‹ Tilbake til podkaster ‹ Leger om livet

10/26/2021

#40. Kreft, håp, forebygging og pårørende. Med kreftlegene Vandraas og Brabrand.

Leger om livet-episoden #40 handler om kreft, håp, forebygging og pårørende. Kreftlegene Vandraas og Brabrand, forfatterne av boka «Kreftgåten», snakker om kreftbehandling, senebivirkninger og hvordan de håndterer utfordringer i jobben. De understreker at det ikke er noen skam å få kreft, og at mange overlever. De deler også råd om forebygging og hvordan man kan takle kreftangst.

Transkript

Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.

Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle.

og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.

Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.

Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no-live. Det skrives N-E-X-T-O-R-Y.no-live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene, vil du få 45 dager gratis litt. God litt! Jeg bruker jo også en del humor i podcasten,

møte med pasientene. Man må selvfølgelig ha den intusjonen hvor du føler på når dette er riktig versus ikke. Men alle vet på en måte allerede at det er veldig alvorlig, så man trenger ikke gjøre situasjonen mer alvorlig, altså smøre på mer enn den allerede er. Da kan man på en måte snude litt til håp, løse opp litt, bruke humor som en sånn avvetende teknikk. Og faktisk veldig mange responderer

veldig positivt på det. Og det var jo litt av poenget med kreftgåten, altså boka, var jo nettopp det å prøve å ufarliggjøre det litt, og utvide folks perspektiv på kreft en god del, fordi jeg tror at det veldig mange forbinder med kreft, er basert på historier og fortellinger og kultur og tradisjoner og sånn,

og ikke en refleksjon av hvordan moderne kreftmedisin faktisk er. Så det der å klare å løfte det teppet litt av, og så vise at kreftmedisin er så mye mer,

og at det nå går bra med tre av fire pasienter som får kreft blir friske. Vi har masse behandling for de aller aller fleste. Det har skjedd så enormt mye innenfor kreftmedisin og kreftomsorgen. Så det der å ufarliggjøre og få fram god og riktig og viktig informasjon om kreft var viktig for oss. Musikk

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Jeg heter Anette og jeg jobber som lege og ønsker å gjøre nyttig og forskningsbasert og god spennende kunnskap lett tilgjengelig for alle.

Med meg i dag er jeg så heldig å ha to veldig dyktige kreftleger. Katrine Vandros og Sigmund Brabrand har også skrevet boka «Kreftgåten», som er en bok jeg anbefaler varmt. Den var både lettlest og veldig interessant, og den var ikke så tung som den kanskje høres ut som.

Det var veldig artig å få muligheten til å prate med to så dyktige og kloke leger som Cathrine og Ansik Munn, og jeg tenker at selv om man føler at dette er et tungt tema, så tror jeg du kommer til å føle at dette er en

God prat som ikke er så alvorlig. Som man Sigmund sier, man trenger ikke gjøre et alvorlig tema mer alvorlig enn det allerede er. Og det synes jeg var veldig godt sagt. Jeg håper at du synes at episoden er like spennende som jeg synes den var. Da setter jeg bare over. Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet, Katrine og Sigmund. Hei hei. Tusen takk.

Veldig hyggelig at dere ville komme hit i dag. Vi tror det er hyggelig at dere vil komme også. Veldig hyggelig å få invitasjon. Ja, dere har jo skrevet boka Kreftgåten, som jeg sa i introen var en kjempegod bok, og det er den virkelig. Jeg synes den var så spennende og interessant.

For å være helt ærlig så tenkte jeg før jeg begynte å lese den at dette kan bli litt tungt å lese om. Men dere formidler på en så god måte, så den anbefales varmt til alle lytterene. Ja, tusen takk. Hvordan ble det til at dere er begge overleggere på Radiumhospitalet? Stemmer. Og er spesialister i onkologi, altså kreftmedisin. Men hva som gjorde at dere ville bli forfatter da?

Ja, for min del var det basert på at jeg lenge hadde merket at pasienter hadde et behov for kunnskap som vi ikke klarte å tilfredsstille i løpet av en veldig kort presset klinisk hverdag. Jeg hadde så mye jeg måtte si når jeg traff pasientene at jeg de knapt fikk slippe til å

Og at jeg ofte slapp de ut av rommet med mange ubesvarte spørsmål, følte jeg. Og i det vakuumet der så tenkte jeg at her mangler det et eller annet. Her mangler det en bok de kan slå opp i når de kommer hjem og foroer seg litt, hvor alt det der de lurer på faktisk står. Ja.

Så den tanken gikk og modnet seg hos meg lenge, at jeg hadde lyst til å skrive noe som kunne være til nytte for norske kreftpasienter. Skrevet på en måte som var helt forståelig for hvem som helst, og som tok opp alt innenfor dette svære temaet som kreft er. Og så tenkte jeg at sør nå skal vi ikke bare prøve oss å skrive den selv, og da...

Da spurte jeg en veldig god kollega og venn om å bli med på det, og så har egentlig veien bare blitt litt til underveis, og da skrev vi den ved siden av jobben over noen år, og så kom den da ut i fjor. Jeg har også alltid et veldig behov for, eller i alle fall interesse for, å kunne forklare ting,

ganske vanskelige ting, forsøksvis på en enkel måte. Det har egentlig levd med meg hele tiden, og jeg var også på leten etter å gjøre noe ved siden av som på en måte kunne tilfredsstille det jeg ønsket å gjøre det. Så når Cathrine kom og spurte om det, så passet det midt i blinken.

Så gikk veien til mens dere skrev? Ja, det ble jo litt sånn, og selv om vi er kreftlege begge to, så er vi veldig forskjellige, både som mennesker og som leger. Sigmund jobber med prostatakreft,

Jeg jobber med brystkreft. Sigmund har forsket på kreftgenetikk, veldig sånn nerdete, basale ting. Mens jeg har forsket mer på sceneffekter og det å være kreftoverlever og litt andre sider av kreft da.

Sånn at vi har ulike interesseområder, og det har supplert hverandre så fint, føler jeg, at vi har bidratt med ulike ting som er viktige på hver sin måte. Det gav seg litt sånne naturlige delinger når vi skrev boka, rett og slett. Den tok den kapittelen, og den tok den kapittelen, og så leste vi over hverandres. Så vi var noen som hadde hovedansvar for deler av hver sin del av boka, da.

Dere jobber jo veldig tett da, dere jobber på samme sykehus, samme avdeling, skriver bok, og så fikk jeg nettopp vite at dere har en podcast som heter Kreftlegenes podcast. Så dere jobber jo tett, blir det av og til at dere må gi hverandre et lite milde tilbakemeldinger?

Altså innimellom så irriterer vi jo hverandre bare helt til grønne liksom, altså det blir jo som, altså virkelig mann. Det går jo litt oppå det innimellom, så noen ganger så har vi vært sure på hverandre og litt sånn, så det blir jo litt sånn, men så kommer vi krypende tilbake og liksom, så det blir jo litt sånn, ja. Det er jo som et vanlig, ja, vennskap som, det går jo litt opp og ned, og det er klart at det er krevende å jobbe

tett med et sånt prosjekt over så lang tid, særlig fordi vi har litt ulik arbeidsmåte også. Jeg har litt dårlig tid og vil raskest mulig komme til målet, som i denne situasjonen var å få boken ferdig. Men Sigmund er veldig detaljorientert og nærmest sånn perfeksjonistisk. Så der måtte vi jo innimellom...

Sette oss ned og prate litt om hvordan vi skulle løse det. For der var vi forskjellige. Men jeg tror det var bra at vi liksom kom inn med litt ulike arbeidsmåter, sånn at det ble... Så boka ble jo da liksom...

Kvaliteten ble kanskje litt høyere Og så ble den kanskje litt færre Så dere utfyllte hverandre på en veldig god måte Høres det ut som Ja, egentlig Det hadde vært mindre Ikke vært så bra hvis vi var helt like Ja på den samme biten

Men kreft er jo et ganske tungt tema, og det er jo et alvorlig tema. Men det jeg kjenner med en gang dere kom inn her i podcastet, det er at dere er jo ikke så alvorlige personer. Det var jo også en annen grunn til at jeg ville ha med Sigmund på prosjektet, fordi han er jo utrolig tullete hele tiden. Og det å jobbe

Å jobbe med noen som får deg til å le, det er kjempeviktig. Folk blir veldig overrasket når de hører at vi jobber med kreft, og at vi stortrives med å jobbe med kreft. Fordi folk forbinder jo kreft med lidelse og elendighet og død og bare triste ting.

