Vikingtiden: Harald Hardråde, Olav Den Hellige, Snorre | Wolfgang Wee Uncut #827 - Tore Skeie
Historiker Tore Skeie gjestet Wolfgang Wee Uncut for en lang samtale om vikingtiden og middelalderen: sagene og Snorre som kilder, skaldene, Olav den Hellige, Harald Hardrådes liv i Bysants og England 1066, myntvesenet, og en mulig The Wire-inspirert vikingserie. Skeie forteller om bøkene Hvitekrist og Harald.
00:00
Historiker Tore Skeie forteller om norske regionale identiteter og kildene til vikingtidens historie.
28:52
Taleren ønsker en historisk nyansert vikingserie à la «The Wire», om maktkamp, sølvhandel og kristningen av Norden.
37:07
Game of Thrones vever bysantinsk historie, maktkamp og uforutsigbare karakterer sammen til mørk, nyansert fortellerkunst.
46:50
Samtalen utforsker sagakildenes troverdighet, Snorres agenda og hvordan muntlige fortellinger ble formet av politikk og tid.
55:43
Historikeren skiller Olav den politiske maktkarrieren fra helgenlegenden og undersøker hvordan ettertidens fortellinger formet kongenes ettermæle.
Transcript
Mentioned in the episode
Tore Skeie
Historiker og forfatter, gjest i episoden. Snakker om bøkene sine om Olav den Hellige og Harald Hardråde.
Harald Hardråde
Norsk konge, hovedtema i Skeies bok; livet fra Stiklestad via Bysants til Stamford Bridge.
Olav den Hellige (Olav Haraldsson)
Konge og helgen, tema i boken Hvitekrist; maktkamp mot Knut den Mektige.
Snorre Sturlason
Islending som skrev kongesagene på 1200-tallet; kildetroverdighet diskuteres.
Knut den Mektige
Dansk konge over England og Danmark, Olavs rival.
Georgios Maniakes
Bysantinsk general («Gyrge» i sagene), Haralds sjef på Sicilia.
Keiserinne Zoe (Soe)
Bysantinsk keiserinne; ifølge sagene forelsket i Harald, satt ham i fengsel.
Magnus den Gode
Olavs sønn, konge i Norge og Danmark.
Olav Kyrre
Haralds fredfulle sønn og etterfølger; lite kildemateriale om hans tid.
Karl Arneson (Kalv Arneson)
Stormann som ledet bondehæren mot Olav på Stiklestad.
Erling Skjalgsson
Vestlandets mektige mann, drept av Olav.
Sigvat Skald (Sigvart)
Olavs sjefsskald som ga frimodig kritikk av kongen.
Svein Tjugerskegg
Dansk konge som invaderte England.
Jaroslav
Fyrste av Novgorod og Kiev som ga Harald og Olav tilflukt.
William Eroberen
Normannisk hertug som vant England i 1066.
Harold Godwinson
Engelsk konge som slo Harald Hardråde ved Stamford Bridge.
Toste
Bror av Harold Godwinson som allierte seg med Harald.
Michael Psellos (Mikael Sellus)
Bysantinsk øyenvitneskribent som skildret palassstormingen og blindingen.
Wolfgang Wee
Podcastvert.
The Wire
TV-serie Skeie og Wee bruker som modell for en drømt vikingserie.
Game of Thrones
Serie basert på George R.R. Martin; diskutert som historieinspirert.
George R.R. Martin
Forfatter av Game of Thrones, diskutert som Tolkien-etterfølger.
Tolkien
Forfatter inspirert av nordisk mytologi; sammenlignet med Martin.
Hvitekrist
Skeies bok om Olav den Hellige.
Harald (boken)
Skeies nye bok om Harald Hardråde, omtalt i episoden.
Konstantinopel
Bysants' hovedstad, Haralds karrierested.
Stiklestad
Slagsted hvor Olav den Hellige falt 1030.
Stamford Bridge
Slag i 1066 hvor Harald Hardråde ble drept.
Trøndelag
Viktigste maktområde i vikingtiden; ladegodene og bondemobilisering.
Karl Johans-saga om Jon Snow
Testspørsmål til serieskapere om Jon Snows foreldre, nevnt som vandrehistorie.
Participants
host
Wolfgang Wee
guest
Tore Skeie
Points
Vi har ingen skriftlige kilder fra vikingtiden fordi skandinaverne ikke brukte skrift – alt gikk muntlig.
Tore Schei grunnlegger kildediskusjonen: kongesagene ble først skrevet på Island på 1200-tallet.
Skaldene var en slags PR-avdeling for kongene, og sto litt utenfor maktkampen – de kunne reise mellom fiender.
Sammenlignes med freelance-journalister og troubadourer.
Det finnes ingen god metode for å avgjøre hva i sagene som er sant – man må bruke sunn fornuft og sammenligne med utenlandske kilder.
Kjernepunktet i kildediskusjonen i samtalen.
Hvis man skulle fortelle vikingtiden som The Wire: storsamfunnet er det kristne Europa, narkotikaen er tilgangen på sølv – og når vikingene får innpass i storsamfunnet, blir de kristne.
Tore Scheis idé til en alternativ vikingserie med historisk sannhet.
Grunnleggende sett, strukturelt sett, er det ikke så dramatisk at alt raser sammen – det handler mest om å bytte ut toppfigurene.
Om hvorfor riker består uansett hvem som sitter på kongetronen.
Begge de to historiene om Olav – som kristningshelt eller som tyrann – tilhører vår tid; jeg prøver å fortelle en annen historie.
Om den norske kulturkrigen rundt Olav den Hellige.
Harald Hardråde var ikke en viking – det er en fordomsfull merkelapp. Han var en europeisk konge som styrte på lignende vis som andre konger.
Kritikk av hvordan engelske historiebøker fremstiller ham.
Når man finner en øyenvitneskildring, skjønner man at det var den samme virkeligheten som vi lever i – mennesker av kjøtt og blod.
Om Mikhael Psellos' skildring av stormingen av keiserpalasset i Konstantinopel.
Snorre skrev for eliten i Norge, som var publikummet – dette er det norske kongedynastiets fortelling om seg selv.
Om interessene bak kongesagene.
En konges død ble alltid en myteomspunnet affære – kanskje den som drepte kongen ikke visste det selv en gang.
Om Olavs død på Stiklestad og Longinus-motivet.
Claims
Tore Scheis etternavn kommer fra et gammelt gårdsnavn, og skjeie-slekten hans kommer fra Hardanger.
Om slektsnavnets opprinnelse.
Tore Schei tok en DNA-test via et National Geographic-prøvesett som bursdagsgave, og fikk resultatet 98 % Norge og 2 % Latin-Amerika.
2 % sies å være innenfor feilmarginen.
Olav Haraldsson kom til Norge i 1015 etter å ha vært omreisende viking i mange år, særlig i England.
Årstallet fremstår som 2015 i transkriptet, men 1015 er historisk korrekt.
Olav Haraldsson vant et sjøslag ved Nesjar i 1016.
Transkriptet skriver "Venesjar i 2016"; slaget ved Nesjar fant sted i 1016.
Trøndelag var det viktigste området i det gamle norske kongeriket fordi det var det beste jordbrukslandet og der bodde flest folk, tett, rundt Trondheimsfjorden.
Forklaring på ladejarlenes makt.
Harald Hardråde var 15 år gammel da slaget på Stiklestad sto, i henhold til skaldedikt som forteller han var «12 og 3» år gammel.
Opplysning fra skaldedikt ved Haralds hoff.
Harald Hardråde tjenestegjorde i Bysants i ni år og deltok i den bysantinske invasjonen av Sicilia i 1038 under general Georgios Maniakes.
Basert på greske kilder og skaldediktning.
Georgios Maniakes ble truffet av et prosjektil i slag mot keiseren, falt av hesten og døde, og hodet hans ble sendt til Konstantinopel og paradert på en offentlig plass.
Levende beskrevet i samtidige bysantinske kilder.
Keiserkonstantin Michael Kalaphates lot keiserinne Zoe arrestere, klippe av håret og tvangssende i kloster på en øy i Marmarahavet.
Skildret av bysantinske kilder.
Skaldedikt fra Haralds hoff forteller at Harald stakk ut øynene på keiseren i Konstantinopel, og en øyenvitneskildring av Mikhael Psellos beskriver at utlendinger utførte blindingen.
Tore Schei mener det er god grunn til å tro at det var Harald og hans folk.
Harald Hardråde giftet seg med Elisiv, datteren til fyrst Jaroslav av Kiev og Novgorod, som en allianse før hjemreisen.
Politisk ekteskap som bevis på Jaroslavs støtte.
Harald Hardråde og Magnus den Gode delte makten med Magnus som overkonge og Harald som underkonge, og Magnus døde rundt et år senere.
Harald arvet deretter hele kongeriket Norge.
Harald Hardråde regjerte i Norge i 20 år og kriget nesten hver sommer mot Danmark.
Mot Svein Estridsson, som han aldri greide å beseire.
Harald Hardråde innførte en gjennomført pengepolitikk med egne norske mynter («Haraldspenninger») med sølvinnhold nede på rundt 30 %.
Bysantinske keisere hadde brukt lignende teknikker med mynt med forringet sølvinnhold.
Harald Hardråde seilte til England i 1066 med rundt 300 skip og kanskje 10 000 mann, ifølge engelske kilder fra samme tid.
Tore Schei regner skipsantallet som ganske troverdig i størrelsesorden.
Vilhelm Erobreren landet i England tre dager etter slaget ved Stamford Bridge.
Om rekkefølgen av invasjonene i 1066.
Harold Godwinson bekjempet Harald Hardråde ved Stamford Bridge, marsjerte så sørover og ble drept sammen med brødrene sine i slaget ved Hastings.
Etterpå var det ingen som kunne bygge et alternativt dynasti.
Edvard Bekjenneren døde i januar 1066 uten sønner, noe som utløste regjeringskrisen i England.
Tre aktører konkurrerte om tronen.
Knut den Mektige ble konge i både England og Danmark, og det danske dynastiet hadde historisk sett et slags overherredømme over Norge.
Bakgrunn for maktkampen mot Olav Haraldsson.
Olav Haraldsson drepte Erling Skjalgsson på Vestlandet, noe som kostet ham støtten på Vestlandet.
Skjedde rundt 1027–1028, ifølge sagene etter at Erling hadde overgitt seg.
Snorre Sturluson ble myrdet på Island på ordre fra den norske kongen Håkon Håkonsson etter å ha havnet på feil side i en maktkamp.
Snorres nevø Sturla skrev senere Håkon Håkonssons saga på oppdrag fra Magnus Lagabøter.
Sigvat, Olav den Helliges sjefsskald, kritiserte kongen i dikt ved å skyldde på kongens rådgivere, særlig om hard skattlegging av bøndene.
Sigvat overlevde Olav og tjente også Magnus den Gode.
Danske konger systematiserte vikingangrep mot England tidlig på 1000-tallet og hentet ut flere tonn sølv i danegeld, til England til slutt brakk sammen og en dansk konge ble konge der.
Først Svein Tjugeskjegg, deretter Knut den Mektige.
Den angelsaksiske krøniken forteller at Knut lot gisler i England blindes og mishandles, men lot dem leve, som en advarsel om hva som skjedde hvis man brøt avtale med ham.
Gislene var sønner av fremstående engelske familier.
Olav Kyrre, Harald Hardrådes sønn, regjerte også i over 20 år, og det er en tid vi nesten ikke har detaljert informasjon om.
Kildene er interessert i konflikt og krig, ikke fred.
Kalv Arneson, som ledet bondelhæren mot Olav på Stiklestad, hadde tidligere vært Olavs lojale mann, men ble Knuts mann og fikk løfte om å styre i Norge.
Tore Schei hevder dette som en mulig forklaring på Stiklestad.
Olav Haraldsson dro i eksil til Novgorod hos fyrst Jaroslav i 1028–1029, og fikk der et tilbud om å styre kristningsarbeid i Volga-Bulgaria for Jaroslav.
Detalj fra Snorres kongesaga som Tore Schei mener kan være sant.
Magnus den Gode ble senere også konge i Danmark av grunner som historikerne ikke helt vet hva var.
En av Tore Scheis tre drømmespørsmål i samtalen.
Sicilia ble erobret av berbere under arabisk ledelse på 800-tallet og var et muslimsk emirat da bysantinerne invaderte i 1038.
Invasjonen utnyttet en intern krangel i fyrstefamilien.
Harald Hardråde er grunnleggeren av det kongedynastiet som regjerte i Norge resten av middelalderen.
Gjennom sønnene som arvet makten.
Tore Schei planlegger å skrive fire sammenhengende bøker, hvor Hvitekrist er den første og Harald-boka den andre.
Den tredje er under arbeid og blir en fortsettelse, men ikke en hel bok om Olav Kyrre.
Ordet «viking» betydde i vikingtiden aldri «skandinav», men noen som reiste på krigstokt.
Vikingtiden som begrep er en moderne oppfinnelse.
Harald Hardråde besøkte Jerusalem i løpet av sin tid i utlandet.
Nevnt som del av hans bereiste bakgrunn.
Harald Hardråde fortsatte krigen mot Danmark nesten hvert år inntil en varig fred i 1064.
Forklaring på hvorfor han i 1066 vendte blikket mot England.
Loading
Jeg synes det er litt gøy å begynne med navnet ditt, for for meg fremstår det som erkenorsk. Tore Scheie. Det er nesten et vikingnavn. Det kunne vært et vikingnavn. Kanskje det var det også. Ja da, det er jo både fornavnet, etternavnet er jo veldig gammelt, etimologisk. Hva heter foreldrene dine da?
Ivar og Eli. Det er jo å tro i norsk. Vi har veldig reale norske navn. Brødrene mitt er Are og Erlend. Jo, søsters med det Ane. Veldig korte navn. Ja, sånn korte, standard, gamle norske navn. Men Scheivor, er det fra et spesielt sted i landet dette navnet? Hvor deres navn kom fra?
Det er et gammelt gårdsnavn som finnes i en skjeie. Det finnes noen skjeieslekter rundt omkring. Mitt skjeienavn kommer fra Hardanger. Oi, hvor er Hardanger da?
på, nei det er jeg ikke sikker på hvor de har, altså det er ikke jeg vet ikke hvilke går det kommer fra, men det er en håndfull gårer, så skje det kommer vel av skjeid som er en plass som man drev idrett på tror jeg
På et gårdstuen. Er du kjent på Vestlandet? Ikke veldig. Nei, for jeg har Vestlandsslekt som kommer fra Os og Bårdtvett og
Og der var det tremenning min, husker jeg, og min onkel, og den familien rett ved siden av der hvor min mormor og der hvor moren min vokste opp, de pleide alltid å dra til skjeet til familien sin der borte. Det husker jeg en av, den skjeet. Jeg har aldri vært der, eller jeg vet ikke hvordan det ser ut, men jeg husker alltid de dro dit da. Ja, nettopp. Ofte hvis de ikke var hjemme, så ble de på skjeet. Ja, nettopp. Så det er mulig at jeg har noen familier faktisk som, kanskje vi er noen sånn seksmenninger ute i stedet. Det kan hende, ja. Hvordan finner du ut av det? Er det sånn...
Bruker sånn israelsk DNA, så plutselig... Har du tatt noen sånn DNA-sleksgreier? Jeg fikk det i bursdagsgave. For noen år siden fikk jeg en sånn National Geographic-prøvesett. Så da testet jeg, og da var jeg...
Fikk jeg sånn, jeg husker ikke akkurat, det er 98% Norge og 2% Latinamerika. Men så forhørte jeg meg med en som har litt peiling på det og sa at 2% det betyr ingenting. Det er liksom innenfor feilmargin. Så norsk tilbake i lang tid. Det er spennende å forfølge den 2% til stuper og se om det faktisk er noe der. Ja, ja.
Jeg miste ikke at det er noe spansk blod i mitt eget farskjø. Og morsk, ja, også. Det blir så helse ikke solbrunnet på sommeren. Ja, nettopp. Da tenker vi sånn. Og det er jo med sleksforskning og sånt. Det var jo snakket litt om det før vi gikk på her. Vi er vel i farezonen begge to, og du er litt heller enn meg, med at vi kommer inn i segmentet for at sleksforskning kommer til å bli en fremtidig hobby her. Ikke sant? Jeg har enn så lenge ikke...
ikke falt ned i det, og har ikke egentlig så veldig oversikt over min egen jeg har veldig dårlig oversikt over min egen slekt langt tilbake i tid, og så har jeg veldig dårlig oversikt over mitt eget liv, egentlig. Når jeg har gjort ting og sånn, så jeg er jo historiker, så det er litt rart på en måte, at jeg kan ha veldig oversikt over kronologi for ting som skjedde for tusen år siden, eller for 500 år siden, men i mitt eget liv så er det litt sånn der grøt på en måte. Er du glemsk? Er du...
Jeg vet ikke om jeg er glemsk, sånn at jeg glemmer ting, men jeg greier ikke helt å sortere på en måte en rekkefølgen på ting, på minnet mine kanskje, i barndommen og sånn. Og har kanskje ikke vært så opptatt av det, da. Men er det sånn at du også kan falle ut av en samtale, en sosial setting, fordi at du begynner å tenke på historier, settinger, eller får ideer, at du plutselig blir sånn «Hei, Tore, er du her?» «Jeg drømmer bort, liksom.»
Ikke sikkert at det er et problem, men jeg er god til å drømme meg bort. Og miste tråden mitt. Du får ikke høre det av dama. Du hører det hva jeg sier nå. Neida, jeg kan kontrollere det. Du har vokst opp på Gjøvik. Ja. Jeg har familie. Faren min, sin slekt, er det som kommer fra Hardanger.
Men hans foreldre flyttet til Østlandet før han ble født. Så han har vokst opp rundt Vem i Øsa, og det er også mora mi fra, så jeg har
Har familie på begge sider av meg også, og har vokst opp på Gjøvik. Men bodde i Oslo mesteparten av mitt voksne liv da. Merker du, dette her blir jo veldig sånn, på min feeling av det lille jeg har lest av historie, av norsk historie, men jeg kjenner jo både alt fra nordlendinger, vestlendinger kjenner jeg veldig godt. Faren min er fra et litt sted utenfor Haugesunds, etter Hervik. Og moren min er fra Hordaland. Øh.
Og så kjenner jeg å vokse opp på Østlandet. Det er et forskjellig type lynne og syn på livet, og jargong, og det er veldig forskjellig fra disse landstelene her. Merker du også det? Og tenker du at det er kommet fra akkurat disse tingene som du driver og studerer og leser om? Ja, jeg er veldig preget av at jeg kommer fra Mjøsa, tror jeg, fra området der, i mitt lynne og i min...
min temperatur liksom, måten jeg tenker på, så er jeg også på en måte litt sånn kritisk til det. Og da jeg flyttet fra Ørvik, da jeg var 18 år, flyttet fra Oslo, så var det jo bare å komme seg borti fra det lille bonskeknølesteg og inn til byen og sånt. Men nå er jeg ganske patriotisk da, på hvor jeg kommer fra. Det er typisk der jeg legger seg da. Jeg nærmer meg 50 og flyttet da jeg var 18 år. Men
Hva skal jeg si? Den kulturen jeg kommer fra, den er jo ganske sånn... Den kan jo kanskje være litt sånn... På en side kan den være litt sånn jantete, ikke sant? Du skal ikke liksom...
Du skal ikke rjåle deg og stikke deg for mye ut og sånt. Og dette er noe jeg har i meg, og som kan være kanskje litt negativt da, ikke sant? Men samtidig så er den veldig god til å, samme kulturen, er veldig god til å avsløre bullshit og liksom ta ting ned. Så det er på en måte sånn, det kan være en positiv kraft hvis du bruker det riktig. Men med vestlendinger, altså det er jo vestlendingssyn på østlendinger
og vi har alltid vokst, og jeg synes jo også at vestlendinger er veldig kokke, og jeg har det sikkert litt i meg selv også, men nordlendinger er kokke på sin måte igjen, men både nordlendinger og vestlendinger har sitt syn på oss østlendinger, for å si det sånn, at det er noe sånn litt dansk underdanelig, konformt,
Mens vestlending og nordlending, jeg vet ikke om de som tenker på det, kanskje føler seg mer norske enn vi dansker på Østlandet da? Ja, kanskje det. Eller norsk på en annen måte. Men har de et poeng med at det urnorske ligger langs kysten Norge, mens vi har veldig dansk i flytelse på Østlandet?
Nei, jeg tenker ikke helt sånn. Det er mange ting som er norsk, på en måte. Hva betyr det å være norsk? Det kan jo folk legge forskjellige ting i. Jeg er jo middelalderhistoriker, og jeg har jo vært ganske sånn
antinasjonalistisk på en måte, i måten jeg tenker på historier på. Så jeg tenker det å trekke frem noe sånn, hva er det som er typisk norsk, hva er det som er egentlig norsk fra gammelt av, at det er en litt sånn forfengt tanke da, ikke sant? Jeg tenker at det...
kanskje i stor grad er en moderne konstruksjon, at folk på Østlandet har lignet på folk i Vestsverige, folk på Vestlandet har kanskje lignet på folk i England, langt tilbake i tid, altså folk man har hatt kontakt med, før vi trakk opp de moderne grensene rundt Norge og sa at vi er sånn, og dette på den og den måten vi anvender det sender de rundt oss.
Så det er ganske store forskjeller på folk i Nord-Norge og på Sørlandet og øst og vest som alle sammen må passe under paraplyen norsk. Ja.
Det er noen som jeg tipper vil kalle seg erkenorske, kanskje noe av det staveste. Vi har ikke vært innom trønderne, men det jeg har lest, det som disse ladialene og hvordan de har kjeppjaget den ene kongen etter den andre, og at de kanskje har vært det siste til å overtale eller implementere ting. Men det er en viss trøndersk stolthet som går langt tilbake, og den stavheten og denne vinnekulturen. Er det noe der? Ja.
Ja, veldig. Det går jo tilbake til, på en måte ganske enkelt å forklare, politiske og befolkningsmessige forhold, at folk i Norge i eldre tid, de levde jo der det var mulig og der det var lett å dyrke jorda, bodde det flest folk, ikke sant?
