Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.
Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere av Shady og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle.
De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelig for alle. Og den livsoppgaven støtte jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med.
En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie, er boken Alkemisten av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt. Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fort der, hvis vi har på en lydbok.
Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie Dinosaur-gjengen.
Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y.no skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!
Den aller viktigste tingen du kan gjøre for deg selv, og det gjelder ikke bare hvis du står i et hjelperke, men det gjelder hvis du er et menneske i 2022 på generell basis som har en jobb og et annet liv, så er det faktisk å temme den tigern. Og selv klare å lære kroppen hva som er fornuftig stress, og når skal du skru av den stressknappen. Musikk
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Jeg heter Anette og jeg jobber som lege. I dag skal vi snakke om et veldig bra tema. Og det er et tema som jeg tror angår veldig mange. For i dag skal vi snakke om utbrenthet. Og med meg er jeg så heldig å ha lege Elin Høie Østrem. Hun er lege i spesialisering i onkologi på Ullevål sykehus.
Og hun, jeg prøvde å fiske litt ut hvem hun var, og da skrev hun denne fine teksten til meg. Hun sa at hun var en typisk lege aller 2022, veldig flink og profesjonell, alltid et svar og en løsning.
Hun har superkapasitet, er bli, tar lederansvar, både løper og trener styrke, og er en god venn og vertinne med et stort sosialt nettverk som er opptatt av samfunn og litteratur, og i tillegg ser pen ut helt uanstrengt. Hjertelig velkommen, Elin. Tusen takk, tusen takk. Hyggelig å være her. Det der hørtes veldig uanstrengt ut. Veldig uanstrengt, ja, ja, ja.
Det er ikke bare bæreverdlegget i 2022 med andre år. Nei, det er jo ikke det. Og det er jo litt derfor jeg kommer dit. For å snakke litt om det her. For man tenker jo, ikke sant? Det er jo det, kanskje litt arrogant av meg, men det er jo det jeg tenker at folk tenker om meg. Fordi det er jo akkurat det der som jeg tenker om alle mine kollegaer, ikke sant? Shit, de har alt på stell, ass. De fikser det, dette livet. De klarer absolutt alt.
Det blir høye krav sammenlignet sammen. Så tenkte jeg, ja, da spiker jeg lista der oppe, og så ser vi litt med den podcasten her, hvordan er det egentlig? Ja, for det der kjenner jeg meg så enig i. Man ser på de rundt seg, man ser på veninner og venner og kollegaer, og så tenker man, åh, de ser ut som de får til livet på...
Altså, det ser så lett ut. Ja, det ser så lett ut. Og så sitter man der hjemme og sliter og har masse stress og føler at livet er ganske vanskelig av og til. Ja, og så når man for en gang skyld tar seg en pause, så går man inn på Instagram, så scroller man litt, og så får man smelt i flesen nok en gang. Ja, stemmer det? Ah, de er jo så gode. Ja, ja, jeg får bare søkker opp, og så får jeg være like god selv. Hvordan går det egentlig, som på langen? Og særlig når du jobber i hjelpyrkene, sånn som vi...
Sånn som vi og veldig mange nordmenn gjør. Hvordan har man det egentlig på langen med seg selv og de rundt seg? Det er derfor jeg er så glad, Elin, for at du er her i dag. Fordi at...
Vi stiller jo veldig høye krav til oss selv. Og så kan det ofte være sånn at man stiller litt høye krav til de rundt seg også. Og særlig i omsorgsyrka, så er det jo ganske tøft til de der. Og du har jo holdt et foredrag nå overalt. Hvor er det du holder foredragene? Det er vel på nett for det meste nå? Ja, nei, vet du, nå så har det vært pandemi. Sånn at det som skjedde var at
Hvis vi spoler liksom helt tilbake til hvordan jeg kom inn i det her i utgangspunktet, fordi utbrentet er på en måte litt sånn...
I hvert fall for leger litt sånn tabubelagt. Man snakker ikke helt om hvordan man har det. Man snakker veldig mye om hvordan pasientene har det, og de menneskene rundt seg, men seg selv, det sitter litt langt inne. Men det som skjedde, det var at helt, helt i starten av karrieren min, når jeg nettopp hadde fått lisensen min, når du studerer medisin, så blir du nesten ferdig i fem år, og så får du lisens, da får du lov til å begynne å jobbe som lege. Det gjorde jeg på neurologen på Drammen sykehus. Jeg lå der helt alene midt på natta,
Kom inn en pasient i akuttmottaket som hadde vondt i brystet sitt og var meldt med neurologen av en eller annen radion. Hvorpå jeg ringte til en kollega med indre medisiner og ble altså skjelt ut
Etter toner Og jeg husker det satt seg som en sånn der Hva i alle døgn Aldri noen som har snakket sånn til meg i livet Verken Altså ikke før, siden så har det jo skjedd flere ganger Men jeg husker at jeg tenkte med meg selv Mens jeg satt liksom på det rom og ringte bakvakta Mye grein, så tenkte jeg sånn Herregud, sånn skal jeg aldri bli Sånn skal jeg aldri snakke til en kollega liksom Nei
Men så trenger vi jo ikke å fast forward noe mer enn to, tre, fire år. Jeg gikk indre medisinske vakter i Østfold, og det ringte en sykepleier midt på natta,
Med et blodsukkersvar på fire, som er liksom, det er helt normalt. Jeg husker at klokka var sånn halv fem, og jeg hadde nettopp fått lagt meg litt ned for å sove. Og jeg eksploderte. Det klikket for meg. Jeg hudflettet denne stakkars sykepleieren.
som helt sikkert var fersk og det er en million grunner til at hun skulle ringe meg og spørre, men jeg husker at jeg var et udregelig menneske, og så la jeg på, og så fikk jeg den der klumpen, den der. Se det!
Det tok ikke lenger tid. Hva i alle dager var det som skjedde? Hva er det her for noen greier? Og da hadde jeg på en måte ventet meg litt til, det skal sies Østfold er et veldig hyggelig sykehus, men jeg hadde ventet meg til litt sånn hard tone, ikke sant? Når du ringer kollegaer, du blir litt stilt litt i vegg, så du må være veldig forberedt, og det føler deg litt dritt innimellom, fordi man har en omgangstone som kan være litt tøff da. Hva er det greiene her for noe? Er vi sånn?
Og så sammenfalt det med at jeg var på nyttetum med broren min, som også er lege, fantastisk kvinnfyr, hadde med seg en bok, og det er den boka som jeg tar veldig mye utgangspunkt i. En bok som heter Smittet av vold, av Per Isdal, en mann som har jobbet med voldsdømte menn i mange, mange år, som plutselig fant ut at «Skitt herrer, det skjedde noe med meg».
Og som handler om nettopp det der med utbrønnhet da. Og særlig fokusert inn på utbrønnhet i hjelpyrkene. Og broren min sa sånn, vet du hva, den er nødvendig å lese. Altså, det forklarer alt. Og det var helt sant, forklarte alt. Og vi har mye internundervisning på sykehus, så da begynte jeg å snakke bare helt sånn innad i legegrupper. Og det tok helt av, for det var helt åpenbart at det her trykket på en nerve som...
Dette er så felles for så veldig mange av oss, og det er ingen som egentlig snakker noe om det. Det var veldig tydelig at det var veldig mange som hadde hatt de samme opplevelsene som jeg hadde hatt, og ikke helt kjente igjen seg selv og eget reaksjonsmønster.
Hva er det her for noe? Og det som er så fint med den boka, det er at den går inn i både bakgrunnen, hvorfor blir det sånn, men så er den også utrolig god på hva kan man gjøre selv, hvilke endringer kan vi gjøre i livet vårt, eller hvilke oppmerksomhetspunkter kan vi ha for å stoppe oss litt underveis. Og når det tok sånn av...
Med diverse foredrag her og der. Og jeg skulle jo på podcast. Jeg skulle snakke i legeforeningen. Men så kom det pandemi. Og da ble det jo bare, alt ble jo avsluttet. Og her sitter vi to år senere. Og jeg vedder på, og vi har sett masse sykepleier, ikke sant, i media som er slitne. Det er jo ikke sånn at vi er mindre slitne her, to år inn i dette. Så jeg tenker nok at å snakke om det her nå, er jo kjempeviktig. Det er det.
