Velkommen til Skifters podcast. I dag blir det en litt lengre innledning enn normalt. Mitt navn er Per-Jørgen Nikolaisen. Jeg er gründer og redaktør her i Skifter. Jeg har fått lov til å være vikar for min gode venn og medgründer Lukas Veldt-Gebril, som har tatt en velfortjent pause fra podcast-innspillinger nå utover høsten. Sammen med min kollega Kristin Askvik i Bergen skal vi holde i tømmene og gjøre det så godt vi kan. Jeg er først ut og synes jeg har fått et skikkelig skup allerede.
Jeg har nemlig fått æren av å snakke med Mats Herding Solberg, den kanskje desidert viktigste personen ved siden av grunder Magnus Vannberg i Remarkable. Han ble med som første ansatt for ni år siden og har hatt rollen som designchef, men er nå også leder for produktutvikling.
Etter fire års intens jobbing lanserte han og teamet en nylig Remarkable Paper Pro, den første fargeversjonen av skrivbrettet som gjenskaper papir. Vi skal snakke mye om det, men også om kultur, forbilder, følelser til produkter andre mennesker og hus, det å takle kritikk og selvfølgelig også hans beste råd til andre gründere.
Men jeg begynte med å spørre ham hvordan han kunne finne på å bli med ombord i oppstartselskapet til Magnus Vanberg, en person som var ganske så annerledes enn han, og der han så på ideen som litt vidløftig og fjern. Jeg tror det er veldig naturlig og sunt å ha en skepsis når noen kommer og sier at de på en måte skal lage noe helt nytt, noe helt fra scratch. Fordi det...
er som regel en grunn til at det ikke har gått når andre har prøvd tidligere. Så jeg trengte vel å på en måte bli overbevist om at Magnus sin tilnærming var en tilnærming som gjorde at det skulle fungere, i motsetning til hva man har sett før. Med å bli bedre kjent med Magnus, gjennom å grave litt i hodene hans og forstå egentlig hva han la til grunn, så begynte jeg også å forstå at hans tilnærming var ganske unik. Hans take på teknologien var litt annerledes.
og at driven hans var nok litt sjelden. Han virket utrolig bestemt, og veldig tydelig på hvor man skulle. Og det gjorde at man bygget mer og mer tillit. Og så selvfølgelig over tid, når vi jobbet mer og mer sammen, og i fellesskap på en måte innså og beviste at de ambisjonene vi satt var sanne, og mulig å oppnå.
Så økte jo på en måte den tilliten mellom oss. Dette er jo litt gjenkjennbart for folk som blir medgründere, eller både co-founders og førsteansatte. Men på tross av denne skepsisen, så ble du likevel med. Det er det jeg ikke skjønner helt. Du lot deg rive med på en eller annen måte, eller du hadde ingenting annet å finne på, eller hvorfor ble du med?
Nei, for min del. Jeg holdt jo på med en annen startup på det tidspunktet, som truslet og gikk. Jeg synes det var veldig spennende. Men jeg hadde alltid hatt lyst til å jobbe med den bransjen vi er i med Remarkable. Jeg har alltid syntes elektronikk har vært utrolig spennende.
Jeg er født og oppvokst i et sånn Apple-preget hjem, selv lenge før folk brukte Apple-produkter, eller før de het Apple. Og har vært utrolig interessert i, hva kaller jeg det, produktdesignet i den sferden, alltid. Så jeg var utrolig spent på muligheten for å kunne leke med den bransjen, leke med den kompleksiteten som konsumerelektronikk egentlig har.
I tillegg så hadde nok jeg og har alltid hatt veldig lyst til å bygge noe stort, bygge noe med høyt moment. Jeg hadde lyst til å sette litt håret ambisjoner for det vi skulle oppnå, og det kjente jeg kanskje ikke helt på i det samme i det jeg holdt på med da.
Så Magnus kom med noe veldig spennende, noe veldig håret, og noe som virket sinnssykt vanskelig. Og vanskelige ting er veldig gøy da. Det øker terskelen for å lykkes på en måte. Hva var det du holdt på med? Mens jeg studerte i Trondheim, startet jeg sammen med en kollega et sånn nesten enkelt sosialt entreprenørskapsprosjekt, som vi deltok i Venture Cup med. Klassisk sånn
oppstartskonkurranse for studenter i Trondheim. Og så vant vi venturecup i Trondheim, og vant til penger. Så da gikk vi for å starte det. Konseptet er egentlig at vi brukte ull fra Mongolia til å lage støydempingsprodukter for kontorlandskaper.
Så det var en veldig cool take på å bruke et overskuddsmateriale og bruke arbeidskraft i Mongolia, som normalt sett ikke var sysselsatt, til å lage et produkt som endte opp i veldig high-end lokaler i Norge på det tidspunktet i tid. Selskapet lever fremdeles, og min kogrunder driver skjøpa fremdeles. Det heter Romotonic.
Så det var ikke sånn at du svikta det og det gikk under da? Det gikk ikke under, men det føltes jo litt som jeg på en måte forlot Birgitte litt. For det var bare oss to på en måte som holdt på med det. Men hun fikk inn en ny, og det tørstet å gikk, og har på en måte gått bra uten meg, så sånn sett så jumpet jeg ikke i skip på en måte.
Du snakket litt om det tidligere her også, men dette øyeblikket da du gikk fra å være på en måte litt skeptisk til at du følte at dere nå så ditt hjemmeombrud ut. Kan du fortelle om det? Ja, altså, det er jo litt sånn forskjellige tidspunkter, men vi gjorde jo en del testing tidlig, altså 2015-2016. Du jobber gjerne sånn at du har...
Works-like prototyper. Og så har du looks-like prototyper. Fordi du klarer ikke noen av de som merger dem helt annet, for du er ikke moden nok i engineeringen. Så du lager dumme prototyper som skal se ut som produktet, og så lager du en kontekst rundt det som gjør at det kan se ut som eller føles som det produktet skal være. Så det er på en måte en looks-like. Og så har du en works-like som mer er på en måte å bevise...
at teknologien fungerer uten at den nødvendigvis blir å oppleve som et sluttprodukt. Så må du prøve å leke med de to opplevelsene frem til du er moden nok til at du kan slå dem sammen. Men det krever en del engineering å komme dit da. Så vi jobbet jo med de to trackene. Works Like var jo den prototypen som vi fikk satt sammen på teknologistacken som vi hadde jobbet med til Remarkable 1. Og
da den prototypen kom inn og vi endelig fikk liksom puttet vår egen software på den og vår egen take, så så vi jo liksom det beviset som var sånn, ok, dette er faktisk rask nok med litt mer tuning til at det er et produkt man kan akseptere. Det er liksom et produkt som
som begynner å nærme seg å replikere papir på et eller annet vis, uten at du ser en sånn lang hale med lagg som kommer bak. Så det var liksom på works-like-en, så begynte vi, det var liksom første sånn, aha, sånn, ok, det kan gå, på en måte. Før det så hadde vi aldri sett noen andre få det til. Vi hadde en del hypoteser om hvorfor vi skulle få det til, men vi hadde på en måte ikke bevist det i praksis.
