I dag er vi så heldige å ha lege Herman Egenberg tilbake som gjest i podkasten vår. Herman jobber som lege i spesialisering ved Oslo Universitetssykehus. Han er en dreven kar som har mange prosjekter på gang, og noe han virkelig brenner for er motiverende intervjuer.
Han lager kurs og undervisningsmateriell i Motiverendes intervju for helsedirektoratet, og har også i forbindelse med det laget et poddkurs sammen med de. Samt så har han også en helt egen podcast ved navn Motiverendes intervju. Han Herman gjester jo podcasten vår i episode 23, og den episoden ble så populær at vi fikk...
Massevis av spørsmål i etterkant og tilbakemeldinger, og da måtte vi jo bare invitere deg tilbake, Herman. Ja, nå er jeg spent på hva slags spørsmål du har fått, og om jeg kan svare. Ja, altså det spørsmålet sin gikk igjen var jo plantene dine. De var ikke så interessert i mine problemer, de var jo interessert i dine planters problemer.
Det er jo faktisk veldig godt spurt, fordi der har jeg jo slitt litt i det siste. Du ser kanskje at det har vært en ganske trist utvikling her. Ja, det har vært manne- og kvinnefall. Ja, plantefall. Så jeg har i hvert fall ti planter som har dødd siden sist. Det er for det meste eføy.
Det har vært veldig spesifikke planteraser som har gått dukken, så eføy har ikke klart seg i mitt regime, og så et par andre varianter som rett og slett måtte gå. Det var jo litt trist, men det som var en veldig god nyhet var at siste gangen jeg var her så hadde du jo intensivavdelingen. Ja, i vindueskarmen er det intensivavdeling. Det er mange som spurte hvordan det gikk med særlig de da.
Og når jeg kom inn her i dag, så så jeg jo at en av de hadde jo klart seg kjempebra. Ja, faktisk. Intensivavdelingen har det, det er et godt tiltak. Så det kan jeg egentlig anbefale alle som har planter, at hvis det er noen som sliter mer enn andre, så sett de i en egen avdeling og gi de litt ekstra omsorg, for det hjelper. Men det var jo en av de fra vanlig sengepost igjen nå, som måtte ut i intensivavdelingen, for den har jo bare tre blader igjen.
Ja, men jeg tror kanskje ikke den har overlevd her, mann. Ja, men samtidig, så hvis du ser nærme på den, så har den sånne små grønne spisser utenfor bladene, og jeg tror kanskje det kan skje noe. Ok, ja, men det er bra du har håpet oppe, og det er jo ikke uten grunn at du tydeligvis har blitt lege. Du liker å styre og stelle med både planter og mennesker.
Jeg liker å styre og stelle med både planter og mennesker. Det er greit. Ok, men da fikk vi allerede svart på det spørsmålet som gikk mest igjen. Og det var jo hvordan det gikk med plantene dine. Så konklusjonen din var at det gikk ganske bra med noen, men
Litt mindre bra med ca. ti stykk. Strategien fungerer jo egentlig, hvor det er en utvelgelsesprosess som foregår her, og plantene må tilpasse seg min måte å være på og mitt system.
Sånn har det i hvert fall blitt da, men det er mange planter igjen, og det er fortsatt et mangfold, det er ikke det, men eføy, beklager, måtte ut da. Ja, men du har heldigvis et stort mangfold i stua di, og for alle som ikke klarer å se hvordan du har det i stua di, så det er jo hevig sett i dag, og du har jo sikkert 30 planter i stua di.
30 planter igjen. Det var 40, nå er det 30. Neste gang du kommer, hvor mange er det da? Kanskje flere, kanskje du har kjøpt en ny. For jeg ser jo at noen trives skikkelig godt her. Men ja, nok om plantene. Ja, Herman. I dag skal vi snakke om motiverendes intervju. Og vi har jo allerede snakket om det. Vi gikk litt inn på det i forrige episode med deg. Og da fortalte du litt om hva motiverendes intervju er.
Men vi har fått flere spørsmål om du kunne fordype det litt. Så jeg lurte på, først kunne du ha forklart hva er egentlig et motiverende intervju?
Ja, altså, jeg kan jo fordype det litt, eller supplere litt fra sist gang. For det første, hvis man virkelig er interessert i å lære seg å motivere en intervju, så finnes det jo en podcastkurs fra helsedirektoratet, som jeg har vært med å lage, som er Solvei Høg Kron. Kjempedra! Ja, den...
Så hvis man har litt tid til over, så har man lyst til å lære seg hvordan man som, det er jo regnet ment for helsepersonell, leger og sykepleiere, psykologer, sosionomer og alt. Men alle kan gå inn og høre på det, og det tror jeg folk vil synes er interessant. Men hvor skal jeg begynne hvis vi skal supplere med å motivere en intervju fra sist da?
Kanskje vi bare skal kort gå inn på hva det faktisk er, for det er jo mange nye lytter siden sist. Ja, altså den vanligste bruken for å motivere en intervju, det er jo å hjelpe ruspasienter å slutte å ruse seg. Det er liksom helt den standard. Nå går det an å bruke det...
Men i hvert fall, det er helt den typiske pasienten hvor jeg tenker at her må vi gjøre et motiverende intervju. Det er en pasient som har problemer med rus. Da har jeg, jeg jobber jo på et sånt team med psykosepasienter, og mange av pasientene mine har rusproblematikk. Så det er særlig en som jeg har veldig tett oppfølging med nå, hvor vi gjør motiverende intervju en gang i uka. Ja, ja.
Så jeg lover han å fortelle, så jeg bruker han som eksempel hvis jeg har noe undervisning eller noe sånt også. Men han har skizofreni, så det betyr at han flere ganger har vært innlagt på sykehus med psykose, blir veldig psykossyk, og så bruker han i tillegg amfetamin. Og det er så krise å bruke amfetamin kombinert med at man har skizofreni, fordi skizofreni betyr at du har en lavere terskel for å få psykose,
Og avhengig av alvorlighetsgraden, så kan du være innlagt lange perioder, mange ganger i løpet av et år. Og når du tar amfetamin, så øker også sjansen for å få psykose. Så han har jo et kjempeproblem, og det er jo helt ødeleggende for hans liv. Så jeg begynte å jobbe med han i starten av mars, og da...
Da var han ikke interessert i å snakke om rus med oss i det hele tatt. Det tok litt tid for oss å bli kjent og sånn også. Men da var han veldig avvisende hver gang vi kom på døra og hilste på. Nei, nei, vi sover. Han ville ikke snakke nesten i det hele tatt. Og så i en periode da så ble han litt sånn dårligere og dårligere. Det var veldig mye rusbruk. Det kom et nytt parti med amfetamin til Oslo.
i april en eller annen gang. Så vi hadde nesten alle pasientene våre ble verre i den perioden, for det var så mye avfatt av en ut og gikk. Men i hvert fall ble han så dårlig at han måtte legges inn på akutpsykiatrisk. Han ble utrolig
Altså, fikk voldsomt depresjonssymptomer. Han var helt sånn urolig og engstelig, og fikk ikke sove, og hadde tanker om at dæmoner hadde tatt over kroppen hans. Han hadde det så forferdelig, da. Kjempe lidelse. Og så var han til fare for seg selv, fordi han visste ikke hvordan han skulle gjøre det. Han slo i stykker møblemanget sitt, og...
Hadde tanker om å ta livet sitt, og det har han jo også hatt historikk med før, at han har gjort alvorlige selvmordsforsøk. Så da ble vi nødt til å legge han inn, og han ble tatt imot på en sånn... Han syntes det var greit å bli lagt inn, men selv om han ikke hadde syntes det var greit, så hadde vi lagt han inn uansett på en sånn tvungen psykisk helsevern. Fordi det var såpass farlig. Så var han innlagt en ukes tid, og fikk...
