‹ Tilbake til podkaster ‹ Shifter

1/12/2017

Robotgründer Marius Aabel i No Isolation sluttet i oljebransjen for å hjelpe langtidssyke barn. I denne podcasten forteller han om hele reisen fra han begynte å programmere på papir på 80-tallet frem til han nå bygger en fremgangsrik startup.

Marius Aabel, teknologisjef og gründer i No Isolation, forteller om sin reise fra programmering på papir på 80-tallet til å bygge en vellykket oppstartsbedrift. Han diskuterer sin overgang fra oljebransjen til No Isolation, motivasjonen bak selskapet, og utfordringene med å bygge en teknologi-basert løsning for langtidssyke barn. Aabel reflekterer også over fremtiden for selskapet og sin egen karriere, og understreker viktigheten av entreprenørskap og digital kompetanse i dagens samfunn.

01:53

Selskapet har gjennomgått flere flyttinger og vekst siden 2015, og fokuserer nå på å hjelpe langtidssyke barn med innovative løsninger.

04:11

Robotisk tilstedeværelse i skolen kan hjelpe elever med lange fravær, ved å opprettholde verdifulle sosiale og faglige kontakter.

08:03

Podcast-segmentet diskuterer utviklingen av en innovativ robot med mobiltelefonfunksjoner for langtidssyke barn og en erfaring fra oljeindustrien.

13:54

Tidligere erfaring fra oppstartsmiljøer gjør det lettere å ta ansvar i usikre tider, enn å stole på store bedrifters trygghet.

18:20

Folk påvirker hverandre; det er viktig å omgi seg med positive mennesker, spesielt når man står overfor usikkerhet.

Transkript

Nevnt i episoden

No Isolation

En oppstartsbedrift som lager en robot for å hjelpe langtidssyke barn å delta i hverdagen.

Marius Aabel

Teknologisjef og gründer i No Isolation

Fintech Factory

Norges første fintech-akselerator, sponsor for podcasten.

Karl Dolva

Medgründer av No Isolation

Mathias Doyle

Medgründer av No Isolation

Startup Lab

En startup-inkubator i Oslo

Bitraff

En startup-inkubator i Oslo

657

En startup-inkubator i Oslo

Kristian Krogsgade

No Isolations nye kontorlokaler

Commodore 64

En datamaskin fra 1980-tallet, som Aabel lærte å programmere på.

Amiga

En datamaskin fra 1980-tallet, som Aabel brukte for å leke og ha det gøy.

National Oil & Vaco (NOV)

Et stort oljeservice-selskap Aabel jobbet for.

MobyDate

En datingtjeneste Aabel drev

Fero

Et selskap Aabel drev

MinFilm

Et selskap Aabel drev

Tinder

En dating-app

Match.com

En datingtjeneste

SimCity

Et dataspill

Kitsa koder

Et prosjekt som lærer barn å programmere

Cefalo

Et norsk outsourcing-selskap, sponsor for podcasten

Telia

En teleoperatør som samarbeider med No Isolation

Trigger

Et kommunikasjonsbyrå som støtter No Isolation

Innovasjon Norge

Et norsk statlig selskap som støtter innovasjon og entreprenørskap

NAV

Norsk arbeids- og velferdsetat

Doro

Et merke som lager telefoner for eldre

Fisher-Price

Et merke som lager leker for barn

Anita Skjølle-Brede

En person som var inne i podcasten

Amsterdam

By i Nederland hvor No Isolation etablerer et kontor

Deltakere

Programleder

Privar

Gjest

Marius Aabel

Sponsorer

Fintech Factory

Cefalo

Lignende

Laster

Velkommen til en ny episode i Skifters podcast. I dag er det Privar som er programleder, og vi har med oss Marius Aabel i No Isolation. Velkommen, Marius. Tusen takk. Takk for at du tar deg tid. Du er en travlen mann. Før vi setter i gang, så skal vi takke Fintech Factory, som er ukens sponsor.

Dette er jo Norges første fintech-akselerator, og de har et 12-ukers akseleratorprogram på Fornebu i Oslo. Et innen fintech og et innen insurtech, og har du en fintech-ide, så ikke nøl med å søke på det programmet. Neste søknadsfrist er 14. februar, så her gjelder det å sette i gang.

Marius, no isolation. Dere har jo fått veldig mye oppmerksomhet rundt om det hele, men det er nok noen allikevel som ikke vet helt hvem dere er, eller i hvert fall ikke klarer å koble navnet no isolation opp til det dere gjør. Kan du gi en sånn 30 sekunders pitch av hva det er? Ja, no isolation. Vår idé er å hjelpe mennesker ut av ufrivillig isolasjon,

Det første produktet vi lager er en liten hvit robot som skal hjelpe langtidssyke barn. Så når de barnet ligger hjemme og er sykt eller er på sykehus, så står roboten i klasserommet og hjelper dem å delta i sin vanlige hverdag. Men dette gjør du ikke alene. Du handler om Karl Dolva og Mathias Doyle.

Ja, det var vi tre som startet selskapet i oktober 2015. Men nå har vi allerede vokst til å bli 21 stykker, så det har gått veldig fort siste halvåret.

Det er også derfor vi flyttet inn i nye lokaler denne uka. Vi hadde en sak om dere denne uka, det var tredje gang dere flyttet på halvannet år, stemte det? Ja, tre eller fjerde kanskje. Vi har vært innom Startup Lab, vi har vært innom Bitraff, og så litt tilbake til Startup Lab igjen. Og så har vi da sittet på 657 nå siden i fjor sommer, og så var det nå til Kristian Krogsgade på mandag.

Men hvordan har den reisen vært tid til fra 2015 og frem til nå? Det er nesten vanskelig å beskrive med ord, for det har blitt så mye større og så mye fortere enn det vi kunne drømt om da vi startet. Eller vi kunne drømme om det, men man tror jo ikke det skal skje sånn. Så vi har truffet veldig godt med den ideen og det produktet vi har, og har fått veldig gode resultanser og tilbakemelding i hele Norge egentlig. Hvorfor tror du at dere har truffet så vidt?

Jeg tror det å hjelpe mennesker som er ensomme og isolert, det er noe alle føler på at det er en god ting å gjøre. Og spesielt når det gjelder de barna, og nesten alle kjenner noen som har vært langtidssyke, enten barn eller voksne, og mange har sett det, at de ligger der utrolig ensomme og alene. Og når noen da har lyst til å hjelpe dem å bygge en bedrift rundt det, så tror jeg det er noe folk setter pris på. Hvordan kommer du på den ideen i utgangspunktet?

Den ideen var vel egentlig karen som har en veninne som er sykepleier, som bare kom i frustrasjon og fortalte om hvor ille de barna på sykehuset har det. Norske sykehus er jo veldig, veldig gode, sikkert blant de beste i verden. Men det de legger inn alle ressursene på, det er å gjøre barna friske.

Og de sier heller til det at glem skole, glem alt det andre, nå skal du konsentrere deg om en ting, og det blir frisk. Men det som mangler det eneste stykket der, er at vi mennesker er sosiale vesener. Og hvis ikke vi har det godt sosialt, og har det godt med oss selv, så blir vi kanskje heller ikke friske.

Og når vi begynte å grave litt i den materien, så fant vi ut at i Norge så 20 prosent av de barna som har vært langtidssyke, de kommer aldri ut i samfunnet, de blir ikke arbeidstagere, de får ikke utdanning, de blir aldri fungerende borgere etterpå. Og da har de ikke tatt med de, det er ikke de på grunn av sykdommen som gjør det, men det er de som ble falt ut på grunn av isolasjonen de opplevde.

For det er når du er, spesielt barneskole og tidlig ungdomsskole, hvis du er borte seks måneder, så er det en veldig stor del av livet ditt. Og i

Det som skjer sosialt i klassen, i vendingen og alt rundt livet ditt, det endrer seg fort. Har du vært borte, det trenger ikke være seks måneder i gang, men har vært borte to måneder, så er det mange som gruer seg til å komme tilbake igjen. Og det er jo ikke sånn det skal være. For egentlig så gleder de seg, men de gruer seg det ikke vel, for de føler seg fremmede, de vet ikke hvor ting står lenger. Og med å bare gi dem kontakt, de trenger å være på hele dagen, de trenger å følge undervisningen. Målet vårt er bare at de skal holde kontakten.

med det miljøet de var i. Så de vet hva som skjer. Og det har vist at det funker, og spesielt ser vi de som har ME. Mange av de er veldig slite og kan gå lite på skolen. Og der er det også en mental barriere for å komme på skolen. Fordi du skal synke opp hver eneste gang og sånn. Så vi ser at etter de har fått roboten, så er de mer på skolen fysisk enn det de var før. Så jeg tror det hjelper.

Hvor mange robotter er det der ute nå? Det er ca. 100 ute nå, og så er det flere i bestilling, så nå er det litt venteliste. Så det jeg jobber mest med nå er å få den ut i masseproduksjon, outsource produksjonen, og få laget 100 viser etter hvert, tusenvis.

Men det skal dere gjøre i Norge, skjønte jeg? Ja, vi vil gjøre det i Norge nå i hvert fall i første omgang. Vi har lyst til å gjøre det i Norge. Det synes jeg er en bra ting. Etter olja ble ikke så viktig for oss lenger på eksportmarkedet, så trenger vi andre markeder. Og jeg har lyst til å være en del av det og bygge opp Norge igjen. Før lagde vi mye av det. Vi hadde Tannberg som lagde TV og radio, og vi hadde Radio Nett. Vi hadde masse, masse bedrifter. En del av de ble borte. En del rettet seg mot olje, og så døde de bort når olje var forvant. Så jeg tror vi må bygge noen nye eksportartikler nå.

