#192. Kroniske smerter, ressurser, samvittighet og tilheling. Med manuellterapeut Martin Hanstvedt.
Podkasten "Leger om livet" intervjuer manuellterapeut Martin Hanstvedt om kroniske smerter. Han forklarer at smerte er en kompleks tolkning av kroppens signaler, påvirket av søvn, stress og psykologiske faktorer. Han fremhever viktigheten av å involvere pasienten i behandlingen og fokusere på å gjenopprette kroppens ressurser, ikke bare fjerne smerten. Han deler også sin personlige erfaring med prolaps og hvordan han kom seg.
Transkript
Nevnt i episoden
Martin Hanstvedt
Manuellterapeut og fysioterapeut intervjuet i podkasten. Ekspert på smertetilstander og pasientressurser.
Leger om livet
Tittelen på podkasten hvor intervjuet finner sted.
Anette Dragland
Verten av podkasten "Leger om livet".
Kroniske smerter
Hovedtema for intervjuet; rammer 1 av 3 nordmenn.
Norge
Landet hvor podkasten og intervjuet foregår, og hvor statistikken om kroniske smerter gjelder.
MR
Medisinsk bildediagnostikk nevnt i sammenheng med prolapsdiagnostikk.
Prolaps
Nevnt som en årsak til ryggsmerter, og diskusjon om misforståelser rundt diagnosen.
Muskel- og skjelett-systemet
Kroppssystem relevant for smertetilstander og behandling.
Nervesystemet
Kroppssystem relevant for smerteopplevelse og behandling.
Immunforsvaret
Kroppssystem relevant for tilhelingsprosesser.
Søvn
Viktig faktor for smertebehandling og generell helse.
Stress
Viktig faktor for smertebehandling og generell helse.
Tilheling
Kroppens evne til å reparere seg selv, et sentralt tema i intervjuet.
Placebo
Nevnt i sammenheng med psykologiske faktorer og smertebehandling.
Haukeland Universitetssykehus
Sykehus nevnt i forbindelse med Martins egen prolapsoperasjon.
Instagram
Sosial medieplattform hvor Martin deler informasjon.
LinkedIn
Sosial medieplattform hvor Martin deler informasjon.
martinhanstvedt.no
Martins nettside med videoer og råd om smertebehandling.
Spotify
Strømmeplattform hvor podkasten kan lyttes til.
YouTube
Strømmeplattform hvor podkasten kan lyttes til.
Apple
Strømmeplattform hvor podkasten kan lyttes til.
Deltakere
Host
Anette Dragland
Guest
Martin Hanstvedt
Poeng
En tredjedel av den norske befolkningen sliter med langvarig smerte.
Et sjokkerende høyt tall som illustrerer omfanget av problemet.
Smerte er en tolkning som hjernen gjør, basert på mange faktorer.
Dette understreker viktigheten av å se på hele personen, ikke bare den fysiske skaden.
Kroppen har en fantastisk evne til å tilhele seg.
Et viktig budskap for de som sliter med langvarige smerter.
Små endringer i søvn og stress kan få snøballen til å rulle i riktig retning.
Illustrerer at små endringer kan ha stor effekt.
Det er ofte ikke samsvar mellom prolapsens størrelse og smerten.
Dette utfordrer tradisjonelle oppfatninger om smerte og prolaps.
Å gi en alvorlig diagnose kan gjøre tilhelingsprosessen vanskeligere.
Understreker viktigheten av hvordan helsepersonell kommuniserer med pasienter.
Mange med langvarig smerte mangler tilgang til kroppens egne smertedempende mekanismer.
Et viktig poeng som forklarer hvorfor noen sliter så mye med smerter.
Å involvere pasienten i behandlingsprosessen er avgjørende for god compliance.
Understreker viktigheten av samarbeid mellom pasient og behandler.
Påstander
En tredjedel av den norske befolkningen sliter med langvarig smerte.
Dette tallet bør bekreftes med kilde.
Det er ofte ikke samsvar mellom prolapsens størrelse og smerten.
Krever mer forskning og dokumentasjon.
Å gi en alvorlig diagnose kan gjøre tilhelingsprosessen vanskeligere.
Dette er en interessant påstand som bør undersøkes nærmere.
Små endringer i søvn og stress kan ha stor effekt på smertetilstander.
Dette bør underbygges med forskning.
Lignende
Laster
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege og har laget denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. I dag er jeg så heldig å ha Martin Hanstvedt, manuellterapaut og fysioterapeut med mastergrad i muskel, skjelett og nerveplager med meg her i
I studio har han tatt videre kurs i klinisk resonering, motiverende intervju, ultralyd, manuell behandling, treningsterapi og hva har han ikke fordypet seg i. Men en av disse tilstandene eller faktorene som han er særlig opptatt av er smertetilstander og hvordan får fremme pasienten sine ressurser i behandlingen.
Han er også en populær foredragsholder og driver aktivt med formidling på nett og sosiale medier. Hjertelig velkommen, Martin! Tusen takk. Jeg har glede meg til dette. Det er Leger om Livets første episode om smertetilstand, og det trengs virkelig, for du har allerede lært meg en del. Men før vi begynner, smerte, hva er det du har lært om det?
Hva vil det si, og hvor mange av oss er ramme av smertetilstand? Smerte er jo noe som påvirker mennesker i stor grad, og vi ser jo da opp til en tredjedel av den norske befolkningen sliter med langvarig smerte. Tenk det! Det er enorme tal. Det er det. Og det som er så trist er jo den livskvaliteten som de mister, og den fortvilelsen det medfører å ha vondt.
Og det er noe vi som helsepersonell, vi som skal hjelpe folk med smerte, da må vi være veldig tydelige og trygge dem på hva som faktisk er mulig å få til. Men det er de der strategiene, hva vi faktisk gjør med de som ikke har kommet seg etter tre måneder, etter seks måneder, etter flere år. Det er de som er de som vi virkelig må finne ut av, hva er det de mangler for å få det bedre?
Det er ofte de som ikke bare mangler en øvelse eller en knekk på behandlingsbenken eller en form for enkelt intervensjon. Da er det ofte de sammensatte store faktorene som mangler, for eksempel søvn, stresshåndtering, egen tid til å ta vare på seg selv.
det er ofte de store faktorene som vi må få på plass, og så blir systemet mottagelig for de andre intervensjonene. Åh, vet du hva, jeg elsker det du sier nå, og jeg tror det er veldig underkommunisert, og det du også sier nå gir også håp, fordi det er veldig, veldig mange som tenker jeg har hatt ondt i korsryggen min i 14 år, eller jeg har hatt ondt i den skuldra, eller jeg har slitt med vondt her og der, som er
Det preget oss vanvittig. Jeg har jo selv hatt korsryggsmerte i mange, mange år. Ja.
Og det preger jo livet mitt mye. Man tenker på det hele tiden, hvordan skal jeg gå, hvordan skal jeg trene, hvordan skal jeg løfte. Så det å vite at selv om man har hatt en smertetilstand lenge, så kan man faktisk få det mye bedre, kanskje til og med bli kvitt smerten. 100%.
Det er underkommunisert Derfor er jeg så glad for at du er her med meg i dag, Martin Men du sier at en av tre nordmenn Sliter med kroniske smertetilstander Ja Hva er grunnen til det?
Jeg tror at innenfor smerte og smertebehandling opp gjennom historien, så tror jeg vi har bommet litt på hvilke mekanismer det er som egentlig spiller inn på hva som driver en smertetilstand videre fra en akutt tilstand. Så det er en av de største tabbene vi som helsepersoner har gjort opp gjennom historien, det er at vi har koblet smerte som noe som bare blir gitt oss.
eller som noen ønsker å ta fra oss, at smerte på en måte er det jo egentlig en tolkning som Gjeren gjør, basert på enormt mange faktorer. Og det at vi da prøver å medisinere med for eksempel morfinpreparater eller NSAIDs, det vil jo ofte prøve å maskere det kroppen egentlig prøver å fortelle. Smerte er egentlig noe som Gjeren tolker basert på veldig mange ting,
Men den smerten betyr ofte noe når kroppen prøver å fortelle deg noe. Enten er det at du ønsker mer sirkulasjon i det kniet der for eksempel, eller at du trenger en belastning som er litt annerledes. Men det kan også være prosesser i nervesystemet som ikke har normalisert seg basert på hvilke tanker den personen som har bont, og hvilke følelser det bringer med de smertene.
For du har jo dette begrepet som er litt langt med psyko-nevro-immunologi. Og det er ganske fascinerende hvis du begynner å tenke over da, at hvis mange går rundt og tenker at de har en meniskskade i knie, eller de har en prolaps i ryggen, og det er ingen som har fortalt dem at kroppen har en fantastisk evne til å tilhele seg,
Og hvis de da får beskjed i stedet for at de må beskytte det knea, de må beskytte den ryggen, for hvis ikke så kan de få vondt på nytt. Så skaper det et nytt bevegelsesmønster, men også en frykt for å belaste det området. Og så går de rundt og guard eller brace rundt den ryggen da. Og så skaper det gjerne nye problemer, for da får de en følelse av at den ryggen den tåler jo lite. Og så skaper det et mønster der hver gang de skal bøye seg ned, plukke opp
et barn, eller hjelpe deg til med å bære et flyttelass, så beskytter de ryggen. Når de egentlig burde få tilbake friheten i ryggen sin. For ryggen er jo egentlig ekstremt sterk. Han tåler enormt masse.
Men hvis man ikke stoler på ryggen sin, så kan det skape muskelspenninger, det kan skape en form for nedsatt evne til å trygge på de bevegelsene og posisjonene. Og så er det nesten som å kjøre rundt i en bil der du ikke stoler på at rattet funker. Da blir du ganske redd for å kjøre.