Han står jo på medisiner til fast, men han fikk i hvert fall rusfrihet i en uke, og fikk veldig tette rammer og tett oppfølging, og veldig god behandling på akuttsykiatrisk. Og så kom han ut igjen, og når vi snakket sammen første dag etter at han var hjemme, så sa han sånn, fy søren, jeg har lyst til å bli ferdig med de rusgreiene, det ødelegger livet mitt. Det var det klareste jeg hadde sett han siden mars. Og da hugget vi til, jeg og overlegen, og så avtalte vi, ja, men da kommer vi inn og gjør motiverende intervjuer.
allerede i morgen. Eller det var to dager senere. Så siden det, det var et par uker siden, så har vi hatt ukendelige samtaler. Veldig spennende. Og han er så flink. Og det svinger jo veldig, og han klarer ikke å la være. Han har voldsomt rusug, og han har jo drevet med amfetamin siden han var 14 år. Det er en stor del av livet hans. Men vi er virkelig på et godt spor. Så vi går gjennom, akkurat sånn som vi gjorde sist, at vi går gjennom ambivalensfirkanten. Jeg stiller han spørsmålene, hva
For deg er fordelen med å ruse deg, hva er ulempene med å ruse deg? Og hvis du slutter, hva er fordelen med det, hva er ulempene med det? Så går vi gjennom og får veldig gode samtaler. Han er ganske ikke så glad i å prate, svarer veldig kort og ganske avvisende. Men når du blir så konkret, så kommer det mye mer. Han forteller blant annet at ting som han går igjen, som han svarer hele tiden, er sånn, hva blir fordelene hvis du slutter å ruse deg? Nei, da får jeg nytt liv.
Og så spør jeg mer, hva er et nytt liv for deg? Nei, jobb. Men han svarer veldig kort, men jeg fortsetter å, jeg bruker alle de triksene, med oppsummeringer og åpne spørsmål og refleksjoner og sånn, så kommer han til slutt inn på at han drømmer om å jobbe, han vil gjerne jobbe i et konditori, lage kaker. Åh,
Ja, skikkelig sånn lidenskap for kaker og bakst. Og også for quiz. Han har lyst til å starte quiz på nett. Jo mer vi holder på å snakke om disse tingene her, jo kjenner jeg at motivasjonen stiger. Men så er det selvfølgelig mye som jobber imot også. Han har veldig lite mestringsfølelse i livet sitt.
Og han er jo veldig vant til at det hele tiden misslykkes, så vi er veldig forsiktige med å være sånn, jeg stiller ingen, i hvert fall ikke nå, så er det ingen sånne krav at til neste uke så prøver vi ikke å ruse deg og sånt nå. Eller han styrer. Det er også sånn motiverende intervju-prinsipp, at det er han som liksom skal ha hendene på rattet. Og jeg er mer sånn kartleser.
Så vi går jo gjennom planen. Jeg deler planen opp i tre. Det første delen av planen er at vi går gjennom hvem som er hans medhjelpere. Akkurat som når Egan Olsen har en plan, så har han jo alltid sine medhjelpere. Benny og Kjell og Valborg. Hva heter det? Husker du hva sønnen til Valborg heter? Nei, det husker jeg ikke. Hvis noen husker hva sønnen, så må dere sende meg melding på det.
Jeg stopper alltid opp på det. Hvis jeg skal fortelle om hvordan man lager plan med pasienten, så stopper jeg alltid opp på sønnen til Valborg. Jeg kommer ikke på hva han heter. Så han har noen gode medhjelper da, ikke sant? Han har en bror som er veldig støtte for han, og som er veldig... Er han frisk, broren? Han er frisk, og er veldig sånn... Det er litt i perioder da, men i noen perioder så bor jo, flytter broren inn hos han, og bare for å, nå skal vi holde deg rusfri. Ja. Ja.
Og så har han jo hjelpeapparat og sånt. Men det kommer jo tydelig fram at han har en veldig ensom tilværelse. Og så neste punkt på planen, så går vi gjennom hva som kan være verktøy for han. Hvilke ressurser er det som kan hjelpe han? Og vi bare går gjennom og prøver, og uke for uke så fyller vi flere ting på den planen. Og så siste del tre er hva er forskjellige steg som vi må gjennom for å komme dit vi vil. Og ...
Så forrige uke så var det litt sånn breakthrough, for han har erfaring fra tidligere med at det har gått bra i perioder å holde seg rusfri når han har vært innom og tatt rusprøver. At han har hatt sånn fast ordning, en rekvisisjon som ligger på først, på der hvor man tar blodprøver og urinprøver og sånn, og så går han dit fast to ganger i uka, som en rutine, og tar urinprøver og får på svart på hvitt at nå har jeg ikke ruset, men nå er det så og så mye amfetamin i urinen. Ja.
For noen synes jo det er kjempekitt, men han synes det er veldig motiverende. Så nå har vi fått laget den rekvisasjonen og sendt den inn, og så var han nå på fredag på Fyrst og leverte sin urinprøve. Så skal vi gjøre det, eller skal vi i hvert fall støtte han i at han gjør det, og så fortsetter vi å jobbe med planen, og jobbe med om vi kan finne flere verktøy og flere ting, og finne flere steg på veien til å komme dit han vil.
Dette er jo kjempeinteressant, at en mann som kanskje mange har gitt opp, har tanker om at han ønsker å bli konditor og holde på med nettkurs. Man glemmer det ofte når man ser disse ruspasientene, at dette er jo folk som har drømmene og ønsker egentlig å ha det bra. Og hvis motiverende sin intervju kan hjelpe, så er det jo helt utrolig.
Og derfor er det så viktig at vi snakker om det. Fordi at det er jo ikke bare hos ruspasienter man kan bruke det. Vi snakket jo om det i forrige episode at motiverende intervju kan jo brukes med alle relasjonene man har i livet. Så
Vi har fått en del spørsmål om det. Man har jo disse pasientene som du snakker om, men det er flere som har, det har vært noen morsomme spørsmål, men det var blant annet en kar som spurte, han var helt fortvilet over kona sin oppførsel, og han ville gjerne endre hod, og da lurte han på hvordan skulle han begynne med å motivere hans intervju på hod?
Det er jo et interessant spørsmål. Jeg får faktisk det en del. Hvordan kan jeg få den og den til å gjøre sånn og sånn? Jeg tror at å motivere en intervju er et godt utgangspunkt inni den problemstillingen. Men det er dessverre ikke så enkelt at vi kan bruke et eller annet triks, og så kan du få kona di til å gjøre som du vil. Ja.
Da hadde det helt manipulerende intervju, på en måte. Men det som er kult da, er at
Motiverende intervju-metoden, den tvinger deg jo til å sette deg i din side av bilen, liksom, og sette deg med kartet, og så la den andre styre rattet. Og du får lov å styre med å stille åpne spørsmål, ikke sant? Og du får si sånn, hva tenker du er fordelene med, la oss si kona ikke tar opp vasken da, hva hadde vært fordelene med å ta opp vasken, og ulempene med å ta opp vasken? Ja.