Men så er det også det spesielt når vi starter med nærhet. For eksempel for produsert noe i Asia, det er veldig langt borte, så du må ha folk som er til stede hvis du ikke er så tryner du. Vi har snakket med mange andre som har bygget hav her, og de fleste tryner de to-tre første gangene de prøver i Asia. Så hvis du har en leverandør eller en produsent som er mye nærmere, som det er lett å bare stikke inn og se og løse problemer fortløpende,

For det kommer noe helt annet tilbake fra Asien enn det du egentlig hadde bestilt deg. Det er det de gjør. Kommunikasjon er veldig vanskelig, for kulturen i for eksempel Kina er veldig forskjellig fra Norge, så hvis de sier ja, så er ikke det det vi vil. Når vi hører noen si ja, så oppfatter vi det som ja, det er bekreftet, da er det greit. Men for de kan det være en høflest ting de sier, bare for at det er uhøflig for de å si nei. Så det er en kulturell krasj.

Så du må få erfaring med å jobbe med Asia hvis du skal lykkes der og det. Det er mange norske selskaper som produserer mye i Asia og får det veldig godt til, men det er et læretablet ikke da. Men du er teknologichef. Hva gjør en teknologichef i Nova Isolation? En teknologichef i Nova Isolation gjør vel det ofte. Teknologichefen gjør det, han svarer for produkter og alle de tekniske systemene som ligger bak produkter. I tillegg så har vi det er jo bare nødvendigvis

ni måneder siden vi var tre stykker, så da har man jo også vært med å lage hele produktet egentlig. Så jeg har laget mesteparten av hardwareen som er i roboten i dag. Men du sitter fortsatt og skrur og sånn? Ja, jeg skrur det ikke sammen til å bygge det, men jeg sitter og fortsetter å lage prototyper, ja, og tegner og gjør kretskort og... Men den roboten inni, fordi den ser jo veldig fin og glatt ut og litt sånn...

Det er et veldig fint design på den, og jeg tror egentlig at designen appellerer vel så mye som selve funksjonen for mange, vil jeg tro. Det er litt sånn Apple-aktig over den, med den samme viben som Apple har. Men inni, hva er det inni den som gjør den unik?

Det er jo all elektronikken som sitter inni har vi bygd for det at det er en litt spesiell ting, for det egentlig er jo en mobiltelefon. Det er jo lyd som sendes begge veier, det er bilde, det sendes bare en vei hos oss, det kan vi snakke litt mer om etterpå.

Men i tillegg til de mobiltelefonfunksjonene, så er det jo også lys, og det er motorer som beveger den, og sånne ting. Så egentlig kan du nesten si at det er en mobiltelefon som har koblet på litt sånn motorstyring og lysestyring. Men du, Marius, du har jo...

Du gjorde jo et valg før du gikk til Novo Isolation. Da jobbet du i en helt annen bransje enn det du gjør nå. Ja, da jobber jeg i en annen bransje. Jeg var to år som konsulent for National Oil & Vaco, eller NOV, som er et av verdens største oljeservice-selskaper. 65 000 ansatte var vi vel når jeg begynte der. Og det er jo en veldig forskjellig verda fra å jobbe i en bedrift som da var tre når vi startet.

men litt om det valget. Egentlig grunnen til jeg begynte i NHB var at vi

Jeg hadde en annen startup som var på vei til å ebbe litt ut. Jeg har jo egentlig jobbet med startups i veldig mange år. Og da begynte jeg å lute på, kan det være at jeg er voksen, og kanskje jeg skal begynne å gjøre sånn voksen jobb. Og da er det en kompis av meg som var sjef for en IT-avdeling hos NRV i Europa, som hadde veldig lyst til å ha et app-system. Så det oljebransjen henger litt tilbake, så det å få apps, det er nytt i den verden.

Og siden jeg hadde jobbet med app og mobil ting i mange år, så spurte de om jeg hadde lyst til å komme inn og hjelpe litt med det, jeg trodde det skulle bli tre måneder kanskje. Men det systemet det vokste, og det ble mye, vi begynte å forklare alt det vi kunne gjøre, alle muligheterne, så vokste det veldig internt på det teamet i Kristiansand. Så det ble i to år, og

Det kunne vært lenger, men så skjedde jo i 2014 da, mot slutten, så gikk alle prisen ned, og det begynte å bli varslet om oppsigelsesrunder, og så kommer det i 2015 en ny oppsigelsesrunde. Og jeg tror kanskje ikke vi ser de fare for ny teknologi, er noe som NLV satser på, selv om de selger mye mindre av det utstyret som blir laget i Norge. Og vi jobber da under amerikanske ledere egentlig, ikke under Norge. Men det skjer noe med stemninga.

Nå plutselig, før den bjeller på veggen som selgerne ringer i hver gang de har gjort et salg, når den plutselig ringer kjeldnere og kjeldnere, og så plutselig har det gått en måned eller to siden sist den ringte, og folk begynner å bli redd for jobbene, folk rundt dem mister jobben, så det tar litt futten ut av det. Og samtidig så har jo meg og Karen hatt kontakt i mange år, og alltid sagt at vi skal starte noe sammen. Så når hun ringte meg med den ideen da, eller dette problemet som var identifisert med de langtidssyke barna,

På forsommeren 2015 tenkte jeg at dette var perfekt timing. Det kunne ikke blitt bedre. Så da brukte vi den sommeren der på å finne ut. Vi hadde identifisert et problem, men det må jo løses. Så vi var inne om veldig mye rart.

Sånn fotobooth til å sette i klasserommet, litt av det de har på sånne reality-TV-er. Vi snakker om å lage en spesialt tablet med software som er gjort lett for små barnebrukere å kunne kommunisere med familien. Det var innom veldig, veldig mye rart. Så når vi forteller og viser roboten nå, så virker det som den helt opplagte løsningen på problemet. Men det lå en del rasjon og bager å komme frem til den da. Og det var ikke noe som fantes før. Men den appen du jobber med, Flipp til holdingsselskapet, hva var det for noe?

Det var egentlig en plattform for å legge ut apps for de forskjellige avdelingene. For et sånn stort selskap vil jo etter dette enda opp med å ha veldig mange apps. Og det å si du har endt opp med 50 applikasjoner, det kan du fort få på et så stort selskap.

Å administrere det gjennom App Store og Google Play og kanskje etter hvert Windows Phone Store, det er et stort arbeid. Alle de appene må oppdateres minst en gang i året på grunn av operativ systemoppdateringer og sånn. Så det vi lagde var et bibliotek

og en pakke som gjør at du installerte én NOE-app, og så kunne vi distribuere alle de andre appene inn i den appen. Så da var det bare én app i App Store, én app i Google Play som måtte oppdateres årlig, og så kunne vi pushe ut contentet direkte. Og da slipper du å måtte godkjenne den hver gang, for alle disse, sånn som Apple har veldig strenge øytingslinjer for godkjenning, og det tar mye tid og ressurser. Da godkjenner vi den hovedappen, og så kan du dytte ut de andre appene separat.

Men det handler om å utvikle noe som gjør at oljebransjen jobber litt mer effektivt, antar jeg. Ja. Og nå er det å hjelpe langtidssyke barn. Var det noe etikk eller noe idealistisk eller politisk korrekthet i det valget, eller var det kun pragmatisk? Nei, egentlig er jeg en ganske pragmatisk person, så egentlig var det pragmatisk, men man tenker jo selv at...

Det er jo godt å få vasket hendene litt ren for olje nå. Det er jo en ting, det er til og med noe man sitter og snakker om i lunsjen i sånn selskap, at man gjør jo egentlig feil av å hjelpe denne forenskjensbransjen til å bli enda bedre. Men så er det samtidig det at jo bedre den bransjen, jo mer effektivt det er, jo bedre gjør jobben sin, jo renere de opererer, jo bedre er det. Så ja, det føles jeg for veldig bra å kunne bruke ressursene sine på å hjelpe noen som trenger det mye mer enn de gjør.

Samtidig har olje vært utrolig viktig for Norge og har synesesatt vanvittig mange mennesker. Så det er liksom begge deler. Men synes du at vi som jobber innenfor startup-miljøet, at vi kan være litt veldig kritiske mot oljen din nå?

Ja, og det er vel litt vi kan jo kanskje det, men det er jo litt lett å være det da, siden oljebransjen ligger litt nede for telling. Det er alltid lettere å sparke de som ligger nede. Så plutselig hvis det blir en skikkelig oljeopptur igjen, og de kommer med potensielle kunder, så er det nok mange som kommer til å snakke litt annerledes. Langtidsisolerte oljearbeidere, er de potensielle kunder? Kanskje. Da har jo oljebransjen vært veldig flinke til å installere sånn telefonsystem og satellitene og kommunikasjon og alt mulig, så kanskje det er litt vanskelig å komme inn på det markedet, men

Men det du gjorde ved å ta det valget såpass tidlig før det virkelig gikk åt skogen med oljebransjen, var det lettere for deg å ta det valget fordi du hadde vært en sånn start-up dude tidligere? Antakeligvis. Det man lærer seg når man jobber med start-ups, det er jo at livet er ikke avhengig av en fast jobb i start-ups.

eller Nordea, eller jernbaneverket. Du lever veldig godt. Den tryggheten en stor bedrift gir deg, den er veldig opplevelsesfull.

blevet trygghet, eller den er ikke ekte. Alle tror de har fått en trygg jobb hvis de har begynt en stor bedrift. Det ser ut sånn som oljebransjen da. Så sier de plutselig opp 20-30 000 mennesker i løpet av et halvt år og får så det komme. Så hvis startupen din går tung for penger, det er jo noe du har et veldig forhold til. Du ser jo beløp synker på kontoen fra måned til måned, og du vet hvor mye du selger. Du har egentlig...

mye større sjanse til å ta ansvar for ditt eget liv og din egen situasjon når du jobber i en liten bedrift hvor du er fullt innsyn enn når du jobber i en stor bedrift som plutselig tar, jeg har sett hele nord, plutselig så kommer det en pressemelding om at nå skal vi se opp 2000 ansatte på Fornebu som de ansatte fikk kanskje vite til den før

