Erik Bertrand Larssen | Alene Til Sydpolen, Rehab, Avhengighet, Skam, Stagnasjon, Prosess vs Mål

Erik Bertrand Larssen, forfatter, foredragsholder og eventyrer, snakker om sin reise til Sydpolen, sin avhengighet av smertestillende, og sine tanker om prosess versus mål. Han diskuterer også viktigheten av å være takknemlig og hvordan takknemlighet kan ha en positiv innvirkning på mental helse. Larssen reflekterer over sin barndom, sin tid i Forsvaret, og hvordan disse erfaringene har formet ham som person. Samtalen tar opp temaer som mental helse, avhengighet, og identitet.

Transkript

Er det sånn at du ikke drikker alkohol? Nesten. Nesten. Jeg har bare satt på rekke her, så vi bare smyger oss inn i det her. Mikrofonen er litt knyttet ned i bunnen, så er vi der. Jeg tar en øl i ny og ned. Men jeg får så utrolig... Jeg får så vondt i hualkohol. Så det er ikke verdt det. Men dagen etterpå, eller... - Det er litt rart, for jeg var utsatt for en bilulykke på 90-tallet, og etter det fikk jeg en kronisk plage. Og den, jeg har jo hele tiden litt vondt i hodet, faktisk. Jeg hørte på det, jeg tror det var første episode du slapp i podcasten din, for du forteller om din historie på, den kunne fint vært tre-fire timer for min del, altså den 28 minutter, der var du sparsom. Det var kanskje en eller annen podcast-ekspert som sa at jeg er ikke over en halvtime, det må ikke finne på. Ja, det er mye ulike råd på det grunnen der, men jeg la meg jo veldig inspirere av deg og Joe Rogan, altså lange podcaster, det synes jeg kan være kjempefint. Vi trenger det formatet i dagens hastighetssamfunn. Jeg tenker ikke på oss på format, jeg tenker bare man snakker til ikke man gidder mer, eller at noen andre skal rekke noe. For meg er det veldig lite format, for meg er det bare veldig fri samtale til den bare er brutt. Men du planlegger litt mer, eller? I podkasten min? Ja. Nei, jeg planlegger nesten ingenting. Jeg prøver egentlig bare å lage en samtale. Det er ikke alltid lett, jeg er veldig avhengig av gjesten. Hvordan velger du gjester og sånt da? Jeg føler meg fortsatt veldig rookie, men nei, det er jo sånn... David som sier, ta jeg her. Nei, nei. Nei, David har absolutt hjulpet meg med noen gjester, men stort sett så er det gjester vi har funnet selv. Men det er jo at jeg synes det må være noe interessant. Jeg er litt sånn opptatt av livets reise, da. Så det bør ikke være noen kjent person, men litt sånn hvis det er noe interessant, og hvis det er litt formidlingsevne der. Jeg merker det der at Hvis de er flinke til å fortelle, så kan jeg snakke med hvem som helst. Og da synes lytterne den er gøy også. Den episoden du hadde med Større Leilingvåg, den er jo helt rå. Du har hørt den da? Du har jo hatt masse episoder med han. Ja, jeg har hatt en haug. En fascinerende fyr altså. Det var jo noe helt annet hos deg, for der er du mye mer på personlig plan. - Jeg hadde sittet og størlet her i 50 timer, så hadde vi ikke snakket noe personlig. - Vi hadde bare snakket om vikinger. - Vi hadde snakket mye om samfunnet, vikinger, historie, mentalitet. Mye av det dere skulle snakke om egentlig. - Ja, jeg kom jo fort. Du kan jo snakke om mange forskjellige temaer, tror jeg. Jeg er jo mer begrenset, føler jeg, til at vi snakker om om menneske og livets reise. Jeg synes det var veldig interessant. Jeg kom til å tenke på det sånn at det er morsomt at du som har så mye både er flink til å prate, liker å prate, har så mye å fortelle og har erfart så mye. Det er litt sånn som, jeg tenker alltid på Ola Spjørnes sin podcast for Nettavisen. Han er ekstremt glad i å prate, super smart, og kan veldig mye om politikk og samfunn. Det er ofte at jeg har lyst til å høre på hosten i stedet for gjesten. Det er diametralt motsatt her, for jeg er kunnskapshungrig. Jeg vil møte mennesker som kan gi meg nye perspektiver, lære meg noe nytt, utfordre meg litt på ting jeg tror på, eller tror jeg kan da. Så det gjør jo at jeg ofte bare, gjestene får lov til fritt spilleroom. Så jeg blir litt sånn som lytteren, at tror jeg at det som dynamikken ser god, er at jeg vil bare få det beste ut av gjesten, som jeg oppriktig har lyst til å bli bedre kjent med da. Ja. Det er en fantastisk utgangspunkt, tenker jeg. Det er, altså bare det som jeg sa før vi gikk på her, at det bare er det at folk, i starten her i hvert fall, når du podcastet her hadde Minus 20 lytter alltid på å si. Så i to år, at hvis det kom professorer og kjente folk ut her, som ikke visste hvem jeg var, og bare satt her og pratet to timer og spurte ikke hvor mange som jeg hørte på, når du kommer ut, bare sånn, nei, de var bare gjest, og så dro de igjen. Det er pussy, altså. Det er veldig fint. Hvorfor tror du at du virker lykkes med dette her? Jeg ga ikke opp etter to-tre år, tror jeg. Det skjedde ingen ting etter to-tre år. Få lyttere? Ja, det vokste jævlig sakte. Veldig, veldig sakte. Og så gjorde jeg meg den viktige tjenesten i starten at jeg skulle ikke følge med på tall. For jeg vet at jeg er litt talljunker, liker fotballtabeller og statistikker og sånt. Skal ikke henge meg oppi, fordi det er gleden av å lage hver episode. som var først, og da skal jeg ikke forsure det med tall og masse sånn, så det greide holde meg ganske bra unna da. Så var det, jeg vet ikke om du bare, når du skal inn i podcast-verdenen, så googler du litt, går inn på YouTube og finner noen triks og metoder og noe annet, og det eneste vet du ikke triks jeg sitter igjen med nå, er en eller annen sånn podcaster med infotek, jeg husker ikke hva det var, det var helt random en greie, han sa bare, ikke gi opp et før det har gått to eller tre år. Mhm. Fordi det plutselig bare skjer noe, og da ruller ballen veldig mye fortere, men ikke forvent på at det skjer noe. Og det tok akkurat to-tre år, faktisk. Det er en sånn utholdende skim. Men tror du det er fordi at du ble bedre, eller at du gjorde det annerledes, eller var det at folk endelig ble kjent med deg, tror du? Nei, jeg tror det stadig ble litt bedre og litt bedre. For jeg trodde dette var kjempe lett. - Du har hørt på hundrevis av episoder med Joe Rogan og alle dine podcast-favoritter, så er det bare å sette seg ned og snakke med en annen person. - Det der kan jeg klare også. - Det er ikke sånn, "Hvor faen er det vanskelig her?" Så sitter jeg, så er det første gjestene her, så ser de på meg bare sånn, "Ja, hva skal vi snakke om?" Og jeg bare går helt i smarte, bare "Ja, hva faen skal vi snakke om da?" Så det ble jo jævlig mye alkohol da, i første episode. - Gjorde du det? - Ja, ja, ja, masse fyll, ikke sant? Da må jeg opp og skravle deg i gang. Så det var sånn ... Det var både vondt og gøy. Det er et holdnets game. Hvis du selv liker det, så er det kanskje noen andre ute som også kommer til å like det. Jeg tror det er litt sånn med all type kultur. Bøker. Er det noen der ute som liker det samme som deg, så kan det være bredt eller smalt, whatever. Man kan jo analysere det i senk. Det er sikkert mange som har stilt seg det spørsmålet, men det er... Jeg synes det er veldig gøy at du har fått det til. For din del er det sånn at du kjenner ofte at, til det spørsmålet jeg sa i sted, at du har bare lyst til å avbryte gjesten å fullføre noen setninger, eller komme med en annen historie, komme med en anekdote som passer jævlig godt inn, og som egentlig er mye mer spennende enn det gjesten forteller. Om jeg har det, spør du? Ja, men du må jo ha den trangen underveis. Ja, jeg blir ofte i tvil, for jeg synes det er, jeg tenker nok at jeg ikke er så interessant å høre på. Jeg synes gjesten er interessant, og så tenker jeg naturlig at det jeg tenker lytter nå, Så jeg er litt usikker på det, hvor mye jeg skal involvere. Jeg kan nok kjøre et rent intervju, bare litt intenst, og så bygger vi samtalen utenfor det som blir sagt. Men det som jeg er litt usikker på, er hvor mye jeg skal... For jeg får jo tilbakemeldinger på at du kan godt snakke litt mer, du Erik, Det er det flere som har sagt, men så vet jeg jo ikke helt hva som er det riktige der. Det er en vanskelig balanse. Ja, så hadde jeg kommet rett fra to podcaster nå, og han ene er en sånn entreprenør, og da synes jeg det var kjempeinteressant å bare høre hvordan han har klart å bygge opp det selskapet sitt fra it nå til å være en svær fyr i dag, og så Og så var det Jon Kristian Elden, og han har du hatt inne også. Ja, ja, ja. Han var vanskelig, synes jeg. Ja, Jon Kristian. Men du kjenner han fra gammeltal? Nei, jeg kjenner han ikke. Men jeg møtte han for første gang nå. Vi har liket hverandres bilder på Facebook. Så vakkert. Det er mannlig kjærlighet i 2020. Ja, ikke sant? Så vi har gitt hverandre litt sånn tommel oppe på noe. Det er det egentlig en eneste innen. Jo, jeg har hatt en telefonsamtale med ham, det har jeg hatt for noen år siden. Ja. Men han, jeg la merke til, jeg hørte faktisk, jeg pleier ikke å gjøre noe særlig research, men med han så tenkte jeg at jeg må bare vite hva slags type det er, om det er en prateren ut fra lite, eller svarer han konsekvent relativt kort. Og hva gjorde han hos deg? Nei, jeg hørte litt på podcasten din med han, og det slo meg at, oi, her må jeg faktisk ha noen spørsmål klare. Ja. - Det var akkurat det jeg tenkte, for jeg hørte på Kyrre sin podcast før han kom hit, og her må jeg ha bra med spørsmål, for det kommer plutselig punktum. - Ja, det kommer punktum. - Og da er det ikke alltid du rekker å få et oppfølgingsspørsmål, eller henge deg på det siste han sa, sånn at det kommer mye informasjon, snakker veldig fort. - Han snakker veldig fort, og jeg digger å prate med han. Jeg blir litt sånn beæret over at han hadde lyst å, litt sånn som du sa, jeg synes det var litt sånn, har han lyst til å komme og prate med meg? Det er sånn forskjell fra deg, du har jo før din podcast vært kjempeeksponert. Du har vært forfatter, coach, mye media, opp- og nedtører som vi skal komme inn om etter hvert. Var det skuldre med det da for faen? Det var jo at... Jeg sa det der med at ville han prate med meg. Ja, det var det jeg skrev på. At du kommer fra et sted hvor du også kan spørre deg selv sånn, det er godt mulig at denne personen kjenner til, eller har lest boka mi, eller vet hvem jeg er. Men likevel så har du hørelsesnål og sneva bedrager i syndromene der da. Ja, altså det er hvertfall... Når du sier veldig eksponert, så er det sånn at jeg... Jeg blir fortsatt overrasket, og det er genuint. Hvis folk vet hvem jeg er, eller har lest boka, så blir jeg litt sånn, jeg blir fortsatt veldig overrasket over det. Og det er kanskje et sympatisk trekk, men likevel sier jo de som jobber med meg at nå må du ta inn over det, at du har stukket hodet fram, Erik, og det er noen som vet om det her, og det er noen som mener det om deg også. Så, men det er nok... Det er litt vanskelig å ta innover meg, kanskje. - Hvordan takler du den biten at folk mener noe om det? Ja, det er et stort tema for meg. Hvis det er konstruktivt og rødde, så har jeg ikke noe problem med det. Men hvis jeg får