Velkommen da, Martin Beck Holte. Aktuell med boka Landene som ble for rikt. Vil du bare forklare med noen setninger hva tankene med den boka er, eller? Ja, så... Nei, boken passer egentlig veldig godt til disse arbeid. Det er jo forklaringen på hvorfor oljepengene har...
måtte stukke ut vekstevnene i norsk økonomi, sagt med sikkert, og på grunn av en feil i hvordan vi har designet det, og som skaper stort insentiv til offentlig forbruk for å tjene velgerinteresser, og som gjør at nordmenn passiveres i stedet for å aktiveres, og bruker tiden på å få tak i gode fra staten, i stedet for å
å skape det i markedet i konkurranse med andre. Så målet er jo, jeg vil jo si det er litt som flere nivåer av det, jeg kommer jo fra en både akademisk og praktisk bakgrunn, jeg studerte samfunnsøkonomi da jeg var ung, og trodde jeg skulle gå den veien, og så endte jeg opp med å jobbe i næringslivet, men der har jeg jobbet med veldig mange deler av norsk næringsliv og samfunnsliv, så
Jeg hadde lyst til å prøve å sette sammen historien som forklarer delvis hvorfor Norge ble så vellykket som det ble, men også hvorfor vi måtte ha tapt et tappt ti år. For vi har hatt et tappt ti år siden 2013-2014, hvor vi har hatt null vekst i realøvningene på ti år. I tillegg til at huspriset stiger utenom ferien, det har blitt dobbelt så dyrt. Kjøpekraften av den realøvningen er også blitt dårligere på mange måter.
Og der tror jeg at jeg kan forklare det på en måte som ikke så mange kan. Og nå er jeg også fri til å gjøre det, for nå jobber jeg for meg selv. Og da har jeg ingen bindinger. Også er det ingen som kan anklage meg for å tjene noen interesser. Og det er ingen som kan nekte meg å skrive. Og det er en mulighet man har lyst til å bruke da.
Du nevner at du studerte samfunnsøkonomi. Jeg synes det er veldig... Boka er jo ganske stor. Det preges av at du har trua på økonomene, at økonomene er viktig. Har mye å si om hva økonomene bidrar med, da. Vil du si litt mer om bakgrunnen din som økonom fra starten av, eller? Ja, så...
Ganske tidlig mens jeg studerte, jeg begynte jo på NH i Bergen, så opptaket jeg samfunnsøkonomien. Det er jo en slags verktøykasse for å forstå hvorfor dynamikken i samfunnet er som det er, og hvordan når millioner av mennesker reagerer på ting og samhandler, hvorfor resultatene blir som de blir. Da får du analytiske verktøy som gjør at du kan analysere det og forstå det på mange måter.
Og jeg var veldig samfunnsinteressert og analytisk anlagt, så det var et ganske perfekt kombo da jeg oppdaget det, på en måte. Så jeg leste ekstremt mye, og jeg leste også veldig mange bøker av den typen jeg har forsøkt å skrive nå. Så det er typisk amerikanske økonomer som skrev for det amerikanske publikummet. Og som jeg lærte mye av, og så gikk jeg etter hvert...
på en måte forberedelsesveien til å bli akademiker, så jeg tok doktoratet min i Stockholm. Så i Stockholm så ble det jo bygget opp et institutt etter amerikansk lest av de ledende sosialøkonomene i Sverige, så jeg var der og ble på en måte både inspirert av dem og veiledet av dem. Og så får du jo, ikke sant, din doktorat, du får teste temperamentet ditt veldig, ikke sant. Og
Og jeg fant jo ut at det er den første halvparten av å skrive akademiske artikler som er gøy. Når du oppdager ideen, tester du dataen, skriver du ut, og så kommer det interasjonen 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9. Som jeg ikke synes var så morsom. Og så må du også bli veldig spesialisert, for du må demonstrere at du er virkelig god innenfor et fagfelt. Men jeg synes det er gøy å...
gå opp nye læringskurver og så videre, så jeg bestemte meg for å begynne i næringslivet heller, for da var det egentlig, synes jeg, fine muligheter for akkurat det da. Ja.
Da jeg leste boka nå det første, du nevnte at du hadde bodd i Sverige, og jeg synes jo det du skriver om Sverige var veldig spennende. Når vi snakker om historie i Norge så går vi ofte og begynner å snakke om romer, rike og ottomanerne og sånn, men jeg synes det var veldig interessant den der moderne svenske historien. Og jeg personlig har vokst opp med, hjemme da jeg var liten, vi så like mye på historien.
På SVT, som er på NRK, var jeg vant til den historien om at svenskene pleide å være storebror. Men nå, på tidlig 90-tall, i min barndom, da har vi passert det. I mitt hodet tenkte jeg at det er fordi vi i Norge har vært så flinke, og at vi har funnet olje. Men det var litt...
I hvert fall du forklarer situasjonen som at det er mer enn det da. Det er ikke bare vi i Norge som har vært flinke. Det er også en del ting som har skjedd i Sverige på 60-70-80-tallet. Vil du si noe om det her, eller? Ja, gjerne det. Jeg skriver ganske mye om Sverige, og det er også fordi jeg tror at ved å se litt på andre land, så blir man litt ydmyk. Litt mer ydmyk og innsiktsfull også rundt sitt eget land. Ja.
Og så er Sverige nærmest, det går an for nordmenn å relatere seg til. Så det går an å fortelle det på en måte neste sommer slags film. Så på begynnelsen av 70-tallet så ble Sverige rikest i verden. 40 år før Norge ble rikest i verden, så ble Sverige rikest i verden. Og da begynte de å...
utmerke seg på masse nye arener, ikke sant? Og grunnen til at du så på svensk TV er jo fordi Bjørn Borg var best i verden i tennis, og Ingmar Stenmark var best i verdens slalom, og de hadde ABBA, og det var et kulturelt fenomen, ikke sant? Så det var jo gøy å se på svensk fælsyn, for det var litt mer lenge frem i skolen, da, enn det kanskje var i Norge på den tiden. Og så fikk svenske politikere, tror jeg, overdrevet tro på egne ferdigheter. Så de
De begynte å innføre en del politikk som for svenskt næringsliv var veldig vanskelig. Det var ekstremt høye skattene i år. Asri Lindgren skrev jo i avisen Expressen om
En prinsesse som hadde pumper i posta som levde i et land hvor byråkraten i Finansdepartementet hadde sprengt grensen for prosent, for de hadde kommet over 100 prosent i skatt. Og så ble det også innført noe som heter lønnstakerfond, hvor deler av overskuddene i svenske private selskaper skulle gå til et fond styrt av LO.
som så skulle bruke de pengene til å kjøpe aksjene i disse samme svenske selskapene. Så svenske bedrisseier så jo fortsatt en situasjon hvor LO, dess bedre de gjorde det, dess raskere ville LO kjøpe selskapene deres. De har ringt det for å vanne ut eierne. Og da responderte jo svensk kapital med å dra til utlandet. Så på sluttende 80-tallet så hadde 60 prosent av
Topp 100-kapitalen i Sverige flyttet til Schweiz i stor grad, men også land som Nederland og andre europeiske land. Og det her var personfamilien med henne som Maurits, det var Kamprad med IKEA, det var Rausing med Tetra Pak, det var ABB, det var de ledende eiendomsutviklerne og så videre. Og det kan vi kanskje kjenne oss igjen i.
