#281. Elefanten i rommet , funksjonelle plager, nocebo og allostatisk belastning med lege Michael Thorp
Nette Dragland snakker med lege Michael Thorp om funksjonelle plager, det autonome nervesystemet, allostatisk belastning, nocebo/placebo, betinging og mestring. Thorp bruker historier om hunden Bonnie og elefanten i rommet for å forklare hvordan kropp, tanker og stress henger sammen.
01:57
Legens erfaringer belyser sammenhengen mellom livsstil, helseproblemer og hvordan symptomer ofte overses i helsevesenet.
18:54
Foredraget forklarer det autonome nervesystemets balanse mellom sympatikus og parasympatikus, og hvordan dette påvirker vår helse.
29:03
Hjernen vår er programmert for å reagere raskt på frykt og traumer, noe som påvirker atferd og utvikling.
39:05
Automatiske reaksjoner kan skape smerte og ubehag, men forståelse og trening er nøkkelen til å endre disse mønstrene.
46:10
Gradvis økende aktivitet og utfordringer er essensielt for mestring og opplevelse av "flyt" i hverdagen.
Transcript
Mentioned in the episode
Michael Thorp
Gjest, spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, medisinsk ansvarlig ved Unicure.
Nette Dragland
Programleder og lege, driver podcasten.
Leger om livet
Podcasten episoden tilhører.
Gjør noe med det
Michael Thorps egen podcast, også på engelsk.
Unicure
Klinikk/avdeling hvor Thorp er medisinsk ansvarlig.
Funksjonelle plager
Hovedtema: plager fra autonome funksjoner, over 20 % av allmennlegekonsultasjoner.
Allostatisk belastning
Begrep om kroppens tilpasning under langvarig stress.
Autonome nervesystemet
Sentralt tema; sympaticus/parasympaticus og regulering av kroppen.
Nocebo
Dronget om hvordan leger kan forverre plager med fryktfulle ord.
Placebo
Dokumentert effekt, nevnt sammen med nocebo.
Bonnie
Thorps border collie, brukt i historie om betinging og trauma.
Elefanten i rommet
Eldgammel indisk historie brukt som bilde på fagens snevre blikk.
Hippokrates
Nevnt for rehabiliteringsprinsipper og drømmehus på Kos.
Aristoteles
Nevnt som kilder til kropp-sjel-dikotomien.
Platon
Sitat: gå en tur hvis du er et sted som ikke er bra.
Brodal
Medisinsk lærebok, halve boken om autonome regulering.
MindBodyLab
Fagmiljø nevnt som vennlige kolleger i faget.
Coca-Cola
Fabrikkbesøk i Istanbul brukt som eksempel på logistikk uten kø.
Trond Viggo Torgersen
Nevnt for teknikk med mentale turer for å sovne.
Flyt
Bok om flyt og mestring, forfatter ukjent i avskrift.
Kiwi
Eksempel på saliens og reklameeffekt, ingen tilknytning.
Gaza
Nevnt i avslutning om menneskehet og konflikt.
Postkommotio-plager
Eksempel på funksjonelle plager etter hjernerystelse.
POTS
Diagnose nevnt som eksempel på spesialisert fagblikk.
ChatGPT
Nevnt om pasienter som googler og bruker AI for symptomer.
Participants
host
Nette Dragland
guest
Michael Thorp
Points
Funksjonelle plager er når nervesystemet vårt ikke virker ordentlig – det er reelle, fysiske plager, ikke karakterbrist.
En sentral poeng fra gjesten, rettet mot fordømmende holdninger i helsevesenet.
Hippocampus glemmer ikke.
Om hvorfor traumatiske assosiasjoner holder så lenge og sprer seg til stadig flere utløsere.
Hjernens jobb er å forutse.
Om hvorfor betingede responser oppstår og vedvarer.
Begrepet «livsstilssykdommer» er fordømmende og moraliserende.
Gjestens kritikk av skyldlegging av pasienter.
Køene i helsevesenet er unødvendige – kapasitet trengs, men ikke kø.
Kontroversielt organisatorisk utsagn basert på gjestens logistikk-erfaring.
Lek er den aller største arenaen for stresstrening vi har.
Illustrert med afrikanske villhunders lange lekperiode.
Du kan ikke skru av en tanke, men du kan trene inn andre tanker – sti blir til motorvei.
Om hvordan repetisjon styrker nevrale baner, med eksempelet Trond Viggo Torgersens «sti til hytta».
Alle de verste tingene jeg har gjort, har jeg gjort i overaktivert eller underaktivert tilstand – utenfor mestringszonen.
Gjestens avsluttende refleksjon over autonom regulering som menneskehetens viktigste øvelse.
Det finnes knapt noe skummelt enn å gå i skogen i mørket med en mørkeredd neurolog.
Humoristisk advarsel mot at spesialister overfører sin frykt til pasienter.
Claims
Gjesten ble uteksaminert som lege i 1995.
Oppgitt i samtalen; vertens medisinstudium var noen år senere enn gjestens.
Mer enn 20 prosent av alle allmennpraktiker-henvendelser er i bunn og grunn funksjonelle plager.
Kvantifiserbart påstand om forekomst.
Menneskekroppen har omtrent 150 000 kilometer med nervetråer.
Tall oppgitt av gjesten.
Hjernen utgjør omtrent halvannen kilo og forbruker omtrent 20 prosent av matinntaket.
Fysiologisk påstand.
Historien om elefanten som kom til de blindes landsby er rundt 4000 år gammel og stammer fra India.
Om datering og opphav til den eldgamle indiske historien.
Rehabiliteringsinstitusjonen der gjesten nå jobber var tidligere Sjømanns helseheim for krigsseilere.
Historisk faktum om institusjonen.
Hjerteleger har i mange år brukt (mikro-)CRP som mål på inflammasjon og risiko for hjerteinfarkt.
Medisinsk praksis-beskrivelse.
Etter hode–dunk kan pasienter få postcommotio-plager som lysskyhet, støysensitivitet, tørr munn, klumpfølelse, hjertebank, tarmplager, kvalme, svimmelhet og muskelsmerter.
Beskrivelse av symptombildet.
Ved langvarig sengeliggjøring etter hjernerystelse kan øvre krystaller i innerøret løsne og gi krystallsyke (svimmelhet), og gjentatt bevegelse som utløste svimmelheten kan få krystallene til å sette seg fast igjen.
Om behandling av løse krystaller/BPPV.
Behandling av løse krystaller består i praksis av å gjenta den bevegelsen som utløste svimmelheten, og det finnes instruksjonsvideoer på YouTube for dette.
Beskrivelse av behandlingsprinsipp.
Ved hjernerystelse legges pasienter tradisjonelt til observasjon med vekking annenhver time i tilfelle hjerneblødning.
Beskrivelse av klinisk rutine.
Postcommotio-plager kan statistisk sett vare opp til ti år.
Uttalt med usikkerhet («statistisk vanskelig å si»), men oppgitt tall.
MR er ikke nøyaktig nok til å se alle mulige skader etter hode–dunk.
Om begrensninger i billeddiagnostikk.
Spenninger i muskelen fra øret ned til brystet (sternocleidomastoideus) gir typisk referert smerte bak øyet, og spenninger i nakkerosetten gir hodepine mot baksiden – søkbar som «referred pain neck».
Om referert smerte fra muskelspenninger.
Lang utpust aktiverer parasympaticus og innpust aktiverer sympaticus via trykkreseptorer i brysthulen.
Fysiologisk påstand om pust og nervesystemregulering.
CRH (kortikotropin-frigjørende hormon) skilles ut fra hypotalamus som del av HPA-aksen for å opprettholde stress over lang tid.
Fysiologisk beskrivelse av stresssystemet.
Det autonome nervesystemet har fått det nye navnet «det allostatiske introseptive reguleringsnettverket».
Nomenklatur-påstand som gjesten presenterer som en sensasjon som ennå ikke står i bøkene.
Kun et lite område av netthinnen ser farger, og opplevelsen av farger utenfor dette feltet er hjernens konstruksjon.
Om synsfelt og fargesyn.
Lys som kommer inn i øyet må passere blodårene som fører netthinnen, og øyeleger kan se disse blodårene direkte og oppdage f.eks. diabetes.
Om øyeundersøkelse og entoptiske fenomener.
Afrikanske villhunder får normalt ikke unger før etter omtrent fire år, i motsetning til tamhunder som kan få unger etter omtrent ett år.
Biologisk påstand om lekperiode og fertilitet.
Gjesten hadde en gang seks ukers ventetid hos seg som fastlege, og ventetiden løste seg delvis ved å slutte å booke avtaler langt frem i tid.
Personlig erfaring brukt som argument mot kunstige køer.
Gjesten besøkte en av verdens største Coca-Cola-fabrikker i Istanbul, som produserte rundt 6 millioner bokser per time uten lager, med alt fløtende på lastebiler.
Selvrapportert anekdote med tall som kan sjekkes.
Gjesten står bak podcasten «Gjør noe med det» (Do Something About It), som også har episoder på engelsk.
Faktum om gjestens podcast.
Podkasten heter «Leger om livet» og lages av Nette Dragland, utdannet lege.
Introduksjonsopplysning.
Gjesten er spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering og medisinsk ansvarlig ved Unicure Drammen.
Gjestens kompetanse og arbeidssted, oppgitt i introen.
Loading
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Nette Dragland, jeg er utdannet lege og har laget denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. I dag er jeg så heldig å ha med meg Annemiekal Torp. Han er spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering og er medisinsk ansvarlig ved Unicure Dramm.
Han har bred erfaring med rehabilitering og sammensatte helseplager, og er særlig opptatt av hvordan livsstil, kroppens reguleringssystemer og hvordan vår fysiske og psykiske helse henger sammen. Han står også bak podcasten Gjør noe med det, eller Gjør noe med det, på Østnorsk, hvor han utforsker hvordan vi kan ta bedre vare på helsa våres. Hjertelig velkommen, Mikael! Tusen takk. Det er veldig hyggelig å være her.
Før vi satt på record-knappen så sa jeg Hvorfor har ikke vi møttes før? Jeg forstår det ikke Du er helt rett Vi har mange like tanker om ting Det er synkronisitet Det er noen som bruker som begrep Vi har jo tenkt på mye av det samme samtidig Og da jeg så boka di første gang Jeg legger jo ikke skjul på det At faveren hun skrev boka mi Tenkte jeg da
Så stort ego har jeg. Så greia var jo, men jeg leste boka di, og den er veldig bra, og den er bedre enn jeg kunne klart å skrive den, så det var bra du skrev den. Men poengene, og akkurat punktene, det er jo helt likt. Og det håper jeg jo egentlig at flere og flere begynner å se. For alt henger jo sammen. Og antagelig, den lille fliken vi har sett, den kommer til å utvide seg mer. Det er nesten ikke mulig å skille en ting fra en annen.
Ja, takk og lov for det. Vi får håpe at det skjer jo en endring. Det skjer jo en endring i hvordan vi ser på helse. Ja. Vil du ikke si det? Du ble uteksaminert noen år før meg i 1990. Rett før deg. Ja, det er jo ikke sant. Så jo da, jeg har vært lege i ganske mange år. Så jeg var ferdig i 95. Ja.