Det er kjempeviktig, og jeg er så glad for at du har engasjert deg i temaet, og prøvet å være til hjelp. Fordi at dette er et så stort tema, og jeg kjenner meg så godt igjen i din historie, hvordan man jobber så hardt, og man gjør så mye,
Som går litt på akkord med seg selv. Fordi du må hele tiden ha et svar, du må ha en løsning, du må være til hjelp. Du er kjempestresset, du har alt for mye adrenalin i kroppen gjennom dagen. Og man blir mer utålmodig med de rundt seg. Når man bare går på utepilot i dette systemet dag etter dag. Og det å bare stoppe opp og bli bevisst på
Hva er det som skjer i min kropp? Hvordan har det vært å være med i denne jobben? Og det er jo ikke bare helsepersonale, det er jo i veldig mange yrker. Hvordan er det å være med meg så stresset over så lang tid? Hva gjør det med meg? For den personen som hudflettet deg, har sikkert sagt det samme til seg selv for 20 år siden, eller 10 år siden, at sånn skulle han eller hun aldri bli. Og så sitter man der, og er helt på randen, og gjør det samme med noen andre. Og jeg synes bare det er så
modige deg å fortelle denne historien. Og da må vi gå inn på, for du snakket om dette med utbrenthet. Hva er egentlig utbrenthet? Det er et kjempebra spørsmål. Fordi utbrenthet, det er veldig gøy at vi snakker om det her nå i januar 2022, fordi frem til nå, januar 2022, så har ikke utbrenthet vært noe definert rent sånn formelt utenfor
Hvis du blir utbrent nå i Norge og går til fastlegen din, så er det fornuftig å bli sykemeldt for en periode.
Men fastlegen din har ikke noe formelt, altså i det diagnostiske systemet vårt ICD-10 som vi bruker i Norge nå i dag, det har ikke noe diagnose og sykemelder på å finne på et eller annet. Fordi utbrenthet i seg selv er på en måte ikke noen fastsatt definisjon, men det blir det nå. WHO har jo vet at i den nye kodesystemet ICD-11
som vi sikkert kommer til å ta noen år å implementere, så kommer utbrenthet som en faktisk definisjon. Og det er bra.
Det er bra to ting. Det ene er at da er det faktisk mulig for oss å finne ut av hvor utbredt er det her? Hvor mange er det som sliter med dette og lider av dette i forbindelse med arbeidsplassen sin? For dette er arbeidsrelatert, ikke sant? Det andre er at det kan nok hjelpe på å få bort det tabuet det er. Fordi hvis du snakker i en eller annen gruppe om at du er utbredt, da blir man litt sånn, er du ikke bare litt sliten? Er det...
Hva er dette egentlig? Men det det kommer, altså det WHO definerer det som nå da, det er på en måte sånn der trearmetsyndrom som går på tre forskjellige ting. Det ene er emosjonell utmattelse.
Og så har man andre som er depersonalisering, og så har man det som heter redusert selvopplevd jobbytelse. Og så er det ikke sånn at jeg går rundt på jobben og kjenner sånn, du, nå begynner jeg å kjenne på litt i grann å begynne med depersonalisering. Så det jeg tenkte at jeg skulle snakke om på denne podcasten, det er jo litt sånn, ja, men hva kjenner vi inni oss egentlig? Men det dette trehodede syndromet går ut på, det er jo, ikke sant,
når man står i høy arbeidsbelastning over lang tid, gjerne over flere år, både fysisk, men også emosjonelt, som også hjelpeyrkene står i,
så begynner man å kjenne på at man mister litt taket på seg selv etter hvert. Og det går på det der med at i møte med emosjonelt krevende situasjoner, så kjenner man seg og tenker, jeg orker ikke. Jeg klarer ikke, jeg orker ikke mer. Og så handler det om det med depersonalisering, at man begynner å se på de som man behandler, eller de man omgås, klienter som, hva er dette for noe nødt? Man begynner å se ned på de, og begynner å
tenke på de som ikke de menneskene man er, men litt mer som en sånn her håpløs gjeng. Og det tredje det med redusert selvopplevd jobbytelse, det er rett og slett at du kan, en ting er at du faktisk kan bli dårligere på å utøve jobben din når du blir så sliten. Det andre er at selv om du kanskje klarer å opprettholde kvaliteten på jobben din, så føler du selv at, vet du hva, jeg strekker ikke til lenger, liksom, jeg blir dårligere og dårligere, jeg vet ikke hva, dette funker ikke lenger. Ja,
Det var veldig bra. Hva var det du kalte det første? Emosjonell utmattelse. Emosjonell utmattelse. Det var veldig bra at du går litt mer i dybden på de tre, fordi dette tror jeg mange kjenner seg igjen i. Når man får så mye
på seg selv, og man klarer ikke, kommer det en ekstra e-mail, liksom. Bare en mail, eller bare en person som gir deg en til oppgave, så rønner det over. Jeg tror mange har det sånn, faktisk, i perioder. Og bare det å vite at dette er ikke bare jeg som har det sånn, men det er flere som har det sånn. Og jeg så jo gjenna
Mayo Clinic sine definisjoner på utbrennthet, det var mange spørsmål man skulle gå igjennom. Har du sett den? Nei. Og da var det jo, det siste spørsmålet var, kjenner du uforklarlige smerter? For eksempel ryggsmerter. Og vi tenker jo på utbrennthet som bærer noe rent psykisk. Men det er vel ikke bæret det? Kan ikke du forklare det litt? Ja, det er kjempe...
Det er kanskje en hjørnestein som gjør at i hvert fall mange legekolleger har skjønt at
Og det er fordi dette her, altså samme hvor flink man er, samme hvor stor kapasitet man har, så har vi alle sammen en kropp med mennesker. Og fysiologien bak det her er veldig så viktig som psykologien bak det her. Og det er tre ting som står frem som årsaken til at man blir sliten over tid. Det første det er
Vi er alle sammen mennesker. Vi er et resultat av mange, mange tusen år med evolusjon. Og hjørnesteinen i det å være menneske er å være et sosialt vesen. Vi er supertunet inn på hverandre. Hvis du er et ensomt menneske i ørken eller junglen, da dør du. Du er klinavhengig av gruppa.
Hvilket betyr at vi lever i en modern verden, så det er veldig mange år med utvikling bak oss. De som ikke var gode på å kommunisere med grupper, de er jo dødde ut. Vi har noe som heter speilnevroner.
som handler om at når jeg ser et smilende menneske, altså bare prøv det selv, veldig gøy, smil til tilfeldig menneske på gata nå når vi er ferdige med bunnbind for åpner du vis veldig snart, smil til tilfeldig menneske på gata, og veldig ofte så får du et litt sånn spontant smil tilbake, og det er speilnevronen. Det er ingenting bevisst fra dette mennesket, men det er speilnevronene som hermer. Det samme skjer jo i hjelpyrkene når vi ser et trist menneske,
Så når jeg sitter på poliklinikken som den kreftlegende jeg er og gir forferdelig vonde beskjed, så får jeg et trist fjes eller flere triste fjes rettet mot meg. Jeg får jo da også et trist fjes, og simsalabim så forplanter det seg jo triste signaler i meg. Dette er ikke noe jeg har noe som helst kontroll over. Jeg kan være så profesjonell jeg bare vil.
Dette kommer til å skje. Jeg tar innover meg andre menneskers emosjonelle reaksjoner. Hadde jeg ikke gjort det, så ville jeg vært en psykopat. Alle mennesker som er vittne til andre menneskers lidelse, på et eller annet plan, tar denne lidelsen litt inn i seg. Når dette er en ting som skjer en gang iblant, for vanlig mann i gaten som jobber med noe helt annet, så skjer dette en gang iblant, da har man en helt annen
enn de av oss som jobber i hjelpyrkene, hvor dette skjer igjen og igjen og igjen, på politikken, på fastlegekontoret. Hvis du er sykepleier med kjempe mange pasienter i løpet av en dag, hvis du jobber i brandvesenet, hvis du ser lidelse og retsel, hvis du jobber i politiet, du ser jo stor lidelse og retsel, hvis du jobber i barnevernet, hvis du jobber i NAV, altså...
Det er så utrolig mye rundt oss, det er så mange mennesker i hjelpyrkene som er vittne til sånne helt sånn ekssepsjonelle type opplevelser hver eneste dag, og vi tenker ikke over at sammen med hvor god du er, så tar du det inn i deg, rett og slett fordi kroppen vår er primatidde. Hvis vi ikke gjør det, så dør vi ut da.
Og det er jo en veldig fin ting med hjelpyrkene, men også litt sånn skadelig ting med hjelpyrkene, men det er også litt veien ut av det. Altså det er en måte, når vi blir klare over det, skal vi beskytte oss, det skal jeg snakke litt mer om etterpå. Det andre som på en måte er viktig for oss å holde i mente, det er jo at vi mennesker, vi er laget for å jage tiger, eller jage byttedyr da, i veldig kort tid av gangen.