Og så kommer vi inn i neste del av den svenske filmen, som er at den svenske økonomien begynner å gå surt. Det som hadde vært en god veksthistorie begynner å gå i revers. På begynnelsen av 90-tallet falt industriproduksjonen raskt, arbeidsledighetens del, stor offentlighet.
Og tilliten til Sverige gikk helt i kjelleren. På den tiden var det fastkursregimer, så Svenske Riksbanken skulle forsøke å holde fast kurs på svenske kroner mot et sett av europeiske valutaer. Så for å bestikke kapitalen til å bli værende i Sverige, så måtte de sette renten opp til 500%. Men selv det var ikke nok. Så til slutt måtte de bare reise hvite flagget og si at det går ikke lenger. Svenske kroner ble halvert mot dollar. Og da begynte...
på en måte gjennoppbyggingen av svenske økonomi da. Og det som er litt artig for meg da, er jo det at de som måtte lede til arbeidet, det var de som jeg har arbeidet med i Sverige da jeg tok doktorat der, så jeg kjenner jo de profiler ganske godt, så det er en historie som er ganske nær mitt hjerte, og da
Fikk de muligheten til å lage en full redningsplan for Sverige, som var veldig omfattende, for å reparere det som var en stor systemfeil. Og sakte med sikkert så kom Sverige seg på bena igjen. Og i dag er jo Sverige et av de beste landene i Europa for å drive næringsliv. Og svenske bedriftsherrer bygger selskapene sine sten for sten. Det er de som kjøper opp selskapene utenlandet, ikke motsatt.
og private equity fondene de har flyttet fra Jersey til Stockholm som er ganske tegn på tillit ja, absolutt så da var det jo du skriver jo at det var ganske mange av de familiene som kom tilbake men kanskje ikke alle som flyttet ut så det er jo en kostnad som går i nevigheten men man kan snu på ting da, tydeligvis så det er jo positivt
Ja, altså de klarte jo å gjenopprette tilliten til kapitalen, sakte men sikkert, ikke sant? Så noe av den kom tilbake, og så er det en del av den som ble værende i utlandet, ikke sant? Og så skal jeg skrive for dem, ikke sant? Så skal jeg bare på British Museum, det er på en måte nasjonalgallery i London, ikke sant? Så kommer det inn i nye flotteste salen som er restaurert og pusset opp, og så videre, og så står det en plakett på veggen, og det er da
Den svenske reusingfamilien som selvfølgelig bor i London og som har vært betalt for det. Så det er et tegn på at en del av de menneskene er borte for alltid, og de bruker energien sin på andre samfunn. Og bare en fun fact som jeg liker litt med det. Der er det jo gratis å komme inn på museet der, i motsettning til vårt nasjonalmuseum.
Ja, det har sine fordeler å ha rike støttespillere. Ja, så apropos Nasjonalmuseet, der hadde vi jo et nasjonalgalleri som var kjempefint, men så skulle man slå sammen ting, og nå er det jo 10x kostnader på hindriskostnader, ikke sant? Og da har man ikke råd til at det er gratis. Nei, sånn blir det.
Men jeg var litt overrasket over at Norge og Sverige hadde såpass forskjellig politikk tilbake i tid. Man er vant til å tenke at vi er to ganske like, men vi hadde i alle fall følt en annen syklus, kanskje, fordi du skriver jo mye om sameide i starten, den gullalderen der, og så ble det innført masse reguleringer på 1920-tallet, og så hadde vi på en måte en slags
Nye vår på 80-tallet. Jeg så det kom en stortingsmelding hvor det spesifikt skrevet at her skal man ikke gjøre noen forsøk på å utpeke noen spesielle bransjer å satse på. Hva var det som var... Hvordan kom de ideene opp og frem i Norge, og hva førte det med seg? Det er jo egentlig en veldig interessant historie som...
Jeg har jo hatt noen sånne professorer som har lest boken under vei, så de synes den historiefortellingen der var interessant, for den er ikke fortalt ordentlig. Men veldig lenge var jo Norge det mest sentralstyrte landet i hele Vesten. Det var inspirert av sentralplanlegging, som var bygget opp egentlig rundt Ragnar Frisch og det som ble kalt Oslo-skolen. Det var en egen samfunnsøkonomisk skole rundt hvordan
en økonomi skulle styres og utvikles, og Ragnar Frisch, han var jo skråsikker på at kommunismen ville vinne. Og i Norge så jobbet man jo i den tiden med å være veldig
ambisjøse på sosialøkonomisk evne til å styre økonomien. Så man laget veldig enorme statistiske modeller som fortalte hvor mye kapital som skulle gå til jernverket i Morana, hvor mye som skulle gå til treforedling, hvem som skulle få låne penger dit, hvor mange mennesker som skulle jobbe der, hvilke priser de skulle få lov til å ta, hva marginen skulle være i en bransje, og så videre. Alt dette her satt jo regnet på kontrollerte, og gjorde at Norge hadde
Vi vokste jo på en måte ok i takt med verden rundt oss, men gjennom 70-tallet så hadde vi den mest stivbente og på en måte minst tilpassningsdyktige økonomien i hele Vesten, vil jeg si. Og da tanket Norge. Fordi 70-tallet var et vanskelig tiår som krevde mye omstilling. Det var energikrisene, OPEC ble etablert, oljeprisene gikk i taket. Du måtte flytte rundt på kapital og arbeid for å tilpasse deg en ny verden, og det klarte ikke Norge. Og da mistet...
den ideologien, vil jeg si, og den måten å styre samfunnet på og troverdigheten sin. Og da fikk egentlig, fra høyresiden av Arbeiderpartiet, da fikk de stafettpinnen og måtte ansvare for å tegne opp en ny modell for hvordan norsk økonomi skulle fungere. Og det startet med at
et utvalg som ble ledet av en som heter Finn Lid i 1979, og der skriver han det du akkurat nevnte. Og det er nesten som å lese Milton Frieden. Det er helt fascinerende hvor den flippen kommer, men det er fordi vi var kjørt i grøften. De eneste landene i OECD som hadde lavere inntekt på innbyggere enn Norge da på 17- og 70-tallet, det var diktaturene i Middelhavet.
