#200. Tankens kraft, Helsemodellen, hele deg og Hermans smørprosjekt. Med lege Herman Egenberg.
Lege Herman Egenberg blir intervjuet av Anette Dragland om hans nye bok, "Hele deg." Boken beskriver Egenbergs personlige helsereise og en helhetlig tilnærming til helse, basert på fem faktorer: søvn, mat, bevegelse, stress og relasjoner. Han diskuterer viktigheten av tankens kraft og placeboeffekten.
00:00
I denne episoden blir Herman Egenberg intervjuet om sin kommende bok og sin lidenskap for å formidle helsekunnskap.
07:13
En kvinne deler sin helsereise fra ungdomstidens usunne kosthold til en diagnosetid med skam, skuffelse og til slutt håp.
20:30
En lege forteller om sin reise mot bedre helse gjennom forskning på helhetlig helse og hvordan kroppens ulike faktorer henger sammen.
31:16
Ord har stor betydning for vår helse, og vi må unngå å fornekte følelsene våre for å oppnå ekte velvære.
35:32
Ansatte opplever alvorlige symptomer etter å ha trodd de ble utsatt for gift, som viser kraften av forventning.
Transkript
Nevnt i episoden
Herman Egenberg
Lege, forfatter av boken "Hele deg", ekspert på motiverende intervjuer, forsker. Intervjues i podcasten.
Anette Dragland
Programleder for podcasten "Leger om livet". Intervjuer Herman Egenberg.
"Hele deg"
Tittel på Herman Egenbergs bok om helsereise og helhetlig helse. Et sentralt tema i intervjuet.
Helicobacter pylori
Magesårbakterie som Anette Dragland ble diagnostisert med. Et vendepunkt i hennes helsereise.
Irritabel tarm
Diagnose Anette Dragland fikk, som hun opplevde som uthjelpende og nedlatende.
Helsemodellen
Egenbergs modell for helhetlig helse, basert på fem faktorer: søvn, mat, bevegelse, stress og relasjoner.
Placeboeffekten
Diskutert i intervjuet for å illustrere tankens kraft på helsen.
Noceboeffekten
Motsatt av placeboeffekten; negative forventninger påvirker helsen negativt.
Dunkin' Donuts
Nevnt som sted Anette Dragland besøkte for å kjøpe usunn mat i USA.
Mikroplast
Diskutert i boken og podcasten. Egenberg og Dragland diskuterer bekymringer og løsninger.
USA
Hvor Anette Dragland bodde et år og spiste mye usunn mat.
Harvard
Universitet hvor en bok om søvn, lest av Egenberg, kommer fra.
Tromsø
Hvor Anette Dragland fikk diagnosen irritabel tarm.
Instagram
Sosial medieplattform som Egenberg nevner for å dele informasjon.
Epigenetikk
Nevnt som et område som viser hvordan genuttrykk kan påvirkes.
Mitokondrier
Cellenes energifabrikker; viktig for helsen ifølge Egenberg.
Bruce Mosley
Kirurg som utførte en studie om placeboeffekten av kirurgi.
Postterminalen i Stokke
Sted hvor en hendelse illustrerer noceboeffekten.
Deltakere
Guest
Herman Egenberg
Host
Anette Dragland
Poeng
Menneskers lykke avhenger av lykken til de de er knyttet til.
En studie viste at hvis en venn blir lykkeligere, øker sannsynligheten for at du også får det bedre.
Kroppen vår er ikke statisk, hvert valg påvirker helsen.
Hver dag skjer det endringer i kroppen basert på valgene vi tar.
Å fornekte følelser hjelper ikke, men å være ærlig med seg selv gjør det.
Studier viser at de som fornekter smerte, opplever mer smerte enn de som aksepterer den.
80% er godt nok på alle områder for å oppnå god helse.
Perfeksjonisme er ikke nødvendig, små endringer gir stor effekt.
Stress kan sette kroppen i overlevelsesmodus, og hindre reparasjon.
Kroppen ser ikke forskjell på en deadline og en tiger.
Påstander
Mikroplast finnes i hjernen, testikler og andre organer.
Dette er en bekymring for helsen, og det er viktig å redusere eksponering.
Positive affirmasjoner kan være nyttig for å opprettholde et positivt tankesett, men ikke som erstatning for behandling av sykdom.
Det er viktig å være ærlig med seg selv og sine følelser.
Placeboeffekten viser at tankens kraft kan ha stor innvirkning på helsen.
En studie av Bruce Mosley viste at en simulert operasjon hadde samme effekt som en ekte operasjon for noen pasienter.
"Hele deg" handler om å forstå hvordan kroppen fungerer og ta valg som forbedrer din helse, men også om å akseptere og elske seg selv.
Boka tar for seg både det fysiske og det mentale aspektet ved helse.
Lignende
Laster
Da ruller den, og du slurper i deg til. For å snakke litt så skal jeg se at mikrofonen er riktig. Hallo, hallo, hallo.
Åh, mye har skjedd siden jeg møtte deg for fire år siden. Ja, men det var også her, i akkurat samme omstendigheter, var det ikke? Det var første gang jeg møtte deg, Herman, var her. Og da hadde du midt i dette rommet en stor bokhylle med sikkert 38 planter, kanskje mer. Ja, nå er det fire igjen, og de har blitt flyttet til DAS.
Og så har du fått en dame, så nå har du fått rosa på veggene og en rød sofa her i stedet for. Ja, så jeg synes jo det er litt finere. Altså, det må jeg også si. Jeg synes jo Kristin har veldig god smak. Ja. Men det er veldig fint det maleriet som er bak meg, som du har malt selv. Du er jo en kreativ sjel, Herman Egenberg. Ja, ja. Dette håper jeg ikke blir med i podcasten.
Men du, vi må si velkommen. Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, og med meg har jeg Herman Egenberg. Han Herman er min gode venn, og han er lege, han er ekspert på motiverende intervjuer, han forsker, han skriver boka.
Og så er han en i huka fotballspiller. Ja, stemmer. Veldig bra, tusen takk. Men det er jo ikke meg det skal handle om i dag. Jeg har fått æren av å flip the table og snu på hele dynamikken i din podcast. Så i dag er det du som skal bli intervjuet av meg om ditt...
store, store prosjekt ditt hjertebarn, din bok som kommer ut, altså hvilken dag kommer den ut i forhold til den kommer ut den femte i femte femte i femte i 25, oi, det var mange femtal fantastisk, det er slik som du er litt det kan vi jo, det blir mitt første spørsmål du er litt sånn opphengt i tall ja
Du er veldig sånn at, åja, den podcasten din kommer alltid ut klokka 0400 for eksempel. For jeg liker tallet 4. Ja. Du har tre yndlingstall? Ja. 7, 8, 4, men jeg liker tallet 5 også. Ja. Så det kommer kanskje på fjerdeplass. Ok. Er det noe tall du hater? Nei, ikke egentlig. Tallet 13 har jo blitt veldig sånn...
Hva skulle jeg si? Svarte lista. Men min farmor sa alltid at tallet 13 var et lykketall. Så det er ingen tall jeg ikke liker, men jeg har arrangert det. Men det er nettopp sånne...
Og noe av det jeg likte best ved å lese boka di, var de der små detaljene og innblikkene man får av deg. Fordi av å høre på podcasten din, så er du jo utrolig alltid profesjonell, alltid engasjert, og alltid handler det om gjesten og gjestens tema. Men i boka di så er det så morsomt å få både, selvfølgelig, og det skal vi snakke mer om, for det skal jeg spørre deg masse om, din helsereise.
