En podcast fra NRK. Dette er ekko. Jeg heter Bente Bjørnevold, og jeg skal nå spore opp min biologiske familie for å finne ut meg og min historie. Og jeg, Tomina Valmsnes, skal bli med Bente til Kolumbia. Sammen skal vi fylle ut de blanke sidene i hennes historie.
For hvorfor endte Bente og den ett år eldre broren Ola opp på et barnehjem i byen Kali, hvor de sammen ble adoptert til Norge for 20 år siden. Men før vi setter kursen mot Kolumbia, skal Bente vise meg barndomshjemmet sitt i Budalen, som jeg nå er på vei til.
I det toget bremser ned farten er det glittrende grantrær og frossende jorder som kommer til synet utenfor vinduet. Neste stasjon er Støren. Fra Støren stasjon er det bare en liten halvtimmes kjøretur til Budalen. Avstigning Tøyresiden.
Det første jeg ser på vei ut av toget er Bentes veivende hånd i morgentåken. Hun har på seg en mørk boblejakke og sort lue. Klærne går i ett med det korte håret. Hei! Går det bra? Ja! Går det bra med deg? Ja, det gjør det. Vi setter oss inn i den røde bilen til Bente og kjører mot barndomshjemmet. Hvordan har det vært å vokse opp i Budalen egentlig?
Det har vært ganske bra. Budaren er jo en liten plass. Enten godtar de det, for når du er skutte siller kan det bli litt snakk og sånn. Men heldigvis bodde ikke alle meg og Ola som vi var. Selv om jeg killa oss ganske ut skutte siller. Så det å være åndelig her, det er
Du merker det en gang, liksom. Så jeg trodde ikke jeg kunne fått noe like bra plass egentlig når jeg var voksen. Men har du følt deg noe annerledes da? Det var jo også når jeg gikk i barneskolen. Det var kanskje den fasen jeg kjente mest da. Det var i hvert fall der jeg følte meg kanskje litt annerledes. Og at jeg ønsket at jeg hadde samme utfordringer som de i klassen. Men det gikk fort over heldigvis. Mamma var jo ganske
Støttene der da, kommer på at hun sa at jeg burde være glad for å ha den hudfargeren min. At det var en person som skilda meg ut da. Og ja, jeg gikk fort over den tanken da. At jeg skulle ønske å være som andre.
I fjor deltok Bente i programmet Norges tøffeste med boksing som ferdighet. Jeg har jo friår, så nå driver jeg og jobber som servitør, og så jobber jeg på hjemmesykepleien. Så da er det jo egentlig mest boksing og crossfit det går nå. Det er det som er livet akkurat nå. Bak fjellene er solen på vei opp, som farger himmelen i ulike oransje toner.
Bente svinger av hovedveien og ut på en humpete vei som leder oss lenger inn i den mørklagte skogen. Jeg ser på meg selv som en selvstendig og modig person,
Jeg er jo en person som er innovervendt og for min del tar det litt tid at jeg blir kjent med nye folk. Så det at jeg skal på tur med de, bare kjent i sånne få måneder, det er ganske stort for meg egentlig. Og jeg er så klart veldig spent på hvem jeg kommer til å finne ut av, og om jeg kommer til å finne dem.
På vei ut av skogen kommer et småbruk til syne. To røde fjøs som ikke lenger er i bruk, og et hus. Det er her Benta vokste opp, sammen med storebroren Ola og foreldrene Jorid og Unnsjetil. Her er det hundene dine. Er det deres? Det er rart at de ikke bjerfer. Så inni der bor bestemor da.
Da huser vi oss etterpå. Det er kjempekoselig. Hallo? I gangen henger bilder av Bente og Ola tett i tett. Tidtalspokaler i ulike idretter står utstilt. Blant dem ligger flere medaljer i boksing. I stuen henger bilder fra familiereiser til utlandet og feiringer av store dager på veggene. Det lukter nystekte rundstykker i rommet. Og ut fra kjøkkenet kommer to spente personer med raske skritt.
Hei! Veldig hyggelig. Hvor er du? Tomine. Jonke til. Ja, Jorid. Nå vil jeg lytte til deg.
Så her har mamma og pappa som holdt på å pakke. Det var mange kofferter. Det var veldig mange kofferter. Vi hadde med ganske mye som skulle til barnehjemmet. Med klær og sånn. Og så hadde dere gjort til den barnerommet på forhånd. Med Ole Brom og Nasenøv. Det er ofte skje på Aalborg. Vi går aldri ledt her. Vi har sett ikke mye skje forr.
I 2003 reiste Jorid og hun Kjetil til Kolumbia. Et eventyr med en lykkelig slutt, for da ble to til fire. Så første møte da, der er deg! Ja, jeg kjente deg igjen med en gang. Bildet viser fire år gamle Bente i kledd en gul skjole i Kolumbia. Den gangen het hun Alejandra, og sammen med den fem år gamle broren Ola, tidligere Jefferson, hadde hun de siste tre årene bodd på Barnia.