Vi er laget for fight or flight response. Jeg vet at du har noen podcaster om før som er superbra, som handler om hva som skjer med kroppen vår når vi står i stress.
over tid. Vi moderne mennesker, altså før i tiden så var vi på savannen, vi jakta i flokk, vi la ned et dyr, og så slapp av og av, ikke sant? Da hadde vi spist, og vi hadde det bra, og vi skravla litt, og vi sov litt, og
Mens nå i den moderne verden, så har vi et stress tilgjengelig. Altså den tigeren i busken som måker adrenalin og kortisol inn i kroppen vår, den går aldri bort. Fordi vi har alltid noe vi skal rekke, vi har alltid noe vi skal klare. Sånn at når du står på jobb, og det vil jeg oppfordre til å tenke over sånn, når du står på jobb, hvor mange ganger i løpet av disse åtte timene er jeg helt avslappet?
Hvor mange ganger har jeg rolig puls, føler på god tid, ser litt ut i lufta, legger merke til de små detaljene, lyset i vindu... Altså, jobber du i et hjelpyrke i 2022 liksom?
aldri. Vi er så på, det måkes, pumpes kortisoladrenalin gjennom kroppen vår. Gjerne åtte timer, hvis du jobber lengre skift, ti timer, tolv timer, for noen sykehusleier oppi 24 timer, er man fokusert og konsentrert,
Og det det gjør med oss rent fysiologisk, er jo blodtrykket går opp, skuldrene går opp, og man får de der fysiske reaksjonene, den der diffuse smerten. Veldig mange får problemer med fordøyelsesystemet, man får problemer med seksual drift, seksual lyst, man klarer ikke å komme ned. Sånn at det er i aller høyeste grad psykisk, men det er veldig mye fysisk her også, som vi er nødt til å bli oppmerksom på.
Jeg tror man blir litt lettet over å høre det. Jeg ble i hvert fall det i en periode jeg hadde veldig, veldig mye stress. Så merket jeg alle de fysiske problemer som jeg fikk en etter en. Mageproblemer, fikk problemer med å søve, kjente et trykk i brystet, har jeg fått hjertinsyktet.
Hjerteinfarkt, da er jeg kronisk hjerteinfarkt. Ja, ikke sant? Herregud. Og det var, altså jeg mistet hår. Det er mange ting som kan skje fysisk når man har det tøft over tid, altså. Og jeg var jo sikker på at jeg var alvorlig syk. Og bare det å skjønne at det er
stress kan påvirke vår fysiologi i så stor grad. Det er veldig viktig at vi er klar over. Og det vil også gjøre at vi blir bedre behandlere mot våre pasienter. For man kan se disse symptomerne. Jeg synes hvertfall det at som lege så ser jeg veldig mange symptomer som jeg kan nøste tilbake til stress. Og det er noe som jeg
bra at det blir mer fokus på. Men du var inne på noen punkter som var veldig bra. Du hadde et tredje punkt på det du sa. Ja, det tredje som er veldig viktig, og spesielt for hjelperne, det er jo det at vi går rundt i en hverdag som er veldig spesiell.
Man må skille litt på de vanlige opplevelsene for folk flest, og de opplevelsene som man går i som hjelper, og som blir vanlig for oss, men som egentlig er ekstremer. For min egen del ...
så er det jo det med dødsfall. For yrket mitt handler jo veldig mye om døden. Jeg er vittne til mange pasienter som dør, og jeg etter hvert tenker jo ikke på det. For meg er det en hverdag. Men hvis du tenker på vanlig mann i gata, og hva de tar inn over seg og ser da,
så er det jo vanlig å være vittne til så mange dødsfall i løpet av et liv, ikke sant? Å være så inne i det. Og vanligvis pleier man, når det skjer noe helt spesielt, noe helt spesielt, om man er menig mann eller om man er hjelper, så klarer man å identifisere sånn, å shit,
dette var spesielt, dette var vi det bryr for. Men når man står i et hjelpyrke, så er det veldig mange av de normale tingene som skjer, som egentlig ikke er helt normale, men det skjer, og alle andre takler det helt fint. Man ser rundt seg på alle de flotte folkene som bare nailer det her, og det er sikkert ikke noe spesielt. Men det er viktig å vite at på langen
så tar de spesielle inntrykkene, de sliter mye mer på oss enn de helt ekstremene som vi faktisk klarer å stoppe opp med. Per Ristad har et veldig fint bilde på det her i denne boka, som er nettopp det at hvis du er en stein,
så er disse dagligdakse litt sånn ekstremene, de er som en vandråpe som drypper på den steinen igjen og igjen og igjen. Du merker ikke så mye av de der og da. Du er et profesjonell, du klarer dette, dette er hverdagen din, dette er jobbhverdagen. Men på langen så kommer det til å komme et søk der. Det
det kommer til å bli en svakhet og en skade med mindre man er oppmerksom på også disse små tingene som vi tenker på som hverdagsliv, men som egentlig er litt sånn menneskelige ekstremer. Det var et veldig godt bilde på det. Det var litt pussy at du nevnte det nå, for i går snakket jeg med en bekjente av meg om døden, og så spurte hun meg hvordan det er å se et menneske døde.
Og nå har jeg jobbet ti år siden, og jeg har jo sett det noen ganger. Så sier jeg, første gangen det skjedde, så klarte jeg ikke å holde meg profesjonell i det hele tatt. Jeg bare måtte rett ut på gangen, begynte å gråte og gråte og gråte, og klarte ikke å stoppe å gråte. Jeg var ikke forberedt i det hele tatt på å se på en mann, så flott mann, og bare livet ebbe ut av han. Jeg var ikke forberedt. Og jeg måtte, altså det tok tid,
Sikkert en time før jeg klarte å hente meg inn. Det var som et sjokk på meg. Men så skjer det et eller annet. Så neste gang var det sånn, ja. Og så svaret jeg måtte gi henne var jo at nå når det skjer, så er det ikke så mye som skjer med meg som det gjorde første gang. Mhm.
Jeg vet ikke om det påvirker meg mindre, men det er noe veldig sterkt som skjer. Jeg tenker at det er normalt at jeg ikke skal begynne å gråse hver gang. Men man må jo tilpasse seg miljøet. Det skjer noe med oss, særlig vi hjelpeyrker. Vi reagerer annerledes med tida. Det skremmer meg litt også. Ja.
Jeg er helt enig med deg. Det er et tankekors. Jeg har lagt merke til med meg selv at før ble jeg veldig rørt av videoer, for eksempel, eller filmer med alvorlige temaer. Mens nå er det bare sånn video om en film om en kreftsyk pasient og deres endring av perspektivet på livet. Det går meg helt husforbi emosjonelt.
Og det er jo en ting ved det som er, jeg skjønner at dette her er reaksjoner som jeg trenger for å klare å ha den jobben jeg har. Fordi hvis man går helt i kjelleren hver gang, da klarer man ikke dette. Men det er også noe som er viktig for meg å være bevisst i tingene der da. Hva som faktisk har skjedd med meg, og ikke bli på en måte avflata og fjernet fra meg selv i de nære relasjonene jeg har for eksempel. Og dette her er jo litt det der som jeg snakker om med den der...
første i definisjonen av utbrenthet, det er emosjonelle utmattelsen. For det er litt den som kommer til syn. Og det er helt greit det, altså veldig mange av oss går rundt i hverdagen med på en måte en form for grad for utbrenthet hele tiden. Altså,
Man blir påvirket av den jobben man gjør, og jeg tror det er en utopi å tenke at vi alle sammen skal gå sen rundt i livet, i arbeidshverdagen, og ikke kjenne litt på det. Men det som er med utbrenthet, det er jo at det er det området før utbrenthet,
alvorlig psykisk lidelse på en måte. Det er et ganske langt spekter, og så kan du være litt mer sliten, og så kan du være litt mindre sliten, og så kan du leve et godt og fint liv i den gråsona der, og du bestemmer selv hvor sliten orker jeg å være, altså hvor mye orker jeg å la dette gå ut over hverdagslivet mitt. Og så kan man justere litt underveis, men
Det som jeg tror og det som jeg tenker er veldig viktig å komme frem til er jo det at hvis du lar det gå for langt så er jo denne utbrentheten den er jo et steg ned til de mer alvorlige psykiske lidelsene som angst og depresjon som man ser ofte kommer etter. Og det er jo
Det er veldig avårlig å få stoppet opp før man kommer dit, for da er man plutselig nede i sykdom, som er mye vanskeligere å få gjort noe med, og som krever mye mer av oss, og som er mye mer skadelig. Jeg føler også at det er en viktig del av min rolle som lege, at jeg ser pasienten min, og jeg klarer å være der jeg lager dem,
Men av og til så er jeg jo redd for at det går for mye utover meg selv. Fordi at jeg er en person som, og det er sikkert mange som kan kjenne seg igjen i det, er en person som tenker mye på det, får veldig vondt i meg. Jeg kan kjenne det med smerte. Der er vi jo veldig forskjellige, men jeg er bare en sånn person. Og da har jeg tenkt mange ganger,
Når blir det for mye, og hvordan kan jeg legge til rette jobben min som lege, slik at jeg ikke bruker for mye av min egen energi, at det ikke tar mer energi enn det gir meg, for det gir meg også utrolig mye av pasienten.