Men også de små detaljene, som for eksempel et sted i boka så beskriver du en situasjon hvor du tar, jeg husker ikke om det står hvor gammel du var, men du tar i hvert fall og samler hele familien til et foredrag om søvn. Og onkler og tanter og foreldre og søsken, og man blir veldig godt kjent med deg i den boka, det er masse med deg jeg har lært.
som jeg aldri hadde hørt om før. Men man kjenner deg også veldig igjen, den engasjementen du har for å lære bort og formidle.
Så det synes jeg er veldig fint, og jeg vil gjerne høre mer om den, skal vi begynne med det, den foredraget om søvn, kan du fortelle mer, hvor liksom, når var første gang du begynte å formidle helsekunnskap til de rundt deg, hvor gammel var du da? Å, jeg vet ikke hva det er jeg har gjort siden jeg var liten, tror jeg. Jeg tror jeg har prakket på alt mulig jeg har lest til mine brødre, særlig, stakkars brødre, de er jo like gammel som jeg nesten, og jeg tror alt
De likte veldig godt å formidle kunnskap om hva jeg leste. Jeg har alltid lest veldig mye, helt fra jeg var liten.
Brødrene dine har fått mye lekser. Brødrene mine er ganske lei av å bli plakket på noen nye teorier og ny kunnskap og nye vaner som jeg ønsker at de skal få seg. Men jeg har blitt bedre med årene da. Men angående det der søvnforedraget, så husker jeg ikke, det må ha vært rett etter studiet i 2014 eller noe sånt, så
Hadde jeg lest en bok fra, jeg tror det var fra Harvard, som heter, åh, nå husker jeg ikke det, men det handler om søvn da. Og jeg fikk sånn, det var en vittig behov for at alle skulle få vite hvor viktig søvn var. Så jeg satt masse puter rundt om i stua og stola, og så var det julekjent, så alle var hjemme på juleferie. Og alle mine tre brødre var der også, det var viktig for meg. Og så sa jeg til alle,
at alle måtte møte opp klokka fire, andre juledag, for da skal vi snakke om søvn. Og jeg har jo litt, jeg har jo hatt veldig taleskrekk, så jeg husker jeg var skikkelig nervøs. Men det der, det er
behovet mitt for å hjelpe de andre med denne søvnen var større enn meg akkurat da. Så det var alltid en og en halv time, og en stakkars farfar, jeg tror han var bygget 90 da, han satt på han fikk hedersplassen i godstolen og hørte på det her. Og ja, det har nok alltid vært i meg. Men denne boka her, den har jo den begynte jeg med for fire år siden. Det var jo rundt den tiden jeg og du ble venner.
Så den har jeg jobbet med veldig, veldig, veldig lenge. Og det har tatt sin tid fordi at jeg ønsker å dele alt jeg kan om menneskekroppen i en bok. Og vi har jo hatt mange samtaler om det, du Herman. Ja, jeg har blitt veldig godt kjent med den boka, og ditt konsept av den boka har jo virkelig... Du har virkelig kjempet for den, er min oppfatning. At den boka...
skulle bli akkurat sånn som du så den for deg, på en måte. Og at du har jobbet med den i fire år, det er liksom ingen underdrivelse. Dette er ikke noe som har blitt skrapt sammen på et par måneder. Dette her er ditt store prosjekt. Ja, og jeg husker, Kjemper, du jobber jo også som lege, og jeg husker at vi har diskutert mye sånn, kan vi få inn all kunnskap om hvordan vi henger sammen i en bok? Og først det,
Den første gangen jeg leverte det inn til redaktøren min, så var jo boka på 180 000 ord. Og det er jo en 600-siders bok. Ja, det er en skikkelig murstein. Men jeg klarte å koke det ned. Og jeg er så utrolig fornøyd med hvordan den ble, for jeg ønsket å skrive en bok som kunne hjelpt meg den tiden.
gangen jeg var veldig syk, de årene jeg var veldig syk, jeg ville ha en bok som, det er så mange bøker der ute, men jeg ville ha en bok som jeg ikke fant når jeg lette etter vi gjør til å få bedre helse. Og dette er boka. Jeg føler meg virkelig stolt over at jeg har fått det til. Ja, jeg har jo fått lov å lese boka, jeg er veldig glad for det, og jeg er jo helt enig. Du har virkelig fått det til.
Og jeg har lyst til å spørre deg om akkurat det du er inne på nå, fordi du sier du starter jo hele boka med en drøm, eller egentlig et mareritt, er åpningen. Det er en skikkelig pangstart, egentlig. Og så blir vi da kjent med din helsereise. Og jeg lurte på om du kanskje kunne gå litt inn på det nå, og kan du beskrive litt kort da, hvordan ...
Den du startet med, det der marerittet, for du var på en skikkelig bunn, var du ikke det? Og hva var bunnen, og hva var vendepunktet i din helsereise?
Jeg kan jo si det litt kort, men når jeg var 16 år så reiste jeg til USA for å ta andre året på videregående. Og på det året så spiste jeg utelukkende sultraprosessert mat. Jeg kan nesten ikke huske at jeg spiste ferske grønnsaker. Jeg kan ikke huske at jeg tok det på tallerkenen min. Hva slags mat var det du spiste? Til frokost så stoppet vi inn når jeg kjørte med venninna til skolen hver dag. Det er vanlig at man kjører til skolen.
Så dro vi alltid innom Dunkin Donuts, kjøpte en sånn her moka fra Pacino, sånn her sjokoladekaffe, med bagels med et eller annet syltetøy på. Kjente veldig mye karbohydrater, veldig lite næring.
til lunsj på skolen, så tok jeg alltid friterte ostepinner, for det fikk jeg helt hengt på. Jeg synes det var det beste jeg hadde smakt. Jeg kan ikke skjønne at vi ikke hadde det i Norge. Friterte ostepinner? Ja. Og fried cheese. Det var så godt. Men jeg er veldig glad for at jeg ikke spiste det lenger, for det er virkelig ikke bra. Det er fritert i olje. Og det er ikke bra for helsa. Og til middag,
Så hadde jeg to hardt arbeidende vertsforeldre, fine folk, men de var ikke interessert i helse og kosthold. Så vi fikk servert microwave dinner, som er et konsept der man tar bare rett og slett den tallerken fylt med makrofiber.
masse mat, tar av plasten over, setter i mikrobølgåven, utkommer den rykende sværsk i en tallerken av plast. Og for meg, når jeg ser tilbake på det nå, så er det jo en tallerken, den var jo alltid brun, det var jo alltid brunt, beige mat, det var veldig lite fargerik mat, og den kokteilen av oppvarma plastikk, og den er veldig hardt,
bearbeidet maten, tror jeg ikke var særlig helsebryngende for meg. Og til kveld så var det jo ofte det samme. Det var et eller annet karbohydratrik, jeg brukte å ta sånn, jeg husker ikke hva det heter, men det er sånn toast du tar i en toastjern, men den er bare fylt med sjokolade eller syltetøy. Det var liksom det jeg spiste det året. Og jeg hadde jo vokst opp på norsk husmannskost.
Min mor er kokk, og jeg hadde ikke vært borte til denne maten før, og jeg synes jo det var helt himmelsk at jeg ble kroppen min. Jeg lærte seg veldig fort å elske den, og jeg cravede den maten. Når jeg kom hjem til Norge, så fikk jeg plutselig kjempeondt i magen. Sånn uforklarlig ondt midt i magesekken. Jeg hadde så vondt, og
Etter hvert så følte jeg at nesten alt jeg spiste gjorde vondt. Så jeg begynte å unngå mat, og jeg bare raste ned i vekt. Så fant jeg ut at jeg hadde en helicobacter pyloris i magesekken. Det er den klassiske magesår-bakterien. Yes, bra at du sier det. Da tenkte vi at det er grunnen til mine plager, og jeg var så lett avfjømt, og da hadde jeg gått rundt med dette i sikkert ni måneder.
