Det er morsomt at du kom, jeg har jo staket deg nå i mange, mange timer. Ja, faen, hva rolig. Men jeg så, visst hadde ni fått inn frågor også? Ja, du har mange norske fans. 7.30 betyr jo crazy. Hva er 7.30 i dag? Dette er 7.30.no, og jeg heter Mathilde Ullum. Velkommen til 7.30.no.
Han har hatt et eget TV-program, jobbet som artist, låtskriver, skuespiller og har en ekte vinnermentalitet. Og nylig slapp han en hit som gikk rett inn som nummer 1 på Spotify.
Velkommen, Benjamin Igrasso. Takk så mye. Takk snille. Den låta di er så bra. Takk som faen. Takk. Hva glad jeg blir. Det er så hyggelig. Hvor ofte man lager en låt, og så går den rett inn som nummer en? Det har egentlig aldri riktig hendt meg. Dette var egentlig min første offisielle etta som jeg har hatt. Og at det er just det på engelsk som gjør det enda roligere, for at...
Just i Norden, eller framfor alt i Europa, så funker jo de egne språkene mye bedre på streamingplattformer. Og at just når man synger på engelsk, så er det oftest
amerikanske eller engelske artister som det funker bedre for så det for meg var nesten enda større at det var just en låt på engelsk som ble vettet og at det ikke var en svensk låt wow, gratulerer så mye men skriver du engelsk fordi du vil nå mer internasjonalt nå? ja, altså jeg har liksom alltid haft drømmen om å slå gjennom utomlands altså når jeg var liten så ville jeg bli musikalartist og da var det å bli stå på Broadway typ
Og så ville jeg bli låtskriver, og da ville jeg bli David Foster, som er en jettestor låtskriverproducent. Og så når jeg vel slepte musikk på riktig som 17-åring, så var det jo på engelsk. Og det var jo just for å kunne ta...
ta artisteriet utenfor Sverige. Og så så jeg alltid at når jeg er 40, da kommer jeg å slæppe en svensk skiva. Men nå ble det ikke riktig så. Men nå fikk jeg gjøre den der svenska skivan som jeg alltid drømte om, mye tidligere. Så at nå er det liksom som at jeg kjenner typ som at jeg har blitt yngre av å slæppe musikk på engelsk igjen. Ja.
Ja, det er litt kult. Jeg blir jo så nysgjerrig på, når du startet som musikalartist, for jeg har jo hørt deg snakke om dette før, og da fortalte du om at du hadde vært med mammaen din, Pernille Wahlgren, på teatret og sett, og syntes det var så kult å se alle de andre opptre, og spurte regissøren hele tiden, hvis noen kommer i stemmeskiftet, eller...
Hva heter det på svensk? Ok, jeg vet ikke. Sier det igjen? Stemmeskiftet. Når gutter blir 13 år. Ja, altså målbrottet. Ja, målbrottet. At da kan jeg få lov til å ta over for dem da. Ja, men eksakt.
Jeg har alltid elsket å stå på scenen. Altså, siden jeg minns. Og har alltid sunget og opptrett og vært i center of attention. Så jeg tror at man blir jo påverket av å følge med sine foreldre på deres jobb. Og i mitt fall så var det at sitte i en publik hver kveld og titte på musikaler. Det gjør jo at man blir helt...
fengslet av hele greien. Så at... Sen så ble jeg liksom... Sen tror jeg at jeg hamnede i den her tonåren der man typ ville være... Det var ikke kul å være annorlunda, utan man ville være en i gjenge, typ. Man ville bare smelte inn. Men inni skinnet så visste jeg at det her er ikke det jeg vil egentlig, utan jeg vil jo være...
Jeg ville jo være benet min. Så det tok litt tid innen jeg vågde virkelig lita på at jeg skal skite i hva andre tykker og gjøre min grei. Men jeg tror at det liksom... Jeg ble jo artist når jeg var nyebass og slepte musikk. Jeg tjavlade i Lilla Muldivstvalen og vann den. Så det var jo mye som hendte når jeg var ung. Men det gjorde også at jeg fikk veldig mye åpenhet.
åsikter og hatgrupper på Facebook og sånt der, veldig tidligt så jeg tror at det satte seg psykisk tror jeg at man liksom sånn sånn, når man begynte å bli tonnår at man begynte å få dårlig selvfølgelse og selvkjensel så at just den der lilla killen bena min som elsker å stå på scen han har jeg nok begynt å komme tilbake til mye mye mer, altså seneste året egentlig faktisk er det sant? har det tatt så lang tid? ja
Men nå er jeg Bør jeg kjenne at jeg Hittet tilbake til den der Killen som elsker å entertainere Altså entertainere Og elsker å stå på scen Og egentlig skite i hva Dels skite i hva andre tykker Men også faktisk se når folk tykker om det Og få kikker av det Ja
Men tror du, når folk lager sånne hatsider om deg, og du har fortsatt vært et barn, og det er sikkert andre barn som har laget det da? Ja, det var mye voksne. Tuller du? Ja, det var sjukt mye voksne. Hvilket er jo sjukt, men det her er jo også 15 år siden. Ja, men vokse mennesker sitter og mobber et lite barn. Hva faen? Ja, jeg vet. Men samtidig, jeg har jo lært meg jettemykket av det. Og jeg har jo blitt...
Jeg kan jo liksom kaste bort veldig mye i dag. Men jeg tror absolutt at jeg kan få stunder når jeg vel står på scenen, da jeg bare børja få hjernspøken og tror at å gutt, shit, folk, nå stirrer folk på meg, og nei, de tycker jeg er sømst, de tycker jeg er dårlig. Altså du vet, at midt når jeg står og har liksom the time of my life, så kan det komme en blikk fra noen i publiken, og da er det som at
Da blir hele publikum den der hatsiden igjen, liksom. Men jeg tror at det er også noen slags drivkraft i meg. Skal vise det? Ja, men typ. Ja, ja.
Ja, det har du virkelig gjort da. Men det må være så vanskelig å leve med det, fordi at noen ser bort i publikum, ofte kan man føle at en avvisning er veldig stor, og så kanskje det egentlig handler om at de tenker på hva det skal til middag, at de har hodet et annet sted, eller går gjennom noe vi ikke vet hva er, men man kan bare virkelig tolke alt i verste mening og bli dritstresset for hva folk tenker om deg, og så...
Jo, men det er jo også det yrket man har. At det er et yrke der det er så tydelig, og man er beroende av at folk skal tykke noe om det. Uansett om det er bra eller dårlig, så er det jo... Man blotter jo seg selv. Og framfor alt i dag med sosiale medier og alt, så blir det så himla...
tydelig om noe fungerer eller ikke. Man blir så beroende av streams og likes og kommentarer. Du vet, man legger opp noen bilder og så bare, faen, jeg fikk ikke like mange kommentarer som i førre. Du vet, man kan jo lett hamne i noen sånne kommentarer.
Jeg føler det er like bra som en treningsøkt, liksom. Åh, yes, det er ikke bra. Åh, precis. At det bare liksom, at du blir avhengig av nikotin. Ja, og de livsvalgte. Ja, og de tallene er så konkrete. Fordi før var det jo sånn, ja, men det er mange som liker det, og du får høre mye positivt. Men nå så er det sånn, ok, det er akkurat 26 millioner som har hørt den låten. Ja.
