Helle Nordby - "Tok angrepille, ble fortsatt gravid"
I denne episoden av "Er det noe liv?" snakker programlederen med influenser Helle Nordby om hennes erfaringer med spontanaborter, selvbestemt abort og graviditet. Nordby deler åpent om sine følelser og utfordringer, inkludert kritikken hun har mottatt. Samtalen berører også hennes podcast, "Chitchat med Helle", og hennes syn på åpenhet og ærlighet.
00:00
Podkasten diskuterer livsmål, matlaging og influencerverdenen, med fokus på utfordringer og unike perspektiver fra kjente personligheter.
12:19
Kvinnen reflekterer over kontrasten mellom graviditetens glød og morrollens slitenhet, og forventningene til livet etter fødselen.
15:39
Mødresyndromet fører til at vi gir uoppfordrede råd om graviditet og livsendringer, til tross for individuelle erfaringer.
18:38
Taleren uttrykker en blanding av frykt og glede over fødselen, og ser frem til den urkvinnefølelsen, men er skeptisk til smerte.
23:46
Podkasten diskuterer de ærlige og spontane opplevelsene rundt fødsel, inkludert bekymringer om kropp og intimitet.
Transkript
Nevnt i episoden
Helle Nordby
Influenser og podcaster, gjest i episoden. Hennes erfaringer med graviditet og abort diskuteres.
Spontanabort
Nordby har opplevd fire spontanaborter, noe som har vært emosjonelt tøft.
Selvbestemt abort
Nordby tok en selvbestemt abort, noe som har medført kritikk.
Chitchat med Helle
Nordbys podcast, diskutert som eksempel på hennes åpenhet.
Allians-levensforsikring
Sponsor for podcasten, nevnt i starten av episoden.
HelloFresh
Sponsor for podcasten, presentert med rabattkode.
Camilla Lorentzen
Nevnt i en anekdote om å møte noen man "kjenner" fra sosiale medier.
Kronprinsen
Nevnt i en anekdote om å hilse på noen man "kjenner" fra sosiale medier.
Alexandra Joner
Nevnt som en venninne og make-up profil.
Tim Kristian
Nevnt som en make-up profil.
Playboy
Nevnt i sammenheng med en kollega av Helle Nordbys eksmann.
Tone Damli
Nevnt i en samtale om aldersspenn mellom søsken.
Ragnhild Margrethe
Nevnt i en samtale om å balansere morsrollen med sosialt liv.
Åse Kjersti
Sendte et kritisk brev til Helle Nordby angående hennes selvbestemte abort.
Kyshet
En annen podcast Helle Nordby har, om fertilitet.
Majorstuen ungdomsskole
Skole begge programleder og gjest har gått på.
Oslo Vest
Område der programlederen er vokst opp.
Drøbak
Sted der kjæresten til Helle Nordby kommer fra.
Norsland
Sted der Helle Nordby har kjøpt hus.
Kjeldsås
Sted Helle Nordby bodde på tidligere.
Deltakere
Host
Programleder
Guest
Helle Nordby
Sponsorer
Allians-levensforsikring
HelloFresh
Poeng
2016 til 2018 var det sinnssyk VIP innenfor beauty.
En beskrivelse av en spesifikk periode innenfor beauty-influenserverdenen.
Jeg tør å spørre de spørsmålene som ingen tør å spørre.
Helle Norbys tilnærming til intervjuene sine i podcasten.
Det å føde og det å oppleve det er jo ekstremt unikt for individet, men det er også ekstremt mange kvinner som har gått gjennom det.
Et poeng om den unike, men samtidig universelle opplevelsen av fødsel.
Jeg glemmer ofte å introdusere gjesten, men vi har jo snakket om noe.
En selvironisk bemerkning om flyten i samtalen.
Man får jo en litt sånn glønn når man er gravid. Eller føler du ikke det?
En diskusjon om graviditetsglød og om det skyldes hormoner eller god hudpleie.
Jeg tror egentlig bare at ved å dele det som er litt vanskelig og skummelt og hardt, og det som også er litt ekstra privat, jeg tror det kun er positive sider ved å dele.
Helle Norbys syn på åpenhet og deling av personlige opplevelser.
Jeg tror det blir en ganske kul opplevelse. Det kommer veldig an på fødselen min selvfølgelig, men det å føde har jeg veldig lyst til å oppleve.
En positiv forventning til fødselsopplevelsen.
Hvis du er mann, og du har gjort en dame gravid, og du ikke klarer og ser på at ditt eget barn blir født da trenger du litt ekstra ryggrad.
En noe kontroversiell uttalelse om menns rolle under fødsel.
Jeg tror det handler om at du bæsjer på deg når du presser ut. For du bruker så mye kraft på å presse. Og da har du ikke alltid kontroll over begge.
En beskrivelse av en potensiell ubehagelig, men naturlig del av fødselsprosessen.
Jeg tror at alle har individets rett, og man gjør det som er best for en selv, og det var et kjemperiktig valg...
Helle Norbys begrunnelse for sitt valg om selvbestemt abort.
Jeg synes kvinnehelse er kjempegøy, jeg synes det er kjempegøy å lære, men jeg synes også graviditet er litt snork.
En ærlig uttalelse om følelser rundt graviditet.
Påstander
Allians investerer en stor del av bidragene i et kapitalanlæreportfolio som er utført av tre ting. Stabilitet, renditechancer og fremtidighet.
En påstand om Allians' investeringsstrategi.
Det er ingen som har gjort det før, og jeg skjønner ikke hvor jeg fikk det fra.
Helle Norbys påstand om unikheten av podcastkonseptet sitt.
Jeg tror egentlig at de aller fleste klarer å gjennomskue sånne små hvite løgne ganske ofte.
En påstand om folks evne til å oppdage hvite løgner.
Kroppen din behandler en hilende tatuering som om hele kroppen din er veldig syk, hvis tatueringen er veldig stor.
En påstand om kroppens reaksjon på store tatoveringer.
Det er bare til å ta vekk de verste smertene.
En påstand om effekten av epidural.
Jeg tror det er ganske mange år siden det var et tilfelle. Nå er de steingode, og i Norge så er vi det beste, liksom.
En påstand om sikkerheten ved epidural i Norge.
Det er jo et mirakel!
En uttalelse om fødsel som et mirakel.
Jeg tror det er noe i det der, det du sier nå, ja.
En bekreftelse på et tidligere poeng.
Jeg tok ut p-staben og ble gravid ukenetter.
En påstand om rask graviditet etter fjerning av p-stav.
Jeg har hatt sånn alvorlig hjernemangel, så kroppen har på en måte...
En forklaring på tidligere spontanaborter.
Jeg mener at alle har individets rett, og man gjør det som er best for en selv...
En påstand om retten til selvbestemmelse.
Det å få barn etter man har kjent hverandre så kort, er egentlig helt galskap.
En påstand om at det å få barn etter kort tid er galskap.
Jeg er ikke en person som er skrudd sammen sånn at jeg tar mye sorger på forskudd.
En påstand om personlighetstrekk.
Jeg tror kanskje ikke det egentlig, men vi får jo nyheten i fleisen hele tiden, så vi vet, vi får vite om alt som skjer.
En påstand om økt informasjonstilgang i dagens samfunn.
Jeg har vært flink til det. Men jeg gråt på nyttsaften.
En påstand om å være flink til å dra på fest, men samtidig gråte på nyttårsaften.
Lignende
Laster
En podcast fra Simpel.
Hvor skal det gå? Kanskje til mål som blir utført langt? Med Allians-levensversikring har dere en partner på ditt siden som har forfolket store mål. For Allians investerer en stor del av bidragene i et kapitalanlæreportfolio som er utført av tre ting. Stabilitet, renditechancer og fremtidighet. Informer deg nå på allians.de slash deinweg.
Ja.
Hahahaha
Den gruselige podcasten med X-Faktor. Dere lærer her også noe. Følelse av skjørige eregniser. Mysteriøse forholdsfagene. Og uansettelige fenomener. Min historie har titlet «Quit. Quo. Quo.» Stubenarrest. Du er her den lille. Jeg er alltid bare den som hører på. Det var hennes far. En magerskyttende skrøyning for noen. Han grunste henne an. Jeg sier du har det uttrykt. Det kan egentlig ikke ha skjedd sånn. Den historien er feil.
Det er ikke bra at jeg snakker sånn. Hvis du har noen spørsmål, så kan du skrive dem i kommentarfeltet.
potetsalater, ja, nå ble jeg veldig sulten kjent, ja. Men med HelloFresh hvertfall, så slipper du å bruke masse tid inne på å handle, og stå og lage mat, og tenke på hva du skal lage til mat. De lover superenkle, raske, varierte retter, som er tilpasset årstiden vi er i, så det skal bli mer smak av sommer og middelhavet fremover. Og er det ikke litt digg å komme hjem og bare vite at all mat er hjemme, alle ingrediensene er der, og du slipper å ta det evige valget
Hva skal vi ha til middag i dag? Jeg er i hvert fall veldig lei av det spørsmålet. Og hvis dette frister, så kan dere gå inn på hellofresh.no og bruke koden ERDENOLIV50. Da får du altså opp til 12,99 kroner på de første fem kastene dine. Og rabatten kan også brukes av de som har vært kunde hos HelloFresh for mer enn et år siden. Erdenoliv50 der altså. Sjekk det ut. Kos dere med vår følelse. Lag noen digg mat. Og takk til HelloFresh. Erdenoliv her! Her er det livet, du.