Dere er ganske like da, du og Ola. Ja, dere er veldig søskelige. I albumet er det bilder av Bent og Ola på flyet til Norge. Neste side viser bror og søster i hvite blomsterenger og på rattkjerke i snøen. Jorid stopper ved et bilde som viser flokken samlet på gressplenen i 17. mai-sola. Barna i hver sin bunad sitter på fanget til foreldrene sine.
Vi blir skamtast nok for adduksjonen først og fremst, for et brennende ønske om å være familie. Og det at jeg ikke selv kunne få egne unger. Hele sitt voksne liv har Jorid hatt endometriose. En sykdom som gjorde det umulig å få egne barn.
Da jeg for min del var mest nervøs, det var når vi skulle til adduksjonskontoret og møte dem for første gang. Men jeg ble veldig fascinert over at de var så tillitsfull. De kom jo bortåt og sa gasklem, og det tror jeg gjorde at nervøsiteten forsvann. Så
Så jeg tror ikke jeg var nervøs når vi reiste tilbake til hotellet sammen med dem og sånn. Og da var det på en måte vårt ansvar. Vi var jo ikke juridisk våre unger, så det måtte vi jo vente på. Men det var jo vårt ansvar. Og det var jo en bra overgang det, fra å være to ene til å være en familie på fire.
Første gangen jeg virkelig skjønte at dette betyr noe veldig, veldig mye for meg, det var faktisk på Gardermoen. Da hadde noen kuer mitt kommet til Norge, men ikke resten av kroppen henne, tror jeg. For i hele Kolumbia var det jo stor kriminalitet, og vi fikk ikke ferdig noe fritt. Så de var jo i hånda på oss hele tiden. Og når jeg kom til Gardermoen, så sette jeg dem på en bank borte på bagasjebåndet, og så snudde jeg dem til bagasjebåndet, og så fôr jeg rundt av dem.
For da hadde jeg mistet dem på en måte. Og det har jeg kanskje gjort over resten av verden i Kolumbia. Men da hadde huet mitt kommet til Norge, men ikke resten av den. Og da skjønte jeg, dette her skal jeg ha med meg, og dette her skal jeg ha for resten av livet mitt. Med naturen som lekeplass utforsket Bente uredd hva den lille bygda hadde å by på. På barnerommet hang det blant annet plakater av fotballspillere, artister og skuespillere.
Men det viktigste forbilde befant seg i rommet ved siden av.
Han har i dag et travert liv som rødlegger, og selv om han gjerne vil bli med på jakten etter deres felles røtter i Kolumbia, har ikke Ola mulighet akkurat nå. Ola har jo støttet meg, og jeg har jo sett opp den. Det var jo han likt Ronaldo for eksempel, og det var jo på grunn av at han hendte på Real Madrid. Det var jo prøvd at han lærte meg nye triks på fotballen, og han har liksom vært en sånn forbilde da.
Og hvis jeg trenger hjelp, så vet jeg at jeg kan spare han. Det er jo liksom, det er jo ikke sånn at vi er en sånn sysken som sier sånn, jeg er glad i det ordet, og sånn hver gang vi liksom sier ha det. For eksempel, vi er ikke sånn på en måte. Men vi vet at vi er glad i hva han gjør uansett.
Men Ola var ikke den eneste Bente så opp til. Verdens sterkeste jente med røde fløtter og fregner var også en helt. Spesielt fordi Pippi Langstrømpe kastet seg ut i ting hun aldri hadde gjort før. Hvis en skulle reise, så var det Bente. Det var jeg nok ganske sikker på. Og jeg var nok også ganske sikker på at Bente gikk og...
tenkt litt på det. Men jeg tror nok jeg bare prøvde å skyve det litt og noe unna. Litt for at jeg er fryktelig redd for hva hun skal komme bort i der. Hva hun begynte med. Hva hun oppdaget og finnet ut. Ikke for at jeg er noe som helst redd for å vente som person. Hun står veldig trygt i seg selv, men selvfølgelig så blir det mye følelser. Uansett hva du finner ut eller ikke finner ut. Men når hun sa at nå har jeg bestemt meg på å reise, så snudde jeg helt opp i hodet mitt.
Ja, du reiser, og da skal du få alt det jeg vet og alt det jeg klarer å finne ut. Det skal du få med. Jeg følger etter Jorid ned kjelletrappa. I en hylle her nede har hun flere forskjellige mapper. Og blant dem finner hun frem en bunke papirer. Her ligger alle papirene vi har fått. Her står alt Bente vet om røttene sine i Kolumbia. Selv om papirene har ligget der i 20 år, var det først i år Bente spurte etter dem.
Vi har hele tiden sagt at det er søskene i Colombia, men ikke sånne navn og sånne ting. Det har vært mindre snakk om det. På en måte så ble de papirene lagt unna når vi hadde landet hjem her og var familie og sånn. Og så var det egentlig først nå når Bente gjorde en realitet av å ville finne at de papirene ble mer reelle på en måte.