Akkurat så Og så skal du sammenligne Fordi du har gjort det veldig bra i karrieren din Og så skal du sammenligne nye ting med det Det er jo hemskt Men samtidig så Der må man også bare komme ihåg At det man gjør Er veldig få forunnet Det er ikke mange som får gjøre det man gjør Og at man Framfor alt nå når vi lever i en verden Som er kaos Så skal man være veldig glad over at man bare kan få
holde på med det man elsker, liksom. Ja, for du er jo i en karriere som er veldig i endring, og det er ikke din karriere, men liksom hele musikkbransjen er jo i endring, og ting forandrer seg mye nå, og algoritmene gjør jo at ting blir mye mer lokalt, for eksempel, og at mange artister velger å synge på svensk eller norsk i Norge, og så, det har jo gått veldig bra for deg, men er det noe du kan bli litt stresset over? Ja, absolutt. Altså,
For meg var det jo leskigt for at mitt svenske prosjekt har gått så sjukt bra. Og jeg har fått en helt ny publik, en bred publik, og har kunnet å åke på sommerturnéer som har gått hur bra som helst. Og merker at folk bare elsker de svenske låtene. Men innerst inne er det jo ikke egentlig det jeg har velat hele tiden. Det var jo et sånn...
Den her svenske skivan jeg gjorde var et prosjekt som kom på grunn av en pandemi. Så jeg har jo vært veldig redd over at folk liksom bare... Å, jeg elsker når du slipper de her låtene. Kan du fortsatt slippe sånn her musikk? Og så bare... Det er ikke riktig det jeg sitter og skriver på just nå. Men der måtte man som artist bare lita på sin magkjensle. Og faktisk våge lita på at om jeg tykker at det jeg gjør er...
er bra, så kommer det smitte av seg på alle andre. Og da får de bare følge med på min resa. Det er jo likadant når jeg gjør konserter. Så kan man jo gjøre en typ av konsert som man vet kommer funke. Men sen er det jo roligere å gjøre en konsert som jeg vil se. Og som jeg vil da vise at jeg kommer lære dere at det her vil jeg at ni skal tykke om. Det her vil jeg at ni skal...
Litt som når man kanskje spiller oslepta låter, så blir folk liksom sånn, nei, vi vil sjunga mer. Nei, men, ni kommer tykke om det, tro meg. Man må bare våge lita på at det er tilrettelig fett, typ.
Ja, ja, ja, og da du slapp svensk musikk under covid, så var det kanskje ikke så mange som ba om det da, for de visste ikke at det var det de ønsket seg. Nei, eksakt. Og mange gjør jo svensk musikk nå etter covid, fordi verden har på en måte blitt tettere. Men du var jo smart, du så det jo før du kom da. Ja, men jeg bruker, jeg har jo alltid sett mitt liv, artisteri, litt som...
som en plan. Jeg er jo veldig sånn, jeg manifesterer mye, og har en rett tydelig bild av hvordan saker og ting skal skje. Og sen så, når saker hender, og så endres planer, da direkte setter jeg liksom, tar jeg den planen jeg har hatt, og bare, ok, da er det så her det kommer bli. Ok, da er den anledningen til, du vet at jeg liksom, jeg tar alt veldig litt som det kommer, men jeg har enda en rett tydelig visjon av hva jeg skal være i fremtiden. Ja, det er jo
Det har vi jo sett siden du var lille barn. Kan jeg stave? Kan jeg spille? Og da spurte du om roller hvor de andre barna var mye eldre enn deg, når de ble så gamle. Og du var sånn, kan jeg ta over? Vær så snill. Ja, ja. Jeg mener altså, virkelig en sånn. Ja, det er jo dødskult. Det er sikkert så mange som har lyst til å gjøre det, men aldri hadde tur til å spørre. Nei, og man måtte vel bare liksom, jeg tror det er skitsvårt i dag også, at sånn våge
gjøre sin grei. Samtidig så er det også lettere enn noensinne, for at man har sosiale medier, og man kan liksom nå ut til så mange mennesker på et sett som
Hva svår er det for? Ja, det er sant at alle kan sitte hjemme i stuen sin og mikse egen musikk og lage videoer og gå viralt. Men tror du mange er redde for at venner skal synes at du er teit, eller at det du gjør ikke er kul? Det er jo sånn når du er barn og skal prøve en ny stil på skolen. Ja, precis. Så klart det er det, men samtidig så tror jeg at det finnes så mye med sosiale medier kan man nok connecte med andre som er
lik deg på et sett. At man kan liksom, ja men, helt plass blir man besta poler med noen fra Australien. Eller du vet så her, for at man kjenner noen slags likhet. Men jeg har haft turen å ha haft samme venner siden jeg var åtte, nio år. Ja, du har det? Ja. Som alltid har bare så her følt med, og de har liksom vært, vi har vært som et entourage liksom, der de har vært så sjukt supportive og bakket meg og vært så her, øhm,
Og alltid liksom trott på meg og sett min potensial. Så at jeg liksom heller aldri haft den der, ja men så klart i skolen var det jo verre, for jeg gikk ikke i samme skola som mange av dem her. Så at da var det at man liksom gikk ned i musikksalen på rasterne og dro igjen gardinerne og sånn at man spilte piano for seg selv liksom, for det var tøntet da.
Men så sluttet jeg gymnasiet. Jeg gikk bare i en termin i gymnasiet. Så da begynte jeg å jobbe. Så jeg var veldig sånn at det ikke var min greie. Følte du deg annerledes da? Om jeg kjenner hva? Kjente du deg annerledes, eller at du skilte deg ut? Ja. Jeg var veldig osmart i skolen. Jeg hadde svårt å få inn...
Ja, men matte og fysikk, alle de der emnerne var liksom... Jeg satt mest og dagdrømde og tenkte på annet, liksom. Og det var... Ja, men jeg tror også for at jeg var så sikker på hva jeg skulle holde på med. At jeg var sånn her... Hva skal jeg gjøre med det her til? Men samtidig så... Ja, men jeg tror at man... Det var svårare der at kunne liksom...
våge å være seg selv, typ. Men samtidig så hoppet jeg av skolen da jeg var 16, og da fikk jeg hitte meg selv på et mye snabbere sett, tror jeg, enn hva mange av mine polere gjorde. Ja, ja, ja. Og du visste jo hva du ville veldig tidlig. Og det er jo...
Det kan jo være veldig fint, men var du noen gang nervøs? Eller redd for fremtiden din? Ja, absolutt. Og det er jeg fortfarande. Hver gang jeg steller meg på scenen, så er jeg skittnervøs og tenker at jeg skal skjeme ut meg. Det har vært veldig svårt for meg å innse at folk er der for min skull. At folk kommer og titter på meg. Det har alltid kjent seg som at de er her for at
De er her fordi de liker min søster, og da vil de se hva hennes lillebror kan gjøre. Jo, men han har man jo sett på det bra. Vi kollar og ser om han er like dårlig som han er. Det har alltid vært en negativ betoning på det. Så jeg har aldri kunnet riktig ta inn når det har gått bra. Jeg har alltid skilt det på noe annet. Jo, men det er jo bare for at...
Altså når du har gått nummer én med Kait nå, så har du tenkt at det er på noe annet? Ja, så tenker jeg gjerne. Det er for at den har funket bra på TikTok, og det er for at noen har gjort en TikTok som har funket bra. Så det er ikke takk for meg, det er ikke takk for låten, utan det er takk for dem. Altså,
Du vet, at man bare hittar bort forklaringer, typ. Ja, jeg skjønner det. Men det er jo veldig trist, da. For du jobber jo veldig hardt. Jeg gikk gjennom hvor mye alt du har jobbet med. Det er så utrolig mye. Veldig imponerende. Du har gitt ut fire studioalbum, tre livealbum, to EP'er og 32 singler. Ja. Det er helt sykt mye. Ja, og så har jeg sikkert fire oslepte album som aldri har slett, liksom. Ja, ja, ja. Fordi det du har slått ut er jo bare tip of the iceberg. Ja, precis. Det er jo...
