‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut

4/25/2026

Wolfgang Wee Uncut #767 - Marit Kolby & Marianne Sæbø | Fedme, Slanking, Kalorier og Slankesprøyter

Marit Kolby og Marianne Sæbø diskuterer fedme, slanking og kalorier, og kritiserer MAMO-studien og slankesprøyter som Wegovy for barn. De argumenterer for at langvarig kaloriunderskudd er skadelig og fører til vektøkning, og fremhever viktigheten av næringsrik mat og å lytte til kroppens signaler fremfor restriksjoner.

00:00

Podcasten diskuterer solkrem, kosthold og erfaringer med naturlige alternativer, inkludert en interessant potet-diett for helse.

12:16

I denne episoden diskuterer podkasterne kampen med kroppsbilde, slanking og samfunnets press omkring vekt og helse.

22:37

Taleren reflekterer over kampen mot vekttap og samfunnets press, og oppfordrer til å skape et bedre forhold til kroppen og mat.

35:18

Kroppen gjenoppretter fettmasse raskere enn muskelmasse etter kalorirestriksjon, noe som kan føre til overvekt og spiseforstyrrelser.

45:49

Kroppens hormonelle regulering påvirker vekt og fettlagring, og misforståelser kan føre til unødvendige bekymringer om naturlig utvikling.

Transkript

Nevnt i episoden

Marit Kolby

Ernæringsbiolog, forfatter og høyskolelektor, argumenterer for næringsrik mat og mot kalorirestriksjoner.

Marianne Sæbø

Skribent og samfunnsdebattant, deler sin historie som pensjonert slanker og kritiserer vektfokus og stigmatisering.

Wolfgang Wee

Vert for podcasten, stiller spørsmål og leder diskusjonen om fedme og slanking.

Torkel

En person Wolfgang refererer til som ofte diskuterer sol og soling.

Anders Håkens

En person Marianne refererer til som diskuterer solkrem og solvaner.

Kreftforeningen

Organisasjon med råd om sol, som indirekte kritiseres for et ensidig fokus.

Jørgen Hjelmeseth

Ekspert og forsker, ofte uenig med Marianne Sæbø om fedmebehandling og MAMO-studien.

Andrew

Australsk mann som levde på potetdiett for å takle matavhengighet og forbedre helsen.

Bjørn Hoffmann

Medisinsk filosof og forskningsetiker som forfattet en kritisk rapport om etikken rundt fedmebehandling av barn.

Mosley

En person assosiert med fastekonsepter som 5-2, nevnt i forbindelse med australsk studie.

Albania

Land hvor Marianne Sæbø ferierte og testet hjemmelaget solkrem.

Gran Canaria

Ferieøy hvor Wolfgang Wee ble solbrent som veganer.

Norge

Landet hvor diskusjonen om kosthold, helsevesen og MAMO-studien finner sted.

Grete Roede

Kommersiell slankeaktør hvis bøker Marianne brukte som barn, og hvis oppskrifter brukes i MAMO-app.

TV2 God Morgen Norge

TV-kanal og program hvor Marianne Sæbø tidligere delte sin vekttapshistorie.

Nettavisen

Nettavis hvor Marianne Sæbø debuterte som debattant med et tilsvar.

Norsk Forening for Fedmeforskning

Fagforening for fedmeforskning, hvor Jørgen Hjelmeseth klaget inn Marianne Sæbø.

Folkehelseinstituttet

Statlig institusjon som har utgitt en kritisk rapport om etikken rundt fedmebehandling av barn.

Big Pharma

Begrep brukt for å beskrive den store farmasøytiske industrien, kritisert for innflytelse på forskning og helse.

Big Food

Begrep brukt for å beskrive den store matindustrien, kritisert for å manipulere matvarer for å øke forbruket.

Novo Nordisk

Dansk farmasøytisk selskap, produsent av slankesprøyter, kritisert for sin rolle og innflytelse i MAMO-studien.

GLP-1-analogene (slankesprøyter/Wegovy/semaglutid)

Medisiner som regulerer appetitt, opprinnelig for diabetes, nå brukt for vekttap, diskutert kritisk for bruk på barn.

MAMO-studien

Norsk studie på fedmebehandling av barn og unge, inkludert lavkaloridiett og slankesprøyter, sterkt kritisert for etikk og design.

Kalorirestriksjon

Metode for vektnedgang gjennom begrenset kaloriinntak, sterkt kritisert av gjestene for å være ineffektiv og skadelig.

Spiseforstyrrelser

Psykiske lidelser relatert til mat og kroppsbilde, ofte forverret av restriktive dietter og vektfokus.

Vektstigmatisering

Diskriminering og fordommer basert på vekt, ansett som et stort samfunnsproblem med negative helseeffekter.

Termodynamikkens første lov

Vitenskapelig lov om energibevarelse, brukt i debatten om vekt og kalorier, men hevdet å bli misforstått i biologisk kontekst.

Minnesota Starvation Experiment

Historisk studie som viste de alvorlige fysiske og psykiske effektene av langvarig kalorirestriksjon.

Sykehuset i Vestfold

Norsk sykehus som leder MAMO-studien, kritisert for studiens etiske implikasjoner.

Deltakere

Host

Wolfgang Wee

Gjest, ernæringsbiolog

Marit Kolby

Gjest, skribent og samfunnsdebattant

Marianne Sæbø

Sponsorer

Comfy Balls

Folio

Poeng

Påstander

Lignende

Laster

Ja, og det er ikke bare det, vet jeg min. Det er jo veldig mye mer med sola. Du har jo hatt en torkelfære her for å snakke om sol. Du snakker jo masse om sol. Ja, ja, ja. Kommer nok helt sikkert tilbake når du skriver bok om det her. Det er jo helt fascinerende. Jeg har bare så vidt begynt å dykke litt inn i det kaninhullet der. Og der er det mye, altså. Det er jo veldig mye mer enn det, vet jeg min. Jeg er sånn bare å orke enda en runde med kreftforeningen, tenker jeg. Det må du bare ta. Ja.

You are the media now. Det blir nesten sånn at vi får hele kreftfrøringen. Det er sikkert masse sommerkroner på det årets budsjettet. Det blir et hjekke opp siden det ble så mye aktivitet i fjor, så det blir sikkert et helsike kjør. Det blir spennende å se. Jeg torker det. Jeg er klar å

Så det blir mer sol til folket. Ja, det er bra. Bruker du solskrem, Marianne? Bruker solskrem. Er det? Så radikal er jeg. Men klart, jeg får jo med meg praten. Gjør det. Det har jeg ikke...

satt meg så veldig inn i, altså. Nei, det kommer litt. Det er sånn når du henger litt for mye med meg og Marit og torker Anders Håkens da, sånn, da blir det sånn solkrem. Da får du nesten en sånn forklaringsbyrde, sånn der «Åja, du bruker solkrem, ja? Ja, jeg vil. Ok.»

Men jeg har begynt å lage selv da. Jeg har begynt å lage egen solkrem. Men funker det? Ja, det funker kjempefint. Det er jo ikke noe heksekunst å lage solkrem. Det finnes masse oppskrifter der ute. Man må kjøpe noe sinkoksid, og man må bruke litt fett og sånn. Da får man et fysisk filter i stedet for et kjemisk filter. Jeg testet det litt parallelt. Jeg kjøpte fra noen som hadde laget, som man kunne kjøpe. Ja, ja.

Før jeg var i Albania på sommerferie i fjor,

Så testet jeg egentlig begge deler, både på meg og på barna. Etter hvert ville alle ha denne naturlige solkremen, som var talgbasert med sinkoksid. Den føltes rett og slett som om den funket bedre. Det blir jo som en fuktighetskrem også, da. Ja, det blir det også. Det er jo for så vidt den andre solkremen også. Men det var liksom... Når man virkelig trenger solkrem, og det gjør man jo av og til, skal du ut...

å være ute i sterk sol, så må man jo beskytte seg. Gjerne med klær i stedet for, men av og til så ble det nødvendig, og da...

Da ble det foretrukket den naturlige solkremen, så tenkte jeg at dette her kan jo ikke være så vanskelig. Så større er det i gang med råvarer på kjøkkenet, så kan det røve i gang. Det er jo bare å få de riktige tingene oppi, og få opp dette fysiske vilteret, som er denne zinkoxid. Så funker som bare det, så det jeg testet var i syden i jula. Det var ikke så sterke soler da, men jeg brukte hjemmelaget solkremen.

Du kommer hjem til deg nå og sier, det lukter så godt, Marit, hva er det du lager? Har du lagt litt solkrem? Det lukter ingenting. Jeg gjør det ikke det? Nei, det lukter ikke noe av de ingrediensene. Det blir neste versjon, litt sånn stented. Ja, kanskje det. Jeg prøver egentlig å kutte ned på sånne tilsetninger av lukt i livet mitt, for å ha minst mulig parfyme. Men vet du hva som gjør at solkrem lukter solkrem?

Du tenker på den spesielle solkremlukten som ikke er parfyme. Nei, det vet jeg ikke. Har du tørkelveit? Tørkelveit, kanskje. Jeg møtte opp likbleik i Mogan på Gran Canaria i februar. Skal vi si, ja, jeg tror det var helt hvit. Og veganer. Ja. Det er et viktig poeng, fordi jeg satte meg i skyggen

Jeg tror jeg skulle sole meg 10-15 minutter i sola, eller så satt jeg under parasoll første 2-3 dagene. Jeg ble så solbredd. Og det legger skylden på veganismet, faktisk. Da blir veganer dritsur på meg, men da har vi en bra start på podden her. Ja, du må jo nesten gjenta eksperimentet neste år, da.

så gjør du akkurat det samme på et annet kosthold i stedet for. Men det som er interessant, og nå ble jeg sikkert hengt for å si dette her, men jeg har også hørt, jeg har fått den tilbakemeldingen så mange ganger fra folk som har vent til et

primært et råvarubasert kosthold, men også gjerne med mer fett. Mer naturlig innhold av fett i matvarer, og da er vi jo på kjøtt og egg og smør og disse tingene der, som sier at jeg blir ikke solbrent lenger. Mm.

Og det synes jeg er rart. Ja, interessant. Ja, interessant er kanskje det riktige ordet. Og det er også et kaninol jeg ikke har gått ned i, men jeg har jo sett noe, altså det er jo noen hypoteser om hva dette her handler om. Det handler jo om hvor mye flere mettafettsyrer man har, blant annet i hudcellene sine. Så det kan hende at vi blir...

Det kan jo være noe der at vi blir mer fotosensitive av et kosthold med mye flere metafett.

Så du må gjøre disse en eller ikke en eksperiment, som jo er høyst vitenskapelig, absolutt, å gjøre forskning på seg selv. Det var en røff tur. Jeg ble både solblind de første to dagene, og så var det jo ingen veganske restauranter der. Nei, så spiste ikke du da. Gikk i en uke faste. Jeg fant faktisk en indisk restaurant som redda meg. Det var...

Det var så godt det. Jeg visste ikke at indisk mat var så godt. Det føltes som et ekte måltid med poteter. Jeg vet ikke hva de puttet inn i der, men det var dritig. Det redda naturen. Men det er jo en av de få tradisjonelle matkulturene som har mye god vegetarmatt. Så de er kjempegode på det. Så de så opp og bare «You're allergic!» «Nei, jeg er ikke det, I have this project!» «Project!»

Men de bruker mye mariprodukter da, hindisk matlaging, så du måtte jo styre unna osten og fløten. Vegant-vegan skulle jeg ha. Jeg skjønte ikke helt, jeg bare, hvor skal han spise? Dama spiste jo masse kjøtt da. Så det var litt rart det så det.

Han er litt sånn spisforstyrret. Ja, du bestilte oss fem bollene med poteter, så det var sånn, det er et eller annet rart med fyrene. Jeg så de drev å viske litt borti. Jeg jobbet masse med indiske utviklere, for jeg jobbet med IT-utvikling, og jeg husker jeg var ute og spiste med de.

Jeg er jo en erfaren jeg har ikke vært veganer men jeg prøvde mest andre kosthold da var det en periode hvor jeg ikke spiste noen karbohydrater og de sa, skal du ikke ha ris? Ikke et nan heller det var et vanskelig prosjekt å forklare det er jo De fleste kulturer har jo ris i kostholdet på en eller annen måte Ris? Nei Ikke sånn tradisjonelt

Men vi har byttet med ris. Jeg lurer på om det er sånn at vi spiser mye ris i Norge, vil jeg tro. Ja, nå gjør vi jo det. Men det er jo en sånn kulturell endring som har skjedd med inntoget av den andre spennende eksotiske maten, som påvirker jo kanskje mest fra 80-tall og utover, at vi liksom fikk disse her...

Den italienske maten, og den amerikanske maten, og den meksikanske maten, og så etter hvert også mer asiatisk mat og sånn. Så det har jo ikke vært en del av vår matkultur langt tilbake. Hvis du

For et par generasjoner tilbake så spiste jeg jo ikke mye ris da. Det var ikke vanlig det. Det var jo potet. Vi er jo oppvokst med det. Vi hadde potet til middag hver eneste dag. Det var det du begynte med. Sett på potetene. Det var trinn 1 alltid. Jeg skulle ønske vi kom tilbake dit. Jeg tenker at jeg hadde gått av det å komme tilbake til dit.

Er det ikke forbruket på vei oppover? Jo, det er faktisk litt det. Det var en veldig glad nyhet som ikke ble fremhevet av helsedirektoratet når de la fra sin årlig rapport som heter «Utsviklingen i norsk kosthold».

Den kommer før jul hvert år. Litt av begivenheten i næringsfagmiljøet som går stort sett oppaktet hen i alle andre miljøer. Men i hvert fall da legger de frem hva som har skjedd i kostholdet, hva som skjer med utviklingen i norsk kostholdet siden i fjor. Og det som var en utvikling som hadde skjedd i fjor da, var at forbruket av matpotet hadde økt på bekostning av prosesserte potet. Altså potetprodukter hadde gått ned og

matpotetet hadde gått opp ganske mye faktisk. Så det var en bra ting. Så kanskje det hjelper litt allikevel etter overvarefokuset da. Kanskje vi kan få opp potetene. Vi er jo på et historisk lavt konsum uansett i forhold til hvor vi har vært før.

Det kan være et tips til alle som har lyst til å teste ut veganisme, være veganer. Potetaner. Potetaner, ja. Bare poteter i tre måneder. Det er ikke så mye pluss å gjøre det. Ja, men det er bare å gjøre det, for det er jo en kar som har gjort det. Hva var den heter igjen da? Andrew et eller annet, en australier.

som gjorde det. Han hadde erklært seg selv matavhengig, hadde et problem med matavhengighet, at han ikke hadde kontrollert matinntaket sitt, og så sa han, hva gjør man når man er avhengig? Jo, da kutter man. Man kan jo ikke kutte mat. Nei, hva gjør man da? Nei, da kutter jeg nesten alt, og så beholder jeg en matvare. Det var liksom hans oppskrift. Og så valgte han potet, så han levde

Jeg husker ikke hvor lenge det var. Om det var et år da, bare på potet, tror jeg. Han hadde litt krydde på salt og sånn, men ellers så spiste han så å si bare potet. Men fikk han nok proteien i seg da? Ja, altså potet er ganske overraskende bra sånn sett. Potet har jo faktisk en fullstendig proteinkvalitet. Ja. Har egentlig alt man trenger. Nei.

Så han spiste poteter i et år, gikk ned veldig mye i vekt, forbedret alle sine metaboliske parametre som han målte. Altså fikk en mye bedre helse da, på rent potetkost. Han hadde jo så mye å gå på.

Så jeg vet ikke helt om det anbefaler. Du må spise syke menge potet for å holde deg igående. Men det var jo det vi gjorde før. Går tilbake til sultnattastrofer og ungersnød og blokader og krig og urolighet og sånt. For lenge siden var det jo det folk overlevde på. Store mengder potet. Det var i hvert fall det jeg ble mett på da jeg var ved gaten. Og så slår jeg slag for havreris.

Det er et produkt jeg ikke har hørt om i noen år borti før, men det var også ganske mettende og litt chunky i forhold til den basmaterisen, som er en sånn luksusris, mens den havrerisen, den var en ordentlig arbeidskareris, føltes det som. Ja, da må man tygge litt og sånn. Jeg ble ikke helt oppbevist. Men det er jo mye mer næringsrikt selvfølgelig enn ris. Ordentlig ris. Hvit ris er jo ikke særlig næringsrikt. Nei, det er kos. Ja, det er det egentlig. Det er veldig kos. Ok, vi skal gi

inn i så veldig mye kos i dag egentlig, det er vel ikke så mye kos med slankesprøyter og novo nordisk og emammo og alle disse, det er komplisert materie og betent materie og

Men vi skal dykke inn i det, så godt vi kan, fra alle mulige vinkler. Og Marit, du er jo legende i studio her. Alle vet hvem du er. Du har jo vært her. Har vi tellinga? Nei, jeg har mistet tellinga i hvert fall. Skal vi si et stemmel om 10 og 20 ganger da? Ja, det kan nok være over 10. Nok en stund til 20. Men det er sikkert ikke siste gangen. Nei, nei, nei. Da må vi komme ordentlig på kant. Jeg vet ikke hva det skulle vært. Nei, jeg vet ikke.

Vi får se. Kanskje det skjer i dag. Kanskje vi begynner å klage det om slagsprøyter. Det var sånn de såkte musikk i gamle dager. Da ble jo artister fiender og de lagde masse sånn beefs. Så hvis vi finner bare på et eller annet... Ja, de lagde beefs for å skape blest om seg selv. Ja, ganske sikkert.

Rapper mellom rapper og popstjerner mellom andre sjanger. Hvis vi bare finner en eller annen ting vi bare kommer på kantene, så har vi litt nyhetsspalteplass. Ja, ikke sant? Får vi masse meddekning og sånn. Kan vi selge masse bøker, for det er bare det vi er opptatt av, er det ikke det? Det er det vi er opptatt av, det er det vi blir kritisert for. Jeg selger ikke så mye ernæringsbøker, den såkter veldig dårlig, men...