Det å finne dem, eller den nyserigheten, den måtte komme fra Bent og Nola. Det er ikke rett å ta med noen kett til og åpne det kapitlet. For det er livet deres. Så hvis de ønsker et kapittel som omhandler Bøye Budalen, eller det er livet de lever nå, så er det helt fritt for oss. Ønsker de at det kapittlet skal involvere Kolumbia, så blir vi glad for det. Og da var det nok dule å åpne de papirene når det kapittlet skulle åpnes.
I papirene står det at en tante skal ha levert ett og to år gamle Bente og Ola til barnehjemmet Kasita Debelen, fordi de biologiske foreldrene ikke var i stand til å ta vare på dem. Jeg har jo tenkt mye på utfallet hvis ikke jeg hadde vært adoptert for korleis.
Kolombe er jo en fattig land. Det er mye fattigdom. Og da kan man jo tenke at jeg har vurdert noe hvis ikke jeg hadde vært abdatert. Og man blir jo kastet ut av barnehjemmet når man blir gammel, skulle jeg si til det. Og da har du ikke noen foreldre, da hamner du jo i gata, det er mest sannsynlig.
Sånn sett så er jeg ganske takknemlig for at jeg havna her i Norge. Det har jeg tenkt litt mye på i det siste. Det er jo utfallet at jeg kunne havna i gata da.
Det står her, ja, navn på foreldre Esneda og Ul, og far Francisco Eladio Alban. Det står også at Bente og Ola har tre eldre søsken til, alle med forskjellig far. Ellers er det lite informasjon om dem, men ifølge papirene ville moren at den eldste søsteren Julie skulle være hos henne siden moren var for syk til å være alene. Søster Julie Vanessa Ul
Og en til brødrene, Frank Ull, var ikke det en bror til da? Jo, men han bodde jo med far hele tiden. Heiber. Heiber het han. Som jeg har en navn da. Og alder.
Hvordan synes du det er å lese navnene på dem? Stort, for det var jo akkurat det jeg letet etter. Så det er liksom å endelig få svar på det. Det var mye å ta inn på en gang, egentlig. Så det beste som kan skje med turen er jo å få møte forhåpentligvis mor.
Det står ingenting om de biologiske foreldrene lever, eller hvor de bor i dag. Det står derimot at mor skal ha fått muligheten til å få Bente og Ola tilbake, men at hun ikke ville det. Jeg er jo en ganske godtroende person. Jeg tror det beste om folk hele tiden. Jeg har liksom tillit til de fleste som jeg møter til. Så det at de har gitt meg bort og
Og sånne ting, skulle jeg si. Det har liksom ikke gjort at jeg ikke stoler på folk, og jeg heller ikke er bitter på dem, liksom, heller. Kanskje mora var kjempeleise for å leve henne, selv om det står på arskat at hun ikke var så leise, da. Men...
Jeg håper jo at hun blir best med å møte oss, og håper jo at hun så klart blir glad for å se meg. Det blir jo kjempetrist å kjenne dit hun ikke har lyst til å møte oss, for eksempel. Det er jo nok ikke enkelt for hun heller at jeg kommer etter 20 år til henne.
Det er mange kassetter. Det er blitt tatt vare på gamle VHS-kassetter fra foreldrenes reise til Kolumbia. Videoene inneholder familiens første møte i Kali. Vi bestemmer oss for å se på. I den samme gule skjolen som fra fotoalbumet kommer fire år gamle Bente til syne.
Hvordan synes du det er at Bente skal reise dit nå?
Jeg skjønner at hun vil reise, og jeg støtter veldig på det. Bare det å se likesinna som ser likans ut, kan bety en god del. For det har det klart vært veldig lite av, til en liten bygd og en liten kommune. Så det er helt naturlig at den tar kjent på den andre ledigheten. For det har ikke vært noen mange å støtte seg på. Og nå er det broren, og dere har jo hatt et veldig tett forhold. Så vi tror det kan i stor grad skyldes det også, da.
Kasettene viser Bente og Ola sammen med Jorid og Jonsjetin på hotellet i Kali. Der har de sine første familieminner sammen. Ballek i solsteika, plasking i badebassenge og hvilepauser på far eller mors fang. Desto gammelere ble det nå i januar,
gjennom årene nå så har jeg merket at det blir, eller det har vært mer og mer nysgjerrig da. Og trenger liksom å få vokst på hvem jeg er. Hvem jeg har personligheten min fra. Første timen jeg hadde på boksing, da sa jo treneren at at det her er liksom, det her er min familie liksom. Og da tenker jeg sånn at hmm, kanskje farin kanskje har vært noen bokser i tidligere sitt liv eller sånn. Og med tanke på
jeg får jo muskler ganske fort, jeg har liksom sterke gener, og det har liksom stilt seg spørsmål om hvem jeg har genene derfra, liksom. Men er det noen som er sårt ved at Pente reiser? Nei.
Uansett situasjon, så er det alt enkelt å gi fra sungen sin. Om det er helt nødvendig, så er det jo ikke noe enkelt. Det er kanskje noe til det jeg er redd for, å rippe opp i deres følelser til biologiske foreldre. Men for min egen del, så tyder jeg det er noe svårt. Det er ikke noe jeg er redd for å miste og vente på noen måte, for om hun finner noe rødt i Kolumbia. Så tyder jeg at hun fortjener å få vet så mye som mulig.