Franco og Grekenland og alt mulig sånn. Så vi var i en situasjon der vi trengte nye svar, og da turte vi å bygge en økonomi som var bygget rundt marked, konkurranse, nærings- og internett-tralitet. Staten skulle holde fingrene unna og egentlig bare lage en fotballbane som...
selskapene kunne spille på med dommer. Det er ikke noe med prisesamarbeid og den type ting, men de skal konkurrere om å bli så bra de kan.
Så tenker jeg det er jo litt oppmuntrende at vi fikk jo til det her uten at, ja, du nevner jo at vi slet jo litt, men det var jo ikke blodbad i gatene, og det var ikke fullstendig krise. Ikke sånn at man trenger ikke å brenne ned alt for å så gro opp ting i asken. Vi klarte å skjerpe oss uten at det var totalt krise da. Så det er jo lovlig bra. Men...
Men ja, men var det økonomene, eller var det politikerne, eller hvem var det som var ordentlig drivkraften bak det, tenker du? Jeg tror at det startet nok på en måte, taktskiftet, det var nok også en politisk forståelse av at nå må vi begynne å jobbe annerledes. Fordi nå er det sånn tung motbakke. Så vi er nødt til å tenke litt annerledes, og vilgerne ønsker seg også noe annerledes. Dette var jo også...
Jeg må huske på at omverdenen begynte å endre seg også da. Så da var det Thatcher, Reagan. Selv om Norge var det mest sentralstyrte landet i Vesten, så var det jo mange som kom fra på en måte lignende type situasjoner. Og vi ble inspirert av dem. Og vi så at dette kan være svaret på problemene våre. Så la oss spille på lag med det som skjer rundt oss. Og så tror jeg når den politiske retningen...
ble lagt der, så var det et sett av både professorer, byråkrater, som var veldig klare til å levere på oppgaven. Og de gjorde en helt fabelaktig stykke arbeid gjennom 80-tallet, og støttet av at Arbeiderpartiet Høyre samarbeidet godt. Det er sånn fundamentalt sett, ikke sant? Grå Arle Brunteland og Kåre Vildok, de kranglet på TV, men sånn fundamentalt sett så samarbeidet Høyre og Arbeiderpartiet veldig godt gjennom 80-tallet. Ja.
Også bare i tilfelle alle som ser på ikke får det med seg, det er grunnen til at jeg synes det er veldig spesielt det at politikerne sier nå skal vi ikke utpeke spesielle bransjer. Det er jo den følelsen i hvert fall jeg har nå, at nå skal man jo for en værpeis peke ut spesielle bransjer nå i dag i Norge, for nå...
Nå er det jo alt som regnes som grønt med batterifabriker, vindmøller og sånne ting. Nå her er det politikere som har satt seg på dette. Jonas Gare Støre sier at han er en hydrogennerd og derfor ender vi opp med å investere i hydrogen. Det er et veldig bra poeng. Det som har skjedd de siste ti årene er at
Den politikkpakken som ble laget på 80-tallet og begynte på 90-tallet, den har vi som samfunn egentlig kanskje ikke vært så veldig bevisst rundt, og den begynner å slås brekker. Et av stedene hvor det slås brekker, det er rundt subsider. Så vi klarte å få inn
å få ned subsidiene i samfunnet markant fra 70-tallet mot tidlig på 2000-tallet, og så har det i de siste ti årene begynt å stige markant igjen. Og ofte handler det om at subsidiene skal gå til både spesifikke sektorer og spesifikke selskaper, hvor erfaringen fra alle land i verden er at det er praktisk umulig, og det ender rådig. Og hvis staten ønsker å oppnå
Oppnå noe da, for eksempel innenfor miljøet, og det er det ofte ugrunn til, så er det jo måten de skal gjøre det på, det er å sette en skatt eller subsidie på forbruket, og støtte teknologiutvikling på universitetet. Fordi da har du fikset prisene, så kan markedet konkurrere om hva som er de beste løsningene, gitt det...
prisbildet som myndighetene har endret på med både skatter og subsidier. Og så dukker rett løsning opp på en måte gjennom konkurransemarkedet. Og det må til for å styre samfunnet på en god måte. Men det å holde på midt i den verdikjeden og la subsidier midt i verdikjeden der, det er enda ikke bra.
Et sånn annet klassisk økonomisk eksempel med en eksternalitet. Altså vi snakker jo at forurensning er en eksternalitet, en kostnad vi påfører andre. Så jeg tenkte vi kan samlingslite litt med røyking. Vi skulle jo løse problemet med røyking for en del år siden, men det var jo ingen som snakket om at vi måtte subsidiere fram noen alternativer til røyk. Vi skulle ikke subsidiere fram en statlig snusprodusent eller vaping.
Liksom, det fikk noen andre løse. Han påførte noen avgifter, og så var det opp til markedet hvordan man skulle finne alternativet. Exakt, det er et godt eksempel. Også, subsidier kan jo komme litt etter litt, men det kan jo også komme typisk når det er en krise. Og jeg synes jo det var en sånn fascinerende skude for koronatider, hvor
Og Petter Stordalen, han var på TV, og så snakket han om at konkurs, det er ikke så farlig. Fordi hvis et hotell går konkurs, så vil jo bygget stå der. Noen andre vil plukke det opp. Og så gikk det noen uker, så plutselig slår det an at han var i ferd for å gå konkurs. Og da snudde det, da måtte man ha en krisepakke likevel. Men boka det forteller en ganske interessant historie med...
Men dette med krisepakker og norske bankvesene på 90-tallet, vi har blitt vant til at da er det en overføring av penger til den som trenger støtte. Det var litt sånn det var med Stordal. Eller et veldig billig lån. Men det var litt annen måte som det ble løst på i Norge på 90-tallet. Vil du fortelle hvordan det fungerte med kreditkassen her? Ja, altså...
Gjennom 80-tallet så ble jo norske kapitalmarkedet deregulert. Så du gikk fra at staten og Finanspartiet for Norge, Norges Bank, i stor grad bestemte hvem som skulle få kapital, og så ble det liberalisert, og bankene fikk utstedet kredit basert på sitt eget skjønn.
