119. Hvordan håndtere ubehagelige følelser – og møte dem for styrke og vekst I Aili K. Hannisdal

01:51

Eilidh diskuterer betydningen av følelser, hvordan vi kan håndtere dem, og hvordan de påvirker kroppen vår.

05:26

Å ignorere følelser kan føre til forvirring og manglende glede i livet, selv når alt ser perfekt ut.

09:18

Taleren beskriver sin reise med å gjenkjenne og håndtere følelser etter et tøft år, og viktigheten av å be om hjelp.

25:36

Utbrenthet er resultatet av hardt arbeid og manglende evne til å sette grenser, noe som kan føre til selvutslettelse.

33:57

Lær hvordan du kan håndtere ubehagelige følelser og frykten for avvisning ved å se på dem som muligheter for vekst.

Transkript

Episodens annonsør er Recharge Health som selger rødlistterapi-apparatet Flexbeam. Jeg har fulgt med beforskningen på rødlistterapi i mange år og ble så glad når jeg oppdaget Flexbeam. Den er enkel å bruke, kan brukes på den del av kroppen som trenger det, kan lett tas med på reise og hos oss bruker hele familiene. Rødlistterapi kan brukes ved tilstander som lite energi, smerter, magetarnplager, søvnplager og idrettsskader.

I perioden 6. november til 21. november er det Black Month. Og da får du 10% rabatt. I tillegg får du utenliggjøre 5% rabatt med koden helstipspodden. Det er 60 dagers åpent kjøp og 5 års garanti. Jeg anbefaler Flexbeam. Og så vil jeg tipse deg om at onsdag 19. november kl 18.00 skal jeg holde digital workshop om vagusnerven på pulskuren.no.

Du får lære om hvorfor vagusnerven er så viktig for helse di, hva du selv kan gjøre for å stimulere den, og hvordan du kan bruke pulsklokka for å måle hva som gir effekt for deg. Påmelding gjøres på pulskuren.no. Hei og velkommen til helstipspodden. Mitt navn er Nette Lønno, og dette er podcasten for deg som ønsker å lære mer om kropp, sinn og helse, og hva du selv kan gjøre for å leve et godt liv.

For å bli inspirert, få påfyll og større forståelse for deg selv og andre. Dagens gjest er Aili Kristine Hannestad, hudan av lege med bakgrunn for psykiatri og legevakt. Aili er forfatter av hele fire populære bøker og skaperen av Endorfinlegen.

Hun er kjent for sin evne til å formidle kompleks neurobiologi på en lettfattelig og engasjerende måte, med solid faglig forankring og et varmt personlig engasjement. Hun har skrevet bøkene «Endorfin som medisin», «Ikke bare en følelse», «Den ultimate PMS-overlevelsesguide» og «Inn i følelsene». I dag skal vi snakke om følelser. De krevende følelsene. Men hva er egentlig følelser, og hva forteller de oss?

Hvordan kan vi slutte å prøve å unngå de ubehagelige følelsene, og heller møte dem med nysgjerrighet og en holdning som skaper vekst og styrke? Dette er en samtale jeg gleder meg til. Velkommen, Eilidh! Tusen hjertelig takk for en veldig fin intro. Jeg gleder meg sånn til å ha deg som gjest, fordi dette med følelser har vi jo alle, men på mange måter har vi ikke lært så mye om følelser.

Hvordan vi skal håndtere dem. Glede og gode følelser er ofte lett å motta. Det setter vi pris på. Men disse vanskelige følelsene har vi ofte litt lyst til å fjerne oss fra.

Ja, og det er akkurat sånn som du sa, vi har alle disse følelsene, men av ulike årsaker, så har veldig mange av oss helt eller delvis koblet oss fra dem, og veldig ofte litt på bakgrunn av det du sa da, at vi kanskje tror, kanskje ubevisst, at det er mulig å bare koble av de såkalt negative følelsene, eller det som jeg liker å kalle de ubehagelige følelsene, at vi tror det er mulig å bare legge lopp på de, og så beholde alle de gode følelsene da.

Og så er det jo sånn at det er jo ikke mulig, rett og slett. De følelsene våre, de er så mye mer enn bare en sånn

Det er en slags fysiologisk tilstand som påvirker absolutt hele kroppen. Det påvirker hormoner i blodet vårt. Det påvirker alle disse signalstoffene som jeg pleier å si at hjernecellene våre bades i, som for eksempel endorfiner og dopamin og serotonin og alle disse stoffene som veldig mange hører mye gøy om for tiden.

Men det påvirker jo også sånne ting som kroppsholdningen vår, ansiktsuttrykket. Jeg pleier å spørre i foredragene mine om det er noen som har prøvd å smile når du egentlig er skikkelig, skikkelig forbanna. Fordi det er ganske vanskelig å få til. Jeg vet ikke om jeg klarer det. Klarer du det? Nei, jeg har sikkert prøvd å lete sammen også, men det er jo...

Det går ikke. Det er som om de musklene bare, kroppen, lar ikke de få lov å være med. Nei, det er akkurat det. Og det er det følelsen tar veldig mye kontroll over oss. Og det styrer også tankesettet vårt. Hvor fort vi tenker, hva vi tenker på, innholdet i tankene våre. Og så er det det jeg er opptatt av, som veldig mange ikke er så klare over. Og det er det at følelsene våre, de styrer valgene vi tar. Absolutt hele tiden, enten vi er bevisste eller ikke.

Og det ironiske er jo at veldig ofte når vi tror at vi har lagt lokk på å unngå en følelse, så er min erfaring at det er sjeldent følelsene kontrollerer og styrer oss mer enn når vi gjør det. For da kommer de opp som sånn troll i eske i forskjellige situasjoner og på en måte tar opp kontrollen. Og vi aner ikke hva som skal skje, eller hva som skjer, og vi aner ikke hva vi skal gjøre med det. Og så bare gjør vi ting som kanskje egentlig ikke er i tråd med det vi ønsker å få til.

Og så blir det ofte veldig slitsomt, så vi kan bli veldig sliten av det. Og så bare ut av det på andre siden, så skjønner vi ikke helt hva som skjedde, egentlig. Det skjønner jeg meg igjen i. Og det er jo litt sånn, jeg kan lese sånn, ja, men følelser, bare følelser, vi skal ikke bry oss om de. Men det du sier betyr jo at det der er jo et råd som absolutt ikke er godt for oss.

Det er ikke et godt råd. Det har jeg prøvd på, vil jeg si, veldig grunnig, veldig mange år selv, å unngå disse følelsene. Jeg ante jo for seg ikke at jeg gjorde det.

Men resultatet for meg ble egentlig at jeg var veldig flink til å være flink pike, og ubevisst ta veldig mange valg basert på hva som var forventet av meg, og at jeg var flink til å oppfatte hva andre syntes jeg skulle gjøre. Jeg spurte gjerne om det også, og var veldig opptatt av bekreftelse utenifra for å ta valg eller gå i retninger og sånn.

Nå er det jo veldig åpenbart at da havner man jo selvfølgelig også et sted som kanskje ikke føles ut som om det egentlig er ditt, eller som det er riktig for deg, for det er ikke basert på hvem du egentlig er, og hva som er dine verdier, eller hva som er dine evner, eller hva som du er opptatt av. Det er basert på noe helt annet. Så for meg tok det meg til et sted i 2018. Jeg har alltid skrevet dagbok, og på det tidspunktet der hadde jeg skrevet i dagboka min noe sånt som at det

Jeg husker jeg burde føle meg glad. Jeg burde ha det veldig bra nå. For jeg har så mange ting. Jeg har et liv som jeg var sikker på at så mange andre ville hatt det helt fantastisk med. Og så satt jeg der og var egentlig ganske forvirret. Fordi jeg følte ingenting av det. Jeg følte på en måte ingen av de tingene jeg hadde i livet mitt. Og først så skjønte jeg ikke hvordan jeg hadde klart å havne der da. For jeg hadde jo liksom gjort alt riktig, tenkte jeg.

Og det tror jeg mange kan oppleve. At man har alle disse tingene rundt seg, men man har på en måte ikke ordentlig glede av det. Og nå så tenker jeg jo, det er lett å være etterpåklok, og spesielt når man har studert følelser i mange år etterpå. Men det ville jo vært rart hvis vi kan kjenne glede og gode følelser fullt ut når vi har koblet oss fra følelsene. Er du ikke enig? Jo, jo.

Takk for at du deler, Eli. Og det får meg også litt sånn nysgjerrig på nettopp det av alt som lege, av alt du kunne interessere deg for og dypdykke i, så var det følelser du har virkelig søkt masse kunnskap i. Men hva er det som gjør at du har blitt så opptatt av det? Jeg tror at jeg ante på et eller annet nivå

i 2018 der, at følelse var litt min missing link. Jeg tenker at vi trenger på en måte to overordnede ting. Vi trenger den kognitive logiske hjernen vår for å styre og ta gode valg og analysere og styre oss i en retning. Men vi trenger også den emosjonelle følelseshjernen som på en måte er noe helt annet, som i veldig stor grad er ubevisst og som på en måte

er vanvittige mengder ubevisst informasjon som skjer hele tiden, som kobles sammen med din personlige historie og alt det du har opplevd fra du ble født, og til nå, selv om du kanskje ikke husker det, så husker hjernen din alt. Så vi kan reagere på ting som vi virkelig ikke forstår, hvis vi ikke har forstått den følelsen eller bearbeidet en del vanskelige minner eller ting som vi kanskje ikke forstod som barn, da.

