‹ Tilbake til podkaster ‹ Er det noe liv?

27.10.2025

Linda Johansen "Var 17 år da jeg bestemte meg for å ikke få barn"

00:00

Linda Johansen deler sin reise gjennom livet, kvinneerfaringer og hemmeligheten bak å føle seg ung og energisk.

09:50

Kvinner heier mer på hverandre i dag, mens menn ofte er trege med å forstå nye trender.

22:08

Deltakeren reflekterer over sitt valg om å ikke få barn og de personlige og samfunnsmessige konsekvensene av dette.

37:18

Folk opplever misunnelse for livsstilen min, men jeg trives med å være del av en familie uten å ha egne barn.

41:05

I denne episoden diskuteres utfordringene rundt å være steforelder og hvordan familiedynamikk kan påvirkes positivt av samarbeid.

Transkript

Lignende

Laster

Du hører på en podcast produsert av Simpel. Eller... Gjør det med Tui. Urlaub helt på dine ønsker. Hverandre i reisebyrået, på tui.com og i appen. Har dere følelsen at deres kjøp går i løsning? Lever! Lever! Ja, her er det liv, vet du. Er det noe liv, Linda Johansen? Du, her er det ikke mye liv. Det har aldri vært liv her nede hos meg. Ja, nede i underlivet hadde ikke vært så mye liv. Nei, der hadde det vært mye liv. Men i resten av livet har det vært mye. Det har vært mye liv. Du, jeg tror kanskje jeg har, i forhold til veldig mange andre, jeg tror jeg har levd tre-fire liv i alt det jeg har gjort disse årene. Det tror jeg på, faktisk. Det blir veldig spennende å høre om det. Du ser helt amazing ut i dag, som vanlig. Tusen takk. Jeg er nå bare noen få dager unna min 58-årsdag, og jeg kjenner veldig på at nå må jeg gjøre meg ekstra pent, så ikke jeg føler meg så himla gammel når jeg blir forbushta. Men jeg husker jo veldig godt at vi var på Camp Culinary sammen, Og da var jo Sebastian Solberg der også, han snakket så mye om deg. Linda Johansen skal være med. Å, fy faen, hun er så deilig. Hun kunne vært moradig, men jeg er helt enig. Men det var faktisk Sebastian som gjorde den opplevelsen veldig hyggelig for meg, for han fikk meg faktisk til å føle meg som fin. For han er jo veldig reus med komplimenter, ikke sant? Men det er for sånn, når da noen av de litt yngre gutta sier at hun er deilig, så får jeg sånn, Yes! Jeg tar det til meg, jeg! Blir du brydd, eller synes det er stas? Nei, vet du hva? Nå har jeg blitt så gammel at jeg synes det er veldig, veldig stas, for det er slutt på den tiden at noen snur seg på gata. Og det er jo litt sånn sorgfølelse når ingen snur seg på gata etter deg. Ja, det kan jeg skjønne. Jeg synes det bare er at jeg ble mor, så er det ingen som snur seg etter meg. Men hva er hemmeligheten da med å holde seg så ung og frisk som du er? Er det det å ikke få barn? Jeg tror kanskje det er en av årsakene, fordi jeg har veldig mye tid til meg selv. Nei, men det er klart at for meg så er jo, jeg er jo også jobben min. Og det er klart at hvis ikke jeg vet hvordan jeg skal holde meg selv i form, eller huden min, eller håret mitt, eller kunne noe om dette, så kan jeg jo heller ikke bygge den businessen som jeg holder på med. Nei. Så det er jo noe med at det er faget mitt. Ikke sant? Ja. Det er jo det. Jeg merker jo selv at jeg tar meg selv i å ha veninner som har barn, at de visner litt når de får barn. Altså jeg tror ikke man visner inni seg, men det går jo utover utseende. Fordi at sånn, åpenbart, så du har ikke like mye tid til hudpleie for eksempel, alle de rutinene der, eller at du sover, eller stress og sånne ting. Det gjør jo veldig mye med kroppen og utseendet ditt da. Jo, men vet du hva? Det er litt sånn jeg tenker... Ære være alle dere som har barn og flere barn. Jeg skjønner ikke hvordan dere får livet til å gå ihop. Og jeg skjønner jo at man... For det er noe med at, sånn som jeg vil tro at når du får barn så handler det ikke plutselig bare om deg selv lenger, det handler jo om et annet vesen, en annen person. Det er ikke rom for å bruke all tiden på seg selv da, og det er ikke ork til det heller, tror jeg. Nei. Men jeg synes jo det er litt trist når jeg treffer voksne damer, som aldri har liksom følt at de har fått tid til seg selv. For det er jo noe med dette, det er jo det, man har bare fått et liv utdelt. Vi skal snakke mer om dette, for jeg synes det er veldig spennende å ha deg som gjest, fordi du har på en måte valgt et bevisst valg om å ikke få barn. Og det synes jeg er veldig spennende, for jeg vet at veldig mange av lytterne mine også ikke har barn av ulike grunner. Så vi skal snakke litt mer om det. Jeg tenkte bare å introdusere deg litt først. Bare få en liten oppfriskning i hvem du er. For du er jo hovedsakelig grunder, men Men du er jo også tidligere modell, glamourmodell. Noen husker deg kanskje helt tilbake til du var redaktør i brade lek. Ja, ja. Ja, ja! Og nå har du bygget opp en helt egen skjønnhets- og hudpleiserie som heter Linda, by Linda Johansen, som er jo en knallsukkes. Jeg har jo testet mange av produktene selv, jeg elsker det. Så er det også egne hudpleiselanger, eller er det hemmelig? Jeg har også en klinikk, men jeg har jo enda mer i kjølevann. Jeg har jo vært popartist, jeg var jo også gründer, jeg gjorde jo det selv. Jeg lånte penger i banken og startet et plassselskap og ville stå på en scene og synge. Så jeg har jo vært nattklubbdronning, og jeg har gjort så ekstremt mye. Men det var egentlig ikke før jeg startet med Min egen ny reise innenfor trening, kosthold og så videre, og da var jeg i tidlig 30-årene. Og egentlig først da jeg følte at jeg var på rett hylle. Og det var på en måte starten til det som har blitt den lille skjønnelighetsimperiet jeg har lagd da. Ja, ikke sant. og vi skjønner jo hverandre litt fra Cam Culinary som jeg sa, og jeg føler liksom inntrykket mitt jeg skjønner det ikke så godt, men det inntrykk jeg hadde da var at du var veldig sånn du var veldig bestemt, du hadde veldig konkurranseinstinkt nesten litt sånn skummelt konkurranseinstinkt og du er jo på en måte en person, og det her mener jeg best at du liker å ta plass og du er litt sånn, hva skal man si diva jo, men det er ikke negativt, men jeg elsker det for du kommer jo inn, og så ser du det fineste rommet, og så sier du, ja Den tar jeg. Og alle bare, ja, selvfølgelig tar du den. Det var ingen som ga noen motstand på det. Selvfølgelig, du er liksom dronningen da. Og jeg føler alle liksom hadde en sånn egen respekt for deg. Følte du det selv? Det er litt sånn artig at du sier disse tingene, for jeg ser jo på en måte ikke meg selv som det, og jeg vet at jeg er ledertype, jeg er jo en alfa-hunde, det er jeg jo. Men likevel så ser jeg ikke meg som det, men jeg bare helt naturlig tar kontroll. Jeg bare tar styring, jeg bare gjør