99. Energigaranti: Fra utmattelse til overskudd ved å bygge opp energigrunnmuren basert på 8 livsområder I Mia Keyser
Mia Keyser, helsecoach og forfatter av boken "Energigaranti", gjester Helsetipspodden for å snakke om sin metode for å bygge opp energien basert på åtte livsområder. Hun deler sin historie om å bli syk med ME og hvordan hun fant veien tilbake til overskudd. Podcasten fokuserer på å balansere ulike aspekter av livet for å oppnå bedre velvære.
04:23
En person deler hvordan hun opplevde alvorlig sykdom, utmattelse og de utfordringene som følger med å komme seg tilbake.
15:08
For å komme seg etter sykdom er det essensielt å bygge en helhetlig energi gjennom balanse i livsområdene våre.
20:29
Viktigheten av riktig veiledning og små endringer for bedre helse, tilpasset vår travle hverdag og personlige utfordringer.
31:25
Meditasjon og små pauser kan hjelpe oss å håndtere stress og fremme helse i en travel hverdag.
41:26
Vi må balansere vår hverdag mellom prestasjon og restitusjon, og ha et avslappet forhold til mat for bedre velvære.
Transkript
Nevnt i episoden
Mia Keyser
Helsecoach, jurist, foredragsholder og forfatter av boken "Energigaranti". Hun er gjest i podkasten.
Energigaranti
Mias bestselgende bok om å bygge opp et stabilt fundament for egen energi.
ME
Kronisk utmattelsessyndrom, Mias diagnose. Diskutert som årsak til hennes utmattelse.
Recharge Health
Annonsør for podkasten, selger rødlysterapi-apparatet Flexbeam.
Flexbeam
Rødlysterapi-apparat fra Recharge Health, presentert som et verktøy for bedre helse.
Anette Løno
Vert for Helsetipspodden.
Helsetipspodden
Podcastens navn, der Mia Keyser er gjest.
Oslo
Mia Keyser jobbet tidligere i Oslo.
Mysha
Mia Keyser tar meditasjonslærerutdanning hos Mysha.
Erling Braut Haaland
Nevnt som et positivt eksempel på bruk av meditasjon.
UiO
Universitetet i Oslo, hvor Mia Keyser tok italienskkurs.
Verdens helseorganisasjon
Nevnt for sin definisjon av god helse.
Deltakere
Host
Anette Løno
Guest
Mia Keyser
Sponsorer
Recharge Health
Poeng
I gjennomsnitt selges det åtte eksemplarer av hver bok som utgis i Norge (unntatt bestselgere).
Et sjokkerende tall som illustrerer hvor vanskelig det er å lykkes som forfatter.
Å gå hjem og hvile er ikke nok for å bli frisk fra ME eller lignende tilstander. Man trenger også å vite hvordan man skal hvile og regenerere nervesystemet.
Viktig poeng som understreker behovet for kunnskap og veiledning ved utbrenthet og langvarig sykdom.
Selvbildet vårt er tett knyttet til prestasjoner, men vår verdi som menneske ligger i at vi er gode nok som vi er.
Inspirerende budskap om å finne verdien i seg selv uavhengig av prestasjoner.
Vi er ikke skapt for å leve i en verden med konstant tilgang til informasjon og inntrykk 24/7. Vi trenger pauser og ro for å restituere.
Et viktig poeng om viktigheten av å balansere en hektisk hverdag med tid for hvile og ro.
Påstander
Mia Keisers metode, «Energi-grunnmuren», er en effektiv måte å bygge opp et stabilt fundament for egen energi.
Dette er en påstand basert på Mia Keisers erfaringer og de positive tilbakemeldingene hun har fått fra andre som har brukt metoden.
Meditasjon er et effektivt verktøy for å redusere stress og forbedre helsen.
En påstand støttet av økende forskning og erfaringer fra mange som bruker meditasjon som et verktøy for velvære.
Å fokusere på hva vi spiser mest av, og å velge mer næringsrik mat, kan ha en større positiv effekt på helsen enn å kutte ut små mengder av usunn mat.
Enkle endringer i kostholdet kan ha en stor positiv effekt på helsen.
Lignende
Laster
Episodens annonsør er det norske firma Recharge Health som står bak rødlysterapi-apparatet Flexbeam. Flexbeam bruker en kombinasjon av rødt og nærenforratt lys for å hjelpe kroppen å helbrede seg selv på en naturlig måte. Enten du ønsker raskere restitusjon, naturlig smertelindring eller mer energi i hverdagen, kan Flexbeam være noe for deg. For meg har Flexbeam blitt et viktig verktøy for å holde meg i form og ta vare på kroppen og velvære mitt.
Noe annet jeg setter pris på er at den er bærbar og enkel å ta med seg overalt. Du kan bruke den på hvilken helst del av kroppen som trenger litt ekstra behandling. Jeg anbefaler den på det varmeste til alle som er opptatt av helsen sin. Du får alltid rabatt med koden helseipspodden, og frem til 17. mai får du spesialrabatt på 20%.
Hei og velkommen til Helstipspodden. Jeg heter Anette Løno og dette er podkasten for deg som søker kunnskap og inspirasjon til hvordan du kan leve et friskere liv med mer balanse, glede og kraft. Dagens gjest er Mia Keiser. Hun er jurist og har tidligere jobbet som advokatfullmektig i et forretningsadvokatfirma i Oslo.
I dag er hun superaktuell med den bestselgende boken «Energigaranti. Fra utmettelse til overskudd. En steg for steg guide til hvordan man kan bygge opp et stabilt fundament for egen energi». Mia har selv kjent på kroppen, hva det vil si å være utmattet. Etter å ha fått kjøstesyken og senere diagnosen er med, starter hun en lang reise for å finne veien tilbake til overskudd.
Gjennom åtte år har hun utforsket og testet ulike verktøy for å gjenvende energien. Og i denne prosessen har hun også utdannet seg til helsecoach og utviklet metoden Energi-grunnmuren. Jeg synes det er utrolig inspirerende hvordan Mia nå bruker sin dyreskjøpt erfaring og tilegnet kunnskap for å hjelpe andre som står i det samme. Og i dag deler hun dette videre gjennom foredrag og kurs med fokus på konkrete og anvendelige verktøy.
Hun brenner for å gjøre helsefremmende tiltak tilgjengelig for alle, enten det er på arbeidsplassen, i organisasjoner, på skole eller i barnehage. Og dette engasjementet kjenner jeg meg veldig igjen i og heier stor på. Så nå gleder jeg meg til å lære om energigrundmuren, og jeg er også nysgjerrig på hvordan Mia har det i dag, og hva hun gjør for å ha et godt liv. Velkommen til helsetipspraten, Mia!
Tusen takk, så stas å få lov til å komme hit. Å, vet du hva, jeg gratulerer så mye med boken. Tenk at den liksom kommer rett inn på bestsellerlistene. Ja, vet du hva, det er jo en drøm som har gått i oppfyllelse. Det er så stas, hvem hadde trodd det, på en måte? Nei, og det er jo nesten sånn jeg tenker at når en er førstegangsforfatter, så er det gjerne...
Han har lov liksom å drømme om at han skal se litt og sånn på de listene, men så er det jo enormt mange bøger som er til salgs. Og så leste jeg at i gjennomsnitt av alle bøger som blir gitt ut i bokhandel, så er sett vekk for bestsellerne, så gjennomsnitts antall som blir solgt er åtte eksemplarer per bok. Er det sant? Som er jo helt hinsides. Ja, ja.
Jeg er glad jeg ikke visste det før jeg ga det til deg. For da hadde jeg nok vært et nervebrak. Ja, jeg tenker at i det minste skal jeg klare å selge mer enn åtte. Og så hvis ikke skal jeg kjøpe de selv. Og tvinge alle i familie og venner. Ja, ja. Og så får meg at faren kommer hjem og kjøper det for at jeg skal nå over det tallet. Så den er den egne greia. Ja, det har pappa gjort også. Men du, Mia. Ja.
Først og fremst går jeg lei meg for å høre at du har vært så syk, og at det endte med å gå så langt at du får diagnosen ME, som for mange gjør at de aldri klarer å komme tilbake igjen. Jeg har hatt episode om det før også. Det jeg blir litt uskjerrig i er hva som skjedde i forkant, og
Hvor fant du den der drivkraften i å prøve å finne ut av hvordan du skulle bli bedre? Men vi kan starte med, hva skjedde? Hva gjorde at du ble så syk? Hva tenker du rundt det? For meg så var det litt sånn at det kom som lyn fra klar himmel, følte jeg der og da. Og når jeg ser tilbake så skjønner jeg at det var jo ikke helt sånn det var. Det var nok mange ting som foranledd gikk det.
Men det som gjorde at det smalt og at det brøt ut, var nok at jeg hadde en skissepsykininfeksjon om sommeren. Og så visste jeg ikke at det var det det var. Jeg var langt ned i advokatformektet i jobben min, og hadde ikke tid til å stoppe opp og tenke å gå til legen eller noe som helst. Jeg trodde det var influensa, og løste det som jeg pleier ved å bare pushe gjennom, overse symptomer, trene det vekk.
Jeg prøvde alt, og så klarte jeg det ganske lenge. Jeg klarte det i tre måneder, helt til jeg en morgen rett og slett ikke kom opp av senga. Da bare smalte fullstendig. Jeg skjønte ikke hva som skjedde i det hele tatt. Jeg husker jeg lå...
Jeg lå i sengen og klarte ikke å åpne øynene, og klarte liksom ikke å bevege på armer og ben. Jeg klarte ikke å tenke, jeg klarte så vidt å puste på en måte. Det var veldig, veldig rart. Jeg skjønte ikke hva som skjedde, for jeg var jo ikke syk da. Da hadde jo den infeksjonen på en måte gått over, men så hadde jeg ikke feber, og jeg var ikke forskjølet. Det var bare at kroppen sa stopp, rett og slett.
Var du ikke redd? Jeg var kjemperedd. Vi lurte på hva som skjedde. Skal jeg dø nå? Hva er det som foregår? Det var heller ingen som visste hva som foregikk.
Fordi når man tenker på at man går på en smell, eller blir utmattet, eller utbrent, eller hva man nå blir, så tenker man jo at man er sliten. Man tenker ikke at man blir så fysisk dårlig, og at kroppen bokstavlig talt ikke fungerer lenger. Så det var veldig mye frykt, og forvirring, og fortvilse, og alt på en gang, fordi dette vedvarte jo.
Jeg var hos legen etter en mandag selvfølgelig, og han var litt sånn, alt du gjør, det er ikke så rart at du har gått på en smell nå. Så nå får du hvile i et par uker, og så er det nok fint igjen.
