‹ Tilbake til podkaster ‹ Helsetipspodden

9/16/2023

27. TRAUMER. Beskyttelsesmekanismer, nervesystemet, PTSD, toleransevindu, trygghet og hvordan vi kan jobbe med traumer. Gjest: Marion Ørzeng

I denne episoden av Helsetipspodden snakker vi om traumer med psykologspesialist Marion Ørzeng. Vi utforsker hva traumer er, hvordan de påvirker nervesystemet og kroppen vår, og hvordan vi kan håndtere dem. Ørzeng forklarer ulike typer traumer, inkludert type 1 og type 2, og diskuterer hvordan traumer kan påvirke immunsystemet, relasjoner og selvbildet. Vi lærer også om toleransevinduet og hvordan vi kan øke vår evne til å håndtere stress. Ørzeng gir også gode tips om selvomsorg og å søke støtte for å håndtere traumer.

00:01

Podcasten Helstipspodden ønsker å dele kunnskap om helse og traumer for bedre forståelse og livskvalitet, med gjesten Marion Ørseng.

06:18

Det handler om å forstå traumer, deres påvirkning, og hvordan bearbeide dem for å leve bedre. Støtte og bevisstgjøring er viktig.

08:28

Opplevd traumer påvirker kroppen og hjernen, og vi reagerer automatisk med fight, flight eller freeze for å håndtere det.

22:09

Barn kan vise seksualisert adferd av ulike grunner, ikke nødvendigvis på grunn av overgrep. Støtte og hjelp er viktig.

30:58

Traumer påvirker immunologien vår og kan gi konsekvenser som hyppig sykdom og sårbarhet for påfølgende generasjoner, men kan også bearbeides.

Transkript

Nevnt i episoden

PTSD

En diagnose som ofte oppstår etter traumatisk opplevelse, og som kan gi symptomer som flashbacks, mareritt og angst.

EMDR

En type terapi som brukes for å behandle traumer og PTSD.

Metakognitiv terapi

En type terapi som fokuserer på å endre tankemønstre og følelser.

Traumapsykologen

Marion Ørzengs firma som tilbyr behandling, kurs og foredrag om traumer.

Pulskuren.no

En nettside som tilbyr workshops om helse og velvære.

Pulskuren

En bok av lege Torkel Færø om helse og velvære.

Vagus

En nerve som er viktig for kroppens evne til å regulere stress, inflammasjon og sykdom.

NKVTS

Kompetansesenteret for vold og traumatisk stress, som har gjort studier på omfanget av vold og overgrep mot barn.

Terr

En amerikansk forsker som har utviklet en klassifisering av traumer.

Type 1-traumer

Enkelthendelser med forutsigbar utvikling, som bilulykke eller voldtekt.

Type 2-traumer

Vedvarende og gjentatte hendelser med uforutsigbar utvikling, som krigsopplevelser eller vold i nære relasjoner.

Posttraumatisk vekst

En positiv prosess der man kan oppleve vekst og selvoppdagelse etter et traume.

Fight, flight, freeze

Kroppens naturlige stressresponser, som kjempe, flykt eller frys.

Toleransevinduet

En modell som forklarer hvordan stresssystemet vårt fungerer og hvordan vi kan håndtere stress.

Kortisol

Et stresshormon som skilles ut når vi er i beredskap.

MS

En autoimmun sykdom som kan være knyttet til traumer.

Epigenetikk

Læren om hvordan gener blir slått av og på.

Transgenerasjonelle traumer

Traumer som kan gå i arv fra generasjon til generasjon.

Barnehus

Et spesialtilbud for barn som har opplevd vold eller overgrep, der de kan få støtte og behandling.

BUP

Barne- og ungdomspsykiatrien, som tilbyr hjelp til barn og unge med psykiske problemer.

Krisesenter

Et tilbud for mennesker som opplever vold i nære relasjoner.

Kommunalt kriseteam

Et team som tilbyr støtte til personer i krise.

First responder

En person som er den første på stedet i en nødsituasjon, som ambulansepersonell, politi eller brannmenn.

Skytingen i Oslo

En hendelse som resulterte i et kollektivt traume.

Psykoedukasjon

En del av traumebehandling som handler om å forstå symptomene sine.

Trigger

Noe som kan utløse en traumatisk reaksjon.

Neuroplastisitet

Hjernens evne til å tilpasse seg og endre seg.

Flashback

En plutselig og ufrivillig opplevelse av en traumatisk hendelse.

Fars alkoholiker

Et eksempel på en traumatisk opplevelse som kan føre til at man søker lignende partnere senere i livet.

Selvverd

Hvordan vi ser på oss selv og vår verdi.

Deltakere

Host

Nette Løno

Guest

Marion Ørzeng

Sponsorer

Pulskuren.no

Lignende

Laster

Hei, mitt navn er Nette Løno, og jeg ønsker deg hjertelig velkommen til Helstipspodden. Rundt omkring i Norge sitter det mange kunnskapsrige mennesker. De har oppdatert kunnskap som kan bidra til at vi får større forståelse for oss selv, som kan gi oss innsikt og verktøy til å ta bedre helsevalg. Slik at vi kan få bedre helse, livskvalitet og økt livsglede. Det er på Instagram jeg oppdager mange av disse.

Der så jeg konto og drevet mennesker med et brennende engasjement for å dele av kunnskap og et ønske om å hjelpe andre. Det var i grunn av sånn ideen til å starte podcast oppstod. Hvordan kunne denne kunnskapen nå ut til enda flere? I et format som var lett tilgjengelig for alle, som et slags samlested man kunne gå til når man lurte på noe.

Når skjerget som jeg er, og vil lære alt om helse, så var det ekstra forlokkende at jeg kunne være den som kunne spørre om alt jeg lurte på, og spørre de spørsmål jeg tror andre ville stilt. Jeg ønsker å snakke om alle temaer og vinklinger som påvirker helse vår. Og det er jo så mye som faktisk påvirker helse. Mye mer enn vi kanskje aner. Dagens episode skal handle om traumer. Hva det er, hvordan det påvirker positivt og negativt,

Hvordan vi kan forholde oss til traumer, hvordan det påvirker hele systemet vårt, både fysisk og psykisk, og hvordan vi kan jobbe med det. Jeg er derfor så glad for at Marion Ørseng vil være gjest i helsetipspodden. Marion ble ferdig utdannet psykolog i 2012, og har de siste 11 årene vært ansatt i offentlige helsetjenester for voksne og barn.

De siste åtte årene har hun jobbet i politiet i statens barnehus med tilrettelagt avhør av barn som har opplevd mulig vold eller overgrep. Hun har jobbet både på almen poliklinikk og mer spesialiserte avdelinger, blant annet spesialklinikk for traumer og PTSD. Og uansett hvor hun har vært ansatt, har hun hatt en særlig interesse for traumer og traumbehandling. Derav navnet traumpsykologen som hun kaller seg.