Og da jeg kom ut av Turnus, så var jeg kjempeheldig, tror det. For i det øyeblikket jeg kom tilbake igjen til hjemmekommunen, så gikk den flinkeste, mest populære, superdyktig fastlege ut i pensjon. Og hans stilling ble da ledig. Og den gang var det ikke dyrt å kjøpe en praksis.
Så jeg kjøpte den fra han, og da var arkivskapene perfekt, og alt var på stell, og han hadde 2000 pasienter, og de vanskeligste pasientene i kommunen hadde flokket seg til han, og så kom den teiteste, unge, uerfarne doktoren og skulle overta denne praksisen her, og jeg skjønte at jeg hadde tatt meg skikkelig vann over hodet. Det var helt, og de var så godt vant, og de ble så passet på, og så måtte jeg begynne å gjøre det. Ja, ja.
Så da sto jeg opp tidlig om morgenen og leste i journaler da. Veldig tidlig. Hvor tidlig? Det var liksom 4 om morgenen. 4 om morgenen? Det var jo lese, lese, sette meg inn i. Det var jo 30 pasienter om dagen minst. Samtidighetskonflikter. Og
Etter hvert så synes jeg alle journalene så helt like ut, for jeg måtte jo digitalisere alle disse papirene også, men det var jo kjempekykke journaler, og det lignet på hverandre, egentlig alle sammen. Det kunne kanskje startet med en liten forkjølelse eller en lungbetennelse, og så utviklet det seg kanskje til ditt eller datt, og så kanskje det var en helsekontroll, og så var det kanskje et markert overvekt, kanskje det dukket opp...
smerter hit, smerter dit, skade, og så kom det kanskje høyt blodtrykk, og så dukket det opp en artrose, og så kunne det kanskje dukke opp en høyt blodsukker, så var det diabetes, og nå begynte ting å gå fort, og nå ble det mer og mer plager.
Men jeg så ikke den røde tråden. Jeg lurte på hva er greia her da? Siden alle var så like. Ja, det var jo på en eller annen måte de som hadde blitt veldig syke, de hadde jo alle sammen en eller annen form for utvikling av sykdom. Og tilfeldigvis hadde jeg ansvar for 2000 veldig syke da. Og det var jo ikke fritt for at jeg begynte å gruble på hva kunne vi ha gjort for å unngå det? Så mitt blikk på forebygging ble jo egentlig...
Ganske naturlig, ettersom jeg måtte prøve å hjelpe masse mennesker som var vidunderlige, flotte mennesker, hvorfor i all verden hadde de hatt meg der. Og veldig fort så begynte jeg steile mot begrepet livsstilssykdommer, for det fant jeg nesten sånn fordømmende, moraliserende. For det kunne jo liksom legge skylden på pasienten, at gener hadde noe med det her å gjøre, det skjønte jeg absolutt, for det var mange i familien med hverandre. Så jeg lette etter en rød tråd.
Jeg brukte lang tid, og jeg pleier å bruke, når jeg holder foredrag, så viser jeg en kurve som beveger seg med mer og mer sykdom, og så spør jeg folk, hva er den røde tråden som du ser igjen? Inflammasjon. Så hvis vi begynner å kikke litt på dette vidunderlige immunforsvaret vårt, det som er så fantastisk og redder oss hele tiden, så er det igjen det så gamle greske. For mye og for lite. Et for aktivt immunforsvar, det er ikke bra. Et immunforsvar som ikke er aktivt, det er heller ikke bra.
Og så begynte jeg å interessere meg mer og mer for, det virker som dette er jo påvirket av for eksempel stress. Så hvis du stresser mye, og så plutselig får ferie, så blir du syk. Så begynte jeg å skjønne at sykkeldomssymptomene er jo egentlig bare det kroppen gjør. Så hvis jeg får febre eller muskelsmerter, så er det egentlig bare tegn på et immunforsvar som har begynt å jobbe seg inn. Så feriesyke begynte jeg å bli kjempegod på da. Jeg begynte å få mye av det selv.
Ferisyken. Å, fy flate. Masse ferisyker. Første feridag, alltid syk. Hvorfor er det sånn? Da kommer vi til det interessante, hvordan alt henger sammen med alt. Som kanskje skal være litt tema her i dag. Så blir jeg fysikalsk medisiner og rehabiliteringslege etter hvert. Og så begynner jeg å jobbe mer og mer med sammensatte lidelser og folk som er mye forskjellige. Og da begynner jeg å oppdage nøyaktig hvor tett alt henger sammen.
For vi kan jo nesten ikke skille disse tingene. Og strengt tatt så har kanskje Aristoteles gjort oss en liten bjørntjeneste også, når han begynte å separere. Og da kanskje enda sterkere, når filosofene begynte å dele kropp og sjel, og kanskje tenke at dette er separate ting. Og så er det jo ikke fritt for at den begynner å gruble litt på hva er hierarkiet av alt som skjer. Og særlig hvis du begynner å tenke
men som var hierarki avgjørelser. Så til syvende og sist, hva er det som tar en avgjørelse? Og så begynner vi å lete etter hva som er, og så oppdaget jeg noe stort, at fryktelig mange pasienter kom til helsevesenet med plager. Og da er jo dette vi nevnte i stedet med
synkronisitet, hvordan ting oppdages. Jeg kom inn i et miljø som lærte meg veldig mye om viktigheten av inflammasjon. Det var leger som hadde begynt å se det. Hjerteleger har jo i alle år tatt CRP eller mikroCRP for å forstå inflammatorisk grad. De bruker det som en av de målene på i hvilken grad det er sannsynlig at det er et hjerteinfarkt. Så begynte vi å se på ganske mange pasienter som hadde infarktlike symptomer
Men ingen antydning til plakk i blodårene. Og når skrekken gikk ut, eller sorgen forsvant, eller når de fikk benzodiazepiner, eller morfin, så plutselig åpnet blodårene seg igjen. Og så begynner vi å se på regulering, og så begynner vi å se på hvordan alt henger sammen med alt der også. Da ble det nesten en obsessiv tanke for meg, da jeg begynte å lete etter hvordan det sitter, hvordan det henger sammen.
Og det å da komme bort til pasienter med funksjonelle plager, det ble da enda mer interessant. For hva er det som ligger bak det? Hvorfor blir en plage funksjonell? Hva betyr det at den blir funksjonell? Ja...
Jeg tror faktisk ikke jeg tør gi meg ut på et kjapt svar på det, for jeg må ta noen store omveier. Men jeg kan hvertfall si at noen av de gamle nestorene i psykiatri, når de trakk inn diagnosen neurofunksjonelle plager, og nå tør jeg ikke si et navn, men nå er jeg blitt så gammel at de jeg støtta meg på i psykiatrien, de er jo sikkert for lengst, eller jeg håper noe hindelig, at de er pensjonister og kanskje ikke lever engang, men
Jeg leste en artikkel hvor en av de sa at neurofunksjonelle plager var aldri ment som å være en diagnose i psykiatrien. Det var ment som å være en diagnose hvor nerver ikke fungerer som de skal. Og det var fra en psykiater. Og nå tenk litt på det. Det er en vedunderlig uttalelse fra gammelmedisin som forteller oss at hvis enkelte mennesker får en plage som utgjør
Og der er vi dessverre vi leger, og mange i helsevesenet har fått en sånn rar fordom, at vi greier nesten ikke å si ordet funksjonelle plager uten å løfte begge hender opp, og så lave anførselstegn med hendene. Vi sier funksjonelle plager, og så rister vi litt rart på hodet,
Og med andre ord, det er bare funksjonelle plager. Som om vi skylder på at pasienten har en karakterbrist eller en svakhet i sin sjel. At det er psykisk. Ja, det er funksjonelle plager liksom. Det er kjempetrist. Det viser seg at mer enn 20 prosent av alle allmennpraktikerhenvendelser er i bunn og grunn funksjonelle plager. Det er altså...
autonome funksjoner som virker på en annen måte enn det de skal, hvor hjernen har fått en overdreven oppmerksomhet for det. Jeg tror det er det nærmeste jeg klarer å finne på en definisjon. Så hvis jeg nå er plaget av lysskyhet i etterkant av en hodedunk, da. Jeg har hatt pasienter med veldig diskret hodedunk, bokstavlig talt fått et visklære bakhodet. Oi!
Og så har de i etterkant av det postkommotio-plager. Og så blir de lyssky, støysensitive, kanskje plaget av tørr munn. Noen av dem får klumpfølelse i halsen, globulus. De får hjertebank eller tranghetsfølelse i brystkassa. Noen får tarmplager og urolig tarm.
Noen får da mye kvalme og svimmelhet. Mange er plaget av smerter i muskulatur, masse muskelsmerter, hodepiner. Nå plukket jeg bare ut noen ting. Men sett isolert i etterkant av et viskelig bakhold. Hvis man da har utelukket at det ikke er tegn til meningisme, det er ikke noe tegn til noe blødning, det er ikke noe farlig, men du fortsatt er plaget av lysskyhet,
Og støysensitivitet. Kanskje de også har plager av tørmen. Da tenker jeg det er greit å gå inn på hva som regulerer disse tingene her. Det er jo i aller høyeste grad fysisk. Det er en kjempe... Det er reelle plager. Forferdelig plager. Og har du kommet ut av kjelleren på en lys samme dag, så er det vondt å få pupillene dine til å tilpasse seg lyset der ute.
Da begynte jeg å se nøyere på det. Selvfølgelig er ingenting av dette jeg har funnet på selv. Jeg har snakket med andre, jeg har lest, jeg har grublet, jeg har lurt. Men det er jo godt beskrevet alt dette. Vårt autonome nervesystem, som for øvrig har byttet av navn, det er en sensasjon. Dette er kanskje først ute med å publisere. Vårt autonome nervesystem har rehabiliteringsleger holdt på med i evigheter.
Så helt siden starten av rehabilitering så var det nettopp pasienter som sleit med dette som kom til rehabiliteringsinstitusjoner. Der jeg jobber nå på fram, det var tidligere Sjømennes helseheim. Det var da krigsseilere som hadde masse plager. De kom dit for rehabilitering. De var lysskyst, dødsensitive, de var aggressive, de drakk, de sloss, de hadde masse muskelsmerter, vondter og mye plager.
Trikset den gang var akkurat det samme som Hippokrates drev med på kos. Da kom de til en bygning, en institusjon. De som jobbet der het terapeutos.
Der fikk de fornuftig mat i riktig dose. De passet på at de kunne gjøre fysiske bevegelser. Grekerne var fryktelig opptatt av at kroppen skulle trene. Kroppen var et tempel. De fikk kalde avrivninger, eller isbad kan du gjerne kalle det. De fikk bastu, de fikk massasje. De fikk egne rom hvor de kunne snakke om det de hadde opplevd.