Ja, det som er, det er jo veldig, veldig mye som vi kan gjøre selv. Men nå har vi kommet til den delen hvor jeg tenker sånn, før vi går dit, for det er egentlig en veldig, veldig spennende del av dette foredraget, eller denne samtalen. Men før vi går dit, så er det viktig å snakke om hvordan skal vi oppdage at jeg selv er litt på vei ut, og at jeg begynner å bli litt frunstig. Før det, så hadde jeg lyst til å spørre deg,
Hvor vanlig er utbrenthet? Ja! Åh! Hvor vanlig er utbrenthet? We don't know! Og det handler om det der med at det er ingen, det er ingen diagon i noskode. Nei. For leger så er det jo dessverre sånn, og det er også en av grunnene til at jeg synes at dette er kjempeviktig å snakke om, fordi for leger, vi er skikkelig, skikkelig dårlige på vår egen psykiske helse. Sånn at det man vet for leger, er jo at leger tar livet sitt. Ja.
Hvis du er kvinnelig lege, så har du dobbelt så høy risiko for å ta livet ditt
sammenlignet med en annen tilsvarende utdannet kvinne i Norge i dag. Og det er jo ekstremt. Vi ligger jo helt på toppen. Samtidig så er det et paradoks, ikke sant? Fordi det andre dødsfall hos leger, altså vi har jo lavere dødelighet totalsett, fordi vi er flinke folk, ikke sant? Vi er sunne, vi vet hva vi skal gjøre for å holde oss unna hjertekar og alt det der.
Og så er det også dessverre sånn at selvmordsforsøkene er veldig lave. Og det er fordi leger vet akkurat hva de skal gjøre, og de får det til på første forsøk. Og de roper heller ikke om hjelp. Man snakker ikke om hvor ille man har det. Og en annen ting man har statistikk på er det med rus.
som er mer utbredt enn man skulle tro hos leger, og folk er generelt dårlige til å spørre om hjelp. Og jeg har, ikke sant, for i og med at dette her er veldig mye av dette her er selvopplevd, jeg har jo kjent ordentlig godt på skitt her i dundre veggen, har jeg fått hjelp av det som heter Vilasana på Modumbad, og der ble jo fortalt, ikke sant, at
Leger kommer alt for sent til hjelp. De er ofte langt ute i psykiatrien før noen faktisk stopper dem og sier at du er nødt til å skaffe deg hjelp og tvinger deg å gå til det. Så sier de også at leger har en understøtte
sykemeldingsgrad, altså vi er for lite borte fra jobb i forhold til det man skulle egentlig ha vært da når man tross alt lever et vanlig liv på å si på en måte, med alt det et vanlig liv medfører av belastninger og sykebarn og ikke sant sånn at vi har ikke noen klar enda så har vi ikke noe sånn hvor hyppig er utbrønnhet, men hvis man ser på samfunnssystemet vi lever i så er det nok mest sannsynlig ganske mange slitne hjelper der ute hmm
Ja, det tror jeg du har helt rett i. Jeg bare ser rundt meg. Og jeg ser, jeg selv har vært ganske kraftig utbrent, og du sier du har vært det, og jeg har veldig mange venner som har vært det, og de som ikke hjelper yrka. Så det er så vanlig, og så er det så lett
Eller det er ikke lett, men det er mye lettere å snakke om det i etterkant. Det er skambelagt. Det er så skambelagt, og hvorfor er det så skambelagt, Elin? Nei, du, det er jo det som vi startet podden med da. Det som jeg skrev til deg. Det der bildet som man skal opprettholde. Jeg er så, så jævla flink jeg er.
Fordi så, unnskyld at jeg banner i podcast, men så jævla flink jeg er. Alle andre, ikke sant? Vi sammenligner oss, og den lista blir høyere og høyere og høyere. Sånn at jeg tror det har med det å gjøre. Man skal være det beste av seg selv. Man skal liksom ha realisert seg selv helt i topp. Og det å ikke takle det, og kjenne at det vakler, det er kjempeskummelt. Og det hjelper ikke av at det er skambelagt, og at det er få som snakker om det. Mm.
Men det er ikke så vanskelig å identifisere selv hva er det egentlig som skjer underveis. Fordi det er noen ting som skjer med de aller, aller fleste faktisk, når man er på vei ut til det der utbrenthetsmyra. Og det som er veldig fint å ta en liten sjekk på, det er hvem er jeg nå versus hvem er jeg når jeg vet at jeg er utvilt. For eksempel hvis du har hatt en lang ferie da.
Eller før du begynte å jobbe kanskje. Fordi det var jo det som møtte meg. Den der aggressivt sinte dama mitt på natta. Der hvor jeg skjelte ut den stakkars sykepleieren. Det var første gangen jeg liksom. Hva? Hæ? Hva er det som skjer nå? Og hvis du da kjenner den. For det er fire ting som går igjen. Når man begynner å bli skikkelig ordentlig sliten. Det første er.
Det er jo at man begynner å søke mot det som er enkelt og lett rundt seg, altså det som roer seg ned. Og for meg, veldig tydelig, jeg er egentlig et menneske som hører på URIKS på lørdag, det lå en dokumentar på NRK, meg og Garatsen i fem deler, alle en time og gang. Jeg er egentlig et menneske som er sånn, det skal jeg hjem og se, kos meg med. Hva ender jeg opp med å dra hjem og se på?
Say yes to the dress. Elsker det programmet. Ikke sant? Og det er på en måte sånn, det er helt greit, det er et nydelig program, og det er helt greit det, men det er på en måte, det er en helt åpen,
åpenbart sånne her symptom, og sånn, ja kjære hjerne, nå er du litt sliten. Bare ta enda en sesong av Friends. Det orker ikke noe med tyngde. Det er jo en ting. Fordi vi går rundt og er i så innmari mye alvor hele dagen. Det andre er jo det med konsentrasjonsvansker.
For jeg har også kjent at, fordi vi konsentrerer oss så lange strekker av dagen, ikke sant? På å løse ting, og vi er fokusert på andre mennesker, og vi skal, det er stress, ikke sant? Vi konsentrerer oss fort vekk åtte timer av gangen, og det er ikke hjernen vår laget for. Hjernen vår er laget for å konsentrere seg når det der antilopa skal ned, og ellers så er hjernen vår laget for å la humla suse litt. Sånn at når man da skal konsentrere seg, og for meg så er det så ille at
Fremdeles nå, når jeg har vært på jobb i åtte timer, og kjører hjernen, jeg kan ikke ha på radio i vilen, fordi jeg er for sliten. Jeg orker ikke å konsentrere meg om det de snakker om, selv om det bare er sånn mikmak i bakgrunnen. Hjernen min trenger å bare ikke være fokusert på noe. Og det er også, hvis du merker at du sliter med å konsentrere deg om bøkene, du har lyst til å lese, eller konsentrere deg om den samtalen, kanskje venninna di har opplevd noe, og du merker at hjernen liksom flyr,
Det er et tegn på at nå har du hatt en dag, eller en uke, eller noen uker, eller noen måneder, hvor det har vært litt travelt. Det tredje er jo, og dette her kjenner sykehuspersonene å holde seg veldig godt igjen i. Det nikkes og humres.
Det handler om det med unngåelse. Når man er overveldet, så orker man ikke flere arbeidsoppgaver. For en sykehuslege går det veldig mye ut på «Burde denne pasienten, hallo, den skal jo ikke til meg, den skal til lungemedisin, eller den skal til nyre, eller er ikke dette en kirurgisk problemstilling?» Og kirurgen bare «Nei, nei, nei, den skal ligge hos deg!» Og så ringer det noen fra legevakta, og så sier de «Jeg har ringt».
Nå har jeg ringt slagvakta, og jeg har ringt nevrologen, og jeg har ringt geriateren, og nå ringer jeg deg, og det er ingen som vil ha den. Og det er jo ikke fordi vi er drittfolk. Det er fordi det er så slitende at hvis vi kan slippe å forholde oss til denne ene pasienten,
så er det veldig deilig. Kjære sykepleier, kan ikke du ringe denne pasienten for meg, for jeg orker ikke. Det kjenner man seg igjen i, og det er fordi vi orker ikke enda mer i forhold til det vi holder på med. Det bygger over da. Det bygger over. Og det her er veldig vanlig, veldig vanlig.