Så jeg tror du får en annen opplevelse av hva som er trygt og hva som er sikkerhet. Så lever vi i Norge, så vi vet jo at vi er sulte og ikke gjeld. Vi har et velferdsnetverk å lene oss på. Så det er for meg å bare si til en av meg at nå gidder jeg ikke forny neste kvartalskontrakt. Det er ikke noe stor avgjørelse egentlig. Men det som stadig overrasker meg litt er jo alle disse ingeniørene som går ledig.

som går ledig i måneder etter måneder, som er blitt arbeidsledige i oljebransjen. Og så ser du oppslag om at jeg har gått ledig i ett år, og ingenting ser ut til å gå bedre. Hva er det som skjer med de menneskene når de ikke gjør noe sånt som det du gjør? Det er jo veldig vanskelig å svare på. Men jeg tror i Norge så har vi kanskje ikke hatt sånn veldig...

opplegg for å starte bedrifter. Spesielt i mange år nå har vi hatt gode, trygge, store bedrifter i oljebransjen og mange andre store, gode, trygge bedrifter. Så det å drive og starte sine egne bedrifter, det har vært en litt sånn nisje. Og det har endret seg veldig mye de siste to årene. Vi har fått sånne steder som Startup Lab og Mesh og 657 og det har blitt en startup-sene nesten. Men jeg tror ikke vi har den tradisjonen for det. Så for veldig mange som har

Siden du har studert en bachelor eller master i et ingeniørfag, så har du fått en jobb, gjerne et år eller to før du er ferdig på skolen, kommet til den jobben og gjort innsatsen din der. Så det er ikke noe som er naturlig for de personene å tenke bare «ja, nå må han bare starte en bedrift».

Men jeg tror det her er ferdig med å endres når vi ser at det i dag er entreprenørskap, fag på skolen, både på høyskoler og universiteter, og det er fag på videregående og helt ned i ungdomsskolen som driver de å lære om dette.

Så vi vil nok se at det endres, men jeg tror bare det ikke faller naturlig, og folk vet ikke hvor de skal starte en gang. Ja, for disse menneskene sitter jo hjemme og går på nav og går turer, kanskje blir deprimerte, isolerte til og med. Ja, det er sant. Det blir faktisk isolerte mennesker der, og jeg har jo kontakt med en del av de som jeg jobber sammen med i Norge som ikke har jobb i dag, og de er jo frustrerte. De må jo jobbe hardt med seg selv for å klare å

finne på noe å bruke der. Her burde NAV og Innovation Norge sett seg ned litt sammen og se om vi kan tilby et eller annet som gjør at de kan prøve seg med å gjøre noe for seg selv eller gi dem muligheten, ha et sted de kan komme og sitte på dagen og få litt innføring og starte brevdifter og kartlegge hva det er de kan som samfunnet ellers har behov for. Det er nok mye å hente der.

De tiltakene som NAV har, at du kan starte opp noe og beholde dagpengene, det er jo et veldig bra tiltak for at folk kan prøve seg litt. Men det er ikke sikkert alle vet om at det finnes en gang.

Nei, også er det hva slags mennesker du har rundt deg. Hvis du har masse deprimerte andre ingeniører rundt deg, for eksempel på Sør-Vestlandet eller Vestlandet, eller hvor det er en, så kommer du kanskje inn i en negativ spiral som gjør at du ikke klarer å tenke på den måten som de som sitter på startup-lab eller mesh gjør, som hele tiden går og kverner på en eller annen idé.

Men hva sier du til de du kjenner som kanskje ser litt mørkt på livet? Jeg prøver jo bare å pitche. Det gjør jeg. Dette her er noe du kan gjøre, dette er noe du kan gjøre. Men igjen så kommer jeg tilbake til at jeg tror største problem for mange er bare at de vet ikke helt hvor de skal starte. Hadde jeg ikke hatt for... Nå tar jo egentlig alle mine våkentider. Hadde jeg ikke hatt for det, så skulle jeg veldig gjerne hjulpe folk i gang. Det hadde vært veldig gøy. Gå inn og lage en liten klinge med bedrifter og så hjelpe de i gang. Men akkurat nå så har jeg ikke...

tid til noe sånt, dessverre. Men før du begynte i dette oljeselskapet, hva gjorde du før det? Da drev jeg to selskaper, eller rett før det så drev jeg med en datingtjeneste som heter MobyDate. Så du har helt innrevet og ført folk sammen? Ja, det har jeg vært noe rød i, tror jeg, egentlig i veldig mange år. Og der tar jeg meg litt dårlig og gjorde noen strategiske litt dårlige valg, for tanken der var, nå er det jo

Vi har drevet datingtjenester fra langt tilbake, helt tilbake til det kunne være SMS som var kommunikasjonskanalen på mobilen.

Men vi tenkte at nå skal vi over i smarttelefonernes verden. Vi skal holde oss litt under native app, for kontrollregimene ble jo veldig, veldig strenge på iPhone eller på iOS en periode. Så streng at det er nesten umulig å ha en. Men omtrent samtidig så begynte Apple å løse opp litt på det. Men vi så egentlig potensialet for å lage en dating app som kunne bli stor i Norge og lage den god tjeneste. Vi undervurderte veldig amerikanerne.

Amerikanerne er gode på sosiale løsninger, og spesielt etter det ble på smartphone. Vi i Europa leder jo litt an alle mobiltjenester i hele mobilverden, frem til det ble veldig stort. Og når det ble veldig stort, så vi hadde Nokia, vi hadde jo Ericsson, vi hadde til og med noen små produsenter i Norge. Det var en europeisk ting. Men når smarttelefonene kom,

Så tok amerikanene alt. Så da har vi jo tre operativstemmer på mobil. Det er Android og det er iOS. Så er det litt mer enn Windows Phone. Alle tre amerikanske. Og de har bare tatt hele markedet. Og det er litt skjedd med sosiale tjenester nå, at når de går inn og gjør noe, så gjør de det veldig bra. De putter på hundrevis eller tusenvis av mennesker. De putter på, når vi får 10 millioner kroner eller 20 millioner kroner i emisjon, så får de gjerne en milliard kroner i en tilsvarende emisjon. Og

Vi hadde jo veldig gode kanaler inn i media i Norge og gjorde sånne partneravtaler, men når mobildating begynte å vokse litt, altså i 2013, så kom amerikanerne og egentlig rullet av oss, og da sa de til våre mediepartner at enten så tar dere oss, som er store, de hadde da match.com på web, så de satte dem inn i mediene.

Så enten går det med oss på mobilen, eller så får dere jobbe med bare Mobidate, og så får dere ikke noe jobb med oss på den. Da var vi for små, så vi hadde valget at vi kunne prøve å sette en kjempeemisjon og gjøre en gigantsatsing, eller vi kunne bare skalere den ned. Solgte den, eller skalerte den bare? Vi bare skalerte den ned, og så lot vi det svive et par år. Så vi kom med en sånn OK ut av det, litt tap.

men veldig lærerikt. Det er jo det at alle starter på, du er med i lærer du masse.

Før det så hadde jeg to andre, en som heter Fero og en som heter MinFilm. På MinFilm var vi veldig tidlig ute med streaming av video på mobil. Det gjorde det egentlig bra, det vokste opp, og så vokste det egentlig ned igjen med det mobilmarkedet som var pre-smartphone. Det var veldig strategisk, vi så smartphoneene komme, og vi så at markedet hadde kommet opp, og det skulle ikke derpå i ned igjen, så der avviklet vi seg der.

Det kom vi veldig godt ut av. Og det samme er det som er dating og litt andre sånne ting som står innenfor det samme markedet. Så begge de to har vært veldig bra selskaper som har gitt mye. Men streaming av video og nettetting, det er jo to svære ting i dag, for å si det mykt. Ja, det er det. Tror du at dere noen gang har blitt så store?

Vi er norske, og jeg kan sikkert ikke så flink til å tenke gigantisk som amerikanere. Så teoretisk kunne vi nok det. Vi måtte nok flytte til Silicon Valley og ta til den veien. For vi kunne ikke gjort det med base i Norge. Det tror jeg ikke hadde vært mulig. Så hadde vi tenkt større og bare flyttet hele kjappa over til USA og satt seg derifra, så kunne vi kanskje det. Men hva var den største forskjellen mellom for eksempel Tinder og det dere holdt på med?

Vår datingtjeneste var litt mer tradisjonell, du har profiler, du skriver litt, og Tinder er jo veldig basert på utseende. Og så har du jo, når vi startet i andre enda, så var det jo bare tekst, så du måtte beskrive deg selv, og så må vi lete veldig en blanding av det. Så det er mye mer likt på matcher eller sukker, hvordan de er på nett, bare gjør det på mobil, mens Tinder er veldig bra som swipe-swipe. Så Tinder har jo lykkes vanvittig godt med smarttelefonen sitt, hva den er best på.

Det er lett å se nå, det er lett å ta det opp. Du kan bruke fem minutter på bussen. De har gjort noe veldig, veldig bra. Hva er det viktigste du lærte fra de tre startupene som du har hatt der?

I løpet av disse har jeg lært om alt jeg kan om å drive en business. Jeg har ikke noe businessuddannelse, jeg har gått teknisk og lært elektronikk og data. Så når man starter for Blanka Ark så må man jo lære alle realitetene med du må skaffe penger og du må føre regnskap og du må drive en business da. Det har jeg lært gjennom de. Hvilke var de største feilene du har gjort der? Jeg tror...

og ikke tenke stort nok. Så det er å prøve å rette litt på i Norges Leisjen da. Tenke litt større. Se at verden er markedet vårt, ikke Norge. Se at vi trenger ikke å spørre om 2 millioner, vi kan spørre om 20 millioner. Så bare prøve å skalere hele greia opp mye fortere, for det er det andre konkurrenter skalerer det ikke opp raskt nok, så blir det tatt igjen. Så du må bare ligge foran hele tiden.