kritikk, og jeg synes at det er enten uredferdig eller usakelig, da kan jeg kjenne litt på. Jeg tror ganske menneskelig å ikke like... Hvis folk mener noe negativt om meg, det er jo litt sånn. Men jeg tror jeg har blitt mer robust på det etter hvert. Men jeg er nok en ganske var type. Jeg er sårbar, føler jeg. Jeg er en følsom fyr, det er jeg. Altid vært? Ja, alltid vært. Så jeg tror nok barndom kommer inn hvis jeg får en på trynet opp og si, så slår nok barndommen inn med at jeg var litt alene. Jeg følte meg på utsida som kid. Jeg ble nok litt mobba og litt erta. Om ikke det var så veldig mye direkte, så følte jeg at jeg ikke var en av gutta. Det gjorde jeg. Og det sitter nok i, selv om jeg fyller 50 år. Du vokste på 80-tallet eller 70-tallet? - Begge deler, jeg er født i 73. - Slutten av 72, var det allerede fra barneskolen at du var litt outsider? Du beskriver jo selv i den podcasten i første episoden, anbefaler folk å sjekke ut, lykke til der også. At du var veik, følte det som du var veik, litt pingelette, litt tynn, liten. - Skar opp æren. Ja, det er en sånn typisk ting man kan bli plukket på. Og veldig dårlig fotball. Og så fascinerende dårlig fotball, tror jeg. Jeg ble valgt siste. Jeg ble valgt etter de beste jentene. De to beste gutta valgte lag. Og gymlæreren til og med, husker vi var en som het Odd Fredrik, og så var det... Også var det Odd Harald eller en som het Erik. To av de tre ble gjerne valgt til å velge lag. Også var Odd Fredrik veldig god venn av meg. Så han valgte meg relativt tidlig noen ganger for å være game. Men hvis det var Odd Harald og Eriksson som skulle velge, så ble jo jeg valgt etter de beste jentene. Så jeg var veldig dårlig i fotball. Og jeg var veldig svak. Jeg husker det med litt konkurranse i langrenn også, svømming og... Jeg var alltid sist, altså. - Hva følelse gir det et barn? Det er lett å se barna våre gjøre ting nå. Vi elsker foreldre å se at de lykkes med ting, at de har glede av ting, men det er også en trekk i dagens samfunn kontra før, at nå er det medaljer til alle, det er ingen tapere, heller kanskje ingen vinnere, de teller ikke mål i noen idrettsavstand. Det ligger litt i korten her at den det å være dårligst i idrett og få det så utrolig in your face, og at resultatskiva var rett der, det var ren fakta inn i blodsystemet, som da sannsynligvis er med på å bygge den karakteren du har blitt, men hva gjør det med et barnes sinn å vite at du er sist i alt hele tiden? - Det er et vanskelig spørsmål. - Det er på en måte, det har jeg faktisk ikke tenkt på. Det er litt brutalt på en måte. Langrenn var noe jeg likte. Jeg gikk onsdagsrenn på Haslemån, jeg bodde i Våler i Solør. Jeg var stort sett alt til sist. Jeg husker en gang jeg gjorde det ganske bra. Etter en lang påskeferie og gått masse på ski, hadde et voldsomt overskudd. Husker den ene onsdagen jeg kom på tredje eller fjerde eller noe sånt. Men bortsett fra det så var jeg jo sist... Jeg tror noe av det som var greia med meg var at... Jeg tror noe av det som skjedde når du spør, det er at jeg fikk behov for å finne en arena. Så der var jeg kallet en taper. Men så fikk jeg behov for å finne en annen arena, helt ubevisst tror jeg. Så skole... klasserommet ble mitt rom da, eller min arena. For jeg følte at hvis jeg gjorde leksene mine, og jeg leste jo fryktelig mye allerede som barn, og det å kunne rekke opp hånda, eller det å få ordet etter karakterer, eller tilbakemeldingen på prøvene, det var noe som, nå ser jeg ettertid, jeg ble jo nørden. Så det var nok kanskje et bølgelse, bra utfall. Og så tror jeg et annet utfall med det er at du blir jo trent uten at du vet det. Du blir jo litt trent på å stå i motstand. Stå i det, for det er ikke noe valg. Du har jo kanskje et valg til å gi opp. Men heldigvis hadde jeg ganske støyte foreldre som... sa at det er bare å stå på gutten min, det går bra til slutt, så jeg tror kanskje at jeg ble ganske flink til å stå i motstand allerede som barn. Tror du det er mer ydmykende det der med å tape hver sist? At jo vondere, jo eldre du blir. Jeg var god i fotball, dårlig i bandy, enda dårlig i svømmingen. Jeg valgte sist i svømmetimen min. Det var dårlig å svømme, men jeg kan ikke huske at jeg har noen sånn vondtere traumater de andre. Du er treg, du er sikkert revva i svømmingen. Ok, jeg er dårlig i svømmingen. Jeg var god i fotballen min. Jeg var dårlig i bandy. Jeg trodde jeg var god i bandy. Jeg kunne ikke stå på skøyter og bli satt i mål og hel pakka. Jeg var egentlig mest sint og sur for at jeg ikke fikk tillit til at jeg kunne vise hvor god jeg var i bandy. Kanskje barn... at er det noe der at vi voksne er veldig redde for at barna skal få denne vonde følelsen som vi voksne får av å bli valgt sist, være minst populær på jobben, det er ingen som har lyst til å lunsje med deg. Det er ikke det liksom... Det er krisen havnet ved siden av deg på bordet i en middag, for det er litt kjedelig. Det der outsider-tapegreiene er mye verre når du blir eldre, mens med barn er det mer sånn, ok, jeg er ikke best i svømming, jeg er ikke best i bandy, og de gjør ikke vondt, de har andre ting som interesserer dem. Jeg vet kanskje barn aksepterer Ja, det tror jeg. Jeg tror det er verre for en voksen. Du får kanskje færre arenaer på en måte. Da jeg var liten var det vanlig å drive med forskjellige idretter, og så hadde du vennearenaen, så hadde du familiearenaen, og så hadde du kanskje noe musikk. Jeg ble i hvert fall påtvunget til å spille flere forskjellige instrumenter, men det funket ikke det heller. Jeg tror kanskje det er verre å ikke få det til på jobbarenaen. Det er mye... Du identifiserer deg. Etter hvert som blir eldre, så blir jobben en stor del av identiteten til mange. Det er derfor mange går og blir helt "crashed and burned" hvis de mister jobben, for eksempel. Så jeg er enig med deg. Jeg tror nok det er kanskje barnet er mer flinke til, og så har du hele fremtiden foran deg også. Så det kan ordne seg. Men det er jo en veldig krise for mange i 40-50-årene hvis du oppdager at karrieren ikke går sånn som du drømte om, og du kanskje til og med mister jobben. Og i tillegg til det er en skilsmisse, så er jo det dramatisk for mange. Det er kanskje første gang de virkelig går på en smelle også. - Det er merkelig sammenfallende det med jobb og skilsmisser. De krisene der kan, at det er så mange eksempler på at de er sammenfallende eller at de kikker inn samtidig. Er det bare tilfelligheter? Er det at man lever i en boble som man tror kommer til å vare evig, også skjer det ting rundt den som man ikke får med seg, signaler, ting som gjør at man forsømmer ekteskapet sitt, man forsømmer jobben sitt, man utvikler ikke det, Man bare nyter. Det kan godt være. Det kan godt være at det er noe som skjer i 40-årene. Jeg vet ikke om det er skilsmissende. Det er vel mye skilsmissende når man får små kids, og det er jo slutten av 30-årene kanskje for mange. Så det kan hende at det er noen resignasjoner som plutselig påvirker alle arenaene, og så går det litt sånn gærent for noen. Jeg glemmer ikke hun i barnehagen der borte. Vi hadde barnehagebarn for et par år siden. Så snakket vi og sånn, Jeg snakket med en eller annen der, så sa jeg sånn, er det noen av deres venner som har begynt å skille seg? Jeg sa nei, jeg tror ingen faktisk. Alle er faktisk sammen ennå. Så er det en annen mor, ditt eldre mor, som bare sånn, bare vet du, du kom i 40-årene. Da kom du til å smelte. Da er vel statistikken ekstremt mye høyere når barnet begynner å bli større, for det er et eller annet Jeg har ikke stått stikken foran meg, men hun vet i hvert fall at 40-årene da virkelig begynner å... Ja, jeg får også det inntrykket med de jeg har coachet, så er det mange som får sin første ordentlig smell i 40-årene. Jeg tror det, jeg får inntrykk av det. Det er mange som, oi, nå... Jeg tror de har innsett at nå er karrieren i en fase hvor det ikke nødvendigvis florerer med nye muligheter, nye jobber. Det er ikke bare opp og frem igjen. Mm. Jeg tror det er vondt for mange å oppdage det der at, oi, nå er jeg ikke unge og lovende lenger. Nå burde jeg egentlig vært der jeg drømte om i 20-årene. Og så er du ikke det. Det er mange som får den der, tenk deg det, i det luksuslandet her, så er det mange som får kriser, altså. Jeg tenker sånn der, i mannesynet så er det sånn at du har jo ikke blitt eldre. Det jeg tenker sånn der, skulle man blitt single i morgen da, så er det sånn der, og har vært i et langt forhold eller ekteskap, så er det oppi hodet så er det sånn, rundt 29-31 fortsatt, du er hipp og kul og du, så helt, jeg har merket når jeg runder 40 og har begynt å sånn, jeg har noen kunder her som da har litt yngre gjester, og det var noen unge fotballjenter som var gjester her, jeg tror de var sånn 17-18-19 eller noe sånt da. Når jeg begynte å bruke engelske ord, eller bare snakket som jeg pleier, eller prøvde å snakke med de, så merket jeg på de. Jeg tenker sånn, ja, det er noen etter det her. Det er en god samtale her. De så på meg som om jeg var eldgammel igjen. Jeg merket på dem at det var sånn, å fy faen, jeg ser på deg nå at du synes jeg er gammel. Her er tynt i viken, og her er det... Det der er snoder. Det der er snoder. Men vi sier til oss selv at vi er yngre oppe i huet, tror jeg. Ja, jeg tror det. Jeg er helt enig med deg. Jeg synes det er veldig rart å innse at jeg fyller 50. Jeg synes det er rart. Jeg tenkte ikke på det når jeg fylte 30. Jeg synes ikke det var noe rart. Jeg følte ikke noe på det å fylle 40. Men det å fylle 50 nå i år, den har jeg tenkt litt på. Har du det? Ja, jeg har det. Hva er tankene som går inn med huet da? Nei, nå er jeg godt voksen. Nå er det noen som ser meg på som du sa, nå er jeg gammel for noen. Jeg begynner å merke at... Hvis ikke jeg får til drømmene mine innenfor coachingen, så kan jeg nok ikke finne meg. Jeg føler ikke jeg kan få en annen jobb. Jeg kan ikke ta en annen karriere. Og jeg begynner å merke det fysisk også. Nå er ikke alt mulig lenger. Nå må jeg holde meg uøra for å være i ordentlig form. Jeg synes det er litt sånn pusser. Det er sånn... Jeg husker jeg sa på fleip til, jeg har en sånn guttegjeng som jeg har hengt med siden vi var 18 år gammel omtrent. Noen føler jeg vi er en liten gjeng på fem, seks, sju stykker, og så møtes vi en gang i året på noe jakt, og så det blir kanskje et par tre treff i året. Og jeg husker jeg sa til den gjengen da vi var i 20-årene, tenk på det, gutta, når vi er 60. Da var vi kanskje par og 20, da tenkte vi vi er 60 og sitter rundt leirbålet. og snakker om livet, hva har du lyst til å se tilbake på da? Jeg dro jo på å si 60. Det tenker jeg nå i dag, at snart er vi der. Vi håper jo at vi lever noen år til, men det er klart at det der synes jeg er fascinerende. - Det er interessant, når du nærmer deg 50, jeg er nettopp blitt 41 i år. Det er rart å si 41. Da ser du sånn pressesak, parentes 41. Hva reflekterer du bakover? Jeg reflekterer mer bakover. Det er et leddede. Jeg reflekterer mer bakover enn