Og det samme er hvis ikke du stoler på ryggen din, så hvis ikke du vet at den tåler mye, men du tror at den er kjør, så vil veldig mange gå rundt med en antakelse om at den må jeg beskytte. Mens egentlig så trenger de å bruke den. Men de må bruke den i samarbeid med at de faktisk bruker kroppen sin med frihet, de må lære seg å puste bedre, så må de lære seg å ta vare på seg selv med søvn, de må få en stresshantering, og så må de få de store faktorene på plass.
Mange tenker sånn, hva har det med mitt kneproblem å gjøre, eller hofte smerten min å gjøre? Da pleier jeg å si at hvis du tenker på smerte som et totalprodukt, eller en total tolkning av situasjonen,
Og du mister søvnkvaliteten din. Du mister den reparasjonsoppbyggende søvn. Det søvn gjør egentlig er jo å reparere på veldig mange av prosessene i kroppen. Du får også en utskillelse av diverse stoffer under søvn som er viktig for å tolerere ulike hverdagsbelastninger. Men en av de aller kuleste tingene som jeg synes er veldig bra, det er at små, helt små endringer i søvn, stress, skaper litt aktivitets- og mestringsfølelse,
Det kan få snøballen til å rulle riktig retning. Jeg elsker at du sier det her, og jeg elsker at du kommuniserer det så tydelig, men hvor sitter egentlig smerten da? Hvor sitter korsryggsmerten? Vi skal komme inn på dette med funn på MR og sånn, men la oss si at man ikke har funnet noen patologi, ingen årsak til smerten. Hvor er det den smerten egentlig sitter?
Totalt sett så er smerte et produkt av veldig mange nervesignaler som går gjennom systemet, som blir gjerne sett opp til hjernen, og så vil hjernen til syvende og sist tolke om dette er farlig eller ikke. Så for eksempel, hvis jeg hadde gått en tur i skogen, og så trakker jeg over, så får jeg
smerte i ankelen min, men så ringer min kone og sier at du, datteren din i barnehagen må hentes umiddelbart, for hun har slått seg. Så kunne jeg kommet meg hjem fort uten at jeg hadde kjent på den ankelen, og hadde løpt igjennom den smerten om du vil. Og så kom jeg hjem og hentet henne, og så hadde jeg kanskje fått vondt på kvelden etterpå. Og det er sånne ting som at kroppen har en egen smertedempende mekanisme.
Så gjør at kroppen kan utskille et morfinliggende preparat gjennom ryggmagen, som demper den nocicepsjonen, de signalene som blir sendt opp til hjernen, som kan bli tolket som smerte. Men veldig mange av de som har langvarig smerte, de mangler den evnen til å regulere dette systemet. De har på en måte ikke tilgang til kroppen sine egne smertedempende mekanismer.
Og det er veldig ofte litt som å gå en tur i skogen, og jo oftere man går den samme turen i skogen, jo tydeligere blir den stien i skogen, og så blir de signalene sendt oftere og sterkere, og så blir det mer og mer tydelig sendt, for eksempel for kneder.
Og så blir hjernen på en måte bombardert med informasjon fra et område. Og da blir også hjernen veldig fokusert på hva er det som foregår i kneet mitt. Men så tar han med seg alt som har foregått før, frykt, holdninger, følelser, og så gjør han en totalvurdering på, skal dette være vondt, eller skal det ikke være vondt? Så det er så komplekst, og det er derfor smerte ikke er så enkelt som å bare gjøre den øvelsen, eller bare gjøre dette, og så er du kvittet.
Men det finnes på en måte strategier vi må gjøre som er en total pakke for å få det bedre om man har vondt.
Det er der det er så viktig å få den riktige hjelpen. Spesielt hvis man har hatt vondt lenge. Men det er så viktig å kommunisere det at det finnes alltid ting vi kan gjøre for å få det bedre. Så hjernen din tar rett og slett en skanning her av er dette noe jeg skal bruke energien min på? Og så finner du ut at det er skalden. Jeg har vondt i ryggen.
Og nå har jeg til og med fått beskjed av legen min at det er sannsynligvis en prolaps, så da må jeg virkelig være på vakt. Og jeg synes det er veldig, veldig interessant dette med ordene vi som helsepersonell gir pasientene vår, hvor enormt viktig det er for deres tilhelingsprosess. Ja.
Fordi hvis jeg som lege eller som helsepersonell forteller min pasient at dette er sannsynligvis noe du kommer til å plages med resten av livet, eller dette er kronisk, dette er ikke noe jeg kan gjøre noe med, så skaper jeg en forventning hos de som er ekstremt sterk. Ja.
Det er helt sant. Og vi vet jo nå, kan ikke du fortelle litt om dette med scanning av MR og CETA? Hvis man tar bare tusen helt tilfeldige personer på gata, hvor mange av de ville ha hatt for eksempel problemer med ryggen, hadde en
endringer på ryggen som vi ikke tolker som normalt? Det man ser er jo at de asymptomatiske, de som ikke har vondt i ryggen, så helt ned i 21-årsalderen, så kan man se sånne aldersforandringer i ryggen, og man kan se prolapser, man kan se veldig mange ting i en rygg. Jeg har veldig mange idrettsutøvere for eksempel, som får påvist en
gammel spondylistese hva det vil si det er rett og slett et brudd i ryggtaggen bak i ryggen og de har ikke merket det en gang og veldig mange går ut med prolapser uten at de nødvendigvis merker det
Men så ser man at det er noen som har langvarig smerte som merker det til de grader. Og da har det veldig ofte noe å si hvilken lokasjon du har i ryggen, hvor er prolapsen, trykker den på nerve. Har det skjedd gradvis over tid, eller har det skjedd akutt med en stor betennelsesprosess?
Og så ser man veldig ofte at det ikke er samsvar mellom prolapsen sin størrelse og smerten. Så det er faktisk sånn at de store prolapsene, det virker som at kroppen har en bedre evne til å reabsorbere de store prolapsene, fordi at det nesten er immunforsvaret å gå inn og kikke inn for fullt for å reparere de store prolapsene. Og så de mindre prolapsene nesten som at immunforsvaret ikke helt klarer å rydde opp i. Så det er ikke noe negativt nødvendigvis at prolapsen er stor.
så det er vel frem til at det er veldig mange uten ryggsmerte som vil ha en prolaps hvis du tar en MR men det er ikke alltid så relevant når jeg forteller pasienten det
For da sier de, ja, men jeg har prolaps, og jeg har vondt. Det er en grunn til at de er på mitt kontor, sant? Ja, ja. Ja, og da sier jeg ja, og det er en veldig god indikasjon på at ryggen din kan reparere prolapsen, og at den vil gi mindre trykk på nerven gradvis, hvis den ikke skal opereres da. Dersom vi kommer i gang med aktivitet innenfor din toleransegrense. Men vi er nødt til å få de store faktorene på plass, fordi at
Immunforsvaret ditt, hvis den skal reabsorbere prolapsen og reparere på dette her, og melde ved hva skiven skal få det, for de forholdene den trenger, så trenger du fortsatt å ta vare på dette med søvn. Du trenger å bevege deg innenfor toleransegrensen. For hvis du bare blir liggende i ro på sofaen og venter til det skal bli bedre, så vil veldig ofte mange bli dårligere av den prosessen.
innledningsvis med en prolaps så må du ta det med ro litt men så etter hvert må man komme seg i gang igjen for at systemet skal rett og slett få en tillending så oppsummering hvis man hadde tatt tusen tilfellige på gata og scannet for eksempel ryggen deres så hadde man sett at veldig mange hadde hatt for eksempel prolapser eller andre tilstander som vi opplevde som unormalt men disse folkene hadde jo ikke smerter
Men vi vet at hvis man tar, og det er derfor man skal, man skal jo selvfølgelig ta MR og rønken og sånne ting når det trengs. Og det hadde jeg en egen episode med Bjørn Hoffmann om, hvis dere ønsker å høre den. Men det som er viktig å vite er at hvis du hadde kommet med deg, Martin, og hadde ondt i ryggen, og så tok en MR av deg, og så viste seg det at du hadde en prolaps,
Men la oss si at det var en gammel prolaps som egentlig ikke hadde noe med dette å gjøre, men bare det at du vet at det er en prolaps der, gjør at tilleggingsprosessen skjer mye saktere, vet vi nå. Og det er det jeg synes er så viktig å formidle, fordi at
Hvis jeg gir deg den veldig alvorlige diagnosen, det er utrolig mange i Norge som har kjempestore, sterke smerter og plager på grunn av prolapser, for eksempel. Dette er jo bare et eksempel. Hvis jeg gir deg den diagnosen, så vil det...
Være vanskeligere for deg ser det ut som Å tilhele Og det er jo kraften i placebo og mosebo Som jeg snakker om noen ganger Det at man På en måte at jeg Måten jeg kompenserer mine ord til mine pasienter Har enormt å se for hvordan De skal bli bedre på Ja
Og det er jo det som veldig ofte har blitt fortalt når folk har fått en prolaps. Så har vi et veldig negativt ord på norsk som heter skiveutglidning. Ja, det høres forferdelig ut. Og så har jeg, jeg viser jo ofte på anatomien da, så viser jeg at skiven, mellomvivelskiven vår, den kan ikke gli ut av posisjonen, fordi vi har sterke ligamenter, altså leddbånd, rundt mellomvivelskiven, så holder alt på plass.