Men det som du blir nødt til å gjøre da også, er jo å lytte til det hun sier, og kanskje så sier hun at det er grunnen til at jeg ikke tar opp vasken, fordi da føler jeg at jeg er den som ender opp med å gjøre alt. Jeg vet ikke hva det skulle vært, men det som i hvert fall ofte skjer i de intervjuene jeg har, er at jeg kommer jo, alltid med en eller annen forutinntagelse, eller kanskje jeg har et mål om at den personen skal slutte med et andre husmiddel, eller begynne å trene eller hva som helst, og så
stiller man de åpne spørsmålene, og så er jeg tvunget til å reflektere og holde meg og være veldig åpen for det den personen sier. Og det gjør at jeg av og til kan endre mitt synspunkt eller vinne inn falske vinkel. Og så kanskje hvis han, lytteren, hadde hatt et motiverende intervju med kona om det som skjedde,
er det en problemstilling, så kanskje hadde det skjedd en endring hos han også da. Ja, nettopp. At han blir nødt til å akseptere at ja, det var påsken, jeg ga litt mening. Og så kommer han til et sånt kompromiss. Så jeg tenker det er et godt utgangspunkt. Men at forventningene burde ikke være at man får alle andre til å gjøre som man vil, men at man kanskje nærmer seg på en eller annen måte da. Ok, så hvis de skulle ha snakket om dette med han mannen da,
Så kanskje ikke sette seg ned og si, vet du, nå skal vi ha et motiverende intervju. Men man kunne jo gått inn på ambivalensfirkanten. Ja, det kunne man gjort. Ambivalensfirkanten er et kjempefint verktøy når det dreier seg om sånn. Men et motiverende intervju er veldig sånn,
ensidig. Det er kun den ene personens problem vi snakker om, og den andre er veldig lyttende. Derfor i et mann-kone forhold vil jeg si at å bruke ambivalensfirkanten, man kan prøve det, men det er ikke det det er best egnet til. Men de kommunikasjonsferdighetene som man lærer i motiverende intervju, altså det å stille åpne spørsmål,
å bruke refleksjoner i stedet for hva noe annet som du kommer med, det er helt gull. Også i parliv, da. Eller i sånn vennskap. Men når du er inne på de ... Du lærte oss i forrige episode fire sånne grunnprinsipper. Var det det du kalte det? Vi har fire ferdigheter. Fire ferdigheter, og det var ...
Åpne spørsmål? Ja, så man skal stille åpne spørsmål. Hvordan har du det når du ikke tar opp vasken, for eksempel? Ikke, du må jo føle deg dårlig når du ikke tar opp vasken. Ikke sant? Eller kan du være så snill og begynne å ta opp vasken litt oftere? Ja, for det er ikke egentlig et spørsmål.
Og hvis det er et spørsmål, så er det i hvert fall lukket. Veldig lukket. Ok, og så er det refleksjoner. Refleksjoner. Og da skal man på en måte gjenta det de sier med en annen ordfri eller...
Ja, altså en refleksjon kan være så enkel som det, at du gjentar det de sier med en annen ordfri. Det er en sånn enkel refleksjon. Og det er helt fint, det er topp å bruke liksom. Og hva vil det vært da? Jeg hører at du sier at når du tar oppvasken, så føler du at det er bare... Ja, hvorfor tar du ikke oppvasken nå, min kjære kone? For at jeg synes at det er mannens arbeid.
Altså du synes at en kvinne skal ikke ta oppvaske egentlig? Nei, nå er det kvinnefrigjøring, og vi skal gjøre andre oppgaver enn bare styre med huset. Ikke sant? Så det var en ganske enkel refleksjon som jeg gjorde, la deg merke til det. Da bare stokket jeg litt om på ordene, og så bare satte du i gang videre. Grunnen til at det er så lurt å gjøre sånn, er at det blir en naturlig flyt til samtalen, og du føler at du er lyttet til når noen kommer med en sånn refleksjon.
Eller så kan man komme med en mer sånn, altså refleksjoner kommer fra de helt enkle, sånn som det, til de kan være enda mer komplekse. Og så, jeg stiller deg et spørsmål til, og så skal jeg komme med en refleksjon til etterpå. For eksempel,
Hvorfor er du så opptatt av at dette med mann og kvinne skal komme inn i hjemmet vårt på kjøkkenet? Nei, for jeg er veldig opptatt av at kvinner og menn er like stilt. Det her er noe som du bryr deg veldig om.
Så nå legger jeg, nå driver jeg og gjetter, og på en måte leter etter følelser, og jeg går liksom dypere med de refleksjonene her nå, at jeg driver å på en måte gjøre antakelser for hva du føler, eller hva som ligger under det du nettopp har sagt. Så det er en mer sånn kompleks refleksjon, hvor man prøver å, hvor du sier noe, så tenker jeg at det er toppen av isfjellet, det er sikkert noen sånne her sterke følelser som ligger under, og så prøver jeg liksom å lete etter de. Ja. Og...
Poenget er ikke også jetteriktig, men poenget er å liksom, da demonstrerer du at her er det åpent for å snakke om følelser, og her er dine begrunnelser for det du sier er gyldig, og det er...
Ja, at det er viktig det du sier da. At jeg hører på det, og at jeg er nysgjerrig på hva er det som ligger under, og hvorfor, og hvem er du egentlig. Og det er et eller annet med at når man gjør det i en samtale, hvis du er på det giret, da er du jo i hvert fall ikke på det giret hvor du skal prøve å overbevise om dine poenger, eller manipulere, eller noe sånt. Da er du på ...
Da er du liksom i en modus som er veldig konstruktiv for en samtale. Hva blir det? Åpner vi opp? Ja, nettopp. For da får den andre personen lufta alle sine tanker som de kanskje ikke har en gang reflektert over selv. Ja, det blir ofte veldig mye god prat av det, og så er du også hele tiden sikker på at du har den andre med deg. Hvis jeg stiller spørsmål hele tiden, så vil jeg jo styre veldig
mens når jeg sier en refleksjon, så legger jeg jo det helt åpent hva som er det neste. Så det er veldig sånn ... Hvis du hadde sagt det der med kvinnefintlighet, og så spør jeg sånn ...
Hva i fortiden din gjorde at likestilling er viktig for deg? Ja. Så har jeg på en måte, da har jeg bestemt hvor vi skal gå. Ja. Men hvis jeg sier sånn, dette her betyr masse for deg, så kan du gå alle veier ut fra det. Nettopp. Sånn at det er liksom, ja. Det var et godt poeng. Ok, så man skal på en måte reflektere over det den andre sier. Og hva er tredje prinsippet da? Tredje prinsippet er oppsummeringer. Ok. Og...
Det høres alltid ut som «hva vits med oppsummeringer», men det er et eller annet med oppsummeringer som er superbra ferdighet å bruke i alle typer terapeutiske samtaler, eller samtaler hvor man snakker om noe veldig konkret, fordi det hjelper å holde tråden, hjelper at man ikke havner på viddene, og det hjelper også å fange opp i misforståelser. Ofte når jeg oppsummerer noe,
Så sier jeg sånn, ok, så det du har sagt de siste ti minuttene er at sånn og sånn og sånn, du er lei av oppvasken, du synes at det skal være likstilling og at mannen skal gjøre alt, og bla bla bla. Og så har jeg kanskje glemt det viktigste poenget. Og så sier du, åja, og så plutselig satt jeg der med at da jeg var liten så var det sånn og sånn. Og så får vi liksom repetert det viktigste og fått fram det viktigste. Plutselig satt, det er en måte å forsikre oss om at
at begge følger med. Men det som er det aller viktigste med oppsummering, er at når du får høre det du har sagt tilbake en gang til, så kommer du veldig ofte på hva som er kjernen, eller hva som er det viktigste for deg. Det blir på en måte en tenkepause for deg, og jeg synes nesten alltid at når jeg er ferdig med en oppsummering, så har pasienten virkelig, da kommer pasienten med det gulle etterpå. Så det er...
Så oppsummer etter en samtale? Jeg oppsummerer flere ganger i løpet av samtalen. Ok, så ikke på slutten, du bare gjør det i den kontinuerlige gjennomsamtalen? Jeg gjør det underveis flere ganger. Ja. I akkurat motiverende intervjuer så er det jo også lurt det med oppsummeringer, så passer det jo veldig fint å ta en oppsummering etter samtalen.
Først snakker vi om fordeler med å røyke, ulømper med å røyke, og så tar vi en oppsummering, og så tar vi fordeler og ulømper med å slutte, og så tar vi en oppsummering, og så snakker vi rundt det, og så tar vi oppsummering av hele greia, snakker rundt det, og så tar vi oppsummering av planen. Når du bruker den ambivalensfirkanten, så blir det ganske naturlige steder å gjøre oppsummering på. Ja, nettopp. Så når du har brukt disse tre veldig gode ferdighetene, men hva er det fjerde?