Kassettbåndene nærmer seg slutten. Utenfor starter hvite lette flak og dali mørke. Bente og jeg setter oss foran peisen for å planlegge prosessen videre. Vi er nødt til å stole på at opplysningene i papirene stemmer. For det er de eneste sporene vi har etter Bentes røtter i Kali.
Nå vet vi jo navnet deres. Det gjør jo ting ganske så mye enklere. Så det vi må gjøre til neste uke er å prøve å finne dem, og prøve å se på internettet. For kanskje finnes det noen i Kolumbia?
som lurer på hvordan det gikk med barna som forsvant fra familien for 20 år siden. Tiden etter besøket mitt i Budalen går fort. Og i dag er dagen Bente og jeg skal fly til Kolumbia.
Når vi møtes på flyplassen, har Bente masse å fortelle. Noen dager etter døgnet fra buddharen, så begynte jeg bare å søke på Facebook. Jeg prøvde å gjøre et forsøk der, og da kommer jeg på at det satt i sofaen. Da var det bare meg og mor og far som var hjemme. Så søkte jeg på Frank først, og da kom jo navnet hans med en gang.
Og så bare trykte på bildet for at det virket noe så gæren kjent på hans ansikt der. Og så trykket jeg på bildet, og da så jeg tvert at det her må være, det her må være broren liksom, eller ja.
Og Julie, når jeg fant to, så var jeg litt usikker, for jeg følte ikke vi hadde så mye likhet da. Men så så jeg bildet med han Frank og Julie sammen, og da skjønte jeg at det her kan være søstre da, og navnet stemte jo overens, og både alder og hva de bodde hen og sånn.
Takk for det. Vi har ikke funnet spor etter hverken biologiske moren eller faren, men håpet er likevel med i kofferden.
For når vi får satt oss på plass i flysettene, forteller Bente om Facebook-chatten med Julie. Jeg var jo på nattvakk sammen med kollegaen, og jeg kjempet at de satt rundt bordet der, og
når vi satt der så fikk jeg jo en melding og jeg så liksom at det var messenger men jeg så ikke at det var fra ho da så jeg skyndte meg også og så at det sto Julie Andresalban da kjente jeg bare hjertet dunket fort og var nesten litt tørs av
å se på. Så da måtte jeg bare skylde meg å bare lese og oversette på Google Translate. Og da stod det jo at hun hadde tenkt på meg og Ola, og at hun sa ja til at vi kunne møtes. Hun var jo kjempegira da. Jeg håper jo på en måte at det på en måte fyller det lille tomrommet jeg har da. Det er jo en stor del til livet mitt som på en måte mangler litt da, hvis du skjønner. Jeg har jo veldig lyst til å borte og kjem mora mi da.
Og kanskje litt om farin også. Jeg er litt spengt på hva som skal gå. Hva som skjer i virkeligheten. Det er jo rart å tenke på at jeg har tre andre søsken. Så jeg håper Julie setter meg en del svar. På den lange flyreisen blir Bente og jeg bedre kjent. Selv om hun kjenner seg klar, så har hun en uro i kroppen når vi nærmer oss Kolumbia.
Målet er jo å finne dem. Hvis en mann skal ha kontakt, så er det målet å ha den kontakten hele tiden. Det verste utfordringen for meg er at jeg føler at de ikke så ferdig med hva jeg faktisk skal forklare. At de ikke liker deg? Ja, det tror jeg må være det verste. At de har en feil følelse til deg. Så jeg håper jeg får en god følelse at de aksepterer meg.
I det flyet skal til å lande i Kali, går det opp for oss at det er nå jakten på svar starter. Bente smiler og ser ut vinduet.
Det er fint da. Verden er fin. Ja, det er fint. Det er nå vi har sjansen til å fylle ut de blanke sidene i Bentes historie. For hva skjedde egentlig? Og hvordan vil den biologiske familien reagere om vi faktisk får treffe dem? Tenk om Julie avlyser? Og hvordan vil dette påvirke Bente? Adios! Kommer ut!
Exit! Og nå, som vi har landet på kolumbiansk jord, vil vi kanskje få svar på dette. Det er her i storbyen Cali Bentes historie starter.
Julie har sendt flere meldinger om at hun gleder seg til å treffe Bente, og vil ha oss på besøk så fort som mulig. Men før den tid trenger Bente å lande litt, så vi bestemmer oss for å bruke den første dagen til å utforske byen. Rundt oss er veggene malt med sterke farger, og solen står høyt på himmelen. En bred og frodig elg, Delicali 2,
Og utover ettermiddagen fylles gatene med salsa-musikk og dansere. På vei tilbake til hotellet sender Bente en melding til Julie for å høre om vi kan treffe henne i morgen. Har du fått svar? Nei, hun har bare skjøtt det. Tilbake på hotellet setter vi oss sammen på gulvet for å vente på svar.
