- Ok, ok, ok. Det er så lange de snakkepausene våre at kaffekoppen min er tom før vi har begynt her. - Jeg har fortsatt litt kaffe igjen. - Skal jeg ta ned de rullepuliene? Er det plagsomt med lys? - Jeg synes det går ganske bra. Fint å ha lys. - Ha litt lys inn i livet sitt. Hvordan er det med Shea McGovern og lys inn i livet, tror du? Nå skal jeg inn i dette kapittel 5.
- Det går ikke så veldig bra med Sjæmekoven det siste. Jeg tok vare på å titte over i Irish Times i dag. Nå har Sjæmekoven som ofte misslykkede eller som vellykkede rockere, men blir ofte misslykkede billedkunstnere til slutt. Så nå har han kunstutstilling der han solgte sine pennetegninger.
Men han er jo 100% pleietrengende etter et liv av tungt alkoholmissbruk og narkotikamissbruk, så selv om han bare er 64 år gammel nå, så er han jo et vrak av en mann.
Vi skal komme tilbake til hvem i helseteket er Shane McCoven, sier du kanskje som er litt yngre, eller kanskje eldre også, på at du kanskje ikke vet hvem det er. Det er ikke nødvendig sånn hvem er vokalisten og bandmedlemmer i kjente band, det er ikke sånn, det er ikke det alle mann sier det. Nei, jeg synes jo at det er overraskende hvis du ikke vet at Shane McCoven er sangeren i The Pogues, og hvis du da sier «hæ?»,
- Pogues? Så har jeg bare en ting å si, det er Fairytale of New York, den de spiller på juletider på Radio Norge. - Ikke sant? Vi kommer tilbake til alt dette her. Dette er et kapittel som heter En siste drink med Shane McAvuen. Dublin, for nasjonen var ikke død. Det skal handle mye om nasjonalisme i det kapittlet her. Jeg tenkte litt sånn, markerte det litt for meg, er det kanskje bokens viktigste kapittel, følte kanskje jeg.
I alle fall det jeg synes var mest morsomt å skrive. Hvorfor var det så morsomt å skrive det? Det var fordi jeg fikk lov til å dra til Dublin og møte sangerne i det bandet som betydde aller mest for meg den sommeren som var den sommeren som du bare får ett av i en sånn sommer får du i livet. Og det var den sommeren da spilte vi Pogues. Og da var det 2000 og? Nei, det var i
18 år gammel. Jeg trodde du mente turen. Nei, nei, nei. Som min fascinasjon med fotball er det på grunn av at 18 år gammel, hiket til Sverige, var på Hulsfred-festivalen, hang med svenske støve, venner i Stockholm, totalt young free and single. Nydelig. Ingen forpliktelser, ingen livshorisont.
akkurat nok penger, alt syntes mulig. Du får bare en sånn sommer. - Du gjør det. Nå er vi druknet med forpliktelser og visjoner vi ikke greier å nå, og setter oss dårlige mål som vi ikke greier å oppnå heller.
Men så har vi disse magiske podcastene hvor vi greier å bli malt. Det var da jævla mørkt, Wolfgang. Jeg tenkte bare jeg skulle prøve å komme ned på Shane McAvon-nivå før vi gjør uvel oss her. Men vi kan jo ta... Hvem er Shane McAvon? Annet enn at han er vokalist i The Pogs.
- Shubh Mugawen er navnet på en liten gutt som blir født i Tipperary i Irland på en fattigstlig gård. Mor og far gjør som mange irer og migrerer til London. Mor utvikler et ganske alvorlig pillemissbruk, så hun forsvinner inn i tolka. Far er ganske alkoholisert, som irer skal være.
Og lille Shane vokser opp med et ganske sånn, han blir en London-sjuagutt, en sånn Cockney bastard, som liksom som helst prøvde aller meste før han fyller 14.
Han blir interessert i musikk, og dette er jo... I det øyeblikket du forstår hvordan dop påvirker musikk, så forstår du veldig mye av musikk i historien. En hver idiot kan jo forstå at cannabis skaper reggae, reggae skaper cannabis. Hvis du hører på punk på 1970-tallet, hva slags dop tror du det var mye av i London på 70-tallet? Hva tror du?
Alkohol da? Ja, selvfølgelig var det alkohol, men i tillegg, men forresten, dop. LSD? Nei, det er jo Pink Floyd. Åja. Nei, dette var amfetamin. Det er jo liksom, punken går jo på double time, ikke sant? Du ser hvor god jeg er på narkotika her nå. For jeg tenkte LSD, det er på en måte det kreative drugget når jeg skjønte da.
Ja, det har jo blitt en sånn svær greie med å bruke, ellers det har jo fått en renesanse der du har fått mye psykodelisk psykofarma terapier og sånne ting, så det er jo ferdig med å rehabiliteres fullstendig. Jeg ble litt sånn sjokka da jeg leste, for jeg har liksom sett på det som en sånn der hippie
tullegreier, mens det er på vei inn i mainstreammedisin på en sånn måte som de aldri klarte på 70-tallet. - Jeg skal teste det ut en gang. Det har jeg bestemt meg for. - Du, jeg og en sjaman. Kanskje vi kan ta oss for rekrutterte andurikk, vi tar litt piotter sammen med durekk. - Altså durekk kan sine saker. Man kan si hva man vil om sjaman durekk, men jeg sier på en mann der, han kan rusmidler, og jeg tror han kan gi kvinner veldig sterke orgasmer.
Å menn! Jeg tror han har en ekspertise der. Jeg har en følelse av at han er så latan. Tror du det? Jeg tror han ikke kan gi noe i det hele tatt. Du tror ikke det? Tror ikke medalljongen han sier litt ekstra power i høystaken? Jo, kanskje.
Jo, kanskje han er en sånn seksatlet, men jeg tror ikke at han er en sånn ekte Rasputin. Rasputin kunne jo stoppe blod, og alle var enige om at Rasputin var noe som var en grunn til at sarafamilien kom tett på Rasputin-gutten. Du, Rek, fremstår som en ganske billig og blek kopi av Rasputin, men vi har jo fått vår egen Rasputin i kongefamilien. Ja, men
Når jeg hørte den nye house-låten til Shaman Durek, da var jeg solgt, altså. Da var han on board hos meg. In my house, tror jeg den heter. Var det bra? Nei, det var artig å høre. Det høres ut som en house-låt fra 90-tallet, men det var like morsomt å se musikkvideoen, men det var sånn, hvis du ligger veldig god vilja til, så kan den høres på en fredag kveld. Vil du høre en skikkelig, skikkelig god overgang? Ja. Ikke sånn...
Durek, Myrthe Louise, hva assosierer vi med Myrthe Louise? Hester? Nei, engler. Engler.
engler, og det var faktisk den måten som jeg kom i kontakt med Shane McCoven, fordi Shane McCoven har en kone, kjæreste, som heter Victoria Mary Clark, som er Irlands, Martha Louise. Hun driver med anglologi. Nice. Og det var gjennom hennes engleportal at jeg kom i kontakt med Shane McCoven, for han er jo åpenbart ikke en fyr som... Så kreativt? Ja, for han er jo ikke en fyr som har telefonen for å si sånn, for det er jo ikke sånn
For å gå tilbake til Sjøgmekoven, så for de som er interessert i musikk, så har Sjøgmekoven i lang tid vært et fenomen, og det har vært mye skurlysten omtrent av samme grunn som folk stimler sammen, det har vært en bilulykke. Sjøgmekoven har vært en ulykke av et menneske i lang tid. Han har vært liksom
Han ble den siste inkarnasjonen av en isk arketype, altså geniet som drikker bort talentet sitt. Han blir sparket ut av bandet som han grunna, The Pogues, i 1991. Men først så lagde de fire...
helt legendariske plater der det kommer der punk og folkmusikk. Og Shemekov, etter at han har sparket seg gjennom og drukket seg gjennom London, så finner han en gjeng med
Engelskmennene gir seg opp av seg selv. Så danner de et band på Kings Cross i London. Nå er vi på 80-tallet, Kings Cross er fremdeles ganske kjebby, men da var det et sted for syfylis og horer, ordentlig mørkt.
og danner da The Pogues. Og The Pogues er en anglisisme, som det heter, av et isk-helgelisk uttrykk som heter Pog Mahon, Kjøss meg bak. Og de synger jo på engelsk, men kombinert da ganske sånn
isk patriotisme, isk folkemusikk, den fantastiske folkemusikkskatten de har, som folk assesierer med Doubleruns og sånne ting, med en ganske gritty, britisk, punk vibe. Og lagde noen av de mest innovative skivenoene sine, og den første heter Rum, Sodomy and the Lash. Disse her hadde du alle hjemme selv?