Husker du det? Nei, jeg husker ikke. Bekreftelse. Bekreftelse var det. Bekreftelse. Og hva er det egentlig? Bekreftelse, det er jo at du som medmenneske godkjenner at det den andre har følt, har vært gyldig, har vært kanskje vanskelig. Det kan jo også være så enkelt som å gi ros, å belyse det, eller...
å bemerke at pasienten er flink til noe, eller at dette er bra. Det er en slags heiing underveis. Så med det eksempelet da, hvis du var mann og skulle si til kona at det er kjempebra at du i hvert fall tar barna, eller hvordan ville du ha... Ja, ikke sant? Og det vil jo være sånn, ja, du tar kanskje ikke oppvaske, men du gjør jo kjempe mye i løpet av en dag. Det er jo en veldig stor innsats du legger inn med å passe på barna og
styre med jobben din. Men et viktig poeng med bekreftelse, det er at det skal ikke være et sånt triks. Bekreftelse skal ikke være sånn at du skal gi litt ros for å gi og få. Ofte så er det sånn rookie mistake på bekreftelse, at man gir det litt for tidlig og litt for sånn lett. At det er sånn du kommer til legen og så får du masse ros for ting som ikke betyr noe. At det er sånn «Hei, jeg kom opp så bra, du møtte opp og du er så flink og dette er så bra».
Så det er fint å spare bekreftelsen til de tingene som faktisk er litt vanskelig, eller kanskje hvor det er litt usikkerhet hos pasienten, eller personen som man snakker med, hvis de har vært igjennom noe som er veldig tøft. Så på en måte bekrefte de tingene som faktisk fortjener det, det er litt viktig.
Men hvis du har en samtale hvor du liksom ikke føler at du får noe bekreftelse, så er jo det litt... Da føler man seg ikke sett, og da føler man jo at det er... Det er jo ikke noe gøy. Jeg tror det er veldig viktig å skape god stemning i en samtale, og en god måte å skape god stemning, det er å være opptatt av å se de tingene ved pasienten som pasienten får til, og som er bra, da. Og vil...
Alle mennesker går jo rundt og sliter med hvert sitt, og ingen har fått noen bruksanvisning på dette livet, og det er vanskelig å være menneske. Så da er det bare det der i seg selv å komme til en som lytter, og som faktisk anerkjenner det at «wow», at man sliter, at man prøver så godt man kan, og hva enn det er noe man driver med. Ja.
Det tror jeg er viktig. Og kanskje det er alt som skal til for at kona til lytteren blir flinkere på å ta opp vasken, er at hun får litt bekreftelse. I stedet for bare kritikk for at hun ikke tar opp vasken, se på alt hun faktisk gjør. Og hvis det er stemningen man har i huset, at her blir man sett for det man driver med, og alt som man bidrar med blir heiet på, så blir det jo så mye lettere å ta opp vasken.
Jeg håper at mannen som stilte dette spørsmålet har fått litt hjelp. For jeg synes det er veldig fine teknikker eller ferdigheter å lære seg. Kanskje du skal kjøpe noen påskmaskiner. Kanskje det. Når vi er inne på dette, så fikk jeg et annet veldig godt spørsmål fra en mor som spurte hvordan hun skulle kommunisere med tenåringsdatteren sin.
Fordi hun følte at ingenting hennes hadde blitt rett, og hun ga råd, men det var ingenting som henne hjalp. Her kan man jo ha en motiverende samtale. Jeg har mange erfaringer. Det er en del lærere som har hatt glede av å lære seg å motivere i en intervju. Og synes det er åpnet for en god måte å snakke med elevene på. Så det er veldig vanskelig å gi generelle råd som skal passe til en sånn situasjon, fordi
Kanskje er denne moren kjempeflink på åpne spørsmål? Og så er det kanskje det at samtalene blir for åpne, eller at situasjonen, at det er på en måte hele rammene som burde endres. Det kan jo hende at, det synes jeg ofte det er med barn, at de kan være motiverte, og at det ikke nødvendigvis er det som det skorter på, men
Særlig jo yngre barn blir, jo viktigere er det med rammene som tilrettelegger for at tingene går bra. Hvis du har et barn som ikke rydder hjemme på rommet sitt, og så eier det barnet dritmange ting, og så er det ikke oppbevaringsplass. Så kan jo...
Ofte er det i hvert fall rammer og struktur, og det er vi veldig bevisst på med pasienter på jobben min, at det er grenser for langt man kommer med, med bare motivasjon. Man må jo få på plass gode behandlingstilbud, innleggelser og aktivitetstilbud. Vi hadde en pasient, jeg vet ikke om jeg nevnte han sist, men som hadde en annen pasient som hadde rusproblem. Og?
Han bodde i en bolig hvor alle naboene drev med mye rus, og da jobbet vi mye med å hjelpe han å flytte. Han ønsket selv å flytte, så flyttet han til en annen bolig, hvor det også er en personalbase, hvor kommunen har en oppfølgingsteam i boligen. Det har gjort det mye lettere for han å holde seg i en rus. Det er eksempel på at... Rammen rundt må være litt mer tilrettelagt.
Jeg tror at definitivt å sette seg inn i å motivere en intervju og være nysgjerrig på hvordan man kan prøve ut forskjellige måter å kommunisere på og se om det funker bedre. Jeg gleder meg til å få barns kjærlighet og prøve å kommunisere med barn. Det er jo ganske gøy. Jeg har jo venner som har barn. Det er veldig morsomt å prate med dem. Ja, de er så smart og oppegående, så
Reflektert synes jeg Men det jeg synes er litt interessant Med motiverende intervjuer Er at Siste gang så snakket vi jo om Mine ting Og jeg skulle bli bedre på et par ting Jeg er veldig spent på hvordan det går Ja, det må vi komme til Men det som jeg synes er så fint Å hele tiden få en
At man får en påminnelse om, er at det å stille de åpne spørsmålene og reflektere over det andre sier, det er så viktig for relasjonen. Det er ikke bare pasienter eller den vanskelige tenåringsdøtteren, men jeg tror at vi generelt hadde kommunisert mye bedre hadde vi brukt disse teknikkene.
Og jeg er jo blitt mye mer opps på det, at jeg lar de andre få snakke ferdig, og ikke kommer med råd med en gang. Jeg trodde jo før forrige samtale med deg at jeg hadde blitt mye bedre på det, men det viste seg jo det at jeg hadde en lang vei å gå. Så det å bare sette seg litt tilbake og høre på datteren din, som for eksempel sier at
ja, men mamma, jeg blir så sliten av deg, du skal hele tiden masse på meg at jeg skal gjøre sånn og sånn og sånn. Og i stedet for å si, ja, men det er jo for at du må gjøre sånn og sånn, og heller svare med at,
Ja, jeg skjønner hva du sier der. Eller bekrefte det de sier. Reflekter hva er det du synes at jeg maser for mye om. Gå inn på og still litt våpne spørsmål. For det er så lett å komme i den der gi-råd-fella, der man har så utrolig lyst til å gi råd. Og der er jo mange personlige erfaringer at
Det har blitt mye bedre med mine relasjoner når jeg ikke gir så mye råd. Blant annet så har jeg tre fantastiske brødre. De har jeg ønsket, man ønsker sin nære familie og nære venner så vel som man har lyst til å gi dem råd hele veien. Altså jeg kunne jo reise hjem i studiet når jeg studerte i ferien, flytte inn til en av broren min og bare...
Liksom bombarderer han med råd. Dette og dette må du gjøre, og du må vaske hybelen din, og hvorfor gjør du ikke det og det? Og leser du nok? Bare fordi jeg har så lyst til at alt skal være bra. Men kanskje de er helt fornøyd med den situasjonen de har. Og av erfaring har jeg sett at det absolutt ikke hjelper å drive og gi råd hele tiden. Så det har hjulpet meg mye. Så kult.
