‹ Back to podcasts ‹ Kaffeskål med Hollund & Krogh

9/28/2024

#140 "Typen min har ADHD og kommer alltid for sent"

Frida og Øyne diskuterer prokrastinering og ADHD i episoden. Frida forteller om sin opplevelse med å være overstimulert og havne i en depressiv tilstand. De snakker om Oddnes råd om å fokusere på én oppgave om gangen. Øyne forteller om sine erfaringer med ADHD og hvordan det påvirker time management. De gir tips til å håndtere dette i et forhold, og understreker viktigheten av åpenhet og respekt.

00:00

I denne episoden diskuterer vi følelser av å synke dypere, sosiale medier og deler erfaringer fra en workshop.

03:28

Å håndtere ADHD fører til overveldende tanker og prokrastinering, men enkle oppgaver kan gi mestringsfølelse og belønning.

11:59

En refleksjon over prokrastinering, stress og selvmedfølelse, samt erfaringer fra skole og hverdagsliv.

17:55

Podcasten diskuterer personlige erfaringer med selvbilde, sosialt press og behovet for å føle ekte følelser i en overfladisk verden.

23:29

Podcasten reflekterer over livets dybder, emosjonelle øyeblikk og betydningen av anerkjennelse i popkultur.

Transcript

Mentioned in the episode

BookBeat

En lydbok-app som sponser episoden.

Kaffeskål

Podcasten Frida og Øyne er programledere for.

Simpel

Selskapet som produserer podcasten.

Holden

En av programlederne i podcasten.

Krog

En av programlederne i podcasten.

Oddne

En person som Frida nevner som har gitt henne et tips.

ADHD

En neurodevelopmental disorder som Frida og Øyne diskuterer i episoden.

ADHD-medisin

Medisin som kan hjelpe personer med ADHD.

ROS-senteret

En lavterskel tjeneste for personer med spiseforstyrrelser.

Hitra

En øy utenfor Trondheim, og tittelen på en krimroman Frida lytter på.

Lord

En artist som Frida lytter til.

Lord Pure Heroine

Et album av artisten Lord.

Charlie XCX

En artist som Frida nevner.

Apple Dance

En sang av Charlie XCX.

Addison Rae

En person som Frida nevner.

Diet Pepsi

En brusdrikk som Frida nevner.

TikTok

En sosial medieplattform som Frida og Øyne diskuterer.

Jodel

En sosial medieplattform som Frida nevner.

Snapchat

En sosial medieplattform som Frida nevner.

Bloggerne

En gruppe personer som Frida nevner.

Spiseforstyrrelse

En lidelse som episoden fokuserer på.

Bulimi

En type spiseforstyrrelse.

Vinterkøkkenet

Et sted Frida nevner.

Q4

Et begrep som Frida nevner.

Kosekveld

Et begrep som Frida nevner.

Bachelor

En akademisk grad Frida har.

Bacheloroppgave

En oppgave for en bachelorgrad.

Magesår

En medisinsk tilstand som Frida nevner.

Participants

Host

Frida

Host

Øyne

Sponsors

BookBeat

Similar

Loading

En podcast fra Simpel.

Du hører på Kaffeskål med Holden og Krog, og i denne episoden snakker vi om å havne langt ned i kjelleren og grave seg selv enda, enda lenger ned. Og så svarer vi på to spørsmål som vi har fått fra Kaffeskål. Kaffeskål! Deluxe! Nå spiste jeg akkurat en liten omelettfri, fordi Morten på kontoret hadde nemlig lagt omelett til lunsj for gjengen her.

Og han kaller ikke det omulett, han kaller den om tung. For den var litt tung å lage. Mye godt i den. Jeg vil gi den god omulett, helt vanlig. Jeg vil veldig gjerne ha en bit, jeg også. Så jeg er litt bitter og så sjalu. Det står i kjøleskapet. Nei, det var siste biten jeg kom. Da var det to stykker som ble influensa av meg. Og gikk og tok de to siste bitene. Stemmer.

Beklager det altså. Men da vet du i hvert fall at den var helt ok. Ja, ja. Nei, det er greit. Jeg kan være sulten i en time eller to. Det har jeg gjort før.

Vi sitter i studio og har akkurat hatt noe som heter en kommersiell workshop med managementet, som vil si at profiler har blitt invitert. Og så sitter vi og snakker om... Sosiale medier. Sosiale medier, men jeg vil kalle denne workshopen noe som jeg synes er bedre enn en workshop, en litt sånn fokusgruppe. Helt enig. Hvor man deler tanker, og man deler ideer, og man deler erfaringer, og man kan også dele litt sånn...

Hvordan det er å få sånne type tilbakemeldinger og sånne type tilbakemeldinger. Det er stort sett en liten fokusgruppe. Ja, det føles veldig som en fokusgruppe. Jeg er helt enig. Men det er leilig. Ja, jeg vet det. Det er veldig hyggelig faktisk. Vi liker de gangene vi har det veldig godt. Det var dumt at jeg hadde glemt at det var i dag. Ja, for du kom inn to timer for sent. Ja. Men du fikk med deg siste timen. Ja, og jeg har ingen annen som hadde vært i en workshop, så det var bare en bonus. Jeg skulle bare på jobb og spille inn en body. Så det var tid av tid det, altså. Jeg har...

faktisk bare ett notat denne uken her. Ja. Og det notatet, det er at, ok, jeg hadde nemlig en følelse i helgen

Helgen hadde jeg veldig mange følelser, fordi jeg ble overstimulert av rett og slett helgen. Alt. Det ble veldig mye med å liksom, ja, det ble mye i helgen. Og jeg har enda ikke helt klart å lande. Nei. Følelsesmessig. Jeg skjønner det. Som jo er frustrerende. Og så er det jo ikke så lett å lande i den leiligheten jeg befinner meg i heller, som er... Kan man si det er umulig å lande? Det er umulig å lande. Det vil jeg ha sagt at det er, altså.

Så ga Oddne meg et veldig bra tips i dag, fordi hvis man er en sånn person som jeg vet at både du og jeg er, og

Faktisk til det ganske ekstreme. De fleste mennesker er jo litt med alt, men noen ganger så skjønner du, her er jeg litt ekstrem. Her skjønner jeg at folk ikke er på mitt nivå, fordi da hadde ikke ting gått rundt, hvis du skjønner. Det vet jeg. Og det er prokastinerere. Vi prokastinerer på et nivå som er ikke bra.