jeg gjorde tidligere. Det tar jeg som et tegn på at da har du passert halvveis. At du ser litt tilbake. Jeg tenker mer på barndom, jeg tenker mer på hva var det jeg gjorde i 20-årene? Hvorfor gjorde jeg mine valg i 30-årene? Hva har egentlig skjedd? Hva har jeg egentlig fått til? Hvordan har jeg levd? Det tenker jeg mer på nå enn tidligere. Hva har jeg egentlig fått til? Er det litt giftige tanker, eller? Ja. Hva er det egentlig jeg har fått til? For det er sånn implicit at jeg skulle jo dette, men jeg har jo bare gitt ut 12 bøker, jeg skulle jo gi ut 50. Ja. Jeg skulle jo til USA. Ja, ja. Men man hadde sine drømmer, man hadde sine mål, ikke sant? Og det er jo noe av det vi var inne på, at kanskje noen får litt sånn 40-årskrise. Jeg tror 40-årskrisen er flyttet til 50, da. Mm. fordi vi blir eldre og fordi vi gjør ting litt senere, og får barn kanskje litt senere og sånne ting. Men ja, nei, det er, hva har vi egentlig fått til? Det blir litt sånn tankegang, men så tvinger jeg meg selv til å si at, hallo, jeg har jo fortsatt 10 og 20 og 30 år igjen, og fått til mye spennende jeg. Så det blir en veksling da. Dette snakker du med deg selv om, Eint? Ja. Hva snakker du med deg selv om da? Du har fått til et par bra ting her, Erik. Men, snakker du deg selv opp? Som jeg regner med at mye av hele coaching-verdenen er jo drevet rundt selvutvikling, snakker seg selv opp, ser positivt på seg selv. Ja, her må du bare filme ut. Jeg har kastet det ut her nå, så da prøver jeg meg litt. Ja, ja. Nei, altså, det er jo ... Hvordan man snakker til seg selv, det er jo viktig det. Det er viktig å være bevisst på det i hvert fall. Og det er jo nok kanskje jeg er overbevisst på, siden jeg har den rare jobben jeg har. Men vi klarer jo ikke på en måte å kontrollere alt hele tiden, men vi kan være relativt bevisst på det. Det kan vi. Hva vil jeg si da? Å være bevisst på at man prater med seg selv. Det er veldig fort gjort. Vi har nok en form for programmering i oss til å snakke oss selv relativt mye ned, det tror jeg. Det tror jeg litt evolusjonspsykologi vil nok støtte det, at for å passe inn i gruppen, som vi har vært veldig avhengige av gjennom evolusjonen, så må vi nok holde bånd på oss selv og på andre. Det er naturlig å kritisere andre, og passe på at andre passer inn i gruppen, og det er like viktig at vi selv innpasser oss. Og med det så er det mye kritisk programmering i oss sammen, Vi snakker om jantelov i Norge, men jeg opplever at det er ganske universelt, det er ganske menneskelig å egentlig legge begrensninger på seg selv. Jeg er fascinert av at det var lettere å snakke meg selv opp og tro, og skape tro og en optimistisk holdning og innstilling i 20-30 årene enn jeg opplever kanskje nå. For nå har du fått en del erfaring, og du vet at livet nødvendigvis ikke er så lett, og det går ikke nødvendigvis slik du ønsker og håper. Da blir det på en måte litt tøffere Men samtidig så er det mye som man har kalt det godt galt i livet, eller jeg har gjort mine feil, eller jeg har gått på trynet. Det kan man prøve å vrite at det har du bedt om, Erik, fordi du har tatt risiko, og så videre. Så blir det sånn, ok, hva lærte jeg av det? Så prøver man å sette ord på hva lærte man av det. Men likevel vil det være kritiske stemmer, hvem er jeg å få til sånn og sånn, eller hva litt sånn negativt ladede ord da, men da er jo en bevissthet rundt å stille seg kanskje litt riktere spørsmål. Hva er det som tilsier at du kommer til å få til, eller hva er bra med deg, eller hva liker du, eller hva er, hva hadde faktisk vært nydelig å få til fremover? Om det så er å være mer tilstede ennnu, eller å være snillere, eller røyse, eller bedre menneske, eller om det er noe å få til karrieremessig, eller jobbmessig, eller podcasten, eller Hvis jeg hele tiden snakker podkasten min ned, og er kritisk til meg selv som programleder, så er det et annet utfall enn om du prøver å finne lyspunkten eller det som er bra. Dette er litt selvfølgelig, men det er en bevissthet rundt dette her som jeg tror kan ha en verdi. Det er det jeg ser... Du ser på en måte utfallet av det tydeligere blant noen miljøer, eller noen roller, eller noen kallet systemer. En kriger for eksempel, som er notorisk negativ eller kritisk, det påvirker adferden, og den adferden kan bety forskjell på liv og død. En kirurg for eksempel, som snakker seg selv ned, kan jo få fatale konsekvenser. En... sykepleier eller en redningsmann, eller idrettsutøver. En idrettsutøver som snakker seg selv notorisk ned, skaper en annen tro om seg og sitt, og det påvirker vedkommende i en konkurranse, eller en musiker, eller hva det nå er. Så jeg er veldig opptatt av og være bevisst på det jeg kaller for indre dialog. Hvordan snakker du til deg selv? Det du sier notorisk om deg selv, om og om og om igjen, skaper jo en tro om deg selv. Og den troen påvirker jo adferden din. For meg er det jo åpenbart at siden du lykkes med den podcasten her sånn, så må jo du ha den underliggende troen at det var mulig i forhold til hvem du er og i forhold til hva du kan. Det er en grunn til at du fortsetter selv etter to-tre år med kallet litt motstand. Og den underliggende troen der, den foreldre påvirker, og miljø, og medfødte egenskaper og så videre, men den kan vi til en viss grad påvirke. Nå prater jeg fælt her, men den kan vi til en viss grad påvirke. Jeg skulle ønske at det faktisk var litt motstand de to første årene. Det var bare helt dødt. Det var bare helt dødt. Gi meg litt motstand jeg kan bygge på her. For det er stille og dødt, og du... Ja, det er faktisk mye verre med... Jeg tror dette blir veldig utpå der, men det er noe jeg har gjenta flere ganger. Jeg tror stillestand og stagnasjon i et naturperspektiv er livsfarlig. For en ting skal gå, i naturen skal det gå fremover eller bakover, progresjon eller regressjon. Om en gang ting står stille i vakuum, så er det enten menneskene har vært inne og tuklet med noe, så vi lager en by, alt skal være stille, det skal ikke være noen forandring. Naturen vil jo bygge opp, reise i en skog, dyre liv, og så skogen seg selv ekstremt brennbar for at den skal brenne ned. Den gjør seg antennelig. Og så er den tilpasset for å kunne begynne å gro igjen. Ja, og så brenner hele skogen ned, for den er så lett antennelig, men bare deler av den, sånn at den kan vokse opp igjen, sånn at den hele tiden... har dynamisk beskyttelse av seg selv, altså med en gang du stagnerer ting, litt sånn som mannen som kanskje bare stagnerer i jobben sin, i ekteskapet sitt, i livet, ikke verken opplever negative eller fantastiske ting, stagnerer kanskje bare hele tiden, og da bygger det opp til akkurat som det der, det har jeg diskutert med flere, og jeg vet ikke helt hva som er riktig svar, men hvis vi hele tiden prøver å forhindre skogene fra å brenne, Dette er jo en asemtale poeng. Hvis vi forhindrer skogbranner, så gjør vi skogen også mer og mer antennelig til at det kommer en enorm brann til slutt, i stedet for at vi har mange små. Og sånn er det kanskje også med, hvis jeg tenker på ekteskapskriser eller krangler, hvis man skyver alle kranglene under teppet, hva feirer du under der? en sånn type litt mer passionate middelhavske par som krangler hele tiden. Det synes jeg er fantastisk å krangle hele tiden. Masse småkrangler å elske etterpå. Det har jeg aldri gjort. Da kulminerer ting opp til en stor kris hvis det stagnerer for lenge. Det er en teori jeg har lekt mye med. Jeg synes det resonerer. Det er en sånn syklisk greier. Det må skje noe. Jeg tror på individnivå, men også på samfunnsnivå. Hvis det stagnerer, så tror jeg det er ille for oss. Jeg lurer på om, jeg tenker noen ganger på det norske samfunnet, om det nå trenger en oppdragsforskning for at det skal bli opp og fram igjen. For nå synes jeg vi har hatt det så bra så lenge, at nå tenker jeg at det må skje noe litt sånn, kanskje ille, for at vi skal kunne bli bra igjen. Ja, men det er jo ting som ofte setter, det er jo fælt å si, men kriger var det har satt i gang, altså etterkrigstider var det har satt i gang av optimisme, produksjon, kraft, bygging og fremtidsutsikter. Bra holdninger, og la oss bygge, og la oss hjelpe hverandre, og støtte litt. Jo, men det er litt sånn, jeg tror jeg glemmer aldri Jeg glemmer aldri, jeg snakket med bestemor som levde da under krigen, og hun hadde en sånn, jeg spurte henne, det var ikke så lenge igjen hun hadde da, men hvordan var krigen? Og så spurte hun litt om det, og så sier hun nesten viskende, ikke si det til noen type uttalelse, at det var de mine beste årene. Jeg husker ikke ordene hun brukte, men det jeg tar fra det var at det var meningsfullt. Faren hennes ble puttet inne på festningen, satt i en celle på festningen i halden. Hun smugglet mat til han. Hun fikk lov til å jobbe opp mot tyskerne. Vi fikk vite nå at hun hadde vært spion. Fatteren fant ut for noen uker siden at hun var spion under 2. verdenskrig. Vi fant et ID-kort, og hun hadde lov til å bære våpen. Hun døde med den hemmeligheten. Og da skjønner jeg enda mer kanskje at hun sa da litt til meg indirekt at krigens år var fantastisk, det var meningsfullt. Og det er noe som jeg opplever at vi mennesker er så ekstremt tilpassningssykte. At når jeg har fått lov til å være på Balkan eller Afghanistan i regi av forsvaret, så er det jo mange som som ikke nødvendigvis er deppa. Det skjer noe, og vi gjør noe som vi mener kan gjøre en forskjell. Og det er jo mange som klarer det i Norge i dag også, men vi har det jo så godt at jeg begynner å synes det er interessant hvordan folk, hva de interesserer seg for, hva de engasjerer seg i, og jeg synes det er litt sånn spennende. Det er ganske mørkt, men sant, altså krig og undertrykkelse mobiliserer jo noe helt sinnssykt felles krefter også, og det er jo mennesker som da vanligvis blir presset inn i A4-jobber hvor det daglige hverdagsoppgavene er ganske like. Og så kommer det en mening med hverdagen hvor det kanskje handler om ytterskapskvens. Det vi elsker med dramaer, overlevelsesdramaer, hvor det står noe på spill i livet. Vi leser jo ikke bøker ser filmer eller ser stykker som ikke handler om at det står noe på spill. Det blir jo helt kjedelig for oss, hvordan skal vi se på dette? Da må det være humor. - Det er nesten som om vi snur Maslovs behovsspørsmål på hodet i dette landet, for å få litt kontrast, emosjonelle kontraster. Vi legger ut på TikTok at vi isbader, Vi driver med fasting, vi må ta bort elementære greier som varme og mat for å kjenne at vi lever. Jeg synes det er litt sånn symptomatisk hvordan vi har det, kanskje at nå har vi hatt det så bra så lenge, og da er jeg redd for at hvis vi ser på Norges historie, så synes man sånn, når er det vi opplever en, nå fikk vi en pandemi da, og det er jo, det tror ikke det er så huggernt at vi får kjenne litt på noe motstand, det er jo, jeg synes det er interessant når du sa, skal jeg ønske jeg kjente på motstand? Vi trenger motstand for å kjenne at vi lever. Men det var den pandemien var jo, det tror