Er det noe liv, Helle Norby? Ja, her er det liv. To liv, inni en kropp. Har du kjent noe liv? Nei, jeg har jo min gode morkake liggende på utsiden av magen, som gjør at det er litt som at hun ligger og sparker inn i en sakkosekk. Så jeg kunne kjent noe nå, hvis jeg ikke hadde hatt morkaken min der den ligger, mest sannsynlig. Det er veldig rart første gang man kjennes det, så det føles litt ut som det er en fisk inni magen.
som driver og svømmer og flytter seg. Det er en veldig rar følelse. Jeg synes det var litt creepy først, men så er det litt koselig, så blir man i ett med det. Jeg husker etter jeg fødte også, så var det sånn at jeg savnet litt den der fisken som svømte inn i magen. Jeg kan forstå det. I starten er det rart, og så vender man seg til det også. Ja, på en måte. Vi har egentlig aldri møttes før. Nei, jeg tror...
jeg har sett deg i sånn forbifarten også på litt sånne venter og fest liksom, tror jeg noen sånne sammenkomster, men jeg har liksom aldri hilt på å hjelpe deg, så dette er jo veldig hyggelig da jeg har sett deg masse vi bare begynte å prate, og det er litt sånn influenseverden her, altså jeg føler at jeg skjønner deg for jeg har jo følt meg på deg lenge eller i hvert fall, jeg har visst hvem du har vært lenge da ja
Ja, i like måte. Jeg føler jeg får opp zoomerklipp og ser ting. Og det er jo litt sånn den verden er da, på sosiale medier. Man føler at man kjenner noen. Jeg har gjort den feilen flere ganger, hvor jeg har gått bort til folk. Jeg gjorde det med Camilla Lorentzen på Vixen et år. Da gikk jeg bort og var venn, og glemte at vi aldri hadde møttes før. Hun så på meg som om jeg var...
Det rarste mennesket. Hun så vetskremt ut, og jeg ble så flau. Jeg tenkte sånn, å Gud. Nei, jeg skal bare gå bort der og bare gjemme meg bak denne gardinen. Fordi, ja. Så det er jo ikke så rart at vi føler at vi kjenner hverandre, selv om man ikke har møtt oss da. Nei. Jeg hadde jo en litt sånn opplevelse på kaffebrenneriet på Sankt Anselven. Så snur det en fyrkjær mot meg. Så tenker jeg, åja, han kjenner jeg jo. Så jeg gir han en klem, og midt i klemmen så innser jeg sånn, det der er kronprinsen. Jeg kjenner ikke kronprinsen. Så da måtte jeg bare gi en sånn kjapp klem, og bare sånn, diggler deg, ass! Å!
Å, herregud! Og så krumpen da! Og krumpen liksom, det var jo når han hang på Sankt Ansaugen og bare var sånn, ja, han bare hang der og tenkte, du tenker jo ikke at du møter krumpen i kaffekø på kaffebrenneriet. Så da gikk jeg for klem, altså. Men igjen, jeg hyller deg på en måte litt. Du har jo ikke hatt det.
Du har jo vært i gaming lenge. Har jo holdt på med sosiale medier i 5-6 år, i hvert fall. Startet jo med beauty, sånn originalt. Startet i beauty-bransjen, det er jo absolutt sin egen nisje inni den verden der. Ja, for jeg husker når du bare hadde sånne sminke, hele sånne syke sminkevideoer. Ja, hele sånne syke sminkevideoer. Jeg føler at, dette har jeg snakket med disse typiske make-up-profilene om da, sånn Alexandra Joner, Tim Kristian, de som liksom vet hvem de er. Altså, 2016 til 2018 var det sånn helt sånn nisje innenfor beauty. Det var sinnssyk i VIP.
hvor det var lilla levestift, det var blått, det var crazy, det var teatralsk, det var alt annet enn clean girl-esterikk som vi har nå. Så det er veldig gøy å se tilbake på de videoene når jeg finner de nå, hvor jeg er sånn, oh my lord, jeg skulle cleane 17 tonn med cleanser i ansikt. Det var bare en helt annen ting,
Ja, men du sminket alltid, det er uenkjennelig nesten da. Ja, det var veldig, jeg synes jo, jobbet jo veldig mye med sånn teatralsk sminke, som ikke er ment for å være pent, men mer som forestillingsmakeup da, på en måte. Ja, var det det du egentlig ville drive med? Ja, egentlig, så var det det. Men har du utdannet deg til make-up artist?
uten wakeparty, så tenkte jeg egentlig at jeg hadde lyst til å gjøre spesiale effekter på set og sånn. Åja, kult. Men så ble det influencer? Jeg ble så lei av beauty. Jeg var så lei av å se meg selv i trynet og at alt skulle handle om å være sånn
Picture perfects. Finsesminken, og det er jo veldig gøy, og det er fortsatt en stor del av livet mitt. Men jeg synes bare det var kjedelig. Jeg savnet å snakke med folk, jeg savnet å liksom interacte, snakke om dilemmaer, utfordringer, ting vi alle føler på i hverdagen da. Og da startet jeg jo med podcast. Ja. Og det var jo sånn jeg kom inn og lagde podcasten min som heter Chitchat med Helle da. Og den går som er kul i den. Den går som er kul, ja. Akkurat nå så er den topp 9 i Norge, og det er første gang, så det er veldig, veldig gøy. Ja, fordi det er et veldig unikt konsept, for du snakker jo med kjendiser om livet deres,
og karrieren deres. Ja, utrolig unikt. Det er ingen som har gjort det før, og jeg skjønner ikke hvor jeg fikk det fra. Det var ganske sinnssykt. Men why change a winning game? Det funker jo som faen da, til og med. Ja, og så tror jeg bare at jeg tror kanskje den eneste lille tingen hvor jeg skiller meg litt ut er vel at jeg tør å spørre de spørsmålene som ingen tør å spørre.
Jeg spør hva folk tjener, jeg spør om de har hatt en kjønnssykdom, jeg spør hvordan var det å skille seg. Jeg tør å spørre, og så er det jo ikke alle som svarer, men jeg føler at folk tillater meg å spørre de spørsmålene fordi de vet hva de går til. Men du er jo veldig åpen selv, så du forventer kanskje at folk skal være like åpne som deg? Ja, det startet faktisk andre vei. Det var mer det at jeg følte at jeg gravde så hardt i andres liv. At jeg var sånn, hvem faen er jeg? Til å spørre deg om dine dypeste, vondeste, hardeste følelser, og så skal jeg sitte her på andre siden og
Ikke dele? Nei, jeg kjenner litt på det selv at jeg forventet veldig at gjestene mine skulle bjude på å dele og sitte i studio og grine. Og så sier folk etter jeg er født, så vil jo folk høre min fødselshistorie. Så er det liksom, nei, den skal jeg holde på meg selv og den er privat og sånn. Og så sier vennene mine sånn, du har forventet så mye gjestene dine så har ikke du delt noe selv. Så da må man bare sitte og grine selv da. Men det er jo en befriende følelse å dele ting også. Jeg synes det er litt deilig.
Absolutt. Det er jo litt sånn som du sier det med fødselshistorien din, og det er jo noe som jeg har forstått er noe av det sykeste man kan oppleve, ikke sant? Det å føde og det å oppleve det. Og det er jo ekstremt unikt for individet, men det er også ekstremt mange kvinner som har gått gjennom det. Så det er jo på en måte...
Du er jo på en måte veldig unik i din situasjon. Jeg skjønner at det føles veldig privat, men det er også noe som omgår veldig mange da. Og jeg tenker at ved å dele så kan vi også lære mer av det. Vi kan forbedre oss. Og jeg tror egentlig bare at ved å dele det som er litt vanskelig og skummelt og hardt, og det som også er litt ekstra privat, jeg tror det kun er positive sider ved å dele.
Og så har jeg også, jeg tenkte på, jeg har også visst hvem du har vært lenge, fordi du ble gift som 23-åring. Jeg husker det så godt, for jeg vet veldig godt hvem du er gift med. Kjenner du my ex-husband? Ja, har du noen gang sagt hvem du har vært gift med? Har du sagt det offentlig? Nei. Men jeg pleier bare å si at han er, og det er egentlig sånn, han er jo semi-
offentlig selv. Men jeg pleier bare å si at idrettsutover. Bare fordi at hvis han ikke vil... Kan jeg si at jeg vet hvem han er, for han driver med en idrett som jeg synes er veldig tiltrekkende. Som handler om å stå litt sånn sidelengs på en trefjørl. Ja, du kan godt si det. Det er ikke noe problem egentlig. Grunnen til at jeg bare ikke sier det er fordi jeg har ikke spurt han hva han...
Og vi har jo ikke snakket sammen egentlig siden vi skilte oss. Og ikke at det er noe bad blood der i det hele tatt, men vi bare giftet oss til det, vi skilte oss til det, og vennene mine sa det bare, dette er det mest heiden bruddet vi har sett i vårt liv. De overskjønte at noen går inn med en skilsmiss og at det er så hyggelig da, i gåsetegn, er nesten helt vilt. Fordi vi unnet hverandre bare alt godt, vi var sammen i fem år, vi...
Vi var generøse i bruddet, og det gjorde at det fikk en veldig fin avslutning. Så fin som man kan ha det på en måte. Og derfor har jeg ikke nevnt navnet. Jeg kan jo selvfølgelig snakke om det, det er jo min historie å dele, men det er også litt det der med at...
med navn og man vet jo ikke hva alle andre vil og så er det jo jeg tror egentlig veldig mange som hører på den podcasten ikke aner hvem det er så det kan du si for det uansett men det er liksom ikke hvis du er litt glad i sånne type gutter da som veldig mange veninner har nok ståka deg for å vite hvem faen han er gift han er jo 20 år liksom er han gift så det var nok sånn jeg fant det første gang hvem er det han er gift med
Faen, hun var jævlig pen. Det som er litt funnig er jo at Alexandra Joner, som er en av mine bestevenner, hun gikk jo på barneskole med han. Hun var jo forelsket i min eksmann. Ja, det var mange som var forelsket i din eksmann. Han var jo sånn stereotypisk tenåringshunk da. Han hadde en collab med Playboy da han var 20. Ja, ja. Altså, han var insane. Altså, vennene mine hadde plakater av ham på rommet sitt, liksom.
Og det sykeste er at han er verdens største pus. Han er bare verdens hyggeligste kar, verdens roligste fyr. Han er sånn alt annet enn han ser ut som. Ja, det er veldig gøy. Jeg glemmer ofte å introdusere gjesten, men vi har jo snakket om noe. Du har jo skitshett med Helle. Du er OG-influencer. Og så er det jo gjest til podcasten din, fordi du er gravid. Ja. Jeg glemte å si gratulerer med det. Ja, tusen takk.