Det vi ikke har, altså Hippokrates hadde egne rom hvor du måtte sove med litt narkotiske stoffer for å klare å få tak i drømmene dine, for de mente at drømmene var jo direkte kommunikasjon fra gudene. Faktisk så gikk de så langt til at hvis du fikk en tanke,
så var det mest sannsynlig Gud som snakket med deg. Sånn tenkte de om direkte kommunikasjon fra underbevisstheten. Ja. Fy flate, sånn at det blir en nærmest, ikke sant? Så rehabilitering, jeg har jo holdt på med dette, denne dikotomien mellom kropp og sjel i alle år, mind-body-diskusjonen, den er gammel for oss. Så alle rehabiliteringsleger vet om dette, og ikke bare leger, men rehabiliteringsfysioterapeuter,
Og egentlig, hvis du går inn i litteraturen rundt funksjonelle lidelser, så er det jo ofte fysioterapeutene som jobber mest med det. Og i praksis jobber de med det hele tiden. De er i grensesonen konstant. Og da er det litt sånn da, tenkte jeg denne damen som har fått det diskelærer bakhodet,
Og etter det blir det lyssky, støysensitiv, tørremund, forferdelig hjertebank, ordentlig stresset, og alle symptomene blir mye verre hvis hun dukker opp på jobb. Og derfor må hun sykemedles. Men så, når hun kommer hjem, så er jo mannen snorker hos matten, så hun kan i hvert fall ikke sove i samme seng som han, så hun holder seg unna de som bråker. Og barna kan ikke bråke lenger. Hele familien blir satt i bero. Alle går på knuste egerskjel, for ellers blir mamma syk.
Hun drar til alle verdens eksperter Hun drar til øyne- og halslegen For hun forstår ikke hva som er galt med øyne Hun drar til øyelegen Øyelegen og halslegen Han fant ikke noe galt Han må se helt fint ut Bare slutt å stresse Så går han til øyelegen Øyelegen finner heller ikke noe galt Vi gir jo ikke brillesedler en gang Nå er det slutt på det Kanskje han sier du skal gå til en Optometrist kanskje En annen ekspert
Så går du til en optometrist, og optometristen finner alltid skjult skjeling, det er nesten garantert. Og i tillegg til det så får du kanskje gule briller da. Eller kanskje prismebriller, det er jo enda viktigere. Dataskjerm. Men så får du kanskje en eller annen Facebook-notat som forteller at du må passe deg for blått lys. Det var noen leger som fikk Nobelprisen for det, ikke sånn blått lys er farlig. Og så bare bygger dette seg på, men de finner ingen som ser hele greia. Og dette kaller jeg elefanten i rommet.
For det er basert på en eldgammel indisk historie. Og den er 4000 år gammel. Det er en av de første skrevne historiene som er skrevet ned. Og da var det historien om en elefant som kom til de blindes landsby. Og da sendte kongen ut en hav med scouts for å kunne finne ut av hva dette var. De hadde aldri vært borte i en elefant før.
Og de kom tilbake med masse forskjellige meninger. En sa at det var som en slange, men at det var jo liksom klisset og vått i tuten og det var ikke noe tenner. En kom tilbake og sa at det var som en trestamme, men den kunne jo tråkke på det. En ansatte var stor og flat og viftet frem og tilbake. Siste mann sa at det var som en dobørst, men det lukta bæsja. Når du får tak i fliker av elefanten, så ser du ikke hele bildet. Og dessverre er vårt helsevesen, det er jo slik at jo flinkere folk blir,
jo mindre får de da å forholde seg til. Så sett fra kardiologens side, så er disse plagene her, det kan jo kanskje hete POTS, postural, ortostatisk, altså at problemet, fordi du er opptatt av at det er hjertesiden. Da får du det som en diagnose. Hurra! Men hva ligger bak? Hva er hierarkien her da? Hva er hierarkien bak alt dette? Jo, det interessante er
er et system som bare ligger og roper her er jeg. Og før kalte vi det for det, før, det står i alle bøkene nå, men det autonome nervesystemet. At vi trenger en balanse mellom to systemer som drar sin vei. Og sympaticus, det har en effekt. Parasympaticus er en annen. Sympaticus, da har vi egne nerver. Tenk på at vi har 150 000 kilometer med nervetråer i kroppen.
Og de går til hver eneste krok som er. Og fra den sympatiske grensestrengen som ligger i brysthulen vår, vi snakker jo om hjernen inne i hodet, men det ligger masse utenfor. Så fra den sympatiske grensestrengen så går det egne nervekjerner på størrelse med hjernen til en ravn. Så det er svære deler av hjernemasset som er med å styre hjerterytmen. Masse nervekjerner som styrer tarmen. Så alle disse nervene, sympaticus, de dytter i en retning.
mens parasympatikus dytter den andre. Og dette er en urgammel biologisk metode. Du må snakke med veterinærer, de vet mye mer om dette. Eller biologer, de er jo kjempeflinke. Men leger, vi har lest det. Det står i Brodal og alt sammen. Halve Brodal dreier seg om dette. Lærebok.
Så læreboka vår, som alle leger, kanskje i Europa, må gjennom, så er halve boken opptatt av det autonome reguleringen av kroppen. For hvis det kommer en sabeltantiger inn i dette rommet her nå, så vil vårt nervesystem tilpasse seg det dramatisk. Da vil kroppen vår få en helt annen funksjon. Jeg har fire liter blod. Men hvis alle mine blodårer slapper av, så har jeg plass til åtte. Hva?
På den måten kan nervesystemet regulere hvor blodet skal. Og hvis en sabeltantiger kommer inn i rommet her nå, nå har jeg halvannen lite blod som er med på å fordøye, som holder på rundt tarmen. Når det kommer en sabeltantiger, så skal han i hvert fall ikke få ferdigfordøyd mat. Da skal det blodet brukes til musklene, så jeg kan stikke, så jeg kan flykte. Men reguleringen av blodet går på flere ting enn det. Det er ikke bare blod som reguleres bort fra tarmen.
Men interessant nok vil blod reguleres bort fra korteks i hjernen. Om blodet vil hovedsakelig gå til sentrale deler av hjernen. For å passe på at jeg... Altså, korteks, der er jeg jo interessert i planter og bilder og mat og sex og hva det måtte være. Jeg skal jo ikke være opptatt av det hvis det kommer en sabeltandtiger inn i rommet.
Da vil jeg tråkke på deg ut av døra. Selvbevarelsesgreia blir viktigst da. Så det systemet ligger der, og det er urgammelt. Men hvis det kommer ut av balanse, da vil mine pupiller kunne komme til å bli for store. For sympaticus gjør pupillene store. Parasympaticus gjør de små. Tromina mi, den vil bli slekk. Så den forsterker opp de svakeste lydene som er her. For jeg skal jo høre silkepoter komme rundt svingen her.
Så hvis jeg blir angrepet av en sabeltantiger, så skal jeg høre den minste svakelyd. Det gjør ikke meg noe at det gjør vondt ellers, for det er mye vondere å bli spist av sabeltantiger. Så den allostatiske endringen som kommer i min kropp da, den er tilpasset en trussel. Dessverre er det mange andre ting som gjør at vi får sånne mistilpassninger. Og da kan vi lære oss uvaner. Kjempe mye uvaner.
Forferdelig smertefulle uvaner. Så i dag er det slik at mange mennesker er plaget med at pupillene er for store. Da reagerer de på at lyset er stert. Da reagerer de på skjermer. Da reagerer de på utelys. Så hva gjør et menneske som synes lyset er ubehagelig? Jo, vi er programmerte unngående. Så trekker vi inn i mørket. Hvis trommina mi er slakk, så forsterkes alle lyder, så trekker jeg enda lenger inn i hullen, og så blir jeg ensom i tillegg. Og så mister jeg mer og mer av livet.
Og dette var bare noen eksempler på hva vi ser. Det er greia bak funksjonelle plager. Så funksjonelle plager er når nervesystemet vårt ikke virker ordentlig. Og det er mye vanligere enn vi tror. Overalt. Alle har det. Unntatt meg selvfølgelig, for jeg er jo helt fri for sånt.
Det der var en utrolig fin måte å forklare det på. Jeg har aldri hørt det blitt forklart på den måten før. For vi ser det overalt, opp og fram. Derfor liker jeg å jobbe færfaglig. Vi dunder litt i gjengen som er der oppe. Jeg blir rørt når jeg tenker på det. De
Når pasienter kommer, så tar de og fanger og snapper opp alle disse sidene. De plukker opp detaljer. De ser bakgrunnsstresset. De ser at her er et menneske som i mange, mange år har stått i noe vanskelig. Dette har vært med på å drive opp en bakgrunnsstress. De ser at det startet ikke nødvendigvis der. Vi ser at det går lenger tilbake. Det er sammensatt. Det sitter i alt. Og da...
Det er noe av jobben da, bare prøve å avdekke hva som er bakgrunnsgreia, se hva vi hjelper. Og så kommer det stil i, og hva er veien ut av det? Det er akkurat det. Du nevnte et ord som du sa, allostatisk belastning. Hva betyr det? Det er noen begreper og ord som egentlig burde vært lært bort i barnehagen. Og så virker de så store, fordi det kommer som en slags teoretisering av ting som er helt naturlige.
Vår kroppsevne til å tilpasse seg til omgivelsene, det er katalogisert under begrepet homøyostase, altså hvordan vi tilpasser oss utfordringene. Det er veldig mange ting som er styrt av baner i hjernen, hvor kanskje hypotalamus er kjent for å være mest ansvarlig. Kroppstemperatur. Det går ut når det er kaldt, og kroppstemperaturen justeres.
Og vi klarer på en eller annen merkverdig måte under mange gitte forhold å ha orden på det. Ta blodtrykk for eksempel. Hvis jeg ligger flatt på gulvet for å slappe av og bråreise meg, så må hjertet, blodårene og alle nervene som er i kroppen samarbeide for å opprettholde riktig trykk i hjernen. Og strengt tatt så er kroppen et transportmiddel for halvannen kilo hjerne, sett fra hjernens synspunkt.
Så hjernen er jo veldig opptatt av at alt dette må stemme. For ellers får den trøbbel. Hvis blodtrykket forsvinner, da blekker det ut. Hvis den ikke klarer å opprettholde nok næring, da sliter vi. Den spiser jo 20 prosent av det vi spiser. Altså halvannen kilo spiser 20 prosent av maten vår. Og så spiser bakterien 50. Du kan begynne å lure på hva som skjer. Veldig mye skjer som vi ikke tenker over, fordi det er autonomt.
Autonomt betyr at det er selv, eller automatisk, eller selvbestemmende. Så homøstase er jo evnen til å kunne tilpasse seg de utfordringene vi møter. Det å gå opp en trapp, bare tenk på hvilken tilpassning et lite barn må ha før den kan gå i trappet selv. Med starten for ingenting. Evnen til å reise seg fra en stol. Hvis du har problemer med å reise deg fra en stol, så får du sølmattrene på det. Utrolig viktig. Hvis du ikke kan reise deg fra stolen,
og du har begge beina intakt, da er det viktig å trene på det. Men er du god til å reise deg fra en stol, så blir du god til mye annet. Men den allostatiske tilpassningen som skjer inni kroppen din, den må også trenes på. Barn trener på dette hele tiden. Lek er den aller største arenaen for stresstrening vi har. Genetisk, på alle mulige måter. Du kan se på
Ta noe enda morsommere. I alt som rører på seg, så har alle ting en lekeperiode før de får lov til å bli voksne. Jeg vet ikke om du har tenkt over det. Hunder, for eksempel. Etter et års tid får de lov til å føde barn. Unntatt for eksempel afrikanske vilhunder. Det er også hunder. Det går jo vanligvis fire år før de får lov til å lage barn. Der holdes fertiliteten nede.