Vår videreutdanning EMDR og metakognitiv terapi var også en femårig videreutdanning som ledde frem til titlen psykologspesialist i klinisk voksenpsykologi.

Hun har blant annet erfaring med kriser, traumer, sorg, depresjon, panikkangst, sosial fobi, tvangslidelse, prestasjonsangst, svangerskapsdepresjon, helseangst, generalisert angst, stressrelaterte tilstander, arbeidsrelatert stress og utbranthet. Og nå har hun startet sitt eget firma som heter Traumapsykologen. Der tilbyr behandling, kurs og foredrag.

Og med denne merittelig stås, skulle man nesten trodde at Marjan var minst 80 år. En ting som er sikkert er at dette er en kvinne som er nysgjerrig, kunnskapssøkende, med et stort engasjement i sitt arbeid til å hjelpe andre. Velkommen, Marjan!

Tusen takk. Det var litt av en introduksjon. Jeg ble rett og slett mektig imponert over din innsats, som jeg leser mellom linjene. Lidenskap til å forstå og kunne hjelpe andre som opplever vanskelige ting i livet sitt. Ja, det har blitt sånn at det er det jeg har jobbet mye med.

over årene, så det er helt riktig, observert og hva er det som har gjort at det var den veien du ønsket å gå?

Jeg tror kanskje det er litt tilfeldig. Samtidig er det nok også ting som har gjort at det har vekket interessen. Jeg har blitt spurt om det mange ganger. Hvorfor psykolog? Hvorfor traumer etter hvert? Men grunnen til at jeg ble psykolog var litt tilfeldig. Man er på videregående, man lurer litt på hva man har lyst til å bli.

Og så opplevde jeg ganske tidlig at en i nabolaget mitt tok livet sitt som barn. Så han var en omgutt som tok livet sitt. Og så fikk vi, vi fikk jo liksom, husker vi minnestunden på skolen, jeg husker vi snakket om det. Og så fikk vi høre det at han ventet på psykologen.

Og dere husker det satt en sånn her, hæ? Er det kø for å komme til en psykolog? Og det satt liksom med meg, og jeg kan huske det så godt. Og så var det en lærer på ungdomsskolen som alltid sa at skulle hun valgt på nytt, så skulle hun blitt psykolog.

Og det var jo en lærer jeg beundret også opp til, og tenkte at hun vet hva hun prater om, liksom. Så det var liksom flere ting som gjorde at jeg søkte psykologi, da. Og at det ble traumer er nok kanskje litt sånn tilfeldig, men jeg synes det var veldig spennende på studiet, ikke sant, å lære om

om traumer og traumereaksjoner og at mennesker på en måte selv til tross for at man har opplevd de verste ting så kan man få godt liv og det fascinerte meg da og så ble det nok litt tilfellig at jeg fikk hovedpraksis på en spesialpoliklinikk som jobbet med traumer og PTSD og så

Og så var jeg noe i det. Så ble det sånn det ble. Og så er det så fint at det er noen som vil jobbe med noe kanskje det mest vanskeligste vi kan gå gjennom i livet. For jeg skjønner jo veldig godt at det må være veldig krevende.

Det er litt sånn både ja og nei, for det er også et spørsmål jeg får ofte, det her med hvordan orker du det? Hvordan orker du å møte så mye menneskelidelse? Og ja, det er jo tøft, og det er jo absolutt, det gir jo inntrykk, og det er jo mange ganger jeg tenker oi, dette var mye, liksom. Eller, det her kjenner jeg i kroppen, på en måte. Men så er det noe med det at

Jeg synes det er så fascinerende at mennesker er så sterke. At man klarer seg. At man tåler det, og at man med hjelp klarer å leve gode liv. Da er belønningen desto større, kanskje. Ja, et meningsfullt arbeid, tenker jeg. Det er veldig meningsfullt. Så det har jeg satt veldig pris på med det å jobbe med traumatiserte mennesker. Det er veldig meningsfullt, og man føler man gjør en forskjell. Ja, virkelig.

Hva er traumer? Traumer betyr direkte et sår eller en skade. Det finnes mange definisjoner på hva traumatiske hendelser er. Men felles for de aller fleste er at det er noe som er overveldende. Det er ofte en trussel mot liv og helse. Det kan føre til at man blir alvorlig skadet på en eller annen måte.

Traumer vekker ofte som regel en følelse av ekstrem hjelpesløshet og eller rettssikker. Og jeg pleier å si at traumer er hendelser som hjernen vår ikke klarer å prosessere ordentlig. Det vil si at det er en mangel på integrasjon av hva som skjer i hendelsen.

Og det er viktig fordi de aller fleste som opplever traumer, kriser eller vonde opplevelser, de vil jo få reaksjoner på det. Det er helt vanlig. Det er helt vanlig å få reaksjoner på noe som er veldig overveldende. Og for de aller fleste så går de over.

Men for noen så gjør de ikke det. Og det er kanskje en mål på integrasjon, at hjernen ikke har helt klart prosessert disse hendelsene ordentlig, og da trenger man kanskje hjelp til å prosessere de for å komme seg videre. Ja, og de fleste har jo ikke noen kunnskap eller verktøy til å håndtere det. Jeg har jo litt en ønske om at vi kunne lære tilpasset, og selvfølgelig alderlært mer av det, gjerne i skolen.

og snakke mer om følelser fordi at nettopp så du sier at vi vil jo oppleve vanskelige ting men hvordan vi på et vis evner til å håndtere det spiller så stor rolle inn på hvordan det påvirker oss resten av livet ja, absolutt og altså traumer da hva hensikt har disse her sterkere aksjonene for oss fordi at

nervesystem og hjernen hvorfor skjer og hva skjer for eksempel når man opplever traume vil du beskrive litt av de der kroppslige reaksjonene ja og det er da kommer vi når det akkurat er og da skjer så er det jo noe med at

Og du spør om kroppen, og da tenker jeg veldig ofte på dette stressresponssystemet, og det vet jeg at du og Nette har snakket mye om på podcasten tidligere. Lyttere som har hørt episode før har kanskje hørt litt om dette før, og har noen knagger. Men det skjer jo en overveldelse av systemet.

Når vi opplever å orientere oss mot en fare, så er det første som skjer, at det skjer en orienteringsrespons. Hvor vi orienterer oss mot fare, og dette skjer veldig fort. Og så er det den alarmen som går av, og så søker vi veldig ofte støtte hos andre. Det første vi gjør er å se oss rundt, er det noen andre som opplever det samme? Ja.

Noen ganger er man sammen med andre og kan ta en liten kjekk. «Ja, dette er fare. Her må vi gjøre noe».

Andre ganger så møter man jo kanskje et traumatisk problem alene, og da har man ingen til å søke støtte hos, og da blir det jo enda vanskeligere. Men si i møte med den faren, så er det den orienteringsresponsen som kommer først,

Og så gjør man valg, hvordan møter denne opplevelsen? Og da er det da vi går inn i disse ulike stressresponssystemene våre som fight, flight og freeze. Kjem, flykt, frys.

