‹ Tilbake til podkaster ‹ Er det noe liv?

11/5/2024

Panikkangst, angre seg & lytterspørmål - Med Bahare Viken

I denne episoden av podcasten "Er det noe liv?" snakker programlederen og Bahare Viken om Bahares panikkanfall etter fødselen av sønnen Matteo. De diskuterer utfordringene med å være nybakt mor, inkludert søvnmangel, og behovet for å sette grenser. De tar også opp lytterspørsmål om Bahares fødselsopplevelse og morsrollen generelt. Bookbit er sponsor.

00:00

I denne episoden utforskes erfaringene med panikkanfall og utfordringer som følger med å bli mor.

05:10

Å sette grenser for seg selv er viktig for å unngå utmattelse og panikk, spesielt som forelder.

11:51

Å balansere foreldrerollen med eget liv og hjelpe fra samboer er utfordrende, men viktig for å unngå utbrenthet.

22:41

Foreldreopplevelsen kan være utfordrende og slitsom, men kjærligheten til barnet er uendelig og unikt.

28:17

Mødres kamp under fødsel beskrives som både fysisk og psykisk tortur, men de håndterer det med styrke og respekt.

Transkript

Nevnt i episoden

Panikkanfall

Bahare Viken opplevde et panikkanfall fire måneder etter fødselen av sønnen, Matteo. Dette førte til at innspillingen av podcasten ble utsatt.

Søvnmangel

Bahare opplevde alvorlig søvnmangel etter fødselen, noe som bidro til panikkanfallet.

Matteo

Bahares sønn, nevnt i kontekst av morens utfordringer og gleder.

Bookbit

Sponsor for podcasten, en lydbok-app.

Simpel

Podcast-produsent.

Sandefjord

Sted hvor Bahare hadde en stand-up opptreden.

Nordstrand

Sted hvor Bahare og partneren bor.

Oslo

Bahare nevner Oslo i kontrast til Nordstrand.

Bjørvika

Område i Oslo nevnt i sammenheng med flytting.

Lillomarka

Sted nevnt i sammenheng med partnerens oppvekst.

Majorstuen

Område i Oslo nevnt i sammenheng med Bahares tidligere bosted.

Der krepsene synger

Bok anbefalt av Bahare.

Det ender med oss

Bok anbefalt av Bahare.

Fifi

Bahares underliv, nevnt i kontekst av fødselsskade og helbredelse.

Fødsel

Bahares fødselsopplevelse var komplisert og smertefull.

Ambulanse

Ambulanse ble tilkalt under Bahares panikkanfall.

Psykolog

Bahare fikk råd om å oppsøke psykolog.

Meditasjon

Bahare fikk råd om å meditere.

Yoga

Bahare fikk råd om å praktisere yoga.

Sosiale medier

Bahare diskuterer bruken av sosiale medier etter å ha fått barn.

Instagram

Sosialt medie nevnt i forbindelse med Bahares bruk av videoer.

TikTok

Sosialt medie nevnt i forbindelse med forskning på hjernen etter fødsel.

Deltakere

guest

Bahare Viken

host

Nora

Sponsorer

Bookbit

Poeng

Alle får panikk-anfall for tiden, men det føles veldig dramatisk for meg.

En ærlig innrømmelse av følelser knyttet til et personlig opplevd panikkanfall.

Man blir giret, vet du. Jeg skal ikke bli sånn som i tips, men... Men det er her nå.

En morsom og selvironisk kommentar om å gi råd.

Jeg føler at jeg har vært gjennom krigen. Jeg føler at jeg har blitt mer feminist etter jeg fødde.

En sterk uttalelse om fødselsopplevelsen og dens påvirkning på identiteten.

Påstander

Å være mor er ekstremsport.

En metafor som illustrerer de fysiske og psykiske påkjenningene ved å være mor.

Kvinners fysiske og psykiske reaksjon på en skrikende baby kan sammenlignes med tortur.

En kontroversiell påstand som fremhever de ekstreme påkjenningene ved morsrollen.

Lignende

Laster

En podcast fra Simpel. Er det noe liv her? Her er det liv, vet du. Her er det liv, vet du. Velkommen tilbake til episode 1, del 2 av denne sesongen av Er det noe liv? Det ble kanskje litt dystre episode forrige episode, men vi måtte bare gjennom den. Og jeg lover at jeg ikke har mistet all humoren, selv om jeg har blitt mor, men jeg har spart det dystre til deg, Bahare. Ja, takk.

Takk for at du fortsatt er med oss her i studio. Jeg er fortsatt her. Det er bra. Det har vært det siden forrepsodet. Vi skulle bare ta en liten lunsjpause, og så skulle vi spille inn del 2. Og så ble vi enige om at vi spiller inn i morgen tidlig, neste dag. Det tok fire måneder. Så sitter vi her igjen. Og det har jeg ikke noe å si for dere lytterne. Dere driter jo i når vi har spilt inn. Men det er kanskje greit å være litt ærlig, tenker jeg.

Ja, for det er jo en litt spesiell grunn til at vi måtte utsette så lenge. Ja, jeg har jo gått på litt av smell, vil jeg kalte det.

Hørt så vidt gjennom første episode Jeg hører jo på stemmen min At jeg er i nærheten av stupet For å si det sånn Jeg driver jo stottere med orden Det gjør jeg ennå egentlig Men jeg har altså fått et helt helvete panikkanfall Tror det jeg hadde hatt en gang tidligere Og det er jo liksom olulitt av Stian Blipp Som fortalte i første episode her I forrige sesong At han ble hentet ambulans og sånn Nå var det min tur Jeg vet ikke hva som skjer med komikere og panikkanfall Men det skjer Ja

Jeg kan ta kort versjon. Du ler det veldig bort. Jeg synes nesten det er flaut å være sånn... Alle får panikk-anfall for tiden, men det føles veldig dramatisk for meg. Men det er jo det. Samtidig er det fire måneder siden at jeg har kommet litt over det også, og kan klare å le litt av det faktisk. Ja da, men vi kan liksom tulle med det, men...

Men det er litt sånn forsvarsmekanisme og at du bare ler når du skal fortelle det. Når var det liksom vikket over og du tenkte sånn «Nå mister jeg kontrollen», liksom?

Nei, det skjedde veldig sånn uforventet. Jeg skulle spille inn den episoden med deg. Den natta så ble Matteo forsølet, så han sov absolutt ingenting, og det har vært en veldig lang periode hvor han ikke har sovet. Og så har jeg følt at sånn, ja, men jeg takler det. Man takler lite søvn, og det går fint. Jeg føler at jeg klarer meg. Jeg var veldig sånn giret på å begynne å jobbe igjen, så jeg var egentlig mest klar for det.

Men så sov jeg kanskje et kvarter den natten, sto og sminket meg, og så tok samboeren min Matteo på morgenen. Og så står jeg egentlig bare og snakker på høytal mens jeg sminker meg med han. Så begynner vi en diskusjon om at jeg sier sånn, dette her, jeg tror ikke jeg klarer å begynne å jobbe sånn og ta han på netten.

og jeg merker at jeg er veldig sliten. Og så føler jeg at det kanskje ble litt sånn, nå skal jeg sikkert begynne med barnehage om tre måneder, og da kommer livet til å bli lettere på en måte. Og så tror jeg bare ble helt sånn, nei, men jeg trenger hjelp nå. Og så når jeg først sa det høyt, så bare klikket det.

det for meg, liksom. Jeg bare kastet telefonen i veggen og bare begynte å skrike helt sånn ukontrollerte skrik. Det var sånn veldig ubehagelig å tenke på nå, for jeg hadde sånn null kontroll. Og så husker jeg bare sånn, skulle løpe ned trappa for å drikke noe vann eller noe sånn. Og så bare klarte jeg ikke å gå. Beina mine bare svikta. Og så har jeg liksom typen min fortsatt på høytaler, og han tror jeg roper sånn Herregud, går det bra? Går det bra? Og så klarte jeg ikke å svare, jeg bare skrek. Og så tror jeg bare svimta. Ja,

Ja, og så våknet det stod to ambulansemenn over meg hjemme. Ja, så da hadde han ringt ambulansen? Ja, så jeg skjønte jo ingenting når de plutselig stod der. Hva sa de da? Nei, han var veldig flink, han var veldig kjekk da. Han var en ung, staut kar som liksom sto over meg og bare forklarte hva som skjedde med kroppen min akkurat nå. Bare sånn, du har et panikkomfall, det er jeg helt sikker på. Ja, så de skjønte det med en gang? Jeg tror liksom både jeg, sambollen min og...