Jeg lurer på om det hadde hjulpet meg av ADHD-medicin. Det er det jo, for mange sier at det hjelper skikkelig. Og de gangene jeg lider av det, i utvisning, hvor det er ordentlig mye, hvor det er ordentlig ille, hvor man blir veldig deprimert av det, og veldig lei seg, og jeg lider. Man får bare lyst til å ligge i et mørkt rom. Ja, og jeg føler på ekte lidelse. Og de gangene tenker jeg sånn, kanskje det hadde vært verdt det.

med litt ADHD-medisin og miste litt av min spark. Jeg tror kanskje det. Fordi det hadde vært sykt deilig å bare ikke... Jeg skjønner at uansett alle vanlige helt funksjonsfriske holdere, det var ikke det jeg skulle si, alle som ikke har ADHD også, sliter innimellom og ikke får gjort ting, men det er ikke det det er snakk om. På en måte. Nei, og det som er er at man slapper jo aldri av i hjernen. Du klarer aldri å slappe, selv om du ligger...

og egentlig skal slappe av, så går det ikke. Fordi det er et konstant kjør med alt du skal gjøre, og du klarer ikke å gjøre det. Du bare klarer ikke å gjøre det, og det er snakk om fordi, i hvert fall for meg da, så er det fordi tankemønstre på en måte, for hver oppgave, så kommer det ti oppgaver jeg egentlig burde gjøre før den oppgaven. Fordi jeg har lyst til å gjøre ting i en eller annen

Og da blir hver oppgave veldig vanskelig. Nå skal jeg ta en dusj for å våkne, for jeg får ikke stått opp. Det her så jeg også noen andre legge ut om. Ok, men det blir dumt å dusje nå, for jeg skal jo dra og trene. Så da burde jeg jo vente med å dusje til etterpå. Men da burde jeg jo kanskje drikke en kaffekopp nå for å få litt energi, så jeg klarer å dra og trene. Men jeg har jo ikke kaffe. Når jeg går bort til oppvasken, akkurat det jeg sa, så er jo kaffe kan ha skitten, og det er

veldig mye annen oppfass der også, så da burde jeg egentlig vaske opp det. Alt før du får en kopp kaffe, ja. Men jeg har jo ikke energi til det, for jeg er jo sykt trøtt og sliten. Skjønner du? Det er bare sånn at hjernen bare fortsetter og fortsetter og fortsetter. Det er veldig en faktor. Og jeg føler...

der er du verst, det er det verste for deg på en måte, den der lista som blir så mye lenger. Og det relaterer jeg også til i mange grader, men jeg tror jeg relaterer, jeg har en ting som er verre for meg, og det er at jeg deler opp hver handling i ekstremt mange handlinger. Så å gå og pusse tennene for eksempel, det er liksom ti handlinger.

Så hvis du er sliten og skal gå opp i sitt hendene, jeg er ikke nødvendigvis sliten engang, men jeg er veldig stresset, og prøver å systematisere hva som er lurest å gjøre i dag, så er det sånn at uansett må man starte med å gå opp i sitt hendene, så da skal jeg bare

reise meg opp, gå inn på badet, og det er liksom allerede to handlinger. Jeg har handlinger for hver ting. Løft opp tannbørsten, ta på tannkremen, og så er det sånn, og så etter det så må jeg også gjøre munnskilen min, og så må jeg gjøre tanntråd, det er lurt å gjøre det også, for jeg har ikke vært hos tannleggeren på en stund. Shit, jeg har ikke vært hos tannleggeren på en stund, og jeg har heller ikke betalt den fakturen som

og så blir det til at jeg begynner å gråte i stedet for at jeg gikk opp i settena da begynte jeg å gråte for det var så mange handlinger og så hvis jeg går inn på badet og jeg ikke har vasket det og jeg ikke har klart å gjøre andre ting som jeg synes er bra den dagen fordi at jeg driver sånn her så blir jeg sånn, jeg må hvertfall gjøre en produktiv ting så da begynner jeg å vaske badet og jeg skrubber det så det er sykt rent for da er jeg hvertfall en ansvarlig voksen med et rent bad men ingenting

av det viktige jeg måtte gjøre, som har en frist, har blitt gjort. Fordi jeg har jo brukt alle kreftene mine på å vaske i badet. Og det var ikke det jeg skulle i dag. Men jeg har rent bad. Og da er jeg liksom en litt slags mestring over at jeg må gi meg selv de type tingene, fordi jeg ikke har klart å gjøre noe av det jeg faktisk skal. Og da er jeg i hvert fall voksen. Sånn er jeg med meg selv. For jeg skjemer meg selv for å ikke være en bra voksen. Og da er jeg sånn, ok greit, da må du bare gjøre noe annet, som også har importance på en måte, som også er bra. Men det er ingenting tilfellig.

Tidspress på det. Bade var ikke så skittent en gang. Trengte ikke å gjøre det. I det hele tatt. Du måtte gjøre det som du egentlig skulle gjøre. Men det er helt umulig, så heller ti andre ting. Og det gir ingen mening. Det gir ingen mening. Det gir ingen mening. Nei, men sånn er det. Det er sånn det er, og sånn er livet, liksom. Og det er, man kan si hva man vil, men det er veldig mye verre når man er helt alene. Ja, fordi du har ingen til å være sånn, som kanskje er på en annen frekvens akkurat da, som du var heldig for deg, for da kan du hoppe på den frekvensen, og bli med på det i stedet, liksom. Eller så flytte fokuset fra annen frekvens.

alt du føler du burde gjøre til at du skiller dem å gjøre det. Og det er en sidig ting plutselig. For da er det sånn, jeg skiller jo deg, jeg har jo lov til deg å gå i boden. Jeg må jo gå i boden, for jeg har lov til deg det. Det er ikke noe å si om jeg ikke har gjort alt andre skulle gjøre det. Jeg må jo gå i boden, for ellers blir du sur. Og det er ikke noe unnskylding å si til deg, men jeg har ikke gjort det alle andre tid. Det er ikke noe unnskylding. Det er jo en mindgame med deg selv, og det er jo...

åpenbart et utrolig lite viktig problem i det store, men det gjør at dagene kan bli veldig mye tyngre, og nå når vi går bort mørklere og mørklere tider, så er det ikke bra å havne inn i et sånt mønster. Når man er trøtt i tillegg, fordi trøttheten er tienten til prokrastinering. Å sove er den beste, og det vet jeg, å sove er den beste medisinen. Problemet er at dette er den tiden, hvis du er i en sånn, hvor det er vanskeligst å få sove, fordi du tenker bare på alt det du ikke har gjort, og når klokken bikker ti, så er det sånn, å fy faen, det er nesten sånn at du får litt ekstra energi da, og

Og du har så dårlig smittighet for alt det du ikke har gjort. Og du begynner å tenke, og da er det plutselig klokka tre. Og da blir du dritredd, for da er det sånn, skal jeg i morgen også være sånn her? Fordi jeg må jo opp på det møtet i morgen. Ja, du må opp. Så jeg kommer til å ha dritsrøtten når jeg kommer hjem. Ja, i går så la jeg meg, etter vi hadde vært og gjort vår ting, så la jeg meg for en napp.

for jeg hadde så ondt i magen. Jeg hadde magnebjørn, jeg stresset så mye. Jeg hadde mageshår, liksom. At jeg var sånn, ok, jeg legger meg ned, bare puster litt. Ok, jeg må sove. Sover til klokka halv ni. Våkner opp. Newfound energy of life fra klokka halv ni. Lager meg taco. Da skjønner du sånn, da er jeg utsultet. Og da starter dagen min på en måte, da.

Halv ni på kveld? Ja, det er det. For da har jeg jo nappet bort hele dagen og hatt sykt vondt. Og ikke klart å nappe helt enn. Jeg ligger sånn halveis våken, nappa litt halveis og har sykt vondt i magen. Og for hver gang jeg begynner å drømme, så begynner jeg å drømme om helt jævlige ting som jeg stresser over. Så det er den verdens verste napp. Og du våkner og er sånn, nå vil jeg bare stå opp. Står opp.

