Velkommen til syvtrettig.no
Popstjernen fra Nordens Paris har en vane for å ligge øverst på topplistene. Og du kjenner henne fra monsterhits som Somebody, Backbeat og Love You Like That. I tillegg ligger hun øverst på min Spotify-raft hvert eneste år syv år foran. Velkommen til Studio Dagny. Takk. Det var en fin intro. Takk. Vi møttes jo første gang på backstageen min på sentrumscenen, var det ikke det? Jo. Da hadde vi samme hårfrisur, husker jeg. Hahaha.
Jeg hadde akkurat vært frisøren, og så hadde jeg klippet håret mitt som deg, jeg hadde vist bildet av deg til frisøren, og så, jeg tror det var på Lemøtrikonsert, for jeg visste ikke at du skulle være der. Og så sto du bak meg, og akkurat da så jeg snakket om deg, for det var noen som bare, å, har du klippet deg? Jeg var sånn, ja, som Dag-Di, og jeg er så fan, og så begynte jeg å snakke om en annen konsert jeg hadde vært på med deg, foran de som egentlig skulle spille konserten, Gøllen. Og så var de sånn, snu deg da, og jeg bare...
Jeg ble helt sjokk.
Nei, det var veldig hyggelig for å si det sånn Jeg har ikke glemt deg den dagen der Det var et godt førstemøte Jeg tror jeg løp etter deg sånn tre ganger for det var jo en afterparty etterpå og så tror man jo ut på byen og da var jeg, ja, herregud Jeg har en video hvor jeg står med to glass og drikker, og er sånn eller jeg drikker med begge hendene da, for å si det mildt Jeg tror jeg har tre glass i hendene faktisk Godt jobba, ja det er bra Familien min er veldig stolt
Og så står jeg og snakker med deg, og det ser ut som om jeg trakasserer deg, og du er sånn, ja, ja, skål, skål. Nei, jeg synes det var bare hyggelig. Herregud. Men, ja, gratulerer med ny låt. Heartbreak in the making. Hva handler det om? Den handler vel egentlig om at man kanskje treffer noen, og så ser man noen tydelige, sånn,
At man skjønner kanskje hvor det blir å bære henne. Men så kaster man seg ut i det for det. Jeg begynner å sammenligne det med den der første tequila-shotten på byen. Ikke at jeg drikker veldig mye tequila på byen, men jeg har jo gjort det i løpet av livet mitt en del ganger. Du skjønner jo litt hvor det bærer henne når du tar den første. Men så gjør du det jo for det. Og det er jo gøy og spennende. Men det er
Det ender jo sjeldent bra. Men er det basert på egen opplevelse? Stort sett er det jo ting som man har opplevd selv, men kanskje ikke nødvendigvis det siste uka, eller siste måneden, eller siste året. Sånn må det vel kanskje også bli, for jeg vet ikke om jeg hadde klart å leve så dramatisk tidligere.
Ja, det ville jo blitt veldig mange forelskelser og heartbreaks for min del hvis jeg hadde slappet en ny låt om det, siden jeg elsker å skrive om det, så skulle jeg gått nylig gjennom det da. Men nei, det er viktig, det er opptatt av at det skal liksom resonere på et eller annet vis med noen ting i meg. Jeg tipper alle som hører den sangen har opplevd noe lignende da. Og noen ganger også når man bare møter noen, så må man bare tenke sånn herregud, du er, det kan jo være en andre sida, du er bare så bra at dette kan umulig...
på et eller annet tidspunkt blir du å innse at det blir ikke noe av dette. Men
Veldig mange snakker jo om det her vanskelige andre albumet. Og jeg har alltid tenkt sånn her, herregud, hvor vanskelig kan det være? Det går nok sikkert fint, liksom. Men fy søren, det har vært en prosess fra jeg gjorde Strange Lovers, som var første album, til å komme hit, at jeg kjenner meg klar for å kaste meg ut i det igjen. Og det tror jeg egentlig handler om at som artist så...
så har du jo gjerne en greie som kanskje er din greie, og så er du veldig inspirert av det. Når jeg gjorde førstealbumet, så følte jeg på en måte at da fikk jeg gjort den type greier. Og det ble et kapittel, men når jeg var ferdig med det, så følte jeg at jeg plutselig ikke inspirertes av de samme tingene på nytt. Og da måtte jeg ut og finne noen ting på nytt som skulle inspirere meg. Og det var ikke de samme tingene som kanskje inspirerte meg mens jeg jobbet med førstealbumet.
Og det var jeg kanskje ikke forberedt på. Jeg tenkte sånn, nei, da skriver jeg masse låter, og så gjør vi det igjen. Men plutselig ble det sånn at jeg måtte leite veldig for å finne ut hva som inspirerte meg, og som føltes spennende å jobbe med. Og da har det på en måte endt med at jeg har gått litt tilbake til røtten igjen, som er litt mer bandy, litt mer organisk,
Jeg har hatt litt live i bakhodet. Jeg elsker jo å spille konserter. Så jeg har fokusert litt mer på det da. Med den nye musikken. Oi, så spennende. Ja, vi får se. Jeg synes jo det. Kommer det album nå? Et nytt album? Ja,
Det vet jeg ikke hvor mye av det meningen at jeg skal fortelle om, men det er nok av på gang i hvert fall. Ja, jeg ser vi har veldig mange spørsmål om det kommer et nytt album. Ja, så bra. Ja, det er veldig mye til lyd på det. Det er bra at det er det folk lurer på. Ja, det var veldig mye. Hvis ikke hvor snill Disney-prinsesse er. Nei, det er jo Mulan, så det er... Men du kan ikke si om det kommer et album til? Nei.
Jeg kan vel si at det blir... I år? Det blir noe mer enn en EFE i hvert fall. Oi, så gøy. Det er spennende. Ja, veldig. Men da har det jo gått fort, for du slapp jo det andre albumet for...
tre år siden. Ja, jeg synes det. Det tok jo ikke ti år for første. Ja, det er sant! Herregud, det er sant det! Jeg fant jo gamle aviserartikler der jeg hadde vært ute og i lokalavisen i Tromsø og vært sånn, ja, ja, debutalbumet er rett rundt hjørnet, og det var i 2010! Ja, det er derfor jeg sier at man må være forsiktig med hva jeg sier. Men det tar jo lang tid da.
Det er jo ikke sånn at du har laget ti sanger på ti år. Nei, og det er jo som du sier, førstealbumet er jo liksom en... Det gikk jeg gjennom alle låtene om Tønte hadde skrevet i 20-årene. Mens jeg har det nye albumet, da er jeg på en måte fokusert på bare velge fra det som er skrevet siden for i albumet til nå. Sånn at det er jo litt annen prosess.
Men så merker jeg også at jeg er veldig opptatt av at det skal bli en det skal på en måte være en en sånn forståelse at som musiker og artister så må du gjerne bort en periode, og du må liksom få lov å gå inn i den der bobla i studio for å
kunne skape. Og jeg tror at sånn som ting fungerer veldig i dag, så er det liksom den her jaget etter å hele tiden holde deg relevant, og hele tiden sleppe ny musikk, og bare slepp den, det er ikke så farlig liksom, du kan bare gå videre på neste låt hvis ikke det funker. Og den kjenner at jeg ikke er så... Jeg har liksom ikke behov for å kaste meg på det da. Da får jeg heller bare liksom føle at jeg kanskje...
at det blir litt mindre release en periode for så å kunne komme med noen ting som jeg føler at ja, nå lander jeg i en eller annen plass som føltes bra ut for min del da. Hvor mange sanger lager du? Jeg har skrevet og spilt inn. Demor heter det kanskje. Nei, det blir jo noen. Hvor mange har du, tror du? Tilsammen, hvis du tar med alt?
Alt som er skrevet noen gang, det tror jeg er mange hundre. Jeg lytter jo gjennom 250 låter. Siden jeg gjorde forrige album, har jeg spilt veldig mye. Jeg skriver ikke når jeg spiller.
Da deler du det veldig, så nå er det turné. Ja, når jeg er på turné så vil jeg liksom være i den bobla, og jeg vil ha tid til å liksom henge med bandene, og kanskje rusle en tur i byen, og selvfølgelig forberede og gjøre alle de tingene som kommer med å være på turné. Men det er ikke så at jeg liksom
Bukke et rom bare for å sitte og jobbe i de få timene man har. Nei, da vil jeg heller bare kose meg med å være på turné og tillate meg å bare være til stede i det. Og så heller ta noen uker eller bare være i skrivebobler. Sånn at jeg har ikke skrevet jevnt hele veien siden forrige albumet. Men periodvis har det vært veldig intens. Så det har sikkert blitt... Vet jeg faen...
Kanskje mellom 80 og 100 låter eller noe sånt. Oi, shit! Ja, så det blir jo en del. Men det er jo i løpet av de tre årene. Ja, det er mye da. Ja, det er ganske mye. Men hvis du jobber som fulltidslåtskriver, så er det kanskje ikke så mye. Men med tanke på kanskje alt annet vi har gjort, så er jeg glad for at det har blitt litt. Du er jo kreditert som låtskriver på Katy Perry sin Never Really Over også. Hvordan var det?
Ja, det var spennende. For hun hadde den basert på Love You Like That som du har skrevet. Stemmer. Og da blir du kreditert som lovskrivet. Ja. Det er jo sykt fett, hvordan er det å få en sånn telefon? At Katy Perry... Nei, jeg tror ikke jeg tok det for god fisk først. Du trodde ikke på det? Nei. Jeg tenkte bare, nei, det er...