det. Det virker som du var veldig villig til å lære ting der. Jeg kan jo være litt sånn, jeg orker ikke å lære noe nytt nå. Så du er på en måte det motsatte av meg på mange måter. Så det er kanskje en grunn til at jeg ikke er gründer. Men er det de personlighetstrekkene man må ha for å kunne bli gründer, tror du? Ja, jeg tror det, fordi jeg har... Jeg har alltid hatt en sånn her gravene type nysgjerrighet. Jeg må hele tiden vite hvorfor, hvorfor, hvorfor, hvorfor, hvorfor. Og jeg er ikke fornøyd med det første svaret, for da blir det sånn, jeg må hvorfor det, og hvorfor det. Jeg må alltid finne ut av ting. Jeg må alltid løse, og så har jeg, jeg har alltid vært sånn at, om ikke jeg er så glad i å konkurrere med andre, så konkurrerer jeg alltid med meg selv. Jeg når jo aldri målet mitt, for det målet har jeg flyttet før jeg har kommet dit. Jeg er aldri fornøyd. Å, men er ikke det litt slitsomt da? Jo, det er klart det er slitsomt. Fordi det som er slitsomt med det er jo det at man glemmer å stoppe opp og sette pris på seier eller at man har fått til noe. Fordi jeg skal alltid videre. Og det er kanskje det som gjør at jeg er en arbeidsnarkoman også. Jeg jobber hele døgnet for jeg skal bare videre. Jeg tror du må ha den egenskapen at du brenner så mye for noe, at alt annet blir uviktig. Men hvordan startet det som du gjør nå med eget hudpleiemerke? Hvordan startet den reisen? Det startet, og det er ganske mange år siden, alt bunnet jo i min egen dårlig hud. Det er der på en måte interessen utover det bare å sminke seg kom. Fordi jeg hadde problemer med hudsel, og så var det å løse det. Og det var ikke så lett å løse i Norge når vi går snart 30 år tilbake. For da var det så lite produkter på markedet. Så jeg fant løsningen i Aten, og sånn hudlege der. Men det gjorde at jeg ville forstå hvorfor funker dette, hvorfor ble det sånn. Og så var det da jeg la om livsstilen min, begynte å trene, så jeg ble jo helt sånn nørd på trening. Sånn sånn. virkelig nerd. Trente alle typer treningsformer, trente styrke med gutta, hadde sånn her kart på kjøleskapet, hvor mange karbohydrater, proteiner og fett spiste jeg hver dag, hvor mange trening, hvor mye trengte jeg, hvor mye muskelmasse kunne jeg da bygge, hvor mye fett forbrant jeg. Søvn, jeg var sånn, la meg klokka ni, kunne ikke gjøre noen ting etter klokka seks. Er du sånn enda? Nå drøyer jeg den helt til tid da. Oi, ja. Ja, så for meg så er trening, kosthold, hud, alt dette her, det er en livsstil. Og da er vi jo litt tilbake til det jeg sa innledningsvis også, at det er veldig vanskelig å kombinere dette med familie. Ja. Fordi dette her er på en måte min baby, det er min livsstil. Mm. Og det tar mye tid. Det tar fryktelig mye tid. Du gikk jo litt fra å være kjent som Linda Johansen, som glamourmodell, popartist og sånn, til å bli en veldig seriøs gründer som har merkevare folk stoler veldig på. Har du opplevd mye fordommer rundt denne reisen? Ja, i starten var det mye fordommer. Fordi da var det jo litt den her, jeg kaller det litt den norske folkeskjela, jeg som har litt sånn, Nei, må du gjøre det, du kan det, vet du. Hvordan skal du få til dette her da? Og litt sånn fra Kara, hvordan skal hun i jenteungen få til dette? Var ikke hun sånn her glamour-modell og greier? Som gjør fordommer fra menn enn fra kvinner, egentlig? Altid. Men Og det er nok fordi at menn hadde vanskelig for å, i løpet av disse årene, til å skjønne at de drev med andre ting. Selv når jeg hadde holdt på med hudpleie og sånn i flere år, så var jo de fortsatt... Trodde jeg drev med avkledde ting. Mens damer fulgte litt mer med. Så damer begynte å heie mye tidligere. Og jeg tror damer hadde en litt sånn, å så innmari kult at hun bare snur ting helt rundt og begynner med noe helt annet. Good for her. Så det er bare at menn er litt sånn trege. Så når jeg møtte menn, så var de mest opptatt av å fortelle meg at de hang på veggen når de vokste opp. Mens damer er mer opptatt av å fortelle meg at, å Gud, jeg har prøvd denne kremen dinne. Sånn at da ser man en veldig stor forskjell. Ja. Jeg føler jeg har litt inntrykk av at kvinner heier mer på hverandre nå enn de gjorde før også. Det er veldig stor forskjell. Da jeg var den Linda jeg var i gamle dager, og da husker jeg at det var jo ikke noen sosiale medier, og det var ikke noen, hold på å si, lettkledde bilder på Instagram. Så da var nok damer litt mer, jeg kaller det sjalu, synes at det var skummelt, er hun ute etter å ta mannen min, og gud, det er meg så lite klær hun har på seg. Mens nå har man blitt så vant til det, så nå tror jeg damer er mer enn litt sånn, hell yeah! Ja, for det er jo veldig rart at liksom det var jo veldig nytt den tiden å være åpen om seksualitet og vise lettgledde bilder som du sier. Nå kalles jo det bare influensere. Ja, det vet. Og alle har liksom, ikke alle, men det er liksom helt ok å ha OnlyFans og sånne ting. Og nå fant det på en måte rett i fleisen bare å åpne mobilen. Men med deg så måtte man jo gå inn på en butikk og kjøpe et magasin og betale penger for det. Det var jo på en måte ikke så åpent for alle seg. Det var ikke på internett. Det var på lukk. Gutt inn i et magasin. Ja, er ikke det rart at det er mer fordommer da enn det det er nå? For nå er det ingen som bryr seg. Nei, og en annen ting er jo dette. Den dag i dag, for jeg ble den gangen kalt ikke glamourmodell, for det begrepet fantes ikke i Norge på den tiden. I USA, så var det heter glamourmodell. Men i Norge visste de det. Så jeg ble liksom da kalt nakenmodell. Ja. Fortsatt den dag i dag, så blir jeg da av enkelte aviser omtalt som tidligere nakenmodell. Så var det sånn... Jeg er ikke på tide til at jeg bytter ut det. Har dere vært på sosiale medier de siste ti årene? For det er jo liksom som du sier, hadde jeg vært i dag, så hadde jeg bare vært en influencer. Helt vanlig influencer. Det er egentlig veldig gøy. Ja, for det er rart at man får det stempelet så lenge på en måte. Men hvordan ble du først introdusert til denne glamourverdenen? Du, det ordnet jeg helt selv. Og jeg vet ikke om det her er... For du er grunder? Ja, akkurat det. Jeg vet ikke om det er sånn grunder-spiret. For den har egentlig en litt morsom historie, fordi... Jeg jobbet da i et magasin som heter Alle menn den gangen. Jeg jobbet der som annonseselger. Og så hadde det en konkurranse om at man kunne vinne å reise til USA og møte fotograf. For det å være liksom the girl next door i Alle menn, sånn startet det. Så da sendte jeg noen bilder av meg selv. Altså da i høyhalsa, tjukkehenser og bukser av okno, avkledd. Sendte bare bilder. De likte det de så, ble sendt til Sverige, tok bilder. Så