Så for meg i 2018, så...

Det var et ganske vanskelig øyeblikk. Det var et tøft år å startskudde på noe som jeg antatt kom til å ta lang tid. For det er jo heller ikke sånn at det å koble på følelsene når man har øvd hele livet på å koble fra dem, det er ikke noe vi får til sånn. Vi er nødt til å øve og trene, kanskje heldigvis ikke nødvendigvis i like lang tid som vi har øvd på å skru de av, men vi må øve ganske mye. Jeg måtte i hvert fall det. Og det er mange sånne

Steiner å snu og mange ting å forstå som kanskje er litt lag på lag. Det kan være en stor jobb å gjøre der rett og slett for å endre på det. Men jeg husker veldig godt at jeg hadde en øyeblikk den sommeren der i 2018. Det var da jeg hadde skjønt at selv om jeg trodde jeg hadde tatt alle de riktige valgene, jeg hadde gått vekk.

Alle disse bratte bakkene. Jeg hadde fullført medisinstudiet i Oslo på normert tid. Jeg som ikke engang gikk ut av videregående skole med et komplett vittnemål. For det gjorde jeg ikke. Og likevel begynte jeg å kjenne en tomhetsfølelse. Jeg følte det litt som at jeg hadde gått meg litt vild, og jeg skjønte ikke hvorfor. Men da satt jeg alene og så utover vannet på en brygge og hørte på musikk.

Og der og da så kom noe opp for meg, eller det gikk opp for meg på nytt, noe som jeg egentlig hadde lært å tenke på veldig lenge siden, men jeg hadde bare glemt det. Men nå gikk det opp for meg på nytt det at, og det her er så viktig, fordi det er bare jeg som har tilgang til å kunne kjenne på mine følelser. Ikke sant? Vi skal snakke mer om hva følelser egentlig er, men...

Men hvis du kjenner, du har på deg hodetelefoner nå, jeg uansett hvor mye jeg vil, så kan ikke jeg kjenne det. Jeg kan prøve å forestille meg hvordan det er for deg, men jeg kan aldri kjenne det, og det er ikke sikkert vi føler det likt en gang, det vet vi ikke. Men der og da stikk det opp for meg akkurat det, at det er jeg som kan føle følelsene mine,

Og jeg ante at grunnen til at jeg følte meg tom, at jeg hadde gått når jeg vil, måtte handle nettopp om at jeg ikke lyttet til de følelsene. Så jeg hadde tatt mange valg og vært flink, men jeg lyttet jo ikke til meg selv. Og så tenkte jeg også at ansvaret for det lå hos meg. Jeg skjønte at det er ingen som kan komme og føle følelsene mine for meg, eller på en måte redde meg, og gjøre at jeg kom tilbake dit hvor jeg kjenner at jeg lever, hvis ikke jeg fant ut av det selv da.

Ja, og det er så fint det du sier, kun jeg som kanskje har tilgang til å kjenne de følelsene jeg har, det kom ganske sterkt til meg, så fint sagt, for det er at ofte så håper vi og tror at andre forstår hvordan vi føler, og så er det jo bare jeg som har tilgang på mine, og du som har tilgang på dine, på godt og vondt.

Og så den oppdagelsen nå, så sier jeg, åtte år er det bare jeg som kan gjøre noe med det. Hvordan opplevdes det? For det kan fort bli litt overveldende å kjenne på at her har man tatt ansvar selv. Jeg synes det var så overveldende. Jeg synes ingen av de tingene her var lett. Jeg var helt fortvilet. Jeg gikk også ut av et åtte år langt forhold.

Så jeg husker jeg fikk en nøkkele gjennom med disse store bokstavene, hybel, en sånn rød, og den var på 19 kvadratmeter, og jeg husker jeg var 34 år, og det føltes liksom helt feil, ikke sant? Jeg bare følte alle de tingene om at, å nei, skal man være her i livet? Hva er det jeg gjør nå, ikke sant? Masse utrygghet, kaos, det kjennes ut som å kutte fortøyningen på en liten robot, og så liksom padle ut på åpent hav.

på mange måter da. Men jeg husker jo også at jeg skjønte at dette her kommer jeg nok ikke til å klare å løse, liksom hvertfall ikke det vil ta meg veldig lang tid å løse det på egen hånd, så jeg ba om hjelp og det er jeg veldig glad for i dag jeg husker jo det at jeg satt før min første terapitime for jeg ba om hjelp og begynte å gå i terapi så husker jeg at jeg satt og tenkte for jeg har vokst opp med mye kaos

Vokste opp med voksne som ikke egentlig hadde klart å løse sine egne vonde følelser eller egne barndomsminner og opplevelser på en sånn måte at de i hvert fall ikke var i stedet til å lære meg gode verktøy for å forstå følelser og regulere følelser da.

Og alt det var på det tidspunktet veldig kaotisk for meg. Jeg husker at jeg tenkte det, at jeg lurte på om jeg noen gang kom til å komme dit, at jeg kunne kjenne at dette forstår jeg, og at disse tingene gir mening. For akkurat da var det bare en sånn tokesky av følelser som hang sammen. Så da husker jeg veldig, nå er jeg jo fortsatt opptatt av å dele følelser i behagelige og ubehagelige følelser, at det er en veldig fin...

Men da var det mye vanskeligere for meg å skille hva de ubehagelige følelsene egentlig var. At det var litt mer sånn cluster på en måte, hvor de viklet seg inn i hverandre og bare var en sånn floke med ubehag, eller ubehagelige følelser. Men det er jo det som er så fint, at gradvis og over tid opplever jeg virkelig det, at det er mulig å nøste de fra hverandre, og se på de ene og en, og begynne å forstå

Hva er den følelsen? Det tror jeg er frykt. Jeg tror jeg var skikkelig redd når jeg kjente den følelsen. Jeg ante ikke at det var frykt. Det skjønner jeg nå. Den følelsen er ensomhet. Den sitter her i kroppen. Den setter seg i magen på den siden. Jeg vet at du jobber med mye av de tingene her. Du også. Jeg var ikke forberedt på...

hvor stor lettelse det er å bare begynne å kunne forstå hva alle disse følelsene handler om at du kan, jeg pleier å si det at hvis du ser for deg sånn skap som du har liksom tatt alt dette følelseskaos og dyttet det inn med masse ting så du har liksom dyttet igjen skapet så vidt det går, men dørene liksom har nesten spikret sammen for at de ikke skal bare hoppe ut igjen bare du ser på det skapet så er det veldig vanskelig å åpne det skapet og liksom ta ut en ting det går jo ikke

Men det å gå i terapi, eller det å snakke med en coach, eller det å jobbe med å sortere følelsene sine, det er på en måte å ta de ut en og en, og så se på de, som vi snakker om nå, og så forstå hva det egentlig handler om for deg. Hva er det de betyr for deg? Kanskje ikke den er så farlig likevel, den der følelsen jeg husker jeg var veldig redd for, veldig mange av de ubehagelige følelsene. Og så putte de inn i skapet igjen, i system, sånn at du går inn og lukker det skapet, men også åpner det skapet.

Å se på følelsene uten at det der skjer, at alle følelsene ramler over deg, samtidig hver eneste gang noen pirker bort i den døra. Å, fint bilde. Kanskje til å markere noen i en sånn system at den ikke er det der kaoset. For det er jo det som noen opplever, at hvis en fusker bunn og tar tag i dette her, så kan det...

opplever så massivt overveldende at den bare ikke orker, og så bare tar noen ekstra spikere i dette her skapet sånn at det virkelig helst en hengelås rundt også, for det er at den våger seg ikke inn i det og det er jo også fort gjort å gjøre hvis man ikke vet egentlig hva følelsene er for det er jo også noe sånn

Å ha noen ord som gir en forståelse både intellektuelt og kroppslig på hva egentlig er følelser? Hvorfor har vi dem? Hvorfor kjennes de så ulike steder i kroppen? Hva er en følelse egentlig? Du er så eksperter på følelser. Hvordan vil du forklare det?

Jeg gleder meg til å svare på det, men jeg må også legge til utifra hva du sa nå. Det er jo veldig forståelig at man kan ha lyst til å sette spiker igjen hele det skapet. Det er også viktig at man skal være klar. Det gjelder ikke for alle, men veldig mange opplever at det blir litt verre før det blir bedre, for det er ikke mulig å åpne det skapet uten at alt ramler ut på vei.

Og det kan være litt sånn, ja, det er greit å være forberedt på det, at man er på et sted hvor man er klar for å ta imot den der tsunamien på en måte. Eller at man har god hjelp da. Eller begge deler. Det er viktig å være klar og at man har den hjelpen man trenger, tenker jeg. Men ja, hva er en følelse? Det er jo det jeg har blitt så opptatt av for å forstå både min egen historie, men også oppveksten min da, og det kaoset jeg har vokst opp i.