Så det var liksom works like-en, og så hadde vi en del looks like-prototyper, som var typisk ting vi 3D-printet og malte og la inn litt ting og liksom prøvde å få det til å se ut som sånn vi kunne se, for at produkten kunne se ut i slutt. Sånn plastgreier? Ja, 3D-printer, og så putter du litt glass på, og så lager du liksom fake-content på skjermen, og så lager du en penn, og så prøver du å få alt sammen til å se ut som det kunne gjort, men det er obviously ikke fungerende da.
Og det testet vi jo med diverse paneler med folk. Vi satte opp en fake nettside som pitchet produktet, og så hadde vi den. Og så var det sånn, ok, hva er du interessert i dette? Hva kunne du betalt for det? Hvorfor? Hvorfor ikke? Og vi så jo at folk trigget på ideen. Vi så at det kanskje var litt mer til det enn vi trodde. Så det var et annet veldig viktig punkt på å tro på det.
Er det noe man må og bør gjøre hvis man skal lage et hardware-produkt som retter seg mot konsumere? Ja, altså, all god praksis sier at man skal gjøre en del testing og evaluering. Vi solgte jo et produkt vi ikke hadde bygget ferdig da vi lanserte Remarkable 1. Det var en pre-order. Vi prøvde å ha et veldig hardhent prinsipp om at vi ikke skulle bruke pre-order-pengene
til å utvikle produktet. For det er det jo mange selskaper som har gått dukkende på å gjøre. Og vi klarte å holde oss ganske tro til det egentlig. Så vi var jo på en måte forholdsvis modne da vi lanserte en pre-order, men jeg tror man kan komme ganske langt med å prinsipielt jobbe de to sporene i stedet for å prøve å merge det for tidlig, fordi det kan være veldig vanskelig
Tidkrevende og ikke minst ganske kostnadsdrivende å prøve å gjøre alt igjen veldig tidlig i prototypet.
Så jeg tror man ofte kan lære mer effektivt med å kjøre litt mer i parallell da. Både på Works Like og Looks Like. Men på et eller annet tidspunkt må du selvfølgelig bygge produkter og validere det. Og jeg tror man har liksom mange bygg frem til en lansering, og disse byggene har mange forskjellige navn i blant forskjellige bedrifter. Men det å i hvert fall ha liksom validert engineeringen i form av å merge de to prototypene før
Man lover verden at man har et produkt. Det tror jeg man må gjøre. Fordi det er der de største tekniske utfordringene ofte kommer. Så dere gjorde det, den mergingen, før dere startet kampanjen? Absolutt, ja. Så vi hadde bygget flere runder med å slå de to tingene sammen før vi gikk live og sa vi har et produkt om et år. Og vi hadde jo mye mindre enn et år også. Hva var det vanskeligste?
Murmurt på en. Det er jo mange ting som er vanskelig, jeg tror. Det er en del tekniske utfordringer. Få teknologistekken til å oppføre det som man ønsker. Det hadde Magnus brukt veldig mye tid på før både Martin og jeg kom inn også. Så der hadde vi en del hypoteser, men vi måtte fremdeles validere dem og få det til å funke. Det er overbeviselig stress. Vi måtte...
knekke til å forstå hva skriveopplevelse var, hvordan vi kunne dekomponere den og hvordan vi kunne oppnå en god skriveopplevelse. Det var vanskelig. Men det var kanskje like mye det der å, som en gjeng som aldri hadde gjort det før, gå og møte store kinesiske produsenter, velge en produsent, og så få en måte å jobbe med dem på, uten at vi ante hva vi holdt på med.
som gjorde at vi til slutt hadde et produkt. Hvordan følger du den prosessen? Hvordan optimaliserer du det? Vi brukte noen eksterne konsulenter som jeg har hatt på oss med noe erfaring, men mye av det måtte vi liksom smertelig lære selv. Det er en helt egen...
kompetanse å jobbe med kinesiske produsenter på den måten vi gjorde. Så det var veldig vanskelig. Forstå hva som var viktig, og hvordan du jobbet med dem på en effektiv måte. Det vil jeg kanskje si var det vanskeligste. Men valgte dere da den første og beste, eller var dere innom flere før dere endte på hvilken dere skulle ta? Nei, vi hadde en ganske omfattende prosess.
Vi brukte disse konsulentene våre til å hjelpe oss med å identifisere en del potensielle produsenter basert på en kravspekk som vi satt.
Vi visste jo ikke helt hvordan vi satt en sånn type kravspek, men vi prøvde å si, ok, vi tror dette er viktig, vi tror dette ikke er viktig. Og så var det egentlig Magnus som reiste og møtte flere av disse produsentene, og gjorde en evaluering av dem, og til slutt valgte den vi endte opp med da. Men på Remarkable 1, når man lager et sånt produkt som det er der, første gangen, det var jo noe helt nytt.
ganske unikt, og dere hadde ikke gjort det før. Da må man jo gjøre noen kompromisser for å få det ut til markedet til slutt. Er det noe du var misfornøyd med da dere sendte det ut til markedet? Noe du liksom, nei, vi må vente litt til. Det er jo på en måte kanskje den vanskeligste utfordringen i å utvikle hardware. I hvert fall med et sånt mindset som vi har, hvor vi gjerne
oppnå alt vi setter oss ut for å oppnå innenfor en produktgenerasjon. Vi har liksom ikke originalt hatt en plan for å ha en sånn "Nå skal vi slippe noe hele tiden" type greie. Det er mer sånn at vi skal ha et produkt som er godt nok før vi putter i markedet. Det er veldig lite jeg er misfornøyd med, med mer mark på det enn at jeg er så sykt stolt av at vi fikk det produktet ut og at det fremdeles lever i dag og masse folk som fremdeles bruker det produktet og er super happy med det syv år inn. Men
Altså, Remarkable Paper Pro er jo på en måte det vi hadde lyst til å lage for syv år siden. Det er jo bare at man måtte kjenne sine begrensninger. Fra Remarkable 1 til Remarkable 2 så fikk vi færre begrensninger, mer midler, mer ressurser. Nå har vi hatt mer midler, mer folk, mer ressurser til å lage Remarkable Paper Pro.
Det er fremdeles masse igjen som vi tror vi kan gjøre Paper Tablet enda bedre med. Men det jeg vil si er at vi har vært på Paper Pro, det er kanskje det vi hadde lyst til å lage da vi begynte å snakke om å lage Paper Tablets for syv år siden. Jeg regner med at du følger med på reviews på, jeg vil liksom være grakere nå, på hvordan tilbakemeldingene til det produktet du nærmest kommer til å være. Både litt sånn fra
mer profesjonelle anmeldere og testere, men også fra brukerne. Så er det jo alltid gøy med gode reviews, også er det ikke så gøy når det blir dårlige reviews. Også fremstår du og Magnus som veldig ærekjære folk, og stolt og ærekjære.
Hvordan håndterer du å få kritikk eller en dårlig review eller en misfornøyd bruker der ute? Altså på et sånn personlig nivå så er jeg sånn helt midt på tre god på å få kritikk.
hvor jeg på en måte, jeg tar det veldig til meg, men kan også finne på å gå i forsvarsmodus. Jeg tror jeg har vokst litt ut av det, i hvert fall profesjonelt og i forhold til Remarkable. Men jeg tar det veldig til meg, så jeg er veldig bevisst på hvilket generelt sentiment vi har i markedet.