Først så fikk jeg jo en telefon tidlig på året at det var snakk om en låte som de hoskuslippene som da var inspirert av «Love You Like That».
Og så tror jeg det var ganske mye frem og tilbake, hva tiden skulle komme, om det var single, om det var hva det var. Og vi fikk ikke høre noen ting. Og så gikk det noen måneder, så glemte man det litt av, egentlig. For det ble liksom ikke noe mer snakk om det. Så plutselig en dag, så bare tikka det inn en e-mail med en lyttelink. Så da var det liksom sånn,
Den linken varte bare i noen timer, og så ville den forsvinne igjen, og du kunne ikke laste ned den. Så vi fikk hørt hennes Never Really Over. Da husker jeg at jeg var ute hele dagen på farta, så jeg måtte holde telefonen opp til øret. Så var det bare en liten snippet av låten, og så husker jeg at jeg tenkte at det ikke hørte ut som love you like that i det hele tatt. Jeg tenkte at jeg bare...
Det her blir jo bare fint at vi skal krediteres for noen ting, og så er det på en måte ikke reelt en gang. Så da blir jeg litt stresset for det. Så jeg krediteres nå, og så tenker folk sånn, det er jo ingen sammenheng her whatsoever. Men da fikk vi beskjed om at den kommer nå om bare noen uker. Dette var i starten av, jeg tror det var i starten av mai eller noe sånt. Og så når låten kom ut da, så hørte jeg jo at det var en del likheter og
Jeg har jo vokst opp med Katy Perry og har hørt masse på henne når jeg var ungdom. Så det er jo veldig gøy å ha vært inspirert av noen av de tidlige tingene hun gjorde.
Det var nå i ettertid, flere år etterpå, så har jeg vært i Los Angeles nå i høst, og da jobbet jeg med de som jobbet på Never Really Over, som ikke var en del av Love You Like That. Da sa de også rett ut at de hadde bevisst gått inn
at den var sånn direkte inspirert da. Og vi har jobbet ganske mye lag etter det, og da fikk jeg liksom høre, jeg fikk høre den første demoen der med seg, jeg fikk høre liksom hva hun hadde skrevet om, og fikk liksom litt mer sånn the back story. Så det var veldig spennende. Shit, så kult! Ja, jeg synes det ga jo liksom Love You Like That også et
Vi hadde jo på det tidspunktet hatt den ute i hvert fall et år eller to, så det føltes ut som om at Love Direct der også fikk bare leve litt lenger, og det synes jeg var fint for låten sin der. Er det en av dine favorittlåter? Ja, det vil jeg nok si. Absolutt. En av mine også. Er det det? Ja. Så bra. Det var så fint.
Og det var en veldig fin dag. Det var en sånn type lang dag. Jeg tror vi begynte å skrive klokka 11, og så gjorde vi siste vokal klokka 4 på natta, og så måtte jeg dra rett til flyplassen, det var i Los Angeles, for jeg skulle fly tilbake til Europa bare noen timer senere. Så det var en sånn intens dag som jeg husker veldig godt, men på en sånn positiv måte da.
Nei, så jeg er veldig glad i den. Jeg var litt spent på hvordan folk skulle reagere på så mange I love you-er-låter. Jeg tenkte, herregud, dette kan gå begge veier, tenkte jeg. Men så gikk det bra, da. Den har vel 45 millioner avspillinger på Spotify, så det har gått veldig bra. Ja.
Men i 2016 så slapp du Blackbeat som du slo gjennom med, og så ble du signet til Republic Records i USA. Hvordan var det? Hele den perioden der var veldig spennende. Det var veldig mange som snakket om at ting hadde skjedd over natta.
Er ikke det irriterende når du bare, nei, jeg har jobbet hver eneste dag? Ja, for det var det som var så surrealistisk. For at på det tidspunktet jeg slapp Backbeat, så hadde vi jo liksom holdt på og spilt konserter og skrevet låter i ti år. Ja, og hadde bodd i London i mange år og jobbet der. Men så er det jo litt sant også, fordi at det var veldig mye som endret seg, ganske sånn.
Så føltes det litt som at ting endret seg over natta. For da hadde jeg jo drevet og spilt og skrevet låter og holdt på i mange år. Og jeg kom til en punkt der jeg kjente at jeg ikke hadde så mye gnist igjen på en vis. Jeg følte ikke at jeg ble utfordret på samme vis, eller jeg følte ikke ut som det var noe framgang. Så jeg var egentlig klar for å kanskje bare...
prøve noe nytt, noe annet. Jeg hadde søkt skole i Norge og skulle flytte hjem til Norge denne sommeren 2015. Og så i sånn siste liten så bestemte jeg meg for, nei, ok, blir det i London litt til, og så gjør vi den ferdige EP-en vi har jobbet litt på. Og der Backbeat var liksom første låten som skulle ut. Og så slapp jeg Backbeat i september 2015. Og så plutselig, i løpet av bare en uke, så ble vi liksom
plutselig flyttet ut til USA for å møte et plattselskap og det var liksom telefoner fra overalt og showcaser virkelig ting endret seg bare på i uka liksom så da ble jeg jo til slutt signert med Republic og brukt litt tid på å bestemme for dem og så ble det egentlig starten på et veldig sånn, på mange måter veldig fint samarbeid, de pusher meg ganske på en sånn bra måte jeg liker liksom, jeg liker kritikk hvis det er konstruktiv kritikk, for at det er
Det gjør at du jobber fremover, og du kanskje vet hva du har. Du får input på hva du kan jobbe på. I veldig mange år har jeg vært signert med et selskap i London som egentlig bare lot oss holde litt på, men uten at det føltes ut som at vi hadde noe særlig samarbeid å snakke om. Hvem var det? Det var et selskap som heter Far South, som var et indie-selskap.
Så jeg var veldig klar for at noen skulle komme inn og bare ta del i alt, og pushe meg litt, og utfordre meg litt rett og slett. Ja.
Så det var veldig spennende å være signert med Republic. Hva var det de sa da? Hva slags konstruktiv kritikk fikk dere? Mye gikk jo på musikken da. På det tidspunktet hadde jeg jo skrevet veldig mye, men de var så utrolig particular med hva som... Jeg tror i løpet av de årene jeg var signert med dem, så tror jeg jeg bare slapp...
slapp en EP, og så slapp jeg kanskje fem, seks låter over liksom fire år da. Men de låtene var sånn
Jeg kunne sende dem masse låter, og så fikk jeg bare aldri svar på noe. Og så kunne jeg sende dem, sånn som Love You Like That. Og da var det sånn capital letters tilbake. Holy shit, love this! Og da visste jeg, yes, da var vi inne på noe. Og da var vi jo ofte enige om det også. Det var jo ikke sånn at jeg bare, ok, nå vil de ha den låten, da kjører vi. Men når det klaffet, så klaffet det så sykt. Så...
Ja, så var det jo etter at jeg designerte med dem, så var det jo første turen til Los Angeles, og der er jo så mye talentfølge folk der, og folk som er så kjempegode på det de driver med, og det var jo også en enorm læring for meg. Ja, det føles litt sånn underdogen i rommet, men det liker jeg, for da er jeg med folk som utfordrer meg, og som jeg kan lære masse av da.
Så jeg lærte utrolig mye de årene der. Men er det mye skarp albur når folk er så flinke og alle vil det samme? Nei, det føler jeg egentlig ikke. Kanskje ikke jeg er bare så opps på spisalver, jeg vet ikke. Jeg føler ikke at det liksom, det har i hvert fall aldri vært en sånn greie som jeg har...
Jeg føler det er rom for de fleste. Det er jo bare plass til mye musikk, tror jeg, der ute. Ja. Sånn at, nei, det er ikke noen ting som jeg har tenkt så veldig mye på, i hvert fall. Det er bra. Det som jeg lærte, da, er jo liksom at det er bare utrolig mye folk der ute som ikke bare er veldig talentfull, men som også har stor lidenskap og som er villige til å jobbe på, for å
for å få ting til. Så når jeg flyttet til London, så var det jo, vi møtte jo folk som gikket liksom syv kvelder i uka, og folk som skrev, liksom skrev hver morgen, og så var det å spille på kvelden også. Og da ble jeg plutselig en utrolig liten fiske, veldig stor pond, og det tror jeg også gjorde noen ting med måten min å forholde seg til å liksom
som sagt utfordre seg selv det å bare jobbe på det å tørre å kaste seg ut i ting det å skjønne hvor mange timer man kanskje må legge inn for å få ting til å skje Hvordan turte du å flytte til London som 21-åring? Gjorde du det alene? Var det ikke skummelt? Jeg vet ikke hva jeg tenkte på det var jo litt random det var jo sånn å stikke fingeren i været og se hvor vinden tok meg Jeg skal til London Og så trodde du
Ja. Hadde du noe å dra til, eller sånn? Ja, for det var jo det som var, jeg hadde jo møtt en kar da. Åja, det hadde du, ja. Og vi kjente jo ikke hverandre spesielt godt på et tidspunkt, men jeg var frøkkelig forelsket. Hvordan møttes dere? Nei, vi møttes faktisk i, jeg dro til London en tur for å skrive med noen som jeg hadde møtt i Tromsø.
