1/6/2020
Andre Lindal om opp- og nedturer i musikkarrieren, Justin Bieber-hitten og musikkbransjen i USA

00:24
Podcast-segmentet handler om opplevelser i LA, utfordringer med tillit i bransjen, og en personlig reise innen musikk.
03:26
Fortellingen om en musikers erfaringer med militæret og en uheldig visning av Blair Witch Project som kinosjef.
08:00
En lærerik reise fra å oppdage musikk til å bli produsent gjennom selvlæring og samarbeidet med venner og familie.
11:45
André forteller om sin reise til Berkeley, familiedestinasjonen, og oppdagelsen av musikkproduksjon og kreativitet der.
14:41
Gjennom studiene fikk jeg muligheten til å ta høyere kurs tidlig og jobbe med ledende musikere som Rodney Jerkins.
Transcript

Altså, teamet vårt er stort og veldig spredt enda. Men jeg skal fortelle litt om hva som har skjedd i år som gjør at det forblir spredt inntil i alle fall senere i år. Men planen var at i år skulle egentlig alle sammen samles under ett tak. Vi skulle ha en organisasjon der alle kunne bli lønnet.

få arbeidet de gjør. Og da snakker vi om ditt produksjonsselskap nå, er vi rett i LA nå? Den sykeste LA, Bøvlig Hills, med utsikt. Da har vi nettopp flyttet inn i nytt hus, nå har vi bodd her i et år, og når jeg kom hjem i fjor, så var vi jo rimelig fornøyde, for vi hadde jo ordnet det ene og det andre, store prosjekter og store budsjetter, og

Og så hadde vi da dessverre en utro-tener som ønsket alt for seg selv.

- En utrotjener. - En utrotjener. - Det var utryppet. Det var en øvelse på Agatha Christian. - Ja, det føltes litt sånn. Vi hadde en idé om hvordan ting skulle være. Vi skulle ha en organisasjon hvor folk skulle få føle seg hjemme. Du vet hvordan denne bransjen er. Du har ikke nødvendigvis et hjem. Alle bruker deg mer for sine egne agendaer enn dine egne.

Det er ikke sånn at verden skal plutselig snus og hjelpe deg. Man må jo selvfølgelig hjelpe seg selv først. Det er jo helt klart, men på et eller annet tidspunkt så hadde det jo vært deilig å jobbe på et sted med mennesker, føle et

slags samhold en trygghet i at selv om noe går galt med deg eller et eller annet så trenger du ikke å bli kastet inn på gata da eller bli frostet ut eller whatever da jeg har jo nå vært i USA i 19 år shit det er så lenge ja 2000 sharp mm

September 2000, det var da jeg flyttet til Boston først. Hva er det som fikk deg til å flytte dit da? Var det målet hele veien, eller kom det plutselig? Nei, vet du hva? Det er gøy at du spør. Fordi jeg hadde egentlig aldri noen sånne her grandiose planer om... Hva kjører vi ikke litt nærmere, så er vi der. Jeg hadde egentlig aldri noen sånne her grandiose planer om å være eller gjøre noe spesielt. Jeg bare likte musikk skikkelig godt. Ja. Og...

Hadde jo spilt trompet i korps, ble presentert til Jens Petter Antonsen, som er broren til Ole Edvard Antonsen. Og det er jo fantastiske mennesker, musikere og lærere, ikke minst. Så jeg hadde jo gått hos han, men jeg hadde nødvendigvis ikke utformet et sånn stort bilde om hva jeg ville bli.

annet enn at jeg syntes han var veldig kul. Så jeg dro da på smuge når det fantes, og satt der og følte meg fra salen og bare, herregud, drømmen ville vært å spille en blåsrekke. Du kjenner jo helt sikkert Ole Martin Ile, og det var jo en av de gutta som jeg hadde da startet et band med, et coverband. Og Maria Storing skulle synge lead, så vi hadde liksom Kristoffer Carlsen på trommer.

Så André Borg på gitar. Altså vi hadde veldig masse kule mennesker som skulle være med og spille og være med. Og vi skulle da spille den beste musikken som i hvert fall vi synes det... Hva var det for noe? Nei, altså det var jo Michael og det var Tower of Power ting. Altså du vet...

Casey and the Sunshine Band. Ja, det er jo veldig kult da. Det var ikke noe traurig silopagrepp. Nei, nei, nei. Quincy-ting. Altså, du vet, de beste David Foster-ting. Hva skjedde? Militæret skjedde for min del, og da ble det litt spredt. Men vi hadde jo plukket jævla mange låter, og vi hadde vel hatt en eller to øvinger.

Så alt begynte liksom å samle seg. Så kom militæret for min del. Det var i 99. Og så varte jo det et år, og rett etter det så dro jeg til Berkeley, så var egentlig bare det som skjedde. Men du spørte hvorfor Berkeley? Ja, for det er jo et ganske stort mye fra sitt oppi, hvor var du? Nord-Norge? Nei, det var i Oslo. I militæret? I militæret var jeg på Madla. Der var jeg da kinosjef.

Oi, oi, oi. Du trakk et av de beste strålene der. Det synes jeg. Så jeg gikk på musikktroppen der, og etter rekrutt skolen endte jeg opp på velferden. Og så ble jeg bibliotekschef og kinosjef.

Så det var ganske spennende. Og du husker jo den der Fight Club, der hvor Brad Pitt prater om hvordan det er å være en prosjektsjonist. Ja, ja, ja. Da klipper de bildene ved P.S.G. Gjorde du det, Ilmult? Nei, jeg fikk ikke gjort det. Jeg hadde ikke tilgang til pornofilmer. Du stod ikke på teknikk, liksom. Nei, da gjorde jeg ikke det. Jeg stod egentlig mer på tilgang til hva vi kunne gjøre. Surt.

Men det som var egentlig spennende der, jeg hadde en situasjon som jeg gjerne kan dele. Ja. Og vi skulle vise deg...

Blair Witch Project. Hva faen er det der ute? Så vi hadde jo to maskiner, og alle de rullene og alt mulig, og de må jo timest, han forklarer jo det på Fight Club da, men de der ringene oppi hjørnet. Så når du ser en, så starter du den andre maskinen, og når du ser ring nummer to, så switcher du over til den andre. Og det skulle jeg da gjøre med Blair Witch. Og det er jo en skrekkfilm, en heksefilm. Og den ene maskinen hadde jeg da klart å tre feil på en eller annen måte.

og de tannhjulene er veldig spisse og den lampa er super varm så hvis det stopper så smelter alt som skjer foran og det var jo det som skjedde så filmen da gikk litt skjevt jeg satt jo opp og så ned på det bildet og bare, å herregud jeg ser jo alt hele filmen spjærer og går sidelengs så det er ganske interessant jeg stopper da maskinen

Og glemmer at den pæra her smelter jo da alt som finnes foran den når den er der mer enn ett sekund eller whatever. Og jeg ser jo da ut, og så ser jeg på lærretet, så ser jeg at filmen smelter. Herregud, herregud. Så jeg får jo ordnet dette her veldig fort. Jeg var jo flink teknisk med hendene mine og alt mulig sånn ting, så jeg får startet den opp igjen, og så kjører på videre. Og det gikk såpass fort at ingen i salen merket det.

Men det er nå et...

en scene i den filmen som alle i den salen aldri kommer til å få se igjen. Og det er jo nettopp det at filmen gikk da sånn og smelta foran hendene dem så oppmulig. Og de trodde jo at det var en del av filmen. Men selvfølgelig, det var det jeg tenkte. Det var sånn kunstgrep bare av å ha noen lokale film på Madenad. De var 100% sikre på at det der var sånn det skulle være. Andre Lindahl skulle alltid sette fingeravtrykk sitt på alt. Uansett hva slags kunst det var, om det var film, Hollywoodfilm, tidlig inn og bare sånn, er litt deg ned.

Jeg var en bit liten tweak. Det var ganske kult. Det var et morsomt år for meg. Jeg likte det veldig godt. Jeg ble kjent med alle befalde der. Fikk jobbet på musikk enda. Og så ble det jo slik at saksofonisten som skulle spille i dette coverbandet som jeg nevnte tidligere, han gikk i lære hos Petter Vettere.

Hvem var det en? En norsk saksfonist. En av Norges beste, hvis ikke verdens. Nei, jeg burde kanskje si det. Nå har vi en Jamie på siden her, din nevø her. Han kan jo bare smekke opp mobilen og gi oss årstall. Jeg har et lyst til, det er jævlig mange podder nå, at vi har researchet på siden her. Du, det er veldig hyggelig. Jeg liker det.

Jeg må faktisk peke ut det at min nevø da har blitt med. Nå har han altså da vært i LA da to ganger i år, og både min da vakre nevø og vakre nevø er også nå 100% inne i musikk og ønsker det i livet sitt. Så det er helt utrolig egentlig hva som skjer om dagen. Tilbake til Berkeley. Ja, nå er vi på Berkeley. Så...

Jo, han da gikk hos Petter Vettere. Denne saksfonisten heter Kristian Magnusson. Og så gikk på Foss videregående med meg i klassen min. Så han kommer til meg, og han sier til meg at du, du har ikke lyst til å dra til Berkeley? Og jeg bare...

Da visste du hva det var det var. Nei, altså det var ikke så mye nøye for meg. Så han sa, jo jo, men det er der Petter gikk og studerte korder. Og jeg bare, hva er det du? Han dro og studerte korder? Hva betyr det liksom? Opp og ned, opp og ned, alt mulig sånt da. Og jeg bare, ja ja, det høres jo rått ut. Så jeg sa, ja, hvorfor ikke jeg?

Og jeg er jo også heldig som har en far som er fryktelig støttende når han først får høre noe som sine elskede vil gjøre. Så jeg sa jo det at, hei du, hva med Berkeley og sånn? Og han begynner å sette i gang å gjøre research. Vi er nå plutselig i kontakt med da

Hva heter det? Oppgangsduett De som tar inn alle studenter Samarbeidet opptak i USA På Berkeley Og Der har vi nå da en full opptaksprøve Som må gjøres Og

Det er moro. Jeg hadde da plutselig konvertert hele soverommet mitt til et lite studio. Så fikk da den andre onkeren til å spille trommer, Terje, som spilte i Subway Safari. Kan du gjøre litt shoutouts her og der? Oi, oi, oi. Det er nice. Han spilte da trommer på en av demoene. Maria Storing sang på en av demoene. Og så spilte jeg da keyboard og trompet og bass og...

Du kunne alle instrumentene der? Jeg kunne og kunne. Jeg hadde liksom ikke penger eller ressurser nok til å finne de menneskene til å spille for meg selv, så jeg lærte det heller selv. Faren til Maria var også veldig flink, så han lærte meg, og snill, så han lærte meg grove korder, samt inntaksprøver på høyskolen og alt mulig. Vi hadde da også tvunget oss til å lære litt gitar, så det var egentlig bare...

Det er det der med sønner, det er så jævlig godt du har fått det der inn tidlig. Det er så stilt da. Og det der med sånn at bare kunne piano og gitar, så har du sånn 10-20 andre instrumenter du også bare kan adde på på toppen der da. Som gir deg så stor spennvidd i skilsene. Og ikke minst når man da skal bli en produsent senere, så hjelper det å kunne. Altså...

Det å forstå menneskene som man skal jobbe med hjelper ganske mye. Jo mer og mer, jo eldre og eldre jeg blir, jo visere og visere forhåpentligvis jeg kan si, jeg blir, så ligger det jo mer i å forstå den andre, mer enn å egentlig ønske noe selv. Forstår man hva den andre vil og hvordan de vil ha det, så får du det egentlig som du ønsker uansett. Ja.

bevege brikkene foran deg, egentlig. Det er veldig interessant, men det kan vi ta senere. Ja, for det hørtes som en oppdagelse litt ut i livet. Jeg var ikke der enda. Ikke når jeg skulle i hvert fall oppdage spørsmålet. Ja, herregud. Det var jo det jeg holdt på med. Jeg ville jo bli trompetist. Jeg hadde jo da hatt Ole Edvard som forbilde og Jens Petter som forbilde. Så jeg visste at det lå et eller annet sted gjennom klassisk og da pop da, sånn blåsrekket ting, sånn som Jens Petter holdt på med. Ja.

For et annet liv det ville vært da Herregud, veldig annerledes Jeg elsker jo å møte Jens Petter nå Vi sitter jo og prater mye om det jeg var Og det ting har blitt Og ikke minst synes det er så rått å se Hvordan han holder seg så På toppen av norsk musikkliv Enda bare fordi han elsker det så fælt Ja Men så

Begynner vi da å gjøre opptaksprøver. Jeg sender det inn, alt er på en måte i orden på Berkeley. Og det er vel nå to uker til vi skal dra. Jeg og Kristian er jo egentlig like glad hele tiden. Magnusen da, som sagt, han som egentlig spørte om jeg skulle, ville bli med. Og det som er spennende med han, er at han kommer til meg da en dag da, to uker før, og sier, jeg tror ikke jeg kommer til å dra likevel det andre.

Og jeg bare, ja, ja. Så drar jeg hjem, sier det til faderen at nei, det blir ikke noe av det Berkeley-greiene.

Han har foran gjort mye research. That's the point. Så han sier til meg, vet du hva, André? Hvis du hadde visst hvor mye jeg har jobbet for å få inn deg på den der skolen, så hadde du aldri tørt å si noe sånt til meg. Du skal dra. Han har gjort det arbeidet på Netscape, på et modem, typer jeg. 33-6 modem. Og ikke minst med seks timer annerledes. Jeg husker jo det var vanskelig for meg, for jeg hadde lyst til å leve livet mitt samtidig som vi da måtte ringe til...

Boston, seks timer annerledes enn det vi var, og det var mye stress den tiden for meg, altså som sagt jeg hadde liksom ikke en klar plan det var jo bare ting som skjedde foran meg som jeg egentlig ikke kunne si nei til helt utrolig så sa jo faderen det, og jeg bare, jo men i alle dager mener du det her liksom, og han bare ja og så ender det med at han sier ok andre, dra et semester

Og ender det med at du ikke liker deg der, så får vi hele tatt det da. Men altså seriøst, jeg har jobbet veldig hardt for at du skal komme inn der, og du har kommet inn, du har jobbet hardt for å komme inn selv. Go! Altså, hva er et halvt år liksom? Så drar jeg jo dit. Og det ender jo med at jeg virkelig er kjempeglad i det der stedet der. Jeg sluttet å spille trompet etter to måneder, tror jeg. Hadde møtt en person, og vi begynte å lage beats på et 100-dollars Casio keyboard.

Vi visste at vi skulle lage musikk for Destiny's Child. Det var ikke noe problem. Det var liksom bare en oppdagelse der, mellom festing, undervisning. Hva lærer man egentlig på sånt halvt år? En sånn skole? Ja, en sånn skole. Hva er pensum? Pensum var hørelære. Det som var veldig spesielt for meg var at jeg ikke hadde tatt noe X-file eller X-fak, og det er veldig viktig slik at du ...

for studentlån. Så det hadde ikke jeg gjort, så et av mine kriterier var at jeg måtte gjøre to semester i ett. Fordi moderen og faderen da skulle hjelpe meg med dette her første semesteret, altså de har vært så snille og flinke at jeg vet ikke hva jeg skal si. Så kan du egentlig takke dem for alt det jeg eier og har og er. Men uansett så, jeg måtte få to semester i ett. Så det vil si at jeg måtte teste ut av en heve med klasser,

For å kunne få nok credits til å da ikke bare passere første...

men også opparbeidet nok det andre semesteret, altså det første semesteret jeg ville gått, til at jeg da egentlig gikk to semester på en. Så jeg testet inn i hørelære 4, testet inn i teori 3, masse sånne ting, så da betyr det jo at du får masse ekstra credits fordi at du slipper å ta hørelære 1, 2, 3, sånn at jeg kommer på 4. Og så videre og så videre. Jeg tok også og ble studenten til Tiger og Koshi,

Som er jo en av også verdens største jazzstrumpetister, var i hvert fall. Nå har ikke jeg følt meg på han på mange år, men han var en veldig, veldig hyggelig fyr. Så det var ikke noe galt med noen av lærerne. Alle sammen er jo egentlig kjempebra. Du vet jo kanskje selv at Quincy Jones har gått der, og så videre og så videre. Så skolen er jo virkelig top notch. Den har en produksjonsavdeling, den har...

Er det sånn kjente foreleser som kom inn og sånn nå? Ja, det er det også. Det kom jo faktisk, og dette her kommer vi til å snakke om mye virer og brere på senere. Det var Rodney. Jerkins. Dark Child. Det var jo min store helse, og han kom dit på et tidspunkt. Gi veldig kjapt blikk på hva han har gjort, så vet vi det alle sammen. Hans første store ting var jo The Boy Is Mine. For

Brandy og Marika 1998 Var det noe annet? 97-98 Ja, du har helt rett Og det var nummer 1 i 13 uker

Så det var jo ikke noen små ting liksom, og han var da selv 17 år. Så jeg vet ikke hva jeg skal si om han. Han var 17 år da han gjorde den. Det er jo helt sjukt. Nei, det er ikke... Han er jo menneskelig. Han er jo menneskelig. Han er en gud. Han var en gud og er fortsatt en gud. Så da, hvis han var 17 år da, og så gjorde han Michael Jackson i 2002? Ja, rundt der var det ikke det. 2003, den der You Rock My World. Jeg liker den kjempegodt, ja. Jeg også.

av de ikke gamle gamle låtene hans, er det absolutt en av de beste. Jeg elsker alt han har gjort. Du må vite, jeg studerte alt. Alt han hadde gjort, alt gospelgreiene, all popgreiene, all urban tingene, jeg bare...

og Timbaland da. Møtte du noen gang Michael Jackson? Fordi han hadde jo veldig mange ganske hyppige møtevirksomheter på slutten der, blant med Stargate. Nei, dessverre, han fikk jeg aldri møtt. Men i og med at jeg fikk jobbet med Rodney selv i ganske mange år, så fikk jeg jo jobbet med Michael. I og med at

Du lærer jo av de beste du holder på med, og i og med at Rodney da hadde jobbet i tre år med Michael selv, så hadde jo han innlært havetvis av da Michael-tricks. Som Michael da igjen hadde lært på sine år, og selvfølgelig da igjen helt ned til Smokey Robinson og Stevie Wonder. Hva er Michael Jackson-trikset?

Som topp 3? Små yrkeshemmeligheter. Hva? Ting som egentlig, som disse her... Du, André, er du hypp på å viske, eller er du hypp på å smake på den? Nei, det går bra. Nei, men ting som jeg sier...

Men tidligere, altså mine vø og mine jese får høre på en måte nå, så slipper de på en måte å gå gjennom alt jeg har måttet gå gjennom for å høre det. Så får de på en måte lære de triksene jeg har lært. Altså jeg har hatt mange bra lærere, altså. Og ikke bare Michael Jackson sine arbeidshemmeligheter og ikke Rodney sine, men så har jeg da en partner som jobbet med David Guerra, Dallas Austin og Will.i.am.

Så han har jo hodet sitt fullproppet av alle de lærdomene og alt. Det er jo så sinnssyke historier som alle disse menneskene har hatt. Men er det ikke klisje det at det er veldig viktig alle de feil man gjør som de tipsene man får? Det er jo noen av de tipsene sorterer man ut og ikke bruker, og noen tar med videre, men det er jo veldig mye lærdom i de feil beskyttningene. Det eneste jeg nå kan si til det er

Hvis man er så stad at man ikke vil høre på yrkeshemmelighetene til Michael Jackson, og tror at man kan gjøre det på egenhånd, så gjør man kanskje feilene bare en eller to ganger, og så skjønner man at ja, jeg hørte at dette burde egentlig være riktig, og så prøver man det før man på en måte

brenner inne med sitt eget ego og dårlige vaner hvis du skjønner hva jeg mener det var jo en ting som jeg gjorde i mange år selv det var egentlig bare å tro at jeg hadde nøklene til å gjøre mange ting jeg ikke egentlig hadde sett

eller noen som hadde gjort det før meg hadde fortalt meg hvordan det virkelig skal gjøres så en av de største tingene for meg når jeg begynte å jobbe med Varni det var jo at jeg kunne lene meg tilbake virkelig og se og lære og vite ikke minst at når jeg gjorde det jeg gjorde eller når jeg gjorde det jeg trengte å gjøre for han

Så kom han til å gjøre det han gjorde, og da igjen fikk jeg se hvordan prosessen så ut fra hans innvinkler. Så selvtillit er bra opp til et visst punkt da. Of course. På et eller annet tidspunkt må man jo lære seg å stole på noe nå. Ikke bare seg selv.

Nei, det er jo fort et sånt type arbeid som å være produsent, prøve å finne noen toplines, eller komme i gang med prosjekt. Det må vi snakke mer om. Hvordan du var din arbeidsmetodikk for å komme i gang med prosjekter og sånt. Skal vi ta det senere? Vi kan gå og veve alt inn. Vi snakket jo om Berkeley. Du spørte om hvilken slags fag det lå der.

Så hoppet vi litt over. Kan vi ikke betale? Hvordan kommer du i gang med prosjektet? Jobber du mye alene? Eller er du avhengig av å ha litt stemning og litt energi rundt deg? Jeg har i de senere årene lært at det er ingen ting jeg kan komme opp med som ikke noen har kommet opp med før.

Det er veldig viktig. Da mener du at det som trigger deg i gang er en inspirasjon av noe annet? Du må gjerne komme fra meg selv. Det er noe du har lært av noen andre? Referanser er vel egentlig det jeg prater om. Det at there is nothing new under the sun. Den der greia med at man tror at... Det var jo...

bare sånn for å snakke litt slemt om meg selv det var jo en periode jeg på en måte tenkte ja, ja, ok, så jeg hører en Michael Jackson-låt da og så, nok av det her kommer vi greier ja, ja, ja, du skjønner hva jeg mener så du tror liksom at det er ikke noe stress, og så glemmer man på en måte at alt det han har lært og gjort det har han jo ikke minst fått intravenøst igjennom de store menneskene som han, du har jo sett bilder av Michael selv når han var fem liksom og bare ser opp på

De gutta han ser opp på da. Så det å bruke referanser er en ting som jeg virkelig har lært. Så inspirasjon er en ting, men det må også bindes i noe ekte. Det er jeg alltid å ha fremstått.

har funnet ut da. Er det ikke en kreativ stjeling? Er det et sånt passnord på å komme i gang med ting? Det høres litt ufælig ut, men på en måte... Jo, men du tar ikke feil i det heller. Jeg tror hele poenget er at hvis du er en person som egentlig bare, altså hvis vi skal bytte om fra noe så subjektivt som musikk, altså du vet jo alle kan jo synes noe, alle føler at de kan så mye om musikk, fordi vi alle har kanskje spilt i korps, eller hørt på musikk, eller vært fan siden vi var små, så da er det veldig lett å egentlig bare tro at musikken er veldig lett.

Så hvis vi skal bytte det over til en mer fabrikasjonsbusiness, så er det jo egentlig veldig lett å se rundt i verden at alt er jo egentlig bare ny forpakning av ting som har skjedd før.

Ja, klassisk musikk også. Alt har på en måte blitt gjort. Som sagt, there is nothing new under the sun. Men i og med at vi bor i den verden vi er, og vi skal prøve å få folk til å tro at alt er så nytt hele tiden, så må vi jo finne måter å kombinere ting på som da ikke er gjort før. Og det er jo igjen noe man må være original med.

Og der er jo produksjonsyrket helt utrolig, synes jeg. For der er det jo uendelig mange kombinasjoner, og hvilke referanser du bruker, eller han bruker, eller hun bruker, det har jo ingenting med noe annet å gjøre. Så uansett hva man plukker det fra, så har du alltid en sjanse til å gjøre det unikt, og ditt eget. Men det å begynne å bytte ut

med andre ting som egentlig ikke burde være der, for grunner som, ja, la oss si da at man er naiv, eller at man har et ego, da begynner man da å forkludre egentlig med ingrediensene til noe som er veldig enkelt. Da sier du seg selv at det kommer til å bli mer komplisert, og da kommer det ikke til å flyte så lett. Så er det liksom litt av lærdomen i å ikke alltid gå for følelsen, er det det du sier? Ja.

fordi hvis man går 100% for følelsen skal man lage sitt eget så blir det så eget til slutt at det blir foreget at du prøver å innovere men det er veldig få artister i hvert 10 år som greier å komme opp med noe totalt nytt da som skrillegs for eksempel ja, altså hva skal jeg si

Inspirasjon er dritbra, sånn som jeg elsker meg og min partner, bare for å svare på spørsmålet ditt med et litt lengre svar. Jeg elsker måten jeg og min partner jobber på nå. Han har du jo møtt selv et par ganger etter i pressen, han burde jo komme hit på et eller annet tidspunkt selv. Definitivt. Fordi han er en utrolig matematisk hjerne. Hva legger du i det da?