Fordi det å være afrikansk vilhund er kjempevanskelig. De er bittesmå, så skal de fange store dyr, og de vil samarbeide kanskje 40 stykker for å kunne legge ned et bytte. Og det er ganske komplisert samarbeid. Så den sosiale interageringen mellom de hundene er mye, mye vanskeligere enn det det er å være ulv. Selv under kalle forhold her nord. Så de har en lang lekperiode hvor de lærer å regulere sitt autonome nervesystem. Så lek
Ja, det er rett og slett regulering. Og det er et unngående ervesystem, hvor du lærer å regulere det. Ligger på gulvet, reiser seg, løper opp. Jo, blodtrykker, svimler. Men når du blir voksen, hvis du da svimler når du reiser deg, da får du beskjed om å ta det med ro. Det er det siste du må gjøre. Svimler du når du reiser deg, så må du trene på det. For det også er noe som må trenes. Vi kutter blodtrykksmedisin. Ikke sant. Vi gir en pille. Så,
Har du lyst til å høre en ordentlig bra historie? Veldig gjerne. Bonnie, min død. Mange, mange år siden så hadde jeg en border collie. Åh. Du vet typen. Så sort og hvit. Det er så smarte, fine. Intense, supersmart. Kan du litt om hunder, så kan du mye om genetikk. Tenk litt på det. Det er jo sprøtt. Det finnes hunder som er... Tenk forskjellen på en labrador og en border collie. En labrador kan spise noe som helst.
En border collie? Ved sultegjerd hvis du bor ved siden av en tennisbane. Tenk den store forskjellen. Og så driver vi og behandler alle mennesker som om det er like. Ok, tilbake til Bonnie. Nydelig Bonnie. Det er flaut å fortelle om dette, for jeg har gjort så mye dumt i livet mitt. Jeg har gjort så utrolig mye dumt. Men ok, dette er nok et eksempel. Jeg tar den for at historien er så veldig full.
Og det kan hende noen av vi som hører på blir litt skremt nå. Jeg har bare varslet dere om det. Det kan hende du blir litt skremt, men nok om det. I så fall kan du legge merke til hvor fort du blir skremt, for det er ganske nyttig. Men Bonnie, denne nydelige hunden, hun var fire måneder gammel. Så drev jeg og fikk henne opp på et eller annet i huset, og så gikk jeg rundt en sving. Og så ser jeg Bonnie ligge under juletreet, med juletreetledningen i munnen. Og så brøler jeg. Nei!
Skål at du har det. Skål at det er skikkelig. Ser du hvor fort autonome nervesystemer reagerer? Dette skjer lynende fort. Så det er en stressaktivering som skjedde med Bonnie der, hvor jeg skriker deg, og hun biter over hjuletreledningen samtidig. Og får 12 volt rett i munnen. Nei!
Og skvetter noe forferdelig. Ja. Og prøver å komme seg unna, men da lå hun på et teppe, som en bare kavet teppe inni henne. Samtidig som juletreet bare reiste rundt henne og grep henne fra alle kanter. Nei, stakkars. Nettopp. En traumopplevelse for en liten Bård og Koli. Ja. Etter det...
så kunne ikke jeg lage lyden ei uten at Bicha fôr sammen. Nei. Helt sant. Og da fôr jeg sammen. Ytterlig sett kan jeg le av det i dag, men akkurat der og da var det ikke noe ålreit. I det øyeblikk jeg registrerte at jeg sa lyden nei, så fikk jeg en kroppslig sterk reaksjon. Begge to fikk en kraftig reaksjon. Det satt i begge hippocampus.
Ok, så i det limbiske systemet i Bonnie, så var det i praksis da ville hippocampus varsle amygdala, så ville sette den i stressaktivering hver gang jeg brukte lyden «ei». Bare når jeg gjorde det. Så prøv å gå tur med kona di om kvelden, og en hund uten å si lyden «ei».
Jeg, meg, seg, deg, hei, lei. Naboene synes også dette var rart, for jeg ville da si hei til naboen, Bikja og jeg fôr sammen. Det ble veldig håpløst, rett og slett. Så da fikk, og nå kommer noe veldig viktig. Hjernens jobb er å forutse. Vår hjerne er jo veldig opptatt av å forutse hva som skjer. Hva synes du?
Skjønner du hva som skjer? Så ganske fort begynte min oppmerksomhet å følge med på det, uten at jeg var klar over det, og varslet meg på forhånd om at nå er vi ferdige med å si den lyden. Ja, ja.
Og i løpet av en uke så hadde jeg sluttet å si ei. Nei, er det sant? Er det sant? Det er så ubehagelig med den responsen. Vi nordlending da, æ og dæ og... Det hadde jeg ikke tenkt på. Det hadde løst mye. Men jeg styrte unna. Nei, er det sant? Så jeg sluttet å si ei. Jeg fant opp norsk uten ei. Er det sant? Det blir sånn røverspråk.
litt engelsk og litt sånn, hva det måtte være. Du kan reformulere, du har faktisk, interessant nok så har vi jo noen mikrosekunder hvor vi kan skifte retning på ting. Ja, forsterker jo både det hos deg og hun. Så dette var en betinget respons hos både meg og Bika. Men hos meg så ble det også noe operant i det, for at jeg kunne da på grunn av den klassiske betingingen og ubehaget ved at det skjedde, så begynte jeg å styre unna. Og problemet er løst.
Vi er fornøyde, jeg er fornøyde, og livet blir dundelig, og Dorde Collin, den måtte utvikle seg enda mer og mer, og hun var jo supersmart. Hun lærte å hoppe gjennom armen, og hang seg på ryggen, og kunne gjøre masse marsjom og kommando, og var veldig blid og fornøyd. Del 2 av historien kommer nå. Alt fint inntil vi kom på Vestlandet i påsken, og kommer over en bakketopp, og den lille byhunden ser sau for første gang i sitt liv. Å nei!
Du kunne nesten bare høre raslingen i hjernen på henne, hvor hun bare skjønte at meningen med livet dukket opp foran henne, og det var sauer i uorden overalt. Og hun satt og gårde som en pil. Hva gjorde jeg? Jeg skrek nei. Nå skrek jeg nei. Ja.
Bikkja rullet bortover gresset som om jeg skulle skutte henne med hagle. Kom pilene tilbake i en bue. De siste meterne kom hun krypende langs med bakken med urinstrål etter seg og la seg tett inn til beinet mitt
skikkelig snill, loggerende under Dani og drev en noe som heter fåning. Ja. Fånende atferd. Tror du jeg følte meg? Jeg var helt ødelagt. Men takeaway point her, hippocampus glemmer ikke. Den traumopplevelsen Bani var utsatt for, den var husket i hippocampus. Hippocampus
Det er den delen av hjernen som husker hvor noe fælt skjedde med stor nøyaktighet. Altså har du nesten tråkket på hoggorm en gang, så husker de på kampestedet. Det stedet, alt rundt det. Altid så husker de det. Hvis du har nesten tråkket på hoggorm to ganger samme sted, så tar du aldri piknik der. Så litt tilbake til de funksjonelle plagene.
Det bunner i ganske kraftige biologiske mekanismer for selvbeskyttelse. Så den greia som utløses der er jo kjempesterk. Hjernen prøver å beskytte oss, rett og slett. Tenk deg at du er antilope, og du er ute og tørsler i skogen med moren din. Jeg bruker forferdelige bilder av henne, men dere får leve videre med meg på det. Men du er ute og går i skogen med moren din, blant trær og høyt gress. Og plutselig blir moren din spist av løve.
Masse blod. Masse blod. Ekelt. Ikke sant? Åh, kom hjelp meg! Og du flykter desperat da. Da vil det området være låst i din hippocampus med en sånn åh, ligg unna. Det tvinger deg til å gå midt på serengeti. Så beskyttende biologisk er det at dette systemet er veldig kraftig. Men det vil også begynne å associere raslende løv
høyt gress, sånne tilstander vil sette deg i en alarmberedskap, og den assosiasjonen vil kunne bre seg. Det starter med løv som vifter, det starter med høyt gress, snart vil alle busker være skumle, og det er også et av de problemene med autonome plager, er at dette er nettopp noe av prosessen. Det nedfeller seg biologien.
Det er ikke rart vi har gjort sånn når vi har snakket, og nå lager jeg anførselstegn i luften, om funksjonelle plager. Ja, for det er komplisert, og vi har egentlig kjent på en maktesløshet og en manglende evne til å vite hva vi skal gjøre for å hjelpe pasienten. Og da gjør vi leger det vi skylder på pasienten. Det har vi dessverre litt for lett å gjøre. Eller så henviser vi. Det er en annen metode. Og det er trist. Så jeg tenker at
Bak veldig mange av de funksjonelle plagene kan det ligge automatiserte ting. At vi har hatt noen betinging. Jeg vet om en bikke som tisset på en strømkontakt akkurat da vignetten for 9-timen gikk på radioen. Så hver gang vignetten for 9-timen kom på radioen, så hylte bikken. Nei. Så de måtte begynne å skru av radioen. Bikken er her. Ja.
Men etter hvert så ble det nærmest sånn at bare vi ikke hadde hørt at radioen var på, så måtte jo alle løpe og skru av den. Og til slutt så var det TV-apparater. De begynte jo å gå rundt og slukke flere og flere apparater, så det sprer seg jo. Men forklaringsmodellen som sitter der, den kan være feil. Den kan være veldig feil. Så automatisk tenking, så det veldig mange pasienter opplever, er at når de går ut og de ser stert lys, så vet de
Stert lys, tenker de. Og så oppdager de etterpå at de får hodepinne. Så begynner slutningen. Stert lys, hodepinne. Men begge to er egentlig bare kommet litt ut av sekvens. Stert lys, det føler du fort for pupillene, det blir store med en gang. Men muskelspenningen kommer litt senere.
Så hvis det er noe kleide og mastoidus, den vakre muskelen på, jeg kan ikke vise den på radio, men hvis du på en måte legger merke til en nydelig muskel som går fra øret og ned til brystet, så er det en liten, ok, litt på fremsiden, så kjenner du pulsene. Den er på siden, på hver side. Hvis den får spenninger, så er det typisk med en referert smerte bak øyet. Hvis du får spenninger i nakkerosetten, på nakken, så kommer det typisk ned mer på baksiden og frem
Det kan en google da på å si Skriver referred pain neck Så dukker det opp et kart over all verdens Hodepiner Som kommer frem Ved nettopp de muskelspenningene Så er det noen som kaller det migrene Og så får du masse medisiner Som hjelper litt Så funker ikke det så prøver du noe annet Så dessverre er det veldig mange pasienter Som har vært gjennom hele arsenalet Av migrenemedisiner Som virker litt
Men de virker jo på muskelspenninger også. Så det er mye større enn vi tror. Og jeg merker at jeg tror vi må nå, og det er gøy å se, vennene våre i MindBodyLab, og jeg ser at det dukker opp flere og flere som er interessert i det. Villerbrødrene, det er jo kjempe mye flinke folk som begynner nå å si at det er ikke så...
det er ikke så rett frem som du tror og så prøve å gi en forklaringsmodell som folk forstår jeg opplever at min hovedjobb er å lære bort dette og så er det veldig mange som kommer i mål av seg selv som skjønner at, åja, så det er akkurat så det er ikke noe gærent med lyset nei, så jeg, ja hvorfor i all verden synes jeg det er vanskelig å se på en skjerm så det blå lyset er ikke farlig, nei
Skjermer, det lyset her, tar de ut i solskinn, så ser du at det er nesten ikke noe energi. Og det blå lyset de snakker om som er så farlig, det var helt andre energikilder som skulle til for å kunne få vekket opp hjernen for det. Så når de originalforskerne jobbet med det, så er det ikke vanlig blått lys som er farlig. Så hvis du tenker deg nå at av en eller annen grunn så tåler ikke min kropp blått lys lenger,
Så begynner det å bli ganske tydelig for at det er kanskje noe som må trenes på. Ja, for da kommer jo det store spørsmålet. Hvordan, altså hjernen din har jo prøvd å beskytte deg. Nettopp. Så hvordan lærer da kroppen? La oss si hun som har fått et viskelær i hodet. Jeg har jo utallige eksempler. Også i eget liv. Hvordan har jeg fått en reaksjon, en kroppslig reaksjon på noe som...