Og jeg var jo veldig opptatt av at jeg skulle inn på medisinstudiet. Så dette tok veldig mye tid og energi fra meg å ha så vondt i magen hele tiden. Alt jeg spiste var jo bare luff og apelsinjus, for det var de to tingene jeg følte jeg tålte. Men så fikk jeg en sånn trippelkur med to forskjellige antibiotikakurer. Og hver eneste tablett jeg tok, tok jeg med godt mot og bare, åh, nå blir jeg frisk, det her blir så bra. Men etter en kuren så ble jeg bare mye, mye dårligere.
Så etter det så fikk jeg gjentagende surinmisinfeksjoner, gjentagende lungebetennelser. Jeg måtte stå på antibiotika veldig ofte på grunn av alle disse infeksjonene. Fikk jeg et sår, så grot det ikke. Det var akkurat som immunforsvaret mitt ikke fungerte. Du var helt i ubalanse, liksom? Ja, og så...
Fikk jeg etter hvert diagnosen irritabel tarm, for de skjønte ikke. Jeg hadde fortsatt å ha veldig ondt i magen. Så... Det husker jeg veldig godt fra boka di, hvor du beskriver det øyeblikket hvor du får den diagnosen. Ja, det var ganske heftig. For å reise opp til Tromsa alene, og så en...
Jeg er jo en positiv person, så jeg tenkte hele tiden at nå kommer det til å gå bra. Nå blir jeg bedre. Jeg hadde hele tiden et sånt håp. Så flyr jeg opp til Tromsø alene. Jeg var vel 18 år blitt da, eller 17. Så blir jeg ropt inn på et kontor, og der sitter en mann.
Røyser jeg ikke, han bare sitter, jeg kommer inn, og jeg bare merker at jeg bare, du vet den dårlige følelsen du får når du møter på personer som du får en sånn, du får en vond følelse rundt. Og så ser han bare lukke døra, setter meg ned, kjenner at man er ung og naiv og ikke helt voksen og litt engstelig hver dag.
Så setter jeg meg ned, og så ser han meg bare over brillkanten, og jeg trodde han skulle undersøke meg. Jeg trodde jeg hadde kommet til den beste gastroenterologen i hele verden. Det hadde jeg sett før meg. Nå skulle jeg bli frisk. Men han undersøker meg, og jeg kan stille ikke det eneste spørsmålet. Han bare ser over brillkanten, og så sier han, «Anette, jeg har lest journalen din. Du skal få en diagnos av meg som heter irritabel tarm, men den diagnosen kan jeg ikke hjelpe deg med. Det er ofte psykisk betinget.»
Og jeg fikk helt, altså det var akkurat som alt i magen sank. For jeg skulle jo bli i lege, ikke sant? Jeg skulle jo hjelpe andre å bli frisk. Og her følte jeg at, oi, her sitter en mann, en veldig respektert lege, og sier til meg at det sitter bare i hodet mitt her. Jeg har skapt det i mitt eget hodet. Så jeg bare tårene begynte å renne, og jeg...
Og jeg klarer ikke å si et eneste ord. Og da blir han litt mildere i blikket, klapper meg på skuldra og glider meg ut av rommet, så sier han, ja, ja, dette går nok bra. Og ute på gangen så står jeg der bare, og jeg blir sånn, jeg kjenner jeg blir sånn, både blir jeg fylt med skam, men jeg blir så sint over den behandlingen. Jeg følte sånn...
Jeg ble både sint på han, men jeg ble også veldig sint på meg selv, for jeg begynte å tvile på meg selv. Har jeg skapt dette? Er det noe annet jeg kan gjøre? Så fra den dagen da, så bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle snakke om helsa mi til nå. Jeg skulle aldri igjen bli tatt for å være en hypokonder, eller en som på en måte laget problemer i mitt eget hodet.
Så jeg var jo ganske sånn standhaft i det, så selv om jeg etter hvert, jeg kom jo inn på medisinstudiet, og utviklet etter hvert flere utenminnelidelser. Jeg mistet håret mitt, jeg fikk også migrene, jeg mistet, jeg fikk veldig lite energi i hverdagen. Så klarte jeg på et eller annet finn muligvis å alltid skjule det for de rundt meg, så det var ingen som visste om at jeg fikk en, altså for hvert år fikk jeg flere lidelser.
Og du holdt alt bare for deg selv? Alt for meg selv. Av og til måtte jeg til lege. Jeg måtte til lege når jeg fikk antibiotika. Men da sa jeg jo aldri noe om de andre plagene jeg hadde. Når jeg mistet håret, så ble jeg jo redd. Så da fikk jeg diagnosen alopetiara 8.
Når jeg fikk hvite flekker og ikke hver eneste føflekk på hele kroppen, ble jeg også redd. Og tenkte, hva er dette? Og da fikk jeg vite at det var en diagnosis som heter heilonevus, som gjør at immunforsvaret går løs på egne føflekker, for de tror det er farlig. Så de blir jo på en måte spist opp etter tid. Så da fikk jeg til legen. Men jeg fortalte aldri om andre plager jeg hadde. Og de mageplagene fortsatte jeg å leve med. Jeg hadde veldig store mageplager. Så femte året på medisinstudiet, så var jeg dårlig.
Da skjønte jeg at herregud, jeg har gått fem år på medisinstudiet snart, og jeg har ikke funnet den enge kuren. Jeg var heldig overbevist om at jeg kom til å finne en kur ved mine plager. Men vi hadde jo lært såpass mye at jeg skjønte at det ikke fantes en behandling eller en mirakelmedisin for alle de plager jeg hadde. Så da mistet jeg håpet.
Og da gikk jeg fra å egentlig være en positiv person, jeg prøvde alt å se, alt positivt, til å se alt med, det var ikke som jeg fikk et slør av mørke over øynene. Alt ble vanskelig. Jeg så ingen grunn til å leve. Hva var grunnen til å leve på denne jorda? Med alle de plagene jeg hadde, hvordan skulle jeg kunne hjelpe andre å bli frisk hvis jeg hadde klart å hjelpe meg selv?
Så det var tankene jeg gikk rundt med, det var veldig mye skam rundt det. Veldig mye skam og tvil, og det høres altså så vondt ut. Og det at du ikke... Det møte med den legen noen år tidligere, der satte det seg en idé om at det var farlig, eller at det var dumt å dele eller fortelle andre om å være sårbar. Det er så utrolig trist å høre. Ja.
Jeg er jo takknemlig for det nå. Alt jeg har vært igjen har jo ført meg hit jeg er i dag. Men samtidig så hadde ikke jeg hatt gode relasjoner rundt meg som så at det gikk i veldig feil retning, så vet jeg jo ikke hvordan det hadde gått med meg. Og da...
Jeg blir veldig lei meg og fortvilt over å tenke på hvor mange andre som får en sånn behandling, eller hvor mange andre som går rundt med lidelse og sykdommer som de ikke tør å ta opp fordi de er redde for at dette er ...
At det er veldig mange mennesker nå i Norge som har reelle symptomer, plager, som ikke det finnes noen diagnose på. Eller som det finnes bare en sånn samlesekk-diagnose på. Og så føler man da at når man får den lidelsen, eller de symptomerne, at det er sin egen feil. Det var jo det jeg følte. Jeg følte at det er min feil at jeg har det sånn, og jeg klarer ikke å fikse meg selv, så da...
