Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.
Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle.
og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.
Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.
Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no-live. Det skrives N-E-X-T-O-R-Y.no-live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene, vil du få 45 dager gratis litt. God litt! Jeg bruker jo også en del humor i podcasten,
møte med pasientene. Man må selvfølgelig ha den intusjonen hvor du føler på når dette er riktig versus ikke. Men alle vet på en måte allerede at det er veldig alvorlig, så man trenger ikke gjøre situasjonen mer alvorlig, altså smøre på mer enn den allerede er. Da kan man på en måte snude litt til håp, løse opp litt, bruke humor som en sånn avvetende teknikk. Og faktisk veldig mange responderer
veldig positivt på det. Og det var jo litt av poenget med kreftgåten, altså boka, var jo nettopp det å prøve å ufarliggjøre det litt, og utvide folks perspektiv på kreft en god del, fordi jeg tror at det veldig mange forbinder med kreft, er basert på historier og fortellinger og kultur og tradisjoner og sånn,
og ikke en refleksjon av hvordan moderne kreftmedisin faktisk er. Så det der å klare å løfte det teppet litt av, og så vise at kreftmedisin er så mye mer,
og at det nå går bra med tre av fire pasienter som får kreft blir friske. Vi har masse behandling for de aller aller fleste. Det har skjedd så enormt mye innenfor kreftmedisin og kreftomsorgen. Så det der å ufarliggjøre og få fram god og riktig og viktig informasjon om kreft var viktig for oss. Musikk
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Jeg heter Anette og jeg jobber som lege og ønsker å gjøre nyttig og forskningsbasert og god spennende kunnskap lett tilgjengelig for alle.
Med meg i dag er jeg så heldig å ha to veldig dyktige kreftleger. Katrine Vandros og Sigmund Brabrand har også skrevet boka «Kreftgåten», som er en bok jeg anbefaler varmt. Den var både lettlest og veldig interessant, og den var ikke så tung som den kanskje høres ut som.
Det var veldig artig å få muligheten til å prate med to så dyktige og kloke leger som Cathrine og Ansik Munn, og jeg tenker at selv om man føler at dette er et tungt tema, så tror jeg du kommer til å føle at dette er en
God prat som ikke er så alvorlig. Som man Sigmund sier, man trenger ikke gjøre et alvorlig tema mer alvorlig enn det allerede er. Og det synes jeg var veldig godt sagt. Jeg håper at du synes at episoden er like spennende som jeg synes den var. Da setter jeg bare over. Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet, Katrine og Sigmund. Hei hei. Tusen takk.
Veldig hyggelig at dere ville komme hit i dag. Vi tror det er hyggelig at dere vil komme også. Veldig hyggelig å få invitasjon. Ja, dere har jo skrevet boka Kreftgåten, som jeg sa i introen var en kjempegod bok, og det er den virkelig. Jeg synes den var så spennende og interessant.
For å være helt ærlig så tenkte jeg før jeg begynte å lese den at dette kan bli litt tungt å lese om. Men dere formidler på en så god måte, så den anbefales varmt til alle lytterene. Ja, tusen takk. Hvordan ble det til at dere er begge overleggere på Radiumhospitalet? Stemmer. Og er spesialister i onkologi, altså kreftmedisin. Men hva som gjorde at dere ville bli forfatter da?
Ja, for min del var det basert på at jeg lenge hadde merket at pasienter hadde et behov for kunnskap som vi ikke klarte å tilfredsstille i løpet av en veldig kort presset klinisk hverdag. Jeg hadde så mye jeg måtte si når jeg traff pasientene at jeg de knapt fikk slippe til å
Og at jeg ofte slapp de ut av rommet med mange ubesvarte spørsmål, følte jeg. Og i det vakuumet der så tenkte jeg at her mangler det et eller annet. Her mangler det en bok de kan slå opp i når de kommer hjem og foroer seg litt, hvor alt det der de lurer på faktisk står. Ja.