Ja, jeg selvfølgelig hadde det. Jeg ble så fornøyd jeg fant ut at det er liksom bare kjempebra titel på en skive, Rumsodom in the Lash. Og det var et Churchill-sitat. Er det det? Ja, Churchill skal ha sagt at Don't talk to me about naval culture. It was nothing more than Rumsodom in the Lash. The Lash er da pisken. Ikke sant? Eller katten, som det heter på norsk. Ja, ja.
- Katten, ja. Var det den beste oversettelsen vi fant? - Nei, katten er den ni halde katten. Den de brukte i Royal Navy var en pisk som hadde ni haler. På norsk var det sånn at hvis du og jeg var sjømenn på 1700-tallet, ville vi få smake katten. - Så man trevde å piske av mannskapet sitt. Det er det dasking.
- Du vil dit hele tiden, men jeg tror nok at det var å rive remmer av ryggen på deg. - Kommer an på hvem du spør. - Det var nok brutalt i gamle dager, men det er jo interessant at for jeg tror Shem & Coven tenkte akkurat det samme. For det første han sier da, jeg tar også Trine Rindøre i Donnybrook der han bor sammen med kona.
- Det er mange som har forsøkt å intervjue Sjømyr Koven, men vanligvis får du bare gutterale lyder. Fra han snyter selvfølgelig. Dessuten hadde han forslått ut alle tennene, så det er også litt av en vanskelig å artikulere ord, men da jeg traff han, så hadde han nettopp fått nye tenner, og så var han nykter klokka hver ti på formiddagen.
Og han bare rett på liksom, og så Victoria kom med noe sånt her grønt gress av kok, så han bare "Thank you, love" og det er som om han drakk og bare holdt det opp ved siden av munnen, og så blunket han til meg og sier liksom:
du må ikke drikke deg drit i det. Hun sier hun tror på engler, men hun gjør ikke egentlig det. Og så vil han rett på, han er glad i å lese, og det var der vi møtte hverandre. Med en gang begynte han å snakke om Jean Genet's bok Our Lady of the Flowers, som er en sånn...
en bok fra 1943 som handler om en reise gjennom den parisiske undergrunnen, og av ganske utagerende homofile som er hovedtemaet, og der er det ganske mye sadomasokisme. Så jeg tror nok at denne boka refereres til i Romsadmin Lash, så jeg tror at du kanskje hadde mer rett enn meg. Ja, jeg tror du skulle si «Dette her er noe du kan like, Wolfgang». Hahaha!
Jeg så at du begynte å få et litt stivnet smil, så leverte jeg ikke som du hadde håpet. Sadomasochisme har jeg ikke kommet til til nå. Jeg føler jeg har gjort en god reise innenfor den verden der, men nei, det er jeg ikke altså.
jeg er jo rett inne i både sad og swingers segmentet, men nå får du meg ut på seksuelle vibes igjen her, Asle, hva har det å gjøre med meg? Minne meg av et russekort jeg leste da vi var russ, da var det liksom, når sadisten møter sadomaserkisten, så sier sadomaserkisten, slå meg, slå meg, og så sier sadisten, nei. Men det var et russekort.
- Det var en bra vits. Det var en meget bra, happy kill vits, midt i når vi skal til dette avsnittet som heter "Profet i eget land". Skal vi snakke litt om Nordirland. Shane, som jeg skjønte på tidligere intervjuet ditt, han ønsker jo et, og det er sikkert i musikken hans også, for alt jeg vet, ønsker å samle eget land. Og det er jo for alle mennesker som ser bare geografisk på kartet,
Hva er, kan vi si som kort forhistorien til hvorfor ikke Nord-Irland er en del av Irland? Det ser ut som om Britannia bare tviholder på en liten greie nordøst i Irland. Hvorfor skal de gjøre det? I det øyeblikket du begynner å snakke om dette, så kan du kjenne en laserdott på hodet ditt fra en sneakskytte langt, langt der borte. Nei, ok, ok.
- Sa du det i odd spot? - Nei, ikke. Ireland har hatt en litt annen historie enn England og Skottland. Ble ikke kolonisert av romerne, og ble kristnet ganske tidlig.
Det er våre folk som avlegger en liten hjemmebesøk til Irene. Det er norske vikinger som grunnlegger Dublin. Olav Kvite. Det er noe jeg liker å tenke på før jeg skal sovne.
Olav Kvite var norske kongen i Dublin, og så bryter du ut en etterstrid hjemme på Karmøy, og så sender du et brev til fetteren, for det er ettergreier, og så kommer Olav Kvite med 50 vikingskip. Jeg kan forestille meg at de står der på Okkeradsanden og har kranglet om en sau eller noe sånt. Og så kommer fetteren på besøk. Det er som å bringe en tennisrekker til en lommetenniskamp.
- Det ligger du å tenke på da du skal sovne. - Det var en ting vi diskuterte med Kjøben Kovana. Han er kjempeinteressert i isk historie. Jeg kan en del om isk historie, så vi snakket om Brian Blue og Olav Kvite. Så vikingene kommer, de tar seg ganske grunnig til rette. For irene er dette en ganske brutal opplevelse. I dag er det når irene tar sine DNA-tester, så til store sjokk med en av beste kameratene mine gjorde det. Til store sjokk fant han at han var 9% norsk.
Det er ingen nordmenn i familien hans som har vært der på svært lenge. De satt seg ordentlig fast. Men hvis vi spoler fremover, så kommer vi til Cromwell, der Irene gjør opprør mot den engelske kongen. Oliver Cromwell kommer inn og brenner i Irland.
Irland og England og Skottland har jo alltid vært nære hverandre og inngått i den samme virkeligheten. Vi nevnte når vi diskuterte Glasgow at både Liverpool og Glasgow er byer som har et tungt iskbrek, vært stor innvandring over den veien, men det har vært innvandring andre veien også. Mange skotter migrerte til Alstred.
til Nordirland. Dette manifesterer seg først, det er et tungt etnisk begynnelse i alle fall, så er det en etnisk dimensjon i dette. De blir litt som nybyggere, kongen gir dem rett til å bosette seg, kongen gir dem land, og de gir dem ofte iskland i katolske irreblad, presset og på mer marginale gård og sånne ting.
Men dette blir jo ordentlig vanskelig etter reformasjonen, og det er jo her Oliver Crumble som slår tilbake mot forsøket på å gjøre om på Henriksen 8. og Elisabeth den 1. vending mot et protestantisk England. Og de går etter protestantene med sverd og fakkel.
Alster blir da en protestantisk enklave på en ellers katolsdominert øy. Utenfor Alster så er det mange protestanter, men det er den engelske aristokraten som sitter på godsen rundt omkring. De er ofte, sånn som Arthur Wellesley, som vi kjenner som Lord Wellington, er jo en av disse som er da...