I forhold til deg? At det matcher opp på en måte at han er en struktur basert på du er? Jeg elsker å være på en måte en slags okse. Altså hvis du skal rive et hus, gi meg en slegge så setter jeg i gang. Men det hjelper hvis jeg har en formann som sier ras den veggen først, ras den veggen etterpå. For da går det i et system som gjør at det klapper sammen i stedet for at det går den veien. Og det er det jeg elsker med partnerskapet med han, er at han jeg kan være 100% det du sa

full av følelser og innovativ i alt det vi gjør, men innenfor visse grenser som vi begge kan være med å sette. Men så er det han da etterpå som kan stå bak meg og takke

kakke meg i hodet litt hvis jeg begynner å gjøre ting som absolutt ikke kommer til å gå nå må du også si hvis jeg føler at noe absolutt kommer til å gå så sitter jeg der heller da når han sover og jobber og jobber og jobber og enten så kommer jeg til et sted hvor det er en mellomting eller så finner jeg ut at det som jeg selv tenkte ikke funket så jeg er jo veldig sta der også som jobber til jeg selv ser at det jeg trodde ikke gikk eller så ser jeg jo han at det gikk

Og da har jo begge lært noe hele tiden egentlig. Så på den ene hånden, hvis jeg merker at det ikke funker til det jeg tenkte, så har jeg da lært at jeg kanskje skal lære å lytte noen ganger. Og det har jeg gjort mer og mer med alderen også. Samtidig at hvis jeg får det til å gå den veien, så vet jo han også at jeg skal lære å lytte noen ganger.

Så det har vi jo begge også lært mer og mer med årene, og ikke minst selvfølgelig når vi jobbet med de fantastiske menneskene vi jobbet med. Da var det jo øynene fullt åpne, det var jo så masse lærdommer. Å komme opp med så god kjemi som dere to har da, som åpenbart Stargate har tatt i alle år, og du kan jo uendelig mange duoer som har jobbet sammen, og til og med også trioer som har fått det til i visse perioder og sånn der,

Er det for deres del en sånn runde som tar veldig mange år og tillit til å bygge opp, eller er den der sånn umiddelbart? For jeg, man sier alt det samme til da, det tar lang tid å bygge opp tillit og trust og alt det pakken der, man må stole på hverandre og man må kjenne hverandre veldig godt, mens

Jeg hører veldig mange historier på en måte at de beste duoene ofte er sånn instant på en måte kjemi, og så er det liksom bare en reise derfra ut med sikkert opptur og nedtur inni der, men at man merker veldig fort da om dette her er personen du faktisk kommer til å jobbe med i ti år frem i tid da. Ja, det tror jeg. Og jeg husker, det var jo tidlig i min karriere så jobbet jeg også ute fra Espionage Studios.

Amund Bjørklund slapp meg inn der sånn for første gang. Det var i Oslo her? Ja, det var oppe på Grunløkka. Han var for øvrig idol dommer, det er for dere som måtte være interessert i informasjon. Og partner til Espen Lind. Ja, det er kanskje litt mer relevant informasjon. Jeg har vært med på så masse fantastisk musikk. Så han slapp meg inn der sånn for første gang.

Jeg husker ikke helt hva jeg skulle... Hva var det du spurte om? Espeonats, du var innom... Ja, det var det jeg var. Hva var det jeg lærte der? Jeg skal aldri avbryte det. Ja, ja. Jobba med Espen Lind, eller var det et eller annet? Jo da, han var jo alltid der inne. Jeg fikk jo, bare for å fortsette med den første tanken jeg har, det er jo... De er jo en god duo, apropos. Det var det vi snakket om. Ja, det var sånn det var. Jo, så...

Der hørte jeg da, det var jo også gjennom der jeg også ble kjent med Stargate. Jeg hadde jo skrevet liksom ut i Tor Erik og sånne ting som det, men jeg kjente jo ikke han personlig selv. Men når jeg da først også kom inn i Esprun her, så hadde jo de et veldig bra forhold med Stargate, så da fikk jeg liksom høre mer historie fra New York da, og ting som de hadde opplevd, Mikkel hadde opplevd.

gjennom de og en av de tingene som Torek hadde pratet om var noe han hadde lest i Time Magazine eller noe sånt tror jeg og det var at når to mennesker møtes så er det alltid noe som skjer det er en gnist på et eller annet måte som gjør at man merker at dette er noe man burde jobbe mer med mens andre ting tar veldig lang tid og alt mulig sånne ting så med meg og Anthony så var det en

instant gnist som på personlig basis jeg likte fyren veldig godt, han likte meg veldig godt og da jobbet jo han et annet sted, jeg jobbet et annet sted så vi jobbet ikke sammen da

Og så hadde «S lang skyld av meg» kommet ut, og jeg husker det var en post som en eller annen person hadde skrevet da, at «Å, herregud, liker den låta så godt». Justin Bieber-låta. Ja. «Vet ikke hvem du er, André Lindahl, men fuck kult». Og så var det mange kommentarer, og så hadde Anthony skrevet der, og tagget meg, og sagt «Jeg vet hvem André er, og du har helt rett, han er ganske kul». Et eller annet sånt da. Og så...

Jeg var jo fortsatt opptatt inne hos Rodney og jobbet der hele tiden egentlig, så jeg bare egentlig ble et merke i det, men kunne ikke gjøre så veldig mye med det. Men så kom jeg på et sted hvor jeg hadde lyst til å reach ut til han. Og det gjorde jeg da veldig mye på grunn av den gnisten vi hadde hatt i studio som på personlig basis, og da at han hadde vært på en måte...

en mye mer åpen person enn det som han pleier å være i musikk så jeg reachet ut til han og han selvfølgelig, jeg gleder meg til han kan si selv så på meg og bare hva er det han her vil liksom han har jeg prøvd å jobbe med i mange år og plutselig sitter han her men så var jeg jo jeg er en veldig ærlig og egentlig tiltalende person så han kunne ikke være sint med meg så veldig lenge så da begynte vi å jobbe sammen og det første vi gjorde det var jo Britney

Britney Spears i hvilket år? Var ikke det 13. da?

den der Britney Jean greia. Så vi har Tick, Tick, Boom med T.I. Og Justin Bieber var da, hva er det som vi har? Det var året før. Året før, ja. 2012 og Britney i 2013 var det her. Var det bare oppturen hennes, eller hva skal vi kalle det? Altså Britney har vel en sånn loft hun ligger på nå. Er det da? Ja, så hun tjener jo fortsatt Bitcoin-kurve på henne, er det ikke det? Sånn på 2000-tallet. Jeg kan ikke si det, altså. Bare fordi hun tjener jo fortsatt 300 millioner dollar i året, hun.

Altså hun gjør det, hun har jo residence. Er det fra de gamle hitene? Hva er det hun tjener penger på mest egentlig? Hun har residence i Vegas. Ja, sammen med Celine Dion. På hvert sitt hus. Ja.

Michael har jo et. Kevin Harris har jo et. Ja, og Michael Jackson har et hologram. Ja, jeg så det. Hvordan var det da? Jeg synes det var fantastisk. Hvordan funker hologramene? Ser det decent ut? Ja. Du kjøpte det? Nei, altså kjøper du, kjøper du. Du vet jo at det er et hologram. Men det er jo emosjonelt for det. En ting som Rodney alltid lærte meg, det var at hvis du treffer den nerven, altså den emosjonelle nerven, så er du der.

Hvis du klarer å holde mennesker der så har du dem på en måte Og det vil jeg si at de absolutt hadde gjort Vi hadde jo masse Michael fra han var barn Hologram av det også Tror jeg, og video selvfølgelig Så det viser jo mange ting som gjør på en måte at du blir Du får en historie Du blir forelsket i fyren på nytt

Og jeg er ganske sikker på at i fremtiden så tror jeg ikke nødvendigvis det er så mye mer enn hologrammer man kan klare. Glemmer jeg til Kygo-hologrammer? Hvis han debbefører meg, han er yngre meg. Jo, men hvorfor ikke? Saken er kanskje også at man kan ha Kygo sitte i Bergen på et sted, men så er han også i Taiwan.

og har da samme konsert, men så er han da i Brasil også på samme tid. Så kan disse stjernerne være på flere steder samtidig og få enda mer over cash. Da kan han bare gjøre bryllupsjobber hver dag. Og så kan han ta opp seg selv, som gjør at han egentlig ikke trenger å jobbe i det helt tatt. Han bare spiller den samme greia. Fantastisk. Ja, hvorfor ikke? Du vet jo hvor effektiviteten er i dette kapitalistiske samfunnet vi er. Nå er det jo egentlig bare hvis vi kan gjøre det billigere,

Og raskere, så er det det vi vil ha. Tilbake til Britney igjen. For det må egentlig være liksom, når du begynte å jobbe med Justin Bieber, så var han på vei opp. Han var liksom på en måte, la oss si at han var et navn som var på et veldig ung fyr som han ikke visste kom til å bli det han ble, og på en måte det. Ja.

Det var kanskje det mest spennende prosjektet for at du kom inn med en sånn baut som Britney, som på en måte har vært på toppen og er så av du kan komme. Det må jo ha vært en helt annen inngang på den jobben der. Ja, det var det. Og det var også en helt annen ledelse. Med Justin så var jeg en del av alt på en måte. Justin var jo da i studio, Selena Gomez var der, Scooter var der, altså hele Bieber-teamet var der.

i studio Atlantis etter i Hollywood i en måned. Skal vi ta for oss da, hvordan ble det samarbeidet til? Var det bare mye randomness? Altså alt er vel bare det vil jeg si. Ja, det er jo det. Hva skal jeg si? Jeg, vet du hva? Musikk, det har vært en reise, det må jeg si. Og inntil den

Den Bieber-greia var på en måte sikkerhet, så var det... Jeg må si at jeg følte meg som en flaksende måke, for å være helt ærlig. For jeg visste ikke om det kom til å være det som jeg kom til å elske resten av livet, eller om det kom til å være noe jeg kom til å hate for resten av livet, for jeg hadde brukt så mye tid, og så gikk det på en måte ikke den veien jeg ville. Du begynte å stille spørsmålstegn med... Jo, det hadde jeg gjort så mange ganger. Du gjorde det, ja. Ja, du må vite det. Måten jeg møtte Rodney på, det var gjennom...

et, hva heter det? Når du setter liksom, ok. Lista? Ja.

Ja, hva heter det? Deadline for deg selv? Ambisjoner. Jeg hadde sagt til meg selv et halvt år, hvis ingenting hadde skjedd innen det, og da mener jeg ikke enda et møte hvor det er lystig lag og folk sier tommel opp, men jeg mener, for det var jo alltid... Du må se resultatet på et halvt år, eller så gir det deg greier. Ja, men like something big. Come on! Og det var liksom på tid etter 12 år tro tjeneste, i hvert fall fra jeg landet til USA. Ja, shit.

Eller ti år som det var da, når jeg satte dette for meg selv, så det var i september 2010, da sa jeg det høyt, og tørte å si det. Og folk sa, familien min også, bare, er du sikker og sånn? Jeg bare, jo, jo, nei, nå er jeg sikker, fordi jeg har gitt så mye til musikk, og hvis den ikke gir meg noe tilbake innen den tid, så kan jeg på en måte være kul med å

legge på det røret der, for å være helt ærlig. Var det sånn paycheck til paycheck type at du gjorde alt fra musikk til reklameoppdrag for jul til å gå rundt? Nei, det var ganske bra. Jeg har aldri gjort sånne ting. Jeg har kun, som min veninne Lauren Christie kaller det, vært inne på, for de som ikke kjenner til henne, sjekk henne ut, hun er jo helt fantastisk utrolig.

låtskriver og produsent var med i The Matrix i hvert fall som hun alltid sa det som vi holder på med er the big room at the casino in Vegas high stakes hele tiden hvor vi lager låter med intensjonen om at det skal gå dit, dit, dit hele tiden og det der som også

alle som gjør det hver dag, det er en innstilling, det er en måte å jobbe på, og det er et ønske. Og hvis du også deler tiden inn mellom da og gjør mange andre små oppdrag hele tiden, så har jeg i hvert fall følt at man aldri nødvendigvis har tiden og fokusen man trenger for å virkelig hengi seg til

Den disiplinen. Ja, du er jo den høyeste i ligaen, når du er i alle fall med de ambisjonene der. Du må bare fokusere på en veldig annen måte, og det er egentlig litt som å være en toppidrettsutøver. Og bare sånn for å si det, jeg og faderen satt og så på fristil kvinner her om dagen, med hun Johaug, og bare sånn for å snakke om en intensitet og fokus som hun da må ha hatt når hun først da ble tatt,

Eller tatt, beskyldt for å ha dopet seg på grunn av noe sånt der, eller på madopplegg. For så å være utestengt i halvannet år, eller 18 måneder, eller hva det var. Og så kommer tilbake og bare... Den seieren smakte sikkert enda bedre enn de forrige. Men også...

hvordan hun har bare, vet du hva? Jeg kan ikke tro at dette her sånn har skjedd. La meg vise disse her folka, liksom. Og det der er en innstilling som jeg tror hvis flere hadde hatt, så hadde man selvfølgelig sett flere av sånne fenomener. Men i hvert fall, så den der...

Det opplegget der, det å prøve å komme inn på sånne prosjekter som Justin Bieber eller Britney eller alt det der, vi må huske at det er flere millioner produsenter og låtskriver i hele verden over som har lyst til å være med på det. Så når du får en av de 20 plassene, så må man, som Rodney alltid sa til meg, «You gotta be thankful, you know? You gotta be respectful of the moment.»

Så nei, for å svare på det, jeg gjorde ikke det. Jeg holdt meg alltid til det. Og derfor var det også veldig lett for meg å si nei til musikk, fordi jeg var ikke på en sånn her mellomskikt. Jeg var enten eller. Og det er egentlig sånn jeg alltid har likt at livet mitt har vært.

av eller på, gjør vi det eller ikke og jeg er helt selvfølgelig innenforstått med at man må ha et grå zone der hvor du må trene deg opp til å få det til men innstillingen er enten eller, hele tiden

Så når jeg sa det, så var jeg også 100% innstillt på å si ha det til musikk for alltid også. Seriøst. Så skjerpet det deg også på en subtilt nivå som ikke du... Så nå lar vi fortelle deg hva som skjedde. Det var veldig spennende og veldig interessant at du sier så. Seks måneder. Jeg sier det. September 2010. Og så... Det første jeg gjorde, var å ikke se fremover mer.

jeg så tilbake og så prøvde jeg da å finne ut hvilke av disse menneskene som jeg hadde frest over for du vet jo hvor fort livet går og det går jo fra det ene til det andre hvilke av disse menneskene her er det som jeg burde ta kontakt med igjen og det gjorde jeg

Så ledet jeg meg til et møte med en veldig stor A&R, som kjørte helt fra Santa Monica ut til Camarillo. Det sier jo ikke mye for mange, men det han måtte gjøre først var å kjøre fra Santa Monica Universal over til ... Hva heter det stedet? Det holder sikkert å si hvor mange timer den reisen tok. Tre timer hver vei. Så det han sa til meg når han dro var, jeg kan høre at du ...

kan Stargate ting jeg kan høre at du kan Dr. Luke ting men jeg vil høre at du kan din ting og André du må huske at jeg dro fra kontoret i dag klokka 9 om morgenen klokka er nå 12 jeg kommer ikke til å ha en dag på kontoret i dag på grunn av dette her og jeg er glad at jeg gjorde det så gikk jeg opp

Ok, cool. Takk, ha det bra. Så selvfølgelig, det var jo kult, men det var jo ikke nødvendigvis den trombonefanfaren som vi så etter. Så vi gikk da inn i julen, og jeg var jo ivrig selvfølgelig, jeg gledet meg jo til neste år, så jeg ringte da til fyren som hadde satt opp det møtet med den ene enaren, og så sa jeg, ok, cool, så, you know, we ended the year cool last year, like I'm ready, now what do I need to do? What should I do?

Og jeg bare...

Jerkins? Og han bare, yep, og så la han på. Og så kjører jo jeg dit da, og er jo veldig ivrig og glad, altså jeg var, for en dag det der var. I hvert fall så jeg kjører ned til han, han er jo forsinket, så jeg står utenfor der sånn rundt sånn der tolvtiden da, og han er forsinket, tar jo sin tid, og jeg tenker til meg selv, men hadde ikke vi en avtale, faen, altså Rodney, hva sier han nå? Og,

Og det første som skjer når han kommer seg i bilen er at jeg følger etter. Og så selvfølgelig kjører han på gult rett før han skal på motorveien. Så jeg bare må stå i et rødt lys, og så ser han bare «Nei, jeg vet ikke hvor jeg skal, hva skal skje nå?» Veldig, veldig morsomt. I hvert fall, så han står da og venter rett før motorveien, så blinker han inn, liksom jeg bare «Ok, takk Gud».

Så jeg speeder opp, følger etter henne hele veien ned, og vi havner da utenfor Atlantis Studios i Hollywood. Han parkerer bilen sin, kommer og sitter i min, og så sitter vi der en stund, og så kommer da, det her er første dagen tilbake på jobb for alle sammen da i Dark Child Studios.

Så en og en kommer inn der, kommer da Tommy Brown, som vi vet jo hvem han er nå, ikke sant? Og så kommer Tommy Parker, som da er jo også helt rå, så ser vi Travis Sales, jævla flinke folk. Da, ikke sant, så var jo alle på inngangen inn i musikk. Så dette her var jo i 2011, januar 2011. Og så plutselig så hører jeg litt sånn...

Høy musikk Fra en Bentley Og så ser jeg Jeg stod parkert der sånn at jeg så inngangen til studio Bak meg Og så ser jeg da Rodney Kommer kjørende inn i garasjen Med en sånn der super oransje

Vest, boblevest og ser rå ut og du vet jo, sånn er det bare. Så han parkerer inn og så begynner folk da å gå inn og jeg følger etter og så får jeg beskjed om å sitte i et studio og vente litt. Så kommer da Rodney og min venn inn der og de begynner å prate og introdusere meg og sånne ting som det. Og de sitter jo egentlig bare og prater piss i en god stund, en halvtimmes tid kanskje. Og så sier kompisen min da, han sier til slutt

Dere sitter i samme rom? Ja, snakker ikke til meg, snakker om meg.

Så det er kult. I alle fall så... Ok, alle forsvinner ut av det studioet. Nå er det bare meg i det svære studioet. Dette er studioet hvor Gaga har vært, og det er der hvor Bieber endte med å være, Jay-Z, Beyoncé, alle folkene har vært. Bildet på veggen og... Ja, det er jo ikke i studioet. Det er jo ute i... Kommer ikke til det nå? Nei. Jo da, det var på vei inn i studioet, men når vi var i studio A, der hvor jeg satt da, der er det bare...

Inspirasjon, det er ikke nødvendigvis noen ting som jeg har lært av han og David Foster, sånne ting som

Hva man har gjort er ikke viktig å følge med på. For eksempel når David Foster skulle ha seg en nytt studio, så tok han ikke med seg noen av de gamle pleksene sine. Her skulle det bare være nye ting. Så i rommet man lager ting, så har man ikke sånne troféer. Det driter man i. Så han sa, he's gonna have to wait. Og jeg ventet og ventet og ventet. Det tok vel tre og en halv time eller noe sånt.

Å fy faen Ja, ja Sånn var det bare Og jeg begynte jo å undre på Hva i alle dager som hadde skjedd Men han hadde jo et staffmeeting Og en ting jeg har lært Er liksom at Ting som de sier Er bare sånn som det er Så det var ikke det At han hadde glemt Det var bare at han var busy Ja Så jeg måtte bare Smøre meg med litt tålmodighet Men han kom da Til slutt Og vi endte opp med Å tilbringe tre timer sammen Så jeg spilte musikk jeg hadde Og en av de kuleste Øyeblikkene i mitt liv Det var jo når

Jeg satte på første tracket, og så har den jo en åtte takters intro eller noe sånt, og så kommer trommene og bassene og sånt. Og så husker jeg at han holdt på på telefonen sin, og så ser han opp og bare skrur den opp. Og jeg skrur den opp, og han bare mer. Og jeg gasser på fullt, liksom. Og selvfølgelig da for første gang i mitt liv får jeg hørt av mine tracks ut fra de store, store, store.

- Glyremonitorene. - Right. Men i et superbalansert studio, du vet hvordan ting er. - Det kan du kle hvilkes mest låt fullstendig naken. Det er risikospart. - Ja, så det var veldig, veldig kult.

Og vi gjente jo med å snakke ganske mye, tre timers tid. Han spørte om jeg var under kontrakter og alt mulig. Jeg bare, nei, nei, jeg var jo ikke det. Jeg hadde liksom ventet meg selv til dette øyeblikket her for det. Og må huske at jeg hørte The Boy's Mind da på stranda i Bulgaria i 98. Og tenkte, hva faen? Hva faen er det her? Dette er rått, liksom. Og så satt jeg da med han mange år der senere. Og...

Ja, jeg bæsja jo i buksa, selvfølgelig. Altså ikke ordentlig, men... Like før? Ja, like før. Og jeg dro jo derfra, men jeg var jo i skyene. Jeg kunne ikke tro hva som hadde skjedd der, for å være helt ærlig. Og det neste som skjedde var at jeg kom i kontakt med studio-manager, som da fortalte meg hva jeg trengte. Så jeg gikk ut og kjøpte en laptop, skaffet meg alt jeg måtte ha.

Og så konverterte jeg egentlig studio som jeg hadde hjemme inn i en laptop som gjorde at jeg nå kunne være mobil. For det var jo neste ting. Det var viktig altså at du kunne liksom sitte med den gode gamle maxitoweren med QB3 på. Jeg måtte være en person som måtte gjøre hva som helst, hvor som helst.

Ok, ja, makes sense. Laptopene dine var ikke så veldig kraftige, det var ikke så lett å jobbe på dem, selv på starten av 2010? Jeg hadde jo alltid ønsket meg en skikkelig fin Mac, en laptop, så når jeg fikk det, så var det jo, jeg var jo veldig kry og stolt og fornøyd, så for meg så funket den kjempebra. Ja.

Nei, jeg tenker kanskje litt for langt tilbake i tid. Det er sånn 2000-tallet, da hadde det vært helt sjansløst. Ja, det tror jeg nok. Men jeg var litt nysgjerrig på, hva var det du spilte opp for? Spilte du bare instrumentale låter? Ja. Synger du selv, eller nynner du noen toplines på det, eller var det bare beats? Nei, det gjorde jeg ikke. Og det var ikke det han trengte meg for. Nei. Han trenger jo fortsatt, alle trenger jo alltid en bra idefyr, en person som kan komme opp med konsepter, som da er en mann henter inn låtskrivere som kan...

kanale liksom så det var ikke min låtskriving da som han ville ha. Vil bare høre soundet ditt og produksjonsskilsene dine og popteften din. Yeah, like if I could make hits. Hvor mange netter satt du og gjorde ferdig de skissene der før du skulle ha det møtet der da? Det var jeg hadde jo allerede hatt et monster til 2010 år, hadde lagd så mange låter, så masse tracks, så jeg var egentlig overforberedt

Ja, det var det. Det må jeg si. Jeg hadde ventet veldig, veldig lenge. På samme måte som jeg husker når jeg spilte i korp, så fikk jeg møte Jens Petter når jeg var 16, tror jeg. Så føler jeg at jeg burde ha møtt han kanskje 4-5 år før. Så det var litt der. Det gjorde jo også at

På like linje som jeg var utålmodig i 2010 og satte den deadline for meg selv, så var jeg også utålmodig når jeg spilte i korps. Jeg trengte jo å gå videre. For når du står og stanger hodet i veggen kreativt, så blir du kjedelig etter hvert det også. Så jeg var absolutt så klar som jeg kunne få blitt for han. Og...