Tusen takk. Jeg er kanskje en av de som glemmer litt at jeg er gravid. Jeg er heldig i andre trimester, og jeg bare føler meg helt vanlig. Det eneste jeg vil er å dra på fylla og festival, liksom. Det er helt jævlig å si. Men jeg føler meg så normal at det er rart å ikke skulle liksom...
Sitter og gomler seg salami, liksom. På en måte. Det føles... Du får ikke spise bri og salami. Veldig rart. Det er det du må tenke på. Men har du ikke hatt noen perioder hvor du har vært litt uggen og sånn? Jo, jo. De første tre månedene hadde jeg lyst til å dø. Ja. Det var helt jævlig. Så nå når jeg på en måte har kommet over den kneika, så bare er livet så chill, da. Det var så jævlig, liksom. Men ja, for du har jo veldig gravidglød, da. Nei.
Nei, det har jeg ikke. Du har jo det. Nå har jeg ikke sett deg live, så kanskje du alltid har det. Men man får jo en litt sånn glønn når man er gravid. Eller føler du ikke det? Jeg har hørt folk si det, og så er jeg sånn... Gjør man det, eller er det god hudpleie? Hvis du skjønner litt hva jeg mener. Jeg følte jeg fikk det da. Jeg følte meg dritpen av å være gravid. Når jeg ser på bilder, så var jeg sånn...
Jeg vet ikke helt det, men jeg følte det. Jeg fikk noen hormoner som bare lurte meg til å synes at jeg var verdens fineste. Herregud, har noen vært gravide før? Se på meg da! Herregud, mener du det? La meg få litt av den da! Så fødte jeg, og så var det bare rett ned i kjelleren. Jeg følte jeg var sånn der. Alle reiste seg på bussen, alle var sånn Åh, du gløder jo så fantastisk, og du skaper et liv i den der. Det er et mirakel! Og nå er jeg bare en sliten småbarnsmor. Det var så veldig kontrast.
fra den ene dagen til den andre at nå var ikke jeg noe spennende lenger nå var babyen min spennende og jeg var bare hun der slitende bustete kroka bak det der er egentlig gøy at du sier for jeg har hørt flere si det der med at kvinnen hylles under graviditet men sekund etter fødsel så er bare mor degradert så jævlig og man føler seg så støgg og man bare har mørke ringer i døgnet og ingen vil ligge med deg lenger hehehe
Men jeg er spent på å se hvordan det blir. Det er jo mitt første barn, så jeg er jo veldig grønn. Jeg har jo helt sånn tullete forhåpninger til spesielt tiden etter fødsel, som...
jeg synes det nesten er gøy å si høyt, fordi folk blir så provosert av det, fordi jeg har så urealistiske forventninger. Kjæresten min sier det, han bare, du må ha slappet, mamma ringte meg og går og bare, nå skal ikke du sette opp noe TV-innspilling tre uker etter fødsel, liksom. Men jeg vet ikke, bare... Ja, så gjorde jeg, jeg hadde jo avtalt et julebord to uker etter jeg skulle føde, så jeg kan ikke amme meg, slik du sa på sykehuset, fordi jeg skal ta flaske, for jeg skal på et julebord om to uker. Hahaha!
Så det passer ikke så veldig an meg, fordi jeg skal ut med en gang. Men sånne ting kan jo endre seg, ja. Så det er greit å ikke si ja til for store planer. Men selvfølgelig, altså ha den innstillingen at du er keen på å fortsatt leve, og du skal ut og sånn, tenker jeg bare er kjempebra, ja. I stedet for å bare tenke nå er livet over, så må du jo bare, du må i hvert fall prøve så godt du kan. Det er det jeg tenker. Jeg tenker at jeg prøver, jeg legger litt planer, og så er jo ikke jeg hele personen som er redd for å si sånn, du vet, det går ikke. Nei. Jeg er jo sånn, for eksempel da, jeg føler mange hvis...
Du har lagt en plan lørdag to uker frem i tid, og så er du ikke så akim på den planen egentlig, og så kommer den lørdagen, og så er du sånn, skal vi bare ringe og si at jeg er litt pysk? For jeg er ikke den personen som finner på en hvit løgn. Jeg er den personen som sier sånn, dette har jeg ikke overskudd til, og jeg har faktisk egentlig ikke så veldig lyst til det. Så vi kan ses en annen dag. Ja, for jeg tar den hvite løgnen jeg da. Det gjør de aller fleste, og jeg skjønner det, for det er ukomfortabelt. Konfliktskyr?
Men så deilig å bare si sånn, vet du hva, nå kom den lørdagen, og jeg er skikkelig giret på å bare være hjemme og se en film helt alene. Men føler du folk blir tatt bedre imot enn at du sier at du er syk? Mye bedre, fordi jeg tror egentlig at de aller fleste klarer å gjennomskue sånne små hvite løgne ganske ofte. Vi bare lar det gå, for det er så stor del av samfunnet. Ja, da gjør de catch-up på det litt. Og det er mye flaure, enn at
enn noe annet på en måte, føler jeg. Og så tror jeg bare vennene mine, de er så vant til det. At det har blitt litt sånn greia, hvor er Helena? Hun orket ikke. Hun hadde ikke overskudd. Hun er hjemme hos kildene. Men jeg synes også, da sier jeg heller nei til planer, det som er så dumt. Og det endrer seg litt når du får barn. At det
du må plutselig begynne å planlegge litt. Det synes jeg var det kanskje det tyngste for meg, at jeg må planlegge ting. Og så plutselig nå må jeg planlegge at jeg skal få barnevakt, og så kommer barnevakten og sier sånn, du er egentlig ikke inn på vei hjemme, og så skal jeg sitte der med barnevakten og se på TV med henne da. Ja, det skjønner jeg veldig godt. Men jeg er som sagt, jeg er sykt spent på hvordan det livet blir, fordi når man går gravid, og spesielt som første gang, så får man jo veldig mye tips. Så
som man helst ikke har bedt om. Det blir jo på en måte bare slengt i alle hytter, sånn, du kommer til å føle dette, du kommer til å ha det sånn, det kommer til å bli sånn, jeg hadde det sånn, så sånn kommer du til å ha det. Og jeg skjønner jo at i mange tilfeller så stemmer det. Jeg må jo høre på de som har født og hatt barn før meg, hvis ikke så er jeg jo helt idiot. Men jeg tror også av å bare se på venner og bekjente, fordi folk
Det virker som folk også takler det veldig forskjellig. At det er veldig individuelt. Jeg har to veninner som var sånn innstilling, sånn, vi skal ikke forandre livet vårt. Jeg kødder ikke, de har klart det. Altså livet deres er... Men det skal sies at de har et ekstra gir, tror jeg. Noen har jo det.
Noen har det, og det skal også sies at de har fantastiske partnere. Og det har jo også alt å si. Men de er sånn, kjører inn til Oslo, er med på fest, de bare drikker ikke, du merker det ikke et sekund, de danser, de er med, og så plutselig bare tar de en ninja og så er de borte. Men de er med hele kvelden. Ja, men hvorfor drikker de ikke da? Nei, for de kjører. De bor ikke i byen, så skal de jo opp og kanskje jammer og sånne type ting, men sånn, de er med. Ja.
Og de får det til å funke, sånn vi har snakket om det i vennjengen, at jeg bare er sånn, det er sykt imponerende. Det er jo for så vidt Ragnhild Margrethe, en av de jeg snakker om. Ja, hun er rådende på det. Og hun bor jo i Aschim, ikke sant? Så hun må jo kjøre for å komme seg inn og ut. Ja, en ting er å få barn, men skal du flytte til Aschim i tillegg? Ja, nå har du kjøpt hus da, på Norsland. Så nå blir du en Norslandsklan. Ja, det blir sammen som meg da. Det er deilig det. Det er gøy det du sier om at man får råd man ikke ber om.
Tenkte jeg veldig mye på når jeg var gravid. Veldig mange som skulle si sånn, du kommer til å føle det, du kommer til å sånn og sånn. Så tenker jeg, hvor er det det kommer fra? Og så blir jeg mor selv, og så bare merker jeg sånn, jeg klarer ikke å holde igjen, og ikke si sånn, ja, du kommer til å...
Og så tar jeg meg selv i det, bare sånn, åh, jeg er så nørd, jeg må ikke si det, la denne personen få lov til å... Kanskje du synes at den er litt naiv, da, som tenker det. Ikke si sånn, ja, sånn tenkte jeg jo, men sånn ble det ikke. Bare drit i det, kanskje det får det til å funke. Men det er bare en sånn der mødresyndrom, som bare gjør at du må... Jo, men jeg tror virkelig det er noe i det der, det du sier nå, ja. Fordi det er liksom sånn, jeg ser at hvis jeg sier noe, og folk bare...
Åh, de har jo så lyst til å sette meg på plass liksom! I stedet for å bare tenke inn i hodet sitt at hun er en idiot som kommer til å møte seg selv i døren. Og det kommer jeg mest sannsynlig til å gjøre. Ja, kanskje med noen ting, men kanskje ikke heller. Man må være åpen for det også. Time will show. Det jeg er veldig spent på er det der postpartum-tiden. Fødsel leder meg egentlig ganske mye til. Jeg tror det blir en ganske kul opplevelse. Det kommer veldig an på fødselen min selvfølgelig, men det å føde har jeg veldig lyst til å oppleve. Ja, du gruer deg ikke til det? Ikke det hele tatt.
Så det synes jeg bare blir gøy. Jeg hadde jo sikkert på en husvig som gjest før jeg skulle føde, og hun var sånn, du må grue deg, du kan ikke sitte og si at du ikke gruer deg, du må grue deg, det er så viktig å grue seg. Så da brukte jeg veldig mye energi på å grue meg. Men følte du at det hjalp? Litt. Men hvorfor det? Fordi da var jeg forberedt på det verste, og så ble det enda verre, og da var jeg litt forberedt på det. Ja,
Jeg føler at jeg er forberedt på at det skal være helt forjævlig. Det er ikke det at jeg tror at jeg skal ligge der og bare lalalalalala, epiduralkos, bybyby. Jeg skal bare puste litt ut. Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror jeg kommer til å stå der som en stukken gris og skrike på partneren min. Men jeg tror det jeg på en måte gleder meg til i Gåstein er det å føle det der urkvinnefølelsen. Det er jo veldig rått da.