Og så er det den siste, som er at man begrenser krevende stimuli. Litt sånn som det jeg sier i studiet, og det der med sosial tilbaketrekning. Fordi når du er et menneske i et hjelpeyrke, så er det veldig mange mennesker rundt deg hele tiden som krever ting av deg. Både praktisk sett og medisinsk sett, men også emosjonelt sett. Så det mange kjenner på er at man hviler alene.
Venner og familie kan være veldig, veldig fint å ha, men det er mange som kjenner at hvis det blir noen utfordringer, for eksempel på hjemmebane, eller du har en venn som trenger noe ekstra, som sliter, så kan man trekke seg bort fra det, dessverre. Fordi man orker ikke enda et menneske som krever noe av deg. Så det er litt sånn, hvis du kjenner at...
Det her resonerer litt i deg, så er jo det helt greit. Du er ikke nødvendigvis utbrent, og du er ikke nødvendigvis syk. Dette her er helt normalt. Men det er noen små røde flagg som forteller deg, «Ja, stemmer det. Jeg står i en jobb hvor dette her er litt belastende på langen. Er det kanskje en idé å ta litt tak? Hva kan jeg gjøre?»
Og hva kan man gjøre? Hva kan man gjøre? Åh, den beste delen. For heldigvis er det kjempe mye man kan gjøre. Og så er det noe som er viktigere, og noe som er mindre viktig. Og jeg har en lang, lang, lang liste over tiltak, men jeg skal prøve å få det ned spiselig. Hvis det er den aller, aller viktigste tingen du kan gjøre for deg selv, og det gjelder ikke bare hvis du står i et hjelpyrke, men det gjelder hvis du er et menneske i 22-22 på generell basis som har en jobb.
og et annet liv, så er det faktisk å temme den tigeren. Selv klare å lære kroppen hva som er fornuftig stress, og når skal du skru av den stressknappen.
For veldig mange av oss går rundt i livet med skyhøye skuldre, fordi vi må stå opp tidlig, og så skal vi på jobb, og så presterer vi på jobb i så mange timer, og så må vi skynde oss og gå, for vi skal rekke og hente i barnehagen, eller vi skal kjøre den ungen på en eller annen trening, og så skal det lages litt middag, og så skal den ungen gjøre lekser, og så skal vi, fordi vi er flinke mennesker, så skal vi jo ut og løpe litt intervaller, og så plutselig skal vi legge oss, og da ligger vi der, så faller vi ikke sammen. Så det er så viktig å...
Jeg hørte en arbeidslivspodkast som snakket om det, og da ble jeg så overrasket. Fordi det viser seg da, når man ser på tallene, så har vi mer fritid nå enn det vi noensinne har hatt. Men det kjennes ikke sånn ut, fordi vi klarer ikke, vi har et høyere gir, altså vi har truende tigre i alle buskass overalt, vi har høyere stressnivå enn noensinne før. Og det handler om at måten vi
egentlig må lære kroppen vår å stresse ned på, det er sånn som dere har vært inne i podcasten, pusting roe ned bruke pusten, puste dypt aktivere parasympatiske nettverket vårt med rest and digest, dette er kjempevanskelig, jeg hørte den podcasten om stressmestring og dere sa sånn, så må du sette deg ned, og så må du puste ned i magen i fem minutter vi tenkte sånn, jeg har litt feil med det her
Fem minutter? Du vet hvor langt de fem minutter er i klinisk hverdag, eller? Jesus, jeg skal både ha tisset og spist på de fem minutterne. Men så tenkte jeg altså sånn, jeg skal jo tisse og spise da. Sånn at det er, man har sånne små rom, det har man alltid i hverdagen. Fem minutter når man sitter og tisser. Puste ned i magen. Og jeg...
Mitt favoritttriks, som jeg har lært meg selv, og som funker som bare det, det er, jeg skjønte at hver gang den callingen går, for vi har sånn vaktcalling, ikke sant? Eller husker du Wire på 80-tallet? Det er sånn calling i beltet. Vi er fremdeles der i helsenøyet i 2022. Den callingen, den piper med sånn her stressende lyd. Åh, hele tiden. Åh, hele tiden. Og jeg går, binyrene mine bare, we're at work. Vi pumper adrenalin ut her sånn. Yeah, jeg hiver meg på telefonen. Veldig slitsomt.
Særlig når vi går 19,5 timer snartvakt. Og så ringtelefonen i tillegg. Telefonen ringer i tillegg, og så er det krise på et rom der borte, og så kommer sykepleier, og det er en krise her også. Men det jeg har lært meg da, for jeg har fått sånn Pavlov-refleks på den callingen, at jeg blir kjempestresset hver gang den går, har måttet aktivt avlære meg det. Identifisert dette her er et punkt som stresser meg. Så hver gang callingen går nå,
Så tar jeg det jeg liker å kalle et øyeblikkspause. Det er et snakk om syv sekunder. Jeg trekker pusten dypt ned i magen, og så slapper jeg av kjeven. Og så slapper jeg av skuldrene. Så ser jeg ut som et nek, og alle kollegaene mine ler. Men så tar jeg telefonen. Da har jeg faktisk fortalt kroppen min, nei, nei, nei, ta det helt med ro. Dette går fint.
ro ned i adrenalinen nå nå får vi på helt andre wipes her og så jobber jeg videre å ha sånne småpunkter i hverdagen du sitter i bilen, puster ta deg liksom når du står og kler på deg jakka bare ta deg tid til å se på det lyset som kommer inn av vindueskarmen forankre deg i akkurat der du er der og nå eller her og nå, som det heter
det er sånne avknapper for stresssystemet vårt. Og dette er så kraftfullt, og det kan bety så mye. Det kan bety så mye. Og det synes jeg er så spennende, at du ser at du lærer kroppen din at det ikke er farlig. Fordi at etter turnus-
biturnusleger. Vi alle som har vært igjennom det, vi føler at det var en viktig stress det er. Og jeg ble sånn fysisk kvalm hver gang jeg hørte om en ambulanse. Som var til
I lang tid, flere år etter jeg var ferdig som turnuslege, hvis det kom en ambulanse forbi, så bare, ja, nå er det noe jeg må ta tak i, nå må jeg være til hjelp. Og jeg måtte avlære meg det med ambulanselyden. For den skapte så mye stress i meg, at jeg skjønte at, ok, nå har kroppen min lært seg at det var stress, det var noe farlig som skjedde, jeg måtte være til hjelp og bruke alle mine ressurser. Og så klarte den ikke å avlære det, så
Hver gang jeg så en ambulanse gå forbi og jeg fikk det der stressmomentet i kroppen, så begynte jeg å puste. Og nå er det bare som en annen lyd. Den bare går forbi. Det er ikke bare veldig effektivt for meg, men det å lære kroppen sin at det er ganske lite som skjer i løpet av en uke som er farlig, det er kjempeviktig. Når jeg snakker med deg nå,
gjennom et intervju, så sjekket jeg innom pusten min. Det har blitt en sånn...
automatisk respons når jeg skal være skarp og skal være til stede, så sjekker jeg inn hvordan jeg puster bra, puster med magen. For det gjør at jeg får ned stresshormonene. Og når jeg er på flyplass eller skal kjøre i byen, da må jeg bare sjekke hvordan jeg puster. Ok, puster med magen. Og jeg setter meg veldig sjeldent i å bare bruke fem minutter på å puste. Jeg anbefaler at man kan begynne med det. Men for nå er det så automatisk.
Og det skal så lite til. Det er bare små ting. Men når man går på automatikken hele dagen og ikke sjekker innom, så er det veldig lett at du hyperventilerer etter tider, og at du har for høy puls, for mye stress. Kjempevanskelig da. Særlig når du har jassa deg opp.
og måke rundt, ikke sant? Og så kommer du kanskje på den podcasten der, og så er du sånn, ja, jeg skulle puste, og så er det, nei, nei, nei, nei, det skjer ikke. Men man får bare øve litt, da. Man kan puste mens man gjør andre ting, men det må øvespast, det er dritvanskelig. Og man faller tilbake i gamle spor hele tiden. Men det vil, det er...