Anglo-Irish Protestants fra det absolutte øverste. Men vanlige bønder og sånne ting som var protestanter, det var i Nord-Irland. Og denne striden blir en sekterisk strid mellom de pavetro-katolikkene og de kongetro-protestantene. Og de har levd veldig dårlig sammen sammen.
Alle har sine fortellinger om grimmighetene som har blitt utført. Når protestantene marsjerer i sine Orange Marches, så minnes de at den engelske regjenten William of Orange, som de hadde hentet fra Nederland, kom over og reddet dem fra katolikkene, fra å bli slakter av katolikkene.
Mens katolikkene anser dette som å være imperialismen som kommer og tar rotta på den. Vi kommer ut på 1980-tallet, så har IRA, som hevder seg å representere katolikkene i Norge og Irland, som på dette tidspunktet er 40% av befolkningen, har tatt opp våpen og driver terror. De hater Maggie Thatcher.
og Maggie Thatcher på sin Maggie Thatcherske måte, svarer med jernneve.
Han var en kjempegod kamerat til meg som var i britiske etterretning. De infiltrerte jo Gjæra, så jeg bare, faen, ikke sant? Det er sånn. Så forteller han at det var en fyr, han var skikkelig staunch. Skikkelig staunch Gjæra. Helt umulig å nå igjennom til. Levde livet rent. Kunne ikke bestikke han, kunne ikke få tatt han på noen ting. Helt umulig.
Så kom han opp med en idé. Han satt seg i bilen utenfor puben, hvor han pleide å passe på at han ble sett. Folk i nabolaget visste at han var britisk, at han var etterretning. Så satt han i bilen og bare satt og leste avisen. Så når han så om fyren kom, legget bort avisen, ta en vindu og så sypp.
tok han foran min kart og holdt det nede liksom, og så fikk han til å lene seg inn i bilen, liksom, jeg skal kjøre dit, ja, men, take the first left and the second right, ikke sant, på sette, the first right and the second left, så fikk han til å trekke det, som om han var skikkelig dum da, og så bare, og så var overstrømmende takknemlig, går ut av bilen, tar han i hånda, thank you so much, for at du viste meg veien og sånne ting,
Og det var den siste dagen han satt i ledelsen i RA, for han hadde da blitt sett vennlig fraternizing med en brittisk etterretning, så det var liksom sånn de ble kvitt. En av de folk hadde ikke kunnet gå noe gjennom til. Det var ingen som stolte på han etter det. For en herlig taktikk da. Ja, det er ikke dum engelsk med den. Men for Shemekov og de andre så var det
de vokste opp på halen av en tid der irer ble sett ned på, på samme måte som nordlendinger på sin side ble sett ned på i Norge, men også langt verre. Da jeg begynte å drikke, det var kanskje ikke riktig måte å si det på, men jeg var 17-18 år gammel, så var jeg i London, så var jeg hang med noen engelske venner, og da hadde vi en lock-in, altså at forpøppene skulle stenge klokka 11, og da var det ofte sånn at de låste døra,
Og da var jeg på en ishk-prøve, låste døra, og det første som skjedde var at det gikk innsamlingsbøtter til IRA rundt alle som var her, bare kaffa 10 quid. Det er liksom 100 spenn i bøtta, det skal til IRA, hvis dere har tenkt å drikke her, så er dere med på det. Så det var en ganske sterk understemning blant de irer i England om at de støttet IRA i kampen mot imperiet eller whatever. Og
og utenfor det så springer da en bølge av kreativitet, og da det største fuck you bandet av dem alle sammen er The Pogues. - Jeg vet ikke hvor mye av låten hans bare preget dette her med et samlet tilland, men det var jo flere av låten hans som ble banelyst på BBC.
Ja, spesielt en som heter The Guilford Four, som var en sånn kjempevond ting på grunn av at det var fire som ble dømt for en terroraksjon i Guilford, som de sannsynligvis, eller de var uskyldige, de ble uskyldig dømt.
mens pressesensuren i Storbritannia var på den tiden så sterk at når Pauks laget en sang om at disse folka her er uskyldige, så kunne ikke BBC spille den. Noen ting selvfølgelig, du husker sikkert godt i tallet, men det var jo ingenting som gjorde en sang så populær som at den ble nektet spilt noen sted, så det var jo en sånn umiddelbar kjempeinvestering, selv om ikke det var intensjonen.
Det er litt sånn med filmer og bøker og alt. Alt som ble forbudt før internettets tid har alltid vært veldig attraktive. Det er ingen som har lært leksa si at hvis du gjør noe forbudt, så blir det bare enda mer spennende og attraktivt. Ja, og det er jo det som autoritære styrer alltid sliter med. Så snakker du også om at det har vært interessant å høre forskjellen der, fordi vi har snakket mye om
nasjonalisme tidligere i våre andre serier og alt mulig sånt, og spesielt skal vi gjøre det i denne episoden her også. Men hva er forskjell på å være patriot og nasjonalist? Fordi han skjemmekammer sier jo at han sier at han er isk patriot, gjør han ikke det? Han mener at det ikke er noe forskjell på det heller. What's the fucking difference? Han sa at han var isk katolikk.
Og det var det han sa på at det var det ene eller andre. For det med patriotisme og nasjonalist, det dukker vel også opp i samtalen her, så det forveksler jeg litt. Det er jo ingen som elsker et land så indelig som den som har vokst opp utenfor landet. Det er jo ikke tilfeldig at de...
de mest rødglødende, romantiske punkerne som elsker Irland overalt, at de ikke springer ut av Dublin, men ut av London som har vokst opp utenfor fredrelandet. For det er jo sånn at, og så ser vi at de vokser opp i en rural idyll ute i Dalom, der de fortsatt synger de gamle sangene på puben,
Og Irland er så fint på det. De har en utrolig sangskatt. Så han vokste opp i en nesten førmoderne kontekst, og så blir han revet opp med røttene, dumpa i London i driten. Så han har en utrolig kjærlighet til Irland, og en ganske sterk antipati overfor det engelske. Det blir som et drag i musikken. Men så er det jo sånn at når jeg treffer han i Dublin, så har han jo flyttet til Dublin,
Han er jo ikke så entusiastisk for Irland. Drømmen om Irland var nok vakkere enn Irland i virkeligheten. Men der vi skal gå på turisme og dra til Dublin, er det
- Er det fint feriested, eller? Er det så idyllisk som jeg forestiller meg at det er i Irland? - Ja, det vil jeg si. Irland er akkurat så vakkert som det du vil forestille deg. Bare med to små fotnoter, det regner mye mer enn det du tror. Helt land var på en sommerferie der, og det regnet hver bid i dag sånn her monsun-aktig. Alt var bare vått. Lukta av våt ull, det kan du bare vende deg til med en gang. Og så andre, Dublin er en forbløffende stygg by.
Helt overraskende hadde en av bestevennene mine som er ire, han er katolikk fra Nordirland, kommer fra en IRA-familie, så han har fått seg en isk boble, for irene monterte bobler på lisens fra tyskerne, for de hadde
De hadde en veldig sånn forkjærlighet for Tyskland. Det var et av de landene som sendte et hjertefullt kondonanse-telegram til Berlin da Hitler skøyte seg selv. Så de var det, og han var kjempestolt over at han hadde liksom Schemlocken, den treklaveren i vidløs betyr at man lagde hirna. Så kjørte vi rundt hele dømmelen, for han er jo lege, så han viste og fortalte om de sosiale utfordringene, og det er en by med mye sosiale utfordringer.
Og som er et skjoddig dårlig bygd. Og det vakreste med Dublin er egentlig dørene. De har en sånn fantastisk tradisjon for vakre dører i alle mulige farger. Hva med pubbene, er ikke de også vakre?