Og så skulle jeg gjøre to dager med han låtskiveren. Og så kanselerte han dag nummer to. Og da sendte han meg til et studio i Petswood, heter det. Og det var da huset til studioet til han som jeg ble kjæres med. Så det var veldig, veldig tilfeldig. Så jeg flyttet jo da også for å velge med han, men
Han drev med musikk, og jeg drev med musikk, og vi hadde begge lyst til å bare sitte i studio hele dagen og skrive og jobbe. Og så kjente jeg liksom ingen, jeg vurderte jo Bergen og Oslo, men jeg
Jeg hadde søstre i Bergen, men kjente ingen musikere der. Og Oslo hadde jeg liksom ikke noe forhold til. Så jeg tenkte, ja, ja, da er jeg til London. Så jeg flytta jo inn der. Det var jo tre måneder etter at vi hadde møttes. Så det var jo... Det var ballsyk, kanskje. Ja, det er ballsyk. Men da skjønner jeg litt mer hvorfor man flytter dit. For det... Hadde man ikke hatt noe å dra til... Det er jo mange som gjør det også, og som er veldig modige. Men det er jo skummelt. Absolutt. Og det første året var jo...
Det var utfordrende. Jeg kjente jo ingen utenom ham da.
Jeg hadde jo gått fra å bo i Tromsø, der jeg liksom hadde fire jobber og kjente masse folk, og det var alltid noen ting jeg skulle gjøre. Så kom jeg dit, og så var det bare sånn her, herregud, det var ingen som... Om du har ikke merket om jeg liksom sto opp klokka åtte på morgenen, eller om jeg sto opp klokka to på ettermiddagen, eller... Altså, du måtte liksom lære deg å motivere deg selv, og lære deg å sette deg selv i gang, og... Ja, i samtid som du skulle bli kjent med nye byer og nye folk og sånn, så... Det var liksom...
jeg har sett tilbake, så tror jeg han ble ganske selvstendig de årene. Det har han jo for så vidt kommet godt med, så
Så det kom masse godt ut av det, men det var liksom utfordrende det første året. Så den unge norske verden kjent på P3. Ja, stemte det, ja. Og der snakker du om at det var mye om å mene, eller sånn, du burde hjelpe å gi opp. Og Juna, som er din manager og søster, snakket dere mye om det da. At moren din hadde sagt en ting som gjorde at du bare, nei, nå skal jeg gå for det. Husker du hva det var? Ja, det var jo det der i sommeren jeg hadde søkt på jobb, og
Nei, jeg søkte på skole på Rena Music Management. Eller, Music Management på Rena. Så tenkte jeg, det var i hvert fall en måte å fortsatt være i musikken, bare ikke på den måten jeg var på det tidspunktet. Og så kom jeg inn da, og så var det veldig mye frem og tilbake om jeg skulle gjøre det her, og
Mamma, hun er liksom min største samtalepartner i livet. Hun er også artist? Ja, hun er musiker da. Vi med jazz og bossa nå. Jeg tror vi brukte to uker der vi var innom alle aspekter av alt. Det var ok hvis du flyttet til Norge så blir det sånn og sånn. Hvis du blir i London så blir det sånn og sånn. Vi gikk gjennom alt da.
Og så på et tidspunkt så var han pappa på hytta. Der har vi ikke dekning. Så vi hadde ikke snakket med han. Og så til slutt så fikk jeg noe tak i han da. Og da sa han bare «Nei, nå skal du bare bli i London. Du må i hvert fall gi det til du blir 30», sa han.
Og da tenkte jeg, ja, vet du hva, det var kanskje litt tidlig å gi seg. Det er jeg veldig glad for. Men jeg synes det også var kredd til foreldre som hadde en 25-åring som surrer rundt i London og ikke anter hva å dreie med, og så bare tørre å si at ja, nå skal du bare stole på det og fortsette. Det er kanskje det som har vært hovedgrunnen til at jeg fortsatt holder på. Det er liksom ikke at jeg har sånn her...
ekssepsjonelt mye talent eller at det liksom er at det ja, det er liksom ikke noe sånt, det er bare at man på en måte aldri ga seg da
Jeg synes du har eksepsjonelt mye talent. Det er hyggelig. Jeg skjønner hva du mener. Det handler jo om å aldri gi seg. Og jeg tror mange kan kjenne seg igjen i den situasjonen. At man bare føler at man holder på, holder på, holder på, og så skjer det ingenting. Og så er det jo summen av alt det man gjør som gjør at det kommer til å gå bra. Ja, det er liksom når forberedelser og muligheter klaffer. Når du på en måte bare...
Holder du på lenge nok, så liker jeg å tro at det kanskje klaffer til slutt. Ja, for er du godt forberedt når du får muligheten, så er det mye lettere at det går bra. Det er mange som kanskje blir kastet ut i musikk veldig tidlig, og som plutselig står foran et ganske stort publikum, og kanskje ikke har hatt mulighet til å nesten spille før. Jeg tenker at det som er positivt med at jeg var litt late bloomer i går, er jo at vi fikk veldig mange år på å bare
spille masse og teste masse og prøve å feile og holde på uten at noen som sto med lupa og følte med på alt vi gjorde. Så det ble jo veldig sånn, vi fikk mulighet til å bare holde på for oss selv lenge, og det tenker jeg var veldig gøy og spennende tid av livet, men også tror jeg ganske viktig nå i ettertid. Ja, for det var ganske skummelt å blå uten erfaring. At man bare plutselig skal du på scenen i Paris, og du bare sånn
Har aldri vært på en lyt-sjekk før. Ja, men det er sant. Det må være nærmere piranest. Ja, vet ikke hvordan det er å inn der og du blir stresset av alt. Ja, du kallte deg selv late bloomer. Men det er jo ikke...
25 år er jo på en måte ikke sent da. Nei, det føler jeg jo eldre blir jo mer tenker jeg sånn, herregud, hva vi stresser med. Man blir liksom farget av at det er så mange unge nå som gjør det så utrolig bra. Sånn som undergrunnen er på album nummer to, og de er 20-
Ja, det der synes jeg er vilt altså. Som sagt igjen må jeg bare få påpeke at alle sin vei er jo veldig forskjellig, så det finnes jo ikke noe fasit på det her. Men jeg var faktisk og hadde en sånn seminarprat, eller hva man skal kalle det. Bare en prat for unge kvinner, eller jenter, som både produsenter og musikere og folk som var interessert i musikk på pop-senteret.
Og da husker jeg at jeg bestående lenge og prate med en gjeng etterpå, og der hun ene sa at...
Hun var 16 år, og hun hadde jo egentlig lyst til å rime musikk, men hun skjønte jo at, men hun synes jo at liksom, nå var det toget gått liksom, nå var hun for sent ute. Og jeg bare, hæ? Du er 16 år, kan du, nei, nå må vi ta en fot tilbake der liksom. Og hun bare, nei, og da sa hun for at Billie Eilish var jo liksom, ja hun var vel bare, jeg vet ikke, 15 eller 14 eller hvor gammel hun var, og kjempeung liksom.
Jeg bare, ja, men for hver Billie Eilish, liksom, så er det veldig mange som ikke... En, kanskje noen ganger blir så stor, men to, ikke blir så stor så ung alder. Og det har jo sikkert sine ulemper også, å bli kastet ut til det så utrolig ung. Så da måtte jeg bare si til henne at du er overhodet ikke sent ute. Men...
Men jeg husker jo at når jeg var 25, så ble det jo litt sånn at man snakket om det, kanskje som at jeg var late bloomer og det var sent ut der. Og nå er jeg 32, nå tenker jeg jo som sagt at det var ikke sent i det hele tatt. Ja, så det endret seg litt. Og den fasen før Backbeat var jo også, herregud, vi hadde det jo så gøy. Altså hvis jeg skal tenke på det som bare er livet, så er jeg sånn, jeg begynte å se tilbake på den perioden da jeg ble 80 og være sånn, fy faen, vi hadde det jævlig kult. Det var...
Vi fikk gjøre masse gøy. Jeg synes ikke den perioden er noe mindre verdt, bare for at folk ikke enda...
hadde tatt musikken til hjertet på sånn måte som nå da. Jeg husker i lørdagsrådet så sa du at du sto i London og delte ut lapper med navnet ditt på. Ja, jeg sa det! Det minner jo litt om de brevene du sender på e-posta. Ja, nyhetsbrevene. Jeg har lest til dem. Gjør du det? Ja. Det var det lenge siden jeg synes. Ja, det var litt siden. Ja, det var det lenge siden. Jeg hadde jo jobbet med et nytt til. Ja. Veldig gøy. Men det minner jo litt om det. Det er jo noe med det
litt sånn personlige... Ja, jeg liker de nyhetsbrevene godt, ja. For det er liksom en måte å kommunisere veldig direkte, men med litt mer enn bare kanskje på en Instagram-post. Så ja, det var veldig gøy å sette i gang med det. Det føltes ut som en veldig direkte kommunikasjon til de som har lyst til å høre på. Og ja, fikk liksom gå litt mer i dybden av ting og sånn.
Jeg har ikke tenkt på det før, men det er jo på en måte personlig. Man må ikke miste det helt i alt som skjer. De der rekordene vi gjorde i London, det var kanskje litt mer sånn at jeg ante ikke hva jeg gjorde mesteparten av tiden, virkelig. På et tidspunkt var vi oppvist om at når vi får rundt, så måtte vi ha med sånne
kontaktkort så folk kunne finne oss. Det føles lenge ut, Sian. Men da satt vi på stuebordet hjemme hos meg og bare klippte opp flere hundre kort. Og det var ikke bare sånn at vi hadde trykket opp og så måtte vi bare klippe det opp. Det var sånn at
glitterramme og det var liksom logo, alle hadde forskjellige farger og så var det liksom å skrive inn e-mail og Instagram eller hva vi hadde på den tiden så det tok jo det tok tid liksom det var litt sånn scrapbook vibe på det veldig, ja men det er veldig gøy å se tilbake på på nå det har ikke blitt noe businesskortet i det siste, men som sagt nyhetsbrevet også er jo å kose meg med det ja, det er kult
Du brøt jo med Republic Records. Ja. Hvorfor brøt du med det? Nei, det var egentlig en veldig sånn gjensidig... Det var veldig gjensidig. Det var jo dem som til slutt måtte bestemme om vi skulle fortsette eller ikke, men det var veldig gjensidig. Fordi at... Ja, nei, jeg tror det var litt på samme måte som jeg opplevde når jeg var 25 og satt og følte at...