Og dette sterke, sterke strukturer, så gjør at skiven kan ikke gli ut av sin posisjon. Det kan den ikke. Men, du kan få en liten bul på skiven, som kan medføre et trykk på en nerve, som kan gjøre veldig vondt. Alle har fått et enkemannstøt når de kakker albuer ned i bord. Så vi vet at nervesmerter, som når du kakker en nerve, det kan være kjempevondt. Men,
Det eneste som kroppen trenger for å reparere dette her, det er at han trenger å komme tilbake igjen til den form for bevegelse som er innenfor det kroppen anser som greit. Men så må den personen som sitter i førersetet her, som opplever prolapsen, den må sitte med en tanke om at kroppen min har ressurser til å reparere på prolapsen hvis jeg gir den anledning til det.
Så jeg har veldig mange, to vitt forskjellige grupper som går til meg. Jeg har toppidrettsutøvere som på en måte trener mer enn det kroppen tåler. Det er en grunn til at de kommer til meg. Og så er det motsatte de som nesten ikke er aktiv i det hele tatt. Og det som jeg ser den store drivkraften til toppidrettsutøvere som driver seg selv for hardt, det er et ønske om at de tror at jo mer jo bedre. Jo mer jeg trener, jo bedre blir jeg. Så prøver jeg å si at hvis du blir den beste i verden på restitusjon,
så skal jeg, da kan jeg se for meg at du får ut potensialet ditt. Men hvis du bare er god på trening, men ikke er restitusjon, så tror jeg ikke at du blir så god som du kan bli. Og da tror jeg ikke kroppen din klarer å reparere på de tingene som han trenger mellom øktene. Men så må jeg gi en helt annen forklaring til de som ikke er aktive i det hele tatt.
Fordi jeg kanskje ikke opplevde mestring og glede ved å være aktiv. Så hvis jeg sier til de at nå må du komme i gang med trening, for du har en prolaps i ryggen din, og du trenger å trene deg opp igjen, så har jeg jo ikke tatt med pasienten på den strategien.
Så jeg kan ikke bare tre en plan eller en forklaring. Det jeg ofte gjør er å spørre dem, hva tror du selv skal til for å få det bedre fremover? Det gir de en del å tenke på. Og hvis jeg da spør dem, hva tror du selv som gjorde at du fikk prolapsen din? Jeg har jo selv fått prolaps. Jeg har hatt den i nedre cervical, i nakken. Og det skjedde etter en periode som småbarnsfar.
med for mye trening, med for lite søvn og for mye stress.
Og så kan man spørre seg, hvorfor fikk jeg en prolaps og gjorde at jeg måtte operere nå? For det fikk kraftsvikt i venstre armene. Og det er et viktig poeng at noen må jo operere. Ja, noen må. Så det jeg pleier å si er at hvis du har økende kraftsvikt, så gjør at du ikke har, for eksempel i nakken da, hvis du har smerte ute i hånda di og du har økende kraftsvikt, og du mangler kontroll av armen din, eller hvis smertene er så intense at du ikke vet hva du skal gjøre av deg, så skal du ringe 113.
Eller reise på legevakten. Og det samme med beina. Hvis du mister kraften i beina ditt, eller hvis du mister kontrollen over urin, eller på en eller annen måte ikke har en nummernedsfølelse som progrederer og øker, så skal man ta kontakt med akutthjelp. Men veldig ofte så ser vi at hvis en prolaps oppstår i et område,
så er det ikke nødvendigvis den ene aktiviteten der du skulle ned og plukke opp noe på gulvet. Det var ikke den som nødvendigvis utløste en prolaps. Fordi at den aktiviteten i seg selv er ganske harmløs å plukke opp noe. Men det har blitt en eller annen form for misforhold mellom belastning og restitusjon i det området, som gjør at kroppen har ikke klart å bygge opp igjen vevstillhelingen mellom.
fra dag til dag. Og det handler veldig ofte om underbelastning og deretter overbelastning. At et område har blitt underbelastet, og så plutselig begynner du med tunge løft, og så har du ikke nødvendigvis forutsetningene for å gjøre det i det området. Så i mitt tilfelle for eksempel, når jeg fikk prolaps, så var det en gammel skade som jeg fikk på fotballbanen, der jeg landet på nakken.
Det var en biologisk grunn til at jeg fikk prolaps akkurat der. Men likevel var det en periode med mye stress, lite søvn og mye trening som gjorde at jeg sannsynlig pådro med den når jeg skulle løfte tungt.
Og det er jo ganske fascinerende å få oppleve de nervesmertene, hvor intense de kan være. Ja, helt forferdelig. Og jeg har jo selvfølgelig ikke forutsetninger for å si hva som er det vondeste man kan oppleve, men jeg har jo hatt flere operasjoner både i knær og i håndled, men det å oppleve at en nerve er rett og slett sammenklemt, og du mister kraften, det er ganske intenst. Så noe morfin, det kjentes ikke ut som det hjelper i det hele tatt.
Og da fikk jeg veldig respekt for de pasientene som har gått med nå, jeg har jobbet i 14 år, og jeg har jo hatt veldig mange som har hatt prolaps både i nakke og rygg. Og da skjønte jeg hvor ille det egentlig er da. Og så det var nesten to måneder etterpå før jeg fikk tilbake litt av søvnkvaliteten og kraften kom tilbake.
Men det er ganske rått å finne ut hva kroppen faktisk tåler da, for jeg kommer jo gjennom det. Hadde du den kunnskapen du har nå for å tilhele? Ja. Dette er to år siden nå. Så for to år siden så var jeg akkurat kommet ut av sykemeldingen. Jeg var sykemeldt i syv uker etter operasjonen.
Og det var ganske rart å komme tilbake igjen da på jobb, og så skal du plutselig fungere som sestein i næringsdrivende, og du skal hente i barnehagen, og så skal du fungere igjen, og så sover du fortsatt ikke så godt, du har fortsatt ikke energi igjen. Og så skal du late seg ingenting med pasientene dine, og så må du liksom bare bygge deg opp igjen litt etter litt da. Det er også en rødsel for at jeg skal komme tilbake. Ja.
Og jeg fikk jo beskjed om det var jo så rart. De sa jo til meg at ja, vi har en prolaps på venstre siden, men vi har også en prolaps rett over på høyre siden. Men den skal ikke vi operere, sa de.
Å herregud, så det visste du at du måtte leve med, ikke sant? Så jeg går jo fortsatt rundt og tenker på at den har jeg jo, men så har jeg valgt å tenke at frem til jeg får eventuelle symptomer, så har kroppen min kontroll på det området der. Ja, men hva gjorde du? Dette er et veldig godt eksempel, for du har kjent det på egen kropp. Ja.
Du kunne veldig fort ha blitt en av de kroniske pasientene som har langvarige smerter. Absolutt. Og hva er det som skjer da? For vi vet at akutte smerter, man kan gå til manuell terapeut eller kirpraktor, man kan bli veldig bra, veldig kort. Sånn akutte smerter. Men hvis det har vært i lang, lang tid, hvordan...
hvordan starter man med å få til en tilheling? For kroppen har jo en utrolig
en utrolig evne til det, men hvor begynte man, og hvor begynte du, for hos deg så var det jo akutt, hva gjorde du før, vi kan starte med deg da, hva gjorde du sånn at det ikke skulle bli kronisk? For det er klart, du visste jo alt det, du hadde denne kunnskapen, du visste at du kunne være i kategorien til å bli en av de kroniske. 100%. Det jeg begynte med, det var at, ok, fra jeg var liten av, så har jeg hatt en
nesten en form for aktivitetstrang til at jeg må være i aktivitet. Så jeg fikk jo syv uker treningsenektiv fra nervatjurgen. Han sa, du skal ikke trene på syv uker. Og hvis du tar marken vekk fra trening, sosialt, jobb, å være til nytte, og søvn. Ja.
så blir det en ganske begrenset versjon av seg selv. Og det jeg opplevde da, var at jeg etter cirka tre uker, uten at jeg sa det til noen, så reiste jeg på treningssenteret, og så gjorde jeg alt jeg kunne, så ikke involverte å bruke nakken og venstre armene.
For det var rett og slett helt nødvendig for meg for å få litt av de endorfine som jeg trenger i hverdagen. Jeg fikk litt dopamin, begynte å føle meg litt vel, så begynte jeg å sove litt og litt bedre. Men i starten, de første fire ukene, så var det ganske dårlig søvn, for du våkner nesten hele tiden av at nervene er jo så betent, sant? Ja.
Så selv om trykket er vekk fra prolapsen, så er det fortsatt en inflammasjon og betennelsesprosess i nerven som må gå sin gang. Og en tilhelingsprosess som vi jobber på. Ja, så det jeg merket da var at jeg var veldig avhengig av å være med noen få nære personer som jeg var veldig trygg på.
Så det som jeg merket var at jeg har jo to barn, jeg har min kone, og så har jeg veldig gode foreldre og søsken. Så det å være med mine nærmest i starten, det var viktig. Rett og slett søke litt sosial, ble nesten som en
14-åring som kom hjem til mamma og pappa og ble tatt vare på igjen. Og da var jeg 36 år. Og det tror jeg er veldig viktig at man har, man bruker de rundt seg som vil deg vel. Det er viktig. For vi ser at det sosiale når man skal ut av en smertetilstand det er kjempeviktig. Men så er det også viktig å begynne å føle seg litt og litt sånn, kan
Hva er det kroppen min reagerer på? Ok, vi gjør litt mindre av det. Hva er det kroppen min liker? Jo, da var kroppen min helt ok med å sykle litt. Men jeg kunne faktisk ikke gå mer enn 500 meter før nervesmertene ble så store. Og det var ganske drøyt, fordi du tenker ikke at nakken eller en prolaps, den er jo vekke av den prolapsen. Hvorfor er det vondt å gå? Jo, fordi at nerven har hovnet opp.