Så gikk det et par uker, og så var jeg bare verre, og så ble jeg sykemeldt av frem til jul, og så var jeg fortsatt bare verre, og så fortsatte da, helt til sommeren, helt til året etter, året etter der igjen, og det gikk bare nedover.
Og når jeg ser tilbake også, så ser jeg jo at jeg hadde et veldig hektisk liv. Jeg elsket livet. Jeg hadde det kjempefint. Jeg har liksom alltid elsket å være aktiv, være sosial, spilt håndball, reist jordene rundt, elsket skolen.
Jeg elsket studielivet, og elsket å begynne å jobbe. Jeg synes det var kjempegøy. Og elsket det presset som var der egentlig. At du måtte fakturere, at du måtte ut og krangle med disse voksne mennene. At du skulle vinne saker. Det var kjempegøy. Men det var mye.
Så jeg hadde nok lenge brukt mye mer energi enn jeg hadde, enn jeg klarte å fylle på, er vel mer riktig å si kanskje. Så når den infeksjonen kom, så var det nok ikke så mye igjen å kjempe med. Så det er nok en helhet i dette her. Ja, det må ha vært skikkelig tøft. Og så er det jo, akkurat i med skjøssyk, og så er det ikke alltid at
Hvis en går til legen og forteller hva symptomer han har, at han faktisk har tatt en blodprøve for å se om det er noe antistoffer. Sånn at det er gjerne noe som blir oppdaget veldig langt ut i forløpet. Og så min erfaring er at det ofte ikke blir tatt på alvor. Og jeg skulle ønske at akkurat det med kystsyke, for vi vet at det kan hos en del...
forårsager at de blir syk veldig lenge etterpå at det ikke blir tatt mer på alvor. Og så vet jeg også at det finnes noen data som viser til at hvis du får kystsyk og tar det med ro mens den står på, så er det mye større sjans for at du ikke blir syk etterpå. Ja, det er helt riktig. Det mangler noe vesentlig der som ikke blir tatt på alvor. Ja.
Og det er jo i dag også hvor vi har covid og long covid og flere og flere som blir liggende lenge av vanlige influensa. Og det er jo, kyssesyken er noe eget ved, for der er det mange av oss som har gått på den samme erfaringen. Men jeg synes at jeg hører om flere og flere som får samme reaksjon etter disse andre virusinfeksjonene. Og det er jo bare flere og flere og flere unge som blir syke på grunn av dette og som ikke
Ikke kommer seg tilbake igjen på mange år, kanskje aldri. Så det å flytte litt fokus over på det, både for oss selv, men også i helsevesenet, og ta det på alvor, og ikke bare forvente at når legen sier at gå hjem og hvil, og så når du føler deg bedre, så kan du få gå tilbake i jobben din. Det er ikke sikkert vi får til.
Når jobben presser på sin side, forventninger, vittighet, så går de fleste av oss tilbake alt for tidlig. Den perioden vi er hjemme, den hviler vi ikke uansett, fordi vi vet ikke hvordan vi skal hvile. Vi vet ikke hvordan vi skal skru av den alarmresponsen som er i kroppen, og som i hvert fall er der når man er syk.
Så jeg tror det er veldig mye vi kan gjøre, og egentlig små, små tiltak som kan ha veldig, veldig stor effekt hvis man bare sprer den innsikten og kunnskapen til de riktige personene. Ja, og så er det som du sier, en går hjem og hviler, og så legger en seg på sofaen og scroller, og jeg blir så frustrert av at vi enda holder på når vi har jobbet som terapeut i 18 år, og enda det er liksom...
De aller fleste får beskjed om uden å ha noe sånn
Gå hjem og hvile er godt, men hvordan skal man hvile? Det handler om tilstand i nervesystemet for at kroppen skal kunne klare å restituere og reparere. Så må man over i parasympatisk tilstand. Det er der man har tilgang på helbredelse. Og så gjerne ligge på sofaen og skrolle seg på nyheter som aktiverer stress. Og så orker man ikke lage mat. Så spiser man gjerne noe som er varmt opp i mikroen. Så har man heller ikke noe god næring.
Altså summen av så mye som trenger, vi trenger en større forståelse for det, og det er derfor jeg er så glad for at du skrev denne boken, fordi at de som er i denne situasjonen, og forhåpentligvis får tag i dette her raskt, for det er ikke sikkert at de får det fra legen sin,
Og så er det litt også du sier, jeg går hjem og hviler i to uker, så kommer jeg tilbake, så er det litt den der med fortvilelsen, følelse av skam, jeg er ikke god nok, for jeg har ikke klart å hvile bra nok, for å klare å være god nok for meg til to uker. Det er så mye sammen med det. Samtidig.
legge på ekstra stress som gjør at det tar i hvert fall enda lengre tid for å komme seg og det er jo på mange måter et traume det man opplever i sin egen form da men det er veldig mye emosjoner og følelser som kommer med som vi ikke vet hvordan vi skal hantere og ikke vet hvordan vi skal behandle på en måte som gjør det enda vanskeligere så når man først kommer dit
så er det så mange baller som begynner å rulle på en gang. Litt sånn som du sa, det med maten nå. Vi tar dårligere matvalg fordi vi ikke har energi, og relasjonene våre, de forsvinner kanskje litt fordi vi ikke orker å vedlikeholde dem, og kanskje vi synes det er litt sårt også å skulle fortelle venner og familie hva som skjer. Og så er det selvbildet vårt som bare forsvinner rett ut døren med...
med prestasjonene våre når vi ikke virker mer, bevegelse, vi liker jo rolig, vi beveger oss ikke, og det trenger vi jo. Mindsetet vårt, vi blir full av frykt, full av sinne, full av stress. Det er så mye på en gang. Og det er det som gjør at det er så vanskelig å komme seg opp igjen også, fordi vi tar gjerne tak i en av tingene, og tenker at det er
hvis vi bare hviler da, eller hvis vi bare spiser riktig, så kommer vi oss opp igjen. Men det å få den helheten på plass, og det å bygge seg opp helt på nytt, enten man er
syk og må bygge seg opp fra scratch eller man er frisk og jobb og bare har lyst til å stabilisere seg og få den tyngden som vi alle egentlig burde ha så er det det å få den hjelpen til å gjøre det slik at man ikke blir der slik at man ikke blir liggende nede så lenge
Og så liker jeg også at du sier at det er som et traume, for det er jo helt traumatisk å plutselig bli fratatt livet sitt, sånn som du kjenner det. Og uden å vite, blir jeg frisk noen gang, sant? Og alt det medfører
Og det at du sier at vi trenger det der i bånd, og derfor liker jeg det så enormt godt. Jeg er veldig glad i det der å bruke ord som gjør mening, og at du bruker det som en grunnemur. For det er grunnemuren i livet for at kroppene våre skal fungere. Det må på plass for at vi skal ha det godt.
Og når man da mangler fundamentet, man mangler kanskje noen påler huset skal stå på, så vil ting rase etter hvert i en eller annen form. Det er sånn kortet, hvis du tar bort ett av kortene, så raser hele. Så det hjelper ikke å ha alle de andre på plass. Nei, og så er det jo, for livet skjer jo, så...
Det at du får skjøstesyken, sant? Det er jo, du har gjerne levd livet til det fulleste. Jeg hører jo at du har hatt et liv som du elsker å ha, og likte alt godt. Men når det viruset kommer oppå der da, så er det det som gjør at alt raser. Det er det. Og det gjør at man en etter en mister disse pålene som man har da.
Og så man trenger å bygge opp igjen. Og det å gjøre det på øynene, særlig når man er syk, det er jo helt umulig. Og noe rådet man får, sånn som du snakket om i sted, er å gå hjem og hvile. Og ikke noe mer enn det. Så er det jo ikke rart. Folk ikke kommer seg opp igjen. Man aner jo ikke hvor man skal starte. Og det er så mye informasjon. Og det er mange som tilbyr hjelp nå. Men alle er...
Det er for mye som man vet hvor man skal navigere, og så synes jeg det er så mange som er så spesialisert inn på ett område, på ett av disse kortene da, eller jeg har jo den solsikken som jeg har som bilde på energigrundmulen.
Jeg kan forklare den fort. Nei, ikke fort. Forklar den grønnmuren du. For meg var den så illustrerende, fordi jeg har jo i mange, mange, mange år gått all in på en og en ting. Jeg tror jeg startet med kosthold og levde til slutt bare på kokte grønnsaker og kylling og grønnkalt matte i veldig mange år, fordi jeg trodde det var bare det jeg tålte.
Men man blir jo ikke noe bra av det. Det var jo så mye stress, så mye frykt, så mye næringsstoffer jeg manglet. Det var jo veldig energitappende. Når det ikke fungerte, så la jeg det vekk, og så gikk jeg all in på kognitiv terapi. Kan man tenke seg frisk? Nei, det kunne man jo heller ikke. Så var det bare en og en ting.
Det var ikke før jeg begynte å sette det sammen, og begynte å ta ett og ett lite steg, og lage det fundamentet at jeg begynte å bli bra, og da kom dette bildet med solsikken. Og det er at vi har disse åtte livsområdene som er i energigrunnmuren, som hver og en er et blomsterblad på solsikken, og så har du energien samlet i midten.
Og hvis alle blomsterbladene er på plass, hvis du har litt fundament på alle sammen, så vil du kunne ta den energien din og spare på den og bruke den til det du ønsker. Sånn som jo er det vi alle har lyst til, og sånn som veldig mange i dag får til i en eller annen grad.
Men hvis ett av blomsterbladene er borte, så vil jo energien sive ut der og forsvinne. Så det hjelper ikke at vi er perfekte på seks eller syv av dem, så lenge vi ikke har alle på plass. Fordi har vi en relasjon som tapper oss for energi, så vil vi på en måte ikke klare helt å bygge oss opp igjen ordentlig, eller sover vi ikke om natten.
så hjelper det ikke at vi spiser kjempebra og tenker positivt og går den turen, fordi vi vil hele tiden tappes mer enn vi klarer å fylle på.
Så det er det som gjorde at det bare løsnet for meg til slutt. At jeg skjønte at ok, jeg trenger ikke å være perfekt på noe, eller ekstrem, eller gå så hardt ut som jeg har gjort det nå. Jeg trenger bare å få et bittelite grunnlag jevnt over. Og da begynte jeg å føle meg bedre med en gang. Og det var veldig basic, veldig enkelt, men for meg helt revolusjonerende der og da. For det var det ingen som hadde fortalt meg før.
Nei, og så er jo de tingene der det er helt essensielle for at kroppene våre skal fungere. Så det er også at det er ikke selvsagt for mange, og at det er på mange måter ikke en kunnskap. Når vi snakker om det så høres det jo helt fornuftig ut. Samtidig så er det litt som mange sier, hvis jeg bare er veldig god på å trene, så er det nok. Men så hiver han en grandi i ovnen og spiser den.
så vil det tære på helse etter hvert, uansett. Og så igjen så har han ikke så mye å gå på, så når han da får et virus, så fortsetter kroppen da med, ja, det skaper for mye trøbbel, for man har ikke et immunforsvar som faktisk klarer å håndtere det viruset som gjør at vi blir friske etterpå. Og det er jo det som er, for jeg er helt enig, og så er det jo sånn...