Jeg gjorde ferdig iallfall alt utstyret da, og kom meg ned dit på min første session. Den kommer jeg aldri til å glemme, det var helt utrolig. Det første jeg da blir presentert med er tre Britney Spears sessions, tre låter, med vokal, altså det vil si...

For de som på en måte ikke er inne i termsene her, en session det er jo da når en hva er egentlig en session sånn? Er det artister og produsenter kommer sammen for å lage en låt, kan man si så enkelt? Det er alle de individuelle sporene som da utgir det man hører på

Er det ikke da låtskriver og artist og så møter hverandre i et rom og så skoker de opp låta? Nei, det jeg mente var Pro Tools session. Jeg trodde du mente full artist session. Nei, det kan vi snakke om litt. Jeg hadde ikke den tilliten enda. Det første han ville gjøre, han hadde selvfølgelig hørt tracksene mine, så han visste at de var på en måte innenfor. Og så neste da var ok, hva gjør han hvis han får en vokal? Så får vi da samme

utfall, men med en låt på. Og så du vet jo det er jo ingen som kjøper så mye instrumentalmusikk, det er jo låter på en måte som er stort. Så det måtte han jo teste meg på, så jeg fikk tre stykker, og jeg husker han da sto med døra åpen og så på meg, og så sa han, well, here you go. Og så spørte jeg, oh, three? Okay, which one do you want me to do? Or which one do you want me to start with? Og så sa han, I don't care, you're doing all three.

Og så fikk jeg masse spørsmål i hodet mitt, som jeg er sikker på han visste, så han egentlig bare snudde seg og gikk. Og der satt jeg da med teknikeren som han hadde hatt i årvis, som også reiste seg opp av stolen, og så sa han, «All right, Dre, I'll be outside if you need me». Og så går han ut, lukker døra, og nå er det bare meg i det rommet.

- Nå lager ikke studio her sånn det samme lyden som der inne, men det var veldig utrolig liksom å bare ok, sitte der sånn med da de tingene som jeg hadde, og den lyden jeg hørte nå, alt var helt stille. Du vet når monitoret står bare veldig høyt på. - Ja, sånn sssss.

Og jeg bare, og for å være helt ærlig så blekka jeg ut etter det. Jeg husker ikke så veldig mye av hva som skjedde, jeg bare husker at jeg fortsatte å komme tilbake og komme tilbake og komme tilbake. Så jeg naila de tingene jeg skulle gjøre. Og han ble veldig glad i meg, jeg ble veldig glad i han, vi jobbet sammen i mange, mange år. Og for å nå hoppe over til hvordan Bieber samarbeidet ble til,

Det var en septemberdag 2011, da jeg kom inn til... Har du pils for øvrige? Ja da. Det var en septemberdag. Jeg kom inn i studio, og han sa, «Okay, so today is Cody Simpson and Justin Bieber day, and urban pop, you know?»

Justin Bieber-tøy. Det er fokus i dag. Så han var urban pop, sånn sjangemessig. Men hva hadde han gjort før det? Var det den ene låta da, eller hadde han den første, den baby? Ja, det var baby, og så var det Never Say Never, det var den skiva der. Ja, riktig. Og det var jo allerede urban pop da, så det på en måte skulle ikke bli annerledes, men det måtte jo bli litt mer hår på brystet da. Ja.

så ok, cool så han slipper meg alene i det andre studioet som han brukte, han brukte A og C så da satte jeg C den dagen der

igjen alene og jeg sitter jo der og trykker på litt her trykker på litt der i liksom halvannen time uten å komme på noe egentlig jeg har bare herregud jeg hater livet liksom og så har jeg alltid vært veldig organisert så jeg har jo da hatt mange ideer du vet jo hvordan det er du har jo åtte takter her, åtte takter der og det kan være kult en dag men du vet ikke helt hva du skal gjøre med det så

Så da gikk jeg inn i en mappe som jeg hadde, og der var det en idé da, som jeg kom over.

som heter GR300 jeg er ikke helt sikker på hvor den navnet kom fra i hvert fall var det en greie som jeg husker jeg spilte på mange år tidligere som hadde en sånn der lyd og så begynte jeg å trykke og så og så hørte jeg den og jeg bare that's kinda cool og så rett etter det åpner jeg døra og spør how you looking

Og så sier jeg, I actually think I might have something. Og så spilte jeg den for han, og han bare, I like it. Work on it. Så stikker han ut igjen. Justin, eller? Nei, det her er Rodney. Nei, vi hadde ikke kommet til Justin enda. Det tar lang tid før de gutta der som kommer inn i studio fra det der øyeblikket der. Og du vet også, Rodney hadde jo ikke nødvendigvis gjort den type musikk innen det. Så det var liksom ikke som at de spørte Rodney om

men Rodney selv selvfølgelig som er Rodney han vet jo at og det er jo sant det her han sa det var en av de første tingene han sa til meg du er ikke bunnet til noe kreativt du kan komme opp med hva du vil og vi kan nå hvem som helst i verden og det visste jeg jo var sant dette her er jo handelsomt

Så når han sa det han sa, så visste jeg at hvis jeg kommer opp med det riktige, og han da igjen med, du vet, han er jo fantastisk produsent, så han trenger ikke å sitte noe av denne hvis det er hands on. Han kan jo bare peke veien, og så kommer han på en måte dit da. Så jo, han sier work on it. Så jeg putter han inn i Pro Tools, begynner å legge på litt effekter og alt mulig. Han kommer inn rett etterpå, og så sier han, I know the drums. You sent them to me. They're called bla bla bla.

Og så hiver jeg de inn der, og det er de der. Ja, ja, ja. Da var det bare en... Fett akustikk i bordet her da. Ja, det var det. Det ringte veldig. Så han sa, just tune the kick to the chord, and boom. Da han forsvant ut igjen, kommer han inn, og da har jeg allerede lagd introen, lagd trommene opp til verset, og da husker jeg at han setter seg ned i sofaen,

og for alle de som da kan sangen, så forsvinner jo trommene. As long as you love me. As long as you. Og da så vi på hverandre og bare trommel tilbake, trommel tilbake. Slapp de inne, og vi bare, å herregud, det tracket her føles jo veldig digg ut allerede. Så det tok liksom 0-15 minutter, så var den på en måte der. Og så tok det tre måneder å få en låt.

skrevet på den. Den ble skrevet rundt i november, eller noe sånt, husker jeg. Så husker jeg jeg kom inn i studio og så på

eller jeg skulle inn i studio A, så holdt han teknikeren på med den låta da, og da hørte jeg den for første gang siden jeg hadde jobbet på den. Da var låta der, Nasri hadde kommet inn, Nasri er fantastisk, elsker han, han hadde da skrevet den, så husker jeg, jeg hørte nå bare, å herregud, jeg håper jeg får jobbe på den her igjen. For det var jo ikke sikkert det heller, altså når du først er inne hos han, så på en måte er det jo ikke opp til deg lenger, da er det jo opp til han å få den dit den skal. Mm.

Og så sendte han til meg da i desember, og da hadde han lagt på hevevis med trommet, hevevis med ting, så det var liksom, jeg bare, herregud, den er så annerledes, men jeg elsker fortsatt den originale ideen, og låta. Så da på en måte begynte jeg bare å rydde i alt det nye han hadde lagd for å passe inn i det originale konseptet, og da tok låta videre da, og gjorde demon ferdig,

Og så kom Rodney til meg, husker jeg, ut i Camarillo. Han kjørte ut til meg en gang, det var jo ganske stort. For vanligvis kommer han jo alltid, eller han ber deg komme til han. Så han kom jo inn til meg, og så satt vi da i studio hjemme hos meg, og gjorde ferdig de små tingene som han hørte annerledes på den. Så sendte han det derfra til Scooter. Og mannenskjønn til? Justin. Og de likte den.

Og vi gikk inn da, som dere kanskje husker, året før så hadde jeg en deadline, jeg hadde brukt tre måneder. Jeg gikk inn i juleferien uviten om om jeg skulle holde på med musikk videre. Og siden den tiden da, jeg kan jo skyte inn dette,

var at på seks måneders deadline min, så hadde jeg ikke bare møtt Rodney, blitt signet til han, men vi hadde også lagd What Are Words til Chris Medina, som nå også var da ute. Så første låta til Chris Medina, som gikk, var låp nummer én i Norge i faen av halvt år? Ja, ganske lenge. Kvart år? Ja. Ja, jo faen meg ganske lenge. Ganske lenge. Nesten sånn der, den tidens dance monkey. Ja, og da man bare la det, så var det veldig utrolig. Ja, det er sant.

Så da, et år etter det, så hadde Da er Slavung og Kjellavemi blitt sendt til den campen, og de allerede elsket den. Det betyr jo ingenting, selvfølgelig. Det er jo, som vi sa tidligere, flere millioner mennesker som vil ha de plassene der, så det betyr jo ikke nødvendigvis noe. Men, vi går da til juleferie, kommer tilbake i januar, og han forteller at, nei, nei, de liker fortsatt den, og de kommer til å komme inn i januar, nei, i februar, for å tracke den. Spille en vokal. Ja, spille en vokal.

Og Rodney er jo Rodney, så han la jo ikke bare han komme inn og ta opp en låt. Han får jo Justin til å være der i en måned. Og da i løpet av den måneden så blir jo alt gjort for å slå den låta. Og på toppen av det hele så lar han jo heller ikke Justin tracke vokalen på den låta først. Det er jo den som blir tracket sist. Så i løpet av den tiden da så får Rodney fire plasser på skiva, jeg får to. Når jeg skirer «I like the lights» og «As long as you love me».

Og den måneden var ganske vild, altså den var intens. De spilte mange, mange låter. Veldig mange. Men det var at hans opptreden i det studiet her var den låta du hadde begynt på, som var liksom invitasjonen og magneten, og så

Kjøpte de bare tiden hans Bare for å se hva det kommer ut av Ja, nettopp Er det vanlig å få en artist i en måned I sitt studio? Vet du hva Jeg tror alt rundt Rodney Og rundt slike artister er uvanlig De gjør det som føles riktig Og de hadde veldig bra kjemi Og som sagt

Justin trengte et mer urban fingeravtrykk, eller fotavtrykk. Og da er det jo veldig naturlig å hoppe inn med en produsent som Rodney, i og med at han er jo super urban. Og med meg med siden av, så hadde vi et veldig fint pop-urban samarbeid.

Så det var jo veldig naturlig i den forstand. Men hvorvidt han gjør det med hver eneste produsent han hopper inn i, det tviler jeg på. Og når du track vokalene og spiller vokalene, sitter du da i instruksjoner, eller er det en egen person som sitter og gjør den jobben? Med de artistene så har de da gjerne en vokalprodusent. Sin egen, eller? Ja, det kommer jeg an på i en forhold som de har med hvem enkelt det er. Men i dette...

så var det Coop Carell som gjorde vokalproduksjonen. Så selvfølgelig med Rodney som kjører bak, og jeg, altså Rodney var veldig snill og flink med meg, bare fordi at han trengte jo ikke å la meg være med på noen ting. Nei.

Men han lot meg være med på mye, så jeg skrev for første gang "Menagerie" selv. En låt vi fortsatt har gående, som vi kommer til å få gi ut på et eller annet tidspunkt. Det er et veldig kul konsept vi driver med nå. Så låten blir heller aldri gamle, det er egentlig bare produksjonen som blir det. - Det er et veldig godt poeng. Og det er jo bare å høre på coverversjoner av låter også.

hvor tydelige melodier og tekst ikke minst, hvordan man kan pakke den på nytt og fortsatt føles relevant og like fresht som noen gang har vært du har helt rett, dritbra poeng

Det var litt poeng. Jo, men det du sa om coveret, det er bare beviset på det. For jeg kan jo si det, men så kan alltid folk si at tekster kan også bli gamle, men no, it's really not. Og det bringer meg tilbake til et spørsmål helt i starten av podden her, hvor du snakket om det med det bandet ditt. Så jeg lurte på om du hadde noen gamle låter med den gjengen, om dere spilte inn en CD eller album etterhvert? Nei, det er så trist at vi aldri kom så langt, kompis.

Det ble ikke sånn. For jeg tenker altså om det her, og jeg har alltid vært fristet og tenker, jeg har noen CD, liksom, eldste låten jeg spilte inn selv når jeg var sånn 13-14 år gammel, en sånn fast tracker på PC-en min, som har en brent CD fra 1996, sikkert da.

Jeg husker det man var flink på den tiden, det var jo ikke produksjon. Når man begynte som tenåring og eksperimenterte, man var veldig flink på melodier. Man skjønner melodier veldig godt når man er ung. Så jeg har alltid tenkt sånn, kanskje jeg skal gå tilbake og finne noen gamle melodier der. Jeg har jo noen ting jeg gjorde fra før jeg liker. Men jeg tror det er en ganske god idé å finne de melodiene, fordi det er ikke noe sånt, melodier og tekster blir jo ikke gamle. Nei, det er det. Og det er liksom, innpakningen er jo bare å forandre til...

Og pluss konsepter er konsepter. Du vet en skisse er en skisse. Jeg kan jo ha tegnet noe når jeg var tre år for den slags skille som kan bli dritkult når jeg er 25. Det kommer jo bare an på hvordan jeg ser den ideen. Og det kan jo bare være 20% av den ideen som er verdt noe. Men det er jo alt igjen. Det er jo den nerven som jeg snakket om tidligere. Hvis du har den emosjonelle visselen

så er resten egentlig bare fluff. Jeg tror mange produsenter, når du lager beats og ideer, så er det sånn at du føler så utrolig foreldre da, når det ligger i en gammel mapp fra 2015-2016, det låter ikke noe fett nå. Men kanskje det er noe gull inni der? I love those. Det er alltid noe. Og mesteparten, nei. Men det er ikke poenget. Jeg husker et par setninger som Rodney alltid sa, I know numbers,

Veldig stort utsang, det tror jeg veldig på, i og med at han skrev sin første nummer en da han var 17 og har holdt på. Han var jo også den første som jeg visste som fikk deg en 120 millioner dollars publishing deal. Jeg tror ikke han var mer enn 20 eller så, kanskje til og med yngre.

Han er jo kongelig På et nivå som få er Så veldig veldig gøy Å jobbe med det der Kommer alltid til å huske på det Og særlig også da første gang Jeg skulle spille piano med Justin Bieber i studio Det var også noe for seg selv

Der hvor jeg egentlig ikke hadde noe annet å gjøre enn å bare ikke fuck opp. Og det var den første runden, ikke sant? Hvor du sitter da med et sånt clean, bare sånn el-piano. Nei, da hadde jeg vært så heldig. Ok, så sjekk den her session. Den her var bare en vanlig kveld for meg på den tiden, hvis den var ganske sprøtt, så

LeSean Daniels, som nå dessverre døde i en bilulykke i år. Jævlig leit. Han er kanskje en av de hyggeligste gutta jeg har møtt.

Og så skrev "You rock my world" og "Say my name" og lalalala. Altså alle de greiene. Han hadde jo hatt et superlangt forhold med Rodney. Så da jobbet jeg med han og en som heter Adonis som skrev "I need a girl" den til P.D.D. og sånn. Så dritkule låtskrivere. Og så sitter jeg da og spiller piano med de, nå Biggie. Og Justin er jo da inne i det andre studioet med Nasri og Rodney. Og så holder vi på da selvfølgelig å jobbe i tandem.

Og så kommer de gutta inn selvfølgelig etter hvert og bare «yeah, but let's try it». Og så hadde da Adonis sunget en av demene, eller første verset og hukket, og andre verset og bridgen. Og så kommer da Justin inn selv og synger første verset og hukket. Mhm.

Og det blir jo da når jeg spiller og alt mulig sånt, det blir jo når han sto der i rommet så skulle vi prøve keys og alt mulig, så jeg bare ok, bare soner ut og prøver ikke å tenke på hvordan man kan feile liksom. Bare prøver egentlig bare å gjøre det.

Det gikk bra det. Hyggelig, hyggelig. Noen som jeg vet meg veldig merke til var hvor flink han var. Når han først gikk inn på mikrofonen selv, for da var det jo ikke noen vokalprodusenter eller noen folk som på en måte fortalte hva han skulle gjøre. Han bare gikk inn og sang mikrofonen.

og korrigerte seg selv til det punktet hvor jeg satt, og jeg er jo eldre enn han, så jeg satt jo bak og tenkte, ikke nå, ikke enda, ikke enda. Men han fortsatt helt til jeg også bare, oh wow, jeg ville vel ikke tenkt at det kunne blitt noe mer da. Og han dyttet seg selv allerede til det punktet, så jeg ble en superfan egentlig den kvelden der. Du var litt biased før du møtte han? Ja, hvem var vel ikke det? Det er en baby i låta. Ja, altså, det er jo...

Det er så vanskelig for folk å tro på fenomener. Det er lett å på en måte sammenligne seg selv med sånt. Og så, eh...

skjiver det litt i side. Men når du først kommer i kontakt med det, og du liksom blir litt mer ydmyk og forstår hvor hardt de selv har jobbet, for å komme dit så virkelig, altså, wow! Det hadde jeg alt å si. Det er jo sikkert en statistisk fordomme man har inni seg, for man har jo sett de utallige One Hit Wonder-artister. Så det er jo på en måte, man tar kanskje litt sånn, dette her er sikkert en av de

Hvem er denne artisten? Tror du jeg er? Eller er jeg ung? Men så får du den gode overraskelsen her. Ja, herregud. Det var en veldig, veldig god overraskelse. Det må jeg si. Og du vet, spennende det her er greiene. Musikk hadde jo gitt meg mye til da, men det hadde jo på en måte ikke satt meg fri. Det hadde ikke gjort slik at jeg kunne kalle meg selv musiker.

det jeg ville jeg få kalle meg da en person som bare kan leve av musikk og kan på en måte slappe av og senke skuldrene litt og på en måte bare gjøre det jeg elsker hver dag så jeg trengte jo

at denne slangen kjøl av meg ble hans. Men så jobbet jo både meg selv og Varni og mange millioner andre produsenter for å slå den hver eneste dag. Og selvfølgelig det gjorde jo Skuro. Han var jo ikke interessert i å hjelpe André Linda. Han ville jo hjelpe Bieber med de sterkeste låtene på sin andre skive. Selvfølgelig.

Hvor mange låter gjør en sånn type artist, en så stor artist, til et album da? Har du en liste med 50-60 låter hvor de kutter ned til? Gjerne mer. Det er jo så mange som mulig egentlig. Hva er det Quincy sa de gjorde for Thriller da? Altså du vet, det der er jo alltid benchmarket. Det er jo hva de gjorde i førertida. Og

Jo flere jo bedre. Og det er jo ikke nødvendigvis han som alltid går igjennom det. Det har jo et team som må igjennom sluser og alt mulig sånne ting, så det er jo ikke han som sitter og hører på så mange. Men de som blir valgt ut, det er jo fra så mange som mulig. Fra så mange kredible steder som mulig, det er selvfølgelig. Ja, ja. Det er litt sånn som å lage musikk også. Det er veldig mange som hører på nå, tipper jeg, som har laget musikk og har veldig erfaring med det, og er jo undertegnet, og det tipper jeg du, og sikkert du også har. Det er sånn...

Hva er ratioen din på prosjekter du gidder å jobbe mer med? Det er kanskje sånn, en av ti er kanskje sånn, ja, dette her låter jo all right, den her tror jeg skal gjøre ferdig, og så er det kanskje en av ti av de igjen som faktisk blir helt ferdig på et tidspunkt. Hvis du har en enorm pool og en enorm produktivitet selv, så har du også et større utvalg av låter du kan velge om du må gå videre med, som gir deg selv en styrke på en måte at du kan jo ikke lage sterke låter helt i dag. Nei, det går ikke, ja.

Og jo, det var det egentlig som, det brakte meg tilbake til det Rodney snakket om, I know numbers. Så han sa til meg på et eller annet tidspunkt at en av 60 låter blir Snong og Kjellami. Så du jobber liksom og skriver og skriver og skriver og skriver og skriver, og så den 60'e, ok, da har man... Du vil ikke ha den pokerodsen der, altså. Nei, altså, det er mye svinn. Ja. Nei, jeg vil si 90%, ja, all arbeid man gjør liksom i år, og det havner på et eller annet sted i bøtta. Men...

Som vi snakket om tidligere, det er jo alltid en bøtte du kan gå tilbake og pillage fra, for det er jo alltid noe bra fra det. Hvis ikke så hadde du ikke gjort det eller vært ivrig i første gang. Så det er ikke alt som er bortkastet, men det er mye som ender med å bare gå til siden. Jeg har en kompis som backer meg på det ene og det andre og sier at uansett hvordan jeg sier at ting gikk ikke, som det gikk og det ble fiask og det ble ikke noe av, så er det jo alltid noe i en av det.

Altså enten er det en lærdom, eller så i musikk så er det jo enda bedre hvis du feiler på musikk, så er det sånn at da sitter du kanskje igjen med en skisse, en låt, en melodi, noe du kan faktisk ta med videre, ikke sant? Og det er sånn der, du sitter aldri tomment igjen, for når du kommer til kreativt arbeid, så sitter du aldri tomment igjen av en feil da.

Da gjør du et eller annet feil hver dag. Men mye når man gir seg. Ja, mye når man gir opp, ja. Og det er det jo mange som gjør, da. 98 prosent av mennesker, de gir opp. Og noe kanskje også med dette, det må jeg jo si også, det er jo, man hører jo, man snakker jo når man snakker om sånt her, så er det suksesshistorien som sier du må jobbe hardt,

du må bare stå på, vente på rette øyeblikkene og la det da, så er jo liksom gravlunnen med de som faktisk ikke, som gjorde akkurat de tingene der, som jobbet like lenge som deg, og som trente like mye, og produserte like mye, og med idrett og alt mulig. Den gravlunnen er enorm da, og du hører aldri hvor du blir av de, og de som kanskje faktisk også innser at på en måte de er ikke villige til å ta den sjansen da.

og håper på faktisk at de får den muligheten til å vise hva de kan til talentet. Så kanskje det er mange gode beslutninger som også trekker seg ut på et riktig tidspunkt.

og få livet på sted på andre måter. Man må være litt ulogisk og gæren. Jeg husker for eksempel, dette er jo lett tilgjengelige historier, men den der Gaga-historien med Red One, det er jo de der. Hun kastet ut fra label etter label, og folk gir opp på henne, hun gikk opp på seg selv. Og samme med Red One, som er på vei nå, har vel en flybillett tilbake til Sverige, dagen etterpå eller uka etterpå, og så havner de i studio med henne, og så gjør de pokerface.

Og neste låt så er det bad romance og sånn. Altså du vet, det er bare å holde ut da. Så i hvert fall for meg, holde ut, var en, den begynte å bli rimelig tynneslitt på den tiden. Stelv om jeg jobbet med Rarny, så var ikke det at jeg var utakknemlig eller whatever, jeg bare, kom igjen da. Altså kødder du meg liksom? Jeg og min, en av mine, han er jo en helt utrolig venn av meg, Morten,

som jobber i regjeringen her og er jo en av mine beste venner. Og jeg har jo alltid ledd av timesbladene mi. Inntil da, selvfølgelig. Da var det jo mer sånn at jeg kunne tjent mer på å jobbe på noe helt usannsynlig og uvesentlig og uviktig.

Men likevel var det aldri penger som var viktig for meg. Jeg jobbet aldri på sånne der i midten ting. Jeg jobbet alltid for det. Og det var bare fordi det var det som var viktig, ikke det å tjene penger. Det har aldri vært viktig for meg. Nå er jo penger veldig viktig, så selvfølgelig når du begynte å komme til det hele, så når Justin da hadde vært i studio, og han hadde tatt opp låta...

Og nå var det i mars, april, jeg husker ikke når den låta kom ut, men det var i hvert fall tre, kanskje fire måneder etterpå, så visste vi jo ikke om denne låta kom til å sitte på. Og når plata begynte å bli promotert, så kom jo den ene promosingeren ut til den andre, og da ble jeg veldig nervøs for at denne låta skulle bare bli en promosinger, det vil si den fokket det pusher for å gå hele verden rundt da. Mhm.