Og utlån ekspanderte jo voldsomt igjen i 80-tallet, og da er det jappetiden og alt mulig sånn. Og så kom det backlash, ikke sant? For rundt 1990 så var økonomien vanskelig, ikke sant?
Bankene hadde sure utland, hvor mange av lånene ikke kom til å bli tilbakebetalt, fordi man lo på driftene å gå i slutten. Folk i Finansdepartementet og Norges Bank satt og så på utlånene til bankene og så at her er det ikke egenkapital igjen.
Og bankene spurte nok om redningspakker, men det fikk de ikke. Så det endte med at bankkrisen er å kutte, så da kreves det raske beslutninger. Og siden egenkapitalet var borte, så sa staten ok, så vi kan tre inn, men da tar vi over egenkapitalen. Så i stedet for å sitte med, for det var en holdning om at
Svein Edrem og andre som er involvert, de ønsket ikke å støtte bankene på en måte som
gjorde at staten kanskje fikk tilbake lånet pluss litt rente, men kanskje like sannsynlig tatt hele lånet. Det er ganske dårlig byttehandel, hvor det er stor sannsynlighet for at du har minus 100% avkastning, og en liten sannsynlighet for at du får 10% avkastning. Så de sa bare det, den byttehandelen er for dårlig for staten. Da gikk det heller inn, skjøt inn kapital i bankene, men tok over egenkapital. Og så...
var vel også finansdepartementet, ikke sant? De var ikke så veldig imponert over bankkontverket som hadde utført, så de var en veldig god eier i en periode, og pushet på med god bankdreft, og så reduserte de eierandelen i banken over tid, ikke sant? Men det er en veldig annen holdning enn den som har vært ført både, altså si for eksempel i finanskrisen...
I en god del land Så var det jo bailout Som var name of the game Hvor av og til Så ble staten hel og fikk tilbake Lånene sine, men de sitter på En ganske, for skattebetalerne Ganske dårlig lotteri da Som de har gått inn i Ja
Fordi det som da skjedde med aksjonærene, altså de som eide aksjer i disse bankene, de ble jo på en måte nasjonalisert, kan du si da. De mistet staten. De ble vipet. Ja. De hadde null igjen. Og det var det jo ikke mange av dem som var fornøyde med, ikke sant? Men det var jo på en måte den brutale realiteten av situasjonen der og da. Og med veldig...
Tøffhet og erhjerrighet av byråkratene og politikerne som håndterte situasjonen. Da har du en slags symmetri i det at, ok, staten... For man ga vel faktisk noen en form for krisepakke, men da ga jo på en måte staten det til seg selv, for nå var det staten som satt med de aksjene. Så da var det jo mulig å kanskje, om ikke tjene på det, så...
Ja, ja. Da sitter du, ikke sant? Statens erkjennelse er at dette er det vi går inn med nå. Det er ekte risikokapital. Og da skal vi også ha en avkastningsprofil som risikokapital fortjener. Og da må vi eie egenkapitalen. For det var vel en tanke da med å løse det problemet som kalles moral hazard i økonomien. Har du lyst til å forklare det? Hva ville da skjedde hvis du tillåt aksjonærene å beholde aksjene sine og da bare...
kvitter ut den gamblingen og dårlig bankhåndverke. Hva ville det da skjedd utover? Moral hazard, det er jo situasjoner hvor adferd påvirkes av insentivene som er rundt deg og konkrete denne situasjonen, hvor hvis bankene tror at hvis det går dårlig, så blir de reddet, og hvis det går bra, så sitter de hele oppsiden. Da påvirkes
risikoviljen i bankenes utlån. De blir mer villige til å gi mer utlån, mer villige til å gi utlån som kan gi god avkastning i gode tider, og mindre bekymret for nedsiden. Og da blir kvaliteten av bankkontverket dårligere, fordi de er mindre bekymret for hva som skjer hvis ting går surta. Og da sitter du med en banksektor som tar for mye risiko,
Og det blir mer sannsynlig med fremtidige bankkriser hvor staten må inn igjen og redde. Så det blir på en måte selvoppfyllende profeti som kommer ut av det. Det er unik med måten man noterte bankkrisen på i begynnelsen av 90-tallet. Og det kan nok ha vært viktig, for da hadde man jo kjørt det eksperimentet i 5-7 år.
Og hvor bankene kanskje trodde at staten ville komme inn og redde dem, og så sier de sånn, nei, det gjør du ikke. Og da har du på en måte løst det problemet en gang for alle. Ja. Det høres på en måte ikke så veldig liberalt ut å komme her og nasjonalisere andres aksjer, men det er jo en investering da, på sikt. Så at du gjør det en gang, så blir det et mye mindre behov for redningspakker og inngrep i fremtiden. Og så har du en...
en lignende type respons som oppstod mellom Norges Bank og partene i arbeidslivet under Svein Edrem. Svein Edrem var jo sentralbanksjef fra 50-2011, var det vel, og ti år før der. Og i begynnelsen av hans periode så gikk norsk økonomi, gikk OK, og
Men partene i arbeidslivet får handle seg frem til en lønnsbakke som var for raus i forhold til det produktiviteten i arbeidslivet tilåt. Da kommer det seg vei nedre, og så sier de at da setter vi opp rente. For dette kommer til å skape inflasjon. Fordi all lønnsvekst du har utover produktivitetsvekst, det kommer til å bli inflasjon i samfunnet.
Da kom Svein Gjelrum og sa sånn, ok, hvis det er sånn dere oppfører dere, da setter jeg opp rentene. Og da tar jeg tilbake på en måte det dere tror dere vant, og da slutter de med det. Ikke sant? Og da får du på en måte en slags responsfunksjon, som folk da forstår hvordan spillereglene er, og da forholder de seg til det, og da får du adferd som tjener samfunnet bedre på lang sikt.
Nå har vel norske renten avviker fra den svenske, hvis vi skal sammenligne med svenskene igjen. Det er ikke så veldig mye snakk om at vårt forbruk her har holdt rentene oppe, men tenker du det er det som har skjedd her i Norge? Ja, så nå var det jo i den perioden av Øystein Olsen som var rådbanksjef,
så gikk jo Norge fra å være et land med litt høyere realremter enn landene rundt oss, til å være et land med lavere realremter. Og da begynte kronen å svekke seg, fordi folk investerer i en valuta som har god forventet avkastning, og i Norge så signaliserte Norges Bank at vi kom til å ha lavere realremter, og da begynte kronen å svekke seg.
