasse.

Og det er liksom, da jeg var journalist i skolen, lærte jeg hele tiden at journalister, de må aldri tjene for mye penger og sånn, for hva skjer egentlig med samfunnet og demokratiet hvis alle på Stortinget får dritbra lønn, og alle i pressen får dritbra lønn? Jo, jeg skal love deg at sakene politikerne tar opp, og sakene pressen tar opp, de begynner å minne om andre ting enn hva man mener i folkedypet.

Og det er det jeg mener maga er et svar på. Og du kan si, Donald Trump har jo alltid vært en elitist-

med tanke på hvordan han er på toppen av næringslivsmiljøet og sånne ting, men han har aldri vært en elitist som er født inn i det amerikanske politiske systemet eller noe sånt, så han kommer jo helt fra siden, han er jo den første på 100 år eller noe sånt som ikke kommer fra enten politikk hele livet, eller fra militæret og som blir president. Ja.

Og når man ser på magastøtten, så tror jeg egentlig, ikke at jeg snakker deskriptivt om dette nå, ikke normativt, det vil si, jeg mener ikke at det burde være sånn, men jeg prøver å forklare hvorfor det er sånn. Og de

Som støtter Trump, de opplever jo at han er et opprør mot dette systemet av elitister som har tatt opp problematikk som aldri har angått dem veldig, veldig, veldig lenge. Og at de har blitt en egen klasse, en sterk middelklasse, som begynner å snakke om problemer folket ikke lenger har. For eksempel kjønnsproblematikk, byttekjønn, arbeideklassen har forlatt dem litt da.

Du tenker at norske kommentatorer er litt av samme rang, samme typen, og at de er veldig like, og derfor også mener de samme tingene om det. Alle i dette kommentariatet hater for eksempel Reset eller i nyheter. Men det hadde ikke vært marked for Reset eller i nyheter om ikke

den allerede etablerte pressen representerte et mangfold over hele den politiske skalaen. Det er jo fordi det plutselig dukker opp et marked for et sånt folkelig opprør, ganske stort egentlig. De får masse, masse lesere, mange flere enn subjekt, altså i nyheter og sånn, og dokument. Og de... Det er jo fordi at

Jeg mener man innenfor skravleklassen, som man også kan kalle kommentariatet, ikke er mangfoldig nok. Og ja da, noen stemmer av på, noen stemmer høyre, men det er veldig mye bredere enn det får man ikke for å sette det på spissen. Men hva skal egentlig offentligheten, hvorfor skal vi la oss eksponere, hva tilfører egentlig

disse avis om det er politiske kommentatorer, økonomiske, eller kulturkommentatorer? Hva skal vi med disse kommentatorene til? Nei, jeg tenker jo at jobben i utgangspunktet er veldig viktig at man greier å forklare på et enkelt språk hva som skjer i samfunnet. At nå skjer det en lovendring, er vi enige i den? La oss diskutere den. At de utenrikspolitiske og vanskelige spørsmålene, kompliserte temaene tas opp for debatt.

og at vi holder politikerne litt i tøylene, og sørger for at politikerne står på tåhev for å representere folkets interesser. Men det krever ganske mye...

infrastruktur på en måte i mediemangfoldet. For eksempel at man har en vid flora av ulike kommentatorer som mener ulike ting og som greier å trekke frem

ulike aspekter ved en lovendring for eksempel. Men hvorfor kan vi ikke løse dette her gjennom journalistikken? Hvorfor skal vi ha folk som sitter og mener om dette her? Det kan du godt si, men kommentatorer som jobber i aviser har jo et litt annet

utgangspunkt og tilnærming enn rene interessegrupper. Så hvis debattsidene bare hadde vært fylt med ok, la oss si at du har nyhetsjournalistikken som prøver å være saklig og nøytral og objektiv som ikke er meningsbasert og så har du debattsjournalistikken som er meningsbasert

Så er det sånn at innenfor denne debattjournalistikken så har du både redaktører og kommentatorer som mener noe fra et uavhengig ståsted, i hvert fall tiltenkt, og så har du egeninteressene og politikerne. For eksempel, hvis denne debatten i

debattseksjonen bare hadde pågått mellom Norges gruppen og Bønnes interesseforening, så vil begge de to være veldig opptatt av å si kun sine floskler, mens et kommentariat i tillegg vil kunne undersøke og gjøre egne vurderinger for et mer uavhengig ståsted, mer folkelig enn interessegruppene. Jeg synes i utgangspunktet det er en god idé at både redaktører og kommentatorer er ansatt i en mediebedrift der

Poenget er å gjøre kalkulerte resonemanger og presentere disse som ikke er rent interessefunderte. Men alle har interesser. Hvorfor kan ikke dette løses gjennom å være skribenter og freelancer for eksempel? Som vil da gi en nesten større troverdighet til at de er insettivert å skrive fordi de har noe å mene. Ja, det kan du si. Kommentatorer har jo mer sånn, oi, her er det en spalt jeg må fylle hver eneste uke og

For øvrig så må de sikkert levere seks ganger så lite som en subjektjournalist, men de er jo da... Det er en egen rolle på en måte, og jeg synes det er plass til det, men jeg synes de begynner å... Eller jeg kan forstå hvorfor mange mener at de begynner å bli litt parodiske og litt like seg selv. Ja. Nei, det kan også bare sette på spissen, og så nå vet jeg ikke med...

de avisen som har mye pressestøtte, så kan du jo sette det på spissen og si, er det dette pressestøtten går til at kommentatorer, hva er det folk vil ha da? Hva er det folk vil ha ut av pressestøtten? Er det mer journalistikk og gravene journalistikk, eller er det

kommentator på fast lønns som skal sitte og mene noe om et eller annet. Ja, jeg synes i utgangspunktet at det gir mer til mangfold at de finnes enn at de ikke finnes. Og for å liksom forsvare pressestøtten litt, så for eksempel for Subjekt, vi omsetter for 12 millioner, og to millioner av de kommer fra...

pressestøtten, hva betyr det? 15% eller noe sånt kommer fra pressestøttet. Hadde vi ikke hatt det, så hadde det blitt mer clickbait, mer annonsefinansiert. Du kan si, det finnes ikke 100% uavhengighet, så jo flere hender som gir, jo tryggere blir vi.

Så hvis det er sånn at vi bare hadde fått pressestøtte, så hadde vi vært sikkert mindre statskritiske. Hadde vi bare vært kommersielle, så hadde vi sikkert vært mindre næringslivskritiske. Hadde vi bare vært annonsefinansiert, så hadde vi sikkert ikke turt å bite på de største annonsørene våre, og så videre og så videre. Så når det gjelder mangfold og uavhengighet, så er det bra med at en andel

kommer av pressestøtten. Og så er jeg mer kritisk til de som har veldig, veldig høy andel pressestøtte, eller som får veldig, veldig mye av Klasskampen og Vårt Land og Morgenbladet. De får jo sånn 40 millioner, Klasskampen 40 og 30, 20. Jeg spurte KPT om det, hvorfor det var sånn

få en liten analyse av hvorfor er det så mange, noen aviser som er så fryktelig mye mer enn de andre, og argumentet som dukket opp da var at det er viktig å fore disse med penger fordi de er nummer to og nummer tre aviser, så ikke de blir utkonkurrert. Mm, mm, mm.

Ok, så det er det argument for at de får de fortidene der. Det er vanskelig å tenke seg litt sånn... Det regnes du ikke. Dette er litt nørdramatikk, men... Ikke da. Ok. Klassekampen... Nei, du kan si hver gang subjektet får en ny abonnent, så betaler staten 60% i tillegg.