Wow, så du har virkelig jobbet hardt i studio, og i tillegg har du hatt ditt eget tv-show, hvor du har laget mat og intervjuet gjester, og skrevet låtene dine, du har spilt som musikalartist, og
Du har jo virkelig hatt en stor karriere utenfor familien din også. Ja, absolutt. Så det er ikke noen tvil om at folk kommer for å se deg? Nei, jeg vet. Men det er konstig det der. Jeg har jo jobbet siden jeg var 7-8 år. Så det er en veldig lang tid. Men samtidig så er det jo, hjemme i Sverige så har det virkelig begynt å ta fart de seneste to årene.
Så det er det som også er interessant når folk er sånn, shit, han bare kom fra ingenstans. Nei, det har jeg hatt på lenge. Men det er jo det som også kjennes skjønt med om man liksom nå får sjansen til å kunne ta sitt artisteri utenfor Sverige, så gjør det at man er veldig, kjenner meg veldig beredd og redo for den dagen. At det liksom, jeg kjenner meg veldig trygg utenfor.
og vet at hadde man fått sjansen for 4-5 år siden så hadde jeg ikke vært redo å kunne stelle meg på de store scenene men nå kjenner jeg at nå er jeg hungrig og tagget det er der jeg vil være det er der jeg skal være det høres ut som en veldig fin reise du har hatt hvis du skulle vært 16 år da og gitt ut en låte den går noen ren med en gang på grunn av TikTok da har man jo begynt i feil
enda liksom. Ja, det må jo være helt forferdelig å skulle gå på scenen. Vi kjenner jo mange som har vært ute på veglista og spilt for liksom 70 000 første gang de står på en scene. Du må jo bare, du kommer jo miste kroppen. Ja, men litt så. Og jeg mener, det er derfor som for andre som vet om mensartisteri og har følt den lenge, så kanskje de tykker at ja, men hva da, han fikk en etta, ja, hva kul. Men det får han vel alltid. Eller du vet at folk
Men for meg var jo den her ettan, altså, jeg har jo drømt om den i åtte år. Så det blir jo så himla fett også da, når man tar små steg hele tiden, for at det er, det finnes alltid noe som er liksom et mål man har. Og når man vel tar det målet, så det blir roligere når det har tatt lengre tid, for at man innser da, hvor mye, hvor faktisk svårt det er. Ja.
Og da vet man når man prater med kollegaer som er 50 år, som hadde noen pik som artist når de var yngre, at sånn, faen, njut. For det der, det kan jo også gå bort på en dag. Og det vet man jo. For alt i dag er så himla basert på statistikk og hva som fungerer nå og ikke. Og derfor tror jeg det er enda viktigere at man skal bare lite på magkjensla og gjøre sin grei. Og ikke bli påverket av
hva som fungerer, eller hva folk vil ha, uten å forsøke å tenke i stedet, men hva er det som ikke finnes, og hva er det som folk ikke har fått se eller høre enn, liksom. Ja, du sa at du gjør det litt, men er det noen ganger du føler at det er vanskelig, og skulle gjøre din egen ting? Jo, men hele tiden. Altså, man kjemper jo konstant mot den her
Det her selvfølgendet og dårlig selvkjensel. Og det tror jeg er själva greien. Man skal bare ha det. Man kan aldri bare tykke at det er bra hele jævla tiden. For da kommer man ikke utvekles, tror jeg. Ja, det kjenner jeg. Det er precis når du er på grensen at du kjenner at «Fan, er det her skitdåligt?» Eller «Er det her svinbra?»
Da tror jeg du oftest er inne på noe bra. Altså riktig bra. For det skal alltid finnes en riktig tveksamhet til det. For da gjør man også noe som man ikke riktig selv vet. Kjenslen skal være, faen, hvor bra er det? Men sen skal du også få en sånn, eller er det her? Jeg er helt ute og sykler nå. Jeg tror det har alltid vært min greie, når jeg har merket at saker har gått veldig bra. Så har det alltid funnet en riktig sånn, eller et...
tvivel, liksom. At det høres rart ut? Ja, precis. Har du noen eksempler? Jo, men altså, Kite var jo en sånn at sånn, jeg tykte ikke jeg tykte ikke riktig om den i början, når jeg hadde skrivet den. For jeg tykte den var så himla langt ifrån liksom det jeg hadde gjort innan. Men jeg hadde veldig kul når jeg gjorde den. Men just at jeg hørte ikke riktig refrengen så som jeg hørte den i huvudet, så lærte den ikke så. Eh...
Og sen så, når vi vel begynte å jobbe på den veldig mye nå i høsten, så begynte jeg liksom, jeg var litt sånn tveksam, og ja, men ok, men den hadde enda noe som gjorde at jeg ville fortsette å jobbe på den. Og så spilet jeg opp den for liksom litt blandet mennesker, og ulike åldre, og visse var sånn, jævlar, og visse andre var sånn, hva faen er det her? Og just den greien, sånn, ok, men visse elsker det, og visse tykker det er jettekonstig.
Og jeg tykker ikke den egentlig er noen ting. Og sen så, når jeg vel hadde gjort klart den og mastret den og allting, så satt jeg i bilen og blæstet den. Men hva faen? Det er jo den verste hitten. Det kom til meg tre vekker innen den sløpte, så jeg bare...
«Fan, den her er jo skitbra!» Men det tok meg ett år å innse det, typ. Og da ble det jo leskigt, for da helt plass innser jeg jo selv at sånn, «Nei, men faen, den her er grym!» Men da begynner man jo bare å tenke på de som tykte at den var konstig. Men heller da at de reagerer så, enn at de bare reagerer sånn, «Ja, det var en bra låt.» Altså, du vil jo heller ha en reaksjon som er sånn,
Hva faen er det? Altså... Og folk reagerer skikkelig kraftig og sånn. Ja. Ja, for det er jo ofte de tingene som har gått veldig bra, og vi merker jo her i Norge også at det er liksom...
noen artister som plutselig gjør litt sånn country-vibe, så bare, hva skjer her? Så bare, oi, gud, så kult det er! Ja, precis. Men at man reagerer litt, så bare, hva? Ja, men... Du prøver å forstå det litt. Exakt, og jeg tror med Kite så har det jo vært en låt som folk har virkelig vært sånn, faen, jeg fattet den ikke første gangen, jeg burde ikke riktig fatte den andre gangen, tredje gangen burde jeg tykke om den, fjerde gangen så burde jeg elske den, og femte gangen, da kan jeg ikke slutte å lysse på den. Så den har vært en sånn rolig, at...
Men samtidig er jeg takksom over at folk, at man har en publik som enda orker å lysse på den en gang til. For jeg mener, jeg kan lysse på en låt og være sånn, nei, det er ikke min greie, så lyssner jeg ikke på den igjen. Men at folk enda vil lysse på den en gang, bare for at sånn, hva faen, det var jo enda noe som jeg, faen, jeg må lysse på den igjen, liksom. Men en starten har en veldig sånn city der, en hit du hører det, liksom. Ja, men... En veldig sånn tight start. Jeg tror at sånn, at fångas attention er en greie. Men sen at få dem at
liksom ligge kvar i låten, eller vil at spiller den igjen, det er jo en drivkraft man har som låtskriver. Det er jo ens enda mål som låtskriver, er at få folk å nynne på din refreng, eller at den skal sette seg på din hjerne så at du til slutt hater låten. Det er jo målet. Ja, at noen bare går igjen og igjen. Men den er supercatchy, så det har du klart helt fint. Takk snill.
Vi snakket litt om det også med starten, og jeg husker du har fortalt en gang at første konserten du gjorde var med mammaen din i Gotland.