Og da får vi effekten av det at vi får importert inflasjon, for alt vi kjøper fra utlandet blir dyrere. Og så har vi hatt egentlig litt høyere inflasjon i landet rundt oss i mange år. Og det har vi også fortsatt hatt. Og vi har jo lønnsvekst som er mye høyere enn produktivitetsveksten. Altså vi er jo et samfunn uten produktivitetsvekst. Så
Så hvis vi skal ha null inflasjon, må vi ha null lønnsvekst. For det er det vi fortjener. Så det gjør jo at når vi har lønnsoppgjør på 4-5% og så videre, så er jo det bare for å kompensere for inflasjonen, men det gjør jo også bare at inflasjonen blir høy neste år også. Ikke sant?
Og så lenge vi sitter med inflasjon som er høyere enn det landet rundt oss, så kommer vi til å ha litt høyere nominelle renter. En nominelle rente er den renten du ser på bankeskripten din, mens realrenten er nominelle renten minus inflasjon. Og det er på en måte den ekte kostnaden av kapitalet i samfunnet. Og det er det man må se på. Når Sverige setter ned renten, så gjør det det fordi inflasjonen har kommet ned.
Mens i Norge kan vi ikke gjøre det i samme grad, for inflasjonen har ikke kommet ned like raskt som i Norge. Så derfor sitter Norges Bank litt i den skvisen, fordi også blir forsterket av at det er færre som ønsker å være investert i norske kroner enn før. Og derfor blir norske kroner så svak, og vi får importert inflasjon som er vanskelig å bli kvitt av hvis kronen fortsetter å svekke seg.
Så det med produktivitet du skriver i boka om en sånn skikkelig gullalder som dro i gang rundt kanskje tidlig 90-tall, litt etter de der endringene som vi har snakket om, kom opp av den bankkrisen på en god måte.
Så det var, ja. Igjen det med idrett da, her kom Dæli og Ulvang og Koss og Dri... Vi kom til fotball-VM, liksom, fantastisk. Jeg føler nesten det er en sånn sammenheng her, du nevnte det med Bjørn Borg og svenskene, men ja. Så det var i 92 som Gro sa at det var typisk norsk å være god. Og vi hadde ikke blitt så vanvittig gode enda på den tiden, da var vi liksom middelskikte...
i Europa, men så hadde den voldsom vekst, det så du var på den ene grafen din der. Vi var den rundt femten rikeste land i verden i starten av perioden, og så gikk vi som en rakett. Hvordan vil du fortelle om det?
Ja, det er en kjempeartig periode, altså jeg kaller jo den perioden «Attacking Vikings-perioden», ikke sant? For det var jo også da alpinistene hadde det slagordet, ikke sant? Og som Telenor lånte da de skulle ut i verden, ikke sant? Og det var en periode med masse offensivitet, og det var jo muliggjort av at politikerne, byråkratene og professorene, de hadde skrudd sammen grunnmuren i samfunnet på en ny måte, ikke sant? Så...
Det var lov for selskapene å vokse, for de hadde tilgang på kapital fra både aksjemarkeder og obligasjonsmarkeder og fra banker. Det var rammevilkår for kapital som var mye bedre enn det hadde vært. Så investeringsviljen var større. Og så satt vi også på en del...
spirer av selskaper som kunne bli skikkelig gode, som da fikk muligheten til å vokse. Og da hadde vi en 20-årsperiode som var en helt utrolig god periode. Og da kom selskapene som alle kjenner opp og frem. Skipsted ble markedsleder i Norden på aviser og har vært lengst fremme i verden rundt
digitale nyhetsmedier, de oppfant online classified som kategori, og ble global markedsleder på online classified, så det skapte masse verdi. Vi hadde Tomra, som fikk muligheten til å vokse, og bli best i verden på resiklering. Vi hadde Tannberg, som etter hvert ble kjøpt opp av Cisco, med videokonferanseløsninger,
Vi hadde Salmar som et eksempel innenfor havbruk. Så lenge var det bare lov til å eie en kvote, eller en konsertsjon til havbruk, men det ble også åpent opp slik at de som var virkelig gode på drift, de kunne vokse opp og kjøpe flere kvoter, overføre sin gode drift på de andre konsertsjonene også, og sånn sett øke produktiviteten i norsk havbrukssektor. Og etter hvert ble jo det...
et antall kjempegode selskaper, som har levert bedre avkastning enn Google de siste 20 årene. Du hadde Rema 1000 som et eksempel, som har blitt, de er jo markedsleder i Danmark, det er vel delt førsteplass i Danmark. Du blir bare nummer én på dagligvar i Danmark hvis du er skikkelig god i det du driver med. I Norge får du
dagligvareaktørene mest pepper. For det later som at det er deres feil at ting er dyrt, men sannheten er at de er superproduksive. Og el-kjøp ved markedsleder i Norden. Skandia-banken ble startet og på en måte sparket i leggen på de etablerte bankene og gjorde at norsk banksektor ble på en måte raskest digitalisert egentlig i hele verden.
samme skjedde ved forsikring, og så videre. Så det var jo en sånn glansperiode for norsk fastlandsøkonomi, og det er jo den fortellingen jeg ønsker at folk skal forstå, er jo at grunnen til at vi har fått det så bra, er i første rekke at fastlandsøkonomien ble så produktiv, og at vi turte å liberalisere for eksempel Telekom. Så Televerket, som var en mastodom til 1980, de
De ble splittet opp. De fikk konkurranse fra Netcom. Og de fikk oppdaget at vi kan jo veldig mye teknologi. La oss bruke dem ut i verden, og så bygget vi Telenor som skaper flere underbelødereverdi. Og det turte vi å gjøre, og i den prosessen mistet jo halvparten av de ansatte i Televerket jobben sin.
for når du blir utav på konkurranse så blir det pustet å bli bedre og de gjorde ting på en ny måte så frykten som folk i televerket hadde for at de kunne miste jobben den var jo helt rett men bare telekomsektoren i Norge har jo skapet det at vi turte å gjøre det er verdt
over 100 milliarder i året, for normen. Og summen av de effektene i disse sektorene jeg snakker om, med norsk tjenestesektor, havbruk og så videre, det er mye mer verdt enn olje og gassen. Og når spørsmålet er, det er to favorittspørsmål i Norge, hvor det var brå brakspradstaven, og det er hva vi skal gjøre etter oljen.