Det har vært veldig til hjelp for meg, og vi ser jo på forskning at det viser at det er kjempeeffektivt. Så det var et veldig godt tips, men nå brøter jeg litt inn her, du må fortelle videre. Hva andre virker mot utbrennthet? Ja, fordi hvis du tenker på det som jeg snakket om med speilnevroner, disse nervecellene i hjernen vår, de bare agerer på hvordan det menneske som er foran deg er.
så kan vi også bruke det. Hvis vi drar tilbake til min time på politnikken, hvor jeg overleverer veldig vonde beskjed til en pasient foran meg som får et trist fjes. Jeg får et trist fjes. Jeg får triste følelser inni meg. Det må jeg bare ha. Men jeg kan aktivt
være klar over hva som skjer i den situasjonen. Sånn at hvis jeg da er klar over at nå sitter jeg og speiler deg som er trist og har et trist fjes, så kan jeg også bruke min kropp til å få både meg og
faktisk pasienten, for det er jo ikke bare jeg som har speilnevroner. Pasienten har jo også speilnevroner, så hvis jeg speiler pasienten 100% hele tiden, så risikerer jeg at vi to sammen går ned i en eller annen tilstessing. Men hvis jeg da aktivt ser at pasienten min sitter sammensunket, så kan jeg sette meg opp og justere min holdning
jeg ser at pasienten er gråten her, da kan jeg bruke pusten min, puste litt, være rolig, få kontroll over min egen kropp,
Jeg ser at jeg kan for eksempel, jeg vet at fastlegen min er veldig god på det her, irritert meg med fastlegen min i starten, for plutselig snur han til skjermen og så satt han og skrev. Og det skal man ikke gjøre. Men det som går an å gå litt ut av pasientmøtene våre og si sånn,
Nå har vi snakket om så mye viktig og alvorlig. Jeg trenger å skrive litt ned, så nå kommer jeg til å snu meg mot PC-en i et minutt eller to. Da sitter jeg der og skriver. Da er jeg veldig oppmerksom på at da skal ikke jeg sitte der med tristessfjeset mitt og skrive. Da skal jeg ta på meg det profesjonelle fjeset mitt. Kanskje også løfte ansiktet, fordi du vet, smiler vi?
så får vi glasignaler inni oss. Jeg er ikke en psykopat som sitter og har gitt en alvorlig beskjed, og så sitter jeg der og gliser og er kjekk. Men det går an for seg selv å bare legge ansiktet i litt annerledes folder, og sjokkerende nok, hvis man gjør det, og det går an, jeg har fått det til å smile i vanskelige konsultasjoner og lette på stemninga i vanskelige konsultasjoner med kroppsspråket mitt, så
så kan også pasientene og pårørende få det ganske mye bedre. Og ikke for det, man skal ned og kjenne på det vonde og jævlig livet, men man kan ta pauser fra det. Og dette er kjempe relevant for alle, for vi har alle en veninne som sliter, eller en mor som trenger hjelp. Det er
så viktig i møter, i vanskelige samtaler da, at man tenker over det her. Så jeg synes at dette, det du lærer meg nå, er veldig relevant, ikke bare i mitt legeyrke, men også bare det å være menneske. Det er kjempenyttig. Hvis det er noen som møter deg med huff og
så går det å være litt ivrig tilbake. Riktig nok, man må øve litt da, for man kan jo virke litt sprø. Men hvis man gjør det på en mellommenneskelig god måte, så kan man få til gode samtaler, selv om man ikke trekker seg helt med selv. Og så er det jo også litt med det fastlegen min jeg holder på med, som er å gå litt ut og inn av den rollen man har da.
Hvis vi bruker empati, jeg liker å tenke på min empati som et slags glass på starten av dagen, da har jeg fullt glass med empati, og så bruker jeg opp dette empatiglasset i løpet av en dag, og jeg vil jo porsjonere det ut når jeg er med pasientene mine, eller når jeg er i situasjoner hvor det faktisk kreves. Sånn at jeg er ikke så veldig mye sånn,
Når vi sitter på bakrommet med legekollegaer eller sykepleier og snakker om pasientene, så blir jeg ikke med på den. Å nei, det er så leit og stakkars.
Det der er skikkelig vanskelig. Jeg gjør jo det innimellom, men jeg tar meg litt i det. Den empatien porsjonerer jeg ut i de menneskemøtene jeg har. Når vi er sammen i det profesjonelle teamet på bakgrunnen, er det lov til å gå litt ut av den rollen. Da er det lov å ha humor. Det er lov å smile og le. Det er lov
og bra faktisk å snakke med kollegaene sine om andre ting, altså ta fysiske pauser når du er på jobb. Når du har lunsj, så fjern deg fra der hvor du sitter og jobber. Gå til et lunsjrom eller et helt annet sted. Ta med deg kollegaene dine og snakke
om noe helt annet da. Gå ut. Ikke vær 100% lege, 100% sykepleier, 100% barnemenn. Pårørende. Ikke sant? 100% pårørende. Hele tiden gå ut og inn av det. Det er helt lov og veldig, veldig sunt for deg. Ja, det er det. Jeg tror man gjør det litt sånn instinktivt. Jeg merker at etter jeg blir lege så klarer jeg ikke å se alt for mye triste filmer og sånn. For at jeg har
vil ikke være mer trist. Så min samboer han flyr jo av meg for at jeg må bare se ting som har en happy ending. For at jeg tenker kanskje det har med at man ikke skal bruke opp for mye. Det blir for mye trist rett og slett. Det blir for mye trist. Så vi trenger å ha det litt dårlig. Ja, og jeg tenker på det. Jeg har jo veldig mange pasienter også som er pårørende. Og det kan være en veldig
Det kan være en alt oppslukende rolle. De blir pårørende på hele tiden. 100% av tiden snakker vi alle om hvor feil det er. Og det å prøve å komme ut av det, for det er veldig belastende.
Det er kjempeviktig. Og så er det, fordi det er jo noen ganger, så blir jo hele arbeidsplassen din sliten. Det er en utfordring. Det er en hel podcast i seg selv, om det der med syke arbeidsplasser, men hvis du legger merke til at du er fanget litt i en gjeng,
Hvor det blir et klagekord, hvor det blir kulturen, at man er så sliten at man trenger å prate om det hele tiden. De udugelige folkene bort på kirurgen, henvisningene som er sendt til meg, og folk er veldig slitne, så er det viktig å beskytte seg litt fra det.
Det som kan være veldig effektivt å gjøre, er å legge merke til seg selv. Blir du med på dette klagetoget som går av gårde? Klaging, det er en forskjell på klaging og debrief, har jeg også lært av Per Gisdal. Klaging, det er på en måte sånn at jeg har en vond følelse inni meg, og jeg trenger å få utløp for den. Jeg trenger å gi den til noen. Jeg må akkurat gå litt dritt på en annen.
Jeg har ikke egentlig noen klar agenda eller tanke om hva jeg ønsker. Det som ofte møter en klager, det er enten at den man snakker med blir en medklager, og man kan få seg et klagekord hvor det er koseklaging som går igjen og igjen og trekker et arbeidsmiljø ned. Alternativt er det sånn at folk fjerner seg fra den klageren. Det en klager egentlig trenger er en debrief.
Fordi en debrief skiller seg fra den klagingen med at når man debriefer så setter man spesifikt fingeren på. For eksempel, nå ringer denne pasienten igjen og har smerter. Og jeg vet ikke. Vi har prøvd en million forskjellige ting. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler meg som verdens dårligste lege. Jeg...
Jeg vet da, Søren, det er på en måte det brifsbehovet ditt. Da blir du møtt på sånn, vet du hva? Ja, men noen ganger, dette her er vanskelig. Skal vi se på det sammen? Eller, ok, jeg skjønner, du har prøvd det og det. Dette er rett og slett ikke så lett. Iblant så kommer vi oss ikke til mål. Hvis jeg hadde sagt det som klaging, så ville det vært sånn, drittpasient, herregud, kan du ikke bare slutte å klage deg? Det er forskjellen på de to. Så identifisere litt både med deg selv, hva er det jeg holder på med nå? Hva er mitt egentlige behov?
Og med den som eventuelt klager til deg, utforske det litt. Vær litt sånn, ok, jeg hører at du sier det, men hvordan kjennes dette egentlig ut for deg? Fordi det ligger ofte noe bak den kulturen der, som det også kan være veldig fint å ta litt tak i for å forebygge at dette blir verre, fordi dette er kjempeslitsomt og nok litt utbredt. Det er noen arbeidsplasser som har det.
Og da er det vanskelig å stå der uten å bli sliten selv faktisk, selv om du aldri så i stort overskudd, egentlig. Ja, ja, ja. Jeg kommer på at mange pasienter som sier det om sin jobb, de blir selv veldig sliten. Og så forteller jeg at alle mine kollegaer har det jo på samme vis. Jeg kan jo ikke bli sykemeldt og
Da er det en kultur som er viktig å få snudd. Men det er veldig gode poeng. Hva mer skal man gjøre når man kjenner seg igjen i de symptomerne eller de stressene som du har forklart så godt i dag? Vet du, dette er det dritteste rådet, men du må trene. Fordi en sterk kropp,
tåler den fysiske belastningen som vi snakket om mye bedre enn en svak kropp og spenning når du har spenning på trening det skaper også avspenning det gir grobund for de gode endorfine det skaper ro og veldig mye av det stresset som vi kjenner på det fysiske stresset hjernen vår kjører jo hele tiden
Og kroppen vår kjører det nå, men kjører ikke på den gode måten som vi faktisk trenger, som er fysisk aktivitet, ikke sant?