Veldig fine pubber, men det er alt sånn forbanne å være Ryanair, for Dublin er på samme Praha og Budapest blitt en del av det der Stagnarit Handparty, utrikkingslag Destinasjon. Så det fineste pubbene i Dublin, så vidt jeg vet, er Lyre Temple Bar.
Og det ville vært fantastisk å kunne sitte og nyte en Guinness eller ti i godt selskap, men en gjeng mer bedrit og fulle kvinnfolk fra Liverpool kan jo ta gleden fra noen av dem. Vi vil altså hoppe inn i enda dypere episoden her med et avsnitt som heter Hva er en nasjon? Da skjønner vi at vi virkelig skal grave oss
dypt ned i tematikken nasjonalisme, og det har vi jo også gjort. Jovi Jernbure, Nasjonalisme 2.0, husker du den gjorde? Jeg er litt opptatt av det, og det kommer jo av at jeg har tenkt mye på dette, og har kommet frem til at
- Hvis landene våre skal henge sammen, hvis vi skal ha nok bli i kjølen til å kunne stå imot i motstandstider, hver samfunnsorden er god nok i medgang, men vi vet jo også at enkelte land bare går i filler når det møter motgang. Se på Venezuela for eksempel, da er hele greia bare... Så man må nok bli i kjølen til at folk klarer å holde sammen i motgang, og jeg tror at nasjonalisme er en del av løsningen.
og det er jo ikke sånn at alle former for nasjonalisme er kjempebra. Det som forskerne kaller integral nasjonalisme, den intolerante nasjonalismen som ofte retter seg mot minoriteter og er krigersk i forhold til naboene, er rengift. Men den type, hva som Habermas kaller forfassingspatriotism, altså grunnlovspatriotisme, som Norge er utstillingsmodell for, 17. mai-feiringen fer grunnloven vår,
feire fellesskapet vårt. Det er en veldig sunn og positiv kraft, og jeg har satt det som et mål å rehabilitere det. Jeg tror vi må drive mer nasjonsbygging, vi må dyrke det som forener oss, ikke det som skiller oss av. Og jeg tror vi har gått alt for langt i retning av å skape en kultur som skiller oss opp i et stammevelde,
Trenger bare se på det i USA der landene er så splittet at de ikke kunne blitt enige om at himmelen er blå. Det er ikke sunt, det er ikke mentalt sunt, det er ikke bra for fred og velstand og fordragelighet.
Jeg tror at de gamle nasjonsliggerne de konstruerte ikke nasjonen og dyrket ikke nasjonen fordi at de var intolerante, men nettopp fordi at de innså at dette var en god løsning på et problem. Et samfunn står alltid i fare for å gli fra hverandre. Det er alltid kulturelle trender som skiller folk fra hverandre. Da er det viktig at man har nok bli i kjølen til at
at man klarer å komme seg gjennom faser der du er vegetarier og jeg spiser kjøtt. Og det må vi komme til et punkt at det er greit på en eller annen måte. At det må ikke bli sånn som USA at jeg ikke kan bo i samme hus som deg, eller jeg kan ikke være venn med deg, og konene våre kan ikke være venn med hverandre, sånn som det har blitt med republikaner og demokrater i USA. Det er to konkurrerende virkeligheter i krig med hverandre.
Så til et punkt du skriver her, et av de store sosiale eksperimentene i nyere tid er forsøket på å avnasjonalisere Europa. Kan jeg få lov til å hoppe litt tilbake? Kan jeg få lov til å si noen ting om hva mener jeg med nasjonalidentitet? Får jeg lov til å si det? Ja, vi kan gjerne begynne med det. Jeg tenkte at det kunne være greit for folk å tenke, hva er det du prater om nasjonalisme? Det var en sosiolog som heter Ann-Marie Tiss, som er...
Fransk som sier, nasjonal identitet er et sett av symboler og materielle ting, blant annet en historie som etablerer kontinuitet gjennom tidevervene, et folkeminne, helter som legemiljør nasjonale karaktertrekk, et felles språk og mentalitet, kulturmonumenter, historiske minnesteder, distinkte geografiske trekk, samt emblemer som nasjonaldrakter, nasjonalretter og fremfor alt flagge, nasjonalsymbolet. Hmm.
Det er det som skaper en nasjon. Det er ikke noe mer hokus pokus enn det, enn det å gi alle som er en del av dette fellesskapet et fellessett med symboler og verdier og språk som holder dem sammen. Jeg har en feeling at nasjonalisme har fått klistret på seg mye mer negative kommentasjoner, all den første assersasjonen du sa i sted,
før 17. mai, at det er forbundet med den intolerante delen av nasjonalisme, og det har blitt blanda veldig, og blitt et fyrhjort, spesielt i norsk, hvis noen tar ordet nasjonalisme i sin munn, så vet veldig mange hva det går i, så jeg føler ordet har fått en negativ betydning
vil jeg tro da med årene. Ja, det er konnotasjoner, det er derfor jeg spør Skjømmekommen om han anser seg for å være en isk patriot eller en isk nasjonalist. For det er jo ut av det så springer det liksom også en hel haug med politiske følger. Hvis du er nasjonalist så er du IRA, hvis du er patriot så er du kanskje
med Eamon de Valra, eller liksom de, Finn og Gale, Finn og Foyle, de liksom er mainstream-partiene. Mens han sier, hva er forskjellen egentlig? Forskjellen er at det ene ordet har positive konnotasjoner, det andre ordet har negative konnotasjoner, og de har mye av det samme meningsinnholdet. Den ene er
den mørke siden av nasjonalisme som vi ikke skal skjule, intoleranse, stygge ting. Å dyrke intoleranse er gift. Men jeg tror at de som har den generasjonen av 68'ere som har vært så opptatt av å rive godt i feltog mot nasjonalismen, var blinde for alt det positive ved nasjonalisme. Det er en veldig undelig diskrepans i det at nesten alle forskere som skriver om nasjonalisme er ganske positive til nasjonalisme.
mens i dagligtallet er nasjonalisme et ganske negativt uttrykk. Det er litt sånn som gjør at ofte nasjonalistforskere er ganske litt interessert i å være ute i ordskiftet på grunn av at de vil bli misforstått.
- Det er sikkert derfor sånn der, jeg husker FAP hadde med en runde med det her, å være nasjonalkonservativ, og da tøtser man innom det her nasjonalistiske aspektet, og da ble det mange som sa "å nei, dette her skal vi ikke". - Og de ble jo kastet ut av FAP omtrent like fort som de hadde sagt det. Jeg har blitt spurt om jeg er nasjonalkonservativ, det er jeg ikke er konservativ uten bygningsstrekk, helt vanlig mainstream god gammeldags konservativ.
Jeg har ikke lablet meg selv igjen da, jeg. Jeg er flytende i det. Du er liksom avhengig av det. På dagsformen, da, vet du, sånn der, vi ser hvilke kjønner jeg har. Du har jo en sånn fantastisk kamelonside ved deg som programleder, som gjør at du speiler... Det er levebrødet mitt, altså. Jeg kan ikke ha en identitet. Er det erskillingen din, men jeg kjøper den, altså.
- Hvor var vi? - Vi snakker om dette forsøket på å avnasjonalisere Europa som fikk virkelig vind i seilene ved omtrent årtusenskiftet. Det hadde vært en akademisk strømning lenge før det,
som i betydelig grad ble drevet fram av folk som ønsket verdensrevolusjonen. La oss være ærlige, veldig mange radikale venstresiden fant en eller annen sånn hi ved universitetene, og hatet nasjonalstat, for det stod i veien for den verdensomspennende revolusjonen og klassidentiteter. Det var det som var det store sjokket. I den første verdenskriget regnet jo kommunistene med
at arbeiderklassen ville nekte å kjempe. Det var ikke deres interesse, kjempe for imperier, bli slakta. Og så forsøkte jo kommunistene å gå til streik mot krigen. Det funket ikke, for det visste seg at nasjonalismen var mye sterkere kraft for arbeiderne enn det kommunismen var. Og siden det har det vært et veldig vanskelig forhold mellom dem. Og siden man da
Tatt også retusjert virkeligheten litt, og så bare dimmet ned det som står i den andre delen av nasjonalsosialisme. Den sosialismen, det ble tilgitt. Hitler gjorde det bare til nasjonalister, men de var noe annet enn nasjonalister. Det totalitære fikk de fra sosialismen, intoleransen og hate mot de annerledes. Det var nasjonalismen som kom fra det.