Det er de to tingene vi bryr oss om. Og på spørsmål to, hva skal vi gjøre etter oljen? Det hadde vi funnet ut. I 2013 var norsk fastlandsøkonomi blitt så produktiv at vi hadde høyere inntekt på innbygger enn USA. Bare i fastlandet. Du kan bare glemme oljen. Og det er jo egentlig bare Irland
Irland i dag, og i 2013 så var det bare Schweiz og Luxemburg som hadde høyere inntekt på innbygger enn Norges fastland i OECD. Og det er jo en historie som veldig få nordmenn må ha satt innover seg og forstå, tror jeg. Og det er den fortellingen da som jeg skriver om. Ja, og så skjer det noe. Du setter sånn veldig spesifikt årstall, 2013, som
på en måte toppen der. Litt tilfelligvis et år før jeg startet Facebook-sida mi og startet å surfe på den der nedturen. Men jeg var kanskje litt heldig med tidsånden der. Du plukket den opp veldig raskt da. Det var godt gjort. Det er ikke noe magisk med 2013 som vi så da, men det er det året hvor vi på objektivet
kriterier da, det piket som land. Så i 2013 da var vi lykkeligste verden. FN gjør lykkemålinger andre hvert år, og da var vi lykkeligste verden. Det var det året hvor vi på en måte gikk forbi USA på norsk fastland, inntekt av innbygger. Men det var også det året hvor egentlig alle norske partier ble enige om en sosialkontrakt der det eksisterende tredes
og vi skal slutte å jobbe for å få bedringer. For da vant Høyre valget, så i 2001 så vant, de borgerlige sider vant valget, men du kan si at Bonevik vant valget med kontantstøtte, og som handler om passivere og frede, ikke sant? I 2005 vant Stoltenberg valget, hvor offentlig sektor ble fredet, og som var et kjempeskift, for han ønsket jo å ta
i privat fastland over til offentlig sektor, fordi det er så viktig for norsk velstand over tid. Men han ble egentlig tvunget til å gå mot arbeid og frede offentlig sektor. Og i 2013 så gikk Høyre med på den pakken. Og grunnen til at det skjer er en på en måte helle som vi har designet i samfunnet vårt. Og det er det jeg skriver om hvor oljefondet vårt er jo en på en måte en
veldig god konstruksjon. Men den har ulike elementer ved seg. Det ene er at vi har et oljefond, og det klarte vi å gjøre. Politikerne aksepterte at vi skal gi fra oss retten til å bruke oljepengene så som vi vil, så vi skal sette et fond, og så kan vi bare bruke bittelitt av det. Og det var godt gjort, for det er ikke mange samfunn hvor det har vært gjort, og det er ikke mange samfunn som vil klare det. Lag nummer to av oljefondet er at
Det forvaltes av Norges Bank, og det gjøres på en veldig god måte. Og det er ikke opplagt at det kan gjøres noe bedre. Og så er laget nummer tre, det er handlingsreglene, som sier at vi innledningsvis kunne bruke 4 prosent av fondet hvert år, og i dag at vi kan bruke 3 prosent av fondet hvert år. Og så er laget nummer fire, det er der feilen ligger. Og det er at det er ingen regler for hva pengene skal brukes på. Og nå er det jo da sånn at politikerne kan bruke 500 milliarder i året. Ekstremt mye penger.
Og velgerne vet at politikerne har de pengene, og at de kan bruke det på hva de vil. Og at de burde bruke det på min interesse, og min interessegruppe, ikke sant? For jeg representerer masse velgere, og da har du masse ulike typer særeinteresser i samfunnet. Det kan være...
Det kan være en spesifikk næring, det kan være bistandsorganisasjoner, det kan være klima og industrien, det kan være offentlig sektor, det kan være uføre, det kan være lærere, alle mulige grupper i samfunnet som representerer en interesse. De kjemper om disse pengene, og kontrakten med politikerne, for politikerne vet at velgerne vet det, og kontrakten er da at politikerne lover at vi skal bruke pengene på behovet deres.
Og det det ender med da, er at pengene brukes på det som er minst vondt på kort sikt. Fordi sånn sett er jo mennesket svake, ikke sant? Og det er jo helt fra St. Augustin, ikke sant, tilbake for tusen år siden, hvor sånn, jeg lover å være dydig, men jeg starter i morgen, ikke sant? Jeg skal, ikke sant, begynne å trene, men jeg begynner i morgen, ikke sant? Og det er sånn mennesket er, og derfor blir
Tendensen blir da at vi slukker kortsiktig forbruk med pengene våre, i stedet for å gjøre ting som bygger ting bra over tid, mens vi kan gjøre det litt vondt i dag. Og den sosiale kontrakten var fullført i 2013, fordi da var egentlig borgerlig side med på den. Og så er det vel, som du kanskje skriver også, at hvis vi i samfunnet har et kjempeproblem, som vi er enige om at det skal løses, da tiltrykker det seg politikere som er problemløsere,
Men hvis nå kontrakten, hvis nå spillet handler om å dele ut, så tiltrykkes kanskje en annen type politikere. Ja, så jeg skriver jo om det, at når vi har en sosial kontrakt som handler om å bruke penger og ikke løse problemer, så skjer det noe med kvaliteten på menneskene som har lyst til å være involvert og blir invitert til å være involvert.
For det er jo på tilbudssiden av gode folk, så er det jo sånn at de beste menneskene, de har lyst til å være med på å løse problemer. Og de som bygget om Norge på nytt på 80-tallet, så har jeg jo jobbet med noen av dem og kjenner dem godt. Det verste de vet er å sløse penger. Og det beste de vet er å løse problemer på ekte og kjenne at nå har vi fått det nå. Så du mister dem. Og så er det også sånn at du skal sette sammen en regjering, og det eneste du skal gjøre er å bruke penger og slukke branner.
så begynner du å tenke annerledes på hvilke mennesker du skal ta med. Fordi du har en annen målfunksjon, og det betyr at det er praktisk å ta med den personen, fordi da får jeg mer støtte på Vestlandet. Så får jeg litt hjelp her og der. Og du ender opp med å sette opp lagene dine annerledes. Og da ender vi faktisk opp med at det er andre typer mennesker som styrer landet.
Både i byråkrati og i politikk. Og André Mundahl har jo skrevet en bok om dette her, til flinkeste slutter. Men jeg skriver et kapittel om dette her, og setter hans tematikk inn i denne konteksten, om hvordan hele økonomien fungerer. Jeg har et innspill der, jeg så du nevner Ola Borten Moe for eksempel, som er en politiker som kunne vært en problemløser.
Han var jo en av de få ministerer som har prøvd å kutte i sitt eget lille univers som minister for forskning og høyere utdanning. Så la jeg merke til at han ble jo nærmest litt sånn, da, internt fra en annen minister som litt sånn fliret over at han var en budsjetttaper.