Du skjønte det selv også? Ja, bare at jeg ikke klarte å kontrollere det. Jeg har jo hatt mye angst i livet mitt, men jeg vet veldig godt hvordan jeg kontrollerer det. Jeg må drikke vann, for jeg vet at hvis du bare setter deg ned og drikker et halvt glass vann, puster med magen, så vil det gå over. Men det var liksom ingenting som gjaldt på akkurat det. Og så bare tok jeg meg gjennom sånn, du har et panikkanfall, det som skjer er at du puster for godt.

egentlig, så du får for mye oksygen i blodet, så det er ikke farlig det som skjer. Og så var det sånn, bare det at han sto der og sa at det er ikke farlig, det hjalp veldig da. Og så satt han med meg sikkert en time, og bare pratet med meg, helt til jeg liksom kom til meg selv igjen da. Også når jeg liksom kom til meg selv igjen, så var det som et sånn

Å, fy faen så deilig, jeg var liksom 10 kilo lettere. Da hadde jeg sikkert grinet så lenge. Så etter du gråter, så blir du noen ganger mer glad. Ja, faktisk. Det hjelper å gråte. Ja, fordi nå har det vært så mange ting jeg bare har holdt nede. Jeg har jo også lenge sett det litt komme. Jeg trodde ikke at det skulle skje på den måten, men jeg har jo sagt det flere ganger. Hvis du fortsetter sånn her, så kommer du til å klikke for det. Ja, og det gjorde du jo da. Men så tenker man sånn, ja, men det har jo gått...

frem til nå, og så går det en måned til, og så går det en måned til, og så skjønner man ikke selv når det går for langt, da. Ja, man har ikke bearbeidet det som har skjedd, og så er man på underskudd av søvn, og så begynner man liksom å jobbe igjen, og begynner å få et normalt liv, og da kan du jo få en sånn etterreaksjon. Det var veldig mange som sa det til meg, og mange som sa sånn, du burde snakke med noen bare for å liksom ikke få et panikkavfall, og du burde...

Ta det rolig og tørre å snakke mer om det og sånn. Ja, og så har jeg også tenkt sånn, med tanke på det som skjedde med Matteo i starten da, at det er ganske heftig å gå gjennom en sånn periode og en sånn prosess for hvem som helst, men du gråt jo aldri, eller sånn. Jeg tror jeg gråt mer enn deg, på en måte. Ja, jeg gråt ingenting. Jeg var jo veldig forsvarsmodus, tror jeg. Ja, det er jo mye som har hopet seg opp. Ja da, det var jo det. Og du har jo gjort...

gjort veldig mye ting liksom selv med Matteo, og vært mye alene med han, og kanskje ikke, du har kanskje tenkt da, at ja, men det går fint. Nei, jeg har jo en samboer som har den jobben han har, på en måte, og jeg visste jo det også. Han er jo mye borte i helgene og reiser med jobb, og jobber veldig mye, så jeg har liksom, som du sier, vært veldig mye alene med han også, og får ikke hentet meg inn da, med søvn og med det å få bare vært meg, eller få slapp.

Så det går til et visst punkt, og det sa jo han ambulanssjåfør nå. Det er veldig rart, men jeg har vært hjemme hos tre damer i går.

i går da, med samme greie med kvinner, altså mødre som lar det gå alt for langt som er sånn, skal gjøre alt selv og skal være sosiale, og skal jobbe og tror at de tåler lite søvn så går det til et punkt hvor det går for langt da og altså det har vært noen som har vært hjemme hos som på en måte ikke klarer å gå, som til og med har sittet i rullestol i to-tre uker fordi du kan få en sånn

reaksjonen, det var det han sa at nå må du bare slippe alt i hvert fall to-tre uker og ikke gjøre noen ting. La alle andre ta Matteo, så må du bare sove og gå tur i skogen alene. Ja, for da ble du sykemeldt i tre uker. Ja. Men skjønner du selv hvorfor det gikk så langt? Ja, sånn i ettertid så skjønner jeg det nå. Det er jo for at man kjører seg for hardt da. Man skal gjøre alt samtidig. Fordi da du ringte meg første gang etterpå så var du litt sånn

Du tok det på alvor, men du var også sånn, ja, ja, så kjører jeg min kropp, liksom. Men det er jo ikke det det handler om. Og det er så mye mer enn, det var ikke den ene natta, det var det som gjorde at det liksom bikket over, men det er så mange sånne netter og perioder, da, at ingen hadde klart det der. Så sånn er det for barnfolkens, da går det på veggen. Nei, jeg tenker mer at man må lære av det, da. Ja, ja, hundre prosent. Og det at man også snakker mer om det, gjør at andre også skjønner sånn, ok,

Kanskje jeg ikke skal puste noe lenger nå. Når jeg ser tilbake på det, så tenker jeg at man må spørre om hjelp mye mer. Man må liksom bare ikke ha noe skam på det. Jeg har sagt det litt sånn, sikkert sånn på tull, sånn som jeg er da. Jeg har vært digg med litt hjelp nå, og så er jeg sånn, ja, ja.

Vi tar det senere. Så det må jeg være bedre på. Jeg merker jo også at det er vanskelig å ta det seriøst, og måten jeg også, jeg skulle jo ha en stand-up-jobb samme uke, da skulle jeg stå stand-up for første gang, og da fortalte jeg hva som hadde skjedd til pappa og sånn, da han skulle arrangere en stand-up-festival i Sandefjord. Og jeg merker jo både sikkert måten jeg fortalte til han, og så

Og så forteller han det videre til de som liksom bukker da. Og så ringer de meg og er sånn, jeg sender meg en melding og så sier de sånn, hei, jeg hører at du er litt sliten siden du har fått barn og er litt trøtt og sånn. Det er veldig kjedelig, men husk på at det er bare på scenen ti minutter, kan du ikke bare gjøre det liksom? Og så er det sånn, ja, men...

jeg har fått streng beskjed om at jeg ikke skal gjøre noen ting. Men det er fortsatt sånn, ja, men det er ti minutter du klarer det. Kanskje måten jeg har fortalt det på, og så har det blitt fortalt videre, så blir det jo ikke tatt seriøst. Og at man kanskje ofte hører at ja, man er sliten når man får barn. Når man ikke ser hele historien og skjønner

alvoret, at det er litt synd da at folk bare tenker sånn, ja, ja, men alle er slitne når de er barn. Så jeg dro jo på festival, du var jo så på meg. Ja, det var da! Jeg gjorde det dårligste, tidenes dårligste stand-up jeg noen gang har gjort, liksom. Det var jo helt idiotisk å gjøre det der, for jeg får jo bare en dårlig erfaring med å... Ja, og du får ikke lyst til å gjøre det mer da.

Nei, jeg hadde jo ikke lyst til å gjøre stand-up igjen, for jeg kommer dit, er så sliten av at jeg er på davve. Og det er ikke sånn at man er der i ti minutter. Jeg må komme en time før show. Jeg må sitte der og vente på at de andre komikerne skulle stå før meg. Så var det pause. Skulle jeg stå etter pause? Og så klarer ikke jeg å gå om en gang. Det er jo fem timer som har... Og det var jo Sandefjord tidlig. Jeg har jo helt vitt i Sandefjord å gjøre da. Så det er jo sånn. Jeg er jo helt håpløs. Jeg klarer jo ikke å sette mine egne grenser. Ja, fordi da burde banden jo på en måte...

Jeg skjønner at det er vanskelig å si nei, for du tenker sånn, hvertfall i den bransjen hvor du får litt muligheter her og der, og tenker at hvis du sier nei en gang, så blir man ikke spurt igjen. Men du blir hvertfall ikke spurt igjen hvis du fortsetter å gjøre en dårlig jobb fordi du er sliten, liksom.

Nei, så tror jeg også det som jeg snakket om i sted, at det er sånn at alle får panikkanfall, så det er litt sånn, åja, du har fått panikkanfall, du også, ja, ja. Det skjer alle komikere. Vi har mye angst fordi man står mye på scenen og sånn, og så orker jeg ikke å ta hele den der, ja, men jeg har en syksønn, og så var det mye sånn, og så tar jeg hele den reglene på en måte til folk, så det blir bare sånn, ja, ok, jeg bare gjør det. Men kanskje man må det da? Ja, det virker jo litt sånn. Ikke for å kaste noen under bussen. Nei, men også sånn, jo, det går begge veier, men man må også bare klare å si nei. Det er lett

å si det, men det er ikke så lett å gjøre det. Og jeg er kjempedårlig på det selv. Jeg hadde sagt nei på dine vegne, og du hadde sagt nei på mine vegne hvis det var meg det var snakk om. Men det er vanskelig å gjøre det for seg selv. Men det hjelper jo å se seg selv utenifra noen ganger og tenke sånn, hvis dette hadde vært en venninne, hva hadde jeg gjort da? Jeg hadde jo aldri råd til henne til å gjøre det. Så dette er grunnen til at denne podcasten kom jo...

