Einar Duenger Bøhn | Teknologiens Filosofi, Skjermtid, Oppdragelse, Subjektive vs Objektive, Batman

Husker du da jeg var liten så var det naboer, jeg hadde en sånn ufordraget naborunger. Hei til dere hvis dere hører på nå. Dere vet hvem dere er. Vi kranglet jævlig mye. Jeg følte det var så ut. utrolig ureferdig, for uansett hva som skjedde, om det var min eller noen andres feil, så fikk jeg alltid kjeft av mine foreldre, uansett hva jeg hadde gjort, og kjeft av mine. Så fikk jeg faen meg kjeft av naboens foreldre også. Barna deres hadde aldri gjort noe gært. Så jeg fikk liksom, uansett den fighten fra meg tilbake der, så fikk jeg liksom kjeft. Så jeg er litt sånn der, jeg merker at jeg tar litt over på mine egne unger, og at jeg kjefter litt sånn på de selv om... kjefte på de gjennom de til en andre unge. - Kjefte litt generelt, det er bra. Jeg kjefter litt vilkårlig, bare sånn for at de skal tåle litt kjeft. Det er veldig dårlig å gå ut til Leo og ikke tåle kjeft. Fort noen snakker til deg, så rabler de for deg. Det er ikke bra. Så jeg herder de litt og kjefter bare litt vilkårlig, smelter litt her og der, bare sånn for at de skal bli ordentlige folk. - Jeg var helt enig. Men ser du på sånne andre foreldre som er livredd for? livere å få kjeftet på barna sine, at de bare bruker det pusespråk. - Ja, det er så forferdelig. - Er du sliten, eller er du trøtt? - Ja, bebisspråket er helt grusomt. Flere koner lo litt av meg da vi hadde barnehagebarn, fordi jeg gikk i barnehagen, Så kom jeg inn, og så hentet jeg på feil avdeling, og jeg hentet litt feil steder. En gang hentet jeg på blåbær når det var på tyttebær, og det ble helt kjørst. Så gikk jeg bare inn, og sa, kom igjen, nå stikker vi. Og snakket som om det var broren min. Mens noen andre fedre lå på gulvet og snakket i babyspråk. Det er jo ydmykende. Det er jo helt grusomt. Så der er ikke jeg i det helt tatt. Så husker jeg, det var en far, han kan vel vete hvem han er, han hører på noe, hvis han hører på noe, men det var en far som kom inn som baby språk, og sa, ja, skal vi gå snart? Nå må du gjøre det ferdig. Og så sa han, nå må vi gå, så han stod til evigheter, ikke sant? Når jeg kom, og holdt på lenge, og hadde ikke fått med seg ungen. Og så husker jeg, han sa, nå teller jeg til ti. Og så stod jeg og tenkte, jeg er ti, jeg har jo langt å telle til ti. En, to, det tok jo evighet til å komme seg til ti, jeg gikk jo bare rett inn og sa, nå blir det noe, nå stikker vi, og så tok jeg meg hjem og så gikk vi. Det var jo slik noen valg. Så det er min strategi da. Jeg synes jeg funker mye bedre, jeg synes det er helt grusomt å ligge på gulvet og snakke bøbse med en voksen person. Jeg kunne ikke vært mer enig, men folk må gjøre som de vil, og ha den oppdragelsen de vil og sånt, men det er Jeg synes jeg ser et tegn, nå er jeg litt for mye på fornbø her, i den lille middelklasse bobla her ute, men sånn, Det er veldig mye puset omsorg. Det er veldig lite stille krav, og det er veldig mye is hvis du er flink. Og du er jævlig flink hvis du setter deg på sykkelsettet oppi hjelmen. Faen, så flink! Det er jeg ikke sikker på. Så flink du er! Og så tenker jeg sånn, og du bare kjenner, og glosen kommer inn i meg. Hvis det hadde vært en TV-serie, så hadde det vært et fullstendig show igjen, med sånne indre monologer. Men jeg synes det er veldig rart. Det er jo skubba mange at du setter deg på sykkelen. - Det er ikke veldig flink, alle klarer å sykle, det er ikke en bragde i det hele tatt. Største idiotene klarer å sykle. - Det sier dette kona også, hvis den skryter for mye, så må du ro litt ned. Du må ro og spare på det. Spare på de store stundene. - Herde det litt, det tenker jeg er lurt da. - Hvordan er du med barna dine og teknologien, som er dagens store, tjukke røde tråd? - Det er litt forskjellig. Noen er ivrige, andre ikke. Jeg har tre gutter, en er mer ivrig på telefon kanskje enn den andre. Litt variert. Elste bruker nesten ikke telefonen. Er det ikke det? Nei, jeg er ikke så interessert. Vær så streng med den. La oss ikke aldri feste de. En av de bruker ikke telefonen. To av de andre bruker det litt mer. En av de er kanskje litt mer ivrig enn de andre. Så det er litt variert, men... Jeg er jo dritstreng på det, så jeg har jo sånn skjermtid. Det er sikkert pinlig hvis kameraterne dine hører det her, for jeg tror ikke de sprer det. Jeg har jo skjermtid på telefonen, så jeg har sånn Apple Family Sharing. Så jeg har jo kontroll, så en av de minste er jo 12. Etter 7 så stenger jo telefonen av seg. Så de er på internettkafe, med andre ord? Nei, da stenger det seg. Da får de ikke tilgang til noen apper. Da er det bare tekstmelding og ringing. Og så lurer jeg på om de har musikk. Jeg lurer på om jeg har gitt dem musikk, fordi jeg gleder meg til musikk selv. Så de lurer på musikk. Men det er ikke noe sosiale medier, ingenting. Etter sju på han yngste. Så da stenger det seg. Og han mellomste, han går jo på ungdomsskolen, så han har vel til ni eller ti, jeg husker ikke helt hva vi satt det den gangen. Så han har til ti, tror jeg. Og da er det slutt. Da stenger han seg. Han er eldst avliktene, han går jo 2. klasse på videregående. Det må jo være grensen, han blir 18 år til sommeren. Jeg kan ikke tro på... Så han har 18, men han har ikke denne lenger nå. Men han er ikke nyvredelig, så han bruker aldri telefon. Er det han som har fått mest kjeft da, som bruker minstelefon? Nei, han er eldst, han er mest ansvarlig. Men også har de i tillegg bare tre timers skjemtid. Hvis du bruker telefonen i tre timer, så stenger den seg uansett. Så dette har jeg innført for mange år siden. Og... De har bare blitt vant til det. Jeg ble så lei av den småkranglingen hele tiden, den kjekklingen, fordi de satt på telefonen. Så følte jeg at telefonselskapene invaderte mitt familieliv og drev å misbrukte meg. Det følte meg litt ydmyka, så da ble det hardt mot hardt, og det gikk ut over unga mine. Så de har svært begrenset skjemtiden på telefonen. Men det er jo som et regime jeg kan like. Ja, men de liker det de selv. Det er det interessante. For de setter seg pris på tida. Ja, så de får da, etter sju for eksempel, så vet han at han må gjøre noe annet. Og når du vender deg til den tanken, at du ikke har noen annen mulighet, da har du en helt annen frihetsfølelse enn når du føler deg tvunget til å sjekke telefonen hele tiden. Så det er en egen frihet i det å kunne konsentrere seg fordi dørene er lukket, om noe annet. Det tror jeg er undervurdert form for frihet. Men skjønner de det? Ja, jeg tror det. De har skjønt det etter hvert. Det var ikke veldig populært når jeg gjorde det, men de har skjønt det etter hvert. Og han mellomste, som kanskje er den ivrigste på telefonen, han sa en gang at når jeg blir far, skal jeg gjøre sånn som deg. Da ble jeg og jeg holdt det på. Kom her, skal du få deg en is? Da åpnet jeg telefonen, og da var det. Nå går vi i App Store, gutten min. Det var veldig rødende. Jeg tror de innser det, og jeg tror barn faktisk innser Sånne ting er mye lettere enn vi tror. De får muligheten, så gjør de det. Det er litt sånn mennesket er, tenker jeg. Vi får muligheten til det, så gjør vi det. Ligger det en gønner på bordet, så prøver du å skyte den. Jeg hørte du sa det også, Kristoffers Kjau. Det har blitt en ting du tror på stert, at hvis pistolen ligger der, så ... Er det litt sånn den der loven, hvis noe kan skje, så kommer det til å skje? Ja, det er litt sånn. Mørfyslov, er det det? Ja, etter en sånn. Jeg har litt tro på at det er litt forskning som viser det. Jo mer tilgang til våpen, jo mer skyldting. Når du sa det, hvis vi har en pistol liggende i huset, var det ikke så med kniver også? Jo, jo mer våpen, jo mer. Det er til og med forskning på babyr, som er slik at hvis det ligger våpen, så blir det litt mer aggressivt. enn hvis det ligger vamser. Så det er veldig mye, men det er jo, altså forstås er det sånn tvilsomt da, men jeg har litt tro på det, jo mer muligheter du har, jo mer prøver du ut, og i hvert fall med mobiltelefon, smarttelefon, når du har den i lomma, du vet du kan sjekke, så sjekker du jo oftere enn når du ikke har den, da sjekker du ikke. Og det er den der selvpålagte restriksjonen om å slippe å sjekke på en dritt, for det er jo bare dritt du sjekker, skroller, tuller deg, bortkaster tid. Og det er misbruk av min tid, og jeg føler det invaderer meg og misbruker meg og gir meg reklam som jeg ikke vil ha. Å ta tilbake den kontrollen, det har jeg gjort litt bevisst. gjør at jeg i hvert fall føler meg mye friere og sterkere og bedre. Amen altså. Men det er jo litt sånn. Og jeg tror barna innser det. Når de vet at de ikke har noe tilgang til skjerm etter 9-10, så vet de også at da slipper de å drive og sjekke, for de gir opp etter hvert. Men det er det der, Ludvig Wittgenstein, filosofen, han sa en gang at Et nei bør jo være som en vegg og ikke som en dør på gløtt. Fantastisk citat. Jeg har litt tro på det. Når du stenger den etter at det bare er stengt, det er ikke sånn, ja, jeg kan åpne litt. Det er bare sånn, glem det. Helt uaktuelt. Grønnsetting kalles det. Hvor ble det av det? Alle unge og foreldre er bare, vi kan ikke stenge en viv, for de er så avhengige av den. Det er din skyld. Det gjelder andre vei nå. Du kan ikke bare si, nei, jeg skal ikke slå barna mine. Nei. så må det være et nei krystalt klart her. Du kan ikke jule deg opp litt. Daske litt. Det var ikke så hardt. Jeg slo meg åpen nede. Jeg sa det til deg om dagen. Jeg var litt på tull. Vi satt og snakket. Jeg ble irritert og sint. Jeg tror at hvis jeg hadde levd på 50-tallet, så hadde jeg smedt litt tidligere. Ikke så veldig hardt, men kanskje slått en gang iblant, for da var det vanlig å tillate, ikke sant? Men jeg tror, jeg er ikke for å slå unger, bare sånn at jeg har sagt. Det synes jeg er super interessant, for av en eller annen grunn så har det dukket opp flere ganger i podcasten allerede, så jeg tenkte sånn, nå skal noen klippe ut en sånn kompilasjon, og jeg bare sier denger unger, så slår det seg bare. Jeg skal gå og komme med barn, og så snakker man, er det liksom noen barn? Han snakker veldig mye om det der. På mitt poeng er det sånn at vi tenker at det som foregår nå er normalt, og det er sånn, Alt fra fredstid til konsum til oppdragelse. Dette her er normaltid, det er fredstid. Men jeg tenker at dette her kan jo umulig være normaltid i menneskehistorien. Når det gjelder om overlevelse og masse farer ute i naturen eller blant annet. blant mennesker så har det sikkert vært oppdragelsesmekanismer som vold. Ja, men så er det effektivt. Hvis du skal få dem til å sitte ordentlig, så er det effektivt å slå. Men det er grunnen til at jeg ikke liker å slå, er jo at jeg tror ikke jeg har noen gode langtidseffekter. Det tror ikke jeg heller. Det funker der og da, men jeg tror ikke jeg har noen langtidseffekter. Jeg tror ikke det er en god oppdragelse, for å si det sånn. Og jeg tror ikke det skaper et godt samfunn når det er akseptert å slå. Så jeg tror det sprer seg litt som bølger i vannet. Når du slår litt som barn, så senker du terskehånden for å slå, og så blir volden litt lettere tilgjengelig. Så jeg har virkelig ikke tro på å slå barn. Jeg tror det er fremskritt. Men jeg tror også at mange... Fordi det er så myk barneoppdragelse, der det ligger å telle til ti på knærne før du gjør noe med barna dine, og da er det fortsatt fem muligheter til. Litt sånn alt for myk greie. Det er jo bare mangel på grensesetting. Og da tror jeg mange blir irritert, og så føler litt sånn som vi tuller med nå. Herregud, bare dask det en gang da, det går bra. Fordi du reagerer litt motsatt retning. Men innerskjeden vet vi at vi ikke bør slunge av dere, og vi gjør jo ikke det. Jeg tror alle med vold i familien kan kjenne seg inn i at det forplanter seg på et ... Mystiskvis mellom generasjonene. Det vi ser på nå som uvaner med misbruk av forskjellige substanser og vold, det forplanter seg mystiskvis ned til barna og unner også. Du ser det bare med enkle ting. Når en er i skikkelig dårlig humør, så blir fort hele familien i dårlig humør. Ja. Det sprer seg som en smitte. Det er som vann, når du drypper og drypper, så råttner det til slutt. Så det sprer seg. Hvis en er skikkelig glad, så sprer det seg litt bedre. Sånn tror jeg også. Hvis en sitter på telefonen hele tiden, så er det lettere for alle andre å ta opp telefonen. Men hvis du demonstrativt ikke sitter på telefonen, og du gjør noe annet, så blir det pinligere for dem å sitte på telefonen. - Det burde du kalt psykopat. For så sitter ikke du i mobilen, som alle andre. Da feiler det deg. Men det er faktisk sant det der med hvordan dårlig stemning sprer seg, og god stemning også, kanskje på samme måte. Men når vi har tur i skogen, når det går tur i alle fire familien, da har jeg en regel som sier at hver eneste turregel vi har, Ikke spise godteri. Nei, ikke det, men den andre regelen. Ikke lov å klage. Det er alltid noen som unker i noen som har vondt et eller annet sted. Klaging forplanter seg. Det er som om tur følger med en gang og da blir det dårlig stemning. Så det er ikke lov til å syte og klage. Det er lov til å si en gang at man kanskje har vondt et sted. That's it. Hva gjør du hvis de klager? Du er langt inn i skogen, to timers tur, inne i skogen, og så begynner du å klage. Hva gjør du da? Hva er straffen i vi-familien? Jeg har aldri gitt ut noen straffer, da. Det har ikke vært noen ganske dårlige trusler der. Da blir det ikke den varme drikken vi kommer fram med. Det går ikke hjemme før du er bli. Det er mer en formaning at det er den eneste regelen vi har. Går det mye i skogen? Går det mye i skogtur? Vi går mye tur, men det er ikke så mye rarere. Det er en bitter liten skog ut på Fornebø her. Her er det en god tur i rundtkjøringen. Her er det akkurat det. Opp og ned til Fornebø er det så kjøp is. Nei, det er opp og ned til Strøy. Vi er veldig glad i vår faste turløpe. Det er et kolsestoppen faktisk. Det er helt perfekt for det er god treningsøkt for de voksne, og det er en kort og effektiv unger av en eller annen grunn. synes du det er så sykt mye gøyere. Jo brattere terrenget er, jo gøyere synes barna er. Og jo mer terrenget flater seg ut, jo mer sytes det om at de er sliten og trøtte, beina orker ikke å gå mer. Men hvis det blir litt utfordring opp eller nedover, så er det ikke akkurat som på en måte hjerneres settelse i sving, måtte man kalkulere ut koordinasjoner og hvor de skal sette beina. Du har ikke tid til å klage deg ut når du henger i en arm. Hahaha. Det må jo være noe med koordinasjon og utregning av vinkler. Noen system igjen der. Vi bor jo på Kjelsas, så vi går oppover Grønnskollen og inn i Nordmarka. Å, nice. Og der er det jo, vi gikk en tur, husker jeg, i fjor var det vel? Det var i løpet av korona en gang, og da bestemte vi oss for å bare gå rett linje til dit vi skulle i stedet for Stine. Åja, rett? Vi bare så på kartet oss, bare rett linje. Det var min plan da. Men skulle det til et mål? Ja, vi skulle på det der, jeg husker ikke hva utsiktspunktet heter, men det er veldig flott der oppe, det er helt øverst. Spennende. Og så gikk vi bare, det er inni meg i Maredalen der da, og så gikk vi rett frem da. Og da var det jo jævlig bratte tider, ikke sant? Det var sånn fjellklatring. Og det er jo minnet for livet. Det var som vi tenkte at jeg ble overlevd i det her, liksom. Å, dette er en dårlig idé av meg å utsette familien min her inne nå. Men det var minnet for livet. Og barna følger vi bare etter, for mann og pappa har jo peiling på hvor vi skal. De tror at dere vet hva de driver med. De tror at du vet hva de driver med. Men når du kommer til kjernen, da må du gå rundt. Nei, bare kastet ut igjen. På med militærtøy og reksøkken opp i sanden. Det var sånn de lærte seg å svømme. Trekk rongene over. Vi gikk rundt her, det var noen bekker og sånn, så du må gå litt rundt. Ja, nå er det sløst der. Men teknologi på tur også. Det er sikkert et eget kapittel. Jeg har jo en regime der at når jeg går tur, så gjør jeg det... Både for å få bein og hofter og rygg i gang, og det at jeg skal tømme hodet. Det er veldig viktig å tømme den mentale innboksen. Når det gjelder musikk og podcast på øret, så så kan det være greit og god underholdning det, men det på en måte sporlerer litt hensikt med den turen jeg egentlig tenkte. Jeg har aldri noe på ørene jeg går tur, altså det er helt uvært. Det er jo helt meningsløst. Ja, altså de fleste gjør det. Ja, men jeg skjønner ikke. Altså det er helt bare tull å gå rundt og høre på noe annet inni ua. Jeg gjør det ikke når jeg går i byen engang. Så jeg elsker å sitte på strikken nede og grunnleke ned til byen fra Kjelsa, og da sitter jeg og ser på folk og hører på alle prater om og Det er helt absurd å sitte og høre på musikk da, der lukker du deg helt inn. Jeg ser det på trikken av og til, jeg blir deprimert av å se på det, for alle sitter bare og ser inn i noe, så det er helt lukket inn, de er aldri der de er når de er der, de er alltid et helt annet sted. og sitter mentalt et helt annet sted inni en musikk eller en podcast. Nå skal jeg ikke si at det ikke blir hørt her, for da er det ingen som lytter på podcastene våre lenger. Men for meg er det helt absurd å sitte og høre på noe når jeg går ut. Da vil jeg jo ut og se verden. Når jeg hører på ting, da ligger jeg jo hjemme med høretelefoner. Det er ironi nå at det er så mange som hører på dette når de går tur, eller går ut i Bibelen, og sitter her og bare snakker enn det. Skru av podcasten med en gang. Da mistet jeg sånn 5000 lyttre der sikkert. Men det er jo, jeg skjønner ikke. Spesielt skogturer. Jeg kan skjønne at du er drittlei på trikken igjen fra jobb av og til, og så setter du på litt musikk og sånn. Men spesielt skogturer, det virker for meg veldig rart. Jeg kan skjønne litt hvis du trener, nå trener ikke jeg det, men jeg kan skjønne litt hvis du trener at du hører på noe. Jeg synes det er jukset. Jeg synes det er juks å trene til musikk. Det har jeg diskutert med flere. Det er akkurat som om du blir hjulpet litt og inspirert til musikken. Noen som bare synes du yter jo bedre. Jeg synes mye trening skal jo være litt smerte. Jeg er ikke helt med at all trening skal være gøy. Det skal være litt smerte også. Du skal kjenne litt på det der at du gjør litt vondt. At du ikke har lyst. Da føler jeg bra etterpå. Ja, følg deg bra etterpå. Det er fint. Ingen spør Spille fotball og gå rundt og høre på musikk. Det er jo kommunikasjon da. Dårlig eksempel. Veldig dårlig eksempel. Løpe og spille fotballkamp med musikk. Det er jo arrogant. Trenger ikke det så gære å gå. Det er ikke så gøy. Men jeg prøvde en annen interessant ting med skogtur. Jeg prøvde et par ganger å gå skogtur alene. Gjør du det? Nei, jeg gjør det alltid. Enten er det oss fire, eller så er det... Nei, jeg går jo med en annen person, så det er en jævlig fin måte å... Ja, men liker du å gå alene, helt alene? Ja, ja, ja. Jeg skjønner ikke, jeg har prøvd det flere ganger, å gå helt alene i Nordmarka. Så begynner jeg å tenke, nå skal jeg bli sånn som går alene på tur, nå skal jeg bli han som driver ute i skogen alene. Og så går jeg ti minutter inn over skogen, og så blir jeg sånn, herregud, det har jeg hørt mestløst, jeg må jo bare stikke meg og jobbe, liksom. Det får jeg kastet bort tid her inne. Og så ser jeg noe fint, og så blir jeg sånn, faen, skal jeg vise til unga? Og så ringer jeg dem fra tur, og det er på hardtul. Så det funker ikke for meg å finne ut. Jeg elsker å gå skotur, men da må jeg ha med meg minst en annen, som jeg kan liksom, ikke prate så mye, for jeg liker at det er litt stille, men jeg må ha med en annen som jeg kan av og til si, oi, sjekk den reven da. Du må dele opplevelsen med noen. Det er helt meningsløst å drive ut i skjermen av vegne. Og det er erkjent, sånn er jeg. Og så kjenner jeg veldig mange som driver ut i skjermen av vegne og synes det er så deilig å klargjøre tankene og sånn. For meg, bare stress. For at jeg ikke får gjort noe annet. Jeg føler jeg kaster bort livet mitt når jeg driver det ut. Du vet at du lever noe til det fulle til det som var mottoet for Eurovision Song Contestet i Norge. Det er Share the Moment. Hahaha. Ja, det er mange år siden jeg har sett på Grand Prix, men... Nei, samme her. Vet du hvorfor jeg ikke husker det så godt? Jeg ble alltid å se på julvisjon. Jeg sluttet å se på Grand Prix når de ikke hadde orkester lenger. Og det må jo ha vært en stund siden. Hvorfor er jeg født, tror jeg? Men jeg går faktisk tur alene, det er jo... Jeg har funnet ut, jeg skal ikke kalle meg en kreativ sjel, det er kanskje det mest pretensiøse man kan gjøre, men oppi hodet mitt er jeg en kreativ sjel. Da finner jeg enten nye ideer, vendinger eller løse problemer mens jeg går tur, eller kanskje koker opp en gammel idé som var sånn, kanskje jeg skulle gjort noe med manus-ideen der, og begynner å legge ut plottlinjer eller Når det stod som mest intenste i arbeidssituasjonen, så har det løst litt sånn type... Når jeg har vært i sånne intense, kjipe lederroller, så har jeg greit å finne noen løsninger. Veldig mye problemløsninger som bare kommer til meg uanstrengt når jeg går tur. Men det er det også forsket på, at kroppen fungerer bedre og du tenker bedre når du går tur. Alle store filosofer har for eksempel gått turer fast. Du tenker og sånn. Det tror jeg jeg har veldig tro på også. Hvis dette studiet hadde vært i Oslo sentrum, så hadde jeg gått ned. Jeg går når jeg skal noe. I byen for eksempel, så går jeg selv en halvtime, tre kvarter. Da gjør jeg det du sa nå, tenker gjennom. Men da er det fordi jeg skal noe, Mitt poeng er bare at når du skal gå i skjeven bare en time inn og en time ut, så skal du ingenting. Det er der jeg føler jeg kaster bort livet. Men å gå som problemløsning er det jo masse. Jeg har satt og hørt på en lydbok nå, men det er jo å gå faktisk. Hvorfor det var så utrolig godt for kroppen å gå lange turer for tenkning, for hjerte, for alt. Det er egentlig den eneste trimmen du trenger, er å gå hver dag. Det sier vel også, jeg har aldri hatt noen særlig psykiske issues, men det der med å gå av seg, man går selvfølgelig ikke av seg depresjon og angst, men det er i hvert fall noe av det, om ikke bare lindre en masse ting som virkelig kan... Bare hør alle historier med folk som går en topptur, eller gjør noe ekstremsport for eksempel, som har vært sånn tungt inne i rus, som på en måte har tunge problemer. Når de når den toppen, så er det sånn klassisk, nesten klisjé, game changer, at det bare er faen, nå skal jeg ta meg sammen, nå skal jeg forandre livet. Det er jo åpenbart noe der. Men da må du ha et mål, hvis du bare sender en narkoman inn i Nordmarka og sier gå i fire timer. Du må ha et mål du skal oppnå, ikke sant? Du må komme deg opp på den toppen. - Du skal gjøre det sånn og sånn. Altså for et mål, da tror jeg det er veldig psykisk nytte for alle. Det er litt den meningsløse vandringen jeg ikke helt skjønner. - Einars rehab høres ut som en litt bedre resultatorientert enn min rehab, som bare sender narkomanen inn i skjeven. Fikk du noe ut av det da? - Nei. - Det var enda mer. - Men jeg tror det med mål er viktig, for det handler også litt om mestring selvfølgelig. Altså hvis du har et mål, det er en topp du skal nå. så klarer du det på en gitt tid, så er det mestringsfølelse, jeg får til det her. Jeg takler naturen, og jeg er overvandt i en elva, og jeg hadde med nok mat. Det er litt mestringsfølelse, og den er ikke sikkert du får hvis du bare tar med mobilen og går inn i skreven. Det er det første man må gjøre, legge mobilen igjen hjemme, selv om man er en veldig viktig person. Det tror verden greier å ikke få tak i det en time. Tid med tid. Ja. Men du føler at du går glipp av noe, det er det som er problemet. Fear of missing out. Det er lykkes med de i Silicon Valley, det er lykkes med å få alle til å tro at de går glipp av noe. Hele tiden. Til enhver tid. Vi må jo innom, jeg ser jo, og jeg må være en av få mennesker som da ser med et beundrende blikk på mobilen din, mens andre er kanskje litt mer sånn, hva faen er det for noe? Det første jeg ser er at han har gjennomført det han har snakket om og tenkt på, og gått tilbake til en dumtelefon som bare kan sende meldinger og ringe. Jeg har en nok dumtelefon her, sånn flip. Det er jo helt Matrix. Sånn du flipper, jeg elsker de flip-telefonene. Det er Matrix-telefonen der. Nei, Matrixen hadde en lokk som kom ut. Ja, det fantes også. Men jeg liker den flippen, men Jeg bruker det av og til. Jeg har sånn twin-abonnement. Jeg har en smarttelefon også, for det er jo praktisk veldig... veldig vanskelig å ikke ha det, spesielt når du har barn, så jeg må som sagt ha skjermdeling, jeg må ha kontroll på hva de kjøper, veldig vanskelig, og jeg vil ikke utsette barna mine for aldri stans for ekstreme ytterpunkter, egentlig noen gang. Så jeg vil ikke utsette dem for total disolasjon i det sosiale miljøet de omgås. Så jeg bare begrenser det etter noen regler for å markere, men jeg nekter ikke smarttelefoner. Nei, interessant, for der har jeg jo sett meg ut som at de her klokkene, hvor man bare kan sende meldinger og ringe, det kommer til å være tilstrekkelig for ungene mine til å ta liv av meg. Det kommer ikke til å funke. Tror ikke jeg greier det. Har ikke du jenter? Jo. Det kommer i hvert fall ikke til å funke. Altså jenter bruker sosiale medier mye mer, mens gutter gamer litt mer. Opp til sånn, jeg husker ikke om det var etter 13 eller noe så tror jeg det er sånn. Altså at gutter gamer mer og jenter bruker mer sosiale medier. Så det blir isolert da, er det du sier? Ja. Jeg tror det er veldig vanskelig. Det er fryktelig vanskelig faktisk. Apropos det regimen ditt i sted, hjemme hos oss har bare lov til å sitte med den familie-iPaden i