Så du greier ikke å bruke den kritikken mot meg? Nei. Jeg sørger ingenting. Sørger du ingenting? Nei, jeg gjør ikke det. Ikke ennå. Kommer du ikke til å bøke snart, Marianne? Det vet jeg. Marit har vært her mange ganger før. Marianne, du er jo...

I visse kostholdsernæringskretser er du sikkert et litt mer kjent navn for de som hører på podcasten dine eller de tingene du skriver om. Men for de aller fleste, i hvert fall for de som hører på her, vil jeg tro at du kanskje har et nytt navn. Velkommen inn hit. Tusen takk.

Så i frykt for at dette her blir en første dag på en ny arbeidsplass, bare kan du fortelle litt om deg selv? Første spørsmål? Nei, jeg kaller meg ofte erfaren slanker, erfaren pensjonert slanker i sosiale medier. Og jeg skriver en liten podcast, og er bare meg. Og jeg snakker jo om, jeg har...

Jeg og Marit har funnet hverandre. Mange spennende samtaler. Hvordan fant dere hverandre? Det er en god historie. En lang historie. Den går tilbake til mitt slankeliv. Rett og slett. Det må jo være Instagram. Det var Instagram, ja. Hvor skal vi starte den? Jeg har jo hatt...

Jeg begynte å slanke meg da jeg var 12 år gammel. Skal se om vi kommer til deg til slutt her. Og sluttet jeg ikke før jeg var over 40. Og underveis der så har jo Marit, du har jo blitt tydeligere og tydeligere i praten om mat. Men for meg så har jeg måttet holde meg langt unna. For jeg har jo fått en spiseforstyrrelse som følger av...

restriksjoner og kroppsforrakt og alt som følger med det å gå opp og ned i vekt mange ganger

Så jeg måtte liksom holde meg unna ernæringsstoff. Men så synes jeg, jeg synes maget har noe forskjell. Du greide ikke å holde deg unna det stoffet. Jeg er veldig opptatt av, altså jeg har en sånn hode som følger meg på ordskiftet, og hvordan vi snakker om mat, og hvordan vi snakker om overvekt og fedd med. Og da er det veldig vanskelig å unngå å dumpe bort i deg. Og så er det jo et eller annet veldig...

Jeg er ikke ernæringsfaglig utdannet, men for meg, noe som jeg har lært mer, både via Marit, men egentlig mest via meg selv, ved å faktisk lytte til kroppen, så er jo det å spise seg mett, å spise nok mat, er jo så åpenbart det riktige for meg. At noe annet er ikke naturlig. Og så har vi hatt, det som jeg har tenkt litt på,

Jeg synes vi har mange morsomme samtaler, for det er ikke så veldig mange... Du har jo vært i min podcast også. Det er ikke så mange jeg kan snakke med hvor vi fyker høyt og lavt. For jeg tror...

Begge kritiserer egentlig dette blerte på mange måter. Et paradigme. Da snakker vi litt i store ord, med stor kost. Det kan nesten høres litt konspirasjonsteoretisk ut. Jeg har aldri vært mer opptatt av forskning. Det er noe som jeg begynner å få øye på, hvordan ting er sammen. Så kan vi hoppe fra de samtalen med Big Pharma og Big Food, og ned i

slimdannende bakterier i tarmen. Det synes jeg er veldig gøy med deg. Når du forteller alt det vi ikke vet, allers mysterien om... For i min verden har det vært fokus på kaloririn og kalorirut, ikke sant? Ja, og et konstant fokus på telling og monitorering og opp- og nedturer og helbaka. Det er et eller annet veldig naturstridig at vi skal liksom...

mot kroppens biologi. For meg så ble det helt sånn jeg har brukt lang tid på å kunne

faktisk begynne å stole på kroppen. Jeg tror du pleier å si det, at kroppen er mye klokere enn oss som prøver å forstå den. Det å sette at vi nesten fra vugge til grav indoktrineres med at vi må passe på. Det er mindre som gjelder. Det er alltid magerere hvis det går opp. Det er også stede livsglede og livskvalitet og tilstedeværelse. Det er helt...

ødeleggende på mange vis da. Selvfølgelig så er det noen som tåler det, men de aller fleste blir jo hverken tynne eller lykkelig av det. Det er det konstante fokuset på å se på maten på den måten da. Jeg antar jo at du har pratet mye om dette her, sikkert i din egen historie og sånt, i din egen podcast og dine skrivet ting og sånt, men hvis du synes det blir feil sted å gå inn på det, så trenger vi ikke gjøre det, men kan du si noe om det? For du sa det var 12 år før du begynte å slanke deg, og så var

Hvordan ser du tilbake på, altså da var du overvektet da du var 12 år? Jeg var ikke et høyt barn. Ikke? Nei, det er sånn jeg ser det nå som voksen, og derfor er jeg så engasjert i hvordan vi møter barn med høy vekt. Men jeg var et lubbent barn, og vi gjør jo fortsatt det i dag. Vi stiller barn på vekta hos helsesøster, og jeg ble stillt på vekta da jeg var ni år.

og da sa helsesøster «Du er ikke tjukk, men du er lubben, Marianne, så du må passe vekta». Og nederst, jeg vet ikke om dere husker disse bøkene vi førte inn, vaksiner i, og sånne lite små grønne hefter hvor høyde og vekt ble ført inn fra helsedirektoratet, noen offentlige bok. Nederst der, så står det fra helsedirektoratet, tror jeg det står,

passvektet blir ikke for feit, tror jeg det står. Hvilket år er vi her egentlig da? Da er vi jo, da var jeg vel 9, jeg er født i 75, tidlig 80-tallet. Og den opplevelsen av at en autoritetsperson ser kroppen din og sier, du må passe deg, den setter dype spor, og det er

og det er jo veldig mange med samme opplevelse som samles inn hos meg på Instagram. Og så gikk det noen år, da jeg var 12-13, da var jeg...

Og poenget var også at jeg var livredd for å bli tjukk. Fordi jeg hadde andre barn på trinnene som var det vi kaller tjukke. Og som ble kaldt tjukke, og som ble mobba. Og så så jeg hvordan de hadde det. Så jeg tenkte, jeg synes ikke skolen var et hyggelig sted å være i utgangspunktet. Så jeg bare skal ikke ha mer oppmerksomhet på min kropp.

De skal i hvert fall ikke kunne si noe om kroppen min. Jeg skal ikke bli tjukk. Det er ikke rasjonelt dette her, ikke sant? Så da begynte jeg da, vet du. Da var det Grete Rodebøkene til mamma var det jo lett å låne da, for de hadde jo allerede. Når man får det inn så tidlig, hva som skal til...

for å gå ned i vekt. Det ligger i kulturen vår. Så jeg spiste rugbrød med magerost, og syklet intenst på ergometersykkel hver dag før skolen. Og gikk raste ned i vekt da. Så det var din idé av, var det dette at du ville ned til en eller annen form for ideal vekt, eller var det bare ideen av slanking som bor i en 12-åring?

Jeg tror det handler om noe som, det var ikke noe rasjonelt bak det. Når man er et barn så handler det utelukkende om å passe inn, ikke skille seg ut. Og så klart det hele kulturen vår er jo veldig fokusert på at det er farlig å være tjukk. Så pass deg. Det budskapet ser du overalt hvis du først begynner å legge merke til det.

Populær kultur og sånt, og det er jo alltid den morsomme sidekarakteren i Hollywood-filmer, helt fra du har Tenoring oppover, så er det jo alltid liksom, det er jo skilten at det er veldig typiske karakterer, og gjerne kompisen eller veninnen er litt overvektig, og det er morsom å sidekikke, at han liksom er der det ligger sin. Det er jo sånn at forskning viser at jeg tror fra 3-5 års alder,

allerede da foretrekker barn tynne lekekamerater og for tjukke. Det er ikke fordi man har skjønt at høy BMI er en risikofaktor for fremtidig elendighet. Det ligger mer i oss, som du nevner, alle signalene vi får inn. Så

Ja, så det er rundt oss på alle kanter, altså ukeblader. Det var ikke sosiale medier da jeg vokste opp, men det er det jo i dag. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg må jo debunke kostholdsmyter stort sett hver dag, som dukker opp i alle mulige slags kanaler som barna er i. Så jeg er jo veldig eksponert for at...

Man må passe seg, så man ikke blir tjukk. Når du kommer opp i tenårene, og etter hvert 20-årene, hvor legger du da, da kommer du opp i sånn der, da begynner man å reflektere sikkert over alt som er skjedd, man begynner å gå litt over barndommen sin, man får, man evner å se litt større bilder, var det noe nag til andre, eller deg selv, eller samfunnet, jo eldre du ble? Var det noe du skyldte ansvar på noe?

Det er det som er så spesielt å tenke på. For det første så fikk jeg jo skryt og bekreftelse fra omverden på hvor flink jeg var når min litt lubne barnekropp forandret seg og ble mindre. Så de bekreftet jo at det jeg gjorde var tippt opp, riktig, du er flink, du tar tak, det er bra.

Og det roter jo til hodet. Det er åpenbart nå, men jeg fortsatte bare. Så jeg er jo en av de som har slanket meg tjukk. Så jeg har jo vært av og på alt mulig av tiltak og planer i offentlig og privat regi, holdt jeg på å si. Hele livet.

helt enig da

min siste slankekur tok meg 30-40 kilo ned i vekt jeg levde lykkelig som normalvektig lykkelig var jeg ikke det ser jeg jo nå hvor lenge har det vært siden? nei, det var i 2017-2018 og tenkte at nå herfra ut så går dette bra nå har jeg funnet ut av det

Men du kommer ikke unna at du har sultet deg en del. Du går ikke ned 40 kilo uten å ha vært i et kaloriunderskudd. Og du får tilbake mer renter. Og kroppen gjør jo...

som den vil. Den lever sitt eget liv, den skal ha mat. Sånn at jeg gikk jo sakte, men sikkert opp igjen. Da hadde jeg vært høyt ute, jeg hadde vært på TV2, God Morgen Norge, jeg hadde vært i Tara, jeg hadde vært i Kåke, før og etter bilder og sånn. Så tenkte jeg, vet du hva?

Når jeg skjønte at dette går en vei, så tenkte jeg, vet du hva? Jeg har jo folk rundt meg, familie, ikke sant? Folk slanker seg til de dør. Til det går i graven. Så tenkte jeg, jeg har egne barn. Det er ikke snakk om. Jeg må slutte fredet med kroppen. Jeg må på en måte si at, ok...

Skal vi se da, det eneste jeg kan prøve er å samarbeide. Skal jeg begynne å lytte litt her? Er det noe fornuft? For det har liksom vært en sånn avskilt del av meg. Sånn opppussingsprosjekt jeg skal få orden på. Og så kan livet starte en gang jeg er fremme, og så kan jeg, ikke sant? Så jeg har aldri vært, jeg har alltid vært, jeg har aldri vært bare meg og kroppen som skal finne ut av ting.

enten vært på et eller annet opplegg for å gå ned i vekt, eller så har jeg vært i en forferdelig mellomfase. Jeg tror store deler av den norske kvinnelige befolkningen er i hele tiden. Vi vet at vi er ikke bra nok, vi vet at det er farlig, vi må ta tak i

Så du får ikke sånn kjempekonstruktiv forhold til å spise og mat, og når du vet at, ok, jeg er i denne mellomfasen på mandag, eller etter jul, eller etter påske, eller etter sommerferie, så skal jeg begynne på et eller annet. Du tar ikke godt vare på deg selv i en sånn fase. Og så, du har, altså, jeg kan ikke snakke for alle, men vi skammer oss ekstremt mye når vi er kjukke. Og

og det er jo samfunnet er jo helt det er ikke noe hyggelig å være tjukk i dagens samfunn og stigma i seg selv og det å liksom bare ta alle samfunnets holdninger inn og gjøre det mitt selvsnakk er helt hadde jeg sagt det jeg hadde sagt til meg selv til barna mine så hadde jeg blitt fratatt foreldreretten det er beksvart og sånn går vi altså

Det er veldig mange som er i en sånn situasjon mer eller mindre hele tiden, fordi at måten vi møter disse problemene i gåsøgne på, er jo med metoder som ikke fungerer. Folk setter seg selv opp for fiasko om og om og om igjen, og får et mer og mer dysfunksjonelt forhold både til kropp og mat, men

Og så blir man gående i en sånn situasjon da, med masse masse selvforakt og masse masse stress, matstress, kontinuerlige samtaler gående med seg selv i hodet om

negative samtaler som du sier, men også hele tiden det der stresset rundt hva man skal spise, og hva man har spist, og hva man burde ha spist, og hva man burde gjort, og siden jeg har spist sånn, så burde jeg gjøre sånn og sånn, og nei, nå må jeg ut og straffe meg selv for det jeg har spist, og i morgen skal jeg gjøre alt annerledes, og det er det

Det fratar jo folk livsglede og matglede, og det tar opp all mental kapasitet. Det er en utrolig trist greie som pågår i veldig stor grad hos veldig mange, og særlig den kvinnelige delen av befolkningen. Men jeg tenkte, du nevnte jo det der at du har slanket deg i kjukk.

Og det er jo noe vi burde snakke litt om, og dvele litt ved, tenker jeg. For det tror jeg ikke er sånn at folk skjønner intuitivt hva det er som skjer der. For folk så høres jo det ut som en selvmotsigelse. Men der er det jo noen spennende biologi også, og masse god forskning som er gjort på det der. Det er jo...

her er det jo her er vi inne i her er ikke ting svartvitt det jeg har opplevd er ikke sikkert likt det andre har opplevd men de aller fleste du kan ta biologien men de aller fleste jeg snakker med har mye av min historikk vi tenker at

Altså, tenk hvis bare vi kunne hatt kroppen vår i fred fra vi var barn. Tenk hvis vi kunne trent, fordi det var deilig, ikke fordi det skal gå i minus på slutten av dagen, og spist fordi det smaker godt, og det er sosialt, og du blir mett, og du slipper å tenke på mat, for du får nok mat. Men så nå går vi og vaker, og vi går ikke kaloriunderskudd sånn.

En halv dag liksom, den tilnærmingen krever jo at du holder stram kontroll hele livet. Jeg har gått opp i to ting du sa, for det er jo en ting som alle kan kjenne seg inn i, er dette pågående optimaliseringsprosjektet man gjør i en eller annen setting, hvor det er fremme et eller annet sted som skal livet begynne.

Bare få plass på dette. Om det er partner, hus, jobb eller kropp. Der fremmes det startet livet, så lever vi egentlig bare i et sånn stand-by optimaliseringsmodus i håp om at livet skal starte fremme der et sted. Og da gjøres jo den andre tingen som jeg har så hangt meg opp i, var jo det å komme ned i vekt

Det er en idé sikkert man både har i det øyeblikket man kommer ned dit, så er det et slags antiklimaks, vil jeg tro, for det er en konstant viljestyrke som må til for å holde seg der, mens man kanskje intuitivt tenker, kommer man seg ned i vekt, så er det bare, da kan jeg begynne å leve normalt. Fremmed der ligger liksom svaret, men...

Det å telle kalorier gjør at det er en kontinuerlig viljestyrt. Du må ekstremt viljestyrke for å gå ned og tvinge kroppen din, i stedet for å bare leve normalt. Er det jeg er inne på noe der? Ja, det kreves viljestyrke. Og så er det litt det som viser seg skulle bli med den siste slankekur. Samfunnet bekrefter jo at det du gjør,

er tippt opp, og de bekrefter at jeg er flink og dyktig og leger og helsepersonell. Det er ingen kritiske spørsmål. På min ferd gjennom det offentlige og det private helsevesen, på noen tidspunkt har jeg stilt spørsmålstegn ved metoden jeg har brukt. Hvordan er forholdet til maten? Hvordan er forholdet til kroppen?

Det er bare sånn at vi nedvekter. For jeg ser jo at det er tjukk, så vi tipp topp. Hvordan gjør du det? Nei. Så kan du si det at da blir det... Målet helger midlene da. Ja, men det tenker jeg også. Vi går jo rundt, det høres helt grusomt ut, men vi går rundt og ønsker oss, mange av oss, vi ønsker oss en sykdom for å kunne bli tynne. Vi ønsker oss syke for helseskyld. At en mann som hadde kreft, han er frisk nå,

Han gikk så mye ned i vekt i den perioden han ble behandlet.

og jeg satt og kjente på missunnelse. Ikke sant? Ikke sant? Den jeg elsker går ned i vekt og trenger ikke å streve for det. Men det har jeg måttet gjøre i livet. Dette er ikke rasjonelle tanker, ikke sant? Så det er ekstremt mye av denne optimaliseringspraten om at, jeg må jo si det, det er mye optimaliseringsprat i Volkang med. Hva skal jeg si?

jo mye av praten vi har rundt kropp og vekt forutsetter at vi er rasjonelle mennesker så hvis vi bare vet at brokkoli er sunt så spiser vi det og så går alt bra vi er litt mer sammensatt enn det og så har vi den sterke biologien som vi må jobbe med, tenker jeg

Ja, det er jo det. Og det som er så sjukt med den samtalen om vektreduksjon og sånn som går der ute, er jo at det som ses på som sykelig matadferd i et

i en sammenheng. Hvis du ser på unge jenter som begynner å slanke seg og begynner å holde igjen på maten og blir tynne og teller kalorier og trener mye og sånne ting. Hvis du er over igjen sånn er man litt redd for at denne unge jenta begynner å utvikle anorektiske tendenser. Vi er jo livredde for det. Samfunnet har veldig mye fokus rettet mot «det må for all del ikke skje».

Og så forherliger man akkurat det samme hos en person som er overvektig. Og så fint at du gjør akkurat det som jo åpenbart skader personer. For dette handler jo om at man stirrer seg og blinder på det kroppsfettet, at man ser jo ikke den hele personen i det hele tatt. Og så vet vi jo masse om dette her. Vi vet for eksempel at sånn langvarig kalorirestriksjon er veldig skadelig for sykken.