Det er veldig interessant. Det er jo fordi det du gjør da, når du reiser hjem fra studiet og skal fikse opp i livet til om du er broren eller en annen, så er det jo bare kjærlighet det kommer fra, liksom. Det er jo utrolig... Det er jo kun et uttrykk for at du vil vedkommende vel. Men jeg tror du har rett i det du sier, at det er et eller annet med det som er uhensigtsmessig, eller som... Hvis det blir voldsomt mye at man skal...
fikse opp i alle andre, så er det... Det blir sånn som når man er kartleser og begynner å gripe rattet til sjåføren, ikke sant? Ja. For det er jo hans sitt liv. Ja. Og det kan godt hende at broren din gjerne vil akkurat det samme, men det heter da med å få eie endringene sine og få eie sine prosesser, som er jo kjempeviktig da. Så hvis man skal...
Jeg tror så mange, og det gjelder meg og det gjelder deg og gjelder alle, at sitter og har det som en modus at man skal drive og fikse opp i alle andre, og fra et godt sted skal hjelpe og korrigere og ordne opp, og så ender det opp med å bli en stanging, at det blir en kronglete kommunikasjon som bare er frustrerende for alle parter, og hvis man hadde klart å
La det være å bare møtes. Ja, la det være liksom, i stedet for å dra i båndet til hunden for å dra den inn, så bare sitte og vente, og så kommer den til slutt. Ja, og så er det jo akkurat det at når du gir råd, eller prakker på råd på andre, så
Jeg kjenner jo selv at hvis noen skal gi meg råd, så blir jeg litt sånn, ja, da skal jeg i hvert fall ikke gjøre det. Det er jo derfor at sånne reklamer for at du skal slutte å røyke eller begynne å trene mer, det fungerer ikke. Fordi at da føler man at noen prøver å bestemme over det, når vi mennesker er så opptatt av at vi skal styre vårt eget liv. Så det å prøve å heller komme ...
Refleksjonen av deg vil jo være en mye bedre måte å snakke med de rundt på enn å si «Vær så snill, slutt å røyke», eller «Du vet jo at du skal spise mer grønnsaker, hvorfor gjør du ikke det?» Jeg prøvde å få faren min til å slutte å røyke hele oppveksten, jeg hadde ikke sjans, altså. Nei, nei, det hjelper ikke. Det hjelper ikke hvor enn godt du vil.
Men det går an å hjelpe andre til å nødse og få dem til å få en litt annen tankegang. Men da med blant annet motiveringsintervju, eller det finnes jo litt andre teknikker, men i hvert fall ikke si hva de burde gjøre. For bruker du i setning med bør i, så har den ingen hensikt. Da kan du ikke så greit la være å si den setningen der.
Det er et eller annet med at det er litt nedlaten også. Du burde jo bare... Ofte er det bare med også, som om det er så lett. Ja, du kan jo bare ta med gullrøtten i sekken, så spiser du gjennom dagen.
får du veldig lyst til å ta med deg gullrøtter i sekken. Fordi da, ved å gjøre det, er det nesten et midt-defeat. Det blir nedlatende å gjøre det, fordi det er sånn, åja, dette kommer jeg ikke på selv. Jeg tror endringer må skje litt i sitt eget...
Det må skje i hvert fall på folks egne premisser. Ja, men man kan hjelpe dem med å få kartlagt hvordan de har det. Og det gjorde jo du med meg forrige episode. Der gikk vi inn på mitt behov for å
hjelpe andre. Det var veldig spennende å høre på det på nytt, for det var så mye interessant der. Vi snakket om ditt hjelpebehov, og vi snakket om dårlig samvittighet, og iver, og
Og ting som også gjør deg sliten. Ja, og jeg trodde jo at jeg hadde blitt bedre på det, men det viste seg jo, jeg fikk en veldig oppklaring etter forrige samtale. Når vi snakket om det, så skjønte jeg egentlig hvor lite jeg klarte å la være og gi råd, og det behovet der er jo kanskje til dels også en ...
en måte for meg å drive min egen uro, for vi alle mennesker har jo uro inni oss. Og så finner vi forskjellige måter. Noen begynner å røyke, noen trener, jeg hjelper andre. Vi har alle våre metoder. Men jeg har virkelig tenkt på det siden sist, og du ga meg en oppgave med at jeg skulle prøve å læne meg litt tilbake når noen ringte meg, for eksempel, og spurte meg om hjelp.
Du valgte den oppgaven selv. Ja, det er sant. Jeg valgte den selv, og det er det som er så interessant med motiverende intervjuer, for at du får så mange tanker som du ikke har reflektert over. Men ja, jeg ga meg den oppgaven, og det første som skjedde var jo at
mange av mine venner hørte episoden. Så jeg fikk jo sikkert 15 meldinger den uka etter jeg lanserte den episoden med deg, der de sier sånn «Herre min, nå håper ikke at det er meg du tenker på når du sier det at du hjelper for mange». Og det må jeg bare si at for
For meg er det å hjelpe andre en stor del av meg. Jeg elsker det. Det er en av grunnene til at jeg er glad når jeg står opp om morgenen. Så det vil jeg ikke bli kvitt.
Det liker jeg, og det gir meg så mye. Men jeg er nødt til å bli flinkere til å si nei når det ikke passer. Eller det at jeg ikke trenger å hjelpe alle som egentlig ikke spør om hjelp. Det var jo det oppgavene gikk ut på. Ikke mine kjære venner som har kjempelyst til å hjelpe. Men
Bare noen dager etter at jeg og du snakket, så kom jeg inn i det perfekte eksperimentet der jeg skulle få lov å prøve meg på dette. Og liksom læne meg tilbake og tenke over, ok, passer dette eller passer det ikke? Fordi at jeg skulle kjøre i godvinnene mine til Lillehammer for å hente en hund, en valp.
Og det gjør meg jo kjempeglad. Det var en kjempehyggelig tur. Vi kjørte litt lammet, vi hentet valpen, og hun var ja, og hun er bare helt nydelig. Men det er jo litt sånn styr, og på en ny valpe i bilen, og masse følelser involvert. Og min gode venninne Katrine fikk jo et nytt familiemedlem. Det er jo masse følelser der. Og vi begynner å kjøre hjem.
Og så ringer et vennepar av meg og sier, ja, vi hører at du er på ture forbi Gardermoen. Du kunne ikke bare ha kjørt innom Jesheim og hentet en kjøkkenskapdør? Og min umiddelbare reaksjon er jo, ja, ja, selvfølgelig kan jeg det. Det er jo bare et kvarter av veien, og dette skal gå fint. Jeg hører meg selv mens jeg prater med de, og så tenker jeg,
Dette passer veldig, veldig dårlig. Vi er dødssliten. Og jeg har ikke energi til å drive og lete etter tusen gjeseim. Men jeg sier, ja, ja, ja, selvfølgelig kan jeg det. Ikke noe problem. Nei, da har jeg bare en valpehund. Det er ikke noe problem. Og så legger jeg på, og så ser jeg på Katrine. Og Katrine har jo hørt den der forrige episoden med deg. Og bare ser på meg. Og så tenker jeg, ok, nå...
Skulle jeg huske på, nå skulle jeg tenke over når jeg drev og svarte folk på spørsmål, og når folk spurte meg om hjelp, så skulle jeg jo tenke over om det faktisk passet. Så jeg kjente etter, og magefølelsen min sa jo at dette passet overhovedet ikke. Så da gjorde jeg noe som er veldig utypisk med. Jeg ringte tilbake, og så sa jeg,
«Vet du hva? Nå forhaster jeg meg litt. Det passer faktisk veldig dårlig nå. Jeg kan ikke hente den skapdøra akkurat i dag.» «Wow!» «Ja!» «Så bra! Hvordan føltes det da?» «Nei, det føltes jo ikke sånn kjempebra, egentlig. For når du skal gå ut av et mønster, så er det jo kjempevanskelig. Det er jo noe du har gått inn i hele livet, og så skal jeg plutselig være den som sier nei. Men...»