helgene. Så det er null mas på hverdager. Nå har de iPad, skole-iPad. Hater. Denne jævla skole-iPaden på alle måter. De får dekket det digitalsuget sitt gjennom, for der er det plutselig denne med skoleleke-apper som de kan sitte og bare... Ja, helt jævlig. De mister jo mer og mer kontroll. Ja, vi har ikke iPader. Aldri kjøpt det. Det er vel noe av det samme som en iPhone, bare to forskjellige. Vi har aldri kjøpt det. Jeg fikk det selvfølgelig. Det var selvfølgelig farmor som kjøpte iPad til ungene, og jeg sto bare sånn. Var det jeg sa at du ikke skulle kjøpe det? Og så tror jeg ikke de har det på skolen til unge av mine lenger. Jeg føler at... Oslo og på Kjelsås. Har de ikke iPad i Oslo skolen? De har det sikkert, men vi har det ikke med hjemme lenger. Det var en periode han yngste hadde med hjem, når han gikk i første og andre klasse. Da var det en sånn periode de hadde med hjemme. Nå har han ikke med det i det hele tatt. Kan ikke de bare... Jeg tror det er litt sånn over, faktisk den der gladagende for skjermbruk. Jeg merker mer og mer motstand ikke bare i foreldregrupper, men også i forskningen. Og blant lærere. Ja, blant lærere spesielt. For mange år siden, fire, fem, seks år siden kanskje, så skrev jeg at mobil skjermbruk burde begrenses og aldersfestes. Det burde være 16 års aldersgrense på smarttelefoner for eksempel, akkurat som tobakk. Og da var det veldig mye mange som mente det var gammeldags, men de som var for var jo da lærere og småbarnsforeldre selvfølgelig. Og som tekstsjefer så vet hvor gære, hvor dårlig. Det som er interessant er at i skolen så er det jo hvem er som får ansvaret for IT i en skole? Det er jo den glade IT-læreren. Han som er entusiastisk. Det er jo ikke hun gamle som er irritert og ikke orker å følge med. Så det er liksom klassikerne, de får ansvar. Det er ikke et ordentlig demokratisk avgjørelse hvordan du skal implementere IT-strukturer på skolen din. Og så vil alle henge med og da blir det mye, men min opplevelse er at den er i ferd med å snu litt. Nå er det litt sånn inn igjen og begrense litt, dempe det litt. Forskningen viser jo, og folk har skjønt nå, at du lærer mer av å lese en papirbok. Lærebøker, så lærer man bedre av å lese papirbok. Det funker å lese en roman på Kindle for eksempel, uten problemer. Men en lærebok i fysikk er helt håpløs å lese på Kindle. Og da handler det noe om opplevelsen av å studere en bok, eller om å flytte den hele kroppsopplevelsen av å flytte siden, føle oversikten veldig kjapt i stedet for å klikke hundre ganger. Så det er mye sånne ting, og den forskningen slår jo sakte men sikkert inn. Så jeg tror det kommer til å snu litt, at det blir mer moderat etter hvert. Jeg tror bare Bærum kommune er et gigantisk forskningsprosjekt. Jeg bærer meg ganske ille faktisk. Jeg bærer meg, jeg tror det er det aller verste. Da er det iPad. Vi har ikke lærebøker. - Nei, faktisk ikke. - Jeg vet det, jeg snakker med dem. - De har ikke det. - Jeg tror det bare er det villeste, at det er fronten av hele forskningsprosjektet, for de bare har, det er litt rart da, den kommunen hvor det er flest som bor, kanskje det er for å få over et halvmateriale på dette her gigantiske forskningsprosjektet, for å se hvordan barna, men jeg ser jo det der er ikke bra, det er bare idiotin å gjøre matte på en iPad, det er bare sånn, og jeg blir mer og mer liksom som nesten sånn du hører ekstremt om i USA men der er det kanskje på et annet nivå men sånn hjemmeskole liksom lære de ting som ikke bare nødvendigvis på den gamle gode måten som vi gjorde men det er så mye sånn herustikker og måter å løse problemer på som bare de ikke får vite så bare sitter fullstendig og løser mattestykker på tallene så du kan også gjøre det på den måten her så gjør vi liksom egne ting hjemme i tillegg til det som på en måte er pensummet det tror jeg er i og med at de får en helt annen glede av stoffet jeg har vært litt opptatt av fenomenologien i det å sitte på skjerm også altså hvordan det oppleves og hva det gjør med deg å sitte på skjerm det er ganske interessant altså hvis du Det jeg er mest bekymret for, det er evnen til å konsentrere seg. Konsentrasjonsevnen. Og det er evnen til å bestå marshmallow-testen. Altså denne, gjør noe hardt nå for å få en mye bedre belønning litt senere. Å holde ut og konsentrere deg. Den evnen den svekkes jo betraktelig med skjermunderholdning. Og det er også noe med opplevelsen av interaksjon på skjerm. Altså når du sitter med papir og en blyant og skriver, og skal skrive et lite essay, så er det ingen reaksjon fra det papiret hvis du skriver feil. Det er ingen reaksjon fra det papiret på noen som helst måte. Det er helt dødt. Så du er til stede her og nå når du skriver. Så bruker du ditt hodet til å skrive noe på det arket. når det er på skjerm, og det gjelder bare noen så enkle dumme ting som å skrive på i Word. Så de aller fleste har jo ikke slått av alt av interaksjon, så det popper opp, det popper opp rettskrivningsforslag, det popper opp oppdateringer, det plinger, det er liksom en interaksjon som gjør at du hele tiden blir forstyrret. Du får ikke den roen til å sitte og gjøre en feil lenge, og så skjønner du faen det var feil, da må du gjøre det opp nytt. Og det gjelder de bittesmå rettskrivingsting og plinging av e-poster eller plinging av oppdateringer til ganske svære interaktive programmer du er med når du skal lære Og det kan være bra ting interaktive i programmer, sånn som jeg tror en del faktisk, du var inne på matte, jeg tror en del mattelekser kan være ganske kjekt å gjøre på skjerm, fordi du kan kjapt komme deg inn til neste nivå, det blir litt sånn som dataspill, det gode i dataspill, at du kommer deg kjappere inn, ettersom du er flink, så kommer du kjappere inn på ditt nivå. Så det er litt sånne ting som kan utfordre og hjelpe deg. Så jeg tror en del sånne ting, også noen som har lest skrivevansker kan være veldig lett for praktisk og sånn, men alt i alt så er det jævlig forstyrrende og ødeleggende for din konsentrasjon at det hele tiden er en interaksjon. Det bør være en passiv monolog fra deg ned på papiret som senere skal evalueres. Det er en fordel med det. Du kan ha begge deler, men det er godt for langt det som er i den retningen. Det kunne ikke vært mer precis. Nå kommer jeg til å si det igjen, men som en kreativ sjel så sier jeg det meg veldig igjen. Det er morsomt bare sånn for eksempel når du sitter på en data og skriver tekster når du da ... så er det første å gjøre er å ta vekk denne automatiske ordbokstingen som sier for når du skriver feil, for da blir du helt finta ut og får lyst til å rette opp ordet og så videre. Så du må ha en sånn fullstendig flow på liksom, og det er egentlig så fint med denne remarkable-biten her, som jeg egentlig var ganske skeptisk til. Ja, så er det. Du har så denne? Ja. Og det er jo i stedet for å få så jævlig mye av fire ark, så er det jo så tett opp mot et ark du kommer da, på en organisk måte å skrive på. Når jeg sitter på datamaskinen, så er det veldig... Når du ser inn i skjermen, som du vel sa her nå, så er det akkurat det at du... Det er akkurat som... det kreative og frie sinnet blir veldig, du smuldrer opp, eller du har ikke det fokuset som du har på papiret. For eksempel, når jeg skal skrive eller gjøre noe, jeg må tenke meg om enten det er en låt eller en tekst på skjermen, så skal jeg, faen, hvordan skal jeg få det her bra? Hva er det jeg gjør da? Da snur jeg meg til siden, så ser jeg ut, og så bare sånn, faen, Vi kan ikke se på skjermen, vi ser bort fra skjermen for å finne konsentrasjonen. Nå musikere tar alltid blikket bort fra skjermen også, når de er soverhåndsprodusenter og sånt, og de sitter jo ikke på skjermen og spiller, de snur seg mot pianoet, og ser ned på pianoet og forsvinner inn i den verden der. Så den skjermen er jo bare en slags innføringspapir, der du skal ferdigstille. Og så litt den følelsen av at det er det høres litt paranoid ut, men jeg tror det er noe i det. Det er en følelse av at alle dører står åpne hele tiden. Det er noen som er inne der med deg når du sitter og skriver, fordi du blir korrigert og du blir rettet på, det blir oppdateringer og du får litt den der lysten som vi var inne på tidligere til å sjekke mailen mitt i, fordi den ligger der, bare klikk unna. Alt er samlet på et sted. Kjempeupraktisk. Mor og jeg går ut i skaven en time fra Oslo, hvor jeg ofte er, og da er det veldig dårlig dekning. Det er så deilig når man er der, for der er det ikke ordentlig dekning, så jeg har bare gitt opp det. Det er ikke noe visst å sjekke noe. Da sitter jeg der for eksempel og skriver, og da setter jeg på flymodus på laptopen, og så sitter jeg og skriver, og jeg slått av kontroll og sånn selvfølgelig. Da er det ingen som på en måte invaderer livet mitt, og da får jeg konsentrert meg. Men når du sitter og er interaktiv i alle retninger, så er det ekstremt slitsomt i lengden. Jeg tror ikke vi merker det før vi begynner å tenke over det. Det må skje noe, for det har skjedd en dråpe av gangen. Det har skjedd litt og litt gradvis innen vår 2000-tallet. Så kom smartskjermen i 2007-2008 på det kommersielle markedet. Og da har det bare gradvis blitt sånn at vi har ventet oss til det. Og så har vi en app, ja, vi får bare ta en til da. Og så plutselig har vi 40 apper. Og så er summen av de 40 appene ganske overveldende. Selv om hver enkelt er ganske praktisk, så er det ingen kontroll på summen. Det er det som er så deprimerende. Og det er det jeg føler liksom at det er en innovasjon av mitt privatliv. Så det er ikke noe mer værn om mitt privatliv hvor jeg sitter i fri og ro inne på et rom og alle vindre og dører er lagt og jeg kan liksom pille meg nesa uten at noen ser på, ikke sant? Så det er litt den der privatlivet der som jeg er veldig oppspillet, eller veldig sånn bevisst på å ta tilbake kontrollen på. Så første måten å diagnosere seg selv er jo denne fine, kanskje den beste appen på hele smarttelefonen er jo skjermtid-appen. Du kan se hvor mye tid det har vært på mobilen, og alle drar snittet mye lengre ned, både hva de sier høyt og hva de faktisk tror det er når de åpner det. Du kan også se hvor mange ganger du har åpnet telefonen på en dag og alt mulig sånt, og det Den beste øvelsen av alt for å få en litt bedre hverdag og et litt bedre liv hvis du er veldig mobil av penger, er jo bare å få ned den tiden sakten og sikkert. Hva jeg tror det bare er en metode å gjøre det på, det er å slette apper i eneste tre. Jeg tror ikke det er noen måte. Jeg blir jo sjokkert når jeg fortsatt møter noen som har på varslinger. Det er for meg sånn ... 15 år siden. På alt? Jeg slåte av alt, jeg har ikke på lydning, hvis noen ringer meg så gjør jeg det ikke. Hvis du har på varslinget, at du plinger, da er du helt syk i hodet. Det må være en diagnose for sånt. Ja, det kan jo ikke være bra, men du blir jo litt som en bikke som... liksom ligger og hører at noen roper tur liksom hele tiden, altså de finner aldri roen da, det blir sånn der sånn dyr hele tiden blir stresset på en måte der, så å ikke finne roen, så Så der kommer vi, men hvor ille synes du det har blitt da? Jeg synes det har blitt veldig ille. Det jeg frykter da, det er jo barna som vokser opp med det her. Altså jeg vokste jo opp uten smarttelefon og uten mobiltelefon. Så jeg har jo referansepunktet om hva det vil si å gå langs veien og haike og ikke ha noen å ringe til for det var ikke noen telefon. Og ikke vite om du kommer deg hjem liksom. Men mine barn vokser jo opp med smartskjermer fra dag en. Så de har jo ikke de referansepunktene vi hadde. Så de synes at dette høres ut som en gammelaks og klaging ut, fordi de har ikke begge delene å sammenligne. Men det jeg er bekymret for, er jo da de som vokser opp med det og aldri har opplevd noe annet, fordi de blir vant til det der at konsentrasjonen bryts hele tiden. Så det er det jeg er bekymret for. For barn, hva du skal gjøre som barn når du skal oppdra et barn, og få det til å bli voksen og selvstendig, et av de viktigste tingene du kan gjøre er jo å få det til å ha kontroll på impulsene sine, altså impulskontroll. Barn er jo født uten noe særlig impulskontroll, og så må du øve opp den. Det er en av de viktigste tingene et barn skal lære seg, er å øve opp impulskontrollen, at du ikke bare gjør det du har impuls for der og da, du må temme deg selv litt. Og så er det jo konsentrasjon og marshmallow-testene, så klarer du å gjøre en innsats nå for en belønning litt senere, eller er du hele tiden bare en kattevideo nå, og så en ny en nå, og så en ny en nå, og du bare lever i nuet. Det er de to viktigste tingene i det å bli et helhetlig dannet menneske, som jeg føler brytes ned med denne konstante plingingen i rommet. Så det høres veldig gammeldags og kjipt ut, men jeg innser at det kan godt være litt reaksjonært og gammeldags, men Det skjønner seg ikke at jeg tror alt var mye bedre før, for det tror jeg ikke, virkelig ikke. Men noen ting var faktisk bedre før, og den der skjermavhengigheten, den er ikke bedre. Jeg kjenner et par barneskolelærere som bare tar et par sjekker på elevene sine på skjermtid, bare for å få gøy, og de timetallene som de bare sier til meg, de er helt horrible. Det er snakk om å ha mobilen i laderen, fordi ... Det har vi brukt så mye. Jeg skjønner ikke helt hvordan kommer det dit uten at foreldrene har noen ting seier med at de sitter mobilen i senga. Å ha med mobilen på besøk hos andre. Og jeg også hadde besøk av andre barn som bare sånn, vi må ta opp iPaden. Vi må gjøre noe på skjerm da. Og så kommer de til hjemme og sånn, her er skjerm i helgene. Hæ? Det var jo noe sånn jeg var liten, jeg husker alltid satt på en film. Du kom bort så var du på med en film. En stor filmsamling. Var på med filmen en gang. Og det er jo litt samme greia nå, ikke sant? Bare la de holde på med de skjermene, for det er er jo veldig rolig og fredelig når de gjør det. De sitter jo helt stille. Jeg er jo som å gi dem dop, liksom. De sitter jo helt stille. Og hvis de foreldre skal prate litt da, liksom, ha litt voksenbrad, så er det deilig å bare la dem sitte sånn. Så det blir en slags barnepasser, da. Men også... Tror jeg mange bare ikke orker kampen. Det er hele tiden kjeklinger. Og så er det mange som ikke skjønner at de kan faktisk bare ta et F1. Den kranglingen kommer. La de krangle seg, la de rive hverandre i filler, så går det over etter en dag eller to. Den kranglingen er resultatet av at man har ganske uklare grenser. Det er døra på gløtt. Et nei er ikke et nei, det er tjaa. Og når du vet det, så blir det masing. Det er en av de tingene jeg er aller mest fornøyd med. Nå har jeg jo selv gått ut, garantert, men samme faen. Det er når vi går gjennom godterihyllene i dagligvarerbutikken, så har vi aldri kjøpt noe der. De har sikkert spurt når de er to eller bare sånn nysgjerrig når de er ett eller to eller tre år gammel og bare ser på ting og sånn. Men vi har aldri tatt med noe der, så de går bare forbi der. Og det er sånne andre... Jeg har hatt med de butikken, ja, men de går jo bare rett forbi godteri, det er jo helt utrolig. Er det godterforbud der? Hvorfor har dere ikke kjøpt noe her? Vi spiser veldig, og vi har veldig lite faste, jeg er jo mot lørdagsgodt, de har sett opp bolker med forventninger at her skal det komme godteri, nå er det godteritid, og de blir jo helt gærene og skal løpe og kjøpe godteri, at det blir sånn godteri bonanza. Jeg er mer sånn, Har vi is i frysen, spiser vi det en dag hvor det plutselig bare passer ned. Litt sånn lystbetont, at du gjør det innimellom som en overraskelse for alle enhver. Ikke prøve å sette det i system, eller hele tiden, og i hvert fall styre den impulsen i butikken, som du sa. Det er jo et godt eksempel på det. Vi hadde ikke noen planer om å kjøpe bamsemoms på butikken, da skal vi ikke gjøre det i arena-impulsen. Nei. Det er godt, vi har litt sånn lørdagskott-bonanza vi. Jeg forlår det samme tid igjen. Skal hjem og stramme inn igjen. Smågott-skammen. Jeg snakket med Wolfgang. Smågott, det er noe vi har med nå, det er ikke lov. Det har jeg satt ned foten. Hvis vi skal spise søte ting, så er det sjokoladprodukter på melk og fløte. Jeg tror ikke det hadde gått veldig godt hjemme hvis jeg hadde begynt å stramme inn på smågottet nå. Det er for sent. Når bilen har det vennsatt til med smågatet, da hadde det blitt krig, tror jeg. Jeg tok det å dro det opp tidlig ut med rota etter det. Ja, du må binde tidlig, ikke sant? Og så holde på det, vær konsekvent. Men de går jo bak ryggen min og sånt, og kona har lånt bilen, eller lånt bilen, vi deler jo bilen selvfølgelig, men jeg har hatt bilen da, vil jeg direkte si. Har lånt bilen din, og du har passet unga hennes. Ja. Du lånte bilen min mens jeg passet unga. Jeg kjenner sånn i vår... Så plutselig bare sånn råtrøyd rundt i bilen så finner du sånne smågått tomme smågåttposer. Så han sitter liksom og koser både for at ungen ikke skal se det, så bare koser jeg med smågått ved mor, du har handlet litt og bare Jeg hadde en kollega i USA som fortalte at hun hadde vokst opp som vegetarianer Mora var veldig streng vegetarier. Men faren var ikke noen stor fan da. Så hver gang mora var borte, så var det rett til bilen og kjørte til å kjøpe seg burger. Og det var hemmelighet da, som mora visste ikke. Så farenes hemmelighet med unga sine var at de spiste burger og masse frossa i kjøtt hver gang mora ikke visste om det. Så de vokste opp vegetarianer, men de hadde en hemmelighet med faren. Det er helt fantastisk. Det er veldig morsomt, men jeg får en måte å oppdra ungene på. Hva er det du forteller dem? Skal du gjøre noe som er godt, så gjør det bak ryggen på de du er glad i. Jeg har ikke noen tro på noen ekstreme ytterpunkter noen gang. Nei. Aristoteles, den største av alle filosofene, han sa jo det, at den gyldne middelvei er alltid den beste. Aldri bra med noen ytterpunkter. Selv når det gjelder den gyldne middelvei, ikke dra den for langt. Ikke dra den til det ytterste heller. Altså bare behold rimelig midtpunktet hele tiden. Og det er jeg veldig tro på, for jeg husker jo sånn, de barna som på en måte hadde sånn Nei, de fikk aldri godteri. De sto jo stjal godteri på kiosken og momsa fordi de hadde ikke noen annen mulighet. De som aldri fikk røre alkohol, de drakk seg jo stupfull når de først kom på et sted. Og foreldrene ikke visste om det. Mens de som hadde fritt flyt, de mistet jo alle tennene av blealkeser. Så det er liksom den mellomposisjonen der det har litt grenser som er klare grenser, men ikke være sånn at det fremmedes med livsfarlige grenser å gå over. Jeg er enig. Så ja, alt med måte, sier jeg bare. Ja, den gylle middelveil er jo litt vanskeligst og kjipest til det som man skal komme seg ut av sånne situasjoner også. Men det er det jeg synes er så fælt med vår samtid, det har blitt så ekstremt, alt er så ekstremt og polarisert, og det er liksom ikke noe sånn, hvor er det rimelig fornuftig midtpunkter liksom? Noen eksempler? Nå skikker jeg panikk. Nei, men du ser sånn som identitetspolitikk for eksempel, det er veldig sånn ekstremt, enten eller liksom. Det er sånn at enten er du for den, eller så er du mot for eksempel en part i en krig. jeg skal ikke nevne navn, det er alltid liksom, hvis du forsøker å se noe fornuftig i det andre, så blir du stigmatisert. Bare tenk på hun som skrev Harry Potter, Rowling, hun har bare forsøkt å si noe hun mener som er relativt fornuftig når du tolker det med velvilje, men som hun kan stille spørsmål ved. Og så er det bare full katastrofisk svart-hvit-tenkning, fordi hun mente noe som ikke mobben mente. Altså, disse ekstreme ytterpunktene er jo det Aristoteles sier er ikke bra, tenkte jeg. Alt er fornuftig på alle sider. Jeg pratet med Rawlings, han er en kjempefornuftig person hvis du bare sitter og snakker med han. Og så snakker du med de som driver og kansler, så er det sikkert kjempefornuftig når du sitter og snakker med de også. Bare få dem på rom og ta en øl og slappe av, vi kan ikke være så jævla stresset. Helt i innledning av invasjonen av Ukraina, så var jeg litt sånn personlig ren og skjær personlig skjærlighet jeg lurte på for jeg hadde fått nok av liksom på en måte eller ikke nok av jeg visste mer enn nok om det vestlige perspektivet så tenkte jeg sånn jeg har lyst til å vite mer om det russiske perspektivet altså hva er det hva er det kanskje tenker jeg borte hva liksom formålet er liksom og hva er det ting på en måte, hvor ser de på historien på samme måte som Vesten og så videre, og da hadde de episode to om det, og det var ikke en måte på, før episoden, det var ikke mulig, altså responsen kom så fort at det var ikke mulig å høre til om hele episoden en gang, for å gjøre seg en meningsmål, og ta materien og mannen, nei, ta ballen med det. Det gikk både på mannen og det at liksom, dette er prorussisk, og det var liksom bare ekstremt sånn type ytterkant med en gang i stedet for å sjekke var det drøyt innhold. Jeg synes ikke det, for en episode som har gått veldig, veldig, veldig bra, som på en måte også lærte meg veldig mye om perspektivene på to sider av en sak, og med en person som noe mener er kontroversiell, noe mener ikke, men det kan liksom ikke forholde seg til det, og jeg er ganske sannsikt på at Man er redd for at man skal... Noen ganger bruker jeg feil gjester. Det gjør man jo. Noen ganger bruker man kanskje en feil gjest, så kanskje man tror at man skal ha den type samtalen, og så sklir det over og blir kanskje helt noe annet som en... Kan du navne noen? For eksempel... Nå skal jeg snakke om stjernebilder, for eksempel. Så den har jeg gjort. Og så er det jo som det... Hvor er jeg skulden med det da? Man kan ikke treffe klokkeregn på alle gjester hele tiden, men det der med at jeg er veldig, veldig sikker på at de som hører på her ute greier å gjøre seg opp en egen mening, og i hvert fall sjekke om ting stemmer hvis de synes ting høres drøyt ut, søkt ut. Så er det sånn, det høres jo søkt ut, ja, da er det vel riktig. Jeg regner med at de fleste som på en måte... eller synes det høres rart ut, sjekker det opp, eller i hvert fall setter seg at dette her tar jeg med en klypesalt. Også en god regel er å prøve, veldig lett da, det er veldig lett også, når du føler at du er enig med det noen sier, og så tar det et inntekt for deg. Ikke sant? Det er sånn umiddelbart. Så hvis noen sier noe som klinger litt fornuftig, så er det sånn, ja, det er enig. Og så bare tar du det inn, og så går du videre. Ikke sant? Det er veldig lett. Det er en sånn naturlig reaksjon. Det fornuftige er selvfølgelig da å gjøre det på noe, men også etterpå, Etterprøve det. Dette er bare klassisk kildekritikk, men på en måte gå av og til på noen punkter. Gå litt aktivt inn for å sjekke hvorfor skulle dette være galt. Prøv å falsifisere det. Det er god vitenskapelig tenkning, altså god argumentasjonsteknikk. Prøv å falsifisere det før du bare tar det ukritisk inn. Det er veldig viktig for å utvikle deg som person at du prøver det på det du mener. Ikke bare prøv å falsifisere det du er uenig i. og så verifisere eller bekrefte det du er enig i. Du må prøve å avkrefte det du er enig i, og så prøve å bekrefte det du er uenig i. Etter det sjekket, hvor står jeg igjen? Og så teste ut sine egne, pushe sine egne grenser for hva du er enig i og ikke enig i. Sånne ting synes jeg er mangelvare, og veldig viktig. Det er det vi prøver å lære studenter, for eksempel. Tenk selv. Det er opplysningens ideal. Så Kant som skrev en fantastisk skrift til hver opplysning på slutten av 17-tallet, han sa jo definerte opplysning som menneskets selvvalgte utreden fra, nei, menneskets utreden fra sin selvvalgte umyndighet. Så la meg gjenta den. Menneskets utreden fra sin selvvalgte umyndighet. Det er helt fantastisk hvis du tenker på hva det betyr. For det betyr at du trer ut av det som du selv har valgt å være umyndig om. Du trer ut av den myndigheten, altså du lar andre lede deg. Hvis du er myndig, så styrer du selv. Er du umyndig, så styrer noen andre deg. Hvis du trer ut av din egen selvforskyldte umyndighet, da blir du opplyst. Det er helt fantastisk. Det er den mest precise setningen jeg kan tenke meg. Det er så vakkert, men det er også så sant. Du må på en måte tre ut av den der og la andre styre deg. og så selv tenke selv, altså tenk selv og finne ut av det selv. Og det kan godt være at du da ender opp med det du trodde fra før, og det er bra det, men det kan også være at du ender opp med noe annet, men du må være åpent for det meste, ikke sant? Det er det som er opplysning, og etterprøve det, sjekke det, prøve å falsifisere seg selv, finne ut, og så til slutt om det du mener er mest fornuftig. Veldig fristen for meg å si enig nå, men da burde jeg egentlig ikke, for da kan jeg provosere det sånn. Hahaha! - Ja, men du kan gå til henne, men du bør gå ut og dobbelsjekke det. - Det var egentlig riktig det han sa i stedet. - Du bør gå ut og dobbelsjekke det, og så lese kant og bekrefte det. Det kan hende jeg sier feil, har jeg sitert det riktig? - Sikker på at jeg skal myndiggjøre meg selv, kanskje det er mye bedre å være umyndig å myndiggjøre meg. - På mange områder er vi det, og nødt til å være det. Det er helt umulig for oss å være myndig på alt. Vi har masse umyndighet hjemme hos meg, så jeg er myndig på mange områder. Men det er fordi jeg fokuserer på andre ting. Sånn har alle det. Du er myndig på noen ting og umyndig på andre ting. Men byggeidentitet er veldig viktig for folk. Da er det veldig lett å bare bekrefte, bekrefte, bekrefte. Det er derfor du må sette deg selv på prøve. Det er Jeg har kanskje et lite eksempel på når jeg umyndiggjør meg selv på mitt allermeste. Jeg føler ofte at jeg fornedrer meg. Jeg føler meg av og til litt sånn patetisk. Jeg vet ikke, kanskje du kan gå litt psykoanalytisk