Anne Rimmen, en norsk programleder, diskuterer sin karriere, erfaringen med å delta i TV-programmet "Spillet", og morsrollen. Hun beskriver utfordringene med å balansere jobb og familieliv, samt sine følelser rundt å være borte fra barna. Hun deler også sin forlovelseshistorie med Ailo Gaup og refleksjoner rundt å være mor i Oslo.
01:05
Podcasten diskuterer gleden ved aktive, avslappende ferier i vakker natur, kombinert med interessante samtaler om sportsjournalistikk og TV-opplevelser.
06:25
I denne podcasten diskuteres utfordringene ved balansen mellom karriere og foreldreskap, samt følelsene som følger med.
14:41
Ailo har vært bevisst på farene ved motorsport, mens forholdet deres har vokst etter 17 år og barna deres.
19:45
Å vokse opp i en liten bygd kan være både utfordrende og berikende, med unike fordeler og ulemper sammenlignet med livet i byen.
37:31
I denne episoden diskuterer vi erfaringene med flere fødsler, inkludert utfordringer og opplevelser under pandemien.
Transkript
Nevnt i episoden
Anne Rimmen
Norsk programleder, hovedgjest i podcasten. Hennes erfaringer og meninger er sentralt i episoden.
Spillet
TV-program Anne deltok i. Hun syntes det var en intens og ubehagelig opplevelse.
Ailo Gaup
Annes forlovede, tidligere motocrosskjører. Deres forhold og forlovelse diskuteres.
Trysel
Sted nevnt av podcastverten i forbindelse med sommerferietips og Skistar-sponsing.
Skistar
Sponsor for podcast-episoden, nevnt i forbindelse med sommerferietilbud i Trysel.
HubSpot
Sponsor for podcasten nevnt flere ganger i starten og slutten av episoden.
Antibes
Sted i Frankrike hvor Anne og Ailo ble forlovet.
Nis
Sted i Frankrike nær Antibes.
NRK-sporten
Anne jobbet her og møtte Ailo.
Kristin Skogen Lund
Person Anne intervjuet, nevnt i forbindelse med en tidlig jobb hvor Anne kjente på dårlig samvittighet for å være borte fra sønnen.
Oslo
Byen Anne og familien bor i, diskutert i forhold til oppvekstmiljø for barna.
Porsgrunn
Anne vokste opp her.
Danmark
Anne er født her.
Tåsen
Bydel i Oslo hvor Anne bor.
Stord
Øy på Vestlandet, nevnt i sammenheng med kontrasten mellom oppvekst på landet og i byen.
Ullevål sykehus
Sykehus hvor Anne fødte.
Bærum
Sted Anne besøkte under pandemien for å kjøpe vin.
Polen (butikk)
En butikk i Oslo som var stengt under pandemien.
Deltakere
Guest
Anne Rimmen
Host
Podcastverten
Sponsorer
Skistar
HubSpot
Poeng
Det er som at jeg puster mer med magen.
Anne Rimmen beskriver den rolige følelsen hun får av å være på fjellet.
Hotellfrokost, frisk fjelluft, spa, legge vekk telefonen helt kanskje, se vakker natur, bevege litt på den skrotten av en kropp. Det tror jeg er veldig bra for oss.
En beskrivelse av en avslappende og forfriskende opplevelse i Trysil.
Jeg er sjukt god på å klappe faktisk.
En humoristisk bemerkning fra Anne Rimmen.
Norges hotteste programleder. I hvert fall i følge min far.
En morsom kommentar fra Anne Rimmen om sin fars mening om hennes status.
Det var en ubehagelig greie, og så kjente jeg at det er ubehagelig å bli stemt ut.
Anne Rimmen beskriver sin følelse av å bli stemt ut i realityprogrammet.
Barn er glad i rutiner, og det er egentlig vi voksne hjemme hos oss i hvert fall også.
Anne Rimmen understreker viktigheten av rutiner for både barn og voksne.
Man lever en gang, liksom.
Anne Rimmen snakker om viktigheten av å ikke bli i et dårlig forhold for barna sin skyld.
Kroppen takler mye mer enn det du tror.
Anne Rimmen kommenterer kroppens evne til å håndtere stress og mangel på søvn.
Alle fødseler er litt dramatiske uansett, for det er en voldsom greie.
Anne Rimmen kommenterer den voldsomme opplevelsen ved fødsel.
Påstander
Sportsjournalistikk er jo tradisjonelt sett ganske mannsdominert.
Anne Rimmen påpeker en ubalanse i bransjen.
Det er en gammel tankegang at kvinner skal ikke være sportsankere, fordi det er De interesserer seg ikke for sport.
Anne Rimmen kommenterer en foreldet oppfatning.
Jeg tror ikke du finner noe oppskrift for hvor det er perfekt å ha barn.
Anne Rimmen poengterer at det ikke finnes en fasit på hvor det er best å oppdra barn.
Jeg føler ikke at jeg er meg selv igjen.
Anne Rimmen kommenterer den store forandringen hun opplever etter å ha fått barn.
Lignende
Laster
Hapspot. Erstaunlig vokst. Erstaunlig enkelt.
Starte gittstofhapsport.de slash KI. Ukens annonsør er Skistar. Har du ikke planlagt sommerferien din ennå? Da kommer et tips her, vet du. Hva med? Trysel. Mange forbinder kanskje trysel og fjellet som en vinteraktivitet, men det er så mye mer, folkens. Trysel byr på alt fra stisykling, toppturer, rolige turer, aktiviteter til barn i alle aldre, og mange fine hytter, leiligheter og hoteller.
Jeg får veldig ro av å være på fjellet. Det er kanskje litt nørd å si det, men det er som at jeg puster mer med magen.
Og bare tenk dere kombinasjonen, folkens. Hotellfrokost, frisk fjelluft, spa, legge vekk telefonen helt kanskje, se vakker natur, bevege litt på den skrotten av en kropp. Det tror jeg er veldig bra for oss. Og om det så er med kjæreste, venner, med barna dine, eller kanskje du vil ta en tur rett og slett helt alene. Jeg ser for meg i hvert fall at typen min skal ta med seg Mathia ut på sykling. Jeg tar en time spa-session, så møtes vi på ettermiddagen, kanskje ser en eller annen solnedgang på en fjelltopp.
Så, ta seg en velfortjent god middag på hotellet. Jeg ser det for meg. Så, hvis du går inn på skistar.com, så får du oversikt over alle aktiviteter, opplevelser og bosteder som finnes i Trysil. Om du da ønsker å bo sentralt, med alle aktiviteter tett innpå, eller om du vil bo på Høyfjellet. Så, planlegg sommerferien din på sommerfjellet Trysil i år da vel, det skal i hvert fall jeg. Jeg håper at vi ses. Ja. Ta et lite klapp. Si praat at jeg skal klappe også. Ganske god på å klappe. Ganske god på å klappe. Jeg er sjukt god på å klappe faktisk.
Er det liv her? Ja, her er livet dødt. Er det liv her?
Er det noe liv, Anne Rimmen? Jeg synes det er masse liv. Veldig hyggelig å ha deg her. Du er Norges hotteste programleder. Oi! I hvert fall i følge min far. Ja, hei! Han var sånn, Anne Rimmen, det var stas. Oi, da må du hilse pappa og takke for mye. For du har jo vært på skjerm lenge nå. Oi, ja, det begynner jo å bli 20 år-ish, føles det som. Jeg husker i hvert fall veldig godt som sportsanker, da jeg begynte der. For da var du liksom...
jeg vet ikke om du var akkurat samme tid, men det var en overgang fra litt sånn eldre, slitne menn som hadde væresendingen, nyhetssankere og sporten og sånn, og så ble det skiftet til hverdagen var veldig pene, og nyhetssankerne og til og med sport
Så skulle det være en dame, og hun var pen å se på. Det var noe helt nytt av den perioden der. Ja, altså sportsjournalistikk er jo tradisjonelt sett ganske mannsdominert. Det er jo det. Det er ikke noe tvil om det. Så vi jentene som etter hvert kom inn der, måtte kjempe på plassen våre.