Og da tar han større plass i den kanalen som han går gjennom. Og da blir det vondt bare med et lite støt inn i nerven. Og den prosessen trenger litt tid på seg. Men hadde ikke jeg visst det jeg visste, så kunne jeg gått rundt og tenkt at «Åh herregud, har jeg fortsatt prolaps i nakken? Har ikke jeg litt tatt ut av alt? Må jeg være forsiktig her, eller tåle kroppen min dette her?» Det å sitte litt på den tryggheten om at kroppen den fikser dette her. Hun må bare stole på han i en tid.
Det er viktig. Men den andre tingen som jeg gjorde som jeg tror er veldig viktig, det er at jeg kom meg ut igjen i samfunnet etter seks uker. Og så kom jeg ut og fikk gjort litt av ting som ikke gjorde at jeg tenkte på meg selv. Så når jeg da kom på jobb igjen etter syv uker og begynte å tenke på hva kan jeg gjøre for denne pasienten foran meg? Hvordan kan jeg spille den god
Så begynte fokuset å gå mer og mer vekk ifra hvordan har Martin det i de syv timene jeg var på jobb. Og det tror jeg er positivt, for da begynte jeg å føle meg til nytte igjen. Og så begynte jeg å føle meg litt som meg selv. Og så ser jeg det gradvis begynte kroppen min å komme seg inn igjen, og hodet mitt og tankene mine ble mer og mer...
mer og mer preget av at jeg hadde det bedre. Og når du da begynner å sove bedre igjen, og så begynner jeg å tenke på hva kan jeg gjøre fremover for at jeg ikke skal få en ny smell. Jo, jeg er nødt til å ta litt vare på meg selv. Jeg kan ikke jobbe over tid fordi jeg har pasienter som ønsker det. Jeg kan ikke sove så lite fordi jeg er stresset med hvordan jeg skal håndtere neste arbeidsdag og få plass til alle som trenger hjelp. Ja.
Så det blir en sånn form for kontinuerlig stress hvis du ikke klarer å finne av knappen. Og det tror jeg er litt sånn vanskelig når man ønsker så gjerne å hjelpe andre, det at man enn ofte oppenbar ikke hjelper seg selv. Ja, ja, ja. Men så basert på den kunnskapen du har om smertetilstander, så...
Var det noe du sa til deg selv? For det er jo veldig lett at vi anspenn oss. Vi spenner muskulaturer, særlig rundt der man har hatt en så alvorlig tilstand som prolaps for eksempel. Var det noe du gjorde slik at du skulle løse opp bevegelsene og ikke bli helt fastlåst som jeg ser veldig mange pasienter blir? Det som kroppen min
instinktivt gjorde det var fem dager før jeg fikk prolapsen til å bli operert det var rett og slett på grunn av at nevretjurgen på Haukeland hadde ikke kapasitet til å operere meg så de fem dagene med helt ekstreme smerte, de gjorde at jeg løftet skulderen min instinktivt
for å avlaste nervetråden i nakken. Og det skapte etter hvert en nesten krampetilstand i nakken min. Det blir en sånn ryggmagsrefleks der kroppen din prøver å finne en løsning på at ikke du skal sove vondt. Men det drev jo en krampe og stivet i nakken min videre, sant? Så det jeg gjorde var at jeg rett og slett ba min
pappa om å massere opp muskulaturen med de nakken, og jeg fortalte han akkurat hvordan jeg skulle gjøre det, sånn at det ikke ble for tøft. Og så slapp den de spasmene og muskelspenningene, og så fikk jeg gradvis bedre gjennomstrømning og sirkulasjon.
De siste åtte årene har jeg jobbet mye med kreftpasienter og selvgiftindusert neuropati. Hva vil det si? Det vil si at du har fått prosesser i nervesystemet som blir påvirket av selvgift eller stråling. Ja.
Så det betyr at jeg får dypet meg veldig i hvordan lymphosystemet, nervesystemet og muskel- og skjelettsystemet samarbeider. Så da bare min far rett og slett må løse opp i spesifikke områder som jeg vet kan bedre sirkulasjonen i nerve og lymphosystemet. Fordi at jeg vet akkurat hvor jeg skal jobbe. Og det er ting som jeg rett og slett er veldig nyttig av å vite om, sant?
Men sier at du hadde gått til en annen terapeuter, så hadde jeg gått til en som sa at du har vondt i nakken din fordi du ikke er sterk nok. Eller du må trene opp igjen nakken din, eller du må være forsiktig med nakken din. Så hadde jeg gått rundt og beskyttet nakken min videre. Men det jeg heller ville sørge for var jo at nakken min skulle ha god sirkulasjon, den skulle få tilbake bevegeligheten sin, den skulle få tilbake evnen til å puste.
For det mister man når man har hatt vondt. Ja, man puster veldig overfladisk. Bruker ikke mellom gulvet. Og så merket jeg også at du begynte å få sånne låsninger mellom skulderbladene. Ikke låsninger, men rett og slett veldig, veldig stivt og vondt. Så det gikk jeg til en kompis som er kirurgepaktor og ba han å løse opp litt der, så jeg visste det var trygt. Ja.
Og det som er så viktig da er at man rett og slett utforsker hva kan vi gjøre på sånne små ting med muskel, bevegelse, litt behandling, og så utforsker man det potensialet. Så utforsker du potensialet for søvn, stress, bevegelse, og utforsk absolutt alle ting som kan gjøre deg selv bedre.
Fordi at de ressursene som mennesk egentlig inneholder, der kan man av og til gå glipp av småting, for eksempel søvn da. Som jeg synes er en stor, stor grunn til at folk ikke har det bra i dagens samfunn. Og det er jo noe som jeg ser at hvis man gjør små tiltak på søvn, små tiltak på aktivitet, så vil kroppen veldig ofte rydde opp i de store tingene. Og så kan man være litt mer perfeksjonist med behandling og øvelser i tillegg da.
Men det der er så viktig poeng, du sier jeg blir nesten litt sånn rørt, for jeg synes det er så godt sagt, det at du så på disse tingene, og du sier det er ikke så mye som skal telle, men du visste for eksempel dette med mellomgulvet, hvordan alt blir så anspent i kroppen når man har smerter,
Så man begynner å puste på et vis som ikke er til rettelegg for tilleling. Det at du snakker om søvn, hvordan søvnene, vi vet at utrolig mye av de viktige funksjonene til immunforsvaret blir påvirket av søvnene, og ofte skjer under søvnene. Det er derfor mange får feber på natta, for det skjer store ting innenfor immunforsvaret da. Og så
Og så dette med stress. Du måtte jo se på det. Du høres ut som du er litt sånn som meg. Jeg også alltid prøvde å strukke meg så langt jeg kan for de rundt meg og for pasientene mine. Og det er en
Det er en evig prosess for meg å lære meg å si nei. Men hva måtte du gjøre der? For det høres jo ut som du hadde strukket deg for langt lenge. Selv om du visste om alle disse tingene her, så hadde du latt det gå for langt hos deg selv. Hva gjorde du der? Man må jo først og fremst gå litt i bunn og grunn på hvorfor er man strukket.
Hvorfor offrer man sin egen helse for andre sin? Og det jeg har tenkt er jo at helt fra jeg var liten av så har jeg vært en pliktoppfyllende gutt som hele tiden ønsker å liksom ikke bare prestere, men jeg ønsker å liksom gjøre en forskjell da. Så hvis noen rundt meg ikke har det bra så har ikke jeg det så bra heller. Og da vil jeg heller gjøre det litt ekstra for at de har det bra enn nødvendigvis å ta så godt vare på meg selv da. Mhm.
Men så tror jeg også at det handler litt om at hvis man skal bli flink til å si nei, så er man rett og slett nødt til å tenke over på hvorfor vil jeg alltid si ja. Det er jo en veldig enkel måte å løse problemet på, er jo bare å si ja. Så hvis jeg blir ringt opp i dag om at du kan du komme inn på klinikken for jeg har fått så vondt i ryggen i dag, så kan jo jeg ikke si ja, jeg kan det. Men da får ikke jeg vært til å spise middag med familien min. Men hvis jeg heller tenker på hvorfor
ofrer jeg på en måte min egen tid for at andre skal få det bedre jo det er jo veldig ofte fordi at man ønsker at den andre skal få det bedre, sant men det er så lett som helsepersonal å gå i den fellen der tror jeg med at man hele tiden setter andres behov foran sine egne så får ikke man den totalbelastningen som er bare kraftig
Og jeg har jo venner som er fastleger, som jeg av og til må bare spørre, unnskyld meg, men hvor tid tar du å være på deg selv egentlig? Og det er jo en pågående prosess jeg har med en venn som vi spiser ofte middag sammen, og da snakker vi om disse tingene her. Hvordan kan du spille deg selv god nå, hvis du skal gå på jobb neste uke? Jo, du er jo rett og slett nødt til å få en totalbelastning som er bærekraftig. Og hvis den ikke er der, hva kan du gjøre for å få det til?