Og det med trening, det er kjempeviktig, og det henger jo også ofte sammen med, særlig i Norge, vår sommerhøst, hvor det går an å trene ut, komme seg ut, apropos det der med å gå ut av rollen sin, se noe annet, få annen stimuli, kjenne vinden på kroppen, se dagslys, fordi vi mennesker, som referert, vi er bare et stykke natur,
Sånn at vi trenger de tingene der, selv om vi er moderne mennesker i et moderne liv. Hvordan gjør man det? For jeg tenker på når jeg selv har vært så sliten, bare tanken på å trene. Hvordan gjør du det? Når du ser at du er veldig sliten, men det er viktig for deg å få fysisk aktivitet. Jeg er et dårlig eksempel. Jeg er sånn som håndterer psykisk smerte med bare beinhard intervaller og ingen mat.
Så jeg er ikke noe eksempel til etterlevelse. Jeg må faktisk gjøre det motsatt. At jeg må roe ned, og det er jo noen som også må, ikke sant? Man håndterer de smertefulle følelsene med å bare, ja, men da bare, jeg putter på meg en sånn fysisk knart på toppen, fordi det er på en måte bedre enn den psykiske smerten. Så for meg så handler det først og fremst faktisk om å roe ned og trene mindre og binde seg til sofaen.
Mens for de som har en motsatt, de som takler smerte på motsatt måte, som er ofte at man sitter mye i ro, så handler det om å ha veldig lave krav. Så bare det å gå ut med, for noen kan det være å gå ut med søppel, ikke sant? Starte der, gå ut med søppel, og da være fornøyd med at det klarte jeg i dag. Kjempebra. Kanskje stå der ute ved søppelkassa, kanskje fjerne seg litt fra søppelkassa hvis det er en varm dag. Stå der, og så puste litt dypt.
Å kjenne på, ok, jeg er et menneske til stede i livet, dette skal gå bra, og så går man inn igjen. En annen fin ting er jo å alliere seg med noen. Fordi når man begynner ut å kjøre, da må man jo snakke med noen. Sånn at å få noen å si, vet du hva, kan vi kanskje møtes, og så går bare, vi går bare et kvart der. Så får jeg litt lys og litt luft, og da
Blir det ofte litt lettere når man har en avtale, ikke sant? Ja. Men det korte svaret er rett og slett, ha skikkelig lave krav. Skikkelig lave krav. Det siste da, det siste gode rådet, det handler jo om, og der er vi også dårlige, det er å faktisk ta seg fri når man har fri. Altså ta deg fri når du har fri. Ta helg, ta deg ferie.
Og det ser vi på medieoppslaget med sykepleierne nå, hvor det er pling i inbox hele tiden. Ekstravakt, ekstravakt, ekstravakt, ekstravakt. Det det gjør med utbrenthetsgrad av slitenhet, det er jo en kjempebelastning. Man føler på at man burde, for hvis ikke så må noen andre.
Det må man da, det må man ha et aktivt forhold til, å verne om sin egen fritid, å være.
et menneske som det er viktig for deg å gå klokka fire. Det er jo noen kollegaer som bare sitter til evig tid. Og da føler jeg som ung lege som ser opp til disse menneskene at nei, jeg burde jo kanskje bare sitte til evig tid. Jeg burde jo i hvert fall ikke skrive den over tida, fordi det er jo litt sånn det gjør man jo ikke på en måte. Det er jo forventet at vi bare skal
Nei, det funker ikke for meg. Da gjør jeg både meg selv og faktisk arbeidsplassen og kollegaene mine en bjørntjeneste. For hvis ikke jeg går klokka fire og kobler av hjernen min når jeg kommer hjem og gjør noe helt annet, da blir jeg sliten, da kommer jeg til å bli utbrent, jeg kommer til å bli syk, jeg kommer til å måtte jobbe redusert. Så jeg er kjempestreng på å gå til tida.
Og ikke liksom, hvis jeg kjenner at selv om det kommer masse vakanser, hvis jeg kjenner at jeg er sliten, da kan jeg faktisk ikke si ja til det. Da er det noen andre som må ta det, og hvis det ikke er noen andre som kan ta det, og hvis alle er så sliten at ingen orker, da er jo det et tydelig tegn til arbeidsplassen din. Om at hei,
«Dette er ikke greit. Nå må vi ta litt grep her.» Fordi hvis man hele tiden driver og dømmer opp selv med sin egen arbeidskapasitet, og merker at man jobber seg lenger og lenger ut i denne utbrenthetsskalaen, men ikke selv tar ansvar for seg selv, og sier sånn «Nå er jeg såpass sliten at jeg ikke klarer å se «Yes to the dress»
Da kan du faktisk ikke ta den ekstra vakten. Da er du nødt til å ta det ansvaret for deg selv og for arbeidsgiveren din, selv om arbeidsgiveren din ikke nødvendigvis skjønner det og ringer og skal ha det til å jobbe likevel. Da må du si, vet du hva, ja, men det går ikke. Og da trenger du ikke å ha noen unnskyldning, for det er veldig vanlig. Nå er jeg
Nei, jeg skal det, eller jeg skal bort, eller nei, jeg må være alene med barna. Nei, da er jeg faktisk innenfor å si, vet du hva, jeg er så sliten jeg nå. At jeg skjønner at noen må jobbe, men jeg kan ikke jobbe, fordi da går jeg rett i dørken. Fordi du har et ansvar også å si fra til arbeidsgiveren din om hvordan du har det, for det er veldig vanskelig for arbeidsgiveren din også å få
tilrettelagt å vite litt om det kjører man utsetter de som jobber for en ford da. Hvis man faktisk ikke er ærlig med det. Fordi vi sier jo ikke fra. Det der er så viktig og så vanskelig. Ja, ta vare på seg selv. Ja, og bare kunne si nei. Men hvor befriende det er å bare si «Jeg er utslitt, jeg kan ikke gjøre det».
Det vil stå mye mer respekt i det enn at du sier, når jeg skal på middag med den og den, da tenker jeg, ja, men kunne ikke bare droppe den middagen? Men hvis du sier, jeg er så sliten, så blir det mye mer respektert. Og det jeg tenker, Elin, er
Det som også er veldig viktig er at det blir lettere å snakke om dette. Men hvordan skal vi få det til? Det er veldig, veldig viktig. En ting er jo det vi to gjør nå, de sånn halverfarne leger som stikker ut hodet og sier sånn, hei!
Vi har vært litt slitte, vi. Og så er det en ting, men det andre, det er jo, for det handler litt om holdningsendring, ikke sant? Og det har jeg merket veldig godt når jeg har snakket om, både jeg har hatt dette foredraget, men også snakket om hvordan jeg selv har hatt det, ikke sant? Og kollegaene mine har jo sett også, når jeg ikke har hatt det bra. Og jeg har vært veldig åpen om det, og det som
når man er veldig åpen om det. Det er kjempeskummelt, for man tenker jo sånn, alle synes jo at jeg er helt nek. Men folk gjør ikke det. Man må ha litt mer tiltro til kollegaene og de menneskene rundt seg, sånn at hvis du kjenner noe, hvis du sitter og kjenner at du er kjempesliten, jeg gråter ganske mye, jeg har ikke helt kontroll, jeg kjenner meg veldig godt igjen i at jeg ikke orker noe, jeg er jo blitt et oppfarende, ugreit menneske. Finn ett menneske,
En som du tenker sånn, jeg tror at hvis jeg letter litt på sløret her sånn, så blir jeg godt mottatt. Det kan være hvem som helst. Det kan være en kollega, eller det kan være en venn. Snakk med ett menneske om det. Og det som da er veldig viktig, det er jo at vi som faktisk er det menneske som noen snakker med, vet litt hvordan vi skal håndtere det. Og der har jeg naturligvis noen tips og triks. Ja, så bra! Ja, ja, ja, fordi...
Hvis du er så heldig at du får en kollega eller en venn som kommer til deg og ønsker å snakke litt om at dette er vanskelig, så er punkt nummer en, vi har sånn knee-jerk-reflex at vi skal hjelpe. Jeg hjelper, ikke sant? Jeg skal fikse det. Jeg kommer alltid med 10 000 millioner løsninger, men har du prøvd det å være særlig den der løsningen? Skulle ikke jobba litt mindre da, du? Det å be
En kollega eller en hjelper om å jobbe litt mindre når man er på vei utover den kanten og er fullstendig nytteløs. Fordi måten vi flinkiser håndterer vonde følelser inni oss på, det er jo å gjøre det vi er flinke på, som vanligvis gir oss en god følelse, ikke sant? Og det er jobb. Sånn at veldig ofte når folk begynner å bli ordentlig utbrent og ute å kjøre, så er det det første som går opp. Altså man jobber veldig mye mer og veldig mye hardere og veldig mye lengre.
fordi man har så vond følelse inni seg, så man ønsker å jobbe det bort. Og det er jo naturligvis en dårlig deal. Men hvis man kommer inn og skal på en måte hjelpe, og sier sånn, du må jobbe mindre, det blir ikke hørt, fordi det er dritskummelt. Å jobbe mindre, er du helt gæren. Da mister jeg jo i hvert fall hvem jeg er. Og jeg har allerede, jeg er på gyngende grunner, allerede mistet mye av den jeg er, så det tør jeg ikke. Det som er viktig å gjøre, rett og slett, er å holde litt kjeft. Bare lytte.