Got a message. Hva sa hun? Si. Det flirer noe, for jeg er så glad. Eller jeg vet ikke hva jeg skal si. Men det er helt sykt. Litt sånn surrealistisk. Da er det sikkert bein eller noe. At det passer bra eller noe sånt, tror jeg. Nå som vi har fått bekreftet at møtet faktisk kommer til å skje, er det en spent og nervøs pente som tar kvelden.
Hva som venter henne hos Julie, det vet hun ikke. Men ifølge Julie kommer også broren Frank. Nå venter synes jeg Stas, siden han ligner sånn på Ola. Neste morgen møtes Bente og jeg til frokost. Men Bente, som som regel pleier å komme smilende inn døra, ser noe mer bekymret ut i blikket.
Var det de største her nå? Jeg har fått en liten kjipt melding til Frank. At han skulle være borte i dag. Han skulle jobbe. Og at han skulle fære til Tulu i morgen da. Og være til 23. februar. Og vi færer jo den 22. Så det ble litt sånn... Ja, det kom litt brått på. Frank kommer ikke. Det er jævlig kjipt. For det er han som på en måte...
Jeg fant først på en måte han som ligner best på broren, så var det art og skitten i virkeligheten. Da jeg ser at han er så lik av broren, så føler jeg at jeg er mest teknikk opp til han på en måte. Men det virker som at to jule kanskje har mer lyst til å møte meg enn han Frank. Jeg er også spent hvordan det går da.
Nå er tiden inne. Bente skal treffe sin biologiske søster. Og forhåpentligvis vil dette forsøket føre til noen svar og nye ledetråder.
I hotellobbyen møter Bente og jeg tolken vår Susanna. Hun er en høy, elegant, finsk dame med nøttebrunt bølget og hår. Når opptaksutstyret er på plass, setter vi oss inn i en sort bil som skal ta oss til bydelen Julibor, Jumbo.
Etter en liten stund kjører bilen av hovedveien og inn på en av sidegatene.
Trafikket og store bygninger erstattes nå med små murhus og trær. Vi kjører forbi vrakede biler og inn på en grusete gate. Dette er nærheten fra Penja. Det er rart å tenke på at hvis du ikke hadde blitt adoptert til Norge, så kan du ha vært masse i det nabolaget her. Det kan jo fort være, ja. Trenger du seg? Er det her? Det er noen flere hus. Ok.
Tettestrøk, tettbusset. Tettemus. Denne blå huset er 16. Er den her? Ja. Oi, det er alt. Litt. Ok, ok. Ok, ok.
Det er så rart å bare stå. Hun smiler da.
Ok, skal vi gå ut da? Er du klar? Er du klar? Nei. Du kjenner. Og her er du. Hvordan går det? Spente? Juli. Juli.
Det er Bentes biologiske søster Julie som først strekker ut armene og legger dem rundt Bente.
De kolumbianske trekkene Bente har, deler hun med Julie. Hun er en kort dame med lysebrunn hud og sort langt hår, satt opp i en hestehale. Hun står der sammen med mannen Marizio og hans foreldre Gildardo og Marina. Det er deres hus Julie og mannen bor i. Kan du si noe om at jeg er veldig glad for å finne deg her? Hun er glad for at du er her.
En ung mann i rød t-skjorte, mørkt hår og briller, lener seg mot husveggen. Han vinker til Bente. - Brother Frank? - Ja. - Is this one? - Bente. - Hello, Frank. - Hello. - I'm really happy you could make it here. - Frank kom faktisk for å møte Bente.
Oi, det var jo koselig. Vi følger dem inn i murhuset. En sterk oransje farge er malt på veggene, og familiebilder står utstilt i hyller full av krokker i ulike fasonger. Det ser ut som om...
I midten av rommet er stoler allerede plassert i en sirkel. Alle finner hver sin plass. Bente sitter i sofaen mellom meg og Susanna. Tvers overfor henne sitter Bentes storsøster Julie. Hun er 33 år og 10 år eldre enn Bente. Mannen sitter ved siden av henne, og til høyre for meg sitter 27 år gamle Frank, len tilbake.
Alle ser på Bente. Det er Julie som først tar ordet. Jeg er veldig, veldig emosjonert også. Mange minnesker. Julie var ti år da familien ble splittet. Ifølge Bentes papirer ble Julie hjemme hos mor. Men nå forteller hun at dette ikke er sant. Julie hamnet i to forskjellige fosterhjem som hun rømte fra.
Senere ble hun adoptert til et nytt og trygt hjem. Så møtte hun mannen Marizio, og sammen har de fått sønnen Massimo.
Den lille gutten venter nå å bli tante til, har store brune øyne og svarte krøller. Hva betyr "hvit" på spansk? Lindor. Linde. Mine adoptive foreldre er veldig støtte over alt dette. Og jeg vil si heller fra dem.
Frank forteller at han også havnet i foster igjen. Og han mistet kontakt med Julie det første året. Nå bor han i huset til en nær venn som han kaller gudfaren sin. Jeg trodde at dette momentet skulle komme.