For det er så vondt å si nei. Og deres problemer er ofte mer akutte enn sine egne, så det er så lett det der. Men jeg tenker det er viktig at du får frem dette, for jeg tror veldig mange i samfunnet er sånn, ikke bare helsepersonell, men vi har en tendens til å strekke oss veldig langt for at de rundt oss skal ha det bra, fordi det
gir oss også en god følelse og det er jo fantastisk at samfunnet er sånn at vi er så masse gode mennesker som ønsker det beste for andre men det å gjøre det på bekostning av seg selv det er
Det fører jo til uhelse også selv. Det gjør det. Og da har man ikke plutselig mulighet til å gjøre noe for de rundt seg. Så jeg tror mange, meg selv inkludert, ofte sliter med dårlig samvittighet. At man er redd for å skuffe andre. Og det er noe som er lett for at man liksom da bare yter det lille ekstra. Jeg vet. Og så tror jeg at veldig mange av de tingene der går bra så lenge man har på en måte en total...
tid for seg selv, at du har nok fritid og at du har nok rekreasjonsting og ting som du synes er gøy og meningsfullt, og du er smertefri og du sover godt, da føler jeg meg som en superhuman som kan tåle hva som helst. Men tar du vekk en av de tingene da, for eksempel at du ikke sover godt eller at du ikke får nok tid for å gjøre andre ting enn jobb, så tror jeg man fort kan se at kroppen sier ifra da, om du vil. Ja, ja.
Og det med dårlig samvittighet, jeg har en god venn av meg som heter Kasper, og han har jobbet som terapeut i 40 år, og han sa til meg en gang at han etter din oppgave er å kjenne på dårlig samvittighet.
akkurat som glede, akkurat som alle de andre følelsene du har i hverdagen, så skal du også gjøre ting som gjør at du får dårlig smittighet. For da øver man seg for å si nei. Så det har jeg prøvd på. Det går bedre, men jeg synes det var litt befriendes, og så gjorde det også at det ble litt enklere for meg å kjenne på det. Det er en del av mitt liv, at jeg kommer til å ha mye
mye dårlig smittighet, for det skal veldig litt til for at jeg får det. Og da øver jeg meg på å romme det, og da tåler man det bedre enn å bare hele tiden unngå det. For da skjer det som skjedde med deg, ikke sant? Et eller annet skjer hvis du tar det for lenge, og sånn har det skjedd i mitt liv flere ganger også. Så
så jeg synes det var så fint at du delte din historie men hva gjør man så videre? la oss si at det gikk syv uker hos deg du var tilbake i jobb du fikk mange små ting på plass er du smertefri i dag? ja, men jeg går i perioder hvis jeg kjenner at muskulaturen spenner seg opp litt hvis jeg ikke har det helt sånn som jeg vil ha det så går jeg i perioder litt til behandling jeg har kirpaktor som jeg går til muskelterapi
men det har mer om at jeg vet hvor bra jeg kan føle meg og da tilstrebber jeg det
Så hvis jeg går til behandling hver sjette uke, så er det ikke sånn at jeg skal til behandling gjennom seks uker. Jeg ser hvordan jeg føler meg, og hvis jeg trenger det, så bruker jeg det. Da er det så digg å gå til en gyropraktor, eller en manuelterapeut, eller en muskelterapeut, eller you name it, som faktisk ser deg, hører på deg, og jeg forteller hva jeg sliter med, og så hjelper de meg. Men
Men det jeg merker så stor forskjell på da, er at jeg begynte å gå til behandling når jeg var 17 år, og fikk en kneskade med menisk. Og så merket jeg at vedkommende følte egentlig ikke med på hva jeg sa. Vedkommende var egentlig ikke så interessert i å... Jeg føltes meg litt ut som en behandling som de bare måtte gjøre. Han kom og gikk litt, han var fysioterapeut som egentlig ikke engasjerte seg. Så tenkte jeg, sånn skal ikke jeg bli.
Da hadde jeg lyst til å bli fysioterapeut, men jeg skal i hvert fall ikke bli sånn, tenkte jeg. Jeg skal bli en som gir dem min fulle oppmerksomhet, og jeg skal gjøre alt jeg kan for at de skal få det bedre. Og det medfører at da må vi involvere den som faktisk er pasient i prosessen. At ikke det bare blir en sånn der, nå skal jeg fortelle deg hva du skal gjøre som din terapeut eller lege, og du skal gjøre som jeg sier. Det funker ikke.
For det skrev du til meg at det er veldig lett at vi som helsepersonell, vi har jo så lyst til å bare fikse problemet, så vi blir en fikser. Men hvordan tenker du at det er en bedre måte for du å si at du involverer pasientene dine? Hvordan? Det jeg gjør er at når jeg har tatt disse virutdanningene, så har jeg i stor grad gjort det fordi at jeg føler at det jeg har prøvd ikke fungerer.
Så da jeg begynte å jobbe, så prøvde jeg å gi råd. Da tenkte jeg at hvis denne personen bare trener og får behandling hos meg, og sover godt, så skal alt gå fint. Så merker man at sånn er det jo ikke. Du er nødt til å få en compliance, eller du er nødt til å få en person til å faktisk være med i prosessen. Så det jeg begynte med da, var at vi laget en steg for steg plan, der jeg spør rett og slett rett ut. Hva ønsker du å fokusere på fremover?
Og så tar jeg et A4-ark, og så skriver jeg oppe til høyre, i høyre hjørne, så skriver jeg mål. Og så sier de, nei, jeg har lyst til å bli smertefri, og begynne igjen å gå på fjellet. Ok, så sier jeg. Hva ønsker du at jeg som din manueltarpeaut skal hjelpe deg med? For da får jeg med en gang en forventningsavklaring.
Så hvis de da sier, jeg vil at du skal fikse ryggen min, så sier jeg, er du sikker på at jeg kan fikse noe, eller kan vi prøve en litt annen tilnærming der vi faktisk, jeg kan utforske hva kroppen din trenger, og hjelpe deg med å få bedre bevegelighet og avspenning, men kan vi begynne med å ta en delt ansvar her, der du gjør din del, og jeg gjør min del.
Så da spør jeg, er det greit at jeg kommer med litt råd til hva jeg kan bidra med, og så kan du formidle hva du kan bidra med. Så sier jeg, ok, jeg har lyst til å være en samarbeidspartner for deg. Jeg skal være en støttespiller, så du kan bruke både i forhold til å utforske sirkulasjon, avspenning, løse opp i muskulatur, men jeg vil også gi deg råd til hva du kan gjøre selv. Så sier de, ja, det er supert. Så spør jeg, er det noe mer du vil ha?
At jeg skal bidra med. Så sier de, nei, jeg vil jo gjerne ha litt råd i forhold til hvordan jeg ikke skal få dette her igjen. Så ja, da må vi nøste opp litt i årsakene til at du fortsatt har vondt, eller at du fortsatt ikke har blitt bra. Og da tror jeg at disse tingene kan være viktig å fokusere på. For det ser vi veldig ofte ha en sammenheng med hvordan kroppen reparerer på ting. Men så spør jeg også, er det noe du selv bør fokusere på fremover for å få det bedre?
Og da lager jeg bare en linje med Martins oppgave, og så lager jeg en med pasientens navn sin oppgave. Og da sier de ofte, jeg må vel gjøre hjemmeoppgavene mine da. Det blir jo litt som å si at jeg må ta medisin min. Så sier jeg, nei, det første jeg vil at du skal gjøre, det er at du skal se på deg selv, tenke igjennom, hva er det jeg trenger på sikt og nå for å skape en endring? Hva er det kroppen din prøver å fortelle deg når du har hatt vondt i kneet i åtte år?
Jo, han prøver ikke å fortelle deg at du ikke skal bruke kneet, men han prøver å fortelle deg at det er noe med den måten kneet beveger seg på, eller noe med belastningen der, som ikke kroppen liker. Det betyr ikke at det er farlig å gå på det kneet. Det betyr at kneet ditt reagerer på enten måten du beveger deg på, eller at du beveger deg for lite.
Eller at det er noe med nervesystemet, lymphosystemet, muskel- og skjelettsystemet, som ikke kroppen din liker eller ikke tolker som normalt. Og det kan drive en smertetilstand videre. Og hvis de tillegg den posisjonen tror at det er farlig å bevege seg da, så driver det gjerne et bevegelses- og tankemønster videre. Og det er de tingene vi må nøste opp i.
Derfor pleier jeg ofte å stille de et hovedspørsmål, og det er «hvis du kunne gå tilbake i tid, hadde du gjort noe annerledes?». Det er et ganske sterkt spørsmål, for det er ikke for å være etterpåklok, men det forteller veldig mye om måten de taklet situasjonen på når det oppstod, hva annet skjedde i livet deres, hva var det egentlig som skapte den situasjonen, og hva er det som drev det videre?
Så det er veldig sammensatt. Men mennesk er jo veldig kult. Det er jo et kompleks. Det er mange systemer som interagerer og samarbeider med hverandre. Og hvis vi kun har fokus på muskel og skjelett, og tror at vi skal fikse muskel- og skjelettplager uten å involvere personen, så tror jeg vi bommer litt. Ja.
Hva opplever pasienten når de plutselig blir delaktig? Det første, det som jeg spørte faktisk i går, som har gått til meg en stund,
Hun har en neurologisk sykdom som gjør at jeg følger opp over ganske lang tid, rett og slett for å utforske hva som kan hjelpe og hvor bra vi kan få henne. Så spørte jeg, bare siden jeg skulle være med på podcasten, for hun er veldig glad i måten jeg følger opp av, så spørte jeg hva jeg tror det er med måten jeg følger deg opp av så du liker det.
Hun sa at det første du ut, du viser en sånn trygghet, og du er så tydelig på hva jeg kan gjøre, og hva du kan gjøre, og hva vi sammen kan gjøre. At det føles rett og slett ut som en sånn trygghet på at jeg kan bruke kroppen min, jeg kan bli bedre, og jeg kan få hjelp.