Så den tanken gikk og modnet seg hos meg lenge, at jeg hadde lyst til å skrive noe som kunne være til nytte for norske kreftpasienter. Skrevet på en måte som var helt forståelig for hvem som helst, og som tok opp alt innenfor dette svære temaet som kreft er. Og så tenkte jeg at sør nå skal vi ikke bare prøve oss å skrive den selv, og da...
Da spurte jeg en veldig god kollega og venn om å bli med på det, og så har egentlig veien bare blitt litt til underveis, og da skrev vi den ved siden av jobben over noen år, og så kom den da ut i fjor. Jeg har også alltid et veldig behov for, eller i alle fall interesse for, å kunne forklare ting,
ganske vanskelige ting, forsøksvis på en enkel måte. Det har egentlig levd med meg hele tiden, og jeg var også på leten etter å gjøre noe ved siden av som på en måte kunne tilfredsstille det jeg ønsket å gjøre det. Så når Cathrine kom og spurte om det, så passet det midt i blinken.
Så gikk veien til mens dere skrev? Ja, det ble jo litt sånn, og selv om vi er kreftlege begge to, så er vi veldig forskjellige, både som mennesker og som leger. Sigmund jobber med prostatakreft,
Jeg jobber med brystkreft. Sigmund har forsket på kreftgenetikk, veldig sånn nerdete, basale ting. Mens jeg har forsket mer på sceneffekter og det å være kreftoverlever og litt andre sider av kreft da.
Sånn at vi har ulike interesseområder, og det har supplert hverandre så fint, føler jeg, at vi har bidratt med ulike ting som er viktige på hver sin måte. Det gav seg litt sånne naturlige delinger når vi skrev boka, rett og slett. Den tok den kapittelen, og den tok den kapittelen, og så leste vi over hverandres. Så vi var noen som hadde hovedansvar for deler av hver sin del av boka, da.
Dere jobber jo veldig tett da, dere jobber på samme sykehus, samme avdeling, skriver bok, og så fikk jeg nettopp vite at dere har en podcast som heter Kreftlegenes podcast. Så dere jobber jo tett, blir det av og til at dere må gi hverandre et lite milde tilbakemeldinger?
Altså innimellom så irriterer vi jo hverandre bare helt til grønne liksom, altså det blir jo som, altså virkelig mann. Det går jo litt oppå det innimellom, så noen ganger så har vi vært sure på hverandre og litt sånn, så det blir jo litt sånn, men så kommer vi krypende tilbake og liksom, så det blir jo litt sånn, ja. Det er jo som et vanlig, ja, vennskap som, det går jo litt opp og ned, og det er klart at det er krevende å jobbe
tett med et sånt prosjekt over så lang tid, særlig fordi vi har litt ulik arbeidsmåte også. Jeg har litt dårlig tid og vil raskest mulig komme til målet, som i denne situasjonen var å få boken ferdig. Men Sigmund er veldig detaljorientert og nærmest sånn perfeksjonistisk. Så der måtte vi jo innimellom...
Sette oss ned og prate litt om hvordan vi skulle løse det. For der var vi forskjellige. Men jeg tror det var bra at vi liksom kom inn med litt ulike arbeidsmåter, sånn at det ble... Så boka ble jo da liksom...
Kvaliteten ble kanskje litt høyere Og så ble den kanskje litt færre Så dere utfyllte hverandre på en veldig god måte Høres det ut som Ja, egentlig Det hadde vært mindre Ikke vært så bra hvis vi var helt like Ja på den samme biten
Men kreft er jo et ganske tungt tema, og det er jo et alvorlig tema. Men det jeg kjenner med en gang dere kom inn her i podcastet, det er at dere er jo ikke så alvorlige personer. Det var jo også en annen grunn til at jeg ville ha med Sigmund på prosjektet, fordi han er jo utrolig tullete hele tiden. Og det å jobbe
Å jobbe med noen som får deg til å le, det er kjempeviktig. Folk blir veldig overrasket når de hører at vi jobber med kreft, og at vi stortrives med å jobbe med kreft. Fordi folk forbinder jo kreft med lidelse og elendighet og død og bare triste ting.
