Teksting av Nicolai Winther
Hallo og velkommen skal dere være tilbake til en splitter ny episode av Skamløs med meg, Synøve. Og i dagens episode så kommer vi til å diskutere alt fra mobbing til anledelse til selvbilde. Og med meg i studio i dag har jeg med meg Malin Lossius. Ja, hallo! Malin, kan ikke du fortelle litt om hvem du er og hva du gjør? Ja, jeg heter Malin. Jeg er
28 år. Jeg jobber som freelance make-up artist og hårstylist. Og jeg jobber også som influenserne innenfor beauty-bransjen. Det er så synd at åre influenser har fått så negative konnotasjoner. Ja, altså det er jo det jeg gjør minst. Men det er liksom når du er make-up artist så må du på en måte influense litt. Ja, du må promotere deg selv på sosiale medier for å bli sett som make-up artist. Så det blir litt sånn, men
Jeg føler jeg har gjort det til min egen greie. Jeg føler at jeg kan skamme meg over. Du er jo veteraninfluencer også. Du var jo med på Glow for mange år siden. Jeg husker jeg så deg på Instagram i 2016. Å, herregud, jeg blir så klein. Da malte jeg meg selv. Blå. Det er helt den jeg gjør nå. Når folk boker meg nå, er jeg veldig glad for at de ikke har denne assosiasjonen. For de tror liksom at
Hvis du bare poster det, så tror folk at Nubia kom her og gjorde det til av og til. Men det var jo ganske sånn inn det da i 2016, så var jo det liksom, jeg husker James Charles, det var vanlig at but-influencer ble populære på Instagram gjennom veldig crazy looks. Men jeg kom litt for sent inn da, så jeg kom til det punktet der det var veldig vanskelig å bygge en following på Instagram. Så jeg liksom føler at jeg har kloret meg oppover, og ja, det har ikke vært lett. Nei. Men Malin, da lurer jeg egentlig litt på, hva er det du skammer deg over?
Jeg føler ikke at jeg egentlig skammer meg over noe spesielt. Fordi jeg er egentlig ganske trygg i meg selv. Men...
Jeg vet ikke, det er liksom... Selvfølgelig er det alltid ting man ikke har lyst til å snakke om, eller... Eller jo, jeg kanskje kan føle... Kanskje jeg skammer meg litt over det med at jeg føler at jeg er rar. At jeg er annerledes, liksom. At jeg er klein, at jeg ikke passer inn. Det er jo ikke noe gøy. Man har jo lyst til å passe inn og sånt. Samtidig som man har lyst til å være... I'm not like other girls. I'm special. Være litt quirky, liksom. Ja, man har jo lyst til å være et unikt individ, men når man ikke passer inn...
Og man selv legger merke til det. Og andre legger merke til det, men de klarer ikke å sette fingeren på det. De bare tar avstand fra deg, eller de bare synes du er rar. Så det er ikke noe gøy. Og når du tar det opp med folk, så er folk veldig sånn, å nei, du er ikke rar, du er ikke annerledes. Og det hjelper egentlig ikke, for det gjør liksom at du
Du føler deg nesten litt gal. Ja, du føler deg ikke validert i de opplevelsene du har som er veldig reelle for deg. Nei, jeg vil heller at noen skal være sånn «Ja, du er litt rar, men jeg synes det er kult, eller det er gøy, eller det jeg liker med deg er det og det». At det er lov å være rar. Det trenger ikke bare være en sånn... For noen ganger er det litt gøy å være rar for at...
I'm not like other girls. Det er jo deilig sånn sett, det som er fint med å på en måte, som jeg ser det da, å være nesten vrengt, at man har seg selv utenpå, og at man egentlig ikke får gjort så mye med det, er jo at man har jo mer egentlig hell i
relasjoner man ender opp med å få det er jo en positiv ting med å være rar for jeg også er jo på samme greie at jeg også kan slite litt med at folk kan synes at jeg er sær og sånn, men det er jo fordi at jeg har den diagnosen jeg har det å da på en måte være så utenpå gjør jo da at jeg gir folk veldig tydelige signaler om hva slags type person jeg er, ish
Og det betyr også at de som kanskje er like sinnede, ofte på en måte har en tendens til å gravitate more towards media. Det blir litt engelsk her, men at de... Det blir en trygghet for andre. Ja, de som er ment for meg har mye lettere for å finne meg, på en måte. Og jeg har også mye lettere for å finne andre som er utenpå. Det fremstår ikke dømmende, det er bare lett å...
Jeg kjente jo med en gang at det var veldig umiddelbart sånn, ja, vi kommer overens. Det var ikke noe sånn at jeg var usikker. Nei, men det er jo noe med å flyte liksom imellom. Kanskje gjenger aldri føler at man får noe rotfølgelig,
eller at man aldri lander et sted? Nei, jeg har aldri hatt noen vennegjeng, eller jeg har jo en vennegjeng, men jeg har aldri hatt, du vet den der store venninnegjengen på 20 jenter som har 17-mange frokost sammen, men aldri hatt det. Og jeg skjønte ikke at det var, jeg husker når jeg ble eldre og begynte å studere, at det var en greie, jeg sånn, hæ? Jeg ble skikkelig satt ut, så jeg møtte ikke på den der sorgen over at du ikke blir invitert på sånne ting før når jeg ble voksen, for det var liksom ikke en ting med den lille gjengen jeg hadde.
Det er jo lett å få skam av det, og det som er at veldig mange tenker jo på en måte, hun Margrethe som var her sist gang, forklarte det veldig fint da etter vi hadde spilt inn episoden, at skam er jo på en måte noe andre påfører deg, mens skyldfølelse som ofte blandes med skam er jo noe ofte på en måte som blir påført deg gjennom at du påfører andre noe vondt for eksempel da.