For det har virkelig fascinert meg mye det der at følelsene kan ta kontroll over oss på den måten som de kan. At de liksom, selv om vi ikke vet det, så styrer de oss i så stor grad som de kan gjøre, og spesielt når vi da tror at vi undertrykker de da. Og det er spesielt et bilde som jeg har blitt veldig glad i, som gjør det her liksom forståelig, synes jeg. Og hvis du ser for deg da, for nå snakker vi akkurat om at vi har på en måte denne logiske, analytiske smarte hjernen vår,

Prefrontale korteks, egentlig. Og så har vi denne følelsesjernen, denne emosjonelle hjernen. Og så sier jeg at vi trenger begge deler. Vi trenger et slags samarbeid, hvor vi har kontakt med begge deler. Sånn som du sa, sånn at vi kan bruke den smarte hjernen vårt og sette ord på hva disse følelsene egentlig er. Og veldig gjerne også kommunisere de til andre, sånn at vi kan bli forstått og ha gode samarbeid og ha gode relasjoner og sånn. Og forstå andre, selvfølgelig. Men hvis du da ser for deg at den logisk-analytiske hjernen, det er en rytter,

Og så er følelsene, det er en hest. Så er det veldig lett å se for seg at den rytteren kan godt prøve å ha kontroll på en løpsk hest, men det er ikke mulig å styre en løpsk hest noen sted. Hvis ikke du forstår hesten, hvis ikke du har kontakt med de massive kreftene som det finnes i den der hesten. Det er jo der alle kreftene og all energien og alt ligger.

Så vi er helt avhengig av å bli venne med følelsene våre, eller bli venne med den hesten. Og veldig mange, og jeg tror kanskje jeg var litt sånn selv, jeg tror ikke jeg satt opp på hesten en gang. Jeg tror liksom jeg sto leidende rundt, skjønte ikke at det er mulig å sette seg opp på det dyret der, og få litt hjelp av følelsene. Men jeg var redd for følelser, og syntes følelsen var skikkelig skumle, og hadde nok veldig mange forestillinger om hvor skumle de egentlig var som hendelser,

Ikke egentlig hadde rot i virkeligheten da. For jeg må innrømme det at når jeg først turte å snu 180 grader rundt og begynte å ta inn de følelsene og kjenne på det, så var jo det vanskelig. Det var en vanskelig avgjørelse. Men den lettelsen og ikke minst den frihetsfølelsen som jeg følte når jeg begynte å skjønne at jeg tåler mine egne ubehagelige følelser, og jeg begynte å skjønne hva det egentlig handler om også,

Den lettelsen der, den er ganske spesiell og veldig befriende. Jeg vet ikke om du har opplevd det selv, at du har sittet med en sånn følelse som du bare synes er kjempe, kjempe skummel og ikke orker å kjenne på, og så får du hjelp eller du finner ut av det selv, klarer å koble det til hva det handler om, og så oppdager du at «Åh, den var egentlig ikke så skummel».

Ja, det er nettopp det. Og så likevel kan jeg synes at når jeg møter den og kanskje tar et valg og står i den, så synes jeg det er ganske krevende å stå i likevel. Selv om jeg kjenner på en lettelse at det var et riktig valg med det som er blitt gjort,

så kan jeg kjenne på veldig uro, og det kan gjøre at jeg ikke sover så godt på natten, og tankespinnet går på burde jeg gjort det, eller sagt det på en annen måte. Sånn at det er også en grunn for at jeg gleder meg sånn til denne samtalen, fordi at dette er ikke noe jeg...

Er så god på. Vi skal se det. Trenger å øve meg mer i det. Og også. Så kjenner jeg på at. Hvorfor kjenner jeg på så mye ubehag. Hvordan kan jeg lene meg inn i det. Og tåle det også. Så der ja. Akkurat de tingene du snakker om. Så kjenner jeg meg sånn igjen. Det er sånn gjenganger i mitt liv. Det er jo det at jeg har veldig lyst. Å bli likt.

og det vil vi jo alle men kanskje da på bekostning av meg selv at jeg kjenner at nei, jeg klarer ikke mer jeg har jo vært åpen om at jeg ble veldig syk i begynnelsene av 20 år med å bli sykmeldt og

endte opp ut av jobb og jeg kjente jo lenge at jeg kan jo ikke jobbe så mye som jeg gjør og dette er for mye og jeg orker ikke mer men likevel så tok jeg medisiner og gikk på jobb og presset meg og presset meg til slutt at kroppen bare ja, på et vis tør

tok på håndbrekket for meg og sa at nå er det nok nå skal du bli liggende her til du begynner å gjøre ting på en annen måte det er det kroppen må gjøre til slutt

For det er akkurat det, ikke sant? En følelse er ikke bare en følelse. Da høres det også ut som om du hadde en floke av ubehagelige følelser. Men som jeg sa i sted, følelsene våre, jeg liker å snakke om dem som sånne gir, godt gammeldags sykkelgir, bare for å gjøre det litt lettere. Så hvis du ser for deg at når vi bytter følelse, så bytter vi på en måte gir. Og da, som vi sa i sted, en følelse er noe som endrer hormonene våre. Det endrer sammensetningen av signalstoffer eller neurotransmitter i

Hva er det som gjør at vi har en bedre hjerne?

Og det vet jo du mye om, at når vi da går på høygir og har masse sånne ubehagelige følelser, så går hele nervesystemet i helspenn. Og vi produserer masse, masse kortisol, og vi får kanskje høyt blodtrykk over tid. Altså det er mange sånne fysiologiske endringer som kommer med å gå rundt sånn.

Så det er ikke noe rart da at du blir utslitt, ikke sant? Når vi går sånn over tid, og selv om vi ikke lytter til de følelsene, og vi liksom bare prøver å unngå de egentlig, og liksom bare fortsette litt med den samme mestringsstrategien som man har hatt, som da kanskje hvertfall for deg det høres ut som delvis var å ikke lytte til følelsene, ikke sant? Og det er det samme jeg også gjorde. At jeg følte jeg bare liksom gikk lenger og lenger inn i den der retningen som egentlig ikke var min.

Og god på å holde ut, for det er jo det som mange har øvd mye på, å holde ut ubehaget. Veldig. Det er veldig godt sagt. Og det er jo egentlig akkurat de der folka der, de som på en måte har nevnt å tåle så mye over så lang tid. Et sitat som jeg har blitt veldig glad i, som Jon Petter Fagerhaug, han er psykolog og har jobbet med å forske på utblantet i mange år.

Jeg liker så godt hvordan han sier at utbrenthet, det er ikke noe du bare får gratis eller uten å jobbe for det. Det er noe du har jobbet skikkelig hardt for.

Og det krever jo nettopp det, at man har den evnen til å tåle det vi kaller et veldig høyt symptomtrykk. At vi har evnen til å holde ut, som du sier, over lang tid, selv om alle signalene i kroppen kanskje har holdt på med masse alarmbjeller og «Hallo!» Er det mulig å bli hørt litt her og bare roe litt ned? Så gjør vi ikke det. Men til slutt sier kroppen stopp. Hvorfor er vi så dårlige mange av oss da? Inkludert meg her nå med...

Å sette grenser og være mer tydelig. Og hvorfor kjennes det så vanskelig ut å sette grenser at vi ender opp med å være selvutslettende?

Jeg elsker alle spørsmålene, og det er så fint måten du deler på, for nå sa du at du hadde et sterkt behov for å bli likt, og det har du helt rett i, at det har vi alle sammen, og meg selv inkludert.

Det er noe av dette som er våre dype, grunnleggende behov som mennesker. Det å ha tilhørighet er et sånt behov. Vi trenger flokken vår, og vi trenger på en måte å ha en sunn tilknytning til menneskene rundt oss. Det fantes jo en tid hvor vi rett og slett bare ikke hadde overlevd spesielt lenge hvis vi ble frastøtt eller avvist flokken, ikke sant?

Men så har vi også en grunnleggende behov for å være autentisk, å være ekte og operere i verden utifra hvem vi er som menneske og våre egne verdier og alt det som følelsene våre handler mye om. Men akkurat de to behovene her, de har en tendens til å kunne kollidere veldig og krasje inn i hverandre, fordi begge er så viktige.

Og så er det akkurat sånn som du sier da, at når vi begynner å være selvutslettende, og på en måte justere oss selv, tilpasse oss selv litt for å passe inn i den flokken som vi har, da er vi litt sånn på uheldig kurs, ikke sant? Fordi det kommer til å lede til mer av denne type utfordringer, til man klarer å lytte og forstå hva det egentlig er som skjer.

Og det er jo det som ikke er noe sånn enkel quick fix i det hele tatt, fordi altså ubehag da, for å svare på det også, altså ubehagelige følelser som vi nå snakker om, ubehag er laget for å styre oss vekk. Også er emosjoner i sin liksom grunnleggende enkleste form, er ment for å styre oss enten mot noe,

Eller bortfra noe. Det er lurt å spise ting når man trenger mat, så vi blir styrt mot det for eksempel. Eller å formere oss sånn at vi får bidreferdt grannene våre.

Og så er det dumt å bli spist, for eksempel. Det prøver vi jo gjerne å seke på, men det er jo emosjonene våre som er raskest på å reagere, sånn at vi kan instinktivt reagere riktig i en del situasjoner. Nå forenkler jeg fælt, men jeg liker å forenkle. Ja, veldig bra. Og så er det jo sånn, de kommer jo gjerne lenge før vi egentlig har oppfattet det. Nettopp, som du sier, for å sørge for at vi overlever egentlig så artig.