Og så har vi undervurdert litt sånn, når du setter opp en sånn svartanalyse, så har du jo myndighetsrisiko. Det har vi tenkt at vi har ikke noe risiko for myndighet, så de kommer aldri til å ekspropriere eiendommen vår eller gjøre noe sånn. Men det vi har sett litt på, eller ikke klart å se da, det er at

Myndighetene regulerer mange ting. Så vi brukte jo da betaling via mobilen som betalingskanal, både for å se filmer og for dating og sånn. Og føler vi har foroktet veldig ryddig. Holdt priserne greie og enkelt å forstå og lett å melde seg ut og sånt. Men så kommer da Jamba og andre selskaper fra kontinentet som fører mer sånn gressoppe politikk. De bare spemmer folk med 69-kronersmeldinger og tømmer kontantkort og bare holder på til myndighetene stopper det.

Men da tar myndighetene sånn at, og dette er egentlig veldig generelt i hvordan myndigheter opererer over hele verden, for det de gjorde var jo ikke lov, og det de gjorde brøt retningslinjerne. Når noen kommer og bryter retningslinjer eller bryter loven, så tenker jo ikke myndigheter at nå skal vi sørge for at folk følger den loven eller de retningslinjer som ligger der. De tenker at vi må stramme inn

Så hvis vi tar et sånn dumt eksempel da, å rane en bank er jo ulovlig. Så hvis det blir rana, så hjelper det ikke å gjøre det mer ulovlig å rane en bank. Det er allerede ulovlig. Så i et så klart tilfelle så gjør det ikke den feilen. Men når det kommer inn på litt mer sånn sære tilfeller, som for eksempel betaling via mobiltelefonen, så er det vanskelig for politikere å se at det er regelverket vi har. Det er veldig godt. Vi må bare sørge for at folk følger det. Så da strammer de inn.

Når de strammer inn, så går det ut fra inntekterne til de som har misbrukt det. Men de brøt loven allerede, så de fortsetter med det helt til de blir kverket fysisk. Mens de andre som var avhengig av de systemene, de dør jo da. Så vi har undervært myndighetens evne til å klare å regulere godt. Det ser vi veldig...

Det er jo krevende i Nova Isolation, når det har med barn å gjøre, og både bilder og lyd og alt sammen. Så det er noe vi tok ekstremt seriøst helt fra starten, å finne ut hva er det som gjelder. For eksempel snakke med datatilsynene, skrive overfor de og snakke med de, og komme etter hvert frem til at det egentlig var det jo ikke noe datatilsynene hadde noe med å gjøre, så lenge vi ikke lagret noen ting. For det de jobber med er jo lagring av data.

Så vi hadde jo egentlig litt lyst til å ha en opptaksfunksjon på roboten, slik at hvis det var en klasse læreren tenkte at dette vil det barnet ha glede av, så kunne de bare trykke på en knapp, og så ble den timen tatt opp, så kunne de se den hvis de hadde lyst senere. Men da er det inn på lagring, og da er det veldig, veldig vanskelige regler. Så i dag så fungerer egentlig roboten akkurat som barnet skulle ha sittet i klasserommet. Og da er reglene mye greier å forholde seg til. Men det å finne ut akkurat disse små reglene,

små endringer som må gjøres. Så det produktet vi har i dag er veldig, veldig spesialagt for akkurat de små edgecasene som er med å tillate en sånn type teknologi i klasserommet. Så bare å sette en mobiltelefon med Skype i klasserommet, det vil ikke være lovlig. Det er ikke ulovlig, men du må ha signert tillatelser for alle foreldrene til alle barn i klassen. Og bare det å få gjennomført det er veldig vanskelig. Så det er alltid noen som sier nei, det vil ikke vi ha. Og det er mye tryggere å si nei enn å si ja.

Og det vi jobber med nå, det er jo å lære oss disse reglene land for land i Europa. Så vi ser verden som marked, men vi har jo skjønt at vi kan ikke behandle verden som ett marked i det produktet. Hadde vi solgt en eller annen sånn fantastisk kjøkkenens leiv, så hadde vi kunnet gjøre det. Men her må vi faktisk inn i hvert land og finne ut av hvordan vi skal håndtere det.

Men det må jo være utfordrende for det tempoet dere skal ha. Det er derfor vi har vokst litt på mannskapssida nå. Så nå har vi jo for eksempel to personer full tid på research, som bare gjør at vi forstår regler og sånt i de forskjellige landene. Norge og det systemet vi har med NAV er jo egentlig veldig unikt i verdenssammenheng. Sånn hjelpemidlet i sentralen for eksempel, så hvis du har en funksjonshemming

så kommer de med hjelpemidler. I Tyskland har de et tilsvarende system hvor staten går inn og betaler for ting du trenger hvis du har en kronisk lidelse, noe som varer over lengre tid.

Men der får du ikke tingene, du får ikke rullestolen eller krykker. Der får du på en måte en sjekk. Du får pengesummen, som det er for å skaffe seg et ok hjelpemiddel i den kategorien. Og så kan du velge om du vil bruke de pengene på noe annet, og så kjøpe skikkelig dårlig krykke, eller om du vil ha en delukskrykke og så legge i litt ekstra selv. Så de støtter deg mer med pengebeløpet, mens i Norge så får du jo fysiske tingene og så leverer du dem tilbake når du ikke trenger dem mer.

Men gjør det at dere også må legge dere lavere pris i disse andre landene i forhold til det dere kan høre i Norge? Så langt vi kommer inn til detaljer på pris er vi ikke ferdige med enda, men jeg håper vi kan holde det prisnivået vi har. Dette er jo et ganske småskalig produkt nå, så nå vil det være litt kostbart i starten, og når vi begynner å produsere 10 000 vis, og kanskje 100 000 vis, så kan vi nok komme ganske mye ned i pris.

For det er jo bare plast og mobiltelefon som det du sa. Ja, man kan tenke det var en mobiltelefonkost. Det er jo ikke billig. Sånn skal du ha en litt OK iPhone, så rykker det jo fort 9000 kroner. Og så skal du ha 4G abonnement i tillegg. Så vi har jo priset det veldig lavt i dag, synes vi. Det er billigere å kjøpe en dyr iPhone og et 100 GB 4G abonnement. Koster mye mer enn å ha roboten vår.

Dere har gjort en del fiffige ting når det gjelder teknologi og fått inn en del gratis ting, både herfra og derfra, og samarbeidet med Telia. Hvordan har dere tenkt med tanke på det? Samarbeidet med Telia har vært veldig bra, og det er et veldig spennende samarbeid, for det er ingen penger som bytter hender der. Telia er jo en teleoperatør, og

Og mange av de tjenesterne er jo litt kjedelige å selge minutter og gigabyte. Så det Telia må gjøre, det er å knytte til seg folk som gjør at de kan uttrykke verdiene selskapet har på en måte. Og det er vanskelig å si, så det Telia gjør, det er å gå inn og finne små selskaper og tjenester de kan associere seg med, og som de føler uttrykker sine verdier. Og så går de inn og forteller de sin historie.

Så de kontaktet oss på Forssommaren i fjor og spurte om vi hadde lyst til å være en sånn Telia-

Vi snakker frem og tilbake, og vi synes det var en bra ting. Vårt produkt er basert på 4G og mobildata for at det skal være enkelt å bruke. Så det skal ikke være sånn at du må putte inn et wifi-passord for å komme i gang. Du skal bare skru den på, og så skal den fungere. Da er vi avhengig av 4G, så det var en sentral ting for oss fra starten. Så det for oss å associere oss med en tilleverandør er bra.

Da skjønner folk at dette er mobilt. Det uttrykker på en måte hvordan produktet fungerer. Og når disse reklamene gikk på lufta i høst, så var det jo full eksplosjon nesten både hos oss og hos Telia. Så Telia skjønte jo fort at dette fungerte for dem, og de kjørte på flere runder og mye. Og det samarbeid vi har fått der, vi har jo snakket veldig mye med dem, det er jo medført at vi nå har valgt dem som leverandør av 4G.

Vi kunne godt valgt noen andre etter den avtaleperioden vi hadde i fjor høst og ferdig, men det er det du blir kjent med folk og du får lage det på pakket sammen. Så vi har fått, vi har veldig godt samarbeid med de. Var det lettere for dere å få til det, fordi dere har det produkt dere har og har det en

Nærmest en idealisme som er litt sånn i bånd her. Det kan godt være. Jeg tror egentlig en ting som gjorde det virkelig smør til vårt samarbeid, det var jo den enorme reaksjonen som Taylor fikk tilbake når reklamene begynte å gå. Plutselig når de har folk på jobbintervjuer, så velger de av grunnen de har lyst til å jobbe hos dere, og ikke hos noen andre, for jeg synes det er så fint det dere gjør med å hjelpe de barna. Så det har nok mye å si, det budskapet.

Det gjør alt lettere. Jeg synes at enhver startup du skal gjøre, så er det et veldig godt utgangspunkt å løse noen menneskers problem og gjøre livet bedre for noen. Da kjemper det mye

enklere kamp, og det er mye lettere å motivere seg selv, og det er mye lettere å få snakke med andre når du prøver å hjelpe noen. Enn, si, hvis du skulle starte kullkraftverk i Nord-Norge, du har ikke lyst til å kjempe den kampen. Det er vanskelig, og du vil bare få negative tilbakemeldinger. Det er mye bedre å satse på noe som du vet at det jeg lager nå, og det jeg skal bygge bedrift min rundt,

det gjør at verden får det bedre. Og det er mye snakk om sosialt entreprenørskap, og i der så kommer de sånn doble bunnlinjer de snakker om. Jeg synes det er et dårlig begrep. Høre dobbelt bunnlinje, da tenker jeg på den taxi-bransjen i Oslo, men når de hadde to taks av metere, et for seg selv og et for det de skulle oppgi. Dobbelte bunnlinjer er jo ikke en bra ting, for meg betyr det svindel. Jeg synes du skal heller snakke om en bunnlinje. Så skal du lage et selskap, sånn at jo mer penger det selskapet tjener,

jo mer godt kan du gjøre, jo mer kan du hjelpe. Så når selskaper begynner med doble bunnlinjer, så er det jo fordi de egentlig har dårlig samvittighet, og så må de ha en konto hvor de sier, ja, men vi gjør jo noe godt på siden. Det er mye bedre å si at jo bedre selskapet gjør det, jo bedre blir verden.