Ja, og den følelsen av at jeg har lagd en unge og dyttet den ut av tissen min. I fucking made it. Den følelsen da. Den kommer du til å få. Eller, nå sier jeg at den kommer du til å få. Kanskje ikke du får den, men den tipper jeg at du kommer til å få. Ja, og det håper jeg da. Men det er vel det jeg gleder meg til ved fødsel. Jeg gleder meg ikke til smerten og det å ligge der og kanskje det varer i 40 timer. Det er jo insane. Du har et tatovering i hele kroppen og tenker sånn «Jeg tåler smerte».
Det skal sies at jeg har tatovert sånn i hele kroppen, men etter jeg gjorde cirka halvparten av det, så var jeg sånn, nå gidder jeg ikke mer smerte. Jeg har brukt bedøvelse på sånn 60% på tatovering. Hæ, er det sant? Det er en ting folk ikke vet, tror jeg, kanskje om tatoveringer, det er jo det å tatovere, sånn som jeg har en tatovering som går fra nakken ned til under rumpa, så er hele ryggen min. Og det å påføre kroppen sin en såpass stor tatovering,
Traume, det er jo som om du skulle fått et skrubbsår over hele ryggen. Så det som skjer med kroppen din er at alle de hvite blodlegmene, eller cellene dine, strømmer til for å reparere. Det gjør at du får influensasyntomer. Kroppen din behandler en hilende tatuering som om hele kroppen din er veldig syk, hvis tatueringen er veldig stor.
Så jeg er jo en person som får sånn ekstrem feber, blir sengeliggende da. Fordi du har påført kroppen din en såpass stort traume. Og da var jeg sånn, da skal jeg ikke ha det i tillegg til smerten. Så da har jeg brukt krem da, som bedøvelseskrem. Og det funker veldig, veldig bra. Men tenker du bedøvelse når du skal føde deg? Ja, jeg tror ikke det blir noe natural birth på meg. Jeg tror det blir...
det jeg kan få. Men igjen, det er et spørsmål jeg har til deg da. Dette lurer jeg på, ikke sant? Når man føder og skal ha smertelindring, man hører jo
Åh gud, jeg har hørt mye av forskjellige folk her. Men er det sånn at når man får epiduralen at du på en måte blir borte av det? Eller klarer du å være til stede? Er det bare det at du blir bedøvet fra liksom... Ja, ja, man har helt det samme. Men hvorfor vil ikke folk ha det da? For jeg kan forstå det hvis det er sånn at du på en måte nesten går litt glipp av din egen fødsel, som om du hadde hatt full anestesi liksom. Åja, nei, nei, man har helt, jeg har i hvert fall helt til stede i fødselen selv om jeg får epidural. Det er bare til å ta vekk de verste smertene.
Men hvorfor vil folk føle det naturlig da? Fordi det alltid er en risk når man tar epidural. Så du stikker jo en lang nål ned i ryggen din. Selv om sjansen er mini-minimal, så er det jo en mulighet for å bli lam fra liv og ned.
Det er det folk er redde for. Men det er sånn, jeg tror det er ganske mange år siden det var et tilfelle. Nå er de steingode, og i Norge så er vi det beste, liksom. Så jeg tenker sånn, det skal man ikke tenke på. Men det er alltid en risk når man gjør sånne ting, da.
Men når du er i det, så tenker du ikke på sånne ting. Da vil du bare ha den lange nåla ned i ryggen, og du kjenner jo ikke den helt tatt. For det er jo liksom begrenset hvor mye smerte en kropp kan ta imot. Det var jo smerte før, så var det jo, hva var det som sa det? Det var en lege som var på besøk her, som sa sånn, du kan jo prøve å brenne huden til en kvinne mens de føder, og de smerker ikke. Eller det kan også være smertestillende, hvor de tar en sånn, hva kaller du for noe? De tar en sånn stikk i lårene dine,
som gjør at du skal få smerte et annet sted. Det gjør ikke vondt, men det bare tar bort den andre smerten, fordi kroppen har begrenset hvor mye smerte den kan takle. Å ja, Gud. Lord have mercy. Men sånn som du sier, jeg følte meg veldig kul da, da jeg fødte. Det må jeg si. Sånn kul og rå, og liksom sånn der urkvinne. Det gjør man også. Jeg synes det er veldig gøy. Så jeg husker det som en sånn rå opplevelse også, selv om man er litt sånn der, å fy faen, jeg vet ikke om jeg tør å gjøre det der igjen. Så er det fortsatt sånn, jeg tenker at man bare skal glede seg. Ja,
Ja, det er det jeg føler at jeg gleder meg til. Men det var gøy å få svar på det, for det er jo mange som er sånn at man må kjenne smerten. Jeg tenker nei. Du kjenner jo litt smerte selv om du får epiduralen da. Men jeg ble jo helt kristen av å få det. Jeg var bare sånn, dette er Guds gave liksom. For man er plutselig sånn når du går til et punkt hvor du har tri litt for lenge, og jeg tok meg to timer før jeg fikk epiduralen, for da var ikke noen anestesileger ledige.
Og da gikk jeg ned i en mørk hull, hvor det bare, det orker jeg ikke noe å gi opp. Og så får du den epiduralen, og så bare får du en ny sånn, yeah, dette her er jo null stress, og dette her er dritpassat, jeg spiste kjøttboller og pasta. Så jeg synes epiduralen var helt fantastisk, ja.
Jeg kan ikke skjønne hva jeg skulle klart uten. Å, det er nydelig. Men et annet spørsmål da, kanskje litt sånn dumt spørsmål fra en person som åpenbart ikke har født. Når du tar repturalen, det gjør jo at du da kjenner mindre. Altså det er smertelindring. Gjør det at det er lettere å bæsje på seg på en måte? Eller bæsjer du på deg anyways på en måte hvis du må bæsje? Jeg var veldig redd for å bæsje på meg, men så tenker du ikke noe over det. Jeg tror ikke jeg gjorde det. Jeg har i hvert fall ikke fått
noe skje om det. Så kan du få tilbud, jeg fikk jo tilbud om å ta sånn klister, som det heter, som porno-folk og sånn gjør, sprøyter opp i sånn såpevann, og så bæsjer du ut alt som ligger der i tarmen, da. Men jeg tok et nei til det, jeg
Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare orket ikke å ha noe stappende greier opp i rumpa mi da. Jeg var opptatt med andre ting. Jeg tenkte at hvis jeg bæsjer på meg, så får det bare være. Altså det å bæsje på seg, det er sånn du tenker på før du føder også når man er eides. Ja, jeg også tror man gir helt beng, men jeg bare tenkte på det her om dagen, så hvis du faktisk bæsjer på deg, er det en person som er på bæsjedjute? Ja. Det er jo en sykepleier da. Jeg tror de er helt rå på det, til å bare bytte laken kjapt og late som ingenting. Så det er mulig jeg har gjort uten at jeg har lagt merke til det, men de er helt rå på å bare skjule det og få det vekk og
Både for partneren din og for alle. Bare få det vekk, fort. Det er nydelig. Det er nydelig. Jeg hyller de der folkene som jobber i helsevesenet. Men jeg tror ikke det er sånn at hvis du får epidural, så bæsjer på deg. Jeg tror det handler om at du bæsjer på deg når du presser ut. For du bruker så mye kraft på å presse. Og da har du ikke alltid kontroll over begge. Jeg tror jeg har fortalt det i podden også, men sykepleieren min var veldig opptatt av at jeg skulle prompe. Hun var sånn, du slapper ikke ordentlig av. Jeg ser at du holder igjen litt. Du må prompe et.
Så jeg sånn, ja, det tror jeg, men kjæresten min er jo her, så jeg kan ikke prompe foran ham. Og så var han sånn, jo, det er viktig, nå må du prompe og sånn. Eller du må liksom bare slippe, du må bare tenke sånn, la det skje, ikke holde igjen noen ting. Og da var jeg sånn, det tok til lang tid da, og så bare sånn, plutselig så bare hørte vi en sånn liten fjert. Og kjæresten min og sykepleieren var bare sånn der, bra! Kjempebra! Så fikk jeg sånn applaus for at jeg liksom klarte å få ut den fjerten da. Du
Det blir så teit, men det er så lett det er sånn. Ja, ja. Når man tenker på det sånn ettertid, tenk at kjæresten min ga meg plaus for å få ut en fjert. Men det er også lett at du ikke ville fjerte foran kjæresten din, men det å trøkke ut et hodet ut av tissen din, det var liksom helt greit at han skulle være der inne. Ja, men jeg vil ikke at han skulle se foran da. Nei.
Men det tror jeg også man driter i når man føder, da ville jeg at han skulle inn og si «Se hvor langt, hva lyver de? For se hvor langt er den ute nå?» Jeg tror de lyver til meg, jeg går og ser, han bare sånn «Nei, men du sa jeg ikke skulle se foran her». Så ja, man mister seg selv litt.
Det jeg har tenkt på flere ganger, hvis kjæresten min hadde tittet inn mens jeg fødte, så hadde jeg tenkt sånn, ja, dette er helt riktig, dette er sånn det ser ut. Vet du hva, nå skal jeg si noe som sikkert folk har sagt, jeg tenker sånn, vet du hva, hvis du er mann, og du har gjort en dame gravid, og du ikke klarer
og ser på at ditt eget barn blir født da trenger du litt ekstra ryggrad. I'm so sorry. Nå har damen ditt gått ni måneder gravid og hun føder barnet ditt i smerte og du sitter og nesten griner fordi at du kanskje ser at det kommer det du kommer til å elske mest i hele verden ut av mennesket du også elsker mest i hele verden. Jeg tenker sånn, ja, men tenk om jeg ikke vil ligge med deg etter det?