Ja, for vi har jo på en måte sånn, og dette er også en sånn grov forenkling, og mange eksperter er litt sånn irritert på det bildet her nå, men jeg liker det fortsatt, og det er at vi har på en måte en sånn dyr inni oss, vi har en sånn dyregjerne, og så har vi på en måte utviklet en slags sånn menneskegjerne på toppen, som gjør at vi er i stand til å overstyre og forstå, liksom som du sier, ikke sant? Men det kommer litt saktere, sånn at liksom denne her enorme mengden med ubevisst informasjon,

det hører til følelsen, ikke sant? Det er liksom instinkt, følelser, intuisjon, sånne type ting som kommer mye, mye fortere. Og det er kjempespennende felt, fordi det er så mye som vi kan oppfatte, og som

Som vi kan bruke vår logiske hjerne til å begynne å dekode og forstå hva det egentlig handler om, og hva det egentlig var vi reagerte på. Men da må vi først bli interessert i det, og begynne å skru på den detektiven som jeg kaller det, og bli nysgjerrig, og lure på om det kan være noe i at jeg fikk et så voldsomt ubehag rundt denne personen, eller alle de rare følelsene som kan komme opp. Eller sånn som du var inne på, hvorfor det hørtes ut som du sa at du...

Hvis jeg forstod det riktig, følte jeg mye sånn utilstrekkelig, eller liksom at du liksom satt deg selv mye på overstrekke, i hvert fall i mange situasjoner, fordi du hadde behov for å liksom bli likt og få til ting og alt det som vi på en måte alle har behov for da. Ja, og ubehagelig å sette grenser og. Og så tenkte jeg, ja ja,

litt det der, hvis de liker meg, eller jeg er omgjengelig og gjør så jeg får beskjed om, så er det viktigere enn kanskje mine grenser, som har vært en sånn vurdering som jeg ikke helt er klar til å få til. Og det er jo også gjerne en sånn, jeg pleier å si det at vi har alle et sett med på en måte mestringsstrategier som vi har tatt med oss, og som fungerer i større eller mindre grad, men som i hvert fall har tatt oss hit hvor vi har kommet.

Så du kan jo si at du har jo hatt veldig mange gode strategier for å komme dit som du har kommet i dag, for det er jo utrolig mye du har fått til, og du er kjempedyktig på det du holder på med, og du hjelper veldig mange mennesker i alt det fine arbeidet du gjør, ikke sant?

Men så har du kanskje ikke vært så flink til å lytte inn over og ta vare på deg og sette de grensene og de tingene der. Og så er du kanskje klar for å jobbe med det først nå, fordi nå har du liksom dratt det så langt at det liksom smalt litt, og du fikk kjenne effekten av det, og det ble på en måte vondt nok da, til at du skjønner at det, ok, disse strategiene kan ta meg hit, men de kommer ikke til å ta meg til det stedet hvor jeg kan gjøre på en måte...

Begge deler hvor du kan både gjøre alt det viktige som du holder på med å hjelpe mennesker og være god i det, men også ha det godt selv. Og ha et godt liv og ha energi og alt det der. Så da er du kanskje klar nå, eller var du klar da, for å begynne å gjøre den jobben som er å gå inn i. Den følelsen av utilstrekkelighet, eller frykten for å bli avvist, eller si nei, alle de tingene der. Da handler det egentlig om

Og hvordan kan jeg møte det på en annen måte? Slik at jeg ikke fortsetter å sitte fast i de følelsene. For det er jo det som er det interessante med det. At jeg liker jo å kalle dette skyggarbeid. Det er mange som snakker om det som skyggarbeid eller shadow work. Å se på de ubehagelige følelsene og alt det som vi helst ikke har lyst til å se på i det hele tatt. Men hvis vi ikke gjør det. Hvis vi ikke tør å se på hva som finnes inni de skyggene der.

så ender vi veldig ofte med å sitte fast i de følelsene, og veldig ofte også skape mye, mye mer av de eksakt samme ubehagelige følelsene. Det gjorde jeg veldig mye kjent i, at når du ikke vil gå inn i det,

Så stopper man opp der, og så blir det mer av det. Og så er man redd for det, så man får på en måte, man reagerer på de ubehagelige følelsene med nye, enda mer intense følelser. Frykt er en veldig sterk følelse, som koster mye energi og mye krefter. Og kan sette i gang masse tankekjør og ting som gjør at man sover dårlig, som du var litt inne på. Jeg har også hatt lange perioder med det der, hvor søvn har liksom...

vært vanskelig fordi at man er redd for noe, eller tankene spinner, ikke sant? Og det er veldig utmattende over tid å ha sånne følelser som man tror man unngår da, og som på en måte er noe man liksom holder på avstand på den måten. Men hvis en har da en strategi som en kjenner på at dette her funker jo ikke lenger, det er ikke godt for meg, og jeg ønsker endring,

Hvor bunnen hender da med... Hvis du tar en vonde følelse da av... Et eksempel kan være det å sette grenser. Det å klare å si nei. Det er vanskelig, og det kjenner jeg i hele kroppen. Og redd for å bli avvist. Det er både frykt og litt skam og ubehag. Hvor bunnen hender da? Det finnes jo veldig mange måter å gjøre det på. Jeg er veldig glad i det å liksom...

begynne der man blir trigget. Vi blir alltid trigget i løpet av hverdagen eller uka, så er det noen situasjoner hvor vi blir trigget. Og jeg tenker egentlig på triggerne våre som sånn, de på en måte er sånn varslet om at her finnes det et eller annet sånn gull. Så du kan se liksom på trigger og ubehag som er sånn, ja, lite sånn signal om at her er det kanskje et eller annet som du kan vokse på, og som det finnes et eller annet veldig verdifullt for deg å forstå.

Hvis du velger å snu og gå inn i det og bli nysgjerrig på det i stedet for å løpe vekk fra det på en måte. Og det du var inne om nå, den frykten for å bli avvist, den er veldig iboen i oss alle, som vi snakket om i sted. Vi er helt avhengig av plokken vår, så det er meningen at vi skal være redde for å bli avvist. Men det kan krasje med det behovet for å være autentisk, fordi det å ikke være autentisk, det skaper også problemer. Hvis vi er frakoblet av følelsene våre, hvis vi er frakoblet...

den vi er som menneske og egne verdier og alle de tingene der, så blir det også til en slags rotårsak som på en måte skaper mye indre stress i kroppen. Fordi, sånn som det jeg hadde det, man ender på en måte opp med ikke helt være i kontakt med livet sitt, på mange måter, for å si det litt sånn enkelt.

Men la oss si at man kjenner på den frykten for å bli avvist, så kan man jo lære utrolig mye av den følelsen. Hvis man bare setter seg ned, og kanskje man ikke vet at det er avvisning, kanskje man bare kjenner et ubehag, men kanskje det var en situasjon på jobb eller noe, enten avviste det litt, eller du hadde veldig store problemer med å si nei, som du var inne på, som gjerne bunner i den frykten for å bli avvist.

Så handler det jo om det å i stedet løpe fra det, sette seg ned når man har tid. Enten om det er på toalettet kort tid etterpå, eller om man kan ta det med seg hjem. Og det jeg liker å kalle forfølge følelsen. At man prøver å dra opp igjen den følelsen og sette seg ned. Kanskje lukke øynene og kjenne etter. Ta opp igjen ubehaget og kjenne hva var det ubehaget der. Og så prøve å sette navn.

på den følelsen så godt man kan. Man har disse to hovedkategoriene, behagelig og ubehagelig. Men prøve å se, kan jeg kjenne at det er flere følelser inni det ubehaget? Og hvis man da kanskje får tak i at det er avvisning, at man kan si at avvisning er en av de, så kan man jo jobbe med å prøve å forstå, er det noe med denne følelsen som jeg har kjent før? Har jeg kjent den følelsen her før? For det har vi veldig ofte.

At man kanskje har opplevd å bli avvist, enten som voksen, på en eller annen måte som ble veldig vondt, eller som barn i oppveksten, at man har opplevd mye avvisning, for eksempel. Jeg har blitt veldig glad i sitatet til Søren Kirkegaard, som er at de tingene vi frykter aller mest, det har vi opplevd.

Vi tror ofte vi er redde for at det skal skje, og vi er jo det også, men vi er så redde for at det skal skje fordi vi har opplevd det. Og det var veldig vondt, og vi har kanskje ikke bearbeidet den gamle følelsen. Og det som er så interessant da, er at gamle følelser som vi ikke har bearbeidet, hvis man for eksempel opplevde mye avvisning som barn, og spesielt hvis det er ansorgspersoner eller viktige mennesker i oppveksten vår, så blir vi på en måte litt sånn støkk, vi blir litt sånn fanget der på det følelset.

sted i livet. Så hvis vi var fire år da, så blir vi liksom sånn da har vi kanskje modnet liksom følelsen av avvisning for å forenkle litt til et fireårsstadie. Sånn at en fireåring som føler avvisning er komplett ut av stand til å regulere den følelsen selv. Så det blir noe veldig sånn voldsomt og stor og på en måte som er veldig uhåndterbar. Så det interessante der er at når man opplever kanskje at sjefen sier en eller annen liten ting som på en måte kan trigge følelsen av avvisning, så bare

På brøkdelen av et sekund er vi en tidsmaskin tilbake til den fireåringen, og så føler vi den graden av avvisning. Jeg pleier å si at hvis vi kjenner at intensiteten på den følelsen vi kjenner er veldig voldsom, og ikke står i stil til konteksten vi er i i det hele tatt, da er det veldig ofte en gammel følelse. Det er noe gammelt som vi ikke har bearbeidet. For det er først som voksne at vi lærer, og vi er først da moden nok gjerne til at vi klarer å bearbeide, prosessere og regulere det.

følelsene våre. Det er liksom frem til det så trenger vi hjelp fra andre voksne for å lære det. Barnefølelser, de er ofte veldig voldsomme og store da. Men så er det andre alternativet, at det er noe som bare skjer foran deg her og nå. At sjefen din behandler deg skikkelig dårlig. At det er kanskje du som må tenke over hvordan du skal håndtere det neste gang. Kanskje ikke du skal være så redd for den avvisningen. Kanskje det er bedre for deg å si nei, og reagere annerledes og justere hvordan du selv reagerer da.