Det føltes også veldig bra. Fordi at jeg kjente at jeg tok litt kontroll, og at jeg klarte å sette grenser. Og når jeg ringte de, så sa jo de, selvfølgelig, herre min, det forstår vi jo så godt. Det er jo ikke sånn at de forventer at jeg skal stille opp til hver tid. Men det er som forventer det av meg selv. Så de takler jo det kjempefint. Så det...
Jeg synes det var veldig deilig at jeg fikk tell, og Katrine ga meg masse skryt for det. Det var et helt nydelig eksempel, og det belyser jo også det, fordi du sier at når du gjorde det så var det litt ubehagelig, og det var uvant, og det var noen negative følelser rundt å gjøre det.
Og da er det så fint at når vi, for det gikk vi jo gjennom i ambivalensfirkanten, så var det jo sånn, hva kommer ulempene å være med å gjøre det? At det kommer til å være litt vanskelig å si nei, det kommer til å være dårlig samvittighet. Ja. De tingene der. Og så fikk du oppleve det kjempebra. Ja, så det er jo ikke sånn at det,
At det blir smertefritt å endre et mønster, det skjønte jeg jo da. At det er jo noe man må virkelig gå inn i og tenke over, fordi at mitt mønster er jo bare ja, ja, selvfølgelig, ja, ja, ja. Og jeg hadde jo ganske dårlig smittighet, det må jeg jo si. Men jeg må kjenne på magefølelsen min da, når det passer og når det ikke passer. Så...
Siden da har jeg tenkt over hvordan jeg snakker med familien og
Jeg prøvde virkelig å være tilbakelengt. Så mye at broren min som var på besøk hos meg reagerte litt, og så sa han «Jøss, hva er det slags ny bok du har lest nå?» Fortell mer om det, eller hva var det han reagerte på? Nei, for jeg har jo blitt litt mer tilbakelengt på alt. Jeg er jo veldig sånn som gir masse ros hele tiden, og jeg vil så veldig gjerne at de rundt meg skal ha det bra.
Og så var han og vi var på senteret på Sandvik og Storsenter, og han gikk og klippte seg. Og så kommer han tilbake, og så i stedet for å være sånn «Å herre min, hvor fin du var på håret!» Så jeg bare «Å, så bra!» Og så gikk vi videre. Og så stoppet han opp etter en stund og sa «Men skal jeg jo fortelle at jeg er fin på håret?» Så jeg «Jo, jo, du er jo kjempefin på håret, men»
Jeg tenkte at jeg kanskje skulle prøve å slutte å være så voldsomt rosannes. Og så sa han, ja, men Annette, det går jo fra at du sier at jeg er den fineste i hele verden til å ikke få noe. Du må jo finne en mellomting der. Trappe ned, gradvis. Ja, jeg må trappe ned. Så da måtte jeg fortelle han at han var veldig fin på det. Så bra, nå har han fått høre det også live på radio. Ja, han er en veldig kjekk fyr altså. Men det er kjempeinteressant. Jeg synes...
Det er et typisk eksempel på at når man gjør motiverende intervjuer og har et sånt prosjekt, så ligger det jo i motiverende intervjues natur at man konsentrerer seg om en sånn liten, konkret ting. Og det var jo det vi, når vi drev å lage det planen, ikke sant, så konsentrerte vi oss, vi snakket om akkurat det med telefonsamtaler, når folk ringer,
Vi sa jo ikke sånn at du skal si nei til alle som ringer og gir råd, men det var sånn at du skal i hvert fall ta deg en pause. Og hvis du hadde nå sagt sånn at jeg tok meg en pause, ringte tilbake og endte med å likevel hente den døren, så hadde jo det vært allikevel vellykket, for du hadde fått til det du ville. Og det som ofte skjer, og som jeg har veldig trua på, er at når man får til sånne små atferdsendringer,
Fordi vi kunne snakket kjempelenge om hvor bra det er å sette grenser generelt, uten å konkretisere det til sånn, ok, når noen ringer, ta deg en liten pause, prøv å si nei, bla bla bla. Da hadde det ikke skjedd noe sånn, altså psykologien henger sammen sånn at hvis man gjør en konkret atferdsendring, så følger tankene og holdningene og følelsene veldig tett etter.
I motsetning til at hvis man snakker veldig og blir veldig opphauset på å ja, det er kjempebra å sette grenser og man må ikke gi så mye råd og sånt uten å koble det på noen adfarsendring, så skjer det ikke så mye. Så jeg synes det var et kjempegodt eksempel det at du gjorde det en gang og det førte til at neste gang du var med broren din så hadde du liksom virkelig fått vann på mølla da og han merket det at du liksom
For vi snakket jo ikke om det der med ros i det hele tatt, at det var en ting, men det bare fulgte med, liksom, og så er det jo en sånn spennende prosess da. Ja, jeg synes dette med motivererens intervju er veldig fascinerende, og jeg kjenner selv at dette er noe jeg har lyst til å bli god på. Så ja, vi snakket jo om det rett før vi spilte inn at det
Jeg har jo begynt å tenke litt over hva vil man egentlig med livet sitt. Og jeg elsker å jobbe som lege. Det er det jeg lager for. Og jeg elsker pasientkontakt og
Jeg liker jo å hjelpe folk, men det jeg skjønte at ikke passet så godt for meg, er å ha mange pasienter veldig tett. For da føler jeg ikke at jeg får gjort den jobben jeg egentlig skal gjøre. Så 15-20 minutters konsultasjoner er ganske tappende for meg. For da tenker jeg mye på de etterkant, og kan ringe de opp, og jeg fikk ikke sagt det, og jeg glemte å spørre om det. Så det jeg har funnet ut av,
Jeg tror jeg skal begynne å ha pasienter, men med god tid til hver pasient. Så nå har jeg laget et lite selskap, og så får vi se, kanskje en dag i uka, der jeg har pasienter, men har god tid på hver pasient. Så får vi se hvordan det går. Er det hudbasert? Nei, det er ikke hudbasert.
Almen praksis? Nei, det er mer sånn at jeg liker så godt å se helheten. Jeg liker å se på hvordan søv de, hvordan er stressmestringen i livet, hvordan spiser de, mikrobiota er jeg veldig glad i, og hvordan er livet generelt. Jeg liker å gå inn på det.
med blodprøver og lege biten. Så kult. Så det går du i gang med nå? Nei, vi får se. Kanskje til høsten? Kanskje til høsten? Ja. Så stilig. Er det ute i Sandvik da? Nei, da tenkte jeg bare... Jeg må bare begynne med en, og så får vi se om det er noe jeg kan gjøre. Men i hvert fall bare en dag i uka å gjøre det. Og så får jeg se hvordan det blir. Sånn slags... Du blir sånn...
ja, det blir sånn et tilbud til de som ønsker legehjelp, men som vil ha, som trenger litt tid på seg, og som vil ha litt sånn helhetlig
Ja, litt mer dypere kartlegging da. Ja, men da må du jo ha motiverende intervjuer ennå der også. Ja, det må jeg jo. Så det ene tingen før til det andre altså. Så gjør jeg det i tillegg til alle de andre prosjektene. Men det har jeg så lyst til å gjøre, for jeg har så lyst til å kunne hjelpe på et sånt nivå da. Stilig.
Nei, men jeg er så fader så spennende det blir å følge med på deg og alle dine prosjekter. Ja, du har jo mange prosjekter, du og Herman. Jeg har faktisk en liten nyhet jeg også. Jeg får høre. Jeg har søkt meg permisjon fra jobben. Nei! Jo, sånn i september så skal jeg ha, jeg skal drive litt med undervisning for medisinstudenter på UiO i motiverende intervju. Ja, ok.