Lytte til det denne personen har å si. Og vise helt åpenbart at jeg er interessert i det du har å si. Herlighet, det der høres jo kjempeslitsomt ut. Hvordan er det for deg? Hvordan har du det nå? Ikke minst, selv om vi ikke har tid, for vi har jo ikke tid, men du må ta deg tid. For det er kjempeviktig at den som faktisk åpner seg og kommer til deg,
får opplevelsen av at du er et trygt menneske som har tid og rom til å ta imot disse tankene her. Hvis du sitter litt ytterst på stolen og er på vei videre, da lokker det vinduet seg, og da får denne personen som driver og ønsker å åpne opp litt, som er vanskelig utgangspunktet, smelte den i fleisen, og da kan det godt være at det var den gangen du fikk det.
så er det veldig viktig for oss å normalisere det og det er jo det vi to holder på med nå vi er veldig åpne begge to om at vi har hatt veldig tunge tider underveis i utdanningsløpet vårt og i livet som lege
Og det er jo ikke sånn at man skal ikke gi heltehistorien din. Jeg trenger ikke heltehistorien din om hvor sliten du var, men det gikk jo helt fint. Det jeg trenger er, for jeg har jo kommet til deg for å fortelle deg at jeg har det vondt. Jeg ser jo at det går bra med deg. Så hvis jeg da kontrer med og forteller om at jeg hadde det sånn og sånn en gang, så jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier.
Og det er ikke sant, mekanismene for dette ruller jo på litt samme måte. Sånn at det å si for eksempel sånn, nå har vi hatt denne samtalen her i dag, du og jeg, og jeg vet at når du kommer hjem nå, fordi hjernen din er litt syk og litt sliten,
så kommer du til å tenke sånn, herregud så dum jeg er som fortalt alt det der, og jeg er så tight, og det skulle jeg ikke sagt, og hva tenker hun om meg og sånn. Ikke tenk på det. I've been there, done that. Jeg tenker ikke noe vondt om deg. Fordi alle som er i den situasjonen der, og ballen har begynt å rulle, og du er på vei ut, for jeg tenker det, at alle andre tenker at du er idiot, så hvorfor i alle dager har du snakket om dette?
Det er en mye bedre løsning på det enn å komme med den heltehistorien om at jeg nailet det forrige gang jeg var sliten. Jeg bare gjorde sånn og sånn, og så ble det så bra. Og så er det veldig fint å følge opp
Hvis det er noen som har snakket med deg om hvor vanskelig de har det, så kom tilbake til den personen en uke eller to etterpå og si «Jeg har tenkt på deg. Hvordan går det nå?» Fordi det gir den personen en følelse av at du er viktig. Det vi snakket om er viktig, og du faktisk bryr deg. Og det gjør du jo også. Man bryr seg jo om hverandre og ønsker jo hverandre godt. Og i forhold til det profesjonelle livet da,
Fordi vi har jo tross alt en jobb å gjøre. Og det er jo sånn at hvis jeg er skikkelig sliten, så er det ikke helt sikkert at jeg er forsvarlig i den jobben jeg gjør. Sånn at rent sånn profesjonelt så er det kanskje det viktigste vi spør hverandre om. Er du helt sikker på at du er forsvarlig i jobben din nå? Hvis du kommer på jobb, er det sånn at du føler at nå har du høyere risiko for å gjøre feil for eksempel? Ja.
Og det kan man jo ikke si noe om, det er jo helt opp til den som kommer til deg og snakker om det, og ta stilling til, men det er viktig å minne folk på at du har et selvstendig ansvar for å være forsvarlig, og hvis du føler at du ikke har det, da må du faktisk finne
at du ikke er forsvarlig, da må du faktisk gi beskjed. Det er et ansvar du har for å ta et steg tilbake og si sånn, nå tror jeg at jeg kommer til å gjøre feil, eller jeg er veldig redd for at jeg gjør feil, jeg føler ikke lenger at jeg har kontroll. Og så er det jo også noen ganger, og det er nok mer et lederansvar, men det er jo noen ganger man ser kollegaer og man liksom, dette her,
Nå, denne kollegaen har det virkelig ikke bra. Og en ting er på en måte psykiske reaksjoner og ukontroll, en annen ting er rus. Og da har man jo også et ansvar for å stoppe folk, faktisk. Å si at, vet du, nå stopper jeg deg. Jeg synes ikke at du skal være her, faktisk. Hva tenker du når jeg sier det? Sånn som jeg hører den samtalen vi har hatt nå, sånn som jeg ser deg, jeg ser at dette er kjempevanskelig. Du har ikke hodet på plass her hos oss. Mhm.
er du helt sikker på at det er her du skal være. Hvis vi gjør det her mot hverandre, hvis vi klarer å faktisk ta imot hverandres livslidelse og vonde perioder, så tror jeg det blir mye lettere å snakke om på langen. Og så tror jeg også at vi får en større forståelse for at nå er det meg
neste gang er det deg. Sånn at det at jeg er sliten nå, og trenger å ta et steg tilbake, da jobber du på litt ekstra, og så vet du da at jeg kommer til å komme tilbake, dette kommer til å gå bra. Det er også veldig viktig å huske på, det kommer til å gå bra. Altså første steg for å få det bedre, er som du sa, at det går litt skikkelig dass. Hvor noen faktisk tar ansvar og sier at, oi, hvordan er det med deg nå?
Det første steget til å på en måte klare å snu dette, det er jo å klare å sette litt fingeren på at akkurat nå, I ain't doing great altså. Ting er ikke helt som det skal. Bare innrøm det for seg selv, det er veldig vanskelig. Ja, kjempevanskelig. Også være litt reus med seg selv, og tenke at det her,
Jeg skulle jo være supermenneske jeg. Herlighet, se på meg. Jeg nailer jo dette livet. Du nailer livet, men det er sånn her livet er da. Vi er bare mennesker. Alle sammen. Samme hvilket yrke du har. Samme hvem du egentlig er. Samme hvordan du har organisert fritida. Så det her er en del av det å være menneske. Lære å regulere. Det synes jeg var veldig godt sagt. Og det tenker jeg, når jeg tenker tilbake hvor
sliten jeg var og hvor langt nede jeg var, så tenker jeg at det har vært veldig bra for mitt yrke som lege. Jeg føler at jeg har lært så mye av det og kan gi mer til mine pasienter. Så det har faktisk vært en styrke. Og det er
klart har jeg ikke tenkt på der og da selvfølgelig, men det tror jeg at vi blir bedre til å se hverandre og bedre til å forstå hverandre og jeg tror de færreste går igjennom livet på dansende sproser altså, sånn er det bare å være venniske, og jeg synes det har vært et kjempe, kjempegodt å prate, Elin, jeg er kjempe
glad for at du tok deg tid til dette har du, jeg bruker å spørre mine gjester om det, har du et sånt siste råd du tenker er fint å gi til litt om dette temaet mitt beste råd det er gi deg selv litt slakk samme hvem du er hva du gjør
Det går fint. I dag var det. Det var sånn det ble. Når jeg kjeftet på den sykebæren. En grusom opplevelse. Nå i ettertid. Jeg tenkte sånn. Ja, ja, Elin. Gi deg selv litt slakk. Sånn var det. Du lærer av det her. Ikke vær så streng. Det var fint. Tusen takk for at du ble med. Takk for at jeg fikk komme.
Hvis dere synes at dette er en episode som du tenker er nyttig for noen andre, så send den til dem. Det er sånn vi får ut den gode kunnskapen. Hvis dere har noen spørsmål til meg og Elin, så kan dere skrive til meg på Instagram, og dere kan skrive til Elin på Facebook.
Eller du har kanskje ikke Instagram? Nei. Mange av mine gjester har ikke det, så det er helt lov å si nei. Har ikke Instagram, det er vanlig e-post. Ja, men hvis noen vil ha et foredrag med deg, hvor kan de skrive til deg? Du, da skriver du til meg på elin.ostrem.gmail.com Og det foredraget er kjempenyttig, så det anbefaler jeg varmt. Ok, da takker vi for oss i dag. Ha en kjempefin dag. Husk å puste med magen.