Og det å gå rundt hele livet og bli korrigert og bli fortalt at liksom, og føle at liksom alt du gjør er feil på en eller annen måte, det er jo på en måte, da blir man jo en slags inkarnasjon nesten av skamfølelsen. Da blir man jo skyldt over av skam fordi
Du aldri føler helt at du blir sett, eller at du kan relatere til andre, eller at andre kan relatere til deg. Jeg føler at jeg vokste opp og la ikke merke til at det er nødvendigvis for annerledes eller rar. At det var på en måte, som barn så var det når jeg ble fortalt, og så i voksne alder så var det sånn, nei, sånn som alle andre. Og så nå de siste...
et eller to årene, tror jeg, at jeg har fått det mer bekreftet. At det er noe annerledes her, og at jeg er ikke som alle andre av ulike grunner. Og det har kommet litt som et sjokk, og det har vært en ubehagelig følelse, og det har gjort at jeg liksom skammer meg litt mer. Og så er jeg jo i en bransje som er veldig vanskelig å potensiere
potensielt passe seg inn i hvis du er litt annerledes da? Ja, for det er jo mye sosialisering og med sosialisering så føler du jo også med veldig mye koder og regler og tolking og jeg synes jo at dette er veldig frustrerende generelt med mennesker er jo at vi veldig ofte veldig mange føler nok seg veldig berettiget til sin egen på en måte oppfatning av virkeligheten av andre mennesker
Og så glemmer man at de oppfatningene vi har som mennesker er ekstremt ulike, og vil formes av våre unike opplevelser alene. Og så opplever jeg veldig mange i møte med mennesker, kanskje spesielt i voksen alder, og det er jo fordommet at man skaper seg liksom
Man skaper seg ideer om hvem folk er, som om man skulle kjent dem, eller som om du skjønner noe, og så er man ikke god nok på å utfordre den tankegangen. At bare fordi en person ikke snakker, så trenger ikke det bety at de ikke har lyst til å snakke med deg, eller at de er arrogante for eksempel. Ofte så handler det bare om enten at man ikke nødvendigvis er god på å uttrykke seg, eller at man kan være genert.
Det er så mange sånne type ting der jeg føler at tolking kanskje spesielt skader de som ikke er lett å tolke. De som man gjerne må bruke litt tid på å forstå. Jeg føler folk har det veldig vanskelig for å bare gi folk det benefit of the doubt. Jeg blir veldig frustrert ofte selv om jeg gjør reallitet TV da, men
skjønner det, sånn hvis du ser på Ex on the Beach liksom, det er bare sånn vi tar alltid verste mening. Men jeg legger meg ikke av at folk har veldig lett for å ta ting i verste mening og bare anta at når hun er frekk, hun er lat, hun er irriterende, hun er sur eller whatever, i stedet for å bare være sånn, oi, hun hadde kanskje en dårlig dag på jobben. Eller kanskje hun var lei seg. Eller kanskje hun bare er litt mer chill eller monotone i fremtredning og sånt da. Så det er bare den der i hvert fall jeg føler blant i influencersetting eller kanskje til og med min sånn make-up-bransjesetting, så
Jeg føler at make-up er en interesse som kan fort være tiltrekkelig for den normale jenta. For veldig mange av de populære jenterne jeg vokste opp til var sminke. Så det er veldig fort at det er de som ikke skylder seg ut som er interessert i det og begynner å jobbe med det. Og så har du meg som bare er helt motsatt det. Men den interessen kom til meg litt senere. Og så skal jeg blandes inn med disse...
quote unquote normale. De er jo ikke normale. Men det gjør at jeg legger veldig merke til at jeg skiller meg ut. Dette er liksom ikke en space der også. De er quirky jenten på ungdomsskolen med blått hår og piercings liksom. Dette er
Dette er liksom de jentene som jeg liker jo på en måte kanskje å se på det som majoritet og minoritet i noe, i at majoriteten av folk er innforstått med koder, og de kommuniserer gjennom mer sånn spørsmål. De kommuniserer, de vet når de skal stoppe å prate, de forstår ting lettere. Og når de da kommer i møte med mennesker som ikke forstår dette like fort, og det trenger ikke å bety at du har en diagnos. Noen har bare senere prosesseringsevner. Altså hjernene våre vil være ulike. Vi vil ha
opp gjennom livet som vi vil være med å forme i utviklingen vår, ikke sant?
Og da føler jeg ofte at folk som, der det kommer naturlig da, så blir man litt sånn blind på sin egen kunnskap og sine egne forutsetninger, og så glemmer man at andre ikke har det samme. Ja, altså, jeg har jo blitt, jeg husker liksom at jeg har sagt til folk, jeg synes sosialisering er vanskelig, liksom mingling og den der sosiale settingen, og så sa noen til meg, jeg tror det var en psykolog som sa, men Malin, du ble jo frarøvd muligheten til å lære deg sosialisering i barndommen, for du var mobba, så du hadde jo ikke så mye venn da. Du fikk ikke muligheten til å
lære disse tingene som andre barn på samme måte. Så det er ikke rart at du sliter med det ennå. Det kan jo være andre grunner også, da. Men det er jo en ting, hvis du blir mobba, så er det sånn «Åj, shit, du har ikke muligheten til å vokse med andre barn». På en normal, sunn måte, da.