Og de bygdene rundt Trondheimsfjorden, det var det beste jordbrukslandet i det gamle norske kongeriket. Så der bodde det veldig mange folk.
Og de bodde veldig tett. Så Trøndelag var på en måte et slags eget samfunn, et eget rike, kanskje en egen kultur, med en egen identitet, lenge før man snakker om et samlet norsk kongerike. Hvorfor var det enda mer fruktbart og med et bedre geologisk
handelspolitisk sted enn for eksempel Rogaland med alle slettene der, eller alle slettene rundt Mjøsamrådet og sånn? Det var mer jordbruksland på mindre plass, på en måte. Det ga grunnlag for en større befolkning som bodde tett
Og så var jo da Trondheimsfjorden, de lå rundt Trondheimsfjorden, og de hadde båter og skip, og de kunne flytte seg over fjorden veldig enkelt, slik at du fikk mange folk som bodde relativt tett, og som hadde kontakt med hverandre med båtteknologi. Og derfor så var også særlig i tidlig middelalder, så var...
Trøndelag, det området i Norge som var viktigst å kontrollere for kongene, det var der makten lå. Det skriver du om en del i Bittekrist, vi kommer til den senere, men det er ikke bare for Olav å gå inn der, det var kanskje da han ble omtatt som Olav Digre først, at han var ikke spesielt velkommen i Trøndelag med hverken en eller andre.
Nei, han kom jo ikke derfra. Han kom jo fra Ringerike, og ble nok ansett som en fremmed og utenforstående i Trøndelag. Jeg vet ikke hvilke rekkefølge du vil ta til her i, men måten Olav styrte på var litt forskjellig fra landstel til landstel. Det er ganske interessant å se på hvorfor og hvordan de forskjellene...
eller hva det bestod av da. Et kongerike på den tiden i Norge, det var jo på en måte en ganske sånn teoretisk størrelse. Det var ikke slik at man hadde noe statsapparat av betydning som håndlevde makten lokalt når kongen ikke var der. Det var lokale folk som
som godtok at kongen var over dem i hierarkiet, og så hadde det kanskje ikke all verdens betydning for hvordan folk levde. Men i Trøndelag så er det litt annet mønster med Ola. Det virker som han har...
satt seg tungt på å kontrollere Trøndelag, fordi det var viktig, og han gikk derfor ganske harent frem og brukte mye ressurser og drepte folk, tok gårdene deres, satte sine egne folk på de gårdene, og var på en måte en slags tyrann for Trønderne. Men hadde han flere forsøk på dette her, hvor han måtte resignere før han kom sterk nok tilbake til å greie å gjennomføre det? At han ble...
Ja, så det første, Olav kom til Norge i 2015 etter å ha vært omreisende viking i mange år og gjort stor karriere i utlandet, særlig i England. Så han kom til Norge, og det første han gjorde da, det var jo å reise til Trøndelag og prøve å ta makten der. Og så greide han ikke det.
han møtte for stor motstand, og da dro han tilbake til Østlandet der han kom fra, og samlet styrker og støtte der. Og så bekjempet han da ladialene, som var de gamle fyrsteslektene som hadde makten av et røddelag. Bekjempet han dem i et slag utenfor dagens stavern, omtrent. Og så
Og så dro han til Trøndelag og tok makten der. Og så mistet han jo makten der. De gjorde jo opprør mot ham etter hvert, og det var kanskje litt uro der. Så det spørs jo hvor kontrollen egentlig hadde der. Er dette her et sjøslag? Var det han brukte dette seiltrikset? Hvor han da lurte motstanderne? Eller husker jeg feil at det var et eller annet sjøslag hvor det var noen som hadde lært seg en sånn...
en synsbedragsteknikk på havet, hvor du kunne senke seilet så ut som du var lengre unna enn du egentlig var, og at han greide å få til en overraskelsesangrep. Jeg vet ikke om det var det sjøslaget utenfor stavevern, eller om jeg forveksler det med noe annet. Nei, det var slaget på Venesjar i 2016, som han vant over der. Det var ikke den type triks der. Vi vet jo egentlig ikke så veldig mye om det slaget. Nei.
Og de beskrivelsene vi har av sjøslag på denne tida, og sånt fra sagene, det må vi nesten ta med en klipp salt. Ganske mye av det der kanskje sier mer om hva de fortalte når de satt inne ved bålet om vinteren på Island 150 år etterpå, eller 200 år etterpå, enn det som skjedde i virkeligheten. Men vi har jo samtidige kilder også av noen,
De forteller ikke så detaljert om disse slagene, men det sto et sjøslag der, og at Olav seiret.
Han hadde med seg folk fra Hedemark på skipene, fortelles det. Nå hopper vi litt frem og tilbake her. Jeg merker at det er så gøy fra det ene temaet leder til det andre her. Men jeg skal prøve å holde meg til min egen geniale plan her. Du laget egentlig en fin overgang tilbake til der jeg hadde tenkt at vi kunne begynne, nemlig Snorre og kildenes troverdighet. Hvordan kan vi...
Nett som du sa nå, det er i hvert fall det vi kan tro, at det var et sånt sjøslag, og vi vet ikke helt størrelsen på det. Det er så mange ting som er interessante her, med at det skrives jo så i form av dikt, og i forskjellige typer tekstformer. Er det grandiose, og er det skjevheter, og hvem er det som skriver, hvem er historikerne, hva er deres agenda, og er det bestillingsverk? Det blir tatt snorre da, som jeg regner med at du
vet en god del om, som du sikkert også bruker mye. Han skrev jo mye av det på 1200-tallet, og det er jo hendelser som i stor grad var altså to-tre hundre år tidligere. Å sette det i perspektiv, så er det vel sånn at vi skulle...
prøve å gjenfortelle noe som skjedde på 1700-1800-tallet. To år har gått oss, skulle virkelig hadde vært dagen så snorre, og gått rundt i bygdene og samlet historier. Men hvor troverdig er kildene våre fra denne tiden som du skriver om, hvis vi kaller det vikingtiden? Det er mange forskjellige typer kilder. Så det kommer jo an på hva slags kilder vi snakker om. Men
Grunnleggende er at i vikingtida i Skandinavia lagde man ikke bøker. Man brukte ikke skrift, man hadde runeskrift, men det var en myntlig kultur der alt fungerte ypperlig, myntlig, og det var ingen munker som skrev ned kloster og årbøker, det var ingen som skrev sager, det var ingen som skrev brev til hverandre.
Det var ingen som førte regnskap med penn og papir. Alt gikk muntlig, og derfor har vi ingen skriftlige nedtegnelser som ble produsert her, med noen veldig få unntak fra den tiden. Så gikk tiden, og generasjon etter generasjon etter generasjon levde og døde.
Og så blir jo skrift gradvis en teknologi som brukes mer og mer, og vi skal helt fram til 1200-tallet, før kongesagene ble skrevet ned. De ble jo ikke skrevet ned her, men på Island. Det snorre Sturla sånn er den mest kjente av dem da, men det var jo flere andre også. Hvorfor han, og hvorfor på Island av alle steder? Ja, det er et veldig godt spørsmål. Hva var det med Island? For
Vi har jo bevart en stor litterær arv fra Island i form av sagalitteratur, kongesagar og slektsagar av ymseslag, som vi ikke har bevart før.
fra andre samfunn. Så det vet vi ikke helt, hvorfor det var sånn, hva var, men dette er noe som veldig mange er veldig interessert i, og man kan kjenne seg tjukke bøker om, akkurat det fenomenet. Det som er veldig fascinerende, det er at hvis vi går tilbake igjen, spoler 200 år tilbake igjen, fra sagan har beskrevet, til vikingtida, så
Ved vikingkongenes hoff hadde man det vi kaller for skalder, så det vil si profesjonelle diktere som hadde som jobb å
dokumentere kongenes bragder, spre nyheten om kongenes bragder, og på en måte projisere image som kongen, hvordan kongen ville framstå ut i verden. Og det var jo veldig viktig i et skriftløst samfunn å gjøre det med poesi. Så det var på en måte en slags PR-avdelingen til disse kongene, som
som sto for deg, og så ble disse diktene, så de diktene ble da vel opprinnelig framført foran kongene, foran hoffet, på fester og den slags, og så var de, og så ble de da, mange av dem da, ble jo da memorert, og så ble de sikkert framført mange ganger, og så ble de litt sånn som
sånn som kanskje ser for seg popmusikk nærmest, som ble på en måte noe som levde videre i den kulturen.
uavhengig av de som hadde lagd det. Det måtte spilt igjen og igjen på radio, men da i det tilfellet her ble det fortalt av folk og memorert og fikk sitt eget liv på en måte. Og disse diktene, de var dikta på en sånn bestemt måte med veldig strenge regler for hvordan det var lov å rime ting og hva slags rytme det skulle være og sånt, slik at de var vanskelig å forandre på.
Hvor kom det bare fra tradisjon, disse reglene? Eller var det en uskreven skaldebok? Ja, det var nok en uskreven skaldekultur som dikterte hvordan det skulle være. Det å være skald var jo litt som...
Det var en kunstform og et håndverk, og de flinke skaldene var utrolig dyktige. Det er filologer, forskere i dag, som har via livet sitt å studere den kunstformen, som den skalden er flinkere enn den skalden, de kan se det, ikke sant?
Og noen av disse middelalderkongene, de dikter jo dikt selv også, som er bevart til vår tid. Og de er ikke så flinke som de flinkeste skalene de hadde i sin tjeneste. Så disse dikta, de...
eller disse skaldene som dikter de diktene, de er med noen forhundtak så er de alle sammen fra Island. Islandske. Så der er det en sammenheng. Og senere så er det da på Island at kongesagene skrives og så videre. Så det har vært en særregel
dikte- og fortellerkultur på Island, som har vært veldig imponerende. Og disse skaldene, de har vært en gruppe som har reist rundt og tent forskjellige konger, tilbrakt noe tid ved et hoff, og så reist til et annet hoff. Og de ser ut til å ha hatt en egen posisjon, på en måte, i samfunnet, en egen status, som har gjort dem litt sånn
fri fra lojalitetskrav og sånn, slik at de kan reise mellom fiender, for eksempel. Du har skalder som dikter for Olav, for eksempel, i Norge, og så reiser de til England, der hans store rival, Kong Knut, som etter hvert ble hans dødsfiende, og dikter om han. Og så er det tilbake igjen til Olav, og dikter for han igjen.
Så de har en sånn interessant posisjon som
stå på en måte litt utenfor maktkampen, samtidig som det er en del av de kongelige hoffene. Så det er en ganske spennende gruppe å prøve på å rekonstruere. Det høres ut som en forhistorisk freelance-journalist på sett og vis. Ja, kanskje på en måte. Og så tror jeg kanskje det også var litt sånn rokkesterner. De fikk betalt, de fikk veldig godt betalt, og de fikk betalt med penger, men også med våpen og fantastiske klær og sånt.
Vi kan kanskje minne litt om troubadourer senere i middelalderen, som reiste rundt og underholdt og sto litt utenfor loven. Det er noe slags slektskap der med en gruppe underholdere som ikke helt hørte hjemme i et samfunn der folk flest var litt låst i sin posisjon og i sin rolle, så var det friere.
Kan man lese mellom linjene på disse diktene, og det som finnes av teksten, at de også hadde rom for å gjøre litt narr av makten av kongen også? Eller om de ikke turte å gjøre det helt åpenlyst, at de var såpass finulige og flinke og dyktige at de greide å skrive det mellom linjene, sånn at historien kanskje forstår, men kanskje ikke nåtiden helt tok det?
Ja, kanskje ikke så subtilt, men det finnes kritikk av konger, og særlig en som heter Sigvart, som var sjefskallen til Olav, som overlevde Olav og tjente hans etterkommere.
Han kom med kritikk av kongen i sin egen dikt, som virker veldig frimodig, sett med ettertidens avstand. Det er kritisert for å skattelegge bondebefolkningen for hardt, for eksempel.
Det står egentlig, men er det pakket inn på noen måte i form av humor, eller som et slags sideelement, eller fremstår det som ren kritikk at de både hadde rom, og at de turte å gjøre det, for kanskje det også var en forventning at kanskje man allerede da skjønte at hvis man var en konge som også kunne ta kritikk, og som kunne være selvironisk, og at man brukte folk som, kanskje hvis islendingen var litt mer objektiv, at de ikke var så kjøpt og betalt, så fremstod det mer
at det kom derfra en fra en egens hyrde. Og så var det i hvert fall Hans Skalden som jeg har fortalt om nå, det er spesielt noen dikt som han dikta etter at Olav var død. Så han hadde tjent Olav i alle år og vært ved Olavs side. Da kom sannheten. Ja, men så hadde han også da reist. Det skal sies da at han er som kjent, men de som kjenner det stoffet godt, så vil de kjenne han som...
det mest lojale av Olavs venner. Men sånn er det at vi har jo også bevart dikt av han, dikta ved Knut den Mektige Soff, som var Olavs verste fiende. Så han kunne også reise litt frem og tilbake og var fri. Men etter at Olav døde, og
da det hadde vært noen runder med maktkamp i Norge, og hans sønn satt ved makten, Magnus den Gode, så var jo da Sigvart ved hans hoff også, og det er da han kom med en sånn flengende kritikk av kongen da. Og det han da paklet inn som er, altså han han
direkte kritikken mot kongens rådgivere. Så det er jo litt sånn tidløst. Så det er ikke kongen selv nødvendigvis som har gjort noe feil, men annet enn at han har kanskje hørt på feil rådgivere.
som sier hvem er det som råder deg, herre konge, til å slakte bøndenes budskap og ta fra bøndene det ene og det andre. Og i det så ligger det en flengende kritikk som er ganske vågal, men som man ikke kunne kanskje rette det rett til kongen, som at du gjør feil, men du må ikke høre på disse rådgiverne, for de tenker feil.
Er det en litt spennende del av denne tiden her, alle disse rådgiverne som har kanskje ikke dokumentert og som opererer i bakgrunnen, og vi kjenner kanskje gjennom både fantasy og historier, sånn type Game of Thrones er jo veldig god på det her, men alle disse rådgiverne som går og tusler i korridorene og konspirerer og styrer alt litt...
styre spillet på en sett og vis. Er det et veldig spennende kapittel med det her med hvem alle disse rådgiverne er og hvor mye makt og hvor mye påvirkningskraft de har på kongene? Ja, jeg synes det er veldig interessant. Jeg synes det er jo sånn at dette her skjedde for veldig lenge siden. De kildene vi har er jo da bare noen fragmenter av informasjon, ikke sant? Og det gir jo et forenklet bilde, åpenbart. Og da har det lett for å bli sånn at vi tenker at...
«Ja, den kongen var sånn, og den kongen var sånn. Og så kom han, kongen der, og han ble sint fordi denne første kongen hadde gjort sånn, og derfor så hevde han seg for å gjøre det. Og så blir det veldig enkelt og psykologisk som det er noen sånne individer som krangler på en måte. Og sånn kan jo sagene ofte fremstå.
Og så er det jo selvsagt slik at i virkeligheten så var jo verden i likhet med i dag og i likhet med alle andre tidsalderer, så var jo dette store miljøer. Det var mange folk som sto bak kongen, som kongen lente seg på. Og noen konger kunne kanskje ha en veldig sterk personlighet, og den personligheten skinner gjennom harhverdenen.
Harald Harodde for eksempel er jo åpenbart en veldig sterk personlighet som skinner gjennom, mens en del andre konger er kanskje egentlig bare et slags produkt av et miljø som de står i spissen for, ikke sant? Jeg har vært opptatt av å prøve å
rekonstruere litt disse her miljøene som er rundt kongene, som det jo åpenbart var mange av, mange som opererte litt i skyggen av dem, som
Det kunne være aristokrater og kirkemenn, men også kanskje folk fra opprinnelig lavere status som kunne få slags posisjoner. Dette her, det var jo bare å pense inn på, for jeg hadde ikke kommet inn på det på et eller annet tidspunkt uansett, men dette her, du sa jo noe veldig interessant, jeg vet ikke hvor i rydden du gikk av det hos Thomas Helser, da du var der litt tidligere i år, men
Du har jo sagt at du drømmer om å lage en vikingserie som er litt inspirert av The Wire. Fordi disse alliansene og alt dette mellomspillet som du så nevnte og snakket om nå og sikkert masse backstabbing og maktkamp under kongen og ting som kanskje ikke vi vet noe særlig om, men hvorfor synes du det virker så interessant det å kunne lage en vikingserie eller skal vi si dramaturgi rundt noe som kan minne om The Wire? Ja, ja.
Ja, jeg husker ikke akkurat hva jeg sa hos Thomas Helser, men jeg er jo veldig fan av The Wire da. Og The Wire er jo en serie som gjør noe veldig kult ved at det er en
Til synelatene er det en serie om kriminalitet. Til synelatene handler det om politifolk og gangstere, og katt-og-mus-leken mellom dem. Men egentlig handler det om mye dypere ting enn det, og det er en slags kulisse som man bruker til å utforske grunnleggende mekanismer mellom mennesker og miljøer som kiver om makt og innflytelse på forskjellige måter.
Jeg er ganske lei i måten vikingtida ofte blir portrettert på i vår tid. Det er på en måte sin egen sjanger med de her autrerte gangstervikingene som reiser på eventyr og plindrer og aksjon og så videre. Jeg tenkte at det kunne gjort noe veldig...
interessant og flott med vikingtida hvis man flyttet det litt over i en annen fortellersjanger, på en måte. Litt sånn som The War gjorde da, ikke sant? Det er jo i vår nordrønne historie og i vikingtidshistoriene som er overlevert til oss fra middelalderen, så finnes jo grunnlaget for utrolig interessante maktkamper og renkespill og
som er ganske tidløse på mange måter, og som kanskje også kan minne litt om tilstanden i verden i dag, eller i alle andre tider. Men da måtte man kanskje angrepe det på en litt annen måte. Hvilke type serier eller filmer er du sikter til når du synes de spiller på klisjene da?
Det handler jo om at det er veldig sånn... Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på. Jeg mener at jeg ser ikke så veldig mye på det. På Vikings eller...
eller The Last Kingdom, det får på en måte veldig mye vikingtid i jobben min. Så jeg oppsøker ikke det, hverken i bokform eller på TV, på fritid egentlig, da er jeg mer interessert i andre ting. Men jeg vil kanskje si at de tingene som jeg synes gjør vikingtid interessant, er jo det det på en måte forteller om hvordan verden virker.
Og jeg er jo opptatt av at dette var en gang en virkelighet med ekte mennesker av kjøtt og blod som var intelligente og rasjonelle på sin måte i sin tid, og sofistikerte, og veldig mye mer enn de klisjene de ofte har blitt redusert til. Så ved å... Jeg hadde en sånn idé om å
lager en The Wire-aktig fravstilling. Tanke min da var litt sånn, for de som kjenner godt til The Wire, så er det jo gangstere som rivaliserer seg mellom å kontrollere tilgangen på narkotika. Narkotika omsettes til penger, og de bruker jo til slutt og sist disse pengene til å få innpass i narkotika.
storsamfunnet, ved å hvitfoske pengene sine og investere i eiendom og gå med dress i stedet for hette genser. Det er på en måte veldig kort forklart, det er en av de store historiene. Og da hadde jeg en sånn aha-opplevelse som var utrolig kult. Hvis man hadde fortalt en lignende historie, der det storsamfunnet som vikingene står på utsiden av, det er det kristne Europa.
Narkotikaen som gangsterene i The Wire kjemper om, det er tilgangen på sølv, sølvpenger som man må ha utenfor, må ut av Skandinavia på røvertakt for å få tak i.
når de får til slutt innpass og begynner å gå med dress og ikke med hettegenser, så blir de kristne. Ikke sant? At noe sånt nå hadde vært en veldig original fremstilling av hva Vikingtida handler om, og hatt mye historisk sannhet i seg, tror jeg. Ja, det der hadde jeg sett på meg en gang. Men det er jo, jeg tror det er en grunn til at det ikke finnes noe
Noen flere forsøk på å lage noe i skalaen til The Wire. Jeg husker første gang jeg så på The Wire, to første episodene, jeg skjønte ikke en dritt. Det var jo 30-40 karakterer å holde styr på. Men på en eller annen så merkelig måte så begynner du å lære å kjenne karakterene, kjenne navn og komme inn i det. Og når du ser serien gang nummer to, som det er en av de har gjort, så er det sånn, herregud, dette er jo bare enda bedre enn norsk. Dette her er så utrolig
men at de har greid å få dette her til å spille sammen opp mot hverandre. Jeg vil si helt opp mot den siste sesongen, som jeg synes er den klart svakeste, for der finner de noen dossekmakene triks som løser en del vanskelige...
uløste ting i den serien, men ellers så er det helt formidabel at man greier å holde det karakterikalleri og holde det interessant. Jeg har inntrykk av at Game of Thrones, som du også nevnte, er inspirert av The Wire.
litt med sånn fortellig, altså at det er det her store universet som ruller og går, uavhengig av karakterene, og så mister de det i Game of Thrones etter hvert, så følger du de karakterene fordi de er hovedpersoner, og så blir alt som skjer i verden på en måte strukturert rundt dem, mens i de første sesongene så er det liksom The Wire Act, at du har det her enorme...
som ruller og går, og karakterene trekkes inn her og der når de er nødvendige for å fortelle den store historien. Også enormt med backstory, ikke minst. Det er flere generasjoner bakover som er relevant for den handlingen som er der nå. Også en egen myter og en egen fantasi. Også
Det som er veldig morsomt med Game of Thrones, hvis man har lest min historie, det er at han har jo egentlig ikke funnet ut på noen ting. Det er jo historie. Det er nesten alt som skjer i Game of Thrones,
er en forvridning og en forstørring av noe som har skjedd i virkeligheten på et eller annet tidspunkt. Og faktisk, det var en av mine store oppdagelser da jeg gjorde researchen til Harald Harodde-boka. For det er jo åpenbart at Harald Harodde reiste til Konstantinopel, som var hovedstaden i det bysantinske keiserikket.