kom det på trykk, og da kunne leserne stemme. fram en vinner som kunne få reise til USA. Så det jeg gjorde, jeg igangsatte hele ski hvor jeg bodde til å kjøpe det bladet og sende inn stemmer slik at jeg vant. Er det sant? Det er veldig gøy. Nei, altså jeg vant og dro og går til USA, og sånn startet min karriere. Hvor gammel var du da? Jeg var 20 år. Du var 20 år. Hvis jeg tenker jeg har vært sånn siden du var 20. Så det er kanskje litt sånn som du sa om Kemp Kulunaris. Det er kanskje sånn. Jeg beundrer det, fordi det er dessverre så mye motsatt av meg selv. Jeg klarer ikke å skjønne meg igjen i det, så jeg ønsker jo å ha litt mer av den personligheten. Tusen takk. Ja, absolutt. Hvordan ble glamourmodellet behandlet den tiden? Ble du ivaretatt, eller ser du tilbake på det nå som litt sånn... Skiktid. Jeg bodde jo da i Los Angeles, og glamour-modeling i USA og også i England var veldig vanlig. I England så hadde det jo page three girls i The Sun, det har jo vært det også selvfølgelig, som var veldig stort, som var toppløsmodeller. Men det var veldig respectable. Det var veldig. Og man ble egentlig litt opphøyet. Så når jeg reiste rundt i USA som modell, og så ble du penthouse og sånne ting, så ble du bært på en gullstol. Og så kom man hjem til Norge. Til ski? Til ski, og så får du passe litt påskrevet. Nei, først når kommer jeg hodet hjem. Herregud, så kontrast. Veldig kontrast. Så det er klart at det får mamma huske også. Hun ble jo skjelt ut når hun var ute omkring, og litt sånn, ja, dette er det hodet jeg har. Sånn var det den gangen. Men synes de det var vanskelig, eller? Mamma, hun er heldigvis hun hun bare kjeftet dem opp. Hun ble så sinna hun. De har jo alltid gått i bresjen for meg. Så mens mamma, hun ble sinna, var kjempesolt, ble kjempesinna og kjeftet på alle. Mens pappa satt nok noen ganger hjemme og tenkte «Men hun var jo så flink på skolen, hva skjedde her da?» Bare vent, pappa. Du skal ha tre liv til det. Ikke sant? For du har jo skrevet også en selvebiografi, det begynner å bli et par år siden, hvor du delte mye av det der jet-set-livet nede i Hollywood. Hvordan det blant annet var å være i Playboy Mansion og sånne ting, og der røper du til og med at du hadde en liten flørt med sjølvaste Charlie Sheen. Ja, og det er det veldig viktige å få lege til. Dette var før han var... ble jeg gæren på drugs. Dette her var jo fra den tiden Wall Street filmen-tiden, hvor han var bare den kjekkeste. Dritsjekk? Hallo? Der også har jeg en liten historie. Han var the number one i USA. Han var kjekkest av alle. Super hot. Så sitter jeg, eller jeg står i barn på Playboy Mansion, og skal bestille meg noe å drikke. Så kommer han og stiller seg ved siden av, Og han står og prater med en annen dame. Så han står sånn halvveis med ryggen til. Og så tenker jeg bare sånn, men det går jo ikke. Jeg vil jo snakke med han. Så da er jeg veldig bevisst på å spørre han om et eller annet, om han kunne hjelpe meg med å få kjøpt en rygg. Jeg ble brått litt sånn dårlig engelsk eller et eller annet. Og så stjeler jeg jo selvfølgelig av ham. Så nydelig. Men var du blitt litt forelsket igjen? Jeg var nok litt betatt, jeg var nok det, men det er klart man blir jo starstruck. Man blir starstruck. Så det var en kombinasjon av å være litt starstruck og bli forelsket før du egentlig møtte han da? Ja. Ja. Tror nok det. Ja. For du vet, han var da en hvor du bare så, og du bare kjente, oh my god. Ja. Herregud. Så det var morsomt. Men hun mistet den daten egentlig. Ja, kjipt altså. Ja, det er kjipt. Lages ikke en dokumentar om han nå, forresten, i disse dager? Jo, det gjør det. For han, så det er jo litt sånn, Jeg gleder meg litt til å se den dokumentaren. Jeg husker jo også når han kjørte meg hjem, eller de kjørte meg hjem i limousinen sin den første kvelden. Og da var det jo en annen dame med i bilen som var med kompisen hans, og hun hun var litt full, så hun ble bare satt av på en bensinstasjon. Og det viser jo litt sånn at han var så stjernet på seg. Nei, hun ble bare satt av. Hun orker ikke. Men har du noen opplevelser derfra eller historier som sitter igjen i minnet? Eller er det kanskje det med... med han da, møte med han? Ja, men jeg synes kanskje det med han var veldig gøy, men det som var fra den USA-tiden, når jeg ble penthouse-modell, så ble jeg også noe som heter sånn pet of the month, og jeg ble da the 20th century pet of the month. Da får du en egen sånn gullnøkkel, som er en sånn nøkkel man har rundt halsen. Og det var jo sånn at når jeg hadde opp meg den, så var jo det sånn at det var pantes ikke en kø. Jeg måtte stå på et eneste utsted. Den åpnet alle dører. I hele Hollywood liksom, eller? Ja. Stod på alle gjestlister Er det sant? Så det er en egen gullnøkkel som man skal få tak i Som man da får når du er penthouse-pet Som man da må bruke Ved alle tilstillingene med penthouse Så må du ha på deg den nøkkelen Så den nøkkelen den åpnet alle dører Ja, det kan jeg tenke meg, bokstavlig talt Tror du det finnes ennå? Nei, jeg tror jeg sluttet med det. Ja, ikke sant. Men har du for avslutningsvis på akkurat det temaet her, har du noen erfaringer fra den tiden du har tatt med videre inn i grunner eller voksenlivet? Ja, men jeg vil si egentlig det som har vært veldig nyttig for meg, for det at For mange i dag som er vokst opp med mobiltelefon og sosiale medier og GPS og så videre, så glemmer man litt, eller man vet ikke helt hvordan det var den gangen. Og når jeg dro til USA, så satte jeg meg på et fly. Det fantes ikke noe mobiltelefon, ingenting. Jeg skulle bli hentet på en flyplass. Hun sto ikke der. Jeg hadde sånn å finne en telefonkjøs og prøve å ringe et sted. Jeg står midt i USA aldri, ikke sant? Og når jeg reiste rundt i Los Angeles på jobb og så videre, så var det jo med en leiebil og en kartbok Det er så sjukt å få stå i seg. Det er Leibyro kartbok, og USA er stort, og Los Angeles, 12 millioner mennesker. og skulle kjøre fra location til location med en kartbok. Hvis jeg kjørte feil på en motorvei, så er det jo plutselig... Så det er klart at jeg måtte ordne meg steder å bo selv. Det var ikke noe Airbnb, liksom. Og jeg hadde jo ikke så mye penger heller. Så det er klart at jeg lærte utrolig mye om det å være selvstendig, om å bare løse problemer selv. Det er bare det å ringe opp lysningen i USA den gangen, og det eneste de spør om først er «What area, please?» Du får sånn «Hei!» til Linn «Hello!» Hello, yes, I need to, at du vet. I'm Linda from ski in Norway. Så det ble noe med at man må lære seg så mye ved å prøve å feile, og det har jeg tatt med meg videre, og det gjorde meg ganske uredd. Den podcasten handler jo om barn, så vi må inn på temaet. Og igjen, det synes jeg er veldig spennende at du da har valgt et liv uten barn. Så jeg lurte jo, og mitt første spørsmål er jo, hvor gammel var du da du bestemte deg for å ikke få barn? 17. 