Min drøm er jo at første rekken når man opplever sånt er jo at man går til fastlegen. Så min drøm er jo at det skal være kunnskap som hver en fastlege har. Og at de har tid nok til å sette seg ned og prate om det.
Det er det som er problemet i dag, at de har ikke den tiden, og de har ikke de ressursene. De fleste jeg har møtt på i helsevesenet mener godt og vil godt, og er ikke uenige med noe av det vi sier. Det er jo ingenting av dette som er alternativt eller kontroversielt.
Det er bare at de har ikke tid, og det forutsettes i dag at vi skal kunne alt dette selv. At samfunnet legger ikke til rette for det, fordi vi skal kunne det selv, vi skal lære det hjemme, men det gjør vi jo ikke, i hvert fall ikke de fleste av oss. Så
Det er derfor jeg har så lyst til at vi på samfunnsnivå må få dette ut, og vi må få det ut til hver og enkelt, gjennom skoler, barnehager, ut på arbeidsplassene, sånn at vi kan forebygge, sånn at når den infeksjonen kommer, eller når den smellen kommer, så har man mer å komme med, sånn at man slipper å gå inn i den langvarige sykdommen. Og også for de som allerede er der, å få fastleggende til å kunne
gi ordentlig veiledning, og ikke bare si, gjør ditt, ditt, ditt, men også vise hvordan man skal få det til i praksis, og hvordan hver og en kan klare å gjøre disse små, små endringene, fordi selv om det er veldig små ting man trenger, så er det kjempevanskelig, og det at en lege sitter og forteller deg at du må gjøre det, det gjør ikke at vi faktisk går hjem og gjør det, fordi vi har ikke nødvendigvis den sikkerheten
Den energien og villesyrken og alt det til å få til det i en hverdag hvor vi enten er travelt opptatt med jobb og barn og alt mulig rart, eller hvor vi er syke. Så det er så mange ting som gjør at det er så mange hindringer i veien for oss. Og det er ikke så mye vi trenger å gjøre for å gjøre noe med det, men det er noe. Og det er å øke bevissthet og det er å legge til rette for det da, for at vi skal kunne klare dette alle sammen.
Og det tror jeg vi kan få til. Ja, jeg også. Og så er det nesten sånn som jeg tenkte når du snakket, at kanskje de bare skulle få boka de med seg på vei ut da, sant? Ja. At det kunne vært noe. Ja, var det ikke det? Jo, alle legekontor i Norge bør ha den her liggende og bare lege. Ja.
Dette er altså tilbake til 2016, og nå er vi jo her ni år senere. Du har jo på mange måter hatt litt av en reise. Hvor fant du kunnskapen? For det ble jeg jo nysgjerrig på. Hvor begynte du å grave for å finne ut av? Har du vært noen behandlere som støttet deg i det?
Jeg har egentlig funnet ut av det meste på egenhånd. Jeg er jo jurist, så da er man jo god på å grave etter informasjon, og sile, og vekte, og prøve seg frem, og feile. Det er det jeg har gjort, egentlig. Og jeg har prøvd å feilte meg frem til noe som virker, og
nesten bare feilet disse årene, men noen ting har funket og noen ting har satt, så jeg har tatt med meg det videre. Og så har jeg lest masse, masse bøker, fordi det er
Det er jo flere og flere som retter fokus mot dette nå, og som snakker om helhetlig helse, og som snakker om viktigheten av det vi nå, du og jeg nå, sitter og snakker om. Så jeg har lest masse, masse, masse på dette, og på enkeltområdene, og gravd kjempedypt, og lest masse forskning, og det er jo så mye podcaster, og jeg har tatt masse, masse kurs, og små utendelser, blant annet helsecoachen, så jeg har jo mange små grader nå.
Så det er jo masse kunnskap, men det er det å finne den, og sile den, og bruke den, som har vært vanskelig. På et eller annet tidspunkt satt jeg jo på en måte med boken, og bare, ja, dette er det vi trenger for å bli bra. Men jeg ble ikke bra allikevel, fordi det å vite er jo ikke det samme som å gjøre. Og det er vanskelig å begynne å gjøre noe nytt.
Så da var det å finne en måte som gjorde at vi kan klare det på, gjøre disse justeringene små nok, og finne de rette verktøyene til at man klarer å gjøre denne her bitte lille justeringen i hverdagen, som gjør at vi får snudd den energistrømmen, og at vi klarer å bygge oss opp igjen. Så...
Jeg har jo snakket med masse leger og masse helsepersonell, men de har ikke tid eller ressurser, eller ikke alltid kunnskapen heller, for å hjelpe oss. Så det er noe vi må finne ut av selv akkurat nå. Jeg har jo vært veldig på, jeg har jo den ME-diagnosen,
Så for meg var det viktig å ta et valg på at, ok, jeg får ikke kuriert den. Det må noen leger og forskere til, for dette er jo ned på cellenivå. Du hadde jo en episode om det for litt siden som var kjempeinteressant. Men jeg er så tydelig at der er ikke jeg. Jeg har ikke den kompetansen, så det må noen andre ta seg av. Men hva kan jeg gjøre for å få det bedre?
Da var det det som ble målet etter hvert, ikke å bli frisk eller kurere noe som helst, men å få det bedre. Så godt jeg bare kunne her og nå, og det var da jeg siktet meg inn på energien min. Fordi vi har jo ofte så mange tilleggsymptomer og så mye vi ikke har gjort noe med, men akkurat energinivå opplevde jeg at jeg kunne påvirke hvis jeg bare gjorde disse små, små tingene.
Så det var det å sile ut den biten og akseptere at helsen er som den er. Hva kan jeg påvirke? Og hva må jeg legge vekk? Og så fint at du deler, for der kjenner jeg meg igjen selv. Og jeg vet mange, nå har jeg jo migrene, og jeg har tenkt at jeg skal bli kvitt den for alltid. Som en sånn
Jeg slutter ikke med å håpe på det, å finne en eller annen løsning på det, men når jeg også lander i hva kan jeg gjøre for å ha det godt og ha det bedre, så frislapper jeg noe energi i et mål som kanskje var umulig å oppnå, akkurat i det øyeblikket.
Så det der å bare sette et mål, jeg vil ha det bedre, så oppnår du et mål en kan klare å få til å mestre. Og kjenne at jeg har det bedre, dette kan jeg leve med. Så det synes jeg er, for da tar du ansvar for din helse og ditt velvære for å gjøre noe med det. Sett vekk fra den diagnosen, og det kan legen og spesialistene forholde seg til. Men jeg har noe for meg som er bra. Ja.
Det er så mye vi kan gjøre, selv om det er ofte vanskelig å høre fra folk, fordi da føler man at man har gjort noe feil. At grunnen til at jeg ikke har det bra nå, er fordi jeg har gjort det feil til nå. Men det er jo ikke riktig. Vi må ikke være sinte på oss selv for at vi ikke visste det vi da ikke visste. Men vi kan heller prøve å... Nå kan man jo få de verktøyene i energigaranti eller andre steder, og så kan man begynne å på en måte...
gjøre de endringene nå for man får ikke gjort det av seg selv uten at man får den hjelpen og så er det det med at livet vårt er nå det er ikke når et mål er nådd i fremtiden vi må finne en måte vi kan leve på hvor vi har det bra med en gang og at vi fortsetter å ha det bra
og det var derfor jeg har lagt litt sånn målene mine og alt dette litt vekk jeg skriver litt om det for det er lurt å ha det men ha et mer realistisk forhold til det at vi tar og gjør ting ut fra hva som gir oss glede og ut fra hva som vekker interessen vår og verdens helseorganisasjon snakker jo om god helse som at det er en tilstand av å være i fullstendig perfekt fysisk og psykisk velvære til enhver tid, men det er jo
ingen av oss som er der nei, fravær og sykdom sant, og sånn jeg ser også folk som er friske som ikke har god liv og ikke har en liv med mening og så ser jeg syke som har kjempegod liv med mye mening og mye glede ja, så det er litt sånn hvor man legger listen da ja
Og så er det jo det med disse tingene her, det er jo ikke noe revolusjonerende, det er ikke noe hokus pokus, det er noe som vi trenger alle sammen, som vi burde ha lært på skolen. Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke har et fag på skolen hvor vi lærer hvordan vi skal leve livet vårt og ta vare på oss selv, ta vare på energien vår. Vi burde jo kunne det alle sammen. Så jeg har jo hatt...
alle mulige mennesker som har testet denne metoden, blant annet idrettsutøvere som sier at ja, men dette her gjør jo jeg hver dag for å prestere i idretten min. Eller mennesker som har de hektiske jobbene som sier at ja, ja, hvis jeg liksom glipper litt på et av disse punktene her, så får ikke jeg gjort jobben min ordentlig. Så det er jo
Det er jo noe vi alle må, som vi alle trenger, som vi må få inn på skolenivå. Og jeg skal også nå jobbe for å få det inn på arbeidsplasser, slik at man kan forebygge, man kan bygge opp seg selv. For det er så unødvendig at så mange av oss går på den smelen og bare ikke får hjelp til å komme oss opp igjen. Det er liv som blir kastet bort, og det unner jeg ikke noen å oppleve. Nei, også er jeg veldig glad for...
At du får den drivkraften i med det du har stått i som har vært så krevende til at ok, dette må jo ut. Dette må jo snakkes om. Og så du sier at det handler om å gi kroppen det den er skapt for å ha i bånd for å kunne klare å fungere
og fremme bedre helse at kroppen får vilkår og groben får få lov å gjøre den jobben kroppen skal gjøre for oss, sant? Egentlig ta vare på oss. For det er jo det det egentlig handler om. Men når vi lever livet til det fulle uten å legge den grunnmuren da, så går ikke det over tid. Og da risikerer vi å få sykdom i en eller annen grad. Og det kan gi forskjellige utslag. Øhm...
Og det er jo det som er, send for det at du skriver om livsområder, send hvile, kosthold, søvn, omgivelser, relasjoner, mindset, bevegelse og selvbilde. Skal du det høre oss litt sånn overveldende ut? Skal jeg få til alt dette? Men hva legger du i det?