Det er jo helt åpenbart at hovedstaden i Game of Thrones, King's Landing, det er jo konstant i Nopel og veldig inspirert av det. Men det er også slik at det er veldig mange enkelt karakterer. Vi snakker om maktapparatet rundt kongene, og rundt fyrstene, det er det jo mye av i Game of Thrones, med alle disse som jobber i skyggene. Og så mye av det er hentet rett ifra
ting som skjedde i Konstantinopel på Harald Haraldes tid. Så jeg er faktisk helt overbevist om at George R. R. Martin, som skrev bøkene, han er kjent for å kunne mye historie og være veldig historieinteressert, og han har åpenbart lest mye bysantinsk historie om den perioden. Så jeg tror at Harald Harald møtte en del av, eller opp til flere
som er de historiske forbildene til ulike karakterer i Game of Thrones. Det er spennende, og det må jo være utrolig tilfredsstillende i arbeidet, at du bare ser disse parallellene og kan spekulere i hva...
Jeg har også masse intervjuer med George R. R. Martin, og hans inspirasjon kommer jo også fra noe som ble en inspirasjon for deg, har jeg skjønt, med Tolkien. At han skulle skrive noe som... Han hadde vel et mål om å skrive noe som kunne være like stort som Tolkien, men samtidig skulle han også lage et... Jeg tror det gikk en sånn fan i han at han skulle lage noe som var umulig å filmatisere. Ja, det er topp. Og det var det jo på en sett og vis også, fordi...
Helt til disse to serieskaperne som jo har fått ufortjent mye pepper på grunn av at de rundet jo hele greia på en veldig, veldig dårlig måte. Men de også, det som fascinerer med TV-serien, som jeg har skjønt noen sånne nerder, er jo at TV-serien inneholder ganske mye som faktisk ikke finnes i bøkene.
scener, dialog som er noe som de mest berømte scenene er. Det er ikke nødvendigvis ting som finnes direkte i bøkene heller. Og så har de også de fikk visst nok da, en test av George R. R. Martin i jeg vet ikke om du har hørt den historien
at han likte pitchen deres på å gjøre om dette er til en stor, episk TV-serie påkosta, men de måtte ha et testspørsmål på hvem som var foreldrene til Jon Snow. Jeg tror ikke det var kommet helt fram i bøkene, men de hadde kalkulert eller hadde en teori på at det måtte være de og de. Hvis han hadde likt på det, så skulle han jo lage serien. Visst nok, så det er jo en sånn vandrehistorie, men tolken er jo en ting som går igjen
Jeg kjenner jo alt for litt til Tolkien utenfor at jeg elsker filmene. Jeg har jo lest Hobbiten, men ikke lest trilogien. Men jeg vil jo tro at Tolkien også må jo ha vært utrolig historieinteressert og kunnet like mye om denne maktdynamikken, politikken og det europeiske spillet på den tiden her. Ja, altså, Tolkien var meget raffinert, han, og heller ikke i...
så har han jo egentlig finnet opp så mye fra scratch på en måte. Det er jo omforminger og omskrivinger av veldig mye mytemateriale som vi finner i gammel middelalderlitteratur. Så kanskje si det sånn at der tolken lagde en sånn
en slags fordreining av masse ekte myter, eller hvis jeg kan kalle det ekte myter, som vi finner i særlig noreuropesk middelalderlitteratur, og veldig mye nordrønt, veldig mye nordrønn mytologi,
Og så lagde han det til en sånn helhetlig fantasiverden og skrev inn et plott og en karakterhistorie inni der. Så gjorde George R. R. Martin det samme, men med den ekte historien. Og
I tolken er det gode mot onde. Det er veldig få gråsoner. Det er enkelt. Det speiler jo også tidlig 1900-tallshistorieforskjellelse i Europa. Første verdenskrig, andre verdenskrig. Med en massiv kamp mellom to sider. Svart eller hvitt.
mens George R. R. Martin, han speiler jo en mye mer rotete, og kanskje realistisk, politisk virkelighet, der det er masse dilemmaer, der skurken i den ene sammenhengen plutselig ikke er så skurket allikevel, for du kan forstå vedkommendes perspektiv hvis du tenker på det litt nøyere, ikke sant?
Så også litteraturhistorisk er det veldig interessant å sette opp mot hverandre hva de sier om vår tid. George R. R. Martin sine bøker er jo på en måte veldig kyniske. Men det er det som gjør dem så utrolig spennende også. Det er sikkert ikke et nytt grep innenfor den verden de helt har hatt, men jeg tror ikke det var så mange... Jeg kan ikke huske å ha lest bøker eller sett tv-serier hvor man var så...
på nåde av forfatterens... Du hadde favorittkarakterer hele tiden som ble drept. Du var aldri sikker på at det var ingen karakter som hadde det nye uttrykket til plot armor. Du kan banne på at karakteren kommer til å overleve. Det er som det er alle biljakt-scener, alt. Jeg husker veldig godt jeg leste den første boka for kjempe mange år siden da.
Og det er jo hele hele plottet bygd opp rundt han Ned Stark. Så han er jo hovedpersonen. Og det er jo helt utenkelig at han skal bli borte på en måte. For du vet at det kommer jo en høy med bøker etterpå. Så han er jo på en måte stammen i hele verket. Og så blir jo han da helt på slutten av boka halsågd.
Du tror jo liksom ikke når du leser det. Og så skjønner jeg, nettopp, dette her er det, dette er den begivenheten som egentlig setter igjen historien. Og da har jo da samtidig forfatteren gjort deg veldig smertefull klar over at her kan alt skje. Her kan du ikke stole på noen ting. Og det gir du en sånn nerve som er ekstremt effektivt.
- Jeg har sett litt, ja sorry. - Det er litt sånn du ser i, for å bare trekke parallelt til The Wire da, det er viktige karakterer, plutselig så blir de bare drept. Eller bare borte liksom. Fordi sånn er livet da. - Jeg har ikke sett mye serier de siste årene, men jeg ser mange kritikeroste ting, som også på Apple TV, det siste jeg ser på noe er Slow Horses.
Og det er mange av de som er sånn, hvis du bare ser på det i en publikumsrespons og anmelder, så virker det som at her er det en ny The Wire og Breaking Bad overalt. Begynner å se på det, så merker jeg at det er ikke nær. Altså, det er kjempebra. Det kan være kjempespennende, og det kan være at det er så godt skrevet og gode karakterer, men det er ikke i nærheten av disse...
Disse store seriene som Sopranos og The Wire som kom på den tiden her. Og jeg vil også si de første fem-seks sesongene av Game of Thrones, som jeg mener kanskje er det beste som er laget av TV-drama. Og det sier jo litt om at kunne du gjøre dette her med den vikinghistorien fra et eller annet sted mellom 800 og 1100, så krever det
så enormt mye av en tålmodighet, tror jeg, hos skribenter og forfattere som greier å holde igjen, og faktisk bare tørre å leke med de små konfliktene. La oss si bare sånn, hadde kunnet man laget nesten en halvsesong med Erling Schalksson og hans problemer med sine egne, og kunne man hatt en halvsesong med bare ladejarlene, og så kobles alt på sakte, men sikkert i et sånt, vi vet jo at det skal opp mot et stort slag til slutt, ikke sant?
Det hadde vært helt fantastisk, men det krever jo en... For det første krever det jo et helt vanvittig budsjett for å yte noe av dette her rettferdighet i det hele tatt. Og selv om man hadde hatt enorme budsjetter på plass, så krever det jo en slags...
en raffinert historiefortelling og en sånn tilbakeholdenhet og en slags subtilitet da, som kanskje er litt vanskelig. Det er i hvert fall veldig vanskelig om man
det skal handle om vikinger, det skal handle om middelalderhistorie og sånn, og så faller man inn i en sånn sjanger, og så, ja, jeg håper det er mulig å gjøre, men jeg tror det er vanskelig. Det er jo, ironisk nok, så er det jo Apple TV, har jeg skjønt at det
Jeg har bare nettopp falt inn i et abonnement der nå, at de har jo uendelig med penger. Det som er så absurd med hele den film-drama-tv-industrien nå, at de kommer inn som en aktør der, som ikke ser på pluss og minus. De ser ikke på røde og blå tall. De skal bare ha et enormt katalog,
erverver de beste skribentene, skuespillerne, og gjør jo det. Økonomi er plutselig ikke et spørsmål lenger, det er bare en liten del av butikken. Og det er den store endringen med tanke på at alt skal finansieres. Før var det helt andre kriterier på tingsbelaget, og det er jo
hele den verden der er jo i full forandring, men det er jo morsomt det der med at du sier at det er enormt kostbart, hvor skal man finne det? Det er morsomt nok at vi har jo vår egen lille Apple TV, altså hvis vi vil ta vare på vår egen historie, og er det en nasjon eller en stat eller et folk som har mye penger til å over, så tror jeg, jeg tror ikke det, det skulle ikke mange folk kaste penger til for å få lokalisert de pengene, det budsjettet til en resursjør vi stoler på, da tror jeg vi alle hadde vært med på det. Ja, ja.
Bare slussa det utenom Kulturrådet og NFI, liksom bare hatt en sånn direkte, vi skal lage, jeg må tro at han sier, ja, det må nå komme fra de rette folka, kanskje det må gjøres noen utledninger også, hvem vet, så det er ganske grevende. Men det var en gøy digresjon med populærkulturen, og hvor var vi var på, jo, det var litt med Snorre og Kildene. Det var det vi snakket om, ja. Og jeg var inne i et resonemang med at
med at i vikingtida så hadde man jo da, så ble jo ikke dette skrevet ned, men man har disse diktene, og de diktene de ble på en måte dødelige, og ble fortalt igjen og igjen, kanskje ble forandret de seg litt, men ikke så mye, og etter hvert som skriftkulturen utviklet seg, og
man fikk utviklet noe som bokkultur, så ble jo de her store kongesagene skrevet på Island. De bygger på, for det første, disse skaldekvadene. De er kanskje bygd mye rundt i skaldekvadene. De kjente de skaldekvadene, og så er det mye av det de har skrevet rundt som er
kanskje det er sånn de trodde at det var, eller kanskje det var sånn de syntes det var fint å fortelle det, vi vet jo ikke helt, altså, de var ikke historikere som var sannhetssøkende på samme måte som en modern historiker, de var historiefortellere, og det gjør det komplisert å bruke det som dokumentasjon, og i de
historiene som de forteller, så er det jo åpenbart en del som er sant, og så er det åpenbart en del som ikke er sant. Og hvordan avgjør du hva som er hva? Det vet man ikke. Det finnes ingen god metode for det anledning å bruke sunn fornuft, egentlig, og sammenligne det med utenlandske kilder.
Så det er helt åpenbart at de var ute etter å fortelle en god historie, og en god historie skulle henge sammen. Noen skulle fortelle om en konge, så kunne kongen få rollen som en god konge, eller en dårlig konge. En konge som gjorde noe feil, som man kunne lære noe av, og så blir historien fremstilt deretter. Så mine bøker handler om
om nordønne folk som har veldig mye forbindelse med utlandet. Og grunnen til det er jo både fordi at jeg ønsker å utfordre litt en sånn navlebuskuende historietradisjon der man bare er opptatt av det som skjedde i Norge, men også fordi at det gir tilgang til kilder av helt andre typer som finnes utenfor Norge, som gjør at jeg kan skrive mye mer detaljert
men at det er dokumenterbart. Å få fram helt andre sider ved dette, og kanskje skrive bedre bøker. Det går jo mange lag her, før det blir skrevet ned og viderefortalt muntlig i flere runder, og så
Kan vi stole på, du var vel litt inne på det, men kan vi stole på for eksempel Snorre, at er han like mye dikter som historiker, og har han slagsider, har han noen interesser, har han noen agenda, eller vil han få fram historien i et visst type spor? I kongesagene forteller han jo kongenes historie,
Og han bygger da på ting som var skrevet før. Det gjelder også når det er jo mer eller mindre avskrift fra tidligere sagar. Han er liksom den eneste som er kjent i dag, men han sto jo på kjempeskuldre han også, og lente seg på en ganske lang islands tradisjon.
Og så skrev han jo da for eliten i Norge, som var publikummet. Så dette her er det norske kongedynastiets fortelling om seg selv også da, på en måte. Så får man det interessant, etter Snorres død, så skriver jo Snorres Nevø videre kongesager her.
Snorre selv ble jo drept av en norsk konge. Snorre er jo en fascinerende figur, for han er jo både historiker og dikter og poet, men han var også politiker og stor landeier, og endte jo da med å komme i konflikt med den norske kongen Håkon Håkonsson, og ble myrdet på Island på hans ordre.
Snorres Nevø endte etter hvert opp med å skrive Håkon Håkonssons saga. Der er det ganske interessant å forestille seg hvordan alt det der har vært. Hvordan fremstilles han der? Blir det en ren hevnaksjon? Nei, fordi han skriver den på vegne av Håkon Håkonssons, eller på oppdrag fra Håkon Håkonssons sønn.
Så det er neste kongen, Magnus Lagerbøter. Så det er de norske kongene som er oppdragsgivere her i bakgrunnen. Så kongen er ingen skurke i den, men på samme måte som jeg har fortalt litt tidligere i dag om islandske skalden som kritiserte kongen ved å skylle på rådgiverne, så er det også samme fortellerknepe, Sturla, som han het,
til Snorre bruker. Han beskriver da en borgerkrig og maktkamp i Norge, hvor Snorre hadde havnet på feil side. Og kongen har aldri gjort noe feil egentlig, men rådgiverne hans har gitt dårlig råd. Så det er sånn man gjorde det. Så hva er dette her? Hva er disse sagene? Hvordan kan vi bruke dem? De forteller oss hvordan man fortalte om dette her.
på Island og i elitemiljøer i Norge på det tidspunktet som sagene ble skrevet.
Og i hvor stor grad reflekterer de virkeligheten som var tilbake i tid? Det er et vanskeligere spørsmål. Hovedregelen er vel at de blir mindre politelige og lenger tilbake i tid de går. Snorres sager griper jo tilbake til en helt sånn mytologisk eventyr-fantasy-verden, som helt åpenbart ikke er historisk i det hele tatt. Og så blir det på en måte sakte, men sikkert,
kanskje mer og mer realistisk på en eller annen måte. Hvis du ser på kongesager som omhandler forhold som er hundrevis av år før sagaskriveren ble født, så opptrer det jo troll og forskjellige monstre i
i fortellingene, mens hvis du ser på de såkalt samtidssager som er skrevet på samme tid, like etterpå, av et publikum som kanskje selv kunne huske den tiden som det fortelles om og sånn, så er det overnaturlige elementer nesten renset bort. Så det speiler jo også noe. Er det mange av disse sagene her som er stor variasjon i troverdighet? Hvordan forholder det til de første sagene og de viktigste store
Er det veldig stor... Hvordan forholder dette det troverdighetsaspektet? Nei, jeg prøver så godt det lar seg gjøre, og i de bøkene jeg har skrevet, ta den hvite krista for eksempel, som handler om Olav, så er jo... Den var veldig krevende når det kommer til bruk av sagene, fordi at sagene ble jo skrevet i en tid da Olav ble dyrka som en helgen. Og
Den helgenfortellingen er veldig vanskelig på en måte å skille fra en dokumenterbar historie om hvordan det faktisk var mens han var i levende livet. Så der har jeg i stor grad egentlig prøvd å ikke lene meg på sagan i det hele tatt, men bruke utenlandske kilder og skalde kvad alene. Og så trekker jeg inn sagan litt, men prøver ikke å ta noe særlig stilling til det på en måte.
Det er også viktig for meg at de ikke prøver å opponere mot et etablert bilde. Folk tror det er sånn, men det var egentlig ikke sånn. Jeg vil ikke ha den stemmen, på en måte. Jeg prøver å fortelle en annen historie. Der er jeg ikke så veldig opptatt av...
og av den helgen historien, hvordan den ble til. Jeg prøver å utlate det helt. Jeg avslutter boka før slaget på Stiklestad for å virkelig poengtere det grepet. Og så prøver jeg å grave frem en annen side ved Olaves historie enn den som oftest blir fortalt.
Og det gjør jeg i stor grad ved bruk av andre typer kilder. Og da fant du sånn i korte trekk, var det mye du visste fra før, men også ting du fant underveis da, når du begynte å lese noe annet enn sagene for å tegne et bilde av Olav sett utenfra? Jeg hadde, ideen med boka var egentlig at begravd på en måte under legenden om kristningskongen Olav den Hellige,
så ligger det en veldig interessant historie om en politisk karriere som forteller oss veldig mye om mekanismene i den politiske maktkampen på 8000-tallet. Så den helgenskikkelsen som han ble forvandlet til etter sin død, den er på en måte fullstendig begravd og overskygget.
eller overstrålt minne om den historiske mannen. Er det hensikten med disse kjennetegnene, disse navnene man får etter sin død, er det også hensikten med at det skal farge ettermelde i størst mulig grad?
Ja, det er sånn Magnus den gode, eller Harald Haråde og så videre. Jeg vet ikke helt hvordan de navnene oppstår faktisk. De oppstår vel i de aller fleste tilfeller etter at kongene er død. Og det er vel det de har blitt hetende på folkemunnet. Og i tradisjonen, jeg tror ikke det er en sagaskriver som har koina det.
De hadde ikke den type makt. De reflekterer nok mye mer enn bredere fortellertradisjon, et minne om dem. I samtiden, når Olav Trygve døde, eller Haraldsson døde, det var ikke sånn at på folkemunnet gikk man rundt og ga de sånne type nye navn, ettermelige navn. Det er noe som dukket opp veldig mye senere i historiefortellingen. Olav ble jo erklært å være en heldig mortyr
noen år etter sin død, og da ble jo han den hellige. Harald Har-Råde, er det omdiskutert hvor den navnet kommer fra, og om det er et rosende navn eller et fordømmende navn? Betyr det tyrannen, eller betyr det den hare herskeren på en positiv måte? Eller kanskje begge deler? Hvem var det som kalte ham Har-Råde eventuelt i hans egen levetid? Var det kanskje hans fiender?
Og det er det navnet som har blitt stående. Det er også sånn at disse kongesagene, det er jo kongedynasti i Norge sin fortelling om seg selv på en måte. Men det er også en liten forenkling som ikke på en måte blir helt riktig, fordi at hvis du leser kongesagene med en litt sånn analytisk blikk, så er det mye kritikk av kongene der også. Snorre er ganske kritisk til en del ting rundt Olav for eksempel.
som fremstår, Ola fremstår helt annerledes i Snorres fortelling om han enn han gjør i de religiøse tekstene som er bevart. Så det er veldig mange fasert, det er veldig mange forskjellige kilder, det er mange forskjellige sager, de motsier hverandre, de utfyller hverandre, og de kan kontrolleres opp mot utenlandske kilder, og så får man et vagt bilde. Så jeg føler jo ikke at det er
Man blir jo ikke kjent med disse menneskene. Det er jo noen sånne vage figurer som man kan prøve å sirkle inn, prøve å nærme seg, prøve å tegne et bilde av. Det man da tegner er bildet av dem i offentligheten. Det er ikke noe privat. Det er rollen dem som politikere, som makthavere, som krigere, og så videre. Det er...
Jeg skulle si noe om det spørsmålet på tunga her, men før vi går inn på, vi går videre på den der, så er det spørsmålet jeg kom på her et sted, opp mot disse sagene, og det her, du sier jo jo lenger du går tilbake, jo mer er usikkert, det er jo ikke sånn materiale og sangen og historien og så videre. Men er det noen spesielle perioder i det tidsrommet vi forholder oss på nå, da, 800 til opp i 1200, er det noen store perioder
blindsoner der? Er det noen epoker, noen tiår, hvor vi vet ekstremt lite, hvor vi nesten gjetter og antar i veldig stor grad, som er fryktelig interessante, men som vi faktisk bare må gjette oss litt fram til hva som egentlig foregikk de årene? Ja, altså vi har mer detaljert informasjon om de
og de politiske miljøene rundt de kongene, som befant seg mye i konflikt. Disse vikekongene var jo grunnleggende sett krigere, og deres rolle var å krige i stor grad. Deres rolle var...
Vi kommer på det litt galt av sted hvis vi tar utgangspunkt i en moderne statsoverhode, eller i hvert fall en moderne kongelig, for å prøve å forstå hva slags vesen dette her var. Dette her var et samfunn der en krigerelite hadde fått mer og mer makt i løpet av vikingtida, og den krigereliten den styrte ved å
gi soldater lønn i form av verdifulle gjenstander og penger. Og disse verdifulle gjenstandene og pengene, de skaffer man gjennom krig. Så kulturen til folk som Harald Haråde og Olav Haraldsson og sånt, det var ganske sånn, på slutten av vikingtida, vikingtida liksom kulminerer i disse her, det er
krigerske kulturer og ganske materialistiske kulturer. Det speiles i disse skaldekvadene som vi har bevart veldig mange av, som ble framført foran kongene. De forteller veldig mye om vold, og om forskjellige slag og konflikter, og så forteller de veldig mye om hvor gavmilde disse kongene er, som gir sine soldater kvalitet.
flotte klær og god mat og drikke og ikke minst masse penger. Og det betyr at for en konge som for eksempel Harald Harodde, som var, altså han regjerte i Norge i 20 år, og i de 20 årene så var han i konflikt hele tiden, og han kriget nesten hver eneste sommer i Danmark, på plindringstokk til Danmark,
for å holde hyrden sin i aktivitet, og for å skaffe midler og ressurser til å lønne voldsapparatet sitt. Og
Han hadde et stort antall skalder i sin tjeneste som dokumenterte alt dette her, og derfor har vi også veldig mye informasjon og masse detaljer fra hans tid. Men hvis vi tar hans etterfølger, sønnen hans, Olav Kyrre, han hadde et veldig vanskelig utgangspunkt for sin karriere. Han var da bare 14-15 år gammel da Harald Harald ble drept.
I England, Stamford Bridge, og Harald Harodde ble ikke bare drept, det var ikke bare han som ble drept, masse, masse, masse folk ble drept sammen, det var en militær katastrofe av enorme dimensjoner egentlig. Så det lå igjen veldig mange krigsskip, veldig mange våpen, masse forsyninger i England. Så ventet da de overlevende hjem til et Norge der Olav, sønnen hans, skulle bli den nye kongen.