inn i det her, men når jeg står da, det er som regel jeg som får oppgaven å kaste pappen. Hahaha! Og da står jeg foran pappsluset på Fornebø her, og river opp papp. Og så er ikke den pappbiten lite nok, og så river jeg opp og river og river, og står og bruker en kvarter på å rive papp, for å skal inn i et bittelite hull. Er det her mitt liv og min mann er mer redusert, å stå og rive i stykket papp? Hva slags system har fått meg inn til å stå her og gjøre denne oppgaven her? Det føler jeg var ganske umyndiggjort. Bare det å følge sortering i søppelet. Jeg skjønner at det er fornuftig. Det er jo litt ydmykende også. Ja, det er kjømpydmykende. Står der og river opp en stor Barbie-papp-eske i små biter for å skal inn i et lite hull. Men det beste eksempelet av det her, det er fra en film, tror jeg. Jeg husker ikke hvilken film det er, men det er en fantastisk scene, og jeg føler det hver gang det skjer. Du kjører på kvelden mot et lyskryss, så er det ingen andre biler. Så blir det rødt lys. Så stopper du. Så står du der og venter på grønt. Det er ingen andre rundt deg. Det er ingen andre biler. Det er helt klart. Det er mørkt. Du kan bare kjøre. Så står du og venter på grønt. Så kan du gå et minutt. Så blir det grønt. Så girer du og kjører bilen. Kan du sammenligne det litt med sykkel og gåing? Jeg begynte å kjøre på rødt. Har du det? - Den teoretiske nedsiden er at det sitter en snut ute i en bil og bare følger med på det krysset der. Så det nedsiden er, hva er det det koster da? 5-8000 kjører på rødt lys her nå? - Ja, det er mange, ja. - Så du glemmer setebeltet så vil det 16. Så det er sånn nedsiden, fuck it, bare få stå på det røde lyset da. - Men det er jo enig i at det er på en måte litt irrasjonelt og litt ydmykende. Du står der bare og venter. Er det ingen grunn til at det ikke skal hente? Det funker godt når det er mye trafikk, men det er jo ikke noe vits å stå og hente når det ikke er noe. Jeg er jo enig. Men jeg tenker at nedsiden er for stor til at jeg... Er det en personlig risiko? Jeg synes det er mer sånn at jeg må stå med sykkel på rødt lys. Hvis jeg har stått og sett sånn der... Er det kineser, japaner, eller jeg husker ikke, som på en måte aldri går over veien når det er rød mann. Selv om det på en måte ikke er null trafikk, så venter de på å bli på grønn mann. Det gjør jeg ikke. Det er null nedsida på rødt. Kan man ikke få båt av det? Nei, i Norge? Nei, det tror jeg ikke. Man kan få båt av å løpe mot veien. Det har jeg gjort noen ganger. Det er gøy. Det tar veldig mye lengre tid å løpe mot hva man tror. Det er litt sånn froskespillet. Det er en litt sånn downside på det selvfølgelig, men trafikkregler er laget for å funke statistisk. Da er det veldig størst de få gangene hvor det er klart at det ikke er noe nødvendig med den statistikken. Da føler jeg meg litt slavisk umyndig når jeg bare skal følge reglene da. For det er ikke noe vits i. Det er liksom ingen praktiske formål for at jeg skal følge det der og da. Nei, det er sant da. For meg er trafikker egentlig veiledende. Ikke absolutt. Men jeg har fått mange bøter også da. Har du det? På grunn av kjøring på Rødt Lys? Mange bøter. Jeg fikk kjøre på Rødt Lys en gang. Det var i Kristelig-Ulvårds sykehus kjørte jeg på Rødt Lys. Og så hadde jeg tre unger bak meg. Jeg hadde hatt søstrene mine på middag og juletida. Tre unger. En i barnesete og to i vanlige seter. Og så i forskjellige aldre. Og så hadde han på seg nisseluer. Så smelte jeg over, så var det rødt. Jeg mente det var gult, men det var visst rødt. Så kom en motsikker og stoppet meg, Polti. Så sa han, vet du hva rødt lys betyr? Han var veldig belærende. Han yngste av sovna, men han elsket satt i og fortsette, og store øyne hørte på. Så sa jeg, det betyr vel at du ikke skal kjøre? Jeg har jo lest forskning på at Polti gir mildere dommer hvis du bare underkaster deg helt. Så hvis du provoserer på det, så får du mye strengere dommer. For de har litt sånn skjønn, de har litt sånn konduite, de har litt sånn rom for skjønn. Så jeg underkastet meg hver gang jeg ser på det, så bare sier jeg, jeg har kjørt fort, sorry, hvor dumt. Jeg begynner ikke å kvarulere, liksom. Så jeg sa, jeg kjører, det betyr at du ikke skal kjøre, jeg har bare tenkt meg god, så jeg sier sorry. Så da så han på meg, og så så han til alle tre unger i besettet, og så var det rett før jul, så så han på han eneste sønnen min, så sa han, nå har pappaen din gjort noe som er veldig galt. Han satt der med store øy, trodde jeg skulle bli fengslet og skutt og lagt på panser i hjernen. Så sa han, hvis han lover deg nå å kjøpe en dyrere julegave til deg, så skal han slippe unna. Så sa han det. Så sa han, han elsket seg og sa, ja, han lover meg. Så sa han, ok, da skal vi la det gå for denne gangen. Jeg bare, tusen takk, det var hyggelig av deg. Så smilte ikke ingenting, så bare kjørte den. Så jeg hadde veldig flaks da. Da fikk jeg jo ikke noe. Men jeg har jo fått masse bøtter og andre ting. Jeg mistet lappen da, for to-tre år siden. Jeg gasset opp med prikker og fartskontroller og Du drar på, altså. Ja, så er jeg mortsjukker, så det ble begge deler, ikke sant? Både mortsjukker og bil, det begynte å hopse opp veldig, så plutselig fikk jeg masse prikker i førkortet, og det bare ramsa seg opp, ramla inn, og så ble jeg tatt, og da underkastet jeg meg hver gang. Jeg ble tatt i 75 på mortsjukkeren i 60-sona, på vei til Arendalshuka, jeg skal holde foredrag. Litt stresset, jeg kjørte fort, og så ble jeg stoppet i sånn manuell kontroll. Så sa han... "Vet du hvor fort du kjørte?" "Du spør alltid om det, jeg vet ikke hvorfor du gjør det." Så sa jeg: "Nei, jeg har kelp her." "250." "Jeg vet ikke hvorfor jeg har kelp, men jeg følte jeg hadde ligget i 90." Så når han sa 75, tenkte jeg: "Var det ikke mer?" Men da husker jeg han sa: "Det er 60 her, du lå i 75." Så prøvde jeg å ha motion, jeg sa: "60? Du kan ikke kjøre 60 motstyrkant, det velver du." Han lo ikke, han smilte ikke, ingenting. Så da skjønte han at det skal man ikke gjøre. Så jeg viste deg det på et halvt år. Hæ? Ja, fordi det hadde hoppet seg opp mange prikker. Og sånn, ja. Så ble den siste, det var en, nei, det var ikke den siste, for den siste kom faktisk når jeg satt, det var en veldig morsom historie, jeg må fortelle den. Nå er det jo forbi, ikke sant, så jeg vil... Det blir ikke noe mer straff når du gjør det. Jeg er på et senter for kunstig intelligensforskning, og så satt vi i møte med det som den gang var samfunnsministeren, Astrup. Nei, digitaliseringsministeren, Astrup. Han var digitaliseringsminister, og da... satt vi og snakket om etikken med han på en masse folk da så var jeg på en møte med han og snakket om etikken i selvkjørte biler vi snakket om etikken i det å ha kunstig intelligent på selvkjørte biler vi var inne i den problematikken så fikk jeg en tekstmelding som jeg sjekket da, mens vi satt i det møtet, så stod det fra min eldste sønn, så stod det, du har mistet lappen. Jeg hadde fått brev hjem, ikke sant, som de hadde åpnet fra politiet. De hadde åpnet det hjemme, så stod det bare, du har mistet lappen. Og der satt jeg i Grimstad med bilen og snakket med tikken i trafikken. Så fikk jeg en tekst med meg om at jeg selv hadde mistet lappen. Det var veldig morsomt. Og så måtte jeg bare kjøre hjem, da jeg hadde ikke satt, jeg sitter jo ikke igjen i bilen i Grimstad, liksom. Nei. Så jeg bare la det som om jeg ikke hadde sett brevet. Fordi det kom jo i posten, med en sånn boks. Så jeg hadde ikke fått brevet når jeg var der. Jeg hadde ikke fått den tekstmeldingen. Jeg mistet også lappen da jeg var 19 år. Jeg hadde hatt lappen i njakt i 12 dager. Er det sant? Det er sånn episk historie du ser i Vegard og sånn. Ja, det er sånn. Jeg mistet lappen etter to dager. Ja, det var det sånn. Hva gjorde du? Det var sånn vanligste. Jeg mistet lappen på utkjøringen fra Billingstad bilstasjon, for der er det et stoppskilt. Da skal du stå helt stille før du får lov til å kjøre ut på veien. Hva gjorde du? Kjørte du for fort, eller? Ja, det er sånn... Du har kjørt ett minutt ut av min foreldres garasje, og så er du på samveksveien mellom ... Samvika og Høvik, eller rett og slett fra Høvik til Høvik, på Samvik-siden. Og da har jeg jo kjørt på med, fikset meg en ny kassett med de her folkene du ser bak her, Prodigy og Daft Punk og noen skikkelig UK breakbeats og fullt volym, en lille klion til mamma og en annen. Og da var det, der er det femti, det er fredag kveld klokka elve i regnværet, Og tenkte ikke fort. Jeg er ikke noen sånn fyr som liker å kjøre fort heller, så jeg så ikke på speedometer en gang. Så da har du målt meg det ene krysset ved... ved Høvik der, og så bort ved det gamle postkontoret på Høvik, rett før Meny, som det heter nå, Høvik kirke, der var det noen som stod og veiva, tenkte jeg, helvete veiarbeid på en fredag, ja ja, og så så jeg, oi faen, jeg måtte bremse ganske mye for å komme nærmere der, og så stod jeg med andre, litt sånn BMW'er, og litt sånn antlige fartstundere, tauet en der, og Det var mange bæremskort som røg den dagen. Ja, det var mye bæremskids i mann og pappas, og noen gangstere som stod, og så stod det hentegn der, husker jeg. Og så husker jeg ikke helt, jeg var helt sikker på at det skjedde et eller annet, så de skulle bare si fra til meg om det, det var derfor jeg måtte bremse ned, så jeg tenkte jeg skulle bare få en beskjed. Jeg husker ikke helt spørsmålet, for jeg skjønte ikke at jeg faktisk var i ferd med å miste lappen. Da hadde jeg blitt målt i 80-årig, hadde kjørt i 90. For jeg tror de dro ned 10 km i 50-zone. Ja, men det slår alltid av en del. Så var det 80 i 50-zone. Det er mye da. Det er mye strengere enn en lav zone, vet du. Ja, det er jo sånn som den samvekstveien, der er det fredag kveld er det motoveien på venstre side med en skillevegg, og så er det hus til høyre. Det jeg har satt irritert meg over de neste to årene var hvorfor er det 60 km i timer overalt på Vestlandet med rappaveier? Men det var under 20 dager i lappen. - I 12 dager. Da fikk jeg en lapp som du kan kjøre ut dagen til klokka ett eller noe sånt. Da rakk jeg og hentet kompisen min og kunne kjøre bilen. - En halvår eller et år? - Jeg måtte ta alt på nytt. - Måste du kjøre opp på nytt? - Ja, kjøre opp på nytt og ta teorien på nytt. - Jeg slapp det for jeg hadde bare halvt år. - Da kjørte jeg ikke opp på 12 år. - Du tok ikke lappen på nytt? - Nei, jeg tok ikke før vi fikk unge. - Så da hadde du 12 dager i frihet? - 12 år som en av de der uten lappen. Jeg elsker privatbilisme. Det er en frihet som er helt unik. Det er helt vanvittig fritt å ha en bil. Jeg pendler av mye oppe i Sørlandet. Det å ta tog og buss kan dreie meg i den perioden også. Blant annet når jeg mister løpene. Det er så jævlig stressende. Du skal ta i meg til riktig tidspunkt. Du skal komme ned på Oslo S. Du skal ta med riktig mat. Det er så mye rundt. Organisering rundt. Når du bare sitter på toget er det greit for at du kan lese litt. Men det er så jævlig mye rundt. I motsettning til det å bare gå og sette seg i bilen og dra. Det er helt ubeskrivelig. Så når folk snakker om miljøvern og skal legge ned bilene og kjøre buss, det er helt feilsrett å skyde. Det du bør gjøre er å subsidiere miljøvennlig elbiler og biler som på en måte forurenser mindre. For privatbilismens frihet er helt unik. Det er jo ikke det samme å sette seg på en offentlig buss, i hvert fall ikke hvis du bor utenfor Oslo. Hvis du går litt på landet, så ler du høyt når du hører folk si at vi må ta med buss. Det er helt håpisk å stå langs de forlatte riksveiene og vente på bussen. Hvor ofte går den? Den går en i timen. Hvor ofte kommer den noen gang til å gå? Det er jo helt komisk. Du må jo subsidiere oss. Ikke bare de rike bærensfolkene kan kjøre miljøvennlig biler. Folk flest kan kjøre miljøvennlig biler. Det er jo bare det som er så parodisk, at de rikeste har fått en egen fil på vei inn til 18. De skal føle seg bra og miljøvennlig liksom. De som ikke har råd til det må kjøre og hoste svart diesel ut av. Det er helt forferdelig. En sånn fattig kø og en sånn riksmannskø på motorveien der. Jeg går litt på trass der også. Jeg tenker at nå er det sikkert mulig å få gjøre et jævla bra kupp på dieselbiler. Vi har dieselbil. Jeg er liksom fysen på hvis det er noen som sitter på en all right brukte dieselbil under 100 000 til under 100 000, så sier jeg fra. Men jeg er jo fan av elbiler. Jeg synes det er et godt tiltak for lufta i Oslo og sånn. Men jeg får litt sånn barnslig motreaksjon nå. Jeg får liksom når alle går og leverer unga sine med Tesla og har slips, så får jeg lyst til å komme og lukte vondt og hoste inn med en sånn pickup truck med svart røyk og kaste ut noen møkketunge, bare sånn for å protestere. Og la bilen stå på tunga. Ja, og la den stå og gå mens jeg går inn og henter noe. Det er så jævlig irriterende, men jeg skjønner det fornuftige selvfølgelig. Ja. Men vi skal bare oss litt inn i teknologiverden her også. Det er jo sånn at når vi først er på transport, så er vi jo på det elektriske sparksyklen. Det må jo være den største bjørnetjenesten gjort for menneskeheten noensinne. Ja, altså de der ståmopedene? Våjgreiene? Er det ståmopedet heter det? Jeg aner ikke, jeg bare kaller det. Altså det tenker jeg på som for folkehelsa, elendig, store uten... Ja, fordi de står stille i stedet for å gå? Ja. Det er sånn latskapsgreie. Jeg hadde sikkert kjørt hvis jeg var i 20-årene selv. Har du prøvd det? Nei, jeg har aldri. Jeg skal aldri prøve det. Jeg skal aldri stå på en sånn greie i en alder av 40 år. Jeg har aldri prøvd det, og kommer aldri til å gjøre det. Men det er jo bare de ulykkene som er, at man kan dure på med greiene der, og så har man på legevakten og tatt masse plass der, og ølige tenner, og noen er døde også. Hvem tenkte noen gang at, ja, la oss sette to-tre barn på samme sparkesykkel uten hjelm, suse fortønne de klarer å sykle nedover bakken, i trafikken, uten noen regler, midt mellom bilene. På fylla. I fylla. La oss prøve det, hvem er det som tenkte det nå? Det er helt vilt, jeg tror den der konsertsjonsgreien der, løsløpende greiene der, tok alle på seg en gang, det er luks da. Og så så jævlig stygt, du går jo sparkebrutt i sånne sykler hele tiden, det ligger overalt. På Kjelsås ligger det plutselig en forlatt sykler midt ut i veien. Så må du stoppe og dytte den ut av veien. Kjævlig irriterende. Saltbalk har en legendarisk episode på det greiene der. Det var nesten som en zombie-akoplypse, at faren til en unge prøvde å kjøre gjennom sentrum der, og så kom det voifolk, og de bare krasja i bilen hans hele tiden, og sa unnskyld, alle sammen, og så, oi, unnskyld, og så bare ramla på panser, og gjorde ikke dem noe, for det var bare sånn strødd med folk som bare tok over hele veibildet da. Jeg skjønner ikke hva ideen var. Jeg mener du Skandære som innførte det, det var vel en Fremskrittsparti-fyr som sa at det må jeg love å ha litt gøy? Si det til foreldrene til han som kvestet skallen i trafikken liksom. Nei, jeg vet ikke. Men det er også bare sånn for, igjen, det blir sikkert bare sånn at jeg bare synes når det blir pop, så nekter jeg. Det blir sånn barnslig greie. Er vi teknologimoraliserende nå? Når vi sier det her. Jeg tror ikke den voiger av jævlig mye teknologi. Er det ikke bare en jævla dårlig idé å sende unga i full fart nedover i trafikken uten hjelm? Er ikke det nettopp akkurat det? Det er en teknologi som er enda litt enklere enn sykkel. Og med en måte som et eierskapsmodell som gjør at du ikke trenger å ha eierskap til den enheten. Det er også interessant når det blir deling. Det er litt med privat eierskap, delingsøkonomi og delingstanken. Du kan ha den syklen og bare bruke en app, kjøre litt og legge den fra deg. Det handler også litt om at du ikke får det samme eierskapsforholdet eller æresfrykten og følelsen for det du behandler. Du bare steller deg på en sparken fra deg går og er litt irriteret så bare tupper du ned i grøfta. Du gjør ikke det med dine egne ting. Nei. Det er noe med å ha en delingsøkonomi, men det er også noe med kjærligheten og respekten for det du omgås, som blir vasket ut. Når det ligger strødd over hele byen, i stedet for å ha med din egen sykkel. Det er noe med det også som jeg tenker siger innsakte, men sikkert som ikke er bra. Det ligger på toppen av konsumaspektet, eller forbruker ... Hva er det ordet jeg leter etter? ... vi egentlig prøver å komme litt bokt med, å bruke mindre ting, få vare på mer ting, men også det leieaspektet, hva skjer med alle de her leiebilene, leiesykkerne, leievoiene, blir vel bare satt et eller annet sted til å ruste og rotne med batteriene på, når de ikke er, det er ikke noe. Hvis du kjøper deg et glass på Ikea, og så knuser det, da bryr du deg egentlig ikke, bare kjøper deg et nytt. Men hvis du har en håndlagd kopp som bestefaren din spikket ut, Og så knuser noen den, så blir du litt lei deg. Det illustrerer egentlig hele forskjellen. Du har en viss kjærlighet til ting som det er lagt ned en menneskelig innsats i på en annen måte, og som det er litt eierskap til, som er litt ditt. Jeg tenker jo det er en teknologi i den der sprøksykkerne. Det er jo litt morsomt, for de andre podekresene jeg har hørt på, som du har snakket mye om teknologi og sånt, og du har skrevet en bok som jeg har foran meg her, som heter Teknologiens filosofi. Så det er jo det første spørsmålet, hva i alle dager er egentlig teknologi? Det er jo et sammensatt ord og en lang historie. Jeg tror mange forbinder det med datamaskiner. At det er noe elektronisk, det er noe teknologi inni her som gjør at vi tenker ikke på hjulet som en teknologi. Båle. Båle som en teknologi for eksempel. Men å finne en definisjon av det har vært interessant å høre på hva folk tenker om det, hva du tenker om det. Det virker som om det ikke er noen enigheter rundt det her. Nei, det er ikke noen enigheter om hva teknologi egentlig er. Det er et veldig interessant tema, eller spørsmål, hva er teknologi egentlig? Fordi språkbruken er jo veldig delt. På en måte så snakker vi om, jeg tror jeg finner frem tre ting man ofte mener med teknologi. Teknologi. Og den vanlige språkbruk vingler mellom de tre tingene. Så det er uklart, tvetydig, hva teknologi egentlig betyr. Og på den ene siden, som jeg underviser det, så spør jeg ofte studentene mine hva Hva er teknologi som åpner med det spørsmålet? Og da er det veldig mange som peker på dupedytter, holder opp dupedytter, telefonen sin, for alle har jo den i lomma, selvfølgelig. Holder opp telefonen sin, de peker på datamaskinen, peker på biler, og så ser de at jeg ikke er fornøyd med det svaret, og så begynner de å si ja, våpen, bomber, og så begynner du å rende på mer og mer ting. Etter hvert skjønner du at det vingler fra mellom ting, altså maskiner, verktøy, ting du har i hånda, og på den andre siden går det ofte på kunnskap, altså teknikker og kunnskap er de to andre som det ofte vinger litt mellom. Tenk på at hvis du har smarttelefonen din i hånda, så sier du at du har teknologi i hånda. På en måte har jeg kjøpt ny teknologi, jeg bruker teknologi. Tenker du på selve maskinen du har i hånda. Hvis jeg ødela den, kaster den i bakken, tråkker på den, knuser den, så stiller det spørsmålet, har jeg ødelagt noen teknologi? Nå er jeg tøt ut, ikke sant? På en måte har jeg gjort det, jeg har ødelagt denne dingsen, men ingenting av den teknologien er borte. Jeg bare laster den ned på en ny som er helt lik. Det er ikke borte noe teknologi egentlig. Det er bare implementeringen av den teknologien som har blitt dysfunksjonell. Så laster jeg ned hele mobilen min på en helt lik telefon, så har jeg alt på plass igjen. Jeg har ikke kjøpt noen ny teknologi da. Jeg har kjøpt en ny implementering av den teknologien. Så da er det mer teknikkene som teknologien dreier seg om når du tenker sånn. Og hva er de teknikkene? Jo, de er jo da måter å løse problemer på. Så det er egentlig litt sånne algoritmer, altså bare sånn, hvis det er her, så er det her. Hvis du gjør sånn, så løser det her sånn. Dytter du inn dette her, så får du dette ut. Det er litt sånne teknikker for å gjøre ting. Så kan du stille deg spørsmålet, hva er det? Jo, det er jo en slags menneskelig praktisk kunnskap. Så det er den tredje siden av saken. Så det er dupeditten, og så er det teknikken som er implementert i den dupeditten, og så er det kunnskapen vi sitter på om hvordan de teknikkene fungerer, og hvorfor de fungerer. Alt det flyter teknologibegrepet vårt imellom. Så det er litt sånn uklart hvilke av de det er egentlig som er teknologi. Det er ikke sikkert det er noe svar på det, men jeg tenker at det ganske klart ikke er maskinene, ikke er tingene. Fordi når jeg har ødelagt telefonen, så har jeg jo ikke ødelagt noe teknologi. Så det er ikke viktig. Det er som om du kan spille kod på Playstation, men du kan også spille den på Xbox. Det er to forskjellige maskinvarer. Det er samme spill. Teknologien involvert i å spille kod, da. Kod og duty, hvis noen ikke vet hva det er. Den er jo den samme. Så maskinvarer er irrelevant, egentlig. I en sånn apokalypse, hvis vi mister den siste... enheten som bærer på den teknologien. Teknologien er fortsatt ikke borte, for den finnes jo fortsatt i bevisstheten vår, helt til den ikke finnes lenger. Så kan man vel si at teknologien er borte, fordi det må vel være, hvis du skjønner hva jeg skal si. Ja, det kommer an på om du identifiserer teknologien. Hvis du identifiserer den med menneskelig kunnskap, som jeg sa var en av de, så det tror jeg ikke du bør da. Men hvis du identifiserer teknologien med det, så dør alle menneskene ut på grunn av et virus. Da er jo all teknologi borte. Men på den andre siden kan du tenke deg, hvis du leser teknologihistorie, så begynte det med verktøy. Du brukte en stein til å skjære skrape, og så ble det mer og mer bedre verktøy. Etterhvert ble det litt mer selvdrevende maskiner, spesielt i en industriell revolusjon, så ble det maskiner som står og går, som er under vår kontroll, og som vi må sette i gang og drive, men det gjør en del jobb selv. Så det blir mer autonomt, som han sier, det blir mer selvstendig. Jeg tror i boka min bruker jeg eksempelet med at du vasker opp på hånden. Det er en teknikk. Det er en teknikk du har. Du er så oppe, du vasker opp med vann, så gjør du det. Det er teknologi, egentlig, i en veldig primitiv forstand. Og så kan du tenke deg vaskemaskin, oppvaskemaskin. Redaktøren min lo, eller hvis jeg skrev først vaskemaskin, så er det ikke sånn du bruker på klær, sånn, og jeg bare, nå heter han på kjøkkenet igjen. Hahaha. Jeg må ta en search, alle vaskemaskiner bytt til oppvaskmaskiner. Ikke det samme greia da. Men i hvert fall så setter du inn oppvaskmaskinen, legger det seg opp og trykker start, så går den en time. Den er jo programstyrt. Så det er mye mer selvstendig enn oppvask for hånd. Så dette er fremskitt at teknologien blir mer og mer selvstendig og selvgående. Og så i vår tid så ser du at nå i siste 30-årene så har kunstintelligens tatt veldig av, og da får du jo maskiner som står og går og lærer seg opp selv, og trener seg opp selv til å bli bedre og bedre til å gjenkjenne ansiktet for eksempel, til å gjenkjenne kreftige bilder. Det blir bedre og bedre å trenes opp på datamaterialet, og så blir de gode og selvstendige, og de kan stå og bli bedre uten at vi trener dem. Vi bare legger inn bildene vi, og så blir det bedre systemassasjon. Enda mer autonomt og selvstendig enn en vaskmaskin som bare gjør det samme hver gang. Er det det som heter maskinlæring? Det er noe annet enn kunstig intelligens? Ja, så maskinlæring er en form for kunstig intelligens. Så kunstig intelligens tenker jeg bare på, jeg har en veldig bred definisjon, jeg er jo filosof, ikke teknolog, så jeg har ikke noen revir jeg skal tisse rundt for å markere hvor jeg er. Så maskinlæring er en form for kunstig intelligens, men kunstig intelligens er egentlig bare intelligent problemløsning. Det er egentlig bare problemløsning i et kunstig materiale. Veldig røft sagt. Kunstig intelligens er jo egentlig bare intelligent adferd eller problemløsning i en datamaskin, gjort av en datamaskin. Så hvis du tenker på det vi gjør, og så sier vi, oi, det var smart, så klapper jeg unga våre på hodet og sier, hva var det smart? Opp på hodet, ikke sånn sånn flatt opp på hodet. Flink. Flink, ja. Og så sier vi, det var smart. Og hvis en datamaskin gjør det, så har den jo en form for kunstig intelligens, for den er ikke naturlig. Men den gjør det vi kaller intelligent datafall. Litt mer precis, så kan man si at kunstig intelligens er problemløsning. Kompleks problemløsning. Så den løser et problem, da er den kunstig intelligens. Hvis du setter en maskin til å løse et problem, så er den kunstig intelligens. Det er veldig bred definisjonen, for det er veldig mange former for kunstintelligens i grader. Så en gammel kalkulator er for eksempel kunstintelligent, for den løser mattestykket for deg. Men maskinlæring som da trenes opp på store datamateriale, for å se og ta selvstendig avgjørelse på nytt materiale den aldri har sett før, det er også en form for kunstintelligens, men det er mye mer autonom og selvlærende. Men det er også bare problemløsning. Så den ser kreft i et rønkenbilde, og så ser legen kreft i et rønkenbilde. Begge gjør det samme. Så sier vi at legen er smart som forteløy. Maskinen gjør ikke det samme, så da sier vi at den er smart. Kunstintelligent. Naturlig intelligent. Ja, ikke sant? For det begrepet der, jeg sa for meg selv organisk intelligens, men kanskje naturlig intelligens, det er jo... må det være motparten til det kunstige? Jeg tenker at kalkulatoren er det kunstige, og at maskinlæringen er kanskje det naturlige. Det er jo ikke naturlig, for jeg lagde også silikonskips. Jeg