Men den det var, det var antatt, den skulle ut, eller hvordan fungerer det? Nei, det var jo noe nytt da egentlig. Da var det jo bare en sånn teaser. Nei, det var jo en teaser, og så var det jo fans og sånn som dro det videre, men det der pushet fra major labelet, det fikk du jo ikke. Ok, ok.

Du vet, de singlene som varer i fire måneder, det var jo ikke det en promosinger blir satt opp for å gjøre. Det blir jo egentlig bare for å sette opp mer fokus, slik at når den singeren kommer, så er alt lagt i rette for den. Og det endte jo med å bli en av de låtene.

Men før det visste jeg jo ikke det Så jeg satt jo og trippet og trippet først Så lurte vi på om den skulle bli med på skiva Og så når den første hadde blitt med på skiva Så var det ok, skal det bli en single Og når du da hadde bestemt at den skulle bli en single Så går jo da bekymringen over til Ja, men skal det bli en suksessfull single Så jeg lærte også veldig mye At det gjelder å bare ha det bra nå, ass Mm

Fordi den der å være glad i morgen fordi at noe har skjedd, det funket ikke for meg. Jeg lærte det veldig gjennom den prosessen der.

også når låten kom ut, jeg satt jo og følte med på internett hele tiden, på Lister og på iTunes og tralala. Når du vet du er en sånn artist, så kan du jo refreshe hvert sekund, og så er det jo en ny ting, ikke sant? Ja, jeg ble gav. Ja, men man blir det av sånne tall, nesten uansett størrelseordning, det skjer en stor endring i sin egen karriere, og man ser de tallene liksom... It was crazy. Og jeg husker jo fortsatt, jeg satt og så på...

Fra moderen og faderen sin Skype da. Det så vi når han var på operataket. Det ble sirkise der ja. Det var første gang, det var jeg eller jeg. Det var første gang han fremforlte låta og at vi visste at det kom til å bli en låt som var i fokus. Ja.

Så det var stor tide der, altså herregud. Og da de jentene TV2 og NRK var på slep, og de stormet hele Oslo sentrum, og han fløy rundt der. Husker du bildene jævlig godt? Ja, det var en stor greie der. Det var jo en kompis av meg, som også jobber i musikk, han sa til meg, faen, det er jævla kult at du har den låta der, sa André. Og jeg bare, ja, det er jo det, sier han, jo man tenker på det, André, det er Elvis, og så er det Michael, og så er det Justin, liksom. Ja.

Det er fenomenene som får damene til å bare gå ass. De tenker ikke lenger. Nei.

De står på biler og ødelegger de og kaster underbukser. Det blir som walking dead-stemning. Ja, og jeg må si det må jo være veldig hyggelig å være Justin Bieber på et nivå, og samtidig litt stressende. Ja, men det er livet der. Man kan ikke sammenligne livene, deres liv med noe som helst annet. Og det går ikke an på en måte å evaluere eller gi noen rapport på det heller. Man har jo ikke noe...

og sammenligner det med, og liksom alt det der, hva som skjer med en tenåringshode så tidlig. Klart at du blir beriket og skadet om hverandre, for å si det mildt. Du får jo ikke normal hjerne av å vokse opp sånn. Nei. Men herregud for et liv å se tilbake på. Fraksinatere også for eksempel, han var jo jævlig kul han var liksom. Herregud.

for noen folk. Har du tenkt på noe sånn, for du er generasjon før hvor det da på en måte man skulle enten bli musiker eller produsent, og bakom man låtskriver. Men hadde du vokst opp ti år senere, så er det veldig sannsynlig at du, kanskje ti-femten år senere, så er det veldig sannsynlig at du kunne likevel vært artist.

som produsent, som låtskriver. Det er jo noe nytt som har kommet til sistående. Jeg synes du har helt rett i det, og det er en ting jeg faktisk har tenkt på, for jeg har jo hatt mange, mange låter som bare har ligget der, som jeg heller gjerne da kunne gitt ut av. Og i og med at nå, jeg har jo også blitt kjent med hvor mye sånt hjelper. Stargate bare gjorde det til slutt, men de gjorde ikke det som en sånn helhjerteprosjekt. Jeg tror de kastet ut et par låter som gjorde det ganske bra. Mhm.

Men ja, det er jo fullt mulig. Det er fullt mulig. Det kanskje krever en større tanke bak det, eller jeg vet ikke. Vi kommer til å gjøre det nå. Vi har nå noen prosjekter, for å ta det litt videre, etter Rodney-tiden, og etter Will.i.am-tiden, og David Guerra-tiden for min partner. Ja.

så ble vi jo mye mer kjent med tall, vi også. Ikke minst streaming versus radio. Altså, Eslan Kulami var jo virkelig den brytningen der når Pandora og YouTube var mest, og så kom Spotify litt og litt. Men jeg fikk en virkelig klar forståelse om hva fremtiden kan bety for låtskrivere. Og det er jo ikke nødvendigvis noe som er bedre den dag i dag.

Ja, det må du ikke for, for det har vi jo snakket om før, og det der er et veldig interessant tema. Ja, det er et veldig interessant tema. Så det som vi bestemte oss for å gjøre, jeg og partneren min, også i samråd med Rodney og Will, for å understreke det, at vi ikke bare dro det ut av en hatt, liksom. Det var ting vi hørte at vi burde gjøre, så vi hadde da en artist som vi stolte og trodde på, og

fra ingenting og bygde og bygde og det eneste vi fokuserte oss rundt det var at vi var passionate med det, vi trodde på det og vi hadde penger å bruke og i stedet for å fortsette på en måte en vei som vi visste ikke kom til å nødvendigvis tjene oss de tingene vi trengte for fremtiden for familie, for alle disse tingene her, så satset vi da på å utvikle artister og brands og

Og det har vi nå gjort de siste, går inn nå på det sjette året, som du husker jeg sa en utro tjener til i år. Og det koselige med det er jo at vi klarte, komplimentet i det å bli skrudd, eller i hvert fall forsøkt skrudd, det er jo at du må ha noe verdifullt i det hele tatt for å bli det. Og det er jo gøy. Og i og med at etter dette året som var det mest...

Prekære Jeg vil ikke si skummeleste Eller det mest fryktfulle Fordi at egentlig så var vi Vi var welcoming To anything For vi vet hva vi stod for Vi vet hva vi hadde puttet inn Men nå har vi også begynt å lære Virkelig hvor skittende spill Og hvordan politikken I musikk funker

Det må jeg fortelle mer om. Ja, det kan jeg fortelle mer om. Når man skyter låter og er en låtskriver og en produsent for andre folks artist og prosjekter, så er jobben din ferdig når du har gjort det. Når du er låtskriver? Da sender du det inn, og de liker den, de gir deg penger dine, du får det du får basert på performance i markedet, men det interne som foregår i den campen, hvordan de håndterer

All merchandising, touring money, alt det der opplegget der sånn, det står man utenfor. Så når vi begynte å bygge og lage vår bedrift, som heter A2 forresten, så...

først måtte vi bygge opp en, ok, lærte vi at det var ikke nok, så hadde vi to, ok, det var ikke nok, tre, ok, ko, fire. Artister. Så kommer det mer og mer boost til hver eneste en, og ikke minst, vi blir jo litt grann smartere og smartere i det vi velger, og har jo lært at passion-prosjekter er ikke nødvendigvis

det markedet vi har. Og så se jo på Instagram profiler og alt mulig sånne ting, nå er det jo det å være kjent som er viktig. Ikke nødvendigvis det at du brenner for noe. Ja, jo, men det kan man diskutere også da, det er jo hvor langt kommer man å være kjent også, man kan få det gjør jo på en måte oppdagelses- og distribusjonsjobben veldig mye lettere. La oss si det sånn da. Men det selger ikke nødvendigvis veldig mange konsertpletter. Nei, ikke sant, ikke til å begynne med. Og

Selvfølgelig et passion prosjekt, og er man rik som et helvete, og har et passion prosjekt, så er det jo ikke så veldig mye som skal til. Det er bare tid å fortsette å spa penger på det, så kommer det til å skje etter hvert. Men hele poenget er at vi hadde ikke de summene til å bare fortsette på passion, vi måtte også begynne å være smarte. Og i den smartheten så endte vi opp med da å få oss det prosjektet som gjorde at vi hadde nok penger. Mhm.

til å ansette alle de beste

Og så trengte vår bedrift da en hjerne. Altså vi hadde da bygd opp alt en COO, en person som da kunne gå ut og ha de riktige samtalene med da labels eller med andre milliardærer som da er inne i musikk fordi det er kult å være i musikk. Eller whatever brands som man da kan partnere med for å da få prosjektene sine enda videre, altså få videre fotavtrykk da.

Og i det så må man jo ha tillit, og det hadde vi jo. Og da tidligere i år, altså når jeg forlot deg i fjor, når vi møttes i bilen min og spilte musikk, så dro jeg hjem og var egentlig rimelig giret og fornøyd på det året, og så kommer vi ned og lander, og så er vi plutselig på rettsaker. Rettsaker? Ja, veldig, veldig interessant. Så det var jo, hva skal jeg si?

jævlig skummelt. Ja, ja, det er jo... Ja, for vi hadde ikke gjort det før. Du vet, vi hadde vært jævlig glad gutter. Og du er i USA, hvor nedsiden kan bli enorm. Ja, ja, ja. Samtidig så hadde vi jo masse penger, så det sto jo ikke på nødvendigvis. Det stod liksom på det at nå måtte vi gjøre noe vi aldri hadde gjort. Eller hadde intensjon om å gjøre. For du vet, vi gjorde og bygde og ville. Og

Og utifra alle de tre tingene, og når man er snille gutter, så skal man jo utifra den formelen få det utgangspunktet man vil. Men når man da igjen legger tillit til feil mennesker, som jeg vet jo at alle har gjort på et eller annet tidspunkt, på et eller annet nivå, så går det jo gærent. Og det gjorde jo vi. Og dette var det året som virkelig prøvet oss. Det testet vår konstitusjon.

og vår lojalitet til hverandre vårt minne om hva vi har gjort og hvem vi er, hva vi står for hva vi ønsker å være og vi hadde to advokatteam et i New York, et i LA, brukte hevvis med penger og det hyggelige med alt er at vi har ikke bare blitt sterkere gjennom prosessen

Men vi innad, som ikke minst holder igjen av A2-teamet, som jeg fortalte tidligere, er spredt. Men vi er mange. Og de som er den hare kjernen, de har fortsatt der. Og har fortsatt å tro. Og jeg kan jo si nå at etter 12 måneder med fight, så er vi nå ut av alt. Fri for alle anklagelser. Hvem er det du har fightet med da? Jeg har...

Må du velge dine ord med omhud her, så kan vi snakke om noe annet. Nei, det er ikke det at jeg må velge det med omhud, fordi at sannheten er det sannheten er. Men jeg vil heller fokusere på det at sannheten er det at hvis noe av det hadde vært sant, så hadde ikke jeg sittet her en dag i dag. Og i hvert fall ikke pratet om de tingene som jeg prater om på den måten jeg prater om, med den gløden jeg har for neste år, hvis du skjønner hva jeg mener. Så med det sagt, så kan jeg si at etter

å ha da gått inn i det året her med helt nye tanker om hvordan ting kan ende. Da vi også så for meg et par ganger at dette her kommer til å gå dårlig. Vi kommer ikke til å overleve det her. Det trodde jeg helt seriøst to ganger, og

Hva skal jeg si? Du må hjelpe meg litt med konteksten til rettssaken. Jeg greier ikke helt å fatte omfanget på en måte, uten at vi trenger å gå så veldig mye inn i det, men er det den utråd tjeneren, og er det det her som har vært den store tingen de siste årene for dere? Den tingen vi hadde nå i fjor, vi hadde en fulllastet bil med full tank av bensin, for å legge det bare litt på et enkelt bilde.

og der inne satt det fire artister og ventet med releaseplaner og singler klare og det eneste denne personen her som nå trengte å gjøre var å kjøre den bilen til det riktige stedet og ha den riktige samtalen men i stedet så kjørte den ned til brygget til chop shopen til kompisen sin og begynte å hakke og kjøre på og for at alt det skulle bli riktig og ekte så måtte de begynne å juge og

Og gjennom alle de løgnene så måtte jo vi motbevise plutselig mye av det. Og mye av vår energi gikk da til å ikke nødvendigvis være kreativ lenger. Vi måtte nå da stå og beskytte hvem vi er, hva vi har gjort og hva vi står for og så videre og så videre.

Og det moro er jo at hvis noe av det hadde vært sant, så hadde vi ikke overlevd. Så derfor kan jeg jo da med glede si at vi overlevde, motstod det trøkket, og vi ble sterkere på innsiden, ikke minst lojalitetsmessig, men også kreativitetsmessig. Fordi vi sluttet aldri å være...

De gutta vi var, vi fortsatte å ha sessions, vi fortsatte å jobbe. Nå har vi jo fantastiske låter med nye artister på utsiden og begynt å hjelpe andre labels og mennesker igjen med egentlig de samme tingene vi gjorde før med Rodney Will og alt mulig sånt. Men nå gjør vi det også med alt det vi lærte i løpet av de fem årene hvor vi utviklet våre egne artister. Og den eneste grunnen til at det gikk fremover hvert år er jo fordi at vi ble flinkere til å

å treffe markedet, i stedet for bare treffe det vi trodde at markedet ville ha. Ja, det er interessant. En ting som også synes er litt interessant, og på det som du ikke egentlig har nevnt nå, kanskje litt mellom linjene, men det er jo, en ting er jo den her, den nedsiden av havnen i

finansdisputter og rettssaker og sånne ting, men det er den der i hvert fall det jeg merker som jeg begynner å nærme meg 40 år, og jeg begynner å verdsette tiden min mer og mer og mer og mer og du er jo eldre enn meg og du verdsetter sikkert tiden enda bedre enn meg enn også, men å være i en sånn suppe og sånn på en måte sånn for kreative mennesker er det jo det verste når andre instanser begynner å stjele og

å ta tiden din det er jo det det er det fine nummer en for er det noe du er avhengig av i ditt liv og din karriere så er det tid ja da skal jeg fortelle deg noe kult det er at vi ble bedre

Ja, men du sa jo egentlig i stedet at du kom jo sånn sterkere ut av det sånn sett da. Jo, men det var gjennom, og du vet, ok, så la oss si at vi var et hus på stranda, og så kommer det, ja, her er det kjempefin sol, og vi forventer det i løpet av neste år også, men så kommer det en tsunami.

Og i løpet av den tsunamien så ikke klarte vi bare å forsterke bunnen, men vi klarte også å bygge flere etasjer som gjør at mens det trykket fra den bølgen sto der, så fortsatte vi å bygge. Så vi sto ikke der og sløste bort tiden vår bare.

og det var det jo ikke, for vi lærte å overleve gjennom dette her men vi fortsatte å være oss selv det er fordelen å være en stor gruppe da for hvis du står alene i noe sånt så spiser det jo basically all tid og energi du har vi har blitt sinnesugt nærme i løpet av denne tiden her det har vært kjempegøy å bli kjent med han på en helt annen måte

Det må jeg si. Men det er et hull i historien her til hvorfor dere begynte med denne, skal vi si, nye retningen, nye satsningen som du har snakket mye om de siste minutterne. Og det er jo, la oss gå tilbake til en...

Justin-låta, som du og jeg også har snakket om tidligere, det her gapet mellom hvor er det blir av penger til storhitten. Det er jo superinteressant, for du skrev låta, og du produserte, er du satt som produsent, eller co-producer? Ja, co-producer. Med Rodney. Med Rodney, og...

For dere som hører på, det er to set med penger. Det er de som skriver låta, og de som lager og fremfører låta. Og den potten med penger her, den er veldig mye mindre enn den potten med penger her. Det er av grunnen vår til å starte artistutvikling. Og det har jo vært en diskusjon over lengre tid nå, at det faktisk låtskrivere...

har de missa toget litt? Var det ikke noe vi var inne på det sist? Jeg skal ikke si at man har seg selv å takke som en stor enhet, men det virker som for meg som står litt på utsida og ser på hvor mye penger det er å skrive en låt, så for meg skjønner jeg mer og mer av hvor viktig det er og hvor essensielt det er. Men hvem som sitter igjen med penger er jo labelet og artisten. That's right. Hvis jeg coverer en låt av deg, så sitter jeg jo basically med...

nesten alle pengene da selv om du har skrevet et låt da og det er jo et sånt absurd greie når du vet hvor mye som vi snakker om en coverlåt, hva er det det er? Jo det er melodien og teksten som på en måte er tidløs mens innpakningen er ny men hvis jeg coverer en låt så slår det meg hver gang at hvis denne låten gjør det bra

Så tjener jeg dritbra på den låta her, selv om jeg ikke har skrevet den. Om jeg hadde skrevet den, så hadde jeg kanskje sett enda mer på toppen av det. Men den summen jeg gjør av å gjøre en suksessfull cover er dritbra. Så bør du meg da. Du kan fikle med hvilket verk du vil da. Pink Floyd, Beatles, Rolling Stones, hva som helst. Ja.

Så lenge du følger coverreglene, så er du good to go. Du kan tjene kjempegod penger på det, mens låtskriverne knuddevis sitter igjen så veldig mye. That's right. Ta den videre. En ting som jeg alltid har likt litt som et bilde av kreative mennesker, det er jo at de er en flokk, og jeg er jo en av de og dere. Det er jo å løpe rundt på en eng og egentlig sole seg og lukte på blomstene.

Og folk i dresser, det er jo folk som setter opp inngjerninger. Og de inngjerningene har jo da bomber, og der har de bomstasjoner, og så er det alt mulig slags rart som vi ikke legger merke til. Fordi vi er så glade i sola, lukter på blomster og whatever vi gjør. Og til slutt så er de inngjerningene så heftig at du merker at du venter litt, jeg må jo betale alt det, men for å komme fra sted 1 til sted 2, fordi de med dresser og de som har satt opp inngjerningene har vært så flinke til papirarbeid. Ja.

Og det er ikke kreative mennesker flinke til, rett og slett.

Det har ikke alltid vært sånn, det er vel viktig å si også, for det var vel mer innbringende å være låtskriver før? Eller arrestere meg i satt affær med tanke på radiospilling og fysisk salg, det ga vel mer tilbake enn det på. Og det har jo ikke noe med de kreative menneskene å gjøre, det har jo noe med copyright-regler som igjen aldri så at internett skulle bli en greie. Det var jo ikke en professor som snakket om internett når han først hørte en student prate om det, at det var jo bare en lattelig tanke. Ja.

Og igjen det at folk fant på å lage en mp3-fil, som da gjør at du kan dele flere tusen menneskers, flere millioner av dollar i research og i utvikling på en e-mail. Det er jo ingen som på en måte så at den der skulle komme. Og jeg må si måten på en måte mennesker er ...

som vi heller har tilbake som det var, i stedet for å prøve å komme på oversiden av det man er i da. Den er ganske stor. Og der føler jeg jo igjen at alle slags mulige firmaer og mennesker har jo vært på akkurat den materien, men det burde vært sånn som det har vært før, i stedet for da å prøve å finne ut hvordan det kan bli i fremtiden. Der var jo Steve Jobs kjempeflink med iTunes og alt mulig sånne ting. Men så kan man jo også stille seg et spørsmål, hvorfor skal da en...

som har hatt så mye utvikling som da for eksempel en Justin Bieber skive da. Hvorfor skal den koste like mye som en polka plate fra... Og det er ikke noe respektløst ment, det er bare mer at noen har brukt av

avsindig mye mer tid og fokus av sitt liv for å få det der sånn til å skje med den intensjonen om at den skal bli kjent over hele verden for å skal bruke millioner på å komme til et vakkert sted som Telenor Arena for å se på og det er jo ikke noe i en polka band drømmer om for de vet jo at den realiteten bare finnes nødvendigvis ikke der så med det sagt det er

Jeg kan egentlig bare si det er derfor jeg og Einfri begynte vårt artistutviklingsfirma. Og mer enn noe annet kan jeg også fortelle at på et personlig nivå så ønsket jeg at USA skulle bli mer enn bare meg. Så jeg hadde da vært der i mange, mange år, 15 år da, nå 19 år.

Og det har vært nydelig det liksom. Men jeg har jo lyst til at min familie skal komme og dele dette her med meg også. Men hvordan skal de gjøre det? Da må jeg ha mye penger. For når da alle de menneskene kommer dit, så skal jo ikke...

Nødvendigvis det første de får er en hakk og en stein som de skal stå og hakke i. De må heller da komme dit og være, ja, men hva skjer nå da? Altså for eksempel Fredrik her som kommer og spør, ja, hva skal jeg gjøre nå? Jeg vet ikke jeg, Fredrik. Hva vil du da? Nå er på en måte alt tatt hånd om på det nivået hvorvidt at du kan leve, men hvordan du skal bli glad i livet, det kan ikke jeg kjøpe til deg. Mm.

Men det jeg vet er i hvert fall at nå trenger du ikke å stå og spa i masse andre ting, for det har jeg gjort på det nivået hvor at du ikke trenger lenger. Hva er det du vil da, Fredrik? Nei, jeg vil ha musikk. Har han stilt deg det spørsmålet?

Ja. Og det har du mange ganger. Arne, ja. Svaret har forandret seg opp gjennom årene, men nå det siste halvandet året så har det vært ganske jevnt over det samme svaret. Du vet, det blir strengere og strengere jo eldre du blir, vet du. Det er hyggelig når du er ung, og så strammer det seg til, bare sånn.

Nå må du begynne å tenke over livet ditt, nå er du snart 24, ikke sant? Altså jeg har alltid ligget på det, bare vært lykkelig liksom, i mange mange år så var jeg også helt innenforstått med at jeg ikke kom til å ha egne barn selv, jeg kom til å leve gjennom mine vakre, altså mine vøde nese som er så sinnssykt flinke og fokuserte selv.

og det hadde vært mer enn nok for meg for å være helt ærlig jeg bare vil at folk skal være seg selv være ærlige om hva de vil hører de noe de ikke er enige spør spørsmål i stedet for å gå og prate om mennesker prate til dem altså bare just be a person that you can be

Men André, helt ærlig, når du spiller piano i Pianopella, er det noe som heter det, foran Justin Bieber, hvor 100% deg selv er du i øyeblikket der da? Inkludert røsje på en måte, situasjoner og sånt. Jeg merker det på en måte hvis jeg er i et rom med...

for å si det litt teit, powerful people, eller på en måte hvis jeg har noe å vinne, eller skal selge noe, så oppfører jeg meg ikke 100% meg selv. Jeg kan gå i en saksmodus, eller på en måte i en medjørlig, nå skal jeg være i en kul modus. Jeg har blitt bedre og bedre til det da. Det er egentlig bare å drite i hva andre syns, så fælt. Bare gjøre det som er riktig, liksom. Og hva som er riktig er jo igjen det som får meg til å våkne neste morgen og ha lyst til å gjøre mer av det.

Og det har jeg blitt bedre og bedre på. Og det er det jeg også prøver å formidle til mine artister, og da selvfølgelig til min familie. Snakker jo om sånne ting med mine foreldre enda. Min kjære bror og jeg har hørt diskusjoner om disse her temaene her sånn enda. Så jeg har sett det jeg har sett, jeg har hørt det jeg har hørt. Og jeg har vært heldig med å være i de rommene jeg har vært, som sagt. Også yrkeshemmeligheter fra Michael Jackson, liksom. Som da igjen er yrkeshemmeligheter da fra igjen

Alle de menneskene han har sett og lært fra. Det er jo ting man... Altså, jeg hadde jo vært en idiot hvis jeg ikke delte det videre. Og det ville jo vært ganske idiotisk, fordi da er menneskene som får hørt det igjen, og ikke ta det på alvor. For jeg prater jo ikke for å sløse tiden min eller noen andres. Jeg prøver jo å hjelpe. Og gjennom da hjelpen, så kanskje de kan igjen hjelpe meg. For det er jo pingpong og et samarbeid, alt sammen egentlig. Ja.

Så hva skal jeg si? Når jeg sitter og spiller piano for da Pianopella for Justin Bieber. Du gjorde det. Da tror jeg jeg er med meg mer i meg selv enn noensinne for å være ærlig. Bare fordi at da tenker jeg ikke på noen ting, da bare gjør jeg. Og det er jo her preparation meets moment meets you. Like what are you gonna do? Det er jo en av de låtene.