17? Og du står for valgene dine? Ja. Så det var bare satt? Ja, jeg var 17 år. Det var 17 år jeg fikk en, da fikk jeg en litt sånn her... ikke i oppenbaring, men da bare visste jeg at nei, jeg kan ikke ha barn. Og jeg husker jeg snakket med mamma om det. Mamma var sånn, nei, du kommer sikkert til å endre mening. Nei, jeg snakker om barn. Og jeg husker mamma sa til meg etterkant at der og da så visste hun at hun aldri kom til å bli bestemor. Du har ene barn, eller? Ja. Så mamma ønsket jo veldig at jeg skulle få barn siden jeg ikke har søsken. Men hun sa det, men jeg bare visste det. Kjente det så på seg at det kom ikke til å bli noen barn. Nei. Har dere følelsen at dere verbeider ... ... går inn i løsning? Med LinkedIn Ads får dere de riktige valgte. Filtert på bransje, firmen, karrierestufe, kjennelser og ... Har jeg allerede sagt jobbevegning? Fyll løsningen og få de riktige med LinkedIn Ads. Investere 200 euro i ditt første LinkedIn Ads-kampanje og får 200 euro tilgjengelighet for det neste. Bare på linkedin.com slash aksjon. Det gjelder de allmennlige arbeidsbedingene. Kanskje det er enebarn... Jeg er også enebarn. Jeg hadde heller ikke noen drøm om å få barn, eller få masse barn. Samme barn min er jo fire stykker, jeg føler de som har mange søsken gjerne vil kanskje ha mer av den der lysten på barn, jeg vet ikke. Det kan godt være, men for meg så handlet det også noe om det at, for det er det jeg opplevde da, når jeg var i sånn 15-16, 14-15-16, alle ville jo gjerne være barnevakt og passebeber og sånn, det er det jenter ofte gjør når de skal tjene litt penger, for meg så var det helt uinteressant. Skjønner. Det er bare Åh gud, det er så kjedelig Og alle var sånn Åh, baby lukter så deilig Jeg sa Nei, det lukter gulp Øh Jeg fikk aldri denne romantiske følelsen rundt dette med barn. Jeg hadde aldri det. Jeg synes aldri babyer var interessante. Da ble jeg 17, da begynte jeg å bli vokst, og så bare sånn, nei, men det der er ikke for meg. Og da var det heller ikke noen år senere som du begynte å bli i tvil? Når jeg var tidlig 30-årene, så hadde jeg et lite øyeblikk der hvor av... Jeg tenkte, jeg bør jo få barn. Jeg har sikkert lyst på barn. Det var til et kvarter. Så jeg var AP-pillen et kvarter, og så fant jeg ut at nei, jeg skal ikke det. Jeg vurderte noen gang for eksempel å fryse ned eggene dine, bare for å ha en forsikring til, for du angret deg senere. Jeg tenkte på det når jeg var i 30-årene, men så opplevde jeg det var... Og 35 så traf jeg en ny kjæreste. Og så husker jeg på vår aller aller første date, da hadde jeg hund. Jeg er jo veldig, veldig glad i dyr. Så du vet da, når folk sier at baby lukter så godt, så er det sånn, nei de gjør ikke det. Men hundetåfis derimot, det lukter helt fantastisk. Ja, det er jo noen ganger som tenker sånn, det er jo ofte sånn samme kategori, du liker ikke dyr og barn. Ja. Det er ofte litt sånn sammen, men jeg er ikke sånn superfan av hverken barn eller dyr. Jeg er dyreelskud. Men i hvert fall da husker jeg da vi hadde vår første type date og var på en lang skogstur. Og så husker jeg det på den aller første date han hadde fortalt meg at han hadde en gutt. Og jeg husker jeg tenkte på den gåturen det var synd, da ble det ikke oss. Men det ble det, det ble 13 år. Det ble det, ja. Men jeg husker jeg tenkte, det var synd, da ble det ikke oss. Nei, det var ikke noe sånn at, å ja, litt sånn romantisk, kanskje. Nei, jeg var helt der, liksom. Og da visste jeg jo det at det kommer aldri til å bli. Men var det vanskeligere for deg da å date... å møte menn, fordi du var så hard på det standpunktet ditt. For meg så var det i den alderen, for da var jo jeg i den alderen hvor damer veldig ofte får barn. Så jeg var jo sånn at, åh gud, skikkelig slitsomt. Så jeg treffer da en mann som ensom vil lære å få barn, for det kommer jo ikke til å funke. Jeg vil jo ikke, og jeg kommer ikke til å vil det heller. Og det er klart at man kjenner jo på den følelsen av at du vil jo ikke treffe noen og skulle frata de mulighetene til å få noe de virkelig ønsker seg. Så jeg synes det var vanskelig, og jeg var jo På den måten også litt sånn bekymret for, kommer jeg da til å være alene? Fordi jeg vil ikke klare å oppfylle det noen ønsker seg da. Han som du er sammen med nå, du er gift nå. Har han barn? Han har tre gutter. Han har tre gutter, ja. Ja, og det som er det fantastiske, og det som er viktig å påpeke, det er ikke det at jeg ikke vil ha, kall det, menneskebarn i livet mitt. Menneskebarn? Menneskebarn, ja. Jeg sier menneskebarn fordi... Jeg bare ville aldri ha babybarn. Jeg har aldri vært interessert i dette livet som handler om små barn. Det er det jeg aldri kunne se meg selv i det livet. Men det er klart at det er det at jeg da er enebarn, ikke har søsken, ikke har egne barn, og vet at på et tidspunkt, relativt nært forestående, så kommer jeg til å miste mine foreldre. Det har jeg tenkt på når jeg ble voksen, at det er Hvis jeg da ikke har noen rundt meg som har barn, da blir jeg plutselig veldig alene. Og det er klart en ting som jeg synes har vært vanskelig, fordi jeg har jo da brukt hele livet mitt på jobb. Så når jeg traff mannen min som jeg har gifte meg i dag for ti år siden, og jeg husker da han på første date, aller første date, fortalte at han hadde tre gutter. Så husker jeg tenkte, å herregud ja! Å så bra! For da så jeg plutselig at nå får jeg en familie. Ja. Nå får jeg familie. Og da vi møttes, så var guttene hans, de var 11 og 13. Perfekt. Helt perfekt, for de var menneskebarn. De var menneskebarn, de var ikke babybarn. Så det tåler du. Ja, for de går an å snakke med. Men er det at du ikke liker babyer eller barn? Eller er det ikke noen sammenheng der, bare at du ikke vil ha det selv, det livet? Altså, nå må jeg være veldig forsiktig med hva jeg sier nå, så ikke jeg sårer noen. Men jeg, altså, du vet... Når etter hvert, så en venninne min, da vi var litt yngre, når de fikk barn, og du måtte alltid, da du fikk baby, har du lyst til å holde? Og sånn, nei. Og så må du liksom si ja, For det at du skal være høflig. Og så får jeg den beben i fang, og så får jeg litt sånn, ja, hva skal jeg gjøre med den da? Ja. Det er helt uinteressant. Og det er virkelig sånn, totalt uinteressert. Men, hvis den samme personen har et dyr i tillegg en hund eller en katt, så er jo jeg på det dyret. Ja. Og det gjør det veldig vanskelig når du da møter henne. Du kan sette på