Dette er mitt problem, og det skal jeg i hvert fall ikke snakke med noen andre om. Og hvordan skal jeg klare å hjelpe folk rundt meg hvis jeg ikke er klar til å hjelpe meg selv? Det var jo en tanke som hele tiden gikk rundt i hodet mitt, for at jeg var nesten ferdig til å bli lege. Hva var vendepunktet da? Kan du peke på et vendepunkt? Fordi det har jo åpenbart endret seg, alt dette. Ja.
Ja, denne punktet var det at jeg rett og slett har en mamma og en pappa som bryr seg veldig mye om meg. Og min far satt seg ned med meg og så på meg at ikke ting var som det skulle være. Og jeg trodde jo jeg hadde skjult det for alle. Jeg var jo veldig god på å skjule at jeg hadde det vanskelig. Men han så at noe ikke var bra. Så han satt seg ned med meg i stua hjemme i mitt barndomshjem.
Og så sa han bare, Annette, du har det ikke bra. Og da husker jeg at denne tjukke, tjukke muren hadde jeg bygd rundt meg selv i seks år, bare brast det. For det var første gang noen som adresserte at jeg ikke hadde det bra. Og siden jeg har en veldig god relasjon til min par, så føltes det også kanskje trygt å si det. Så...
Jeg så bare på ham og begynte å gråte, og så sa jeg at det er ikke det at jeg ønsker å dø fra deg og mamma, men jeg tror ikke jeg klarer å leve lenger heller. Og når jeg så den sorgen jeg ga han ved å si de ordene som for meg var helt reelle, ikke sant, de var sann for meg, jeg visste ikke om jeg klarte mer, så så jeg at det var liksom et eller annet inni meg som sa, «Fader, dette kan ikke stemme, jeg er 25 år, jeg burde være
For jeg er snart ferdig lege. Jeg har drømt om det siden jeg var seks år. Jeg burde være i min beste helse. 20 år så skal jeg jo være frisk og rask og masse energi og fære ut og ha det bra med alle rundt oss. Men jeg var jo veldig, veldig langt bort fra det. Så når jeg sa de ordene så forstod jeg hvor langt jeg hadde gått. Og jeg kan huske veldig godt følelsene jeg satt med da med pappa.
Og den kvelden så begynte jeg å søke på hvordan jeg kan få det bedre. Jeg satt meg i senga mi på barndomsrommet mitt og begynte å bare søke. Jeg begynte først å søke på tarmflora, for at en gastrologiprofessor hadde nevnt det til meg, at vi har noe som heter tarmbakterier, men det er for nytt til å snakke om det på studiet enda.
Så jeg begynte å lese om tarmbakterier, og så kom jeg inn i et univers av bakterier, og så celler. Jeg leste om hvordan cellene var bygget opp, dette hadde jeg jo lært på studiet. Men så leste jeg om mitokondria, og jeg bare syntes det var utrolig fascinerende hvordan mitokondrian vår påvirket cellene våre. Og så begynte jeg å lese om søvn, for jeg sliter jo veldig mye av søvn. Og så bare den kvelden bestilte jeg sikkert ti bøker igjen.
Og begynte å lese alle disse bøkene fra ulike forskere og leger rundt om i verden som hadde begynt å snakke om dette med helhetlig helse, at vi må se alt i kroppen vår som en helhet. Og etter det så ble jeg jo helt besatt av det. Altså, jeg følte at dette var mitt eneste...
min eneste mulige vei til å leve, til å overleve, var hvis jeg klarte å finne en måte å få det bedre. Så i sikkert to år etterpå, så var jo det alt jeg snakket om. Det blir jo veldig opphengt i ting, og
Ja, det kan jeg skrive ned på, at man får høre litt om helhetlig helse hvis man henger med deg, og det er alltid en ny artikkel som du deler. Visste du det at hvis du har en venn som blir mer lykkelig en og en halv kilometer unna deg, så er det ikke helt utrolig? Sånn er det bare. Jo, er ikke det utrolig da? Bare det at hvis du har en venn som blir lykkeligere,
inn halvandet kilometer fra deg, og du er ikke i kontakt med denne vennen, men dere har en relasjon, så er 25% større sannsynlighet for at du får det bedre. At du blir glad. Hva forklarer det? Den studien konkluderte jo med at menneskes lykke avhenger av lykken til de de er knyttet til. Og at det ga grunnlag for å betrakte lykke på en måte som helse, som et kollektivt fenomen, har
de rundt oss det bra, så har det en søksjonssøksjons for at vi har det bra. Så det er jo rett og slett en samfunns... et samfunnsansvar at vi har det bra, for da vil alle få det bedre. Ja, det er fantastisk. Altså, og det er noe, hvis vi går over til litt formen i boka, så har du jo valgt om... Altså...
Du har denne personlige helsereisen, hvor du blir veldig personlig, og man får et veldig innblikk i deg, din historie, din motivasjon, din... Det synes jeg var i hvert fall helt både hjerteskærende, men også veldig fint å lese. Mens...
Så den historien går jo som en sånn rød tråd, men denne boka her er jo en virkelig kraftpakke av vitenskap. Det er så mye studier som refereres til, det er så mye om måten du beskriver dem på. Sånn som for eksempel det studiet der, hvor du tar ganske kompliserte forskningsartikler og studier, og så formidler du på en sånn enkel måte. Kan du si noe om
Hvordan du har gått frem for å... Eller, hva var det vanskeligste med å balansere både denne ganske personlige tonen med denne faglige tyngden? Jeg hadde jo lyst til å droppe hele meg. Jeg hadde lyst til å bare skrive en fagbok. Men jeg skjønte at... Eller, jeg følte at det er viktig å forklare at jeg også har...
Jeg har hatt problemer i mitt liv. Jeg sitter ikke her på min høye hest og forteller andre hvordan de skal ha det. Dette er noe jeg har praktisert i eget liv, og som jeg har jobbet med sammen med mine pasienter i mange, mange, mange år nå. Og jeg ser at det hjelper. Jeg ser at vi kan få det bedre fra nesten alle typer lidelser. Vi kan bli friskere. Kanskje ikke alle kan bli friske, men vi kan bli friskere.
Til tross for at vi har fått en lidelse eller en sykdom, så er det jo andre ting man kan gjøre, sånn at kroppen fungerer bedre.
Det er jo derfor jeg har laget det. Jeg skrev første del som en kunnskap om hvordan du fungerer. Hvordan fungerer du, Herman? Hvordan fungerer cellene dine? Hvordan fungerer tankene dine på cellenivå? Hvordan påvirker tankene dine din hølse? Hvordan påvirker genene våre oss? Det er jo veldig finulig dette med epigenetikk, at vi kan
hvordan genene blir lest, slik at vi ikke nødvendigvis trenger å få de sykdommene som alle rundt i familien har fått. Mens andre halvdel handler om helsemodellen. Den modellen jeg alltid bruker på meg, som jeg bruker på meg selv, og som jeg alltid bruker på pasientene mine. Fortell om, hva er doktor Draglands helsemodell? Det er en veldig enkel modell. Men jeg oppsatser at man skal få kunnskap om hvordan egen kraft fungerer før man
prøve å endre på noe. Hvis du får kunnskap om hvordan du fungerer, så blir det mye lettere å ta valg som passer for akkurat deg. For det jeg gjorde for å få god helse, er jo ikke nødvendigvis noe du skulle gjøre hvis du hadde slitt med helse for å få bedre helse. For vi er veldig ulike, men samtidig er vi også like. Vi er like nede på cellenivå. Men så har vi ulike utfordringer, og de må vi adressere. Så jeg er veldig, veldig opptatt av at man må se på det selv. Man må forske litt på seg selv.