Og det er det som er så fint når man bearbeider følelser og går inn i det på den måten her, at man går ut av den autopiloten som de ellers gjerne tar oss i, at vi kjenner den sterke følelsen, så vipps, så har vi gjort det som vi alltid gjør, som for deg var å strekke deg. Men da oppdager vi at jeg kan velge. Man kan stoppe opp, og så kan man tenke «Oi, gud, jeg kan velge, jeg trenger ikke å gjøre den tingen jeg alltid har gjort. Jeg kan gjøre noe annet». Som for eksempel er å si «Vet du hva? Det passer ikke, jeg får det ikke til».

Kanskje neste gang. Det går ikke akkurat nå. Og det interessante med det da, er at når vi velger det, så kommer jo det veldig sjelden, ikke med at, altså, eller veldig, så kommer jo det med det ubehaget ganske lenge. Sånn du sa i stedet, tror jeg, at liksom, det blir jo ikke borte bare fordi vi begynner å velge annerledes.

Det blir kanskje aldri helt borte, men min erfaring er at det kan bli veldig, veldig mye mindre i hvert fall, det ubehaget som man kjenner, hvis man velger å trene på det igjen og igjen, og liksom jobbe med

de automatiske tankene og de mønsterne som kommer opp som tidligere har styrt deg i den retningen. Så veldig ofte så har man jo med seg et eller annet sånn tankesett om at man må gjøre det fordi at, sånn som du sa, var det du sa at det var viktigere med andres tid enn din egen, var det ikke noe sånt du sa? Litt i det da med at

Ja, litt med å presse at, sånn som vi får tilbake i tid for meg, så var det jo hotellbransjen der at vi må ha folk på jobb, og hvis ikke du får noen av de andre på jobb, så må du så leder inn og jobbe, og så ender Nort med å gjennomta dobbelt skift og nettevakt, og føle også at han ikke har valg.

For systemet er sånn at den tenker at jeg må jo bare, og det er jo det jeg ser igjen i så mange som kommer til behandling til meg også, som blir utbrente. Det er den der grenseoverskridelsen hele veien, og at det er vanskelig å sette grenser. Samtidig så har jeg jo mange rundt meg som synes det er kjempeenkelt å si nei.

Og at de andre må få ta ansvar for egne følelser, men jeg står lett i midt, som er jo forskjellig også. Sånn at for noen kan dette her høres kanskje litt sånn fjåset ut, så er det jo bare å si nei. Og ikke kjenne så mye følelser i kroppen på grunn av det.

mens for andre kan det være det vanskeligste i livet nesten. Ja, men det er jo fordi man har forskjellige historier, ikke sant? Og så følelsene våre er veldig individuelle.

Og de handler om historien vår. Så det er gjerne et eller annet vi har opplevd da som gjør det vanskelig å si nei, at vi har lært det der å velge andres behov eller tid, eller at det er lettere å presse seg selv enn andre, sånne type ting. At det går automatisk. Og så er det jo ikke alle som har lært det i det hele tatt. Det er jo mange som også har vokst opp med foreldre eller mennesker rundt seg som lærere, og sier nei, eller regulerer disse type følelsene, som kanskje også lærer deg å forstå hva de handler om, sånn at det går litt mer av seg selv da, i stedet.

I stedet for at det blir noe som bare stopper opp, og som gjør at man går på autopilot. Så vi har veldig forskjellig inngang inn i disse følelsene. Men det som er fint er at hvis vi ikke lærte det, så er det fullt mulig å lære seg det som voksen. Og på en måte gå fra det der at det er en sånn ting som tar veldig mye av batteriet vårt, og veldig mye av kreftene våre. For det er jo det de gjør. Selv om vi kanskje ikke vet det, for vi er kanskje vant til det, og har hatt det sånn over lang tid.

Så kan jo bare det å kjenne igjen en følelse, og vite at ok, der kom den følelsen, jeg vet hva den handler om i historien min.

Jeg har funnet noen alternative tanker som jeg kan tenke om det, som for eksempel at, nå var det jo ikke det du sa, men at min tid er like mye verdt som andres tid, eller at man har lov til å trenge egen tid, eller man har lov til å ikke jobbe over tid, altså at man har lov til å ta vare på seg selv. Jeg trenger å fylle min kopp for å kunne fylle andres kopp også, ikke sant? At man kan jobbe litt med de tingene der.

Og da kan det virkelig være overraskende hvor mye energi man får igjen etter hvert som det begynner å slippe taket. Den der følelsen som vanligvis haler og drar i deg, som det kan kjennes som nesten fingeren til å bare si ja da, eller sette seg selv på overstrekk. Så det er veldig mye å hente på, og ikke, jeg må si det på en annen måte, det kan være veldig mye energi å spare utenfor.

på å forstå følelsene sine, sånn at det liksom går igjennom kroppen, at man kan finne måter å bearbeide og la de få lov til å passere igjennom kroppen og systemet, i stedet for at de liksom hoper seg opp, at vi får litt sånn det jeg kaller følelsesmessig forstoppelse. Hvordan kan vi frigive det da? Godt ord, du er veldig god på å bruke ord som beskriver det godt, og også gjør det lettere å forstå. Men hvis jeg får en sånn

følelsesmessig forstoppelse da hvordan kan jeg frie litt av det? Det er jo også individuelt da, hvordan vi får på en måte ut den energien i den hesten hvis vi holder oss til det bildet der og det kommer også an på følelsen, altså sånn

sinne for eksempel, det er jo en litt sånn ulovlig følelse, enten man er mann eller kvinne egentlig, på forskjellige måter. Men det er jo en sånn følelse som man kanskje kan få ut gjennom på en måte, mange tenker jo på kampsport eller litt sånn høy intensitet på trening. Jeg vet at jeg har fått ut veldig mye sinne gjennom intervalltrening, at det føles veldig sånn godt og forløsende å liksom bare høre på musikk som driver og så liksom...

løpe ut den type vonde følelser. Men så har vi også veldig naturlige funksjoner for dette, sånn som for eksempel sorg.

så har vi jo en naturlig funksjon som heter gråt, som er veldig god, og som er ment for at vi skal kunne prosessere og få følelsene gjennom. Og krampegråt er jo liksom en sånn, det kan virke veldig skummelt, og kanskje er det litt sånn ugreit da, men dette er jo kroppens mekanismer for å på en måte la følelse få lov til å passere gjennom, og det kan være veldig sunt.

Og virkelig når man har opplevd tap, at man gir seg selv lov til å virkelig sørge og gråte og dele hvis man trenger det. La det få lov til å passere, la det få lov til å være der. Det å trene seg og la følelsen få lov til å være, være med følelsen, og så gå ut igjen.

Så det kommer an på følelsen. Og det å bruke litt tid på å finne de tingene som man kjenner selv at fungerer. Men ikke være så redd for å utforske det. Man kan alltid bare prøve en annen ting, eller hvis det ikke fungerer så kan man jo prøve noe nytt, eller noe annet. Jeg har blitt veldig glad i meditasjon og visualisering for å bearbeide. Jeg opplever at man kan få utfordringer

til utrolig mye arbeid selv gjennom å på en måte gå tilbake i tid og se det som vi kan kalle det indre barnet i oss og på en måte forstå vi snakkes da om fireåringen som ble avvist og gå tilbake og forstå den fireåringen ordentlig, sånn følelsesmessig for sånn som vi snakket om vi har jo tilgang til våre egne følelser og selv om det er lenge siden vi var fire så kan vi fortsatt veldig ofte få tak i

Hva den fireåringen følte. Og virkelig føle det da. Og da kan vi bearbeide følelser på den måten også. Og så har jeg blitt veldig glad i breathwork. Fordi det opplever jeg også for min del. At det er en sånn måte hvor man på en måte får ut energien. At man liksom ikke bare er sånn passiv.

Å stille mens man liksom er med følelsen, men at for meg det å puste og bruke pusten gjør at jeg opplever at det blir en sånn forløsende effekt da. Men bare det å gå en tur kan jo veldig ofte gjøre en veldig stor forskjell sammenlignet med å bare liksom sitte stille.

Og noen ganger er det nok å sitte stille også. Men bare det å reise seg og bevege seg gjør jo at vi får en veldig mye større blodflow til hjernen og til hodet og tross alt til de cellene som skal bearbeide og jobbe når vi prosesserer. Så det er egentlig veldig mange som opplever det som forløsning i seg selv hvis man klarer det å gå med følelsen og la den få lov til å være der.