lengst og komme med barnevogn og hund. Og jeg er totalt uinteressert i å se på barnevognen. Jeg bare sitter på bakken med bykja. Ja. Men jeg kjenner meg veldig igjen i det her da. Jeg tror det er veldig mange som gjør det, som på en måte kanskje også har til slutt valgt å få egne barn, men som ikke har noe sånn til overs for andre barn. Veldig mange sa til meg sånn, å når du får barn selv, så kommer du til å elske alle andre barn også. Nei. Nei. Man gjør ikke det. Jeg er glad i mitt eget, heldigvis. Jeg var litt redd for det også når jeg var gravid. I og med at jeg på en måte ikke har møtt noen barn jeg liker veldig godt, kom jeg til å elske mitt eget barn, og det gjør man jo heldigvis. Men jeg synes ikke det var noe sånn at jeg bare elsker alle andre barn. For jeg synes fortsatt det er sånn, hvis noen ber mamma holde babyen dem, så er jeg også akkurat samme som deg. Ja, Og hva gjør jeg nå da? Når det er mitt eget barn, så er det litt sånn rutinert på hva du gjør og sånn. Ikke sant? Nei, det gir meg ingenting, altså. Det virker som du er veldig sånn, du har bestemt deg, og da står du innenfor det, og så blir det sånn. Det er nok veldig riktig, altså. Jeg har alltid vært veldig, hva du kaller det, beslutningsdyktig. Og det er jo i jobben min også, og privat. Og som du sier, når jeg har bestemt meg for noe, så er det sånn... Men så er det også sånn at jeg tar aldri store beslutninger før det er veldig nøye gjennomtenkt. Det er ikke sånn... Som du sier, at du vingler litt... Jeg vingler aldri. Nei. For da bruker jeg lang tid på å tenke, og så vet jeg at dette er beslutningen. Så det er klart at når det gjelder alt dette her med barn også, så var det jo opp igjennom årene ganske tøft, fordi jeg har en så bastant mening om det. Og så var det jo tidligere veldig mange som gjerne ville diskutere dette med meg. Å overtale deg? Ja, å overtale meg og diskutere og si at det går helt fint å kombinere med jobb. Bare du får barn som kommer til å elske. Du kommer til å gå glipp på dem, du kommer til å bli så ensom når du blir eldre. Du kommer til masse, masse argumenter. Og da blir jo jeg veldig nødvendig til at jeg har bestemt meg. Jeg får nesten lyst til å si «Nå må du være stille». Slutt! For da blir det litt som om jeg skulle gått rundt til alle som snakker om å tilhøye barn. Nei, det må du ikke finne på. Nei, det kommer vel hvert folk til å angre på. Nei, det synes jeg ikke du skal gjøre. Jeg vil jo ikke ha gjort det. Men for den veien er liksom ikke lov, men andre veien er lov, hvis du skjønner. Og jeg tenker jo også litt i at vi trenger faktisk i samfunnet vårt at noen velger å ikke ha barn. Vi trenger at noen kvinner også gjør det. For det heter... Det har vært stemmer som har prøvd å si til meg, når jeg sier at det går ikke å kombinere barn med den jobben jeg har. Jo da, det går helt fint. Du får til det du vil. Nei, det gjør faktisk ikke det, fordi hvis jeg hadde valgt å få barn, så hadde ikke jeg kunnet velge bort barnet mitt fordi jeg skulle jobbe. Det ligger ikke til meg. Det hadde blitt barn. Og det er klart at når det er vi kvinner som går gravide, når det er vi som ammer, når det er vi som tar den store rollen som vi gjør, så er det vanskelig for de fleste kvinner å skulle ha en full karriere og bygge den samtidig. Sånn er det bare. Jeg er veldig forståelig for at jeg inkludert meg selv og mange jeg kjenner, på en måte prioriterer mye mindre karrieren sin. Det er ikke så farlig lenger. Noen velger kanskje å bli mye mer hjemme, som på en måte egentlig ikke er personligheter til å skulle bli sånn. Så jeg er veldig forståelig for at plutselig mange kvinner bare blir hjemmeværende, for da har de tatt det valget om å bli mamma. At jeg har hatt mye mer forståelse for det etter jeg fikk barn. At det er veldig vanskelig den kombinasjonen å jakte karriere og ha barn. Den er nesten egentlig umulig. Når Når du er kvinne, så er det liksom 90 prosent, føler jeg. Det er det, sant? Du er både en melkemaskin og en fødemaskin, og det er bare noe mer at det... Og vi har mye mer sånn samvittighet og dårlig samvittighet i forhold til det menn har, da. Man kan tro at sånn, nei, men jeg hadde klart å... Men jeg tror det der ligger i våre gener også. Det ligger i våre gener, og så er jeg litt sånn, og jeg mener ikke å stigmatisere det jeg sier nå, men... Naturen har nå programmert oss på forskjellige måter, fordi at man i naturen i gamle dager skulle overleve. Da må den ene være fysisk sterkere, kanskje ikke tenke så mye på detaljene, og ut og skaffe mat og drepe dyr og forsvare. Og så har du da den andre som må faktisk ta vare på avkommet og sørge for at alt går. alt fungerer og er trygt og godt, og de har mat og så videre. Og det er jo klart at hvis du tar en mann og en dame, sånn stort sett, hun tenker på alle detaljene, alt som skal gjøres hver eneste dag. Vi må huske at han må få med det på svømming og ditt og datt, ikke sant? Mens en mann er jo egentlig litt sånn, åh, skal han ha svømmetøy? Åja! Og det er jo bare noe med at det ligger et mye større ansvar på kvinner når det gjelder husholdning og familie. Og vi er programmert til det. Og det Og det er det noen måter å prøve å si at han kan gjøre like mye. Ja, men det er ikke alle menn som er programmert på samme måten. Og sånn er det bare, og det handler om at de må kunne akseptere. Som du sier også, hvis en dame har lyst til å ta mamma-rollen og være hjemme, så tenker jeg, det er helt supert. Men da må ikke samfunnet forvente at hun samtidig skal bygge karriere. For det lar seg ikke gjøre det. Nei, jeg tror det er da du får helt utslitte mennesker som går opp på veggen. Selvfølgelig, det finnes jo, herregud, det er sikkert at det ikke finnes kvinner som har kombinert karriere og barn. Men jeg bare tror at det er veldig vanskelig, og jeg vet ikke om det er noe for meg at jeg har den. Nei, og så tenker jeg en annen ting, Nora, og det er jo det at det er en del av hva samfunnet forventer. Fordi jeg blir litt sånn provosert når du har sånne supermoms som er sånn, nei, jeg har åtte unger og sitter i åtte... åtte styrer, så får jeg litt sånn, ja, men du har et gen som en motor som de fleste ikke har. Vi kan ikke sammenligne alle med henne. Det er det jeg tror det er unntaket. At det finnes, ikke si at det ikke finnes. Fordi jeg har møtt sånne kvinner også. Men jeg får veldig fort en dårlig følelse fordi jeg ikke klarer det. Eller at jeg ikke har grunn til å være sliten fordi jeg har ett barn. Fordi at noen andre har fire barn. At man sammenligner seg fort med det. Jeg har lyst til å legge til en ting rundt det. Fordi at jeg blir veldig... som jeg sa i sted også, når