Men ble verden bedre av å drive en datingtjeneste eller en streamingtjeneste av video? Streaming av video tror jeg ikke gjør verden så veldig mye bedre. Men dating, det er mange bryllup, mange barn. Så jeg føler at det var en veldig positiv ting. Og de tilbakemeldingene vi fikk fra folk, folk som fikk det blomst og når de funnet seg kjæreste. Der føler jeg vi har hjulpet mange. Men du er single, ikke sant? Jeg er single. Ja.

Vi snakket litt om det forrige gang, at det her å være single versus å være etablert når du driver en startup. Gjør det det enklere? Har du mer tid til å drive startupen? Ja, jeg tror ikke det er vanskelig å pleie i hvert fall et nytt forhold når du gjerne sitter 10, 12, 14 av til 18 timer på kontoret.

Men så er det jo veldig mange eksempler på motsatt år. Det er jo mange som har barn og er gift og likevel klarer å håndtere en startup. Men jeg tror i hvert fall i det tempo vi har løpt av gården nå, så er det ikke så mange i selskapet som har klart å holde på et forhold. Vi har gått all in og brukt all tid på det. Så får vi ta det andre senere i livet. Det er jo litt interessant å gå tilbake i tid med sånn som deg. Hvor gammel er du nå egentlig? 41. Jeg begynner å bli voksen.

Da har du jo vært med på mye av den internett-revolusjonen og PC-revolusjonen. Ja, hele konseptet at du skal ha en datamaskin hjemme var jo ny når jeg var liten. Når jeg var ti år så var det jo ikke mange som hadde en datamaskin hjemme. Det var stort sett barna som hadde de da. Det var det vi lekte med på gulvet foran TV-en. Du går helt tilbake til kommando 64 og den tiden der da? Ja, da komando 64. Det var da jeg lærte å programmere og ble interessert i å

Ikke bare laste inn noe spill fra den kassetten, men lage de spillene. Så jeg begynte jo først. I den tiden var det veldig fint, for hele maskinen var jo mye enklere. En sånn 8-bits-maskine med 64 kilobyte, og det er ikke så fryktelig kompliserte greier. Så instruksjonsboka som lå i pakka, den lærer deg å programmere. De fleste leste aldri den, men jeg leste den, og fant ut at jeg kan jo faktisk lage lyd, jeg kan lage bilder, jeg kan lage spill. Så jeg programmerte Basic en stund.

Men så skjønte jeg jo at det er noe mer her. For de spillene jeg lastet inn, de er jo veldig mye bedre enn det jeg kan klare å lage basic. Og da fant jeg ut at det finnes noe som heter assembler og maskinkode, og begynte å lære meg det. Og fant etter hvert andre som gjør det samme. Det var jo ganske mange på 80-tallet og 90-tallet som...

Det er ikke så sport, det kan vi kalle for demosenen, det er ikke sport i å klare å presse mest mulig ut av den lyden og den grafikken som lå inn i den maskinen da. Få de kjipperne til å bli så varme at de nesten smelter. Og så da blir det en konkurranse, intern konkurranse i å hele tiden være flinkest til å programmere.

Det gikk an i en tid da du kunne forstå hele datamaskinen, så alle konkurrerte på lik linje fordi alle hadde akkurat den samme maskinen. I dag skal du bare forbedre grafikken med å kjøpe et dobbelt så dyrt grafikkort. Men i den tiden var alle maskiner like, og det var egentlig snakk om å tenke best mulig, lage de beste algoritmerne og beste programmene. Hvor gammel var du da du begynte å programmere?

Jeg begynte å programmere da jeg var 9 år vel, men da hadde jeg ikke fått datamaskin enda, så da måtte jeg sitte og skrive basicprogram på papir, og så måtte jeg spørre mamma om hun kunne se om det funket. Så etter hvert så fikk jeg lov til å bruke 300 kroner til å kjøpe meg en VIC-20, som da var en gammel, en maskin fra 1981, og dette var vel sånn i 84-85, så fikk jeg kjøpe den maskin da. Det var kassettspillere og hele pakka, ja. Og der kjøpte jeg den av en venn som skulle oppgradere til komponert 64-et.

Som da var det kule. Og da gikk det ikke så lang tid før jeg kjøpte en Commodore 128 diskettstasjon og fullpakke. For de så vel at det var den maskinen jeg brukte. Så barndommen min har egentlig vært Lego og data. Men hvordan i alle dager begynner man å programmere på papir? Hvordan fikk du en idé? Mamma hadde tatt et studie når vi gikk på høyskolen som var programmering. Så den boka den sto i hylla. Den leste jeg fra prm til prm mange ganger.

Den var litt eldre datamaskiner da, så det var sånn bildene av datamaskiner der, det var sånn svære kuleskap og vifter i tak og sånn, men Basicen var helt lik som i mikrodatamaskinene på 80-tallet. Men hva var det som lokket deg inn i det her?

Det er veldig vanskelig. Og hva er det som er så spennende med de bøkene? Mamma og pappa har jo en del andre spennende bøker i filmen. Ja, nei, men jeg vet ikke. Maskiner og det å kunne lage ting på maskiner har jeg vel alltid fascinert med. Det å se på maskiner og jobben, se en robot som holder på å assemble et eller annet, det er jo ikke noe som er mer fascinerende. Så det å kunne få vite at du kan styre og lage programmer til maskiner, det fascinerte meg helt siden jeg kunne forstå konseptet egentlig.

Synes du det er gøyere å programmere ting selv enn å spille? Ja, jeg har ikke spilt mye. Det er bare sånn innimellom hvis det kommer et skikkelig godt spill. SimCity har jeg brukt noen timer på, men ellers har jeg alltid vært den som skal lage spillet, ikke spille det. Så du har hatt Commodore 64, du har hatt Amiga, ja.

Og så fikk du din første PC etter hvert? Ja, jeg brukte PC til litt kjedelige ting på siden og på slutten. Amigaen hadde jo sin høyborg fra 1988 og frem til 1992. Så begynte det å gå litt nedover, og det ble mer og mer PC-er. Det ble mer til at PC-en ble et nytt verktøy, og så var Amigaen til å leke og ha det gøy. Men så ble det bare mer og mer PC etter hvert. Ble du å bygge egne PC-er i den?

sånn som mange av oss gjorde på den tiden. Ja, på 90-tallet så kunne man ikke gå kjøven ferdig, da fikk de jo bare noe drit. Så vi måtte jo ligge i kataloger og lese og lete etter deler og bestille det kule. Men vi kunne spare mye penger på det. Det var ofte sånn at de delene ikke funket bra sammen, og ting var ikke kompatibelt, og det var mye kløning, husker jeg. Ja, det var mye kløning. Det var sånn

Hadde to RAM-brikker, så funket det ikke, så kunne du bare bytte de rundt, og så funket det plutselig. Og det er litt morsomt der, for nå kommer jeg litt tilbake til det, for PC-verdenen har blitt veldig enkel. Nå er det ikke så mange som gitter å bygge det selv lenger, for det er ikke noe å spare på det, men gjør du det, så plugger du det sammen, og så funker det stort sett. Men nå som vi i vår lager sier at roboten var en mobiltelefon, men den mobiltelefonen er bygget selv. Så inni der er det jo veldig mye komponenter, og der ser vi mye av det samme, at det må omkring tenkes gjennom før det faktisk skal fungere bra.

Når jeg tenker på de barna som vokser opp i dag, barn og unge, det er jo ofte datamaskin bare et skall. Det er jo softwaren de ser, og så er det plassen utenpå. Kommer de til å kunne klare å gjenskape? Trenger du å tenke på den samme måten som det vi gjør? Det der er veldig spennende. For jeg tror som min generasjon omtrent, kanskje de som er født noen år etterpå, er de siste som

Hvor datamaskinen var en ting du kunne forstå hele datamaskinen. Du kunne vite alt, du kunne åpne den opp og peke på den kippen gjør det, den kippen gjør det. Og vite hvordan du programmerte all hardwaren. Det er for stort at det er ingen mennesker i dag som forstår en PC fullt ut. Den er blitt så stort og så komplekst at det er bare veldig mange spesiale nisjområder som møtes på et sted. For eksempel i dag for barn som har lyst til å lære å programmere, det er vanskelig å

og vite hvor du skal starte følger ikke med en manual i pakka som sier sånn begynner du å programmere, jeg har litt hjelp på det med de første tingene så det er jeg veldig imponert over de som driver Kitsa koder prosjektet og får barna i gang for jeg tror det er viktig jeg ser jo når jeg treffer folk rundt i startup-verdenen og i bedrifter og de som er de som er sånn ordentlig rokkestjerne programmererne de har jo alt i alt på siden de var små iallfall fra 10 årene da

videregående nivå. Så det er utfordrende. Det er jo ingen barne i dag som kan lære seg den datamaskinen ut og inn før de fyller 14. Men når du ser etter nye ansatte i Nova Isolation, hva ser du etter da for eksempel gode utviklere? Hva er en god utvikler? Om han har vært igjennom en del av disse prosessene her? Det jeg ser først og fremst etter, det er jo bare at de

personene brenner for utvikling. Når de går på og skal programmere, så er ikke det å gå på jobb som om du skulle sitte og sortere konfekt inn i esker. Det skal være noe de gleder seg til, at de elsker å programmere. Om de har lært det da de var unge eller gamle. Det er ikke så veldig farlig for meg. Det er bare at de brenner for å programmere, og gjerne sitter igjen noen timer for at de ser at de kan løse dette problemet bedre. Og så har de en

Det de har gjort var egentlig godt nok, men likevel så har de lyst til å gjøre det bedre. For det er noe de brenner for. Det er menneskene jeg vet rett for.