Så hvis du betaler 2000 kroner for å bli subjektabonnent, så får vi 3000 på en måte. Det skulle vi hatt også. Det hadde vært digg da. Det hadde vært digg. Så det er ikke sånn at medietilsynet tenker sånn, klasskampen, dere er rødest og søtest, og vi liker dere, så dere får mest. Det er ikke sånn. Det er fordi at de ellers er størst, at de får mest. Og

Hvis alle hadde fått like mye, så hadde ikke det vært helt bra det heller. Jeg lovet også for at vi skulle endre den pressestøtten, fordi frem til nå har den vært i mindre grad sånn. Det var andre ting. Jeg mener at pressestøtten må ikke...

konkurransevri insentiver for å lage en voksen avis. Så de må ha interesse av at avisen blir større for at de skal få pressstøtte. Og det er bra. Klasskampen er ikke interessert i å ha færre abonnenter akkurat for å få mer pressstøtte. De må ha mange abonnenter og ha folkets gunst for å også få mye pressstøtte. Men når du sier at de er nummer to og tre aviser og sånn, så er poenget litt at hvis alle hadde fått tre millioner hver, så hadde klasskampen ikke vært like gøy

sterk konkurrent mot de største skippstedavisene. Og du kan si de største er fremdeles ganske størst. Så i utgangspunktet synes jeg det er veldig bra, og Klasskampen leverer en bra avis. Jeg synes Klasskampen er en bra avis. Jeg synes Morgenbladet og Vårt Land også er bra aviser, så inntil videre er det ikke det jeg kritiserer. Og to av de tre er i konsern, men de er mindre konserner enn de andre. Jeg mener heller at de som er i de største konsernene må få en annen utbetalingsmodell, fordi at de

de slipper mange kostnader som vi som lager mangfoldsbidragsutene aviser må betale mer for. Er medietilsynet og alt dette, er det under kulturministeren, vet jeg? Eller er det...

Medietilsynet er nok under kulturdepartementet. Hvis du går over politikken og skal fikse dette, skal fikse medienorge, hva gjør vi? Jeg endrer ikke på mengden pressestøtte, jeg endrer bare på vilkårene til den. Egentlig mer i tråd med hva medietilsynet med pressestøtten sier at den skal være.

Medietilsynets pressestatordning er til for at vi skal få et mangfold av medier. Da kan ikke de som bidrar til mindre mediemangfold, altså konsernene, få på samme måte som fritstående medier, fordi fritstående medier gir mer til mangfoldet enn konsernmedier. Det hadde vært den ene endringen jeg ville gått inn for, og som jeg tror ganske mange politiske partier vil være med meg på,

i tiden fremover. Og så vil jeg kanskje også endre litt farlig på NRK. Jeg er storforbruker av NRK, men de får ikke lenger 4 milliarder, 5 milliarder, 6 milliarder, de får nå 7 milliarder. Alle disse summene har jeg hørt gjennom min voksne oppvekst. Mens alle blir fattere og fattere og fattere, så blir jo statsansatte bare rikere og rikere og rikere, i hvert fall staten.

Fyrsthaugen er jo oppe i 4 milli lønn nå, det er en haug med folk som har over 1 million og 2 millioner i lønn, i NRK. What the fuck? Ja, what the fuck. Og så er det også litt sånn der, jeg elsker å høre på P2, og jeg synes samtidig som liksom... Alle sier det. Ja. Det var en sånn ting, vi fant ut på sånn, alle sier at vi hører på P2, men det er veldig få som gjør det. Ja.

Jeg er blant dem som hører på P2 Men jeg må innrømme at jeg skruer av når det blir særlig De kan jo finne på å spille sånn En time med clapping music Hvis du lurte på hva det var så er det akkurat det det høres ut som Det er bare clapping i en time Du bare vet det er P2 Hvis du hører det Nå skal vi høre clapping music

i en time med sånn, og det er fordi de er statsfinansierte at de kan gjøre det. Men jeg får at man skal ha... Jeg tror at kulturlivet blir tannløst, og kunsten blir tannløst dersom vi bare har kommersielle

insentiver for kunstskaping. Altså at alle begynner å lage portretter av rike folk, og at alle begynner å lage Disney, Netflix og HBO-produksjoner, og at statens medietilsyn, men også Norges film-NFI, Norsk Filminstitutt og Kulturrådet, all den tid gjør veldig mye rart, bidrar til et mangfold av kunstsjangre.

Der man får ulike mål, der billettintekter ikke er den eneste insentivdrivende faktoren for kulturprodusenter. Men sånn som du spurte meg om hva jeg ville gjort som en medieminister, og jeg tror i hvert fall for mediemangfoldets del at NRK

Nå kjemper jeg litt sånn Skipstead-saker, kjenner jeg, men at de skal være såpass på nyhetsjournalistikk, det skjønner jeg helt ærlig ikke. For eksempel anmelderi. Når Morgenbladet, Subjekt og Klasskampen, betaler dyrt for anmelderi, som oss må ha det bak betalingsmør, fordi vi må tjene penger, og så kommer NRK og har evig budsjett,

og bare gir det gratis til alle, så er det litt sånn merkelig at vi skal tvinges til å betale en statsavgift for at de skal gjøre konkurransen vanskeligere for dem som betaler for den egen interessen. Men hvem er det som ikke jobber sin der da? Er det medietilsynet som da ikke strammer inn NRK sitt virkeområde nok?

medietilsynet lurer på om ikke kontrollere NRK, men akkurat stortinget medietilsynet tror jeg, de tar jo alle med kringkasteroppdraget og sånn type jeg tror ikke du kan, hvis NRK skal lage en radiokanal for eksempel, så må medietilsynet godkjenne det da riktig, og de har tilsyn for NRK men de er ikke det er ikke der man bestemmer hva samfunnsoppdraget til NRK skal være eller hvilke områder de skal inn på eller hvor mye penger de skal få

Så jeg synes det er helt på sin plass at NRK blir litt mindre. Og at NRK er så stort bidrar til at man igjen må gi TV2 masse penger, fordi man trenger jo en konkurrent til nummer en. Så TV2 er jo mer sånn 50% statsfinansiert.

Og hallo, jeg må jo si, jeg er storforbruker av både NRK og TV2, men som subjektredaktør så føler du jo hver eneste dag at du selv og mine fantastiske kollegaer leverer fem ganger så mye som en NRK-journalist, jobber og svetter og blør og tørker tårer fem ganger så hardt som en NRK-journalist. Da synes jeg faktisk det er helt greit å mene at de får for mye.

Og det er veldig fort gjort, det er jo å bli konkurrert ut når du, hvis motpartene her da, liksom sånn som i tech-verden, at du ser Facebook eller et eller annet, bare adapterer til ditt opplegg da, din plattform eller ditt interface. NRK lagde et program som het Arena, som også innrømte rett ut at de var inspirert av subjekt, ikke sant? De skulle lage et radioprogram som rett og slett kopierte oss og som tok opp de debattene vi tok opp. Er det greit? Jeg kan ikke skjønne at det er, hvorfor...

Hvor slipper det igjennom? Ja, ikke sant? Så jeg mener som hvertfall når de ikke engang innoverer disse tingene selv, og så skal de... Altså jeg skjønner at NRK også må bli hørt og mange år og sett på mange og bli lest av mange, men at vi skal tvinges til å finansiere en konkurransevridende aktør, som subjektredaktør kjenner jeg at jeg er skeptisk. Ja.

Jeg har jobbet i NRK MP3 i veldig mange år, og at ikke noen har greid, eller på en måte sikkert mange har prøvd, men at noen har lagt ned NRK MP3, som er sånn, og jeg tenkte nesten som hver dag gikk på, bare sånn, denne kanalen her spiser opp øyeblikkene.

Energy, P5, alle disse Voice, de her konkurrentene som leverte akkurat samme musikkprofilen. Altså bare sånn, dette her er jo egentlig ikke greit. Nei, det er ikke det. Du har en reklame. Tenk deg på en måte, det største hindret for å lage en god radstasjon er de jævla reklamepausene, ikke sant? Så kommer det inn en durernes dansstasjon uten reklame, bare sånn, hva faen er det her? Det skulle ikke vært tillatt. Nei.

Jeg er storforbruker av NRK og synes de gjør mye bra, men gi meg 7 milliarder så hadde jeg laget et 10 ganger større produkt. Jeg tenker mye på dette her, og dette er litt til inspirasjon for alle dere 10-åringer og 20-åringer ute som ikke har oppdaget hvor brutalt det er å ikke få til en bedrift eller et gründereventyr, som bare er sultne på å få til noe og bare skape ting.

Det er litt sånn paradoks dette her, for alt nå skjer gjennom støtteordninger. Det er Kulturrådet, du har nevnt det, NFI, det er Pressestøtte, det er NRK sitter på enormt mye av pengene. Du må inn til disse store pottene, portvokterne, for å få tak i penger til å realisere ting. Men

for de av dere som sitter ute med jævlig gode ideer, og faktisk får tak i private penger på en eller annen måte, så er det, det er så mange som ikke prøver noe, og her snakker vi om å skrive bøker, vi snakker om å lage tv-serier, musikk, kunst, avis, masse av disse tingene her, skjer ikke fordi man får ikke de støtteordningene, man får ikke penger fra de støtteordningene man trenger, og kasserer hele prosjektet inn, man gidder ikke å prøve engang.