You got one shot. Det er jo akkurat det øyeblikket han prater om. Og hvis du tryner, så var du vel ikke så forberedt som du trodde. Du forteller oss hvordan du tar...

tar imot gjester, artister når du har en sesjon en gang vi var inne på et sted, men jeg bommet litt på timingen her for du snakket om en annen type sesjon men en sesjon er jo når du som låtskripprodusent tar imot helt ukjente artister eller veldig kjente artister har du noen fast metode på at du sier velkommen først så setter vi oss ned og drikker en kaffe snakker om livet, så prosjektet har du noen metodikk på det? hvordan sånne sesjons fungerer? for deg?

Få dem til å føle seg hjemme. Punkt 1. Ja. Bare at man skal ha det bra. Det er vann hvis de vil ha det, øl hvis de vil ha det, eller whatever de vil ha på en måte. Altså at vi har ting tilgjengelig som gjør at de kan på en måte føle at de har på seg tøffler og ikke nødvendigvis er på et stressende sted.

Ja, for det er jo et viktig punkt, troféene er borte, du har et hyggelig kreativt miljø, men må du også gjøre en innsats for at de skal slappe av litt sånn, egentlig så inviterer folk inn i studiet her også, så bruker jeg mye tid oppi hodet mitt, hvordan skal jeg få intervjuebevektet til å snakke mest mulig selv, og bare slappe av og kose seg da. Ja, det kommer jo veldig an på hva mennesket selv vil, det snakket vi om på vei hit. Men igjen,

blir jo mer og mer enn produsent sin oppgave er jo å komme inn under det. Så for eksempel hvis en person har hatt en dårlig dag, og det er jo uavhengig om man er den ene eller den andre, så blir du jo å komme på baksiden av det, og prøve å snakke om det, skrive om det. Kanskje det blir faktisk konseptet som man, altså ikke overkjøre det eller glemme det på en måte, men gå rett inn i det og få fikset det da. Ja.

sånn at de igjen kan være seg selv, dytte, men alltid også la dem føle seg som en stjerne, for i det øyeblikket så er de jo det.

Hva stiller du en spørsmål om? Hva har du lyst til å lage? Det er så mange spørsmål her, for til å drive musikk er dette her så utrolig spennende og ukjent territorium for meg, og det tror jeg for de aller fleste også. Jeg antar at det ikke er noe typisk mål på det, at det er litt som en sosial sammekomst, at du må...

kjenner litt på stemningen, prater det fram til det første musikksekundet kommer på høytaleren så må det liksom gå en rute for det. Det er jo en grunn til at Justin var der i en måned det var jo fordi at det første blir jo alltid som regel litt blitt kjent, andre blir ok og så blir det jo mer og mer og mer etter hvert vi hadde jo nettopp nå en veldig stor europeisk artist i studio vårt i år

Hvor den fjerde låta ble jo den desidert beste. Ja, ikke sant? Ja, den er fantastisk. Var det artister som er mest interesserte i å høre dine ideer og prosjekter og skisser? Eller hender det ofte at du begynner helt fra skers med helt blanke ark? Nå, i de senere årene, så har jeg lært å bare stole på viben, ja. I rommet? Ja. Og bare piano? Well, whatever.

Det virker så utrolig kick å ikke ha noe som helst og skal komme ut av fra med en verdenshit. Det er noe av det gøyeste. Det er å være forberedt på hva som skal komme, fordi man har gjort det der før, det fungerer, ja, ja, ko, ko, ko. Så alle de verktøyene er der.

Og man kan alltid gå til en track. Vi hadde jo en sesjon tidligere i år hvor det var veldig klart at vi ville at de skulle skrive på dette tracket for den gruppen. Så da var det jo... Vi trengte på en måte ikke dems input da. Hvordan vi følte at denne artisten skulle høres ut, fordi det var to låtskrivere. Men når det er en artist selv selvfølgelig, hva dem føler og hvordan de har det, det er jo...

Det betyr jo alt. Hvis ikke, så lager man jo noe de da igjen, ender med å ikke elske. Og det er jo de som skal synge det hver dag i de neste 20 årene. Vi har snakket om Justin, men er det noen artister som har imponert deg? Hvilke artister er det som imponerte deg mest? Første i hodet min er Ina Vrolsen. Ja, første gang dere har gjort mye sammen? Ja, jeg jobbet med hodet der sammen, og første gang jeg møtte henne var Jesper Unarsj.

Så hadde vi en runde hos Rodney. Hun er jo en av de kuleste, spør du meg. Han har bare så kul tone.

Og så låtskriver tingene, det er vel ingen som ikke kjenner til noe. Hva kan man si? Det er jo en helt sinnssyk reise også, hvis man går gjennom katalogen til Gina og ser hva hun har gjort. Har hun vært her enda? Nei, jeg har ikke så mye artister i noe mer. Men det er jo, også om du ser på artistkarrieren hennes, det er jo også sånn, fra det...

så prøvde det har vært gøy å høre henne fortelle om den artistreisen for den har vært for meg virker det som den låtskrivekarrieren hennes har vært en skikkelig suksess fra dag jeg vet ikke, kanskje fra dag men det virker som hun har hatt veldig mange suksesser og på en måte hatt en veldig konstant bølge der mens artistlivet har gått mye mer sånn

skulle først begynne som INA, skulle det ikke det? For et eller annet av de store norske plassselskapene, og så var det det Ask-Emla-prosjektet, og så var det en lang pause enten mellom der eller sånt, og så relauncha det her rundt 2012-2013 med denne her, her er jeg aliens-låta, som markerte liksom starten på Ina Vrolsen, artisten. Frykteløs dame. Og da har det virkelig løsnet på artistfronten, virker det da? Ja.

Og det er jo sånn der, en type sånn der, journalister sitter og snakker sånn der, hvorfor er det så vanskelig for, type som Ina Vrolsen, å skrive hits til seg selv, fremfor, når du har skrevet hits til så mange andre mennesker. Og jeg skjønner det jo, men jeg kan ikke forklare det. Men jeg skjønner jo at en gang du skal,

lage en låt til deg selv, så er det ikke bare liksom, jeg vet ikke, du får kanskje et mer klinisk forhold til en bestilling, at dette er biten, dette er feelingen, kan du skrive en tekst som du synes er catchy, så er det på en måte, det er en mye enklere oppgave, så er det i hvert fall et mye mer tydeligere mål, og en leveransedato, mens når du skal levere noe til deg selv, som skal tilveste til dine needs, og hele pakka der, så er det en

Og du blir aldri fornøyd selvfølgelig med det du selv gjør også. Noen bare har det i seg. Hun har alltid bare hatt det i seg. Jeg husker en av de første sangene som jeg husker jeg hørte av henne som jeg bare fikk tårer i øynene, er Afrika. Hvis du noensinne kommer hit, be henne please ta med gitar og kanskje synge den for deg. Som er utgitt, eller? Nei, jeg tror nok ikke det.

Men jeg husker hun sang det på smug en gang, når hun hadde en showcase der. 2000-tallet? Ja, det må det ha vært. Det må ha vært i 06. Er du på min alder, eller på 282? Det tar jeg ikke å si. Og jeg sier tør, for jeg vet ikke.

En annen jeg kan også tenke på rett etter det er Lauren Christie, som bare har den der teften der, som bare skriver de riktige ordene for de riktige menneskene. Dessverre så fikk ikke hun levd ut den artistiske drømmen selv. Hun var jo en person som har fortalt meg, har lært meg mye. Det var hun som skrev What Are Words. Tispedida. Ja. Ja.

Blant annet, hun skrev jo også Avril Lavigne sine tre største. I'm a huge skater boy og Complicated. Ja, de første låtene der. Hun skrev de siste BB Rexha-låtene, så hun var vitt i spenn også. Så Avril Lavigne, jeg trodde hun var litt sånn Billie Eilish skrive låter selv type ting. Ja, hun var lærer fra et eller annet sted. Skriver Billie Eilish låten sin selv? Nei, ikke jeg er sikker på. Kan ikke uttale meg om det faktisk. Nei, ikke jeg heller.

Men i alle fall det Lauren fortalte meg da, var hvordan hennes møte med politikk og artist og den karrieren der sånn ble møtt, og det var jo at hun hadde et såpass bra oppleggående at en av de største da, jeg skal ikke nevne navn, artistene på den tiden sa hvis du gir ut hun her, så går jeg fra det.

Det er bare sånn det går.

Det er den politikken der i det sangen, for den kommer veldig sjeldent til overflaten. Det er mest kjendis, sladderi, kjæreste, styr, sex, barbere seg på huskanaler som dukker opp, skilsmiss. Men de der bransjepolitikk-type tingene er superinteressante, og de dukker vel som regel opp i biografier. Ja, det er vilt. Det er Texas. USA er jo fortsatt...

jeg vet ikke, jeg er skjult sånn som det alltid har vært, egentlig det er jo hva var det vi hørte her om dagen, var jo noen som beskrev det med at det er jo fortsatt villevesten det er jo bare ikke gønnere å selge munns men det er jo hva man vil og ønsker selv egentlig, er man rik nok til å

og bare tromfer gjennom med det, så får du det til. Jeg innbyr meg at ting på en måte nå utvides horisontene på kontraktsfronten og sånt. At nå skjer det ting at det er lettere å være i Indien før, men det er fortsatt denne besuget inn i de store major-kontraktene. At det blir solgt videre, er ikke det denne kersa-

og Taylor Swift-greiene, at rettighetene blir solgt mellom forskjellige rettighetshaver, at de får mye kloa tilbake inn i sine egne ting. Ja, derfor vil de være for seg selv. Det er jo noen som alltid må betale for festen.

og enten så er det et label eller så er det en privat investor eller så er det mamma og pappa altså sånn er det bare og selvfølgelig hvis mamma og pappa betaler så er det mye enklere å da kontrollere utfallet er det en privat investor så er det jo fortsatt enklere og er det et label så er det sånn som de sier og du vet jo hvordan det funker hvis du ikke gjør som de sier så er du enten da på hylla eller så blir du kastet hva vil du råde ungen når du er meget meget erfaren

bransjemanprodusent og vært lenge i det, så hva vil du råde unge mennesker til å gjøre på en måte, altså stay indie og eie masterne sine, eie mest mulige rettigheter, eller rett og slett kombinere det med den gode gamle modellen at bruk majors til å slå deg opp, men pass på at du blir frigjort tidlig nok til at du kan gå inn igjen. Ja, men en av de der pass på at du, saken er da kommer man jo

inn med krav til noen som du ikke har noe leverage til og som sagt det koster å starte en artist det koster masse penger selvfølgelig

Ikke minst skal det utvikles både i dansing, så skal det vocal coaches, alle sammen koster veldig mye penger. Og så skal du ha da noen social media teams, så må du ha hittendatten, datten, låtskrivere, selvfølgelig de vil heller skrive for major label acts, fordi de vet at det blir et push på låta. Og hvis du skriver for en indie person, så må man jo da også sørge for at du har budsjettet til det. Ja.

slik at folk kan da komme inn og føle at de fikk en dags arbeid da i stedet for at de bare har hjulpet igjen andre mennesker med å få til sine drømmer for at de så kanskje skal få tilbake og jeg sier kanskje fordi at den kanskjen er så lite sannsynlig med mindre også man har et virkelig dedikert team som låtskriver ja som hva som helst nå snakket vi om artist bare og som en artist altså herregud it takes a village

You can't do it alone. Men er det ikke noen ting som typer på at det er noen tilfeller av urban artister som treer frem og gjør det? Jeg tror ikke på at det er 100% do-it-yourself-modellen, men mer eller mindre uavhengig av major labels og ganske korte kontrakter, og at det skjer ting der som faktisk viser at det er mulig å komme gjennom nåleøyene med... Det er mulig. Det er mulig. Det er absolutt mulig.

det er jo det som er det gøye når folk sier at noe er umulig. Det er fordi du kan alltid peke på et fenomen som tilsier at det ikke er umulig, og det er helt rett det du sier. Samtidig, det å sammenligne seg selv med en komet,

vanskelig når du er en stein. Og du vet ikke hva du er. Til og med kometen vet jo hva den er, en komet. Skjønner du hva jeg mener? Vi vet jo fortsatt at artister nå som er superstore, som har alt på plass, men som også da ...

kjører i grøfta fordi de ikke helt har støttesystemer rundt, eller så har de opplevd det når de vokste opp, som gjør at selvtilliten egentlig aldri helt kommer dit. Det er jo så mange forskjellige modeller av hvordan det fungerer, og hvordan folk blir behandlet, og også hvordan folk tar det. Jeg har jo også lært i senere tid, som vi også kan prate om, hvis du synes dette her høres ut som en interessant tema. Definitivt. Folk husker det de vil,

høre hva de vil, og sier hva de vil. Og i alle de tre nå instansene så betyr det at hva du sier betyr ingenting, fordi de kommer til å huske, ta ut, og eller skape det de vil fra samtalen. Det er ikke jeg som sier, det er noe jeg har lært. Og det er bare en utrolig ting når du egentlig da tenker på

Hvor lenge du må arbeide fra da, ok, la oss si en independent artist eller en startup artist, som da skal komme helt på toppen av alle de andre artistene som blir sluppet i året, og alle de flere hundre tusen låtene som blir sluppet i året. Og så det slippes 25 000 låter hver gang.

Oi, ja. Så er det. 25 000 låter slippes hver eneste dag. Jeg elsker at du har oppdatert den, for det er mye mer enn det jeg hadde tenkt å si. Jeg hadde tenkt å si 20 000 i uka. Så googlet jeg det før du kommer nå, for det tallet der må jeg huske, for det kommer sikkert vi løser snakk om. 25 000 låter hver dag. Så...

Hvordan stikker man seg ut? Hvis du streamer faktisk låtene i 10 000, så kan man være litt fornøyd med det. Du er faktisk en del av sikkert 10-15% av mest streamet i verden. Men samtidig kan du nødvendigvis ikke slutte på dagjobben din. Nettopp. Men det tror jeg man vet også.

Well, you know, many don't. Det er der vi da er inne igjen på den naiviteten, møter ego, møter hva man hører, hva man vil, hva man da skaper og hva man husker. Og alt sammen må, og nå snakker vi bare om ett menneske, ikke sant? Mm.

og rundt det mennesket igjen så må man da ha det teamet og det nettverket som alle sammen er innenforstått med hva de skal gjøre, hva vi gjør alle sammen og egentlig viktig poeng musikken, det kreative er egentlig bare 10% det vil si 90% av resten av arbeidet ligger på utsiden av studio og det vil igjen si at musikken er egentlig ikke det vanskeligste det er jo alle de andre balansene

Og der har man, ja, som jeg sa, og du har da menneske, artisten selv i midten, og så har du alle de andre menneskene som også da har sin egen agenda, som har sine egne drømmer og ønsker hvordan livet skal være for dem, eller burde vært. Og det er jo når det burde vært, og det ikke er, det er jo da du møter de der, jeg husker det jeg husker, så hører jeg det jeg hører, og så sier jeg det jeg vil. Og alle de tingene nå er nå, det er noe grunnlaget for prosentjansen du har for suksess. Ja.

Og der begynner man jo nå å forstå hvorfor det er så jævla få som egentlig får det til. Og det er morsomt, når man snakker om drømmer også, er det ikke bare produsenter, kreative låtskrive, det er jo folk i platebransjen går jo også med drømmer om å stige i gradene, komme til nye selskap, til nye maktposisjoner. Alle har jo en reise hvor de sannsynligvis kommer til å komme til en viss peak, og så ...

stagnerer det, og så går reisen den veien det måtte gå. De har sine agendaer om hvordan sine drømmer burde være, realiteter, og alt dette her som må stå i tråd. Du spørte meg tidligere om jeg har et råd på hva en ung artist burde gjøre. Det er et veldig vrien spørsmål. Vi burde egentlig snevre det litt mer. Vi kan gjerne gi det et skuddeforsøk. Vi kan gjøre det, og så kan vi se hva vi kommer frem til. Det første jeg vil si er å få et team.

For et team. For et team med mennesker som tror på. Og det er også vanskelig når man snakker om label-ting. Jeg har hørt mange av disse historiene her, hvor en artist kommer inn, jobbet selvfølgelig som et helvete, for det er jo ikke lett å komme inn på et sted som et major label heller. Så det er jo en...

Kan jeg komme med et innspill der? Team er jo ganske stor greie. Da snakker du gjerne kanskje, team er jo da to eller flere personer. Kan på en måte et slags mellomsteg der være at faktisk du har en utforstående som

elsker å drive med, og som faktisk er interessert i bransjen, som da opptyper å bli en slags managerrolle, en slags, skal vi si, Emmanuel Kidane for Nico Vince, som på en måte er villig til å bruke både tid og ressurser og være med en del av reisen for å løfte fra musikken, og at det er liksom

Som kreativ så er det verste som finnes for en kreativ, er jo å distribuere og få musikken sin ut, og vise fra musikken. Det er det flaueste og verste, og den tyngste jobben by far. Så hvis du har en person som liksom... Er dedikert. Dedikert, og kan faktisk bare ha lyst til å jobbe med deg, kanskje det er startpunktet, og så at det er ditt første team da. Kanskje, et innspill fra meg der. Yeah, but I love it. En person som tror, det er starten på et dritbra team.

Og den personen da må selvfølgelig, ok, så er vi nå inne i det vi snakket om tidligere, den personen husker hva han husker, hører hva han hører, og sier det han vil han også, og har sine egne agendaer, egne drømmer. Og så kan han plutselig møte en dame, eller en, det kommer jo an på hva den personen ønsker selv selvfølgelig, som da igjen balanserer bordene annerledes igjen, fordi det mennesket igjen hører det man hører, vil det man vil, og husker det man husker. Så

Det er alle odds egentlig stekket mot deg når man skal begynne på sånne ting. Og det er derfor det er så viktig å bare huske at ting tar tid. Man må ha et team. Når man snakker om team med label, så må man bare undersøke det her. Når man da først har kommet inn på det labelet, så må man da takke Gud for at man har fått til. Om det har vært drømmen, selvfølgelig. Hvis du har en dedikert A&R der...

så er jo det igjen alfa og omega. Det betyr jo alt samtidig, som du selv sa, det kan jo hende at den personen mister jo jobben. Og da blir du overført over til en annen ene som ikke har troa på det du gjør i det hele tatt. Og hva skjer da? Da er jo fremtiden plutselig, da er du jo låst inne i et sted og i et system som ikke har troa på deg.

Så det er ikke lett det der. Det er så sjukt at musikkbransjen er litt skrudd sammen, dette blir en jævlig fuck-analogi, men det er litt sånn som russetiden, fordi tenåringer, som jo er motoren, skal vi si, for hele musikkbransjen, unge 20-åringer, som det er Fredrik, det er motoren for musikkbransjen, og det er jo

de har jo ikke den frykten og kunne jo ikke gitt mer faen i på en måte de oddsene. De kunne ikke brydde seg mindre om de oddsene. Whatsoever på en måte. Ja, jeg hører liksom, jeg vet at det er en, sånn er det i idrett også, vi driter jo det, jeg satser hardt, så går jeg hele byen ned på B-i.

Hvis det går skjeis liksom Jeg har en ting å si til det Og jeg synes den der driven er så fett Det er jo det jeg har den jo selv Enda, for jeg driter jo i hvordan det går Jeg bare har en drøm og en misjon Om å gjøre ting Og det eneste jeg da kan si Og som jeg er stolt av Både Niveau og Niese Og mine artister Og alle for så vidt som ønsker å lytte på meg

Det er jo at de balanserer sine drømmer med ord som i hvert fall kommer fra et hjelpende sted. Fordi jeg vil at han skal vinne, samtidig. Når han vet at sjansene er at det ikke kommer til å gå, så

og han hører da på ting som gjør at man sløser mindre tid, ok, så jeg skal være ærlig, jeg skal stå for hvem jeg er. Det betyr at når jeg er i hvilket som helst rom, så kan jeg ikke bare plutselig være enig med den personen, og så er jeg i neste rom, så er jeg enig med den personen. For det du egentlig forteller folk, det er jo at du er jo ikke deg selv enda, og da kan man ikke komme frem. 98% av mennesker er jo sånn her, og det er jo den der andre satsen med mennesker som

får det til, samtidig av den to prosenten som blir igjen, så er det jo 98 prosent av de som feiler, så sjansen for at du faktisk poker igjennom er utrolig liten. Det er litt interessant måten vi snakker om på det her nå, for vi snakker om å slå igjennom igjen og få det til. Og det her hjelper jo ofte ikke med nødvendigvis å ha en gullmedalje.

Fordi det her er jo, hvis man ser på det, og det tenker egentlig man veldig lite på når vi snakker om det her, at det er jo et ekstremt long game. Og hvor mange artister er det som sitter her med sin første hit, som da egentlig sikkert ikke er så mye penger i. Veldig mye penger, med mindre det er en veldig spesiell situasjon eller en låt som går år etter år etter år. Men den låta, den slutter å gi penger på et visst tidspunkt. Mhm.

Og da har du egentlig fått banet veien til den reisen du egentlig skal begynne på. Nå har du fått åpnet alle kanaler. Nå ser alle på deg. Det er jo der egentlig reisen virkelig begynner.

Som min farsid, det er der arbeidet virkelig begynner. For å bare si en ting som han sa som var så jævlig smart. Når jeg skulle inn hos Rodney den første dagen, så sa han før jeg la på meg han, jeg snakket med han hele veien fra huset til studio, og jeg kjørte 50 miles hver vei. Veldig langt. Tre kvarter hvis jeg kjørte 75 miles i timen.

fra start til slutt, og hvor ofte gjør du det liksom så det kunne ta alt fra 45 minutter til 3 timer, men jeg gjorde det hver dag jeg snakket med han da, fra huset til studio han sa til meg, ja André 12 år i USA 11 år i USA, alt har ledet til det her, og det er nå jobben begynner, det er nå jobben begynner

og jeg er så glad at han sa det fordi hadde jeg gått inn der med et annet bilde av det det var som det var mange som var der jeg må være helt ærlig å si det mest utrolig for meg var å se på mennesker som kom til han eller hvem som helst i den posisjonen for så å tenke ok, nå får jeg hjelp og så er det nei, det gjør du ikke nå skal jo du hjelpe han ok

Så hvis du forventer at han på en måte skal gi deg noen nøkler, eller noe annet enn ord, så har du allerede startet på feil sted, og da kommer du ikke til å få det til. Fordi det er hardt arbeid, som du sier, og det begynner egentlig ved neste steg.

Så det er ikke noe å komme inn for porten. Det er jo fjelltoppet, det er kanskje like klassisk analogi. Og innenfor porten, det er mange mennesker som skulle ønske, jeg husker det er mange mennesker som sa rundt meg, who's that motherfucking white boy? Who is he? Og da hadde jeg fem stuer du går ned, fem rom. Og jeg løp mellom hvert eneste et, og alle de andre sto og spilte billard.

Jeg spiste mens jeg løp, og kjørte på liksom. Who's that motherfucking white boy? Hva sa du da? De sa det aldri til meg. Jeg har bare hørt at de sa det. Og senere, når jeg hadde sessions med enkelte, så var det bare rumors...

You know, there's rumors about you. People talk about you. Jeg bare, å, seriously? Og jeg var alt for naiv og alt for til å bry meg eller følge meg på det. For det eneste jeg brydde meg om var han, hva han trengte, og hva arbeidet til sa det jeg måtte gjøre i dag. Jordan Peterson sier jo litt sånn på siden, han, hans råd da, for de som er glad i å høre på hans råd, det er jo, dette er ikke hans domene i det hele tatt, for de som vet hvem han er, så er det jo

Hvis han skulle komme etterhånd til å kombinere eller få det til i det kreative verden, så ville han alltid sørge for, han er jo på den safe siden, til at det er minst mulig nedside, at han har

en annen karriere gående for deg som gir deg stabil inntekt og en trygg vei videre hvis det kreative skulle feile som jo da gir en kostnad i at det er mindre sjanse for at noen gang kommer til å slippe det opp og liksom virkelig å treffe bolset da Vi snakket jo om det i sted om jeg hadde jobbet på noen andre ting gjort hittil ditten, jeg har ikke det det har bare vært av og på enten eller

For musikere er det jo sånn, eller for de som på en måte ikke, hvor det ikke er en sinnssykt enorm ikke-linjær pott i den andre enden, så det er så mye penger som kommer inn hvis du kommer inn for den zonen der. For de fleste musikere eller produsenter så er det kanskje mer verdt å tenke den andre retningen, at ha den stabile retningen og den safety-

den trygge alternativet, den trygge jobben ved siden av den musikkerkarrieren, for som gitarist eller som trompetist så vil du aldri komme i posisjonen hvor du faktisk raker en royalty som du kan leve på resten av livet. Du kan? Ja, det kan, men det nåler deg sikkert enda mindre igjen om du er en...