Det er en side av kreft, men jeg tør påstå at vi ler og koser oss på jobb, vi som er kreftleger, minst like mye, om ikke mer, enn veldig mange andre legerspesialister. Det gjelder å ta med det inn også i pasientkonsultasjonene. Jeg bruker også en del humor i kreft.

møte med pasientene. Man må selvfølgelig ha den intusjonen hvor du føler på når dette er riktig versus ikke. Men alle vet på en måte allerede at det er veldig alvorlig, så man trenger ikke gjøre situasjonen mer alvorlig, altså smøre på mer enn den allerede er. Da kan man på en måte snude litt til håp, løse opp litt, bruke humor som en avvetende teknikk. Og faktisk veldig mange responderer

veldig positivt på det. Og det var jo litt av poenget med kreftgåten, altså boka, var jo nettopp det å prøve å ufarliggjøre det litt, og utvide folks perspektiv på kreft en god del, fordi jeg tror at det veldig mange forbinder med kreft, er basert på historier og fortellinger og kultur og tradisjoner og sånn,

og ikke en refleksjon av hvordan moderne kreftmedisin faktisk er. Så det der å klare å løfte det teppet litt av, og så vise at kreftmedisin er så mye mer, og at det nå går bra med tre av fire pasienter som får kreft blir friske. Vi har masse behandling for de aller aller fleste. Det har skjedd så enormt mye innenfor kreft,

medisinen og kreftomsorgen. Så det der å ufarliggjøre og få fram god og riktig og viktig informasjon om kreft, var viktig for oss. Og jeg tror at bruk av humor, som du sa, det kan være så bra hvis det gjøres på riktig måte, uten at man selvfølgelig skal være respektløs eller gi inntrykk av at vi ikke tar dette på alvor, for det gjør vi jo selvfølgelig. Men det er fortsatt rom for å

kunne se. Løse opp litt. Ja, jeg tror det er kjempebra at man gjør det på den måten som dere gjør det på. Og det, når jeg leste boka så skjønte jeg jo det, og at dere vil ikke gjøre det tyngre enn det det allerede var. Dere vil heller lette opp. Ja. Og

Når du sier at tre av fire overlever kreft, det er jo fantastiske tall det her. Hvor mange er det egentlig som får kreft i løpet av, hvor mange prosent? I løpet av et år? I løpet av livet. I løpet av livet, ja. Før vi blir 75 år, så er det en risiko på rundt 30 prosent for at man får en kreft i øynene også. Ja.

Så det er jo vanlig, det er den største folkesykdommen vi har. Det er over 100 personer hver dag som får diagnosen. Jo eldre vi blir, jo større forekomst blir det. Vi forventer å bli enda eldre i årene som kommer, og da vil også kreftforekomsten øke tilsvarende. Det er litt sånn som vi har skrevet i boka at

Det høres skummelt ut, men det er jo litt sånn at hvis man blir gammel nok, så vil vi kunne få kreft alle sammen, faktisk. For dette er jo et resultat av årelang slitage på cellene våre, som gjør at kreft vil på en måte oppstå før eller siden.

Og det kan jo høres veldig skummelt ut det her, men da må vi huske på de tallene at tre av fire faktisk overlevde. Og det er jo sånn at for 150 år siden så døde alle som fikk kreft. Så det er den endringen som har skjedd da, for 150 år siden.

Og kreftforekomsten var jo mye lavere også, for vi hadde jo ikke så høy gjensynsholder. Så du kan si det er på en måte også, hva skal vi si, det er to sider av et luksusproblem, kan du si, at vi blir veldig mye eldre, så vi får oppleve sykdommer som vi ikke ville oppleve hvis vi ikke ble så gamle. Ja, nettopp. Men når du sier det, har forskjellige typer kreft kommet tidligere, ser man det? Eller er det like median alder som det alltid har vært?

Jeg tror egentlig det er ganske stabilt. Det er bare det at hele befolkningen jevnt blir veldig mye eldre, slik at det bryter gjennom, og da vil du få veldig høy forkomst av krefttypene, rett og slett fordi vi blir gamle. Og så er det en annen ting også, det er at vi leter mye mer etter kreft nå enn vi gjorde før. Ja, nettopp. Og vi finner mange flere forsteder til kreft enn det vi gjorde før, fordi vi har...

Disse screening-programmene våre, disse folkeundersøkelsene, hvor vi inviterer for eksempel alle unge kvinner til å ta livmoralsprøver. Vi tar mammografi av kvinner. Etter hvert skal vi gå i gang med å ta tarmbiopsier av menn. Disse store screening-undersøkelsene gjør at vi påviser langt flere tidlig tilfred av kreft nå enn før. Så det er jo også med på å øke forekomsten.

Ja, og at før så var det nok mer også sånn at folk døde uten at du helt visste hva de døde av. Nå har vi jo i dag egentlig full kontroll på stort sett hva hver og en dør av. Så vi har jo på en måte, det betyr jo at kreft er ofte en, var kanskje tidligere enn ikke erkjent dødsårsak da. Nå snakker vi om kreft, og vi må gå inn på, før vi skal videre, hva er egentlig kreft egentlig?

For alle har jo hørt om kreft, og veldig mange kjenner noen som har hatt kreft. Men hva er det egentlig? Nå kommer denne nerdesiden fram her, fra min sidemandamme. Nå skal du få den kreftgenetiske biologiske forklaringen. Så kan vi ta din etterpå. Kreft innebærer egentlig ukontrollert cellvekst, faktisk. Ja.

Så cellene våre begynner å produsere seg på høy gir? Ja, deler seg og løper i spinn, rett og slett. Og det er jo egentlig det kreft er, kort fortalt. Og så er det jo sånn at hvorfor skjer det? Jo, det er jo fordi at oppskriften på hvordan en celle skal oppføre seg, den ligger jo da i cellenes DNA,

i arbeidsstoffet vårt. Og der vil det jo være oppskrifter på hvordan, hva skal vi si, om den skal dele seg, om den skal vokse, hvilke nye veier den skal ta og så videre. Og det vil jo være slik at vi er jo omgitt av veldig mange ting som skader arbeidsstoffet vårt, og da kan du få endringer i de oppskriftene. Og da får du plutselig andre beskjed om hvordan selgen skal oppføre seg enn det som opprinnelig var tiltenkt.

Da begynner cellene å vokse autonomt. Det er ikke noe villet eller ønsket handling fra deres side, men de får rett og slett en skade på disse oppskriftene sine. Så bare del av disse, ja.

Vi har jo en artikkel innenfor kreftmedisinen som er den mest berømte av alle artiklene, som oppsummerer de biologiske kjennetegnene på en kreftcelle. Og de kjennetegnene er veldig enkle å forstå, som beskriver hva som er virkelig kjernen av en kreftcelle. Vi kan jo kanskje ta de kjennetegnene,

Ja, det går jo rett og slett på det at cellene er jo veldig sånn diktaturisk styrt. Det må man jo når kroppen består av, ja, det er type 40 billioner celler. Det er liksom 40 millioner millioner celler. Det er 5000 flere celler i kroppen enn det bor mennesker på jorda. Og hvis man på en måte skal prøve å styre på det, så det ikke blir et anarki ut av det, så må det være en forfor diktaturisk styring.

Diktatorisk, jeg må bare skyte ut. Diktatorisk, sier jeg. Diktatorisk. Og hvis man skal på en måte klare å styre disse cellene, så må de ha en del startsignaler, en del stopsignaler, for når de eventuelt skal begynne å dele seg, når de skal slutte å dele seg. Ja.

Og en av de to viktigste kjentegnene er at de start- og stoppsignalene går kluss i de, slik at cellene får beskjed om å dele seg mye oftere og hører da heller ikke på stoppsignaler. Det er kanskje de to viktigste. Og så har disse kreftcellene, det tredje er at de har øvning til å lage sin egen næringsforsyning. De lager sine egne blodkar for å sikre seg mat og

Ja, så de er ganske utspekulerte da. De tenker at jeg må ha min egen forsyning, så jeg hele tiden kan dele meg videre og videre og videre. Så da lager de egne blokar. Så det er også et kjentegn på kreftcellene. Og så lærer de seg å unnslippe immunforsvaret. Og så er det jo sånn at cellene er utstyrt med en sikkerhetsmekanisme fra tidligere, som gjør at en celle kan egentlig bare dele seg inn til hundre ganger eller noe sånt.

Og da har den noen koder i seg som gjør at den begår selvmord etter det. Mens kreftcellene har måter å kode om seg på, slik at de kan rett og slett få evig liv. Det er skumle greier. Men så kommer jo den siste, som er den skumleste, og det er jo det at kreftcellene har evnen til å sprese. Og det er liksom sjakmatt-

på mange måter en kreftcelle som utvikler evnen til å spre seg da er det veldig ganske sjeldent til for at vi klarer å få pasientene helt frisk når en kreftcelle klarer å bli så slu og unnslipp av alle kroppens forsvarsmekanismer

og klarer å spre seg ut i blodåret i lymfobannen, og slå seg ned et annet sted, og lage disse dattesvulstene. For da vet vi at de i praksis er kreftceller i hele kroppen. Og vi skal gå inn på behandlingen, for at man kan til og med ta de med riktig behandling. Men

Jeg kjenner at når dere snakker om det, så får man en litt sånn plump i magen. Ja, hva kommer det av? Hva er det det setter i gang hos deg? For du er jo lege selv. Ja, og det setter i gang en sånn, off, nei, det her håper jeg ikke skjer med min familie og med meg. Og det blir sånne tanker som kommer opp når vi snakker om denne sykdommen. For den er så...

Det er et eller annet med kreft som vekker noe i oss. Hva tror dere er grunnen til det? Jeg skal bare si det, for når du spurte i stedet for hva er egentlig kreft, så fikk du jo den ene siden av det som er den biologiske forklaringen. Men jeg er veldig interessert og opptatt av det du sier der nå, for dette er det jeg tenker er kreft for folk flest. Den der klumpen i magen, den retselen for at det du kjenner på er kreft. Og det

Dette er den vanligste helsetangsten blant nordmenn, det er kreft. Det gjelder like mye leger som kan masse, det gjelder jo oss også. Det er jo det man frykter. Og hva kommer det av? Det har jeg tenkt masse på. Jeg tror det er noe med den historiske forankringen

Det ordet har i oss, det vekker så mye sterke følelser i oss. Vi forbinder det med så mye triste, negative, fæle ting. Det er så mørkt og svart som det kan bli, og det tror jeg mange tror at kreft er en sykdom. At kreft er kreft, uansett, og man dør av det. Men kreft er jo en samlebetegnelse for mange hundre forskjellige biologiske ting.