Hjernen min tenker at jeg hadde postkomotia. Jeg fikk en skikkelig hjernerystelse første året på medisinstudiet. Hvordan jeg måtte lære meg til lys og lyd og hele den pakken der. Men hvordan lærte du da? La oss si deg selv og hunden din at nei eller ei, det er ikke farlig. Del 3. Jeg fikk jo helt noe av det.
Nå er du så ung at jeg må forklare en del ting for deg, men før så hadde vi ikke mobiltelefoner. Da hadde vi sånne røde hus, hvor vi kunne bla opp kataloger og kikke. Jeg fant alle mennesker i et hus, så jeg måtte fastro til naboen min. Der hadde jeg et sånt rødt hus. Og fant da hundesykolog på en lørdag.
Det er uhørt å ringe folk på en lørdag. Hun er psykolog, faktisk. Så jeg ringte til en hundpsykolog, og så forklarte jeg at jeg hadde ødelagt bykja mi. Dette er helt forferdelig. Og så fortalte jeg historien. Ganske agitert, vil jeg tro. Så avbryter han meg halvveis, og så sier han, hva er det beste bykja vi vet? Hadde jeg kunnet høre meg til Bergenstallet, så hadde jeg tatt det nå. Hva er det beste bykja vi vet?
Og så skjønner hun ingenting heller. Jeg tenkte det var en leiehelikopter. Jeg kom til henne en gang. Hva er det beste hunden din vet?
kaster pinne eller ball, sier jeg. Han sa, kaster du pinne og sier hei, sånn, klikk. Var det så enkelt? Så da kastet jeg pinne og sa hei, og det aller første så såp ikke jeg litt ekstra på meg, men pinne var mer interessant, og så satt jeg og går. Neste gang så var det bare litt vifting med hodet, men ut etter pinne. Gang tre så var det hoppet den litt over det, og så løpte han noen sekunder, ok, si minutter da, helt uinteressert i hei. Og du hadde lært å snakke norsk uten ei? Nei.
Og så ga jeg mat og sa hei, og koste henne og sa hei, og vi lekte og sa hei. Til slutt så ble hei et signal på at vi skal leke. Skal vi gjøre noe gøy. Skal det være fint. Det er ganske utrolig. Det viser seg at hva det betyr for deg er en del av hierarkien her. Så hvis det å gå i skogen betyr at her blir mora mi spist av løve,
Her blir vi spist av løve, ja da er dette guffendt. Hvis du er barnehagelærer, og har med deg masse barn, og dere kommer opp til en steinrøys hvor det har blitt sett hogorm, og det er vår, og steinene begynner å bli varme, ja da er det fornuftig. Da tenker du, ja, jeg tror ikke jeg skal slippe disse barna løse denne steinrøysen, for her har jeg sett hogorm før. Det kan hende du ikke skal av en eller annen grunn tvinge deg til å kunne gå
Bare beint i en sånn røys. Det er ikke nyttig. Men hvis det plager deg i hverdagen, da må du gradvis putte inn en ny mening. Og der ligger det ur gamle rehabiliteringsprinsippet med trappetrinsmodellen. Gradvis økende aktivitet. Prøv ut noe nytt. La det bety noe nytt for deg. Finn ut av at, ja, jeg får det til. Og mestringsbegrepet ligger der. Mestring.
Og for meg så begynte ting å falle på plass. Jeg begynte å skjønne mer og mer. Og jeg husket en bok jeg hadde lest, en gammel bok, jeg tror jeg var 60 år gammel. Forfatteren kan jeg ikke si navnet på, men boka heter Flyt. Han har jo sånn mykka. Ok, jeg gir opp og prøver å si navnet på forfatteren. Men han skrev en bok om flyt, om nettopp dette med at vi mennesker trenger å ha flyt.
litt vanskelig hele tiden. Vi må ha litt utfordringer, eller så blir det kjedelig for oss. Jeg kjører motorsykkel, for jeg synes det er kjedelig å kjøre bil. Han brukte et godt eksempel, han kalte det for helikopterparadoxet. Fjellklatrere bruker masse penger på utstyr. De trener en hav. De finner det vanskeligste fjellet de tror de kan klare å klatre,
Og så klatrer de med livsfare. De kan jo døve hele tiden. Det er jo kjempefarlig. De sover hengende oppi der. Det er jo kjempefarlig. De kunne jo bare kjøpt en helikopter og flyttet opp. Mye billigere. Men det er ikke poenget for oss. Så vi ønsker oss utfordringer hele tiden. Men de må være innenfor rekkevidden. Da oppnår vi flyt. For mens du holder på med et eller annet, så tenker du ikke over deg selv.
Jeg driver også med boksing. Jeg elsker det. Da kan jeg ikke tenke på noe annet, for det gjør fryktelig vondt hvis jeg tenker på noe annet. Men når jeg bokser med Morten, eller hvem det måtte være av mine venner, så fryder jeg meg av å lure han. Da er jeg jo skremt rett som det er. Men min hjerne er da helt opptatt av boksing, og jeg opplever lykke av det. Men hvis jeg skal drive og tenke for mye for meg selv, da kan jeg komme til å tenke på masse vanskeligere.
Så vi trenger dette, og vi trenger andre mennesker for kalibrering. Vi trenger å speile oss i andre, få tilbakemelding på hva som foregår. Og mister du det, så er det vanskelig. Men trikset? Gradvis opptrappende aktivitet innenfor mestringszonen. Stein av alt. Hippokratisk, drev jeg med det.
Så hvordan gjør det i praksis? For det kan jo føles nesten sånn, jeg vet ikke om du merker det med dine pasienter, at de kanskje blir nesten litt sint av det. For her har jeg slitt med dette i 15 år. Nettopp. Og så sier du at jeg skal gradvis ta et trappetrinsløp her. Nettopp. Det føles som en hån mot mine plager. Nettopp. Og da må du være sikker på at den som undersøker vet hva han snakker om. Mm.
Så det må undersøkes grunnig. Folk må kjenne seg helt trygge på at det er ikke noe galt der. Og det er ikke alltid så vanskelig. Og der kommer noe susceptive ting inn. Hva er det? Placebo har mange hørt om. Og effekten av placebo, den er helt klart dokumentert. Det er helt... I aller høyeste grad. Sånn at hvis... Jeg tar en liten omvei først. Lille Ole...
Kommer løpende mot sandkassekanten. Snubler blant bøtter og spader. Rett på trynet. Det første Ole gjør, og jeg unnskyld igjen for uttrykkene mine og hva jeg sier, men det første Ole gjør er å kikke på tante. Som da selvfølgelig er fire år i høyskoleutdanning. Men det første han gjør er å kikke på tante. Han kikker på autoriteten i rommet på hvordan gikk dette. Hvis tante ser ut som skrika munk, får Ole vondt. Ja.
Det tror jeg er den sterkeste måten å vise effekten av placebo. Eller nocebo. Det motsatte av placebo er hvordan ting kan bli verre. Du dunker hodet ditt, du lurer på hva som har skjedd. Rett etter at hodet ditt er dunket, så har jo, altså, da er tiltknappen trykket på. Hele det autonome systemet er helt ut av laget. Hver eneste termostat er helt ut av å kjøre. Du legges på et sykehus med pårygg, hvor du stirrer rett inn i en
en fosforiserende lampe, og der ligger du og kjenner deg skikkelig dårlig, og du er svimmel, og du er kvalm, og alt er ubehagelig. Og så kommer en lege og undersøker deg litt, og sier, det går sikkert bra, bare dra igjen du. Men få noen til å vekke deg andre hver time, i tilfelle det er en hjernblødning. Lykke til med den da. Og så kanskje du ber noen om å google
Han sa over et paskomotio. Hva er det for noe? Og så googler du paskomotio. Årsaken til paskomotio er ikke kjent. Det kan være mikroblødninger i hjernen. Ja, det er ganske greit. Avrivninger av ligamenter som holder hjernen oppe. Vi er ikke helt sikre, fordi MR er ikke nøyaktig for nok til å kunne se alle de mulige feilene som kan være der. Herregud, så farlig det kan være.
Hvor lenge varer en poskomotio da? La oss se. Statistisk vanskelig å si. Noen ganger kan det vare opp til ti år. Ja, det er sant. Hva er kravet for å kunne kalle det en poskomotio da? Personlig mener jeg at her gjøres det en veldig alvorlig feil. Vi sammenligner epler og pærer.
Bare du har dunket hodet ditt, kanskje du har fått et viskler bak hodet, eller om du faktisk har knust store deler av skallen din og fått en blødning i hodet, så puttes det i samme bås. Grunnen til at vi putter det i samme bås er at de får plager i etterkant. Men du kan ikke sammenligne disse tingene. Så kommer da folk med nettopp disse dystre spådommene på hvordan det kan gå, så da kanskje de har plager med simpelhet da.
Har du ligget i seng i tre uker med bind for øynene og vært veldig plaget, da kan du regne med at noen av krystallene begynner å få problemer når de begynner å bevege deg. Så har du gjort en bra bevegelse, så kan du fått krystalsyke en gang. Jeg har møtt folk som har vært hundre ganger i stolen. Det er en egen krystallstol som man kan gjøre. Hva er det folk tenker på? Kjører folk i stol hundre ganger?
Løse krystaller er en ganske vanlig ting, og barn får det forbausende ofte. Men hva gjør barn da? De synes «Åh, kult, jeg er svimmel, jeg må prøve å gjøre det en gang til». Og det er nettopp gjentatt bevegelse som gjør at de krystallene fanges opp igjen og settes fast igjen. Så det er nettopp å gjenta den bevegelsen som utløste løst krystall, den kan få krystallen til å sette seg fast igjen.
Jeg tror det er fryktelig vanskelig å forklare dette på en kanal. Men i praksis er all behandling for det å gjenta akkurat den bevegelsen som utløste det for å få krystallene til å sette seg fast. Og det kan man gjøre selv. Det er en nydelig instruksjonsvideo på YouTube. Kjempefine. Du skal to-tre ganger til, og så er det gjort. Men den svimmelheten som kommer etterpå, det er CRH.
kortikotropt releasing hormone som skilles ut fra hypotalamus for å si at vi skal stresse over lang tid stresssystemet vårt vi kaller det for hypotalamus nå må jeg ta meg sammen hypotalamus, hypofyse binyreaksen det er del av stresssystemet vårt det er hormoner som igangsettes for å kunne opprettholde stress over lengre tid det er fornuftig
hvis du er jaget av sabeltantiger, eller mange da. Men når de utløses reflektorisk på en tenkt stressor, da har vi et problem. Og når det gjøres betinget, så er det enda vanskeligere. Mye vanligere enn folk vet om. Det er jo mennesker jeg har hatt pasienter som sier at de kan få ondt i hodet bare av å tenke på å gå på jobb.