Nasjonalismen har et uttal ulike inkarnasjoner i ulike land, men Irland har vært litt annerledes på grunn av at nasjonalismen var det som gjør at de er en selvstendig nasjon nå, viljen til å kjempe for et Irland, at det ikke skulle ende opp som Wales og Skottland. Og de gjør jo opprør mot sine engelske overherrer under Første verdenskrig på
påsken 1917, tar de til våpen, blir knust, tar til våpen igjen, og til slutt så forstår engelskmennene at de kan ikke gjøre sånn som de gjorde i Oliver Kreml, og bare måke herren over og brannskatte landet til Irene B. og Norde.
Men så blir det at denne ene biten beholder de, Norge-Irland der protestantene bor. Det har vært et sår som fremdeles verker, at øya er fremdeles delt, sånn og sist under Brexit-forhandlingene. Det er noe som er vanskelig. Det har dempet seg en del i republikken, og det tror jeg Shemekov synes er litt vondt, for han er som Jesus identitet knyttet opp i det at Irland skal bli helt igjen. Mens i Dublin bryr de færreste seg om det.
til og med i Nord-Irland, så blir de ferdigstående sammen, som snakket med en kamerat min som kommer fra en RA-familie, og så sier han, når ting sto på, så hatet vi engelskmenn, vi virkelig hatet dem, og hva de har gjort mot oss. Men når ting har roet seg ned nå, så må jeg jo si at
Ja, de hadde jo et poeng, protestantene. Bare, hæ?
Den katolske kirken hadde alt for mye makt, som de kalte oss papister, og sa ikke fader om vi vil ligge under det katolske styret i Irland. Så hadde de et poeng, for kirken var alt for sterk. Det var masse seksuelle. Vi får det først når vi kartlager hvor mange barn som ble seksuelt misbrukt i disse religiøse skolene, og hvordan kirken var en sånn klammoralsk hånd over hele samfunnet, for teokrati, og sånn var det i Irland. Ikke sant? Ja.
Ikke nå, men sånn var det. Og at protestantene ikke frivillig ville legge seg under et sånt styre, jo, de hadde et poeng. Men det morsomme med Nord-Irland er at under nok har katolsk migrasjon tatt lufta ut av seilene for IRA, fordi at veldig mange av de som har migrert til Nord-Irland er katolikker fra Polen.
Men de er jo ikke sekteriske, de er egentlig blanke F i hele den lange vonde striden mellom katolikker og protestanter. Så hele den graden demper seg litt, og det er også...
Det at IRA la ned våpenene har jo gjort at Nord-Irland har fått en bedre fremtid, men når Pogs lagde musikken sin, så var dette her på kokepunktet. Jeg synes alle er litt indifferent til status quo, veldig mindre i Nord-Irland. Ikke alle, men for at du har...
UFF, som er de radikale erne blant protestantene, og så har det IRA, der det er enkelt som ønsker å ta opp våpen igjen. Så en kjempe morsom meme, det var noen som hadde bilder av UFF, og sånne her, det var sånne pøbler med balltre som går nedover gata, og sånn, "Come on lads, we're going to war for Ukraine."
Sorry, scratch that. Cocaine, I meant cocaine. Så vitsen er det at de er jo egentlig bare kriminelle bander som selger dop nå, både IRA og disse, det er sånn de finansierer den hele revolusjonen sin, og stadig færre er egentlig så veldig interessert i det. Hvordan er Belfast nå? Er det en
trygg, trivelig by å vandre rundt i? Ja, det vil jeg si. Det vil jeg definitivt si. Det er heller ikke en veldig vakker by, for det er en skikkelig industriby, det er en verftsby, litt sånn Glasgow-aktig. Veldig mye fine pubber, mye hyggelige mennesker, du kommer ikke til å møte trivelige mennesker i Norge, og de har den sterkeste, fantastiske dialekten du noen ganger kan høre, det er ingen som snakker engelsk som Norge. Så du bygger ikke banker opp i samme grad der som du gjør i Glasgow og Skottland altså?
Du kan sikkert få juling hvis du oppsøker det. Det er jo pøbbel du ikke burde gå på i det hele tatt. Men jeg var med Ron, kameraten min, som var på en orange bar i Glasgow.
Han vik inn der og bestilte nødlås, og så visker han til meg at hadde jeg vært i Norge i land nå, det ville jeg faen aldri turt. Jeg hadde ikke kommet levende ut, for i det øyeblikket jeg åpner kjeften, så hører du at jeg kommer fra Oma, og Oma er i Araland. Det er der indianerne gjerne bor. Det ville jeg aldri turt. Jeg har aldri vært på en norsk bar. Dette er så utrolig spennende. Så blir han litt for kokke. Vi sitter og drikker, og så kommer en barmaid bort, og så sier han, så tell me,
Og han er så stolt med seg selv, så la han ikke merke til at to av guttene lenger nede i puben begynte å spisse ørene og høre etter dialektene hans, og de var irer da. Og han var da så skrudd på at liksom han
at han la merke til at en av dem reiste seg og gikk bort til en telefon på veggen, og så sier han, altså nå må vi komme oss ut herfra. Vi må komme oss ut fra herfra akkurat nå. Så det er fortsatt liksom, det var en sånn periode der det var mye terror, mye vold i Irak, det var en hemmelig terrororganisasjon, og
Det er morsomt å lese, det var en bok som ble skrevet av trummisen i The Pogues, som heter, hva heter han? Han heter Jim et eller annet, Jim Fernley heter han. Boken heter "Here Comes Everybody". Han er engelskmann og spilte trommer i The Pogues, og så kommer han til å spille i Nordirland.
Og de har liksom spilt en halv sang før opptøyet bryteløs med ordentlig, ordentlig vold da.
Og det har de jo sett i London også, at folk går og gir hverandre juling. Mens i Nordirland så var det sånn at, og det forstod ikke Shemekov, at dette her er ikke bare at noen får seg en på nese, her er det noen som kommer til å bli drept. Og bandene må liksom flykte fra giggen med trommesettene, bærende trommesetter, og hive de inn og kjøre av gårde så fort som fader, liksom før noen blir drept. Så det var røffe tider da. Hahaha.
- Vi spør historien, det er mye som du kommer på sikkert i fart av å ha vært der når vi prater og sånt. - Ja, ja. - Men var du videre i det avsnittet her, for å dra til neste punkt, det er jo også innvandring en komponent her. - Innvandring er jo en komponent i Europa, så er det den der, hvis vi vender tilbake til det overordnede, det forsøket på å avnasjonalisere Europa.
Det var jo delvis ansett som en nødvendig greie for å muliggjøre europeisk integrasjon, og så får man en EU-prosess for at de skal gå inn og skrive om historiebøkene i ulike land, sånn at vi skal få en litt sånn sanitær kombiahistorie der vi alle sammen fokuserer på samarbeid, og ikke det faktum at
Europas historie er krig. Statsvitteren sa: "War made the state, and the state made war." Det er historien til Europa. Men det skal man ta bort. Man skal ikke lenger fokusere på nasjoner. Et veldig sterkt bilde er bondesdagen i Tyskland.
der det står på frisen over, så står det dem deutsches folk, det tyske folk. Inni er det laget en hekk der det står de deutsche befolkningen. Forskjellen mellom å være et folk og det å være en befolkning. I moderne Europa forsøkte man å gjøre oss til befolkninger snarere enn til folk. Det har vært en prosess som har hatt en pris, og prisen har vært at man har tappet mange samfunn for samholdskraft.