Og det tror jeg, ved å få kunnskap om seg selv, så blir det mye enklere. For sånn som når jeg prøvde å finne ut av hvordan jeg skulle få en bedre helse, så følte jeg at jeg gikk på en overgråd sti. Jeg mistet veien ofte. Jeg fumlet i mørket. Det tok mange, mange år før jeg fikk en god helse.
Men det jeg ser med pasientene mine er at hvis jeg gir dem den kunnskapen, så er det som å gå på en åpen landevei. Og så blir det mye lettere for dem å vite hvor det går veien til å få bedre helse, mer energi, mer overskudd i hverdagen. Det blir mye lettere på alle måter å vite hvordan valg vi skal gjøre for oss selv.
Så ja, helsemodellen er delt opp i de fem store som jeg snakker om mange ganger i podcasten, men den er også delt opp i hvordan disse forskjellige faktorene påvirker akkurat deg.
For det er jo ganske ulikt. For meg kan det være at det startet med mage- og tarmfloren som gjorde at jeg fikk mindre energi og dårlig helse. Og til en annen person kan det være hvordan bevegelse påvirket dem, eller hvordan stresset påvirket dem i mange år. Så det er så fascinerende med kroppen at vi kan se det på den måten der jeg synes det er noe av det artigste jeg vet om.
Det som jeg synes er så modig av deg, er den der reisen du har gått ut på med den boka. Du er jo litt sånn søvnekspert, blant annet. Du kunne jo fort skrevet en søvnbok, men du har gått et steg. Du har gått helt til fundamentet og beskriver helse og en helhetlig tilnærming til helse. Så det er på en måte...
Det er på en måte den første boka man skal lese da, hvis man er interessert i helse. For en ting er jo liksom å få noen søvntips eller noen tips til kostholdere og sånt, men for at du skal kunne bruke det, så er det kanskje greit å ha fundamentet. Hva er en kropp, og hvordan henger de forskjellige komponentene sammen? Ja, for å få et godt fundament, et godt helsefundament, så må vi forstå fundamentet vårt.
Og det er det som er så artig da, for det er så utrolig artig å lære om hvordan kroppen fungerer. Når jeg forstod at vi er bygd over på 37 billioner celler, og i hver av disse cellene så har vi en handfull til flere tusen av disse vi kaller mitokondria. Og det er veldig, veldig enkelt å beskrive, men mitokondrien våres er energifabrikken i cellene våre, og de må fungere for at vi skal fungere. Hvis vi har bedre mitokondrifunksjon, så får vi bedre effekt.
og da får vi bedre helse. Så det synes jeg er så artig å zoome inn før man zoomer ut. Og så ser man gjennom alle disse fem faktorene, som er søvn, mat og mikrobiom, bevegelse, rødhjelm,
ro og stress, balanse mellom ro og stress og relasjonene våre, hvordan det påvirker oss helt ned på mitokondrinivå, helt ned på cellenivå hvordan for eksempel relasjonene dine påvirker hvordan cellene dine fungerer eller hvis du tar en løpetur ut hvordan det påvirker alle de andre fire faktorene i helsemodellen så alt henger jo sammen til enhver tid
Det er ikke sånn at hvis vi har for eksempel dårlig søvn, så kan vi ikke bare se på søvn, vi må se på disse andre fire faktorene for å se hvor er det skoendtrykk hos akkurat deg, hva er det som gjør at akkurat din hjerne ikke får søvn på noe? Og finner man hvordan skoendtrykk, så kan man gjøre noe med det. Og da ser jeg gang på gang at vi kan få god helse, bedre søvn og mer energi.
Fantastisk. Kan vi gå inn på, fordi boka, du har jo nevnt titelen, den heter Hele deg. Og jeg synes navnet er så genialt. Kan du si hva som er betydningen til bokas titel? Ja, den har jo dobbelt betydning. Har du skjønt den? Ja, kan ikke du? Jeg har sagt den til deg så mange ganger. Det handler om hele deg, hele deg, men også hvordan vi kan hele deg.
Og det er jo det jeg synes er så artig nå. For vi vet at vi kan heles eller få bedre helse nesten uansett utgangspunkt. Det er ikke alle sykdommer man kan bli frisk fra. Det er ikke det jeg sier. Men vi kan få det bedre i livet og kan få en bedre helse nesten til tross for alle mulige sykdommer vi har. Og det er det jeg er opptatt av å gi håp. Fordi at ordene vi bruker
Uka betyr så enormt mye for vår helse. Og jeg prøvde jo mange forskjellige ting for å få bedre helse. Jeg prøvde jo juice-detokser, jeg prøvde en kur med bære bananer i en uke. Altså jeg prøvde alt mulig som jeg leste, små relativt ufarlige måter å få bedre helse på.
Men jeg leste også om noe som heter affirmasjon, å fortelle deg selv at jeg er frisk, jeg er frisk, jeg er frisk. Da jeg gikk rundt og sa det til meg selv, sikkert i tre måneder, jeg er frisk, jeg er frisk. Hver gang jeg har vondt i magen, så sier jeg, jeg har ikke vondt i magen, jeg har god mage. Fornektelsesmetoden. Og da jeg våkner på noe sånn, jeg har god søvn. Og det hjelper jo ingen.
Det hjelper jo ingen å prøve å skyve på seg selv at man er frisk eller har det bra når man ikke har det bra. Det å fornekte følelsene våre, det har jo tatt studier på det, ikke sant? De har tatt en gruppe folk og delt de to, der alle tar hendene sine i spad, og så hvor ene gruppa skal si til seg selv,
«Det gjør ikke vondt, det gjør ikke vondt, det er ikke kaldt, dette går bra». Og den skal fornekte følelsene sine og smerten. Mens den andre gruppa skal si «Dette er ubehagelig, dette er faktisk ganske vondt, men jeg tåler det». Og det viser seg jo etterpå at de som fornekte at de hadde vondt, hadde jo mye vondere, skårte jo mye høyere på smertetersken enn de der som sa at «Nei, nei, det går fint, det tåler». De som var ærlige på en måte, men «Dette er ubehagelig, men...»
Men var på en måte balansert i tilnærmingen til det. Yes. Så ordene våre betyr veldig mye, men vi skal ikke gå for nektet symptom, og det er farlig, det er ikke bra. Men jeg har jo skrevet et eget kapittel som heter Tankens kraft, fordi at det er så viktig å
hvordan ordene du bruker om deg selv og andre påvirker deg, og de andre rundt deg. Og det er det jeg er så opptatt av. Når jeg kom til en lege som sa, ja, du skal få en diagnos av meg som heter irritabel tarm, den må du bare leve med, og den er psykisk betinget, så gir han jo absolutt ikke ord av håp. Han gir ord av skam, og skyldfølelse, og
gir meg også en kronisk lidelse som man på en måte ser at jeg skal gjøre med resten av mitt liv. Det er ikke en god måte å behandle sine pasienter på.
Det kan jo bli en selvoppfyllende profeti. Yes, og vi vet jo det. Vi vet det fra studiet. Hvis jeg sier til deg, denne tabletten, selv om det er en placebo-tablett, den har ingen funksjon i det hele tatt. Men hvis jeg sier, denne tabletten kommer til å gjøre at du sannsynligvis får vondt i hodet, så er det stor sannsynlighet for at du får vondt i hodet av den tabletten. Så det er kjempeviktig hvordan ordene vi sier, hvordan vi bruker
bruke dem, men også hvordan vi bruker dem selv. Og jeg tar opp mange sånne studier. Altså, det kapittel om tankens kraft, det var kanskje det største kapittel jeg hadde, for jeg hadde så mange studier å vise der, men det er noe av det mest spennende jeg kan snakke om. Vi har jo blant annet et tilfelle her i Norge, vi har placebo og nocebo, man må vel dele opp i det.