jeg både og, for den motstand var både reell og samfunnsskapt også. Vi låste oss selv inne. Det var ikke en pandemi. Dette er farlig territorium å gå inn i. Det er sånn som enkelte hevder at, jeg har en som har vært inne på podcast mange ganger, at han er på arrangementer. Pandemien har gjort at vi ikke har kunnet arrangere dette her i to år. Da får han alltid lyst til å si, det var myndighetene som gjorde at vi ikke kunne arrangere dette her i to år. Fordi ... for å finne restriksjoner og sånt, og det er jo en sannhet med det også, men det var jo en kamp der også mobiliseringstaten som hadde tørt seg innom disse tingene her, til utmattelsen kom til man skjønte som at hva er egentlig den kampen her er da? Det er et evigvarende spill hvor vi fengsler oss selv inn og blir redde for hverandre. Vi bygger ned samfunnet, sakte men sikkert tilliten hverandre blir borte. Vi slutter å se hverandre av hensyn til helse, som vi var med til Karl Lager, som har vært en av de beste gjestene vi har hatt her. Hvor viktig skal helse være i et samfunn? Skal det være null toleranse for dødsfall og risiko? Skal det gå ut over... hvordan vi lever livene våre. Det er en superinteressant periode. Ja, det er veldig interessant. Det er interessant hva verden ble med på. Jeg synes også det er interessant, det var Hans Sturla Ellingsborg han snakket også om dette her med hva det gjorde med maktpersoner. Og det å kjenne på reell makt, at nå sier vi at folk skal holde seg inne, og så gjør de det. Hva gjør det med de menneskene som faktisk har denne makten? Det synes jeg også var interessant. Seire jul med seks personer. Ja, veldig. Men jeg lurer på om vi ser tilbake på det, og bare tenker sånn, herregud. Hva var det vi drev med? Det er nok ikke så ille som krig. Nå ønsker vi jo ikke krig, men jeg synes det er interessant, det der dynamikken. Både individet. Hvor mange har ikke fortalt meg at førstegangstjenesten var et av de beste årene i livene deres? Hvis du hadde intervjuet dem der og da, så hadde de sagt at det er bare pyton. Venting, frysing, meningsløs, bla bla bla. Men i ettertid så blir jo det vonde, og sånn er det med veldig mange. Hvis vi var inne om skilsmisse, eller miste jobben, eller på individnivå, så er det ofte det vonde som blir det vakre ettertid. Nettopp fordi vi kjenner på disse følelsene våre. Og jeg tror at det er faren med dagens samfunn, er at vi forventer en lykke, vi snakker om å leve et lykkelig liv, og hvis vi hele tiden forventer et lykkelig liv, det er for så vidt REF også barneidrett. Hvis du forventer å vinne eller ha det veldig bra hele tiden, så er jo det en veldig farlig forventning, fordi at du får jo ikke de fantastiske følelsene uten å ha det diametralt motsatte. Men nå kan vi jo leve i det komfortabel i veldig stor grad i Norge da, og vi kvir oss egentlig for å gå ut av den, i hvert fall frivillig, så blir vi jo tvunget ut av den innimellom. Men når vi kjenner på de litt vonde, vanskelige følelsene, så er det forutsetningen for å kjenne på det fantastiske. Og det må vi nesten aktivt søke i dag da, Og det er jo interessant, synes jeg, men de som da ikke gidder det, eller ikke har den viljen, eller lysten, eller trua, eller hva det nå enn er, de går jo glipp av det da. Og det er derfor det blir resignasjon for mange. Ja, det er påfallende. Mange som har vært i enorme kriser, og jeg tror sikkert du fanget det opp i din podcast også, jeg tror det er veldig lite unikt at ... Så mange sier, og jeg har vært igjennom personlige kriser og tenkt sånn, når du får distanse til det, det har gått litt tid, og du er forbi det å skrape på bunn, så er det sånn, jeg ville faktisk ikke vært for uten dette her i livet mitt, fordi det ga meg perspektiv, det ga meg en ny retning. Du gjorde en ny vriding, du ble tvunget til å gjøre noe nytt med livet ditt, som åpenbart livet ditt var på vei i feil retning, kanskje. Ja, ja. Du lærte det også. Du kjente på noe. Ja, og når du er i noe vanskelig, krevende, så er det jo all respekt for de som blir der, eller er påtvunget til å bli der over lang tid, men den reisen fra det vonde til det fine, det er jo den som er den nydelige. Det er den overgangen der som er det som er verdt å håpe og tro på, tenker jeg. Så det er... - Det er interessant fordi det er nettopp den reisen fra bunn til å komme seg over vann igjen eller til toppen. Det er ikke det å komme seg til toppen hvis du har vært på bunn, og så er det sånn faen jeg skal bli dette eller komme opp til den fjelltoppen eller noe annet. Det er ikke det målet som smaker. Det er jo alle som har oppnådd et grandios stort håretemål oppdager det. - Ultimate anti-klimaks er at når du oppnår målet ditt, så føler du deg fullstendig tom. Er ikke det veldig rart? - Jeg tror jeg skjønner litt om hvorfor, men jeg synes idrett er veldig rart fra utsiden. Hvis jeg later som jeg er en alien og kommer til jorden, og så se hva vi driver å holde på med. Og så observerer vi musikk, vi observerer at de sitter og prater sammen, og det er mye overlevelse i bunn og grunn her, og det er noe forplantning, og det er noe mat, og det er noe vi må drive å lage den maten, og så driver vi å jobbe. Så har vi forskjellige greier med underholdning. Så driver vi og ser på at noen som er veldig sterke eller veldig raske, eller kan hoppe høyt, eller gå rundt en bane, eller løpe rundt en bane så fort de klarer, og så videre. Hvis det er noen som er raskere enn de andre, eller slår en gul ball. Hvis det er veldig godt å slå en gul ball over nettet, innenfor de linjene, og det er bedre enn de andre, så blir du en helt. Og det der synes jeg er sånn interessant med hvor realverdenen er det skulle nå. Jeg tenkte hvis de her alienene er super, super intelligente, så er det litt på sånn... Jeg har glemt det egentlig poenget mitt. Jeg skal hjelpe deg med å tenke på det. Jeg synes jo ikke idrett... Jeg tenkte også litt sånn at idrett er banalt. Hadde mye tanker om det, så måtte jeg jo tenke hva er egentlig idrett da? Så tenkte jeg sånn... Idrett for meg, hvis du ser treet, skal du se treet eller skal du se skogen? Idretten er den ballen og de 11 mot 11 som slåss mot den kula og skal få den over streken. Det er treet, men skogen er jo, for meg er idrettssimulering av krig. Det er jo den måten vi holder freds, aggresjon, maskulinitet og den type ting. Konkurransinstinkt under sjakk, at vi kriger litt mindre, konkurrerer, får ut. Når jeg spiller fotball, så brøler vi kjefter, skalverandre til blods inne på fotballbanen der, og så er vi venner etterpå, men da har vi fått ut en slags... krigersk intervall i 45 minutter med galskap, og så er vi etterpå sånn, det var ganske deilig. Jeg tror idrett er litt simulering av krig da. Jeg er enig med deg, jeg tror nok om det er simulering av krig, eller om det er kampen i hierarki, eller overlevelse, det er noe der som får, at vi får en sånn utløp for noe, helt klart. Det er ikke tilfellig at veldig mange driver med idrett. Men jeg synes det er samtidig fascinerende at vi lar oss... Og jeg elsker idrett. Jeg kan se på veldig mye forskjellig, og jeg synes det er utrolig gøy. Men jeg tar litt i perspektiv, så synes jeg det er litt sånn corny. At vi synes det er veldig fascinerende med han eller hun som er raskest eller sterkest. Det synes jeg er veldig sånn... Og vi hyller det så voldsomt. Jeg har lurt meg, hva er det vi egentlig hyller? Ja. - Er det nasjon, person eller? - Hvor er det engasjementet og begeisteringen? - Nå kommer jeg på det med idrett, men du sa at det er antiklimakset. Nå bare kommer jeg på det at når du snakker med en idrettsutøver som når drømmen sin og får en sånn symbolsk, vi har laget gull til en sånn symbolsk greie på "Da er du best", og så vinner du. Og når jeg har fått lov til å snakke med idrettsutøvere som har klart den ultimate drømmen om OL-guld, og jeg spør om deres karriere og hvordan den reisen her har vært, så er det nettopp det de svarer. Det er reisen som var kjempekul, og det blir jo nesten en floskel, men det er jo noe i krisjer og floskler hvis man tar det seriøst nok. Men da er det dette tomrommet. Hva nå? Det er veldig sjeldent jeg hører om opplevelser som står på toppen av pallen. Høre nasjonalsangen er noe som synes var et jevt øyeblikk, men det er jo det der om å tørre å gå mot noe. Kanskje litt sånn, nå ble jo dette litt sånn rødt tråd i samtalen, føler jeg så langt, den stagnasjonen da. Du unngår den stagnasjonen, og du tør å være ambisjøs på egne vegne. Og hvis du er veldig ambisjøs, Uansett hvilken arena, på hvilken måte, hvilken rollebanen du er i, jo mer ambisjøs du er, jo mer emosjonell blir den reisen, for da blir det banna beina at det blir litt motstand. Det fascinerer meg, de menneskene som tør å være ambisjøse på egne vegne. Toppidrett er jo galskap. Ja, det er jo det. Hva tenker du om det der med, reisen er jo den klisjeen, men jeg synes det er synd å snakke om at det er en prosess versus målet. Jeg tenker, er det... Det er jo sånn typisk, som jeg har lagt meg til, nå kjenner jeg jo ikke til om det er ditt budskap eller ikke, men dette med veldig mye coaching og at folk skal hjelpe, og selvhjelpsting og sånt, sette seg klare, tydelige mål og så videre. Og det er nettopp den der... Er det egentlig så lurt? Er det så bra å sette seg mål hvis det ikke er noen ekssepsjonelle unntakstilfeller? Hvis du er topplistetøver, så har du helt klart et mål. Du skal vinne det ordentlige gullet for enhver pris. Du skal bli best. Sånn er jo ikke livet. Det er jo nettopp et godt eksempel i idrettsferden som jeg synes er litt sånn pussy, men som virkelig dyrka prosessen framfor målet. Det var jo han Van der Poel, han skøyteløperen. som ble forelsket i prosessen av å skape den perfekte treningsmetoden, som han kunne da bringe videre til andre. Og det at han vant de medaljene og de mesterskapene var mer slags manifestering av, se, dette er manifestering av prosjektet mitt, av prosessen min. Jeg har ikke interessert i idrettskarrieren min, det er ikke så interessant, for han la jo opp midt i 20-årene, og det tenker jeg sånn, mens idrettsutøvere, de jager trofé etter trofé, i fotball snakker vi om at klubben og den spilleren har ikke noen troféer, de har ikke noen store ting å sette tilbake på, men Det er et eller annet med det der, jeg er litt usikker på hvor sunt det er å sette seg mål i livet med for eksempel trening, skal dit, skal dit, enn å finne seg sunne prosesser som gjør deg litt bedre hver dag. Ja. Det er kontraktivt da. Det er, Det går nok an å kombinere det, tenker jeg da. Men du har jo helt rett, tenker jeg. Et mål, altså... Mål er jo et stort tema, men kall det retning... Destinasjon? Ja, det er veldig lett for en idrettsutøver, som du sier. Men jeg tenker at man må tørre å tenke på det, tenker jeg. Hvis du ikke har noen ambisjoner, noen mål, noen retning, ingen drømmer, ingen visjon, så tror jeg også det kan for mange være uheldig. Jeg har møtt mange mennesker som aldri har satt seg mål, men de synes at livet er vidunderlig, og de har til