Det som er med disse åtta, det er jo litt overveldende når man lester det opp sånn, men det gjelder å bare ta seg tid, god, god tid. Det er ikke gjort i en håndvending dette her. Og det handler om å lage seg en ny livsstil, hvor det bare kommer inn som en naturlig del. Og det som har fungert for meg og for de som bruker metoden, er at man på hvert livsområde måtte,
Man tar en om gangen, og på hvert livsområde får man mer bevissthet på hva som egentlig ligger i hvile, og hvordan skal jeg hvile slik at jeg virkelig restituerer kroppen, slik at hvilen fungerer. Og hva skjer egentlig med kroppen når jeg ikke hviler? Da får man plutselig litt ekstra motivasjon til å gjøre det.
Og så er det den siste biten at hva kan jeg gjøre for at jeg skal få til å hvile i praksis, selv om jeg vet at det er riktig, så må jeg jo gjøre det også. Og da har jeg en del forslag på hvert av disse, hvor man skal velge seg ut en, og det holder ofte å bare innføre en liten vane på hvert av disse, og gjøre den over tid, slik at du har på en måte inkorporert den i livet ditt, fordi da følger det med så mye annet.
så om man på hvile for eksempel lærer seg en pusteteknikk eller om man gjør en kroppsskenning hver dag eller om man mediterer eller om man rett og slett bare innfører at man hver dag skal stikke hodet ut av vinduet om morgenen og ta tre dyper pust det spiller ikke så stor rolle hva man gjør bare man gjør noe for det skjer noe og det er noe med det å bare være i gang også jeg gjør noe for helsen min
Det gjør at vi kommer inn i de rette banene med en gang. Har du hatt ut for å hvile da? Lenge har det vært pust, så jeg har jobbet mye med pusten, og frisk luft, og gå i skogen. Men nå går jeg på meditasjonslærerutdanning hos Mysha,
og lærer ordentlig hvordan man mediterer, og hvordan man kan bruke det til å virkelig restituere på en god måte. Nå skjer det jo mer og mer i min hverdag. Jeg er jo i en prosess hvor jeg har gått fra å ha vært syk til å nå gjøre ting som en vanlig person. Og da gjelder det å få denne hvilen inn på en måte som er kanskje raskere enn før. Mikro-meditasjon, mikro-pauser. Så det er det jeg holder på med nå, å lære meg. Jeg er litt overrasket over hvor langt
lite hokus pokus det også er jeg tenkte det er så vanskelig jeg kommer alltid til å få til det og det er jo alternativt nei, det er ikke det det er fysiologisk, det handler om hvor skal vi rette oppmerksomheten vår jo vi skal rette den innover for å gi hjernen en pause, vår sjanse til å hente seg inn igjen sjanse til å sortere alt det vi har tatt inn av inntrykk så det er ikke noe verre enn det men det å bare få det grunnlaget igjen da
Det gjør jo at man kan komme og virkelig få nytte av det. Og så er det øving, for hvis en er veldig stresset en dag, så kan det være litt krevende å komme inn, mens man har mer balanse, så pluss kan man lette inn i en meditativ tilstand. Og jeg har jo gått på meditasjonskurs og smuset selv i mange år, og
Det var litt grunnen for at jeg lagde meditasjoner i LS-tipspodden, for plutselig var jeg sånn, åh, våg jeg det? Det er så stygg og litt skummelt å begynne å dele, og ja, jeg vet ikke hvorfor det sattes så langt inne. Og så var jeg sånn, nei, altså det der er et så enormt godt verktøy at hvis
jeg deler meditasjonen så bare til nytte for en person så er det verdt det for det er at du får den personen et verktøy for ofte i en sånn introduksjon til meditasjon så kan det være veldig fint å ha en guiding og få hjelp inn i tilstanden og det som gleder meg da er jo at ja, jeg tror det er over 60 000 avspillinger nå på de meditasjonene som viser til for litt som du sier ofte er jo litt sånn alternativt eller bla bla bla så er det sånn
Hvis folk får oppleve hvordan det kjennes ut, og det hjelper deg inn i den tilstand, og det bare kjenner på ro og tilstedeværelse i seg selv,
så er det en så fantastisk følelse. Ja. Så det må normaliseres at dette her er kanskje det beste verktøyet vi har til å hjelpe kroppen vår til å holde seg frisk. Vi må bare prioritere tiden til det. Det er helt riktig. Og det å vite at man trenger ikke å sitte i flere timer, man kan gjøre det kort. Men jeg opplever at det er mer og mer aksept i dag for meditasjon enn det var for bare ti år siden.
For jeg synes nå at min mann er advokatpartner, og der er det han og mange av hans kollegaer veldig interessert i det, og vil ha det inn på arbeidsplassen også. Åh, så gøy! Det er på vei opp og frem, og det er så bra, fordi det er virkelig noe vi trenger mer og mer, og det trenger jo barn og unge også, særlig når telefonen har kommet. For å bli, dessverre. Jeg elsker at man har tilgang på mye informasjon, men...
den skaper jo den er lag for å skape avhengighet sånn at det er viktig at vi tar de pausene, og der synes jeg også du sier til barn og unge også synes jeg det er så kult at Erling Braut Håland da setter seg ned i en sånn meditasjonstilling og er veldig sånn
For da er litt av disse her barneheltene som mange ser opp til, gjør det også lettere for andre. Nå skal jeg også meditere, for det gjør han. Sånn at det må bare normaliseres. Ja, og tenk så mye det er å si, at han gjorde det. Jeg tror virkelig det er med på å bringe dette opp og frem. Så da er det bare å
å gi de små og små verktøyene for å kunne klare det, for å kunne komme i gang. Det er det som er vanskeligst, det er jo ofte å komme i gang. Man vet jo ikke hvor man skal starte. Så jeg tror jeg virkelig tror på meditasjon, at det er noe som kan hjelpe oss alle. Vi er jo ikke skapt til å leve i den verden vi lever i nå.
Med telefoner og tilgang på inntrykk 24-7. Spøy, ja. Ultraprosessert mat, lys, det er lang. Lys. Ja. Det er så mye. Var det Audun Mischa som sa at vi får en like mye inntrykk i løpet av en dag som våre bestforeldre gjorde i løpet av et helt år? Ja, jeg tror nesten det mer jeg.
så skjønner han jo at hjernen vår får en overbelastning, det opprettholder en stresstilstand. Og så synes jeg jo også at, som nok du har opplevd, at når vi mediterer i lag, så skjer det jo, når vi i fellesskap går inn i ro, så skjer det også noe mer magisk. Så jeg håper også at en ting å meditere for seg selv,
som kan være veldig godt, men at også at de kan møtes i grupper og meditere sammen, for det er noe kraftfullt i den, altså så jeg pleier å si, det skjer noe magisk når vi aktiverer vagus sammen i fellesskap når vi kommer inn i den tilstanden og heldigvis kommer det mer erfaring og det kommer forskning på det nå
Sånn at kanskje de på advokatkontoret da har en pause midt på dagen og kanskje har en felles meditasjon til og med. Ja, og det er jo flere arbeidsplasser som gjør det nå, som erfarer at da gjør man det gjerne om morgenen da, at man starter dagen med et møte eller et gruppemøte hvor man har en meditasjon. Og da sykefraværet går ned blant de ansatte, man får økt trivsel, man får økt energi, det har...
veldig visuelle, tydelige effekter. Så jeg tror virkelig at det er noe som kommer til å komme mer og mer. Vi må bare få innsikten litt mer ut først. Ja, og hvis vi lærer det fra barnehage og skole, så vil det være naturlig å ta det med seg videre i voksenlivet, så det må inn tidlig i en form av
Jeg synes det er ikke helt deling, men det er kjempeviktig. Og så er det noe med det at barn og unge, også voksne for så vidt, vi er ofte i en stress-tress-ban som er der hele tiden.
Før så kom man jo inn i den stressresponsen når det var en sulten tiger bak deg, men nå så lever vi i den konstant hele døgnet. Og da er det så viktig å få inn ting, om det er meditasjon eller om det er noe annet, som gjør at vi bryter ut av den med jevne mellomrom. At vi hver dag, i hvert fall en gang, kanskje flere ganger om dagen, gjør noe som gjør at vi kommer over i den grønne zonen igjen, sånn at kroppen husker hvordan det er igjen.
Jeg tror det også kan være lettere for oss å gjøre, enn å hele tiden prøve å ikke komme inn i den røde solen, for der kommer vi. Så røde solene det er stress, og blå solene det er ro?
Ja, ruasoner er det sympatiske nervestesiumet vårt, det som er mer sånn fight and flight, hvor vi skal løpe for livet, og hvor alt blodet vårt går ut til armer og ben, i stedet for da å være i våre vitale organer som skal gjøre at vi fungerer som vi skal, og klarer å fordøye maten, og klarer å slappe, og klarer å tenke.
Og så er den grønne zonen, det er det parasympatiske nervessystemet vårt, som er rest and digest. Hvor vi slapper av, hvor vi har det bra, hvor hjernen gjør det den skal, hvor kroppen gjør det den skal, og hvor vi klarer å
og restituere og hente oss inn igjen også da så vi vil jo være mest mulig i den og jeg har pleidet å si nå det får litt større respons enn jeg sier det, da får du fordøyd maten din men når jeg sier at i den grønne zonen, det er også der man får blod ut til negler og til hud og til håret vårt
som gjør at vi estetisk ser annerledes ut. Så er det mange som vekker, åja, ja, det kan ikke bli penere hvis jeg klarer å holde meg i den grønne solen. Ja, man ser det fort. Ja, og litt til å finne hvor like motivasjonen hender seg hen.
Og det er jo noen som mener at i ugangspunktet, sånn evolusjonsmessig, så skal vi egentlig være mest tid i døgnet i det parasympatiske hvilesystemet, og kun kjapt ut i sympatisk, og så, ja, så du sier fight-flight fra en løve som angriper, skal jeg angripe tilbake eller flykte? Men vi er jo også sympatiske når vi er i prestasjon, i en beredskapsmodus, så vi trenger ikke være en...
Men nå lever jo de fleste av oss i hvert fall i våken tilstand hele dagen, fra vi står opp til kveld i en prestasjonsmodus. Og det blir en overbelastning for nervesystemet. Vi tåler ikke det. Vi må også være i den restitusjonsmodusen. Og derfor må vi også ta på ikke bare hvile, men også velvære. Ja.
Sånn at dette her er essensielt for at vi skal ha det bra. Ja. Og så er jo et av disse her andre livsområdene du har med, for det er at jeg vil gjerne komme inn på litt på alle, og kosthold. Hva var dine største oppdagelser der? Der har jeg lært mye, og det er kanskje der jeg har brukt mest tid.
Det som ikke tjente meg var å være veldig ekstrem og veldig perfekt. Jeg visste jo akkurat hva alt inneholdt og hva som skulle settes sammen, og jeg husker jeg veide frukten jeg skulle ha i smoothieen, så ikke det ble for mye fruktsukker, og det var jo helt...