Tankens kraft har jeg delt opp i placebo. Hvis man får en behandling eller tablett som vi sier gjør deg godt, så er det større sannsynlighet for at det gjør deg godt.
Ordet placebo kommer fra latinsk og betyr «jeg skal behage». Men så har vi nocebo. Nocebobehandling er jo litt sånn som han gjorde med meg. Du har en kronisk lidelse du skal leve med resten av livet. Det kan bli en selvoppfyllende profeti, som du sier. Ordet nocebo betyr «jeg skal skade».
Og ordene vi sier kan faktisk skade andre. Det er viktig å vite. Og vi har et veldig godt eksempel på hvordan tankene våre skal påvirke oss helt ned på selgenivå fra postterminalen i stokket. 2. juni 2016 var det en ansatt ved postterminalen i stokket som fant et brev der det lakk hvitt pulver ut av. Og han ble redd, for dette var jo noen få år etter antraks- og mildtbrannangrepenes.
Så han gir det til sjefen sin. Han pakker den i posen og gir den til sjefen og sier at han er redd for at det er noe alvorlig. Sjefen blir også bekymret. De
Tar og legger det i en seif, godt skjult for alle, men så begynner den ansatte og sjefen å få symptomer. De får rødhet i huden, de får klue, de får ondt i halsen, de begynner å puste fort. Etter hvert ser man at flere og flere av de ansatte får like symptomer.
reelle symptomer, ikke sant? Denne ruheten i huden. Ja, ikke sant? Det er ikke bare sånn smerte kunne man jo tenkt var noe subjektivt eller klø eller sånt, men de får faktisk rød hud. Ja, ja, ja. Og det blir 31 ansatte blir sendt til sykehus. Bombegruppa fra Oslo kommer inn og tar ut denne prøven og analyserer den.
Mens den blir analysert, så blir det sånn at de er en ansatte sendt på sykehus. Elva av dem har så alvorlige symptomer at de blir sendt lagt inn på intensiven med pusteproblemer, med et blodtrykk som er skutt i været, masse reelle plager her.
Det er ikke sikkert alle har jobbet på sykehus, men å komme på intensivavdelingen, det er på en måte den mest intense... Altså det skal ganske mye til at en pasient havner på intensivavdelingen. Da er du dårlig. Da er du veldig dårlig. Og ingen vet hva det er. Og jeg kjenner noen som jobber der den dagen. Og de sa at det var ganske kaos. Det var veldig ubehagelig. Alle var redde. Og først ut på morgenkvisten...
Får de beskjed fra politiet hva det var. Og det visste seg å være mel. Og dette er kraften i en forventning. De hadde en forventning om at dette var farlig. Og så fikk de reelle symptomer, alvorlige symptomer, på grunn av at de trodde at de hadde inhalert noe veldig giftig.
Så ordene vi bruker betyr kjempe mye, men vi har jo også motsatt placebo. Jeg elsket en studie av Bruce Mosley, og Bruce Mosley var en kjent kirurg, ortopedisk kirurg i USA, var sett på som en av de beste kirurgene.
Og han hadde lest om placebo, og han bare, ikke svarte om placebo fungerer i mine studier. Det at jeg opererer de, er fordi at jeg er så god kirurg. Så han fant ut at, nei, jeg skal sette opp en studie som viser at hvis jeg later som det er kirurgi, så vil ikke de få noe bedre helse. Så han tok 180 veteraner som hadde invalidiserende slitagegikt, mye smerter, og satt de inn på operasjonsrommet. Alle fikk samme
i og med at alle ble sendt inn i operasjonssalen. Alle fikk beskjed om at de skulle bli operert, men de visste at de var med i en forskning der en tredjedel ikke ble operert.
Han delte det opp i tre grupper. Den ene fikk den vanlige operasjonen, der man skrapet ut vev, skyllet og så lukket kneet. Den andre tredjedelen fikk en litt mildere form for behandling. De ble skylt til kneet, deres ble grunnlig skylt, så lukket. Altså på innsiden gjennom noe kikkel? Ja, i kikkels operasjon, så inn i kneet. Men den tredje gruppa,
Han kutta opp kneet som om det skulle ta en kikkelsoperasjon, men han gjorde ingenting. Han rørte ikke kneet innenfor huden. Den gruppa som ble operert standardoperasjonen, som har alltid vært gjort, skrapet skyldet, ble jo betraktelig bedre. Mange ble helt friske. Det var ingenting overraskende. Den andre gruppa, som kun hadde full skylding, hadde også skrapet.
symptomlindring, og mange ble så bra at de oppfølte kriteriene til at de var helt friske, på like linje som den første gruppa. Så det ble han jo litt overrasket over. Han bare, hmm, skyldning at det var så effektivt.
Så skal vi se på den tredje gruppa. Disse folkene her hadde blitt sendt inn på operasjonssalen. Han hadde laget masse surklelyder, vist en skjerm som de trodde var en video av at knedene deres ble operert, sånn real time. Men han hadde jo ikke rørt kneet, han hadde bare laget et snitt i huden deres. Og så viser det seg at den tredje gruppa har like god effekt av operasjon, som ikke var noen operasjon,
Som den første og den andre gruppa. Mange, mange av disse personene, 60 personer, fikk bli helt bra i kneet sitt. Og de har jo forsket på de etter tid også. De har like stor effekt fem år etterpå. De fikk rett og slett et velfungerende kne bare ved tankens kraft. Og det viser hvor potent de ordene og de forventningene de har er.
Ja, det er helt fantastisk og fascinerende, og det er til å klø seg i hodet av denne placebo-effekten. Det er helt utrolig. Og det som jeg liker, og som du begir deg ut på i boka, er jo nettopp det å
samle dette og sette det i sammenheng med alle de andre faktorene som gir oss god helse eller dårlig helse, at du klarer å presentere en modell og lage en historie som er helhetlig. Kan du si noe om hvorfor vi trenger dette konseptet med helhetlig helse? Hvorfor det er viktig, særlig kanskje nå?
Ja, for er det ikke fascinerende hvordan alt henger sammen? Altså, alt henger sammen. Hvis du beveger deg, så får du bedre søvn, du får bedre mitokondrifunksjon, altså bedre cellehelse, som gjennomfører at du får bedre helse. Alle cellene dine jobber og kommuniserer sammen. Så det er ikke... Og så er vi på en måte...
kanskje lært opp til at vi er noe statisk. Kroppen vår er noe statisk. Når vi har blitt voksen, så er vi blitt vokse når det skjer ikke noen store endringer. Da er kroppen ferdig. Ja, men hver eneste dag, hvert eneste valg du tar påvirker helsa di, enten positiv eller negativ, for det skjer endringer inni deg til enhver tid, selv om fornyet seg. Det byttes ut deler i cellene. Det blir gjort reparasjoner hele tiden hvis kroppen
kroppen får de næringsstoffene og den behandlingen den trenger. Hvis den får den maten den trenger, hvis den får den søvnen den trenger, så vil cellene kunne klare å reparere seg selv.
Men også motsatt, hvis du går i overlevelsesmodus, hvis du har veldig mye stress for eksempel, så tenker kroppen, ok, her er jeg, det er noe farlig, det er en farlig tiger bak meg, jeg er nødt til å overleve. For hjernen vår og kroppen vår klarer ikke å se forskjell på en deadline på jobben og en tiger. Den ser fare, ikke sant? Og den utleier de samme funksjonene som om noe farlig skjedde.