tenkte litt mer biologisk enn periode. Biologisk er materialet løse problemer. Det er naturlig intelligens, men så er ikke det helt greit heller, for du kan Du kan selektere og lære opp, og vi kan se for oss i bioteknologi at vi lager til slutt biologisk materiale som oppfører seg veldig intelligent. Så lager vi det fra scratch av. Og da er det på en måte kunstig intelligens, men det er i naturlig materiale. Hvor langt unna har vi å gjøre noe sånt da? Kan vi lage en kunstig amøbel liksom? Ja, altså de har jo begynt. Kunstig liv har de begynt å prøve å få til litt. Men det er vanskelig da. Det er ikke kommet veldig langt. Men man har jo begynt å prøve litt. Bare med CRISPR-teknikken, som er klipp og lim i genmateriale, så kan du begynne å designe gensstrukturer fra scratch ved unnfangelsen, og så bare begynne å designe hva det skal bli. Den muligheten er der. Så jeg tror ikke det er... Og det er ganske interessant å se i forhold til kunstig intelligens. For kunstig intelligens er jo da... teknologi som implementeres i datamaskiner, og i dag digitale datamaskiner. Mens bioteknologi er jo også en form for teknologi, men det er ikke noe som implementeres i datamaskin på samme måte. Så CRISPR, som er den nye, fancy måten å klippe og lime GM-materialer på, det er egentlig bare en teknikk du kan gjøre på kjøkkenbordet. Det er ikke avhengig av, det er ikke en maskin i en digital datamaskin som nødvendigvis skal gjøre det. Mens maskinlæring er jo en digital teknikk som implementeres i en datamaskin. Slik at bioteknologi illustrerer egentlig teknologi som teknikker, mens kunstintelligens illustrerer jo mer teknologi som software implementert i hardware. Så der er det mer sånn maskinorientering. Altså når du snakker om teknologi der, så er det mer sånn den maskinen og det systemet gjør det og det. Mens i bioteknologi er det sånn, sjekk hva vi får til her. Ja. Det er ikke nødvendigvis en maskin. Så tenk på å brygge øl da. Brygger du øl? Nei. Nei, jeg brygger øl. Det er litt gøy da. Ja, det er jo bioteknologi. Hva brygger du? Jeg brygger litt pale ale, og jeg brygger belgisk wit, var det siste. Nå er det et år siden jeg har gjort det. Belgisk wit var det siste. Hadde jeg oppi appelsinskall og koriander for å spise opp litt. Det ble så søtt og ekkelt til å våkne bra. Jeg liker folk som driver og brygger øl, og smaker på det. Ja, det er veldig gøy. Men jeg er mer glad i å brygge det enn å drikke det. Jeg lurer på om den trenden er litt over. Vi skal ikke på råst ned det, altså. Jeg har liksom ikke catcha at det var en trend, for å være helt ærlig. Det var en kjempetrend. Jeg bakte brød også en periode. Hadde øl og brød, liksom. Jeg synes det var så gøy. Ja, brød er fint. Det har vi fast hjemme. Nå skal vi helt ut der. Men det er bioteknologi. Både brødbaking og ølbrygging er bioteknologi. For du bare blander. Du kan gjøre det i en bøtte, du kan gjøre det i en plast, du kan gjøre det i en varmeregulert tank. Du kan bruke masse forskjellige verktøy. Irrelevant. Men det er rene teknikker for hva du må blande når og hvordan. Digital teknologi er mer sånn du implementerer algoritmer og softwareprogrammer i en maskin. Så det er litt annerledes type teknologi. Og den ene, den mer digitale, den er mer i retning av maskinvaretenkning, mens den andre er mer i retning av teknikker og kunnskap. Så det illustrerer at teknologi brukes forskjellig. Men er det en tredje og enda mer skumlere vei enn de to? Nå kommer jeg på hvorfor vi gikk ned den veien her. Fordi det som er interessant er at du ser på det som menneskelig kunnskap på den siden, litt sånn praktisk kunnskap. Og så ser du på det som du buddhitter og maskiner på den andre, ytterpunktene. Og i midten så har du programvarer, teknikker, abstrakte systemer som er mer eller mindre matematikk. Og det er abstrakte programmer som skrives for å implementeres, eller for å utføres med håndteknikker. Så på en måte i midten så har du litt sånn abstrakte ting som ikke er noe håndfast. Og det er liksom kod, det ligger jo der oppe i skyet av det. Og så kan det implementeres i det ene eller andre hardware. Men det ligger der oppe. Og hvis, når du nevnte apokalypsen da, og derfor jeg kom på alt dette her. Når du nevnte apokalypsen, hva skjer hvis da alle menneskene dør ut av et virus? Hvis du identifiserer teknologi med kunnskap, så dør jo all teknologi ut og blir borte. Det tror jeg er en dårlig idé. Fordi du kan se for deg da maskiner som står og ruller og går. selv om alle vi er døde, de implementerer jo teknikkene, og du kan se for deg at den maskinen da, i fremtiden lager seg en ny maskin, som gjør nye teknikker. Det har man jo begynt med, datamaskinsprogrammer som lager nye programmer, slik at da kan du se for deg at de utvikler seg videre. Uten oss. Det kan du se for deg lett, ikke sant? Masse kulturelle referanse på det. Og da går den bare videre i gang. Og det er jo teknologi også. Men da er det ingen mennesker. Så du vil ikke identifisere det med vår kunnskap som praktisk inne i hodene våre greier. Og du vil ikke identifisere det med maskiner, for de kan vi ødelegge ut med ødelagt teknologi. Så jeg tror egentlig teknologien er teknikker. Og de kan gjennomføres av oss, men de kan også gjennomføres av maskiner. Jeg har et nydelig bilde, apropos apokalypse. Se for deg det her. Dette er sånn fantastisk. Kan jeg ta en drikke til? Ja, ja, ja. Gå og hent. Det var et bra verdskap, kjenner jeg. Bare gå og hent. Nei, de der i kjøleskapet der, så bare ta noen av de som ligger kald der. Det er bra du sa fra. Jeg har en sånn... Det kunne blitt en veldig vakker typisk sånn snutt, Pixar-snutte her. Jeg bare ser for meg, jeg trenger egentlig ikke noe mer enn et par sekunder, bare for den sier så mye om at menneskerheten er borte. Jeg ser for deg en en sånn robot-gressklipper på solcellepanel, at alt er bare waste, men så er det en liten grønn firkant hvor den gressklipperen driver og klipper utrettelig opp og ned og opp og ned og fram og tilbake mange hundre år etter at mennesket er borte. Det er litt sånn styggevåker-tanke. Det er grusomt å se på. Det er veldig fascinerende å tenke seg hvis du bare fjerner alle menneskene På en gang, alle bare borte. Hvordan ville verden utvikle seg videre? Hvordan ville bygatene se ut? Jo, gresset ville sagt, men sikkert komme opp. Jeg så en naturdokumentar fra Chernobyl, hvor byen er jo helt forlatt. Den ble forlatt på dagen. Det ligger jo en sengetøy og sånn, i madrassen inne i rommet og sånn. Og der har dyra tatt over. Så det gikk et rådyr opp trappa, og det var liksom... Det var helt sykt kult å se, for det gresset var sånn grodd igjen, det var mose overalt, og så lå det noen krypter og sov oppe i senga. Altså, de har bare tatt over hele byen. Og så bare grodde sakte musikker igjen og spiser opp alt. Jeg elsker sånne abandoned places. Jeg tror jeg har printet opp plakater og bilder med det greiene der, og saumfartet hele internettmiljøet. Og det er sånn, Det er vel masse av disse tingene her i Østeuropa, spesielt i Russland, og fornøyelsesparker, ordentlige spøkelsesparker. I USA er det også flere forlatte småbyer. Ja, og parker med flybiler. Men det er ekstra sånn, det gir sånn inntrykk når du ser at det er her av menneskeheten ... Bare du trekker det støpslet og forlater det bare en liten periode, så skal det så utrolig lite til for at det ser sånn utrolig forlatt ut. Sånn en fornøyelsespark er bare sånn det minst naturlige du finnes i hele verden, og det blir så skummelt da. Det er liksom det ultimate dystopiet, bare si ikke på det. Har du lest McCarty on the road? Nei, The Road heter den vel? Nei, men det hørtes kjent ut. Det heter bare The Road. Jeg tror Viggo Mortensen spilte inn en film med den. Jeg har skrevet en bok som heter The Road. Det er jo apokalypseverden. USA, alle menneskene er døde, det er bare noen igjen, og de begynner å spise hverandre, og så driver han og sønnen og går videre gjennom Amerika, så de prøver å komme seg. Det er kanskje den mørkeste romanen noen gang har lest. Det er helt bekmørt, liksom tvers gjennom. Likevel er den vakker, veldig fascinerende, for den er så deprimerende, men så vakker. Det er en sånn apokalyptisk tilstand, hvor alt er bare gått til helvete, og de er det eneste gjenlevende. Eller ikke det eneste gjenlevende, men alle andre er helt rare, og de spiser hverandre, og de må passe seg. Så har du bare to-tre kuler igjen, som er bevart for selvmord hvis de blir tatt av de som spiser dem. Så det er mørkt også. Men det er en veldig eksistensiell god roman, for den viser helt ned til det mest nakne, hva som betyr noe, hva som er viktig, hva du orker, og hva du lever for. Faren skal bare ha den sønnen gjennom hele tiden. Lever bare for den sønnen egentlig, ikke sant? Og når han faren dør, nå spoiler jeg i slutten da, sorry. Når han faren dør, så jeg husker ikke om det er i filmen eller i boka, men jeg har bare forestilt meg det, men i hvert fall så, helt på slutten så kommer en familie gående forbi, når han sitter med en død faren sin, og så ser, altså han vet jo ikke hvem som er spiserne, hvem som er trygge, og hvem som bare skal ha han for å bruke han til noe annet, ikke sant? Og så sier de vil være med oss, og så ser han at de har en bikke, - De har ikke spist bikkja enda. - Ja, de har ikke spist bikkja enda. Når de ikke har spist bikkja, tenker han at det er et humanistisk tegn. Da kommer de ikke til å spise meg. Jeg husker ikke om det er i boka eller filmen, men det er en så vakker scene jeg alltid har sett for meg, at det er et tegn til humanitet. Under sånne mørkesen, når du ser hva som egentlig betyr når du ikke har noe igjen å tape, da er spørsmålet: Hva er det du egentlig da bryr deg om? Du bryr deg ikke da om jakka di, ikke sant? Nå kommer det til hardt da. Hva er det som skjer da? Det er ganske fascinerende. Det er det du ser når du sa du var så fascinert av sånne deserted landscapes. Ja, det er det. Eller du ser liksom, hva hadde dette vært uten oss? Hvis du bare la på. Det var kanskje ikke det du sa. Jeg har tenkt på noe annet som jeg har nevnt før, tror jeg. Hva du tenker om hvorfor, bare ta den filmen der. xx antall andre filmer, og ikke minst dataspill. Det er jo et dataspill som er veldig inspirert av den filmen her, som jeg ikke husker navnet på, hvor det er en far og en datter, tror jeg. Ganske nytt spill, som også på en måte lever i en sånn apokalypseverden med tre kulere i kamer og så videre. Jeg synes også det er veldig relaterbart til alle zombiser vi har sett. Filmer, spill, at det her ... Jeg tror ikke det er helt tilfeldig at det både er etterspørsel etter det, og at det produseres så mye av det i populærkulturen med film, serier, bøker, spill og den type ting, kunst. At det er noe, jeg får en sånn følelse at det er noe i både skaperne og publikummet som lengter litt etter hvordan ville det vært kunst. på sivilisasjonsrand, og hvordan ville det vært faktisk at det sto noe på spill i livet mitt? Jeg lurer på om det er en sånn savn av våre hverdagslige kjedelige liv, at dette her tiltrykker oss, og bare sånn, fy faen, så spennende det ville vært. Og så nå kan vi leve det ut gjennom bøker og spill, at det tiltrykker oss, den ideen der tiltrykker oss så sinnssykt da. Ja, jeg er helt enig, og dette går jo tilbake til sånn, så leser Aristoteles sin klassiker Poetikk, som handler liksom om hvordan du skal skrive en god tragedie, en god komedie og kunstteori da. Ja. så er det jo, han snakker om at vi må, all kunst dreier seg om å dikte opp noe som etterligner eller hermer etter noe som kunne ha skjedd. Ikke noe som faktisk skjer, for da blir det historie. Men hva som kunne ha skjedd, Men det bør ikke være så fjernt at vi ikke kjenner oss igjen. Så det må være en gjenkjennelsefaktor. Det er det gamle greske begrepet mimesis. Det må etterligne noe som vi gjenkjenner. Fordi da forløser det noe i oss, og så føler vi noe som vi ellers ikke ville følt. Så vi blir kjent med følelsespektret vårt, som vi ellers ikke ville følt. Når vi ser en tragedie, når vi ser en komedie, så kan vi etterringen av folk som er dummere enn oss, smartere enn oss, eller like som oss. Og så da kan vi ha noe å strebe etter, noe vi vil unngå, og så utvikle oss som mennesker i nettopp hjelp av sånn kunst. Og når du da har det veldig bra, sånn som du sier, og lever ut på Fornebu med middelkassefamilien din, og går helt tilfeldig for alt, så går det veldig bra, ikke sant? Og har det veldig bra. Og da kan det være deilig å føle litt på den der... Hva hvis jeg mistet alt og stod på spill? Hva er det jeg egentlig bryr meg om innerst inne når alt kommer til alt? Føle på den litt. Det får du gjennom kultur og film og bøker og musikk. Jeg tror det er ekstremt viktig for at vi ikke skal dø inni oss. Å få spilt ball med det. Sånn som i Ukraina nå da. Det er ikke sikkert de er like ivrige på å se sånne apokalyptiske serier nå, ikke sant? Fordi nå opplever de det. Kanskje de heller vil se noe litt sånn happy go-go for å slappe av og finne på noe annet, ikke sant? At man får spilt ut de rommene som du ikke føler på til daglig, tror jeg er ekstremt viktig for å få forløsning og utvikling av oss. Det er bare gammel kunstteori, og det er det jeg tenker er litt sånn blir sånn nostalgisk i dag, men det er det som har gått litt tapt også i mye moderne kunst og kultur. Det er ikke lenger den der, de er ikke så opptatt av den gjenkjennelsesfaktoren. Nå tenker jeg spesielt for eksempel på billedkunst. Det er ikke, hvis du tar ytterpunkten og ser på et abstrakt maleri, som bare er abstrakt, det er bare farger, kombinasjoner, så er det spennende og gøy og artig å se det, men du mangler den der menneskelige gjenkjennelsen av noe reelt som jeg kunne opplevd. Jeg må bare finne ut hva jeg selv ser i det. Men når du ser et bilde av noen har malt et drap, så gjenkjenner du det, og du kan føle på det mye nærmere. og da blir det gitt deg på en helt annen måte. Den tror jeg er sterkt undervurdert, behovet for å se og dvele ved sånne situasjoner. Hvorfor er det ikke at vi skal trenge å gå like dypt i det som vi har gjort med nærdrum og tuve, som du kjenner jo godt. Hvem har du hatt her, eller har du hatt alle de? Jeg har hatt begge to sammen, og hva er for seg? Og William ... William Heimdall. William Heimdall har jeg hatt her en gang. Jan Ove. Jan Ove. Ja, det må jeg høre det. Og Øde har vært her tre ganger, tror jeg. Oi, oi, oi. Ja, Jan Ove har vært her to. Og Heimdall en. Heimdall hadde en lang god en her, hvor han tok sammenligning av Batman med Adam og Eva, tror jeg. Ja, Batman er jo helt fantastisk. Det er jo den beste populærkulturen du kan tenke deg. Jeg er stor Batman-fan, og hvis du leser Batman-historien, Så gjenspeiler det samtiden det har vært skrevet i hele tiden. Det er ganske interessant. På 40-tallet var det en detektiv, en kjipt detektiv. På 80-tallet var det litt ørkenterrorisme og litt sånn Sovjet i Afghanistan og sånn. På 90-tallet ble det veldig eksistensielt. Da ble man veldig eksistensiell dyp. Da ble det mørkt psykologisk. Innover vårt århundre er det jo Er det mye mer enda mørkere da? Har du sett den siste Batman-filmen? Jeg så at den kommer på HBO Max om et par dager. Er den på HBO Max nå? Jeg så den på kino først, og så så jeg den på HBO nå for et par dager siden. Den skal du jo se i dag. Den kommer på fredag, tror jeg. Den kom forrige fredag. Nå skal jeg se den i dag. Poenget er at den triologien med Christopher Nolan, som regisserte, er en helt fantastisk triologi. Og der er det jo til tider ganske mørkt. Men den er også litt sånn, litt artig og litt humor. Denne har litt av det gamle Batman, det var en komedie, det 80-tallets Batman var en komedie, men Tim Burton var det en komedie. Det var teatralsk. Jeg husker også TV-serien med Smack Show. Boom! Men det blir mørkere og mørkere, og det gjensperler litt samtiden. Det er ganske interessant. Det blir eksistensielt, det blir psykologisk, det blir mørkt. Og den nyeste The Batman som ligger ute nå, det er jo emo-mørkt. Han er jo emo. Altså, Det er jo svart sminke under øya, og han smiler ikke en eneste gang, tror jeg. Altså det er... - Det er en veldig kul film, men det er mørk stemning. Det regner i alle scener. Det er jo den Nirvana-sangen "Something in the way" som dominerer. Det er mørkt. Det er en kul film også. - Det speiler også samtiden, som unge definerer det. - Jeg tenker at det speiler hva som er i tiden. Sånn som i den siste The Batman, så er det denne soloterroristen som går igjen. Det har vært veldig sånn de siste 20 årene, disse gærne soloterroristene som har gjort horrible ting for å få oppmerksomhet. Det er litt det som går igjen nå. Mens på 80-tallet var det mye mer kald krigproblematikk i Batman-universet. På 90-tallet var det bare oppgang, det var ikke så mye som skjedde, og da var det mye mer psykologisk drama. Ja, ikke sant? Men har han alltid vært det der borgevern-aspektet, har vært med hele veien? Ja, altså helt i begynnelsen så drepte han faktisk. Han har jo policy på at han ikke dreper. Han bruker jo ikke gønner, han banker det om helseløse, men han dreper ikke. Men siste filmen så har han gønner? Nei, han dreper ikke, fortsatt. Men i den, Ben Affleck hadde en rolle i hvor han var ikke bare Batman, det var mange superhelter sammen. Justice League. Og der var det litt mer vold og på grensen til drap. Men i Batman-seriene så er det jo policyen at han ikke skal drepe. Men på 40-tallet så drepte han litt da. Første serien fra 1939 så kastet han en fyr ut i en gryte og tar livet. Så det er, men det interessante er at i Batman så er det jo episke fortellinger som går igjen. Det er klassisk fortellestruktur i mye av det. Og det er liksom Lazarus Pitt, han gjenopplives fra de døde ved å ligge i en sånn pitt. Det er jo fra bibliske dimensjoner i den fortellingen. Så det er jo samtidig veldig høykulturell, dype referanser, samtidig som det er bare litt action og moro. Det er helt genialt. Og du merker det jo på DC Comics. De gjør mye rart, men de tuller ikke med Batman. Det er Det er jo Batman som driver hele DC Comics. Og i Batman vs. Superman, hvem er det som egentlig vinner? Det er jo Batman. Jeg fikk jo gåsehud når han står over Superman med kryptonitten og kan ta livet han. Han har vunnet. Og så sier Superman navnet til mora si, så sier Batman, jeg mener med det, for det var samme mors navn til det. Det er jo helt episk. Det er jo Batman som outsmarter alle. Og det er jo samme poeng. Han hever seg over alt av moral, han hever seg over alt av politikk, han bare kjører sololøp. i det godeste navnet. Men hva er det han har tjent så jævlig mye penger på? Wayne Enterprise. Ja. Ja, det er mye rart. Det har forandret seg litt opp igjen. Det er veldig beleilig at det liksom på en måte, jeg kunne også gått til Vigelante, jeg har ikke hatt solo, men jeg skulle gjerne hatt noen god milliarder. Ja, det var det da, så det er liksom ikke så interessant egentlig, for han bare forvalter det. Ja, Han har ikke tjent en dritt, han har bare arvet hele formuen. Så forvalter han det, og så spiller Bruce Wayne som playboy og rikmanns sønn, og bare går på parties og sånn, og så er det Batman om kvelden. Og ingen vet at det er han som er kluet. Så han hever seg over det, og han tar ikke æren selv. Han gjør det kun i det rettferdige gudstjenesten. Jeg liker det så godt i Dark Knight eller Batman med Ginz når han har med seg to russiske glamourmodeller som bader nakne oppi det der restaurantet. Han kjøper med seg hele den russiske operanen ut av jaten sin. Men så bryr han seg egentlig ikke om det. Fordi han egentlig driver med det og skal bare ha justice og kjempe fight crime. Så det er et filosofisk spørsmål. Er Batman Bruce Wayne? Eller er Bruce Wayne Batman? Hvem er det han egentlig kler seg ut som? Er han egentlig innerst inne i Batman, og så klerer han seg ut som Bruce Wayne? Eller er han Bruce Wayne, og så klerer han seg ut som Batman? Dette er sånn filosofi-snacks. Jeg har hørt et par filosofer som gjester her, og sånn gjennomgående, altid slår meg å lese bøker av filosofer, at de elsker å stille spørsmål med spørsmålet. Hahaha! Det er sånn der, før jeg bare sånn der, ok, la oss, det er et spørsmål om hva er informasjon, så før jeg bare sånn, ja, nå skal jeg tenke litt på hva informasjon er, så neste setning er sånn bare, men vi må også se på spørsmålet, hva betyr at noe, hva er informasjon, hva legger vi i spørsmålet, jeg bare, vi heller ikke la meg tenke på en ting en gang, det er sånn, i det store internasjonale med filosofi, at det er et spørsmål på spørsmål, og man bader seg bare i. Men jeg tenker det er det som er filosofien, altså du graver deg ned. Ja, selvfølgelig. Så filosofiske fremskritt er jo å grave seg ned, ikke å komme seg frem. Så det er det som er gøy. Du stiller spørsmål, og så ser du hva er forutsetningen for det spørsmålet, og så graver du deg bakover, for vi gir ikke noe svar. Det er ikke noe gøy. Og det svaret er jo opp for grab dagen etter. Det er jo noe sånn ... Det er akkurat sånn barn gjør også, så på en måte gjør det fryktelig vanskelig for oss voksne når de spør hvorfor det. Størst utenfor har vi egentlig ikke noe godt svar. De gode filosofene er jo veldig barnlige. De ser verden med en barnlig blikk. Ikke sånn barnslig, for det er ofte assosiert med umodent, men barnlig. Du ser det på nytt. Du ser det friskt. Du har ikke fordommer. Du har ikke farget det. Du har ikke på deg briller. Du ser alt på nytt. Det som er de gode filosofiske bøkene og artiklene, de stiller det riktige spørsmålet på nytt. Men hvordan er filosofstanden i dag? Er det mye som drar seg i retning av at politikk blander seg inn, og at filosofien blir mindre og mindre ren? Eller er det liksom ... Nei, jeg vet ikke. Jeg synes det er litt overdrevet det der med at det er mye mas nå om at akademi er så preget av venstre sida og ytringsfriheten er truet og sånn. Jeg er jo professor på universitet. Jeg merker ikke noe til det. - Universitetet, tror jeg. - Universitetet i Agder, Kristiansand. Ikke venstrevridd, men jeg er ikke høyrevridd, eller jeg er egentlig et apolitisk. Men jeg merker ikke noe press, jeg kan si hva jeg vil, og ytringssynheten er helt på topp. Men jeg tror kanskje det varierer fra miljø til miljø. Jeg vet om noen miljøer hvor det er helt annerledes. Men i filosofimiljøer er det ingen som legger press på hva jeg skal mene, eller ytre, eller si. Her og nå kan jeg si akkurat hva jeg vil. Så det er kanskje mer sånn Oslo NTNU-greie? Jeg vet ikke, det har vært veldig mye masom nå på NTNU, men jeg føler ikke noe sånn press på at jeg ikke kan si noe eller noe sånt. Tvert imot, jeg føler oppfordring til å komme nye perspektiver. Så jeg skjønner ikke helt, jeg føler ikke helt. Det jeg tror er større problemet med filosofimiljøet, som er det jeg kjenner til i akademia, Så er det heller, det er ikke det at ytringsfriheten er under press. Det er ikke at vi må mene noen ting fremfor noe annet. Det tror jeg ikke funker i filosofi. For jeg mener alt, og alt er uenig med alt. Så hvis du mener noe, så skal ikke jeg mene det. Så jeg tror ikke det funker. Men problemet er heller at det har blitt så jævlig spesialisert og teknisk at det blir så byråkratisk. Så filosofimulere har blitt så på grunn av arbeidsmarkedets press, på grunn av profesjonalisering og press utenfra, på grunn av forskningsmidler, på grunn av ekstern finansiering. Det er så mye rundt. som gjør at et hvert miljø tilpasser seg systemet mer og mer for å lykkes. Og når du gjør det, så blir du mer og mer byråkratisk egentlig. De som lykkes er de som er jævlig gode på byråkrati, skjønner du? De som søker EU-midler og NFR og forskningsmidler eksternt, de bruker veldig mye tid på det og blir gode på det. Det er ikke nødvendigvis de beste forskerne, det er bare de som er ivrigs på å gjøre det. Og det preger på en måte faget veldig. Så mye av det blir litt sånn, antifilosofisk nesten, for det blir så byråkratisk, og så blir det så spesialisert. Så det blir sånn at du ser ikke skogen lenger, du ser bare en liten bit av barken nederst på treet. Og det tror jeg er et større problem, for hvis filosofi skal gjøre noe, så er det å gi overblikk. Det er å se sammenhenger og gi overblikk og nye vinklinger. Det er ikke å bruke hele livet sitt på å spesialisere seg i en liten logisk detalj i et argument som ble gitt på 70-tallet. Og det blir litt sånn, som jeg synes er et større problem. Så det er litt det jeg opponerer mot mer. Ikke det mangel på ytringsfrihet, men heller den der friheten til å ikke tilpasse seg systemet så fort. Ja, er det altså mer med sånn, som jeg har fått med av veldig mange sånne type lærere, og synes er ekstremt slitsomt, er det sånn administrasjon, som er en del av det byråkratiet, som på en måte Det er evaluering og oppfølgingsplaner og ditt og datt, og så stjeler så utrolig mye tid fra det som ... Veldig mange forskere sier vel også det samme, hva er essensen her? Jeg har lyst til å formidle, lære bort, holde fokus på de tingene som faktisk gir resultater, ikke bruke to dager i uka på å skrive søknader. Det er mye sånn. Et kjempeproblem er at det blir ... Hverdagen blir brutt opp hele tiden. Når du skal skrive en bok, eller du skal lese en bok for å undervise i den, det verste som kan skje da er at du hvert kvarter, hver time får en telefon eller blir brutt opp, for du får ikke konsentrert deg. Hvis noen sier, kan ikke du være med på det møtet der nå klokka ti? Det tar bare ti minutter. Da blir du med på møtet klokka ti, men da kommer du aldri ordentlig i gang før ti, fordi du skal på det møtet, eller du kommer i gang, men så må du brutte opp. Så kommer du tilbake 11 på kontoret, Og da begynner det å bli sånn småsulten, og så må du tisse litt, og så lager du deg en kaffe, og så er du sulten klokka tolv, og så kommer