Eller de blir svimmer bare de tenker på det stedet der de fikk kristallsykeutløsning. Dette vet vi bare med tankene, så kan hjernen få en stressrespons. Nettopp. Så det er jo fryktelig interessant. Og jeg tenker jo at de gamle klinikerne, de tok det etterpå straka inn. Det går bra. Trykk sånn og sånn.
Bruk noe urtete, gå inn i bastua, bli bedre etterpå. Den bekreftelsen på at dette går bra, det har vi sluttet med nesten. Det er flere og flere unge leger som ikke tør ta ansvaret for nettopp den greia når noen sliter. Vi må validere opplevelsen, vi må forstå at dette er pyton, vi må skjønne at det er vanskelig, vi må undersøke og ta veldig alvorlig denne pasienten som sitter der.
Utelukke farlige ting. Gjerne bruke en undersøkelse hvor vi demonstrerer hva vi undersøker. La de se selv hva som skjer. La de føle at de er forstått, validert, og at du tar det de sier alvorlig, og så kommer forklaringen på hva som er der. Du kan ikke ta en snarvei der. De må vite at...
Og dessverre tar det lengre tid enn 15 minutter. Så stakkars fastleger. Når de vet at det plutselig kommer inn sånne ting og gjenkjenner at dette kan ta litt tid. Så det er de som møter brorparten. Det er de som skal gi trygg råd. De skal tørre å stå i det. Og der må vi være modige. Jeg møter dessverre ganske mange kolleger som deler frykten sin med pasientene.
Det kan jo være MS. Ja, man vet ikke om det kan være kreft. Det kan man aldri helt utelukke. Jeg pleier å si at det kan bli truffet av en meteoritt. Det er farlig. Store meteoritter, det må du ikke være... Altså, store meteoritter er kjempefarlig. Når de kommer inn gjennom vinduet, altså, nå er det heldigvis... Men pleie av med. Meteoritter er ganske alvorlige. Ja.
Men ordens makt er jo enorm. Jeg bare tenker, ikke bare for oss behandlere, men for alle oss som har en venn eller familiemedlem, og hvis de kommer med en frykt, og hvis vi sier «Å ja, det er veldig skummelt», og tenk hvis det er kreft, og forsterker den frykten. Og
Som fastlege var jeg ekstremt opptatt av dette med nocebo og placebo. Jeg synes det er veldig viktig at jeg som behandler bruker ordene riktig. Jeg skal selvfølgelig aldri lure en pasient, eller ikke si sannheten. Jeg sier alt i sannheten. Mine pasienter skal vite hva som foregår. Men jeg bruker ordene mine med omhul, så hvis noen kommer med en hjernerystelse,
så ville jo jeg aldri funnet på å si sånn, vet du hva, det kan gå tønn at dette tar ti år. Fordi da forplantet jo er en forventning hos de. Som er kjempealvorlig, fordi det kan faktisk gjøre at dem med sierne ser først seg at, oi, nå må jeg leve med dette i ti år. Og hva skjer da? Det er jo stressrespons. Og så har vi plantet det, og så er det der. Nettopp. Så det er jo veldig spennende. Så sånn sett, altså doktor betyr jo lærer, ord egentlig.
Og vi må ta det alvorlig, og vi må bruke den tiden. Fordi særlig nå, hvor det er veldig mye, jeg vet ikke hva slags kunnskap jeg skal kalle det, du vet jo aldri hva du hører. Og mange mennesker googler, sjekker, og nå kommer jo AI inn for fullt. Så chat får jo masse spørsmål. Hva kan det være? Hvordan du formulerer et spørsmål på chat, så kan vi få masse skumle meldinger tilbake igjen. Ja.
Ikke sant? Så vi må ta pasientene våre alvorlig. Vi må sjekke om de er undersøkt ordentlig. Hvis de har en ordentlig bekymring, altså har pasienten en virkelig stor bekymring for at det er, si nå da for eksempel bukspittkjertelkreft, og det har satt seg fast, så er det helt riktig, tenker jeg, å undersøke både blodprøver og MR. Mm.
Du setter i gang. For ellers vil det bare fortsette å fyre av det stresset i kroppen. Ja. Men da er det fint at vi har fire ukers ventetid. Det er noe med min personlige lille grille. Jeg skjønner ikke ventetid. Jeg forstår ikke at vi skal akseptere det. Ventetid, det er jo bare tegn på en kø. Jeg skal fortelle når jeg oppdager det. Denne unge fastlegen som overtok denne jobben, som jeg gjorde en gang i tiden,
Jeg begynte å få ventetid. Og jeg hadde seks ukers ventetid for å få tid hos meg. Og jeg ble smigret av. Jeg ble smigret av at jeg hadde ventetid. Alle legene hadde ventetid. Jeg hadde lengst ventetid. Og så gikk jeg forbi. Det var jo liksom i andre etasje over i kjøpesenteret hvor det var en sånn kafé før vi gikk inn. Og så gikk jeg forbi og så hørte jeg to damer som gikk forbi. Som satte og ropte til hverandre. For de var tunghørte begge to. Og så gikk jeg forbi.
Og så sier den ene at «Å, der kommer Torp!» sa de. Og så låter jeg som om jeg ikke hørte. «Jeg har tid med å sa den, ja.» «Å, kan jeg få den av deg?» sier den andre. Så tenkte jeg «Herregud, hva er dette for noe?» Så tenkte jeg mye på det, gikk opp trappa, og så begynte jeg å sette meg ned og tenke litt på «hva betyr det at jeg har ventetid?» «Jeg har 2000 pasienter, men den har alltid seks uker!»
Det blir ikke lenger, så åpenbart har jeg kapasitet til å ta det jeg tar, men av en eller annen grunn utsetter jeg problemene, og så tar jeg det senere. Så begynte jeg å tenke ganske nøye da, for hvis køen ikke vokser, så er kapasiteten der. Men jeg har et organisatorisk problem. Jeg skapte halvparten av det, at jeg drev å bokke timer til folk. Så jeg satte de inn i fremtiden, og langt inn i fremtiden så fikk jeg problemer.
Tenk om du måtte bukke plass på nesoddbåten for å komme deg til nesodden da? Tror du ikke det hadde blitt mye kø da? Så da gjorde vi på det legesendet, vi rett og slett sluttet med å bukke inn avtaler. Vi sa det var forbudt, halve boka var alltid åpen til neste morgen. Det løste masse av ventetiden. Og da, ved en tilfellighet, så traff jeg en logistiker. Det er jo for egne utdannet folk på dette. Kø er ikke unødvendig.
Og så ved en kurje så kom jeg bort i en av verdens største Coca-Cola-fabrikker og fikk se... Ok, glem det. Jeg er ikke særlig supporter av Cola, men det er en annen sak. Men de har ikke lager for hverken bokser. De har ikke lager for noen ting, de. De har bare planlagt alt slik at de tingene de trenger for å kunne flaske ting kommer til fabrikken i tide til at de kan lage 6 millioner bokser per dag. Dette var jeg i Istanbul.
Et per time. 6 millioner bokser med cola per time, og det var ikke laget på noen ting. Alt bare fløt på lastebiler på vei ut eller på vei inn. Jeg er overbevist om at helsevesenet vårt må bare rydde opp i det. Det er helt idiotisk at vi har kø. Og om jeg skulle være så heldig at noen som hadde litt makt på dette begynte å lytte på det nå, så måtte de begynne å tenke seg litt nøye om det. Fordi køene er egentlig unødvendige, og vi regulerer ikke folks helse med kø.
Om du skal bukke plass i bomringen, det var tøft. Avtale for å lov til å kjøre inn og ut av bomringen. Vi overadministrerer helsevesenet vårt med køer, fordi det er behagelig for oss. Det er også viktig for en institusjon å vite at vi har nok pasienter, for ellers så taper vi penger. Så det er andre motiv som ligger bak disse køene. Kapasitet, det må vi ha. Men kø, unødvendig. Først så får du kø til MR. Fra MR så får du kanskje et svar. Så har du kø for å komme til Polkemikken.
så er det kø for å komme videre til neste mål. Og hvordan er det med sykemeldinger?
Hva koster det i mennesker som går med veldig høyt stressnivå over lang tid fordi de er så redde for hva det kan være, og så får de ikke svar for det har gått to-tre måneder, av og til seks måneder, av og til et år i Nord-Norge? Det er vanvittig hvor masse kostnader det er. Kjempedomt. Det er kjempedomt. Det er alltid dumt for folk med funksjonelle plager, fordi det setter seg fast.
Og underveis kan det hende at de møter en eller annen med en dårlig melding. Det kan godt tenkes at bare i forbifarten er det en eller annen som sier et eller annet som setter seg i de. Og det er vi merkelig gode til i helsevesenet. Jeg har hørt folk si, selvfølgelig det med MS, det er typisk. Og jeg pleier å være litt sånn tullete da.
Jeg sier jo så mye tull, og det kommer til å være kanskje protester og responser på dette, men det er veldig få ting som er så skummelt som å gå i skogen i mørket med en mørkeredd neurolog. Det er i hvert fall skummelt. Så de som er vant til å jobbe med veldig alvorlige, vanskelige ting, kan bare uten å tenke på det, slippe ut av seg tanker og ord som er ødeleggende for pasienter. Så vi må passe oss når vi snakker med våre pasienter. Det tenker jeg er viktig.
Ja, veldig viktig. Og hvordan vi snakker med oss selv. Ja, da kommer vi til den da. Så metakommunikasjon. Hva er det for noe? Fy flate så tøft. Den indre samtalen vi har, med alle de stemmene som driver og kommuniserer inni oss, og alle tankene våre. Du er ikke dine tanker. Det er helt sant. Det tok meg lang tid å forstå det. Fy flate, er ikke det kult? Jeg var så heldig å ha visst om at det var tankene mine og jeg.
«Tankene mine får du ikke». Vi snakker om tanker som etterhånd som eksisterer. Og da kan vi se litt på historien. Igjen, hvis du blir klar over en tanke, de gamle grekerne trodde at det var gudene som snakket med oss. Men hva er det hvis vi ikke er tankene våre, Mikael? Først vil jeg bare si at i forhold til tanker, det jeg pleier å si til meg selv, er at hvis jeg sitter fast i en tanke som er ubehagelig for meg, og jeg legger merke til det,
Da begynner vi å nærme oss metakommunikasjon. Hvis jeg legger merke til at jeg sitter fast i noen tanker som ikke er bra for meg, så tenker jeg, hvor mange tanker finnes det egentlig i verden? Og så minner jeg meg på at det finnes jo uenlige med tanker. Så spør jeg meg selv, hvorfor tenker jeg akkurat den tanken der nå? Må jeg tenke denne tanken? Nei, men det er kanskje greit å prøve å forutse hva som blir vanskelig. Hjelper denne tanken meg? Nei, det gjør den ikke. Da er det ikke noe vits å tenke på den. Men jeg kan ikke skru noe.