Og da sier kroppen, ok vet du hva, vi må være knallhardt på prioriteringen vår. Vi må bare prioritere det aller viktigste, hyperfokus, blod ut til muskler, glukosesukker ut til i blodet, sånn at vi har rask tilgang på energi, og for at vi skal klare å overleve denne trusselen vi står i.
Nå er det sånn at vi tåler veldig fint å stå i stress over kort tid. Men å stå i stress over lang tid som veldig, veldig mange av oss gjør, det er ikke tatt studier på det i Norge, hvor mange som er stresset, men en ny kalluprapport som kom ut i 2023, viste at 41 prosent av oss, det hadde sett på veldig, veldig mange land i verden, 41 prosent hadde kjent på
mye stress dagen før, som gjør at stress er en av de vanligeste følelsene vi går rundt med.
Når vi har dette kroniske stresset i kroppen, så vil ikke den prioritere å hele cellene våre, og hele mitokondrien våre, og hele helsa våre. Den vil heller prioritere å overleve. Det er som om kroppen blir litt kortsiktig, og tenker at vi bare må komme oss gjennom denne krisen. Nå er det på liv og død, så det er ikke så farlig om vi forebygger ting som skal skje om 10 år, eller 20 år, eller 30 år. Nå må vi være i krisemodus her og nå.
Krisemodus, veldig godt ord. Ikke sant? Det er det som skjer. Og veldig mange av oss er i krisemodus hver eneste dag. Og det var jeg. Jeg var i overlevelsemodus de fleste dager. Og jeg var en veldig stresset person. Det hadde jeg vært i mange, mange år. Så det å se på stress i livet mitt var en av de viktigste faktorene jeg måtte gjøre for å få det bedre, for å få kroppen ut av overlevelsemodus og inn i repareringsmodus. For det er jo
Det er jo så fantastisk den kroppen vi har. For når den kommer i repareringsmodus, så gjør den absolutt alt den kan for at du skal få det bedre. For den vil jo at du skal overleve. Jeg tror denne boka på en måte vil være ganske viktig for mange. Fordi den nettopp tar for seg helheten. Fordi det går an å...
For et individ der ute, så ja vel, kanskje kan man føle seg stressa, eller at det kan være et problem, men det er det å se sammenhengen mellom disse fem faktorene som du bruker i helsemodellen, og også få den der grunnleggende forståelsen for hvorfor de henger sammen, tror jeg er så viktig. Er det noe du tenker er sånn, fordi dette er jo en, selv om du har jobbet bra med å
og kutte ned fra de opprinnelige 600 sidene på en måte. Har du noen tanker om hvordan man skal lese denne boka? For man kan jo ikke dra gjennom den på noen timer, liksom.
Jeg tenker at man bare begynner å lese den og se om man synes det der er spennende. Jeg tror de fleste vil synes det er spennende å lære om seg selv. For jeg har ikke til dags dato hatt en pasient som ikke synes det er interessant å lære om hvorfor de kanskje har fått de plager de har fått, og hvordan kroppen fungerer, og hvordan man kan få det bedre. Jeg har jo forsket på pasientene mine i flere år, og jeg ser jo det at man kan få det bedre fra
usannsynlige ting. Så...
Jeg er veldig glad for at jeg får dele denne kunnskapen, og det var denne kunnskapen jeg selv trengte. Og du, Herman, du gjør jo også veldig mye bra for din helse. Du er jo også opptatt av dette. Jeg har faktisk gjort noen grep etter at jeg leste boka di. Er det sant? Ja, fordi du har blant annet et kapittel hvor du snakker litt om mikroplast. Ja. Og det har jeg aldri helt skjønt hva er det for noe.
Men da gikk det jo veldig grunnig gjennom både noen studier og dokumentasjon på hva vi vet og hva vi ikke vet.
Og så ga du noen, altså etter hvert kapittel så har du jo veldig konkrete håndfaste tips. Så det var noen av de tipsene jeg tok med meg. Å var ikke det, jeg blir så glad for å høre det. Ja, fordi jeg ble litt stresset for denne mikroplasten. Jeg tenkte kanskje dette er noe som kan gjøre godt for min helse på sikt. Det er jo kanskje, ja jeg fikk lyst til å gjøre noen små endringer, så det jeg begynte med, og jeg har hatt masse sånne her plastmøter,
bokser, så dro jeg på og kjøpte glassbokser i stedet til sånn matpakke og sånn og det følte, og jeg ble så det var så deilig ting å gjøre, for det føles jo mye fresher og bedre om en litt sånn glass ting, jeg synes det var kjekt
Og så har jeg, det som jeg har faktisk tenkt på litt, er når man, og dette her er jo ikke mitt felt, så dette er ikke et helsetips, men jeg forteller litt om det jeg gjorde, i hvert fall for min del, som føltes bra. Det var å bytte ut smør
og Nugatti, fordi de er jo i sånne plastbokser, og så skal man forsyne seg med en kniv, og den har jo skarpe tagger, ikke sant? Så jeg ser for meg at når man liksom skal ta det siste, skraper man ned langs den. Da føler jeg at jeg... Jeg vet ikke, altså, jeg tror ikke det er noen fasisvar på hvor farlig det er med mikroplast, men jeg merker det hadde jeg ikke lyst på etter å ha lest denne boken. Så nå...
Kjøper jeg smør i sånn stor pakning hvor det er sånn papirpakning, og så legger jeg opp i en glassbeholder som jeg fant som passet fint i størrelse. Er det sant? Ja, så nå er det problemet løst. Og i tillegg så har jeg begynt å lage mitt eget sjokoladepålegg. Nei!
Nei, det har jeg så lyst til å lære meg. Hvordan gjør du det? Jeg tar dadler, og så kakao, og kokosmelk, den feiteste formen. Og så litt, jeg fant en oppskrift da, litt vaniljeekstrakt. Og så mixmaster man det sammen. Og så kan man eksperimentere for eksempel med litt hasselnøtter, eller hvis man vil ha...
Jeg prøvde også å ta litt kaffe oppi. Det ble veldig fint. Oi, det her skal jeg lage! Er det ikke så kult? Jo, nei, takk. Det synes jeg er så hyggelig å høre at du fikk... For du er jo allerede opptatt av helse. Ja, men ikke sant? Da fikk jeg i hvert fall noen tips. Det var helt direkte konsekvenser av å lese. Men jeg tror noe av grunnen til at... Fordi jeg har jo lest om mikroplast før, liksom.
Men så har jeg tenkt, jeg har enten tenkt at nei, jeg tror ikke på at det har så mye å si, eller så har jeg tenkt at ja, men hvor skal man begynne? Og det du gjør er at du forklarer liksom veldig grunnig dokumentasjon og sånt nå, og også usikkerheten, så jeg synes du er jo veldig tydelig på hva man vet og hva man ikke vet og hvor det er usikkerhet.
Men så ga du helt sånn konkrete «Dette kan du begynne med, for dette er sannsynligvis det som er verst da», ikke sant? Og da kom jeg på den der. Det var jo det du sa i sted også, det at ...
Det er så veldig individuelt. Folk er så forskjellige. Jeg så i hvert fall i min hverdag at jeg driver og skraper ut det der smør i bunnen av smørboksen. Og får sikkert med meg sånne lange slintre. Og hvis det kan være en god ting for min helse at jeg heller kjøper den og legger opp i en glasspåholder og kjøper en sånn stor smørbåk.
Det er så kult at du gjør det! Min bror, han viste meg for mange år siden, for han er veldig glad i å lage mat, så han har alltid veldig skarpe kniver. Så viste han meg når han skjerte grønnsaker, for eksempel, på et plastbrett. Så viste han meg kniven etterpå, og det bare så langs hele raden av mikroplast, hele veien.