Ja, det kan det noe ha vært, ja. Ja, for da hadde du gått ut på scenen og satt frem en liten hatt og fått folk til å putte opp i. Og så var det en journalist som hadde sett og tatt bildet og lagt ut, og så hadde Pernilla Wahlgren stått ved siden og skrevet «Til og med Pernilla Wahlgren kom ut!» Og da hadde Stjåle showet. Og det er så gøy. Men da hørte jeg i det intervjuet at du snakket om at du hadde blitt så bevisst på...
at det var moren din, og at du likte at ingen visste det da. Nei, precis. Og du har jo snakket så mye om dette her med nepo-baby, og har kjent familie og sånn, så du begynte å tenke, hvis du en dag skal få barn, så blir jo de også nepo-babys? Eller de får jo også det der litt det samme? Ja, gud ja. Hva tenker du om det? Nei, men jeg tykker jo sånn at det er bare interessant, for at...
Min mamma er jo også en nepo-baby. Ja. Från hennes foreldre. Og min morfar er også en nepo-baby. Från hans foreldre. Så klart at man kan tykke at men for meg er det bare en jævlig cool grei. Og veldig udda at vi er snart fem generasjoners familie som alle fortsetter å føre vårt arv videre. Eller generasjons... Altså, våre...
at vi fortsetter å holde på med musikk, eller musikal, eller teater. At det går i arv. Jeg hadde jo nok blitt besviken om mitt barn ikke holdt på med musikk. Jeg kommer aldri å pushe mitt barn. Men jeg kommer jo å få panik om min son eller dotter er tomdøv. Eller, og ikke kan syngre. Da kommer jeg bare «Really, I'm not your father». Hahaha!
Vi må ta den av dess. Exakt, bare... I'm not your father. Motsatsen til Darth Vader. Ja, men hva tenker du om det er presse man kan vokse opp med? Jo, men altså, pressen er jo superhøy, men samtidig, jeg hadde aldri vært der jeg er i dag, om det ikke hadde vært for min familie. Både at det er åpne dører, men også at jeg har behøvd å jobbe så jævla hårdt for å ta meg dit. For at just...
Jeg tror at man begynner med at folk, alle vet hvem man er. Og da er det også at alle redan har en bild av deg. Og alle tenker redan at han står der for at han kommer derifrån. Og da er det enda tydeligere at du må bevise at du har en talang. For at...
Om noen ser deg som bare en produkt, eller at du kommer fra en familie, så skal de behøve se deg opptrede og glemme bort alt det, for de skal være så sjokkede over hvor duktig du er. Så jobbet som ligger bakom det er så jævla mye hårdere, enn at om du bare hadde stått og sunget bra, så bare, ja, det der var bra. Men om du kommer fra en kjent familie, så hører man ikke om du synger bra eller ikke, for det er så mye annet som man ser.
Så det kreves at du må ta igjennom deg den publiken og bare vise dem at å få en sånn publik som redan er skeptiske, å få dem å få gåshud, er mye svårare enn om de aldri har sett det tidligere. For da kan de bare, det der var fint. Men de sitter jo med armene i kors, liksom. Og da har du mye, mye mer å bevise. Og det tror jeg er, beroende på hva man vil holde på med. Men vil man bli en framgångsrik artist, så tror jeg at
Det har bare vært veldig positivt for meg, å ha det der hårde, hårde arbeidet bakom det. Og det har du virkelig lagt inn. Ja, men jeg har jo lagt de der 10 000 timmerne på alt ifrån liksom intervjuer til lære meg å spille piano, skrive låter, og det som er kul er at jeg er så langt ifrån klar. Jeg kommer nok aldri bli klar. Og at jeg enda i dag
går direkte etter et fremtredende og ser på det på TV og bare gir meg selv 40 noter og bare, ok, der kan det bli bedre, der kan det bli bedre. Det er det som gjør at man vil fortsette å gjøre det, for at man vil til slutt kunne noen dag sånn, bra, det var bra. Nå fortsetter vi. For jeg tror at når man kjenner seg liksom, om man bare tykker at alt er kul og bra og nøyd, da tror jeg ikke det finnes samme
Man må ha det her pirret, liksom. Å kjenne at man er ute på hal is. Det er det som er kul, også. Det er det som får en å kjenne at man vil teste nye greier, liksom. Og da blir framgångene mye roligere, for da innser man hvor mye
tid og arbeid som kreves for å nå de fremgående. Men det er som du sier, det er svåre når man råker få en hit når man er 16 år og bare boom, steller seg på 40 000 personer. Hva skal man nå streve efter? Det blir svåre å kjenne av liksom
om man bare får det på en gang. Men du sa jo at du hadde slitt med at imposter-syndrom føles, eller det hadde hørt seg litt ut som. Har du snakket med psykolog eller gått til terapi? Ja, jeg har gått til psykolog hele tiden. Jeg har gjort det i nesten fem år snart. Og det er jo også en privilege å kunne gå til psykolog. For det er jo ikke alle som har råd å gjøre det.
Men de har vel, forhoppas jeg, har venner og sånt der som de kan åpne opp seg til å prate. Jo, men jeg tror at det for meg har det vært supernyttig og viktig. For at man, ja, men man er jo, iblant så er man jo, trots at jeg er omringet av mennesker hele tiden, og oftest bare kul, så kan jeg jo også kjenne meg jævligt ensom, liksom. For at man just
ikke alltid har så mange som kan relatere til det man gjør. Og at man er noen slags, du vet, jeg har så mange som jobber for meg og med meg og så der, og så har man svårt å være så her, ok, men hvem er bena min? Du vet, når jeg ligger hjemme i min soffa, hvem er jeg da?
Som ikke får masse likes eller kommentarer på Instagram. Og den personen er jo viktigere enn noensinne å lære å kjenne. Og han holder jeg virkelig på å utforske. Eftersom det har vært så sjukt mye fokus på min karriere de seneste årene, så har jeg haft svårt å vete hvem er benet min da? I alt det her. Framfor alt når det handler om å være... Når man er med sine venner eller bare forsøker å hitte...
seg selv og vet sånn, ja, men når jeg går rundt selv hjemme i min lekenhet, hvem er jeg da? Er jeg noen som tykker om å titte på film, eller er jeg en seriekille, eller er jeg rolig privat, eller er det en persona? Eller er jeg egentlig en rett lungen? Og kanskje ikke sånn egentlig tar fokus. Eller er, altså du vet at den personen
siden av meg er jo veldig så der, holder jeg på å hitte. Ja, for lenge så har du vært en type, eller folk har hatt en forventning om hvem du skal være. Ja, precis. Men du har jo nesten ikke fått lov til å velge deg selv. Ja, og jeg tror at man har liksom, jeg har også gjort de her tv-programmene som
I liksom heter BNM innså i et mat- og musikprogram der jeg bjuder gjester, og vi sjunger, og jeg jammer, og jeg er den sosiale regissøren i allting, og det er jeg som holder alle samtalen, hvilket har gjort at jeg ikke riktig, det har ikke vært riktige, riktige middager, for at en annen middag så kanskje man ikke alltid er den som starter alle samtalen, uten da er vi alle jævnlike, men nå er det jeg som har bjudet over dem i mitt program, du vet, så.
Det gjør jo at folk titter på TV og tenker, gud, hva han er trevlig og rolig og allting. Det gjør jo også at jeg behøver ha en persona utåt som konstant er veldig glad og trevlig. Men jeg er jo precis som alle andre. Jeg har også en dårlig dag i land, og jeg bare er helt slut. Og
Og ikke sette på meg et smile, uten man bare sånn, hei, kan jeg få ta en bild? Ja, absolutt. Og så bare, gud, han var ikke så glad som man trodde. Du vet, så har man liksom den pressen på seg. Du er redd for det også? Ja, absolutt. Kult, ja.
Du er jo en super entertainer, og det kommer sikkert litt av at du vil at folk skal ha det bra rundt deg, og at man vil at folk skal føle seg trygge og være komfortable. Og så når du har den jobben på showet ditt, så inviterer du hoster, men du kan jo ikke ha det sånn hjemme, at folk skal bare få være gjest hos deg, og så skal du entertain og stå på alt sammen. Det skal jo gå begge veier på en måte, sånn er det jo i middag.