Så de som greier faktisk, og det betyr at den konkurransen for å skape ting, og det er jo litt sånn der jeg lager dokumentarer nå, reportasjer av, skal vi si, på en nederst ambisjøs skala i forhold til, hvis du har Brennpunkt og Insider der oppe, så ligger jeg et sted nede i Jørma her og koser meg. Men måten å selge det du lager nå,

jeg selger noe av mitt til VG nå, er enklere, for det er mindre ting der ute. Det lages mindre ting av nettopp den grunn at folk venter på støtte, de venter på penger, og gjør ikke noe. De tar ikke og spekker. Det er veldig liten risikovilje å gjøre noe med mindre man får offentlige midler. Og de som tør å ta risiko nå, tror jeg har en enorm oppside hvis de får det til, og tørr.

Og det er til inspirasjon av alle tendinger og kjøringer. Denne perioden er nå hvor alle søker statlige penger, og det kan dette gå på innovasjon også, og næringsliv. Hvis du tør å ta risikoen og får det til, sinnssykt oppside akkurat nå, tror jeg nå.

Takk for meg. Da går jeg fra denne subjektpodcasten. Jo, men det var veldig bra tips. Absolutt. Kul observasjon. Jeg tror på det. Ja, til og med et lite punkt der som på A-media. Vi skal ikke slippe disse jævlene helt ennå, fordi jeg får sånn der, når de eier så mange aviser og homogeniserer hele porteføljen sin, mer eller mindre,

Så får jeg et flashback til et par ting du har sett i USA. Har du sett dette rutenettet med TV-stasjoner hvor budskaper blir gjentatt av programledere? Det var vel under korona, og det var noe desinformasjon om et eller annet politisk.

hvor du bare ser programledere, to stykker ser i kamera og gjentar de samme ordene. Og de kommer rundt og bare sånn, shit, her er det skjedd noen konsolidering av det amerikanske medieverden. Og hvor forskjellig er det egentlig, det som har foregått der? Og se de skrekkeksemplene hvor amerikanske medier gjentar

noe de er blitt dikterte skal si, som er et budskap, som hele typen organisasjonen åpenbart skal si. Hvor langt unna er vi i det i Norge, når vi har så få aktører som nettopp kan finne på å gjøre akkurat det samme? Jeg tror man kan... Nei, altså...

Den dikteringen kan man jo diskutere, men det er jo ikke noe tvil om at det kjøres redaksjonelle linjer, og at man i redaksjoner blir enige om både språkbruk og pressetikk og så videre. Jeg tenkte på noe her om dagen, for eksempel hver varsomplakaten, da.

Der står det for eksempel i punkt 4.14 som vi blir følt mest i om samtidig møtegåelse, altså pressen blir følst mest i det punktet. Så heter det at man, altså kritiserte part, skal få lov til å forsvare seg mot anklager av såkalt faktisk art.

Det vil si at hvis du skriver en kritisk artikkel om en person, hvor det påstås at vedkommende er en svindler, så må vedkommende få lov til å svare på den artikkelen. Og det punktet hadde jo vært fint om alle i presten lærte seg at hva er sånn, fordi det er et viktig prinsipp

Det er liksom, ja, kritiserer du noen så skal han få lov til å forsvare seg. Vakert prinsipp, helt enig i det. Presten har ikke noe legitimitet uten. Men i presteverdenen så refererer man jo til dette som 4 i 14.

Ikke for å konspirere for mye nå, men det er noe stygt over det, eller kanskje bare for å være litt poetisk eller filosofisk. Vi gjør det fordi det er 4 i 14, og vi må følge 4 i 14. Skjønner? Man sier jo bare 4 i 14. Du kan godt si at det bare er sånn fordi vi trenger forkortelser i dagligdagsspråk.

Men når jeg hører journalister snakke og være sånn «Har du 414? Har du 418?», så blir det sånn «Ja, da blir det disse rutenettene da, i Reels i hvert fall, hvor alle sier det samme, fordi sånn er det bare». Og jeg er tilhenger av hvervarsomplakaten, men i utgangspunktet så tror jeg det er ganske mange journalister som ikke vet helt hva de... Det er bare en formalitet. Vi må bare gjøre det. Ja.

for meg er det mer litt sånn jeg skulle ønske at det var litt mer sånn ja, dette gjør vi fordi det er riktig og det tror jeg også veldig mange i pressen ene så masse av at man gjør det fordi det er riktig men det er noe det er morsomt å la seg observere av de tingene hvordan man snakker om disse pressetiske punktene som liksom vi

ikke sant? Og det er jo masse motstridninger og motstridelser i hver varsomplakaten, sånn punkt 1, 1, 1, 2 og 1, 3 handler jo liksom om vi skal avsløre, avdekke, vi skal gjøre ting. Og så er resten sånn, vi skal ikke. Og

Hver var som med. Og for eksempel når det gjelder skjult mikrofon eller skjult kamera, så er det jo både du skal ikke gjøre det og du skal gjøre det. Det er derfor pressetikk er vanskelig og interessant. Når det er helt nødvendig med skjult kamera og skjult mik, så er det bra. Og når saken ikke har offentlig interesse nok, så er det jo bare støkt gjort.

Så det er jo morsomme og interessante diskusjoner som skjer der, men det er mye rart i den hvervarsomplakaten. Jeg sa i en debatt for ikke så lenge siden at i hvervarsomplakaten så står det at

Vi skal være veldig varsomme med å si hvor folk kommer fra i krimssaker, og da ble jeg helt sånn skjøttet av det, og så ble jeg litt sånn sjokkert, fordi jeg var sånn «hæ, hadde jeg sagt noe feil nå? Jeg har ikke funnet på et punkt i hva jeg var som plakaten». Men jeg har parafrasert det jo, det står jo, det er i hvert fall det punktet med etnisitet og sånn, og kulturell bakgrunn til tilhørighet, så står det at når det er uvedkommende eller noe sånt, så ikke gjør det.

Poenget mitt er, pressen blir varsomme å si hvor folk kommer fra i krimssaker, fordi at det står et punkt som veldig minner om det, eller som egentlig er det, men sitert litt annerledes, i hverforsamplakaten. Og da blir det sånn, Norman drepte

Du bare vet det er feil. Normen har drapsmenn så absolutt, men du vet det er feil. Nordmann drepte nordmann i Pakistan. Du bare vet det er feil, og så vet hele Norge at det er feil, og så får du en sånn situasjon hvor pressen sier mindre enn det alle andre vet. Og det er jo rart. Og da kommer i nyheter, pakistaner drept etioper eller somalier eller noe sånt,

Og alle vi i pressen blir måpige, sånn, de gjorde det. De enten identifiserte, eller liksom sånn, de gjorde det. Helgelure også gjorde det. Og så det inngjøter gjør det, er å slå seg på brystet og si sånn, der ser du, vi er den eneste avisen som gir deg den hele sannheten. MSM sensurerer informasjonen. Og det som er så irriterende, er at de har helt rett.

Hvorfor ga vi dem det? Hvorfor ga vi dem den muligheten og dette rommet i markedet til å fylle et sånt rom? Og resten av pressen synes jeg har blitt litt bedre på det. Det var mye mer sånn nordmann-drøpte før. Nå sier man litt

mer dette, men det punktet for eksempel, eller disse formuleringene og disse i hvert fall innøvde pressetiske strukturerne, de mener jeg man stadig hyperisk skal stille spørsmålet. Og hvorfor det? Kanskje fordi jeg er en rasist, eller kanskje fordi jeg ikke er det? Jeg mener jo at

Dersom det brenner noen steder, er det fint å vite hvor det brenner. Så hvis det er sånn at somalere eller sørkoreanere er overrepresentert i en krimstatistikk, så mener jeg at presten burde skrive det, sånn at man kan gjøre noe med problemet. Sånn at man kan snu seg rundt, og spørre hvorfor er det sånn, og gjøre noe med problemet. Hvis det brenner noen steder, er det fint å vite hvor det brenner, for da kan man også slukke branden. Men er det så enkelt som at... Er det en sånn...