Du kan ikke skru av en tanke. Nei. Ikke tenk på et grønt eple. Ikke tenk på en rød buss hvor dørene åpner seg. Da renner du ut grønne epler. Sånn er hjernen vår. Men jeg kan tenke på pærer eller bananer. Og så kan jeg øve de inn noen tanker. For stort sett, tenk hvordan virker hjernen? Enten jeg får en tanke, en ferdighet, eller at jeg får en...
en gjenkjennelse av en følelse, så er det bare baner som damer seg. Så hvis jeg skulle sette meg ned og spille piano, jeg kan ikke spille piano, så ville jeg få en sti i hjernen. Men om jeg var til å spille piano i en time, så ville jeg få en motorvei. I ti tusen timer ville jeg få en motorvei. Så tren på tanker som er bra for deg. Trond Viggo Torgersen, han gjorde noe kult. For å få sove,
Hver natt legger han seg ned, og når han gjør seg klar til å sove, så begynner han å gå ned til hytta. Hver natt følger han samme stien. Han ser på postkassa, på svingene, vet hvor han er. Han kommer aldri til hytta før han sovner.
Fordi hjernen hans forventer at nå er han i gang med disse tankene. Det blir en betinget situasjon. Nå er fyren i ferd med å sove. Nå har han kommet så langt. Han tvinger seg til en tanke som han har trent mye på. Så vi kan trene oss på tanker som hjelper oss. Hvor lærte vi ikke det på skolen da? Å øve på gode tanker. Nå skal jeg tenke på en god tanke. Kom hjem, tanker. Kan du trene på. Hva er det?
Det kan være å komme hjem til uten et eller annet sted og glade. Det kan være å padle. Flatt hav. Padle. Nydelig utsikt. Så hvis du begynner å gruble på «Oi, nå har jeg fått en hjernerystelse. Legen min har sagt at det kan gå fort over, eller det kan bli veldig varig, kanskje kronisk». Og når jeg setter meg ned og begynner å tenke på det og sette i gang...
aktiverer virkelig fryktsenter i hjernen min og begynner å tenke worst case, så kan jeg trene på å skifte tanker. Og det gjør jeg for å roe ned systemet mitt. Fordi at, som du sier, vi er jo fullt kapabel, og det er veldig viktig at vi kan løpe fra et rovdyr. Men vår fysiologi er ikke laget for at vi skal sitte i sofaen og tenke på den tigeren til enhver tid. Nettopp.
Det er et praktisk triks du kan gjøre. Du kan også få noen til å synge for deg en rolig, dyssende sang. Bussan lull. Vi har det i oss. Det er det som har skjedd med oss. Så det å ligge tett inn til et annet menneske og kjenne seg trygg, og bli trygget ned, bli ført over i mer parasympatikus, blir lettere å sovne.
Det er jo selvfølgelig teknikker hvor du kan stryke og du kan holde på med sånne ting. Hva er det? Jo, det er for å få kontakt med vaguset. Det er mange ting vi kan gjøre. Vi starter med pust. Hver gang jeg puster inn, så aktiverer jeg sympaticus, fordi trykkereceptorer i brysthulen legger merke til at det blir trangere. Hver gang jeg puster ut og puster langt ut, så aktiverer jeg parasympaticus. Hvis jeg bruker lengre tid på å puste ut enn inn, så fører jeg seg i riktig retning.
Det er det noen amerikanere som har patent på da. Til tross for at folk har gjort dette i 4000 år. Eller mer. Så lang utpust. Vi kan bruke lang utpust i sammenheng med begravelse. Sang. Lange sangtider. Nå la jeg om stemmen min med vilje. Jeg tok lengre pauser. Dette er en effekt. Det er også smittsomt. Så denne måten å rone ting på, det er faktisk smittsomt. På samme måte motsatt,
At den kan jages opp av andre mennesker. Stress smitter jo på 40 000 meters avstand, eller 40 000 kilometer for den saks skyld, hvis det går rundt jorda. Så utpust. Deilig. Slappet av. Så det å bli bevisst vårt autonome nervesystem, og prøve å styre det, og være klar over at det ligger bak tankene,
Hvis jeg er stressaktivert, så tenker jeg på en stressaktivert måte. Da begynner jeg å ha lettere for å ruminere, tenke om igjen og om igjen på problemer. Da har jeg lettere for å tenke bekymringer. Da blir jeg ambivalent. Jeg får nesten en ny setting. Så hvis jeg blir stresset nok, så kan jeg ikke ta avgjørelser. Alt dette kan jeg selvfølgelig gå til terapeut og få behandling for, men jeg må jo vite i hvilken setting jeg har det. Så hvis jeg er stressaktivert,
Så blir jeg litt annerledes. Det påvirker også kroppen min. Da blir jeg hektisk. Da lager jeg brå bevegelser. Da begynner jeg å stirre. Da begynner øynene mine å bli annerledes. Min oppfattelse av situasjonen blir annerledes. Så det påvirker kroppen min. Det påvirker tanker, kropp. Det påvirker følelser. Så hele den kognitive diamanten som mange av oss er lært opp til å være opptatt av, den er helt avhengig av hvor du er i det autonome nervesystemet.
At tankene våre blir påvirket av nervessystemet vårt. Det er det der. Vi forandrer oss. Alt henger sammen. Det påvirker timen. Vi drar ut og spiser reker. Tenk deg nå at vi spiser en kilo reker hver. Og så stresser vi. Så har vi kjempedårlig tid. Det er masse rart som skjer. Vi må nå en konsert. Vi har ikke peiling på hva vi gjør. Vi stresser en hel del. Har du glemt en kilo reker i baksettet på bilen en varm sommerdag? Nei.
Det har jeg ikke, men det kan jeg ikke forestille meg hvordan det lukter. Kan du tenke deg hvordan tarmen din oppfører seg når du skruer av den? Du fyller den med masse mat, og så skruer du av all metabolisme. Du fjerner blodet fra tarmen. Det blodet går rett ned i beina. Jeg skal ikke fordøye maten hvis det er en sabeltantiger som følger meg. Så vårt autonome nervesystem
Gastroenterologene er våknet for dette. De vet at bakgrunnen for mye irritabel time er også en autonom dysregulering. Hvilken bombe. Hudlegene har visst om dette i alle år. Hudlegene vet det. Oi, immunologene vet om dette. Nå har det dukket opp nye eksperter, som er spesialister i både psykiatri, fysiologi og immunologi. Det påvirker alle veier.
Så den store sammenhengen med hel oss, som boka de beskriver så nydelig, akkurat den kjempepakka. Og nå til dere fagpersoner der ute, eller dere som er litt nerdete, sånn som meg, og interessert i ting, nå har det autonome nervesystemet fått et nytt navn. Og det står ikke i bøkene engang, så dette er en sensasjon.
Men greia er at de kaller det for det allostatiske, introseptive reguleringsnettverket i stedet for. Hva det betyr? Allostase, det har vi snakket om, det er hvordan kroppen vår tilpasser seg omgivelsene. Introseptive er at vi har evnen til å følge med på ting som skjer inni oss. Så når vi teller alle sansene våre, så er det ikke sikkert det bare er fem. Syn, hørsel, luktsmak. Men jeg kan jo kjenne at magen romler.
Jeg kan jo også kjenne at jeg får hjertebank. Jeg kan jo også føle på muskelspenninger. Jeg kan jo også... Er du med? Men hvis min hjerne blir overdrevent opptatt av å følge med på de tingene, da har jeg nesten et problem. Hvordan da? Kanskje hjertet mitt egentlig hopper i brystet mer enn jeg visste om. Men hvis jeg legger merke til hver gang vi gjør det, og det trigger en tanke og en bekymring,
Og hvis hjertet mitt driver stadig vekk og hopper i brystet rett før jeg legger meg, så kan det kanskje aktivere meg, som gjør at jeg ikke får sove. Og hvis ikke jeg får sove, så blir jeg sliten. Og når jeg blir sliten og redd og stresset, så begynner jeg å tenke tanker. Ser du hvordan ting kan bre seg? Og strengt tatt så skal vi jo ikke følge med på lyder i kroppen. Og det er masse lyder i kroppen. Det pleier vi å utnytte når vi undersøker folk, for da hører vi på deres lyder.
Men hjernen vår er jo konstruert for å utelukke de lydene. Den skal jo ikke følge med på de. Ta syn. For det første, det er ganske sprøtt. Husker du fra anatomien? Hvis du ser for deg et øyeble, da er lysveien slik at lys kommer inn
Forfra i øyet, og så går det gjennom pupillen, og så kommer det inn på netthinden. Der er det fotoreseptorer, det er altså egne celler som omgjør lyssignal til nervesignal, og de ligger kledd på hele siden av innsiden av hele øyet. Det er bare et lite område som ser farger. Så strengt tatt, hvis du ser rett frem, så kan du ta armen dine rett frem, rett frem.
Og så ser du at det feltet som du har mellom hendene da, det er det området som du da ser farger med. Utenfor det så er det sotvirt, stort sett. Men vi har opplevelsen at det er farger der ute. Det er det hjernen som regner inn. En jukser. Det finnes masse morsomme tester du kan gjøre, til og med på nettet, hvor du da stirrer på et punkt, og så trykker du på en knapp, og så ser du det blinke litt, men du ser ikke noe forskjell, og så plutselig så ser du at «Oi, det har byttet av ditt til komplementærfarger».
Så opplevelsen av fargesyn, den er imaginær. Enda kulere, det lyset som kommer inn til netthinden, det må først passere blodårene som forer netthinden. Øyelegger, de kan jo se rett på blodårene våre. Hvis du lurer på forebygging, så må du dra til øyelegget. Det er jo kjempeflink. De kan jo se alt. De ser diabetes med et blikk. De kan se rett inn på blodårene våre.
Da jeg studerte medisin, så det vi forsket på, disse her tingene med entoptiske fenomener, og da, ved å lyse inn fra siden, så kan du plutselig se skyggen og dine egne blåårer dukke opp. Det var dritkult da. Så jeg hadde alltid sittet inn i mørket og prøvd å lyse fra siden og se på mine egne blåårer. Faktisk kunne jeg se mine egne blåårer. Dødstøft. Men nå kan jeg ikke ikke se det lenger.
Så når jeg er ute og kjører motorsykkel, og lyset kommer inn fra siden, så bare kjokk, så ser jeg plutselig mine egne blåre. Nei. Ja, sånn. Jeg har fått en slags visuell tinnitus. Så hvis jeg henger meg oppi det, så kan jeg se mine egne blåre nå. Nå ser jeg dem. Men hjernen er trent til å regne dem bort. Så du kan ikke det. Ikke lær deg det. Det er skikkelig teit. Så hjernen vår driver hele tiden å fjerne romlyder og hjertebank og all verden og sånne ting. Det er
fjerner den til vanlig. Hvis ikke du blir spesielt opptatt av det, da kan du begynne å høre det. Saliens i hjernen, det er en interessant greie. De som kan mest om det er reklamefolk. Hva er det? Reklamefolk, de vet alt om hvordan hjernen vår kan få oppmerksomhet for ting, og hvordan kan styre det. Så hvis du av en eller annen grunn blir vant til å handle på Kiwi, det er reklam for et produkt, jeg har ingen bindinger til Kiwi, bare så det er sagt. Så hvis du...