Men med kunstig intelligens og robotter og alt dette her, trenger vi programmererne i fremtiden? Jeg tror den siste yrkesgruppen som mister jobben på grunn av robotene, det er programmererne. Det er de som lager robotene, de som lager funksjonaliteten i robotene. Robotene kan jo gjerne bygge seg selv fysisk. Det er jo det vi drømmer om når vi skal sette robotene i masseproduksjoner. Robotene som bygger roboter.

Men roboter som programmerer roboter, der er det ikke mye som er funnet ut enda. Det kommer sikkert en gang det også, men der er vi veldig langt ifra. Men sånne skrufolk som deg da, som sitter og skruer på ting for å mekker og få det til å funke sammen, trengs det om 20 år? Jeg har jo allerede gjort det når jeg kjører litt arbeidsløst, så jeg sitter jo ikke med loddegolten og lodder, så har jeg maskiner som gjør det. Så har jeg maskiner som bytter alle komponentene på kretskortet, og så går de inn i en ovn som gjør alle loddingene, og

Så i prototypverdenen er det mye manuelt arbeid, og så blir det mer og mer automatisk jo flere enheter du skal lage. Så av den elektronikken du ser rundt deg da, så er jo det meste av selve kretskortene elektronikken inne i 100% maskinbygd. Hadde det vært en visuell podcast kunne jeg vist noen kule videoer, men hvis du søker på Pick and Place på YouTube, så kan du se de maskinene som driver og putter sammen elektronikk i dag, og det er helt sinnssykt imponerende å se de maskinene jobbe.

Men hvis du går tilbake til barn og unge igjen, er det sånn at utdanningssystemet er litt for lite kreativt, sånn som det er nå? For dere har jo jobbet mye kreativt med å utvikle den roboten dere har gjort. Det er i hvert fall en sløyd følelse, det du er på med. Ja, så kan vi bare bytte ut stemmjern og hammeren med en 3D-printer, og ja, det er veldig kreativt, og det er jo formgivning egentlig på høyt plan. Ja, jeg tror...

Skolen kunne nok jobbet mye mer med å vise de mulighetene som er i dag. Samtidig som vi vet at det skjer mye rundt på skolen også, men

Sånn som å kjøpe en 3D-printer. Vi har jo fem 3D-printer på kontoret som vi har brukt til å lage prototyper med å prøve nye tekniske løsninger. De koster 4000 kroner stykke. Det er blitt så billig da. Der kan du tegne ting i 3D visuelt og se det på datakjermen. Og så en time senere så har du den fysiske enheten i hånda. Det er en fantastisk følelse. Og det å gi de unge innblikk i dette, det synes jeg skolen bør gjøre. Vi har jo to fag i dag som henger igjen fra skikkelig gammelt da. Det er sløyd og

Når det kom inn i skolen, var det fordi du måtte kunne håndtere en hammer i sag for 100 år siden. Det gikk ikke an å leve og drive dagliglivet ditt hvis ikke du kunne håndtere det på det mest elementære nivået. Samme som sying og håndarbeid. Jeg husker jeg hadde symaskin-sertifikat på skolen. Når det kom inn i skolen igjen, måtte du kunne stoppe en strømpe, og du måtte kunne strikke litt. Hvis ikke det, så gikk ikke dagliglivet opp.

Men når vi allerede, vi som hadde disse fagene på 80-tallet, har jo aldri rørt en symaskin igjen siden jeg aldri stoppet en sokk. Så vi må finne de moderne utgavene av de fagene, og hva er det du ikke kommer unna med i dag? Og det å bruke data er noe du ikke kommer unna med, uansett hvilket yrke.

Til og med hjemmehjelptjenesten, de går rundt og hjelper mennesker, men de må jo opp og bruke en datamaskine, for de skal jo logge timerne de fører, så alle uansett hva slags type yrke, selv om det er et menneskelig fag, så må du bruke de maskinene. Og jeg tror at

Mange kunne gjort jobben sin mye bedre hvis de hadde sånn elementær innsikt i programmering. Det var sånn en repetitiv oppgave hvis du kunne skrive litt skript i Excel, sånn treliners programkode som automatiserte det for deg. Det kunne forenklet livet ditt så mye, og det er veldig bra for de tankene og det å vite

vise at det er mulig inntil. Så jeg synes, bytt ut sløyd og håndarbeid med programmering og digital kunstformgivning med 3D-printer. Så har du ting som er nyttige. Trenger du en knagg, trenger du på veggen, så trenger du ikke bestille den for IKEA. Du kan bare tegne den av printer. Det gjør vi på kontoret. Vi trenger en knagg, eller vi trenger en beslag for å henge opp en whiteboard-tavle. Det tar vi kortere tid å tegne denne printeren ut, enn å sette meg på internett og leite etter den og finne ut hvor vi kan kjøpe den.

Det jeg er litt nysgjerrig på med No One Isolation, det er at dere alle virker så innmari joviale. Det er veldig koselig å komme på besøk til dere. Det er en utrolig fin gjeng. Hvordan får man til det? Nå er det jo vi tre som starter, som har valgt i hvert fall de første, og så begynner de å velge nye folk som skal inn nå, men det er jo...

Du skal ansette mennesker som du har lyst til å tilbringe så mye tid med. Du skal ansette venner du har lyst til å ta en tur på byen med etter jobb, etter en lang dag. Og kollegaene dine, det er de menneskene du tilbringer mest tid med. Så du må velge de menneskene som du har lyst til å tilbringe så mye tid med, rett og slett. Så nesten alle vi ansetter er mennesker vi har visst om, enten kjent eller via venner, eller via studier,

Så det er ikke sånn helt fremmede. Men vi har også fått inn noen som har vært helt fremmede for oss, men da går jobben ikke like mye på å prate om alt mulig annet enn arbeidsoppgavene. Bare for å finne ut at vi er kompatible mennesker. Hva er alt mulig annet? Hva spør du om på typisk jobbintervju? Vi snakker om hva man driver med, og

la folk fortelle om hva de holder på med, og som programmering også, så får de høre litt om hva de tenker om programmering, de høyere tankene, og hva synes man om de forskjellige typeren teknologi, og høre, ja, du blir kjent med mennesker på å hakke bak programmeringslinjer og formler. Men kan det bli forkorslig noen ganger?

Klarer dere å bli i UiM? Krangler dere noen gang? Vi krangler veldig lite. Det hender vi diskuterer. Vi diskuterer ganske ofte. Det hender aldri at vi går fra hverandre som uvenner. Så jeg tror vi har fylt en balanse som fungerer.

Og mennesker som lir å være sammen, de kommer på gode ideer sammen. Mennesker som ikke lir å være sammen fordi at noen har plassert dem sammen på arbeidsplassen, de kommer opp med de gode løsningene og de gode ideene. Så hadde vi bare hatt uendelig penger og uendelig andre folk, så kunne vi jo laget alt for det. Det er så mye ideer å være eneste der, så må man bare skrive seg ned på en liste for fremtiden. Ja, fordi nå skal det begynne også å hjelpe

Eldre? Ja. Hva er det produktet? Det produktet vet vi ikke hva det er enda, men som bakgrunn for det er at når vi begynte å grave i denne isolasjonsmaterien, så fant vi fort ut at isolasjon er jo ikke bare noe som rammer langtidssyke barn. Det er noe som rammer veldig mange. Det er sånn 20-30% av menneskene i samfunnet rundt, for vi oppgir at de føler seg ensomme og eksperte.

Vi bestemte oss for at selskapet er no isolation, vi skal bringe folk ut av sosial isolasjon. Vi skal begynne med barna, det er der det startet. I det vi begynte å tenke på det, begynte vi å brenne for å løse problemet. Nå er det tida for å se på neste gruppe. Den neste store gruppen vi vet om, og som vi har et forhold til, er eldre. Alle kjenner noen eldre som vi vet at

at de er isolerte. Vi vet at de ikke får den oppmerksomheten de skulle hatt. Og i tillegg er det mange som vi kjenner og ikke vet om, men vi leser stadig om det i aviserne. Men vi skal angripe det på samme måte som vi gjorde med det første produktet. Vi vet om problemet, vi vet at hypotesen er at det er mange eldre som er isolerte. Og så begynner vi det fra den UX-siden, altså User Experience, og prøver å lage en...

Formulere et produkt, et potensielt produkt, og så ut og snakke med brukerne. Tror du dette kunne hjulpe meg? Snakk med de pårørende. Tror du dette kunne hjulpe din gamle mor? Og så forbedre og forbedre den ideen, frem til vi har noe som vi tror er en god løsning. Først da begynner vi å jobbe på produktet. Så hvis jeg har laget et produkt for eldre, jeg har ikke idé om hva det kommer til å bli.

Fordi alle vi som begynner å få litt eldre foreldre, vi vet jo hvor vanskelig det er med teknologi, og folk som ikke har fått inn med morsmelken sånn som nye generasjoner har fått. Det synes jeg også, takk

teknologibransjen som lager produktene, det er nesten så fornærmelse modellere det de gjør for de lager produkter som enten ikke de har noen forutsetning for å klare å bruke, eller så lager de ting som ser ut som det er lektøy for babyer. Hvis du tar en sånn Doro-telefon, og så en Fisher-Price-telefon, og så bare bytter du produkt sånn at du legger Doro-telefonen i Fisher-Price-telefonboksen, og så motsatt bare bytter produktet, så er det ingen som vil reagere. For de ser helt like ut. En stor hvide ting med en grønn knapp og en rød knapp og en gul knapp, det er som det er.

Vi må ta de eldre litt mer på alvor, vi må snakke med dem, og vi må prøve å finne ut hva det er du er komfortabel med. Så det ser jo for meg til et produkt foreldre vil ligne mye mer på et apparat som var vanlig når de var unge. Vi må ta det de føler seg trygge på å formulere med. Og kanskje det gjelder spesielt hvis de begynner å bli demente. For da har de jo mye mer problemer å forholde seg til dagens ting, mens de minner fra de var små, det husker de jo, det glemmer de ikke.