Da tenker jeg sånn, ja. Men da får vi finne på noe annet. Da blir jeg sånn, det blir bare for teit. Altså, folk har født i alle år. Du selv er født av din mor. Men jeg tror det ser ganske brutalt ut når det hodet ligger mellom beina der. Ja, om jeg har sett det mye. Jeg er sånn som googler. Jeg skal se hvordan det skal se ut. Og om det ser sinnssykt ut, det gjør det. Det har jeg skjønt. Men det blir litt sånn, når det er litt inntekt
eget barn og personen du elsker, så blir jeg også litt sånn, det må du klare. Jeg tenker sånn, da er det faktisk bare å ta seg sammen. Det er kanskje litt hardt å si, men vet du hva, det driter jeg. Da tenker jeg sånn, akkurat der og da, så kan ikke du sette deg når jeg begynner å grine, fordi...
Nei, jeg tror det er veldig viktig at partnere, det er et godt tips, at man ikke klager på noen ting egentlig. Ikke kommenterer at stolen er litt hard, og at han er litt sulten, og litt sliten. Det er sånne ting, tror jeg er veldig greit å bare... Også hvis damene de ber, og det er sjekk der nede, så bare gjør det, tenker jeg. Ja.
Jeg tenker at det er en dag i året hvor man-flu ikke skal eksistere. Men jeg tror kjæresten min tenker at man-flu nesten er like ille som en fødsel noen ganger. Det tror jeg min kjæreste også tenker. Og han sier det innimellom for å provosere. Og jeg går på hver gang. Ja, du blir forbannet. Hva faen er det? Du nevnte jo i sted at du er en hund.
En jente? Det er en liten jente. Hva tenkte du når du fikk vite det? Jeg ble dritglad. Jeg hadde jo no shame in that gender game, holdt jeg på å si. Det gikk nesten litt sport i det. Stereotypisk nok så var kjæresten min sånn «jævel og gutt», og så var jeg sånn «jævel og jente». Og så drev vi å kødde ut med det i de ukene før vi fikk vite det. Så det ble en sånn ting.
At vi var team jente, team gutt. Og så er svigermorren min, mammaen til min kjære, hun er ganske spirituell og har tatt et hårstrå av mitt og tatt av ringen min og dinglet over magen for å se kjønne. Nei, det er spennende. Alt har indikert på gutt, og alle trodde det hadde vært gutt, utenom min mamma som bare var sånn «Jeg føler at det er jente, men det er kanskje fordi jeg fødte deg og du er en jente». Mamma var liksom sånn «Ja».
Vi valgte jo å dra til Sverige og ta nipt og finne ut kjønn. Og når du da tar nipt, så er det jo en blodprøve. Og det, da får vi jo konstatert med 98% sikkerhet at det var en jente. Og det var nesten sånn at kjæresten min var sånn, jeg vet ikke om han ble skuffet eller om han ble perpleks, for når du har så innstilt på noe, og det blir noe annet, så bare tror jeg du, altså han er jo kjempeglad, han gleder seg så mye til å møte lille jenta sin, men sånn, når du har innstilt på det,
Så er det noe å snu litt om på tanker og forventninger også? 100%. Jeg fikk jo vite først at det var en jente, og jeg ble kjempeglad. Og så kom jeg til neste ultralyd, som er mye mer den ordentlig sikre ultralyden. Hvor de sier, nei, det er jo en gutt!
Å, fy faen, jeg fikk sånn retur, altså. Ja, du gjorde det? Ja, jeg gikk ut i gangen og begynte å hylgrine, og kjæreste min måtte trøste meg. Hun bare sånn, ja, men han er jo frisk, og alt er liksom som det skal, og jeg bare sånn, ja, men jeg vil ha en jente. Og så er det jo veldig rart, når du først får det barnet, så tenker du ikke på det et sekund. Men det er veldig lett når du er gravid, at sånt. Ja, eller du har sett for deg en ting, da. Du vil ha det. Jeg tror, som du sier, jeg tror ofte jenter vil ha jenter, da. Men hadde du blitt skuffet om det var en gutt, tror du? Jeg tror jeg bare hadde...
Jeg hadde ikke blitt skuffet, men jeg hadde blitt sånn, ok, hvordan skal jeg takle dette? Fordi det er jo litt det der med at jeg kjenner jentekropp, jeg kjenner jenteting, mensen, pupper, pubertet, altså sånn man vet alt, og det som man ofte vet, og det som er kjent, er jo ofte komfortabelt. Så jeg tror det handler litt mer om at hvis jeg skulle ha en gutt, at jeg hadde bare vært sånn, ja, da må jeg bare få lest meg opp på hvordan forrude utvikler seg, liksom. Hvis du skjønner litt hva jeg mener, at det er så mye nytt.
ved det da, og det tror jeg bare er rett og slett grunnen til at ofte jenter via jenter og gutter
vil ha gutt, da. Ja, det er et godt poeng. At det er gjenkjennelig, på en måte. Men jeg også tror jeg, altså jeg vet jeg hadde vært en badass guttemamma. Ja, jeg tror du hadde kledd deg også. Det var jo det alle vennene mine sa. De bare, herregud, du er jo en født guttemamma. Ja. Tror du at du skal ha flere barn? Jeg vet ikke. Jeg snakket litt om det i det siste, fordi jeg hadde så skip fødsel, og første tid, at jeg liksom er litt sånn, nei, det orker jeg ikke. Det blir, men jeg
Men som vi snakker om det nå, så tenker jeg, åh, jente, det er litt hyggelig da. Så jeg er litt delt på det. Men akkurat nå hadde vært det siste jeg ville ha. Fordi nå er din et år. Jeg snakket faktisk med Tone Damli om dette, med tanke på
Aldersspenn I søsken Og hun har jo ganske stort aldersspenn på sine For hun fikk jo billig ganske ung Og så tror jeg det er vel 6 år Eller noe sånt Til minste mann Og da spurte jeg henne Hva tenker du om det? Er 6 år nice? Jeg vet at mellom meg og min søster er det 4 år 4 år føltes som et hav av år Når vi vokste opp Nå føles det veldig fint Ja
Men da lurte jeg på hvordan seks år er, og hun sa at for oss var det bare naturlig, og det var helt urelig hvis jeg skulle gjøre noe annet, fordi hun fikk bildet såpass ung. Så det var bare sånn det måtte bli. Men hun sa at nå er det jo det kjempefint, fordi nå kan hun ta vare på lillebror. Det er sant. Og liksom ta en helt annen posisjon enn det hun kunne gjort hvis de var...
mye mer jevn gamle. Men jeg husker at da jeg vokste opp, så sa jo alle sånn, ah, to år er perfekt. Sånn forskjell. Og så har jeg fått opp noen sånne studies her og der i sammenheng med research til podden, hvor folk sier at det er faktisk tre til fire år som kanskje egentlig er det mest ideelle. Og jeg bare er sånn, det er jo ikke noe fasit her, og åpenbart så går du på familie til familie, og hva som passer hver enkelt person, og livssituasjonen og familie. Men ja,
Men jeg vet ikke selv om jeg skal ha flere enn en, eller intervaller og år mellom. Jeg vet da faen, det er jævlig mye å tenke på. Ja, jeg tenker at du må bare begynne et sted, og så må du se hvordan det er for deg, og ikke ha noe liksom sånn... Mange tenker jo først første barn at jeg skal ha fire barn, men det er et sånt ting tror jeg endrer seg veldig. Jeg tenkte jo at jeg bare skulle ha ett barn. Jeg er en av barnene som tenker sånn, ett barn er fint.
Og så begynner jeg liksom å se søsken, og da tenker jeg, ok, kanskje to da. Men hvordan føler du deg selv da, med tanke på at du er en barn? Har du noen gang savnet et søsken selv? Ikke før nå, når jeg liksom er 30 år. Da tenker jeg sånn, det hadde vært...
For foreldrene mine begynner å bli eldre, hva skjer etter hvert, når man kanskje mister i en dag, eller kanskje det kommer til å skje, men da er man alene om sånne ting, og den sorgen, og bare det å kunne dele erfaringer hvis det er sykdom i familien, det høres jo litt mørkt ut at det er det man trenger en søsken til, men jeg vet jo ikke hva jeg går glipp av, så da tenker jeg ikke så mye over det.
Det er veldig forskjellig hvordan forholdene man har til søsknene sine. Ekstremt. Noen er jo nærmere søsknene sine enn foreldrene sine. Noen er litt sånn, ja, vi møtes av og til. Ja, og noen ses skum på julaften. På en måte har ingen ting til felles. Så det er jo veldig sant det, at det er lett å romantisere søskenforholdet litt. For jeg føler ofte at i film og på series er det sånn, brothers, eller sånn, oh my sister, we're brothers.
Best friends, hvis du skjønner litt hva jeg mener. Så er det typisk amerikansk i hvert fall. Nei, men det er ikke alltid sånn, i det hele tatt. Ikke i det hele tatt. Og kjæresten min er veldig sånn der, søsken, det er den fineste gaven du kan gi til Matteo. Ja, hvis de blir glad i hverandre. Og så sier jo moren hans...
Men er ikke du og broren din, det er et år for seg mellom de da? Eller et og et halvt? Dere bare kranglet, og dere bare slåss frem til dere flyttet ut, da ble dere venner. Jeg tror faktisk at når man er barn, så er det chill å få alle oppmerksomheten selv, og føle at man er liksom prinsessen på verden på en måte. Men det er litt det med voksenperspektivet på da. Jeg elsker søsteren min, men jeg tror ikke jeg tenkte på henne før jeg var 16. Nei, ikke sant? Jeg brydde meg ikke om at hun eksisterte en gang. Som er egentlig en syk ting å si, for i dag så ringer jeg her sånn, hei, hva gjør du?