De seneste løgene. Jeg hadde lyst til å starte den sesongen her for lenge siden, egentlig. Ja, vi spilte jo en første episode før sommeren. Ja, så dette er grunnen, folkens. Men det er ikke sånn at dere ikke må få barn nå. Dere må bare få litt hjelp av og til. Ikke tenke at man skal gjøre alt selv. Det er det jeg alltid sa før jeg fikk barn. Herregud, man har to om det. Det er ikke noe stress. Og så er det sånn, vet du hva, det å få barn...

Man er ikke to om det. Man er ikke det. Du kan ha en fantastisk mann som stiller opp og sånn, men med en gang du får den ungen hjem fra sykehus, da må du være hjemme med ungen, og mann drar på jobb. Og hvertfall oss, hvor han tjener mye mer enn meg, og jeg er selvstendig næringsdriven og kan velge litt når jeg jobber, så er det naturlig at det er jeg som gjør alt med kidden, da.

Men så har jeg også lyst til å jobbe, så jeg er liksom sånn... Det er ikke noe vanskelig å ha barn, men det er vanskelig å ha barn og vil gjøre alt samtidig. Men det skal ikke være så enten eller heller da. Litt generaliserende, men gutta er jo mer liksom ute på byen og...

på ting enn det jenter med barn er. 100% Hvertfall i starten. Hvertfall det første året så er det sånn, ja jeg får noen ture på byen jeg også, men det er ikke nærheten av så mye som samboen min har fått. Nei, nei, nei. Og jeg har kanskje fått det rundt nå etter ganske mange måneder, men i starten så var det liksom både unaturlig for meg og jeg vet ikke, det bare funket ikke sånn som jeg hadde sett for meg da. Men

Nei, men også fordi man ikke har det overskuddet sånn i hverdagen. Så når man først liksom har noen timer fri på kvelden, så gidder man ikke, man orker ikke å dra ut. Nei. Men føler du at det har skjedd en endring etter det panikanfallet da? Har dere balansert ting bedre? Hva har du gjort for å liksom få det bedre? Eller har du det bedre?

Ja, jeg har det jo bedre. Jeg har ikke fått noe panikkavfall igjen forløpig. Da har jeg vært sommerferie og sånn, så jeg har jo fått litt ferie. Men jeg har ikke gjort noe aktivt for å gjøre det bedre for meg selv, sånn som jeg burde. Fikk du? Nei, jeg fikk jo råd om å dra til psykolog. Det har jeg ikke gjort. Fikk råd om å begynne på meditasjon og yoga, begynne å trene igjen. Ikke gjort. Gå turer i skogen alene og være borte fra sosiale medier. Aldri vært så mye på sosiale medier som jeg er nå. Ikke gått noen turer i skogen.

Så nei, jeg har ikke gjort det jeg har fått beskjed om, egentlig. Nei. Nei. Men som jeg vet, kanskje neste episode er det nytt panikk, i hvert fall. Vi har en litt bedre løsning med at det nå tar samboen min og Matteo to ganger i uka, frem til han begynner i barnehage. Han begynner i barnehage om to måneder, så jeg ser lys i tunnelen. Da må jeg få disse rutinene med å gå tur i skogen og gjøre de kjedelige tingene der. Jo, men også kanskje...

Hva tror du om å si vær mer sosial? Jo, men jeg føler at jeg har valgt...

nå snakker jeg bare for de tre siste ukene da, så har jeg vært mer sosial. Da har jeg ikke vært alene som jeg har vært mye. Da har jeg møtt folk hver dag og prøvd å gjøre noe og dratt litt ut og sånn. Vi var ute i går, men... Du dro hjem før vi dro ut. Ja, men det er ikke vanlig for meg. Når jeg først drar ut, så drar jeg ut. Men sånn, i går så var det liksom, det var ikke så gøy. Og da ble jeg sånn, ja, jeg kunne heller dratt hjem og jeg skal spille en podcast i morgen tidlig. Da ville jeg heller dra hjem i tid til jeg. Da var det ikke så viktig å trøkke ut.

ut etter klokka to, hvis det ikke er noe å hente. Det merker jeg med at det er veldig mine prioriteringer nå. Jeg prøver å dra ut, og hvis det er ikke så gøy, så drar jeg hjem igjen. Jeg ville jo gjort det før jeg fikk barn, men kanskje nå enda raskere på beslutningen min. Jeg trøkket jo mye mer før. Man var jo mer sånn trøkker. Ja,

Du kjenner jeg sikkert igjen i det, hvor du også har kommet hjem klokka tre på natt og er litt sånn, jeg trengte ikke de siste tre timene. Nei, senest i dag, liksom. Ja, eller i går da. Eller i går, ja. Eller blir det i dag, for det var i natt. Ja. Så er det jo sånn, jo da, det var gøy, men kunne sikkert vært hjemme et par timer før og fått litt mer søvn. Ja, men tror du dere tar det mer seriøst nå? At du også må prioritere litt? Nei, nå føler jeg liksom det allerede fire måneder siden, så nå har det på en måte sånn, vi glemte litt fra begge to. Ja.

Ja, og så var man ferdig med det. Og så ble ting litt sånn som det ble igjen. Fordi i starten så føler jeg at du fikk sove alene, og du fikk slappe av, da. Men ja, det har fort gjort at man havner tilbake i hverdagen. Ja, men de to ukene så prøvde jeg å ta det seriøst, da, men da

Da var det også sånn at jeg bare la frem alt jobb, og var veldig sånn, så ikke jeg har dårlig samvittighet hvis ikke jeg svarer på meldinger og sånn. Og det jeg merket, det er bare dumt, for det har liksom fortsatt litt lenge nå, at jeg orker ikke å forholde meg til meldinger, så det er veldig tungt å bare svare på meldinger eller på mail, selv om det er bare sånn ja eller nei svar. Så er det bare sånn, åh, jeg bare venter, jeg skal bare gjøre det og det, før jeg skal svare på den meldingen, for det er så tungt. Nei, men det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i, hvertfall når man jobber veldig mye digitalt, da. Ja.

Som mange gjør, uavhengig om man er influencer eller ikke. Men mange har jobb på PC og mobil. Og at det føles tyngre i de periodene hvor man er sliten. Det er flere som har sagt det. Nei, det henger litt igjen ennå. Men hva tenker du til de som kanskje var litt i en posisjon før det skjedde da? Og merker sånn, jeg er litt sliten, men det går bra. Det er jo det at vi kjører oss for hardt.

Så vi må liksom bare ta et steg tilbake og kanskje godta mer hjelp fra samboer og fra familie og venner. Jeg tror det er mange som føler seg veldig til bry når de blir mødre. Jeg også føler det at det er veldig å spørre deg om du kan passe meg til å føles veldig sånn overraskende sånn, føler meg veldig til bry. Gjør du? Ja litt, jeg sender jo melding til dere av og til. Nei, ikke ofte. Men det er ikke ofte nok. Jeg er liksom sånn, hvorfor henger ikke jeg med han alene liksom?

Ja, og jeg har jo null problemer med det. Jeg stoler på at det går kjempefint, men det er liksom bare sånn, nei, men tenk så mye annet på hva du har lyst til å gjøre enn å passe på en kid. Åja, nei, nei. Ja, men det er et eller annet sånn rart som skjer med deg når du blir mor, så tenker du sånn, for du er så sliten, så man er bare sånn, nei, jeg bare gjør det selv, ja. Når jeg har vært på mitt mest slitende, og samboeren min har prøvd å legge han, og han har gråtit lenge da, så er det bare sånn, nei, jeg bare går opp på ammeren, så vet jeg at han somner meg en gang. Og så blir det sånn... Man tar alle de snarveiene. Ja, jo.

Jeg vet ikke, det gjelder liksom begge veier. Både at folk kanskje enda mer er på tilbudstiden, og at jeg må bare spørre. Ja, fordi jeg tror ikke bare en nødvendigvis partner, eller kanskje spesielt partner, jo, på det med at du må spørre, eller kvinnen ofte da, må spørre. Ja.

Kan jeg dra ut i helgen? Kan du passe an et par timer? At det ikke kommer så mange tilbud. Men så er alle sånn, men det er bare å spørre når som helst. Det er ikke noe problem. Ja, men så er det ikke lett å spørre hele tiden da. Nei, jeg skulle tro at det var dritlett, men så er det ikke det da. Og likevel, når man er så sliten, så er det plutselig vanskelig å spørre folk også da.

henger liksom ikke sammen, men det er det. Jo, jo, jeg skjønner hva du mener. Men også kan til og med venner fra min side også si sånn, vet du hva, jeg skal ikke nå i kveld, skal jeg passe an? Ja, det er ikke deres oppgave. Det er ikke mitt ansvar. Du trenger ikke å gjøre noe annet en gang. Du trenger ikke å dra ut av huset, men bare sånn, jeg kan henge litt med han, og så kan du dusje. Ja, men det har jeg gjort en del. Ja, det har jeg jo.