Dette skjer helt automatisk. Det har begynt å bli forsket litt på hvorfor noen velger det ene og noen velger det andre, men vi er helt fortsatt i den speie begynnelse hvorfor det er sånn. Men når man for eksempel velger at det skjer, at man kommer over i en fight eller flight respons,

Så skjer det jo mye med kroppen. Og da er det jo kroppsliv, hva er det som skjer? Jo, pulsen øker kanskje, hjertet begynner å klappe, kroppen mobiliserer seg til å gjøre noe. Blodet sendes ut, og man er klar til å agere på den faren, enten ved å flykte, begynne å løpe, eller ved å kjempe.

Og så er det noen ganger det motsatte skjer, at man går inn i det vi kaller en frysrespons, hvor det er det mest hensiktsmessige. For det kan være sånn i situasjoner hvor man ikke kan aktivere kjemp eller flukt, hvor det eneste alternativet vi har er å gå inn i en frys. Og da tenker jeg veldig ofte eksempel, ofte bruker da er jo for eksempel ved seksuelle overgrep da.

For da har man kanskje ikke mulighet til å kjempe imot, man har kanskje ikke mulighet til å flykte, og den eneste måten kroppen kan håndtere dette på er jo å gå i frys og immobilisere seg selv. Og da skjer det andre responser i kroppen. Og det som er ganske fascinerende med kroppen da, er at den til og med sender ut signaler som gjør at vi blir bedøvet, at vi ikke får den samme smerteopplevelsen. Det er en ganske ekstrem beskyttelsesreaksjon kroppen har da.

Ganske fascinerende egentlig. At man kjenner mindre smerte. Ja, og at vi har et system som hjelper så stor grad når vi er i en så krevende situasjon. Så det var nytt for meg. Kanskje vi trenger å redusere følelsen og bli litt bedøvd for å klare å holde ut den vanskelige situasjonen.

Og det som også ofte skjer da, for det er jo noe med at kroppen kobler jo ut, men det er jo også på en måte hjernen. Så det er jo også noe med hvordan minner også integreres da. Og veldig ofte da skjer det jo at opplevelsen blir ikke husket helt fordi man kobler ut. Så det er også en måte å beskytte seg selv på da.

Og dette gjør kroppen helt automatisk. Så det er sånn en kan forklare det at man har hatt gjerne for eksempel vanskelige trømmer i barndommen som vi ikke husker før plutselig voksen alder.

At hjernen har lagret det i en hemmelig fil for å beskytte oss for å klare å leve livet videre. I det umiddelbare traumene skjer det oppsplittinger hvor man lagrer disse opplevelsene litt ulikt. Det er ikke så enkelt som jeg beskriver det nå, for det er litt mer komplekst enn hjernen vår. Men det er som om vi lagrer det følelsesmessige, det kroppslige hjernen.

Det kognitive, det tankemessige. Man lager det på ulike måter, og på den måten blir også traumauplevelsen litt oppsplittet. Og det er på en måte poenget med traumavdeling, er jo å integrere dette her, så det blir at man får mye mer oversikt over det som har skjedd.

For det veldig mange gjør, som har blitt travasert, er at de grubler jo ekstremt mye på hva som har skjedd. Og de stiller seg veldig ofte spørsmål. Hvorfor var det sånn? Hvorfor husker jeg ikke? Og bruker masse energi på å prøve å finne en mening, eller å rekonstruere fortiden på en måte. Så minnene henger på en måte ikke gjerne helt sammen da? At det er derfor han ikke helt forstår eller får tak på det? Ja.

Åh, interessant. Det er så viktig vi prater om dette, for de aller fleste gjennom livet vil jo oppleve en eller annen form for større eller mindre traume.

Og det der å forstå egentlig, sant, hvorfor husker jeg ikke dette, eller hvorfor har jeg en reaksjon på noe så sterkt i dag som ikke gir mening ut fra nå-opplevelsen. Og da lurer jeg litt sånn, du forklarer hva traume er, men

Hva størrelse på det kan det være da? Jeg vet at noen snakker om for eksempel at det er traumatisk å føde. Eller det kan være et traume med å være i en operasjon. Ja.

Ja, og der kommer inn alle disse ulike klassifikasjonene og teoriene og hvordan man forklarer hva traumer er. Jeg er nok litt systematiker og liker ting her i bukser og sånn, og derfor liker jeg veldig godt.

klassifikasjonen til en amerikansk forsker som heter Terr. Hun klassifiserte traumer i det som heter type 1 og type 2 traumer.

Og det var litt for å beskrive forskjellene. Type 1-traumene beskriver hun som de enkelthendelsene som har en veldig forutsigbar utvikling. Og de skiller av igjen i det som er menneskeskapte traumer og tilfeldige traumer. Tilfeldige type 1-traumer, det er sånn for eksempel en bilulykke.

Det skjer tilfeldig. Og så er det de menneskeskapte igjen. Det er for eksempel å bli slått en gang, eller en voldtekt. Enkelstående

Men så har vi type 2-traumene, som er de som er vedvarende, det er flere hendelser, det er gjentatt og det er veldig uforutsigbar utvikling. Når det gjelder de tilfeldige type 2-traumene, så snakker vi veldig ofte om vedvarende naturkatastrofer for eksempel.

Uforutsigbar utvikling. Vet ikke helt hva som skal skje. Vi har hatt flere katastrofer her i Norge med været de siste årene. Hvor det er over tid. Hvor man ikke helt vet hvordan det blir. Kan jo se for seg å bo i et av disse husene i disse flommeområdene. Hvor man ikke helt vet. Blir huset mitt tatt? Skal vi evakuere? Hvordan blir dette her? Og så videre. Og så har man

De menneskeskapte traumene som vi snakker veldig mye om, og det er jo disse her vold i nære relasjoner over lang tid, seksuelle overgrep over lang tid, gjentatte ganger, krigsopplevelser, tortur, kidnapping, ting som på en måte varer over lang tid. Og det er jo veldig ofte de traumene der vi snakker om, disse store, alvorlige, over tid traumene. Ja.

Ja, og så er det jo det der med å forstå, hvordan kan vi forstå selv at det er et traume, og at det er noen vi trenger hjelp til da? Ja, det er et godt spørsmål. For vi er jo litt sånn, byt hendene sammen, hold ut, alle har det tøft i livet, men...

Det der å vite at dette kan jeg få hjelp til, for det er så vanskelig å leve med. Jeg tenker at man kommer på et eller annet tidspunkt til en erkjennelse hos seg selv at dette har gjort noe med meg. Mange gjør det. Og så begynner man å se, hvorfor har jeg det sånn? Og så begynner man å se tilbake, hva er det jeg har opplevd? Og så søker man hjelp.

Men så er det jo også mange som på en måte ikke, eller som unngår dette her så enormt da, ikke sant? Og har prøvd i mange år å undertrykke det, ikke sant? Og vil ikke forholde seg til det som har skjedd. De kommer veldig ofte på kontoret mitt med utbrenthet, med depresjoner. Det er ikke snakk om traumer da.