Guilt by association, at hvis man sier hvor gjerningspennet er fra hudfogene og den type ting, så er det da backmann mye av det som FRP sto for veldig tidlig, at det var en guilt by association, at nå hjelper vi høyresiden med å bekrefte deres hypotese, eller er det rett og slett et omdømmefrykt rundt det her med rasisme, som støter fra deg?

store deler av norske befolkningen som jo er, vet ikke hvor mange innvandrere er vi på, nærmer seg 20% av norske befolkningen, som har røtter fra et annet land. Ja, det er nok helt riktig observasjon. Det er jo dette jeg har kalt for woke i veldig mange år, og som jeg...

kritiserer pressen også for for å ikke tørre å stikke fingrene i vepsebolene for å ha berøringsangst for å ikke tørre å stille de riktige kritiske spørsmålene og nå grokka jeg

Jeg er fan av grokk, tsketkepete, jeg får walk. Det er møskepete det. Det er møskepete. Men ikke bare derfor, men fordi jeg synes grokk har et bedre språk, mye mer levende språk. En tsketkepete? Ja. Bruk grokk, folkens. Ikke tsketkepete. Anyway, så blir jeg litt provosert nå, fordi jeg grokka

Der fant jeg på et ord. Adjektivformen for grokk. Jeg grokka hver varsomplakaten og det punktet for etnisitet, fordi jeg ser tilbake på en debatt i hodet mitt hvor jeg sa dette, og så ble det jo andre som sa «Nei, det står ikke i hver varsomplakaten!» Og det jeg sa var at i hver varsomplakaten står det at man skal være varsom med å si hvor folk kommer fra i krimsaker. Mhm.

Og det irriterer meg at jeg ikke greide å svare ut den i den debatten, men jeg parafraserte altså hver varsomplakatens punkt 4-3, grokket frem her nå. Vis respekt for menneskers egenart og identitet

private vetenisitet, nasjonalitet og livssyn, vær varsom ved omtale av forhold som kan bidra til diskriminering og fordommer. Det er dette punktet. Og fremhev ikke irrelevante eller usakelige momenter ved en persons vetenisitet, nasjonalitet eller livssyn. Og uansett hvordan du virker å vende på det, så er det altså dette punktet jeg mener at

blant annet har bidratt til, sammen med woke, eller som jeg mener at er woke punkt i hvervarsomplakaten, har bidratt til at man ikke sier hvor folk kommer fra i krimssaker. Det kan være både dette punktet, men også egne redaksjonelle vurderinger som har grunn til det, selvfølgelig, og overordnet samfunns...

forståelse om at man ikke sier hvor folk kommer fra fordi det er uvedkommende for saken liksom men stadig oftere så merker man jo nå at folk ikke syns det er uvedkommende for saken at det er litt rart å snakke om når man drepte når det har med innvandrere å gjøre

Nå har jeg sagt det så mange ganger at folk sikkert tror at jeg hater innvandrere, og det er litt rart at jeg innvandrer selv og sånne ting, men jeg er bare fan av statistikk. Og jeg mener at hvis du er sånn at du mener at innvandrere ikke tåler å bli kritisert eller å ta opp faktorer som angår minoriteter,

så er det jo du som er rasisten. Det er jo de lave forventningene rasisme. Dette er en muslim, så han tåler liksom ikke å høre dette, eller dette er en innvandrer fra et land, så han greier ikke å møte kritikk. Sånn kan det ikke være. Vi i pressen må ta opp problemer som angår spesifikke miljøer og kulturer, og jeg som kultursjonist ser jo veldig på disse tingene som kulturspørsmål.

Det er også litt sånn greie med kritikken hans objekt, at det liksom, hvordan er dette kultur? Det blir ikke mer kultur enn det. Vi diskuterer ytringsfrihet, det er ytringskultur, det er kultur. Vi diskuterer hijab, som både her, mot og kultur og tilhørighet og identitet og alt som er kulturspørsmål. Og vi diskuterer liksom metadebatter, hvordan debattfloraen er i Norge. Og dette er noe,

Jeg mener vi skal gjøre uten berøringsangst og en servilt tilnærming til minoritetene, sånn type, nei, ikke snakk om ukulturen som man går samer, ikke si at man slår damene sine oftere der. Ja vel, da er det du som er rasisten og som bidrar til å opprettholde ukultur,

og som bidrar til at journalister ikke kan gjøre jobben sin. Og til og med blant journalister har jeg fått kjeft for dette, men jeg føler jo at jeg bare kjemper for journalisters arbeidsrom.

Men hva er det denne frykten eller berøringsangsten, hva er det som motiverer den, hvis vi går enda dypere? To ting da, bare sånn, er det angrads krenkelsen? Altså på en måte at jeg skal ikke være med på denne krenkelsen av dette folket, eller kulturen, eller etnisiteten, og så videre. Eller er det

En reell frykt for sitt eget ego, sitt eget bilde, person, at du skal oppfattes, som jo er kanskje Vestens største frykt, det er å få rasismestemple. Riktig, det synes jeg, tror jeg. Og jeg er jo litt sånn, i det siste har jeg tenkt mye på sånn, jeg har tenkt, innsett kanskje litt at medier er ganske dårlig på å vurdere mennesker

mange aspekter samtidig. Og jo da, vi sier at vi skal være det, og vi er jo så gode som vi liksom, altså skalaen stopper på der vi er best. Men når vi ser tilbake på historien vår, så ser vi at over tid så greier vi å dekke ganske mange ulike syn og aspekter ved en sak. Men vi greier det ikke der og da. Jeg synes for eksempel korona er et veldig godt eksempel.

alle ville liksom skjøtte ned såkalt fake news om at dette stammer fra et laboratorium i Wuhan. Det eneste som var lov var å mene at myndighetene var rett, altså

mild overdrivelse her. Det eneste som var greit å si var det staten fortalte deg, stay the fuck home og get the fucking vaksin når du er skyldig hvis du går ut uten mummer og så videre. I dag tror jeg faktisk majoriteten er enige i at det var en overdrivelse. Det var feil. Vi skulle ikke skjøtte ned de som hadde motstridende meninger. Så over tid greier vi å se alt dette samtidig, men vi greier det ikke til stadighet.

Det rammer veldig hardt på enkeltmennesker som er kritiske underveis i disse debattene. Det er der min kansleringskulturkritikk kommer fra. Det er jo fordi vi mennesker er både tendensiøse, journalister er tendensiøse, ikke i større grad enn mennesker, men vi mennesker...

ser tendenser og liker å dekke det så pressen, ikke bare pressen pressen er også bare barna samtiden pressen er også bare arbeidsdagere for folket og vi gjør vårt beste men vi løper etter det som hele tiden er hett og riktig og fett å mene

Da overkjører vi dissidenter hele tiden, og de får så mye ufortjent motbør. Dette er vanskelig sjanger, eller vanskelig tematikk og finesse. Det går ikke an å løse det på en måte, fordi blant den gjengen av dissidenter er det både konspirasjonsteoretikkere,

korrupte folk, propaganda, falske nyheter på ekte. Men vi må altså ikke få såpass konsensusmentalitet at vi

liksom utelukker alle kritiske stemmer. Og det tror jeg dessverre, det er min observasjon i det siste, eller som jeg har tenkt meg frem til i det siste, litt sånn filosofisk på presettikken, vi er ganske dårlige til å vurdere det hele bildet til stadighet, vi er ganske gode på det over tid.

Men under koronaen for eksempel, der var subjektet jævlig gode, spør du meg. Vi turte faktisk å stille masse kritiske spørsmål, særlig på Henrik Hagen, vår spaltist, som var virkelig bra de årene.

Vi stilte jo, altså, vi stilte alle de spørsmålene som nå alle liksom stiller og som alle er enige om, og fikk så mye motbør for det. Og siden det er så upopulært da å ta disse takes-a, så er det jo veldig få som melder seg i dem. Men jeg skal love deg at det finnes jo enkeltpersoner, så dette er jo litt mitt sånn tips og min bønn til folk der ute, at vi må være flere som tør å representere dissidentsynet, altså avviker synet, fra tid

fordi det er så viktig for den ene personen som står der da, mot sauveflokken. Jeg hører sikkert litt heit ut når jeg kaller alle andre enn meg selv for sauveflokk, men når man ser på hvordan vi oppførte oss da, eller jo, for å si det sånn,

Under koronaen var det helt legitimt å spørre meg, «Skal vi ikke prioritere barna først, og ikke de 85 år gamle som uansett ligger på sykehus? Må vi stenge skoler når færre dør av dette viruset enn influensa?»