Du har vært flink der. Du har stilt opp, du har tatt gudmor-rollen seriøst. Vi har jo fått inn mange lyttespørsmål som du skal svare på. Grur du deg? Litt. Det første spørsmålet er, hvordan var de første dagene med baby? Var du redd, eller hva følte du på? Barnet kommer jo ikke med en bruksanvisning, liksom.

Nei, jeg skulle ønske det. Man er i helt sånn unntakstilstand, og jeg husker nesten ikke så mye av de første dagene, bare at man er helt sånn «du skal beholde det barnet i livet, det er din oppgave».

Men jeg var redd for å ... Jeg tørte ikke å bytte bleier. Samboeren måtte gjøre det. Jeg var redd for hodet. Jeg hadde aldri holdt en baby før. Jeg behandlet det som en kvasselen. Du har til og med barna til vennene dine. Jeg har holdt dem mer enn du. Ja, ja. Det var en spesiell situasjon for meg. Jeg fikk ikke holdt dem før et par dager. Da var det veldig rart. Det var tre sykepleiere som hjalp meg-

holde han på fanget liksom han hadde masse ledninger på seg og sånne ting og da var det bare sånn holdte han litt så var jeg sånn takk det holder nå dere kan få han tilbake igjen men tror du det var fordi at du fikk ikke den umiddelbare connection for

Fordi han kunne ikke være, han måtte ligge i en kue alene. Og du fikk ikke være så mye med han helt i starten da? Ja, sikkert. Jeg bare tenkte sånn, jeg har lyst til å holde deg masse når du får alle de ledningene og sånn. Og så satt jeg jo i siden av han hele tiden og holdt på han. Nei, men så var det jo veldig rart når man kom hjem da. Det var vel etter tre uker.

Så var det sånn, han har hatt masse ledninger, tre sykepleier har sett på han, sover hele natten, vi har alltid vært to om det, samboeren min byttet alle bleiene, og så var det bare å komme hjem, og så var det en natt sammen, og så dro...

samarbeidet min på jobb, og så bare her er jeg alene, jeg har ikke engang byttet en bleie, og nå skal jeg bare ansvare for dette mennesket, jeg har ingen sånn der rød tråd jeg kan dra i, hvor det kommer inn to sykepleiere som kan hjelpe meg. Det er nesten sånn tid jeg ikke husker noen ting av, det tror jeg bare var helt kaos. Men jeg ser på bilder og sånn, så ser det ut som om jeg bare smiler av full kontroll. Jeg var jo mye hjemme hos deg den perioden, og du virket jo veldig avslappet. Gjorde jeg det? Ja, jeg var litt sånn «hvorfor har du ikke mer stressa?»

Men det var litt sånn, hvis han begynte å grine for eksempel, så kunne det være litt sånn, hvorfor griner han? Er han sulten? Er han bæsja? Må jeg ta bleie? Husker jeg amma han? At man blir litt sånn... Jeg gikk og googlet han bare sånn, det er tre ting han kan ha liksom, og jeg har gjort alle de tre tingene, hva gjør jeg nå da? Men så er det fortsatt en baby som gråter, eller sånn, baby gråter. Ja, ja.

Men husker du også var veldig sånn, man er litt stresset og sånn, men samtidig så var det bare sånn, du bare ga han til meg for eksempel, og jeg var sånn, hvordan skal jeg holde hodet? Bare ta han. Og så var det sånn, hvis jeg skulle amme han da, så var det sånn, ja bare legg han ned. Hvordan skal jeg legge han ned? Hvordan gjør man dette?

Å, jeg skulle vært så flue på veggen nå og sett tilbake på det, for nå føler jeg som om jeg har full kontroll på alt. Det er så sjukt at vi bare var hjemme hos meg, typen min var på jobb, og vi to bare prøvde å få dette mennesket til å ikke dø.

Det er jo helt sinnssykt at vi klarte det. Men jeg ser jo tilbake at jeg var ikke i nærheten av så glad i han som jeg er nå. Man tenker sånn, i det han legges på brystet ditt og du skal amme så... Så bare klikker det helt. Kjærlighet for første blikk. Ja, det er jo en veldig rar følelse, men jeg tror det er mer sånn rart for mange enn at det er den der...

ved første blikk. Noen får sikkert det også, da. Ja, ja, ja. Det er jo det man ofte hører om. Og så sitter man kanskje og venter litt på det selv. Så blir man kanskje litt skuffet hvis det ikke skjer, da, med en gang. Spesielt de som har veldig lyst på barn, tror jeg. Mm.

De kan bli skuffet hvis ikke de får den med en gang. Men jeg tror det er mer vanlig å bare sånn Å, dette var rart. Hvem er dette mennesket her? Plutselig så er den utenfor kroppen, og du kjenner jo ikke den personen. Nei, nei. Veldig rart å være veldig forelsket til en person du ikke kjenner. Som ikke kan gjøre noe. Så bare er det en klump. Men jeg husker jo at jeg syntes han var verdens vakreste. Og jeg tenkte jo sånn Herregud, så mye penere min baby er enn alle andre. Jeg tenkte jo det var basic, de vanlige klisjetingene. Men nå kan man jo

at jeg må si, man kan ikke snakke med han, men kommunisere litt mer. Ja, og samme med, jeg tror det er veldig mange fedre der ute som jeg har snakket med litt på fylla og sånn da, jeg kjenner jo mange fedre nå, som sier sånn, de sleit mye med

i starten, fordi de bare ikke visste hvor det skulle gjøre seg, visste ikke hvordan du skulle bidra, og bare følte sånn, shit, jeg får ikke noe kontakt med den babyen der, jeg skjønner ikke greia og sånn. Så sagt, etter et år, da begynte det å bli skikkelig, skikkelig hyggelig. Men mange synes at det første halvåret i hvert fall er litt sånn, ja, nei, det er greit. Ja, og så føler jeg at man egentlig blir litt liksom, ikke skuffet,

over seg selv, men man tenker sånn at det var ikke sånn det skulle være trodde liksom vi skulle bonde litt mer og at hun ikke bare skal grine når jeg tar han som far da og at det gjør at man bare lemper ting mer over på mor men så er det jo ikke sånn resten av livet

Det er en periode, og det hjelper ikke å skive deg unna heller, for da får man jo aldri den connection. Nei, jeg har det heller ikke sånn med samboeren min, han synes det var veldig staselt fra start, men jeg vet at mange andre har hatt det sånn da.

Videre til neste spørsmål. Hvordan er det å være mamma? Ja, det er et veldig stort spørsmål. Og så spørs det veldig hvilken dag du spør. Jeg synes det er veldig forskjell på det der å si om du liker å være mamma, eller om du er glad i sønnen din, på en måte. Ja, ja, ja. Det må man klare å skille på. Det er to veldig forskjellige ting. For sånn,

Jeg elsker typen min, men Matteo er sånn... Man hopper foran et tog foran, liksom. Det er sånn at du er villig til å dø for den personen. Jeg er ikke villig til å dø for typen min. Det er jeg ikke. Men Matteo er det sånn... Det er først gang man har kjent på sånn... Ja, men hvis det står mellom meg og han, så er det liksom sånn... Ta meg. Står det mellom meg og typen min? Jeg er ikke så gul for å dø, altså. Men så er det liksom...

To forskjellige ting. For det er liksom ikke hver dag jeg trives med rollen som mamma. Noen ganger så har jeg lyst til å bare være litt sur og har mensen smerter og vil ligge på sofaen og være sliten og ikke være sosial for eksempel. Og så må du hver eneste dag da. Være glad, omsorgsfull, du må være leken, kjærlig, tålmodig, du må ha masse energi både på dagen og på natten fordi du er mamma.