De kommer på en måte med noe helt annet. Men når man begynner å se på det, og hvorfor er det denne reaksjonen, så ser man veldig ofte at det ligger andre ting bak. Så det er litt sånn ulik inngang inni det, rett og slett. Ja, og så tenker jeg det, for du har jo jobbet mye med barn. Og jeg var på foreldremøte i går, og da nevnte de at det var

Opp til 10% barn som opplever psykisk eller fysisk vold eller overgrep. Stemmer det tallet? Jeg var helt sjokkert av at det var så høyt. Ja, de siste omfangsstudiene som har vært nå, som NKVTS har gjort, som er dette, jeg husker dette riktig, det kompetansecentret for vold og traumatisk stress, da.

som ligger i Oslo, de har gjort en del sånne omfangsstudier hvor de har sett på det, hvor de sender ut på en måte, jeg regner med at det er spørreskjema de sender ut til ungdom, barn, og ber dem om å fylle ut krysset av hva de har opplevd. Og de peker på de tallene der. Ja, det er helt sjokkerende. Jeg har nesten hakeslepp, og nesten vanskelig å forstå at

at det er så høye tall og det betyr jo tenker jeg at vi må bry oss mer for å få det med oss er det noen tegn en kan se etter når det gjelder barn

Som medmenneske og da, eller som foreldre og følge med på, er det noe i oppførsel, eller ja, hvordan kan vi finne ut av sånt?

Det er jo the million dollar question. Hvordan er det noen spesielle tegn? Det er ikke alltid det er det, og det er det som er noe å være oppspåret. Det er ikke alltid det. Barn mestrer jo ting på veldig ulike måter. Noen går jo på skolen, og det er fristedet deres. Så når de kommer på skolen, så er de glas, spruddlende, helt vanlig. Og det er helt umulig å skjønne at det er noe galt.

Mens andre klarer jo ikke å holde den maska. Så de på en måte blir kanskje triste, de blir kanskje utagerende, de blir kanskje sinte barn. Og da tenker jeg man må stille seg noen spørsmål. Hvorfor har det skjedd en adferdsendring nå? Hva er det som skjer? Være nysgjerrig på det, rett og slett. Hvis et barn på en måte gråter, hvis et barn er sint, utagerer, et eller annet, så må man stille seg noen spørsmål. Hvorfor? Ja.

Men det er ikke noe sånn fasitsvar. Når det gjelder seksuelle overgrep, så har vi jo sett for eksempel barn som viser en seksualisert adferd, fordi man begynner å imitere det man opplever hjemme. Så det er alltid et spørsmål, hvorfor har dette barnet en seksualisert adferd? Men det trenger ikke å bety overgrep, og det er også viktig. Det kan også bety at dette barnet strever med...

En diagnose i utvikling som gjør at det selv stimulerer mye innenfor for eksempel autismespektret. Det betyr ikke nødvendigvis seksualisert overgrep, men man må stille seg spørsmål om hvorfor barnet har denne adferden.

Ja, og jeg tenker at vi trenger å fylle med litt alle sammen og vise omsorg og skape trygge rammer, slik at både barn, ungdom og voksne våger å prate om det også, hvis det er noe de har opplevd. Og hvis en da har et barn som har opplevd et traume, hvordan kan en som omsorgsperson være med å

Må en gå og søke profesjonell hjelp? Er det oftest det beste? Du snakket om at det er kø. Jeg vet at det er kø. Når du tenkte tanken på å utdanne deg,- -så er vel ikke køene blitt kortere, har jeg forstått? Jeg har ingen inntrykk av det. Hva er det beste en kan gjøre som forelder? Eller omsorgsperson i det hele tatt?

Det beste er jo, altså først og fremst må jo det som er vondt og vanskelig stoppe, tenker jeg. Lever man i vold, lever man i seksuell overgrep, så må jo det stoppe først og fremst. Og når det har blitt stoppet, eller det kan være mobbing også, det er jo veldig mange som strever med mobbing, og apropos type 2-traumer, gjentatt uforutsigbar utvikling, barn som lever under mobbing, hvor det ikke blir tatt tak i, da kan man bli ganske hjelpesløs som forelder.

Så det er noe med å få stoppet det, å få ordnet det, komme seg bort fra det. Det er nummer én. Men når det først har skjedd, og det er ferdig, så er det noe med hvordan man støtter barnet i disse opplevelsene. Og det finnes jo selvfølgelig hjelp. De fleste kommuner har psykisk helsetilbud. Det er spesialisthelsetjenesten for barn, så er det jo barne- og ungdomspsykiatrien, BUP, eller Bupa som heter noen steder.

Det finnes hjelp. Når jeg jobber på barnhuset, hvis det er snakk om vold eller overgrep, og det er politianmeldt, så vil det også være tilbud på barnhuset med oppfølging og behandling av familie. Det er når man kommer dit, men jeg tenker at i det daglige handler det om å få i gang rutiner igjen, dagliglivsfungering, støtte, høre, være der, gi positive opplevelser,

Alle disse tingene som vi vet er bra. Og så kommer det nok en tid hvor man må få jobbet med disse opplevelsene på en eller annen måte. Med de minste barna så tilbys det jo en del foreldreveiledning. Det er ikke nødvendigvis barna som skal få

behandling sånn en til en men det er foreldrene som skal bli rustet til å kunne hjelpe barnet sitt for eksempel og de tilbudene tror jeg veldig på da for jeg tror det er noe med å ruste foreldre til å hjelpe barna sine og de er de tryggeste barna har

som regel jeg kunne nesten ønske at vi alle foreldre hadde fått sånne kurs og det er jo nesten sånn da han har født så er det vær så god herre babyen lykke til det kommer han med ja men fint at det finnes hjelp når det virkelig trengs det

Absolutt, jeg tenker det er mye hjelp å få, og så er det dessverre noe kø, og så går det jo på hvem som har størst behov, ikke sant? Det er jo det det handler om, og det er derfor folk må vente, fordi det er mange som trenger hjelp. Og så innledningsvis, så

sagde at hvordan traumer kan påvirke både positivt og negativt og umiddelbart så vil du tenke at alt dette er jo negativt så da ble jeg nysgjerrig på hva mener du med det positive?