Hvordan var det du opplevde mobbing? Hva slags type mobbing var det du opplevde? Jeg begynte å bli mobba fra barneskolen veldig tidlig. Jeg husker ikke helt, men
Når jeg tenker barneskole, så tenker jeg veldig mye på hvor mye jeg ble mobba og utstøtt. Og jeg var liksom den som var minst, sånn rent fysisk, og liksom født sent. Veldig uskyldig. Mamma prøvde alltid å si sånn, å være så snill. Så det var liksom ikke noe sånn at jeg var slem, og derfor ble jeg utstørt. Men det var veldig sånn, jenten holdt meg utenfor,
for så vidt guttene også og det var liksom stygge kommentarer og være frekt, jeg husker det alltid var en sånn greie med at du måtte liksom åne folk at det skulle liksom kunne et godt comeback men det var liksom hele tiden stygge kommentarer og hvis jeg snakker med mamma om det så legger jeg merke til at jeg husker egentlig veldig lite fordi at jeg er så traumatisert men det var liksom alltid en sak når vi hadde en sånn der klassemøte at jeg endte opp med å si sånn, jeg er alene jeg er alene, jeg begynner å gråte og så ble folk veldig ukomfortabel da men det var liksom en
utstøttheten, stygge kommentarer, mye alene, er det liksom en beste venn. Og vi var liksom utstøtt sammen da. Men det var liksom helt jævlig. Du bare føler deg så jævlig liten, liksom. Og du skjønner ikke hvorfor det er du...
den utsatte. Og så fortsetter det jo på halvungdomsskolen, fordi at de samme jeg var på barneskolen med, var de jeg var på ungdomsskolen med, bare flere elever som hevde seg på. Så det eskalerte, og ble enda mer jævlig. Da ble det liksom over til seksuell trakassering, enda mer styrkord, mer utstøtthet. Det var liksom...
et helt annet nivå. Jeg opplever også at på ungdomsskolen så går mobbingen over til å bli mer utseendefiksert enn det kanskje gjør på barneskolen. Ja, altså på barneskolen så var det også veldig utseendefiksert når du sier at det var veldig sånn du er stygg, du er, jeg husker det var liksom puppa var jo det største temaet, sånn, ja, du har flatt bryst da, lalala, det var litt sånn, jeg husker at på min... På barneskolen? Ja, for at det startet der, sånn senbarneskolen, og så over til ungdomsskolen, liksom at, jeg husker, jeg føler at mitt kull
Da var pupper dritviktig å ha, men nå føler jeg at det også blir rompengre. Men det skulle selvfølgelig bli en usikkerhet. Ja, man begynner kanskje å få pupper når man er rundt 12 år. Jeg husker når jeg fikk B-år, sikkert i 7. klasse, og det hadde jo ikke noen grunn til å ha på meg B-år. Nei, men jeg var også sånn, jeg var også sent i dupervaliteten. Jeg husker jeg prøvde å stappe papir.
papir og sånn. Jeg trodde ikke det. Jeg gjorde det. Jeg var så redd for å bli ferska. Jeg var så redd for at plutselig noen skulle se det, og det hadde blitt enda verre. Men det var bare sånn veldig utsynet fiksert. Jeg husker i åttende så var det noen gutter i klassen som pleide å komme bak meg der jeg satt liksom, og jeg satt veldig snøyrykket på meg, og begynte å prøve å liksom
Jeg vet ikke om de late som, men det var liksom at de skulle prøve å ta og putte hånda si eller noen ting opp under skjørtet mitt og ta på meg der liksom. Og det var jævlig ukomfortabelt og liksom bare, jeg husker en gang jeg satt i timen, og det var liksom fritimen nå, og en av guttene kom opp til meg og var sånn, for jeg gikk med pulsvarmer da, for det var kult og edgy. Og de bare var sånn,
Kutter du deg selv derfor du har på deg pulsvermer? Det er bekymringsverdig hvis jeg hadde gjort det, men det var bare sånn, fy faen, du er... Ja, men det er det som er så sykt også, spesielt når man kommer fra sånne små byer, for jeg har også blitt mobba, utsatt for mobbing, og det har jeg snakket om på TikTok før, så jeg trenger ikke gå masse inn på det, men jeg opplever det jo på en måte at, spesielt med barn og tenåringer, at det er en sånn...
det kan være med voksne også, men det er en helt insane umenneskeliggjøring nesten. At man ikke ser på personen som et reelt menneske, fordi man har den oppblåste ideen og den karikaturversjonen av dette mennesket de plukker på. Jeg opplevde jo at folk anså meg som bare en sånn vandrende karikatur, at det var liksom bare sånne her
Alt jeg gjorde, og hvordan jeg så ut, og alt ble liksom blåst opp og fremstilt på en måte som bare var så krenkende og ydmykende. Ja, det var bare så rart, for jeg prøvde jo å være grei ofte. Jeg husker jeg gikk opp til en av jentene som var veldig populær, og jeg bare gikk opp til henne og sa «Hei, så fin du er på håret, har du krøll av det?» Og hun bare så på meg og sa «Nei».
så på meg stygt og var sånn, ja selvfølgelig sånn, jeg ga deg et kompliment hva er problemet ditt? og det var sånne ting, liksom jeg husker noen kunne være sånn, Marlene, ingen liker deg, sånn er det bare rett i trynet mitt, morsomt er at en av de jeg møtte en gang i
i butikk et par år senere, eller ett år senere etter at jeg hadde flyttet, så kom han sånn «Hei, Malin!» Og jeg var bare sånn «Hvorfor snakker du til meg?» Så jeg var dritfrekt tilbake da, for jeg var sånn «Hvem du tror du er?» Men det var liksom sånne ting, jeg skal komme tilbake på besøk til skolen etter at jeg hadde flyttet, for jeg tenkte «New me!» «Kanskje dette blir bra?»