Og jeg er dritsulten. Og da får du energi, for du har jo vært sulten hele veien. Og da plutselig begynner jeg å gjøre shit. Men nå har jeg forsent alt. Jeg kan ikke ringe de. Det er stengt. Kan ikke gå dit og hente den, for det er ikke oppe nå. Ferdig. Og da er du dritlei deg. Sabotert din egen dag. Misfornøyd. Ok. For etter helgen så har jeg i hvert fall havnet igjen. Jeg var sånn før, og jeg har slitt med dette en liten stund.

En liten stund. 29 år. Hele livet ditt. Men man går inn i verre perioder og bedre perioder, som jo er veldig naturlig. Og så er det dette med leiligheten som selvfølgelig tunger veldig over meg. Og det er et hav av akkurat sånne type oppgaver som du alltid kan tenke, men jeg burde gjort det først. Ikke sant? Og så i går sa Oddnes sånn, ok, jeg legger bort

alt annet med leiligheten, alt du føler du burde gjøre i morgen, og velge ut én ting det er mulig å gjøre. Bare én ting som du kan gjøre, og ikke tenke at du må gjøre noe annet. Nei, det må ikke være den beste tingen heller. Den ene tingen er på lista, og du skal ikke føle at hvis du har gjort den tingen, så burde du gjort mer. Hvis du klarer den tingen, så har du gjort noe, og det er mer enn godt nok.

Og da var jeg sånn, fuck it, ok. Og så sto jeg opp i dag, og så gjorde jeg den ene tingen. Var det deilig, eller? Å, fy faen, så deilig. Det er så rewarding. Ja, for da var jeg sånn, ok, jeg skal skrive på listeveien i morgen. Jeg skal ikke skrive de ti andre tingene jeg vet jeg også burde gjøre. Nei. Jeg skal bare ha den tingen på lista. Det er stert. Og så gjør man, og jeg har jo ikke klart å gjøre den tingen, for den har jo stått blant 15, 16, 17 andre ting. Så da gir man bare opp hele greia. Så det føles alt for overveldende. Men når det plutselig bare var den, så er det sånn, det klarer jeg. Ja. Kom igjen, da. Du klarer det.

Du klarer det. Har du også en følelse av at dine funksjonelle timer på dagen er fra klokken 7 om morgenen til klokka 10? Og fra klokka 9 på kvelden til klokka 2 på natten? De timene imellom, det kødder ikke engang, de timene fra klokka 10 på morgenen til klokka 8 på kvelden er ubrukelige.

Og jeg må, de gangene jeg har viktige ting jeg skal gjøre, hvor det er sånn der, noe med banken, eller noe sånn, ringe noen, eller fikse strøm, eller sånn her. Ting som føles veldig voksent, ja. Eller ting som må, eller så stenger de strømmen, skjønner du hva jeg mener? Sånn ting man må gjøre, sånn der jeg må bytte strømmonument, når jeg har flyttet for eksempel, da må jeg ha på vekkeklokke klokka seks, for det er så jævlig ikke-prokrastineringshumør. Da er jeg sånn, bom, bam, bam, bam, for jeg er så trøtt, så jeg vil bare gjøre alt. Jeg er helt enig. Ja, så det funker. Da er jeg, vet du hva, jeg har på vekkeklokka klokka seks.

Har ringt de når de åpnet? Åpningstid først i køen, bom, bom, bom, bom, bom. Og da går det igjen som en rullende ball, helt til det sånn crash cirka klokka ti. Hva jeg føler nå har jeg gjort nok til en hel uke, så da kan jeg kaste bort resten av dagen. Ja, også mest sannsynlig fordi man har sovet så veldig lite. Fordi man har stresset til åpning. Fordi man har stresset helt til klokka ett, to, tre.

Fordi du vet du skal stå opp tidlig. Klokka tre så er det sånn, fuck it, nå må jeg bare sette vekk klokka på klokken seks, for jeg kan ikke starte dagen min med dette her, så jeg må starte dagen med å få gjort det. Sett vekk klokka på klokka seks, klarer å få det gjort, klokka ti da, devtrøtt. Neppings, våkne, deprimert og overrett, jeg nappa midt på dagen, hvem faen gjør det? Leie meg for det, skuffa meg selv, og så ny, gi på kvelden, herregud, men i morgen, da skal jeg gjøre det, og i morgen, ikke sant? Du er så håpefull på kvelden, i morgen! Helt fikt. Nei.

Det er helt fint. Ja, så jeg håper folk kan relatere til dette, og få en eller annen trøst i at vi er flere, og i større og mindre grad, altså jeg tror alle erfarer det her i større eller mindre grad, og så er det noen du kanskje kan ta over for mye for da, hvor det rett og slett kan bli et skikkelig problem i hverdagen. Det er det beste med å gå på skolen, det er det jeg, for ofte har jeg skolesavn, jeg likte jo veldig godt å gå på skolen, og det er fordi jeg elsket at jeg måtte stå på klokka seks, jeg hatet det jo,

selvfølgelig, men jeg elsker at jeg måtte gjøre det dra dit, og så når jeg var hjemme igjen så hadde jeg mot min vilje gjort alt jeg skulle men Frida, hvis du hadde hatt en vanlig jobb så kunne du fortsatt nei, det er ikke det samme, for det er frivillig skjønner du hva jeg mener? skole er ikke frivillig en vanlig jobb er ikke frivillig jo, jeg tror meg at mange vanlige jobber det føles som en frivillig ting jeg gjør jeg gjør det her med ryggen mitt, jeg har valgt denne jobben du kan bare slutte liksom, du kan velge en annen jobb skole er skole, alle skoler du bytter til du har jo ingen fravær på skolen

Nei, ingen, for jeg elsker å møte opp og gjøre det. Jeg skulle jo komme hjem og kunne sove resten av dagen, eller bare klø meg i hodet, og sitte og stirre på veggen og tenke, ja ja, i hvert fall utdanningen min er i boks, på en måte. Jeg prokrastinerte jo på skolen også, helt enormt. Jeg hadde jo sånne egne samtaler med lærerne, hvor jeg kunne levere alt sammen ettertid. Heldigvis var jeg ikke så dårlig på skolen. Ikke at jeg var helt syk, men jeg var bare ikke så dårlig. Så jeg...

Det gikk bra. For problemet var jo ikke at jeg ikke kunne det, problemet var at jeg ikke gjorde det. Det var jo det samme problemet som nå, prokrastineringen. Det er det samme problemet, og det er egentlig litt utrolig at jeg har en bachelor. Ja, på mange måter. Ikke at jeg var på den skolen, jeg var jo faen aldri på skolen. Og det er ikke at du ikke skrev bacheloren din på to dager heller. På en uke, eller at jeg lignet meg av.