Han ble en veldig fredelig konge, enten fordi han var en fredeligere type, kanskje han var en fredeligere personlighet. Man kan jo tenke at han hadde vært med på dette her og sett alt dette her. Kanskje han var grunnleggende annerledes, eller kanskje han ikke kunne føre en sånn krigerspolitikk, fordi alle ressursene til det var brukt opp av Harald og ødelagt. Ja.
at hans to tiår, han var også konge over 20 år, og det er en tid vi nesten ikke vet noen ting om. Veldig lite informasjon, detaljert informasjon om det, så det speiler nivået av konflikt og drama og krig, for det er det kildene er interessert i, på en måte. Kanskje litt som, kanskje det er tidløst, at i vår tid også er det jo konflikt og drama som...
som blir skrevet om i avisen. Hvis det bare er en helt rolig hverdagsliv, så avtegner det seg få spor. Så du fant en spennende lampe, og det kom en ånd opp, og du fikk tre muligheter til å stille noen spørsmål med ting du lurer på. Din arbeid er sånn, faen, her mangler det noe. Ting som du personlig ...
grublet på og gjerne skulle hatt svar på hvis du kunne fått det av noen hvilke tre spørsmål kunne det vært? Oi, det var det var vanskelig spørsmål hvilke tre spørsmål kunne det vært? Ok, greit, da tror jeg den første spørsmålet ville vært hvem var egentlig oss da, gubbrandsdatter mammaen til Olav den Hellige og Harald Harald hvem var hun egentlig? Det er denne spørsmålet
Hun var jo helt åpenbart en utrolig viktig person som fikk disse her to sønnene som begge to ble konger. Men hun, i følge sagene, så kom hun ikke selv ifra en kongeslekt. Hun kom ifra en stormannsfamilie i Mjøstrakten eller noe sånt, og vi vet egentlig ingenting om henne.
Men hun er en sånn uhyre fascinerende skikkelse, fordi man vet så lite konkret om henne. Men samtidig går det tydelig frem at hun må ha vært en veldig viktig person. Så hvem var hun egentlig? Det hadde jeg ønsket å finne ut mer av. Hva mer da? Hvordan kunne det ha seg at Magnus den gode
ble greide å bli konge i Danmark, ville jeg funnet ut. For det var sånn at etter, dette er jo en fascinerende periode i historien der Olav den Hellige ble drept, slaget på Stiklestad, og så er egentlig hans parti til synligheten ferdig. Og Knut, hans rival, konge i Danmark og England, overtar Norge. Men så
rakten av dette nye styret, det ble opprør i Norge, og opprørspartiet, de greier da å både jage ut Knut-regime fra landet, og sette da Olav, den hellige sønnen, på tronen. Det er da Magnus den Gode. Men noen år senere så ble da Magnus den Gode også kong i Danmark. Noe som er en helt sånn merkelig turn over venns, egentlig. Han er
der har det nok skjedd noe som vi ikke helt vet hva det var som skjedde. Kort fortalt også, hvis jeg husker hvitekristet riktig, så var jo også danskene større og mektigere. Mye større og mye mektigere. Det var på en måte stormakten i Skandinavia. Litt sånn som et trøndelag var det viktigste området i Norge, fordi det bodde mange folk der, så det var så godt jordbruksland i Danmark.
at det bodde veldig mange flere folk der. Så derfor var kongene der også veldig mye mektigere. Det er utrolig hvordan makt og sånne riker, eller at man har laget et politisk system, eller har et stabilt kongerike, hvor kort tid det skal ta før dette her faller sammen, og at det kommer bare en drastisk endring, altså bare hvor lang tid det tok å bygge opp Romer, ikke for å ta en klisjé om hvor fort det falt ned, men
bare det eksempelet du hadde er nå at kanskje bare fem, seks år hvor ting går virkelig galt, og at det blir kanskje vaktmakum og at noen griper sjansen. Og at det er enormt mye tilfeldigheter i spill som ikke blir dokumentert i en periode, og så plutselig har vi da den casen du snakket om her, og vi bare sånn, hvordan skal vi forklare dette historisk? Ja, ikke sant? Og der handler det jo om kanskje noen slags slektskapsforbindelser som vi ikke kjenner til, eller at det har skjedd noe, men
grunnleggende sett, strukturelt sett, så er det jo, for det er jo ikke så dramatisk at alt raser sammen
det veldig mye handler om er jo bare å bytte ut toppfigurene. Ikke sant? Om det er den ene kongen eller den andre kongen som styrer, betyr jo ikke så mye for hvordan samfunnet fungerte som helhet. Folk merket ikke noe særlig forskjell på det, antageligvis. Så disse rikene bestod jo på en måte, og den utviklingen av de, og utviklingen av de samfunnsstrukturerne som skulle etter hvert vokse fram til de moderne statene, da,
Den gikk jo sin sakte gang på en måte, uavhengig av hvem det var som satt på kongetroden. Men det var en intens og voldsom maktkamp mellom de grupperne som ville bekleie de embedene. Der kunne det være veldig kort fra maktens høyeste tinder til avgrunnen, eller døden. Det er ganske mange av disse kongene som blir drept.
Har du, ikke i tekstform, men har lekt mye i hodet med kontrafaktiske hendelser, at hvis Olav hadde vunnet vår slag på Stiklestad, hvordan ville det spilt ut sånn historisk? Hva ville skjedd videre da, må du tro?
Ja, hva hadde skjedd videre da? Jeg tror jo grunnleggende sett at det skal være vanskelig, det skal godt gjøres å finne en sånn enkelthendelse, og tenke seg at det hadde fått et annet utfall, og så hadde historien sett veldig annerledes ut. Jeg tror jo at det er en viss tyngdekraft i historien, og visse sånne tunge strukturer som gjør at ting ville lignet, uansett, det ville blitt annerledes, men det ville ikke blitt grunnleggende annerledes.
Men det er klart, det er noen sånne. La oss si at Olav hadde vunnet på Stiklestad. Det er veldig vanskelig. Da må man kanskje tenke bort. Det hadde vi jo ikke hatt. Da hadde jo ikke han blitt...
En mortyr. Og så hadde vi jo ikke hatt det her samlingspunktet som senere middelalderkonger bygde på videre. Og det er flere andre måter det kunne skjedd på også, selv om han døde på Stiklestad, så hvis Harald Harodde ikke hadde kommet hjem fra sin lange reise i utlandet, så kunne kanskje det samme skjedd, for det at Magnus den Gode, altså han som var konge etter Olav, sønt Olav, han døde uten å få sønner.
Og da kunne det dynastiet ha dødd ut, og så kunne man ha fått et styre som ikke hadde bygd opp Olavskulten. Sånn som skjedde. Dette var en gradvis oppbygging. Det som skjedde i Norge var at du hadde både kirka, du hadde stormennene og kongemakten, og kanskje mange vanlige folk også, som alle hadde sammenfallet interesse av at Olav var en veldig viktig helgen.
Slik at den vokste seg opp til en veldig stort, interessant historisk fenomen, den der tilbedingen av Olav. Det var massevis av helgener, og mange konger som ble helgener, men veldig få som oppnådde den type popularitet. Så der er det en del ting som falt på plass. Noen ganger skjer det ting i historien som endrer historiens gang, da.
Og et sånt er jo da det som skjedde i 1066. Det er jo mest slående. Der du også da har vinnretningen spiller en rolle, ikke sant? Om en speider og sånt.
kjøpt fortalt det som skjedde i virkeligheten, var at det var en voldsom maktkamp om hvem som skulle være kong i England, og det var egentlig tre stykker som konkurrerte om det. Det var Harold Godwinson som var kong i England, og så var det Wilhelm Eroberen i Normandi.
Og så var det Harald Harodde i Norge. Og både Wilhelm og Harald invaderte jo England fra hver sin kant. Og Harald kom først fram, og han var en glittrende militær, og en utrolig erfaren kommandant og strateg. Men han gjorde da en sånn kjempebrøler ved at han ikke...
vant først flere slag og overtok egentlig Nord-England, Europa, York, men så visste han ikke at en stor engelsk herre greide å forflytte seg fra London til Nord-England. Og da kom han seg i posisjon til å gjennomføre et slags overraskelsesangrep på han da. Ja.
Så da kan man tenke at, la oss si at vinden ikke hadde blåst den veien, slik at han ikke hadde greid å flytte flåten sin fra Norge til England, så hadde kanskje Wilhelm Roblund kommet først, og så hadde kanskje hele krigen fått en helt annen dynamikk, og ting hadde gått annerledes. Eller at en av speiderne hans ikke hadde sovnet på vakt, som han gjorde i virkeligheten, og sånn, nå bare dikter jeg da, men at det er noe et eller annet som har skjedd, ikke sant? Slik at denne engelske herren
oppdaget, og at Harald hadde rukket å forberede seg, så kanskje han hadde vunnet terslaget. Og kanskje så hadde da William Eroberen, som hadde landet i England, måtte slåss mot Harald i stedet for Harold Godwinson. Kanskje hadde de inngått en fredsavtale, og så hadde de delt England mellom seg, slik at Sør-England hadde blitt nordmannisk, og Nord-England hadde blitt norsk. Kanskje hadde Harald blitt konge i hele England, og så hvem vet, ikke sant? Da kan man tenke seg
Andre utfall, Harold Godwinson, den engelske kongen, han bekjempet først Harald, ikke sant, for slaget ved Stamford Bridge, og så marsjerte han sør, og så ble han drept i slaget ved Hastings, slik etterpå. Og da ble ikke han drept alene, men brødrene hans ble også drept i samme slaget, slik at etter at slaget var utført,
så var det ingen som kunne bygge opp et alternativt dynasti enn William A. Robraren. Han overtok alt. Så hvis noen av disse brødrene hadde overlevd, så kanskje ting hadde gått annerledes. Det er veldig mange sånne ting. Man kan tenke seg at det hadde fått en annen utvikling akkurat i 1066. Hvor mange dager mellom, vet vi det, som William A. Robraren ankommer England og Harald H. Råde? Hvor stor distanse er det? Ja.
William and Robert landet i England tre dager etter slaget ved Stamford Bridge. Ok, ja. Hvis det hadde kommet senere, så visste de om hverandres... Antageligvis, ja.
Vi har ingen kilder som forteller det, men jeg tror det er sannsynlig at de gjorde det, fordi dette var massive styrkeoppbygninger som tok lang tid, og det var jo mange folk som reiste frem og tilbake, handelsfolk og spioner og budbringere og sånn, som fartet mellom disse her havnene, så de har sikkert visst om hverandre.
Så det er litt den situasjonen da. Du hadde en engelsk konge, Edvard Bekjenneren, som tidlig på vinteren i januar, like etter juleferinga i Englanden,
døde uten å ha til å ha til seg sønner. Og så får du en ny engelsk konge, Harold Godwinson, som ikke er av kongens nærmeste familie, fordi at han, kongen ikke heter hodt seg barn. Så du får en slags, allerede der så er det en slags regjeringskris i England da. Og så hadde
Har du da to miljøer utenfor England, som begge to da anser at de egentlig er vel så godt skikket til å bli konge i England, som kongen i England, både i Normandi og i Norge. Og så har du lillebroren til den engelske kongen, den nye engelske kongen, en fyr som heter Toste, som har en veldig fascinerende rolle, skulle få jeg det til her. Han gjør da opprør mot sin egen bror,
og reiser, flykter fra England, og så reiser han, i følge noen kilder, så reiser han først til Normandi, prøvde å overtale normanderne til å invadere England, og skulle hjelpe dem med det, slik at han kunne få igjen alt han hadde tapt i maktkampen med broren sin. Og så reiste han videre til Norge etterpå, og da allierte seg med Harald Harodde.
Så den herren til Harald Haraldet, den var jo en koalisjon, han hadde, det var ikke noe sånn tilfeldig vikingtokt, det var han hadde da på sin side Jarn og Orkenøyene, som var to veldig viktige figurer i hele den nordende verdenen, og kongen av Skottland var også på Haralds side, og da broren til den engelske kongen, og et parti da av engelske aristokrater som støttet han, så dette her var ganske godt forberedt og planlagt greie da. Og
Han reiste over havet med noe sånt som kanskje 10 000 mann i rundt 300 vikingskip, hvis man skal tro engelske kilder fra samme tid. Det er jo helt galskap å tenke på at de produserte 300 skip. Det er helt utrolig. Og hadde så mange mennesker.
Hvis du ser på befolkningsgrunnlaget i Norge på den tiden her, og ressursgrunnlaget, og det vi vet om det kongelige maktapparatet, så er dette helt utrolig. Det forteller jo ganske mye om kongens makt, og om dette samfunnets, skal vi si...
muligheter til å drive med avansert logistikk og planlegging og sånt. Så det er ikke sånn at de bygde 300 skip den våren og så krysset med dem, men de hadde jo sikkert mange skip fra før, kanskje bygde de noen nye, og så trakk de nok sammen skip og kanskje tok av rest i skip som tilhørte andre og sånt. De samlet en flåte på 300 skip og bare det, altså hvor mange...
hvor mye jern som skulle til for å produsere alle de jernaglene i de skipene, all ull og lin som skulle til for å lage seilene, alle våpnene, forsyningene, det var en vittig foretak. Det skulle planlegges, man har jo mye mer detaljerte kilder fra senere i middelalderen, da man har
Da man har skrift da, fra samtiden, ikke sant? Da man har brev og diplomer og sånt, som gir et sånt samtidig bilde, så ser man litt hvordan det leidangssystemet da fungerte, da jeg
leidingsforlåttene skulle samles på et bestemt sted, så måtte da ordren gi mange måneder i forveien. For da ble jo da folk satt i sving oppover hele kysten av Norge. De skulle samle forsyninger, de skulle reparere skipene, sette dem i orden. De skulle bestemme hvem som skulle være med, hvem som ikke skulle være med fra de forskjellige bygdene.
og så videre, og så videre, og så videre, og så skulle de reise hjemmefra, og så skulle de seile rundt kysten som kunne ta flere uker, og så skulle de sammøte alle de andre skipene på et bestemt sted. Så det er ikke bare sånn, du trykker på en knapp og så skjer det noe, det er en voldsom forsinkelse i forhold til hvordan vi er vant til at ting fungerer i dag. Det er jo helt utrolig å tenke på kommunikasjonen og samkjøringen for dette her, gitt
hva var kommunikasjonsveiene, som du er inne på, hvordan man greier å samkjøre og samordne dette her, er jo helt vitt. Man kunne også ikke sende en beskjed raskere enn det tok et menneske å forflytte seg den avstanden, bortsett fra hvis man tente varder, så det var jo en sånn metode der man kunne se flammen, og så gikk det sånn lyssignal oppover kysten eller innenover landet.
men detaljerte beskjed med instrukser og sånt, det måtte man sende noen. Det er tilbake til kildene. Det er jo også i seierherrenes interesse å skrive historien på en sånn måte at også motstanderen var ekstremt fryktinngjutende. Vi vant da likevel, så må man ta lite forbål om at seierherren overdriver motstandernes kapasitet.
Ja, altså at man da...
Som man sier at det var 300 skip. Og sånn, ja. At det ikke er noe mindre imponerende om det var 100 eller 150. At man oppgraderer motstanderen for at seieren skal fremstå større. Jeg tror, også i de engelske, hvis jeg tenker på det antallet skip, så er det sånn at England hadde jo blitt angrepet av vikingherrer fra Skandinavia i Nord-England og Sør-England i et par hundre år, på den tiden er det sånn.
Og dette kan vi følge i engelske kilder. Og de engelske kildene, det er ikke sånn at det er kongen som gjør ordre om å skrive disse kildene og fremstilles på en sånn og sånn måte. Det var munker som var plassert rundt omkring i klostret, som førte noe som vi kaller for årbøker. Så der de rett og slett skrev ned byvinnettenes gang, ganske kortfattet ofte, og noen ganger litt lengre. Det var flomm i elva
Kongen ble syk og døde. 36 vikingskip seilte opp den og den elva og drepte høvdsmannen i det området. Og så videre. Og da er ofte det antallet skip er veldig presist. Og det er jo ikke så vanskelig å tenke seg, for du kan telle dem når de seiler langs kysten. Opp og ned er det ikke så vanskelig å se hvor mange skip det er, og det gjorde de jo helt sikkert. Og de engelske kongene har helt sikkert hatt
forsvarsapparater bestående av folk som har rapportert støvelsen på finder som har nærmet seg, som har hatt en kultur for å telle skipene. Så jeg tror at dette er ganske troverdig. Ikke sånn på at det var nøyaktig 300 skip, men at det var i den støvelsesordnen. Og hvis man ser på de kildene som forteller om akkurat det hertoget, fra
vår side av havet, eller kanskje rett og slett fra Island, der mange av kildene kommer fra, så er det ikke... Dette er en veldig interessant del av tradisjonen rundt Harald, for kildene ble jo skrevet ned i en tid da alle visste at dette endte i en forferdelig tragedie.
Så det er et veldig, veldig mørkt kapittel i sagalitteraturen. Opptakten til slaget, eller til den norske invasjonen i 1066. Da er det lagt inn forskjellige varsler. Det fortelles at folk i den norske flåten har ferdige drømmer om natta. Det er drømmer. En for eksempel drømmer at han er med i flåten som seiler over havet, og
Og så sitter det fullt av otselfugler i mostene på skipet og venter fordi de vet at hele mannskapet skal dø, så de kan få spise dem når de kommer frem. Det er sånne type litterære metoder for å fortelle leserne at dette ikke kommer til å gå bra. Og
Harald kommer ikke så veldig godt ut av det, for å si det sånn. Han er, det er ingen tvil om at de som skrev sagene mente at dette var en stor feil, da. Og en grufull feil som skulle få veldig store konsekvenser. Så kildene er, de islandske sagene og sånn, de er mye mindre sånn
og enkle enn man ofte kan tenke ved første øka. Så det er ganske mye kritikk, og det er ganske snedig litteratur.
En ting jeg husker veldig godt med Hvitekrist-boka di, er jo at jeg gikk ut av tellinga hvor mange ganger danskene fløy, altså hvor mange plyndringer. Jeg tenker sånn, de var under konstant terror og ble utarmet. Jeg vet ikke hvor mange ganger de ga opp og bare sendte danskene hjem med masse rikdom. Det er forskjellige typer ferder og ski på hele pakka at
fikk danskene og nordmennene som var med, og nordmenn gjorde sine egne ekspedisjoner også etter hvert, sikkert. Men kan det være at skandavene på et eller annet tidspunkt fikk litt sånn hybris, at det var bare å dra til England, berike seg, dra hjem igjen, og at den motstanden som England lærte seg over tid, ble så robust etter hvert at man rett og slett gikk på en hybrismel overfor engelskmennene, for eksempel i 1066?
Ja, han gikk jo åpenbart på en smell, en veldig kraftig smell også, men han kunne godt ha lyktes. Det er veldig fascinerende. De som hører på dette her, de har kanskje ikke lest disse bøkene og kjenner ikke historien fra før, så si litt om disse plindereagrepene som du refererte til nå. I boka Vitekrist, som handler om Olav
Haraldsson da, og hans tid, så forteller jeg veldig mye om danske vikingangrep i England, for det er opptakten til hans politiske karriere, og disse her angrepene, jeg tror vi kan si kanskje at i Danmark, og delvis i Norge på den tiden her, så hadde man folk som satt ved makten som var, de
sitt maktapparat med sølv som de skaffet på plundring i England. Så de var en slags parasitter på en måte på engelsk sølv. Så mye av, mye her handler jo egentlig om økonomi, og det handler om overgangen fra en ren jordbruksøkonomi til en gryne pengeøkonomi, der sølv som er en flyttbar verdi du kan ta med deg rundt,
og distribuere i lønn til soldater som kan ta med seg de pengene og kjøpe noe for dem et annet sted. En helt annen type økonomi enn det man hadde hatt tidligere, kanskje. Og dermed et annet type samfunn. Problemet for de som styrte i Skandinavia var at det ikke var noen naturlig tilgang på sølv. Når man satt i Skandinavia så måtte man ut og finne det. Dette ble systematisert tidlig på 1000-tallet.
av danske herrer, som var organisert av den danske kongen, som reiste til England igjen og igjen og igjen og igjen, og hentet ut sølv.
England var en veldig sofistikert økonomi med en stor mynteøkonomi, og kongen der hadde kontrollen over et stort myntvesen. Han kunne kreve en skatt fra sine innbyggere, han kunne kalle tilbake en all mynt og få det slått på nytt for at det skulle være gyldig som betalingsmiddel i England. Og så videre, de styrte på en måte det samfunnet i England sammen.
delvis gjennom kontroll over mynten. Og dette her er jo da det som vikingene hekta seg på, ikke sant? Så det de gjorde, det var at de når de plindret, det var ikke at de reiste med noen få skip og så stjal noen ting fra noen bønnhud langs kysten eller noe sånt. Det var at de førte et slags terrorkrig for
der de gikk i land, og så brant de, og brant ned bondegårder, to stjal dyr, drepte folk.
lagde uro og kaos og gjorde det på en måte ulevelig langs den engelske kysten. Og når de gjorde det så skapte de et press i England mot den engelske kongen fra hans egne innbyggere. Så ikke at den engelske kongen da måtte forhandle. Og da krevde de, vi kan slutte med dette her, vi kan reise tilbake til Danmark, men da skal vi ha med oss så og så mye sølv
Og så gikk den engelske kongen med på dette her, og samlet da inn dette søllet i England. Det er ikke noe snakk om virkelig svimlende summer, det er flere tonn med søll, millioner av mynter, som da ble overrevert til vikingene, som ble distribuert til de forskjellige vikinglederne, og fordelt etter avtaler de hadde inngått, og så reiste de tilbake, hvert et sitt.
Problemet var jo at dette her var en invitasjon om å komme tilbake, og at kanskje de som styrte iskandene på en måte ble avhengig av dette her. De trengte disse pengene, de trengte stadig nye midler for å ikke gå tom for penger. Så de kom tilbake og tilbake og tilbake og tilbake, og hver gang fikk de mer og mer og mer penger. Dette førte til at det engelske kongedømmet til slutt brakk.
En dansk konge invaderte England og gjorde seg selv til konge. Hvem var det en? Det var en som heter Svein Tjugershegg, som var faren til Knut den Mektige.