Men var det tilfellig at du kom inn på akkurat sport, eller er du veldig sportsinteressert? Jeg har jo alltid vært interessert. Jeg har vokst opp i en familie hvor det har vært veldig mye interesse for sport, så det har jo på en måte kommet med sånn. Og så er det jo noe med at jo mer du jobber med det også, jo gøyere blir det jo. Ja, det er en gammel tankegang at kvinner skal ikke være sportsankere, fordi det er
De interesserer seg ikke for sport. Nei, nettopp. Og det er også i tråd med det med at det er ofte veldig mange menn som jobber i en sportsredaksjon. Jeg tror og håper jo at det har blitt bedre. At det ikke er sånn
At du sitter og spør om jeg er sportsinteressert. Jeg har jobbet med sport i så mange år. Jeg tenkte så utrolig kjedelig det hadde vært hvis jeg ikke var interessert. Og jeg har jo noen ganger spurt sånn, men spurte du min mannlige kollega om det samme? Nei, det har de jo ikke gjort, typ. Ja, jeg er en del av det. Jeg regner med at alle menn er opptatt av sport. Men det er ikke nødvendigvis sånn. Nei, det er fint. Og så har du jo sett deg mer på andre ting på TV. Du har jo vært aktuelt med spill nå. Ja. Hvordan var det å være med på?
Det var intenst. Veldig spesiell opplevelse, for å være helt ærlig. Jeg hadde jo sett sesongen, så jeg visste litt hva jeg gikk til, eller trodde jeg i hvert fall. Men det med å være mer eller mindre innelåst i et hus med masse mennesker, og du vet ikke hvem du kan stole på, du vet ikke hva som skal skje,
om fem minutter eller halvtime eller hva det måtte være. Det gjør noe med deg på en eller annen måte, da. Og jeg tror egentlig det gjorde noe med oss alle sammen. Vi ble litt kokkede
gå av å være der inne. For det er mye strategi og sånne ting. Ja, og så er det liksom det der tankekjøret som aldri helt gir seg da. Ja, for det er nesten litt sånn gøy, eller sånn, du er ikke en naturlig cast der, føler jeg da. For det er liksom sånn, ok, vi skal ha masse drama, det skal være litt intriger, folk skal lyve til hverandre. Ja, vi tar med Anne Rimmen. Hun passer til det. Men har du sett sesongen, så ser du vel at det er riktig, at jeg egentlig ikke helt passer til det da. Og det merker jeg jo selv også, at jeg er
når du sitter i sofaen og ser på det så tenker du jo alle på en måte de anferdelsestegne riktige tingene dette er jo et spill selvfølgelig er det smart å stemme ut han fordi at han kommer til å bli farlig å ha med videre, bla bla bla og så er det noe helt annet når du står der inne og du skal sette et stempel på et ark fordi de fleste er hyggelige folk da ja
Og jeg kjente ganske fort på det at det var en ubehagelig greie, og så kjente jeg at det er ubehagelig å bli stemt ut. Jeg tror det er noe sånn grunnleggende som bare er i de fleste av oss, hvertfall om ikke alle, at vi vil jo bare være en del av gjengen. Vi vil jo bare at du skal like meg, liksom, på en måte. Det blir litt sånn traume fra barneskolen med en gang. Men er du vant til å være borte fra barna dine og sånn da, eller klarte du liksom å ikke tenke på de i det hele tatt, og bare være inne i bobla? Nei, jeg er ikke noe vant til det, og jeg kommer nok aldri til å vende meg til
til det heller. Vi er en familie som er veldig mye sammen og liker å være mye sammen. Så det er jo også grunnen til at jeg oftest egentlig sier nei til sånne type konsepter hvor man må reise bort og være borte over litt lenger tid. Jeg synes det er vanskelig, barna synes det er vanskelig, mannen min synes det er vanskelig.
Og så handler det om, fordi det er mange som har skrevet, herregud, de tar ikke noe skade av det. Nei, det er jo ikke det det nødvendigvis handler om, men det handler jo litt om hva man er vant til. Og kanskje spesielt for barna sin del. Barn er glad i rutiner, og det er egentlig vi voksne hjemme hos oss i hvert fall også. Så jeg synes det er vanskelig. Og derfor er det også en fin påminnelse når man er i et sånt type program, å bare huske at det er ikke dette som er virkeligheten.
virkeligheten min den er der ute og det er fotballkamper og det er oppfølging i barnehagen og det er ditten og datten som skal på en måte men du er ikke sånn som har behov for å være sånn, nei nå må jeg bare komme meg vekk alene en helg fra barna og sånn, er det sånn du vil være med deg hele tiden? nei altså det er klart jeg har det veldig hyggelig og veldig gøy sammen hvis jeg er med venner også, det er jo ikke det
Nei, men jeg kjenner flere som aldri klarer å reise fra barna sine. Nei, jeg synes det er vanskelig. Som sagt, jeg tror det handler veldig mye om vaner også. Vi er veldig sammenspleise, og er vant til å være mye sammen.
Du har en datter, ikke sant? Du får jo øve deg litt på det at folk lyver deg opp i trinene på spillet. Da får du forberedt deg på hvordan det blir å ha en tenneringsdatter etter hvert. Ja, kanskje det. Jeg prøver å lære barna mine at de kan snakke med meg om alt. Og at alt kan snakkes om. Og at det forhåpentligvis ikke er så mye behov for å juge. Det kommer til liv til deg for det. Løy ikke du i barna mine når du var tennering? Jo, jeg gjorde kanskje det. Men det var vel kanskje det jeg velger å tenne på.
å tenke at det var lite hvite løgner i det minste. Og det er jo en sånn klassisk greie at den du oftest blir mest sint på er jo kanskje den du er nærmest med også. Og det merker jeg jo allerede nå med barna også. Så jeg prøver å tenke at det er et godt tegn, for det betyr at de er trygge på meg på en måte. Jeg har også fått høre det, hvis sønnen min er den som får mest, hvis det er rasserianfall, så er det jo med meg. Og så er det så bra, for det er noe så trygg på deg. Så jeg er sånn, jo, tusen takk.
Det var det jeg fikk i dag. Det var det jeg fikk. En sinnet gutt, på en måte. Jeg har bare vært strålende fornøyd i barnehagen hele dagen, og med faren sin, og så er det meg, han på en måte får noe sånn utløp for et eller annet, da. Men det er jo det de sier, da, at det er jo alle disse følelsene og alle de tingene som skal bearbeides, og at de ofte er slitne, kanskje mest mentalt, da, etter en dag i barnehagen, hvor det er veldig mye inntrykk, det er mye tempo, det er mye skrik og skrål, og det er mye som skjer hele tiden. Og når du står midt i det, så har de det jo gøy. Ja.
Og så kommer de hjem, og så kjenner de at, oi, nå er jeg egentlig sliten, og mamma, nå er du dust, liksom. Og så er det ikke egentlig mamma som er dust, men det er alle disse følelsene, alle disse inntrykkene som skal bearbeides. Tegn på at et barn er lykkelig, er at de tør å ha disse rassurne.