Og så må man være ganske god på å filtrere og forstå kontekst på en del ting. Nå skal det være sagt at Remark på Paper Pro har blitt tatt helt utrolig godt imot. Mye bedre enn jeg tror både jeg og mange andre hadde forventet. Fordi vi tar en del store bets på en måte i hva vi tror kundene våre trenger, og ikke minst hva de ikke trenger, som vi tar veldig aktive valg på. Som vi også ofte får en del kjeft for.
Men jeg tror det med at man forstår kontekst til en reviewer eller kontekst til en feedback er veldig viktig. Fordi folk ofte har en innfallsvinkel når de gjør reviews. Og vi har på en måte aldri sagt at Remarkable-produktene nødvendigvis passer for alle mennesker.
Vi tror med det siste produktet at vi har åpnet opp for enda flere, og vi ønsker å fortsette å gjøre det. Vi tror at det vi ønsker å åpne opp for verden er å la folk tenke bedre. Vi tror ikke det er forbeholdt en delmengde av menneskene på planeten. Men det betyr ikke at det produktet vi har laget nå er for alle. Så...
Vi hører på og noterer oss og tar innover oss, Ref er mitt eget personlig forhold til å ta kritikk, så tar vi innover oss alt som kommer, og så handler det om å på en måte triasje litt, hvor viktig er konteksten til denne personen og denne feedbacken versus konteksten til denne feedbacken. Det er akkurat det samme vi må gjøre med brukerfeedback. Hvis vi hadde satt oss ned og så hadde vi hørt på, så har vi solgt litt i overkant av 2 millioner om artbol 2. Det er ganske aktivt community der ute,
De lever på Reddit, Facebook, kommentartråder og alle mulige sosiale medier. De har sine egne forum og de er superengaged. Ingenting er bedre enn det. Og dere har ikke noen kontroll på det? Nei, de kan mene akkurat hva de vil. Men de har masse meninger. De mest ihugget meningsbærerne er ofte det vi kaller power users.
som er utrolig glad i produktene våre og som bruker tid og energi på å hacke dem til sitt eget use case. Og mange tech-reviewere for eksempel, de er representative for mye av det samme, som ikke er broparten av brukerne våre. Brorparten av brukerne våre er de 97% andre.
som ikke nødvendigvis har de samme behovene, eller som på motsatt side kanskje har ganske stor anerkjennelse for at vi ikke lagde den featuren, og ikke gjorde sånn, og ikke la til det.
Så det er alltid en viktig måte å vekte mellom, og så bruke litt samme mentaliteten på reviewerne. Her har vi noen reviewere som bruker time ut og time inn på å review produktnivåene, ned til minste detalj, har full kontroll på alle software releases, hver eneste lille quirk, og det er dødskult at de har det engasjementet, og de serverer en mengde. Vi må aldri komme dit at vi setter oss og sier at de dikterer hva vi skal lage i fremtiden.
på grunn av de 97% andre. Så det er litt sånn, når det kommer inn reviews, være kjent på hvilken kontekst de har, ta inn over oss det vi ser på som viktig input, og så anerkjenne der hvor vi får kritikk, og si at, ok,
Den kritikken er antageligvis betinget i en eller annen sammenheng, men vi har valgt å ikke gjøre det. Ergo står vi fremdeles i det valget. Det er viktig for å ikke bomme på hvordan vi ikke snur oss som en værhanne hele tiden.
ikke fordi det ikke kom på internett. Ja, mange som vil ha en mailklient for eksempel, det kommer du aldri til å få. Hva er den verste kritikken du har fått, og hva er den beste? Personlig, eller sånn i remarkable-samling. Det kan du egentlig velge, men jeg tenkte mest på remarkable. Jeg tror verste kritikken vi har fått, eller jeg har fått, jeg tar jo noen ting mer personlig i remarkable som produkt enn det andre gjør.
Eller enn det jeg gjør annen kritikk. Det er noen ting jeg har større påvirkningskraft på enn andre. Jeg er veldig opptatt av produktene våre, åpenbart. Det er på en måte og vil alltid være min hjerte barn, jeg tror. De gangene jeg blir mest oppgitt, uten at jeg kan komme med konkrete eksempler på det, men det jeg tror jeg blir mest skuffet over, eller
føler jeg er mest urettferdig, det er når vi får kritikk av folk som ikke har hørt etter når vi snakker.
Som på en måte gir oss det jeg vil si er uberettiget kritikk, fordi de ikke har satt seg inn i hvorfor vi gjør de tingene vi gjør. Så det blir en sånn face value, litt sånn light take på hva vi holder på med, og så hoppe til en konklusjon som er ganske hardt slående. Det er kjipt når det kommer fra store publikasjoner. Ikke nødvendigvis fordi konklusjonen er feil, men fordi premissen er feil, eller konteksten er ofta. Eksempelvis? Vi har fått...
dårlig kritikk. Mark Ballheim fikk ganske dårlige reviews av Wired, som for meg og Magnus, tror jeg, da var et litt sånn hardt slag i trynet, spesielt fordi de fleste andre var ganske positive. Sånn, Wired har noen peers på liksom samme nivå globalt. Og
Men det som var grunnen til at man var misfornøyd med det, var at de ikke hadde egentlig satt seg inn i hvorfor vi ønsket å oppnå det vi oppnådde. Og da føles det veldig urettferdig, for du føler at hvis jeg bare kunne sitte den halvtimen med den personen, så kunne jeg forklart dem hvorfor vi gjør det. Det hadde kanskje ikke endret reviewen, men det hadde i hvert fall gjort at kritikken hadde vært mer berettiget da.
Så det var svårt. Det er mange år siden da. Hva gjør du da? Sender du mail? Ringer du? Nei, det har ikke så mye å gjøre med. Dessverre. Det er jo... Når det er skrevet, så er det skrevet. Du får dem på en måte ikke til å ta det tilbake. Men det vi på en måte har gjort med Wired opp igjen, er jo på en måte prøve å følge opp og fortsette og gi dem review units og fortsette å gi dem kontekst. Wired-saken på Markpo Paper Pro synes vi jo var en veldig god sak.
Så den er jeg veldig fornøyd med, egentlig. Så har dere reist kjæringa? Ja, jeg håper jo at vi har litt det, så det er jo på en måte noe, ja, jeg sitter med inntrykk av det, basert på å lese den i hvert fall. Det forholdet mellom deg og Magnus er jeg litt sånn nysgjerrig på, fordi han blir jo ofte fremstilt som en sånn, en som er veldig opptatt av produkt, gjerne vil...
ha kontroll. Nå har han jo sluppet kontrollen litt nå. Hvordan er det... Hvordan er du der? Og hvordan er den symbiosen mellom dere to vært på det? Fordi han virker jo åpenbart til å være en veldig sterk personlighet. Du også er en sterk personlighet. Hvordan møtser dere? Magnus og jeg har jobbet ekstremt tett sammen siden starten. Og...
Det er aldri uten friksjon, når man på en måte putter to forholdsvis sterke identiteter sammen i et rom. Men friksjon er veldig sunt. Friksjon og motstand, brukt konstruktivt, er en forutsetning for at vi flytter nå. Hvis jeg hadde vært en pushover og på en måte bare serva etter handoff Magnus, så hadde vi ikke vært der vi var i dag.