Det tror jeg er det viktigste pasientene opplever, i hvert fall det jeg ønsker at de skal oppleve hos meg, det er at det finnes håp om bedring. Og akkurat det er kanskje det viktigste vi som behandlere gir våre pasienter. Håpe og troen på at livet kan bli bedre. Ja, 100%. Men man vet jo at mange som har slitt med ulike plager, begynner
forstresset det, rett og slett hva som kom først, det vet man jo ikke hva det stresset som førte til at man begynte å bevege seg annerledes men ser du på stresset med dine pasienter og hvordan kan stress egentlig påvirke smertetilstanda
Da vi vet om stress er jo at du kan på en måte få et eksternt stress gjennom at det blir en for stor yttre belastning på deg, og så er det kroppen sin respons på det. Stress er jo en opplevelse av å ikke strekke til, eller at kroppen får en for stor belastning, og kroppen ikke helt, eller det samsvarer ikke mellom de prosessene i kroppen, og det yttre belastningen, eller det indre belastningen. Mhm.
Så det jeg sier ofte til pasientene mine er at stress i seg selv er jo egentlig bare positivt, frem til det ikke er det. Og det betyr egentlig det at uansett hva belastning jeg påfører min kropp, så kommer kroppen til å respondere på det. Og det kan respondere på en positiv måte, eller en negativ måte. Så hvis man har vondt over lengre tid, så er det en stressor.
Fordi at du får en aktivitet i nervesystemet ditt som kan oppregulere og til og med når jeg hadde prolaps og hadde kjempevondt så så jeg at pulsen min var jo absurd høy. Jeg kunne ligge med 90 i hvilepuls. Og det er jo fordi at kroppen min jobber. Men så har du det at hjernen og stressresponsen den vil jo også ha en interaksjon med de ulike med hormonsystemet, med immunforsvaret, med nervesystemet
Til og med hjertet vårt er jo selvfølgelig koblet opp med at hvis pulsen vår øker, så er det ofte en grunn til det. Hvis du er bekymret for noe, så vil pulsen min nå gå opp og ned avhengig av hva jeg tenker på. Og det er jo fysiologi. Det er jo derfor vi ikke skal skille mellom kropp og synd.
Det er fordi at fysiologiske prosesser og biologiske faktorer, de spiller jo hverandre hele tiden en interaksjon. Og det er så viktig å tenke over at ikke det er nødvendigvis sånn at vi skal fjerne stresset. Vi skal ikke fjerne smerten, men vi må spille kroppen god gjennom å gjøre mer av det som føles bra.
Så stress i seg selv er jo ikke farlig. Det fører oss fremover, det har gjort at vi har overlevd de tusenvis av årene vi har levd på denne jorda som art. Men kronisk stress over tid har jo vist seg å kan endre måten vi puster på, hvordan vi beveger oss. Hvordan snakker du med pasientene dine om det?
En av de aller første tingene jeg tenker på når vi snakker om stress, det er at hvordan kan vi ro ned i en system litt? Og hvis noen for eksempel puster veldig overfladisk, eller de ikke har evne til å utvide ribbekassen, de bruker ikke mellomgulvet,
Så vet vi at vi kan faktisk drive en stressrespons videre gjennom at vi rett og slett ikke får puste dypt nok de 20-23 000 ganger i døgnet som vi puster. Det er ganske fascinerende at hvis vi kan bare få en liten endring av måten vi puster på. Så ble jeg å si til pasienten at hvis vi kan begynne med å puste et par gode inn- og utpust hver gang du setter deg i en bil for eksempel,
så vil det være en super påminner til kroppen din på hvor avslappet den kan være. Og det jeg ofte synes er en veldig underkommunisert ting når vi snakker om stress og smerte, det er at vi må finne, vi må rekalibrere muskelaktiviteten til den aktiviteten som vi faktisk gjør. Hva det betyr? Det betyr at hvis du skal puste fritt og ledig,
Og uten å presse frem noe, så vil veldig ofte kroppen din organisere pustebevegelsen av seg selv. Men hvis du går inn og overtenker det å puste, eller hvis du tenker at nå skal jeg puste veldig, veldig overdrevent, eller at jeg skal gjøre et stort nummer ut av det, så tvinger du frem noe som egentlig skal skje naturlig. Så hvis jeg ser på fireåringen eller seksåringen min, altså døtrene mine, så ser du hvordan de puster.
de holder jo ikke inne magen. De puster akkurat sånn som de skal, fordi at det er ingen som liksom har, de har ikke de stressordene nødvendigvis som pågår over tid, de har korte ting som stresser de eller som de tenker på, og så går de tilbake igjen til det parasympatiske tilstand som vi ønsker, der de faktisk slapper av og resituerer og tar livet med ro. Og det er ganske befriende å tenke på at hvis hele verdens befolkning hadde lært seg å slippe magen, slippes
spenninger mellom skulderblad, la ribbekassen bevege seg igjen, og faktisk være klar over hvor godt de kan slappe av, når de skal slappe av, så vil veldig mange av de stressresponsene bli gradvis redusert.
For jeg kan faktisk påtvinge meg selv nå en liten stressrespons gjennom å hyperventilere. Hvis jeg nå puster veldig overfladisk de neste fem minutterne, så vil du sette en respons både på pulsvariasjonen min, men også på hjertet og utmanen min. Så det henger jo sammen hjerte, lunge, stressrespons i nervesystemet, og det kan vi påvirke.
Så det jeg pleier å si er at hvis vi bare skal gjøre en heimøvelse for å få det bedre, så lærer det å puste på en avslappet måte.
Ja, og det du sier, vi er jo opplært, kanskje ikke fra våre foreldre, for de ønsker oss alt det vel, men fra samfunnet da, at vi skal holde inn i magen. Både menn og kvinner gjør det. Vi holder inn i magen, puster overfladisk, og så blir det et kronisk mønster da. Det blir det. Det blir vår måte å puste på. Ja, 100%.
Og jeg tror veldig, veldig mange i samfunnet puster overpladisk. Jeg har i hvert fall gjort det store delen av mitt liv, og jeg gjør det fremdeles i perioder der jeg stresser mye. Jeg må bevisst tenke på å ja, slapp ut magen liksom, det går jo bra. Hva er det som skjer med
muskulaturen vår og måten vi beveger oss på når vi holder inn magen strammer kjernemuskulaturen og puster overbladet Du øker jo byggetrykket når du strammer opp magemuskulaturen din så vi har jo
Gjennom historien har fysioterapeuter lært opp mennesker til å aktivere denne korsettmuskulaturen, og stabilisere og bli så sterk i kjernemuskulaturen. Vi har gjort veldig mange pasienter en bjørnetjeneste gjennom å be dem om å styrke muskulaturen, og de har egentlig både lært seg å slippe muskulatur. Det er jo en kjempedom ting, for da vil rett og slett intervensjon, trening, ha en negativ effekt.
For du lærer deg liksom at du skal være så ekstremt sterk i tjernemuskulaturen, og så lærer du deg egentlig bare å gå rundt og stramme opp muskulaturen unødvendig. Så vi har jo denne sammenligningen med å ta håndleddet ditt, og så prøver du å bevege det lett og fint, og så prøver du å liksom se hvor lett og ledig det kan bevege seg, og så strammer du knuttene i venn din, og så prøver du å bevege, det blir jo mye mer trykk i håndleddet ditt, og mer rett og slett hakket av bevegelse. Ja, ja.
Og det som er fascinerende med det er jo at du får undervendig energibruk, du får også et høyere buktrykk i hele korsettet, og så får du også til syvende og siste en tanke om at denne ryggen må jeg beskytte med sterke muskler, for ellers får jeg vondt. Og så driver du egentlig det motsatte problemet. Og en ting som jeg synes er ganske kult, de har gjort en forskning der de tok fire fingre og teipet de sammen,
Og så prøvde de å se hvor lang tid det tar før hjernen tror at det er en finger. Så det er ganske fascinerende. Og det studiet viste var at etter 30 minutter, så er hjernen, den er jo plastisk, så den er jo hele tiden formbar. Så tror hjernen da når du tar av teipen igjen, etter 30 minutter med teipen på, at når du ber dem å bøye en og en finger, så bøyer de alle.
Nei! Og tenk da hva som skjer med en rygg som ikke har beveget seg på, si, ti år. Så tror gjerne at de fem nederste korsryggvirvelene, de tror at det er en. Så de slutter å bevege den. Hva skjer da med måten bevegelsen skjer på? Jo, de beveger den som en murstein. I stedet for å bevege hver virvel, og hvis du til og med kobler på at de tror det er farlig å bevege ryggen sin,
så er jo den personen, den har priset den informasjonen og de fryktene og den tankene. Så det jeg veldig ofte bruker manuell behandling til, det er ikke å knekke opp en låsning. Jeg bruker hendene mine for å vise ryggen hva som er mulig. Så jeg gir rett og slett informasjon gjennom hendene mine, så jeg justerer ledd og bløtefølsbehandling og mobilisering med bevegelse,
Men det jeg egentlig forteller pasienten er at jeg viser deg at disse fire fingrene her, de skal bevege seg uavhengig av hverandre. Jeg viser ryggen din at disse fem virvelene i korsryggen din, de kan bevege seg. Og det vil faktisk gi tilbake den friheten som du hadde før. Det er mye bedre enn å si at nå knakker jeg opp ryggen din fordi at den var låst eller skjev. Eller at jeg knakker opp en ting som du må tilbake igjen til meg for å gjøre. For da sier jeg at det er nesten som å lære noen en grep på gitaren, sant?
Når de har lært seg det grepet, så kan de det. Og det er litt kult, for da setter du pasienten i en førersete der de faktisk føler at de sitter med kontrollen selv. Bare de fikk litt litt fasilitering og litt hjelp. Ja, nettopp.
Så det at vi går rundt og spenner oss, og særlig oss som har hadde rykplager, så gjør vi det naturlig. Så det å tenke over at du er kjempesterk, du tåler mye, knedet tåler mye, prøv å få frihet i bevegelsen igjen vil være viktig. Ja, så de...