Så han seilte over havet til England med en stor invasjonsflotte. Og da er det helt slående, for alt de før, når de hadde kommet, så hadde de brent og herjet og terrorisert. Denne gangen så gjør de ikke det. De bare går fra sted til sted og får befolkningen til å underkaste seg. Og så lar de alle hus stå og brenner ingenting. Og på den måten så må den engelske kongen til slutt flykte. Og befolkningen i England...
Og deres ledere da, som bodde rundt omkring, de hadde da levd gjennom en periode på ca. 20 år med denne type terrorkrig, og så seg vel rett og slett tent med at kongen i Danmark ble deres konge, fordi da ville krigen ta slutt. Så dette her er jo krigens grusomme logikk, og kanskje da for å trekke en moderne parallell, så er jo dette her litt Putins taktikk, ikke sant, i dagens Ukraina også, at gjøre det ulevlig
og på den måten skape press på ukrainske myndigheter fra innsiden. Det er noen sånne tidløse mekanismer som gjelder i verden, som jeg tror vi har felles med. Og en av mange aktører i dette spillet var da Olav Aralsson, som var en norsk vikingleder, som jobbet for de danske kongene, og som tente seg rike på dette her, og som da på det tidspunktet
da de danske kongene invaderte England, så tok de jo med seg, det var jo et svimmelende foretak, det var en krig som varte ganske lenge, det gikk ikke så fort som jeg skisserte nå, det var mer komplisert enn det, og de brukte da enorme ressurser der, og veldig mange fra Norge, ladialene, de dro også over havet og hjalp til med å passifisere England, og da, Olav, han var da en av de som var med på alt dette her, som da
dro motsatt retning, dro tilbake igjen til Norge, og brukte det slags maktvakuum som oppstod på denne siden av havet, i kombinasjon med at han hadde masse penger som han hadde tjent i utlandet, og så bygde han kongeriket sitt på den måten. Så det er på en måte... Han så sitt snitt til å gripe makten, altså gripe Norge når øynene og ressursene og mannskapet var der. Og gjorde det...
Og så ble han jo kongen. Han bekjempet da ladialene. Men ladialene, bare for å ta deres historie veldig kort. Fordi Svein 20-sek, den danske kongen som invaderte England, han døde av sykdom. Men sønnen hans overtok, og han fullførte aerobringen i England. Og han hadde da med seg ladialene, og de greide jo da til slutt å aerobre England.
og hele England. Og da fikk ladialene enorme eiendommer i Nord-England, som var mye mer verdt enn Trøndelag, antageligvis. Så det er også noe av forklaringen på at Harald kunne
nei, unnskyld, Olav Haraldsson, Olav den Hellige, kunne operere såpass fritt her. Men så gikk det jo en eller annen år, og etter hvert så begynte Knut, fikk full kontroll i England, og var også kong i Danmark på samme tid, og
og hadde da historisk sett hans dynasti hadde hatt et slags overherredømme over Norge også. Så da han begynte å jobbe for å innlemme Norge i dette riket, så hadde ikke Olav sjans. Fordi han hadde da vært konge i Norge i mange år, og hadde brukt opp alle disse pengene til å besøke
betale lønn og gaver og knytte folk til seg i Norge, og hadde ikke vært på vikingtokter og sånt på mange år. Mens Knut, han hadde jo flyttet inn i banken, på en måte. Han hadde flyttet inn der pengene kom fra, og kunne da beskatte befolkningen i England som engelsk konge, og bruke det i maktkampen i Skandinavia. Var det ikke sånn at noen også...
av de norske mektige langs kysten som også allierte seg med Knut mot Olav. Måten Knut tok makten på var jo egentlig han stilte først et ultimatum til Olav og sa at du kan gjerne fortsette å være konge i Norge, men du må være konge under meg. Jeg må være din overkonge. Og da skal jeg beskytte deg og du deler mitt maktapparat. Og det fant ikke Olav seg i og så ble det krig
Da vant Knut ganske fort den krigen, ikke ved å invadere Norge, men forsvare Danmark veldig effektivt mot Olav. Slik at Olav mistet masse folk og satt tilbake i Norge ganske ribba, etter å ha blitt nedlag i krig i Danmark. Da begynte Knut å sende penger
å inngå lukrative avtaler med folk i Norge som hadde inngått sånne avtaler med Olav en del år tidligere, men som nå skiftet side da. Var det Erling Skjolgson? Erling Skjolgson var en av dem. Han var Vestlandets sterke mann, og satt ved makten der før Olav kom til landet, og
underkastet seg litt motvillig i Olav, og så samarbeidet han åpenlyst med Knut. Det gjorde også mange andre ledende menn i Norge. De begynte å samarbeide åpenbart med Knut. Og da, Olav drepte jo Erling Solgson. Han reiste rundt i riket sitt på de siste tida i regjeringsdelen sin, så reiste han rundt
som en rasende mafiaboss, og straffet ulydighet, og drepte folk og henrettet flere folk, og drepte blant annet Erling Solgson, men han kunne ikke forhindre at det ble stadig nye opprør, at det stadig flere løsrev seg fra han. Og det var da folk som fikk bedre betalt. Så hvis man leser sagalitteraturen,
Den er jo nyansert på mange måter, men den forteller jo også en historie om, og den er også farget av at Olav ble helgenerklært senere, og så har den gitt på en måte hele Olavs drama
overbygning som ligner på historien om Jesus Kristus. Så da er jo opprøret Judas, ikke sant? Og han er den rettferdige kongen, og så videre. Men hvis du anvender litt mer kynisk logikk på hvor dette var, så kan du tenke seg at han var en arbeidsgiver. Han hadde tatt makten med
å lønne folk, rett og slett, med å investere penger fra England i Norge, og så gikk folkene over til en arbeidsgiver som betalte bedre. Ganske enkelt forklart da. Jeg husker ikke om det var i din bok, eller om det var lest i en annen, da Einar Erling Sjalksson ble drept, altså 1027? Ja, eller muligens 7-8. Eller 28. Ja, rundt der. Og da var det jo også at det var et sjøslag, og
Erlingsmenn ble... Han ble sittende igjen i en båt, og så var det han her i Fittjaskallet, som da nesten blir presentert som en slags sånn clean-hakke-gal fyr som bare...
kjøre øksa rett inn i skallen på Erling. De hadde egentlig overmannet han, og han hadde vel egentlig gitt opp. Og da sier Olav noe sånn som at nå hogger du Norge ut av hendene mine. Ja, det er nok en senere konstruksjon, den ordet at Olav sa sånn. Det var veldig som TV-seriescene. Ja, ikke sant? Og det er på en måte sagaskriverens måte å fortelle publikum hva dette betyr. Dette betyr at du nå mister Olav-makten, for at du nå gjør hele Vestland opprørt.
fordi vi drepte Vestlandets sterkeste mann etter at han hadde overgitt seg. Jeg tror det var helt at det var en tabbe, og at Ola visste at det var en tabbe, og at det var en ulykke at Erling ble drept og ikke overtalt til å underkaste seg.
Nei, det er umulig å vite, for det har vi ikke informasjon om, men jeg tror heller vel mot å tro at han var, altså han gjorde jo lignende ting andre steder, og at han, Olav virker å ha vært en, hva skal jeg si, han har kanskje manglet en viss sånn
til å inngå kompromisser og krevd underkastelse og lydighet på en måte som han ikke hadde makt til å gjennomføre, og derfor hadde han blitt veldig voldelig. Så det går liksom fram både på linjene og mellom linjene i Snorres beskrivelse der også, at han gjorde en del feil. Men jeg tror enkelt sagt at han hadde ikke sjans, det var ingenting han kunne gjort. Han var en slags oppkomling i forhold til Knut,
og han hadde alt, hele tyngdekraften i måten politikk ble ført på, og folk ble belønnet på, og det som gjorde folk lojale og sånn virket mot han, fordi at
Knut var en uhyremektig skikkelse, og veldig, veldig rik, og kom fra dynasti. Han samarbeidet med ladialene som hadde vært i eksil i England, som hadde lang tradisjon for å styre trøndelag og så videre. Det er senere at dette handler om kristendommen. Det er en del av helgenmytten. Knut var jo minst like kristen som Olav. Så religion har på en måte ikke noe med. Dette er jo en tid med religionen,
der religionen forandrer seg, og de siste hedningene blir kristne, og så videre. Det skjer jo i denne tidsalderen, men det spilte ikke inn i denne maktkampen. Det var ikke det det handlet om. Og så tar Harald, får du da, har han et opphold i Sverige før han går, prøver å ta makten i Norge? Du mener du Olav? Olav den Hellige, Haraldsson, han var i Sverige, og så, hva skjer med Knute Mektige? Og så flykta, flykta
Olav fra landet. Og det gjorde han fordi at Knut kom i egen person til Norge. Ikke med en veldig stor krigsforlåtning. Han kom med 50 skip, fortelles det. Men det var da en overleggende styrke. Han hadde masse folk i Norge som ønsket han velkommen. Knut hadde det. Så Olav hadde ikke noe annet valg enn å stikke av. Så han skal ha ført sine siste skip i landet på Vestlandet og brent dem.
sånn at det ikke skulle falle knutsender, og gått da over fjellet, veldig sånn TV-serie-dramatisk dette her da, og gått over fjellet, eller ridd over fjellet kanskje, og så kommet ned i Gubbrandstaden, og reist da søraver til Mjøstraktene og Ringriksstraktene og sånt der han kom fra, men ikke fått noe støtte der heller, og ikke sett noen av valgene og bare forlater landet. Så han reiste da ut av Norge og dro da til
kongen i Sverige, som var hans allierte. Han var gift med søstre til kongen i Sverige. Og så reiste han derifra videre østover til Holmgar, som det heter i sagan, Novgorod.
i dagens Nord-Russland, der han fikk beskyttelse av fyrsten av Kiev og Novgorod, som heter Jaroslav. Og så var han der, og en veldig finulig liten detalj i snorre, som de fleste har, eller veldig få har bitt seg merke i, men som jeg synes er veldig fascinerende, er at det står at det
Han fikk et tilbud av Jaroslav om en ny karriere. Jaroslav var en kristen konge, eller fyrste, av samme støpning som Olav og Knut av disse vikingkongene. Han drev å utvide riketsitt i Øst, og så ga han, visst nok Olav, et slags tilbud om å bli hans stedfortreder, mann i Volga-Bulgara, som er et område rundt
Volgograd, langt sør i dagens Russland, Stalingrad under 2. verdenskrig, så skulle Ola kunne reise dit og drive med kristningsarbeid der og styre for Jaroslav. Og det var, det er ikke så usannsynlig at det er sant, for det var mange skandinavere som nettopp gjorde sånne ting for Jaroslav og hans slekt da. Men så i mellomtida så ble da Knut konge i hele Norge og
og satt da den siste ladejalen tilbake igjen i sin maktposisjon i Trøndelag. Men så denne siste ladejalen da, Håkon Eirikson heter han, han drukna år etterpå i et skipsforlis. Skipene sank utenfor kysten av Skottland. Han skulle vist nok til England for å hente en brud. Han hadde levd store deler av livet i eksil i England, mens Olof hadde vært kong i Norge.
Og så sank skipene, og dermed ble det nok et åpent spørsmål hvem det var egentlig som skulle styre i Norge likevel. For en sykt tilfellighet. Ja, ikke sant? Og da bestemte Olav seg for å vende tilbake igjen. Alt dette skjedde i 1028-1029.
Da kom da Olav tilbake. Han hadde da med seg veldig få folk fra sitt gamle maktapparat. Det ser ut som noen krigere, noen folk, noen norske stormenn som kom fra møtene som støttet han. Men de fleste var på motsatt side. De jobbet for Knut. Knut var ikke i Norge, han var i England på det tidspunktet. Den største delen av den hern som Olav samlet, den skal ha vært svensk.
Han ble en svenske kongens folk. En veldig stor herr var det sannsynligvis ikke snakket om. Så det var den herren som da ble møtt i Trøndelag av de som skulle forsvare Norge. De norske stormennene som jobbet for Knut mobiliserte befolkningen i Trøndelag og stoppet Olavs forsøk på revansj på Stiklestad.
Et annet spørsmål. Jeg hadde tre ting jeg ville finne ut i sted. Det tredje spørsmålet som jeg skulle ha gitt mye for å få svar på, er hva som egentlig var Olavs plan. Fordi Olav hadde ikke en stor herr.
Han kan ikke ha sett for seg at han skulle erobre landet, sånn han hadde gjort i 1015 da han kom. Han hadde heller ikke med seg masse penger, etter alt vi vet. Så hva var egentlig, hvordan kunne han tro at han kunne vende tilbake med en håndfull folk og gjenvinne makten fra Knut, som på dette tidspunktet var på høyden av sin makt, den mektigste konge i Noreuropa, kanskje. Hvordan i all verden kunne han tro det? Og da...
er kanskje en hypotese at han egentlig kom for å forhandle. At han egentlig kom for å få en plass ved bordet han også. Kanskje takket ja til det gamle tilbudet om å bli Knutsmann i Norge likevel. Eller noe sånt. Men at...
at det gikk galt, og at det ble en vepnet konfrontasjon på Stiklestad som han kanskje egentlig ikke hadde planlagt. Ok, så det er spennende. Du kan at det for alt vi vet også har vært forhandlinger der, og at det er noen gamle uoppgjorte ting, eller at det er noen i den
trønderske eller vestlandske fraksjonen, eller nordnorske, som sier bare sånn, kanskje trekker et sverd eller setter i gang et helvete. Og så lederen for den såkalte bonde her, på Sikkerstad, var en som heter Carl Arneson. Og Carl Arneson, han hadde vært Olavs nærmeste mann. Han hadde vært lojal lenge, men etter at Olav forsvant, han var ikke med da Olav dro fra Norge, da reiste han til England og ble Knuts mann. Og Knut
hadde lovet han at han skulle bli den som herska i Norge. Kalv? Åja, kalv. Så det er i hvert fall en mulighet. Så hvis Olav kom, skulle han ha den jobben i stedet for. Det kan ha vært noe sånt nå. For eksempel. Så kalv var en av flere som hadde blitt lovet det. Og så rullet det drama videre etterpå, fordi at når kalv ikke får den jobben, Knut gir den til noen helt andre, så
er jo han med da på å starte dette store opprøret mot Knut Styr i Norge, som fører frem til at Olav blir heldiggjort, og at du får Olav sønnen som konge, og så videre da. Så Karl Varnesand, han er en karriere jeg skulle ha pratet litt med for å bli litt klok på. Ja, han har slitt litt med å finne mye, for jeg fant jo han også for flere sånne
nøkkelpunkter og at han var virkelig som å være sånn at han hadde en styrke og en posisjon all av som Sjalgsson omtrent og hadde veldig mye makt og mye han skulle sagt og var det han som også stakk det spydet visst nok i Olav, eller var det Tore Hunn?
Det var vel begge to. Det var tre stykker som drepte Ola på Stiklestad, men det er jo en del av eventyret. Det er en del av legenden. At Ola ble drept med et spyd, det er et religiøst motiv. Det er Longinus, den romerske legionæren, som stikker spydet i Kristus på korset. Dette er skrevet veldig lenge etterpå av folk som har hatt Bibelen som forelegg.
Så hvordan Ola ble drept i virkeligheten, det vet vi ikke. Han ble drept i slaget, men at det var akkurat Tore Hunn og Karl Varneson som samarbeidet med stikken, det virker litt vel... Veldig dramatisk. Ja, det virker litt vel tilfeldig. Er vi sikre på at det var et større slag da?
Nei, det er ikke sikkert det var et veldig stort slag, men jeg vet at det verserer rundt en hel stor historie om at det kanskje ikke var et slag i det hele tatt. Kanskje en konfrontasjon? Et eller annet, men at det er såpass, altså den norske fortelletradisjonen om det overdriver det.
Det er snakk om at det er tusen folk på hver side, at det er et enormt slag. Det stemmer dårlig overens med det vi ellers vet, og virker veldig lite trolig. Men vi har jo bevart mange skalderkvad, også noen som er dikta av folk som skal ha vært med selv, og også folk som har dikta av skalder som kjente folk som hadde vært med, og som framførte det foran folk som hadde vært med. Ok.
Og de forteller om et slag med pilskurer i lufta og flokker av folk som løper mot hverandre og sånt. Så jeg er overbevist om at dette var et ordentlig slag. Men jeg tror ikke det var et veldig stort slag. Det var ikke sånn som i England så var det slag med mange tusen mann på hver side og sånn. Det store befolkningsgruppet var mobilisert. Det var ikke sånn. Men
Men en del av bondebefolkningen i Trondheim var nok mobilisert som bondesoldater, og så var de ledet av krigerfølger rundt de norske stormennene. Jeg tror min tankegang, og veldig mange andre siden, er veldig farget av film og historier, at det er last man standing er alltid kongen.
hvor det er en slags kring hvor fiendene står rundt og vurderer hva dere skal gjøre med han. Men sannsynligvis kan også historien være at han har fått en pil i øyet midt fra en tilfeldig bue. Ja, det kan gå til henne. Kanskje den som drepte kongen ikke visste det selv en gang. Det som hadde skjedd var alltid veldig kaotisk. En konges død ble alltid en myteomspunnet affære. Og særlig når det
kongen ble helgen. Da fikk jo alt den religiøse
og alt skulle tolkes inn i det. Og den religiøse forestillingen om hva som skjedde, den ble etablert før kongesagene ble skrevet. Så når Snorre skrev sin versjon av Olavs liv, så måtte han ta hensyn til en sterk og levende tradisjon
som proklamerte at Ola var en heldig mann som reiste rundt, omtrent sånn som Jesus Kristus, og helbredet folk og ga blinde folks syne tilbake. Og så har han kuttet ut veldig mye av det og fortalt en mye mer historisk og troverdig versjon, men den religiøse grunnen
poenget ligger jo der. Han blir heldig ved sin død, slår armene ut som man har på korset, og faller død om for råtten av sitt eget folk, sånn som Kristus.
Og så blir han Norges evige konge. Så her må man sortere litt hva som er hva. Bjørn Andreas Bulle Hansen var her nettopp og sa at Olav Nødhild er vår tids største krigsforbryter. Åja. Jeg er ikke helt på det der. Jeg mener at
Da jeg skulle skrive boka om Olav, så var jeg veldig varp på at han står i sentrum for en slags norsk kulturkrig mellom to miljøer. Det ene er et litt sånn kanskje nasjonalistisk
kristent miljø, som mener at den førkristne religionen var mørk og dyster og voldelig, og så kom ordet av å kristne landet, og da ble landet sivilisert, og vårt land oppstod på en måte.
Mens den andre ytterpunkten på en måte mener at den gamle religionen var hippie, da var folk fri og fint, og så var Olav en forferdelig tyrann som brant og herjetorturerte og sånt.
Begge de to historiene tilhører vår tid, for å si det sånn. Jeg har sett på meg vår tids briller. Det jeg synes er interessant med Olav, er at han var en helt typisk politiker i maktkampen i Nordeuropa på begynnelsen av 1000-tallet. Han hadde suksess...
stor suksess med penger fra England, men så mistet han makten. Det er det jeg synes er interessant. Hva gjorde at han lyktes? Hva gjorde at han feilet? Han var brutal, men han var ikke mer brutal enn Knut den Mektige, for eksempel. Han var minst like brutal. Hvordan var det Knut døde igjen? Var det sykdom? Kanskje hadde alt gått helt annerledes enn det som ikke Knut hadde dødd da han døde, for akkurat da det ble...
Etter slaget på Stikkelstad da, så innførte jo, så bestemte Knut seg for å droppe Carl Varnesån og noen andre norske stormenn som hadde blitt lovet veldig viktige posisjoner, og så satte han sin sønn på tronen, på den norske tronen, og han var bare en guttunge, ungdom, og det var moren hans, en av Knuts to koner, som heter Alfifa, som egentlig skulle styre, og
De innførte massevis av strenge regler og et nytt skatteregime i Norge som ble veldig upopulært. Enkelt sagt skulle Norge styres på lignende måte som England ble styrt på samme tid. Befolkningen ble utsatt for et helt nytt type autoritært regime som krevde en
en del ressurser som folk måtte betale, folk måtte jobbe, for eksempel plikttjeneste for kongene og så videre. Og så ble det veldig upopulært, og så feilet avlingene flere år på rad, slik at det ble uår og tilløpte sult, så skapte det veldig, veldig dårlig stemning, og da stilte disse norske stormennene, som hadde blitt skjøvet ut på sidelinja, seg spissen for et stort bondeopprør.
mot de nye makthaverne, så gikk de til krig der ettersett og hentet da Olavs sønn, Magnus den Gode, som hadde blitt igjen borte i vårtidsrussland i eksil, beskyttelse der. Olav tok med seg han da han flykta, men han tok han ikke med seg tilbake igjen. Så de reiste dit og hentet han tilbake til Norge. Og da...
det er på den tiden antageligvis da at kultene rundt Olav som hellig oppstår. Så det var jo et fenomen som kan forklares på veldig mange måter og sånt, men et aspekt ved det er i hvert fall at dette også legitimerte dette nye styret, og at de som
De skulle bygge et nytt dynasti, ikke sant? De skulle bygge et dynasti som ikke hadde gammel makt og tradisjon for å styre Norge, i motsetning til ladialene og kongen i Danmark. Og da hjelpte jo at kongens far var helgen og gudsinstrument. Og så kanskje hadde Knut knust dette opereret,
og satt noen andre til å styre i Norge, og da hadde vi kanskje aldri hørt om Olav den hellige, men så døde Knut på samme tid. Han ble syk, og så døde han, og da ble det kaos i både England og i Danmark, for det var ulike fraksjoner som prøvde å gripe makten. Så derfor var det et perfekt utgangspunkt for å bygge opp et nytt styr i Norge som var uavhengig.
Da kommer vi til Harald Harald. Jeg må holde boka også. Jeg synes det er en veldig kul cover, forresten. Er det det samme som... Har du en fast fyr som lager cover til deg? Nei, det er veldig inspirert av den engelske oversettelsen av Videkrist. Ja, ok. Som ligner litt på den, da. Det er vanskelig med de her coverene, fordi at...
så det er vanskelig å ikke bli kitsch. Og så vil jeg heller ikke at det skal ses med en pensumbok i et mellomfagskurs på Blindern, så jeg vil liksom finne en balanse.