Men vi er drevet av veldig ulike ting, og det tror jeg er sunt. Det er veldig få av, kall det, mine fanesaker som er hans fanesaker. Vi utfyller hverandre ganske godt på det. Jeg kommer nok inn med, kall det veldig sånn,
brukersentrisk og design mindset, mens Magnus hadde mer inn et sånn teknologienablement og business mindset. Også hadde jo Martin som satt veldig tett på oss day to day med
med det tekniske og arkitektoniske mindsetet til å få ut en del av disse tankene. Så fikk vi fort på det neste Magnus som kom inn med brand- og markedshatten på. Da hadde vi mange av de perspektivene vi trengte for å utfordre hverandre til å gjøre det bedre. Men Magnus og meg som er mer spesifikt på produktutvikling har fortsatt i alle år å jobbe tett sammen.
Hvor en god stund så har på en måte Magnus hatt siste ordet som både daglig leder og overhåndt ansvarlig for produkt, uten at jeg har følt at det har vært en utfordring. Det har i større og større grad blitt meg som er utøvende og som på en måte styrer nedover i organisasjonen og sitter tettere på engineeringen og utviklingen day to day.
Så da blir det også mer sånn, Magnus prøver å tenke noen skritt lenger frem, mens jeg sitter litt mer med pulsen på hvordan ligger vi an og går dette, er vi på vei i riktig retning, og da har man på en måte klart å spare seg frem til de riktige tingene. Men ja, jeg tror jeg har alltid vært en stor forkjemper for det å...
stå litt på kravet og være litt tydelig på hva man mener når man kjenner det på kroppen at det er viktig for en, så må man ikke la det gå uansett hvor mye mer senior eller hvor mye mer sei en eller annen person har. Men man må være flink nok til å artikulere hvorfor man er uenig og hva som driver det. Og hvis man da er flinke til å høre på hverandre, så vil man komme bare styrket ut av det på andre siden. Og så selvfølgelig
ni år med å sitte opp på hverandre og jobbe produktutvikling så vet vi ganske godt hvor vi har hverandre. Så jeg vil si at vi hadde mer friksjon i begynnelsen enn vi har hatt de siste årene. Bare fordi Magnus vet hva jeg ønsker å oppnå, jeg vet hva Magnus ønsker å oppnå. Så i større og større grad så har vi trengt mindre tid til å diskutere og krangle. Og da blir det enda viktigere den tiden man bruker sammen at man liksom
setter tydelig retning, setter tydelig forventning, og så opererer man innenfor det. Når du sier krangle, hvor ille kunne det være da?
Det er nok ikke veldig lite ille sammenlignet med mange andre. Dere sniker hverandre i gang? Nei, absolutt ikke. Det går på personlighetstyper også. Jeg tror hverken Magnus eller jeg er en person som skriker. Det går på en skala av tydelighet. Inni mellom må man bli såpass tydelig at det er ubehagelig for mottakeparten.
og man sier jo åpenbart at jeg er helt uenig med det du sier nå. Det er kanskje nivåkrangling vi snakker om her. Men det har veldig effekt da, fordi både Magnus og jeg også er litt sånn
Vi er litt ulike personlighetstyper i den forstand at Magnus liker ofte å tenke for seg selv, og så komme tilbake, mens jeg tenker sammen med andre mennesker. Så det har vi på en måte blitt ganske gode på. Jeg er veldig drevet av å sitte i en samtale og komme opp med ideer og agere egentlig ganske sånn umiddelbart, mens Magnus gjerne må ha tenketid selv. Så da har jeg måttet respektere det. Jeg kan ikke liksom...
komme opp med masse ting on the fly, og så si nå må vi velge mellom disse to tingene, da må han få tid til å tenke, på samme måte som jeg som må få lov til å respondere ganske umiddelbart på det han kommer med. Gikk det tid å oppdage at det måtte være sånn? Jeg føler alle sånne type, liksom,
Personlig interplay er man avhengig av å erfare litt. Det er også en del av det. Det er litt modenhet å komme til et punkt hvor man skjønner at disse tingene har noe å si. Det er forlagt å erfare litt også. Jeg vil si det tok et par års tid fra vi møttes. Da følte jeg at man visste veldig mye bedre hvor vi hadde hverandre. Det har vært en viktig forutsetning for
for suksessen til Chapa, tror jeg. Var det på noe tidspunkt du gikk fra jobb og tenkte at «Nei, denne fyren orker jeg ikke jobbe med mer?» Nei, jeg tror ikke jeg kan si det. Det hadde sikkert vært tabu-lyd og mer spennende om jeg hadde kunnet mene det og stå innenfor det, men nei, jeg tror ikke det. Det er veldig bra. Ja. Kanskje en viktig del av fundamentet til Chapa også.
I ditt daglige nå, så sier jo du at du jobber mye nedover i organisasjonen.
Kan du liksom beskrive hvordan du gjør det? Hvor hands-on er du i det? For nå er du jo en veldig stor organisasjon dere har. Jeg jobber nok ikke så mye nedover i organ nå lenger som jeg gjerne kunne ønske. Også
nedover og bortover, og hierarki også. Jeg er ikke så veldig opptatt av de konstruksjonene, men det er mer hvor mye tid har du til å være hands-on med produkter versus å sette retning i større og større grad. Så har jeg på en måte
Mitt ansvar og mitt område blir bredere og lener mer fremover. Prøver å se lenger og lenger fremover som organisasjon. Det er på en måte mye av det jeg skal gjøre, og også Magnus egentlig, sin nye rolle. Mer Magnus for selskapet, jeg for produktene våre. Og det betyr at når Orgen blir stor, og prosjektene blir store, så er det begrenset hvor langt
hvor hands-on man klarer å være. Men jeg prøver å ha så mye tid som mulig sammen med de som bygger produktene våre, fordi hvis jeg skal vite hvor vi skal, så må jeg vite hvor vi er, og jeg må vite hva vi holder på med akkurat nå. Hvis ikke så blir man uinformert og ender med å ta dårlige valg for den lange horisonten.
Så jeg prøver å gjøre det så mye som mulig. Prøver å redusere mengden tid vi snakker om å gjøre ting, og ønsker å bruke så mye tid som overhodet mulig på å gjøre ting. Si at jeg har kanskje 30-40% av uken min, klarer jeg å bruke med Teams som sitter og bygger produkt day to day, så man er en hånd unna å ta på det vi bygger.
Det er mye båser på sånne ting, men hva synes ledertype er det du er da? Jeg vet ikke om jeg har et veldig godt svar, men jeg skal prøve å beskrive det litt. Jeg er ganske hands off, men jeg har ganske høy forventning til de som jobber tett på meg, og
De vet ganske godt hva jeg forventer og merker det veldig fort hvis man bommer. Ikke fordi jeg skriker og huir i gangene, men jeg brenner ekstremt mye for de greiene vi holder på med. Og jeg vet viktigheten av å på en måte "naile" de taskene jeg gir til mine folk.
Og jeg blir ganske skuffet hvis vi ikke negler det. Og prøver ikke å ta det ut som skuffelse eller frustrasjon, men jeg tror ikke jeg klarer å skjule det helt heller. Så det er ganske frihet under ansvar, og jeg gir folk en god del forsøk. Men hvis det ikke går, så endrer jeg på tingene.