Det er ikke det samme om du har kreft i leveren eller om du har testikkelkreft. Det er helt ulikt. Og så har det skjedd så utrolig masse som jeg føler at folk unngår dette temaet så langt det lar seg gjøre. Man får ikke med seg på en måte. Folkeopplysningen når ikke frem.

Og det er jo liksom så dumt på et vis. Men det er derfor det er så bra at dere er på et podcast, og jeg er på et podcast, at vi kan formentlig dette. For det er litt morsomt at du sier akkurat det, for jeg hadde jo han Ingvar Willemsen som gjest for noen uker siden, og han sa jo også det at kreft er så vanlig å ha den angsten. Ja.

Ja, og han ga jo veldig mange gode tips til hvordan man skal endre. Ja, og det snakker vi mye om i boka også. Det der å liksom...

utvikle, eller liksom hvordan man kan vurdere kroppens ulike signaler og tolke, er dette en vondte? Er dette et alarmsymptom? Eller er dette et sånt rødt flagg, som vi kaller det da, som liksom er sånne ting man faktisk skal ta på alvor. Men det aller aller meste man føler på, det er jo helt uskyldige vondter, ikke sant? Det er jo bare det å ha en kropp som

fordøyer mat og produserer avfall. Man må kjenne seg selv i sin normal tilstand, på en måte. Og veldig mange har jo ting som kommer og går, men ting som kommer og går i løpet av et par ukers tid, det er typisk ikke kreft. Kreft forsvinner ikke, så det er jo gjerne noe som starter og så øker på. Og det er jo litt viktig å tenke på, at det som gir seg, det er som regel ikke kreft.

Og så er det å kunne skille mellom, det er jo det å kjenne seg selv, skille mellom dette er en dagligdags variasjon, og jeg synes nå er det noe annet på gang her. Nettopp. Det er sikkert mange som tenker sånn, hva er de sånne røde flaggene? Kan ikke dere bare kjapt gå gjennom dem?

For eksempel så synes jeg at man skal stoppe opp hvis man begynner å få smerter et sted, så skal man stoppe opp. Da mener jeg ikke daglig hodepin eller vondt i et bein eller noe sånt, men det er typisk en smerte som starter og som gjerne øker på gradvis over gjerne et par-tre uker for eksempel, som ikke gir seg. Det synes jeg er viktig å stoppe opp ved. Det gjelder også bøkene.

Blødninger, for eksempel, fra alle typer kroppsåpninger, det måtte være. Det bør man ta alvorlig. Man kan ha en tommelfingerregel at man skal ikke blø noe sted, bortsett fra menstruasjon. Alt annet enn blødning skal man få sjekket ut. Det å tape seg vekt, for eksempel, uforklarlig vektopp, det må man ta...

og det gjelder også da, hvis man generelt føler seg i dårlig form over gjerne to til tre uker, så har man jo sånne ting som kuler og knuter. Lympheknuter har man jo naturlig på hals og under armene og i lyskene, og de kommer å gå litt. Men det er gjerne de som man merker og som gjerne øker på, uten at man føler seg noe syk på noen annen måte, da over flere uker. For eksempel.

Og de kulaene er gjerne ikke myke og bevegelige? De er typisk hare, de er typisk uømme, det er jo litt størrelse på de. Det er vel kanskje det som er det mest typiske for folk som kan kjenne selv. Og så er det litt viktig å huske på at alder er en veldig viktig faktor her, fordi det er veldig annerledes å være 75 år og for eksempel få blod i urinen, eller...

ha uklare skjelettsmerter i mange måneder, kontra det å være 25 år og ha vondt i magen eller litt lett hodepinne. Så sannsynligheten for at det er kreft i yngre aldersgrupper er mye, mye lavere enn når vi kommer opp i årene. Vi tenker jo at jo eldre man er, eller hvis man har hatt kreft før,

så skal man ta ting litt mer på alvor. Man kan tenke seg litt mer om å se det litt an når man er yngre. Og litt også hvis det er kreft i familien. Hvis man har en viss arvelige, hvis mange har hatt kreft i familien før, så vil nok det øke risikoen litt for at man får kreft selv. Men så er vi litt opptatt av det der at hvis man kjenner kroppen sin,

Hvis man tør å kjenne etter når man er frisk, tør å undersøke brystene sine når man er jente, og tør å undersøke testiklene når man er gutt, og følger litt med på kroppen, utvikler helsekompetanse på sin egen kropp, da vil man mye lettere legge merke til når noe endrer seg, som er ting som er litt mer foruroligende. Så det der å bare følge litt med, være litt oppsett på sin egen kropp, tror jeg er ganske viktig.

Ja, for at dere opplever jo sikkert mange som kommer veldig sent. Ja. Og det å ha skyldfølelse, dere skriver om det i boka, mange kommer og får skyldfølelse når de får den diagnosen. Hva kommer det av?

Nei, det er nok, altså vi ser jo en del som kommer sent, og du kan si det er jo liksom to grupper da, enten er det det at de faktisk ikke har kjent disse symptomene for å være reelle. En annen ting er at man kanskje har kjent dem, men man har en angst, en retsel som gjør at man fortsatt ikke oppsøker lege, selv om man egentlig innerst inne vet at man burde gjort det. Og så er det liksom de enda ekstreme ytterpunktene som skjønner at det som skjer er kreftsykdom,

og som lar være å oppsøke lege, og som skjønner konsekvensene av å la være også. De frykter sykehus og leger og behandling så mye, at de aksepterer heller at kreften sprer seg og at det blir dødelig. Det er ganske dramatisk inni mellom å snakke med pasienter som for eksempel kan ha et stort, veskende, åpent kreftsår på brystet, som de kan ha levd med over mange år,

De har stelt og skiftet på, de har skjønt hva som skjer, men som velger å la være av ulike grunner. Det kan være vanskelig å forstå, men det skjer relativt ofte. Jeg tenker at det er så viktig, uansett når en pasient først har kommet inn til oss, så er det ingen skyld eller skam. Vi er så opptatt av å løfte den børen fra pasientens skuldre, for det er jo ...

For det første tjener det ingen hensikt, og vi tenker ikke på det på den måten heller. Vi er så lite opptatt av, nesten litt overraskning innimellom, vi er lite opptatt av hva kreft skyldes.

Det er helt interessant for meg om pasienten har røyka, eller latt være å gå på mammografi. Jeg er ikke opptatt av det der, for jeg er ikke opptatt av hvem sin skyld er. Det er stort sett uflaks uansett, og livet er livet, og man gjør så godt man kan. Så jeg er mest opptatt av at de skal føle seg varetatt, og at de får en god opplevelse når de først kommer, så god opplevelse man kan få.

Men jeg tror skyldfølelsen går kanskje på det at mange vet at kreft til en viss grad kan forebygges, og det er jo veldig mange forebyggende råd for å redusere risikoen for kreft. Vi pleier å operere med en 40-60 fordeling, at 60 prosent av det er arv og arv, mens 40 prosent er miljøomtrent. Slik at man kan jo prøve å

Det er spørsmålet om om man har gjort nok for seg selv innenfor den 40 prosenten. Da vil kanskje noen føle at kanskje jeg ikke skulle gjort det, kanskje jeg ikke skulle gjort det, og så kunne jeg redusert risikoen. Men det er noe en gang sånn at de som har røkt veldig lenge, det kan være at de ikke får lungekreft. Men sannsynlig får de ikke kreft. Og så har vi jo en del lungekreftpasienter som aldri har røkt. Nei.

Men jeg tror noe av skyldfølelsen går på det, pluss at kanskje noen tenker at dette burde jeg fanget opp før, jeg burde kjent dette før, jeg burde oppsøkt før, og så har man ikke gjort det. Men jeg synes det er så rart at det er kreftpasientene som får det, for det er jo mange andre sykdommer som i mye større grad påvirker av livsstilfølelse.

Men man får jo ikke skam på samme måte. Hvis ikke hjertekarer for eksempel er samme type. Det var så trist for eksempel en kjent person som Kristine Kota som fikk kreft. Hun snakket mye om at hun følte at det var veldig mye skam forbundet med det å gå med scout, og på en måte det å vise at man hadde kreft. Og det synes jeg også er så...

sørgelig på et vis, fordi det er jo ikke samme skam knyttet til å ha et hjerteinfarkt, eller ha sukkersyke, eller altså det står liksom ikke jeg skjønner ikke hvorfor skammen følger kreften, det er

Det synes jeg er så sørgelig, for det er det ingen grunn til på en måte. Jeg sier jo stort sett til pasientene mine hvis de spør, hvis jeg skjønner at de går og bærer på masse skam og føler at dette er noe de kunne ha forhindret. Det er så viktig for meg å få dem til å forstå at dette her er først og fremst uflaks. Ja. Ikke sant? Dette er først og fremst uflaks. Og de der ti rådene som helsedirektoratet har gitt ut for å

for å ha et kreftfritt liv. Det er flott det. Det er ingen garanti for et kreftfritt liv. Men selv om du følger de, så får man kreft. Det er supert å ikke drikke og ikke røyke og ikke sole seg og ikke utsette seg for noe på en måte, men

Men vi skal nå leve livet med våre. Det er ganske kjedelig etter hvert da. Og det er ingen som klarer å følge alle råd å være innast i dag. Og selv om man gjør det så får man kreft. Vi gjør ikke det vi gjelder altså. Nei.