Og da gikk jeg rett, dette var sikkert åtte år siden, men jeg bare gikk rett og byttet etter tre-fire år med en gang. For da så jeg det med det blotte øyet. Og jeg hadde allerede blitt opptatt av det da, men da skjønte jeg at herregud, det er mye mikroplast vi får. Vi får et bankkort med mikroplast hver eneste uke. Og vi vet at det er mikroplast i hjernen vår, i testikler hos menn, det er i
alle organene som finnes. Så det mikroplast setter seg, så det å kunne gjøre det man kan for å minimere det. Og så synes jeg det er så artig at du fant noe konkret. Jeg har en gode venninne, Tonje Åsen, som er språkvasker av boka mi. Utrolig dyktig. Så send mail til henne da, hvis du finner noe å skrive feil, så er det rett til Tonje å slenge med leppa. Å, hun er så dyktig. Og hun
Hun har alltid sagt at hun er en pessimistisk marxist.
Og så etter at hun hadde lest boka mi, så hadde hun blitt en optimistisk marxist. Fordi at hun skjønte hvor viktig tankens kraft var for henne selv. Og da blir jeg så glad for at man faktisk endrer noe som er godt for helsese. Ja, men jeg tror det er det at du har liksom, fordi jeg tror du lett kunne skrevet en bok med hvor du har listet opp masse forskning, og det har vært en kvalitet
god bok, og ikke sant, kjempebra. Eller du kunne skrevet en bok som bare liksom har masse råd og tips, men det at du har tatt sats og gått til begynnelsen og skrevet en bok om her er jeg, veldig personlig, veldig nær,
Veldig tillitsvekkende, i tillegg til at du går til bunns og skriver en slags sånn bibel om kroppen, liksom, om hvordan ting henger sammen, og så kommer med helt konkrete «Dette kan du gjøre her, dette kan du gjøre her». Du har jo til og med også sånne
øvelser og skjemer som man skal fylle ut og gjøre. Sånn den der sirkelen med liksom for å finne ut liksom for å involvere leseren da. Ja, for hvor er det skoentrykket også akkurat deg? Og det tror jeg bare får en sånn lite overblikk når jeg viser det diagrammet til mine pasienter så får både jeg og den personen full i oversikt og det tar bare to minutter å fylle ut sånn, oi, det er der det er det er det er.
kanskje problemet oppstår hos meg. Så det er jeg svar til. Og du er så god på en ting til, jeg beklager at det kommer veldig mange, jeg vet du ikke liker komplimenter så godt, men det kommer en til om...
En ting som du får frem, fordi det er, optimisme er jo veldig bra, men du har jo også, du beskriver veldig godt at man ikke trenger, altså det handler ikke om å få det til perfekt. At det handler ikke om å ha det helt perfekte kjøleskapet med de perfekte matvarene og trene akkurat sånn og sånn og sove akkurat sånn og sånn. Du er så god på å få frem den der,
At en endring skal skje rolig og smått og sakte, men sikkert. Og at 80 prosent er godt nok på alle feltene. Det er liksom å finne, er det et sted hvor du virkelig har mye å hente på å gjøre en endring, så får du konkrete tips. Og det er det jeg synes er deilig da. For vi må jo leve. Vi skal ikke leve perfekte liv. Og det gjorde jo ikke våre forfødre ute på Savann. De gikk jo dagvis uten ordentlig mat, eller fikk ikke nok søvn. Livet er ikke perfekt for noen.
Så det å vite at 80% er godt nok, det liker jeg veldig godt. Og det er jo du å snakke om i mange år, Herman. Jeg husker, jeg tror det er første episoden jeg hadde hatt det i lag, så sa du det at når du gikk på trening, så var det 70%... Jeg tar det ned til 70% faktisk. Men jeg elsker det. Sett ned, for det handler ikke om å gjøre ting perfekt. Men det handler om at små
Bare små tiltak kan ha enorm effekt, sånn som det. Det var ikke stor innsats du måtte bytte ut til klass på å holde deg, men det kan ha stor effekt på helsene dine. Vi vet ikke. Ja, vi får håpe det, vet ikke. Men det var umiddelbart en god følelse da. Ja. Jeg blir glad når jeg kikker bort på den smørskåla mi. Tenker jeg, den har litt stas. Du kan vise deg etterpå, den er kjempefin. Ja, den gleder meg til. Altså, det som var, jeg vil, du, jeg
jeg fant ikke helt perfekt størrelse, så jeg er fortsatt på utkikk. Det kan, hvis noen vet om et sted hvor man kan få sånn perfekt størrelse i glass eller keramikk. Ja. Fordi jeg vil, det jeg ønsker meg er at når du tar den smørpakka, som er halv kilo. Ja. Det jeg ønsker meg er at du har en skål, og så
tar du av papiret, og så klemmer du den ned i denne skålen, sånn at det skal være så perfekt at du liksom må presse den ned, sånn at den er kant i kant på alle sidene, og så går den akkurat, og så kan du legge det i lokket på. Sånn at du får lov å skrape, men du skraper i glass? Ja, og så er det glass, eller keramikk da. Men den jeg har nå er litt for stor, ikke sant? Så jeg liker ikke at det er luft i kantene. Nei, nei, nei. Men altså, hvis det er noen som har noen gode tips...
til han Herman, og da til meg også, så send det til oss. Hvis det er en keramiker som er der, så anbefaler jeg, dette tror jeg er et stort marked for, i hvert fall hvis boka di, og den har jo allerede vært forholdsalt masse, så den er jo allerede en suksess, men det kommer jo sikkert til å være et særlig til denne podcastepisoden, være en storm av folk som ønsker seg smøreståler i glass og keramikk, så hvis du er keramiker, så vil jeg anbefale å bruke den smørpakken,
500 gram som en mal og så lage perfekte for det er ikke lett å finne der ute hverken på nett eller i butikkene Å herregud, fantastisk og hvis du begynner å lage det så skal jeg dele det på Instagram for at det er mange som kommer til å ønske det Fantastisk Fantastisk Herman
Tusen takk for at du har latt deg intervjue. Det var en ære å få lov å intervjue deg. Er det noe du har lyst til at lytteren eller leseren skal sitte igjen med helt til slutt? Oi, først og fremst tusen takk for at du tar deg tid, Herman. Det er alltid så hyggelig å være her. Relasjonen vår er jo det aller viktigste vi har. Og du har blitt en veldig viktig relasjon for meg, så tusen takk til deg, Herman.
Jo, bare hyggelig. Og da vil jeg ta meg av reklameringen, for det som er veldig viktig nå er jo at folk kjøper denne boka. Det er en gave til deg selv. Kjøp den selv, kjøp den til alle vennene dine, og bruk den som et utgangspunkt for å få litt bedre helse, få litt mer energi, bedre sønn, hva som helst i hverdagen. Og ikke nøl med å gjøre det, for det kan jeg virkelig anbefale.
Jeg er i hvert fall veldig stolt av at denne boka, jeg vet at denne boka kommer til å hjelpe folk å få det bedre, eller bevare en god helse, og det var mitt mål når jeg startet med den, så det er jeg veldig glad for at jeg fikk til. Takk for en kjempegod prat, Herman, og boka kan du finne på nettsiden min, eller på alle bokbutikkene rundt omkring. Er det noe du har lyst til å si på slutten?
Nei, jeg bare ønsker lykke til, og takk for nå, og ha en fin dag videre til alle som hører på. Ha en kjempefin dag! Ha det!