Det ble jo helt forferdelig til slutt, fordi det gikk jo ikke, og det fungerte heller ikke. Og det var så mye stress hele tiden rundt det, og jeg hadde det jo ikke bra heller. Så for meg så var det det å ta et skritt tilbake, og få tilbake tryggheten rundt mat, og få den balansen inn som gjør at vi får i oss det vi trenger, og ikke så mye av det som ikke er bra for oss, men at vi har et mer sånn
avslappet forhold til det da og da var det, da har jeg en sånn liten ernæringsskole som er de viktigste triksene som jeg brukte og det er å komme litt tilbake
gå litt tilbake i tid og spise litt mer som oldeforeldrene våre gjorde. Spise rent og rovevarebasert og ikke så mye ultraprosessert og spise etter sesongene og fermentere mat slik at det holder seg lenger og alle disse tingene her det gjør oss godt. Det er det vi har skapt for å spise. Og så kan vi legge vekk dietter og regimer og
og alt det som gjør at vi bare stresser rundt mat. Jeg er så enig! Ja, for de samme ting kan fungere på tommekroppen på to uker, men du klarer ikke å holde på det på sikt, så du vil ikke få den energien og den nye livstiden som vi trenger.
Og tenk så mange i forhold til det med vekt som har gått på utallige ekstreme kurs og bare kanskje går ned, men det er så ekstremt at de klarer ikke å holde det, og den der selvfølelsen av å ikke få det til. Og så er det så enormt mye som kan gjøres med å spise mat som er skapt for. Ja, det er så enkelt egentlig, men det er så unaturlig for oss nå, for den maten er jo ikke den maten som er lettest tilgjengelig.
Men det handler jo også ofte om det, for min del, så var det å fokusere mer på hvilken mat jeg ville ha inn, i stedet for å kutte matvarer hele tiden. Fordi jeg skulle jo kutte sjokolade, for det var liksom min trøste-emosjonelle spising, når jeg var på mitt dårligste. Så alt handlet om å kutte den sjokoladen, men da tenker man jo bare på den sjokoladen, og så blir det...
på en måte noe som er kjempestort og kjempevanskelig, men når jeg i stedet fokuserte på å sette fram de oppkuttede grønnsakene, eller lage den suppen, eller salaten, eller smuden, så glemmer man litt den sjokoladen.
Ja, og hjernen hører ikke så godt det der ikke eller nei-ordet. Hvis jeg sier ikke sjokolade, så hører bare hjernen sjokolade, sjokolade. Så det er et godt tips, sant? Hva skal vi heller ta inn? For da kan ofte de dårlige vanene forsvinne litt vekk av seg selv, for at den har fokus på...
ok, kutter jeg opp grønnsaket og legger til rette for at jeg har noe jeg har lyst til å snekke seg på hvis jeg har behov for det så det der å styre det i den der hjernen i den der positive retningen også gjør at det ikke blir så krevende og så strengt
Ja. Så det liker jeg. Ja, og så vet vi ofte best selv hva som er godt for oss og ikke. Noen tåler ikke gluten, eller laktose, eller sukker, eller koffein. Andre tåler det helt fint. Så vi må stole på hva som fungerer for oss, og tørre å prøve, og ikke låse oss så mye i hva alle andre sier da.
Og kanskje også fokusere på det vi spiser mest av. Så hvis du spiser luft i frokost hver dag, så kanskje du skal fokusere på bakebrødsela, eller velge litt andre varianter. Eller hvis du drikker cola light, fokusere på det du har mest av, og da får du den største effekten, og så kan alle de små tingene dine, de kan kanskje bare være der. Det er kanskje ikke så farlig.
Så lenge man også fokuserer på dette med variasjon, prøver å få inn litt forskjellig når det gjelder grunnsaker, så tenk farger. Bare prøv å spise i løpet av en uke. Spis regnbun. Ikke så opptatt av om du får i deg for mye av det ene eller det ene. Bare få i deg litt av alt. Så er mye gjort. Bare der. Det er bare sånne enkle, enkle triks.
og prøve å få tilbake gleden altså hva liker du å spise og liker du ikke grønnkål så trenger du ikke å spise grønnkål liker du ikke å lage mat så trenger du ikke å lage kompliserte retter men prøv å kjenne litt på hva synes du er gøy å gjøre hva synes du er godt å spise og så finne fram den gleden fordi vi må ha den gleden og den interessen for å kunne holde på det og det er jo det vi vil, vi vil jo holde på det over tid
Ja, og når det blir så strengt, så er det jo et stressor også. Så det er fint at du sier, og så litt sånn som du sier, hvis han har lest en studie, at grønnkål er kjempebra, hvis du ikke liker det, da er det ikke spist til da. Fy noe annet som du liker. Og litt så du også sier lutt, for jeg har også hatt mange som har kommet til behandling hos meg som har sagt, jeg reagerer på gluten, men legen sier jeg tåler det, så derfor spiser jeg det.
Hvis du kjenner at hver gang du får i deg gluten at du føler deg uvel og blir oppblåst, så har allerede kroppen gitt beskjed at det ikke er så godt for deg. Det å øve seg på å kjenne etter, og ikke da spise gluten for det at det ikke viser på en blodprøve, er sånn at vi lærer oss litt å kjenne etter kroppen vår selv og hva som er godt for oss. For vi er veldig ytterst styrt nå til at alle andre skal fortelle oss hva som er bra.
Og så litt sånn, ja du kommer med masse god erfaring og kunnskap nå, men så også det som har fungert for deg trenger ikke fungere for meg. Det kan være noe helt annet. Jeg har lyst til å spise eller en annen måte å lage mat på. Noen elsker jo å lage mat etter så mange timer på kjøkkenet. Jeg synes ikke det er så kjekt. Jeg vil heller gå en time i skogen jeg. For det er min ro å hvile. Ja, altså
Bare man lærer seg at det er noen få ting som er felles for oss alle, for eksempel hvordan vi skal bygge opp tallerkenen vår med grunnsaker og frukt på halvparten, og så litt karbohydrater og litt fett og litt proteiner, og at man har den basisen, så kan man jo fylle på med det man vil.
Men det er mye mer frihet i kosthold enn man kanskje tenker at det er. Og så har jeg jo litt at du er litt sånn type nå, så ønsker jeg ting skikkelig, sant? Og da blir det der å øve seg og være litt uskikkelig i hermetegn, kan være krevende, sant? Men det er da å leke seg litt med det, å finne gleden, så du sier, sånn at vi ikke blir så strenge med oss selv. Nei.
Og tenk så mye stress, det er rundt det. Jeg har jo ikke stress som et eget livsområde, fordi jeg synes det går igjen på alle livsområdene. Det er ikke en separat ting, det er der overalt. Særlig også på kosthold for veldig mange av oss. Så det å gjøre det du sier nå, bare for å slippe det stresset, det er jo vel så viktig for kostholdet, for fordøyelsen, som hva vi faktisk spiser.
Synes jeg i hvert fall. Ja, og det der med at vi skal spise mat som senker stresset. Og så nevnte han jo ikke hva mat vi skulle spise, men hvordan vi skulle spise. Det å spise og tygge maten skikkelig, være trygge og rolig i omgivelser, gjerne ha felles måltid med folk du har det godt sammen med. Så det er jo en sånn
Og så jeg pleier jo også å si, hvis du først skal spise den sjokoladen da, såg nå for at du skikkelig koser deg med det. At du har det veldig godt, for da kan du senke stresset. At du heller nyter det når du først gjør det, enn det å spise med dårlig samvittighet og skam for det, at nå klarte jeg ikke å stå imot. Da skaper jo det enda mer belastning. Så litt det der å øve seg på at vi skal være gode med oss selv da. Ja.
Rett og slett. Det er så viktig det. Vi er jo største kritikere, enten vi vet det eller ikke. Men vi må bli snillere mot oss selv, alle sammen, på absolutt alt. Og så neste, søvn. Den sier seg jo litt selv, fordi at alle vet jo at de må sove. Men hva tips kommer du med der?
Min hovedinnfasvinkel på søvn har vært at det er så mange av oss som ligger på høyegir når vi skal sove, og ikke får til å sove. Så da har jeg prøvd å få inn at søvn påvirkes ikke bare av hva vi gjør sent på kvelden og før vi skal sove, den påvirkes av hva vi gjør hele dagen. Den påvirkes av hva du gjør når du står opp om morgenen, hvor masse innfall
Hva inntrykk du får i løpet av en dag, hva du spiser, når du spiser, hva du gjør for å ta vare på deg selv, har du fått noen bøyelser? Den påvirker seg av alt, og dette kan jo være veldig overveldende å tenke på, at man liksom hele tiden må gå og være perfekt for å få til søvnen. Og det er derfor jeg ikke fikk det til så lenge, for da ble søvnen noe som jeg bare la vekk. Bare sånn, åh nei, det blir for stort, det blir for tungt.
Så derfor ble det så viktig for meg å finne en måte å få til søvnen min på, som gjør at jeg klarte å ta de gode valgene i løpet av dagen. Og da handlet det veldig mye om å bare prøve å komme tilbake til min naturlige døgnrytme på kroppen. Kroppen vet jo når den skal sove. Den klarer jo å sove av seg selv, så lenge jeg bare fjerner noen av de hindringene som jeg har satt i veien for den da.
Og da spiller det igjen, du trenger ikke å gjøre alle tiltakene, bare fokusere litt på en bitteliten ting som du kanskje kjenner innerst inn at, ja, jeg ligger og scroller på telefonen i senga. Da er det jo sånn blålys der som gjør at kroppen blir helt forvirret og tenker at det er dag, det er ikke så rart at den ikke sovner. Så jeg legger vekk telefonen min et par timer før jeg skal sove. Det ble mitt triks.
Og det var det som skulle til for meg, legge vekk den telefonen. Og så er det noen andre jeg jobber med som synes at det å få morgenlys, det å si til kroppen at nå står jeg opp, nå er det morgen, nå kan du roe ned den melatoninproduksjonen, sånn at du kan rekke å sette den opp igjen når det blir kveld. Det kan det være nok.
For andre er det å ha kveldsritualer med kanskje en meditasjon, kanskje et bad, kanskje noe du gjør hver dag som sender signaler til hjernen på at «Åja, nå gjør jeg dette. Da skal vi roe ned. Da skal vi sove. Kanskje det er nok?» Så jeg kommer med åtte forslag her også på hva du kan gjøre, for vi er jo forskjellige. Og da gjelder det å kjenne «Åja, hva er det som treffer her?»