Men det tar jo ikke så mye tid. Og så jobber jeg litt for helsedirektoratet med det motiverende intervju-greiene nå. Men jeg skal ha litt, rett og slett litt fri og litt pause. Fordi det har vært mye jobbing i det siste. Og nå under pandemien, jeg har vært ganske sliten altså. Så jeg har tenkt om, jeg har vært demotivert. Tenk å være demotivert på en podcast som heter Motiverende intervju. Jo, men det må jo være lov. Det er lov det. I hvert fall da jeg tenkte at jeg skal ta en...
Jeg har permisjon i et år, og så vet jeg ikke helt hva jeg skal bruke all den fritiden til. Jeg burde jo egentlig gjøre noe som, altså jeg må jo få hjulet til å gå rundt og sånn.
Men det kommer. Bare det å ta det steget der. Det er. Og man kan jo gå tilbake, sånn som jeg er gøy å spesialisere meg jo egentlig til hudlege. Og det har jeg ikke slått ifra meg i det hele tattet. Kanskje det er rett og slett at jeg følger i dine fotspor, at jeg har latt meg inspirere av deg? Kanskje det. Det hadde vært veldig hyggelig om det var det. Jeg har jo tenkt å fullføre den spesialiseringen. Jeg synes jeg er kjempespennende med psykiatri. Så det er ikke det, men da var jeg bare...
Jeg er litt sånn urolig og rastløs også. Jeg har lyst til å prøve meg på et eller annet nytt. Ja, så gøy! Dette blir jo kjempespennende, så følg med på deg også da. Ja, vi får se. Jeg skal jo jobbe i 35 år til, så man har god tid til å gå tilbake til den spesialiseringen. Det er litt skummelt da. Synes du ikke det var skummelt å ta en pause? Jeg synes det var kjempeskummelt. Jeg husker jeg fikk...
Jeg fikk tilbud om stilling på Rikshospitalet på hud. Vi hadde jo flyttet fra Tromsø. Det var jo drømmestillinger. Det er jo kjempevanskelig å få den, og jeg ble jo kjempeglad. Men samtidig så var det et eller annet i meg som sa at nei,
akkurat nå så må jeg gjøre dette. Og det er jo podcasten, og så driver jeg jo å skrive i bok. Så da tok jeg et lite sidespor. Men sjefen på Rikshospitalet er bare verdens hyggeligste fyr, så når jeg tok han nei, så sa han, så utrolig bra at du har så mange interesser, og du er alltid velkommen tilbake. Så det gjorde meg jo litt roligere. Kult. Det er så bra med sånne... Kollegaene mine også er supergreie.
Det er så viktig at man får støtte til det. Så bra. Hva var grunnen til at du... Eller, hva var det du så for deg at du skulle drive med da? Eller visste du det? Her blir det podcast, det blir... Nei, altså, ja, det jeg visste var at jeg skulle drive den podcasten med Oida, min kollega. Og så...
tenkte jeg bare at det får bli starten, og så får jeg se hva jeg gjør. Men det er jeg veldig opptatt av, og jeg elsker jo den delen av medisin som de fleste leger synes er veldig, hva man skal si, usexy. Det er jo den forebyggende delen. Jeg elsker forebyggende medisin. Altså, det gjør meg så glad. Jeg står opp på morgenen og leser om forebyggende medisin, og det er det siste jeg leser før jeg legger meg. Jeg synes det er så spennende å
Hvordan vi kan holde oss frisk. Og også det at når man først har blitt syk, hvordan man kan bli bedre. For det er jo mange som tenker at når de har fått en sykdom, så blir det bare verre og verre. Men man kan jo bli bedre. Og det jeg synes er så fascinerende, er at det er så mye vi kan gjøre selv for å få det bedre. Sånn søvn, bevegelse,
Det å fokusere på pusten sin, tenk det at det å ro ned og puste med magen kan gjøre at stresshormonene i kroppen synker.
Det er ganske spennende. Det er veldig morsomt å se på deg snakke om disse tingene, for du blir jo helt super, du får nesten tårer i øynene, du er så engasjert, du elsker dette her. Jeg elsker det, og så er det jo dette med tarmbakterier. Det er så spennende, Sermon. Har du satt deg inn i mikrobiotensverden? Jeg har, altså jeg synes også det, det jeg har lest om tarmbakterier og hørt, er jo utrolig spennende. Jeg har hørt en gang at man har tatt transplantasjon av avføring
Fra en som var ikke deprimert til en som var ... Det kan enda være mus, nå husker jeg ikke. Men i hvert fall, du kunne behandle depresjon ved å transplantere avføring. Så hvis en pasient ... Potensielt kan man komme frem til at en pasient som er deprimert kan bli bedre av å få ...
en frisk persons avføring inni tarmen sin. Hvor sjukt er ikke det? Det er så spennende. Jeg tror dette er på musenivå. Ja, og det er jo helt i starten. Hvordan vet de at en mus er deprimert egentlig? Det er et veldig godt spørsmål. Kanskje at han sitter mye i kroa og gråter. Nei, det er ikke kun mennesker som produserer. Jeg har også hørt at når det kommer til transplantasjon av avføring, så er det forskjell
Det er en vanlig behandling for en type diare, klostridiumdefisile. Men at det er forskjell i Oslo og Bergen på hvordan de gjør det, jeg husker ikke hvilke som er hvilke, men i Oslo er det sånn at da får man donor av avføring av nære familiemedlemmer, mens i Bergen er det personal på avdelingen. Oi!
Så da kommer det en lapp på avdelingen. Nå trenger vi noen friske donorer av avføring, for vi har noen pasienter med diaré. Jeg elsker å prate om det. Hvis du hadde klostridiumdiaré, ville du helst fått donasjon fra et familiemedlem eller fra sykepleieren?
Å, herregud, det var vanskelig. Den som så friskast ut. Det er det viktigste. Ja, det tror jeg også. Men det er jo morsomt at du går inn på dette, for jeg elsker fekaltransplantasjon. Jeg har jo intervjuet en av de beste i Norge på det. Å ja! For jeg synes det er så spennende. Det at man kan... For det er jo helt på spebannstadiet det her, men det er så mye bra forskning på det. Visste du at...
tarmen din produserer serotonin. Altså tarmbakteriene produserer serotonin. Jeg tror det er 60% av alt serotonin man får, eller 70%, skjer i tarmen din. Og vi lærte jo at alt produsertes i hjernen, og nå vet jeg at tarmen har mye å si for hvordan du føler deg. Og
Dette er jo veldig nytt da. Jeg elsker dette. Jeg blir deppa hver gang jeg tar antibiotika. Det er jo helt sikkert derfor. Ja, selvfølgelig. For du slår ut alle bakteriene dine. Man prøver å ta det så lite som mulig, men
Hvis man må, så er det jo mange tak man kan ta. For de har jo forsket på hvordan du styrker tarmbakteriene dine. Men nå har vi gått helt ut av manus her. Nå må vi gå tilbake til motiverende. Hadde vi manus? Det hadde jeg ikke fått med meg. Nei, vi hadde ikke manus. Jeg minner fra tema. Nemlig. Skal vi gå tilbake, Herman?
Hvis det er det som står i manus, så går vi tilbake. Jeg må bare bla om her. Jeg har jo 16 spørsmål til deg, og vi må jo få gått gjennom de, så vi må slutte å snakke om dette. Men det var veldig spennende å høre. Kanskje du begynner å jobbe med fekaltransplantasjon?
Altså, det skal ikke utelukke noe som helst. Jeg gleder meg i hvert fall til å se. Det var noe av motivasjonen for å gå til psykiatri, var jo litt at, fordi jeg er ikke så glad i de delene av medisin, hvor jeg må være veldig intim med andres kropper. Det er ikke min favorittting, å være veldig intim med pasientens kropp. Så...