Det er godt jeg er glad for det. Jeg er helt laks i forhold til det, altså. Jeg tror at det stresset det ville gitt av å prøve å leve så perfekt, hadde heller ikke vært særlig helsebringende. Men så er det klart at det er visse ting som er supert å gjøre generelt, for god helse generelt. Og det vet jo du, og det har jeg hørt på Leger om livet-podden og sånt. Dette med trening og spise sunt og...

Da kan man jo hive på dette med å komme på mammografi og gå på liv-morhalsprøvene og sånne viktige, fine tiltak som ikke er så...

Ja, det er mer positivt. Gjøre i stedet for den askesen som er hvis du aldri skal kunne grille og aldri skal kunne ta seg en ram, så blir det kjedelig til slutt. Jeg tenker at vi bare går inn på den forebyggende delen med en gang når vi først er på temaet. For nå sa du det, at man kan gå og skrine seg. Det er jo effektivt.

Har det vist seg? For livmorhalskreft har det jo vist seg å være veldig effektivt. Det er jo en av de kreftsykdomene man faktisk ser for seg at man kan utrydde, blant annet ved hjelp av screening. Og det er jo helt fantastisk. Da leter man etter forstadier til kreftutvikling i livmorhalsliminen. Man ser på cellene om de er i ferd med å bli slemme.

ved å ta celleprøve hos gynkologen eller fastlegen. Og hvis man finner de forstadiene, så kan man fjerne de før de blir til kreft. Tenkte jeg. Det er jo helt fantastisk. Og så samme for mammografi, det er jo litt mer omdiskutert, og har ikke hatt samme frapperende effekt som livmoralsprogrammet, men likevel har det fått frem

fått ned dødeligheten for brystkreft og har vært et veldig positivt bidrag det også så det å delta på disse befolkningsprogrammene er jo det er gratis og det er nyttig og det burde man gå på ja, bra

Og hva annet kan man gjøre? 40%. Vi må presisere det igjen, det du sa, Sigmund, og du sa også, Katrine, at det er ingen sin skyld om man får kreft,

Hans kan ha røkt hele livet, aldri beveget på seg, sola seg hele dagen, ikke få kreft og levt til han var 100, og så kan det være Okari på 18 år som har gjort alt riktig og får kreft i tidlig alder. Så det er ingen skyld. Men hvis man kan forebygge 40% av tilfellene, så er det greit å vite om disse. Og det er ikke så mye som skal til egentlig.

Vi har jo vært litt inne på det allerede, ikke sant? Vaskediningprogrammene, du har kosthold. Og hvis man følger de norske kostholdsrådene, pluss dette med middelhavskostholdet, og ikke blir overvektig, så har man kommet veldig langt av gårde. Overvekt er viktig. Unngå overvekt er jo... Fysisk aktivitet, forsøk å ikke røyke. Nei.

Bare kosthold. Bare gå tilbake til det. Der har jeg hatt flere episoder om middelhavskosten, og den er kjempegod, det er masse godt å spise der, så bare google det. Ok, og så sa du, hva var det andre du sa? Fysisk aktivitet? Jo, og så er det jo røyk.

Røyk? Selvfølgelig. Den er jo kanskje såpass obvious at den er det nesten ikke noe vits å diskutere i seg selv, nesten. Men hvis du ønsker å slutte å røyke, så har jeg en veldig god bok. Det er bare to sider i en bok som heter Rip It Up av en som heter...

Richard Wiseman, som er en professor fra England, som har forsket på hvordan man kan få folk til å endre vaner. Den metoden han beskriver i denne boka har jeg brukt på pasientene mine. Og jeg og Henrik laget en kryss hver gang vi fikk en pasient til å slutte å røyke. Det var kjempeeffektivt. For det handler ikke om å prakke på andre at de skal slutte.

Sier du at du må slutte å røyke, så kommer det ikke til å slutte å røyke. Men det handler om at man skal snakke med dem på en god måte. Og for de som røyker, så anbefaler jeg det kapittlet i denne boka, Rip It Up. Og så anbefaler vi også episoden om motiverende intervju. For det er jo en super måte å prøve å kutte ut røyken. Det er jo...

Bruk motiverende intervju. Ja, det var et godt tips, Katrine. Mann Herman Egenberg, jeg husker ikke hvordan episode nummer 24 eller noe sånt. Og så er det aldri for sent å slutte, fordi det er jo den totale tiden du har røkt, slik at hvis du slutter å røyke, så er det mye bedre enn å fortsette. Du reduserer jo risikoen din ved å slutte. Så selv om du synes du har røykt veldig lenge, så er det fortsatt et incitament for å slutte. Du har noe å vinne på det. Ja, og det ...

Kan man få til. Det har jeg sett gang på gang. Og så var det trening. Det vet vi alle. Så er det soling. Soling, ja. Vi kan gå inn på soling. Ja, du som er hudlegger. Det snakker vi jo mye om. Vi har jo ganske høy forkomst av det her i Norge. Sammen med Australia og England og en del sånne steder. Og det er økende. Og det er litt interessant, for før kunne man se hvor i Norge

det var høyest forekomst men etter at vi begynte å reise til syden så er jo forekomsten økt i hele landet og det er jo bare den der grillingen vi nordmenn har for oss sjokksolingen på bleikud det å bli solbent er jo det som er farlig ja, bare utenfor

Unngå det! Det lille der å unngå å bli solbrent, og særlig i tidlig alder, barnealder, de skal ikke bli solbrent, men det er ikke farlig med solen, noen blir jo veldig hysterisk og livredd for at barna sine skal være ute i solen, det tror jeg heller ikke er bra. Men bruk solfaktor, og ha de inne akkurat når UV-strålingen er sterkest. Så har du gjort voldsomt mye med reduksjon av risikoen, bare på det.

Men som du ser på Sigmund, han er ute i sola på sommeren selv om han er kreftig. Og jeg er helt avslappet i forhold til det. Man må kose seg også. Men du bruker sikkert solkrem, og du blir sikkert ikke så rød. Jeg skal innrømme at jeg ikke er så veldig god til å bruke solkrem selv, men jeg blir stort sett aldri brent. Så da regner jeg med at risikoen er litt lavere med den hudtypen jeg har. Ja, vi har alle forskjellige hudtyper. Jeg har en bror som har rødt hår, og han...

Han må bruke solfaktor 50. Ja, ikke sant? Ok, ja, så har vi jo alkohol.

Alkohol er også en viktig risikofaktor for noen krefttyper. Det har vært litt diskusjon rundt alkohol, for det har vist å kunne forebygge noen sykdommer. Men innenfor kreft kan vi med sikkerhet si at det ikke er sunt eller ønskelig å drikke.

Så overdrevet alkoholintak, det bør man unngå. Samtidig når vi har pasienter som spør oss om det er greit å ta et glass vin eller en øl underveis i kreftbehandling og etterpå, så sier vi at det er helt i orden.

det dreier seg om at man skal kunne kose seg innimellom og ha god livskvalitet og dette med at Og så er det ikke der de ligger på en måte om du får effekt av behandling eller ikke. Nei, det er store mengder alkohol over lang tid man skal unngå. Ja, og den der binge-drinking. Så er det jo i tillegg til stråling fra sol så er det jo sånn med radon og asbest og sånne giftige ting i miljøet rundt oss, som

som man skal være litt opps på da. Radonmåling kan man jo utføre selv hjemme, faktisk. Det er jo, kommunen har jo også kart over, altså radon kan jo føre til lungkreft, det er ikke så veldig mange tilfeller lungkreft per år som kan forklares av radon, når du på en måte har røyk som en mye mer forklarende faktor, men det er faktisk mulig å bestille seg sånne radonmålinger

over internett, som du da lar ligge vinterstid noen måneder på de ulike rommene, en ned og en oppe for eksempel, og så sender du det inn, og så får du svar på om du ligger over det unne terskeverdien. Dette har de jo ikke, men det... Jeg har gjort det, veldig enkelt, og det var veldig bra. Så det kan man gjøre, så vet man det. Og så bruker verden et styrt når man holder på med potensielt giftige ting. Og så tenkte jeg også på...

Dette med HPV-vaksinering, den er også viktig. Nå får jo alle barn i bestemte aldersklasser tilbud om HPV-vaksine, og det er også effektivt. Så det skal man også takke ja til, tenker jeg. Fordelene oppveier eventuelle ulempe knyttet til det. Så det synes jeg man skal gjøre. Det er såpass godt dokumentert HPV.

Ok, nå tror jeg vel at vi har vært igjennom de aller fleste. Hvis du lever akkurat sånn, så begynner du å legne på noe. Ja, dessverre. Men det var jo ikke så veldig vanskelige ting. Nei, og det er jo ting som er forebyggende for masse andre sykdommer også, ikke sant? Det er jo ting som forebygger hjertekarssykdom, sukkersykdom, demens og alt mulig rart. Så det er jo de samme tingene som går igjen uansett. Absolutt.