Ganske enkelt. Sarkasjonen og Støre forsøkte å si at det var det som var målet, at vi må styrke samholdskraften, og så tok det to og et halvt minutt før noen fant ut at Kvisling hadde brukt det uttrykket, og det var slutten på det nye Arbeiderparti-initiativet.
- Hvordan unngås sånne type ting? - Kanskje gjennom å slutte å være en sånn liten baby. Det er greia med at hvis noen i historien som jeg er uenig med har brukt et ord, så kan ikke det ordet brukes på nytt. Nei, kutt ut da. - Men Jonas Garstøre på den tiden her, 2012-2011, jeg vet ikke når du skrev det kapittlet her, men var han utenriksminister da?
Hvorfor det ble det? Det var Karakaturstriden, Libya, Karakatestaltesøy, og Hamas. Jeg husker det var et dialog med de, jeg ser organisasjonen Hamas. Det var mye som skjedde, men så må vi huske at han var en utrolig populær utenriksminister. Og det med Jonas Garstøre at
Hvis vi skal stille opp alle norske utenriksminister de siste 30 årene ved siden av hverandre, så vil jeg sannsynligvis holde han høye stade med alle sammen. Han var veldig god. Uriks kan han. Jeg forsøker som menneske å være fair. Det er viktig for meg å være fair. Jeg gidder ikke å være en stammedyr som ikke ser det gode i de jeg ikke liker, eller de jeg ikke er enig med. Så jeg forsøker å være fair, og det skal han ha. God utenriksminister.
Ikke sant? Det er jo sånn der, hvorfor er det helt opplagt at partilederen skal bli
statsminister? Sånn som du ser veddømmen gikk inn som finansminister nå, kunne ikke han? Måtte han ha den neste jeveste posten i regjeringen? Må partilederen gå inn i posisjonen som kanskje ikke mestrer, men som de har andre ting de miste posten i? Det må ikke skje. Det skjedde med Anne Enger etter EU-avstemningen, at hun som partileder ikke fikk den jeveste posten, for hun var blitt for kontroversiell
Det skjedde jo med Jagland, så vidt jeg husker, at han fikk beholde partilederposten, men at Jens ble statsministerkandidat.
Så det er ikke nødvendighet i det, men det er jo vanlig. Ja, det er vanlig. Så kunne vi jo stisse spørsmålstegn med hva... Hvis jeg tok feil i noe av det jeg sa nå, så skriv det i tråden. I kommentarfeltet og i harnisk. Bruk uttrykkstegn, caps og emojis. Skriv leserinnlegg. Fire at will. Men det er sånn her...
Denne oss og dem-tankegangen skriver du også om her, som har vært med på å svekke den nasjonale identiteten over hele Europa. Det er den storstilte innvandringen som har gjort at man har vært redd for at man skal se veldig oss dem, og da har man gjort visse grep som har vært med på å svekke den nasjonale identiteten. Er det det som du mener her?
Ja, det er også i land som har sterke nasjonale identiteter, så har de fleste av landene vært en etnisk dimensjon, ikke minst i Irland. At det å være isk er å være gelisk.
Men så er det sånn at i de fleste land har det også vært en mulighet for å kunne komme rundt det. Det er jo ingen som hevder at kongefamilien ikke er norsk, selv om de strengt har sitt DNA fra de fleste andre steder enn Norge. Og i Irland var det sånn at Eamon de Valra, landsfaderen, var halvt kubaner, født i New York. Men det hindret han ikke det å dyrke gelisk med en sånn entusiasme som han knapt har sett maken til.
Men man tenkte at man må ta seg og løsne dette litt opp, sånn at det skal være plass til folk med ulike hudfarger og bakgrunner for
og kanskje man tok det litt for langt gjennom multikulturalisme. Jeg tok også og snakket om Hyllan Eriksen som beskriver kultur som en umåtelig kompleks mosaikk over alle kulturelle kreoler.
Men Hylland Eriksen synes vi kan forstå hvorfor nasjonalidentitet er uendelig mye sterkere og mer grunnleggende enn det å være katteelsker eller esperanto-entusiast. For det ser vi i historien, at nasjonalisme har en umåtelig mobiliserende kraft som andre identiteter ikke har, og nasjonalisme har en enorm...
til å gi mening til menneskene, og det er det som er det fine ved. Kan jeg bare bruke et eksempel som jeg synes bare er kjempebra. Under EU-striden var det en sånn Gudmund Hernes, som
som hadde kommet fram til at nasjonalisme sto i veien for det EU-medlemskapet som han indelig ønsket seg, så han tok det på seg og skulle da være litt av en hyllan Eriksensk og forsøke å ta fra oss noen ting. Så han skrev en tekst der han sier at det er ingenting som er norsk. 17. mai, det hadde vi lånt fra Gregor den 8. Flagg hadde vi fått fra Danmark. 20 gods alt sammen. Og så svarte da den fantastiske historikeren Kåre Lund med drepende saklighet
at ut fra hans egen logikk så kunne ikke Hernes eksistere. For Hernes bestod jo utelukkende av grunnstoffene oksygen, hydrogen, karbon og så videre som finnes overalt og således ikke er særegne for Hernes. Og det er jo litt sånn det er med nasjoner at de er jo tenkte fellesskap men
Det er et fellesskap som har en veldig lang virkningshistorie. Når du leser i sagene at de danske vikingene brøler, hvor er gullhjelmen, hvor er gullhjelmen, som er det norske, og så river da, jeg husker ikke hvilken av kongene, av seg hetta, og så sier han, stavn frem som dere farer, så vil dere møte nordmennenes konge. Det er ganske åpenbart at de vet hvem nordmennene er. Så den der greien med, jeg er ikke uforsatt, så nordmenn finnes ikke, jo det gjør vi.
Målet må jo være å skape en nasjonal identitet som ikke er avhengig av hvor mange generasjoner som ligger på gravlunnen, men at det fortsatt må være noe som gir mening for fellesskapet, for seg selv, at vi anser oss for å være i samme båt om du vil. Det går tilbake til det vi sa om at i forhold til København,
at vi trenger å ha, for å kunne ha en så forpliktelig sosialkontrakt som det vi har, der du og jeg gir bort 50% av inntekten vår til fellesskapet, så må det være et fellesskap som vi anser oss å være del av. Man kan ikke bare splitte opp alt det og tro at betalingsviljen og den såkalte dugnadsånden vil bestå, for det vil den sannsynligvis ikke.
Det har vært mye snakk om tv-serier, bøker, artikler, det der å være norsk. Men det virker jo det, som de nevnte personene du har dratt opp her og sånn type. Det er nesten å skape et mindreverdighetskompleks. At vi har ingenting, vi er ingenting. Vi bare beundrer alle andre som har sin egen kultur og historie. Men vi er bare...
Hva er det vi er for noe da? - Som norske intellektuelle, selvforrakt er uten bunn. Hvis påført selvforrakt var den nye oljen, så ville vi være rike i lang tid. - Hva kan bunne det ned i, tror du?
Jeg vet ikke, jeg tror kanskje at det er noen ting med tankegods som spres på universitetene, det at venstre siden er robrutt universitetene og i stillhet har fordrevet høyre siden de konservative fra universitetene og har tatt patent på hva de lærer ungdommen. Tenk på det at
Jeg husker Sokrates, ganske gamle Sokrates, ble dømt av Atenerne for å ha korrumpert ungdommen. Det er det de gjør, at de korrumperer ungdommen. Det er sånn jeg ser det bildet, for alle kan historien, han blir dømt, han blir dømt til å tømme giftbegre. Han får muligheten til å flykte, Atenerne vil gjerne at han skal flykte, du kan liksom ikke drepe han.