Du kan, det er det vi snakket om i sted, ingenting er umulig. Men saken er, hvor ofte er det det skjer? Saken er hvis du skriver riktig låt, og du har en, altså la oss si at jeg skrev nå en låt da jeg hadde studio, Bieber og jeg spilte piano, og så sier han, jo, you play really nice, why don't you play it on stage with me? Now the impossible became really possible, because now enough people see me.

Så I don't know. Vi snakker... Jeg er enig. Bare kjør på, liksom. Jeg er enig i et godt eksempel på å ta en fotograf, ung kis, som holder til i samvika i Bærum, som heter... Nå har jeg glemt navnet. Hva faen heter det? Dette er for dumt. Det er bra vi er ute i podcasten her nå. Hva helvete heter det? Nå er jeg helt kattepine her. Hva heter han...

Han som har vært på turné med Chainsmokers og Kygo. Her er han, Adis. Å, gud, Adis. Nei, sorry, ass. Jeg har jo spurt ham om å være med gjest her, og jeg har satt på at jeg ikke kan høre på han nå. Jeg skulle jo kjøpe kjøleskap i dag. Jeg var på enkjøp. Ja, det var den neste ting vi kunne snakke om, men nå sa du jo selv. Fante ut pianisten.

Ikke pianisten, fotografen. Fotografen, ja. Å ja, det er jo Stubbre. Olav Stubbre. Du sa pianist. Jeg tror han har jobbet med Justin Bieber. Det er Olav. Ja, Olav Stubbre. Han har vel jobbet med Chase Mockers, Hugo, Justin Bieber, Swedish House Mafia.

Ja, og det startet jo med Bieber, ikke sant? Ja, gjorde det ikke det? Da ser du hvor lett det er å få det til. Det er bare å jobbe med Justin Bieber. Det understreker jo ditt poeng da. Selv om du er fotograf, skulle du tro på en måte hva er toppen av å bli fotograf? Det var liksom high rank sånn inntektsmessig der. Nei, du kan faktisk begynne å ta bilder etter Justin Bieber. Selv om du er en norsk fotograf som holder til i...

I Bærumsandvik. Sånn er det bare. Men var du innblandet i det? Nei. Nei, nei, nei. Men jeg er selv fra Hauketo. Shout out to Hauketo! Ja, ikke sant? Og hadde aldri noe, som jeg sa tidligere også, jeg hadde aldri noen tanker om at ting skulle bli på en måte noe sånn her og sånn her. Altså, jeg har vært heldig liksom. Varmøll? Ja. Møtt Quincy Jones og

Du har møtt Quincy Jones? Ja, David Foster har gitt feedback på musikk, og jobbet med Rodney og Will. Hele poenget er at ingenting av disse her tingene traff mitt hod eller drømmer når jeg var på Haugto. Nei, nei. Jeg spilte jo trompet. Og som jeg sa, det eneste øverste skiktet jeg så og trengte, eller ville ha, var Jens Petter og Ledvard Tantosen.

Jeg synes de var rå som faen. Tenk deg å bli gammel, gjøre den reisen av hvilke mennesker du har møtt opp gjennom årene. Spesielt for din del, det er jo ganske ekstremt. Det skal jo bli kult. Man kan leve et ekstraordinært liv bare i Norge. Hvor leve...

Enten man må være på en måte og leve et fantastisk liv i et distrikt, i en bygd, gjøre noe stort ut av livet der, eller nasjonalt nivå, eller til man liksom er på the upper stage i USA, så er det sånn der, altså det er jo ganske fucka at han guttene fra Haugeto...

Han skulle spille tropet, altså han i korpset, altså peke ut han i korpset som skal jobbe i L.A. Det er jo... Jeg ønsker fucka å gjøre denne tankerekenen her da. Og derav, og på en måte den der ikke for å avbryte, men den der...

Dream big-type. Alt er mulig, og alt er jo mulig, men samtidig må man vite at det er små sjanser for at du blir sånn som du tror egentlig at du skal bli. Ja, og jeg må si, dream big, det er kult. Jeg husker jeg hørte

Disse sangene som vi snakket om tidligere, og du må vite at jeg plukket alt jeg kom over. Måten jeg lærte piano på, det var bare å høre og høre. Tone, tone, tone. Og så ble det etter hvert akkorder, og så ble det akkordføringer, og så ble det føringer. Det er sånn, det er sånn. Du vet, forståelsen øker da. Jeg husker en ting som var veldig kult, kan ikke det her sånn nå lenger, men når jeg gikk på Berkley og testet inn på Hørelære 4, var det litt sånn der skryt.

og hvordan øret var i hvert fall. For å spille korder og toner, så må du gjette hvilke... That's what I'm gonna say. Så, ok. Så en av de siste tingene vi måtte gjøre i Hørelære 4, var du fikk første akkord, siste akkord, og den i midten. Og det var jastandard.

Og det var med forholdningstoner, det vil si sus, krysselve, whatever, B13, alt det der greiene der. Og sorry at jeg er til det, men egentlig så betyr ikke det så mye i min verden lenger. Det betyr motsatt nivå? Ja, altså det betyr jazz. Og du vet, jazz er ikke pop, og pop tjener penger, og pop er det jeg hører, pop er det jeg er vant til. Så selv om da på den tiden, så klarte jeg faktisk å...

skrive alt riktig liksom altså det var sånn han spilte spilte det og jeg bare åja altså for jeg følte på en måte tonene jeg har aldri hatt absolutt gehør men jeg ble veldig flink til å føle altså jeg er fortsatt veldig flink til å føle sinstemninger rom vibes alt er på en måte veldig sånn der ooo kanskje dette ikke er for meg som du og jeg mener men å dette her er absolutt for meg og

Og noen som jeg også prøver å tre nedover hodet til, Fredrik og Miniese hele tiden, Andrea heter hun, som forresten, jeg burde, får vi spilt noe her, eller? Nei, da blir det revet vekk fra podcast. Selv om det er gitt ut? Lyd only. Ja, da må jeg begynne å betale royalties. For hun har, og dette her er faktisk, du spørte meg tidligere hva en ung artist burde gjøre. Og

Hun gjorde det som jeg nå kommer til å si, jeg synes det var så kult, fordi få gjør det. Det som jeg alltid sier er, lag en dritbra cover,

Fordi hvis du velger en låt, altså som en ny artist, som du connecter veldig med, og du trenger ikke ha skrevet ordene selv, vi snakker om en dritbra cover, som du connecter, du gjør at den andre personen får et bilde av hvordan du høres ut, så er det mye lettere for dem også å kunne plugge deg inn på steder, fordi du viser dem allerede, ok, du kan synge, det er greit nok. Du viser hva slags artist du er, og

hva slags type låter du connecter med. Du viser også selvfølgelig, har du bomma på coveret, så viser du det også selvfølgelig. Og da er det jo ingen som er interessert lenger, men poenget er, hvis du gjør det, så er det mye lettere for folk å plugge deg inn i systemet, fordi de allerede har hørt hva du kan, med noen noen andre har brukt millioner igjen på å utvikle. Og det gjorde hun. Så hun sang på graduation sin i år i Spania,

Og hun snakker tre språk, han også. Hun snakker engelsk, norsk og spansk. Vi er jo kilenere, og disse her har bodd nå i Spania i mange, mange år. Og hun graduerte da fra sin skole nå i sommer, sang Titanium, som ikke er en lett låt å synge. Så hun sang den, og pappa, min far, Bjørn Lindahl,

Shoutout Bjørn Jeg tok opp den da på video Og var så stolt så han sendte den til meg Og jeg bare, herregud det her er dritbra liksom Så jeg sendte et skalv til henne Altså et pianoskalv Som jeg hadde laget til Tommy Fredvang For et par år tidligere

Da er det mye bra nedløp, jeg synes. Da er det sånn bare shoutout til Tommy Fredemago. Han har ikke fått noe shoutout. Nei, han gjør ikke det. Tommy, hva skjer da? Nei, altså, jeg synes han er en hyggelig fyr. Han kom og bodde hos meg flere måneder. Hva da? Han ble kjent igjen? Var det Voice? Det var det Voice, ja. Jeg er ikke helt sikker, for jeg bodde i LA, men uansett...

Han er så flott fyr Ikke bare utvendig Det må jeg bare si Han er jævlig fin overalt Kan ikke si noe Men uansett Han i hvert fall fikk Den Titanium piano versjonen Som jeg hadde lagd Vi bare prøvde noe i LA

Og den instrumentalen hadde jeg jo, så jeg sendte den over til henne, til Andrea, min nese. Og så sa jeg, never mind tonart, finn ut hvilken du bare tuner det piano til hvor du skal, tempo, skru det opp eller ned, it doesn't matter. Bare syng det du sang på graduation og send meg vokalen.

Og hun gjorde det. Og det har blitt så jævlig bra. Så før vi drar her så må du høre det. Det må jeg gjøre. Så med det sagt, det er også et tips jeg veldig gjerne vil gi til hver artist da, er bare velg en låt som virkelig connecter med deg og syng den. Slik at folk da som elsker musikk og elsker å finne nye talenter kan faktisk høre hva du gjør. Mhm.

Har du sunget mye selv? Jeg skulle ønske jeg kunne si ja til det. Du har gjort det. Når jeg var liten så sang jeg... Nei, du har gjort det i voksen alder da. Nei, nei, nei. Jeg har sunget litt i studio bare for å se. Det var en låt vi skulle pitche til Britney.

Og jeg måtte prøve å synge den selv før vi pitchet den til Britney, fordi hvis jeg klarte å synge den, så visste jeg at hun kunne synge den. Så da gjorde jeg det, og så gjorde jeg duet den Polishen mannen. Pitcha litt, eller? Ja, man må jo. Ja, men altså du vet...

Jeg vet. I verden som er nå, det er ikke et bilde som blir tatt, det er ikke en ting som blir gjort uten at det skal fikses på. Og sånn er det bare. Det er ikke min skyld, det er bare jeg som igjen forteller. Så det har jeg gjort, men utenom det så har ikke jeg sunget så veldig mye selv. Det har jeg ikke. Hvorfor spør du egentlig? Jo, fordi jeg gjorde det selv for første gang for et par måneder siden.

Jeg tenkte at nå har jeg mikrofon, nå har jeg et skattiv. Så kjøpte jeg meg en ganske fet ny plug-in. Vocalsyn 2. Kjente du den? Ja, det er jævlig frekk. Den har fire. Det er sånn vocoder, topbox, isotop. De som har det mastering plug-in og sånt. Det er lenge siden jeg kjøpte greiene deres. Ja, ja, ja. Men jeg...

ikke kjøpt noe iC-top før, men den syntene var det en eller annen som var med, for jeg husker ikke hvem som gjorde det, sa det til meg. Det var Carl Lewis, tror jeg, på det. Han som var ved CLMD før. Det var han som faktisk sa, prøv å holde synd. Ja, jeg gir den til han, ja.

Og så tenkte jeg sånn her, ok, vi må jo teste fannskapen her da, se hva det er god for liksom. Og så spilte jeg en, jeg tok selvfølgelig et par øl, familien var borte. For å slappe av? Ja, for alt. Bare liksom komme i zonen liksom. Så jeg kjørte en sånn 70-talls disco-låt, sånn You Make Me Feel So Good, jeg tror jeg beat i Express litt, noe sånt skikkelig fette disco. Og dro på så jævlig, satte på rekk og sang.

Og så kjørte jeg et par linjer. Dette kan ikke låte så ille, tenkte jeg. Og så kjørte jeg litt på det. Jeg var ganske brisende, men jeg gremmet meg. Jeg krympa. Jeg trodde jeg var litt nærme pitch. Men det var ikke i nærheten engang. Og så satt jeg på Vocalsyn 2.

Og så satt det som en motherfucking skjult, ikke sant? Ja da, der er vi. Vocalsyn 2. Folkens, alle som ikke kan synge, vocalsyn 2. Hvis du vil ha den franske vocoder-talkbox-soundet, perfekt. Den har en knallhard autotune, og så får du...

veldig fet robotstemme, og hvis du kan skru det riktig da. Ja, ja, ja, men det høres ut som en interessant greie, det skal jeg prøve. Du kan styre med midi og korder og sånt også, så du får den der...

altså hvilke låter er det som ikke har det? Hele det Random Access Memories Daft Punk skiva har jo den type vokal. Så da, selv med min, det er jo lærdom i historien her, selv med min rabba sangstemme, så låter det ganske fett på Vocalsynt 2 med litt sånn franskaktig vokal. I love it. Så nå skal jeg ut med en låt hvor jeg synger selv på. Kult! Hvert øyeblikk. Så det er egen promo til dere tilfellige.

36 vektere som fortsatt henger med i podcasten her. Sjekk den ut. Men er dette live også, eller? Nei, nei, det her... Åja, nei, for det hadde vært spennende når du gikk på do. Vi satt her og holdt på med ting du ikke vet. Du får si vi skal klippe seg. Nei, nei, det går bra. Jeg har faktisk tenkt å kjøre live etter hvert. Det er en sånn båndbredd spørsmål. Jeg stoler ikke helt på til Nord Arena her, skjønner du? Ja.

som jeg er hypp på å gjøre det etter hvert men for dere som hører på nå det er jo vi kan godt si det det er 30. desember i dag vi er fortsatt ikke vi er ikke inne i 2020 enda men når du husker det når du hører det her så er det 2020 tenk det da ja det her er siste tingen vi gjør skål da bors skål da dere skål jævlig hyggelig jævlig hyggelig tenk det Fredrik jeg tenkte på du er trombeis har du sett viplash?

Du har det Fet film altså Ja, og kan jeg bare si en ting? Gjør det Jeg syns ikke synd på han jeg Alle syns synd på han Hvem har det? Han ble kjørt Ja, ja Du ble sånn at dette her var bra That's what I needed Ja

Tenker du på siste sted? Nei, jeg bare tenker på hele greia. Skolen er grei, men når han faktisk inviterer den inn på nytt, i god tro om at han faktisk får spille i bandet hans en gang til, og så fucker han så fullstendig over foran tusenvis av mennesker,

Da var du også ombord Nei, vent Det husker jeg ikke akkurat nå Da må jeg se scenen igjen Hæ? Han ble jo best til slutt da Ja Han gikk jo av scenen Og så snudde han I god film Vennepunktstil Og så Nå spoiler jeg jo hele dritten her Men det er faen meg en bra film altså Ja

og får en respekt jeg har fått for ordentlige musikere at jeg får si sånn på en måte jeg som faktisk driver med litt mer avansert musikk på et eller annet sted i din karriere så må noen si hva faen, altså til deg de må piske deg og jeg har gjort det, jeg har blitt det og jeg elsker å gjøre det, jeg gjør det hele tiden jeg gjør det til han hele tiden

Andre er litt mer forsiktig med det. Men det hele poenget er at man trenger det. En ting som jeg har lært er at når noen tar seg tiden til å krangle med deg, så er det fordi de elsker deg.

Det er en respekt i det der. Fordi at på et eller annet tidspunkt så er i hvert fall mennesker som kommer opp i en viss alder eller klarhet i hjernen sin, de er ikke interessert i å sløse tiden sin. Så hvis de faktisk sløser tiden sin ved å krangle med deg om noe du ikke vet, that's love, bro. And if you don't see it that way, then you're even more off.

I Viplash er det en full metal jackal militær stil. Han jævlig fed skuespiller, som jeg selvfølgelig ikke husker navnet på nå. Ja, han som spiller i Spiderman og sånn. Avisfilm. Jeg husker han.

Morsom. Ja, men fy faen, han må ha fått Oscar for det greiene der. Tromisen eller læreren? Læreren faktisk dreper den filmen allermest. Jeg visste ikke at den finessen og den timingen var så, og på en måte all den utdanning og opplæringen som fantes i storband og jazzmusikk. Jeg visste at det var der, men at det var så sinnssykt nivå, at den timingen.

Her har vi Jakey Simmons. Du kan bare si det, du må rope ut her. Rodney pleide å mobbe trommene mine, liksom.

Ja, for det er jo... La oss snakke trommer, det er like gøy. For trommer er jo noe som avslører på en måte veldig fortvikket. Bass og trommer, alt det andre kan man få til veldig bra. Sinter og pianer og vokal kan man alle unna med. Ja, du kan lure deg unna der. Ja, men trommer og bass, der er det ingen... Jeg må faktisk gi en ny skjære av til en fyr som hjalp meg jævlig mye på det her området der. Egentlig...

Ja, la oss bare si det sånn. Ikke minst Rodney da, på alt som jeg har lært, men når det kommer til disse her, virkelig behandlingen av lyden og sånn, så er det Sandy Vee.

Sandy V, det ser litt kjent ut han har jobbet mye med Stargate selv gjorde Firework med dem gjorde All the girls in the world med dem han gjorde Sexy Bitch for David Guetta og A-Khan så sinnssyk

flink. Så han er trommeekspert? Han er behandlingsekspert. Han... Godt å mikse, kan jeg se på meg. Å få lydene til å jobbe sammen. Og de triksen igjen, yrkeshemmeligheter, som...

Jeg har betalt livet mitt for å lære, liksom. Som jeg igjen på et eller annet tidspunkt gleder meg til å kunne dele på et eller annet skolenivå. Hvor jeg da kan sette opp en eller annen læringsplan hvor det vi skal lære er alt det jeg har lært i løpet av min

da karriere. Nettkurs er jo hot som faen også da. Det vil ikke jeg. Jeg vil først gjøre det her, altså som jeg sa, enten eller, jeg vil først gjøre det her, bli ferdig med dette, sette opp da den bedriften som vi har nå gående. Jeg er enig i det.

En av prioriteringene. Ja, og når den er klar, så kommer Andreas Nettkurs. Et eller annet. Eller skole på et eller annet tidspunkt, om det er i Oslo. Nå ble vi allerede tilbudt jobb på Berkeley, når vi hadde en keynote der, så det var jo en sånn der...

Når du ikke gikk på skole her, men du hadde foredrag der? Ja, vi hadde foredrag for et par år siden, så dro jeg og Anthony opp der og snakket for studentene. Det var jo fantastisk gøy å møte mine gamle lærere der. Ikke min aller favorittlærer dessverre, som heter Richard Evans. Han er nå død, det er veldig trist, men han var en del av det første jazzbandet som spilte på det hvite huset.

Jobbet med Peebo Bryson Med Natalie Cole Og de tingene der sånn Han var en fantastisk arrangør og sånn Så han ga meg mye på Berkeley Han var den første liksom som sa til meg Du må ikke glemme det her André At du er et solmenneske Og månemennesker kommer alltid til å prøve å stjele fra deg Solmennesker og månemennesker Da må du hjelpe meg litt for da Poenget kommer Og det er i og med at månemenneskene Prøver alltid å stjele når solen sover

så må du alltid huske dette, André. Det er at når du står opp igjen, så kommer du alltid til å skinne over månen. Og det er sant. Han mente egentlig bare ...

negative folk og positive folk litt sånn litt del ikke heng med for mye negative folk well, whatever you do don't forget who you are og det betyr at selv om de stjal fra deg faktisk veldig, veldig bra når vi snakker nå om en utro tjener å klare å overleve det han gjorde det mens vi sov mens når vi sto opp igjen så har vi overlevd og dytter igjennom liksom og nå når jeg tenker på det takk

Så kan jeg også kreditere min gamle lærer, Richard Evans, fra Berkeley. Rest in peace. Ja, herregud, han var fin, ass. Han var fin. Hva tenker du, er du sånn omgjord av bare med... Jeg er litt allergisk mot all positive stemning,

Kommer litt an på, er det ikke det? Englisk-norsk. Er positiviteten dyrket i noe? Kommer den fra noe? Eller er det bare en drøm? Hva er det man vil ha? Jeg tror man ikke vil ha positive og kritiske mennesker rundt seg som backer deg, mens faktisk som jeg har litt problemer med noen kollegaer med meg oppi områdene som har gitt meg ros for å ha sendt en mail.

Ja, det trengte du vel kanskje ikke? Nei. Det blir vel kanskje litt mer nedlatende? Ja, det er vel en ganske basic del av jobben å sende mail. Ja, det burde jeg klare å ha. Men takk. Ser man mange bra paragrafer, og det finnes språk der og sånt, men det er ikke der man sanker. Nei. Ja, ikke sant? Men det er bare sånn lite anekdotisk eksempel da. Men man vil jo...

Det er et eller annet å få skryt fra de som faktisk har korrigert deg tidligere, eller vært kritisk til noen av tingene du har gjort. Det betaler seg enda bedre, synes jeg. Ja, det beste var nå, som jeg nevnte, da Rodney gjorde narra trommene mine på et tidspunkt. Og det satt det. Hvordan kritiserte han eller gjorde narra?

Det var vel jeg som hadde gjort noen greier, for jeg ventet jo på han, og jeg er jo ikke en person som venter på noen egentlig. Men jeg hadde ventet, og mens jeg ventet så hadde jeg da allerede gjort noen trommer. Og så kom jeg inn etter hvert, nei den er full den her. Og så kom jeg inn og så sa jeg til den,

Yo, you coming? Og han bare, yeah, I'm on my way. Og så sa jeg, I even did the drums. Og han bare, oh, did you? Mens han så på en annen og lo. Men igjen, det er det øyeblikket som betydde mest for meg. For han, igjen...

Det betyr at du er jævlig god på de andre tingene. Well, of course. Og det betyr at han peker igjen ut ting som jeg må bli bedre på, og det i kombinasjon med Sandy og den der igjen driven med at jeg er enten eller, den gjør jo, og jeg er jo en veldig glad og positiv person som drar egentlig det beste ut av hver situasjon. Så med alt det lagt i en gryte, og så skrur du på varmen, så blir det bra det der. Bare gi det tid.

Det er ikke noe stress. Men er du sånn... Er du sånn der når du... La oss si hvis du er god på alt det andre, men har litt å hente på trommene, går du inn da og bare sånn, faen, nå skal jeg bare ta så mye tutorials på internett og bare kjøre opp tromme-game mitt og lære meg kompressoren og bare sånn, nå skal jeg faen meg naile det greiene her, eller sånn, ok, det er trommer, det er det-game, så er det dette her jeg bruker enda mer tid på. Nei, det var ikke det jeg var dårlig på. Det var...

Jeg var ikke dårlig på det, men på en måte var du mye bedre på de andre tingene. Jeg forstår. Men du vet, jeg kritiser meg selv, så jeg sier det dårlig da. Men det var ikke nødvendigvis det. Det var bra selvtillit. Og når du har selvtillit på noe, så tviler du ikke. Og når du ikke tviler, så tviler ikke andre heller. Og nå snakker jeg om en sånn der falsk selvtillit som man også gjerne har i begynnelsen av mye.

Men jeg snakker om Som Entry har sagt mange ganger til meg også Er at noen ganger Når vi er i prosessen av en låt Så har vi folk i studio Og bare, hey, can you give your opinion on something Spiller den Og så kommer det med da Kritisk feedback som vi vil ha Og den kan noen ganger svi den Hvis du vil at det skal det

Men på et eller annet tidspunkt også så tar man den feedbacken og jobber ut det og dytter videre, og på et eller annet tidspunkt så trenger du ikke noe mer feedback. Because you know it's hard. Skal du hva jeg mener? Den greia der, jeg husker, og det er kanskje en av de leieste videoene jeg tror jeg har mistet, men du vet, jeg kommer helt sikkert til å finne den.

Det var når jeg begynte hos Rodney, så filmet jeg han lage trommer en gang. Og det var så fett. Hvordan gjorde han det da? Med trommesett eller med samples? Han hadde MPC. Den har han fortsatt. Den har han hatt siden begynnelsen, og han kommer til å...