Jeg husker første gang jeg leste at emosjonelle tårer inneholder kortisol og avfallsstoffer. Så jeg var sånn, wow! For de andre tårene vi har, som vi får med vind eller hvis det er røyk, inneholder ikke det. Så det er bare en utrenskning.

av å gråte på så mange måter og også det som du sier med bare bevege seg så skjer det så mye i kroppen ofte så er det jo snakk om at vi skal snakke om følelsene og det er jo også fantastisk at vi har en mekanisme hvis jeg strever med noen følelser og deler de med deg og du møter meg i det med en

med en omsorg og forståelse og kanskje ikke kommer noen råd en gang på hva jeg bør gjøre så har jeg det litt bedre etterpå så det er jo så utrolig fint og det der å skrive så du sa at du har skrevet dagbok og få ned følelsene så vi har jo veldig mange måter å møte det på og gjøre at vi kan forbearbeide det og ha det bedre

Men så må det jo brukes da, for hvis mekanisme nå er bare hver gang jeg har et ubag, så tar jeg opp mobilen og bare scroller for å distansere meg, for jeg vil ikke kjenne på følelsen, så vil det jo bare som regel bli verre og verre, vil jeg tro. Ja, det er jo de distraksjonene som mange bruker, og det kan være så mange ting.

Som kan brukes til å distrahere oss fra følelser. Mobilen er jo for veldig mange veldig kjent. Men også mat, eller usunne relasjoner. At vi ikke klarer å ringe disse som vi har bestemt oss at vi ikke skal. For vi vet at det ikke er bra. Alkohol er jo veldig kjent. Men det er mange flere ting enn rusmidler, alkohol og mat som kan gjøre oss avhengig. Kan vi på en måte ende opp med at vi ikke klarer å avstå fra det?

Hvis vi ikke har lært å forstå de følelsene selv, og regulere dem selv da. Og vi trenger begge deler. Vi trenger å kunne snakke om det. Vi trenger å kunne forstå det med den logiske, analytiske hjernen vår. Og så trenger vi også å bearbeide det rent sånn følelsesmessig, som ikke handler om ord. Altså følelsene våre er et sånn ordløst språk som kroppen må snakke med oss, ikke sant? Og emotion...

Det er jo på en måte følelser i bevegelse. Så det er et eller annet logisk, og jeg føler det veldig sånn at når man er litt i bevegelse, enten det er pustarbeid eller å gå, på en måte, eller løpintervall, så kjennes det riktig ut at man liksom jobber mer med følelsene, legger bort de ordene litt og bare liksom føler det. Fordi følelser er fornemmelser og sensasjoner i kroppen. Det er kroppen som snakker til deg.

Så det er noe helt annet, selv om vi kan forstå det med logisk-analytisk hjerne og sette ord på det, så er det jo en grunn til at ulike språk ikke har de samme ordene for følelser. De kan differensieres i det uendelige egentlig, og Lisa Barrett som forsker på emosjoner, hun sier jo det at det er ikke sikkert at du og jeg føler gledelikt i det hele tatt, og det er ikke sikkert at du noen gang føler gledelikt to ganger en gang.

Så det er litt interessant å ta med seg, ikke sant? Og liksom, jeg kan kanskje hjelpe deg å skru på den nysgjerrigheten litt, at følelser, det er liksom et veldig sånn, det er et sånt følelsesunivers, med virkelig følelser i alle nyanser og farger som vi kan utforske og lære masse, masse av når vi bare tør å få følge dem, da.

Ja, for vi har jo hatt så behov i språket vårt å kategorisere. Ofte så føler jeg at mange når de leser bøker på engelsk så forklarer det bredere en følelse enn det konkrete norske språket. Så det der at du sa at ja, glede

Og så tror vi det er en følelse, men det er et bredt spekter. Men vi gjenkjenner noen likheter i det. For det skjer mye likt i kroppen, men også gjerne sorg og skam og frykt og de krevende følelsene. Og så er det så lett å bare henge det opp på noe annet som vi kjenner igjen. Men så kan det også være noe helt nytt, så det ikke trenger å være så stort.

Så litt det der å møte det med undring, og jeg synes det var så fint da du sa det, der man følger litt etterfølelsene. For hvis jeg har hatt en ubehagelig følelse da, så etterpå bare å kjenne etter, hva var det for noe? Hvorfor synes jeg det var ubehagelig i denne situasjonen? Hvor kjente jeg det i kroppen? Var det ubehag i magen, eller ble jeg litt kvalm, skjevespenninger?

hva var egentlig det der? Og liksom møte det litt med undring som ikke blir så redde eller så strenge med det. Ja, og det er så riktig det du sier der og det går jo rett inn i følg følelsen, det er jo både på en måte den metoden som jeg har blitt opptatt av, at vi skal få følge den ren sånn, som jeg sa, prøv å fange den litt hvis du kjente at du ble trigget og det kom en følelse eller en sånn følelsesky så prøv å liksom ta den opp igjen og kjenne etter, ok, sett deg ned med følelsen

Og tenk over om du har kjent den før, sa jeg. Men man kan også bruke hele den følge, det akronymet der. Og det er jo føl, altså F, føl det. Føl det som du føler. Og prøv å sette navnet på en, eller om det er flere følelser som du legger merke til. Der er det jo noen som har utviklet et sånt følelseshjul. Jeg har med et følelseshjul i den siste boka mi, som handler om det her med å føle og forstå følelsene og sette.

sette ord på dette ordløse språket vårt. Og det kan være veldig nyttig. For noen ganger, hvis man har hatt lite kontakt med følelser, så kan det være skikkelig vanskelig å kjenne hva er det jeg føler. Det blir helt blankt når man stiller det spørsmålet. Og da kan en sånn støttehjul, som jeg liker å kalle det, være veldig fint å ha. At man kan sette seg ned og se, ok, her er de ubehagelige følelsene, og her er de behagelige følelsene, og liksom, hvor er jeg? Hva er det jeg har?

hva er det egentlig jeg kjente for noen å få litt hjelp til det da, men gjerne også prøve å finne egne følelser og differensiere det med, og også skåre intensiteten fra 0 til 10. Altså hvor intens er den følelsen som jeg kjenner nå, og hvor i kroppen, sånn som du sa, er det jeg kjenner det? Er det i magen, eller er det klump i halsen, eller liksom hva er det? Og er det liksom lyst, eller mørkt, eller strammer det, eller svir det, eller stikker det, eller er det sånn sommerfugler, liksom hva er det?

Hva slags fornemmelse er det egentlig man kjenner? Hva slags karakter har det? Og øen står for å øve på å forstå følelsen, som var det vi egentlig allerede var inne om. Har du kjent denne følelsen her tidligere noen gang?

er det noe som henger sammen med en sånn overbevisning som vi veldig ofte har med oss. Vi har en del ubevisste overbevisninger alle sammen, som er litt sånne leveregler som vi lever etter uten at vi kanskje vet det, som kan være veldig verdt å utfordre og jobbe med hvis de på en måte går igjen og skaper begrensninger for oss. For det er veldig ofte...

begrensende overbevisninger, for eksempel at man ikke har lov til å si nei, eller at man ikke er bra nok, eller at man aldri kan nok, mange, mange sånne eksempler på det. Eller går du på akkord med deg selv og dine verdier, det er kjempeviktig å kjenne etter, for det handler mye om her og nå, er det noe som skjedde i situasjonen som krasjer med verdiene dine,

Har du godtatt behandling som ikke var bra fra noen? For det kan jo skje at noen ikke behandlet deg på en respektfull eller god måte. Eller kanskje var det du som tråkket noen på tærne, og kanskje ikke helt var sånn som du ønsker å være da, i henhold til dine verdier. Ellen står for å la den få være der, altså å være med følelsen sånn som vi snakket om. Og jeg liker også å ha med at vi kan løfte blikket.

Og med det så mener jeg at de føler veldig ofte når vi sitter med disse vonde følelsene at vi er de eneste i hele verden som føler det sånn. Og så er jo det veldig langt unna sannheten, for man kan være helt sikker på i den verden vi lever i i dag at det er veldig mange som sitter og føler kanskje ikke den eksakt samme følelsen som vi snakket om nå, men som føler på et ubehag og kanskje lignende følelser akkurat nå også.

Så det å løfte blikket og se det, og minne seg selv på det, og kanskje også ta inn noen ting som man er takknemlig for, kan være veldig godt her, for å løfte blikket litt og kjenne at jo, men jeg har også gode ting i livet mitt som er bra for meg, og som jeg er veldig glad for at jeg har i livet mitt. Og bare for eksempel løfte frem tre sånne ting. G står for godhet, og gi deg selv varme og være god med deg selv.

Så det handler jo om å møte seg selv med det vi kan kalle for selvmedfølelse, som er et veldig fint ord som jeg er glad for at det har begynt å bli løftet opp i det siste, sånn at man ikke kritiserer følelsen eller blir sint på seg selv for det man føler, for det kan man jo også bli. Men i stedet, hvis man oppdager at man driver med det, jobbe med den indre kritikeren og få tak i hvordan man kan jobbe med å snu den, for det går også an. Og den siste, en, det handler om å endre og respondere.

Vi går jo veldig ofte fra å bare reagere, at vi er reaktive. Når vi tror vi undertrykker følelser, så er det jo veldig ofte det vi blir, er veldig reaktive, sånn at vi bare reagerer litt sånn instinktivt. Men sånn som vi snakket om i sted, når man jobber med følelser på denne måten, så er det noe av det som virkelig...

blir merkbart og synlig etter hvert, er at vi har et valg, og vi kan velge i stedet å respondere hvor du kommer herfra, sånn at man responderer på en måte som er i tråd med, kanskje hvor du vil enn, og hva du vil med livet ditt, og ting som kan ta deg i riktig retning for akkurat deg. Så det er den siste delen av det, som gjør det også komme sist, for det kan ta litt tid å kanskje komme dit at man klarer å begynne å velge helt sånn, ok, nå skal jeg gjøre denne tingen her.