Men jeg har en bachelor. Ja, du har det. Du klarte det. Jeg klarte det egentlig også ganske med glans. Ikke kanskje akkurat selve bacheloroppgaven, men resten underveis gikk ganske greit. Men det ble mye rett før fristen, ja. Det verste er jo at når man kommer inn i en sirkel og er slem mot seg selv, man burde minne seg på de tingene, de dagene, at det er sånn

Vær litt snillere mot deg selv, fordi nå er du under en slags, uansett, man kan si at alle opplever det, en slags lidelse her og nå. Jeg har det vondt, det er derfor jeg ikke gjør noe. Jeg ligger her og saboterer for meg selv, så jeg burde ikke egentlig da være strengere mot meg selv, være sånn, du er ubrukelig. Hvorfor er du sånn her? Da burde du heller være sånn, men vet du hva du har fått til i livet? Du fungerer egentlig. Nå burde du...

lage deg ekstra god mat, fordi det her er ikke en så bra dag. I stedet for så er man sånn, fuck det her, fuck hele dagen, fuck man er sånn. Man burde egentlig prøve å være litt grei mot seg selv når man har det helt jævlig. Ja, og det var jo det som på en måte, i går hadde jeg en sånn crash-landing. Og det er jo fordi det har vært en lang periode med

veldig mye sånn her type stress som jeg ikke har klart å ta tak i og ikke klarer å rydde opp i og mer og mer, tiden går, jeg blir mer og mer stresset over at tiden går, og vi nærmer oss jul, ikke sant? og folk sier sånn nå begynner Q4 dette året og jeg blir sånn, åh, fuck, det er snart 2025 og og

Og så blir jeg bare mer og mer neff for å deppe, og så kommer den helgen hvor jeg har hatt Odd Nær som har vært verdens beste støttespiller, samtidig som vi har vært utrolig eksponerte, og det har vært veldig mye press, og det stresser en liksom. Og så lå jeg der i går da, og det her er gøy for jeg sier at jeg aldri gjør det. Åpenbart så har jeg mine ganger hvor jeg gjør det, hvor jeg da er i en sånn der, og da gjør det også, jeg er så langt nede.

Nå skal jeg enda lenger ned. Du skal sapotere, for da er det redd og ødelagt dagen, så hvor nå ikke? Nå skal jeg selv skade meg med jodel, liksom. Ukesannonsør, det er appen BookBeat. Og BookBeat, det er en lydbok-app, hvor du kan få tilgang på over en million bøker, og lytte på rett inn i Ørekanalen. Og med koden Kaffeskal2R, det blir det nå det, Frida, på utdannelse. Det gjør det. Så får du altså 60 dager gratis prøveperiode, hvis du er ny kunde hos BookBeat.

Og Frida, du har begynt å lytte på en bok som heter Hitra. Ja, det er den øya utenfor Trondheim. Ja, det er det. Den er oppkattet til den. Ja, det er der det skjer. Fordi dette er altså en god gammeldags krim. Om det er. Det her er sånn, set deg under pløyde, spenn deg fast, turn the page, holdt jeg på å si. Nå gjør du ikke det da, for det er rett å gjøre, så du bare sitter og strikker.

eller kanskje du puster. Nytter ut av vinduet. Det er skummelt, det er nyst, og jeg har grøsninger. Det er kropp som er funnet, og nå er det nylig jeg har kommet litt videre, jeg har funnet en til kropp. Så denne etterforskeren, som er tidligere politiet etterforsker da, egentlig, ikke sånn typisk, egentlig ferdig, men klarer ikke å lage seg rive med. Ja.

og saken blir større og større jo lengre vi kommer, og flere og flere involvert. Ikke sant? You know it, Krog. Hvis du også liker Krim, så er det en anbefaling, altså hitra, og hvis ikke, så finner du nok noe annet blant de over en million bøkene du kan finne og velge mellom inne på Bokbritt. Kaffeskål!

Og jeg er fullt klar over å si at selvskading er en veldig drøy uttalelse for det, altså. En veldig mild form for selvskading, men det er det det er. Og jeg ble så forbanna. Jeg ble forbanna. Jeg ble ikke lei meg engang, jeg ble bare forbanna. Jeg filmet meg selv rant om det på Snapchat. Bare lagret det. Skjønte at det skal ikke ut. Jeg bare trengte å si det høyt. Og jeg trengte å formulere sinnet mitt. Og bare lagret det i min egen slette. Men ja,

Og så er det sånn å lese tråd opp og tråd ned om hvordan nesa mi ser ut. Det klippet på bloggerne så ut som en karakterede simsen. Det er sånn hun ser ut når hun ikke prøver å fikse seg. Opp og ned om hvordan så jævlig byggt mi.

Åh, jeg er så pik mi. Og det er deilig at jeg ser noen der inne, det er sånn, hva er den obsession med å hate på øynene når hun ikke gjør noe kontrasjelt engang? Hva er det som skjer? Og så er det jo det der spesielt det utseende fokuset da, som kanskje er det mest sånn, fordi det er kanskje det som gjør deg mest sånn self-aware. Det er jo allerede der man er slem mot seg selv ofte. Ja, og man har sagt sånn,

Jeg har ikke lyst til å være delusjonel og tro at alle bryr seg så mye om hvordan jeg ser ut og bryr seg så mye om det. Og man minner seg selv på at det er ingen andre som bryr seg så mye som deg. Og så går du inn, og så leser du folk bry seg og bry seg og bry seg og har lyst til å bryte ned. Og igjen og igjen så resirkulerer et bilde av meg på sommerhytta hvor jeg hadde kort

tår å være sliten. Bare det at det, og da tror jeg jeg nådde et bondepunkt, fordi det var så synssykt trist å se at noen har tatt bilder av meg fra bloggerne, det bildet jeg har lagt ut selv, at jeg liksom i studio, jeg følte meg så fin og

og så har de redigert inn hvordan jeg ville sett ut med en operert nese. Det er det sykeste. Da har man kjendises. Det er det jeg ser hele tiden. For da umenneskeliggjør man dem så mye, at man føler man kan gjøre det. Jeg ser jo hundre videoer på TikTok ofte, sånn at «this is what she would look like if she did some cheek filler» så bare tatt ansiktet til en eller annen person. Og det er det største tegnet på at da er du så pasient at folk ikke ser på deg som et menneske som har rett til å bli lei deg eller ha følelser.

Ja, men jeg har i hvert fall denne jævlig mørke greia da. Det er veldig jævlig. Jo, det jeg skulle si var at fordi jeg skjønte at nå er jeg så trist, det var før jeg gikk inn på jordelen, nå er jeg så trist, men jeg er ikke trist nok til å gråte. Og jeg trenger å gråte. Så da gjorde du det da? Jeg gikk inn på jordelen, det var veldig vondt da. Det var ikke for det at jeg var sånn...

Jeg aktivt hadde den tanken, men jeg prøvde å forklare det for meg selv etterpå. Hvorfor gjorde jeg det her? Du er trist, men du vil føle noe. Og jeg fikk jo til å føle et enormt sinne. Jeg satt jo i senga mi i mørten og gråt og gråt når jeg så på. Og øynens liv er bare så sykt fake. Hun later om alt er bra, men egentlig er det helt jævlig. Tror jeg, faen meg rett. Du er helt rett. Her sitter jeg i byggeplassen min under dina.

og hilgriner på jodel. Hahaha!

Så utrolig hyggelig, men ettermiddag med deilig selvskading. Og så var det en annen ting da, for da fikk jeg jo grått på grunn av at det jodlet greiene. Og det var jo litt forløsende selvfølgelig, og forgråte litt. Det er deilig det. Jeg tenkte jeg må mer av dette. Og så handlet jeg inn på TikTok, og da handlet jeg inn på en drosjesjåfør, som også er en psyk. Har du sett de videoene? Så når det kommer folk inn i drosjen hans, så begynner han å rede dem.