Jeg stanger høy mot veggen, og det kanskje ikke ble så givende lenger. Så tror jeg at med meg og Republic så kom vi bare til et punkt der vi hadde lyst til å jobbe på veldig forskjellige vis. Demmes måte å ville gjøre det på, handler vel mer om å på en måte bare skrive masse, masse, masse, masse, masse, hele tiden.
Veldig ut de få låtene som du så for deg kanskje kunne bli en verdenshit, og så gønne på med det, og så putte veldig mye bak det. Og det er ikke noe, som sagt, jeg slapp veldig få låter med dem, og det synes jeg var bra. For jeg slang liksom ikke bare ut masse som ikke, det var veldig...
heller færre enn bare kjempe mange som jeg kanskje ikke kunne stå inne for. Men det kom til et punkt der jeg kjente at ting tok veldig tid. Alt ble så veldig langtekkelig for å bare få svar på helt enkle ting. Det var så stort system. Det var så mange det skulle gjennom. Det var så mange som skulle være enige om alt. Og jeg følte at uansett hvor mye jeg skrev, så kom vi aldri til en punkt der ...
der ting bare liksom ble litt sånn der ting bare tok veldig mye tid da og så kjente jeg at det der jaget etter at nå skal vi liksom bli verdensgreie, det var liksom ikke nødvendigvis det som var mitt mål da mitt mål var jo heller å få lov å holde på og kjenne at vi har en progresjon og kjenne at det gir mening liksom og på et tidspunkt så bare ga det ikke mening lenger da ville jeg gjøre album
Det var ikke de så interessert i. Jeg ville dra på turné, de ville heller at jeg bare skulle være i studio og skrive. De ville fortsette med den der hold igjen, hold igjen, hold igjen, til vi kanskje skulle ta over verden. Men jeg var mer sånn, skal vi ikke heller bare bygge det stein for stein med å spille og tørre å satse på å lage et album? Ok, kanskje det er færre som hører det, men de som hører det kanskje får et...
De som hører på det får i hvert fall noe å høre på. Det er jo ikke vanlig at man bryter med plassselskap. Det er sikkert mer vanlig enn noe annet. Så fikk jeg jo et utrolig fint plassselskap her i Norge og i Tyskland som jeg føler vi...
på veldig mange ting og ser ting på litt sånn samme måte. Så det har vært veldig givende, egentlig. Det her tror jeg jeg har spurt om før, faktisk. Men i 2017 så kom jo musikkvideoen til «Worry Nothing». Og det er jo en sang hvor du synger om at du er forelsket, og man vil jo kaste klarene. Og så er det en musikkvideo der du aldri kaster klarene, og det synes jeg er litt kult. Det var kanskje oppvist. Ja, det ble kanskje litt for litt ro, men nei, den...
Nei, kaste klær da, det er ikke så ofte jeg gjør det. Nei, det var jo en slags overført betydning da, at når man møter noen som man bare har lyst til å vise alt, på alle måter. Jeg tror aldri vi engang vurderte å kaste klær, faktisk.
Men, ja. Har jeg et rart syn på musikkvideoen? Det er bare så typisk at man snakker og synes at man omtrent kan synge om hva som helst, og så er det jo artister som står der omtrent nakne i et badekar, og man er så vant til å bli eksponert for det. Nei, det er bra. For meg har det alltid vært en sånn greie med at
Man må gjerne kaste klærne så lenge det er du selv som har lyst til å kaste de klærne, hvis du skjønner. Og det er også tilbake til når du er med et stort plattselskap, for eksempel. Og litt av det her med å få tid til å finne ut av ting selv, det er jo at du vet når du skal sette grenser, og du vet når du kjenner deg selv godt nok, og kanskje trygg nok i deg selv, at du kan si nei og sette de grensene, og på en måte heller ta styringen selv.
Og det var faktisk aldri en greie med wearing nothing, ironisk nok, det her med klærne. Men vi hadde faktisk en litt sånn situasjon på Backbeat-videoen, som var min første musikkvideo, der jeg på et tidspunkt, det var noen som slengte liksom, som ga meg en jakke da. Og så sto jeg der og ventet på buksa, men den kom aldri. Og da liksom husker jeg at vi hadde en sånn prat, fordi at
De mente at den jakken var nok, og jeg mente at den var ikke nok. Så fikk jeg buksa til slutt da. Men da måtte jeg stå litt opp for det. Selvfølgelig, jeg tror det er nesten, det er jo helt syndsikt å si det, men
Det er sikkert mange som har kjent på press på at de må vise litt mer, eller sånn. Og det er ingenting galt i å vise hva enn, men det må være for at man selv har lyst til å gjøre det, ikke for at noen andre ønsker at du skal gjøre det. Det er et superubagelig måte å si fra, da. Eller sånn.
Ja, det er liksom... Der må man bare... Ja, og der må man bare ikke la seg pille på næs over hodet. Der må man bare si nei, sånn blir det ikke. Og det er helt greit, liksom. Jeg tror at folk...
Men heldigvis har jeg opplevd at alle har respektert det da, når jeg har sagt ifra. Men det som blir den kampen blir jo kanskje først med seg selv hvis man føler på det presset. Og så har man ikke lyst til å gi etter, og så føler man kanskje at noen tenker at du ikke er villig til å gjøre det som skal til. Men der igjen er det bare sånn, nei, det går fint an å få ting til uten å gjøre det på bekostning av at man har det bra da. Ja, ja.
Jeg føler det har blitt litt annerledes også. Nei, men det her med å liksom bli eldre i en bransje som er liksom veldig... Det er liksom en veldig ungdommelig bransje på en måte. Det kan jeg ha kjent litt på, liksom at det er presset med at liksom...
Man skal velge bilder, for eksempel. Plutselig blir folk veldig bevisst på at vi må ikke velge noen bilder der du ser eldre ut. Og plutselig er det kjent på en sånn her, og shit, bør vi liksom retusjere her? Og da faktisk, hun har hørt til plattselskapet igjen, da har det alltid vært veldig sånn, nei, det skal vi ikke. Men
Men jeg har hatt noen sånne samtaler de siste årene, og jeg tror at folk rundt meg kanskje også har blitt mer nervøse for å ta visse valg, for de er redde for hvordan det skal få meg til å fremstille. Ja, at du plutselig skal fremstilles på en annen måte bare for at du blir eldre. Og da tenker jeg at...
Da må vi normalisere det også, liksom. Alle blir eldre, liksom. Alle skal man passe inn i en boks, og igjen, det er med alder. Du blir jo liksom eldre, og kanskje på et tidspunkt så begynner du å ta andre valg for at det føles mer naturlig for alt hvor du er. Men jeg skal i hvert fall ikke la noen andre få lov å fortelle meg at jeg ikke kan holde på med det jeg holder på med, for at nå er jeg liksom blitt for gammel, eller hva det er. Det må jeg på en måte få lov å finne ut av selv, tenker jeg. Og der også er jeg veldig opptatt av at jeg da ikke skal gi etter på liksom...
Hvis jeg liker et bilde, og så ser jeg litt trøttere ut enn vanlig, og folk tenker, oi, hun har blitt voksen, så er jeg sånn, ja, da får du heller bare tenke det da. Jeg er jo voksen. Det er jo ekstremt mye fokus på det om dagen nå, føler jeg. Folk snakker jo veldig mye om det med botox-feelers. Ja, gud. På alt av operasjoner og veldig mye av det estetisk-medisin-fokuset. Det blir jo mye fokus på de som ikke vil gjøre det også, og
Da tar du kanskje plutselig en veldig sånn standpunkt for at du ikke liksom... Og det, for min del, så kan jeg godt i hvert fall ta det i standpunkt. Jeg tenker igjen som med alt annet, man må liksom finne ut av hva som er gøy for deg selv. Det som er skummelt da er hvis du tar botox fordi at det er det du på en måte får inntrykk av at sånn skal det være. Og...
Og det blir veldig normalisert, og jo mer normalisert det blir, jo mer tror jeg folk føler på at ok, da skal de bare kaste seg på det. Men har veldig lyst, kanskje er det det, men har du lyst da fordi at du har blitt påvirket og tror at du liksom ikke skal ha noen linje eller sånn. Og det er liksom en skummel plass å komme til. Ja, det blir skummelt. Ja.
Så da er det kanskje enda viktigere at man ser bilder i sosiale medier som ikke er der alt er helt sånn kjempestriglet på en måte. Men føler du at folk behandler deg annerledes når du blir eldre? Først og fremst så kjente jeg kanskje litt på at når jeg passer til tredje at jeg pussler opp
Det var litt sånn skille, følte jeg plutselig, når man liksom pikket tredje. Og det som jeg først kjente på var kanskje den der «Oi, du forventer folk at jeg aner hva jeg snakker om i alle situasjoner». Det er fortsatt ikke utlært, liksom. Og det er jo det jeg elsker i musikk. Man blir jo aldri utlært. Ja, vi har liksom hatt noen prater rundt det, men...