Han var på en måte den som hadde klart å kreve inn minst nye penger til sitt område. Da var han budsjetttaper, og det slo meg så rart å tenke på det viset. Vi mennesker liker jo egentlig å klare oss selv. Hvis vi klarer å fjerne støttehjulene på sykkelen når vi er barn, det er bra. Da klarer vi oss selv. Det er jo sånn de fleste fornuftige folk burde tenke, tenker jeg da.
Mens her var det helt snutt på hodet. Da var han litt sånn taper som ikke hadde klart å rive til seg penger. Men det er ikke sikkert det er det han prøvde på. Det var nok ikke det han prøvde på. Nei, nei, det er et kjempegodt eksempel. Og bare to refleksjoner. Jeg skal ta en kort enn først. Rundt mindset, så jeg hørte på et intervju her om dagen med han Nolan Brown, nå heter han han første pasienten til Neuralink.
Neuralink er jo et selskap i det hele om oss hvor de hjelper virkelig syke mennesker med å få et bedre liv ved å implantere chips i kroppen slik at de kan gjøre ting de ellers ikke ville kunne gjøre. Wallen Brando hadde en ulykke da han var ung, så han ble paralysert fra nakken og ned.
Og så har du fått implantert en chip i hjernen som gjør at nå kan han styre datamaskinen i hjernen. Og så sier han, ikke sant? For meg er dette en ny start på livet, ikke sant? For nå kan jeg gjøre ferdig college, og så kan jeg bli financially independent. Ikke sant? Så det er liksom, hva skal man si, på en måte ekstrem grensen av attitude du kan ha da, når det gjelder å klare seg selv og være problemløser på en måte.
Så det var bare en refleksjonen. Og så andre refleksjonen var jo at jeg skriver om et konsept jeg bruker i boken, det som handler om dag 1 og dag 2. Og det er lånt fra Jeff Bezos og Amazon. Så Jeff Bezos har bygget opp Amazon som det han ønsker skal være et dag 1-selskap. Og et dag 1-selskap, det er
Nummer 1 er å betjene kundene dine så godt du kan. Nummer 2 er å bare fokusere på å levere gode produkter og ikke bli fanget opp av irrelevante ting. Nummer 3, forstå verden rundt deg og fange trender og kaste deg på ting så fort du klarer. Nummer 4 er å ta raske beslutninger, akseptere at det av og til er feil, men da korrigerer du kurs og så blir det bra til slutt likevel. Det er Jeff Bezos dag 1.
Og så er det dag to, da mister du alt det der. Du glemmer egentlig at du har kunder, du blir sen, du begynner å bry deg om feil saker som egentlig ikke er viktige, og så videre. Og det er jo det som har skjedd med Norge, vi har gått fra å være dag en til dag to. Og Ola Bortenmo er jo et representant for dag en, og en dag en-tenkning. Og jeg kjenner av og litt i hans, han var jo
i OKEA han har bygget opp et oljeselskap som heter OKEA på norsk sjokkel og da er han typen som sier at her ønsker jeg å forstå så mye som mulig så nå skal jeg jobbe ett år offshore sånn at jeg kan plukke opp alt som hender sånn at når jeg sitter på kontor i Trondheim så kan jeg ta så gode beslutninger som mulig for å bygge selskapet så godt som mulig og det er attituden hans og så kommer han inn
Ikke sant? Liksom for å unngå at han skal bli et problem for regjeringen, så blir han plassert med ansvar for å høre ut ansikt, ikke sant? Og så begynner han å rydde, ikke sant? Og så kommer han på NTNU og sier sånn, nei, men folkens, han har jo jobben sin på forhånd, for de skal ha nytt prosjekt på NTNU, og det koster, jeg tror det var 6-7 milliarder for det bygget, ikke sant? Og så gjør Olav Borten jo jobben og finner ut, ok, hvis dette var privat næringsliv, hva ville dette bygget da kostet?
Og da var det tre milliarder. Så går han da tilbake til gjengen på NTNU og sier sånn, som er greit, vi skal bygge et bygg, men det skal koste tre milliarder. Og så, for han visste at det går an å få akkurat det de trenger på tre milliarder. Og de ville ha ti? Var det det de ville ha? Jeg tror det var seks-syv milliarder. Hvis jeg husker å ta noe rett, ikke sant? Og det er sånn erhvervigheten han har. For det her er
penger som ikke skal kastes bort. Vi skal få det vi trenger, men det skal ikke koste mer enn det burde. Og derfor ber han om mindre penger, for han har jo lyst til å be om mindre penger, for da kan han si til NTNU at sånn, jeg har bare tre milliarder. Da har han en budsjettbeskrankning, og da kan ikke NTNU be om seks, for han har ikke seks, han har bare tre. Og det er jo en måte gode ledere tenker på, er jo at det er egentlig bra med budsjetter som er litt mindre, for da tvinger jeg
på en måte hele avdelingen min til å tenke annerledes, for pengene er ikke der. Det er jo naturlover, tyngdekraften er bra, du ser det på astronauter som det føles sikkert veldig fritt å sveve rundt i verdensrommet, men kroppen svekkes, kroppen ødelegges, jeg så de hadde med noen edderkopper ut i verdensrommet en gang.
De klarte ikke å lage noe nett. Det ble bare sur, altså. Det er litt sunt med noe tyngdekraft og naturlover som gir oss litt motstand og holder oss litt tilbake. Ja, og så har vi jo i Norge så har vi jo en mulighet til å eller politikerne har en mulighet til å oppheve tyngdekraften på en måte som er veldig dårlig for befolkningen. Og det er jo sånn at hvis
regjeringen trenger 50 milliarder mer, og de har tappet inn i folketrygfondene, og de har tatt alt overskuttet i statskraft, og det er ikke noen flere lommer å ta, da kan de gjøre noe dumt, så svekker kronene 10%, og da har de magisk nok 50 milliarder til. Og det er på en måte liksom luftballonger. Så de kan bare la den stige og stige og stige, og på den måten så kan...
det offentlige konvergerer mot å bli hele økonomien over tid. Og det er jo det, mens norske husholdninger svekkes over kjøpekraft, fordi norske husholdninger er jo nettoimportører. Så når norske kroner svekkes, så tjener staten på det, fordi staten er nettoeksportør.