Det har vi jo studert, jeg har gjort masse gode eksperimenter på det, det mest kjente er det som heter Minnesota Starvation Experiment, hvor man rett og slett sultet frivillig

For man ønsket å finne ut hvordan man skal sørge for å gi folk som har vært i krig og som har vært utsatt for underernæring, hvordan skal man gi dem en trygg og god gjeninnføring av optimalernæring. Det var egentlig det man ønsket å undersøke der. Hva ser vi hvis vi sulte folk over lang tid?

og hva skjer når vi da gir dem mat igjen? Og det man fant ut i dette eksperimentet der, var jo at det gikk jo virkelig på sykenløs, det å ikke få nok mat. Nå husker jeg ikke akkurat detaljen i den studien, men jeg tror de var på sånn 75% av energibehovet sitt.

Så det er heller ikke sånn helt vanvittig egentlig med tanke på forhold til hva man foreskriver for enkelt og slank opplegg. Og disse deltakerne der, de ble jo alvorlig mentalt forstyrret. Og det som også var interessant, bare til etterkant av dette her, så gikk jo alle opp igjen i vekt, og de gikk opp mer i vekt enn det de hadde

veid i utgangspunktet. Og dette er noe som har blitt sett gang på gang på gang, både i kontrollerte studier og i slanke litteraturen ellers. At det er akkurat det som skjer etter en periode med kalorirestriksjon, så går man mer opp i vekt enn det utgangspunktet var. Altså man ender opp med mer fettmasse enn det man hadde i utgangspunktet. Og jeg tenker jo at dette her har

Det man ser da, er at først kroppen skal gjenopperette både det vi kaller fettfri masse, som er muskelmasse og slike ting, men så skal den også gjenopperette fettmassen. Og så gjenopperetter den fettmassen fortere enn den fettfri massen. Så da ender man opp med det som kalles for fat overshooting, som man har litt ekstra fett på etterpå. Og hvis man prøver å tenke seg hva

hvordan er det kroppen, og spesielt da hjernen, tolker miljøet sitt? Hjernen er jo blind på en måte, for den har jo ikke noen

Disse mekanismene her er jo ikke koblet på fornuft. Hjernen vet ikke, i en situasjon hvor man får for lite mat, så vet ikke den at mattilgangen egentlig er trygg. Den vil jo oppfatte dette her som hungersnød. Hvis man tenker på et evolusjonært perspektiv, og hvordan vi mennesker har utviklet overlevelsemekanismer, så vil jo hjernen tenke, skitt, her er det hungersnød. Dette kan jo skje igjen, så når maten kommer tilbake, så ...

Ja, da legger vi på litt ekstra da, for da har du bedre utgangspunkt neste gang hungersnøden kommer, fordi man synes innlatende befinner seg i et utrykt matmiljø, ikke sant? Så hvis du bare gjentar den der mange ganger, da slanker man seg tjukk. Og det er jo det som...

som jo på en måte ikke vil aksepteres, tenker jeg, i fedmeforskningsmiljøet, at man faktisk kan påføre seg den effekten. Jeg synes jo at det virker som om samtalen fortsatt går der ute, som om tjukke mennesker er for glupske. Det er et problem at de spiser for mye, og vi må hjelpe dem til å spise mindre. Er ikke det...

Jo, man hjelper jo fortsatt tjukke mennesker til å spise mindre, i aller beste mening i helsevesenet. Og det bringer meg egentlig tilbake til, for et drøyt år siden, så var det faktisk en artikkel i Nettavisen,

om det du var inne på, om sosiale medietrender og thin talk og skinny talk og hvordan da unge tynne mennesker i utgangspunktet drev med kalorierestriksjoner. Og så var det en del eksperter inne og anbefalte at det er ikke bra. Det er helt grusomt. Jeg vet ikke at de skal ha det forholdet til mat i det hele tatt.

Og så var Jørgen Helmeseth, som han jo ofte er, inne som ekspert, og sa at det er selvfølgelig uheldig. Normalvektige ungdommer skal ikke ha fokus på kalorier. Fedd med? Da må du kanskje passe på litt, selvfølgelig, hvis du får hjelp. Og

Den diskrimineringen, altså den atferden vi ikke ønsker at barna våre skal ha, så hvis du er så heldig å være tynn, eller normalvektig, den er plutselig da akseptabel, og en nødvendig risiko det er verdt å ta når vekten er høy. Det er ikke første gang jeg reagerer på den type retorikk, men det er der jeg skrev tilsvar. Og så...

Dette var min debu i debattsvalgtene. Så svarte hjelmesett meg. Det var veldig gøy også. Men han mente jeg leste han som fandenleser Bibelen. Jeg har aldri spurt. Jeg har oppriktig lyst til å vite om det var den spesielt jeg sa, som gjorde at han måtte... Han klagde inn i Norsk Forening for Fed med forsknings...

Fødmeforskning også, av Marianne Sæve, som var ute og kritiserte han, og han ville ikke ha det til at fødmeforskningsmiljøet, eller spesialist til det seneste, behandler barn og dermed kan påføre de spisforstyrrelser. Og i det tilsvaret fra hjemmesett, så nevnte han da, fordi det ofte nevnes i de kretser, altså det er velkjent i en spisforstyrrelsefeltet,

at restriktiv spisadferd er en risiko for fremtidig utvikling av spisforstyrrelser og forstyrret spisadferd. Men det blir da hevdet ofte at hvis slankingen skjer i en klinisk setting, altså...

Da reduserer man risikoen for å utvikle spisforstyrrelser. Helt til de slippes løst. Det er en metastudie på det som de stort sett lener seg på, og den er pillrotten. Jeg kan sende deg lenken. Den har mange sett på og plukket fra hverandre, og det er ikke grunnlag for å kunne konkludere. Her må vi være forsiktige.

Og så viste han til en australsk studie som heter Fast Track to Health. Og dette var på tiden da, hva heter han nå, Mosley og Faste og 5-2 var i vinden. Så da var det en liten forskergruppe i Australia som satt sammen på ungdommer fra 13-17 år.

et opplegg hvor de først i fire uker skulle prøve intermenterende faste på 500-700 kalorier dette er voksne barn tre dager i uka, og så to dager jeg husker ikke, jeg har fordelen på antall dager men veldig ekstrem lav kaloridighet i fire uker og så gikk de over på resten av året så skulle de spise sånn moderat kalorier fortsatt kalorierestriksjoner normal mat som man sier

Så tenkte jeg, driver vi med sånt? Lager vi ny forskning nå på barn og unge, på noe som er så åpenbart? Det har jo aldri gitt tjukke mennesker hverken gode bærekraftsfyl liv eller bedre helse. Så begynte jeg å snakke om denne studien i egne kanaler, og jeg googlet, og så viser det seg at det har vært et stort opprør i Australia mot hverandre.

Denne studien ble stoppet et halvt år, det var klager til etisk kommitté, og hele spiseforstyrrelsesmølet samlet seg. Galskap. Men den er fullført ennå. Men uansett så kommer jeg over til psykologen som har ledet dette opprør i Australia.

Og etter en stund så får jeg da vite via mine kanaler at vi driver jo med det samme, eller noe av det samme i Norge. Så da ble jeg tipset om at, du, har du hørt om MAMO-studien, eller? Og så bare, ja.

Så sitter du nå, i alle fall innledningsvis, i prosjektgruppa til Emano, og så har det sittet noen forskere fra den australiske forskergruppen. Vi kommer til Emano-studiene etterpå, så vi skal gå inn i det. Jeg vil bare gå helt tilbake, for det er

Ideen av å gå ned i vekt. En allmenn forståelse av det, som virker å være sånn... Derfor blir det så utrolig mye opprør, merker jeg når jeg legger ut videoene med deg og Anders, som forklarer dette her. Kalori inn, kalori ut, debunkingen. Jeg klikker det helt for næringsfolk og Peter, og folk som er veldig gode på sosiale medier. Jeg får litt ekstra trafikk og tjohei, ikke sant?

Og det her kan jeg jo si også bare sånn intuitivt, altså den allmenn forståelsen av hvordan man går ned i vekt er, man putter noen mat inn, og så må man bruke mer i andre eden. Og det er sånn kroppen fungerer. Og jeg tror veldig mange som hører på nå også, som har kommet så langt inn i denne episoden her også, er sånn, er det noen andre teorier? For dette her virker jo som den logikken at

det du putter inn, må brukes opp akkurat som en slags budsjett. Så det er jo den rådende intuitive forståelsen av vektnedgang. La oss dykke litt ned i det før vi går ned i det, Mammo. Ja, vi kan gjøre det. Det er jo masse interessant å si om det, og det som alltid kommer på sånne klipp

blir dratt ut av sin kontekst, og så blir det presentert for seg selv, og så kommer det ørten Peter som skal fortelle at kalorier inn og kalorier ut er det som gjelder. Det er alltid sånn peker de. Ja, de hører det sikkert. Ja.

Og så snakker de om termodynamikkens første lov, og vi er fullstendig, alle vi som jobber på dette feltet, er fullstendig klare for termodynamikkens første lov, og den gjelder også for biologiske systemer som også mennesker er. Så vi vet godt at energi ikke kan forsvinne, det kan bare skifte form.

Men det er ikke det samme som å tro at mennesket opererer etter enkle matematiske prinsipper, og at man kan regne på antall kalorier i det man spiser, og så beregne ut fra hvor mye man for eksempel går på en tredjemølle, hvordan det skal resultere i en vektøkning eller et vektapp. Det er jo der den store tankefeilen er da.

Og det handler om at du kan godt beregne energimengden i maten som går inn, men det er en svær black box inni kroppen der, med masse faktorer vi ikke har oversikt over. Og når det gjelder, hvis vi kan bare ta den der biten med fysisk aktivitet først, for det er jo sånn typiske, man snakker som om det er en selvfølgelighet at det å øke fysisk aktivitet vil kunne resultere i vektnedgang, for eksempel. Ja.

og det er jo ikke sant i det hele tatt, fordi kroppen er litt smartere enn oss som prøver å forstå den. Og igjen må man tenke på hvordan kroppen tolker sitt miljø. Hvis jeg plutselig er mye mer aktiv enn det jeg har vært før, så vil jo kroppen merke, og uten at jeg spiser noe mer, så vil jo kroppen merke at nå er jo jeg et energiunderskudd. Jeg blir nødt til å spare på noe annet.

Den prioriterer ned andre prosesser, og der er det masse forskjellige prosesser den kan bruke til det. Og hvis det går så langt at man er ekstremt aktiv, altså at energiforbruk i form av aktivitet er kjempehøyt, så begynner kroppen også å prioritere ned ting som immunforsvar og reproduksjon og sånn, og dette ser vi hos toppidrettsutøverne våre. Med kvinner som mister menstruasjon og

idrettsutøvere som blir syke hele tiden. Så det er den ytterste konsekvensen av det. Så kroppen er smart, og den sparer, men den har masse mekanismer som gjør at vi kan øke energiforbruket, men også redusere energiantaket, ettersom vi har behov for det. Og dette er nyttig i mange forskjellige sammenhenger for kroppen.

Hvis vi ser på naturlige utviklingsprosesser opp igjennom veksten fra barn til voksen, så er det perioder der vi naturlig endrer, kanskje lagrer mer fett, for eksempel. Det kommer for eksempel en periode et stykke før puberteten, hvor de fleste barn vil legge seg ut litt.

Fettmassen øker litt. Det er en naturlig utviklingsstadium. Vi er veldig tjukke som små barn med tanke på mengden kroppsfett. Disse barna blir veldig aktive og spiser mindre og strekker seg og blir ofte ganske tynne i førskolealder.

Og så går det noen år, og så kjører kroppen et nytt program hvor den på en måte legger opp litt ekstra ressurser før den skal begynne å gå over i pubertet og ny vekstsport og sånn. Og dette her, det kalles for Adipose Rebound, dette stadiet her. Så det er også litt sånn verdt å nevne hvis man da ser at ja, nå har dette barnet plutselig lagt

på seg litt i syndelatene. Hvis man da møter for eksempel en helsesykepleier som ikke er klar over at dette er en normal biologisk utvikling, og bare egentlig ser litt sånn vektøkning, så kan man jo plutselig problematisere helt naturlig utvikling. Men det jeg egentlig skulle fram til deg var jo at dette skjer jo ikke som følge av at dette barnet plutselig nå har begynt å spise

enorme mengde mat. Dette er jo snakk om hormonell omprogrammering. Så det kroppen holder på med. Disse peterne i disse forhåndene har jo ikke satt seg inn i at kroppen er et regulert system. Her drives det masse hormonell regulering av både appetitt og vektstatus. Og

I form av slik regulering kan kroppen enten brenne av ganske mye energi som varme, eller den kan slutte å gjøre det og heller lagre mer energi i stedet for. Det er jo hormonelle endringer som gjør at for eksempel kvinner legger på seg mye fett i forbindelse med puberteten. Da skal vi legge opp...

fettlagre, sånn at vi har til reproduksjonen og kan tåle den belastningen det er. Og igjen, det kommer jo ikke som følge av et stort matinntak. Så det der å tro at kroppen er et slags matematisk system, hvor du bare kan regne på hva som skjer i den ene og andre enden, det er veldig, veldig misforstått å

kunnskapsløst. Jeg vil bare ta et annet eksempel også. For å illustrere hvor håpløst det er den der kalorier inn, kalorier ut tankegangen, og det å tenke på kroppen som en slags maskin, og at vi opererer etter regnestykker. Hvis man ser på hvor lang tid det tar for mennesker å utvikle fedma, det vil typisk skje over mange år. Kanskje

10-20 år. Så la oss si at jeg skulle utvikle Fedme fra der jeg er nå over en periode på kanskje 15 år.

så vil jo det kreve ganske mye lagring av kroppsfett. Men det vil faktisk kreve en forbausende liten mengde ekstra kalorier hver dag. Hvis vi opererte til sånne prinsipper, så kunne jeg gjort dette ene stykket før i dag, bare for å sjekke. Der er du nede på noe som 37 kilokalorier om dagen. Mer. Det er en bit av et eple.

Og tror man virkelig det? At utviklingen i vekt over tid skyldes menneskers manglende evne til å regne seg fram eller tilbake på en bit eple, liksom? Det blir jo helt lattelig når man begynner å fremstille dette her som matematiske regnestykker. Altså, dette her er regulerte systemer, og greia, det jeg vil med det da, er jo å komme til det at vi må finne ut hva det er som, eller vi må jobbe etter hva det er som bevegelser

eller gjenoppretter de biologiske systemene som gjør at vi mennesker kan fungere godt sammen med maten. Og da handler det om noe av det Marano var inne på i stad, at vi mennesker trenger å spise og smette vi. For hvis ikke vi spiser og smetter når vi spiser,

så forteller vi hjernen at her er det hungersnød. Og det hjernen gjør da, er jo, ja, da skruer jo den ned energiforbruk, for eksempel, og sørger for å spare i alle bæbrekanter, og øker selvfølgelig appetitten, og hvis man da legger på med ekstra treninger, da øker appetitten hjernen enda mer for mange, så da kjemper man jo en helt fåfengt kamp

og prøver å bruke altså vi glemmer jo det at det å spise seg mett på noe næringsrikt mat er jo et primærbehov du kan jo nesten si til folk ja men ikke pust så mye liksom hvis det var et problem, bare pust sånn litt bare liksom på toppen av lungene så går det fint, det er jo der vi er når vi forteller folk at de ikke skal spise seg mett det

Og det er jo kilden til kaloriene, er vel det neste punktet da? Ja, ikke sant? For det er jo nettopp det som da er greia. Så sier folk, ja, men det må jo et kaloriunderskudd til for å gå ned i vekt. Ja, det må det, men det kaloriunderskuddet kan oppstå på mange forskjellige måter. Det kan blant annet oppstå ved at du får signaler inn til kroppen om at nå er energitilgangen god, tilstrekkelig, du får alt det du trenger, og da kan det hende at kroppen sier, ja, men da kan jeg gå

brenner litt ekstra. Og det der er veldig vanskelig for en del av disse betene for eksempel, og stiller jeg meg godt til for hug der. Men å forstå det prinsippet at, ja, men dette vet vi jo for det at vi har studert det. At hvis du da gir folk et

et kosthold, eller en livsstil, la oss redusere et kosthold akkurat nå, at folk kan spise seg mette på nok og næringsrik mat, og likevel gå ned i vekt.

som følge av at man rett og slett utsetter kroppen for et annet miljø. Og det er det mange som har problemer med å akseptere, at det går faktisk an å spise seg mett, og likevel gå ned i vekt. Hvis det er målet da. Ja, for det er det målet. Her er det jo rom for nye tanker. Det har ikke gått sånn kjempebra, med tanke på det ensidige fokuset på kalorierestriksjoner, så nå tenker vi litt høyt her. Hva om vi bare sier at målet er bedre helse, ikke lavere vekt?

Fordi jeg vil jo påstå at det er mye bedre for at jeg spiser meg god og mett på mat jeg liker, og som er godt for kroppen min, og det kan være noe annet enn det du din kropp, altså uansett hva min BMI er, så er det bra. Og så har jeg noen kostholdsrelaterte utfordringer, altså ok, da skal jeg spise mer av noe. Jeg skal ikke spise mindre av kalorier, jeg skal kanskje spise mye ris, da skal jeg bytte det til poteter, eller ikke sant, jeg må...

Når du er tjukk så er svaret, hvis vekta går ned og så stopper vektene gangen opp, når du er i møte med helsepersonell, så er det alltid svaret mindre mat eller mer rening. Og så er det jo, det er veldig ydmyk overfor, altså jeg er ikke motstander mot medikamentell behandling, mot disse slankesprettene som kanskje ikke bør kalles det da.

For det er jo et litt stigmatiserende navn, men det er jo det vi kaller det på folkemyndighet. På ingen måte, jeg tenker, det er samtale, vi må ha gode informerte samtaler om helsa vår, med legene våre. Men det er veldig mange som rapporterer om at endelig de blir stille for den der matstøyen, når de tar de sprøytene, ikke sant? Og jeg har jo levd med matstøy hele livet. Mhm.

Jeg har også levd med kalorirestriksjoner, lurende og sånn her, ikke sant? Den der hungersnødfaren der. Men jeg har hatt matstøy hele tiden. Har du prøvd de sjansbrøtene? Jeg har ikke gjort det, men poenget er at nå er det helt stille. Det er litt sånn at jeg får gås ut når jeg sier det, men jeg har ikke cravings, jeg har ikke matstøy, for jeg vet at jeg kan spise meg mett, når som helst. Det løfter jeg i til meg selv etter sånn.