Er det ikke litt strengt å tvinge alle til å være hjemme og påføre en hel generasjon depresjon? Alle disse spørsmålene som er helt lekt om å stille, var det veldig få som turte å stille under den perioden, nettopp fordi vi mennesker er så flokkorienterte. Men noen tør. Så når vi som

burde tatt disse ståstedene, ikke gjør det, så er det alltid en som kan representere det synet. Så hva var det som skjedde på debatten da Fredrik Solvang inviterte til debatt om koronanedstenging og Norges fremste retorikere, et helt panel av politikere som har øvd hele livet på retorikk, sto der. Hvem var det de møtte? Jo, det var Charter Svein. Fordi det er han som ikke tør å representere den andre siden. Og Karri Akkeson. Så disse menneskene, altså, jeg

er såpass punkerskamma at jeg digger dem mer enn jeg hater dem. Jeg digger dem mer enn jeg hater dem, og jeg liker at vi har disse disidentene mer enn at vi ikke har dem. Eller som jeg også sa i Trump-debatten, at jeg var den eneste redaktøren som hadde noe positivt å si om Donald Trump, er et mye større problem enn

At jeg omfavnet en mann i det hele tatt. Hele presten fikk det til å bli et problem at jeg hadde noe positivt å si om Donald Trump. Hele presten burde vært i harnisk over at det bare var en person som gjorde det.

Og den samme tilnærmingen har jeg egentlig til charter-svenn og kariakkesann og sånn. Vi går så i en flokk mot dem, vi hater at de har andre meninger enn oss. Vi burde vært mye mer opptatt av at hvorfor er det bare en eller to personer som tør å si disse tingene? Dette her minner meg litt om den gruppeeffekten. Jeg er jo veldig inn i Robert Greene som

Skriver vi også veldig kort forklart, gruppeeffekten er jo når mennesker i grupper handler mer ukritisk og emosjonelt enn alene. De bruker ofte bare den masse-suggestjonen å være på en fotballstadion, at du bare lar deg rive med. Det er vanskelig å ikke la seg emosjonelt rive med av brøling, helt merkelige følelsesprudd og ting du bare

Du klapper med, du spiller med på det store teatret, for du vil innlig primalt være en del av gruppa. Men denne gruppeeffekten gjør jo at grupper da tar oftere mer ekstreme valg enn det enkelte personer vil ha gjort. Og jeg sier ikke sånn at gruppeeffekten bare sånn det er. Kan du også merke, spesielt korona er et veldig godt eksempel på det. Jeg gjorde jo en

helt kalkulert avveining der på hvorvidt vi har sånn, hva er dette vaksinegreiene nå, hvis jeg snakker om at jeg ikke har tatt vaksine nå, i denne måneden her nå, så er det sånn, da kommer det bare til å bli en anti-vax podcast, det er ingen oppsider med å si det nå, så jeg venter heller en stund med å si det til deg, og det er et eller annet med den også

Men det er et eller annet når vi er under press, mentalt, psykisk, eller nasjon, eller at vi er nedstengt, eller at vi er i ferd med å havne i krig med Russland spesielt nå, så er det sånn, de meningene, synspunktene, jeg merker det, de som stiller spørsmålstegn med fred, krig, bidrag, historien bak Ukraina-Russland-krigen, det er...

til å sette en usikkerhet i, fordi det er så hardt press på at vi må være samlet rundt den ene finten også.

Sånn var det med korona også. Der merker jeg at når sånne mennesker som Glenn Deasen, som eksempel har vært her mange ganger, det eksploderer hver eneste gang. Jeg takker Glenn Deasen for at det skal eksplodere. Jeg tar han inn for jeg har lyst til å vite hva han tenker, hva han snakker med alle verdens ekstremt interessante mennesker og gjester og er ekspert i fra India, Brasilien,

over hele verden. Så det, bare så det er sagt, men der merker jeg at det er noe korona-aktig over oss og den Ukraina-Russland-debatten i offentligheten nå. Ja, helt klart. Og det som jeg ser på som problematisk med det, igjen, liksom deskriptivt og ikke normativt, så, eller altså rundt selv...

ikke normativt for selve Russland-Ukraine-debatten, men for metadebatten, er at vi igjen gjør offentligheten til et sted hvor de som bare surfer på denne bølgen hele tiden får seieren.

Og da blir jo offentligheten et sted for PR og ikke for sannhetssøken. Og det er en sånn kamp jeg synes er viktig at man tar hele tiden om hva offentligheten skal være. Jeg kunne godt vært, altså innstilt meg litt annerledes for hele tiden å bare surfe på det riktige å mene. Og det er det jo fort gjort at store mediebedrifters kommentariater gjør.

Og det tror jeg ikke nødvendigvis er sånn liksom bevisst eller ønskelig, men at de likevel liksom, de vet når de ikke skal si noe, og hva de ikke skal si, og det gjelder jo til og med deg, liksom med koronavaksinen og så videre. Og da blir jo offentligheten til nettopp det jeg snakker om, et sted for PR, og ikke sannhetssøken, og det blir et sted hvor folk, ikke sant, lyver da, fordi man ikke, fordi de ikke har plass til andre. Det er derfor jeg snakker om disse nummer to-ordene som veldig viktig, altså ikke den som snakker høyt, men de som støtter

ulike mennesker i å ha dissidentiske syn. Dette er modighetsaspekter også. Hvem er det som egentlig er modig i den offentlige debatten? Det synes jeg er veldig pussig. Hvem er det som er sånn, er presten modig når de pusher for mer nedstenging, eller er det modig å stå imot alle andre og si sånn, nei, dette her ser ikke ut som et naturlig virus. Dette ser veldig menneskeapt ut. Han Birgit Sjørensen som var...

dritil ut med å si det her i 2020. Han ble borte liksom fra hele diskusjonen der, og jeg tror flere også, spesielt i koronaperioden, og det kan også si kanskje med krig nå, og med klimatingen også, hvis du kanselerte deg selv i den perioden der, så er det veldig vanskelig å komme tilbake igjen, selv om du hadde rett. Selv om du var veldig sånn, ok, det de driver med i Sverige er kanskje klokere enn det vi gjør i Norge, liksom, æsj, ut! Ja.

hårfinne balansegrenser der, og i hvert fall hvis man gjør seg avhengig av andre medier, så litt sånn grunn til at jeg har skrevet en bok som heter Kanseløyma hvis du kan, er jo også litt sånn eller grunn til at jeg kan gjøre det er jo fordi at jeg er min egen sjef, har min egen business, så ingen kan sparke meg, og uansett hva folk gjør så kommer jeg til å fortsette å skrive på en måte og det er liksom det simple faktum, men hvis du jobber som forsker da

og så har det blitt diskreditert skikkelig en gang, så er det jo vanskeligere bare å få spalt plass i det helt tatt. Det er Glenn Diesen-innlegget som han fikk lov til å få på trykk. Jeg kjenner igjen en desketekst, og jeg kjenner igjen en forkortetekst,

Han fikk ikke lov til å skrive langt i Aftenposten akkurat, om synet sitt. Det var veldig sånn, hver eneste setting inneholdt, altså, det var så komprimert da. Så han, presten er nok livredde for å publisere han. Men, ja, og dette er også det jeg mener, liksom sånn, vi

Jeg sier ikke at vi skal være relativistiske. Jeg sier at noe informasjon er mer kvalitetssikret enn annet, og så videre. Men

Men at vi er ganske dårlige på å se utenfor de skylappene som vi har, så det er ikke nødvendigvis alltid veldig godt begrunnet utover den frykten vi har til å invitere inn andre stemmer. Og igjen, over tid så grev vi å se dette ganske bra, men ikke komprimert og til stadighet. Og det gjelder for eksempel innvandringsdebatten nå. Alt det vi sier, og det alle mener om innvandring nå, er det FRP har blitt rasist

stemplet for i alle år, for å si. Og for eksempel at AFD nå er størst i Tyskland, eller nest størst i Tyskland, med historisk høyt 20 prosent av velgerne, eller noe sånt. Altså et veldig innvandringsfintlig parti, som også helt sikkert i rekkene sine har regelrette rasister. Og

Hva betyr det at 20% stemmer på dette partiet? Du kan si det er en rasist i partiet, eller 10, eller 100, hvis du vil. Men det mer interessante er jo hvorfor stemmer en femtedel av Tyskland på 100 rasister? Kanskje rasist, men ikke var så illa likevel, da begynner jo folk å spørre, ikke sant? Og når det gjelder Tyskland, det er helt merkelig. Donald Trump vinner valget, og så kommer det en artikkel i...

eller en sending i Dagsrevyen også som er sånn «Mannepodcastene dominerer». Du har sikkert nevnt i denne artikken. Og så sier ikke... Det er liksom sånn «Oi, wow, mannepodcaster diskuteres, men hva må spørre...» Eller vokser. «Hva må spørre hvorfor vokser mannepodcastene?» Kanskje fordi at medieoffentligheten har vært jævlig feminin. Kanskje fordi medieoffentligheten har vært veldig, veldig liksom feminisme-agenda-orientert, da.