Hva annet? Ok, i mars skal han studere som arkitekt. Korslig å høre. Bente ser bort på meg.
Og jeg ser at hun er noe nervøs for å stille neste spørsmål. Det blir stille i rommet. Frank ser på Julie. Øynene hennes blir blankere og blankere. Hun ser opp fra gulvet og bort på Bente. Nå må jeg faktisk se på deg.
Bentes biologiske mor lever ikke lenger. Julie forteller at hun som 14-åring bestemte seg for å lete etter moren. Da fant hun ut at moren ikke hadde overlevd sykdommen HIV. Akkurat når hun døde, vet ikke. Men Julie tror hun var 35 år.
Julie blir fjern i blikket. Frank sier ingenting. Før søsknene ble splittet, hadde moren blitt sykere og sykere, til hun ikke lenger klarte å være mor. Og da var det 11 år gamle Julie som fulgte Bente og Ola til barnehjemmet.
Som mange andre ting er dette også forskjellig fra det som står i Bentes dokumenter hjemme i Budalen.
På barnehjemmet spurte en psykolog Julie hva hun mente var det beste for søsknene hennes. Psykologen sa at det ville bety at hun kom til å miste kontakten med dem for alltid.
Og så sa jeg ja, fordi jeg ville at du hadde en far og en mor. Jeg er veldig glad for det. Jeg har et fint sted nå, og jeg er veldig glad. Jeg er veldig glad. Kan jeg gi henne en hug? Kan jeg gi henne en hug?
Bente og Julie slipper klemmen, ser på hverandre og tørker bort noen tårer. Julie er glad for at hun gjorde som hun gjorde, men har følt på en skyld siden hun ikke visste hvordan det gikk med Bente og Ola.
Det har vært umulig å lete, fordi hun verken visste de nye navnene, hvem som adopterte dem, eller hvilket land de endte opp i.
Julie har aldri møtt sin biologiske far.
Hun har bare truffet faren til Bentes tredje bror, Eiber. Men denne mannen tok med seg Eiber da de var små, og hun har aldri sett dem siden. Men Julie tror Frank, Bente og Ola har samme far, siden de er nok så like gamle og ligner på hverandre.
Hvor den siste broren og Bentes biologiske far er, fortsetter å være en gåte. Bente forteller at det står i dokumentene at faren heter Francisco, og at de har en tante. Dette er ny informasjon for både Julie og Frank. De vet ikke om flere familiemedlemmer enn de som sitter i dette rommet akkurat nå. Hvordan føler du deg nå etter at du har møtt henne og Frank?
Jeg føler at noe i meg er oppfylt. Forr følte jeg noe som var forlatt. Men nå føler jeg at det er på rette steder. På rette steder. Så det er...
Plutselig sier Julie noe på spansk, så fortolker Susanna til å sperre opp øynene.
Og det Julien nå skal fortelle kan få stor betydning for både Bente og for familien hjemme i Norge. Jeg har noen minnesker, men jeg har ikke mange. Min mor sa at du og Ola er twinner. Er dere twinner?
-Nei. Hun tror at jeg og Ola er tvillinger. Hva? -Måske har de fikk dokumentet. Det er at Ola ble født i 1997, og jeg i 1998.
Noen gang stemmer ikke informasjonen med dokumentene hjemme i Norge. Har noen forfalsket deler av Bentes historie?
Om Bento og Ola ble født samme dag,
betyr dette at jeg tog av tvillinger, men også at jeg har samme biologiske far.
- Vi går og ser mer av huset. - Ja, det smaker bra. - Hun kører veldig bra. - Ja. Vi blir hos Julie en liten stund. Vi spiser store friterte potetboller med eggene i, og får sett rommet til lille Massimo. - Dette er Massimos spillerom. - Åh, Ronaldo!
-Este er et annet kjøkken. -Her er en annen kjøkken. -Når du kommer tilbake, kan du stå her. -Ja, jeg kommer tilbake. -Tja! -Tja! Oi, oi, oi.
Jeg kjenner på at jeg er litt da. Nå slipper jeg å tenke den tanken om at jeg er like søsteren min, og at vi skal møtes senere også. Det var jo litt spesielt å høre at mora ikke lever. Jeg var jo forberedt på det, men det å faktisk høre at hun ikke lever lenger, det var litt spesielt egentlig.
Altså når Julie sa det, så skinkt jo, eller, når hun sa det så reagerte hun bare mest på det at Julie ble så leise når hun begynte å skrike med en gang. Så hun betydde jo mye for Julie, men det var rart å høre at hun fikk bekreftet det på en måte da. Nå har jeg fått svar på det.
Hvordan var det å møte tantebarnet ditt? Det var kjempekoselig. Det var så rart at den ungen er tantebarnet. Det blir jo bare et familietre som blir større og større. Det vokste en del i dag, jeg tror det. Nå tror jeg hodet har trengt litt å hvile. Hva er det du har gjort for å få til å bli en tantebarn?
Dagen etter bestemmer Bente seg for å ringe hjem til Norge. Ja, hallo. Jeg er far i hjemmehold. Jeg vet ikke hva jeg skal starte med. Greia 2. juli. Mora har sagt til hun at jeg og Ola er tvillinger.