Og de kom opp til meg og bare var sånn, hvorfor er du på besøk på skolen og ingen som liker deg? Sånne ting. Og det var liksom daglig. Det var aldri en pause. Lærerne gjorde ikke dritt. De kunne skylde på meg. Det føltes som om de var sånn, hvis det bare hadde vært litt mindre rar, så hadde ikke dette vært en pause.
problem. Det der er seriøst, ja. At det er veldig sånn her, og folk bare tenker at med litt mer korrigering så ordner det seg med litt mer ditten og datten. Nå har jo vi vokst opp igjen på en måte annen tid da, så jeg på en måte vet jo i hvert fall gjennom min mor som har vært borti lærerutdannelsen og sånn at det er mye bedre tilrettelagt for disse tingene i skolen nå. Men på tidlig 2000-tallet og frem til liksom typ sånn
i hvert fall på tidlig 2000-tallet og utover, så var det jo ikke på en måte, det var ikke på agenda til folk, og jeg tror folk hadde veldig negative holdninger til
til diagnoser og alt sånt, det var liksom ikke tema som med min ungdomsskole, jeg skjønte til Fremnes ungdomsskole i Nørrevik som er laknende hvis jeg kan si det her you suck, det var liksom helvete, jeg tror de ble saksød på et tidspunkt det var den verste ungdomsskolen i Nørrevik, det var liksom bare alle fotballguttene og alle hockeyguttene som er de jævligste guttene
gikk der. Skjønt at de 95-kullet på Frannes, så dere suger. Og det beste med det, er at mange av dem kommer opp til meg, liksom sender meg meldinger, for nå er jeg kvart og kvart famous. Og er sånn, ah, du er så flink. Det er jo hyggelig å få den meldingen, men noen ganger så er jeg
Inni meg så har jeg bare lyst til å være sånn, hvem tror du er? Ja, men jeg har hatt litt den samme, ikke erfaringen, fordi jeg har ikke lyst til å sitte der og si at jeg liksom, men jeg har hatt den samme erfaringen med at folk, jeg har ikke noe imot om folk som tidligere har gjort dårlige handlinger, har lyst til å snakke med meg nå i dag, men da må du først anerkjenne elefanten i rommet. Det er akkurat det, det er sånn anerkjenne, bare si hei, jeg vet jeg var en bitch på deg, innskyld, og så kan du være hyggelig. Jeg husker det, ei,
som sendte meg en melding og var sånn, du var så flink, og så påstod at hun satt barnet hver for meg som barn, og mamma bare sånn, det gjorde hun ikke. Men så var hun bare sånn superhyggelig, og så var jeg sånn, du sto på bussen på vei til ungdomsskolen og trua meg med å banke meg opp, for at jeg satt på venninna sin bussplass. Sånn, det var sånn grov til det punktet der en av
de andre guttene som jeg gikk på fritidsseksualitet med, måtte være sånn, nå skjerper du deg, det der er ikke greit, liksom. Så det er sånn her, har du amnesia, liksom? Hvorfor er det bare jeg som husker disse tingene? For noen av de tingene var så grovt. Men jeg vet ikke om de bare tenker at, det her er jo bare lettest, det her er jo bare gøy. Jeg føler det er så vanlig å være sånn her, at de aller fleste har jo ikke
noe behov, altså de går jo videre fordi for dem var det jo ikke noen vonde opplevelse å på en måte skade andre jeg føler at det er veldig sånn, det går jo igjen og det ser jo jeg også i de som var helt jævlig mot meg at sånn, for dem så er det liksom det her som om det aldri hadde skjedd
Det var bare en vanlig onsdag. Ja, fordi de rettferdiggjør det med at jeg er en annen person i dag, men så tenker jeg at det tar ikke vekk fra de tingene du en gang gjorde, men mindre du velger å ta ansvar for det, da er det jo noe helt annet. Da kan man jo selvfølgelig være åpen for tilgivelse. Jeg vet ikke hva jeg gjorde...
ved hva jeg gjorde i russetiden. For jeg hadde bodd i Tromsø første og andre året og så var jeg på utveksling. Så hadde jeg ikke vært i Nørrevik på flere år, når jeg satt tilbake. Så jeg satt tilbake og hadde russetiden min i Nørrevik. Og så møter jeg liksom en på utestedet, Malmen...
Og da møter jeg da noen av de jentene og guttene som mobber meg, og noen av dem var sånn «Hei, Malin! Så glad for å se meg!» Og det første jeg sa til dem var sånn «Du mobber meg på ungdomsskolen!» Sånn, veldig konfronterende, og de ble bare helt sånn «Åh!» Og da sier de «Unskyld», og sånn, og så
Og så kommer guttene, og det samme, de er sånn, hei, hella, begynner å legge an på meg. Og det var rett tilbake, du mamma, du kalte meg støgg, og de blir jo helt forskrekket. Og det er sånn, jeg tror ikke jeg hadde klart det i dag, men det er jo det som er sånn, fy faen, det var voldsig, altså. Ja, men det er liksom en sånn, det er jo det man har gjerne litt,
mer gutts og kanskje litt mer konsekvens, mindre konsekvens-nenkning når man er i tennårene. Men hvordan føler du at liksom denne perioden av ditt liv sånn, med denne mobbingen og utfrysningen, hvordan føler du at det påvirker deg i voksen alder? Jeg legger veldig merke til at jeg har et ekstremt bekreftelsesbehov. Åh ja, det har jeg også. Og det er liksom...