Rasseriutbrudene også, det er jo godt tegn. Det er jo godt tegn, men det er også sånn, ok, jeg får trøste meg med det da. Men jeg tenkte på, du snakket om at du får dårlig samvittighet når du drar fra barna og sånn, er det noe du kjenner på ofte? Jeg husker immari godt da min eldste han var et par måneder eller noe sånt bare, og så skulle jeg gjøre en eventjobb, altså at jeg konferansierer på et arrangement da, som jo var boket lenge før han ble født.
Og jeg tenkte, det går jo fint. Han kan jo være på bakrommet med han, liksom. Så det går fint. Og så kommer vi dit, og han bare gråt, han ville bare være hos meg. Hver gang han kom til meg, så ble han rolig, og hver gang jeg gikk ut på en scene som du var da, og jeg skulle gå og liksom introdusere noen folk, intervjue noen folk, hva det nå var, så
så var det skriking. Jeg følte jeg hørte den skrikingen gjennom de veggene på det lokalet. Det var helt forferdelig, for jeg følte at jeg var en skikkelig dårlig mamma, og jeg følte at jeg gjorde en elendig jobb som konferansier på den jobben. Du klarte ikke å dekke noe på det? Nei, det var egentlig første gangen jeg kjente sånn ordentlig på den der samvittighetsgreia med å være til stede og være litt både her og litt der, da. Ja.
Og jeg husker jeg sto på scenen også og intervjuet en eller annen, Kristin Skogen Lund tror jeg det var, og jeg sier til henne, du beklager hvis du føler at jeg ikke er helt til stede. Fordi jeg er ikke til stede? Nei, fordi at sønnen min sitter bak der og bare hylskriker, og jeg tror jeg sa det foran alle der, fordi jeg bare følte så immer på det. Jeg følte at alle merket at jeg bare løp inn og ut, og at jeg bare løp.
lirte av meg et eller annet på en slags autopilot, men hun var veldig forståelig og hadde vel en del barn selv også. Jeg tror etter den jobben så ble jeg litt sånn ok, nå avlyser jeg en del jobber de nærmeste månedene, fordi dette går ikke. For han var spebarn da, eller var det begynt å bli et år og to? Nei, han var nesten nyfødt. Du skulle rett ut i jobb, du?
Ja, men ikke sant? Jeg jobber... Ja, men ikke sant? Når du jobber sånn som jeg gjør da, så er det jo... Går det an å kombinere det egentlig? Sånn, hvertfall på papiret da. Fordi at det er jo ikke en mandag til fredag hele tiden type jobb. Men det funker ikke. Nei. Nei. Så
Ja, så tenkte jeg jo det. Jeg boket jo julebord to uker etter fødsel, og jeg skulle gjøre de og de jobbene, og skulle fortsette med. Jeg hadde en podcast når jeg var gravid, og tenkte sånn, maks to uker, så er jeg tilbake igjen. Det tok jo et helt år da, før jeg følte at jeg var mentalt klar for å sitte og snakke igjen. Så alle er sånn, men barn går ikke utover karriere, det er null stress og sånt. Jeg var sånn, i starten så gjør de jo litt det, ja.
Jeg tror jo det gjør det litt for de aller fleste, egentlig. Men det kommer jo litt an på hvordan det barnet er, og hvordan man selv er, og hvordan familie på en måte sammensetningen er, og så videre. Jeg kjente hvertfall veldig på det da. Og det å liksom ha et bein her og et bein der, og føle at du skal få til alt. Men så er det jo den der klassiske greia med den tiden går veldig fort. Ja.
Du fikk den igjen på en måte. Men tok det deg en litt lengre pause da, med barna etter det? Ja, altså jeg gjorde det, i hvert fall etter den opplevelsen der, så gjorde jeg det, fordi jeg kjente så på det på alle måter, og jeg husker jo vi skulle kjøre hjem etterpå også, og jeg var helt ferdig, og da husker jeg, sa bare til Ailo at du kan bare kjøre hjem, jeg må ha han inn til meg.
Og da gikk jeg med han i en sånn bærestel helt inntil meg hele veien hjem. For da tror jeg bare trengte å få litt luft, men jeg trengte å ha han inntil meg, og på en måte...
gjøre opp for at han tross alt hadde noen minutter uten mor det høres jo helt fjernt ut og jeg vet at det er mange som er sånn herregud han tok ikke skade og gråt litt nei, men kanskje jeg tok skade av det da jeg synes hvertfall ikke det var noe gøy men er det mer jevnet seg ut nå? eller er det fortsatt veldig normalt? han er veldig close med faren sin også heldigvis
Men det tar jo litt lengre tid, da. Og det tror jeg er jo, spesielt hvis du ammer, så er det helt naturlig at barna blir mest knyttet til mamma i starten. Det tror jeg bare er sånn biologien er, og så er det sikkert noen som vil arrestere meg på det, men jeg tror...
For det er et eller annet med den nærheten der, som ikke bare handler om næring, men den handler også veldig mye om nærhet. Jeg husker jeg var litt mye sur i starten, for at ingen hadde fortalt meg sånn ordentlig hvor forskjell det er da. Jeg skjønte jo at kvinner må gjøre litt mer fordi man ammer og sånn, men det
det tok så lang tid før det ble liksom sånn jevnt fordelt jo, men det føles på en måte kanskje litt sånn urutverdig eller noe da at du må på en måte egentlig ta den største biten i starten det er en kombinasjon av å ville det også når man får nok så får man veldig nok så nå må noen ta den ungen der men det er viktig også å tørre å si frem da at ikke den der dårlig samvittigheten da skal liksom ta deg igjen og bli sånn nei da, dette må du klare å stå i ja
Men å faktisk si at, vet du hva, nå må jeg ha luft, liksom. Nå må jeg bare ha en liten timeout her. Jeg får jo som sagt ofte sånn dårlig samvittighet hvis jeg skal gjøre noe bare for meg. Men jeg har jo også fått høre det en del ganger også. Hvis du har det bra, hvis du er lykkelig, så får du lykkelig barn av det også. For de trenger å se at mamma er glad. Ja, det er nettopp det. Ja.
Du har da to barn som er tidligere motorkross-skjører, er det det det heter? Ja. Eil og Gaup? Ja, det er riktig. Du liker dem litt gjerne? Jeg liker hvertfall han, da. Men er du redd for at barna dine skal gå i hans fotspår, da? Forløpig er det ingenting som tyder på at de gjør det. Vi var også veldig bevisst på det i starten med han eldste, at...
Det tok lang tid før han egentlig visste hva pappa hadde gjort. For vi hadde ikke lyst til at han skulle tenke den tanken en gang at det var en mulighet, da. Å drive og farte rundt på en motorsykkel og trikse med den. Og det var Ailo veldig bevisst på også. Han hadde ikke lyst til det i det hele tatt. Han var jo kjempeglad i den idretten, og han drev med det selv. Men...
Han har offret ekstremt mye også. Han har fortsatt mange skader og skavanker. Og har jo mistet kompiser til den idretten. Det er farlig da, enkelt og greit. Hvordan var det? For du var sammen med han mens han holdt på med det? Ikke så veldig. Det var liksom helt til slutten av hans aktive karriere at vi møttes, heldigvis. Møttes dere gjennom jobb da? Ja. Jeg jobbet i NRK-sporten da vi møttes.