Du må ta mikrofonen. Du må sitte sånn som du sa. Du må huske å signere den før du drar etterpå. Og det er jo... Den her har jeg ikke kommet i gang med nå. Skal ikke si at jeg har kontrollet hvitekristboka, men den har jeg i hvert fall i hjerneparken et eller annet sted bak der. Her...
For det første, vi er jo tilbake til den kildediskusjonen. Harald Harald overlever Stiklestad som cirka 15-åring. Hvor sikker er vi på det? Er det mest troverdige kilden? Ja, vi kan for å si det sånn, vi kan ikke være sikre på noen ting. Hvis man skal bruke ordet sikker og være sikker på noe i ordets egentlige betydning. Men
Men til en opplysning fra denne tida å være, så er det en temmelig sikker opplysning. Vi har de fra Skaldekvad, som ble dikta ved Haraldshoff senere, som dama kong i Norge, som forteller at han var 12 og 3 år gammel, som det heter. Så han var 15 år gammel da slaget på stikkelsene stod. 12 og 3.
Det er ikke utenkelig å si at det er en ung gutt som får panikk og ser at slaget går i feil retning, og at han flykter derfra. Da endte det opp noen år senere i Konstantinopel. Det er litt en reise. Det jeg regner med er at den tidslinjen du følger er fra flyktning til keiserns elitesoldat. Det er jo en bok om hele Haralds liv.
Og det er rammen da mellom slaget på Stiklestad og slaget ved Stamford Bridge. Der han kommer inn i historien ved Stiklestad og ut av historien ved Stamford Bridge. 51 år gammel. Og et helt vanvittig liv bak seg. Så Stiklestad er jo den hendelsen som setter i gang Haralds liv, eller Haralds karriere. Og det er jo en... Ja, det er jo en...
Jeg tror ikke man kan finne et eksempel på en nordmann, en annen nordmann i historien, som vi kan dokumentere at har reist lenger og sett flere steder fra denne tidsalderen enn Harald. Jeg tror heller ikke vi kan finne en annen nordmann i historien som har levd et mer voldelig liv, kanskje, enn Harald Harald. For han var jo da...
Han overlevde Stiklestad, og restene av det krigermiljøet som hadde kjempet på Olav sin side, de samlet seg rundt han. Det gjorde de fordi han var fyrsteblod, og det ga dem innpass ved andre fyrstersoff. De reiste tilbake dit Olav hadde kommet fra,
Først til Sverige, og så reiste de videre derifra, kanskje til og med med de samme båtene som Olav hadde brukt. Så reiste de til vårtids Nord-Øsland og ble tatt imot av Jaroslav der. Så ble Harald Jaroslavs mann medlem av Hoffmiljøet der. Han var 15 år gammel, kanskje 16 da han kom fram dit, og så ble han der i fire år til han var i 20-årsalderen.
Da reiste han videre. Han var i Kiev, og så reiste han videre til Konstantinopel, vårtids Istanbul. Det han gjorde i Jaroslavs tjeneste, det var å slåss. Det er det vi vet om han. Han og folkene hans kjempet for Jaroslav i kriger, blant annet i Polen.
og var en del av Jaroslavs maktapparat, voldsapparat, krev inn skatt rundt omkring i de slaviske områdene i Øst. Og så reiste han da på elvene søraver, og ble da vervet av den bysantinske keiseren, som fører for et stort kompani av leiesoldater. Han må ha hatt en slags karisma, eller et eller annet sånt,
noe ved seg som gjør at disse her store, mektige Jaroslav og keiseren, at de finner han som både interessant og nyttig, så han må jo håpe at han har noen utrolig evner til... Ja, så det er jo litt vanskelig å vite helt hva som er hva, fordi han var jo en veldig viktig person på grunn av sin...
fordi han var broren til Olav, og fordi han kom fra kongefamilien som hadde styrt i Norge. Så det var sånn, i bysantinske kilder fra denne tida, så står det der, det finnes for eksempel en bok som også nevner Harald ved navn, og forteller litt om han, skrevet på gresk, som var språket i det bysantinske rikket. Og der han forteller at
keiseren kan ikke ansette folk i viktige posisjoner som ikke er bysantinere, bortsett fra hvis de er av veldig høy byrd fra hjemlandet sitt. Det var veldig viktig å tilhøre en høyaristokratisk slekt eller et kongedynasti for å få innpass ved keiseroffet. Det er det Harald fikk. Men
Samtidig er det åpenbart at han også har vært et ganske enestående individ, antageligvis. Han ble da i Byzantins tjeneste i inntett mindre enn ni år, og i de ni årene reiste han rundt omkring på keiserens ordre som en del av den bysantinske keiserens herr.
og tok ordre fra greske kommandanter over seg. Han har levd i en gresk kultur, men han har da kjempet med sine menn i
så godt som alle krigene som det bysantinske riket var involvert i, i de årene han var der. Og det var ganske mange. På veldig farlige fronter, i veldig voldelige sammenstøtt, med fiender i øst og i vest, og nord og sør. Han har jo da overlevd alt dette her, og det var jo slett ikke alle disse slagene han var med på som de vant,
Men han har overlevd og fått folkene sine ut, noen av dem er helberget, og så har han fått ny oppdrag og ny oppdrag og ny oppdrag. Så det tegner seg et bilde av et krigerimiljø av menn som har hatt veldig krigerske og maskuline verdier, som har stort sett bare sett militærleiret.
og tilværelse ombord i galeiskip i Middelhavet og så videre, en rent militær tilværelse i et tiår. Og
Harald er veldig fascinerende, for vi har jo veldig eventyrlige versjoner av hans historie der nede, som er gjenfortalt i de nordønne sagene, blant annet hos Norge, og da er det veldig eventyrlig, og all kontekst og alle andre skikkelser enn Harald er borte, Harald reiser rundt i et sånt fjernt eventyrland, og erobrer borger, og røver, og er en viking. Men så
Men så har vi også bevart veldig mye skaldedikning fra Haraldshoff, som inneholder veldig mye informasjon om hva han var med på der nede. Og hvis du setter den skaldedikningen i sammenheng med greske kilder, de finnes det veldig mange av,
så gir de et veldig realistisk bilde av hva han har vært med på. Så det jeg gjør i denne boka er å prøve å rekonstruere dette her. Å fortelle hvor han har vært, og hvem han har møtt, og hvem disse folkene han har slåss for var, hvem disse folkene han har slåss mot var.
og så videre og videre. Så fortsatt bilder er det som blir tegnet av Harald Harodde i disse utlandske kildene? I de greske kildene så fortelles det at den greske keiseren kalte Harald tilbake igjen til hoffet i Konstantinopel etter at han hadde vært i tjeneste en del år, da han befant seg i siste halvdelen av 20 årene.
og at, han kalles ikke Harald, han kalles Araltes, en gresk form for Harald, Haralitis, og at Haralitis hadde utført mange bragder og vist så stort mot og kjempet så lojalt for keiseren i mange sammenstøtt at keiseren ville knytte ham nærmere til seg.
og derfor så ble han invitert tilbake igjen til, eller kaldt bordret tilbake til keiserhoffet, og der fikk han tilbud om en posisjon ved keiserens hoff, i keiserens livgardesystem.
Og det var jo da, altså keisermakta i Konstantinopel, den var utrolig, dette her var jo da en arvetager etter den posisjonen de gamle romerske keiserne hadde hatt. Det var egentlig, vi snakker om det som det bysantinske riket og bysants og bysantinske keisere, de selv kalte seg bare for romere.
Og det var jo også det, det var jo Romerike hadde jo aldri opphørt å eksistere i Øst. Så det vi kaller for, bysantisk kan kanskje mer presist kalles for Østeromerike. Og veldig mye av den gamle statusen til de gamle romerske keiserne ble jo videreført av de bysantiske keiserne. Så det var et maktapparat som var
var fullt av seremonier og gammel prakt og tradisjon som skulle anskueliggjøre og vise frem at dette her var en helt spesiell type makt som ingen andre fyrster i den kristne verden kunne måle seg med.
Måten man gjorde det på kunne være mål til måltider ble gjort på. Hvis en keiser skulle forflytte seg fra et sted til et annet sted i Konstantinopel, så ble det gjort i form av en prosessjon, der en hel høy med folk har vært i sving og gjort forskjellige ceremonielle oppgaver, mens folk har stått og sett på. Så det er en skikkelig teater for å vise frem makten i all sin prakt. Dette har Harald vært en del av. Han fikk først en stilling,
mangla bitt, heter den. Og det var en slags offiserstilling i livgårdsystemet, som ifølge greske kilder hadde blant sine oppgaver å åpne dører når keiseren skulle gå fra et sted til et annet. Så fikk han en ny titel litt senere, kjøpte seg en ny titel litt senere. Og det som er spennende med disse titlene er at dette var
som han måtte kjøpe. Og de var veldig dyre. Så Harald har nok tjent mye penger i løpet av de årene han har tjenest gjort der, og så har han investert en del av den rikdommen i et innpass ved hoffet til keiseren. Så han har vært en av mange lignende typer. Dette her var det mest prestigefulle stedet man kunne befinne seg i den kristne verdenen.
og ingen var høyere på strå enn keiserne av Konstantinopel, og rundt han så var det nok mange tilreisende, både fra øst og fra nord og fra vest. Det var frankere der, det var engelskmenn, det var nordmannere, og så videre, som alle søkte å gjøre karriere i keiserns tjeneste på ulike måter. Så Harald har tilhørt et sånt
stort internasjonalt miljø egentlig, som jobbet for keiseren. Tror du han bare var en kriger i den forstanden at han fant seg på frontlinja og var en stor robust som likte å slåss? Eller tror du han var mer en strateg i en
herleder, altså mer en generaltype en modig type da som er med i slaget, men som kanskje står litt i bakgrunnen, vet vi noen om det?
Dette var jo en tid da disse lederne ofte havna i kamp selv. Men selvsagt, dersom Harald ble drept, så ville jo det være veldig vanskelig for alle de som jobbet for han. Hva skulle de gjøre da? Han var deres representant. Så han har vært en veldig viktig person. Han har helt sikkert hatt livvakter rundt seg som har beskyttet han.
Men han har vært i kamp, ja. Det tror jeg nok helt sikkert, og disse folkene rundt han, det var nok ikke hvem som helst. Noen var veteraner fra Olavstid, kanskje, som hadde kanskje vært på den tapende siden på Stiklestad. Andre hadde sluttet seg til i Kiev og Novgorod og andre steder. Dette var jo krigere, og i bysantinsk sammenheng var det noen slags elitesoldater, eller eliteavdelinger, som ble satt inn på spesielt vanskelige steder.
De kalles ofte for væringer. Væringegarden er jo et litt sånn popularisert, moderne uttrykk, men væringer er da kommer nok av det skandinaver som var på besøk eller gjennomreise i de slaviske områdene, de ble kalt for væringer. Og
og nede i Byzant så ble det kalt for Varangoi, en gresk form for væring. Dette var en slags elitesoldater i hersystemet som
både kunne være livakter rundt Kaisers person, og også sendes til fronten, der det var spesielt harekamper som foregikk. En viktig del av hans liv og historie er det som foregår med general Maniakes, hvor han da gjør et opprør og bryter med en general som han jobber for. Harald gjør ikke opprør mot generalen,
Men det er litt sånn det kan framstå i senere nordønne sager, som har en veldig eventyrlig framstilling. Vi begynner med de sagene. Så hvis man leser sagernes versjon av Haralds karriere i Byzant, så er det eventyr. Men eventyret inneholder en del motiver og informasjon som er hentet fra ting som fantes i virkeligheten.
eller som er mennesker som fantes i virkeligheten. Og en av dem, i sagene så hører vi at Haralds sjef var en streng fyr som heter Grygge, og så er det en litt sånn barnslig eventyr egentlig, at Harald er ulydig og lurer Grygge på forskjellige måter, og blir ikke helt klok på hva det her egentlig handler om. Og så forsvinner Grygge ut av den historien da.
Gyrge er et fjernt islandsk minne av en historisk person som levde i virkeligheten som heter Georgios Maniakes. Han var ingen hvem som helst i det bysantinske riket. Han var en general og øverskommanderende for de bysantinske styrkene som i 1038 invaderte Sicilia.
Og det var en ekspedisjon som Harald deltok i, som en av Georgius Maniakes underoffiserer, eller en av veldig, det var mange, mange tusen folk som har vært med på den krigen. Harald var en av dem med sine folk. Hvem besittet Cecilia i utgangspunktet, siden de invaderte der? Hva sa du? Hvem var det som besittet Cecilia? Cecilia...
Cecilia hadde vært en del av antikkens romerike, og så hadde det vært en del av det bysantinske keiserike etterpå. Men så på 800-tallet så ble det Erobra av Berbere fra Nordafrika under arabisk ledelse, og hadde siden da vært muslimsk. Og et slags underbruk, altså det var et eget emirat, et slags muslimsk kongerike,
men som også på en måte tilhørte et større muslimsk rike som lå i Nordafrika, i dagens Tunis. Og maktkampen, og så bysantinerne, utnyttet en lokal krangel mellom to medlemmer av fyrstefamilien på Sicilia,
ikke helt ulikt sånn som Harald Harald gjorde i England, for han allierte seg med broren til kongen, så var det to brødre som kranglet, og to fraksjoner på Cecilia, og så utløste det en bysantinsk invasjon i samarbeid med den ene sisilianske fraksjonen. Så Cecilia ble invadert av en stor bysantinsk herr og flåte,
Og i denne flotta så befant det seg en god del utenlandske leiesoldater. Harald Haråde og hans væringer, hundrevis av folk, var med. Og det var også med en del nordmannere, som hadde reist fra Nordfrankrike og over Alpene og blitt vervet i Italia. Og så var det en del bysantinske styre da.
Og denne krigen på Sicilia, den var nok noe av det heftigste Harald var med på. Det var en skikkelig blodig og voldsom krig. Mange store slag, beleiringer av borger og byer, og sjøslag utenfor kysten med berbiske nordafrikanske flåter mot galeiskipene til keiseren. Og Harald, vi har bevart skaldukvad fra Haralds tid,
fra Hans Hoff, som forteller om kamper på Sikiløy, som de kalte det, på Cecilia, og hare kamper. Det er her Harald skal ha utført bragder, som det heter, og gjort seg bemerket for å være lojal og flink, og dermed senere bli belønnet ved keiseroffet for sin innsats. Mhm.
Og Georgius Maniakis, han, altså Grygge i sagene, det er ikke noe rart at han ble en kjent figur i Norden. Harald har sikkert tatt med seg historier om han hjem, for han er veldig dominerende i det greske kildemateriale om denne tida. Han var altså da en
helt fremragende militær da sikkert et sånn ikke helt ulik Harald selv greske kilder greske kilder er skrevet samtidig det er øyevittneskildringer de har en helt annen type troverdighet enn de nordønne sagene vi har
de forteller at han var, tegner bilder av en veldig fascinerende figur, som nesten kunne vært i en film eller en tv-serie. Han er veldig stor, har veldig store hender, og han kunne brøle med en sånn buldrende stemme, så stemmen hans kunne høres over kampgnyet, høres det på slagmarkedet, ropte han ordre i øst og vest, og så rei rundt med kavalleriet sitt, fra avdeling til avdeling, mens slaget sto.
Det var en veldig levende bilde av han, og en fryktinjutende kommandant å ha, helt sikkert. Han var kjent for å gå ekstremt brutalt til verks mot finder. Han massakrerte sivilbefolkning, og han...
Han straffet også folk på egen side, som enten ikke var lydige, eller viste feilighet i kamp og sånn, på helt oppsiktsvekkende måter. Og det skapte mye problemer, så hele invasjonen av Cecilia, den gikk egentlig i stå, fordi at Georgios Maniakos havna på kant med folk, altså leiesoldater, i den bysantinske herren. Ikke Harald, men andre. Og da skulle han ha tatt leiesoldatenes leder,
og ført han fram for herren og latt han piske foran herren, forteller en gresk kilde. Og han har også da latt en øverskommanderende for den bysantinske flåten, altså en fyr som var en slekting av keiserne i Konstantinopel, en fyr veldig høyt på strå. Han ble også da arrestert av Georgius Maniakus og slått med stokker foran herren, fordi han hadde gjort noen feil i et sjøslag, eller en av det.
misslyktes i å gjennomføre en blokade, slik at sjefen for de muslimske styrkene hadde greid å stikke av og rømme tilbake til Afrika. Da ble det opprør og misnøye, og det opprør og den misnøyen forplantet seg til Italia, til det italienske fastlandet, og det ble begynnelsen på et stort opprør i Italia,
Georgius Maniakes, han ble arrestert av keiserns folk som kom fra Konstantinopel og galt han tilbake og arresterte han, så ble han satt i fengsel i Konstantinopel. Men mens han var der, så tok dette opprøret da mot bysantinsk styre i Italia helt av, og dette er begynnelsen egentlig på at bysantiene mistet Italia, at det løsrev seg fra keiseriket og kom aldri tilbake igjen. Ja.
Men for å slå ned dette opprøret så keiserne seg nødt til å slippe maniakesløs fra fagenskapet igjen og vende tilbake igjen til Italia, for det var bare han som kunne gjøre den jobben. Han som hadde autoritet nok og var flink nok. Da greide han det, for han stakk et stund og var ekstremt effektiv. Det finnes masse italienske kilder.
og normanniske kilder, for det var veldig mange normannere i Italia på den tiden her. De forteller at han massakrerte masse folk og gikk helt ekstremt brutalt til verkstad.
I dette her har Harald da befunnet seg i Italia, da disse opprørende først uttarta seg, og så ble han kalt tilbake igjen og gitt andre posisjoner, men han kjempet da først på Sicilia under Georgios Maniakis, og så kjempet han på det italienske fastlandet under andre greske kommandanter. Men bare for å fullføre historien om Georgios Maniakis, så greide jo han da å
underkue i Italia igjen, men da skal han ha fått nyss om at keiserne igjen planla å arrestere han. Og da den... Da det kom en offiser seilende fra Konstantinopel til hovedkvarteret til Georgus Maniakes i Bari i Italia,
og skulle frata en kommando over styrkene hans, så lot Georgius Maniakis denne offiseren gripe og henrette, og så kalte han sammen hele herren, og så utropte han seg selv til keiser i det bysantinske riket. Så han gjorde rett og slett opprør-
mot keiseren. Og så leder han en her, en kjempe stor her, kanskje halvparten av alle styrkene som bysantinske keiser ikke hadde, var nå under hans kommando og var lojale til han og dessverre gav troskapte han, så det brøt ut borgerkrig. Og så invaderte han Hellas og gikk da over land i Hellas mot Konstantinopel for å fjerne keiseren selv.
kreiseren sendte en her mot han, og det er ganske sannsynlig at Harald hadde vært i den her, og da kjempet mot Georgus Maniakes i et stort slag
mot slutten av Haralds tid i Byzansk der. Og da, veldig levende beskrevet i bysantinske kilder, skrevet av folk som så det med egne øyne og som var til stede, så får vi høre om hvordan folk var livredde for denne sagnomsuste brutale generalen, og at Georgus Maniakes leda kavalleriet på sin side,
og var personlig i nærkamp med sine styrker. Men så fortelles det at slik det så ut fra keisertro-troppene, som Harald kan ha vært blant, så forteller det at på et tidspunkt ble Georgios Maniakes skilt, han ble adskilt fra livgarden sin, og rei alene.
rolig bortover på et sted på slagmarken der det ikke var kamp.
Og så stoppet han hesten, og så gleie han av hesten og ble liggende livløs på bakken. Og etterpå så løp da de keisertro soldatene bort dit og skar hodet av like, og da overgav hele Georgus Maniakes her seg, for det hadde mistet lederen sin. Og så fant man da et sår etter et prosjektil i kroppen hans, som ble truffet av en pil eller et eller annet.
i kampen sette og bare glede av hesten og blødde her da og falt til slutt av hesten og da skar de av han hodet og så sendte de hodet i all hast tilbake til Konstantinopel og så ble hodet paradert i en sånn stor oppvisningsplass i Konstantinopel for å vise alle hva som skjedde med kongens finder, keiserns finder
Så det var jo en spektakulær person og en spektakulær karriere. Men da i de nordønne sagene så er den redusert til en streng leder ved navn Gyrge, som er streng mot Harald, men Harald lurer han og liksom sørger for at han for sine menn kan sette opp teltene sine på den beste plassen når Gyrge ikke ser, for eksempel.
Så det krymper til et lite eventyr på en måte, men under eventyret ligger det en historisk realitet om veldig berømte skikkelser og faktiske hendelser. Så de nordiske kildene fremstår banale og eventyraktige? Veldig. Da krymper det ned, og da er det bare...
Harald reiser da rundt fra sted til sted og kjemper mot fiender som er, alle sammen er sarasenere, som er da muslim da. I virkeligheten så bestod jo, så var det jo, den muslimske verdenen på denne tiden, den var jo, den lignet på den kristne, det var mange forskjellige riker,
med sine relasjoner, og masse komplekse relasjoner til den kristne verdenen. Alt dette har blitt redusert til en enkel kamp mellom Harald på vikingtokt mot noen sarasenere, eller mot noen muslimer. Han er veldig listig og veldig lur, og gjennomfører veldig mange triks. For eksempel på et tidspunkt ...
så prøver de å innta en by, og så er bymurene stengt, og bymurene er så høye at de kommer ikke over, men så ser de at det er fugler som sitter i reir oppe under takene inne i byen, og så lokker de til seg de fuglene og fester brennende mose, eller brennende greiner til føttene deres, og når de fuglene flyr tilbake inn i byen og lander i reirene sine, så tar det fyr, og så brenner hele byen opp, og så tar de byen da.
Så det er en av veldig mange triks som Harald gjør, og alle disse triksene finner vi igjen i annen middelalderlitteratur, eller antikk litteratur, der det er andre helter som gjør dem, som gjennomfører disse triksene. Så man har nok ikke hatt helt oversikt over naturlig nok, over hva Harald har holdt på med, og hvem alle disse folkene han hadde med å gjøre der nede var. Den kanskje mest fascinerende skikkelsen,
I tillegg til Gyrgeda, eller Georgius Maniakes, det er Keiserinna som styrte i Konstantinopel på Haraldstid. Hun het Sue, og hun var da den personen i det bysantinske maktapparatet som formelt hadde høyest posisjon. Det var for at hun egentlig tilhørte dynastiet. Dynastiet var i en slags krisesituasjon, fordi hun ikke...