å bry meg og sånn, men i oppveksten også bryr det meg ingenting. Men jeg ser jo på sånn som min kjæreste da, de er fire. Han er jo vokst opp med en skikkelig skokk. Og de er en veldig sammensveiset familie. Ekstremt annerledes familie enn det jeg kommer fra. Og der kan jeg se og forstå gleden ved å ha
mange søsken. For min kjære sin bestevenn er jo broren hans, den ene broren. Han har to brødre, og de er alle veldig close, alle fire barna. Men den ene broren er liksom hans closest, og det er sånn, de hadde ikke klart å leve uten hverandre. Det hadde vært som om de hadde manglet et ben hvis ikke de andre hadde levd før det. Så det er veldig viktig for han da? Ja, så for han så tror jeg det er sånn, det er helt, altså han kan ikke se for seg et liv uten søsken, også fordi de var en familie hvor
døren var åpen. Veldig mye kjærlighet. Og i et sånn type hjem så forstår jeg at det er plass til mange barn, men takk Gud for at det ikke var det i min familie, for vi var en knotete, broken family til tider på en måte. Så der hadde vi vært enda flere som kjempet for den kjærligheten som mamma hadde å gi oss da. Så tror jeg det hadde vært kjempeutfordrende. Ja, det tenker jeg om min familie. Det var ikke plass til noe mer, tror jeg. Nei.
Nei, det var ikke det. Så jeg tror det kom veldig an på situasjonen, og så hva man har å gi, og hva man har av kapasitet. Fordi noen syns det er mer utfordrende å ha barn enn andre, og noen bare har et ekstra jævla gir, som kan kjøre på 17 fotballtreninger og synes at det er lykken i livet, mens andre bare er i en håndballtrening, og man er litt sånn, åh,
fytte katta en gang til til halen på en måte det er jo veldig forskjellig det kan skje litt men er det litt sånn uaktuelt for kjæresten din hvis du hadde sagt jeg tror jeg bare vil ha ett barn vi har snakket om det og jeg har jo spurt han for jeg sa det jo til han sånn for graviditeten de første tre månedene for meg var så jævlig at jeg var sånn jeg vet ikke om jeg klarer jeg vet ikke om jeg vil og så var mamma også litt sånn ja, men det glemmer du
Det gleder jeg meg til. Å glemme. For å si det sånn. Fordi de tre første månedene, for meg, ordentlig traumatiserende var det for min del. For jeg følte meg så dårlig. Man føler seg ut av kroppen. Man er så mye å ta stilling til, på en måte. Det var sikkert masse jobb også, eller? Ja, jeg jobbet jo langt over 100%. Og det var jo problemet mitt også. Hadde jeg på en måte hatt kanskje en vanlig jobb, hvor jeg kunne... Jeg hadde vært sykemeldt. Det kan jeg bare si meg en gang. Det funker jo ikke helt sånn når du jobber for deg selv. Eller... Nei. Man kan jo gjøre det, men...
da hadde jeg et enkeltpersonsforetak, da får jeg dekket inntekten min fra dag 17 da. Da går jeg 17 dager uten inntekt da. Det er ikke alle som kan gjøre det. Nei. Så ja, nei, jeg har jo sagt til kjæresten min sånn, det kan hende det bare blir med en. At vi blir sånn byfamilie med en unge liksom. Og han er jo fra Drøbak. Ja. Med dette store åpne huset. Så han er bare sånn, hæ? Ja.
Men har han kjent på å flytte litt ut på landet? Eller vil han bo midt i sentrum? Han er nok giret på å ende opp kanskje i Drøbak. Og det får jeg høre av moren hans 24-7. Så der er det... De begynner å preppe deg? Det sendes finannonser ukentlig. Jeg er jo selv fra Oslo. Oppvokst på Rassør Town, som jeg liker å kalle det, Oslo Vest. Og har gått på Majorstøn ungdomsskole. Hæ? Det har jeg også. Har du? Ja.
Ja, hvilket år er du? Hvilket kul er du? Jeg er gammel da, jeg er 90 kul. Ja, jeg er 94. Så da gikk jo du ut når jeg kom inn. Ja, det er sånn gangster-sosse-skole. Ja, det er en gangster-sosse-skole. Det er skikkelig rart opplegg. Og så er jo Majorsekrysset liksom bakgården. Det er jo det som er skolegården din da. Det er sånn byrotter. Jeg vet det, men sånn... Nå vet ikke jeg hva du tenker om det, men sånn som jeg...
For meg er det normalen, ikke sant? Så for meg å tenke på at barnet mitt ikke skal vokse opp i byen hadde vært helt weird. Det var som om jeg tok buss og T-bane og bare fikset meg selv, liksom. Ja, jeg tror man blir fort litt sånn selvstendig. Man lærte seg å ta, som du sier, buss og trikk, og det gjorde jeg ganske tidlig. Men jeg tenker på det nå, når jeg har fått et barn, sånn, sende han på en buss.
Så jeg fikk på meg at foreldrene mine bare sånn, ja, ja, det ordner seg. Jeg vet ikke om jeg hadde vært like cool som de på det der, altså. Jeg vet ikke, har tiden å forandre seg litt også, eller? Jeg vet ikke. Jeg føler at nå er det jo... Jeg tror kanskje ikke det egentlig, men vi får jo nyheten i fleisen hele tiden, så vi vet, vi får vite om alt som skjer. Man visste kanskje ikke like mye om det før, men det føles ikke ut som det er samme tid, altså.
Altså bare sånn, eller så var det så foreldre, man liksom ler litt av foreldrene våre på 90-tallet. Fy faen, man bare kastet de uti barna uti veien og bare lekte. Altså de sjekket jo oss ikke engang. Det var bare sånn en gang i timen. Ja, dere lever fint. Men jeg tror nå så er vi sånn, det kan skje, det kan skje, det kan skje. Jeg må være til sted, jeg må se på de. Altså, man følger mye mer med da. Det er kanskje litt mer engstelig enn det våre foreldre var.
Absolutt. Men jeg aner ikke hvor vi kommer til å ende opp, jeg. Det er vanskelig å si, men akkurat nå trives vi jo godt i leilighet i byen. Og synes at det er et kyllernliv, og kommer nok til å bo der en god stund. Jeg tror folk som ikke er vokst opp i byen, de synes jo det er helt corny at man bor i femte etasje uten heis, og at man bor i en trang leilighet midt blant masse folk og trafikk og sånn. For Sviggefarmen, han sa jo akkurat det sånn, «Bra, hva tenker dere når kiden begynner å vokse opp?» Jeg bare, «Nei, vi kan jo bare bo der vi bor.» Og han bare...
nei, det går ikke. Det går jo ikke. Og da fikk jeg så lett, så jeg bare, det går jo det. Og så sa jeg også, har du sett huspriset ditt? Det er ikke alle som har råd til det. Og da var jo de sånn, ja, men det er jo bilder utenfor slåsene. Det er jo et poeng, og jeg ser jo det at de aller fleste flytter jo vekk.
fra byen, når man får barn, for å ha muligheten til å få mer plass, og kanskje en liten hagerflekk på en måte. Ja, det skjønner jeg veldig godt, men det er kanskje det vi, som vi, nå er ikke en del av vi, for nå er jeg på andre sida, men når man var gravid og sånn, at man forbinder det sånn, åja, du får barn, og så bare flytter du ut av byen, og så bare ser jeg deg aldri igjen. Jeg husker jeg fikk en kjærlighetssorg når venninna meg ble gravide, for det var sånn, ja, vi snakkes vel aldri videre. Jeg vet ikke hvordan du reagerte til dine venninner, Aleksandra og Jonir, dere har jo vært
ganske sånn, dere er bestevennene, er det ikke det? Jo, vi er veldig close. Hvordan reagerte hun? Nei, hun, jeg måtte jo preppe henne i lang tid, da jeg visste at det kunne bli tøft for henne. Jeg visste at det kunne være et slag i ryggen, en dolk på størrelse med en øks. Hahaha.
Og det høres kanskje trist ut til folk, sånn, ble du liksom ikke lei deg av det? Så var jeg sånn, egentlig ikke, fordi Alex har alltid vært ærlig om dette. Så jeg visste hva jeg kunne forvente. Vi er veldig klare på hva vi forventer av hverandre, og hun stiller opp uansett for meg. Så jeg måtte jo si til henne, altså jeg sa til henne et halvt år før jeg begynte å prøve, så var jeg sånn, bare så du vet det, at den måneden der så vurderer jeg å ta ut p-staven, og hun bare, ah!
Senorita, nei! Nei! Jeg var bare sånn, this will be ok, det er et halvt år til. Men det som er at når jeg tok ut p-staben, så ble jeg jo gravid sånn. Så det var jo bra jeg sa ifra, for det gikk jo veldig, veldig kjapt. Jeg ante jo ikke at det skulle gå så kjapt. Det var et forsøk som satt den? Ja, jeg tok ut p-staben og ble gravid ukenetter.
Det var sånn, jeg snakket med flere fertilitetsleger, for jeg har også en annen podcast som heter Kyshet om fertilitet. Og da sa jeg bare, det er helt sykt. Og da sa alle de jeg snakket med som leger og jobber med de forskjellige temaene innenfor fertilitet, de sa det er faktisk helt sykt at det gikk såpass fort. Og jeg fikk ikke mensen. Jeg bare...
tok ut den staven, og så... Du skal bare føre menneskeheten videre, du har den kroppen din kjent deg for. Men det vet jeg er superferd til, men jeg har jo også hatt fire spontane borter da, så kroppen min har jo slitt med å holde på det. De blir lett gravid, men at jeg sliter med å holde. Men det vet jeg er grunnen til nå. Og det er at jeg har hatt sånn alvorlig hjernemangel, så kroppen har på en måte... Jeg gjorde masse tester, jeg hadde disse fire spontane abortene i starten av 20-årene da jeg var gift.
og skulle ha det livet da. Hadde du tenkt å få barn når du var 23 da? Dere prøvde det liksom? Ja, ja, ja. Det var liksom livet. Jeg bodde på Kjeldsås og hadde hus av Bikje. Er du ikke litt klar for at ikke det skjedde? Både og. Akkurat den setningen er veldig mange sagt, og jeg forstår at man sier det, men igjen så er jeg også litt sånn, hadde det vært tilfelle, så hadde jeg fikset det opp på en måte. Og så skal det sies at, litt sånn som jeg sa i sted, eksmannen min er en ekstremt
snill mann. Han er en snill mann. Hadde jeg fått barn med han, så hadde det vært fint. Det hadde vært et fint menneske å co-parent med, selv om vi ikke hadde vært laget for hverandre. Så jeg er jo selvfølgelig glad for at min kjære
nå og jeg kan gjøre dette sammen for første gang. Det er noe veldig spesielt med å gjøre det også. Men hadde livet sett annerledes ut, så hadde det også vært greit. Jeg tenkte liksom ikke noe på det ettertid. Jeg har andre ekserter, men jeg tenkte sånn, Lord have mercy, det var bra jeg ikke fikk barn med de på en måte. Men akkurat det ekteskapet var veldig, veldig fint. Så hadde det resultert i et barnfelles, så hadde det bare vært hyggelig. Men så du har vært gravid fire ganger tidligere? Ja. Og alle gangene har endt med en spontan av vårt? Ja. Herregud.