Og det må jo til, ikke sant? Det er en viktig del av jobben, og jeg gjorde jo, og jeg var jo, altså jeg, det gikk jo fint liksom i allmenn praksis og med alle mulige undersøkelser og akutte pasienter med magesmerter hvor man må inn og jobbe og sånt noe, men...
Men du liker ikke så godt den der å ta på? Jeg takker nemlig for at jeg kan heller gå og bruke, bruke, komme inn på pasienten med kommunikasjon, heller enn med at det blir så veldig mye kropp. Går det bra? Ok, ja, men...
Herregud, dette var morsomt. Men det er det som er så fint, at man kan jo vel hva man vil spesialisere seg i. Og du liker jo dette med hjernekraft. Ja. Snakke og motivere andre. Og da har du funnet din retning.
Jeg tror det. Jeg er ikke noen imot den delen av medisin. På hud er det veldig mye hudkontakt. Det synes jeg er kjempespennende å ta på eksem. Det har jeg ikke noen problemer med, men det er bra. Man må finne sin vei her i livet. Nå blir dette veldig dypt. Vi har fått litt flere spørsmål, Herman. Hva er første steg for å lære seg motiverende intervjuer?
Hvis du har hørt på denne podcasten her og forrige episode, så kan du nok til å prøve deg fram med en venn eller en kollega eller hva som helst. Og det aller viktigste for å lære seg å motivere i en intervju er å prøve seg frem og bruke det.
Sett deg ned med ambivalensfirkanten. Det er jo kjempelett å bare stille de fire spørsmålene, og så skrible ned noen fordeler og ulemper. Og så prøver du etter hvert å tenke over. Stilte jeg opp noen spørsmål? Gjorde jeg noen refleksjoner? Oppsummerte jeg? Og så må man prøve seg fram. Du kan lese så mye du vil, og høre så mye som du vil, men kommunikasjonslæring, det skjer jo når det skjer. Hvis du ...
Hvis du har en sånn profesjonell vinkling til det, så er det utrolig nyttig å ta opp samtalen på bånd og så høre på det sammen med en veileder.
Det gjør vi jo i psykiatrien. Vi har psykoterapiverledning. Ikke bare motiverende intervju, men det som jeg lærer nå er psykodynamisk terapi. Så den er det klassiske. Ligger på en seng. Og ligger på benken. Jeg gjør det. Liker de? Det er mange som gjør det. Og som virkelig kjører psykoanalyse. Og da har jeg...
med en pasient hver uke, og så tar jeg det opp på bånd, og så spiller jeg av deler av den samtalen sammen med veilederen samme uke, og så går vi gjennom. Ja, det var bra, det var ikke bra, men der så vridde du det den veien, ikke sant? Men jeg ble veldig nysgjerrig på akkurat det og det. Og så er det jo helt sånn utrolig lærerikt da. Ok. Sånn,
Så hvis man virkelig vil bli helt rå i å motivere en intervju, så anbefaler jeg å lage en podcast og intervjue sånn som jeg har gjort, for det har vært veldig lærerikt. Jeg synes det har vært veldig interessant å høre på de her episoderne dine. Man tenker ikke over det hvis man ikke kan de metodene, men hvordan du reflekterer over det de sier og kommer med gode bekreftelser. Det er kjempebra.
Tusen takk for at du svarer på spørsmålet. Først og fremst er det om hvis du vil bli god på å motivere intervjuer så må du trene. Ja, og det gjør jeg hver dag. Træner jeg hvis det er noen som spør meg om hjelp så prøver jeg å tenke over om dette passer. Og det gjør som regel det. Så kult. Ok, da må jeg spørre deg et siste spørsmål Herman.
Og det er, har du noen siste råd eller tips til lytterene våre ved hvordan man kan få bedre relasjoner i livet? Wow, da må jeg tenke litt. Jeg har to ting. Når det kommer til relasjoner, så er det en faktor som det har blitt forsket på, som er den viktigste faktoren for hvor tett og nær en relasjon føles.
Og det er mengden tid man har tilbrakt sammen. Er ikke det interessant? Oi! Man skulle jo tro at det er forskjell på, eller det er veldig viktig å gjøre sånn og sånn i relasjonen, eller det er veldig viktig at man har dype samtaler, eller at det aller viktigste for nærheten av en relasjon, det er den viktigste faktoren. Det kan jo selvfølgelig være ...
Det vil alltid være variasjon og forskjell og sånt, men det viktigste faktoren er hvor mye tid man har tilbake sammen. Det liker jeg å tenke på, for man trenger ikke å gjøre noe for at et vennskap nødvendigvis skal være bra, eller for at et...
kjæresteforhold skal fungere. Det er det viktigste at man tilbringer tid sammen. Det synes jeg er fint å tenke på. Ja, det likte jeg så godt, det visste ikke jeg. Det var veldig interessant. Det er vel kanskje derfor man har så tett forhold til søskendene sine. For man har jo tilbrakt det meste i verden med de. Ja, og man merker det også med kollegaer. At man kan ha kollegaer som man har veldig lite til felles med, eller
eller at man kan tenke sånn, ja det er en person og så møter man kollegaen ute tilfelligvis, og så er det så hyggelig jeg synes i hvert fall alltid at når jeg plutselig så er det en sånn jobbpils eller noe sånt nå, sånn fy faen jeg har ikke hatt jobbpils på år og dag, jeg savner det så mye å ha jobbpils, den pandemien tar knekken på meg, men anyways det er så, altså fordi man har tilbrakt så mye tid sammen, og som ikke har vært har jo ikke handlet om å bli kjent i det hele tatt men så kjenner man en sånn der nærhet da
Jeg synger i et kor, og det er også den samme Birkelund Manskor, og der kommer det nye korister hvert år, og så er det alltid sånn, vi starter med de nye koristene, så flyter det ikke sånn til noe, og så uten at man merker det, og uten at man gjør noe annet enn å, jeg har ikke snakket noe mer med han andre tenoren,
fordi vi har jo bare hatt øvelser og sunget sammen sånn, men neste år når det kommer noen andre til, så merker jeg at det er så mye lettere å, da har han liksom blitt gammel da, så har jeg kjent han i et år. Uten at vi har snakket sammen en gang, så har vi fått denne relasjonen. Ja, ja, han er helt, mens i starten så var det sånn, ja,
Du var kleint da, ikke sant? Ja, men jeg kjenner meg så godt igjen i det. Man blir jo så glad i... Jeg savner jo ofte de kollegaene jeg hadde i Tromsø, selv om vi hadde veldig forskjellige interesser. Og mange av dem ble kanskje litt lei av at jeg hele tiden pratet om tarmbakterier og hud. Men man blir så glad i hverandre, for man kjenner hverandre på en annen måte når man er så mye i lag. Det var interessant. Ok, så det var første. Det var første.
Det er jo det vi har snakket mye om, men som jeg i hvert fall prøver å være bevisst på selv, og som jeg vet er litt det samme som vi har snakket om for din del også, det er det der med å la folk få styre, holde rattet sitt selv. Jeg har jo venner som jeg liksom, jeg også har den der refleksen om at jeg
gi mye råd og er jo veldig gira på at folk skal, er jo engasjert, ikke sant? Men det som vi har snakket om i disse to episodene, og det tenker jeg gjelder hvertfall for meg, og det tipper jeg gjelder for mange, det er det å la folk være litt, men akkurat i det der med å gi råd og at man skal styre andre da.
Det tror jeg er viktig. Og der er jo motiverende intervjuer. Det lærer deg å ha de relasjonene med å ikke komme råd hele tiden. Så det var veldig gode råd, Herman.
Jeg synes det er så spennende å prate med deg. Ja, men så bra. Jeg synes det er veldig utrolig spennende å prate med deg. Du er flink til å stille spørsmål, og du er så engasjert og giret at man blir jo helt drevet med. Så tusen takk for at jeg har fått komme og prate. Ja, og du blir nok invitert tilbake i nærmeste fremtid. Ja, men så bra. Ok, ha det godt! Ha det bra!