Og så hjelper det jo, og jeg skriver veldig mye om hvorfor søvn er så viktig, og hva det gjør med kroppen når vi ikke sover. Og det vekker motivasjonen hos meg, i hvert fall hos meg. Ja, også inntrykk at en del tenker at søvn er jo bare for det at kroppen trenger en time-out, men kroppen jobber jo på høy gear mens vi sover, med operasjonsprosesser og utrenskning og opprydning og
helt sånn imponerende arbeid mens vi ligger bare, lar kroppen hengi seg til dette her men for lite av det over tid vil jo gå ut over altså det skal jo ikke som regel mer enn en dårlig natt med søvn, så merker vi det jo dagen etterpå at vi gjerne beveger oss senere lettere å bli irriterte
De aller fleste legger merke til det kun ene, at du skal tenke hva belastningen er for kroppen over tid. Så det å gi seg selv og kroppen den gaven du prioriterer, søvn og gode søvnerutiner, det er essensielt for at vi skal ha det bra på dagtid i vågen tilstand. Jeg pleier å tenke på det som at
En bil produserer jo eksos når den er i gang. For at den skal kunne fungere, må du slippe ut eksosen og rense. Det er det samme med kroppen vår. Vi produserer eksos hele dagen, når vi er på, når vi jobber, når vi tar inn inntrykk. Så for at det fungerer,
kroppen skal klare å få den ut igjen, alle disse giftstoffene som vi klarer å opparbeide oss, så må vi sove. Vi må hvile. Og vi merker det jo, sånn som du sier, vi føler oss gjerne fyllesyke når vi våkner etter en natt med dårlig søvn. Og det er jo ikke bare noe vi føler, det er jo noe som skjer
skjer i kroppen. Og det påvirker alt. Det påvirker immunforsvaret vårt, det påvirker hormonene våre, det påvirker evnen vår til å konsentrere seg, til å ta valg, til å fungere. Altså vi blir klønete når vi ikke sover. Vi går på ting og slår oss. Det har jeg holdt på med i mange år. Så det påvirker så, så mye. Og det er i dag...
Og så...
det er jo ikke kult å sove lenge eller sove disse åtte timene eller ni timer, vi trenger jo forskjellig der også men jo, det er det som er kult det er kult å sove for da blir man en mye bedre våken person jeg tror flere er kulere på tagetid ja, absolutt vi må snu tankene våre rundt det og bare få inn at søvn søvn er vel så viktig som alt annet kanskje enda viktigere ja, jeg er enig i det
Omgivelser? Ja, på omgivelser. Jeg tok det inn som et eget, fordi en ting er jo de omgivelsene vi bor i, og som vi er i, og som vi jobber i hele tiden. Det er jo viktig, fordi det vi ser på, om det er rot, om det er trangt, om det er grønne vekster, alt dette her påvirker oss jo. Men
Det som har vært enda viktigere for meg er ikke bare de fysiske omgivelsene, men også de mennesker man omgir seg med, og den fellesskapsfølelsen som vi fikk i mye større grad før, men som i dag ofte er fraværende i for stor grad for mange av oss. Fordi ...
enten om vi er syke og har falt på utsiden av arbeidslivet, vi faller kanskje på utsiden av venner, eller om vi fortsatt er i jobb, men skjønner at vi er i hamsterhjulet og bare har ikke tid til å gjøre noe annet enn akkurat alt det som må gjøres, så mister vi denne fellesskapsfølelsen som vi trenger, for vi er jo flokkdyr.
Så det å være bevisst på det, og hva den gjør med oss, og at det faktisk er et av våre grunnleggende behov, og føle at vi hører til et sted, at vi er akseptert, at vi er anerkjent, at det er noen som bryr seg om vi er der eller ikke.
Den mister vi ofte, og den påvirker oss så mye mer enn vi kanskje tror. Jeg hadde mistet den i veldig, veldig mange år, og skjønte ikke hvordan jeg skulle få den tilbake igjen. Fordi jeg hadde jo ikke energi til å gjøre noe, til å være med noen, til å snakke med noen. Og jeg tenkte ikke helt over at jeg trengte det heller.
Så det å få tilbake det, og det er det jeg fokuserer mest på, og det er det folk var mest utbytte av også, og å få den, og det kan man jo gjøre på så mange forskjellige måter. Man kan sende en melding til en venn, og få på en måte bekreftet at ja, du er der, du får et svar. Man kan starte med noe ved ledighet, kanskje det er noen lesegrupper,
kanskje det er noen eldre senter man kan gå til man kan gå tur i skogen skjønne at man er en del av naturen skjønne at man er en man er en del av noe som er større enn oss selv man kan begynne å noen har sagt at de får bedre fellesskapsfølelse bare ved å ta kollektivtrafikk til butikken for da sitter man på et lukket område med andre mennesker så det er så mange sånne små ting
Ja, for da alle skal et sted, så er vi alle på reis. Og det der å forstå at hvem omgir oss med bare et blikk. Altså nå i morgen så hadde jeg en sånn, jeg får det, jeg gjør det ofte, men i dag bestemte meg, nå skal jeg si god morgen til alle, jeg sykler forbi.
Og mange ble jo nesten litt sånn overrasket, for da sier jeg også god morgen til folk som ikke vet hvem jeg er. Men de fleste jeg møter da på veien er når jeg leverer barn til skole og barnehage, så de fleste er i samme æren. Men det der å starte dagen med «Jeg ser deg og anerkjenner deg, jeg gir deg et smil og ønsker deg en god morgen»,
Når jeg har lært om dette, så skjønner jeg at dette er kjempeviktig. Kanskje jeg var den ene som sa hei til dem den dagen, for etter de leverte barn, så går de hjem og ligger dårlig resten av dagen, for de er syke. Så det er også det der med å se folk, og være litt bevisst på det, at vi får blikkontakt, hilse etter korona, så endrer det jo en sånn med det der med
For mange synes jeg det var veldig merkbart at plutselig smilte vi ikke til folk lenger med skoler mer, og så er det liksom vedvart litt som vi må hente tilbake igjen den der med
og bare se hverandre, for det er så viktig for oss, det er grunnleggende viktig for oss som mennesker, for at vi skal ha det bra. Det er det, det er virkelig det. Og det er så lite som kan til, og ofte så søker man det hos andre mennesker, og så glemmer man å gi det selv. Men hvis du sier hei til noen på vei til jobb, så vil du få den samme godfølelsen inni deg som den du sier hei til.
Så vi kan ta ansvar selv her også, og bare skaffe oss en fellesskapsfølelsen. Vi trenger ikke å vente på at alle andre skal gi den til oss.
Ja, det er fint. Ja, det er viktig å være litt bevisst på. Og så er det ikke alltid vi har kontroll på omgivelsene. Kanskje vi er på en arbeidsplass som vi må være akkurat nå, som oppleves litt utrygt. Men da sørger for pauser fra det. At i alle fall da ytter jobb før en kan butte av jobb da, for å komme seg vekk fra det. Gå i naturen kanskje da, være i omgivelser du føler deg trygg med. For det at vi kanskje er i den høye aktiveringen
Sånn at det å søke omgivelser som gjør at man har det godt, er så viktig. Ja, det er det også særlig hjemme. At vi tilpaster hjemmet vårt etter hva vi trenger. Noen som du sier som er i en stressende jobb og kanskje ikke trives så godt, eller har en sjef som ikke snakker samme språk som enn,
trenger å komme hjem og kjenne på varme og avslappenhet, og at man klarer å finne roen igjen. Mens hvis du er hjemme, så trenger du kanskje omgivelser som vekker litt inspirasjon, og vekker litt spark her og der, slik at du ikke går gjennom dagen på en monoton måte. Så det er det jeg har fokusert på med hjemme, at det er ...
At man må tilpasse det livet utenfor, og man må hele tiden endre på det. For livet endrer seg jo hele tiden. Mennesket kommer og går, arbeid kommer og går, sykdom kommer og går. Så bare skreddersy det som er rundt deg til det du trenger til enhver tid, sånn at du får det til å jobbe for deg, og ikke noe motsatte. Vi tenker at vi kan det, men det kan vi faktisk. Og det kan vi gjøre ved
Altså, vi kan male en vegg, eller vi kan få inn et duftlys. Duft har veldig stor påvirkning på hvilke emosjoner som bringes frem og sånn. Det er sånne bittesmå ting. Sett en plante i vindueskarmen, så får du tilgang til naturen. Det skal ikke så mye til. Ja, bunne i det små. Om det er sånn liten ting som du sier, duftlys eller en plante, eller kjenner du for endring, snu sofaen eller bordet, eller et eller annet som gjør at det...
Men i alle fall at vi har omgivelser som vi har det godt i, er så viktig. Som bringer frem det du trenger til enhver tid. Ja, og da er vi jo litt inne på relasjoner også, for det har du også skrevet som et livsområde. Fordi omgivelsene av mennesker rundt oss har mye større betydning for oss enn det jeg tror mange faktisk vet om.
Ja, jeg tror relasjoner er, det er jo vår største kilde til lykke, og til påfylle energi, og til glede, men det er også den største kilden til å tappe oss, og til sorg, og til frustrasjon, og til alt det som ikke er bra da. Så her er det så viktig å være bevisst, og jeg tror veldig mange av oss går gjennom livet og tenker at de relasjonene som er der, de er der, og de får jeg ikke påvirket.
Og det er jo på mange måter sant, men det å få mer bevissthet rundt det, og kanskje litt sånn det jeg prøver å få folk til å gjøre, er å litt systematisk tenke gjennom hvem har vi i livet vårt, og hvordan påvirker de oss, og hva kan vi gjøre med det? Både tidligere relasjoner, nåværende relasjoner, og framtidige relasjoner.
For de tidlige relasjonene våre, tenker vi kanskje at de er ut av livet, de får vi ikke gjort noe med. Men det er veldig mange som går og kjenner på hat, eller bitterhet, eller urettferdighet, eller bringer med seg noe som noen har gjort mot dem i fortiden. Og det å da lære seg å bringe det litt opp, og tilgi hvis man får til det, det er så viktig, for da kan du slippe.
Slippe, og det kan jo ofte være en sånn kontinuerlig energityv som er det, som har vært der i mange år, og som fortsetter, og kommer til å fortsette å være der, helt til vi gir slipp. Og måten å gi slipp på er jo å tilgi. Og man tenker litt med tilgivelse. Det er så vanskelig, fordi det den personen har gjort er ikke riktig, og den har kanskje ikke sagt unnskyld eller tatt ansvar.
Men vi tilgjer ikke for å plise den personen. Vi tilgjer for å slippe den burden selv. Vi tilgjer for å være gode med oss selv. Og det er ikke så lett, men det er altså så viktig. Det er tidligere relasjoner, og så har vi nåværende relasjoner. Det er de vi har i livet vårt nå, hele tiden. Ja.
Og det er venner, familie, det er hun som sitter i kassa på butikken, det er legen din, det er arbeidskollegaene dine, det er barnas venner. Det er veldig mange av disse. Og det å gå gjennom en og en og prøve å skjønne, er det noen her som tapper meg litt for mye for energi, som jeg ikke tenker over?