Så jeg intervjuet han to-tre ganger vel, og så merket jeg at dette er jo et eller annet. Så sluttet jeg intervjuet han. Da kunne du ikke intervjuet han lenger? Nei. For dere har vært sammen, jeg leser at dere har vært sammen nesten 17 år eller noe. Ja, det er voksen, sier jeg. Det er veldig voksen, men nå er dere også forlovet. Ja.
Var det at du satt ned foten og sa, nå har det vært mange nok år? Nei, jeg tror vel egentlig jeg på mange måter hadde sluttet å tenke noe særlig på det. Fordi jeg er litt mye sånn ståhei i en periode, fordi jeg ble spurt i et intervju om jeg hadde lyst til å gifte meg. Det var liksom et lengre intervju, vi snakket om mye forskjellig, altså var det liksom, har du lyst til å gifte deg? Hvor jeg sier, ja selvfølgelig har jeg lyst til å gifte meg, liksom. Og så ble det slått opp, har skikkelig lyst til å gifte meg. Selvfølgelig. Og så var det sånn, men er det ikke mer oppsiktsvekkende når du er i et forhold
Hvis du hadde svart nei på det. Så det ble mye styr. Mens jeg egentlig var sånn, det er ikke sånn at jeg går og venter på at han skal fri egentlig. Vi har det kjempefint sammen uansett. Så det bare ble sånn som det ble. Og så fikk vi barn. Jeg føler jo alltid det at det å få barn er jo en større forpliktelse egentlig enn å gifte seg. Er du gift og ikke har barn, så kan du bare skille deg enn å...
er du ferdig med den personen? Når du har barn sammen, så må du på en måte forholde deg til det mennesket resten av livet uansett. Men når det er sagt, så var det veldig, veldig stas å bli frid til også. Absolutt. Ja, for han er frid etter dere fikk barn. Var det overraskende da? Ja, det var det. Samtidig som jeg også kanskje burde skjønte litt, hvor han spurte meg sånn, du, skal vi ta en tur til Frankrike? Jeg bare, ja, absolutt. Og så dro vi da ned dit med barna til Antibes, rett ved Nis.
Og det var der vi var på vår aller første ferie sammen. Og dette var jo da også da vi nærmet oss vår 15-årsdag. Vi hadde liksom hatt en dag i året som hadde vært vår dag. Så han hadde da boket en liten båttur. En sånn der sightseeing-tur-aktig med bare oss.
Og så sitter vi ute på bølgene blå, og så plutselig går han ned på kneet og drar frem en ring. Og da begynner jeg spontant å grine. Så det var veldig hyggelig. Og barna syntes det var kjempestas. De skjønte jo ikke helt hva dette var, men samtidig skjønte de at det var stas. Å, det er koselig. Men hvor gamle er barna dine nå? Iben er fem, og Ebbe blir nå ni i sommer. Ja.
Jeg vet liksom veldig lite om den alderen der, merker jeg. Jeg har ikke så mye erfaring med barna på den alderen. Men er ikke det en chill-periode? Da er du over den veldig småbarnsfasen, og ting er litt mer rutine, kanskje? Jo, på en måte. Men samtidig så tror jeg at det er jo noe alltid. Det er bare forskjellige ting. Jeg skjønner veldig godt at du
Du har ikke noen erfaring med det, så selvfølgelig har du ikke noe spesielt forhold til den alderstiden der. Men jeg føler jo det alltid er et eller annet, og går det bra på skolen, og hvordan er det? Hørte du at det var noen som kranglet? Hvordan var det? Det er jo alltid et eller annet man bekymrer seg for. Ja, så bekymringene gir seg ikke nei? Nei, jeg tror ikke det. Jeg har ikke gjort det enda for meg. Så jeg tror bare det kommer nye bekymringer.
Er du en bekymret mor? Nei, i utgangspunktet så er jeg ikke så bekymret som type. Men akkurat når det gjelder barna, så føler jeg at det er alltid et eller annet som er liksom, ja, nå er det sånn der, ikke sant, i klassen, nå går det bra der, og ja, men han var jo litt kjip, og hvorfor sa han det? De går på skole midt i Oslo, eller? Han gjør det, og hun går i barnehage. Ja.
Vi bor på Tåsen. Så ja, det er jo midt i byen sånn sett. Og det har jeg også tenkt mange ganger. Jeg har jo vokst opp i en liten by selv, og det har jo Ailo også. Og jeg har tenkt sånn, åh, hadde det vært bedre om vi vokste opp litt mer på landet, liksom. Har dere vurdert det? Nei, vi har egentlig aldri vurdert det sånn ordentlig. Men det er jo noen ganger at jeg tenker tanker særlig. Altså hver gang jeg ser overskrifter i nyhetene, liksom om at det har skjedd noe et eller annet sted, så sjekker jeg jo alltid hvor i Oslo er det hen. Og så blir jeg alltid lett av hvis det ikke er i nærhet.
av der vi bor, selvfølgelig. Samtidig som vi også tenker, er det litt røffere kanskje egentlig å vokse opp i Oslo? Ja, det er det selv. Så jeg tenker jo at Oslo funker helt fint, det. Det er også mange som sier at du kan ikke finne på barn i byen og sånn. Jeg vet ikke om det er så... Samtidig så tenker jeg også at da er det jo også flere muligheter til hvis det skulle gå helt gærent et sted eller på en skole eller hva det måtte være, så er det ikke så mye langt til neste skole. Nei.
Så det går han faktisk også Det er et godt poeng Hvis du bor i en liten bygd så er det den skolen og hvis du blir mobba der Så er det alle det og da har folk gjort så mye med det antagelig at du flytter langt av gårde Jeg merket det veldig når jeg var på jeg var og besøkte bestforeldrene mine nå på en liten øy som heter Stord og der er det på Vestlandet og det de snakker om er jo andre mennesker og naboer og liksom vet alt om alle og jeg tenkte bare sånn, kuss og slit
Det må være å være for et lite sted. Jeg har ikke noen erfaring med det. Men det er jo mange som er fra sånne små steder som kommer inn til Oslo og bare, åh, jeg kan gå på gata uten at folk vet hva jeg driver med og hva jeg gjorde i går. Det er jo fordel og ulempe med å bo i byen. Men samtidig, når jeg var barn, så elsket jeg å komme på besøk til sånne steder og tenkte, åh, Oslo, det er så mye trafikk.
og lyd og støy, og det er så deilig å være her hvor det bare er hage og natur og skog. Men tror du ikke det er litt sånn som det er med de fleste andre ting, at det er positivt og negativt med alt? Jo. Jeg tror ikke du finner noe oppskrift for hvor det er perfekt å ha barn. Nettopp. Og så må man på en måte bare finne sin greie og gjøre det beste ut av der man bor og der man er. Du vil støtte en business hos neste levering? Med HubSpot og til integrerende KI erledes du mer enn jevnt så fort.
Takk til Breeze Agents kan du i en liten sekund, hva som kan dø i stunder. Du kan forfølge ditt kundesupport og generere 10x mer content. Og Breeze Co-Pilot løper deg innblikket for å få utgjennomt forhold i en utrolig kort tid. HubSpot. Utrolig vann. Utrolig enkelt. Start nå på hubspot.de.
Det man gjør. Hvor er det du har vokst opp så da? Porsgrunn. Men jeg mener å sette seg at du egentlig har vokst opp i Danmark? Nei, altså jeg er født i Danmark. Ja, ok. Og så flyttet jeg til Norge da jeg var sånn tre. Men har du en av foreldrene dine som er danske? Egentlig begge. Jeg skylder jo ofte på det når jeg skal forklare mine manglende skiferdigheter for eksempel. Ja, at du egentlig er dansk. Ja, det er derfor jeg aldri liksom...