Ja, det kan jo være litt provoserende. Ja, men det har jo, altså, responsen på å traume har jo virkelig sin hensikt for å beskytte oss. Så jeg tenker, det er jo noe av det positive, men jeg ble veldig nysgjerrig hva du mente. Ja, det skjønner jeg. Ja,

Det har jo vært gjort mye forskning på det, med de negative sidene med traumer. Det er jo intuitivt, vi skjønner jo det. Men så er det noe med det positive. Og jeg tenker at traumer kan være en kilde til vekst og selvoppdagelse også. Fordi

Det er ingen som ønsker at det var bra at jeg opplevde noen traumer, for da ble jeg sterkere som person. Det er ingen som ønsker det. Men når det først har skjedd, så er det noe med at veldig mange opplever det vi, og det er også et begrep som heter posttraumatisk vekst.

som er egentlig knyttet til det jeg snakker om nå da og det at man mange opplever at de får eller at de forstår seg selv bedre kanskje at de aksepterer seg selv på en annen måte og hvem man er og at man at det former verdiene våre på en annen måte prioriteringene våre og livet og at det på en måte man kommer litt som sagt i hermet her litt sånn styrket ut av det på mange måter da

Ja, og det er fint at det også snakkes om, og jeg må jo si at noen av de

som jeg kjenner som kanskje er noen av de klokeste og sterkeste, og veldig fine mennesker med gode verdier, er de som har opplevd store traumatiske ting i livet. Og så er det noe med at veldig mange jeg jobber med har opplevd for eksempel i barndom at de har opplevd en syke-syk forelder, eller

Eller en forelder som har ruset seg, og fra veldig ung alder har de tatt veldig mye ansvar. De blir veldig gode på logistikk. De blir veldig gode i voksen alder til å ta ansvar. Når det bikker, så kommer det ut i en utbrenthet. Men når man klarer å balansere det, og er bevisst på hva den negative opplevelsen har ført til som en styrke, da.

så er det ofte en personlig preget av. Man tar ansvar, man er på, veldig ofte har mange lederstillinger. Mange velger seg jo inn, de som opplever mye kriser, velger seg ofte inn i hjelpyrkene. Ikke sant? I first responder-yrkene, som ambulanse, sykepleiere, psykologer, politi, you name it. Fordi man er god i kriser. Ja.

De fleste, og det er jo en sånn rar greie, politi og brandmenn, de løper jo inn i krisen, inn i fare. De må jo slå av hele fight, flight, freeze-greiene sine, fordi de skal jo inn i det, mens oss andre, vi løper jo vekk. Ja, så det taler imot hele vår natur, det de holder på med, ja. Ja.

Men de er gode på det, ikke sant? Mange av dem, fordi de har opplevd, de har erfaringer selv. Ikke absolutt alle, jeg skal ikke si at alle har masse traume av seg, det er det ikke, men mange har det, og det kan være en styrke også.

Ja, og så er det litt sånn, hvis vi har traume både i voksne og gjennom livet, hva betyr det for oss da kanskje senere å komme litt tilbake til det med at hvis jeg har opplevd noe vanskelig tidligere i livet, så kan det gi en reaksjon i tilsvarende situasjon senere.

Men hvilken hensikt har det? Det lurer jeg også litt på. Du snakket om nervesystem og hjerne, men

Hvordan fungerer vi med dette? Jeg må dra de store linjene først. Traumer kan påvirke hele systemet. Jeg som psykolog er opptatt av disse psykologiske konsekvensene. Hvordan vi føler, tenker og handler. Men vi vet også at traumer påvirker nervesystemet. Hvordan stress lagrer seg, osv.

Men traumer påvirker også immunologien vår. Vi vet at å gå med for høye hormonnivåer, og da kommer vi tilbake igjen til stressresponssystemet, hvis man opplever mange traumer over tid, type 2-traumer, og er i en kronisk beredskap, så vil kroppen skille ut mer kortisol.

Og utskillelsen av det å gå i kronisk beredskap gjør noe med immunsystemet vårt. Og veldig mange blir oftere syke, mer forkjølet, kanskje mer allergier, og så videre, får mer sykdommer. Vi ser også mer ut av immune sykdommer, MS. Det har vært noen linker til kreft, ikke sant? Så det påvirker hele systemet, hele organismet vårt, ikke sant? Traumer er også linker til psykisk, fysisk, seksuelle helser vårt.

Mennesker som opplevde seksuelle overgrep, for eksempel. Masse konsekvenser for det seksuelle. You name it. Vi har snakket litt på forhånd før vi skulle spille inn dette her, om genetikk og epigenetikk. Genetikk er læren om gener, men epigenetikk handler jo om hvordan gener blir slått av og på.

Det har det også vært gjort en del studier på, og det begynner å komme mer og mer forskning på hvordan traumer går i arv, transgenerasjonelle traumer. Hvordan nervesystemet vårt, hadde du opplevd noen traumer, hadde du vært i kronisk beredskap, masse kortisol, så blir du gravid. Så vet vi mer og mer om hva som skjer under en graviditet, hva man fører videre til barnet.

Så blir det kanskje en sårbarhet som kommer og blir ført videre til barnet og igjen videre til neste generasjon. Ikke sant? Og det er det som handler om genetikk og epigenetikk i forhold til traumer. Så det påvirker oss på så utrolig mange måter da.

Og så synes jeg det er så fint, for det kan være sånn, det jeg har gått gjennom, skal det påvirke mitt barn igjen og neste barn? Men det som med denne kunnskapen også gjør oss, er jo at det går ganske å endre, sånn at vi kan bryte den rekken med å jobbe med traumene våre. Ja.

Ja, absolutt. Og så føler jeg nå, på et vis med den kunnskapen, at man har kommet inn i en tid når det er veldig mange som ønsker å bryte det som har ført med kanskje i flere generasjoner, at nok, nok, jeg vil ikke dette her, det skal ikke videre.

Hvor går han for å hjelpe henne? Det går til en psykologspesialist, men kan han jobbe med seg selv på egen hånd? Har du noen gode tips der? Jeg tenker det er mye man kan gjøre selv når det gjelder traumer. Hvis man opplever at dette er noe som plager en, det første er å bli bevisst på hvordan jeg reagerer. Bli kjent med eget reaksjonsmønster.

Når er det jeg blir trigget av ting, for eksempel? Når får jeg en reaksjon på noe jeg opplever? Å kartlegge for seg selv hvor...

Hva er reaksjonsmønstret mitt? Det tenker jeg man kan gjøre selv. Jeg tenker også at man kan jobbe med det vi kaller dagliglivsfungering. Alle disse vanlige tingene som man vet er helsefremmebringende. Det å sove nok, spise sunt, få nok fysisk aktivitet. Alle disse tingene er også regulerende for oss.

Det å være nok sammen med venner, ha positive relasjoner, det vet vi er ekstremt viktig. Støttende communities, det å ha det sosiale også på plass. Så det er mye sånne ting man kan gjøre for å hjelpe seg selv. Og så er det nok vanskelig, jeg tenker det man trenger hjelp til, og der får man på en måte...

søker seg hjelp er jo for å få hjelp til å prosessere på en måte og bearbeide disse her minnene for det er kanskje vanskelig å gjøre alene men alt det andre rundt veldig mange spør meg, ja men hva er traumebehandling og så tenker man kanskje at traumebehandling er kun det her å bearbeide disse minnene det er en bit av det

Traumebehandling handler også om å forstå symptomene sine, forstå hva man sliter med, det vi kaller for psykoedukasjon. Traumebehandling handler også om mestringsferdigheter, å få hverdagen til å gå rundt. Det jeg snakker om struktur, søvn, takle, trigger. Traumebehandling handler om regulering, å regulere egne følelser, å regulere seg selv.