og med fått masse av det de synes er flott og fint, og de er stolte av. Jeg har møtt masse næringslivsfolk som sier at jeg egentlig aldri har satt meg noen konkrete mål for karrieren min, og så gjør det vidunderlig bra likevel. For de bare liker det de driver med. Ja, fatteren hadde en sånn holdning om at jeg gjør en god jobb der jeg er, og da får jeg mest sannsynlig noen muligheter, og når de mulighetene byr seg, så skal jeg prøve å ta dem. Ja, takk. Samtidig så er det andre som får for noen kan det være litt sånn ålreit å tørre å drømme eller sette seg kanskje konkrete mål for det kan være en form for inspirasjon motivasjon innimellom i hverdagen Jeg skal gidde å gjøre dette, fordi det kan være noe i andre enden. Det gjør det verdt å gjøre det. Det er veldig mye som vi ikke får veldig rask tilbakemelding på. Hvis du begynner på gymmet, så er du ikke i god form etter å ha vært der en gang eller ti. Sånn er det med kosthold, sånn er det med søvn, sånn er det med tilstedeværelse, eller sånn er det med å kanskje være snill og røys. Så veldig mye tar tid, og hvis ikke du klarer å putte mening i det med at dette kan føre til at jeg kommer dit en dag, eller det kan føre til at prosessen om et år eller ti kanskje er enda mer ... full av kvalitet, eller at det blir bra av å gidde å stå i noe. Så når jeg snakker om, hvis jeg coacher noen, så prøver jeg å finne ut, er dette type mennesker som kan finne litt glede i å sette en retning? Er det mer meningsfullt å fighte for dette, eller er det ikke det? Vil det gi deg en energi i hverdagen og tenke at hvis du gjør mye av dette her nå, så tar det deg dit om et år eller ti år. Er det verdt det? Er det noe vi skal gidde å stå i? Mens for andre så er det... Sånn som hvis du skal endre en vane, for eksempel, så er mål bare en bitteliten del av det. Da blir jo prosessen det viktige. Da blir jo små justeringer over tid og være til stede. Så det går an å gjøre begge deler, tenker jeg. Jeg tror mange kan ha glede av å tørre å tenke litt på hadde det ikke vært fantastisk å få til sånn og sånn. Det tror jeg mange kan ha glede av. Så er det veldig mange som Jeg tror mange på slutten av livet som synes at dette har vært en fantastisk reise, de har ikke noen statistikk på det, men jeg får inntrykk av min personlig empori. Veldig mange som har fått en fantastisk reise har turt å tenke litt på hva slags retninger jeg har lyst på her. Jeg synes det er verre med de menneskene som jeg er 70, 80, 90 år gammel som jeg prater med, som avslører for meg at jeg turte aldri å stoppe opp og evaluere hvor er jeg og hvor skal jeg. Jeg bare levde. Ikke var jeg bevisst på hva som var viktig for meg, og ikke hadde jeg noen retning og mål i livet. Så det ble bare sånn det ble. Og det ble stagnasjon, eller det ble bare kjedelig. Det synes jeg er trist. Så når du snakker om stagnasjon, så må det være en tanke om at, tenkte jeg så fantastisk hvis vi kan få til dette da? Er du ikke villig til å stå på litt nå for å få til det? Det hadde vært helt rått hvis jeg fikk til det. Hvis jeg kunne fått til det, det hadde vært... Snakk om både reise og hvilken følelse jeg kan ha hvis jeg kommer på den nivåen der. Da kan man kanskje se hvilke muligheter det gir etter det. Det er et eller annet... Det er den tomheten av å både nå målet sitt og enda verre ikke nå målet sitt, som drar deg enda mer ned, som plager meg litt med den mål. tankeideologien, fordi i et kompetitivt øye med, så tenker jeg at det er, dette kan du definitivt kjenne igjen sikkert, når den faller seg med Jäger-historien du gjerne hører, kan få en kortversjon etterpå, for der er det et x-antall plasser, det er make it or break it. Men i våre vanlige liv, hva som er vanlige folks utfordringer, det er Helse for eksempel, slanke seg. Jeg skal ned 20 kilo, setter seg et mål om det. Eller jeg skal løpe det maratonet der. Så gjør du det. Kommer du dit og så er det sånn, ok, hva er det neste nå? Ok, skal jeg slanke meg litt mer? Skal jeg løpe et maraton til? Og så er det hele tiden, skuffelsene av ikke å komme til målet er, kjempenedside, og så er det anti-klimakser og har fullført en maraton, det føles godt et par dager, så er det sånn faen, nå må jeg ha noe nytt. Mens det å finne den treningsgleden av å gjøre ting hver dag som du synes er veldig bra, og biproduktet da er at du blir i bedre form, du får bedre helse, og at du har egentlig ikke nødvendigvis at jeg skal se sånn ut, jeg skal ikke bli så tung, at da har du en akkurat de tingene der det ikke er kompetitive ting, så tenker jeg at da er den prosessbiten mye mer essensiell og viktigere, og jeg tror det er mer velfungerende hvis man greier å komme inn i den tralten. Jeg er helt enig. Og igjen så går det å kombinere det, men jeg tror det der med at jeg skal løpe en marathon om to år, det er jeg helt enig. Da er det fort gjort at Enten så klarer du det ikke, eller så klarer du det, og hva så? Men da går det an å sette seg et nytt mål med en ny maraton. Men jeg er enig med deg at for mange så er det nok bedre å si at jeg vil bli en løper. Mhm. Men det viktige spørsmålet blir hvorfor skal du løpe det maratonet? Eller hvorfor skal du bli i bedre form? Da kommer du mer inn på dette med prosessuelt som du er inne på. Det tror jeg er mye mer sustainable. Fordi det å bli en løper, eller det å bli sporty, eller det å være opptatt av helsen sin, det å bli opptatt av kroppen sin, hva man putter i den, og hvor mye hvile man gir den, det er en sunn prosess. Men så er det noen som synes at det har vært Åh, hvis jeg kunne klare det, det hadde vært helt rått. Og så er jo nedsiden at, ja, hvis du ikke klarer det, hva så? Men det går jo an å tenke litt i forkant, ja, hva om du ikke klarer det? Skal du takle livet likevel? Noen vil jo også si at, ja, men jeg klarte det ikke, men du verden, jeg er stolt av at jeg prøvde. Og det var mye bedre å prøve og eventuelt feile, enn å da bare stagnere. Og ikke gjøre det. For faren med å bli for kritisk til kalde mål, det er jo at du sier, nei, jeg er happy der jeg er. godt nok må være godt nok. Og det er jo mange samlinger helt riktig. Det er litt sånn personavhengig. Men faren er jo at det blir litt kjedelig for mange. Men jeg tror du er inne på noe veldig viktig, og det er det der at heller skape prosessen og gleden. Jeg har veldig, jeg tror ikke jeg har noen mål med treninga mi. - Nei, jeg har ikke noe sånn jeg skal løpe maraton eller jeg skal ta så og så mye i benken eller jeg har ikke noen mål i treninga mi nå. Men jeg gleder meg til å trene. Fordi jeg har fått det til å bli en fin greie både det å dra på trening, ikke alltid at jeg gleder meg, men det er hvertfall sånn at når jeg trener så synes jeg det er stort sett fint. Også er det en veldig god følelse etterpå. Og da er du inne på det som er viktig i forhold til vaner, at da er det prosessen som er viktig. Det var det som jeg glemte å si, det der med ... tanken av et mål, en destinasjon, er at alt skal bli så bra når jeg kommer dit. For de pengene, hvis jeg bare blir økonomisk uavhengig. Barna blir så store. Ja, bare barna flytter ut av fosil. Det var den tanken som dukket opp her nå. Kan det være årsaken til at vi ser så mye fødselsdepresjoner, som er jo helt et enormt paradoks. Det vakreste som kan skje i deg i livet er at du får et barn, et frisk barn. Og og skal begynne en ny fase av livet, og så kommer det fødselsdepresjon på. Kan det være at man er så obsessed på at det å få barn er et mål i seg selv, og bare får det barnet nå, og starter familie, så kommer alt til å bli bra. Og så får man realiteten i trynet, og så Vi vet jo at det å få barnet, det er starten, det er ikke målet. Det kan jo være sånn at det er så viktig. Kanskje man har prøvd i tre-fire år, så får man det barnet, så er det et antiklimaks. Så må man lære seg selv på nytt at det er jo det å se barnet vokse opp, denne prosessen med å se barnet bli større og større, hvor ble det av tiden, og nå sier de dette, og bare ser fotoalbumene. Barn er kanskje det beste eksempelet på at prosess er Du gleder deg ikke til at barna blir 40? Hvis du tenker at barna blir 40, da skal jeg slappe av. Ja, det kan du svare på vel så godt som meg, men jeg tror det er en fare at man hele tiden ... Det var vel Aamod som hadde en bok som heter «Det neste er den beste». Hvis man bare lever etter det der, og man bare kommer dit, så blir alt bra, så blir jo livet en eneste stor skuffelse. du blir jo aldri til stede, du er kanskje mindre takknemlig, du nyter kanskje ikke den tilstedevelg, altså den tilstand du er i nå, eller livet du har nå, det er jo litt farlig, det er jo det, det er jo mange som angrer på det, hvis du snakker med godt voksne mennesker. Jeg skulle ønske jeg var litt mer beng, og jeg skulle ønske at jeg var litt mer til stede der jeg var, og jeg skulle ønske jeg innså at den perioden der var egentlig bekymringsfri, satt det litt i perspektiv. Jeg merker jo det på mine egne barn, at du tenker, åh, bare de kommer over den alderen, bare de begynner å prate, eller bare de begynner å gå selv, eller bare de begynner... Men det er jo, ja, ting forandrer seg, men da kommer det nye utfordringer da, ikke sant? Sånn er det med livet generelt. Hvor du kommer dit karrieremessig. Mange har ikke sagt til meg, bare jeg blir partner så blir alt bra, og så skal du bli senere partner, eller juni-partner, eller hva det nå enn er. Men så blir det nye utfordringer likevel. Det er fint å ha ambisjoner, men samtidig, du må da forsvarte kunne nyte litt underveis også. Det er litt takknemlig underveis også. Dette her må vi jo, alt det vi har pratet om nå, det må vi Dette passer helt fantastisk over at vi linker dette her til din alenetur til Sydpolen. Her snakker vi om prosessmål. Det her er som om man bare koker ned det å gå til Sydpolen i seg selv. Det er jo helt galskap. Det er koko. Men det er jo i livet egentlig da. Det blir mening i livet. Du forteller at det er en opplevelse, en beslutning, en opptrening, forberedelser, tankegang, et fysisk og psykisk spektrum som jeg og 99% av alle mennesker på jorda aldri kom til å kunne oppleve den ekstreme påkjenningen og hvordan det er å gjøre det, hvordan det er å gjøre seg klartere, og faktisk hvordan det er å stå der etterpå og ha gjort det. Jeg vet ikke hvor vi skal begynne her, men vi kan jo begynne med det enkle, var det bare tanken av, var det en måloppnåelse du ville dit for å finne noe ut av deg selv, eller hvor skal vi begynne her? Hahaha Nei, det er veldig vanskelig å svare på. Jeg husker Børge Aasland fikk spørsmålet en gang, hvorfor gjør du disse turene? Og så svarte han meg en gang, jeg vet ikke. Det var så befriende. Jeg følte med han når han fikk spørsmålet. Og så turte han å svare, jeg vet ikke, FN. Nei, jeg vet ikke. Hvis spørsmålet er hvorfor gjør man en sånn tur, så er det for meg veldig sammensatt. Veldig, veldig sammensatt. Skal vi begynne, kanskje vi elsker å gå litt kronologisk helt tilbake til. Er det et ønske, eller en tanke du gjorde allerede som ungdom, eller når kommer tanken om at jeg skal gå til Sydpolen? Ikke nødvendigvis alene, men jeg skal dit. Sånn fascinasjon av eventyrer kom allerede da jeg var 8, 9, 10, 11 år. Da leste jeg bøkene om Thor Heyerdahl og Columbus og Leif Eriksson og Tenzing og Hillary og Amundsen, Shackleton, Hansen. Jeg var oppslukt av eventyrer. Livingston, Marco Polo, Magellan, disse bøkene om eventyret, vikinger, folk som turte, gå bortenfor horisonten og klatre de høyeste fjellene og gå de lengste turene. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg tror kanskje det var litt fordi bestefar og far snakket veldig, de snakket godt om disse heltene. Bestemor og bestefar og mor og far, altså Nansen Amundsen var deres helter. Og det påvirket meg nok litt, for jeg så nok opp til mine foreldre og mine besteforeldre. Når de omtalte disse heltene her med positivt fortegn, så var det nok sånn at dette her er bra folk, eller de tør, eller de er modige, eller de klarte noe som var veldig krevende. Så jeg ble fascinert av disse bøkene og bildene. Jeg kan fortsatt huske disse svart-hvit bildene av Amundsen og hundene og sledene, da jeg var liten gutt. Historien om var en sånn serie, bokserie, Der var blant annet Kristoffer Kolumbus, Pinta, Nina og Santa Maria, de tre skipene, og mannen fra Genoa, Italia, mente at han skulle finne veien til India. Jeg var veldig fascinert. Jeg brevvekslet med Tor Eierdal. - Gjorde du det? - Ja. eller brevveksler jeg sendte brev til Thor Heyerdahl om hva jeg mente om noen folkevandringer og jeg hadde noen egne teorier om påskeøya og hvordan de hadde blitt... På 90-tallet, eller? Nei. Jeg fikk faktisk svar en gang fra Thor Heyerdahl, hvor han sendte meg et kort fra Påskeøya. Det sto til Erik, og så sto det med vennlig hilsen, Thor Heyerdahl, og det rammet jeg inn. Da var ikke jeg mer enn 10-12 år, tenker jeg. Jeg synes det var helt fantastisk. Og så sendte jeg brev til en professor som var med på Kontike-ekspedisjonen. Han jobbet på Kontike-museet, og han svarte ganske fullstendig på dette til meg som 10-12-åring. Så jeg var veldig fascinert av de der gærne folka som turte. Så det startet nok allerede der, altså. For de som ikke kjenner til din eventyrhistorikk, hva har du gjort av ekspedisjoner før denne? Det er ikke noe særlig. Mine ekspedisjoner ble utenlandsoppdragen med forsvaret. Hadde ikke jeg kommet inn i forsvaret, så hadde jeg nok gått på sånn ... Da hadde nok jeg drømt om Høyefjell og Langevidder og gjort det tidligere. Så min ønske om det eventyrlige ble nok noe ... Hva heter det? Jeg fikk min tilfredsstillelse gjennom å kunne reise til Balkan og gjøre oppdrag for forsvaret. Det var mye spenning og eventyr i det. Og så har jeg vel, jeg har ikke gjort store greiene, ikke det helt tatt. Jeg padlet med fatteren og et par til i Kanada tidligere. i 20-årene, i Yukon River. Det var kult det. Vi var langt i dypet der, og så Bjørn, og så har jeg gått mye på tur i Norge. Men den turen til Sydpolen, jeg holdt på to og et halvt år med forberedelser. - Ja, vi skulle egentlig ha podcast i 2021 tror jeg, men da fikk assistenten i seg at dette her går ikke, det er for mye greier for Bertrand her nå, så nå må vi vente i ... - Hun tok vare på meg. Det var interessant, for i forberedelsen til å klare en sånn tur fikk jeg masse turer. Svalbard var jo en fantastisk tur. Jeg gikk over Jostedalsbreen, jeg gikk flere turer i Rondane, Joteneimen. Jeg fikk masse opplevelser, for jeg ble påtvunget å forberede meg. Så det synes jeg var en veldig kul del av det. Jeg tenker at for å bli litt poetisk her, det er akkurat som hjertet ditt gjorde seg klar for Sydpolen da du var barn, mens hjernen din gjorde seg klar for Sydpolen da du var i forsvaret, kanskje? At du fikk kanskje... Du fikk det du lærte i forsvaret, var kanskje også like nødvendig for at du faktisk kan stå distansen i de mest håpløse stundene? Ja, det er helt riktig faktisk. Det er litt sånn, wow, hva du sier. Fordi hadde ikke jeg hatt erfaring på forsvaret, så hadde jeg ikke klart den turen. Fordi det var utrolig mange ganger på den turen at jeg flashet tilbake i 20-årene når jeg fikk utdannelsen min i forsvaret. Det var mange situasjoner jeg fikk sånn, wow. Her vet jeg hva jeg skal gjøre, her vet jeg hva jeg skal tenke. Dette kjenner jeg igjen fra ulike øvelser i forsvaret. Og det er jo, er det sånn en bare erfaring av ikke gi opp, eller på en måte at man fra du var ung vet hvor Hva smerte er at du tåler veldig mye mer enn det gjennomførelsen? Ja, det er en del av den følelsen, en gjenkjennelse i følelsen, som var interessant. Den eneste... Så det å være sliten og vite at likevel nå har du masse mer å gå på for eksempel, det var utrolig bra. Jeg er ikke i nærheten av å være i kjelleren nå. Det tår det jeg fint, selv om jeg er litt svimmel nå, eller selv om det var en gang jeg ramlet på utsiden av teltet fordi jeg stubla i meg selv. Ok, her har du vært før. Nå er du sulten, eller nå er du tørst, eller nå fryser du. Ja, men du er ikke i nærheten av det du har pushet deg før. Så det var for så vidt bra. Det som var nytt, På vei til Sydpolen. Hvis vi skal hoppe til tur, skal vi gjøre det. Gjerne. Det jeg ikke har fått trent på, og det som var mentalt krevende for meg, var at det lengste jeg hadde vært på øvelse tidligere var 28 døgn. Det er den lengste øvelsen jeg har vært på i militær sammenheng. Etter ti dager på vei til Sydpolen, Så fikk jeg en tekstmelding på satellittelefonen av et brittisk team som gikk en helt annen rute. Som jeg ble kjent med litt i forkant. Så sender de meg en melding, for vi startet samtidig. Vi fløy fra iskant, så fløy vi ut der de skulle starte fra, og så fløy vi ut til den øya jeg skulle starte fra. Vi var på samme fly, og da startet vi samme dag. Etter ti dager fikk jeg en melding. «Hi Erik, ten days. Håper alt er bra med deg». Så tenkte jeg ti dager. Det er jo ganske lenge det. Hvis jeg går ti dager på langvidda, så føler jeg at det har vært ganske lenge på tur. Etter ti dager på tur, så begynner du å kjenne deg litt i kroppen. Hvordan da? - Etter ti dager begynner du å merke at du har gått ned litt. Du begynner å merke at når du våkner om morgenen er du litt stør og sliten, og du begynner å kjenne at du har brukt kroppen ti dager. For du går jo hele dagen. Du starter store klokka seks kanskje, og to timer etterpå har du skyet på beina. Da går du i 10-14 timer. rolig tempo, men du går hele den fordømte dagen, og så bruker du litt tid på å sette opp teltet, og så må du begynne å smelte snø for å få til middagen, og så videre. Det er relativt lite søvn. Jeg var overrasket hvor lite søvn jeg fikk. Jeg sov litt dårlig. Men da tenkte jeg, ti dager, men det er femte igjen. 50. 50? Fy faen. Og det var litt tøft for meg der og da, faktisk. For da følte jeg at jeg hadde vært lenge på tur. Og så slo det meg at jeg skal holde på i 50 dager til. Ja, det er helt sinnssykt. Så da måtte jeg endre fokus litt, fordi det ble så overveldende langt for meg. For det er kaldt så jævlig. Hva var fokus, og hva endret du til da? Fokuset var at jeg... Målet var at jeg skulle prøve å være til stede underveis, gå inn i en meditativ tilstand og være tett på naturen, bli dusd med meg selv og finne litt ro og harmoni, og prøve å være i naturen og bli ett med den. Litt spirituell tanke, egentlig. Og så skal jeg kombinere det med at kommer jeg halveis, så går det bra. Da skal jeg være hjemme. Og så er det jo noe med å klare det, som også var noe av drivkraften. Klare noe som er vanskelig. For meg. Men da var det bare sånn, ta en dag av gangen. Du kommer i telt i kveld også. For det femte ble overveldende for meg, faktisk. Jeg bare husker at du kjenner godt Petter Båhlen. Ja, jeg kjenner han litt til og med. Ja. Han har fornevnt det her da han var i podcasten sist, tror jeg. Du ga han et eller annet råd back in the day som han brukte i tradingen sin, som han har tydeligvis gjort at han kunne flytte til bygde på et eller annet tidspunkt. Jeg har nok lært mer av Peter enn han har lært meg. Han sa jo at han var på en skikkelig ille tur-setting hvor han var helt alene, og han var så utmatta og sliten og lost at han bare var på nippet å gi opp. Men det var sånn den der ... overlevelses trikset hans da, ble å bare sette den ene foten foran den andre. Det er kanskje sånn i turens optimisme, at man ser for seg, kommer opp dit, at det blir flott å reise, og så går det bare, koker det sakte med sikkerhet ned, til å bare flytte, til noe så banalt, bare flytte den ene foten foran den andre, at det er dit man kommer, at det er så hardt. Ja, for meg ble det ikke noen stor spirituell opplevelse, fordi det var rett og slett for slitsomt. Hadde jeg gjort det som 22-åring, så hadde jo dette her vært fysisk mye lettere. Det hadde det. Men for meg å gjøre det der som godt voksen mann, og kulla, og relativt lite søvn, og - Nei, det var ganske, jeg skal ikke si at det var lett, det var det ikke. - Så du for deg, hvis det avserte når det kom ut til Sydpolen, dette øyeblikket, lå det bak der og marinerte hele tiden, eller måtte du få de tankene bort? Det var begge deler. Jeg trodde jeg skulle fantasere mer om mat enn det jeg gjorde. Fordi når jeg har vært på overlevelskurs i forsvar, eller på lange øvelser i forsvar, så har jeg fantasert veldig mye om mat. Men den maten vi har på tur nå, med realturmat og forskjellige smaker, den maten smakte jo himmelsk. Så jeg fikk tåre i øynene av en kopp kakao, så jeg er nøyt underveis også. Jeg fikk jo mitt største lykkeøyeblikk. Jeg er livets eldre med å ha fått barn Mitt lykkeligste øyeblikk opplevde jeg på den turen der. Det var de siste dagene. Du starter på null meter. Jeg startet helt fra kysten. Når du kommer frem til sydborden, så er det på nesten 3000 meter. Fy faen, det visste jeg ikke. Nei, det visste ikke jeg heller. Nei, det er jo bare et flatt fram ting. Det var mye mer fjell, og det var mye mer oppover enn jeg trodde, og det var jo en dag der, så jeg holdt det på i 20 timer, da måtte jeg jo dele opp pulken min i 4-5, og ta pose for pose opp bakken. Helvete. - Så det var en drøy dag da. Du går fra null til jeg tror det er 2850 eller sånn at Sydportpunkt ligger på. Og så blir det kaldere og kaldere. Så de siste ti dagene, da blir det jo, Amundsen kalte det for fiskelim. Du har lettere og lettere pulk, for du mister en kilo pulk omtrent hver dag, på grunn av at du bruker fjul og mat. Men pulken føles like tung dag 50 som 1, fordi at på grunn av kulla, og du blir jo sliten også, ikke sant? Du mister krefter, så føles pulken faktisk ganske jevnt tungt da. Så de siste dagene så blir det jo kaldere, og du er tynnere. Jeg gikk jo ned 28 kilo på den turen der. Hva er din, skal vi si, normalvekt, og hvor mye veide du følte du begynte? Jeg veide 96 da jeg begynte. Jeg veier normalt 2-3,80, tenker jeg. Var det fett du la på der, eller muskler? Begge deler. Hvand da har du vært beist? 