du ikke i gang, og så klokka to kommer en student innom, og så er hele dagen egentlig ødelagt. Og det folk ikke skjønner, at det høres ut som en sånn luksusproblem, men det folk ikke skjønner, at når du skal sitte og jobbe med en bok, fordype en problemstilling, eller lese en bok for å forberede undervisning, så er det ideelt å ha en hel dag hvor du bare sitter og jobber med det, uten å bli forstyrret hele tiden. Så jeg tror det der at dagene blir så fragmentert, fordi utenfra så virker det så lett å bare ta deg i ti minutter, du har jo resten av dagen. Og så gjør fem stykker det i løpet av dagen, så er hele dagen ødelagt. Og så må du ha lunsj, og så må du ha frokost, middag, og så må du tisse, og så er dagen egentlig ødelagt. Det som jeg tror universiteten må prøve å finne tilbake til, det er å la forskerne få lov til å forske over lengre tid, og så heller komprimere det administrative litt. Det er ikke nødvendigvis at det er for mye, men det er fragmentert utover uka, og ingen tar hensyn til den forskningstidens ro og fred som trengs. Det er jo veldig luksus å ha den forskningsfreden i to dager. Hvis jeg sier at nå skal jeg sitte hjemme og jobbe i to dager, og jeg kommer ikke til å ta telefonen, så høres det veldig luksus ut. Men det er nødvendig, det er det vi får betalt for. Det blir bedre undervisning av det, det blir bedre forskning av det, Og hvis du da hele tiden skal bryte opp, så blir det dårlig. Sånn er det bare. Og det er den fragmenteringen jeg synes er det verste. Ikke ytringsfriheten. Ikke at det er alt for mye administrativt arbeid. Fragmenteringen. Hvis jeg kan komprimere det, sånn at jeg kan separere ut to dager hvor jeg bare har forskning helt, og jeg takker telefonen, så er det bra. Og det går an. Det er innenfor rammen i dag. Jeg tror mye av den klagingen er litt at folk er dårlige på å disponere sin egen tid. Jeg bare tar meg to dager fri. Ja. Og så bare svarer jeg ikke. Og så på onsdag sjekker jeg mail, og så da er det sånn, ja, jeg skulle ha svart på mandag, men det går bra, liksom. Det går som regel bra. Jeg kan se på meg som mye sånne old school-filosofer, de var sikkert ganske drøye på å faste på toppen av det. Jeg tenker sånn, det må jo være en slags sånn supervåpen for fokus, da. Det er helt seriøst. Det var jo min sånn inngang, jeg snakket uendelig tid med noen fast ting på den podcasten her, men det største, altså, og det er ingen helsemessige aspekter, jeg på en måte, jo, det Det er fine de, men det største gevinsten jeg satt igjen med er at jeg slipper å dandere dagen min rundt denne lunsjen. I time før lunsjen ble jeg udugelig og kip å ha med å gjøre. Og lunsjen sitter jeg og spiser alt for mye kantinemat, som er jævla revva mat, til 139 kroner, kaster vekk penger på det. Så jeg lærte meg den mekanismen at jeg lar egentlig ikke sulten av maten styre dagen, at ... at det gjorde det hele omvendt, at jeg spiste når det passet meg, så ble jo dagen ekstremt mye mer effektiv, for man deler jo alltid opp dagen. Lunsj er liksom en sånn heldig greie i arbeidslivet, i arbeids... Altså på en måte alles rutiner og så mulig, så er det en slags bolk. Det er jo et sted hvor du møter mennesker. Vi tar en lunsj, ikke sant? Det er en fast... Men får du ikke lavet blodsukker? Nei, nei, nei. Jeg svimer jo av sikkert for mat hver tredje time. Ja, det gjør du nok hvis du gjør det i morgen, men det er jo også sånn at for noen så er det en switch som går utrolig fort, som en tilvendingssak at man tror at man rett og slett den sulten er helt utholdelig, men det har ofte sammenheng med også at du spiser frokost og setter i gang en slags, setter i gang forbrenningssystemet ditt og setter i gang Diverse prosesser som gjør at du også forventer mer input av mat om ikke så lenge, for det er det du er vant til med rutinen din, men det du slutter for eksempel å spise frokost, og slutter å spise lunsj, så noen catcher den overgangen veldig fort, at du da går i en faste tilstand, autofagi, og så er det noen som bruker veldig mye lengre tid, fordi av tekniske årsaker har jeg skjønt at det er ikke fastere som er etterpå, sånn her greier du ikke å gå en dag uten, for noen er det helt jævlig, og det er en ganske lang overgang, men det er fullt mulig for alle. Hvor lenge går du uten mat? Hver dag, ja. Det tenker du på? Nei, når du faster. Jeg faster jo hver dag. Jeg har et tidsvindu hver dag, så jeg begynner som regel å spise enten... Mitt første måltid kan være i 11-12-tiden, eller det kan være middag. Det kan være at jeg ikke spiser hele dagen. Det er den jevnlige daglige fasten. Så har jeg noen sånne... Nå har jeg ikke spist på 18 timer. Nå kan jeg likevel bare droppe og spise de 18 neste timene, og så får jeg en 36-timers... Hvor lenge har du spist nå? Ja. I dag brøyte jeg den rett før vi møttes. Jeg liker å ha litt i magen på podcast, for da blir jeg litt roligere og litt morsommere. Jeg er nødt til å ha mat i magen. Det går greit, men det er jo litt sånn... Hva er poenget? Hvorfor gjør du det? Jeg er ikke... Det var det ene aspektet jeg ville finne ut av det, for jeg var så utrolig opptatt av de måltidene som bandt meg gjennom hele dagen, og så er det jo mange andre spennende helsemessige aspekter, altså nautofagi, det at du bryter ned dårlige celler som bygger seg opp igjen, du lærer kroppen å forbrenne fett, i stedet for å avgjøre hele tiden til karboinntak, som da hele tiden krever enda mer karboinntak, men at det Du kan lære kroppen til å bruke forbrennende fett du allerede har på kroppen. Jeg vil jo tro at du klarer deg mye bedre enn apokalypse meg. Jeg svimer etter tre timer mens du holder ut dagen. Jeg vil jo tro det er evolusjonært ganske å være naturlig at man som jeg i samfunnet så gikk du rundt og så var det lange perioder uten mat og så fikk du plutselig litt mat så klarte du å festet du litt på kvelden med noen nystekt kjøtt, og så gikk hele dagen med bare tre nøtter dagen etter. Så jeg vil jo tro kroppen egentlig er lagd for lengre perioder uten mat. Ja, det er nettopp det som man... Den forholdsningen vi driver med daglig er jo bare helt usmaklig, egentlig. Ja, det er veldig unødvendig også. Det er jo bare det at vi har tilgang på det, og så har vi tilgang til veldig mye søt mat, som jo kanskje er forbeholdt for gammelt av høsten og og sensommeren når det er bær og ting i trærne og sånt. Så vi har tilgang på søte ting hele tiden, det er jo en ting. Og så er det at vi har kjøleskap, vi har liksom og vi liker jo ikke det å liksom når vi også spiser jævnlig og har lært oss det og gjort det hele livet så er jo det naturlig jeg synes det var veldig rart å tenke på skal jeg ikke spise frokost det er jo et mantra viktigste måltid noen dagen det er frokost liksom og nå er det liksom det minst viktige nå spiser jeg egentlig frokost bare fordi jeg må i en sosial setting at nå er det en hyggelig frokoststund så blir jeg med på det men viktigste er jo bare å få seg et svært måltid for dagen. Jeg har ikke spist frokost i dag, jeg faktisk. Jeg glemte det. Du kjørte frokosten her før du begynte med... Ja, jeg spiste en sånn... på Majorstua tidligere, men jeg har ikke, jeg glemte det. Av og til så glemmer jeg ting. Det er en slags faste da. Så jeg er fasta i dag egentlig. Så det er jo det som når du spiste sist i går til i dag, blir jo det vinduet ditt, og det er jo, hvis du får det ned i 6-7-8 timer, at fra det første matbiten du tar den dagen, til du avslutter på ettermiddagen i kvelden, det er vinduet i stedet for 6-8, så har du en veldig, veldig god rutine, hvor du altså da, til et tilleggsaspekt, altså det fordøyelsesystemet vårt har jo ikke gått at vi propper i oss mat hver andre time. Da jobber jo det fordøyelsesystemet kontinuerlig. Også hvis du spiser etterfor du legger deg, så jobber jo fordøyelsesystemet over natta, så det gir jo fordøyelsesystemet ganske mye hvile og bruker mye energi på å bryte ned mat også. Men drikke kjører du... - Kjører du to liter cola med sukker, eller er det vann? - Jeg har ikke drukket cola på årets vissne. Det blir jo kvalitativt frie ting, før drakk jeg kaffe, nå har jeg sluttet med det. Nå drikker jeg vann og te stort sett, i de tommerommene, holdt på å si. Det skal jeg prøve også. Det høres jo kjempe morsomt ut. For jeg synes jo mat egentlig bare er en tull. Jeg bortkaster tid. Jeg gjør det bare for jeg svimer, altså jeg gjør det. Jeg har egentlig forferdelig mye tid som går bort bare med en sånn tull. Å leite etter mat og sørge for at du har mat. Når jeg kom inn nå så måtte jeg innom godt brød for å skaffe meg noe, for jeg kunne ikke sitte her uten å ha spist. Veldig godt eksempel. Da brukte jeg masse tid på å kjøre rundt og fant frem til godt brød. Bare tull. Ja. Det er nettopp det, du blir utrolig, det er veldig vanskelig å forestille seg, men jeg burde kalt meg selv som eksempel, som den personen som var mest hysterisk etter at nå er det frokost og lunsj, og uten det, så fungerer jeg ikke. Og har gjort det hele livet. Og stå på den andre siden, at faktisk se at Det går helt fint. Jeg trener alltid på tom mage. Jeg har aldri mat i magen når jeg trener. Altså fra en time eller to i forveien. Og det fungerer så utrolig bra at du også da, dager hvor du har stress og har mye å gjøre, så slipper du liksom, jeg tar maten senere, jeg stresser ikke med det. Og en dag hvor du har mye fri og tenker sånn, ja, men nå skal jeg kose meg litt med noe fett. Men så du har ikke noe regelmessig måltid, tror du? Nå er dagen min litt rutineprega med tanke på dette her og jobb og sånt. Vanligvis har jeg et vindu at jeg begynner av praktiske årsaker å spise litt noe yoghurt og nøtter i tolvtida, middag sammen med ungene. Det er en sosial greie, og så runder jeg med en biff i åtte tider. Det gjør jeg hver dag. Det er mye biff. Biff gjør livet så utrolig enkelt. Da slipper du å styre med så jævlig mye annet. Så du bare klasser skikkelig sterk i panna klokka åtte? Ja, har så mange kilo atrokott i kjøleskapet at du ikke hviter engang med det. Men det er sånn... Hvis jeg ikke spiser nok hver dag, så er det gammel data som glemte å spise og satt foran PC. Når du blir virkelig fanget noe på datamaskinen, så glemmer du helt tid og rom og mat. Det er flytsånene. Jeg har flytsån, så det er viktig for meg å spise nok. Da vet jeg at jeg har spist nok den dagen. Men det skjer rett og slett med meg. Da fast jeg kanskje med en, jeg tror det. Sånn er flytsånene du sitter og jobber med nå, og så ... Da har jeg bare glønn. Lunsj, og så er klokka to, og så ser jeg opp, og så ser jeg blått. Da er det bare sånn, i blinde finn hva som helst, og da spiser jeg omtrent alt som... Går an å spise liksom. Det er sånn jeg begynte å like nye ting, det er når jeg har spist sulten. Jeg husker jeg likte ikke tomat som tenåring. Og så var jeg jævlig sulten, og så fikk jeg en burger med tomat, og bare klemte i meg hele gøyene, og så bare tomat var kjempegodt. Ja, det var det. Og da har jeg spist tomat. Prøv en gang, hvis du kommer dit noen gang, at du faster 48 eller 72 timer, altså to, tre, fire dager, bare den reisen i seg selv hvor du går og tenker på mat, den er helt utrolig i seg selv, luktesansen blir kjempesterk, og du går og drømmer om hva er det første jeg skal spise? Ja, men går du og bruker masse tid på å drømme om mat, da kaster jeg bort mye tid på det. Det kan være jeg bortkaster, men det er vanskelig å tenke på at når du skal lage middag til ungene, og du ikke har spist på 48 timer, og kjenner at pasta carbonara, det lukter godt! Ja! Eller bare leveposteier, eller en apelsin, og alt lukter så fantastisk. Det hørtes veldig stressende ut. Men så er det jo, du presser deg selv, du ser hvor mye selv du tåler. Det er veldig interessant, det er så mange gøye aspekter med fasting, teste seg selv-aspekter også er kjempe... Men de som ikke spiser frokost på alder i hjortet, de er, tenker jeg, mer eller mindre så naturlig. Jeg kan lett droppe frokost, for eksempel. Hellige timen er når du står opp, lager deg kaffe, og sitter og jobber med en leser eller skriver noe som jeg må få gjort. Da sitter jeg to-tre timer før jeg sjekker e-post, hva som helst, og da sitter jeg bare med kaffe. Så jeg står opp sju av åtte, og da kan jeg sitte ti timer. før jeg gjør noe annet. Da kan jeg sjekke mail og begynne verden, og da er jo egentlig dagen ødelagt, ikke sant? Da er det over for all den gode tida, og da har jeg gjort alt jeg skal. Den timen spiser jeg jo ikke. Det er en slags faste, da. Ja, absolutt. Frem til du setter det første måltid, så er det jo basically en faste hvis du spiste sist på kvelden. Skal jeg prøve å droppe lunsjen, bare? Ja, det første steget er bare å ta en 24-timer-tid. For noen er det veldig hardt, og man blir litt svimmel, og syns litt synd på seg selv, og så videre, men 24-36 timer, det går helt fint å gjennomføre, og det er ikke farlig. Hvis noen stryker med av det her nå, så får vi det her skylda for det. Det er kanslert, men det er jo kanskje på tide. Da skal vi tilbake til teknologi. Vi har ikke snakket mye om teknologi i dag. Litt av utseelse med fasting der, det er jo hvis noen sitter og hører på noe og tenker, å jeg har lyst til å høre mer om fasting, da har du ikke hørt så mye på den podcasten jeg har fra før, for det er jo litt... Nei, det har vi dagisvis med podcast om fast ting som man kan sjekke ut. Tilbake til et kapittel fra boka di, Teknologiens filosofi, hvor det er kapittel to, da snakker vi om informasjon. Hva er liksom viktigheten med, eller sammenhengen mellom teknologi og informasjon? Var det noen som mente at det kapittlet ikke burde ha vært droppet, fordi det... Hvis du tenker over det, så hadde boka funket fint uten det. Ærlig sagt. Men jeg synes det er et veldig kult kapittel, fordi det er et prosjekt jeg driver med også, på siden mer fagfilosofisk, at jeg jobber litt med dette temaet, om informasjon og hva informasjon er. Og ikke minst testen om at alt egentlig bare er informasjon. At det ikke er noe annet i virkeligheten enn informasjon. Så fysisk materiale for eksempel er bare informasjon. Så det er en tes jeg jobber med. Så jeg har med det litt i det kapittlet, men jeg diskuterer også hva er informasjon? Og hva er virkeligheten? Ja, det også. For nyere teknologi er jo informasjonsteknologi i veldig stor grad. Kunstig intelligens, maskinlæring, alle disse teknikkene er jo behandling av informasjon. Hva er den nye teknologien innover i 2000-tallet som har gjort forandret verden så veldig? Jo, det er jo informasjonsbehandling. Det er jo selskaper som bruker deg og tar informasjon fra deg, selger det videre, behandler den informasjonen, korrelerer det med annen informasjon, finner en profil på deg, sender deg riktig reklame. Ta bare mikken litt. Nei, sånn. Ja. Så det er informasjonsbehandling som er veldig viktig i moderne teknologi. Og da blir spørsmålet hva er egentlig informasjon? Det er jo et helt gammelt spørsmål, men det blir mer aktualitet nå. Fordi at informasjon er et reelt fenomen, det er jeg ikke til å tvile på. Det er jo hele suksessen med moderne teknologi og den digitale revolusjonen, er at vi har klart å temme informasjon. Vi klarer å måle det, fange det for formidle det, sende det, og vi har forstått det fenomenet mye bedre med å måle de bits, for eksempel. Du har så mange bits, du har så mange byte. Det filosofiske spørsmålet er veldig interessant. Hva er egentlig informasjon? Hva er dette fenomenet som vi behandler? For det er ganske spukent når du tenker på det. Her sitter vi og prater inn i en mikrofon, kodes det opp i datamaskinen din, det vi sier, Da prater det ikke ned i datamaskinen, det er ikke inn i her engang, det er en eller annen sky. Da kodes det opp, lagres der, og det er sekvenser av ener og nullere, det er et oppkodingssystem i et binært system. Det er antall bits, du koder opp så mange bits. En bit er en ener eller nuller. Så behandles det litt, sendes litt rundt og Altså, skal du laste ned og legge det ut på nett, og da dekodes det på en måte ned igjen, ut igjen, og sendes ut igjen noen høytalere i noen luftbølger som gjør at folk hører akkurat det vi sier. Det er helt sykt å tenke på. Det jeg sa nå, den lyden her, den blir borte nå. Og så lager den seg litt, og så er det ikke noe lyd inne i maskinen, og så kommer den ut igjen når folk sitter og hører på det nå, for de hører ikke det når jeg sier det nå. Det er ikke i samtid dette her. Så de kommer til å høre det senere. Det du hører da har jo da ligget som en sånn tallerekke inni en eller annen server. Det er ikke en tallerekke engang, det er en symbol for det. Men det er jo helt sykt å tenke på. Den informasjonen har jo da blitt frakta, omgjort, transformert, sendt videre og dekoda og lagt ut igjen som lydbølger. Så vi behersker jo dette helt vanvittig. Det er ganske fascinerende å tenke på hva det egentlig er. Så det er mer filosofisk interessant i seg selv, men også for å forstå hvordan verden er ferdig med å bli. Et av de spørsmålene jeg er interessert i i boka, hovedspørsmålet er jo egentlig, hvor går grensen for denne type oppkoding? Hva er det vi ikke kan kode opp, og transformere og gjøre om til noe annet, for så å dekode det senere? Så for eksempel, kan vi kode opp vår intelligens? Det ser ut som vi kan kunstig intelligens bli bedre og bedre, og mer og mer klare mer og mer det vi klarer. Kan vi kode opp kunstig moral, moralske sansen vår, sånn at data var så mye oppfører seg moralsk? Litt mer tvilsomt. Kan vi kode opp bevissthet? Der mener jeg i boka at det ikke går an. Det tror jeg ikke med dagens teknikker i hvert fall. Det er en snubbelstein. Så der går litt grensen, så vidt jeg kan forstå, altså hva vi kan kode og ikke kode. Fordi det som er litt sånn interessant, er at vi tenkte at bøkene vi hadde i bokhylla før, de sto i bokhylla hjemme. Du kunne gå og ta på ryggene, du kunne ta dem ned når som helst og åpne dem. Og så nå ser du for deg ekstreme motsatsen av at du har alle bøkene på en Kindle. Da er de jo ikke fysisk tilgjengelige foran deg, du må hente dem ut for å sjekke dem. Og du har jo helt vanvittig mange bøker, plass på vanvittig liten plass. Du har plass til veldig mange bøker på veldig liten plass i forhold til bokhyller. Jeg kan ha én Kindle i huset i stedet for vegga fulle, og jeg kan ha enda mer på den ene Kindlen. Og det er akkurat samme informasjon. Altså all den informasjonen jeg hadde i bokhylleret min kan jeg nå bare få på en chip. Så det er jo noe reelt i dette fenomenet som gjør at jeg er ganske magisk. Jeg kan få den ned på mindre og mindre plass. Ja. Og da er spørsmålet, kan vi da få alt av virkeligheten over i en annen form? For først hadde vi det på papir, nå har vi det digitalt. Det gjelder bøker, det gjelder musikk, film. Vi hadde ikke film på papir, men du skjønner poenget. En filmrull. Ja, det er sant. Men ikke papir. Så vi flytter på en måte samme informasjon over på nytt materiale. Og så er det jo da på apokalypser og overganger til nye tilværelser og arter og sånn. Kan vi for eksempel bli roboter, laste opp sinnet vårt i en datamaskin? Kan vi bare bli en annen art etter hvert? Kan vi fjerne oss fra kroppene våre? Kan vi frigjøre oss fra døden og kroppen vår og bli lastet opp på chipper og datamaskiner i metall som varer lenger og sånn? Sånne grensespørsmål, hva er grensene for denne typen teknologi? Er det man er interessert i teknologiens filosofi? Nei. Det er hvertfall jeg er interessert i denne boken. Og derfor er det viktig, som du sa tidligere, filosofer sier alltid, ja, men hva mener vi med det? Derfor, hva mener vi egentlig med informasjon? Hva er dette fenomenet som vi er ferdige med å temme mer og mer? Og hva kan vi? Så er du og jeg egentlig bare en informasjonsbehandling. Så hvis jeg får all informasjonen som kroppen din behandler med deg over et annet materiale, kan jeg ha deg der da? Eller må jeg ha kroppen din? Det er det jeg er interessert i. Ja. Kan du klone meg? Ja, det kan vi kanskje lettere, for da kan vi bare få deg samme materiale. Men det blir ikke nødvendigvis deg da. Det blir en kloning av deg, for har du sett Altered Carbon på Netflix? Nei. Nei, det er en serie, veldig sånn science fiction-serie. Jeg har bare sett sesongen igjen, for dette er alltid av etter en sesong. Jeg kjenner sitt hit her, men det ble ikke helt... For det er en scene da, for det er et fremtidssamfunn hvor... De finner muligheten til å laste opp sinnet sitt på chipper, og så kan de laste seg ned i nye kropper. Så det rike, de laster seg da opp på en chip. Når de blir gammel, så laster de seg ned i en ung kropp. Så de forblir unge og lever evig, mens de fattige dør av sykdom og alderdom. De tar med seg kunnskapen de hadde fra forrige livet. Ja, så alt det som er i deg nå, det tar de med over i en litt yngre kropp. Så når du om fem år har begynt å forfalle, så går du bare inn i en 25 år gammel kropp. Perfekt. Og så fortsetter det sånne evigheter. Og der er det en scene hvor han er hovedpersonen. skal løse drapskottet, og så er det ikke lov å lasse henne i to kropper. Så det er ikke lov til å laste seg ned i to like kropper. Det er ikke lov. Men det gjør han for å lure noen. Så han laster seg ned i to dupliserte kropper som er helt like. Det er duplikater av hverandre. De kjenner ikke til hverandre? Nei, så laster han seg ned i begge, så han er i begge. Og så skal den ene gå og dø, sånn at alle tror han dør. Og så skal han lure noen og leve videre med den andre. Og det er derfor han laster seg ned i to ulovlige. Han skal løse denne gåta på en eller annen måte. Og så er det morsomme poenget her at det er Det som skjer da, er at når han har lastet han i de to kroppene, så står de mot hverandre og møter hverandre, og så kan en av dem gå og dø. Og så skal du avtale hvem av oss skal gå død. Det har jo ikke noe å si egentlig, for han er jo i begge. Så han overlever uansett. Men ingen av de vil det. Da er det ikke en bevissthet som styrer to kropper, da er det jo faktisk to bevisstheter. Det interessante her er at det er det subjektive, de første personsperspektivet innenfra meg, og jeg står og ser utover nå, det har jo den andre kroppen også. Så det blir to forskjellige bevisstheter, selv om det er en identisk person som er lasten av de begge. Det blir ikke en bevissthet, Og så kan du lue på hvem var den originale. Det er jo enda mer mindboggling. Men det som er enda morsomt, er jo i filmen så skal de avgjøre, og så vil ingen av dem gå død. Og så blir det sånn, ok, vi tar stein, saks, papir. Og så gjør de sånn, stein, saks, papir, stein. De gjør det samme hele tiden. Så de blir ikke enige. - Det er en fantastisk scene. En veldig god filosofisk illustrasjon på problematikken her. Men det er liksom, for hvis vi bare er informasjon, hvis vi, alt rundt oss, alt bare er informasjon, så skulle det ikke være noe vei for at vi kan laste det opp, kode det, og så spille det ut i et eller annet materiale, eller bare laste det opp, bevare det litt og laste det ned igjen. For det er jo samme informasjon. Vi skulle ikke ha noe å si. Det filosofiske her er jo det interessante, er jo selvfølgelig hva dette sier egentlig om oss. Jeg er jo ikke interessert i teknologi for teknologiens skyld. Jeg bryr meg egentlig ikke om teknologi. Men det er veldig interessant å se på teknologifenomenet nå, og se hvor går grensen, for det sier noe om hva vi er som mennesker. Hva er det vi ønsker å være, og hva er det vi er, og hva er det vi kommer til å bli, Men også hva er det som er logisk og metafysisk mulig å omgjøre? Kan vi laste oss opp og bli en robotkropp? Jeg tror for eksempel ikke det er mulig med den bevisstheten inntakt. Fordi bevisstheten er denne subjektive tilværelsen jeg opplever av hvordan det er å være meg. Den kan ikke du ha tilgang til. Og hvis du dupliserte meg, så ville ikke det duplikata tilgang til den heller. Det er derfor det er ikke noe vi gjør. Det er ikke en adferd, men det er en væremåte. Derfor kan du ikke gjenskape det med algoritmer i en digital datamaskin, for det handler om adferd. Da får den datamaskinen til å gjøre noe. Det funker ikke sånn. Hvis den gjør akkurat det jeg gjør, så er det ikke det jeg har sagt. Den opplever å være akkurat sånn jeg er. Den bare etterligner. Hvis det er et informasjonsspørsmål, at vi kan kopiere, så er det da du vil ikke kunne Du vil jo bare få en ekstra utgave av deg selv, for den bevisstheten er jo bare knyttet til en. Det må jo være et samspill der med at sansene gir signaler til hjernen som da bare foregår i den kroppen. Og at hvis det vil... Det skjer uavhengig av hva som skjer med den andre kroppen, som har nøyaktig samme datalagere, men så vil jo miljøet forandre de to over tid. Det er masse tankeeksperimenter. Hvis du går inn i en maskin som dupliserer deg, og så går du ut igjen to stykker. er det da den samme. Som regel tenker du at du må følge den ene personen gjennom, og det er den samme, og så er den andre bare en kopi. Men så kan du se for at du går inn i en maskin, tar fra hverandre alle atomene i kroppen din, dupliserer hver og en av de, scrambler de litt, setter de sammen igjen til to forskjellige, som er helt like som de som gikk inn, og så går det to ut. Hvem er du da? For da er du ingen av dem, for det er 50-50, kan vi anta, av hver av atomene som var opprinnelige. Så hvis du følger dem kausalt, så sprer de seg eller mingler seg, og så går man ut i en to. Hvem er du da? Det er sånne personidentitetsspørsmål, som er veldig ofte diskutert i filosofien. Men jeg tenker mer om at det handler om et subjektivt perspektiv. Det følger mitt subjektive perspektiv over tid. Det er det som teller, som jeg bytter i kroppen min. Det kan godt hende det skjer. Men da må jeg vedvare det subjektive perspektivet mitt for å være meg. Så hvis du går inn i maskinen, scrambler atomene, dupliserer det og kommer ut, så er ikke jeg lenger. Det er en duplikat av meg som ligner veldig, men det blir et litt annet perspektiv. Jeg er egentlig død, jeg er viska ut, jeg er blandet, jeg blir to. Men hvis du følger den ene gjennom, og så dupliserer den, så vil jeg være den som på en måte holder perspektivet gående, ikke sant? Sånn tenker jeg mer og mer at det er. Det handler om dette utgangspunktet vi har ved at vi sitter og ser utover fra meg nå. Og da er det impulser som kommer inn. Så hvis du dupliserer deg, det øyeblikket det har to kopier av deg, så vil det være uklart, hvertfall hvis jeg har skremlet dere og blanda atomene litt, så vil det være uklart hvem som er deg. Men i det øyeblikket dere kommer ut, så vil dere oppleve hverdagens liv. Det er det som er viktig. Da blir det to forskjellige. Det vil aldri være samme i to kropper, tenker jeg. Det er helt umulig. Fordi det handler om det perspektivet, den erfaringen, den opplevelsen av hverdagen. Den jeg har. Den har ikke du tingene til, og du har en, tror jeg, som jeg ikke har tingene til. Jeg vet ikke, men jeg tror det. Det er veldig fristende, og det er vel her også å bli litt alternativ her. Hva mener du er alternativ? Det er jo alternativ i form av at lever vi utenfor kroppen vår? Dette er jo et favoritttema for mange som er veldig opptatt av bevissthet, men som også har, skal vi si, jeg vet ikke, manglet bedre ord, alternativ syn på vitenskapen og så videre. Det med fasting og sånn? Fasting, pilates... Jeg hørte at det var ølbryggere som er verst på det. Nei, det er jo det selvfølgelig, men jeg tror vi bare må... Verden er jævlig mystisk. Det er rart når du begynner å tenke etter. Det er det som er så fascinerende. Folk som sier at du må stole på vitenskapen, er egentlig en jævlig dårlig påstand, for du skal stole på den vitenskapelige prosessen og måten å hente inn kunnskapen. Men funnet forandrer seg hele tiden. Slik at du må ikke stolt ta det for god fisk med en gang, bare fordi han har på seg hvit frakk. Du må se helheten, så må du bruke den vitenskapelige og rasjonelle metoden for å avkrefte, som vi var inne på tidligere, for å bekrefte, men også forsøke å avkrefte og se hva som er stabilt og etablerer seg som noe som varer og som forklarer hvordan ting funker. Da begynner du å nærme deg sannheten. Men det er ikke sånn at man skal bare ta for god fisk noe fordi det er gitt som en vitenskapelig sannhet eller noe sånt. Jeg tror det er veldig overvurdert denne forståelsen av at naturvitenskapene kan forklare alt. Nå mener jeg ikke å gå alternativ, for jeg er ikke veldig alternativ, ikke religiøs. Jeg er en ganske kjip fyr egentlig. Men det er en ekstremt overvurdering å tenke at fysikken for eksempel har grunnlaget og kan forklare alt. Den forklarer det fra et perspektiv, nemlig fra et fysisk perspektiv. Men den har ingen som helst måte å forklare bevissthet fra et subjektivt perspektiv, for eksempel. Du kan forklare hvordan hjernen min og atomen og elektronen og alt funker. Det sier ingenting om hvordan jeg opplever det. Det kan gi grunnlaget for at nå er hjernen sånn og sånn strukturert, og da er han i smerte. Men det at jeg er i smerte sier ingenting om hvordan jeg opplever smerten. Den er det bare jeg som har tilgang til. Og det er ingen grunn til å tro at bare fordi du lager en datamaskin som gjør akkurat det atomen i hjernen min gjør, så har den en sånn tilstand og erfaring av hvordan det er å være i den smerten du akkurat nå har påpekt. Det er det som er mitt poeng. Så jeg tror det er veldig oppskrytt det der med at vi har løst disse store gåtene. Det er bare tull. Vi har ikke det. Det er helt uforståelig hvordan den bevisstheten opptrer. Det samme gjelder frivillige. Det samme gjelder normative sannheter. Altså hvordan ting bør være. Tenk deg, du beskriver verden komplett, og hvordan den faktisk er. Du har en helt komplett beskrivelse av hele virkeligheten, av hvordan den er. Så lurer jeg på, bør den være sånn? Bør vi gjøre sånn som vi faktisk gjør? Bør vi tenke sånn som vi faktisk tenker? Det er et helt annet spørsmål. Det kan du ikke svare på bare med å si hvordan vi er. Så det er heller ikke løst. Vi har null forståelse av hvordan det egentlig fungerer. Det er så lett vi ikke bare hopper og sier, «Nei, jeg stoler på vitenskapen, jeg tror ikke på noe». Jeg bare liksom smekker det. Hvis unga mine sier det, så smekker jeg dem over hodet. Det er sånn det blir i mannfolk. Men du sier verden er mystisk og spennende. Jeg tror ikke verden er så mystisk og spennende. Hva er det du sier, pa? Det som er mystisk og spennende er jo, alt vi snakker om her er jo egentlig Det er jo ting som foregår i hjernen vår. Verden er ute, er jo, tror jeg, som den er. Ja, men det er ikke den delen av verden. Jeg mener med verden, mener jeg alt, inkluderende for. Jo, men det som er det mystiske og spennende, er jo det som foregår på hjernen vår, og bakterier, og på en måte det som er, som får oss til å gjøre oss alle disse tankene her. Jeg tenker, vi går helt tilbake til hva informasjon er. Jeg tror ikke informasjon eksisterer, Nå må vi ta et par timer til det. Hva er informasjon? Du kom alltid til det spørsmålet, men jeg vet du hadde lyst til å si hva informasjon er. Jeg satt i solen i gangen og leste boka, så lukket jeg boka og tenkte at nå setter jeg på et handsimmer og så må jeg tenke litt om meg. Min tanke ble at informasjon blir ikke til før jeg skaper den i hjernen min. Jeg tenkte at det er ingenting her ute, det er ingenting som blir informasjon før sansene mine fanger opp en opplysning eller en detalj som da den bringer til hjernen, som da lager informasjon ut av det. Jeg tenkte bare sånn at det er det som Det mest primære av informasjon, tenker jeg, er farer. Vi har øyene og øret til å orientere oss for å få informasjon, som vi skaper, brukes sånn som å lage oss informasjon for å overleve. Derfor tror jeg at verden er ikke full av informasjon. Jeg tror den informasjonen lages av... som en slags tolkningshendelse i hjernen. Da blir det til informasjon, for da har vi på en måte det kodet, det visuelle via sansene våre. Så det er sånn, En verden uten bakterier, liv, eller bare som er mars, som bare er steiner og støv, og jeg vet ikke om det er noe liv hele tiden. Det er atomer, og det er, det kan du sikkert forklare en av bedre, men det er For oss er det jo informasjon med en gang vi med vår elektriske hjerne greier å se, lukte, føle, vurdere, lage informasjon. Ellers er det jo bare univers, materie. Skjønner. Så det du forfekter er egentlig en forståelse av informasjon, som er, altså informasjonsfilosofien går i to retninger, hva informasjon er. Du forfekter den ene, jeg forfekter den andre. Nei. Er det faktisk en retning? Det som du forfølger nå er informasjonsforståelse som sier egentlig at all informasjon, det kalles ofte litt forskjellige ord, men man kan kanskje kalle det semantisk informasjon. All informasjon er om noe og for noen. Så det er en mottager som tolker det eller har det, da er det informasjon. Mens det jeg påstår i boka mi er at informasjon er noe som er der uavhengig av om noen mottar det, eller tolker det, eller at det behøver å handle om noe som helst egentlig. Så det er to retninger som går her, og det du forfekter er den ene. Det er en veldig vanlig retning egentlig, kanskje den til og med er mer vanlig enn det jeg forfekter, det er litt uklart. Så det er forskjellige måter å forstå informasjon på, fordi som jeg tenker på informasjon, så er jo informasjon, eller la meg begynne den andre veien. Tenk på hva data er, og hva informasjon er. Du kan begynne med den ene og definere den andre, eller omvendt. Så noen vil forstå informasjon, det er en som heter Floridi blant annet, som er en informasjonsteoretiker, som sier at informasjon er velformet, meningsfull data. Så informasjon er når du har noen data som er velformet, har en form, en struktur, og som betyr noe, er meningsfullt, det er for noen. Men merk at du kan gå andre veien også, du kan si, for nå blir det bare et spørsmål, ok, hva er data? Apropos filosofer. Hva er data? Hvis du sier informasjon er velformet meningsfull data, hva er data? Kan man si, er det en opplysning? Det er et åpent spørsmål. Nå begynner vi med data, og så definerer vi informasjon. Det kan også være lurt å tenke andre veien, og si, hva er data? Det er lagret informasjon. Da begynner du med informasjon, og så definerer du data. Så kan du slenge på, velformet data er velformet lagret informasjon. Velformet meningsfull data, det er velformet informasjon, lagret informasjon, som er meningsfull for noen. Men det betyr at det kan være masse informasjon som ikke er meningsfull for noen. Meningsfull for noen? Tenk deg at du finner en gammel runestein, og så skjønner du ikke hva som står på den. Er det informasjon på den steinen? Jeg mener jo da at det er ikke noe informasjon før det er noen som er i stand til å gjøre sin egen tolkning. Man kan jo bare make shit up da. Jeg gjør min tolkning og du din, så er det liksom like bra. Vi tolker ting veldig likt, så vi har samme fortolkningsspråk. Ingen andre dyr ser på den steinen at det sannsynligvis gir noen mening. Er det ikke noe steinen sier som vi må finne ut av? Oppdager vi det som står der når vi løser den, eller finner vi på det som står der når vi løser den? Det at det blir en arv fra et annet biologisk materie som har etterlatt seg noe. Rundestand er det mennesker da? Ja, hvis det hadde vært... Det er ikke sikkert det er fra mennesker. Vi er der, ja. Kaster og ser alternativer. Det kan være aliens. Er du ikke inne i sinetologikirken? Hvordan du kom hit? Det er liksom Moses steinen fra Sinai fjellet. Ja, det er sånn... Men poenget er at, tenk på hva ord og informasjon kommer av, det er også veldig interessant, det er en greie jeg har for tiden, jeg leser etimologien til ordene, hvor kommer de fra? Og hvis du ser informasjon, så kommer det fra informare, det kommer av å være i formasjon. I formasjon. Så det kommer av å egentlig være i formasjon, og det å informere om noe er å på en måte gi deg en formasjon, en form, en struktur. Et system, liksom. Ja, og da kan du tenke deg, ok, så hvis det bare er struktur, et system, så bør det ikke være meningsfullt for noen. Og det kan være meningsfullt i en kontekst, men ikke i en annen. Så hvis jeg for eksempel snakker med deg, Så hoster jeg litt, så snakker jeg videre. Så informasjonen i vår samtale flyter. Hosten var helt irrelevant. Det var ikke noen informasjon i vår samtale. Men hvis jeg snakker med legen min, og så hoster jeg litt sånn, så kan det være relevant informasjon i den konteksten. Selv om det var akkurat samme host, kan vi forestille oss. Så det er litt sånn kontekstavhengig av hva som er informasjonen. Men samme strukturen var der. Så det er litt et terminologisk spørsmål om du velger å hukke informasjonsbegrepet på strukturen, uavhengig av om vi forstår den eller ikke, eller om du velger å hukke den på vår tolkning av den. Jeg tenker det er mange gode grunner til å ikke ta den på vår tolkning. For eksempel bare i Rundstein, det er informasjon der som vi ikke har skjønt, for vi har ikke D-koden enda, men informasjonen ligger der. Vi må bare D-koden, og når vi skjønner den da, så blir det ikke informasjon, men vi oppdager den informasjonen som er der. Sånn tenker jeg. Ikke sant? Det kan jo fort bli sånn at du bare mener ikke skyrapp. Du tolker den på en måte, jeg tolker den på en annen måte, så begge liker det rett. Det stemmer jo ikke. Hva med en regnetung sky da? Er det ikke perspektivet som ser oss? Det er kjempeviktig. I jordkloden-universet er det en regnsky, en regnsky, men for oss lager vi informasjon, for det kan gi oss, vi kan forutsi informasjon. Vi lager informasjon av Einstein fordi vi skjønner av erfaring at dette er kommet til å bli vann. Så hvis du går ut i naturen i skogen, så ser du noen tegn og ting og tang som skjer, en sky og noen vindlyder og en fugl. For Lars Månsen er det antageligvis litt annen informasjon enn det er for meg. Han catcher det på andre måter enn meg. Da tenker jeg at det er masse informasjon der som han ikke catcher. Så det er ikke det at det blir informasjon når jeg Vi fanger informasjonen på forskjellige måter. Men det er som sagt litt sånn terminologisk spørsmål, for du kan begynne med data, du kan begynne med informasjon, du kan begynne mange steder, og så prøve å forstå andre ting i kraft av det. Det er en sånn teoretisk helhetssyn hvor du velger å begynne. Men vi ser det i kraft av liv, ikke sant? På et solsystem eller en planet hvor det aldri har eksistert liv, hvor det bare er materie, er det Kan vi si at for oss er det masse informasjon på den planeten, men er det masse informasjon på den planeten? Er det ikke det? For oss er det det. Se fra jorda uten noe liv, og så kommer det en mørk sky over. Så tenker du, er det informasjon i denne verden? Det er masse informasjon, tenker jeg, men det er ingen der som fanger det. Men ikke for stein? Nei, for stein fanger det ikke. Så det er ikke informasjon for, for jeg mener informasjonen ikke behøver å ha noe for. Så det er ikke informasjon for steinen eller for noen andre, for det er ikke noe liv det heller. Men hvis jeg hadde vært der og sett det i mørk og sky, så hadde jeg tatt meg regnjakke. Ja, selvfølgelig. Så der ligger det latent. Det blir kanskje mer eller mindre terminologisk hvor du vil velge å starte. Men det som er det filosofiske prosjektet jeg er ute etter, er å starte med informasjonsbegrepet, og så forstå resten av verden ut fra det. Det er det jeg jobber med nå for tiden, og så videreutvikler jeg en bok av det du har foran deg. Det å begynne med informasjon, og så prøve å forklare alt ut fra det. Dette er jo filosofens gamle drøm, det å finne denne ene tingen som forklarer alt. Noen velger Gud, noen mener det, gamle grekerne mente det var vann, det var jord, det var luft, det var ild, de har prøvd seg på alt. Jeg prøver meg på informasjonen. Hahaha! Det er målet å forklare alt ut fra det. Men det utelukker ikke at det må være for noen. Det kan være for eksempel hvis bevisstheten er uforklarlig, ut fra algoritmer, kroppen vår, fysikken. Hvis det er noe som er grunnleggende strukturer i virkeligheten, at bevisstheten vår må med fra begynnelsen av når du skal forklare verden, for du klarer ikke å forklare den i kraft av noe annet, da kan det fortsatt være at alt er informasjon. men at det må være informasjon for en annen type informasjon. Så alt er informasjon, enten som bevisst informasjon eller som ubevisst informasjon, men alt er enten eller, og all informasjon er informasjon for den ene og for den andre. Sånn at det kan være relasjonell informasjon. Så du kan fortsatt tenke at, holde ditt syn da, og mene at det må være... La oss si en tanke. Din teori. Din helhetsteori om virkeligheten. La oss holde den. Det kan vi godt holde, og fortsatt mene at alt er informasjon, men da må vi bare slenge på at det er informasjon for en annen type informasjon. Så alt er informasjon for en bevissthet, som også er sin egen type informasjon. Som kanskje mange filosofer mener må være informasjon for en annen type bevissthet. Så du kan ikke ha én bevissthet i isolasjon. Du må ha to. Fordi det å være bevisst, da må du være bevisst om noe. Så du må ha to ting for å få bevissthet. Det er noen som mener. Skal være helt ærlig med deg nå. Jeg tror jeg aldri har kjent på en så trang til å ta en sopptripp noen gang. Det ville vært helt fantastisk. Hva bruker bare? Dette her er sånn. når folk sier til meg spesielt, hvorfor stilte du ikke gjest noen kritiske spørsmål? Hvorfor fulgte du ikke opp det og det? Det er fordi det foregår 14 tanker i hodet på en gang. Når vi er inne i dette nå, så tenker jeg at dette her må jeg høre på nytt, for at jeg greier å ta inn om meg. Det er veldig spennende. Det er veldig kult. Det som irriterer meg er at folk trolig skjønner det. Folk tror de har svaret, eller dette er tull. Så har de egentlig ikke skjønt hva det dreier seg om. Det er det som irriterer meg. Nå skal ikke jeg gå og si at jeg skjønner alt. Det er masse jeg ikke har skjønt også. Det er deilig å skjønne noe i 15 minutter. Sånn som i går jeg sa til Solingang, nå skjønte jeg informasjon. Men det kan være at du har rett om informasjon. Det motsier ikke den teorien jeg jobber med. Men det er to synspunkter på hva informasjon er. Men jeg tenker det er best å starte med informasjon, som er et grunnbegrep som ikke trenger å være for noen, ikke trenger å tolkes, ikke trenger å være meningsfull. Og så kan du slenge det på toppen med bevisstheter og prøve å forklare det. Jeg tenker det er helhetlig, store bilder, så det lønner seg, men det kan være at jeg snur etter hvert og tenker annerledes. Men ideen er at informasjon skal ligge under alt det er til syvende og sist, ingenting annet enn informasjon. Og vi har enda ikke svart på hva spørsmålet med informasjon er, merket det du ikke spurt meg det. Du har bare sagt at det er noe som får noen, men hva er det? Hva er det? Skal vi si hva det er? Ja, si hva det er. Det er jo flere syn på hva det er, men det er noen innfallsvinkler som er veldig interessante. Det ene er at informasjon er Reduksjon av usikkerhet, er det noen som mener? Jeg kan ta den først, for jeg mener ikke jeg er den vi burde starte med. Men du stiller spørsmålet, når har du informasjon, og når har du ikke informasjon? Hvis du ser på en lysbryter som kan være av eller på, og når du ikke vet om den er av eller på, så har du ingen informasjon om det. Men når du vet at den er enten av eller på, så har du masse informasjon. Da har du full informasjon. Den har bare to tilstander. Er ikke usikkerhet også informasjon? Nei, så ideen her er at du måler informasjonen utifra det motsatte. Utifra usikkerheten er det motsatt av entropi. Entropi er at det blir mer og mer ustrukturert. Da har du mindre og mindre informasjon. Og så har du mer og mer informasjon jo mer struktur du har. Så når du vet at lysbryteren er på, så har du full struktur på den lysbryteren. Eller når du vet den er av, så har du full struktur, for den har bare to tilstander. Og når du ikke vet man er av eller på, så har du null informasjon, null struktur. Det er en måte å kvantifisere, kvantitativt forstå det, men det sier jo egentlig ikke hva informasjonen er. Det sier bare en måte å forstå det, eller korrelere det med usikkerheten vår. Så hvis jeg vet hvor unga mine er, så har jeg ingen informasjon. Hvis jeg vet at det er i Oslo, så har jeg litt informasjon. Hvis du ikke vet hvor unge dine er, så vet du i hvert fall at de ikke er i din nære radius. Så du vet noe. Nei, det er ikke sant. Jeg kan sitte i yngestolen og drive med noe og ikke vite at de er i samme rom. Men du kan si med sikkerhet at de kanskje ikke er i det rommet eller i leiligheten over, så kanskje du har alltid noe informasjon. Men de påstår at de har stått og pratet med meg lenge før jeg har registrert at de helt tatt er der. Nei. Så er du ennsatt deres eksistens. Så jeg tror det kommer an på hvor tentativ man er. Men det er en bedre måte å forstå det på. Det er en veldig kjent slagord som kommer fra 50-60-tallet, men som ble gjort enda mer populær på 70-tallet, hvor den sier at informasjon er en distinksjon som utgjør en forskjell. Når du har informasjon, så har du en distinsjon i noe, og det utgjør en forskjell, den distinsjonen. Så tenk igjen på samtalen vår, når jeg prater nå, det jeg sier, det er distinsjoner i stemme, i lyder, i bølger, distinsjoner i språket, og det utgjør en forskjell. i samtalen. Hva jeg sier. Hvis jeg sier blululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululululul som har noen relevans. Da kan du si at det er ikke informasjon i den samtalen. Så det må være en distinsjon i noe, men det må være en distinsjon som utgjør en forskjell. En måte å tenke på er å si at det er det informasjonen er. Det er distinsjoner som utgjør forskjeller. Da kan du tenke deg at alt i virkeligheten er distinsjoner som utgjør forskjeller. Hva er forskjellen på en elektron og et proton? Jo, det er en distinsjon som utgjør forskjellige forskjeller. Altså den ene er negativt ladet, den andre er positivt ladet. Så den utgjør faktiske forskjeller, men det bør ikke være for noen. Det er bare forskjeller, det er kausale forskjeller, det skjer forskjellige ting. Så det er distinsjoner i materie som utgjør en forskjell. Og de utgjør forskjellige forskjeller, og derfor er det forskjellig informasjon. Der informasjon er, sånn jeg ser det da. Da bør det ikke være for noen, men vi kan da tolke forskjell, Det negative og det positive ladningene for eksempel, forskjellig. Og da er det jo informasjon for oss også. Og da er det semantisk eller meningsfull informasjon for oss, men det er fortsatt informasjon uavhengig av oss. Dette må jeg høre om igjen. Og da er det interessant, hvis alt i virkeligheten er sånn, det er jo helt sykt interessant, det er sånn mindblank. Fordi hvis alt er sånn, så er jo egentlig alt i virkeligheten bare forskjeller som utgjør en forskjell, eller distinsjoner som utgjør en forskjell. Alt. Så hva er det som gjør noe fysisk? Mange tror jo i dag at virkeligheten er et fysisk fenomen. Alt er fysisk, alt kan forklare fysisk. Bare åpne opp hjernen så skjønner du alt, menneske. Hva er det da hvis jeg sier alt er informasjon? Jo, det betyr at alt det fysiske, det er bare distinsjoner som utgjør forskjeller. Det er det det er, i syvende og sist, ikke noe annet. Og så er det noen som sier da, dette er kanskje hovedinnvendingen, ja, men må det ikke være en forskjell i noe? Så må ikke informasjonen ha en bærer? Du kan ikke bare ha informasjon, du må ha noe som det implementeres i. Og det tror jeg ikke er riktig da. Det er det jeg leker med nå, at la oss anta at det ikke er sånn. At du ikke trenger en bærer, fordi bærerne er også bare informasjon. Det er litt sånn som softwareprogrammet i en datamaskin. Du trenger datamaskinen for å spilles ut, men datamaskinen er jo også egentlig bare informasjonen jeg får. Hva er det? Jo, det er fysisk informasjon som står ved hvis du har med. Så det er også informasjon. Så bærerne er også informasjon, så det blir bare informasjon for informasjon. Og da får du distinsjoner som utgjør en forskjell for andre distinsjoner som utgjør en forskjell. Så er det informasjon all the way. Hele veien ned, hele veien opp, hele veien ut, i alle retninger. Det er spesa. Men det er en veldig kul tanke, for den kan forklare veldig mye. Nå blir vi veldig fagligere. Det er jo målet i en filosofisk teori. Jeg vil ha et verdensbilde. Når jeg dør skal jeg ha et verdensbilde som er utviklet, henger på greip, alt henger sammen, vitenskapen henger sammen med hverandre, vitenskapene og bildene, fysikken og kjemien henger sammen, alt skal henge sammen på en eller annen måte. Det er målet for en filosof å få et verdensbilde egentlig. Og her er starten av ideen at du skal få et verdensbild ut fra et informasjonsbegrep. Du skal forklare alt du ser, og alt vi observerer, og alt vi finner ved vitenskap. Du skal gi en beste forklaring på alt. Beste helesteorien om alt. Den vinner. Det er den som ler til slutt. Og det er målet med det her, å få informasjonen som grunnbegrepet, og så forklare alt annet ut fra det. Så forklare hvorfor funker matematikken så godt i fysikken. De bør jo egentlig ikke andre med hverandre å gjøre det. Hvorfor funker det så godt? Jo, det er fordi matematiske strukturer gir oss den informasjonen vi trenger for å ... Den har samme informasjon, samme struktur som det vi finner i fysikken. Det er derfor det matcher så godt. Hvordan henger kroppen sammen med bevisstheten? Jo, fordi det er samme informasjon fra forskjellige vinkler. Det er litt sånn jeg jobber da. Hvordan får du sove på nettene, tenker jeg? Jeg sover veldig dårlig. Jeg har ikke sovet på mange dager. Du snakker om å faste. Jeg snakker om å sove. Det jeg ligger og tenker på ble ganske jordnært i forhold. Men det er en veldig kul idé. Jeg elsker den ideen her, for jeg tror den er inne på noe veldig viktig, samtidig som jeg tror det egentlig ikke er så mye nytt i den. Det er også ganske interessant, for jeg tror det er veldig dårlig å tenke at jeg skal komme opp med noe helt nytt og spennende, men jeg tror det er en veldig god idé å kunne... De gode filosofene kommer ikke opp med noe som ingen har tenkt før, men de kommer opp med riktig måte å tenke på det på. Det er litt sånn, når du ser på for eksempel spørsmålet da, må all informasjon ha en bærer? Det er det store spørsmålet for den teorien her. Eller kan det være informasjon uten at det bæres i noe? Og da, hvis du tenker på Platon og Aristoteles, som er som de to av de første filosofene i vestlig tenkning da, det var som Aristokratus, og så var det Platon som var eleven hans, og så var det Aristoteles som var eleven til Platon. Det var de tre i gamle Hellas, gamle Aten, sånn rundt 400-300 før vår tidsregning. Og Platon mente at Former, ideer, det var det som var grunnleggende, og så drev alt det materielle å streve etter å realisere de formene. De kunne eksistere helt uavhengig av den platonske himmel, disse formene. Så en hest, idé, en hest, eksisterte mest av alt. Og så var hesten bare en dårlig realisering av idé, en hest. Men idé, en hest var det som var mest virkelig. Aristoteles mente motsatt. Han mente at du kunne ikke ha idéen om en hest uten en hest. Så hesten var der, og da kunne du ha idé, en hest. Men uten hester så hadde du ingen idé, hest. Så det måtte ha vært en hest som har realisert en idé, så de var i motsatt retning. Og litt det samme her, det er akkurat det samme som foregår her. Kan du ha informasjon? Ideene til platen er egentlig informasjon. Informasjon i formasjon henger faktisk sammen med idé. Så det kan jo være ... Former sier man ofte på Platons språk, at det er formene som eksisterer, og det er jo formasjon som henger sammen med det. Så poenget er, tilbake til poenget, poenget er at det er samme debatten får vi her. Kan du ha informasjon uten en bærer, eller må du ha en bærer for å ha informasjon? Så du er på Platons side her? Ja, jeg ender på Platons side, og det overrasker meg litt, for Aristoteles er min favorittfilosof. Så det overrasker meg litt, men akkurat på det her så ser jeg ut til enden der da. på Platons side. Så det er ganske interessant å se at gamle debatter får ny språktrakt, i vår tid, og på en måte kan forklare ting på nye måter å se det med, litt sånn barnlig blikk som vi var inne om tidligere, at du ser ting litt på nytt, selv om det er gamle ideer, det tror jeg er veldig viktig, og det er målet her. Så jeg har veldig tro på den teorien jeg får løp i. Det er veldig kult å utforske, men så er det mye spennende ting jeg kan utforske, sånn som kunst, jeg er veldig opptatt av kunst, og Jeg mener at denne teorien kan være med å forklare hva det er vi ser i gode figurative bilder, for eksempel. Når vi ser et godt maleri, vi nevnte nærdrum tidligere, jeg var på nærdrumutstilling nå i Oslo, siste uken har det vært nærdrumutstilling i Oslo, og der når du ser et ansikt i en av bildene hans, hva er det vi ser? Og min teori er at han klarer å fange akkurat den informasjonen som trengs, for at vi skal gjenkjenne et menneskelig ansikt uten at vi gjenkjenner noen konkrete personer, vi gjenkjenner mennesket som en form i en tilstand. Man klarer å fange akkurat riktig informasjon fra fotelet. Det er en sånn magisk balanse. Hvis det ble for konkret, så vippet det over til å bli bare noen konkrete ting og kopiere det. Det er ikke den største kunsten. Hvis det blir for fjernt, så gjenkjenner vi ingenting. Da blir det abstrakt, da blir det modernistisk. Han balanserer akkurat på den fine balansen mellom det konkrete, partikulære etterligningen og den abstrakte, fjerne, ufølsomme, umenneskelig greiene. Han finner den magiske balansen, og det handler om informasjon. Han klarer å fange akkurat den informasjonen, og det er sykt vanskelig å oppnå. Dyp undring for det. Så denne teori skal forklare alt av det som er målet. Så det er ikke små tre. Så det er stormannskalskap? Hva er det som mener du? Hvis du vil at jeg skal si det, så sier jeg det. Jeg er litt overfilosof, så jeg jobber med noen ordentlige stormannskalskap-greier. Pass deg på meg. Det er litt sånn du sikter på stjernen, og så treffer du kanskje en tretopp. Kanskje. Er det her noe vi kunne gått over til som et kapittel som Det er også her med det her med om vi lever i en simulasjon med Matrix-filmen som baktepe. Det er en veldig kul overgang, egentlig. Fordi... Har du sett den nye Matrix? Nei, vet du hva? Den der på... Jeg så den var på... HBO Max, så har jeg rantet så fælt på Facebook at sett på traileren og jeg føler jeg har en god trailer-nese, og det så skammelig ut, de klippene jeg så. - Det var jævlig dårlig. - Det var dårlig, ja. - Vi begynte å se den, vi hadde ikke sett ferdig. - Den landet på, jeg tror den ligger på MTV, jeg tror den krøpet helt ned på femtallet eller noe sånt. - Ja, så var det på grensen til parodisk. Jeg begynte å tenke at de kanskje kødda med oss. - Ja, nei, det var dårlig greier. - Men skal vi se nå, ligger den på 5,7 på IMDb. Det er protest. - Si meg ingenting, er det dårlig eller bra? - Det er av 10 i score da. - Ta Ex Machina, hvor ligger den? - Den første Matrix-filmen ligger på 8,7 av 10. - Har du det foran deg nå? - Ja, jeg gulgla den. - Ja, sjekk Ex Machina. Det er den beste filmen på kunstig intelligens. - 2014? - Ja, den beste filmen på kunstig intelligens. Den ligger på 7,7 på IMDb. Det er jo skandal, den burde ligge på 10. 7,7, altså alt over 7 ser jeg. Ja, den burde ligge på 9,9, det er noen små feil her. 7,7 det er det samme som scoren til Tenet. Jeg elsker Tenet. Jeg har ikke sett den. Har du ikke sett Tenet? Det må jo være med tanke på entropi. Det er en av de filmene jeg burde ha sett, men jeg har aldri sett. Men helvete, den må du se gjerne 3-4 ganger. Ok. Har du sett Eksmaken da? Jeg lurer på om jeg har. Det er jo skandalig. Nei, du, den har jeg ikke sett. Det er ikke sant. Da har vi skuls. Hvorfor har jeg ikke sett den? Den er helt konge. Den er veldig bra. Jeg bruker den undervisning også. Gjør du det? Ja, ja. Det her må jeg jo se. Hvorfor har jeg ikke sett den her? Det er skapelsesberetning på syv dager, hele greia. Yes. Så den er ikke på 10 av 10, det er jo skandalig. Det er bare fordi folk ikke har skjønt det sikkert. Den har 92% på Rotten Tomatoes da, hvis det gir deg roer selv. Det sier meg ingenting, hva betyr det? Det er jo sånn sånn... en sånn nettside hvor kritikere og publikum samles og anmelder sammen så lager man en totalskår på det blir et enormt volym da så det er veldig sånn jo flere folk som sier sin mening om det, jo mer robust blir skålen. Det sier jo ingenting. Hvis du tok den testen i Tyskland 1939, så er det jo flere som sier det er mer robust har det ment å være. Det høres ut som en dårlig idé. Hvis du tar Rotten Tomatoes på i 1939. Det er en fryktelig dårlig idé, bare følg om realiteten her. Men jeg har jo mistet alle respekt for kritikere, jeg har jo sagt det. Ja, det er helt innlysende i og med at det er MDB og Rotten Tomatoes. Jeg synes det bare er litt litteraturkritikk og alt. Det er bare tull. Men har du noen gang hatt tillit til det? Ja, litt. Når jeg var yngre så hadde jeg jo litt tillit til det og hørte litt på de og sånn. Men nå er det bare tull. Det er noen bra. Det er noen håndfølger som gjør en bra jobb alltid, som er proff og sånn. Men Det er jo stort sett bare synsing. Jeg kunne ikke bry meg mindre. De definerer ikke hva de driver med, de bare føler noe. Jeg er jo ikke interessert i hva de føler. Først må du si hva slags film jeg skal anmelde nå. Hva slags type film er det? Hva er det den prøver å oppnå? Oppnår den det godt? Jeg driter om du liker filmen. Det er noe helt annet. Du kan jo være helt skakk og like den, men det sier meg ingenting. Jeg må vite, er det en bra film? Ikke om du liker den. Så må jeg evaluere om det er en bra film, ikke om du liker den. Det er det kritikere blander. Jeg tror ikke det går an. Jo, det går helt fint an. Du kan si at maleri er bra, men jeg har ikke helt sannsynlig for den sjangeren. Kan du si en veldig bra film som du ikke liker? Nei, jeg er ikke så god på film når jeg ser så lite TV, men jeg kan si på maleri da. Sånn som Goya. Goya er jo en veldig viktig og god maler. Ja. som jeg har fått litt mer respekt for nå i siste, med tegningen hans. Men jeg respekterer han og innser hva som gjør at han er veldig god, men jeg liker han ikke. Aldri hatt noe sannsynlig for han. For han eller det? Nei, for malerien hans. Og så er det en del kunstnere som lever i, jeg skal ikke nevne navnene, for de lever mange av de i dag, men som jeg på en måte liker. Men som jeg kjenner ikke er blant de beste. Ja, som en hitlåt liksom. Litt sånn guilty pleasure. Jeg liker det, men jeg kjenner at det ikke er blant de beste. Og det illustrerer jo egentlig bare at det er jo forskjell på om noe er bra som det det er ment å være, og om jeg liker det. Hvis ikke det var en mulig forskjell, så hadde det ikke vært mulig å gjøre fremskritt, det hadde bare vært forandringer da. Ja. Men jeg gjør fremskitt, jeg lærer meg nytt, jeg setter meg inn i klassisk musikk, jeg begynner å like det mer og mer, fordi jeg også skjønner det mer og mer. Så det interessante spørsmålet er jo ikke om det skille finnes for deg. Det tror jeg finnes. Det var masse jeg likte før som jeg syntes var dritt i dag. Og jeg mener oppriktig at det er objektivt. Det er bare dritt. Jeg var bare dum. Og det skyldes fremskritt, heldigvis. Men det som er interessant er jo, kan du virkelig forstå at noe er skikkelig bra uten å like det? Det er litt vanskelig. For jo mer jeg setter meg inn i gåia, jo mer merker jeg litt motvilje at jeg har veldig sans for det. Hahaha! Det er lett å like noe som ikke er bra, men det er vanskeligere å skjønne at noe er bra og fortsatt ikke like det. Nå snakker du også om en maler med malerier som er... Ta maler og malerier som er veldig kjente, så det er en viss konsensus, eller noen, det er hevet over tvil at dette her har historisk og kulturell verdi, så er det mye lettere å si, ja, jeg vet det er bra, men jeg liker det ikke. Du må jo være på noe som er en fresh take, at det er en type ny bok, en ny film, et maleri som ingen har vurdert eller sett før. Det er da man uhylder det eneste tidspunkt man kan si det. Dette er bra, men jeg liker det ikke. Du er jo menneske og blir påvirket av alle andres meninger. Det finnes ikke ting du har likt som du ikke synes er så bra lenger. Skal jeg si noe ganske interessant? At de tingene jeg liker aller aller best, har jeg som regel misslikt fra første øyeblikk. Filmer, musikk, artister. Den artisten der, jeg fikk fordra det. Det verste jeg visste da jeg var ung, var prodigy. Og så ble det min forløte artist. Og det gjelder også med filmer, og spesielt musikk. De tingene jeg hører mest på, er ting jeg var veldig skeptisk til i starten. Men det vokser på deg? Ja. Så det er interessant, for da setter du deg mer inn i det, du skjønner det bedre og bedre, og så vokser det på deg, og det er ofte et kvalitetstegn. Hvis du hører en poplåt, og så er det, oi, det var fengende, og så er du lei en to minutter etterpå, orker ikke høre den igjen. Det er en ting, men hvis du hører noe, og så bare, oi, jeg skjønner ingenting, jeg er bare tull, og så hører du det en gang til, og så, ha, der var det noe, og så bare begynner du å digge det. Det er mer sånn at jeg kanskje blir, ikke skuffet med, men blir sånn ignorant, eller sånn, hva heter det, indifferent av å høre på det, eller se det. Det er ikke at jeg misliker det veldig stort, men at det indifferentet blir til mer sånn dette her vokser på meg på en sett og vis. Det er veldig interessant. Det er et robustet tegn for meg at de tingene som jeg synes tåler mest repetisjon er ting som jeg ikke nødvendigvis ble forelsket av i første blikk. Det er jeg helt enig i, og det er ofte de Alt fra musikk til bildekunst og alt som du tenker er det beste, er det som vokser på deg og aldri går tomt. At de kommuniserer med deg på en helt annen måte enn bare det som underholder deg. Så jeg skiller meg mellom underholdning og god kunst. Det er lett å bli underholdt, men det er vanskelig å kommunisere med god kunst, og det er det som ofte er kvalitetstempelen, men det er veldig viktig også. Og så si, det er mitt poeng egentlig, hvorfor jeg ikke liker kritikere, det er viktig også, tenke, for det er en forskjell mellom hva jeg liker og hva som er bra, så det er ikke en og samme ting. Fordi hvis du tenker det, så er alt jeg liker bra. Det stemmer jo ikke. Så det må være en forskjell her. Og da er det viktig å først forstå hva det er et verk eller en ting er. Du kan ikke bedømme en eple fordi den ikke smaker peiret. Hvis du skal bedømme et epple, om det er bra eller lårlig, så kan du ikke si at dette er dårlig, for det smaker jo ikke pære. Du må tenke at det er et epple. Smaker dette godt som epple? Da kan du bedømme det riktig. Da kan du si noe objektivt. Hvis det da er veldig smakeløst, så er det ikke et godt epple. Hvis det er veldig surt, da er det kanskje heller ikke et godt epple. Da kan du begynne å si objektive ting. Samme gjelder musikk og kunst. Hvis du skal bedømme et rapalbum, så kan du ikke bedømme det på rockestandarder eller klassisk musikk. Det er en grunn til at du ikke har samme anmeldere i klassisk musikk og i rockmusikk, for det er forskjellige ekspertiser du må forstå hva verkene er og prøver å oppnå. før du bedømmer det. Det mangler jo ofte i litteratur. Du har bare litteraturanmeldere som anmelder alt mellom himmel og jord. Du har billedkunstanmeldere som anmelder alt mellom himmel og jord. Så har du en person som er veldig opptatt av modernistisk, abstrakt, konseptuell kunst, og så går den og anmelder også en klassisk figurativ malerutstilling. Det er jo helt håpløst. Det er som å sette en punk-rocker til å anmelde en oppsetting av Bach, St. Matthews, Persson. Det blir bare dumt. Er det sånn at du tenker at vi trenger egentlig kritikeren? Ja. Jo eldre jeg blir, jo mer tenker jeg det. Men jeg innser jo at de har en rolle. Jeg innser jo at de har en rolle når de er gode. Problemet er bare at de har så dårlig kår og det er så alt for mange av de. De burde ha dårlig rekord, sånn at det blir mange ferdige. Neida, men det er så få som er gode da. Jeg tror det er det som er mitt problem. Det er akkurat som redaksjoner slipper inn alt mellom himmel og jord til å anmelde hva som helst. Du må jo ha litt skam. Du kan jo ikke drive å anmelde ting du ikke kan noe om. Det er det som er så pinlig. Jeg så noen anmeldelser av nærdromutstillingen for eksempel i Oslo. Det er bare pinlig. Det er flaut å lese, for de er så ignorante om hva de egentlig driver å anmelde. Samtidig som de tror at de kan mye mer enn de gjør. Det er det pinligste av alt. De har alltid tenkt på dette med David Beckham. Du husker han, ikke sant? David Beckham var jo da Fotballsparket Manchester United, han var den første som begynte å ha frisyrer og tattiser og smykker og smykke seg og bli veldig kjekt da. På banen. Og fikk masse modelloppdrag. Så han var jo en jordebok. Men han scorede jo mål. Han var jævlig god på frispark, blant annet. Så da kunne han tillate seg å være litt sånn eppelkjekk. Men hvis han satt på benken på B-laget, og han da satt og sminket seg, så hadde han tapt litt kredd. Da kunne han ikke tillatt seg det samme. Det samme gjelder litt i det der, da hadde det vært litt mer pinlig å se på Men det samme gjelder kritikeren. Hvis du tror du kan masse, og så sier du så håreisende dumme ting om et maleri, eller du sier dette er et mestverk, dette er slurvete, og så sier du ikke noe mer. Du begrunner ikke, du hever deg over og forklarer hva du mener. Da blir det bare pinlig. Er det ikke et grunnlig problem at kritikere ikke har noen egen erfaring fra å være kreative eller utøver? Ja, det er jo ofte kritikere i kunst, bildekunst, de kan jo ikke tegne. Det gjelder nesten alt. Det eneste stedet hvor det praktiseres litt, er at noen forfattere også er kritikere, mens i film, musikk, kunst og scenekunst sammenheng, så er det veldig sjeldent. Det er alltid unntak, men det er ofte et problem. Jeg har av og til studenter som kommer til meg og sier at de vil skrive en masteroppgave i filosofi, og så vil jeg skrive om fysikkens filosofi. Da er det første jeg spør, har du noe fysikk fra før? Har du studert fysikk? Kan du noe fysikk? Og i svaret da er nei. Så er det en jævlig dårlig idé å skrive fysikkens filosofi, for du vet jo ikke hva fysikk er. Det er jo ikke noe erfaring. Og det som er veldig populært i filosofi nå, er jo å skrive metafilosofi, altså du skriver filosofi og filosofi. Du skriver filosofiske tekster om hva filosofi er. Det har blitt veldig populært av en eller annen merkelig grunn. Og da kommer det en student, en bæsjtegradstudent, som sier jeg har lyst til å skrive om hva filosofi egentlig er. Så blir det litt sånn, du har ikke gjort noe filosofi enda. Du vet ikke hva det er. Hvordan skal du si noe om hva det er hvis du ikke har erfart det førstehånds? Det er helt annet. Når du leser kunsthistorie og du leser kunstkritikere, så er det veldig ofte betrakterens ståsted, og det er veldig ofte alt det kontekstuelle rundt som blir fokusert på. Det er alle ismene, historiske tråder, tradisjoner, kategorier, alt rundt. Og så er det hvordan det oppleves å stå der. Veldig ofte fokuset. Og så trekker de historiske tråderne. Det er interessant og nødvendig og artig å gjøre det, men det som ofte mangler er hva er det denne kunstneren har oppnådd fra et kunstnerperspektiv? Hvor god er han til å male? Hvor godt er dette malt? Hva er det den ønsker å oppnå med disse maleriene? Er det noen fortellinger han prøver å gi oss? Hvordan har han fått frem det med hjelp av komposisjoner? Hvordan har det utviklet seg over denne kunstners karriere? Hva er stilarten han forandrer seg i? Men hvordan er penselstrøkene nå i forhold til før? Hva slags palett bruker han? Alt det tekniske. Kritikeren har ikke peiling. De vet ikke hva de vil si. Og maler en maleri ofte. Det er som å sette en student og skrive en bachelorgruppe om fysikkens fyrsyn når du aldri har gjort fysikk. Det er pinlig. Det hjelper selvfølgelig ikke da heller at du har kunnskap fra litteraturvitenskap, eller filmvitenskap, eller kunsthistorie, eller kunstakademien. Jeg vet ikke, til hvor du lærer teoretisk kunst, det har vel ikke Det hjelper ingenting. Det hjelper mot den første formen å gjøre det på. Den å kontekstualisere, se alt i kontekst, er veldig populært. Det hjelper å se alt i historiske tråder av studert historie. Så ser du at det minner om den kunstneren. Nå overdriver jeg litt, karikatur, men poenget står. Det hjelper mot å se alt det rundt. Kontekstuelle, historiske, alt sånt. Det hjelper å ha lest litteraturhistorie og kunsthistorie og alt mulig rart. Men det som jeg klager på, at det ofte går tapt, er kunstners perspektiv. Hva er håndverket? Hva må til for å få det til? Hvor stor bragd er det egentlig å male denne huden sånn? Hva er det han får til som andre malere ikke har fått til? Hvorfor skinner denne huden så fælt? Hvorfor er den muskeren helt fantastisk mykt lagd? Hvorfor har du bare lyst til å se inn i øya på den? Hva er det han har fått til i lys-skyggeforholdet i hjørnene av øyet? Hvordan er munnvikene og øya i forhold til hverandre som får til det uttrykket? Dette skjønner du ikke hvis du ikke har prøvd å male eller tegne. Du skjønner ikke hvor stort det egentlig er å få til det. Og det går tapt. Fordi du bare sier, han var en del av dette miljøet på 70-tallet, og så var det sånne ismer der, han er inspirert av den fra 1840. Det er bare røyk, det er ikke noe ille. Ja, gi mening. Det er derfor jeg tror det også er vanskelig, som vi sa tidligere, ikke like noe når du får respekt for det. For jo mer du setter deg inn i det, jo vanskeligere er det å si, jeg skjønner nå hvorfor dette er så bra, men jeg liker det ikke. Det er ganske vanskelig. Jeg trodde det var helt skilt at du kunne like noe som var bra, og ikke like noe som var bra, og noe dårlig kunne du like. Jeg trodde alt var helt avskilt, men det tror jeg litt mindre og mindre etterhvert som årene går. Fordi jeg tenker at når du skjønner noe, så ... hvorfor noe er bra, så begynner du å vite at man skal like det, fordi du skjønner at det er bra. Jeg vet ikke om jeg gjorde meg som djevelsalvokat i sted, men det er i hvert fall nok av musikk jeg kan si dette her, dette synes jeg er helt jævlig å høre på, men jeg kan høre at det er bra. Ja, det er det. Altså på musikksiden. Jeg er helt enig. Det som er interessant er motsatt. På Rukstad hadde jeg en selvansaking på Guilty Pleasures i musikk. Det finnes noen skiver som jeg har hørt, veldig mye på siden jeg var tenåring og opp igjennom, og som jeg fortsatt skrur på full guff i bilen gjennom det, men som jeg ikke sier til noen. Hva da? Jeg skal si det. Men først, det er en del skiver som du hører på, og har hørt mye på, men som du aldri har snakket om, aldri skryter av, og synes noen av dem kanskje til og med er litt pinlige. Spinn-doktors? Nei, det har jeg aldri hørt på. Men det er noen sånne. Og så er det noen du liksom sier at du er veldig fan av, hører mye på, men hvis du sjekker spillet i stedet, så hører du ikke så mye på det, vet du. Det er ganske interessant, for det sier noe om hvem du skulle ønske du var, versus hvem du faktisk kanskje litt sånn på overflaten er da. Og jeg har noen sånne interessante Guilty Pleasure skiver som er helt utspilt, liksom. Har du noen? Noen mine egne? Ja, som du hører mye på, eller flau over, eller aldri bare en av dem. Jeg har sluttet å være flau over og høre på musikk. Nei, Jeg har aldri vært noe flau over å høre på noen ting i det hele tatt, egentlig. For meg på musikk så har det vel aldri vært noe der. Men du bør ikke være flau heller. Det kan være sånn at det er noen skiver du bare har hørt mye på, men aldri av en eller annen grunn aldri har snakket noe særlig om. Jeg tror jeg bare har det på film. Ja. at jeg kan for eksempel si at jeg elsker gamle Adam Sandler filmer det synes jeg er helt hysterisk morsomt det kan jeg gjerne se om en gang men er det bra? Nei, det er det sikkert ikke så var jeg bra da så bare er det bra for meg eller er det bra objektivt men på musikk nei, der er det liksom når jeg skal sette på musikk så er det jo for å gi meg selv en rus og en opplevelse og en litt inspirasjon eller for å roe nervene og da setter jeg ikke på musikk som går mot det, og jeg har ingenting i musikk som jeg skammer meg over å høre som gamle hitter, det gir meg veldig lite det eneste at det må være sånn at hvis målet er å kjenner på nostalgi, på gamle følelser, så kan jeg sette på en nummer én hit fra 2000-tallet. Det er en låt vi har hørt på da, som gir noe nostalgi, men jeg begynner å flau å høre på det. Det er mange andre ting jeg blir flau over, men det er ikke det. Jeg er begge deler, egentlig. Jeg fant blant annet en som jeg har hørt vanvittig mye på, som jeg ikke er flau over, men som jeg aldri har snakket noe særlig om. Det er helt utspilt. Er du spøtt nå? Det er Jon Bon Jovi sin soloalbum Blaze for Glory fra Young Guns 2. Har du hørt det? Nei, jeg kan ikke si at jeg husker det bra. Ta og hør på den en gang. Det er helt sykt kul skive. Den er så litt sånn feel good. Den forteller historien om Billy the Kid. Så det er fra Young Guns, den westernfilmen. Ja. Og låten er så jævlig... Nei, den er ikke så flau over, men jeg har bare hørt sykt mye på den. Men jeg har aldri gått og sagt at jeg er fan av den. Skjønner du? Jeg ser linkene med tennering, jeg hørte på den hele tiden. Så var det bare sånn jeg hørte på den, jeg snakket aldri noe særlig om det. Og fortsatt den dag i dag, når jeg er i bilen, så kan jeg skru opp Blood Money, nummer fire på den skiva, bare full guffe, og bare synge med, for jeg synes det er så kult. Så det er en sånn gulv, men en som er litt mer flau over er kanskje... George Michael? Nei. Jeg likte jo George Michael litt. Jeg tror ikke jeg stikk ut og sa det. Nei, ikke sant? Det kommer frem, skjønner du. Du har nok noen du også er litt flau over. Det er ikke så kult å si at jeg liker måten George Michael danser og bruker kroppen på. Hahaha! Det er ikke det du blæster ut i skolegården. Det filosofiske interessante er den forholdet mellom hva vi umiddelbart liker og hva vi skulle ønske at vi likte. Det er ikke alltid samsvar. Alle skulle ønske at de likte klassisk musikk. Ja, men det er mange som på en måte ... Ja, og det er et godt eksempel, for det krever også litt arbeid, for det kommer så over deg en terskern til å begynne å like det, ikke sant? Og skjønne forskjell på innspillinger. Og da igjen er du tilbake til når du skjønner hvorfor en innspilling er mye bedre enn en annen, og du skjønner hvordan det er bygd opp, så begynner det å bli mye bedre. Og da er du mer inne i varmen. Men det skjønner folk at det krever litt. Og da ser de litt opp til det, for alt som krever noe ser vi litt opp til. Og så skulle du ønske du gjorde det, men du orker ikke det. Jeg har det sånn på metallmusikk, ja. Altså jeg skjønner at der er det ganske mange dyktige produsenter og folk som sitter... Og så metalrock? Ja. Altså det er musikken, sjangeren, aldri forstått, aldri skjønt det, aldri fått noe utbytt av det, men har holdt på med musikk såpass lenge jeg vet at det musikken lager seg ikke bare å putte gitaren inn i forsterkeren og kjøre på. Nei, jeg liker litt metall. Det er et håndverk bak der, men jeg får aldri liksom... - Dødmetall liker du? - Hæ? - Liker du dødmetall sånn? - Nei. - Med hjemme og bursduma? - Nei, altså det er aldri... - Altså, hva var det nærmeste? Ramstein du hast? Det var det nærmeste, men det er nesten ikke en elektronikalåt nå i denne gangen. - Nei, jeg liker det mye forskjellig, men sånn som Dømmetabulsum hører jeg faktisk ganske mye på. Jeg synes det er utrolig kult. Det er sånn støymur med en melodilinje oppå. Det er sånn to lag, sånn som du finner mye klassisk musikk. Så finner du to lag, det går som et bak, og så ligger det noe oppå og varierer, som gjør det veldig magisk. Det finner du faktisk for eksempel veldig godt i Bursum. Det finnes en støymur bak, og så ligger det en melodilinje oppå, som gjør at du får to lag som er veldig fascinerende å høre på. Så det er veldig kult. Jeg liker mye litt sånn dømetal, tror jeg er en undervurderet sjanger, mye av det. Ja, det er det helt sikkert. Men Bursum har litt sånn dårlig samvittighet, for fyren er jo sittet inne og drept, og du får litt sånn dårlig samvittighet, litt sånn når du leser Hamsun, du får litt sånn, ja, ja, ja, Jeg grov Bart, men jeg er ikke Hitler. Du får litt sånn dårlig følelse, men jeg får ikke det egentlig. Jeg synes at hvis Hitler og Stalin var komponister og hadde gitt ut noen helt sinnssyke symfonier eller valser, det hadde jo... Det hadde jo ikke vært lov til å høre på det nå, men det er liksom, eller? Det er veldig god spørsmål. Hitler har jo tegnet litt, han prøvde jo å bli billedkunstner. Det var ikke noe veldig bra, men jeg har sett at det ble veldig bra da, før han ga seg. Hadde vært lov å ha det på veggen hjemme liksom. Men det hadde signalisert et par ting. Det er et veldig godt spørsmål faktisk. Jeg liker det hakekorset, det er så fint liksom. Det er jo et gammelt symbol, ikke sant? Er det Mayanes solkors? Ja, det er en solkors. Ja. Det henger jo på Nobel-senteret. Er det alle sånne skapnazister som bare sier at det er bare solkors? Du vet det henger i det gjæret på soliplass der. Hva heter det bygget? Det er sånne gjære og sånne jernstenger. Og så er det gamle solkorset der, og så henger det da vinklet akkurat som en nasikors. Men det er jo ikke ment å være det da. Nei, det burde vi rive ned sammen de statenske betrever. Nei, for det kommer til soli. Det er veldig interessant akkurat det der. Forholdet med kunst og etikk generelt egentlig. Jeg tror, ja, alle de som står på feil side i kriger og konflikter, det er jo ingen kunst og kultur som er så tabulagt. Nei, dette er for lite bevandret å vite, så det kan godt være at det er... Nei, men du bare ser hvor problematisk forholdet den norske staten har til Hamsun. Hamsun er et fantastisk forfatterskap. Det er en av de beste bøkene jeg har lest, Hamsun-bøkene er helt målfungerende. magisk og det er så helt fantastisk bra. Det er lov å si, det tror jeg ingen som beskjedde. Nei, det er lov å si, men de feirer jo ikke jubileer, staten legger jo ikke særlig vekt på Hamsun jubileer, ikke sant? De vil ikke ta over husene hans i Grimstad og lage et museum ut av det, kommunene sliter med det. Det har vært mye brokk frem og tilbake med arvene til Hamsun da. Og noen leser det, alltid noen litteraturkritikere som ypper seg og prøver å gjøre han til kjempenasist og sier at vi må slutte å lese han og sånn. Men du kan jo lese bøkene helt uten å tenke på nasismen. Helt opplagt. Det er bare gode psykologiske skyldringer og poesi og fortellinger og sånn. Og så kan du tolke fanten inn i det, ikke sant? Men hvis Kvisling var en fremragende dikter da? Han prøvde jo å være filosof, han har skrevet en bok om universalismen. Ja, det vet jeg. Men hvis det stod en som noe ting av hans, så bare sånn der, faen, han kvisling kunne skrive. Men jeg er ikke helt enig i det politiske budskapet hans, men for et syn på naturen og blomster. Det er veldig interessant. En godt eksempel på det. Det var en god. Et godt eksempel på det er Martin Heidegger. tyskfilosofen. Han var jo ravende nazist, ikke sant? Han joina jo nazistpartiet i Tyskland og ble rektor på universitetet sitt og sparket jødiske lærere og sånt. Så han ble jo ordentlig nazist. Og han leser vi jo filosofien til i dag, for han er jo en av 20-århundres største teoribygere og filosofer. Så han leser vi jo filosofisk i dag, men det er stadig debatt om går det an å lese filosofien hans, metafisikken hans, om væren og og tid uten å lese nazismen inn i det. Jeg gjør det. Jeg er helt skamløs på det. Jeg hører på Bursum og leser Hamsun og Heidegger, men uten at jeg har noen sansen for drap, Og nazisme. Har du ikke det? Jeg må jo såpass ærlig må jeg være. Jeg har ikke noen sannsyn for det. Men jeg elsker den kunsten, liksom. Hvorfor elsker vi det når det er i bøker? Wagner, blant annet. I klassisk musikk. Antisemitt. Det er ingen som sier at de elsker drap, eller ideen av blod og... elendighet og katastrofe, men vi elsker det så fort det blir portrettert i film eller litteratur. Da får vi litt utløsning for det, ikke sant? Eller forløsning, kanskje. Utløsning? Det var da voldsomt. Ja, ja, men det er det nå. Feil ordvalg. Erlig sagt, det er. Forløsning, mente jeg. Og så var det så en skinnlig slist igjen. Det var jo en ordentlig utløsning der. Det må jeg bare si. Mental forløsning. Du får slippe på de følelsene du ellers ikke føler. Alle har vi antageligvis latent. Alle kan vi antageligvis være drapsmenn under riktige betingelser. Definitivt. Det er jo en bestøvelse. Da blir det bare et spørsmål å kjenne litt på det av og til. Det gjør man trygt innenfor en film. Heller enn ute i skolegården. Er du enig i at alle... Vi to ville også vært en nazist om vi var 17 år gamle. - Tror du fleste kunne ikke jeg? Jeg ville vært han ene av å sette et bilde hvor alle står med naser, så er det en som står med armen oppe. Jeg bare lurer på om han var... Jeg har alltid tenkt på det bildet der, om han bare er veldig treig, om han har hatt armen opp allerede. Det er så typisk, en sånn kjempe-missforståelse, at han står i egne tanker. Det er en av sånne humoristiske greier, at han har ikke følt med, at han nødvendigvis ikke var... Det er jo hvordan vi tolker bildet. Vi tolker bare sånn, han er liksom... den personen jeg ville vært som på en måte holdt armen ned og står imot og er virkelig ikke opptatt av. Kanskje han står i egne tanker. Kanskje han bare var filosof som tenkte over hvor god nazismen egentlig var. Dette er for bra. Dette er sykt bra. Han rakk ikke å ta på hånda. Han hadde kanskje gjort sånn. Her er det et tilfelle hvor kanskje det er sant, men la oss ikke ødelegge det fantastiske med den ene motstemmen med å finne ut at det er sant. La oss bare late som det ikke er sant. At han var sånn som bare var for tjeig å gå opp med hånda. Ignorance is bliss. Ja, det er så kult om det er sant at han faktisk bare stod og protesterte. Det er typisk med skrifter og runer, og så lager man fantastisk. Dette må være en tung mening. Hva er det for filosofi? Er det noe dobbelt-trippelbund i budskapet her? Så er det sikkert bare en løk som sitter og kjeder seg inn i en gråtte og bare skriver ut. Og litt halvseksualiserte stygge ting og sånt. Det finnes det runer på. Lager litt gråtteporn til de andre guttene nå. Ja, det er veldig morsomt. Men jeg tror det er veldig interessant akkurat det, fordi Nishi sier jo at du skal ikke... Eller han stiller spørsmål om hvorfor sannheten er så mye verdt. Hvorfor setter vi så mye verdi på sannheten som så den? Og det er ikke det at han er mot sannhet, men han lurer på hvorfor skal vi sette så høy verdi på sannhet bare fordi det er sannhet? Jeg tror det får til å slappe av. Vi må jo sette verdi på det som fremmer livet, sier Nietzsche, hvis en usannhet fremmer livet. Hvorfor går vi ikke for den da? Hvorfor går vi da for noe som hindrer livet bare fordi det er sant? Fordi det gjør oss roligere. Er menneskeheten så viktig for det individuelle mennesket egentlig? Driter vi ikke litt i hvordan det går med menneskeheten tusen år frem i tid? La oss si at ditt liv blir skikkelig bra hvis du tenker, det kan være individuelt, la oss si at ditt liv går skikkelig bra hvis du bare begynner å tro på noe. Du begynner å tro på en Gud. Du får et mye bedre liv hvis du begynner å tro på Gud. Nisje, du likte eksempelet. Det er noe med litt større nedstid hvis det har blitt en antisemitet da. Jeg ville det gått deg så skikkelig bra da. Nei, jeg vil bare si at det er noe som gjør litt vondt som kan gi meg noe bra. For det skal være livsfremmende. Hva er livsfremmende? Det kan være økonomisk. Nei, for Nietzsche er det mer sånn at han er jo litt mer ekstrem, så det skal fremme livet for meg at alle dine drifter og lyster og kreative evner som får slippe løs, sånn fremmer livet at du liksom bare kan ture frem og komme i flytsonen som menneske. Hvis du bare får til det, så er det sånn, ja, hva så om vi kjører over en sannhet eller ikke? Fordi det fremmer livet så godt. Han er så glad i livet, ikke sant? Han elsker liv og mennesker, men han liker ikke folk. Men hva slags usannhet skulle det vært da? Nei, for eksempel troen på en Gud. Hvis det viser seg at det virkelig fremmer livet. Det er feil, det finnes ingen Gud, men hvis det bare virkelig fremmer vårt liv å tro på en Gud, så hvorfor gjør vi det ikke? Hvem skader jo da går for det usanne? Det er et veldig interessant spørsmål. Jeg er jo sånn som, nei, jeg må finne sannheten hele tiden. Men det er et veldig interessant spørsmål hvorfor jeg er så opptatt av det. Men er det ikke det første intuitivt som traff meg? Det du sa i setningen var sånn, det roer meg veldig ned. Bare å finne sannheten? Bare å vite sannheten. Det er jo litt det som på en måte et rykte. Altså hvorfor er vi så fantastisk obsesst med rykter og sladdebørs? Er det noe av det som driver oss mest på nettaviser og sånt? Det er jo... Det er jo en closure om at vi bare får en... Sannheten trenger jo ikke å være sann. Sannhet kan være like mye konklusjon, tror jeg, på at du setter punktet. Ja, det bruker å være forskjellig, men sann som en er det faktisk sant. Ja, men det som kan være sannhet i et øyeblikk, kan jo... Kan ikke det være at det nødvendigvis ikke er sant i det neste? Ja. Nå blir det fort litt sånn postmodernistisk og relativistisk. Med sannhet så mente jeg bare egentlig at det faktisk stemmer med virkeligheten. Det kan jo forandre deg. Jeg sier at når det regner, så kan det være sol i morgen, så er det ikke sant at det regner i morgen. Så det er jo liksom betinget, det kan forandre seg, men det må stemme. Så sier du at det finnes en Gud, og så finnes det faktisk ingen Gud. Det er ikke det er sant, bare fordi vi føler det, eller Jeg tror det er sant, så blir det ikke sant. Det er en faktisk objektiv greie. Da er det et veldig godt spørsmål. Hvorfor er vi så opptatt av det? Hvis det hindrer oss i å leve et godt liv. Det er et veldig godt spørsmål. For eksempel ærlighet. Hvis jeg er uærlig, så kan det gi meg et... Hvis du ligger for døden og har to timer igjen, og så viser det seg at kona di... Klinnet med en fyr på en russereunion for ti år siden. Men i helvete. Og så er det sånn, skal hun da fortelle deg det de to siste timene, eller skal vi bare la deg forleve i usannheten da? Da tenker jeg, dropp å si det. La han og Wolfgang få fred, liksom. Da er det noe annet som veier tyngre enn sannheten. Det ser ut til å være det av og til. Det var et godt eksempel, synes jeg. Da er spørsmålet hvor går grensen? Hvorfor er vi så opptatt av sannheten bare for sannhetens skyld? Hvorfor er vi ikke opptatt av sannhet så lenge det tjener oss, men ikke så lenge det ikke tjener oss? Er det noe veldig kristelig det? At hvis du holder til sannheten og er ærlig, så er det en vinner in the long run, fordi hvite løgner og løgner kommer alltid til et tidspunkt som enten spiser opp deg selv innvendig, at du kommer etter hvert til å gjøre dårlige valg, fordi du bare lyver og lyver og bygger på seg at du faktisk til slutt gjør feil valg, eller at du hele tiden er på flykt. Mens på sannheten så er du Jeg tror det er mye det faktisk. Det å være sannhetssøkende og ærlig, i det lange løpet så tjener det oss selvfølgelig å søke sannheten. Hvis du går etter illusioner for å ha det bra hele tiden, så kommer du til å møte veggen før eller siden. Da kommer virkeligheten å slå tilbake på deg. Så en viss grad av sannhetssøkende er jo bare pragmatisk veldig lurt for å fremme livet. Du skjønner at det blir dårlig vær, da går du ikke på fjelltoppen, for da davar du. Ikke bare tenk, det blir gøy. Søk sannheten, fordi det lønner seg. Men da er du innenfor. Da søker du sannheten så lenge det fremmer livet vårt. Men så er det spørsmål i noen tilfeller, hvor du på en måte ... Kanskje hindre oss. For eksempel kan det hindre livet vårt å vite at det ikke er noe utenfor, eller å hele tiden bare søke det som kan bekreftes vitenskapelig til hver tid. Da finner du aldri noen bekreftelse på noe større bilde som kan gi mening. Da kan det være lurt for eksempel å håpe på noe annet til tider, fordi det skader deg ikke her og nå. Du går ikke ut i storm uten klær. Du gjør ikke dumme ting som hindrer livet ditt her og nå. Men du går for noen usannheter kanskje utenfor det, fordi de tjener deg her og nå. Det synes jeg, jo eldre jeg blir, så tenker jeg, det kan være ganske fornuftig. Fordi det fremmer livet, og det er den verdien som er dypest, ikke sannheten som sånn. Kan det være et godt eksempel av sånn der, som mange kan kjenne seg igjen i, at du blir invitert til noe, og så har du egentlig ikke lyst, og så sier de aller fleste, ja, jeg kommer, det blir kjempefint. så fremmer jo det livet på sett og vis, men du gjør deg selv litt selvkorrupt in the long run. Du går på akkord med din egen etikk. Du vil ikke være den drittsekken som bare er helt ærlig. Du gjør ting veldig lettere. Jeg har jo øvd meg litt på å være... konsekvent mye mer ærlig i alt og bare si nei. Kanskje kjøpe meg litt tid og så si nei for å være litt mye mye. Men det har jo gjort livet veldig, veldig mye enklere enn å vikle seg inn i ting. Jeg er helt enig. Å lære seg å si nei er en kunst. Ja, det er det definitivt. Og det kan gjøre litt vondt. Jeg pleide å si ja, så bare ikke dukke opp. Er det den verste kombinasjonen? Men det slutter jeg med da. Du har fire muligheter. Du kan si ja, og dukke opp, så ja, ikke dukke opp. Du kan si nei og dukke opp, det er kanskje det hyggeligste, og nei og ikke dukke opp. Så du sier ja og ikke dukker opp, da lyver du å få deg til på de andre. Jeg gjorde det mye før, men jeg har sluttet med det nå også. Nå sier jeg bare nei, eller så svarer jeg aldri. Det er også en greie at jeg aldri svarer. Jeg har ikke tatt stilling til det. Jeg får mange e-poster for eksempel, hvor du får spørsmål om ting, Hvis jeg skal sitte og svare på alt det som er fløygelig, så har jeg ikke noe at jeg får gjort. Nei. Så det er veldig mye jeg bare ikke svarer på. Forspørsler, henvendelser fra podcast, fra undervisning. Jeg svarer som regel studentene mine i hjem der da, som underviser, for det er en del av jobben. Men sånn der utenom henvendelser fra podcast, så er det dessverre, jeg skulle ønske det ikke var sånn, men det er dessverre sånn at det er mye bare du ignorerer. Altså du får ikke tid til å svare. Jeg åpner ikke engang, mange av de rekker ikke å åpne de, før de er langt ned i innboksen, og så finner jeg det aldri igjen. Så lar jeg det gå noen dager, jeg føler det dårlig, og du som IT-er tenker, jeg må gå og sjekke alle de eposene jeg ikke fikk svar på her om dagen. Så går det en dag til, så går det en dag til, så har det gått noen uker, og til slutt er det sånn, nå er det for sent, er det ikke det? Og så får jeg aldri svart. Men det er på en måte en sånn nødvendighet av informasjonsflyten og teknologistrømmen. Det er så lett å få tilgang til folk, at hvis jeg skal sitte og svare på alt, så er det jo ikke noe annet jeg gjør. Da blir jeg jo slavet av et system jeg ikke vil. Så jeg må jo være umoralsk og bare ikke svare. Ellers får jeg ikke tid til å gjøre det som gjorde at de tok kontakt å begynne med. Ja, det er helt sant. Eller det mest moralske er ikke det, bare stenge ned den mailen. Jo, men det er jo jobbmailen da. Det var et dårlig forslag. Men det er bare at jeg får bare ikke svart. Det er veldig dårlig samvittighet for meg. En ting jeg alltid får dårlig samvittighet for, kan du forklare det? Jeg vet at jeg har noen sydhavetske gener, men når det er sol ute, da får jeg vondt av å være inne. Jeg må ut. Jeg må ut i sola og bruke, jeg vet ikke hva det er, men jeg får sånn indre dårlig samvittighet av å ikke være ute i sola. Det er sånn der ... norsk mentalitet, du får dårlig syn på at det ikke gjør noe, du får dårlig syn på at det ligger for lenge på sofaen, du får dårlig syn på at det er innål av sol. Det er noen gode norske oppdrag, du må ut i sola. Det er litt sånn nordisk, det er ikke så mye sol her. Så vi må ut når det først er sol, for å få D-vitaminene våre. Men hvis du bodde i Spania, så er det ikke sånn, nå er det sol, nå må dere ut. Det er sol hele tiden. Jeg tror det har vært... Når jeg har vært ute og trukket frisk luft og fått dagslys, alle disse lifehackene jeg driver med, så tenker jeg at da kan jeg sette meg ned på kvelden og se nye Batman-filmer på HBO Max med god samvittighet, og kanskje drikke et glass rødgrød. Jeg glemmer at jeg er spent på hva du synes om denne filmen faktisk. Jeg likte den veldig godt, men jeg har ett ankerpunkt da. Jeg har studert den triologien til Kristoffer nå. Kan ikke vi gjøre en Batman-spesial da? Det hadde vært kult. Og så gå inn med filmene. Jeg kan alt om de tre filmene. Er det liksom skal vi gått gjennom alle, eller bare holdt etter trilogien og den siste? Ja. Og litt Ben Affleck? Ja, litt Ben Affleck. Jeg synes faktisk at Ben Affleck ikke er så illesmannskattelig. Jeg hadde Thomas Eriksen her, han er veldig, veldig opptatt av film og serie, og da hadde vi drukket kanskje 9-11 her, så det ble en ganske snøvlete affære, men han var sånn der, men du, hvis du bare tenker litt sånn om å ta et steg tilbake, Ben, Ben Affleck er en bra Batman og da klikker jeg det helt for meg. Da gikk det sånn der faen jeg blir veldig kvar i ranten jeg drikker da. Så da ble det jo sånn. Men jeg synes han er ganske gul for han er litt mer macho enn de andre og litt mer sånn og han drikker litt. Jeg synes ikke han er så veldig macho. Han er for meg også like mye Pearl Harbor og diverse andre filmer han har spilt. Han er en god skuespiller for all del. Jeg liker masse filmer med han, spesielt den der psykiske trilleren. Gud vil ha en ting? Gud vil ha en ting. Nei, fin da. Jeg liker den filmen. Den der psykiske trilleren hvor han da blir framet for å ha... Hun er en gærne dame. Jeg føler du har sett mye mer filmer enn meg. Jeg har hatt det, tydeligvis. Men jeg er ikke så godt til å huske titler da. Så nå har det noen som har fått seg noe kunstverk ned på Bro Oslo her. Nå er det noen som driver og bærer noen svære bilder ut av... De holder jo til rett her nede. Du ser ikke fra der du sitter, men nå så jeg noe. Enten var det kunsthyveri, eller så var det sånn at de kjøpte noe greit. De gikk veldig rolig da. Blomqvist er jo her borte, vet du. Blomqvist er jo her borte. De auksjonerer masse god kunst. Åja, gjør de det? Jeg skal skape en ny kunst. Jeg tenkte at jeg skulle gå inn om det i dag. Det som er med den der nærdrumsskolen, med Tuvo og nærdrummet der, det er jo Heimdall. Heimdall er Kanskje litt annerledes, men det er veldig... Jeg fikk også en bok av Tuve med masse arbeid fra de elevene. Det er jævlig mye makabert og mørkt som er så vanskelig å henge opp i et barndomshjem i sofaen over TV-en. Jeg liker jo veldig sånn... sånn naturro. Og solnedganger og liksom, der er jeg veldig naturro. - Men det er veldig interessant, fordi det du sa tidligere om at den musikken du hatet til å begynne med var den du likte mest etter hvert. Litt sånn har jeg det på mange av de der, altså nå liker jeg veldig godt Neidrum sine målerier da, men altså noen av de mest makabre, som når noen mennesker spiser noen andre mennesker, er det et som er makabert. Og det, På utstillingen som har vært i Oslo nå, så var det det som vokste mest på meg. Det var det jeg kanskje likte minst når jeg kom inn. Men det var noe av det jeg var mest fascinert av når jeg gikk ut tre uker etterpå. Men man bor jo et hjem med andre mennesker, og det er sånn at man ikke kan kjøre full ego på. Hva er det bildet her for noe? Er det en dame som står og driter opp? Nei, jeg ser ikke på kunst sånn. Jeg ser ikke på det som en dekoration i stua. Nei, jeg gjør litt det da. Nei, både også. Men ja, de er mye makabre, men det er jo veldig håpefullt mye av det også, synes jeg. Fordi de fremstiller makabre på vakre måter, både i komposisjon og farger og sånn. De fremstiller på en veldig attraktiv måte, og det gjør at vi ser det laveste og det høyeste i mennesket samtidig. Og det synes jeg er veldig fint. Så jeg blir veldig håpefull når jeg ser groteske malere gjort på helt fantastiske måter. For da ser jeg både hvor lavt vi kan synke i innholdet i fortellingen, men også hvor høyt vi kan nå med mesteverkene. Slik at... Jeg blir veldig håpefull. Har jeg gjort det beste ut av det jeg driver med, tenker jeg etter å se sånne ting. Så jeg liker det veldig godt. For en fantastisk cliffhanger vi smalt ut her nå, en Batman-spesial, det tror jeg folk kom til å digge. Da tror jeg faktisk jeg hadde fått en forløsning. Forløsning og postløsning og utløsning. Men det holder, som du sa med den triologien, også litt med Affleck, også den nyeste. Ja, det høres ut som en god plan. Og så eventuelt kanskje Jokeren, den filmen. Ja, du, det tenkte jeg på sted. Det var en utrolig fin slutt på den filmen som bare sparket opp til hele den Batman-historien. Jeg fikk litt gåshud faktisk av å tenke på det tilbake nå. La oss bake den på et vis også. Det er et ankerpunkt på den nyeste jeg har som er et stort ankerpunkt. Men det er også et ankerpunkt på den Batman Dark Knight Rises. Det er ikke akkurat noe... Er det to eller tre? Tre. Ja, Dark Knight er med Jokeren, og Dark Knight Rises er med Bane. Bane, ja. Du oser litt sånn der jeg hadde... nå har hun lyst til å gjøre et av, jeg tror han fikk gjøre, var det Interstellar eller Dunkirk som belønning for å gjøre den tredje filmen, det var et eller annet sånt da. Jeg synes den tredje er litt kult i tiden, men det er en to-tre sånne knekk der, jeg er enig i at vi kan ta det senere. Det er litt mye dagslys der. Ja, det er et par sånne brister egentlig i fortellingen også, men jeg synes jo, Thorne er jo knallgod med Jokeren selvfølgelig, Den bruker jeg undervisningen når det kommer til spillteori og sånn, fordi det er masse spillteoretiske dilemmaer der. Så den er jo knallgod, men den nyeste er også ganske interessant. Jeg gleder meg. Mikael Giacchino som gjør musikken der. Jeg er veldig opptatt av filmmusikken. Ja, det stemmer. Han Simmer har gjort alle de tre som vi kom til å snakke om der. Du som er så glad i film, har du sett 1883, den serien? Nei, den har jeg på lista. Jeg har sett noe å snakke om på Netflix. Det var det beste jeg har sett. Jeg har ikke grinet siden jeg var 20 år. Nei, 20, tenåring. Jeg tror ikke jeg griner sånn ordentlig med tårer siden jeg var tenåring. Det funker ikke for meg. Nå var hypen virkelig... Så satt jeg og så på den, og så hadde jeg høretelefoner, så alt var veldig lukka. Og så er det en scene, plutselig bare fikk jeg sånn, og så ble jeg sånn, hva som skjer, har jeg sammenbrudd? Jeg skjønte ikke med en gang hva det var. Og så plutselig bare kom det tårer, og så var jeg alene hjemme, så skulle noen komme hjem hvert øyeblikk, så jeg så, jeg håper ikke det kommer noen opp, for da tror de at de har klikket på meg. Altså jeg trodde jeg hadde sammenbrudd. Det var så vakkert. Snakk om å legge liste høyt her nå, tenk om jeg ikke får den følelsen her, hvilken episode og scene sitter jeg og venter på, så må jeg se om jeg ser en ferdig. Har du sett Yellowstone, oppfølgeren? Nei, altså den kommer før da. Yellowstone er jo den western-serien fra vår tid med Kevin Costner og dronen på... Så da bør jeg se Yellowstone først? Nei, altså de er uavhengig av hverandre, men 1883 er jo opprindelsehistorien til Yellowstone. Ja, men da må jeg se Yellowstone først da. Ja, men du må ikke det. Jeg så 1883 først. Så du må ikke det. Det er spørsmålet om du vil se den i kronologisk rekkefølge eller i hvordan den er lagd. Ikke sant? Skal man se Breaking Bad før Better Call Saul? Jeg har aldri sett Better Call Saul. Ikke sant? Du har sett Breaking Bad? Ja. Gikk det det? Ja. Da kommer du til å elske Bære Fokal. Jeg har ikke så mye å se på. 1883 er fantastisk. 1883 er veldig bra. Det er sånn poetisk mest. Apropos filmmusikk, det var derfor jeg sa det. Det er så vakker filmmusikk der. Jeg har hørt masse på den filmmusikken. Jeg husker ikke hva han heter, men det er helt fantastisk. Han heter Brian Taylor. Det kan jo ikke være vel. 1883, filmmusikken der er veldig... Jo, Brian Taylor. Det har gjort veldig mye rart. Veldig bra film. Han er på en måte en... Er han kjent eller? Ja, men han har gjort veldig mye kommersiefilmer opp igjennom. Han har gjort den siste Moomin-filmen. Han har gjort Avengers, Age of Ultron. Han har gjort Iron Man 3. Fast and Furious. Han har gjort mye sånne feel-good actionfilmer da. Men 1880-tallet er ikke fyrgud altså. Nei, det var et unnlig valg. Men det er så poetisk. Jeg skal ikke foranstømme deg. Apropos sånn klassisk kunst da. Det er så poetisk og det er litt sånn slow tv. Det skjer ikke så mye, men det er så jævlig vakkert. Det er det som er greia med den serien. Naturskildringer og strofen og hendelsen og Jeg skal ikke spørre. Nå legger du lista så høyt at jeg kommer til å føle meg tom innved, så jeg ikke begynner å grine. Ok, men det er på tiden du runder. Vi har holdt på over tre timer her. Er det bra, eller er det? Det er alltid bra. Tre timer er jo gæren. Hva er rekorden? Jeg er ikke fornøyd før vi har stått rekorden. Da må vi si til deg... Hvem er det dere er kveld med? Vi har syv og en halv time til. Hvem var det med? Thomas Trapphuse, aka Pimp Lotion. Aldri hørt om. Artist og jævlig opptatt av ernæring og kosthold. Det var fasting i syv og en halv time. Ja, det var fasting i syv og en halv time. Ja, det er veldig bra. Så vi får ta den på Batman. Da får vi snakke om hver film i tre timer. Men det hadde vært veldig kult. Jeg er med på det også. Batman er liksom, da skal jeg se alt om igjen. Tusen takk for praten. Også et siste ord til dere som har virkelig, ikke lider det, men koster igjennom tre timer her med teknologiens filosofi. Sånn ser boka ut. Den ligger nok... under noen krimbøker i bokhandleren, men du finner den fra en kappel en dam, og det betyr at når kappelen damen har gitt den ut, så betyr det at den finnes hos bokhandleren, fordi bokbransjen er jo rimelig kartelldrevet. Det betyr at... Ble du i filmen? Ja. Har du ikke fått med deg kvandleren? Så det er å filme meg. Jeg har min lengste video. Ja, det er jo ikke på YouTube, da. Nei. Det er ordentlig greier det her. - Har ikke jeg fått med det i det hele tatt. - Hva trodde du dette var for noe? - Jeg har ikke tenkt tanken. - Hva ser dette ut som? - Der er kameraet. Jeg har ikke tenkt tanken, ja. Da burde jeg ha stelt meg og klippet meg av den. - Jeg synes ikke dette er filosofilukken, tenker jeg. - Jeg var på NRK en gang, og så trodde jeg skulle på radioen, så kom jeg og sånn uduset og ustelt, for jeg trodde jeg skulle på radioen. Så sier han jeg vil gå opp i TV-studio. TV, det skal med smink også. Ok, det visste jeg ikke. Jeg har ikke gjort noe galt, tror jeg. Har jeg pillet meg i nesa? Det gjør jeg helt klart, det er ikke noe stress. Tusen takk for å prate med meg. Ok, jeg har pratet med deg i det hele tatt.