Og han er en psykikk som har kontakt med andre siden, og det er så rørende når han snakker om de som er med dem. Han bare sier, ja, du har jo med deg noen. Og så er det bare spot on, spot on, spot on. Men er det en random taxi man sitter seg inn i, eller er det en sånn taxi man ringer? Nei, det er en random taxi. Jeg er ikke klar over det. Å, det er helt fantastisk. Ja, og det er helt fantastisk, liksom. Og det er så rørende, og

På en måte når du ligger der da, i ditt eget sånn der selvhat og selvdestruktivhet, og bare helt sånn, det er så mørkt og meningsløst og dritt, ikke sant? Ja. Og så ser du liksom, jeg har jo veldig troen på at det er en andre side, nå må man si at dette er en rar måte å liksom få en følelse av det på, men å sitte og se en sånn TikTok som bare er sånn, fy faen, det er noe større enn oss altså. Det er veldig, ja. Og bare det at disse menneskene blir så rørt,

Jeg er helt enig. Kanskje det er fake, kanskje whatever, men disse menneskene, de er ekte rørt i hvert fall. Det er ingen tvil om han lurer dem eller ikke, jeg har ingen kontroll på. Men det virker veldig troverdig. Men de blir ekte rørt. De faker det ikke, for dem er dette ekte, og de føler at de får en kontakt med noen de har noe uoppgjort med, eller noen de skulle ønske de sa unnskyld til. Her var det veldig mange som hadde mistet

barnet sitt når det var ungt. Og da sier han sånn, I see a car accident. Og så bare blir, stimner de helt, ikke sant? Fordi de har mistet sønnen sin som var seks år. Åh, det her er... Må sende meg. Det er...

helt fantastisk hvis man trenger å gråte, og hvis man trenger å føle a bigger meaning. Men akkurat det føler jeg ikke er tullet til det hele tatt, når man er veldig, altså alt oppslukt i at man er lei seg og deppa, det er som vi snakket om i sted, vi blir veldig deppa av prokrastineringen, for vi føler at livet vårt er jo alt vi har, og vi surrer det til, ikke sant? Og det føles som alt. Og så tar man et

steg tilbake og zoomer ut derfra igjen og ser liksom på hele livet og hva det faktisk dreier seg om og de eldre, ikke sant? Og det hjelper så mye. Jeg hadde akkurat samme i går. Jeg var jo veldig, veldig, veldig stresset. Helt ekstremt. Og hadde...

En mageknipe som var i krise, og da prøvde jeg å sove og sove og sove. Og to ting som jeg hjalp, bortsett fra min fantastiske kjæreste som fikk meg til å leve veldig mye, ringte meg, og det hjalp veldig det også. Men utenom det, så var det en venninne av meg som hadde fått barn, som la ut en story av en melding hun hadde fått av mormoren sin.

som var sånn jeg er så takknemlig for et nytt medlem i denne familien og at du har gjort det og for jeg trer snart ut av denne familien og jeg skulle gjerne levd i 100 år til for å kunne fortsette å være i familien men jeg skal sitte og se på dere

å følge med på alt, og alle gleder, og alt når du butter, så skal jeg gråte med deg, og jeg bare, nå hadde jeg sendt det så sykt fint, og da bare tenkte jeg sånn, ja, for det er jo det livet handler om, og her er jeg liksom så lei meg, for jeg har ikke klart å tømme boden, det går bra, liksom, jeg burde tømme boden, ja, men det er

Det er ikke det morfaren min sitter og følger med på og gråter med meg for, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg fikk bare en veldig mye mer sånn, ja, det var veldig bra reminder i dag på dybden av livet her. Takk for at hun delte den meldingen fra mormoren sin. Det hjalp skikkelig. Jeg bare...

hardt på dem. Og så var det en Charlie XCX-konsert, hvor hun som har laget Apple Dance, fikk sin recognition, og de filmet henne, og hun sa «Thank you so much for everything», fordi den sangen skulle egentlig av albumet, og den minste streamen helt til Apple Dance kom, og nå er det den mest populære på alle albumet. Og det at en person som er på... Det var bare sånn nydelig popkultur-moment, at vi recogniser...

sosiale medier også som en veldig viktig bit av kultur og kunst og at det da hjalp henne at hun fikk den recognitionen foran alle de folka jeg bare bytte hele grina det var disse tingene da jeg får frysninger bare jeg sier det for hun er jo så fan av henne og de er fan av hverandre de har hjulpet hverandre og det var bare sånn jaaa

Å, rørende! Å, gråt og gråt og gråt! Den konserten fikk jeg så form av å ikke være på. Vet du hvem som var der? Ja! Gisle. Å, slutt da! Gisle har lagt ut på storyen sin at han var der dag to. Og det er altså Diet Pepsi med Addison Rae. Det er liksom... Choice i varen. Lord. Og Lord er jo min ungdomsartist, ikke sant? Hun fikk meg gjennom videregående depresjonen min, som var... Jeg hadde Lord Pure Heroine på Vinterkøkkenet.

vinyl og lå på rommet mitt og hylgråt og hylgråt og hylgråt, ikke sant? Så nå hun også da, og hun har jo vært åpen om sine spisforstyrrelser og problemer nå ved å trekke seg ut av rampen og blitt kommet inn igjen og vært for usikker for å være med Charlie og de funnet synes det er så kule. Og så har de blitt venner og den sangen og bare hele det signifikansene har for meg, at jeg blir jeg føler det så dypt jeg skulle så ønske jeg var der men det var jeg ikke.

Jeg var hjemme og greit. Og det var også alt det visuelle, og det var bare fantastisk. Ok, vi skal videre. Hei Øyne og Frida. Jeg har et tema som jeg lurer på om dere kunne snakke litt om i poddi. Jeg har hatt en spiseforskyldelse lenge nå, men det har vært på sitt verste de to siste årene med bulimi.

Mitt spørsmål er hvordan man kan håndtere en spiseforskillelse i et forhold. Snakker man åpent om det? Når i datingfasen burde man fortelle det? Jeg har vært single i noen år nå, og hver gang jeg kjenner på at noen kan bli mer enn en fyr, så popper dette opp i hodet mitt og føles ut som en stopper for at jeg kan satse på noen. Spiseforskillelsen føles ut som min lille hemmelighet, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne noen gang gå inn i et forhold når dette tar så stor plass i hodet mitt.

Jeg tenker jo at noen ganger så kan det hende at en spiseforskyldelse tar for stor plass til at man burde gå inn i et forhold. Hvis du merker at det stopper deg, så er det jo hovedfokuset burde jo være å bli frisk fra spiseforskyldelsen, ikke å få seg en partner. Men det er ikke alltid sånn at livet må stoppe.

kan stoppe opp når man blir frisk fra noe. Så det er på en måte sånn, så lenge du prøver å ta tak i det, og ikke dette er en hemmelighet du har for alle, å enten oppsøke psykolog eller hjelp. ROS-senteret er et veldig godt tilbud, hvor det er litt lavterskel å be om hjelp.