Men hvorfor dro dere til Norge? Det var fordi at mamma møtte sin nåværende mann. Du har skilsmissebarn du også? Ja da. Jeg pleier ofte å si at folk er sånn jeg husker særlig en periode i ungdomsårene hvor folk var litt sånn off, stakkars deg. Er foreldrene dine skilt? Så var jeg sånn, det er ikke noe stakkars meg. Jeg har det kjempefint. Jeg var ganske liten da de ble skilt. Det var bare sånn det var.
Så jeg tror ikke jeg har litt noen nød på grunn av det. Og jeg har vokst opp med verdens beste bonuspappa, som har vært der for meg alltid. Men flyttet faren din også til Norge da, eller ble han igjen i Danmark? Han ble igjen i Danmark. Jeg husker jo ikke at det ble slutt på en måte. Nei.
Så noen tar det jo veldig tungt, og andre er sånn, åja, nei, det var alltid sånn det har vært. Ja, nettopp. Og så tenkte jeg, når jeg gikk i klassen min, så var det tre stykker av 20 som fortsatt hadde foreldre som var sammen. Det er jo trist det også, da. Ja, det er det jo selvfølgelig. Men samtidig så tenker jeg også at man skal jo ikke nødvendigvis holde sammen for en hver pris. Og det har jeg jo tenkt i voksen alder. Jeg skjønner at mine foreldre ble skilt.
Fordi jeg ser at det ikke passer sånn på en måte. Så jeg tenker jo at det egentlig var bra. Ja.
Og mamma er jo fortsatt lykkelig gift med sin mann nummer to. Men jeg tror kanskje de som tenker at stakkars barn er gjerne foreldre som ikke har opplevd det. Det kan hende. Jeg føler litt det, for jeg hørte veldig at besteforeldrene mine, som på begge sider har vært sammen siden de var 18-19, de synes veldig synd på meg. At de hadde mer av den der, at det var helt forferdelig da. At de kunne gjøre noe sånn mot et barn. Og det er jo sikkert...
Det er sikkert supervanskelig når man står midt i det. Og en vanskelig avgjørelse å ta. Og enda vanskeligere når man har barn sammen. Jeg er veldig del på det der. Noen er sånn, ja, men man må i hvert fall bli til de er 18. Så må man holde ut for barna. Ja, men er det noe hyggelig hverdag da, liksom? Tror du ikke det barnet merker at det er dårlig stemning? Jo, 100 prosent. Ja, det tror jeg, ass. Nei, jeg er liksom... Jeg var ikke klart helt til å finne ut hva jeg mener om det. Jeg er liksom del på det. For jeg synes liksom man ikke skal...
Man lever en gang, liksom. Skal man bo med et menneske i 18 år, som man ikke takler for barna sitt skyld, så sikkert kommer det til å gå å merke at foreldrene hater hverandre, selv hvor godt man er til å skylde, på en måte. Selv hvor flink man er til å skylde. Men så er også det at kanskje folk tar valg litt for fort, da. At det er liksom, å, gresset er grønne på den andre siden, så er det ikke alltid det heller. Nei. Men jeg tenker jo liksom at hvis du har barn sammen, så synes jeg du på en måte skylder
både deg selv og partneren din og barnet, og jobbe kanskje litt ekstra for det, enn hvis du ikke har det da. Ja, skal kanskje gå en ekstra runde. Ja, jeg har eksempler på vennepar av meg som på en måte ville slå opp, og så bare sånn, var det foreldre som sa, gi deg i hvert fall en parterapitime. Og da spurte hun parterapeten sånn, ok, kan dere si med hånd opp i hjertet begge to at dere virkelig har gjort alt? Ja.
for å bare prøvde alt, liksom. Nei, det kan vi ikke. Og så hadde de noen timer med det, og nå er de sammen igjen og har vært sammen mange år etterpå. Jeg er veldig sånn der, nei, nå gidder jeg ikke mer. Bare så stikker jeg på en måte. Det er i hvert fall sånn i tidligere forhold, at når man får barn, så må man kanskje ta litt den ekstra. Har jeg gitt alt? Ja, jeg synes jo man skylder hverandre det, men også det barnet det egentlig. Men dere har jo vært sammen i 17 år. Hva er hemmeligheten deres da? Ja, hva er hemmeligheten? Jeg tror ikke vi har noen sånne oppsikringer
oppskrift på det egentlig. Jeg prøver jo å snakke sammen, le sammen,
Jeg synes vi var skikkelig dårlige til å prioritere hverandre da vi fikk barn. Det tok egentlig flere år før vi måtte høre om sånn, ja, nå skal de på date night, liksom. Som jeg synes er litt sånn kornjord. Og jeg synes også det var fjernt å høre om folk som var sånn, ja, de skulle bo på hotell i Oslo. Men jeg sånn, hei, hvorfor skal du bo på hotell i den byen du bor? Men så plutselig skjønte jeg at, ja...
Det handler jo ikke om det, nei. Det handler om å bare få litt tid sammen, bare oss to. Og det har vi blitt litt flinkere på de siste årene, som jeg merker at vi gjør veldig godt. Barna skjønner jo ikke noe av det, hvorfor i alle dager skal dere bort og ikke vi være med, og prøve å si at «Ja, men pappa, jeg er jo kjæreste da, vi skal bare bort og bare være oss litt».
Så det er ikke så lett å få dit og skjønne igjen dette med rutiner og hva man er vant til da. Tror jo også en god person med reushet er godt å ha med seg. Og det er veldig uvant den der overgangen fra liksom bare sånn ja, vi gjør noe nå om en time til at vi må planlegge å gjøre noe om to uker. Det er litt sånn uromantisk. Kjempeuromantisk! Veldig! Men samtidig som det tydeligvis også er viktig og litt smart da. Men er du flink til det, eller er dere flinke til det?
Nei, vi er jo litt kanskje vi er ikke småbarnsfasen, vi er ett og et halvt år jeg vet ikke hva det er, om vi begynner å skjerpe oss litt nå, men vi er litt sånn der at ok, nå kan du ha det gøy, og så har jeg det gøy sånn i sommer også, så planlegger vi hjem da kan du dra til London med gutta den helgen og så skal jeg på festival med venninne min den helgen Ja, men når var det dere to? Ja, det var jo stemmer det, ja, det er godt
gå opp i kalenderen der, så det er vanskelig å planlegge de tingene. Har dere noen besteforeldre eller andre som er i nærheten, eller? Ja,
Men de slår ikke ned døra hjemme hos oss, altså. Nei, men hvis de hører på nå, så kanskje de tar hente. Jeg har en mor som bor i Oslo, som stiller opp og henter i barnehagen mye og sånn. Men sånn å lempe til hos bestemor en helg, sånn som jeg hadde det hele barndommen, sånn er det ikke helt lenger. Har kanskje yngre bestforeldre som nå...
endelig er pensjonert og vil gjøre sin greie og reise og gjøre sånne ting og det er veldig bra men det gjorde jo ikke mine vøsforeldre de var jo hjemme og passet barnbarn den kjenner jeg på veldig at det der spontane det er i hvert fall en veldig stor del av mitt liv før det å være spontan elsket det den er kanskje den sånn hardeste forandringen med å få barn da
Hva synes du er den største forandringen? Det er jo det at blant annet det du sier der, men også det å bare føle at det er noen andre som på en måte er over meg på min prioriteringsliste. Jeg var jo ganske voksen da jeg fikk barn og hadde gjort veldig mye gøy.