Det er en side av kreft, men jeg tør påstå at vi ler og koser oss på jobb, vi som er kreftleger, minst like mye, om ikke mer, enn veldig mange andre legerspesialister. Det gjelder å ta med det inn også i pasientkonsultasjonene. Jeg bruker også en del humor i kreft.
møte med pasientene. Man må selvfølgelig ha den intusjonen hvor du føler på når dette er riktig versus ikke. Men alle vet på en måte allerede at det er veldig alvorlig, så man trenger ikke gjøre situasjonen mer alvorlig, altså smøre på mer enn den allerede er. Da kan man på en måte snude litt til håp, løse opp litt, bruke humor som en avvetende teknikk. Og faktisk veldig mange responderer
veldig positivt på det. Og det var jo litt av poenget med kreftgåten, altså boka, var jo nettopp det å prøve å ufarliggjøre det litt, og utvide folks perspektiv på kreft en god del, fordi jeg tror at det veldig mange forbinder med kreft, er basert på historier og fortellinger og kultur og tradisjoner og sånn,
og ikke en refleksjon av hvordan moderne kreftmedisin faktisk er. Så det der å klare å løfte det teppet litt av, og så vise at kreftmedisin er så mye mer, og at det nå går bra med tre av fire pasienter som får kreft blir friske. Vi har masse behandling for de aller aller fleste. Det har skjedd så enormt mye innenfor kreft,
medisinen og kreftomsorgen. Så det der å ufarliggjøre og få fram god og riktig og viktig informasjon om kreft, var viktig for oss. Og jeg tror at bruk av humor, som du sa, det kan være så bra hvis det gjøres på riktig måte, uten at man selvfølgelig skal være respektløs eller gi inntrykk av at vi ikke tar dette på alvor, for det gjør vi jo selvfølgelig. Men det er fortsatt rom for å
kunne se. Løse opp litt. Ja, jeg tror det er kjempebra at man gjør det på den måten som dere gjør det på. Og det, når jeg leste boka så skjønte jeg jo det, og at dere vil ikke gjøre det tyngre enn det det allerede var. Dere vil heller lette opp. Ja. Og
Når du sier at tre av fire overlever kreft, det er jo fantastiske tall det her. Hvor mange er det egentlig som får kreft i løpet av, hvor mange prosent? I løpet av et år? I løpet av livet. I løpet av livet, ja. Før vi blir 75 år, så er det en risiko på rundt 30 prosent for at man får en kreft i øynene også. Ja.
Så det er jo vanlig, det er den største folkesykdommen vi har. Det er over 100 personer hver dag som får diagnosen. Jo eldre vi blir, jo større forekomst blir det. Vi forventer å bli enda eldre i årene som kommer, og da vil også kreftforekomsten øke tilsvarende. Det er litt sånn som vi har skrevet i boka at
Det høres skummelt ut, men det er jo litt sånn at hvis man blir gammel nok, så vil vi kunne få kreft alle sammen, faktisk. For dette er jo et resultat av årelang slitage på cellene våre, som gjør at kreft vil på en måte oppstå før eller siden.
Og det kan jo høres veldig skummelt ut det her, men da må vi huske på de tallene at tre av fire faktisk overlevde. Og det er jo sånn at for 150 år siden så døde alle som fikk kreft. Så det er den endringen som har skjedd da, for 150 år siden.
Og kreftforekomsten var jo mye lavere også, for vi hadde jo ikke så høy gjensynsholder. Så du kan si det er på en måte også, hva skal vi si, det er to sider av et luksusproblem, kan du si, at vi blir veldig mye eldre, så vi får oppleve sykdommer som vi ikke ville oppleve hvis vi ikke ble så gamle. Ja, nettopp. Men når du sier det, har forskjellige typer kreft kommet tidligere, ser man det? Eller er det like median alder som det alltid har vært?
Jeg tror egentlig det er ganske stabilt. Det er bare det at hele befolkningen jevnt blir veldig mye eldre, slik at det bryter gjennom, og da vil du få veldig høy forkomst av krefttypene, rett og slett fordi vi blir gamle. Og så er det en annen ting også, det er at vi leter mye mer etter kreft nå enn vi gjorde før. Ja, nettopp. Og vi finner mange flere forsteder til kreft enn det vi gjorde før, fordi vi har...
Disse screening-programmene våre, disse folkeundersøkelsene, hvor vi inviterer for eksempel alle unge kvinner til å ta livmoralsprøver. Vi tar mammografi av kvinner. Etter hvert skal vi gå i gang med å ta tarmbiopsier av menn. Disse store screening-undersøkelsene gjør at vi påviser langt flere tidlig tilfred av kreft nå enn før. Så det er jo også med på å øke forekomsten.
Ja, og at før så var det nok mer også sånn at folk døde uten at du helt visste hva de døde av. Nå har vi jo i dag egentlig full kontroll på stort sett hva hver og en dør av. Så vi har jo på en måte, det betyr jo at kreft er ofte en, var kanskje tidligere enn ikke erkjent dødsårsak da. Nå snakker vi om kreft, og vi må gå inn på, før vi skal videre, hva er egentlig kreft egentlig?
For alle har jo hørt om kreft, og veldig mange kjenner noen som har hatt kreft. Men hva er det egentlig? Nå kommer denne nerdesiden fram her, fra min sidemandamme. Nå skal du få den kreftgenetiske biologiske forklaringen. Så kan vi ta din etterpå. Kreft innebærer egentlig ukontrollert cellvekst, faktisk. Ja.
Så cellene våre begynner å produsere seg på høy gir? Ja, deler seg og løper i spinn, rett og slett. Og det er jo egentlig det kreft er, kort fortalt. Og så er det jo sånn at hvorfor skjer det? Jo, det er jo fordi at oppskriften på hvordan en celle skal oppføre seg, den ligger jo da i cellenes DNA,
i arbeidsstoffet vårt. Og der vil det jo være oppskrifter på hvordan, hva skal vi si, om den skal dele seg, om den skal vokse, hvilke nye veier den skal ta og så videre. Og det vil jo være slik at vi er jo omgitt av veldig mange ting som skader arbeidsstoffet vårt, og da kan du få endringer i de oppskriftene. Og da får du plutselig andre beskjed om hvordan selgen skal oppføre seg enn det som opprinnelig var tiltenkt.
Da begynner cellene å vokse autonomt. Det er ikke noe villet eller ønsket handling fra deres side, men de får rett og slett en skade på disse oppskriftene sine. Så bare del av disse, ja.
Vi har jo en artikkel innenfor kreftmedisinen som er den mest berømte av alle artiklene, som oppsummerer de biologiske kjennetegnene på en kreftcelle. Og de kjennetegnene er veldig enkle å forstå, som beskriver hva som er virkelig kjernen av en kreftcelle. Vi kan jo kanskje ta de kjennetegnene,
Ja, det går jo rett og slett på det at cellene er jo veldig sånn diktaturisk styrt. Det må man jo når kroppen består av, ja, det er type 40 billioner celler. Det er liksom 40 millioner millioner celler. Det er 5000 flere celler i kroppen enn det bor mennesker på jorda. Og hvis man på en måte skal prøve å styre på det, så det ikke blir et anarki ut av det, så må det være en forfor diktaturisk styring.
Diktatorisk, jeg må bare skyte ut. Diktatorisk, sier jeg. Diktatorisk. Og hvis man skal på en måte klare å styre disse cellene, så må de ha en del startsignaler, en del stopsignaler, for når de eventuelt skal begynne å dele seg, når de skal slutte å dele seg. Ja.
Og en av de to viktigste kjentegnene er at de start- og stoppsignalene går kluss i de, slik at cellene får beskjed om å dele seg mye oftere og hører da heller ikke på stoppsignaler. Det er kanskje de to viktigste. Og så har disse kreftcellene, det tredje er at de har øvning til å lage sin egen næringsforsyning. De lager sine egne blodkar for å sikre seg mat og
Ja, så de er ganske utspekulerte da. De tenker at jeg må ha min egen forsyning, så jeg hele tiden kan dele meg videre og videre og videre. Så da lager de egne blokar. Så det er også et kjentegn på kreftcellene. Og så lærer de seg å unnslippe immunforsvaret. Og så er det jo sånn at cellene er utstyrt med en sikkerhetsmekanisme fra tidligere, som gjør at en celle kan egentlig bare dele seg inn til hundre ganger eller noe sånt.
Og da har den noen koder i seg som gjør at den begår selvmord etter det. Mens kreftcellene har måter å kode om seg på, slik at de kan rett og slett få evig liv. Det er skumle greier. Men så kommer jo den siste, som er den skumleste, og det er jo det at kreftcellene har evnen til å sprese. Og det er liksom sjakmatt-
på mange måter en kreftcelle som utvikler evnen til å spre seg da er det veldig ganske sjeldent til for at vi klarer å få pasientene helt frisk når en kreftcelle klarer å bli så slu og unnslipp av alle kroppens forsvarsmekanismer
og klarer å spre seg ut i blodåret i lymfobannen, og slå seg ned et annet sted, og lage disse dattesvulstene. For da vet vi at de i praksis er kreftceller i hele kroppen. Og vi skal gå inn på behandlingen, for at man kan til og med ta de med riktig behandling. Men
Jeg kjenner at når dere snakker om det, så får man en litt sånn plump i magen. Ja, hva kommer det av? Hva er det det setter i gang hos deg? For du er jo lege selv. Ja, og det setter i gang en sånn, off, nei, det her håper jeg ikke skjer med min familie og med meg. Og det blir sånne tanker som kommer opp når vi snakker om denne sykdommen. For den er så...
Det er et eller annet med kreft som vekker noe i oss. Hva tror dere er grunnen til det? Jeg skal bare si det, for når du spurte i stedet for hva er egentlig kreft, så fikk du jo den ene siden av det som er den biologiske forklaringen. Men jeg er veldig interessert og opptatt av det du sier der nå, for dette er det jeg tenker er kreft for folk flest. Den der klumpen i magen, den retselen for at det du kjenner på er kreft. Og det
Dette er den vanligste helsetangsten blant nordmenn, det er kreft. Det gjelder like mye leger som kan masse, det gjelder jo oss også. Det er jo det man frykter. Og hva kommer det av? Det har jeg tenkt masse på. Jeg tror det er noe med den historiske forankringen
Det ordet har i oss, det vekker så mye sterke følelser i oss. Vi forbinder det med så mye triste, negative, fæle ting. Det er så mørkt og svart som det kan bli, og det tror jeg mange tror at kreft er en sykdom. At kreft er kreft, uansett, og man dør av det. Men kreft er jo en samlebetegnelse for mange hundre forskjellige biologiske ting.
Det er ikke det samme om du har kreft i leveren eller om du har testikkelkreft. Det er helt ulikt. Og så har det skjedd så utrolig masse som jeg føler at folk unngår dette temaet så langt det lar seg gjøre. Man får ikke med seg på en måte. Folkeopplysningen når ikke frem.
Og det er jo liksom så dumt på et vis. Men det er derfor det er så bra at dere er på et podcast, og jeg er på et podcast, at vi kan formentlig dette. For det er litt morsomt at du sier akkurat det, for jeg hadde jo han Ingvar Willemsen som gjest for noen uker siden, og han sa jo også det at kreft er så vanlig å ha den angsten. Ja.
Ja, og han ga jo veldig mange gode tips til hvordan man skal endre. Ja, og det snakker vi mye om i boka også. Det der å liksom...
utvikle, eller liksom hvordan man kan vurdere kroppens ulike signaler og tolke, er dette en vondte? Er dette et alarmsymptom? Eller er dette et sånt rødt flagg, som vi kaller det da, som liksom er sånne ting man faktisk skal ta på alvor. Men det aller aller meste man føler på, det er jo helt uskyldige vondter, ikke sant? Det er jo bare det å ha en kropp som
fordøyer mat og produserer avfall. Man må kjenne seg selv i sin normal tilstand, på en måte. Og veldig mange har jo ting som kommer og går, men ting som kommer og går i løpet av et par ukers tid, det er typisk ikke kreft. Kreft forsvinner ikke, så det er jo gjerne noe som starter og så øker på. Og det er jo litt viktig å tenke på, at det som gir seg, det er som regel ikke kreft.
Og så er det å kunne skille mellom, det er jo det å kjenne seg selv, skille mellom dette er en dagligdags variasjon, og jeg synes nå er det noe annet på gang her. Nettopp. Det er sikkert mange som tenker sånn, hva er de sånne røde flaggene? Kan ikke dere bare kjapt gå gjennom dem?
For eksempel så synes jeg at man skal stoppe opp hvis man begynner å få smerter et sted, så skal man stoppe opp. Da mener jeg ikke daglig hodepin eller vondt i et bein eller noe sånt, men det er typisk en smerte som starter og som gjerne øker på gradvis over gjerne et par-tre uker for eksempel, som ikke gir seg. Det synes jeg er viktig å stoppe opp ved. Det gjelder også bøkene.
Blødninger, for eksempel, fra alle typer kroppsåpninger, det måtte være. Det bør man ta alvorlig. Man kan ha en tommelfingerregel at man skal ikke blø noe sted, bortsett fra menstruasjon. Alt annet enn blødning skal man få sjekket ut. Det å tape seg vekt, for eksempel, uforklarlig vektopp, det må man ta...
og det gjelder også da, hvis man generelt føler seg i dårlig form over gjerne to til tre uker, så har man jo sånne ting som kuler og knuter. Lympheknuter har man jo naturlig på hals og under armene og i lyskene, og de kommer å gå litt. Men det er gjerne de som man merker og som gjerne øker på, uten at man føler seg noe syk på noen annen måte, da over flere uker. For eksempel.
Og de kulaene er gjerne ikke myke og bevegelige? De er typisk hare, de er typisk uømme, det er jo litt størrelse på de. Det er vel kanskje det som er det mest typiske for folk som kan kjenne selv. Og så er det litt viktig å huske på at alder er en veldig viktig faktor her, fordi det er veldig annerledes å være 75 år og for eksempel få blod i urinen, eller...
ha uklare skjelettsmerter i mange måneder, kontra det å være 25 år og ha vondt i magen eller litt lett hodepinne. Så sannsynligheten for at det er kreft i yngre aldersgrupper er mye, mye lavere enn når vi kommer opp i årene. Vi tenker jo at jo eldre man er, eller hvis man har hatt kreft før,
så skal man ta ting litt mer på alvor. Man kan tenke seg litt mer om å se det litt an når man er yngre. Og litt også hvis det er kreft i familien. Hvis man har en viss arvelige, hvis mange har hatt kreft i familien før, så vil nok det øke risikoen litt for at man får kreft selv. Men så er vi litt opptatt av det der at hvis man kjenner kroppen sin,
Hvis man tør å kjenne etter når man er frisk, tør å undersøke brystene sine når man er jente, og tør å undersøke testiklene når man er gutt, og følger litt med på kroppen, utvikler helsekompetanse på sin egen kropp, da vil man mye lettere legge merke til når noe endrer seg, som er ting som er litt mer foruroligende. Så det der å bare følge litt med, være litt oppsett på sin egen kropp, tror jeg er ganske viktig.
Ja, for at dere opplever jo sikkert mange som kommer veldig sent. Ja. Og det å ha skyldfølelse, dere skriver om det i boka, mange kommer og får skyldfølelse når de får den diagnosen. Hva kommer det av?
Nei, det er nok, altså vi ser jo en del som kommer sent, og du kan si det er jo liksom to grupper da, enten er det det at de faktisk ikke har kjent disse symptomene for å være reelle. En annen ting er at man kanskje har kjent dem, men man har en angst, en retsel som gjør at man fortsatt ikke oppsøker lege, selv om man egentlig innerst inne vet at man burde gjort det. Og så er det liksom de enda ekstreme ytterpunktene som skjønner at det som skjer er kreftsykdom,
og som lar være å oppsøke lege, og som skjønner konsekvensene av å la være også. De frykter sykehus og leger og behandling så mye, at de aksepterer heller at kreften sprer seg og at det blir dødelig. Det er ganske dramatisk inni mellom å snakke med pasienter som for eksempel kan ha et stort, veskende, åpent kreftsår på brystet, som de kan ha levd med over mange år,
De har stelt og skiftet på, de har skjønt hva som skjer, men som velger å la være av ulike grunner. Det kan være vanskelig å forstå, men det skjer relativt ofte. Jeg tenker at det er så viktig, uansett når en pasient først har kommet inn til oss, så er det ingen skyld eller skam. Vi er så opptatt av å løfte den børen fra pasientens skuldre, for det er jo ...
For det første tjener det ingen hensikt, og vi tenker ikke på det på den måten heller. Vi er så lite opptatt av, nesten litt overraskning innimellom, vi er lite opptatt av hva kreft skyldes.
Det er helt interessant for meg om pasienten har røyka, eller latt være å gå på mammografi. Jeg er ikke opptatt av det der, for jeg er ikke opptatt av hvem sin skyld er. Det er stort sett uflaks uansett, og livet er livet, og man gjør så godt man kan. Så jeg er mest opptatt av at de skal føle seg varetatt, og at de får en god opplevelse når de først kommer, så god opplevelse man kan få.
Men jeg tror skyldfølelsen går kanskje på det at mange vet at kreft til en viss grad kan forebygges, og det er jo veldig mange forebyggende råd for å redusere risikoen for kreft. Vi pleier å operere med en 40-60 fordeling, at 60 prosent av det er arv og arv, mens 40 prosent er miljøomtrent. Slik at man kan jo prøve å
Det er spørsmålet om om man har gjort nok for seg selv innenfor den 40 prosenten. Da vil kanskje noen føle at kanskje jeg ikke skulle gjort det, kanskje jeg ikke skulle gjort det, og så kunne jeg redusert risikoen. Men det er noe en gang sånn at de som har røkt veldig lenge, det kan være at de ikke får lungekreft. Men sannsynlig får de ikke kreft. Og så har vi jo en del lungekreftpasienter som aldri har røkt. Nei.
Men jeg tror noe av skyldfølelsen går på det, pluss at kanskje noen tenker at dette burde jeg fanget opp før, jeg burde kjent dette før, jeg burde oppsøkt før, og så har man ikke gjort det. Men jeg synes det er så rart at det er kreftpasientene som får det, for det er jo mange andre sykdommer som i mye større grad påvirker av livsstilfølelse.
Men man får jo ikke skam på samme måte. Hvis ikke hjertekarer for eksempel er samme type. Det var så trist for eksempel en kjent person som Kristine Kota som fikk kreft. Hun snakket mye om at hun følte at det var veldig mye skam forbundet med det å gå med scout, og på en måte det å vise at man hadde kreft. Og det synes jeg også er så...
sørgelig på et vis, fordi det er jo ikke samme skam knyttet til å ha et hjerteinfarkt, eller ha sukkersyke, eller altså det står liksom ikke jeg skjønner ikke hvorfor skammen følger kreften, det er
Det synes jeg er så sørgelig, for det er det ingen grunn til på en måte. Jeg sier jo stort sett til pasientene mine hvis de spør, hvis jeg skjønner at de går og bærer på masse skam og føler at dette er noe de kunne ha forhindret. Det er så viktig for meg å få dem til å forstå at dette her er først og fremst uflaks. Ja. Ikke sant? Dette er først og fremst uflaks. Og de der ti rådene som helsedirektoratet har gitt ut for å
for å ha et kreftfritt liv. Det er flott det. Det er ingen garanti for et kreftfritt liv. Men selv om du følger de, så får man kreft. Det er supert å ikke drikke og ikke røyke og ikke sole seg og ikke utsette seg for noe på en måte, men
Men vi skal nå leve livet med våre. Det er ganske kjedelig etter hvert da. Og det er ingen som klarer å følge alle råd å være innast i dag. Og selv om man gjør det så får man kreft. Vi gjør ikke det vi gjelder altså. Nei.
Det