Det er vel... Hva er det du endrer på da? Ansvaret? Ja, flytte på det. Til noen andre på en måte. Eller endre i skolpet eller utfallsrommet til å prøve å navigere til ok, dette funker ikke for deg, kan vi prøve her i stedet? Og så kan noen andre få lov til å prøve seg på det. Jeg er veldig sånn... Jeg er ekstremt rettferdig. Jeg er eldst av tre søsken, så jeg er sånn ekstrem til to of fault rettferdighetssans.
Som betyr at hvis folk prøver å lure seg unna ting... Lillebrødre og lillesøstre. Ja. Så det har jeg bare ingen respekt for. Profesjonelt da. Hvis man ikke er ærlig med hverandre, og heller prøver å sno seg unna det, eller prøver å outsmarte meg eller andre på mine team, det er bare helt no-go. Hva skjer med de folka da?
flytte dem et annet sted, på en måte. Eller jeg tar vekk ansvaret, så hvis tilliten blir borte, så kan jeg heller ikke gi dem tillit til å ha ansvaret for noe. Det funker ikke. Har du noen gang, på en måte, levet folk ut av remarket, eller sagt at du passer kanskje ikke her? Det tror jeg ikke vi kommer til å gå noe særlig inn på, men jeg tenker at generelt som selskap,
så har vi truffet utrolig godt med ansettelser. Vi har ansatt utrolig mye. Jeg også har ansatt utrolig mye. Og jeg vil si at hitraten vår er nesten for høy, på en måte. Vi har truffet nesten for godt til at det skal være sant. Men det er også sunt, på en måte, å ha en eller annen viss grad av gjennomstrømning. Dere har jo
en egen artikkelserie hvor dere har laget en Remarkable mafia med folk som kommer fra Remarkable. Og det har også en viss egenverdi, å bygge miljøet og la folk gå videre og ta med seg erfaringene de har gjort her og gi det til andre. Hvis man skal se på sånn filosofisk nivå så tror jo jeg veldig på hardware for Norge som en relevant bransje.
for fremtiden. Vi har ekstremt høyt kapabilitetsnivå på engineering som skal ut av en dønn industri og inn og gjøre andre ting. Og det å på en måte repurpose folk til å jobbe med ting som vi jobber med, som Hølle jobber med, som AUK jobber med, og det er liksom flere og flere som begynner å få litt sånn traksjon på å gjøre hardware i Norge, synes jeg er kjempegøy. Det gjør det ikke noe lettere, men
Det er det hvertfall kult om folk som forsvinner herfra havner inn i nye bedrifter og kan ta med seg det der. Det er virkelig som å komme inn i et ordentlig internasjonalt hardware-selskap, og komme inn i et Remarkable-huset med å registrere seg inn og kaffe maskinen på et nettbrett og forskjellige ting, og inn i ulike sluser, og så kommer du inn på et bibliotek eller kaféområde.
Hvor viktig har det vært for dere at det skulle bli sånn som det er? Det har vært utrolig viktig for oss. Jeg tror det er utrolig vanskelig å måle sånn suksesskriteriet ved å investere i campus. Jeg tror hvis man ser på det litt videre så har vi alltid investert uforholdsmessig mye i de ansatte.
på sosiale venter, på at man skal føle seg hjemme. Mitt prinsipp der i hvert fall har alltid vært at jeg tror hvis de som jobber for oss er venner på ekte, på tvers av deler av organisasjonen vår,
så kan de få til helt sjukt mye mer sammen når det virkelig blåser, når det virkelig er vanskelig. Så det er to nøkkelfaktorer i det, og det ene er hvis du har venner i en stor bedrift som jobber i helt andre deler av organisasjonen,
så har det stor egenverdi når du trenger å få hjelp fra andre deler av organisasjonen som du normalt sett ikke har en relasjon til. Du kan selvfølgelig gå via intranettet vårt og finne den personen som jobber der, men da er det ikke alltid en like effektiv kanal som «Jeg kjenner Jonny, han jobber der borte, og han sa at jeg skulle si ifra hvis han trengte noe greier». Den typen relasjoner er veldig sterke, for det er mye sterkere sosiale bånd enn det vi kan bygge med organisasjonstrukturer og SOP'er og prosesser osv.,
Og måten folk blir ordentlig gode venner på er at du investerer i tiden de er sammen, både profesjonelt, men også, vi kaller det privat eller sosialt. Så slutt å ha sånn, eller ikke ha sånn
eventer som føles for corporate eller for kunstige, det må liksom være sånn i dag er det fest, da er det ordentlig fest da pakker vi ikke det inn i en sånn innpakning av ja da, det blir noe fest etterpå, men først skal vi se på noen slides som liksom prøver å skille de tingene litt ordentlig sånn at når det er fest, så er det fest og det er gøy, og når man blir venner så blir man venner litt sånn på ordentlig, det tror jeg er veldig sterkt hva er venner på ordentlig? la oss si at man gjør noe sosialt utenfor jobb da
At det ikke bare er at man står og prater sammen på jobbfestene, men at vi får grupperinger, vi får folk som samles uavhengig, de bruker sine egne penger på å dra og gjøre ting sammen, i stedet for at det er vi som følger. Den typen ekte sosiale nettverk tror jeg på at er veldig sterkt.
Campus er en viktig del av det. Sosiale venter og investeringsansatte er en viktig del av det. Det har vi alltid gjort. Når det gjelder campus i seg selv, så har jeg alltid vært veldig opptatt av at det skal være ordentlig rundt oss. At vi skal føles litt profesjonelle når vi er på jobb. Det skal være fint, det skal være hyggelig, det skal være litt kult.
Og det begynte vi med allerede i Pilestredet, liksom at vi relativt sett da, da tror jeg Magnus synes jeg var mastet veldig om at vi skulle bruke penger på ting fra, liksom faktisk dra på IKEA og kjøpe litt nye møbler og kjøpte inn noen plater som vi stod og pusset, liksom skulle gjøre det litt kult og litt hyggelig. Ikke bare helt sånn der tech-startup i garasjen Jeff Bezos stil, hvor det liksom...
Det er ikke et veldig appellerende sted å begynne. Vi var helt avhengig av å tiltrekke oss flinke mennesker, og vi var også avhengig av å tiltrekke oss ikke bare helt like mennesker.
Vi trengte en eller annen breddig folk vi tiltrakk oss.
Jeg trengte å gjøre oss litt attraktive for designere som er ganske vant til å være i rydde og ålreite lokaler, fordi det er en viktig del for dem. Så vi begynte å fokusere en del på det da. Jeg tror vi så verdien av det, og så gjorde vi et kjempeprosjekt for oss relativt sett da vi flyttet inn under villan på toppen av Grimmløkka, altså Villa Birman. Det var et kjempeprosjekt hvor Henrik Fjelland
Rick Faller og jeg og Julie spesielt, da brukte masse tid på å bygge vårt neste sted. Og det skapte enormt samhold. Du ville ikke få en person som jobbet der som ikke kommenterte på hvor gøy det var å være i det huset.
Og det har enorm verdi også i forhold til selvfølgelig at vi skal rekruttere nye mennesker. Men vi vil at folk skal ha lyst til å gå på jobben. Fordi de interaksjonene, disse vennskapene, disse nettverkene som oppstår når man møtes face to face, er mye sterkere enn hva du får distribuert når folk sitter overalt. Noen som hører på dette vil si at det ikke blir mye prating og kan det bli for mye sosialisering på jobben? Nei, det finnes jeg ikke redd for.