Men så temmer han giftbegre. Hvorfor gjør han det? For han vet han er skyldig. Han har korrumpert ungdommen. Og det er den type selvmotsigelse. Dette er en komplisert innsikt som går langt over hodet på hvert fall 80% av lytterne her.
At av og til er det sånn at begge deler er helt riktige. Naturligvis var det riktig av Sokrates å korrumpere ungdommen, men han må også på et eller annet plan ha sett at de innsiktene som han skolerte ungdommen i var intenst samfunnsnedbrytende.
og at han klarte å ha begge disse tankene om at han måtte være sann mot seg selv og mot det han hadde erkjent, samtidig som han så også at samfunnet har en interesse, og han var en del av dette samfunnet, og han respekterte samfunnet så mye at han tømte giftbegge.
Det gjør denne handlingen til noe som blir sublimt, ikke sant? Det er ikke et skuespill om Sokrates, der den damen som hadde skrevet skuespill totalt hadde misforstått, for hun så det på det som et justismord. Men det er ikke et justismord, det er det vakreste offer, et av de vakreste offrene
i menneskehetens historie, for det er to uforenelige størrelser som står mot hverandre, og han klarte å kjenne at begge dele var verdt å dø for. Og da kobler du det opp mot det norske landet,
Nei, til hvorfor denne selvforrakten har vokst fram. På et eller annet tidspunkt sluttet vi med nasjonsbygging i Norge. Jeg var en av de siste generasjonene som vokste opp med et skamløst positivt selvbilde. Norsk historie. Vi på skolen lærte vi om alle de treffningene der Norge kom godt ut av det i 2. verdenskrig. Jeg var 7-8 år gammel før jeg...
at vi hadde tapt an verdenskrig. For jeg følte jo at vi hadde, nei, sorry,
S28 sannsynligvis med gjeldret 12-13. For vi ble jo skolert at dette hadde gått, at vi hadde banket tyskerne, ikke sant? Og det er jo en sånn tanke som Ernest Rønnan, historikeren, har satt det på spissen der han sier å ha feiltolket historien er en umistig del av å være en nasjon. Men på et eller annet tidspunkt så forsøkte vi å slutte å feiltolke historien, og vi begynte å feiltolke den på nye måter. Så de som går på skolen, de lærer jo allting som er gærent. All undertrykkelse og strukturelle makt.
og blablabla, hekseprosesser i Finnmarken. Bare negging, mens de får ikke høre heltehistoriene, det som er fint, det som forener oss. Og den endeløse kritikken har også funnet veien inn i universitetene,
Til slutt får man en intellektuell elite som egentlig bare har sin kompetanse i å kritisere ting som de ikke ville kunne, det er altså å rive ned ting som de ikke ville kunne klare å bygge opp igjennom de fikk ubegrenset med makt og ressurser. Det henger altså sammen med at du skriver at nasjonalisme knytter eliten til folk flest. Det er jo en sånn ...
- Nå må ikke dere ta så, jeg er jo ikke noe stor nasjonalismeekspert, men ta så og les Øyvind Østerhus sin bok om nasjonalisme, der er dette veldig fint beskrevet. Han er jo dekan ved statsvitenskapet i Universitetet i Oslo, og Norges ledende nasjonalismeekspert. Og har ganske positivt syn på nasjonalisme, men det fine med nasjonalismen er
Før nasjonalismen ville en tysk adelsmann sannsynligvis hatt større lojalitet til sin egen hest enn bøndene som arbeidet for ham. Han snakket fransk hjemme, var del av et transnasjonalt fellesskap av aristokrater, ingen lojalitet over eller kjemnefellesskap med bøndene, mens nasjonalismen forkynner en grunnleggende jevnhet mellom borgerne. Vi har alle jevninger her, vi har alle like menn,
og vi inngår i en kontekst der det er én mann, én stemme. Ingen er viktigere enn andre i dette. Dette knyttet jo eliten til folket og skapte en kultur som vanligvis i akademi kalles enhetskulturen, som har blitt nøysomlig bygget fram først under danskernes siden gjennom nasjonsbyggingen i Norge og Irland.
Det er det vi sluttet å gjøre fra 90-tallet, og det er nå vi begynner å se problemene ved det, når samfunnet begynner å splintre seg opp i et uthold konkurrerende stammer, tribalisme eller tribalisme, eller stammevelde, som dessverre mye av de intellektuelle ordskiftene endte opp til å foregå innenfor siloer av folk som er enige med hverandre, som ikke snakker med de folk de er uenige med. Men er det noe håp ut av dette her da?
Ja, det er det. Sånn som...
- Land som har en så rik historie, og en så inspirerende historie, land som Irland, land som Norge. Det er mange som ikke vet hvor tett sammenslunget den norske historien og den irske historien er, hvor parallelle de er. Det landet som avgår den største andelen av sin befolkning til USA, var Irland. Nummer to, Norge. Og fra middelalderen, mens nordmannerne rokker rundt
og romer og greier i England, så er det jo vikingene som kommer og danner kongedømmer. Magnus Berrefødt dauer jo på feltog i Irland. Det er mye felles historie som også er genetikk. Hvis jeg hadde større læringsvåge, så skulle han fortalt om det. Ja.
Så hvis vi skulle komme tilbake til det at vi vil ønske å drive med litt nasjonsbygging igjen, så har vi veldig mye som en fantastisk gave å gi til oppvoksne generasjoner og fortelle dem hva slags arv de har, hvor stolte de kan være over det som ligger bak dem, og at de kan finnes inspirasjon til
å bære sin fortid verdig. Det er interessant å se at Emmanuel Macron, som er venstreliberaler,
er jo min helt på dette. Han har jo forstått dette, tenkt grunnig på det, liksom har klart å komme over den der barnsle antipatien, instinktive antipatien mot nasjonalisme, og har eksperimentert nå å gjennomføre verneplikten, men ikke som en militær greie, det er som en skolering i nasjonalisme for å forsøke å binde den unge generasjonen sammen og gi dem felles symboler. Alle de greiene jeg snakket om,
Anne-Marie Thies, en fransk forsker, symbolene, materielle ting, historien som etablerer kontinuitet, folkeminne, helter som leger gjør, nasjonale trekk, fellesspråk, fellesmentalitet, kulturmonumentene, hele den biten der, og gi dem tilgang til det.
- Det synes jeg er en god idé, ikke på grunn av at jeg selv er en nasjonalist, det vil jeg ikke kalle meg, men jeg har blitt ganske oppmerksom etter å ha lest mye på hvor utrolig viktig patriotisme er for å holde gruppen sammen og gi gruppen mening. Altså både den fra
Både statsministeren og damer som vasker, eller mann som vasker kontoret til statsministeren, er et del av det samme. Det er det du snakket om med å knytte eliten til befolkningen. Vi fordeler alt dette at vi må ta et oppgjør med globaliseringstankegodse. Dette skrev du i 2012, og spørsmålet er to, har vi gjort det nå? Ja, det har vi. Det som er så morsomt med disse bøkene er at jeg har vært utrolig heldig, for jeg har pitchantrent ...
Ja, i rett, hvitt og blått. Den traff omtrent midt i debatten, og de to andre ligger litt i forkant av debatten. Men det motstanden mot globaliseringstankegodset som manifesterer seg i et utall politiske hendelser, blant annet Brexit, har vi ikke sett.
har gjort at, jeg synes kanskje tydeligste tegnet er, vi pratet om Davos, da vi drev for gullbrikkespillet. Statsledere vil ikke bli sett i Davos lenger, på grunn av at det er en kilde til mistro i deres eget land. Men fader her, hvem er det du representerer? Når du står der og gnir i albuer med Schwab,
Du skal jo representere oss, skulle du ikke. Så selv din store helte... Nassim? Nei, ikke Nassim, det er Kanadas statsminister Trudeau. Trudeau? Ja, til og med Trudeau vil ikke bli sett i Davos lenger. Min store helte, ja. Det var alt sånn inform. Det var det.