Men helt klart så kan man ikke sette livet sitt på vent. Nei. Fordi en stor del av å kanskje bli frisk kan jo også være det å fortsette å leve, ikke sant? Å få ting som kan minne seg på hva som egentlig er viktig. Ja, og så tror jeg også svaret på spørsmålet når man skal fortelle det, svarer du på i hvor ille det er. Som vi sier, hvis det er så ille at du vurderer å ikke gå inn i forhold, så er det noe du burde fortelle om.

en eneste gang, fordi det er alvorlighetsgraden av det, føler jeg. Og om det er noe du føler du har i sjakk, som ikke kommer til å gå så, på en måte være så belastende for partneren, så kan det ventes lengre med å si, men ellers så synes jeg at man burde være ganske åpen. Og så tenker jeg at uansett, og det vil jeg egentlig si, uansett, så burde alle sammen velge seg en partner som håndterer, eller i hvert fall klarer å se disse problemene for hva det er, og ekte å ta...

respondere bra på det. I situasjonen til den som har stilt dette spørsmålet, og noe jeg kan relatere til, er at det er desto viktigere hvis du faktisk sliter med en spiseforskyldelse, og du kan også relatere til det, at da må du faktisk ha en partner som har et ønske å forstå seg på det, og som ikke for eksempel bagatelliserer deg. Og det har ikke noe å si til og med når du blir frisk, for det kommer du til å bli, eller vi håper i hvert fall det, så trenger du fortsatt å ha en partner som har den type forståelse.

Fordi det er jo en erfaring du har med deg videre i livet, så du er nødt til å snakke om det med en person du vurderer at skal bli din partner. Ja, jeg synes absolutt det. Og så tenker jeg da at... Og hvis det skremmer dem vekk, så burde du ikke være sammen med dem, fordi det er jo litt sånn depressivt å si, men hvis man lider veldig stert av en spiseforstyrrelse, så kan man bli veldig mye bedre og fungere frisk, men det er alltid sjans resten av livet ditt for at du får tilbakefall. Selvfølgelig. Og det er det som all annen avhengighet, at det...

du kan ikke ha en partner som ikke forstår det, uansett om du føler sånn, nå er jeg frisk fra det, så er ikke det lurt. Så jeg tror hvis det er en dealbreaker, så er det kjempebra å ikke bli sammen med dem. Fordi det er jo da en viktig del. Da har du vist en side som ikke kommer til å fungere med deg. Nei, gi muligens dine da tyngste tider. Fordi når man sliter med en spiseforsyelse, akkurat som du sier, de tyngste tidene, da er du så utrolig avhengig av at det er mennesket som står deg nærmest. Mhm.

ikke gjør det verre. Og i hvert fall ikke ha forståelse. Eller at du føler at du må holde det hemmelig. Alle de tingene her kommer jo til å gjøre prosessen med å bli frisk, eller komme seg ut av de vonde periodene mye verre.

Og det kommer også til å ødelegge forholdet, fordi det blir så mye rar oppførsel. Man er veldig sensitiv, man er veldig nærme hverandre når man er kjæreste. Man merker alle, alle små ting. Og det er det også, de kan forstå hva det er du føler. Så forstår de at de føler noe, og hvorfor oppfører du deg sånn, og hvorfor det og det. Og det kommer til å ødelegge og slite på forholdet. Og man føler seg også mye lengre fra hverandre. De får jo ikke komme inn. Og det er jo...

Det vet man om alle typer ting i forhold til at hvis det er noe du føler at partneren din ikke slipper inn på deg, så føler du ikke at dere er ordentlig sammen. Ja, og veldig ofte hvis man sliter med bulimi og situasjoner med mat, så kan jo det resultere i ganske merkelige oppførseler rundt situasjoner hvor mat er present, som er mange ganger i løpet av en dag. Og det kan være at man kan bli retabel for ting som

Man ikke klarer å forstå hvis ikke man vet at man har et veldig anstrengt forhold til spissituasjonene. Det kan være små ting som får deg til å tippe over, eller endre med at du bare er stille. Det er veldig viktig at partneren din får vite hvorfor. For hvis ikke så kommer det til å gjøre også det veldig vanskelig forholdet. Jeg synes det er viktig å si at det finnes utrolig mange gode mennesker der ute som kommer til å ha

veldig forståelse, og ha lyst til å forstå deg, og være en støttespiller. Og det kan også være veldig bra. 100%. I en prosess må man klare å komme seg ut av vanskelige ting, så lenge man ikke legger sin lykke i hendene til noen andre. Nei, men det kan hjelpe veldig mye. Jeg tror bare det er tipset, ja. Vær ærlig. Vær ærlig. Og det er skummelt, og hvis du tenker, da vil han ikke være med meg, så bare si det for det om. Og så, i hvert fall for mitt tips, så kan det være noen ganger å forklare, hvis du kommer inn i de...

du noen ganger ikke kanskje helt skjønner selv, men du har en episode da, som vi kan kalle det, hvor det skjer en sånn typisk tankemønster, ikke sant? Før eventuelt man overspiser, eller ender opp med å kaste opp, eller hva det skal være. Og rett og slett ta med partneren sin på den tankeprosessen. Det som skjedde nå, var faktisk at den ene tingen der fikk meg til å tippe over, til å tenke disse og disse og disse tankene. Og det var derfor jeg endte opp med å

ikke ta på den kjolen. Det trenger ikke være en sånn, men bare det å bare invitere inn at dette er et sykt tankemønster. Dette er et tankemønster til en som sliter. Og det å si det høyt også kan ofte noen ganger hjelpe deg selv å komme ut av det. Ja.

Da hører man hvor dumt det høres ut. Ja. På en måte. Så kan man noen ganger, jeg er veldig for galgenhumor, at man kan le av det sammen. Så det er jo helt lett å le. Det er jo mange menn spesielt, som er innmari gode på å gjøre sånne mørke ting litt morsomt. Jeg har alltid hatt kjærester hvor jeg...

Jeg har jo holdt på med noen som ikke var så god med det, og vi ble aldri kjærester. Men jeg har alltid hatt kjærester som er sånn... Jeg tør å påstå at hver gang jeg har kjærester føler jeg meg nesten frisk. Og når jeg ikke har det, så har jeg det ganske jævlig. Fordi jeg har vært heldig med å ha partnere som er så sykt gode på å ikke gjøre det så tungt. Og som får meg til å le av det og være sånn der...

Ja, men det kan bli litt vanskelig å ta med fri deg ut i dag med tanke på overvekten, men da hadde det vært veldig hyggelig om du ville vært med. Fordi hvis jeg slår meg av brangeren, jeg føler meg så sjuk og jeg føler meg så alt, så er det sånn at det kan bli litt vanskelig med tanke på at du er så stor, men jeg vil også gå med fri deg om. Altså så mye sånne morsomme ting som hjelper på meg og som gjør at jeg hører hvor sykt gærne jeg høres ut, og som putter ting i et lys.

som blir mindre tungt og mindre, ja, jeg er så syk og gæren og mer sånn, ja, fy faen hva er det her for noe tull? Selvfølgelig skal jeg være med på det. Samtidig som du tar det seriøst. Ja, selvfølgelig men det er det jo, de vet jo man har jo de tunge, litt bra, dype samtaler om det, så når de da, i hverdagen de vet jo det her, og de kjenner deg og de kan, jeg i hvert fall synes det har hjulpet sykt, for det er en sånn

som man ikke nødvendigvis har lyst til å gjøre selv hele tiden heller. Det er sånn, åh, kødde med noe veldig egentlig kjipt. Men det er veldig gøy når noen andre gjør det, og det kan være oppløftende å gi et slags perspektiv. Jeg synes i hvert fall ofte folk som aldri har følt på det samme, det vet jeg at man ikke kan greve med en kjæreste da, men de er jævlig gode med det, fordi de gir deg så sykt det perspektivet. Ok, ok.