Ja, jeg lurer på hva vi skal gå inn på nå. Nå har vi gått på forebyggene, og jeg hadde litt lyst til å snakke litt om terapien, behandlingen man har for kreft. Det kan jo være litt tungt, så kanskje vi kan gå litt kjapt igjen da, men bare vite forskjellen. Det er ganske greit å vite. De fleste av oss vil jo kjenne noen som får kreft,

Vi snakker om arbeidshester i boka. Tre arbeidshester. Tre store, og det er jo kirurgi, det er strålbehandling, og det er medikamentell behandling, eller selvgift da. Og så er det en liten gruppe da, men som har fått, altså,

vanvittig mye oppmerksomhet, og det er jo immunterapi. Og det er en del av den medikamentelle kreftbehandlingen vi har. Men det er fortsatt en ganske liten gruppe de er aktuelt for. Men hvis man liksom har hørt om stråling, kirurgi og selvgift, da har man et sånt grovt overblikk over kreftbehandling. Ja, men immunterapi, selv om det er lite av det enda, det er jo kjempespennende. Ja, det er veldig spennende.

Det er jo på en måte en terapi som jeg tror kommer veldig mye mer til syne etter hvert. Grunnen til at det har kommet er jo, man har jo egentlig jobbet med immunterapi i over 100 år egentlig, det å få kroppens eget immunforsvaret til å spise kreftceller. Og det gjør faktisk kroppens immunceller til vanlig hver eneste dag. Hadde det ikke vært for immunapparatet vårt, så hadde flere av oss fått kreft mye tidligere. Så den gjør faktisk det, ja.

Men så er det sånn at kreftcellene har evne til å hive over seg en kappe og skjule seg for immunforsvaret, slik at kreftcellene slipper unna immunforsvarets drap av kreftceller. Og det man har klart å gjøre med immunterapi, det er å rive av den kappa fra kreftcellene, slik at de blir mer nakne og eksponert, slik at immunforsvaret får muligheten til å finne dem, og da kreftcellene.

rett og slett drepe de. Så man øker immunforsvarets appetitt på kreftceller, det er egentlig det man gjør. Og det er mye mindre bivirkninger, jeg har skjønt. Ja, det er litt sånn, enten får du nesten ingen bivirkninger, eller så kan du da plutselig få veldig alvorlige bivirkninger, for det som er, er jo at

Immunforsvaret skal jo unngå å angripe oss selv. Det skal jo på en måte angripe fremmede trusler. Og så er det jo sånn at kreftcellene ligner jo ganske mye på oss selv. Så det er ikke så veldig lett for immunforsvaret å skille en kreftcelle fra for eksempel en helt vanlig levercelle eller et eller annet sånn.

den klarer det, men så plutselig kan det hende da, hvis du da øker appetitten til immunforsvaret, at plutselig så kan den snu seg og vende seg mot oss selv. Og det vil vi ikke. Da må du til med veldig rask og kraftig behandling med en gang. Ja, for dere beskrev en mann som hadde fått lungekreft, og som fikk immunterapi, og

kreften bare smelter bort, men så gikk kroppen til å angrepe på seg selv. Og det er jo også litt skummelt. Ja, det kan jo også være livstruende, sånn at immunterapi går jo veldig, veldig bra uten noen bivirkninger for de aller, aller fleste. Og så de få som gjerne får alvorlige bivirkninger, det er på en måte...

Mer den type behandling enn for eksempel selvgift, hvor egentlig veldig mange får litt bivirkninger. Men dere sa i skrivboka at det var overraskende få som fikk langtidsbivirkninger.

Eller? Immunterapi? Nei, kreftbehandling generelt. Fikse inn virkninger. Det er cirka en av tre som får sceneffekter av kreftbehandling. Ja, to av tre får ikke det. Så det er jo litt hvordan man ser på det da. Så to av tre vil jo på en måte komme igjennom det uten store fysiske sceneffekter da. Ja.

Men det som jeg synes er litt interessant med immunterapi, er at det representerer en helt ny måte å tenke på i kreftbehandling. Selvgift, da gir vi samme behandling. Har du brystkreft, så får du den type selvgift. Alle som har brystkreft får den type selvgift. Det er litt tankegangen. Mens i immunterapi er tankegangen at man skal...

Se på den genetiske signaturen til akkurat den kreftcellen som den pasienten har, og så skreddersy behandlingen til den kreftsvulsten, uavhengig om den sitter i bryst, tarmen, lever eller hvor som helst. Det er genetikken i kreftsvulsten som er poenget. Så man gjør genanalyse og finner mutasjoner man kan angripe med behandling, og så gir man målrettet behandling. Så det betyr at en pasient med kreftsvulsten,

brystkreft kan plutselig få behandling som egentlig er godkjent for levekreft, og vis av hver seg, hvis du forstår forskjellen. Det er det vi kaller for persontilpasset kreftbehandling. At vi prøver å skreddersy behandlingen mye mer. Det tror vi begge to er fremtiden innenfor kreftmedisin, og at det vil bli mer og mer av det, jo flere måler etter det medikamentet man får utviklet.

Så nå er det jo sånn at flere og flere pasienter får gjort genanalyse av kreftcellene sine for å se om det er noen mutasjoner der i kreftcellene som vi kan målrettet angripe med behandling. Ja.

Og så er det jo sånn at immunterapi har jo på en måte gitt effekt hos blant annet lungekreft og ondartet førflekkreft med spredning. To sykdommer som egentlig tradisjonelt sett har hatt veldig dårlig prognose over veldig mange år, og man har gjort forferdelig mye forskjellig, både med selvgift og stråling og kirurgi og alt mulig sånn, uten at du egentlig har klart å bedre prognosen.

prognosen også er det, og så kommer immunterapi til, og så er du plutselig klart å få de pasientene, for eksempel med spredning, til å smelte helt vekk. Og det er jo på en måte, da er det virkelig noe interessant som ligger der.

Og du kan si at de som på en måte avdekket måten å drive med moderne immunterapi på, det ga jo en Nobelpris for et par-tre år siden, fordi det var så banebrytende det man fant. Og grunnen til at man kan gjøre det er jo fordi man har begynt å forstå mer mekanismene som styrer immunceller i forhold til kreftcellene.

Men jeg tror nok man må innse at man kruser fortsatt litt sånn i overflaten, det er veldig mye lenger ned man ikke forstår, så jeg tror kanskje immunterapi er noe som kommer til å komme veldig mye mer i årene som kommer etter hvert som vi forstår mye mer i samspillet mellom kreftceller og immunceller.

Men det er fortsatt sånn, og det tenker jeg er litt viktig å understreke, at grunnen til at vi har gått fra at alle døde av kreft til at tre av fire blir langtidsoverlevere, det er på grunn av arbeidshestene. Det er på grunn av kirurgi, stråling og selvgift.

Immunterapi har kommet de siste 20-30 årene, og særlig de siste 10 årene, og er enn så lenge aktuelt kun for utvalgte grupper av kreftpasienter. Så enn så lenge er kanskje forventningen som alle kommer med litt høyere enn der vi er helt enda. Men det er den fremtiden vi går mot, tror jeg.

Det er hvertfall spennende, og det er hvertfall bra at det forskes bedre og bedre metoder for å behandles for meg. Så det er kjempespennende. Jeg tenkte, dere må jo hjem til middag etter hvert, men jeg har noen få spørsmål til. En av tre vil få kreft i løpet av livet. Det vil si at det er jo stor sannsynlighet for at du enten får det selv, eller at du vil være pårørende.

Og dere har et veldig fint kapittel i boka om det å være pårørende. Hva ser dere i jobben deres? Hva er det de gjør, de som, hva skal man si, takler den oppgaven som er en veldig tung oppgave å være pårørende? Hva er det de gjør, de som takler det på en litt bedre måte, eller hvordan skal man beskrive det? Det er et godt spørsmål.