Det er hans, liksom. Og han satt der, altså han har MP'en der, han har trommen også her, så det er veldig uansett da. Men måten han bare gjorde det på, og det lure smilet hans, som at, you like this, don't you? Men han nødvendigvis sa det ikke til deg. Han bare kost seg, skjønner du hva jeg mener? Og det er veldig få mennesker som har sett den her, selvfølgelig. Ina har sett den mange ganger, så...

og jeg møtte jo henne hos Rodney mange ganger også, det bare oser den selvtilliten som du på en måte har lyst til å lære å ha selv. Og når du først igjen har et referansepunkt, da er det mye lettere å jobbe mot noe.

Det er jo igjen nå, for å ta det tilbake til min nye seg, det er jo de referansene punkter jeg også prøver å dyrke hos dem, slik at de slipper å sløse tid på ting som aldri kommer til å bli noe, fordi det er ikke bra nok referanser. Bare just change the point of view, og så er det mye lettere å gå dit. Da kan du selv bruke tid, men du vet at du er på vei

til riktig sted som å følge nordlystjerner skjønner du hva jeg mener? jeg har ikke noen sånne nordlystjerner jeg har en eller annen på youtube men det er liksom ikke samme greie

Det funker ikke i samme måte. Det er morsomt det der med trommer og bass, for det er litt sånn... Jeg mottar jo titals låter hver eneste uke, så jeg må høre gjennom med radiovurdering og sånt. Og det slår meg en gang når ting er hjemmeprodusert, eller produsert av folk som ikke har ting i noen mixing og hele svære apparatet som fikser opp i ting. Så er det sånn at du hører så jævlig fort når ting ikke er...

når de ikke har kontroll på trommene og bassen. Og det er på en måte sånn, når jeg starter en låt, når jeg dø nærlig, jeg hører maks 10-12-15 sekunder av en låt, så vet jeg nøyaktig hvor mange du hører. Så da hopper jeg alltid forbi, jeg hopper ca 15-20-25 sekunder inn i låta, og hvis den snertrommen, eller basskikket på en måte, det bare låter feil. Det låter bare sånn, dette her, det bare skruer jeg av med en gang. Det er ikke noe å tenke på en gang. La meg spørre deg,

Hadde du vært interessert La oss si at teksten og melodien Er bra Hadde du da reachet ut og sagt Yo, har du lyst til Å collabe på den her liksom Eller er du så da fokusert På det du gjør akkurat der og da At du overser nødvendigvis Det er slik at du på en måte Spotify har gjort det flere ganger Så jeg reachet av til artister som Trenger deg

Ja, skal jeg si det? Ja, men det er litt morsomt, for jeg har jo en egen mappe i Spotify hvor jeg legger inn sånne collab-styper. Jeg ser at det er artister som er indie eller noe sånt som det er mulig å samarbeide med hvis man sender de riktige mailene og

Og kanskje kan hukke opp med, for det er vanskelig å komme igjennom plassselskapet mann og kjernartisten. Du er helt rett. For en sånn som meg, så på en måte har du ikke noe å flashe med, eller noe kommer, det er ikke noen kontrakt, eller det skal ut der og der. Så det er gjerne å høre låter, og sånn, det var en fett artist. Det var sånn, kult å bare kaste en bit eller to på de, og så høre om de biter på, liksom. Ja. Og...

Der er det Hva var det du spurte om egentlig? Om du hadde reachet ut til Ja, og da er det Når jeg hører gjennom låter Så har jeg alltid sånn Mindre jeg sitter i bil så hopper jeg ut i låta Og det første som catcher meg er jo soundet

og så er det gjerne kanskje korgprogresjoner, og så kommer jeg gjerne rett inn i refrenget, og da, hvis ikke jeg skipper inn da, så er det jo noe der da. Men på en måte tekst, det er jo personlig noe jeg fanger opp kanskje på lytt nummer 10, 15, 20, hvor jeg lærer meg historien i sangen. Og favorittartisten min har hørt på det sånn,

to-tre år etter at jeg har hørt på min favorittsang to-tre år etter at det var min favorittsang wow, hva en fin historie en låte her du vet en utrolig ting er at det var først når vi hadde blitt ferdig med Titanium-coveren til Andrea at kjæresten min sa nå forstår jeg denne låten virkelig

Ja, ja, ja, fordi det er mur. Ja, det makes sense, makes sense. Fordi en danslåt så lytter du veldig sjeldent til teksten. Det er en jævlig bra tekst. Og som igjen da snakker om hvor bra denne coveren er, så på et eller annet tidspunkt kommer det til å komme ut.

Som vi snakket om i stedet, det er en gøy ting med å jobbe i radio med Christine Dank, for hun får så mye nedstrippet versjoner av kjente låter. De gjør sine egne låter, og så coverer de også andre type radiolåter som er aktuelle. Når du stripper ned låter, det er super interessant. Det er spesielt dance- og hiphoplåter som har gode tekster. Når du stripper det ned til en gitar,

og sangstemmen, når du får det i den cleaneste form, så hører du bare sånn, å fy faen, for et solid håndverkebund, det er en fantastisk melodi og topline, og en tekst som bare sender deg på en reise gjennom hele de tre minutter, og tenker sånn, er ikke rart den låta der? Nå skjønner jeg hvorfor den låta der ble så populær, fordi i bunnen er det bare en vakker melodi og tekst, men så ble den pakka inn med skittende bits av røyksopp, eller

Kygo eller whatsoever. Ja, så det er helt utrolig faktisk. Nedstrippet ting er veldig... Og du pekte tilbake til det vi sa tidligere, at en låt, altså tekst og melodi, det blir aldri gammelt. Det er bare vakkert, og det er bare nå bilen som den kommer kjørende i som er viktig, produksjonen da, bilen. Jeg tenkte på tidligere, husker du Kanye West, han har jo samplet en sånn norsk krist.

helt absurd sampling. Det er en sampling da, han har faktisk tatt og samplet en norsk kristen, en norsk pastor som har spilt i en sånn greie på 70-80-tallet, det er helt fucka greie. Som da liksom, han

Han ble helt sjokkert, han som hadde rettigheten til låta her. Og du vil ikke tenke at dette er samplebart engang, men Kanye gjorde det da. Og Chris Martin har også blitt tatt for å ha tatt, jeg tror det er La Vida, ikke La Vida Loka, men hva heter den der? Ja, det var den. Den der Vida...

Ja, ja, ja. Vi var la vida. Vi var la vida. Der var du, Fred. Skal du ha øl? Vi jobber for øl. Den har du jo catcha stjert, lånt, jeg vet ikke hva faen var det. Jo, men jeg husker den der. Ja, og den er jo en helt sånn simpel melodi som er...

Som er hentet fra noe så veldig clean til nedstripa Og det der er på en måte essensen Du kan faktisk hente fantastisk låtemateriale Er å høre på nedstripa låter I Spotify for eksempel Kovre whatsoever Der kan du finne mye på en måte inspirasjon Hvis du føler noe der Nedstripa ting Her kommer gulleruller Jo, men det er nerven, ikke sant? Den emosjonelle nerven

Når du da pakker inn det i et annet, for du trenger et annet referansepunkt også, som gjør det stort. Fordi det de har gjort er ikke nødvendigvis helt riktig, men du hører det riktig i det, tar det ut, og så putter du det i det riktig. Eller setter på riktig tupé, la oss si det på den måten. Du hører de seks sekunder med magi i låta som ... Right, there you go. Og det er jo det for å bringe det enda mer tilbake. Derfor at de gamle ideene man lagde,

aldri er verdt å kaste. Fordi at plutselig så gjorde du noe akkurat der i de 20 sekundene som er dritbra. Men fordi at man tenkte alt for komplisert, og er det en ting jeg kan si, så er det at matten i musikk blir enklere og enklere og enklere og enklere. Og uten å gå for dypt inn i hva det betyr, for jeg har ikke lyst til å på en måte servere ting med sølvskje. Jeg har lyst til at folk som lytter på og er interessert i musikk skal også da

finne ut hva det betyr. Ja, jeg tror jeg skjønner hva du mener, men jeg vet ikke om jeg er helt enig. Jo, det blir det. Det er ikke noe jeg... Det er ikke en ting som skal diskuteres. Det er bare et utslag som jeg igjen har lagt merke til, som jeg har begynt å adaptere meg til, som igjen da begynner å funke fordi at det bare er...

Og jeg skal gi deg da... Snakker vi da arrangement, eller snakker vi da... Matten. Fire fjerdedels takter med type... Nei, nei, jeg snakker... Snakker vi åttebarer eller arrangement? Du må gjerne tenke takter hvis du har lyst. Jeg snakker om at på et eller annet tidspunkt så blir det mindre og mindre å følge med på. Det vil si matten, regnestykkene blir enklere og enklere. Og en grunn til det er telletabis. Det vil si at...

Alt må gå så fort. Og ting må være mer interessant enn at det skal bli mer komplisert for at det skal bli interessant. Du vet jo for eksempel, Michael Jackson lagde i sin tid fem og en halv minutt låter med fire vers og sånn. That's not happening anymore. Nei.

Det kan man jo forklare hvis man vil gå ut på den greia, men Spotify-økonomien har jo stor påvirkning der. Of course! Fordi de har jo ikke tid, og algoritmene sier at hvis du ikke liker en låt innen da, så er det over, og så da får du ikke være der. Men det startet ikke der, det startet med barneteve. Så enkelt som det, fordi det er så mye flashes som skjer, og du får en instant gratification.

Og alle mennesker i denne verden elsker instant gratification. Jo tidligere man føler at ping, ping, ping, så er det noe som skjer. Og det vil også da tilsi at musikken, hvis du har et grassalt langt vers, nei,

Det er ingen som kommer til å følge med på det. Så da skipper du, og så blir du av Spotify, da går du ned på listen, og ingen er interessert. Om du i det hele tatt var på listen til å begynne med. Så det er det jeg mener med matten blir kortere og kortere og kortere. Ok, jeg skjønner. Tromme... Ok, litt sølskjønner. Det betyr trommebeats, don't change it up so much. Ja, ok. I matte...

her, så ligger det også da at trommer blir enklere. Det er ikke nødvendig med så mye offbeat elementer. Det er mer...

Well, no. La oss ta det på korder. Så i stedet for å ha et korder for vers, et korder for pre, et korder for hook, hvorfor ikke prøve å finne en kordrekke? Det er sånn hiphop har gjort det i mange år. Yeah, but make it simple. Og der var jo historien det viktige, ikke sant? Skal vi ta noen eksempler på det? Kommer vi på det fartet hvor det er likt hele veien gjennom?

Det er så mange. Jeg kommer ikke på noen. Tre korset pleier alltid å være oppløftende og det skjer noe. Mid-eighten på slutten pleier alltid å gå utenfor. Det jeg prøver å si er at la det skje et annet sted enn kordene. I arrangementet kommer det inn noe annet som gjør det gøy og interessant slik at jeg slipper å lære meg enda en ting.

Ja, ja, ja. Så det eneste nye er tekst og melodi, samt kanskje en annen diddlyding, men det er ikke trommer, og så er det korder, og så kan bassen sin, og så kan gitarren sin, altså det blir så jævla mye som forandrer seg hele tiden. I stedet for at det bygger seg som en tårn, så går det ned. Samtidig så hjelper det opp å kunne

og det her er jo en k-pop ting egentlig, der er det jo forskjellige fjerde takter etter fjerde takt altså, det har jo ikke nødvendigvis så mye med hverandre å gjøre mens da i popmusikk igjen, så må det jo være en rød tråd, men det igjen hold matten kort

Og i stedet for å ha to forskjellige korddrekker eller tre forskjellige korddrekker, hvorfor ikke prøve å jobbe litt lenger, sånn at du finner en korddrekker som fungerer dritbra for alle tre partiene. Og så la vi lydene gjøre det spennende. Jeg kjøper den, jeg kjøper den. Det beste tingen å gjøre er å lage en kordrefreng

Og så kjører det en slags sånn haos versjon av det, at du kjører et sånt cut-off, sånn high-pass filter, kutter alt i toppen, så du hører liksom det samme kåret bare sånn veldig mørkt. Sure. Og så løfter det opp dere fingrene. Jo, men da har du allerede gjort det interessant. Men du har ikke forandret på en måte gulvet, da? Ja. Jeg ser hva du mener der. Mid-eighten, da. Er den på vei ut, eller? Det har det vært i hevlig lenge, da. Har det? Ja. Men altså, whatever. Igjen, det kommer an på. Ja, ja.

Det kommer jo så veldig an på. Må man ha det, så må man ha det, men altså igjen, det kuleste er jo å gjøre det på ar. Ar-ting. Ok, så la oss si i stedet for å nye akkordet, hva skjer hvis det bare, ok, det bare sier utfordre seg selv til å, hva hvis bridgeen bare skal ha trommer? Og så gjør man trommene så kule at du ikke trenger noe annet. Utfordre seg selv til å sette et nivå

for så å prøve å få det til. Og så da introdusere noe fordi at det trenger det eventuelt, or whatever. Men ikke bare gjøre det fordi at det er så vant til å gjøre det, og det er det de gjorde på 80-tallet, for det funker ikke noe lenger. Interessant ting jeg plukker opp er at veldig mange låter starter veldig sånn ullent, med litt sånn distansert, med masse reverb og ekko. De gjerne kanskje hører en... Jeg tror de prøver en slags psykologisk pre-tease der med refrenge og stemninger og sånn der. Ja.

Det er sånn ullen, sånn distansert versjon av refrengen, og så kommer det rett i vokal og vers. Ja. Men kanskje med låtet før, så var det mye mer det å få en intro, altså begynne i beat, og begynne rett i vokal, eller få på en stor åpning. Og du har kompis, det er så få regler om dagen.

Og igjen, du kan ha Spotify-hit som ikke fungerer på radio, så har du radio som ikke fungerer på Spotify. Er det noe? Ja, ikke heller. Men jeg føler det var viktigere med en sterk åpning før, men nå virker det som om alle låter har fem-seks sekunder. Det er litt mer sånn Spotify-hit. Ja, det er mer sånn plunk i starten.

Klimpering? Klimpering er kanskje bedre. Plunk og klimpering. Mens jeg tar 30 seconds to Mars, den der kanka-kanka-kanka. De startene der er det veldig sjelden av. Sånn som Muse, Knights of Cydonia, sånne der som begynner rett på. Det er veldig få råter som tør å gjøre det. Jeg prøver å starte oftere med hukke. Ja.

Martin Daniel snakket om det med Selian B. Trouble. Den der, I'm looking for trouble. Og der var de så fornøyd med refrengen, at det var det de bygde på. Skal vi ikke bare begynne låta med refrengen? Ja, noen ganger er det bare så diggt. Og noen ganger kan du tilattere å gjøre det. Ja, igjen, det er så få ting. Og igjen, kanskje enda viktigere poeng enn låta,

Hvis du har en following, så er det ikke så nøye om du begynner hitten ditt. Jo bedre den er, det er greit nok det. Men vi alle har jo nok av eksempler hvor en låt har vært so-so, så har den fått litt traksjon, og så blir den remixet, og så blir det en hit. Så whatever. Det er jo ingen regler i det hele tatt. Og i hvert fall for artisten bak...

lykke til. Og jeg mener det med kjærlighet, liksom. Lykke til å bygge det der teamet rundt seg, som du nevnte tidligere, start med en dedikert person, som blir til to og som blir til tre. Og hvis man skal inn i et label, vite at der inne finnes det et team, og det teamet forandrer seg så ofte. Jeg spørte Anthony nå, for litt siden, jo, men kan ikke vi kontakte den og den personen igjen? Fordi

Altså på Spotify da, i USA. Og så sa han, none of them are there anymore. Alle er byttet ut. Alle er byttet ut. Og hva grunnen er til det, det vet jo ikke jeg. Men det eneste jeg vet er at de menneskene holder på jobbene så jævla kort. Ja, det er interessant, for det er jo litt sånn som, det er musikkbransjen da. De er på vei et sted de også. De skal ikke, ja...

De har byttet posisjoner. Ikke sant? Og det går igjen til det vi snakket om tidligere, at alle har en egen drøm og en agenda, og igjen da, de hører hva de vil, husker hva de vil, og sier hva de vil. Så nålet for å komme gjennom, for å få det til, er så utrolig lite. Jeg føler ikke jeg har en agenda eller mål med musikk annet enn på en måte, i hvert fall kreativt sett. Med livet, mener jeg. Ja, med livet. Ikke sant? Fordi at musikk da blir jo verktøyet, eller det er vi ikke også.

Hva tenker du om Spotify Norge? De skal vel legge ned kontoret? Jeg trodde de hadde lagt ned. Jeg hørte det. Har ikke de lagt det for to år siden? Nei, nei, nei, men jeg leste det her om dagen. Jeg har ikke nødvendigvis følt meg så masse denne veien på en liten stund, men så leste jeg at Spotify Norge var ikke lenger. Jeg hørte for lenge siden at nå kommer de til å stenge norske kontoret. Jeg hørte det.

så jeg sa ja, det tror jeg var over et år siden jeg hørte det. Jeg synes alt det her er ustabiliteten rundt medium og megafonen som får folk til å høre på alle de fantastiske produktene mennesker lager

Det at de fortsatt ikke er en standard på det, det er jo å vite at, du vet jo radio det var, og det trodde vi alltid kom til å være, men plutselig så kommer det jo noe bedre og billigere. Nå er jeg jo litt biased der, men jeg har snudd på hele situasjonen, jeg tror jo at radioen kommer til å vokse tilbake igjen.

Det håper jeg. I Norge, nå kjenner jeg ikke USA i det hele tatt når det kommer til radio. Men jeg tripper det er en ganske sterk sånn type tradisjon når det kommer til radio og bil da. Som jeg tror på en måte er liksom kjernen av det er de to på en måte komponentene du trenger for å få radiofunke er radio og bil. Ja.

Jeg ser ikke at radioen er død. Jeg ser mer slutten på streaming-suksessen enn jeg ser på radio i gamle dager. Både fordi at i mitt hodet er at radioen har en mye lengre levetid.

Og i mitt hodet så tror jeg altså at radioen har en mye lengre levetid, fremmedtid, siden den har en veldig lang fortid, så tror jeg altså den har en veldig lang fremtid. Mens streamingen har vært veldig, veldig kort tid. Og det som er som kjennetegn med ting som har vært i kort tid, har veldig liten garanti for å være mye lengre. Men streamingen har kommet for å bli. Men jeg tror nysgjerrigheten rundt streaming, og det at det slippes 25 000 låter hver eneste dag, er med på å...

Jeg kan ikke si mette markedet heller, for vi ser ikke de 25 000 lottene. Det er jo det som er poenget. Hvordan skiller du deg ut av det? Jeg blir jo ukentlig sjokkert. Jeg hører på Discover Weekly-lista mi, som nå etter et par år synes jeg er ekstremt godt formet etter hva jeg liker, og som da oppåt til

serverer musikk som jeg føler pisser på meg selv og det jeg har selv lyst til å lage for det er så jævlig mye bra folk der ute som lager god musikk

Så jeg føler jeg har en konstant par nedverder, nesten sett på en lista, for det er så mye bra ting som kommer inn der, og tenker sånn, disse tingene her strimer jo sikkert ingenting. Det er sikkert ikke ting som spres annet enn til meg og et par kjernefans, men i og med at jeg var tidlig inne i Spotify-systemet og har et par følgere der, så kan, hvis jeg slipper noe, så får det flere lyttinger, fordi strukturen og økonomien er sånn. Ja.

Og det der kommer til å bli super brutalt da. Hvem eier speglerlistene? Hvem eier brandsene? Og det kommer til å være Spotify-gjøret. Mens radio tror jeg kommer til å bli algoritme- og personstyrt ganske langt fremover. Og nå peker du igjen ut hvorfor jeg og Anthony ville starte brands og artister. Bare fordi at låter i seg selv, det har jo ingen verdi. Så dessverre.

Jeg prøver ikke å si hva det er, jeg bare sier hva jeg har lært. Det er det som er så trist. Jeg må anbefale å innpostere Ammanuel Kidane. Hallo Ammanuel, hvis du hører på. Hyggelig at du henger med hele veien her. Hans av oss, og det han var innom her for lenge, et par mange gode uker siden, har satt også veldig tro på brands da.

Han er fotballagent nå, så han har ikke tid til så mye musikk, tror jeg. Jo, men en fotballstjerne er jo også et brand. Alt han gjør, det tjener jo penger. Alle de skoene han har på, alt det den personen gjør og tar på og snakker om, det flytter mennesker. Og jo flere enn den personen er tilknyttet, dette her er jo selvinsignet, men

Det er igjen derfor vi prøvde å gjøre fortsatt, beveger oss ut fra den modellen med å skyte gullet vårt inn i andre, som da igjen går ut og turnerer og tjener da merchandising, går på TV og selger hudkremer og alt mulig, hvor vi egentlig kun booster dem i det øyeblikket som den sangen er kjent.

Mens vår modell da ble å spare gullet vårt til oss selv, og for så å bruke den tiden for å bli de menneskene som folk kommer til etter hvert. Hvor er det dere setter inn støt da? Er det Spotify, er det Apple Music, eller er det ...

Er det ikke et Instagram og YouTube? Hvor legger dere inn tid og krefter på å lykkes nå med de nye artistene deres? For meg ligger det veldig mye i studio. Det er dette som jeg synes er så kult med å ha et team. Når vi nå utvikler våre egne mennesker, så

leier vi jo, kjøper tjenester Zoom er kraft liksom Ja, og da har vi jo våre egne social media team som vi da ansetter, som da har månedspriser som da igjen er best på det du spør om Hva fokuserer de på sånn veldig kort?

gode i en spørsmål det forandrer seg jo hele tiden du vet jo for litt Musical.ly var det vel, og så nå er det TikTok og så er det alt forandrer seg jo hele tiden og det er det jeg priser meg selv lykkelig over det er at jeg ikke nødvendigvis trenger å ha øret ned på den toglinjen hele tiden for jeg kan heller ha det i studio fordi vi snakket jo om at musikk

musikkproduktet eller låta er jo 10% av arbeidet så kommer jo da politikken og alle disse andre servicene rundt det blir jo da det resterende

Mens igjen, innenfor mitt felt, så er jo musikk alt. Så uten at de 10 prosentene er dritbra, så er det jo ikke noe 90 prosent som man kan jobbe på i det hele tatt. Og det er det du sa, du har 25 000 låter. Hvordan skiller du deg ut? Og det er jo å bruke tid på låtene dine. Sørge for at du har det beste høkket. Sørge for at du har de beste trommene. Sørge for at du har den beste 808-en.

Og da snakker jeg ikke om at du må ha det før du kan slippe det. Jeg sier at du må ha den beste du klarer og evner å få til nå. Og så få den ut for så da neste gang så blir det bedre og bedre og bedre og bedre. Og det er jo igjen den der Lauren Christie snakket om da. High stakes. Be the best, enten eller. There is no in between. Og har man den mentaliteten og er glad i det man gjør, gleder seg til

derpå, hver dag, og jobber mer og mer og mer og mer, så sier du jo seg selv at dette er som kommer til å gå. Da gjør man det umulig. Da skiller man seg jo til slutt. For at du blir dritbra på det du gjør. Ikke fordi at verden forandrer seg, for det gjør den ikke. Den blir tvertimot, den blir jo verre og verre. Vanskeligere og vanskeligere. Å holde seg innenfor sin lane,

å bli bedre og bedre og dedikere seg til den enten eldre greia. Jeg skal enten få til dette eller ikke. Rodney sa noe du pekte på for mange år siden, det var, can you believe it, Andre? Like, more and more songwriters need to get more normal jobs. Og jeg bare, oi. Og han bare, yeah, think about it. So, if you're supposed to be a great songwriter, you're supposed to only write songs.