Så jeg tror vi må ta de på alvor. Det er det viktige. Hva er det typisk ting fra da de var unge? Radio for eksempel. Så hvis du la produktet se mer ut. Radioen på den tiden hadde ikke mange knapper. Det hadde ikke noen display. Det hadde noen store hvite runder som du kunne vri på. Så da har den taget min hypotese. At hvis jeg tar noen store hvite knapper, så vil de prøve å vri på den.

For det er noe de kjente med. Skal du ha trykknapper, så kan du ha store markerte knappene, men det skal ikke være en rød og en grønn og en blå, det må se pent ut, men det må være klart, gå frem klart hva funksjonen er bak den.

Jeg tror vi ser jo nå at en del eldre lykkes med touch og bruker apper på nettbrett. Vi vet jo at noen har problemer, for de får veldig tørr hud på fingrene og har problemer å trykke på de. Når du ser noen eldre sitter og hamrer på iPaden, så er det lett for å tenke at de vet jo ikke hva de kan med å trykke, de sitter og hamrer. Men det er jo iPaden som ikke registrerer fingertrykkene de ser ned, og derfor trykker de hardere.

Så vi må prøve å finne løsninger på det. Men dette er veldig tidlig for oss. Men vi vet at vi skal snakke med dem, og vi skal kjøre mange runder før vi bestemmer oss for hva som skal lages.

Så kan det være sånn at man kneper da mellom, hvis du har FN og mellombølge og sånn, at du kneper mellom syklubben og barnebarna og alderbarna, litt sånn alt etter hvem du vil snakke med da? Ja, kanskje det. Og hvis du vil kontakte din bestemål, så kan du ringe opp og få bilder der, og så kan du si ja eller nei om du vil snakke med deg, eller kanskje du bare vil treffe noen helt fremmede, så kan du snu rundt og se. Så dette er jo

bare løse ting da. En sånn dating-tjeneste på... Ja, det blir jo egentlig, den kommer endelig å få inn den dating-tjenesten igjen. Kan du bruke kompetansen din. Vi har sett noen sånne kommentarer på knyttet til roboten. At folk sier sånn, ja, skal liksom man kalle en sånn glatt robot som skal erstatte det menneskelige samverdet, og ja, nå skal... Hvis dere nå går inn i

I den eldre sektoren da, så skal jeg slippe å besøke oldemor eller? Ja, og det er en riktig observasjon hvis det hadde vært sånn at man i stedet gikk og besøkte. Det barna opplever i dag er at de får besøk av omgangsretsen først uka, kanskje en uke to, men etter det så blir det helt stille.

så hadde det vært sånn at de hadde fått besøk av klassekammerater og de kunne dra på besøk i klassen av og til. Så hadde det ikke vært et marked for dette produktet. Så dette løser et problem. Det er faktisk et problem. Det skjer ikke at de får den kontakten de trenger. Så det blir jo

Jeg håper ikke at det er sånn at noen ville dratt på besøk på sykehuset, men siden de fikk robot, så la de være. Og jeg tror da at det heller gjør at det blir mer kontakt mellom dem, fordi de husker hverandre. Når noen har vært borte noen uker, så er det lettere at du bare glemmer dem borte fra dagliglivet, spesielt de små barna. Hvis du tenker tilbake til at du gikk på skolen, så var det kanskje noen som flyttet mens du gikk på skolen, og de ble der borte, og så går det en uke eller to, og så har du nesten glemt dem. De er bare som skrevet ut av hverdagen.

Jeg tror det å holde den kontakten fortløpende kan heller hjelpe på situasjonen. Og i de gamle også hadde det vært sånn at man fikk besøkt bestemor ofte nok, eller hadde det vært sånn at de gamle ensomme klarte å treffe hverandre på sånn finne like sinner. At det var et løst problem, så hadde det selvfølgelig vært dumt hvis de skulle gå inn og starte det med en maskin. Men vi ser jo at de tingene ikke eksisterer, i hvert fall ikke i stor nok utstrekning.

Dere har jo hentet en til sammen over 25 millioner. Ja, det har vi. Det er ganske bra gjort. Hvordan har dere gått frem for å få til det, og hvem er disse investerende? Det er en stor gjeng. Det er vel rundt 25 personer og selskaper til sammen. I begynnelsen var de ganske små, så har de blitt større og større etter hvert.

Vi gjorde noen valg når vi startet, som er litt annerledes enn mange startuper gjør. For veldig mange har jo startet med en idé, altså et produkt, og så lager de produktet, og når det er ferdig så

skal de se om de kan klare å få solgt det. Og det er jo der veldig mange tryner. Vi bestemte oss veldig tidlig for at vi skal selge ideen og produktet og oss selv underveis. Så mens meg og Mathias satt på start-up-løp og bittreff og sånn og programmerte og tegnte i 3D og lodde elektronikk og jobbet med å forbygge denne roboten, så har Karen vært rundt som en sprettball og snakket med alle. Og det tror jeg har vært veldig bra, for da har vi fått ut

fortalt folk hva vi prøver å få til, og hva folk er interessert i. Det vi gjorde, i stedet for å kjøre en emisjon veldig tidlig, for det er utrolig vanskelig å prissette et sånt selskap i en tidlig fase. Vi drømmer om et kjempe tall fordi vi vet alt det vi skal klare å lage, og vi er sikre på at vi får det til, og de tingene der, mens investerere er alltid skeptiske, dette er nytt, sånne produkter finnes ikke, så det er et helt nytt marked, hvordan skal vi regne på dette?

Så det vi gjorde var å kjøre konvertible lån, og de fungerer sånn at noen låner selskapet penger, og så har de en plikt, det kan være en rett, det kan være en plikt, det kan skrives i avtaler, men hos oss har de en plikt til å konvertere det til aksjer i den første emisjonen selskapet setter.

til den kursen som ble satt i emisjonen, så da får du utsatt prissetting av selskapet til du har noe å vise frem. Men så selvfølgelig, de har jo tatt en mye høy risiko, så dermed får de en rabatt, så mange prosentrabatt på de aksjerne for det de var inne til i.

Så det har fungert veldig bra for oss. Det er selvfølgelig ikke mye arbeid, for det er mye arbeid å få tak i investorerne. Men det har gått relativt greit for oss, og det har litt med den historien vi har fortellet og det produktet vi skal lage. Samtidig som vi har brukt en tredjedel av selskapets ressurser, og mer enn det, på å fortelle om oss og snakke med potensielle investorer.

Så det vi ikke har lykkes med er å få tag i penger fra for eksempel Innovasjon Norge. Så har de over 25 millioner, så fikk vi til 46 000 hos dem. Og det hadde du ikke forventet da vi startet, for Innovasjon Norge har forandret mye de siste, og det er blitt mye mer start-upvennlig enn det var. Så jeg hadde trodd at en ganske stor andel av de tidlige runder som første året-pengene skulle komme derifra.

Men det var ikke så lett. Det er mange ordninger du kan søke på, men etter hvert når du begynner å se på dem, så passer ikke det helt, og så må du ta bort det, og så må du ta bort det, og så var det plutselig ikke noen penger igjen der. Jeg søkte dere flere ganger. Ja, vi søkte første stipendiet, da fikk jeg 46, og andre stipendiet, det var alltid vanskelig for oss til å passe inn. Så vi har vel søkt om det nå, men nå er det ikke så viktig lenger.

Men jeg tror at Innovation Norge burde sette seg ned med en del av de startupene som har vært de to siste årene, og prøve å lage en helt annen plan. For veldig mye av tanken bak de midlene er jo sånn at du skal, si du får innvilget 200 000 kroner til et prosjekt, fase 2 for eksempel i startup, så skal du da levere det du har sagt du skal levere, og da får du pengene. Men det er sånn som når vi slutter i NHV og Karen slutter,

sluttet i startup-lab hvor hun jobbet. Så startet vi egentlig på barbakke. Vi tok ut feriepengene våre fra sist jobb, og så håpte vi at vi klarer å strekke de en måned eller to men inni det som hun har penger. Så jeg tror de må prøve å lage et system hvor du

gir litt etter litt etter litt, og så skal du selvfølgelig levere noe, de skal se at det er progresjon, de skal se at det går en retning, og så skal de ikke være så redde for å tape at prosjektet etter fire måneder bare blir avviklet, nei, de gikk i den veien. Og så kan de heller starte et nytt prosjekt, de gründerne. For

Jeg tror det er viktig å få i gang alle ideer, og finne ut om ideene har livets rett, og få til det så tidlig som mulig. Der kunne jo en innovasjon også gå og jobbe tett med NAV. Det gjelder også veldig mye av innovasjonen i Norge, at det er vanskelig å bruke de på lønn. Men det er en tidlig startopptrenger. Det er så små kostnader da. Som jeg sa, en 3D-printer koster 4000, og vi bygde opp en full elektronikklab for 40-50 000 kroner.

Så det er ikke der du trenger pengene i dag. Det du trenger er jo å få betalt husleier di. Har du barn så går det penger der. Det kan ikke være sånn at du må være rett ut fra studiet og være vant til å leve på Havregryen for å kunne starte en ny bedrift i dag. Og spesielt når vi har så mange som ingeniører og folk som har familie. Du kan ikke sette hele livet på pause.

så jeg tror det trengs en ny tanke på hvordan de første halve årene finansieres. Hvordan fikk dere det til å gå rundt, for dere fikk jo ikke de 25 millionene med en gang. Vi startet jo sånn at den første runda fikk vi 900 000, det var første kvartalet vi jobbet sånn,

oktober, november og desember i 2015. Så gjør vi en ny runde hvor vi henter inn 5 millioner til på tidligere år og vårparten 2016. Og så kom trigger inn på sommeren med både penger og tjenester. Kommunikasjonsbråk.

Kommunikasjonsbyrå og Trigger, ja. De hadde lyst til å ha en satsing mot startup, og de hadde jobbet mye mot de store selskapene. De hadde lyst til å være med og se hvordan vi kan passe inn i en startup-verden. Jeg tror vi har lært mye av de, og jeg tror de har lært veldig mye av oss. For det er veldig annerledes å jobbe på enn å jobbe med store etablerte aktører. Da var vi kommet så langt at vi hadde klart å ta det med kjonsrunda.