Så alle disse forskjellige tingene kan man jo jobbe med. Det er jo alle stegene er det viktig å være tålmodig med, og kanskje ta et steg av gangen og trene seg en ting av gangen. Og så fint at du har sett det litt i et sånn system for det at litt tilbake til at det kan oppleves overveldende med bare det der å ha en eller annen struktur som gjør at det

det oppleves som ok, men dette klarer jeg å forholde meg til sånn at det som jeg pleier å si den intellektuelle hjernen, eller bevisstheten altså den med å skjønne og kan samarbeide med følelseshjernen da så det er jo det som gjør å også

Ja, litt som du snakket om det hjulet som kan kategorisere det, så gjør det enklere for oss å øve oss på hva er den følelsen egentlig. Ja, den samsvarer litt med det som står der. Ja, fem, ja, men når jeg er med den så kjennes den som ti, for den personen gjør meg kjemperedd.

Og det at det er noe stegvis som gjør at dette er en prosess som oppleves litt overkommelig i dette her. Ja, så bra du synes det. Det er jo...

er det en ting jeg har hørt mange ganger når det kommer til følelsesarbeid, så er det jo nettopp det at det er forvirrende og det er overveldende og det er vanskelig å få tak i på det. Så det jobber jeg med hele tiden og prøver å gjøre det litt mer håndgripelig og liksom, ja, ha noen sånne konkrete steg som man kan jobbe med for seg selv. Så det er glad for å høre at du syns. Ja, det likte jeg skikkelig godt. Og vi kunne jo snakket om dette her i timesvis, eller...

Hvis det er noen som lytter nå som kjenner at dette her gjør jo mening, og jeg har virkelig noen følelser som jeg synes er vanskelig å klare å jobbe med, og jeg trenger litt hjelp. Går det an å få hjelp hos deg da? Det gjør det absolutt. Jeg har noen gratis ressurser som ligger på nettsidene mine på endorfinlegen.no som er laget for å hjelpe noen å komme litt i gang.

Og jeg har jo laget et hefte som er ment som litt sånn starthjelp for akkurat det der å møte ubehag, som vi snakket litt om nå i denne episoden her, for det er jo sånn, ubehag er en sånn overordnet kategori, men det å begynne å differensiere litt, hva er egentlig det ubehaget?

Sånn at man kan bytte ut det med «jeg er redd for avvisning», eller «jeg kjenner skam», eller «jeg kjenner sorg», eller «jeg kjenner utilstrekkelighet». Og så kan man begynne å forstå «ok, men hva kan det ubehaget egentlig lære meg? Hvordan kan jeg vokse på det ubehaget her?» Det er det som er så synd at hvis vi bare viker unna og er redde for disse ubehagelige følelsene, så mister vi den muligheten til å vokse på det. Og vi blir gjerne sittende fast akkurat der som vi er, i stedet for at vi kan vokse og utvikle oss selv.

langt forbi de skumle følelsene som holder oss fast ellers da så det kan jo kanskje vi lenke opp til også ja takk gjerne men hvis jeg nå skjønner at det føles tryggere ut hvis jeg får hjelp av noen har du en til en eller har du kurs eller hvordan fungerer det

Jeg har online-kurs, og så har jeg 1-1. Jeg har veldig få 1-1 som jeg følger opp av gangen, for jeg er veldig glad i å bruke mye tid på hver 1-1. Og det er en hel sånn prosess. Jeg jobber ikke en time av gangen, fordi det er rett og slett ikke nok tid til å virkelig komme i dybden og få jobbet med følelse på den måten som jeg tenker at må til for å virkelig få til en endring.

Så jeg jobber over litt tid, men jeg skreddersyr det, og jeg har nye åpninger av og til, og da sender jeg ut e-poster, eller sier ifra på Instagram-kontoen endorfinlegen.

Men ellers så har jeg online-kurs, og jeg har et medlemskap som heter Mandagsendorfiner, for alle som har lyst til å lære seg sånne mikroskift, sånne små, små, små ting som man kan gjøre. For det er faktisk ofte ikke disse store, revolusjonerende tingene som vi ser for oss at vi må gjøre for å få til endring som er bærekraftig over tid. Det er det å justere kursen litt, kanskje finne...

av topp tre ting som på en måte koster deg kanskje mest energi, og som på en måte sliter deg ut mest, kanskje bare jobbe med en av de tingene som er mest overkommelig for deg akkurat nå. Det er sånne mikroskift, og på en måte...

styrker relasjonen til deg selv og finner alle disse små tingene som gjør at man endrer kursen litt. Så jeg har også et sånt medlemskap der som handler om det. Jeg kaller det et indre treningsstudio som handler om det og som er en liten treningstose hver mandag. Så det har jeg også. Så fint. Og hva jobber du med videre nå? Du har jo mer enn nok å gjøre, har jeg. Blir det mer bok?

Du har jo allerede skrevet fire, og jeg vet jo selv at det er noe krevende å skrive en bok, så jeg hyller virkelig at du har skrevet fire. Det er jo helt fantastisk. Ja, takk for det, Nicolai.

Men da vet du jo også hvordan det er når man har litt skrivekløve, og den kommer jo av og til, så bare melder den skrivekløve av seg. Man har et eller annet tema som man brenner veldig for, og har veldig behov for å få ut. Så jeg er litt i gang. Jeg holdt på en stund nå, og har hatt det i bakhodet et par år, at jeg skulle skrive en bok om relasjoner.

Så det kan nok hende at det kommer det etter hvert. Fordi er det en ting som vi vet er veldig viktig for livene vi lever, og livskvaliteten vår, og livsgleden vår, så er det jo relasjonene våre. Men det er jo både på godt og vondt. Er det en ting som vi vet virkelig, virkelig gjør godt, og som er det aller, aller beste for et menneskelig nervesystem, som Lisa Barrett sier, så er det et annet menneske. Men!

Det er også det aller verste for et menneskelig nervesystem. Så det å klare å skille mellom sunne og skadelige relasjoner, det tror jeg nok er noe av det aller viktigste vi kan lære oss. Så det jobber jeg med å skrive en bok om. Spennende og viktig.

Så da må jeg i hvert fall invitere deg tilbake igjen. Ja, det vil jeg. Tusen takk Eli for at du deler med kloke kunnskap og refleksjoner, og på et vis også litt kategoriserer det, og skaper gode bilder på det, som gjør at det er lettere å forstå seg selv, rett og slett.

Takk for at jeg får komme hit og snakke om det. Det er jo mitt store ønske, akkurat det du sier nå. Prøve å gjøre det litt mer angripelig og litt mer forståelig gjennom gode bilder og knagger og forenklinger som gjør at man kan faktisk jobbe med det da. Og det er du god på. Så pleier jeg å avslutte om du har et helsetips som lytterne kan ta med seg videre inn i dagen.

Ja, og da nevnte jeg jo akkurat ordet mikroskift, som jeg har blitt veldig glad i. For meg er min favoritthack på det akkurat nå, er egentlig det her med visualisering, eller dagdrømming om du vil. Det å lage sånn indre bilde av noen av de tingene som man er opptatt av, eller som man drømmer om å få til.

For det er så fint når man klarer å kombinere og visualisere det der fjernemålet langt der fremme, som veldig mange snakker om, og som jeg også synes er nyttig, at man kan tenke over ting som «hva har du lyst til å huske på den dagen?», som kanskje er din siste dag på den jorda her. Altså, hva har du lyst til å se tilbake på i livet ditt og huske den dagen der? Store visjoner, men som en del to av det, som er kjempeviktig, som også er å tenke over «ok, så hva kan jeg gjøre?».

i dag, eller denne uka her, som er i tråd med, og som tar meg i den retningen. For jeg opplever det at når man setter seg ned og virkelig kobler seg på den følelsen det kommer til å være å oppnå det målet i det fjerne, på en måte, som kan være mye sånn stolthet, det kan være mestring, det kan være kanskje tilhørighet, avhengig av hva det målet egentlig er, da.

så kan det på en måte aktivere motivasjonen litt her og nå for å gjøre den tingen som man kanskje synes er litt trått og vanskelig å få til i dag, å gjennomføre hyppig nok på en måte, til at man får til den endringen. Og hvis man da også visualiserer det, la oss si at

Jeg jobbet med en som hadde veldig store utfordringer med å få rydda i boden, og som hadde utsatt det i årevis, og det er det sikkert mange som har gjort. For å ta et enkelt eksempel. Hvis man har veldig lyst til å endelig få sortert den boden, så kan man visualisere, lukke øynene og kjenne hvor fantastisk det kommer til å kjennes ut den dagen den boden ser ut sånn som du faktisk vil at den skal se ut, og kjenne hvor godt det er. Og så som deltog, så kan man visualisere at du da i dag...

i liksom joggebokser eller hva du har på deg, eller liksom genseren du har på deg, går ned trappa eller opp til loft eller hvor det nå er og liksom åpner en eske og gjør det som du skal kanskje du setter på en timer på ti minutter og gjør de tingene, og blir liksom glad og fornøyd av det, og det kule der er at det gjør at du kommer sannsynligvis til å klare å gjøre det, så det er bare veldig lang tips på slutten kjente jeg, men likevel gjør det

Hvis det er noe det er vanskelig å få gjennomført, visualisere og gå inn i følelsen og bruk det til å aktivere motivasjonen din for å gjennomføre i dag. Det kommer til å endre kursen. Det er helst det. Ja, takk for et veldig konkret eksempel. Så det likte jeg kjempegodt.