Det er ikke et bilde sammen.
Ikke tjeneste. Tror du jeg trenger litt tid til å fordyre? Ja, egentlig ikke det. Nei, få prøve å ta en DNA-test når vi kommer. Ja, det blir jo veldig spennende. Har du jo fortsatt ikke bekreftet at du er søsken i hvert fall da? Har du snakket med Nore? Nei, jeg skal ringe på nettbarn. Greit, så snakker vi igjen da. Ha det bra.
Hallo? Hallo? Jeg har ganske store nyheter. To Julie der da, hun kan komme på at jeg og du var tvillinga. Tvillinga? Jeg har bestemt at du var et år gammelere enn meg, liksom. Ja, jeg er litt sult da, for da er jeg ikke gammel, altså. Nei.
Det var det du tenkte på, ja. Nei, jeg har ikke noe å si på det. Nei, det er noe rart, da. Det er egentlig litt mer, men vi kan ta og snakke mer om det når vi kommer. Ja, men greit. Ha det noe. Hei nå. De neste dagene fortsetter Bente å treffe familien. Hun sover over hos Julie,
Spiller bowling og spiser hamburger med Frank. Og i dag er dagen Bente skal besøke barnehjemmet hun og Ola en gang bodde på. - Casita de Belén. Barnehjemmet ligger i utkanten av en bråkete motorvei. - På videoene så var det sånn lekeplatt. Så det blir artig å se om de kjenner at det. - De har det ene her rundt og totalt forvandler seg liksom.
Etter 20 år. To vakter fører oss inn i en gang som ved første øyekast kan minne om et sykehus. Lyden av barna som bor her blir sterkere. En dame som jobber på barnehjemmet viser oss rundt. Hun tar oss med til en stor sal hvor Bente og Ola en gang har sovet. Dette er barn fra de største. Vi kan gå og se på dem.
På rekke og rad er køyesenger satt ut med bamser på toppen av dyrene. Vi går videre til en lang veranda. Der ligger rundt 30 små barn på gulvet og leker. Rundt dem er det malt dyr, blader og sommerfugler på veggene.
Damen som har vist oss rundt på barnehjemmet kommer plutselig løpende tilbake med en eldre dame i hvit uniform og hårnett. Hun smiler stort til Bente. Damen heter Rosita og har jobbet på barnehjemmet i over 30 år.
Hun husker Bente. Rosita forteller at hun husker Alejandra og Jefferson, altså Bente og Ola. Spesielt at de hadde stor appetitt. Bente ber Susanna spørre Rosita om hun husker dem som tvillinger.
Rosita vet ikke om de er bror og søster eller tvillinger. Hun sier også at det ikke er uvanlig at noen endrer litt på detaljer. I andre etasje har barnehjemmet en bok.
I den har adoptivbarn som har kommet tilbake skrevet. Og før vi drar, skriver Bente noen ord.
Endelig er jeg tilbake etter 20 år. Det føles veldig godt, men samtidig er det litt rart. Jeg var her med broren min, og vi ble adoptert til Norge sammen. Jeg håpet å vekke noen minner, men dessverre gjorde jeg ikke det. Men jeg kjente igjen lekeplassen. Jeg vil takke Casita Dibulen for alt de har gjort, for både meg og Ola, men også for alle de andre barna. Fortsatt gjør den gode jobben. Takk for meg. Ses igjen. Vent av de andre Bjørnevold.
Tenkte at nå bærer det hjem til Norge for å ta DNA-test. Ja, nå vil du bare komme til Norge og ta den testen. Det var ikke det vi tenkte da vi satt på flyet. Nei! Det var det vi skulle gjøre. Og det er jo sykt å tenke på. Ja. Plutselig så har vi egentlig en felles bursdag. Men når er det? Det vet ingen!
Fyre måneder etter vi har landet på norsk jord, tar jeg turen tilbake til Budalen.
I den lille bygda har det grønne startet å spire, og utestuen på gården står klar for besøk. Nå er jeg litt sånn... Jeg har jo bare sett Frank, ikke sant? Ja, men da... Det er Frank som kommer inn døra. Hei!
Hei! Jeg må hilse. Det var så hyggelig å møte deg. Tamine. Det var Ola. Jeg ble litt sånn satt ut her. Jeg føler jeg er litt møtt deg i Kolumbia. Det er øyeblikket som jeg likner mest. Når jeg har på seg bryllene. Ja, og som en vise. Ja.
Nå har Bente fått svar på DNA-testen som vil vise om Bente og Ola har samme far. Og kanskje om de er tvillinger eller ikke. De har ikke sett på resultatene enda. Hva er det jeg hadde endret for dere hvis det viser seg at dere er tvillinger?
For vår del har det kanskje ikke betytt så mye, men det har kanskje fått et hundre prosent svar på historien vår. Noen har sikkert følt på at da har livet vært en lang hele livet, men jeg tenker at det er bare rart. Jeg har jo drengt noen ganger i tvil om dere har sommerfar, for jeg føler jo at de har veldig ulikt utseende her.
Nei, uansett hva den sier, så vil den alltid være lillesøster. Vi samler oss rundt tesen for å åpne resultatene. Skjer jeg litt nervøs, jeg? Kjenner dere banker og hjerte? Jo, det er det. Ja, nå må vi se. Da er det her, da. Skal jeg trykke? Gjennomgå resultater. 1, 2, 3. Oversikt. I følgetesten er Bento og Ola 96 prosent søsken.
Og de har 38% lik DNA. Men testen har ikke klart å finne ut om de er tvillinger. Så dere er hele søsken? Ja. Da har vi som en far da. Ja. Har vi funnet ut noen? Ja, vi har. Men hvor lik DNA har to egget tvillinger, venter Googler. Hvor lik DNA må tvillinger ha? Må tvillinger ha to egget. Googlesøket var ikke til så stor hjelp.
Ifølge legen til Bente er dette noe det er vanskelig å finne et helt sikkert svar på. Kanskje umulig. Som først har jeg kanskje lurt på den keffer vi havna i barnehjem i første omgang. Men etter noe jeg har sett har jeg nå fått svar på det. På grunn av at mora var dårlig og ikke klarte å passe på oss sånn sett. Så det er kanskje det største spørsmålet jeg har hatt hele livet. Alt det andre har ikke så mye å si for min gjeld i hvert fall.
Bente og jeg setter oss på verandaen. Omgivelsene er ganske annerledes fra Kali. Bak skogen stiger høye fjell frem, og ville blomster har spredt seg på plenen.
Jeg tror kanskje jeg har funnet mer om meg selv, kanskje sånn personlighetsmessig eller utsendemessig, hvis jeg har møtt mora. For jeg tror hun har stått med mye svar som jeg har lurt på, akkurat bare om meg selv. Men når jeg møtte både Frank og Julie, så skjønte jeg jo fort.
Hva enn det var, og hvor mye liketal vi har da. Som hva da? Nei, det at det og Julie er for eksempel, vi har jo til og med et helt identisk latter, og smil, som mamma sa, og vi satt på rommet, så satt hun på TV-en og satt på sine favorittsanger. Og det var egentlig bare nå meg har sett der, og nå hun satt på Avicii og Hey Brother,
Jeg begynte nesten å skrike. Jeg tror kanskje det var da jeg begynte å gå opp varme. Det er jo en artist vi også kjenner til, på en måte. Ja, og når du svapet deler var det bare... Det var bare der og da, in the moment, at jeg ble så rød. Føler du at du har fått svar på de tingene du trengte å få svar på?
For meg var det om de var glad, eller at de så fælsikk at det skulle bli, at det var bra, og at de ble glad i meg. Det føler jeg at de har vært det. Det er lettere litt på skuldrene når det er ferdig bekreftelsen. De sier jo mulig å sende melding til meg at
At hun er glad i meg, og at dette er det største som har skjedd i livet hennes. Og det viser jo at hun er takknemlig og glad for at jeg kom. Bente har fortsatt kontakt med Julie og Frank. Noe som var en drøm for bare få måneder siden. Blant annet har hun fått vite at Julie er gravid. Så neste gang hun og Ola kommer til Kolumbia, har hun ikke bare ett tantebarn å spille fotball med, men to.
Men har du tenkt noe på far og den siste broren da? Jeg har ikke tenkt så mye på en far egentlig. Jeg tror bare godt at han liksom ikke var noe del til livet vårt liksom, siden vi har vært født. Men etter jeg har møtt Frank og Julie så finner jeg kanskje litt mer lyst å prøve å finne andre nå da.
Hverdagen etter vi kom, at det var mye som forandret seg. Jeg setter meg en kjempegod følelse plutselig av det. Jeg visste jo at jeg hadde tre andre søsken, men to av dem har jeg endelig fått møtt og sett dem og blitt kjent med dem. Vi har jo et bond der, en søskenbond, og det er jo ikke så mange som kan si det at de har andre søskener i familien på andre siden av jorda. Hva er det du gjør?
Kanskje vil aldri Bente kunne fylle ut alle de blanke sidene i sin historie. Men en ting er sikkert. Nå vet hun mer enn det hun gjorde før hun fant sin biologiske familie i det lyseblommerhuset i Kali.
Denne dokumentaren er laget av journalist og dokumentarist Tomine Valmsnes. En stor takk til Bente Alejandra Bjørnevold og hennes familie både i Norge og Kolumbia for at de ville dele denne reisen med oss. Og har du tips eller innspill til Eko, da kan du kontakte oss raskt og enkelt gjennom NRK radioappen din. Lag deg en bruker, finn Eko og trykk på sende inn knappen.
Finner du den ikke, ja, da må du oppdatere appen. Og liker du det du hører i Eko, ja, da trykker du på stjerna som ligger rett over navnet vårt i appen. Da får du vite det der når vi legger ut nye episoder. Jeg heter Ellen Versøe Guttormsen, og redaksjonssjefen vår er Ragna Nordenborg.