å bli litt bevisst, og så ta for seg denne personen. Dette er vanskelig, og dette tar tid, og det kan hende man må søke hjelp utenfra for å få dette her til, men da får man i hvert fall bevissthet på hva man trenger. Men det å da ta for seg disse menneskene som man føler tapper seg, og kjenne på
«Trenger jeg å ha dette mennesket i livet mitt?» «Hvis nei, så trenger du ikke det.» «Hvis ja, hvis det er en svige far eller noen du må ha der.» Så det å lære seg å sette grenser for seg selv, og sette grenser rundt dette mennesket, slik at den ikke får lov til å komme for nært innpå, eller får lov til å ta den energien som du så sårt har lyst til å ha selv.
Det er viktig. Og vanskelig, men viktig. Ja, og begrenste tid også. Hvis man skal i en middag, la det være to timer, ikke syv timer, som et eksempel. Og så er det jo litt sånn, ikke alt med merken blir slitende sammen med noen mens vi er med dem. For ofte er da gjerne nervesystemet veldig aktivert i prestasjonen.
Men når du kommer hjem etterpå, så er det bare, åh, nå er jeg helt gåen. Det der oppdager det, at det er jo for det at hver gang jeg er sammen med hus, er jeg helt utslitt etterpå. Så den der undringen som jeg går gjennom, hvem har jeg det godt sammen med? Å prioritere mer tid sammen med den og de.
Ja, og det er det også, ikke sant? Det å finne ut av, ikke bare fokusere på de som tar, men de som også gir, som du sa nå. Det er så viktig. Og at vi da kanskje plukker de menneskene som vi føler gir oss energi, og begynner å gi litt mer tilbake. Kanskje vi skal få mer av dem inn i livet vårt, og sørge for at vi blir en like bra person for dem på en måte. Fordi når vi gir til dem, så får vi akkurat den samme gleden selv.
Og det går liksom litt over i det som er med fremtidige relasjoner da, å skjønne etter hva er det jeg savner? Trenger jeg en helseperson i livet mitt som kan hjelpe meg med å nå de målene jeg ønsker? Trenger jeg kanskje en venn? En fortrolig? Trenger jeg hjelp til noe? Tenk, hva er det vi savner? Fordi det er jo ofte noe alle sammen savner, og så
Så prøv å få tak i det på en eller annen måte. Og ta vare på de menneskene som er der som vi setter pris på. Og det handler jo også mye om, det er et av tiltakene mine som handler om kommunikasjon for eksempel. For min del så var det i mange år sånn at min mann, Erling, var jo den eneste oppfødte som jeg hadde ordentlig kontakt med når jeg var på mitt årligste jobb.
og da var det jo ofte sånn at jeg forventet at han, siden han var den eneste jeg orket å snakke med, så skulle han møte alle mine sosiale behov han skulle være kjæreste og nesten han skulle være alt på en gang
Så det var ikke før vi begynte å snakke sammen, han sa, men hallo, jeg er fortsatt bare meg, jeg er bare mannen din. Hvis du vil ha en venn, så må du liksom, eller han er jo venn nå da, men du skjønner hva jeg mener. Ja, ja. Og hvis du vil ha mammaen din, så må du på en måte ta kontakt med mammaen din, og hvis du trenger en lege å drøfte noe med, så må du gå til lege, altså.
Man må bli litt mer bevisst der at man ikke forventer mer enn man kan få, og at de som du har en god relasjon til, at du vet hva de forventer av deg, slik at du kan gi det de trenger. Så kommunikasjon og bevisstgjøring tror jeg er de to viktigste tingene når det gjelder relasjoner. Og ikke underfølge hvor viktig det er. Nei, vi trenger mennesker i livet vårt.
Ja, rett og slett. Men det handler jo ikke om mange. Det kan være nok med noen få. For mange tenker, jeg har ikke nok venner. Ja, men det handler egentlig om kvaliteten på vennskap og de sosiale relasjonene som har betydning. Så vi trenger ikke en stor gjeng, men vi trenger noen vi har det godt sammen med. Det gjør vi.
Og så er livsområdet 6, det er mindset. Og nå har vi jo vært innom for en del av det, det går jo opp i hverandre, men hva har, når det gjelder måten å tenke på, hva har vært viktigst for deg?
Det viktigste for meg har vært, og mindset er jo kjempestort, så det å si litt ut hva som dukker opp, og hva som trenger å tas tak i, det har vært litt viktig. For det å hele tiden gå rundt og tenke positivt og konstruktivt, og ikke la seg selv dras ned, det går jo ikke. Og det er jo heller ikke et mål. Vi er jo mennesker, alle sammen, selvfølgelig.
Så for meg var det kanskje tre ting som var de mest sentrale her, som jeg valgte å jobbe med. Og det ene var frykten min. Fordi etter mange år med ordentlig sykdom, så var det så skummelt å skulle prøve noe nytt, og gjøre endringer. For jeg hadde jo erfart så mange ganger at hvis jeg pusher eller gjør noe,
så blir jeg så mye dårligere så det kommer en sånn frykt der for å gjøre noe nytt og den frykten er jo ikke bare hos oss som har vært syke, den er jo for oss alle sammen fordi vi er jo skapt for å skjønne på frykt for noe nytt hvis ikke vi vet hva som er rundt den svingen så kan det jo hende det er en hule med en bjørni på en måte så vi er jo skapt for å skjønne på den når vi gjør nye ting men
Men vi må lære oss å møte den på en måte vi kanskje glemmer litt bort. Og det har vært viktig for meg. Møte frykten. Og kjenne på at det er lov å feile. Det er lov å tro feil. Og det går fint. For jeg har feilet så masse. Du aner ikke hvor mye rart jeg har testet ut og holdt på med. Det hadde jo vært en egen episode en gang. Ja.
Men det er jo så mye rart der ute. Men man må jo prøve det for å finne ut av om det funker eller ikke. Så det har vært vanskelig. Og det å lære seg å frykte er en ting, det å pushe seg er noe annet. Vi trenger ikke å pushe oss mer. Det er vi stort sett gode på, og det gjør oss stort sett ikke noe godt. Så vi skal møte frykten innenfor våre egne rammer og innenfor våre egne grenser. Ja.
Og sånn som jeg møtte jo opp til da jeg var på mitt sykehus, så hørte jeg noen sa at det å lære seg et nytt språk, det er bra. Da blir du frisk. Så jeg troppet opp til italiensk årsstudium på UiO. Jeg gjorde tre år på rad.
Og prøvde å satt gjennom halvparten av første forelesning, før jeg bare kollapset helt. Mattet hjem, matta avbryter. Men det var et engangstilfelle, så neste år så prøvde jeg på nytt. Og jeg var like optimistisk, fordi dette skulle gå bra. Og bomma totalt. Og så igjen på tredje år. Det tok meg tre år før jeg skjønte at nei, det er noe kanskje en grunn til at jeg er sykemeldt, ja. Så da var det liksom...
Da hadde jeg møtt frykten for mye, så det var det å finne den balansen som hadde vært litt vanskelig da. Ikke være for positiv og realistisk, men ikke holde seg selv tilbake heller. Og det er ikke lett alltid å finne ut av, og så er det jo det jeg litt hører av er at du gjør dette gjør du basert på hvordan du var før du var syk. Sånne ting har du jo øvd på og sikkert fått det mange ganger før. Og så er kroppen plutselig i en tilstand der den fortsetter å
Og gjør ting som om man er frisk. Og da vil det jo som regel ikke gå. Så ja, godt for hjernen lærer seg jo noe nytt, men når kroppen er helt i minus, så har jo han egentlig ikke kapasitet til det. Og så hører jeg jo sånn, du er ikke en quitter, du gir deg ikke. Og det er sikkert den der kanskje støttelæringen også i denne prosessen, er jo det der å
omstrukturere hjernen til å gjøre ting på en annen måte at vi gjør jo som regel det vi har gjort mange ganger det er det vi har trent på så når vi har trent på å ikke gi seg så fortsetter vi med det for det går sikkert og det hadde gått hvis du var frisk ja
Men livet endrer seg hele tiden, så det å tilpasse, det er vanskelig. Akkurat som du sier. Og det å lære seg å innsi at, ja, jeg feilet. Da går det bra. Da kan vi gå videre. Da trenger jeg ikke å bevise at jeg klarer det. Overfor hverken meg selv eller noen andre. Nei, eller noen ganger, for vi er litt sånn treglert som mennesker, og litt av det å være mild med seg selv er sånn, ok, jeg prøvde igjen, og det gikk ikke.
På dette tidspunktet. Det er helt greit. Kanskje det er noe annet jeg trenger. For det er jo litt som du sier. Du har prøvd masse forskjellig. Enorme læringsprosess i det. Men når vi er syke. Så har vi ikke alltid så mye å gå på. Av å feile heller. For det er så vanskelig. Å finne en grense. I forhold til det vi går på. Å pushe seg selv. For at en risikerer å bli såpass mye verre. Av å.
av alle de tingene som man egentlig ikke har kapasitet for. Og det, altså, jeg selv pusher grenser stadig, til støtt og stadighet, jeg også, selv om jeg vet at det absolutt ikke er bra for meg, men det ligger liksom i naturen, og så går det noen ganger og andre ganger ikke.
Så jeg tror litt at livet handler litt om å prøve å feile også. Også når det ikke går som vi ønsker, at vi er litt milde med oss selv, og så nesten litt sånn, ja, ja, så prøvde jeg igjen, nå gikk det ikke. Men hva skal jeg nå finne på? Hva trenger jeg nå? Å øve seg på det. Ja, det trenger virkelig øving for å få til det. Jeg tror ikke jeg helt har fått det til enda, men livet er langt. Vi øver så lenge vi gjør det, gjør vi ikke det. Jeg tror ikke det er noe vi kommer i mål med, jeg.
Jeg tror det er noe med at det er en del av selve livet, det å leve. Ja. Rett og slett. Så vi kom til livsområdet syv, Mia, og der er det bevegelse. Hvor skal vi bevege oss? Det er jo noe som er det store spørsmålet da, og som kanskje er det område hvor jeg har prøvd å feile mest, og bommet mest, og fått mest tilbakefall på.