Og så er det den der bearbeidingsbiten med eksponering og gå gjennom hendelsen og få satt det litt på plass. Det er en bit av det. Og så er det jo også spennende at hjernen er nevroplastisk. Den kan trene opp nye reaksjonsmønster. Det er der du sier å være oppmerksom på. Ok, nå ble jeg redd. Hva er dette? Nei, her er jeg nå. Jeg er jo trygg. Hvorfor reagerer jeg på dette? Hvorfor?

Og så er det der at vi kan trene opp til at denne situasjonen nå i dag, i det livet jeg lever i nå, det er ikke fare for meg. Og det er også for å se mange, og for første gang jeg lærte det, at hvis man opplever tøffe ting tidligere i livet, så kan man reagere for tilsvarende situasjoner senere i livet. Og det å forstå det at den reaksjonen jeg har i dag baserer seg på hva jeg har opplevd før.

Det tror jeg er så viktig for folk å vite at vi har en sånn mekanisme egentlig for å beskytte oss for at siste gang du følte det sånn, så var du i reell fare. Opps, opps, fulle meg nå, er du i fare nå også? Det er jo en læringsrespons på mange måter, ikke sant? Ja. Og hvorfor har vi denne her reaksjonen?

Vil du fortelle litt om det? For mange er det å forstå hvorfor vi reagerer på ting senere enn en situasjon som har vært et traume. Med hva hensikt? Og hvordan kan vi på en måte omstrukturere reaksjonen? Har du noen tips der?

Det er det første som går på hvorfor det skjer. Da får jeg lyst til å trekke inn det her med toleransevinduet. Vi har snakket om dette med fight og fly og freeze.

Men det er også en sånn modell som heter toleransevinduet, som jeg synes er utrolig god, og egentlig jo mer jeg jobber som psykolog, så går jeg mer tilbake til basic. Det er det jeg sitter og kjenner veldig ofte på, at man kan forklare ting med kompleksmodeller og sånn, men det er noe med å gå litt tilbake til basic, og derfor er jeg veldig opptatt av dette med stressresponssystemet vårt, og dette med toleransevinduet, for jeg synes det forklarer så godt reaksjoner da. Ja.

Og de som ikke vet hva toleransevinduet er, jeg tenker, sjekk det ut. Google litt. Du vil kunne løse informasjon. Men man ser... Vil du forklare det litt kort? Ja, jeg kan ta det veldig kort. For nå blir folk nysgjerrige. En liten sånn klikk-date der. Toleransevinduet er en...

Det er en universell modell som gjelder egentlig alt. Den er ikke laget nødvendigvis for traumer, men den er laget universellt for oss alle som forklarer hvordan stresssystemet vårt kan fungere. Og innenfor toleransevindet vårt, da fungerer vi greit, da er det balanse.

Vi har alle dette toleransevinduet, men når vi detter utenfor, hvis vi detter over, da kaller vi det en overaktivering. Det er der denne fight- eller flight-responsen kikker inn. Det er den vi ser der oppe, og da blir man overaktivert, man stresser seg,

Da får man angst, da kan man bli sinnet, da kan man bli utagerende, da er man utenfor toleransevinduet. Beredskaps- eller alarmberedskapsmodus. Ikke sant? Mens motsatt, når man er under toleransevinduet, så går man mer i denne frysreaksjonen.

Hvor man blir kanskje mer deprimert, ting går litt saktere, man er litt mer i en sånn underaktivering. Ofte er den følelsen litt apatisk, eller ikke i kontakt med følelsene sine, ser jeg ofte. Avkoblet, liksom. Og så er det noe med at når man da opplever...

gjenta til traumer for eksempel da, så kan dette toleransevinduet bli mye smalere for man tåler det mindre og mindre og da hvis det kommer en eller annen trigge, et eller annet som mindre enn det som skjedde, så måtte detter du fortere ut av dette toleransevinduet da

og det er derfor dette her vi snakker om trevnebehandling eller hvordan vi håndterer symptomer reaksjoner jo mer man på en måte øver på det å tolerere triggeret være klar over triggerene sine vite hva reaksjonsmønsterne er

Da kan man være med på å øke toleransevinduet sitt igjen. Og det er da dette her med neuroplastisitet kommer inn, tenker jeg. Det er å lage nye baner i hjernen. Jo mer man øver på en ting, jo bedre blir det, eller jo enklere blir det. Og dette er igjen med på å øke toleransevinduet for hva vi tåler.

Ja, og så når vi har vært igjennom mye vanskelig, så det der smale toleransevinduet, for det er så raskt at nervesystemet gjør en varslefare, fordi at en varslefare er basert på egenopplevde opplevelser.

Og det er jo på en måte en falsk alarm som går av, fordi det er noe gjenkjennbart til noe gammelt. Og da vil første steget være å, oi, hva var det som skjedde nå? Hva handler dette om? Er det en reell fare, eller er det det jeg kaller ekko fra fortiden? Er det dette gamle som kommer nå igjen og på en måte drar meg tilbake? Og så er det det å kunne puste litt i det. Hva er det til plassere det? Forholdes dette til det?

og så flytter fokus og går videre. Og jeg synes det er så fint du sier det, at man flytter fokus, for ofte tenker vi sånn, jeg kjenner ikke, men vi skal jo kjenne etterfor og gjenkjenne hva er dette her for noe, og så bytter fokus. Ikke sant, og det handler jo om å bli bevisst det, og akseptere det, ikke sant, og kunne klare å, ja, jeg vet hva det er, det er dette her, det er ikke noe å være redd for nå i dag, dette er det gamle, ikke sant,

Dette må jeg bare akseptere. Jeg må godt kjenne på det. Og så kan man velge å gå videre. Flytte fokus. Ja, og gjøre noe som er godt for en. Og så er det litt sånn en ting som undrer meg over. Fordi at vi har jo den responsen på sent, gjerne feit, fleit, kom deg vekk fra det som er fare. Men så ligger det jo noe i menneskeheten da med at

For eksempel hvis en har hatt en fars alkoholiker og opplevd mye vanskeligheter med det, så kan det være en større tendens til at vi velger en partner med kanskje de samme personlighetstrekkene. Der burde jo alarmen gått og seg styr under. Hva er det som gjør at vi...

kan ende opp med å søke det samme som egentlig kan være traumatisk for oss. Ja, og det er et paradoks man ikke helt skjønner, ikke sant? Det er vanskelig å forstå. Men jeg tenker ofte at det for den det gjelder er kanskje trygt.

at det for dem er ikke nødvendigvis fare men det er mer forutsigbart det vet man hva er det er gjenkjennbart og det er jo det samme når jeg har jobbet i politiet så ser man jo også det at kvinner som har vært i voldelige forhold finner jo nye

som også er voldelig, ikke sant? Og så er det noe med å skjønne at det å oppleve traume gjør noe med en på en måte som det gjør noe med selvverdet vårt, ikke sant? Med egenverdien, med at man føler seg ikke verdt noen ting. Så det da å gå inn i et nytt forhold som da viser seg å igjen være voldelig, det blir på en måte bare en bekreftelse på at ja, men jeg er jo ikke verdt noen ting, dette er jo bare det jeg er.