96 kilo? Ja, da var jeg 96 kilo. Da var det trygt. Da kunne du dra de 120 kiloene. På slutten er du jo mer og mer sliten. Når du da kommer inn i teltet på kvelden, Og du har gått 12, 14, 15 timer, eller hva det er for noe. Det varierte veldig, faktisk. Og så hadde jeg en liten gropp, så jeg kunne sette bein, så kunne jeg sitte i en telte. Så hadde jeg spart noen sjokoladebiter fra lunsposen min, som jeg hadde puttet i lårelomma mi. Så det første jeg gjorde når jeg satt meg ned, før jeg tok av meg noe som helst, så satt jeg på primussen, tok litt snø, tok opp i de sjokoladebitene jeg hadde spart fra lunsposen min, Og så hadde jeg en pose med litt kakao, som jeg også hadde litt pulverkaffe oppi. Så puttet jeg oppi, drysset jeg bare det oppi. Så lagde jeg meg en ordentlig kopp kakao i det jeg gikk inn i teltet. Da fikk jeg tår i øynene. Av ren glede. Det var sånn, jeg får det neste året i øynene å tenke på det nå. Det er den vakreste, fineste, herligste følelsen jeg har fått i mitt liv. De der åtte-ti siste dagene når jeg kom inn i teltet på vei inn til Sydpolen. Snakk om knapphet, knapphet kan jo skape glede. Du kan jo bli lykkelig av en glass med vann, hvis du har tørst nok, ikke sant? Det er det vi ref, det vi snakket om i dagens samfunn, å skape og snu Maslovs behovspyramide og sånt. Vi har det så godt at vi opplever jo ikke det der. Jeg tror jo at vi som sankere og jegere for 30 000 år siden fikk mer av disse intense øyeblikkene. Det er ikke morsomt at vi bruker, når podcastene kom til å være via dette øyeblikket her, mange flere minutter enn da du faktisk kom fram, nettopp at dette her ... Dette her var den følelsen som sitter sterkest i kroppen etter det, mens man skulle jo tro at målet skulle være det som sitter igjen. Ja, men det kommer kanskje med alder. Jeg hadde ikke så store forventninger til å... Jeg så nok som du har vært inne på dette som en prosess, heldigvis. Forberedelsene, to og et halvt år, masse trening, gå med dekk 250 timer, trene vekter og så videre, løpetur, bla bla bla. Alle disse turene med dyktige folk som jeg lærte triks i Ludoa, ikke sant? Og så er det selve turen som på mange måter er... en liten del av det da. Det som er vanskelig å gå til Sydbolen er at det er forbanne dyrt. Så du må finne sponsorer og du må bruke selve turen kan jo mange klare i seg selv. Hva koster det da? Jeg vet ikke hva, jeg lurer på det. Jeg har ikke tallene faktisk, det er ikke noe å si for at jeg skal være kjip, men jeg lurer på. Jeg tror nok du må beregne nesten en million altså. Kan man skrive det på skatten eller er det... Nei, det tror jeg ikke. Men jeg tror du tenker mer... Det må du ta med stor klippesalt, for det var noen andre som tok seg av finansene på den turen der. Men jeg tror du må beregne... - Jeg tar feil, mellom 500 000 og 1 million med alt av forsikringer og reise og fly og utstyr og hele pakket. - Jeg har en kompis som skal ned som turist nå, som foto og gjeng, og da skal han bo på båt og det er godt over 100 000-120 000 til fly og båter og hele pakka. - Og så er det veldig forskjellig, du kan få billigere turer tror jeg, men det er veldig avhengig av hvor du starter fra. Så i polarmiljøet så er det jo du kan ta korte turer og lange turer, og det er en ordentlig nerding da, men det er men å gå til Sydpolen er liksom ikke å gå til Sydpolen. Det er... I dramaveiden så er det jo snakker man om antagonisten, og det er jo ofte sånn misforstått at det er den slemme noe det ofte er i dårlige filmer at det er den slemme personen da. Heksa eller terroristen eller et eller annet sånt da. Men det er jo det som antagonisten i drama er, er jo det som får noe til å skje, som skaper ubalanse i protagonisten sitt liv. Og det kan være naturen også, og det kan også være en selv. Så spørsmålet er, endrer det seg fra at før du går turen, så tenker man kanskje sånn, dette er meg mot naturen, nå skal jeg vise meg, at mennesker skal vinne over naturkreftene her. Kanskje ikke vinne, men kanskje gjøre akkurat sånn som Hva heter han, den her boksefilmen som er så kjent, med, herregud, Rocky selvfølgelig. Han skal ikke vinne den kampen, han skal bare stå distansen, han skal stå mot de mektigste kreftene og vise at han har selvrespekt nok til å ikke gi seg. Så er det da en kamp mot naturen, eller er det en kamp mot sitt indre sinn å ikke gi opp? Hvem er antagonisten i den? Ikke mot naturen, britten har den holdningen. Ja. "Gonna conquer" snakker de om. Beat, nature. - Det er kulturforskjeller du altså? - Det er kulturforskjell der. De som kan polarhistorie, og de som lever ånder i dette, jeg har jo bare tatt en lang tur, men sånn som Børge av Osland og Rune Gjeldnes, de som virkelig kan dette og har gjort ordentlige turer, de snakker om den norske holdningen kontra den britiske litt igjen. Ikke at de har uttalt det personlig, jeg kan ikke spytte munnen i jorden på det, men... Men akkurat den synes jeg er litt interessant, fordi de snakker om at, Lars Ebbesen har i hvert fall snakket om at hvis du ser på norsk polarhistorie, så er den egentlig veldig, den har vi all grunn til å være stolt av. Nansen var først over Grønland, og Amundsen var først til Sydpolen, og vi gjorde mye, og Amundsen seilte jo også Nord-Vestpassasjen og så videre. Mens brittene feilet jo med skott, ikke sant? Og det er mange grunner til det. Men noe av det som er interessant er at jeg også mener å plukke opp en forskjell der, både i forsvaret for så vidt, men ikke minst når vi møter brittiske ekspedisjoner. I brittiske ekspedisjoner snakker man om at det er beinart. vi trosser smerten og vi står på mens nordmenn er mer sånn du slår ikke naturen, du må tilpasse det vi er deres nåde og hvis du får deg gnagsår så må du stoppe opp med en gang og fikse det mens litt satt på spissen, brittene de fortsetter, og det gnager seg større og større, men da er det bare å bite tennene sammen. Mens vi tenker mer sånn at, nei, nei, det er flaut å få frosskader. Du skal ikke få frosskader på vei til Sydpolen. Du skal være dyktig til å ta vare på deg selv på vei til Sydpolen. Jeg prøvde ikke å slå Conclude Elements, jeg prøvde vel mer å... Det er hobbypsykologisk hvorfor jeg gjorde en sånn tur, så er det nok et element i at jeg har behov for å bevise, hvis jeg skal være helt ærlig, så har jeg nok et behov for å bevise at jeg er noe for meg selv, og kanskje opp mot andre også, hvis man skal være bonde. Det er jo en sånn ting som drar oppmerksomhet og eksponering utvielse, at det er sånn, var det noe du trengte Kom du rett fra, det har vi ikke noe å snakke om her, du har jo snakket om din egen podcast, jeg regner med at det er greit å nevne at du var jo på rehab etter at, du kan godt fortelle hvorfor du havna der og hva som skjedde med disse smertestillene og sånt da, om det er starten på denne, om det henger sammen? Ja, det er et element av det, jeg... Jeg har slitt med noen kroniske plager over mange år, som på mange måter kanskje er starten på at jeg brukte smertestillende innemellom i forhold til smerten i hod og nakke etter en biolike. Men så gikk det for så vidt veldig greit. Så lang historie kort, så ... brukte jeg smertestillende innimellom for å døve, for å slippe. For det lå murret der hele tiden. Og når det går å murre over måneder og år, så blir du veldig sliten av det. Og så spurte jeg legen om jeg kunne få noe for å bare få en release. Og det fungerte veldig, veldig fint i mange, mange år, at jeg tok litt innimellom, som jeg hadde fullstendig kontroll på, og var for så vidt ufarlig. Og så etter hvert... Men det som skjedde med meg i 2014, 15, 16, 17, så var det så mye annet som skjedde i livet også som tok lurven av meg. Så det ble en veldig tung tid. Jeg misslyktes som pappa, følte jeg. Jeg misslyktes på jobben. Jeg tapte mange millioner kroner. Jeg følte ikke at jeg var noen bra ekte mann. Jeg følte ikke at jeg var god nok venn. Ting rakna litt. Vi snakket om 40-åringen som gikk på trynet tidligere i dag. Og med det så økte stresset i meg, og med det så fikk jeg bare enda mer plager. De kroniske plagene bare forsterket seg. Og da ble det en utgang for meg at jeg tok mer paralgi enn fortet. og innsovningstabletter også ble en sånn release for meg. Og så trodde jo jeg at det hadde jeg fullstendig kontroll på. Visste du risikoene da? Altså hvor ille det kunne bli hvis du ikke passet på? Nei, du har jo hørt historiene og du liksom... Men det er ikke jeg, det er ikke meg. Ja, nei, det her er kontroll på. Det er... Jeg kan slutte på det her på dagen hvis jeg vil. Dette her er null stress. Ingen merker på meg at jeg har tatt noen smertestillende, og dette her er bare for en periode. Dette skal jeg bare komme meg gjennom, og så ordner det seg. Men det gikk jo gærent. Da ble jeg avhengig av de smertestillende. Når innså du det? Når innså du at du var avhengig av det? Jeg innså det når jeg skjønte at kona hadde gått fra meg, og jeg skjønte at jeg var en liten dust. Hva gjorde de tablettene med deg som person? Jeg tok jo parologien fort, og det tar deg ned. Så det er jo ikke sånn som tar deg opp, upper and downers, så å si. Jeg tok jo det for å få release, ikke sant? Slippe å tenke, slippe å føle meg som en stor feil. Det skammet meg. Det var en trist periode. Så tenkte jeg at kanskje jeg kan redde ekteskapet. Det er i hvert fall to sider av denne saken. Jeg får snakke for min egen del. Jeg innså at nå har jeg et problem. Det gjorde jeg. Så jeg ringte en lege som jeg kjente litt på privaten, og så fortalte jeg helt åpent og ærlig hvor mye piller jeg tok, og fortalte situasjonen. Da var hun veldig tydelig på at du trenger hjelp. Dette er ikke noe du fikser på egen hånd. Hvordan satt de ordene der i kroppen da? Nei, det var godt. Det var ikke noe denial, det var sånn, ok? - Nei, da hadde jeg tur til å si alt det ennå, da var det en overgivelse egentlig, at jeg skjønner at dette her fikser jeg ikke på egenhånd. Nå trenger jeg hjelp. Ja, jeg har blitt avhengig, og dette kommer meg ikke ut av. Så snakket jeg med en god kompis av meg også, som også for øvrig er lege, fortalte helt åpent, han sa til Erik, det er mange som får problemer med smertestill, ikke skam deg for mye over det. Du har ikke gjort noe gærent, og ikke har du gjort noe kriminelt. Så han klarte å få dette til at jeg ikke bare var den eneste dusten i hele verden. Så du har det... at systemet ditt, kroppen din er avhengig av piller for å fungere utad, og at du skal føle ok, jeg kommer igjennom og gjør alt det som er på menyen din, og så kommer det da på toppen av det hele, alle som har kjent på en følelse, da snakker vi ikke om tenåringskjærlighetssorg, som det nå skal være ganske hardt de første gangene, men virkelig det alle som har vært inne og tørt seg innom noe som ligner på en skilsmisse eller separasjon, eller faktisk også gjennomførte. Det handler ikke bare om at man mister en person man elsker, men at man mister tid med barna sine. Man mister som mann også som prosjektet familien. Som man setter veldig mange menn setter ekstremt høyt, kanskje mye stolthet til. Og og alt det bare begynner å rakne at det skal kanskje komme inn noen andre personer inn