Heldigvis, da. Jeg synes du aldri får gjøre noe gøy. Nei, jeg får aldri gjøre noe gøy. Jeg var jo vant til å styre dagene, styre kalenderen mye etter jobb, men jeg hadde en jobb som jeg elsket å oppleve.
ble det mye gjennom. Men det handler jo liksom i bunn og grunn om at, ja, de står over meg på min egen prioriteringsliste. Og jeg mener det skal være sånn på en måte også, men det er jo det med liksom, du må ikke glemme deg selv helt likevel da. Hvor gammel var du når du fikk ditt første barn? Jeg var jo 35 vel? Ja. Jeg var litt sånn at jeg vet ikke, dagene, ukene, årene bare fløy litt av gårdet. Hadde ikke tenkt så mye på det. Jeg var ikke en av de som var sånn der, åh,
Jeg gleder meg til å bli mamma, jeg skal ha barn, jeg skal ha så og så mange barn. Jeg var ikke egentlig så veldig der. Du hadde ikke en sånn der venninnegjeng fra Porsgrunn hvor alle fikk barn? Jo da, de begynte absolutt å få barn poppet opp her og der. Men jeg hadde vel en sånn der underliggende greie som var sånn at, jo, jeg har jo lyst til å bli mamma en gang. Og så tenkte ikke jeg så mye på at liksom årene går. Nei.
Det var egentlig Ailo som på et tidspunkt sa sånn, men hvis vi skal ha barn, burde vi ikke kanskje prøve snart? Ja, men var det sånn at når du først fikk barn, at du ville ha et barn til, og at da måtte du liksom kjappe deg litt? Nei, jeg følte ikke det. Jeg hadde vel alltid en følelse av at jeg hadde lyst på et barn til. Men så følte jeg vel også at jeg var sliten, og det var liksom disse her, sov dårlig om natta, og bla bla. Men er det fordi vi ventet så lenge? Kanskje. Jeg tror ikke sånn, hvis du sier at du er 25 i stedet da.
så har du jo gjerne litt mer energi. Man har jo det. Og jeg vet ikke, det kan jo hende at det hadde vært annerledes. Men jeg er jo fortsatt glad for at jeg ikke var 25 da. Ja, men det er jeg jo kjempeglad for. Jeg er glad for at jeg har fått oppleve alt det jeg gjorde uten barn da. Både jobbsamling, men reising og gjort liksom sånne ting også. Men det er klart,
Det kan jo hende at jeg hadde tenkt helt annerledes på det hvis jeg plutselig ikke kunne få barn. Eller hvis det var årevis med prøving før det skjedde noe eller sånn og sånn. Jeg ble veldig fort gravid. På begge to, eller? Ja. Ja.
Jeg visste ikke at jeg var gravid en gang, men han første før det gikk flere måneder. Plutselig så var det jo en del tegn der som jeg skjønte plutselig, shit, oi, er det derfor de puppene har blitt så store? Men var du veldig klar for det da? Nei, jeg tror vel aldri at jeg, jeg vet ikke om jeg noen gang hadde blitt ordentlig, ordentlig klar. Og jeg tror kanskje det var det Ailo skjønte litt om, når han var litt sånn,
Skal vi ikke bare prøve liksom? Så jeg tror jo, men det er jo det som er positivt også med en graviditet, at det går jo noen måneder og man rekker å på en måte forberede seg litt i hvert fall. Og sånn var det på nummer to også, bare... Det gikk også ganske fort. Det tok vel kanskje to måneder eller noe sånt da. Og da var du rundt 38-39, eller? Ja.
Synes du det var tyngre å være gravid da? Ja, egentlig litt. Mitt første svangerskap var jo et drømmesvangerskap, egentlig. Jeg hadde liksom ingenting. Ikke var jeg noe særlig kvalm. Ikke hadde jeg noen vonter. Hadde jo ikke noe kjønnere. Den dagen jeg fødte hadde rier, så trodde jeg sånn, «Å ja, dette er sikkert kjønnere.»
Åja! Fy faen, det er juristferdig å høre på dette. Jeg vet at noen ganger så blir jeg sånn og tenker sånn, å man kan ikke si det til folk, nå vet jeg ikke hvordan din graviditet var da, men jeg tenker at jeg var bare skikkelig, skikkelig heldig. Så det at jeg kjente at jeg var, jeg
Jeg følte meg litt mer gravid på alle måter, med nummer to. Men det var ikke så mye å klage over der heller. Men er man ikke mer sliten når du har et barn og du er gravid? Jo, da har du et barn fra før. Så jeg følte at jeg var veldig klar for å være gravid
nå som jeg var det, for da sov jeg jo ti timer hver natt, og følte liksom at jeg har hvilt nok i mitt liv, og så ble jeg gravid, og så liksom tålte jeg da at jeg kanskje ikke sov så mye, men sånn som nå hadde jeg ikke tålt det der å ikke få sove igjen, men jeg har akkurat begynt å sove igjen. Men det er jo det som er rart, for jeg husker jo, altså før jeg ble gravid og fikk barn, så husker jeg tenkte sånn, jeg trenger søvn, jeg trenger mye søvn, det kommer til å bli så vanskelig. Mhm.
Og jeg har jo sovet ekstremt lite, føler jeg, de siste ni årene. Men så er det noe rart med at man bare justerer seg inn. Kroppen takler mye mer enn det du tror. Hodet er også til en viss grad. Og så er det noen ganger jeg tenker sånn, shit, nå babler du i vei, og nå er det bare bomull oppi her, liksom. Jeg glemmer ting, og
Så deilig at du sier det, for jeg er veldig i sånn fase nå. Hvor jeg bare kommer ut av meg selv noen ganger, og bare, hva er det jeg snakker om nå? Hva er det jeg sier for noe? Jeg er bare helt sånn distret, som jeg aldri har kjent på før. Og jeg har vært i så mange, jeg føler jeg har hatt sånne perioder. Og nå er min yngste fem, så jeg kan jo ikke skylle på de små barn-greiene lenger. Men jeg tror det gjør jo noe med deg, hvis du har...
Hvis du har mange netter uten søvn og sånne ting. Men jeg tror jo også det, når det gjaldt nummer to, så var jeg også sånn at jeg ble ikke helt klar for det heller. Og da var det også Ailo som var sånn, men vi har jo begge to lyst på et barn til. Fordi det er jo også noe med at du blir for komfortabel, ikke sant? Når nettene begynner å bli litt bedre, begynner å bli ferdig med bleiestadiet og de greiene der. Og så skal du bare kjøre på den igjen. Så skal du i gang igjen, ja. Og så hvis du venter for lenge,
så tror jeg du blir for vant til den komforten igjen da så det er greit å bare nå er det jo 3,5 år mellom våre da ja kunne du klart å være gravid før det tror du? jeg tror ikke det nei, jeg synes det er det spørsmålet jeg får mest ja, hyggelig at du har barn også men når skal du ha en til? eller skal du ha en til? det synes jeg er så dårlig stil å drive og snakke om jeg føler akkurat at jeg har fått barn ja, det skjønner jeg er ikke det nok? men det tenker jeg også er om dere skal ha flere mm
så er jo det deres greie dere må jo finne ut da når det passer for dere men ja, i og med at man får barn når man er 35 så tror jeg folk er litt mer sånn hvis du skal ha det til så må du begynne nå da det er mye mer press på det der
Det hadde sikkert vært annerledes enn hvis man fikk det i 20 år. Ja, da har kanskje ikke like mange spurt når skal du ha en til, for da hadde du 10 år på deg. Men kan jeg spørre noe? Hvor lenge følte du at det tok før du ble deg selv igjen etter graviditeten? Jeg føler ikke at jeg er meg selv igjen. Ikke? Nei, spørsmålet er hva du tenker da, hvis du tenker sånn kroppslisett? Eller tenker du bare hele deg? For meg så tror jeg at jeg var litt en annen person før jeg fikk barn.