Nå har jo vi klart oss veldig bra uten Innovation Norge, så kanskje det var riktig at ikke vi skulle få noe. At det var sånn det skulle være. Men var de skeptiske til selve ideen også? Nei, jeg tror egentlig ikke det. Innovation Norge, vi har jo snakket mye med dem, de har heiet på oss hele tiden, og jeg tror de synes det er kjempespennende. Så jeg tenker på en ny type ordning og fortidlig bedrift, så tenker jeg like mye på vegne av andre, og det å gjøre det lettere å komme i gang med en helt ny ting.

Men der dere er nå, dere har jo opparbeidet, altså Karen er jo grunderkjendis, kan du si, og nå popper opp den ene saken etter den andre om noe isolation. Dere har jo en ganske heftig fallhøyde nå. Dere er jo ganske høyt der oppe. Jeg må ikke si det.

Ja, vi er det. Ligger du litt våken noen ganger når du tenker på det? Jeg ligger ikke våken når jeg tenker på det, men jeg tenker mye på det. Det gjør jeg. Vi må definitivt levere nå. Det er jo det som har vært planen hele veien. Men jeg tror at hvis vi fortsetter å jobbe hardt, som vi har gjort, og vi lager produktene våre bedre og bedre, så er det ingenting som tilsier at dette ikke skal gå veldig bra.

det handler om å ta brukeren av alvor, de som skal bruke produktet, de skal være i senter og hele tiden alle forbedringene vi gjør, det skal ikke være fordi noen andre sier vi burde ha det, det skal være fordi de sier at de trenger det. Og da kan vi åpne opp nye markeder og nye markeder og nye markeder, og vi kommer til å få konkurrenter etter hvert, så nå er det jo

Det vil ikke si at vi har markedet helt for oss selv, for det er noen andre som syssler med litt andre ting rundt. Men vi føler at mange av de har ikke satt seg noe stort, de har ikke den samme intensjonen som oss om å bygge et kjempeselskap og bygge dette til å bli noe veldig stort. Men noen av de kan komme inn og si at de ser at vi gjør det, og så skal de gjøre og skal lære opp. Vi kan se at det er andre leverandører innenfor samme nisjør som sier at nå skal vi ta det markedet.

Så det vi må gjøre er bare ligge i forkant. Vi må oppdatere produkten hele tiden, sånn som AV1 blir avløst av AV2 etter hvert, og av AV2 kommer av AV3. Det skal bare ligge i forkant. Det skal forbedre, forbedre og forbedre. Og vi snakker veldig mye med brukerne våre, og de har jo av og til utfordringer. Noen skoler sier det ikke er 4G-dekning, for det er langt fra

tettbebyggelse, eller det er en helt toppmoderne skole som har film som de setter på vinduene og som har problemer med sitt hjernestråling, og da må vi plutselig legge inn wifi, og så har vi en annen skole som har et spesielt system for wifi, og som ikke dreier støtter, så må vi fikse det. Og så er det noen som har problemer med at lyden ikke er god nok, og så må vi begynne å fikse det, så vi må bare forbedre og forbedre og forbedre. Så da kan vi fortsette med det.

Så tror jeg det her skal gå veldig bra. Dere bruker jo mye ressurser på å rulle det ut i ulike land, og forstå systemene i ulike land. Dere har det som koster penger. Dere har utviklet som dere må betale. Når er det dere...

tenker at det skal gå breakeven? Er det, ligger det noe langt der fremme? Det er nok et stykke frem, så vi ser nå for at vi skal kjøre en emisjonsrunde til, for hvis vi har bestemt oss for å vokse fort og ta dette markedet og hjelpe de isolerte i hele verden, og det skal ha mye til å bygge opp et sånt selskap og egen cashflow. Og det er en ting igjen som vi prøver å lære litt nå av hvordan amerikanerne jobber.

De bygger opp bedriften, så bedriften er fungerende, så kanskje ikke han tjener penger enda, men en fungerende bedrift er da rigger for å kunne tjene penger og bli lønnsom. Og hvis vi tenker, som feilene har gjort tidligere, tenk litt for smått, ikke bygge det fort nok, og hele tiden bygge alt på egen inntekt, så blir det forbikjørt på et eller annet tidspunkt. Så hvis vi skal klare å bygge dette til et internasjonalt selskap som løser isolasjonsproblematikk for mange grupper i hele verden, så må det settes...

noen mer emisjonspenger før vi kan tenke at det er et selskap som betaler ubytte. Men dere har bare norske investorer i dag? Ja, nå har vi bare norske investorer. Neste runde, så den blir jo en del større forhåpentligvis enn den runde vi har nå, og da må vi nok begynne å se ut i verden. Og det er både for

Det er flere grunner til det. Det ene er jo at det er lettere å finne større penger ute. Men det andre er jo at du lærer veldig mye om hvordan andre land fungerer med å jobbe med investerende fra de landene. Så jeg vil tippe at det kommer noen fra Europa og at det kommer til å være noen fra Nord-Amerika. Dere opplitter dette kontoret deres i Amsterdam? Ja, vi har gjort første ansettelse med tanke på Amsterdam nå.

Kontoret er ikke oppe å kjøre enda, men i løpet av februar og mars så er det det. Så nå sitter hun på kontoret vårt og bare lærer hvordan selskapet funker. Hvorfor er det akkurat Melland og Amsterdam? Det er veldig vanskelig å velge en by i et eller annet land. Så er det jo veldig mange startupper som etablerer seg i London. London er på en måte en av de store startupp-hodestadene i Europa.

Og så går de nå ut av EU. Vi er jo ikke i EU i Norge, og vi må ha tilstedeværelse i EU. Da kunne vi gå til Sverige, som er litt større enn Norge bare, få fra EU tilstedeværelse, og så ha til et kontor i London.

Men det vi tenker er at det var med å finne et sted som er litt som Norge i inntekt og i systemer, men en del større, og som er veldig godt knyttet mot Europa. Og da var det veldig fort Amsterdam som skilt seg ut. De har et veldig bra start-up-miljø, og de har et veldig bra miljø for sosialt entreprenørskap, men det er gjort litt annerledes enn i Norge, for de har mye mer fokus på at de skal bygge en bedrift som skal bli storholdensom, som skal være bærekraftig.

Så sosialt entreprenørskap i Amsterdam betyr ikke å være avhengig av en pengestrøm fra noen velgjørere. Du skal bygge en bedrift som skal være sånn at jo bedre bedriften gjør det, jo flere hjelper den. Så når vi kom ned der, vi tok en tur i desember og så på forskjellige start-up steder og sånn, så merket vi med en gang at de catcher veldig fort hva vi prøver å få til.

Så vi har nå funnet stedet vi skal være og begynner å være der fra slutten av februar eller begynnelsen av mars. Er det en sånn inkubatortype? Ja, det er en sånn hub for de som driver med helse og sosialt entreprenørskap og sånne ting. Så det kan man si at det som start-up ble var litt mer spissa. Hva er det som sender karen med ditt? Ja, hun skal være der i begynnelsen. Og det er jo fordi at

Vi tror at vi må prøve å skape det samme engasjementet i Nederland. Nederlander skal også vite at dette er et problem som er løst. Det er et produkt du kan kjøpe. Vi kan ikke si til noen at nå skal dere gjøre det Karen gjorde. Jeg tror vi må være der og geleide den prosessen i starten. Det tar tid å forstå hvordan det funker. Vi begynner å nærme oss avrunding. Det jeg pleier å spørre om på slutten for å runde er å høre...

litt grann hva du tenker om fem år frem i tid? Eller kanskje ti? Ja, for selskapet så er det veldig vanskelig, for vi kan da være et ganske stort selskap som har bygget opp en helt egen business, eller det kan være at noen andre som ser til at overlappende områder har kjøpt oss opp. De tingene der har ikke, tenker jeg, ikke skal skrive noen stein eller ha noen veldig sterke planer om. Det er vettbare at om fem år så har vi løst dette problemet for veldig mange flere.

Om jeg er med eller ikke, vet jeg ikke. Men jeg tror at Norge Station om fem år har mange produkter for mange nysgjer. Og da tror jeg også vi antakelse er lønnsomme. Men du selv da? Når er det du skal slå deg ned og få familie og bli en normal mann? Er det en plan om det på lengre sikt? Det er ikke noe plan om det. Kanskje jeg kommer til å være gründer til et av kvelden.

Jeg har jo lest litt opp på at vi skal bli eldre og eldre, og etter de estimatene vi har klart å regne ut, så kommer vi til å bli 130. Så det er fremdeles god tid. Jeg husker Anita Skjølle-Brede var inne med deg og mente at du kanskje skulle bli nærmere 500, tror jeg. Ja, det hadde vært veldig bra, for jeg har så mange ting jeg må få gjort. Men hvordan skal du klare å opprettholde kompetansen din? Eller hvordan skal du utvikle kompetansen din underveis? Ja.

Jeg tror det er grunnleggende at det finnes to typer mennesker. Det er de som elsker å lære og ikke er tilfredsstilt hvis de ikke får lært noe nytt enda. Og så er det den typen som har lyst til å bli ferdig med å lære og helst vil repetere det de har lært. Og det er den typen som må lære nytt hver dag. Så det er noe som bare skjer av seg selv. Når det kommer en ny ting så har jeg lyst til å prøve den, jeg har lyst til å finne ut hvordan den fungerer, jeg har lyst til å se hvordan jeg kan ta den i bruk. Hvis det endrer seg noen gang, da er jeg nok ferdig som en person som skal lage produkter.

Jeg tipper at du ikke kan bli ferdig noen gang, men det må denne podcasten bli, så da får vi takk for at du kom hit. Jo, takk for at jeg fikk komme. Det var veldig hyggelig. Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere?

Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden. Og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte.

Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg. Så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no.