og fylle inn din plass. Alle disse tankene, altså alle som har vært inne og touchet det her, på toppen av det du allerede sliter med der, det må jo på en måte, jeg vet ikke om det triggerer på en måte, at når den kommer på toppen av det hele, at det bare da krasjer det, da bare... Ja, da kollapser det i hvert fall i mitt liv da. Ja. Da mister du på en måte litt alt. Du føler ikke at du fungerer på noen arenaer. Så da blir du jo en eneste stor skamplett. Nei, altså det der var drøyt for meg da. Ble du desperat, eller ble du bare resignert? Jeg ble veldig lei meg. Skam av meg. Flau, egentlig. Men jeg tenkte at det er ok, da snakket jeg med hun legen, og så snakket hun om at du burde dra til et sted sånn at du øker sannsynligheten for å bli frisk. Det hjelper ikke bare å gå til en psykolog, du må liksom komme deg bort, og så vil du gjøre det i Norge eller utlandet. Da tenkte jeg at jeg må langt vekk. Jeg må prøve å komme meg vekk fra alt. Det var en flyktfølelse. Da sa jeg at jeg ikke kunne prøve å gjøre det i utlandet. Så var det hun som hjalp meg med å fant unn et sted i USA. Da tenkte jeg at jeg drar gjerne til USA. Hva var tidsperspektivet på det, med tanke på tid bort fra barna og alpaka? - Nei, i utgangspunktet er det sånne program på 28 dager som er starten, og så bør du få oppfølging etterpå. Men når jeg hadde kommet tre uker inn i det greiene der, så sa de at du bør nok doble den dosen. - Med dager? - Så jeg var der i to måneder. - Er det sånn som vi har sett på mye amerikansk film og tv-serier? - Ja. - Er det akkurat sånn? - Ja. - Jeg følte meg på film, faktisk. - Det gjorde du da. - Hva var den andre typen som var inne der samtidig? - Det var alt mulig rart. Jeg var på et sted som var relativt få på. Det var alt fra den unge kokainvisbrukeren på 22 til ... En koselig gamle dame på 72 som hadde blitt alkoholiker. Det var veldig, og så var det noen næringslivsfolk. Det var en gammel fotballspiller der, en amerikansk fotballspiller. Det var alt mulig rart, egentlig. Men så var vi på sånne AA-møter lokalt på bygda. Det var enda mer absurd. Det var sånn... Jeg husker de kalte det en ramme av love som de hadde gjort dem til et anonym alkoholikkersted. Der var det 40-50 stykker som satt i en enorm sirkel. Det var stort sett bikers. Det var svære karer med tatoveringer og gullringer og langt hår. De hadde Harley Davidson på utsiden, og så satt de i... kom inn der så hadde alle satt seg ned i en sånn kjempestor ring og så var det to-tre ledige setere på ene enden der og så startet de med å si navnet sitt og så sa vi alle navnene så sier "Hi, I'm Tom and I'm an alcoholic" ikke sant? og så sier alle i kor "Hi, Tom" og så kom det til meg og så sier "Hi, I'm Eric and I'm an addict" sa jeg da og så sier da 40 stykker i kor "Hi, Eric" da fikk jeg frysninger det gjorde det? ja, jeg var helt spredt altså - Nei, sorry. - Ja, ja. - Og så var det du skulle spørre om, jeg tenkte. - Nei, bare fortsett du. - Nei, altså jeg husker den der, jeg tenkte at det kom ikke jeg til å føle på, men jeg måtte lese i den sesjonen der som kanskje var et par timer, så måtte jeg lese opp noe i en bok. Jeg på min norsk-engelsk stotter og ordner, så kommer det folk bort etterpå og sier at vi skjønner at du ikke er fra herfra. Hvor kommer du fra? Norway og i all verden. Men så sier de, men du Erik, kom hit neste uke også. Vi skal ta vare på deg. Mhm. Den der bamseklemmen fra de svære motorsykkelguttene, den bamseklemmen er sånn, at de som håper å se deg til uka også, Nei, det var veldig fint, føles godt. Ja, for da har du gått i måneder og kanskje et par tre år og kjent på noe som har vært vondt og vanskelig, og du skjønner sakte men sikkert at de pillene ikke var bra for deg, og så skjærer det seg, og så bare føler du at fuck. Jeg sa jo til og med i en gruppesesjon at «Nei, nå har jeg mistet kona». Cola til alt. Nå vet jeg ikke hva kundene mine sier. Jeg vet ikke hvilket renommé jeg vil få etter dette. Jeg synes dette er bare nitrist. Ja, jeg hadde kjærlighetssorg. Ja, jeg synes dette var vondt. Da var det han 22 år kokainmissbefaling. Jeg knakk sammen i det ene møtet der. Da sa han 22-åring, han yngste. Hun som veileder den sesjonen, hun sa ikke noe. Hun bare lot meg gråte. For jeg sa noe sånn som at jeg vet da selv, jeg vet ikke helt hva jeg skal kjempe for nå. Det var litt mørke tanker da. Selvmordstanke? Ikke svært på det hvis du... Nei, jeg er jo åpen som en bok, jeg er sikkert litt for åpen, men nei, det var ikke selvmordstanke, men det var en håpløshet hvertfall. Jeg liker ikke ordet, men det er sånn, håp er jo fint, men når det er håpløst, det opplevde jeg. Hva nå? - Hva nå? - Da sa han 22-åringen det åpenbare, men for meg var det som natta inni hodet mitt. Jeg så ikke det, men han sa: "Erik..." Jeg satt der og gråt og så ned, og ingen sa noe. Det var sikkert bare et minutt eller to, men så sier han 22-åringen: "Du må gjøre det for barna dine, Erik." - Han som ikke har barn selv? - Han som ikke har barn selv. - Sannsynligvis. Det var det, selvfølgelig. Det er derfor jeg får kjempe meg ut av det. - Når man er i sånne ting, får man en ekstremt tunnelsyn på realiteten og det negative. - Ja, og det er vanskelig å forstå fra utsiden. Jeg gikk nok inn i en depresjon i 20 årene etter den virulikken også, men det blir rart å forstå. Da skjønte jeg at depresjon er noe man ikke skal kjimse. Det er ikke bare å ta seg sammen. Da blir det ... Alt blir litt der nede. Det er jo depping, og så er det reell depresjon. Det er ikke det som for å stelle meg til å ta feil, men at du ikke finner glede med den minste ting gjennom dagen. Er det signal på ekte depresjon? Jeg kan ikke. Vi spør en psykolog eller psykiater, men jeg tror nok det er noe der. Det ble dystert der nå, men det er nok noe der. Du sa til assistentene at et stemmel om en og to timer, vi må kanskje begynne å runde her litt snart. Hvor lenge har vi pratet nå? Det er vel gjettet? - Halvannen kanskje? - Ja, faktisk ikke gærent, 1.36 står det her. Jeg tenkte litt sånn... - Veldig hyggelig å prate med deg. - I like måte. Hvordan har Bertil andet nå i 2023? Hvordan ser livet ditt ut nå? Hva skal du gjøre dette året her? Hvordan har du det, Erik? Takk. Hyggelig at du spør, Wolfgang. Det første jeg tenker er, hvordan har du det? Er det det første du tenker på, at jeg spør deg hvordan du har det? Ja, det var første som slo meg. Hvordan har du det, egentlig? Hyggelig å høre. Vil du svare på det? Det er min egen podcast, tror jeg. Det kan vi gjøre, da. Det kan vi gjøre. Men jeg spør deg. Men hvordan har du det nå? Jo, jeg pleier å svare at mye er bra i livet. Mye er bra i livet. Det er fortsatt mye som jobbes med? Det er noen etterdønninger, det er det. Men jeg tror jeg har mine beste år i livet foran meg. Jeg tror de er der fremme et eller annet sted. Men det er mye bra nå. Jeg er frisk. Det er jeg veldig takknemlig for. Jeg er mye takknemlig. Det er jo en sånn jeg tenkte at det er for gamle mennesker. Ref, det vi snakket tidligere i dag. Men jeg er mer takknemlig enn kanskje på mange år. Og det er en god følelse å være takknemlig. Jeg lever i et trygt og fritt og demokratisk land og vi har mat på bordet, så jeg setter pris på det, og kanskje jeg setter stor pris på det, fordi jeg har fått lov til å kjenne litt på ytterpunkten, om det er Sydpolen, eller om det er rehab, eller om det er å være i Afghanistan, eller hva det nå enn er. Men jeg har en fantastisk kjæreste, Jeg har fantastisk barn, jeg har en jobb jeg digger, jeg har venner. Så når jeg tenker meg om det nå, det er jo interessant for en mentaltrener, for det er jeg som pleier å stille spørsmålene. Jeg har pratet mer nå enn jeg har gjort på lenge før. Det er veldig bevisstgjørende at jeg har en sånn samtalepartner. Når du stiller spørsmålene, så er det sånn at bare det å svare på det for meg nå, så blir det en god følelse på at - Vet du hva, jeg har det veldig bra. - Det var jo veldig hyggelig. Det gikk fra at det er mye bra i livet til at faen, livet er jævlig bra. - Det er noe som lugger, men når jeg sa det høyt nå, så tenker jeg at verden er alt i alt så er det fantastisk. - De har forsket på takknemlighet. Andrew Huberman har snakket om det i en episode jeg hørte nylig. Det var ikke som han trodde. Man tenker at det å være takknemlig, for ting i livet, at det bringer deg lykkefølelse og positive ting. Men det viser seg ikke være tilfelle hvis man skal tro den forskningen han satt på. Det som er fint med takknemlighet er når andre folk rundt deg er takknemlige for deg selv. og ting du gjør. Hvis noen kommer til deg for å lage en middag, og noen kommer og sier tusen takk for maten, eller takknemlig for at du gjorde det. Det er takknemlighet som gir en på en måte intens lykke, og booster det ene og det andre, og husker ikke hva han snakket om. Så det er en ekstremt helsebringende effekt, er å skape takknemlighet for andre. Ja, for andre rundt seg. Og det er kanskje det Kanskje vi må spare et klipp, kanskje vi må klippe ut det her til jul, neste jul, sånn at det kommer før. Det er jo noe med det julesank i gangen. Få at andre skaper takknemlighet rundt seg. Så kanskje det er noe der. Kanskje vi skal gjøre en episode på takknemlighet med Thomas Myklebøst. - God idé. - Ja. Først måtte mølle. Men Erik, det var fantastisk å prate med deg og møte deg. - Lige mål altså. - Jeg synes det er grunn til at vi nettopp møtte hverandre, men det er faktisk tilfellet, de som måtte lure på det. - Jeg synes det var superhyggelig å få lov til å prate med deg. - Og så nå skal vi til den egentlige grunnen til at du kanskje sa ja til å komme hit. Kan du gjette hva det er? Det er jo selvfølgelig at podcasten er sponset av Comfyballs, så alle gjester får med seg en Comfyballs-bokser med seg hjem. Det er ikke et unntak. Her har du en blå... Er du Lars, eller? Vi må vel si det. Er du ekstra large? Nå ja, da fikk vi plugga sponsoren min. Har du sponsoret hos deg, eller? Nei, jeg har ikke det. Så det er en comfy ball, så det er bra det. Så får vi se om de, hvis du skal på ekspedisjonen igjen, så får vi se om de verifiseres ute i kulla der, eller varmen, hvor enn du skal. Tusen takk. Tusen takk for praten. Ja, veldig hyggelig. Takk.

Nevnt i episoden

Wolfgang Wee Uncut

Podcast-programmet der samtalen finner sted

Erik Bertrand Larssen

Gjesten i podcasten

Joe Rogan

En annen podcaster som Larssen nevner

Ola Spjørnes

En annen podcaster som Larssen nevner

Nettavisen

Nettstedet der Ola Spjørnes sin podcast finnes

Større Leilingvåg

En gjest som Larssen har hatt i sin podcast

Sydpolen

Målet for Larssens reise

Haslemån

Et sted der Larssen gikk på ski

Våler i Solør

Et sted der Larssen bodde

Jäger-historien

En historie som nevnes i samtalen

Janteloven

En norsk lov som nevnes

Maslovs behovspyramide

En psykologisk teori som nevnes

TikTok

En sosial medieplattform som nevnes

Karl Lager

En gjest som Larssen har hatt i sin podcast

Hans Sturla Ellingsborg

En person som Larssen nevner

Thor Heyerdahl