Det hadde jo ikke vært marked for masse mannepodcaster i dag om det behovet var mettet fra før. Så i stedet

I stedet for å si «Wow, Donald Trump vinner valget», så kan man spørre seg «Hvorfor vinner Donald Trump?» Det er mye mer konstruktivt. Samme gjelder AfD i Tyskland. AfD, la oss kalle det et rasistisk parti, får en femtedel av stemmene i Tyskland. Hvorfor er det sånn? Det er mye mer interessant å stille det spørsmålet, for da kan vi gjøre noe med utfordringen også. Det som skjer nå i Tyskland er at det ene høyrepartiet i Tyskland har sagt at «Det skal ikke finnes et parti til høyre for oss».

da har vi gjort noe galt, og det er i utgangspunktet en bra innstilling. Det er også sånn FRP burde sagt. Det var et år hvor Siv Jensen kranglet veldig med alle disse nye, små...

bilbombenpengepartiet og masse sånne alliansen og masse sånne småpartier på ytre og høyre disse burde vært det lette for FAP å konkurrere ut men siden de begynner å tilnærme seg en sentrum så blir det jo marked for disse og det som har skjedd med AFD nå i Tyskland er at det kommer et sånt parti, blir dritsvært og så prøver de nå faktisk i liksom

storting og få det partiet ulovlig gjort. Og Tyskland har en veldig traumatisert historie med nazisme, så jeg kan forstå veldig godt hvorfor de får sånn angst når det kommer et yttre høyre parti i Tyskland. Jeg har ikke vanskelig for å forstå den angsten. Men hva sier man til de 20% som har stemt på AFD når resten av politikereliten prøver å forby deres politikk og

gjennomslag og egentlig politiske partier i det hele tatt, tror du disse 20 prosentene tenker, wow, demokrati er nice ass. Demokrati har jeg tillit til. Altså, de har akkurat stemt, de har gått til stemmulene, de har stemt på dette partiet, og så skal en elite si, nei, men det gjelder ikke for dere, stemmeretten.

Det gjelder for alle andre på en måte. Og hvorfor er det sånn? Du spurte litt sånn, er det en slags andregradskrenking, tredjepartskrenking, eller er det litt sånn redd for å bli stemplet for nazisme og rasisme? Begge deler. Vi har vært, altså siden 90-tallet og før det, så har det store overordnede prosjektet vært

det fargerike fellesskap. Det er liksom vært det som har vært agendaen. Agenda er veldig sånn ord som putter meg i en sånn konspibås, men det har vært agendaen i pressen og i politikken og i den vye politikken

offentlighet, at det fargerike fellesskap er det overordnede prosjektet. Og derfor har de vært, og derfor har vi woke og blomstret frem og sånn, men også derfor er det vanskelig å si noe imot dette. Man blir enkelt stemplet som rasister, og man blir liksom onde. Man sier ofte om høyresiden at de er litt sånn onde, og at venstresiden...

er dumme, altså høyresiden syns om venstresiden at de er dumme, og venstresiden syns om høyresiden at de er onde, men det var ganske solid overvekt og makt mot høyresiden i disse spørsmålene. Og så har i tillegg journalister ikke skrevet hvor folk kommer fra, når man drepte, og så videre.

Og da blir jo alle disse tingene litt sånn diffuse og usikre, og enda verre og verre litt sånn utstikker blant, og avviker og dissident på. Så da ender det jo opp med at man får en mye sterkere, kraftigere reaksjon tilbake. Så hvis du reagerer på at mannepodcaster blomstrer at Donald Trump er president i USA, at AFD får 20% oppslutning, ja, da burde du hørt på meg tidligere. Da burde du hørt på andre folk tidligere, sånn at man fikk en litt mer sånn moderat oppslutning

en moderat fremvekst av innvandringskritikk. Man prøvde hele tiden, men man skjøtta det ned, og da får man mye sterkere reaksjoner. Jeg skal love deg at denne typen elitisme i anførselstegn, som jeg mener man med rett kan kalle det, det har ført til monstrøse folkelige opprør, og det er det vi ser nå. Mm.

Så sitter du på en sånn brått punkt, du må sette deg over til meg her. Du må lære deg samtale-konseptet. Det er en passning jeg ikke var klar for. Jo, men det er bare å nikke med, for det jeg sa nå var word. Det er word, og det kan du lese mer om i boka di, si. Tilbake til modighetsaspektet, som jeg irriterer meg litt over. Jeg synes man må huske på at hvis man, de som er modige i det offentlige ordskiftet, og det vil si det er veldig, veldig få,

så må det være en reell nedside av å si det du sier. Du må ha veldig lite å tjene på det, og det må være en ganske stor nedside. Da mener jeg det er modig. Et eksempel nå er sånn, han Depresno sang jo et palestinsk salme på stjernekamp, og det var litt sånn, wow, og det var tårer i studio og alt mulig sånt, og jeg synes sånn,

at han gjorde det, var å bruke plattformen til å si noe han sto for, og så videre, helt greit det. Men det var veldig modig, og det er et eksempel på at er det en veldig stor nedside av å sympatisere i den saken der, hvordan det norske medier og norsk offentligheten spiller det? Litt usikker på det. Men det modighetsaspektet er sånn, det vil jeg nesten gå over på,

Hvis jeg skal følge det her, skal jeg følge det resonemangene helt tilbake, er man mode hvis man står på minoriteten eller den delen av ordskiftet som er i definitivt mindre tall? Er det det som... I de fleste tilfeller da? Palestina-konflikten, Israel-Palestina-konfliktene er jo...

den optimale debatt, fordi den har perfekte momenter i seg som gjør disse vurderingene vanskelige. For eksempel Robin Hood, når man snakker om floskler, eller når politikere spinner, hvis du spør Erna Solberg om hva som er favorittboken hennes, så er det ikke sikkert at hun har lest den. Det er det riktige å si av en politiker, hvis du stemmer høyre. Ja.

Men når det gjelder Robin Hood, så er dette en sånn spinnhistorie som brukes av både høyre og venstre siden. Fordi høyre siden sin favoritt-eventyr, det er Robin Hood, og venstre siden sitt favoritt-eventyr er Robin Hood. Venstre siden sier at Robin Hood stjal fra de rike og ga til de fattige, mens høyre siden sier at Robin Hood stjal fra staten og ga til folket. Perfekt.

Og sånn er det litt i Israel-Palestina-konflikten også, fordi det er både minoritet og majoritet på begge sider, og noen har større muskler, og andre har større sympati, og det er helt perfekt konflikt.

Men når det gjelder modighet og det du sier, så er det litt sånn med toleranse, som venstre siden, liksom klemål å være de tolerange. Men det vi i subjektet har trukket frem veldig ofte, er det egentlig helt sant? Hvor tolerant er du overfor folk du er uenig med? Så toleranse er jo ikke å tåle de du er enig med, det er å tolerere de du virkelig er uenig med.

Så den lakmusprøven på den, eller syretesten på det, er jo at man sier seg litt sånn raus med folk man er skikkelig uenig med. Så det samme gjelder modighet. Du er ikke modig når du tar et standpunkt som alle andre også tar. Men jeg mener at Israel og Palestina er kanskje litt dårlige eksempel også, fordi der er det mange nok på begge sider til at det er vanskelig. Men i Norge så er det ikke sånn.