Mitt inntrykk er at de aller fleste når de blir pårørende til en med kreft, er at de blir veldig sterke og påtar seg nye roller og oppgaver for å hjelpe den som er syk. Jeg jobber med brystkreftpasienter og ser veldig mange ekte feller som plutselig må ut.

på en helt annen måte med hus og hjem og familien det de har gjort før, og som får til det på en veldig god måte. Og jeg tror at det pasienten trenger er egentlig bare en som er der, en som er med på løpet, som blir med, som er involvert og interessert og viser omsorg for den som er syk. Og så er det komplisert, for det er klart at

Det er jo ikke sånn at alle forhold, alle ekteskap, alle partnerskap er en dans på roser til vanlig. Og det er ikke sånn at det blir nødvendigvis så lett å bli pårørende hvis ting har vært krevende før. Men jeg synes ofte at man klarer å liksom...

stille opp og være til stede i en sånn situasjon på en veldig god måte for det om da, hvis du forstår hva jeg mener at de liksom, de tar fram noen uante mengder med ja, med styrke og omsorg for den de er glad i og så tror jeg det er kjempeviktig at når man er pårørende at man har sitt eget

et eller annet sted, et annet sted. Altså at man skjønner at det er en ganske tung jobb i Gåstein man står i, og at man også trenger selv å ha noen å prate med,

Fordi det er klart at man kan jo føle at man ikke skal belaste den som er syk med egne bekymringer eller for eksempel frykt og dødsangst, hva det nå skulle være. Men da er det viktig at den som er pårørende har en annen å prate med. Om det er en fastegger, en veninne eller en kamerat eller hvem som helst. Men at man har sitt eget utslipp da. Ja. Det tror jeg er kjempeviktig. Det tror jeg er et veldig godt råd, ja. Men jeg tenker at bare det å

at man står sammen med den som er syk om det som skjer og deltar. Nå har det jo vært en veldig spesiell situasjon de siste to årene også i kreftansorgen, fordi

Pårørene har jo ikke fått lov til å være med på grunn av korona, så veldig mange pasienter har måttet gå igjennom mye av behandlingen alene. Det har vært ganske heftig. Så nå begynner vi å åpne litt mer opp for pårørene igjen, heldigvis. Men det har vært kjempetungt akkurat det der, både for pasienten, men kanskje også like mye de som sitter hjemme, hvor vi har prøvd å ha samtaler på ...

på sociala medier og facetime og telefon og prøvet sånne ting, men det er jo helt suboptimalt. Så ikke det hele tatt blir det samme egentlig? Så det blir veldig fint å treffe et ansikt til ansikt igjen. Det er viktig for veldig mange pårørende å få høre det samme som legen sier til pasienten. Da er man på en måte eierskap sammen til den totale situasjonen på en annen måte enn når du får videreformidler til den når pasienten kommer hjem.

Og så har vi også, vi som jobber på kreftsykehuset, vi har jo personalet der som er spesialutdannede til å ta vare på pårørende også. Særlig hvis man har barn.

Så har vi egne sykepleiere som kun jobber med barn som pårørende. Vi har psykiatriske sykepleiere, psykologer, psykiatere som kan snakke også med pårørende til kreftpasienter. Men det er litt viktig at de som er pårørende også sier ifra om hvordan de opplever situasjonen. For det er klart at i den hektiske hverdagen vi har, så er vi ikke alltid flinke nok til å ta vare på de pårørende også.

Nei, de må også ses. De slåss jo på to fronter. De skal jo være sterk for pasienten. Men så sliter de også med sin egen sorg, selvfølgelig. Og så er det jo kanskje mindre aksept for dem å be om hjelp også.

Så de er på en måte litt sånn mellom to stoler, kan du si. Så det er nok en ganske tung jobb å være pårørende. Mye tyngre enn det man tror. De må også finne seg ganske mye fra, nå tenker jeg særlig på et parforhold, så må ofte pårørende finne seg ganske mye mer enn det de gjorde før. Ja.

Både mer jobb og ansvar hjemme, men ofte er det sånn at vi lar ting gå litt utover de som står oss nærmest, når vi er sliten og redde og har det fælt. Det tror jeg gjelder absolutt når det gjelder for kreft også. Det er nærmeste pårørende som får litt skyllebøtter når det egentlig bare er uttrykk for kreft.

for andre følelser som pasienten har. Men da skal den pårørende, jeg forventer at det finner seg litt i det, i den fasen her. Men da tenker jeg at de må passe på seg selv de også. Passe på seg selv oppi et sånt løp.

Det er jo ikke helt uvanlig at det faktisk er pårørende som kanskje skal via fastlegen og ha noen profesjonelle å snakke med. For eksempel en psykolog eller noen andre for å få sortert sitt følelses- og tankeliv. Og ikke på den nødvendigvis pasienten alltid som trenger det, men det er faktisk de pårørende som trenger det i noen tilfeller. Og det gjelder jo liksom å se de. Og der har jo fastlegen selvfølgelig en veldig viktig oppgave.

og ta imot og forstå hva disse personene går igjennom og trenger å støtte. Jeg synes det er ganske interessant at ofte når jeg har pasienter som kommer med pårørende, for eksempel til en kontroll eller til en avslutende samtale, og jeg spør pårørende direkte, hvordan går det egentlig med deg oppi dette her?

så kan det være ganske spesielt, for det er veldig mange av de som ikke opplever en eneste gang i løpet av et sånt langt behandlingsforløp, at noen spør hvordan det faktisk går med dem. Og det er sånn som vi må bli bedre på som helsepersonell, spørre også den som står nærmest. Og da er det ikke så ren sjelden at den pårørende begynner å gråte da. For det er da du liksom trekker ned den demningen som på en måte kanskje har vært, eller den

forsvarsmekanismen som har vært oppe og går, og så faktisk noen spør deg hvordan det går. Og da kommer liksom hele frustrasjonen ut. Og kanskje ikke bare helsepersonell som kan spørre om det, men også vennene til pårørende. Ja, jeg tror vi må legge det på et litt annet nivå. Det er liksom den daglige medmenneskeligheten. Du trenger ikke komme til legen for å bli spurt om det. Så her har liksom alle en jobb å gjøre. Ja.

Men det er jo en ting vi ikke har snakket så mye om enda, og det er jo dette med å være kreftoverlever. Fordi vi snakket en del om at tre av fire blir friske, og det er jo helt supert og sånn, og det er det jo. Men det betyr jo også at det er kjempe mange som lever videre etter en kreftdiagnose.

som skal tilbake til familie, til jobb, til relasjoner, til livene sine. Og der er også dette med pårørende en kjempeviktig del, tenker jeg. Fordi det oppstår ofte konflikter når en har vært syk lenge, og så blir friskmeldt, fordi da forventer jo ofte den nærmeste pårørende at

at pasienten skal komme tilbake og være den samme, og delta like mye og bidra med like mye og være den samme, og man skal finne tilbake til et godt parforhold og et godt samliv og alt dette her. Og så ofte så blir det jo bare helt crash, fordi det å være kreftoverlever betyr jo ikke at man føler seg frisk, eller at man er den samme, eller at man har de samme behovene, eller alt er annerledes, selv om man har blitt frisk da.

Det kunne vi sagt om i timesvis. Det å være kreftoverlever er den største utfordringen kreftomsorgen har for fremtiden. Fordi vi har ikke noe system for å ta vare på de som kommer ut på andre siden. Nå kommer jo nesten alle ut på andre siden, men de slipper bare løs selv om de har så mye de strever med. Det er utfordrende. Jeg synes det er veldig fint at du tar opp det.

For det er lett å glemme det, ikke sant? De føler de har vært veldig nær døden, og så skal de komme tilbake og bare være helt seg selv. Ja, og det er det jo ingen av de som er der. Det er det ikke, hverken i jobb eller samliv. Vi har ikke noe veldig tilsvarende godt apparat for de bygget opp nå, som man kanskje har for den behandlingsmessige delen av kreftomsorgen, slik at de blir veldig fort overlatt.

i større grad til seg selv, og kanskje til fastlegen, som nødvendigvis ikke har all kompetanse på dette, eller tid. Så der har vi en stor jobb å gjøre de nærmeste årene, og vi kommer til å ha flere av de pasientene, fordi vi fortsetter å kurere fler. Antall kreftoverlevere i Norge nå er jo en kjempestor by. Det er jo over 300 000 kreftoverlevere i Norge nå.

Og det er jo, alle har jo sine utfordringer og ting de sliter med etterpå. Det gjelder jo, vi ser det i arbeidslivet, de faller jo mye raskere ut av arbeidslivet enn andre. De har fysiske utfordringer, blant annet sceneffekter etter det de har vært igjennom. Og de har et helt annet utgangspunkt da. Og vi er bare rett og slett ikke rustet for å ta hånd om det. Ja.

Hvor kan de gå, de som kjenner seg igjen der? Det finnes mange rehabiliteringstilbud etter kreftbehandling i Norge. Det finnes egne poliklinikker på de største universitetssykehusene for seneffekter hvis man strever med senbivirkninger av kreftbehandling. Fastlegen er en kjempeviktig samarbeidspartner.

Og så er det rehabiliteringssteder som for eksempel Montebello senteret, som er både for den som har hatt kreft og for pårørende og for familie, hvor man kan ha livsmestringskurs og ulike andre typer kreft.

kurs der. Og det finnes jo i regi av kreftforeningen, det er vel kanskje et veldig godt tips, å sjekke kreftforeningen sine nettsider. Der står det masse om ulike støttetilbud og kurs og grupper man kan oppsøke som tidligere kreftpasient. Men jeg tror vi bare må stikke fingeren i jorda og innse at spesialisthelsetjenesten er ikke ...

Hva skal man si? Rustet opp for å gi vare til det? Kapasitetsmessig rustet for det, for da vil du begynne å gå ut over den behandlingsmessige delen. Sånn som det er per i dag da.

Men det er greit å vite at kreftlegerne ser det problemet og ønsker å gjøre noe med det. Vi har mer og mer fokus på det enn det vi har hatt før. For vi skjønner jo nå at nå er det jo ikke tilstrekkelig bare å få pasienten frisk. Nå må vi også passe på at de får et godt liv etterpå. Og det tror jeg vi innser i større og større grad.

Ja, jeg merket at vi kunne prate i mange timer der. Det er kjempespennende å snakke med dere. Og jeg tenker vi må ta to siste spørsmål. Vi får ikke gå innom alt i dag, for nå har vi snakket i akkurat en time. Men det jeg tenker, vi alle kommer til å møte på utfordringer i livet vårt. Om det er kreft eller andre utfordringer, så er det sånn det er å være menneske.