og så tenker jeg at jeg vet at det er mange som på en måte er sånn nei, hvorfor det, og du er jo fortsatt den du er bla bla bla, så er det sånn, jo da men det påvirker meg jo på veldig mange ting på hvordan jeg velger å prioritere å leve livet da
Og det har jeg det fint med egentlig også. Det er vanskelig å forklare, men sånn, kan plutselig ha sånne små øyeblikk, sånn som når jeg nå er i helgen, og egentlig borte fra han da, begynte å tulle og være sånn barnslig, og jeg bare liksom ikke var den mamma-rollen, og jeg bare sånn, oi, da fikk jeg sånn der tilbake på hvordan jeg var før jeg fikk barn. At jeg begynte å føle meg litt som meg selv igjen. Mens når man er hjemme og sånn, så er man jo veldig, kanskje mer i rollen som mamma da. Selvfølgelig. Ja.
Så jeg har alltid tenkt på når jeg kan føle meg som en selv igjen. Kanskje det der litt sånn toke man har over. Ja, det er den toka da. Når er det den som forsvinner? Jeg tror jo toka handler vel mye om søvn. Ja.
Hvertfall for min del så følte jeg det var en periode hvor jeg tenkte sånn, shit, er dette normalt? Jeg husker jo ikke hva hun da heter. Jeg vet jo at jeg kjenner henne, men jeg husker ikke hva hun heter. Sånn er jeg også. Men jeg tenker sånn, shit, har jeg liksom... Blir man dummere? Har jeg fått en hjerneskade eller hva greia? Jeg har jo googlet og spurt sånn AI og sånn tidlig tegn på demens. Ja, ja, absolutt. Jeg har jo vært der selv da. Googlet i vei og holdt på. Ja.
Og så prøver jeg på en måte bare å berolige meg selv med å si at jeg tror nok det er ganske vanlig. Særlig hvis man på en måte har hatt en periode, og hvertfall hvis det er en lengre periode med litt lite søvn. Og bekymringer og sånne ting. De sier at mamma-hjernen tar opp mye kapasiteten for å være bekymret for å skjønne hva som er feil med barnet. Ikke sant?
og så tar den vekk andre ting da. Men de sier jo også sånn hormonmessig, så tar det jo opp til et år, og noen føler at det kan ta sånn 4-5 år, før liksom alt er stabilt i kroppen,
på nå da. Men jeg husker jo også sånn, Ailo mente jo det at så lenge man ammer, så takler du på en måte det å sove mindre. Det takler du bedre. Ja, men det er bare sånn som menn sier. Jeg vet! Jeg følte at det var en sånn ting han sa, fordi det måtte jo ammes dag og natt og bla bla bla. Og da er det på en måte bare jeg som kan bidra. Og det var sånn, åh, jeg holder på å besvime og trøttet her liksom. Nå må noen andre gjøre noe her. Ja, men sånn kunne kjæresten min også si sånn der, jeg
Ja, men kvinner har jo et sånt hormon, at de trenger ikke like mye søvn når de blir mødre. Så jeg er sånn, ja, men nå har det gått et år. Jeg tror ikke jeg har de der hormonene som hjelper meg lenger. Kanskje de første ukene. Jeg skjønner hva du mener, men jeg tror det handler mer om adrenalin. Ja, kanskje. At du er mer våken, for jeg våkna bare noen blunker ved siden av meg. Ja, for det var også en greie at jeg føler at jeg, altså nå begynner jeg å sove bra i en stort sett. Jeg håper det. Særlig liksom i starten, at jeg sov så lett. Altså bare det kom et lite knirk.
fra den ungen, så var det liksom men jeg tror jo også det er vanlig da, dessverre jeg sover mye dårligere jeg var sånn som bare kunne sovne jeg bare la meg ned på puta og så sovna jeg våkna ikke før noen vekket meg igjen, jeg kunne sove klokka 12-1 neste dag og det er kanskje det verste den der greia med
Hvis du kommer deg bort da. Med eller uten kjæreste. Så hvor du tenker sånn. Åh. Nå skal jeg i hvert fall sove lenge. Jeg våkna klokka seks likevel. Ja du gjør det. Ja. Men kan jeg spørre litt sånn avslutningsvis. Hvordan. Hvordan var fødselene? Var de veldig forskjellige? Ja. Det var de faktisk. Jeg. Jeg.
Du sier ofte at alle fødseler er litt dramatisk uansett, fordi det er litt voldsomt det som skal skje. Det er et menneske som skal komme ut av et annet menneske. Men den første fødselen var en styrt fødsel. Og det betyr at det går fryktelig fort. Det er veldig rart med den første. Ja, det er ikke så vanlig. Men det gikk veldig, veldig fort. Og det var...
Det var disse kynnerne da, som ikke var kynner, men som var rier. Det var jo dagen før terminen, så jeg burde jo kanskje ha skjønt det. Så det som var rier, trodde du bare var sånn som heter kynner da? Jeg hadde jo kynner i et halvt år. Nei, det hadde jo ikke jeg. Men jeg skjønte det jo etter hvert når disse kynnerne ble jevnere og jevnere og gjorde mer og mer vondt.
Forstår du at det er veldig høy smerteterskel da? Ja, men det har jeg nok. For det har jeg opplevd i andre anledninger i livet også. Men da skjønte jeg plutselig at shit, dette er jo i gang. Og så sa jeg til Aglo, nå kan du ringe til sykehuset og bare si til fødeavdelingen at nå kommer vi nok snart. Og så sa hun i den andre enden sånn, ja, er det hun vi hører i bakgrunnen, eller? Ja, vi sender en ambulanse, vi. Fordi du skrek sånn, eller? Tydeligvis, ja.
Så tenker jeg det må ha vært en ekstremt rutinert person som var i den andre enden den dagen. Så jeg ble hentet i ambulanse. Var ganske nært ved å faktisk føde i ambulansen. Full fart til sykehuset. Arlo, stakkars, måtte jo ha med seg den her fødebaggen. Han hadde jo skrevet sånn liste av alle ønsker jeg skulle ha. Men det var full fart til sykehuset, og han rakk jo så vidt å komme inn, og så...
så var jo han lille tassen uten. Ja, det er ikke vanlig på en første. Kanskje barn nummer tre kan være sånn? Ja, det var jo det. Jeg var ikke forberedt på det i det hele tatt, egentlig. Jeg vet ikke, det var voldsomt, og det var intenst, og jeg fikk jo ikke noe smertelindring heller, fordi det gikk så fort, så rakk jeg jo ikke det, da. Men da kom han kanskje raskere tilbake igjen, da?