Kanskje du lager maten, men da tar jo noen med seg viden, og sånn er det jo på en måte. Ja, eller bare at jeg kan være hjemme og ligge i min soffa, og at folk kan gå og mingle i min lekenhet, uten at jeg behøver være... Styret der, liksom. Nei, precis. Og det lengter jeg til at jeg kan begynne å ha det mer så. Men hvor viktig er det at folk skal ha det fint rundt deg, og føle seg trygge og...
Jo, men det er superviktig. Jeg vil jo være en person som sprider bra energi, og som folk kan kjenne seg trygge med, eller kan øpne opp seg for, eller bare kunne være en aksel å luta seg mot. Men, ja, det er
Samtidig så tror jeg at mine venner vet om at jeg har en sida der de vet at jeg kan være veldig trøtt og slut. Da elsker jeg at de er fortfarande der, men at jeg ikke behøver være i samtalen, da kan jeg være litt...
Ta et steg bak og bare... Og det er dine day ones som du snakker om. Det du har hatt liksom hele livet. Ja, men precis. Og det er jo veldig få mennesker man kan ha det sånn med at man bare kan være helt seg selv. De trenger ikke å være sammen i 24 timer uten å snakke sammen. Ja, det er jo en gåva. Absolutt. Men det er vel i fremtiden når man vel treffer noen, altså en partner, der er det viktigere at man virkelig vet hvem man...
hvem den her Benjamin er når man skal åpne opp en dør for et sånt type forhold. For da kan man ikke være artisten Benjamin, da er det personen Benjamin som er i fokus da.
Men det er jo skjønt at jeg har annet å fokusere på nå. Men tror du det har vært vanskelig i dine tidligere forhold? At du kanskje ikke har hatt så god kontakt med deg selv? Ja, absolutt. Så har det jo vært. Og jeg tror også at det her, altså min karriere har jo vært sånn
et mål jeg har hatt hele mitt liv. At jeg skal oppnå de her sakerne, og at jeg skal jobbe hårdt som faen. Og da finnes det jo ikke heller, det har ikke funnet tid for noen annen, men også ikke tid for meg selv. Det har ikke funnet tid for Benjamin, liksom. Så jeg tror at han måtte få mye mer plass før jeg skal kunne åpne opp mitt liv for å ta inn noen
partner liksom. Men det får komme når det kommer, tror jeg. Tror du karrieren din har vært en distraksjon for å slippe å ta tak i det? Ja, absolutt. For å slippe å stille dine spørsmål? Ja, så klart er det. Og da er det jo veldig bra at jeg har det jobbet jeg har, det jeg virkelig kan
endå skrive av meg mine kjensler. Men gjøre det til musikk. Jeg er jo beroende av kikkerne som man får av å stå på scenen eller skrive musikk eller komme hjem fra studiet og lytte. Så jeg blir jo også veldig drastløs når jeg merker at jeg ikke har noe å gjøre. Men det er jo det som er nyttig for meg at jeg lærer meg mer og mer. Jeg behøver noe iblant bare.
ikke gjør noen ting. Ja, er du god på det? Nei, jeg har begynt å bli bedre, men det tar sin lille tid. Ja, men tror du det kan være en forsvarsmekanisme også? At man bare, når ting er litt tøft og vanskelig, så prøver man å, ja, men vi må ha det bra og litt redd for de vonde følelsene. Ja, så klart det er det. Og
I somras var vi ute på en stor turné, og det var jo liksom, jeg har jo aldri måttet så bra som jeg gjorde i somras. Men jeg vet jo også at det var jo alltid en liten redsel over, faen, snart er det over, snart er det over, da måske jeg er hjemme igjen, da måske jeg er hjemme tilbake til du vet, verkligheten, som det egentlig er. Så det er jo en svår greie å kunne liksom vete hva som er på riktigt, og hva som er på låtsas, for at
Det er jo ikke normalt å gå ut på en scen og ha, som mest var det, 40 000 personer i somras. Det er jo en veldig onormal grei. Samtidig som for meg i min verd, så skal det bli min hverdag. For det er der jeg har satt mitt mål. Det her er jo så stor min publik skal være, så småningom.
Men derfor tror jeg det kommer være enda viktigere at jeg virkelig begynner å kjenne at når jeg kliver av scenen, så skal jeg switche over til den der vanlige killen. Og virkelig kunne håndtere de to personene.
og gi dem både like mye kjærlighet. Det er vanskelig når du har så mye adrenalin i kroppen, og akkurat å få så mye oppmerksomhet. Det gjør jo noe med deg også, at du har sett hvordan man takler det. Så er du sånn, og så skal du gå tilbake og spise pasta hjemme, og prøve å være helt vanlig. Det er jo vanskelig, for det er så store kontraster. Det er skitkonstig. Og framfor alt når man
Det konstige med det er at jeg kjenner jo aldri at jeg er sånn her kommer jeg, utan det er jo også alltid en sånn her kille som kommer opp og som skjems og som tenker at alle hater den og alle tykker man er sømst. Men så kjenner man, så har man liksom, hver konsert for meg blir at jeg vinner over publiken. Så det er jo også en liksom...
Det er jo samme som personen jeg. Jeg har alltid kjent at jeg må vinne over folk for at de har en oppfatning av meg som noe. Så skal jeg bevise for dem at jeg bare er bena min. Så det er alltid konstant denne kampen om å bevise noe. Og ikke bare være. Eller lære meg å bare skite i det. Men om du ikke tykker om det, da fuck you da. Den mentaliteten har jeg ikke riktig hittet den.
Og med den tror jeg er veldig nyttig at man skal også... Alle kan ikke tykke om en, liksom. Det må man også innse. Ja, det kommer aldri til å skje uansett. Og det kan du like gjerne ha noe med de å gjøre. Nei, precis. At det ikke er noe galt med deg, men det er noe galt med de også. Det kan jo på en måte være på den måten. Men det er jo skikkelig blessing and a curse, for det driver deg jo. Du blir en fantastisk artist, men det må jo være ganske tøft for deg å leve med det. Ja, samtidig så...
Jeg har liksom satt sånne mål til meg selv, så jeg er liksom sånn, jeg kommer liksom aldri forlåte meg om jeg ikke jobber så hårdt som jeg vil jobbe for å nå de målene. Sen vet jo ikke jeg, om jeg vel når de der målene som jeg har satt opp for meg selv, kommer det gjøre meg lykkeligere? I don't know. Men det er liksom, jeg tror det er samme i sport, når man liksom drømmer om å bli en viss fotballspelere eller basketspelere, hva det nu er.
Man trener jo hårdere enn mange andre, liksom. Og det er jo samme i denne bransjen, bare at man trener på et annet sett, liksom. Men derfor er det viktig sånn med... Jeg tror at jeg er veldig beroende av rutiner, når det kommer til hverdagen. At sånn, gå til gymmet de tiderne jeg gjør, og ette lunsj og middag under ish samme tider, og ha sine rutiner hjemme, og... Men det er jo... Jeg er jo bare 26, så man holder jo på å lære seg det fortfarande, liksom. Ja, ja.
Ja, for det blir jo mye kaos rundt, så da skjønner jeg at det er veldig greit å ha ting som skal være på samme måte. Og du reiser jo mye, og du skal, ja. Men du snakket om at du har noen mål, vil du si hva det er? Nei, men jeg tror bare at mitt mål er at egentlig gjøre det som jeg gjør nå, men gjøre det på en større skala. Og at liksom skrive de der låtene som jeg alltid drømte om å skrive, og
jobbe med musikere og artister som jeg har drømt om å få jobbe med. Og kunne liksom, ja men, framfor alt når man kommer fra Sverige, så er det så sykt mange artister og produsenter som har slaget igjennom fra Sverige. Og jeg tror at jeg vil, jeg vil være en del av svensk musikhistoria. Liksom, har vel vært mitt mål. Jeg vil gjøre saker som folk kommer til å komme ihåg.
Og det tror jeg, man kommer fra jantelagen Sverige, så får man jo aldri si, men jeg tror at målet er jo å gjøre saker som får folk å kjenne saker. At de får gåshud, eller blir berørte, eller kjenner at de utvikles, eller at de...
Ja, men du vet, å Gud, faen, nå fikk det her meg å tenke på min barndom. Og da tror jeg at så lenge man har at det er grunnmålet, er at man vil bare berøre folk, så kommer man oppnå...
En viss typ av framgang. Og om det nå er en framgang som at berøre to personer, eller om det er to millioner, det tycker ikke jeg spiller noen roll. Men just at min grunn grei er jo at alltid har vært at få være en entertainer, å se hvordan folk ser og bare eller du vet åh, jeg elsker denne låten. Altså du vet at bare gi folk saker som får folk å kjenne.
Og når man har fått det, liksom, da blir man jo liksom, åh gud, man elsker, det er som en kokk som står og lager mat, og man ser hur folk bara njuter. Då vill man fortsätta laga mat, och man vill se ännu mer folk njuta, liksom. Och det är väl just att mitt mål är väl att kunna göra det jag gör här i Norden, men att göra det över hela världen, typ. Har du, når du manifesterar, har du någon tydlig setninger du ser? Nej, utan det är mer bara att jag...
forsøker bare se det liksom se om det er sånn ser det der, kjennes det her troværdigt kommer det her, er det her verkligt liksom ja, jeg må det gjøre og jeg ser det oftest ur liksom andres perspektiv at sånn, ja men
Om det der hendte meg. Var det min familie da? Men de er der og titter. Ja. Altså du vet at man liksom. Ja. At du ser liksom for deg det universet. Ja. Ja. Typ. Og ikke bare deg selv. Men alle andre rundt. Ja. Ja. Så det blir liksom. Ja. Du ser for deg den veien. Og så går du der liksom. Ja men typ. Er det mange ting du har manifestert som har skjedd?
Det meste. Det meste har liksom... Har du allerede sett for deg? Ja, og både på godt og ondt. Altså, mye av det liksom i mitt personlige liv, så har jeg jo sett saker og bare, nei, men det der kommer nok ikke skje. Og det der kommer nok ikke funke. Og så bare, nei faen, det funker jo ikke. Altså, liksom. Så det er jo, det er lite på godt og ondt. Jeg har også en veldig bra, jeg har noen stark magkjensler når det kommer til visse saker, som jeg også vet at så her,
Nei, faen, det her kjennes skitbra, men det her er ikke dit jeg skal. Og så sluter det oftest med at det ble ikke så. Og så kan jeg være skitlessen over det. Men da vet jeg også at min magkjensle er rett... Jeg kan lite meg mye på den. Tror du den intuitionen din, eller magefølelsen din, gjør at du tar valg
Som kanskje kunne blitt noe, eller sånn. At man kanskje avslutter et forhold man egentlig har lyst til å være i, eller at man ikke griper muligheter. Ja, altså, jeg tror man måtte... Altså, det er jo just den der hårfina grensen av at sånn... For man kan jo også lite på magkjensler og være trygg i det. Og typ, ikke våge å ta risker. For at tar man ingen risker, så kan man ofte... Da er det rett...
Da er alt rett safe. Men om man tar risikoer, så kan det jo lede til noe enda fetere, eller enda større, eller enda vakrere. Men det kan jo også være en dør som bare, boom, stengs, om man tar en risiko. Så det må man være beredd på. Men der må man også bare lite på universum, og bare sånn, min tid kommer. Om det nå er i privatlivet, eller i kjærleksrelasjon, eller i sin karriere. Og bare sånn,
Også at man ikke skal ha så bråttom, utan låta saker få ta tid. At man, sånn her, oavsett om ens venner eller familie har oppnått saker som man også selv vil, så bare, men just nu er det ikke din tid å oppnå det. Utan liksom, som mine polere som liksom, de er, kom til min nye lekenhet og bare,
faen, jeg vil også bo så her. Men det kommer. Medan de har jo en annen typ av greie som jeg aldri har hittet, eller som jeg ikke har hittet enn. Og det er jo deres core. De er mye, mye tryggere i seg sjelva som personene de har.
Og kan gå hjem selv og lage en mat og chille og ta en promenad og liksom være veldig trygge i personene som de er. Medan jeg er mye mer der jeg holder på å hitte. Men min karriere har gjort at jeg har kunnet skaffe meg en lekenhet som de drømmer. Man vet bare at alle vi har våre egne tid. Det er...
Jeg tror at man også kjenner når man sjekker av de små bucketlisten som man har. Ja, det er lett å se hva andre har og har lyst på det. Og så kan man bli inspirert. Du begynte å jobbe 10-15 år før alle andre på din alder. Det gjør jo mye. Det gir deg muligheter. Men kan det hende at du kan se på andres karrierer
å være sånn, oi, de fikk en nummer en med en gang. Ja, ja, gud ja. Og føle litt på det. Ja. Jo, men det er jo det enda man gjør som artist, det er jo å gjennomføre seg. Og det er jo livsfarligt. Men der måste man også altså, børja... Man skaper jo sin egne historie, man skaper sin egne veg. Og om man bør tenke så, så er det mye lettere å titte bort fra hva alle andre gjør, og gjennomføre seg, uten bare å si, nei, men her skal jeg gå. For at
Da finnes det en større sjans at en ny generasjon titter på deg og tenker, så der vil jeg bli. Og det er jo heller det enn at man skal begynne å titte på noen og tenke, men jeg vil bli, da vil jeg også gjøre det der. Nei, gå din egne vei. Jeg har jo haft kids som i dag begynner å bli artister, som har hatt meg som en forebild. Man bare, hva? Har du lyssnet på meg? Du var den som fikk meg å begynne å skrive låter og
Eller en liten pojke som kom til meg på flygplassen og sa at han ville bli som jeg når jeg blir stor. Jeg bare, er det sant? Jeg vil bli kokk. Du vil bli kokk? Ok. Så da har jeg liksom fått en... Jeg kanskje du vet, tenk om jeg har skapet noen jævla Michelin-kokk på grunn av at jeg bare tykker om å lage mat. Det er det som er... Der skal man jo våge lita på at man skal gjøre det som man selv vil og tykker er kul. Det kommer å komme jettemykket motgånger, men...
Men går man sin egen vei, så tror jeg at det er nykken i lengden. Ja, absolutt. Jeg tror alle kjenner litt på at man kan bli mye syndelig og se på andre og tenke å, ja, men jeg må også det, og det begynte akkurat, og jeg har holdt på så lenge med dette. Men ja, man kan heller ta det litt som inspirasjon. Jo, men så klart. Og sen skal man jo også ha en liten sak som blir stor for deg.
kan jo være jetteliten for noen annen. Men man må innsi at det er jo stort for meg. Og i min utvikling så er det liksom et jettestort steg. Så man er ikke heller liksom
Jeg kan jo titte på Spotify og tenke at jeg har en etta, men hva da? Jeg har jo ikke en Ariana Grande etta. Hun har jo en etta i 48 land. Det har jo ikke jeg. Det finnes jo alltid noen som... Eller du vet, bare at... De her artisterne, hiphoppene i Sverige, de streamer jo tusen ganger mer enn hva jeg gjør. Du vet, det finnes alltid... Du kommer alltid kunne gjennomføre med alle andre. Ja, herlig.
ikke ut. Og det er jo forskjellige forholde. Er du klar for en spørsmålsrunde? Sure! Ladies and gentlemen. Instagram spørsmålsrunde. Instagram spørsmålsrunde. Handler Hei Sofia om meg? Be honest. Hilsen Sofia. Ja.
Åh!
Jeg sier det. Jeg hadde ikke vært noenstans uten min mamma. Du hadde nok vunnet hvis du var her i Maria også. Ja, kanskje. Er du single? Jeg er single, ja. Hvordan går det? Dater du noen nå? Nei, men altså, både og. Det er en lite svår... Jeg har ikke riktig tatt tid. Men...
Men sen så har man jo sosiale medier og man skriver og prater i telefon. Men det er just det svåre å forsøke å få tid å ses. Det er vel det som er litt svårt just nå. I mitt liv.
Er det en spesiell du tekster meg? Det vil jeg ikke prate om. Det skjønner jeg. Kan jeg spørre om noe annet? Nå sa du at man tekster litt på Instagram. Kan du ha Tinder for eksempel? Nei, jeg blir blokket fra Tinder hver gang jeg har det. Du kan ikke ha Tinder i svergelig. Nei, for de tror at det er en fake. Ja, så skikker de oss her. Blokk. Men jeg hadde ræja et tag.
Ja, for det har jo liksom sånn Tinder-forkjendelser. Ja, eller mer. Nei, jeg skulle ikke si at det er forkjendelser, utan snarere bare at man blir godkjent av Raya-bolaget. Så at du bare må kopple til din Instagram. Hvilket gjør at du ikke kan skape en fake-profil på Raya. Og så fort man printscreener på Raya, så får du en varning. Hvilket jeg synes er skitbra.
For du kan liksom ikke henge ut noen, så man er veldig så der. For jeg vet på Tinder når jeg var yngre, da kunne det jo være en snubbe som satt bakom noen Tinder-profil. Men på Raya så vet man at det der er en legit person bakom den der.
Ja, når du er kjendis og tekster med andre, så vet du jo ikke helt hvem som sitter på andre enden, og de kan jo begynne å screenshotte alt de skriver og legge det ut for å vise vennene sine. Så det er vel det jeg sakner med Raya, men jeg har Samsung, og Raya har ikke Samsung. Åh, er det sant? Ja.
Men det er bra, jeg skal ha en tid med sånt. Så da blir det mest Instagram? Ja, og Whatsapp. Og Whatsapp, jeg kjenner. Man blir jo veldig nysgjerrig, men jeg kjenner at du ikke vil snakke mer om det. Har du noen guilty pleasures? Jeg tycker jo sælent det finnes guilty pleasures. Det er bare pure pleasure? Ja, typ. Men jeg tror for folk som kjenner meg, og som vet...
som kanskje har koll på hva jeg tykker om for mat og så der. De bruker å bli sjokkede når jeg kan si at jeg kan elske en...
Jeg kan tykke om å skjære spagetti og ette med ketchup og falekorv. Men det er for at folk er sånn, men hva? Jeg trodde ikke man fikk ha ketchup og pasta. Men da er jeg sånn, men iblant kan man få det. Det er min guilty pleasure. Ja, for det er liksom det man spiser som barn, kanskje. Ja, exakt. Liksom rett før man skal på fotballtrening eller noe, så får man liksom... Eller guilty pleasure, jeg kan tykke om å...
Det her låter jettekonstig. Jeg kan ikke tykke om å ligge i soffan og kåle på teknad Nalle Puh. Altså Winnie the Pooh. Åh, Olle Brom. Ja, Olle Brom. Fy faen, hva nye konstige navn. Men vi har jo også konstige navn. Men Olle Brom. Hahaha.
Men det er som vi har Calle Anka, og så har vi Donald Duck. Ja, vi har Donald Duck. Det er konstig. Ja, Calle Anka. Neimen, så gøy. Og så sitter du og ser på Ole Brun, hva kalte du det? Da er det som at jeg er tre år igjen. Det er super sorgelig. Men det er som at jeg kan liksom bare forsvinne i en vei, noen slags barndom. Og bare...
Titta på det og bare være et barn. Å, deilig da. Man skulle jo gjerne dratt tilbake noen ganger og alt bare var liksom... Frid og fryd. Ja, litt mindre problemer. Hvem ser du opp til? Å, jeg ser opp til min mamma. Ja, ja. Hun er... Altså... Most hardworking woman out there. Og verdens mest sånn...
fineste, gladeste personen, og ser alle, vil alle vel, veldig osjelvisk, og supertalangfull. Jeg tror ikke hun har hatt en enda dag ledig i hele sitt liv. Hun har jobbet siden hun var nio år. Hun er virkelig en... Hun elsker det, og jeg tror hun vet inget annet. Men hun er liksom konst...
Så fort man ringer henne, da er det liksom, jeg er på en photoshoot, eller jeg sitter på en intervju, eller jeg holder på å gjøre et TV-program, eller jeg holder på å repa inn for teater. Det er alltid noe med henne. Hun tar livet med en klakkspark. Det tycker jeg er ball. Jeg har jo vært alene med dere i starten. Ja, precis. Jeg vekste opp med, mine syskene vekste opp med pappa mer. Men jeg vekste opp med morsan mer.
Rett mye selv. Ja. Og mine syskon da. Så at hun og jeg har liksom vært så her. Det er min typ beste venn. Ja.
Det er tøft å være alene med mat, tre stykker, og så fikk hun en sønn til. Jeg er tredje barnet, men jeg og tre ADHD-unger på det, det kan ikke være litt lett. Tre italienske ADHD-unger. Hva faen heter ADHD? ADHD. Har du alle ADHD? Jeg tror det, ja. Jeg vet det.
Eller jeg tror syrren har gjort, hun har fått det på papper. Jeg og min storbror har ikke gjort det, men vi, altså om Bianca har det da, som er siste etter, så har jeg og Oliver da, min storbror, definitivt at vi har det. Ja. Det vore veldig konstig om vi ikke hadde. Ja, jeg tenkte litt på det da du fortalte om skolen, at det var vanskelig å konsentrere seg, og at du liksom... Det går ikke. Ja, og når du skal slappe hjem alene, sånn liksom... Rastløs. Ja. Ja.
Ja, man kan jo liksom... Tanken kan jo gå veldig fort, sikkert. Gud, ja. Ja. Nei, men det var et fint svar. Hva er du stolt av? Oi! Det første som kommer i hjernen er at jeg er stolt over de personene som jeg har rundt omkring meg. At jeg holder enda liksom... Nei, men altså... Jeg har verdens fineste venner, og til og med de jeg jobber med er liksom...
veldig fine og snille og ødmjuka og ser folk. I somras når vi var ute og turnerer så var vi et gjeng på 20, 23, 25 pers. Og ryktet spred seg under sommerturneren at sånn, faen, Bena min crew og team er liksom, det er de mest snilleste og hardworking people. Og at jeg er noenstans i den sjefen over alle dem. Og at, ja men, at jeg har liksom, når man
Når jeg treffer noen, så er det første som jeg tenker på, at du måtte treffe mine venner eller min familie. Jeg er veldig stolt over dem som jeg har nærme meg. De har bra verderinger og er skitrolige mennesker og er snille. Veldig så der
Det reflekterer jo over på deg da. At du har hatt gode verdier. Ja, men det er vel litt det jeg kjenner at jeg er stolt over. At jeg liksom ikke har masse ja-sigere eller folk som får meg å hamne i dårlige situasjoner. Utan bare sånn, jeg har virkelig bra personer rundt omkring meg. Og at jeg har hittet dem. Det er veldig fint. Det er viktig. Hvis du må velge en gig, hvilken grad er best følelse? Oi,
Et gig. Jeg tror det var en spilling i somras på Skansen. Jeg har nok aldri hatt så kul på scenen. Noensinne. Som jeg hadde da. Det er kult. Da var liksom alle mine venner og familie der. Men det var også en sånn sensommarkveld.