Vi har masse flinke folk som alle sammen er veldig drevet mot å oppnå sine ting. Så jeg tror ikke tre kopper kaffe klarer å flytte dem fra den pathen. Jeg er ikke noe redd for det. Er det noe kjærester og ekteskap og barna ditt her? Det er ikke noe jeg blander meg så veldig mye i, men ja, det tror jeg har på en måte oppstått.
oppstått forskjellige typer relasjoner opp igjennom i remarkable regi, ja. Skal vi gå nærmere inn på det? Du kommer jo fra et sånt Apple-hjem, sa du, og jeg hører jo litt sånn Apple på en måte, at ting skal være pent rundt deg, og for at ting skal funke, og så videre. Hva har vært din største inspirasjon, eller din største forbilde som faglig?
Faglig så tror jeg liksom, jeg nevnte det litt i sted, jeg oppvokste i et hjem med en veldig sånn, forholdsvis sånn kreativt hjem, så min far jobbet i reklambransjen siden reklambransjen oppstod i Norge, og de har alltid jobbet kreativt på Mac, i Macintosh i begynnelsen da. Og jeg synes alltid det var utrolig spennende, med nye Apple-produkter, spesielt på Apple,
Når de pika, når de lagde de ordentlig kule produktene, når de lagde den første iPoden, og noen av de Macene de lagde før det, og kuben, og det er en del sånne produkter som står som store høydepunkt i mitt liv, når du får et produkt i hånden og forstår litt hva implikasjonen er av det. Men også bare teknisk, hvordan det fungerte. Det har jeg alltid vært utrolig...
utrolig inspirert av og synes var veldig gøy. Snakket om denne anekdoten før, de fleste prøver å debunk meg, men jeg tror det er sant da. Jeg gikk ut av ungdomsskolen i 2002. Så i 2001, i kunst og håndverken, så hadde vi det siste prosjektet på ungdomsskolen, som var et stort prosjekt. Da laget jeg en iPhone.
Så det fanns ikke noe jeg fann da. Men det var, det hadde liksom akkurat, pappa hadde fått sånne Palm Pilots, jeg vet ikke om du husker de. Ja, jeg satt faktisk og så på en, for jeg hadde rydda inn noen greier i går, og da tok jeg den opp, og så så jeg på den store øynene og stjerne øynene. Og det var jo et veldig spennende produkt, og for meg så var det sånn, det var helt åpenbart hvor det skulle da. Så da lagde jeg liksom en,
En 3-modell, det var kun en Luxlike. Og så er det lang rapport da. Og det var liksom en stor touchskjerm med et Mac-operativsystem på den lille skjermen da, som jeg liksom satt i Photoshop og laget mitt eget lille operativsystem. Og så sto den i en sånn dock, og så var det en sånn lang beskrivelse av hvordan operativsystemet fungerte da.
Så det var vel kanskje et hint om hvor jeg skulle, og hva jeg hadde lyst til å holde på med. Andre store idoler, det er jo dust å referere de til Rams, men det er på en måte litt sånn no-brainer, føler jeg, innenfor den kategorien vi holder på med. Det er litt sånn tidløse og absolute sannheter for godt fysisk grensnitt. Og så er det et annet brand som jeg alltid har vært veldig stor tilhenger av, og det er egentlig Bangolusen.
Det er skandinavisk engineering pakket inn i kompromissløs design gjennom nå 80-90 år snart. Men kanskje spesielt det jeg er obsesset med nå er Bang & Olufsen fra 2000.
80-tallet og litt ut på 90-tallet. Nå har det mistet litt retning. De gjør fremdeles fine ting, men nå har det blitt veldig Saudi-Arabia og det skal være det dyre stedet dyrer. Litt sånn feil fokus, men
Men de tingene som jeg også har oppvokst med i barndommen, de produktene, har jeg nå endt opp med å gå tilbake og kjøpe, brukt på finn, gamle Bang & Olufsen-høytaler, og prøve å gjøre det, sette det inn i en moderne kontekst, det er utrolig gøy, fordi det å ingeniere og designe produkter
på den tiden som på en måte reaktualiseres i dag synes jeg er veldig kult og det er ikke bare nostalgi eller retro liksom, det er det faktum at det er så bra ting som står i tidens tann så bra både formessig men også teknisk, det synes jeg er helt sinnssykt imponerende og hvis vi hadde klart å lage produkter som kunne være i nærheten av så attraktive så mange år etterpå så hadde vi lyktes da
Men så i designet så kan man kjenne litt sånn Bang Olufsen-ting. Ja, det kan man nok. De som vet det kan se noe sånn. Ja, kanskje. Jeg tror liksom det handler mye om at man formgir ting med et formål, da. Om det er Bang Olufsen, om det er... Det er ikke så viktig, men det er en del sånne skandinaviske prinsipper rundt at vi...
Vi gir ikke noe en detalj uten at detaljen har et formål. Det er liksom formfølgefunksjon og ikke omvendt da. Og så er det jo de greiene vi driver og designer nå, det er jo store plater. Smarttelefoner og tablets er jo på en måte, formfaktoren begynner jo å bli veldig gitt. Og så er det en del folk som har begynt å brette dem litt, så får vi se.
hvor det tar oss, men du har jo veldig små og begrensede flater du jobber på. Og da tror jeg liksom det å fokusere på de bitte, bitte små detaljene i alt sammen blir enda viktigere da. Å virkelig liksom dyrke mikrodetaljene er det er liksom mulighetsrommet vi har til å påvirke sånn selve det fysiske designet da. Er du glad i lyd da?
Sånn hi-fi liksom. Ja, forholdsvis. Men det er ikke noe lyd på den marka? Nei. Er det liksom det neste vi kan få vente av? Nei. Det tror jeg ikke. Det er veldig mange andre produkter vi omgir oss i hverdagen med som er veldig gode på lyd. Og det er liksom et nøkkelprinsipp i vår produktutvikling at vi skal ikke prøve å gjøre det
noe av den andre teknologien du allerede har med deg er god på. Så når du har en telefon i rommet som kan streame musikk helt sømløst, så tenker vi at da er ikke det du trenger ikke å ta med hardwaren til å gjøre det samme to ganger. Det er på en måte prinsippene vi prøver å oppleie da. Du har jo snakket litt i media både her og der og i skifter om produktet. Men hva er det du er mest stolt over å ha fått til eller dere har fått til i det nye produktet?
Jeg tror det er på en måte, det er egentlig totalpakka. Fordi hvis vi tar, Marked på Paper Pro er egentlig en sum av veldig mange innovasjoner som gir en sluttopplevelse. Alle de innovasjonene er ting vi har slitt veldig med å få til før. Og så har vi fått til alt sammen nå. Så det er på en måte det å klare å gjøre alle disse tingene
og få det sydd sammen i en pakke som vi klarer å putte ut i markedet, det er det jeg er mest stolt av. At vi klarte alle de tingene. Mer enn å nødvendigvis plukke ut den enkelte tingen. Men vi kan vel kanskje si at det aller vanskeligste vi har gjort, det er å få den fargeskjermen til å oppleves på den måten den gjør.