Hvordan takler dere utfordringer i deres liv? Man kan jo ta for eksempel, man trodde kanskje at kreftleger for eksempel også hadde kreftangst, ikke sant? Det er jo også en utfordring, kan du si. Ja. Og du kan jo si det at for noen år siden jeg begynte med dette faget her for eksempel, så hadde jeg nok mye mer angst for eksempel for å bli syk eller for kreft, og ønske om å holde kontroll, altså man får et kontrollbehov rundt det. Ja.

Men så har jeg på en måte etter hvert kanskje sluppet det litt løs, eller hva kan du si, gitt opp, eller på en måte sluttet å forsøke å kontrollere fremtiden. Ja, det lever det litt. Det er litt sånn som han Williamson også snakker om, og jeg prøvde å adaptere meg i større grad til den tankegangen i

Jeg får ikke noe mindre kreft, eller blir noe mindre syk, eller får noen mindre problemer av å sitte og forhåndstenke på det i forkant. Og det er på en måte det jeg mener med å gi opp litt. Du kan ikke hindre deg likevel, så jeg har på en måte valgt å legge den ballen død, rett og slett. Du kan ikke drive og tenke deg fra det, som man gjør på kveldene, ligge og tenke, å nei, du må ikke på det og det og det. Jeg har i større grad funnet mer og mer avslapping av å ta den tilnærmingen av det.

Det er veldig sunt hvis man klarer det, men man skal være en ganske pragmatisk person hvis du bare kan legge det bort eller gi slipp. Jeg sier ikke at det er lett. Nei, men det virker som det er ganske lett for deg å ikke bekymre deg. Man er jo litt forskjellige på hvor mye man bekymrer seg. Jeg bekymrer meg masse for alt mulig rart, og mitt beste råd for å takle ... Du er kjempegod på å gjøre det. Jeg bekymrer meg.

Mitt beste råd for å takle det og tåle det, det er å snakke med en god venn. Jeg får sånn kreftangst rett som det er, og bekymrer meg mye for...

store og små ting i liv og i fremtiden, og da synes jeg det er så godt å ringe til noen som er sånn kjemperolige av natur, og så bare får jeg luftet det, jeg får bare sagt akkurat hva jeg er redd for at dette kan være. Bare få sagt det høyt, liksom. Og så må noen da bare...

Si at dette er jeg ikke bekymret for, eller dette høres helt fredelig ut, eller dette kommer til å gå bra. Og da merker jeg at det har hjulpet mye bare å si det høyt. Og så hjelper det veldig at en, for eksempel Sigmund, sier at...

Nei, dette er nok bare en scenbetennelse, eller hva det skulle være. Ja, ikke sant? Det er kjempegott. Og innimellom kan det hjelpe at en, for eksempel, er veldig redd for å fly. Jeg tror jeg får spørsmål fra deg om ulike sånne ting, i hvert fall. En annen hver uke, altså. Jeg er veldig, veldig redd for å fly, og da hjelper det veldig at jeg for eksempel bare kan sende en melding til

til Sigmund, eller til mannen min, eller mammaen min, eller hvem det skulle være. Og så sier jeg sånn, kan du love meg at jeg kommer frem? Og jeg vet jo at de kan jo ikke love det, jeg vet at de har ikke noe kontroll over det, men det er veldig trøstig at jeg da får en sms tilbake, bare jeg lover at du kommer frem. Og da har jeg en sånn beroligelse i det. Ja, det har du jo faktisk sagt et par ganger også, når du lurer på den sendelsen der, ikke sant?

nå er vi sammen om dette her og jeg lover at det ikke er noe galt og det verste man kan si til noen som er redd jeg har noen venner som er sånn hvis jeg sier sånn, kan du love meg at dette flyet lander og at jeg ikke dør de som da sier nei, jeg kan ikke love det det kan jo skje det er feil svar så mitt beste råd er å tørre å snakke om det

Ja, og finne rett person å snakke med deg om. Prøv deg litt frem, og så ser du hvem som gir deg de beste svarene der. Og snakk med en som har gitt opp å bekymre seg. Det er det beste. Alle burde ha en Sigmund i livet. Det synes jeg var veldig mange gode råd. Tusen hjertelig takk for at dere ble med. Hvor kan litterne våre finne dere?

Ja, altså hvis du vil høre på podcasten vår, så heter den rett og slett kreftleggende. Du finner den på Apple Podcast, Spotify, overalt. Så den er påfallende lett å finne. Og der snakker vi om alt mellom himmel og jord relatert til kreft.

Jeg har spilt inn ti episoder hittil, og jeg tror det er veldig mange temaer som folk synes er veldig interessante der allerede. Sitter dere på kveldene og spiller i lag, eller er det i jobbtida dere? Vi tar akkurat når de andre går hjem for å spise middag, så begynner vi å podde. Og så kan man finne oss på Instagram, vi heter kreftleggene der også, og på Facebook.

Da må vi bli venner på Instagram og Facebook. Og boka Kreftskåten heter den, og den er i alle bokhandler. Det er kjempebra. Tusen hjertelig takk for en veldig god prat. Takk for yggelig samfunn. Ja, her var det mange spørsmål som ble besvart, og jeg er veldig glad for at jeg fikk muligheten til å snakke med Ann-Sigmund og Katrine.

Hvis dere har flere spørsmål eller andre tanker, så kan dere skrive til meg på Instagram eller Leger om livet, og dere kan også skrive til Sigmund og Katrine på kreftlegene på Instagram. De har også en veldig god podcast som heter Kreftlegenes podcast, og den finner dere alle steder hvor podcaster finnes.

Og hvis du tenker at dette er en episode som andre kan ha nytte av, det er det enn det kun sånn den gode kunnskapen kan nå ut. Og bare trykk abonner hvis du liker denne podcasten. Ellers så ønsker jeg deg en veldig fin uke. Ta vare på deg selv og de rundt deg. Ha det godt!

Nevnt i episoden

Nextory

Nextory er en strømmetjeneste for bøker, og episodens sponsor.

Morgon og kveld

En bok av Jon Fosse som episodens vert lytter til.

Jon Fosse

Forfatteren av boka «Morgon og kveld».

Kasper

En god venn av episodens vert som anbefalte boka «Morgon og kveld».

Alkemisten

En bok av Paulo Coelho som episodens vert anbefaler.

Paulo Coelho

Forfatteren av «Alkemisten».

Harry Potter

En barnebøker-serie som er tilgjengelig på Nextory.

Dinosaur-gjengen

En barnebøker-serie som er tilgjengelig på Nextory.

Kreftgåten

En bok skrevet av Sigmund Brabrand og Kathrine F. Vandraas som handler om kreft.

Radiumhospitalet

Et sykehus hvor Sigmund Brabrand og Kathrine F. Vandraas jobber.

onkologi

En medisinsk spesialitet som fokuserer på kreft.

prostatakreft

En krefttype som Sigmund Brabrand jobber med.

brystkreft

En krefttype som Kathrine F. Vandraas jobber med.

Kreftgenetikk

Et forskningsfelt som Sigmund Brabrand har jobbet med.

sceneffekter

En bivirkning av kreftbehandling.

Kreftlegenes podcast

En podcast som Sigmund Brabrand og Kathrine F. Vandraas har sammen.

Ingvar Willemsen

En gjest på Leger om livet-podden for noen uker siden, som også snakket om kreftangst.

livmorhalskreft

En type kreft som kan forebygges med screening.

mammografi

En screeningtest for brystkreft.

tarmbiopsi

En screeningtest for tykktarmskreft.

HPV-vaksinering

En vaksine som forebygger HPV-infeksjon, som kan føre til kreft.

Montebello senteret

Et rehabiliteringssenter for kreftpasienter og pårørende.

Kreftforeningen

En organisasjon som tilbyr støtte og informasjon til kreftpasienter og pårørende.

Rip It Up

En bok av Richard Wiseman som episodens vert anbefaler for å slutte å røyke.

Richard Wiseman

Forfatteren av boka «Rip It Up».

middelhavskostholdet

Et sunt kosthold som kan bidra til å forebygge kreft.

Kristine Kota

En kjent person som fikk kreft og snakket om skammen knyttet til det.

Helsedirektoratet

Et norsk statlig organ som har gitt ut råd for å forebygge kreft.

Deltakere

host

Anette

guest

Sigmund Brabrand

guest

Kathrine Vandros

Sponsorer

Nextory

Lignende

11/12/2024

Wolfgang Wee Uncut

Mette Kalager | Kreft, Overdiagnostisering, Screening, Frykt, Medikalisering, Biomakt, Pulsklokkene

Wolfgang Wee Uncut #562: Mette Kalager er lege og professor, og tilsatt ved Oslo Universitetssykehus og Universitetet i Oslo. Hun har blant annet forsket på mammografiprogrammet og konkludert...

Se mer

8/30/2022

Leger om livet

#75. Mat, ernæring, trening, miljø, seed-soil teori og kreft. Med lege Øyvind Torp.