Det kan være veldig, veldig psykisk vanskelig med tanke på en jobb der du blir boka som freelancer. Det er det konstante, sånn. Det handler veldig om hvem som kommer overens med andre, hvem som liker hvem. Så hvis ikke jeg blir boka til en jobb jeg har tidligere, så kan det liksom knekke meg helt. Men jeg må jo bare, jeg pleier å si, jeg må jo bare stå i det. Sånn, det går fint etter en uke. Men sånn,
Ja, jeg kjenner veldig at det trenger bekreftelse. Kritikk kan jo også være veldig vanskelig, for det har blitt så mye kritisert i barndommen, at når du får kritikk av voksne, så kjennes det så dyper ut enn det kanskje hadde gjort for en annen person. Og så kommer det an på hva slags kritikk det er. Jeg føler at jeg har kanskje gått litt andre veien enn jeg er, sånn som har...
Veldig lett for å ta imot kritikk Men det kommer helt an på Hvordan den kritikken blir gitt Om det er veldig usakelig Frekt så er jeg veldig Da er det klipp, klipp har det bra Da er jeg veldig Men da skal det være stygt liksom Jeg tror jeg har fått litt annen effekt At jeg har blitt litt mer nummen til det At det er ikke noe som skremmer meg Lik mye lenger, men jeg skjønner jo hva du mener Jeg bare legger merke til liksom at Når jeg hadde en sånn vanlig jobb i butikk Og sånt da
at hvis sjefen er sånn, nå skal vi ha et møte, eller det er bare å snakke om litt tilbakemeldinger. Jeg har så sinnssykt angst på forhånd. Sånn, jeg kallsvetter, jeg er så redd, liksom. Det er nødt til å være sånn, du må sende meg en mail der det står hva vi skal snakke om, så det er forberedt. Sånn, jeg har ikke en komfortabel følelse med tilbakemelding, der det bare blir sånn, og ettertid så går det bra, men det er bare det at det er så sinnssykt ukomfortabelt, for det bare blir sånn,
Jeg takler ikke enda en ting jeg må tenke på, liksom. Og endre på. Og spesielt i servicejobber, for det er så fukt. Det blir personlig, for det handler om hvordan du er og hvem du er som person, ikke sant? Og det... Nei, det er dritslitsomt, og andre kan jo ikke relatere til det. De bare blir sånn, de må jo bare... Jeg husker på Glow Up, så ble jeg jo veldig lei meg av...
ikke av tilbakemeldingen, men jeg var lei meg over egen prestasjon, og folk bare sa, fy faen, normalen klarer ikke å ta kritikk, og vi aldri kunne ha en vanlig jobb. Og så er det sånn, det var ikke kritikken som var problemet, det var bare at jeg skulle få av meg selv. Ja, men det er sykt mange som er sånn der som bare, altså hvis folk gråter litt for mye, eller har litt for mye traumer, så er jo folk jævlig kjappe på den å være sånn, å herregud, det er alltid noe med henne, og så blir jeg sånn, du skal være...
Altså, du skal være så glad for at det ikke er like mye med deg, tenker jeg. Ja, ja, ja. Og tenke på at folk har opplevd helt ulike ting. Vi håndterer, det er ikke alle som er like gode på å håndtere negative følelser, liksom. Ja, ja, ja. Jeg legger merke til at etter Glow Up, så endte jeg opp med å få skam over å gråte. Ja. At nå hvis jeg gråter for en folk, så blir jeg veldig sånn, jeg må gjemme meg, jeg må skjule det på en måte. Men før det, så var det ikke et problem. Men etter det, så har jeg blitt sånn,
Det er dårlig å gråte liksom. Men det er det som er så sykt vanskelig, og det her har jeg også kjent sykt mye på, jeg relaterer veldig til det der med å på en måte ikke takle enda en sånn, fordi det som skjer da når man blir bevisst på et eller annet, det er jo skamming, ikke sant? Det er det folk gjør, de skammer deg fordi du gråter, og så blir man så flau, det er så ydmykende å sitte der og føle at man har gjort noe galt, og så ender man opp med å prøve å endre ting, ikke sant?
Og det gjør jo at man etter hvert blir et sånt hyperanalyserende, engstelig mess som voksen. Det er det som ender opp med å skje, at liksom kritikken blir ikke, er ikke bare kritikk som er lett å bare børste bort. Man klarer ikke å liksom...
lirke det av seg man ender opp med å prøve å gjøre noe med det som å stoppe å gråte da tør jeg ikke å gråte foran noe neste gang da tør jeg ikke gjøre denne tingen da tør jeg ikke å skamming kan jo uttrykke seg på da tør jeg ikke å snakke om denne tingen som jeg snakket om da for da var det noen som syntes det var teit
Jeg er veldig lett rørt også. Jeg kan sitte så på askepott, og så begynner jeg å grine på sluttene, for jeg synes det er så fint. Og selv det blir flaut. Men det er jo egentlig bare en fin ting. Men det er liksom gråting. Jævla nordmenn, følelser er jo terrifying. Jeg husker etter Globe, så var det en veldig slitsom ting å komme til
Som en realisering da. Kan jeg ikke bare få lov til å være meg selv og gråte? For jeg var ikke den eneste som gråt, det er bare jeg som gjorde det foran kamera. Sorry, folket. Jeg tenker jo også sånn at det der går jo litt inn i det der voksenmobbinga, fordi jeg opplever veldig ofte at folk sier sånn, ja, barn kan være skikkelig slemme, og jeg er bare sånn, bitch, du har ikke møtt voksne. Du har ikke møtt voksne. Voksne kan være de mest disgustinge menneskene når det kommer til mobbing.
Jeg vil si at selvfølgelig, barn er jo veldig hensynsløse, men i det minste så har man på en måte noe som helst form for trygg rammer du kan dra. Det er ikke noe som nødvendigvis øder livet ditt. Altså, saboterer helt livet ditt, på en måte. Og det er barn. Du er liksom...
Du kan unnskylde deg litt med at barn er dumme, liksom. Men voksne, de vet hva de gjør. De vet hva de gjør, og de gjør det så kalkulert, og det er så saboterende. Og det er sånn, jeg har vært i flere situasjoner. Jeg sa det her på, jeg var på en annen podcast som heter F-ordet, og da nevnte jeg blant annet det her med maskering. At jeg som er autist må maskere ganske mye, for hvis jeg ikke gjør det, så synes folk veldig fort at jeg er irriterende, for eksempel da.
fordi at jeg bare gjør ting på en annen måte som ikke nødvendigvis er like gunstig for alle andre rundt. Og voksne er sånn at hvis de ser noe, gjenkjenner noe som de mener ikke passer inn, eller noe de ikke liker, ubevisst, så vil de aktivt gå inn for å sabotere noe så jævlig. Jeg har opplevd, husker jeg, en av de første jobbene jeg fikk, så ble jeg utfryst fra julebordet, og så ble det spredt rykter til min sjef, som fikk meg sparket.
Og jeg har også opplevd, det var en case med min søster også, da var det voksne som hadde gått til jobben henne og sagt at hun var narkoman. Altså det er så taper oppførsel. Og så er det jo også bare det her med å sabotere forhold, eller sabotere, altså voksne sitter med en sånn helt annen makt, og jeg skulle ønske at det var mer, at folk turte mer å faktisk anerkjenne og snakke om voksenmobbing, for det er mange som tør selvfølgelig å snakke om, jeg ble mobba som barn, fordi det er
ikke lenger, men er så få som faktisk tør å innrømme at jo, jeg blir mobba av godt voksne folk innimellom. Ja, altså, jeg legger merke til at folk liksom har veldig lett for å justifiere det og bla bla bla bla, fordi at når jeg ble voksen, så trodde jeg på en måte at mobbing kan ikke ta meg nå lenger. Nå er det liksom, ingen tør å mobbe meg, for jeg er ganske...
utadvendt, jeg kan være veldig krass, og jeg kan fremstå veldig selvsikker. Men så etter Glow Up, så havner jeg i en situasjon der jeg innså ikke at det var mobbing før bestvennene mi sa det. Og det var liksom at det var en av de første store influensereventene jeg var på. Og
Og da tok jeg meg best ved noe mer, for jeg var sånn, jeg må ha en trygg person med meg, og det er jo gøy liksom. Og da var det liksom en gjeng der, som jeg trodde liksom at jeg kunne henge meg på, og jeg trodde vi liksom, å det er gøy å være sammen, og bla bla bla, for vi alle kjente hverandre, og jeg skal ikke selvfølgelig nevne navn, jeg tror ikke de engang innser at det var det som skjedde, jeg tror, jeg vet ikke, ja.
Men det som skjedde var jo det at det var ulike rom på eventet, og de plutselig kunne stå i en ring og prate, som man gjør. Og så var jeg sånn, nå skal jeg liksom ta del i den ringen som man gjør. Og da skal jo folk flytte seg. Men de gjorde ikke det. De bare lot meg stå utenfor. Og jeg husker at jeg bare var sånn, tenkte ikke over det, for jeg tenker ikke at folk er ondsinne om noen ting. Og så var det sånn at
Hvis de var i et rom, så kunne jeg gå og henge lamme. Og en gang jeg kom, så følte jeg at de bare gikk igjen. Sånn fortsatte jeg den kvelden, ble utestengt, og så husker jeg at jeg møtte dem når de plutselig var på vei til å dra, uten å si fra noen ting.
Og jeg var sånn, åja, ok, whatever. Og så når vi, jeg og venninna mi dro, så var jeg sånn, Malin, det her er helt sjukt. Og jeg var sånn, hva du mener? Nei, det her var skikkelig mobbing. Du ble mobbene. Og jeg bare, åja, jeg ble skikkelig sånn, jeg innså ikke det selv. Og det var en veldig sånn ubehagelig, det er som at noen bare sier, men Malin, du må være bevisst på at de liker deg ikke. Jeg hadde nesten vært i bedre situasjoner og kanskje ikke vite det, for da hadde jeg i hvert fall ikke...
tenkt noe ondt om det, men det var bare sånn, ah ja, shit, jeg er enda der liksom, jeg er enda horare, jeg er enda ho som kan fort bli satt utenfor. Men Marlin, du jobber jo som make-up-artist og er i beautyindustrien, og har vært i mange år. Hvordan synes du det har på en måte gått overens med det faktum at på en måte du ble mobba for hvordan du så ut, og hvordan du opplevde skjønnhetspress som barn? Det har vært egentlig veldig vanskelig, og det er veldig vanskelig å snakke om, fordi at
Det blir jo veldig sånn, du er så pen, hvis jeg sier at jeg føler meg stygg, of course, for jeg er jo ikke et monster. Men det er vanskelig å på en måte se det andre ser. Ja, og så skille seg fra den personen som ble mobba back then med den du er nå da. Ja.