Det er jeg sykt stolt av og veldig spent på hvordan det blir tatt imot i verden og mer egentlig hvordan folk bruker det. Jeg tror vi har ikke sett den tiende delen engang når vi har testet internt av hva folk faktisk kommer til å bruke det til. Og det synes jeg er veldig spennende. Det stolteste er at vi har klart å få til alt sammen uten å måtte offre noen av de tingene vi satt oss ut som mål originalt at vi skulle gjøre. Det er
Det er sykt vanskelig.
Den er veldig fin, og sånn som du har beskrevet det, hvordan dere har fått til dette med fargene, og samtidig beholdt den papirfølelsen, det er jo en helt sjuk greie. Det blir jo et ganske dyrt produkt. Jeg tror det er noen eller annen menneske som beskrev det som en hypercar. Det er noe som ingen har råd til å kjøpe, men som er drittbra.
Men dere har lagt dere på det prisnivået dere har gjort. Hvordan har dere kommet frem til det, og hvorfor er den ikke for dyr i en tid med høye renter og vanskelige tider? Det er også en tid med veldig høye kostnader for å lage elektronikkprodukter. Vi har solgt Remarkable 2 for 299 dollar ganske lenge nå.
som jeg mener er et helt sykt bra prispunkt for det du får. Hvis man prøver å... Jeg skal ikke gjøre for mye sammenligninger da, men hvis du i dag skal kjøpe denne iPhone'en, det er en iPhone 15 Pro Max med minimum lagringsplass, så koster den 17.500 kroner. Jeg synes det er helt riktig pris for det produktet.
Fordi hvis man prøver å regne det mot minuten jeg bruker det produktet, eller hvilken verdi det tilfører i livet mitt, så er det antageligvis det billigste produktet jeg har. Kanskje bortsett fra noen sko, eller noe sånt. Ja, brillene kanskje. Så jeg tror det er veldig... Pris er et sånn veldig relativt konsept, som jeg synes det er...
frustrerende og vanskelig og viktig å forholde seg til på samme tid. Jeg mener at det å kjøpe Promarkable 2 for 299 kroner har vært en veldig bra pris alltid. Det er også en konkurransedyktig pris i markedet vårt. Ja, sorry. Dollar, absolutt. Som er der jeg tenker produktprising siden vi selger primært i USA. Promarkable Paper Pro for 499 dollar mener jeg også er et steal.
Det er helt sinnssykt billig for det du får. Det er ikke sånn at vi velger pris litt sånn tilfeldig, og så er det sånn, ja, vi tar 499, så tjener vi litt ekstra penger. Det er ikke akkurat sånn det fungerer. Den mengden teknologi vi har puttet inn i det produktet er så sjukt langt fremme i verden i dag.
og det er så sjukt komplekst. Så jeg er veldig stolt av at vi klarer å komme til det prispunktet. Og jeg tror det kommer til å få bli konkurransdyktig veldig lang tid fremover, når slersvis andre kommer på markedet med lignende teknologi. Og så er det jo litt floskelig å si, men jeg mener at, og jeg tror det er sant, at de fleste som kjøper rett og slett markedbordprodukt og begynner å bruke det, de vil mene at prisen er veldig god for det du får.
Fordi vi selger jo et ganske smalt produkt, men vi er veldig gode på den smale offeringen. Mens andre går ut med å på en måte selge en plattform og si: "Her, denne plattformen, Apple iPhone bla bla bla, koster 17 000 kroner, men du kan gjøre absolutt alt i hele verden med den." Og vi sier jo at det er ikke nødvendigvis det beste for deg. Så vi sier jo: "Nei, du skal kun gjøre disse tingene, men de er sjukt viktige for deg. Du skal tenke bedre, og du skal finne fokus, og du skal gjøre en del av disse tingene."
Det tror jeg vi har bevist ganske mange ganger nå, at det er sant. Også blir det veldig spennende å se. Hypercar-analogien er veldig god. Hun er ekstremt fascinert av produktet og kategorien. Så jeg synes generelt sett at The Verge-intervjuet var dødskult. Hun har gått skikkelig dypt. Og jeg tror som et brand som også lager premium-produkter, så
så skal det jo vanskeliggjøres å få større kudos på en måte, enn å bli referert til som mange av de store bilbrandsene jeg har drømt om hele livet. Hva er endgame og endgoal for Remarqueville? Jeg tror endgame og endgoal skal man vel aldri komme til, tenker jeg. Det er hvertfall sånn vi har jobbet med visjonene våre og det vi kaller North Stars alltid,
Det skal være uoppnåelig, og hvis det begynner å føles "within grasp" så må vi pushe det enda lenger unna. For oss så handler det om å lage produkter som hjelper folk å tenke bedre. Det tror jeg etter hvert kan bli veldig mange produkter i mange typer. En av de strategisk viktige tingene vi har gjort den siste tiden er å bruke mer tid på appene våre og økosystemet rundt paper tabletene.
Av den enkle grunnen at, som jeg var inne på i sted, vi bærer rundt på masse teknologi hele tiden. Og i Remarkable så prøver vi veldig aktivt å si at vi ikke konkurrerer med den andre teknologien. I vår verden så er det jeg har liggende på bordet her nå, det er en Mac, en Remarkable og en telefon.
og de tre produktene, det er det vi ser for oss at folk kommer til å forholde seg til i veldig lang tid fremover. Det kan godt være at laptopen kommer til å bevege seg nærmere og nærmere telefonen eller vice versa. I hvert fall har tablets og laptops blitt veldig mye av det samme. Så vi ønsker å være på en måte den tredje devisen. Og
Da er det viktig at folk kan fange tankene sine og putte det inn i Remarkable-universet så enkelt som overhodet mulig. Og det krever at vi er tilgjengelige på alle flater som folk benytter. Og så...
vil paper tableten alltid være den kanskje mest fokuserte og den flaten vi begynte med som respekterer papiret, men så tror jeg det vil være andre steder vi tror det har stor egenverdi for folk å få fokusert tenkning og få muligheten til å fange tankene sine, og det tror jeg de andre deviceene også vil bli viktigere og viktigere for. For deg personlig da, hva er endgame, endgolf for deg?
Du har holdt på med det lenge nå, og det er typisk en spørsmål man alltid får som grunder, når du er tidlig ansatt. Hva med deg? Hva skjer? Jeg har ikke noen andre planer. Det er det man alltid sier. Jeg tror på en måte for min del er det...
all den tid vi fortsetter å gjøre det jeg synes er veldig spennende, som er å utvikle nyprodukter og at vi på en måte ser og blir anerkjent rundt om i verden for det vi lager, så håper jeg at jeg kan få lov til å fortsette å gjøre det. Jeg tror...
Mange gründere har nok vært på en reise hvor det ble for stort. Det er litt sånn klassisk. Jeg vil tilbake og jobbe med fem og ti mennesker og er veldig sånn
Men jeg er ikke så veldig nostalgisk av meg. Så det snakket vi vel om tidligere også. Jeg ser ikke så mye tilbake og liksom glorifiserer gamle dager. Jeg gjør ikke det personlig, og jeg gjør det ikke profesjonelt heller, så jeg er veldig opptatt av hvor vi er akkurat nå. Og akkurat nå så har vi bygget en ganske stor skute som beveger seg i ganske stor fart i en veldig spennende retning, og jeg har ikke tenkt å hoppe av den med det første. Men jeg har tenkt å bruke mye mer tid på å definere hva den retningen er, og liksom
ha nok tid til å diskutere det og sikre det. Og kanskje da kan jeg klare å bli enda krispere på hva en state er. Men den teknologiske utfordringen, det snakket vi om da vi var i Japan for mange år siden. Vi prøvde å ha en sesjon hvor vi skulle med produktene våre. Det er jo sånn, jeg vil at den teknologien som vi tilbringer til verden blir så lik papir som mulig.