Men det er veldig mange av oss som negligerer bevegelse. Enten vi er syke eller friske, enten fordi vi ikke har tid, eller fordi vi ikke har energi. Men bevegelse er så viktig at vi må få det inn på en eller annen måte, og så må vi lære oss dette som vi snakket om nettopp med å pushe. Vi må lære oss å pushe innenfor riktige rammer. Vi skal ikke pushe oss over noen grenser, men vi må fortsatt prøve å tørre litt. Så
Så for de sykeste så er det kanskje bevegelse i form av å puste. Det er fra matisk pust. Bare få sirkulasjonen i gang. Kanskje du har noen som kan knale litt på leddene dine, eller dra litt i armene dine. Kanskje det er nok. Kanskje det er det du tåler. Mens for andre så kan dette med styrketrening være bra, eller det å gå tur i skogen. Og da er det
viktig hele tiden at man balanserer ikke pushe for mye men pushe bittelitt og sånn som på styrketrening som jeg har prøvd i alle år og ikke fått til, men nå får til det er fordi jeg tar en øvelse og så tar jeg lang pause tre minutters pause og så en øvelse til og så tre minutters pause og det er de pausene og den balansen som gjør at jeg klarer å holde på det på sikt og så det å velge noe som du synes er gøy
ikke gå på treningssenter hvis ikke du liker det. Gå tur i skogen, hopp opp og ned foran kjøkkenbenken. Gjør noe du liker. Det trenger ikke å være mer avansert enn det. Ja, bevege seg dagligt, og selvfølgelig innenfor, for når du snakker om ME, så er det jo mange blir dårlige å bare reise seg, så der kan det være som du sier med en pust eller...
Bevege litt fingrene, eller få noe bevegelse i løpet av en dag. Men ellers for oss som fungerer bedre i hverdagen, det å få bevegelse i løpet av dagen, ikke sitte åtte timer på en kontorstol, det er vi absolutt ikke skapt for. Så ut og bevege seg, ut og gå, gående møter, gå en tur.
Og få opp litt pulsen, som du sier, med litt styrketrening. Det trenger ikke være så mye, og det synes jeg er så gøy. For nå når jeg har oppdaget forskning, så viser det til at det er kjempegevinst å bare få aktivert musklene med litt kraft. Det er ikke snakk om at du må gå på en hele styrketrening en gang for å få gevinst. Så jeg er litt sånn, hvor lite kan jeg gjøre av det til å få god effekt? Jeg er ikke så glad i styrketrening, men jeg elsker å gå timesvis i fjellet. Så er det...
Nå er det jo studier som viser at 4x4 intervaller, hvis du gjør 1x4 intervall, så får du nesten like god helseeffekt som du gjør 4x4. Da ser du. Nei, men vi trenger bevegelse. Og så nå er vi inne på siste, selvbildet.
Det er jo noe som man kanskje ikke tenker over er så viktig, men som for meg har vært helt essensielt, fordi uten at jeg tenkte over det der og da, så forsvant nok hele mitt selvbildet sammen med energien min. Når jeg ikke presterte lenger, så var jeg heller ikke verdt noe lenger. For jeg tror veldig mange av oss i dag knytter opp
verdien vår som menneske opp mot hva vi klarer å prestere. Det er litt det samfunnet vi lever i. Vi lever i et prestasjonssamfunn. Vi er perfeksjonister, eller flinke piker, eller menn, eller altså veldig mange av oss gjør det, eller knytter det til noe annet, knytter det til at vi er verdt noe hvis andre mennesker forteller oss det, eller hvis andre mennesker sier at vi er gode, eller snille, eller et eller annet sånt. Så det å flytte den veien
Det selvbildet litt innover og finne verdien i oss selv, at vår verdi ligger i at vi er gode nok som vi er, og om vi klarer å oppnå store prestasjoner i arbeidsmarkedet, eller om vi er så vidt klarer å komme oss gjennom dagen, så er vi like mye verdt uansett.
Fordi det å gå rundt og føle på mangel på det, det å gå og føle på at man har et selvbilde hvor man ser på seg selv som en syk og svak person som ikke mestrer hverdagen, eller som ikke er god nok mamma, eller ikke god nok. Det tapper så mye energi. Så det å bare innse og jobbe med seg selv, og skjønne at jeg er god nok, jeg gjør så godt jeg kan, jeg mener godt,
Det gjør at hele energistrømmen der bare blir borte, og så kan vi bruke energi på noe annet. Det skjønte ikke jeg før i fjor, når jeg begynte å åpne opp og leve litt mer normalt. Da skjønte jeg at nå gjør jeg det jeg gjorde før, men verdien er der ikke enda. Hva er det som mangler? Det er jo en reise, en utgangspunkt.
En reise tilbake til seg selv, ta tilbake egenkjærligheten. Jeg har begynt, det høres sikkert rart ut, men jeg legger hver dag inn en avtale med meg selv i kalenderen min, som gir meg glede og egenkjærlighet, som viser at jeg er også viktig om det er å...
Sitte og ta en kaffekopp, eller møte en veninne, eller ta en lang dusj. Det spiller ikke så stor rolle. Men man må sette seg selv høyt på den prioriteringslisten. Fordi man har vært det, og man har vært noe, uansett hva man får til. Og det er det som gjør selvomsorgig. Og det var fint tips for deg, Atle.
Rett og slett, vi markerer i kalenderen at dette skal jeg gjøre for meg selv, og at det er minst like viktig som alt vi gjør for alle andre. Og så markerer det en skikkelig god selvomsorg som bygger selvbildet.
Og så pleier jeg også å si at hvis noen er syk, så er det gjerne mye større bragt å klare å ta seg en dusj, eller gå på do, eller gå på butikken og handle, enn de som bare går og kanskje tjener masse penger en hel dag. Det er jo ikke så symponerende når de er friske og fungerer, og kan jobben sin. Men det å se at i dag klarte jeg å ta en dusj, det var godt.
Men det handler mer om oppgaver vi klarer å gjøre. Selvbildet går jo mer på den der, hvordan vi er som menneske. Og jeg kunne ønske at vi målte mye større verdi i samfunnet på hvordan vi er som medmenneske og klarer å vise selvomsorg enn hvor mye folk presterer, skjener, ser ut. Det må vi vekk ifra, tenker jeg, og så heier på det der og...
Faktisk være god med andre, men også være god med seg selv og klare å sette grenser og ta vare på seg selv. Og finne ut hva som er viktig for deg, hva du vil ha i livet ditt, og så fylle på med mer av det. Ikke bare hva alle andre forventer eller hva alle andre ønsker at du skal gjøre. Hvordan har du det i dag da, Mia?
I dag har jeg det kjempebra, men det har vært en lang vei å gå. Men jeg gjør også disse tingene her hver dag, gjemt og trutt, og det gjør meg så godt. Det har blitt et nytt liv som jeg elsker, og som jeg er så takknemlig for at jeg har fått.
Og jeg er jo fortsatt ikke perfekt på noen som helst måte. Jeg gjør jo feil på alle å døtre av på søvnen om dagen. Så det er liksom bare å skifte kurs litt og justere litt. Men jeg føler jeg har fått tilbake...
meg selv på en måte da og føle at jeg har et ordentlig liv og at jeg kan få til det jeg vil og at jeg gleder meg til hver dag det er ikke bare et hamsterhjul som jeg er satt fast i jeg gjør det jeg liker og ønsker og drømmer om og det trodde jeg kanskje ikke for noen år siden så det er helt fantastisk Åh, du har vært god altså det er veldig kjekt å høre for et arbeid du har gjort
Ja, skikkelig imponert. Rett og slett. For det er ikke lett. Ja, altså det er kjempekrevende å få til en sånn prosess og søke kunnskapen og samle det når kroppen og hjernen ikke fungerer. Så jeg takk for at du deler, for det inspirerer. Og jeg også ønsker sterkt at dette kunnskap som
alle har, og så er det jo et arbeid å gjøre for at det skal nå ut til flere, og det er du allerede så godt i gang med, og det viser også hvor varmt og godt menneske du er at du nå når du endelig føler deg bra at det er dette du vil jobbe med og ikke gå tilbake i den jobben som du elsket før, men nå har du plutselig fått en eller annen drivkraft i at
Dette vil jeg dele med andre, for jeg ønsker at andre også skal ha det bedre. Det er takknemlig, og det heier jeg skikkelig på. Jeg blir helt rørt når du sier det. Det betyr mye, tusen takk. Det er en ny verden som utfolder seg foran meg her nå, som du jo er en stor del av. Det er en ære å få komme og få lov til å bli med. Å ja, takk.
Det er veldig kjekt å ha deg med, for det er et viktig arbeid, og jeg er veldig spent på å, ja, følge med deg videre i ditt arbeid. Og så må du huske å
ta vare på deg selv i dette her og bruke de gode verktøyene nå som du har tilegnet deg du har jo en sånn lidenskap og drivkraft og det er en så fantastisk styrke men det er litt en forbannelse her med tegn også for det er så lett å bare være engasjert i så mye
Men det at du nå har lagt den grunnmuren gjør jo at du kan få lov å være den du er med alt dette her, og den drivkraften du har, og kan inspirere og motivere andre til å ta gode valg. Så pleier vi da å avslutte med å høre om du har tre helsetips som highlight, så lytterne bare kan få med seg på slutten noen gode biter, så de kan
Mitt ønske med dette her er jo at deg som lytter tar med den der siste grobyten på veien, og når du nå går videre i dagen din, at du gjør noe med det, så gjør at du kan få det bedre. Ja, og da de tre som jeg kanskje setter høyest om dagen, er at vi må huske på dette med glede. Vi må huske at vi skal ta valg ut fra hva som gjør oss glad, og som vekker oss inspirasjon.
Og så er det balanse, at vi ikke må glemme å ikke gå for ekstremt i en eller annen retning, men at vi må finne vår balanse, og så holde på den.
Det siste og tredje er nysgjerrighet, at vi ikke må glemme nysgjerrigheten vår, at vi må ta fram den, se på verden som et barn gjør, lek litt, tørre å prøve nye ting, tørre å prøve selv om du kanskje mest sannsynlig kommer til å feile, for det er ikke farlig, og det er veldig gøy egentlig når man tenker tilbake på det etterpå.
Å, takk mye, og tre ting å ta med seg videre inn i dagen nå, så det jeg tenker jeg skal gjøre etterpå nå, nå skal jeg gå en tur i skogen, og så skal jeg, for det gir meg balanse, og så skal jeg ta med, ja, og så skal jeg ta med nysgjerrigheten, for nå er vi jo vår, så jeg skal gå og være litt nysgjerrig på hva som skjer i naturen av det som blomstrer, og hva er det som dukker opp der?
Tusen takk for at du var gjest. Tusen takk for at jeg fikk komme. Det har vært veldig, veldig hyggelig. Jeg liker så. Og takk til deg, Sølutte. Nå håper jeg at du er blitt inspirert til å undersøke litt dette her, og kanskje gått i gang med litt tanker og refleksjoner. Hva er det som gjør meg godt? Hva er det som tapper meg for energi? Og hva gjør meg påfyllt?
Og ønsker du å lære mer om det, så kan jeg varmt anbefale boken. Den er jo ikke bare at det er mye god kunnskap, men den er utrolig fin også. Så takk jeg deg for at du har lyttet, og så ønsker jeg deg en fin dag. Ha det godt! Ha det!