- Men før vi avrunder, kan du også fortelle om da jeg var på Pogues konsert? - Ja, det må du gjerne gjøre. Du avslutter også med en morsom teksthistorie, du har fortalt den før da, i Gullbrikkespillet tror jeg det var. Men det passer veldig godt da, å runde av hva vi venter med. - Ja, ok, tass off. Tidlig i 90-tall skulle Pogues ha konsert på sentrum i Siena, jeg og alle gutta dro dit, og så var det om vinteren.
Jeg begynte å bli litt varm, så jeg skulle finne et sted hvor jeg kunne legge fram frakken. Så jeg bare rotet meg bort i noen branddører, og plutselig blir branddørene sparket opp, og innraveler en fyr som kaster opp i steget utover sitt eget bryst, og bare børster bort spyet som om det skulle være flass. Da tenker jeg, gud bedre å snuble bort, og kravle seg opp på scenen med mye rumpe.
gripe fast i mikrofonen, og det var så i McGovern, og så drar det i gang. Så Shane har drukket mye, han drikker fremdeles, så vidt jeg har forstått. Men så har han blitt et fenomen i Irland. Jeg sa innledningsvis at det er en isklarke type om geniet som drikker bort talentet sitt. Og det er liksom
Den største av dem alle er jo Brendan Beham, den store poeten som sa «I am a drinker with a writing problem». Og så «I only drink on two occasions, when I'm thirsty and when I'm not».
da skjermekålen var litt sånn gjennomført fullblodsalkohol men så vi etter at vi hadde sittet og pratet så ble han tørst så dro vi på en pub og jeg var tørrelagt jeg drakk ikke
Men det ville ikke Shane høre noe på, så han fikk bestilt noen stive gin tonics. Så siste gang jeg tok å drakk meg brisen var med Shane McGovern, men da var intervjuet over, og da satt vi tre timer på puben og snakket bare middelalderhistorie om det gamle kongeriket og Brian Brewe og relasjonene mellom vikinger og irer, og hadde det så gilt. Til slutt var jeg ganske brisenholdt på å miste flyet mitt,
Og så ser jeg McCauvin reise, så jeg rister lutt opp og sånn, alt så hårdt i alt, og så ut på gata, freier en taxi, og får satt meg inn i taxien, og jeg liksom, to the airport please, og snur ut rød sjåføren, og sier, was that Shane McCauvin you were with there? Så jeg, yes, yes, så bare lener han seg frem og skruer takstameter, og så sier, no friend of Shane McCauvin is gonna pay in this cab.
Fantastisk. Så du kan ha gratis tur til flyplassen. Nydelig, for en historie. Tusen takk. Det var gøy å høre noe om igjen nå. Det tror jeg også ble fortalt, jeg vet ikke hvilken sammenheng det var, som en gullrikkespiller, eller kanskje de observante lytterne med god ukommelse. Jeg har jo veldig dårlig ukommelse. Jeg er også livredd for at jeg forteller de samme historiene på nytt som en sånn gammel mann. Det gjør du, og jeg sier ikke fra. Ja.
Jeg tror at jeg gjør det nemlig. Ja, det er jo en gård liksom at du har tre bøker og inneholder flyt litt over andre historier, så det hører med da. Og da sitter vi bare og smiler. Tusen, tusen takk. Bare leder vi gråten til hele meg. Du, fantastisk nytt kapittel fra Dublin. Jeg synes det var det viktigste, mest interessant og beste med hele boka. For nasjonen var ikke du.
Skal vi til Gøteborg, til hvit flukt. Så der blir det også et nytt møte med flerkulturen. Sverige har vi faktisk ikke vært så mye innom i noen av tre bøkene, tror jeg. Nei, vi har ikke snakket så mye om Sverige. Der har vi mye å ta tak i. Men Gøteborg er også en fantastisk by. Ja, jeg har bare vært der en gang. Bare en gang? Hva har jeg gjort der da?
Da spiste jeg på, det jeg husker best for etterpå, det er jo ikke noe med byen å gjøre, men vi skulle egentlig gå ut og spise pizza den siste kvelden vi var der, og så kikket jeg litt vinduet i det vi gikk inn, så hadde jeg greid å bestille en Michelin-restaurant. Og jeg hadde jo ikke penger knapp og kortet, så det ble en ganske intens kveld, og jeg begynte å krangle med utjeningen og kokken på Michelin-restauranten. Det var gamle meg. Så det er et stolt øyeblikk der. Vi har bildet fra kvelden.
- Etter at du har kremt meg med betjeningen og kokken, bestemte du å ta for en selfie også? - Ta et bilde av meg. - Hvorfor jeg skulle kjent deg i unge år? - Du skulle ikke kjent meg i 20-årene, da hadde vi aldri fått deg inn i den podcasten. Det hadde vært minner som du tenkte: "Dette mennesket her kan jeg ikke tro, holde på med en vettdug podcast." Så få år etter at jeg så han i etterborg.
- Jeg må faktisk gjemme og lese også, for jeg har bare kommet til Bryssel-kapittlet, og det er jo det som er etter Gøteborg. Så nå må jeg virkelig bare henge i her, for jeg skal rekke å holde tempoet vi spiller inn her i. - Alvorlig talt, dette her er jo ... - Atletisme. - Det er jo en ordentlig maraton vi er inne i her nå. - Ja, det er det. - Kan jeg helt avslutningsvis minne leserne på at akkurat nå ...
Disse tre bøkene, fader som jeg har bala med for dagen, kommer ut i praktisk avgave med hardcover og gullskrift og hele smølet, korrekturles på nytt, stilig som F. Det kommer ut nå. Mens vi sitter her og preiker, så er det en eller annen kjomme nede i Baltikum som står og trekker i spaker og får trykket dette her opp. Så jeg håper at noen av de som lytter til tar seg turen til dreier.no og
bestiller et eksemplar, skal det få det signert, promokoden er Europa. Ja. Det var egentlig alt jeg hadde å si om den saken. Det er
Det er helt strålende. Da får du rødt, hvitt og blått, jernburet, gullbrukespillet. Funker det hvis man banker inn kodeord jern og gull også? Får man ekstra rabatter da? Er det en liten feil system her, så kanskje man kan teste det? Fader, takk for at du spør om det. Er du klar over hvor mange e-poster jeg har fått av forskjell? Nå har jeg tatt å høre på podcasten din. Ja, men det er jo...
- Et og et halvt år siden vi spilte inn. Jeg fylte det inn, jeg skrev gjerne, og det var ikke... Fikk ikke... Ja, men det var 100 eksemplarer som ble satt av til å selge billig til Wolfgang Wess. Det var de som... Jeg vet ikke hvor mange jeg klarer å krangle med forlaget til å sette av til lytterne her, men jeg skal sørge for at det blir en ordreit rabatt, og så skal jeg forsøke å gjalde forhold for 100x.
Men det kommer nok til å gå tomt det også. Når det har gått tomt, ikke send meg en e-post. Hvis du hører en podcasten her, sånn cirka to dager etter at den er slåppet ut, så er det ikke løpekjørt. Jeg kan bare drite i det. Så det vil si 99% av dere som hører her nå, det er bare å glemme, alt er kjørt. Nei, nei, nei, nei, nei. Men gå inn og kjøp boka, vi kan sette det. Gå inn og kjøp boka. Det er et hot tips. Så da drar vi til Gøteborg da, i neste episode. Det glemmer jeg til.