Så da kan de kjøpe mer varer og tjenester i Norge. Mens norske solgninger tappet for kjøpekraft, så de lever jo i stor grad over kjøpeting for utlandet. Ja, og den mekanismen du nevnte der med at staten får mer penger, det er jo da for å oljefå med priser i dollar. Da framstår jo det, priser i nok, så framstår jo det som det er mye mer verdt da, hvis vi har klart å køde til valutaen vår. Så, ja.
Og det er jo på en måte det ultimate designpeilen vi har. For det er jo sånn at oljefondet er bare viktig hvis vi er fattig. Og vi har satt oss opp sånn at politikerne egentlig har insentiver til å gjøre oss fattig. Men det går da nå rett oppi.
Det sto vel noe i, jeg husker ikke akkurat hva det var, i noen form for vedtekter eller forskrifter rundt opprettelsen av det oljefondet, om at det var meningen om at den ekstra formuen skulle også i et handlingsrom som skulle gå til å kutte skattene. Men det er tydeligvis ikke helt blitt fastlåst i loven. Men for tida fremover, har du noen forslag til hvordan
Oljefondet er jo her, det forsvinner ikke med det første, men er det noen forslag til hvordan oljefondet kunne være en sunnere kraft for å få oss ut av dette? Ja, del 3 av boken handler om det temaet, hvor jeg går inn på akkurat det spørsmålet. Dette går tilbake til det jeg nevnte var lag nummer 4 av designen av oljefondet, og det er hva pengene skal brukes på.
Og da handlingsregelen ble vedtatt i 2001, så var det jo en stortingsmelding som lå til grunn for det. Og i den stortingsmeldingen så står det at alle oljepengene som handlingsregelen tilater å bli brukt, de skal brukes på å styrke vekstevnen i norsk fastlandsøkonomi.
Så det var på en måte en rettesnor til politikerne. Men det ble ikke noen regel ut av det. Og så sier jo, og dette er jo Stoltenberg som la frem, så sier Stoltenberg videre at, og det betyr at de pengene skal brukes på tre ting. De skal brukes på å ha gode insentiver for å arbeide og å investere i Norge. Så det betyr at det skal være...
lave skatter på arbeid og i hvert fall konkurransediktige vilkår for å spare og investere. Og nummer to er at det skal brukes på å ha god infrastruktur i Norge, så det betyr både transport, elektrisk infrastruktur og digital infrastruktur. Og punkt nummer tre er at vi skal investere i å bli
investere i kunnskap, på en måte tidlig i verdikjeden, så skal vi investere i å bli et kunnskapsriksland, som også er orientert mot forskningsutvikling, og på en måte legge en basis for om det er nye tannberger, eller tomler, eller hva det måtte være. Og i stedet har vi endt opp med å bruke pengene på bare andre ting.
Enn de tre tingene. Så det jeg foreslår er jo å gå tilbake til den oppskriften og lage harkode regler for at oljepengene skal faktisk brukes på de tre tingene. Og det innebærer at man må lage noe som kalles finanspolitiske regler. Finanspolitiske regler, det er regler som begrenser hva politikerne kan gjøre.
måtte både ta inn skatter og bruke penger på i et samfunn. Sånn er det finanspolitiske reglene. Det finnes i over 130 land i verden. Så det er ikke noe nytt sånn sett. Handlingsreglene er jo også egentlig en finanspolitisk regel. Og det jeg egentlig ønsker er å på en måte skape en slags politisk konkurranse om å lage de beste reglene for det norske samfunnet på hvordan vi skal bruke pengene på de tre tingene. Og så er jo mitt forslag at
Vi i første rekke burde bruke pengene på å ha ekstremt lave skatter på lave arbeidsinntekter. Fordi det som er litt trist med det som har skjedd i Norge gjennom de siste ti årene, er at vi har brukt rikdommen på å skape et mer passivt samfunn. Hvor det er for eksempel dobbelt så mange unge uføre,
Vi har blitt et sykt folk, vi er mye sykere enn andre, og det er på grunn av insentivene som vi legger til grunn. Det er tidlig pensjon, det er arbeidsavklaring og så videre. Så vi bruker pengene på å lage et mer passivt samfunn, og alle undersøkelser på tilfredshet og lykke viser at mer passive mennesker er mindre lykkelig mennesker.
Så det er jo paradokset at vi har brukt muligheten vår til å skape en mindre lykkelig befolkning. Så det jeg ønsker er at vi skal gå motsatt vei, men da må vi stimulere mennesker til å leve et aktivt liv. Og det betyr at oljepengene er så store at vi kan ha null skatt på inntekt i Norge. Vi kan ha null skatt på lønnsinntekt i Norge.
Og det som jeg synes vi bør gjøre er å ha negative skatter til og med på lave arbeidsinntekter, slik at de som står på vippen mellom å dele på arbeidslivet og ikke, de motiveres veldig sterkt til å bare delta. Og da vil mange begynne å tenke sånn «Her skal jeg prøve en dag». Og så treffer de noen hyggelige mennesker på jobben og tenker sånn «Her skal jeg prøve en dag til».
Og så tenker kompisen, som heller ikke deltar i arbeidslivet, at nå har Ari begynt å jobbe, så nå er det ikke noe gøy å være alene hjemme. Så nå skal jeg også prøve. Passivitet er veldig smittsomt. Det er vist i mange forskjellige studier at utenforskap er veldig sosialt smittsomt. Vi kan lage et skattesystem
som gjør at den spiralen går andre veien. Ja. Og aktivitet er også smittsomt. Ja. Ikke sant? Jeg tror dette er kjempeverdifullt. Jeg håper jo flest mulig leser denne boka. Kanskje du kan si noe til slutt om hvor vi får tak i boka di her nå? Ja, så nå har jeg jo...
Jeg gjorde jo et stømt med et forhåndssalg før jul. Det var ikke mulig å få boknet butikken før jul, men nå hadde jeg et magadrag på forhåndssalg, så nå må jeg takke alle som har vist interesse og får tilbakemeldinger så langt, som er veldig positive. Men fra 2. januar så er den tilgjengelig overalt. I Ark og Nordlig og på nett og så videre. Og den skal være tilgjengelig land og strand rundt.
Så jeg håper at de som kjøper den får en fin opplevelse. Og så blir noe av målet å gjøre folk nysgjerrig på hvordan samfunnet fungerer. Og på en måte inspirere folk til å være sporhunder selv. Og kanskje lage et rammeverk hvor de kan plassere alt som hender inni. Så det håper jeg kan inspirere mange til. Ja, landet som ble forrikt. Tusen takk for at du ville være med her. Så lykke til fremover.
Kjempehyggelig å høre. Ha det godt da. Ha det bra.