Det er også vanskelig å si på noen situasjoner der jeg kanskje leser plutselig situasjonen litt annerledes, for jeg lurer på om det handler om at man er blitt eldre. Men jeg kjenner at jeg har like mye drive og lyst nå, og jeg har fortsatt så mye å lære som jeg hadde for ti år siden. Jeg kjenner ikke at jeg fortsatt har kommet til en punkt der jeg plutselig synes det er rart å skal synge backbeat, eller love you like that, eller wearing nothing, for at jeg er blitt noen år eldre.
Jeg tror frontallappen er ferdig utviklet når du er sånn 27 eller 26 eller noe. Så jeg har hørt at man alltid føler seg som den andre enden resten av livet. Det er litt sant! Jeg føler også at opp til 27 så var det en veldig endring. Og så etter 27 så er det litt sånn... Og folk er jeg heng med også. Hvis jeg møter noen som er 28 så tenker ikke jeg sånn, oi, du var veldig ung. Herregud, jeg er jo i sesjon med masse folk som er masse yngre enn meg. Og...
Men altså, ja, det var side note. Jeg føler på meg at det ikke har skjedd så store endringer i hvem jeg er etter 27. Man utvikler seg jo, og man lærer nye ting, og man kan plutselig bli liksom... Det er jo endring hele tiden, men om jeg var 28 nå, eller om jeg var 30, eller om jeg var 31, eller...
32 liksom. Jeg føler ikke at det er så forskjellig. Jeg synes mange snakker om at de liksom føler seg som 27, fortsatt, men at de bare nesten synes det er deprimerende å se at nå blir jeg jo eldre i speilet, men inni meg er jeg jo 27. Og så...
Jeg har tenkt noen ganger, hvis jeg skal inn i en møterom med en voksen medel som jeg synes er litt skummel, jeg føler at jeg skal inn i løveshule. Jeg tenker sånn, du er 27 i hodet, alle sammen. Da er det ikke så skummelt likevel. Nei, det er... Jeg vet ikke, jeg synes det er fint å bli eldre. Man skal bare være glad for at heller det er en alternativ.
Har du lyst til å gjøre stueturné igjen? Ja, det er en av de tingene som jeg sa i sted, som man kan se tilbake på, og det er sånn skittgøy at vi gjorde det. Vi var jo på tre runder, og på den første runden besøkte vi noe sånn som, jeg tror vi besøkte 34 stuer på 28 dager. Så det var jo... Og så var det jo...
Vi hadde jo ikke noe økonomi å snakke om, så vi fikk 1500 kroner for å være med og dekke reise, og så spiste vi hos dem som vi kom til, og så sov vi der, og så reiste vi til det neste studiet dagen etterpå. Så vi ble jo kjempegodt kjent med folk. Oi, så koselig! Ja, det ble veldig intimt, det ble veldig sånn...
Det var så utrolig spesiell setting. Sånn at det er gøy at du spør om det, for jeg synes jeg har tenkt veldig på at jeg har lyst til å oppleve stueturnéet igjen. Og der tenkte jeg at kanskje hvis man skulle gjøre et album for eksempel, at man kunne reise ut og ta den pre-album-runden der man bare spilte låtene fra albumen i stuen og fikk liksom...
Jeg har spilt det litt for folk på en litt annen måte. Det som var veldig spesielt var at det var frem til til og med 2014. Og det her var jo musikk som jeg ikke hadde sluppet. Så folk hadde jo ikke noe sånn forhold til musikken, men fikk jo en opplevelse i stua. Og så slapp jeg backbite i 2015, og så husker jeg om det var 2016 eller om det faktisk var 2017 at vi da spilte på Parkseateret første gang.
Og det var liksom en skikkelig sånn Det føltes ut som en sånn Første store konsert Som vi skulle gjøre alene liksom Da husker jeg at jeg sto på scenen Og så utover Og da var det masse folk fra de her Stine konsertene i publikum da Det er så kult Men ja, apropos Musikk du ikke har gitt ut enda Så er det en sang som heter Deny it Som Stian André En venn av meg, han hører på den
Han har også jobbet i 2310. Han hører på den hver eneste dag for et gammelt konsertopptak. Nei, er det sant? Er det sant? Han har bare sagt, du må gi den ut.
Ja, skitt, det der er, det er sånn, det blir den greia der med, for at igjen, det var jo, vi spilte jo masse før vi slapp musikk, og veldig mange år så spilte vi jo låter som ikke var ute, og vi kunne ha dem med. Ja, da var det jo Bullet. Ja, Bullet var jo, vi spilte den jo i flere år, eller hit-jar som det er til nå da, før, og så hadde vi jo
Denied så hadde vi også en lille Rain, som også vi spilte masse. Det er han som spør om du kan gi det. Ja, det er sant. Og de låtene, ja, vi kom bare aldri så langt med at vi faktisk ga dem ut, men Denied er liksom blitt en sånn låt som har falt gjennom hele reisen. Jeg skal faktisk ærlig innrømme at på det her neste prosjekt, eller hva man skal kalle det,
Så jeg tenkte at kanskje jeg fant den, kanskje jeg bare skulle spille in the night og bare få den ut. Bare for dem som har vært med, eller for alle selvfølgelig. Han går til å dø. Er det sant? Ja. Ok, men da skal jeg prøve å gjøre alvor ut av det der. Han går til å dø. Han har hørt på det vervenfestivalen opptaket. Nei, det er sant! Ok.
Jeg har jo en demo hjemme. Har du? Han hadde dødd. Hvor fant han det opptaket da? Han tok det opp. Han var på verven. Og hver gang venner er på en konsert som du spiller på, så spør han alltid, kan dere ta av, kan dere ta av? Så han kan få en ny versjon.
Ja, den har vi ikke spilt i mange år, men den hadde vi det sinnssykt gøy med å spille også. Så det var en sånn live-favoritt på min del. Ja, da må du gjøre det. Ja, da må jeg kanskje gjøre det. Vi får hilsen og si at I'm on it. Har du noen fun facts fra hjem til jul-innspillingen? Vi hadde jo en sånn scene der vi skulle egentlig være på et karaoke-bar. Så vi var jo nede på et syng.
Da skulle jeg synge den der «Rockin' around the Christmas tree». Og jeg hadde jo øvd så mye, selvfølgelig. For jeg kjente jo på presset at det liksom... Det var mange som skulle synge, men jeg var liksom... Hvis jeg ikke husker helt feil, kanskje den eneste som... Jeg har egentlig drivd med musikk da, og ikke nødvendigvis skuespillet. Så jeg følte jo sånn enormt press på at «Ok, når jeg skal synge den her, så må det jo liksom være...» «Det må kanskje være helt ræva, liksom». Så jeg hadde jo øvd masse, og så kom jeg dit, og så...
Også var det veldig vanskelig å steppe ut av at man tar mikrofonen og skal begynne å gjøre låten sin. De som er proff vet jo at du skal jo fortsatt være i rollen. Men jeg går jo rett inn i sånn musikerrollen. Det handler mer om musikken enn det kanskje handler om at jeg skal huske hva jeg skal gjøre i selve scenen.
Men så gjennomførte vi noe, og jeg husker at jeg synes jo det var litt flaut. Det synes jeg jo absolutt. Og så fikk jeg vite neste gang jeg møtte Ampere Ola, som var ressursjøren, at det ble ikke noe av uttalen, eller karaoke-delen. Så vi bare kutta den scenen, og jeg bare, å nei! Følte det var liksom... Ja, det var...
Det hadde en grunn for at jeg var litt flau når jeg gikk derifra, for å si det sånn. Ja, men det var ikke noe mer sladder enn det. Det var egentlig ganske... Det var en utrolig fin gjeng. Det var liksom veldig... Jeg var så stressa for at jeg skulle bare si sånne veldig korte replikker. Og så er det utrolig hvor mye du kan overtenke en hel sånn... Åja, er det det? Hvis det er en sånn type replikk, så plutselig begynner du å tenke sånn... Å, herregud...
Det finnes jo masse forskjellige måter man kan si, åja, er det det? Eller, åh, er det det liksom? Altså skjønner du, det er så mange forskjellige. Så jeg begynte jo selvfølgelig å tenke, overtenke det er så sykt. Så heldigvis var det jo liksom de andre som, vi var jo ganske mange i de forskjellige seene som jeg gjorde, og de var veldig flinke og bare lærte meg at, nei, men du skal jo bare, du skal jo ikke spille, du skal jo på en måte bare...
tenke at vi har en helt normal samtale liksom så heldigvis så var de på bakgrunnen og var veldig, de skulle jo faktisk si mange replikker, og så brukte vi jo masse tid på mine små og sånn åja, er det det? men det var veldig kult for dem men er ikke det noe av det vanskeligste når man skal være litt hverdagslig? ja, kanskje og det å liksom åpne en dør og bli overrasket over det som er bak deg er sånn
Ja, sant. Plutselig veldig rart. Bare gå ned denne gangen helt naturlig. Plutselig blir du veldig bevisst på alle lemmene dine. Hvordan har det gått? Hvordan har det gått naturlig igjen? Vi begynner med å snuble. Så skal det gå fem meter. Jeg trives veldig godt med å få oppleve det der. Men jeg tror ikke jeg er noe sånn natural når det kommer til skuespillere. Så jeg tror jeg skal...
Hovedsakelig holder meg til musikk. Jeg er glad du er god på det da. Takk. Er du klar for spørsmålsrunde? Ja. Bruker du et bevisst virkemiddel for å aldri gå lei av låtene dine? Ja, det er et spørsmål. Nei, jeg tror heldigvis er det noen låter som jeg aldri blir lei av. Sånn som Backbeat. Jeg blir bare aldri lei av den.