Ja, jeg vet ikke. Jeg visste ikke hva som var vanlig heller. Men jeg husker det var voldsomt. Det var mye som skjedde på veldig kort tid, og det var ekstremt smertefullt. For på en måte så hører jeg, jeg fødte jo på, nå husker jeg ikke hva det var, ca. 30.
timer eller noe. Å, herregud. Det høres jo deilig ut med en styrt fødsel, men det kan også noen si at det er ikke nødvendigvis noe, de som har hatt både lang fødsel og styrt fødsel, sier at det er ikke nødvendigvis noe bedre selv om det går fort, for det kan føles mye mer sånn at du er ikke med på det som skjer. Men det var litt fremmende på en måte også, ikke sant? Fordi at jeg hadde jo null kontroll, skjønte jo ikke hva som foregikk. Jeg tror Ailo ble ganske sånn traumatisert av det nesten, for han var jo, ikke sant? De kan jo ikke gjøre noe. Nei, nei. Så de, eller han opplever jo på en måte bare at jeg har fryktelig vondt, og skits
Vi må i ambulanse full fart Og er dette under kontroll Så det gikk kjempefort Andre mann var helt annerledes Hun snudde seg jo aldri Så hun lå jo med rumpa ned Å nei Og dette var jo i 2020 Hadde termin Ja, midten av april
Så det var ganske tidlig også i koronatid. Var det ikke da det var midt i skikkelig isolat? Jo, det var det. Så jeg var jo på en kontroll et par uker før terminen, fordi hun jo fortsatt lå med rumpa ned. Og så sa jeg til de at, fordi da jeg kom inn på Ullevål, tok det jo en evighet, fordi du måtte stå i en kø, måtte fylle ut noen masse papirer om symptomer og bla bla. Så sa jeg til legen at, ja,
Jeg er ikke sånn kjempebekymret og sånn type, men min første fødsel var en styrt fødsel. Ungen ligger feil vei, og jeg frykter nå på ordentlig at jeg kommer til å føde i køen på veien til Ullevål. Fordi man kommer jo ikke inn heller. Og så sa legen sånn, ja, men det er jo helt realistisk. Jeg skjønner at det bekymrer deg, fordi det er et veldig realistisk scenario med denne historien. Så det endte med at det ble i gang satt.
Ja, det gjorde jeg. Og så sa de veldig sånn, men hva vil du egentlig ta keisersnitt siden hun ligger i seteleie? Ja, for kan du føde, det heter setefødsel, du kan føde vanlig vaginalpøff. Ja, det som var en fordel var jo at jeg hadde født før.
Jeg lurer på om det var noe med bredde på hofter og noen greier også. Endelig var det en fordel at jeg har store hofter, som jeg alltid har irritert meg over. Men jeg var veldig sånn at jeg sa at hvis dere anbefaler meg kaisernytt, så gjør jeg selvfølgelig det. Så jeg legger det på en måte litt i dere sender. Men kan de ikke også nesten gå inn og prøve å snu barnet? Jo, de gjorde det litt, men jeg tror de gjorde det...
mer på utsikt, jeg husker ikke helt, men det var helt umulig. Det virker jo helt brutalt når du ligger feil, så skal du prøve å snu, det må gjøre kjempevondt. Hun skulle ikke snu seg noe, vet jeg, det var ikke noe å snakke om, liksom. Det endte med en engangsatt fødsel, og da var det to fødselsleger til stede hele tiden, og jeg fikk veldig tydelig beskjed om at dette kan bli voldsomme greier, liksom. Kanskje kommer det ikke noe lyd, fordi hun ligger feil vei, kanskje er det en grunn til at hun ikke har snudd seg ordentlig, liksom, og så videre, og så videre.
Men i gangstatt, hva vil det si at det er kærsned? Nei, det vil si at det er en vanlig fødsel, men de ga meg et eller annet som setter i gang rine. Men det gikk jo kjempefort da de rine først var i gang, så det var jo riktig sånn sett i forhold til det med styrt fødsel første gang. Men da hadde du på en måte en dato forhold hertil da? Ja, det var også litt rart. Den morgenen var sånn...
føde i dag. I dag skal jeg føde. Ja. Det var på planen i dag. Så det var litt sånn rart egentlig, men samtidig også veldig deilig. Det var sånn sånn, i ettertid så tenker jeg, jeg tar heller en planlagt setefødsel enn
en styrk fødsel. Fordi det føltes mye tryggere, det føltes mye mer kontrollert. Det var to leger til stede, det var jordmor der. Det var jo rart selvfølgelig, Ailo fikk jo nesten ikke være der han. Ja, for hvordan fungerte det da? Jeg måtte dra hjem to timer etter fødselen, var det vel? Ja.
Da fikk ikke han være der mer. For da er det mer større fare for smitte, jeg skjønner ikke. Det var mye rart som skjedde under pandemien. Det var jo mye rart, og dette var jo ikke sant, hun er født 7. april, så det var jo helt i starten av pandemitiden, og folk visste jo ikke helt. Men det var en rar opplevelse å være på sykehuset, jeg hadde bare lyst til å dra hjem. Fordi jeg var liksom helt alene på det rommet, kom ned, skulle spise, husker jeg, men det var flere, ikke sant, du går rundt på den der gjennomsiktige vognen med ungen oppi.
Og så ser du noen andre, og så er det som vi er jo i samme situasjon. Kan vi ikke det minste ha hverandre, liksom? Men folk turte jo nesten ikke å se på hverandre en gang. Nei, nei. Fordi alle var livredde for å bli smittet av et eller annet forferdelig greier. Tørte ikke å snakke med noen? Ingenting. Og så spurte jeg om jeg kunne få vært snill og bare dra hjem. Men så skulle man jo ta de der, de tar jo sånne tester
48 timer etter fødselen, eller hva det er. Jeg måtte vente til det, for de ville ikke slippe meg hjem og så tilbake igjen. På grunn av da smittefar, ikke sant? Ja. For et opplegg. Skikkelig opplegg. Men som jeg sa i sted, så tenker jeg at alle fødseler er litt dramatiske uansett, for det er en voldsom greie. Og så...
Gikk det bra? Du sa 7. april 2021. Da husker jeg at jeg feiret 30-årsdagen min. Da var vi ute. Vi hadde lov til å være fire mennesker, fem mennesker. Vi hadde ikke lov til å være inne, så vi satt ute. Det var iskaldt den dagen der. Var det det? Det husker jeg ikke. Jeg tror det var fire grader og snø. Vi sto ute på en terrasse og hadde fem meter avstand og fem personer. Det var det det kunne være.
og bare skrek til hverandre gratulerer med dagen, tusen takk 30 år, det var veldig rart å se tilbake på og så føler jeg det er sånn man liksom ikke snakker om i dag lenger pandemien er bare sånn, nei nei nei det er kjedelig eller det er vi ferdig med det var jo en kjemperar tid på alle måter men det er liksom, det er sjeldent jeg snakker om pandemien på en måte
Det er veldig sånn... Det er ikke noe hyggelig å snakke om. Nei, det er jo ikke det, men når man begynner å tenke på alt man gjorde, bare sånn der... Det er kjemperart. Jeg dro til Bærum for å kjøpe en flaske vin, fordi Polen var stengt i Oslo, og bare sånn der rare valg som ble tatt da. Det var skikkelig rare. Ja, sånn er det vel, jeg dro til Bærum igjen da. Og så var det de lange køene i Bærum, fordi alle dro dit. Og da husker jeg var sånn, fordi jeg var i den situasjonen jeg var i, så var jeg sånn, herregud, drit i denne vinen da. Ja.
da. Er dere så avhengig av vin at dere må gjøre det? Og jeg er jo ikke det, men fordi jeg ikke fikk lov, så skulle jeg i hvert fall få tak i en flaske vin. Det er noe med det at noen bestemte det på en måte. Ja, jeg hadde jo tredjevårsdag, jeg ville ha en flaske vin. Det skjønner jeg. Og det fortjener du helt sikkert også. Det er veldig gøy å
å få snakke med deg takk like mye skravla går så jeg tror vi må avslutte dessverre men veldig gøy å høre masse om ditt liv takk for at du ville komme og prate litt med meg er det liv her? ja her er det liv vet du er det liv her?
Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk!