3/14/2023
Mona Berntsen

Mona Berntsen, en norsk danser som har jobbet med stjerner som Alicia Keys og Justin Bieber, forteller om sin karriere og sin reise fra å være en ung danser i Norge til å bli en suksessfull profesjonell i LA. Hun snakker om utfordringene med å være ensom og usikker langt hjemmefra, om presset hun følte på for å bevise seg selv og om viktigheten av å finne sin egen glede og lykke. Mona reflekterer også over forskjellen mellom å være en danser i Norge og i USA og om hvordan hun til slutt lærte å ta vare på seg selv både fysisk og mentalt.
Transkript

Men jeg husker jo veldig godt den perioden da dere var med på So You Think You Can Dance og sånn, for du og Alexandra Jonir. Hun gikk vel også på Fageborg. Men jeg tror hun gikk siste året da jeg gikk første. Da husker jeg, jeg ble så starstruck da jeg så henne i gangen, så var jeg sånn, å herregud, alle snakket om at Mona Bernsjøn og Alexandra Jonir hadde gått der. Og det var liksom, wow. Det er jo rart. Det er veldig hyggelig, men det er så rart, for man tenker, på den tiden for meg så var jeg bare sånn,

Jeg hadde jo bare min egen boble av trening. Jeg var jo hverken kul eller hippe, eller du vet sånn, jeg hadde bare, eneste jeg skulle være liksom, hvordan kan jeg bli bedre? Og likevel snakket alle om deg. Ja, herregud. Jeg husker vi så en sånn dansforestilling hvor Alexandra var med, og det var sånn, herregud, der er hun. Alle liksom syntes det var så stort at vi fikk se henne, at hun gikk på samme skole og sånn. Ja, så det, folk var veldig stolte av dere. Ja, det er veldig morsomt.

Vi skal snakke masse om dette. Syvtrettig betyr jo crazy. Hva er syvtrettig i deg? Dette er syvtrettig.no. Og jeg heter Mathilde Ullens. Velkommen til syvtrettig.no.

Etter at hun vant So You Think You Can Dance som 18-åring har hun jobbet som danser for store stjerner som Alicia Keys, Madonna, Justin Bieber, Chris Brown og Justin Timberlake. Nå er hun i studio med oss. Velkommen Mona Berntsen. Hei hei, tusen takk. Tusen takk for at du ville komme hit. Så hyggelig. Hvordan er livet ditt om dagen? Du, det er veldig bra. Jeg tenkte når jeg gikk her på morgenkvisten hvor ekstremt

Vakkert Oslo her Ja Nå begynner jeg å høre fuglene kvitter Ja, nå kommer våren Du bor jo til vanlig i LA Eller har bodd veldig mange år i LA Så vinteren er sikkert ikke Jeg har bodd der borte i 12 år Men nå har jeg vært hjemme Og har basen min her nå Og det å ha den vinteren vi har hatt nå Med den snøen

Vi har ikke tatt deg mot våpne armer akkurat. Jeg har tenkt sånn, jeg husker ikke at det var, har det vært sånn siden jeg var liten, eller så har det bare vært sånn at jeg har vært barn, og pappa har måkt liksom, eller er det sånn noe som jeg...

Bor selv og må måke og styre med lærer jeg å kjøre bil på nytt omtrent? Ja, det har vært litt verre denne vinteren. Men jeg har en teori at jo verre vinteren er, jo bedre blir sommeren. Vet du hva, det liker jeg. Det er veldig bra. Ja, for hvis vinteren har vært litt varm og litt deilig, så da blir alltid sommeren litt kjedelig. Og masse regn. Nei, nei, nei, det er det. Men ja, måke og sånn, har du bodd i hus, eller? Ja. Ja.

Jeg så at du hadde drevet å pusse det opp. Det så ut som et hus, for det var flere etasjer. Og da pusset jeg det opp fra turné. Det har vært mest tullete jeg fant på, men jeg tenkte at nå skal jeg være borte, så slipper jeg å stå i det. Men det å ta visse valg, prøve å forberede alt før jeg skulle dra til å være på avstand,

Det har vært veldig rart, men jeg føler meg veldig heldig også. Men det har vært en helt vanvittig reise. Jeg vet ikke om du har pusset opp det? Nei. Ok, alle som har det. Det er bare i seg selv et sånt svært prosjekt. Men takk Gud for gode fagmennesker og snille folk. Fordi det har vært...

vært fantastisk, men det er nei, unnskyld, det har vært fantastisk og masse styr og masse greier, men det har også vært bra når man da har fine mennesker på andre siden da. Ja, men jeg ser at du har facetimet to antverkere som har gått inn og vist deg hvordan ting er. Ja, ja, ja. Og hvis du da ser at det er ikke helt sånn det skulle være, så må du være ganske frustrerende å være på Torné, Bødreste Bibel og

Skal du inn på øving? Nei, vet du hva? Jeg har vært så heldig at de Facetime-videoene jeg har fått har vært mer glede enn noe annet. Det har vært mer sånn, å fy, er det sånn det blir? Hvordan blir dette live? Så det har vært gøy da, at det heller har vært den veien. At alt annet praktisk på en måte var mer sånn, jeg kommer hjem og så ser man at, ok...

Skal jeg ikke begynne med sånne oppbussingsord? For jeg har lært meg veldig mange ord. Når jeg ikke har tenkt på det, har jeg begynt å snakke om fugemasse som om det er en sånn... En helt annen ting. Neida, men jeg har vært veldig heldig med det. Så facetime-sessionene mine har mest vært glede for å se sånn oi, de flisene vi valgte sammen ble sånn til slutt. Så gøy.

Så de som har jobbet hjemme da, vi føler vi har blitt venner også med håndverkene, og de er veldig fine mennesker, så jeg har vært så ekstremt heldig. Så jeg gleder meg nå til å få basen på plass, fordi jeg har jo bodd i koffert, selv om jeg har bodd i LA, så har det vært mer enn

base i starten av karrieren så var jeg jo veldig der altså gjennom hele året jeg kom kun hjem en uke til jul og så da jeg begynte å turnere så var jo jeg leit kun sånn der vi trente, og så har jeg bodd resten på hotell i flere år i koffert på en måte, så det å nå ha en base sånn, dette er mine gaffler

Ja, men helt sånn rare ting som dette er. Ok, nå skal jeg kjøpe de koppene, og det er mine. Jeg tenkte at dette må være utrolig stort for deg, og nå bygger du rede. Ja, veldig. Ja, herregud. For du har flyttet hjemmefra da du var 19, og da flyttet du ikke bare inn til byen i Oslo, men du er jo fra Oslo, men flyttet til LA alene, og så mange hundre reisedager i året, når man drar på turné,

Jeg skjønner at det var veldig sykt å gå fra seg en base i Oslo nå. Ja, og det er jeg jo ikke vant til. Altså nå er jeg litt mer vant til det, men jeg var jo ikke vant til det i det hele tatt. Så det å dra fra rede da, fra mamma og pappa, som faktisk er litt utenfor Oslo, var i Bærum, Eiksmarka, til å flytte til Hollywood, hvor egentlig hele min drøm var å flytte til Oslo.

Jeg gikk jo på videregående i Oslo, og all treningen min var jo i byen. Men jeg har bare forbundet byen med trening. Så alle minner og alt byen har vært for meg, har vært fra Mona, 16 år, som trener overalt. Så det å oppleve Oslo på nytt er jo veldig fint. Men jeg drømte jo lenge om det livet, om å bo i en leilighet i byen, kunne gå overalt.

oppleve bylivet, dra hjem, venninne ting som jeg aldri på en måte fikk prioritert da, som ung jente. Å kunne ha det livet, men så begynte jeg å tenke tanken om å bygge dansstudio hjemme, og da ble tanken om ja, måtte jeg prioritere litt da. Så da fikk jeg bygge det, og flyttet litt ut, og da ja,

Så jeg lager et rede nå. Ja, med dansestudio? Ja. Wow, grattis! Du er heldig der at pappa og onkler og familien, bærensjen er i bransjen som kan hjelpe. For der er jeg veldig heldig. Så da var det onkel fra Tromsø som kom ned i tre uker, og pappa etter jobb som kom og bygde litt om. Så det var jeg veldig heldig med. Oi, er de hantverkere? Du, de har vært det.

Og kom fra en familie hvor bestefar også var det. Så alt vi på en måte i familien Berntsen siden, har jo vært bygd derfra. Jeg har ikke noe sånn, hva skal man si, fått det med meg. Det har ikke blitt smittet ned til meg. Men det er en veldig familie som er kjempeflinke på alt. Så de kan jo alt. Så det var veldig heldig at onkel hadde mulighet til å flytte ned inn til meg i tre uker. Så da samarbeidet de og styrte og

For å få det på plass da Så det har vært veldig gøy at de som har bygd studio nede Ja, det skjønner jeg Og det var jo sånn at da skulle jeg være med og rev i vegger Da var onkel sånn at han og på det han skal nå få Da skulle jeg være med Så det har vært veldig gøy å få de minnene da Så det har vært fint Jeg mener jo at et hjem blir jo ikke et hjem før du har opplevd noe der Med folk du er glad i Ja, det er helt sant

Når er det du får flyttet omkring? Du, jeg bor jo der nå. Ja, du bor der nå. Ja, ja, ja. Og det også er en greie, vet du, å bo i sånne halvferdige greier. Ja, det er det. Men nå har det kommet til at nå blir jo mest interiør-biten som er igjen, og det synes jeg er veldig spennende. Ja, det kan jeg se på. Du er jo kreativ, så da kanskje det er den morsomme delen. Ja, veldig gøy, og jeg synes jo alt som handler om enten fashion eller interiør eller hva enn det er, er jo en forlengelse av personlighet, så jeg ønsker at det skal være...

lunt og varmt, og at man ser at det er jeg som bor der, men jeg mener jo fortsatt at det viktigste i et hjem er menneskene som til slutt lager minnene, og det kommer nok fra at jeg har bodd så mange steder, og bodd veldig halveis, og alt har vært temporary i mitt liv. Alle boliger, alle steder, nesten noen ganger, ikke for å dra det helt på sånn trist side, men veldig ofte mennesker også. Alt har vært temporary i jobber, så det er nå å lage en base hvor jeg forhåpentligvis kan åpne dører og lage fine minner av

Det gleder jeg meg til, for det har jeg ikke hatt siden barndommen. Hvordan er det når du skal møte mennesker som du skal jobbe med i to måneder, og så har man den tanken bak at det kommer til å være midlertidig?

Jeg tror med tid så ble det det. I starten synes jeg det var helt rart, fordi jeg kom fra et dansemiljø i Norge som var veldig sammensveiset. Jeg kom fra både danseklassemiljø, vanlig danseskole-jazz-miljø, til et crew, hvor man til slutt ble ikke bare treningspartner, men familie. Til at hvis en ikke var der, så ble du spurt etter. Man er på en måte en gjeng, og du tilhører et sted til å plutselig være i LA, hvor...

Du har ingen ansvar. Du har ikke noe ansvar. Ingenting. Det er ingen som spør hvor du er hvis du ikke møter opp. Du har alt ansvar for deg selv. Det er ikke som at du har et fagmiljø hvor jeg gikk på en skole, hvor jeg har et pensum jeg skal gjennom, og de og de klassene. Noen spør etter meg, eller har ansvaret for å lære meg. Da er det kun meg selv som må lage min egen timplan og møte opp der jeg skal. For meg var det veldig sånn «Åh, jeg har lyst til å skape det jeg hadde».

Jeg tok jo alt for gitt hjemme. Og det er jo det typiske når jeg har hatt en barndom, en ungdomstid og en treningstid i Norge. At du snur deg ikke rundt og tenker, å så heldig jeg er som har disse fire vennene mine, eller disse 16 sykene. Det er bare de du ser hver dag. Og fikk en ekstrem takknemlighet for det. Men da følte jeg meg veldig alene.

Veldig fort. Du var mye ensom? Ja, veldig. Og gikk på en smell der, og det bare viste for meg sånn, du kan ha en lidenskap, du kan ha et potensial og et talent, men det hjelper ikke hvis du ikke har det bra. Og hvor mye det treffer da, vi er bare mennesker, og vi er flokkdyr, og du er til slutt avhengig av noen form for sosial glede da, eller bare...

små glimt i hverdagen, som jeg plutselig var helt strippet for. Og det var ikke noe synd på meg, men jeg fikk en sånn reality check på sånn, fy du har hatt det bra. Bare på sånn privaten, du har blitt så værnet om at du har hatt muligheten til å trene på den nivåen du har kunnet, fordi du hadde ikke noe annet i livet som var komplisert. Du hadde gode venner rundt deg, du hadde mennesker som brydde seg om deg, og trener ikke minst, som ville deg

Det beste da, til at jeg plutselig nå stod og er sånn, åja, hvis ikke noen hører fra meg, så er det ingen som vet hvor jeg er. Ingen, og jeg er på andre siden av verden. Så ble jeg en veldig sånn reality check i en alder av 1920-tall, hvor jeg var sånn, det gikk veldig utover alt annet da. Det å skulle da prøve å prestere og trene og gå på fem audisjoner om dagen, og prøve å finne ut av noe jeg kanskje ikke helt visste om jeg var eller ikke. Hadde du lyst til å gi opp? Jeg lyver veldig hvis jeg sier at alt gikk på en måte...

Nei, altså ja. Jeg var jo lenge en stund der hvor jeg var sånn, dette er ikke... Hvorfor gjør jeg? Jeg måtte stille til veldig store spørsmål om hva er det jeg vil? Hvorfor gjør jeg det? Er det verdt det? Fordi dansegleden og lidenskapen har alltid vært der for meg siden jeg...

Jeg kan ikke huske å ikke ha hatt det. Så hele livet mitt har det vært der, og det har vært det ene som har vært sånn unquestionable, det har vært så stert. Og så er resten måttet på en måte et ungdomsliv, det identitetstingen man alltid har gjennom hele livet, tror jeg egentlig. Og så, hvem er jeg i den vendingen? Hvem er jeg der? Hvem er jeg på trening? Hvem er jeg på fageborg? Hvem er jeg i Create? Altså alle stedene jeg har vært. Og så plutselig ender jeg opp i...

statene å være sånn ok, nå er jeg i Hollywood jeg har blitt signert nå skal jeg vise både mest av alt egentlig alle trenere som har brukt tid på meg og krefter på å lære meg og gitt meg muligheten og alle de før meg som har banet vei til at jeg nå kan stå i statene som en jente fra Norge nå står i statene signert og har alle mulighetene foran meg og en familie

fra nord og Marokko, så må det å forklare at det å satse dans er noe man kan, som ikke jeg vet om man kan eller ikke. Det å prøve å vite det presset, var noe jeg satt på meg selv. At jeg var sånn, nå må jeg bevise at det går, og så står jeg der som en jente av 800 hver audition, og er sånn, jeg har ikke peiling på om det går, er jeg flink nok, er jeg ikke flink nok? Og så innser jeg at alle er gode, alle er gode. Og hvem er jeg oppi det? Hva betyr det? Og hva betyr det for lidenskapen min?

Skal jeg stå sammenlignet med meg selv? Og så ble jeg plutselig fokusert på veldig mye annet enn det som jeg har fokusert på. Jeg har jo kun fokusert på hvor god kan jeg bli med det potensialet jeg har, og det er det som har vært min lidenskap. Hvordan manifesterte det presset seg? Det ble ganske stert, for jeg var sånn at nå må jeg vise min familie at det går, fordi jeg...

gikk det løpet hvor jeg skulle være god på skolen, jeg skulle ha noe som var konkret, og noe som var fast, og noe som var noe bra jeg kunne utvikle meg i, og den veien som var viktig og riktig. Og spesielt på den tiden, på den tiden følte ikke jeg at det var noe sånn, åja, kreative yrker er noe man skal...

tørre å kanskje gå i. Det var jo mer sånn, dette er ikke trygt, hva er det her for noe? Det var så vidt danser jobber på den tiden. Det var jo ikke banet vei enda for at det var en selvfølgelig at det fantes, den kommersielle verden. Det var der, men det var fortsatt veldig lite på verdensbasis. Stort i noen bilder, men lite i forhold til at verden var sånn, ja, og det å satse dans, det er en vanlig ting. Da var det mer du skal utdanne deg, bli enten pedagog eller da

De store kompaniene, kommer du inn på de store kompaniene og roper han, da har du noe som er statlig akseptert, hvis du skjønner, enn den der verden jeg ville satse da. Så det var ikke en selvfølge at jeg var sånn, åja, dette skal gå. Det var sånn, ok, jeg vil dette, men jeg aner ikke hva det betyr. Betyr det

for en uke, betyr det for livet. Hva er det her? Jeg prøver å gjøre lidenskapen min til kontorjobb, men jeg visste ikke hva det betydde, og hva det i praksis egentlig er, enn at man kanskje i teorien tenker, det høres ekstremt gøy ut, og så innser man at, ok, gjøre lidenskap til kontorjobb, betyr, da gjør du ikke bare det når du er lidenskapelig for det. Du må da gjøre det når du egentlig også

ikke vil gjøre det. Og hva betyr det når det er lidenskapen din? Hvordan dyrker du den? Hvordan mater du den da? Så jeg ble jo veldig utfordret på sånn, hvor hardt elsker jeg dansen? For jeg innså veldig tidlig for meg at hvis ikke jeg har lidenskapen og kjærligheten i dansen like stert, så kommer ikke jeg til å holde ut. For det er for mye fokus på veldig mye som ikke jeg

som nødvendigvis er god på eller liker. Så det kommer til å, jeg mener at hvis du ikke liker det hardt nok og du skal drive med noe sånt, så skinner det gjennom. Det er for mange gode at det eneste måten jeg hadde å få det gjennom på var at jeg fokuserte alt på at jeg elsker, det høres jo så kliché ut, men jeg måtte virkelig være sånn, kjærligheten min for dette må være så genuin og ekte, for jeg kan ikke feike det, for da skinner det tvers gjennom, og da fortjener jeg heller ikke plassen.

Og det kommer jo med den respekten for de før meg, og det kommer respekten for yrket. At jeg var veldig tydelig med meg selv at skal jeg nå gjennom dette nå, så skal det være fordi jeg både fortjener det, i den respekten den fortjener, og at jeg er ærlig med mitt eget uttrykk da.

Så det var noen utfordringer der, så for lille og jeg. Ja, det skjønner jeg. Og det var et ekstremt stort press. Og så mye press i tillegg til at man føler seg ensom veldig langt hjemmefra. Det må jo ha gjort noe med hvordan du hadde det med deg selv.

Ja, jeg var jo, hva skal man si, jeg kommer jo fra både familie og et kultur, for jeg mener jo at man blir, en ting er hvilket hjem du kommer fra, jeg tror man også blir veldig påvirket av hvilket samfunn du har bygd rundt deg, i venner og kretser og hva du er rundt. Og jeg hadde ikke vært utøveren jeg er uten

De jeg har trent med, blitt trent av, og de jeg trente ved siden av. Jeg mener jo at jeg har lært like mye av de som trente meg, altså var trenerne mine, blandet med de som trente ved siden av meg. Fordi det pushet, hvor ekstremt dyktig de rundt meg var, trenerne mine, det at de faktisk utfordret meg i så ung alder, satt meg i rom som 13-åring med mennesker som var både dobbelt så gamle som meg,

og var så god at jeg, jeg sleit jo, men utfordret meg på å være sånn, her, vær så god, nå skal du lære. Og jeg fikk lært av så dyktige mennesker, gjorde jeg at jeg også følte på en sånn, jeg skylder alle som har vært opp igjennom min karriere, å virkelig prøve. Å virkelig prøve da, for meg mente ikke da bare at jeg skal, ok, nå skal jeg gå ned i disse audisjene, det var sånn, jeg skal være så, jeg skal føle alle de menneskene gjennom meg, og føle at jeg,

Gi deg en ordentlig sjanse. Det var aldri et alternativ å gi opp. Det var mer det at jeg var sånn, det er så hardt at jeg vet ikke om det går, og går det ikke, men jeg har prøvd alt jeg kan. Så er det fair. Og da kan ikke jeg, når man da har valgt et yrke hvor andre må velge deg. For det er det det blir. Andre må jo velge meg og gi meg muligheten.

Så er jo det komplisert, for jeg måtte jo lære meg sånn, hva kan jeg kontrollere, hva kan jeg ikke kontrollere? Og så ta full styring over det jeg kan kontrollere, og det er da treningen min, helsa mi, lykken min, hverdagen min, alt rundt, det kan jeg kontrollere. Hvem som velger meg, hvor jeg passer inn, det kan ikke jeg velge. Det må jeg la være til å gjøre.

Det er tungt, men det er til slutt hvis du velger et yrke hvor andre må velge deg, så er det det jeg måtte gjøre. Og så er det noe du ikke kan styre. Men alt du kan styre selv, da må jeg prøve å gjøre alt jeg kan for å gjøre det så godt jeg klarer. Sørge for at all treningen min er on point, og at det ikke er på det. Men samtidig så skaper det en usikkerhet, for du kommer på disse audisjonene og du får ikke noe.

Du får ikke noe konstruktiv kritikk. Det er et privilegium jeg var vant til fra Norge, ved at du har trenere som jobben deres er å trene deg, og de bryr seg også nok til at de vil trene deg. Så de bruker jo sin trening på å trene deg, og det er et så privilegium at da jeg lander der borte, og det er sånn du er på en audition, og du får ikke noe annet enn nei. Ja.

Eller kanskje ikke et svar engang. Nei, det er ikke et svar engang. Du får bare sånn, ok, hva skal jeg jobbe på? Hva skal jeg gjøre? Så må du bli din egen trener og tenke, ok, men da må jeg bare sørge for at jeg er sharpere, bedre. Hvor mye mer kan jeg trene? Har jeg sovet nok egentlig for den audisjonen? Er jeg on point? Har jeg spist nok? Har det styrken? Altså det er så mye du må da ta inn over deg da.

Men nei, så de som har banet vei for meg er jo herfra, og det er jeg så stolt av at treningen min er fra Norge. Det må jeg si, det er jeg stolt av. At jeg trente her med norske pedagoger og så ble jeg signet og ikke andre vei, men trente jo i USA noen sommerer fra jeg var 16 fordi en trener her tok meg med.

Så det er jo så mange der jeg mener at man er ikke alene i den verden. Alle sånne chains of reactions på en måte har noe å si da, med hvilken vei man til slutt velger. Så jeg har vært veldig ekstremt heldig med det. Så det...

Føler jeg er en veldig stor del av reisen min da. Jeg hørte at du fortalte at måten man trette på før, og det er jo ikke så lenge siden, men ting har jo endret seg veldig mye. Før så reiste kanskje en koreograf ned til Berlin eller London og lærte seg en ny dansestil, og så tok man det tilbake til Norge, og så lærte man resten av crewet hvordan det funket. Men nå så ser man det jo bare på YouTube-videoer, og sånn, og så trener man, så nå er det jo mye mer tilgjengelig.

Tror du at du hadde vært et annet sted hvis du hadde vokst opp bare noen år senere? Det er et veldig interessant spørsmål, fordi jeg tror når man vokser opp i det man vokser opp i, så vet man ikke noe annet. Så hvis man vokser opp nå, og det er tilgjengelig, så tenker man ikke på sånn, åja, for ti år siden, så hadde du ikke mulighet en gang til å se disse stilene, eller lære av...

av de som faktisk lagde stilene. Da måtte du til New York og møte dem. Og hvis du var heldig, så hadde du altså, hvordan skal man få mulighet til å dra til New York, på en måte? Så den tilgjengeligheten tror jeg man er sånn, de som vokser opp nå er privilegiert, men de vet ikke, så det er ikke som at de er sånn, vi som er eldre, eller jeg da, må si sånn, du må være takknemlig, for dette har du ikke, de vet ikke noe annet. Jeg som da,

Jeg fødte i en tid hvor det var det i crewet vårt, så var det noen som dro til Paris, lærte house og voguing, og hverken kom tilbake, lærte oss, vi dro til New York, lærte hiphop og house derfra, kom hjem igjen, lærte crewet videre. Og så til slutt, jeg husker en gang så vi på YouTube og prøvde å lære ting, det var så ekstremt mye trening i det, men det som jeg merket veldig, som er kanskje forskjell fra nå, det er at du hadde ingen mulighet til å vise deg, frem og mindre du var heldig til å komme i rommet med dem.

Så bare audition-prosessen var annerledes i min tid. Jeg husker jo så godt hvor det var sånn

For å si det, da min første turné med Chris Brown, så hadde vi ikke Instagram. Min første turné. Så det at vi stelte oss opp før startskuddet, og tok bildet sånn, som en assistent av han tok, før vi skulle på, så fikk vi det tilsendt på mail, etter han ble trykket opp, er jo helt rart. Når det var i 2011. Nå er det helt rart. Andre turnéene jeg gjorde med han, så fikk han Instagram, og så fikk vi etter hvert

Men det var jo en tid hvor det da, for å kunne ha muligheten for dette å bli sett og vurdert, så måtte du også da være signert, få muligheten til å komme på den audition, få lov til å få et sånt startnummer. Og det var ikke en selvfølge heller, så det var ikke den...

ok, nå kan jeg bruke en plattform, bruke videoer, påblisette, forhåpentligvis, kanskje ikke, ikke sant? Og ja, de og de menneskene jeg ønsker å jobbe for har sosiale medier. Jeg kan prøve så godt jeg kan å klare det. Det var ikke noe sånn. Det var, du måtte være i det rommet med dem, og alle som er i det rommet har ønsket å komme foran dem, og du har bare de minutterne å prestere på.

Og det er så mange tilfelligheter der. Er det en stil du mestrer? Hvilken tid på døgn er det? Hvem gruppe har du? Det er så mange tilfelligheter der, hvor du til slutt er sånn, nettopp da vi snakket om det med kontroll, må legge fra deg alt som heter det jeg ikke kan kontrollere, men det jeg kan, er å sørge for at jeg gjør mitt aller aller beste, og vite at jeg kunne ikke gjort noe annerledes i dag. Det er veldig viktig for meg å si, det med ditt aller beste. Det er stor forskjell på, jeg vet ikke om du har følt det, men sånn,

ditt aller beste på en dag du har sovet, spist, du har overskudd, er veldig annerledes enn ditt aller beste enn en dag du har sovet tre timer, ikke fått deg nok næring, akkurat hvertfall selv. Og det er fortsatt ditt aller beste, men du kan ikke sammenligne det med en dag du har hatt alle forutsetningene til å være bedre enn det man kanskje føler seg som i dag. Det var noe jeg måtte lære meg også, at jeg gjør mitt aller beste med de forutsetningene jeg har i dag,

Men denne var ganske vanskelig å akseptere, fordi jeg satt nok lista ganske høyt på ting da, og det kan jeg også si. Jeg er nok ganske streng med meg selv. Jeg er nok ganske hardt

Ja, det trenger du ikke fortelle meg en gang. De aller fleste jeg kjenner hadde nok reist hjem lenge før. Hvis de det hele tatt hadde kommet seg dit, så hadde de reist hjem med en gang. For det der høres jo sinnssykt hardt ut. Og en annen ting er jo at da du reiste til LA, så var jo du allerede kjent i Norge, du var dritskjær og flink, og så reiste man til LA, og som du sa, så plutselig er alle like gode. Det må jo også ha føltes litt rart.

Vet du hva? Det med potensial i talent, det var ikke det. Det var mer den usikkerheten, fordi det jeg dro fra, for jeg har nok vært veldig sånn som det å være dårligst i et rom, har jeg nesten alltid følt meg som. Og jeg vet at hadde jeg ikke vært dårligst i et rom, så hadde ikke jeg blitt utenom hvem jeg er. Så jeg har så respekt for det, for hvis du er...

på et høyere nivå i rommet, så er du i feil rom, og det mener jeg. Hvis du føler at du er på toppen, så kan alle andre lære av deg, da er du i feil rom. Da utvikler du deg ikke, du kommer til å stagnere, og du står stille, og du kommer til å leve på en type ego boost som er fake, som ikke gjør noe for deg. Nei, jeg er så enig. Det er noe med innstillingen din nå, at hvis man tenker at du er bedre enn alle andre, eller at ingen har noe å lære deg, så tenker du jo feil.

For det er jo veldig sjeldent at noen ikke har noe å lære deg. Nei, du kan lære av alle. Men kanskje ikke helt det samme med dans da, for det er jo begrenset hva jeg kan lære deg av Mona. Jo, jo, vet du hva, virkelig, for på menneskelig nivå så føler jeg at dansutøver da, ja rent teknisk så er det visse ting, men på en annen måte så er

dansing det er jo en formidlingsmåte du bruker kroppsspråket ditt på å formidle følelser, og der kan du lære av alle altså jeg har lært av en mann som sitter og leser en bok på en stol, nå høres jeg veldig typisk dramatisk ut liksom, men virkelig jeg er jo nerd i faget mitt da, og mener at du kan lære av alt og alle, se på kids leke liksom, eller se på kids dans til musikk den friheten, den kan du ikke feke og den mister du ofte når du begynner på hardtrening ikke sant, så den der å bli påmynt i mennesker rundt deg da, den er viktig som du nevner da

Men den, jeg tror nok den der, den å ikke være redd for å være dårlig,

For etter hvert så tror jeg man blir så hard mot seg selv at man er vant til å på en måte mestre noe, og det adrenalinet i å mestre er veldig fin og veldig bra, men blir du avhengig av den, så er det enklere å gi seg på nedlaget sitt enn å vite at hvis ikke jeg har noen nedlag, så blir jeg ikke bedre. Og virkelig akseptere at det er i nedlagene man blir gode. Gud, nå er det så mye quotes utover gården. Men det er det jo spesielt i et målbart yrke, hvor man

Hvor man hele tiden kan utvikle seg, og du til slutt må finne nye veier å uttrykke deg, og bruke vokabulæret ditt, setningsoppbygging i dansen på en måte. Og være ok med at, som det jeg tror var vanskeligst for meg, var det i Norge, ja, jeg hadde bygd meg opp. Sikkerhetsnettet mitt i mennesker var nok det som forandret seg mest for meg. Det var absolutt det som var tyngst. Og så ble det det at jeg hadde utviklet meg nok til at jeg også satt med jobber.

Jeg satt med kontrakter og jobber, og så sa jeg nei til det for å dra med en koffert og en drøm uten noe. Den var vanskelig i en alder av 1920, hvor jeg var sånn, ok, men rent smart nå også, nå er det fantastiske jobber jeg har fått muligheter til, med helt utrolige koreograf-resursjører, jeg kan lære masse, og det er fast gig i flere år nå. Å si nei til det, kun for at jeg har blitt signert og får en mulighet til å si det, det er nok det som var tyngst også, rent sånn.

Ok, men hvis jobben min er å jobbe som danser, så er det ikke dette da som er målet? Det å få kontrakt og jobb?

Til å være sånn, ok, nå har jeg blitt signert, nå skal jeg dit. Og satse der. Hvorfor var det mer riktig enn det andre? For meg med dans er det sånn, det er så mange veier du kan gå. Du kan velge kompanier, cruise, du kan velge underground battlescenen, du kan jobbe i operan, kartbladens, Oslo Dansensembet. Det er så mange ting du kan gjøre. Kompaniverden, Broadway etter hvert. Og så...

å undervise. Den community-biten der må være den mest givende. Det er jo der nesten alle danserne er. Hvis man skal dele det opp, så er det jo der kanskje 80% av dansere er. Er den biten og den community-biten, og hvor sterk den er da. Den menneskelige biten, det er nettopp det. Den menneskelige, rene gleden da. Og så skulle jeg da velge et yrke som er så lite, og så snevert, og så tullete. Men det å da skulle...

satse på det uten å ha noe trygt. Og så sa du nei til det? Ja, så jeg sa nei til den delen jeg elsket å være trygg på, og også utfordringer og muligheter i jobb her, til å være sånn at nå skal jeg gå og prøve

Et sted jeg er dårligst da, kanskje. Og det var kanskje det jeg etter hvert ble avhengig av, den der å være dårligst og prøve å se om jeg får det til. Men jeg vet ikke. Det er noe som skjer hele tiden da. Ja, det er spennende. Kanskje jeg bare var sånn gal, sånn adrenalinjunker. Men hva sa familien din da? Da du takket deg til den sikkerhjåpen og valgte å reise til LA? Jeg sa ikke noe til dem. Nei?

Jeg fortalte det ikke. Jeg fortalte jo ikke det. Jeg sa bare det at jeg ble signert. Og måtte finne ut om jeg skulle flytte eller ikke. For det å legge alle kortene på bordet der, føltes for blåttlagt ut. Å si ok, nå er dette jobber der. Det ble for mye for meg å skulle dele alt det. Det ble mer det at det var sånn, ok, nå er jeg signert. Det betyr, da må jeg satse, det vil si slutte på skole. Reise.

jeg må bli ferdig med de forestillingene jeg var en del av, og jeg må ansette en advokat i USA og prøve å finne ut av det livet her. Og så må jeg jo gå og prøve, og jeg vet ikke hva det betyr, flytte til et helt annet land og kontinent og kultur og system. Så familien selvfølgelig, de var jo, bestfølgelene mine på begge sider, de var nok mer sånn,

Hva betyr dette? Skal hun ikke bli lege? Neida. Ja, men sånn den der forståelsen for at yrke ikke helt finnes som et, jeg vil ikke si respektfullt yrke, men et stødig yrke. Det er så lite nåleie at jeg skjønner at de som bryr seg mest om meg i hele verden blir sånn

Men skal hun være i et annet kontinent alene og prøve seg på et yrke som egentlig ikke er lagt opp for at hun skal få til? Er dette smart? At de stiller seg de spørsmålene har jeg full forståelse for. Foreldrene mine var nok de og de som har bodd med meg og sett levd med meg da. Og sett hvor mye jeg har offret og gitt inn i treningen. Så jeg husker da, pappa var jo veldig sånn selv om igjen, de har jo opptatt av sine foreldre igjen og synes jo det er veldig viktig å

gjøre det mine beste foreldre synes var riktig de kommer fra en generasjon men det at pappa sa til meg sånn Mona, du er en jente fra Eksmarka du har blitt signert i statene du har fått en mulighet, dropp alt gå og prøv alt du kan får du det ikke til, eller du ikke trives så kommer du hjem og så går du skolen og du gjør en annen vei, men du må virkelig prøve og jeg vet ikke hvordan jeg hadde vært om ikke pappa hadde sagt det

Om ikke den støtten i at, den bekreftelsen i at, jo, gjør dette, finn ut av det, skolen er her hvis du ikke får det til, eller du ikke trives eller hva enn som skulle skjedd, det vet jeg ikke hvordan det hadde vært om det skulle vært total motstand fra dem. Og det viser jo da igjen hvor mye det har å si med mennesker rundt seg, at igjen, floktyr, du blir til slutt avhengig av en sånn...

Støtte eller kjærlighet eller ikke, og hvem vet, hadde jeg kanskje ikke hatt noe støtte fra noen, hadde jeg gjort det, hadde jeg ikke? Jo, jeg hadde jo nok gjort det. Men det hadde kanskje vært veldig annerledes. Det hadde kanskje vært annerledes, jeg hadde ikke hatt en far og en mor på andre siden av telefonen og Skype, som sitter og støtter og håper og sier at vi er glad i deg, kom igjen liksom. Det gjør jo noe med en da. Så det var heldig der, men selvfølgelig skjønner jeg da når farmor i nord er sånn,

Det var så langt borte. Det var Amerika da, vet du. Det var jo ikke USA eller overseas. Det her var Amerika, fordi det var også på et punkt... En generasjon nå skjønner jo ikke det. Og det skjønner jeg godt, fordi det har skjedd så fort. Men på den tiden var det jo sånn... Foreldrene mine har aldri vært til USA.

Og så skulle jeg flytte, ikke til byen, men til andre siden av kloden, hvor de kan ikke hjelpe meg. Sånn, jeg plutselig ringer hjem av pappa, jeg bare, ja pappa, jeg har fått sånn sjekkehefte, og kan du hjelpe, hva gjør man? Han sånn, har du sjekkehefte? Så jeg sånn, hæ? Ja, det var det jeg trodde, de hadde jo ikke korten, bankkort der en gang. Jo, for jeg hadde faktisk et bankkort i staten da, men jeg hadde sjekkehefte, jeg betalte all min huslei og sånn med sjekkehefte. Og det var, for jeg ringte jo hjem, og var sånn, pappa, ok, jeg skal betale, sånn, jeg har fått sånn sjekkehefte som jeg har i veska, og han var sånn,

Hæ? Sjekkheft? Det drev faren hans med igjen på sin tid. Så det var en helt annen... Så igjen det at mine foreldre heller ikke kunne hjelpe meg med den hverdagen der, ble jo det at jeg var alene med alt. Jeg måtte jo lære meg. Det er et helt annet system. Så det ble jo det som er rart med alt sammen, at jeg ble vant til det amerikanske systemet. Sånn det å være hos Dean Wien, som er en norsk trafikator i Norge,

Når du skal få førekort. Førekort og bare... Og få et trafikkstasjon. Ikke sant, sånne ting. Jeg var jo vant til amerikansk DMV, jeg var vant til amerikansk banksystem, alle regningssystem, telefonsystem, jeg var vant til alle typer systemer. Når jeg flyttet hjemmefra og ble vant til et amerikansk legesystem, gud, det er en helt annen greie. Jeg ble vant til alt det, og bli på en måte voksen i et amerikansk system, og for å fortelle det da, at når du jobber i statene,

så lever du jo som en amerikaner med mindre du jobber for Norge i USA så jobber du som en amerikaner

Så jeg ble jo vant til dette Så jeg kommer jo hjem til Norge og skal til fastlegen Bare på sånn vanlig helsesjekk Jeg var sånn, la meg ta en helsesjekk her i Norge Det må kanskje være litt rimelig, jeg vet ikke Men jeg går og tar helsesjekk i Norge Jeg kan ta masse blodprøver og sånn Og så kommer jeg først ut av legekontoret Det har vært fastlegen min siden jeg var barn på en måte Og samme kontor og sånn Jeg går fortsatt til fastlegen hjemme i Værum Og så kommer jeg ut i resepsjonen der Og så var det en datamaskin

Man skulle trykke fødselsnummer, og så betaler man. Det høres ut som en gammel dame. Men det hadde vært i staten, det var ikke sånn der. Der er det masse papirarbeid og masse hytt og pinne. Så kom jeg dit, så skal jeg betale, og så synes jeg summen var så ekstremt liten for alle de prøvene jeg gjorde. For da gjorde jeg full...

Det var jo så mye blodprøver at det, jeg vet ikke. Så jeg går til hun i resepsjonen, som jeg som typ nesten ikke trenger å sikkert snakke med noen av oss da. Fordi det er jo den maskinen man betaler fra. Så jeg er sånn, ja unnskyld, det er noe galt med den maskinen. Jeg gjorde jo masse prøver, så den er ikke riktig. Så hun bare, hva mener du? Så jeg står bare, hva er det det koster? 280 eller 300 eller et eller annet sånt. Og jeg bare, ja, det er egenandelen din. Så var jeg sånn, egenandel? Hva?

Skal ikke jeg betale for... For jeg var så vant i USA. Det er ikke tullingene. Det er så dyrt for alt du gjør der med lege. Det heter «doctor's office».

Det er så dyrt at jeg var så vant til en helt annen type sparing og sum på den tiden at det er sånn at nå skal jeg bare gå og få det sjekket. Det betyr det og det og det. Du hører jo folk som ikke tør å sjekke seg til legen for det er så dyrt. Ja, jeg har hatt veninner som har det er helt sykt å si, det er veldig trist og det er helt rart hvor ekstremt du blir det du er rundt. Jeg ble jo sånn selv. Hun hadde krasjet bilen sin og ble krasjet i. Og så ringer hun meg fra Uberen.

Fordi hun ubra fra ulykkesstedet til sykehuset. Nei. Jeg reagerte ikke engang. Jeg var sånn, ja, ok, greit, da går det bra, jeg møter deg, bla, bla, bla. Og så begynte jeg etterpå, da jeg fortalte det hjemme, hvor det var sånn, men hvorfor ringte hun ikke sykebil? Hva skjedde? Så var jeg sånn, nei, det er sant, hvorfor ringte hun ikke sykebil? Det koster jo så, så mye, uansett. Og at det er en tanke som hadde aldri skjedd i Norge,

Bank i bordet, noen har en ulykke, og du ubrer til sykehuset på grunn av at du skal ikke ringe sykebil. Så det er helt rart hvordan du blir i hodet av samfunnet du er rundt, og hvor jeg kommer hjem og skal begynne å jobbe mer i Norge og være mer i Norge, og er da på legekontor i bank, skal kjøpe bolig i Norge. Jeg skal få mye mer system i Norge, hvor jeg ringer pappa og er sånn, herregud, jeg hadde drit.

drityggelig møte i banken, folk er så alt er jo laget for at du skal eie her, åja, så bra samfunnet er jo laget for at du skal ha det bra, jeg var jo så takknemlig, sånn jeg kom jo hjem og var sånn, herregud Norge, nei er det sant er det sånn det er, ikke sant, måtte jo lære meg norsk system og ble sånn, wow fikk jo helt sånn ja, ble veldig sånn, fikk bakoversveis over ekstremt

bra system vi har i Norge. Men igjen, ikke sant? USA har veldig mye bra, men som unge jenter å flytte og bli vant til et system der da. Så jeg kom jo hjem med sjekkehefte og var sånn, ja skal ikke DNB gi meg sjekkehefte? Er det ikke sånn? Skal ikke vi også ha det sånn med husleiene våre? Er det noe du savner fra, eller? Å, det er masse jeg savner. Det er det. Men det er altså sånn, det å bli voksen i et land, jeg tror uansett hvilket land du hadde valgt deg, sånn, 12 år er lenge, og fra jeg var 20 til 32,

Det er mange år med liv at jeg er nok kanskje mer hjemme i L.A., men det er også fordi jeg har bodd der så lenge, så jeg har nok respekten for det, at jeg skjønner det. Mitt voksne liv har jo vært der, og jeg har vært alene og måttet stå i mye, og så blitt glad der og lykkelig der og funnet et hjem. Så jeg tror nok Norge for meg er nok fortsatt hjem i mennesker.

Sånn hjemme i menneskene jeg er glad i. Men jeg er nok ikke helt hjemme enda. Men jeg er veldig tydelig på at jeg vil jo det. Jeg skjønner at den prosessen jeg var gjennom i LA, må jeg nok gjennom her. Men som voksen dame, hvem er jeg i Norge? Hvem er jeg i Oslo? Hva liker jeg å gjøre? Og hva synes jeg er fint her? Hvordan er hverdagen min her i Oslo? Så det er jo en ny prosess jeg må gjøre her. Men savner absolutt LA. Selvfølgelig savner jeg mest vennene mine og alt som...

Det betyr på en måte. Men ja. Har det vært vanskelig å ha kontakt med vennene dine i Norge, når du har bodd i LA? Ja, og ikke kontakt på sånn hyggelig overfladisk nivå. Overfladisk blir feil å si om venner, men du vet sånn, hvordan har du det? Går det bra? Samler deg? Og da har jeg vært veldig heldig med at jeg har så sterke vennskap, at det har vært sammen med venner fra jeg var ganske ung. Ja.

den støtten og kjærligheten har alltid vært der mer vanskelig på sånn når ting er vanskelig sånn, for meg så er jo jeg elendig på det, jeg har aldri ringt en venninne og sagt nå er dette skipt, det har jeg aldri gjort og det er jo ikke riktig, jeg ser jo nå som voksen at åh gud, det er jo en gave å kunne gjøre, jeg var mer sånn som snakket med dem i ettertid sånn, når jeg kom hjem så er det sånn, åh den perioden der var sånn og sånn og sånn men da er jo jeg ferdig med det emosjonelle ved det. Hvem ringte du da?

Jeg hadde jo veninner her jeg ringte. Men jeg ringte jo ingen. Nei, du ringte ingen? Nei, jeg ringte ingen. Da bare danset du? Jeg bare snakket ikke med noen. Jeg bare dilla med det. Ikke noe sunne måte. Det er ikke noe jeg anbefaler. Det er ikke noe sunt. Hvordan gjorde du det da? Nei, jeg tror... Var det med mat og sånn? Det var jo mye som skjedde. Det er jo ikke bare å prøve å både bevare lidenskapen i drømmen, være mye alene, det å være ensom, det å ikke ha noen så enkelt som le med.

Det ble veldig hardt for meg. Det savnet av å tilhøre noe var så stort. Så det ble jo også utfordringen som profetøver i alle felt, tror jeg, er at det blir så ekstremt skyggelapper og der skal være så fokus, men det holder jo ikke lengden utenom alt det andre rundt. Så det at det presset da blir også på det du ville spørre om, det er mat som danser når du lever av

kroppen din, og

også et estetisk yrke. Det går også på, ikke sant, man innser jo hva jeg er i løya, og det handler ikke bare om hvor god du er der med oss, og jeg har valgt et yrke hvor jeg må passe inn i hvordan jeg ser ut, hvordan det er, altså det er jo mye sånt også. Å være unge jenter da, og kanskje få beskjed om at, ok, her er du for stor, og du er for det, ikke sant, og skjønne da at etter hvert innså jeg at jeg fikk jo en gang en tilbakemelding fra en jeg så veldig opp til.

som tok seg tid til å si til meg Mona, du hadde vært perfekt for jobben men du er for stor og igjen, det at jeg det var ikke et snev av meg som tok det som sånn negativt, for jeg var sånn i et rom med alle de her nummer en, du vet navnet mitt nummer to, du ser perfekt på jobben, det betyr dansingen min er bra nok jeg hørte bare det, og så hørte jeg du tok deg tid til å fortelle meg for da var jeg sånn, det der kan jeg gjøre noe med hodet mitt var så vrengt at jeg var sånn herregud, hun tok seg tid til å si det til meg wow

Hvis du skjønner, man blir så veldig takknemlig. Vanligvis hadde du bare fått nei. Du kom etter meg og fortalte meg hva jeg kan gjøre nå for at jeg kunne vært riktig for jobben. Og jeg var sånn, ok, da må jeg bare fikse det. Hva gjorde du med den informasjonen? Nei, jeg var sånn, da må jeg bare bli mindre. Og det er helt rart, for jeg har jo...

Det å vite med seg selv sånn, ok, men jeg er jo kanskje ikke overvektig, men de leter etter min, ikke sant? Og jeg begynte etter hvert å være sånn, ok, men da må jeg prøve å være det. Fordi uansett hvordan du vrir og vender på deg, hvis det er et estetisk, du leter etter mindre, så er det det du leter etter. Hvis du skal kaste noen som er, ikke sant, ikke bare kilo, men den typen kropp, så

Det er jo ikke jeg riktig, men jeg hørte bare, altså du ser meg som danser, wow, fantastisk, ok, da har jeg fått oppmerksomheten din, du liker noe jeg har da, men den delen der funker ikke enda, men så kommer den kontrollbiten din, hvor jeg var sånn, men det kan jeg kontrollere. Og da kan det også bli sykt, for da ble det sånn, ok, men da må jeg bare kutte og bli mindre da.

Og så var det også snakk om økonomi på et punkt, som profetøver, fordi det er veldig, det er ikke alle vet, at når du har det visumet jeg har, og du reiser på et artistvisum, hvor du da er boket, altså sånn,

Du har fått et visum for å satse på det du kan, så kan du ikke jobbe som noen annen heller. Lovlig. Så jeg har ikke lov til å ta noe jobb ved siden av for å få livet til å fungere. Så du lever veldig sånn, eller ikke du lever, jeg lever veldig sånn, ok, jeg har dette, jeg har spart opp dette, hvor lenge kan jeg leve på det? Og jeg måtte etter hvert være sånn, ok, hvis jeg vil trene, så koster det penger. Og det er det hele ikke alle vet, at alle dansere står for egen, du står for egen, altså jeg har betalt for all treningen min selv.

Det er det få heller. Det er ikke alle som vet det, men det gjør alle dansere. Du betaler for all trening du gjør selv. Ikke snakk om utstyr, men bare all trening, alt som kommer med deg, alle reiser du gjør, alt du gjør for å trene deg opp, står du for selv. Så når du da står der og jeg står og tenker, ok, der vil jeg trene, det koster det og det, dette koster mat. Hva prioriterer du? Og da prioriterer jeg trening.

Og jeg vet jo det, at det er helt feil. Men det som skjedde, som jeg er så takknemlig for nå, er at jeg ble jo kjempeskadet. Fordi jeg var jo ikke så godt ernært som jeg burde vært. Så jeg ble jo skadet, og røker jo både hytt og pinne av muskler. Jeg hadde jo ikke noe særlig, hverken fiber og protein i kroppen.

Så kroppen din ser fra, nå er det noe. Så jeg blir ordentlig skadet, og når du er dansutøver, skal prøve deg å bruke verktøyet mitt, er kroppen min, og jeg skader meg og går på krykker, da innser du fort at det er ikke verdt det. Det går ikke. Eller du innser sånn,

er der, men du er et skjell av et menneske du klarer ikke å utøve, du har ikke noe kraft jeg får ikke gjort det jeg ville gjort som en danser vanligvis, jeg får ikke brukt kroppen jeg har ikke styrke i å være den danser jeg har trent meg selv til å være uten mat, det at jeg innså det fort og falt pladask sånn det funker ikke på en måte, og lærte det den veien

Jeg er veldig glad for, fordi man vet hvilken vei det kunne gått. Det kommer bare fra et godt sted fra hennes side, men det kunne gått veldig feil. Og med alle de timene du trener hver eneste dag, så skal man jo spise godt. Ja, og jeg var så glad at jeg var så ung. Jeg var nok bare 21 da, 21-22. Og lærte det da, sånn, åja, nei, det går ikke. Og begynte å strukturere dagene mine til sånn,

Jeg må ha så mye protein, så mye carbs, så mye fett. Så jeg spiste jo, og har jo lært. Hvordan skal jeg spise for å være den utøveren jeg er? Det er plutselig en helt annen måte å tenke på, som hjalp meg. For da ble jeg jo mye sterkere, mye bedre. Jeg ble mye raskere. Alt da, ble jo det at jeg skal gjøre alt jeg kan for å danse på den måten jeg vil. Og mat ble jo en så stor del av det. Men jeg vet jo ikke om det hadde skjedd om jeg ikke havnet på sånn

ok, nå ryker jeg alt som er og skader meg og går på krykk, kan ikke gjøre det jeg vil, kan ikke gå på den auditionen for jeg er skadet.

Fordi jeg ikke har spist nok. Jeg vet ikke om det var så tydelig da, men det er bare mange andre ting som spiller inn. Men det at det ble en faktor i det da. Du har jo toppidrett, så du øver jo ekstremt sport. Og i kunst da, hvordan er det å ha bruket beinet da, når du har så stor lidenskap for det du vil gjøre? Eller ikke bruket, men hvis du har skadet deg, mener jeg. Det er jo det mest vanskelige for en danser, eller for alle som driver med idrett. For at det ikke bare tar deg deg,

ekstremt langt tilbake. Det er jo bare at du kan ta to skridsfra og 15 bak. Fordi det er det jo å snakke om at selvfølgelig graden av skade, men det er downtimen. Alt du har trent på da... Kroppen er jo en ferskvare, så ja, all teknikk og sånn er der, men alt er ferskvare. Trener du ikke, så står du jo stille. Så du må trene på en annen måte. Så jeg begynte jo å være sånn, ok, hvordan kan jeg lære hvordan jeg må se det og ikke danse det? Hvordan kan jeg...

Øve, trene musikk på Hvordan kan jeg gå og høre på liveband Og trene øret mitt Så jeg begynte jo med en annen type trening Mens jeg var skadet Jeg er jo nerd Jeg elsker jo dette greiene her Jeg hører det høyt nå, jeg ble litt flau Men igjen, jeg er jo nerd i faget mitt Så jeg elsker det jo, men da begynte jeg med sånn Når jeg skadet meg, det er min feil Jeg kunne trent bedre, jeg kunne trent styrke bedre Jeg kunne

hatt mobilitetstrening bedre, jeg kunne tøyd mer, jeg kunne spist bedre. Det ble jo alt mer sånn, det er min feil, jeg har alle forutsetninger til å være frisk, jeg også vet bedre, jeg har kunnskapen, jeg bruker det ikke, jeg skader meg. Da må jeg finne ut av det selv. Så det var mer at jeg var sånn, ok, men da må du likevel ikke havne bakpå, for at du er dum. Eller ikke sånn, men da ble jeg sånn,

Nå må du skjerpe deg. Nå må du ha de filene og det grovbrøvet. Liksom Mona skjerper deg. Så etter hvert måtte jeg også begynne å ha på klokke og sånn med mat. At hver tredje time. Jeg ble jo totalt nerd, men det vet jeg jo. At jeg var sånn, ok, jeg må ha så mye mat om dagen. Jeg skal prestere. Hvis ikke jeg klarer å holde ut på en audition som til slutt varer ti timer...

Og jeg kaster meg ut matpakke, så kan jeg takke meg selv. Så jeg ble jo så strengt på det at jeg må tenke på kroppen som en bil. Hvis du ikke fyller bensin, eller skifter olje og lader batteriet på en måte, så kommer den ikke til å funke. Så jeg måtte lage det visuelle bildet i hodet mitt at kroppen er en bil, eller en maskin da. Hvor det er som hvis jeg ikke tar vare på den, og

vasker den og snakker til den og er fin med den. Da funker det ikke. Nei, og da funker ikke den drømmen jeg vil, og det er å være så god som mulig. Når jeg stopper opp og danser fordi noe gjør vondt, og det alter hvordan jeg beveger meg, så er det vondere enn at jeg tar disse grepene hardt i verks. Og spesielt når det blir sånn det å akseptere at kroppen min er annerledes enn kroppen din. Hvordan fungerer min kropp best? Åja, min kropp fungerer best på så og så måte.

Mye mat, eller så mye søvn, eller ok, sånne muskler har jeg, da trenger jeg det, og sånn funker jeg, sånn mover er jeg. Det å til slutt få en sånn aksept, nettopp den der, du kan kontrollere det du kan, det du ikke kan, kan du ikke kontrollere. Kroppen min genetisk er sånn her, hva kan jeg gjøre med det? På den beste måten da.

Så jeg fikk jo et forhold til kropp veldig tidlig som en sånn, et maskineri som jeg fikk veldig stor respekt for. Men du er jo så innmari fokusert at det er veldig streng mot deg selv, men det er vel kanskje det som må til for at man skal nå langt? Altså noen har andre forutsetninger, ikke sant? Noen har ikke trengt å tenke på det en dag. Ikke sant? Du genetisk har en kropp som kanskje bare du kan spise, altså ingenting og så fungerer du, eller jeg aner ikke men min kropp i hvert fall fungerer ikke, og

Jeg mener at, altså sånn, sunnhet da, er viktig, og det at man lærer etter hvert at, altså sånn, det jeg har valgt som yrke da, altså turnélivet, hvor du har 10-14 timers produksjonsdager i 2-3 måneder før du skal ut på turné, og jeg har 280 reisedager i året, og jeg skal gjøre så og så mange show, og jeg er signert i 2 år, og skal holde ut i 2 år, da lærer du fort at, nei, kroppen er et maskineri, og den stopper den som stopper det alt. Og...

da har du heller ikke, ikke bare får du ikke gjort lidenskapen din, du til slutt har ikke jobb da heller. For du er ikke sånn, du er ikke på turné, og er sånn, å jeg skadet en periode, vi har ikke den, det privilegiet har ikke dansere. Sånn,

I hvert fall ikke i mitt felt da. Vi har ikke med seg ekstra dansere? Noen ganger har vi swings. Swings som er sånn, vi har kanskje en jente og en gutt som kan hoppe inn hvis du er skadet her og der. Men det er et problem i det også. Men, som sagt, du vet veldig godt at det er tusen andre som vil ha jobben din, og som kan ta den. Og det er så mange. Det er litt trist å si, men jeg er nok hard på det. Det som jeg synes Hollywood er god på, er at det er så ærlig

at du må finne en lykke og en glede i deg selv, genuint, fordi ingen andre kommer til å gi det til deg, og du er erstattelig, ikke sant? Og det er den som er kjip, fordi vi mennesker lever jo av å tenke vi er uerstattelige, vi er spesielle, vi er unike, og det er riktig.

Vi er det. Du er det. Jeg er det. Ingen kan være deg bedre enn deg. Ingen kan være meg bedre enn meg. Men i en jobb hvor faget er det, det, det, du skal gjøre det, det, det for det og det og det, der kan noen erstatte deg. Det er når du innser det og aksepterer at det er greit, men ingen kan være meg som person. Det kan ingen, og det er det eneste du er annerledes på. Fordi noen kan være, hva skal man si i gåsøgnet, målbar, like god som deg, og gjøre den jobben god.

godt nok da. Så det er liksom til slutt så er det sånn, ok, men kan noen være deg i den jobben? Nei. Og heller finne den gleden i deg selv med å vite sånn, men vet du hva? Jeg er ok med meg, jeg er glad i meg.

og like meg, mens dansemessig, jobbmessig, hvor profesjonell jeg er, hvor god jeg er, hvor alt dette, der er det tusen andre som også er. Og det er også ekstremt gøy at vi er mennesker hvor det er så mye talent, det er så mye rådskap og dyktige mennesker, at det burde gi en glede og sterkere lidenskap for deg, men å vite med deg selv at ja, jeg er kanskje

Er skattelig i den jobben Men ingen kan være meg Og være ok med det Tror jeg i hvert fall etter hvert i en verden som er ganske hard og brutal Kan i hvert fall gi en liten Glede da Men jeg lærte i hvert fall veldig mye av at Hollywood var så ærlig og ekte At jeg var sånn ok, jeg kan kanskje ikke forandre Hollywood Men jeg kan finne ut av hvordan jeg er i Hollywood Hvordan fungerer jeg her Og

og hvem vil jeg være her, og hva synes jeg er ok og ikke, på en måte. Hvis du skulle møtte deg selv som 19-årig gamle bonar, før du flytter til, hva slags tips ville du ut til henne da? Åh, nei. Jeg tror jeg ville sagt sånn, alt du skal igjennom er for en større grunn. Fordi jeg ville ikke tatt noe bort heller fra alt jeg har vært igjennom. Fordi det har virkelig utviklet meg. Så jeg ville nok sagt, alt du skal igjennom har en grunn. Fokuser på...

Din sannhet, og den sannheten kommer også til å forandre seg hele veien. Vær ok med det. Hva betyr det? Jeg tror på en måte at hvis jeg for eksempel setter regler for meg selv nå, og sier at for at jeg skal bli en god danser så betyr det det og det og det for meg nå. Og så henger jeg meg så opp i det, i de reglene. Og så etterpå så har jeg kanskje en annen sannhet, for jeg har lært at det ikke er riktig for meg mer. Så er det også ok. Ok.

Du er ever evolving, du kommer til å forandre deg hele tiden. Det er ok, sannheter for deg selv forandrer seg, det er greit. Men gi deg selv rom til å føle. Åh, så er det et annet tips jeg hadde sagt til meg selv. Jeg hadde også sagt, føl på det du faktisk føler, og bli kvittet. For jeg tror nok jeg har vært ekspert i å, og jeg sier ikke det med stolthet, jeg sier det nesten med flauhet, ekspert i å kanskje,

ikke føler på ting som faktisk skjer. Sånn at hvis det har vært noen vonde ting som har skjedd i livet mitt, så dissocerer du. Jeg har ikke tid, fordi jeg vet at hvis jeg nå skal føle på dette, og jeg er så mange kontinenter unna, så kommer det til å påvirke alt det som skjer rundt meg. Jeg er på turné nå, jeg skal på scenen om en time, hvis ikke jeg klarer å gjøre jobben min bra. Og da har jeg vært sånn, jeg kan ikke føle på det nå, og pakket det bort.

Men det jeg ikke visste på den tiden hvor jeg trodde jeg pakket det bort godt nok, er at kroppen husker alt. Og det slipper deg ansiktet tilbake. Har det gitt deg en backlash nå? Masse. Hvor jeg nok tenker mer sånn, hvis du føler på noe, det hadde jeg sagt til meg selv som 19-åring, føl på det. Det går bra. Føl på det. Tør å være lei deg og sint og redd. Det går bra. Heller føl på det og bli kvittet fra kroppen din enn å...

ha sånn forsvarsmekanisme med at du bare skal være sterk og ok, og du forbinder det med noe som er bra, når det i lengden egentlig ikke er det. Det er sjeldent det hjelper å bare pushe seg gjennom ting og ikke kjenne på det. For det ligger der jo alltid. Det gjør det. Og så tenker jeg sånn, det er ikke nødvendigvis at jeg hadde trengt å... Det er veldig fint hvis man kan snakke med mennesker rundt seg og sånn, men det er ikke alltid man trenger det, men så lenge du i hvert fall gir deg selv også den respekten og det rommet til å være sånn, men nå...

Føler du deg egentlig sånn og sånn? Føl det da. Mm.

Og så kan du gå... Og tørre å gå inn i de følelsene og kjenne at det ikke ødelegger deg. At det er... Ok, dette her er også en følelse akkurat som å være glad eller sint, eller salu, leise. Alt sammen er like store følelser. Og så bare... Ok, dette her er ikke så skummelt. Jeg overlever jo, jeg rakner jo ikke. Og så blir man jo glad igjen også. Man føler jo at man aldri kommer til å bli glad igjen hvis man kjenner på ordentlig tunge ting. Jeg vet ikke om hvordan du er da, men føler du noen ganger sånn at det er...

Si hvis du er lei deg, eller noe har skjedd i livet hvor du er knust, kan du noen ganger føle på sånn, hvis jeg lar meg selv føle det nå, eller får jeg en klem av en venninne nå, eller en venn, og jeg rakner nå, så bare klarer jeg ikke da. Jeg har vært dritredd for det. At de bare skal se meg falle sammen. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er så redd for hva de skal tro om meg, men at jeg bare tror at jeg kommer til å miste meg selv, og at jeg aldri kommer tilbake igjen.

Men det har jo aldri skjedd. Men likevel blir man redd for det, at man bare sånn, man bare venter, de går ut av rommet, så kan jeg...

Men er det mer en forsvarsmekanisme for deg selv da? For du er jo ikke redd at de skal tenke noe. Det er mer for at du skal rakne. Jeg vet ikke. Kanskje er det for at jeg selv skal rakne foran de. Kanskje er det for hva jeg tenker om meg selv. Hvis jeg gjør det foran de. Det er interessant at vi er sånn. Det er utrolig rart også. Jeg vet ikke, men jeg tenker sånn, hadde noen kommet til meg med noe som er vondt for dem, så hadde det ikke vært et snev av noen tanker om

Noe annet enn hvordan kan jeg ta deg imot og være her for deg? Hva kan jeg gi deg nå for at du føler deg bedre? Jeg har jo ikke tenkt ett sekund på, oi, hvorfor rakner du foran meg nå? Som er helt rart at vi tenker om oss selv sånn, oi, jeg vil skåne dette mennesket fra at jeg...

Når man skal klage eller ha det vondt. Jeg har jo vært der og sett min aller nærmeste venninne gå gjennom noe ordentlig jævlig. Og man er jo bare der sammen i det. Og så har jeg jo tenkt at det er jo dette som er livet. Og alt annet er jo egentlig bare støy. Og når man kanskje er i en lignende situasjon selv, så blir man sånn...

Ingen skal få se det. Jeg sitter og psykologer min er ikke klart å gråte. Jeg venter til jeg kommer hjem. Jeg betaler henne. Hva er det vi driver med? Hvorfor gjør vi sånn? Men har du også hatt det sånn? At du har utsatt deg og utsatt deg? Ja da, jeg har utsatt og utsatt i mange år. Hvordan har det gått? Nei, det har gått til helvete. Nei, nei, nei.

Neida, jeg tror bare at jeg har nok vært sånn som med årene har lært også mer sånn som nå til veninner, så er det nok jeg er mer sånn, for jeg har nesten aldri ringt en veninne når det er vondt. Jeg har med de siste årene vært mye flinkere til det, men også hatt, jeg har så ekstremt fine og tålmodige veninner som som

ser meg også mye mer, også fysisk ser meg mye mer nå. Men det har vært en lang periode hvor jeg også har følt at det er så mange år de heller ikke har vært med meg, og jeg har ikke vært med dem. Så jeg har heller ikke kunnet være der for dem som veninner gjennom gleder og forelskelser, brudd, fløt. Jeg har ikke kunnet være der gjennom sånn veninneliv som heter «Åh, vet du hva? Det som skjedde i dag var det og det og det, og så møtes vi og snakker om det». Jeg har ikke vært der i hverdagen i disse tingene.

Jeg har vært der når det er sånn, åja, han eksen du var sammen med da vi var 18, det har påvirket at du er sånn nå. Det har ikke jeg vært med på, så jeg får det som en fortelling. Og andre vei, jeg har heller ikke hatt veninner som har vært der for meg, eller ikke bare for meg, men med meg, i mine prosesser på andre siden av kloden. Så føler jeg jo en sånn, åh, hvordan skal jeg ikke catche opp, men har så behov for å

være en venninne på like linje jeg vil ha dem nærme og da har jeg måttet lære sånn ok, da må jeg også dele og prøve så godt jeg kan men jeg er veldig åpen med vennene mine om at jeg er ekstremt dårlig på det jeg er elendig, men jeg prøver og heller prøver å være sånn ok, jeg vet med meg selv at veldig ofte når jeg ikke vil dele så handler det ikke om noen andre enn meg selv jeg er veldig villike eller jeg har ikke behov for det og så er det nok jeg er trent fra yrket mitt at ingen skal kunne se hva jeg føler

Veldig ofte står jeg i et rom i de og de timene med de og de jeg jobber med,

og at de ikke skal se hva jeg føler når jeg egentlig synes noe. Det er jo en treningsgreie. Det er jo en del av min profesjon. Men er det ikke skjevnes ironi at du har blitt trent så mye på å formidle følelser, og så sliter du med å formidle dine egne? Ja. Jeg kan formidle alt og ærlig på en ekte måte gjennom dans, og det er det mest skjedd du får det. Men det er det eneste stedet jeg føler at jeg kan. Det var fra barna våre. Hvis jeg hadde det vanskelig og sånn, så kom det i dansen. Og jeg brukte det sånn, hvis jeg er lei meg eller sint, eller...

synes mamma er teit nå alt kom i dansen, det var ikke å snakke om det, det var det ikke og vi kommer nok, altså bare nå skal vi snakke om bare ta det den veien da, generasjonsmessig jeg kommer vel ikke fra en familie som er sånn nå skal vi snakke om

hva som er kjipt. Alt er jo alltid bra. Ja, og farlene er fra Nord-Norge. Ja, det er Nord-Norge og Nord-Afrika. Alt er alltid bra, og du er alltid takknemlig. Og det er jo så fint. Så jeg er veldig glad i det også. Jeg elsker jo det at man er en positiv person, og at det på en måte går bra. Vi er jo bare mennesker. Vi er jo til slutt bare noen kids i voksne kropper, som til slutt er sånn

vil bare bli elsket som da vi var barn egentlig, tror jeg noen ganger bare sånn jeg har jo studert skuespill og jeg har sett veldig mange av de som er ordentlig gode skuespillere har jo gått dans og det henger sånn sammen da og nå har du jo vært med i en film som kommer på kino veldig snart det heter Dancing Queen

Hvordan har det vært? Det har vært kjempegøy. Jeg har jo en veldig liten rolle der, men det har vært veldig spennende. Jeg var faktisk på turné. Jeg kom hjem, vi hadde en liten pause da. Så det å dra bort til Hamar da, på innspilling i den dansefilmen, det var så gøy. Og takknemlig, for til slutt så er man jo i en situasjon hvor man, det er jo barn som danser.

og skal vise denne formidlingsevnen, så det er jo fantastisk gøy. Så det er veldig spennende å se den filmen. Jeg spiller jo meg selv, jeg har sett hvor mye spilling jeg gjør, men jeg er jo meg selv i det. Har du lyst til å spille mer? Det hadde vært veldig spennende, og igjen det tror jeg jeg er nok veldig klar for nå i mitt liv, er en ny utfordring i å skulle mestre noe jeg kanskje ikke kan, for jeg synes det er så ekstremt, det er det hele livet mitt har vært bygd opp på. Og det du sier da med skuespill og dans, hvorfor man ofte har gjort begge deler, er fordi at

Altså kroppen din er kroppen din. Det er kroppsspråk du snakker. Og hvor mye det har å si med hvor godt du kjenner din kropp. Jeg kunne bruke det i skuespill og i dans også, omvendt. Så det er jo...

Mye å ta fra hverandre der. Jeg tror det er lettere for dansere å komme inn i skuespill enn for skuespillere å komme inn i dans. Teknikk og... Det er spørsmålet om du skal danse. Teknikk kan du lære deg. Danseteknikk, koreografi, det handler til slutt om hjernetrim, hvor fort du klarer å ta det. Og så danseteknikk, selvfølgelig det tar tid, men sånn gjør du jo med alt. Det tar jo tid til

tusen timer å bli mester i nå. Men det å lære seg noe, det tar jo tid uansett hva du skal gjøre, men selve det å genuint føle noe mens du gjør det, det er en menneskelig læring. Du kan sikkert lære det rent på sånn trening, men

Mye av det blir jo det skuespillere også tar fra sitt eget. Ja, veldig. Man må være åpen for det da. Det er sikkert akkurat det samme som dans. Da må du gå inn i materiet og være åpen for det. Man har jo ofte blokkeringer som man må få vekk. Hvis man for eksempel stopper på å føle på ting eller blir veldig nummen, så kan det kanskje være litt som at man strekker noe på en danser. At man får sånn skade. Det er

Da var det vanskelig å komme ut da. Men henger dere ofte sammen med artistene? Ja. Så da kjenner du Justin Bieber veldig godt? Jeg vil si at jeg kjenner han veldig godt. Vi har vært sammen nå i hva da? Jeg har jobbet med han siden 2014-2015. Så det har vært mange år. Vi har på en måte vokst opp sammen nesten. Så noen blir man jo tettere enn andre. Jeg har vært veldig heldig med at de jeg har jobbet med har vært lange i samarbeid. Chris var jeg med i 4-5 år, tror jeg.

Og Madonna var en lang prosess det også. Så det har på en måte vært fine prosesser med disse. Når man er på turné og har i reistagen, man er jo bare... Vi har en produksjon, vi har et ekstremt stort rigg og et så stort team. Så vi er kanskje 70 på tur, tror jeg. Alt i alt. Men vi som er dansere og band og artist, det er jo på en måte veldig mye sammen. Det kan jeg se for meg.

Men hvordan er det å møte så store stjerner? Er de vanlige mennesker? Det er et så teit spørsmål, men jeg klarer ikke å se for meg at Justin Bieber er en vanlig fyr, liksom. Jo, han er det. Han er...

Nå er han jo voksen mann Men han er jo det Han er jo en gutt som har elsket å synge Og gjort det til kontorjobben sin Og så fått hele verden til å se livet hans Og være med Og han er det Og han er helt fantastisk Noen ganger når jeg har han i øret For vi har jo in-ears hele veien Er det noen ganger så er jeg sånn Under scenen og skifter så er jeg sånn Han er så dyktig Og det har jeg vært veldig heldig der At de har jobbet for å ha vært ekstremt dyktige sangere

og artister generelt, at noen ganger så har jeg sittet i rommet og vært sånn, for eksempel med noen av dem, som er forbi min generasjon. Det tror jeg ikke har drømmet om en gang. Nå har jeg sittet på gulvet der, og så er jeg sånn, nå ser jeg en legend jobbe, og få lært av henne, og lært av teamet rundt. Så jeg føler meg veldig heldig der, at det har vært gode, fantastisk gode, utøvende sangere da. Og

Også fått brukt det jeg har trent på, for det er ikke alltid man får. Det tror jeg flere yrker, at man på en måte har utdannet seg eller trent seg opp til det og det og det, og når du får en jobb så er det ikke sikkert du får brukt hele spektret ditt. Så der har jeg vært veldig heldig at de jobbene jeg har hatt lengst, da er det der jeg har måttet virkelig utfordre meg selv som dansutøver, enn å på en måte trekke det ned da, som noen ganger kan skje. Så jeg har vært ekstremt heldig der at jeg virkelig har fått gjort det jeg har

drømt om. Og jeg har vært heldig med at de jeg har jobbet for har vært veldig flotte mennesker som jeg har blitt glad i. Fordi det er jo, man vet jo aldri, uansett jobber, det er ikke sikkert man kommer overens med sjefen sin, og turnélivet er ikke helt sånn, dra på jobb, dra hjem.

Du er støkk. Hvor mange reisedager har man? Jeg tror faktisk det ene året talte at det var 280. Det er mye. For det er jo noen ganger et show i hver by. Noen shows har vi flere i en by, men det er ikke alltid. Da får du ofte litt lengre, for da har du to shows i den byen, så da har du i hvert fall to netter på samme rom. Men ofte så er du på en måte... Og det er en annen type ting som dansutøver, at du lærer deg hvordan ta vare på kroppen når du reiser.

Liker du fly best? Liker du bussene best? Hva trives du best med? Å fly foran danser med alt det som skjer i lufta, hovende bein og sitte i seter. Det er et helt annet faktum som man glemmer litt av. Hvis du skal fly mye, det er jo ikke snakk om en gang eller to ganger, men hver tredje dag eller annen hver dag.

Og det å være sånn, ok, etter showet, jeg drar hjem til hotellet, sover, drar på fly, hva gjør du med kroppen? Trener du før? Trener du etter? Du burde kanskje trene begge deler, fordi du må få i gang sirkulasjonen, du skal ha show dagen etter en, hvordan? Så det er så mange ting du må legge opp til. Og så, hva gjør du etter show? Tøyer du? Trener du? Sykler du? Hva gjør du før du setter deg på bussen og skal være der? Heldigvis bussene våre, jeg vil nok si fly versus buss, så triver vi oss, jeg er best med bussene våre. Men det handler nok om at vi har

en ting er at det er på bakknivå, så du får ikke de svære leggene av kroppen, altså alt det vann i kroppen som kommer. Og vi har jo da ofte bussene våre da, har ofte på en måte du har en stue bak, og så har du sengene våre, så du kan ligge strakt ut og tøye og bøye som du vil, og ligge og se på serier og få en god natt søvn. Og så har du stuen foran da, som også er ganske mye plass, og så har du kjøkken og sånn, så du kan på en måte

Preppe både maten din der, ha nok tilstrekkelig med god næring der, og du kan ligge strakt ut. Det kan du ikke på et fly. Også bagasjegreiene er en greie på turné. I stedet for å lempe alt inn på flyet og sånn. Og security og sånn, selv om vi er veldig glad i security på fly. Men det med bussene at du bare ender opp med det er jo hjem på jul.

Fordi hotell forandrer seg Det er nytt rom der og der Alt forandrer seg hele tiden utenom bussen Den er like hele veien Så den er på en måte et hjem Som blir sånn du legger ting steder Og lager din egen bank Har du med sånne egne bilder? Vet du hva? Jeg lager faktisk Jeg hadde kjøpt litt lys Som lager stemningslys inni banken min Kjøpt en ekstra pled Du lager det liksom som en leilighet For det er jo mange mange måneder Shit

Var det syv år da du hadde jobbet med Justin Bieber? Ja, noe sånt. Åh, wow. Og dere er samme crew nesten hele tiden? Noen ganger forandrer noe seg. Sånn som nå, så var det en stor forandring som var nytt for noen av oss som har vært med han lengst. Og det handler om at etter korona så var det noen som fikk sånn, vil et annet kapittel, har gjort dette lenge, er utøvere som har holdt på proffet i mange, mange år og bare ville gjøre noe nytt, som er fullforståelig.

Så vi ble en del nye, og så er vi noen av oss som har vært med hele veien. Så det er veldig... Man blir jo en liten gjeng av det også. Oi. Men hvordan har det vært å reise med han hele denne veien? Han har jo hatt en veldig stor reise. Det har jo vært helt vanvittig å reise med en av verdens største artister, for han er...

Ikke bare, altså rent dansemessig er du fantastisk, for han har veldig mye danse... Han har et danseshow. Altså vår forrige, ikke den vi gjør nå, men vår forrige, jeg tror jeg danset i 19 nummer av 24. Så det var et drittungt show. Kjempetungt. Og så kan man bare snakke rent dansemessig da, så var jeg skadet i et år nesten, mens jeg var på scenen, ja. Så det er på en måte, for det er så tung produksjonstid, så det er på en måte... Og jeg var ikke flink nok til å trene å spise under produksjon. Da ser man resultatet av det. Men...

Med han så har det jo vært fantastisk å være med Ikke bare reisen som Altså sangkarrieren hans og albumen hans Har vært helt fantastiske Så har det utviklingen i han som artist Med å finne seg selv som voksen mann Den har vært veldig fin Men da ser man at det er nok det menneskelige som jeg synes har vært spennende Å følge Fordi at vi har jo da gått fra å være Hva da jeg var 24-25 Da jeg begynte med han, han var 21 eller noe Til vi nå er i 30-vårene bygd to

eller han er vel 17-20 årene, jeg er 30 årene, man blir jo, man har jo andre mennesker, og musikalske reisen hans har jo vært i forhold til den menneskelige reisen hans, og han er jo en gift mann, så det å bli kjent med han om heilig godt, det er jo på en måte, man får jo en annen type hverdag da, og det har vært veldig fint å være en del av.

Hvordan er Hailey og Justin sammen? De er kjempefine Det er jo så fint å se, det tror jeg nok man ser i alle Men hvis en kompis av deg gifter seg og er lykkelig, man blir jo ekstremt glad av det Det er ikke noe bedre enn å se venner du har blitt glad i, lykkelig med partnere de har valgt Så det er veldig fint Ja, det skjønner jeg Hvem er det du synes har vært best å jobbe med av alle?

Det er så vanskelig, for jeg føler de jeg har fått jobbe med har vært helt fantastiske på hver sin måte. Fordi jeg har jobbet med forskjellige steder av livet mitt. Chris Tiden var jo min første turné, og det var så hard dansing, og jeg fikk virkelig utfordret. De to turnéene der, dansen, det var helt vanvittig. Og da hadde jeg også en koreografer som var mentorene. Han har nesten blitt mentorene mine der borte. Som...

Den treningen jeg fikk der, den kjærligheten, den tilliten der var så stor. Så det satt jo veldig presidens for hvor karrieren min gikk også, for jeg fikk lært så sinnssykt mye de årene. Så det har vært en helt rå reise med Chris. Og det er det jo nok med danseren jeg er, å få jobbe med en artist som også danser selv på det nivået.

viser jo hvor mye du må utfordre. Han er en mann på nesten to meter rød, jeg er en jente på 1,60 et eller annet. Hvor mye jeg må utfordres da, og hvor ekstremt mye det ga meg. Å jobbe med noen av de råste i bransjen, altså, Richard Jones som er koreografen og regissøren på den tiden, er noen av de råste du får i bransjen. Så det å jobbe tett under dem på den måten, som en av fire-fem jenter, det var jo helt for meg vanvittig, da. Og, ja...

Så det gjorde en stor, stor ting for meg. Og så var det Alicia Keys faktisk, som var veldig stort. Jeg husker så godt en av sjåene vi gjorde, jeg husker så godt vi var i studio, og da var det en koreograf som virkelig tok meg under vingen også fra New York. Fra jeg var 16 og trente da, men så han virkelig var sånn, ga meg ekstremt begøtt til å flytte, men da ga han meg jobben for Alicia. Da var vi, husker jeg så godt vi var i studio, bare koreografen, Alicia og meg. Og så...

sa at hun på piano spilte, så spilte hun Girl on Fire, og så var jeg på et annet piano, alene og skulle danse, så husker jeg så godt at hun, hun spiller jo live piano, så stopper hun opp, fordi hun gjorde noe feil, et eller annet skjedde, jeg vet ikke om jeg kan gjøre feil, men sånn, et eller annet skjedde, så da var jeg sånn, unnskyld Mona, jeg må bare, og så var jeg sånn, det er helt vanvittig nå, at du spiller på ordentlig, det vi skal gjøre nå, og du er så dyktig i faget ditt, og her driver jeg, og koreografen, og prøver å finne ut av bevegelsesmønter, for å,

uttrykke din sang som du synger live her. Altså det er bare så vanvittig følelse av å være i et rom på den måten. Å utvikle og stå i det på den måten. Ja, det skjønner jeg. Og så selvfølgelig alle årene med Beaver, det får jeg nesten ikke til. For det har vært så lenge, og det har vært så stor del av

Jeg sa åtte år er lenge. Og så selvfølgelig da, Superbowl er jo en stor, stor ting. Ja, for faen. Fordi det for meg var også så veldig sånn, det turte jeg nesten ikke å drømme om, fordi Superbowl gjennom en artists karriere er sjelden i seg selv. Sånn for eksempel, Bieber har jo ikke gjort Superbowl enda. Rihanna gjør sin nå. Folk gjør det så sent i karrieren sin, fordi det er så ekstremt stort for dem også. At det er noe de nesten venter med.

Og så da jeg skulle gjøre det med Timberlake så var det så svært, for jeg var sånn ikke bare får jeg muligheten til det med han, men det er så massivt. Jeg har ikke turt engang å tenke tanken. Nå står jeg her med en av verdens største som jeg så opp til som barn på en tromme og skal danse til Rock Your Body på en måte. Oh my god. Nei, det var...

Shit. Det skjønner jeg. Jeg har bare trengt å tenke på det nå, hvor vittig det der var. Og det var sånn ut av meg selv opplevelse på den måten, og det som er spennende med det, Superbowl, det er jo så stort for artisten også, så det å føle på, han eldste Justin da, sin følelse der, hvor mye det betyr for han da, å gjøre en 360-performance der,

å få være en del av det, det var gigantisk for meg. Så det er på en måte, og så kan man ikke snakke om dette uten å snakke om Madonna og Tid med en overvært moment, så jeg på en måte klarer ikke å velge hva er de største tingene. Ja, for alt har hatt så mye å si, og alt jeg har fått utvikle meg så ekstremt, og alt jeg har trent på har jeg på en måte fått brukt hos alle da. Så jeg har følt meg veldig sånn på riktig sted med de jeg har fått jobbet for, og føler meg så heldig at jeg har ingen sånne

skrek-historier, for at du kan ha et stort bilde av en artist du kanskje ønsker å jobbe med, og veldig ofte bunner jo det i en lidenskapen i musikken. Alt handler jo om musikk her. Det er musikk og dans, går jo hånd i hånd, så man tenker jo ofte, den artisten med den musikken, det uttrykket, der vil jeg jobbe, der passer jeg inn. Så kan du til slutt ende opp der med å være sånn, dette var et mareritt, og jeg har dessverre kollegaer som har mareritt-historier

om visse artister. Og jeg er så heldig. Alle jeg har fått jobbet med har blitt noen jeg til slutt kaller en venn, på en måte. Og har satt pris på, følt meg satt pris på, følt meg respektert satt pris på, følt meg valgt for meg. Og det tror jeg også har vært viktig for meg, at jeg har vært dansen i første omgang, men så har det til slutt vært på personlig nivå. Fordi det får glemme litt noen ganger i det yrket jeg har valgt, og det er ikke all dans. Det er det at jeg har valgt å jobbe for private personer.

Alle disse menneskene er jo privatpersoner, så det er jo deres show. Jeg har jo valgt et bakdanseryrke som betyr at hva enn disse menneskene vil på privaten, goes. Så hvis de for eksempel ikke, det kan gå så langt som at hvis ikke de liker meg, så trenger ikke jeg være der. Uansett hvor riktig jeg er på papiret på en måte for jobben. Så det kan være så lett at du bare, jeg har stått i rom hvor plutselig forsvinner en danser, og så kommer det inn en ny. Ja.

i løpet av en halvtime og det er så vondt og så vanskelig og sånn er det og man glemmer det at du jobber for private mennesker du kan føle og tenke hva du vil men det er til slutt at du forvalter deres eller ikke forvalter, du er med på deres show her og du må passe inn i deres verden og du er heldig hvis du på en måte føler deg valgt som deg og det har jeg følt og der er jeg veldig heldig for det er ikke en selvfølge

Det tror jeg nok i mange jobber må til slutt tilpasse seg der man jobber. Alle selskap, tror jeg. Men hvor du føler at du virkelig kan utfordre deg, og de liker deg for deg, eller setter pris på deg for deg i jobben, så gjør jo det ekstremt mye, tror jeg. Ikke se, ikke føle, ikke tenke. Ingen kan se hva jeg tenker nå. Hvor du egentlig tenker, hvor ble hun da? Hvor ble han da? Hva skjedde nå? Hvem er hun? Og så må du hilse, og så er det sånn, hei, ok, skal jeg lære deg det vi har gjort de siste to timene nå? Men hvor ble jeg da?

Da kommer de tilbake. Det er beinhardt. Det er veldig tulte. Jeg skjønner ikke hva jeg drev ut med der borte. Det er det. Vil du være med på en liten spørsmålsrunde? Ja, har det kommet spørsmål? Mange. Har det det? Ja. Du har fått veldig mange spørsmål. Ladies and gentlemen. Instagram spørsmålsrunde. Instagram spørsmålsrunde. Spørsmål.

Veldig mye om Justin Bieber også Folk liker han, det skjønner jeg Meg selv inkludert Men det er noen som spør Hvordan går det med Justin? Jo, han har det bra Mona og Nassi er fortsatt kjærester Det er vi Åh, koselig Er det enklere å være sammen nå som det er mindre reisedager?

Vet du hva? Det er faktisk et gøy spørsmål. Fordi vi ble jo sammen da jeg fortsatt bodde i LA. Så han visste jo hva han gikk til på en måte. Jeg var jo da rett inn i Beaver i tre år på den tiden. Så jeg var først sånn, du vet at jeg ikke er på ett sted lenge nok enn at det er to dager. Men det som er rart med det er at vi ble så vant til langdistanse.

For da var det jo at jeg hadde mitt liv, jeg styrte fortsatt med mitt, han hadde sitt, og så er man glad i hverandre på avstand. Og så plutselig er jeg hjemme, så er det nesten sånn på nytt, man må på en måte bli kjent på nytt da. Så jeg vil nok si både og, det er uvant, men det er veldig fint, man har plutselig hverdag og kan leve sammen da. Så det er nytt, et nytt sted i forholdet. Puss og opp, du bor der sammen? Ja, vi bor sammen. Åh, så stas.

Har du noen tips til å lære koreofort? Tip for deg koreografi? Gjør det masse. Trene masse på det. Og husk at det der er en verskvare. Sånn som når jeg har vært på turné i to år og gjort baby 218 ganger. Så sitter baby, da kan jeg tenke på hvordan jeg lager mat. Men hvis du gjør samme ting over lang tid, så kommer jeg tilbake om å bruke tid på å lære koreografi. For det er en sånn ting du må trene på.

Hvor jeg kunne gå før i tiden og ta fem klasser på rappen, og koreofien, eller jeg kunne, som jeg sa i stedet, at jeg var skadet, så kunne jeg se koreofi og reise meg opp og gjøre det. Det er en treningssak, hvor etter hvert det å bare gjøre det mye, og sørge for at hjernen er som en muskel, må trimmes. Det er litt som å lære seg manus. Du blir bedre på det. Ja, alt blir lettere jo oftere. Favoritt dansestil? Åh, vanskelig!

Det må bli hiphop. Husker du når du begynte å kjenne at det var dette du ville gjøre? Jeg tror faktisk det var... Jeg var ganske ung, og jeg var på Baja, et dansestudio jeg trente på som barn på Ekstua, hvor det var en klasse jeg hadde, hvor mens jeg danset, jeg ikke tenkte. Sånn, i et liv hvor jeg er ganske sånn som...

kan bli veldig sånn, skal få det til, skal veldig alt det der, hvor jeg ikke tenkte, og jeg følte meg totalt fri, da var jeg sånn, dette er det jeg skal gjøre. Og på den tiden spilte jeg jo tennis, fotball, piano, nei, piano har jeg aldri spilt, klarinett, piano er noe jeg har lyst til å lære meg, piano og fagott, nei, unnskyld, herregud, klarinett og fagott, det er piano jeg må lære meg, klarinett og fagott, det var i korpset, jeg gjorde så mye forskjellig, at jeg var sånn, dette er det jeg skal gjøre, det er her jeg...

På en eller annen måte følte jeg veldig fort at dette er det jeg hører hjemme. Familien har sagt det i mange år, for de mente at jeg danset før jeg kunne gå som barn. Og hjemmefra, og at da jeg våknet på natten før som barn, så kunne jeg sitte foran MTV, som vi hadde i min tid.

og bare se på musikkvideoer og det var sånn jeg sovna igjen og etter hvert våknet jeg fire hver natt lærte meg fjernkontrollen, satt meg på sofaen så på MTV og sovna der det er helt sykt jeg gjorde det fra jeg var liten så mamma og pappa og onkerne mine og tanter så hele tiden at det er dansing hun kommer til å drive med men det var nok ikke før jeg hadde den sesjen i studio som ung jente at jeg var sånn, det er her jeg skal gjøre

Det var den frihetsfølelsen som gjorde at jeg var sånn her. Og det var nok den uttryksfølelsen, det med at jeg kunne, her kan jeg synes, mene, føle alt jeg vil, uten at noen trenger å vite at det er jeg som føler på ordentlig. Kanskje, men ja. Den frihetsfølelsen var på studio som barn. Jeg ser på klokka at vi må avslutte, for det kommer noen nå. Men tusen, tusen takk. Jeg kunne ha sittet her i mange timer. Det var så hyggelig. Tusen takk for meg. Takk for at du ville komme. Veldig hyggelig.

Tusen takk for at du hører på 7.30-podden.

Hvis du har lyst til å være veldig kul, så er det bare å legge inn fem stjerner, og da blir jeg veldig glad, for det er jeg som lager alt til denne podden, og jeg trenger masse gode stjerneombefalinger for å kunne be sjefen min om litt høyere lønn. Så det hadde vært veldig fint. Jeg slipper nye episoder hver eneste tirsdag, og hvis du ikke har hørt alle enda, så er det bare å spole tilbake i biblioteket, og trykker du på følg, så kommer alle de nye episodene rett inn i spilleren sekundet de blir sluppet.

Send meg gjerne en DM hvis det er noen du har veldig lyst til å ha som gjest, og husk at vi alltid poster spørsmålsrunder på Instagram Story, så da kan du få med spørsmålet ditt i neste episode hvis du vil det. Ha det bra!
Nevnt i episoden

So You Think You Can Dance
En dansekonkurranse som Mona Berntsen vant som 18-åring.
Justin Bieber
En kanadisk sanger som Mona Berntsen har jobbet med siden 2014-2015.
Chris Brown
En amerikansk sanger som Mona Berntsen har jobbet med i 4-5 år.
Madonna
En amerikansk sanger som Mona Berntsen har jobbet med i en lengre periode.
Alicia Keys
En amerikansk sanger som Mona Berntsen har jobbet med.
Justin Timberlake
En amerikansk sanger som Mona Berntsen har jobbet med i Superbowl.
Los Angeles
En by i California, USA, der Mona Berntsen bodde i 12 år.
Oslo
Hovedstaden i Norge, der Mona Berntsen er fra og nå bor igjen.
Bærum
En kommune i Viken fylke, Norge, der Mona Berntsen er fra.
Eiksmarka
En bydel i Bærum, der Mona Berntsen vokste opp.
Hollywood
En bydel i Los Angeles, der Mona Berntsen bodde og jobbet i mange år.
Fageborg
En dansehøyskole i Oslo, der Mona Berntsen gikk på.
Create
En dansehøyskole i Oslo, der Mona Berntsen gikk på.
MTV
En musikk-tv-kanal som Mona Berntsen så på som barn.
Dancing Queen
En norsk dansefilm der Mona Berntsen har en liten rolle.
Baja
Et dansestudio i Bekkestua, der Mona Berntsen trente som barn.
Superbowl
En årlig amerikansk fotballkamp, der Mona Berntsen danset for Justin Timberlake.
Hailey Bieber
En amerikansk modell og forretningskvinne, gift med Justin Bieber.
Richard Jones
En koreograf og regissør som Mona Berntsen jobbet med for Chris Brown.
Girl on Fire
En sang av Alicia Keys som Mona Berntsen danset til.
Rock Your Body
En sang av Justin Timberlake som Mona Berntsen danset til i Superbowl.
DNB
En norsk bank som Mona Berntsen benyttet seg av da hun flyttet hjem til Norge.
Dean Wien
En norsk trafikator som Mona Berntsen nevner i sammenheng med førekort.
DMV
Den amerikanske motorvognforvaltningen som Mona Berntsen måtte forholde seg til da hun bodde i USA.
Instagram
En sosial medieplattform som Mona Berntsen bruker.
Nassi
Monas kjæreste, som hun nevner i Instagram spørsmålsrunden.
Uber
En ridesharing-tjeneste som Mona Berntsen nevner i sammenheng med en venninnes bilulykke.
730.no
En podcast som intervjuet Mona Berntsen.
Deltakere

Host
Mathilde Ullens
Guest
Mona Berntsen
Lignende

5/16/2023
730.no
Vinni

Den verdensvante ordsmeden er ukens gjest, og med seg i studio har han et splitter nytt album! Singelen på albumet, «Glorie» har allerede 28 millioner streames, så selv om denne episoden er spilt inn før albumet er sluppet kan vi lukte suksess på lang vei ♡ I denne episoden får vi høre om hvordan han møtte tvillingen sin, Tshawe Baqwa, om høye krav i oppveksten og hvorfor han flyttet til Bali.Programleder: Mathilde UllumKlipp: Mathilde UllumMusikk: Tommy TeeKommersiell leder: Yasmine MassfihAnsvarlig utgiver: Gisle G. Stokland Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
11/1/2022
730.no
Kamelen

Kamelen har impulskontrollen til en 5-åring og historiene til en 100-åring ♡ Bergen-rapperen har gjort og opplevd mer enn de fleste, og i denne episoden forteller han 730.no blant annet om fengselsoppholdet, sønnen sin, fobien sin, plateselskapet og hvordan han startet karrieren.Programleder: Mathilde UllumKlipp: Paul Jæger og Mathilde UllumMusikk: Tommy TeeRedaktør: Janne Monsen TveitKomersiell leder: Yasmine MassfihAnsvarlig utgiver: Gisle G. Stokland Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
10/11/2021
Pengesnakk
99: Pengesnakk med Lene Alexandra Øien

Fra realitydeltaker, artist og modell til coach og personlig trener med så mange inntekskilder at vi kom ut av tellinga. I episoden snakker Lene om hvorfor hun er så opptatt av å tjene penger og være selvstendig og hvordan hun har fått suksess på så mange områder. Vi snakker om likestilling, og hvordan vi må ta i et tak selv for å lykkes. See omnystudio.com/listener for privacy information.
Se mer
3/28/2023
730.no
Carina Dahl

Hun er best på fest, jobber hardere enn de fleste og er med i Kompani Lauritzen på TV akkurat nå! Det er selvfølgelig artisten, Carina Dahl som er ukens gjest i podcasten ♡ I denne episoden snakker vi om cred vs. bygdefolket, Tigerstaden og hva som EGENTLIG skjer på Norges dyreste treningssenter, Studio Jobbsprek. I tillegg kan sangstjernen fortelle hvem den meste kjente hun har vært på date med er, og det er ikke hvem som helst.Programleder: Mathilde UllumKlipp: Mathilde UllumMusikk: Tommy TeeKommersiell leder: Yasmine MassfihAnsvarlig utgiver: Gisle G. Stokland Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
6/19/2023
730.no
Martha Leivestad

Hvordan går man fra 350 følgere på Instagram til fast jobb i NRK og å bli «Hele Norges komiker»? Det svarer Martha Leivestad på i ukens episode av 730.no. Ukens gjest er kåret til Norges morsomste av 730 og har selvfølgelig med seg masse energi inn i studio! ♡Programleder: Mathilde UllumKlipp: Mathilde UllumMusikk: Tommy TeeKommersiell leder: Yasmine MassfihAnsvarlig utgiver: Gisle G. Stokland Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
7/8/2024
730.no
Helle Nordby

Dronningen av podcast i flertall er gjest i sitt eget studio, og det er på tide å rette spørsmålene hun stiller til sine gjester mot henne selv ♡ I denne episoden av 730.no blir vi bedre kjent med Helle Nordby og hvordan hun hadde det i oppveksten på Oslos vestkant der følelsen av å aldri helt passe inn i et miljø tok mye plass. I tillegg får vi høre om hvordan hun ble kjent med Alexandra Joner, hva drivkraften hennes er og hvordan man kommer over kjærlighetssorg!! Programleder: Mathilde UllumProdusent: Mathilde UllumMusikk: Tommy TeeRedaktør: Nina HalvorsenKommersiell leder: Yasmine MassfihAnsvarlig utgiver: Gisle G. StoklandLydklipp lånt fra Helle Nordby sin TikTok-profil Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
7/15/2024
730.no
Jonas Benyoub

Rappernes rapper tok musikkbransjen med storm da han vant priser på P3 Gull, Spellemann og by:Larm samme år(!!!) I tillegg til å kjøre festivalsommer etterfulgt av 10 konserter i Oslo Spektrum med Karpe. Summen av dette var også det som skulle sette Jonas Benyoub litt tilbake og tvinge han til å ta en pause, for ikke lenge etter at han kom hjem fra Europaturné sa kroppen stopp ♡ Dette snakker vi om i ukens episode av 730.no, i tillegg til at vi får vite mer om kjærlighetslivet og om den etterlengtede anerkjennelsen fra faren. Programleder: Mathilde UllumProdusent: Mathilde UllumMusikk: Tommy TeeRedaktør: Nina HalvorsenKommersiell leder: Yasmine MassfihAnsvarlig utgiver: Gisle G. StoklandLydklipp lånt fra Jonas Benoyub sin TikTok-profil og NRK. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
7/29/2024
730.no
Aksel Hennie

Han har prøvd film, tv, scene, dubbing, reklame og regi. Det eneste som gjenstår er musikalscenen, og den skal Aksel Hennie begi seg på nå i rollen som Jesus i Jesus Christ Superstar. I denne episoden stjeler vi den eminente skuespilleren mellom prøver på 1. og 2. akt for å finne ut hvorfor han hele tiden vil begi seg ut på det ukjente og hva som gjør han redd. Programleder: Mathilde UllumProdusent: Mathilde UllumMusikk: Tommy TeeRedaktør: Nina HalvorsenKommersiell leder: Yasmine MassfihAnsvarlig utgiver: Gisle G. StoklandLydklipp lånt fra podcasten "Sånn er du", Scenekvelder sin TikTok-konto, filmene "Herkules", "Uno", "En Langbeint Film" og "Tina & Bettina The Movie 2".Fremover finner du alle våre episoder eksklusivt hos Podimo.com/730. Trykk på lenken for 60 dager gratis lytting! Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
Laster