Og det kan være litt sånn ekstremsport, og ikke for alle, alltid. For eksempel i natt da, så har jeg vært oppe sikkert ti ganger for å trøste han fordi han gråter. Og da er det jo sånn, jeg kommer inn og så er jeg sånn, lille elskling, nå må du sove.

masse innhold, bare kan du fucking sove? Jeg har en panna innspilling i morgen, og jeg trenger å være litt opplagt. Jeg elsker jo ikke han noe mindre, men jeg elsker ikke rollen som mamma akkurat da. Så det er sånn, i starten, første halvåret, synes det var veldig gøy, veldig spennende å få den rollen. Og så er det en periode nå, på de siste tre økene, hvor jeg synes det er litt sånn tungt da. Så det er veldig sånn, det tror jeg veldig mange kjenner seg igjen i, veldig mange mødre, at sånn,

Når man er med han hele tiden, hele natten, hele dagen, så er det sånn, åh, nå trenger jeg bare å få litt pause. Jeg vil kunne tisse ifra, jeg vil kunne ta en dusj alene. Jeg trenger å gå en tur, møte noen veninner uten at det er en baby der. Og så med en gang man drar fra det, så savner man det. Så man er jo helt føkt, liksom. Det er 24-7, så det er ekstremsport, rett og slett. Vi har jo snakket litt om det allerede, at det var litt spesielt med starten for Matteo, da, og sykdom og operasjoner og sånn.

Vi snakket veldig mye mer om det i forrige episode. Hvis man ikke har hørt den, så er det kanskje greit å gjøre det. Men hvordan går det med han nå? Med han går det veldig bra. Jeg tror jo, eller håper i hvert fall, at vi er mer preget av hele den situasjonen enn det han er. Fordi han smiler jo, og når vi er på kontroll på sykehuset, så lyser jo han opp. Jeg elsker jo alle sykepleiere, og det er jo vi som er preget av den starten. Jeg håper jo at han ikke husker noen ting.

Men kunne du gjort noe annerledes i forhold til det som skjønner meg til? Hvis vi tenker på for eksempel annerledes i graviditeten, så er det ikke sånn at jeg spiste en brøsje med salami og drakk en pils, og derfor fikk han de greiene. Det er ikke genetisk, og det er ingenting jeg kunne gjort annerledes i graviditeten min. Så det er bare...

rett og slett uflaks. Det er jo millioner av celler og alt skal stemme med et menneske, liksom. Så det er jo en bitteliten ting som ble feil i hele denne store prosessen med å lage et menneske. Som man ikke kan kontrollere. Nei, nei. Og det er egentlig helt sjukt at det går så bra hver gang. At alt bare funker med denne maskineriet her. Det er jo...

alt annet funker, liksom, det er helt sinnssykt hva man har skapt. Ja, og at det har liksom gått bra med operasjoner, og liksom, ja, det har vært litt styr, men at man også kan fikse ting, da. Det er jo ikke så mange år siden man ikke kunne gjort noe med det, på en måte. Nei, nei. Tenk så mange flere barn som bare «Nei, prøv igjen». Ja. Men da var vi litt inne på det med fødsel, og det er et spørsmål om fødselen var like ille som du trodde. Ja, og verre også, vil jeg si. Ja.

Jeg vil også påpeke at min fødsel ikke var helt vanlig. Den var komplisert og varte lenge. Det er ikke vanlig at den er så lang at du ikke får epidural, at du sitter fire dager i rullestol med kateter, og så ikke får holde sønnen din etter tre dager frem til å ha operert. Det var alt på en gang. Ja.

Så jeg kan jo si at det var helt jævlig, men man har jo blitt mye sterkere, og jeg føler at jeg har vært gjennom krigen. Jeg føler at jeg har blitt mer feminist etter jeg fødde. At det er ingen tvil om at vi er det sterke, skjønner du? Altså det er ingen tvil. Og det er jo sånn første tiden også...

med barn, så er det sånn du får så vidt tid til å spise, du får ikke sove, du har masse adrenalin, og kroppen din er sydd igjen, den er helt mørbanka. Og når ungen din skriker, så får kvinneren både en fysisk og psykisk reaksjon, som kan sammenlignes med tortur. Men det er jo sånn, vi tar

Vi takler det da. Det er det som er helt sjukt, at vi bare står i det og takler å bli torturert. Ja, vi har sett et liv bli til. Vi har vært gjennom så mye smerte. Jeg har sett på mødre som slitne, dølle folk. Nå ser jeg på dem med stor respekt. Superhelter. Ja, shoutout til alle mødre.

Ukas annonsør er Bookbit, ja da, lydbokappen der du får over en million bøker å velge mellom, og jeg minner om for siste gang folkens, benytte deg av tilbudet da. Kodeord er det noe liv, så får du gratis lytt i 45 dager.

Husk at kjedelige ting som man har nødt til å gjøre, sånn som for eksempel støvsuge, vaske, gå tur med hunden eller barnvogna, kan bli mye morsommere med en lydbok på øret av seg. Eller med podcasten min. Men med lydbok så kan det liksom si «Jeg har lest en bok i det siste». Da føler man seg smart.

Jeg har anbefalt dere tidligere boken Der krepsene synger, men hvis du vil ha en anbefaling til, så er også boken Det ender med oss en veldig sterk og fin bok. Dere har sikkert hørt om eller sett filmen, men jeg synes at boken kanskje er enda bedre altså. Det er den jo ofte. Det er en bok om kjærlighet og vold i nære relasjoner. En veldig viktig bok som er verdt å lese. Lytte. Effekten er den samme, vet du. Så ja, tusen takk.

Tusen takk for et fint samarbeid, Bookbit. Og igjen, kodord, er det noe liv? Gratis, gratis, gratis. Gratis er deg. God lytt. Men det er jo litt typisk mødre å skal komme med tips til andre mødre. Så du må jo bli en av de. Nei, jeg prøver ikke å være en sånn. Det er faktisk et spørsmål. Om du har tips til en som selv skal føde snart? Jo, det som er viktig å tenke, som jeg tenkte mye under fødsel, som funket for meg i hvert fall, det er å tenke hele tiden at dette er ikke for alltid. Og så

Og så er det sånn, du er ikke deg selv når du føder. Du går inn i en sånn... Det er ikke sånn at jeg er sånn som jeg er nå, og så bare får du plutselig intens smerte. Du går inn i en helt sånn annen... Jeg følte ikke meg som meg selv. Jeg var ikke til stede. Jeg bare slapp alt med hodet og kroppen. Låt bare kroppen gjøre det den skulle. Man må kanskje slippe

Slippe litt kontrollen, da. Ja, og så tror jeg uansett hvor enkel fødsel, hvor vanskelig fødsel du har hatt, så er det fortsatt den største dagen i hele ditt liv, da. Uansett hvordan den fødselen er, så kommer jeg til å huske den dagen for resten av livet, og det er sikkert den største opplevelsen jeg noen gang kommer til å ha i mitt liv, da. Ja, at man heller også føler litt glede og spenning rundt det, enn bare frykte og gruer seg.

Men hva er det aller fine... Jo, også en ting til. Nå er jeg først oppe på tipset. Man blir giret, vet du. Jeg skal ikke bli sånn som i tips, men... Men det er her nå. Det er jævlig viktig å få parten til å hjelpe til. Massere... Han drev å klemte sånn bak på korsryggen min, som hjelper veldig. Ta et sånn jævla fødekurs, altså.

Jeg tror på nett, men jeg skriver punkter til han. Jeg skriver til og med en sånn A4-ark til han. Ikke si dette, for da kommer jeg til å klikke. Når jeg har det så vondt, så må du ikke gjøre sånn og sånn og sånn. Ikke forvente at jeg skal si takk. Kan du være så stille? Bare gjør akkurat det jeg ber om. Ja, men det er lurt. Og ikke sånn hvis jeg sier...

Pelle at jeg hevde litt vekk for meg, ikke ta på meg. Så gå, men kom tilbake. Ikke si sånn, er det greit, jeg kan komme nå da. Ikke vær vanskelig på noe som helst måte. Så det hjelper veldig at han bare var sånn, han var så til stede og behandlet meg som en gudinne en gang i livet. Så det er viktig. Ja, men det var bra tips. Ja.

Hva er det aller fineste med å få barn? Det er også et veldig stort spørsmål da. Det første jeg kom på er at noe av det fineste er at det er ikke bare jeg som blir glad i det barnet. Det synes jeg var veldig overraskende og veldig koselig. Jo, jo, men det er sånn, jeg og samarbeidet min velger å få barn, og så tenker vi at det er oss to og det barnet. Men det er venner, det er familie, det er bestemødre, det er så mange som blir glad i dette barnet og synes at det er stas da. Ja, det er sant. Jeg heller trodde ikke jeg skulle få så connection med han på en måte.

Men når vi er inne på det da, har du blitt mer glad i barn nå? Etter å ha fått barn selv? Nei. Ikke?