Det er en sår ting, fordi at deler av interessen min ved sminke kommer jo fra et sted med usikkerhet, der det var sånn jeg vil føle meg fint, sånn som alle andre, eller føle meg bli finere enn det folk sa når jeg var barn. Og så har det jo vært en kreativ idé, så du må liksom balansere det, at du må ikke la det ta overstyr. Det kan ikke bli hele personligheten min at jeg skal være så intenst opptatt av utseendet mitt. Det er jo ikke bra. Ja, og så, man kan liksom ikke snakke om det, for det blir bare veldig sånn der, åh, du er overfladisk, eller åh, du...
Du er jo pen, hva du klager over, og bla bla bla. Det er ikke en sånn forståelse over det, det er bare at du klager. Ja, men den janteloven er helt insane på det der. Du skal for det første aldri våge å si at du er pen, aldri våge å snakke om at du er fin, aldri våge å nevne noe som helst positivt til huset ditt, men heller aldri våge å si at du føler deg stygg. Aldri anerkjenne. Du får jo ikke lov. Jeg føler også på det at jeg ikke kan...
være ærlig om hvordan jeg ser ut. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i det, enten om du er på en måte kanskje en person som var overvektig tidligere og har gått ned massiv vekt, eller om du er en person som ble veldig mye mobba for når du så ut når du var yngre, og nå er du plutselig voksen, og ikke nødvendigvis at du har på en måte fått en kanskje liten glow-up da. Ja. At man da kjenner at liksom sånn,
shit, jeg får alle disse komplimentene, men de går ikke. Jeg klarer ikke å tro på det, fordi en del av meg er fortsatt støkk i den tiden hvor jeg var kjent for folk som hun stygge, rare jenter. Ja, og en ting som er ekstremt vanskelig når det kommer til beauty-influencer, er at hvis du er
styr ut veldig vakker når det kommer til samfunnet tilsier som pent, så får du veldig mye gratis når det kommer til sjansen for å gå viralt og få mye views. Hvis du er veldig, veldig pen, veldig klassisk med store leppe, liten nese, lange vippe, alt det der, så
skal ikke så mye til nødvendigvis for at du får mer visninger, for at du får mer oppmerksomhet, bare med en basic lipstick tutorial, ikke sant? Versus meg som, jeg er ikke stygg, jeg føler jeg kan være ganske pin ofte. Du er nydelig. Men, jeg ser at jeg føler jeg må kjempe litt hardere, og at jeg må kompensere med kvalitet og produksjon og liksom kreativiteten min enda mer da. For at jeg kan se liksom der jeg er sånn, åja, du...
literally, det skal ingenting til da så det er liksom skit, da sammenligner jeg meg selv mer jeg blir jo liksom, faen at hvis jeg bare var finere, hvis jeg bare så sånn ut så hadde jeg vært mer suksessfull og jeg føler at folk kan se på meg og være sånn oi, du ser ikke ut som en make-up artist alltid og så er det sånne sosiale medier i general på en måte, det er jo bare, det er helt sinnssykt hvor mye skjønnspress det er, og jeg også, jeg har jo ikke ingenting av det jeg gjør handler om utseende
hverken mitt eller andres utsendning i det hele tatt. Og jeg kjenner jo også på det. At det er bare sånn at jeg føler et enormt stort press på at jeg skal se sånn og sånn ut, og så tror jeg det er fordi vi blir i mye større grad eksponert for andres preferanser hele tiden, versus hva vi ville gjort hvis vi ikke hadde vært på internett og fått med oss hva alle i verden synes er nydelig. Det er så lett å falle i denne sammenligningsfella, og jeg har jo så kjent sykt mye på det,
At man bare hele tiden føler at man må passe inn i et sånt sinnssykt, urealistisk, veldig ungdommelig skjønnhetsideal. Ja, det er liksom jeg kan kjenne på det veldig, hvis jeg er på Vens. Følger du ikke på Vens?
drop that gorgeous girl, så du blir sånn, jeg har en sånn der, på en side er det så gøy med beauty, jeg elsker å sminke disse modellene, det er så gøy, for det er så fint, og det er sånn, men på samme tid så er det sånn, når du selv skal være modellen på din egen Instagram, og du på en måte ikke passer inn der, og det er bare sånn, det kan være så sykt slitsomt, så jeg er veldig glad for at jeg har andre interesser enn andre liksom, andre ting jeg gjør i livet mitt, så min
Mitt liv blir ikke definert av jobben min, det blir ikke definert av Instagrammen min. Takk Gud, jeg blir alltid til å si at du blir å kjenne mindre på skjønnspress hvis du har andre ting i livet ditt du føler mestring rundt. Det der, å fy fader, hardt på det der, fordi at det er sånn
Jeg har jo slitt sykt mye med selvbildet mitt, og mye av det har egentlig ikke handlet om at jeg nødvendigvis egentlig føler meg stygg, men grønne er at vi har jo på en måte, hvis man ser for seg en pizza, da. Altså kan du se for deg at noen pizzastykker er større enn andre, og det representerer hvor selvtilliten din hentes fra. Og for meg så har tidligere selvtillit kun blitt hentet fra hva andre tenker om hvordan jeg ser ut.