Eller det er jo bare sånn er det. Jeg er en sånn person som står i det. Så det gjentar seg da. Ja, det undrer jeg meg sånn over. Og så tenker jeg at hvis en ønsker å endre det mønsteret da for at han vil ha et bedre liv og kanskje som dette eksempelet velge en bedre partner.

Så handler det jo om å jobbe med seg selv og gjenkjenne hva trenger jeg og hva er godt for meg. Og kanskje gjøre et lite oppruttingsarbeid og styrkende arbeid for å kunne klare å ta bedre valg. Ja, og jeg tenker det handler, ikke sant, det er noe med, og da er vi igjen i C22-traumen, ikke sant, som påvirker også selvbildet vårt, ikke sant? Ja.

Og selvtilliten vår, relasjonene våre, hvis ikke man har opplevd noen gode relasjoner, hvordan skal man vite hva en god relasjon er? For gjennomkjennende er det ikke det heller på et vis. Nei, man søker seg for det. Ja, og hvis det er annerledes enn det vi har vært oppe i, så kan jo det kjennes uttrykt ut til og med. Ja.

Det er det ene ting jeg også undrer meg litt over, det er jo for eksempel som barn, hvis en har hatt en utrygg oppvekst, hvorfor er det så vanskelig å kutte ut familie som ikke gjør en godt, at en måtte søke kjærlighet igjen og igjen, at vi måtte tro faste til de som er familie, har du noen tenker rundt det?

Ja, det har jeg tenkt mye på. Veldig mange som kommer til meg og søker behandling, strever jo med dette med relasjoner i familie som har skadet dem.

Jeg tror det er så grunnleggende biologisk at vi søker denne anerkjennelsen, denne forsvonningen, vi venter på denne unnskyldningen, denne reparasjonen fra foreldrene våre. Jeg tror det er så grunnleggende, det er så biologisk at man gjør det. Og det å bryte er ekstremt vanskelig.

Og de som gjør det, de også strever jo med det at de har brutt. Det er ikke sånn at, yes, nå fikk jeg endelig brutt med dem. Da går de også med reaksjoner på det. Etter de har brutt ut, ikke sant? Og så er det litt som du sier, biologisk, et eller annet sånn evolusjonsmessig for at vi skal overleve som mennesker, så har det vært noe nødvendig med at vi skal være veldig tillitsfulle og

holde oss med stammen vår da, eller ja. Og man kan se evolusjonert på det, ikke sant? Ja. Det er, man går ikke imot familie, liksom. Holde oss til flokken. Og helt alene så vil vi kanskje aldri klare det, sånn at det er nødvendig at vi er sånn for å holde oss til flokk for å overleve. Og det, jeg får noen sånne assosiasjoner til tiden min på barnhuset, ikke sant? At

For da satt jo jeg i jobben min, var jo tilrettelegge for avhør, og jeg var en av de som satt og så på avhørene av barn som skulle fortelle om vold eller overgrep. Og det å få barn til å fortelle at de har vært utsatt for vold, for eksempel, fra foreldre, det sitter jo så langt inne. For de vet jo det at hvis jeg forteller at mamma eller pappa slår meg, så kan den til jeg...

i et redskapshjem eller et fosterhjem etter hvert. Og det gjør jo ikke barn. De er jo ekstremt lojale. Til tross for at de opplever vonde ting. Ja, da ligger det noe sånn kraftfullt medfødt med oss med at vi har den enorme trofastheten på et vis. Det forundrer meg. Ja, for det at

Skulle jo trodd at når vi er født at nummer en er at vi skal sørge for vår egen overlevelse, og hvis vi er i utrygge forhold at det burde jo vært lettere for oss å kunne snakke om det, og så er det ikke det. Men det er da bare også å kunne ankjenne at sånn er det. Og det tenker jeg også for en del som da opplevde ting og forstod hvorfor.

For jeg tror kanskje mange sitter igjen med, hvorfor sa jeg ikke noe før? Hvorfor gjorde jeg ikke noe? Eller hvis en har sett at søsken har gått igjennom noe og vært i familie

Så vågen å gi beskjed, og det er så sterke krefter i det, og rent biologisk har det en hensikt som kan forklare hvorfor han har tatt det valget. Og det er noe jeg jobber mye med med de som kommer til meg. Er det ønskelig å bryte ut av dette destruktive forholdet?

For mange er det ikke det å bryte helt kontakt som er målet, men det er å redusere kontakt for eksempel, begrense det til det minimum, og kunne leve med det. Vi snakket om det tunge ting og det viktige.

Sånn umiddelbart hvis en tenker et akutt traume da, hva er det beste å gjøre sånn i ytterkant? Rett etter hvis man har opplevd noe, så kommer det veldig an på hva slags traume da, ikke sant? Fordi noen traumer blir jo veldig kollektive, ikke sant? Når for eksempel var skytingen i Oslo...

så er det jo mer akseptert å ha reaksjoner at man ble redd man søker kollektiv støtte men skjer det et seksuelt overgrep av en av foreldrene dine eller en søsken så får man ikke den samme støtten så det kommer veldig an på hva slags traume det er men er det et traume som man kan snakke om da?

som det er mer rom for å snakke om, så er det noe med å søke støtte, søke folk. Jeg har nettopp meldt meg til kommunalt krisetime i min kommune, så dette er jo noe jeg skal jobbe en del med. Å, så god du er. Og det å møte folk i krisen, da handler det jo om å være sammen. Da handler det jo om å kjenne det man kjenner. Ja.

Ja, og trygge rammer og trygge forhold, slik at han tåler å klare å takle de vonde følelsene. Og søke mest mulig trygghet, for det der å restituere eller reparere i et fortsatt utrygge rammer, det tenker jeg nesten er en for heftig jobb.

Ikke sant? Og det er jo det som er helt forferdelig å tenke på i forhold til barn som opplever vold eller overgrep. De har ikke, etter noe sånn skjer, så får jo ikke de noe repareringsarbeid. Og det er jo det vi kaller for utviklingstraumer, ikke sant? Det at man opplever traumer, men ikke får reparert det. Og ikke har noe støtte, ikke noe reguleringsstøtte, så det er liksom fravær av to ting. Jeg pleier å si «dobbelt æsj».