Og etter hvert som vi har begynt å jobbe opp et større repertoar av låter, så har jeg mulighet til å velge litt mer. Så hvis jeg merker at hvis vi skal ut på en turné og vi skal finne ut hva vi skal spille på den turnéen, så har jeg mulighet til å bare droppe noen av de låtene som jeg ikke kjenner at jeg er supergira på. Så det er jo fint. Og så prøver vi jo å variere litt for hver turné at kanskje vi
klær opp låten i en annen drakt akkurat for den turnéen og sånn. Sånn sett så holder det jo også interessant. Men faktisk har jeg merket at når jeg først står på scenen så tenker jeg liksom ikke sånn her, å nei, nå kommer den det skikkelig kjøp. Man får sånn energi av å bare være på scenen og være med publikum og se dem med reaksjoner og leke seg sånn at jeg liksom aldri hadde problemer at det har vært sånn kjempedrittlig en låt som vi skal gjøre en hel turné. Heldigvis. Jeg tenker på dem som har sånn der dyktighet
De vil spille låta etter Tread War og sunge dem, og det er fortsatt liksom the grand finale som alle venter på. Ja. At det må være litt sånn interessant å gjøre det da. Hvem tror du er lei av sangene sine? Jeg tenker sånn, jeg vet ikke, hvem tror du? Aha, Take On Me kanskje? Ja, kanskje, for eksempel. Jeg skjønner deg litt, kanskje.
Men det gjør du jo gang på gang på gang. Ja, jeg tenker også Elton John som fortsatt er ute og spiller, som har spilt de her låtene siden, jeg vet ikke, siden mange ti år. Men han leverer jo fortsatt som om det var med samme energien fortsatt. Ja, 100%. Han har sikkert nok penger for det her liv og de tre neste, men han drar fortsatt ut og spiller, og det synes jeg viser at han gjør det for at han elsker det, og for at han fortsatt har det i seg, og det er
Det synes jeg er inspirerende. Ja, jeg er det.
Kan du lage en russelåt? Nei. Jeg tror ikke du vil at jeg skal lage en russelåt. Jo. Nei. Altså, jeg var verdens dårligste russ. Var du? Ja. Og kan alt for lite om... Altså, jeg har aldri vært på FTSK. I hele mitt liv. Har du ikke? Nei. Tenk det! Er ikke det sykt? Ja, det er vilt. Jeg har jo spilt på FTSK, men jeg har aldri vært på FTSK og bare vært deltaker. Så at...
Sikkert er det det de synger om i russeråten, men poenget mitt er at jeg vet ikke om jeg hadde vært den beste for å formidle festet hele natta, og gjøre alle de ville tingene som de synger om. Jeg husker det var en periode i London der vi var sånn, ja, vi må prøve å gå på nattklubb, liksom, og bare på det tidspunktet var det en plass etter Fabric som var veldig populært. Og jeg tror vi gjorde det to ganger, og så fant vi ut at nei. Og da var det jo sånn, du må gjerne ta en nattbus hjem som tok tre timer, og du bare, nei.
Da går vi hele på puben. Jeg er glad i å dra på konsert, og så kanskje dra på bar etterpå. Det er nok det jeg gjør aller mest. Husker du hva som var din beste konsert du har vært på? Det var to konserter i fjor som skilte seg veldig ut. Det var War on Drugs på Sentrum-scenen, med en fan som jeg elsker.
Og så var det Dua Lipa i Spektrum. Jeg synes hun bare var så boss. Det var superkul. Hvis jeg går på konserter og blir ordentlig inspirert, så er jeg sånn at jeg har lyst til å springe hjem og sette meg ned og skrive en låt. Da har jeg ofte tenkt på at det har vært en skikkelig god opplevelse. En du da? Det er jo dine konserter. Tror du ikke å spørre meg en gang? Er det sant? Ja. Det er hyggelig, herregud. Tusen takk.
Jeg tror ikke jeg skal spørre hva som gjør det, for da blir jeg til å tenke på det. Så det er kanskje best at jeg ikke vet. Nei, men det er alltid veldig gøy på dine konserter. Ja, men shit, det er hyggelig å gjøre. Det var nå på sentrumscene, det var i fjor, da var det ganske sånn rett etter alt hadde åpnet. Og så kom du på scenen og begynte å hylgråte. Jeg skjønner hva som skjer.
Å, jeg husker faktisk noen av de postene du la ut Det husker jeg, det var en post du la ut på Instagram Ja, det var med din med Irene For jeg pleier ikke å legge bilder av at jeg gråter Nei, men det, jeg faktisk husker Du vet når man kan liksom reposte Men så kan du bare lagre Så jeg har lagret på telefonen Det var en sånn fin video Det var så koselig Ja, du har også veldig kule folk På konsertene dine Folk er veldig hyggelige Det er veldig god stemning
Veldig kule fans. Det er sant. Man begynner alltid å prate litt med folk ved siden av seg, og sånn. Og så er det bare å møte kule folk på konsertene dine. Det er jo veldig bra. Det er jo ikke alltid man gjør det. Ofte kan det jo bli litt sånn, folk skal snike seg forbi og alt. Ja, men shit, det er... Veldig god stemning. Heldigvis, altså...
det tror jeg deg på, for jeg merker at det er veldig, det virker som det er veldig sånn fin energi, og ja, og de som man selvfølgelig utvikler jo litt sånn forhold til folk som har følt lenge og sånn, og det oser mye godhet av mange av alle, og har liksom, og nå skal jeg ikke jinse, for det ville jo vært veldig dumt, men jeg
Jeg opplever jo at det er mange kollegaer, artistkollegaer, andre artister som kanskje får ganske mye pass, mye dårlige kommentarer og sånn. Og det føler jeg at jeg har sluppet veldig
Jeg opplever ikke det så mye. Man skal ikke kjymse av det, for det er klart at man ser jo hvordan, bare prøv å gå inn på VG og lese kommentarfeltet der, det er jo helt sånn her, herregud, man får helt sånn her, folk klumper mange bare her, tenker bare. Nå lurer jeg på hva det er i vannet du drikker på en måte. Men det er ikke at de som får det fortjener det i det hele tatt, for det gjør det ikke. Men du har jo veldig god stemning, eller du har jo veldig god utstånding selv, så det er sikkert mye av det som gjør at du får mye bra tilbake. Takk. Du er jo veldig positiv.
Og det liker man jo. Ja, det er hyggelig. Cosmic Muffin spør, kan du følge meg? Jeg elsker deg daglig. Åh, ja det skal skrive ned når jeg kommer hjem. Jeg tenkte på en annen feil, jeg husker, var det...
i forbindelse med Petregul eller noe så var det Girl in Red hvor hun skulle møte deg for første gang eller noe og hun var bare sånn det er en dag vi skulle gjøre noen sånne programleder ting da hadde hun akkurat vunnet ja det var på var det på Petregul? ja det var kanskje det det var sånn 2018 ja hun gjorde vi gjorde jo YouTube på Petregul og hun gjorde jo ehm
Herregud, hva heter den låten? Wanna be your girlfriend. Ja, stemmer det? I wanna be your girlfriend. Ja, for vi er jo used til jo, hun gjorde... Wanna be your girlfriend, det var veldig kult. Så det var første gang jeg møtte hun. Jeg har jo bra energi på hun. Ja, hun har bra energi. Men hun er fan av deg da. Ja, det er jeg.
Herregud, ja. Det har vært spennende å følge hennes reise. Ja. Hva inspirerte Heartbreak in the making? Jeg klarer ikke å huske hva akkurat vi hadde. Valvis er det veldig spesifikke ting som gjør at... Men har du opplevd å bli forelsket i noen hvor du skjønner at du ikke kan få det?
Ja, absolutt. Eller kanskje betatt av, eller som ikke nødvendigvis, som er en relasjon da, der man kanskje ser liksom utfordringen, eller de røde flaggene, eller man kanskje skjønner at det egentlig ikke er livlaget da, etter en dag. Det har jeg definitivt opplevd, ja. Hvordan går det med kjærligheten nå? Ja, det går bra.
Har du kjæreste? Ja. Liker du ikke å snakke om det? Nei, ikke så veldig. Det er egentlig bare fordi at man... Det er fint å ha noen ting som hører til hjemme, på en måte. Jeg tror at det man inviterer folk inn i det, eller folk i dette tilfellet, at man er veldig offentlig om det, så inviterer man også alle inn til å ha...
Kanskje til en følelse av at det skal være en rett til å vite hvis ting endrer seg, eller hvordan det går, eller man skal plutselig begynne å dele veldig mye om det. For det første er jeg ganske bevisst på det med at når man er i en sånn podcast-vempel så snakker man veldig mye, men alt kommer til musikken. Det er jo musikken som er the core av det jeg vil at folk skal ha. Jeg vil at folk skal...
Først og fremst være der på grunn av musikken og ikke på grunn av alle de andre tingene. Og så er det noe med at... Og det er veldig lett at det blir plutselig sånn at når det skrives om deg så skrives det mer om sånne her forholdsting enn musikken. Og jeg bare vil ikke at fokuset skal ligge der. Og så er det også det med at jeg tror at...
å ha noen ting som bare er veldig private, det blir på en måte sin egen lille lomme som er utenfor alt. Du kan komme hjem og det på en måte bare eksisterer bare der, på et merkelig vis. Ikke bare eksisterer der, men at det er noen ting som bare hører til dagen i privat eller dagen i hjemme, det er
Det har jeg vært litt opptatt av, at det finnes noen ting sånt også. Men det har du klart veldig bra, fordi alle spørsmålene jeg har fått omtrent er bare musikk. Nei! Er det sant? Ja, så der. Og så er det jo også litt sånn, altså når jeg slipper en låt, så vil ikke jeg at folk skal tenke på min story bak låten. Jeg vil ikke at de skal høre på musikken, og at min opplevelse av det, eller det som jeg skrev om, at det skal farge demmes opplevelse av låten. Jeg vil at folk skal gjøre sine egne følelser,
eller tanker rundt den associerer med den treffer dem på grunn av noen ting som de kjenner seg igjen i sitt eget liv og
Og hvis jeg slipper en låt som handler om forelskelse, og ser folk som, men herregud, har ikke hun vært gift i 20 år? Så vil det på en måte... Men det betyr ikke at du ikke kan ha kjent på ting, eller at du ikke kan huske på ting som har skjedd tidligere, eller hadde refleksjoner rundt det. Sånn at jeg vil jo konnekte med folk gjennom at vi felles kjenner igjen en følelses...
Men ikke på grunn av min historie til den følelsen, men på grunn av deres egne assosiasjoner til den følelsen, hvis du skjønner. Du har jo lykkes med å lage hits som ikke trenger kontekst da. Ja, det håper jeg at det skal være liksom regardless for hva som skjer i livet mitt hjemme. At jeg kan fortsette å skrive låter og at jeg kan konnekte med folk og at det ikke er
At jeg ikke må begynne å brette ut om ting som jeg ikke er komfortabel med, for at folk skal føle at det er verdt å sjekke det ut. Jeg vet ikke, hvis du skjønner hva jeg mener. Ja, ja. Hva er det mest romantiske noen har gjort for deg? Å, Gud, jeg er så håpløs. Jeg pleier å si at jeg er håpløs, håpløs romantiker, og det betyr ikke at jeg er dobbelt håpløs romantiker, det betyr at jeg er en elendig håpløs romantiker. Jeg har i hvert fall aldri vært noen som er opptatt av sånne her grand gestures,
Så det er sikkert mer sånne små ting. Gunna meg tenker jeg meg om det. Spørsmål jeg aldri har fått før. Ja, det var et bra spørsmål. Har noen skrevet en låt om deg noen gang? Gud, jeg vet ikke. Kanskje. Ja, faktisk. Det tror jeg. Men det er lenge siden da. Vet du hvilken låt det er?
Ja, men det tror jeg ikke har sitt noen, for det er kun jeg som vet det. Er det sant? Jeg typer veldig mange nå tenker at jeg er sånn ryst da. Nei! Er det Fontana på jungsdagen? Nei, det er ikke det. Nei, det her er for lenge, lenge siden. Nei, det var veldig mange som trodde det den handlet om meg. Er det bare for at vi begge er nordlendinger eller noe sånt? Jeg vet ikke. Ikke heller, for jeg er jo sungemann et par ganger, men jeg føler ikke at jeg er
posta masse. Nei, den handler ikke om meg. Det kan jeg bare avkrefte en gang for alle. Kan du gi noen hint? Nei, jeg må finne noen annen. Jeg ble så nysgjerrig. Det ville i så fall vært ekstremt romantisk hvis noen faktisk skrev en låt, og det
Og det har jeg gjort også, faktisk. Det er gøy for at folk kan høre på en låt, så tenker de kanskje at det handler om det, eller det, eller det. Og så kan kanskje min opp det som jeg skrev om kanskje være inspirert av noe helt annet. Og der har jeg skrevet noen... Jeg skrev for eksempel en låt som... Du vil kanskje automatisk tenke det var en kjærlighetslåt. Og på en måte, kjærlighet er jo mange ting, men det var en låt som jeg skrev til en venn. Så man blir jo inspirert av...
Og da tenkte jeg på om den personen hadde syntes det var hyggelig hvis han visste at den... For derfor sa jeg det aldri. Tror du noen hadde ikke syntes det var hyggelig om en sang skrevet? Sa du det til den personen? Nei, aldri sagt det. Så kanskje jeg må gjøre det. Men nei, det hadde vært veldig hyggelig hvis noen skrev en... Du har skrevet en sang til broren din, har du ikke det? Ja, jeg har skrevet en sang, og der ble det jo egentlig litt sånn misforståelse, fordi at den låten...
På en måte skrev jeg egentlig fra Hannes perspektiv. Det var aldri en låt som jeg skrev til han, men det var en periode som... Ja, det skjedde mye greier, og jeg på en måte var i studio og hadde gjort meg bare mye refleksjoner rundt situasjonen. Og da skrev jeg den låten som en sånn...
Altså, fra hans perspektiv. Og da ble det liksom, kanskje, det føles som om det ble fremstilt som om jeg skrev den til han. Og det er jo litt rart, for på et tidspunkt i den låten så sier han sånn her, I can still taste you on my lips, sier jeg i den låten. Og det har jeg faktisk tenkt på noen gang live, når jeg synger den låten, at det er sånn,
Shit, dette føles veldig rart ut. Jeg skal synge. Jeg kan si at Tasty var min liv. Så tror folk at jeg har skrevet den til broderen. Men jeg skrev den da fra Hannes perspektiv til noen andre i Hannes liv. Så kanskje en gang for alle fikk vi rettet opp i det. Det har jeg ikke tenkt på, men du synger jo det. Så... Nei, men det var... Og den låten har jeg vært veldig glad i, bestandig. Og...
Jeg synes det er litt fint å kunne skrive musikk der du på en måte ikke nødvendigvis er nødt til å fortelle noen hva det er. Fordi at man har jo et indre liv, liksom. Man har jo en indre... Man gjør seg jo masse tanker forbi det man sier, eller kanskje det man er meningen at man skal tenke, eller altså... Du kan jo være i et forhold og bli betatt av noen andre. Det skjer jo, liksom. Og...
for eksempel da, det var bare et eksempel og jeg synes musikken er sånn, det er en fin måte for meg å kunne kommunisere hva enn det måtte være jeg har lyst til å kommunisere, om det er noen ting som jeg har tenkt på i forhold til sånn som broderen da, eller om det er liksom til en venn, eller om det er
en tanke som jeg bare kanskje ikke ville snakke med noen om men det er liksom min måte å kunne formidle ting som jeg tenker på uten å måtte gå liksom i dybden og fortelle alle detaljene det blir liksom litt sånn
Ja, det blir et utløp uten at du nødvendigvis må sette deg ned og fortelle alt rundt det. Er det det som sier, jeg fikk en klem av deg da du sang som bad i Tromsø, var det like godt for deg? Det var like godt for meg. Hvem er ditt favorittmenneske? Det er jo liksom mine aller nærmeste. Det går an å si bare en, nei det går ikke an. Det er vanskelig. Det er vanskelig.
Men du har jo familien din veldig nær. Veldig, veldig nær. Og søsteren din, Juna, er jo manager. Og foreldrene dine er vel også ganske involvert i musikken. De er jo musikere de også. De er jo musikere, og har lært veldig mye av dem. Først og fremst bare det her med at musikk må være noe som kommer fra en lidenskap for musikk. Det er det som er drivkraften i alt. Og så har jeg jo Juna som er manager, og det er veldig fint, for det er
Det er klart man reiser jo mye og er mye borte fra venner og går glipp av mye. Det er ikke alltid så lett å holde kontakt med folk i livet ditt. Du er jo på reising og jeg tror at nå er jo Juna de siste årene nesten med på det meste. Da blir det jo selvfølgelig mindre ensomt for eksempel. Flere uker i Los Angeles som er jo
Du konnekter med folk kanskje i studioen, men det er ikke sånn at jeg nødvendigvis henger med dem utenfor studioen. Og av og til så kommer man kanskje i session der man føler seg helt sånn alien. Og man bare føler ikke at man er på bølgelengde i det hele tatt. Og det kan være litt sånn... Det er så intens, og det kan føles litt sånn... At du går hjem og bare føler deg ikke bra. Og da er det veldig fint å ha en person med deg. Hvis du da kommer hjem og er helt alene...
Ja, absolutt. Da er det fint å komme hjem til noen som du vet liker deg, akkurat som du er med alle dine sier, liksom. Sånn at det har vært utrolig fint å få henne inn i denne gjengen. Vi har så mange forskjellige kvaliteter. Hun er liksom
kjempeorganisert og husker alle detaljer på ting og elsker å sitte med Excel-sheets og svare på mail og hun har for alt i verden ikke lyst til å være foran det er så vidt jeg får lov til å ta ut bilder for hun liker ikke å være foran og måtte uttale seg om noe eller sånn men så er hun mer sånn
masse energi hele tiden og liksom elsker å gjøre tusen ting og forskjellige ting hver dag og liksom å bli veldig rastløs hvis jeg må sitte på Mac-en i lenge perioder eller sånn og er helt elendig på å svare på mail og meldinger og sånne ting og har nok litt det der organisering skal jeg gi meg men ikke når jeg driver på med så mye annet da klarer jeg ikke å liksom jeg klarer ikke å gjøre de to tingene vi utfyller hverandre veldig godt
Hvordan var du på skolen? Var du glad? Du sitter og smiler. Nei, jeg var ikke dårlig på skolen, men jeg var akkurat midt på treet, og vi var aller mest opptatt av alt som skjedde utover skolen. For eksempel da jeg gikk på musikklinja, så var jeg ikke noe god i musikkteori, men jeg var ute og spilte så ofte jeg overhodet kunne. Sånn at det var liksom...