Ikke nødvendigvis det taktile, og det er masse begrensninger i papir, men et papir er uendelig tynt, det tar opp utrolig lite plass, og det kan brukes på utrolig mange forskjellige måter, og det finnes i uhorvelig mange forskjellige størrelser. For meg er det et enormt lærrett som vi kan angripe med produktutvikling, og det synes jeg er veldig spennende.
Noen sånne gründerskjeler som deg, folk som har ideer og prosjekter, de går rundt og tenker på ideer en gang iblant. Det gjør sikkert du også. Er det noe du gjerne skulle ha løst? Har du gründer i det som du gjerne skulle ha sett at hadde blitt satt i gang?
at noen hadde gjort fordi du ikke følte den fordi du sitter her? Jeg har ikke en sånn lang liste, som jeg nå liksom må prioritere veldig hardt, så det blir litt anekdotisk, men jeg står mye på ski, alpint. Har vært mye rundt om i verden og rundt om i Norge og stått masse på ski, alltid. Og det som fascinerer meg,
er at vi ikke har bedre produkter for å finne folk når de er fangt i skredd. Det synes jeg er helt tøysete. At det vi fremdeles bruker den dag i dag, er samme teknologien som man begynte med på slutten av 70-tallet, som er radiofrekvens med presisjonsnivå som er ingenting. Når vi klarer å bruke lokaliseringsteknologi til å finne
ting på millimeter-precisjonsnivå. Så det pluss at man ikke klarer å bare lage et produkt som gjør at vi vet nøyaktig når, hvor og hvordan skred løs ut. Og det tredje er at man ikke klarer å bare sørge for at folk er trygge hvis de noen gang blir tatt. Der føler jeg at vi kaster masse brands under bussen her, men
Det er ingen som tilnærmer seg disse problemene med et tech-selskaps øyne. Hvis Apple skulle løst dette problemet, så hadde ikke løsningen vært å putte et munnstykke som gjør at du skal puste inn i en liten sekk på ryggen. Det blir for enkle løsninger, det blir for dumme løsninger. Der tror jeg det er stort potensial. Og en annen skiannekdote som vi snakket om nå, Elgin, det er
Jeg vil ha en bærbar heis. Jeg vil kunne kjøre heis hvor som helst. Slutt å ha... Det er for mye folk som går på randonnefortiden. Så vi må tilbake til heisen. Vi må ta tilbake heisen.
Og der er det folk som har laget litt morsomme løsninger, men det har vært gøy. Jeg tror da kunne vi latt være å bygge disse store mastodont-resortene og i stedet bare latt folk få lov til å kjøre heis litt friere i terrenget. Investerer du i startups? Nei, jeg har ikke gjort det i noe særlig grad. Jeg er litt histo her, men...
Så hvis noen hadde kommet med gode løsninger på de to tingene du beskriver, da hadde jeg sikkert hatt en prat med dem. Men jeg tror, litt sånn flåstesagt, så tror jeg at det å investere tid og kompetanse er mye viktigere enn å investere penger. I hvert fall sånn, ja, vi kan jo ha mange diskusjoner om venture- og fundingmiljø i Oslo og Norge, men
Jeg tror nok mitt bidrag er mye mer rundt hvordan å ta produkter til masseproduksjon. Det kan jeg en del om nå. Du, før vi avslutter nå. Det er mange som sitter her ute og tenker at det er ganske uoppnåelig det dere har fått til. Sitte i et stort hus, et flott hus, på...
på Oslo og selge produktene sine for milliarder. Har du ett råd til noen som sitter her ute og fortviler over at de ikke kan klare å komme dit? Ja, jeg har det. Det er ikke nødvendigvis en sånn veldig populært råd. Men jeg tror det har blitt en del av mantra til Romarkpo at vi sier nei. Nei.
For hvert ja, så sier vi 99 nei. Det handler om produktutviklingen vår. Men det handler like mye om hva det egentlig er å være gründer. Med fare for å høres veldig harent eller litt slem ut, så har vi for mange gründere i Norge som bruker for mye tid til å snakke om hva de gjør, i stedet for å gjøre det de faktisk skal gjøre.
Man kan stå på ekstra antall pitchescener for å få masse penger. Men i utgangspunktet, hvis ideen din er god, hvis du har brukt nok tid på ideen din, så får du funding, på en måte. Og da kan du gå gjennom etablerte nettverk og snakke med folk one-to-one. Store pitch-eventer og spesielt eventer hvor gründere snakker til hverandre.
har veldig lite egenverdi, og det tar helt sjukt mye tid. Så setter du deg ned og skal lage et pitchedekk hvor du skal fortelle om ideen din på, det er den samme ideen som du var på fire uker siden, for du var på tre andre pitcheventer mellom der, men du prøver å si det på en ny måte. Det er ikke å jobbe på ideen sin. Det å jobbe på ideen sin er å lage produktet, teste det, validere det og iterere på det, og heller gjøre det ti ganger,
enn å pitche ti ganger, så iterere på ideen ti ganger, og så pitche den en gang, og heller enn å pitche den ti ganger og iterere en gang. For da ender vi med å på en måte pitche dritt, og så blir vi jævlig gode på å pitche det, og så blir vi jævlig gode på å snakke om det, men produkten har jo ikke noe livetsrett, så da devler det liksom runde to, runde tre uansett, fordi det var ikke godt nok bygget og godt nok utarbeidet da.
Det er mange investorer som også sier at man må øve på pitchen, man må kunne ha god elevator pitch og sånt, men det er ikke det. Ikke bruke tid på det. Få av de gode samtalen. Man må jo selvfølgelig ha nok penger til å gjøre det man ønsker å gjøre. Men jeg tror bare å bruke nok tid på å være sikker på at produktet sitt er godt, det er mye viktigere enn at pitchen er god.
Så hvis man har et godt produkt, så er pitchen god. Hvis man har et drittprodukt, så må man bli jævlig god på å pitche det. For å på en måte selge gråstein som gull da.
Man må gå inn de stedene hvor det sitter kompetanse, så må du snakke med folk one to one, og så må du få input på produktet ditt, ikke bare pitchen din. Og det mener jeg at de startup-løp er helt konge. Det er masse sinnssykt bra miljøer i Oslo, men det er ikke nødvendigvis det å gå rundt og...
å snakke om ideen sin, som er det viktige. Det viktige er å sitte ned og jobbe med den, og faktisk naile produktet. Det er viktig i begynnelsen også, mener jeg. Og der tror jeg at mange sliter med å prioritere tiden sin viktigere. Uansett,
Vi har pratet ganske lenge. Jeg er veldig glad for at du sa ja til denne praten, Mats Heiding Solberg. Selv om du er en som sier mye nei, da. Og råper andre til å si mye nei. Råper andre som hører på denne podcasten si ja til å være med i podcasten. Jeg synes dette ble ganske bra. Takk for at du tok deg tid. Takk til sammen. Hei. Er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere?
Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden. Og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte.
Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg. Så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no.