Nei, jeg vet litt mer hvordan jeg takler de. Jeg vet hvordan jeg holder de. Du er ikke like redd for barn? Jeg er ikke redd for barn. Det er jeg ikke. Men jeg er ikke sånn at jeg, fordi jeg selv har fått barn, så synes jeg det er kjempekult med andre sine barn. Jeg har jo fortsatt meg, jeg har de samme tankene, bare at jeg er glad i mine egne unge. Men jeg har det litt på flere barn da. Du fikk jo ikke jente nå. Du var veldig opptatt av at du ville ha jente før. Ja.

tenker du at jeg må ha en til for å få jente? Det er veldig rart, for det er det aller første alle spør om nå. Skal du ha en til? Give me a fucking break, jeg har akkurat fått barn, føler jeg selv. Ja, jeg tenker, du skal ikke ha en til? Nei.

Det hadde vært et mareritt å blitt gravid nå. Det er liksom sånn at folk får flere barn i det hele tatt. Det skjønner jeg ikke. Jeg synes det er helt sjukt at jeg bare sånn... Nei, jeg vet ikke. Altså, det spør meg gjennom et år da. Kanskje jeg tenker helt annerledes på det. Fordi det er mye jeg har sagt som jeg ikke står inne for noe lenger. Så det...

Men det er bare sånn, å være gravid igjen, å føde igjen, og ikke vite sånn om du får et frist barn, og så skal du tillegg ha et annet barn som krever så mye av deg. Jeg skjønner ikke at folk har syke til det. Men tror du at det at din situasjon var litt annerledes gjør at du er litt mer skeptisk til barn nummer to? Ja, det kan være. At du har liksom opplevd litt det verste da? At den tanken frister ikke like mye som hvis det hadde gått

alt i starten hadde vært bra. Det kan være. Nå er jeg jo enebarn selv, så jeg må ikke ha flere barn. Men samtidig så ser jeg jo få opp sånne der...

videoer på Instagram, så må jeg se søskene som er glad i hverandre, så er det sånn, faen, ting kommer til å aldri få det her. Og jeg vet ikke om jeg kan få barn igjen, men jeg vet hvertfall at uansett så skal ikke jeg utsette meg selv. Får jeg vite nå da, igjen, at jeg ikke kan få barn, at jeg må prøve nå hvis jeg skal få en til, så tror jeg fortsatt ikke jeg vil utsette meg selv for det. Da får det bli med ett. Så du hadde ikke stresset like mye og tenkt sånn, ok, men da vil vi bare gjøre det?

Nei, jeg vet ikke altså. Det hadde vært sikkert ideelle å få en gutt og en jente, det hadde sikkert vært perfekt. Men alt det jeg må offre, og jeg tenker bare sånn, nå så har jeg liksom så vidt tid til det jeg har lyst til. Hvis jeg skal ha to da, har du noe som helst fri til liksom. Men hvis du plutselig hadde tatt en test nå og vært gravid da?

Å fy faen. For det første så sørger jeg for at ikke det skjer. Og for det andre så er seksliv ikke eksisterende, så det går helt fint. Ja, apropos det, hvordan går det med Fifi? Fifi? Det er det som står i spørsmålet. Det er gøy. Det var litt rart å si det. Det går bra nå, men det tok sin tid. Det er jo sydd ganske mange centimeter der. For du måtte klippe

Ja, så jeg tørte ikke å kjenne så veldig godt det der. Jeg husker jeg stod i dusjen noen ganger og bare følte at det ser helt maltraktert ut. Men de tvanget meg til å se på det noe sånn da. Så jeg gjorde jo det. Det ser jo ganske normalt ut nå, det vil jeg si. Og det kjennes liksom normalt ut nå, men det tok lang tid altså. Jeg vil si at det tok 6-7 måneder før liksom alle...

Alt er normalt igjen. Jeg synes det var dritvondt å ha sex igjen. Jeg synes det var bare sånn, nei, vi dropper det da. Vi er ferdige med det, eller? Ferdige med å ha sex nå? Vi skal ikke ha flere barn. Nei, vi skal ikke ha flere barn, så bare la oss droppe det her for alltid. Nei, men nå går det jo greit. Men det er jo det at nå har jeg ikke overskudd det i hodet til det. Nei.

Så, stakkars kjæreste min. Men det kommer seg sikkert. Man kommer seg til å oppe på hesten igjen. Det bare tar litt tid. Det tror jeg folk ikke har helt forståelse for. Eller skjønner liksom ikke. Nei, når jeg prater med andre mødre, jeg har heldigvis blitt kjent med noen andre som har barn, som man kan snakke litt om sånne kjedelige ting med. Og da er det jo sånn, oi, ok. Jeg er ikke alene der, for å si det mildt sagt. Noen er enda tregere enn meg til å komme seg i gangen.

Men så er det på en måte sånn, etter seks uker så kan du ha sex igjen, for det er det alle sykepleiere sier. Åja, det er det man liksom får beskjed om. Ja, etter seks uker så er du oppe på hesten igjen. Men etter seks uker så var ikke det, det var fortsatt et stort arv, det var fortsatt et stort sår. Og det er jo så forskjellig, altså du måtte jo inn med både, hva heter det, en sånn sykehåp og bli klippet opp og sydd igjen og hele pakka, det er jo liksom...

Selvfølgelig. Jo, men de sa etter seks uker sånn, ja, da har såret grodd fint, så da kan du ha sex igjen. Jeg bare sånn, det er det siste jeg vil akkurat nå. Seks måneder hadde vært mer logisk å si. Ja, egentlig. Fordi hvis du hadde hatt et stor kjøttsår på armen, som hadde du måttet klippe opp og sydde igjen, så

så er ikke det grunnen til sexvirker. Så er ikke det å pirke og tapte borti det? Nei, du skal ikke inn og ut av det og poke borti det såret. Jeg synes det er helt sinnssykt at det er liksom sånn, jeg tror det bare betyr at nå kan du ha sex uten at du vil få mer. At det er ikke farlig. Men at det ikke gjør vondt, det stemmer ikke.

mest sannsynlig dritvondt. Og jeg tror det er viktig å ikke pushe seg selv der og bare gjøre det for mannens skyld på en måte. Man må begge ha respekt for kroppen, for man har vært gjennom sykeste greiene. Det er sikkert at du må vente et år, liksom. Men jeg tror folk må bare slappe på

og litt, og der må også mennene ha respekt for at det kan ta tid at vi har vært igjennom ganske heavy shit med kroppen vår prøve å klippe på penisen og så tappe noen der etterpå nettopp men har du forandret deg mye? det føler du må svare på også, bare

Jeg føler at livene våre har blitt litt mer forskjellige. Men du har blitt mer ekstrem på den andre siden. Ja, jeg blir yngre og du blir eldre. Det går liksom sånn her, at vi liksom forskyver enda våre lenge fra hverandre på livsstil da. Fordi jeg blir mer og mer single, du blir mer og mer etablert og flyttet ut av byen. Og det er også en ting da, når man får barn...

Jeg skjønner ikke hvorfor det er lett for meg å si, men da skal man kjøpe hus på Nordstrand liksom, sånn som du har gjort. Og det gjør det jo litt vanskeligere. Selvfølgelig, avstanden blir større. Men ikke bare fysisk, men sånn. Men du er så Oslo-jenta, selv om du ikke er fra Oslo. Sånn som i dag, å komme seg til sentrum, det tok ti minutter med en bolt, kostet 200 kroner. Poenget er, det er ikke Sandefjord. Du kunne ikke gått bodd i Sandefjord, ja.

Jeg prøver bare å være positiv, for jeg er veldig usikker på det. Du er egentlig veldig negativ rundt det. Jeg vet ikke om jeg har tatt riktig valg. Jeg har angst av masse til deg om det. Både i gryta i 34 år, ville ha det litt

stille rundt meg, enn å bo midt på Bjørvika liksom, og så bare tok vi en hel omvending og bare kjøpte spontant et hus på Nordstrand og så bare, fuck, jeg har ikke noe forhold til Nordstrand, jeg har ingen venner der eller noe der oppe å gjøre så jeg har bare måttet være veldig positiv men så er jeg sånn, også sånn du har blitt mer positiv da, det hører du men så er jeg også veldig sånn, vet du hva, livet er for kort til at hvis vi ikke vil trives, så flytter vi ned igjen om et halvt år, men da har vi prøvd det og selvfølgelig man flytter fordi at man

få barn, men det er noe vi har snakket om før vi fikk barn, at vi en eller annen gang har lyst til å flytte bittelitt lenger ut. Vi har aldri ville flytte. Jeg hadde ikke gjort det nå hvis jeg ikke hadde barn. Nei, kanskje ikke. Jeg kan være ærlig med meg selv, kanskje ikke det. Men vi har snakket om det lenge, at vi har hatt lyst til å flytte litt lenger unna sin trøm. Det smaker man jo ofte om, når man blir litt etablert med en partner, og begynner å tenke på å få barn. Det er en del av pakka, liksom.

Han er jo fra Lillamør, så han har vokst opp i hus og roligere gater, og jeg har vært sånn, ok, jeg har bodd midt i kirkeveien om Majorso-krysset siden jeg var null år. Jeg er litt kimp på å prøve å bare sove med åpent vindu uten å høre sirener utenfor hele natta. Og det

Og det trives jeg med. Men jeg har fortsatt lyst til å være nede i byen hver dag. Men nå høres det ut som vi ikke er venner og aldri henger sammen mer. Det er sånn vi... Nei, det er det ikke. Vi liker ikke hverandre i hvert fall. Ja, ja. Men jeg føler det går kanskje ikke nødvendigvis på deg, men jeg føler at livet mitt har blitt mer forskjellig fra ditt. Eller sånn, nå tenker ikke jeg på vennskap eller noen ting, men bare at

man gjør ikke like mye av de samme tingene i hverdagen lenger. Men jeg synes jo det er veldig fint da, at det er veldig mange venner av meg, når de får barn, så er de bare med venner som har barn. Og de som er single er med andre singlevenniner.

Men det er sånn jeg synes det er fint med oss da, at vi er i totalt forskjellige situasjoner. Og så har vi fortsatt så gode venner, og kan snakke sammen hver dag, og ha ting til felles, selv om situasjonene er helt annerledes. Jeg tror det er litt viktig at man ikke bare sånn, åja, nå har jeg fått barn, så da får jeg bare henge med andre som har barn, sånn de kan snakke om barna våre. Men ja, jeg har sikkert forandret meg. Det jeg merker er at jeg prioriterer jo annerledes, selvfølgelig. Jeg prioriterer det som er viktig. Sånn som i går da, hvor jeg drar ut, og så var det ikke så gøy.

Så drar jeg hjem. Du har ikke like mye tid til de venner som du kanskje bare tok en kaffe med, eller...

som er på en måte, hva skal man si? eller sånn som man møter på eventer og fester ja, det er fortsatt veldig hyggelig å møte dem men man kanskje ikke er like tilgjengelig for det lenger og så føler jeg at jeg har forandret meg med at jeg gir litt mer sånn fan i ting hva folk tenker om meg og sånn at jeg har laget et fucking menneske jeg har ikke tid til å høre hva du tenker om meg at andre problemer blir litt mindre viktig fordi du har opplevd noe verre enn det ja

Men jeg er jo fortsatt, det er veldig viktig å si at jeg trodde at man bare ble et nytt menneske bare på noen måneder for de som ikke har barn, du kan fortsatt, jeg er fortsatt meg. Jeg tenker på samme måte, jeg er ikke en annen inni hodet mitt, jeg ser på ting på en samme måte jeg er fortsatt like glad i vennene mine jeg fortsatt synes det er gøy å gjøre stand-up og dra på fest og er den samme inni hodet mitt det er bare at jeg har ikke like mye tid til alt akkurat nå. Ja, altså personligheten din har jo ikke blitt annerledes

Nei, men jeg synes jo mange folk har forandret seg personlig etter de får barn. Det synes jeg det er faktisk veldig mange som gjør. Og hvis du ikke vil det, så må man bare bestemme seg for det. Men man blir jo eldre også. Folk forandrer seg hele tiden sikkert. Ja, ja, man blir bare mer voksen og prioriterer ting annerledes uansett. Du blir bare yngre da. Men når jeg møtte deg så var det sånn du ville så vidt drikke og sånn. Nå er du jo ute fem ganger i uka. Nei! Fire da. Nei, ikke sier.

Ja, men er det det? Herregud, så mange ganger jeg ville bytte liv med deg. Det er ikke det. Nei, men jeg tenker jo også at det er jeg som er unormal, og ikke du. Du har et ganske normalt liv til å være 34. Det er kjedelig det også, da. Jeg vil ikke være en normal person som bor på Nordstrand og har en kind. Ja, men du vil ikke være single og bo alene heller? Jeg vil ha begge deler.

Ja, du vil ha det du ikke har. Selvfølgelig. Det vil jo jeg også. Men, altså, jeg elsker mitt liv. Det tror jeg. Men jeg tror jeg er ikke helt innenfor normalen, på en måte. Sånn samfunnssett, eller sånn. Det er veldig forskjellig da. Jeg tror det er liksom halvparten halvparten. Noen... Nei, hvis du ser å få single gutter på 30, der så er det ikke 50-50. Er ikke cirka halvparten single i det landet her? Jeg tror det er noe sånn. Ja, men...

Men det man ofte møter da er jo liksom stereotypen på at man skal være etablert og ha barn når man er i midten av 30-året. Nå er jeg ikke helt der enda da. Det er så vidt du blir 30, så du skal bare njute så godt du kan. Altså jeg har blitt

overraskende liksom jeg har fått overraskende mange nye venner i voksen alder som single fordi man også er mer med på ting og møter litt forskjellige folk for det sliter jo jeg med på en måte å ha både overskuddet men også finne nye venner nå ja

Men apropos det med å forandre seg, jeg kom på en ting. Jeg leste en forskning på TikTok. Der tok de i hvert fall en hjernescan av kvinner før og etter de fikk barn. Og der så de faktisk stor endring. Jeg skjønte ikke helt den forskningen på TikTok, men det var noe sånn at alt fra hukommelse, korttidsminne, avgjørelse du tar i liv og sånn, blir annerledes fordi hjernen går i overlevelsesmodus.

At den skal kun ha fokus på babyen, så babyen ikke dør. Så den lagrer ikke plass til andre ting.

Ja, men vet du hva? Når du sier det, altså, du kan jo være litt slurvete fra før, men jeg føler det er ofte jeg får ha fortalt deg ting som du glemmer. Ja, det har jeg hørt flere si. Og det skjer kanskje mer og mer nå etter du fikk barn, da. Ja. Men jeg har også forståelse for sånn, jeg sier jo ikke til sånn, herregud, jeg har sagt det. Ja, nei, altså, ammetåket er en ekte greie, så jeg har ikke skyld på det, for det er ikke en god nok unnskyldning. Men jeg har sittet hjemme og fått litt sånn pakkeren av at sånn, ja,

Jeg tror jeg har fått litt sånn demens, liksom. Fordi at jeg husker ikke ting. Og Håvard også sier sånn, det her har jeg sagt det tre ganger, og jeg har sånn, jeg har null minne om at du har fortalt meg det. Null. Så da merker jeg at når flere sier det, så er det sånn, ok, da er det meg. Det er noe galt med. At sånn, tenk om jeg har vært gjennom litt sånn sjokk, både med Matteo og med veldig, veldig lite søvn over lang periode. At jeg til slutt bare sånn, tenk om hjernen min bare slutter å funke.

Jeg er så redd for at det bare skal kollapse. Ja, men kanskje bare gjøre noen tiltak, skrivende ting, lage husklapper, og bare minne seg selv på det, og ikke stole på at man husker det. Men vi var litt inne på ammetåket og amming og sånn. Et av spørsmålene er om du har møtt deg selv i døra på noe du har sagt før du fikk barn. Du tar jo for eksempel av det, jeg tror ikke jeg kommer til å amme. Ja.

Det var jo et av de tingene du var tydeligst på fra start. Nei, amming er... I starten sleit jeg litt, men jeg husker jeg ville ikke dra på kafé og sånn, for jeg ville ikke amme, så jeg pumpet en flaske og ga en flaske på kafé og holdt på å styre litt. Nå er det amming er null stress, og faktisk litt koselig også. Ja.

Ja, så der møtte jeg meg selv i døra. Jeg synes fortsatt det er veldig rart når andre ammer. Skal du amme her? Foran meg liksom. Og så sitter jeg der med puppen ute selv. Jeg kan vise deg din pupp, men jeg vil ikke se din. Jeg har ikke noe problem med å se puppet der, men det er bare... Jeg er kjempe rar på det greia. Ja, du er litt rar på akkurat det. Og så er det også det at jeg legger ut mye mer om barneliv på sosiale medier enn jeg trodde. Ja.

Jeg trodde ikke jeg skulle legge ut noen ting. Kanskje sånn, ok, jeg er født. Ferdig med det. Ja, for jeg husker vi snakket litt om hvor går den grensa. Og man prøvde å tenke eller se for seg det. Men det vet man jo ikke før man... Nei, jeg tror ikke man skal si så mye før man får barn. Hva man har tenkt til å gjøre da. Nei, og det er så forskjellig. Ja, sånn at jeg legger ut mer sånn... Nå her er jeg med kidden min. Det trodde jeg aldri jeg skulle legge ut. Men er du redd for å få kritikk for det? Nei.

Nei, det er jeg ikke så redd for. Det er mitt valg, og folk må gjerne kritisere det. Jeg har veldig forståelse for kritikken også. Men nå har jeg tatt valg å legge ut noen bilder av meg og sønnen min, av og til. Og jeg har valgt å gjøre noe, naturligvis. Vi vet ikke hvor lenge. Folk er nysgjerrig og interessert og bryr seg og synes han er søt. Ja, og så er det koselig da. Så man legger ut ting da. Siste spørsmål. Har du noen gang angret

Oi. Jeg må jo være ærlig. Jeg vil jo at alle gjestene mine skal være ærlige. Så det er litt vanskelig å svare på. Jeg husker veldig godt at jeg ringte mamma. Det var vel etter to måneder. Og jeg ringte mamma og var sånn «Jeg tror ikke dette er noe for meg».

Jeg vet ikke helt om jeg vil dette, men så må man tenke at det er jo følelser, frustrasjon, hormoner, at du er så langt ned, at det er jo følelsene som prater. Og jeg tenker sånn, du er jo ikke nesten en god mor før du angrer litt. Litt sånn som... Ja, for det viser jo at du har offret ganske mye også. Ja, det viser at du har gitt alt av deg selv da, mest sannsynlig, og ikke prioritert deg selv i det hele tatt. Da angrer du, fordi jeg var veldig sånn...

jeg skal fortsatt leve selv med barn, og så har det kanskje vært en periode hvor det ikke har vært tilfelle. Men så tenker jeg alt i alt, så er det veldig sånn, etter å få barn, så er dalene veldig høye og veldig lave, skjønner jeg. Før var livet mitt en rett linje. Jeg hadde det bra, var hverken sånn, skulle veldig mye til for at jeg var veldig nede, og skulle veldig mye til for at jeg fikk en super hype opp, liksom.

Men nå er det veldig sånn kjempedal, og jeg kan bli så lykkelig at jeg begynner å grine, og så kan jeg bli så lei meg at jeg begynner å grine. Jeg griner mye mer generelt da. Jeg griner fordi jeg er glad, og jeg griner fordi jeg er lei meg. Så det er en veldig sånn, ja, en veldig mye mer kaos i livet mitt. Ja,

Og så er det veldig mye perioder. Det kan være to uker hvor han er veldig vanskelig. Plutselig har han vært superenkel, og så bare har det endret seg helt. At plutselig mye ting skjer i kroppen hans. Da han plutselig begynner å... Han har bare sittet og smilt i vagnet i fem måneder. Og så plutselig er det stress og bytte en bleie, og han får ikke sove, og plutselig har han våknet hele natten. Da er man plutselig sånn, her er dette her.

Dette er ikke normalt. Man tenker sånn, dette er bare en periode, så denne perioden her angrer jeg kanskje litt. Og så går det en uke, og så angrer du deg ikke lenger, og tenker sånn, dette er den beste avgjørelsen jeg noen gang har gjort. Så jeg tror sånn, når jeg ser tilbake på dødsleie mitt og hold på å dø, så tror jeg ikke jeg tenker sånn,

Åh, ønsker jeg ikke fikk barn. Det angrer jeg meg på. Igjen, viktig å si at det er rart om man ikke angrer. Det er ikke så veldig mange som snakker om det. Spurt noen venner som har barn, så har du noen gang kjent på at du angrer. Alle sier nei, men jeg tror ikke helt på det. Ja, og så er det sånn, man angrer kanskje ikke i det man svarer på spørsmålet, og ser tilbake på helheten. Men det har jo sikkert vært en dag eller to, hvor man har tenkt sånn,

Åh, hva hvis jeg ikke gjorde det? Nå kunne jeg gjort så mye annet nå, eller... Og så har jeg blitt skikkelig stresset og lei meg over at jeg kjenner på den følelsen at sånn, faen, nå sa jeg høyt til samboeren min og høyt til moren min at jeg angrer. Og så får du også dårlig samvittighet for du sier det, selv om det ikke har noe med Matteo å gjøre. Han er verdens beste unge, men angrer på liksom rollen som mamma, da. Det ble ikke så godt

tatt imot, hvis du skjønner, av hverken moren min eller samboeren min, sånn, du kan ikke si sånn, eller, det her mener du ikke. Og det er jo riktig da, jeg mener jo egentlig ikke. Ja, og så må man heller da tenke på sånn, hvorfor? Og ikke si sånn, du kan ikke si det, men heller spørre da,

Hva får deg til å føle det? For det handler om at du er sliten, det er ting som er bygget opp over lengre tid. Og så må man også, som vi snakket så mye, skille på sånn, det handler ikke om han. Nei, for jeg har aldri angret på han. Nei, nei, nei, du vil aldri være foruten han. Nei, nei, aldri. Så det er liksom veldig rart, for det har ikke noe med Matteo å gjøre, den der følelsen med å angre. Jeg har lyst til å gjøre noe helt annet i dag, klokka tre på natta, og han griner, og du har så lyst til å sove. Så tar du deg selv i å tenke sånn, faen altså.

Livet mitt var jo jævlig bra før da. Hvorfor gjorde jeg dette her? Og så er det sånn, når du våkner så er liksom alt glemt da. Så tror jeg også andre mennesker kan gå og føle på det over lengre perioder da. Men jeg tror i bunn og grunn så tror jeg de fleste er glad for at de tar avgjørelsen for at de får barn.

Men så tror jeg også man må være der man er i livet. Jeg tror at, la oss si du aldri får barn. Hei! Nei, men det er et eksempel da. Har ikke troa på meg. Jo, jo. Men kanskje deg som eksempel, det blir dumt, for du har sikkert lyst på barn. Men la oss si noen mennesker som ikke velger å få barn, de kommer til å leve livet sitt, få noen øyeblikke i livet hvor de angrer på at de ikke fikk barn. Og jeg kommer til å øyeblikke livet mitt hvor jeg angrer på at jeg fikk barn. Så jeg tror uansett hvor du er i livet, så kommer det alltid til...

Ja, og jeg har også tenkt sånn, ja, men kanskje jeg ikke egentlig trenger barn, da har du bra, og det er ikke så bygd til. Men jeg tenker også at sjansen for at jeg angrer på at jeg ikke fikk barn er større for at jeg angrer på at jeg fikk barn. Man må jo bare gjøre det beste av situasjonen, tenker jeg. Ja, ja, ja. Men du har angret deg, men du angrer ikke. Det er viktig å påpeke her, det vet ikke om det kom tydelig nok fram, at jeg angrer ikke et sekund på at jeg fikk barn.

Og jeg synes det er en av de beste avgjørelsene jeg har gjort i livet mitt. Men man må kjenne på... Du begynte å grine. Nei, nå? Du kom så langt uten å grine. Hvorfor begynte du å grine nå? Jeg vet ikke. For at jeg så høyt. Å, herregud. Det er en av de beste avgjørelsene du har tatt i livet.

Nå tenkte jeg at vi kunne komme oss gjennom episoden uten å grine. Det går bra, bare gråt. Jeg lover at de neste episodene skal jeg levere humor på heltenivå. Kan du si noe om sesong 2 generelt? Hvordan blir det annerledes? Jeg vet ikke hvordan sesong 2 blir. Jeg har ikke planlagt noen ting. Jeg har ikke tid til å planlegge noen ting. Jeg har ikke tid til å skrive manus. Jeg kan ikke være gjest i alle episodene da. Men nå kan jeg si noe om sesong 2.

Men ok, det her er et forslag. Kanskje dere som hører på kan hjelpe Nora litt? Må fortelle hva de vil ha? Ja, det hadde vært fint. Jeg tror at denne sesongen her må bare bli litt sånn ærlig på hvordan det er å ha barn. Og så har jeg lyst til å snakke mer med mennesker som har tatt et valg om å ikke få barn. Kanskje folk som har slitt med å få barn, mistet barn. Det er et stort tema, og det er jo mye å ta tak i. Forrige sesong var veldig sånn der jeg trengte mye råd, og det er

Og det er ikke sånn at jeg skal gi råd til folk nå, men jeg trenger fortsatt råd. Jeg har fortsatt hele rådvild på hva jeg skal gjøre. Kanskje folk også kan sende inn forslag på gjester og sånn, da? Ja, det hadde vært veldig fint. Nei, jeg tror det blir en veldig gøy sesong, dette her. Jeg har noen på lista. Jeg har bokt noen gjester allerede, som jeg tror blir veldig spennende. Så...

Følg med, folkens. Ja, men fint. Da får du løpe videre på noen kule ting du venter på. Så får jeg gå hjem og amme deg da. Takk igjen, Babs. Takk for meg. Det her er livet, du. Du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel. Takk.