Du skal få lov til å spise deg mett herfra, livet ut. Sulten om en time, ti, tre, du skal få nok mat. I perioder når jeg jobbet med å bli friskere, for jeg har jo vært syk, stod jeg opp, hvis jeg lå i senga og kjente at jeg var sulten, ok kroppen, du skal få nok mat. Etter hvert så har det altså bare, altså jeg har ikke blitt tynnere, det er jeg ikke.

Jeg har fått en stabil vekt. Jeg har fått ekstremt mye bedre helse. Psykisk helse.

Og jeg spiser jo mye bedre, for jeg spiser jo ut fra det som jeg kjenner i kroppen godt. Jeg kan leke med maten. Når man er tjukk, så får man maten for en innmari urettferdig jobb. Den skal både gjøre meg tynn, og så skal den fylle, om det er råvarubasert, eller om det er lavkalori, eller om det er makroer, den skal både gjøre meg tynn og sunn.

Det er så urettferdig gjort mot maten nå, egentlig. Og poenget er at hvis du snakker om at vi er tjukke mennesker, så må vi ha livsstilsendringer. Men jeg er spesielt for barn. Når vi bygger livsstilsendringer på at fundamentet av en sulten kropp, av en kropp som får litt for lite mat hele tiden, da går det galt.

Det er jo det vi ser. Det hadde ikke vært mange tjukke kvinner igjen i det norske land hvis dette hadde vært en tipptopp vareløsning. Og det er jo ikke sånn at man i helsevesenet har solid forskning som viser at dette her, på en måte, bare det kommer til oss, så går alt som eget bedre. Og det er jo noe av det som er selve fundamentet for den kritikken vi kommer med også, at mye av det som er den samtalen som går der ute om hvordan man skal møte overvekt,

handler jo om å bruke metoder som ikke fungerer. Det er jo ikke bare det at det blir snakket om det. Vi har jo testet og sett at det ikke fungerer, og likevel blir man værende i det kalorifokuserte paradigmet. Jeg har bare et spørsmål. 100 kalorier inn, hvis vi skal ta en kalori inn og ut, 100 kalorier fra en grandiosa versus 100 gram fra en kyllingfilet.

Det må jo være to forskjellige verdener hva som kommer inn i kroppen, selv om kaloritalet er det samme. Ja, det er jo veldig forskjellig mat som møter kroppen. Så det er...

der er det mange nivåer av hva det er som skjer i det maten møter kroppen. Fordi at den maten møter jo først fordøyelsesystemet vårt. Den møter alle mikrobene i fordøyelsen, for eksempel. Og hvordan de igjen blir påvirket, kan jo igjen påvirke hvordan fungerer kroppen som følge av dette her. Så bare du møter det der mikrobiota-feltet

så møter man jo helt masse, masse, masse metthets- eller sultemekanismer som vi kjenner til der. Så det er jo ekstremt. Det blir veldig fort ekstremt komplisert. Men greia er at det man egentlig må ha som målepunkt,

Man må ikke telle hva det er du endte opp med å spise. Det man må måle er jo ble du mett? Ble matstøyen borte? Hvordan har du det nå? Samspiller du godt med maten og kostholdet ditt? Kan du ha matglede? Er dette funksjonelt i livet ditt? Jeg mener vi har helt feil målepunkter når man søker på en måte å ta

ta maten vekk og næringsgrunnlaget vekk og redusere på det. Og så skal det man måler, så skal det være et antall kilo. Det er jo det målet om vektnedgang. Jeg følger jo fedmefeltet utenfra. Så jeg snakker jo litt sånn, nå snakker jeg om feltet, generalisere litt feltet.

Men det er jo sånn at når man ser det utenfra, og så ser man sånn i 2016-2017, så var det et tegn til et øyeblikk av selvinsikt. Masse meta-studier og kunnskapsopsummering som bare

det står dårlig til, spesielt da de har fokusert på barn. Vi vet ikke hvordan vi forebygger rovekt og feddom hos barn. Ikke noe av det vi har prøvd til nå har funket. Det man kaller gullstandard, som er sånn levevann-basert, familiebasert opplegg, rykker knapt et BMI-poeng. Så det var liksom et gryende tegn til at man gikk litt i seg selv som fagmiljøer.

Hva skjedde samtidig? Gelt-B1-analogene begynte å røre på seg. Og i Norge også. Folkehelsinstituttet hadde kunnskapsoppsummeringer, fordi det er ganske etisk krevende å gi barn en behandling, som koster ganske mye for samfunnet, men også for individet, uten å ha noe sikkerhet om å gi det bedre helse i andre enden.

Da skrev etter man hadde gjort Norge AS, hadde brukt penger på en kunnskapsoppsummering sammen med resten av verden, så skrev Folkehelsinstituttet, fikk også laget en rapport som heter Etisk aspekt ved fedmebehandling av barn og unge. Tror du har hatt Bjørn Hoffmann på besøk her hos deg før? Ja, han er medisinsk filosof og jobber med forskningsetikk.

Han skrev den. Jeg går ofte og gråter av rapporter fra Folkehelseinstituttet, men det gjorde jeg når jeg leste den da jeg var liten. Men da sier man jo det, ikke sant? Ikke noe funket. Kan det være at BMI for barn og unge i vekst er et veldig dårlig endepunkt, målpunkt i studier som gjøres på denne gruppen her?

Fordi det kan gi dårlig... Det er kroppsspilleproblematikk, det er spiseforstyrrelseproblematikk, og det er ikke nødvendigvis... Jeg tenkte jo ikke BMI da jeg stank av meg som barn. Jeg vil bare bli mindre å passe inn. Det er ikke sikkert det er en relevant størrelse for et barn. Og så stod det også...

Kan det være, den var liksom filosofisk den rapporten, kan det være at man kanskje har, som mange andre områder av medisinen, har brukt primært voksenmetoder og bare overført de på barn? Det er ikke sikkert at det er så smart. Og så sitter vi altså her. Den rapporten av støvene i fedmeforskningsmiljøet, det er et ettertanke altså. Fordi nå sitter vi da med en studie som...

faktisk eksplisitt, det er ikke noe de legger skjult på, eller henter metoder som er feilet fra voksenfeltet, bygger det sammen til en ny studie som vi betaler 20-40 millioner norske skattekroner for, så drysser det litt ved gåve på toppen, og så tenker de, ja, kanskje noe av det som er feilet før fungerer litt bedre enn det som gjør det ved gåve. Kanskje barna da klarer å holde, for det er jo ikke vanskelig å gå ned i vekt.

Klager det kanskje å holde vekten nå da? Et siste spørsmål før Nei, det glemte jeg det Nå skal vi ha to tanker Vi må gå inn og fortelle om denne studien Hvordan det funker, hvordan man legger det opp Og at det nye her er Man bruker slanke sprøyt på barn Og så er det en kontroversiell inngang på denne studien Og så videre, men

faen Marit, hva var det jeg skulle si? Jeg vet ikke, men jeg kan jo si litt om noe av det som er interessant her, er jo det at nå... Kjør, kjør, kjør, du er ferdig. Noe av det som er interessant her, dette her når vi er over på, nå skal vi snakke om slankestuder, slankesprøyter, dette her handler jo om appetittregulering. Det handler om appetittreguleringshormoner, og dette her har jo vært et veldig stort...

aktivt forskningsfelt innenfor mitt fagfelt også lenge, og man har prøvd i flere ti år nå, i 1994 fikk man virkelig et gjennombrudd på å finne et forskningsfelt

som har med vekt- og appetittregulering å gjøre. Da fikk jo alle selvfølgelig dollartegn i øynene og tenkte «Yes, nå skal vi bare gi dette her til alle de overvektige, og så skal alt bare løse seg, og vi skal bli rike». Og så ble det en gedigen skuffelse, for man fant ut at det var ikke det. Det hjalp ikke. Det var jo problemet. Var det ikke for lite av dette hormonet, som da for øvrige heter leptin? Nei.

Det funket ikke sånn som vi hadde tenkt, og så har det vært masse forskning på apetittregulerende hormoner som vi jo produserer i vårt fornøyelsesystem. Som følge av at vi får nok næringsrikt mat, så kommer disse av seg selv. Så vet vi at de skilles ut i fornøyelsesystemet. De går via blodbanen og nervesystemet opp til hjernen.

Hvor de forteller gjerne noe om hvordan står det til med har jeg fått nok og næringsrik mat her, eller ei, ikke sant? Og så er det dette som da regulerer vår appetitt og vår vekt, både på kort sikt og på lang sikt. Så

hele dette medisinske feltet her har jo lett å vente på disse gjennombruddene. Og mekka og mekka på disse hormonene. Det som har vært greia hele tiden, at de har ikke fått det til å funke. For det første, de er veldig kartlevede, hvis du prøver å injisere dem, så bare bryter du ned kroppen med en gang. Eller de har gitt så mye kjipe bivirkninger at det har ikke vært mulig å gjøre det. Vanligvis så får du veldig mye sånn... Det handler om...

det handler om hele fordøyelsesystemet, du reagerer med kvalme, oppkastigerea, sånne type ting som er vanlige hvis du bare kjører på med store mengder av et eller annet hormon, så det har vært problemet helt frem til man kom til disse GLP-1-analogene, hvor de endelig klarte å stabilisere dem og kunne gi dem som injeksjoner. Men greia det jeg egentlig ønsket å si med hele dette her er jo at

Vi har jo disse funksjonene liggende i oss som et mulig samspill med maten, men det avhenger av at vi spiser nok mat og næringsrikt nok mat. Sånn at hjernen får de signalene den trenger.

Så det som er så fascinerende med dette her, er jo at hele denne æren som har kommet nå, slankesprøyteæren, det er jo den ultimate bekreftelsen på at vi mennesker, vi trenger å spise oss møtte. Ikke sant? Og det er jo det vi har fortalt

Alle med vektproblemer hele veien. Løsningen er at du ikke skal spise deg mett. Ja. Og så kommer vi jo nå til denne her fantastiske innovasjonen fra Big Pharma, hvor greia er jo å gjøre folk mettet. Ja, men så kanskje vi skulle prøve det da. Ja.

Før vi setter hele verden på både forebyggende og behandlende medisin med masse, masse bivirkninger og kostnader, og det skal vi komme inn på etter hvert selvfølgelig, men det er det der grunnpremisse at mennesket trenger å spise seg mett. Ja. Sorry, jeg avbryter på for jeg glemmer det, for det har jeg fort gjort innpå den her, men at jeg snakket med Jørgen Hjelmesette, han var her sist, snakket vi om kalorirestriksjon, og så åpenbart, altså hvis...

Hvis kalorien og utikket fungerer, det stemmer ikke. Da må den enkle løsningen være her. Et næringsrikt råvarebasert post. Er det ikke bare å switche over til det, så er alle problemer løst.

Ikke nødvendigvis, for det kan jo være veldig mange årsaker til at folk får et vektproblem, og dette kan jo også Marianne fortelle meg masse om, men man må jo ikke ta utgangspunkt i at jeg ser på kroppen din, og den avviker litt fra normalen her, ergo trekker jeg konklusjonen at du er nok en glipsk person som ikke klarer å moderere deg kostholdet ditt. Det er jo utrolig mange årsaker til at

vektproblemer kan oppstå, og det kan også være mange forskjellige årsaker, psykologiske årsaker for eksempel, til at folk kan begynne å bruke mat til noe annet enn det det egentlig er ment som. Og da bør man jo, jeg tenker at man må jo ha en individuell tilnærming til det, så må man finne ut hvorfor trykker skoene hen for deg? Og når det snakker om barn, så handler det jo også om hele familiene. Hvor er egentlig problemet her?

Det er jo utrolig skjeldsetende lesing å gå inn i litteraturen på overspisingslidelser for eksempel, og se hvor mange som bærer på alvorlige traumer, og som har begynt å bruke mat som for eksempel trøst, eller

Når du sier mat, er det da utlåkt når man søker den trøsten, er det da en alltid tilbøyelighet for å velge drittmaten? Er det den som er nærmest da? Ja, det har du også gjort gode studier på. Ja, du vet hva, der må jeg bryte inn. Vi spiser det som er tilgjengelig, tenker jeg. Og det er veldig individuelt hva du overspiser på. Jeg har jo også overspist, jeg har ikke hatt en overspisingslidelse tidligere.

men jeg har overspist, og veldig mange med overspisingslidelse har jo også en slank historikk, og hva som er hva, det er jo ikke godt å si, men vi har jo en overspisingsperiode, kommer jo ofte etter du har holdt ut en stund, og da søker kroppen drittmaten, som du kaller det, energitetten mat,

Men jeg har også spist på naturell yoghurt og havregryn, ja altså. Ja, og det sier jo litt om hvor lite rasjonelle vi er. Det er akkurat som noen tar litt over. Så har du den psykologiske...

Det er tilgjengelig mat. Det er trøst, det døver, ikke sant? Så det er ikke sånn at det... Hva er det som døver da? Er det sukker? Er det fettet? Hva er det som nøkker til det? Det er vel noen kombinasjoner der. Mat kan misbrukes. Mat kan fungere som en slags rusmiddel, med tanke på hva slags stimuli du får i hjernen. Altså raske...

En rask respons som følger av forskjellige komponenter i maten. Dette er jo disse kombinasjonene som de kjenner veldig godt. De som jobber i matindustrien jobber strategisk med å sette sammen matvarer på en måte som gjør at det kiler på akkurat de riktige stedene i hjernen. Da jobber de jo med kombinasjoner av salt og søtt og fett og krønnskjerne. Det må ikke være sprø mat, men det kan være det. Det er det vi kaller smasheffekt.

som jo bare virkelig lyser opp alle de riktige stedene i hjernen. Det er jo ikke sånn at det nødvendigvis må misbrukes, men det kan misbrukes på samme måte som rusmidler kan misbrukes. Hvis du ser på hvorfor folk misbruker alkohol, da,

så vil du stort sett finne at det handler om å døve vonde følelser, og det kan mat brukes til også. Fordi man får en midlertidig belønning fra hjernen for å spise forskjellige typer mat som har den effekten. Men det handler jo om at overspisingslidelse, anoreksi, det er jo psykiske lidelser. Sånn at vi er jo ikke...

altså det er den underliggende årsaken vi må ta tak i da hvis du har har en overspisingslidelse så må du finne ut av hvorfor spiser du er det traumer, er det ikke sant, det kan være så mye og tynne mennesker overspiser også ikke sant

Og innenfor spiseforstyrrelsesfeltet er det ekstremt mye oppmerksomhet, de tynne menneskene som overspiser og har spiseforstyrrelser. Men det er flest av oss tjukke mennesker som har spiseforstyrrelser. Men det som er interessant, bare for å koble biologen på her, er at i en tilfriskningsfase, når du skal bli frisk av en spiseforstyrrelse, så er jo nettopp det å begynne å spise

regelmessig og nok mat det er liksom det første spiser på etter klokka ikke næringsrik råvarer på søkken, det er bare nok mat å bli med ja, når du er i en tilfrysning fase for å si det sånn spesielt mitt segment erfarne slankrører

Vi vet forskjell på sunt og usynt. Det å få noen inn når du er spisforstyrret og si nå skal du bare spise råvarebasert så ordner alt seg, det vet jeg at Marit ikke mener. Det første er at du må trygge kroppen på at det er mat, og du får mat på klokka nærmest. Jeg har brukt masse tid på å

Jeg bare nøytraliserer mitt forhold til all mat. Jeg deler ikke opp mat. Det er sunt og usunt å søpple og ikke søpple. All mat er mat. Det høres sikkert veldig rart ut, men jeg tilhører meg selv å spise hva som helst, når som helst, og har trygget kroppen på at det går bra.

Og i starten tenkte jeg, jeg kommer ikke til å slutte å spise sjokolade. For det er jo noe med at kontroll avler kontrolltapp. Så hvis jeg ikke har spist sjokolade, eller tilatt meg selv å spise, kose meg med mat på lenge, så skal den ikke-rasjonelle delen av hjernen få lov til å skamme. Er det noen ting du har mer lyst på enn andre ting? Eller er det det slett hva er tilgjengelig til det øyeblikk man kjenner noe har lyst på?

det er stort og vanskelig, hvordan kan jeg si det her? Altså, jeg kjenner folk som overspiser på brødskjumme med makreltomat, ikke sant? Så det er et eller annet, når du har en overspisingslidelse, så er det så mye mer enn bare det å fylle på et energinerskudd. Det er trygghet, det er trøst, maten er der alltid, det er ritualer, det er offentlighet,

ofte skjer dette i hemmelighet alene skam, ikke sant? Grønnsaker og råvarer, all for it men bare en tilfriskning av en spisforstyrrelse eller en sliten slanker som meg da, som alltid har misbrukt mat det er det vi har gjort, ikke sant? Det er det vi har gjort

det er andre ting som må på plass også, for å få det gode forholdet til maten og kroppen. Det er jo det man må finne ut av, hvem er det man står overfor, og ikke bare si at «jeg ser en tjukk kropp, er du god å vete hva vi skal gjøre med det?»

Det er stor forskjell på en sliten slanker som deg. Du kaller deg også slankeforstyrret. Man blir veldig preget av det, ikke sant? Å leve i en sånn tilværelse hvor maten blir så stressfylt. Men jeg vil bare tilbake til det du nevntes da

Jeg husker jo den episoden med Jørgen Elmseth, og vi må jo for øvrig også nevne at han har vært imittert i dag. Ja, det glemte jeg. Han har blitt imittert på den, velvittende om at dette var set-upen. Jeg sa til to hester, han takket nei til å være. Så er det sant. Jeg husker jo at du spurte han, jeg synes jo at du stilte han veldig mange gode spørsmål forresten, at du liksom ga deg.

helt på en... Var det kritiske spørsmål? Ja, det var jo det. Nei, men du stiller jo alle noen kritiske spørsmål, for her sitter jo alle bare og gjatter med. Ja, morgenbladet førte faen ikke med i timen der. Nei, jeg synes at det var ganske mange kritiske spørsmål, og at du liksom ikke ga deg helt på en del ting som var litt viktig. Og noe av det som du spurte om, så vidt jeg husker, var jo det at, ja, men har man prøvd å gi disse barna nok og næringsrik mat, eller du i hvert fall fokuserte på dette med næringsrik mat,

Og det er jo det man ikke har prøvd i denne settingen. Hvis vi kan se litt vekk fra at det er mange årsaker til at vekksproblemet kan oppstå, og la oss si at de er rent kostholdbaserte, fordi for noen vil det jo kunne være det. Ikke sant? Det

Det man ikke har prøvd i en sånn sammenheng, hverken for voksne eller for barn, er jo rett og slett å sette sammen et næringsrikt kosthold som er råvarebasert, og si spis deg mett til måltidene. Det er den eneste instruksjonen. Men da må jo det være det som er tilgjengelig, det er det som er intervensjonen. Men at man har gitt som instruksjon at du skal spise deg mett,

Det er jo ingen som har prøvd det. Er det for å unna kalori, kalori inn, kalori ut, tankegangen? Ja, for tankegangen er at man kan ikke gå ned i vekt uten å introdusere et kaloriunderskudd. Ergo må den maten man skal spise være beregnet underskudd i utgangspunktet. Og så glemmer man jo å tenke på at dette her er jo regulerte systemer. Greia er at hvis vi får mat som gir oss metthetstøtte,

signaler til hjernen, så er jo hele poenget at vi skal gjenopprette denne reguleringen hvor kroppen selv er i stand til å kjenne på at nå har jeg fått nok mat. Ja, men nå er jeg mett. Ja, men fint. Og det holder jo i massevis. Fordi når man så tenker på da...

og unge før så har jo alltid vært mantra har jo alltid vært du skal ikke slanke barn hvis barn er overvektige og hvis man skal gjøre noe i det hele tatt så skal de på en måte vokse seg inn i en sund vekt det har på en måte vært mantra som jeg har sagt og det er det man har levd etter innenfor næringsfagfeltet også og hvis man da kan tenke seg en situasjon hvor man kan

Gi dette som instruks. Sørg for at det du setter på bordet er bra næringsrik mat, så skal alle spise seg mett. Det er det eneste man skal tenke på. Er du mett nå? Ja, men da kan du slutte å spise. Ikke slutte å spise før du er mett. Det er instruksjonen. Så er det jo mulig å tenke seg at personer kan vokse seg inn i en sunnere vekt over tid og

og gjenopprette fungerende systemer med et fungerende samspill med maten og kroppen. For det er jo en del av problemet når man ser at vekten utvikler seg

eller at man har en vektøkning som ikke er... Altså vekten øker over tid, da, så er jo det et resultat av at denne reguleringen ikke fungerer som den skal. På en eller annen måte. Men nå må du bare friske opp i kommelsen min, det er 150 episoder siden han var her sikkert. Så

Så var det det. Husker jeg ikke hvis han svarte da? Han svarte at de hadde gjort det. Det funker ikke. Han svarte at de hadde gjort det. Men det stemmer ikke. Det er ikke sant. Det har aldri vært gjort en sånn studie hvor man har gitt barn og ungdom nok og næringsrikt mat og instruksjonen har vært spis deg med ett. Det har aldri vært gjort. Det har vært gjort kortvarig studie på voksne.

Og da ser man at de går ned i vekt på et råvarubasert kosthold, eventuelt stabiliserer seg. Men dette har vært veldig korte studier, som sagt, altså mellom en til tre uker. Men hvorfor skulle vi ikke prøve det først da? Det er ikke penger i det. Nei, ikke sant? Det er jo nettopp det som er problemet. Hvem er det som skal tjene penger på at vi mennesker spiser og smetter

på nok bra mat. Men de har dessverre ikke noe sånn stor pengeseksen, de bare står og venter på å få åpnet, sånn at vi kan bruke av dem. Det er jo der vi trenger offentlig finansierte studier. Hadde ikke det vært nyttig å finne ut av det da? Hva skjer hvis man forsøker å ha som endepunkt at man skal gjenopprette et bedre fungerende samspill mellom menneske og maten? Hva er det som gjør deg mett?

Hva er det som gjør at du blir mett og fornøyd og har god energi og kan konsentrere deg på skolen og kan fungere godt og slipper stress? I stedet for så setter vi ungene inn i en situasjon hvor de skal...

ikke få oppfylt et primærbehov, for samtidig så skal de tenke positive tanker og knaske felleri mens de går på skolen og ikke har konsentrasjonsevne. Vi har egentlig ikke gått inn på det nå, men det er jo litt av det her imamoprosjektet. Hvis jeg har forstått det riktig, i stedet for å prøve dette her som har blitt forsket på ordentlig,

så tar man heller disse supereffektive slankesprøytene, så jeg vet ikke om det har blitt nevnt tidligere her også, men det var jo egentlig en diabetesmedisin, var det ikke det? Man fant ut at det var noen helt utrolig gode bieffekter her, som man kan utnytte i et annet produkt, som man bare egentlig rebrandet, og så laget man disse slankesprøytene med forskjellige navn.

Så det man gjør med disse barna her da, er at man gir dem en kalorirestriksjon med denne sprøyten, og så er målet at de skal slippe de fri. Og så er det jo selvfølgelig veldig mye rundt der, hvor begynner man? Hvor er nullpunktet på disse studiene og så videre her?

Er det en av ekspertene som kjører? Jeg synes det er veldig synd, først og fremst, at hjelmessighet ikke er her, for det hadde vært veldig interessant å snakke med han. Jeg har tenkt mye på hvordan det må oppleves at jeg, som jo har uttatt meg mye om studiens metoder, jeg sitter her og snakker med han, og så er det ikke annet sted. Altså, det...

Det er jo bare spektriatet, han vil ikke debattere. Nei, men det er jo på selve studiet, ikke det? Studiet oppsetter. Så barna får, 220 norske barn, får først 800-1200 kaloriers lavkaloridiett.

De er 12-17 år gamle. Og de forventes å gå ned rundt 8% i vekt på 8 uker. Det er ganske mye. Så en crash. Slanking kaller jeg det. Det er litt sånn tabloida. Ikke sant? Du skal fort ned i vekt.

Og så er jo forskningens uløste spørsmål, hvordan får du tykke folk som har slanket seg til å holde vekten? Da snakker jeg litt folkelig, ikke sant? Jeg bruker andre ord enn hjelmesett. Så det er jo hele studiens mål, å finne ut etter du har gått ned kjapt og mye i vekt, disse barna som vokser og trenger nok mat, funker det best med placebo,

eller semaglutid i året som går etterpå. Og man vet jo svaret på forhånd, det ser man jo av, ikke sant? Og så får barna samtidig et

et levevannebehandlingsopplegg som man jo skriver rett ut og det vet man ikke tar barna ned i vekt men man må jo alltid gi slankesprøyter sammen med levevannebehandling det står i pakningsviddelegget til VGV så du kan ikke gi det uten så den ligger jo bare der i bakgrunnen og gis alle levevannebehandling det er egentlig god råd om hvordan man skal leve

Er det ikke det? Ja, det er... For å være behandlet? Jeg må bare si det at jeg... Bare så vi har med oss alle her, og mitt eget hodet, ikke minst, det er sånn, ok, vi har 100 barn, og så crash slank vi de. 220 er bare klart. Ja, vi bare sier 100 da, så er det lett å tenke...

så krasjer vi de i åtte uker. Åtte prosent ned i vekt. Og da begynner selve slankesprøyterprosjektet. Da deles det i to grupper. Da deles det i to, i femti barn i hver gruppe. Skulle man da optimalt sett at den ene gruppen da ikke hadde... Går begge gruppene på slankesprøyter? Neida. Den ene har... Ja, den ene får placebo, to tredjedeler for VGV, og en tredjedel får placebo. Og så skal man se på... Man måler hvor mye går barna ned i vekt etter

de åtte ukene, det er det som er endepunktet. Og da er det helt gitt at de som har kretsslanket, de vil fyke rett opp igjen. Da er man veldig garantert, man vet jo det, hva som skjer med den gruppen der. Og så vet man også, altså med den slankesprøyta, at de kommer til å få et suverent sluttresultat på bunnlinja. Det er det jeg synes er ekstremt etisk kremende. Jeg har jo bekjent det i fedmeforskningsmiljøet, jeg vil jo si at de er, altså spesialisthelsetjenesten, som møter disse barna,

Jeg har stor respekt for jobben de gjør, og de har jo vært i en situasjon hvor ingenting har funket. Så jeg forstår begeisteringen over det teknologiske gjennombruddet her. Jeg forstår det. Og de vil barna vel. Og så snakker jeg med litt temperatur, det har du hørt, ikke sant? Jeg blir veldig engasjert, det er jo fordi jeg har min egen, jeg har en bias her.

Jeg har min egen historie, men samtidig så er det veldig etisk krevende, synes jeg, med dette setupet, fordi disse barna gir jo spesialisthelsen, det går vi i dag, når ingenting annet har funket.

Og så plutselig skal vi begynne å leke med lavkaloridietter. I tillegg, for jeg respekterer, altså er det noen i dette landet som skal skrive ut ved gåve til barn, så må det jo være spesialisthelsetjenesten som har fått den oppgaven av samfunnet, ikke sant?

Men det er den der mixen, meget radikale mixen av lavkaloridietter som vi vet veldig godt ikke funker på voksne, som nå skal testes i kombinasjon med et legemiddel vi heller ikke vet langtidseffekten av, spesielt ikke for barn og unge. Hvor kommer den tanken fra? Den kommer ikke...

fra et mindset i min verden som har hele barnet sitt beste front and center. Fordi jeg forstår ikke. Samtidig så ser jeg jo at man har jo hentet metoder fra voksenfeltet. Det tror jeg han sa i Dagens Medisin i 2021, at det skal man gjøre fordi man skal fylle hullet mellom ...

Man har ikke noe annet enn kirurgi å by på, så man må ha noe tilbud som kan gi flere, kirurgi er jo veldig drastisk, gi flere god hjelp da.

Vi kan komme på bivirkninger og sånt. Ja, det må vi snakke om etterhvert. Jeg er lege, jeg har ingen bindinger til noe som helst her, og så skal jeg hjelpe et barn, 11 år gammel, 13 år gammel, et eller annet sånt, som har fedd med overvekt. Her har jeg da en mulighet til å krese slanket i, sette dem på en slankesprøyte, og jeg kan få dette barnet her til å passe inn i løpet av 26 uker, fem, ja, et år.

Det virker for meg sånn, så far så gutt. Er det da, er ikke det et riktig grep å gjøre hvis bivirkningen ikke er all verden og så videre? Det høres jo helt fenomenalt ut, sånn. Det er jo... Det hjelper jo dette barnet å få se inn. Det er jo forskning dette her, og man har jo lov til å ta litt risiko i forskning. Hvis man informerer om at det finnes risiko, da. Det gjør man ikke i denne studien. Men det skal jo foreldre og barn ha god informasjon om. Men det er jo et eller annet med...

at dette er barn, og som Folkehelseinstituttets egen rapport sa, så må vi tenke livsløpsperspektiv. Hva har vi lyst til å sende barn over ut i verden med? Er det evnen til å telle kalorier? Eller er det evnen til å faktisk lytte til kroppen, ta vare på den, spise nok mat, få bevegelsesglede, kjenne at du mestrer selv om du er tjukk, ikke sant? I stedet for at barna...

veies og veies og veies. Det er sånn dystopisk vektfokus i studien. Man kunne i alle fall tonet det, for det vet man ikke gjør godt for barns kroppsbildet. Og så sitter man og du hører, jeg skjønner jo at hjelmene kan ta det litt personlig, men jeg var med på vegne av barna at vi må gjøre så mye bedre. Og

Det er veldig vanskelig rasjonelt for et barn. Dette er jo mennesker som vil det godt. Det er jo helsepersonell, men de er også en autoritetsperson. Så du klarer ikke rasjonelt... Det er tilbake til at vi er... Vi klarer ikke rasjonelt som barn å tenke at det er jo fordi jeg har fremtidig risiko for tidlig død og utvikling av diabetes 2. Det er fremme. Du gjør dette. Du klarer ikke...

Det er risiko for at du internaliserer et visst sånn dårlig kroppsspill, og har en studie på barn som ikke har med seg... Det er ikke et ord i protokollen om viktigheten av nok med alt, men også hvor viktig det er for et barn å ha et godt kroppsspill. Det er viktig for at vi skal ta vare på oss selv. Ikke et ord om stigma. I 2026 er det...

Det er voksenmetoder, litt sånn copy-paste på barn. Jeg kom på en ting, de 33 barna som får placebo, som bare smelter rett opp i vekt igjen, og da mister kanskje muskelmasse og får mer fett på kroppen, og så hva med de unge? De er jo da en 12-åring som bare sånn, dette her funker ikke på meg. Det er jo noe av det vi har kritisert så heftig, for det første så er det jo et problem i seg selv å skulle sette barn på kalorirestriksjon med at det er det det innebærer, for det

disse barna er jo en vekstfase. Og så kan man jo si at ja, det er bare åtte uker, men likevel så er jo det åtte uker med å frarøve kroppen det den egentlig trenger, som jo er veldig mye mer kritisk i en vekstfase enn det det er ellers. Og så er jo da, de som skal gå videre på slankesprøyten, så er jo da det de

det som blir sagt er at vi må hjelpe disse barna til å spise mindre. Da er jo antagelsen og det man håper på at de skal fortsette å spise lite fordi at deres naturlige appetittreguleringer er lagt lokk på. Man har indusert en sånn medisinsk metthet som bare ligger der. Som gjør at

at energintaket, eller det totale matintaket, blir så lavt, så hvordan skal man da kunne sikre nok ernæring når man søker å få ned matintaket så mye? Vi vet jo det fra både studier på folk som ikke har fått nok mat, altså befolkninger som ikke har fått nok mat, og vi vet det fra dyrstudier for eksempel, at når du får det der i vekst, ja,

så vokser og utvikler ikke folk seg normalt. Du ser det på skelettveksten for eksempel. Skelettet blir dårlig, utvikler seg ikke selv og blir så stert som det skal bli for eksempel. Og så må man også huske på at vi er i utvikling kognitivt i det her, og hjernen har et stort og veldig spesifikt behov for næring.

Så hvis vi ikke får nok mat, så får vi heller ikke nok næring til en hjerne i utvikling. Så det er jo veldig mye problemer bare med det rent biologiske her også. Men noe av det du egentlig spør om, som nå er det vi har kritisert, så Moriane, jeg føler liksom at du ikke tør å si det helt sånn, eller at du ikke vil si det helt tydelig. Greia er at man setter opp disse placebo-barna for fiasko, og at man bruker denne crash-slankingen først.

for å få frem slankesprøytenes suverenitet. De skal fremstå suverene, fordi at man vet at de som får placebo vil skyte opp i vekt igjen, mens de som da er på VEGOVI, sannsynligvis vil fortsette å gå ned i vekt. For det er dette man har sett fra voksenfeltet. Så det er jo ekstremt problematisk å bruke en metode som vi vet feiler, for at

at slankesprøyten skal se bra ut. Og det er jo det vi kritiserer så mye her, at man drar inn denne utdaterte, feilslåtte metoden inn i denne studien. Hvis vi skulle studere slankesprøyter, hvis man aksepterer det premisset, at det skal vi gjøre på unger, altså unge og barn,

Hvorfor ikke bare studere det? Hvorfor kunne man ikke begynne på det? Det var nullpunktet, ikke sant? Så begynner man på det, eller placebo, og så ser man hva som skjer over tid. Det er den crashlunkingen som jo lukter av industripåvirkning, at man ønsker å vise til at dette er suveren behandling. Og hvis man kommer frem til det, ja, så blir det jo uetisk etterpå å ikke tilby den mest suverene behandlingen. Ikke sant? Så da...

så det er jo noe med det, hvordan man kan liksom, man kan jo forme forskning så utrolig mye med å designe protokoller som skal vise det ene eller andre eller tredje. Så det er jo noe av det vi er kritiske på her, og vi må jo også snakke om det faktum at det er ingen plan for hva som skjer med barna når studiene er ferdig. Og dette vet vi jo veldig godt fra voksenfelt at det som skjer da, hvis du slutter

på disse slangsprøytene, så går jo folk rett opp i vekt igjen. Og når det der medisinsk-induserte teppa-metthet har lagt seg, så skjer jo, det er jo ikke bare sånn at da blir du normalt sulten. Altså, folk rapporterer jo om en helt sånn vanvittig, ukontrollert ulvehunger. Det spurte jeg å gjøre, for det var sånn, da kommer jo man inn og opp, da må man gi dem kunnskap og lære dem opp med disse tingene her. Altså, næringsrik,

og råvarbasert mat. Men da er det jo sånn kaloriresiksjon. Da kunne man gjort det i utgangspunktet også. Man skal nå på litt mindre radikal kaloriresiksjon, men jeg tror i hele minst at man leter godt i skuffen etter studier som viser at levevannet behandling og livstilspittiltak holder vekten ned oss. Vi er jo i den situasjonen vi er, fordi det holder ikke med bare livstilstiltak nødvendigvis. Det er jo igjen tilbake til hva skal vi utstyre

barna med. Nå har jeg så mye på hjertet her. Men det er jo et eller annet veldig problematisk selvfølgelig med at barna da jeg har jeg har blitt kontaktet av foreldre som står i en situasjon hvor de er i ferden eller har innrullert eller hva man skal si da. Barna sitter i studien. De har funnet meg.

Det har gjort meg ekstremt ydmyk. En ting er at du forsker det. Du har jo lov til det. Alt er jo gjort etter boka. Samfunnet vårt har utrolig nok godkjent dette her. Men det er jo ekstremt viktig den informasjonen som barna og foreldrene får. Hva var den da? Man skal jo skrive under på et samtykke.

Fordi spørsmålene de stiller meg da, og jeg er bare sånn at mamma og gjengen kan ro seg, jeg anbefaler ikke noen, hverken ene eller andre. Det er ekstremt ydmyk for de foreldrene som har tørt å stille meg spørsmål. Men det alle lurer på er hva skjer på lang sikt? Hva skjer etterpå da? Og vet vi nok? Fordi

Vi vet jo ikke nok. Vi vet nok at vekta antageligvis går opp igjen. Men det har du jo ikke fått vite. Nei, og det som er problematisk er at da kanskje man ikke har råd, for det koster jo ikke 3600 kroner i måneden. Og det er en viss korrelasjon mellom sosioekonomiske faktorer og utviklingen av Fed med også. Så det er jo en etisk suppe som jeg er sikker på at jeg er klar over, men likevel så har de da ingen langtidsoppfølging. Økonomien er jo en bit, men det er jo en ting som jeg er så ekstremt opptatt av. Skal du prate?

avhengig av noe resten av livet. For meg er det ikke så litt i strid med hva et godt liv skal være. Absolutt. Men en annen ting også er at jeg tenker at de, i og med at de ikke vet hvilken gruppe de blir fordelt til, så burde de også, i det de samtykker, så burde de også få vite det at hvis du blir fordelt til placebo-gruppe, så kan du også regne med å gå opp i vekt. Ja.

Og mer enn utgangspunktet som følger av den crash-lunkingen, det burde jo også foreldrene og barna få lov til å vite om. Fordi at dette her er jo kunnskap man har fra voksenfeltet, ikke sant? Så det er jo et problem gjennomgående med den studien, at det er for dårlig informert om hva de egentlig blir med på. Ja, og jeg har jo vært i dialog, jeg har forsøkt å komme i dialog med Sykestes Vestfold, for jeg anerkjenner at denne studien er blitt godkjent.

Etter alle kunstens regler. Men andre kjenner du det? Ja, den har jo det. Vi har jo et samfunn som vi har jo rekk, og vi har kommitterer, og jeg respekterer ikke om de andre kjenner det. Ikke sant? Den eksisterer. Jeg innser at den kommer til å rulle av gårde. Men så har jeg fått innsyn i alle dokumentene fra da den ble godkjent. Inkludert samtykkene, som man skriver under på. Og de...

er ikke gode. Nå snakker jeg, jeg er jo språkmenneske, opptatt av ord og kommunikasjon, for det former virkelighetsforståelsen vår. Og hvis dette samtykket er, den står jeg for, hvis dette er nivåen man legger seg på, når norske, regionale og etiske kommittéer godkjenner studier for barn,

Da har vi et problem, da er det dårlig stelt med forbrukerettighetene våre, som pasienter, og som, altså vi bidrar med liv og helse og risiko inn i eksperimentell forskning. Ja, da skal du gjemme og ha god informasjon. Fordi det som er så

frustrerende, er jo at innad i protokollen, altså gjør hans oppskrift på studien da, snakker jeg om han, ja, du skjønner, uansett, så har man en ytmykhet overfor at lav kaloridighet til på barn, det har vi ikke prøvd før, men det

Derfor prøver vi oss frem med en åtteukers pilot. Det er bare en pilot, den er ikke randomisert. Den skal gå opp løypa. Funker dette her? Fordi det er bekymringer knyttet til fysiske og psykiske bivirkninger. Det får fagfelder vite, det får rekke vite. Foreldrene er, og man anerkjenner at det er en viss utvikling, det er en sammenheng mellom restriksjoner og utvikling av forstyrret spiseadferd.

Og de skrines og skrines og skrines med de mest sensitive spørreskjemaene, disse barna. Man lar ikke sjansen gå fra seg, fra å gjøre disse barna et datapunkt. Foreldrene får ingen informasjon om potensielle psykiske bivirkninger. Det kunne bare vært en setning. At det kan være risiko for fremtidig utvikling av spiseforsyninger.

Barna skrines for selvmordsfare tre ganger i løpet av studien, tror jeg det er. Og det er et sensitivt skjema. Og det gjør man fordi man har sett tilfeller av, men det er ikke statistisk sammenheng, altså man kan ikke påvise statistisk sammenheng, men man har observert tilfeller av utvikling av selvmordstanker når man går opp og lir av glutid og ser meg av glutid. Og det står eksplisitt at etter barna og foreldrene har sagt «Yes, dette blir vi med på»,

Da skal de få beskjed om at etter uka 80 studier, når det er crash-lanking over, da må du, mamma og pappa, passe på å overvåke barnet ditt, for blir det litt dystert, får du selvmordstanker. Da får du den oppgaven i fanget. Jeg er mamma av to barn som aldersmessig kunne vært med i den studien.

Det er informasjonen jeg vil ha i forkant. Jeg vil skjønne hvorfor stilles barnet mitt alle disse spørsmålene. For det er ikke for morroskyld. Man spør ikke om spisforstyrrelse fem-seks ganger i løpet av et år, bare fordi det er en grunn til at det skrines. Det skal man vite om. Semaglutid sine bivirkninger, det sa jeg, jeg snakket med Novo Nordisk oppi dette også, det kan Novo Nordisk være trygg på at det er godt i hvert fall med psykisk helse.

Og hva som skjer etterpå. Det er nesten som en innsalgsdokument. Nå ser jeg på retorikken, det er ikke noe som lukter eksperimentell forskning av dette her. Det er en oppgradert behandling. Og det er det jo på mange vis, for du får jo tilgang til en medisin som du kanskje ikke har råd til, og du har prøvd alt mulig annet som ikke har funket. Men det er jo, det synes jeg er krevende. Så en ting er, forsk i vei.

Men god informasjon. Tenker du at de utnytter foreldre som er desperate? Litt sånn som man kan se i kreftverden også, at man er villig til å prøve hva som helst etter å ha feilet, feilet, feilet. Det vonder nesten å se sitt barn ha det vondt enn seg selv. Jeg tror ikke de utnytter det hele. Jeg tror de har et ekstremt stort hjerte for pasientkroppen sin. Men det som sto meg etter å snakke med disse foreldrene, jeg fikk sånn flashback.

til da jeg var et barn. Og åtte ukers lagkaloridiett er null problem. Jeg har gjort det gang på gang. Jeg hadde som barn ikke tenkt mer over det. Jeg bare gjør det, ikke sant? Selvfølgelig. Men den der... Jeg har også tenkt at disse barna lengter etter den effekten sprøyta kan ha, fordi...

Man har jo prøvd da, ikke sant? Å kjempe imot sulten, og man har ikke lykkes. Altså barn får jo med seg mediedekning om disse sprøytene, så de vet hva sprøytene kan gjøre. Og igjen så er jo barna, de er barn, så de er opptatt av å passe inn, og så står det som om mamma og pappa skal ta dette valget her, og det er ekstremt vanskelig. Dette er jo dyktige fagfolk som er dette bevisst, men det er jo en sårbar målgruppe.

Det er de. Så det er viktig med god informasjon. Og igjen, det som jeg... De får jo heller ikke god informasjon om noen nødvendig siden involveringen i denne studien. Det er jo et punkt som jeg tenker er verdt å snakke om. Det er to...

stakkars Jørgen, tenker jeg av og til, for han har vært, må jeg bare si, han hører kanskje på dette her, han har vært veldig flink til å svare ut mange av mine spørsmål, for jeg har virkelig lært mye, jeg innser at dette er jo ikke mitt domene, men igjen tilbake til, jeg har et novo nordisk har jeg fulgt siden 2020, jeg kjenner de

retorikken, markedsføringsspråket, hvordan de opererer, hvordan de har posisjonert seg i Fedbe-markedet. Jeg tror ikke Gjøran er uenig med meg hvis jeg sier at den er inspirert av Novo Nordisk egne studier. Den fikk finansiering to år før Vegovi var godkjent for barn i Europa.

Så det sier seg, ikke sant? Og det sa han vel selv også, ikke sant? At han har jo, gjennom å ha utført mange av Novos egne studier, har han jo veldig gode relasjoner til Novo. Så jeg forstår opphavet på en måte, og det er kanskje forventet, men det er den lavkaloridigheten da, gjør han. Det som er problemet mitt er jo at det står, at dette kan få betydning for hva...

helsevesenet tilbyr barn som har kropp som min i ti år fremover, ikke sant? Du kan endelig få lavkaloridietter inn i hvert i kassa. For det står jo det at hvis denne studien er en suksess, så skal man vurdere en nasjonalskalering og sånn, ikke sant? Det du tenkte på, Marit, når du...

nevnt en novo nordisk. Ja, men jeg tenker på tilbake til det da. Jeg snakket med samtykke, at de som da samtykker til å være med på denne studien, skal i hvert fall få lov til å få det veldig tydelig fortalt at denne studien her er tung involvering fra novo nordisk, og det står jo ikke det i samtykket. Nei, det står hverken at novo nordisk leverer medisiner og placebo gratis, eller sånn

Hvorfor er det viktig å få med? Det sa faktisk Novo Nordisk, sin medisinske direktør, at det burde med. For det følger av helseforskningsloven, at finansieringskilder skal oppgis. Uten gratis vedgåvi og placebo vil ikke studien kunne eksistere. Så han sa at det bør bare med. Men her har jeg lært masse. Vi har jo snakket sammen før om dette her.

og gjennom sett legger jo aldri skjul på sine interessekonflikter det er jo, det vet alle, ikke sant? at her er det bånd til industrien men det står ikke noe om det i samtykket selv om samtykkemalen til REC og helseinke i deklarasjonen som er medisinske, på en måte etiske grunnloven sier at er det potensielle interessekonflikter så skal det oppgis i samtykket så der har jeg måttet lære litt medier har jo slått opp dette med interessekonflikter TV2 har vært kjempeflinke til å grave i det

Som har gjort at jeg har begynt å grave i det. Jeg har begynt å se at det er jo helt Texas. Det er jo ikke noe system eller logikk i hva som deklarerer seg interesserende konflikter noen sted. Industrien utfører jo mange studier ved norske sykehus.

Og i deres egne studier, det er det i hvert fall fire legemiddelprodusenter nå, og alle de der rapportene tilsier at her er legen som utfører studien på vegne av Novo for eksempel, har fått penger direkte i lomma,

Så står det da friskt i samteknet, så står det at nei, det er ingen finansielle bånd mellom den legen som leder forsøket og oss som produsent. Og det er legenvidelindustriens egne studier, så det er helt

Helt random. Så det er en ubevissthet, tror jeg. Jeg tror det er veldig mye sånn ubetenksomhet, eller at man ikke har etablert en god kultur rundt det der. Men det som er problemet da, er at vi vet jo at industrifinansierte studier, de kommer jo mistenkelig ofte positivt ut for de som har finansiert dem, i så stor grad at det er ikke mulig å hevde at det er tilfeldig. Så det er

Det er veldig mange måter å påvirke en studie på, som gjør at den kan få det utfallet man ønsker at den skal få, og derfor er det også viktig at folk vet om disse interessene, og vet at her har faktisk dette gigaselskapet Novo Nordisk har en egen interesse av å få denne studien utført.

Fordi det kan være gunstig for dem, hvis dette viser seg å være den beste behandlingen. Man kommer frem til det, man lager en studie som skal vise overlegenhet, det er jo det de beskriver selv slik i studien. Så resultatet av det vil jo kunne være at den behandlingen blir tilbudt til alle i den gruppa fremover da.

For jeg har levd i den naive inntil november, tror jeg, jeg levde i den verden og hadde en oppfatning av at hvis Jørgen for eksempel vil studere ved Govi,

så kan han bestille og få medisin levert av Novo Nordisk, og så holder de på en måte en armlengdes avstand til studien. Men Novo Nordisk er altså så tett på. Dette har jeg lært så mye de siste månedene, men de får jo på en måte innsyn og innpass i protokollen av Novo Nordisk.

De sier selv at det er ekstremt mange som søker de om det. De har et sånt sponsorprogram for uavhengige forskere. Mange som vi forsker på ved å gå over, veldig få kommer igjennom nåleie, og de velger strategisk. De sitter og skalter av alt og tenker «Denne uavhengige studien i Norsk Specialistinstitutt, den har vi lyst til å investere i, for det passer inn i vår strategi». De sitter og er en portvåkner og

Våkter for hvilken uavhengig forskning som forloftelig eksisterer. Uavhengig da. Ja, uavhengig. Det er ikke bare jeg, det sier forskningen på interessekonflikter, at de store Cochrane-oversikter sier at bare du leverer medisiner og placebo, så kategoriseres studien som industrisponsert. Her har Novo vært godt inne og fått lov til å kommentere på Jørgens protokoll,

og de skal være veldig dette er en god studie for noe nordisk og det tror jeg ingen protesterer på et år lang studie i norsk spesialisthelsetjeneste så stor, det er ganske stor det er ikke mange gullstandardstudier på dette her enda så de skal være godt fornøyde altså og det er ikke uten grunn til at de velger denne

Det kan være at om 5-10 år begynner vi å se allerede at dette ikke gikk så bra med den første gruppa, og nå begynner vi å snakke ut i media. Det kommer til å være lang tid før eventuelt synlige, merkbare konsekvenser og bivirkninger vil dukke opp. Og så blir det en eller ikke en tilfelle at det er en enkelt person som opplevde det. Det kan være mange andre faktorer, men

det tar fryktelig lang tid før, hvis dette blir en standardisert behandling for barn og unge, så tar det veldig lang tid å kunne finne bevisene for det motsatte. Absolutt. La oss si at dette her, la oss bare gjøre det tankeeksperimentet da. At denne

denne slags døvingen av matinntaket ville ha en eller annen fysiologisk effekt. La oss si at det hadde en negativ effekt på utviklingen av skeletter for eksempel, hos disse barna, som gjør at de ikke utviklet seg normalt.

Det vil jo ta ekstremt lang tid å måle effekten av det. Det vil jo kunne være nesten til et liv før man finner ut hva det vil si, fordi dette er jo prosesser som går gjennom hele livet. Man bygger opp skelettet sitt gjennom en periode frem til en viss periode

inne i 20-året et eller annet sted, hvor man er på toppen. Og derfra så begynner det sånn sakte, men sikkert å tappes, og det tappes ganske mye for kvinner i forbindelse med svangerskap og sånn, for eksempel. Og så kommer man jo over i alderdom, eller man blir eldre, og så slutter kroppen å regenerere like godt som det den har gjort før, og så videre. Og så vil man jo sakte, men sikkert få en nedbygging av skelettet igjen. Så dette her kan jo ta mange, mange ti år. Det kan ta nesten et helt livsløp, før man i så fall vil kunne se at

Dette var jo ikke bra. Det er jo ikke helt tilfellig at jeg nevner det med beinbygging eller skelettutvikling, for det er jo noe av det man er bekymret for også i denne studien her, så de blir jo skrint for det også. Voksne som har vært på kalorirestriksjoner, der ser man jo en økning. Det blir økt benskjørhet, så Jørgen kan jo titte litt på lukkehed, og du kan få noen lenker. Så man vet jo det, at det

at det påvirker skjelett og sånn. Men det tar jo mange poenger, og det vil jeg tro at de som jobber med det vet mest om, men det er ekstremt mange ubesvarte spørsmål som ligger langt fram i tid. Men det å ikke få nok næring i unga, hva skjer med skjelett og tenner og benbygging og muskler? Mange ukjente der, derfor jeg tenker

Ytmyghet. Og det psykologiske. Og igjen må vi komme tilbake til det faktum at vi aldri har prøvd å gi noe næringsrikt mat som et behandlingsopplegg. Og det synes jeg er ekstremt problematisk. Hvorfor er ikke det det første man går til? Som jo ikke kan ha noen negative konsekvenser, rent fysiologisk. Nei.

Det er noe helt skrudd, og i min bok er det veldig rart

At man anser det som en god helseintervensjon, og ber et annet menneske spise mindre mat enn kroppen trenger, og så tror jeg ikke det er like enkelt å plugge ut kalorirestriksjoner og putte inn råværen når det gjelder barn og unge, for da må man se på hele barnet. Hva er viktig for deg for å få bedre helse?

Akkurat nå er ikke maks mulig ned i vekt på et år. Det er jo ikke noe problem. Studien kommer sikkert å bli en suksess, ikke sant? Innenfor det året den varer. Vi må tenke hele mennesket, og litt lenger enn bare et år. Jeg vil bare prøve å summere. Hos deg, Marit, så ser jeg det som alternativt for...

MMO og at dette er bestandardisert behandling, så er det et litt åpenbare argument. Vi har ikke prøvd næringsriker over basert mat. Vi har ikke finansiert noen studier. Det kommer sannsynligvis ikke å dukke opp noen penger til det. Det er ikke noen insentiver til det. Derfor kommer vi ikke til å få vite, og det er helt åpenbart at hvis det faktisk viser seg å være riktig, så er det en mye tryggere, veldig færre, om noen

ikke det hele tatt bivirkninger og ingen nedside med det. Nei, og det kunne jo gjenopprettet en bedre fungering, eller et bedre samspill mellom maten og kroppen. Det er jo der jeg har skrevet. Veldig få alvorlige bivirkninger av å spise nok og næringsmat. Det er jo mye mindre reduksjonistisk tilnærming til mat, og mye mer bærekraftig

Uansett, det vil jo gi bedre helse, selv om det kanskje ikke maksimerer barnas vekttatt. Men jeg må spørre deg, Marianne. På deg virker det som om du har det ene sporet, som er MAMO-studien og kalorierestriksjon, åpenbart imot slankesprøytter.

Og så er det dette her da, setter barna på, eller ungdommen, eller de som skal testes, eller generelt sett, setter vi på drovvarebasert næringsrik kosthold og ser hvordan det går, kontrollert eller

privat, eller er du mer opptatt av den biten av at barn skal spise seg mette og akseptere den vekten, den beminen eller den tilstanden og heller fokusere på det psykisk helse måttet, man skal ikke gripe inn, man skal bare la barn være barn og om de er overvektige når de er barn og unge så skal de få lov til å være det, og de må finne ut at de har lyst til å være det, er det mer din posisjon?

Jeg er ikke imot slagsbryter av prinsipp, det er viktig for meg å få frem, men jeg tenker at det er jo det jeg ser hele barnet, og kanskje ut fra barnets situasjon, finne ut hvilke endepunkter, hva er viktig å skru på for dette barnet i denne familien, i de

den konteksten det barnet lever i, den familien, hva kan gi deg bedre helse? Ikke begynn å blande inn

kalorirestriksjoner. Sørg for at de får god mat. De trenger ikke, de får jo... Men når du sier god mat, er det da en endring i det, eller bare at de skal spise god mat med god samvittighet? Det hender jo at tjuke mennesker faktisk spiser sunt. Og dette er jo barn som har gått til oppfølging ganske lenge. De vet forskjell på sunt og usunt, men de har aldri lært å stole på at kroppen på en måte...

Jeg skal få lov til å få nok mat, og at det er trygt å spise nok mat, og at det er trygt å være de i den kroppen de har. Så det er jo egentlig det tonende, det ekstreme vektfokuset, å vride over på helhetlig helse, som jeg vet det er veldig mange fortalere for innad i spesialisthelsetjenesten som møter barn, så det er ikke svart-hvit, men dette er jo en studie som er

kan få betydning i mange år fremover. Så det er jo det å se hele mennesket, og ikke tenke hvordan vi kan maksimere og booste barnas vekthap i løpet av det året studien pågår. Vi må tenke litt lenger, og de har ganske mye gjeld til oss tjukke mennesker. Nå snakker jeg ikke om gjeld med seg personlig, men vektforskningen.

med tanke på at de har utført ulike varianter av kalorierestriksjoner og studier på oss i mange år, og det viser forskning de har vært veldig dårlige på å faktisk kartlegge bivirkninger adverse effects psykiske bivirkninger alt de skylder oss

og faktisk ta et oppgjør med, det er jo et feil av paradigmen, ikke sant? Det er jo ikke sant, hvem skal, på et eller annet tidspunkt så må vi si, det er i hvert fall rom for å tenke litt nye tanker her, for det har jo ikke funket. Det er jo det som er det vi må komme tilbake til hele tiden, at når vi blir værende i disse metodene, så må vi peke på at, ja, men de funker ikke.

Det er veldig godt dokumentert. Hvor lenge skal man holde på med det da? Med feilet metoder og si at nå prøver vi bare litt mer. Skruer vi til litt sånn? Eller vi prøver det på barn, for det har feilet på voksne. Kanskje det fungerer på barn? Hva er det for slags tilnærming? Du snakker jo om at det er hele mennesket. Det som jeg har kommet til etter hvert, som jeg har

Jeg har tenkt mye på det, jeg har modnet meg mye som fagperson også i samtaler med Marianne, at man skal egentlig ikke, jeg tenker at man skal ikke anbefale noe som helst til et sykt menneske som man ikke ville anbefale til

Alle, uansett. Eller det som er bra for alle. Det er de tingene man må fokusere på. Og det er jo mange faktorer som går inn der, og litt uenighet om hvilke man skal nevne, men det er jo selvfølgelig et næringsrikt kosthold å spise seg mett på nok og næringsrikt mat. Det er bevegelse, og det er søvn, og det er sosiale relasjoner, og det er stress, og det er...

soleksponering og natur og sånne type ting. Ting som er bra for alle er bra for de som er syke også. Og da skal man ikke anbefale noe til syke mennesker som man ikke ville anbefalt til andre. Og så bør vi kanskje bare nevne det der jeg har fått lov, Amarane, å si brukerord i tjukk. Jeg merker det. Det var også helt sånn til...

Som du sa innledningsvis, så er det en person som lever med overvekt. Det er veldig fremmedgjørende, tenker jeg. Det er min protest. Det er å ta tilbake tjukk, som er et nøytralt ord. Tjukk, tynn, høy, lav, mørkt hår, lyst hår. Den beskrivende størrelsen. BMI har en god del veldig uheldige historier.

og er i seg selv en måte å si at du er feil, at du er riktig. Sånn i vår kultur da. Det er å neutralisere ordet kjøkken, bare si ja, sånn er jeg her.

Hva gjør jeg da hvis jeg har helseproblemer? Jo, da skal jeg i hvert fall ikke spise mindre. Jeg skal ta godt vare på meg selv, sånn som du også kan gjøre. Men hvorfor er det så vanskelig å gå fra usunn mat til sunn mat? Og hvis vi da er sunn mat, kan sies å være denne råvarebaserte næringsrike maten. Hvorfor er det uansett hvem som helst så vanskelig?

Jeg må bare si det da, siden jeg er her, og siden du spurte om ordet kjukk, det er jo litt spesielt å sitte her. Dere har ekstremt store privilegier, dere som har gått rundt i verden i tynne kropper.

og ikke møtte verden som tjukk. Oppleve det stigma, og det utenforskapet det er. Så det er jo spennende at to tynne mennesker sitter og mener noe om tjukke menneskers kosthold. Ja, egentlig burde man jo ikke... Men det er veldig vanskelig å spise sunt og godt over tid, og gi kroppen det den trenger, hvis du hele tiden går og spiser for lite.

Hvorfor trenger det å være? Hvorfor må du spise for lite hvis du skal spise sunn mat? Kan vi si at hvis du har lyst til å gjøre noe, hvis du er tjukk da, og spiser usunt, det finnes tjukke som spiser usunt også, hvis du har lyst til å gjøre noe, hvis du kjenner at her er det noe med kostroll som ikke funker,

Da skal du i alle fall ikke tenke at det som hjelper er å redusere antall kalorier. Hvis du spiser for mye, så er det kanskje noe som ikke metter. Ris snakker vi om innledningsvis. Ris og indisk mat snakker vi om.

Risa er kjempegodt, men jeg blir sulten på fem minutter. Hvis man som lytter oss tenker sånn, jeg har heller ikke lyst på kalorierestriksjoner, jeg synes ikke det høres som en god idé, men jeg synes fortsatt det er vanskelig å gå over til sunn, næringsrik mat, fordi det er cravings, det er det ene og det andre. Det er veldig vanskelig å holde seg disiplinert hele pakka. Jeg får aldri den samme metthetsfølelsen som jeg gjør med for eksempel ultraprosessert mat, eller type fymat.

Men da er jo spørsmålet, hva mener, altså det man opplever som sunn mat, din oppfattelse av det, hva er det for noe? Det vil være veldig individuelt, ikke sant? Jeg tror jo det, nå må jeg liksom passe meg litt for å synes på vegne av mange, men jeg tror jo at mange som da prøver å vende til det de kaller et sunt kosthold, at det er et altfor magert kosthold.

og fettfattig kosthold, som ikke metter godt nok, for det er jo noe av det som er min fanesak. Jeg går rundt på den der fanen spis deg mett! At det er noe av det som mangler. Og da trenger man nok fett i maten. Man trenger

selvfølgelig er det veldig lite glad i å drive og telle proteiner og karbohydrater og fett og sånn, men man trenger nok til å bli mettet. Særlig av fett og proteiner. Det er jo noen av disse tingene som naturlig skaper metthetshormoner i fordeelsen. Og det er jo det vi må søke å få til med maten. Jeg tenker sånn,

Vi har hengt oss opp i dette her kaloriparadigmet, som er jo ekstremt feilslått og aldri har fungert for noen. Hvis man hadde gjort et sånt tankeeksperiment, hvis utgangspunktet var at man søkte etter mat som ga metthet, så ville jo dette sett helt annerledes ut. Da hadde du ikke hatt noen sånn...

blodtrimer, næringsfysiolog som står med to skåler og viser frem gulløtter og smågott og sier at her er det 100 kalorier i hver av dem da hadde man sagt, her er den mest møttende maten jeg kan telle kalorier, det er ikke derfor jeg har forstått pluss og minus og det er jo ikke sånn at sykehuset i Vestfold har en veldig god måte å telle kalorier på som gjør at det overstyrer biologien la oss spørre skal vi ha litt tillit til kroppen eller?

og at vi vil oss vel jeg ser litt sånn hvis du skal gi noen råd til folk som ønsker å bedre kostholdet sitt spise sunt, som du kalte det spis på en måte som gjør at du opplever at maten samspiller godt med kroppen din hvis du har spist

spist et måltid og ikke bli mett og ikke bli værende mett i mange timer etterpå ja, men da har du ikke spist riktig da må du spise enten mer mat mer mettende mat for deg kanskje mer fett for eksempel slike ting og så oppfordrer jeg egentlig da folk til å gjøre de eksperimentene på seg selv hva er det du kan spise som gjør at du blir skikkelig mett

som gjør at du tenker at nå har jeg ikke lyst på mat, og at den følelsen holder seg mange timer. For hvis man ikke får den følelsen, så har man ikke spist nok, og man har ikke spist næringsrikt nok. Og det er jo det som Moranne snakket om tidligere. Hva er det som får det der tankekjøret til å stoppe?

Vi skal ikke være sånn vi mennesker at vi skal gå rundt med en sånn evig kamp mot maten, og at vi hele tiden skal forhandle om hva har jeg spist og hva burde jeg ikke ha spist, og hva skal jeg spise senere, og nei, men da blir det feil, og det er ikke riktig av meg, og at det blir en slags moralskamp hele tiden. Vi skal spise oss mette, og så skal vi være...

produktive, og ha andre tanker i hodet helt fram til vi blir naturlig sultne igjen. Og det bør ta en god del timer altså. Hvis jeg ble tjukk, det er jo en sjuk setning å si høyt. Hvis jeg ble tjukk, og da lefla inn på kostrådene eller VGs vektklubb, og skal begynne å følge de dietene der, altså jeg tror det hadde jo vært en lidelse. Med tanke på det fette aspektet du sa nå, at du går jo faen meg rett til sulten en gang etterpå.

Barna i Mammo får en app som er nyutviklet for denne studien. I den appen får de kalorisparertips fra Veges Vektklubb, kommersiell slanketjeneste for voksne, og de får oppskrifter fra Rode. Det er et gratis samarbeid, eller en vennetjeneste, som Sykse Vestfold har inngått med disse to jenter, kommersielle slankaktørene.

Og det er greit, fordi du er tjukk, mens markedsføringsloven, det har jeg gjennom sett skrevet til meg i brevsform, merkes med navnet. Sånn at barna får opp at dette er fra Rode, og dette er fra VG Svektklubb.

Og det er, mens resten av verden, altså det er kjempestrengt regulert. Barn skal ikke utsettes for slanke reklame, eller den type budskap da. Men nei da, når det skjer i regi av spesialisthelsetjenesten, da...

Da er det plutselig greit, da. Da får de beskjed om å tenke positive tanker og spise selleri hvis de er sultne. Gjør du ikke det? Det er litt krevende dobbeltkommunikasjon. Det er fordi jeg har vært det barnet. Du kunne sagt til meg at du er fin nok som du er. Det gjør jo mamma og pappa, ikke sant?

Det går liksom ikke inn, da. Det er veldig vanskelig å ha det synke inn, fordi antageligvis tenker du ganske tunge tanker om det selv. Og så er det sånn at hadde vi visst at dette var noe du gjorde en gang, så var det varig, ikke sant? Men det er jo det at man vet jo ikke om dette blir varig. Man håper. Og da må man være veldig ydmyk og gi god informasjon.

Så tenker jeg det å gi lav kalori i kombinasjon med Viggovi er nesten diametralt motsatt av ydmykhet. Men ja, ja. Det er et annet sånt tanke her. Det blir jo litt annet, men siden vi er på tampen her, så kan jeg jo... Nå er det jo så stor del av befolkningen. Jeg bare spurte veldig kjapt på Google her, hva ligger vi på? AI måtte være overvekt og fedd med, så er det

rundt 50-60% av befolkningen. Jeg vet ikke om dere er enige i tallene der. Det er flest av oss, ja. Det er jo de fleste det gjelder. Og da tenker jeg sånn, det var et poeng jeg ikke hadde tidligere, men som vi snakket om andre ting, så er det jo, tror jeg da, en minoritet av disse 50-60% av nordmenn, av voksne, som har lidelse spiseforstyrrelser. Mitt inntrykk da,

er at folk flest er ganske komfortable med å være overvektig og ha fedd med. Jeg kjenner flere overvektige som også har vært kjukke i alle i hele sitt liv og er helt komfortable og nesten har det som et valg at de er sånn. Er det majoriteten av overvekt og fedd med i Norge at folk egentlig bare er happy og komf med den livsstilen de har? Den synes jeg var litt interessant, Morkang. Hva er det du egentlig ...

Jeg tenker, hvis noen er tjukke, overvektige, og har det godt med kroppen sin, så nydelig, altså fantastisk, ikke sant? Og det er ingen moralsk forpliktelse å spise sunt og leve sunt. Det er ingen som løper rundt og stiller deg spørsmål om hva du spiser og hvordan du trener. Fordi du har det privilegiet å ta tynn. Så der skal man passe seg.

Jeg sier jo dette her, hvis man da er komfortabel med å være overvektig eller fedd med, gitt da alle alarmer, og så vidt jeg har skjønt, det er nullpunktet eller startpunktet for alle mulige slags kroniske sykdommer og ting som kan skje senere i livet, at du kommer til å slite med, at mulig slags lidelse, sykdom, du er ekstremt utsatt for veldig mange ting som kommer til å skje med deg senere i livet, så er det sånn,

Hvis folk er happy med det, så er det helt fint. Men da er det jo nesten sånn at hvis dette er den nye normalen, så burde vi jo løfte normalkroppen opp til det hvor majoriteten er. Er det...

Jeg skal ikke snakke optimaliseringens sak, eller hva et optimalt menneskekropp skal være, men hvis det er riktig at det er så mange at det er et startpunkt for ekstremt mange fysiske og psykiske utfordringer med overvekt og fedme, er det da

litt interessant at det er så mange som bare er helt komf med å være i den zonen for ganske mange store risikoer senere i livet da. Nei, det tror jeg ikke. Her er det så mange mørke talveoppgang, det er så mye skam, og det er jo veldig, altså det er et tankekort for meg at jeg vandrer rundt på næringskonferanser og fedmekonferanser. Det er jo ekstremt mange tynne mennesker som snakker om hvordan tjukke mennesker skal spise og leve livene sine.

Så vi er jo underrepresentert i ord. Det er det jeg ønsker. Vi skal få snakke med oss som vi er i rommet. Jeg tror ikke den antakelsen din er korrekt. Og uansett hva du gjør med din helse, det burde ikke være noen andres business enn din egen. Og

legen du på en måte har en god, tilsfull relasjon til. Jeg tror de tynne menneskene som går inn på konferanse og snakker om de tingene som du snakker om nå, jeg tror de har en oppriktig intensjon og en misjon i livet om å hjelpe de som faktisk ikke

ikke vil være overvektig og fødde med. Men jeg tror min hypotese er at folk flest er ganske komfortabel, faktisk komfortable, å leve godt med å være overvektig og fødde med. Det lurer jeg på. Den kjøper jeg ikke. Nei, absolutt ikke. Vektstigmatisering er et folkehelsproblem. Vi har

Nå er det noen agrotet. Ja, jeg mener vi er tjukke, og vi er kommet for å bli. Samfunnet blir ikke kvitt, så vi kan begynne å oppføre seg litt penere mot oss. Vi blir diskriminert i arbeidslivet, vi blir diskriminert i relasjoner, vi blir diskriminert i media. Du hadde et oppslag i dag. Kulturen vår snakker oss ned, og det er helseskadelig. Så jeg kjøper ikke den. Det er jo litt sånn,

Det er litt ubehagelig. Jeg snakket med en forsker på bias og interessekonflikter i går. Kommer i podcasten snart. Og da snakket vi faktisk om det at jeg har bias og ser verden gjennom mine øyne og du ser den gjennom dine øyne. Og det å bli kjent med sine egne fordommer og blindsoner og ...

oppfatninger om tjukke mennesker og hva de burde gjøre og spiser og hvor komfortabel det er. Det er litt sånn ubehagelig å tenke at... Men jeg mener jo ingenting opp til det her. Dette er bare en observasjon. Det ligger jo der. Hva til det? Hva til det? Hvis du krives i den kroppen, i den situasjonen hvor vi er i det stedet hvor landet, hva er en som gjør deg lykkelig? Kjør på. Jeg har jo ikke noen mening om det. For meg er bare observasjonen at folk flest er

Men hvor har du den oppfattningen fra det? Jeg bare kaster det ut som på en måte, er det noe? Er det bare jeg som tenker? Det virker at det er en så stor andel av nordmenn, og da vil jeg tro at en minoritet som har spiseforstyrrelser eller har problemer med vekta si, er en liten andel av den store andelen. Hvis jeg kan få lov til å bare synse litt om det, så vil jeg tro at i og med at

At syke mennesker, la oss kalle dem det, kommer i veldig mange forskjellige utgaver. De også, som alle tynn og gjør, med sine problemer og oppfatninger om det ene eller andre. Så sikkert

Det er sikkert en del som er litt sånn happy-go-lucky-kykke, har blitt litt kykk og klapper seg litt på bagen, ja, det er greit, liksom. Men at det er veldig mange der ute som strever med det, det tror jeg. Det tror jeg jo, men jeg bare lurer på, er det en majoritet av

Jeg tror ikke vi har undersøkt det, men jeg tror det ligger, eller tror, og også vet for så vidt, at det ligger utrolig mye frustrasjon der, og mye, du snakket også om det der med selvforakt,

og det der med selvbildet og så videre, at det er ganske mye av det. Det tror jeg er ganske udiskutabelt. Og spisforstyrrelser, det er jo flest med normale lovvekt og fedme som har spisforstyrrelser. Det er jo en veldig

tynn et tynt fokus i media overalt på, når man snakker om spiseforstyrrelse så er det ofte de tynne anoreksi som får fokus og den er jo kanskje den er så synlig utenpå, den opprører oss veldig men så er det sånn at vi

Det er jo oss i store kropper som faktisk er det mest forstyrret forholdet til kropp og mat av alle, og den atferden vi ofte utfører, som vil bli diagnostisert som en spisforstyrrelse i en tynn, blir jo heia fram av samfunnet for oss. Så det er

Tror du det er mer for kvinner enn for menn? Ja, det tror jeg. Dette er definitivt et større problem for kvinner enn for menn. Menn er jo litt under rise med tanke på spisforstyrrelser og den slags. Her er det et stort mørketall. Jeg kom på en ting når vi snakket om det. Det er datt over det jeg gjorde research til den boka jeg skriver nå, som handler om frykten for fett.

at det er minst halvparten av den voksne befolkningen er til enhver tid på slankekur, altså jeg kaller det slankekur, men prøver aktivt å gå ned i vekt. Så det sier jo noe om at kanskje den antakelsen du har ikke er helt riktig. Veldig mange kjemper nok mye stillekamper, tror jeg, mot egne kropper.

og sliter mye i ensomhet, tror jeg. Med sånn stigma og selvforakt. Det er jo viktig for meg å få fram, for det er ofte når jeg prøver å tenke høyt om er det andre måter vi kan møte oss med høy vekt på i samfunnet, så blir det sånn, ja, men det er jo farlig å være tjukk. Ja, det er, jeg vet det. Jeg vet det, men det er jo ikke sånn at

Høy vekt er en risikofaktor for sykdom. Og hva gjør vi da? Ikke sant? Hva gjør vi da? Jo, vi vet at det er bra å sove, og ha gode relasjoner, og trene og spise sunt. Altså, får vi se hva kroppen finner på da, når man faktisk gir kroppen de beste forutsetningene man kan ut fra livssituasjonen man er i. Hva skjer da med vekten? Det hadde vært spennende å se.

fokusere mer på helheten, mens man har hatt litt skylappe på da, ikke av ond vilje. Det er fagfolk som vil oss vel, som du også nevnte, ikke sant? Men jeg etterlyser litt nyfriske tanker, i stedet for å resirkulere

Vi har testet kalorierestriksjoner mange ganger. Men kanskje man bare skal la alle tjukke mennesker være ifra. Ja, mener du? De som har lyst til å gjøre noe med helsa si, skal selvfølgelig få lov til å gjøre det, men da gjelder egentlig de samme prinsippene enten man er tjukk eller tynn. Det hadde i hvert fall noen friske nye tanker å ta inn for helsevesenet, med tanke på hvordan

tjukke mennesker blir møtt i helsevesenet det er liksom to diskusjoner som foregår her nå en ting er at jeg er voksen jeg kan ta informerte valg for meg selv og her er det lett for oss å sitte og tenke høyt jeg har mine egne erfaringer det er en del av diskusjonen men så er det en annen del av diskusjonen hvordan skal norsk spesialist selvstjeneste møte barn med høy vekt i fremtiden ja

da føler jeg også at vi kanskje er litt, vi skal passe oss litt for å sitte her tre bedden og synes veldig mye om det for det er jo tross alt veldig mange kompetente mennesker der ute så det er liksom det det er jo det som

Det er rom for å tenke noe nytt her, og man har jo etterlyst nye tanker, og så har man de tankene støvet ned i begeist. Jeg synes det var bra å prate her. Alle som har hørt litt på det kjøttet her, vet jo at jeg har slagsinn mot at jeg ikke er noen spesielt fan av medisiner. I noen som helst sammenhenger, skal vi si, men...