vi skal tillegge kvinner at de skal være absolutt alt og bygge karriere og ha barn samtidig. Vi mennesker er hormonellt skrudd sammen så forskjellig som du sier også. Dette kan oppleves som mye for meg, men det kan oppleves som lite for en annen. Fordi det er sånn man er skrudd sammen. Og jeg har fått kjenne veldig på det selv, dette med å komme i overgangsalderen. Fordi jeg har alltid vært en sånn go-go-go-person som kan holde i 18 tasks samtidig, og ha så mange baller i luften, og bare, så mamma, pappa, alt det. Fy faen, du får gjort så mye, du. Men så kommer jeg i overgangsalderen. Da endrer hormonene mine seg, og så ser jeg plutselig, jeg klarer ikke de tingene jeg gjorde før. Jeg må ha hvilepauser. Da jeg får rød flagg, plutselig så ligger jeg på kontoret mitt bare på gulvet, for det er sånn, nei, men så gjerne funker det ikke. Og det er bare at den virkelig gir meg en time-out og sier det går ikke. Så jeg har fått kjenne veldig på når hormonen og kroppen ikke vil det jeg egentlig vil. Og det er litt grann det med at det samme med å få barn og hvordan man er hormonelt satt sammen hvor man er som person. Det er ikke alle som kan gjøre alle de samme tingene. Men så har man andre egenskaper som er helt fantastiske. Og det er noe med at man faktisk ... akseptere at vi er forskjellige noe som kan være lett for meg, kan være tungt for deg og andre veien det er jeg helt enig de er jo litt sånn sinnet på dames vegne ja, du er jo på vårt lag jeg er sinnet på dames vegne men, ok, jeg kan spørre deg hva er det aller beste med å ikke ha barn da? Jeg vil si det aller beste er at jeg ikke behøver å ta hensyn til andre enn meg selv. Jeg kan ta valg. Og hvis jeg ikke tar hensyn, så mener jeg ikke at jeg ikke tar hensyn til mennesker, men jeg kan ta spontane valg helt sånn som jeg vil at det skal være, sånn som jeg vil ha det. Det vil jeg si er det beste. Og så i tillegg til færre bekymringer. For jeg tror man er mye bekymret når man har barn. Det er det som gjør at jeg ser fem år eldre ut også etter jeg fikk barn. Jeg tror bekymring er noe av det som tærer mest på hele kroppen, og gjør at man er mentalt sliten. Man har hatt andre bekymringer i livet om seg selv, eller om kjæresteproblemer, men det å være bekymret for et menneskeliv som du har fullt ansvar for, det er ganske sånn Jeg synes det er ganske tungt da, må jeg innrømme. Og det er ikke det at man har ikke bare ansvar for det menneskelivet akkurat i dag, man har ansvaret for at det menneskelivet skal også ha et godt liv resten av sitt liv. Det er så mange år med ansvaret som er grunnlaget for et annet menneske, slik at det mennesket skal få et godt liv. Og så er det veldig rart den overgangen med at dette mennesket betyr mer enn meg selv. For du er så redd for at det skal skje noe, og man har tanker som at hvis det skjer noe med sønnen min, så kommer jeg ikke til å orke å leve lenger. Så går vi med kverne med sånne tanker også, som er veldig nytt for meg. Men det som er rart, for jeg tror det ligger jo i oss alle mennesker, og dette med denne omsorgen og denne bekymringen, at noen tar vare på noe annet enn bare seg selv, Og det er jo klart at jeg har jo egentlig byttet ut barn med jobb. Sånn at for meg så er det jo, jobben går foran alt, businessen går foran alt. Jeg har ansvaret for alle våre ansatte, for hele bedriften. Og det er klart at det også er et veldig stort ansvar. Jeg har ansvaret for at de skal få lønningen sin som de skal ha, og de skal trives på jobb. Og det er klart at jeg kjenner jo på det ansvaret, ansvaret som veldig, veldig stort. Og når jeg, alle gangene jeg har hatt en hund, så går jo hunden foran alt. Gjør du det? Ja. Da blir det barnet. Så det var jo sånn da, i den verste grønne perioden, hvor jeg ikke hadde noen penger, og ikke hadde penger til mat, så pantet jeg jo flasker for at hundene skulle få mat. Så spiste jeg bare tørrknekkebrød. Du har det i deg? Jeg har det i meg. Ja. Vi snakket om i stedet at det å bli eldre, eller det er et forferdelig ord å si eldre, men det at man også har blitt eldre, at det er mindre folk som maser på at du skal få barn og sånt. Var det mye masing? Det var veldig mye masing. Det var fryktelig mye masing fra rundt 28 års alder til jeg nærmet meg type 45. Da begynte maset å bli mindre, fordi da kom man over i den... Å, hun kanskje ikke kan få barn. Ja, og da er folk litt mer forsiktige. Ja, da er de litt mer forsiktige med hva de spør om. Men de var jo sånn Jehovas vittner rett før det. Veldig. De var veldig Jehovas vittner. Men det er sånn at man blir litt eldre, så blir folk mer respektfulle. For det er sånn, ja, kanskje ikke det var hennes valg, nei. Ja, ikke sant. Var det mange som var nysgjerrige? Veldig mange som var nysgjerrige på hvorfor. Men det klarte en, sånn etter 45 så var det mange som ikke helt turte å spørre hvorfor. Fordi de var redde for at kanskje jeg nå toucher noe som er svårt. Og så når jeg ble enda litt eldre enn det igjen og var veldig åpen med det, så var folk nysgjerrige på en annen måte. Men den der 40-årene, slutten av 40-årene, da var det folk veldig forsiktige. Men har du opplevd at folk har vært litt misunnelige på livet ditt også? Ja, veldig. Tør du innrømme det? Ja, de tør å innrømme det. Men det er kanskje en litt overfladisk misunnelse på en måte. For det som jeg ser at de misunner meg litt, er dette her med å være utvilt, det å kunne gjøre ting spontant, det å reise på tur eller ferie hvor du ikke rettelegger for å ligge i et barnebasseng hele tiden. Det er noe med det. Jeg tror man savner, når man har et barn som begynner i den veldig aktive alderen, man savner jo egen tid. For dem er det bare sånn, å Gud, det er så deilig, nå skal han hente i barnehagen, og de kommer ikke hjem til klokka seks, da får jeg en liten pause. Men for meg er det jo egentlig sånn, å, det er ingen hjemme når jeg kommer hjem, så deilig, jeg holder opp med å bare skal bade. Jeg har hørt det helt nylig. Men er ikke det litt sånn rart, at jeg følte i hvert fall det før jeg fikk barn, at det var veldig mange som da, klagde over det livet med barn. Å, det er så slitsomt, får ikke noe egentid. Og så, ja, men du må få barn. Ja. Så jeg mener, alle argumentene er at det liksom er så slitsomt, og folk bare klager på en måte veldig mye over å få barn. Men så skal de overtale deg også. Så da ble jeg sånn, er dette en sånn ond plan? At de har det kjipt, så de vil overtale alle andre. Sånn som damer kan være. Ja. Litt den der, synes den støgge buksa var innvarefin til deg. Ja. Så det burde jeg ha sagt det. Neida. Det som er viktig å poengtere, og det er vel at selv om jeg har valgt å ikke få barn, så