Lege Øyvind Torp fikk påvist to ulike typer kreft en alder av 39 år. På et lite sekund var hele hans verden endret. Hvilke tiltak gjorde han da han fant ut at han hadde kreft? Hvorfor har det blitt så viktig for han å formidle om den nyere forskningen innen helse og kreft? Hvordan kan man leve friske og gode liv? Hva er seed and soil teorien? Og hvorfor er det slik at hvis en Japansk mann flytter til Hawaii så får han 7 ganger høyere risiko for prostatakreft? Dette og mer går vi inn på i dagens episode.Det er bare utrolig spennende å lytte til Øyvinds reise, hva han har lært på veien og hva forskningen viser nå.Øyvind Torps bøker:Selvforsvar mot kreftSelvforsvar mot overvekt Om du har noen spørsmål eller tilbakemeldinger skriv gjerne til meg på instagram.com/dr.annettedragland eller facebook.com/legeromlivet. Disclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

3/26/2023

Wolfgang Wee Uncut

Annette Dragland | Stress, Kreft, ADHD, Søvn, Kaffe, Koffein, Kvinnehelse, Kjøtt, Leger Om Livet

Wolfgang Wee Uncut #369: Annette Dragland er lege, driver podcasten "Leger om livet", og har tidligere jobbet som fastlege og har de siste årene jobbet som lege i spesialisering i hudsykdommer....

Se mer

3/31/2021

Wolfgang Wee Uncut

Terje Toftenes | Fri Fra Kreft Med Radikale Grep, Ny Kreftforskning Utfordrer Eksisterende Modeller

#kreft #forskning #vitenskap #wolfgangweeuncut #fasting #kosthold Wolfgang Wee Uncut #114: Terje Toftenes er er filmprodusent og forfatter, og aktuell med boken "Fri Fra Kreft". Han har bakgrunn...

Se mer

8/20/2023

Wolfgang Wee Uncut

Torkil Færø | Pulsvariasjon, Kulde, Helsevesenet, Skolen, Nesepust, Kreft, Alkohol, Pulskuren

Wolfgang Wee Uncut #402: Torkil Færø er allmenn- og legevaktslege, dokumentarfilmskaper, forfatter, fotograf og globetrotter. 0:00 Skoleproblemet 0:33 «Lærevansker» 8:33 Feminisering...

Se mer

9/4/2023

Biohacking Girls

162.HPV/LIVMORHALSKREFT: vorter og kreftvaksiner med Dr. Eystein Hellstrøm Hoddevik

«Vorter meg her, og vorter meg der, vorter til besvær» skriver Dr. Eystein Hellstrøm Hoddevik i boken sin "Virus på reisefot". Infeksjoner med HPV (humant papillomavirus) kan forårsake både ufarlige vorter og langt mer alvorlig sykdom. Vi snakker om alt fra fotvorter til livmorshalskreft i denne episoden.Vår gjest er overlege i patologi Dr. Eystein Hellstrøm Hoddevik. Han har doktorgrad i molekylærbiologi og nevrovitenskap og jobber til daglig som patolog ved Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet. Hva er vortevirus og hvordan smitter de? Nærkontakt kan forekomme både i svømmehaller, gymsaler og i seksuelle øvelser. Det finnes ca. 200 forskjellige typer og av disse kan et 40-talls gi slimhinneinfeksjoner. Sistnevnte kan lede til kreft- både i hals/svelg og livmorhalsen. Utrolig nok er 99% av alle tilfeller av livmorhalskreft forårsaket av HPV-virusinfeksjoner. Den gode nyheten er at alle barn nå får tilbud om HPV-vaksine gjennom barnevaksinasjonsprogrammet. Vaksinen er rettet mot to de to HPV-virusene som forestår 70% av all livmorhalskreft. Men denne tovalente vaksinen gir ikke beskyttelse mot kjønnsvorter. Det gjør derimot den såkalte ‘nivalente’ (rettet mot 9 ulike HPV-virus) vaksinen som både Sverige og Finland har tatt i bruk. I Norge må denne enn så lenge tas privat. Dr. Eystein forklarer nøye hvordan dette virker og hvorfor både gutter og jenter vaksineres. Både menn og kvinner kan få kreft av HPV-infeksjoner. Smitte forekommer også gjennom anal- og oralsex. Moderat/ hyppig partnerbytte øker risiko for smitte og begge kjønn kan få infeksjoner i hals og svelg.Dr. Eysteins budskap i denne episoden er enkelt: Vurder vaksine hvis du er i en risikogruppe og ta celleprøve - fordi forstadiene til livmorhalskreft både er enkle å identifisere og behandle. 1 av 3 norske kvinner følger ikke screeningprogrammet for livmorhalskreft. Vi oppfordrer derfor alle til å dele denne episoden om du kjenner noen som ikke tar celleprøve slik det anbefales.Altså: Delta i screeningprogrammet ved å ta celleprøve og redusér sjansen for å få livmorhalskreft. Dette er forebyggende medisin, altså biohacking.Spørsmålet er strengt tatt ikke «om» du får kreft, men snarere «når» og «hvilken type». Her spiller derfor biohacking inn med forebyggende tiltak for å minimere risiko for sykdom.Du finner boken "Virus på reisefot" her:https://www.norli.no/boker/dokumentar-og-fakta/familie-og-helse/medisin-og-sykdom/virus-pa-reisefot-2Du kan følge Dr. Eystein på Instagram: @dr.eysteinLes mer her om vaksinen:https://www.fhi.no/va/vaksinasjonsveilederen-for-helsepersonell/vaksiner-mot-de-enkelte-sykdommene/hpv-vaksinasjon-humant-papillomavir/?term=For å delta på Biohacking Weekend:www.kongresspartner.no/biohackingweekend

Se mer

1/23/2025

Leger om livet

#184: Frykten for sykdom, overdiagnostisering, og balansen mellom nødvendig behandling og overbehandling. Med professor Bjørn Hofmann.

Medisinens fremskritt gir oss fantastiske muligheter – men hva skjer når vi overbehandler og overdiagnostiserer? I denne episoden snakker jeg med professor i medisinsk filosofi, Bjørn Hofmann, om hvordan helsevesenet i dag bruker enorme ressurser på unødvendige behandlinger og tester som potensielt kan gjøre mer skade enn nytte. Vi diskuterer: Hva er overdiagnostisering, og hvorfor er det et problem? Hvorfor bidrar ikke 20-40 % av helseutgiftene, ifølge WHO og OECD, til å forbedre folks helse?Hvordan kan vi balansere mellom nødvendig behandling og å unngå overbehandling? Hva bør kvinner vite før en screening for brystkreft - mammografiscreening? Hva bør menn vite før prostatakreftscreening?Hvilke bildeundersøkelser gjøres unødvendig ofte – og når kan det være uheldig? Hva gjør Bjørn selv for å forebygge helseplager og leve et godt liv? For mer fra Bjørn Morten Hoffmann:https://www.ntnu.no/ansatte/bjoern.hofmannAlt godt,AnnetteFølg meg gjerne på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

1/30/2025

Biohacking Girls

255. Frisk fra alvorlig kreft og om å leve sterkt med ernæringsekspert Helene Ragnhild Sollie.

Helene Ragnhild ble alvorlig syk med kreft for 1,5 år siden og hele livet ble snudd på hode. Dette er en dyp og rørende samtale med ernæringsprofilen og influenseren Helene Ragnhild Andersen Solli hvor hun deler sin sterke historie om kreftdiagnosen, håp og optimisme. Nå, 8 måneder etter å ha blitt friskmeldt, reflekterer hun over reisen, lærdommen og hvordan synet på livet har endret seg. En samtale full av håp, inspirasjon og mot i tøffe tider. Men også om praktiske råd for å skape en sunnere og mer balansert hverdag:Tiden før diagnosen, hvor hun gikk i uvitenhet mens hun ventet på prøvesvar.Hvordan hun snakker med barna om kreft.Helene deler sine tanker etter å ha blitt friskmeldt, hvordan har synet på livet endret seg?Hvordan ME-diagnosen i 2012 motiverte Helene til å studere ernæring og hvordan dette har inspirert hennes livsverk Glødende kosthold.Hvordan hun har brukt kosthold og livsstilsendringer som en del av veien tilbake til god helse.Hva slags supplementer tar Helene?Helene deler sine biohacks for å støtte immunforsvaret etter kreftbehandlingen.Refleksjoner over glansbilder i sosiale medier og viktigheten av å dele de ekte sidene av livet. Hvorfor hun ikke lenger bryr seg om hva folk sier?Hva tenker man om seg selv når alvorlig sykdom rammer? Kan man bli selvkritisk?Hvordan navigere livet etter alvorlig sykdom, og hvordan bruke slike erfaringer til å hjelpe andre?Helene deler deilige, næringsrike og enkle oppskrifter for travle familier. Hvordan navigere med barn når det kommer til kosthold og fordommer fra andre?Vi snakker om hennes gratis foredrag og nye kurs; Cellemagi - energi, mage i balanse og glød innenfra og ut.Følg Helene Ragnhild Andersen Solli på Instagram for inspirasjon, ærlighet og helseglede: @heleneragnhildLes mer om Glødende kosthold og kurset Cellemagi på hennes nettside: heleneragnhild.noTusen takk til våre samarbeidspartnere:BLODPRØVER: amino.no rabattkode: BHGKOLLAGEN: Osloskinlab.no rabattkode i januar: Biohacking70HELSE KONGRESS BIOHACKING WEEKEND 2025: https://kongresspartner.no/no/biohacking-weekend-2025hør episoden med Helse henrik og hans kreftreise her: https://podcasts.apple.com/no/podcast/biohacking-girls-podcast/id1558343232?l=nb&i=1000635744275

Se mer

Laster