at utsendet mitt har blitt alt for liksom sånn, det er der jeg hentet mestring på en måte, og det er så jævlig usundt på sikt, mens når jeg plutselig begynte å liksom drive med TikTok og gjøre ting som jeg synes er veldig givende og bruke liksom stemmen min til ulike ting og få til det ganske greit
Da glemmer du den usikkerheten der i meg. Hvis jeg setter meg ned og begynner å tegne og male, er det så gøy med sånn kreativ kraft. Jeg kan ta meg selv, jeg glemmer drit i utseendet. Herregud, så teit det er. Så jeg pleier alltid å si at hvis du ikke vil ha usikre barn, hjelp dem med å bearbeide en interesse, en hobby, noe de kan gjøre som ikke handler om å sitte og liksom
hyperfokusere på hvordan man ser ut hele tiden. Ja, eller at du skal være så fokusert på hvor mange som har lyst på deg, hvor mange som har lyst på deg i kjæresten din, hvor mange som har lyst til å kysse deg og ligge med deg. Enten om det er sport eller tegning eller whatever, det er så sunt å på en måte ha en sånn interesse, og det er så gøy. Ja, og føle på mestring, generelt føle på mestring på andre områder. Det kan være god i det, det er bare liksom, jeg ser kids som er kjempeglade i fotball, og jeg bare sånn, og jeg legger ikke merke til at det finnes ikke den der obsession over utseende, for at
De har vært så opptatt med noe annet. De har kjent på den andre drivkraften i livet. Og en ting til, det er også bare som foreldre, som venner, som alt dette lagde jeg også en video på TikTok om, hva
Vær så nøye med hvordan du snakker om deg selv også til de rundt deg. 100% Det er lov å være usikker, og det er lov å snakke om det, men det å hele tiden skulle nevne hvilke deler og hvorfor du er usikker på disse tingene til for eksempel en veninne, det vil få henne til å tenke at
hvis hun har mer av den tingen, eller har denne tingen som kanskje du egentlig ikke har, at det kan da bli en smitteeffekt. At da kan hun eller han begynne å tenke at det er noe feil. Jeg har vokst opp med voksne i mitt liv som har snakket dritt om kroppet de kjendiser foran, når jeg var barn, og det
Ikke gjør det. La kroppen være en nøytral ting. Jeg kommer fra en veldig skamfull familie, der det er veldig vanlig, og helst skal du snakke deg selv ned. Det er liksom sånn, det er akkurat som at det gjør deg til en mer likhåndsperson. Det å dårlig selvbild, det er liksom, det er bra vi liker, at du ikke har god selvbild. Da er du relatable, vet du. Da er du relatable, og det bare suger at vi liksom fremmer det. Og jeg synes det er...
Ja, generelt ordentlig kjipt. Jeg tenker at hvis vi hadde levd i en verden der hvor folk holdt preferansene sine med for seg selv og klarte å anerkjenne at hva vi synes er attraktivt er så jævlig subjektivt. Det går ikke an å ha et fasitsvar på hva som er pent. Det er så lite interessant, for å være helt ærlig. Jeg kunne ikke brydde meg mindre om at du synes feite jenter er sånn eller sånn, eller tynne jenter er sånn eller sånn. Sånn, literally...
jeg spyrer deg, I don't care. Sånn, kan du please bli et mer interessant menneske hvis det er å ikke snakke om det? Ja, men det føler jeg også. Ja, men det er også det, det er også kritisert, og folk forstår ikke det veldig ofte. Jeg skal bare si det her før vi må runde av. Jeg gjorde jo nylig en kronikk i NRK der jeg skrev om aldringspresse. Og jeg påvirkes jo ekstremt mye av det aldringspresset, jeg også. Det er ikke sånn at jeg er utlukket, så jeg skrev jo vi som samfunn og sånne type ting.
Og der var det liksom flere som skulle krangle med meg på at jeg på en måte skulle bestemme hva folk skulle like av at jeg skulle diktere hva slags preferanse folk skulle ha. For folk er veldig kjappe på den, ikke tving meg til å gjøre litt i latter, så er det ikke det som var poenget mitt. Poenget mitt var jo egentlig at du kan helt fint ha preferanser for noen som ser yngre ut, du kan helt fint ha preferanser for noen som ser eldre ut, noen som er større, noen som er mindre, hva enn.
Problemet er når du og andre konstant går på internett og forteller hele verden om hvor stygt du synes denne ene tingen er fordi du liker denne tingen bedre. De gjør det nesten om til en sånn personlighetstrekk at de forsvarer, ja men det er bare sånn at
Nei, det er det ikke. Det har blitt sosialisert til det. Sorry. Og det blir på en måte en slags indirekte mobbing på internett. Der en stor gjeng setter seg ned, sier skjene om at ja, men det her ting er stygg, og vi er alene om det, men det er bare det vi mener. Men de mobber folk indirekte, og det innser vi ikke selv. Og det ser vi også gjennom skjønnesrender. På et eller annet punkt så var, plutselig var heroin skik, hvor det skulle være kjempe, kjempe tynn. Det var kjempekult på tidlig 2000-tallet. Og så plutselig var det å være fekklig, sånn med Kim Kardashian og store rumpere og
og da er det liksom sånn, ok, men da vet vi jo det er bevis på at vi er de som opprettholder idealer, og hvis vi konstant lar de idealene leve, så vil vi fortsette å gjøre mennesker usikre så det å på en måte bare aktivt ta den lille handlingen, eller aktivt ta det der initiativet til å liksom være litt på ballen med hvordan du prater om deg selv, og hvordan du prater om andre og pass på bare drit i å prate om preferansene dine, det er ingen som har noe nytt
av å høre om de. Det har ikke noe å si, bare den eneste som skal vite hva preferansene dine er når du kommer til attraktiv dating og sånn, det er Tinder, typ. Ja, men altså når du snakker sånn, så høres det ut som du liker grunnen som et vannglass, liksom. Da finnes du ikke interessant. Nei, men jeg er enig. Nei, men dette ble en kjempefin episode. Tusen takk for at du kunne komme, Malin. Bare hyggelig, veldig gøy å være her. Så sees vi igjen neste uke. Ha det bra.