er det jo klart at det betyr jo ikke at jeg er en veldig nær og omsorgsfull person. For det er jo sånn, når jeg da traff mannen min og de tre guttene hans, jeg var jo den første til å stå opp grythildig og lage frokostbuffet, ikke sant? Bake scones på kvelden, sitte med lekser. Jeg synes jo det var helt bedårende å vaske disse pittesmå bokseskjortsene og stå og brette dem. De var jo ikke større enn et frimerke, ikke sant? Og vrydde rommet deres. Så jeg synes jo alt det der var superkoselig. Sånn sånn, så det er jo noe med at det ga meg jo veldig mye varme å være del av en familie, og jeg har alltid vært en veldig nær person, kjærestemessig jeg liker å sitte inntil og har jeg dyr, hund så er jo når dere har på en måte barnet liggende i armen og dere koser på sofaen det samme gjør jeg da med hunden og får den, har behov for nærheten så jeg er jo ikke noen sånn her steinkvinne nei, nei men det er bare at jeg ønsker å gjøre det med andre enn barn det høres ut som et perfekt bonus mamma har da Jeg tror jeg tikkete av alle typer bonus, mamma. Og så var det en som jeg syntes var veldig hyggelig, Fordi at mammaen til gutta, til Tim, hun var veldig positiv til meg. For hun var egentlig bare oppfatningen at hvis pappa har det bra, så får gutta mine det bra. Så enkelt er det. Og så så hun, og det fortalte hun meg også, hun så at når jeg hadde vært i den familien en stund og lagde middager og ordnet greier, som hun sa, så så hun at gutta var blire. Ja. Og det er jo noe med det, hun så at de trivdes, så jeg ble jo en del av hele familien veldig tidlig. Så jeg var jo med på alle selskaper, og hun var i bryllupet vårt. Er det sant? Det er veldig koselig, for hun så det at jeg hadde masse omsorg å gi bort. Men det var da til noen jeg kunne snakke med, og ikke til babybarn. Ikke sant? Herlig. Det er ikke alle forhold som har det sånn. Det er jo ofte jalousi, eller det har vært et vanskelig brudd for eksempel, og så kommer du ny inn. Det kan være vanskelig for mange da. Og mange er jo veldig egne på barna. Hvis barna blir glad i en annen kvinne, så kan det for mange, tror jeg, føles litt sånn vondt. Og det var veldig fint her at hun så egentlig bare det at barna mine har det mye bedre når... at pappaen har en til, for da er de en familie, enn at han er alene, og sikkert er mye mer stresset og høye skuldre, og ikke har noe å dele ansvaret med. Så hun så bare at alle var mye mer hormoniske. Ja, ikke sant? Men tre gutter? Ja, og det skal jeg love deg, en ting, når du da har tre gutter, og det er klart at det er sånn at mannen min, han var jo veldig på, når jeg kom hjem den første gangen, så alt så veldig ryddig og fint ut, så han var veldig stolt av at alt var så ryddig. Helt til jeg åpnet skapene. Ja, alt var bare trøkt inn. Ja, alt var bare trøkket inn i skaper, og skittetøyskurven den bare rant jo over, men den var jo på et rom som jeg ikke så, ikke sant? Så jeg startet jo med den der oppryddingen. Og når du da får tre gutter som alle bare vrenger av seg buksene med bukserskjortsen vrengt på utsiden av jeansene, og blir klært opp til at du skifter undertøy hver dag, de hørte du skifter alle klærne dine hver dag. Ja. Har dere følt at deres verbegående «Inns lære geht» Så da var du da tre gutter som alle tok alle klærne sine hver dag opp ut av skytteskruven. Og det var du som vasket det? Ja. Du fikk jo ekstra jobb, du i hvert fall. Ja, og det var jo noe med at jeg er jo godt opplært hjemmen ifra til å gjøre husarbeid. Så jeg tok jo tak i alt dette på en gang, og plutselig så ble jeg bare litt sånn, oh Jesus! Nå begynte det å bli veldig, veldig mye. Og det er også det med, når du blir litt eldre, løg jeg middag til fire med mannen min da. Fire i den alderen som, altså, er du klar over hvor mye gutter spiser? Ja, gjør de det? Nei, du har ikke det enda. Nei, jeg har en ettåring, jeg er toåring. Ja, ikke sant? Og på utsko på kledere? Ja. Vi spiser så mye mat. Spiser det ut av huset? Ja, det gjør vi virkelig. Men var det liksom en ordning at det var sånn annen hver uke og sånn? Vi hadde vært 14-åring, sånn at vi fikk liksom god tid sammen, men det var jo litt sånn at når de dro til mammaen sin, så var jeg litt sånn, å fy faen, da er jeg sliten. Ja, det kan jeg tenke meg. Og bråttom, du vet det var tre stykker som alle skal på forskjellig håndballtrening og fotballtrening, så jeg fikk jo kjenne på hvordan det er. Og det var da jeg tenkte, fy faen, jeg har respekt for mødre altså. Jeg tenkte bare sånn, Jesus! Og jeg trodde du skulle si, å fy faen, jeg gleder meg ikke at jeg fikk barn. Ja, det også. Men virkelig, jeg fikk en sån respekt for barnfamilier. Vi hadde jo muligheten, vi fikk jo fri 14 dager hver måned, hvor vi kunne gjøre våre egne ting. og jeg tenkte bare sånn, å herregud for et mas og jag det er, og så mye greier og det var jo ikke noe hjelp å få fra han jeg bodde sammen med, jeg husker så godt han var på, gangen vår var jo full av sko ikke sant, som det er jo da i sånne familier alle bare slang skoene fra seg overalt og da husker jeg sånn, Tim mannen min har sånn å, de bor jo slenge fra seg skoene overalt, og sånn ja, men Tim, de gjør jo bare det du gjør for du gjør det samme og det så jeg jo at spørsat han de er jo manke si manke du, og Så det var sånn, jeg fikk jo et stort barn og tre mindre. Ja, du fikk masse barn. Fordi en ting er at det er veldig kaos når de er hos dere, men som du sier, du får denne uken med pause. Mange mener jo nesten at noen foreldre som skiller seg dessverre får et enklere liv. Vi snakket om det faktisk, mannen min og jeg, når barnet bodde hjemme. Så jeg sa at alle burde bare skille seg. å dele opp 50-50 fordi du får 14 dager i en måned hvor du får gjøre voksen ting kjæreste ting, dine egne ting du får puste, du får lade og så virkelig storkoser du deg når du har de 14 dagene med barna og har mye mer overskudd for det kjente jeg på at når det da nærmet seg 14 dager hvor de ikke hadde vært der da savnet jeg dem jo veldig veldig deilig når de dro og så gikk det en uke og så begynte jeg å savne dem ja og så var jeg bare så glad når de kom. Ja, dessverre er det jo det som mange sier er løsningen da. Jeg kan spørre deg altså, for du snakket så vidt i stedet om at det var en periode i 30-årsalderene hvor mange begynte å få barn. Hadde du mange veninner som sikkert sikkert da rundt 30-årsalderen, da begynte det å skje ting, da biologiske klokka begynte å kikke inn og sånn. Opplevde du noen ganger at du mistet venner? Det ble vanskelig. Jo, det ble litt vanskelig med menneskap på en måte, fordi at jeg kunne gjøre helt andre ting, og så var det selvfølgelig det at jeg fartet og reiste mye, og