Men det er fortsatt mulig, og det er mange som har gjort det. Jeg vil si som en liten trøst, som en låtskriver, ikke det at jeg sier at det krever mindre å skrive en låt enn å gjøre en roman, men det finnes nok av folk som jobber, en og to jobber, og skriver bøker på kveldstid.

og utenfor arbeidstid og med unger og hva faen liksom det er fullt mulig og det er forfattere og produsenter og låtskrivere som har fått til og det er jo det jeg elsker med det vi snakker om fordi det finnes ingenting som er umulig det er bare å gjøre det fordi du vet jo på et eller annet tidspunkt så var jo jeg et menneske som også måtte dele meg et to og gjerne tre men

Etter hvert klarte jeg å dele med mindre og mindre ganger, og da gjelder det å ha intensiteten hele tiden som leder seg til ett sted. Det er det jeg er glad for nå, sånn som Fredrik har vært hos meg to ganger i år. Han andre onkel Terje har vært der en gang. Broderen skal komme nå til neste år. Resten av timen vårt skal komme. Hele poenget er å føle hva et liv er

når du kun gjør det du drømmer om hver dag og når du jobber med folk du er glad i hver dag og du kun dedikerer deg til effektivitet i stedet for å høre på pissprat eller prate piss eller snakke om andre it's just you don't have time for that shit ja, nå nærmer jeg mikrofonen så jeg skal ta det

Så vi hører det her. Så det er det det dreier seg om, er å bli mer og mer effektiv. Og som jeg og min partner sier til alle barn, da, på Berkeley og alt mulig, det var liksom, ok, så du er en person som da jobber...

og så skal du leke med kompiser, og så skal du da jobbe der, og så, ok, det er cool. Men jeg og min partner, vi sover aldri videre. Fordi at jeg jobber, og da sover han. Og når jeg sover, så jobber han. Da har vi en 24-timers business. Og nå da som vi ansetter andre mennesker, det vil si at vi alltid har noen i studio som kjører på. Og hvordan kan man konkurrere med noe sånt? Ja.

Men det er jo ikke nødvendigvis bare å produsere, produsere, produsere heller. Det er jo riktig nok, som vi var inne på tidligere, at man må jo ha et enormt volym for å kunne plukke ut gullet fra de små, altså 1 av 20 produksjonene. Men...

Det er jo ikke gitt heller da, for forfattere er jo ekstremt opptatt av å gå turer, det er jo en kjent ting å gå lange turer og ikke skrive, er jo også sånn type veldig mye produktivt som det der med å sitte og produsere, produsere, produsere, så man må jo, det vet jo sikkert du mye mer om enn meg, men det der med å balansere hvor mye jeg sitter på nå faktisk produserer,

enn å ha den der fine bilturen hvor det bare sånn, den korren der skal jeg stjele det skal jeg stjele så jævlig jeg tror jeg må forklare fordi det å være på jobb det betyr å ikke sløse tid men det betyr ikke å alltid sitte og grave i hølet du graver i det betyr jo at noen ganger så er det å være på jobb, er å drikke vann noen ganger så er det faktisk å kose med sin kjære eller dra på kino poenget er å ikke sløse tid

Det vil si, kun du vet om du burde se på den andre filmen nå.

Kun du vet om du burde være i den krangelen her med det menneske som du har vært i før. Kun du vet om du må gjøre det nå i stedet for det. Og det er den der prioriteringen der sånn, den fokusen der sånn som vi snakker om. Ikke nødvendigvis å alltid gjøre den samme tingen, men det er det å gjøre det som leder deg til å gjøre den tingen du burde gjøre og må gjøre så ofte som mulig, med så godt humør som mulig, og med de beste menneskene og det beste teamet som mulig.

Og gjennom det så kommer suksess. Og hva er suksess? Det er ikke penger. Det betyr bare at du kan gjøre det samme som du er glad i, med mennesker du er glad i, så mye du vil, så ofte du vil. Og gjennom det så leder man alle de menneskene man elsker til frihet da. Til igjen å kunne være seg selv. Som da igjen leder til at

Man kan forbedre verden på en vis. Fredrik, kan ikke du google suksess, så vi får en definisjon på det? Jo, men det er gøy. Ja, vi trenger det. For en ting som jeg er helt sikker på, det er at det i hvert fall er ikke noe... Hva er ikke suksess for noe? For meg i hvert fall er det... Personlig måloppnåelse?

Altså fordi når jeg leverer i barnehagen og skolen og treffer den første morgenbussen så at jeg treffer den første morgenkaffen perfekt før jobb og jeg kan dra for jobb og hjemmelage musikk og så gå i podkasse. Det er jo suksess. Det er daglig suksess. Det er jo fri til å gjøre det du elsker. Fortell, hva er det? Kortekt? Jeg tror det skal være mye mer. Suksess betyr fremgang det å gjøre lykke.

Så det er progresjon. Succes er progresjon da. I følge store norske. Store norske. Hvem har skrevet artiklen? Jeg må bare se hvem som har skrevet, for det er jo signert da. Erik Mørstad. Shoutout til Erik Mørstad, førsteamne venstis på Universitetet i Oslo. Ja, for det er i alle fall noen som tjener penger.

For det vet vi jo at de rikeste i verden, det betyr i hvert fall ikke at de er glade. Det er en styrke at forklaringen er veldig kort. Det som har vært veldig langt, det var sånn, hmm. Jo, men så det betyr jo at klarer man da å fjerne negativitet og mennesker som suger energi i feil retninger og gjør mer og mer av det man selv vil i livet. Jeg følte meg som en supersuksessfull person. Ja, men du er jo det nå. Det var helt topp. Det er jo det som er gøy.

Og vet du hva? Det kan peke tilbake til enda en ting som vi snakket om i dag, og det er å være lykkelig for øyeblikket man er i. For det kan alltid bli verre. Men det blir ikke alltid nødvendigvis bedre. Har du ikke omvendt? Det kan alltid bli bedre, men... Jeg pleier alltid å si at det kunne vært så uendelig mye verre, tenker jeg. Var det ikke det jeg sa? Du stod omvendt. Det kan alltid bli verre. Fred Vassav sa noe...

Det kan bli verre, men det blir ikke nødvendigvis bedre. For det igjen kommer nå an på hvem man er rundt, hva man jobber på, hva du brukte den forrige timen din på, var det effektivt, gjorde du det du skulle, eller sløste du tiden din?

Når vi da leser i pressen om at en veldig suksessfull person, det høres jo for meg ut som at det ordet blir misbrukt bittelitt. Eller er det bare meg? Fordi hvis du er en suksessfull person, så har du konstant framgang. Mens de fleste suksessfulle folk har jo vært gjennom ganske mange oppturer og nedturer. Kanskje gjerne helt ned på gulvet og opp igjen. Ja.

Og en gang ned på gulvet og opp igjen. Og en gang til og opp igjen. Jeg kan skrive under på den. Men jeg er fortsatt glad. Og jeg er fortsatt på vei fremover. Og jeg fortsatt sier at det har nettopp begynt. Du blir fortsatt bare eldre og eldre. Så du har en levende suksess. Takk. Ja, men det er koselig da. Ja, men det er for friskende. For det er liksom, man snakker om suksess hele tiden. Teaterforstilling er en suksess.

Jeg tror det er mer sånn man bruker suksess som en konstant. På en måte at det er faktisk noe som er vellykka. Jeg tror faktisk suksess blir forvekslet med vellykka. Kanskje vi skal si fra nå til språkerådet. Ja, kuldekket.

At suksess det er framgang og progresjon, mens vellykka det er gode besøkstall, et godt salgstall, godt streamingtall, 4 millioner streams. Which is nice. Men om du tjener 100 000 på det, eller 3 milliarder, det er jo ikke det som definerer noen ting. Fordi hvis du tjener 3 milliarder, så vet jeg at det er ting som kommer til å skje rundt neste sving som gjør deg jævlig ulykkelig.

Det er bare sånn det er Fordi at alt som skinner Er tiltrekkende for folk Og for å lupe det helt tilbake Til det vi begynte med Utrotjenere Som da igjen kommer å gjøre Det de ønsker For sitt eget liv Med det du eier Lærdommen der er at Du kommer alltid til å bli f...

Lær det om, men jeg vet på en måte at i din videre reise nå med at du har blitt fucka av en utråd tjener, er at du kommer til å gjøre deg mye mer anti-fragile på nettopp det. Du vil ikke til at du har kommet i en posisjon kanskje hvor noen har mulighet til eller tenker du, er du mer romantisk til det sånn

I kjærlighet så leverer man ut dette, og så risikerer man å bli bare, man gir alt tillit ut der, og så kan man bli bare trøkket ned og få den verste krisen i sitt liv. Ja, ja.

Det er jo ikke annerledes i business. Det er jo egentlig litt det da. Du kan jo forsikre deg litt mer kynisk i business enn hvis du gjør det i kjærlighetslivet, så byr du jo en fyr som aldri, byr du han der Hollywood-karakteren som aldri aksepterer kjærlighet, eller at noen kommer inn på deg, og du tåler ikke at du skal bli såret igjen da. Mens i business er det det... Jo, ok, greit. Skjønner du? Jeg forstår hva du mener. Samtidig så må jeg jo peke ut det at det du ønsker, det får du.

uansett om du ser etter kjærlighet eller... Nei! Det du ser, det du vil ha, det får du. Gjør man det? Du tiltrekker deg det du vil ha. Og må huske det vi snakket om tidligere, og dette her er ikke jeg som... Ok, du må gjerne si noe som forandrer dette her, men det jeg i hvert fall må si er at hvis mennesker som vi snakket om tidligere husker det de husker, sier det de vil...

og hører det de vil, så vil det si at det betyr ikke noe hva du gjør. Det eneste som betyr noe er hva du ønsker. Og det vil si at hvis du nå tillater mennesker som ikke burde være i livet ditt, å være i livet ditt, og du gjør det gjentatte ganger, så er det, som Einstein sier, definisjonen på en sanerig. Fordi at du også forventer et annet utfall hver gang. Mhm.

Mens hvis vi lærer av våre missteg, som egentlig ikke er feil, det er bare oi, right, oops, så vil det jo si at vi blir flinkere og flinkere og flinkere i å velge bort ting. Slik at man til slutt velger kun de tingene som man burde ha i livet sitt. Og da lærer man jo nye ting etter hvert steg, i stedet for å gå i ring.

Men hvis man skal bringe, skal vi utlate kjærlighet fra det? For det virker som å være sånn evig fuck up at folk plukker alt, altså folk plukker jo opp lærdom i sine samliv eller kjæresforhold. Men det er ikke mitt problem. Nei, men altså, i et faglig... Er det ikke at formelen forandrer seg? Men i en faglig setting, er det lettere å lære seg en feil faglig sett enn med kjærlighet?

Nå er vi djupt ut på det her altså. Ja, nei, jo da, om det er lettere, det kan jo diskuteres. Det kommer vel an på øyet da. For Don Juan så var det vel sikkert superlett, mens for Rockefeller så var det superlett på business, er det nå. Mens Don Juan, jeg har aldri hørt han tjene så mye spenn. Men han nailer masse damer. Hva sier du Fred? Nå trenger vi litt hjelp fra sidlingene her. Hva er spørsmålet konkret da? Nei, ikke peiling. Nei? Nei.

Det er om det er en forskjell på kjærlighet og business når det gjelder feilene man ... Å lære av sine feil? Ja, å lære av sine feil. Eller er det en likhet, fellesnevner mellom de to? I kjærlighet så kan du bli litt blenda da.

I business også Din gode onkel her har jo blitt blendet Og blitt totalt fucked up Ja, på begge sider Så hele greia er Hvem er det som er fellesnødderen i dette? Og det er jo deg selv Det var dypt, nå skal jeg opp og do Jeg har gjort meg notater her da Når jeg ser på det nå Så ser det ut som på en måte at Du skal mer i sånn god morgen Norge intervju Enn noe annet da Det ser jo helt absurd ut når jeg bare ser på det her nå

Vi har vært gjennom det meste her. Du, det gjør meg skikkelig glad å høre. Og jeg elsker den siste greia vi snakket om. Og det er en ting jeg diskuterer ofte. Det er den der, hvem er det som egentlig har skyld i alt? Det er jo deg selv.

Er man ikke glad, er man ikke det ene eller det andre, så er det alltid den personen i speilet som det er, og så kan man vakkert lupe tilbake til Michael Jackson. Man in the mirror. Ja. Yrkeshemmeligheten. Det er det som er topp tre-lista. Et av punktene. Ja. Jeg er benefit for det som...

Det å slutte å skylde på folk og det å begynne å ta ansvar for sin egen lykke, det er ganske viktig. Jeg er helt enig. Vi har snakket masse om det podcasten her tidligere. Du har hatt masse fantastiske mennesker der som har gjort så mye bra og kjære til alle dere. Ja.

Og igjen, det har ikke så veldig mye om man ønsker kjærlighet eller om man ønsker suksess igjen, som nå bare er fremgang og lykke, har det ikke det vært? Skal du høre mitt god morgen Norge spørsmål i bunnen, eller? Skal vi avslutte med det, eller?

Dette er noe god morgen-Norge-spørsmål her. Ok, jeg får høre. Nå får jeg skrive. Velg det beste. Hva bør man vite før man reiser til LA? Wow. Eller er det voksekjert? No, I think it's great. Jeg elsker at du spurte om det. Du vet. Som musiker, eller som kreativ da. Ja! Jeg spør for en venn. Går fint hjemme. Hva skal man... Kan ikke du stille en gang til? Hva bør man vite før...

Man reiser til LA og da som musiker, kreative. Kan man få film, musikk? At ting tar tid. At ting tar tid, ja. Det må man bare forvente seg hvis man skal dit. Så et langt perspektiv er alfa og omega? Absolutt. Det er liv. Det er ikke nå. Det er maraton.

Og sånn der med sosialisering og sånt da, for det er jo sikkert mange som over dit for å prøve lykke en sånn kreativ sett som tenker, skal man bare kjøre på og holde det profesjonellt på dagtid, eller bør man være med på kveldskjøret også?

Hva man kan kalle det? Godt spørsmål. Det er noe vi snakker om. Han har jo vært nå der i LA to ganger, og jeg tror det er en fin kombo av begge. Man må huske at de folkene som jobber hver kveld på natten, de jobber hver kveld på natten, fordi de jobber hver kveld på natten. Og hvis du vil da lære hvordan å jobbe hver kveld på natten, så henger du med de.

Mens det å kunne tilegne seg egenskaper som mange har, for så å finne ut hvordan skal jeg bruke min tid for å komme videre, det er alfa. Det er primært det første. Og jeg tror det er en fin kombo av begge. Så har man jo team da.

Det vil si for eksempel for meg, jeg er jo lykkelig med å sitte 18 timer i studio, som jeg gjør hele tiden. Bare note til alle som også vil jobbe i studio og være på en måte en contender i dette her markedet, må regne med å bruke 16-18 timer hver dag på det, liksom.

og da er min partner han er mye mer åpen for å da gå ut sosialisere reise da plutselig til Australia fordi at det er et business møte som er verdt det mens jeg holder studio kokende for da sørger for at når han drar på det møtet så har han det beste produktet som mulig å spille og

Og vi har jo da igjen en finansiell fyr som da tar hånd om kassa vår som sørger for, og vi må takke han for alt det igjen vi har opplevd i år. Det er fordi at alle da de pengene som vi da har hatt og brukt, de har blitt fått og brukt med en intensjon om å bare fremme de artistene vi har bygd. Og igjen så kommer vår suksess.

Og det at da denne utroteneren prøvde å flytte på en måte, eller prøvde å få det til å se ut som at vi hadde flyttet vår lykke foran artistene, det var jo det vi også måtte motbevise i år. Og igjen, vi trodde vi var der i fjor,

Det var vi ikke. Vi måtte lære en ny ting, som igjen peker til det jeg nevnte, at hvis man forventer seg raskhet og kvikke bøks eller kvikk suksess, så tar man bare feil. Fordi ting tar tid. Ting tar tid? Bekker du det, Fredrik? Ja. Ja. Ja.

23 år, han har ikke langt nok tidsaspekt å si det. Han og søstrene kommer til å bli så bra, det har jeg ingen tvil på. Bare fordi at de er flinke, de begynner å bli mer og mer klare i toppen sin, og de vet hva de vil. Er han ikke hyggelig i ordene når han ikke er på podcast, eller? Ja! Er det? Bra respons. Det er jo positive omgang, da.

Det er bra ting som vi snakker om, og så plutselig kan det være hardt. - Ja, det ene kommer ikke an på meg, for å være helt ærlig. Vi må være det vi må være når vi må være det. - Ja, han har sett Viplash, ikke sant? Han elsker jo han J.K. Simmons. - Ja. Nei, men det er viktig å kunne trøkke på også til de man er glad i når man må det. Og som jeg sa tidligere, lupe det inn litt sånn.

Når man står og krangler med folk man virkelig er glad i, så er det et kompliment, rett og slett. Fordi man har ikke tid til å kaste bort på å bare prate piss. Bør man egentlig dra til LA? Som en kreativ?

Bør man egentlig gjøre det? Det er kanskje litt for stort spørsmål, men når bør man eventuelt klare det? Jeg tror man burde dra så tidlig som mulig. Kanskje med mamma og pappa, bare for å kunne få referanser, for å få drømmer, for å spike inn hvor stort det er. Det å kunne bare gå ned ved Hollywood Boulevard,

sitte på en kafé der og plutselig kommer en kjendis inn og du kan ta et bilde med den personen du vet jo for unge mennesker så dreier det seg om å kunne ha drømmene sine festet i noe annet sted enn bare TV-en eller Instagram da og det å kunne gå rundt på et sted og føle at det er der er jo veldig annerledes enn å bare tro en viktig ting for filmfolk for eksempel jeg hører det hele tiden det ligger jo i at når de

kommer til USA og ser horisonten eller å gå på Santa Monica eller whatever så er man der du er der hvor alle filmer har skjedd og så tror man på en måte at for du filmer jo her hjemme i Norge også men det ser ikke likt ut og så er det sånn, ja men hva er det de gjør åh, jeg må lupe inn dette med kanskje et sånt siste tips som Mikkel sa i Stargate øh

Hvorfor ser det ikke likt ut som når man da filmer her hjemme i Norge? Og det er fordi at LA-horisonten er annerledes. Luften der er annerledes, klimaet der er annerledes. Alt er annerledes, så når du da skyter noe, så er det ikke så veldig mye magi i det du skyter. Det er bare magisk det som finnes da. Og en ting som Mikkel sa, det var at han trodde alltid at det var noe spesielt

Når du liksom tok opp med disse amerikanske folka, helt enig, han hadde Neo selv på mikrofonen, og så merket han at det var fyrt. They just are that good. You know? Det er ikke sånn her spesielt ting du gjør eller noe sånt, det er bare sånn. They show up that way. Jeg skjønner hva du mener.

Og det å kunne føle det på kroppen og ikke minst se det som en ung kreativ eller en ung whatever, det tror jeg er dritviktig fra begynnelsen. Så tidlig som mulig. Så tidlig som mulig. Skitbrutalt. Du vet at idrettsutøvere må flytte utenlands hvis de skal satse hardt. Begynner i 10-årene. Foreldre må ta tøffe valg.

Rins for ris. Jeg har ikke lyst til å flytte utlandet, André. Jeg kan ikke se datteren min lykkes i hverken turen eller kunsten nå. Det dreier seg egentlig bare om å plante frø, synes jeg. Og hvis det barnet da eventuelt har lyst til å reise og ligge hjemme på en måte, herregud, det er det eneste jeg ønsker i livet mitt, så har du i hvert fall gitt dem den gaven i at de vet at det er et ekte sted. Ja.

Nå hopper vi faktisk tilbake til de første 20 minutter av podcasten. Vet du hvor lenge vi har holdt på? Fortell meg. Tre timer og 28 minutter. Hvis ikke jeg klipper vekk litt dagspause til dere som synes det ikke matcher helt med klokka deres. Vi har vært her i tre timer og 28 minutter, og i starten så snakket noen som hadde foreldrene dine, det synes jeg var litt kult, jeg skrev det ned på ark her, og det kan vi runde av med her nå. Som jeg også har snakket med flere om, at

Det der med å ha foreldre som pusher seg til et visst nivå, litt det der med selvtillit også, det er godt til et visst nivå, at uten foreldre som pusher seg, og har kanskje også i tillegg litt ressurser til å gi deg det ekstra dyttet, kan bety så ekstremt mye for de valgene du gjør. Det betyr alt.

Til det blir det sykelig at du egentlig har lyst til å ri på hest, mens pappa vil at du skal spille fotball. Ja, det er jo der jeg er inne i den ærligheten som jeg snakket om tidligere. Det er det å tørre å si til mennesker hva du vil, hva du ønsker, hva du drømmer om, i stedet for å på en måte bare gjatte med på dine viktigste områder. Vi alle kan jo gjatte, det er jo bare ja, ja, ja. Men når du gjør det på en måte i rom,

Hvor du ikke burde gjøre det, og om emner du ikke kan, egentlig, så hva gjør man da? Du sløser bare tid, og det har man ikke å sløse. Fordi igjen, jeg jobber 24 timer i døgnet gjennom timen vi har. Så et annet menneske da, og det er mange som gjør det, jeg misforstår meg rett, jeg er ikke noe spesiell på det området der, men hvis man prøver å komme seg inn på det området

og forventer at man kan ha et vanlig liv mens man også skal leve et uvanlig liv come on man that's unrealistic og for å kunne opprettholde det tempo som André snakker om her nå

Kikk litt under den t-skjorta. Det er et litt mørkt bilde med rød gardine, men det er noen krefter under t-skjorta også, og det kommer ikke av seg selv. Hvis du har lyst til å høre mer om god trening, så sjekk ut en av de forrige podcastene her på Vålstammerikøt med Blake Schaefering og Marcel Da Cruz, som er eksperter på trening og kosthold, og ikke minst riktig og god trening.

Den har selvfølgelig André hørt på, og har gjort jobben der. Der er det ikke noe utsette. Så vi bruker ikke noe ekstra tid på trening her nå, André, for jeg har sett noen Instagram-bilder her nå. Det er noe peks, det er noe disco-peks, og det er noe guns.

Så der er det, ting er på stell. Så vi hopper over treningspitten. Vi holder det proffaglig på musikk. Det er det vi driver med her. Dritbra. Og jeg må bare si tusen takk for meg. Dette har vært veldig, veldig gøy. Jeg gleder meg til mer, og så må vi få med Entry også neste gang. Det blir veldig, veldig gøy. Det høres helt konge ut, og det beste med en god podcast er at jeg ikke har brukt noen av God Morgen Norge spørsmålene mine, bortsett fra

Er det kynisk i LA? Det tar vi til neste gang Ja, det får vi til neste gang Tusen takk Ha en nydelig kveld videre Det skal på lumpa å kose dere Fred, takk til deg Som Jamie, André som André Takk til meg selv, ha det Herregud, som var du? Nei, det her var faen meg en god en Ja, jeg var det for at han pratet Gjør du skrive til Ingrid
Similar

2/19/2024
730.no
Chris Abolade

Fra å være på turné med de største artistene til å stå på scenen selv ♡ Chris Abolade er gjest i ukens episode av 730.no og nå forteller Oslo-artisten om reisen fra å være bak kameralinsen, til å selv følge drømmen som artist. På veien har han tatt et oppgjør med seg selv, og det får vi høre mer om i denne episoden.Programleder: Mathilde UllumProdusent: Mathilde UllumMusikk: Tommy TeeRedaktør: Nina HalvorsenKommersiell leder: Yasmine MassfihAnsvarlig utgiver: Gisle G. Stokland Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
7/22/2024
730.no
Aiba

Han sa opp jobben fire dager før han slapp monster-hiten "Sympati". Med andre ord visste han at det ville bli en hit før den var sluppet! I denne episoden får vi høre ny musikk før alle andre, hvorfor Aiba var lærernes mareritt og hvorfor han var så sikker på at han skulle slå gjennom. ♡ I tillegg får vi vite mer om kjærlighetslivet og hvem som er drømmedama!Programleder: Mathilde UllumProdusent: Mathilde UllumMusikk: Tommy TeeRedaktør: Nina HalvorsenKommersiell leder: Yasmine MassfihAnsvarlig utgiver: Gisle G. StoklandLydklipp lånt fra Aibas TikTok-profil. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Andre Lindal om opp- og nedturer i musikkarrieren, Justin Bieber-hitten og musikkbransjen i USA

Transcript

Similar

Chris Abolade

Aiba

Martin Schilde om suksesser og fiaskoer musikkbransjen

Chris Abolade

Aiba

Martin Schilde om suksesser og fiaskoer musikkbransjen

Ari Bajgora

Ramón

Benjamin Ingrosso

Espen Lind | Karrieren, Musikkbransjen, Kreativitet, USA-eventyret, Beyonce, Stargate, The Voice

Aden Foyer