Hvis du nå handler på kiwi, og du er vant til å handle på kiwi fordi du tror kiwi er billigst, eller noe sånt nå, så vil du neste gang du kjører opp en ukjent norsk dal, så vil du legge merke til grønnfargen hver gang du passerer en kiwi-butikk. Du vil huske hvor kiwi-butikken ligger. Reklamfolk vet det. Akkurat samme egenskapen er det med oss, at vi legger merke til ting. Men hvis den delen av deg begynner å legge merke til symptomer inni deg,
Da får du en overopptatthet som ikke hjelper deg. Så hva skal vi gjøre i stedet for? Du kan ikke slutte å tenke på en tanke, du må tenke på noe annet. Du må ha en strategi. Så hvis du har et problem med at rett før du legger deg om natten, så begynner du å tenke ubehagelige tanker, da må du øve på dagtid på tanker som du kan tenke på i stedet. Så hvis du har øvd litt på en tanke, så har du laget en sti.
Hvis du øver masse på en tanke, så får du en motorvei. Og veldig mange av de menneskene jeg møter som bekymrer seg mye, de har trent forferdelig mye på å bekymre seg. Savler flinke til å bekymre seg. Og mange med stor rett, fordi de har vært gjennom veldig mange ting. Så hjernen vil bare beskytte deg fra å oppleve disse tingene på nytt igjen. Og så det som skjer da, er at når hjernen prøver å beskytte deg,
så hører du etter, og så blir rommet du skal leve i mindre og mindre, til slutt så lever du i en ganske trang frakk som du ikke kan bevege deg i. Og der ser vi jo mange havne, og det er et veldig vanskelig liv. Kjempevanskelig. Så det å finne folk som kan hjelpe deg til gradvis å trappe opp aktiviteten ut av det,
Det er nyttig. Og det er mange som kan. Og i Norge er det her og mennesker som hjelper andre. Vi har treningssenter, og det er jo selvfølgelig smart å sette mer skatt på de. Vi har hevvis av andre, naboer, venner, alle mulige. Og det er intuitivt for oss. Vi bare starter litt gradvis. Trapp opp hele tiden. Begynn et sted. Platon sa det. Hvis du er et sted som ikke er bra, gå en tur.
Hvis ikke det hjelper, gå en til. Det er hans ord. Han sa det. Gå en tur.
Så hvis jeg hører på og tenker sånn, men jeg har faktisk plaga, jeg får kjempeont i øynene mine når jeg går ut og det er sterkt lys. Og det har jeg hatt i et par måneder kanskje, etter at jeg slo hodet mitt i en murstein, strapp her, og så merker jeg at jeg tåler lyd mindre. Og det er så reelt, jeg får skikkelig ont i hodet, det er forferdelig.
Og så merker jeg jo det at jeg slår jo nakken også, så jeg har veldig ondt i nakken siden det. Men de ser jo at det ikke er noe på MR, men jeg kjenner det jo helt reelt. Hvor skal jeg begynne da? Begynn i det små. Vær nysgjerrig på, og her kommer vi til dette som er interessant. Altså, vi snakket om tankene våre, at du ikke er dine tanker.
Let etter situasjoner hvor det er mulig for deg å oppleve at du kan observere at du har tanker. Du kan sitte i en solvegg med lukket øyne og legge merke til at tankene kommer og går, og plutselig legger du merke til at der er en tanke. Da er du i en situasjon hvor du er observatøren av tankene dine. Det er det nærmeste jeg kommer til meg.
Jeg er ikke mine tanker, jeg er observatøren. Du tar rett og slett et steg tilbake. Hvem er den som hører på tankene? Der er du. Jeg fikk en tanke. Et av mine barn sa noe smart en gang. Jeg fikk sinne. Nei, nei, nei, du er sint. Nei, jeg fikk sinne, sier han da. Så tenkte jeg, skjønt.
Ja, det er dypt. Ikke sant? Barn er veldig kloke. Jeg er ikke noe. Jeg er ikke en sint gammel overlegge. Ok, sorry, sa jeg kanskje det noen ganger da. Men jeg er ikke den følelsen jeg har. Fikk den kanskje? Kanskje den kom? Kanskje den følelsen var et signal til meg? Kanskje det er noe som rører seg inn i meg? Kanskje den bare dukte opp? Jeg behøver ikke være den.
Jeg er heller ikke tanken. Men sånn sett må jeg alltid følge med på hva mitt autonome nervesystem holder på med. Så hvis jeg legger merke til at jeg får tinnitus, så tar jeg det som en indikator på at nå blir jeg litt mer aktivert enn jeg pleier å like. Da gjør jeg noe med det med en gang. Så hvis jeg sliter med stert lys, da går jeg ikke ut og stirrer på sola. Det er ikke så stert. Da går jeg ut, og så ser jeg på bakken.
Om vinteren kan jeg se på grus. Oi, den var rosa, den er kanskje fra Fredrikstad. Eller den grusen der, den var mørk, den er kanskje fra... Jeg kan se på små detaljer. Hvorfor gjør jeg det? Jo, for det tvinger pupillen min liten. For å kunne se skarpt, må pupillen være liten. Hvis pupillen er for stor, da vil jeg oppleve at bokstavene svømmer. Da greier jeg ikke å fokusere helt. Vi trenger at blenderåpneren blir liten for å kunne få synskarphet.
Hvis jeg er ute og ser på små ting, så hjelper det meg til å få mindre pupiller. Det roer meg ned. Derfor kan jeg gå ut i skogen og plukke blomster, eller plukke sopp, eller blåbær. Så rart at så mange mennesker gjør det for å ro seg ned. Tilpassningen er å gå ut og se på indirekte lys. Bli nysgjerrig. Let etter noe du har lyst på. Gå og kikk inn i vinduene til naboene med holdet på avstand. Bli nysgjerrig på noe.
sladder, beste måten å få tunet tromminene på så hvis du sitter og overhører noen som snakker om noe litt juicy ja, da vil det få kontroll på trommin igjen da vil tensor tympani som strammer trommeskinnet begynne å regulere og det er vagus som styrer da får du tilbake kontroll altså du må ikke spre sladder, for det er jo gærent men du kan jo høre på det nysgjerrighet, oppmerksomhet
tilstedeværelse, begynner du å høre på alle de rådene som sies der jo det er den tilstanden du får når du begynner å observere deg selv jeg sier ikke at du skal korrigere deg selv for det er mange av stemmene som gjør og det øker stress men tørre å se på det som er der oi, fikk jeg en tanke om det hjelper den tanken meg? nei, det tror jeg ikke den gjør hva pleier å hjelpe meg nå? jo, nå kan jeg tenke på det
Følelser. Jeg fikk sinne. Kanskje er dette et viktig signal som jeg må forholde meg til nå? Ja, det kan jeg tenke litt på. Jeg ble sint. Hvorfor det? Av og til blir jeg sint. Jeg hadde en pasient en gang som sleit med tilbakevendende depresjoner, og så pratet han litt om hva han kunne gjøre. Jeg sa til henne at da kan du ta...
Ta og gå tilbake i tid litt før den depresjonen dykker opp, og så lur på. Hva er den nysgjerrig på når det er noe som løser ut? Og så fikk han depresjonen en gang han gitt ned bokstaven i Oslo. Og han var kul også. Så han gikk opp igjen til Magistohuset, og så gikk han nedover veien igjen. Og han kikket i vinduene og sånn, så han tenkte ikke noe over det. Så så han inn i en butikk, og så så han en fin dress, og tenkte, ja, det var julebord snart.
Også husket han på at moren hans hadde pleidet å kalle han for tykk i dress. Han burde ikke gå med dress for å se så tykk ut. Også ble han lei seg, og da skjønte han at den tristheten kom fra det. Så han fikk tristhet. Men hvorfor troften?
Det har nytte i forhold. Løste masse på en gåtur ned bokstaven. Jeg tror ikke det virker på alle med bokstaven, men sånne type nysgjerrig innstilling til deg selv, ikke døpende, helt neutral. Du ble utlevert deg en gang i tiden. Så traff du noen folk, og de begynte å forvente ting av deg. De begynte å kreve ting av deg. Og du som hører på nå, du kan jo tenke litt på det. Men du er unik. Det er bare du som er deg.
Så hvorfor skal det være noe annet? Bli litt nysgjerrig. Kjenn litt på det. Ting er ikke så alvorlig. Vi skal jo dø. Hvor vi kommer fra vet vi ikke, og hvor vi skal vet vi ikke. Jeg velger å tro at det er mye mer tid etterpå. For det hjelper meg. Mikael, det har vært en sann glede å ha deg i podcasten. Nå ble jeg litt rørt faktisk. Viktige, gode, kloke ord. Her på tampen, er det noe mer du har lyst til å dele? Nå når jeg så heldig har det her. Ja,
Det tenker jeg. Jeg tenker at i bunn og grunn så er vi alle mennesker. Og vi er biologiske systemer. Vi er ikke like, men likheten er slående. Det autonome nervesystemet inni oss, det gjør mye med oss. Det er en bakgrunnsprogrammering som ligger der hele tiden. Hvis vi blir veldig stressaktivert, så mister vi blod i korteks og gjør ferdige ting.
Så hvis du møter noen med kjempestore sorte pupiller, og det fråder om munnen på dem, og de ser rasende ut, så ikke diskuter. Noe av det verste som finnes for oss mennesker er nettopp dette. Og jeg tenker veldig mye på folk som drar familien sin fra den ene siden av Gaza til den andre. Og hvordan de andre driver og tror at det blir fred, så lenge vi slår hverandre hardt nok. Som menneskehet så må vi løfte blikket over det.
Vi er mer avhengig av hverandre enn det vi tror. Og likheten er som sagt slående, selv om vi alle er forskjellige. Å lete etter en måte å regulere vårt eget nervesystem er vesentlig. Og fra mitt eget liv så er alle de verste tingene jeg har gjort, da har jeg vært ute av mestringszonen som er i midten. Så hver gang jeg har gjort noe dårlig, så har jeg vært ute.
i overaktivert eller underaktivert tilstand. Å lete etter og øve på å regulere dette, er det beste vi gjør som mennesker. Det er det aller beste. Jeg tror det. Så kunnskap om vårt autonome nervesystem, det er vesentlig. Og stressbalanse, det er så mange ord en kan bruke, men stress er sunt hvis det er kortvarig, og det er gøy, og det er usunt hvis det er langvarig, og guffent og ubehagelig.
Så å øve seg på, og ha gøy, og leke, og tøyse, er mye viktigere enn vi tror. Humør er noe annet enn emosjoner. Det å ha godt humør, det går an til og med på en begravelse. Nå, hvis jeg sier mer nå, så tror jeg jeg bare sier noe tull. Jeg er i hvert fall dypt inn i det du sier, så jeg tror at de som lytter på er det.
Tusen, tusen takk for at du ble med meg i dag, Mikael. Er det noen steder jeg lytter til at jeg kan nå deg, eller finne podcasten din? Det er der jeg jukser litt i faget, altså jeg prøvde meg på noen podcaster. Gjør noe med det, heter det. Det er også Do Something About It, for jeg prøvde å spille inn alle på norsk og engelsk. Så det finnes en god del episoder på engelsk, hvis noen av dere er mer behagelige på engelsk. Der er det også gjester, som
Så jeg tenker det er det viktigste. Tusen takk. Og til deg som lytter på, hvis du kjente at dette ga deg noe, så del det. Det er sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og med en øyne har du ikke på doktoren at det drar glan. Og hvis du ønsker å få podcasten inn på telefonen hver uke, så er det bare å trykke følg. Og med det så ønsker vi dere en kjempefin dag. Ha det godt!