så hadde jeg jo disse poppene, popartistkarriere og alle disse tingene som jeg har holdt på med og da blir avstanden veldig stor for de levde et familieliv og var jo opptatt av de familietingene men si jeg hadde veldig litt å bidra med sånn at vi skulle snakke sammen så for meg så var det sånn, jeg skjønner egentlig ikke hva dere snakker om når dere snakker om disse barnetingene jeg ser ikke problemstillingen, jeg skjønner den ikke og så ble min verden veldig fjernt for dem for de klarte ikke å relatere til det jeg holdt på med og kanskje ikke nødvendigvis var alt helt enige med de valgene jeg tok synes kanskje at jeg tok egoistiske valg igjen fordi at de tenkte det ut fra sitt ståsted, at de ville jo aldri valgt på den måten, fordi igjen, de har barn. Så ja, det ble nok til at det var veldig få vennskap som egentlig overlevde. For meg så er det å ha mye venner rundt meg aldri vært viktig på den måten, fordi at jeg er så begravet i det jeg holder på med. Kollegaer er viktigere da? Kollegaer er viktigere, ja. Så det var jo litt sånn, når mannen min og jeg giftet oss, så var han sånn, ja, hvilke venner har du lyst til å diventere til bryllupet da? Jeg var sånn, de ansatte? Ja, men de kan jo være venner de også. Ja, så det var jo de som kom i bryllupet mitt, på min side. Ja, men jeg kjenner meg litt igjen i det å ha kollegaer ofte, det er de som vet mest om livet ditt, enn kanskje barndomsvenner og sånne ting, som du plutselig ikke har like mye tilfelles med og sånn da. Absolutt. Men hadde du noen veninner i det hele tatt som ikke hadde barn, som hadde tatt samme valg som deg, som du kunne snakke med? Nei. Alle fikk barn. Alle fikk barn. Alle fikk barn. Ja, det er vel det. Det er kanskje åpenbart, men spørsmålet mitt er også om du noen gang har kjent på at du angret deg. Jeg har egentlig ikke angret meg, det har jeg ikke. Men det var en periode hvorav når jeg kjente på at nå er jeg snart for gammel, hvor jeg begynte å kjenne på Kommer jeg til å angre? Når du kjenner at nå er det ikke mye tid igjen før det er for sent, og det er klart at det var sånn, kommer jeg til å angre? Når jeg er forbi den, kommer jeg til å si hvorfor det er liv? Så det kjente jeg på en periode. Ikke det at jeg hadde vært villig til å gjøre noe med for å få barn, men det var en litt trist følelse på en måte, fordi plutselig hadde jeg visst at jeg kom til et punkt, nå kan jeg ikke velge lenger. Nå er det for sent, nå kan jeg aldri snu. Og det er klart at da blir man litt bekymret for, tok jeg det rette valget, eller ikke? Men det som jeg kjenner i dag, det er at jeg tok det rette valget. Ja, det er veldig fint da. For du er egentlig mer redd for å angre, enn at du faktisk har angret deg, da. Det tror jeg mange kan skjønne seg igjen i. At man står der og vingler litt, sånn som ofte jeg er en vinglete person. Skal jeg ha, skal jeg ikke? Jeg stod der litt med en gravidtest, og trodde ikke jeg kunne bli gravid i det hele tatt. Og stod der jo med forskjellige alternativer. Det er valg man tar i livet, altså. Ja, og så er det jo noe med, hvis du tenker det samfunnet vi lever i i dag, det er hvor man er yrkesaktiv, og lever på en helt annen måte enn når vi går kanskje 30, 40, 50 år tilbake. Og vi lever lengre, og vi er unge lengre, Så tenker jeg liksom, oi, da har vi egentlig ikke så lang tid. Nei. Fordi at det er jo litt sånn, ja, du må bestemme deg før du er litt tidlig i 40-årene. Ja, men livet har jo bare så vidt begynt. Og da må du egentlig ha tatt en beslutning. Og i dagens samfunn så er det tidlig. Ja, ja, det er veldig tidlig. Men sunner jo menn som egentlig bare kan få barn når som helst. Skal du holde på til de er 80? Ja. Vi har liksom dette hormonet og denne biologiske klokka da. Det er jo også mange som definerer på en måte at meningen med livet er å få barn. Det er fasiten. Men hva vil du si er meningen med livet? Meningen med livet er å leve et liv som gjør at du har et godt liv, og når den dagen det nærmer seg slutten, skal du se tilbake og tenke, vet du hva, jeg tok kanskje ikke bare de rette valgene, men fy faen, jeg It was a hell of a ride. Det er å ha et godt liv, og så får du inneholde det du inneholder. Ja, vi kan nesten gå oss ut, det er jeg helt enig i. Veldig bra. Har du et råd til de som hører på podcasten som er litt sånn vinglete, sånn som meg da, litt i tvil om de skal ta valg om å få barn eller ikke? Jeg er veldig opptatt av at damer skal... vente så lenge de kan. Men det er egentlig mest fordi at jeg er opptatt av at de skal gjøre alt det de har lyst til å gjøre. For jeg tenker liksom så at det du ikke har gjort før du får barn, kommer du mest sannsynlig ikke til å gjøre. Det du ikke har gjort før du fyller 30 eller 35, kommer du mest sannsynlig ikke til å gjøre. Jeg er så opptatt av at kvinner skal leve livet sitt mye, før de kommer dit hen at de bestemmer seg for at det kommer barn inn. Og en av grunnen til det er jo også det at ingen har noen garanti over at du får et friskt barn uten problemer. Så jeg tror at livet ditt kan endre seg på veldig mange forskjellige måter. Ikke bare at du får et barn, men du kan få et barn med vanskeligheter som gjør at det er det livet ditt dreier seg om, Og jeg bare ønsker så inn i at jenter skal virkelig leve livet sitt og kjenne på hvordan er det jeg vil ha i livet mitt før de tar den beslutningen. Det er det som jeg synes er det aller viktigste. Og så er det mange som venter for lenge, og så er det for sent. Det er også argumentet. Ja, men jeg tenker noe sånn sånn at... Det finnes jo ikke noen kologer som kan telle egg. Så der er det sant, da får vi bare ta den. Og der kommer jeg igjen, da har du en grønn depresjon som bare skal finne ut av hvorfor. Ja, men da får du gå til kronologen og telle hvor mange egg har jeg en da. Står det bra til med eggene mine? Og hvis de vet det står bra til, så kan du kanskje vente litt. Men det er noe med at man tar jo ansvar for sitt eget liv og sin egen helse og så videre. Men jeg bare vil at damer skal virkelig leve livet sitt før de tar den beslutningen. Godt sagt. Jeg synes det var en veldig interessant prat dette her. Du, Nora, jeg har storkost meg. Jeg synes det er veldig fint å snakke om disse tingene. Og så får jeg håpe at det ikke sitter masse jenter her ute og noen som hater meg for de tingene jeg har sagt. Nei, men det er jo bare forskjellige valg man tar i livet. Det kan være sånn, hva du gjør med ditt liv, må man jo bare respektere det. Ja, og i like måte. Du dømmer ikke oss, og vi dømmer ikke deg. Veldig hyggelig at du kom. Tusen takk, Linda. Tusen takk. Tusen takk. Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk!