Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.
Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle.
og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.
Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.
Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, og jeg jobber som lege. Jeg har laget denne podkasten for å gjøre nyttig og god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for alle. I dag skal vi ha en veldig spennende gjest sammen med meg. I dag har jeg Nils Ingar Oddne. På Wikipedia står det at du er både stand-up-komiker og langrennsløper.
Står det det? Ja, det er litt artig fordi Wikipedia sier det. Den har ikke jeg redigert selv, men det stemmer jo nesten det da. Hvem er det som redigerer Wikipedia? De sier noen om deg. Nei, det lurer jeg på. Det er vel noen folk der ute. Det er ikke bare noen som holder på med det. Jeg vet ikke om det er ansatte eller? Nei, det er det ikke. Man kan gjøre det selv liksom. Ja, hvordan vet man at det stemmer da?
Det vet man egentlig ikke Ja, så stemmer det at du er langdrymsløper? Ja, det er riktig Er du fremdeles det? Nei, jeg har egentlig lagt opp Men jeg har holdt på i seks sesonger Jeg hadde et prosjekt hvor jeg skulle være toppidrettsløper på hele tiden i en sesong Varte i seks sesonger Jeg var det ikke på hele tiden, men jeg var liksom satsende I seks sesonger I seks sesonger faktisk? Ja Det er lenge Ja, det er ganske Det er jo det når du begynte godt etter du var 30 da
Som er for sent, kan jeg si Å begynne Men jeg har hatt noen fantastiske år med det Jeg er sjelig glad for at jeg gjorde det Veldig kul erfaring i livet Å ha gitt en dimensjon til Men hvorfor? Du skrev jo boka «Prosjekt toppidrett» Og den er jo kjempegod Jeg har ikke lest den selv, men min samboer har lest den tre ganger
Oi, oi, oi Han har en liten drøm om å bli toppidrettsutøver selv, tror jeg Ja, det er jo mange av oss som har den i magen Og jeg tok steg og levde ut Ja, men hva gjør at man tar og satser sånn? Var du 30 år når du begynte? Ja, jeg var litt eldre faktisk Når jeg begynte på det prosjektet var jeg vel 33 eller noe, tror jeg Ok
Jeg bare fikk ideen, og så var jeg aktiv når jeg var ung. Gikk på idrettslinja, det med løping, og tok det til et brukbart høyt nivå. Og så fikk jeg kyssesykken, så det gikk i vasken. Livet gikk litt inn på et annet spor, men så kjente jeg etter hvert at jeg må jo tilbake til det. Det er det som er meg. Og så kom jeg på dette prosjektet. Jeg fatter heller, hva må jeg gjøre det all innet år? Og så tok det det ene med det andre, og så fikk jeg det opp å gå. Og da...
Så ble jeg bitt av basilen, og så kom man inn i et miljø, kjente masse hyggelige folk, og så holder man det godt. Elsker å trene, og fikk jo litt fremgang, da er det gøy. Ja, du er jo kjempegod. Jeg har skjønt at du har jo talent, og når man begynner så sent å få til så mye, så er det jo veldig imponerende. Ja, det er sikkert delt i meningen om det, men jeg har i hvert fall...
De beste resultatene mine er jeg fornøyd med. Kult. Du var på lagmann i Stinn Pettersen, var det ikke det? Jo, det var jeg. Han har vært gjester av utrolig fin fyre. Kjempefin fyre, fantastisk. Han startet Team B-Bank når jeg startet prosjektet. Så vi gikk inn i hverandres prosjekter. Det var en veldig kul reise.
Men nå er du stand-up-komiker på hele tiden. Absolutt. Det er jo strengt av det jeg har levd av de siste 15 årene, omtrent. Ja. Og nå turnerer du... Hva heter det? Turnerer du? Nei, det blir feil. Jo, det er riktig det. Er det det? Ja, det er helt riktig. Nå turnerer du rundt om i hele landet. Og jeg hørte et intervju med deg der du sa...
at vi nordlendinger er kanskje de mest takknemlige folkene. Og da ble jeg veldig varm i hjertet. Hva mener du med det? Det er så koselig å komme til Nord-Norge, for dere blir så fornøyd med at man kommer oppover. Det er sånn, fa, det er så kult at du ga det til turen. Man blir helt sånn, og så er det liksom...
Jeg spilte et eller annet sted der oppe. Det har skjedd flere ganger at det er familiemedlemmer av kulturhusjefen som henter meg på flyplassen. Det virker som et felles prosjekt at vi får til kultur her. Det blir man veldig glad av. Det er storkost. Jeg har vært en helg i Nord-Norge, i Nordland, og så skal jeg to til i høst, så det blir bra.
Og du skal til Sortland, og det er veldig artig. Vi begge ble jo enige om at Vesterålen er den fineste plassen i verden. Ja, du ble enig om det på vei med oss. Jeg har ikke nok erfaring til å si om Vesterålen er finere enn Lofoten, men jeg vet i hvert fall at hele det strekket der er det fineste stedet i Norge. Det mener jeg.
Og jeg har reist masse rundt i Norge. Ja, det er jeg helt enig i. Men så nå turnerer du med «Da var det oss». Hva handler det om? Forestillingen? Det handler om... Den handler egentlig... Og jeg har vel skrevet i denne beskrivelsen at det handler om å få liv i trynet og så gå videre. Jeg hadde egentlig begynt å skrive på en forestilling som skulle hete «Da var det oss».
Og var på en måte så vidt i gang med det. Og så var jeg på Oslo Nye og spilte teaterstykket. Så hadde jeg premiere på det, og så skulle vi tre dager etterpå, dette sier jeg i showet, for så vidt, ha et møte om det showet. Mitt nye show, liksom. Nå setter vi i gang. Nå skal jeg skrive det. Når jeg premierer, da skal vi banke hele den planen, da. Mhm.
Og så mistet jeg samarbeidet med Nida tre dager før det. Før det møtet om det sjove. Så det ble jo da lagt på is selvfølgelig. Og så tok det litt tid før jeg fikk motivasjon til å skrive igjen egentlig. Det tok vel strengt alltid tid før jeg hadde motivasjon til noe som helst. Men...
Men jeg lot det ligge en stund, og så plukket jeg det opp igjen etter hvert. Nå handler det jo om noe helt annet enn det det skulle handle om. Nå handler det jo litt om hvordan vi takler sorg, og om det å miste noen, og ikke minst min vei videre. Der ligger det masse humor, for jeg må jo date igjen, og det er jo helt sånn rykt tilbake til starten. I min alder er jeg 40 år. Nå er jeg 40 år. Jeg er tilbake på det der kompisen min lerer av meg. De synes det er kjempegøy. De er jo
vært godt gift i mange år og bare kan de leve gjennom meg så må jeg gjøre dette på nytt de elsker sikkert det ok så det showet jeg må bare si det, det har fått masse gode anmeldelser og hvis det ikke er solgt ut på Sotland så alle mine kjære er på Sotland, dere må gå og kjøpe dette
Men ja, i dag så skal vi snakke om hvordan man går videre Det er noe veldig vanskelig Fordi du mistet kjæresten din og samboeren din, Ida Eide, i 2018 Ja Hun fikk hjertestans under et skiløp Ja, eller løpløp, alt det på beina Ja, det visste jeg forresten Og døde Ja
Vi skal ikke gå inn på mer. Du har snakket om dette i flere podcaster. Hvis man ønsker å høre om det, så kan man bare google Nils Ingar-rådene og høre hva som skjedde der. Men det jeg tenkte vi skulle snakke om, Nils Ingar, er...
Tiden etterpå. Hva som er en fin måte å bli møtt på. Denne podcasten har både helsepersonell og personer som ikke jobber i helsevesenet. Jeg har veldig lyst til å høre hvordan
hvordan det var for deg å bli møtt av andre og hva du merket hjelp og hva du merket som du skulle ønske at kanskje man gjorde på en annen måte. Fordi selv om jeg jobber som lege i ti år, så kan jeg synes det er vanskelig. Særlig når det er
bekjent av meg som mister noen ære, så kan jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal si. Ja. Og det tror jeg veldig mange kjenner seg igjen i, at de synes det er vanskelig å møte andre som er i så stor sorg som du har vært i. Hva tenker du er en god måte å møte noen andre på som står i en så stor sorg som du har vært i?
Akkurat, nå har vi akkurat snakket om at jeg er på turné med show, og akkurat dette snakker jeg om med show. Så det er gøy. Fordi vi er jo klønete rundt sorg på en måte, vi mennesker. Og det er jo fordi det er vanskelig, liksom. Og det kjenner vi på alle sammen. Fordi at man er, og grunnen til at jeg tror at vi synes det er så vanskelig, er fordi vi er veldig usikre på hvor
de står i sorgen, ikke sant? Og særlig da med en gang der, så er vi veldig ulike mennesker. Og vi takler det på ulike måter. Vi trenger ulike ting. Og det
lager noen usikkerhet i alle oss når vi ønsker å støtte andre, ikke sant? At vi blir usikre på hva er det de søker da, hva er det de trenger. Det jeg opplevde er at jeg tidligere har vært usikker på for eksempel at ordet kondolerer for eksempel, er det noe liksom, hva ligger i det og så videre.
Jeg husker at i den første tiden, så satt jeg pris på det. Jeg synes det var hyggelig at folk alle sendte meg, altså jeg fikk så mye meldinger. Nå ble jo dette veldig godt dekt, og det så alt i da, så var det veldig mange som fikk vite om det selvfølgelig, så mye sånn, alle de nærmeste sier man jo fra til å ha en dialog med, men mange litt sånn perifere, og så sendte jeg meldinger, og jeg synes alt det var superfint. Så det tenker jeg bare er liksom,
ofte bra er jo bare å vise at du tenker på dem, på en måte. Ikke sant? Fordi at den medfølelsen som ligger i oss, den er ikke noe du trenger å fremføre på en sånn korrekt, perfekt måte. Du må bare prøve å vise at du har den, at du tenker på den. Gjør det på en best mulig måte, da. Men hvordan er en best mulig måte? Hvis man møter en person som har mistet samboeren sin...
Uka etter på Kiwi. Hva sier man? Ja, hva sier du da? Jeg hadde en kollega av meg som mistet kjæresten sin i sommer. Da sto jeg plutselig på andre siden og tok meg selv i å bare være kjempeusikker på hva jeg skulle skrive, hva jeg skulle si til han. Snakket med ham på telefon og bare, og så tenker jeg liksom, tenker at jeg er usikker på det. Sånn liksom...
som har stått i det selv. Så må jeg bare minne meg selv på, men husk det, Nils, at du satt jo pris på at folk bare sa det. Ikke sant? Det er noe med det. Det er deilig, synes jeg. Jeg synes det var deilig når folk bare sa det rett ut. Jeg hørte om hva som skjedde, altså helt grusomt. Jeg håper det går bra med det. Et eller annet i den duren da. Enn at de var sånn mer usikre og var sånn «Der er du, liksom».
Ikke nevne det liksom. Ja, ikke nevne det, og du merker at de tenker på det på en måte, og er usikre på om de skal si det eller ikke si det og sånne ting. Så jeg synes det var veldig deilig med de som bare bekreftet at de hadde fått det med seg, og sa at de tenkte på meg da.
Så hvis man møter noen uker etterpå tilfeldig, så er en fin måte å bare si «Hei, jeg hørte hva som skjedde. Jeg er veldig lei meg for det». Eller «Jeg tenker på deg». Jeg synes det var fint. Jeg blir jo redd nå for å gi sånne konkrete råd, for man vet jo ikke hvordan andre folk vil ha det. 100 prosent. Men jeg synes det var fint. Jeg synes det var behagelig og deilig å...
At folk bare anerkjente det liksom. Men sånn som med blomster, det er jo en vanlig måte å vise ondsorg
her i Norge. Ble det for mye blomster, eller syntes du det var fint at folk sendte blomster? Det ble i alle fall mye, mye mer blomster enn jeg hadde vaser til. Tøsteren min kom på besøk nå, nå bodde oss mann noen dager, rett etter det skjedde der, så hun begynte med sånne halvannen liters flasker og klippte opp de og lagde vaser av de. Åh! For å få plass til alt. Ja.
Men jeg synes jo det også. Det også for meg var bare en bekreftelse på at folk tenkte på meg. Og jeg har satt veldig pris på det. Og særlig også når man blir kanskje litt...
eller er over den ungdomstida, så i hvert fall i mitt liv, og jeg tror man kan kjenne seg enn at da, da sprer vennene seg litt utover. Fordi folk for seg jobber, folk bosetter seg et sted, og har kanskje omgangsvenner litt rundt der, som er folk som er sammen med barn av dem, som gjør at det er vanskelig å holde den nære kontakten med alle disse vennene du har skaffet deg i løpet av 30-40 år. Ja.
Mens jeg oppdaget plutselig at når dette skjedde, så fikk jeg blomster fra alle dem, og mange av dem sendte sammen, og de hadde snakket sammen og sånne ting, og det er sånn at jeg nesten blir rørt av nå også, fordi man merker at de da har snakket sammen, og sett at vi må sende noe til Nilsi, og det er jo helt fantastisk, så sånne ting synes jeg man skal gjøre.
Det synes jeg man skal gjøre. Så du satt pris på det? Jeg satt pris på det. Du leste meldingen og kortene. Det jeg av og til har tenkt blir det for mye. Jeg hadde en gang en nabo for mange år siden der
Man snakker over hekken, men man kjenner ikke hverandre som kjempegodt. Og så døde man huset på tragisk vis. Og man blir så usikker. Hva skal man gjøre? Man ser at det kommer masse blomster på døra deres. Det stopper folk i illetiden ut før de første dagene. Hva kan jeg gjøre? Man får så lyst til å være til hjelp. Man får så lyst til å vise omsorg.
Så det jeg gjorde var at jeg bakte to brød og pakket det inn i et håndkle med et kort og sa at vi er veldig lei oss for det som har skjedd og vi tenker på dere. Jeg bare la det ut før døren, jeg vil ikke forstyrre det for det som ikke er så skjedd.
Men jeg tenker at for meg så var det veldig godt å vise at jeg brydde meg, men jeg var også veldig redd for at de skulle føle at å, nå må de komme tilbake med handduken eller håndklia, og at de bare synes det er stress, liksom. Så jeg har jo tatt kurs i det her, hvordan man håndterer sorg hos pasienter, jeg har lest bok om det, men den
Den der usikkerheten er der hele tiden fordi vi er så forskjellige. Vi håndterer sorg på så forskjellig vis, og vi ønsker kanskje forskjellige måter å bli møtt på. Men for din del så merket du at det var fint. Det var fint med all den omsorgen. Det ble ikke for mye, følte du? Nei, jeg tenkte jo etter et par uker der at det var litt sånn... Da var det litt mange som spurte om vi skulle møtes, og da fikk jeg litt sånn dårlig samvittighet fordi...
Jeg satt veldig pris på at alle hadde lyst til å møtes. Men så skjønte jeg på et tidspunkt at jeg kan jo ikke møte alle de. Fordi det orker jeg jo ikke. Da gjør jeg jo ikke noe annet enn å møte folk absolutt hele tiden døgnet rundt. Og det har jeg ikke kapasitet til nå. Mhm.
Men akkurat den første fasen synes jeg var fint. Og sånn som du gjør der, tenker jeg at det er superfint. Tenk motsatt tilfelle i det øyeblikket vi ikke bryr oss på den måten. Det er veldig forferdelig. Hvis samfunnet kommer dit, vi må jo bry oss
og om de som er rundt oss, om samfunnet rundt oss, og om de over hekken, liksom. Så det er jo bare, det er jo en kjempefin oppmerksomhet. Bak to prøver å legge deg, jeg er helt sikker på at de satt pris på det, liksom. Ja, det tenker jeg også. Men hvordan ble du møtt av helsepersonell? Var du innom helsevesenet? Ja, absolutt. Ida døde jo på sykehuset. Hun, de fikk jo hjertet i gang igjen.
Så hun kom ut intensivt på Ullevål og lå jo der, og det var jo litt sånn håp i hengende snøret en stund. Jeg skjønner jo i ettertid at det ikke var så stort, det skjønte jeg jo ikke da selvfølgelig, for da griper man jo tak i det lille håpet man har. Men så hun døde jo der, så vi var jo absolutt rundt helsepersonell når det skjedde, og fikk jo beskjed fra legen på sykehuset på natta, og det har jeg jo alt godt å si om, for det var helt fantastisk.
Legene var kjempeflinke. De er jo ikke de som er tettest på, fordi at de...
er jo lege på sykehus, og de har masse å gjøre. De er jo mer innom stille diagnosen, tar den, hva skal man si, verste praten, som å tenke på det med en forferdelig oppgave. Det ser jo på han at han ikke... Det er tungt. Ja, det er tungt, ikke sant? Men så går han videre. Han har jo mange andre pasienter som venter. Og da det neste døgnet vi var der, nesten da, så var det jo sykepleierne som tok hånd om oss, og de var helt fantastiske. Jeg tenker jo at...
Hvis det hadde bare jobbet sånn i norsk helsevesen, så hadde alt vært helt på sted, og det kan gå til en der. Fordi jeg har jo bare opplevd dette ene. Men det var i hvert fall, de tok hånd om oss og hjalp oss gjennom den akutte fasen der. Fikk du hjelp i den akutte fasen, hvordan du skulle klare å håndtere den? Nei.
Nei. Det fikk jeg ikke. Nei. Da, nei, vi fikk jo liksom bare, vi fikk jo litt oppfølging på, eller det var dialog liksom med de på sykehuset. Noen ganger kom det en sykehusprest også for så vidt, og snakket litt med oss, og så hadde vi litt syninger og sånne ting liksom, så alt det der fikk vi liksom hjelp. Da var det jo de til sted og sånn, ikke sant? Men ellers så fikk jeg ikke noe hjelp der, nei. Da gjorde vi det bare sammen. Vi var ekstremt mye sammen familientiden og
Og jeg. Og jeg bodde ikke alene i leiligheten min på to-tre uker eller noe. Så vi var bare veldig mye sammen der. Jeg er som type for å si rationell
Og jeg sier ikke det for å skryte, for det er ikke sikkert det er positivt. Det er ikke alltid veldig positivt. Men sånn er jeg som type, liksom. Så jeg begynner å, i sånne situasjoner, så tenker jeg ganske, eller prøver, liksom, jeg er veldig sånn konkret på en måte. Så jeg tenkte for eksempel at, ok, nå må jeg gjøre alt det som bare skjer nå. Så jeg var for eksempel med på alle syningene, med på masse sånne minnesamlinger, som venner arrangerte. Jeg var med på alle de tingene. Jeg tenkte helt sånn,
rasjonelt at ok, dette skjer nå kommer alltid til å skje igjen, så du må bare gjøre dette, og så får du ta din prosess den er sikkert lang, tenkte jeg og det var den jo, det visste jeg jo ingenting om jeg visste ingenting om hvordan den kom til å bli men jeg tenkte at det får vi bare ta senere jeg satt meg litt sånn delmål frem til begravelsen husker jeg var sånn første målet ok, nå handler det bare om å komme seg dit
For inni der skal det skje masse. Sånn er det jo når noen dør. Så er det masse som skjer. Det må organiseres denne begravelsen, og det er mye greier. Og det blir jo en helt sånn...
rar periode liksom, den er jo så intens og heftig Så den rasjonelle delen av hjernen din tok over sånn at du gjorde alt som var riktig der og da og du forberedte begravelsen altså man holdt seg oppe med alt som skjer i den perioden Ja, jeg gjorde det Jeg vet ikke om det er riktig, som du sier Det er ikke sikkert det er Men det var sånn det var for deg Sånn var det for meg Sånn gjorde jeg det
Og liksom tok tak i alt det praktiske som må gjøres. Og det ser jeg jo går igjen hos mine pasienter også, at veldig mange er i en sånn fight-modus. Nå skal vi bare kjøre på, vi skal arrangere alt, ordne begravelsen og sånn, og så er det tid etter begravelsen, når alt har lagt seg, og alle disse arrangementene eller syningene er over. Det er liksom...
det er da de kommer til meg og virkelig kjenner på sorgen, føler jeg. Det er da den kommer. Og det skjønner jeg veldig godt. Fordi at også merkspeten fra alle andre, det er veldig intenst de første to ukene, til og med begravelsen, så går jo alle tilbake til liven sin, og sånn skal du være. Mens livet til den som er berørt, det går jo ikke tilbake til normalen. Det gjør du jo ikke på ganske lenge. Så da er det jo på en måte en mer sånn,
Ja, det er jo... Da starter det en ganske lang prosess som sikkert er veldig, veldig individuell, men som man bare må gå igjennom. Hva gjorde du? For du sa at du bodde sammen med folk de første to-tre uken. Ja. Men så var begravelsen over, og hverdagen var tilbake for de fleste, og du satt igjen i en leilighet dere hadde sammen, kanskje. Hva gjorde du for å liksom overleve dag til dag? Jeg...
Jeg tenkte jo etter begravelsen, så tenkte jeg sånn, ok, hva skjer nå? Hva nå? Og da var jeg fortsatt sykemeldt. Det jeg gjorde faktisk etter en uke eller to etter det, var at jeg dro på treningssamling.
Rett og slett. Sammen med et par andre som tilbytte seg, som skulle på samling akkurat da, og tilbytte seg at du kan være med, vi har et rom ledig. Hvis du er gira, så bli med. Og da gjorde jeg det, og det synes jeg var veldig fint, fordi det var i Spania, så det var greit å si til alle at jeg er ikke hjemme. Kom meg litt av gårdet.
Og så er det noe med, dette er sikkert ukjent for de fleste, men det var veldig kjent for meg, det å være på treningskamling, jeg slipper å tenke så mye. For du bare står opp, spiser frokost, og så trener du, og så slapper du av, og så trener du en gang til, og så slapper du av på kvelden igjen. Dagene bare går da. De hadde jo treningsprogram, så jeg fulgte programmet deres. Så jeg trengte ikke å tenke noe særlig på det. Så jeg kunne på, da skjer det ting hele tiden, og da er folk rundt da, sånn ting da. Så jeg synes det var veldig fint for meg da.
For når jeg kom hjem derfra så hadde det gått enda litt lengre tid. Men hele den høsten der så likte jeg ikke å være i den leiligheten for eksempel. Jeg hadde ikke noe bra der. Jeg har en bild i hodet at det er mørkt og trist der. At det var ganske kjipt å være der alene. Så jeg var der ganske lite alene hele den høsten. Aktiverte meg på en eller annen måte. Var hjemme hos foreldrene mine eller et eller annet sted. Helt i starten er det jo helt sånn
Ja, dette føles nesten rart å si, men i starten er det nesten sånn at du noen ganger hører lyder, så du lurer på, du intensivt tenker at de er på badet, for du hører en lyd, og så kommer du på at nei, det hører vi ikke. For det tar tid før det synker inn, at den er borte. Ja. Hjernen klarer ikke å forstå det av og til, at faktisk det har skjedd. Det tar tid før...
Ja, det tar tid før den er 100% klar over det. Hva gjorde du med det? Flyttet du ut av den lillet etter hvert? Ja, jeg gjorde det. Men det var for så vidt planlagt før dette. For jeg og Ida hadde kjøpt hus. Så jeg og søsteren og kjæresten til søsteren flyttet inn der sammen. Vi tre. I det nye huset jeg og Ida hadde kjøpt.
Så de ble med på flyttelasset? De ble med på flyttelasset. Hvordan skjedde det? Spurte du dem, vil dere flytte i lage med? Nei, de lurte jo veldig på hva jeg skulle gjøre med det huset. Om jeg skulle droppe og flytte inn der, eller selge det videre, eller hva gjør jeg nå? Så tenkte vi bare at hvis det virker overleit nå, så gjør vi det da.
Og for meg var det jo helt fantastisk. Det hadde jo vært knallart å flytte inn i huset vi hadde kjøpt sammen. Alene, liksom. Det var ganske knallart å få i nøkkelen, for akkurat den prosessen gjorde jeg alene. Og det var ganske sånn, ok, når overtakelsen gikk jo greit, da skjer det jo ting ned. Men så gikk de, liksom, satt jeg alene i huset. Det var ganske en stert øyeblikk, husker jeg. Satt du deg ned og kjente på det, da? Ja, det kjente jeg på litt på. Husker jeg satt meg ned i trappa der og bare, shit, nå er det huset bare ditt, liksom.
Var det en bevisst strategi for deg å kjenne etter hvordan du hadde det? Eller var det mer sånn at du prøvde å flykte fra følelsene dine? Husker du det i denne høsten? Hvordan du håndterte all den smerten? Jeg vet ikke om jeg husker det så godt. Jeg tror det nok er et litt sånn nyansert bilde, at det er litt sånn begge deler. At jeg innimellom turte å kjenne på det. Jeg gjorde det. Jeg turte å kjenne på det, for jeg hadde noen
Ja, noen stunder for meg selv som bare har vært mine, liksom. Hvor jeg har liksom tillatt meg selv å gråte og sånne ting. Og kjenne på det. Og det er jeg veldig glad for. Og så er det sikkert andre ganger hvor jeg liksom har prøvd å... Nei, men så fortrenger det alltid, jeg må si. Men så stort sett så føler jeg at jeg har... At jeg har erkjent det og jobbet med det. Jeg føler det. Helt frem til også når man skriver den forestillingen, ikke sant? Så er jo det å gå inn i det igjen, ikke sant?
å plukke fram noen av de følelsene rundt sorg, rundt det å gå videre, rundt minnet fra en time i dag og sånne ting. Så forestillingen din handler egentlig om dette da, bare hvordan man går videre? Ja, det handler en del om det. Så er det noen sidesprang der som ...
Jeg er bare rød og fjass. Men komikere er jo også forfatter, altså dere skriver jo veldig mye. Var det en god prosess for deg å skrive ned ting? Ja, etter hvert var det det. Først var det et steg å komme tilbake på scenen og bli ordentlig komfortabel med det. Det er en litt rar jobb å gå tilbake til. Ja, det er ganske store kontraster der. Ja, det er det. Så de første gangene på scenen var ganske sånn.
Det var heftig. Vi hadde publikum som tok meg et fantastisk imot husker jeg på den aller første jobben der. Konferansierende, det var jo flere komikere på den kvelden, konferansierende sadio liksom. Så jeg fikk en enorm jubel når jeg gikk på scenen der. Så det var jo veldig bra, ikke sant? For folk er jo varme og hyggelige i sånn stort sett. Det er jo det det er, ikke sant? Det må man huske på det.
Så det var første steg, kom jeg litt tilbake på scenen, og så begynte jeg å skrive litt etter hvert om dette her, mer og mer. Forskningen viser jo faktisk at det å skrive ned
Ting i en sorgprosess Er til hjelp Er det sant? Ja Så det er Flere som anbefaler det Så det er kanskje Du måtte jo gjøre det på grunn av jobben din Men for andre så merket de stor Eller ikke stor Men de merket at det hjelpet Ja
Men det er som du sier, folk er så bra. De fleste mennesker er så fine. Og i går skrev jeg en melding på Instagram, i den morges intervjuene, Nilsi, har dere noen spørsmål? Og så rende det inn sånn, nei, bare håper at han har det bra. Håper at livet er fint. Det er så varme, fine meldinger jeg fikk i morgen.
Det er så mye kjærlighet i mennesker da. Jeg har fått masse av de meldingene, for folk ikke kjenner aner hvem er. Og spesielt i dagens samfunn, hvor man hører oftest om de som skriker høyest, i kommentarfeltene, netthat og all agge der ute, så er det så viktig å huske på at det er en liten gjeng som
Ha surna liksom Så vi må huske på det at de aller aller fleste der ute Er varme Fine mennesker Ja, helt enig med deg I det Så du fikk hvertfall masse kjærlighet fra mine følgere og litt av det Ja, det er hyggelig Det er veldig hyggelig Men hvordan er livet nå Nils Ingar? Nei, livet nå er Fint, det synes jeg
Nå har vi snakket litt om den første fasen der, som er litt sånn intens og vanskelig. Men så begynner jo den her litt mer langvarig prosessen, ikke sant? Bare for å ta det da. Ja, jeg vil gjerne snakke om det. Jeg har satt meg et mål om å et første år komme igjennom det. For der er alle feriene, jul, påske...
Høytidene, det er bursdager. Alt det for første gang. Alt er første gang da, ikke sant? Første gang uten. Første gang uten, ikke sant? Og så gikk det dårlig, og så tenkte jeg å gå til dårlig at dette hjelper jo ikke så veldig mye. For da var jeg fortsatt ikke i nærheten av ferdig med den prosessen. Og jeg må bare si det. Det er mange som tenker at nå er det gått et år, nå må det bare liksom...
Nå må man bli ferdig med det. Men det er jo ikke sånn sorg er. Jeg synes hun er modangelik, sa hun så fint. Hun sa sånn, sorgen kommer hulter til bulter. Ja, det leste jeg også. Og det synes jeg var så fint, for det er sånn det er. Det er akkurat sånn det er. Akkurat sånn det er. Den er intens og sterk i starten. En stund.
Og så går det over i ulike faser, og da kommer hurtig du bulter. Og det må man være forberedt på en ganske god stund. Og så er det jo dette som er veldig vanskelig å ta inn over seg, når man står midt oppi det. Folk sier det tar tid, fordi du skjønner ikke helt det. Det er fort gjort å tenke at det kommer ikke til å bli bedre. Og det er jo feil. Det blir bedre liksom.
For tid er... Det skjer et eller annet med oss. Det å gi det tid, liksom, det gjør det bedre. Det er min helt klare oppfatning. Men når man tenker at tid gjør det bedre, så...
Når man står i det, så vil man jo bare at tiden skal gå. Ja, ikke sant? Men samtidig så tenker man at det ikke blir bedre. Så hvordan går det fra dag til dag? Og så vet du at det kan gå et år, det kan gå tre år før jeg ser at livet er bra igjen. Ja, det kan være knallhardt. Jeg har opplevd at det er veldig vanskelig å se langt frem.
Ikke sant? I starten så er det sånn du vet ikke hva du skal, de morrer liksom. Og så er det litt lettere å se litt og litt lenger frem da. Så det jeg prøvde da, da kom nok denne rasjonelle måten min å håndtere dette på, var at jeg prøvde å tenke sånn, ok, men da dropper vi oss helt langt frem. Da bare kutter jeg ut det. Kutter ut det, hva som skjer i 2019 da, som har gitt jul liksom.
Det tar vi da Og så kom 2019 så var det liksom Ok nå tar vi dette liksom Og så er jo livet mitt sånn at jeg Da jobber man tilbake på scenen Og så gjør jeg noen prosjekter Så da kan jeg liksom se frem til det prosjektet Det gjør jeg nesten uansett ikke sant Man jobber fra prosjekt til prosjekt Og så må man bare liksom Ja du må jo bare leve deg gjennom det Det høres Det høres litt enklere ut i ettertiden der Men det er jo sånn det må høres
Men hvor lang tid gikk det før du kjente Hadde du en sånn dag der du bare trengte Oi, i dag har jeg det faktisk bra Hva som har skjedd i dag kjenner jeg på glede Hadde du noen sånne stunder Eller tok det veldig, veldig lang tid? Ja, jeg husker ikke akkurat når det skjedde faktisk Jeg tror det er en veldig gradvis prosess Men jeg hadde det Ja, skal vi se
Jo, det var altså Det skjedde et eller annet til to år Da begynte ting å normalisere seg litt Da begynte jeg etter hvert å tenke at jeg skulle gå videre Og litt sånne ting Fordi det som var på et eller annet tidspunkt oppi dette her Så merket jeg at jeg hadde
Jeg hadde sørget veldig, veldig mye over at jeg hadde mistet Ida. Og det hadde handlet veldig mye om henne. Og at hun var borte, liksom. Og på et eller annet tidspunkt så husker jeg, tenkte sånn, men hva med meg, liksom? Fordi frem til det, det var kanskje første halvåret, så hadde jeg ikke, jeg tror ikke jeg hadde tenkt et sekke på meg selv, liksom. Hva skjer med meg nå? Det hadde bare vært helt i bakgrunnen. Så etterhvert så begynte jo den tanken om moden, så at liksom, ok, jeg må jo faktisk
Jeg må jo lage meg et liv, et annet liv Det blir annerledes, jeg må videre Hvor skal jeg nå? Og da går man jo og sørger litt med det Så blir det jo en liten sånn vanskelig prosess Men man kommer til å gjennom det Så det gikk opp for deg en dag At dette er Jeg har et liv, jeg har om å leve Og da begynte du å planlegge ut fra det? Ja, da begynte jeg på en måte Bare å gruble litt over det Men
Og la den tanken modne liksom At jeg også må videre og litt sånne ting da Ja Men jeg bare tenker sånn I denne prosessen Som har vært veldig To år er lenge Det to året å sørge er En lang og mørk vei
Hva kan vi som står rundt en person som sørger gjøre når den akutte fasen har gått over, men du ser søstrene dine, hun var sikkert mye sammen med deg, hun merket jo sikkert at du hadde det vondt. Men hva kan de rundt gjøre som hjelper deg i hvert fall? Nei, jeg...
Jeg sier jo sånn at når man mister noe man er glad i, så er det fint å bruke tid med andre man er glad i. Det har jeg hatt mye glede av. Bruke tid med gode venner og sånn da. Og det gjorde man jo litt mer da, og egentlig kanskje også blitt litt flinkere til å lete til. Det er jo liksom å dra på hyttetur med kompiser og gjøre litt sånne ting da. Fordi det på en måte handler mye om jobb, normalt sett, ikke sant? Det er mye det det går i, men så...
Så det hadde jeg, det synes jeg var fint da. Gjøre ting, rett og slett da. Gå opp og dra på fjell og trene. Jeg hadde jo også, det er klart at noe av grunnen til at det skiprosjektet også varte mye lenger var jo fordi dette skjedde, ikke sant? For da hadde jeg jo et lag som jeg kunne være en del av. Som kjente meg godt og kjente oss i da. For hun var jo også en del av skimiljøet på en måte. Eller ikke på en måte, hun var det. Så...
Så det ble jo fint, da var jeg med på et par ekstra sesonger med dem, ikke sant? Ja, de tok deg med. De tok meg med. Var formen på topprundelen? Ja, det var vel ikke like bra kanskje. Det var ikke så verst, jeg holdt jo på og var jo ivrig. Og det ble jo kanskje et prosjekt, ikke sant? Det var mye lettere for meg å trene den første perioden enn å dra tilbake på scenen, for eksempel, ikke sant?
En langtur i marka på ski er jo, for meg er det terapi da. Så det å ha det miljøet der, ha det prosjektet der, det var helt fantastisk egentlig. Så det brukte jeg ganske mye tid på. Og etter hvert så var jeg på turné med en gjeng, en annen gjeng med komikere, halvandet år etterpå. Det var superfint, for da var man i en gjeng på turné. Man er ikke alene og sånne ting.
Så fellesnevn er å gjøre ting sammen med andre. Det er vanskeligst når du er alene. Jeg synes det var så utrolig fint det du sa. Når man mister noe man er glad i, så skal man være sammen med de man er glad i. Det virker som om du har et utrolig tett forhold med folk rundt deg. Du har mange gode relasjoner rundt deg.
Hva anbefaler du, Ann? Jeg er ikke noe særegent på en situasjon her. Jeg er ganske sånn, jeg hadde 40-årslag nå, da sa jeg vel at det er helt utrolig at en fyr som elsker å løpe tre timer alene i marka har så mye fine venner. Det er det som er her i dag. Har jo kanskje på min aller beste her helt alene ute i Nordmarka, men likevel så mye fine folk grupper. Jeg er veldig, veldig takknemlig for det.
Så du liker egentlig å være alene også? Du er ikke en person som alltid må være laget folk? På ingen måte. Jeg er jo litt innadvent og veldig glad i å være alene. Så for meg var dette liksom, jeg skjønte at det går ikke nå. Nå kan du ikke være så mye alene. Nå må du liksom ut der og være sosial. Men det synes jeg er veldig fint at du sier, fordi at
Det er mange som tenker at hvis de er naturlig introvert for eksempel at i en sorgperiode at de trekker seg kanskje litt inn i skallet sitt men du gikk på en måte nesten ut av det og sa ok, jeg er egentlig veldig glad i å være alene men nå kan ikke jeg gjøre det. Nå må jeg være lag i folk. Det var litt sånn, for jeg er jo en introvert person og da
Men da fungerte ikke det. Så tok jeg av. Men hva gjør man hvis man ser noen som trekker inn i skallet sitt da? Og du prøver å få de ut, for du vet at det er ikke bra for dem. Har du noen tips der? Ja, si det. Man må jo selvfølgelig spørre om man skal gjøre ting. Og da tenker jeg at du må prøve å liksom
antageligvis da kjenner du personen ganske godt da så da må du liksom prøve å spørre om å gjøre ting som du vet at vedkommende liker da ikke sant altså ta hans eller hennes interesser og liksom ta initiativ til å finne på noe innen det det tenker jeg at er smart da slik at det blir litt lettere å takke ja ikke sant
Er det noe som du har tenkt på i ettertid at du skulle ønske at folk visste når man står i en sorg, eller at man skulle ønske at folk gjorde når man har det så vondt som du har hatt det? Det stiller et stort og komplisert spørsmål, egentlig. Jeg tenker jo at det er viktig at man ikke gjør det for vanskelig, rett og slett da.
At man ikke overkompliserer det, hverken for seg selv eller hvis man har lyst til å støtte noen. At det handler om de små tingene. Du bakte to brød, liksom. Det er ikke så veldig komplisert opplegg. Det handler litt om alle de små tingene der. Det handler om å gå en tur sammen eller finne på noe, eller bare vise at man er til stede for noen. Det tror jeg er viktig. Bare liksom...
bare at man vet, sånn som det er langvinnslaget mitt, som bare sa du kan være med på alle de skiriene du har lyst til å være med på. Og da åpner du på en måte bare den døra, og så er det litt opp til meg. Og det å bare ha den døra åpen, det er veldig fint, altså. Så det tenker jeg at det er bra at man bare liksom sier at man er der, at man trenger ikke å
Ta en vikentur til London, hvis du skjønner. Nei. Da handler det om bare, skal vi gå i parken? Ja. Drikke en kaffe, liksom. Gjør det enkelt. Gjør det enkelt. Jeg synes det er kjempefint å prate med deg, Nils Ingar. Du har jo gjort mange refleksjoner om dette, og så har du vært åpen om det, som jeg tror har vært stor hjelp for andre. Ja.
Og du har jo startet et Ida Eides minnefond. Ja, det er riktig. Hva er det for noe? Ida Eides minnefond er jo... Det var en bitteliten snøball som har blitt mye større enn vi trodde. Den har rullet litt. Fordi når Ida døde så ble det jo som sagt veldig mye merksomhet rundt det. Det var mye media og sånt, så vi skjønte at her kommer det.
Her kommer det kanskje litt veldig mye blomster. Her er det veldig mange som har lyst til å si at de har lyst til å støtte deg. Så vi bare fikk et tips om dere burde sette opp en minnefond, liksom. Og så kan dere bruke dette nå. Og så gjorde vi det. Jeg kalte det Idares minnefond, opprettet bankkonto. Og så kom arbeidsgiveren hennes med ganske stort beløp. Fordi hun var nominert til en pris og noe greier. Så de smekket inn noen hundre tusen på en konto. Og da skjønte vi at...
Nå kan ikke det bare være en bankkonto. Vi må gjøre dette litt ordentlig. Så da opprettet vi dette minnefondet og utviklet det og lagde et logo og etter hvert fått litt sving på det. Så har vi fått masse støtte fra en side i sittelsen etterpå som gjør at vi har kun gjort det ganske stort arbeid. Der delte vi hjertestartere til idrettslag i Norge. Rettet oss mot idrettslag.
man kan søke på nettsida vår om å få det, og så deler vi ut til de vi har mulighet til å dele ut til. Og de siste årene så har vi kun delt ut 80 åre takt hver en støtte fra en side i stiftelsene. Så det har jo blitt noe veldig fint, det har vært veldig fint å ha det å drive med, for der føler man jo virkelig at man gjør noe samfunnsnyttig. Hvis bare den hjertestarten er på riktig sett til riktig tid en gang, så vet jo vi
hva de rundt den personen det gjelder slipper å gjennomgå. Så det er viktig. Også er hjertelungeredning, jeg har jo lært litt mer om det etterhvert, det er jo utrolig viktig at alle kan. Fordi vi har et utrolig bra helsevesen. Men som disse legerne i en dugnad sier, som vi er en del av, sammen med Redde Vi Liv, at det som skjer de ti første minuttene,
når noen får en hjertestans, det er viktigere enn de første ti dagene inne på sykehuset etterpå. Det er mye mer utslagsgivende de første ti minuttene. Og de som er der de første ti minuttene, det er veldig ofte oss alle. Det er noen av oss. Vi vet ikke hvem som vil oppleve det, men noen av oss vil komme i en slik situasjon hvor vi møter en livløs person. Desto flere som vet hva de skal gjøre da, desto flere...
redder man enten altså overlever og man minimerer skadene hvis folk kan det så første linja i det arbeidet er rett og slett oss alle og det er det tenker jeg at det er viktig at vi sier ganske mange ganger
Og det er ikke så vanskelig å lære seg basal hjertelungerentning. Jeg hadde nettopp en episode om det med en helt rå dame som heter Liv-Berit Stenseth, hun er anestesilege. Og
Der har jeg linker til kurs man kan ta på nett. Man bruker 30 minutter, så kan man ganske mye. Men Oliverit sa noe som har satt litt støkk i meg. Det er at hun hadde en far i klassen til sin sønn.
som fikk hjertestans. Og han var heldig fordi han hadde tre kompiser han jogget i laget, når han fikk hjertestans. Og det var tilgang til hjertestarter. Altså jeg husker ikke om det var innen få minutter hadde han startet hjertet sitt på nytt og fått det i gang. Så han overlevde det. Og så forteller hun om andre mennesker som
som er mye yngre og som fortjener å få leve videre men som ikke har en hjertestarter der og det har så mye å si da at de hjertestarterne at man har det i nærheten og dere gjør bare en sånn utrolig fin jobb Nilsi, for det er kjempeviktig disse hjertestarterne de redder jo faktisk liv ja, det gjør det ja
Og da er det også viktig at folk tør å bruke dem. Det er også viktig å si at de er ikke laget for helsepersonell. De er laget for at vi alle kan bruke dem. Og de modellene vi setter ut nå, og som alle setter ut nå, de gir jo beskjed om hva man skal gjøre.
De snakker jo til deg på en måte når du trykker play. Klarer du å fortelle litt kort hvordan man bruker de? Hvis du finner en livløs person, da må vi ta det helt fra starta, da ringer du først 113. Det er det aller viktigste, og det du skal gjøre allerede,
med en gang. For da settes jo prosessen i gang med at helsepersonell kommer, og da får du også hjelp av dem på en entrésentral, så det er det viktigste. Gjør det alle først. Sjekk om det er puls. Hvis det ikke er puls, må du sette i gang hjertelungenredning. 32, to innblåsninger og 30 kompresjoner. Ta i ordentlig. Om det går paribein når du
Det spiller ingen rolle. Strake albuer, mye lettere å få kraft av. Mye lettere å få kraft av. Og så er det jo hjertestarteren, og den skal jo da ha en elektrode nede på venstre side og en oppe på høyre side. Og om det er omvendt, det tror jeg ikke er så farlig, for den skal sende bare støt gjennom hjertet, fra det ene til den andre elektroden. Fest i på kroppen,
Og så får du jo beskjed fra hjertestarteren når du skal støte. Det sier, da sier hjertestarteren sånn, ta håndene vekk fra pasienten, trykk på støt, og så trykker du på støt. Så derfor holder du da egentlig beskjedene til hjertestarteren. Så det er en undersøkelse som viser at det er veldig mange som er redde for å bruke en hjertestarter. Det er ikke noe farlig. Fordi
hvis den finner puls, altså at hjertet ikke har stoppet, da gir den ikke noe støtt. Fordi det skjønner de nå. Så da får du beskjed om å ikke gi det. Og den gir det ikke heller. Så det er jo også en grunnregel i en sånn situasjon, at det verste du kan gjøre er å ikke gjøre noe. For da vet du at det går dårlig. Så hvis du på en måte ...
Hvis du skulle gjøre noe, og det er litt feil, så er det fortsatt veldig mye bedre enn å ikke gjøre noe. Fordi hvis du ikke gjør noe, så går det garantert ikke bra.
Kjempefint, og hvis dere vil lære mer om det, så kan dere høre denne episoden jeg hadde om førstehjelp for noen episoder siden. Det er jo helsepersonell som kan forklare dette enda bedre enn meg. Jo, men du gjør det så fint, og det er jo vanlige folk som møter deg. Det er jo regelvanlige folk som treffer på en person som har falt om. Samarbeid ved Liv Dugnavn har faktisk lansert en ny app
i disse dager. Det er jo hjertelungeredning dagen på søndag. Så der kan man også lære hvordan man skal gjøre det. Å, så bra! Er det på nett? Sammenreddeveliv.no? Ja, men den appen tror jeg bare er... Åja, det er en app du har lastet ned? Det er en app du har lastet ned. Den er liksom akkurat kommet ut nå. Så det skal vi finne frem informasjon om. Ja, ok.
Ja, det er et gratis digitalt førstehjelpskurs som lastes ned på mobiltelefonen. Og det finner du på 1N3.no. 1N3.no så finner du det. Jeg så det akkurat for første gang på vei hit faktisk. Oi! Det er akkurat lansert da. Ja, ja, ja. Nei, jeg er veldig kjempeglad for at den jobben dere gjør med minnefondet er fantastisk, og at du...
Jeg har brukt så mye energi på det i etterkant, og jeg synes det er veldig fint at du deler så røyst om hvordan det har vært for deg. Jeg bruker å spørre mine gjester om et siste spørsmål. Ja. Og det er litt sånn utenfor dette, men hvis du skulle gå fra denne jorda i dag, og alt som var sagt og gjort ble viska ut,
Hva var tre ting du skulle ønske sto igjen etter deg? Sitat eller råd, eller noe som har hatt betydning for deg? Det er gøy spørsmål. Det er, skal vi se, det er rett og slett, jeg vet ikke om jeg er stigende i rekkefølgen, men det første jeg kommer på som er aller viktigst, det er lev livet.
Ikke rote bort i for mye styr og karrierejag. Ja, alt det der. Men gjør kule ting. Fyll livet med masse, masse gøy. Leve, rett og slett. Føler du at du gjør det nå? Føler du at du har fått et nytt perspektiv? Ja, litt. Litt.
Men det er fortsatt sånn at ting innen karriere for meg er viktig, fordi det gir meg veldig mye. Prosjekter jeg har lyst til å realisere og så videre. Men jeg har fått enda mer perspektiv på at det betyr ikke, det er ikke så viktig hvor mye penger man tjener for eksempel. Den type ting gir deg ikke noe lykke. Det som gir deg lykke er kule opplevelser. Du husker tilbake på de tre siste årene. Hva er det du husker liksom?
Husk jo når du var et eller annet sted med noen bra folk og gjorde noe bra. De type opplevelsene er jo det du virkelig husker. Og man må gjøre mer av det man husker. Så det er en ting. Jeg tror egentlig at alt ligger i der. Være sammen med bra folk rundt deg. Har du det bra nå? Ja, jeg vil si det. Jeg har det bra nå. Jeg har kommet liksom... Jeg føler at jeg på en måte har kommet...
Og det er sånn den prosessen er. Du skjønner ikke akkurat når ting skjer. Men jeg føler at det også har kommet enda et steg videre på en måte. Fordi for eksempel, dette snakker jeg også om i dette mye nevnte showet, var at på et eller annet tidspunkt så tenkte jeg at jeg må begynne å date igjen, ikke sant? Og når jeg tenkte det første gang igjen, så prøvde jeg meg litt på det, og så var jeg nok ikke helt klar for det. Og så er liksom det moden av
Det også da, på en måte. Som gjør at man også kjenner at man er klar for det. Og det er jo også en sånn god, en litt bedre følelse på den, at man kan se livet videre. At det er mulig å få til det.
Men det vet vi alle. Du kommer til å få så mye fyrbrev etter denne episoden. Ikke det jeg er ute etter. Jeg er i utgangspunkt ikke så glad i å date. Men det er et annet problem. Det ligger på et annet nivå. Det har jeg aldri vært. Det er den introverte delen av deg. Ja, det er helt riktig.
Du får åpne Tinder når du er på sotene. Det er masse bra dame der. Jeg er ikke på Tinder og har ingen intusjon om å komme dit. Jeg tror jeg har fått spurt deg om de tingene jeg ville spurt deg om, men har du noe du har lyst til å dele som du kanskje ikke føler du fikk fortalt? Jeg føler at jeg har delt det jeg har lyst til å si, men
Det er jo nok en gang så tenker jeg at det er veldig fint å snakke om det. Det kjenner man på etterhånden når man har hatt en sånn prat. Og det sier jo litt om det. Apropos verdensdagen for psykisk helse som var nå akkurat. Det å ha samtaler om ting, det er bra. Det har jeg sikkert sagt før, men i forbindelse med det var masse plakater som ble delt på den dagen på mandag eller når det var. At det er...
Det er nesten umulig å være menneske alene. Det er ikke det som er et av slagordene, jeg tror det. Det er ganske fint sagt. Vi trenger hverandre, altså. Vi gjør det. Tusen takk for at du tok deg tid. Er det noen steder mine litterøy kan finne deg? Hvor da tenker du på? De frie brevene, hvor skal de sendes? Ja, nei, altså. Følg meg gjerne på Instagram og Twitter. Det er der jeg er mest.
Alt for mye på Instagram, som alle andre. Nils Ingar. Nils Ingar heter jeg der. Ja, men den er god. Takk for at du ble med. Takk for at jeg fikk komme. Og hvis denne episoden var til nytte, eller du synes var bra, så send den til noen du tenker har nytte av den, eller glede av den.
Og hvis du ønsker å komme tilbakemeldinger på denne episoden, så skriv under kommentarfeltet på Instagram eller Facebook. Og med det så takker jeg for i dag. Ha en kjempefin dag.