Det som jeg ofte ser er at hvis man har fått en ryggmagsrefleks, hvis du ser for deg at du fikk deg en kink i ryggen, og så går kroppen rundt og beskytter det området basert på hva hjernen tror er lurt, men også den refleksen som skjer ofte er at muskulaturen prøver å låse av den delen av ryggen frem til den irritasjonsprosessen eller betennelsen er vekket.
Men det mønstret skal ikke drives videre, for da mister du friheten til å bevege den delen av ryggen din. Og det som vi ofte ser da, at hvis vi gir tilbake tryggheten på at den delen av ryggen kan bevege seg,
så får ofte pasienten en sånn «Ok, greit. Da tåler ryggen min dette her. Det er ikke farlig å bruke den delen av ryggen». Ja, nettopp. Men hvis du da i tillegg ser at den muskulaturen rundt har en tendens til å spenne seg opp igjen når vedkommende ikke får nok søvn eller får for mye stress, så kan man jo bruke manuell behandling for å løse opp i muskulaturen og skape et nytt mønster der kroppen lærer seg hvor avslappet den faktisk kan være. Ja. Ja.
Så det jeg vil oppfordre alle som har vondt til, det er at man skal få en vurdering på om det er noen ressurser du ikke har tilgang på. Og ressurser, det kan være alltid fra rotasjon i ryggen, til rotasjon i knie, til bøy i hoften. Er det noe du på en måte helt elementært mangler? Mangler du avspenningsevne i muskaturen i korsryggen din, så er det en ressurs jeg vil gi deg tilbake.
Mangler du eventuelt å puste med mellomgulvet, så er det en ressurs jeg har lyst til å gi deg som du kan bruke i hverdagen.
For da spiller jeg den pasienten god. Og hvis de får tilbake alle ressursene sine og fortsatt har vondt, så tenker jeg at det er mer prosesser i nervesystemet som må normaliseres, så det kan ta lengre tid. Men det er veldig, veldig mulig å få det bedre hvis man spiller seg selv god i stedet for å tenke at nå skal jeg til behandling og bli fikset.
For de må få en delaktig rolle i sin egen prosess. Og da må de være bevisst i de store faktorene og hva de kan selv gjøre. Det tror jeg er kjempeviktig. Og hva er de viktigste tingene du sier til pasienten som de selv kan gjøre? Det jeg liker å gjøre, er at jeg rett og slett spør dem basert på det de opplever.
Hva tror du selv er viktig for deg å fokusere på fremover? Det er så artig å spørre det spørsmålet. Vi som mennesker vet intuitivt egentlig hvor skoen trykk. Ja.
Så det jeg har gjort, når jeg har holdt foredragene mine, så har jeg lagt en ingrediensliste. Det kan sammenligne litt med å lage et middagsmåltid. Så har jeg skrevet opp aktivitet og sosialt. Så har jeg skrevet opp trygghet. Så har jeg skrevet opp søvn. Så har jeg skrevet opp stress. Så har jeg skrevet opp aktivitet. Så har jeg skrevet opp hvile. Og
Og så har jeg tatt opp en som bare skriver rekreasjon eller lysbetont. Så i stedet for å spørre de spørsmålene jeg sa nå, så ber jeg pasienten om å se på bildet som jeg har lagd med disse her. Og så er det ingredienser som står der. Så spør jeg, hvor er det skoen trykker for deg? Så sier de, nei, jeg sover jo for lite. Så sier jeg, ja, hvorfor det da? Nei, jeg får ikke sove.
hva gjør du for å få det bedre på søvn da så kan vi gå gjennom koffein vi kan gå gjennom stress vi kan gå gjennom hva forhold har de til sin egen søvn og en av de aller verste tingene jeg vet det er hvis jeg våkner på natten og ikke får sove igjen så tenker jeg hvis du tenker på at nå må jeg få sove nå må jeg sove godt så kan du bare glemme at du får sove godt så det jeg prøver heller å utforske med de da er kan du heller rephrase det til at nå hviler jeg i hvert fall så godt som jeg kan
Jeg har en hvile-effekt av å ligge her og puste godt. Og veldig ofte da så sovner man igjen. Men hvis du da ikke får sove, så er det ikke verdens undergang. Så ikke man får et anstrengt forhold til å sove, for da blir det jo en ond sirkel. Men så tar jeg jo veldig ofte inn en sånn, de har ofte en alt eller ingenting mentalitet når det gjelder aktivitet. Så det er litt sånn, jeg kan ikke gå på fjellet, for jeg har vondt i kneet mitt eller ryggen.
Så spør jeg dem, hvorfor tror du at du ikke kan gå på fjellet? Nei, for sist gang jeg gikk, så fikk jeg vondt. Ja, men kan det ha endret seg siden den gangen? Hva er det som gjør at du tror at du fortsatt har vondt når du går på fjellet? Hvor tid prøver du det sist? Nei, nå er det et år siden sist. Og da må vi utfordre litt av de tankene. Hva er det som gjør at de fortsatt tror at det er farlig å gå på fjellet? Det kan være så enkelt som at de er redde for å falle. Men det er ofte konsekvensen av at jeg ikke er redd for smerte, selv om jeg har hatt vondt før.
Men du er redd for konsekvensen av smerten. Hva vil den faktisk medføre i ditt liv? I mitt tilfelle var jo det at jeg kanskje ikke kunne komme meg tilbake inn i jobb. Jeg ble kanskje ikke den faren og den ekte mannen og den kompisen som jeg ville være fordi at jeg mistet livskvaliteten. Det er jo det man er redd for.
For jeg tror ikke det er så mange mennesker som er redde for å få vondt. De er redde for konsekvensen av å ha vondt. Og ikke være den personen de er ment til å være. Og det er derfor jeg kanskje brenner litt ekstra for at vi må utforske hva hver og en kan få til. Fordi at livskvaliteten er så avhengig av at man har det bra. Ja, og kanskje noe av det verste som kan skje oss er at vi blir strippet for alle mulige ting.
faktorer der vi kobler vår identitet på. Sånn som for eksempel å være en god ekte mann, eller far, eller være på jobben, være en som kan stille opp for venninna si. Altså vi har jo et stort i boenes behov, som jeg tror også er et viktig behov, er å bli sett. Og det blir vi på forskjellige
på forskjellige vis. Men når du får en smertetilstand, og plutselig ikke kan være med på fjellturen eller lagvinneren din, plutselig ikke kan være på jobb og bli syk mens du er hjemme, plutselig ikke, plutselig må sø mye mer, for at smerter tar mye kapasitet og energi,
så blir man på en måte viska ut. Ja, absolutt. Og jeg tenker bare hvor utrolig mange mennesker nå i Norge som er sykemeldt for veldig alvorlige smertetilstander, og hvor mange av de som ikke har fått det så utrolig mye bedre. Ja, helt enig. Og jeg ser veldig ofte to ting som henger hånd i hånd, og det er ofte smertetilstander og utmattelse.
Og så går de til terapeuten sin, så forteller de hvordan de har det, og så utmattelsestilstand. Det er ikke alltid at de nødvendigvis har så gode grep som man kan gjøre her og nå for å bli kvitt smerte og utmattelse, men man kan jo se litt på kroppen, litt som et økosystem, sant? Hva er det dette systemet her trenger for å blomstre?
Og at økosystem er jo en litt sånn fin metafor for kroppen. Fordi at jeg tror veldig mange av de helsetilstandene i Norge og i hele verden, så ikke vi har helt forstått hvordan vi skal løse. For eksempel smerte, utmattelse. Jeg har veldig mange med post-covid og folk som ikke helt har blitt forstått i helsevesenet. Vi begynner å finne ut at
De med utmattelse og ME, de har for eksempel biomarkører som vi nå begynner å finne ut litt hva er det de egentlig mangler. Men tenk hvis du hadde tatt de som fikk diabetes, som vi aldri fant ut av trengte insulin.
Og så har de fortsatt blitt på en måte fått en form for stigma rundt seg, at de bare later som at de har denne tilstanden. Jeg vet at det der er så viktig. Men det er det som skjer hos ME-pasienter og de med kroniske smertetilstander man ikke finner ut av. Veldig mange av de føler seg ikke hørt. Jeg blir...
Litt engasjert her, men dette er personer med reelle plager, men helsevesenet har ikke enda klart å funne ut hva er biomarkørene der. Så siden man ikke klarer å se det på papiret, så er det på en måte ikke så reelt da. Men dette er jo store reelle plager som påvirker ikke bare den personen, men hele familien rundt. Så det er et veldig godt poeng.
Jeg hadde usynes nå, forrige uke fikk jeg melding av en pasient som har gått til meg i fire måneder og er ufør.
Hun har hatt migreneproblematikk, utmatelse og fibromyalgi. Hun har vært ufor i lang tid. Og så har hun fått beskjed om at det er på en måte ikke noe galt med deg. Vi har tatt MR av hodet ditt, og vi finner ingenting galt. Men hun har migrene, hun er helt utslitt, og hun har det ikke bra i hverdagen sin. Så får du kastet på en diagnos som fibromyalgi.
som føles ut som en slags livstidsdiagnose. Jeg har jo fibromyalgi, så derfor kommer jeg til å la vondt resten av livet. Så prøv deg å si til, hvis du tenker på kroppen din som et ventilasjonssystem,
Så kan du se for deg at kroppen din har ikke helt klart å rydde opp i de prosessene som har gitt deg smerte. Men at hvis vi utforsker fremover hva pusten kan gi deg, hva min veiledning og våre samtaler kan gi deg, at du begynner å sette deg selv foran det å hjelpe alle andre i livet ditt, at du gir deg selv egen tid, og at du begynner å bli sosial igjen, så må vi i hvert fall utforske hva det kan gi.