At det er både traumer, men også ikke mangel på støttepersoner rundt som kan regulere. Så det kommer litt an på traume, hva man har mulighet til. Er det noe annet du tenker er viktig å snakke om når det gjelder dette? Masse. Ja, jeg vet det. Og du kan jo så mye. Jeg kan spørre, hva er det som går igjen mest av traume?

av det folk strever med? Vi har jo ikke vært inne på det heller, men som psykolog kommer jeg meg ikke unna det med diagnoser, for eksempel. Når det gjelder traumer, så kan det utløse veldig mye forskjellige diagnoser. Det er ikke sånn at

Det er kanskje det vi tenker, at traumer er like PTSD, posttraumatisk stressstilse, men det er ikke tilfelle. Traumer kan føre til mange ulike diagnoser, men jeg jobber veldig mye med PTSD. Det er jo det som ofte kommer til meg, er jo mennesker som strever med posttraumatisk stressstilse, og jeg tror det mange strever med,

er selvfølgelig disse ekkene fra fortiden, disse bildene, disse videoene, disse flashbacksene som er så utrolig plagsomme, og det er derfor de søker seg hjelp, for å få hjelp til å få bearbeidet og plassert. Men mye handler også om å få en forståelse da, for hva er det som har skjedd, og det å kunne sette ting i en kontekst og sette det i et slags narrativ da.

Å kunne se tilbake på livet sitt, på hva er det som har skjedd, og hvorfor strever jeg så i dag. Noen strever for eksempel i parforhold, at det er det det handler om. For de har blitt sviktet så mye som barn, at de strever veldig i partnerskap i dag, med reaksjonsmønster for eksempel. Så det er det som fascinerer meg med traumer, at det kan få så utrolig ulike konsekvenser. Ja.

Ja, og for noen kan det gå igjennom veldig vanskelige ting, men likevel ikke være så preget av det. Mens hos andre kan det være

ja, preger hele livet nesten så det er veldig stor forskjell og så er det noe med hvorfor er det noen klarer seg bedre enn andre da hvis man kan ta det spørsmålet og det kommer veldig igjen på flokken hvem man har rundt seg hvem er det som hjelper en hvem er det som støtter hadde man en person hadde man noen, hadde man ingen det vet vi en del om da manglen på sosial støtte i møte med traume

Ja, han har jo litt den der historien at det var den ene læreren som så meg som gjorde at jeg holdt ut mobbingen på skolen. Ja, at en trenger omsorgspersoner. Ja, og så trenger man fritidsklubben som legges ned overalt. Man trenger idrettsforeninger. Man trenger på en måte noe annet utenfor hjemmet også.

Da snakker vi jo forebyggende helsearbeid. Hvordan er det man kan skape arener for å få den støtta? Ja, og det er viktig. Det er ikke sånne ting man tenker på, men jeg tenker det er utrolig viktig å ha disse støttearenaene rundt omkring. Ja, og derfor er jeg tilbake til det foreldremøte jeg var på i går, så jeg tenkte at skal jeg ha en femåring på bunnen og snakke om

få vite om at det er noen som utøver overgrep. Jeg kjente jo at jeg fikk en litt sånn urolig følelse i meg at jeg vil ikke at han skal vite om at sånn finnes en gang. Samtidig da når det tallet var så høyt så er det sånn ok, men dette handler...

stole på at det blir fremlagt i en fin måte som gjør tilpasset til femåringer da men så viktig da at vi som samfunn klarer å ha omsorg og egentlig sette i system til å fange opp sånne ting ikke sant, og så er det noe med hva kan man enkelt gjøre hvis det er et barn som ikke møter i bursdagsselskap hva handler det om da? handler det om fattigdom? kan man kutte ut å ha bursdagsgaver?

Kan man komme med en tegning? Er ikke det greit nok? Jo. Trenger vi disse her plastikkabene? Hvordan skaper et inkluderende samfunn? Fordi det er barn som ikke kommer i bursdag fordi foreldre ikke har råd til å sende dem i bursdag. Og da mister man denne sosiale greia. Da mister man på en måte det støtteapparatet. Ja, og

Sånn som jeg måtte tolke litt hen da, at vi tåler kanskje mer å stå og ha opplevd vanskelige ting når vi også har trygghet i flokken da. Og er ikke det fint at vi også er sånn? Jo.

Ja, og så er det, som alltid så ender jeg opp med å ha kjempe mange spørsmål, men så synes jeg det er så viktig, og derfor holder jeg det til en time, for det er mye å absorbere og ta inn informasjon, og det skal vi også få mulighet til å reflektere litt etterpå. Så jeg synes dette var veldig fint.

Så pleier jeg å avslutte med om du har tre helsetips da? Ja, nå har jeg tenkt. Nå var vi jo litt inne på det, men det første jeg vil si da er jo, når du kommer til traumer, mitt number one tips er jo da å søke støtte.

Ikke null om å søke støtt fra mennesker du stoler på, enten det er venner, familiemedlemmer eller profesjonelle hjelpere, som terapeuter eller rådgivere. Ha noen å snakke med. Å få støtte er en viktig del av det å tilhele fra traumer, tenker jeg. Nummer to, og det snakker vi ikke nok om, men det er å praktisere selvomsorg.

finne måter å ta vare på seg selv på enten det er å ta et varmt bad lese en god bok gå en tur i naturen meditere lytte til musikk eller gjøre noe annet som gir deg glede eller avslappning finne ut hva som fungerer for deg for det kan være veldig forskjellig fra menneske til menneske og prioritere det i hverdagen det tenker jeg også er utrolig viktig i forhold til det å tilhele fra traumer men egentlig generelt i livet det vil jeg si

Og nummer tre som jeg valgte ut var det å uttrykke følelser. Jeg tenker det er alfa og omega i alt psykisk helse. Det å finne måter å uttrykke og bearbeide følelser på. Det kan være å snakke med en venn, det kan være å skrive i en dagbok, tegne, male, delta i terapi.

Et eller annet som gjør at man kan uttrykke det man kjenner på, så ikke det lagrer seg. Det tenker jeg er utrolig viktig. Å gi seg lov til å føle og uttrykke. Sette tid til det. Det var tre fine og veldig gode tips, uansett for hvordan vi har hatt det og har det, men spesielt viktig opp mot det vi snakker om i forhold til traumer.

Så tusen takk at du hadde lyst å sette tid til denne samtalen. Det er det en stor pris på. Og så håper jeg nå at du som lytter har lært litt, og som jeg sa at dette her er til nytte for alle. Og så er det så viktig at vi som mennesker er litt oppmerksomme og viser omsorg for hverandre.

og ta vare på flokkene og kanskje ut via flokken også, slik at vi enda flere kan få gode liv og trygge liv. Tusen takk, Marion, og så takk jeg til deg som har lyttet. Hei igjen! Jeg vil tipse om at jeg søndag 8. oktober skal holde workshop om vagus på pulskuren.no. Der får du kunnskap og verktøy som styrker kroppens evne til selvhelbredelse.

Pulskuren.no er i regi av lege Torkel Færø som har skrevet den populære bestselleren av en bok, Pulskuren. Og i løpet av høsten arrangeres det flere workshops med dyktige foredragsholdere innen ulike temaer. Jeg kan blant annet nevne trening, stressbalanse, intermittent living og mindfulness.

Og jeg skal som sagt holde workshop om Vagus, som er kroppens superheld som bekjemper stress, inflammasjon og sykdom.