Hun hadde blitt gift alt for sent. Hun var for gammel da hun ble gift til å få barn. Og klarte ikke å produsere en arving. Slik at dynastiet hadde store problemer med å finne en ny keiser som hadde det riktige blodet i årene. For å si det sånn. Og derfor så
Han gifta Soe seg mange ganger med ulike menn som ble hentet inn fra offiserskorpset eller fra det bysantinske aristokratiet, og de døde en etter en, så de hadde mange menn etter hverandre, og ingen av dem klarte å produsere barn.
Det har ført til at i ganske kvinnefintlige og stereotypiske bysantinske tekster fra samme tid, som på en måte reflekterer, sikkert sladder og rykter om keiserinna, så presenteres keiserinna som veldig seksuell.
med veldig stor seksuell appetitt, og veldig grådig, og at hun er interessert i yngre menn. Og det gjorde, kanskje hun var hun det på ordentlig, det vet vi ikke, men hun var i så fall helt lik som konger, som mannlige herskere på samme tid, ikke sant? Men det var en kvinne som gjorde det, så ble det mistenkelig gjort i kildene med en gang da. Og det finner vi igjen i historier om Harald i de nordrende kildene, som forteller at Soe, keiserinnen, var forelsket i Harald.
fordi Harald var så ung og kjekk og heltemodig. Men Harald ville ikke ha henne, og da ble hun sint og fornærmet og rasende, og derfor satt hun Harald i fengsel. I noen av de mer eventyrlige versjonene av dette, så er det en drage som skal vokte utgangen av fengselet, i andre er det en løve. Men Harald greier å flykte og drepe dette monsteret, og stikker av og rømmer det.
Det er jo en sånn eventyr, men det er et slags ekko av at keserinnen er opptatt av yngre menn, og sånn er det et slags ekko av ting vi finner i de samtidige greske kildene. Så det er veldig fascinerende. I tillegg så inneholder det en del motiver. Dette at Harald dro, eller flykta fra Byzans, det ser ut til å stemme. Men det hadde helt andre årsaker enn at keserinnen var forelsket. Jeg hadde satt han i fengselen.
Andre årsaker? Ja, det er helt andre årsaker enn det. Men motivet, at han flykta, det finner vi også igjen i bysantinske kilder. Hvordan vet de noe om hvordan han flykta? Via Middelhavet, eller via elvene? Via Svartehavet, høyst sannsynlig. Det de...
De nordønne kildene forteller litt ulike varianter. Noen av dem at Soe var forelsket av han, andre at han hadde underslått penger, og derfor ble arrestert for noen slags korrupsjon, og satt i fengsel. Ingenting av det er sant, tror jeg. Det som nok er sant er at han ble... Altså han...
ble satt i en form for husarrest helt mot slutten av oppholdelset i Byzansk. Bakgrunnen for det er at i 1043, da er det året han dro derifra, så ble Konstantinopel trua av en stor flåte som ble sendt over Svartahave av ingen annen enn Jaroslav, fyrsten i Novgorod og Kiev. Oi.
Han sendte en stor krigsflotte for å tyne penger ut av Konstantinopel, eller angripe byen, eller vi vet ikke helt, og lede to av hans sønner. Men det var en stor flotte, det var en stor trussel. Og da forteller samtidige greske kilder at
at keiseren på det tidspunktet ble så nervøs fordi han hadde en del folk i sin tjeneste som hadde kommet til hans rike fra de slaviske områdene, fra Jaroslav sitt rike. Han visste ikke om de ville være lojale mot han eller om de ville være lojale mot Jaroslav. Derfor så bordret han dem ut av byen og satte dem under vakt, står det vel.
Så det er en kilde forteller det. En annen kilde, den som nevner Harald ved navn, Araltes, forteller at mot slutten av oppholdet sitt så ønsket Harald å reise hjem, men han fikk ikke lov av keiseren. Det stemmer jo godt overens med dette at de skal ha vært satt i en slags husarrest
Og så står det likevel reiste han i hemmelighet med list, står det. I den greske kilden. Så det er noe sant i eventyret om at han rømte, flyktet derifra. I eventyret, den nordønne sagaene, så står det at han flyktet ved å stjerne to galeisjip.
og at disse Galei-skipene, de måtte komme seg forbi en kjetting som lå spent utenfor brygget i Konstantinopel, som måtte forbi, eller over, og det var veldig vanskelig, men at jeg hadde et sånn lurt triks med at alle mennene i skipet løp bakes i skipet akkurat når de nådde lenka, slik at det steila opp, og så la det seg midt på, og så løp alle frem i skipet, slik at det glei ned på den andre siden, da. Ja.
Og det er nok et eventyr, men det fantes en sånn lenke, for den er bevittnet i mange andre kilder at det var en lenke som var spent over det gyldne hornet som var der ved bryggene lå da.
Så det er det nordrende, vi begynte jo å snakke om de nordrende kildene og hva man kan stole på og ikke, så det er på en måte en del som er eventyr, og en del som åpenbart ikke stemmer overens med mer troverdig informasjon i andre kilder, men så er det samtidig noe i det som er noe slags ekko av ting som har hent i virkeligheten, en slags fjernt
fjernt ekko som da reflekterer hvordan man har fortalt, og så kan man tenke seg 200 år eller 150 år har det gått omtrent da sagaene ble skrevet fra dette her skjedde, og da generasjon etter generasjon som har gjenfortalt dette her, så har det blitt en god historie, og blitt tilpasset hva som kjennetegner en fengende og god historie, så man har trukket inn ting fra andre eventyr og andre historier om andre helter som har gjort ting, men så er det bevart noen ting som faktisk er sant da.
Hva sier Kilden om, når dukker han opp neste gang i Kilden, er han i Norge da, eller Danmark? Nei, han reiser tilbake til Kiev, antageligvis, i dagens Ukraina, som var den største og viktigste byen i det store riket til Jaroslav. Og der har han lagt planer, sammen med Jaroslav, åpenbart, om et slags comeback i Skandinavia.
Så mye tyder jo på at han ikke egentlig hadde noe langsiktig plan om å reise hjem til Skandinavia, men at dette er noe som han måtte forlate Byzans etter hvert, og dro der hjem. Men
i hvert fall så har han lagt konkrete planer om å reise hjem i 1043-1044 rundt der. Og det var jo da på den tiden Knut hadde vært død en del år, Magnus den Gode hadde vært konge i Norge i mange år, han hadde blitt voksen i mellomtida, han hadde også blitt konge i Danmark av litt mystiske årsaker,
og var kanskje den mektigste kongen i Skandinavia. Den mektigste enkeltfiguren i Skandinavia. Frem til Harald Haraldes hjemtur. Da har han lagt planer om å komme tilbake og kreve en plass ved bordet. Det ser vi ved at han gifta seg
gikk i ev med datteren til Jaroslav, som heter Elisiv, og som Elisaveta, Elisabeth, som skulle bli hans dronning, eller en av hans to dronninger, kan vi kanskje si.
Det er et bevis på at han hadde Jaroslav på sin side. Dette var en politisk investering. Rent allianse-ekteskap hadde veldig litt å gjøre med romantikk og forelskelse, men var et uttrykk for at de allierte seg gjennom det ekteskapet. Så da er han på vei hjem. Jeg har glemt å si en ting som kanskje bør fortelles om Haralds opphold i Byzantsk.
og det er dette her med blindingen av keiseren. Det er litt kompliserte årsakssammenhenger, men mot slutten av Haralds opphold, så ser det ut til at
De planene han hadde lagt i Byzans, de falt på en måte om kull, og ting tok en retning som han ikke hadde forutsett, og som til slutt endte med at han måtte reise hjem. Det begynte med at den keiseren som Harald tjente, og som Harald fikk eller kjøpte disse titlene til, den keiseren som han har forholdt seg til hele tiden, den keiseren som kalte han til seg fordi han hadde vært flink, han ble syk og døde.
Og dermed så sto Harald kanskje litt på, han tilhørte jo da disse vaktsoldatene og sånt rundt hoffet i Konstantinopel. Han hadde kommando for sine folk og sånt, men hans allianser og de avtalene han kanskje hadde inngått og sånt, de falt litt omkull. Da skjedde det noe ganske oppsiktsvekkende, og det er at det ble...
Det ble helt uavhengig av denne borgerkrigen med Maniakes som utroppet seg selv til keiser, så oppstod det en skikkelig giftig konflikt mellom to fraksjoner ved keiseroffet i Konstantinopel, der Soe måtte da finne en ny keiser som kunne styre, en mann som kunne styre mens hun egentlig trakk i tråden antageligvis og var den egentlige sjefen.
Og denne nye keiseren, han viste seg å være noe av en opportunist og spradebass, og han vik statskupp, rett og slett. Så like etter at han hadde blitt proklamert keiser, så lot han Soe, keiserinna, arrestere.
Og jeg sa tidligere at det er en del sånne ting her som Game of Thrones ser ut til å være inspirert av. Sue, hun var kjent for å ha så langt og vakkert hår. Hun ble nå tvangssendt i kloster. Hun ble arrestert midt på natta.
i kvinnekvarteret i Kaisersbladet, satt ombord i et skip, seilt ut til en øy ute i Marmara-havet utenfor Konstantinopel, og tvunget inn i et kloster der, og der ble håret klippet av henne, står det i kildene. Sånn som skjer med hundrådningen Sørsey. Det er en av mange eksempler på ting som jeg tror kanskje har historiske forbilder.
Håret i klippetegnet, det er egentlig bare en måte å si at hun ble... Det var en del av ritualet for å bli nonne. Å gjøre klar for å ha på seg nonnehabitten som dekket til hodet. En sånn svart nonnedrakt. Men så greide Soe å...
fra til klostret sine støttespillere i hovedstaden, og så ble det rett og slett en slags oppstand i Konstantinopels gater, og en del folk i militærapparatet støttet henne, og ikke denne kupmakeren. På en eller annen måte har Harald vært involvert i dette her. Vi vet ikke helt hvordan og akkurat hva slags rolle han har spilt før han plutselig dukker opp igjen i kildene på ganske spektakulært vis.
For det endte da med at keiserplasset ble stormet av en stor folkemengde, og den folkemengden, vi har veldig gode kilder som beskriver dette her, øyevitneskildringer, folkemengden og en del militære som hadde byttet siden, de tok seg over murene og sa
de og herja litt sånn som moderne demonstrasjoner kan bryte ut av kontroll, ikke sant? Eller kan bare bli sånn vildt plyndring, så ble deler av Konstantinopel og hele keiserpalasset ble veldig plyndret. Og keiseren selv, han mistet jo totalt kontrollen og flykta da med en båt fra keiserpalasset langs kysten og bymuren, og så gikk han i land et annet sted i byen og gikk i kloster, han også.
Det var måten man i middelalderen prøvde å berge livet på. Hvis man mistet makten, så var det veldig vanlig å gå i kloster, fordi kirkefreden gjorde at det var forbudt å utøve vold i Guds hus. Dette er jo bakgrunnen for moderne kirkeasyl og sånt.
Så han søkte tilflukt i et kloster i rollen som munk. Men da det ble kjent, så kom jo folkemengden dit også og brøt seg inn i klostret og hentet denne kuppmakeren ut på gataen.
satte han på et esel for å ydmyke han, og han ble ført i en slags prosessjon med folk på alle kanter tilbake mot geisepaset, der Soe nå var hentet tilbake igjen og satt og ventet. Dette her tror jeg kanskje er min beste intense opplevelse som historiker, det er akkurat de kildene her. Hovedkilden er en...
som er skrevet av en bysantinsk byråkrat som jobbet i Keiserpalasset, og som senere skrev ned en lang skildring av dette her. Det er altså en øyevittneskildring, og han forteller om seg selv, og om hva han så og hva han hørte, og det gir en sånn her umiddelbarhet, og en sånn rå tilstedeværelse som ikke finnes nesten i middelalderkilder i det hele tatt, og det virker veldig moderne på en måte, eller tidløst.
Du minner om Saddam Husseins fall, eller Ceausescu, eller Gaddafi, og så videre. Du må få en frysning på ryggen, fordi at måten denne folkemengden kommer ut av kontroll og begynner å plyndre, og forteller små detaljer som at folk, før de stormet Keiseplasset, så...
så så han folk som gikk rundt i gaten og plukket steiner som var passet størrelse til å kaste, og bar dem i foldre klærne sine, og gjorde seg klar. Det er sånne små detaljer som virker veldig troverdige, og som ellers ikke får plass i senere kilder.
Og så forteller han at da keiseren var hentet ut av dette klostret og var på vei til å bli ført tilbake mot keisepalasset, så er det noen vakter og soldater som er rundt keiseren og som holder folkemengden litt på avstand. Men så blir disse vaktene avløst av en ny gruppe vakter som kommer mot dem fra keisepalasset. Og disse vaktene, står det spesifisert, er utlendinger.
Og de tilhører vaktsystemet i keisepalasset. Så står det at lederen for disse soldatene har med seg en skriftlig ordre som han tar frem og viser frem til de andre offiserne. Og den ordren er at de skal ta med seg keiseren til en bestemt plass i byen
og så skal de stikke ut øynene på han. Det var en ganske vanlig straff for denne type forbrytelser i det bysantinske riket. Så fortsetter han som har skrevet denne teksten, Mikael Sellus heter han. Han forteller i grufølg detalj om det som utspilte seg. Han forteller at disse soldatene var veldig
at de var harente og effektive, og at de var flinke til det de gjorde, at de hadde gjort det før, og at de tok keiseren
og dro han ned fra Esle og la han ned på bakken, og det keiseren da fikk fullstendig panikk, at han hylte og skreik og slo seg i bryst og reiv seg i hår og ropte på nåde og ropte på Gud og oppførte seg veldig uverdig, men at disse soldatene ikke lot seg rikke, og at de satte seg oppå han, og at de hadde med seg et rettskap som var laget for å pirke ut øynene på folk, og at de da pirka ut begge øynene på han.
Og så slutter den delen av den beretningen i de bysantinske kildene. Men hvis vi går tilbake, spoler frem til Haralds hoff, en del år senere da han var kong i Norge, og så leter vi gjennom disse skaldekvadene, så finnes det der flere dikt som forteller at Harald i sin tid i bysantinsk tjeneste stakk ut øynene på keiseren.
Så denne utenlandske offiseren og disse utlendingene som gjorde dette, det er det god grunn til å tro at det faktisk var Harald og hans folk. Det finner vi også igjen i de senere nordønne sagene, som alle sammen gjentar at de gamle diktene og fortellingene sier alle sammen at det var Harald, det var virkelig Harald, sier de, som stakk ut øynene på keiseren.
Så dette her er jo en av de veldig tidlige kilde, som gir et litt blikk inn i både hva slags type Harald var, hva slags arbeid han kunne gjøre,
For meg er det litt sånn... Han er en ganske mørk skikkelse på mange måter. Han er jo en skrekken hytende fyr på mange måter. Og her er vi da. Øyevittneskildring fra vikingtida. Slutten av vikingtida av en norsk konge i aksjon før han ble konge i Norge. Så jeg synes det er ganske...
Det er en fascinerende detalj. Virkelig. Har du forespillet den koblingen deg før, eller var det noe du fant under arbeidet? Neida, det er kjent fra før det. Men jeg hadde ikke lest Mikael Sellus sin tekst i sin helhet før jeg gjorde research til denne boka. Og den var helt slående. Akkurat dette med blindingen tar jo ikke så mange avsnitt.
Men hele skildringen av denne her maktkampen og av den stormingene av Palasse er ekstremt levende. Jeg tror kanskje det er noe av det villeste jeg har vært borte i i kildemateriale fra middelalderen. Og da får jeg et slags følelse av at
Når du bare forholder deg til sagar og skalderkvad og litt sånne særegne nordrønne kilder, så er det ganske stor avstand til historien. Og det er filtrert gjennom måten man fortalte ting på senere i middelalderen. Det er en slags eventylig slør over det på en måte.
Og jeg tror mange har den kontrakten på en måte litt også med middelalder, altså middelalderhistorie er ofte litt sånn fantasy og eventyr. Det er ikke noe man tar på en måte helt seriøst, fordi at det tilhører på en måte eventyrenes verden, ikke sant? Og så sagene er kanskje litt sånn spaghetti-vestern-filmer eller noe sånt som handler om en tid som har vært, men det var ikke helt sånn. Det var ikke så enkelt. Alt har blitt så enkelt å...
og eventyraktig. Når man finner en sånn kilde, så får man plutselig masse detaljer, og en sånn samtidighet, og en sånn presentasjon av det, som gjør at man skjønner at det var jo den samme virkeligheten som vi lever i. Det var jo vår verden, dette her. Det var jo mennesker av kjøtt og blod med
som var like nyansert og alt var like sammensatt som nå. Det høres nesten ut som den western-spagetten til en dokumentar. Det er kvalitetsforskjellen på disse kildene her. Det var et godt bilde, synes jeg. Jeg blir bestialst nysgjerrig på hva man gjør
Det er jo en slags ultimat straff også, å leve i, altså blinde noen. Ja, det var en veldig utstrakt straff. Jeg har jo lest igjennom veldig mye av det bysantinske kildematerielt som er bevart fra denne tida, og mange sånne beretninger av politisk historie. Og det er veldig mange som ender opp sånn. Og det var jo en måte å...
Du finner igjen også i England og Nordeuropa, og også i Norge i middelalderen, at dette med å vannsire noen var en måte å gjøre dem ufarlig uten å ta liv av dem. Hvis du var blind, så kunne du ikke erske. Så det var for så vidt mildere enn dødstraft. Jeg tenker også på at det er en mye mer effektiv ondskapelse
ondsinnestraff også, som jo vi vil vare hele veien. Hvis du skjærer av organer eller blinner eller de type ting, så vil du jo også leve som handicappet isolert resten av livet, som en slags tortur for å straffe. Ja, og som en påminnelse om hva du har gjort, kanskje. Det kanskje mest slående eksempelet på dette her, det er fra tidligere nevnte Kong Knut,
Da han var ung, så ble han med faren sin, Svein Tjugershegg, til England. Svein, kongen av Danmark, invaderte England. Og så drev de den engelske kongen i eksil til Normandi, og så tok de over makten i England. Men så døde Svein Tjugershegg
Da ventet den engelske kongen tilbake til England, og store deler av den danske herren deserterte, fordi de var tro mot Svein og ikke Knut. Så Knut var da igjen veldig ung, og hadde da lederskap over det som var igjen av den danske herren. Men han hadde da i sin besittelse et ukjent antall gisler.
som var blitt overlevert til Svein, faren hans, da han overtok England like før. Og det her var jo da sønnene antageligvis til noen av de mest fremstående familiene i England, som ble overlevert som slags pant på avtalen som var blitt inngått da de overgav seg. Og sånne gisler var veldig vanlige da, ikke sant? Og da...
Knut reiste tilbake til Danmark med resten av herren, så hadde han med seg disse gisslene. I stedet for å seile til Danmark, så seilte de søraver langs kysten, og så gikk de i land på en strand i Sør-England med disse gisslene. Og så står det der i den angelsaksiske krønniken at de ble blinde, skjerte av ørene deres, skjerte av nesene deres, og hogget dem hendene på begge armene, men lot dem leve.
Og så gikk de i bord i skipene sine, og så seilte de tilbake igjen til Danmark. Og dermed, dette var jo ikke hvem som helst, dette var jo folk av høy byrd i England, og noen av dem døde kanskje av disse skadene, men de fleste overlevde antageligvis, og de måtte da ta svare på av sine familier og sine slekter. Etterpå, de ble jo da en slags synlig...
om hva som skjer hvis du bryter en avtale med Knut. Et år senere kom Knut tilbake med den invasjonsseren som skulle endelig gjennomføre robringen av England. Da visste folk at man ikke skulle kødde med Knut
Det kan også nevnes at de norske stormennene som kjempet mot Olav Haraldsson, Olav den Hellige, på Stiklestad, det fortelles også i noen av sagene at de hadde overlevert sønner eller andre familiemedlemmer som gisler til Knut, og at de gislene var i England.
Så dette her var en ganske sånn enkelt å forstå, men ganske sånn brutal side av lojalitet. Ja, ekstremt effektivt. Og effektivt, ja. Og gangsteraktig. Ja, det sier det mye. Ja, så det var viktige brikker i historien, og
Før vi da kommer til 1066, så er det jo da et stykke som jeg ikke kjenner til i helt tatt, men at Harald Harald da tar han plassen til Magnus på et tidspunkt, og så hva skjer med forholdet til Danmark? Ja, så i 1045 så kommer Harald tilbake til Skandinavia, og han har med seg masse veteraner,
fra dette lange krigelivet i bysantinsk tjeneste. Han har med seg Elisiv antageligvis, som sin kone som skal bli dronning. Og så har han med seg veldig mye penger. Han har fått med seg masse penger fra bysant, og det er noe alle kildene er enige om.
Det ser vi også, nordmanniske kilder, engelske kilder, i tillegg til de nordønne kildene, forteller alle at Harald var ekstremt rik da han kom tilbake. Så her var det en veldig seriøs spiller, for å si det sånn. Og han var jo også etterkommer etter Olav den Hellige, som nå var helgen, og kunne også høre krav på å tilhøre det rette dynastiet.
Og for å gjøre en lang historie kort, så gikk han først i krig mot Magnus, den gode. Han kom ikke som den snille unkeren som skulle hjelpe han, han kom for å få sin plass ved bordet. Og så endte det med at de inngikk et kompromiss, og at de delte makten mellom seg. Så Magnus skulle være overkonget, og Harald skulle være underkonget. Og et år senere så døde Harald.