Så jeg var jo veldig interessert i sånn som da da, for eksempel musikken, men jeg var kanskje ikke så... Hvis du skulle be meg om å dacke eller begynne å fortelle om noter og sånne type ting, så hadde jeg ikke vært så god på det. Så jeg tror nå jeg var midt på tre, men jeg tror ikke jeg la liksom sånn kjempe mye... Jeg var bare veldig opptatt med alt mulig annet. Jobbet masse og likte liksom... Noe mer sånn...
Ja, jeg er liksom praktiker kanskje. Har du hatt noen konstrasjonsvansker eller noe? Nei. Nei, altså. Det er et godt spørsmål. Nei, men jeg har noe kanskje... Ja, litt sånn...
Det er en merkelig greie det, for som sagt, hvis jeg skal gjøre, jeg gjorde jo selvangivelse min i alle år før vi fikk regnskapsfører og sånne type ting, og da kan jeg gå så sykt inn i det og sitte og kliste til. Men hvis vi er på tur og er backstage, så klarer ikke jeg å sette meg ned og skal begynne med e-mails når vi er alle sammen samlet. For eksempel sosiale medier kan jeg jo synes er utfordrende, fordi at
Jeg er bare så syk i det som vi gjør. Hvis jeg skulle gå over i en annen jobb, så måtte det ha vært noe som var... Sykepleier for eksempel, som er mer praktisk jobb. Jeg kunne ikke ha suttet på et kontor og jobbet. Kanskje hvis det var musikk, og man hadde noen dager der man var ute. Sånne type ting. Men nei, jeg tror nok jeg har...
er for altfor rastløs til å gjøre det, ja. Men tenk å få deg som sykepleier, da. Det kan jo hende en dag. Ja, det går jo bra med musikken, så det ser ikke ut som det skjer. Nei, men det...
Ja, nei, men sykepleier var jo sånne ting som jeg tenkte på hvis jeg ikke skulle gjøre musikk, for eksempel. En av mange ting. Men mamma er jo gjestmusiker og jobber på intensiv. Og pappa jobber på barneskole og var lærer da, ved siden av musikken. Så jeg har alltid tenkt liksom, før de siste årene, så har jeg alltid tenkt at på et eller annet tidspunkt så ble jeg sikkert oppfattet.
får man jobb ved siden av. Nå er det kanskje ikke aktuelt, men jeg har alltid gjennom hele de første ti årene med musikk, så tenkte jeg at jeg skulle nok ha en annen jobb ved siden av. Hva slags jobber hadde du før? Du sa du hadde fire jobber. Jeg er veldig glad i å jobbe. Jeg jobber på eldrebolig, og så jobber jeg på barnebolig.
bar på Blå Rokk Tromsø, så jobbet jeg på Karlings, og så jobbet jeg på Vinmonopolet. Det var den siste jobben jeg hadde før jeg liksom ikke hadde en jobb, eller bare gjorde musikk da. Og så jobbet jeg jo på sommeren, for jeg var ganske ung, så jobbet jeg på
som kjelner, eller ikke kjelner, men servitør da, på Andenes, der vi har hytta. Og det begynte jeg veldig tidlig med, så da jobbet jeg hele sommerferien da, når vi var der ute. Og så jobbet jeg på et tidspunkt med å vaske en trappoppgang, og den fikk jeg faktisk sparken fra. Nei? Ja, fordi at det var så inn i Granskøen kaldt, det var jo på vinteren,
Og da var jeg nok inne i en liten periode der jeg akkurat begynte å være litt ute med venner på lørdagskveldene. Dette var hver søndag. Så jeg tror det var et par uker der som jeg tenkte at det var helt kjempevelfortjent at jeg fikk sparken for at jeg ikke dukket opp en eller to ganger da.
Så til slutt sa de at det funket dårlig der, så sa jeg ja. Det var jeg ikke kjempestolt av det, men der fikk jeg sparken til slutt. Men jeg jonglerte veldig mye forskjellige jobber også mens jeg gikk på skole i Tromsø.
Så det er jo det her med å være freelancer, det er jo mye usikkerhet. Jeg har tenkt litt på det også i forhold til, det har vært litt i sessions og sånn, og vært rundt og jobbet med folk som kanskje er litt mer i startgruppa, så har det alltid vært en sånn, så kan det ofte være en følelse av at hvis folk må ha en jobb ved siden av, så er det sånn,
at det er nedlag, eller at det liksom skulle være flaut på en måte, at man ikke kan leve 100% av. Så jeg tenkte at, det synes ikke jeg overhovedet. Jeg synes det bare, det viser kanskje enda mer at du liksom er villig til å gjøre det som skal til, for å, til å få til, og det er arbeidskapasitet, og det viser at du liksom, altså de veldig, veldig mange som må ha en jobb ved siden av et sånt kreativt yrke, eller jobbe som, når de jobber som freelance, og det er,
Det er utrolig mye kvaliteter som kommer med å stå i det, som jeg synes man skal bare gi en stor high five for. Så det synes jeg aldri har vært at det er noe man skal skjemmes over, at man ikke får 100% til. Det viser bare at man...
Ville til å stå på og fortsette å gjøre det selv om det ikke er bestandig enkelt. Og da tenker jeg at da har du en skikkelig, da brenner du for det liksom. Ja, jeg fikk mye kommentarer da folk var sånn, ja skal du jobbe i klesbutikk, ja kan du skuespill eller sånn. Det kjente man jo mye på det, og så var det sånn organistik og møtefolk for det var sånn, ja hvordan går det nå da? Skulle du ikke ut og holde ut? Nei, det...
Nei, det skal man virkelig ikke skjønne. Har du noen gang sett tilbake nå og vært sånn vurdert om, ikke nå selvfølgelig, men har det vært noen perioder etter du ble 25, hvor du har tenkt, går det? Ja, det er klart i førsteårene så var det jo, det koste jo for eksempel fære på tur og sånn, så klart i førsteårene så var det jo sånn at man liksom gikk akkurat i...
at man klarte akkurat å gå rundt. Men da var jeg jo, det var jo i flere år jeg var hjemme og jobbet i jula, desember og på sommeren på Pole. Det var vel, og etter backbeat også liksom. Så det tok jo litt tid før man kom dit at det begynte å gå rundt og man virkelig begynte å se at man kunne leve av det uten å måtte ha noe ved siden av. Det var en lang vei tid. Det er sikkert litt fint for folk å høre at det... Ja, det...
Men det, som sagt, det stoppet Da tenkte jeg, ok, da er det det som må til da Så gjør man det liksom Og da kommer siste spørsmålet Hva er dine favorittsanger? Det er vanskelig å si Som du har skrevet selv Åja, som jeg har skrevet selv, ja For nå gikk jeg rett på som andre har skrevet Jeg tenkte kanskje jeg begynte å få det spørsmålet Så jeg tenkte litt på det faktisk i dusjen Litt så rett før jeg kom hit Så tenkte jeg, gud, hvis jeg får det spørsmålet Hva skal jeg si da?
Ja, nei, altså det er jo veldig lett at man alltid sier det siste. Fordi at det er det som er nyest, og derfor så er det... Man er liksom ekstra sånn energi på det nye. Så det er klart at akkurat nå har jeg lyst til å si Heartbreak in the Making. Men sånn overall så er det jo liksom kanskje Backbeat for at det var den første. Og den er fortsatt ikke lei av å spille. Den har et eller annet sånn her veldig eget ved seg, som er... Og det var før man liksom...
Hadde vært i masse sesjoner, og det var liksom, de bare hadde sin egen greie da. Og så er det jo Love You Like That selvfølgelig, som var veldig personlig, og som jeg også har merket treffer folk på en veldig spesiell måte. Så det er veldig mye fine historier rundt som andre forteller hvordan
hva deres forhold til låten er. Og det gjelder også Sambari. Sambari også ble jo en sånn låt som folk har skapt mye minner til. Og det er jo selvfølgelig kjempefint å se og høre de storyene og merke at det liksom har truffet folk da, og at det har lydsatt deres minner liksom.
Også var jeg veldig glad i "Use to". Det var også en veldig personlig låt. Litt ikke like lykkelig som "Love You Like That" eller som
Så det var kanskje litt sånn at jeg av og til kunne være klump i magen av det nå, men det var en låt som jeg hadde et veldig sterkt forhold til. Nå har ikke vi spilt den så mye de siste årene, eller to årene, så nå tror jeg vi må kanskje hente den litt tilbake igjen, gjøre noe nytt. Hele albumet også var veldig sånn, det var så gøy prosess, og alle de låtene hadde så forskjellige
Så mye fine minner rundt mange av de låtene. Jeg synes Please Look at me for eksempel var sykt gøy å spille live. Og den var også noe helt annet enn de andre tingene jeg har gjort. Så den også fikk jeg et veldig forhold til. Skal vi gå ut på den? Ja. Tusen takk. Og takk for at du ville komme. Veldig hyggelig å være her. Takk for fraten. Det var veldig gøy. Tusen takk for at du hører på 7.30-podden.
Hvis du har lyst til å være veldig kul, så er det bare å legge inn fem stjerner, og da blir jeg veldig glad, for det er jeg som lager alt til denne podden, og jeg trenger masse gode stjerneanbefalinger for å kunne be sjefen min om litt høyere lønn. Så det hadde vært veldig fint. Jeg slipper nye episoder hver eneste tirsdag, og hvis du ikke har hørt alle enda, så er det bare å spole tilbake i biblioteket, og trykker du på følg, så kommer alle de nye episodene rett inn i spilleren sekundet de blir sluppet.
Send meg gjerne en DM hvis det er noen du har veldig lyst til å ha som gjest, og husk at vi alltid poster spørsmålsrunder på Instagram Story, så da kan du få med spørsmålet ditt i neste episode hvis du vil det. Ha det bra!