Så det skal jeg bruke for at vi har noen sånne rom i dette huset. Ja, men det er det. Hvis du korter det ned så blir det lite nok. Det er det minste steget du kan ta. Når motivasjonen mangler så må vi dit. Minste steg, minste motstandsvei for akkurat deg. Om det så bare er tre minutter, en øske, får du gjort litt, så går det fremover, og så kommer man til slutt i mål.

Ja, og så er det til og med følelser rundt noe sånn, for det handler ikke bare om store, massive følelser i livet heller, men det kan være vonde følelser knyttet mot å sortere i esker, altså så kompleks

så er vi også så enkle er vi på mange måter så det, ja, nei det var et godt tips å ta med seg det skal jeg gå i gang med å bruke umiddelbart så bra takk, Eilid, og så takker jeg deg som har lyttet og så håper jeg nå at dette her har satt i gang litt sånn tanker og til og med følelser og ga noen

gode innspill også til hvordan vi kan møte disse følelsene våre i å undre seg i å møte det med en sånn omsorg til å skape endring som gjør at vi lettere kan stå stødigere i livene våre så takk for at du lyttet Ha det bra!

Lignende

8/23/2022

Leger om livet

#74. Hvordan håndtere følelser, bli mer robust og mindre selvkritisk. Med psykolog Aksel Inge Sinding.

I dagens episode snakker jeg med psykolog Aksel Inge Sinding om følelser, robusthet og vår indre kritiker. Vi tar et dypdykk inn i hvordan følelser påvirker oss og setter seg hos oss fysisk, hvordan vi kan endre følelser og hvorfor vi skal validere egne og andres følelser. Vi snakker om emosjonsfokusert terapi, hvordan man kan bruke dette til å få det bedre og ikke la minner og følelser fra fortiden begrense oss i nåtiden. Vi går også inn på hvordan noen opplever yoga og mindfulness kan hjelpe og hvorfor noen kan føle at de ‘frigjør’ følelser under en yogaøkt. Vi går også inn på relasjoner og hvordan det å validere følelser kan gjøre at vi kommer nærmere hverandre. Dette er et så spennende og viktig tema, og jeg er så glad for at dette er første episode i ny sesong! Bøker av Aksel Inge Sinding:Selvkritisk Klok på følelser Om du har noen spørsmål eller tilbakemeldinger skriv gjerne til meg på instagram.com/dr.annettedragland eller facebook.com/legeromlivet. Ha en kjempe fin uke! Alt godt,AnnetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

9/12/2023

Leger om livet

#118. Ikke bare en følelse- hvordan finne veien til lykke og deg selv. Med lege Aili Kristina Hannisdal.

Gjest i dagens episode er lege og forfatter av tre bestelgende bøker, Aili Kristina Hannisdal. Vi snakker om følelser, lykke, nummenhet, vonde og gode følelser, og som Aili sier det så fint- hvordan vi kan våge å lytte til følelsene vi helst vil unngå, for å finne veien til lykke- og oss selv. For mer: https://www.endorfinlegen.no/For å kjøpe boken «Ikke bare en følelse» trykk her Ønsker deg en nydelig uke!AnnetteFor billetter til LIVE podcast 20. september i Oslo:https://www.eventim.no/eventseries/3467658/?affiliate=FK3Følg meg på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/legeromlivetDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

11/26/2024

Leger om livet

#175. Mønstre fra fortiden, grensesetting, kjernesår og hvordan gi slipp på mønstre som ikke gjør deg godt. Med lege Aili Kristina Hannisdal.

I dag snakker vi om hvordan mønstre fra fortiden, det vi har opplevd, erfart og lært påvirker oss og relasjonene våre- og hvordan vi kan gå fra fryktstyrt til verdistyrt. Med meg har jeg lege Aili Kristina Hannisdal, forfatter bak fire bøker, også kjent som endorfinlegen.Vi går inn på:Hvordan erfaringer fra barndommen påvirker relasjoner og selvbilde. Kjernesår og hva de betyr for vår opplevelse av verdighet. Veien fra fryktstyrte valg til å leve mer i tråd med egne verdier. Grensesetting, offerrollen og hvordan vi kan gi slipp på mønstre som ikke gjør oss godt.Hvordan leve et friere liv. For mer fra Aili Kristina Hannisdal: https://www.endorfinlegen.no/legeromlivet https://www.endorfinlegen.no/takk-etter-ubehagww.ailikristina.nohttps://www.instagram.com/endorfinlegen/Tusen takk til deg som abonnerer. Ønsker deg en nydelig uke!AnnetteFølg meg gjerne på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

11/5/2024

Leger om livet

#172. Sa jeg noe feil? Hvordan møte hverandre, unngå samtalefellene og skape rom for nærhet. Men psykolog Aksel Inge Sinding.

Aksel Inge Sinding er psykologspesialist, foredragsholder, gründer bak følelseskompasset.no og forfatter bak bøkene “Klok på følelser”, “Selvkritisk” og er nå ute med boken “Sa jeg noe feil?”. Hva sier du til en som er frustrert og fortvilet over tilværelsen, når du så gjerne vil at vedkommende skal ha det bra? Hvordan håndtere de vanskelige samtalene? Hvordan kan vi bli bedre til å snakke sammen? Og hvilke feller er det lett å gå i, og som vi kan unngå?I dagens episode snakker vi om hvordan vi kan nå inn til hverandre på en god måte. Hvordan få til de gode samtalene og hvordan vi kan komme nærmere hverandre når ting er vanskelig. For mer fra Aksel Inge Sinding: https://www.folelseskompasset.no/https://www.ipr.no/vare-psykologer/aksel-inge-sindingBok: Sa jeg noe feil?Alt godt,AnnetteFølg meg gjerne på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

5/14/2024

Leger om livet

#152. Å få det bra uten å måtte bli en bedre versjon av seg selv. Mindfulness, meditasjon og stressmestring. Med lege Morten Finckenhagen

Mindfulness, meditasjon, stressmestring og en vei mot ro uten å måtte bli en bedre versjon av seg selv.Lege Morten Finckenhagen opplevde alle foreldres mareritt, to ganger. Han mistet begge sønnene sine på under et år. I alt det vanskelige fant han en vei mot et godt liv igjen, og i dag snakker vi om en av faktorene som hjalp- mindfulness. Vi går inn på:Hva er mindfulness?Hva skiller metoden fra andre veier til stressmestring og selvutvikling?Hvilken effekter har det?Er mindfulness en mirakelkur mot alle slags plager og problemer? Hva skjer når man praktiserer mindfulness over tid?Hvilke effekter ser Morten hos sine kursdeltakere? Hvordan komme i gang?Morten Finckenhagen er overlege i Direktoratet for medisinske produkter og Enhet for riktig legemiddelbruk, han er spesialist i allmennmedisin og har tidligere jobbet som fastlege på Bekkestua i Bærum i 30 år. Han har tidligere jobbet som universitetslektor ved Universitet i Oslo samt jobbet som lege for leger gjennom Legeforeningen, han er også videreutdannet som Idrettslege og mindfulness-instruktør. En av Mortens kursdeltakere kom med følgende tilbakemelding som oppsummerer denne episoden veldig godt: “Jeg opplever at det er veldig befriende at mindfulness ikke handler om at jeg må bli en bedre versjon av meg selv, men at jeg bare skal legge merke til det som er.”Ønsker deg en fin og meningsfull uke,AnnetteFølg mer fra meg:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

6/25/2024

Leger om livet

#158. Hvordan håndtere følelser, bli mer robust og mindre selvkritisk. Med psykolog Aksel Inge Sinding. (RE-RELEASE)

Takk til ukens sponsor Nextory som gjøre det mulig for meg å drive med podcast. For å registrere seg, klikk på linken nextory.no/livet og du vil da få 45 dager med gratis lytting av bøker i sommerferien. God lytt!I dagens rerelease snakker jeg med psykolog Aksel Inge Sinding om følelser, robusthet og vår indre kritiker. Vi tar et dypdykk inn i hvordan følelser påvirker oss og setter seg hos oss fysisk, hvordan vi kan endre følelser og hvorfor vi skal validere egne og andres følelser. Vi snakker om emosjonsfokusert terapi, hvordan man kan bruke dette til å få det bedre og ikke la minner og følelser fra fortiden begrense oss i nåtiden. Vi går også inn på hvordan noen opplever yoga og mindfulness kan hjelpe og hvorfor noen kan føle at de ‘frigjør’ følelser under en yogaøkt. Vi går også inn på relasjoner og hvordan det å validere følelser kan gjøre at vi kommer nærmere hverandre.Bøker av Aksel Inge Sinding:Selvkritisk Klok på følelserSa jeg noe feil? Mer fra Leger om livet:Instagram.com/dr.annettedraglandfacebook.com/legeromlivet. Ha en kjempefin uke! Alt godt,AnnetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

Laster