Det er litt merkelig egentlig, og kanskje ikke. Norge er et veldig kristent land, mye dårlig samvittighet og mye reuset og mye medfølelse og være snill med naboen og sånne ting, som jeg tror også har påvirket vårt syn. Men Norge er jo ekssepsjonelt palestinavennlige. Ja.

Vi er jo så vennlige at vi var nummer to land i verden som anerkjente Palestina som stat med Barteido og Støre i forfjor eller noe sånt. I USA så er det jo mer likevektet. Mange jøder i USA og mange økonomisk sterke og mektige jøder i USA ikke minst. Og sånne ting som også har gjort at Israel-støtten i USA har vært stor.

Mens i Norge så har vi vært veldig palestinavennlige. Anerkjenner Palestina som stat, som nummer to land i verden. Og ikke minst når Hamas sitter i regjering, helt merkelig ting å gjøre. Jeg hadde ikke tålmodig til å vente en gang til det var ordentlig styre der, før man anerkjente dem. Så jeg er enig i observasjonen din, at er det egentlig så modig? Og det...

Men samtidig, det er lov å ha sympati med barn som blir drept. Jeg tenker man skal reagere når uskyldige dør. Og så er det en egen diskusjon, og så er det hvem startet diskusjonen, og er det lov å forsvare seg, og hva er forsvar, og hvor langt kan man dra et forsvar, og disse tingene. Sympati og empati er jo helt annet enn det modighetsaspektet. Men det er jo sånn at vi skal ikke surre oss for langt ned i hullerne om det er sånn

Er det et eller annet hvite vesten som ser at Israel er veldig likt sitt eget demokratiske land og sitt eget levesett, at det er en eller annen samvittighet der som gjør at denne mismatchen blir så utrolig, at man står så utrolig på Palestinas side og har gjort det egentlig?

i mange, mange tider, og det er det her maktasymetrien og at vi ser oss, at vi ser de hvite vesten

seg selv igjen i israelerne? Ja, men det spørs hvem du spør i det hvite vesten også. Altså amerikanerne kjenner seg jo veldig igjen i israelerne, mens nordmenn kjenner seg jo litt veldig mye igjen i palestinerne, virker det sånn da. Og litt equality, likestillingsgreier, og det er lov å heie på underdoggen, liksom. Vi er glad i både mangfold, og vi er glad i at vi ikke blir overkjørt av liksom

krigsmuskler. Men jeg synes jo at det er litt sånn interessant å se hvordan, altså jeg synes Ola Svenneby som nesten ble kanslert for en vits

i Nytt på Nytt hadde liksom veldig, veldig bra poeng i den vitsen sin. Han sa «Ja, på den ene siden så står altså noen og danser til tekno uten hijab og med puppene ute, og kvinner er frie og gjør som de vil. På den andre siden så dreper man de samme type folkene. Jeg skjønner hvorfor det er vanskelig å ta side i den debatten.»

Han satte det veldig på spissen, og jeg synes det poenget er helt supert. Jeg skjønner ikke, altså det burde ikke i utgangspunktet være vanskelig å kjenne seg mer igjen i israelerne enn i et Hamas-styrt Palestina, om du er norsk. Og Israel er det eneste stedet i Midtøsten jeg kan gå og leie hendene med en annen dude. Og det er mange sånne ting som vestlige land burde kjenne seg igjen i. Og det er jo dette som også gjør det så veldig metaforlig

eller så ironisk og paradoksalt at nordmenn tenker...

eller woke amerikanere, som ville blitt drept for å være den de er i Palestina, de støtter liksom Palestina. Men igjen, her også synes jeg det er en bra reel, det er en bra meme, men utover det så er det jo mer dybde, det er jo mer sånn, det er lov å være kritisk til Israel som stat. Altså, jeg er jo sionist, og jeg mener liksom i større grad enn veldig mange andre nordmenn, og i hvert fall en woke folk, men det er faktisk

Jeg gir dem rett til at det er lov å fordømme grusomhetene i å drepe barn, og det er fullt mulig å være for en støtte til palestinernes rett på land som det er.

visa versa, eller i hvert fall såpass mye rom for uenighet mener jeg det bør være. Det er jo ikke noe bare å speile dette inn i en kulturavgist, det kløver sikkert i pennene innemellom, men så må du begrense deg til hva subjektet handler om, for du har jo mye mening om det. Ja, det er sant. Og så pleier du å si sånn,

Noen ganger så har jeg jo lyst til å skrive om alt mulig, og så er det sånn, ja, dette er kultur. Ja, det er i hvert fall ukultur. Så tillater jeg meg selv å skrive om mange ting. Men jeg tenker jo at subjekt absolutt kan dekke Israel-Palestina-konflikten. Det er jo langt mer enn...

og krig og utenrikspolitikk og geopolitikk det er jo en 2000 år gammel konflikt bunnet i kulturspørsmål og som ikke minst dreier seg om for å trykke det til nåtid aktivisme hvordan man er best aktivist

Så klimakampen for eksempel, vi skriver jo egentlig ikke om klima, men vi skriver jo om klima når aktivister hiver maling på malerier, eller når de setter seg ned foran biler til vanlige folk som skal prøve å komme seg på jobb. Så kulturdebatten i mitt syn rommer jo veldig mye og er egentlig liksom til stadiet

The current thing, som Elon Musk kaller det, det man stadig snakker om. Jeg gleder meg til den første klimaaktivisten som søler til noe ordentlig moderne kunst. Ja, det tror jeg ikke skjer. Jeg tror kanskje de tenker at det de driver med er moderne kunst. Oi, ja.

Det er mye manglag for meg, jeg merker. Det er modig tenkt. Du er en modig kjærlåd, vi kan jo ta det på tampen før du røsjer tilbake til byen. Hva var mest modig av de tingene du har stilt opp? Det er jo kanskje Masko Ramal, det var modig. Ja, det var modig. Å, fyseren. Det...

Men jeg hadde det gøy med det Jeg er jo tidligere danser Så jeg hadde kommersielt orientert danser Og syntes det var kult i ungdomsskolen min Å danse Da alle danset i musikkvideoer og sånn

litt sånn teit å tenke på nå, men det var en sånn drømmig oppfyllelse da, å få stå på en sånn megascene med en million serier og sånn, og synge liksom både ironisk og ikke, og jeg ble litt sånn usikker på hvor mange lag med ironi det var, men jeg gjorde litt sånn gangnam-style i et kostyme, men det ble jo et dritgult show da, synes jeg, men de... Du sang jævlig bra, synes jeg. Nei! Jo, jeg synes det, men jeg hørte på Kid La Roy, det var da jeg hørte at det var deg. Ja. Men de

Ja, hva var det? Skrellex skrev, i dag er det kjipt å være Tone Damli. Jeg slo jo henne i finalen. Ja.

I en sangkonkurranse. Ja, det er greit. Men det var, altså, jeg ville jo aldri vært med på The Voice eller X-Factor med sangstemmen min, men da jeg ble spurt om å være liksom hemmelig, anonym, inni en maske og få lov til å danse og synge, da synes jeg det virket veldig fristende faktisk. Og det er liksom dualiteten ved meg også. Jeg synes liksom sånn det å bare være i debatter og kjefte og skrike og krangle, det er litt sånn

det er ikke givende alene, det blir givende litt sånn sammen med et litt annet morsomt liv også. Da kommer det jo kjendiskamp, kanskje det blir en ny versjon av stjernekamp? Jeg har ikke sett på stjernekamp, jeg ser jeg har sett veldig lite på TV, må jeg innrømme. Stjernekamp, jeg sitter og ser ned på en NRK-trailer her nå, det er nede på er det H3 Arena? Det er ikke der Maskorama var?

Maskurama var på, nei det var ut ved Gardermoen et sted. Åja, det var litt større der. Nei, jeg har sett Depressen og Kim Bigård og gjengen sitter utenfor på Fornebu her over Tildena. Ja, Fornebu stedet er jo, det er masse kunstnere her. Jeg kjenner flere, Davide Mathias som har studio her borte, og de der kunstnerne og

Det er jo bra kunsthaller og sånn her også, Bærum Gunsthal. Jeg vil helst si at jeg blir softspot for Kim Vigor. Jeg visste ikke hvem han var før Maskorama, og så har jo ungene tvunget meg å se på Stjernekamp i to sesonger nå. Han har en sånn karismatisk entertaining-gjen, så jeg kjøper bare sånn 100

Ja, men det er fint med sånne folk, altså. Helhjertet bra mann. Fy faen, helt rohånd. Det må jo være den råeste sangen jeg har hatt. Jeg blir helt, bare som da jeg sitter på stjernekamp, hva er det her? Dette er nivå, liksom. Helt sinnssyke prestasjoner på han. Tenk om du hadde slått han også, da hadde du nesten blitt litt flau, da. Nei, selvfølgelig. Det var jo helt merkelig.