Men så gjorde jeg noen helt spesifikke grep i nakket og mellom skulderbladet, og jobbet med pusten for å facilitere at hun skulle puste bedre, og bevege nakken igjen. Og så gikk det da tre måneder, og så sa hun at hun hadde ikke hatt migrene på en måned. Så sa jeg til henne, ok, kan vi da være enige om at det ikke er noe strukturelt som er galt som gir deg hodepin og migrene? Ja, det var vi enige om.
Så sa jeg, den fibromyalgien, hvem er det som gitt deg den diagnosen? Nei, det var fastlegen. Det er 30 år siden hun fikk den fibromyalgidiagnosen. Som hun har levd med. Så sa jeg, vet du hva fibromyalgi er?
Men her er det jo en form for kronisk smerte. Så sier jeg, ja, men hvis vi kan se på fibromyalgi, det kan være prosesser både i kroppen din, i lymfesystemet, nervesystemet, og i hele deg som system, som bare ikke har normalisert seg tilbake til det det var før du fikk vondt. For du ble ikke født med vondt, ble du det? Så sier hun, nei, jeg ble ikke det. Hvor tid begynte du å få vondt da? Nei, da var jeg rundt 16 år.
Så sa jeg ok, hva annet var det så fort jeg gikk på den tiden da? Da var det jo selvfølgelig mye.
Det var ikke bare en kink i nakken, det var veldig mange felles ting som oppstod på samme tid. Så det ble totalt sett en for stor belastning for systemet. Hun havnet inn i en stressrespons som bare ikke normaliserte seg igjen. Men det ble den nye belastningen, det ble den nye mønstret hennes, både med tanke om egen kropp og hva kroppen tåler og ikke tåler. Hun begynte å få en ganske negativ syn på egen helse.
begynte å sove dårlig, begynte å bli mindre sosial. Og når du da blir tidlig ufør, så føler du deg kanskje ikke til nytte for andre. Du får ikke den følelsen av å faktisk bidra. Og så er det så mange faktorer som vi da må spille og gå på, sant? Ja.
Så fikk jeg melding av henne denne uken, og så skriver hun rett og slett at hun har ikke hatt migrene på en måned. Hun ville fortsette med de rådene hun hadde fått, og så spurte hun om hun kunne ta kontakt igjen ved behov, men at hun ville bare si at hun hadde det veldig mye bedre. Så sa jeg, ja, konge, veldig gøy. Men det er jo selvfølgelig mye informasjon og samtaler mellom meg og hun som har bidratt til at hun har forsnytt litt av de tankene om egen kropp.
Men hun fikk jo først og fremst trygghet og tillit til egen kropp igjen. At kroppen hennes faktisk ikke skal ha det sånn. Og at kroppen har en utrolig evnet til tilheling. Og så er det så mange faktorer som spiller inn. Kronisk inflammasjon, lavgradig inflammasjon, stress som du nevnte. Det er mange faktorer, men det er faktorer man kan veldig ofte gjøre noe med. Så ja, det er
kjempeinteressant å snakke med deg, Martin. Jeg har noen spørsmål til deg. Du har hjulpet din egen bestemor med å drive friidrett i en alder av over 90 år. Hva kan vi lære av dette om aldring og fysisk aktivitet? Jeg holdt et foredrag i november på idrettsmedisinsk høstkongress. Da fant jeg ut at hvis jeg skal belyse hva vi faktisk kan få til
innenfor helse, så er min 90 år gamle bestemor et fantastisk eksempel. For det første har hun en personlighet og en rivgjerne ved dame, så du bare merker på en gang at hun har det i seg å være aktiv og å være sosial. Men det kommer ikke gratis, og veldig mange tror at hun bare har den helsen hun har nå fordi hun er heldig med genetikken.
Jeg har selvfølgelig hatt min bestemor siden jeg var null år. Nå er jeg 37. Og jeg har sett henne hele veien fra hun begynte på friidrett som 55 år gammel døgnet. Og frem til hun nå er 90 år. Hun har reist hele verden rundt for å være med på Veteran NM og Veteran VM i Australia, Sør-Amerika, hele verden rundt. NRK har kommet og intervjuet henne for å se hva dette mennesket er laget av.
Og det som er så kult da, er at det at hun holder seg så aktiv, det i seg selv, fører til at hun fortsatt har personligheten sin, at hun har livsgleden sin, sant? Men det er jo vice versa. Hun har også evne til å se det positive i sin egen helse selv, om hun har hatt store utfordringer med, der hun mister kraften i venstrebeina til slag, og at det er plepesi. Så har hun en fantastisk evne til å se det positive i egen kropp. For å kunne grave seg ned og liksom bare
Tenkte at nå er det synd i meg. Men hun synes rett og slett at hun må gjøre det beste ut av hver dag. Men det som vi har laget som prosjekt nå er at hun har gitt litt opp løpingen. Hun har fått vondt i ryggen i fire måneder. Det skjedde etter at hun fikk en virus og ble sengelig en stund. Så fikk hun vondt i ryggen. Så har vi møttes nå hver onsdag. Så har vi trent henne og gitt litt behandling på ryggen og behandling på beina.
Og nå senest forrige onsdag så løp hun 20 meter, 6 ganger, altså 120 meter. Og hun var helt sikker på før timen at hun kommer ikke til å løpe, for hun er ferdig med å løpe. Så jeg må få utfordre den tanken. Så prøvde hun å løpe en gang, og da så det ut som hun bare gikk løpende. Så jeg litt fortere. Jeg håpet jo det skulle gå bra, jeg visste jo ikke. Og så løper hun.
Og så løper hun, og så løper hun. Og nå har hun fått tilbake truen på at hun skal løpe 60 meter igjen. Så jeg har sagt at i april så kjøper jeg piggsko til bursdagen din, og du skal løpe 60 meter mot meg. For jeg har jo drivet litt med friidrett, for jeg ble jo inspirert av hun. Og da skal vi løpe 60 meter igjen, for det gjorde vi for to år tilbake mot hverandre. Og så skal vi løpe 60 meter i april. Og det var vi med på. Å herregud, du må sende en liten video. Jeg skal sende en liten video.
Jeg tenker denne. Åh, fantastisk. Det er veldig kult når det blir lystbetont aktivitet. Og selv om man kanskje ikke liker å løpe eller gjøre det, så tror jeg alle mennesker kan finne en eller annen form for aktivitet som de synes er gøy. Det gir veldig mye livskvalitet hvis man har det gøy samtidig som man er aktiv. Ja, det er mye.
Å utvikle seg, tror jeg, er en av de viktigste faktorene vi har. At vi ikke føler at vi står stille. At vi utvikler oss på et eller annet vis. Det kan være om du strikker, eller om du løper, men bare at et eller annet er i bevegelse. Ja, absolutt. Tusen hjertelig takk for at du ble med i dag, Martin. Og et siste spørsmål til deg.
Hva er det viktigste du tenker du ønsker å dele til mine lytter om? Hva skal til for å leve gode, friske liv? Jeg vil at du skal tenke gjennom hva er det den ... Hvis du har vondt et sted, prøv å tenke hva er det kroppen din prøver å fortelle deg med den sparten. Prøver den å beskytte deg kni eller ryggen? Eller kan det være at kroppen din mangler noe?
Mangler den for eksempel bevegelse eller sirkulasjon, eller mangler du en av de store faktorene med søvn, stress, for høy belastning, for lite egentid, har du det for lite gøy i hverdagen din? Se om du kan spille deg selv god gjennom å heller søke mot det som du kan gjøre deg bedre.
Ikke søk smertefrihet i første omgang. Tenk heller hvilke små steg kan jeg gjøre nå for å få det bedre i morgen? Og da på sikt, hvis du har vondt lenge, så ser jeg enormt mange som fokuserer på de små tingene som får snøbanen til å rett og slett rulle i riktig retning. Og så kan de plutselig om et halvt år, eller kanskje før, plutselig våkne opp en dag og tenke «Yes, nå begynner jeg å føle meg bedre».
Så tenk at du skal så frø i ditt eget liv, så du kan høste senere. Ja, det tror jeg jeg lurt.
Veldig fint. Tusen hjertelig takk for at du deler kunnskapen din. Dette er et kjempeviktig tema. Til de som hører på, hvis du kjenner noen som sliter med smerter, eller en kronisk lidelse, del denne episoden med dem, for vi trenger alle håp om at livet vårt kan bli bedre, og at vi kan bli friskere. For det kan skje utrolig ting. Det har både jeg og du, Martin, sett på kontoret, til alle de gangene i eget liv.
Hvis du kunne gi en enkelendring eller vanlig til alle lytterene, hva ville det vært? Lær deg å slippe pusten oftere. Hvor kan mine lytterene ha det?
Jeg er på Instagram og LinkedIn, og jeg har også en nettside som heter martinhanstvedt.no, der jeg også deler videoer og råd og tips som man kan bruke for å få det bedre. Jeg legger det ut under episodeinfo. Tusen hjertelig takk for at du tok det til, Martin. Bare hyggelig. Tusen takk for at jeg fikk komme. Og meg nå er det ikke på doktorannettet Dragland, rundt omkring. Jeg er aktiv på Instagram, jeg prøver i alle fall. Og ja...
Hvis du legger igjen en liten tilbakemelding på Spotify, eller YouTube, eller Apple, så betyr det enormt mye for å få podcasten videre ut til flere, så tusen hjertelig takk. Og med det så sier vi takk for i dag. Ha en nydelig dag. Ha det godt.