Og når det kommer til dette her, så har jeg veldig liten trua på at det er en veldig gunstig langsiktig effekt å gå på noe spesielt. Jeg vil tippe også at brorparten av markedet dette her er jo ikke faktisk til de som har veldig høy fedd med, men jeg tror det er veldig mye forfengelighetssprøyte. Ja, det er mye estetisk betinget. Og hvis det også blir statssponsert på et eller annet tilfelle, hvor folk...

Vi begynte å sprøyte slankesprøyter i februar, for å gjøre seg klar til sommeren, så er det sånn, hva skjer med de kroppene på lang sikt? Akkurat det vi har snakket om i dag, så er jeg ekstremt skeptisk. Det er egentlig bare derfor jeg vil ha disse seksjonene. Jeg er dypt bekymret. Jeg sto i en debattpanel på FN-forskningsdagene for et par år siden, og ble spurt om barn fra seks års alder får slankesprøyter. Jeg tenker at det er jo...

altså det er leger som skal skrive ut det som kjenner barnet godt, ikke sant? Men bare det at vi stiller det spørsmålet, for det er mer sånn, dette er mer sånn politisk, hvor går vi? Det er den verdisorgen vi har, du og jeg snakker litt om, det er kanskje litt sånn kryptisk, men jeg vil jo ikke, hvis jeg tenker litt stort på det, hvilken fremtid vil jeg ha for barna og barnebarna mine, så er ikke den verden, eller for meg selv, en verden hvor vi medisinerer oss vekk fra kroppen, og fra, hva skal jeg si,

kroppens naturlige signaler for sult og mettet. Jeg vil heller det motsatte. At vi så tidlig som mulig begynner å stole på kroppen, og få et godt forhold til den. Fordi det er forholdet å vare liv ut. Og hvis man kommer skjevt ut der...

så viser jo det også at man slanker seg tjukk og en ting er den biologiske mekanismen der som du kalte et eller annet men det andre er jo at skammen og den slitenheten du opplever etter å ha gått ned i vekt og så har du feilet og så sitter du der og så er du like tjukk igjen

Den gjør jo ikke akkurat at du tar god valg for deg selv. Den gjør jo ikke at du løper på og fortsetter å trene eller å spise. Det er en veldig selvforsterkende negativ effekt av å være støkk i det det er greier med. Så slanke fokus ut av helsevesenet, ut av samfunnet, mer fokus på helse, og det er jo meg bekjent i.

ingen sykdommer som bare tynne mennesker får akkurat de samme sykdommene og da tenker jeg i større grad vi skal tenke litt mer sånn ok, som du var inne på da la oss fokusere på å gi gode helhetlige råd for helhetlig helse og ikke lage nye studier med BMI som endepunkt for barn og unge

Det har vi jo ikke egentlig snakket om, det der med er egentlig overvekt og fedd med en sykdom. Det er jo et punkt vi ikke har vært inne på, for det er jo typisk det man vil møte i en sånn forlengelsen av det vi har snakket om her nå, så vil man si, ja, men det er jo farlig. Det er jo det som brukes som argument. Og det må vi faktisk også stille spørsmålstegn ved, for det er sånn Marianne nevnte, at alt, hvis man spør helsepersonell som jobber med dette her, hva er sykdommen fedd med? Ja.

så vil de begynne å ramse opp en masse forskjellige komplikasjoner som oppstår sammen med FEDME. Men greia er at alle disse tilstandene, nesten alle i hvert fall, kan jo også oppstå hos personer uten FEDME. Så hva er da den faktiske sykdommen FEDME? Problemet er at man nærmer seg personer med overvekt med å fokusere på

vekten og be min, ikke sant? I stedet for å da fokusere på, kanskje vi hadde hatt mer nytte av å prøve å finne ut av hvilke personer er det som har

det vi kaller fysiologiske avvikter, er det noe som ikke fungerer sånn som det skal i kroppen din? Og så fokusere på, ja, hvordan kan vi hjelpe deg å få dette her til å fungere bedre? Og da er man jo typisk tilbake på helhetlig helse. Da er man jo på alle disse faktorene som handler om søvn og bevegelse og kosthold og stress og sånne type ting. Fordi at det er jo de...

avvikende der, som vil ha noe å si, det er jo det vi kaller risikofaktorer, ikke sant? Det er jo det som vil ha noe å si for at man utvikler sykdom på sikt. Så jeg mener jo at

det er jo høyst diskutabelt, og det er veldig stor enighet i fagmiljøet også, og jeg vil sterkt bestride at det å ha mye ekstra fettmasse på kroppen er en sykdom i seg selv. Det finnes jo masse metabolisk fullstendig friske syke mennesker, ikke sant? Og de bør få lov til å være fullstendig i fred, og det bør for så vidt alle de andre også da, men hvis man ønsker å gjøre noe bra for kroppen sin, så bør ikke, som du sier, ikke sant, BMI bør ikke være endepunktet. Det bør jo være en best mulig fungerende kropp.

på alle mulige måter. Da blir tilnærmingen litt annen hvis man prøver å se på hvordan fungerer kroppen og hvordan har du det i kroppen din. Det er for øvrig også litt interessant å komme over noen studier som har testet hva er det egentlig som sier mest om risiko for sykdom på sikt. Og faktisk noe av det som er den sterkeste indikatoren der er jo selvopplevd helse.

hvor bra føler du selv at du har det i din kropp, er en kjempesterk og god indikator for om du blir syk i fremtiden. Så kanskje vi skal spørre litt mer om det da. Kanskje vi skal spørre folk litt mer om hvordan de faktisk har det. Og da prøve å finne ut hvis ikke de har det så veldig bra, hvor trykker den skoen hen når man vet at det

veldig mange sånne faktorer som stress for eksempel er minst like viktig som veldig mye annet vi legger vekt på og når man da vet at vektstigma for eksempel kan indusere et voldsomt stress så må vi tenke litt mer helhetlig i den tilnærmingen der og med tanke på er fedd med en kronisk sykdom stor diskusjon, man strides jo fortsatt litt om definisjon i fagkretser

Vi begynner å snakke om... La den ligge, men en ting er jo sikkert at det er noen som tjener på at vi opprettholder et sykdomsfokus på høy vekt, ikke sant? Det er noe hvor Nordisk, og de har jobbet strategisk målrettet, de er fantastisk gode markedsførere, de er kjempegode på å styre et narrativ, og de har jobbet målrettet med dette siden...

midten av 2015, de har jo bare, det å gå opp, skape dette markedet, har vært deres forretningsstrategi. Og det har de vært dritgod på. Så det skal vi ikke glemme, at det er jo noen sterke kommersielle krefter vi har sluppet ekstremt tett på her, og det er jo ikke sånn at

Nå mener jo ikke spesialisthelsetjenesten at alle skal ha slankespreter. Tvert imot er det jo relativt konservativt på det. Men vi vet jo... Jeg skjønner fortsatt ikke at ikke jeg... Jeg hadde jo vært først i køen for noen år siden. Men vi er jo veldig mange som tar dette som... Hvis vi hadde sett på det som en sykdom, som gjør det fordi vi ikke vil...

vi vil se bra ut, eller vi vil passe inn, og vi har prøvd alt mulig annet. Ikke sant? Vi trenger... Det er ikke mulig å holde ut kategorierestriksjoner manuelt, at jeg får si, lenge nok. Men... Og det er det jeg tenker... Jeg er jo fortsatt tjukk, jeg har ikke veien meg på noen år, men jeg er jo sikkert fedd med kategori 2 her jeg sitter. Ikke sant? Og...

Det vanskeligste for meg var ikke å begynne å spise nok mat og stole på kroppen for å tillite meg selv. Det vanskeligste var, jeg måtte jobbe lenge med å akseptere kroppen som den var, men det aller vanskeligste var å gå ut i verden og kjenne at

«Nei, det er jo ingen som aksepterer meg sånn som jeg er.» Så må du hver dag bare stå imot sånne femmebreper og hodløse tjukkasser og fordomme... Kommentarfeltet ditt, Wolfgang, kommer sikkert til å bli en studie i stigma. Ja.

under noen av disse klippene her. Det er veldig interessant. Det er derfor jeg var inn på det der i stedet for at jeg er for komfortabel. Jeg tror jeg kjenner flere menn som går inn for kategorien, definisjonen overvektig i fedme, enn jeg kjenner de under. Jeg vet ikke om det er en kjønnsforskjell eller det, men for meg, for alle de nesten de menn jeg kjenner som er kanskje mellom 40 og 60 år,

De virker som de gir fullstendig faen i hele det vekt-fedme-overvekt-aspektet. Vi må gjøre en liten studie på dette. Jeg tror det er en minutt å lage et klipp som handler om dette. Det er veldig mange som har lyst til å gå ned i vekt. Jeg lurer på om dette blir en rar sammenligning med oss.

Folk som er utrent eller tynne kan være ganske komfortable med seg selv og sin kropp, men jeg tror alle kunne ha lyst på litt bedre kondis, eller være litt mer trengt, være litt mer sterk, greie å hjelpe etter mer bla bla styrkemessig, for det er full menn, vil kanskje ønske seg det, men det er fortsatt komfortabel der de er. Og jeg tror også mange menn som jeg vet om som bare har en kulemag eller pappafett og har blitt tjukke, synes det er helt fint, de er komfortable med det, så jeg skulle ønske at de var mye

bedre form, kanskje bedre kondis og var bedre trent, men for meg virker det som det er en tilfredshet og en

aksept ved at de har blitt tykke. Og det er jo kulturelt på mange måter også. Vi sier jo det at kvinner med høy BMI, overvekt og fedd, får lavere betalt enn menn med høy BMI. Det å ha pondus, har jo noe med at du er mann, og det er makt. Det har ikke noe med helsen, men det har noe med hvordan vi ser

på tjukke kropper og gjøre sånn kulturelt. Og det er jo plutselig at jeg vil jo si at

vi kvinner har vært utsatt for mer av den dietkulturen og det der fokuset på oss som objekt og kroppen vår som noe som skal passe inn i et eller annet ideal som svinger cirka hvert år, ikke sant? Fra den ene ytterkanten til den andre. Kanskje vi er mer mottagelige også? Vi er jo, kanskje er vi det. Det kan være. Fordi at vi på en måte, kvinner gjør seg til, altså vi vil gjerne

Kanskje vi vil det i større grad enn menn vil, men ikke er så avhengig av det. At man kan kompensere med makt og posisjon i stedet for, og det lar seg kombinere med pandus. Jeg vet ikke. Nå får vi en evolutionsbiolog. Jeg har tips til noen du kan snakke med som studerer på...

kjønn og tjukkhet og seksualitet for her er det mye greier jeg er jo ikke så interessert, jeg har veldig lite føler jeg podcaster om akkurat det der jeg synes disse slankesprøytene

Og den biten der er jo det jeg har lyst til å lage episode. Det er vel fjerde episode tror jeg jeg har om dette nå. Så dette her, det så fedme overvekt og kroppsoptimalisering. Du sa vel innledningsvis at det er mye optimalisering her, men det kan godt være at folk og du tenker det. Jeg er

veldig lite på den optimaliseringspergen selv. Det er sånn jeg ser verden, ikke sant? Det er bekreftelsesbias, kanskje. Det blir av og til litt mye i sosiale medier generelt. Du konkurrerer jo også mot veldig mye. Det er mye prat om mat og vekt som

Altså det er så mye hele tiden. Jeg synes det er gøy. Ja, ikke sant? Og det er et privilegiet du har, Wolfgang. Kjøtt er jo, kan du prate så mye om det? For mange så er det massstøy. Vi mennesker er jo sånne optimaliseringsmaskiner. Så hvis man ikke driver å optimalisere på kroppen sin og

og sånne ting, så gjør vi det på noe annet. Det er sånn vi er. Ja, vi er egentlig litt skrudd sammen sånn, ikke sant? Noen driver med hjem og interiør, og noen andre driver med hage, og helst er det sånn og sånn, ikke sant? Vi har våre ting hvor vi driver og lærer nye ting og utvikler oss og prøver å forbedre, ikke sant? Så det er en slags drive vi har, som jo sikkert er kjempepositiv, sånn

totalt sett da, for ellers så hadde vi jo aldri prøvd å gjøre ting bedre. Og så vil vi alltid at noen skal fortelle oss nøyaktig hvordan vi skal gjøre ting, spesielt jeg. Nei, men i mitt segment da, ikke sant, og det har du fortalt også, at du møter veldig mange hos deg som bare sånn, kan du bare gi meg en oppskrift liksom, gjerne sånn tre-mangtsliste for hvordan jeg skal, ikke sant? Det har jeg alltid, det finnes jo en løsning for meg der ute, tenker jeg, hvis jeg skrur sammen dette kalorien og skrur det på riktig måte, så kommer jeg til å

bli tynn og leve lykkelig i livet, og si livet ut som tynn, men det er jo, og for noen er det jo mulig. Det ser man jo i denne studien til hjelmesett også, man regner med 8% vekthap i snitt, i snitt. Men noen vil gå opp,

Det står det ingenting om. Noen vil gå ned, og de fleste vil ligge i midten. Og alle klarer å gå ned fem kilo på en eller annen diet. Det vet vi jo. Det er jo ikke det som er problemet. Og er det sprøytene som er svaret? Er sprøytene svaret? Dette blir ti episoder til, Volker. Med YouTube-sendene, tror jeg. Men jeg må løpe, damer. Jeg må si takk for besøket. Vi er på to og en halv time. Det står det alltid i respekt, da.

Jeg tenker noen 150-minuters podcast, da blir folk sånn, dette her, dette var bra. Dette er det som definerer kvaliteten på podcastene mine i lengden. Jeg synes det var veldig interessant, og jeg gleder meg til denne episoden, og synes vi traff på merket, så de som hører på nå må være enige siden de har blitt med hele veien her, vil jeg tro. Ja, vi får håpe at mange ble med hele veien da. Ja, at folk synes det var nyttig,

provocerende, interessant, og at det kanskje blir en sånn, forhåpentligvis kanskje en mer lunssamtale, men det er jo slankesprøyter, det er jo kanskje innenfor visse segmenter da, altså hvem som, det er ikke nødvendigvis de episodene som er mest populære eller hørt mest på, så jeg tror det er jo fortsatt ganske sånn, få som kanskje har prøvd eller vurderer det, men jeg synes jo

systematiseringen og startgropa med dette her, er jo det som er interessant og litt farlig som jeg synes er verdt å få følge. Ja, og hele den vektstigende debatten og sånt. Fortegne en episode på noe nordisk. Industriens påvirkning en annen gang, Wolfgang. Vi gleder oss til klippene. Vi gleder oss til klippene alle sammen. Magnus Valnerå er på saken, og Morten skal klippe dette her. Jeg gleder meg selv, for det er de gutta som styrer showet der. Jeg legger alt på de her.

Så til det store høydepunktet, vil dere ha med noen comfy balls til deres herremenn? Jeg har dessverre ikke noen kvinneprodukter her. Er det ikke noen comfy balls til kvinnene oppe? Comfy var det jo helt. Jeg har dessverre ikke fått noen comfy produkter av comfy balls nå. Det er jo utrolig kjønnsdiskriminerende. Vi får få med noen joywater i stedet, men det er ikke en sponsor. Jeg passer på interessekonfliktene, så jeg står og gjør det. Ok, så må jeg nevne Folie også. Norges beste bank, eller? Tommel opp.

sikkert jeg prøvde meg ok, men da nesten alle nevnt, ingen glemt tusen takk for besøket og tiden vi ses garantert igjen snakkes igjen snart du kommer bok snart, Marit halvveis så ring meg når du er klar takk for nå