Og min store idol, Oskar Lindros, kom ut og gjestet meg. Og jeg hadde både mitt band som var åtte pers, men også en symfoniorkester på trettio pers. Det var virkelig en overklig kveld. Så det var nok det roligste jeg har hatt på scenen. Det er bra. Eller rolig er jo tråkig, eller hva?
Morsomste. Morsomste. Ja, eller kuleste. Hvilke norske artister liker du? Oi, mange. Men jeg elsker Sigrid og Astrid S. Nå måtte jeg tenke om det finnes... Hva er det mer som finnes? Sigrid, Astrid S. Victoria er veldig bra. Kul at det begynner å gå bra for henne. Og sen...
Hvorfor kommer jeg ikke på noen mer? Marcus og Martinus er jo her. De er jättefina grabber. Men jeg tror Sigrid for meg er liksom... Jeg dør for henne. Jeg tror hun er helt jævla utrolig. Og det var kul. Jeg hadde med henne i mitt program. Og da sjeng vi. Sjeng vi tilsammans. Og det var en sånn der...
Greier jeg fikk sjekke av. Å, jeg er dødsflink. Jeg unner den eneste du har nevnt så mye har vært her en dag. Så hun må komme inn i studio. Er hun det? Ja, det hadde det vært her. Det er bare manifest. Så kommer hun. Sigrid må komme. Hva er viktig for deg i en kjæreste? Det er så svårt, for jeg har liksom sælent tenkt på hva som er viktig for meg i et forhold. Det har alltid vært at jeg er
aldri kan gi den personen det som den behøver. Så jeg glemmer alltid å tenke på, men hva er det jeg selv vil ha da, liksom? Ja, du trenger kanskje en som tåler at du jobber middag, eller som... Ja, jo, men jeg tror at jeg vil gjerne ha en person som får meg å skratte. Altså som jeg bare, du vet, der jeg sitter og bare lysner på noen, når de babler og skoier og holder låda og er liksom...
Det er vel det første viktigste, å kunne få meg å skratte. Men du er jo glad i å ha markedsmett selv. Tror du du hadde følt at det hadde blitt konkurrerende? Nei. Snarere tvertom. Bare skjønt at sånn kan noen annen ta plass. Ja, det er sånn. Hva er din drømmekollab? Oi. Min drømmekollab. Jeg får alltid denne frågan. Så kommer jeg alltid på den når det er for sent.
Men jeg elsker typ... Jeg elsker Victoria Monet. Elsker Snow Allegra. Tyla, tykker jeg er grym. Ja... Hun gjorde første show på Bianca. Ja, precis. Det er så kult da. I skit stort. Og sen så tror jeg typ...
Åh, gud, hva heter hun? Zezza, eller? Ja, Zizza. Zizza? Ja. Noen av dem hadde det vært kult å gjøre noe med. Ja, det hadde vært veldig kult. Er du noen norske?
Norske drømmekoller? Skal dere skrive noe sammen?
Vi får se. Men hun er grym. Astrid er jetteduktig. Hun har også holdt på veldig lenge. Det er virkelig en sånn...
Kul å se hennes resa. Jeg tror hun gjorde liksom litt samme historie som deg faktisk. Fordi hennes første gang hun sto på en scene så løp hun bare opp på torget der hun er i bygda hun er fra. Og hun løpte opp fordi noen hadde stått på scenen og så hadde hun tatt mikrofonen så hadde hun ikke hatt å synge. Men hun hadde litt sceneskrekk så hun hadde holdt for øynene så hun slapp å se på publikum. Næ. Genidrag nok. Ja. Det er jævlig bra. Ja, hun er veldig diktig da. Ja.
Hva er den morsomste delen av å lage musikk? Er det skrive, produsere, slippe det, eller konsert? For meg er det nok precis sekunden jeg har spilet inn og skrivet en låt, og sitter i bilen og lyssner på den. Og du har precis gjort den, og du kjenner alle kjensler, og den låter fersk og ny. Og...
da er liksom alt mulig. Da fantiserer man, åh tenk når den her sløps og den kommer å være etta i verden. Altså du vet at man bare, alle kommer dø for den her. Den kjenslan er noe av den beste kjenslanen jeg vet. Når man går hjem og lysser på en demo. Hvordan var bildet ditt på Norge da du var liten og vokste opp? Bildet om Norge? Hva tenkte du om Norge da du var liten? Øhm.
Julkonsert. Det er det første som kommer opp i mitt hud. Hvorfor? Mamma åkte på noen julkonsert som hun... Det var en artist som var med, som var fra Norge. Hun heter... Sissil Kirchebø, sikkert. Nei. Men Gud, hun sjunger med Lotta Engberg.
Bettan? Ja, Bettan, ja. Birgitta, noe. Er ikke hun norsk? Jo, Bettan er norsk. Ja. Stor i noen... Hun for meg, da åkte jeg på julkonsert med mamma, og hun var med da. Så det er liksom mitt første minne av Norge. Det var Bettan da som liksom som pratet med meg. Hun var veldig gullig og liksom passet meg der på julkonsert. Da var jeg vel kanskje tre, fire år.
Og sen, sen var jo, sen da jeg var med i lilla Melodifestivalen, og vann den tævlingen, så tævlade jeg i Oslo, i det heter da MGP Nordic. Stemmer. Ja, altså det var vel første gang jeg var i Norge, på riktigt, altså da som liksom, selv og så. Ja, hvem var du, husker du hvem du sang mot da? Nei, altså det var jo jettemange som tævla, det var jo liksom, eller jettemange, men det var...
Noen i Norge, noen i Finland, noen i Danmark. Men jeg minns at jeg ikke vann i alle fall. Det var jeg jævligt ledsen over, kommer jeg ihåg. Det er jo så mye press da, når man er så liten. Ja, virkelig. Hva serverer man på date? Hva synes mat, tenker jeg da? Pasta, tykker jeg. Hva synes pasta? Altså typ noe som fungerer for de fleste. Det skal være vegetarisk, så man slipper å fråge...
Men typ en tomatsås. En tomatsås med liten skvett gredde.
Ja. Har jeg gjort. Typ som en alavodka, liksom. Pastelavodka. Ja, det var veldig godt tips. Det er jo Valentine's Day i dag. Ja, just, faen. Ja. Og du skal møte Astrid S. Ja. Etterpå. Ja, exakt. Skal dere, dere burde jo lage en kjærlighetssang eller noe. Ja, precis. Det, det kanskje det blir. Vi får se. Ja. Ja, det er veldig kult. Da håper jeg alle har en fin Valentine's Day. Ja, verkligen. Når jeg kommer ut litt senere. Men alle har hatt en fin Valentine's Day når du hører dette. Ja.
Benjamin Negrosso, det var en stor ære at du hadde lyst til å komme hit. Takk så mye, takk selv. Det var en ære å komme hit. Ha det bra. Ha det samme, ha det. Tusen takk for at du hører på 730-podden.
Hvis du har lyst til å være veldig kul, så er det bare å legge inn fem stjerner, og da blir jeg veldig glad, for det er jeg som lager alt til denne podden, og jeg trenger masse gode stjerneanbefalinger for å kunne be sjefen min om litt høyere lønn. Så det hadde vært veldig fint. Jeg slipper nye episoder hver eneste tirsdag, og hvis du ikke har hørt alle enda, så er det bare å spole tilbake i biblioteket, og trykker du på følg, så kommer alle de nye episodene rett inn i spilleren sekundet de blir sluppet.
Send meg gjerne en DM hvis det er noen du har lyst til å ha som gjest. Husk at vi alltid poster spørsmålsrunder på Instagram Story. Da kan du få med spørsmålet ditt i neste episode, hvis du vil det. Ha det bra!