Hvor lenge har du vært sammen med kjæresten din? Vi har ikke vært sammen så veldig lenge. Vi møtte sommeren for to år siden, så vi har bare samlet i halvandet år. Så mye av det har du allerede vært gravid i deres forhold? Ja, men det her er jo en ting som har vært litt kontrovers i mitt liv. Vi ble jo sammen i august.
begynte å date på vår slash sommeren for snart to år siden og allerede november det året så ble jeg gravid, vi hadde vært kjærester i tre måneder og grunnen til at jeg ble gravid var jo fordi jeg hadde pest av og skulle bytte
til nytt prevensjonsmiddel, for den gikk ut på dato etter tre år, så funker jo ikke prevensjonsmiddelet mer. Så jeg tok det ut og skulle få begynne på P-piller. Og tok den da ut, og da er det liksom en liten sånn gap, vet du, hvor du er sånn, vent, de første dager første menstruasjon, før du begynner på nye P-piller. Sånn der. Og da hadde vi jo sex en gang imellom der, men jeg hadde ikke fått eggløsning, og jeg hadde ikke hatt mensen, og legen sa det er et gap på 60-12 uker, hvor du ikke kan bli gravid, fordi hormonene sitter igjen fra P-staven. Mens jeg var sånn, jeg vet jeg er ganske partil,
Så jeg var sånn, jeg tør ikke å ta en sjanse. Så jeg ringte bestvennen min og fikk hun til å kjøpe angrepille. Det var helt sånn, jeg heller 17-årig stemning. Hun snakket på apoteket for meg og sånn. Jeg tok den angrepillen, og jeg ble fortsatt gravid. Hæ? Så det er helt sånn, legen også sa det, han bare, du har bare jævlig uflaks. Du er bare, du bare blir veldig lett gravid. Kroppen din craver det da. Kroppen din bare skal ha barn, liksom. Og det husker jeg var jo veldig slaget i trynet, fordi da jeg først ble gravid med kjæresten min, en som jeg elsker og som jeg vet jeg vil ha barn med, og jeg var sånn,
det er oss. Selv om vi bare hadde vært sammen veldig kort da, så visste jeg sånn, ok, hvis jeg skal ha barn med noen, så vil jeg ha barn med han, men jeg vil ikke ha barn etter å ha kjent alle tre måneder. For meg så var det litt sånn gale Mathias stemning, det å gjøre et så stort valg når jeg på en måte har kjent et menneske i tre måneder, det bare var for sykt for meg, fire måneder da. Så da valgte jeg å gjennomgå en selvbestemt abort. Og det var jo veldig sånn kontrovers når folk har fått høre at du har hatt fire spontanaborter, og når du først blir gravid så skal du velge å ta det vekk.
Og det har jeg fått veldig mye meldinger på, at folk mener at det er det mest kyniske de har hørt, og at jeg som vet hvor vondt det er å miste, at jeg nå går og velger å ta det vekk. Men det mener jeg er min rett som kvinne, og det står jeg så stert i, at det jeg bestemmer over min kropp, og
alle som hører på nå, og alle kvinner i verden, jeg mener at alle har individets rett, og man gjør det som er best for en selv, og det var et kjemperiktig valg, selv om jeg nå, bare et år etterpå, eller hva det var for noe, er gravid liksom, så mener jeg fortsatt at det var et kjemperiktig valg, for vi trengte det året da, til å bli kjent, til å bo ordentlig sammen, til å
og lære hverandre på godt og vondt, det kan jo hende at vi hadde vært en jævlig dårlig match. Ja, ja, man vet jo ikke. Nei, jeg tenker det er helt fyr. Men har du fått mye kritikk for det? Ja, jeg fikk til og med faktisk tilsendt et brev i posten av en dame som heter Åse Kjersti. Hun signerte meg fullt navn, så jeg gir beng. Jeg bare sier det fullt ut. Så skal jeg jo til med adresse, det skal jeg ikke udlevere.
Og da fikk jeg et seks siders langt brev, hvor hun fortalte hvor jævlig jeg var som hadde drept barnet mitt. Men går sånne ting inn på deg, eller tenker du at du er gæren? Akkurat sånne ting tenker jeg at da er hun gæren. Men igjen så er det jo vondt da, og jeg fikk jo det brevet da jeg satt tre måneder gravid også. Så det var jo på en måte sånn... Jeg tror det jeg ble mest sur for på grunn av det brevet, var egentlig ikke det at hun sa det til meg, det var mer den der «the disgrace» mot kvinner av en kvinne. Jeg tror det var det jeg tenkte sånn...
Vi har så mye vi kvinner må stå i, med alt fra kvinnehelse til spørsmål til arbeidsliv, kropp, vi har mensen, vi har postpartum, vi har fødsel. Vi har fått så mye da. Og så tenkte jeg sånn, og så skal vi i tillegg rakke ned på andre kvinner. Jeg var sånn, det går helt greit at hun ikke liker meg, for man kan ikke like alle. Jeg tror bare det at jeg bare var sånn, hvem faen tror du at du er? Tenk om du hadde sendt det brevet her til den 20 år gamle versjonen av meg da. Det hadde ødelagt meg psykisk. Og det var det jeg ble...
lei meg av da med det brevet at jeg var sånn hvis vi skal bli møtt med såpass mye fordommer og hat når man har valgt å ta et valg i utgangspunktet som var så hardt og så vondt da hvis man ikke skal bli møtt med litt forståelse hva slags verden lever vi i da?
Det var det jeg syntes var vanskelig med det brevet. Men jeg mener jo at hun er klinfittigern, så jeg kan jo ikke... Det er lettere å ha fått brev fra en mann. Ja, for da hadde det vært sånn at du skjønner jo ingenting uansett. Men det er så trist når det er kvinner som sier det til kvinner, jeg er helt enig. Men var det et vanskelig valg for deg å ta? Ja, jeg syntes jo det var kjempetøft å ta den aborten, og rett etterpå så angret jeg også.
Gjorde det? Og det har jeg snakket med en pede kjøsende, psykolog. Og han sa det at det er jo veldig normalt at selv om man ofte står støtt i et valg, sånn generelt i livet. Og jeg synes han sa det veldig fint, for han sa det at følelser kommer aldri alene. Hvis du er glad og lettet, så kan du også være lei deg. Hvis du føler deg stolt, så kan du også være skuffet. Hvis du er glad, så kan du også være vemodig. At det å vite at du har gjort det riktig,
valg for deg, da jeg visste at det var et riktig valg for oss, det å ta den selvbestemte aborten, så var jeg fortsatt lei meg da. Det var jo fortsatt et savn og en tanke om hva som kunne blitt. Og det var litt deilig å høre det at de to følelsene kan leve sammen samtidig. At det er helt greit. Det har jeg ikke tenkt over før. Men hva gjorde at du ble mer klar nå da? Tid?
Det var egentlig, kjæresten min og jeg hadde jo en plan. Jeg visste jo ikke at jeg var gravid over jul og nyttår, ikke sant? Jeg fant jo ut at jeg var gravid rett over nyttår. Så på den nyttårsaften så satt jo jeg og kjæresten min og oss ned og var sånn, dette skal være vårt år. Vi la masse planer, og det var vel egentlig det som gjorde at jeg bestemte meg for å, at vi hadde liksom lagt en plan da, for livet og hva vi hadde lyst til å oppnå, å kjøpe leilighet og komme oss sammen inn på boligmarkedet og liksom gjøre sånne type ting. Så det, det
Det var grunnen, og hvis alt går etter planen så bra som vi tror, så synes jeg, da sa jeg sånn, jeg har lyst til å prøve da og da. Og så spurte jeg også kjæresten min, for han er fem år eldre enn meg, så sa jeg til han, hva tenker du med tanke på barn? For han hadde veldig lyst på barn, og har veldig lyst på barn. Men var han uenig i valget om å ta den første aborten? Nei, ikke.
Ikke det hele tatt, for han også var sånn, det å få barn etter man har kjent hverandre så kort, er egentlig helt galskap. Men han var også sånn, hvis du vil beholde det, så stepper jeg opp gamen, da blir jeg pappa. Mm.
Men nå er dere begge to klare? Ja, og så føltes det naturlig. Også på grunn av at aborten ble såpass trist, og vi begge syntes det var veldig vondt, så får man på en måte enda mer lyst på det. I etterkant fordi man kjenner på det valget, og de følelsene knyttet rundt det. I og med at du har gått gjennom fire spontane aborter, er det noe du tenker på mye nå mens du er gravid? Jeg var litt redd de første...
første tre måneder selvfølgelig. Men jeg er ikke en person som er skrudd sammen sånn at jeg tar mye sorger på forskudd. Så jeg er heldig der. Det tror jeg bare er litt sånn noen er skrudd sammen litt annerledes enn andre, kanskje. Og så er det det at jeg har gått så jævlig mye i terapi. Jeg har brukt så mye penger på terapi at jeg tror at jeg har fått noen verktøy og hjelpemidler som gjør at jeg klarer å ikke overleve
overtenke så mye som jeg gjorde før. Og det har hjulpet meg veldig i den prosessen. Med at jeg var litt sånn nå har jeg gjort det jeg kan. Grunnen til at jeg hadde spontanaborten min var fordi jeg hadde jo hjernemangel. Nå har jeg fulgt opp det. Jeg har jevnlig sjekket opp med lege at jeg har alt det jeg skal. Og da var jeg sånn nå er det bra. Det er det eneste jeg kan gjøre. Hvis det skjer noe annet så er ikke det i mine hender på en måte. Så bra.