Det blir veldig tydelig hvor rart det er, sykt det er det du tenker. Det kan være et bra brill å se det gjennom. Ja, det kan være et veldig bra brill å se det gjennom. Et tips til å finne en partner, nå går jeg etterpå tipset her. Fordi en ting som jeg dessverre har erfart flere ganger, er en bagatellisering av det. At du møter en fyr, og etter hvert så åpner du deg kanskje opp, og så er det sånn, ja, men det sliter jo nesten alle jenter med.

Ja, det går jo ikke. Ikke sant? Og det er noe av det, fordi det gjør ikke mitt problem noe mindre reelt. Og jeg er, first want to say, helt enig. Fint mange. Men ekstremt mange jenter sliter med dette, og du har mest sannsynlig møtt på noen før denne gutten, ikke sant? Eller kanskje vært i en relasjon med noen som har slitt med det og alt sånt. Men det gjør ikke min situasjon noe lettere. Ikke bagatellisere det. Og det om for deg at jeg deler dette med deg nå, at vi snakker om det, det er ganske irrelevant.

At mange andre jenter sliter med det. Og det blir en bagatellisering. Sånn, ja, men det er jo helt vanlig. Og det er jo det verste du kan gjøre med noen som jobber hardt med å komme seg ut av noe. Og bare tenke at dette er helt vanlig. Dette er... Alle jenter sliter med det, så hvis du blir frisk, blir du den eneste. Alle andre går rundt og... Skjønner du? Og det er veldig viktig at du får en person som ser alvoren i deg, samtidig som det også er sånn... Dette er jo et stort problem i samfunnet.

Vi trenger ikke å late som at det ikke er sykt mange jenter slitt med det. Nei, for det er jo veldig mange menn som ikke, fordi det er såpass mange kjærester som har slitt med det. De har hatt mange kjærester som har hatt det, kanskje. Det er veldig vanlig. Det er jo ikke rart at de ikke blir veldig skremt av at du sier det. For da er det sånn,

Naturligvis, når det er noen de er vant på å ha erfaring med, så er ikke det et rødt flagg for dem. De er sånn, nei, men det er greit. Det har jeg gjort før, og det klarer jeg. Og da er det bare viktig at de også i samme åndedrag på en måte sier, og det er jo helt sykt at så mange jenter sliter med det. Det beviser jo bare at vi har et skikkelig stort problem med overfokuset på kropp. At de klarer å dra den linjen nå. At det ikke er sånn, det er helt vanlig, så det trenger du ikke å tenke på. Jeg er helt vant til det. Jeg er enig i det.

Det er hyggelig å føle seg litt sett, spesielt når man føler seg litt sårbar og litt modig, og så er det sånn dønnullmodig og alle har det. Det er ikke så kult. Det var svaret vårt i det. Flott!

Det var et flott svar. Hjelp, dere er typ de viseste unge millennials jeg vet om. Unge millennial, det var veldig hyggelig. Tusen takk. Det setter vi bryt på. Jeg har en kjæreste som er ADHD, og jeg sliter skikkelig med å forstå hvordan han tenker. I så å si alle situasjoner, spesielt konflikter, så får jeg aldri en closure. Jeg sitter alltid igjen med å føle at han ikke skjønte hva jeg mente og hvor problemet lå.

På en måte føler jeg at han tenker mer svart-hvitt enn meg, og jeg klarer ikke å få han til å se etter større bilder. Eksempel.

Han er dårlig på time management, og det er et gjentagende problem. Så når han kommer for sent i avtalen vår, for hundrene gang blir jeg lei meg. Så tenker jeg at jeg ikke har noen grunn til å være lei meg, fordi han bare var fem minutter for skinka. Men jeg er jo lei meg fordi det er hundrene gang. Har dere noen tips eller råd til hvordan jeg kan forstå han bedre, og dermed hjelpe han til å forstå meg bedre? Jeg er nødt til å skyte inn at jeg vet at dette er et veldig usexy personlighetstrekk, og

Noen man burde alltid jobbe med som mål å bli bedre i. Men jeg er nesten alltid utelukkende fem minutter forsinket, om ikke mer. Og det har ingenting å si hvor glad jeg er i den jeg skal komme til avtalen til. Det har ingenting å si. Det er noen trykker, hun føler sikkert akkurat det. Jeg tror det er akkurat der det trykker. Fordi jeg har vært stormforelsket og holdt på med noen, og klart å komme ti til sju minutter forsinket i hver eneste ting.

Og da, det her er det jeg har sett frem til hele dagen. Jeg har gledet meg til det møtet hele dagen. All hjernekapasiteten min har gått på å tenke på denne personen, og likevel er jeg forsinket. Så jeg kan i hvert fall backe denne kjæresten i at det trenger overhovedet ikke å handle om at han ikke prioriterer deg, og at ikke du egentlig ligger fremst i hjerneblaskene hans. Og at det at du har sagt det

det mange ganger faktisk ikke er noe han husker på. For jeg tror han husker det, og skjønner at det egentlig er viktigheten her, at du har gjentatt deg selv, og det føles som om det ikke blir tatt til han. Han tar det ikke til seg, for det er ikke viktig nok for han, selv om du har uttrykt det så mange ganger, og det er det som er sårende. Det er sånn, ja, men jeg har jo sagt det mange ganger. Skjønner at det er det du har såret over, at ikke du bryr deg om de fem minuttene. Det skjønner jeg også. Men jeg tror, ja, da kan jo du skrive ned på at det er på en måte... At det er faktisk ikke bare...

For meg, det her høres så sykt, for jeg skjønner at det høres som en unnskyldning, men jeg mener det. At det er på et menneskelig nivå i meg, hvordan jeg fungerer. Det er ikke... For jeg kommer til alt jeg skal, jeg møter opp til alt jeg skal, og jeg kommer forberedt, og jeg gleder meg, og jeg er entusiastisk, og jeg har en løp dit for å rekke det den siste, eller for å prøve å komme dit. Men det er faktisk...

en ting med som nesten er umulig å forandre. Ja, ja, ja. Det er jo som hun sier, det er jo mer enn på en måte bare å komme litt for sent, det er time management generelt. Det er jo en tidsoptimisme eller ting, noe som er inni det. Det er ganske personlig strekk. Ja, det er noe som ligger der som gjør at det aldri lar seg gjøre. For det er en effort blir jo gjort på at det skal gå, på en måte. Så jeg tror det er viktig for hun å forstå at liksom, hvertfall hvis han

understreker det. En ting er hvis han kommer til tide på andre ting, da skjønner jeg det. Da er det jo helt annet. Hvis han ikke er en som er kronisk forsinket til nesten alt han gjør i livet, da kan vi begynne å snakke om proteiner. Ja, men du er dama min, så det burde det gå bra. Det kan jeg forstå. Da blir man sur. Og uansett, det er jo ikke noe å forstå å bli sur. Du blir jo sur, så det må jo være helt greit. Det er bare, ja, jeg tror ikke det er ment

Jeg tror ikke det er ment som en sånn jeg driter i deg type ting. Jeg tror ikke det. Jeg vil i hvert fall, som du sier da, prøve å sette meg inn i er dette noe som skjer egentlig med nesten alltid livet hans? Fordi da kan jeg i hvert fall fjerne det aspektet at det egentlig burde... Det er ingenting som er at jeg blir nedprioritert. Det er kanskje en usjarmerende ting og en ting som gjør meg lei meg, men det handler ikke om egentlig

Det handler ikke om meg. Det handler veldig om han. Ja, du kan jo prøve å foreslå fem minutter før hver gang, fordi hvis han bare kommer fem minutter for sent, så er jo ikke det sånn alt for ille. Ja, noe sånt da. Men du må jo bare preike med han om det, men jeg skjønner hvis du sier han har ADHD, og du ikke helt skjønner det, og det er jo veldig forståelig. ADHD er jo ofte sånne traits som for mennesker som ikke har det, virker som...