Neste tingene for deg nå fremover, det er skal vi tease noe som du ikke har teaset noe sted før. Kan du gi litt shine til podden her? Nei, det kan jo hende at det blir mer greier fremover, men jeg skal fokusere på

Journalistikken. Selvfølgelig. Mange tror at det er reality-veien jeg har lyst til å gå, men det stemmer ikke. Det er heller ikke sånn at jeg bruker veldig mye tid på reality. Jeg er ikke sånn som sier at jeg gjør dette bare for penger. Jeg synes ikke det er noe gøy. Jeg synes det er oppriktig dritgøy å være med på. Jeg er ikke for kul for...

Men det tar ikke så mye tid som folk tror. Har du tid til å være subjektredaktør mens du er med på Maskorama? Ja, selvfølgelig. Det var noe jeg gjorde seks lørdager. Og hvis du er med på spillet, ja, selvfølgelig. Det tok tolv dager i sommerferien min, og det gjorde også 71 grader nord. Så det er egentlig mer det at dette er ferien min. Det er jo litt sånn for de som er med i den der reality-industrien, så må du gjerne gjøre deg fortjent til å være med i Maskorama.

71 grader nord er vel liksom hele graalen hos reality-folk i virksomheten. Du har bare sklitt på bananskallet rett inn i kremen, så du kan jo legge opp som reality-stjerne nå. Jeg må jo si at det ble veldig mange tilbud etter spillet.

Så jeg har jo, det virker kanskje som om jeg har sagt ja til alt, men jeg har sikkert sagt nei til 20 produksjoner, i hvert fall 15. Du kan ta ut mindre lønn fra subjektet, du får litt reality-kert. Ja, faktisk, det er jo, det er også nice det. Det er en slags alternativ prestitutt da. Ja, absolutt. Ja, det er lurt. Inviter Danby på mer reality, så får vi mer bang for the buck for subjektabonnementet. Vi rakker ikke snakke om William Heimdall, det får vi gjøre neste gang.

Du har også blitt malt av William selv. Kjøpte maleriet, hang det opp hjemme? Nei, det var jo en veldig spesiell situasjon, fordi jeg ble med dit. Han spurte om jeg ville bli malt, og det var jo en veldig ærfull...

ydmyk situasjon som jeg sa ja til, og så visste jeg ikke hva jeg hadde meldt meg på, og det var at han skulle male meg mellom 50 og 100 timer hos seg. Så jeg dro dit mellom 50 og 100 ganger en time av gangen, og liksom ble malt, da. Og...

Jeg måtte stå i en nakkepositur som ga meg skade nærmest. Han sa du var veldig dårlig på sitt stille. Ja, det er jeg. Og så ga jeg han et bilde av meg selv og sa, mal herfra. Han sa, nei, det er jeg ikke lov til. Han følger jo masse dogmer. Og så underveis mens jeg ble malt, så tenkte jeg, ok, jeg kan ikke ha det her på veggen. Så jeg la det ut på Facebook. Noen må jo kjøpe dette verket. Jeg blir flau hvis ingen gjør det, liksom.

Så begynte folk å melde seg på da, i en budkrig. Og Are Søberg, som tjener fire millioner, som begynte å melde seg på. Sånn her funker jo psykologien. Da fikk jeg også lyst på å bilde. Så jeg hadde akkurat startet en budkrig mot meg selv. Ja, smart. Ja, ikke sant? Helt idiotisk. Og da sa jeg til William at vi legger ned denne mudrudden, og så tar jeg det til den prisen det står på nå.

Men samtidig, hvis jeg hadde kjøpt det for den summen, så hadde det jo vært litt sånn, var det egentlig verdt den summen? Hva ble du kjøpt det for, kan du si det? Nei, jeg tror ikke jeg skal si det.

Men når de to bildene, når det blir en sånn budkrig, så kalibrerer jo markedsverdien seg. Så jeg føler at jeg fikk et bilde til markedsverdien. Og det føles jo godt for alle parter, egentlig. Fy faen, jeg skal sette meg inn i det skatteverden med kunstkjøp etter hvert. Det er jo en egen episode, nesten dokumentar, å gå inn i det greiene der. Jeg tror det vil jo malte av meg til over 200 eller noe annet, faktisk. Jeg vet ikke om det er rådlig eller dårlig, men

- Nice. - Oi. - Skal bare se på at du skal se kroppsspråket ditt nå, var det mer, var det mindre, var det kjøpte? Jeg tipper du kjøpte det ditt for hundre og et eller annet. - Du kan jo si at William Heimdall sitt kunstnerskap har vokst veldig siden den gang. - Ja. - Og jeg synes det er et dritbra bilde han har malt av meg også, det er nice å vite at den fine art utstillingen hans gikk så jævlig bra. - Ja, det er veldig gøy for oss det er...

Hvem er det som har det, Wolfgang Wilde? Det vet jeg faktisk ikke. Nei, hemmelig kjøper? Nei, jeg tror ikke det var noen hemmelig kjøper, men det var jo sånn der med kunstutstyringer, så er det jo at fiffen får jo komme en dag før alle andre. Så da er det jo noen som bare driver og kjøper opp ting, da.

Så jeg må være litt raskere på labben og bruke litt VVU-penger på kunst, skjønner jeg. Tenk om du hadde hatt en bild av deg selv der. Bak der. Men det er litt for random at du hadde dashbunk der. Du må ha noe mer generelt. Ja, kan folk som har lyst til å... Jeg elsker jo... Du, det bordet her har vi snakket om i fem episoder. Du vet, jeg er jo her for femte gang nå. Ja.

Og så startet vi med en sommertradisjon. Jeg var her i august, og så skulle vi gjøre det en gang i året, og så ble det 11 måneder. Vi greide ikke å vente, så det ble juli, så juni, så mai, og så er jeg her i april. Det fornekter seg ikke dette prinsippet. Jeg elsker at du tar meg på det.

og her er en god enheten, det valnøttbordet som er lovlig, som skal være på plass til du kommer neste gang, det er nå i produksjon. Så det kommer her neste gang garantert. Så da er det nye kameraer, valnøttbord og ny kunst på veggen. Jeg har lyst til å henge ut kunst fra lyttere og kunstnere der ute, hvis det er noen der som har lyst til å henge ut noe. Jeg liker veldig godt landskap, det skal jeg si. Figurativt.

Ja, Vincent Langgaard er sikkert med på noe sånt dritbra maler. Det er jo, altså det er klassisk maleri, men veldig moderne i uttrykk da. Men liksom en av de flinkere malerne nå. Så det er ikke sånn Rembrandt-klassisk, men han kan klassisk maleri, og så...

Maleren figurativt og sånt. Han har noen svære verker som sikkert hadde gjort seg jævlig bra her. Det må ikke være det er punk bak. Det er fem år med lalskap det som henger bak. Det er litt sånn...

random. Ja, men du hukk meg opp, og du som hører på, hvis du har noe fett, jeg henger det opp her, så kan jeg selge det også, så kan vi ha prislapp på her. Ja, eraksjonen. Det er jo en ny måte å selge bilder på. Veldig bra. Jeg bidrar gjerne til det. Ikke dårlig idé. Kult. Men du, herlig å se deg. Takk for to deilige nerdetimer om media og berøringsangst. Takk i like måte.

noe du vil si før vi runder av her anten å kjøpe subjektabonnement da abonner på subjekt og Wolfgang V. og så skal du selvfølgelig få med deg denne deilige du som er gründer Danby må jo være helt perfekt for deg Folio sin termokopp

og dette er ikke bare sånn jeg sier for de annonsører, men denne holder bra på varmen. Dette er faktisk den kaffekopp-termosen som jeg har brukt til nå, som virkelig holder i timesvis en favoritt, men viktigere, foliebank, og så må man jo bli med i, og så er det Comfiballs deilig ny ladning her med du gjør kanskje medium-bokser, så det skal du få med deg også på veien ut. Så var sponsorene nevnt. Takk for nå, takk for episoden, takk for alt.