Magnus den gode. Vi får tro av naturlige årsaker. Og så arvet rett og slett Harald hele kongeriket. Så det gikk ganske enkelt. Det må jo ha skjedd et eller annet der. Det var jo veldig tilforlattelig at han... Ja, altså, men... Folk døde jo av sykdom hele tiden også. Så jeg tror det var naturlig død. Men Harald...
drepte jo ganske mange folk på ymsevis gjennom sitt liv. Hvis det hadde dukket opp noe bevis for at han sto bak, så hadde ikke det vært sjokkerende, for å si det sånn. Men jeg tror ikke vi skal regne med det. Men han arvet i hvert fall makten i Norge, og det er jo ganske morsomt å forestille seg, for her har vi en mann som er cirka 30 år gammel,
som har vokst opp i Norge som lillebror av en norsk konge. Så altså et medlem av den aller yperste elite i Norge. Og med masse forbindelser og slektinger og sånt rundt omkring. Men han har ikke vært i Norge på 15 år. Han forlot Norge som 15-åring etter stikkelsen. Han har ikke vært tilbake siden. Deremot så har han vært i...
og Ukraine, og ikke minst i det bysantinske riket. Han hadde vært i Midtøsten, han hadde vært på besøk i Jerusalem, han hadde vært i Nordafrika, han hadde vært i Italia, Sicilia, Bulgaria. Han var ekstremt bereist, og helt sikkert ekstremt kunnskapsrik.
og mye tyder på, så hadde han jo da rundt seg et miljø av folk som hadde reist sammen med han hele veien. Så dette er et fremmed miljø av folk som er veldig påvirket og formet et helt annet sted enn i Norge, som nå overtar makten i Norge. Og det skinner jo gjennom i måten han styrer på som norsk kong også. Men han var fremmed,
Han trengte allianser, han trengte å kanskje gjøre seg kjent igjen i det norske aristokratiet, og det er nok grunnen til at han nesten en gang han blir konge,
eller som tidlig som han blir konge, så gifter han seg på nytt i Norge, men nå med en norsk stormannsdatter, det er Tyra, som kommer fra, hun var nyesa til tidligere nevnte Kalv Arneson, og han tilhørte da en familie med veldig mange medlemmer, som holdt det på giske.
og som var veldig sentralt plassert i det norske aristokratiet. Så dette nye ekteskapet, det var nok en måte å bygge allianser og forbindelser med norske aristokrater. Og så begynner han å styre, og da i alt det materialet om Harald frem til nå, så er jo, det er nede i Byzant, så er jo verden rundt Harald veldig synlig i kildene, mens han selv er jo litt sånn usynlig, bortsett fra det korte glimt, sånn som denne skildringen om blindingen.
mens når han kommer tilbake til Norden så er det de nordønne kildene først og fremst som gjelder men i de så er jo han hovedpersonen hele veien og de gir jo et mye tydeligere bilde av han det reflekterer jo at han var han var kongen det er han det handlet om i bussene så var det ikke en viktig person han var en av mange karrierister som prøvde så godt de kunne å kave seg oppover i systemet der nede
Så han treer jo på en måte fram for oss da, i rollene som norsk konge, som er en skikkelse det er ganske enkelt å få et inntrykk av, ganske tydelig avtegnet. Skremmende, intelligent, brutal, autoritær, påvirket av østlig keisertradisjon, som tilsa at kongen skulle bestemme alt, og være øverste sjef for alt. Så han var jo konge i Norge i 20 år,
Og i de 20 årene så regjerte han veldig aktivt. Han fikk fire barn med disse to konene sine, to jenter og to gutter, og de guttene arvet makten etter han, og en av dem døde, men den andre overlevde, og hans sønn tok over etter han, og hans sønn etter han, og så videre. Så Harald regnes egentlig som grunnleggeren av det kongedynastiet som regjerte i resten av middelalderen. Ja.
Så det er en veldig viktig person i norsk historie. Og han, ikke sant, altså i Byzans, så hadde Harald vært, ikke bare hadde han sett på nært hold det bysantinske systemet, han hadde vært en del av det. Og det systemet, det var jo sofistikert på en måte som ingenting kunne måle seg med i Norge, eller i Danmark, eller i Sverige. Ja.
I Norge så hadde man for eksempel ikke bygninger av, man murte ikke, man hadde ikke steinbygninger, men de første steinbygningene, de ble bygget under Harald Harald. Det er kanskje ikke en tilfeldighet da. Og i Norge så hadde man en veldig liten tradisjon for at kongene
kongene slo mynt. Det er bevart litt mynt fra Olav Trygvason og Olav Haraldsson, den hellige, men deres myntslagning virker litt tilfeldig og sporadisk og litt amatørmessig. Harald har umiddelbart etter at han kom til makten, igangsatt en gjennomført pengeplan for
der han til synneraten har smeltet om bysantinsk mynt og preget nye norske mynter, som er kjent som Haraldpenninger. Det sirkulerte ganske rast, veldig stort antall med mynter slått av han. Konstantinopel, bysant, var en veldig avansert pengeøkonomi. Han har fått lønn der nede i mynt, og han har sett hvordan keisemakten der nede
har kontrollert samfunnet, eller dominert samfunnet, blant annet ved hjelp av å kontrollere økonomien gjennom myntene. Å utstette mynt, eller kalle tilbake mynt, og ikke minst ved å slå mynt med forringet sølvinnhold når man
trengte penger i dårlige tider, så kunne keisemakten gjøre det. Det ser vi også i Haralds mynt. De første myntene som ble utstedt av han, de er nesten bare sølv. Det er sølvverdien som er det avgjørende. Ikke hvilke konge som hadde slått dem, men i løpet av noen år begynner han å slå mynter med lavere sølvinnhold og bli innblandet av kobber.
Og det gjorde at disse myntene, de skulle vært like mye i Norge, hvis du tok dem ut av landet, så mistet de den verdien som ikke var sølvverdien da.
Og egentlig er jo dette innføringen av penger i jordens egen betydning i Norge, og det er en gjennomført pengepolitikk. Men Harald var også ganske ekstrem, for når de her utvandringene av mynten i Byzans, så var det snakk om at man kanskje gikk fra...
90-80% sølv, eller noe sånt. Mens Harald var helt nede på 30% sølv. Så han var ganske drøy da. Og det finnes også spor i sagene om Haraldslotten, som han kalles der da, der mennene til Harald får lønn i det sølvet, og så er det liksom ikke verdt noen ting hvis du skal ta det med ut av landet da.
Helt befolkningen i hermetet merket ikke noe forskjell, fordi de opererte med samme myntene, men for hans egen del ble han ekstremt mye mer, han beriket jo seg selv veldig med dette her, og så ville han få større kjøpekraft for utlandet, altså service. Ja, og kunne da ta en mynt fra utlandet og smelte om til to, eller kanskje tre nye mynter, ikke sant? Det som er
bemerkelsesverdig, det er at disse myntene de ser ut til å ha blitt godtatt i Norge, og fungert som betalingsmiddel, og sirkulert det finner man blant for eksempel så er det veldig få vi har funnet veldig mange sånne mynter
som reflekterer at det var mange i sirkulasjon, og de myntene har veldig få merker i seg. Det er interessant for at merkene i mynter er fordi at folk sjekket verdien, de klippet i dem for å avgjøre om det var sølv eller kobber, eller hvor kvaliteten på dem. Det er det mindre av i de bevarte Haraldsmyntene som man har godtatt verdikjøret,
verdien av dem, fordi det har alt som har slått dem. Så det er staten som garantist på pengenes verdi, ikke sant? Så dette er interessant på mange planer. Men vet man noe som helst om folk godtok dette her, eller forstod det, og at det var en form for skattelegging? Altså hadde man...
Hadde man forståelse for det? Dette tyder jo på at dette fungerte, og også det at pengene ble videreført etter Harald. Så det regnes jo som fødselen av et norsk myntevesen, en egen norsk valuta.
Men vi har veldig få kilder av hvordan dette ble oppfattet i samtiden, bortsett fra denne anekdote i sagene om Haraldslotten som folk var sure for, for det var vel lite verdt da. Men det tyder jo da på at dette her har vært i sirkulasjon, og det igjen speiler jo da at kongene har hatt et ganske imponerende maktapparat som har fått dette her opp å gå da.
Og så kan man spørre seg, hvor ble denne mynten slått? Jo, den ble vel antagelig slått i myntslageverksteder av myntslagere som ble hentet inn, kanskje fra utlandet,
Vi har navnene på flere sånne myntslagere, og hvor har de jobbet? Jo, de myntene vi har bevart, eller noen av dem, et sted står det at det er mynt fra Hamar, et annet sted står det at det er mynt fra Nidaros, og det tyder på at det er slått i myntslageverksteder i disse stedene, og da antakeligvis i Kongsgården, som da var en borg egentlig, som kongen hadde, med bybebyggelsen rundt.
Det Harald kanskje er mest kjent for i dag, overfladisk i Norge, er at han grunna Oslo, sies det. Det er en liten forenkling. Det fantes noe i Oslo før Harald, men Harald bygde åpenbart ut Oslo og satt seg på Oslo. Det gjorde han. I siste årene har det blitt avdekket rester til tettbebyggelse.
etter tettbebyggelse i Hamar, som fra hans tid tyder på at han har bygd ut Hamar, og han har også antagelig bygd ut Nidaros til en ordentlig by. Så han har vært veldig aktivt og bygd i Norge, og han er kjent for å ha holdt til i disse borgene, i mye større grad enn, eller i byene da, i mye større grad enn tidligere konger.
Så en litt annerledes konge, preget av keiserne i Byzansk. De reiste rundt på landsbygda i det bysantinske riket. De holdt til i keiserpalass i Konstantinopel og i Thessaloniki. Og
og noen andre steder, og residerte i store palasser. Harald ville ikke flytte rundt på landsbygd i Norge. Han har på en måte kopiert litt deres stil. Så styrte vi jo over Danmark på denne tiden. Og det som skjedde var at Magnus, den gode, han hadde jo vært kong i Danmark og Norge. Men det...
Harald arva den makten i Norge, men ikke den i Danmark. Og det gjorde, ikke fordi han krevde å bli kong i Danmark, men han måtte hjem til Norge for å sikre makten her først, og dermed så var det en annen tronprætendent som grep makten i Danmark med støtte da fra det danske aristokratiet.
Svein Estredsson, heter han. Og han ble på en måte Haralds nemesis hovedfiende i alle år i hans konggjerning. Fordi Harald godtok ikke dette, og han førte da krig, om ikke hvert eneste år, så nesten hvert eneste år, mot Danmark. Så hans regjeringstid er en sånn marerittaktig periode sett fra dansk side, der den norske kongen
vender tilbake til danske strender igjen og igjen og igjen og igjen og driver en slags terrorkrig og plunderkrig for å ikke helt ulikt sånn som danskene drev på i England før det erobret England drev Harald på i Danmark
Harald, motivene var jo at han ville bli dansk konge, men kanskje var det også fordi det ga en mulighet til å røve og plyndre, og på den måten skaffe verdier til Norge. Han fikk jo antageligvis noen av de samme problemene som Olav hadde hatt for engere. Han hadde med seg mye penger, men han måtte ha tilførsel av mer penger.
Og denne pengepolitikken kan jo delvis forklares utifra det, ikke sant? Altså at det var en måte å skaffe mer verdier på. Og angrepene på Danmark kunne også, alle skildringene vi har av det, både i Skaldekvad og i Sagen og sånn, betoner jo at de plundrer og stjeler husdyr og tar med seg penger. Kan dette her vært en sånn katalysator for danskenes hevne av å ta Norge i senere tid?
Hva mener du? At Norge havna under danskene i mange år. Veldig mye senere at dette her bare er en sånn...
en slags folklore, en konsekvens, en katalysator for at danskene glemmer aldri denne tida. Nei, jeg tror ikke det. Det tror jeg må forklares ut fra helt andre forhold. Det er fordi at i seinmiddelalderen så ble de nordiske kongefamiliene fløttet inn i hverandre.
med at de gifta seg med hverandre og fikk felles, neste generasjon så ble det felles konger og unionskonger, og så ble rikene slått sammen, og så var tyngdepunktet, politiske tyngdepunktet i Danmark. Så jeg tror ikke det var noen som, men da var jo virkelig Danmark, sånn som det var både før og etter den tiden jeg snakker om i dag, så var jo Harald stormakten. Så det var
Nei, unnskyld, det var Danmark, stormakten i Norden, så den tiden har sikkert fortolket seg ganske rar for folk som har sett tilbake på den i senere tider. Den fortolker seg ganske rar i dag også, egentlig. Se på folketallet i Danmark, Norge og så videre. At Harald var i stand til å dominere og herje så voldsomt som han gjorde, med å være konge i et såpass ressurssvagt land som Norge var da, i forhold til Danmark.
En sånn observasjon at det er veldig mye, enten er det samarbeid, eller i hvert fall steil i fronte, Danmark, Norge, hvem skal styre hvem og plundring, men det kan godt være at svenskene kommer innom historien overalt her, men det er veldig lite, er svenskene mye mer vent øst over og sør over, mens vi holder på vest over og nordover?
mot Frankrike? Veldig forenkelt sagt, så kan du kanskje si det. Svenskene har ekspandert i Finland og hadde veldig tette forbindelser med såkalt Gardarike, som det heter i sagene, rus-
Så store rike til Jaroslav og hans slekt hadde veldig sterke interesser og forbindelser dit, mens danskene og nordmennene var mer vestvente.
nordmennene kanskje i nord, med Island og Færøyene, og spesielt sånn særegent norske områder, mens danskene også var veldig viklet inn i tysk politikk hele tiden. Så det er på en sånn følge på en måte bare geografiens det som gir seg av geografi. Så for å rappe opp og gå inn for landing her, så tar vi jo det ble tre timer her, det var det jeg sa. Det var det jeg sa, ja.
Hvis vi går til 1066, altså vi har vært litt inne på det allerede, og vi trenger ikke veldig mye tid på det, men for å bare full circle her, så er det hvorfor satsa Harald alt på England? Vel, Harald var konge i Norge i 20 år. Han greide aldri å være rolig i Danmark, selv om han prøvde. Og i 1064 så ble det en slags varig fred
Og i alle de årene som han hadde vært kong i Norge, så hadde det egentlig vært fred med England. Og England hadde da i en årekke før 1066, så hadde England vært styrt av en konge som heter Edvard, som vi kjenner som Edvard Bekjenneren. Og han døde tidlig på året 1066 av sykdom, og han hadde ingen arvinger. Og vi vet jo ikke hva Harald tenkte og hvorfor,
Men han var da en av flere som nå tok målet seg til å bli konge der. Man kan tenke seg at han var frustrert over mangel på fremdrift i Danmark. Det kan hende at han ble overtalt av Toste, broren til kongen England som kom til Norge og inviterte ham. Det er sånn sagene fremstiller det.
Det som er veldig fascinerende, synes jeg, det er å tenke oss Harald som en ny Knut. At han prøvde å gjenta Knuts bragd fra det året Harald ble født, 1015. Så i år 1015 krysset Knut havet og erobra England og skapte med det på en måte hele
den geopolitiske virkeligheten som Harald opererte i og alle andre opererte i etterpå. Så en enorm, enorm bivenhet, underkommunisert i historiebøker både i England og Norge og Danmark i dag, hvor viktig den danske invasjonen av England var da. Og den var jo selvsagt også veldig berømt. Knut hadde kommet til England sammen med faren sin, som hadde begynt robringen før han,
Og da Svein 20-segg reiste til England, så hadde han to sønner, og not den ene sønnen være igjen i Danmark, og fikk det danske aristokratiet til å sverge eder om å være tro mot han, og så tok han med seg Knut til England. Oppenbart for at Knut skulle ha en fremtid i England, og kanskje bli en senere konge i England da. Harald
slående paralleller her. Hans sønner var jo nå ungdommer, eller unge voksne, i slutten av 10-året. Ja. Sorry. Og han lot nå den ene sønnen være i Norge, etter at han hadde fått det norske stormen til å sverge troskap til han, og sørge for å gjøre han til konge, dersom Harald skulle dø.
Og så tok han med seg den andre sønnen, Olav, over havet til England. Så det er veldig likt. Det er jo visse måter man gjorde ting på. Men jeg tror motivasjonen og planleggingen og sånn har veldig klare paralleller til det som var danskenes prosjekt en generasjon tidligere. Og de lyktes jo med sin operasjon.
Og nå snakker vi jo en del om innovasjonen, og sånn innledningsvis, jeg trenger kanskje ikke å gjenta alt dette her, men bare si at dette var velloverveid, det var godt planlagt. Han hadde sikret seg støttespillere i England, og hadde allierte utenfor England, og dette her kunne godt ha lyktes. Det er litt irriterende å lese en del engelske historiebøker om dette her, for da er man så...
farget av den merkelappen vikinger og viking at man er veldig opptatt av drama mellom William Aurobren og Harald Godwinson og så kommer på en måte disse vikingene inn Harald Harald er en slags litt sånn intermesso på en måte oppi der, men i virkeligheten så var det et slags trekantdrama Harald var jo ikke en viking det er jo en veldig fordommende merkelapp han var en europeisk konge
som styrte på lignende vis som andre konger andre steder. Kristen selvsagt, og så videre, og med et ganske sofistikert maktapparat med disse myntene og byene, og så videre, og så videre. Så det siste spørsmålet, var 1066 slutten på vikingtiden sånn...
blir det bare en slags definisjonslek med begreper her, eller hva? Ja, det blir jo litt, jeg er litt sånn, noen ganger så har jeg tenkt at det fantes ingen vikinger, hele det er bare en konstruksjon, og det er, og at
jeg mener jo ikke det, jeg mener at vikingtiden er et brukbart begrep, en brukbar avgrensning for å studere en tid som skiller seg litt fra det som kommer før og etter, men det er jo en moderne oppfinnelse, ikke sant? Det fantes en egen vikingtid. Og vi kunne diskutere dette med vikinger opp og ned, men en ting som er sikkert er at viking, sånn som det ble brukt i vikingtida, ordet viking, det betydde aldri skandinav, men
Mens i dag brukes det som en slags betegnelse på de som levde her. Men ordets betydning er jo omdiskutert og sånn, men det betyr noen som reiser på krigstokt. Så det var selvsagt ikke forbeholdt skandinaver, og det var ikke betegnelse på hele befolkningen. Men det som er helt sikkert er at
I England endte dette med at William E. Robraren vant slaget ved Hastings og ble den første nordmanniske kongen i England.
Det regnes som slutten i England på den angelsaksiske perioden, og som slutten på vikingtida. Det er engelske historikere som har koina Harald Harald som den siste vikinghången, fordi han gjennomførte det siste store vikingangrepet mot England. I Norge ble det etterfullt av en langt fredeligere tid,
der sønnen hans styrte, Olav Kyrre. Kyrre betyr den fredelige, eller den rolige. Men hvorvidt
Olav Kyrres fredfullhet skyldtes at han hadde arv på sjelen etter å ha sett blodutgittelsen i England, eller om det skyldtes at det ikke var mulig å føre krig på den måten lenger, fordi at alle krigsskipene var igjen i England, og så mange soldater var blitt drept, og geopolitiske forhold i det nye England gjorde det umulig. Det er det vanskelig å si. Sikkert er det at det kom nye konger, og
Magnus Berfødt tok opp igjen Harald Haraldes krigerske måte å gjøre ting på. Det er mer naturlig å tenke at vikingtiden ebba sånn rolig ut, men at det er plunderkrig og det å reise og røve i Skottland og Irland og sånt, det var det folk som videreførte og drev med videre, men
det ble mindre og mindre mulig, og mindre og mindre lukrativt kanskje, og etter hvert så opphørte det helt da. Så hvis man må sette en strek et sted, så kan man jo kanskje gjøre det, så dette handler jo mer om hvor man slutter et kapittel, en historiebok, eller enn på noe som reflekterer virkeligheten da. Ok, så Hvite Krist og Harald henger litt sammen. Blir det en tredje også da, er dette...
Er det noen andre prosjekter nå? Planen min er å skrive fire bøker som henger sammen.
Hvor hvite Krist er den første, og Harald er den andre. Så jeg driver med den tredje nå, men jeg har ikke lyst til å si så veldig mye om innholdet i den enda, for den er litt uformet. Men det blir en fortsettelse. Ok, så du må holde på kronologien? Holde på kronologien, men gjør muligens noen tidshopp. Det blir ikke en hel bok om Olav Kyrre. Nei, jeg skjønner. Ok, men spennende det, og da
det blir jo ferdig. Det er som George R. Martin, det blir ferdig når det blir ferdig. Det blir ferdig før jeg blir pensjonist, forhåpentligvis. Jeg brukte veldig lang tid på å ha rådeboka. Lenger enn hvitkrist? Ja. Og det skyldes jo litt forskjellige ting, men det skyldes også at det har vært ekstremt ekstremt stort kildemateriale. Veldig mange forskjellige kilder. Og
og det å sette alt dette sammen, det er et enormt puslespill som skal settes sammen og prøve å formes til en lesbar fremstilling av Harald Haraldes liv. Det har vært min livsstørste utfordring, tror jeg, å få det til. Mens det blir det jeg er i gang med nå har andre typer kilder, og kilder som er enklere å bruke, ikke så arbeidskrevende, så det tar nok mye kortere tid.
Jeg kan ikke anbefale nok Hvite Krist i hvert fall, og gleder meg til å lese Haraldet, og gleder meg til å lese 3. og 4. også, da vet vi det, visste jeg ikke. Det var jo gledelig nyheter at det da kommer mer, og så...
må jeg si to ting til. Tusen takk for tre og en halv time her. Herregud. Du spurte, skal vi holde på en og en halv, eller er det en t-service? En t-service, vi får se hvor vi ender opp, det er ikke godt å si. Og så må jeg også si, hva var det siste jeg skulle si da? Det var, jo, bøken har vi nevnt, foredrag holder du? Ja, da kontakter, finner man sikkert bare å google seg frem, så
Eller man kan bare sette podcasten her på et høytalende deg, og det blir dårlig betalt til Tore her, så jeg vil anbefale foredraget. Vi kan si at vi har skrap litt på overflaten av innholdet. Ja, og boka, det finnes jo veldig, veldig mye mer inni boka enn det som går an å fortelle om
Selv om man bruker 3,5 timer. Ja, det er godt å vite. Da skal vi runde av og få lufta litt i studio her. Veldig hyggelig å være på besøk. Takk for meg. Takk. Veldig hyggelig å bli kjent med deg. Velkommen tilbake når som helst. Takk for det.