At du faktisk ikke bryr deg, eller at du er disrespectful, rett og slett. Fordi du ikke får til noe veldig enkelt å få til. Men det er veldig, veldig mye vanskeligere. Det er veldig vanskelig å beskrive det til en som ikke har det. Men jeg forstår at, kanskje ikke akkurat på å komme i tide, men på veldig mye annet, hvor jeg ikke klarer ting blir veldig, som du sa, svart på hvitt. Ikke sant? Det kan relatere veldig til. Jeg lurer på hvordan man skal prøve å oversette det til hu.

Det er som om du gjør alt du kan, og det går ikke.

Det er vanskelig når man ikke sitter ovenfor disse personene og har sett dem snakke. Det må kanskje ganske mange andre faktorer til for å forstå denne casen. Men bare for å ta det ene eksempelet der du kom med, så tenker jeg at man må også i forhold til en partner, det er jo et menneske som er et eget menneske, det er jo veldig viktig at partneren din får lov til å være et eget menneske. Og noen ting ved det mennesket må man kanskje bare akseptere.

Fordi det er i naturen til det mennesket. Og å be om at han alltid kommer til snakk, kan koste veldig mye mer enn egentlig det du tror du ber om. Ikke sant? Og noen ganger må man kanskje tenke, ok, men da gir jeg frem meg det. Men hva er det her jeg egentlig forventer? Hvorfor skjønner jeg det? Skjønner du? Det må gå begge veier da. Da må jo det samme gjelde deg. Ting du er dårlig på, ikke sant? Da gir man noe til her. Du har jo noe du ikke er god på du også. Da må du også...

vises skjønnen tilbake. Det føler jeg er viktig, og så føler jeg også at det er viktig at hvis det er en følelse her som du sitter med av at du ikke helt blir respektert, så er det... For det er jo ofte det man føler når man blir veldig lei seg over sånne type ting, at det handler om respekt. Da føler jeg at det er veldig viktig å være sykt hard og tydelig, og bare...

Ja, sykt hard og tydelig å si sånn «Det her er det jeg føler». Bam, bam, bam, bam, bam. «Det her føles ut som du ikke respekterer meg». Bare å være streng, rett og slett. Og hvis ikke du klarer det...

så går ikke det her for meg, for jeg er veldig opptatt av å ha en partner som respekterer meg, tiden min, bam, bam, bam. Og så må du se resultatet på det, hvis du skjønner. Jeg tenker at, egentlig, bryt det litt ned. Hvor legger han effort inn i det forholdet her? Klarer jeg å finne de stedene han legger effort inn? Fordi, for eksempel når du kommer til meg, Frida, og vi skal på et event da, eller vi skal på en ting sammen, så kan det være at jeg faktisk har tenkt masse på dette mange dager i forveien, og gjort ting klart,

Men siden jeg er så sykt dårlig med time management, som når du kommer inn døra, så er jeg ikke klar til noe. Jeg må kjappe meg og kaste det sammen før vi går. Men tidligere i uken har jeg tenkt på det, og begynt å gjøre ting. Det har lagt effort inn, det har betytt noe for meg, og det betyr noe for meg nå, men det er time managementen min som fucker det opp, på en måte. Men hvis jeg da ikke heller hadde tenkt på dette tidligere i uken, satt av tid, gjort forberedelser, jeg har aldri lagt noe effort inn til noen ting.

da kan man jo begynne å tenke sånn, ok, men du bryr deg faktisk ikke. Du er ikke klar, og du har ikke tenkt på det tidligere i uken, du har ikke brydd deg om det i det hele tatt. Men hvis du klarer å tenke sånn, når vi skal ha kosekveld, for eksempel da, nå lager jeg et eksempel, så kommer jeg fem minutter for sent.

Men han kjøpte Det ligger liksom mat i fryseren Eller i kjøleskapet For når han var på butikken Så var han sånn, vi skal jo ha kosekveld i kveld Så jeg har kjøpt masse digg mat i den kvelden Men så var jeg på trening fem minutter for lenge Skjønner du? Ja, jeg skjønner Er det noe effort der?

som egentlig er og det her er egentlig bare personligheten han som fucker litt opp for ham og hvis du er veldig komfortabel med å time manage hvis du skjønner og dere bor sammen jeg vet ikke om dere bor sammen men hvis dere bor sammen så synes jeg at

Hvis han er komfortabel med å la deg gjøre det, så synes jeg det er irriterende da. Og menn er veldig ofte komfortable med det, altså. Men det er veldig ofte sånn, det er helt greit at du sier sånn, vi må gå om fem minutter. Hvis han lar deg da gjøre det, så løser det jo problemet helt. Hvis du får lov å ha en manager foran, så er jo det perfekt. Og det er veldig mange menn som er veldig åpne for det. Det er verre med damer, for de har ofte grunner til ting, eller så skjønner du. Men jeg har aldri møtt en gutt som ikke synes det er helt cool at jeg er sånn, vi må gå ut og gjøre det da. Ja.

Ja, nå er det to minutter til vi må gå. Jep, hei, zoom, og river de ut døra. Og de hadde ikke klart det alene. Og da var vi på tur, og det gikk helt fint. Og det plager meg null, for det er mer viktig for meg at vi gikk på mitt tidspunkt, hvor jeg er komfortabel med å gå. Fordi det er også ofte det, hvis man er en person som blir stresset av å komme for sent. Så det koster meg så mye mer å stresse med det, og ukomfortabel jeg blir av det, enn at jeg bare får lov å bestemme over den personen. Så hvis han er villig til det, prøv det. Det funker også.

Jeg har også hatt kjærester med veldig mye ADHD, og jeg var reivann ut døra når vi skulle ut. Men da må man jo få lov til det også. Da kan det ikke være mye stolthet i det. For da blir det problem igjen. Men ja, nei, jeg vet ikke. Det kommer så sykt an på forholdet ditt, mer enn at han har ADHD. Det er det også. Jeg tror det handler mye om

hvordan du føler deg respektert på andre grenser og andre høflighetsting også. Så hvis det lekker flere steder, så er det klart at tid blir en sykt irritasjonsmoment som er super konkret. Så finne ut av det. Er det konkret det som irriterer deg? Eller er det noe annet der som ligger bak? Det er vel egentlig det du rett og slett må finne ut av. Beklager, det var det vi hadde. Og det var det vi hadde for kaffeskål. Vi høres igjen på onsdag, dere. Kaffeskål!

Kappuskål! Det lukkes! Du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel. Takk!