Jeg tenkte å spørre deg, det å bli mamma er jo en livsendring på mange måter. Er du redd for noe? Jeg hørte podcasten din, hvor du forteller at du er gravid, og så sier du med en gang sånn, ja, nå har jeg fortalt litt at jeg er gravid og sånn, men det er vel viktig at dette skal ikke bli en mammapodcast, og jeg skal ikke bli sånn der en mammata av meg, og jeg tror vi er ganske like der med at vi liksom ikke mister identiteten vår. Det er
det er litt dumt av meg i og med at jeg har laget en mamma-podcast, så jeg har feilet litt. Men min spørsmål er, er det viktig for deg å ikke miste identiteten din? Ja, det er jo det. Men jeg tror igjen, jeg kommer til å møte meg selv så jævlig dårlig nå. Jeg vet, og jeg merker det jo på en måte mer og mer, men det skal også sies at
Og dette er hardt fra en person som også har en fertilitetspodcast. Og jeg synes kvinnehelse er kjempegøy, jeg synes det er kjempegøy å lære, men jeg synes også graviditet er litt snork. Og det er ikke fordi at jeg ikke synes at det er gøy og spennende også, men det er bare det at det er ikke hele livet. Og så er det veldig...
Aktuelt for de som står i det selv og som har små barn. For alle andre er det kanskje det kjedeligste å høre om i hele verden. Virkelig. Nei, det var viktig for meg også, men jeg føler jeg har bare feilet totalt. Fordi når jeg ble gravid, så var det bare sånn, oi, masse stramme skjoler og litt sånn gravid. Det var vanskelig å ta bilder av en svær gravidmage uten at jeg ser veldig gravid ut og blir veldig gravid i fokus. Og så laget jeg en jævla podcast om det å bli mamma. Og så får jeg barn, så var jeg veldig sånn, jeg skal ikke legge ut noen bilder av barnet mitt.
og noe sånt, så bare «Han var litt søt der da, jeg legger ut det bildet der da». Og så blir man helt sånn, det er så altoppslukende, som man bare ikke forstår før man er der selv. Men det er jo, som du sier, det er gørskjedelig for folk som ikke har barn. Det er jo det, og jeg hadde jo mye fordommer mot foreldre, jeg vet ikke om du har det? Jeg har ikke så mye fordommer, tror jeg egentlig. Jeg bare er ikke interessert nok, og det høres kanskje hardt ut igjen, fordi jeg er ikke personen som synes at barn er så søte og sånn.
Jeg kommer til å elske mitt eget barn, og hun kommer til å synes jeg er the shit, og det bare vet jeg. Jeg synes jo fortsatt allerede det er gøy å se på klær og sånn, men jeg har aldri brydd meg så mye. Og det høres kanskje hardt ut igjen, fordi småbarnsforeldre og utfordringene deres har bare vært så farfetch fra livet mitt, så jeg har bare hørt
Hør til klager om søvn og alt sånt. Det går inn et år, og så går det ut et annet år. Jeg bare prøver å ha en balanse. Men du liker jo å gå litt stramme skjoler og sånn, og vise magen og, gjør du ikke det? Jo, det gjør jeg. Og jeg er jo stolt av å være gravid, og jeg elsker å vise den frem og spørre noen. Så ja, ja.
Jeg svarer. Så det er jo en god kombo her. Man blir jo mamma, og det blir jo et annet liv. Jeg merker jo det allerede, selv om jeg ikke er i nærheten av det det kommer til å bli enda. Men jeg føler også at det er viktig for meg, det med identiteten. Men jeg kommer helt sikkert til å møte meg selv i døren, og kommer sikkert til å lage mamma på det etter hvert, og så holde på å si det. Ja.
Ja, ja, det må du bare gjøre. Jeg tenkte på det med å ikke miste seg selv med din identitet og sånn. Er du sånn som fortsatt drar på fest og sånn da, selv om du er gravid? Jeg har vært flink til det. Men jeg gråt på nyttsaften. Fordi det ikke ble noen kava? Ja, men basically. Det er egentlig så utrolig tragisk. Men det var mer det der, det var ikke, altså drikkingen, jeg savner ikke så mye drikkingen, men det er den der, når alle andre liksom blir så gærne, og man bare
Det er så irr å henge med fulle folk på en måte. Så jeg er veldig flink til å være med, men jeg drar når de andre blir så beruset at jeg ikke gidder å snakke med dem mer. Når det ikke er noe å hente i noen samtaler. Når det ikke er noe mer samtale å hente. For å være helt ærlig så føler jeg at de glemmer litt at jeg har dratt også. Så det går helt fint. Så jeg føler jeg er veldig flink til å være med til tol-ett-draget, og så drar jeg hjem. Men i starten da, før du hadde fortalt alle at du var gravid, feika du og sånt?
Jeg fortalte jo det med en gang jeg. Jeg var jo en helt åpen bok, så jeg fortalte det vel i uke tre eller fire eller noe sånt. Så jeg ga jo helt beng. Jeg holdt det skjult en kveld, for det var bursdagen til en veldig nær venninne som fylte 30, og da var jeg sånn, this is not my night. Dette er your day. Så da ville jeg jo ikke si det, så man ikke er sånn, gratulerer med dagen, jeg er gravid! Og så sånn, gratulerer meg på hennes bursdag. Det føltes veldig feil. Så da heldte jeg over vann i en vodkaflaske og blandet ut med sol og super hele kvelden og
lektefest. Men det var ett døgn, da. Jeg holdt på sånn i et halvt år, akkurat som det der. Men hvorfor holdt du skjult så lenge? Nei, fordi...
For det første så fikk jeg bare helt sjokk når jeg ble gravid, for jeg hadde egentlig ikke tenkt at jeg skulle ha barn. Så jeg var nesten i en sånn lang periode om skal jeg beholde eller ikke. Jeg synes det var flaut nesten at jeg var gravid, og ville ikke fortelle det til alle. Så jeg var ikke for jeg fikk skikkelig mage at jeg begynte å fortelle det til folk. Så jeg har vært på så mye fylla-turer uten å drikke, hvor jeg har feika og vært drita. Og så synes jeg det var så trist, jeg drev mye med stand-up og sånn mens jeg var gravid.
Og det å føle at hvis jeg da hadde sagt at jeg var gravid, så kanskje ikke hadde blitt invitert på en pils etter show og sånn. Og det merket jeg veldig forskjell. Når jeg fortalte at jeg var gravid, og man så det åpenbart at jeg var gravid, så dro liksom en gjeng ut bare sånn, nei, vi skal videre og ta en pils, ha det da. Så jeg er sånn, jeg kan fortsatt være med og drikke en Pepsi Max. Bare sånn, åja, vil du det? Ja, ja, selvfølgelig. Så jeg blir sånn sur på folk som er sånn, du er gravid, så du skal sikkert bare hjem og ruge. Så jeg er sånn, nå har jeg stått på scenen og gjort stand-up, jeg kan jo...
Klarer å drikke en øl med dere, på en måte. Og jeg var veldig sånn, vennene mine dro jo på Stavelfestivalen, og det var den samme gjengen vi hadde dratt med i sånn seks år på rad. Og så plutselig så bare hadde de en sånn gruppesatt som jeg ikke var med i. Men da var jeg ganske høygravid da. Og så var jeg sånn, hvorfor er ikke jeg invitert på det her? Så bare sånn, ja, men du er jo høygravid. Ja, så såkker jeg på Stavelfestivalen igjen da. De bare sånn, jo, vil du det? Og så dro jeg jo da. Men det var jo, folk fikk jo sjokk.
Når jeg gikk rundt på Starlefestivalen med sånn gigantisk mage. Folk var sånn, du skal sikkert føde snart. Ja. Jeg hadde så veldig behov for å vise at ingenting skal forandre seg. Det var så spesielt når jeg var gravid. Det synes jeg er stert. Der er du mye sterkere enn meg. Det må jeg bare si sånn. Det synes jeg er stert. Ja, men når jeg tenker tilbake på det, så ble jeg litt sånn...
Det var litt for overkompensering kanskje for noe. Jeg kunne slappet av litt mer og bare nyte det å være gravid også. Jeg var dritsliten. Altså jeg klarte så vidt å gå neste dag etter start-office-banen for å trøkke
med den der tunge magen, med masse drit av mennesker og høy, dundrende musikk, og folk som dytter bort i magen din, for den er i veien overalt når du står sånn tettet i konsert og sånn. Det var jo... Nei, det var... Når jeg tenker tilbake på det, så ler jeg litt av meg selv hvor viktig det var det der jeg skal være fortsatt med. Det er stert. Jeg kommer ikke til å kjøre så hardt. Nei.
Nei. Vi holder jo på å prate, og jeg har masse mer spørsmål til deg, men det får vi ta, du får komme tilbake en annen gang, tror jeg. Jeg kommer tilbake med glede. Jeg må høre hvordan fødselen din var og alt dette. Så jeg må ønske deg masse lykke til videre. Veldig spennende å følge reisen din. Jeg er jo på den andre siden og har barn, så jeg synes det er interessant med sånne gravitet ting og sånn nå.
Ja, det var kjempegøy å snakke om det. Det er jo, som sagt, jeg snakker jo ikke så mye med de venninnene mine og sånn om det. Nei. Fordi, som sagt, Inge har jo barn og er gravide, så det var veldig gøy å gjeste og snakke litt om dette. Jeg har fått tømt seg litt på det. Jeg har ordentlig tømt meg. Det var deilig, da. Ja, det var så bra. Tusen takk for at du ville komme. Takk for meg. Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk, ja.